Homo sapiens alienus (9788245047578)

HOMO SAPIENS ALIENUS

– essays i biologiens og medisinens filosofi

HOMO SAPIENS ALIENUS

–essays i biologiens og medisinens filosofi

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS

All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-4757-8

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget

Omslagsfoto: © Viktor Talashuk / unsplash

Forfatterfoto: Jørgen Barth

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Forord

Essaysamlingen Homo sapiens alienus er et resultat av mange års interesse for vitenskapelige spørsmål knyttet til subjektivitet og kunnskap slik de opptrer i skjæringspunktene mellom biologi, filosofi, medisin, psykologi og sosiologi. Hovedspørsmålet i boken – hvorfor mennesket gjør som det gjør – adresseres fra empirikerens ståsted, men svarene som gis, overskrider empirikerens domene og innbyr til metafysisk inspirerte diskusjoner og filosofisk reflekterte løsninger. Mange av ideene og svarene har tatt form etter samtaler med kollegaer og samarbeidspartnere ved Haukeland universitetssjukehus og ulike fakulteter ved Universitetet i Bergen. Samtalene med bioingeniører, biologer, filosofer og medisinere har gitt inspirasjon, viktige innsikter og lærdom. I særdeleshet har diskusjoner over mange år med medlemmene av den tverrvitenskapelige TenkeTanken ved Allmennmedisinsk forskningsenhet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, vært givende. Med sine flerfaglige perspektiver og innspill har Tor-Johan Ekeland, Thor Eirik Eriksen, Linn Getz, Irene Hetlevik, Anna Luise Kirkengen, Jan Inge Sørbø, Edvin Schei og Arne Johan Vetlesen bidratt til å utvide og justere min faglige forståelseshorisont. En stor takk rettes også til Haukeland universitetssjukehus for bidrag til finansiering av boken. Enkelte av essayene er tidligere publisert i bøker og tidsskrifter, og jeg retter stor takk til forlagene og redaktørene som har gitt tillatelse til å publisere dem på nytt. Små justeringer er utført der språklig presisering eller nyere kunnskap har gjort det nødvendig. Valg av språkform – bokmål eller nynorsk – har vært tilfeldig, og i den grad det finnes noen systematikk, har den sitt utspring i om tittelen klang bedre på det ene heller enn det andre språket. Oversettelse av sitater fra engelsk til norsk er mine egne.

Vitenskapens

innerste grind

Subjektivitet – det å ha et perspektiv på omgivelsene – er en egenskap som tilligger biologiske organismer og organiske systemer. Subjektiviteten bringer kreativitet og mangfold til livet, og blir derved en kontinuerlig kilde til endring og undring. For vitenskapen bidrar forskerens subjektivitet til framgang, men også frustrasjon; framgang fordi vitenskapelig kreativitet og nysgjerrighet tilligger subjektiviteten, frustrasjon fordi vitenskapen mangler redskaper til å måle subjektivitetens innvirkning på vitenskapens resultater. Ved denne sin metodologiske utilstrekkelighet ekskluderes vitenskapen fra et domene som kan ha avgjørende innvirkning på fenomenet som utforskes. Denne mangelen gjør at vitenskapens resultater alltid bærer ved seg en rest av uforklart subjektivitet. Subjektiviteten markerer dermed vitenskapens innerste grind – dit, men ikke lenger.

I Homo sapiens alienus tar jeg for meg menneskets evige spørsmål – hvor kommer vi fra, hvem er vi, og hvor går vi, og forsøker å svare ut spørsmålene ved å reflektere rundt temaer knyttet opp mot mine egne fagfelt – mikrobiologi og immunologi. De to fagene studerer infeksjoner og smittsom sykdom fra motsatte, men likevel komplementære ståsteder – mikrobiologer undersøker hvilke mikrober som gjør menneskekroppen syk, og hvilke typer antibiotika som knekker mikrobene, mens immunologer utforsker hvordan kroppens immunsystem eliminerer og tolererer de samme inntrengerne og dessuten i hvor stor grad vaksiner kan utvikles for å hindre smitte fram i tid. Resultatene fra undersøkelsene blir brukt til å forklare hendelser på både individ- og samfunnsnivå; de legger premisser for hvordan den syke skal behandles, og for hvordan et epidemisk smitteutbrudd skal kunne kontrolleres. Fagene tar også opp i seg at mikrobene har bidratt til å utforme mennesket og menneskets immunsystem gjennom evolusjonen, og dessuten at mennesket er en viktig pådriver for endringer av mikrobene. Fagfeltene favner vidt i tid og rom og er derfor godt egnet til å reflektere rundt hvor mennesket kommer fra, og hvem det er.

Det tredje spørsmålet – hvor går vi – er langt vanskeligere å svare ut, og for en undergruppe av fenomener knapt mulig. Å forskuttere framtiden og derved

gjøre den relevant for nåtidige handlinger er relativt liketil for forhold som preges av gjentagelser – det er slike forutsigelser mennesket bygger på når det sår korn for senere innhøsting. Men for forhold som faller inn under begrepet det ukjente – det som ikke er en gjentagelse av noe som har vært, og som dermed ikke kan avledes fra det allerede kjente, er mulighetene for forskuttering minimale. Slike forhold ligger latent i nåtidige fenomener, men kan likevel ikke snakkes om og heller ikke analyseres før de inntrer. Og når de inntrer, vil de kunne endre forutsetningene for menneskets forhold til seg selv og til livet på Jorden. Slik selvbevissthet og språk lå latent i menneskets fortidige slektninger gjennom millioner av år før de kom til uttrykk, slik kan mennesket av i dag bære ved seg epokegjørende egenskaper og uttrykksformer som først manifesterer seg i en ubestemt framtid. Eller alternativt – uttrykksformene kan allerede ha manifestert seg, uten at nåtidsmennesket har satt dem på begrep. Da jazzmusikken utviklet seg fra blues- og ragtimemusikk i USA tidlig på 1900-tallet, hadde den vært spilt i mange år før den fikk merkelappen jazz rundt 1920. På tilsvarende vis kan dagens omfattende bruk av sosiale medieplattformer og kunstig intelligens allerede ha rukket å innvirke på sosiale relasjoner og arbeidsliv slik at helt nye egenskaper ved samfunnet har utviklet seg, egenskaper som ennå ikke har fått sin benevnelse, og som dermed ikke kan snakkes om. Det kan heller ikke utelukkes at ett eller flere hittil ukjente smittestoff ulmer et sted i verden, og at de vil kunne gi verdensomspennende endringer i sosiale samhandlingsmønstre dersom smittestoffenes fulle potensial realiseres.

Helse, helhet og hell

Homo sapiens alienus drar veksler på kunnskap utviklet av forskere tilhørende to overlappende, men likevel adskilte fagområder – biologiens filosofi og medisinens filosofi. Mens biologiens filosofi er en vitenskapsteoretisk disiplin som søker å avklare begreper som vedrører biologiske termer og temaer – deriblant hva er et individ, hva er en biologisk funksjon, og hva er forholdet mellom hjerne og bevissthet, befatter medisinens filosofi seg med etiske og kunnskapsteoretiske spørsmål knyttet til diagnostisering og behandling av lidende mennesker. Svarene som utledes, er terapeutiske i betydningen klargjørende; de rydder i et begrepsapparat som framstår ullent og mangetydig, og klargjør ved det premissene for videre empirisk forskning og praktisk handling.

Det siste momentet blir ekstra tydelig for forhold som vedrører menneskets velferd, for eksempel for forhold som faller inn under begrepet helse. God helse

gjør det mulig for den enkelte å leve et godt og aktivt liv, og helse står derfor naturlig nok høyt på ønskelisten for folk flest. Av samme grunn ønsker folk seg et godt helsevesen, og derfor skårer «oppgavene i helsevesenet» gjennomgående øverst på spørsmål om hva som bør rangeres som Norges største utfordringer fremover. Nøyaktig hva som menes med «oppgavene i helsevesenet», er imidlertid mindre tydelig for helsebyråkrater og beslutningstakere enn for folket, og derfor blir helseprioriteringer ofte kontroversielle.

Ordet helse brukes i mange ulike betydninger, men felles for dem alle er at ordet gir bedre assosiasjoner enn ordene syk og sykdom. Og blant annet derfor er sykehus blitt omdøpt til helseforetak, og sykehjem til helsehjem eller helsetun. Selv om navnesminkingen i seg selv er relativt harmløs, innevarsler den likevel en urovekkende utvikling. For når helse defineres som et medisinsk anliggende, når medisinen medikaliserer selve livet, når medisinen forteller hvordan den enkelte bør leve basert på medisinske tester, glir begrepet helse over til å anta betydningen «muligens syk». Og ved det blir alle mennesker å anse som mulige pasienter heller enn som sunne og oppegående individer.

At betydningen «muligens syk» kan tillegges helsebegrepet, blir forståelig dersom ordet helse analyseres språkhistorisk. «Helse» er avledet fra det germanske adjektivet heill som betyr hel, sammenhengende, frisk og lykkelig, og som dessuten danner stamme for adjektivene hellig og hell. Begrepet spiller dermed på at hjerne og bevissthet henger sammen, at mennesket hører til i en åndelig vel så mye som en materiell sfære, og at helse er en ønsket væremåte som kan opparbeides ved egen innsats og litt flaks. Ved det blir det også klart at helse er en egenskap som setter den enkelte i stand til å være i verden på rett måte, til å utføre oppgavene situasjonen krever, mens helsens motsats blir til når helsebringende relasjoner brytes ned.

Fra ordets språkhistoriske opphav blir det også klart at begrepet helse overskrider enkeltindividet – det strekker seg ut i omgivelsene; det er mer enn nåtid – det strekker seg bakover til fortiden og inn i framtiden; det er mer enn kropp –det er erfaring og opplevelse av rom, tid og kropp. Slik sett blir begrepet nærmest altomfattende og dermed lite egnet for vitenskapelig analyse. En slik konklusjon underbygges av helsebegrepets subjektivistiske karakter – et menneske kan godt vært kroppslig sykt og likevel oppleve seg selv som å være ved god helse. Og motsvarende – et individ som framstår som friskt og sprekt, kan vurdere seg selv som ved dårlig helse. Å måle kroppslige egenskaper vil derfor vanskelig kunne avklare om et individ er ved god helse eller ikke.

Slike betraktninger tilsier at mer empirisk kunnskap, om enn aldri så sofistikert, vil bidra lite til forklaring og forståelse dersom begrepene forskerne bruker for å fortolke og formidle funnene, ikke er presise nok, og dersom subjektivitetens innvirkning på funnene fornektes. Dette gjelder for mye av forskningen på mennesket og menneskets helse som har funnet sted siden 1950-tallet; forskningen har vært rik på empiri, men fattig på teori, og mye av den empiriske kunnskapen står dermed fram som fragmentert og kontekstbundet. De forklarende teoriene og termene som finnes, er dessuten ofte foreldete og mangelfulle eller så pass nye og umodne at de trenger videre begrunnelse.

Den ene og de mange

Et tilbakevendende tema i Homo sapiens alienus er kunnskap – hvordan vet vi at et utsagn fra en forsker eller ekspert er basert på kunnskap i betydningen sann begrunnet tro? Og videre – hva er sammenhengen mellom kunnskap og handling? Mens vitenskaper om fysiske forhold – for eksempel astronomi og fysikk –kan gi presise forklaringer på tidligere hendelser og treffsikre forutsigelser av nye fenomener, gir vitenskaper som omhandler liv og helse, sjelden like presis kunnskap. Innen disse vitenskapene finner forskerne det de setter lys på, alt utenfor lyskjeglen blir i beste fall dunkelt. Dermed kan det skjule seg en eller flere ukjente jokere et sted der ute i mørket, jokere som vil kunne få stor innvirkning på hendelsene som forsøkes forklart og håndtert. At det må være slik, kan forklares med trekk ved enhetene som utfører undersøkelsene – mennesket; enhetene som undersøkes – biologiske systemer; og karakteristika ved forskingsprosessen.

Forskning for å utvinne kunnskap innebærer møysommelig arbeid for å utarbeide forklaringer av en uendelig virkelighet ved hjelp av et endelig sett variabler bundet sammen i helhetlige teorier og modeller. Vitenskapshistorien har lært oss at gode teorier og modeller gir høye gevinster, men også at vitenskapens resultater er feilbarlige og dermed potensielt farlige. For dersom teoriene svikter, dersom de ikke evner å representere virkeligheten på en god måte, risikerer man at vitenskapens teorier skaper en «ny» virkelighet – en illusjon. Handler man ut fra en slik illusjon, vil man på et eller annet tidspunkt treffes av en virkelighet i opprør.

Forskere anerkjenner at de forvalter en feilbarlig og falsifiserbar praksis, og derfor arbeider de etter strenge regler for om mulig å redusere feilkildene.

Reglenes transparens sikrer at andre forskere – for eksempel fagfeller som evaluerer forskningen før eventuell publikasjon i et tidsskrift, skal kunne vurdere forskningens metodiske tilnærming og resultater. Praksisen er godt grunngitt.

For selv om forskerne gjør sitt ytterste for å eliminere feil underveis, er førsteutkastet av en artikkel sjelden perfekt. Noen av feilene fagfellene oppdager, kan være relativt trivielle og derfor enkle for forskerteamet å rette opp, mens andre kan være så alvorlige at hele forskningsprosjektet må revideres. Blant disse er det særlig forskerens forsøk på å løse et uomgjengelig dilemma knyttet til relasjonen mellom den ene og de mange som er utfordrende: På den ene siden er det slik at vitenskapen søker kunnskap om det generelle – det som gjelder for alle enheter av en viss type, mens det på den andre siden er slik at tilgangen til det allmenne bare kan nås gjennom utforsking av de mange individuelle enhetene som til sammen utgjør typen.

Siden forskeren ikke kan undersøke alt ved en enhet – for eksempel det hele mennesket, må forskeren velge ut et begrenset antall variabler knyttet til enhetene for å kunne svare ut forskningsspørsmålene. Og siden forskeren ikke kan undersøke alle enhetene av en bestemt type, for eksempel alle enkeltindividene som hører til arten Homo sapiens, rekrutterer forskeren en mindre gruppe enkeltindivider – en studiepopulasjon – for å representere den større gruppen forskeren ønsker å få kunnskap om. Om rekrutteringen gjøres metodisk rett, og om tallet på deltagere som trengs for studien oppfylles, vil funnene fra studiepopulasjonen kunne generaliseres til å gjelde for den større gruppen og i noen tilfeller endatil for alle individer som tilhører arten.

Dersom individene som inngår i den større populasjonen som skal utforskes varierer mye og langs mange variabler, for eksempel etter trekk som hudfarge, høyde, vekt, kjønn, etnisitet og sosiokulturell status, vil en skjevrekruttert studiepopulasjon kunne avvike mye fra den samlede populasjonen de er valgt ut for å representere. Siden de angitte egenskapene sjelden er trivielle for studiedeltagernes atferd og respons, vil generaliseringen av forskningsresultatene kunne feile stort. Slike feil får konsekvenser for den videre forskningen. For dersom de som skal ta forskningen videre, bygger på feilaktige resultater, blir feilene ført videre til stadig nye forskningsprosjekter.

I tillegg får feilene konsekvenser for praksis – mens en biologisk orientert forsker gjerne er interessert i kunnskap for kunnskapens egen del, vil en medisinsk orientert forsker i tillegg være interessert i at kunnskapen som frembringes skal kunne anvendes for behandling av enkeltpasienter. Feilrettet forskning får dermed direkte konsekvenser for enkeltpasienters videre skjebne. Det kunnskapsteoretiske dilemmaet knyttet til relasjonen mellom den ene og de mange antar dermed også etiske dimensjoner.

De forskningsetiske implikasjonene følger som en konsekvens av at pasienten innehar en dobbeltrolle i forhold til kunnskapen; i vitenskapelige studier er pasienten å anse som et middel til å nå forskerens mål – ny kunnskap, mens pasienten – når denne inngår i terapeutiske relasjoner, blir å anse som et mål som kunnskapen skal kunne anvendes på. Slik sett blir både pasienten og kunnskapen å anse som både et mål og et middel, og det kan videre argumenteres for at det forskningsetiske dilemmaet lar seg løse på akseptabelt vis i den grad mål-middel relasjonene lar seg avstemme mot hverandre. Blant annet derfor har myndighetene valgt å regulere forskernes handlingsrom ved å kreve at all forskning på pasienter skal være godkjent av en etisk komité før igangsetting og publikasjon. Komitéens oppdrag blir å vurdere om risikoen for den enkelte er akseptabel i forhold til forventet kunnskapsgevinst for pasientgruppen – er risikoen for høy, selv etter avbøtende tiltak, skal prosjektet avvises.

Den uomgjengelige subjektiviteten

For noen forhold vil det være mulig å gjøre gruppene mer enhetlige ved for eksempel å avgrense studiepopulasjonen etter bestemte parametere – kjønn, alder, yrke, utdanning, og en rekke andre. Men en slik kategorisering kommer med en kostnad – vitenskap er kunnskap om allmenne forhold, ikke om det individuelle, og dersom forskeren finmasker kategoriene for gruppetilhørighet i for stor grad, mister vitenskapen sin forklarende og forutsigende kraft. Går forskeren langt nok med finmaskingen, vil gruppene til slutt bli så små at hvert eneste individ vil måtte grupperes for seg. Den enkelte blir da å se som en egen kategori, fullendt ved seg selv – ved navn og fødselsnummer. Og derved forvitrer vitenskapens allmenngjørende muligheter.

Denne utfordringen er velkjent for forskeren som ønsker å studere subjektivitet – et fenomen som tilkjennegir at noen eller noe har et perspektiv på tilværelsen. Dette perspektivet lar seg vanskelig fange fra forskerens tredjepersonsperspektiv. Det gis ikke vitenskapelige metoder som tillater forskeren å analysere subjektiviteten slik den ter seg fra selvets førstepersons ståsted, og derfor blir subjektets perspektiv – hvordan et menneske vurderer sine sosiale relasjoner, hvordan dyret opplever fangenskap, hvordan immunsystemet skiller mellom farlige og ufarlige mikrober – utilgjengelig for forskeren. Rett nok kan menneskets subjektivitet undersøkes ved intervju- og spørreskjemametoder, men også disse har metodologiske utfordringer, blant annet knyttet til enkeltindividets grad av selverkjennelse.

At forskerens eksklusjon fra subjektivitetens domene er uomgjengelig, er et anerkjent og uomtvistelig premiss ved vitenskapelige undersøkelser. Så i stedet for å utarbeide stadig nye metoder for å fange subjektiviteten har vitenskapen funnet det nødvendig å gjøre det motsatte – å utarbeide metodiske forordninger som i størst mulig grad nøytraliserer subjektivitetens innvirkning på forskningsresultatet. Disse forordningene kommer ekstra tydelig fram ved oppsett av randomiserte kontrollerte studier. Forskningsdesignet brukes av forskere som ønsker å undersøke om en intervensjon – for eksempel det å gi et medikament, har innvirkning på en utfallsvariabel – helbredelse av en sykdom. Særlig er designet egnet for forhold hvor det er grunn til å anta at forsøkspersonens eller forskerens subjektive vurderinger kan få innvirkning på forskningsresultatet.

Dersom en forsker for eksempel ønsker å finne ut om en nyutviklet vaksine gir beskyttelse mot framtidig sykdom, vil forskeren kunne gjennomføre en randomisert kontrollert studie ved først å invitere et nøye kalkulert antall forsøkspersoner til å delta, og derpå tilby halvparten vaksine og den andre halvparten narrevaksine. For at deltakerne i behandlingsgruppen og kontrollgruppen ikke skal bli systematisk ulike for parametere som livsstil, kjønn, alder og subjektive forventninger, blir gruppeplasseringen avgjort ved loddtrekking – derav betegnelsen randomisering. Og for at forsøkspersonene og forskeren ikke skal kunne påvirke resultatene gjennom egne subjektivt pregede preferanser, blir forsøkspersonene og forskeren blindet for hvilken gruppe den enkelte hører til i. Forskningsdesignet er velegnet for å nøytralisere subjektivitetens innvirkning på det gruppebaserte forskningsresultatet, men gir samtidig avkall på informasjon om enkeltindividets subjektivistisk pregede responsdisposisjoner. For prosjekter der forskeren har samlet inn og lagret prøver og informasjon om den enkelte deltaker underveis i studien, vil imidlertid denne utilstrekkeligheten til en viss grad kunne rettes opp. For eksempel vil forskeren kunne gjøre videre undersøkelser av enkeltindividene som fikk vaksine, men som ikke fikk en beskyttende immunrespons av vaksinen. Dersom forskeren er heldig, vil det kunne påvises noen trekk som går igjen hos individene som ikke ga vaksinerespons, for eksempel at de mangler et bestemt immunresponsmolekyl som er nødvendig for at immunsystemet deres skal kunne erkjenne vaksinen som fremmed. I så fall kan det samme immunresponsmolekylet inngå som en ny gruppebasert parameter som det kan kontrolleres for ved utrulling av vaksinen i samfunnet – det er ingen grunn til å vaksinere personer som mangler molekylet.

For mange av individene vil det derimot ikke være mulig å finne ut hvorfor immunsystemet unnlot å respondere som forventet. Det beste svaret forskeren kan gi på spørsmål om hvorfor det ble slik, er at mangelen på immunrespons skyldes «noe» med den enkeltes immunsystem. Om det blir mulig å forklare det subjektivistiske «noe» en gang i framtiden, for eksempel ved oppdagelse av nye immunregulerende molekyler, er en åpen mulighet. Men mye av subjektiviteten vil trolig forbli skjult bak en i prinsippet åpen, men i praksis ugjennomtrengelig vegg av relasjoner.

Relasjonene det er snakk om, er slike som utvikles i lærende systemer når to eller flere biologiske enheter møtes og interagerer over tid, slik at enhetenes egenskaper tilpasses og endres i forhold til hverandre. Når for eksempel et virus trenger inn i en organisme og gir en infeksjon, vil både smittestoffet og organismen respondere på hverandre og endres over tid. Organismens immunsystem vil tilpasse seg smittestoffet ved å danne celler og molekyler som kan reagere med og eliminere smittestoffet, mens smittestoffets strukturer vil endres som en konsekvens av immunsystemets aktivitet. For tilfeller der smittestoffet elimineres fra kroppen, vil kroppens immunsystem være annerledes enn det var før smittestoffets inntreden. Det vil være annerledes ved at det har dannet en relasjon til det fraværende smittestoffet, et fenomen som i immunologisk fagterminologi betegnes som immunologisk hukommelse. Relasjonen ligger latent i immunsystemets cellulære og molekylære strukturer og vil kunne reaktiveres ved et senere møte mellom kroppen og smittestoffet.

At relasjoner har betydning for lærende systemers responsdisposisjoner, kommer tydelig fram fra undersøkelser av eneggete tvillingers respons på smitte. Eneggete tvillinger er født med identiske immunresponsgener og immunresponsmolekyler, og forskjeller i responsdisposisjon mellom dem vil derfor måtte forklares subjektivistisk – ved den enkeltes immunsystem og dets perspektiv på de mikrobielle omgivelsene. Dette perspektivet opparbeides fra erfaringer gjort med ulike typer smittestoff gjennom livsløpet og vil derfor kunne bli svært ulikt dersom tvillingene utsettes for ulike typer smittestoff gjennom sine respektive livsløp. Så ulikt vil det kunne bli at den ene av tvillingene knapt vil kjenne seg syk etter en infeksjon, mens den andre tvillingen vil kunne bli alvorlig syk og i verste fall dø.

En totalitet av relasjoner

At tidligere erfaringer får akkumulerende innvirkning på hvordan et lærende system som immunsystemet erkjenner sine omgivelser, viser at subjektivitet

– det å ha et perspektiv på omgivelsene, finnes på ulike biologiske nivåer – ikke bare på nivået for den intakte organismen og ikke bare for menneskets bevissthet. Videre viser det at subjektivitet vedgår relasjoner et system har opparbeidet seg gjennom livet, og at subjektiviteten har avgjørende innvirkning på hvordan systemet agerer for å takle seg selv og omverdenen. Ved det gjøres det også klart at en organismes subjektivitet er et ufravikelig element ved organismens evne til å utføre oppgavene situasjonen krever og dermed for muligheten til å være i verden på rett måte.

For at en organisme skal kunne være til stede i verden på rett måte, må organismen besitte ressurser som tillater utøvelse av fleksible handlinger tilpasset en stadig endrende virkelighet. Det er ved disse ressursene – de cellulære og molekylære elementene som bygger kroppen – at subjektiviteten realiseres som subjektivitet. Men det betyr ikke at en måling av kroppens totalitet av ressurser gir tilgang til subjektiviteten. Som eksemplifisert med tvillingene som responderte ulikt på ett og samme smittestoff, er ressurser nødvendig, men ikke tilstrekkelig for utøvelse av adaptiv framferd – ressursene må i tillegg være avpasset omgivende systemers krav for at handlingene skal kunne være adaptive. Og denne tilpasningen må være helhetlig – den må innbefatte systemets eller organismens totalitet av relasjoner.

Relasjoner realiseres på multippelt vis – ingen individer gir en identisk immunrespons overfor ett og samme smittestoff, og ingen individer realiserer hukommelsesfenomenet på nøyaktig samme vis. En tidligere smittet organisme får derfor unike relasjoner til omgivelsene, relasjoner som skiller den fra alle andre organismers relasjoner til de samme omgivelsene. Slike relasjoner er krevende å analysere. For selv om relasjonene manifesteres som egenskaper gjennom kroppens molekylære og cellulære komponenter, lar de seg vanskelig avklare gjennom en ensidig analyse av de samme komponentene. Ved slike komponentmålinger når forskeren bare fram til den ene parten som utgjør relasjonen, den andre parten forblir uforklart. En forsker som vil vite hvilke smittestoff et menneske har vært utsatt for, kommer ikke til målet ved å måle mengden immunglobuliner kroppen besitter, selv om mengden immunglobuliner er et uttrykk for kroppens erfaring med smittestoffene. Skal forskeren få svar på det relasjonelle spørsmålet, må forskeren måle om organismen besitter immunglobuliner som reagerer mot meslingevirus, influensavirus, streptokokker og en hel rekke andre smittestoff av betydning. Det er ingenting ved immunglobulinenes struktur som angir om de reagerer med det ene eller det andre smittestoffet, og forskeren kan derfor ikke studere molekylets sekvensielle eller tredimensjonale struktur for å få svar på

hvilket smittestoff det reagerer mot. Slike undersøkelser kan kun utføres dersom forskeren har tilgang til smittestoffene – influensavirus, meslingevirus etc., og sjekker ut om immunglobulinene binder seg til dem eller ikke.

Det er først når forskeren kjenner immunglobulinenes relasjonelle partnere at subjektivitetens molekylære grunnlag trer fram. Da blir det også forståelig hvordan relevante ressurser i miljøet kan virke tilbake på og omskape det undersøkte systemets perspektiv, slik det gjorde for tvillingene. Som følge av arv vil tvillingene ha nærmest identiske nivåer av immunglobuliner, men immunglobulinenes reaksjonsmønstre vil være svært ulike som følge av tvillingenes ulike erfaringer med smittestoff. Disse ulikhetene – som uttrykkes i de delene av immunglobulinene som binder seg direkte til smittestoffene – skyldes endringer i arvestoffet til de hvite blodcellene som produserer immunglobulinene. Tvillingene – som ble født med identisk arvestoff, erverver derved ulikheter i arvestoffet som følge av erfaringer de gjør i sine ulike møter med omverdenen.

Eksempelet viser at subjektivitet – det å ha et perspektiv, oppstår i et system. I tillegg viser det at subjektiviteten endres som følge av impulser fra utsiden av systemet – dens her og nå er annerledes enn hva den var for litt siden og hva den vil komme til å bli i framtiden. En slik subjektivitet – som påvirkes av ytre stimuli på en mer eller mindre tilfeldig måte, vil ha overlevelsesverdi for et lærende system som utvikles og fungerer etter den naturlige seleksjonens prinsipper. Også mennesket er blitt til som et resultat av naturlig seleksjon, og også mennesket er utstyrt med en naturgitt subjektivitet som bidrar til å ivareta selvet under komplekse og foranderlige forhold. Og siden ethvert menneskes subjektivitet er unik, vil ulike individer komme til å erfare og løse vedlikeholdsoppgavene forskjellig.

Fri vilje, valg og kreativitet

Enkelte forskere og filosofer anser menneskets opplevelse av å kunne velge av egen fri vilje for å være en subjektivistisk illusjon. Eller sagt annerledes –forskerne hevder at årsakene til menneskets valg og handlinger ligger innbakt i molekylære prosesser i hjernecellene, og at valgene og handlingene vil kunne forutsies dersom prosessene og årsakene bak analyseres i detalj. Argumentet bygger på forestillingen om at alt som skjer, har en årsak, og videre – at den som kjenner årsaken, også kjenner virkningen. Slik forstått blir også kreativitet – det å frambringe noe helt nytt, en illusjon – det frambrakte ligger allerede innbakt i årsakene, og kreativitet blir dermed en illusjonær forestilling om forhold som ennå ikke har fått en tilfredsstillende årsakstilskrivelse.

Selv om argumentet kan virke tilforlatelig, bygger det likevel på en feilslutning – fra påstanden om at alt har en årsak, kan det ikke konkluderes med at alle hendelser kan forutsies. Tilfeldighet vil for eksempel kunne endre retningen på en prosess slik at den antar objektivt uforutsigbare retninger. Dette blir tydeliggjort ved immunitetsreaksjonen som utvikles etter at en organisme blir smittet. I prosessen vil tilfeldige mutasjoner i den delen av immunglobulinenes gener som koder for immunglobulinets bindingssete, bidra til at immunglobulinenes passform til smittestoffet stadig endres. Mutasjonsprosessen skjer etter et tilfeldighetsprinsipp, og mange av immunglobulinene får derfor – av naturlige årsaker, en dårligere passform underveis. Men de som får bedre passform, vil øke i mengde og vil til slutt bli nærmest enerådende som følge av aktiv seleksjon av de best tilpassede cellene og molekylene.

De spontane og tilfeldige mutasjonene i bindingssetet gjør at immunresponsen mot et smittestoff ikke kan forutsies i detalj – verken av forskeren eller av smittestoffet. Og dermed gjøres immunresponsen unik og ekstra virkningsfull overfor smittestoffet. Så unik blir immunresponsen at eneggete tvillinger vil komme til å eliminere smittestoffet via ulike molekylære og cellulære prosesser.

I likhet med biologiske organismer og systemer, som frambringer uforutsigbare fenomener gjennom funksjonelle prosesser, vil mennesket kunne bringe fram noe nytt gjennom ikke-planlagte men likevel bevisste valg og handlinger. En billedkunstner vet for eksempel ikke hvordan maleriet vil komme til å se ut til slutt, og en komponist vil sjelden våkne opp til en ferdig utformet melodi. Underveis i skapelsesprosessen legger kunstnerne til og trekker fra elementer som form, farge, rytme og toner, og først i ettertid blir det mulig å tillegge mening til det intensjonalt utformete verket. Selv om enkelte kunstnere påberoper seg kreativ inspirasjon – et åndelig pust – som forklaring på verkets tilblivelse, betyr ikke det at de besitter overnaturlige og magiske krefter. Igjen: Alt har en årsak, men ikke alle årsaker gir prediktiv informasjon – det er en forskjell på å forklare tidligere hendelser og å forutsi nye hendelser.

En ambisjon med paradoksale konsekvenser

For en vitenskap med ambisjoner om å fange det evige, det som ikke endres, vil en subjektivitet med kreative innslag kunne virke lammende. Og blant annet derfor etterstreber vitenskapen eliminasjon av forskerens subjektivitet. Men ved det etterstreber vitenskapen samtidig – og paradoksalt nok, eliminasjon av forskerens rasjonalitet. Paradokset oppstår fordi rasjonalitet har et subjektivistisk grunnlag,

med tro og begjær som de vesentligste komponentene. Menneskets tro – hva det holder for sant, avgjør hva som kan forskes på, og menneskets begjær – hva det ønsker å oppnå, avgjør forskningsprosessens retning.

Kravet om å eliminere subjektiviteten uttrykker i siste instans et ønske om å gjøre forskeren til noe annet og mer enn hva mennesket er, og tydeliggjør at vitenskapens ambisjoner er satt høyt, så høyt at det kun er gudelignende skapninger som kan fylle kriteriene for utførelse. Som ideale skapninger er gudene utstyrt med egenskaper som frigjør dem fra jordiske bindinger, og dermed tillates de å se og vurdere alt som skjer under evighetens synsvinkel fra et nøytralt ståsted. For mennesket framstår en slik perspektivnøytralitet umulig, like umulig som det er for mennesket å tre ut av seg selv og sin egen subjektivitet. Ved det blir det også klart at menneskets evige spørsmål – hvor kommer vi fra, hvem er vi, og hvor går vi – vanskelig kan gis entydige svar. Menneskets skjebne var, er og forblir den subjektive deltakerens – bare i avledet forstand vil mennesket kunne anta den subjektløse betrakterens rolle.

Mennesket – som har gitt seg selv det ærefulle artsnavnet sapiens for klokskap, endrer nå Jordens overflate, klima og livsformer i langt større grad enn hva naturlige prosesser gjør. Også mennesket endres, og mye kan tyde på at mennesket ved sine handlinger er i ferd med å gjøre seg selv «hjemløst».

Skal mennesket kunne løse utfordringene

Jorden og mennesket står overfor i antropocen, menneskets tidsalder, må det først av alt forstå sin egenart – hvorfor det gjør som det gjør. I denne prosessen vil mennesket måtte gjenfinne seg selv som et motsetningsfullt dyr, Homo sapiens alienus – det kloke, hjemløse og fremmedgjorte dyret.

I boken diskuteres hvordan og i hvor stor grad

fagfelt som biologi, filosofi, medisin, psykologi og sosiologi kan bistå mennesket med å gjenfinne seg selv – til å finne ut hvem det er, og hvorfor det er blitt som det er, og ved det legge premisser for hvordan det skal finne veien videre.

ELLING ULVESTAD er avdelingssjef ved Mikrobiologisk avdeling, Haukeland

universitetssjukehus, og professor i medisin ved Universitetet i Bergen. Han har tidligere skrevet bøkene Defending life og Mennesket og mikrobene.

ISBN 978-82-450-4757-8