Kunnskapsbasert straffegjennomføring i kriminalomsorgen i Norge by Fagbokforlaget

Innledning: Kunnskapsbasert straffegjennomføring i Norge

Del 1 Straffegjennomføring i Norge Kapittel 1 Straffegjennomføring i Noreg – eit kort historisk oversyn Kapittel 2 Juridiske perspektiv på endringer i fengselspopulasjonen Kapittel 3 Velferdsstatlige tjenesters organisering i kriminalomsorgen Kapittel 4 Kontaktbetjentrollen i straffegjennomføring i fengsel

Del 2 Fengselsbetjentens bidrag i innsattes utdanning

Denne boka gir en oversikt over ulike dimensjoner ved straffegjennomføringen i Norge, og utfordringer som knytter seg til å gjøre straffegjennomføringen kunnskapsbasert. Begrepet kunnskapsbasert knytter an til både vitenskapelige og politiske diskurser. Hverdagen i fengsel er kompleks og bringer med seg krevende utfordringer. Fengselsbetjenten er navet i straffegjennomføringen og følger den innsatte i de fleste av dagens gjøremål. Helhetlig straffegjennomføring er imidlertid avhengig av flere aktører, som helsetjeneste, sosialtjeneste, skole og arbeidsdrift i fengselet. Forfatterne undersøker det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for ulike profesjoners roller og praksis i kriminalomsorgen. Boka er spesielt relevant for høgskolestudenter i straffegjennomføring og lærere ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS. Den er også relevant for fagpersoner og studenter som arbeider ved utdanningsprogram som tangerer kriminalomsorgsfeltet.

Del 3 Aktuelle utfordringer i straffegjennomføring Kapittel 8 Kvinner i fengsel Kapittel 9 Ungdomsenheten Vest, Bjørgvin fengsel Kapittel 10 Ivaretagelse og oppfølging av innsatte med psykiske lidelser Kapittel 11 Utenlandske innsatte: høy utdanningsmotivasjon, men mange hinder Kapittel 12 Radikalisering i fengsel Kapittel 13 Tilstedeværende likeverd i møte med den innsatte Kapittel 14 Rus, roller og skjønn Kapittel 15 Balansekunst og lydighet: Etikk og forventet profesjonsmoral i kriminalomsorgens yrkesetiske retningslinjer Kapittel 16 Fengselsbetjent i dag – og i morgen

ISBN 978-82-450-2410-4

,!7II2E5-acebae!

KUNNSKAPSBASERT STRAFFEGJENNOMFØRING I KRIMINALOMSORGEN I NORGE

Kapittel 5 Kunnskapsgrunnlaget i fengselsbetjentenes profesjonalitet Kapittel 6 Utdanning i fengsel: Implikasjonar for fengselsbetjentane Kapittel 7 Fengselsbetjentens rolle i oppfølging av utdannings- og opplæringstilbud til innsatte

Hvilket kunnskapsgrunnlag er nødvendig for å ivareta innsatte i norske fengsler? Hvilken kompetanse må fengselsbetjenter ha i balansen mellom straff og rehabilitering? Og hvordan kan vi forstå fengselsbetjentrollen i relasjon til andre aktører i straffegjennomføringen?

Kariane Gärtner Westrheim og Helene Marie Kjærgård Eide (red.)

Innhold

Med bidrag fra

Kariane Gärtner Westrheim og Helene Marie Kjærgård Eide (red.)

KUNNSKAPSBASERT STRAFFEGJENNOMFØRING I KRIMINALOMSORGEN I NORGE

Arve Asbjørnsen Helene Marie Kjærgård Eide Ole Johan Eikeland Terje Emil Fredwall Inger Marie Fridhov Hanne Sophie Greve Linda Gröning David Hansen Siv Kathrin Hjellnes Ida Hydle Lise Øen Jones Morten Kronstad Torfinn Langelid Ingrid Lundeberg Terje Manger Bård Mellin Olsen Kristian Mjåland Kirsti Nymo Randi Rosenqvist Mette Irmgard Snertingdal Marianne F. Walderhaug Kariane Gärtner Westrheim

KUNNSKAPSBASERT STRAFFEGJENNOMFÃ&#x2DC;RING I KRIMINALOMSORGEN I NORGE

Kariane Gärtner Westrheim og Helene Marie Kjærgård Eide (red.)

KUNNSKAPSBASERT STRAFFEGJENNOMFØRING I KRIMINALOMSORGEN I NORGE

Copyright © 2019 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-450-2410-4 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: Omslagfoto: © Lustrator / Shutterstock Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 E-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Å leve – «Å være blant mennesker» Forord ved Hanne Sophie Greve

I det gamle Rom brukte man betegnelsen «å være blant mennesker» som synonymt med det å leve. Menneskelivet er den nesten altomfattende og uoppløselige toheten som ligger i at snart er jeg meg selv (individet), og snart er jeg medmennesket (en del av det menneskelige fellesskapet). Som individ er jeg avhengig av fellesskapet, mens andre individer er avhengige av det fellesskapet der jeg inngår. Denne toheten er det mest krevende aspektet ved menneskelivet, ikke minst fordi den omfavner mysteriet menneske. Hvem er jeg? Hvor går jeg? Det er ikke lett å være menneske og skulle forstå både seg selv og andre. Alle fellesskap, også de større samfunnsfellesskapene, må nødvendigvis ha «spilleregler». I de nære relasjonene – i familien, mellom venner og naboer – holder det sedvanlig med normer som stort sett er aksepterte og uskrevne. «Gjensidighet» er stikkordet som får mennesker til å oppføre seg så de ikke krenker hverandre, samt til å hjelpe hverandre, og som bygger tillit. En dag meg, en dag deg; slik som i den gamle forståelsen av gjenoppbygging etter brann. Alle fryktet «den røde hane», og ingen ville ha den hjem. Men, alle så seg tjent med å hjelpe med gjenoppbygging etter at ilden hadde herjet for andre. Det ga gjensidig trygghet. Er ulykken ute, er i det minste hjelp å hente i fellesskapet. I de større samfunnsfellesskapene er skrevne regler for det meste det som bygger tillit og muliggjør samhandling mellom mennesker som ikke har noe tillitsforhold privat. Skreven rett skal gi forutsigbarhet og derved gjøre samfunnsfellesskapet funksjonelt. Hvordan man skal håndtere brudd på fellesskapets regler, har alltid vært utfordrende. Dette gjelder først og fremst de mer alvorlige lovbruddene – alt annet har man tradisjonelt kunnet gjøre opp i form av erstatning. Var lovbruddet særlig alvorlig, ble man sett å ha satt seg selv frivillig utenfor samfunnsfellesskapet, og man kunne ikke lenger kreve noe av samfunnet. Man var «nektet både vann og ild» som det ble uttrykt, igjen i det gamle Rom. Her hjemme brukte vi betegnelsen «utlegd» – utenfor lovfellesskapets beskyttelse – eller ganske enkelt

FORORD

fredløs. Når et lovbrudd var så graverende at det ikke kunne gjøres opp ved bøter – úbótamál, hadde man satt seg utenfor fellesskapets beskyttelse og kunne eventuelt også fritt drepes. I dag ser vi dette annerledes. Mysteriet mennesket innebærer at vi tilkjenner ethvert medlem av den menneskelige familie – alle uten unntak – grunnleggende verdi og verdighet. Noen samfunn vil si at det er verdi som enhver har medfødt, og som ikke kan fortapes; mens verdighet er noe man gjør seg fortjent til ved sin oppførsel. Menneskets grunnleggende verdi innebærer på den ene side en erkjennelse av at mennesket er annet og mer enn – større enn – dets ytre betingelser og aldri fullt ut diktert av de ytre betingelsene. Ethvert menneske har grunnleggende rettigheter. På den annen side kan menneskets rettigheter alene forstås i en sammenheng der ethvert menneske også har plikter overfor sine medmennesker – som et minimum plikt til å avstå fra grovt å krenke andre. I mangel av bedre kjente alternativer er fengselsstraff den alvorligste straffeformen vi i dag har. Vi isolerer mennesker fra samfunnsfellesskapet, men støter dem ikke varig bort. Alle skal før eller senere tilbake til det større samfunnsfellesskapet og bør settes best mulig i stand til det. Livet «innenfor murene» er også en del av livet. På den ene side skal det være en klar påminnelse om at livet i fellesskapet stiller krav som den enkelte ikke fritt kan se bort fra. På den annen side skal soningen så langt det er mulig sette mennesket bedre i stand til å leve i det fellesskapet som vedkommende i fengselsperioden er ekskludert fra. Det representerer en vanskelig balansegang fra samfunnets side der «kunnskapsbasert straffegjennomføring» må stå helt sentralt. Stikkordet er «balanse». Det må balanseres mellom enkeltmenneskets og fellesskapets interesser. Fengselsstraff er pålagt utelukkelse fra det større fellesskapet som en reaksjon overfor negativ og ikke-akseptabel adferd fra den innsatte overfor samfunnsfellesskapet. Samtidig som straffen skal rehabilitere til re-integrering i samfunnsfellesskapet, må fengselsstraff ikke fremstå som et attraktivt alternativ til et krevende liv utenfor murene. Der det sistnevnte er tilfellet, vil fengselsstraffen virke mot sin hensikt og gjøre samfunnsfellesskapet mer sårbart også for alvorlige krenkelser. Det er, som sagt, ikke lett å være menneske og skulle forstå både seg selv og andre. Mer enn noe annet er det forståelsen av sammenhengen mellom individ og samfunn – hva det vil si å leve som menneske blant mennesker – som er så utrolig krevende for enhver!

Bergen, august 2018

Innhold Innledning

Kunnskapsbasert straffegjennomføring i Norge................................

Av Kariane Gärtner Westrheim og Helene Marie Kjærgård Eide (redaktører)

Om boken ................................................................................................. Om kapitlene ............................................................................................. Antologiens målgrupper..............................................................................

Del 1

14 15 26

StRaFFegjennOmFøRing i nORge

Kapittel 1

Straffegjennomføring i Noreg – eit kort historisk oversyn ................

Av Torfinn Langelid og Inger Marie Fridhov

Samfunnsøkonomi og forbetring .................................................................. Tukthus og tvangsarbeidsanstaltar ............................................................. Frå avstraffing av kroppen til forbetring av sjela ............................................ Eit fengselssystem i krise – Strafanstaltskommissionen av 1841 ....................... Botsfengselspedagogikken ...................................................................... Kritikk av det nye fengselssystemet ............................................................ Nye tankar om samfunnsforsvar og forbetring ................................................ Arbeidsskole og ungdomsfengsel .............................................................. Aukande ungdomskriminalitet og krav om strengare reaksjonar ...................... Velferdsetatane tek ansvar ........................................................................... Nye tiltak i straffegjennomføringa .............................................................. Norgerhaven og innsette utan norsk statsborgarskap .................................... Verkar tiltaka? ............................................................................................ Fengselsreformkomiteen av 1956 .............................................................. Utvalsarbeid .......................................................................................... Oppfølging etter avslutta soning ................................................................... IKT – ei ny utfordring for kriminalomsorga ...................................................... Oppsummering .........................................................................................

29 30 32 32 33 34 35 35 36 37 38 41 41 42 43 44 45 46

innhOlD

Kapittel 2

Juridiske perspektiv på endringer i fengselspopulasjonen ...............

Av Linda Gröning

Innledning ................................................................................................ Kriminalpolitikk, strafferett og fengselspopulasjon .......................................... Fengselspopulasjonen i Norge...................................................................... Hvor mange som soner i fengsel – endringer over tid .................................... Hvem som soner i fengsel – endringer over tid ............................................. Endringer i ressurssituasjonen ...................................................................... Hva betyr endringene? Det juridiske perspektivet............................................ Fokus på grunnprinsipp for straffegjennomføringens innhold ......................... Straffegjennomføringens formål – strgfl. § 2 ................................................ Straffegjennomføringens innhold – strgjfl. § 3 .............................................. Sammenfattende analyse av situasjonen ........................................................ Avsluttende refleksjoner ..............................................................................

53 54 56 56 57 59 60 60 61 64 65 66

Kapittel 3

Velferdsstatlige tjenesters organisering i kriminalomsorgen og et nesten 50 år gammelt essay ............................................................

Av Mette Irmgard Snertingdal

Innledning ................................................................................................ Velferdsstatlig og kriminalpolitisk kontekst ..................................................... Et nesten 50 år gammelt essay...................................................................... Er import-/eksportmodellen innført i norske fengsler? ..................................... Målsettinger for seg selv – eller som middel? .................................................. Garanterer importmodellen for velferdsstatlige tjenesters autonomi? ................. Er betjentrollen i endring som følge av importering av velferdsstatlige tjenester? ..... Hva har skjedd med eksportdelen i Christies modell? ....................................... Oppsummering .........................................................................................

70 71 72 74 75 76 79 81 83

Kapittel 4

Kontaktbetjentrollen i straffegjennomføring i fengsel ......................

Av Siv Kathrin Hjellnes

Innledning ................................................................................................ Perspektiv og tilnærming ............................................................................ Empirisk undersøkelse ................................................................................ Utforming av og innhold i rollen i dag ............................................................ Begrunnelser for å mestre rollen som kontaktbetjent ....................................... Det som er vanskelig – og som ikke alle mestrer............................................... Arbeidets karakter – tilstedeværelse og ivaretakelse......................................... Faglig samtale, eller hverdagsprat, med beina plantet i avdelingshverdagen ........

87 88 90 90 93 95 96 98

innhOlD 9

Kunnskapens plass i betjentkulturen ............................................................. 99 Oppsummering ......................................................................................... 101

Del 2

FengSelSbetjentenS biDRag i innSatteS utDanning

Kapittel 5

Kunnskapsgrunnlaget i fengselsbetjentenes profesjonalitet ........... 107 Av Helene Marie Kjærgård Eide og Morten Kronstad

Innledning ................................................................................................ Betjentenes profesjonalitet og kompetanse .................................................... Teoretisk perspektiv .................................................................................... Praksisdimensjonen.................................................................................... Den tause utfordringen i utvikling av betjentenes profesjonskunnskap ............... Avsluttende refleksjoner ..............................................................................

107 110 110 112 116 121

Kapittel 6

Utdanning i fengsel .............................................................................. 123 Av Terje Manger, Ole Johan Eikeland og Arve Asbjørnsen

Ein rett som har effekt ................................................................................. Forskingsmetode ....................................................................................... Utdanningsbakgrunn .................................................................................. Lærevanskar .............................................................................................. Deltaking i utdanning ................................................................................. Motivasjon for utdanning............................................................................. Planar etter soning ..................................................................................... Diskusjon og implikasjonar for fengselsbetjentane .......................................... Lågt utdanningsnivå og behov for varierte tilbod .......................................... Lærevanskar, men vilje til å ta utdanning ..................................................... Ønske om endring og meistring av framtida ................................................ Samordna innsats for tida etter soninga ......................................................

124 126 127 128 130 131 133 135 135 137 138 139

Kapittel 7

Fengselsbetjentens rolle i oppfølging av utdannings- og opplæringstilbud til innsatte .................................... 144 Av Kariane Gärtner Westrheim og Helene Marie Kjærgård Eide

Innledning ................................................................................................ Hva sier forskningslitteraturen om betjentrollen? ............................................ Betjentenes involvering i innsattes utdanning ................................................. Betjentens rolleforståelse ............................................................................ Fengselsbetjenten som utdanningsaktør ....................................................... Utdanningens samfunnsmandat ...................................................................

144 145 147 148 150 152

innhOlD

Betjentenes møte med utdanningens samfunnsmandat ................................... 154 Avsluttende refleksjoner .............................................................................. 159

Del 3

aktuelle utFORDRingeR i StRaFFegjennOmFøRing

Kapittel 8

Kvinner i fengsel ................................................................................... 167 Av Lise Øen Jones

Den norske konteksten................................................................................ Et internasjonalt perspektiv på kvinnelige innsatte ........................................ Egne standarder for kvinnelige innsatte ......................................................... Ulike veier inn i kriminalitet?......................................................................... Kvinnelige innsatte og utdanning .................................................................. Er intensjonene om en kjønnsspesifikk kriminalomsorg realiserbare? .................

167 169 171 171 172 174

Kapittel 9

Ungdomsenheten Vest, Bjørgvin fengsel ........................................... 181 Av Bård Mellin-Olsen og Ida Hydle

Innledning ................................................................................................ Ungdomsenheten som kunnskapsbase og vårt arbeid ...................................... Barn og straff i et historisk perspektiv ......................................................... Straffegjennomføring i ungdomsenheten ved Bjørgvin fengsel .......................... Både systemsvikt og omsorgssvikt overfor barn i konflikt med loven ................... De innsattes barnevernshistorikk .................................................................. Atferdsbegrepet ......................................................................................... Ungdomsenheten som arena for atferdsendring........................................... Traumeperspektivet og traumebasert omsorg i straffegjennomføringen for mindreårige .............................................................................................. De ulike aktørenes involvering i straffegjennomføring og løslatelse .................... Familieråd ................................................................................................. Avsluttende refleksjoner: Traumebasert omsorg og familieråd – nytt kunnskapsgrunnlag for kriminalomsorgen .....................................................

181 182 183 185 186 189 191 192 194 196 198 201

Kapittel 10

Ivaretagelse og oppfølging av innsatte med psykiske lidelser ......... 206 Av Randi Rosenqvist

Psykisk sykdom, lidelse eller plager? ............................................................. Organisering av helsevesenet i fengsler. Samarbeid mellom kriminalomsorg og helsevesen ................................................................................................ Psykiske utfordringer under varetekt ............................................................. Psykoser i fengsel .......................................................................................

206 211 213 215

innhOlD 11

Om innleggelse i psykiatrisk sykehus ............................................................. Hva kriminalomsorgen kan gjøre for innsatte med psykiske lidelser .................... Psykoser ............................................................................................... Angsttilstander, rusavhengighet og misbruk av medikamenter ....................... Utfordringer i omgang med personer med personlighetsforstyrrelser .............. Psykopati .............................................................................................. Avslutning.................................................................................................

216 217 217 218 219 221 222

Kapittel 11

Utenlandske innsatte: høy utdanningsmotivasjon, men mange hinder ................................ 225 Av Kariane Gärtner Westrheim og Terje Manger

Hva menes med en utenlandsk innsatt? ......................................................... Utdanning en rettighet, også for utenlandske innsatte...................................... Ønsker og motivasjon for utdanning.............................................................. Mangelfull utdanningsbakgrunn som hinder for utdanning i fengsel................... Språklige hinder og mangelfull informasjon ................................................. Hinder for konsentrasjon om læring .............................................................. Tiltak og følger for kriminalomsorgen ............................................................ Nye innsattes kompetanse må kartlegges.................................................... De ansatte må få kjennskap til andre lands utdanninger ................................. De utenlandske innsattes klare ønsker om utdanning, også korte kurs, må imøtekommes ............................................................. Hinder for utdanning må reduseres ............................................................ Ventetiden må bli kortere ......................................................................... Informasjonen om utdanning må forbedres ................................................. Utenlandske innsattes lærevansker må undersøkes og kartlegges ................... Midlertidighetens tvetydighet ......................................................................

225 226 228 230 231 234 235 236 236 237 237 238 238 239 239

Kapittel 12

Radikalisering i fengsel ........................................................................ 244 Av David Hansen

Innledning ................................................................................................ Radikalisering i fengsel ................................................................................ Fengselsislam som motstandsidentitet ....................................................... Overfokusering på fengselsradikalisering kan føre til (ytterligere) radikalisering . Islam som en positiv faktor er undervurdert i fengsler .................................... Mangelen på imamer i norske fengsler er en potensiell fare for radikalisering ..... Avsluttende refleksjoner ..............................................................................

245 247 249 252 253 255 256

innhOlD

Kapittel 13

Tilstedeværende likeverd i møte med den innsatte ........................... 261 Av Marianne Frøystad Walderhaug

Fengselsbetjentens paradoks og dobbeltrolle ................................................. Filosofisk samtale – et rom for den selvstendige, åpne og utforskende tenkningen .. Tilstedeværende likeverd – det personlige møtet ............................................. Å bli sett og hørt som en selvstendig person ................................................... Styrende omsorg og personlige prosesser – noen utfordringer i hjelperrollen....... Profesjonalitet i mellommenneskelige relasjoner ............................................. Møtet med den unike innsatte i individuelle endringsprosesser .........................

262 264 266 267 271 274 275

Kapittel 14

Rus, roller og skjønn ............................................................................. 278 Av Ingrid Lundeberg og Kristian Mjåland

Narkotikaproblemet og straff ....................................................................... Kort om datagrunnlaget ........................................................................... Rusmiddelbruk i fengsel .............................................................................. Internasjonal forskning ............................................................................ Kunnskap om rusmiddelbruk i norske fengsler ............................................. Hvorfor bruker fanger rusmidler i fengsel?................................................... Narkotikaøkonomi i fengsel.......................................................................... Hvordan blir rusmidler tilgjengelige i fengsel?.............................................. Dealing og deling ................................................................................... Betjentenes roller og tillit ............................................................................. Rolleuklarhet og makt.............................................................................. Skjønn, respekt og rettferdighet ................................................................ Avslutning.................................................................................................

278 280 281 282 285 286 289 289 293 297 297 299 303

Kapittel 15

Balansekunst og lydighet. Etikk og forventet profesjonsmoral i kriminalomsorgens yrkesetiske retningslinjer .................................................................... 310 Av Terje Emil Fredwall

Kort om materialet og sentrale begreper ........................................................ Retningslinjenes avsender ........................................................................... Retningslinjenes interne og eksterne funksjon ................................................ Betjentenes profesjonsetikk som handlingsregulerende regler .......................... Betjentenes profesjonsetikk som juss ............................................................ Forventninger til betjentenes holdninger og evner .......................................... Forventninger til betjentenes lojalitet og lydighet ............................................ Forventninger til betjentenes forbildefunksjon ................................................ Balansekunst og lydighet – avsluttende refleksjon ...........................................

311 311 314 316 317 319 323 325 327

innhOlD 13

Kapittel 16

Fengselsbetjent i dag – og i morgen .................................................... 332 Av Kirsti Nymo

Innledning ................................................................................................ «Things mean nothing, relationships mean everything» ................................... En profesjonsutdanning for det 21. århundret ................................................. Uten begreper kan ingen begripe.................................................................. Profesjonalitet forutsetter bruk av skjønn ....................................................... Avsluttende refleksjon .................................................................................

332 333 334 336 338 339

Presentasjon av bidragsyterne ............................................................ 342

Stikkordregister .................................................................................... 350

Innledning

Kunnskapsbasert straffegjennomføring i Norge Av Kariane Gärtner Westrheim og Helene Marie Kjærgård Eide (redaktører)

Om boken Denne forskningsbaserte antologien beskriver ulike dimensjoner ved straffegjennomføring i Norge, og de utfordringer som knytter seg til å gjøre straffegjennomføring kunnskapsbasert. Begrepet kunnskapsbasert knytter i denne sammenhengen an til både vitenskapelige og politiske diskurser. Hva skjer i møtet mellom profesjonelle aktører med ulike kunnskapsgrunnlag? Hvilket kunnskapsgrunnlag kreves for å skape en profesjonell og helhetlig ivaretakelse av innsatte? Hvilke kunnskapsformer er aktuelle, og hvilken kunnskap må fengselsbetjentene ha for å kunne imøtekomme de utfordringer de står overfor – og bistå innsatte i deres straffegjennomføring og tilbakeføring til samfunnet? Kunnskap og ulike kunnskapsformer er nøkkelord i utdanningen av fengselsbetjenter i Norge. Hvilke kunnskapsformer er det viktig at aspiranter ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS har for å utøve arbeidsoppgavene sine på en kunnskapsbasert måte? I antologien vektlegges først og fremst det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for ulike profesjoners rolle og praksis i kriminalomsorgen. Tekstene har særlig fokus på fengselsbetjentrollen og hvordan den aktualiseres i møte med innsatte. I vitenskapelig sammenheng bruker man gjerne begrepet kunnskapsbasert evidens om hva som virker og ikke virker. I kunnskapsbasert straffegjennomføring er imidlertid også andre kunnskapsformer vesentlige. Et bredere syn på kunnskapsbasering rommer også erfaringsbasert kunnskap og kunnskap som oppstår i møte mellom mennesker. Et mål med antologien er å få frem den kompleksiteten kunnskapsbasert straffegjennomføring forutsetter og innebærer. Antologien forfekter derfor ikke et bestemt kunnskapssyn, men inviterer kapittelforfatterne til å legge sitt kunnskapssyn på tekstene.

kunnSkapSbaSeRt StRaFFegjennOmFøRing i nORge 15

Hverdagen i et fengsel er mangesidig og kompleks, og bringer med seg krevende utfordringer. Det stiller krav til rolleavklaring og utstrakt samarbeid mellom profesjonelle aktører fra ulike sektorer i samfunnet, som utdanning, helse, psykiatri og sosiale og juridiske tjenester. Spørsmål vi stiller oss er: Hvordan kan vi forstå fengselsbetjentrollen i relasjon til andre samfunnsaktører innen utdanning, helse, psykiatri, juss og velferd og i gråsonene mellom dem? Fengselsbetjenten følger den innsatte i de fleste av dagens gjøremål og aktiviteter, og har dermed en nøkkelrolle også i grenseoppgangen mellom de ulike aktørenes arbeid. Vi vet at innsattpopulasjonen endrer seg. Et spørsmål vi da kan stille, er: Hvilke implikasjoner får disse endringene for fengselsbetjentenes daglige arbeid i fengselet? Hvilken kunnskap har fengselsbetjentene om rus i fengsel, om barn og unge, kvinners situasjon i fengsel, radikalisering, og om innsatte med psykiatriske vansker og diagnoser? Har fengselsbetjenter kunnskap om utenlandske innsatte og deres særlige behov? I denne sammenhengen kan det også være relevant å stille spørsmål om fengselsbetjentene har en rolle som er knyttet opp mot de innsattes utdanning og opplæring i fengselet i videre forstand. Kapittelforfatterne i antologien er forskere og fagpersoner med forankring i fagdisipliner og arbeidsområder innenfor rettsvitenskap, kriminologi, historie, vitenskapsteori, utdanningsvitenskap og pedagogikk, filosofi, sosiologi, psykiatri og psykologi. Noen er empirisk forankret enten i egne eller andre forskeres empiri, mens andre er mer teoretisk reflekterende. Kapitlenes røde tråd er kunnskap om straffegjennomføring og fengselsbetjentenes utdanning og arbeid i fengsel. Antologien er bygget opp rundt tre tematiske hoveddeler: Del 1 Straffegjennomføring i Norge (kapittel 1–4), Del 2 Fengselsbetjentens bidrag i innsattes utdanning (kapittel 5–7) og Del 3 Aktuelle utfordringer i straffegjennomføring (kapittel 8–15). Sammen gir de tematiske delene et nyansert bilde av betjentrollen, og av de rammevilkår som ligger til grunn for en kunnskapsbasert straffegjennomføring i kriminalomsorgen i Norge. I det følgende presenteres korte sammendrag av bokens 16 kapitler.

Om kapitlene I forordet til antologien slår dr.jur. Hanne Sophie Greve fast at fengselsstraff er den alvorligste straffeformen vi har i Norge i dag. Den innebærer at noen mennesker isoleres fra samfunnsfellesskapet, men de støtes likevel ikke varig bort. De skal alle før eller senere tilbake til det større samfunnsfellesskapet, og når den tid kommer, må de være i stand til å møte det. For, skriver Greve, livet innenfor

innleDning

murene er jo også en del av livet. Innestenging er på den ene side en klar påminnelse om at livet i fellesskapet stiller krav som den enkelte ikke fritt kan se bort fra. På den annen side skal soningen så langt det er mulig, sette mennesket i stand til å leve i det fellesskapet som vedkommende i fengselsperioden er ekskludert fra. Den innsatte har selv ansvar for måten han eller hun lever sitt liv på, men ansatte i kriminalomsorgen skal støtte de innsatte i prosessen med å endre sitt eget liv. Dette, mener Greve, er en vanskelig balansegang fra samfunnets side, der kunnskapsbasert straffegjennomføring må stå helt sentralt. Fengselsvesenet i Norge har endret seg mye gjennom historien og med det situasjonen for de innsatte. I kapittel 1 tar Torfinn Langelid og Inger Marie Fridhov oss med gjennom denne utviklingen. Rundt 1850 hadde fengselsvesenet ansvar for alle oppgavene i fengselet. Denne organiseringen er i ettertid kalt selvforsyningsmodellen. I andre halvdel av 1900-tallet endret dette seg. Fra 1969 og utover overtok de ordinære velferdsetatene, som skole, bibliotek og helseetat, ansvaret for slike tjenester også inne i fengslene. Dette førte til store utfordringer for kriminalomsorgen når det gjaldt både oppgaveløsninger og samarbeidsformer. Målet var å få til andre og bedre rutiner for samarbeid, ved det enkelte fengselet, i regionene og på nasjonalt nivå (departement og direktorat). Fra «den store innesperringen», tukthus, fengsler og tvangsarbeidsanstalter, som Langelid og Fridhov beskriver, til dagens fengselssystem og importmodell, har det skjedd store omveltninger i kriminalomsorgen. Tross dette har ikke tankegangen og begrunnelsene for straff endret seg vesentlig. Linda Gröning beskriver i kapittel 2 hvilke juridiske endringer som har funnet sted i kriminalomsorgen, og hvilke utfordringer og endringer som aktualiserer seg innenfor dagens fengselspopulasjon. Kapittelet gir et juridisk perspektiv på fengselspopulasjonen i Norge, og hva endringer i den medfører for innsatte og ansatte i kriminalomsorgen. Gröning drøfter både kvantitative endringer i fengselspopulasjonen, med hensyn til hvor mange som soner i fengsel, og kvalitative endringer, med hensyn til hvem de innsatte er. Hun diskuterer kvantitative og kvalitative endringer opp mot de styrende hensyn for straffegjennomføringens innhold som går frem av bestemmelsene i straffegjennomføringsloven §§ 2 og 3. Disse bestemmelsene gir retningslinjer for hvordan fengselsstraffen skal gjennomføres. Kapittelet viser at det ikke har vært noen tydelig økning i antall innsatte i norske fengsler de siste ti årene. Derimot har det vært en tydelig minkende ressurstildeling, og en viss endring i hvem som soner fengselsstraff, med tanke på forekomsten av for eksempel psykiske lidelser og rusproblemer. Forfatteren diskuterer hvordan kombinasjonen av mindre ressurser og en mer krevende fengselspopulasjon reiser utfordringer for kriminalomsorgen. Et sentralt poeng

kunnSkapSbaSeRt StRaFFegjennOmFøRing i nORge 17

er at kriminalomsorgen har vanskelig for å innfri de forventninger og plikter som loven innebærer, innenfor eksisterende budsjettrammer. Kapittelet inneholder også refleksjoner om hvordan fengselsbetjenten skal forstå sin rolle og relasjon til andre samfunnsaktører i dette landskapet. Lovfestede rettigheter må respekteres og realiseres også i fengsel, det gjelder både innsattes soningsforhold og ansattes arbeidsforhold. Gröning peker på betydningen av at ressursene tilpasses behovene, og at vi tenker over hva behovene egentlig er, når det gjelder bruken av fengselsstraff. Her understreker forfatteren også vektleggingen av en kunnskapsbasert kriminalomsorg, og av kriminalomsorgen som en aktør i den kriminalpolitiske utviklingen. Et 50 år gammelt essay av Niels Christie (1970) er Mette Snertingdals utgangspunkt når hun i kapittel 3 beskriver velferdsstatlige tjenesters organisering i kriminalomsorgen, og konsekvenser av dem. Hun viser til to modeller som Christie presenterte forut for sin tid: selvforsyningsmodellen og import/eksportmodellen. Den første modellen forutsetter at hvert fengsel bygger ut og ansetter sitt eget personell, noe som ville medføre at profesjonene eller spesialistene ble direkte underlagt fengselsledelsen. Hovedutfordringen ved modellen ville være at dersom fengselets målsettinger kom i et motsetningsforhold til andre tjenesters målsettinger, ville de sistnevnte bli prioritert. Import/eksportmodellen kjennetegnes ved at fengslene henter inn eller importerer de velferdsstatlige tjenestene, mens organisering og ansettelsesforhold forblir på utsiden. En lærer ville da ha ansettelsesforholdet knyttet til en institusjon utenfor fengselet, noe som ville styrke profesjonenes autonomi internt i fengselet, og garantere for en faglig utvikling av profesjonene. Utfordringen ville eventuelt være at arbeidsoppgavene til fengselsbetjenten tappes for funksjoner, fordi andre profesjoner overtar dem. Snertingdal stiller spørsmål ved om import/eksportmodellen fullt ut er innført i kriminalomsorgen, og om den garanterer for velferdsstatlige tjenesters autonomi. Videre spør hun om betjentrollen har endret seg som følge av importeringen av tjenester, og hva som skjedde med eksportdelen i Christies modell, som Snertingdal mener kun i liten grad er realisert. Fengselsbetjenter har i dag få karrieremuligheter. Derfor, hevder Snertingdal, kan en videre profesjonalisering av betjentutdanningen også åpne for eksport av betjentenes kompetanse og erfaring, noe som kan muliggjøre nye utdannings- og karriereveier innen velferdsstatlige tjenester på utsiden av murene. Siv Kathrin Hjellnes drøfter i kapittel 4 forhold knyttet til kontaktbetjentrollen i straffegjennomføringen. Hun bygger på sin egen undersøkelse fra 2016 blant kontaktbetjenter i fire norske fengsler. Dagens kontaktbetjenter har antakelser om hva profesjonalitet er, og om kunnskap og ferdigheter som kommer til syne

innleDning

i praksis. Fengselsbetjenter har imidlertid begrenset mulighet til å vurdere egne handlingsvalg i forhold til kollegers yrkesutøvelse, og de synes å mangle faglig refleksjon og en faglig terminologi som kan danne basis for evaluering og endring av praksis. Ifølge Hjellnes utøves derfor yrkesrollen med en spesifikk, men uartikulert fengselsfaglig kunnskapsbase. Praktisk visdom gjør at betjentene vet hva som er viktig, og hva som må prioriteres i kritiske situasjoner. Ytterligere profesjonalisering avhenger imidlertid av at den enkelte utvikler evnen til å reflektere over hvilken kunnskap som danner grunnlag for det han eller hun gjør i yrkesutøvelsen. Slik refleksjon er viktig fordi den enkelte betjents refleksjon over egen kunnskap og handling også er en forutsetning for faglige samtaler med kolleger. En utfordring er at fengselsbetjenter ser ut til å mangle et reflekterende kollegialt fellesskap der de kan undersøke, utvikle og reetablere god praksis. Det sterke kollegiale fellesskapet som eksisterer mellom fengselsbetjenter, er et godt utgangspunkt, men når fellesskapet ikke makter å språkliggjøre kunnskapen som ligger til grunn for yrkesutøvelsen, står kontaktbetjentansvaret fortsatt frem som en faglig meningsfylt, men ensom spydspiss i den enkeltes arbeidsdag. I kapittel 5 om kunnskapsgrunnlaget for fengselsbetjentenes profesjonalitet drøfter Helene Marie Kjærgård Eide og Morten Kronstad hva som kjennetegner profesjoner og om fengselsbetjentyrket kan karakteriseres som en profesjon. Videre gir de en innføring i sentrale begrep, som praktisk kunnskap og taus kunnskap, ved å presentere sentrale skikkelser som Michael Polanyi, Harald Grimen, Harry Collins, samt Hubert L. Dreyfus og Stuart E. Dreyfus. Kapittelet gir innblikk i sentrale spørsmål og perspektiv på yrkeskunnskap hentet fra profesjonssosiologien og ekspertiseforskning. Mangfoldighet, dynamikk og kompleksitet er stikkord som kan være med på å karakterisere kunnskapen man finner blant og mellom yrkesutøvere i arbeidslivet. Forfatterene peker på at det ikke eksisterer én forståelse av profesjonell kunnskap, men snarere et landskap som er preget av pluralisme, med både sammenfallende og ulike forståelser. Perspektivene som blir presentert, er relevante for de fleste yrkesgrupper og vil derfor kunne gi perspektiv utover fengselsbetjentenes yrkespraksis. Hensikten med kapittelet er å bidra til at både aspiranter og fengselsbetjenter gjør seg kjent med analytiske perspektiv som kan være med på å skape bevissthet omkring læringsprosesser og kunnskapstilegning i egen og andres yrkespraksis. I en undersøkelse gjennomført blant alle innsatte med norsk statsborgerskap i norske fengsler i oktober 2015 stilte forskerne Terje Manger, Ole Johan Eikeland og Arve Asbjørnsen, som har skrevet kapittel 6, spørsmål om hvilken utdanningsbakgrunn de innsatte har, hvilke lærevansker de opplever at de har, i hvor stor grad de deltar i utdanning, hvilken motivasjon de har for å ta utdanning

kunnSkapSbaSeRt StRaFFegjennOmFøRing i nORge 19

i fengsel, og hvilke planer de har etter soning. Blant annet fant de at hver tiende innsatte under 25 år ikke hadde fullført noen form for utdanning eller opplæring, og 63 % i samme aldersgruppe hadde ikke fullført videregående opplæring. Fire av ti av alle innsatte svarte at de har vansker (i en eller annen grad) i lesing, mens én av to sa at de har slike vansker i skriving, og to av tre i regning. 28 % rapporterte at de har fått diagnostisert ADHD, og 26 % at de har fått diagnostisert dysleksi eller alvorlige lese- og skrivevansker. Nesten 60 % av de innsatte deltok ikke i utdanning. Jo lengre dom de har, dess større er sjansen for at de deltar i utdanning eller opplæring. Resultatene viser at de som deltar i utdanning, skårer høyt på både indre og ytre motivasjon for skolegang. Utdanning er noe som mange holder på med fordi det er interessant, det kan gi utsikter til yrke, lønn og et bedre liv etter soning, eller de identifiserer seg med verdiene bak utdanning. Etter avsluttet soning ønsker hver tredje innsatte å fortsette i yrke eller jobb, hver sjette vil fortsette med utdanning eller opplæring, hver tiende vil begynne på en utdanning, og i underkant av hver tredje vil skaffe seg en jobb. Det er en klar sammenheng mellom aktivitetene deres i fengselet og planer etter soning. For eksempel mangler 28 % av innsatte som ikke holdt på med hverken utdanning eller arbeid, planer for tiden etter soningen. Forfatterne drøfter hvilke følger funn i undersøkelsen har for fengselsbetjentenes arbeid. Blant annet understrekes det at de innsattes ønske om endring og mestring av fremtiden må føre til en sterkere samordnet innsats for tiden etter avsluttet soning. Det innebærer at både kriminalomsorgen og opplæringen innen kriminalomsorgen må samarbeider med NAV, kommune, fylke og helseforetak. Kariane Gärtner Westrheim og Helene Marie Kjærgård Eide stiller i kapittel 7 spørsmål om hvordan fengselsbetjenters rolle i oppfølging og tilrettelegging av utdannings- og opplæringstilbud for innsatte under straffegjennomføringen, best kan forstås. Innen kriminologien betraktes utdanning og opplæring som vesentlige element i innsattes endringsarbeid. Gjennom utdanning gis innsatte mulighet til å kvalifisere seg til yrkes- og samfunnsdeltakelse. I kapittelet ser forfatterne nærmere på fengselsbetjentenes arbeid i relasjon til innsattes utdanning under soningen. Intensjonen er ikke å plassere fengselsbetjenten i utdanningsfeltet, men å belyse hvordan fengselsbetjentrollen kan forstås som en vesentlig aktør i tilrettelegging og gjennomføring av innsattes utdanning og opplæring. I sin yrkesutøvelse står fengselsbetjentene i et krysspress mellom samfunnets, lovgivernes, kriminalomsorgens og de innsattes forventninger. Betjentenes selvposisjonering i møte med sprikende målsettinger og forventninger er derfor sentral i utøvelsen av betjentgjerningen. Dette er ikke en enkel oppgave, men desto viktigere er det at betjentene er bevisst sin posisjonering, for at de skal

innleDning

få et klarere forhold til rollen når de står foran innsatte og oppgaver som skal løses. Det er flere aktører enn lærere som i et utvidet perspektiv bidrar til de innsattes kunnskaps- og læringsprosesser i fengsel. I sine møter med innsatte står betjenten daglig i situasjoner som kan betraktes som pedagogiske, og som har stor betydning for den innsattes helhetlige utdanning, i vid forstand. Derfor må kriminalomsorgens oppgaver inngå i en bredere utdannings- og opplæringsforståelse av hva utdanning kan være i fengselet. Med en slik forståelse til grunn vil betjentene ha innflytelse på de innsattes forståelse av, motivasjon for og utbytte av utdanning og opplæring i fengselet, ikke minst gjennom formelle og uformelle situasjoner og samtaler med innsatte. Utfordringer knyttet til kvinner i fengsel synes å være et forsømt område, både innen kriminalomsorgen og innen forskning, noe Lise Øen Jones adresserer i kapittel 8. Ifølge Sivilombudsmannens rapport Kvinner i fengsel (2016) sitter det til enhver tid i overkant av 200 kvinner i norske fengsler. Kvinner utgjør dermed drøye 5,2 % av den norske fengselspopulasjonen. Mens antallet kvinner i Europa og ellers i verden øker, har antallet kvinnelige innsatte i Norge vært relativt stabilt. Likestillings- og diskrimineringsombudet har i en ny rapport undersøkt soningsforholdene for utsatte grupper av innsatte, og fant at kvinner og andre utsatte grupper kommer dårligere ut enn majoriteten av innsatte i Norge (Likestillings- og diskrimineringsombudet, 2017). Et relevant spørsmål er da hvorvidt kvinner i fengsel representerer kjønnsspesifikke utfordringer for kriminalomsorgen. Jones gir først i kapittelet en oversikt over relevante styringsdokument og analyserer dokumentenes fremstilling av tematikken kvinner i fengsel. Deretter drøfter hun, med utgangspunkt i en teoretisk modell etter Lindensjö og Lundgren (2000), hvordan kjønnsspesifikke utfordringer vedrørende kvinner i fengsel kan beskrives henholdsvis på formulerings- og realiseringsarenaen. Formuleringsarenaen handler om intensjoner og føringer, eller som her, hvordan tema behandles i offentlige dokument, mens realiseringsarenaen klargjør hvordan disse intensjonene blir implementert i praksis. Med utgangspunkt i en norsk kontekst, kombinert med funn fra internasjonal forskning og politiske styringsdokument, diskuterer og eksemplifiserer Jones de særlige kjønnsrelaterte utfordringene som knytter seg til kvinnelige innsatte. Bård Mellin-Olsen og Ida Hydle skriver i kapittel 9 at hverdagen med ungdommer mellom 15 og 18 år i fengsel stiller alle på vanskelige prøver med utfordrende valgmuligheter. Erfaringene fra Ungdomsenheten ved Bjørgvin fengsel (UE Vest) strekker seg over flere år. Ungdommene som forfatterne har blitt kjent med, formidler kunnskap av generell verdi for kriminalomsorgen. Ansatte ved UE Vest representerer fagområdene kriminologi, medisin og antropologi, og har

kunnSkapSbaSeRt StRaFFegjennOmFøRing i nORge 21

erfaringer fra traumeterapi, barnevern, voldsforebygging, konflikthåndtering og megling. Forfatterne har tilbrakt mye forskningstid i fengsler og kjenner til kriminalomsorgens rammer og utfordringer, sett fra både fengslene, regionen, Kriminalomsorgsdirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet – og fra innsattes og pårørendes perspektiv. I dette kapittelet beskrives de ulike aktørenes roller overfor ungdommene, og hvordan et samarbeid mellom kriminalomsorgen, barnevernet, friomsorgen, NAV og de pårørende kan bidra til at fengslede ungdommer aldri kommer tilbake – som innsatte. «Den viktigste egenskapen en fengselsansatt har i samhandling med innsatte er at han eller hun fremstår som genuint interessert og respekterer det mennesket man har med å gjøre.» Slik avslutter Randi Rosenqvist kapittel 10 om ivaretagelse og oppfølging av innsatte med psykiske helseutfordringer i fengsel, før hun setter opp sine anbefalinger til kriminalomsorgen. Hun tar utgangspunkt i Verdens Helseorganisasjons diagnoseliste ICD-10 for kliniske diagnoser (1996), som handler om både sykdommer og plager. Rosenqvist hevder at ICD-10s diagnoseliste er aktuell også for norske fengselsinnsatte, og den handler blant annet om rusrelaterte utfordringer, alvorlige sinnslidelser, personlighetsforstyrrelser og utviklingsforstyrrelser. Ifølge importmodellen er det den kommunen som fengselet ligger i, eller sykehuset fengselet eller innsatte sogner til, som skal gi helsehjelp til innsatte i fengsel. De innsatte har rett på samme helsetjenester som resten av befolkningen, og det er primært helsetjenesten som skal behandle innsattes psykiske lidelser. Det fremkommer at det er riktig å anta at så og si alle innsatte i fengsler har psykiske problemer, men det er et mindretall som har en alvorlig psykiatrisk sykdom. Helsevesenet kan støtte innsatte som sliter, men det finnes ikke behandling som virker mot mange av de psykiske problemene innsatte har. Da blir miljøet betjentene skaper i fengselet, og hvordan de møter de innsatte, vesentlig for hvilken livskvalitet de innsatte kan ha. En stor utfordring for kriminalomsorgen er å tilrettelegge for den store andelen utenlandske innsatte i norske fengsler. I juni 2017 hadde 34 % av alle innsatte i norske fengsler utenlandsk statsborgerskap, fordelt på 95 nasjonaliteter. I kapittel 11 tar Kariane Gärtner Westrheim og Terje Manger opp utfordringene som utenlandske innsatte møter med hensyn til utdanning og opplæring i fengselet. Både i den norske straffegjennomføringsloven og opplæringsloven er det slått fast at innsatte har lik rett til utdanning som folk ellers i Norge. I stortingsmelding nr. 27 (2004–2005) Om opplæringen innenfor kriminalomsorgen går det daværende Utdannings- og forskningsdepartementet (2005) inn for at retten til opplæring for utenlandske innsatte må sikres, slik at de blir bedre i stand til fortsatt utdanning eller arbeid i hjemlandet sitt. I stortingsmelding nr. 37 (2007–2008)

innleDning

Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn (kriminalomsorgsmeldingen) (Justis- og politidepartementet, 2008) understrekes det at retten til opplæring for alle er nedfelt i internasjonale konvensjoner og anbefalinger, og at de skal sikre at fengslene også gir utenlandske innsatte et opplæringstilbud de kan ha utbytte av. Mange utenlandske innsatte har høy utdanningsmotivasjon når det gjelder å delta i utdanningsrelaterte aktiviteter under soning. På tross av dette viser forskning at utenlandske innsatte støter på hinder av situasjonell, institusjonell eller disposisjonell (psykologisk eller personlig) art under soning, som gjør at de ikke deltar i opplæringen i kriminalomsorgen. For eksempel har noen utenlandske innsatte krigsrelaterte opplevelser og kan streve med fysiske og psykiske plager som gjør det vanskelig å konsentrere seg om læringsarbeid. Mangelfull utdanning, utilgjengelig informasjon, språkvansker eller konsentrasjon om læringsaktiviteter, kan derfor også representere hinder for utdanning under soning. Westrheim og Manger foreslår avslutningsvis tiltak som kan bidra til at utenlandske innsatte får tilgang til utdanning og opplæring i fengselet i tråd med sine ønsker og behov. Fengselsradikalisering har fått økt oppmerksomhet internasjonalt etter 11. september 2001. Det har blitt fremsatt påstander om at flere (muslimske) innsatte skal ha blitt radikalisert under soning, og at noen av dem skal ha gjennomført terrorhandlinger etter løslatelse. David Hansen hevder imidlertid i kapittel 12 at det er svakt empirisk grunnlag for å hevde at slik radikalisering har foregått i fengsler. Han belyser utfordringen med radikalisering i fengsler ved å betrakte innsatte som en særlig sårbar gruppe og fengselet som en særlig sårbar lokasjon i forhold til potensialet for radikalisering. Hansen setter videre fokus på muslimske innsatte og potensialet for islamistisk radikalisering i fengselet – i den hensikt å anskueliggjøre utfordringer som ligger i at økt grad av religiøsitet blant muslimer ofte (feilaktig) tolkes av fengselsmyndigheter som en form for radikalisering. Hansen understreker at det fortsatt er begrenset kunnskap om radikalisering i fengsel. Underkastelsen til islam som religion under soning betrakter han som en måte å håndtere soningen på, og som et forsøk på å skaffe seg et fellesskap og håndtere soningens lidelser, så vel som å forberede dem på livet etter soning. På samme måte som islam kan brukes som et argument for radikalisering av innsatte i fengsel, kan man tenke seg at islam kan spille en rolle i en deradikaliseringskontekst. Marianne Walderhaug drøfter i kapittel 13 hva som ligger i begrepet tilstedeværende likeverd i møte med innsatte. Begrepet er utviklet gjennom hennes erfaring med filosofiske samtaler med innsatte. I en filosofisk samtale møtes partene for å tenke selvstendig, åpent og utforskende rundt et tema, og man

kunnSkapSbaSeRt StRaFFegjennOmFøRing i nORge 23

henvender seg til den andre på en slik måte at han eller hun får komme til orde fra sitt ståsted og gjøre sine selvstendige refleksjoner. En filosofisk samtale handler om å komme i posisjon til refleksjon. Det er grunnleggende viktig i alt motivasjons- og endringsarbeid. Det dreier seg om å erfare det rommet der de som deltar i samtalen, kan tenke selvstendig, åpent og utforskende. Profesjonalitet i mellommenneskelige relasjoner handler om å skape dette rommet på en slik måte at den andre erfarer den åpenhet og respekt man prøver å uttrykke, også når man er forskjellige. Man tar med andre ord den andre på alvor som en menende, overveiende og selvstendig samtalepartner, uavhengig av faglig posisjon og plass i samfunnshierarkiet. Snarere enn å gjøre seg til en ekspert som skal styre den andre mot et bestemt mål, er det viktig å opptre som en likeverdig deltaker i en felles refleksjon over saken som legges på bordet. Fengselsbetjenten skal, som del av sin profesjonelle rolle, både motivere den innsatte til å endre seg og samtidig respektere den innsatte som en selvstendig aktør i sitt eget liv. Slik stilles fengselsbetjenten overfor et paradoks i sitt miljøarbeid og får en dobbeltrolle innenfor hjelperrollen ved at den innsatte skal møtes som en selvstendig og samtidig hjelpetrengende person. Slik dobbelthet forutsetter etisk bevissthet og kritisk refleksjon rundt balansen mellom det maktapparatet fengselsbetjenten representerer, og det unike mennesket (den innsatte) man møter. Walderhaug spør hvordan den enkelte innsatte kan ivaretas som en autonom aktør når kriminalomsorgen samtidig har endring og rehabilitering av den innsatte som mål. Narkotikaproblemet er en av de største utfordringene i norsk kriminalpolitikk, og den norske tilnærmingen til narkotikaproblemet er preget av en repressiv politikk. Selv om det finnes en rekke hjelpetilbud, har politikken vært å møte narkotikabruk med straff. Kristian Mjåland og Ingrid Rindal Lundeberg bidrar i kapittel 14 til økt kunnskap om rusmiddelbruk og omsetning av rusmidler i fengsler, hvordan dette påvirker sosiale relasjoner, status og tilpasningsstrategier, og hvilken betydning det har for betjentenes yrkesutøvelse i fengselshverdagen. Forfatterne diskuterer også hvilke muligheter og barrierer betjentene i norske fengsler møter når de både skal håndtere innsattes rusproblemer og samtidig utøve ulike kontroll- og hjelpetiltak, og de tillitsproblemene som oppstår når rollene og relasjonene blir uklare. Over hele den vestlige verden er det en overrepresentasjon av innsatte med problematisk rusmiddelbruk. Mange av dem bruker rusmidler under soningen. Tilstedeværelsen av rusmidler har endret og påvirket sosiale forhold i det senmoderne fengselet, og det preger betjentenes arbeidshverdag. En forståelse av rusmidlenes rolle i de straffedømtes hverdagsliv i og utenfor fengselet er dermed avgjørende for å gjøre et godt betjentarbeid. Like fullt finnes det lite kunnskap om hva som

innleDning

kjennetegner narkotikaøkonomien i fengsler, og hvilken betydning rusbruk har for innsattes soningsforhold og tilbakeføring. Et viktig bidrag med kapittelet er å gi en omfattende oversikt over internasjonal, nordisk og norsk forskning på rusmiddelbruk og narkotikaøkonomi i fengsler. Samtidig gir forfatterne innsikt i funn og analyser fra egen kvantitativ og kvalitativ forskning om rus, narkotikaøkonomi og rusrehabilitering i norske straffeanstalter. Det foreligger ikke en samlet gjennomgang og diskusjon av kunnskapen omkring disse temaene på norsk. Kapittelet kan derfor være til inspirasjon for fengselsbetjenter og andre som ønsker å lære mer om hva som kjennetegner rusmiddelbruk og narkotikaøkonomi i fengsler, og hvordan rusmiddelproblemet kan håndteres på mest mulig hensiktsfulle måter. Yrkesetiske retningslinjer for kriminalomsorgen ble første gang publisert i 2001 og deretter utgitt med nytt forord i 2005. I kapittel 15 gir Terje Fredwall en analyse av hvilke verdier og forventede holdninger som knyttes til fengselsbetjentrollen i disse retningslinjene. I analysen påpekes det at retningslinjene først og fremst fremstår som handlingsprimære, som et dokument bestående av detaljerte og på forhånd gitte regler for hva som er påbudt og forbudt. Reglene virker handlingsregulerende, og gjennom henvisning til konkrete normer gir de anvisning om hvordan betjentene skal opptre i konkrete situasjoner. Det artikuleres videre tydelige forventninger til at betjentene skal være lojale ansatte. De profesjonsmoralsk gode fengselsbetjentene posisjoneres på den måten som profesjonelle som er både lydige og lojale mot gitte autoriteter: De skal være lojale overfor kriminalomsorgens lovverk, mål og reglementer, og de skal være lydige overfor dem som har bestemt og utformet disse kodeksene. I analysen synliggjøres det videre at retningslinjene hovedsakelig er basert på formuleringer i lovverk, retningslinjer, tjenesteinstruks og internasjonale konvensjoner. Slik trekkes det tydelige forbindelseslinjer mellom juss og etikk, mellom det som oppfattes som juridisk adekvat opptreden, og god profesjonsmoral. I retningslinjene kommuniseres det også forventninger til betjentenes holdninger og evner: De skal fremstå med fasthet og årvåkenhet, være omsorgsfulle og støttende, respektere de fengsledes menneskeverd og integritet, og opptre som gode eksempler. Fengselsbetjentene posisjoneres her som personer som opptrer på en mer lovlydig og moralsk adekvat måte enn de som er fengselet, og det kommuniseres et kvalitativt skille mellom de to gruppene, mellom et lovlydig og forbilledlig oss (fengselsbetjentene) og et kriminelt dem (de som er fengslet). Kirsti Nymo runder i kapittel 16 av antologien med sitt tankevekkende kapittel «Fengselsbetjent i dag – og i morgen». Nymo beskriver det mangfold av krav som

kunnSkapSbaSeRt StRaFFegjennOmFøRing i nORge 25

i dag stilles til fengselsbetjenten i norske fengsler. Hun hevder at fengselsbetjenten er navet i straffegjennomføringen, men til utføringen av dette komplekse yrket knytter det seg mange utfordringer som til dels kan være svært sprikende og motsetningsfylte. En fengselsbetjent skal være medmenneske, men også kontrollør, vokter, men samtidig hjelper. Å skulle forene disse utfordringene er krevende og forutsetter at de personene som skal bekle rollen, har kunnskap og kompetanse, og tilstrekkelig bredde og dybde i sin tilnærming til de oppgavene som skal utføres i fengselshverdagen. En utfordring for fengselsbetjenter er manglende trening i å sette ord på eget kunnskapsgrunnlag når de skal arbeide ut fra omfattende krav: tenke kritisk, analysere, opptre selvstendig, være i stand til å delta i sin egen livslange læring, og samarbeide med ulike profesjoner, samtidig som de skal anvende forskningsbasert kunnskap i sin profesjonsutøvelse. Her viser imidlertid studier at betjentene kan fortelle hva de gjør, rent praktisk, men at de ikke relaterer arbeidsoppgavene sine til forskningsbasert kunnskap. Nymo taler derfor for en utvidelse av den nåværende toårige fengselsbetjentutdanningen til en bachelorutdanning, og mener det vil gi tydelige signaler om hvilke kvalifikasjoner som kreves for å utøve et så komplekst yrke som det å være fengselsbetjent er. Innsattpopulasjonen har endret seg, ifølge både Nymo og andre forfattere i antologien. Den er blitt mer mangfoldig og sammensatt, og speiler slik sett også samfunnet utenfor murene. Derfor må dagens fengselsbetjenter ha kunnskap og kompetanse som strekker seg utover dagen i dag. De må søke kunnskap som gir dem en faglig ballast til å møte morgendagens utfordringer i kriminalomsorgen, og de må kunne reflektere over sin egen praksis på grunnlag av blant annet forskning, som igjen gir mulighet for videreutvikling av kompetanse. Sammen viser kapitlene i antologien at kunnskapsbasert straffegjennomføring stiller krav til profesjonalitet på ulike nivå og i ulike sammenhenger, og til et bredt spekter av aktører. De ulike aktørenes profesjonalitet og kunnskap kommer til uttrykk først og fremst i møter med innsatte og i møter mellom dem. I disse møtene trekker fengselsbetjenter og andre på et komplekst og sammensatt kunnskapsgrunnlag, der disiplinfaglig vitenskapelig kunnskap inngår sammen med erfaringsbaserte, praktiske og tause kunnskapsformer. En vesentlig forutsetning for å opprettholde og videreutvikle en helhetlig kunnskapsbasert straffegjennomføring er da at ulike profesjonelle aktører evner å artikulere det kunnskapsgrunnlaget de baserer sin yrkesutøvelse på. Her viser bidragene i antologien at kunnskapskompleksiteten og artikuleringen av den også strekker seg ut over kriminalomsorgen og tilværelsen bak murene. Som Greve skriver, er livet i et fengsel også en del av livet.

innleDning

Antologiens målgrupper Antologien er særlig relevant for høgskolekandidater i straffegjennomføring, fengselsbetjenter og lærere ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS. Den er i tillegg aktuell for fagpersoner og studenter ved universiteter og høgskoler som er tilknyttet utdanningsprogram som tangerer kriminalomsorgsfeltet, studenter ved etter- og videreutdanningstilbud innen kriminalomsorgen, og lærere i videregående skole som har arbeidssted i fengsel.

Referanser Christie, N. (1970). Modeller for fengselsorganisasjonen. I R. Østensen I stedet for fengsel (s. 70–79). Oslo. Pax Forlag. Justis- og politidepartementet (2008). Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn (kriminalomsorgsmelding) (St.meld. nr. 37 (2007–2008)). Hentet fra https://www. regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-37-2007-2008-/id527624/ Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (2005). Yrkesetiske retningslinjer for kriminalomsorgen (2. utg.). Hentet fra http://www.kriminalomsorgen.no/getfile. php/225758.823.xyefvdrrru/yrkesetiske_retningslinjer05.pdf Likestillings- og diskrimineringsombudet (2017). Innsatt og utsatt. Rapport om soningsforholdene til utsatte grupper i fengsel. Hentet fra http://www.ldo.no/nyheiter-ogfag/brosjyrar-og-publikasjonar/rapporter/soningsrapport/ Lindensjö, B. & Lundgren, U.P. (2000). Utbildningsreformer och politisk styrning. Stockholm: HLS Förlag. Sivilombudsmannen (2016). Kvinner i fengsel. En temarapport om kvinners soningsforhold i Norge. Hentet fra https://www.sivilombudsmannen.no/aktuelt/torturforebygging/ temarapport-2016-kvinner-fengsel/ Statistisk sentralbyrå (2014). Tabell: 10530: Innsatte, etter type fengsling, alder og kjønn. Per 1. januar 2014. Utdannings- og forskningsdepartementet (2005). Om opplæringen innenfor kriminalomsorgen «Enda en vår» (St.meld. nr. 27 (2004–2005)). Hentet fra https://www.regjeringen.no/ no/dokumenter/stmeld-nr-27-2004-2005-/id407448/Verdens Helseorganisasjons diagnoseliste ICD-10 for kliniske diagnoser (1996). Hentet 26.06.2018 fra http://www.who. int/classifications/icd/en/

del 1

StraffegjennomfĂ¸ring i Norge

Kapittel 1

Straffegjennomføring i Noreg – eit kort historisk oversyn Av Torfinn Langelid og Inger Marie Fridhov

Tenkinga kring straff og straffegjennomføring har i Noreg vore svært stabil. Eit overordna perspektiv har heile tida vore samfunnsvernet på den eine sida og omsynet til lovbrytaren og forbetringa hans på den andre. Midla for å nå desse måla har endra seg med tida. Men styresmaktene si tru på sin rett og plikt til å straffa slik dei gjer, har ikkje forandra seg stort. Sidan midten av 1800-talet og fram til i dag viser offentlege dokument at styresmaktene særleg har hatt tru på to verkemiddel for å nå måla: arbeid og opplæring. Hovudvekta i framstillinga ligg på dei. I tillegg har vi sett at velferdsetatane har teke ansvar for å levere dei same tenestene til fangane som dei gjev ute i samfunnet. Samfunnsøkonomisk løner det seg å satse på god oppfølging etter avslutta soning, men det skjer i mindre grad. Til slutt viser vi til den digitale utviklinga i samfunnet og kva for utfordringar kriminalomsorga og straffegjennomføringa møter på dette feltet.

Samfunnsøkonomi og forbetring Innesperring i anstalt som straffemetode tok form ute i Europa på 1600-talet. Denne reaksjonen blei nytta mot lausgangarar, arbeidslause, tiggarar og dei som tok til seg av andre sin eigedom. Innesperringa hadde to grunnar: ei økonomisk og ei ideologisk. Den økonomiske grunngjevinga var knytt til at billeg arbeidskraft blei nytta i offentleg samanheng. Rusche og Kirchheimer (1939) har ei marxistisk tilnærming til innesperringa. Dei knyter utviklinga av fengselssystemet til endringar i arbeidsmarknaden. Fangen blei sett på som menneskeleg arbeidskraft. Innesperringshusa blei innførte for å hindre at dei uverdige heldt tilbake arbeidskrafta si. Den ideologiske grunngjevinga var, ifølgje Foucault (1973), å sjå på innesperringshuset som ein oppsedingsinstitusjon. Målet var å føre den umoralske tilbake på den smale veg. Det ønskelege var ei utvikling i retning av rehabilitering. Difor

Kapittel 1

var 1600–1700-talet kjenneteikna av at det blei utarbeidd opplegg som gjekk ut på å differensiere klientellet. Gamle, sjuke og hjelpelause skulle ha ei heilt anna behandling enn lausgangarar, arbeidsføre og brotsmenn. I praksis fekk dei omtrent den same behandlinga (Foucault, 1977; Fraser, 1976). Men det tok om lag hundre år før desse ideane nådde Noreg. Den tysk-britiske sosiologen Elias (1897–1990) har eit anna utgangspunkt og viser korleis fengsla har vore moderne i si tid, både gjennom arkitektur (Pentonville), indre organisering og tilrettelegging. Poenget for Elias er at avstanden mellom storsamfunnet og avvikargruppene, fangane, har minka over tid (Elias, 2000). Straffesystemet ute i Europa midt på 1700-talet var brutalt og hardt, sett med notida sine augo. Samstundes som bruk av fysiske straffemiddel minka, gjekk ein over til å nytte fengsel og tukthus som straffereaksjon. Meininga var at fangane skulle bøte for misgjerningane gjennom ei straff som svara til alvoret i brotsverket. Siktemålet var både å straffe og forbetre lovbrytarane, å skaffe arbeidskraft til det offentlege og å halde samfunnet fritt for omstreifarar og andre snyltarar (Andenæs, 1997).

Tukthus og tvangsarbeidsanstaltar Tukthuset i Amsterdam, grunnlagt så tidleg som i 1596, blei eit føredøme for andre europeiske land. Innhaldet i dette tukthuset, som for liknande tukthus seinare, var arbeid, religion, skule og disiplin (Sellin, 1944). Det var ein måte å bli kvitt plagsame og trugande element i bybiletet for kortare eller lengre tid. Og ein blei ikkje berre kvitt dei, men fekk også utnytte arbeidskrafta deira. Desse tankane frå Europa blei overførte til nordiske forhold med bygging av tukthusa på 1700-talet. Dei første tukthusa i Norden blei opna i København i 1605, i Stockholm i 1625 og i Trondheim omkring 1630 (Hauge, 1996; Schaanning 2007; Langelid, 2015). Her ser vi at den sosiale kontrollen er uttrykk for sosialt forsvar gjennom innesperring. Etter kvart blir det fleire kontrollsystem tilpassa ulike grupper: fengsel for dei kriminelle, tvangsarbeidsanstaltar for dei fattige, barneheimar og spesialskular for vanskelegstilte barn. Tukthusa i Noreg var kommunale og blei omtala som «milde stiftelser» og ikkje straffeanstaltar. Dei innsette blei kalla lemmer, ikkje fangar eller slavar. Tukthusa var oppsedingsanstaltar med streng tukt og orden, og lemmene fekk opplæring i eit handverk (Bugge, 1969). I realiteten kom tukthusa frå starten av, som i Europa elles, til å tene som institusjonar for ulike grupper menneske som samfunnet ønskte å få vekk.

Straffegjennomføring i noreg – eit Kort hiStoriSK overSyn 31

Innsetjing på tukthus for å få konfirmasjonsundervisning kom med ei forordning av 24. november 1764. Det er mange tragiske lagnader som møter oss når vi ser dei innsette på tukthusa. Ofte var det små evner og dårlege vilkår i heim og lokalsamfunn som gjorde at ein kom på tukthus. Høverstad (1918) fortel mellom anna om Hans Toresen frå Hitra som blei konfirmert på tukthuset, 28 år gamal: Har ringe og enfoldig Christendomskundskap, har lært sin Catechisme, men kan lidet fatte, læser maadeligt i Bog, har yderst ringe Evner, synes dog at have anvendt lidt Fliid, men har i sin Ungdom været aldeles forsømt, uden anden Brøde end for Ulærvillighed indsat som den førre til Underviisning og Confirmation i Tugthuset. (Høverstad, 1918, s. 231)

På det viset nytta staten religionen til å utøve sosial kontroll over dei lågare klassene i samfunnet. Institusjonalisering var ein måte å løyse dei ulike sosiale problema i samfunnet på. Ericsson (1974) og Seip (1984) omtalar tukthusa som oppsedande arbeidsanstaltar. Dei skulle løne seg økonomisk. Det var vanskeleg med eit så samansett klientell som ulydige barn og trassige tenestefolk, lausaktige kvinner og ugifte mødrer, arbeidsuviljuge lausgangarar og betlarar. Midre (1995) viser til at tukthusa fekk oppgåver utover det å vere forbetringsanstaltar. Tukthusa var også verkemiddel for politikken som styresmaktene førte på ei rekkje andre område. Mellom anna finst det mange døme på at folk blei dømde til arbeid i bergverka (Midre, 1995, s. 216, note 28). Det var dei ikkje-kriminelle som fylte tukthusa midt på 1700-talet. Tukthusa gjekk etter kvart over til å bli reine straffeanstaltar. Denne utviklinga kjem av to forhold som hadde samanheng med kvarandre. Fengselsstraffa avløyste meir og meir dei andre måtane å straffe på, som lemlesting og offentleg avretting. Tukthusa blei fritekne for å tene som anstaltar for andre grupper, som ulydige barn og trassige tenestefolk, lausaktige kvinner og ugifte mødrer, arbeidsuviljuge lausgangarar og betlarar. Fattiglova av 1845 skulle bryte sambandet mellom fattigvesenet og tukthusa definitivt (Hauge, 1974; Skeie, 1937). Hille (2013) peikar på at kvinnene i snitt fekk lengre dommar enn mennene. Dei lengste var opptil seks år. Hille meiner at det var eit uttrykk for at kvinnene blei sett på som meir moralsk forderva enn mennene. Undervisninga skulle tilføre dei «ofte meget ukultiverte væsener litt mer dannelse og civilisasjon» (Hille, 2013, s. 64). Kvinnene blei ikkje følgde opp etter at opphaldet var slutt. Dei kom fort tilbake til sitt gamle miljø og hamna difor på nytt på tukthuset. Når det gjeld dei mannlege tukthuslemmene, meiner Bugge (1969) at ein del av dei arbeidsdyktige og arbeidsviljuge fekk arbeid etter frigjevinga. Blomberg (2002,

Kapittel 1

2018) har teke for seg utviklinga av korleis samfunnet i perioden 1550–1850 har lagt til rette for disiplinering og kontroll av avvikarane i samfunnet: dei fattige, dei verdige og uverdige trengande og dei sinnssjuke. I tillegg til disiplinering og kontroll var forbetring og økonomisk forteneste viktig. Med fattiglova av 1845 blei innsetjing på tvangsarbeidsanstaltane nøye regulert. Kommunane hadde løyve til å opprette slike anstaltar, men var ikkje pålagde til å gjere det (Ulvund, 2005). Det var berre Bergen og Christiania som hadde tvangsarbeidsanstaltar med røter tilbake til før fattiglova av 1845 (Ulvund, 2002). Ifølgje Ulvund (2005) kunne følgjande grupper bli gjorde til tvangslemmer: omstreifande betlarar, arbeidsføre personar som bad om hjelp frå fattigvesenet, og personar som med lastefull vandel gjorde at barna deira måtte takast hand om av det offentlege. På 1900-talet blei dei lokale tvangsarbeidsanstaltane nedlagde, og tvangsarbeidet blei sentralisert i statlege anstaltar (Ulvund, 2005).

Frå avstraffing av kroppen til forbetring av sjela På slutten av 1700-talet kom det ein reaksjon mot den strafferettsfilosofien som hadde rådd grunnen tidlegare. Den fysiske avstraffinga med lemlesting og offentleg avretting blei sett på som brutal (Foucault, 1977, s. 9). Etter kvart blei det ein overgang frå fysisk avstraffing til tap av fridom ved bruk av fengsel (Hagerup, 1901). Den siste avrettinga i Noreg gjekk føre seg på på Haraset i Stange 22. februar 1876. Dødsstraffa for sivile brotsverk blei oppheva i 1902 (Sørnes, 2009). Norsk fengselssystem var inspirert av engelsk fengselsideologi og praksis. Målet var at fengselsopphaldet skulle føre til anger og bot. Det skulle skje gjennom isolasjon for å unngå uheldig påverknad frå medfangar. I tillegg måtte det vere eit fengselsregime som kunne verke forbetrande på fangane gjennom systematisk arbeidstrening og religiøs påverknad (Howard, 1777; Hauge, 1996; Skeie, 1937; Smith, 2003; Nilsson, 1999; West, 2011). For meir utfyllande kunnskap om utviklinga av europeisk og norsk fengselsvesen, har idehistorikar Espen Schaanning (2007) skrive ei omfattande bok: Menneskelaboratoriet Botsfengslets historie.

Eit fengselssystem i krise – Strafanstaltskommissionen av 1841 Omlegginga til fengsel i staden for dødsstraff, svimerking og lemlesting gjorde sitt til at fangetalet steig, både i tukthusa og slaveria, frå 480 i 1815 til 1840 fangar ved utgangen av 1840 (Sandvik, 1984). Det høge talet førte til nytenking i straffesystemet, og i 1837 blei det sett ned ein Strafanstaltskommission som la fram si innstilling i 1841.

Straffegjennomføring i noreg – eit Kort hiStoriSK overSyn 33

Forbetring, som ikkje var noko nytt, var eitt av måla for fleire reformer som kom midt på 1800-talet (fattiglova, sinnssjukelova og kriminallova, sjå Seip, 1997). Det var ei utbreidd oppfatning at gjennom isolasjon, anger og bot ville den straffedømde forbetra seg (Beretning om Beskaffenheden af Norges Strafanstalter og Fangepleie samt Betænkning og Indstilling om en Reform i begge, e.f., 1841, s. 332). Valet av fengsel stod mellom to system. I det eine, Auburnsystemet, arbeidde fangane saman om dagen utan noko slags form for kontakt. I fritida blei dei isolerte på cellene. Philadelphiasystemet som blei valt, etter det kjende fengselet Philadelphia i Pennsylvania, hadde fullstendig isolering både dag og natt. Kommisjonen meinte at ein ville kunne redusere kriminaliteten i samfunnet ved å innføre dette fengselssystemet (Beretning om Beskaffenheden af Norges Strafanstalter og Fangepleie samt Betænkning og Indstilling om en Reform i begge, e.f., 1841, s. 484). Kommisjonen hadde store voner til Philadelphiamodellen. Berestolpane i han var tilvenning til arbeid og orden saman med religiøs og moralsk oppseding og undervisning. Over det heile låg disiplinen. Dette er det første moderne forsøket på å bruke pedagogikken som eit instrument til å forbetre fangane. Botsfengslet gjev uttrykk for ideen om ikkje berre å forbetre, men og å forandre lovbrytaren. Fangen skulle ikkje berre utdannast, han skulle også behandlast. Brotsmannen fekk stadig nye statusar, først uutdanna, seinare sjuk (Christie, 1966). Botsfengslet i Oslo representerer overgangen frå avstraffing av kroppen til forbetring av sjela. Stortinget gjekk inn for eit fengsel med plass til 238 fangar. Det panoptiske prinsippet (Bentham, 1791) blei valt. Det vil seia at Botsfengslet fekk ei arkitektonisk utforming der overvakaren kunne sjå fangane, men ikkje omvendt. Ifølgje Vibe (1994) er ei slik utforming av fengsla representativt for det protestantiske kulturområdet Nord-Europa og Nord-Amerika (Fridhov & Grøning, 2018; Nilsson, 1999). Fram til 1868 blei det bygd 56 distriktsfengsel i Noreg der også cellesystemet var det berande. Fleire av desse fengsla, som fengsla i Arendal, Eidsberg, Hamar, Horten, Gjøvik og Larvik, er framleis i bruk. Av dei tre nordiske landa var det Noreg som heldt fast på Philadelphiamodellen fullt ut.

Botsfengselspedagogikken Undervisninga var eit viktig verkemiddel i den moralske og religiøse påverknaden. Etter reglementet skulle fangane dagleg få undervisning i lesing, religion og bibelhistorie (Fængselsstyrelsen, 1921). Ein gjennomgang av det som skjer på

Kapittel 1

undervisningssektoren i fengsla, viser vi at endringane i fengselsundervisninga kjem nokolunde i takt med utviklinga i den norske skulen (Langelid, 1982). Utvandringa til USA fekk konsekvensar for undervisningsopplegget. Dei som var interesserte i å emigrere, skulle ikkje stå språkleg på heilt bar bakke i eit framandt land. Fangane ved både Botsfengslet og Akershus Strafanstalt fekk i 1880-åra ein time undervisning i engelsk i veka (Petersen, 1894; JustitsDepartementet, 1884). Undervisningsopplegget ved anstaltane tok også omsyn til dei fangane som ikkje hadde norsk som morsmål. Fengsla, særleg Botsfengslet og Trondhjem Strafanstalt, hadde som regel kvart år ein del lappisk- og finsktalande fangar. Dei fekk undervisning på sitt eige språk av ein lærar som var spesielt tilsett for dette (Fængselsvæsenet, E.f.-o., 1889). Det kan sjå ut som om skulen i fengselet tok meir omsyn til språket til minoritetane enn skulen ute i samfunnet.

Kritikk av det nye fengselssystemet Den første direktøren ved Botsfengslet, Paul M. Norum, var i utgangspunktet tilhengar av ei streng handheving av reglementet. Men allereie i 1860 var han (Norum, 1860) og Botsfengselsinspeksjonen einige om at den strenge linja som ein følgde i byrjinga, måtte mjukast opp. Det blei difor lov til å endre litt på reglementet (Lunde, 1979; Beretning om Bodsfængslets Virksomhed i Aaret, 1857). Norum var redd for at isolasjonen kunne føre til sinnsforvirring og sjølvmord (Norum, 1860, s. 114). For å førebyggja dette blei det ei hovudsak for direktør Richard Petersen, som var direktør frå 1858 til 1892, å innføre eit klassereglement som skulle vere med på å lette trykket og gje von om betre forhold. I praksis sette han dette ut i livet i 1869, og i 1888 fekk det sin formelle sanksjon av Justisdepartementet, og det blei også innført i fellesanstaltane. Klassereglementet slo fast at fangane skulle delast opp i fem klasser. Dess høgare ein rykte opp i klassene, dess fleire privilegium fekk ein. Privilegia kunne vere auke i arbeidspengar, frå 6 til 12 øre pr. arbeidsdag, meir skråtobakk, griffel, lesebøker og skrivebøker, brevveksling og besøk (Johansen, 2001). Nokolunde tilsvarande reglement blei nytta i danske og svenske fengsel (Nilsson 1999; Smith 2003). Bot og betring-tankegangen lukkast i liten grad. Fengselet blei i staden «eit laboratorium» for å granske sjela til fangane, slik Schaanning (2007) uttrykkjer det. Han karakteriserer fangen som «vitensobjekt», der direktøren, presten og lækjaren arbeidde som eit lag som samla inn denne informasjonen. Schaanning meiner at denne kunnskapsinnhentinga hadde stor påverknad på kriminologien, kriminalpolitikken, straffegjennomføringa og domsutøvinga.

Straffegjennomføring i noreg – eit Kort hiStoriSK overSyn 35

Det kom kritikk mot systemet i andre land også, mellom anna England. Den franske regjeringa avskaffa cellesystemet i 1853, berre ni år etter at det blei innført. I Danmark var det sterk kritikk av isolasjonsprinsippet (Smith, 2003). Men i Noreg blei cellesystemet også innført i distriktsfengsla.

Nye tankar om samfunnsforsvar og forbetring På slutten av 1800-talet skjedde det ei nyorientering i Noreg i synet på straff, kriminalitet og lovbrytarar. Hauge (1996) omtalar tida frå slutten av 1800-talet til inn i 1970-åra som den positivistiske, individualpreventive perioden innanfor kriminologi og kriminalpolitikk. I den første fasen blei straffa grunngjeven med at samfunnet hadde behov for å forsvara seg mot lovbrytaren. Det var straff som sosialt forsvar. I den andre fasen la ein hovudvekta på at straffa skulle føre lovbrytaren tilbake til samfunnet. Frå 1880-åra kan vi finne dei første eksempla på at individualpreventive synspunkt får gjennomslag i strafferetten i Europa. Førearbeidet til og lov om opdragende behandling for unge lovovertredere frå 1928 hadde sitt tydelege utgangspunkt i behandlingstankegangen (Stortinget, 1928a). Ideane om forbetring fekk her ny vind i segla.

Arbeidsskole og ungdomsfengsel I mars 1951 kom Justisdepartementet med framlegget «Om endringer i lov av 1. juni 1928 om oppdragende behandling av unge lovbrytere». Departementet sa at Arbeidsskolen var uttrykk for at samfunnet behandla ungdomskriminaliteten på ein ny måte (Stortinget, 1951, s. 1–2). Tankegodset bak Arbeidsskolen kom i hovudsak frå England gjennom det såkalla Borstalsystemet. Det var eit straffesystem med relativt tidsubestemt straff, oppkalla etter det første engelske ungdomsfengselet i Borstal i Kent. Det fekk sin lovheimel i 1908. Det som skil denne lova frå den norske lov om opdragende behandling for unge lovovertredere frå 1928, er vektlegginga på opplæring. Den strafferettslege sida kom i bakgrunnen, og skulle helst ikkje nemnast. Forbetringa av individet skulle skje med særleg vekt på yrkesopplæring og oppbygging av fastare karaktereigenskapar (Stortinget, 1951). Det var ungdom i alderen 18–23 år som kunne dømast til Arbeidsskolen. Av økonomiske grunnar fekk ein ikkje løyving til skulen før i 1939. Krigen kom, og midlar til ein ny ungdomsanstalt drog ut. Ikkje før i 1949 blei det gjort vedtak om at det skulle setjast i gang ein arbeidsskule med 60 gutar på Berg i Vestfold (Fengselsstyret, 1954). Berg arbeidsskole blei opna i 1951, og tok imot den første eleven året etter (Bødal, 1962).

Kapittel 1

Det kan sjå ut som om behandlinga – «opdragende», ikkje medisinsk – fekk den verknaden at kontrollen over ungdomane blei sterkare. Christie (1962) meiner det er mange motstridande mål innanfor det kriminalpolitiske området. Fengselet skal ta seg av behovet for både hemn, avskrekking, tryggleik og behandling. Han hevdar at behandlingstankegangen innanfor det strafferettslege systemet i røynda er eit påskot for auka maktbruk. Bødal fann at tilbakefallsprosenten ved Arbeidsskolen (1962) og Ungdomsfengslet (Bødal, 1973, s. 328) var høge – 69 og 89 %. Arbeidsskolen blei omdøypt til Ungdomsfengslet i 1963. Det blei definert som straff, men behandlinga gav ikkje betre resultat av den grunn. Det var fleire grunnar til dei dårlege resultata. Elevane eller fangane hadde ofte hatt svært dårlege oppvekstvilkår å stri med. Korkje Arbeidsskolen eller Ungdomsfengslet fekk tilført ressursar for å møte behova til dei unge. Fengselsbetjentane måtte ta på seg ulike oppgåver, både fangebehandlinga og tryggleiken.

Aukande ungdomskriminalitet og krav om strengare reaksjonar Dei første etterkrigsåra fram til 1954 viste kriminalstatistikken nedgang i straffbare forhold (Statistisk sentralbyrå, 1978). Men med utgangspunkt i stadig aukande velstand blei det frå 1956 og framover ein auke i kriminaliteten, særleg vinning, mellom dei unge i aldersgruppa 14–20 år. Spørsmålet var korleis ein skulle reagere på at stadig fleire unge gjorde kriminelle handlingar. Svaret kom i den nye lova om strafferettslege åtgjerder mot unge lovbrytarar, som tok til å gjelde frå 1. februar 1966 (Fengselsstyret, 1973). Samanlikna med Arbeidsskolen var minstetida for ungdomsfengselet kortare, og det blei gjeve frådrag for varetekt. Men medan Arbeidsskolen la stor vekt på å gje elevane yrkesopplæring, godtok ungdomsfengselet arbeidstrening og elementær innføring i ei arbeidsgrein som mål godt nok (Bødal, 1969). Dom til ungdomsfengsel blei frå 1966 nytta i stort omfang, men frå 1969 gjekk talet på dommar til ungdomsfengsel ned år for år (Statistisk sentralbyrå, 1978). Nedgangen kan ha samanheng med at det så tidleg som i 1967 kom fram at tiltaka ikkje gav dei resultata ein hadde vona og trudd. Fengselet blei utsett for hard kritikk. Av eit oppslag i Arbeiderbladet 19.8.1967 går det fram at det var mangel både på kvalifisert behandlingspersonell og arbeid til dei innsette. At straffa var tidsubestemt, altså at dei unge ikkje visste når dei skulle sleppe ut, gjorde opplegget endå vanskelegare. I 1975 kom regjeringa med framlegg om å avvikle ungdomsarrest og ungdomsfengsel. Det blei samrøystes vedteke (Stortinget, 1974), i pakt med internasjonale straumdrag. Erfaringane med bruk

Straffegjennomføring i noreg – eit Kort hiStoriSK overSyn 37

av ungdomsfengsel i Danmark og Sverige var også dårlege (Natvik, 2008). I Danmark blei ungdomsfengselet lagt ned i 1973 og i Sverige i 1979. På slutten av 1800-talet kom det ei rekkje nye lover: lausgangarlova, verjerådslova og lova om «opdragende behandling for unge lovovertredere». Dei medverka alle til å fjerne avvikande personar eller grupper frå det normale samfunnsbiletet. Dahl (1978) karakteriserer til dømes verjerådslova meir som samfunnsvern enn som barnevern. Samfunnsvernet er også tydeleg til stades bak opprettinga av Opstad tvangsarbeidshus på Jæren i 1915 (Olsen, 2011). Dei avvikande skulle gjerast normale gjennom tilbod og aktivitetar i institusjonar. Hauge (1996) ser på desse lovene som ein del av utviklinga i velferdsstaten. Nye yrkesgrupper og profesjonalisering av arbeidet er ein del av denne utviklinga. Dei innsette skal få støtte til å forandre livet sitt.

Velferdsetatane tek ansvar Denne støtta såg Justisdepartementet at dei ikkje kunne gje åleine. Difor argumenterte departementet for at eksterne etatar skulle ta seg av alle velferdsoppgåvene i fengsel (Halvorsen, 1967). Drivkrafta for å få det ordinære skuleverket til å ta seg av undervisningsopplegget ved Ungdomsfengslet, var direktøren Kåre Bødal. Han hadde i årevis argumentert for kvalifisert pedagogisk personale ved fengselet for å gje ungdom med mangelfull utdanning skikkeleg undervisning på same nivå som i skulen ute i samfunnet. Bødal la grunnlaget for at innsette i norske fengsel fekk dei opplæringstilboda dei etter lova skulle ha (Langelid, 2015, s. 123–128). Kriminologen Nils Christie samla tankane om at servicetilboda i det frie samfunnet skulle inn i fengsla, og lanserte i 1969 importmodellen (Christie, 1970). Modellen blei presentert som ein kontrast til sjølvforsyningsmodellen (sjå kapittel 3 her i boka). Ved å leggje ansvaret for alle dei funksjonane som ikkje har med det fengselsmessige å gjere utanfor fengselet, er denne modellen i tillegg til å auke kvaliteten på tenestene, med på å gje meir innsyn i fengsla. Importmodellen la grunnlaget for å knyte skule, helseteneste, bibliotekteneste og andre tenester til det ordinære offentlege tilbodet, slik det går fram av stortingsmeldinga Om kriminalomsorgen (Justis- og politidepartementet, 1998). Seinare blir importmodellen omtala som forvaltningssamarbeid, jf. straffegjennomføringslova, St.meld. nr. 37 (2007–2008) og Rundskriv G-1/2008. I 1978 la justisminister Inger Louise Valle (minister 1973–1979) fram den omstridde stortingsmeldinga Om kriminalpolitikken (Justisdepartementet, 1978). Kriminalmeldinga, som ho blei kalla, hadde tre hovudmål for kriminalpolitikken.

Kapittel 1

Det eine var å førebyggje og avgrense kriminalitet. Det andre var å utvikle eit straffesystem som verka meir humant enn det som var tilfellet. Det tredje var å redusere bruken av fengsel. Valle meinte det var ein meir fornuftig bruk av ressursar å minske bruken av fengselsstraff og i større grad nytte kriminalomsorg i fridom, til dømes gjennom samfunnsteneste. Etter hennar meining hadde samfunnet ansvar for at alle, også innsette, skulle få del i velferdsgoda. Dette kravde at dei ulike velferdstenestene måtte samarbeide mykje tettare enn før, og justisminister Valle la mykje energi i det. Få offentlege meldingar har fått så stor praktisk verknad for straffegjennomføringa i Noreg som Kriminalmeldinga.

Nye tiltak i straffegjennomføringa På 1980-talet auka behovet for nye fengselsplassar. Det førte til at tidlegare forbetringsskular blei tekne i bruk som opne fengsel. Målet var å få til ei betre tilbakeføring og at fengselspersonalet skulle koma meir med i dette arbeidet. Vona var at lovbrytarane skulle setjast i stand til å klare seg sjølve etter frigjevinga. Oppskrifta var som tidlegare skule og arbeidstrening med ymse spesialpedagogiske tilnærmingar. Ein tok i bruk Ulvsnesøy, Bastøy, Hassel og Leira til open soning. Justisminister Mona Røkke frå Høgre (minister 1981–1985), gjorde mykje for å få etablert fleire opne fengsel. Eit av desse opne fengsla, Sandefjord fengsel, var for kvinner. Kvinnelege innsette utgjer i dag som tidlegare ei lita gruppe, ca. 6 % av fangebefolkninga i Noreg (Kriminalomsorgen, 2017). Det har vore sett ned mange komitear og laga mange utgreiingar om soningstilhøva deira. Allereie i mars 1989 leverte eit utval ein omfattande rapport (Justisdepartementet, 1989). Sjølv om retten til utdanning var nedfelt i 1969, blei det på ny poengtert at kvinnelege fangar har dei same rettane. Utvalet meinte prinsipielt at menn og kvinner skulle ha same tilbod, både kvantitativt og kvalitativt. Kriminalomsorga understrekar i den nye strategien for 2017–2020 at kvinnelege domfelte og varetektsinnsette har dei same rettane som menn, og skal også få dei same tilboda som menn (Kriminalomsorgen, 2017). Men det var ikkje berre opne fengsel som blei etablert. På 1990-talet opna tre nye lukka fengsel, i Bergen, i Skien og på Ringerike. Alle tre fengsla hadde eit felles arkitektonisk utgangspunkt. Arkitektane tok i større grad enn før naturen i bruk også innanfor murane. Det var ei vektlegging av estetikk, kunst og natur som var heilt ny. Den nye institusjonsarkitekturen skulle fremje trivsel og helse både for dei innsette og dei tilsette. Samstundes er den statiske tryggleiken meir enn før teken vare på gjennom elektroniske løysingar i systemet. Den

Straffegjennomføring i noreg – eit Kort hiStoriSK overSyn 39

pedagogiske tenkinga ved bruk av progresjon frå avdeling til avdeling er i tråd med bruken av klassesystemet frå 1860-åra, og kan her sjåast direkte i dei arkitektoniske løysingane. Fengsla blei bygde med frittliggande avdelingar med bustadeining, arbeidslokale og skulerom (Fridhov, 2012; Fridhov & Grøning, 2018). I 2001 blei ei rekkje hybelhus som friomsorga hadde ansvaret for, omgjorde til «overgangsboliger» (§ 10c i straffegjennomføringslova). Her kan dei innsette sone siste delen av straffa, opptil eitt år, samstundes som dei er i arbeid eller går på skule. Det er i dag sju slike overgangsbustader som kriminalomsorga har ansvaret for. I Noreg er det eit mål at barn mellom 15 og 18 ikkje skal sitje i fengsel (Justisog politidepartementet, 2008, s. 153; Justis-og beredskapsdepartementet, 2015, s. 59). Andre reaksjonsformer enn fengsel skal nyttast så langt det er mogeleg. Trass i dette og trass i åtvaringane frå Bødal og fleire andre blei det likevel etablert ei eiga ungdomseining med fire plassar i Bergen i 2009. Ei tilsvarande avdeling blei oppretta på Eidsvoll i 2016 (Justis- og beredskapsdepartementet, 2017, s. 88). Både fagforeiningar og forskarar retta kvass kritikk mot desse etableringane. Dåverande leiar i Norsk fengsels- og friomsorgsforbund (NFF), Geir Bjørkli, sa at forbundet og fengselstilsette hadde eit klart standpunkt om at 15- og 16-åringar ikkje hadde noko i fengsel å gjere (Dagbladet, 14.1.2009). Thomas Mathiesen var sterkt imot framlegget om dei nye barnefengsla, og gjekk i staden inn for mindre fengselsaktige tiltak, som konfliktråd, ungdomskontraktar og fosterheimar (Dagbladet, 11.2.2009). Ifølgje Hydle og Stang (2016) og Hydle (2014, 2015) oppfyller ungdomseininga i Bergen i hovudsak dei grunnleggjande krava i Barnekonvensjonen. Unntaket er avgrensingane i kontakt med familie på grunn av lang reiseveg, og problem med isolasjon når det er få innsette. Dei konkluderer med at ungdomseininga og tverretatleg team bør bli eit permanent tiltak og leggje vekt på vidare- og etterutdanning for personalet. Forvaring, som kom i 2001, tidlegare omtala som sikring, har vore ei utfordring for kriminalomsorga, både fordi straffa er tidsubestemt, og fordi kriminalomsorga ikkje har nok fagfolk til å ta seg av sjuke folk. Farlege, tilreknelege lovbrytarar kan dømmast til forvaring når ei ordinær, tidsavgrensa fengselsstraff ikkje blir rekna som tilstrekkeleg til å ivareta samfunnsvernet. Noreg har fått refs frå Sivilombodsmannen (Sivilombodsmannen, 2016, 2017a). Johnsen (2006 og 2011) rettar søkelyset mot særreaksjonen forvaring i fleire artiklar. Ila, Bredtveit og ei avdeling ved Trondheim fengsel tek imot forvaringsdømde. Pr. 15. august 2017 sat 102 domfelte på forvaringsdommar i norske fengsel (http:// www.kriminalomsorgen.no/forvaring.237879.no.html).

Kapittel 1

Prøveordninga Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) blei teken i bruk frå 1. januar 2006. Friomsorgskontora er sentrale i gjennomføringa. Modellen er henta frå Drug Court i Irland, Skottland og USA. ND er eit rehabiliteringsprogram for rusmisbrukarar. I staden for dom utan vilkår kan vedkomande dømast til å følgje eit rehabiliteringsprogram for å få vilkårsdom. Oslo og Bergen blei valde ut til å vere med i prøveordninga. Gjennomføringa av ND krev ein felles innsats og eit forpliktande samarbeid mellom ulike sektorar og forvaltningsnivå (Justis- og politidepartementet, 2006). Ordninga fekk ei positiv omtale av forskingsinstituttet Sirius (Falck, 2014). Regjeringa har no gått inn for å gjere ND permanent og landsdekkjande (Justis- og beredskapsdepartementet, 2017, s. 93). I Noreg har det sidan 2008 vore mogeleg med straffegjennomføring med elektronisk kontroll (EK). Denne soningsforma har friomsorgskontora ansvar for. Domfelte må søkje om å få fotlenke. Dei som kan få det, er domfelte som har opptil fire månaders fengselsstraff, eller som har fire månader att til venta prøvefrigjeving. Målet med EK er å hindre soningskø, auke kvaliteten på straffegjennomføringa og gje lågare tilbakefall. Rokkan (2012) evaluerte prøveprosjektet. Av 1700 domfelte som gjennomførte straff med elektronisk kontroll i staden for fengsel, var det berre 5 % som braut vilkåra og måtte i fengsel. Målingar av tilbakefall to år etter avslutta straffegjennomføring med EK viser eit tilbakefall på rundt 10 % (Rasmussen et al., 2016). I dag kan alle domfelte etter søknad, uansett kvar dei bur i landet, få sone med EK dersom dei oppfyller vilkåra. Samfunnsstraff, som friomsorgskontora også er ansvarlege for, er det mest nytta alternativet til fengselsstraff. Om lag 2500 personar i året får denne forma for straff. Lengda varierer frå 70 til maksimum 420 timar. Størstedelen av samfunnsstraffa er samfunnsnyttig arbeid. Friviljuge organisasjonar, sosiale institusjonar, kyrkjer, skular og barnehagar tek straffedømde i arbeid. Samfunnsstraffa avløyste i 2002 samfunnsteneste som blei innført som ei prøveordning på 1980talet og lovfesta i 1991 (Wegner, 2015). Ungdomsstraff som blir administrert av konfliktråda, er eit alternativ til fengsel utan vilkår for barn og unge. Opphald i fengsel blir då erstatta med eit liv i fridom med sterk sosial kontroll. Det blir halde stormøte mellom lovbrytar, offer og andre berørte partar for å finne ei løysing. Stormøtet avgjer kor tett den unge lovbrytaren skal følgjast opp, og kva som vil bli kravt av vedkomande. Det skal hindre tilbakefall og hjelpe unge lovbrytarar til å finne sin plass i samfunnet. Lovbrytaren må vere under 18 år når den kriminelle handlinga skjer (Wegner, 2015). Dullum og Giertsen (2017) stiller fleire spørsmål i samband med ungdomsstraffa, både når det gjeld rettstryggleiken, og om integriteten til gjerningspersonen blir ivareteken.

Straffegjennomføring i noreg – eit Kort hiStoriSK overSyn 41

Norgerhaven og innsette utan norsk statsborgarskap På fleire vis har fangebefolkninga over tid endra karakter. Både fangetalet og talet på innsette utan norsk statsborgarskap har auka. I 1997 var det 14 % utanlandske innsette. I 2016 utgjorde utanlandske innsette frå 113 land om lag 34 % av fangebefolkninga (Justis- og beredskapsdepartementet, 2017). Dette er ei stor sosial, kulturell og språkleg utfordring for kriminalomsorga. Auka fangetal har mellom anna ført til fengselskø. For å redusere denne køen har regjeringa sidan 2015 leigt Norgerhaven fengsel i Nederland. Om lag 80 % av fangane her har vore utlendingar som skulle sendast ut av landet etter avslutta soning. Fangebehandlinga i Norgerhaven har fått massiv kritikk frå Sivilombodsmannen, juristar og fagforeiningar. Sivilombodsmannen seier mellom anna: «Funn under besøket viste at innsatte som overføres til Norgerhaven fengsel ikke er sikret et tilstrekkelig vern av norske myndigheter mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling (Sivilombodsmannen, 2017b, s. 6–7). Når fengselet blir avvikla i 2018, har tiltaket kosta 800–900 millionar kroner.

Verkar tiltaka? Det er to tiltak som i alle år har vore berebjelkar i fengselsdrifta: arbeid og skule. Verkar så tiltaka etter føremålet? Det veit vi lite om, for det er gjennomført få evalueringar og analysar. Men nokre finst frå seinare år. Det blei gjennomført ei omfattande evaluering av fengselsundervisninga i perioden 2000–2003 (Langelid, 2015). Eit hovudfunn var at dei innsette såg svært positivt på skule i fengsel. Det blir vidare peika på at samarbeidet mellom yrkesgruppene i fengsel må betrast, og førebuing til frigjeving og oppfølging etter avslutta soning må prioriterast. Forskarane gjekk også inn for meir bruk av opne avdelingar og frigang til skule og arbeid (Fylkesmannen i Hordaland, 2004). Denne evalueringa førte til stortingsmeldinga Om opplæringen innenfor kriminalomsorgen «Enda en vår?»(Utdannings- og forskingsdepartementet, 2005). Målet for opplæringa innanfor kriminalomsorga er det same som for all anna utdanning i samfunnet elles. Utdanninga skal medverke til danning, sosial meistring og utvikling av meistringsevne, og gje kunnskap. Dette er den første meldinga på dette området og er eineståande i europeisk samanheng. Fleire prøveprosjekt med sikte på betre tilbakeføring blei også evaluerte. Med «Ny start i arbeidslivet» (1998–2002) var målet å få innsette i arbeid. Eit anna var TAFU (tilbakeføring gjennom arbeid, fritid og undervisning), som blei etablert i 2009. Det tredje viktige metodeutviklingsprosjektet var «Fra fengsel til KVP».

Kapittel 1

Dette kvalifiseringsprogrammet var ei generell NAV-satsing for alle som trong kvalifisering for arbeidslivet. Alle prosjekta fekk god omtale og tilrådingar frå forskarane. Dei viste seg effektive og letta tilbakeføringa. I tillegg viste det seg at dei var samfunnsøkonomisk lønsame. Ingen av desse forskingsbaserte råda blei følgt opp (Schafft, 2000; Neumann & Pettersen, 2013; Schafft & Frøyland, 2013). Korleis arbeidsdrifta i fenglsla verka med tanke på tida etter soning, veit vi heller ikkje mykje om. Det som finst, er utgreiingar og utvalsarbeid. I 1875 var det også slik at arbeidsdrifta skulle gje fangen dugleikar slik at han skulle greie seg i samfunnet etter avslutta soning: (…) at Arbeidet foruden at virke til Fremme af Disciplinen og Bevarelse af Fangens Sundhed fremfor Alt skal tjene til at opdrage ham for Friheden ved at udvikle Lyst til Arbeide og bibringe ham Færdigheter, og gjøre ham dygtig til Selverhverv i det frie Liv. (Den Kongelige Norske Regjering, 1877, s. 20)

Dei mest vanlege arbeidstilboda i straffarbeidsanstaltane for menn i 1875 var arbeid som steinhoggar, skomakar, skreddar, snikkar, smed og bøkkar (handverkar som laga og reparerte tønner og fat av breie trestavar). For kvinnene var det veving, spinning, sying, strikking og vasking. Dette var arbeid som også fanst ute i samfunnet. Då, som i dag, var motsetnaden mellom fengsla si forteneste på produksjon, og kompetansebygging til stades (Den Kongelige Norske Regjering, 1877, s. 20). Produkta som blei laga i straffarbeidsanstaltane, hevda seg godt samanlikna med det som blei utført i det ordinære arbeidslivet. På utstillinga i Lysekil i 1868 fekk til dømes Botsfengslet sølvmedalje for jernarbeid. Lien og Olsen (2008) er nokre av dei få som har sett nærare på arbeidsdrifta. Dei fann at dei innsette deltok i arbeidsdrifta av ymse grunnar: ein stad å vere, ein plass å bruke kroppen og bli sliten og noko å fylle tida med. Mange meinte at arbeidet var lite kvalifiserande. På andre sida blei arbeidsdrifta av nokre også sett på som kompetansebyggjande.

Fengselsreformkomiteen av 1956 I 1951 fekk ein komité i oppdrag å greie ut spørsmålet om reformer i fengsels- og tvangsarbeidsvesenet. Komiteen skulle klarleggje dei grunnleggjande prinsippa i ei tidsmessig fangebehandling. Fengselsreformkomiteen leverte innstillinga, som var samrøystes på alle punkt, i juni 1956. Der heitte det at forbetringa måtte kome frå fangen sjølv, ikkje som tvang utanfrå (Justis- og politidepartementet, 1958b, s. 61). Her er linjene attende til tankegangen bak Botsfengslet

Straffegjennomføring i noreg – eit Kort hiStoriSK overSyn 43

og Philadelphiasystemet midt på 1800-talet tydelege. Fengselsreformkomiteen av 1956 snakka om å forme evne og vilje hos den innsette. Vi kan også sjå framhald av denne tankegangen bak arbeidsskulelova av 1928, der ein nytta uttrykk som «omdannelse av tankegangen». Det er også ei utvikling i retning av sterkare krav om kontroll og disiplinering. I alle høve blei dette sterkare understreka enn før. Midla for å nå måla var, som tidlegare, arbeid og opplæring. Arbeidstreninga skulle vere moderne og kunne samanliknast med det den domfelte ville møte ute i eit stadig meir industrialisert samfunn. 1950-åra var tiåret då ein framleis trudde fullt og fast på at berre ein gav den rette «behandlinga», ville det føre til lovlydige personar. § 17 i lov om fengselsvesenet av 1958 (Justis- og politidepartementet, 1958a) legg sterk vekt på verdien av arbeid, medan undervisningsaktivitetane skulle gå føre seg om ettermiddagane – trass i at verdien av undervisning var sterkt understreka i førearbeida. Arbeidsdrifta skulle bruke moderne arbeidsreiskap og gje arbeidsdugleik slik at dei frigjevne kunne fylle krava på ein vanleg arbeidsplass (Fengselsstyret, 1973, s. 91). Dei seinare åra har omsynet til normalisering, meir yrkesretta opplæring og kompetanse for det ordinære arbeidslivet blitt vektlagt (Justisdepartementet, 1998; Kriminalomsorgen, 2005; Justis- og politidepartementet, 2008; Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, 2013).

Utvalsarbeid Trass i lite forsking på arbeidsdrifta i fengsla har det vore fleire arbeidsgrupper og utgreiingar dei siste 50 åra som har kome med framlegg til forbetringar (sjå Fengselsvesenet, 1974; Kriminalomsorgsavdelinga, 1987; NOU 1992: 19 (1992); Justisdepartementet, 1998). Justisdepartementet har i liten grad følgt opp dette arbeidet. Det har rett nok blitt betre dei seinare åra ved at Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter KRUS mellom anna arrangerer kriminalomsorgsfagleg grunnutdanning for alle tilsette i arbeids- og verksdrifta (sjå t.d. KRUSkatalogen 2018 http://www.krus.no/verksbetjentutdanning.380547.no.html). Trass i tidlegare framlegg peikar den siste utvalsrapporten på at det er lite samsvar mellom dei arbeidstilboda som innsette får i fengsla, og det som blir etterspurt på arbeidsmarknaden. Produksjon og forteneste går framleis føre kompetansebygging (Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, 2013). Mange innsette har i intervju sagt at dei lærer så mykje lettare ved å få teorien knytt opp mot praksis. Eit konkret døme på godt samarbeid mellom skule og arbeidsdrift er boka Ærlig mat i Halden fengsel (Mathisen, 2012). Denne kokeboka er eit samarbeidsprosjekt mellom arbeidsdrifta på medieverkstaden i Halden fengsel

Kapittel 1

og skulen. Rettane i boka er utvikla og laga av elevane på Vg1 Restaurant- og matfag og av elevane på Vg2 Kokk- og servitørfag. Bileta i boka er tekne av innsette som arbeider på medieverkstaden. Musikkelevane har laga ein CD som følgjer med boka. Til saman har 16 innsette vore med i bokprosjektet, i lag med fem lærarar og to verksbetjentar. Ein av elevane har skrive alle tekstane til boka og omsett dei til engelsk – Decent food in Halden prison. I den nye strategien for arbeidsdrifta 2015–2018 blir det på nytt lagt vekt på at arbeidsdrifta skal gje innsette kvalifikasjonar for å kunne delta i arbeidslivet etter avslutta straffegjennomføring. Det er ikkje noko nytt, men no skal det skje gjennom å auke samarbeidet med skulen og NAV, og slik utnytte dei samla ressursane på ein betre måte (Kriminalomsorgsdirektoratet, 2016).

Oppfølging etter avslutta soning Dei fleste fangar har mange problem av ulik karakter å stri med, og fengselsopphaldet aukar problema (Hammerlin, 2009). Oppfølging av fangar etter soning har vore eit forsømt område. Det innsåg styresmaktene for nesten 180 år sidan. I 1841 la Strafanstaltskommisionen fram si innstilling om fengselstilhøva her i landet og kom med framlegg til tiltak. Komiteen sa dette om oppfølging etter avslutta soning: (…) En Mængde Fanger have ved deres Løsladelse af Fængslet intet Tilhold og intet at ernære sig ved. (…) Skulle derfor de gavnlige Virkninger af Behandlingen i Fængslet ikke tabe sig, men blive af Varighed, maa man ikke forlade Fangen i det kritiske Øieblik, han derfra løslades. (Beretning om Beskaffenheden af Norges Strafanstalter og Fangepleie samt Betænkning og Indstilling om en Reform i begge, e.f., 1841, s. 425–427)

Det var tredje sektor, dei friviljuge, som tok ansvar for å hjelpe frigjevne. Først var det gode enkeltpersonar, dernest ymse foreiningar. Det offentlege nytta meir og meir tenestene deira mot betaling. Særleg oppfølging av frigjevne på prøve og sikringsfangar var ei stor oppgåve. Dei små foreiningane slo seg etter kvart saman i ein større organisasjon som i 1939 fekk namnet Norges Vernesamband. I 1980 tok staten over ansvaret for verksemda til vernelaga lokalt og Norges Vernesamband sentralt. Vernelaga blei til Kriminalomsorg i frihet. Friomsorga byrja som ein friviljug hjelpeorganisasjon og enda i 2001 opp som ein integrert del av kriminalomsorga. Kriminalomsorga sitt ansvar stoppar ved fengselsporten. Det er velferdstenestene som har ansvar for dei frigjevne

Straffegjennomføring i noreg – eit Kort hiStoriSK overSyn 45

på linje med andre borgarar. Men kriminalomsorga har ansvar for å etablera kontakt med velferdsetatane ute, før dei blir sett fri, jf. §§ 4 og 41 i straffegjennomføringslova. Spørsmålet er om velferdsetatane vil klare den oppgåva det er å hjelpa dei frigjevne på plass i samfunnet (Sandlie, 2012). Skuleverket såg sitt ansvar her. På 1970-talet fekk difor undervisningstilbod i fengsel prioritet. For å følgje opp frigjevne fangar starta Oslo og Akershus vernelag difor i 1970 ein skule som skulle gje undervisning i gymnas-, ungdomskule- og handelsfag. Det viste seg heilt frå starten at ein overraskande stor del av elevane fullførte utdanninga med gode resultat (Frøysa, 1980). Denne første oppfølgingsklassa i landet går i dag under namnet Grønland voksenopplæringssenter G26 (https://gronland.oslovo.no/skolens-avdelinger/tilbakeforingssenteret/oppfolgningsklassen/). Eit godt samarbeid mellom skuleverket og friomsorga var etablert. I dag finst det oppfølgingsklasser ti stader rundt om i landet.

IKT – ei ny utfordring for kriminalomsorga Den digitale utviklinga i samfunnet dei siste tiåra fører til store utfordringar for kriminalomsorga i høve til både tryggleiken og innhaldet i soninga. All datateknologi er sårbar. I fengselssamanheng, der det er mykje sensitive og teiepliktige opplysningar, blir dette svært utfordrande. I tillegg til problema som kriminalomsorga har, er dette også problematisk for dei importerte tenestene (sjå Fridhov & Langelid, 2017). Både kriminalomsorga og dei importerte tenestene arbeider difor med å sikre systema. Spørsmålet om tilgang til data og nett for innsette er ei vanskeleg sak av di innsette som går på skule eller studerer i fengsel, har rett til internettilgang ifølgje opplæringslova. Det er også heilt naudsynt dersom dei skal få eksamen. Digital kompetanse er ein av dei grunnleggjande dugleikane elevar og deltakarar i opplæring, også i fengsla, skal og må utvikle. På dette punktet blir det svært synleg at tryggleikstenkinga kjem i konflikt med rettane til opplæring som dei innsette har. Diskusjonane har vore mange, både internt i kriminalomsorga og med skulestyresmaktene. Spørsmålet har vore drøfta i Stortinget, som uttrykte bekymring for at undervisninga i fengsel skulle bli «annenrangs» (Kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen, 2005, s. 4). Justisdepartementet presiserer at eitt av måla er å etablere tilgang til internett for alle innsette (Justisog politidepartementet, 2008). Smith (2012) seier at utviklinga av informasjonsteknologien på fleire viktige område har forandra samfunnet, institusjonane og måten vi lever på. Han diskuterer tilgangen fangane har til internett, og meiner at dette spørsmålet utan

Kapittel 1

tvil er ei av dei store utfordringane som fengselssystema og lovgjevarane må takle i framtida. Han hevdar at manglande internettilgang for fangane kan få store, negative konsekvensar: «(…) lack of prisoner internet-access can cause very serious problems and further marginalise this group of citizens» (Smith, 2012, s. 456). Samarbeidet mellom skule- og justisstyresmaktene har ført til løysinga «Desktop for skolen» (DFS). Denne løysinga møter krava kriminalomsorga har til tryggleik, og legg til rette for at skulen kan ta i bruk digitale verktøy, inkludert internett, i opplæringa (Kunnskapsdepartementet, 2017).

Oppsummering Norsk straffegjennomføring har vist seg å vere svært stabil. Tenkinga og grunngjevinga for straff har endra seg lite, og dermed har heller ikkje praksisen blitt annleis. Reint ytre har enkelte ting forandra seg, men ikkje grunnleggjande. Frå og med Botsfengslet i 1851 blei cellefengsel det viktigaste middelet til å nå den doble målsetjinga: samfunnsvern og forbetring. Men all isolasjonen var skadeleg for dei innsette, og fengselsvesenet fekk skarp kritikk også frå eigne leiarar. Sakte, men sikkert fekk fangane høve til å arbeide i felles lokale, etter kvart også fellesskap i fritida. I dag er det normalt at fangane så vidt det lét seg gjere, har fellesskap om dagane og er innelåste om nettene. Av det som ikkje har forandra seg, finst nokre faste element både i tenking og praksis. Det første er at det er mogeleg å endre fangane til det betre. Dernest trudde dei i 1851 at isolasjon, bot og bøn var den beste reiskapen. I 2018 trur ein at fellesskap og aktivitet er dei beste midla. Trua på arbeid og undervisning som forbetrande tiltak har gått som ein raud tråd gjennom heile fengselshistoria. Særleg i høve til unge lovbrytarar har dette vore viktig. Det har lege under at styresmaktene har hatt både plikt og rett til å endra og forbetre dei innsette. Styresmaktene si tru på at også dei svakaste i samfunnet ved å bli fengsla kan endre seg til det betre, er like sterk i dag som for 200 år sidan. På godt og vondt har ny datateknologi vore ei stor utfordring for kriminalomsorga. På den eine sida er han eit hjelpemiddel i arbeidet med å sikra fengsla, saksbehandling og registrering. På andre sida er han ein tryggleiksrisiko dersom data skulle kome på avvegar. Fangar som ikkje får skikkeleg tilgang til nett, blir hindra i å skaffe seg nødvendig kunnskap og får vanskar med å avvikla eksamenar. Å vere utan mobil og nett når ein sit i fengsel, blir opplevd som ei tilleggsstraff.

Innledning: Kunnskapsbasert straffegjennomføring i Norge

Del 2 Fengselsbetjentens bidrag i innsattes utdanning

ISBN 978-82-450-2410-4

,!7II2E5-acebae!

KUNNSKAPSBASERT STRAFFEGJENNOMFØRING I KRIMINALOMSORGEN I NORGE

Kariane Gärtner Westrheim og Helene Marie Kjærgård Eide (red.)

Innhold

Med bidrag fra

Kariane Gärtner Westrheim og Helene Marie Kjærgård Eide (red.)

KUNNSKAPSBASERT STRAFFEGJENNOMFØRING I KRIMINALOMSORGEN I NORGE