Norsk barnevern sett utenfra utdrag by Fagbokforlaget

MACIEJ CZARNECKI

Den polske journalisten Maciej Czarnecki undersøker dette og intervjuer polske foreldre i Norge som har erfaring med barnevernet. Han intervjuer også fagfolk, forskere og politikere og ønsker å se barneverntjenestens arbeid fra flere perspektiver.

Jørn Holm-Hansen i Klassekampen 2017

ISBN 978-82-450-2339-8

,!7II2E5-acddji!

NORSK BARNEVERN SETT UTENFRA STILLER DET URIMELIGE KRAV?

NORSK BARNEVERN SETT UTENFRA

«For de mange som er opptatt av å få til et bedre barnevern blant migranter bosatt i Norge, er boken et funn (…). Mye tyder på at barnevernet trenger kunnskap om fattigdom og utsatthet – og de kulturene som springer ut av det – mer enn kunnskap om ulikhet mellom nasjonale kulturtrekk.»

Czarnecki finner at mange av de problemene familiene har, ikke bare dreier seg om ulike syn på barneoppdragelse. Det dreier seg også om økonomi og dårlige levekår. Han finner også at de norske kriteriene for omsorgsovertakelse kan framstå som vage for noen av foreldrene han har snakket med. Et gjennomgående tema er at mange av de polske foreldrene frykter barnevernet og går langt i å unndra seg kontakt. Frykt og mistillit er nært forbundet. Kommunikasjon og gjensidig forståelse er derfor nødvendig for å kunne bygge tillitsfulle relasjoner mellom barnevernsarbeidere og barn og foreldre med minoritetsbakgrunn. Denne boken er et innspill i dette arbeidet.

MACIEJ CZARNECKI

Det norske barnevernet har kommet i hardt vær internasjonalt. I flere land har det vært holdt politiske demonstrasjoner mot barnevernet, og på ulike internettfora advarer østeuropeiske innvandrere hverandre mot etaten som «stjeler» barn. Hva er det med det norske barnevernet som gjør at det blir så kontroversielt?

Maciej Czarnecki (f. 1981) er journalist og ansatt i utenriksavdelingen til den polske dagsavisen Gazeta Wyborcza. Han kommer fra Torun´ hvor han har studert juss og kulturantropologi ved Nikolaus Kopernikusuniversitetet. Boken er oversatt fra polsk av Tone Staum.

Marianne Rugkåsa og Jørn Holm-Hansen, begge ansatt ved OsloMet – storbyuniversitetet, har skrevet forord til den norske utgaven.

NORSK BARNEVERN SETT UTENFRA

MACIEJ CZARNECKI

NORSK BARNEVERN SETT UTENFRA STILLER DET URIMELIGE KRAV?

Oversatt av Tone Staum

Originaltittel: Dzieci Norwegii. O państwie (nad)opiekuńczym Copyright originalutgave © Maciej Czarnecki 2016 Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2018 All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-450-2339-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Forsidefoto: ©iStock.com/ AntiMartina og ©shutterstock.com/ Ioana Davies (Drutu)

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

FORORD TIL DEN NORSKE UTGAVEN

Det norske barnevernet har kommet i hardt vær internasjonalt. Det er blitt mobilisert til gatedemonstrasjoner mot barnevernet i så ulike land som Brasil, India, Russland og Polen. Kritikere fyrer løs i fjernsynsdebatter, og politikere følger opp. Påstanden er at den norske staten foretar ikke-legitime inngrep i familien. Men hva er det med det norske barnevernet som gjør at det blir så kontroversielt? Mye tyder på at demonstrasjonene inngår i en organisert kampanje. Bak denne står livsstilskonservative og nasjonalistiske grupperinger. Grupperingene nører opp under forestillingen om at deres egen nasjon er utsatt for et massivt press utenfra gjennom europeisering og globalisering. Det norske barnevernet blir for dem en spydspiss som truer selve kjerneenheten i nasjonen – familien. Nasjonens barn blir tatt ut av vante omgivelser og plassert hos fosterfamilier som tilhører en fremmed kultur, lyder argumentet. De blir «stjålet». Likevel, det blir for enkelt å avfeie protestene som en ren politisk markering. Også her hjemme har innvandrerorganisasjoner og fortvilte foreldre uttalt at ansatte i barnevernet ikke forstår eller tar hensyn til deres kulturelle tradisjoner, praksiser og oppdragelsesstrategier. De mener at barnevernet fatter beslutninger på feilaktig grunnlag. Forholdet mellom barnevernet og minoritetsbefolkningen er derfor i stor grad preget av mistillit. Motbøren kan lett oppfattes som urimelig all den tid det norske barnevernet lenge har satt inn krefter og ressurser for å bli «kultursensitivt», for eksempel gjennom kompetanseheving i form av videreutdanning og dialog med innvandrerorganisasjoner. Politiske myndigheter og barnevernet har erkjent at kommunikasjon og gjensidig forståelse er nødvendig for å kunne bygge tillitsfulle relasjoner mellom barnevernsarbeidere og barn og foreldre med minoritetsbakgrunn. Den foreliggende boken kan være et innspill i dette arbeidet. Boken gir et unikt blikk utenfra på norsk barnevern.

Maciej czarnecki

Forskning og litteratur om barnevernet i Norge er vanligvis utført og skrevet av forskere eller andre fagpersoner med bakgrunn fra Norge. Utenfrablikket på det norske barnevernet og den norske velferdsstaten som denne boken gir, er derfor velkomment. Boken viser hvordan noen utenfra (Maciej Czarnecki og polske foreldre) oppfatter og vurderer det norske samfunnet og velferdssystemet. Det man i Norge vanligvis tar for gitt, er ikke nødvendigvis like selvsagt for alle. Beskrivelsen av «det norske» og hvordan det oppleves å bli beskrevet utenfra, kan dessuten gi innsikt i erfaringer mange innvandrere har gjennom hvordan de stadig beskrives og fortolkes fra et norsk majoritetsblikk. Hvordan fortoner så det norske barnevernet seg hvis man ser det fra Polen og med polske migrantforeldres blikk? Spørsmålet er relevant ikke minst fordi folk fra Polen utgjør den største migrantgruppa i Norge. Boken kan leses som forfatterens forsøk på å forstå dette norske fenomenet som har vakt så mye harme i hans eget hjemland. Boken kom ut første gang i Polen i 2016 etter en rekke skandaleoppslag om det norske barnevernet i polske massemedier. Forfatteren, Maciej Czarnecki, er en erfaren utenriksjournalist i den polske kvalitetsavisa Gazeta Wyborcza. Han har bakgrunn både fra jus og antropologi. Czarnecki har ikke falt for fristelsen til å skrive enda en tåredryppende og harmdirrende beretning om norske overgrep. I Polen er boken et bidrag til å ta debatten litt «ned» og behandle temaet seriøst. Czarnecki har jobbet grundig med konkrete kasus om polske foreldre i Norge som har hatt befatning med barnevernet. Det viser seg at erfaringene er ulike. Barnevernet kan ikke uttale seg, men forfatteren har bedt foreldrene om lov til å få se bakgrunnsdokumentasjonen, vedtak i fylkesnemndene, retten og sakkyndige uttalelser. Etter å ha lest disse dokumentene, framstår det ofte ikke så urimelig at barnevernet grep inn, skriver Czarnecki. Men forfatteren leverer heller ikke noe forsvarsskrift for barnevernet. Czarnecki skrider til verket med et åpent sinn og kjennskap til norsk kultur. Han er bevandret i norsk litteratur, film og tv-produksjon, og gir til kjenne noen ganske treffende observasjoner av norsk væremåte. En av dem er tilbøyeligheten til å bruke skjønn i situasjoner der andre kanskje ville holdt seg til strenge regler.

norsk barnevern sett utenfra

Metoden Czarnecki bruker, er å se det hele fra flere synsvinkler og slippe motstridende synspunkter til. Hvert av de 32 kapitlene bringer et nytt perspektiv inn. Fosterforeldre, barnevernsarbeidere, akademikere, aktivister, diplomater og politikere slipper til med sine vurderinger. Det som gjør mest inntrykk, er samtalene med polske foreldre som har hatt kontakt med barnevernet i Norge. Her kommer det indirekte, men tydelig fram at de problemene disse familiene har, ikke bare dreier seg om holdningen til hva som er en bra oppvekst og ulike oppdragelsesstrategier. Det dreier seg også om økonomi og sosiale forhold. Det er til dels dramatiske dårlige levekår som beskrives. Selv om det ikke er et uttalt mål med boken, gir den leseren anledning til å stille seg noen spørsmål om «kultursensitivitet». Er det hensiktsmessig at så mye av debatten om barnevern og migranter dreier om kulturforskjeller mellom nasjonaliteter? Det er nemlig lite typisk «polsk» over de skjebnene som kommer fram i kasusene. Men de er ofte typisk for folk som er fattige, uten rettigheter i arbeidslivet, trangbodde, alkoholiserte og voldelige – uansett nasjonalitet. De har akkurat de samme problemene som etniske nordmenn i en tilsvarende situasjon har – pluss et større språkproblem. Kanskje barnevernet trenger kunnskap om fattigdom, migrasjon og sosial utsatthet – og de problemene som springer ut av det – mer enn kunnskap om forskjeller mellom nasjonale kulturtrekk? Det er nødvendig at barnevernet undersøker og forstår hvordan marginalisering og strukturelle forhold påvirker familiers liv og hverdag. Samtidig er det nødvendig å undersøke betydningen av den enkelte families kulturelle normer, verdier og tradisjoner. På denne måten kan barnevernet få bredere kontekstuell kunnskap og innsikt i kompleksiteten i familienes situasjon og problemer. Barnevernets oppgave er å sikre at alle barn som bor i Norge, har forsvarlige oppvekstforhold. Når barnevernet har fått melding om at barn lever under forhold som kan være skadelige, skal det undersøke og vurdere om oppvekstsvilkårene er gode nok. Barnevernet arbeider i skjæringspunktet mellom det private og det offentlige, og det legitimeres at grenser som vanligvis trekkes mellom det private og det offentlige, overskrides. Barnevernslovgivningen gir staten rett til å kontrollere familier. I siste instans kan barnevernet gripe inn med tvang for å beskytte

Maciej czarnecki

barna. Barnevernets inngrep kan dermed være ett av de alvorligste og mest integritetsinntrengende staten kan foreta overfor privatpersoner. Følelsen av at barnevernets inngrep går på integriteten løs, styrkes av at barnevernet i Norge benytter seg av opplærte, profesjonelle fosterforeldre, mens man i andre land oftere plasserer barn hos slektninger. I Polen er 64 prosent av fosterfamiliene i slekt med barnet. Opplevelsen av å miste barna blir dermed ofte sterkere i Norge, ikke minst fordi de gjerne blir plassert i hjem uten tilknytning til hjemlandets familietradisjoner. Czarnecki peker i boken også på at det er vanskeligere for de biologiske foreldrene å få barna tilbake i Norge. Dette tilskriver han den sterke vekten barnets tilknytning har i det norske systemet, da inkludert tilknytningen til fosterfamiliene. I det hele tatt er psykologenes sterke stilling i den norske barnevernstankegangen noe boken påpeker. Norge beskrives gjerne som et barnesentrert samfunn hvor barn har tydelige individuelle rettigheter. Det kan derfor oppstå konflikter i barnevernets møte med foreldre som ikke nødvendigvis deler det norske majoritetssamfunnets syn på barn og barndom. Mange vil være mer opptatt av gruppa, det vil si familien, enn av barnet som individ. Også når det gjelder synet på hva som er bekymringsverdig, kan det forekomme ulike vurderinger. I boken går det tydelig fram at de norske kriteriene for omsorgsovertagelse framstår som vage. Mens man i Polen og mange andre land griper inn når barnets liv og helse er i direkte fare, viser man i Norge til skjønnsmessige forhold rundt barnets psykologiske, sosiale og læringsmessige utviklingsmuligheter. Implisitte normative føringer for hva som vurderes som barns beste og godt foreldreskap, kan lede til både misforståelser, manglende tillit og frykt. Som fortellingene i boken viser, frykter mange av de polske foreldrene barnevernet og går langt i å unndra seg kontakt. Frykt og mistillit er nært forbundet. Tillit til barnevernet er avhengig av både personlig tillit og tillit til systemet. Dette innebærer blant annet personlig tillit som oppnås i profesjonelle relasjoner, og tillit til at ansatte i barnevernet har relevant fagkunnskap om familienes situasjon. Foreldre og barn må altså ha tillit til at barnevernet møter og forstår deres situasjon med åpenhet og respekt. Dersom barn og foreldre opplever at ansatte i barnevernet

norsk barnevern sett utenfra

ikke viser interesse for eller forstår dem, kan det føre til at de ikke får tillit til barneverntjenesten. Likevel, i de fleste familiene barnevernet arbeider med, mottar foreldre og barn frivillig hjelp og støtte. Det hører med til bildet at mange, også noen av familiene det fortelles om i denne boken, er takknemlige for den oppfølgingen de har mottatt. Én av de mange interessante tingene boken får fram, er hvordan ikke bare barnevernet, men også foreldrene strekker seg for å være «kultursensitive». For å komme noen vei med barnevernet som polsk forelder, må man bruke dets egne våpen og argumentere rasjonelt og positivt. Man må være behersket, innrømme feil og vise seg rede til å samarbeide, kort sagt ta noe beroligende før man møter opp, som en mor i boken uttrykker det. Litt sarkastisk sa en familie at de hadde sluttet å røyke inne, gått over til snus og begynt å gå i sportsklær, akkurat som nordmennene. Det hjalp på kommunikasjonen. I det hele tatt er denne boken full av gode observasjoner. Den er ikke bare om det norske barnevernet, men om barnevernet i sin kontekst. Denne konteksten kommer godt fram nettopp gjennom utenfrablikket og de mange synsvinklene som kommer til uttrykk i boken. I bunn og grunn dreier det hele seg om hvor grensen går mellom det som vurderes som skadelig og uakseptabelt og det som vurderes som gode og akseptable oppvekstsvilkår for barn. Oslo, februar 2018 Marianne Rugkåsa og Jørn Holm-Hansen, OsloMet – storbyuniversitetet

INNHOLD

INNLEDNING ..................................................................... 13 SI AT DE SLÅR DEG ........................................................... 14 TO VERDENER ................................................................... 24 EN NATTENS COWBOY ..................................................... 29 POLSK EXODUS ................................................................. 33 REGNSKAPETS TIME ......................................................... 37 SYNSVINKLER .................................................................... 45 ET PAR ORD OM NORDMENN ........................................... 47 LIGGER LIKSOM I LUFTEN ................................................. 58 MÅNENS BAKSIDE ............................................................. 71 FREMMEDE TRADISJONER ................................................ 74 PÅ FLYTTEFOT .................................................................. 76 DEN POLSKE RAMBO ........................................................ 80 RÅDGIVNINGSTJENESTEN ................................................. 86 ET GREPA KVINNFOLK ...................................................... 91 BARNEPIKE OG POLITIKONSTABEL ................................... 102 MELLOM FEMTEN OG NITTEN .......................................... 112 DE SÅREDE ........................................................................ 117 FRAM OG TILBAKE ER LIKE LANGT ................................... 122 DE SNILLE TANTENE ......................................................... 126 TILLITSKRISE ..................................................................... 130 OMSORGSPROFITTØRENE ................................................ 139

Maciej czarnecki

IKKE SLÅ MEG ................................................................... 142 TONE OG TOM .................................................................. 152 MAKTFORHOLD ................................................................ 156 Å VÆRE SOM EN NORDMANN ........................................... 159 DRESSUR ........................................................................... 164 DIPLOMATI ........................................................................ 175 EN FARS RETT ................................................................... 179 PROTESTER ....................................................................... 185 TALLENES KLARE TALE ..................................................... 190 I FELLA .............................................................................. 197 FENGSEL ........................................................................... 210 LITTERATUR ...................................................................... 225

INNLEDNING

«Er det noen som bor i Norge som kan bekrefte dette? Hvis jeg misliker naboen og ringer og sier at hun slår ungen, kommer Gestapo og tar ungen da, uten flere spørsmål?» «Her kan ikke faren kysse eller klemme barnet, for pedofil … Sykt land.» «De hentet oss på jobben, og ungene så vi ikke igjen. Nå kjemper vi i retten.» «Vanligvis plasserer de barna der det er mulig å prate med foreldrene. Men nei: først ta dem, sende dem 1800 kilometer nordover, og så belyse saken i tre eller fem uker.»

I internettfora advarer polske familier hverandre mot barnevernet – den norske offentlige etaten for beskyttelse av barn. I 2011 sammenlignet daværende polsk konsul Adrianna Warchol barnevernet med Hitlerjugend. Hun kommenterte fratagelsen av niårige Nikola på nettopp den måten. Som en følge av denne uttalelsen mistet hun jobben. I 2014 overtok det norske barnevernet omsorgen for minst trettifire polske barn, i 2015 – ytterligere tjuefem. Det er antallet som ble innmeldt av foreldrene til konsulatet.

SI AT DE SLÅR DEG

Jeg møtte Kasia og Sebastian i november på IKEA-restauranten utenfor Oslo, ikke langt fra hjemmet deres. Vi var omgitt av fornøyde handlende, tyggende på svenske kjøttbullar, fra høyttalerne strømmet julesanger, og de fortalte om sitt drama. Barnevernet hadde fratatt dem åtteårige Natalia og Karol på ett og et halvt. Begge rundt de førti, bosatt i Norge siden 2006. Han fra Szczecin, bilmekaniker. Hun fra Katowice. Så fort hun hadde lært seg norsk, opprettet hun eget firma: transport, flytting og vasking. Tidligere var det de som advarte andre: Ikke slå barna, vokt deg for å heve stemmen, og hvis du griller i hagen, så bare til klokka ti, ellers ringer naboen og sladrer. – 16. september gikk datteren til skolen. Sønnen ble hjemme med bestemor, som hadde kommet fra Katowice, begynte Kasia. – Klokka ni ringte de meg og sa at vi måtte komme til kommunehuset. Det svartnet for meg. Jeg kontaktet Sebastian. Sebastian: – Jeg dro hjem. Karol sov i sengen sin. Bestemoren passet på ham. Det var siste gang jeg så sønnen min. På kommunehuset venter barnevernsansatte og politiet på dem. De informerte om at de tok Natalia fordi hun hadde sagt at hun ble slått. Skolen hadde meldt saken. Kasia: – Jeg nektet. Jeg følte meg dårlig. De spurte om jeg trengte hjelp. Jeg sa nei, ba bare om et glass vann, og ba dem åpne vinduet. De skrev i dokumentene: Mor ønsker ikke hjelp av barnevernet. Da de kom hjem, gråt bestemor. – De har tatt, de tok Karol! ropte hun. – Hva mener du med at de tok ham? – Politiet kom … jeg skjønte ingenting, tjenestemannen ga meg telefonen. Tolken forsikret at foreldrene visste alt.

norsk barnevern sett utenfra

I vedtaket om omsorgsovertagelse 16. september 2014 skriver lederen for barnevernet i kommunen: «Barnevernet var i kontakt med foreldrene første gang 15. september, da han ble oppringt av skolen.» Ifølge sakspapirene informerte skolen om at læreren hadde lagt merke til et sår ved tinningen. Jenta sa at det var mamma som hadde slått henne, og at hun ofte slår henne. En barnevernsansatt besøkte skolen for å snakke med Natalia. Natalia bekreftet det hun hadde sagt tidligere. I sakspapirene står det også: «Jenta sier at hun bare blir slått med flat hånd.» Den ansatte i barnevernet spør hva som skjer når hun gjør noe hun ikke får lov til. «Mamma skriker og blir rød i ansiktet.» Den barnevernsansatte spør om noen har berørt henne på intime steder. «For første gang blir jenta stille. Omsider svarer hun: Jeg husker ikke (…). Barnevernet antar at jenta kan være utsatt for seksuelle overgrep.» I sakspapirene står det også: «Foreldrene var tydelig irriterte og urolige. Det er sannsynlig at barnas omsorgssituasjon er meget uforutsigbar og ustabil.» Sebastian: – Det har de tatt rett ut av lufta. Når noen beskyldes for seksuelt misbruk i et normalt land, blir ungene sendt til legen neste dag. Hvorfor var det ingen som undersøkte dattera vår? Kasia: – Natalia sa sannheten om at hun blir slått hjemme. Når hun leker med broren sin. Det var kloremerker. Hun har vært veldig sjalu helt siden Karol ble født. Av og til når hun slo ham og ikke ville høre på meg, tok jeg henne og bar henne inn på rommet. Hun fikk sitte og tenke seg om en stund – så kom hun og ba om unnskyldning. Jeg innrømmer det, det har hendt at jeg har skreket. Men vis meg de foreldrene som aldri skriker! Hun har fått en klaps to ganger, da vi bodde i Polen. Fordi hun stakk fra oss på stranda. Men jeg har aldri slått henne med kraft. Det har hendt at jeg har ristet henne eller holdt henne. For eksempel da hun ble litt vill på gata på sparkesykkel, eller når hun flyr rundt inne. For ikke så lenge siden la jeg hånden over munnen hennes fordi hun bannet. På skolen sa de til henne at det er et slag, så hun begynte å gjenta: «Mamma slår meg.» Her banker de non stop inn i hue på ungene at de kan klage på foreldrene sine.

Maciej czarnecki

Den norske barneverntjenesten er mer utbygd enn i Polen. Den intervenerer oftere og raskere. I hver av Norges 442 kommuner må barneverntjenesten sjekke hver enkelt bekymringsmelding vedrørende dårlig behandling av barn: meldinger fra sykepleiere, leger, naboer, til og med fra anonyme. Ansatte i offentlig sektor (lærere, barnehageansatte, sykepleiere) samt noen i privat sektor (psykologer og leger) plikter å melde fra om slike mistanker. Hvis det dreier seg om mistanke om vold eller seksuelt misbruk, gjelder denne plikten for alle. Hvis du hører gjennom veggen at naboen slår barnet sitt, og unnlater å melde fra om det, kan du måtte tilbringe et år i fengsel. I praksis er det læreren som sender bekymringsmeldingen til barnevernet i over halvparten av tilfellene. En fjerdedel av meldingene kommer fra et familiemedlem, også fra barnet selv. De resterende meldingene kommer fra barneverntjenesten, leger, naboer, andre privatpersoner. Etter at bekymringsmeldingen er mottatt, har barnevernet en uke på seg til å bestemme om de skal gå videre med saken. I mellomtiden kan noen fra barnevernet dra hjem til barnet for å snakke med det på enerom. Hvis det igangsettes en undersøkelse, har barnevernet tre måneder på seg for å konkludere. De drar til skolen eller barnehagen, sjekker registre og kartoteker, innhenter informasjon ved den lokale helsestasjonen, samtaler med foreldrene og barnet, observerer familien. Vanligvis er det to barnevernsansatte som samarbeider i en sak. Nøyaktig fremgangsmåte i undersøkelsen er ikke beskrevet i loven. Dette er sannsynligvis ingen tilfeldighet eller glipp. Nordmenn er ikke sånne regelryttere som svenskene er. De er selvsagt lovlydige, men det virker som om rettferdighetssansen er overordnet en bokstavtro lovfortolkning. Dette har jeg sett mange eksempler på. En gang kjøpte jeg billett på en jernbanestasjon i nærheten av Oslo. Jeg spurte en mann som sto der om hvilken sone vi var i. Han svarte at jeg ikke skulle bekymre meg for det: – Jeg betaler alltid for en. Jeg skal bare et par stasjoner. Han var sikker på at jeg ikke trengte å betale så mye som jeg gjorde, selv om – som jeg nå omsider hadde klart å lese på informasjonsplakaten – turen strakk seg over to soner. Han reiste med ugyldig billett,

norsk barnevern sett utenfra

men hadde ikke blitt tatt en eneste gang, for det er sjelden kontroll på kollektive transportmidler. I januar 2016 kom Norge til semifinalen i Europamesterskapet i håndball i Polen. Det ble en dramatisk kamp. Kampen ble avblåst et halvt minutt før full tid, men tyskerne lyktes i å få tilleggstid, og det endte med at de vant med ett mål. Etter kampen ga nordmennene seg til å analysere kampvideoen. De kom fram til at tyskerne hadde en spiller for mye på banen under den avgjørende skåringen. De innla protest – for så å trekke den igjen dagen etter. De innrømmet at å diskvalifisere tyskerne tross alt ville ha vært urettferdig. I Polen venter fotgjengerne lydig på grønt lys. Nordmannen går rett ut i veibanen hvis det ikke kommer bil. Det så jo helt trygt ut. Hvis du vil prute på prisen for hotelloppholdet fordi internett ikke fungerte – ikke begynn å lete etter passende paragraf. Bare si at det er rettferdig. Samme ånd er rådende i barnevernets regelverk. Målsetningen er at den enkelte ansatte skal kunne velge de metodene han anser som mest hensiktsmessige i den enkelte sak. Etter at undersøkelsen er avsluttet, kan barnevernet avgjøre at intervensjon er unødvendig – eller foreslå igangsettelse av hjelpetiltak. Dette innebærer vanligvis gratis omsorgstiltak som råd og veiledning eller trygdeytelser. Kun i de alvorligste tilfellene, og det omfatter ganske mange, ber barnevernet om omsorgsovertagelse (den beryktede paragraf 4-12 i barnevernloven av 1992). Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker tar den endelige beslutningen i disse sakene. Denne beslutningen kan påklages i retten. Også årsaker til omsorgsovertagelse er beskrevet i generelle ordelag i barnevernloven: a) hvis det fremkommer alvorlige mangler i den daglige omsorgen eller alvorlige mangler i den personlige kontakten og den grad av trygghet et barn på denne alderen og på dette utviklingstrinnet har behov for; b) hvis foreldrene ikke kan ivareta et barn som er sykt, funksjonshemmet eller har spesielle behov, eller ikke kan besørge de nødvendige medisiner eller den nødvendige rehabilitering;

Maciej czarnecki

c) hvis barnet på annen måte mishandles eller utsettes for alvorlige overgrep i hjemmet; d) hvis det er stor sannsynlighet for at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene ikke er i stand til å iverksette adekvate tiltak. Dette er den «vanlige» fremgangsmåten. Det finnes imidlertid unntak. Hvis barnet er helt uten tilsyn, for eksempel fordi foreldrene er syke, eller det er risiko for at barnet tar fysisk skade, kan barnevernet foreta en umiddelbar overtagelse og ta barnet bort fra hjemmet med en gang, like etter de har mottatt bekymringsmeldingen, og utføre undersøkelsen i etterkant (paragraf 4-6). Ved manglende tilsyn må barnevernet først innhente foreldrenes samtykke, men ved fare for fysisk skade er dette ikke nødvendig. Barneverntjenesten må imidlertid straks varsle fylkesnemnda, som deretter enten krever at barnet tilbakeføres, eller gir barnevernet medhold (denne avgjørelsen kan også innklages for retten). I dette siste tilfellet har barnevernet plikt til å fortsette å undersøke saken, gjennom å kalle inn til møter og gjennom observasjon av barnets samspill med foreldrene i disse organiserte møtene. Dette kan føre til at barnet tilbakeføres til familien eller til avgjørelse om permanent omsorgsovertagelse (paragraf 4-12). I saken til Kasia og Sebastian av 1. oktober 2014, ga fylkesnemnda barnevernet medhold to uker etter omsorgsovertagelsen. Kasia kunne ikke tro det. Hun hadde født to barn i Norge, hun så for seg en fremtid i dette landet. Hun trodde at hun var trygg. – Og så viser det seg at de kan ta fra deg barna her uten grunn. Forstår de hvordan en sånn brutal inngripen i barnas liv påvirker dem og foreldrene psykisk og helsemessig? Eller hva slags traume dette er? Men i Norge er det ingen som gjør det. Hele tiden hører vi at det trengs mer politi, mer penger til barnevernet, at de trenger flere fosterfamilier. Og hvorfor? Fordi de ødelegger. Fylkesnemnda tilkjente dem rett til å møte barna. En gang i uka i to timer, med barnevernsansatte og en tolk til stede. Til første møte tok de

norsk barnevern sett utenfra

med seg poser fylt til randen av leker og klær til barna. De laget favorittrettene deres. I korridoren fikk de øye på fire politimenn. – Saken gjelder vold, forklarte tjenestemennene. – Vi må være her. Sebastian hisset seg opp. – Hvis jeg er anklaget for noe, arrester meg, men la barna mine gå! Nå er det de som er i fengsel. Møtet ble avholdt på barnevernskontoret. De fikk komme inn hver for seg: først barna, deretter Kasia og Sebastian – for at de ikke skulle se hva slags bil fosterforeldrene kjørte. Da Karol på et og et halvt år så mora, stivnet han til. Han hadde ikke sett henne på tre uker. Barnevernets advokat forklarte at han «avviste» henne. Kasia: – Hvem ville komme løpende på sekundet? Men han kjente oss igjen på to minutter! Natalia kastet seg derimot om halsen på dem med en gang. De begynte å gråte. Kasia: – De prøvde å tvinge oss til å snakke sammen på norsk. Jeg svarte at jeg snakker polsk med ungene mine. De hadde tolk, det er ikke mitt problem. Det latterligste var at vi ikke fikk lov til å snakke om saken. Men Natalia begynte: «Mamma, når dere lærer at dere ikke skal slå, kommer vi hjem.» De hadde sikkert lovet dem at hvis de sa noe dårlig om foreldrene, så skal vi hjelpe dem, og dere får komme tilbake. Det er jo utpressing! Jeg sier: «Natalia, slår vi deg virkelig?» Hun – «Hmm», og ser på damen fra barnevernet. Sebastian: – Tolken prøvde å avbryte. «Hvorfor kan jeg ikke svare når barnet spør?» Tolken tiet. Hjemme i det tomme huset mintes Kasia alle gangene de hadde hevet stemmen eller kommet med utbrudd. Hun husket alle gangene Natalia satt og krummet ryggen over leksene, og hun tok henne i skuldrene for å få henne til å rette seg opp. Når hun enkelte ganger nektet henne å se barne-tv som straff. Og lyse sommernetter når jentungen nektet å legge seg til langt over midnatt. Men Kasia var jo selv oppdratt på denne måten. Hos familien i fjellene ved Katowice var det verken appelsiner, barbiedukker eller fargerike

Maciej czarnecki

bøker. Hun fikk heller ikke sitte foran tv til langt på kveld, hun ble også straffet, hvis foreldrene bestemte noe, så ble det sånn. Betydde det at de ikke elsket dem? Hun ble kjent med Sebastian i Norge, kort etter ankomsten i 2006. – I begynnelsen var det ikke lett. Jeg sleit som sjåfør i et polsk byggeog transportfirma, men etter fire måneder ble firmaet nedlagt, forteller hun meg. Sebastian skulle jobbe som mekaniker. Det ble ingenting av det. Han lette etter annen jobb. Sosiologen Jon Horgen Friberg, som forsker på mennesker fra Polen sin skjebne i Skandinavia, mener at dette til en viss grad er det typiske mønsteret: – I begynnelsen har mange fra Polen problemer med å finne seg til rette i det nye samfunnet. De kan ikke språket, de tar enkle jobber, i mange tilfeller ustabile og dårlig betalte. Mange har problemer med å finne leilighet, mange sparer for å sende penger til Polen. Imidlertid kjemper de seg gradvis oppover. Da Natalia ble født, ble Kasia hjemme med henne. Først etter to år sendte hun datteren i barnehagen og opprettet sitt eget firma: transport, flytting, vask. Hun lærte seg raskt norsk. Paradoksalt nok hjalp det at hun ikke kunne engelsk. Hun måtte kaste seg ut på dypt vann: Hun hørte på nordmenn helt til hun begynte å forstå dem. Sebastian fant til slutt jobb på et verksted. De flyttet til en større leilighet. Senere til enda en. Av begge utleiere fikk de referanser, uunnværlige ved leie av et nytt sted. Ingen problemer eller bråk. Husleie betalt punktlig og greit. De hadde aldri vært i kontakt med barnevernet. Da Karol ble født, ble Kasia hjemme også med ham, denne gangen et halvt år. Hun kunne ikke klage over mangel på hjelp; hennes eller Sebastians foreldre kom stadig på besøk fra Polen. Hans bror kom også. De hadde åpent hus. I feriene og i julen tok de barna med til Polen. Kasia: – Julen i Norge er trist. De er oppdratt til kulde gjennom generasjoner. Her er det ikke sånn at besteforeldre bor sammen med foreldrene. Alle er adskilt. Kanskje det er derfor de ikke forstår hvor vondt det er å bli fratatt et barn? For dem er det et offentlig vedtak.

norsk barnevern sett utenfra

Nye uker gikk. I møtene hos barnevernet danset de, lekte og fargela. Kasia var sint fordi det står noe annet i barnevernets rapporter: at barna er misfornøyde, samt at Karol ikke viser tegn på familietilknytning. Hvordan kunne hun protestere på det? Kasia: – De manipulerte. Sønnen min var halvannet år. Så det er forståelig at han løper etter fostermora. Dattera mi var psykisk dårlig. Hun sov ikke, var sint, og hun kunne gå et par dager uten å spise. Natalia fortalte at fosterforeldrene er irriterte på henne, fordi hun ikke vil snakke norsk eller gjøre leksene. De hadde fått vite at fostermora er dansk, fosterfaren er norsk. Deres egne barn er allerede voksne. På bildene som Natalia har vist dem, så de ut til å være over seksti år. Kasia og Sebastian ba om at fosterforeldrene forlot barnevernskontoret før deres møte med barna. Under neste møte lekte barna med klosser. Den ansatte i barnevernet noterer: «Natalia sa at Karol ofte kastet forskjellige slags leker på henne, og etterpå gjorde det vondt.» Kasia mener at etter dette burde saken blitt avsluttet. – Jeg har forklart dem mange ganger hvordan sårene oppsto, og de trodde ikke på det. Natalia tegnet et hjerte. «Vi elsker og savner dere og våre hjerter brister», skrev hun med fargeblyanter. Hun sa at hun vil hjem. Men hun sier fremdeles til de barnevernsansatte at hun blir slått – ikke lenger kun av mamma, men av pappa også. Hun nevnte også Karol. Først 16. november, en måned etter overtagelsen, ble barna sendt til legeundersøkelse. Det ble ikke funnet tegn på hverken vold eller misbruk. Til tross for legeundersøkelsen fikk Kasia og Sebastian innkalling til retten 29. november. To dommere avgjorde at det fremdeles var risiko for voldsbruk, og at det var nødvendig å fortsette undersøkelsen og observasjon av familien gjennom de ukentlige møtene. Den ene dommeren mente at det ikke dreide seg om vold, bare om klaps. Den 20. januar samlet fylkesnemnda seg. De skulle avgjøre om det skulle fattes vedtak

Maciej czarnecki

om varig omsorgsovertagelse av Kasia og Sebastians barn. De landet på en annen konklusjon enn tidligere. Etter en uke konkluderte de enstemmig med at barna skulle tilbakeføres til foreldrene. Fra fylkesnemndas bestemmelse: «Fylkesnemnda mener at merket på Natalias panne sannsynligvis er forårsaket av treff av en leke. Det er usannsynlig at et slikt merke kan oppstå ved slag med åpen hånd.» «Natalia ble aldri spurt om det var mulig at hun ble skadet på den måten hun beskrev. Tvert imot fikk hun skryt da hun fortalte om det. Fylkesnemndas medlemmer vurderer det som sannsynlig at dette medførte at hun senere fortalte om bruk av vold hjemme, også mot broren hennes. Forestillingen om at foreldrene slo henne og broren hennes, ble virkelighet for henne. Natalia gjentok dette for de sakkyndige, og ingen stilte kritiske spørsmål.» «Natalia ga ulike forklaringer til ulike personer.» «Det var galt å foreta legeundersøkelse først en måned etter omsorgsovertagelsen. Barnevernet burde begynt undersøkelsene umiddelbart etter avgjørelsen om å ta barna ut av hjemmet.» «Spørsmålet er om Natalia og Karol (virkelig) utsettes for voldsbruk av foreldrene. Det er likevel ikke grunnlag for å iverksette omsorgsovertagelse.» – På fredag ga de oss barna tilbake. På lørdag satt vi på ferja til Polen. Våren 2015 møtte jeg Kasia i Katowice. Hun leide en leilighet der. Sebastian arbeidet fremdeles i Norge. Han kom på besøk annenhver uke. – Vi hadde bodd i Norge hele tiden, men vi nølte ikke et øyeblikk. Barna er det viktigste. På det siste møtet med barnevernet spurte de oss: «Hva skal dere gjøre? Reiser dere til Polen?» «Jeg har ny jobb! Mannen min er blitt forfremmet! I morgen skal vi i svømmehallen.» Natalia hadde ikke sovet i det hele tatt den natten. Hun sto ved vinduet. Naboen måkte snø og slamret med traktordørene. Natalia: «Mamma, de kommer for å hente meg!» Jeg sier til henne: «Lille Natalia, ingen kan gjøre deg noe nå, vi har et sånt brev.» Småen gråt natten gjennom. Han spiste bare pommes frites og tørt brød. Han lå på ryggen. Natalia sa at han var bundet fast om natten så

norsk barnevern sett utenfra

han ikke skulle gå ut av senga. To eller tre ganger kjørte en patruljebil forbi. Vi sier: Aha, da skjønner vi hva som er på ferde. Om natten kjørte vi koffertene til en venninne. Om morgenen kjørte vi en antikvarisk Golf fra 1982, vi tok liksom en snarvei til svømmehallen – i baksetet en svømmering, håndklær. Vi skiftet hos venninnen min, vi tok koffertene – om kvelden satt vi på ferja. Senere fortalte naboen at det på mandag hadde vært politibetjenter hos oss igjen. Natalia begynte på skolen i Polen. – I begynnelsen var hun redd for alt. Nå er det bedre, men hun har mye aggresjon. Hun går i terapi. Hun vil ikke sove alene. Jeg har spurt henne: «Hvorfor sa du at vi slo deg?» «Fordi de sa at hvis jeg sa det, skulle vi få komme hjem.» Når hun løper rundt i leiligheten, hender det at jeg advarer henne og griper tak i hendene hennes. Da setter hun opp en alvorlig mine: «Mamma, det er ikke lov til å slå barn.» Det tok lang tid før Karol begynte å snakke i det hele tatt, og han er allerede to år. Og først etter en måneds tid fikk han den gode nattesøvnen igjen.

TO VERDENER

I mai 2015 beskrev jeg Kasia og Sebastians sak i Duży Format (et polsk magasin). Det var nesten svart-hvitt: Fylkesnemnda erklærte at det ikke var funnet noen bevis på skyld hos foreldrene. Saken passet perfekt inn i det bildet som de polske i Norge hadde av regelryttere som tramper med tunge støvler inn i familiers liv, og som istedenfor å undersøke saken grundig og forsøke å hjelpe til, leter etter feil. Jeg bestemte meg for å finne flere familier. Jeg ønsket å finne ut hvor mange lignende tilfeller det fantes, og i hvor mange tilfeller det fantes gode grunner til barnevernets inngripen. Var omsorgsovertagelsen av Natalia og Karol tross alt en sjelden glipp, eller var det snarere en bekreftelse på, som den tsjekkiske presidenten Miloš Zeman nylig hevdet, at dette norske systemet var grunnleggende sykt og «nazistisk»? Det skulle vise seg at det også fantes familier som var fornøyde med samarbeidet med barnevernet. Og det fantes dem som klagde over at familien hadde blitt skadet, men som også selv hadde begått feil. Historien deres kunne lyde overbevisende, men i saksdokumentene kunne jeg lese at de ansatte i barnevernet hadde grunnlag for sine bekymringer for barnet. Jeg ble samtidig overbevist om at Kasias og Sebastians sak ikke var den eneste hvor barneverntjenesten hadde begått sjokkerende feil. Etter å ha hørt en annen historie (den nest siste som er beskrevet i denne boken, se side 197), skrev jeg et bekymret brev til det norske Justis- og beredskapsdepartementet. Barnevernet er forhindret fra å uttale seg med begrunnelse i taushetsplikten. Dette faktum vanskeliggjør forholdet til mediene, og medfører at det bare er den ene partens versjon som kommer til uttrykk. Derfor har jeg i kontroversielle saker bedt foreldrene om innsyn i fylkesnemndas avgjørelse samt i uttalelser fra dommere og psykologer for å få innblikk i den andre partens argumenter. Noen brev fikk foreldrene på polsk.

norsk barnevern sett utenfra

De andre har jeg fått oversatt. Det har også skjedd at foreldre har fortalt meg sin historie, for så å nekte meg innsyn i dommen i ettertid, selv om de først sa at jeg skulle få innsyn. Men dette hørte til sjeldenhetene. I løpet av flere reiser rundt i Norge har jeg snakket med polske foreldre, ansatte i barnevernet, fosterforeldre, lærere i barnevernspedagogikk som utdanner nye barnevernspedagoger, advokater, psykologer, psykiatere, diplomater, politikere og aktivister. Hver enkelt av disse flere titalls personene har sitt eget syn på saken. Gradvis gikk det opp for meg at spørsmålet om hvorvidt barnevernets intervensjon er velbegrunnet, inneholder en skjult fallgruve. En som kommer fra Polen, vil si at mange av intervensjonene er gjort på sviktende grunnlag. For en som kommer fra Norge, vil de samme intervensjonene være berettigede. Den norske velferdsstaten sikrer borgerne og foreldrene mye hjelp: lang fødselspermisjon, sjenerøse trygdeordninger og rådgivning. Samtidig tolererer den ikke noe slinger i valsen, den er rask til å gripe inn hvis noe er galt. Den polske staten gir mindre, men den krever også lite. I meningsmålinger er nordmenn blant de nasjoner som skårer høyest på grad av tillit til egne myndigheter. Hvorvidt det er grunnlag for en slik tillit, er et annet spørsmål. I mange tilfeller ja. Norge ligger sågar på førsteplass på FNs årlige rangering over verdens mest utviklede land (Human Development Index). I rangeringen i 2015 lå Polen på trettisjette plass. Av og til blir imidlertid det norske idealet en karikatur av seg selv. I 2011 ble det tomt for smør fra Bergen til Kirkenes, for det ble innført en gigantisk toll på import av dette produktet, og TINE meierier maktet ikke å produsere raskt nok. Samme år var medlemmer av den norske spesialstyrken, teoretisk sett topptrente karer, nær ved å drukne i en gummibåt på vei til Utøya. På tokt for å redde ofrene til terroristen Anders B. Breivik. Han kunne ha vært stoppet allerede etter utløsningen av bomben i regjeringskvartalet, men det fantes ikke handlingsprosedyrer for slike hendelser. For mennesker fra Polen, Tsjekkia og Litauen har staten gjennom de siste førti års tid ikke vært en støtte, den har snarere vært en fiende. De smertefulle omveltningene etter kommunismens fall har heller ikke styrket tilliten til staten i disse landene. Nyheten om at skattemyndighetene

Maciej czarnecki

i Skandinavia hjelper folk å fylle ut selvangivelsen så de kan betale så lite skatt som mulig, er fremdeles helt uforståelig for oss. I tillegg kommer forskjellen i barneoppdragelsen. I Norge blir selv et klaps med åpen hånd eller et tak i øret karakterisert som vold. I Polen mener fremdeles hver tredje familie at «ingen tar skade av en god omgang juling» (meningsmåling fra 2014). Alt dette er med på å forklare hvorfor det er utlendinger som protesterer høyest mot det norske barnevernet. Imidlertid stemmer det ikke at barnevernet statistisk sett fratar flere utenlandske enn norske familier barna. I statistiske utregninger av antall familier per tusen er antallet utenlandske og norske familier omtrent identisk (i polske familiers tilfelle er de til og med i mindretall). Men utenlandske og norske foreldre har ulike forventninger til staten. Norge drømmer om et system som ikke bare beskytter barn mot vold eller seksuelle overgrep, men som også overvåker barnas utvikling og som tar brodden av problemene før de får utvikle seg. Målet er å være føre var, å handle preventivt, før problemene rekker å bli alvorlige. Dette er et ambisiøst prosjekt. Om så barnevernet virkelig hadde lyktes i å realisere dette idealet, ville innvandrere likevel hatt sine tvil. For hvordan skulle en fra Polen, oppdratt i den overbevisning at familien er noe hellig, enten den nå er slik eller sånn, kunne akseptere uttalelsen i rapporten fra de norske ekspertene, at «det er til barnets beste å bo i omgivelser som er gunstige for dets utvikling, ikke nødvendigvis hos sine biologiske foreldre»? Imidlertid er det langt mellom praksis og det teoretiske idealet. Selv nordmenn begynner å innse dette. I juni 2015 undertegnet mer enn hundre advokater, psykologer og andre eksperter en appell til regjeringen om nødvendigheten av forbedringer av barneverntjenesten, hvor de viser til «omfattende gale vurderinger». Andre eksperter kritiserte senere denne uttalelsen for å være for streng, men regjeringen innkalte til samtale med representanter for barneverntjenesten og innførte noen endringer i regelverket. I enkelte saker støtte jeg på feil i bevisførsel. Det kunne være en urokkelig fastholdelse av antagelser som ansatte i barnevernet gjorde på et tidlig tidspunkt, urovekkende interessekonflikter, slurv og tøying

norsk barnevern sett utenfra

av lovens grenser. Eksperter har også fortalt meg om andre typer problemer, som for eksempel med hensyn til tolking og oversettelse, for få advokater i forhold til det enorme saksmaterialet og mangel på kompetanse. Flertallet av de over 5100 ansatte i den kommunale barneverntjenesten har fullført en treårig bachelorutdanning i barnevern eller sosialt arbeid. Enkelte forskere mener at denne utdannelsen burde utvides til fem år. Den massive kritikken av Norge fra innvandreres side skyldes altså til en viss grad kulturforskjeller, men også faktiske feil som blir begått av ansatte i barneverntjenesten. Dette siste er et faktum. Samtidig overdrives dette av medier og foreldre, og inntrykket forsterkes ytterligere av det faktum at barnevernet ikke kan forsvare seg. I tillegg til alt dette kommer det spesielle ved det norske systemet som plasserer det offentlige og foreldrene på hver sin barrikade når det kommer til omsorgsovertagelse (for å beskytte barnet). Barnet plasseres betydelig sjeldnere hos biologisk familie, altså i slektsfosterhjem, enn i andre land. Vanligvis ender et vedtak om omsorgsovertagelse med at barnet plasseres i en profesjonell fosterfamilie for en periode. Etter en lang periode kan barnet tilbakeføres til den biologiske familien, hvis forholdene tilsier det. En mor spurte meg hva hun skulle gjøre: bli i Norge eller flykte til Polen? Hun hadde blitt innkalt til samtale på skolen fordi hun hadde klappet til sønnen sin, og han hadde fortalt det til læreren. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Ikke alle tilfeller er svart-hvite. En mor som elsker barnet sitt over alt annet, men som drikker for mye – er det rett å frata henne barnet? Eller faren som ikke slår barnet sitt, men som stadig truer med å gjøre det? Slike kompliserte saker er det mange av i denne boken (samt mange saker hvor barnevernet beviselig har begått feil). Det må også tas med i betraktningen at det er i en viss type saker foreldre kontakter journalister. I de tilfellene som løses i fred og fordragelighet, har de selvsagt ikke behov for det. Da er alt i sin skjønneste orden – hvorfor klage til venner og kjente, løpe til mediene og lage bråk? Slike foreldre måtte jeg finne fram til på egen hånd og overtale dem til å snakke med meg. Jeg lyktes til slutt, for kritikken av barnevernet begynte å bre seg.

Maciej czarnecki

Samtidig skal det sies at i de tilfellene hvor foreldre føler at de virkelig har forbrutt seg, unngår de oppmerksomhet så langt det er mulig. De unnviker i alle fall en grundig belysning av saken. Likevel er det en del som selv i slike tilfeller gir meg saksdokumentene. Og det skal legges til at disse historiene er i flertall. De færreste er stolte av at de banker opp ungen sin. De løper ikke til journalistene. Barna kan også selv fortelle om tragiske historier. Men de polske barna er fortsatt små, siden de fleste familiene fra Polen har vært kort tid i landet. Jeg har snakket med noen ofre for mishandling, men ingen polske. Denne boken handler ikke om barnevernet. Barneverntjenesten driver med så mye mer enn å ta barna fra folk. Ei heller er det en bok om mennesker fra Polen i Norge – flertallet av dem har aldri hatt kontakt med barneverntjenesten. Derimot er det en fortelling om noen tilfeller hvor disse to verdenene møtes. Noen av foreldrene har bedt om at jeg utelater deres etternavn. Andre har ikke hatt noe imot at jeg oppgir deres fulle navn. De har til og med ønsket at jeg gjør det. Av hensyn til barna har jeg imidlertid utelatt alle etternavn. I enkelte tilfeller har jeg også endret fornavn og navn på byene som hovedpersonene kommer fra. For å etterstrebe objektivitet og av språklige hensyn, omtaler jeg barnevernet vekselvis som «barnevernet» og som «det offentlige». Mange mennesker fra Polen omtaler her myndighetene og det offentlige konsekvent som «Barnevernet» («Barnevernet kom», «Barnevernet tok»). I slike fortellinger innebærer begrepet «Barnevernet» en uklar trussel, noe umenneskelig og sjelløst.

MACIEJ CZARNECKI

Jørn Holm-Hansen i Klassekampen 2017

ISBN 978-82-450-2339-8

,!7II2E5-acddji!

NORSK BARNEVERN SETT UTENFRA STILLER DET URIMELIGE KRAV?

NORSK BARNEVERN SETT UTENFRA

MACIEJ CZARNECKI

Marianne Rugkåsa og Jørn Holm-Hansen, begge ansatt ved OsloMet – storbyuniversitetet, har skrevet forord til den norske utgaven.