Islamismen, 3. utgave (9788245023558) by Fagbokforlaget

ISBN 978-82-450-2355-8

,!7II2E5-acdffi!

3. utgave

Bjørn Olav Utvik (f. 1954) er professor i Midtøstenstudier og leder av Institutt for kulturstudier og orientalske språk (UiO). Utvik foreleser om Midtøstens moderne historie og har siden 1990 forsket på utviklingen av de islamistiske bevegelsene i Midtøsten og Nord-Afrika. Han har hatt samtaler med en rekke ledende islamister og nærlest islamistenes egen litteratur. Utvik har skrevet om religionens samfunnsmessige rolle i Midtøsten, blant annet i boka The Pious Road to Development: Islamist Economics in Egypt (2006).

Islamismen

Boka er skrevet av Norges fremste ekspert på politisk islam. Den bygger på tretti års forskning og samtaler med ledende islamister og deres motstandere. Islamismen henvender seg til alle som er opptatt av å forstå hva som skjer i en region med 500 millioner mennesker som er Europas nærmeste nabo i sør.

Bjørn Olav Utvik

Hva slags kraft er egentlig islamismen? Denne boka gir en brei innføring i fenomenet med utgangspunkt i kjerneområdene i Midtøsten. Forfatteren redegjør for islamismens opprinnelse, utbredelse og dagens ulike retninger. Han drøfter islamismens forhold til demokrati og menneskerettigheter, debatten om praktisering av sharia, den islamske loven, og islamismens forhold til likestilling mellom kjønnene.

Bjørn Olav Utvik

Islamismen 3. utgave

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 2

2019-12-12 17:10:08

BjÃ¸rn Olav Utvik

Islamismen 3. utgave

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 3

2019-12-12 17:10:08

Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave 2011 2. utgave 2013 3. utgave 2020 / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-2355-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokutvalget for høyere utdanning.

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 4

2019-12-12 17:10:08

Forord Førsteutgaven av denne boka var i all hovedsak skrevet ferdig i desember 2010. På det tidspunktet var det vanlige synet blant forskere at selv om de korrupte og undertrykkende regimene i Midøsten og Nord-Afrika var dypt upopulære, så var de stabile. Jeg delte dette synet. Da boka gikk i trykken bare noen måneder etterpå, raste folkelige oppstander over store deler av den arabiske verden. Diktatorer falt, og den politiske virkeligheten var tilsynelatende i radikal endring. Optimismen i de arabiske landene og hos alle med et hjerte for folkene der, var stor. Forskerne jobbet overtid for å revurdere sine analyser med vekt på å forstå de voldsomme kreftene som virket for endring, og for å kunne forklare utviklingen for ivrige journalister og folk flest. Islamister sto sentralt i protestene og gikk seirende ut i flere land hvor det ble åpnet for frie valg. Interessen var stor for å skjønne hva de sto for og i hvilken retning de ville føre land der de fikk makt. Mange vestlige politikere kom til å se bevegelser som Det muslimske brorskap som en politisk kraft det var viktig å etablere kontakt med og lære mer om. Militærkuppet i Egypt og borgerkrigene i Syria, Jemen og Libya kullkastet bildet igjen. Med et slags unntak for Tunisia ble bølgen av demokratisering rullet tilbake. Regimene i Egypt, Saudi-Arabia og Emiratene stemplet Det muslimske brorskap som terrorister, og bevegelsen ble slått i hartkorn med IS. I vestlige maktkorridorer falt man tilbake til tanken om at de autoritære regimene var garantister for stabilitet. Den massive undertrykkelsen som islamister og andre aktivister i demokratibevegelsene nå ble utsatt for ble knapt kritisert. Mange forskere fokuserte igjen på hvor sterke krefter som virket mot reell endring i de arabiske landene. Selv har jeg blitt stadig mer overbevist om at til tross for tilbakeslagene, var 2011 begynnelsen på en lang periode der de autoritære regimene i den arabiske verden utfordres av nye samfunnskrefter. En gjennomgang og analyse av utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika siden den arabiske våren – som har fått god plass i denne nyutgaven – viser også at i land etter land er islamistene like betydningsfulle samfunnsaktører nå som de var for ni år siden.

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 5

2019-12-12 17:10:08

FORORD

Denne boka er et forsøk på å gi innsikt i hva de står for. Den retter seg mot tre grupper av lesere: For det første er den myntet på studenter på universiteter og høyskoler. Jeg har siden 1991 undervist i samtidshistorie og politikk i Midtøsten ved Universitetet i Oslo. En forståelse av islamismens betydning er sentral i dette bildet. Mye av motivasjonen for å skrive boka var at jeg savnet ei lærebok som kunne gi en brei innføring i den organiserte politiske islamismens historie, dens utbredelse i dag, dens ideologi og politiske program, og den samfunnsmessige rollen bevegelsen spiller. For det andre har tanken vært at en slik innføring kunne ha interesse også for et breit publikum som er opptatt av å forstå hva som skjer i denne regionen med 500 millioner mennesker, som er Europas nærmeste nabo i sør. For det tredje bør boka også ha interesse for fagfeller som et innlegg i debatten om hvordan vi skal forstå islamismen som fenomen. Det er lagt vekt på å oversette begreper, navn på organisasjoner og lignende til norsk. Likevel vil leseren møte en del ord og uttrykk fra de lokale språkene arabisk, persisk og tyrkisk. Det dreier seg da mest om nøkkelbegreper innen islamsk tenkning om religiøse, sosiale og politiske spørsmål, og som man hyppig vil møte i litteratur om islamisme og politisk islam også på andre europeiske språk. Begrepene er normalt forklart første gang de brukes. Bak i boka finnes også en ordliste med korte forklaringer. Arabiske og persiske ord og navn er transkribert til latinske bokstaver etter en forenklet versjon av det systemet som brukes i International Journal of Middle East Studies. Noen navn som er vel etablert i vestlige media og litteratur i avvikende form er beholdt, som Nasser og Bourguiba (og ikke Nasir og Abu Ruqayba). Boka bygger på kunnskap som er samlet og analyser som er gjort gjennom snart tre tiår. Svært mange fortjener takk. Det gjelder islamister og deres motstandere i Egypt, Libanon, Iran, Saudi-Arabia, Kuwait og Marokko, der begge sider har gitt meg av sin tid til lange og åpenhjertige diskusjoner. Det gjelder studenter jeg har undervist, veiledet, diskutert med og lært av, og det gjelder forskerkollegaer i Norge og i en rekke andre land som jeg har utvekslet synspunkter med. Ikke minst må jeg takke det spennende fagmiljøet for Midtøstenstudier ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo, der jeg jobber til daglig. Forlagets redaktør May Helene Solberg har gjort en uvurderlig jobb med å stramme opp manuset. I tillegg har Leif Sletvold og Nina Kristiansen lest og kommentert store deler av manus. Sammen har de tre bidratt vesentlig til å luke ut krøkkete formuleringer, uklare resonnementer og haltende logikk. Det som måtte være igjen er mitt ansvar alene. Å skrive bok krever tid og konsentrasjon, og det kan være en tålmodighetsprøve for de nærmeste. Jeg er heldig som har en familie som gir meg rom og oppmuntrer meg i arbeidet, og som samtidig gir perspektiv på hva som er viktig i livet. Bjørn Olav Utvik, desember 2019

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 6

2019-12-12 17:10:08

Innhold Del I Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 1 Politisk islam og islamisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Er islam en politisk religion? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Politisk islam og muslimsk politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islam som herskerlegitimering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Er islam i seg selv politisk? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvorfor politiseres religionen nå? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan begripe islamismen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forskningsfelt og minefelt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Begreper med bagasje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Faren (?) for å «go native» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 18 18 20 21 22 24 25 27 31 32

Kapittel 2 Ord og sverd: Skiller i islamismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Muslimer i dag: Ulike posisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Trosretninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Graden av fromhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fortolkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Profesjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Politisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kryssende akser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nytt religiøst og politisk lederskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Objektivering av islam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Normgivende referanser før og nå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Viktige skillelinjer innenfor islamismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jihad og da’wa: Hvordan kjempe for Guds sak? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den store og den lille jihad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Former for militær jihad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jihad og terror . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Militær jihad versus fredelig reformarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Da’wa − å invitere til Gud: Islamismen som indremisjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

35 37 37 38 40 42 43 43 44 46 47 48 49 49 50 52 52 53

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 7

2019-12-12 17:10:08

INNHOLD

Veien til al-salaf − fram mot modernitet eller tilbake? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det vanskelige salafi-begrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ulike syn på politisk makt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Konflikt og gjensidig påvirkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Typologi: Ulike metoder, ulike mål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hovedtyper i dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

56 57 59 60 62 63

Kapittel 3 Islamismen vokser fram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arven fra kalifatet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stat og religion under kalifatet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Herskere og undersåtter under kalifatet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Egalitære aspekter, men ulikhet for loven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Verden endres: Utfordring og oppvåkning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tradisjonell islam utfordret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ideologiske svar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamsk oppvåkning: Al-nahda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Neste generasjon deler seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ulike forankringer av lojalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det muslimske brorskap: Begynnelsen på den moderne islamismen . . . . . . . . . . . . . . . Islamismen fra 1948 til 1970 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Forkynnere, ikke dommere» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamismen sprer seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

65 65 65 67 69 70 70 71 73 75 76 77 82 83 85

Del II Islamismens tid: Fra 1970 til i|dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 4 Det store oppsvinget: Sunni-islamismen 1970–2011 . . . . . . . . . . . . Ny start i 1970-åra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det muslimske brorskap og den østlige arabiske verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamistene i Egypt etter 1954 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Myten om radikalisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det muslimske brorskap etter katastrofen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Generasjonsmotsetninger og utvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brorskapet fram mot 2011. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mashriq: Islamister mellom våpenmakt og stemmeseddel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den arabiske halvøya: Islamister i emirenes rike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tyrkisk islamisme fra Erbakan til Erdoğan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra sultan-kalif til sekulær republikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kemals reformer og kemalismens arv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Alternative veier til moderniteten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Said Nursi og Nurcu-bevegelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islam i partipolitikken. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Necmettin Erbakan og Milli Görüş . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . AKP: Den yngre garde bryter med Erbakan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . AKP i regjering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Anatolia melder seg på . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

89 89 93 93 94 98 101 108 112 122 132 132 133 134 135 136 138 140 141 143

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 8

2019-12-12 17:10:08

INNHOLD

Generalene og islam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tyrkisk-islamsk syntese. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tyrkias «vokterråd»: Hæren mot islamistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Maghrib: Islamister mot generalstyre og koloniarv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Politisk salafisme vokser fram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tro og politikk: Ild og vann? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Politiske salafier i Bahrain og Kuwait . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jihadistene: Bomber for Guds sak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

145 145 146 147 153 153 155 159

Kapittel 5 Det store oppsvinget: Iran og sjia-islamismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . Imamatet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Martyriet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De geistliges rolle i tolver-sjia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Folket, Gud og ekspertene: Hvem skal styre? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sjia-islamister ved makta: Iran. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En flerstemmig revolusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En islamsk sosial utopi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Revolusjonen som allianse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva er en islamsk republikk? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grunnloven formes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan styres Iran? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Konservative og reformister i den islamske republikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Shariati-tilhengere mot konservative geistlige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1990-åra: Reformismen vokser fram. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvorfor lyktes ikke Khatami? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De nykonservative tar over . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det politiske landskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den grønne bølgen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mot teokrati, militærstat eller sekulært demokrati?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Styre ved Guds utvalgte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamsk folkestyre? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sekulariseres Iran? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mot mer radikal reformisme? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sjia-islamistene i den arabiske verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Irak: Fra forfulgt opposisjon til maktelite . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Libanon: Sjia-islamister i en multireligiøs stat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gulfen: Sjia-islamister i sunni-monarki . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Jemen: Ny zaydi-aktivisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

163 163 164 164 165 168 170 171 174 175 175 176 179 181 183 186 189 192 197 198 198 198 204 208 211 211 215 218 220

Kapittel 6 Islamistene i den arabiske våren og kaoset etterpå . . . . . . . . . . . . . Fra Marokko til Bahrain: Sentrale aktører . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De store opprørene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Der protestene ikke felte regimet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . De rikeste monarkiene, våren og islamistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ingen land upåvirket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tunisia: Demokratiske dilemmaer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

223 224 224 229 235 240 245

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 9

2019-12-12 17:10:08

INNHOLD

Egypt: Fra valgseire til fangeleire . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamistene og oppstanden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nye partier dannes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Valgseier til islamistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Striden om grunnlovsforsamlingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mursi som president: Brorskapet ved makta? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grunnlov på generalenes nåde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra vaklende demokrati til brutalt diktatur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamistene etter kuppet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Salafienes tvetydige politisering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Syria og jihadistenes comeback . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sjia-islamistene, våren og det regionale maktspillet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . AKPs Tyrkia – falmende ledestjerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

251 251 253 254 255 257 259 261 264 274 282 290 300

Del III Mørkemenn eller framtidshåp? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

307

Kapittel 7 Islamismen som samfunnskra i dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En sosial bevegelse for moral og identitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kanaler for mobilisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Moralsk autoritet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamske rammer for sosial handling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamismens moderniserende kraft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan forstå islamismen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Agenter for vestlige verdier? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamismens konservative kraft: Forsvar for patriarkiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et patriarkalsk belte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Formell politisk likestilling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Familien: Muslimsk bastion under mannens ledelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . På glid mot likestilling? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kvinner selv sto opp …? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kvinnefrigjøring i Den islamske republikken? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mellom framskritt og patriarki: Islamismen og kvinnene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamismen og demokratiet: Hvem styrer når Gud skal styre? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et autoritært belte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . For demokrati i Midtøsten? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En demokratisk sharia-stat? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reformbevegelse i krysspress . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Folket melder seg på banen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sterke sosiale bevegelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kryssende krefter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Framskynder islamismen sekularisering? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra islamisme til postislamisme? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Salafiene tar over? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Når allmuen tar ordet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

309 309 311 314 314 316 316 324 333 334 334 335 336 337 340 343 346 346 348 352 355 355 356 357 359 360 361 363

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 10

2019-12-12 17:10:08

INNHOLD

Kapittel 8 Islamismen i 2019 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den lange arabiske våren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamistene sentralt i 2011 og nå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pålitelige demokrater? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bevegelse med utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Islamistene i 2019 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

365 365 366 367 368 371

Bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

373

Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

391

Islamistiske organisasjoner i dagens Midtøsten og Nord-Afrika . . . . . . . . . . . .

395

Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

399

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 11

2019-12-12 17:10:08

shutterstock / Peter Hermes Furian (bearbeidet)

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 12

2019-12-12 17:10:08

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 13

2019-12-12 17:10:08

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 14

2019-12-12 17:10:09

Del I

Introduksjon

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 15

2019-12-12 17:10:09

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 16

2019-12-12 17:10:09

Kapittel 1

Politisk islam og islamisme Et tilfeldig norsk avisoppslag fra de siste åra lyder slik: «Islamistene svekket, men trusselnivået hevet. Islamistmiljøet i Norge står svakere enn for noen år siden, hevder flere. Samtidig hever PST trusselnivået.»1 Leser man artikkelen, skjønner man at de islamistene det refereres til, er jihadist-sympatisørene i Profetens Ummah, som har drevet aktivt rekrutteringsarbeid for Den islamske staten (IS) i Syria. Selvsagt skrives det også mye innsiktsfullt om islamisme i norsk presse. Likevel er det offentlige rom i altfor stor grad preget av en serie tvilsomme likhetstegn, der en islamist = en fundamentalist = en terrorist. Innen det populistiske høyre ser vi også en tendens til å regne troende muslimer generelt som fundamentalister. Her trengs en opprydding, og det er ett av formålene med denne boka. Et annet er å kaste lys over de breie sosiale bevegelsene som klart utgjør hovedstrømmen i islamismen, men som i vestlige medier lever i skyggen av terrorgruppene. Hvilken vei denne hovedstrømmen tar, er i det lange løp viktigere for framtida til den muslimske verden enn det IS er. For det tredje undersøker boka spørsmålet om hvordan vi skal forstå islamismen som fenomen. Utgjør de islamistiske bevegelsene en konservativ eller reaksjonær kraft, som ønsker å hindre modernisering og globalisering? Eller er de tvert imot en drivkraft for moderniserende endring? Islam er en verdensreligion. Den muslimske verden, definert som områder der muslimer er i flertall, strekker seg i et breit belte fra Atlanterhavet i vest til Stillehavet i øst. Beltet er bare avbrutt av India, som med drøyt 180 millioner muslimer (noe over 14 prosent av befolkningen) likevel har verdens tredje største muslimske befolkning. Over 60 prosent av verdens muslimer bor øst for Iran. I det gamle muslimske kjerneområdet i Midtøsten og Nord-Afrika2 bor bare rundt 20 prosent, noe over 340 millioner.3

1 2 3

Vårt Land, 9. april 2017. For enkelhets skyld brukes for det meste betegnelsen Midtøsten om hele regionen i denne boka. World’s Muslim population more widespread than you might think, Pew Research Centre, januar 2017.

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 17

2019-12-12 17:10:10

DEL I INTRODUKSJON

Denne boka fokuserer likevel i all hovedsak på utviklingen i den arabiske verden, Tyrkia og Iran. Det er flere grunner til dette. Dels er dette områder som mest direkte påvirker Europa, og dels har utviklingen i denne regionen stor innflytelse på muslimer også i andre deler av verden. Midtøsten og Nord-Afrika er hjemstavn for de islamistiske tendensene innen sjia-islam og for den ene av de to viktigste historiske tendensene innen sunni-islamisme: Det muslimske brorskap. Midtøsten er islams opphavsområde. Det er også her man finner de viktigste hellige stedene og religiøse lærestedene både innen sunni- og sjia-islam. Og ikke i noen annen region er islam i nærheten av å være så dominerende: 93 prosent av innbyggerne i Midtøsten og Nord-Afrika er muslimer.4 Men vårt fokus innebærer at noe utelukkes. Boka diskuterer ikke den rollen mer eller mindre islamist-inspirerte religiøse tendenser spiller innen den voksende muslimske diasporaen i vestlige land. Religionens rolle i en minoritetssituasjon reiser også andre problemstillinger enn de som gjelder der muslimene er i klar majoritet, som i Midtøsten og Nord-Afrika. Mer problematisk er det at den viktige tradisjonen med utgangspunkt i det indo-pakistanske partiet Jamaat-e islami bare blir forbigående behandlet, og at utviklingen i verdens mest folkerike muslimske land, Indonesia, ikke blir berørt. Disse avgrensningene har vært nødvendige for å begrense bokas omfang og samtidig gjøre det mulig å gå i dybden på utviklingen i noen viktige land. De hindrer ikke at de sentrale utviklingstrekkene og skillelinjene innen islamismen kommer klart fram.

Er islam en politisk religion? Islam framstilles noen ganger som en grunnleggende politisk religion. Det sies at skillet mellom en verdslig og en religiøs sfære, som kristendommen har anerkjent fra starten, ikke finnes i islam. For å vurdere dette må vi først klarlegge hva vi snakker om. Hvordan skal vi for eksempel forstå uttrykket «politisk islam»?

Politisk islam og muslimsk politikk På ett nivå kan begrepet «politisk islam» forstås som «politikk i land med muslimsk flertall». Samtidig kan dette virke søkt. For det første finnes det mange politiske grupperinger i disse landene som har et helt annet ideologisk utgangspunkt enn religionen. For det andre vil de fleste regimene erklære seg som motstandere av politisk bruk av religionen, selv om det varierer sterkt hva som legges i dette. Likevel er det et faktum at religionen islam, ikke minst gjennom trykket fra de islamistiske bevegelsene som er denne bokas primære tema, har blitt stadig mer framtredende i politisk debatt gjennom de siste tiåra. Stadig oftere ser vi at politikere og beslutningstakere søker å øke legitimiteten til sitt styre gjennom referanser til islam. 4

Ibid.

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 18

2019-12-12 17:10:11

KAPITTEL 1 POLITISK ISLAM OG ISLAMISME

Det er også verd å merke seg at på tvers av skillet mellom sekulære og religiøse regimer, opptrer muslimske land i flere sammenhenger som et eget internasjonalt fellesskap. Det kanskje viktigste uttrykket for dette er eksistensen av et regionalt mini-FN for muslimske land, den såkalte Organisasjonen for den islamske konferanse (OIC), som ble stiftet i Jedda i Saudi-Arabia i 1969. Gjennom opprettelsen av OIC søkte kongedømmet ved hjelp av religionen å bygge opp en konservativ front mot den radikale arabiske nasjonalismen ledet av Nassers Egypt. Organisasjonen har i dag 57 medlemsland fra Afrika, Asia, Europa og Latin-Amerika.5 Den har som målsetting å fremme solidaritet og samarbeid mellom muslimske land på alle plan. Stor vekt er lagt på samarbeid innen naturvitenskap og teknologi. Selv om OICs medlemmer langt fra snakker med én stemme i internasjonal politikk, pågår det under dens vinger et omfattende arbeid, der et viktig mål er å fremme samarbeid og kontakt i religiøse og kulturelle spørsmål.6 Også utenfor OICs formelle strukturer er opplevelsen av et meningsfullt fellesskap av muslimer tydelig gjennom det breie folkelige engasjementet som legges for dagen over hele den muslimske verden når muslimer utsettes for vold, okkupasjon og undertrykkelse fra ikke-muslimer. Palestinernes kamp mot Israel, USAs invasjon i Irak, og i seinere år forfølgelsen av den muslimske rohingya-minoriteten i Myanmar, er eksempler på konflikter som har utløst omfattende reaksjoner fra Marokko til Indonesia. Det dreier seg om demonstrasjoner, og ikke minst om store innsamlingsaksjoner for å bøte på den humanitære nøden konfl iktene utløser. Mye kan tyde på at solidariteten muslimer imellom øker med globalisering og økende utdanningsnivå og mobilitet. Selv om disse prosessene i noen grad kan forbindes med sekularisering, øker de også enkeltmenneskers bevissthet om det muslimske fellesskapet og om situasjonen til muslimer i andre land. Så langt ser vi altså at islam aktualiseres politisk langs to akser: Dels hersker det et ideologisk klima innad i muslimske land som får de som ønsker politisk innflytelse til å referere til religionen for å begrunne og legitimere sine standpunkter. Dels kan vi observere en viss grad av muslimsk samhold i internasjonale fora og solidaritet når muslimer settes under press. Den politiske mobiliseringen av religionen foregår langs to hovedlinjer. For det første blir islam aktivt anvendt for å gi en religiøs legitimering av regimer og regimers politikk. For det andre fremmer breie bevegelser i det sivile samfunn tanken om at islam har et spesifikt sosialt og politisk budskap som må være rettesnor for å bygge et godt samfunn. Dette siste er grunntanken som definerer det vi kaller islamisme, og som er hovedtema for denne boka.

5 6

De to latinamerikanske medlemmene, Surinam og Guyana, har ikke muslimsk folkeflertall (i Surinam er 20 prosent muslimer og i Guyana bare 7 prosent). Det samme gjelder en del afrikanske medlemsland. Jf. www.oic-oci.org, www.isesco.org.ma, www.isboo.org

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 19

2019-12-12 17:10:11

DEL I INTRODUKSJON

Islam som herskerlegitimering Blant de mer prominente ærestitlene til kongen av Marokko er amir al-mu’minin – «de troendes fyrste». Dette er ikke en hvilken som helst tittel i islamsk historie. Det var betegnelsen på kalifen7 som etter profeten Muhammads død i 632 e.Kr. tok over ledelsen av det gryende islamske riket. Tradisjonelt innebar denne tittelen et (i det minste teoretisk) krav på ledelse over alle verdens muslimer. Dagens marokkanske monark har ikke slike aspirasjoner, men innad i landet er bruken av denne tittelen knyttet til et forsøk på å løfte kongen opp både over det vanlige folket og ikke minst over ulike religiøse bevegelser som foregir å representere det sanne islam. Tittelen innebærer i praksis et krav om monopol på politisk anvendelse av religionen. Den saudiske kongen bruker ikke denne tittelen. Likevel har det saudiske dynastiet legitimert seg som herskere på et religiøst grunnlag, helt siden det på 1700-tallet etablerte sin lederstilling i Najd, sentralt på den arabiske halvøya. Saud-familiens maktstilling var knyttet til en allianse med den religiøse reformatoren Muhammad ibn Abd al-Wahhab, en allianse som har blitt opprettholdt fram til i dag mellom Saudene8 og etterkommerne etter ibn Abd al-Wahhab. I perioder hvor Saudene utvidet sin makt, skjedde det under fanene til den strenge utgaven av islams monoteisme som har blitt kjent som wahhabisme. Der de rykket fram, forbød Saudene all praksis de anså som dyrking av mennesker i Guds sted. Ikke minst for de hardt fram mot islams religiøse mystikere, sufiene, som gjerne bygger mausoleer over sine avdøde ledere og dyrker dem som helgener. Saudenes styre har også gått hardt ut over sjiaene. Under den første store ekspansjonen på begynnelsen av 1800-tallet erobret de sjiaenes hellige sted Karbala og ødela mausoleet til Husayn, Profetens dattersønn.9 Da Saudenes tropper inntok Medina i 1806, ødela de mausoleene til medlemmene av Profetens familie. Til og med Profetens gravmæle ble rensket for all utsmykning, selv om kuppelen fi kk stå i fred.10 Da Saudene erobret Mekka og Medina for annen gang i 1924, gikk de mildere fram. De har i vår tid lagt vekt på å utnytte til fulle den prestisjen det alltid har gitt en muslimsk hersker å være den som kontrollerer islams symbolske sentrum, dit millioner valfarter hvert år. I tråd med dette har kongen tatt i bruk tittelen khadim al-haramayn (tjeneren til de (to) hellige steder).11 Det at herskerne søker religiøs legitimitet strekker seg imidlertid langt ut over de konservative monarkiene i Marokko, Jordan og Gulfen. Offentlige bevis på fromhet Fra arabisk khalifa: etterfølger, stedfortreder. I denne boka refererer «Saudene» til medlemmer av kongehuset, mens «saudier» brukes allment om befolkningen i Saudi-Arabia. 9 Bowen, 2008, s. 73. 10 Behrens-Abouseif og Vernoit, 2006, s. 22. 11 Vittige hoder i Egypt var snare til å lage et ordspill der de omtalte president Mubarak som hadim alharamayn (han som river ned pyramidene). 7 8

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 20

2019-12-12 17:10:11

KAPITTEL 1 POLITISK ISLAM OG ISLAMISME

har blitt stadig mer markante. På statskontrollert TV kan man på høytidsdager se islamistenes presumptivt sekularistiske motstandere – som palestinernes president Abbas, al-Sisi i Egypt og Bashar al-Assad i Syria – fromt bøye kne i moskeen. Ved viktige korsveier sørger regimene for å skaffe seg religiøs ryggdekning, ikke minst når det skal tas avgjørelser som avviker fra tradisjonell forståelse av hva religionen foreskriver. Ledende representanter for den muslimske geistligheten, ulama (de lærde), blir da bedt om å avgi uttalelser som klargjør hvordan det aktuelle tiltaket forholder seg til sharia, den islamske loven. Flere land holder seg med offisielle muftier som er utnevnt av presidenten eller kongen. Disse vil i de fleste tilfeller komme med en uttalelse, fatwa, i pakt med hva staten ønsker.12 I takt med islamistenes økende oppslutning og den tiltakende islamske vekkelsen generelt har flere regimer tydd til en «islamisering ovenfra». De gir ikke noe ved dørene overfor islamistenes krav om demokratiske valg og opprydding i korrupte byråkratier. Mens islamister fengsles og tortureres i mange land, har regimene til gjengjeld tidvis vært rause med tiltak som økt sendetid for religiøse programmer på radio og TV, inndragning av bøker som konservative predikanter mener støter an mot islamsk moral, eller kampanjer mot homofile.

Islamisme I Egypt i 1928 stiftet skolelæreren Hasan al-Banna sammen med noen få medarbeidere en ny organisasjon under navnet Forbundet av muslimske brødre13 (Jama’at al-ikhwan al-muslimin). Det muslimske brorskap, som gruppa er mest kjent som på norsk, omtales gjerne som den første moderne islamistiske organisasjonen. Hva ligger så i begrepet islamisme? For denne bokas formål velger jeg å holde meg til en vid definisjon der islamisme forstås som: en ideologisk retning som framhever at religionen islam ikke bare berører den enkeltes trosforhold, men inneholder gudegitte retningslinjer som bør styre også samfunnslivet i muslimske land, herunder juridiske og politiske forhold. For de fleste islamister innebærer dette synet et krav om at sharia, den islamske loven basert på Koranen og Profetens sunna,14 må være basis for lovverket. 12 En mufti er en spesialist på islamsk rettslære, fiqh, som på forespørsel avgir betenkninger om hvordan sharia skal forstås i ulike situasjoner. Betenkningen kalles en fatwa. Den er ikke en dom, men kan fungere rådgivende for en dommer i en islamsk domstol, så vel som for den enkelte troende som søker å følge den rette vei. 13 Vanlige norske betegnelser er Det muslimske brorskap eller Muslimbrødrene. Disse brukes i boka, sammen med kortformene Brorskapet og Brødrene der hvor sammenhengen er klar. Også den arabiske kortformen Ikhwan er brukt noen steder. For en grundig introduksjon av denne bevegelsen, se kapittel 3. 14 Sunna kan oversettes med «praksis». Det dreier seg her om hva profeten Muhammad sa og gjorde, stilt overfor ulike spørsmål og i ulike situasjoner. Fortellingene om dette, som kalles hadither, fi nnes i ulike samlinger, hvorav seks regnes som kanoniske innen sunni-islam.

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 21

2019-12-12 17:10:11

DEL I INTRODUKSJON

Denne definisjonen har den fordelen at den kan romme mangfoldet i islamisters forståelse av islams budskap − fra de som legger stor vekt på bokstavelig etterlevelse av detaljene i sharia slik den tradisjonelt har vært utlagt, til de som fokuserer på breiere islamske prinsipper for et rettferdig samfunn. Den kan omfatte både enkeltindivider og organisasjoner, og både grupper som eksplisitt fokuserer på politisk kamp, og grupper som fokuserer på sosialt arbeid. Hovedvekten i denne boka er lagt på organiserte bevegelser som har et klart politisk engasjement. Et spesielt problem er hvordan man skal behandle bevegelser som springer ut av islamismen, men som enten arbeider aktivt for å redusere religionens direkte inngrep i det politiske livet (som reformistene i Iran), eller som eksplisitt selv definerer seg ut av «politisk islam» (som det tyrkiske regjeringspartiet AKP fra starten i 2001, eller det tunisiske Nahda siden dets kongress i 2016). Dette drøftes nærmere i kapittel 7. Kapittel 2 inneholder en inngående drøfting av ulike ideologiske skillelinjer innad blant islamistene. Først skal vi drøfte bakgrunnen for den sterke politiseringen av islam i vår tid, og se på vanskeligheten ved å lage en saklig framstilling om et så omstridt tema.

Er islam i seg selv politisk? Saudi-Arabias flagg er grønt; islams farge. Sentralt på flagget i hvit skrift står de to trossetningene «Det finnes ikke andre guder enn Gud» og «Muhammad er Guds sendebud». Slik settes trosbekjennelsen opp som programerklæring for staten. Dette kan tolkes som en tilslutning til den ofte framholdte tanken om at islam, på en annen måte enn for eksempel kristendommen, er grunnleggende politisk «i seg selv». Finnes det noe hold i en slik påstand? I motsetning til kristendommen, vokste islam som religion så å si fram ved makta. Mens kristendommen i sine første hundreår i stor grad levde som en undergrunnsbevegelse, og tidvis ble forfulgt av de romerske makthaverne, ble islams grunnlegger profeten Muhammad i sin levetid leder for en statsdannelse som i løpet av de første tiåra etter hans død vokste til et av de største imperier verden har sett. Denne statsdannelsen var uatskillelig knyttet sammen med islam, som utgjorde dens legitimerende ideologi.15 En følge av denne forskjellen er at religion i den islamske verden i mye mindre grad ble organisert som en separat sfære. Da kristendommen ble gjort til statsreligion i Romerriket i 380, hadde de kristne for lengst utviklet sin egen hierarkiske organisasjon, det vi kjenner som kirken. Siden islam fra og med Muhammads migrasjon til Medina i 622 var uløselig knyttet til den framvoksende statsmakta, fikk man ikke en tilsvarende utvikling blant muslimene.

15 Denne måten å uttrykke seg på kan være en smule anakronistisk; kanskje er det mer presist å si at islam skapte en universell moralsk norm som det nye riket vokste fram innenfor.

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 22

2019-12-12 17:10:11

KAPITTEL 1 POLITISK ISLAM OG ISLAMISME

Forskjellene kan likevel overdrives. Det islamske riket var aldri et teokrati i egentlig forstand. Kalifene symboliserte både islams enhet og kontinuiteten fra Profetens styre. I de første århundrene utøvde de reell politisk makt. Men de var ikke religiøse autoriteter i den forstand at de hadde noen forrang når det gjaldt å fortolke religionen og dens lovbud. Religionen spilte en politisk rolle gjennom at rettshåndhevelsen i prinsippet forholdt seg til Koranen og Profetens sunna som normgivende. Fra 800-tallet av ble dette gradvis mer formalisert, og utlegningen av en islamsk lov, sharia, bygd på de hellige skriftene, tok fastere form. Men igjen var det ikke staten, men en framvoksende klasse av religiøse eksperter som var autoriteten når det gjaldt hvordan loven skulle forstås.16 Og selv om kristendommen tidlig opererte med et skille mellom det verdslige og det religiøse, var heller ikke kirken blottet for politiske ambisjoner. Romerkirkens langvarige kamp for at paven skulle oppfattes som overordnet keiser- og kongemakt i viktige spørsmål, er velkjent. Det fantes ikke en fullstendig kristen parallell til sharia, men den såkalte kanoniske rett eller «kristenretten» i middelalderen representerte et klart kirkelig moralsk og juridisk program som kirken krevde måtte gjelde for kristne land. Ved kristningen av Norge var innføringen av kristenretten et viktig element, som blant annet innebar en forbedring i trellenes situasjon.17 I debatten om hvilken relevans islam har i moderne tid, en debatt som ble drevet fram av den såkalte islamske renessansen mot slutten av 1800-tallet, har ett brennende spørsmål vært hvorvidt islam kan sies å foreskrive et spesifikt politisk styresett. Her kom sekularister tidlig til å stå mot islamister, som vi skal se. Noen mente at de troende har blitt stilt fritt av Gud til å innrette sine affærer ut fra hva de oppfatter som tjenlig og fornuftig. Andre hevdet at islam inneholder et klart politisk budskap, og at når de muslimske land på 1900-tallet etter hvert frigjorde seg fra koloniveldet, måtte de bygge sine stater etter en islamsk modell. Inn i denne debatten gikk også spørsmålet om hvilke forhold som var evig og uforanderlig regulert gjennom Guds åpenbaring til Muhammad, og på hvilke punkter skriftens bud lå åpne for nytolkninger etter hvert som samfunnet endret seg. Et vanlig standpunkt ble å skille mellom to typer bestemmelser i sharia: ibadat, som betegner forhold som har med gudstilbedelsen å gjøre, og mu’amalat, som regulerer forholdet mennesker imellom. Mens ibadat oppfattes som uforanderlige, er det en utbredt oppfatning at mu’amalat i større grad må gjøres til gjenstand for nytolkning ut fra tid og sted. På bakgrunn av debatten om disse spørsmålene i perioden før første verdenskrig (se kapittel 3) kom den moderne islamismen til å arve et dobbelt standpunkt. På den ene siden måtte staten være islamsk i den forstand at den hadde sharia som gjeldende lov. På den andre siden måtte den samme sharia underkastes en nytolkning for å kunne fungere etter hensikten i et moderne samfunn. 16 Vikør, 2005, s. 20 ff. 17 Gunnes, 1976, s. 303.

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 23

2019-12-12 17:10:11

DEL I INTRODUKSJON

Hvorfor politiseres religionen nå? Det er altså vanskelig å påstå at islam i seg selv er mer politisk enn kristendommen eller andre religioner. Så hvorfor blir islam i så stor grad politisert i dagens muslimske land? Selv om grunnene er sammensatte, kan de to viktigste impulsene sammenfattes i to begreper, identitet og moral.18 Islamismen handler for det ene om et forsvar for egen kulturell og religiøs identitet, i møte med det som oppfattes som et massivt angrep fra den vestlige verden. Siden Napoleons innmarsj i Egypt i 1798 har muslimske samfunn i Midtøsten opplevd et massivt press fra det ekspanderende Vesten militært, økonomisk og politisk. I lange perioder var store områder under militær okkupasjon av vestlige stormakter og redusert til det som i praksis, om ikke alltid formelt, var en kolonistatus. Også etter at de fleste områdene ble selvstendige stater har man opplevd den økonomiske og politiske handlefriheten som begrenset av vestlige makters dominans. Samtidig opplevde regionen et veldig kulturelt trykk utenfra. I generasjoner har befolkningen opplevd å bli fortalt at veien til velstand og utvikling gikk gjennom å fjerne seg fra sin egen kultur og religiøse normer. Dette budskapet kom både fra vestlige kolonisatorer og fra vestlig-orienterte eliter som kom til å dominere regimene etter at landene vant selvstendighet. Hjemlige tradisjoner ble sett på som et hinder for nyskapning og sosial og økonomisk utvikling. Skulle man ta igjen Vestens forsprang, måtte man adoptere vestlig kultur. Muslimsk tro måtte henvises til privatsfæren, slik det hadde skjedd med kristendommen i Vesten. Politiseringen av islam kan sees som en reaksjon på dette. Reaksjonen forsterkes av det faktum at den sekulære vestvendte moderniseringsideologien verken har klart å føre landene ut av fattigdom eller skape reell uavhengighet av stormaktene. Mange har trukket den slutningen at en politisk og økonomisk frigjøring må ledsages av en kulturell frigjøring, der man på basis av egne tradisjoner og egen kultur må finne en vei framover. Det handler på mange måter om en kulturell nasjonalisme. Slik de svarte i USA i 1960-åra gjorde hudfargen til et stolthetssymbol, gjør muslimer det nå med sin religion. Soulartisten James Brown hadde i 1968 en hit med låten «Say it loud: I’m black and I’m proud!». Tilsvarende er budskapet fra dagens islamister, som appellerer til breie lag av muslimer: «Jeg er muslim og jeg er stolt!» For det andre handler islamismen om et forsvar for samfunnsmoralen, i ei tid der etablerte samfunnsstrukturer og relasjoner mellom mennesker er utsatt for et veldig press gjennom moderniserings- og globaliseringsprosessene. Man skal ikke overdrive hvor stabile og uforanderlige samfunnene i Midtøsten var i århundrene før 1800, men det store flertallet levde på landsbygda i små gjennomsiktige samfunn

18 Disse spørsmålene vil bli behandlet nærmere under drøft ingen av forklaringer på islamismens framvekst i kapittel 7.

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 24

2019-12-12 17:10:11

KAPITTEL 1 POLITISK ISLAM OG ISLAMISME

der de fleste kjente hverandre.19 Relasjoner og rollefordeling innad i landsbyene gikk gjerne i arv. Religionen var en felles moralsk referanse, og dens representanter var lokale ulama 20 eller ledere for sufibrorskap. Selv i større byer gjaldt mange av de samme vilkårene, siden folk levde sitt liv i bydeler som var atskilt av murer, ofte med porter som ble stengt ved solnedgang. Slik ble hver bydel en egen sosial enhet. Den moderne utviklingen som gradvis kom i gang fra 1800-tallet av, innebar endringsprosesser som skaket det etablerte samfunnsmønsteret og religionens rolle i grunnvollene. Kommersialisering21, sentralisering, utbygging av moderne utdanning, urbanisering, utbygging av bedre kommunikasjonsmidler med tilhørende økt mobilitet, og etter hvert begynnende industrialisering; alt dette innebar at stadig flere forholdt seg stadig mer til mennesker utenfor familien og landsbyfellesskapet. Dette opplevdes som en trussel mot den gjeldende sosiale og moralske orden: foreldrenes rolle i forhold til barna, det indre hierarkiet i de lokale fellesskapene og etter hvert også forholdet mellom kjønnene, ettersom flere kvinner kom til å arbeide eller gå på skole utenfor hjemmet. De som tradisjonelt hadde utøvd religiøst lederskap, virket ute av stand til å opprettholde religionens makt over sinnene under disse nye betingelsene. Først i Egypt, og siden over hele regionen, vokste det derfor fram noe vi med et uttrykk fra kristen sammenheng kan kalle lekmannsbevegelser, som tok skjeen i egen hånd. De søkte å gjenetablere religionen som et moralsk lim. Det er viktig å merke seg at det i liten grad dreide seg om motstand mot selve den moderniserende utviklingen. De som sto i spissen for ulike islamske vekkelser var ofte dypt involvert i denne utviklingen. Snarere dreide det seg om et ønske om å underlegge et samfunn i rask endring from disiplin.

Hvordan begripe islamismen? Å begripe et nytt fenomen, å feste et mentalt grep om det, handler i en grunnleggende forstand om å finne likhetspunkter mellom det fremmede og det kjente. Vi forsøker å plassere det nye fenomenet i forhold til de kategoriene vi forstår verden gjennom ut fra våre tidligere erfaringer. Samtidig er dette en toveisprosess der nye fenomener utfordrer de etablerte kategoriene, slik at vi må tilpasse dem. Nye fenomener kan forstås ved at vi konstruerer nye kategorier ved hjelp av elementer fra kjente kategorier. Eller det kan kreve en mer omfattende reorganisering av «det vi trodde vi visste», slik at kjente fenomener også blir sett i et nytt lys. 19 I snitt for området anslagsvis 80−90 prosent. 20 På landsbygda kunne det i noen regioner være langt mellom folk med høyere religiøs utdannelse. I mindre landsbyer kunne lederskapet forestås av lokale bønder eller håndverkere som i sin tid hadde fått en rudimentær utdannelse på en koranskole. 21 Overgangen fra at de fleste produserte mest for eget forbruk til produksjon med sikte på salg.

_ISLAMISMEN (3.UTG).indb 25

2019-12-12 17:10:11

ISBN 978-82-450-2355-8

,!7II2E5-acdffi!

3. utgave

Islamismen

Bjørn Olav Utvik

Islamismen 3. utgave