Internasjonal migrasjon utdrag k 1 2 3 5 by Fagbokforlaget

fenomen og fagfelt. Den retter seg mot studenter og andre som ønsker å tilegne seg grunnleggende kunnskap om sentrale tendenser, begrep, teorier, tematikker og problemstillinger

GUNHILD ODDEN

Denne boken gir en innføring i internasjonal migrasjon som

innenfor migrasjonsfeltet. Boken har en transnasjonal tilnærming til migrasjon, der også migranters bånd til opprinnelseslandet vektlegges. Boken gir innsikt i ulike former for migrasjon, som sirkulær migrasjon, transittmigrasjon og returmigrasjon. Disse perspektivene er lite synlige i andre lærebøker. Noen av temaområdene som utforskes i et migrasjonsperspektiv er familie, kjønn, utdanning, sosial mobilitet, helse og utvikling. Boken presenterer både internasjonal og nasjonal forskning på feltet og passer som pensumbok for ulike samfunnsviten-

ISBN 978-82-450-1956-8

,!7II2E5-abjfgi!

INTERNASJONAL MIGRASJON

skapelige emner, helsefag og sosialfag.

GUNHILD ODDEN

INTERNASJONAL MIGRASJON EN S AMFUNNSVITENSKAPELIG INNFØRING

GUNHILD ODDEN er seniorforsker og leder ved Senter for interkulturell kommunikasjon i Stavanger ved VID vitenskapelige høgskole. Hun har sin PhD-utdanning i sosiologi fra Université de Poitiers i Frankrike. Hennes forsknings- og undervisningsaktivitet omhandler migrasjon og mangfold.

Internasjonal migrasjon

Gunhild Odden

Internasjonal migrasjon En samfunnsvitenskapelig innfĂ¸ring

Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-1956-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Type-it AS, Trondheim Omslagsdesign ved forlaget Omslagsbilde: © shutterstock.com/Artistdesign29 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord. Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet v/Lærebokutvalget for høyere utdanning.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Innhold Innledning ............................................................................................... Migrasjon kontra immobilitet ........................................................................ Migrasjon fra et faglig perspektiv ................................................................... Bokens oppbygning ....................................................................................

11 12 13 17

Del 1 Teoretiske og kontekstuelle perspektiver Kapittel 1

Sentrale begrep og kategorier ................................................................... Hva er migrasjon, og hvem er migranter? ........................................................ Migrasjon .............................................................................................. Migrant ................................................................................................. Senderland, mottakerland og transittland........................................................ Ulike kategorier migranter ............................................................................ Flyktninger og asylsøkere ........................................................................... Arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere og studentinnvandrere........................... Irregulære migranter ................................................................................ Oppsummering ..........................................................................................

21 21 21 22 24 25 25 29 30 36

Kapittel 2

Migrasjon i verden i dag ............................................................................ Kort historisk tilbakeblikk ............................................................................. Det globale migrasjonslandskapet ................................................................. Det norske migrasjonslandskapet .................................................................. Fra utvandring til innvandring ..................................................................... Innvandrere som drar fra Norge............................................................. Migrasjon i Norge i dag.............................................................................. Oppsummering ..........................................................................................

37 37 39 43 43 50 52 53

Kapittel 3

Migrasjonsteori ........................................................................................ Teorier om migrasjon ................................................................................... Funksjonalistisk migrasjonsteori ....................................................................

55 55 56

internasjonal migrasjon

Push and pull-modellen ............................................................................. Neoklassisk teori ...................................................................................... Historisk-strukturell migrasjonsteori............................................................... Avhengighetsteori, verdenssystemteori og globaliseringsteori ............................. Segmentert arbeidsmarkedsteori ................................................................. Overgangsteori .......................................................................................... Aktørorientert migrasjonsteori ...................................................................... NELM.................................................................................................... Nettverksteori ......................................................................................... Migrasjonssystem .................................................................................... Migrasjonsforståelse i lys av struktur, aspirasjoner og evner ................................ Oppsummering ..........................................................................................

56 58 60 60 62 64 66 66 68 70 72 74

Kapittel 4

Den transnasjonale tilnærmingen til migrasjon ...........................................

Transnasjonalisering, transnasjonale sosiale felt og transnasjonalitet .................... 80 Transnasjonalisering som prosesser på tvers av landegrenser .............................. 80 Transnasjonale sosiale felt som sosiale strukturer på tvers av landegrenser ............. 81 Transnasjonalitet som markør for forskjellighet ................................................ 83 Transnasjonale praksiser .............................................................................. 83 Familiære transnasjonale praksiser ............................................................... 83 Sosiokulturelle transnasjonale praksiser ......................................................... 85 Politiske transnasjonale praksiser ................................................................. 87 Økonomiske transnasjonale praksiser ........................................................... 88 Sosiale overføringer .................................................................................... 91 Transnasjonalitet og integrering .................................................................... 93 Tilknytningsmatrisen ................................................................................ 97 Mobilitetsparadigmet .................................................................................. 99 Urrys mobilitetssosiologi ............................................................................ 99 Mobilitet som ressurs ................................................................................ 100 Diasporabegrepet ....................................................................................... 101 Oppsummering .......................................................................................... 102 Kapittel 5

Ulike former for migrasjon ......................................................................... 105 Midlertidig og permanent migrasjon .............................................................. Midlertidig migrasjon .................................................................................. Midlertidig migrasjon som styrt migrasjon ...................................................... Midlertidig migrasjon som spontan migrasjon ................................................. Sirkulær migrasjon ...................................................................................

105 106 106 109 110

innhold

Sirkulær migrasjon som styrt migrasjon ......................................................... Sirkulær migrasjon som spontan migrasjon .................................................... Transittmigrasjon ........................................................................................ Transittmigrasjon i et politisk perspektiv ......................................................... Transittmigrasjon fra et migrantperspektiv ..................................................... Returmigrasjon .......................................................................................... Definisjon av returmigrasjon ....................................................................... Kategorisering av returmigrasjon ................................................................. Returmigrasjon og integrering ..................................................................... Returmigrasjon og reintegrering .................................................................. Oppsummering ..........................................................................................

111 111 115 115 118 122 123 124 128 129 134

Del 2 Tematiske perspektiver Kapittel 6

Migrasjon, kjønn og familie ....................................................................... 137 Migrasjon og kjønn ..................................................................................... Diskriminering og marginalisering ................................................................ Selvstendiggjøring ................................................................................... Kontinuitet og endring............................................................................... Den transnasjonale familien .......................................................................... Transnasjonalt foreldreskap ........................................................................ Transnasjonale mødre ......................................................................... Transnasjonale fedre ........................................................................... Gjenværende barn.............................................................................. Ut- eller hjemsendte barn..................................................................... Familiemigrasjon ........................................................................................ Familiegjenforening .................................................................................. Ekteskapsmigrasjon ................................................................................. Migrantfamilier ....................................................................................... Oppsummering ..........................................................................................

137 138 139 140 142 142 143 144 145 146 149 149 149 152 155

Kapittel 7

Migrasjon, utdanning og sosial mobilitet.................................................... 157 Migrasjon og sosial mobilitet......................................................................... Intragenerasjonell sosial mobilitet ................................................................ Migrasjonens statusparadoks ............................................................... Kvalifiseringsløp og arbeidsmarkedstilknytning ................................................ Den norske konteksten .............................................................................. Introduksjonsprogrammet ................................................................... Barn av innvandrere ....................................................................................

158 158 159 160 161 161 166

internasjonal migrasjon

Studentmigrasjon ....................................................................................... Hvem drar hvor? ...................................................................................... Tilegnelse av mobilitetskapital ..................................................................... Midlertidig migrasjon? .............................................................................. Strukturelle perspektiver ............................................................................ Oppsummering ..........................................................................................

167 168 170 171 173 175

Kapittel 8

Migrasjon og helse.................................................................................... 177 Migrasjon av helsepersonell .......................................................................... Migranters helse ......................................................................................... Forhold i hjemlandet ........................................................................... Reise og transitt ................................................................................. I mottakerlandet ................................................................................. Returmigrasjon .................................................................................. Helserelatert migrasjon og mobilitet............................................................... Oppsummering ..........................................................................................

177 181 181 182 183 187 189 191

Kapittel 9

Migrasjon og utvikling .............................................................................. 193 Migranters pengeoverføringer ...................................................................... Fører pengeoverføringer til utvikling? ............................................................ Hvorfor sender migranter penger hjem?......................................................... Migrasjon og utvikling i akademisk og politisk diskurs ........................................ Politisering av forholdet mellom migrasjon og utvikling ..................................... Migrasjon som potensial for utvikling .............................................................. Oppsummering ..........................................................................................

193 196 197 200 201 204 205

Avslutning ............................................................................................... 207 Myter og kunnskap ..................................................................................... Mot en helhetlig tilnærming til migrasjon ........................................................ Sampillet mellom mikro-, makro- og mesoperspektivet ...................................... Det transnasjonale perspektivet................................................................... Livsløpsperspektivet..................................................................................

207 209 210 211 212

Litteraturoversikt ...................................................................................... 215

Forord Denne boken er resultatet av et ønske om å bidra til kunnskapsformidlingen innen fagfeltet internasjonal migrasjon for studenter ved norske utdanningsinstitusjoner. Mens det finnes mange lærebøker som retter fokus mot kultur, kulturforskjeller og kulturforståelse, globaliseringsprosesser og/eller innvandring og integreringsproblematikk, er det færre som har et eksplisitt fokus på internasjonal migrasjon. Denne boken tar sikte på å gi en innføring i sentrale begrep, globale og nasjonale tendenser, teorier, tematikker og problemstillinger innen nettopp dette feltet, med en spesiell vekt på den transnasjonale tilnærmingen til migrasjon. Boken er utarbeidet med støtte fra Norsk forfatter- og oversetterforening (NFF) og Fritt Ord. Takk! Jeg vil også takke styret og kolleger ved Senter for interkulturell kommunikasjon (SIK) for å ha gitt meg anledning til tidvis å trekke meg tilbake fra ordinære oppgaver for å gjennomføre dette bokprosjektet. En stor takk rettes også til Fagbokforlagets forlagsredaktør May Helene Solberg for både tro på boken, tålmodighet og gode innspill underveis. Takk også til tidligere og nåværende studenter og kolleger både ved VID vitenskapelige høgskole og Universitetet i Stavanger, som eksplisitt eller implisitt har bekreftet behovet for denne boken. Jeg håper den bidrar til en mer helhetlig forståelse av migrasjon både som fenomen og fagfelt, og at den derved også fremmer en mer nyansert forståelse av mennesker vi ofte refererer til som «de andre». Stavanger, november 2017 Gunhild Odden

Innledning Migrasjon er et tema som engasjerer et bredt spekter av aktører. Politikere, humanitære organisasjoner, journalister, akademikere og «mannen i gata» har alle oppfatninger om hvorfor mennesker forflytter seg på tvers av landegrenser, hvordan migrasjon bør reguleres, og hvordan migrasjon påvirker samfunnet migranter drar fra og samfunnet migranter drar til. Stadig flere mennesker forflytter seg på tvers av landegrenser, og det går ikke én dag uten at temaet er omtalt i mediene. Castles, de Haas og Millers (2014) kjente innføringsbok i migrasjon har da også tittelen The Age of Migration. Ser vi på FNs tall, var det 173 millioner migranter på verdensbasis i år 2000. I 2010 hadde det økt til 222 millioner, og i 2015 var det 244 millioner internasjonale migranter i verden. Antallet er med andre ord økende. Den internasjonale migrasjonen er også blitt mer kompleks – folk flytter av en rekke forskjellige årsaker, og vi kan derfor snakke om ulike kategorier av migranter (flyktninger, asylsøkere, arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere, internasjonale studenter, irregulære migranter) og ulike typer migrasjon (midlertidig migrasjon, transittmigrasjon, sirkulær migrasjon og returmigrasjon). Samtidig er disse kategoriene både overlappende og skiftende. Feltet er også sterkt politisert: Hvem bør få komme inn i et land og ikke? Høsten 2015 sto Europa overfor den største flyktningkrisen siden den andre verdenskrig. Tusenvis av mennesker la ut på risikofylte reiser fra Tyrkia eller Libya for å prøve å komme seg til Hellas og Italia, og deretter videre til andre europeiske land. Mediene formidlet bilder av store folkemengder som forsøkte å krysse grenser. Bilder av syriske flyktninger som syklet fra Russland til Norge via Storskog ble kringkastet i nyhetskanaler verden over. I Norge ble det høyeste

internasjonal migrasjon

antallet asylsøkere noensinne registrert dette året. Den ovennevnte økningen ble plutselig både veldig synlig og veldig nær.

Migrasjon kontra immobilitet På den andre siden utgjør verdens 244 millioner migranter kun 3,3 % av verdens befolkning. Eller sagt på en annen måte, 97 % av verdens befolkning er ikke migranter. Og flyktninger, som får mye oppmerksomhet i media, utgjør bare en liten andel av den totale migrantpopulasjonen. Mens antall flyktninger ble redusert fra 18,5 millioner til 16,3 millioner mellom 1990 og 2010, steg antallet til 21,3 millioner i 2016, hovedsakelig som følge av krigen i Syria. Likevel utgjør flyktninger bare mellom 7 og 8 % av den totale migrantbefolkningen. Om lag 86 % av alle flyktninger bor i utviklingsland (de Haas, 2017). Selv om Norge mottok flere asylsøkere enn noen gang i 2015 (mange av dem har i dag fått flyktningstatus), utgjør dette bare en mikroskopisk del av verdens flyktningbefolkning. Og selv om antall migranter øker, gjør også verdens befolkning totalt det samme. Prosentandelen migranter er dermed forholdsvis stabil over tid. Ifølge flere teoretiske modeller (se kapittel 2) vil faktorer som lønnsforskjeller og arbeidsledighet føre til migrasjon, men immobilitetsparadokset (Malmberg, 1997) viser til at de fleste mennesker som ifølge slike modeller vil migrere, ikke

0% 1960

1970

1980

1990

2000

2010

Andel migranter av verdens totale befolkning (1960–2010). Kilde: De Haas, 2017, basert på tall fra FN.

innledning 13

gjør det. Hvorfor er det slik at mesteparten av verdens befolkning ikke migrerer? Er det fordi de ikke ønsker eller trenger det? Eller skyldes det strukturelle begrensninger (manglende pass, visum eller økonomiske ressurser)? På den ene siden har vi de som faktisk ikke ønsker å migrere. For mange betyr det å flytte at man mister mange av fordelene man har opparbeidet seg i en gitt lokal kontekst, som det å eie et hus eller ha familie og venner i nærheten. Det betyr at nettogevinsten ved å flytte er negativ, også i perioder med arbeidsledighet. På den andre siden har vi de som ønsker å migrere, men som ikke gjør det. Et av de ironiske aspektene ved globaliseringsprosesser er ifølge King (2012) at mens varer, kapital, kunnskap, media osv. i stor grad flyter fritt over landegrenser, gjelder ikke det samme for menneskene som produserer alt dette. King påpeker at det er vanskeligere å forflytte seg i dag enn det var for 100 år siden. «Migrasjon for noen, men ikke for alle», skriver han, og påpeker at migrasjon er en reell mulighet for europeere og nordamerikanere, og for mennesker med betydelige økonomiske ressurser eller spesifikke kvalifikasjoner. Men for mennesker fra utviklingsland i Afrika, Sør-Amerika og deler av Asia fremstår migrasjon som et alternativ kun for en svært begrenset del av befolkningen. Den norske samfunnsgeografen og migrasjonsforskeren Jørgen Carling (2002) bruker uttrykket «the age of involuntary immobility» (med referanse til Castles og kolleger) for å illustrere at migrasjon er noe mange ønsker, men ikke er i stand til å realisere. At bare litt over 3 % av verdens befolkning er migranter, betyr ikke at migrasjon ikke er et betydelig fenomen. Bak tallet 244 millioner finnes det like mange unike migrasjonshistorier. Migrasjon påvirker utvilsomt migrantenes liv, men også livene til migrantenes familier og venner i hjemlandet – altså ikke-migranter. Migrasjon påvirker både de samfunnene som migranter bosetter seg i, og de samfunnene som migranter har reist fra. Denne boken tar sikte på å gi en vitenskapelig innføring i nettopp slike temaer, i den hensikt å gi et mer nyansert bilde av migrasjon som fenomen, og det er også en viktig intensjon å se norske forhold som en del av det store bildet.

Migrasjon fra et faglig perspektiv Migrasjon har blitt beskrevet og analysert av ulike samfunnsvitere siden slutten av 1800-tallet. I 1885 publiserte den tysk-britiske geografen Ravenstein sine Laws of migration (se kapittel 3). På begynnelsen av 1900-tallet førte masseinnvandrin-

internasjonal migrasjon

gen til USA til at det spesielt ved universitetet i Chicago vokste frem en interesse for å utvikle både teori og metode for å kunne studere innvandringsfeltet. Fra 1890 til 1930 økte antall innbyggere i Chicago fra 1 til 3 millioner, og det var spesielt denne urbane utviklingen, der ulike etniske grupper sameksisterte, samtidig som de bodde i ulike bydeler, som interesserte akademikerne ved universitetet i Chicago. Til byen kom det amerikanere fra Midtvesten, men det kom også et betydelig antall innvandrere fra land som Tyskland, Irland, Italia og Polen, samt fra de skandinaviske landene. I 1900 var halvparten av Chicagos innbyggere født utenfor Amerika. Det ble utgitt en rekke verk med fokus på bosettingsmønstre og etablering av grupperinger med samme landbakgrunn, og teoretiske arbeider om assimileringsprosesser (se kapittel 4). Fagmiljøet i Chicago fikk etter hvert navnet Chicagoskolen. Det mest kjente verket fra Chicagoskolen er sannsynligvis Thomas og Znanieckis The Polish Peasant in Europe and America, bestående av fem bind, som ble publisert i perioden 1918–1920. Chicagoskolen er først og fremst en sosiologisk skole, selv om også andre fagdisipliner hadde innflytelse (antropologi, statsvitenskap, psykologi mfl.) Ifølge Fuglerud representerte The Polish Peasant «en milepæl i amerikansk sosiologi» (Fuglerud, 2017, s. 67). Thomas ble da også professor ved USAs aller første sosiologiske institutt. Chicagoskolen har med andre ord spilt en sentral rolle både innenfor sosiologifaget og migrasjonsforskningen, og mange av de faglige synspunktene og metodiske tilnærmingene som ble utviklet der, er fortsatt relevante. Kvalitativt empirisk feltarbeid (blant annet med fokus på innvandreres individuelle livshistorier) kjennetegnet for eksempel Chicagoskolen. De ansatte ved universitetet i Chicago dominerte den amerikanske sosiologien og innvandringsforskningen frem mot slutten av 1930-årene. I tiårene som fulgte, kom andre amerikanske universiteter på banen, og forskningen ble også mer kvantitativt orientert. I Europa var det betydelig senere at innvandring ble et sentralt forskningsfelt. Først i 1970-årene fikk tematikken et visst fotfeste. På dette tidspunktet hadde mange fagmiljøer i Europa fått kjennskap til Chicagoskolen, men man var fortsatt usikker på om teoriene og metodene lot seg overføre til en europeisk kontekst (Rea & Tripier, 2003). Mens Chicagoskolen fokuserte på etableringen av og samhandlingen mellom ulike grupper med ulik bakgrunn, og hvordan disse skaper sosiale strukturer (aktørperspektivet), vokste det i europeiske fagmiljøer etter hvert frem et fokus på statens rolle (strukturperspektivet). Når det for eksempel reiste migranter fra tidligere franske kolonier, ble samhandlingen mellom

innledning 15

disse og øvrige medlemmer av det franske samfunnet omtalt som postkoloniale relasjoner. Chicagoskolen inkluderte ikke strukturelle perspektiver som USAs migrasjonspolitikk i sine arbeider. I Norge er de første bidragene innenfor migrasjonsforskningen orientert mot den norske utvandringen, fortrinnsvis til USA. Her spilte historikeren og migrasjonsforskeren Ingrid Semmingsen en sentral rolle. Hennes første faglige artikkel sto på trykk allerede i 1938 i Historisk tidsskrift og hadde tittelen «Utvandringen til Amerika 1866–1873». Semmingsen tok senere doktorgrad på temaet. Hun ble også Norges første kvinnelige professor i historie. Det var først i begynnelsen av 1970-årene at man i Norge begynte å interessere seg for innvandring som forskningstema. Dette sammenfaller med ankomsten av pakistanske innvandrere i Norge på dette tidspunktet. I sin gjennomgang av norsk migrasjonsforskning skriver Arnfinn Midtbøen (2017) om hvordan dette gikk til: Aud Korbøl forteller at hun en dag i 1970, som fersk magister i sosiologi, fikk en lapp i posten hvor hun ble bedt om å ta kontakt med Erik Rinde. Rinde var på den tiden styreformann og direktør ved Institutt for samfunnsforskning (isf), og han spurte Korbøl om hun kunne tenke seg en arbeidsplass på isf og å søke om stipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. Hun fikk tjue minutter på seg, skrev en søknad på 25 linjer – og så var det gjort: Korbøl begynte å forske på de såkalte ‘fremmedarbeiderne’ som så smått hadde begynt å komme til Norge. (Midtbøen, 2017, s. 132)

Korbøls arbeid resulterte i et verk på 500 sider, men det ble aldri publisert. I 1980årene vokste feltet gradvis, og det ble fokusert på temaer som innvandreres bo- og arbeidsforhold. Forskerne var ofte venstreradikale, kritiske til myndighetenes innvandringspolitikk og bekymret for innvandrernes bo- og arbeidssituasjon (Midtbøen, 2017). I 1990-årene fikk vi «skyttergravene i norsk migrasjonsforskning» (Mitdbøen, 2017, s. 135), bestående av to grupperinger med forskere, der den ene bar preg av en mer positiv innvandringsdiskurs enn den andre. Rasisme, multikulturalisme og integrasjonspolitikk var sentrale temaer i denne perioden. Etter år 2000 ble migrasjonsforskningen i større grad institusjonalisert i Norge, med etableringen av forskningsinstitutt som NOVA, ISF og Fafo i Oslo,

internasjonal migrasjon

og IMER-miljøet i Bergen (IMER står for Internasjonal migrasjon og etniske relasjoner). Med sitt fokus på oppdragsforskning arbeidet instituttsektoren i Oslo i stor grad med temaer som bevilgende myndigheter anså som sentrale, og slik hadde de også større innflytelse på politikkutviklingen (på «godt og vondt», som Midtbøen skriver). Etter 2000 ble innvandreres sysselsetting, etnisk segregering og kjønnskonservative holdninger viktige forskningstemaer. Migrasjon og velferd vokste også frem som et sentralt tema, med sosiolog Grete Brochmann i spissen. Parallelt har også andre perspektiver enn det velferdsorienterte preget forskningen, som innvandreres bånd til hjemlandet – det vil si det transnasjonale perspektivet (se kapittel 4). Dette får også norske samfunnsgeografer på banen i en forskningstradisjon som i Norge har vært dominert av sosiologer og antropologer. Fra 2010 identifiserer Midtbøen et nytt skifte: «innvandring blir mainstream» (s. 143). Økt arbeidsinnvandring fra Øst-Europa, vekst i høyrepopulistiske partier, problemstillinger relatert til barn av innvandrere og den såkalte flyktningkrisen i 2015 er noen eksempler på utviklingstendenser som gjør at migrasjon fremstår som et høyaktuelt tema for et bredt spekter av fagfelt. Både sosiologer, geografer, økonomer, sosialantropologer, statsvitere, historikere, demografer, jurister, medievitere og fagpersoner fra en rekke andre disipliner deltar i dag i den etter hvert særdeles brede produksjonen av migrasjonsforskning både internasjonalt og i Norge. En svakhet ved denne produksjonen er at hver disiplin har sin egen «akademiske habitus», som King (2012) påpeker (med referanse til Bourdieu). Det vil si at hver disiplin har sine egne forskningstemaer, forskningsspørsmål og forskningsmetoder. Flere sentrale migrasjonsforskere argumenterer imidlertid for at en tverrfaglig tilnærming til migrasjon er nødvendig, fordi migrasjon er et så komplekst fenomen. Ifølge den spanske sosiologen Joaquín Arango (2008, i King, 2012) vil ikke én fagdisiplin alene kunne fange opp denne kompleksiteten. I denne boken vil vi derfor trekke inn ulike fagdisipliner både i presentasjonen av teori og i tematiske perspektiver. En annen svakhet ved feltet er at man ofte tilnærmer seg utvandring og innvandring som separate tema. Migrasjon er et begrep som omfatter både utvandring og innvandring. Denne boken argumenterer for en helhetlig tilnærming til migrasjon som inkluderer både stedet man drar fra og stedet man drar til (og noen ganger også steder man drar gjennom).

innledning 17

Bokens oppbygning Denne boken har to deler. Den første delen formidler noen overordnede perspektiver på migrasjon. I kapittel 1 presenteres begreper som er sentrale innen migrasjonsfeltet, som migrasjon, migrant, senderland, mottakerland og transittland. Videre gir kapitlet en oversikt over ulike kategorier migranter, som flyktninger, arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere, studentinnvandrere og irregulære migranter. Det understrekes at disse kategoriene er et resultat av migrasjonspolitiske føringer, og er som sådan sosiale konstruksjoner. Kapittel 2 gir en kort oversikt over migrasjon i et historisk perspektiv, før vi omtaler de viktigste migrasjonsstrømmene og globale tendensene i dag. Kapitlets andre del beskriver dagens norske migrasjonslandskap. Kapittel 3 gir en oversikt over migrasjonsteori. Vi vil her gå systematisk gjennom de mest sentrale teoretiske modellene som forklarer hvorfor mennesker migrerer. Kapittel 4 er viet det transnasjonale perspektivet på migrasjon. Her vil vi se på hvordan mennesker kan ha tilhørighet til flere nasjonale kontekster via transnasjonale praksiser, og hvordan slike praksiser kan påvirke integreringsprosesser. Vi vil også ta for oss begrep som diaspora og mobilitet. Kapittel 5 presenterer de ulike formene for migrasjon. Migrasjon er mer enn en lineær prosess fra land A til land B, hvis mål er bosetting (og integrering) i land B. Midlertidig migrasjon, sirkulær migrasjon, transittmigrasjon og returmigrasjon er sentrale begrep her. Vi vil se at ulike former for migrasjon både kan være et resultat av individuelle valg og av migrasjonspolitiske føringer. De fire neste kapitlene utgjør bokens andre del, og her vil vi bevege oss over på tema som ikke er spesifikke for migrasjonsfeltet, men som vi nærmer oss med et migrasjonsperspektiv. I kapittel 6 tar vi for oss temaene kjønn og familie. Vi vil blant annet se hvordan mange familier lever i ulike geografiske kontekster som et resultat av migrasjon, og hvordan dette kan utfordre eksisterende kjønnsnormer. Kapittel 7 omhandler sammenhengen mellom migrasjon, utdanning og sosial mobilitet. Mange migranter har spesifikke kvalifikasjoner og erfaringer, men opplever å miste posisjon på den sosiale rangstigen. For migranter med lite eller ingen utdanning kan det å skaffe seg utdanning og kvalifisering være av betydning med tanke på selvstendiggjøring og tilpasning i et nytt land. I kapitlets siste del vil vi se hvordan barn av innvandrere gjør det på den sosiale rangstigen. Kapittel 8 handler om migrasjon og helse, der vi blant annet ser på

innledning

konsekvensene av en betydelig migrasjon av helsepersonell. En rekke land klarer ikke i dag å utdanne nok helsearbeidere, noe som gjør etterspørselen etter denne arbeidskraften stor internasjonalt. Samtidig kan helsearbeidernes hjemland selv ha behov for deres kompetanse. Et annet sentralt spørsmål i kapitlet er hvordan en migrasjonsprosess kan påvirke migranters helse. I kapittel 9 spør vi om migrasjon kan bidra til utvikling, og i hvilke tilfeller dette kan skje. Mer konkret vil vi se på migranters pengeoverføringer, men også på politiseringen av forholdet mellom migrasjon og utvikling.

del 1

Teoretiske og kontekstuelle perspektiver

Kapittel 1

Sentrale begrep og kategorier I dette kapitlet vil vi presentere sentrale begrep innen migrasjonsfeltet. Vi vil først drøfte hva migrasjon er og hvem som kan defineres som migranter. Vi vil deretter se på begrepene mottakerland, senderland og transittland. I kapitlets andre del tar vi for oss ulike kategorier migranter, som flyktninger og asylsøkere, arbeidsmigranter, familiemigranter, studentmigranter og irregulære migranter. Kategoriseringen av migranter er en sosial konstruksjon som påvirkes av migrasjonspolitiske føringer. Ulike nasjonale kontekster gir ulike føringer, og samme migrant kan derfor ha ulik status i ulike land. En migrant kan også gå fra én kategori til en annen. Kapitlet kan leses som en introduksjon til grunnleggende begrep innen migrasjonsfeltet, og det presenterer noen metodiske utfordringer samt faglige og juridiske diskusjoner relatert til begrepsbruken.

Hva er migrasjon, og hvem er migranter? Migrasjon Migrasjon kan kort defineres som «bytte av bosted» (Carling, 2017a, s. 261). Et slikt bytte kan foregå innenfor et og samme land, eller fra et land til et annet. Flytter man til et annet sted i eget land, kalles det intern migrasjon. Flytter man ut av landet man er født i, kalles det internasjonal migrasjon. Vi kan derfor definere intern migrasjon som geografisk mobilitet innenfor en og samme nasjonalstat, mens internasjonal migrasjon kan defineres som geografisk mobilitet på tvers av landegrenser. På verdensbasis finnes det flere interne migranter enn internasjonale migranter. Ofte studeres disse to formene for migrasjon hver for seg,

internasjonal migrasjon

men i et migrasjonsanalytisk perspektiv kan det være interessant å inkludere både intern og internasjonal migrasjon. Intern migrasjon fører ofte til internasjonal migrasjon (King mfl., 2008). Noen flytter for eksempel fra landsbygda til en større by, for så å dra til et annet land. Omvendt kan også internasjonal migrasjon føre til intern migrasjon. For eksempel kan en person fra landsbygda i Marokko flytte til Spania, for så å returnere til Marokko. Da har migranten spart seg opp penger og kjøper bolig i en av landets større kystbyer. Han flytter dit og tar med seg familien. Intern og internasjonal migrasjon kan slik gjensidig påvirke hverandre. I denne boken skal vi hovedsakelig konsentrere oss om internasjonal migrasjon. Migrasjon kan være både utvandring (migrasjon fra et land) og innvandring (migrasjon til et land). Et lands nettoinnvandring er innvandring minus utvandring. Nettoinnvandringen kan være positiv (flere flytter inn enn ut) eller negativ (flere flytter ut enn inn).

Migrant Om vi definerer internasjonal migrasjon som geografisk mobilitet på tvers av landegrenser, vil en migrant følgelig kunne defineres som et individ som har forlatt sitt hjemland for å bosette seg i et annet land. Fra hjemlandets perspektiv snakker vi om en utvandrer. For landet migranten bosetter seg i, snakker vi om en innvandrer. Begrepet vi bruker, sier noe om hvilket perspektiv vi tar som utgangspunkt. Snakker vi om innvandrere i Norge og deres møte med det norske samfunnet, eller snakker vi om utvandrere fra Mexico og hvordan deres utvandring påvirker gjenværende familiemedlemmer? Alle migranter er både utvandrere og innvandrere, og migrantbegrepet inkluderer begge perspektivene. Den ovennevnte definisjonen av hvem som er migranter er forholdsvis enkel, og det er denne definisjonen som ligger til grunn i denne boken, men det er viktig å understreke at ulike land og ulike aktører kan operere med andre definisjoner. Mens vi her vil bruke migrantbegrepet som et paraplybegrep for ulike kategorier migranter (som flyktninger, asylsøkere, arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere, internasjonale studenter og irregulære migranter), skiller andre mellom for eksempel migranter og flyktninger. FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, mener for eksempel at «flyktninger ikke er migranter». UNHCRs hovedargument er at flyktninger har andre behov (internasjonal

Kapittel 1: sentrale begrep og Kategorier 23

beskyttelse) enn migranter. Denne tilnærmingen er basert på en forståelse av migrasjon som enten tvungen (flyktninger) eller frivillig (migranter). Denne forståelsen av migrasjon er blitt kritisert av flere forskere de siste tiårene (Carling, 2017b). For det første er migrasjon ofte resultatet av en kombinasjon av begrensninger og muligheter, og det er dermed ikke enkelt å skille mellom frivillighet og tvang. Videre kan migranter som ikke er flyktninger i henhold til Flyktningkonvensjonen, like fullt ha spesifikke behov, noe vi kommer tilbake til senere i kapitlet. Det gjelder for eksempel ofre for menneskehandel og irregulære migranter. Carling (2017b) påpeker at migrantbegrepet åpner opp for en forståelse av at alle mennesker som er geografisk mobile, kan ha behov for beskyttelse. Videre poengterer han at vi ved å bruke begrepet migrant understreker at disse menneskene har til felles at de er mobile, men utover det er alle unike. Mens FNs høykommissær for flyktninger bruker en todelt definisjon, bruker aktører som FN og Internasjonal organisasjon for migrasjon (IOM) migrantbegrepet som et paraplybegrep. Det samme gjelder mange migrasjonsforskere. Media på sin side bruker mange ulike kombinasjoner. Nyhetskanalen Al Jazeera gikk høsten 2015 ut og sa at de ikke lenger ville bruke begrepet migrant i omtalen av mennesker på flukt over Middelhavet, fordi det er et negativt ladet begrep som dehumaniserer, skaper avstand og likegyldighet til menneskene det gjelder. Kanalens grep ble hyllet i sosiale medier. Samtidig kan man spørre om det da bare er flyktninger man skal ha medlidenhet med, og ikke migranter (Carling, 2017b). Andre medier bruker todelingen «flyktninger og migranter», sannsynligvis for ikke å «tråkke feil». Ifølge Carling er «flyktninger og andre migranter» et mer inkluderende begrepsvalg. Ulike land har også ulike definisjoner av hvem som er migranter og ikke. Det gir noen metodiske utfordringer når man skal tallfeste og sammenligne migrasjon på tvers av land. Noen land har statsborgerskap som utgangspunkt i sin definisjon. Det vil si at en person som er født i land A, regnes som migrant i land B. Hvis personen får statsborgerskap i land B, regnes ikke personen som migrant lenger. Andre land har fødeland som utgangspunkt i sin definisjon, og da ville den nevnte personen fortsatt vært inkludert i migrantstatistikken. Mange land inkluderer dessuten også barn født av innvandrerforeldre (ofte kalt andregenerasjons innvandrere) i sin statistikk, selv om disse aldri har migrert selv. I Norge opererer Statistisk sentralbyrå (SSB) med to kategorier: «innvandrere» og «norskfødte med innvandrerforeldre». Ofte blir disse slått sammen til «inn-

internasjonal migrasjon

vandrere og norskfødte med innvandrerforeldre», og ikke-migranter inkluderes slik i statistikken. FNs tall gir oss kanskje det beste estimatet for antall migranter på verdensbasis (King, 2012). Slike tall gir likevel ikke et 100 % korrekt bilde av hvor mange mennesker i verden som faktisk er migranter.

Senderland, mottakerland og transittland Det landet en migrant kommer fra, kalles ofte senderland, mens land som mottar migranter, ofte kalles mottakerland. Andre begrep som brukes, er hjemland og vertsland. Alle disse begrepene har sine svakheter. Begrepene «senderland» og «mottakerland» kan gi inntrykk av at «det er landene, snarere enn menneskene, som er aktørene» (Carling, 2017a, s. 262). «Hjemland» kan være problematisk fordi det ikke gir rom for at individer selv kan avgjøre hvilket land de definerer som «hjemme». «Vertsland» gir inntrykk av at de som bosetter seg i et land, bare er (midlertidige) gjester, noe som kan hemme gode integreringsprosesser. Ifølge Carling kan landet som migranter flytter fra, best omtales som deres opprinnelsesland: «Det bygger på at det er der de har sin opprinnelse, men åpner for ulike former for følelsesmessig og politisk tilknytning.» Han mener det er vanskelig å finne et godt begrep for det andre landet, «men ofte vil det være riktig med bosettingsland» (Carling, 2017a, s. 262 f.). Fordi de er så umiddelbart forståelige, vil vi i denne boken likevel bruke senderland og mottakerland i en rekke sammenhenger, og i noen grad veksle mellom de andre begrepene. Transittland refererer til land der migranter oppholder seg i kortere eller lengre perioder i påvente av å komme seg videre. Det kan være mange grunner til at migranter på et tidspunkt befinner seg i transitt. For noen kan transittperioden kun være på et par timer, for eksempel i forbindelse med en mellomlanding på en flyplass. Noen land krever transittvisum for slike mellomlandinger. Slike visum skal hindre at potensielle avhoppere blir værende i landet de egentlig kun skal reise gjennom. Hvorvidt et transittvisum er nødvendig, vil variere fra land til land. Den reisendes statsborgerskap vil også spille inn på hvorvidt et transittvisum er nødvendig eller ikke. For andre kan transittperioden vare i dager, uker, måneder eller år. Det er ofte tilfellet for migranter som reiser uten gyldige reisedokumenter. Strenge grensekontroller eller mangel på økonomiske ressurser kan være årsaker til at man ikke kommer seg videre. Et eksempel på et transittland er Tyrkia, der

Kapittel 1: sentrale begrep og Kategorier 25

migranter oppholder seg i påvente av å komme seg til Europa. Et annet eksempel er Marokko, som i mange år har fungert som transittland for afrikanske migranter som ønsker å ta seg til Europa via Spania. I et migrasjonsperspektiv er Tyrkia og Marokko interessante land fordi de er både senderland, mottakerland og transittland. Marokkanske migranter har i flere tiår reist til land som Belgia, Frankrike og Spania. Samtidig drar europeere (f.eks. pensjonister) og migranter fra andre afrikanske land (studenter, arbeidsinnvandrere, asylsøkere) til Marokko (Jonsson, 2009). For noen vil det som i utgangspunktet var et transittland, bli et mottakerland. Hvilke land som er typiske senderland, transittland og mottakerland, eller en kombinasjon av disse, varierer over tid. Vi vil komme tilbake til transittmigrasjon i kapittel 5.

Ulike kategorier migranter Migranter er geografisk mobile av ulike årsaker. Når vi kategoriserer migranter, vil det som antas å være (hoved)årsaken til migrasjonen, være grunnlaget for klassifiseringen. Slik snakker vi om flyktninger (flukt som grunnlag for migrasjonen), arbeidsmigranter (arbeid som årsak), familiemigranter (familie som årsak) og studentmigranter (utdanning som årsak). Disse fire kategoriene kan danne grunnlag for et formelt opphold, det vil si at de også er juridiske kategorier. I Norge kan man søke om opphold på bakgrunn av flukt, arbeid, familie og utdanning. Disse fire kategoriene gjenspeiles i norsk innvandringsstatistikk. Det finnes også andre oppholdsgrunnlag, men disse er de fire viktigste både globalt og nasjonalt, og det er disse vi vil konsentrere oss om her.

Flyktninger og asylsøkere I henhold til FNs flyktningkonvensjon er en flyktning en person som har flyktet fra sitt hjemland, og som med rette frykter forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en bestemt sosial gruppe. Å flykte «fra sitt hjemland» betyr at en flyktning må ha krysset en internasjonal landegrense for at reglene i FNs flyktningkonvensjon skal gjelde. Mennesker som flykter i sitt eget land, altså internt fordrevne personer (internally displaced people, ofte kalt IDPs på engelsk), regnes ikke som flyktninger. Likevel er det slik at de fleste som er på flukt i dag, er på flukt i sitt eget hjemland.

internasjonal migrasjon

Flyktningkonvensjonen ble vedtatt i FNs generalforsamling i 1951 og trådte i kraft i 1954. Konvensjonen ble utarbeidet i kjølvannet av andre verdenskrig, som drev millioner av mennesker på flukt. Målet med konvensjonen var å definere flyktningers rettigheter og sørge for at disse ble ivaretatt. Konvensjonen gjaldt først bare europeere som hadde flyktet før 1951. I 1967 ble en tilleggsprotokoll vedtatt. Der heter det at konvensjonen gjelder alle mennesker på flukt, uavhengig av når de flykter og hvor de flykter fra. Konvensjonen slår fast at flyktninger ikke kan returneres til et land der de blir forfulgt (kalt non-refoulement-prinsippet). Den slår videre fast at når flyktninger innvilges flyktningstatus, har de rett til arbeid, utdanning, organisasjonsfrihet og tilgang til rettssystemet. Disse rettighetene er overlappende med generelle menneskerettigheter. De fleste land i verden har signert eller ratifisert konvensjonen, men det finnes land som ikke har gjort det. Mange land i Midtøsten og Sør-Asia har for eksempel ikke sluttet seg til konvensjonen. En betydelig andel av verdens befolkning som er på flukt, bor i disse landene. Det er FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, som leder og koordinerer det internasjonale arbeidet med å beskytte mennesker på flukt. UNHCR ble opprettet i 1950 og arbeider for at flyktninger skal få den humanitære hjelpen de trenger, og at alle skal kunne utøve sin rett til å søke asyl i et annet land. Flyktningkonvensjonen forplikter ikke stater til å motta flyktninger. Det den derimot gjør, er å hjelpe stater med å definere hvem som skal regnes som flyktninger. Som det fremkommer av definisjonen over, tar ikke Flyktningkonvensjonen spesielt opp spørsmålet om sivile som flykter fra krig og konflikt. I dag betraktes imidlertid personer som flykter under slike forhold, også som flyktninger. Det er likevel slik at det er opp til det enkelte land å vurdere om et individ skal anses som flyktning eller ikke. Slik kan en person som søker om beskyttelse, få dette innvilget i ett land, men få avslag i et annet. Om vi for eksempel ser på hvordan dette artet seg for syriske borgere i ulike europeiske land i siste halvdel av 2014 og første halvdel av 2015, viser tall fra EUROSTAT at samtlige syrere fikk status som flyktninger på Kypros og i Sverige, mens i Romania var det kun 59 % av syrerne som fikk flyktningstatus. Når en person drar til et land og formelt søker om beskyttelse, er vedkommende en asylsøker. Personen kalles «asylsøker» frem til søknaden er behandlet. Får man søknaden innvilget, har man status som flyktning. Enslige mindreårige asylsøkere (EMA) er barn som søker om asyl alene, uten at foreldre eller andre

Kapittel 1: sentrale begrep og Kategorier 27

med foreldreansvar er med. Barn som får innvilget sin asylsøknad, er enslige mindreårige flyktninger (EMF). I Norge får alle asylsøkere, både voksne og mindreårige, tilbud om å bo i et asylmottak i påvente av at asylsøknaden behandles. Det er ikke tilfellet i alle land. Noen ganger er det ikke mulig å gi en individuell vurdering av en persons situasjon. Når større grupper flykter fra samme land til et annet, kan gruppen i sin helhet få status som flyktninger. Dette kalles prima facie-flyktningstatus. UNHCR eller en nasjonalstat kan gi grupper av mennesker på flukt en slik status. Hvilke grupper som får denne statusen, vil variere med tid og sted. Yemen har lenge gitt somaliere prima facie-status, mens i Norge må somaliske flyktninger søke individuelt om beskyttelse. Urolighetene i Yemen siden 2015 har medført at mange somaliere har returnert, og mange jemenitter har flyktet til det afrikanske kontinentet. Somalia gir nå, i likhet med flere andre afrikanske land, prima facie-status til jemenittiske flyktninger. De fleste flyktninger i verden i dag er prima facie-flyktninger. Overføringsflyktninger er personer registrert som flyktninger hos UNHCR, men som verken kan returneres til hjemlandet eller integreres i det landet de har flyktet til. UNHCR søker på deres vegne om at de overføres til andre land, deriblant Norge. Overføringsflyktninger ble tidligere kalt kvoteflyktninger. Begrepet FN-flyktninger brukes også, mens UNHCR selv ofte bruker betegnelsen reinstallerte flyktninger (resettled refugees / refugee resettlement). Klimaflyktninger er et begrep som brukes i forbindelse med miljø- og klimaendringer. Miljø og klima har lenge vært et naturvitenskapelig forskningstema, men i dag mobiliserer slike utfordringer et bredt spekter av aktører, inkludert migrasjonsforskere. Begrepet «klimaflyktninger» er imidlertid misvisende, da mennesker som har forflyttet seg på grunn av miljø- og klimaendringer, ikke har rett til internasjonal beskyttelse i henhold til Flyktningkonvensjonen slik den er i dag. De fleste mennesker som forflytter seg på grunn av miljø- og klimaendringer, flytter dessuten innenfor landegrensene. I likhet med andre migranter har de ofte verken de økonomiske ressursene eller nettverkene som trengs for å migrere ut av landet (og kanskje er det heller ikke noe de ønsker). Ikke alle forflytter seg internt som følge av klima. Under orkanen Katrina, som rammet New Orleans i 2005, var det spesielt fattige innbyggere som lot være å følge myndighetenes oppfordring om å evakuere. Mangelen på egen bil, økonomi eller nettverk gjorde det vanskelig for mange å forlate byen på kort tid.

internasjonal migrasjon

Mennesker som forflytter seg internt i forbindelse med miljø- og klimaendringer, får status som internt fordrevne. For disse vil FNs retningslinjer for denne gruppen mennesker gjelde. Samtidig er det varierende i hvilken grad en stat er villig til eller i stand til å bistå internt fordrevne (klimaflyktninger). Det i seg selv kan føre til migrasjon, men de som reiser ut av landet vil ikke få flyktningstatus. Det foregår imidlertid en debatt rundt statusen og rettighetene til miljøfordrevne personer1 eller miljøfordrevne migranter. Flere aktører etterlyser en tydeligere lovgivning, og det er ikke juridisk enighet om hvorvidt Flyktningkonvensjonen og regionale flyktninglover kan tolkes til også å gjelde denne gruppen. Ifølge Flyktninghjelpen har i snitt 26,4 millioner mennesker blitt fordrevet grunnet miljø- og klimaendringer hvert år siden 2008. Ifølge FNs klimapanel vil minst 200 millioner mennesker måtte forlate sitt hjem på grunn av miljø- og klimaendringer mot slutten av dette århundret. Selv om miljø- og klimaendringer er et globalt fenomen, er det store nasjonale og regionale forskjeller både når det gjelder type hendelse, hyppighet og statens evne til å håndtere en krisesituasjon. Land i sør er både mer utsatt og mer sårbare. Japan er for eksempel det fjerde mest utsatte landet for slike endringer i verden, men landets infrastruktur begrenser konsekvensene. Det betyr at landet er eksponert, men i mindre grad sårbart. Vanatu derimot, som er et land bestående av flere øyer i den sørlige delen av Stillehavet, er det landet som er mest eksponert for miljø- og klimaendringer i verden, og manglende infrastruktur gjør at landet også er spesielt sårbart. De mest sårbare landene finner vi ellers på det afrikanske kontinentet. Den sentralafrikanske republikk, Eritrea og Tsjad er de tre mest sårbare landene i verden når det gjelder miljø- og klimaendringer (Jeschonnek mfl., 2016). Migrasjonsforskere understreker imidlertid viktigheten av å se klimarelatert migrasjon som noe mer enn bare et resultat av klimaendringer. Årsakene er ofte sammensatte, og klimaendringer er én av flere faktorer (sosiale, politiske, økonomiske) som fører til at mennesker forflytter seg geografisk. For eksempel kan migrasjon fra områder rundt Tsjadsjøen, som er delt mellom Tsjad, Nigeria, Kamerun og Niger, forklares med miljø- og klimaendringer (innsjøen er i dag betydelig mindre enn den en gang var), men også med sikkerhetssituasjonen i området (blant annet relatert til Boko Haram) og begrensede økonomiske muligheter. 1

På engelsk er «environmentally displaced people» brukt (som direkte oversatt betyr miljøfordrevne personer).

Kapittel 1: sentrale begrep og Kategorier 29

Arbeidsinnvandrere, familieinnvandrere og studentinnvandrere Den største gruppen migranter i verden i dag er arbeidsinnvandrere. Disse kan deles inn i to kategorier: arbeidsinnvandrere med arbeidstillatelse og arbeidsinnvandrere uten arbeidstillatelse. Sistnevnte gruppe vil vi komme tilbake til under overskriften «Irregulære migranter». At en arbeidsinnvandrer har arbeidstillatelse betyr at vedkommende har lov til å være i et bestemt land i kraft av det arbeidet han eller hun utfører der. Arbeidsinnvandring er en del av større globaliseringsprosesser. Men selv om vi gjerne snakker om «et globalt arbeidsmarked», finnes det ikke et globalt rammeverk som regulerer dette markedet. Hvem som får komme inn i et gitt land, er i stor grad regulert av nasjonale eller regionale regelverk. EU og Schengenkonvensjonen er et eksempel på et regionalt rammeverk som gir europeiske innbyggere mulighet til å ta arbeid i andre europeiske land. Det var først etter at Polen ble medlem av EU i 2004 at den polske innvandringen til Norge skjøt fart. Som medlem av Schengen-området kan ikke Norge selv regulere hvilke europeiske land vi rekrutterer arbeidskraft fra, eller hva slags type arbeidskraft som kommer. Derimot kan spesifikke kommuner eller bedrifter legge til rette for rekruttering av spesifikke grupper arbeidsinnvandrere. Det finnes flere eksempler på kommuner eller bedrifter som har vært i Portugal, Spania eller Island for å rekruttere arbeidskraft. Busselskapet Boreal AS har i flere år rekruttert polske bussjåfører til Stavanger. Hvem som får komme til EU og Schengen-området fra andre deler av verden for å jobbe, er strengt regulert. I Norge er det som hovedregel faglærte med en spesifikk kompetanse som kommer som arbeidsinnvandrere fra land utenfor EU/ EØS. Olje- og gassindustrien har slik kunnet ansette høyt kvalifiserte ingeniører fra hele verden. I motsetning til EU/EØS-borgere, har ikke disse arbeidsinnvandrerne som hovedregel rett til økonomisk støtte om de skulle bli arbeidsledige. De har kommet til landet for å fylle et spesifikt behov på basis av en spesifikk kompetanse. Etter nedbemanningen i oljesektoren har mange derfor måttet returnere til sitt hjemland eller migrere til et tredje land. I andre land kan det være andre lover og regelverk som gjelder, og de gjenspeiler ofte det spesifikke behovet landet har for arbeidskraft, faglært eller ufaglært, i en gitt periode. Begrepet økonomiske migranter brukes ofte som et synonym til arbeidsmigranter. Begrepet viser imidlertid først og fremst til arbeidsmigranter som har

internasjonal migrasjon

bedre økonomi som hovedmotivasjon for å migrere, men arbeidsmigranter kan også migrere av andre årsaker (de vil ha en jobb som korresponderer bedre med deres formelle kvalifikasjoner, ønsker internasjonal erfaring eller bedre arbeidsvilkår osv.). I diskursen rundt flyktninger og andre migranter brukes også begrepet økonomiske flyktninger. Begrepet økonomisk flyktning er misvisende, for Flyktningkonvensjonen gir ikke beskyttelse til mennesker som migrerer på grunn av fattigdom og/eller som ønsker seg bedre økonomiske muligheter. Begrepet har også en negativ konnotasjon, for det foreligger en slags antakelse om at migranter som ikke trenger beskyttelse i henhold til Flyktningkonvensjonen, bruker asylordningen for å få opphold og adgang til arbeidsmarkedet og/eller velferdsytelser. Familieinnvandrere er en juridisk kategori som gir rett til opphold på bakgrunn av et lovverk som gjør det mulig for familier i en migrasjonssituasjon å bo i samme land. I kapittel 6 kommer vi nærmere inn på familiemigrasjon. Studentinnvandrere har juridisk sett anledning til å oppholde seg i et gitt land i forbindelse med utdanning. Vi kommer tilbake til studentmigrasjon i kapittel 7. Ikke alle mennesker som flykter eller migrerer på grunn av arbeid, familie eller utdanning (eller en kombinasjon av flere av disse aspektene), har fått en slik juridisk status. Migranter som reiser inn eller oppholder seg i et land uten de rette papirene (visum eller oppholdstillatelse), kategoriseres som «irregulære migranter».

Irregulære migranter Irregulære migranter er en mer nøytral term enn mange av de andre begrepene som florerer i offentligheten som betegnelse på migranter uten gyldig opphold. «Ulovlige» eller «illegale migranter» er eksempler på begrep som ofte blir brukt. Kritikken som rettes mot disse begrepene, går først og fremst på at man ved å definere noen som «ulovlige» setter til side det faktum at migrantene er mennesker. Ingen mennesker er ulovlige, og alle mennesker har fundamentale rettigheter uavhengig av deres juridiske status. En annen betegnelse som ofte blir brukt, er «papirløs». Dette er heller ikke et godt begrep, for det er tvetydig. Mens det i noen sammenhenger viser til mennesker uten gyldige oppholdspapirer, refererer det i andre sammenhenger til mennesker som ikke kan dokumentere sin identitet via formelle papirer, som for eksempel pass eller nasjonalt id-kort. Men mange irregulære migranter har pass.

Kapittel 1: sentrale begrep og Kategorier 31

Irregulær migrasjon er et komplekst og mangesidig fenomen. Som nevnt over kan det for det første referere til mennesker som reiser inn i et land uten å gå via formell grensekontroll, eller som reiser med ugyldige dokumenter. For det andre inkluderer irregulær migrasjon også mennesker som har reist inn i et land på lovlig vis, men som på et tidspunkt blir irregulære. Reiser man med turistvisum, drar man lovlig inn i landet, men blir man lenger enn det turistvisumet tillater, blir oppholdet irregulært. Hvis man har en tidsbestemt arbeidstillatelse, blir oppholdet irregulært om man blir lenger enn den perioden arbeidstillatelsen er innvilget for. Er man asylsøker og har fått avslag på asylsøknaden, blir oppholdet irregulært om man ikke forlater landet innen fristen gitt av myndigheten som har avslått søknaden. I Australia er for eksempel en stor andel av de irregulære migrantene britiske statsborgere, fortrinnsvis studenter som etter endte studier blir igjen i landet (Koser, 2007). Det er store forskjeller rundt omkring i verden når det gjelder hvordan uregulert geografisk mobilitet blir kontrollert og sanksjonert. I Europa er det streng grensekontroll og forholdsvis lett å definere og identifisere irregulær migrasjon. I andre deler av verden, for eksempel i Afrika, kan dette være mer komplekst når etniske og språklige grenser ikke samsvarer med politiske grenser, eller når man ikke kan bevise hvor man er født eller hvilken stat man tilhører, fordi man aldri har fått noen fødselsattest eller et annet offisielt papir som sier noe om dette. Mange land har heller ikke et registreringssystem som fanger opp migranter i territoriet i samme grad som for eksempel Norge, der Utlendingsdirektoratet (UDI) til enhver tid registrerer ankomster og oppholdsgrunnlag. Samtidig er det også i Norge migranter som ikke blir fanget opp av systemet. Å tallfeste irregulære migranter, samt å sammenligne tallene på tvers av stater og regioner, er derfor en utfordring. Ulike land vil ofte ha ulikt grunnlag for å si noe om hvor mange irregulære migranter som befinner seg der. I noen land kan man eksempelvis sammenligne innvandringsstatistikk, som fanger opp alle med lovlig opphold, med ulike populasjonsregistre der også de uten lovlig opphold kan figurere. Noen land kan også i perioder åpne opp for at irregulære migranter kan få opphold. Ser man da på antallet som får opphold, vil det gi en pekepinn om hvor mange som faktisk befant seg i landet uten gyldig opphold før regulariseringen fant sted. Spania regulariserte over 600 000 irregulære migranter i 2005. Kriteriene for å bli regularisert var at man kunne bevise at man hadde vært i landet i minst tre år, samt at man hadde en arbeidskontrakt

internasjonal migrasjon

som grunnlag for oppholds- og arbeidstillatelsen. Bakgrunnen for prosessen var at Spania på denne tiden hadde stor økonomisk vekst og mange muligheter i jobbmarkedet – også for irregulære migranter. Ved å regularisere disse ville flere bidra til storsamfunnet for eksempel ved å betale skatt. Migrantene fikk også styrket sine rettigheter (sykepenger, pensjon, arbeidsledighetstrygd, familiegjenforening m.m.). Det er store forskjeller blant ulike land når det gjelder det politiske fokuset irregulære migranter får. Mens noen land har satt irregulær migrasjon høyt på den politiske agendaen, er den i mindre grad tematisert i andre. Irregulær migrasjon blir ofte sett på som et «vestlig problem», der de irregulære migrantene kommer fra land i sør. Mange har hørt om USAs 10 millioner irregulære migranter, mens færre har hørt om Indias 20 millioner (Koser, 2007). Ofte kan dessuten den politiske diskursen gi inntrykk av at fenomenet er større enn det faktisk er. Det samme gjelder medienes fremstilling. For å gi et eksempel: Afrikansk migrasjon blir i Europa ofte fremstilt som migrasjon til det europeiske kontinentet, og den fremstilles ofte som irregulær. Videre er det et tungt fokus på temaer som båtmigrasjon, menneskesmugling og dødsfall (særlig når det gjelder de som tar seg over Middelhavet). Forskning viser imidlertid at de fleste afrikanere migrerer til andre afrikanske land. De som drar til land utenfor det afrikanske kontinentet, drar ikke bare til Europa, mens også til Amerika og noen av Gulfstatene, og de fleste reiser med gyldig pass og visum (Flahaux & de Haas, 2016). Irregulær båtmigrasjon foregår dessuten ikke bare i Middelhavet. Migranter fra landene ved Afrikas horn, som Somalia, Eritrea, Djibouti og Sudan, har i mange år tatt sjøveien til Yemen fra Somalia og via Adenbukta, eller fra Djibouti via Rødehavet. I 2014 ankom i underkant av 100 000 migranter Yemen via denne ruten. I 2015 holdt tallet seg forholdsvis stabilt, parallelt med at man registrerte en betydelig økning i ankomster fra Yemen til Afrikas horn (på grunn av krisen i Yemen). I 2015 kom det nesten like mange migranter fra Yemen som til Yemen (IOM, 2016). Når det er sagt, er det i Europa (fortrinnsvis Italia og Hellas) man registrerer de fleste migranter som kommer sjøveien fra det afrikanske kontinentet (200 000 i 2014 og over 1 million i 2015 (IOM, 2016)). Det er likevel et poeng å få frem at irregulær båtmigrasjon ikke utelukkende er en europeisk utfordring.

Kapittel 1: sentrale begrep og Kategorier 33

Menneskesmugling og menneskehandel

Begrepene menneskesmugling og menneskehandel blir ofte feilaktig brukt om hverandre. Menneskesmugling viser til prosesser der migranten har samtykket i å bli hjulpet inn i et eller flere land. Menneskehandel, derimot, viser til situasjoner der det har blitt brukt tvang eller forledelse, etterfulgt av en utnytting av offeret. Mens menneskesmugling i utgangspunktet opphører idet migranten ankommer sin destinasjon, vedvarer menneskehandelen. Menneskehandel kan også foregå innenfor et lands grenser. Et kjent eksempel på menneskehandel er unge kvinner som blir lovet jobb, og som under tvang må prostituere seg og gi hele eller deler av beløpet de tjener, til menneskehandlere. Disse kvinnene har blitt forledet til å tro at de skulle gjøre noe helt annet enn det de tvinges til. Menneskehandel er et globalt fenomen. Mellom 2010 og 2012 ble det identifisert ofre for menneskehandel i 124 land. Disse hadde bakgrunn fra hele 154 forskjellige land. Blant de identifiserte ofrene var 49 % voksne kvinner, 21 % mindreårige jenter, 12 % mindreårige gutter og 18 % voksne menn. Det er store regionale og nasjonale forskjeller når det gjelder ofrenes kjønn og alder. Det samme gjelder type menneskehandel (som seksuell utnytting, tvangsarbeid, fjerning av organer) (UNODC, 2014). Det forekommer også menneskehandel i Norge. Her i landet er det Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) som offentliggjør tall på dette. KOM er administrativt underlagt Politidirektoratet. Ifølge KOM var 301 mennesker under oppfølging som mulige ofre for menneskesmugling i 2015. De fleste av disse var kvinner, og de var antatt utnyttet i forbindelse med prostitusjon eller andre seksuelle formål. De fleste av kvinnene kom fra Nigeria (128), etterfulgt av Romania (32) og Filippinene (18) (KOM, 2016). Sannsynligheten for at det finnes mørketall når det gjelder menneskehandel er imidlertid stor både globalt og nasjonalt. Det er også viktig å få frem at menneskehandel ikke nødvendigvis innbefatter irregulær migrasjon. En au pair som er i et land med gyldig oppholdsgrunnlag, kan like fullt være offer for menneskehandel dersom arbeidsoppgavene kan sidestilles med moderne slaveri.

internasjonal migrasjon

Den politiske diskursen fremhever ofte irregulær migrasjon som en trussel mot en stats suverenitet, det vil si en stats kontroll over eget område. Argumentet her er at dersom irregulære migranter krysser en stats nasjonale landegrenser, er statens suverenitet utfordret. I politikken settes irregulær migrasjon gjerne også i sammenheng med statens sikkerhet. Argumentene som fremmes her, kan være at irregulær migrasjon gjør det mulig for hvem som helst å komme inn i landet, og/eller at det legger til rette for organisert kriminalitet i forbindelse med reise (menneskesmugling og menneskehandel) og/eller ankomst (irregulært arbeid, kjøp og salg av ulovlige varer eller tjenester). Koser (2007) understreker at forholdet mellom irregulær migrasjon og statlig sikkerhet er komplekst og krever varsomhet. Han poengterer også at statens sikkerhet ofte får mer fokus enn migrantenes sikkerhet. Deres sikkerhet kan være utsatt i forbindelse med farlige reiser, vanskelige og langvarige opphold i transittland, utnytting av irregulær arbeidskraft og begrenset adgang til for eksempel helsetjenester (Koser, 2007). I et samfunnsvitenskapelig perspektiv rettes fokuset ofte mot hvordan irregularitet er sosialt konstruert. Med den norske konteksten som utgangspunkt viser for eksempel Bendixsen (2017) hvordan en stats utøvende kontroll overfor irregulære migranter samtidig produserer nettopp denne kategorien mennesker. Samfunnsvitenskapelige studier har også fokus på hvordan irregularitet oppleves fra migrantenes perspektiver.

Den lange veien mot oppholdstillatelse

Jeg møtte Mohammed for første gang i 2005 i forbindelse med min masteroppgave. Han virket sliten og nedfor, og han sov på en madrass i stua hos en venn. Da jeg spurte om han ville bli intervjuet, svarte han at han «ikke klarte å ha fokus på slike ting nå». Han hadde ikke gyldig opphold, og han var bekymret for fremtiden. Jeg traff ham flere ganger de neste årene, og i 2008 gikk han med på å fortelle sin historie i form av et intervju. Mohammed kom fra Senegal. Foreldrene var gullsmeder, og da Mohammed var sju år begynte han å jobbe i foreldrenes gullsmedforretning. Han hadde aldri gått på skolen. I 1999 giftet han seg og fikk en datter kort tid etter. Han fortsatte å jobbe i familiens butikk og tjente godt. I 2003 bestemte han seg for å «tjene enda mer» og dro til Spania. Barcelona var målet, for der hadde han venner. Han dro til nabolan-

Kapittel 1: sentrale begrep og Kategorier 35

det Mauritania og tok båt derfra til Portugal. En venn i Barcelona hadde kontakter der, og organiserte reisen på en større lastebåt. Mohammed betalte om lag 3000 euro for overfarten. «Ikke alle kunne betale så mye, men jeg gjorde det med mine egne penger», fortalte han. Han tok så buss fra Portugal til Barcelona via Madrid. Da Mohammed kom til Barcelona, ble han raskt introdusert for ambulerende salg (salg på gata) av cd-er, vanter, luer og lignende. Denne arbeidshverdagen var nokså annerledes enn den han var vant med, og han begynte å tenke på å reise hjem. Etter kort tid ble han dessuten kontrollert av politiet. Siden han ikke hadde noen oppholdstillatelse å vise til, ble han formelt utvist. De neste to årene ble det stadig vanskeligere å selge på gaten grunnet hyppigere kontroller. I 2005 så Mohammed en løsning på situasjonen i forbindelse med Spanias regulariseringsprosess. Han måtte imidlertid skaffe seg en arbeidskontrakt. Dette klarte han via en bekjent, men han måtte betale 1600 euro for å få tilgang til den. Det viste seg at kontrakten var falsk, og bedriften han skulle bli ansatt i, fantes ikke. Han ble likevel fortalt at det ville ordne seg, og at han ville få papirene. Han ventet og ventet, men innså til slutt at han hadde blitt lurt. I 2006 hadde Mohammed vært i Spania i tre år, og da klarte han å få en reell arbeidskontrakt. Han bodde nå i en kirke der personer som har kommet i en vanskelig situasjon, uavhengig av religion eller etnisitet, kunne få husly og arbeid. Men utvisningen fra 2003 hindret ham fortsatt i å få opphold. Han kontaktet lederen for en innvandrerforening for å få råd. Denne lederen hadde kontakter i lokalpolitikken, og slik ble utvisningen annullert. I 2007 fikk han endelig papirene sine. På dette tidspunktet fortsatte Mohammed (som er muslim) å bo i kirken og jobbe for den. Han fortalte at valget om å bli boende i kirken var en måte å vise takknemlighet på overfor de som drev den. I 2007 dro han hjem på ferie for første gang siden han kom til Spania. Han hadde da ikke sett kona og datteren på fire år. I 2008, da jeg intervjuet ham, fortalte han at hans videre planer var å åpne en butikk i Senegal som kona kunne drive, mens han selv skulle fortsette å jobbe i Spania (Odden, 2010). Mohammeds historie er interessant av flere grunner. For det første viser den hvor mange ulike nettverk som kan mobiliseres (venner og bekjente fra samme land; religiøse, organisatoriske og politiske nettverk), og hvordan disse brukes for å realisere konkrete ambisjoner (reise til Spania, få arbeidskontrakt, annullere utvisningsvedtak, få opphold). Videre illustrerer historien hvordan det juridiske aspektet

internasjonal migrasjon

generelt påvirker migrasjonssituasjonen, både i form av muligheter, begrensninger og opplevelser av håpløshet og lettelse. Historien gir også innblikk i hvor vanskelig det kan være å intervjue irregulære migranter. Det tok tre år før Mohammed var klar for et intervju. Siden feltarbeidet relatert til min PhD også ble gjort i Spania, var det mulig for meg å følge noen av informantene over tid. Det å opparbeide tillit mellom forsker og informant er viktig, spesielt når man forsker på mennesker i sårbare situasjoner.

Oppsummering I dette kapitlet har vi gått gjennom sentrale begrep innenfor migrasjonsfeltet. Vi har definert internasjonal migrasjon som geografisk mobilitet på tvers av landegrenser, og vi har argumentert for å bruke begrepet migrant som et paraplybegrep for ulike kategorier migranter. Blant disse kategoriene har vi mer spesifikt sett på begrepet flyktning slik det defineres i henhold til Flyktningkonvensjonen, samt relatert terminologi som internt fordrevne, asylsøkere, enslige mindreårige asylsøkere, enslige mindreårige flyktninger, prima facie-flyktninger og overføringsflyktninger. Vi har videre tatt for oss arbeidsmigranter som juridisk kategori, og sett at ulike regioner og land regulerer arbeidsinnvandring på ulike måter. Det samme gjelder familieinnvandring og studentinnvandring. Avslutningsvis har vi tatt for oss irregulær migrasjon, som er en type migrasjon som faller utenfor eksisterende juridiske kategorier, og vi har tydeliggjort at begrepet irregulær migrant fremstår som et bedre begrep enn for eksempel «ulovlig» eller «illegal». Migranter kan imidlertid tre inn og ut av ulike kategorier – det kan endre seg med tid og sted. Det er også slik at selv om migranter juridisk og tallmessig tilhører en kategori, er det ikke alltid slik at de selv identifiserer seg med denne kategorien. Mange som har flyttet fra et land til et annet, ser heller ikke på seg selv som migranter. Fra et migrasjonsfaglig perspektiv er det viktig å ha et bevisst forhold til hva man legger i ulike begrep, og hvordan de brukes, både av oss selv og av andre.

Kapittel 2

Migrasjon i verden i dag I dette kapitlet vil vi først nokså kortfattet beskrive migrasjon i et historisk perspektiv, før vi tar for oss kjennetegn ved dagens globale migrasjonsstrømmer. Hvilke land reiser de fleste migranter fra, og hvilke land reiser de fleste til? Og hvordan ser statistikken ut om vi ser på prosentandelen i ulike land? Kapitlets andre del handler om det norske migrasjonslandskapet. Norge har gått fra å være et utvandringsland til å bli et innvandringsland, og vi vil gjøre rede for det som kjennetegner det norske migrasjonslandskapet i dag. Kapitlet gir slik innblikk i globale og nasjonale migrasjonsstrømmer. Med kunnskap om globale forhold kan vi se det norske migrasjonslandskapet i et større bilde.

Kort historisk tilbakeblikk Migrasjon er ikke et nytt fenomen. Tilbake i tid finner vi flere såkalte migrasjonsbølger som har vært med på å forme verdenshistorien og det globale samfunnet vi i dag er en del av. I forbindelse med den transatlantiske slavehandelen som pågikk fra 1600-tallet og frem til første halvdel av 1800-tallet, estimeres det at rundt 12 millioner afrikanere, hovedsakelig fra Vest-Afrika, ble tvangsflyttet til Amerika og (i mindre antall) til områder rundt Det indiske hav og Middelhavet (Koser, 2007). Slavehandelen er en viktig del av historien og identiteten til den del av den amerikanske befolkningen som i dag gjerne omtales som afrikanskamerikanere eller afroamerikanere. Den europeiske koloniseringen medførte også omfattende migrasjon. Europeere slo seg ned i ulike land rundt omkring i verden. De koloniale stormaktene, som Storbritannia, Nederland, Spania og Frankrike, oppmuntret i stor grad sine

internasjonal migrasjon

borgere til å flytte til sitt eget lands kolonier. Mot slutten av 1800-tallet møtte imidlertid kolonialismen stadig mer motstand, og de neste 50 årene returnerte store strømmer av europeere til det europeiske kontinentet. Et velkjent eksempel er de såkalte pied-noirs (svarte føtter), som er betegnelsen på franskmenn i fortrinnsvis Algerie. Da Algerie ble uavhengig i 1962, bodde det over 1 million franskmenn i landet. De fleste av disse dro til Frankrike etter Algerie-krigen og Algeries påfølgende uavhengighet. Mange opplevde det som vanskelig å tilpasse seg et nytt samfunn – de fleste var født i Algerie, og Frankrike fremsto som et fremmed land. USAs fremvekst som industriell stormakt har også spilt en viktig rolle for migrasjon. Fra rundt 1850 til rundt 1930 dro flere millioner mennesker til USA fra europeiske land i økonomiske vanskeligheter eller med strenge politiske regimer. Rundt 12 millioner av disse kom til Ellis Island i New York, som var det viktigste innvandrermottaket i USA på den tiden. Rundt 800 000 nordmenn dro fra Norge til USA under denne migrasjonsbølgen. Samtidig returnerte mange til Norge etter en viss tid. Det kunne være ulike årsaker til at man returnerte: 1) økonomiske utfordringer relatert til nedgangstider i det amerikanske arbeidsmarkedet, 2) arbeidsskader eller sykdom, 3) måloppnåelse i form av oppsparte midler, eller 4) utfordringer som savn av familie og/eller en opplevelse av avstand til den amerikanske kulturen (se f.eks. Wyman, 1993). Vi vil senere se at årsakene til at nordmenn returnerte, ikke er ulike årsakene til at migranter for eksempel returnerer fra Europa til sine hjemland i dag. Selv om mange av de europeiske migrantene i USA returnerte til sine hjemland, er det europeiske innslaget som følge av innvandringen til USA blitt en del av den amerikanske multikulturelle identiteten. Mange byer har såkalte europeiske bydeler, som Little Italy eller Little Poland, som har sine opphav i den europeiske utvandringen til USA. En fjerde større migrasjonsbølge fant sted etter andre verdenskrig. Den økonomiske veksten i Europa, Nord-Amerika og Australia førte til stor etterspørsel etter arbeidskraft. I denne perioden dro mange tyrkere til Tyskland, mange nordafrikanere dro til Belgia og Frankrike, og 1 million briter dro til Australia, der myndighetene lokket med et stipend på 10 pund. Parallelt med denne migrasjonen, som var resultatet av et eksplisitt behov for arbeidskraft, førte Indias uavhengighet i 1947 til at flere millioner muslimer og hinduer dro til henholdsvis Pakistan og India. Og i 1948 førte opprettelsen av staten Israel til at jøder og palestinere forflyttet seg (Koser, 2007).

Kapittel 2: migrasjon i verden i dag 39

I midten av 1970-årene ble det slutt på de såkalte åpne grensene i Europa, og det ble innført krav om visum for ikke-europeiske borgere i flere europeiske land. I Norge ble visumplikten innført i 1975. Etter at grensene ble stengt i Norge og i andre europeiske land, har vi fått nye former for migrasjon, slik som migrasjon relatert til familiegjenforening og studier, men også migrasjon grunnet flukt. Med strengere kontroll har man også fått mer irregulær migrasjon. Hensikten med denne forholdsvis korte oppsummeringen er å poengtere at migrasjon er en del av verdenshistorien, og at denne historien fortsatt påvirker migrasjonsstrømmer. Eksempelvis var Spania det landet som mottok flest migranter i Europa etter år 2000. Mange av disse kom fra tidligere spanske kolonier, og de som kunne vise til at de var etterkommere av spanske emigranter (spanjoler som f.eks. slo seg ned i Argentina), kunne også søke om spansk statsborgerskap. Andre eksempler på migrasjonsstrømmer som kan settes i sammenheng med kolonialismen, er kongolesere som migrerer til Belgia, indere som migrerer til Storbritannia, og brasilianere som migrerer til Portugal. Felles språk og kanskje også felles religion kan gjøre tilpasningen til et nytt land enklere. Samtidig ser vi at nyere migrasjonsstrømmer påvirkes av (nye) utfordringer og muligheter. Siden Senegal er tidligere fransk koloni, var Frankrike lenge senegalesernes privilegerte destinasjon, men fordi Frankrikes innvandringspolitikk har blitt strammet inn og de økonomiske mulighetene har blitt redusert, drar senegalesere i dag til destinasjoner som Italia, Spania, USA, Dubai og Kina. Tilsvarende mønstre finnes i andre tidligere kolonier. Det er med andre ord ikke kun historiske bånd som kan forklare dagens migrasjonslandskap.

Det globale migrasjonslandskapet I 2015 var det 244 millioner internasjonale migranter i verden, og disse representerer 3,3 % av verdens befolkning. Ofte tenker vi på migrasjon som et sør– nord-fenomen. De fleste migranter drar imidlertid fra ett land i sør til et annet land i sør. Samtidig er det store forskjeller mellom ulike regioner og land både i sør og nord. I det følgende vil vi gjøre rede for noen av hovedtrendene i internasjonal migrasjon i dag. Tallene er hovedsakelig basert på FNs International Migration Report 2015: Highlights (2016) og UNHCRs Global Trends. Forced Displacements in 2016 (2017).

internasjonal migrasjon

Av verdens 244 millioner migranter bor 76 millioner i Europa og 75 millioner i Asia. Det vil si at rundt to tredjedeler av dagens migranter bor i Europa eller Asia. Videre bor 54 millioner i Nord-Amerika, 21 millioner i Afrika, 9 millioner i Latin-Amerika og Karibia og 8 millioner i Oseania. Mellom år 2000 og 2015 var Asia den verdensdelen som hadde den største økningen av internasjonale migranter. I denne perioden fikk Asia 25 millioner nye migranter, mens Europa hadde en økning på 20 millioner migranter. Ser vi på hvilke land som mottar høyest antall migranter, topper USA denne listen (47 millioner). Hele 19 % av verdens migranter bor i USA. Nest høyest antall migranter har Tyskland og Russland (12 millioner hver), fulgt av SaudiArabia (10 millioner), Storbritannia (9 millioner), De forente arabiske emirater, Canada og Frankrike (8 millioner hver), Australia (7 millioner) og Spania og Italia (6 millioner hver). Om vi derimot ser på prosentandelen migranter i ulike land, kommer andre land på listen. I Qatar er hele 91 % av befolkningen migranter. Andre land med høy andel migranter er De forente arabiske emirater (89 %), Kuwait (72 %), Monaco (65 %), Andorra (59 %), Jordan (56 %), Bahrain (54 %), Saudi-Arabia (48 %) og Singapore (43 %). I Europa har Tabell 2.1: Land som mottar flest internasjonale Luxembourg den høyeste andemigranter, i absolutte tall (2015). Kilde: FN, 2016. len migranter (42,2 %) (VerdensLand Antall migranter banken, 2016). Til sammenligning (i millioner) er prosentandelen i Norge på 13 % USA 47 (SSB, 2016). Tyskland 12 India topper listen over de største senderlandene i absolutte tall. Russland 12 I 2015 kom 16 millioner av verdens Saudi-Arabia 10 migranter fra India. Inderne er etterStorbritannia 9 fulgt av migranter fra Mexico (12 De forente arabiske emirater 8 millioner), Russland (11 millioner), Canada 8 Kina (10 millioner), Bangladesh (7 Frankrike 8 millioner), Pakistan og Ukraina (6 Australia 7 millioner hver), Filippinene, Syria, Spania 6 Storbritannia og Afghanistan (3 millioner hver). Italia 6

Kapittel 2: migrasjon i verden i dag 41

Noen ganger vil en gruppe migranter fra et senderland bosette seg i ett og samme mottakerland. For eksempel bor 98 %, eller 12 millioner, av alle meksikanske migranter i USA. Land Antall migranter Andre eksempler er migranter fra Algerie som (i millioner) er bosatt i Frankrike, migranter fra Burkina India 16 Faso som bor i Elfenbenskysten, migranter fra Mexico 12 Cuba og El Salvador som reiser til USA, og migranter fra New Zealand som drar til Russland 11 Australia. Andre migrantgrupper befinner seg Kina 10 i større grad i ulike land. Den største migrantBangladesh 7 gruppen i dag, inderne, er for eksempel bosatt Pakistan 6 i land som De forente arabiske emirater (3 milUkraina 6 lioner), Pakistan og USA (2 millioner hver). Filippinene 5 Om vi ser mer spesifikt på mennesker på Syria 5 flukt, var det i 2016 17,2 millioner flyktninger Storbritannia 5 under FNs høykommissær for flyktningers mandat (UNHCR). I tillegg var over 5 milAfghanistan 5 lioner palestinere registrert som flyktninger av FNs egen organisasjon for palestinske flyktninger (The United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East, UNRWA). I 2016 var det også 2,8 millioner asylsøkere som ventet på svar på sine individuelle asylsøknader. Som vi så i kapittel 1, regnes ikke internt fordrevne som flyktninger. Tabell 2.2: Land som sender flest internasjonale migranter, i absolutte tall (2015). Kilde: FNs International Migration Report 2015: Highlights (2016).

65,6 40,3 millioner internt fordrevne

millioner mennesker på flukt

2,8 millioner asylsøkere

Figur 2.1: Mennesker på flukt (2016). Kilde: UNHCR, 2017.

22,5 millioner flyktninger • 17,2 millioner under UNHCRs mandat • 5,3 millioner palestinske flyktninger registrert hos UNRWA

internasjonal migrasjon

De inkluderes likevel i statistikken over mennesker på flukt av for eksempel FNs høykommisær for flyktninger. I 2016 var det over 40 millioner internt fordrevne i verden. 84 % av flyktningene under UNHCRs mandat bor i land i sør. Pakistan var lenge det landet som mottok flest flyktninger, primært afghanere. Sistnevnte gruppe har i rundt 30 år representert verdens største flyktninggruppe. Krisen i Syria har imidlertid ført til at Tyrkia nå er det landet som mottar flest flyktninger i absolutte tall, mens syrere utgjør den største flyktninggruppen. Ser man på hvilket land som har den høyeste prosentandelen med flyktninger, topper Libanon denne listen. Her er 17 % av befolkningen flyktninger. Også i Jordan og Tyrkia er det mange flyktninger sett i forhold til den totale befolkningen. Sverige og Malta er de europeiske landene med høyest flyktningandel i sin befolkning. Andelen er på 1,9 % i begge land. Dadaab – verdens største flyktningleir

Dadaab har lenge gått under betegnelsen «verdens største flyktningleir». Dadaab ligger i Kenya og ble opprinnelig satt opp som en midlertidig leir for somaliske flyktninger i 1991. Siden den gang har leiren vokst, og den huset i 2017 om lag 250 000 mennesker. Våren 2016 uttalte kenyanske myndigheter at de ønsket å stenge leiren. Det vil blant annet bety at mennesker som har bodd i leiren i hele sitt liv, vil måtte returnere til et land de i dag har begrenset tilknytning til. Forslaget ble imidlertid stoppet av kenyansk høyesterett.

Tabell 2.3: Største mottakerland av flyktninger i absolutte tall (2016). Kilde: UNHCR, 2017.

Tabell 2.4: Største flyktninggrupper i absolutte tall (2016). Kilde: UNHCR, 2017.

Land

Antall

Land

Antall

Tyrkia

2,9 millioner

Syria

5,5 millioner

Pakistan

1,4 millioner

Afghanistan

2,5 millioner

Libanon

1,0 millioner

Sør-Sudan

1,4 millioner

Iran

979 400

Somalia

1,1 millioner

Uganda

940 800

Sudan

650 600

Kapittel 2: migrasjon i verden i dag 43

Blant verdens 2,8 millioner asylsøkere i 2016 søkte de fleste individuelt om beskyttelse i Tyskland (722 400), USA (262 200), Italia (123 000) og Tyrkia (78 600). Til sammenligning søkte 3460 personer om asyl i Norge i 2016. Selv om mange asylsøkere nå drar til land i nord, har det ikke alltid vært slik. I perioden 2008–2012 var for eksempel Sør-Afrika det landet som mottok flest individuelle asylsøknader på verdensbasis. Ser vi mer spesifikt på overføringsflyktninger, ble rundt 130 000 flyktninger overført med UNHCRs assistanse til et tredjeland i 2016. De fleste dro til USA (78 761), Canada (21 865) og Storbritannia (5074). Ser vi på overføringsflyktningenes landbakgrunn, kom de fleste fra Syria (77 254), Kongo (22 824) og Irak (12 831). Som tallene viser, mottar USA en betydelig del av verdens overføringsflyktninger. USAs president Donald Trump har imidlertid i nyere tid gitt signaler om at USA ønsker å ta imot færre overføringsflyktninger enn det landet har gjort de ti siste årene. Det er relativt få land som mottar overføringsflyktninger. I 2005 hadde 14 land et slikt samarbeid med UNHCR. I 2016 var antall land steget til 37. Norge har tatt imot overføringsflyktninger siden 1970-årene (Henriksen, 2012). I sine estimater anslår UNHCR at det i 2017 er behov for å overføre 1,19 millioner mennesker til et trygt tredjeland, men antallet som faktisk blir overført, er betydelig lavere, bare 170 000 i 2017 (tall basert på ulike lands nasjonale kvoter).

Det norske migrasjonslandskapet Fra utvandring til innvandring Norge var lenge et utvandringsland, og det er først og fremst den store utvandringen til USA vi da tenker på. Men på 1600- og 1700-tallet utvandret en betydelig del nordmenn, både kvinner og menn, til Nederland. Mens mennene tok seg arbeid som sjømenn i den nederlandske handelsflåten, arbeidet kvinnene fortrinnsvis som det som Østrem (2014) kaller «tjenestejenter». (Vi vil senere se at det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet gjør at mange kvinnelige migranter i dag jobber som nettopp husarbeidere og/eller barnepassere også i norske hjem.) Den første «amerikabåten» dro fra Stavanger i 1825. Om bord var et følge på 52 mennesker, alle med ambisjoner om å krysse Atlanterhavet for å utvandre til Amerika. I boken Norsk utvandringshistorie skriver Østrem:

internasjonal migrasjon

Mange av dei som no sette ut, sympatiserte med kvekarane, og kjende seg forfølgde og kua for den religiøse trua si (Haraldsø, 1988). ‘Restauration’ [navnet på båten, min presisering] segla inn på hamna i New York den 9. oktober 1825. Under overfarten blei det fødd ei lita jente, dotter til leiaren for ferda […] Dei norske innvandrarane var eit uvanleg syn i gatene i New York. Det var tydeleg å sjå at det mellom dei var folk frå både bygda og byen. Bygdefolket skilde seg ut på dei grove heimeproduserte kleda sine, svært så ulike den amerikanske måten. (Østrem, 2014, s. 7)

Skildringen er ikke helt ulik situasjonen for migranter som ankommer Europa via sjøveien i dag. I perioden 1836–1915 utvandret mer enn 750 000 mennesker fra Norge, de fleste til Nord-Amerika. I 1920 innførte USA kvoteregler (heller ikke det ulikt dagens reguleringssystem), og det ble slutt på den såkalte «masseutvandringen» dit. Canada fortsatte å ta imot et betydelig antall norske migranter helt frem til 1950 (Østrem, 2014). USAs nye innvandringslov fra 1968 satte en endelig stopper for amerikautvandringen, etter at den hadde hatt en dalende tendens (Østrem, 2014). Samtidig begynte det som gjerne kalles «den nye innvandringen», til Norge. Migrasjon til Norge, altså innvandring, er med andre ord et forholdsvis nytt fenomen, i alle fall om man sammenligner med land som USA og Frankrike. De første migrantene som kom til Norge, var fra land nær det europeiske kontinentet, som Tyrkia og Marokko. Senere kom det migranter fra Asia, og spesielt fra Pakistan. Hvorfor disse migrantene valgte å slå seg ned akkurat i Norge, vet vi ikke sikkert, men mest sannsynlig skyldtes det en kombinasjon av tilfeldigheter og strukturelle muligheter, skriver Brochmann og Kjeldstadli (2008). Stadig flere land i den sørlige delen av Europa begynte på dette tidspunktet å stramme inn sin innvandringspolitikk. Når det gjelder pakistanerne, som etter hvert skulle bli Norges største innvandrergruppe (og var det nokså lenge), sier historien at det i oktober i 1968 kom en buss med ni eller ti pakistanere som hadde kjørt hele veien fra Karachi i den sørlige delen av Pakistan. De skal ha blitt hjulpet av en Londonbasert gruppe som tok betalt for å hjelpe pakistanere til Norge (Brochmann & Kjeldstadli, 2008). I 1975 ble det satt en stopper for denne typen innvandring til Norge. Innvandringsstoppen var først midlertidig, men den ble i 1981 erklært permanent. Det fantes imidlertid flere smutthull: Det kunne gis dispensasjon til spesielt etterspurt arbeidskraft, og også til familiemedlemmer – enten via familiegjenforening eller familieetablering (innvandrere eller nordmenn som gifter seg

Kapittel 2: migrasjon i verden i dag 45

med en person bosatt i et annet land). Den første innvandrerbølgen til Norge besto stort sett av enslige menn som kom for å få arbeid. Denne strømmen ble etterfulgt av en bølge nummer to, der familiegjenforening var den vanligste årsaken. Slik fortsatte økningen i antall innvandrere også etter 1975. Vi kommer tilbake til familiegjenforening og familieetablering i et migrasjonsperspektiv i kapittel 6. Under den tredje innvandringsbølgen til Norge var det flyktninger som kom til landet. Den første større flyktninggruppen som kom til Norge, var vietnamesiske båtflyktninger som ble plukket opp av norske fartøy, etter at tusenvis av vietnamesere forlot Vietnam i etterkant av Vietnamkrigen, som endte i 1975. 89 vietnamesere kom til Norge samme år. Også de påfølgende årene kom det vietnamesere til landet. Mot slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene kom så mange som 1300 per år (Brochmann & Kjeldstadli, 2008). En annen gruppe flyktninger som kom til Norge i 1970- og 1980-årene, var politiske flyktninger fra Chile. De 24 første chilenerne kom i 1973, på grunn av statskuppet i Chile, med hjelp fra den norske ambassaden i Santiago. I 1982 hadde 824 chilenere fått opphold i Norge. Også latinamerikanske flyktninger fra andre land, som Uruguay, Bolivia og Argentina, kom til Norge i denne perioden, men ikke i like store antall – chilenerne utgjorde 75 % av de latinamerikanske flyktningene (Brochmann & Kjeldstadli, 2008). Etter at borgerkrigen på Sri Lanka brøt ut i 1983, kom tamilske flyktninger til Norge. Mange av disse bosatte seg i Nord-Norge og tok arbeid innen fiskeindustrien. Dette kan spores tilbake til etableringen av et norsk fiskeriprosjekt på Sri Lanka kalt Cey-Nor Development Project i slutten av 1960-årene. Dette prosjektet banet vei for migrasjon fra Sri Lanka til Norge også før borgerkrigen (Grønseth, 2013). Det kom også arbeidstakere fra vestlige land til Norge i samme periode, men de ble ikke betraktet som innvandrere, og de så heller ikke på seg selv som det. De ble derfor generelt viet liten oppmerksomhet fra offentlige instanser, til tross for at det kom flere vestlige innvandrere enn flyktninger til langt ut i 1980-årene. Mange av disse kom for å arbeide innen oljeindustrien, blant annet i Stavanger. I begynnelsen av 1980-årene var 8 % av Stavangers befolkning innvandrere. Det var den høyeste andelen i noen norsk by på det tidspunktet. Om lag en tredjedel av disse arbeidet innen oljesektoren, og flesteparten kom fra USA, Storbritannia og Frankrike, men vi hadde også arbeidsinnvandring fra land som Canada, Nederland og Tyskland (Brochmann & Kjeldstadli, 2008). Det var imidlertid først mot slutten av 1980-årene at Norge ble betraktet som et mottakerland. Spesielt i 1987 og 1988 kom det mange asylsøkere, de fleste fra

internasjonal migrasjon

Iran, Chile, Sri Lanka og Jugoslavia, men også fra andre land (Brochmann & Kjeldstadli, 2008). I en pressemelding fra Statsministerens kontor fra 1996 kan vi lese følgende om situasjonen: I 1986 kom det 2700 asylsøkere til Norge, mer enn tre ganger så mange som året før. Mens utlendingsloven lå til behandling i Stortinget, økte antallet til 8613 asylsøkere i 1987. Sluttallet for 1988, det året utlendingsloven ble vedtatt, var 6602 asylsøkere. Mottaksapparatet var ikke dimensjonert for å ta imot så mange. Asylsøkerne måtte til dels innkvarteres på høyfjellshoteller. (Pressemelding fra Statsministerens kontor 14.8.1996)

På grunn av krigen på Balkan kom det spesielt mange flyktninger fra Bosnia i 1990-årene. Totalt 13 000 bosniere kom til Norge, og de aller fleste kom i 1993. Dette var et høyt antall i norsk sammenheng, men til sammenligning mottok Sverige over 80 000 i samme periode (Brochmann & Kjeldstadli, 2008). Bosnierne skapte stort engasjement både blant nordmenn flest og blant politikerne. Det var liten tvil om gruppens behov for beskyttelse, men hvor lenge skulle de få bli? Bosnierne fikk som første gruppe noen gang i Norge midlertidig beskyttelse på kollektivt grunnlag. Den midlertidige beskyttelsen ble, etter press, opphevet i 1998, med virkning fra 1. januar 1999. Det ble da kunngjort at ingen bosniere med opphold i Norge denne datoen ville bli sendt hjem mot sin vilje. Bosniere som kom etter denne datoen, ville få sin søknad behandlet individuelt på lik linje med asylsøkere fra andre land (Brekke, 1999). «Integreringsvinnere?»

«Bosniere – integreringsvinnere?» spør Minja Tea Dzamarija (2016) i en artikkel med samme tittel. Dzamarija viser for eksempel til at bosniere i Norge har et høyere utdanningsnivå enn den norske befolkningen generelt og høyere sysselsetting enn andre innvandrergrupper. Utdanning og sysselsetting er to integreringsindikatorer som brukes hyppig av norske myndigheter. Mange bosniere har også fått norsk statsborgerskap. Andre integreringsindikatorer er vanskeligere å «måle» i form av tall og prosentandeler (hvordan måle følelsen av tilhørighet?), men mange bosniere ser i dag ut til også å føle tilhørighet til Norge (Dzamarija, 2016).

Kapittel 2: migrasjon i verden i dag 47

Etter 2000 opplevde Norge en økning både i antall asylsøknader og i antall arbeidsinnvandrere etter EU-utvidelsen. I tillegg var det fortsatt innvandring på grunnlag av familiegjenforening. Ser vi på asylstrømmen først, ble det registrert en ny «topp» i 2002. Dette året søkte 17 500 personer om asyl i Norge. De fleste av asylsøkerne kom fra det som da het Jugoslavia (2460), etterfulgt av søkere fra Russland (1718), Irak (1624), Somalia (1534), Bosnia-Hercegovina (810), Afghanistan (786) og Ukraina (772) (UDI, 2003). Mange av disse søkerne fikk imidlertid ikke opphold, og det ble iverksatt tiltak for å stoppe strømmen av såkalte grunnløse asylsøkere, spesielt fra Ukraina og Russland. Man sørget for kort behandlingstid for søkere fra land som i utgangspunktet ble betraktet som trygge, i tillegg til at norske myndigheter gikk aktivt ut for å informere om norske forhold i de aktuelle landene. UDI skriver selv i sin årsrapport for 2002: Størst oppmerksomhet i den norske offentligheten fikk russiske og ukrainske journalister som på UDIs invitasjon og regning kom til Norge for å lage nyhetsinnslag om landsmenn som har søkt om asyl i Norge. I tillegg gikk de norske ambassadene i Russland og Ukraina aktivt ut i media for å formidle korrekt informasjon om den norske politikken. Det antas at informasjonstiltakene bidro til den store reduksjonen i antall grunnløse asylsøkere som fant sted i løpet av året. (UDI, 2003)

Også i 2008 og 2009 kom det mange asylsøkere til Norge (14 400 i 2008 og 17 226 i 2009 ifølge tall fra UDI). I motsetning til situasjonen i 2002 hadde flere et reelt beskyttelsesbehov, og flere fikk dermed opphold. I 2009 kom de fleste asylsøkerne fra Afghanistan (3871), Eritrea (2667), Somalia (1901) og Irak (1214). De fleste som kom til Norge i løpet av det første tiåret av 2000-tallet, var imidlertid ikke asylsøkere, men mennesker som kom som arbeidsinnvandrere eller via familiegjenforening. I 2004 ble flere land i Øst-Europa medlemmer av EU. Siden Norge er medlem av EØS, ble arbeid i Norge en reell mulighet for østeuropeiske arbeidstakere. De fleste innvandrere fra Øst-Europa kom fra Polen, og denne gruppen vokste raskt. I 2007 utgjorde polakkene den største gruppen innvandrere i Norge, etter at pakistanerne lenge hadde vært flest. Parallelt med EU-utvidelsen medvirket situasjonen i det svenske arbeidsmarkedet til at det også kom mange fra Sverige i denne perioden, særlig unge arbeidstakere. Finanskrisen

internasjonal migrasjon

i 2008 førte videre til at andre europeere, som for eksempel spanjoler, begynte å migrere til Norge i større grad enn tidligere. Finanskrisen førte til en liten nedgang i den totale innvandringen og en økning i utvandringen, men denne tendensen var kortvarig, og allerede i 2009 økte innvandringen igjen og nådde en topp i 2011. I perioden 2012–2015 fortsatte det å komme mange arbeidsinnvandrere til Norge, men trenden har vært nedadgående. Det kan delvis forklares med situasjonen i arbeidsmarkedet i Norge og i senderlandene. 2015 markerte seg som et år med det høyeste antallet registrerte asylsøknader i Norge noensinne (31 145). Syrere representerte den største gruppen asylsøkere i 2015 (10 536), fulgt av afghanere (6947) og irakere (2991). Blant asylsøkerne som i 2015 fikk sin søknad behandlet, fikk 75 % innvilget opphold som flyktninger i Norge. Denne andelen gjenspeiler det antallet som fikk sin søknad realitetsbehandlet. Inkluderer man søkere som ikke fikk sin søknad realitetsbehandlet, er innvilgelsesprosenten på 53 %. Årsaken til at man ikke får sin søknad realitetsbehandlet, kan være at man har søkt asyl i et annet land, eller at landet er underlagt Dublin-avtalen. Dette er en samarbeidsavtale mellom EU-landene, Island, Sveits, Liechtenstein og Norge, og hovedregelen er at en asylsøknad skal behandles i det første landet asylsøkeren kom til. Andre grunner til at en søknad ikke blir realitetsbehandlet, kan være at det er grunnlag for å tro at personen har tilknytning til et trygt tredjeland, eller at søkeren trekker sin søknad. 99 % av syrerne som fikk sine søknader realitetsbehandlet i 2015, fikk opphold i Norge. I den andre enden av skalaen fikk kun 2 % av asylsøkerne fra Ukraina og Kosovo sin søknad innvilget. For første gang siden 2004 kom det i 2016 flere mennesker til Norge grunnet flukt enn antallet som kom på grunn av arbeid. Det må dels ses i lys av antall innvilgede asylsøknader i 2015 (mange av asylsøkerne som kom i 2015, fikk sine søknader innvilget i 2016) og situasjonen i arbeidsmarkedet. De aller fleste som innvandret i 2016, kom imidlertid i forbindelse med familiegjenforening. I 2016 var det en kraftig nedgang i registrerte asylsøknader (3460). Økninger og nedganger i antall asylsøknader blir blant annet påvirket av opptrapping/ nedtrapping av konflikter, strengere/mildere grensekontroll, og av innvandringspolitiske beslutninger i Norge og i andre land. Den markante nedgangen i antall asylsøkere fra 2015 til 2016 i Norge kan delvis forklares med avtalen mellom Hellas og Tyrkia, som muliggjør tilbakesending til Tyrkia av migranter som kommer sjøveien til Hellas. Mange av gruppene som tradisjonelt har søkt asyl

Kapittel 2: migrasjon i verden i dag 49

60 000

40 000

20 000

I alt

Arbeid

Familie

Flukt

Utdanning

Andre

20 16

20 14

20 12

20 10

20 08

20 06

20 04

20 02

20 00

19 98

19 96

19 94

19 92

19 90

Uoppgitt

Figur 2.2: Innvandring til Norge etter innvandringsgrunn og år (1990–2016). Kilde: SSB.

Tabell 2.5: Innvandring til Norge i 2016 og total inni Norge, har brukt denne reivandring siden 1990. Kilde: SSB. seveien (migranter fra Afgha2016 Total innvandring siden 1990 nistan, Syria og Irak). Det har nå blitt vanskeligere å komme I alt 50 490 788 531 videre fra Hellas for de som Arbeid 14 372 262 699 klarer å komme seg dit. SamFamilie 16 465 283 478 tidig er det fortsatt mange Flukt 15 190 156 590 som kommer sjøveien fra det Utdanning 4147 80 956 afrikanske kontinentet, forAndre 308 4079 trinnsvis fra Libya. Mange av disse migrantene kommer fra Ukjent 8 759 land som Nigeria og land i det fransktalende Afrika. Migranter fra disse landene har historisk sett i liten grad betraktet Norge som en aktuell destinasjon. Hvorvidt den politiske diskursen i Norge, med FrPs innvandrings- og integreringsminister Listhaug i spissen, har påvirket denne nedgangen («Listhaug-effekten»), er vanskelig å si, men det kan ha hatt en viss innflytelse, kanskje spesielt for migranter fra Somalia og Afghanistan. Det bor mange somaliere og afghanere i Norge, og informasjon om tilbakekalling av statsborgerskap og tvangsreturer til Afghanistan kan sirkulere

internasjonal migrasjon

på tvers av landegrenser. I tillegg har norske myndigheter aktivt gått ut med for eksempel annonser på førstesiden av afghanske aviser med overskriften «Stricter immigration policies in Norway – important information!» (Tjernshaugen, 2015).

Innvandrere som drar fra Norge Vi har hittil hatt fokus på innvandrere som kommer til Norge. Samtidig er det også mange innvandrere som drar fra Norge hvert år. Nettoinnvandring er antall innvandringer minus antall utvandringer (se kapittel 1). Om 1000 mennesker flytter til et land, og 300 flytter ut av samme land, har vi en nettoinnvandring på 700. Om flere flytter fra et land enn til landet, blir nettoinnvandringen negativ. Etter EU-utvidelsen i 2004 hadde Norge lenge en høy nettoinnvandring grunnet få utvandringer. Fra 2014 har imidlertid antall utvandringer gjort et byks, og i 2016 var nettoinnvandringen for første gang på mange år lavere enn utvandringen. Rundt 40 000 mennesker utvandret fra Norge i 2016. Samtidig innvandret nesten 70 000 mennesker. Nettoinnvandringen forble dermed positiv. Studerer vi mer konkret hvilke migrantgrupper som dro fra Norge i 2016, ser vi at nettoinnvandringen for noen grupper er negativ. For eksempel var det 80 000 70 000 60 000 50 000 40 000 30 000 20 000 10 000 0 1971

1975

1980

Innvandring

1985

1990

1995

Nettoinnvandring

2000

2005

2010

2016

Utvandring

Figur 2.3: Innvandring, utvandring og nettoinnvandring til Norge (1971–2016). Kilde: SSB.

Kapittel 2: migrasjon i verden i dag 51

flere som utvandret enn som innvandret fra Sverige, Tyskland og Island. Det var også flere nordmenn som dro fra Norge (10 000 personer) enn til Norge i 2016 (2008 personer). Blant grupper med høy nettoinnvandring i Norge i 2016 finner vi syrere (11 208 innvandringer og 24 utvandringer), eritreere (2702 innvandringer og 92 utvandringer) og afghanere (2166 innvandringer og 67 utvandringer). De fleste som har utvandret fra Norge i nyere tid, er altså personer som på et tidligere tidspunkt har innvandret til Norge. Høyest utvandringssannsynlighet er det blant de som har kommet til Norge i forbindelse med utdanning, etterfulgt av innvandrere fra de nordiske landene og andre arbeidsinnvandrere. Det er mindre sannsynlighet for at mennesker som har kommet i forbindelse med familiegjenforening utvandrer, og aller minst er utvandringssannsynligheten blant flyktninger. Om vi ser på utdanningsnivå, utvandrer de med høy utdanning i større grad enn de med lavere utvandring. Når det gjelder tilknytning til arbeidsmarkedet, er det de som står utenfor arbeidslivet som har størst sannsynlighet for å utvandre. Videre utvandrer menn i større grad enn kvinner, og enslige i større grad enn de som har familie. Alder spiller også inn: Yngre utvandrer i større grad enn middelaldrende og eldre. Innvandreres utvandringssannsynlighet faller også med botiden. Det betyr at jo lenger man bor i Norge, jo mindre er sannsynligheten for at man utvandrer (Kornstad, Skjerpen & Stambøl, 2016). Vi kommer tilbake til utvandring i form av remigrasjon eller returmigrasjon i kapittel 5.

Norsk innvandringshistorie

Det finnes flere bøker som gjør rede for norsk innvandringshistorie. De mest komplette referansene er trebindsverket Norsk innvandringshistorie (2003), redigert av historiker Knut Kjeldstadli, og Innvandringen til Norge 900–2010 (2014) av Knut Kjeldstadli og sosiolog Grete Brochmann. Det finnes også en engelskpråklig utgave (Brochmann & Kjeldstadli, 2008). Disse bøkene har et innvandringspolitisk perspektiv, og de viser hvordan den norske stat har respondert på ulike innvandringsbølger og etter hvert utviklet en integreringspolitikk.

internasjonal migrasjon

Migrasjon i Norge i dag I 2016 var det i underkant av 700 000 innvandrere i Norge. Det utgjør 13,4 % av befolkningen. Samme år var det rett under 150 000 norskfødte med innvandrerbakgrunn i Norge. De utgjør nær 3 % av befolkningen. Polske migranter har siden 2007 vært den største gruppen innvandrere i Norge. I 2016 var 95 700 polakker bosatt i Norge, ifølge SSB, over dobbelt så mange som den nest største gruppen, innvandrere fra Litauen (37 400 i 2016). Innvandrere fra Sverige og Somalia utgjorde den tredje og fjerde største gruppen innvandrere i 2016. Ser man på norskfødte med innvandrerforeldre, er barn født i Norge med pakistanske foreldrene den største gruppen. Deretter kommer barn av innvandrere fra Somalia og Polen. Det er store variasjoner i bosettingsmønsteret blant innvandrerbefolkningen i Norge. Alle Norges 428 kommuner (2016) har innbyggere med innvandrerbakgrunn, men det er klart flest innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn i hovedstaden, både regnet i antall og i prosentandel. I 2016 var det bosatt 163 300 innvandrere og 50 900 norskfødte med innvandrerforeldre i Oslo. Til sammen utgjør disse to gruppene 33 % av hovedstadens befolkning, det vil si at én av tre innbyggere i Oslo er født utenfor Norge eller født i Norge med innvandrerforeldre. Det er imidlertid store forskjeller mellom de ulike bydelene i Oslo. Stovner var i 2015 den bydelen med høyest andel innbyggere med innvandrerbakgrunn (53 %), mens Alna hadde den laveste andelen (16 %). Det er også store forskjeller innad i bydelene (SSB, 2015). Drammen (28 %) og Båtsfjord (27 %) er andre kommuner som har en høy prosentandel innvandrerbefolkning. Hvor innvandrere bosetter seg, avhenger av faktorer som jobbmuligheter og nettverk. Unntaket er flyktninger, som i mindre grad enn andre grupper medvirker i beslutningen om hvor de skal bosette seg, eller snarere bosettes. Det er Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) som er ansvarlige for bosetting av flyktninger i Norge. Dette skjer ved at IMDI anmoder kommunene om å ta imot et gitt antall flyktninger. Når kommunen sier ja, er det IMDI som sender en konkret forespørsel om kommunen kan ta imot en bestemt flyktning, en gruppe flyktninger eller en flyktningfamilie. I nyere tid har myndighetene uttrykt at man ønsker å legge mer til rette for at flyktninger selv kan finne en kommune og en bolig. Dette kalles avtalt selvbosetting. Et større antall kommuner praktiserer dette i dag (se f.eks. Henningsen mfl., 2016).

Kapittel 2: migrasjon i verden i dag 53

Innvandrerbefolkningens sysselsetting er et sentralt tema i norsk innvandringsdebatt og integreringspolitikk. Tall fra SSB viser at 60,2 % av innvandrerbefolkningen var i arbeid i 2016, mens andelen for den øvrige befolkningen var 65,6 %. Det er imidlertid store forskjeller blant ulike innvandrergrupper når det gjelder sysselsetting. Innvandrere fra Norden, øvrige vesteuropeiske land og østeuropeiske EU-land har alle en høyere gjennomsnittlig arbeidslivsdeltakelse enn ikke-innvandrere. Innvandrere fra Asia og Afrika har derimot en lavere sysselsetting. Det er også store kjønnsforskjeller når det gjelder sysselsetting. Vi kommer tilbake til det i kapittel 7, «Migrasjon, utdanning og sosial mobilitet».

Oppsummering I dette kapitlet har vi kort tatt for oss de største migrasjonsbølgene i et historisk perspektiv og poengtert at disse fortsatt former verdenssamfunnet. Videre har vi sett hva som kjennetegner dagens globale migrasjonslandsskap: hvilke land de fleste migranter drar fra, og hvilke land de fleste migranter drar til, både når det gjelder migranter generelt og flyktninger spesielt. Med kunnskap om globale migrasjonsstrømmer og -tendenser kan vi se det norske migrasjonslandskapet i en større kontekst. Gjennomgangen av norsk migrasjonshistorie gir en bakgrunn for å forstå hvorfor vi i dag har et bredt spekter av innvandrere i Norge. Disse har kommet til Norge på ulike tidspunkt og av ulike årsaker. Dermed finner vi i Norge i dag pensjonerte pakistanere og vietnamesere med barnebarn født i Norge, veletablerte bosniere, polske familier med barn i den norske barnehagen, unge svensker sysselsatt innen servicenæringen, rumenske gatearbeidere, søreuropeiske arbeidsmigranter, syrere og andre nyankomne flyktninger på vei ut i det norske arbeidslivet. «Nye» og «gamle» strømmer griper inn i hverandre, noen blir og andre drar. I andre land finnes andre historier og mønstre. I det neste kapitlet vil vi se på migrasjon i et teoretisk perspektiv og undersøke hvorfor mennesker migrerer og hvordan migrasjonsstrømmer formes.

Kapittel 3

Migrasjonsteori I dette kapitlet blir sentrale teoretiske perspektiver på migrasjon presentert. En slik gjennomgang krever at noen perspektiver inkluderes, mens andre ekskluderes. Jeg har i dette kapitlet valgt å ta som utgangspunkt de migrasjonsteoretiske perspektivene som presenteres i Castles, de Haas og Millers bok The Age of Migration. International Population Movements in the Modern World (2014). Den er en av hovedreferansene innen migrasjonsstudier i dag. Den ble utgitt første gang i 1993 og har siden blitt revidert flere ganger. Vi vil i dette kapitlet ha hovedfokus på teorier som sier noe om hva som driver migrasjon, det vil si hvorfor mennesker forflytter seg. Både eldre og nyere teori vil bli presentert. Migrasjon påvirker både migrantenes hjemland, mottakerlandet og menneskene som befinner seg i disse samfunnene. Teoretiske perspektiver på slike temaer presenteres i andre kapitler i denne boken, men det er viktig å understreke at de ulike teoriene utfyller hverandre, påvirker hverandre og er alle viktige for forståelsen av migrasjon som en prosess som stadig endrer form og uttrykk.

Teorier om migrasjon Siden slutten av 1800-tallet har forskere utviklet teorier for å prøve å forstå hvilke faktorer som driver migrasjon. Denne teoriutviklingen har foregått innenfor ulike fagdisipliner, og med ulike tematiske og metodiske tilnærminger. Som vi viste til innledningsvis, argumenterer flere sentrale migrasjonsforskere i dag for å inkludere ulike disipliner og teorier i forståelsen av migrasjon, for de er ofte mer komplementære enn gjensidig utelukkende. Gjennomgangen som følger, omfatter derfor teoretiske perspektiver fra ulike fagtradisjoner.

internasjonal migrasjon

En første distinksjon vi kan gjøre innenfor spekteret av teorier som ser på årsaken til migrasjon, er forskjellen mellom makro-, mikro- og mesoorienterte perspektiver. Mens makroperspektivet omhandler overordnede strukturelle faktorer, som samarbeid mellom nasjonalstater, migrasjonspolitikk, økonomiske, sosiale og politiske forhold osv., er mikroperspektivet mer orientert mot migrantenes egne tanker, erfaringer og praksiser. Mesoperspektivet befinner seg mellom de to andre nivåene, det vil si mellom individet og samfunnet. Migrantforeninger og andre typer gruppenettverk er eksempler på strukturer som studeres på mesonivå.

Funksjonalistisk migrasjonsteori En første gruppe teorier som forklarer migrasjon, kan vi kalle for funksjonalistisk migrasjonsteori. Dette perspektivet har en lang tradisjon. Her ser man på migrasjon fortrinnsvis som et positivt fenomen som ivaretar ulike interesser hos ulike aktører, og som bidrar til mindre forskjeller innad i og mellom ulike samfunn (Castles mfl., 2014). Migrasjon oppfattes med andre ord å ha en funksjon. Vi vil her se nærmere på push and pull-modellen og neoklassisk teori.

Push and pull-modellen Allerede på slutten av 1800-tallet utviklet geografen Ravenstein (1885, 1889) sine velkjente migrasjonslover, der økonomiske faktorer ble fremstilt som den viktigste årsaken til migrasjon. Ravenstein utarbeidet en serie med lover som kunne forklare og forutsi geografisk mobilitet både innenfor og på tvers av nasjonale landegrenser, som for eksempel at kvinner i større grad migrerer innenfor et gitt land enn menn; at mennesker fra rurale strøk migrerer i større grad enn mennesker fra urbane strøk, og at industrialisering fører til økt migrasjon. Ravensteins lover er på sett og vis mer en beskrivelse av praksis enn en teori (Kivisto & Faist, 2010), men hans bidrag har spilt en sentral rolle i det som senere skulle bli kalt push and pull-modellen. Push and pull-modellen består av en samling teoretiske tilnærminger som har fokus på hvilke faktorer som fremmer geografisk mobilitet fra ett land (pushfaktorer) til et annet (pull-faktorer). Typiske push-faktorer er befolkningsvekst og befolkningstetthet, begrensede økonomiske muligheter og politisk undertryk-

Kapittel 3: migrasjonsteori 57

kelse. Typiske pull-faktorer er behov for arbeidskraft, ledig mark, økonomiske muligheter og politisk frihet. Push and pull-modellen kan ved første øyekast fremstå som en god forklaringsmodell på geografisk mobilitet. Den dominerte store deler av migrasjonstenkningen på midten av 1900-tallet (King, 2012). Vi kan imidlertid trekke frem flere svakheter ved modellen. Modellen er først og fremst deskriptiv, og man kommer ikke inn på hvordan kombinasjonen av ulike faktorer påvirker migrasjon. Videre egner ikke modellen seg for å forklare returmigrasjon (se kapittel 5) eller situasjoner der et land både er et utvandringsland og et innvandringsland. Push and pull-modellen kan også sies å være en deterministisk modell som tar som utgangspunkt at økonomiske, demografiske og politiske forskjeller fører til migrasjon. Det finnes imidlertid eksempler på det motsatte. Fattigdom kan for eksempel føre til begrensede muligheter til å migrere fordi man ikke har de ressursene som trengs for å gjøre det (Castles mfl., 2014). I andre halvdel av 1960-årene videreutviklet demografen Lee (1966) push and pull-modellen. Lee omtalte positive og negative forhold i sender- og mottakerland som plussfaktorer (pull) og minusfaktorer (push) (han brukte ikke terminologien «push and pull» selv). Videre introduserte Lee faktorer som mellomliggende hindringer og personlige forhold. Mellomliggende hindringer kan være økonomiske kostnader, psykiske påkjenninger eller fysisk fare relatert til migrasjon. Personlige forhold viser til at ulike individer vil ha ulike oppfatninger av hva som er negative, positive og nøytrale forhold ved opprinnelsesstedet og bestemmelsesstedet. Disse oppfatningene kan knyttes opp mot variabler som kjønn, alder og klassetilhørighet. Ulike individer vil også ha ulike oppfatninger av hvor store kostnadene relatert til de mellomliggende hindringene er, og også slike oppfatninger kan knyttes opp mot variabler som kjønn, alder og klassetilhørighet. En ung, enslig kvinne som på grunn av et jobbtilbud vurderer å flytte fra Napoli til London, kan ha en annen oppfatning om de emosjonelle kostnadene forbundet med flytting enn en mer etablert kvinne som er gift og har to barn. For å ta et eksempel til: En etiopisk statsborger kan oppfatte Norge som et attraktivt land for studier. Personens økonomiske ressurser innebærer at han får visum, kan betale reisen og leie en leilighet ved ankomst. En annen etiopier vurderer Norge som et lite attraktivt land og ønsker å reise til USA, men hans økonomiske situasjon tilsier at det ikke lar seg realisere. En tredje etiopier oppfatter sin situasjon i Etiopia som grei og ønsker ikke å migrere. Lees modell

internasjonal migrasjon

Mellomliggende hindringer

Opprinnelsessted

Bestemmelsessted

Figur 3.1: Lees migrasjonsteoretiske modell (basert på Lee, 1966).

viser at migrasjonsprosessen er en selektiv prosess (noen drar, andre blir). Personlige forhold påvirker hvordan individer tenker om pluss- og minusfaktorer, samt deres evne til å overvinne de mellomliggende hindringene. I motsetning til en push and pull-tilnærming som utelukkende fokuserer på push-faktorer i senderlandet og pull-faktorer i mottakerlandet, inkluderer Lees modell også faktorer som holder igjen mennesker på opprinnelsesstedet – altså en slags motsatt push and pull-tilnærming. Modellen kan derfor også hjelpe oss å forstå hvorfor de fleste mennesker ikke ønsker å migrere. Den subjektive vurderingen av positive og negative faktorer kan også gi innsikt i oppfatninger som avviker fra faktiske forhold. Ifølge Carling har Lees modell «stor forklaringskraft på tvers av ulike former for migrasjon, vel å merke hvis man holder seg til hele modellen og dens nyanser» (Carling, 2017a, s. 268), det vil si at man inkluderer de mellomliggende hindringene og de personlige forholdene. Mye av forskningen som er basert på push and pull-modellen, inkluderer ikke disse faktorene, og det er årsaken til at modellen hyppig blir kritisert som for enkel.

Neoklassisk teori Mot slutten av 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene ble en annen variant av push and pull-modellen utviklet. Denne varianten går under navnet neoklassisk teori. Den neoklassiske tilnærmingen til migrasjon har fokus på ulikheter i lønnsog arbeidsvilkår (makronivå), og på kostnader i forbindelse med å forflytte seg (mikronivå). Neoklassisk migrasjonsteori ble først utviklet av de amerikanske økonomene Harris og Todaro (Todaro, 1969; Harris & Todaro, 1970) for å for-

Kapittel 3: migrasjonsteori 59

klare migrasjon fra rurale til urbane strøk, før den også ble brukt som teoretisk tilnærming til internasjonal migrasjon. Utgangspunktet er hypotesen om at individer fra geografiske områder med lavt lønnsnivå og overskudd på arbeidstakere vil forflytte seg til områder med høyere lønnsnivå og større behov for arbeidskraft, basert på en kostnadsberegning der både sosiale og økonomiske faktorer inkluderes. Fuglerud skriver: Aktører beslutter å flytte fordi rasjonelle kalkyler gir forventninger om netto-utbytte. Migrasjon er å anse som en investering: Personer vil flytte dit hvor de får mest igjen for sin innsats […] På makronivå søker denne teoretiske retningen å beregne hvordan enkeltpersoners valg får samfunnsmessige konsekvenser – blant annet med hensyn til utvikling i tilbud og etterspørsel av arbeidskraft, lønnsdifferanser og forflytning av kapital. Antakelsen er at migrasjon vil bidra til en utvikling hvor ulikheter utjevnes over tid. (Fuglerud, 2001, s. 22)

Denne utjevningen vil så føre til mindre migrasjon. Teorien om at migranter er rasjonelle individer som gjør rasjonelle valg basert på en kostnadsberegning (hva vinner jeg og hva taper jeg på å migrere) har i nyere tid blitt videreført. Borjas (1989, 1990) snakker for eksempel om et «internasjonalt innvandringsmarked». Todaro og Maruszko (1987) har på sin side utviklet en modell for irregulær internasjonal migrasjon som går ut på at sannsynligheten for å bli fanget opp som «ulovlig» og deportert vil påvirke valg av destinasjon. Humankapitalteori, som viser til individers kunnskaper og ferdigheter, kan også plasseres innenfor den neoklassiske tilnærmingen til migrasjon. Her er migrasjon sett på som en investering som styrker nettopp individers humankapital. Man investerer i migrasjon på samme vis som man investerer i utdanning (Sjaastad, 1962). Humankapitalteori kan også kaste lys over migrasjon som en selektiv prosess, slik Lees modell gjør. Det vil si at det kun er en viss andel av en populasjon som faktisk migrerer. Hvem som drar vil være avhengig av arbeidsmarkedet og lønnsnivået i både sender- og mottakerland. Hvor stor «avkastning» man får, vil også avhenge av et individs kunnskap og erfaringer, kjønn og alder. For eksempel har unge mennesker med et visst utdanningsnivå en større tendens til å migrere enn andre grupper (Castles mfl., 2014).

internasjonal migrasjon

Kritikken mot denne teorien rettes mot de antakelsene den tar utgangspunkt i, som for eksempel at potensielle migranter har oversikt over lønns- og arbeidsvilkår i en rekke land, og at de også har adgang til arbeidsmarkedet i disse landene. Eksisterende migrasjonspolitikk begrenser denne adgangen, og som vi har sett, varierer også menneskers subjektive oppfatninger av et sted. Modellen har også sine begrensinger når det gjelder migrasjon som i mindre grad er frivillig. Den neoklassiske tilnærmingen fokuserer først og fremst på individers valg, men som vi vil se senere, spiller også faktorer på mesonivå inn på beslutningen om å migrere, som for eksempel familieforhold og andre sosiale nettverk. Som Castles og kolleger (2014) skriver, er det forskjell på faktiske migrasjonsmønstre og de mønstrene som forventes ut fra den neoklassiske tilnærmingen. Land med lignende økonomiske vilkår kan ha ulike utvandringsmønstre, for eksempel på grunn av ulike historiske koloniale bånd eller migrasjonspolitiske føringer.

Historisk-strukturell migrasjonsteori I 1970- og 1980-årene ble en alternativ teoretisk tilnærming til migrasjon utviklet, nemlig historisk-strukturell teori (historical-structural theory). Mens den ovennevnte neoklassiske modellen ser på migrasjon som 1) et resultat av frie valg basert på en kostnadskalkyle som taler for migrasjon, og 2) som en prosess som over tid vil utjevne ulikheter mellom samfunn, ser den historisk-strukturelle modellen på migrasjon som 1) en tvungen prosess som 2) over tid vil forsterke ulikhetene mellom samfunn. Synspunktet om at prosessen er tvungen, er forankret i ideen om at tradisjonelle økonomiske strukturer ikke er bærekraftige i et globalt kapitalistisk samfunn. Rurale samfunn løses opp og mennesker migrerer til byer og andre land der billig arbeidskraft er etterspurt. Innenfor den historisk-strukturelle tilnærmingen kan vi plassere flere teorier: avhengighetsteori, verdenssystemteori, globaliseringsteori og segmentert arbeidsmarkedsteori.

Avhengighetsteori, verdenssystemteori og globaliseringsteori Avhengighetsteori ser industrielle lands behov for arbeidskraft som årsaken til manglende utvikling (eller underutvikling) i andre land. Denne tilnærmingen hadde stor innflytelse spesielt i Sør-Amerika i 1960-årene. Med utgangspunkt

Kapittel 3: migrasjonsteori 61

i denne teorien forsøkte man å forklare hvorfor utviklingen i industrialiserte land (de dominerende) ikke nødvendigvis førte til økonomisk vekst i andre land (de avhengige). Frank, en av pionerene bak avhengighetsteorien, kalte denne prosessen «utvikling av underutvikling» (Frank, 1966). Avhengighetsteori ser med andre ord på migrasjon som årsaken til underutvikling. I løpet av 1970-årene utviklet sosiologen Wallerstein (1974) sin innflytelsesrike verdenssystemteori. Ifølge Wallerstein var de store europeiske oppdagelsene utgangspunktet for utviklingen av den interkontinentale handelen på 1400-tallet. Slik kunne en internasjonal arbeidsdeling som delte kloden inn i kjernen (de rike landene), periferien (de fattige landene) og semiperiferien (land som Sovjetunionen, Brasil og Kina), gradvis utvikle seg. Inkorporeringen av periferien i den kapitalistiske økonomien, kontrollert av kjernen, førte til depriverte rurale samfunn, økt fattigdom, urbanisering og migrasjon fra periferien til kjernen. Dette tolket Wallerstein som uttrykk for kapitalismens dominans. Avhengighetsteori og verdenssystemteori kan ses på som forløperne til globaliseringsteorien som ble utviklet i 1990-årene. Globaliseringsbegrepet har etter hvert blitt hyppig brukt, og det finnes mange definisjoner. Nøkkelaspektet ved globaliseringsprosesser er økt flyt av handel, penger, verdier, kulturelle produkter og mennesker på tvers av landegrenser. Globaliseringsprosesser har ført til sosiale forandringer i samfunn over hele verden, og de har både positive og negative sider. For eksempel kan multinasjonale selskaps investeringer i land i sør bety økte muligheter for noen (i form av for eksempel jobbmuligheter), mens det for andre kan medføre at de mister sitt livsgrunnlag (som når multinasjonale selskap utkonkurrerer eksisterende bedrifter og/eller overtar lokalbefolkningens jordbruksområder). Globaliseringsøkonomien inkluderer noen individer, mens den ekskluderer andre. Når det gjelder globalisering og migrasjon spesifikt, blir det ofte hevdet at bedre transportmuligheter har ført til at flere migrerer. Bedre transportmuligheter betyr imidlertid også bedre muligheter for handel, relokalisering av bedrifter og pendling. Slik kan migrasjon potensielt bli erstattet med ikke-migrasjonsrelatert mobilitet. Castles og kolleger (2014) forklarer slik hvorfor andelen migranter på verdensbasis har holdt seg forholdsvis stabil siden andre verdenskrig, mens det har vært en økning i businessreiser, turisme og handel. Så hvordan er egentlig forholdet mellom globaliseringsprosesser og migrasjon? Når mennesker mister sitt livsgrunnlag som resultat av slike prosesser, kan det i seg selv føre til migra-

internasjonal migrasjon

sjon. Castles og kolleger (2014) viser for eksempel til at bønder og jordbruksarbeidere i mange land har migrert internt i landet til større byer som São Paulo, Shanghai, Calcutta og Jakarta på leting etter arbeid. Mens noen har klart å skaffe seg jobb, vil andre befinne seg i en hverdag preget av utrygge og uformelle arbeidsforhold. Dette kan så motivere migrasjon ut av landet, men det er en reell mulighet kun for noen. Som poengtert tidligere, er migrasjon en selektiv prosess der bare noen tilhører «de utvalgte». Migrasjonspolitikk er her et sentralt aspekt. Selv om globaliseringsprosesser kan gi inntrykk av at nasjonalstaten er svekket, er det fortsatt det enkelte land som regulerer hvem som får komme inn i et nasjonalt territorium og ikke. «De rike er globale, mens fattigdommen er lokal», skriver den polske sosiologen Zygmunt Bauman (Bauman, 1998, i Castles mfl., 2014, s. 35). Mens en velstående kongolesisk statsborger vil kunne få visum for å studere ved et europeisk universitet, vil en borger uten økonomisk kapital ikke få det. Dagens migrasjonspolitikk fremmer migrasjon av høyt utdannede mennesker med økonomiske midler, men hemmer migrasjon blant andre grupper mennesker, inkludert de som har behov for beskyttelse i henhold til Flyktningkonvensjonen. Slik produseres det Castles og kolleger (2014, s. 33) kaller en «ny type transnasjonal klassestruktur», der restriktiv migrasjonspolitikk fører til økt irregulær migrasjon og begrensede rettigheter for de involverte individene.

Segmentert arbeidsmarkedsteori Segmentert arbeidsmarkedsteori belyser hvordan etterspørselen etter høyt og lavt kvalifisert arbeidskraft er strukturelt forankret i moderne kapitalistiske samfunn. I boken Birds of passage argumenterer den amerikanske økonomen Piore (1979) for at migrasjon først og fremst er drevet av pull-faktorer og ikke push-faktorer. Pull-faktorene refererer her til etterspørselen etter både kvalifisert og ukvalifisert manuell arbeidskraft i industrialiserte land. Felles for disse landene er eksistensen av et primært og et sekundært arbeidsmarked. Mens det primære arbeidsmarkedet består av trygge og godt betalte jobber for de innfødte, karakteriseres det sekundære arbeidsmarkedet av usikre, lavtlønte og generelt lite tilfredsstillende jobber på fabrikker og i servicesektoren for migranter. Tilstedeværelsen av migranter bidrar ifølge denne teorien i seg selv til at den lokale befolkningen skygger unna denne typen arbeid. Det fører videre til at arbeidsgivere ytterligere kan svekke

Kapittel 3: migrasjonsteori 63

både lønns- og arbeidsvilkår for migranter, som ofte har begrensede muligheter for forhandling, spesielt irregulære migranter (King, 2012). Piores tilnærming har senere blitt videreført av Saskia Sassen og hennes studie av globale byer i postindustrielle samfunn, med New York, London og Tokyo som typiske modeller (Sassen, 2001). Disse byene kjennetegnes av et stadig større gap mellom høytlønte arbeidstakere innen sektorer som finans og ledelse, og lavtlønte arbeidstakere som primært arbeider for denne gruppen (restauranter og hoteller, renhold av hus og kontorer, barnepass m.m.). Sistnevnte er ofte migranter, og ofte kvinner. Flere av de som har testet denne teorien, finner at et tredje arbeidsmarked bør innlemmes i Piores og Sassens inndeling, nemlig en etnisk enklave-økonomi (ethnic enclave economy): entreprenører med migrantbakgrunn som ansetter andre med samme landbakgrunn i sin virksomhet. Portes og Bach (1985) finner for eksempel at cubanere i Miami som jobber i det som kalles den cubanske økonomiske enklaven, gjør det bedre enn migranter som jobber i det sekundære arbeidsmarkedet. Selv om andre studier viser at det ikke er en automatikk i dette, er det en generell enighet om at det segmenterte arbeidsmarkedet er tredelt snarere enn todelt. Alle disse tilnærmingene – avhengighetsteori, verdenssystemteori, globaliseringsteori og segmentert arbeidsmarkedsteori – har til felles at migrasjon forstås i lys av strukturelle bånd mellom samfunn (Castles mfl., 2014). De teoretiske tilnærmingene vi her har kategorisert som historisk-strukturelle, fokuserer på at migranter fremstår som «ofre for global kapitalisme» (Castles mfl., 2014, s. 36) med begrensede muligheter til å foreta andre valg enn å migrere. Castles og kolleger (2014) oppsummerer kritikken rettet mot dette perspektivet på følgende måte: 1) Mangfoldet migrasjon representerer, det faktum at migranter tar selvstendige valg, og det at migranter også kan lykkes med å forbedre sine liv via migrasjon, er mindre synlig innenfor historisk-strukturell teori. 2) Tilnærmingen tar som utgangspunkt at kapitalismen brøt opp stabile jordbrukssamfunn, forankret i myten om «den immobile bonden» (Skeldon, 1997) og det harmoniske bondesamfunnet, mens historisk forskning viser at disse samfunnene var både mobile og konfliktfylte. For de som dro, var migrasjon et selvstendig valg, der de forlot utnyttende arbeidsforhold i hjemlandet og skaffet seg bedre muligheter i mottakerlandet. Italienske bønder som bosatte seg i USA er et eksempel på det.

internasjonal migrasjon

Overgangsteori Selv om de funksjonalistiske og historisk-strukturelle teoriene på mange måter er forskjellige, deler de den underliggende antakelsen om at 1) migrasjon er et resultat av primært økonomiske ulikheter mellom ulike land, og at 2) migrasjon er et «problem» som kan løses ved å stimulere utvikling i senderlandene. Dette er ofte det dominerende temaet i diskusjonene i mediene og i den politiske sfæren. Overgangsteori har fokus på forholdet mellom nettopp migrasjon og utvikling. Mer konkret ser modellen på hvordan et lands utvikling påvirker landets migrasjonsmønstre, eller sagt på en annen måte: hvordan utvikling bidrar til at et gitt land går fra å være et typisk utvandringsland til å bli et typisk innvandringsland. Migrasjon er her sett på som en del av en større prosess relatert til utvikling, sosial endring og globalisering. I motsetning til de fleste andre teorier argumenterer man ut fra denne modellen for at økt utvikling også fører til økt migrasjon. Pioneren bak denne modellen er den amerikanske geografen Zelinsky. I 1971 publiserte han artikkelen «The hypothesis of the mobility transition», der han identifiserte fem ulike etapper i Europas utviklingshistorie og ulike migrasjonsmønstre assosiert til disse: 1

2 3

Premoderne tradisjonelle samfunn: Svært lite migrasjon, kun lokal mobilitet relatert til for eksempel giftermål, og sirkulær migrasjon (se kapittel 5 for en gjennomgang) for eksempel på grunn av handel, krigføring eller religionsutøvelse. Overgangssamfunn, første fase: Betydelig migrasjon fra rurale til urbane kontekster, samt utvandring til og bosetting i andre land; økt sirkulær migrasjon. Overgangssamfunn, siste fase: En viss nedgang i både rural-urban migrasjon og emigrasjon; fortsatt økning i sirkulære praksiser, som for eksempler pendling mellom land. Moderne samfunn: Rural-urban migrasjon erstattet av migrasjon mellom byer; betydelig innvandring av lavt kvalifiserte arbeidsmigranter fra utviklingsland; sirkulær migrasjon blant høyt kvalifiserte migranter og profesjonsutøvere; betydelig intern sirkulasjon relatert til både økonomi og fritid. Fremtidige supermoderne samfunn: Fortsatt innvandring av lavt kvalifisert arbeidskraft; sannsynlighet for strengere migrasjonskontroll; intern migrasjon mellom byer og innad i byer; mulig nedgang i noen former for sirkulær migrasjon grunnet bedre kommunikasjon (Zelinsky, 1971; King, 2013).

Kapittel 3: migrasjonsteori 65

Migrasjon

Zelinsky hadde rett i mange av antakelsene i det han selv fremUtvandring met som en provisorisk og heuristisk modell for om lag 50 år siden. Modellen har senere blitt videreutviklet av andre (se f.eks. Skeldon, 1997), og nyere studier bekrefter at det er en sammenInnvandring heng mellom utvikling og migrasjon. Eksempler på land som har Utvikling gått fra å være utvandringsland Figur 3.2: Migrasjonsovergang. til å være innvandringsland, og Kilde: De Haas, 2010. der denne overgangen kan forstås i lys av landets utviklingsnivå, er for eksempel Spania og Italia, som frem til 1970-årene var typiske utvandringsland, men som spesielt i løpet av 1990-årene og det første tiåret etter årtusenskiftet har mottatt svært mange innvandrere. Andre eksempler er Tyrkia, Brasil og Kina (Castles mfl., 2014). Migrasjonsoverganger versus migrasjonstopper

Overgangsteori har fokus på forholdet mellom migrasjon og utvikling i et langsiktig perspektiv. Midlertidige «migrasjonstopper» (plutselig økning i for eksempel utvandring) kan vi snarere forstå i lys av det som i den engelske faglitteraturen kalles migration hump.

Blant de kritiske innvendingene mot denne modellen er at den legger til grunn at alle samfunn vil gjennomgå en overgang som skissert over. Det er imidlertid ingen automatikk i dette. Land med omtrent samme befolkningsvekst og utviklingsnivå kan være svært forskjellige hva angår migrasjon (de Haas, 2008). I hvilken grad migrasjon vil skje, og hvor migranter vil reise, er avhengig av samspillet mellom mange variabler, som for eksempel geografisk avstand, historiske, politiske og kulturelle koblinger, tidligere og nåværende innvandringspolitikk, inntektsnivå, arbeidsledighet, fritid, utdanning, politisk styresett, sikkerhet, miljø, tilgang til informasjon, sosial kapital m.m. (de Haas, 2008). Migrasjonsoverganger kan dessuten også være reversible, det vil si at man går fra å være et utvandringsland til å bli et innvandringsland, for så å bli et

internasjonal migrasjon

utvandringsland igjen. Flere land i Sør-Amerika opplevde en slik migrasjonsovergang i siste halvdel av 1900-tallet. En fordel med overgangsteorien er mulighetene den gir for å koble spesifikke former for migrasjon opp mot bredere sosiale og økonomiske utviklingsprosesser i et geografisk og historisk perspektiv. Dette gir innsikt i de komplekse og dynamiske koblingene mellom migrasjon og utvikling, og utfordrer den generelle oppfatningen om at «fattigdom fører til migrasjon» (de Haas, 2008). Modellen ser imidlertid først og fremst på hvordan utvikling påvirker migrasjon, og inkluderer derfor ikke perspektiver som tar for seg hvordan migrasjon påvirker utvikling, både i senderland og mottakerland (temaet migrasjon og utvikling behandles senere). Modellen gir heller ingen fullstendig forklaring på hvorfor utvikling fører til at noen individer migrerer og andre ikke. Her kan teoretiske perspektiver som fokuserer på migranter som aktører komme til nytte.

Aktørorientert migrasjonsteori Siden 1980-årene har stadig flere migrasjonsforskere undersøkt migrasjon ut fra et aktørperspektiv. Dette perspektivet har fremhevet det mangfoldet migrasjon representerer, og det har fanget opp hvordan migranter (ofte med kreative strategier) prøver å overkomme strukturelle barrierer som for eksempel migrasjonspolitiske føringer eller diskriminering. De fleste av de teoretiske tilnærmingene som vi kan plassere under aktørperspektivet, nærmer seg migrasjonsfeltet på mikro- eller mesonivå. Eksempler på temaer hos forskere med denne tilnærmingen er hva som motiverer individer og grupper til å migrere, hvordan de selv opplever migrasjonsprosessen, og hvordan migrasjon påvirker deres identitet. Ved hjelp av aktørorientert migrasjonsteori kan vi også beskrive og analysere hvordan migranter skaper og opprettholder sosiale strukturer, som for eksempel sosiale nettverk. Vi vil her se nærmere på tre teorier som undersøker migrasjon ut fra et aktørperspektiv: den nye migrasjonsøkonomien (NELM), nettverksteori og migrasjonssystem.

NELM NELM står får new economics of labour migration – på norsk «den nye migrasjonsøkonomien» (Fuglerud, 2001). NELM ble utviklet i begynnelsen av 1980-

Kapittel 3: migrasjonsteori 67

årene som en motpart til neoklassisk migrasjonsteori. Mens sistnevnte har sitt fokus på den enkelte aktørs beslutning om å migrere, inkluderer NELM større enheter (som familien eller husholdningen) i sin tilnærming. Modellen ser eksempelvis på hvordan man «kollektivt ikke bare søker å maksimere forventet inntekt, men også minimalisere risiko gjennom å sikre alternative inntektskilder» (Fuglerud, 2001, s. 23). Et eksempel er en familie som bestemmer at én eller flere av familiemedlemmene skal migrere. Pengene familiemedlemmene sender tilbake (se kapittel 9), vil kunne bety en alternativ inntektskilde for familien. Det innebærer at inntektskildene spres og at risikoen ved å miste én type inntekt blir mindre. I familien A, som er avhengig av gode avlinger for å tjene til livets opphold, har to av familiemedlemmene andre typer jobber i nabolandet, og de sender penger hjem regelmessig. De årene avlingene er mindre gode, blir de økonomiske konsekvensene for familien mindre enn om ingen av familiemedlemmene hadde vært migranter. NELM fremstår som spesielt relevant i kontekster der kredittordninger og/eller forsikringsordninger er begrenset eller forbeholdt kun et visst segment av populasjonen. Via pengeoverføringer fra øvrige familiemedlemmer kan familie A også bygge seg opp en kapital og investere i jordbruksnæringen ved å kjøpe mer land, flere jordbruksmaskiner osv. NELM betrakter ikke migrasjon som et svar på absolutt fattigdom, men snarere som en (familie)strategi for sosial og økonomisk mobilitet blant familier med visse ressurser, selv om disse er begrenset. Familier som lever i absolutt fattigdom vil ofte ikke ha de ressursene som trengs for å migrere, i alle fall ikke over lengre distanser. Absolutt og relativ fattigdom

Fattigdom handler ikke bare om lav eller manglende inntekt, men også om mangel på trygghet, forutsigbarhet, valgmuligheter og innflytelse. Ifølge FN innebærer absolutt fattigdom at man ikke får dekket helt grunnleggende fysiske behov som behovet for mat, klær og hus. Grensen for absolutt fattigdom går ved Verdensbankens fattigdomsgrense på 1,90 dollar dagen. Relativ fattigdom er fattigdom sett i forhold til størstedelen av befolkningen i et land. Hva som anses som relativ fattigdom, fastsettes gjennom en nasjonal fattigdomsgrense.

internasjonal migrasjon

Kritikken som kan rettes mot denne tilnærmingen til migrasjon, er at mens modellen gir mening når man skal forklare migrasjon i utviklingsland og hos økonomisk utsatte grupper i andre typer land, fremstår den som mindre relevant for å forklare migrasjon blant høyt kvalifiserte og økonomisk velstilte migranter. En annen kritikk som kan rettes mot NELM, er at den ikke fanger opp faktorer som konflikter og maktforhold innad i familien, relatert til for eksempel alder eller kjønn. Ifølge Castles og kolleger (2014) kan slike forhold være årsaken til at beslutningen om å migrere er individuell og ikke familiær – man migrerer ikke for å hjelpe familien, men snarere for å få avstand til den. Modellen gir heller ingen verktøy for å undersøke hvordan migrasjonsprosessen oppleves av de involverte aktørene, eller hvilke mekanismer som ligger bak beslutningen om å dra til ett sted eller land fremfor et annet (Fuglerud, 2001).

Nettverksteori Den første som tok i bruk begrepet sosiale nettverk, var sosialantropologen Barnes, som i 1950-årene utførte feltstudier på Bømlo i Norge. Ved hjelp av nettverksbegrepet beskrev han innholdet i og funksjonen til kontakten mellom menneskene på øya. I dag er begrepet sentralt i en rekke samfunnsvitenskapelige fagtradisjoner, og det finnes ulike måter å undersøke menneskers sosiale relasjoner på. Nettverksteori i et migrasjonsperspektiv har fokus på de sosiale relasjonene migranter opprettholder (for eksempel i hjemlandet) og skaffer seg (for eksempel via bekjentskap med migranter og ikke-migranter i vertslandet). Slike nettverk representerer sosiale strukturer på mesonivå. Disse kan legge til rette for at andre individer også migrerer. Det vil si at migrasjon blir en selvforsterkende prosess som både er et resultat av migrasjon og som fører til ytterligere migrasjon. Denne mekanismen ble tidligere kalt kjedemigrasjon i migrasjonslitteraturen. I dag blir nettverksmigrasjon i større grad brukt for å beskrive og analysere slike prosesser. En sentral idé her er at sosiale nettverk reduserer de økonomiske, sosiale og psykiske kostnadene ved migrasjon. Migranter som allerede er bosatt i et nytt land, kan på ulike måter hjelpe andre som bosetter seg på samme sted. De har kanskje etablert ulike sosiale og økonomiske strukturer, som migrantforeninger, butikker og kafeer, og kan hjelpe til med å organisere reisen for andre migranter, finne bolig og arbeid til dem, og generelt gi dem sosial støtte. Under feltarbeid

Kapittel 3: migrasjonsteori 69

har jeg sett hvor viktig etniske nettverk har vært for senegalesiske migranter når de for eksempel skulle skaffe seg en inntekt. Allerede dagen etter ankomst kunne andre senegalesiske migranter gi de nyankomne en innføring i salg av cd-er og dvd-er på det lokale markedet. Salgsobjektene ble gitt som et lån, som ble tilbakebetalt idet salgsinntektene nådde en viss sum. Den amerikanske sosiologen Granovetter (1973) skiller mellom sterke og svake bånd. Sterke bånd er relasjoner der kontakten er av en viss hyppighet, og der det finnes en gjensidig følelse av tilknytning. Et familiemedlem eller en nær venn er eksempler på sterke bånd. Svake bånd er relasjoner der kontakten er mer tilfeldig, og der den gjensidige følelsen av tilknytning er svak eller fraværende. Relasjonen til en bekjent, for eksempel til en nabo man hilser på innimellom, vil være et eksempel på et svakt bånd. Granovetter snakker om «styrken i svake bånd» og påpeker at svake bånd kan gi tilgang til informasjon som man ikke har tilgang til via sterke bånd. Dette kan for eksempel vise seg å være avgjørende for å få adgang til arbeidsmarkedet. Om vi går tilbake til eksemplet med senegalesiske migranter, ble de raskt introdusert for uformell økonomisk aktivitet via sterke bånd, men ved å følge disse migrantene over tid fant jeg at mange arbeidet aktivt for å få kontakt med andre enn sine landsmenn. Flere uttrykte eksplisitt at dette var en strategi for å få informasjon om mer formelle og stabile arbeidsforhold. Når man anvender nettverksteori i et migrasjonsperspektiv, er det med andre ord viktig ikke å begrense det til etniske relasjoner, men inkludere alle de svake og sterke båndene migranter skaper og opprettholder både i hjemlandet, i vertslandet og andre steder. Formelle og uformelle nettverk

Personlige relasjoner kan vi kalle for uformelle nettverk. Strukturer som innvandrerforeninger, menigheter, velferdstjenester, rekrutteringsbyråer osv. kan vi kalle for formelle nettverk.

Oppsummert kan vi si at nettverksteori gir oss muligheten til å beskrive og analysere migranters relasjoner og de ressursene (økonomiske, sosiale m.m.) disse relasjonene gir adgang til. Bourdieu (1980) kaller dette for sosial kapital.

internasjonal migrasjon

Migrasjonssystem Systemteori i et migrasjonsperspektiv gir oss innsikt i hvordan migrasjon inngår i større sosiale transformasjons- og utviklingsprosesser. Tilnærmingen har fokus på hvordan utveksling av varer, ideer og penger mellom senderland og mottakerland påvirker samfunnet i disse kontekstene. Den nigerianske geografen Mabogunje (1970) er pioneren bak systemteori i et migrasjonsperspektiv. Ved å ta utgangspunkt i migrasjon fra rurale til urbane strøk i Afrika viste Mabogunje hvordan migranter som har slått seg ned i et annet land, overfører informasjon og ideer til senderlandet. Positiv informasjonsstrøm om det «gode liv» eller nye forbruksmønstre førte ifølge Mabogunje til ytterligere migrasjon til samme lokalitet. Mabogunje viste for eksempel til byer i Nord-Afrika der den største andelen av migranter i en og samme bydel kunne komme fra en eller to spesifikke landsbyer. Den amerikanske sosiologen Peggy Levitt (1998) har i nyere tid utviklet begrepet sosiale overføringer for å beskrive strømmen av ideer og praksiser mellom senderland og mottakerland. Vi kommer tilbake til Levitts tilnærming i kapittel 4. Vi finner migrasjonssystem på ulike geografiske nivåer, fra det lokale til det internasjonale. Castles og kolleger (2014) viser til slike systemer regionalt i for eksempel Vest-Afrika og Sør-Amerika, og nasjonalt mellom Egypt, Sudan, Jordan og Yemen og Gulfstatene. En sentral idé innen denne tilnærmingen er at en type utveksling mellom to land eller steder, som for eksempel handel, vil føre til andre former for utveksling, som for eksempel migrasjon. Migrasjonen vil dessuten ikke gå kun fra det ene landet til det andre, men mellom de to landene (eller stedene). Migrasjon mellom to land er ofte et resultat av allerede eksisterende forbindelser relatert til kolonisering, politisk innflytelse, økonomisk investering eller kulturelle bånd (Castles mfl., 2014). Vietnamesisk og koreansk migrasjon til USA kan slik forstås i lys av det amerikanske militærets involvering i disse landene, mens migrasjon fra India, Pakistan og Bangladesh kan forstås i lys av Storbritannias kolonihistorie. Samtidig har denne migrasjonen satt fart på andre typer utveksling innen for eksempel handel og turisme, som igjen kan føre til ytterligere migrasjon (Castles mfl., 2014). Slik får man altså et migrasjonssystem. Populæroppfatningen om at mer handel fører til mindre migrasjon, blir for øvrig avkreftet her. Når migrasjon fører til strukturelle forandringer økonomisk, sosialt og kulturelt, som igjen fører til ytterligere migrasjon, kaller Myrdal (1957) dette for en

Kapittel 3: migrasjonsteori 71

kumulativ årsakssammenheng (cumulative causation). De Haas (2010) bruker begrepet kontekstuell tilbakemelding (contextual feedback) for å beskrive de samme mekanismene. Pengeoverføringer er et eksempel på en slik kontekstuell tilbakemelding: Pengeoverføringer kan føre til større økonomiske forskjeller i senderlandet (de som mottar pengeoverføringer blir økonomisk bedre stilt enn de som ikke gjør det), og slik kan det oppmuntre også ikke-migranter til å migrere. Pengeoverføringer kan dessuten også brukes til å finansiere reisen til nye migranter. Videre, mens de første som drar, ofte er ressurssterke mennesker, bidrar etableringer av et migrasjonssystem til at også mennesker med mindre ressurser i større grad får informasjon om og tilgang til de ressursene som trengs for å migrere. I de tilfellene der migrasjon assosieres med suksess, kan det utvikle seg en såkalt migrasjonskultur der normen er å dra, mens det å bli igjen er synonymt med nederlag (Castles mfl., 2014). De to siste teoretiske tilnærmingene vi nå har sett på, nettverksteori og systemteori, viser hvordan migranter skaper sosiale, økonomiske og kulturelle strukturer på mesonivå. Vi har også sett at denne dynamikken gjør at migrasjon blir en selvdrivende og selvforsterkende prosess. Det disse teoriene imidlertid ikke sier noe om, er hvorfor migrasjon noen ganger ikke fører til en formering av betydelige migrasjonsnettverk eller migrasjonssystem. Tilnærmingene sier heller ikke noe om hva som fører til at slike nettverk og system blir etablert, eller hvorfor de noen ganger stagnerer eller svekkes. Ifølge Castles og kolleger (2014) kan en kritisk tilnærming til migranters sosiale kapital hjelpe oss å forstå noen av disse mekanismene bedre. De viser for eksempel til at når migranter bistår andre med å bosette seg i et nytt land, gis denne støtten først og fremst til personer man har sterke bånd til, eller inn-gruppen, som Martinussen (2008) kaller det. Det vil si at de man har svakere bånd til, ut-gruppen, ekskluderes. Slik forklarer Castles og kolleger (2014) hvorfor spesifikke etniske eller religiøse grupper eller sosiale klasser nærmest monopoliserer tilgangen til migrasjon, og dermed ekskluderer andre grupper eller klasser. Når informasjonen om og tilgangen til migrasjon begrenser seg til en spesifikk gruppe, vil nettverk og migrasjonssystem i mindre grad utvikle seg. De Haas knytter migrasjon fra rurale områder i Atlasfjellene i Marokko til familienettverk. Også giftermål og senere familiegjenforening (se kapittel 2 og 6) skjer her innenfor rammen av familienettverk, og andre fra samme område får i mindre grad tilgang til nettverket og muligheten for å migrere.

internasjonal migrasjon

Noen ganger kan migranter også ønske å ta avstand fra hjemlandet. Castles og kolleger viser for eksempel til forskning på somaliske og marokkanske migranter som tar avstand fra venner og familie i hjemlandet når disse kontinuerlig ber om støtte (som for eksempel pengeoverføringer). Etablerte migranter kan også se på ankomsten av nye migranter som potensielle konkurrenter i bolig- og arbeidsmarkedet. Det er med andre ord ikke en automatikk i å bistå nye migranter. Når migranter går fra å være «døråpnere» til å bli «dørvoktere», svekkes nettverk og migrasjonssystemer (Castles mfl., 2014).

Migrasjonsforståelse i lys av struktur, aspirasjoner og evner I senere tid har flere sentrale migrasjonsforskere videreutviklet eksisterende migrasjonsteori. De forsøker i større grad å kombinere aktør- og strukturperspektivet for å forklare hva som driver migrasjon. Felles for disse er at de ser migrasjon som en prosess der mennesker har ulike aspirasjoner og evner, og de navigerer innenfor ulike strukturelle rammer. Denne tilnærmingen reiser også spørsmål om den eksisterende kategoriseringen av migrasjon som enten «tvungen» eller «frivillig», siden migrasjon krever visse ressurser. Det er de mest depriverte som i situasjoner med krig, konflikt og naturkatastrofer blir igjen (Castles mfl., 2014). På samme måte fører restriktiv migrasjonspolitikk til at mennesker som ønsker å migrere, ikke har muligheten (Carling, 2002). Når man ser på migrasjon i lys av aspirasjoner og evner, har man fokus på individers ønsker om å migrere og mulighetene de har til å gjøre nettopp det. Utvikling kan føre til at aspirasjonene om og mulighetene for å migrere endres og blir betydelige. Økte inntekter, utdanningsmuligheter, tilgang til informasjon og bedre kommunikasjon og transportmuligheter øker både menneskers aspirasjoner om og muligheter for å forflytte seg over stadig større distanser. Mens muligheten for å migrere vil øke i takt med et lands utvikling, vil aspirasjoner om det samme derimot avta idet situasjonen i landet fremstår tilnærmet lik situasjonen i hypotetiske innvandringsland (Castles mfl., 2014). Dette er imidlertid ikke synonymt med at utvandringen avtar – også i høyt utviklede samfunn migrerer mennesker. Aspirasjon/evne-modellen ble utviklet av Carling (2002). Han skiller mellom folks aspirasjoner om å migrere og deres evne til å gjøre det. En ambisjon om å migrere er basert på en forståelse av at migrasjon er å foretrekke fremfor det

Kapittel 3: migrasjonsteori 73

å ikke migrere. Blant de som ønsker å migrere, vil noen også ha muligheten til å gjøre det. Disse individene er migranter. De som har ambisjoner om å migrere, men som mangler evnen til å gjøre det, kategoriserer Carling som ufrivillige ikke-migranter. Det kan være flere årsaker til at man ikke evner å migrere (migrasjonspolitikk, manglende økonomisk og sosial kapital, m.m.). Disse skiller seg fra frivillige ikke-migranter, som har en oppfatning av at det å bli er å foretrekke fremfor det å dra. Aspirasjon-evne-modellen identifiserer slik tre kategorier individer i et migrasjonsperspektiv (Carling, 2002, 2014b). Martiniello og Rea (2014) bruker begrepet migrasjonskarriere for å beskrive og analysere hvordan migrasjon i et livsløpsperspektiv er formet som et resultat av personlige karakteristikker, strukturelle muligheter/begrensninger og nettverk. Denne tilnærmingen åpner for en forståelse av hvorfor mennesker forflytter seg, men også hvordan de tilpasser seg et nytt samfunn (eller flere). Selv har jeg brukt begrepet migrasjonsprosjekt når jeg har sett på migrasjon som et resultat av individuelle og strukturelle muligheter og begrensninger. Med en slik tilnærming rettes fokus mot hvordan et konkret migrasjonsprosjekt – for eksempel en migrants ønske om å dra fra Senegal til Spania – er formet av personens forestillinger om mulighetene som finnes der (muligheter for å jobbe). Restriktiv migrasjonspolitikk og mangel på penger kan føre til at personen ikke kommer seg lenger enn til Marokko, og migrasjonsprosjektet blir reformulert til å «skaffe seg en jobb i Marokko». For å realisere dette forsøker vedkommende aktivt å skaffe seg et nettverk. Personen klarer på kort tid å knytte flere bekjentskap, og hans tidligere erfaring som restauranteier gjør at han får arbeid på en restaurant drevet av en annen senegaleser. Migrasjonsprosjektet er nå redefinert til å «tjene nok til å kunne betale for reisen over til Spania». Og etter noen måneder klarer senegaleseren å komme seg til Spania. Her kjenner han andre senegalesere som gir ham husly. Nå er prosjektet hans å få oppholdstillatelse. Via organisasjoner som Røde Kors og Caritas får han hjelp til dette, og hans neste prosjekt blir å skaffe seg jobb og få familien til Spania. Dette klarer han også å realisere. Når den økonomiske krisen rammer Spania i 2008, mister han imidlertid jobben, og hele familien drar tilbake til Senegal. Oppsparte midler gjør det der mulig å investere i et lite pensjonat som de pusser opp og leier ut til europeiske turister. Dette eksemplet viser hvordan individer definerer, redefinerer og realiserer (eller ikke) sine aspirasjoner i en gitt kontekst, og det viser hvilken rolle sosiale nettverk (eller mangel på slike) spiller i denne realiseringen.

internasjonal migrasjon

Oppsummering I dette kapitlet er de viktigste migrasjonsteoriene presentert. I tabellen på neste side oppsummeres de perspektivene vi har tatt for oss. Mer konkret har vi sett at migrasjon inngår i større prosesser som utvikling, sosial endring og globalisering. Som vi også har sett, fører utvikling til migrasjon. Migrasjon kan derfor ikke reduseres til en prosess som først og fremst kan forstås i lys av geografiske forskjeller, slik push and pull-modellen, neoklassisk teori og historisk-strukturell teori foreslår. Videre har vi sett at migrasjon er en selvforsterkende prosess med sine egne dynamikker, basert på nettverk og kontekstuelle tilbakemeldinger. Migranter som bosetter seg i et mottakerland, opprettholder bånd til senderlandet, for eksempel via økonomiske og sosiale overføringer. Disse transnasjonale båndene kan bidra til å etablere såkalte migrasjonssystem som fasiliterer reisen, ankomsten og tilpasningen til et nytt land for andre migranter – også i kontekster med streng migrasjonskontroll. Disse dynamikkene viser hvordan migranter fremstår som aktører. Når vi ser på migranter som aktører, må vi likevel ikke overse de strukturelle begrensningene migranter møter. Selv om nettverksteori og systemteori kaster lys over hvordan migranter kan overkomme disse, har vi også sett at slike nettverk og systemer kan svekkes. Strukturelle faktorer som politikk og økonomi påvirker også migrasjonsstrømmer. Både senderland og mottakerland er i stor grad med på å forme slike strømmer via en restriktiv eller liberal migrasjonspolitikk (Castles mfl., 2014). Gjennomgangen av migrasjonsteori gir innblikk i de ulike forklaringsmodellene som finnes. Med et kritisk blikk har vi sett hvor forskjellige de er. Denne forskjelligheten betyr ikke at noen av disse teoriene er fullstendig uegnet. Men samtidig kan de ikke alltid kombineres. For eksempel vil neoklassisk og historiskstrukturell teori forklare migrasjon på to forholdsvis motsigende måter, men begge perspektivene kaster lys over ulike aspekter ved migrasjon i ulike kontekster. Hvilke perspektiver og kombinasjoner vi bruker, vil derfor avhenge av både geografisk kontekst og hva vi faktisk ønsker å vite noe om.

Kapittel 3: migrasjonsteori 75

Tabell 3.1: Sentrale migrasjonsteorier Type teori

Kjerneideer

Kritikk

Funksjonalistisk migrasjonsteori

Migrasjon er et positivt fenomen som vil bidra til å utjevne forskjeller mellom samfunn.

Fokus på strukturelle betingelser. Individers evne til å overkomme disse er lite synlig.

Push and pull-modellen

Ravenstein (1885, 1889) Lee (1966)

Migrasjon forklares ut fra push-faktorer i senderlandet (befolkningsvekst og befolkningstetthet, begrensede økonomiske muligheter og politisk undertrykkelse) og pullfaktorer i mottakerlandet (behov for arbeidskraft, tilgjengelig land, økonomiske muligheter og politisk frihet).

En fortrinnsvis deskriptiv modell. Egner seg ikke for å forklare returmigrasjon, ei heller innvandrer- og utvandrerland. Forklarer ikke hvorfor noen drar mens andre blir. Unntaket er Lees modell, som inkluderer mellomliggende hindringer og personlige forhold.

Neoklassisk teori

Todaro (1969) Harris og Todaro (1970) Borjas (1989, 1990) Sjaastad (1962)

Mennesker fra geografiske områder med lave lønninger og overskudd på arbeidstakere vil forflytte seg til områder med høyere lønn og større behov for arbeidskraft basert på en kostnadsberegning («hva vinner og hva taper jeg?»). Migrasjon blir sett på som 1) en investering i individers humankapital og som 2) en selektiv prosess (bare noen drar).

Faktiske migrasjonsmønstre skiller seg fra det den neoklassiske modellen spår. Strukturelle rammer som historiske koloniale bånd eller migrasjonspolitikk er i liten grad inkludert i analysen.

Migrasjon som tvungen prosess som forsterker ulikhetene mellom samfunn. Migrasjon forstås i lys av strukturelle bånd mellom samfunn.

Migranter fremstilles som ofre for kapitalismen, med begrensede muligheter til å ta selvstendige valg.

Historisk-strukturell teori

Sentrale bidragsytere

internasjonal migrasjon

Type teori

Sentrale bidragsytere

Kjerneideer

Kritikk

Segmentert arbeidsmarkedsteori

Piore (1979) Sassen (2001)

Migrasjon som et resultat av pull-faktorer i industrialiserte samfunn, der etterspørselen etter arbeidskraft er strukturelt forankret i det moderne kapitalistiske samfunn. Arbeidsmarkedet er inndelt i et primært arbeidsmarked for høyt kvalifiserte med høytlønte jobber og et sekundært arbeidsmarked for lavt kvalifiserte med lavtlønte jobber.

Etnisk entreprenørskap, som befinner seg et sted mellom det primære og det sekundære markedet, er ikke inkludert.

Avhengighetsteori, verdenssystemteori og globaliseringsteori

Frank (1966) Wallerstein (1974)

Rike dominerende land trenger arbeidskraft fra fattige avhengige land, hvilket fører til underutvikling og kapitalistisk dominans.

Det faktum at individer kan forbedre sine liv via migrasjon, er mindre synlig.

Overgangsteori

Zelinsky (1971) Skeldon (1997)

Utvikling bidrar til at land går fra å være typiske utvandringsland til å bli typiske innvandringsland, uten at utvandringen stopper. Migrasjon er sett på som en del av en bredere prosess av sosial og økonomisk utvikling i et geografisk og historisk perspektiv.

Modellen tar som utgangspunkt at alle samfunn vil oppleve en migrasjonsovergang som et resultat av utvikling. Land med tilnærmet likt utviklingsnivå kan ha ulike migrasjonsmønstre.

Migrasjon som kollektiv strategi for å øke inntektene og minimalisere risiko (f.eks. i forbindelse med dårlige avlinger) gjennom å sikre alternative inntektskilder.

Mindre relevant for å belyse migrasjon blant høyt kvalifiserte og økonomisk godt stilte migranter. Mindre hensiktsmessig for å forklare migrasjon som individuell strategi f.eks. i forbindelse med konflikter og maktforhold innad i familien.

Aktørorientert migrasjonsteori NELM

Stark (1978, 1991)

Kapittel 3: migrasjonsteori 77

Type teori

Sentrale bidragsytere

Kjerneideer

Kritikk

Nettverksteori

Granovetter (1973)

Sosiale nettverk reduserer de økonomiske, sosiale og psykiske kostnadene migrasjon innebærer. Ved å legge til rette for at andre landsmenn også kan migrere, blir migrasjon både en selvdrivende og en selvforsterkende prosess.

Modellene sier ingenting om hvorfor slike nettverk eller systemer noen ganger blir etablert og andre ganger ikke, ei heller hvorfor slike nettverk og systemer noen ganger svekkes over tid.

Migrasjonssystem

Mabogunje (1970) Massey (1990) de Haas (2010)

Migrasjon til en lokalitet kan føre til strukturelle forandringer økonomisk, sosialt og kulturelt (via pengeoverføringer, kommunikasjon) som fører til ytterligere migrasjon til samme lokalitet. Denne mekanismen kan vi kalle kumulativ årsakssammenheng, kontekstuell tilbakemelding og/ eller etablering av en migrasjonskultur.

Nyere perspektiver: Aspirasjoner, evner og struktur

Migrasjon er individer (aktørperspektivet) som navigerer innenfor mer eller mindre strukturelle begrensninger og muligheter (strukturperspektivet).

Aspirasjoner og evner

Carling (2002, 2014b) de Haas (2003, 2009)

Migrasjon er forstått som individers ønsker om å migrere og mulighet (eller mangelen på mulighet) til å gjøre det. Migrasjon relateres til utvikling, der økte inntekter, utdanningsmuligheter, tilgang til informasjon og bedre kommunikasjonsmuligheter øker både aspirasjoner om og mulighetene for å migrere.

Migrasjonskarriere

Martiniello og Rea (2014)

Migrasjon forstås i kombinasjonen av mikro-, meso- og makroperspektiver og i et livsløpsperspektiv.

Kapittel 5

Ulike former for migrasjon Noen ganger er migrasjon en lineær prosess, der man drar fra land A til land B og bosetter seg der – kanskje for godt. Migrasjonsforskningen har lenge lagt en slik lineær form for migrasjon til grunn, men ofte er migrasjonsprosessen mer kompleks enn som så. Noen drar videre til land C etter en viss periode i land B. Og noen returnerer til land A, for så å dra tilbake til land B igjen etter en stund. Som vi så i kapittel 2, er det mange av innvandrerne som kommer til Norge som på et tidspunkt forlater landet igjen. Vi vil i dette kapitlet presentere ulike former for migrasjon. Vi vil først se på distinksjonen mellom permanent og midlertidig migrasjon, for så å ta for oss sirkulær migrasjon, transittmigrasjon og returmigrasjon. Vi vil også se på hvordan ulike former for migrasjon noen ganger er resultatet av individuelle ønsker, mens det andre ganger er et resultat av migrasjonspolitiske føringer. Ulike former for migrasjon kan derfor forstås både ut fra et aktørperspektiv, et strukturperspektiv og en kombinasjon av disse.

Midlertidig og permanent migrasjon En klassisk inndeling er skillet mellom midlertidig migrasjon og permanent migrasjon. Midlertidig migrasjon impliserer at man migrerer til et land og oppholder seg der i en begrenset periode. Når en kinesisk student studerer i to år ved et universitet i USA og så drar hjem, er det et eksempel på midlertidig migrasjon. Det samme er det når en polsk migrant jobber i ett år i Norge og så drar hjem til Polen, eller når en asylsøker får avslag på sin asylsøknad, og drar tilbake til hjemlandet som en konsekvens av det. Permanent migrasjon har

106

internasjonal migrasjon

vi når migranter bosetter seg i et land og forblir der resten av livet. Kritikken som kan rettes mot denne todelingen, er at det som var tenkt som permanent migrasjon, kan ende opp som midlertidig migrasjon, og midlertidig migrasjon kan resultere i permanent migrasjon. Et velkjent eksempel på det sistnevnte er de såkalte gjestearbeiderne som kom til Tyskland fra Tyrkia og ulike europeiske land i 1950- og 1960-årene for å gjenoppbygge landet etter krigen. De ble invitert til landet via formelle bilaterale avtaler mellom Tyskland og senderlandene, og tanken var at de skulle returnere etter en viss periode. De ble imidlertid værende, og de påfølgende årene flyttet også familiene deres til Tyskland. «Vi inviterte gjestearbeidere, men det kom mennesker», sa den sveitsiske forfatteren og arkitekten Max Frisch i 1965 om situasjonen i Tyskland. Med det illustrerte han at menneskene som kom for å arbeide, var mer enn bare arbeidskraft: de kom med en personlighet, behov, kultur og skiftende intensjoner. Og det er nettopp disse skiftende intensjonene vi må ha i bakhodet når vi kategoriserer migrasjon. Det er mange faktorer som spiller inn på 1) hvorvidt migrasjon er tenkt som midlertidig eller permanent, og 2) hvorvidt dette skifter underveis. Både strukturelle føringer (som migrasjonspolitikk) og personrelaterte aspekter vil påvirke den enkelte migrants situasjon.

Midlertidig migrasjon Vi kan skille mellom midlertidig migrasjon fra et statlig perspektiv og midlertidig migrasjon sett i et aktørperspektiv. Når det legges til rette for midlertidig migrasjon fra statens side, kan vi også kalle det for styrt migrasjon. Da skjer migrasjon på bakgrunn av ordninger som er fastsatt gjennom avtaler, samarbeidsprogram eller lignende, som inkluderer to eller flere nasjonalstater. Midlertidig migrasjon i et aktørperspektiv kan vi kalle for spontan migrasjon. Det vil si at migrasjon i større grad er relatert til individuelle valg (Seip mfl., 2010). Som vi skal se, påvirker disse to formene hverandre gjensidig.

Midlertidig migrasjon som styrt migrasjon Gjestearbeiderne i Tyskland er et eksempel på en statlig regulering av arbeidsinnvandring, der tanken var at gjestearbeiderne skulle returnere etter en fastsatt periode. Men mange av gjestearbeiderne i Tyskland ble værende i landet. Mid-

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 107

lertidig migrasjon er igjen blitt aktuelt på den politiske agendaen i flere land, spesielt i tiden etter ca. 2005 (Castles mfl., 2014), og det finnes et bredt spekter av ordninger som har som hensikt å rekruttere utenlandsk arbeidskraft for en begrenset periode. Seip og kolleger (2010) skriver at denne (nye) interessen «bunner både i mottakerlands ønske om å få dekket sine arbeidskraftbehov uten at det oppstår for store integreringsproblemer og skapes et press på velferdsgoder, og i avsenderlandenes ønske om å sysselsette borgere internasjonalt med sikte på de fordelene det kan gi» (Seip mfl., 2010, s. 23). Disse fordelene kan for eksempel være økonomiske overføringer ved at arbeidstakeren sender penger hjem, men også sosiale overføringer, som omtalt tidligere. Midlertidig migrasjon fremstår her som en vinn-vinn-situasjon både for senderland og mottakerland. Europeisk migrasjonsnettverk, EMN (2011), identifiserer også en tredje fordel, nemlig at arbeidstakerens jobbmuligheter styrkes både i mottakerlandet (faktiske jobbmuligheter) og i senderlandet (bedre jobbmuligheter ved retur grunnet erfaring i utlandet). Ifølge EMN blir dermed midlertidig styrt arbeidsmigrasjon en trippel vinn-vinn-situasjon. Styrt midlertidig migrasjon på Filippinene

I 2004 hadde over 3,6 filippinere utvandret via midlertidige arbeidskontrakter, hovedsakelig gjennom statlig organiserte migrasjonsprogrammer, med Saudi-Arabia, USA og Malaysia som viktigste mottakerland (Seip mfl., 2010).

Men det er flere utfordringer forbundet med midlertidig migrasjon som statlig regulering av arbeidsinnvandring. På individnivå er det ingen automatikk i at migranter «vinner» på den midlertidige situasjonen (Europeisk migrasjonsnettverk, 2011). Tradisjonelt er det ofte ukvalifisert arbeidskraft som omfattes av denne typen programmer, og midlertidigheten kan i seg selv føre til at arbeidsgivere ikke ønsker å investere i ytterligere kvalifisering av arbeidstakeren. I hvilken grad migrantene da returnerer med ny kunnskap, kan derfor diskuteres. Om migranter tjener økonomisk på midlertidig migrasjon, kan også diskuteres. Noen ganger foregår for eksempel midlertidig migrasjon via spesialiserte byråer som tar betalt for tjenestene de tilbyr, hvilket kan sette migrantene i gjeld til disse. Human Rights Watch (HRW) viser for eksempel til arbeidsmigranter i Dubai som føler seg fanget i krenkende arbeidssituasjoner grunnet gjeld som må betales tilbake til rekrutteringsbyråer og andre mellomledd (O’Connell Davidsson, 2013).

108

internasjonal migrasjon

Vi finner lignende situasjoner i Europa, Nord-Amerika, Australia og Japan. I tillegg gjør en restriktiv migrasjonspolitikk det vanskelig å ta arbeid innen andre sektorer enn den man opprinnelig kom for å jobbe i. Dette genererer en form for hyperavhengighet overfor arbeidsgivere, som gjør migrantene sårbare for ulike former for overgrep, vold, mishandling og tvang (O’Connell Davidson, 2013). På individnivå kan vi derfor si at midlertidig migrasjon kan ha begrensninger både med tanke på sosiale overføringer, økonomiske overføringer, rettigheter og frihet. Det gjelder både frihet til å velge hva man vil arbeide med, og frihet til å dra fra eller forbli i mottakerlandet. I USA har man brukt midlertidig arbeidsinnvandring for å regularisere irregulære arbeidsinnvandrere. Ifølge Castles og kolleger (2014) har tilsvarende prosesser i Sør-Europa ikke ført til en nedgang i irregulær migrasjon, og mange arbeidsgivere har fortsatt å bruke irregulær arbeidskraft fordi det er billigere. En annen utfordring er, som tidligere nevnt, at arbeidsinnvandrere blir lenger enn det myndighetene ble forespeilet. I en spørreundersøkelse blant meksikanske migranter i USA, svarte flertallet av respondentene at de ville bli i landet lenger enn visumet deres tillot (6 år med mulighet for forlengelse). Litt over halvparten mente at de ville bli i landet permanent (Castles mfl., 2014). For å unngå at styrt midlertidig arbeidsinnvandring varer lenger enn tenkt, finnes det eksempler på nasjonalstater som håndplukker de utenlandske arbeidstakerne som med størst sannsynlighet vil returnere i henhold til avtalen. I Spania har man for eksempel bevisst rekruttert marokkanske kvinner med familie og barn i Marokko til sesongarbeid i det spanske jordbruket. I 2009 ble 17 000 marokkanske kvinner rekruttert i Marokko av spanske myndigheter for primært å jobbe som jordbærplukkere i en begrenset periode. Gifte kvinner med barn og familie ble foretrukket fordi det var en større sjanse for at de returnerte enn for eksempel ugifte kvinner og menn uten barn. Spanske myndigheter fremmet også argumentet om at denne kategorien var de som «trengte det mest» (Arab, 2009). Lignende rekrutteringsstrategier ble organisert av spanske myndigheter i Senegal. Det er imidlertid ingen automatikk i at kvinnelige migranter med familie reiser hjem. Jeg møtte selv flere senegalesiske kvinner som kom som jordbærplukkere mens jeg var på feltarbeid i perioden 2006–2009, men som hadde forlatt sine arbeidsplasser etter forholdsvis kort tid, blant annet på grunn av krevende arbeidsforhold. Mange av de senegalesiske kvinnene som ble rekruttert, manglet erfaring fra lignende arbeid, og de var også forholdsvis velstående.

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 109

For de marokkanske kvinnene som ble rekruttert til å jobbe i Spania, inngikk det i kravene at de i tillegg til å ha familie skulle ha erfaring fra lignende arbeid og komme fra en rural kontekst (Arab, 2009). De marokkanske kvinnene i Spania er et tydelig eksempel på det vi kan kalle midlertidig migrasjon som styrt migrasjon, der behov for ufaglært arbeidskraft og migrasjonskontroll går hånd i hånd. Men migrasjonskontrollen kan være mer omfattende enn som så. I de to nevnte eksemplene inngikk det i samarbeidsavtalene at arbeidskontrakter ble gitt mot at senderlandene styrket sin grensekontroll for å svekke ytterligere irregulær migrasjon til Spania. Dette fikk jeg selv oppleve i Senegal: Da jeg skulle dra med en tradisjonell fiskebåt fra fastlandet og ut til en mindre senegalesisk øy, observerte jeg hvordan påfyll av bensin til motoren ble nøye kontrollert – ingen båter fikk kjøpe så mye bensin at de kunne nådd de spanske Kanariøyene. Dette var i 2007, det vil si et år etter at det høyeste antall båter fra det afrikanske kontinentet til Kanariøyene ble registrert. Sirkulær migrasjon innad i EU/EØS-området er naturligvis ikke styrt på samme vis som i de tilfellene vi har omtalt her. Fri mobilitet av arbeidskraft er et av premissene for samarbeidet. Når det gjelder regulering av adgang til arbeidsmarkedet for mennesker fra tredjeland, land utenfor EU/EØS-området, har ulike europeiske land ulike ordninger. Storbritannia har eksempelvis utelukket ufaglært arbeidsinnvandring fra tredjeland, mens land som Italia, Spania og Portugal har hatt en kvoteordning (Seip mfl., 2010). I Norge gis det kun tillatelse til en viss type arbeidsinnvandring fra tredjeland. Eksempler på ordninger som har til hensikt å fremme midlertidig migrasjon i Norge, er sesongarbeid og au pair-ordningen. Sistnevnte er basert på tanken om kulturutveksling og er ikke kategorisert som arbeidsinnvandring, men som studentmigrasjon. Et annet eksempel på kulturutveksling i Norge er Fredskorpsets utviklingsprogram. Ordninger som går under kategorien kulturutveksling er også eksempler på midlertidig migrasjon som styrt migrasjon.

Midlertidig migrasjon som spontan migrasjon I de tilfeller der migrasjon er midlertidig av andre grunner enn ordninger som er fastsatt gjennom avtaler, samarbeidsprogram eller lignende, kan vi kategorisere den midlertidige migrasjonen som spontan. I disse tilfellene er det i mindre grad strukturelle rammer og i større grad migrantenes egne valg som påvirker

110

internasjonal migrasjon

varigheten av et opphold. Det kan være ulike årsaker til at mennesker migrerer midlertidig. Vi vil komme tilbake til aspekter som kan fremme en frivillig midlertidig migrasjon når vi tar for oss returmigrasjon i slutten av kapitlet.

Sirkulær migrasjon Sirkulær migrasjon er et begrep som brukes for å beskrive ulike former for migrasjon som representerer et motstykke til en mer tradisjonell lineær migrasjon der en migrant drar fra land A til land B og bosetter seg der permanent. En utfordring med begrepet sirkulær migrasjon er at ulike aktører definerer det på ulikt vis. Seip og kolleger definerer sirkulær migrasjon som en prosess der man «reiser til et annet land for kortere eller lengre tid, for deretter å reise videre eller vende tilbake til sitt opprinnelsesland» (Seip mfl., 2010, s. 102). Her er migrasjonsprosessen sirkulær idet en migrant enten drar videre (remigrasjon) eller returnerer (midlertidig migrasjon). Andre definerer sirkulær migrasjon som en prosess der midlertidige opphold i mottakerlandet skjer gjentatte ganger, det vil si at man drar frem og tilbake. Da er det sirkuleringen mellom hovedsakelig to land som er utgangspunktet for definisjonen. I motsetning til den første definisjonen kategoriseres ikke her retur til hjemlandet automatisk som sirkulær migrasjon. Som Europeisk migrasjonsnettverk (2011) påpeker, er midlertidig migrasjon og sirkulær migrasjon to forskjellige begreper. Fra et migrasjonspolitisk perspektiv blir de to formene ofte tilnærmet samlet, med sikte på å oppnå de samme politiske mål. Andre igjen har sitt hovedfokus på den gjentatte mobiliteten som i mange tilfeller kjennetegner migrasjon i dag, inkludert besøk i hjemlandet, besøk til andre land, remigrasjon og transittmigrasjon. I fransk akademia brukes dessuten begrepet sirkulær migrasjon nærmest som et synonym til transnasjonalismebegrepet. I denne boken vil vi definere sirkulær migrasjon som en prosess kjennetegnet av gjentatt mobilitet. Denne gjentatte mobilititeten kan foregå 1) mellom sender- og mottakerland, 2) mellom flere mottakerland, og/eller 3) være en kombinasjon av gjentatt mobilitet mellom senderland og ulike mottakerland.

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 111

Sirkulær migrasjon som styrt migrasjon Også her kan vi skille mellom styrte og spontane former for migrasjon. Ser vi på hvorvidt EU-landene har et eksplisitt fokus på styrt sirkulær migrasjon, er dette varierende. Mens land som Østerrike og Storbritannia (som forlater EU) stiller seg kritisk til utformingen av en politikk som fremmer styrt sirkulær migrasjon, har Nederland, Spania og Sverige utviklet en mer konkret visjon. De tre landenes tilnærminger er forholdsvis ulike: Spania har sitt fokus på den nevnte trippel vinn-vinn-situasjonen, mens Nederland ser på styrt sirkulær migrasjon som én av flere muligheter for å løse problemet med mangel på arbeidskraft og demografiske utfordringer. Sverige ser på gjentatt mobilitet for innbyggere i EUlandene som positivt, men en slik type mobilitet skal ikke være tvungen – det migrasjonspolitiske rammeverket skal legge til rette for sirkulær migrasjon, men ikke styre den (Europeisk migrasjonsnettverk, 2011). Sverige posisjonerer seg slik et sted mellom den spontane og styrte tilnærmingen til sirkulær migrasjon. I 2013 ble for eksempel kravet om å ha arbeidet i Sverige i minst fire av fem år for å få permanent opphold, forandret til fire av sju år. Det legger i praksis til rette for lengre opphold i hjemlandet eller i tredjeland. Satt på spissen kan vi kalle denne tilnærmingen for «styrt spontan sirkulær migrasjon». Sverige har også, i motsetning til de fleste andre EU-landene, et eksplisitt fokus på integrering av midlertidige/sirkulære migranter. Dette fokuset har utspring i tanken om at god integrering i mottakerlandet styrker reintegreringsprosessen i senderlandet (se neste avsnitt om returmigrasjon og reintegrering). Når det gjelder forholdet mellom styrt og spontan midlertidig migrasjon (inkludert sirkulær migrasjon) og utvikling, viser forskning at hvis migrasjon skal føre til utvikling, bør den være spontan, slik at det er migrantene selv som kontrollerer når og hvordan de skal returnere til hjemlandet (Europeisk migrasjonsnettverk, 2011).

Sirkulær migrasjon som spontan migrasjon Sirkulær migrasjon som spontan migrasjon omfatter en rekke ulike situasjoner der mobiliteten er gjentatt, og der denne gjentakelsen ikke skjer som et resultat av migrasjonspolitiske føringer. Mobilitet relatert til entreprenørskap (se kapittel 3 om transnasjonale entreprenører) og besøk i hjemlandet er eksempler på

112

internasjonal migrasjon

spontan sirkulær migrasjon. Carling og kolleger (2015) har sett på hvilken rolle besøk til hjemlandet spiller, og finner at den er todelt. På den ene siden kan slike besøk styrke bånd til hjemlandet, også for andregenerasjons innvandrere. Besøk til hjemlandet har også implikasjoner for andre innbyggere, da den eller de som migrerer, ofte har med seg gaver eller penger som overleveres venner og familiemedlemmer i hjemlandet. Etter besøket vender man tilbake til vertslandet med oppdatert informasjon om og inntrykk av hjemlandet. Besøket kan fremme eller hemme en mulig senere retur – det kan fungere som en slags «realitetssjekk», som Carling og kolleger formulerer det. De nevner korrupsjon, mangler i statsledelsen og strømbrudd som eksempler på aspekter som snarere kan hemme enn fremme en permanent retur senere. Remigrasjon, etappemigrasjon og hypermobilitet

Når en migrant drar videre fra ett land til et annet, kan vi også kalle det for remigrasjon eller etappemigrasjon. Et annet begrep brukt i faglitteraturen for å beskrive stadig gjentatt mobilitet er hypermobilitet.

Når nordmenn bor deler av året i et annet land, for eksempel Spania, er også det et eksempel på spontan sirkulær migrasjon. Et annet eksempel er når en familiefar fra Burkina Faso i løpet av tørketiden tar arbeid i Abidjan i Elfenbenskysten, for så å returnere til familien under regntiden (Hampshire, 2006). I en rapport med fokus på interregional mobilitet i Vest-Afrika skriver Charrière og Frésia (2008) at denne regionen (som har en lang migrasjonshistorie) i dag karakteriseres av et bredt spekter av migrasjonsstrømmer og -destinasjoner. Det har ifølge forfatterne blitt mer og mer vanlig å dra fra en by til en annen, eller fra én hovedstad til en annen, alt etter hvor det er best jobbutsikter. De identifiserer videre situasjoner der man returnerer hjem, for så å dra ut igjen. Med andre ord, migrasjon i regionen ser ut til å bli mer og mer sirkulær, mobiliteten i Vest-Afrika fremstår som mer individuell enn tidligere, og migranter søker i større grad også mot destinasjoner der man i liten eller ingen grad har et nettverk å støtte seg til. Den gjentatte mobiliteten kan forstås i lys av søken etter økonomisk, politisk og/eller sosial stabilitet, men også som et resultat av streng migrasjonspolitikk som iverksettes i form av for eksempel politiraid. De vestafrikanske statenes økonomiske fellesskap, Economic Community of West African States (ECOWAS), skal i prinsippet sikre fri mobilitet og rett til opphold for alle statsborgere i medlemslandene. I praksis møter imid-

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 113

lertid migranter en rekke utfordringer når de skal krysse grenser, bosette seg og ta arbeid i et annet medlemsland (Charrière & Frésia, 2008). I dette tilfellet kan vi snakke om et strukturelt politisk rammeverk som skal legge til rette for spontan, frivillig migrasjon mellom medlemslandene, men som blir styrt og ufrivillig idet man blir tvunget til å remigrere eller returnere på grunn av begrenset adgang til grunnleggende rettigheter. Restriktiv migrasjonspolitikk kan paradoksalt nok også fremme permanent bosetting snarere enn sirkulær migrasjon (de Haas, 2005). Når det hersker usikkerhet om hvorvidt man kan komme tilbake, kan det å bosette seg permanent fremstå som mindre risikofylt – også for irregulære migranter. Ifølge de Haas (2005) er irregulære migranter den gruppen som er minst tilbøyelige til å returnere midlertidig til hjemlandet. Slik kan vi si at restriktiv migrasjonspolitikk både former og opprettholder irregularitet.

Sirkulær migrasjon som strategi i søken etter oppholdstillatelse

Akim er fra Algerie, der han ble født i 1960-årene. Jeg møtte ham i Spania under feltarbeid i forbindelse med min PhD-avhandling. Den første gangen møttes vi i den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas’ lokaler, der jeg var som frivillig for å observere organisasjonens kontakt med migrantene i byene, og for selv å komme i kontakt med migrantene. Akim tok selv initiativ til å snakke med meg, og han ble engasjert da jeg fortalte om bakgrunnen for at jeg var der som frivillig. Han fortalte at han selv hadde planer om et PhD-løp, og han ville gjerne fortelle om sin migrasjonserfaring. Akim var utdannet ingeniør, og han begynte å tenke på mulighetene for å migrere i slutten av 1990-årene. Han var da ansatt ved et universitet. På et tidspunkt fikk han en invitasjon til å delta på en konferanse i Australia. Slik begynte han å vurdere Australia som et mulig land å flytte til. Han søkte om visum for å delta på konferansen, men fikk avslag. Han begynte da å vurdere andre land, denne gangen i Europa. Italia var det landet som fremsto som attraktivt, men også der oppsto det utfordringer med å få visum. Etter hvert gikk en spansk konsul med på å gi ham et visum til Spania, og dette ville også gi ham adgang til de andre Schengen-landene. Akim bestemte seg for å dra til Spania, og målet var å studere spansk. Han fant en språkskole via internett og dro direkte til den da han kom til Spania i år 2000. Skolen hadde reservert en

114

internasjonal migrasjon

bolig som han flyttet inn i. Visumet hans var imidlertid et turistvisum for 40 dager, og ikke et visum for studier, slik han trodde han hadde søkt om. Etter 40 dager befant Akim seg dermed i en irregulær tilværelse. Hans prioritet var da ikke lenger å studere spansk, men å finne en arbeidskontrakt som kunne gi ham gyldig opphold. Han flyttet ut av studentboligen og inn på et mindre pensjonat med forholdsvis prekære boforhold. I sju måneder lette han aktivt etter arbeid, uten hell. Han hadde et begrenset nettverk i byen han bodde i, så han dro til slutt til politistasjonen for å få råd. De anbefalte at han tok kontakt med Røde Kors, noe han gjorde. Han tok etter hvert også kontakt med Caritas, som ga ham muligheten til å flytte inn i en annen bolig. En av veilederne i Caritas ble hans faste kontaktperson. Tiden gikk, og etter to år uten arbeid og uten oppholdstillatelse mottok han en såkalt invitasjon til å forlate det spanske territoriet. Han hadde blitt kontrollert for id-papirer på gaten av politiet, og hans mangel på gyldig oppholdstillatelse gjorde at han ble formelt utvist. Han bestemte seg for å dra til Frankrike i håp om å få opphold der. Han tok først kontakt med offentlige franske administrative instanser, som fortalte at de ikke kunne hjelpe. Han tok så kontakt med Røde Kors, som fortalte det samme: Å få gyldig opphold i Frankrike i hans situasjon var tilnærmet umulig. Etter et kort opphold i Frankrike innså han at hans mål ikke ville bli realisert der, og han dro derfor til Roma i Italia. Han spurte folk han møtte på gaten og i barer, om muligheten for å få opphold i Italia. En italiener som snakket fransk, fortalte at «med Berlusconi er det vanskelig å få papirer». Akim mistet motet og dro tilbake til Spania. Han flyttet inn igjen i samme bolig, og Caritas hjalp ham med en praksisplass som gartner. Rett før den ekstraordinære regulariseringsprosessen i Spania i 2005 fant Caritas en arbeidskontrakt for Akim innen renhold. Det var med denne kontrakten han etter fem år som irregulær migrant fikk gyldig opphold. Etter kort tid som renholder gikk han tilbake til gartneryrket. Da jeg intervjuet Akim i 2008, var han sykemeldt, men han hadde planer om å ta en doktorgrad ved et spansk universitet, og han hadde også planer om å dra til Storbritannia, Danmark eller USA. Jeg fulgte Akim frem til 2010. Ingen av disse planene ble realisert, men den stadige mobiliteten, reell eller forestilt, viser hvordan sirkulær migrasjon formes som et resultat av samspillet mellom personlige ambisjoner (reise ut, få opphold, karrieremål) og strukturelle muligheter og begrensninger (migrasjonspolitikk, muligheter i arbeidsmarkedet m.m.).

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 115

Et annet eksempel på sirkulær migrasjon er arbeidstakere som bor i ett land, men som arbeider i et annet, og som pendler på tvers av landegrenser hver dag eller flere dager i uken. I Luxembourg er nesten halvparten av arbeidstakerne bosatt i et annet land. Arbeidstakerne kommer primært fra nabolandene Tyskland, Frankrike og Belgia, og de bruker i gjennomsnitt 53 minutter på å komme seg til jobb. Luxembourg er det landet i EU med størst andel daglige internasjonale pendlere (Schmitz, Drevon & Gerber, 2012). Et annet eksempel på en slik type mobilitet på tvers av landegrenser er menn og kvinner som daglig tar seg fra Haiti til Den dominikanske republikk, der lønningene er betydelig høyere. Å bo i ett land og arbeide i et annet kan foregå både på både regulært og irregulært vis og omfatter både høyt kvalifiserte og lavere kvalifiserte arbeidstakere.

Transittmigrasjon Transittmigrasjon er vanligvis forstått som migrasjon der migranter drar fra sitt opprinnelsesland og reiser gjennom andre land – transittland – for å nå et bestemt mottakerland. En migrant fra Nigeria som ønsker å dra til Nederland, reiser kanskje gjennom ulike afrikanske land, og vil oppholde seg i noen av disse landene i kortere eller lengre perioder, før han eller hun klarer å ta seg videre til sin destinasjon.

Transittmigrasjon i et politisk perspektiv Transittmigrasjon dukket opp som begrep i 1990-årene i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen og bekymringer rundt en mulig massemigrasjon fra Øst- til Vest-Europa. Både medier og politikere mente at «flere millioner» var på vei til Vest-Europa (Collyer mfl., 2012). Tallene var overdrevne, men som Collyer og kolleger (2012) påpeker, påvirker slike diskurser hvordan politikere ser på migrasjon (som trussel), og hvordan de håndterer det (strengere kontroll). Fra å være en øst–vest-bekymring er man i dag mer bekymret for sør–nord-migrasjon. Samtidig som migranten fra Nigeria er et konkret eksempel på hvordan transittmigrasjon kan arte seg, illustrerer eksemplet også noe av det problematiske med transittmigrasjon som begrep. Som Collyer og de Haas (2012) skriver, er transittmigrasjon slik vi har definert og eksemplifisert det her, et forholdsvis

116

internasjonal migrasjon

europeisk og politisert begrep, der bekymringer rundt irregulær migrasjon fra land nær EUs grenser preger diskursen. Følgelig er det spesielt land som Marokko og andre land i Nord-Afrika, samt Tyrkia, som i den politiske diskursen har fått status som transittland, og der større tiltak har blitt iverksatt for å sikre EUs grenser, som for eksempel FRONTEX (se boks).

FRONTEX

FRONTEX er EUs grensekontrollbyrå. Byrået ble opprettet i 2004 og har vært operativt fra 2005. Byrået har sitt hovedkvarter i Warszawa i Polen. FRONTEX’ arbeid skal fremme bedre samarbeid mellom medlemsstater. Mer konkret driver FRONTEX opplæring av grensevakter, foretar risikoanalyser, bistår med å sende hjem irregulære migranter samt planlegger og gjennomfører andre typer operasjoner. Byrået har også ansvar for å drive omfattende overvåking i Middelhavet og i den østlige delen av Europa. Via overvåkingssystemet EUROSUR, offisielt operativt siden 2013, setter FRONTEX sammen informasjon fra ulike nasjonale grensebyråer. Ved bruk av for eksempel radarer og satellitter innsamles og utveksles informasjon om hendelser, utviklingen i migrasjonsrutene, metoder brukt av mellommenn osv. Mens Europakommisjonen understreker at EUROSURs viktigste rolle er å fange opp båter i Middelhavet og unngå at menneskeliv går tapt, mener kritikerne at informasjonssystemet først og fremst har som mål å styrke Europas grensekontroll ytterligere (se f.eks. Rijpma & Vermeulen, 2015). FRONTEX’ budsjett har i perioden 2005–2016 økt fra noe over 6 millioner euro til 254 millioner euro (Fuglerud, 2017). Som Schengen-land er også Norge en del av FRONTEX-samarbeidet. Det er i den forbindelse at norske båter som Siem Pilot og Henry von Koss, som har vært hyppig avbildet i media, reddet migranter i Middelhavet høsten 2015. Norge er også med i en internasjonal grensevaktstyrke, opprettet i 2016, som på kort varsel kan rykke ut i forbindelse med større kriser ved Schengen-landenes yttergrenser.

Lignende migrasjonsprosesser finner man flere andre steder i verden, men de blir ofte omtalt i andre termer, for eksempel som «båtmigrasjon» (boat migration). Australia har for eksempel siden 2011 praktisert «militær avvisning av migrantbåter og internering av asylsøkere i sentra utenfor landets egne landegrenser» (Fuglerud, 2017, s. 176). USAs tidligere president Ronald Reagan brukte begre-

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 117

pet «fotfolk» (feet people) da han uttrykte sin bekymring rundt mulige massive ankomster av migranter fra Mellom-Amerika til USA. I 2014 var det for øvrig første gang i historien at flere ikke-meksikanere (257 000) enn meksikanere (229 000) ble registrert av amerikanske grensevakter ved grensen mellom Mexico og USA. Siden rekordåret 2000, da 1,4 millioner meksikanere ble registrert, har antallet som prøver å krysse grensen gått drastisk ned. Ikke siden 1970 har antallet vært lavere enn nå (Krogstad & Passel, 2014). Dette skiftet gjør at Mexico i dag er like mye et transittland som et utvandringsland. Oppmerksomheten både i media og i den politiske diskursen som rettes mot irregulær båtmigrasjon fra det afrikanske kontinentet til det europeiske, gir et bilde av at de fleste afrikanske migranter er irregulære, at de har kommet sjøveien, og at de har vært i transitt i et afrikansk land før de ankom Europa. Forskning estimerer imidlertid at bare mellom 5 og 10 % av afrikanske migranter i Europa har tatt seg til kontinentet på irregulært vis – de fleste kommer med gyldige visum med begrenset varighet (såkalt Overstaying Visa eller Visa Overstay) (Collyer mfl., 2012). Det økte fokuset på migrasjonskontroll, og de enorme summene som brukes på dette i og rundt transittlandene, kan også gi et inntrykk av at stadig flere migranter i disse områdene er transittmigranter som venter på å komme seg videre til Europa. Men interregional afrikansk migrasjon er ikke et nytt fenomen, og mange migranter fra land sør for Sahara er for eksempel bosatt og arbeider i Marokko. Økt grensekontroll begrenser flyktningers muligheter til å legge frem sin sak, og det gir dem begrenset eller ingen tilgang til den beskyttelsen de har krav på i henhold til internasjonalt regelverk. Etter press fra EU om å «ha kontroll», har det i Marokko vært flere episoder der marokkanske myndigheter har arrestert og/eller uttransportert flyktninger med oppholdstillatelse. Også asylsøkere har opplevd det samme før deres søknader har blitt behandlet (Blanchard & Wender, 2007; ten Brinke, 2011). En såkalt eksternalisering av asylprosedyren viser til muligheten for at asylsøkere legger frem sine søknader om asyl utenfor Europas grenser. En mulig iverksettelse av slike prosesser blir stadig diskutert i enkelte EU-land, og også blant ulike aktører i Norge. Begrepet mixed migration flows brukes (spesielt av UNHCR) om migrantene som i dag tar seg over Middelhavet. Det som kjennetegner mixed migration er at migranter som forflytter seg av ulike årsaker (krig, politisk forfølgelse, kli-

118

internasjonal migrasjon

maforandringer, ønske om bedre økonomiske muligheter), bruker de samme reiserutene, reisemidlene og nettverkene for å nå sine mål. Ofte kan årsakene til migrasjonen være sammensatte, hvilket kan gjøre det vanskelig å plassere en migrant i én kategori. Mixed migration er ikke et nytt fenomen (Kumin, 2014), men omfanget og kompleksiteten har økt, og balansen mellom grensekontroll og respekt for internasjonale menneskerettigheter er vanskelig. Dette har blitt spesielt synlig i middelhavslandene og i Europa de siste årene, der situasjonen i land som for eksempel Syria, Afghanistan, Sudan, Eritrea og Somalia har ført til at båtmigrasjonen mot det europeiske kontinentet har nådd nøye høyder. Igjen stenger Europa sine grenser ved å bygge gjerder, gjeninnføre grensekontroller og opprette mer eller mindre formelle leirer for både asylsøkere og økonomiske migranter.

Transittmigrasjon fra et migrantperspektiv I et politisk perspektiv handler transittmigrasjon først og fremst om å hindre at migranter på irregulært vis tar seg inn i andre land. Som en konsekvens av denne politikken kan transittmigrasjon implisere en rekke usikkerhetsmomenter og prekære forhold for migranten – ofte over tid. For de «heldige» vil transittperioden kanskje vare kun noen timer, mens for andre tar det dager, måneder og kanskje år før man kommer seg videre. Og noen kommer seg aldri videre. Stuck in transit (Brekke & Brochmann, 2014), stuck in mobility (Hess, 2012) og stuck between the desert and the sea (Schapendonk, 2008) er uttrykk som blir brukt for å beskrive situasjonen mange av disse migrantene befinner seg i. Disse uttrykkene illustrerer også at transittmigrasjon kan føre til en mer permanent situasjon for migrantene. Collyer og de Haas (2012) skriver at for afrikanske migranter fra land sør for Sahara som ikke klarer å ta seg til Europa, er det å bosette seg i den nordlige delen av Afrika et bedre alternativ enn å returnere hjem. Det som kanskje var tenkt å skulle være et transittland, blir slik et mottakerland. Det bor et betydelig antall migranter fra land sør for Sahara i de fleste store byene i Nord-Afrika, og de har bosatt seg der mer eller mindre frivillig (Collyer & de Haas, 2012). På den andre siden kan migranter som har hatt som mål å bosette seg i et bestemt land, endre sine planer underveis. Landet som opprinnelig var tenkt som målet for migrasjonen, blir slik et transittland. Bevegelsen inn i og ut av

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 119

transitt kan analyseres i lys av forholdet mellom makrorelaterte strukturer (som migrasjonspolitikk, muligheter i arbeidsmarkedet m.m.) og migranter som agenter i eget liv (valg om å dra videre, forbli), hvilket underbygger tilnærmingen til migrasjon som en dynamisk prosess der ulike kategorier migranter og former for migrasjon både kan være overlappende og skiftende. Collyer og de Haas (2012) foreslår å bruke begrepet fragmenterte reiser (fragmented journeys) for bedre å beskrive og analysere nettopp dette. Pierres historie, som er presentert her (se boks), er et eksempel på en slik reise.

Pierres historie: Fra Kamerun til det spanske fastlandet via Melilla

Jeg intervjuet Pierre i 2009. Det tok litt tid før han gikk med på å gjøre et intervju. Jeg møtte ham både i 2007 og 2008, men først i 2009 gikk han med på å fortelle sin historie. Pierre er fra Kamerun og er nummer fem i en søskenflokk på åtte. Foreldrene skilte seg da Pierre var ung, og han lærte å «finne ut av ting på egen hånd» forholdsvis tidlig. Da han var 12 år, flyttet han til bestemoren, som bodde i en annen del av landet. På dette tidspunktet definerte han seg selv som «selvstendig», og han begynte kort tid etter å forflytte seg rundt omkring for å forfølge de mulighetene som fantes. Han solgte klær, kartonger, løk m.m. Pierre likte å reise og å oppdage nye ting. Derfor bestemte han seg for å dra til Spania sammen med en venn i 2005. Valget av akkurat Spania forklarte han med at han ønsket å lære seg spansk. Han hadde pass, men han var redd for å miste det på veien, så han lot det ligge igjen i Kamerun. Han fortalte at han på dette tidspunktet ikke visste hva «oppholdstillatelse» var. Han visste heller ikke at han ville trenge visum for å reise inn i Spania eller andre afrikanske land på lovlig vis. Han definerte seg som en «eventyrer», og etter å ha studert kartet nøye bestemte han seg for reiseruten: fra Kamerun til Marokko, og så sjøveien over Gibraltarstredet til Spania. Han dro fra Kamerun til Nigeria med båt, for så å dra videre mot Marokko med buss og motorsykkel. I Algerie møtte han sin første utfordring: Som kamerunsk statsborger måtte han ha visum for å ferdes lovlig i landet. Pierre hadde ikke flere penger og ble stående fast sør i landet i det han kalte for en «ghetto». Dette begrepet bruker migrantene selv om uformelle leirer som huser migranter fra ulike land, som av

120

internasjonal migrasjon

en eller annen grunn må slå seg ned et sted i en kortere eller lengre periode. Pierre måtte bo i ghettoen til han hadde spart seg opp nok penger til å skaffe seg et (falskt) pass. Vennen hans fortsatte da ferden alene. Pierre klarte å skaffe seg uformelle strøjobber på byggeplasser i en by ikke langt fra leiren. Etter fire måneder hadde han nok penger til å kunne kjøpe et beninsk pass med visum. Det betalte han 30 euro for. Han opplevde disse fire månedene som fryktelig vanskelige, uten muligheter for å vaske seg eller spise seg mett. Han mente at det måtte være krefter ovenfra som gjorde at han overlevde, og han begynte å tro på Gud, etter å tidligere ha vært ikke-troende. Han dro så fra sør i Algerie og slo seg ned i en ny ghetto nord i landet. Han knyttet bånd med andre migranter, og sammen organiserte de reisen fra Algerie og inn i Marokko. Det var for øvrig i Algerie at Pierre for første gang hørte om de spanske enklavene Ceuta og Melilla, som ligger på det afrikanske kontinentet, men som politisk er spansk territorium. Han bestemte seg for at det var via disse «spanske byene i Marokko» at han skulle komme seg til Spania: Han hadde hørt at det hadde blitt stadig vanskeligere å dra sjøveien. Han ble også informert av andre migranter om andre mulige veier: Libya, Mali, Mauritania … Pierre bestemte seg for å holde seg til ruten som lå tettest opp til hans opprinnelige plan (Spania via Marokko). Sammen med en gruppe gikk han i en hel uke for å komme seg fra Algerie til en ghetto i utkanten av Melilla. Etter en stund prøvde han sammen med flere andre å klatre over de høye gjerdene som skiller Afrika og Europa, for å komme seg inn i den spanske byen. Det var to høye gjerder med piggtråd øverst, og disse var strengt overvåket av både marokkansk og spansk politi. Forsøket var mislykket, og Pierre overga seg til algerisk politi. Han ba om å bli sendt tilbake til Algerie. Han var utslitt, og han hadde ikke penger til mat. I Algerie var det lettere å skaffe en liten slant via småjobber, fortalte han. Etter en ny periode i Algerie dro han tilbake til Marokko. Denne gangen deltok han i en større «storming» av gjerdene mellom de to kontinentene. Mange migranter hadde i en lengre periode bodd i ghettoen som ligger i skogen ved grensen, og frustrasjonen over ikke å komme videre hadde bygd seg opp. Episoden ble omtalt i europeiske medier, som viste flere hundre migranter klatrende over gjerdene. Pierre kom seg over det første gjerdet, men ble stoppet idet han skulle over gjerde nummer to. Han dro tilbake til ghettoen, men etter press fra europeiske myndigheter ble den jevnet med jorden av marokkanske myndig-

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 121

heter dagen etter stormingen. For ikke å bli oppdaget gjemte han seg bak en stein. Da det stilnet, beveget han seg mot Melilla. Spanske bygningsarbeidere ga ham signal om at han kunne passere gjennom den ordinære inngangen på et tidspunkt da ingen holdt vakt. Pierre gikk rolig inn til byen og fant bekjente fra ghettoen. Han registrerte seg og hadde nådd målet sitt – å komme til Spania. Reisen hadde tatt sju måneder. Migrantene i Melilla ble transportert til det spanske fastlandet. Pierre oppga at han ikke hadde fylt 18 år ennå, og søkte asyl. Hans status som enslig mindreårig gjorde at han ble ivaretatt av Røde Kors, som bosatte ham i et mottak med andre mindreårige asylsøkere. Han begynte på skole for å lære spansk, og etter seks måneder fikk han arbeidstillatelse i påvente av at asylsøknaden ble behandlet. Han tok en kortere utdanning i rørleggerarbeid, og begynte å lete etter en jobb. Det var til slutt en kamerunsk fotballspiller som fant en jobb til ham. Som Pierre sa: «Fotballspillere har mange kontakter!» Han måtte etter hvert forlate asylmottaket og finne seg et eget bosted. Arbeidskontrakten tok slutt, og han så seg nødt til å dra til andre byer for å finne en ny jobb. I en periode dro han frem og tilbake mellom ulike byer, avhengig av hvilke jobber han klarte å skaffe seg. I 2009 så det dystert ut med tanke på jobb – den økonomiske krisen var en realitet, og sjansene for å finne en jobb fremsto som minimale. Arbeidsledigheten skjøt fart både blant migranter og spanjoler (fra 8,3 % i 2006 til 18,7 % i 2009).2 På det tidspunktet jeg intervjuet Pierre, var han offisielt registrert som arbeidsledig. Han hadde opparbeidet seg rett til å motta 400 euro i arbeidsledighetstrygd i fire måneder. Han ventet fortsatt på svar på asylsøknaden sin. For å «komme videre» søkte han på et yrkesopplæringskurs. Han ble ikke tatt opp på grunn av at det var for mange søkere. Da jeg spurte ham om planene hans fremover, svarte han at det var å «få papirene og reise til Kamerun for å besøke familien». Jeg ringte Pierre fra Norge ett år senere. Han fortalte da at han verken hadde fått jobb eller opphold (Odden, 2010).

2 I årene etter mitt intervju med Pierre i 2009 steg arbeidsledigheten ytterligere i Spania, for å nå en topp i 2012 (25,8 %). I 2016 var arbeidsledigheten i Spania på 19 % (Instituto Nacional de Estadísticas).

122

internasjonal migrasjon

Selv om mye av fokuset på transittmigrasjon, både i den politiske og den akademiske diskursen, har vært rettet mot Europas yttergrenser, finner vi tilsvarende migrasjonsprosesser også innad i Europa. De uformelle leirene i Nord-Frankrike, der migranter slår seg ned i påvente av å komme seg til Storbritannia (se kapittel 9), og de formelle flyktningleirene i Hellas, er eksempler på geografiske soner der migranter med ulike historier, status, planer og ambisjoner befinner seg i kortere eller lengre perioder.

Returmigrasjon Den siste formen for migrasjon som vi skal ta for oss her, er returmigrasjon. Det har vært et økt fokus på returmigrasjon både i forskningsmiljøene og i den politiske sfæren i nyere tid. Fenomenet er imidlertid langt fra «noe nytt». Som nevnt innledningsvis i denne boken var det for eksempel mange av nordmennene som dro til USA på 1800- og 1900-tallet som returnerte til Norge. Returmigrasjon er et fenomen som er vanskelig å tallfeste. Ikke alle land registrerer dette, og ikke alle migranter som kan registrere seg som utvandret, gjør det. Ifølge Organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) vil mellom 20 og 50 % av innvandrerne forlate mottakerlandet innen fem år etter ankomst (OECD, 2013, i Wahba, 2015). Disse vil enten returnere eller dra til et annet land, altså remigrere. Tabell 5.1 viser hvor mange som innvandret til og utvandret fra OECD-land som Spania, Tyskland og Storbritannia i perioden 2007–2011. Som tabellen illustrerer, er andelen personer som utvandrer fra disse landene ikke ubetydelig. Det må poengteres at tabellen også inkluderer spanjoler, tyskere og briter som utvandrer. Tabellen presiserer ikke hvorvidt migrantene drar hjem eller drar til et annet land. Forskning tyder imidlertid på at den største andelen utvandring fra et typisk innvandringsland er returmigrasjon til migrantenes hjemland. Eksempelvis drar over to tredjedeler av innvandrerne i Sverige hjem igjen (Wahba, 2015).

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 123

Tabell 5.1: Innvandring og utvandring i Spania, Tyskland og Storbritannia (2007–2011). Kilde: OECD, 2013 (i Wahba, 2015). 2007

2008

2009

2010

2011

Spania Innvandring Utvandring

920 500 199 000

692 200 232 000

469 300 288 300

431 300 336 700

416 300 317 700

Tyskland Innvandring Utvandring

574 800 475 800

573 800 563 100

606 300 578 800

683 500 529 600

841 700 538 800

Storbritannia Innvandring Utvandring

500 000 169 000

505 000 255 000

471 000 228 000

498 000 203 000

488 000 202 000

Folketellinger, såkalte population census, kan også gi en indikasjon på omfanget av returmigrasjon i et gitt land. For eksempel viser den meksikanske folketellingen fra 2010 at 31 % av meksikanerne som dro fra Mexico til USA i perioden 2005–2010, returnerte. På den andre siden viser den marokkanske folketellingen fra 2004 en returandel på kun 5 % (Wahba, 2015). Hvor mange som returnerer, varierer og må ses i lys av konteksten både i mottakerland og senderland.

Definisjon av returmigrasjon Hvordan definerer vi returmigrasjon? Returmigrasjon er når migranter returnerer til sitt hjemland. Det finnes imidlertid flere definisjoner av returmigrasjon som fremhever ulike nyanser eller aspekter ved disse prosessene. Gmelch (1980) spesifiserer for eksempel at returmigranter er migranter som returnerer i den hensikt å bosette seg permanent. Migranter som er på ferie eller på lengre opphold i hjemlandet, uten å ha en intensjon om å bli der, vil følgelig som regel ikke defineres som returmigranter. Gmelch understreker imidlertid at det ofte er utfordrende å skille mellom migranter som returnerer permanent, og migranter som returnerer midlertidig. Historisk sett har returmigrasjon ofte blitt sett på som enden på migrasjonsprosessen – det vil si at returen er permanent. Nyere forskning viser derimot at returen ofte bare er en fase i migrantenes livsløp, og at mange etter en kortere eller lengre periode vil migrere på nytt (Kuschminder, 2013).

124

internasjonal migrasjon

Den britiske geografen og migrasjonsforskeren King definerer returmigrasjon som «en prosess der migranter returnerer til sitt hjemland etter en betydelig periode i et annet land eller en annen region» (King, 2001, s. 8, min oversettelse og min utheving). King presiserer imidlertid ikke hva en «betydelig periode» betyr. FN definerer returmigrasjon som returen av en migrant som har oppholdt seg i et annet land i minst 12 måneder. En migrant med kortere utenlandsopphold blir dermed ikke regnet som en returmigrant. Videre, i sin kategorisering av mennesker som drar inn i et gitt land, skiller FN mellom utenlandske statsborgere og nasjonale statsborgere. En migrant med etiopisk statsborgerskap som returnerer til Etiopia etter å ha bodd mange år i et annet land, vil ifølge FNs definisjon bli kategorisert som returmigrant. Om samme person har fått nytt statsborgerskap i løpet av sitt utenlandsopphold, vil personen ikke lenger kategoriseres som returmigrant, men som «utenlandsk statsborger» ved retur til Etiopia, da landet ikke tillater dobbelt statsborgerskap (Kuschminder, 2013). Sprikende definisjoner av returmigrasjon kan være utfordrende når ulike aktører fra akademia, praksisfeltet og den politiske sfæren skal samarbeide (Kuschminder, 2013). Kuschminder (2013) mener at Russels definisjon er den mest hensiktsmessige, og at forståelsen av en «betydelig periode» må spesifiseres av den enkelte forsker. I sin studie av returmigrasjon blant etiopiske kvinner har Kuschminder eksempelvis definert et utenlandsopphold på minimum tre måneder som en betydelig periode. Hennes argumenter er at et opphold på tre måneder i et annet land er lenge nok til at en person får en viss innsikt i en annen kultur og en annen kontekst. En tre måneders avgrensning gjør det også mulig å skille migrasjonsrelaterte opphold fra ferieturer og besøk (Kuschminder, 2013).

Kategorisering av returmigrasjon Vi finner en rekke ulike måter å kategorisere ulike typer returmigrasjon på. Det vanligste skillet trekkes mellom frivillig og ufrivillig retur, men dette skillet kan være uklart. Returprogrammene som for eksempel administreres av Internasjonal organisasjon for migrasjon (IOM), og som går under betegnelsen Assisted Volontury Return (AVR), retter seg primært mot asylsøkere som har fått avslag på sin asylsøknad, og som tilbys økonomisk hjelp og annen type støtte til reintegrering i hjemlandet i bytte mot å returnere frivillig. Hvorvidt dette er en frivillig retur kan diskuteres, siden returen er et resultat av at man ikke lenger

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 125

har noen juridisk rett til å oppholde seg i mottakerlandet. Selv om programmet kalles «assistert frivillig retur», kan man likevel kategorisere returen som tvungen. I Norge har man gått bort fra begrepet «frivillig», og nå kalles denne returordningen for «assistert retur». Assistert retur tilbys for øvrig også andre migranter som befinner seg i et gitt land uten gyldig opphold. Et annet eksempel på ufrivillig retur er migranter som blir utsendt ved tvang. Når enkeltpersoner eller familier hentes av politi i et norsk asylmottak, plasseres på Trandum i påvente av å bli utsendt, og så plasseres på et fly, noen ganger ledsaget, er det et eksempel på utsending ved tvang.

Assistert og tvungen retur fra Norge

I Norge er programmet for assistert retur et samarbeid mellom UDI og IOM. I 2015 forlot 918 migranter Norge via dette programmet. Politiets utlendingsenhet er ansvarlig for uttransportering av de som ikke drar frivillig. I 2015 ble 7864 personer uttransportert fra Norge. 33 % av disse var ilagt en straffereaksjon. Av de straffede som ble uttransportert i 2015, hadde flest statsborgerskap fra Romania, Polen, Litauen og Nigeria (Politiets utlendingsenhet, 2016). For at norske myndigheter skal kunne returnere migranter med tvang, trengs en returavtale med myndighetene i landet migrantene skal returneres til. «Ureturnerbare» migranter er et uttrykk som brukes for å kategorisere migranter som Norge ikke kan returnere med tvang, fordi det mangler en slik avtale. Norge og Etiopia signerte en returavtale i 2012, men Etiopia aksepterer ikke borgere som returneres under tvang (se f.eks. Eide, 2014). Dermed bor mange etiopiere i Norge uten oppholdstillatelse. De kan returnere frivillig, men ikke under tvang, og de blir derfor omtalt som «ureturnerbare». Begrepet brukes også om migranter som ønsker å reise hjem, men som ikke kan det. Dette gjelder for eksempel personer som ikke klarer å skaffe reisedokumentene (for eksempel pass) som trengs for å returnere.

I sin gjennomgang av ulike typologier viser Kuschminder (2013) blant annet til FNs inndeling, som er basert på motivet for migrasjon i utgangspunktet. Slik deles returmigrasjon inn etter hvorvidt den som returnerer, har studert, vært i et arbeidsforhold eller har blitt repatriert som flyktning eller asylsøker.

126

internasjonal migrasjon

En annen inndeling differensierer mellom migrasjon som i utgangspunktet var planlagt som midlertidig, og migrasjon som var planlagt som permanent. Det gir følgende inndeling: 1) planlagt midlertidig migrasjon med retur, 2) planlagt midlertidig migrasjon uten retur, 3) planlagt permanent migrasjon med retur og 4) planlagt permanent migrasjon uten retur (Kuschminder, 2013). Denne typologien tar høyde for at migrasjonsplaner og -ambisjoner ofte blir redefinert underveis i migrasjonsprosessen. Aspekter som giftermål, jobbutsikter, sikkerhet i sender- eller mottakerland og juridiske forhold relatert til opphold er noen av forholdene som kan spille inn hva angår skiftende intensjoner. En tredje inndeling tar lengden på oppholdet i hjemlandet som utgangspunkt. Dermed skiller man mellom fire ulike kategorier: 1) sporadiske turer til hjemlandet for å besøke venner og familie, 2) sesongrelatert retur, basert på sesongarbeid (for eksempel jordbærplukking eller annet jordbruksrelatert sesongarbeid), 3) midlertidig retur til hjemlandet for en betydelig periode, men med intensjon om å remigrere, og 4) permanent retur for å bosette seg i hjemlandet for godt (King, 2001). En fjerde typologi ble utviklet for flere tiår siden og er kanskje den som er mest brukt i dag. Denne inndelingen er basert på Cerases (1974) studie av italiensk returmigrasjon og inkluderer følgende fire kategorier: Retur relatert til mislykket migrasjon (return of failure). Migranten klarer ikke å tilpasse seg mottakerlandet og returnerer forholdsvis raskt til hjemlandet. Det finnes flere studier som viser at arbeidsledighet fører til at migranter returnerer. Med referanse til en nederlandsk studie med fokus på retur viser Wahba (2015) at migranter med mindre økonomisk suksess (grunnet for eksempel arbeidsledighet) utvandrer raskere etter ankomst enn migranter med bedre økonomiske forutsetninger. 2 Konservativ returmigrasjon (return of conservatism) viser til migrasjon der migranten i stor grad er orientert mot sitt hjemland i form av pengeoverføringer og opparbeidelse av økonomisk kapital med tanke på retur. Forskning viser for eksempel at migranter som planlegger å returnere, sender mer penger hjem enn de som ikke planlegger å returnere (Delpierre & Verheyden, 2014). 3 Innoverende returmigrasjon (return of innovation) refererer til situasjoner der migranter har oppholdt seg i en lengre periode i mottakerlandet, men der de 1

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 127

innser at de aldri vil kunne tilpasse seg helt i dette landet. De bestemmer seg for å returnere og tar med seg nye verdier, ideer og ambisjoner til hjemlandet. Dette har vi tidligere kalt sosiale overføringer. Disse overføringene kan så føre til innovasjon og utvikling. En kritikk rettet mot Cerases begrep om innoverende returmigrasjon er at migranter kan bestemme seg for å returnere selv om de føler at de fullt ut har tilpasset seg mottakerlandet (Kuschminder, 2013). Det er dessuten ingen automatikk i at denne type returmigrasjon fører til innovasjon. Som vi vil se i kapittel 9, er for eksempel forholdet mellom migrasjon og utvikling avhengig av konteksten både i mottakerlandet og senderlandet. 4 Retur relatert til pensjonering (return of retirement) viser til migranter som returnerer til sitt hjemland når de går av med pensjon. Carling (2004) har også utviklet en typologi basert på en casestudie. I sin studie av returmigrasjon på Kapp Verde identifiserer han følgende kategorier: Klassiske returmigranter har tilbrakt store deler av sitt voksne liv som arbeidstakere i utlandet, har en forholdsvis høy levestandard og har som regel ikke reintegrert seg i det nasjonale arbeidsmarkedet. Før returen har migrantene ofte sendt penger hjem og kanskje også bygd hus i hjemlandet. Ved retur har de opparbeidet seg rett til pensjon og har kanskje også spart seg opp penger. Den klassiske returmigranten representerer «den kappverdiske drømmen», der migrasjon muliggjør en betydelig forbedret levestandard. 2 Tomhendte returmigranter kommer tilbake til Kapp Verde uten å ha opparbeidet seg muligheten til en bedre levestandard enn ved utreisen. Denne kategorien inkluderer både tvungen og frivillig retur, og migrantene kan ha vært borte i kortere eller lengre perioder. Det å ikke være i stand til å kunne gi penger eller gaver ved retur, og snarere bli en byrde for familien, oppleves som nedverdigende. 3 Mellomliggende returmigranter viser til returmigranter som befinner seg et sted mellom de to ovennevnte kategoriene: De har ikke vært i utlandet like lenge som de klassiske returmigrantene, og de har opparbeidet seg mindre økonomiske ressurser enn disse. De er likevel bedre stilt enn de tomhendte returmigrantene, og de kan for eksempel ha bygd et hus. 1

128

internasjonal migrasjon

4 Studenter returnerer etter studieopphold ved utenlandske utdanningsinstitusjoner. Ifølge Carling betraktes ikke disse på folkemunne som utvandrere i utgangspunktet, men de spiller like fullt en viktig rolle for utviklingen i landet. Mange studenter returnerer imidlertid ikke. Blant de som vender hjem, viser Carling at de finner det vanskelig å finne arbeid som står i forhold til deres formelle kvalifikasjoner. De synes det er utfordrende å forholde seg til etablerte hierarkier som fungerer uavhengig av formell utdanning, og der det finnes en viss skepsis mot universitetsutdannede. Carlings typologi vil kunne overføres til mange andre geografiske kontekster. Én dimensjon ved returmigrasjon som ikke er identifisert i disse typologiene, er det som kalles imagined return eller the myth of return i den engelske faglitteraturen. Disse begrepene viser til forestillinger hos migranter om at de en dag skal returnere, men de gjør det ikke. Returen er med andre ord mer mental enn fysisk. På norsk kan vi kalle dette for returmyten.

Returmigrasjon og integrering Hvordan påvirker migranters ambisjoner om å returnere til hjemlandet deres integrering i vertslandet? Ellers sagt på en annen måte, er det slik at planer om returmigrasjon svekker migranters integrering? Som tidligere nevnt er det en vanlig antakelse i den offentlige debatt at sterk orientering mot hjemlandet svekker tilknytningen til vertslandet. En migrant som vurderer å returnere, har naturligvis forbindelser både til hjemlandet og vertslandet. Vi har tidligere omtalt dette som transnasjonalisme. Vi har også sett at man kan integreres, i vid forstand, i vertslandet samtidig som man opprettholder bånd til hjemlandet. Når det gjelder returaspektet spesifikt, har Carling og Pettersen (2014, 2015) undersøkt hvordan integrering og transnasjonalisme påvirker eventuelle intensjoner om å returnere til hjemlandet. For å svare på dette har de brukt den tidligere nevnte tilknytningsmatrisen (se kapittel 4). De finner at gruppen migranter med høyest sannsynlighet for retur er (kanskje ikke overraskende) migranter som i mindre grad er integrert, og som i stor grad er transnasjonalt orientert. Fire av ti migranter i denne kategorien ønsker å returnere. Samtidig finner de at sannsynligheten for retur er den samme hos migranter som i høy grad er både integrerte og transnasjonalt orienterte (27 %), og hos migranter som verken er spesielt

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 129

integrerte eller transnasjonale (24 %). Det Sterkt integrert vil si at det er den relative styrken i tilknyt16 % 27 % ningen til hjemlandet og opprinnelseslandet som betyr noe. Blant de som i Carling og Pettersens studie er kategorisert som godt integrert, er intensjonen om retur høyest 24 % 41 % blant de som også er transnasjonalt orientert (27 %). Som Carling og Pettersen skriver, Svakt integrert kan «transnasjonale handlingsmønstre og retur støttes opp av de ressurser og muligheFigur 5.1: Tilknytningsmatrisen ter som følger med et høyt integreringsnivå». eksemplifisert med intensjonen om Men bildet er altså ikke entydig; fordelingen retur. Kilde: Carling & Pettersen, 2015. av innvandrere i tilknytningsmatrisen viser at «integrering og transnasjonalisme verken forholder seg til hverandre på en bestemt måte eller er uavhengige av hverandre» (Carling & Pettersen, 2015, s. 4).

B Sterkt transnasjonal

Svakt transnasjonal

Returmigrasjon og reintegrering Ved retur til hjemlandet skal man igjen bli en del av det samfunnet man en gang forlot. Denne prosessen kalles reintegrering. Hvordan reintegrering foregår, og hvordan det oppleves av migrantene selv og av andre, vil være avhengig av en rekke individuelle og kontekstuelle faktorer som nettverk, utdanning, økonomi, migrasjonshistorie (hvorfor dro man, hvor lenge har man vært borte, og hvorfor returnerer man), situasjonen i landet da man dro, og situasjonen i landet når man vender tilbake. Flyktninger som vender tilbake til sitt hjemland, kan innlemmes i et større repatrieringsprogram som administreres av FNs høykommissær for flyktninger. Repatriering av afghanske flyktninger fra Pakistan til Afghanistan er UNCHRs største og mest langvarige repatrieringsprogram så langt. Tall fra UNHCR (2015) viser at mellom 2002 og 2015 returnerte nærmere 4 millioner afghanere til Afghanistan. Som nevnt tidligere bor likevel fortsatt en stor andel av afghanske flyktninger i Pakistan. Repatriering av større grupper flyktninger legger et viss press på landet og organisasjonene som skal bistå i reintegreringsprosessen, noe som kan gi utfordringer både på individ- og samfunnsnivå. Sentrale temaer relatert til

130

internasjonal migrasjon

reintegrering av repatrierte flyktninger er gruppens grunnleggende behov, som tilgang til land, vann, mat og elementære tjenester som helsehjelp og utdanning, fravær av forfølgelse, prosesser relatert til fred og forsoning og gjenopprettelse av et bærekraftig livsgrunnlag. Prinsippet om like rettigheter for repatrierte flyktninger og andre befolkningsgrupper er her sentralt. Bærekraftig retur er et begrep som ofte brukes i forbindelse med repatriering av flyktninger. UNHCR definerer for eksempel reintegrering som det å oppnå en bærekraftig retur, der politiske, økonomiske og sosiale forhold legger til rette for at de har et livsgrunnlag og et verdig liv (UNHCR, 2004). Et annet eksempel på returmigrasjon som organiseres av en internasjonal aktør, der returen også innebærer en reintegreringskomponent, er IOMs returprogram. Som tidligere nevnt samarbeider IOM med UDI når det gjelder assistert retur fra Norge. De som ønsker å returnere, får hjelp med søknadsprosessen og organiseringen av reisen. Når de ankommer hjemlandet, mottar de en kontantstøtte og eventuelt også en reintegreringsstøtte. Men hvordan går det egentlig med de som returnerer via assistert retur til sitt hjemland? Strand og kolleger (2016) har undersøkt hvordan det gikk med migranter som har reist fra Norge til Afghanistan, Kurdistan, Etiopia og Kosovo. De finner at de fleste av de returnerte hadde valgt å starte en forretning ved hjelp av kontantstøtten de mottok. En betydelig andel av disse forretningene hadde imidlertid kort levetid, og kun et fåtall av de returnerte mente at inntektene var tilfredsstillende med tanke på fortsatt drift. Videre rapporterte flertallet av de returnerte at returen var både annerledes og verre enn det de hadde sett for seg. Hele 75 % av de intervjuede returnerte migrantene svarte at reintegreringsstøtten ikke hadde ført til en varig eller bærekraftig retur, og mange rapporterte at de planla en ny reise. Følgende fire faktorer identifiseres av Strand og kolleger (2016) som vesentlige hva angår reintegrering via forretningsvirksomhet i de fire landene: Den økonomiske og sikkerhetsmessige situasjonen i hjemlandet. Eksempelvis hadde forretningene i Etiopia lengre levetid enn i de andre landene, noe som kan forklares med den voksende etiopiske økonomien. 2 Den faglige og administrative kompetansen til den returnerte. Begrensede lese- og skriveferdigheter gjør for eksempel forretningsvirksomheten utfor1

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 131

drende. Returnerte migranter med yrkes- eller administrativ kompetanse klarte å drive forretning selv i vanskelige økonomiske situasjoner. 3 Familiære nettverk. Familiemedlemmer som den returnerte har gode relasjoner med, kan ha en støttende funksjon, og påvirker også returens varighet. 4 IOM og andre involverte aktørers råd. Basert på tidligere erfaringer kan involverte aktører gi råd i oppstartsfasen. De kan for eksempel gi råd om hva slags forretninger som fungerer og ikke i en gitt kontekst. Strand og kolleger (2016) identifiserer også en femte komponent som kan være avgjørende i reintegreringsprosessen og for om returen blir varig eller ei, nemlig den returnertes mål for egen fremtid og evnen til å oppnå dette. Denne komponenten, som vi kan kalle «aspirasjon og evne til reintegrering» (Strand mfl., 2016, s. 12), tar utgangspunkt i Carlings aspirasjon/evne-modell som vi så i kapittel 3, og gir følgende kategorisering: Tabell 5.2: Aspirasjon og evne til reintegrering. Kilde: Strand mfl., 2016, s. 12.3 Type av returnerte

Post-retur-karakteristikk

De som har en aspirasjon om å bli reintegrert, og evner å bli det

Varig retur

De som har en aspirasjon om å bli reintegrert, men ikke evner å bli det

Sårbar retur

De som ikke har en aspirasjon om å bli reintegrert, men som ikke klarer å remigrere

Ikke varig retur

De som ikke har en aspirasjon om å bli reintegrert, og som er i stand til å remigrere, enten til et land de tidligere har bodd i, eller et annet sted

Remigrasjon

De fleste i Strand og kollegers studie valgte å etablere en bedrift. I en kontekst med dårlige økonomiske utsikter og sikkerhetsutfordringer kan andre alternativer fremstå som mer hensiktsmessige. Strand og kolleger foreslår at man i større grad råder returnerte migranter til å ta yrkesopplæring, noe som kan lette inngangen til arbeidsmarkedet. Om fremtidsutsiktene sikres via jobb og inntekt, kan returnerte migranter i kategoriene «sårbare» og «uvarig returnerte» bli bedre i stand til å mestre integreringsprosessen (sårbar retur) eller ombestemme seg (ikke varig retur) (Strand mfl., 2016). 3 Til bokmål ved forfatteren.

132

internasjonal migrasjon

Assistert retur fra Norge til Nigeria

Paasche og kolleger (2016) har undersøkt hvordan assistert retur fra Norge og andre europeiske land til Nigeria fungerer. Mer spesifikt har de sett på returprogrammet Financial Support for Return (SFR) og programmet Vulnerable Groups (VG). SFR er et generelt returprogram som gir økonomisk støtte til reise pluss et kontantbeløp, mens VG retter seg mot sårbare grupper. I tillegg til økonomisk støtte tilbyr VGprogrammet også praktisk støtte for reintegrering i hjemlandet. Paasche og kolleger skriver at nigerianske migranter i Norge er overrepresentert blant asylsøkere som ikke bor i asylmottak. Dermed er de ikke i like stor grad informert om assistert retur, hvilket utgjør en sentral del av informasjonsarbeidet i norske mottak. Nigerianske asylsøkere får dessuten sjelden innvilget sine asylsøknader. De utgjør med andre ord en gruppe der mange egentlig kan benytte seg av assistert retur, men de får i mindre grad enn andre grupper asylsøkere informasjon om ordningen. Nigerianske migranter tvangsutsendes også forholdsvis ofte, basert på både utlendingsloven og straffeloven. Selv om muligheten for å få innvilget asyl er liten og muligheten for å bli uttransportert er stor, er det få nigerianere som benytter seg av assistert retur. I sin gjennomgang av faglitteraturen om retur blant nigerianske migranter finner Paasche og hans kolleger at mye av denne litteraturen fokuserer på kvinner som har vært ofre for menneskehandel, eller som har vært involvert i prostitusjon. De skriver: […] behovene til familien hjemme, gjeld etablert for å betale for migrasjonen, og eget ønske om å investere i fremtiden, betyr at migrantene er avhengig av pengene de kan tjene i Europa, og disse forpliktelsene kan også være noe som holder dem i utnyttende situasjoner og som gjør det vanskelig for dem å returnere til Nigeria, også etter et avslag på en eventuell asylsøknad. (Paasche mfl., 2016, s. 5)

Andre aspekter som blir fremhevet i faglitteraturen om retur til Nigeria, er at sikkerheten i landet og økonomiske forventninger fra familie og andre kan gjøre det utfordrende å etablere egne forretninger, og at det er en viss risiko for å bli «stigmatisert som ‘mislykket migrant’» (Paasche mfl., 2016, s. 5). Det at assistert retur fremstår som lite aktuelt for gruppen, må også forstås i lys av manglende tiltro til offentlige myndigheter, både i Norge og i Nigeria. Dette svekker troen på at man faktisk vil motta den økonomiske og praktiske støtten assistert retur

Kapittel 5: UliKe former for migrasjon 133

innebærer. Forskernes datainnsamling i Nigeria viser at det er særlig når fremtiden i Europa ser ut til å bli ytterligere forverret, at assistert retur vurderes. Forskerne gir ulike anbefalinger relatert til assistert retur til Nigeria, som for eksempel å forberede migrantene bedre på returen før hjemreisen. Dette kan innebære å drøfte stigma og forventninger i familien, men også å foreslå kurs i entreprenørskap og samtaler med IOM i Nigeria. Andre anbefalinger retter seg mer mot den praktiske organiseringen av returarbeidet, som utbetaling av returstøtten og samarbeid med lokale NGO-er (Paasche mfl., 2016).

Flyktninger som returnerer via UNHCRs repatrieringsprogram, og asylsøkere og andre migranter uten gyldig opphold som returnerer via IOM, har til felles at returen foregår innenfor visse strukturelle rammer, og at graden av frivillighet kan diskuteres. Når det gjelder andre grupper returmigranters reintegreringsprosess, vil også de være preget av struktur- og aktørperspektiver som skissert ovenfor, og reintegreringsprosessen vil derfor foregå i ulik grad på ulike sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske arenaer. Hvordan returmigrantene selv oppfatter sin situasjon, er også relevant. Funn fra prosjektet Possibilities and Realities of Return Migration, ledet av Jørgen Carling, viser for eksempel at polske returmigranter ikke selv definerer seg som returmigranter. Dette skyldes at de i utgangspunktet ikke definerte sin erfaring som arbeidstakere utenfor Polens grenser som «migrasjon». Samme prosjekt viser at heller ikke pakistanske returmigranter nødvendigvis oppfatter seg selv som det, og det kan forstås i lys av deres oppfatning av at de lever et transnasjonalt liv der muligheten for å dra tilbake til Europa er til stede. Å returnere til Pakistan er med andre ord ikke synonymt med det å returnere til Pakistan for godt (Carling mfl., 2015). Det er viktig å understreke at også høyt kvalifiserte migranter som returnerer, fra sør til nord eller fra nord til sør, kan finne reintegreringsprosessen utfordrende. «Hjemkomst – kulturmøte eller omvendt kultursjokk?» er en illustrerende deltittel i en bok som undersøker hva som skjer når mennesker med bakgrunn fra næringsliv eller ideelle organisasjoner returnerer til Norge etter et utenlandsopphold (Haus, Skeie & Johannessen, 2003).

134

internasjonal migrasjon

Oppsummering Innsikt i ulike former for migrasjon, og hvordan disse reguleres, gir oss først og fremst forståelse av migrasjon som noe mer enn en lineær prosess fra A til B. I dette kapitlet har vi først tatt for oss forskjellen mellom permanent og midlertidig migrasjon, og vi poengterte at en slik inndeling ikke er statisk – midlertidig migrasjon kan bli permanent, og permanent migrasjon kan bli midlertidig, uavhengig av om det er snakk om en styrt (statlig regulert) eller en spontan (i større grad en individuell beslutning) form for migrasjon. Sirkulær migrasjon kjennetegnes av gjentatt mobilitet mellom ulike land, mens transittmigrasjon viser til prosesser der migranter i kortere eller lengre perioder blir geografisk immobile. Fra et politisk ståsted handler transittmigrasjon om å stenge grenser, fortrinnsvis inn mot Europa. Fra et migrantperspektiv representerer transitt fragmenterte reiser preget av sårbarhet, uvisshet og frustrasjon. Returmigrasjon betegner et bredt spekter av situasjoner der migranter returnerer til opprinnelseslandet. Returmigrasjon kan være tvungen eller frivillig, eller det kan være både tvang og frivillighet involvert. Det er større sjanse for at migranter som er transnasjonalt orientert, returnerer til hjemlandet, men også for andre migranter er sannsynligheten for retur stor. For noen representerer returen slutten på en migrasjonskarriere med mange år i utlandet, og oppsparte midler gjør det mulig å leve betydelig bedre enn før migrasjonen. Overfor ikkemigranter genererer denne klassiske returmigranten et bilde av migrasjon som en reell mulighet for sosial mobilitet, og det kan føre til at også andre migrerer. For andre er returen mer sårbar, og for noen av dem vil det være aktuelt å reise ut igjen dersom de får muligheten til det.

fenomen og fagfelt. Den retter seg mot studenter og andre som ønsker å tilegne seg grunnleggende kunnskap om sentrale tendenser, begrep, teorier, tematikker og problemstillinger

GUNHILD ODDEN

Denne boken gir en innføring i internasjonal migrasjon som

ISBN 978-82-450-1956-8

,!7II2E5-abjfgi!

INTERNASJONAL MIGRASJON

skapelige emner, helsefag og sosialfag.

GUNHILD ODDEN

INTERNASJONAL MIGRASJON EN S AMFUNNSVITENSKAPELIG INNFØRING