Perspektiver paa psykisk helse og russarbeid utdrag

Del 1 Recovery Kapittel 1 En annerledes arena for psykisk helse- og rusarbeid?

– Recoveryverksted som arena for samarbeid og dialog Therese Austrheim Johnson og Katrine Hordvik Wilhelmsen Kapittel 2 «Du må gi for å få …» Historier om hvordan håp kan vokse gjennom dialog og samhandling Knut Tore Sælør, Trude Klevan og Rolf Sundet Kapittel 3 Ta kontrollen tilbake – om Recovery, opprør og fastholdelse Marit Borg og Bengt Karlsson Kapittel 4 Er psykiske problem sosiale problem?

– Om krafta i konteksten og definisjonsmakta i samfunnet Knut Ivar Bjørlykhaug Del 2 Erfaringsbasert kunnskap

Kapittel 6 Å arbeide med tilbakemelding: En erfaringsoppsummering Rolf Sundet Kapittel 7 Dialogbasert undervisning i samarbeid med beboere: Ansattes erfaringer fra en rusinstitusjon Stian Biong og Jan Kåre Hummelvoll

Bokens redaktører og de fleste av bidragsyterne er knyttet til det toneangivende Senter for psykisk helse og rus ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Her har man blant annet arbeidet for at personer som erfarer psykisk helse- og/eller rusutfordringer, skal kunne leve et trygt og verdig liv i lokalsamfunnet – på lik linje med befolkningen for øvrig. Innbyggere som kommer i en pasient- eller brukerrolle, skal forstås og møtes som personer som lever sine liv i en sosial sammenheng, ikke reduseres til medisinske diagnoser eller psykologiske kasus. Det er et tydelig folkehelseperspektiv og et grunnleggende sosialt perspektiv i senterets forståelse av og arbeid med psykisk helse- og rusarbeid. Dette gjenspeiles i denne boken. De 13 kapitlene er sortert under hovedoverskriftene recovery, erfaringsbasert kunnskap og samarbeidsbasert kunnskapsutvikling.

Kapittel 8 Å utforske fenomenet støtte gjennom dialogiske samtaler i en medforskergruppe Mona Sommer og Ottar Ness Kapittel 9 Me, Myself, I – om ondskap i arbeidet med personer som søker hjelp – revisited Bengt Karlsson Del 3 Samarbeidsbasert kunnskapsutvikling Kapittel 10 Samarbeidsbasert forskning – grunnlag for økt demokrati, likeverdighet og bedring? Erfaringer fra en kompetansegruppe Monika K. Gullslett, Knut Stubben og Ann-Mari Lofthus Kapittel 11 En autoetnografisk beretning om veien til autoetnografi Rolf Sundet Kapittel 12 Drømmen om A4. Kjerring og unger, hus og bil – hva skal til?

Ellen Andvig, Monika K. Gullslett og Victoria Edwards Kapittel 13 Hvordan samarbeide om et forskningsprosjekt? Erfaringer fra samarbeid om forskning mellom en kommune og en høgskole Ottar Ness, Marit Borg, Knut Tore Sælør, Randi Semb, Therese A. Johnsen, Trine Hoff og Marielle Andersen

ISBN 978-82-450-2399-2

,!7II2E5-acdjjc!

PERSPEKTIVER PÅ PSYKISK HELSE- OG RUSARBEID

Kapittel 5 Erfaring gir bedre behandling!

Arne Johansen

I denne boken beskrives og diskuteres fremveksten av psykisk helse- og rusarbeid som praksisfelt og fagområde. Utviklingen ses i lys av holdningsendringer og konkrete endringer i helse-, sosial- og velferdspolitikken. Viktige elementer her er å se tidligere «psykiatriske pasienter», «narkomane» og «alkoholikere» som subjekter og selvstendige aktører. Det innebærer å legge til rette for integrering og medborgerskap gjennom nedbygging av institusjoner og nye måter å organisere tjenester og tilbud på.

Bengt Karlsson og Marit Borg (red.)

Introduksjon Bengt Karlsson og Marit Borg

PERSPEKTIVER PÅ PSYKISK HELSEOG RUSARBEID

Bengt Karlsson er ansatt som professor i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Han er utdannet psykiatrisk sykepleier og familieterapeut. Han har særlig arbeidet med forholdet mellom grunnlagsforståelser og praksiser i psykisk helsearbeid.

Recovery, erfaringsbasert kunnskap og samarbeidsbasert kunnskapsutvikling

Marit Borg er ansatt som professor i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Hun er utdannet ergoterapeut og har sin doktorgrad innen helsevitenskap.

Borg har særlig arbeidet med recovery, samarbeidsbasert forskning og lokalt psykisk helsearbeid.

Bengt Karlsson og Marit Borg (red.)

Perspektiver pĂĽ psykisk helse- og rusarbeid

Bengt Karlsson og Marit Borg (red.)

Perspektiver pĂĽ psykisk helse- og rusarbeid Recovery, erfaringsbasert kunnskap og samarbeidsbasert kunnskapsutvikling

Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-2399-2 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: Antony Gormley ANGEL OF THE NORTH, 1998 Stål 20 x 54 x 2,2 m På oppdrag fra the Gateshead Metropolitan Borough Council, Gateshead, England Permanent installasjon, Gateshead, England Fotografi av Colin Cuthbert, Newcastle © kunstneren Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Innhold

Introduksjon ...........................................................................................................................11 Av Bengt Karlsson og Marit Borg

Kunnskaping om psykisk helse og rus i Drammen....................................................................11 Om Senter for psykisk helse og rus ..........................................................................................15 Recovery .............................................................................................................................15 Erfaringsbasert kunnskap ....................................................................................................17 Samarbeidsbasert kunnskapsutvikling ..................................................................................19 Bokens struktur og innhold .....................................................................................................21

Del 1 Recovery ............................................................................................................................29 Kapittel 1 En annerledes arena for psykisk helse- og rusarbeid?

– Recoveryverksted som arena for samarbeid og dialog .......................................................31 Therese Austrheim Johnson og Katrine Hordvik Wilhelmsen

Bakgrunn ................................................................................................................................31 Recovery som perspektiv i kommunalt psykisk helsearbeid .....................................................32 Recoveryverksted – en fellesarena for utvikling, samarbeid og kunnskap? ...............................33 Hvordan er det å være deltaker på Recoveryverkstedet? ..........................................................35 Presentasjon av funn ...............................................................................................................36 En annerledes arena ............................................................................................................36 Nettverksbygging og fellesskap ............................................................................................37 Opplevelsen av å dele og å lære ............................................................................................37 Mangfoldige synergier .........................................................................................................38 Diskusjon ................................................................................................................................39 Å sitte på hendene ...............................................................................................................39 En arena for alle? .................................................................................................................40 Begeistringens kraft og potensialer .......................................................................................41

6 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeiD Kapittel 2 «Du må gi for å få …»

Historier om hvordan håp kan vokse gjennom dialog og samhandling ................................45 Knut Tore Sælør, Trude Klevan og Rolf Sundet

Innledning...............................................................................................................................45 Håp og bedring .......................................................................................................................46 To historier om håp, dialog og samhandling ............................................................................47 Hva kan historier om andre gjøre med historier om oss selv? ...................................................52 Avslutning eller innledning ......................................................................................................55 Kapittel 3 Ta kontrollen tilbake – om Recovery, opprør og fastholdelse.................................................57 Marit Borg og Bengt Karlsson

Innledning...............................................................................................................................57 Recovery som opprør mot marginalisering ..............................................................................59 Recovery som opprør mot det dominante psykiatriske paradigmet .........................................63 Recovery anno 2018 – tradisjoner og fastholdelse ...................................................................67 Kapittel 4 Er psykiske problem sosiale problem?

– Om krafta i konteksten og definisjonsmakta i samfunnet ...................................................69 Knut Ivar Bjørlykhaug

Innleiing ..................................................................................................................................69 «Sosial klimakrise» ..................................................................................................................70 Historia om Roseto ..................................................................................................................70 Magdalena opplever ei sosial og psykisk krise .........................................................................72 Arbeid – anten eller?................................................................................................................72 Definisjonsmakta i feltet ..........................................................................................................73 Diskriminering, sosial urettferdighet og psykisk helse .............................................................74 Sosialt arbeid og psykisk helse.................................................................................................75 Sosial støtte og psykisk helse ...................................................................................................76 Økonomiske tiltak og sosial tilhøyrsle ......................................................................................77 Effektane av erfaringskunnskap ...............................................................................................78 Sosialt psykisk helsearbeid ......................................................................................................78 Er psykiske problem sosiale problem? .....................................................................................79

Del 2 Erfaringsbasert kunnskap ..........................................................................................83 Kapittel 5 Erfaring gir bedre behandling!...............................................................................................85 Arne Johansen

Innledning...............................................................................................................................85

innholD 7 Rollene som må fylles ..............................................................................................................86 Kunsten å fungere som hjelper ................................................................................................86 Hva kan man egentlig vite?......................................................................................................87 Betydningen av pasientens erfaringskunnskap........................................................................88 Tilbake til Aristoteles................................................................................................................89 Dagens autoriteter, fremtidens klovner? ..................................................................................90 Farvel til autoritetene? .............................................................................................................91 Løsningen er likeverd ..............................................................................................................93 Kapittel 6 Å arbeide med tilbakemelding: En erfaringsoppsummering ................................................97 Rolf Sundet

Kapittelets prosjekt..................................................................................................................97 Begrepsbruk ...........................................................................................................................98 Autoetnografi og politisering av praksisfeltet ...........................................................................98 Bruken av tilbakemelding ......................................................................................................100 Samtaleredskap ................................................................................................................100 Klient og resultatstyrt terapi (KOR) ........................................................................................101 «Regler» for praksis ...............................................................................................................101 «Regel» 1: Ingen svar, bare samtaler ....................................................................................102 «Regel» 2: Terapeutendring.................................................................................................102 «Ja»- og «nei»-orienterte metoder........................................................................................103 Tilbakemelding og mangfold av arbeidsmåter .....................................................................104 «Regel» 3: Kvotering av familien ..........................................................................................105 Dikotomier og maktforskjeller ...............................................................................................106 Avsluttende innspill: Terapi som samarbeid ...........................................................................107 Kapittel 7 Dialogbasert undervisning i samarbeid med beboere: Ansattes erfaringer fra en rusinstitusjon ..............................................................................109 Stian Biong og Jan Kåre Hummelvoll

Om kunnskap........................................................................................................................109 Hva kjennetegner kunnskapsgrunnlaget innen rusfeltet? ......................................................110 Behov for et bredere kunnskapsgrunnlag ..............................................................................111 Recoveryorienterte praksiser .................................................................................................111 Utvikling av recoveryorienterte praksiser ...............................................................................113 Ansattes erfaringer med dialogbasert undervisningsopplegg ................................................114 Å muliggjøre..........................................................................................................................114 Å bevisstgjøre ........................................................................................................................115 Å reflektere ............................................................................................................................116 Diskusjon og oppsummering ................................................................................................117 Fornyelse ..........................................................................................................................117 Mangfold ..........................................................................................................................117 Trygghet ...........................................................................................................................118 Konklusjon ........................................................................................................................119

8 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeiD Kapittel 8 Å utforske fenomenet støtte gjennom dialogiske samtaler i en medforskergruppe ...........121 Mona Sommer og Ottar Ness

Innledning.............................................................................................................................121 Medforskergruppen og forskningsprosjektet ........................................................................123 Hermeneutisk fenomenologisk tilnærming ...........................................................................124 Dialogiske samtaler i analyseprosessen .................................................................................125 Dialogiske samtaler i medforskergruppen .............................................................................125 Muligheter og utfordringer i dialogiske samtaler ...................................................................127 Avsluttende kommentarer .....................................................................................................129 Kapittel 9 Me, Myself, I – om ondskap i arbeidet med personer som søker hjelp – revisited ...............133 Bengt Karlsson

Introduksjon..........................................................................................................................133 Avdelingen ............................................................................................................................134 Faglig og politisk tidsånd .......................................................................................................134 Frank og jeg...........................................................................................................................135 Vår forakt for svakhet .............................................................................................................136 Om å oppleve ondskap som en konkret erfaring ....................................................................138 De andre onde – og vi gode ...................................................................................................140 Ondskapens problem og vitenskap .......................................................................................141 Omsorgens tvetydighet og tvetydighetens omsorg ...............................................................142 En avslutning ........................................................................................................................143

Del 3 Samarbeidsbasert kunnskapsutvikling ............................................................. 147 Kapittel 10 Samarbeidsbasert forskning – grunnlag for økt demokrati, likeverdighet og bedring?

Erfaringer fra en kompetansegruppe...................................................................................149 Monika K. Gullslett, Knut Stubben og Ann-Mari Lofthus

Innledning.............................................................................................................................149 Hvordan kan begreper forstås?..............................................................................................150 Maktfordeling i forskning og tjenesteutvikling – likeverdig kunnskap? ..................................151 Samarbeidet i kompetansegruppen ......................................................................................152 Hvordan kan det oppleves å være medforsker?......................................................................154 Refleksjoner om samarbeidsbasert forskning ........................................................................155 Samarbeidsbasert forskning – avsluttende refleksjon ............................................................157

innholD 9 Kapittel 11 En autoetnografisk beretning om veien til autoetnografi ....................................................161 Rolf Sundet

Kapittelets anliggende ..........................................................................................................161 Autoetnografi ........................................................................................................................162 Fragmenter fra et yrkesliv ......................................................................................................164 Utenfor mitt Panopticon blir mine overtredelser klarere .........................................................166 Neoliberalismen og New Public Management som det moderne Panopticon ........................167 Fra terapi som psykomedisinsk behandling til politisk aktivisme ............................................169 Oppdagelsen av autoetnografien som kunnskapsskapende politisk verktøy ..........................171 Kapittel 12 Drømmen om A4. Kjerring og unger, hus og bil – hva skal til? .............................................175 Ellen Andvig, Monika K. Gullslett og Victoria Edwards

Innledning.............................................................................................................................175 Drømmen om A4-livet – om rutiner, bolig, jobb og støtte .......................................................177 Et sted å bo .......................................................................................................................178 En jobb .............................................................................................................................178 Sosial identitet ...................................................................................................................180 Sosial støtte.......................................................................................................................181 Ensomhet og dårlig økonomi.................................................................................................182 Avsluttende refleksjoner ........................................................................................................184 Kapittel 13 Hvordan samarbeide om et forskningsprosjekt?

Erfaringer fra samarbeid om forskning mellom en kommune og en høgskole ....................187 Ottar Ness, Marit Borg, Knut Tore Sælør, Randi Semb, Therese A. Johnsen, Trine Hoff og Marielle Andersen

Innledning.............................................................................................................................187 Starten ..................................................................................................................................188 Organiseringen av Askerprosjektet ........................................................................................188 Metodologi ...........................................................................................................................189 Funn fra delstudie 1 – «Samarbeidende praksiser» ................................................................190 Unge voksne med samtidige problemer og deres perspektiv på samarbeid .............................191 Pårørende og deres perspektiv på samarbeid .......................................................................191 Fagpersonene og deres perspektiv på samarbeid .................................................................192 Oppsummering .................................................................................................................192 Hvordan legge til rette for godt samarbeid mellom kommunen og høgskolen?......................192 Å beskrive tabloidiserte funn ...............................................................................................193 Inkludert og inspirert – erfaringer sett fra kommunens side ...................................................194 Helheten blir mer enn summen av delene – samarbeidet sett fra høgskolens side..................195 Avslutning .............................................................................................................................197

Introduksjon Bengt Karlsson og Marit Borg

Kunnskaping om psykisk helse og rus i Drammen Vi vil starte dette innledningskapittelet med å forsøke å plassere oss selv og utviklingen av Senter for psykisk helse og rus (SFPR) i en større sammenheng innen politikk, utdanning og kliniske praksiser. Psykisk helse- og rusarbeid ble introdusert som et fellesbegrep i 2014 gjennom veilederen «Sammen om mestring – Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne». Dette fellesbegrepet bygger på den omfattende og historiske utvikling knyttet til fag, forskning og utdanning som har foregått innen psykisk helse- og rusarbeid fra slutten av 1990-tallet. Særlig viktig var Opptrappingsplanen for psykisk helse 1998–2008 med sin understreking av psykisk helsearbeid som et tverrfaglig og tverretatlig arbeid som skulle karakterisere tjenestetilbudene i kommunene og de distriktspsykiatriske sentrene.

Psykisk helse- og rusarbeid har en kort faglig historie. I Drammen, og det som etter hvert ble SFPR, har flere av oss vært aktive i utviklingen av psykisk helse- og rusarbeid på nasjonalt nivå i de siste tjue årene på ulike sentrale arenaer. Vi engasjerte oss tidlig i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, og her ble psykisk helsearbeid definert slik: Psykisk helsearbeid er et flervitenskapelig og tverrfaglig utdannings-, forskningsog arbeidsfelt, og omfatter alle deler av tjenestene. Psykisk helsearbeid fokuserer på å fremme og bedre menneskers psykiske helse samt påpeke og søke å endre forhold i samfunnet som skaper psykisk uhelse og bidrar til stigmatiseringsprosesser og sosial utstøting. Hensikten er å styrke menneskers opplevde egenverd og livskraft, bistå i prosesser som utvikler opplevelser av sammenheng og muligheter for å mestre hverdagens utfordringer samt skape inkluderende lokalmiljø.

12 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

I vårt miljø har vi vært opptatt av å støtte oppunder sentrale myndigheters tydeliggjøring av målet om at personer som erfarer psykiske helse- og/eller rusutfordringer, skal kunne leve et trygt og verdig liv i lokalsamfunnet – på lik linje med befolkningen for øvrig. Innbyggere som kommer i en pasient- eller brukerrolle, skal forstås og møtes som en person som lever sitt liv i en sosial sammenheng, ikke reduseres til en medisinsk diagnose eller et psykologisk kasus. Det er således et tydelig folkehelseperspektiv og et grunnleggende sosialt perspektiv i vår forståelse av psykisk helse- og rusarbeid. Vårt fokus er på å fremme levekår, helse og sosialt liv på individ-, gruppeog samfunnsnivå knyttet til velvære og velferd.

Slik vi ser det, må fremveksten av psykisk helse- og rusarbeid som praksisfelt og som fagområde ses i lys av de betydelige endringer i internasjonal så vel som nasjonal helse- og sosialpolitikk. Endringene handler ikke bare om nedbygging av institusjoner og nye måter å organisere tjenester og tilbud på. De fremhever også et skifte av fokus fra ekskludering til integrering, samt fra hovedvekt på lidelse og sykdom i seg selv, til personen med psykisk helse- og/eller rusproblemer og dennes sosiale situasjon. I en historisk sammenheng betyr det at tidligere «psykiatriske pasienter», «narkomane» og «alkoholikere» gjøres til subjekter og aktører, og at samfunnet pålegger seg selv en ambisjon om å legge til rette for integrering og medborgerskap.

Dette har mange og ulike konsekvenser blant annet ved at hjelpearbeidet må foregå i andre kontekster enn tidligere, og at mottakere av hjelpen og pårørende gjøres til samarbeidspartnere gjennom reell deltakelse. En endret orientering og endrede handlingsmønstre kan bare utvikles og gyldiggjøres gjennom utvikling av nye kunnskaper, nye praksiser og ny forskning som er relevant for en slik nyorientering.

I vårt senter legger vi til grunn at psykisk helse- og rusarbeid som fagområde innebærer en utvidelse og en endring av den grunnleggende forståelsen av hva som anses som gyldig kunnskap om psykiske lidelser, rusutfordringer og om omsorg, støtte, rehabilitering og behandling. Utvidelsen skjer gjennom inklusjon av ulike perspektiver innen arbeidet med psykisk helse og avhengighet. Dette innebærer at psykisk helse- og rusarbeid fokuserer både på personers og pårørendes erfaringer, lokalmiljøet, sosiale nettverk og ressurser, hjelpekontekstene samt organiseringen, innholdet og praksisformer som utvikles i de ulike tjenestetilbudene. Psykisk helseog rusarbeid omfatter alle de sosiale, miljømessige og personlige forhold som interagerer med menneskers psykiske og fysiske helse og sosiale situasjon.

I SFPRs virksomhet innen psykisk helse- og rusarbeid tenker vi at innholdet og retningene i tjenestetilbudene utvikles ved særlig å øke oppmerksomheten mot

introduksjon 13

forholdet mellom miljø og levekår, og ved å opprettholde et gjennomført brukerfokus i et likeverdig samarbeid med alle tjenesteutøvere. Målet er å kunne bidra til at mottakeren av tjenester blir forstått og møtt som aktør og medborger. Det er en person som deltar aktivt i utredningen, innholdet og etableringen av tilbud og tjenester. Tilbudene og tjenestene skal være samordnet og tilpasset den enkeltes behov og ønsker. Slik åpnes psykisk helse- og rusarbeid opp for andre og nye aktører og profesjoner og et bredere og mer gjennomgripende tverrfaglig samarbeid. Dermed utfordres og omskapes forståelser av hvordan arbeidet med psykisk helse og rus kan forstås, beskrives og utvikles – og hvordan samarbeidet med bruker og nettverk kan og bør tilrettelegges.

Ulike aspekter knyttet til psykisk helse- og rusarbeid som fagfelt har vært et særlig prioritert forskningsområde i senterets arbeid, med fokus på forskning om erfaringskunnskap fra brukere, pårørende og fagpersoner om psykisk helse, uhelse og avhengighetsproblemer. I tillegg har vi vektlagt forskning knyttet til hva personer opplever er til hjelp, recovery, tjenestetilbudene i psykisk helse og rus, lokalbaserte tilbud og hjemmebehandling, familie- og nettverksarbeid samt ulike velferdspolitiske temaer som arbeid, hjem og økonomi.

SFPR har satset på utvikling av forskningsområder som omfatter rusproblemer og samtidige rus- og psykiske helseproblemer (ofte omtalt som «ROP-lidelser» eller som «doble problemer»). Rusproblemer er et økende helse- og velferdsproblem i Norge. Det er et stort antall mennesker med rusproblemer som har behov for målrettet og tilpasset hjelp. Omfattende rusproblemer skaper store utfordringer både for den enkelte og for samfunnet. Mennesker med rusproblemer blir derfor av helsemyndighetene trukket frem som en av gruppene med stort behov for sammensatte tjenester over tid. Flere kan i tillegg ha et eller flere psykiske eller somatiske helseproblemer, noe som krever at vedkommende får et helhetlig tjenestetilbud som omfatter ulike typer tjenester og at ulike faggrupper må jobbe sammen om å skape et godt og helhetlig tjenestetilbud. Rusproblemer beskrives som et av folkehelseproblemene det må settes enda større fokus på i fremtiden.

Siden rusreformen i 2004 er rusproblemer i stigende grad blitt ansett som et medisinsk fenomen. SFPR arbeider imidlertid for at rusproblemer må forstås og møtes i et tverrvitenskapelig og tverrfaglig utdannings-, forsknings- og arbeidsfelt.

I tråd med Stortingsmelding 30 (2011–2012) arbeider SFPR særlig med å utvikle kunnskap om personenes egne erfaringer med hva som er til hjelp, samarbeid og samhandling ved samtidige lidelser, å øke kompetansen hos ansatte i alle deler

14 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

av rusarbeidet, samt øke innsatsen for personer med samtidige lidelser og deres pårørende.

Ideen til denne boken ble ikke født i Drammen – det skjedde i Toscana våren 2016. En gjeng av oss som er tilknyttet senteret var på arbeidsseminar i nærheten av byen Pisa. Vi diskuterte mange ulike saker og ting under oliventrær, på vandringer i bergene, langs de smale veiene og på kafeer og barer. En tanke som vi samstemt ble begeistret for, var å skrive en bok på norsk om det arbeidet vi har gjort så langt i Drammens-miljøet fra slutten av 1990-tallet og frem til i dag.

Fra 1998 har Drammen vært et arnested for arbeidet med psykisk helse og rus.

I dette året ble videreutdanning i psykisk helsearbeid startet til fordel for videreutdanning i psykiatrisk sykepleie ved HiBu. Overgangen til den nye tverrfaglige og tverrvitenskapelige utdanningen i psykisk helsearbeid skjedde ikke uten svette, blod, tårer og sterke faglige uenigheter. Men det skjedde. Inspirasjonen for omleggingen var klar. Den var fundamentert i Opptrappingsplanen for psykisk helse, som Stortinget igangsatte samme år. Opptrappingsplanen varte i ti år frem til 2008.

Videreutdanningen i psykisk helsearbeid var basert i et ønske fra utdanningsmyndighetene om å lage en tverrfaglig og felles utdanning innen arbeidet med psykisk helse som skulle erstatte de tre monofaglige videreutdanningene innen psykiatrisk sykepleie, psykiatrisk sosialt arbeid og psykomotorisk fysioterapi. Intensjonen var klar; behovet for fellesfaglig endring i retning av å styrke de humanistiske og samfunnsvitenskapelige forståelsene i arbeidet med psykisk helse var påkrevd.

Siden starten av videreutdanning i psykisk helsearbeid i 1998 har Drammensmiljøet rundt psykisk helse og rus vokst. Det har skjedd gjennom et systematisk arbeid med å utvide og styrke både utdanning, forskning og samarbeidet med ulike bruker-, pårørende- og praksismiljøer. I utdanningssammenheng har videreutdanningen i psykisk helsearbeid hatt en stabil rekruttering av studenter. Videreutdanningen er nå innlemmet i master i klinisk helsearbeid. Samtidig er det blitt etablert flere etterog videreutdanninger relatert til ulike målgrupper og temaer innen psykisk helse og rus. Når det gjelder forskning har det vært arbeidet systematisk med å heve den akademiske kompetansen. Først ved å igangsette doktorgradsprosjekter og rekruttere stipendiater, senere ved at disse ble førsteamanuensiser, dosenter og professorer.

Parallelt med dette arbeidet har miljøet knyttet til psykisk helse og rus tilstrebet å ha en tydelig og klar forankring i klinisk arbeid. Dette har vist seg ved at miljøet har samarbeidet med ulike tjenester innen psykisk helse og rus om fagutviklings- og forskningsprosjekter. Samtidig er det blitt ansatt personer med egne erfaringer med

introduksjon 15

psykisk helse- og rusutfordringer som brukere eller pårørende. Disse kollegaene har også akademisk kompetanse. Mangfoldet i fagmiljøet har bidratt til viktige diskusjoner og utviklingsarbeid knyttet til erfaringsbegreper, språk, evidens, grunnlagsforståelser og metodologi.

I 2010, den 5. september, ble Institutt for forskning innen psykisk helse og rus høytidelig etablert. Bakgrunnen var at vi på det tidspunktet turte å si at vi var et miljø som ønsket å vise oss frem som en felles gruppe, som et vi. Meget godt støttet av daværende rektor Kristin Ørmen Johnsen og nåværende dekan Heidi Kapstad tok vi sats og hoppet. Instituttet ble som nevnt senere til et senter. Bakgrunnen for å ta vekk forskning var at vi drev, og driver, med langt mer enn bare forskning. Vi driver med fagutvikling, tjenesteutvikling, undervisning og veiledning. Senteret har bestått siden 2010. I skrivende stund er det blitt et fast senter, med samme navn tilknyttet Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Om Senter for psykisk helse og rus Drammens-miljøet har fra starten holdt fast i en grunnlagstenkning som er blitt tydeliggjort gjennom et faglig grunnlagsdokument. Dokumentet har en human og sosialvitenskapelig innretning, og fokuserer på personers erfaringer og på hjelpekontekster som samarbeidsarenaer i vid forstand. Metodologisk bredde tilstrebes.

Forskningsmetoder må være reflekterte, sensitive og tilpasses de fenomenene som studeres.

Senteret har i dag tre prioriterte fag- og forskningsområder:

Recovery Vi arbeider med recovery som forskningsbasert kunnskap om personers erfaringer med å leve med psykiske helse- og rusutfordringer, hvordan samarbeide med fagpersoner og andre for å skape et meningsfullt liv med eller uten de nevnte livsutfordringer. Strukturelle faktorers betydning for problemforståelse og tjenesteutvikling er sentralt. Sosiale fellesskap og fellesskapsløsninger har en viktig plass. Recovery er et begrep som brukes og forstås på ulike vis og som kan sies å representere både noe nytt og forandrende og noe kjent og tradisjonelt. Det beskrives i noen sammenhenger som personlige og individuelle prosesser, i andre sammenhenger som primært sosiale prosesser, og enkelte miljøer oppfatter recovery som kliniske prosesser med fokus på fagpersoners behandlingsresultater. Vi som skriver dette introduksjonskapittelet,

16 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

oppfatter at recovery både er personlig og sosial med klare borgerrettslige og politiske røtter. Recovery forstås videre som en del av den humanistiske og sosiale tradisjon.

Dette innebærer et humanistisk syn på mennesket, som skapes, fastholdes og utvikles i sosiale relasjoner mellom mennesker, lokalmiljøer og i samfunnsstrukturer.

Sosial klasse og levekår, muligheter til hjelp og støtte, vekst og utvikling i personens lokalmiljø er dermed sentralt. Mennesket forstås videre som en handlende aktør og som unikt i den forstand at det er et autonomt, rasjonalt, sosialt og åndelig vesen.

De borgerrettslige og politiske røttene til recovery er sentrale. Da recoverybevegelsen innenfor psykisk helse og rus startet i USA, var det som opprør og protester både mot utstøting og stigmatisering i samfunnet generelt og mot helse- og sosialtjenester som representerte undertrykkende og sykeliggjørende praksiser spesielt.

Opprøret ble knyttet til like rettigheter for alle borgere. Ingen skulle diskrimineres, stigmatiseres eller ekskluderes fordi de hadde vansker med psykisk helse- eller rusproblemer. Recoverybevegelsen synliggjorde at personer som opplever slike livsutfordringer, ikke har de samme rettighetene som andre samfunnsborgere. Recovery innebærer slik sett å ta tilbake noe som er mistet eller tatt fra en person. På samme tid innebærer recoverybevegelsen en kamp for anerkjennelse av at folk velger å leve på måter som er annerledes enn det sosialt aksepterte. I recoveryrøttene finner vi en sterk kritikk av dehumaniserende praksiser i psykisk helse- og rusfeltet. De dehumaniserende praksisene har handlet om at personer ikke har fått den hjelpen de har hatt krav på eller ønsker, eller er blitt utsatt for tvang, overgrep og undertrykkelse.

Like viktig er mangelen på anerkjennelse av personen som unik i betydningen av at enhver person som sliter med psykisk helse- og rusvansker, er langt mer enn vanskene. Alle er hele mennesker med ressurser og kompetanse, ønsker, drømmer og mål. Og de som søker hjelp, vil ha ulike behov.

Recovery er det arbeidet personen gjør alene eller sammen med andre for å oppleve og skape mening i eget liv. Et liv der hun eller han har et trygt sted å bo og nok penger å leve av. Et liv der han eller hun erfarer å bli elsket av noen og elsker andre.

Et liv der han eller hun opplever å høre til og være til nytte. Et liv med muligheter til gleder og moro.

Recoveryorienterte praksiser handler om samarbeid om personens recovery.

Dette forutsetter at det er to eller flere eksperter som møtes i en samarbeidsrelasjon.

Ikke slik tjenestene gjerne praktiserer – en ekspert alene som skal bidra med sin kunnskap som hjelper. Fagpersonen har sin ekspertise fra utdanning, klinisk praksis og menneskelige erfaringer. Personen selv har sin ekspertise fra levde erfaringer med

introduksjon 17

psykisk helse- og rusproblemer, med hva som er til hjelp og sin erfaringskunnskap fra utdanning, arbeidsliv og livet i alminnelighet. Det er en rikdom av erfaringskunnskaper som møtes og danner grunnlag for å muliggjøre dette samarbeidet. I recovery er personen aktiv i sin egen livsprosess og tar valg og avgjørelser alene, i samarbeid med en fagperson og andre som kan bidra. Slik får personen mulighet til å bruke sine ressurser og interesser og jobbe med håndtering av ulike livsproblemer. Et endret fokus fra å «reparere sykdom» til å ha et meningsfullt liv i lokalmiljøet med eller uten problemer medfører rolleendringer for både fagperson og personen som søker hjelp. Vi beveger oss over til et samarbeid i vid forstand, med fokus på personens prosjekt. Ved SFPR har recovery lenge vært et fokusert område i forskning, utdanning og samarbeid med ulike praksisfelt. Senteret har omfattende forskningserfaring innen recovery og samarbeider med sentrale internasjonale miljøer. Noe av dette samarbeidet beskrives i del 1.

Erfaringsbasert kunnskap Verdigrunnlaget i Opptrappingsplanen anerkjenner brukernes erfaringskunnskap på lik linje med annen (fag)kunnskap: «Dette (brukernes erfaringskunnskap, vår anmerkning) vil i mange tilfeller være en viktig supplering for fagfolk, politikere og administrasjon, og kan bidra i planlegging, utforming og drift av ulike tjenestetilbud» (s. 6). I argumentasjonen om å forlenge Opptrappingsplanen, og nå i den nye strategiplanen «God psykisk helse», understrekes behovet for å løfte frem brukerperspektivet og mestringsperspektivet. Slik vi fortolker dette, innebærer det en anerkjennelse av erfaringsbasert brukerkunnskap som et av flere kunnskapsområder i psykisk helse- og rusarbeid. Den erfaringsbaserte brukerkunnskapen er å anse som like verdig som teoretisk eller praktisk fagkunnskap, og alle disse kunnskapsområdene skal det kunne dras veksler på i samarbeidet.

Hva er en erfaring, og hva innebærer å gjøre en erfaring? Begrepet erfaring er etymologisk utledet av det tyske ordet «erfahren», som igjen er en utledet form av verbet «ervaren», som betyr å reise igjennom eller å utforske. Erfahren henspiller på betydningen av å erfare som å være bevandret. Ordet «forfaren» har samme betydning som å gjennomfare, undersøke, erfare og bevandre. Det å erfare er å få kjennskap til, få vite, komme under nyss med, fornemme og lære å kjenne. Erfaring henspiller på autoritet, klokskap, livs- og menneskekunnskap og modenhet. Å erfare innebærer å utforske og undersøke i den hensikt å bli bevandret. Bevandringen bidrar til å gi personen en spesiell form for autoritet og klokskap i relasjon til livs- og

18 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

menneskekunnskap. I erfaringen ligger det en erkjennelse av at det nettopp er vandringen og utforskingen som gjør at en person kan erverve livs- og menneskekunnskap. Erfaringsbasert kunnskap gir en person kunnskap om det å være menneske i livet, og om den verden livet leves i.

Det er sentralt å beskrive og løfte frem personers erfaringsbaserte kunnskaper om bedringsprosesser med psykisk helse og rus, og hvordan disse kan systematiseres for å lære av og fra dem som opplever bedring. De fleste av de tidligere brukere av psykisk helse- og rustjenestene skriver og forteller om bedringsprosesser som en lang og tøff reise med frykt, kaos, ensomhet, håpløshet og angst i perioder. Personene la stor vekt på et reelt samarbeid med fagfolk, enten det dreide seg om psykoterapi, medisinering eller hjelp til å håndtere hverdagen. Sentralt i opplevelsene var å bli sett på som personer med ressurser og som hadde kunnskaper om hva som var til hjelp.

De pekte også på betydningen av støttende omgivelser. Verdien av å bli behandlet som en person i en sosial sammenheng og ikke som bare en «diagnose» ble understreket. Særlig det å bli behandlet med respekt, empati og forståelse var sentralt. En god fagperson ble beskrevet som en som hørte etter og interesserte seg for den andre som veiviser, støttespiller, endringsagent og lobbyist. Personenes erfaringer med viktigheten av å bli sett og tatt på alvor er gjennomgående i flere studier omkring hvilke prosesser som kan skape bedring og mestring.

Beskrivelser av erfaringsbasert kunnskap gir legitimitet til den subjektive innenfra-beskrivelsen: «Slik opplever jeg det». Dette er en erfaring som er min – uansett hva andre måtte si eller mene. Den er gjort av meg, og jeg har så langt bare delt den med meg selv i form av en indre dialog eller en kroppslig erfaring. Det er noe som skjer spontant og i øyeblikket. Det er min subjektive opplevelse og erfaring; den kan både være reflektert og ureflektert. I møte med den andre blir denne artikulert gjennom språket. Erfaringen får en stemme som bringer den ut i det sosiale rommet. Den meddeler seg eller deler seg med andre. Gjennom denne prosessen kan den subjektive erfaringen få en ny mening for meg. Både ved at jeg hører meg selv fortelle om den høyt, og ved at den andre stiller spørsmål til og kommenterer min erfaring eller opplevelse. Den «opprinnelige» opplevelsen går tapt ved at den endres og omskapes både hva angår det konkret opplevde og den mening jeg har tillagt den konkrete opplevelsen.

På denne måten forsøker vi å gi våre opplevelser en struktur og en sammenheng ved nettopp at det skapes og omskapes mening. Hver gang vi snakker om en erfaring endres både den konkrete beskrivelsen av erfaringen og den mening vi har tillagt

introduksjon 19

den. Når vi beskriver en erfaring ser vi tilbake, og beskrivelsen er basert på hvordan den huskes. Vi reflekterer over minnet om erfaringen, selve den konkrete opplevelsen av erfaringen er gått tapt. Noen ganger både erfarer og reflekterer vi samtidig.

Andre ganger når vi reflekterer over en erfaring retrospektivt, endres erfaringen ved at andre erfaringer smelter sammen i vår fortelling. På denne måten kan vi oppleve en økt grad av innsikt og sammenheng ved at den konkrete erfaringen settes i relasjon til helheten i vår erfaringsbakgrunn. Slik sett skaper vi vår personlige mening.

En mening som stadig utfordres og endres i møte med nye og andre erfaringer, andre mennesker, nye situasjoner – kort sagt i det levde livet.

Samarbeidsbasert kunnskapsutvikling Demokratisering av forskning, tilgjengelighet til akademia for ulike målgrupper og en bred formidlingsform er sentralt i senterets arbeid. SFPR utvikler forskningsprosjekter sammen med praksisfeltet ut fra de temaer som beskrives som presserende å få ny og mer kunnskap om. Praksisfeltet forstås som brukere, pårørende, studenter, fagpersoner, ledere og frivillige. Senteret har betydelig erfaring med brukerinvolvert samarbeidsbasert forskning gjennom de siste ti årene og har utviklet en egen videreutdanning innen området. Samarbeid innen psykisk helse- og rustjenestene skjer i to dimensjoner. Den ene dimensjonen handler som samhandling mellom tjenestenes fagpersoner, brukere og pårørende. Den andre dimensjonen handler om samhandling mellom ulike tjenestenivåer, brukere og pårørende. De to formene for samhandling må ses i sammenheng for å sikre best mulige tjenester og best mulig sosial situasjon for brukerne og nettverket. Aktiv deltakelse fra personen, pårørende og andre som kan være til hjelp – i diskusjoner, planlegging og avgjørelser – er nødvendig for å kunne sikre begge dimensjoner av samhandling. Medarbeidere ved SFPR har publisert to internasjonale artikler basert i «A model of collaborative practice in community mental health care» i hhv. 2014 og 2015. SFPR har hatt en rekke store og små forskningsprosjekter innen denne tematikken.

Samarbeidsbasert forskning er blitt en forventet praksis i forskningssøknader.

I en rekke statlige dokumenter og i retningslinjer for forskningssøknader til Norges forskningsråd og Extrastiftelsen vektlegges, og fremholdes, kravet om og betydningen av at brukere, pasienter og pårørende skal delta i hele forskningsprosessen. De skal delta på lik linje med andre forskere knyttet til ideer til og behov for forskning, utvikling, oppstart og gjennomføring av forskningsprosjekter. Det skal dokumenteres konkret i søknaden hvordan bruker-, pasient- og pårørendeperspektivene skal

20 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

være en del av hele forskningsprosessen. Det eksisterer uklarheter og uenigheter om hva brukere, pasienter og pårørendes medvirkning i forskning faktisk innebærer metodologisk, praktisk og økonomisk. Det er betydelig nasjonal og internasjonal interesse og stort behov for mer kunnskap innen dette feltet, både i bruker- og pårørendemiljøer, forskningsmiljøer og i universitets- og høgskolesektoren.

Samtidig som det er et krav i forskningssøknader er samarbeid innen forskning mellom personer med forskerkompetanse og personer som har erfaring med psykisk helse- eller rusproblemer, et relativt nytt område i Norge så vel som internasjonalt.

Prinsippet med å inkludere «forskningssubjektene» som partnere i forskningsprosessen har vært mer vanlig i beslektede miljøer og disipliner, som i kvinneforskning, funksjonshemmedeforskning og innen folkehelseforskning. Et historisk tilbakeblikk vil synliggjøre at det har forekommet ulike former for deltakelse og aksjonsbasert forskning gjennom en rekke år. En kan gå tilbake til Chicago-skolen i 1930-årene, og introduksjonen av aksjonsforskningsbegrepet et tiår senere. Aksjonsforskning har hatt og har en sentral plass i SFPRs virksomhet. Vi snakker gjerne om å inkludere fire stemmer i forskningsprosessen; brukere, pårørende, fagpersoner og forskere. Alle fire stemmer, og noen ganger flere, bidrar i et samarbeid til en mer mangefasettert utvikling av forskningen så vel som til utvidet forståelse av problemstillinger og forskningsresultater.

Ulike former for samarbeidsbasert forskning beskrives i litteraturen, fra brukerstyrt forskning, der personer med brukererfaring leder forskningen og har det overordnede ansvar, til rådgivende, der personene har en perifer rolle. I de fleste sammenhenger handler det om samarbeid der personer med brukererfaring inviteres med i utvikling av relevante problemstillinger, forskningsspørsmål, intervjuguider, dataskaping, analyse og formidling. Deltakelsen er ofte begrenset ut fra rammebetingelser som økonomi og tid, og forskeren har gjerne ledelse og ansvar. En kritikk som rettes mot samarbeidsbasert forskning fra brukermiljøer, er at det ikke bidrar til noe reell endring av maktposisjoner i kunnskapsutviklingen. Samtidig peker andre miljøer på at involvering av personer med brukererfaring bidrar til at nye og andre spørsmål stilles som er vesentlige for dem det gjelder, det er mer fokus på ulike målgruppers livssituasjon og levekår og på hvordan bruke resultatene. Deltakelse i forskning gir også en tilgang til akademia og til utviklingsmuligheter og posisjoner for alle som deltar.

SFPRs satsing på en bred kunnskapsutvikling er et forsøk på demokratisering av kunnskapsutviklingen og å forske sammen med folk i stedet for forskning på eller om folk. Den tradisjonelle forskerens enerådende kontroll over kunnskapsutviklingen utfordres på flere vis, som vi viser i bokens kapitler.

introduksjon 21

Bokens struktur og innhold Tittelen på boken du nå holder i dine hender, er Perspektiver på psykisk helse- og rusarbeid. Recovery, erfaringsbasert kunnskap og samarbeidsbasert kunnskapsutvikling.

Denne tittelen er valgt av minst to grunner. For det første fordi alle bokens kapitler på ulike måter beskriver og diskuterer ulike perspektiver på psykisk helse- og arbeid, og med særlig vekt på recovery, erfaringsbasert kunnskap og samarbeidsbasert kunnskapsutvikling. Dernest er det disse tre områdene vi har arbeidet systematisk med i vårt senter siden 2010. Det innebærer at kapitlene vil, på forskjellig vis, søke å beskrive og diskutere ulike temaer relatert til bokens hovedtittel. Inndelingen av boken er gjort i tre deler. Delene har overskrifter og innhold som knytter an til de tre områdene som senteret har arbeidet særlig med og som er gjennomgått innledningsvis i dette kapittelet. Del 1 tar for seg recovery, del 2 erfaringsbasert kunnskap og del 3 samarbeidsbasert kunnskaputvikling. I det følgende vil vi gjøre en kort presentasjon av kapitlene i hver av de tre delene samt av forfatterne av de ulike kapitlene.

Del 1 Recovery Kapittel 1 En annerledes arena for psykisk helse- og rusarbeid?

– Recoveryverksted som arena for samarbeid og dialog Kapittel 1 er skrevet av Therese Austrheim Johnson og Katrine Hordvik Wilhelmsen.

Therese er født i 1978 og er ansatt som prosjektmedarbeider med dobbeltkompetanse ved Høgskolen i Sørøst-Norge (HSN). Hun er utdannet sosionom og har egenerfaring med psykiske helseutfordringer. Recovery, erfaringskompetanse og medforskning er temaer som hun er særlig opptatt av. Katrine er født i 1971 og arbeider som høgskolelektor ved HSN, Institutt for sykepleie- og helsevitenskap. Hun er utdannet sykepleier med master i klinisk psykisk helsearbeid. Hun er engasjert i psykisk helsearbeid, samarbeidsbasert forskning og recovery. I kapittelet beskriver de Recoveryverksteder, et samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Sørøst-Norge og Asker kommune. I verkstedet har deltakerne i fire år arbeidet med recovery, samarbeid og deltakelse gjennom åpne arenaer for dialog. Målsettingen har vært å samle mennesker med ulike erfaringer og kompetanse innen psykisk helse og rus for å skape bedre tjenester og bidra i menneskers egen recoveryprosess. Kapittelet beskriver prosjektet, evalueringsstudien, og diskuterer dette som en måte å arbeide med recovery på.

22 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

Kapittel 2 «Du må gi for å få …»

Historier om hvordan håp kan vokse gjennom dialog og samhandling I dette kapittelet presenteres to ulike historier. Historier kan si noe om hvem skribentene har vært, hvem de er eller kanskje ønsker å være. Historiene som presenteres er bruddstykker fra to liv, to liv som til tider har vært preget av trøbbel og utfordringer.

Allikevel peker historiene fremover og bærer i seg håp om endring. Kapittelet ønsker å bidra til refleksjon rundt hvordan håp og historier kan vokse frem i samhandling med andre. Kapittelet er skrevet av Knut Tore Sælør, Trude Klevan og Rolf Sundet.

Knut Tore er født i 1975 og er førsteamanuensis i psykisk helse og rus ved HSN. Han er utdannet sykepleier med klinisk erfaring fra spesialisthelsetjenesten. Knut Tore er særlig interessert i praksisnær forskning knyttet til psykisk helse- og rusarbeid.

Trude Klevan er født i 1970 og arbeider som førsteamanuensis i barnevern ved HSN. Hun er utdannet barnevernspedagog og har sin doktorgrad innen personorientert helsearbeid. Klevan har interesse for praksisnær forskning og kvalitativ metodeutvikling. Rolf Sundet er født i 1954 og er professor i klinisk psykisk helsearbeid ved HSN. Han er utdannet klinisk psykolog, og hans doktorgrad er om bruk av tilbakemelding om prosess og resultat i en familieterapipraksis i psykisk helsevern for barn og unge, med særlig vekt på standardiserte skalaer som samtaleverkstøy.

Kapittel 3 Ta kontrollen tilbake – om Recovery, opprør og fastholdelse Kapittel 3 er skrevet av Marit Borg og Bengt Karlsson. Marit er født i 1952 og er ansatt som professor i psykisk helsearbeid ved HSN. Hun er utdannet ergoterapeut og har sin doktorgrad innen helsevitenskap. Borg har særlig arbeidet med recovery, samarbeidsbasert forskning og lokalt psykisk helsearbeid. Bengt Karlsson er født i 1955 og arbeider som professor i psykisk helsearbeid ved HSN. Han er utdannet psykiatrisk sykepleier og familieterapeut. Han har særlig arbeidet med forholdet mellom grunnlagsforståelser og praksiser i psykisk helsearbeid. Kapittelet tar for seg recovery – forstått som et opprør mot marginalisering i samfunnet og mot det dominerende psykiatriske paradigmet. Recovery er i dag på dagsordenen i brukerorganisasjoner, tjenester, statlige føringer og faglige veiledere. Begrepet forstås på ulike vis. Forfatterne ønsker å problematisere recoveryutvikling som ikke forholder seg til sosial ulikhet, stigma, maktforhold og rettigheter. Det vises til historiske røtter og perspektiver som recovery kan knyttes til, og til et nytt opprør mot kolonialisering av recovery.

introduksjon 23

Kapittel 4 Er psykiske problem sosiale problem?

– Om krafta i konteksten og definisjonsmakta i samfunnet Kapitelet beskriver at vi lev i ei tid der dei sosiale og økonomiske skilnadane blant folk aukar. Sosial ulikhet i psykisk helse er eit vel dokumentert problem. Kva slags sosiale forhold påverkar den psykiske helsa vår, og kvifor manglar vi ofte fokus på det sosiale i samarbeid med folk som erfara psykiske problem? Sosiale problem og psykisk problem heng saman. Kapitelet peikar på at økonomi, arbeid, einsemd og manglande sosial støtte bør viast større merksemd i psykisk helsearbeid. Forfattaren er Knut Ivar Bjørlykhaug. Han er født i 1987 og er utdannet sosionom og har ein mastergrad i psykisk helsearbeid. Knut Ivar har fleire års erfaring med psykisk helsearbeid i kommunehelseteneste og psykisk helsevern for barn og vaksne. Arbeidar for tida som stipendiat ved HSN. Del 2 Erfaringsbasert kunnskap Kapittel 5 Erfaring gir bedre behandling!

Dette kapittelet er det første i delen om erfaringsbasert kunnskap og er skrevet av Arne Johansen. Arne er født i 1962 og er ansatt som høgskolelektor ved HSN. Han er utdannet kjemiker, MSc fra UiO. Johansen har egenerfaring med psykisk uhelse, og har særlig vært opptatt av erfaringskunnskapens betydning. I kapittelet løfter Arne frem at ønsket om standardisering av helsetjenester fortjener debatt. Forfatteren mener at standardisering av helsetjenester er i strid med det vi alle vet; at mennesker er unike. Det som passer den ene, passer ikke den andre. Det ropes fra mange hold på innsparinger. Kapittelet slår i stedet et slag for erfaringens betydning i psykisk helsearbeid. Det er ingen innsparing i å bruke virkemidler som ikke virker.

Kapittel 6 Å arbeide med tilbakemelding: En erfaringsoppsummering Kapittelet er skrevet av Rolf Sundet, som søker å dele sine erfaringer med tilbakemelding fra familier i arbeidet ved Ambulant familieseksjon (AFS), Drammen sykehus. Klient- og resultatstyrt terapi gis en beskrivelse med vekt på hvordan to skalaer fungerer som samtaleredskap. «Regler» for praksis foreslås. Vekten er på brukermedvirkning og å bli informert av den konkrete tilbakemeldingen. Konklusjonen er at samarbeid er den sentrale bærebjelken i terapeutisk arbeid og hvor det synliggjøres som politisk aktivitet i folks hverdagsliv. Rolf er presentert under kapittel 2.

24 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

Kapittel 7 Dialogbasert undervisning i samarbeid med beboere: Ansattes erfaringer fra en rusinstitusjon Dette kapittelet er forfattet av Stian Biong og Jan Kåre Hummelvoll. Stian Biong er født i 1961 og er professor i psykisk helsearbeid ved HSN. Han er utdannet sykepleier og har sin doktorgrad innen folkehelsevitenskap. Biong har særlig arbeidet med den psykososiale helsen til menn med langvarige og sammensatte rusproblemer, og med temaer som håp, pårørende og overdoseproblematikk. Jan Kåre Hummelvoll er født i 1948 og er professor emeritus i psykisk helsearbeid. Tidligere ansatt bl.a. ved Høgskolen i Innlandet og HSN. Jan Kåre er utdannet sykepleier med doktorgrad i folkehelsevitenskap. Han har i særlig grad vært engasjert praksisnær forskning.

I dette kapittelet presenterer forfatterne først noen ulike forståelser av kunnskapsbegrepet og viser til noen forutsetninger for at lokal erfaring kan bli til sentral kunnskap. Deretter argumenteres det for et bredere kunnskapsgrunnlag innen rusfeltet som en forutsetning for mer recoveryorienterte tjenester. Til slutt vises det til et eksempel på et dialogbasert undervisningsopplegg for ansatte og beboere i en rusinstitusjon, og gjør en analyse av ansattes erfaringer med et slikt opplegg.

Kapittel 8 Å utforske fenomenet støtte gjennom dialogiske samtaler i en medforskergruppe Kapittel 8 er skrevet av Mona Sommer og Ottar Ness. Forfatterne viser at det å invitere fagpersoner og personer med egenerfaring inn i forskningssammenheng genererer både muligheter og utfordringer. Kapittelet undersøker hvordan dialogiske samtaler i en medforskergruppe kan bidra inn i en hermeneutisk fenomenologisk analyse, hva som kan legge til rette og hva som kan være til hinder for dialog i denne sammenhengen. Erfaringene er hentet fra et forskningsprosjekt. Mona Sommer er født i 1968 og er stipendiat ved HSN. Hun er utdannet lærer og sykepleier og har mastergrad i psykisk helsearbeid. Sommer utforsker fenomenet «støtte» i sitt doktorgradsarbeid, i konteksten unge voksne med psykiske helseproblemer og deltakelse i skole og arbeid.

Ottar Ness er født i 1977 og er professor i psykisk helsearbeid ved HSN. Ottar er utdannet med hovedfag i pedagogisk psykologi og er familieterapeut. Han har sin doktorgrad innen familieterapi. Ottar har særlig arbeidet med recovery, samarbeidsbasert forskning og familieterapi.

introduksjon 25

Kapittel 9 Me, Myself, I – om ondskap i arbeidet med personer som søker hjelp – revisted Kapittelet er skrevet av Bengt Karlsson, som tidligere er presentert i kapittel 3.

Kapittelet beskriver en personlig erfaring med å utøve uetisk og overgripende miljøterapi. Erfaringen illustrerer hvordan forfatteren var i stand til å utsette en annen person for onde handlinger. Dilemmaet ved ondskap som fenomen og handling illustreres ved at vi kan alle gjøre det – vi er alle en av de andre. Det er lett å fordømme andres handlinger og fremholde vår egen fullkommenhet og fortreffelighet. Til sist diskuteres ulike perspektiver for å belyse mulighetsbetingelsene for handlingen.

Del 3 Samarbeidsbasert kunnskapsutvikling Kapittel 10 Samarbeidsbasert forskning – grunnlag for økt demokrati, likeverdighet og bedring? Erfaringer fra en kompetansegruppe Del 3 om samarbeidsbasert forskning innledes med kapittel 10, som er skrevet av Monika K. Gullslett, Knut Stubben og Ann-Mari Lofthus. Monika K. Gullslett er født i 1972 og arbeider som førsteamanuensis innen helse ved HSN. Gullslett er utdannet sosiolog og har sin doktorgrad innen folkehelse og helsevitenskap. Monika har i sin forskning hatt fokus på samarbeidsbasert forskning og brukererfaringer med psykiske kriser. Knut Stubben er født i 1958 og arbeider som erfaringskonsulent innen psykisk helsefeltet. Han jobber aktivt for implementering av brukererfaring som etablert praksis. Stubben arbeider i dag aktivt med etablering og kvalitetssikring av Fontenehus, i Norge og internasjonalt, og sitter som styremedlem i Clubhouse International. Ann-Mari Lofthus er født i 1969 og arbeider som førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet. Hun er utdannet historiker og har brukererfaring fra psykisk helsefeltet. Lofthus har jobbet mye med brukermedvirkning og medforskning de siste årene. Kapittelet viser hvordan kunnskap som bidrar til utvikling av gode helsetjenester, krever involvering av flere parter. I forskningsprosjektet «Krisehåndtering og hjemmebehandling i lokalbasert psykisk helsearbeid» ble det tidlig etablert en kompetansegruppe med brukere, pårørende og forskere som jobbet aktivt sammen med kunnskapsutvikling. Utfordringen knyttet til brukerkunnskap er om den blir tatt på alvor som likeverdig bidragsyter i kunnskapsutviklingen. En konklusjon fra prosjektet er at samarbeidsbasert forskning kan bidra til å danne grunnlag for økt demokrati, likeverdighet og bedring.

26 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

Kapittel 11 En autoetnografisk beretning om veien til autoetnografi Dette kapittelet er skrevet av Rolf Sundet, som er tidligere er presentert i kapittel 2.

I dette kapittelet tar Rolf utgangspunkt i egen yrkeshistorie og gir en autoetnografisk beretning av hva som førte til interesse for og bruk av autoetnografi som forskningsmetode. En sentral erfaring i dette yrkeslivet er å arbeide i et system hvor en i økende grad kjenner på krav om å innordne seg standarder og å bli passet på at en overholder disse. Bruken av New Public Management som styringsmodell nødvendiggjør at behandler må bryte dette systemets forordninger for å være til hjelp.

Kapittel 12 Drømmen om A4. Kjerring og unger, hus og bil – hva skal til?

Kapittel 12 er skrevet av Ellen Andvig, Monika K. Gullslett og Victoria Edwards.

Kapittelet baserer seg på funn fra evalueringen av Kirkens Bymisjons prosjekt «Ut i jobb». Her fikk personer med rusutfordringer og soningserfaring hjelp til å komme ut i lønnet arbeid. Deltakerne drømte om et vanlig liv som alle andre. For å nå drømmen var det viktig å ha en trygg bolig. Dessuten var det avgjørende med oppfølging fra ansatte i Bymisjonen og fra arbeidsgiver i form av trekantsamtaler for å klare å beholde jobben over tid. Ellen Andvig er født i 1954 og arbeider som dosent i psykisk helsearbeid ved HSN. Hun er utdannet sykepleier med hovedfag i sykepleievitenskap.

Ellen arbeider særlig med praksisnær forskning blant annet innen boligsosialt arbeid og psykisk helse. Victoria Edwards er født i 1979 og er metodeveileder for Individuell jobbstøtte ved Kirkens Bymisjon i Drammen. Hun har økonomiutdannelse og har i mange år vært en aktiv og systemkritisk brukermedvirker innen psykisk helsefeltet.

Aller mest brenner Victoria for arbeidsinkludering, holdningsendringsarbeid og sosial inklusjon. Monika K. Gullslett er presentert tidligere i kapittel 10.

Kapittel 13 Hvordan samarbeide om et forskningsprosjekt?

Erfaringer fra samarbeid om forskning mellom en kommune og en høgskole I det siste kapittelet, kapittel 13, gir Ottar Ness, Marit Borg, Knut Tore Sælør, Randi Semb, Therese A. Johnsen, Trine Hoff og Marielle Andersen et innblikk i hvordan et samarbeid om forskning mellom en kommune og en høgskole kan planlegges og gjennomføres. Forfatterne deler noen erfaringer fra hvordan en forskergruppe gikk i gang og hvordan samarbeidet ble justert underveis. Forfatterne skriver om hvordan prosjektet ble organisert og presenterer noen av resultatene, før de avslutningsvis løfter frem hva de har lært av forskningssamarbeidet. Kapittelet har som målsetting å inspirere til flere forskningsprosjekter i samarbeid mellom kommuner og høgskoler.

introduksjon 27

Trine Hoff er født i 1957 og er rådgiver i psykisk helse i Asker kommune. Trine er utdannet psykiatrisk sykepleier og som leder. Hun har erfaring fra kommunehelsetjenesten de siste 20 år, særlig innen psykisk helsefeltet både innen ledelse og fag.

Hun er spesielt engasjert i tjenesteutvikling som skal bidra til tilgjengelige og virksomme tjenester, sett fra innbyggernes side. Randi Semb er født i 1964 og er doktorgradsstipendiat ved HSN. Hun er utdannet naturviter og sosiolog. Hennes faglige interesser er helse, avvik og funksjonshemming, spesielt knyttet til strukturelle og normative spørsmål på psykisk helsefeltet. Marielle Andersen er født i 1971. Hun arbeider som prosjektrådgiver og miljøterapeut ved Virksomhet psykisk helse og rus, Asker kommune. Hun er utdannet sykepleier med master i klinisk helsearbeid.

Therese A. Johnsen er tidligere presentert i kapittel 1, Knut Tore Sælør i kapittel 2, Marit Borg i kapittel 3 og Ottar Ness i kapittel 8.

Forskningsportefølje: https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/191431 Link til hjemmesiden vår: https://www.usn.no/forskning/hva-forsker-vi-pa/helse-og-velferd/psykisk-helseog-rus/ Til Recoveryverksteder: www.recoveryverksteder.no

del 1

Recovery

Kapittel 1

En annerledes arena for psykisk helseog rusarbeid? – Recoveryverksted som arena for samarbeid og dialog Therese Austrheim Johnson og Katrine Hordvik Wilhelmsen

I dette kapittelet beskriver vi Recoveryverksteder, et samarbeidsprosjekt mellom Høgskolen i Sørøst-Norge og Asker kommune. Vi har i fire år jobbet med recovery, samarbeid og deltakelse gjennom åpne arenaer for dialog. Vi har ønsket å samle mennesker med ulike erfaringer og kompetanse innen psykisk helse og rus for å skape bedre tjenester og bidra i menneskers egen recoveryprosess. Kapittelet beskriver prosjektet, evalueringsstudien, og diskuterer dette som en måte å arbeide med recovery.

Bakgrunn I dette kapittelet vil vi beskrive en måte å utvikle recovery på gjennom en åpen arena for dialog og samarbeid i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid. Politiske føringer peker på recovery som et sentralt perspektiv i arbeidet med psykisk helse og rus. Det har vært en økende interesse for recovery som kunnskapsområde og begrep de siste årene innen bruker- og fagmiljøer (Borg, Karlsson og Stenhammer, 2013). Denne erkjennelsen var et naturlig utgangspunkt for oss i arbeidet med Recoveryverkstedet.

Innledningsvis vil vi gi en kort redegjørelse for hva recovery kan være. Deretter beskrives bakgrunnen for Recoveryverkstedet og hvordan verkstedet har utviklet seg og blitt samarbeidet om. Deretter følger det en gjennomgang av en evalueringsstudie som ble gjennomført ved verkstedet. Til sist vil vi diskutere og reflektere over utviklingen av Recoveryverkstedet i relasjon til recovery som begrep og praksiser.

De senere års politiske dokumenter og føringer innen psykisk helse og rusfeltet beskriver både recovery og de samfunnsmessige forholdene som påvirker psykiske helse og rus. «Sammen om mestring» er Helsedirektoratets veileder i psykisk

32 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

helse- og rusarbeid for voksne (Helsedirektoratet, 2014). Veilederen skal være et verktøy for både de kommunale tjenestene og spesialisthelsetjenestene. Veilederen presenterer recovery som et av flere viktige perspektiver å kjenne til for å fremme psykisk helse. Det anbefales at recoveryperspektivet preger tjenesteytingen. Recovery beskrives som å vektlegge både den personlige og den sosiale siden ved menneskers utviklings- og endringsprosesser. Veilederen understreker at psykisk helse- og rusutfordringer ikke kan ses uavhengig av sosiale forhold og levekår. Recovery foregår i personers hverdagsliv og i lokalmiljøet. Kulturendringer, recoveryutdanninger, brukeransettelser og brukerstyrte tjenester samt andre typer kartleggingsverktøy trekkes frem som sentrale elementer for å gjøre tjenestene mer recoveryorienterte.

I verdigrunnlaget for Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998–1999) tydeliggjorde man at levekårene til personer med alvorlige psykiske lidelser var bekymringsfulle. Opptrappingen av tilbudene skulle være med på å styrke mulighetene for integrering og slik redusere faren for utstøting (St.prp. nr. 63, 1998). I rapporten HelseOmsorg21 for kommunesektoren (2014) påpekes det at det er i disse tjenestene, og i dette arbeidet på tvers av sektorer og samfunnsaktører, at fremtidens demografiske utfordringer må møtes og løses. Det må utvikles gode samarbeidsarenaer for å kunne vurdere behov for kompetanse, brukernes behov og kunnskapsbehov i helseog omsorgstjenestene. Dette fordrer et tettere samarbeid mellom brukere, pårørende, utdannings- og forskningsinstitusjoner samt lokale og regionale myndigheter som har ansvar for å utvikle og levere tjenestene (Helse- og omsorgsdepartementet, 2014).

Recovery som perspektiv i kommunalt psykisk helsearbeid Karlsson og Borg (2013) viser til en mye brukt definisjon av recovery: «Recovery er en dypt personlig, unik prosess som innebærer endring av ens holdninger, verdier, følelser, mål, ferdigheter og/eller roller. Det er en måte å leve et liv på som gir håp, trivsel og mulighet til å bidra, på tross av begrensningene som de psykiske problemene representerer. Recovery innebærer en ny mening og nye mål for livet, og muligheter til å vokse og utvikle seg» (s. 67).

Recovery omtales på ulike vis. Oftest gjerne som en personlig prosess, en sosial prosess og som et resultat eller klinisk recovery (Borg et al., 2013). De ulike forståelsene av hva recovery kan være, innehar noen gjennomgående og felles komponenter. Det er aksept for lidelsen, følelse av håp for fremtiden, og at man kan finne en ny identitet utenfor problemene (Davidson, O’Connell, Tondora, Styron og Kangas, 2006).

Recovery kan forstås som en filosofi, en modell, en tilnærming eller et paradigme.

en annerledes arena for Psykisk helse- og rusarbeid? 33

Forskning om recovery har for det meste vært relatert til alvorlige psykiske lidelser (Borg et al., 2013). En systematisk kunnskapssammenstilling viser at tilhørighet, håp, optimisme, gjenoppbygging av identitet og opplevelsen av mening og myndiggjøring er sentrale elementer (Leamy, Bird, Le Boutillier, Williams og Slade, 2011). Ifølge Davidson et al. (2005) handler recovery også om å overkomme konsekvensene det kan ha å være, eller å ha vært, en «psykiatrisk pasient» eller «bruker».

Konsekvensene kan være ekskludering fra ulike arenaer og miljøer, arbeidsledighet, fattigdom, dårlige boforhold og tap av sosiale roller. Det kan være opplevelsen av å miste kontroll over og ansvaret for å ta beslutninger som er viktige i livet (Davidson et al., 2006). Det å bidra og kunne gi tilbake til lokalsamfunnet er essensielt. Personer i recovery skal ha de samme rettighetene som andre innbyggere. Det gjelder retten til å bestemme hvor en skal bo, og hvordan man skal bruke sin egen tid (Davidson et al., 2005). I recoveryarbeid er det avgjørende at fagmiljøer viser respekt for og anerkjennelse av personens erfaringer, forståelser og preferanser, og praktiserer samarbeid (Borg og Davidson, 2008; Shepherd, Boardman og Slade, 2008). Kristiansen (2016) omtaler sine opplevelser av recovery slik: «Min erfaring med recovery fra brukersiden er at filosofien har gitt meg helt nye muligheter til mestring, sysselsetting og sosialt samvær – de fleste på arenaer jeg kan være med på å etablere selv» (Kristiansen, 2016, s. 387).

Recoveryverksted – en fellesarena for utvikling, samarbeid og kunnskap?

Da vi startet arbeidet med å etablere Recoveryverkstedet, var det klart at vi ønsket å utvikle en nyskaping innen kompetansebygging, fag- og tjenesteutvikling. Tanken var at ulike former for erfaringskunnskap skulle ha en sentral plass, sammen med forskning. Recoveryverkstedet skulle utvikle og tilby ulike former for dialogarenaer og temaorienterte grupper. Hensikten var å bidra til å støtte personers bedringsprosesser, bidra til mer recovery- og samarbeidsorientert kunnskap for fagpersoner og hjelpesystemer, samt utvikle praksisnære forskningsprosjekter. Senter for psykisk helse og rus (SFPR) ved Høgskolen i Sørøst-Norge, Asker kommune og Erfaringskompetanse.no samarbeidet om utvikling av Recoveryverkstedet i Asker kommune fra 2013. Prosjektet startet som et pilotprosjekt i 2014, og mottok midler fra Extrastiftelsen gjennom Rådet for psykisk helse i perioden 2015–2018.

Målgrupper for Recoveryverkstedet er innbyggere i Asker kommune som hadde erfaringer med psykisk helse- og rusutfordringer, deres pårørende, fagpersoner og

34 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

andre med interesse for temaene og målene i prosjektet. Verkstedet er i tråd med de politiske føringene for Asker kommune. I kommunens strategiplan, Helse og Omsorg Strategi 2020, er det fastlagt mål og prioriteringer for de kommunale tjenestene. En aktiv brukerrolle og forebyggende helsetjenester fremheves. Temaplanen Psykisk helse og rus 2015–2018 er en handlingsrettet plan, basert på de overordnede føringene i Strategi 2020 (Asker kommune, 2014). I Temaplanen beskrives Recoveryverkstedet som et av tiltakene.

Vår planlegging av Recoveryverkstedet klargjorde at det ikke skulle legges for mange føringer for hva verkstedet skulle dreie seg om. Diskusjonen i forkant var mest knyttet til valg av lokale og navn på prosjektet. Lokalet skulle være sentralt og mest mulig nøytralt. Slik skulle plassering av lokale fremheve at alle deltakere kunne oppleve seg mest mulig likestilte. Tanken var at ved å møtes på en ny arena kunne vi lettere tre ut av vante roller. Vi kunne se og høre hverandre på nye måter. Hasselbakken Frivillighetshus, som ligger sentralt i Asker sentrum, ble valgt. Navnet på prosjektet var i utgangspunktet Recoveryskole basert på inspirasjon fra britiske Recovery Colleges. Dette ga oss imidlertid assosiasjoner til ensidige forelesnings- og formidlingssituasjoner. Vi ønsket et navn som åpnet opp og skapte rom for dialog og fleksibilitet. Siden vi sammen, og på en mangfoldig arena, skulle skape noe nytt, ble navnet Recoveryverksted valgt. Et «oppstartsverksted» ble arrangert i begynnelsen av januar 2014. Her deltok mellom 40–50 personer med bruker-, pårørende- og fagpersonbakgrunn, forskere, frivillige og andre interesserte. Gjennom samtaler og dialoger samlet vi oss om temaer som det var viktig å gripe fatt i, samt hvordan samarbeidet rundt verkstedet skulle foregå. Temaene var: 1. Åpenhet om psykisk helse og rusproblemer, 2. Lære av hverandre, 3. Arbeid og aktivitet, 4. Å bygge sosiale nettverk, 5. Utarbeide en guide for aktuelle tjenestetilbud, gode arenaer og møteplasser, og 6. Opprette en hjemmeside for Recoveryverkstedet.

Disse temaområder ble det samarbeidet videre om i temagrupper. Verkstedet har i størst mulig grad fulgt deltakernes ønsker. Vi har i samarbeid besluttet hvor vi skal møtes, hvor ofte og hvordan innholdet og arbeidsformen på verkstedene skal være.

I løpet av tiden siden starten har vi laget tre ulike brosjyrer: «I møte med NAV», «I møte med de som skal hjelpe» og «Gode væresteder i Asker». Andre aktiviteter i pilotperioden har vært kurs i hvordan lage digitale fortellinger, det ble i en periode drevet en temakafé, og en redaksjonsgruppe til hjelp med drift av vår nettside.

I 2015 mottok verkstedet midler fra Legat for fremme av folkehelse. Det muliggjorde

en annerledes arena for Psykisk helse- og rusarbeid? 35

etableringen av en «Vennegruppe» og finansiering av deres aktiviteter. Gruppen er selvdreven og møtes jevnlig for ulike sosiale aktiviteter.

Hvordan er det å være deltaker på Recoveryverkstedet?

Det finnes lite forskning knyttet til åpne arenaer for dialog og samarbeid innen kommunalt psykisk helse- og rusarbeid i Norge. Vi ønsket å undersøke hvordan det var å være deltaker ved Recoveryverkstedet. Vi ønsket å gjøre dette på en systematisk måte.

Derfor ble det fra starten av gjennomført en evaluering av verkstedet (Johnson og Wilhelmsen, 2015). Vår hensikt med evalueringsstudien var å beskrive deltakernes erfaringer og opplevelser med å være deltaker ved Recoveryverkstedet i dets første periode. Vi ønsket å undersøke følgende problemstilling: «Hva er deltakernes erfaringer med Recoveryverkstedet som arena for recovery og dialog?» Det var særlig to delområder vi fant interessante. Det ene var knyttet til hvilke opplevelser deltakerne hadde av det å være med på Recoveryverkstedet. Det andre delområdet var relatert til hvilke erfaringer deltakerne hadde av innhold og arbeidsformer på verkstedet.

For å undersøke problemstillingen benyttet vi både kvantitative og kvalitative metoder. I den kvantitative delstudien lot vi oss inspirere av spørreskjemaet Klientog resultatstyrt praksis (KOR). KOR ses på som et egnet redskap for systematisk brukermedvirkning og evaluering på individnivå (Duncan og Sparks, 2008). Den kvalitative delstudien hadde en innretning mot utforsking av deltakernes erfaringer og opplevelser med å være på Recoveryverkstedet (Malterud, 2011). Det ble gjennomført fire fokusgruppeintervjuer med deltakerne. Fokusgruppeintervjuer gir gode muligheter til å få kunnskap om personers opplevelser i ulike kontekster og er velegnet for å oppnå større forståelse for sosiale fenomener (Thagaard, 2016).

Fokusgruppeintervju har sin styrke ved åpen samtale og refleksjon over erfaringer som deltakerne har felles (Lerdal og Karlsson, 2008). I 2014 ble fire fokusgruppeintervjuer gjennomført, to i juni og to i desember. Intervjuene hadde en varighet på ca. 60 minutter. Fokusgruppene besto av i alt 17 deltakere i juni og 16 deltakere i desember.

Intervjuene ble transkribert og teksten analysert ved hjelp av tematisk innholdsanalyse (Graneheim og Lundman, 2004). Hele teksten ble lest i sin helhet av forfatterne hver for seg. Deretter ble analysene diskutert, og meningsenheter i teksten ble identifisert i relasjon til vår problemstilling. Vi identifiserte kategorier og temaer, og har beveget oss mellom helheten og delene i teksten. Temaene er en tråd som går gjennom de kondenserte meningsenhetene, kodene og kategoriene. Studien

36 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

ble godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste, NSD. Forskningsetiske retningslinjer er fulgt. Vi har tilstrebet å ha en refleksiv bevissthet i hele forskningsprosessen. Å være refleksiv innebærer å ha en bevissthet om og rundt seg selv som forsker og hvordan man arbeider og samarbeider i forskningsprosessens ulike faser (Finlay, 2002).

Presentasjon av funn I det følgende vil vi presentere funnene fra den kvalitative delstudien. Her ble det fokusert på deltakernes opplevelser av å være med på Recoveryverkstedet og deres erfaringer med verkstedets innhold og form. Gjennom analysen fremkom fire temaer: 1. En annerledes arena, 2. Nettverksbygging og fellesskap, 3. Opplevelsen av å dele og å lære, og 4. Mangfoldige synergier.

En annerledes arena Recoveryverkstedet beskrives som en annerledes arena. Dette kommer til syne når det gjelder omtale av innhold og arbeidsformer. En deltaker uttrykte det slik: «Jeg synes det var kjempespennende å komme hit, trivelige lokaler, og så er det en veldig fin blanding av folk. Det er en arena hvor både fagfolk og såkalte brukere møtes, det er egentlig en sjelden arena.» Deltakerne på verkstedet fremholder betydningen av å komme til et hyggelig og sentralt beliggende hus der alle er gjester. Lokalet beskrives som en nøytral møteplass der forskjeller viskes ut. Et sted hvor fagfolk og brukere treffes på en likeverdig måte. En deltaker beskrev det å møte ansatte i tjenesten på en slik arena som: «Det er surrealistisk å møtes på like fot.» Erfaringene peker mot at det var «spennende at stemmer blandes» og «at det skjer noe».

Deltakerne var også opptatt av innholdet på Recoveryverkstedet. De trakk frem som positivt at det ble fokusert på ressurser og interesser. Mindre på sykdom.

Temaene var interessante. De traff på tvers av deltakernes interesser og bidro til diskusjoner i fellesskap for å «finne ut hvor skoen trykker». Samtidig savnet enkelte deltakere temaer som holdninger og bevisstgjøring av «oss og dem», i betydningen av språk og roller. I diskusjonen om recovery som begrep oppga noen at de syntes det var frustrerende å skulle finne opp «recovery» på nytt. Særlig når flere allerede kanskje har lest mye om hva recovery var.

Arbeidsformene på Recoveryverkstedet var også et tema som opptok deltakerne.

Den løse og samskapende formen beskrev flere som befriende og annerledes. En forteller: «Det var det kuleste av alt, vi kom hit og så var det bare helt åpent (…) og

en annerledes arena for Psykisk helse- og rusarbeid? 37

så skulle vi bare begynne å lage et eller annet som vi fikk være med på helt fra starten av.» Samtidig var det deltakere som uttrykte at Recoveryverkstedets form kunne oppleves som ullent og uklart. En sa at det kunne være «frustrerende å ikke vite hva man driver med». Den åpne formen kunne føles uvant og skape usikkerhet for noen deltakere. Deltakerne kunne like gjerne være en med bakgrunn som fagperson som en med brukererfaring.

Nettverksbygging og fellesskap Deltakerne opplevde Recoveryverkstedet som arena der de kunne bli kjent med andre mennesker. Man møtes rundt en felles interesse. Flere trekker frem følelsen av å være i samme båt som noe som skaper fellesskap og tilhørighet. En sa: «Jeg har blitt veldig positivt mottatt, jeg begynner å bli bedre og bedre kjent med de andre menneskene, så det setter jeg pris på. Det er jo et tema som gjør at vi har felles interesser enda det både er fagfolk og brukere til stede, så er det veldig bra.» En annen formidlet: «Vi flytter på en måte grensene, fordi vi kanskje får litt mer sosial kontakt med andre. Og så er ikke det mennesket som jeg ble kjent med, så farlig likevel (…) man føler kanskje at man er litt i samme båt som mange andre.» Det som trekkes frem som utfordrende, er at det hele tiden kommer nye mennesker til. Disse må, og skal, oppdateres og inkluderes i arbeidet som er gjort. Samtidig beskrives det at Recoveryverkstedet har et godt miljø og at det er høyt under taket. Man kan snakke fritt og si det meste.

Et annet element som nevnes av deltakerne, var at det ikke var fokus på å gruppere folk i ulike kategorier. «Det har ikke vært noe fokus på båser, vi snakker jo om hvor vi kommer fra, men det er ikke fokus på det. Jeg føler at vi er en gjeng med mennesker som gjør noe sammen.» Samtidig opplever en deltaker at man grupperer seg litt rundt bordene ut fra hvem en kjenner og samarbeider med. En deltaker spør seg: «Vi skal jo være et fellesskap?» Andre beskriver erfaringer med å møtes på likeverdig måte. Som en sier: «Men det å få høre og treffes på den likeverdige måten. Det gjør at jeg utvikler meg også i den jobben jeg har hvor jeg møter brukere. For da er det brukere når jeg møter dem på kontoret, mens når vi møter her er vi likeverdige, og det er en bevisstgjøring.»

Opplevelsen av å dele og å lære Flere deltakere uttrykker at Recoveryverkstedet er en arena for å dele med hverandre og å få kunnskap. Som en deltaker uttrykker det: «Det handler også om å dele av de

38 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

erfaringene man har.» Mange er opptatt av å bidra med egne erfaringer, samtidig som de beskriver det som en arena også for å lære noe nytt. En fortalte: «Så det er noe med at det vekker en idébank inni meg, for det gjør noe med den kreative biten i meg. Nå er jo jeg opptatt av temaet recovery også utenfor Recoveryverkstedet. Det blir jo på en måte både en idébank og en læringsarena.»

En annen sa: «Men så blir en veldig fascinert av å høre på at folk tør å by på sin egen kunnskap, da. Uansett hvilken posisjon eller kategori de tilhører. Jeg har også veldig tro på at når kunnskap møtes, så utvikles ny kunnskap. Jeg synes vi har hatt noen eksempler på det.» Flere bruker ord som å gi og å få, snakke om og dele løsninger og frustrasjoner, bidra til å tenkte annerledes og å bidra tilbake når man snakker om opplevelsene de har på Recoveryverkstedet. Et sitat fra fokusgruppeintervjuet er: «Jeg synes det har vært engasjerende fordi man ser at det går an å gjøre ting på en enklere måte. Vi jobber jo for samme sak. Så det er viktig å dele felles frustrasjon og prøve å finne felles løsninger.» En beskriver deltakelse som en mulighet til å finne nye løsninger i fellesskap. Vedkommende fremhever at man gjennom mange år kan ha fått ulike erfaringer som denne nå kan gi tilbake: «… slik at jeg håper at jeg for en gangs skyld kan være en som kan hjelpe andre, ikke bare ta imot hjelp.»

Mangfoldige synergier Synergier og synergieffekt tas opp av flere av deltakerne. Det å være med på Recoveryverkstedet oppleves å gi ringvirkninger. Deltakerne beskriver at de opplever at man får nyttige tips og informasjon. En forteller: «Jeg tenker at man har fått mye informasjon … Så jeg tror nok at dette stedet her, her kommer det frem mange ting, sånn litt indirekte, som gjør at det er verdifullt.» Noen sier de har fått bedre oversikt over muligheter i fagfeltet og blitt bedre kjent med og i systemet: «Det er jo kjempeverdifullt, pluss at det er disse her, synergiene, som også gjør at det er mye lettere å bli kjent på tvers i Asker kommune enn det har vært tidligere.»

Deltakelse på verkstedet bidro til angsttrening for noen. Det handlet om å tørre å komme seg ut og være blant andre mennesker. Flere fortalte at de kunne bruke Recoveryverkstedet som et alternativ til jobb. Det kunne gi ringvirkninger i eget liv, samt at «… det vi snakker om her, bidrar til at vi tenker litt annerledes». En beskriver det slik: «Jeg tenker det å gjøre noe meningsfylt … jeg synes dette er en alternativ jobb for en periode … Jeg tør å komme ut, møte her, og det er veldig positivt.»

Et ord som går igjen i alle fokusgruppeintervjuene, er energigivende.

Recoveryverkstedet beskrives som arenaer som gir energi og engasjement. Deltakerne

en annerledes arena for Psykisk helse- og rusarbeid? 39

sier de gleder seg til og prioriterer å komme på verkstedene. Flere trekker frem at det gir engasjement å delta, og angir dette som grunnen til at man kommer tilbake. En sa: «Jeg kjenner at dette er en arena som gir energi, det er noe med at folk med veldig mange erfaringer som kommer sammen, og alle vil egentlig gjøre noe i forhold til å få til noen bedre tjenester, et bedre lokalmiljø og at Asker kan bli et mer hyggelig sted å være for alle.» En annen formidlet: «Men det har vist seg at det gir mye energi å være her. Og innimellom har jeg, selv om jeg har vært kjempesliten og tenkt at, orker jeg en sånn sen kveld på Recoveryverksted? Ferdig klokka ti, og jeg skal opp tidlig og sånn.

Men så har det vært verdt det å komme hit likevel, og det sier ganske mye, tenker jeg.»

De mangfoldige synergiene deltakerne opplever, kan se ut til å handle om å få informasjon, få bedre oversikt og få muligheter for å tenke annerledes. Ikke minst fremheves energien og engasjementet som skapes på Recoveryverkstedet.

Diskusjon Vi vil i diskusjonen fokusere på noen områder knyttet til vår problemstilling om hva som er deltakernes erfaringer med Recoveryverkstedet som arena for recovery og dialog. Vi vil diskutere deltakernes erfaringer i lys av teori om recovery og studiens funn gjennom følgende overskrifter: 1. Å sitte på hendene, 2. En arena for alle? og 3. Begeistringens kraft og potensialer.

Å sitte på hendene I planleggingen av Recoveryverkstedet ble det ikke lagt mange føringer for hvordan det skulle utvikles og være. Verkstedenes innhold og form skulle avgjøres av deltakerne som var til stede. En slik fremgangsmåte og samarbeidsform kunne oppleves som uvant og krevende både for de som startet opp med Recoveryverkstedet, og alle som deltok. I de fleste miljøer i psykisk helse- og rusfeltet er vi vant til å planlegge og ha forutsigbare rammer. Det å legge til rette for å være i en slik løs arbeidsform innebærer å tåle usikkerhet. Det gjelder både hva deltakerne vil ta opp og arbeide med, og det gjelder usikkerhet rundt verkstedets utvikling. Vår studie viser at en slik arbeidsform kan oppleves som uklar og utydelig. Samtidig fremkommer det at Recoveryverkstedet oppleves som en reell samarbeidsarena. Deltakerne formidlet ulike behov for rammer og for planlegging. Recovery handler om, som vi pekte på innledningsvis, å få kontroll over sitt eget liv og ha tilknytning til sosiale miljøer. I Recoveryverkstedet blir det lagt opp til å invitere til deltakelse på ulike vis og komme med forslag og ideer.

Dette fordrer at deltakerne blir møtt med respekt og anerkjennelse for det de tar opp

40 PersPektiver På Psykisk helse- og rusarbeid

og hva de ønsker å jobbe med. Vi tenker at det å arbeide med recovery i en slik setting innebærer «å sitte litt på hendene». For å praktisere reelt samarbeid må vi anerkjenne personers erfaringer og preferanser. Vår erfaring om det å la være å lage planer på vegne av andre, kan gi opplevelser av noe svært befriende. Noe uvant og annerledes som bidrar til frigjøring og engasjement. Å tåle usikkerhet er et tema som tas opp av Seikkula og Arnkil (2013). De knytter det til deres arbeider om dialogiske praksiser og åpne samtaler. Vi tenker det er mye inspirasjon å hente herfra. Det gjelder både med hensyn til åpenhet for det som kommer frem i menneskelig samarbeid, og forfatternes vektlegging av å la alle stemmer og erfaringer få en plass. Det innebærer å øve seg på å sitte på hendene så vel som å lytte med ørene.

Kristiansen (2016) skriver at hennes erfaring med recovery er at hun kan være med og skape arenaer som gir muligheter til sosialt samvær og til mestring.

Recoveryverkstedets deltakere opplever det som positivt at de kan dele erfaringene de har gjort seg gjennom livet. Åpenheten og formen til Recoveryverkstedet gjør det til en arena for å lære noe nytt. Det å kunne være en som gir noe tilbake, og hjelpe andre istedenfor å være den som mottar hjelp, oppleves som viktig. Muligheter til å delta og kunne bidra overfor medmennesker så vel som i samfunnet er forhold som fremheves i forskningslitteraturen som støttende i personers recoveryprosesser (Davidson et al., 2005). Vi kan spørre oss om det som er annerledes ved Recoveryverkstedet, er at det er en arena som gir mulighet til å innta denne, muligens nye rollen som giver, og hjelper for andre, og ikke bare passiv mottaker.

En arena for alle?

Recoveryverkstedet kan ikke forstås som en quick fix for alle som erfarer vansker.

Få hjelpetilbud og arenaer passer for alle. Noen tilbud og steder kan oppleves for utfordrende. Noen tilbud og steder gir ikke mening å ta del i for personen det gjelder. Recovery er ikke en ensartet prosess som kan standardiseres. Det finnes ikke «en rett vei til recovery». Recovery kan handle om å finne en ny rolle, aktiviteter og deltakelse på arenaer en personlig synes er meningsfulle (Davidson et al., 2005). Recoveryverkstedets dynamiske arbeidsformer erfares som utfordrende av noen, og befriende og frigjørende for andre. På denne bakgrunn kan det være at Recoveryverkstedet kan utelukke noen fordi det blir for uklart og utydelig. Samtidig avspeiler dette noe av kjernen ved recovery. Fordi det er en personlig og sosial prosess må vi bejuble mangfold og variasjon, fremfor å skulle tilby noe som skulle romme alle. Mennesker er forskjellige, hver enkeltes prosess og hva man opplever

en annerledes arena for Psykisk helse- og rusarbeid? 41

som meningsfullt, vil være og er unikt. Som ellers i livet kan man ha ulike opplevelser og perspektiver på samme fenomen og situasjon. Flere deltakere trekker frem at de opplever at man ikke er opptatt av å sette hverandre i bås på Recoveryverkstedet.

Andre stiller spørsmål om det virkelig er et fellesskap. Noen har opplevd at man «dyrker hverandre litt i grupper».

Vår evalueringsstudie tyder på at deltakerne opplever Recoveryverkstedet som et likeverdig sted. En deltaker sier at verkstedets fellesskap oppleves som surrealistisk.

Vi kan spørre oss om dette er noe av det som gjør at Recoveryverkstedet føles som en annerledes arena? Tanken var at ved å møtes på en ny arena som ingen eier, kan det være lettere å tre ut av vante roller. Det kan gi deltakerne en mulighet til å møtes på en annen måte enn tidligere. Vi har ingen spesielle «oppdrag». Videre kan vi spørre oss om det blir slik at rollene våre forsvinner selv om vi møtes på en annen arena. En deltaker formidlet at det er spennende at stemmer blandes. Man ser eksempler på at når ulik kunnskap møtes, så kan nye og andre former for kunnskap skapes. Det blir mulig å se en situasjon fra flere sider og bringe inn en bredde av erfaringer og ideer i samtalene. Vi kan sammen utfordre ideen om at det finnes en på forhånd definert «sannhet» om hvordan liv skal leves og livsutfordringer skal løses.

Begeistringens kraft og potensialer I recoverylitteraturen vektlegges det å holde fast i håp og tro på en mulig bedre fremtid (Borg et al., 2013). En ny dimensjon av dette kommer frem i denne studien forstått som engasjement og energi. Mange deltakere trekker frem at Recoveryverkstedet er energigivende. De opplever å få energi ved å delta. De formidler at deltakelsen på kveldene er noe de prioriterer selv på dager de er slitne. Dette gjelder både deltakere med brukererfaring, fagerfaring og forskere. Hvor stort fokus har man i psykiske helsetjenester og fagmiljøer på aktiviteter og samarbeidsformer som er energigivende og engasjerende? Leamy et al. (2011) sin kunnskapssammenstilling beskriver det de mener er sentrale elementer ved recovery som optimisme, opplevelse av mening og myndiggjøring. Vi tenker at Recoveryverkstedet er en åpen og inviterende arena som kan bidra til noe som skaper engasjement og energi hos deltakerne. I tillegg til at deltakelsen på verkstedet oppleves energigivende, nevner deltakerne at det gir ulike synergieffekter i deres liv. Det å få og dele kunnskap og informasjon på Recoveryverkstedet mobiliserer og styrker folks egne krefter – uansett erfaringsbakgrunn. Vi trenger alle begeistring og engasjement for å kunne gjøre godt arbeid. Det være seg overfor oss selv, våre medmennesker og i samfunnet.

Del 1 Recovery Kapittel 1 En annerledes arena for psykisk helse- og rusarbeid?

– Recoveryverksted som arena for samarbeid og dialog Therese Austrheim Johnson og Katrine Hordvik Wilhelmsen Kapittel 2 «Du må gi for å få …» Historier om hvordan håp kan vokse gjennom dialog og samhandling Knut Tore Sælør, Trude Klevan og Rolf Sundet Kapittel 3 Ta kontrollen tilbake – om Recovery, opprør og fastholdelse Marit Borg og Bengt Karlsson Kapittel 4 Er psykiske problem sosiale problem?

– Om krafta i konteksten og definisjonsmakta i samfunnet Knut Ivar Bjørlykhaug Del 2 Erfaringsbasert kunnskap

Kapittel 6 Å arbeide med tilbakemelding: En erfaringsoppsummering Rolf Sundet Kapittel 7 Dialogbasert undervisning i samarbeid med beboere: Ansattes erfaringer fra en rusinstitusjon Stian Biong og Jan Kåre Hummelvoll

Bokens redaktører og de fleste av bidragsyterne er knyttet til det toneangivende Senter for psykisk helse og rus ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Her har man blant annet arbeidet for at personer som erfarer psykisk helse- og/eller rusutfordringer, skal kunne leve et trygt og verdig liv i lokalsamfunnet – på lik linje med befolkningen for øvrig. Innbyggere som kommer i en pasient- eller brukerrolle, skal forstås og møtes som personer som lever sine liv i en sosial sammenheng, ikke reduseres til medisinske diagnoser eller psykologiske kasus. Det er et tydelig folkehelseperspektiv og et grunnleggende sosialt perspektiv i senterets forståelse av og arbeid med psykisk helse- og rusarbeid. Dette gjenspeiles i denne boken. De 13 kapitlene er sortert under hovedoverskriftene recovery, erfaringsbasert kunnskap og samarbeidsbasert kunnskapsutvikling.

Kapittel 8 Å utforske fenomenet støtte gjennom dialogiske samtaler i en medforskergruppe Mona Sommer og Ottar Ness Kapittel 9 Me, Myself, I – om ondskap i arbeidet med personer som søker hjelp – revisited Bengt Karlsson Del 3 Samarbeidsbasert kunnskapsutvikling Kapittel 10 Samarbeidsbasert forskning – grunnlag for økt demokrati, likeverdighet og bedring? Erfaringer fra en kompetansegruppe Monika K. Gullslett, Knut Stubben og Ann-Mari Lofthus Kapittel 11 En autoetnografisk beretning om veien til autoetnografi Rolf Sundet Kapittel 12 Drømmen om A4. Kjerring og unger, hus og bil – hva skal til?

Ellen Andvig, Monika K. Gullslett og Victoria Edwards Kapittel 13 Hvordan samarbeide om et forskningsprosjekt? Erfaringer fra samarbeid om forskning mellom en kommune og en høgskole Ottar Ness, Marit Borg, Knut Tore Sælør, Randi Semb, Therese A. Johnsen, Trine Hoff og Marielle Andersen

ISBN 978-82-450-2399-2

,!7II2E5-acdjjc!

PERSPEKTIVER PÅ PSYKISK HELSE- OG RUSARBEID

Kapittel 5 Erfaring gir bedre behandling!

Arne Johansen

I denne boken beskrives og diskuteres fremveksten av psykisk helse- og rusarbeid som praksisfelt og fagområde. Utviklingen ses i lys av holdningsendringer og konkrete endringer i helse-, sosial- og velferdspolitikken. Viktige elementer her er å se tidligere «psykiatriske pasienter», «narkomane» og «alkoholikere» som subjekter og selvstendige aktører. Det innebærer å legge til rette for integrering og medborgerskap gjennom nedbygging av institusjoner og nye måter å organisere tjenester og tilbud på.

Bengt Karlsson og Marit Borg (red.)

Introduksjon Bengt Karlsson og Marit Borg

PERSPEKTIVER PÅ PSYKISK HELSEOG RUSARBEID

Bengt Karlsson er ansatt som professor i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Han er utdannet psykiatrisk sykepleier og familieterapeut. Han har særlig arbeidet med forholdet mellom grunnlagsforståelser og praksiser i psykisk helsearbeid.

Recovery, erfaringsbasert kunnskap og samarbeidsbasert kunnskapsutvikling

Marit Borg er ansatt som professor i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Hun er utdannet ergoterapeut og har sin doktorgrad innen helsevitenskap.

Borg har særlig arbeidet med recovery, samarbeidsbasert forskning og lokalt psykisk helsearbeid.

Bengt Karlsson og Marit Borg (red.)