Rosetogenes paradokser (9788245051414) by Fagbokforlaget

Tore Witsø Rafoss

Rosetogenes paradokser

Dyp nasjonalisme og rituelt demokrati

TORE WITSØ RAFOSS

Rosetogenes paradokser

DYP NASJONALISME OG RITUELT DEMOKRATI

1. utgave 2024 / 1. opplag 2024

ISBN: 978-82-450-5141-4

Boka er skrevet med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: Weerachai Khamfu / Shutterstock

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget

Kanalveien 51

5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Under påvirkning av et stort kollektivt sjokk i visse historiske perioder blir den sosiale samhandlingen sterkere og mer aktiv. Individer oppsøker hverandre og samles oftere. […] Man lever annerledes og mer intenst enn i normale tider.

Émile Durkheim (1912, s. 301)

Innhold

Innledning

Den første måneden etter terrorangrepene 22. juli 2011 var en underlig unntaksperiode. Bombeangrepet i Oslo og massakren på Utøya skapte frykt og fortvilelse i store deler av befolkningen. For mange var dagene etter angrepene marerittaktige. Også nordmenn som ikke kjente noen som var blitt drept eller skadet, var rystet. Mange kunne knapt forstå det de så på TV og hørte på radio. Folk var lamslåtte. Ord ble uten mening.

Men paradoksalt nok var dette en tid som for mange også var meningsfull og vakker. Terrorangrepene førte til et unikt, merkelig og intenst nasjonalt fellesskap. I løpet av få dager vokste det frem en enorm vilje til å manifestere styrke og solidaritet. Mer enn én million nordmenn tok til gatene i rosetog over hele landet. Et sterkt ønske om å «forsvare demokratiet» og «besvare hat med kjærlighet» forente store deler av befolkningen.

Målet med boka er å forstå hvordan dette fellesskapet oppstod, hva som kjennetegnet det, og hvilke andre fellesskap som ble skjøvet til side. Ved å studere den første tiden etter 22. juli er målet å utforske grunnleggende kulturelle og sosiale strukturer som former hvordan folk tenker, føler og agerer i en kollektiv krise. Da et samfunn opplevde at det ble angrepet av en ond og bestialsk fiende, kunne man ikke vente, men måtte hurtig finne frem til måter å være norsk på som kunne gi mening til meningsløs vold og død. Tiden etter 22. juli synliggjorde og satte på spissen det som kjennetegner det norske samfunn og landets innbyggere, ofte på måter som var selvmotsigende og paradoksale.

En kvinne beskriver hvordan det var å være i Oslo sentrum mandag 25. juli, og setter ord på de intense og motstridende følelsene som preget denne tiden:

Da vi kom til Youngstorget og kunne se deler av regjeringsbygget og andre bygninger i regjeringskvartalet, var det mye verre enn forventet. Det hele var veldig grusomt å se, men til tross for det tror jeg det var viktig at jeg fikk sett det med egne øyne. Det var vel noe med å se det med egne øyne og fullt ut forstå hva som hadde skjedd. At det var virkelig. Vi gikk videre mot Stortorget og domkirken. Synet ved domkirken var fullstendig overveldende. Det var et blomsterhav utenfor kirken og veldig mange mennesker. Det hele var ekstremt følelsesladet, og jeg gråt litt mens vi stod utenfor kirken. Jeg fikk lagt ned en bukett med roser som jeg hadde fått av moren min. […] På ettermiddagen var vi tilbake i byen og traff vennene våre. Jeg ville kjøpe roser, men det var utsolgt overalt. Vi måtte skynde oss for å rekke marsjen, og på veien mot Rådhusplassen var det vanskelig å holde tritt med vennene våre fordi det var så utrolig mange mennesker, og alle skulle samme vei. Alle gikk med blomster, først og fremst roser. Vi kom til Rådhusplassen fra Teaterplassen, og synet av alle menneskene var fullstendig overveldende. Jeg tror jeg aldri har sett så mange mennesker samlet på én plass sammen. […] Vi stod ganske langt bak og kunne så vidt ane scenen der framme, men vi fikk god oversikt over hvor mange mennesker som var der. Og da alle heiste rosene sine, så det virkelig ut som et rosehav. Det var nydelig, vakkert og rørende. […] Jeg har aldri følt på en slik kollektiv samhandling før. Vi fikk utlevert teksten til «Kringsatt av fiender», og den sangen fikk en helt ny betydning for meg. Den ble sunget i fellesskap helt mot slutten av markeringen. Det var rørende, og jeg gråt. […] Vi gikk samme vei hjemover gjennom sentrum, og jeg husker det som en helt spesiell sommerkveld. Det var roser nesten overalt, og jeg har aldri sett byen hverken så trist, såret eller nydelig. Vi stoppet opp flere steder for å se på rosene. Det er vanskelig å beskrive stemningen jeg følte på; det føltes godt og vakkert samtidig som det hele var preget av en stor og ufattelig sorg. Jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg fikk være med på denne markeringen.

Rosetogene var preget av dyp sorg, men også av et nasjonalt fellesskap som for mange var uventet vakkert og altoppslukende. Også i ukene etter rosetogene var Norge preget av terrorangrepene og en kombinasjon av tragedie og nasjonal selvtillit. I løpet av få sommeruker skulle 77 mennesker begraves. Det ble arrangert et stort antall minnegudstjenester, minnekonserter og minnestunder, både nasjonalt og i berørte lokalsamfunn. Her ble sorg kombinert med symboler, sanger og taler som trøstet og kunne gi en slags mening til det vonde som hadde skjedd.

Sørgetiden ble avsluttet med den store minneseremonien i Oslo Spektrum 21. august. Denne ble konkludert med sang av Til ungdommen. Da de siste strofene tonet ut, markerte dette at den nasjonale unntaksperioden var over. I en måned hadde landet stått samlet. Nå gikk folk tilbake til mer normal hverdag med skole, studier og arbeidsliv. Offentligheten ble igjen preget av uenighet og annet stoff enn angrepene. Vanlige politiske, økonomiske og sosiale skiller ble igjen synlige.

De som var direkte berørt av terroren, var fortsatt i sjokk og hadde knapt kommet i gang med å bearbeide tragedien.1 Men resten av landet var klar til å gå videre. Noe forferdelig hadde skjedd; det norske folk hadde besvart hat med kjærlighet, og nå var det på tide å leve normalt igjen. Terrorangrepene hadde kommet helt uventet og plutselig, de hadde svært raskt ført til et intenst og unikt samhold i befolkningen, som så relativt fort gikk over. Siden har blomsterhavet utenfor Oslo domkirke og folkehavet på Rådhusplassen blitt en del av en nasjonal ikonografi, og dette er for mange et bilde på at Norge står samlet når det gjelder.

Ubesvarte spørsmål

Nå – mange år senere – kan massemobiliseringen fremstå som velkjent og forståelig. Det er lett å tenke at rosetogene og det sterke nasjonale samholdet hadde én enkel årsak: Det norske folk besitter en naturlig og iboende vilje til å forsvare landet når det kreves. Rosetogene var beundringsverdige, men egentlig ikke mystiske eller overraskende. Det ligger i folks natur å slutte rekkene og slå ring om felles verdier når disse

trues. Dette var i stor grad hvordan folk selv forstod det enorme folkelige engasjementet mens det pågikk.

Men denne forståelsen av rosetogene må være et utgangspunkt, ikke en konklusjon. Vi må ta folks selvforståelse seriøst, men vi må ikke forveksle den med de faktiske årsakene – eller vi må i det minste nyansere, analysere og sette denne selvforståelsen inn i en større kulturell, sosial og historisk sammenheng.

Dette innebærer å se klart hvor avvikende og enestående denne tiden faktisk var: Selve samfunnslivet var annerledes enn slik det normalt praktiseres og oppleves i Norge. Folk, ledere, politikere og journalister tenkte, følte og handlet på helt andre måter enn de ellers gjør. Når vi først får øye på dette, ser vi også at det er en rekke spørsmål vi ennå ikke har gode svar på, selv nå flere år senere:

1. Hvorfor ble terrorangrepene av mange oppfattet som noe marerittaktig? Og hvordan var det mulig raskt å forvandle dette vonde og uvirkelige til et noe vakkert og meningsfylt?

2. Hvordan kunne et høyreekstremt angrep på Arbeiderpartiet og AUF bli skrevet inn i en fortelling hvor Norge, norsk historie og det norske folk var omdreiningspunktet?

3. Hvordan kunne et moderne land som Norge forvandles til et rituelt fellesskap? Hvordan kunne man hylle demokrati og åpenhet samtidig som at sentrale demokratiske mekanismer ble satt ut av spill?

4. Hvordan kunne en inkluderende fortelling om at Norge stod samlet, føre til at mange nordmenn følte at deres erfaringer ble oversett og ekskludert? Hvorfor ble det sterke fellesskapet etter 22. juli raskt erstattet med splid og uenighet? Hvorfor har det i ettertid vært så vanskelig å diskutere 22. juli politisk?

Når vi legger perioden 22. juli –21. august 2011 under lupen, blir det klart at dette var en tid preget av en rekke ubesvarte spørsmål, spenninger og paradokser. Denne bokas fire deler vil forsøke å belyse fire av disse paradoksene.

Første paradoks: virkelighetsreparasjon

En rekke terrorangrep i tiåret før 2011 – blant annet i USA, Spania, England og Sverige – hadde skapt en forståelse av at også Norge kunne være et terrormål. Likevel opplevde de fleste terrorangrepene 22. juli som helt uventede, dypt sjokkerende og grusomme hinsides fatteevne. Angrepene gjorde folk redde og fortvilte. De gjorde også noe mer. Trygge og tatt for gitte ideer om hva det vil si å leve i Norge, slo brister. For mange innebar dette at språket sluttet å fungere, at tid og rom ble noe fremmed, at man ble lamslått og apatisk. I del 1 skal vi se hvordan terrorangrepene rett og slett førte til en form for virkelighetsfragmentering hos svært mange nordmenn.

Det er vanskelig, men viktig å forstå nøyaktig hva dette innebærer. Vi må stille følgende spørsmål: Hva kjennetegner folks normale virkelighetsforståelse? Hvordan kan den destabiliseres? Hvordan oppleves det når dette skjer?

Mye av det som skjedde i løpet av den første måneden etter 22. juli, handlet om å reparere en skadet norsk virkelighet. Dette høres kanskje overdrevent ut, men jeg tror ikke det er mulig å forstå denne tiden uten et slikt perspektiv.

At noe er «virkelig», innebærer at folk vet hva som er sant, ekte og rett. Det første av rosetogenes paradokser er at uvirkelige og sjokkerende terrorangrep raskt kunne bli møtt med tanker og mobilisering som fremstod som sann, ekte og riktig. «Ut av alt det vonde øyner vi paradoksalt nok spiren til noe verdifullt», som Stoltenberg uttalte det på Rådhusplassen 25. juli. Summen av massemobiliseringen var en form for virkelighetsreparasjon – og faktisk noe mer enn bare en reparasjon; på mange måter var følelsene og tankene i rosetogene mer sanne og mer ekte enn til vanlig. Terrorens uvirkelighet ble i rosetogene erstattet med en form for hypervirkelighet. Store ideer om folkets handlekraft og historiske skjebne ble tenkt og følt som essensielle, tidløse sannheter.

Andre paradoks: dyp nasjonalisme

Dette fører oss over til det andre paradokset. Det som samlet Norge, var en fortelling om at terroren var et angrep på hele landet, og at det norske folk overvant Breivik ved å slå ring om demokratiet. Denne fortellingen om Norge ble dominerende på tross av at terroren først og fremst var rettet mot Arbeiderpartiet og AUF – og på tross av at Breivik på mange måter selv var motivert av en form for nasjonalistisk ideologi.

I en krisesituasjon var det velkjente ideer om Norge og norskhet som spontant og svært raskt ble det rammeverket som kunne gi mening til det som hadde skjedd. Det blir derfor viktig å studere strukturen til dette rammeverket, hvor det kommer fra, og hvorfor det fikk slik kraft og troverdighet.

Siden den klart viktigste tolkningen av terrorangrepene var den nasjonale, beskriver jeg dette som et uttrykk for det jeg kaller en «dyp nasjonalisme». Dette er ikke ment som kritikk (eller ros) fra min side. Det er en tendens i akademia (og andre steder) til å avvise alle former for nasjonalfølelse som noe som per definisjon er reaksjonært og suspekt. Jeg mener dette er feil. Nasjonal identitet er en av de viktigste og vanligste kildene til kollektiv identitet på planeten. Vi må derfor ikke på forhånd diskvalifisere et fenomen som gir mening til utallige liv. I stedet må vi studere og forstå konkrete uttrykk for levd nasjonal identitet.

Dette betyr selvsagt ikke at vi ukritisk skal akseptere den nasjonale selvforståelsen som siste ord. Det er et typisk kjennetegn ved slike «forestilte fellesskap»2 at de blir oppfattet som selvsagte, evige og naturgitte – som om nasjonen Norge er like entydig og uforanderlig som fjellene på Dovre. I del 2 skal vi pirke i dette og forsøke å grave frem de sosiale og kulturelle forholdene som muliggjør en slik selvforståelse. Vi skal undersøke hvordan og hvorfor «Norge» og «det norske folk» ble som et fjellstøtt fundament som kunne gi fotfeste når virkeligheten ble marerittaktig.

Jeg tror nordmenns nasjonale tilhørighet ofte er så grunnleggende at vi knapt får øye på den i hverdagen. Barnetog på 17. mai, det norske språket, norsk historie som nordmenn lærer på skolen – alt dette danner et fundament for folks hverdagsliv. Nasjonen er som grunnen vi står og går

på. På samme måte som bakken under føttene tar vi det nasjonale for gitt som et selvsagt og felles grunnlag for det vi gjør, tenker og føler hver dag. Til vanlig og i hverdagen går ikke de fleste nordmenn rundt med brusende patriotisme i brystet. Men da en krise rammet, så var det for mange intuitivt og enkelt å raskt mobilisere en rekke tanker om det norske folk og norsk historie. Dette viser at nasjonen også så å si er begravd dypt inne i oss – både i hodet og hjertet. Forestillinger om nasjonen er i tillegg også «dype» i den forstand at en essensiell del av nasjonalismen er en fortelling om en nasjon med en «dyp tid» som strekker seg langt tilbake i fortiden. På tross av dansketid, union med Sverige og tysk okkupasjon har Norge eksistert i «uminnelige tider». Vi skal se at denne nasjonale tidsforståelsen var uunnværlig da man skulle skape et rammeverk som kunne gi mening til 22. juli.

Det at nasjonal identitet er dyp på alle disse måtene, gjør at den ofte er skjult for oss. Det er i en krise det ofte blir viktig å sette ord på slike dype sannheter. Sosiologen Ron Eyerman har beskrevet hvordan kriser derfor kan åpne opp for unik innsikt:

En krise […] er en sjokkerende hendelse som kan forårsake et sammenbrudd i daglige rutiner, og samtidig synliggjør de i hovedsak tatt for gitte verdier som styrer dem. Kriser […] synliggjør for fellesskapet grunnlaget for dets kollektive identitet. På samme måte som et individuelt traume er en samfunnskrise både et sjokk og en mulighet som fremviser og gjør tilgjengelig for refleksjon det som normalt er dypt gjemt.3

Det å studere rosetogene gjør det mulig å få tilgang til en del tanker og følelser som er svært viktige, men normalt ikke så lett å få øye på. Boka er derfor en dybdestudie i hva som kjennetegner nasjonal identitet, hvor denne kommer fra, hvordan den er skrudd sammen, og hvordan den blir mobilisert i en krise. Jeg håper at boka kan bidra til kunnskap om hva det innebærer «å være norsk» – spesielt i en krisesituasjon når nasjonal identitet gir mening og kraft og peker ut en vei videre for et såret fellesskap.

Tredje paradoks: rituelt demokrati

Det er en del av nasjonalismens selvforståelse at «folket» har eksistert i uminnelig tider, og at nasjonen er et «eldgammelt rike». Men den dype nasjonalismen er ofte mindre dyp enn vi tror, siden disse «eldgamle» ideene ble skap av nasjonalromantikere på 1800-tallet.

Jeg tror likevel det var noe «eldgammelt» som kjennetegnet Norge etter 22. juli – noe vi først kan forstå fullt ut hvis vi ser tilbake til førmoderne og tradisjonelle måter å være samfunn på.

Dette førmoderne ved rosetogene var ikke innholdet i tankene som ble tenkt, men måten norske kropper utførte rituelle handlinger på. I del 3 vil jeg prøve å overbevise leseren om at massemobiliseringen etter 22. juli må forstås som ritualer på lik linje med religiøse ritualer slik vi kjenner dem fra tradisjonelle samfunn.

Norge – i likhet med andre moderne samfunn – er tuftet på autonome individer, konkurranse, kritikk og uenighet. Den moderne verden er bygd på en skånselløs utrensking av de store, altoppslukende fellesskapsritualene som er sentrale i så å si alle tradisjonelle samfunn.4 Noe av det mest paradoksale og ekstraordinære ved tiden etter 22. juli var at Norge for en stakket stund gikk tilbake til en førmoderne måte å stå samlet på.

Dette er bemerkelsesverdig, og det hadde uvanlige konsekvenser. Mange måter å være et moderne samfunn på måtte plutselig settes i parentes. Nordmenn flest er ikke vant til å delta i denne typen ritualer og ble overrasket over den enorme kraften og skjønnheten i det rituelle fellesskapet. I førmoderne samfunn stod religion i sentrum av de rituelle handlingene. I rosetogene var det fellesskapet, nasjonen og demokratiet som ble gud: et rituelt demokrati. Men hvordan var det mulig å smelte sammen en moderne politisk ideologi med førmoderne rituell aktivitet?

Både blant forskere og folk flest er det mange som tenker at et demokrati er noe som først og fremst skapes av rasjonell utveksling av synspunkter og av moderne samfunnsinstitusjoner som Stortinget og Regjeringen. Da er det lett å komme til den konklusjonen at ritualer og politikk ikke bør kombineres. I best fall blir resultatet av en slik sammenblanding tomme ord, form uten innhold og «symbolpolitikk». I verste fall kan en ritualisering av demokratiet føre til at hele det demokratiske

systemet blir pervertert. De tyske nazistene blandet politikk og mytologi og brukte aktivt ritualer og symboler i sine massemønstringer. Dette er en fryktinngytende påminnelse om den irrasjonelle og destruktive kraften i ritualisert politikk.

Men på tross av dette kan vi ikke forstå en helt vesentlig del av det som kjennetegnet tiden etter 22. juli, hvis vi ikke undersøker hvordan det var et slags «demokratiritual». På lik linje med en guddom eller et religiøst symbol ble det norske demokratiet sett på som noe «hellig» som måtte vernes og bevares. Vi skal i del 3 se at i rosetogene ble følelser, symboler og sang viktig på en måte som vi kjenner fra religiøse ritualer.

Det rituelle og det hverdagslige demokratiet sameksisterte likevel ikke knirkefritt. En viktig del av et demokrati er åpenhet, diskusjon, fri meningsutveksling og kritikk. Men som vi skal se, måtte alt dette i stor grad skyves til side den første måneden etter 22. juli. Fra scenen på Rådhusplassen sverget Stoltenberg: «Mer åpenhet, mer demokrati. Fasthet og styrke. Det er oss. Det er Norge.» Samtidig la man til side åpenhet og demokratisk uenighet. Politikere sluttet umiddelbart med partipolitikk. Man avlyste skolevalgdebattene og utsatte høstens valgkamp. Media sluttet å være vaktbikkje. Journalister rapporterte ikke lenger kritisk, men ble «ritualvoktere». Man stengte debattsider på nett og lot være å publisere splittende stoff. Det er et stort paradoks at demokratiet ble hyllet samtidig som at sentrale demokratiske mekanismer ble satt ut av spill.

Fjerde paradoks: ekskluderende åpenhet

En fortelling om Norge ga mening til tiden etter 22. juli, og denne fortellingen ble bekreftet og forsterket av et rituelt fellesskap. En sentral del av dette budskapet var mer åpenhet og mer demokrati – og fellesskapet etter 22. juli var faktisk svært åpent og inkluderende i den forstand at så å si alle nordmenn – men unntak av terroristen – ble invitert til å stå samlet i sorg og solidaritet. I rosetogene var det viktig å manifestere og verbalisere at «hele Norge» stod samlet. Dette på tross av at ikke alle nordmenn deltok i rosetogene eller følte at Norge var under angrep.

Den enorme kraften i dette nasjonale fellesskapet gjorde det vanskelig å nyansere og kritisere. Det ble vanskelig å diskutere hvordan Arbeiderpartiet, AUF og privatpersoner også var ofre – og hvordan Breivik faktisk var motivert av noe mer enn et slags diffust og generelt hat mot Norge og det norske demokratiet.

Også etter at sørgeperioden var over, ble det vanskelig å diskutere hvordan Breivik hadde angrepet både Norge og et bestemt politisk parti. Dette har vært en hovedkilde til konflikt i årene etter 2011. Mange har vært frustrert over dette. Det var «som om politikken ble satt på pause når den kom i kontakt med 22. juli […]».5

Hvorfor var det slik at den nasjonale tolkningen av 22. juli var så vanskelig å kombinere med andre, mer nyanserte tolkninger? Hvilke andre fortellinger og fellesskap ble satt i skyggen av det nasjonale samholdet?

Hvordan kunne en åpen og inkluderende fortelling om Norge føre til at mange følte seg ekskludert?

I tiden rett etter 22. juli ble en altoppslukende fortelling om Norge ladet med kraft fra et intenst rituelt fellesskap. Kraften i denne fortellingen gjør at den har en tendens til å monopolisere forståelsen av 22. juli. I del 4 av boka vil vi se hvilke fortellinger, fellesskap og forståelser av Breivik som ikke ble uttrykt i rosetogene. Vi skal undersøke hvorfor det også i månedene og årene etter rosetogene var vanskelig å komme til orde med alternative tolkninger.

Kilder

Denne boka handler ikke om de som ble direkte rammet av terroren – altså ofrene og ofrenes pårørende. Den handler heller ikke om selve terrorangrepene eller de som arbeidet direkte med beredskap, redning, å tilby helsetjenester eller lignende. Det boka handler om, er hvordan terroren ble presentert og forstått i den norske offentligheten, hvordan samfunnet som helhet reagerte, og om alle menneskene i Norge som ikke ble direkte rammet, men som likevel forholdt seg til det som hadde skjedd, på ulike måter.

For å forstå hvordan 22. juli ble tolket i den norske offentligheten, vil boka undersøke de mange talene fra denne tiden og hvordan aviser som Aftenposten, VG og Dagbladet dekket terroren. Rosetogene og tiden etter 22. juli var offentlige hendelser, så vi må undersøke hvordan disse ble fremstilt i offentligheten.

Jeg har også hatt tilgang til data fra to spørreundersøkelser som handlet om terrorangrepene, og som gikk ut til et representativt utvalg av befolkningen. Mine analyser av disse dataene vil gi oss et fugleperspektiv på hvordan befolkningen opplevde denne tiden. Det vil blant annet hjelpe oss å undersøke om det virkelig var slik at «hele Norge» følte sorg og sluttet opp om det som ble sagt i rosetogene.6

Dette fugleperspektivet vil kombineres med fortellinger fra 329 nordmenn som har beskrevet hvordan de opplevde tiden etter terrorangrepene. I desember 2011 ble det igangsatt en undersøkelse med mål om å få folk til å beskrive med egne ord sine opplevelser av terrorangrepene og tiden umiddelbart etter. Undersøkelsen hadde form av et spørreskjema med åpne spørsmål knyttet til hvor man var da terroren rammet, om man hadde deltatt i minnemarkeringer, hva man husket best fra denne tiden, med mer. I løpet av vinteren og våren 2012 kom det inn hele 329 svar som til sammen utgjør 855 sider med tekst – alt fra knappe kommentarer til mange sider med håndskreven tekst. For mange har det vært viktig å dele det de opplevde som vonde og vanskelige, men også historiske opplevelser og hendelser. Disse svarene er i liten grad blitt analysert tidligere, og de gir en rik og unik inngang til hvordan folk reagerte på 22. juli.7

Boka er også basert på forskning på 22. juli – både andres og min egen.

Stoffet som jeg presenterer i denne boka, har jeg jobbet med i over tolv år. Jeg har skrevet en doktorgradsavhandling og flere vitenskapelige artikler, bokkapitler og kronikker om tiden etter terroren. Boka bygger videre på dette arbeidet, men inneholder i hovedsak nytt stoff og nye analyser.8

Jeg er sosiolog, og boka er en sosiologisk analyse av hvordan Norge reagerte på et terrorangrep. Den er likevel skrevet slik at den skal kunne leses uten spesialisert akademisk forkunnskap. Mye vitenskapelig teori og begreper lurer likevel i kulissene, det vil si i sluttnotene. Lesere som vil vite mer om hva slags faglitteratur og teoretiske tradisjoner boka er

i dialog med, henvises til disse. Noen steder løfter jeg likevel de teoretiske diskusjonene opp i brødteksten, men da på en slik måte at de skal være forståelige for en vanlig leser. Jeg tror ikke det er mulig å forstå hvorfor nordmenn reagerte slik de gjorde sensommeren 2011, uten å mobilisere intellektuelle tradisjoner som kan hjelpe oss til å få et grep om den virkelighetsforståelsen, de fortellingene og de ritualene som definerte denne tiden.

Boka er først og fremst strukturert tematisk og teoretisk i den forstand at ulike deler og kapitler zoomer inn på ulike aspekter ved tiden etter terroren. Men boka er også til en viss grad kronologisk ved at del 1 tar for seg de umiddelbare reaksjonene etter terroren, del 2 og 3 gir et overblikk over det som skjedde i måneden som fulgte, og del 4 beskriver hvordan man så forlot fellesskapet. På denne måten prøver jeg å ta leseren gjennom de sentrale begivenhetene fra denne tiden og også beskrive glemte og ukjente hendelser.

Marerittet

Oslo sentrum rett etter bombeangrepet kl. 15.25, 22. juli 2011. Foto: STR / Reuters / NTB

1 Den uvirkelige terroren

Klokken 15.25 fredag 22. juli 2011 eksploderte en bombe i Grubbegata. Øyeblikkelig ble Oslo sentrum forvandlet til noe som lignet en krigssone. Eksplosjonen knuste vinduer, og det regnet glasskår. Luften ble tykk av røyk og støv. Folk slet med å puste. Papirark dalte sakte ned over gatene. Redde og skadede mennesker prøvde å forstå hva som hadde skjedd.

Nesten umiddelbart, klokken 15.27, meldte radiokanalen P4 om eksplosjonen. Andre radio- og TV-kanaler gjorde snart det samme. Nyheten om bomben spredde seg raskt til hele landet og til utlandet. Ut over ettermiddagen var dette det eneste temaet i media. Hva har skjedd? Er det et terrorangrep? Hvem står bak? Er noen drept? Er statsministeren trygg?

Mens disse spørsmålene ble diskutert, kom det inn meldinger om skyting på Utøya. Raskt ble det klart at noe alvorlig foregikk på AUFs sommerleir. Det kom bisarre og forferdelige meldinger fra leirdeltagere på tekstmeldinger, Twitter og Facebook. Rundt 18.23 ankom et helikopter fra NRK Utøya og filmet deler av massakren. Ti minutter senere ble Anders Behring Breivik pågrepet på Utøya.

Klokken 22.30 møtte statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Knut Storberget til direktesendt pressekonferanse i statsministerboligen. De var preget av situasjonen og stod bak hver sin talerstol merket med den norske riksløven. Bak dem var to norske flagg synlige. Stoltenberg ventet til pressen var klar, før han begynte å snakke:

I dag er Norge rammet av to sjokkerende, blodige og feige angrep. Vi vet ikke hvem som angrep oss. Mye er fortsatt usikkert. Men vi vet at mange er døde og mange såret. Vi er alle rystet over ondskapen som traff oss så brutalt og brått.

Dette er en kveld som krever mye av oss alle. Dagene som følger, kan komme til å kreve enda mer. Det er vi beredt til å møte. Norge står sammen i krisetider. Vi sørger over våre døde. Vi lider med de sårede. Og vi føler med de pårørende.

Dette handler om angrep på uskyldige sivile. På ungdom på sommerleir. På oss. Jeg har et budskap til de som angrep oss. Og til de som står bak. Det er et budskap fra hele Norge: Dere skal ikke få ødelegge oss. Dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati og vårt engasjement for en bedre verden. Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon. Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal få skyte oss til taushet. Ingen skal noensinne få skremme oss fra å være Norge.

I kveld og i natt skal vi ta vare på hverandre. Gi hverandre trøst, snakke sammen og stå sammen. I morgen skal vi vise verden at det norske demokratiet blir sterkere når det gjelder. Vi skal finne de skyldige og holde dem ansvarlig.

Det viktigste i kveld er å redde menneskeliv og vise omsorg for alle som er rammet, og deres pårørende. Jeg vil gi min anerkjennelse til politi, helsepersonell og alle andre som i disse timer gjør en formidabel innsats for å hjelpe mennesker og begrense skader.

Vi må aldri oppgi våre verdier. Å vise at vårt åpne samfunn består også denne prøven. At svaret på vold er enda mer demokrati. Enda mer humanitet. Men aldri naivitet. Det skylder vi ofrene og deres pårørende.1

I løpet av kvelden meldte politiet i Oslo at syv var blitt drept i regjeringskvartalet. Nordre Buskerud politidistrikt meldte om ti drepte på Utøya, men at det forventes at dette tallet vil stige.2

For svært mange var de først timene og dagene etter angrepene preget av fortvilelse, sorg, vantro og en sterk følelse av uvirkelighet. For mange var det som om det vanlige, trygge livet i Norge brått ble forvandlet til et mareritt. Mange slet med å forstå og ta inn over seg hva som hadde skjedd.

22. juli gikk Tour de France på TV. Mange fikk vite om det som foregikk, mens de så bilder av syklistene som konkurrerte. En kvinne i 60-årene fra Vest-Agder skriver:

Jeg var hjemme sammen med mann, datter, svigersønn og barnebarn. Vi voksne så på Tour de France. På grunn av barna valgte vi å fortsette med dette, men vi fulgte med på teksten på skjermen.

Så kom sønnen med familie, og barnene lekte i et annet rom. Da fulgte vi med på TV. Det hele var UVIRKELIG og ikke til å fatte. Særlig da det begynte å strømme inn meldinger om at noe skjedde på Utøya, var det surrealistisk.

Mange prøvde å følge utviklingen i media for å forstå hva som holdt på å skje, men måtte samtidig skjerme barna sine. En kvinne i 30-årene fra Buskerud skriver:

Utover dagen skrudde jeg på radioen så fort ungen var utenfor hørevidde, og det var helt uvirkelig å høre hvordan Utøya-saken vokste. Jeg husker godt da mannen min kom hjem – det var akkurat da det første øyevitneintervjuet kom på lufta. Jeg sto på kjøkkenet, og han kunne se meg gjennom vinduet da han kom. Han sa jeg sto og holdt meg for munnen og gapte – som en overspillende skuespiller. Det var helt sjokkerende. Vi satt hele natta foran TV-en og fulgte alle oppdateringene. Det var helt uvirkelig.

Mange la seg kvelden 22. juli med informasjon om at om lag ti personer var drept på Utøya. I løpet av natten gikk politiet ut med melding om at tallet var over 80. Det faktiske tallet var 69, men i kaoset etter angrepene hadde noen av de drepte blitt telt flere ganger. Stoltenberg ble informert om dette halv fire natt til 23. juli. Han fikk ikke sove den natten og bestemte seg for at han selv ville snakke på pressekonferansen neste dag.3 Klokken åtte om morgenen 23. juli måtte han fortelle nasjonen om det faktiske omfanget av terroren:

I natt ble det klart at det som skjedde på AUFs sommerleir på Utøya i går, er en nasjonal tragedie. Ikke siden krigen har landet vårt opplevd en større ugjerning. Minst 80 unge mennesker er revet bort

Den første tiden etter terrorangrepene 22. juli 2011 var en intens unntaksperiode i norsk historie. Eksplosjonen i Oslo og massakren på Utøya skapte frykt og fortvilelse i befolkningen. Volden var vond og uvirkelig. Men paradoksalt nok var dette også en tid som for mange var meningsfull og vakker. Et behov for å vise styrke og solidaritet forente store deler av landet. Mer enn én million nordmenn deltok i rosetog. Budskapet var at Norge stod samlet og at demokratiet måtte beskyttes.

Rosetogenes paradokser undersøker hvorfor og hvordan dette rituelle og nasjonale fellesskapet oppstod, hva som kjennetegnet det, og hvilke andre fellesskap som ble skjøvet til side. Forfatteren viser hvordan tiden etter 22. juli synliggjorde og satte på spissen det som kjennetegner det norske samfunn og landets innbyggere – ofte på paradoksale måter. Boka er en studie av hva som skjer når et land blir kastet ut i en krise, og folk raskt må finne frem til tanker, følelser og handlinger som kan reparere en skadet virkelighet.

Tore Witsø Rafoss er sosiolog og forsker ved KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning.

ISBN 978-82-450-5141-4