Porselen og revolusjon utdrag by Fagbokforlaget

Jorunn Haakestad

JOHAN MUNTHE OG KINA-SAMLINGEN I BERGEN

Foto: Dag Fosse/KODE, hvis ikke annet er oppgitt Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Design og sats: Bøk Oslo AS Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Innhold Innledning 7 · Kort om kinesisk 14

Fra Bergen til Midtens rike 17

«Å samle er et kjærlighetsarbeid» 37

Bankdirektør med nye planer 99

Kunsthandler og religiøs grubler 157

Arven 197

Avslutning 235 · Noter 243 · Kilder 244 Takk 249 · Om forfatteren 251

Innledning

TYVERI Natt til 19. desember 2010 forserte maskerte tyver fire alarmbelagte dører i nabobygget til Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen, i dag kalt Kode 1. Derfra skar tyvene seg gjennom museets glasstak, før de slo seg inn til avdelingen for kinesisk kunst. Der tømte tyvene tre av sju montre. Da det profesjonelt utførte tyveriet dagen etter ble oppdaget av museets ansatte, var 56 objekter kinesisk kunst stjålet, tre porselensboller knust og utstillingen med temaer fra Johan Munthes (1864–1935) samling av kinesiske kunstskatter rasert. Tyveriet sjokkerte både allmennheten og de ansatte. Kunst og antik viteter fra keisertidens Kina var ettertraktet i det nyrike Kina og på verdensmarkedet, allikevel hadde ingen tidligere hørt om tyverier av dette formatet fra et kunstindustrimuseum. Å få taksert verdien på de stjålne tingene var problematisk. Billedmaterialet i museets arkiv var gammelt og slett ikke designet for denne typen verdivurderinger. Storbyer i Europa og Asia var markedsplasser for omsetning av kinesisk, keiserlig kunst og museet fikk engasjert en ekspert på kinesiske antikviteter med base i London og Hongkong. Men før oppdraget med å evaluere de stjålne tingene var avsluttet, skjedde nok et tyveri fra museets kinesiske samling. Den 5. januar 2013 kunne avisene igjen fortelle om et brutalt og profesjonelt gjennomført tyveri i kunstindustrimuseet i Bergen. Også denne gangen kom tyvene inn fra museets nabobygg. Idet tyvene slo til, gikk museets sikkerhetsalarm og kameraet i Kina-salen ble slått på. På videoen kunne vi etterpå se tre maskerte menn. Uten å nøle gikk de mot hver sin glassmonter som de knuste og tømte for innhold. I spesiallagete esker formet etter hver enkelt gjenstand la de det skjøre kinesiske porselenet.

Innledning

Etter 90 sekunder var tyvene ute av museet. Denne gangen fikk de med seg 22 av museets ypperste kinesiske gjenstander i jade og porselen. Etter det siste innbruddet bestemte museets ledelse å stenge museet og å pakke ned hele den kinesiske avdelingen. Kina-utstillingen på Kode var unik og museets stolthet. Nå var den historie. Tilbake i utstillingssalene stod bare de flere tonn tunge buddhistiske marmorskulpturene. Men magasinene i Kode var fremdeles fulle av Munthe-gaver, kinesiske gjenstander som aldri hadde vært stilt ut. Stengningen gav meg mulighet til å fordype meg i historien til Kinasamlingens giver, museets velgjører og eventyrlige figur, Johan Wilhelm Normann Munthe. Han hadde begynte å sende kinesisk kunst til museet for over hundre år siden. Til sammen gav han mer enn 2500 gjenstander til museet. Også før tyveriene hadde det vært spekulasjoner rundt mannen og hans store donasjon. I utlandet var han blitt omtalt som «The International Man of Mystery». Fotografier og malerier av ham prydet veggene i museets Kina-utstilling. Jeg har hatt ansvar for samlingen i en årrekke, og nå fikk jeg anledning til å stille de helt enkle spørsmålene: Hvem var denne mannen i kinesisk uniform som gløttet ned på oss fra museets vegger? Historiene om ham var mange. Det fantes øyevitneskildringer av ham, blant annet fra bokseropprøret i 1900. Da var han knyttet til en russisk tropp og var med på å redde europeerne fra den sikre død. De to første som trengte inn i Beijing da byporten Tung-Pien ble sprengt og beleiringen av utlendingenes kvartal ble opphevet og bokserne slått, var den russiske general Vasilievski og kaptein Munthe. Munthes tid i Kina sammenfaller med imperialismens periode, og synet på kunst fra fremmede kontinent har endret seg. I dag har vi internasjonale avtaler som regulerer salg og kjøp av historiske kunstskatter. Slik var det ikke den gangen, og det utfordrer vår måte å betrakte Munthe og kunstsamlingen hans på. Var han en kunstrøver eller var han en edel samler? Hvorfor hadde han reist til Kina, og hvorfor stiller vi ut kinesisk kunst på et kunstindustrimuseum? Spørsmålene var mange. Opptakten til denne fortellingen er en nekrolog i Aftenposten.

Johan Munthe med utmerkelser, ca. 1920. Ukjent fotograf.

Innledning

ET RELASJONELT PERSPEKTIV Med vemod hører jeg at min kjære venn, general Johan Munthei Peking er gått bort. Med vemod fordi jeg holdt så meget av denne varmhjertede, storstilende, originale mann, men også med takk, fordi han nu er kvitt sine plager. Margareta Wulfsbergs nekrolog kunne man lese i Aftenposten 11. juni 1935. Hun hadde gått på språkskole i Beijing og var blitt kjent med Johan Munthe året før han døde. Hver ettermiddag, sier hun, kjørte hennes rickshaw-kuli henne til Munthegård, «The Mandarin – house» som kulien kalte Munthes hjem. Veien gikk gjennom brede gater og trange smug med høye murer på hver side. Bak murene var det herskapelige boliger. Rickshawen stanset ved en høy, stengt port hvor det stod «Munthe». Kulien banket på, og en gammel portvakt slapp henne inn. Der befant hun seg på en vakkert beplantet gårdsplass med de skjønneste skulpturer. Portvakten ropte på en tjener som førte henne inn til Munthe. Han var nå en eldre herre og satt i sin høyryggete stol iført en kinesisk drakt. Ansiktet hans strålte av glede og godhet, forteller hun, selv om han var sterkt preget av dårlige lunger og nattlige astma-anfall. Wulfsberg hadde lært generalen å kjenne som en dypt religiøs mann. I de siste årene hadde livsmålet hans vært å få avsluttet et salg av kunstsamlingen sin i Amerika. Den formuen som han da ville disponere, skulle utelukkende gå til filantropiske formål. Slik avsluttet general Johan Wilhelm Normann Munthe sitt liv i Beijing – en religiøs vegetarianer som om ettermiddagen sang salmer og leste poesi, også sine egne små dikt som han hadde skrevet gjennom årene. Hvordan stemmer så dette bildet av Munthe med de andre historiene om ham? Var han ikke en kriger kanskje, en general og røver som herjet i det gamle Kina? En slik versjon av historien kunne vi lese i Dagbladet i august 2014 under tittelen «Eventyreren som herjet i Kina». Andre steder finner vi overskrifter som «Tjuagutten fra Bergen som styrte Kina». Munthes livshistorie kaller på fantasi og på behovet vårt for det eventyrlige og det mytiske. Og det er sant, han levde et uvanlig liv i en dramatisk tid, og fortellingene om ham er egnet til å skape myter. Johanne Huitfeldts bok General Munthe – eventyrer og kunstsamler i det gamle Kina

Innledning

gir oss innblikk i hans profesjonelle liv, hans liv som general og hans lange liv og virke som øverstkommanderende for den hæravdelingen som kalles Gendarmeriet, og som var opprettet for å beskytte europeerne og amerikanerne i Beijing. Alle som møtte ham og som gir en karakteristikk av ham, beskriver ham som en modig og intelligent mann, men også som en original, som en som går sine egne veier, men alltid er det generalen som trer tydeligst fram. De få portrettene, maleriene og fotografiene vi har av ham, støtter og forsterker dette inntrykket.

EN KVINNEKJÆR KUNSTNERVENN OG ÆRGJERRIG SAMLER Denne bokens ambisjon er å tegne et annet bilde av Johan W.N. Munthe. Jeg vil undersøke om vi kan forstå og beskrive ham på andre måter enn som kriger og militær. Jeg vil se etter andre sider ved hans personlighet og undersøke om vi kan utdype bildet og komplettere det. Alle mennesker er sammensatte og bærer i seg en mulighet for å være mange. Gjennom korrespondansen Munthe hadde med venner og bekjente, får vi øye på andre sider ved hans personlighet enn som kavalerist og militære strateg. Min hovedkilde er brevene, først og fremst til museumsdirektørene ved daværende Vestlandske Kunstindustrimuseum, men også brevene han skrev til kunstnervenner og andre samlere. Her trer et annet bilde fram. Her er det samleren, kunsthandleren og den religiøse grubleren vi møter. Brevene inneholder også observasjoner og refleksjoner over hendelser i verden og dagliglivet. Slik sett kan de ta oss med inn i hans verden og la oss se den slik han gjorde. Personlige brev er samtidig en form for selvframstilling, og må ikke forveksles med en objektiv virkelighet. Men brevene kan gi oss innsikt i og forståelse av et annet liv i en annen tid. Derfor vil jeg se nærmere på Munthes personlige relasjoner, jeg vil se nærmere på kvinnene hans, vennene hans og omgangskretsen hans. Ambisjonen er å komme på fornavn med generalen og søke bak hans noe pompøse ytre for bedre å forstå hvorfor og hvordan han samlet, og ikke minst hvorfor han donerte en stor kinesisk kunstsamling til et museum i Bergen.

Innledning

Men før vi kommer så langt, skal vi gå til tiden han virket i og se på de historiske betingelsene, de politiske endringene og de verdimessige forholdene som hersket i den verden Munthe levde og virket i. Dette fører oss ut i verden, til storpolitikk, imperialisme, globalisering og oppbygging av et borgerlig museumsvesen.

Kort om kinesisk

Skriftspråket i Kina består av visuelle tegn – piktogrammer. Disse er ikke lydbilder som i vårt alfabet, men appellerer mer til øyet enn til øret. Siden tegnet ikke er knyttet til en lyd, kan det uttales helt forskjellig fra den ene regionen til den andre. Som nordmann i Kina tilhørte Johan Munthe den engelskspråklige verden, og på hans tid ble mandarinkinesisk overført til latinske bokstaver etter et system utviklet av Thomas Wade. I 1892 ble denne måten å oversette på forfinet og videreutviklet av Herbert A. Giles. Både Wade og Giles var britiske diplomater og sinologer, og samarbeidet resulterte i standardverket A Chinese –English Dictionary, som Giles publiserte i 1892. Nå kalles dette Wade-Giles-systemet og det var denne skrivemåten Johan Munthe forholdt seg til. Navn som er nevnt i boken, følger stort sett dette systemet. Unntak er gjort for enkelte kjente navn som Peking og Yüan Shih-k`ai. Disse navnene skrives slik det er vanlig å gjøre nå, Beijing og Yuan Shikai, som er bokstavert etter det systemet kineserne selv bruker – pinyin. I navnet Yuan Shikai er Yuan etternavnet og Shikai fornavnet. Pinyin ble utviklet i 1950-årene av en gruppe kinesiske lingvister ledet av Zhou Youguang. En tidlig versjon av systemet ble innført som standard transkribering i Folkerepublikken Kina i 1958. I dag dominerer pinyin som rettesnor for oversettelse i de fleste land i verden.

Smakebiter fra museets Kina-samling.

KAPITTEL 1

Fra Bergen til Midtens rike

EN KJØPMANNSFAMILIE I BERGEN Johan vokste opp i Bergen, i Stølegaten nr. 23. Noen gamle hus står der fremdeles, og gateløpet er omtrent som den gangen. Tomten var stor, og vi må se for oss et helt gårdsanlegg med hovedhus, stall, lagerbygg og bryggerhus, og kanskje også hønsehus og redskapshus for fôr og vogner. I dag er eiendommen bygget ut som et lite kjøpesenter. Støletorget fyller hele gårdsplassen og fører stedets virksomhet videre som en rest etter tidligere tiders handel, en rest etter kolonialen på hjørnet. Faren, Christoffer Munthe, hadde hatt sin læretid hos kjøpmennene Morten Beyer og Carl Angell i Bergen før han i 1863 etablerte seg som selvstendig kjøpmann. I en periode eide og drev han også et ølbryggeri. Moren, Albertine Normann, var fra en kjøpmannslekt i Bodø. Ut fra det vi vet, kan vi si at familien hans var en typisk kjøpmannsfamilie i handelsbyen Bergen. Fra den store folketellingen i 1865 finner vi hele 12 personer som inngår i Munthe-familiens husstand. I arkivet er familien beskrevet slik: Christoffer er handlende og «Huusfader». Han er 33 år og gift med Albertine. Hun er 28 år og beskrevet som «huusmoder»

Fra Bergen til Midtens rike

og hans kone. De har to barn. Johan Wilhelm Normann er to år, hans bror er ett år. Broren har ennå ikke fått navn og er derfor beskrevet som udøpt sønn. Sammen med kjernefamilien bor Johans farmor, Ingeborg Christine. Hun er 73 år og beskrevet som «logerende», men også handlende. Til husstanden hører sju tjenestefolk: Bertil Andreas Olsen, Lisbeth Hansen og Barbra Tomine Holgersen er alle fra Bergen, mens Rachel Olsdatter og Caroline Thorsteinsdatter er fra Førde. Jacob Olsen Hornæs er fra Fana Prestegjeld, og Knut Olsen Blindheim som er 26 år, er fra Aasene Sogn. Senere øker familien, og Johan Wilhelm får to søstre, Ragna Albertine, født i 1866, og Dagny Christopha, født i 1869. Alle skulle de leve av familiens handelsvirksomhet, og skal vi tro Amalie Skrams hint i boka Hellemyrsfolket, var døtrene i Munthe-gården vakre, attraktive og uoppnåelige partnere for en ubemidlet tjenestedreng. Vi kan altså tenke oss at det var en stor ulykke for familien og hele husstanden da faren Christoffer fikk en brå død i 1874 og etterlot seg sin enke i små kår. Selv om Albertine kunne arve handelsprivilegiet fra sin mann og slik sett drive virksomheten videre, var tidene harde, og hun måtte finne utveier for seg og barneflokken. Johan ble sendt til Christiania til Albertines bror, oberst Normann. I Kristiania fikk Johan en god utdannelse. Aars og Voss’ Latin- og realfagskole holdt til i St. Olavsgate og var ansett som en av landets beste. Skolen fikk etter hvert fullt utbygd latin- og realgymnas, men bare realskoleeksamen var tilgjengelig for Johan, og han gikk videre til Kavaleriets underoffisersskole. Hesten var datidens kjøretøy. Den var et trekkdyr og et redskap i krig. Det er tydelig at Johan likte seg på offisersskolen og blant hestene, og han fortsatte sin militære utdanning på det som nå heter Krigsskolen. Den ble opprettet i 1750 under navnet Den frie matematiske skole i Christiania. Johan fikk altså en av de høyeste utdanningene Norge kunne tilby på denne tiden, bare slått av en universitetsutdanning. Vi kan si at han utdannes til å tre inn i nasjonens elite. Men det var ingen åpenbar stilling til ham i det militære. Norge var i union med Sverige, Oscar den 2. var konge i dobbeltmonarkiet, og det fantes ingen nasjonal hær slik vi kjenner i dag. Og da Johan får høre om sin fjerne onkel Iver som på denne tiden har avansert i det kinesiske tollvesenet, fristes han til å avslutte utdanningen og reise til Kina.

Fra Bergen til Midtens rike

UNGDOMSÅR I KRISTIANIA Vi vet ikke mye om livet til den unge Johan i de formative ungdomsårene hos onkelen i Kristiania. Men vi har en øyenvitneskildring, en erindring fra en av Johans venner fra tidlige ungdomsår. Forfatteren Nils Collett Vogt var født samme år som Johan, og de vokste opp i samme gate. I Rådhusgaten traff ungdommene hverandre om ettermiddagen, hvor de regelmessig møtte fram på «hjørnet». Her hang de og kjedet seg, om de da ikke herjet en eplehave eller «løp seier» på nattgammel, tynn is. Særlig livlig utbroderer Vogt fortellingen om Johans vågemot og dametekke. Men han kan også fortelle at Johan stammet «og at han med denne noget skjemmende talefeil hadde vanskelig for å tvinge ordene frem, men disse fikk avgjørende vekt likevel, understøttet som de blev av utfordringer på tørre never, mann mot mann».1 Bare én svakhet hadde den unge Johan, slik vennen husket det, og det var gatens skjønnhet, Tinken. Når hun kom til syne oppe i gaten, «skulte han først olmt og biskt rundt seg, spente deretter rygg og var med ett sett ved siden av henne og der ble han. Han tålte minst av alt rivaler eller likemenn, og været han en slik en, lød i strupen på ham en hes, dump, knurren, barbarisk lyd, og han gjorde seg rede til på instinktets bud og med instinktets mot å fare løs og med mesterskap bruke kvelertak. Hvem torde under slike omstendigheter å gjøre innvendinger? Ikke jeg. Vi andre sto tilbake på hjørnet og glante etter Tinken og ham». I grunnen var altså Vogt slett ikke overrasket da han senere leste om at Johan var den nordmannen som «på tross av granater og kuleregn, tross bajonettenes glimtende, spiddende lyn stormet først opp på Pekings murer og frelste fra pinsler og ulykker og skjenselsfull død de europeiske gesandter, som var innesperret der. Han var den eneste av oss kamerater på hjørnet som skulle drive det til noe å snakke om. Slik er det: Vi stod på gatehjørnet og glante etter Johan Wilhelm, og det gjør vi enda, hver fra sitt hjørne, fra vår trange, lille avleggs krok, mens han er midt oppe i det». Det er altså et bilde av en ytterst modig, galant og kvinnekjær eventyrer Vogt risser opp for sine lesere og for seg selv, en ekte askeladd som på tross av et noe svakt utgangspunkt erobrer verden. Vogt og Munthe var rundt 70 år da boken Oplevelser kom ut, og forfatteren reflekterer over tiden som er gått og at nok ikke alt han husker tilbake, er virkelighet:

Fra Bergen til Midtens rike

Disse små erindringer som jeg henter opp fra sinnets dyp, er sikkerlig, mens de lå der i hvilende stillhet, i sløret hvile, blitt forskjønnet i skimret av tidens patina og således ikke i bokstavelig forstand å kalle for virkelighetsbilder. Men hva er virkelighet? Ja, hva er virkelighet? Og hva er sannhet om et menneske? Heller ikke denne fortellingen om Munthe har som ambisjon å fange hele virkeligheten og gi et fullt og helt bilde av mannen. Men det vi kan konstatere, er at de historier som fortelles om Munthe, bærer eventyret i seg og konstrueres i tråd med fortellingen om Askeladden, outsideren, den farløse unggutt med talefeil, men som gjennom mot, flaks og snarrådighet vinner hele verden. Og som vi skal se, er det også andre fortellerstrukturer som preger vår forståelse av den unge Munthe; det er ikke minst fortellinger om nasjonsbygging, erobring og det mandige motet.

EUROPEERNE OVERTAR GRENSEKONTROLLEN AV MIDTENS RIKE Tollinspektør Iver Munthe Daae, Johans slektning, hadde bodd og arbeidet i Kina i nesten 20 år da Johan steg i land ved elven Yangtzes munning i Shanghai. Han var da en av de 278 nordmennene som var ansatt i det internasjonale, kinesiske tollvesenet mellom 1869 og 1940. The Custom Service ble ledet og kontrollert av Vesten og var en semiokkupasjon av det stolte Midtens rike. Opiumskrigene i 1840 og 1860 hadde presset Kina til å åpne enkelte havnebyer for handel, og landet ble tvunget til å praktisere religionsfrihet. Av de ansatte i tollvesenet var over halvparten europeere, og nå strømmet også europeiske og amerikanske misjonærer inn i landet. I mange tilfeller utgjorde misjonærene en del av den koloniale overklassen i landet, og utlendingene kunne bli utsatt for forfølgelse og vold, ja til og med drap fra lokalbefolkningen. Også vestlige jernbaneingeniører strømmet til Kina i store antall. Selv om mange kinesere protesterte og var redde for at den kraftfulle jernhesten ville forstyrre forfedrenes ånder i landskapet, ønsket europeerne å bygge en effektiv infrastruktur for å lette handelen mellom sjøsiden og det kinesiske innlandet. Framskrittforkjemperne vant, og et jernbanenett

Fra Bergen til Midtens rike

vokste fram i tiårene etter århundreskiftet. Først i 1930-årene ble det vanskelig for nordmenn og andre europeere å bo og virke i Kina, og under kommunistenes styre fra 1949 var fremmede uønsket i det store Midtens rike. Men da Johan kom, var Vestens folk vel etablert med kontroll av grensene, og samarbeidet med kinesiske myndigheter fungerte ut fra et felles mål om å utvikle det kinesiske samfunnet.

ANSETTELSE I THE CUSTOM SERVICE Tjueto år gammel var Johan velutdannet, eventyrlysten og reiseklar. Den naturlige reisemåten var båt. Tog var utelukket, og fly eksisterte ikke. Først i 1905 åpnet den transsibirske jernbanen. Fra Norge gikk det ikke passasjerbåter til Kina, men det var vanlig at norske frakteskip tok passasjerer med på reisen over verdenshavene. Det er ikke usannsynlig at Johan fulgte den reiseruten som den norske tolloffiser P.C. Hansson foretok åtte år senere, og som han gir en så levende beskrivelse av i erindrings boken Femogtyve år i Midtens rike. Hansson forteller at tolldirektør Iver Munthe Daae var kommer hjem fra Kina for godt. Der hadde han gjort karriere og satt meget godt i det. Det sto en nimbus om Daae, minnes Hansson. Hans store samling av kinesisk kuriosa, familienskinesiske amah – barnepike – det var ting som skapte atmosfære og som tente Hanssons utferdstrang. Iver Munthe Daae var også fra Bergen og hadde arbeidet i det kinesiske tollvesenet i 20 år. De siste tre årene hadde han vært generalinspektør, før han reiste hjem til Norge i 1888. På samme måte som for Hansson må vi regne med at filleonkel Iver tilrettela og sendte med sitt anbefalingsbrev da Johan søkte om stilling gjennom Chinese Maritime Customs Office i London, som rekrutterte unge menn fra Europa til stillinger i det kinesiske tollvesenet. På London-kontoret hadde rekruttene fra Norge et godt ord på seg. De ble regnet for å være kontinentale og sporty, og for å kunne både tysk og fransk. Og engelsk ville komme av seg selv når de først var kommet i tjeneste. På London-kontoret ble rekruttene utstyrt med reisepenger og billett på første klasse med de nye turistbåtene til Østen. Til middag kledte mennene seg opp i kjole og hvitt slips. Livet om bord var selskapelig, og båtene ble fylt opp med rike turister fra Marseille, Malta, Italia og

Fra Bergen til Midtens rike

Hellas på reisen over Middelhavet, før de ble sluset gjennom Port Said og Suezkanalen. Den 17 mil lange Suezkanalen som binder Middelhavet og Rødehavet sammen, var blitt åpnet 15 år tidligere og hadde forkortet reisetiden fra Europa til Asia med 30 dager. Nå tok hele reisen fire–fem uker og endte i den blomstrende innseilingen til Hongkong. Der møtte de Midtens rike fylt med konkubiner og mandariner, gater med rickshawer og kvinner kledd i silke. Kunnskapen om Kina var liten for de fleste reisende. Ikke engang boken om Marco Polo var oversatt til norsk. Det var en fremmed, ukjent og eventyrlig verden som åpnet seg for Johan. For nyankomne var det to typer stillinger. The indoor staff var en kontorstilling på land, noe som ble regnet som bedre enn stillingen som tolltjenestemann på båt. Johan fikk stilling på havnen i The outdoor staff om bord på en av kystvaktens kryssere. Båtene var utstyrt med moderne tyske kanoner. Havnebyene som nå var åpnet for handel med utlandet, ble kalt traktathavner. Daglig anløp skip fra Europa og USA traktathavnene, og kystvakten skulle hindre pirat- og smuglervirksomhet samt kreve havneavgift. I 1887 tiltrådte Johan stillingen i det kinesiske, maritime tollvesenet. Hans første arbeidssted var i Ningpo, en havneby like sør for Shanghai. Noen år senere ble han overført til det langt større og viktigere tolldistriktet Shanghai. Den britiske øverstkommanderende for tolletaten, Sir Robert Hart, anbefalte alle som ville gjøre karriere i Kina, å lære seg kinesisk, og Johan Munthe begynte straks å lære seg mandarin, det språket som snakkes av Han-kineserne. De utgjør åtti prosent av den kinesiske befolkningen. Johan lærte seg etter hvert også andre nordkinesiske dialekter. Det var viktig, og også svært nyttig, siden det siste keiserdynastiet Qing ikke var Han-kinesere, men var mandsjurier, en forholdsvis liten folkegruppe fra nord, og denne folkegruppen snakket ikke mandarin. For den nyankomne Johan var Iver Munthe Daae et forbilde og en læremester. Daae var forretningsmann og tiden i Kina hadde han brukt til å bli en skolert samler av kinesisk kunst. Vel hjemme solgte han rundt halvparten av samlingen sin til Kunstindustrimuseet i Kristiania for en anselig sum. Dette kan ha inspirert Johan Wilhelm som i et av brevene sine skriver at han fra sine første lønninger satte av 20 mexicanske dollar hver måned, selv om lønnen var beskjeden. Pengene skulle han bruke til å kjøpe kinesisk porselen.

Johan Munthe med kinesiske ogâ&#x20AC;Żvestlige kolleger, Beijing 1907. Foto: Nasjonalbibliotekets hĂĽndskriftsamling.

Fra Bergen til Midtens rike

DE HUNDRE ÅRS YDMYKELSE Hva slag «vesen» eller organisasjon var dette internasjonale tollvesenet som kontrollerte grensehandelen under det keiserlige Kinas siste århundre, fra 1854 til den kommunistiske revolusjonen i 1949 – og som Johan i 1887 trådte inn i? Synet på dette er delt, og har også skiftet over tid. I dag snakker kineserne om epoken som De hundre års ydmykelse. Men da det internasjonale tollvesenet ble utviklet og etter hvert ledet av vestlige embetsmenn, var situasjonen en annen. Flere krefter i den kinesiske sentraladministrasjonen presset på for å modernisere statsapparatet, utdanningsinstitusjonene og utvikle embetsverket. Det kinesiske Qing-dynastiet (1644–1911) lå med brukken rygg etter nederlagene i de to opiumskrigene. Landet var ikke bare var tvunget til å betale en stor krigserstatning, men var også svekket av naturkatastrofer, økonomiske problemer, korrupsjon og folkelig opprør. Det blodigste av disse interne opprørene var Taiping-oppstanden. Taiping betyr Den himmelske freds rike og var et vestlig inspirert, bredt kristent fellesskap som ut fra en kombinasjon av folkelig tro og kristent budskap begynte å ødelegge buddhistiske og taoistiske templer og klostre, før de i 1864 erklærte krig mot keiserdømmet. Opprøret ble slått ned, blant annet ved hjelp av og i samarbeid med Vestmaktene, det vil si Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Russland. En regner med at 20 millioner mennesker døde under oppstanden. Kina var et konservativt, strengt regulert, føydalt samfunn hvor tiden på en måte hadde stått stille. Dette var åpenbart på flere nivåer i møte med Vestens tekniske kompetanse og liberale samfunnssystemer.

A. Interiør fra spisestuen på Gamlehaugen, ca. 1910. Foto: Norsk Folkemuseum. B. Interiørbilder fra spisestuen, Munthes hjem i Beijing ca. 1915. Foto: privat.

I årene mellom 1910 og 1930 var det rift om porselen. De som ikke hadde midler, måtte nøye seg med fajanse. Det å samle var en del av den nye borgerskapskulturen hvor kultivert innsikt i historie, kunst og kunsthåndverk markerte at man var rik på den rette måten. I Danmark gav kunstindustrimuseet ut håndbøker som skulle veilede folk til å gjøre de rette valgene.