Rabalder i barnefamilien utdrag by Fagbokforlaget

Følelser smitter, og derfor risikerer du å raskt bli like sint som barnet ditt. Det er fort gjort å heve røsten og rope tilbake. Å stadig vekk bli kjeftet på og irettesatt Rabalder i barnefamilien legger stor vekt på at det er foreldrene som må ta ansvar for barnas atferd. «De som tar ansvar kan påvirke », sier forfatterne.

er imidlertid uheldig for barnet, og det vil påvirke forholdet mellom dere negativt. På sikt vil det gi flere og sterkere sammenstøt. Rabalder i barnefamilien bygger på metoden lavaffektiv tilnærming, hvor følelsesregulering, selvkontroll og ro er viktige faktorer i forbindelse med

til barna, men ta selv ansvar og gjør deg derved i

relasjoner og konflikter. Forfatterne tar utgangspunkt i en rekke hverdagslige

stand til å påvirke, sier de. Det er ikke barnets vilje

familiesituasjoner, og viser hvordan man kan håndtere barn med sterke følelser.

eller intensjoner som forklarer hvorfor barnet gjør som det gjør, men derimot om du som forelder har lagt til rette for at barnet kan oppføre seg. «Barn som oppfører seg, gjør det (fordi de kan gjøre det).

Hva gjør man når en konflikt er under oppseiling? Hva gjør man når konflikten raser? Hvordan unngår man neste sammenstøt? Hvordan kan man unngå en maktkamp med vinnere og tapere?

Barn som ikke oppfører seg, gjør det fordi de ikke kan det », understreker de og viser derved vei til en

Alle barn ønsker å lykkes. Også de vanskelige barna. Målet med denne boka er

foreldrepraksis der vi må finne ut av hvordan barnet

å hjelpe foreldre med å gjøre hverdagen så enkel og lett å håndtere for barna at

skal kunne oppføre seg — og så legge til rette for det.

de får mulighet til å vokse og utvikle seg videre.

WILLY-TORE MØRCH I BOKAS FORORD

ISBN 978-82-450-2128-8

,!7II2E5-acbcii!

RABALDER I BARNEFAMILIEN

Ikke overlat ansvaret for barnas atferdsproblemer

BO HEJLSKOV ELVÉN OG TINA WIMAN

Når barn krangler, slåss og roper, kan det være vanskelig å forholde seg rolig.

BO HEJLSKOV ELVÉN er psykolog og har lang erfaring med å veilede og utdanne pedagoger og omsorgspersonale i håndtering av problemskapende atferd. Han har skrevet en rekke bøker om lavaffektiv tilnærming og er en mye brukt foreleser. Han er også medlem av det svenske psykologforbundets etiske råd.

TINA WIMAN er frilansjournalist, blogger, forfatter og foreleser. Hun er mor til tre barn med autisme og har skrevet flere bøker om å leve med barn med nevropsykiatriske funksjonsnedsettelser.

BO HEJLSKOV ELVÉN OG TINA WIMAN

RABALDER I BARNEFAMILIEN Å HÅNDTERE BARN MED STERKE FØLELSER

RABALDER IÂ BARNEFAMILIEN

Bo Hejlskov elvén og Tina Wiman

RABALDER I BARNEFAMILIEN Å HÅNDTERE BARN MED STERKE FØLELSER Oversatt av Ane Sjøbu

Copyright © 2016 ved forfatterne og Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-2128-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Satt hos: Type-it AS, Trondheim Omslagsdesign ved forlaget Omslagsbilde: © shutterstock / RATOCA texturefabrik.com

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Barn utvikler seg som følge av sine biologiske forutsetninger og sosial påvirkning. Spørsmålet «Født sånn eller blitt sånn» er derfor feil stilt. Vi er født sånn og blitt sånn. Denne boka tar nettopp dette utgangspunktet. Barn har forskjellige forutsetninger, og foreldre må ta hensyn til disse i utøvelsen av den daglige barneoppdragelsen. De biologiske forutsetningene er ikke ferdig bestemt ved fødsel. De påvirkes av erfaringene barnet får gjennom hele oppveksten. «Det er ikke noe som er mer biologisk enn erfaringer», sier Bruce D. Perry, som lanserte begrepet «Den bruksavhengige hjerne». Dette innebærer et det slettes ikke er likegyldig hvilke erfaringer vi får gjennom oppveksten. Ja – erfaringene avgjør hvordan hjernen utvikler seg og derved hvilke muligheter vi har for å gjennomføre skoleløpet, om vi får utdannelse og arbeid, om vi blir bidragsytere til samfunnet eller blir en samfunnsøkonomisk byrde. Professor James Heckman, nobelprisvinner i økonomi i år 2000, har med all tydelighet vist at alle investeringer som beskytter og fremmer barnas kognitive utvikling, gir store gevinster i fremtiden. Han gir oss to løfter: bremsing av de store utgiftene representert ved at barn og unge ikke dropper ut av utdanningsløpet, og innkasseringen av de store gevinstene fra fremtidige skolerte og godt lønnede skattebetalere. Barnet er født med hundre milliarder hjerneceller, men bare 15 % av dem er koblet opp ved fødsel. Hjernecellene kobles opp mot hverandre gjennom

Forord

hele barn- og ungdommen. I de to–tre første årene skjer dette i en rasende fart med 250 000 oppkoblinger hver time, og det er erfaringene som avgjør hvordan hjernen bygges opp. Det sier seg selv at det lille barnet har små forutsetninger for å forstå sammenhenger, ta ansvar, være fornuftig, ha arbeidsminne (huske mens man tenker), ha sosiale evner, og kunne roe seg ned. Disse evnene utvikler seg i takt med hjernens utvikling som følge av erfaringene barnet får. Rabalder i barnefamilien legger derfor stor vekt på at det er foreldrene som må ta ansvar for barnas atferd. «De som tar ansvar kan påvirke», sier forfatterne. Ikke overlat ansvaret for barnas atferdsproblemer til barna, men ta selv ansvar og gjør deg derved i stand til å påvirke, sier de. Det er ikke barnets vilje eller intensjoner som forklarer hvorfor barnet gjør som det gjør, men derimot om du som forelder har lagt til rette for at barnet kan oppføre seg. «Barn som oppfører seg, gjør det (fordi de kan gjøre det). Barn som ikke oppfører seg, gjør det fordi de ikke kan det», understreker de og viser derved vei til en foreldrepraksis der vi må finne ut av hvordan barnet skal kunne oppføre seg – og så legge til rette for det. Barn gjør det som gir mening i øyeblikket, sier forfatterne. Meningsløse regler følges ikke. Kunsten blir å forstå hva som gir mening i øyeblikket. For et to års gammelt barn gir det absolutt mening å plaske ut i en vannpytt så spruten står, men det gir ingen mening å gå utenom for å slippe å bli våt på bena. Slik mening oppstår når det er hensiktsmessig å holde seg tørr på bena for å slippe å skifte. Det gir ingen mening for femåringen å sitte ved bordet til alle har spist. Den regelen kan gi mening den dagen det er viktig å være høflig. For noen blir det aldri veldig viktig, i hvert fall ikke før man er gammel nok til å kunne følge regler som bryter med det umiddelbart meningsfulle. For femåringen gir det mest mening å begynne å leke så fort som mulig. Disse eksemplene som er hentet fra boka, illustrerer behovet for å vurdere fortløpende hva som gir mening for barnet og legge til rette for å gjøre det meningsfulle. Å ta på barnet vanntette gummiklær vil tillate meningsfull atferd for toåringen.

Forord

Moderne barnepsykologi forvalter kunnskap om barns utvikling sett i lys av evolusjonen og menneskets overlevelsesevne. Tilknytning, barnets trang til å oppsøke den trygge base når det opplever angst for det ukjente, er barnets livsforsikring og en evolusjonsmessig basert egenskap. Uten denne egenskapen hadde vi trolig ikke overlevd som art. Tilknytning må sees i sammenheng med barnets evne til mobilitet, at barnet begynner å krabbe, gå, løpe og klatre mellom åtte måneders alder og to år. Disse bevegelsesferdighetene i kombinasjon med barnets naturlige nysgjerrighet har skapt farefulle situasjoner fra evolusjonens begynnelse frem til i dag. Farene har forandret seg, men økt risiko for å skades og bli drept i takt med avstanden fra foreldrenes trygghet og beskyttelse er beholdt. Det er derfor naturlig at de fleste foreldre har en intuitiv, gjerne medfødt, evne til å tolke barnets tilknytningsatferd og reagere med å gi det trygghet og omsorg. Å løpe mot mor eller far, rekke hendene i været og gråte fører til trygg plass på fanget med trøst og en god klem. Det er i dette samspillet at de positive relasjonene mellom et barn og dets foreldre utvikler seg, en relasjon som skal vare livet ut, ofte beskrevet som kjærlighet, trygghet, omsorg og tillit. Og det er i dette perspektivet at forfatternes advarsler mot bruk av straff som standard grensesetting må sees. Vår foreldrekapital minsker når vi straffer, sier de. Relasjonen får en knekk. Den kan repareres igjen når samspillet overveiende er positivt og trygt. Men ut fra et evolusjonsperspektiv føler vi tilfredshet når vi straffer, vi føler oss kompetente og at vi har kontroll, trolig som effekt av at de som ødela fellesskapet ble kastet ut av flokken, som derved kunne overleve. Vi har ingen barn å miste. Straffens overlevelsesfunksjon for flokken har ingen gyldighet i et samfunn som bygger på menneskerettigheter og respekt for individets integritet. Effekten på barnet av straff som oppdragelsesmetode er usikker fordi straffen øker konfliktnivået og derved konfliktatferd. Virkningen blir økning av den type atferd som blir straffet, altså motsatt av intensjonen. Det er derfor forfatterne advarer mot «metodetaket», å bruke samme metode gang på gang uten at det virker. Tendensen til å gjenta virkningsløse

Forord

metoder bygger på en indirekte hypotese om at det er barnet som har ansvar for sine handlinger. Det er barnets gjenstridighet som skal overvinnes, om det er med gjentatt straff, reprimander, belønninger eller forklaringer. Hvis man snur på årsakshypotesen og innser at det er vi som foreldre som forvalter årsaken til barnets ulydighet eller manglende mestring, setter vi oss derved i stand til å løse problemet. Vi kan forandre vår atferd slik at barnet forandrer sin. Det skulle forresten bare mangle. Det er den voksne som forvalter kunnskap og makt, ikke barnet, og det er den ressurssterke som har ansvar for å løse problemene. Vårt syn på barn, holdninger, om man vil, bestemmer mer eller mindre hvordan vi som foreldre behandler våre barn. Synet på barn har forandret seg gjennom tidene. Før reformasjonen fantes det ikke noe barneliv, en periode i livet der barn skal få lov til å være barn. Den holdningen kom først på 50–60-tallet, da barnepsykologen Åse Gruda Skard ble hele landets barnepsykolog gjennom TV-programmer, bøker og sterk tilstedeværelse i den offentlige debatt. Hennes grunnsyn var at barnas meninger må høres og tas alvorlig. Dette gjenspeiles i dagens norske lovverk der barns medvirkning i saker som angår dem, er knesatt som prinsipp. Forfatterne legger denne holdningen til grunn for de rådene som gis gjennom hele boka. Men barna overdrar noe av denne selvbestemmelsen gjennom nødvendige begrensninger når de er små, i bytte mot trygghet og omsorg. Lykkes vi ikke med dette, vil barna ta selvbestemmelsen tilbake og gjøre opprør, sier forfatterne. Rabalder i barnefamilien er en praktisk bok som gir råd om hvordan vi skal lykkes med dette samfunnsoppdraget. God lesning. Terracina, Italia, september 2016 Willy-Tore Mørch

Innhold Forord 5 Innledning

Del 1 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Finn alltid ut hvem som har et problem 16 Barn som kan oppføre seg, gjør det 22 Barn gjør det som gir mest mening i situasjonen 34 Den som tar ansvar, kan påvirke 40 Barn lærer ingenting av å mislykkes 54 Man må ha selvkontroll for å kunne samarbeide 60 Alle gjør det de kan for å beholde selvkontrollen 70 Følelser smitter 76 Konflikter består av løsninger – og nederlag krever en plan 88 Vi stiller krav som barna ikke stiller til seg selv – på en måte som fungerer 94 11 Det er ikke rettferdig å behandle alle likt 104 12 Man blir leder når noen følger 108

Del 2 13 14 15 16

Vi bor på et bilverksted 116 Eksempler på situasjoner 122 Prinsippet om det myke anslaget 154 Oppsummering 162

StuDiemateriell litteratur 174

164

Innledning

Det å få barn er en spennende reise inn i nye nytt. Noe nytt, og ikke alltid like lett. Du og barna dine kommer til å ville forskjellige ting. Og hva gjør man når spedbarnet ikke vil spise, når skolebarnet nekter å gjøre leksene sine, eller når tenåringen kommer hjem først i morgentimene? Fra barna er små og til de blir voksne, er konfliktene like nærværende som gledesstundene. Konflikter og bråk er ingen unntakstilstand, det er en del av familiens hverdag. Vi foreldre gjør så godt vi kan for å løse de problemene som oppstår, og stort sett går det fint. Med de aller fleste barn holder det å ty til helt vanlige metoder, også slike som egentlig ikke ser ut til å fungere ifølge vitenskapelige undersøkelser. Man rir av stormen, og så er man ferdig med det. Men noen ganger går vi oss fast i mønstre og atferd som gjør at hverdagen fylles med uforholdsmessig mye konflikt. Da må vi se på hvordan vi behandler barna våre – hvilke metoder vi egentlig benytter. Kanskje virker de ikke. Kanskje gjør de til og med situasjonen verre. Bråk kan selvfølgelig ha forskjellig form. Det lille barnet vil kanskje gråte, klore eller sparke, mens tenåringen roper, smeller med dørene og banner. Ett barn slåss. Et annet løper og gjemmer seg. Et tredje kaster stoler. Og så er det noen barn som oftere enn andre havner i konflikter; med foreldre, med søsken og med venner. Disse barna trenger ekstra gode foreldre, og de trenger ekstra gode metoder. Men dessverre er det ofte motsatt. Det er

InnlednIng

disse barna som oftest får kjeft, blir sendt på rommet eller straffes på andre måter. Selv om det sjelden hjelper. Det er lett å tenke at foreldrene må ta kontroll over barna sine. Spesielt hvis de skaper mange konflikter. Men det gir egentlig overhodet ingen mening. Det er vi voksne som må ta kontroll over oss selv. Etter hvert som barna modnes, skaffer de seg større selvkontroll, men når de er små, er det vanskelig. Derfor trenger de noen ganger litt mer hjelp av oss for å klare det. Det er det denne boka handler om. Hvordan vi som foreldre kan hjelpe de små barna, de store barna og tenåringene våre med å ta og beholde kontrollen over seg selv. Hvordan vi kan skape strukturer, metoder og situasjoner som fungerer, slik at barna kan gjøre de tingene de må gjøre, samtidig som de opplever trygghet, medbestemmelse og selvbestemmelse, og øver seg på selvkontroll og samarbeid. Slik at de i sin tur kan bli voksne som har kontroll over seg selv. For når det kommer til stykket, er det ingen foreldre som vil ha lydige barn. Vi forfattere har i hvert fall aldri truffet noen foreldre som håper at barna deres skal vokse opp til å bli lydige voksne. Lydighet er ikke en spesielt god egenskap å ta med seg inn i voksenlivet. Tvert imot vil foreldre at barna deres skal lære seg å ta kloke beslutninger, ta ansvar for sitt eget liv og samarbeide med andre. Og da er det disse evnene vi må trene på med barna våre. Denne boka handler om de situasjonene som er vanskelige, og ikke minst om de barna som er vanskelige for oss foreldre å håndtere. Denne boka kommer ikke til å handle om belønninger, straff og konsekvenser. Vi snakker heller ikke om vilje eller motivasjon, om at barna utfordrer oss foreldre, eller at de kan hvis de bare vil. Alt det der er misforståelser som bygger på feilaktige forestillinger om barns evner. Vi tar i stedet utgangspunkt i tanken om at alle barn ønsker å lykkes. Også de vanskelige barna. Vårt siktemål er å hjelpe foreldre med å gjøre hverdagen så enkel og lett å håndtere for barna at de får mulighet til å vokse og utvikle seg videre.

InnlednIng

De metodene og tilnærmingene som tas opp, er utviklet i arbeidet med barn og voksne med diagnoser. Metodene bunner i det som kalles en lavaffektiv tilnærming. Det er en tilnærming som opprinnelig handler om hvordan man kan håndtere personer som er voldsomme, på en slik måte at ingen kommer til skade, og at volden nedtrappes. Innimellom henviser vi til vitenskapelige undersøkelser av lavaffektivitet i teksten. Den som vil lese mer om dette, finner henvisninger og forslag til videre lesning samlet mot slutten av boka. Vi som har skrevet boka, har lang erfaring fra arbeid med barn med diagnoser, Bo Hejlskov Elvén som psykolog og Tina Wiman som spesialist på IT-støtte for barn med spesielle behov. Men vi har også erfaring som foreldre. Vi har selv barn både med og uten diagnoser, og vi har sett at de metodene vi beskriver i boka, fungerer like godt overfor barn både med og uten diagnoser. Det finnes mange utagerende barn som iblant reagerer med å skape problemer, slåss eller kaste møbler rundt seg. I den situasjonen er det viktigste ikke om barnet har en diagnose eller ei. Derfor er ikke dette et tema vi kommer inn på i boka. Det viktigste er at vi foreldre vet hva vi skal gjøre når det skjer. Og at vi vet hvordan vi kan hindre at liknende situasjoner oppstår igjen.

Bokas oppbygning Bokas første del er delt inn i 13 kapitler som hver for seg tar opp et prinsipp, en grunnleggende tanke. Noen av dem ligger fjernt fra hvordan vi foreldre vanligvis tenker om barn. For hvert prinsipp kommer vi med minst ett eksempel på en hverdagslig konflikt. Tanken er å forklare hvordan og hvorfor konflikter utvikler seg til bråk, og hva vi foreldre kan endre på for å snu utviklingen. Vi håper at du som leser skal få nye ideer og bli nysgjerrig og åpen for å prøve selv. For det er bare i din egen hverdag at du kan merke hvilken forskjell din tilnærming kan gjøre.

InnlednIng

I bokas andre del kommer vi med flere eksempler fra hverdagen. Ut fra prinsippene i den første delen ser vi her nærmere på hva som egentlig skjer i situasjonene, og hvilke strategier og metoder vi som foreldre kan benytte oss av. Mot slutten av boka finnes en referansedel for deg som vil vite mer om forskningen bak lavaffektive tilnærminger. Der finnes også studiemateriell som kan brukes som grunnlag for diskusjoner, for eksempel med partneren din eller i en foreldregruppe. Foreldreskapet er en spennende og utfordrende reise. Underveis på ferden hender det at vi som foreldre må konfrontere oss selv og måten vi tenker på. Vi må reflektere over hva som fungerer av det vi gjør, og hva vi ønsker å endre på. Forhåpentligvis kan denne boka hjelpe deg med å oppdage nye veier på ferden som foreldre. Og gjøre hverdagen enklere, roligere og bedre – både for barna dine og for deg selv. Lomma og Borlänge 2015 Bo Hejlskov Elvén og Tina Wiman

del 1

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

Finn alltid ut hvem som har et problem

Astrid asTriD veT goDT at hun er ei jente. Det er veldig viktig for henne. Hun vet dessuten at jenter pleier å ha på seg kjole. Så hun har et klart prinsipp: Hun vil gå i kjole. Denne morgenen våkner Astrid av at pappa Jonas vekker henne. Da det er tid for å kle seg, finner hun en kjole i skapet som hun tar på. Det synes ikke pappa Jonas er noe problem, så lenge hun også tar på en strømpebukse. Det er nemlig tolv minusgrader ute. Astrid er enig og tar straks på seg yndlingsstrømpebuksen, den med striper. Da de skal gå til barnehagen, holder Jonas frem kjeledressen. Men da blir Astrid lei seg. Hun vil ikke ha på seg den. Man kan jo ikke ha på seg kjeledress når man er kledd i kjole. Far til Astrid gir seg ikke, han vil at hun skal ha på kjeledressen. Da roper Astrid: «Nei!» og løper og gjemmer seg. Da Jonas finner henne, slår hun etter ham: «Dumme pappa!» Nå blir Jonas sint. Astrid får ikke lov til å slå etter ham. Hun skal gjøre som han sier. Så han tar tak i Astrid, trekker henne med seg til yttergangen og kler på henne kjeledressen. Hun kjemper imot og klarer å få ut den ene armen. Til slutt må Jonas ta et ganske hardt grep om armen hennes for å få kjeledressen på henne. Så går de ut i bilen og kjører til barnehagen. Astrid gråter hele veien. Hun er sur og vil ikke si ha det da pappa drar på jobb.

Astrid og Jonas sitt problem Hvem er egentlig problemet i denne situasjonen? Dette er et veldig viktig spørsmål å stille seg hvis målet ikke bare er å stanse den pågående konflikten, men også å sørge for at samme situasjon ikke oppstår igjen neste morgen.

del 1

I eksemplet over har verken Astrid eller Jonas noe problem i starten. Den som først får problemer, er Jonas. Det er da Astrid plutselig nekter å ta på seg kjeledressen. På dette tidspunktet har Astrid fortsatt ikke noe problem. Det får hun først da Jonas holder fast på kravet om kjeledressen. Hun løser problemet sitt ved å gjemme seg. Men Jonas’ problem er ikke løst. Astrid har begrenset handlingsrom i denne situasjonen, men hun synes at hun har rett til å reagere på det hun opplever som en urettferdighet. De midlene hun har til rådighet, er gråt, å gjemme seg, å kalle pappa dum og å slå etter ham. Hun håndterer en vanskelig situasjon på den måten som er mulig for henne. Hun forsøker å løse problemet sitt på de måtene hun kan. Hvis Jonas mener at det er Astrid som skaper problemer, blir det vanskelig. Det betyr at han vil at Astrid skal endre atferden sin. Men Astrid synes ikke at atferden hennes er et problem. Hun klarer ikke å se hvordan hun skal kunne endre løsningen sin. Jonas er voksen. Astrid er fire år gammel. Derfor bør Jonas ha både mer motivasjon og evne til å forandre situasjonen enn Astrid. Jonas må også finne ut hvordan han kan sørge for at det samme ikke skjer igjen. Det er ingen god løsning å måtte trekke kjeledressen på Astrid med makt. Da bruker han opp litt av sin foreldrekapital, og Astrids tillit til ham må bygges opp igjen. I situasjonen over lærer Astrid ingenting annet enn at hennes mening ikke betyr noe, og at faren kan gjøre som han vil med henne. Det er nok ikke egentlig det Jonas ønsker at hun skal lære.

Barna skal ikke løse våre problemer I denne boka beskriver vi metoder som foreldre kan benytte seg av for å løse problemer og konflikter som oppstår i hverdagen med barn. Men det er enormt viktig å påpeke fra første stund at søkelyset er rettet mot å skille mellom hva som er våre problemer, og hva som er barnas problemer. Barn forsøker som regel å løse problemene sine med alle de midler de har til rådighet. Noen ganger fungerer det, noen ganger går det mindre

FInn alltId ut hvem som har et problem

godt. De er tross alt barn og ikke like gode til å håndtere hverdagen sin, følelsene sine og livet sitt som vi voksne. Vi vet at vi har større ansvar enn barna, og at de trenger vår hjelp. Det kan lyde innlysende, men i praksis hender det likevel ofte at vi mener at barna burde kunne ta seg sammen og endre på situasjonen. Spesielt når det oppstår problemer. Men barn oppfører seg vanligvis som barn. Derfor er det viktig at vi voksne oppfører oss som voksne. Bare ved å ta ansvar kan vi løse de problemene vi støter på i hverdagen med barna våre.

Ola ola siTTer veD datamaskinen. Klokka nærmer seg leggetid, og mamma Lise ber ham om å avslutte. «Jeg skal bare spille banen ferdig», sier han. Men Lise er ikke enig: «Du skal slå av nå. Klokka er ti, og det er tid for å pusse tenner og finne senga.» Lise går tilbake i stuen. Ola spiller videre på rommet sitt. Etter en stund har han spilt banen ferdig, men da begynner han på en ny. Etter ti minutter kommer Lise tilbake: «Jeg sa at du skulle avslutte! Hvis du ikke hører etter, skrur jeg av nettverket.» Lise vet ikke at Ola ikke er på nett. Så han spiller videre. Etter en stund tar Lise ut kontakten til nettet. Men Ola fortsetter å spille. Da eksploderer Lise: «Nå får det være nok! Du er jo helt håpløs! Nå går du og pusser tennene! Ellers bærer jeg deg til badet!» Ola går og pusser tennene. Så sier han god natt, tar datamaskinen med seg under dyna og spiller videre.

Ola har også gode grunner til å gjøre som han gjør. Det er vanskelig for ham å skru av datamaskinen midt i en bane, slik også de fleste voksne ville hatt problemer med å forlate kinosalen midtveis i en film bare fordi noen sa at vi måtte gjøre det. Han klarer heller ikke å motstå fristelsen til å spille videre når banen er fullført. Moren tar ikke Olas argumenter på alvor, og han spiller videre.

del 1

Lises problem er at Ola ikke skrur av datamaskinen. Olas problem er at Lise ber ham om å gjøre det. De to har altså forskjellig problem og ser to forskjellige løsninger. Å forvente at Ola skal forstå og løse Lises problem, er nok ikke realistisk. Lise må derfor finne en måte å løse problemet på, en metode som ikke er avhengig av hva Ola vil eller gjør. I situasjonen over synes Lise at Ola skal løse problemet hennes. Men hvis han ikke gjør som Lise vil, blir hun maktesløs. Og den følelsen er den verste som finnes. Den er det ingen foreldre som ønsker seg. Derfor vil vi i resten av denne boka prøve å finne ut hvordan vi som foreldre kan unngå å havne i slike situasjoner.

➤ Oppsummering Voksne beskriver ofte barns atferd med å si at de er vanskelige. De opplever at der er et problem, men det gjør ikke barna. Og barn som ikke ser eller synes at der er noen problemer, er sjelden motivert til å endre på atferden sin. Derfor er det de voksnes ansvar å forandre situasjonen slik at det ikke oppstår bråk.

til barna, men ta selv ansvar og gjør deg derved i

relasjoner og konflikter. Forfatterne tar utgangspunkt i en rekke hverdagslige

stand til å påvirke, sier de. Det er ikke barnets vilje

familiesituasjoner, og viser hvordan man kan håndtere barn med sterke følelser.

Hva gjør man når en konflikt er under oppseiling? Hva gjør man når konflikten raser? Hvordan unngår man neste sammenstøt? Hvordan kan man unngå en maktkamp med vinnere og tapere?

Barn som ikke oppfører seg, gjør det fordi de ikke kan det », understreker de og viser derved vei til en

Alle barn ønsker å lykkes. Også de vanskelige barna. Målet med denne boka er

foreldrepraksis der vi må finne ut av hvordan barnet

å hjelpe foreldre med å gjøre hverdagen så enkel og lett å håndtere for barna at

skal kunne oppføre seg — og så legge til rette for det.

de får mulighet til å vokse og utvikle seg videre.

WILLY-TORE MØRCH I BOKAS FORORD

ISBN 978-82-450-2128-8

,!7II2E5-acbcii!

RABALDER I BARNEFAMILIEN

Ikke overlat ansvaret for barnas atferdsproblemer

BO HEJLSKOV ELVÉN OG TINA WIMAN

Når barn krangler, slåss og roper, kan det være vanskelig å forholde seg rolig.

TINA WIMAN er frilansjournalist, blogger, forfatter og foreleser. Hun er mor til tre barn med autisme og har skrevet flere bøker om å leve med barn med nevropsykiatriske funksjonsnedsettelser.

BO HEJLSKOV ELVÉN OG TINA WIMAN

RABALDER I BARNEFAMILIEN Å HÅNDTERE BARN MED STERKE FØLELSER