Selvinnsikt er en forutsetning for å kunne gjenkjenne og forstå hvordan egne tanker, følelser og handlinger henger sammen. Dette danner grunnlaget for vår evne til å regulere egne følelser, håndtere stress, kontrollere impulser og holde ut i møte med utfordringer. Videre er selvinnsikt også avgjørende for vår relasjonelle kompetanse i form av hvordan dette påvirker vår kapasitet til å utøve bevisst kommunikasjon, være aktivt lyttende og gi presise tilbakemeldinger, samhandle og samarbeide, motstå sosialt press, forholde oss konstruktivt til konfl ikter og søke hjelp og hjelpe andre når det er nødvendig. Denne boken presenterer teori, forskning og praksis knyttet til fenomenet selvinnsikt i ulike profesjonelle kontekster. Forfatternes mål er å belyse dette sammensatte og mangefasetterte begrepet gjennom kritisk drøfting av den betydningen selvinnsikt har for hvordan vi mestrer, lærer og utvikler oss, både personlig og relasjonelt. Må lgruppen for boken er bachelor- og masterstudenter i spesialpedagogikk og rådgivningspedagogikk, i veiledningsutdanninger, lærerutdanning, sosialt arbeid, barnevern, sykepleie, vernepleie og psykologi. Boken passer også for praktiserende rå dgivere i offentlige etater, skoleverket og spesialpedagogiske fagteam, lærere i grunnskolen og videregå ende skole, karriererå dgivere, barnevern og psykisk helsevern.
ISBN 978-82-450-2519-4
,!7II2E5-acfbje!
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 1
2019-05-16 12:35:22
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 2
2019-05-16 12:35:24
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 3
2019-05-16 12:35:24
Copyright © 2019 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-450-2519-4 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Sats: Vision Plus
Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 4
2019-05-16 12:35:25
Forord
Det forventes av mange at mennesker har selvinnsikt for at de skal holde dybde og ha karakter. I denne boken er tolv forfattere invitert til å belyse og drøfte selvinnsiktens betydning for personlig og relasjonell mestring, læring og utvikling. Det er et dristig, men også inspirerende og på mange måter nødvendig, prosjekt. Alle kapittelforfatterne argumenterer tilnærmet unisont for at selvinnsikt er viktig for mennesker uavhengig av hvilke roller og posisjoner de innehar. Bokens perspektiver spenner imidlertid vidt i synet på om hvor langt mennesker flest kommer i å oppnå selvinnsikt. De tolv forfatterne som er valgt, representerer varierte formalutdanninger og teoretiske forankringer. Resultatet av dette er en rikholdig bok som vi håper pirrer intellekt og følelser hos leseren. Vi redaktører retter en varm takk til alle kapittelforfattere! Vi vil også takke Fagbokforlaget, som har holdt tak i dette prosjektet, spesielt redaktør Nikolai Fjeld. Målet for denne boken har vært å bidra til en kunnskapsmessig berikelse som vi håper vil lede til mange refleksjoner. Vi ønsker deg god lesing! Trondheim, mars 2019 Jan Arvid Haugan og Øyvind Kvello
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 5
2019-05-16 12:35:25
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 6
2019-05-16 12:35:25
Innhold
Kapittel 1
Prolog: Historiske perspektiver på selvinnsikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11
Jan Arvid Haugan og Øyvind Kvello
Selvet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selvinnsikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et historisk perspektiv på personlighet og selvinnsikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bokens overordnede målsetting og oppbygning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11 12 14 18 19
Kapittel 2
Pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
21
Øyvind Kvello
Innholdet i begrepene selvbilde, selvaksept, selvagens, selvinnsikt og selvbevissthet . . . . . . . . Selvakseptbehovet og selvkonsistensmotivet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sosial sammenligning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selvhenføring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En reise i sinnets labyrinter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sosial attribusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avsluttende betraktninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
21 28 32 35 36 47 53 54
Kapittel 3
Selvinnsikt og ungdommers livsmestring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
63
Jan Arvid Haugan
Psykisk helse blant norsk ungdom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Livsmestring i skolen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mestring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Emosjonell intelligens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forholdet mellom emosjonell intelligens og mestring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fører selvinnsikt til forsterket livsmestringskapasitet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Om selvinnsikt ikke er nok, hva må ungdommer utvikle for å mestre livet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 7
63 65 66 71 73 75 77 80 82
2019-05-16 12:35:25
8 selvinnsikt og profesjonalitet
Kapittel 4
Fra selvinnsikt til å «handle i verden» i et medialisert samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
89
Daniel Schofield
Nye former for selvinnsikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Det refleksive og komplekse samfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 Selvinnsikt som utgangspunkt for mediekompetanse og digital kompetanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Sosiale medier som ressurs eller risiko for selvinnsikten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92 Narsissismens tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Artikulert eller implisitt selvinnsikt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Selvinnsikt, mediebruk og selvagens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Tre dilemmaer i identitetsfortellinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 Mediegrafi – refleksjonsverktøy for selvinnsikten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Fra selvinnsikt til samfunnsborger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Kapittel 5
Å leve eit djupt liv – subjektiv sjølvinnsikt og kompetanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Odin Fauskevåg
Del 1 Det djupe sjølvet: Innsikt i det subjektive og normative . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Del 2 Kompetanse og det djupe sjølvet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 119 Referansar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 Chapter 6
Self-Awareness and the Virtuality of Self: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 How Awareness Can Liberate Wisdom in the Self Jonathan Reams
A Method for the Madness . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Perspectives . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Discussion in Relation to Wisdom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Conclusion: The Wisdom of Applying the Virtuality of Self . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . References . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
132 133 145 147 149
Chapter 7
Different Levels of Self-Awareness in Being a Learner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Patric Wallin
A Brief Introduction to Learning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Overview of Six Dimensions of Self-Awareness as a Learner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Probing and Promoting Self-Awareness on Different Levels . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Is Self-Awareness Desirable or Even Needed in Learning? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Summary . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . References . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 8
153 155 169 177 178 179
2019-05-16 12:35:25
innhold 9
Kapittel 8
Sjølvinnsikt i eit relasjonsperspektiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Ragnvald Kvalsund og Gunhild Marie Roald
Sjølvinnsikt, relasjonsinnsikt og samarbeid. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sjølvinnsikt som eit grunnleggande relasjonsfenomen: Vi blir til i møte med kvarandre . . . . . . Sjølvinnsikt og personsentrert teori . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gjensidig avhengigheit som grunnlag for ei dynamisk sjølv- og relasjonsinnsikt . . . . . . . . . . . . . . . Å tene kvarandre – ein føresetnad for relasjonell danning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Relasjonsinnsikt og sjølvinnsikt – for ei betre verd? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Eit utopisk prosjekt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Referansar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
185 189 191 198 201 202 205 206
Kapittel 9
Hva er og hvordan oppstår selvinnsikt i veiledning i lærerkvalifisering? . . . . . . . . . . . . . 209 Kaare Skagen
Selvinnsikt som del av virkelighetsbildet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva er selvinnsikt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selvinnsikt i veiledning i lærerkvalifisering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hvordan blir selvinnsikt forstått i veiledningstradisjoner? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selvinnsikt i handling og refleksjon-strategien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selvinnsikt i veiledning basert på humanistisk psykologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selvinnsikt og kognitiv risiko . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selvinnsikt og dannelsestradisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selvinnsikt som kunnskap og dannelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
210 211 212 214 216 220 222 224 225 228 230
Kapittel 10
Selvinnsikt hos rådgiver og bruker i spesialpedagogisk rådgivning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 233 Liv M. Lassen og Nils Breilid
Teoretisk forståelsesramme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selvinnsikts betydning for rådgiver og bruker i etablering av vekstfremmende prosesser . . . . Spesialpedagogikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Eksemplifisering av betydningen av selvinnsikt for rådsøkere og rådgivere i spesialpedagogiske kontekster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppsummerende diskusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
234 239 242 244 250 252
Kapittel 11
Ledelse og selvinnsikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 257 Karoline Kopperud
Hva er ledelse? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Betingelser for at ledelse skal virke motiverende; selvinnsikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Styrkebasert selvinnsikt – når er du på ditt beste? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Konklusjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 9
258 261 268 272 273
2019-05-16 12:35:25
10 selvinnsikt og profesjonalitet
Kapittel 12
Er selvinnsikt og mentalisering to sider av samme sak?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 279 Øyvind Kvello
Definisjon av mentalisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tre modi som forløpere til utvikling av mentalisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selvregulering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mentaliseringsvansker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Eksplisitt versus implisitt mentalisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mentalisering og selvinnsikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Epistemisk tillit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utvikling av selvinnsikt i rådgivning og veiledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avsluttende betraktninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
279 292 297 298 299 301 302 303 303 304
Kapittel 13
Epilog: Utviklingen og nytten av selvinnsikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 315 Øyvind Kvello og Jan Arvid Haugan
Selvinnsiktens innhold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utvikling av selvinnsikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Selvinnsiktens nytteverdi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
315 317 322 327 327
Forfatterpresentasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 333 Stikkord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 337
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 10
2019-05-16 12:35:25
Kapittel 1
Prolog: Historiske perspektiver på selvinnsikt Jan Arvid Haugan og Øyvind Kvello
Selvet omfatter våre egenskaper, tanker, følelser og atferd i ulike kontekster. Forståelse av dette selvet benevnes som selvinnsikt. Det er menneskers unike evne til å være selvrefleksive som skiller oss fra dyrene, og som utgjør grunnlaget for selvinnsikt. Denne refleksjonsevnen hjelper oss i samspill med andre, organiserer våre erfaringer, fremmer våre interesser, og danner grunnlaget for ferdigheter knyttet til å regulere oss selv. Vår selvinnsikt definerer dermed ikke bare hva vi tenker og føler om oss selv, men også mye av vår sosiale atferd. I denne prologen definerer vi begrepene selvet, selvinnsikt og selvbevissthet, og drøfter betydningen selvinnsikten har for hvordan vi mestrer sosialt samspill, lærer, utvikler oss og fungerer som personer. Vi trekker historiske linjer knyttet til konstruktet «selvet» – fra filosofene i antikken, via framveksten av psykologi og sosiologiske knoppskytninger fra 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, til moderne beskrivelser av fenomenet. Avslutningsvis presenterer vi bokens struktur.
Selvet Selvet har i samfunnsvitenskapen blitt anvendt som begrep med ulikt spesifiseringsnivå. På generelt nivå beskrives selvet gjerne som de evner, mål, verdier og preferanser som skiller ett individ fra et annet (se for eksempel Leary og Tangney, 2012; Morin, 2017). Selvet inneholder slik nøkkelaspekter av det noe videre begrepet personlighet. Personlighet defineres gjerne som et samlebegrep for en persons typiske måter å tenke, føle og handle på i en rekke ulike situasjoner over en lengre tidsperiode (se for eksempel Hoyle, 2013; Torgersen, 2008). I personlighet inngår genetisk betingede dimensjoner, slik som temperament; noen av dimensjonene er tydelig miljøpåvirket, slik som tilknytning, identitet og selvbilde. Begrepet karakter er videre enn personlighet fordi det inkluderer et moralsk aspekt, slik som karakterfasthet. Atferd regnes ikke for å være en del av personligheten, ei heller forsvarsmekanismer, men begge er i tydelig grad styrt av personligheten.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 11
2019-05-16 12:35:25
12 selvinnsikt og profesjonalitet
Selvtillit, selvverd, selvkontroll, identitet, selvbekreftelse, selvbevissthet, selvevaluering, selvovervåkning, selvpresentasjon, selvregulering osv. er andre mer avgrensede begreper som er relatert til det overordnede selvbegrepet (Vazire og Wilson, 2012; Wilson og Dunn, 2004). Dette komplekse meningsinnholdet gjør selvet vanskelig å definere ettersom det har forskjellig betydning i ulike kontekster. I sin gjennomgang av ulike definisjoner av selvet konkluderer Leary og Tangey (2012) med at selvet omfatter: (1) menneskers erfaringer med seg selv, (2) deres persepsjoner, tanker og følelser om seg selv, og (3) deres intensjoner om å regulere sin egen atferd. Denne konklusjonen understreker selvets mangefasetterte meningsinnhold, men på den andre siden representerer imidlertid alle de tre presenterte dimensjonene ved selvet på en eller annen måte prosessen knyttet til å reflektere over seg selv. Dette kan beskrives som selvrefleksivitet og forstås som «individets evne til å sortere og skille mellom egne og andres opplevelser, synspunkter, oppfatninger og representasjoner» (Schibbye, 2012, s. 84). Betydningen av denne særegne menneskelige kapasiteten til selvrefleksivitet ser dermed ut til å være den største felles faktor som binder det omfattende meningsinnholdet av selvet sammen. Selv om mye av vår atferd oppstår automatisk og er ubevisst, innebærer en stor del av kompleks menneskelig handling en viss grad av selvrefleksivitet. Andre fenomener, som mellommenneskelig kommunikasjon, utvikling av konformitet1 og samarbeid, krever ikke nødvendigvis selvrefleksivitet, men vil gjerne forbedres proporsjonalt med kapasiteten. Refleksivitet kan slik sies å være det karakteristikum som muliggjør menneskelig fungering i form av kapasitet for mestring, læring og utvikling. I denne boken vil vi knytte denne kapasiteten til begrepet selvinnsikt.
Selvinnsikt Selvinnsikt refererer til den overordnede prosessen knyttet til å få tilgang til kunnskap om oss selv. I engelsk faglitteratur benyttes ofte begrepet «self-knowledge» om selvinnsikt. God selvinnsikt kan vurderes ut fra hvor godt man oppfatter og forstår egne tanker, følelser og atferd (Vazire og Carlson, 2010; Wilson, 2009). Selvinnsikt inkluderer hukommelse (å erindre tidligere tilstander i eget sinn) og prospektive tanker (å forutse fremtidige sinnstilstander i seg selv). Å vite hvem vi var, hvem vi er nå, og hvem vi vil være i fremtiden, er alle viktige dimensjoner både i identitet, selvbilde og selvinnsikt. Selvinnsikt kan slik i stor grad knyttes til å få et godt grep om innholdet i hvorfor og hvordan hos seg selv. Hvorfor er å bli klok på seg selv via 1
Konformitet er å tilpasse seg normer i en gruppe eller et samfunn.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 12
2019-05-16 12:35:25
prolog: historiske perspektiver på selvinnsikt 13
introspeksjon2, altså forsøke å få tak i de reelle behov, motiver, preferanser, ønsker osv. som man har. Mening handler ikke bare om hvorfor, men også noe om hvordan – altså måten man uttaler seg på eller den atferd/handling som man velger å benytte. Det er åpenbart at samme behov, motiv, lengsel osv. hos personer får ulikt uttrykk i form av hva som sies eller handlinger, det viser personers særpreg, altså personlighet. Ifølge William James (1890) er selvet et hierarkisk og multidimensjonalt konstrukt, i betydningen både overordnet/helhetlig/generell og på enkeltområder, slik som sosialt, kognitivt, moralsk, følelsesmessig osv. Han beskriver utvikling av selvinnsikt gjennom å vise til en fundamental dualitet. En person erfarer seg selv som både «jeg» og «meg». Prosessen knyttet til å få innsikt i ens selvet/personlighet kan forstås som at vi trer utenfor oss selv for å observere. James (1890) skilte mellom det aktive «jeg» og det observerende «meg» som to dimensjoner i selvet/ personligheten. I «jeg-modus» oppleves selvet som et aktivt erfarende subjekt, og i «meg-modus» er selvet et objekt i personens persepsjon. «Jeg» kan dermed betraktes som ubevisst og automatisk, mens «meg» er en bevisst refleksjon over eget selv. Slik blir «jeg» til «meg» gjennom bevisstgjøringen av førstnevntes handlinger. Dette «meg-selvet» har minst tre dimensjoner: det materielle selvet, det sosiale selvet og det spirituelle selvet. Det materielle selvet innebærer vår forståelse av vår kropp og egenskaper. Vårt sosiale selv er anerkjennelsen vi får gjennom kontakt med andre som venner og kollegaer. Det spirituelle selvet blir beskrevet som indre forestillinger som innebærer karakteristikker som utgjør den mest varige og intime delen av vårt selv. Det spirituelle selvet er refleksivt (reflekterende), og inneholder individets tanker om seg selv. James (1890) ville hevdet at selvinnsikt er konklusjonen «jeg-selvet» kommer til når «meg-selvet» formes. Med andre ord, om vi er i stand til å adekvat beskrive vårt materielle selv, vårt sosiale selv, og vårt spirituelle selv, vil vi til en viss grad ha selvinnsikt. Et beslektet begrep til selvinnsikt, er selvbevissthet («self-awareness»). Selvbevissthet er det mest grunnleggende i selvinnsikt ettersom dette innebærer å rette oppmerksomheten innover (Duval og Wicklund, 1972), og aktivt identifisere, prosessere og lagre informasjon om seg selv (Morin, 2011; 2017). Slik selvbevissthet kan betraktes ut fra to perspektiv: fra den ene siden som en forbigående og situasjonsbestemt tilstand som blir fremkalt gjennom miljøbetingede erfaringer (for eksempel bevissthet om egne følelser og tanker) (Bollich, Johannet og Vazire, 2011; Wilson og Dunn, 2004), og fra den andre siden som et mer permanent trekk som trolig ikke 2 Introspeksjon er selviakttagelse, altså å observere egne tanker og følelser.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 13
2019-05-16 12:35:25
14 selvinnsikt og profesjonalitet
påvirkes like sterkt av eksterne forhold (for eksempel bevissthet om egne verdier og holdninger) (Fenigstein, Scheier og Buss, 1975; Scheier og Carver, 1985). Oppsummert kan vi slå fast at evnen til å tenke refleksivt – å kunne sette seg selv som objekt for ens egen oppmerksomhet og tanker, er en unik menneskelig egenskap. Omtrent all vitenskapelig interesse for selvet og personlighet involverer på en eller annen måte vår kapasitet til å ha refleksiv bevissthet og slik utvikle selvinnsikt. Selvinnsikten påvirker innholdet i våre bevisste erfaringer, og er videre en forutsetning for å kunne gjenkjenne og forstå hvordan egne tanker, følelser og handlinger henger sammen (Schibbye, 2012). Dette danner grunnlag for vår evne til å regulere egne følelser, utsette tilfredsstillelse av behov, håndtere stress, kontrollere impulser og holde ut i møte med utfordringer for å oppnå personlige og akademiske mål. Slik er selvinnsikt tilsynelatende betydningsfullt for både vår personlige mestring, læring og utvikling. Selvinnsikt er videre også svært betydningsfullt for vårt relasjonelle samspill i form av vår mulighet til å utøve tydelig kommunikasjon, være aktivt lyttende og gi presise tilbakemeldinger, å kunne samarbeide, motstå sosialt press, forhandle konflikter konstruktivt, og søke hjelp og hjelpe andre når det er nødvendig.
Et historisk perspektiv på personlighet og selvinnsikt Overbevisningen om at vi må lære å kjenne og tro på oss selv før vi kan bidra i samfunnet, har fulgt vestens historie helt fra antikkens filosofi, via religiøse diskurser, og over til nyere filosofi, sosiologi, pedagogikk og psykologi, og frem til dagens populærvitenskapelige selvhjelpslitteratur. «Gnothi Seauton» er gresk, betyr «kjenn deg selv», og var skrevet ved inngangen til Appollons tempel i Delphi. Ordtaket har i ettertid fungert som en prøvestein i vestlig filosofi, og speiles også i Sokrates ord: «Det uutforskede liv er ikke verd å leve». Utgangspunktet for intellektuelle diskusjoner om selvet knyttes ofte til tekster av Platon (cirka år 428–347 f.Kr.). Vi finner imidlertid østlig litteratur som tar for seg selvet som fenomen enda tidligere. Upanishadene (cirka år 600 f.Kr.), som er en samling filosofisk og metafysisk anlagte religiøse tekster skrevet i India, Tao te Ching (cirka år 563–483 f.Kr.), som regnes som en av de viktigste tekstene i kinesisk kultur og taoismens store klassiker, og tekster om buddhistisk filosofi knyttet til den første Buddha: Siddhartha Gautama (cirka 563–483 f.Kr.), var alle i stor grad fokusert mot spørsmål om selvet, refleksiv bevissthet og identitet på måter som stadig er relevant. Faktisk fremstår mange av disse gamle tekstene fortsatt som imponerende ettersom de forutser og foreskriver poenger som kan sammenlignes med nylige funn innen både naturvitenskapelig og samfunnsvitenskapelig forskning på selvet.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 14
2019-05-16 12:35:25
prolog: historiske perspektiver på selvinnsikt 15
Til tross for den tidlige antikkens filosofiske interesse foregikk imidlertid de fleste drøftinger omkring selvet innen religiøse og teologiske kontekster de påfølgende 2000 år. Her, som eksemplifisert i tekstene til Augustin (354–430 e.Kr.) og Thomas Aquinas (1225–1274 e.Kr.), var fokus rettet mot onder som egoisme, hovmod og selviskhet, akkompagnert av formaninger om hvordan mennesker burde flykte fra selvsentrert synd basert på en antagelse om at dette forstyrret det spirituelle engasjementet og påfølgende innsikt som til slutt ledet til umoralsk atferd. I løpet av opplysningstiden på 1700-tallet ble stadig flere filosofer, slik som for eksempel Berkeley, Descartes, Hume, Kant, Kierkegaard og Locke, interessert i fenomenet personlighet. Relevante spørsmål for filosofien var da, som nå: «Hvem er jeg?», «Hvorfor er jeg her og hvor kom jeg fra?», «Hvorfor har gode og dårlige ting skjedd meg?», «Er jeg en god person?», «Kan jeg forandre meg?», «Hva gjør meg til meg og deg til deg?». Resultatet av slike filosofiske og ofte eksistensialistisk orienterte kontemplasjoner dannet deretter grunnlaget for sosiologiske og psykologiske perspektiv på selvet. Den første detaljerte psykologiske diskusjonen av selvet oppsto ikke før nevnte William James (1890) skrev et kapittel om The Consciousness of Self i boka Principles of Psychology. Med dette grunnla han et betydelig konseptuelt rammeverk for studiet av personligheten. Som en konsekvens av behaviorismens og psykoanalysens dominans innen psykologisk forskning første halvdel av 1900-tallet ble imidlertid ikke hans perspektiver tatt hensyn til på mange år. På den ene siden fantes forskere som var overbevist av behaviorismens formaning om å ikke bry se seg om usynlige indre fenomener slik som personligheten, men kun utforske fenomener som var observerbare (jf. positivisme). På den andre siden fantes de som var betatt av psykoanalyses freudianske tilnærming. Selv om Freud (1985) hevdet at mennesket hadde et overordnet ego som strevde med å styre individets psyke, var hans konseptualisering for fjern fra rådende konstruksjoner i psykologien til at de ble anvendt av atferdsteoretikere. Etter hvert la imidlertid flere betydningsfulle teoretikere vekt på viktigheten av selvet for å forstå menneskelig atferd og samfunnet. Charles Horton Cooley og George Herbert Mead var i likhet med William James opptatt av selvrefleksivitetens betydning. I tillegg fremmet Ellsworth Faris og Herbert Blumer studiet av selvet innen sosiologien. Samlet førte denne utviklingen til det som senere ble kjent som symbolsk interaksjonisme, og formet mye av dagens forståelse av hvorfor og hvordan selvinnsikt er svært avgjørende for identitetsutvikling, selvreguleringsevne og sosiale fungering for øvrig.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 15
2019-05-16 12:35:25
16 selvinnsikt og profesjonalitet
Cooley (1998) var viktig i sosiologien ettersom han videreutviklet James teori ved å benytte metaforen «the looking-glass self» (Speilbildeteorien). Han hevdet at en grunnleggende oppgave i vårt liv er å se oss selv fra utsiden, mer eller mindre som andre ser oss, slik at en persons gradvise forståelse av «meg» blir tilpasset andres antagelser, forventninger og behov. Hans speilbildeteori funderes på tre søyler: (1) mennesker reflekterer over/fortolker hvordan andre oppfatter en, (2) denne oppfatningen påvirker oss, og (3) vi utvikler vårt selv basert på andres oppfatninger om oss – enten vi gjetter på eller vet hva de mener om oss. Mead utvidet og raffinerte Cooleys ideer fra et psykologisk perspektiv. Mead (1934) hevdet at når vi evaluerer oss selv, adopterer vi perspektiver fra det han beskrev som «generaliserte andre», forstått som samfunnets forventninger til selvet. Det er via interaksjon med andre at vi kan se oss selv fra den generaliserte andres perspektiv. Dette synet på oss selv hjelper oss til å forstå sosiale normer og hvordan vi påvirker andre. På denne måten unngår vi å bli straffet eller marginalisert fra de store og små sosiale kontekstene vi deltar i. Neofreudianere utviklet perspektiver som ikke bare skilte seg betydelig fra Freuds forståelse av ego, men som også knyttet selvet til mellommenneskelige prosesser. Alfred Adler, Karen Horney og Harry Stack Sullivan utviklet perspektiver på personligheten som var mer akseptabelt for psykologiske forskere enn de som holdt seg til psykoanalysen. Over tid ble disse ideene videreutviklet til perspektiver kjent som egopsykologi3, selvpsykologi4 og objektrelasjonsteori5 (Kurzweil, 1989). Mye av dette arbeidet i psykologien hadde forankring i humanistisk teoritradisjon, i likhet med Carl Rogers (1959) teorier om personlighet og psykoterapi, og Abraham Maslows (1954) arbeid med selvaktualiserte individer. Selv om de ovennevnte perspektivene bidro til utviklingen av mange nye ideer, førte ikke arbeidet til neofreudianerne, de symbolske interaksjonistene og humanistene til systematisk empirisk forskning på selvet, ettersom ideene ikke kunne etterprøves, bekreftes eller falsifiseres. Etter hvert økte imidlertid interessen og kunnskapen om selvet, og Leary og Tangney (2012) peker på tre viktige årsaker til dette. Den første årsaken handlet om den økte empiriske interessen for selvet som oppsto rundt forskningen på selvtillit i 1950- og 1960-årene. Her ble ikke bare selvtillit som 3 I denne greinen av psykologiske teorier med utgangspunkt i Freuds psykoanalyse vektlegges ego, altså den logiske/rasjonelle og bevisste delen av personligheten, og det ubevisste nedtones. 4 Har utgangspunkt i Freuds psykoanalyse, men vektlegger selvet sterkere og anser det som forutsetningen for å kunne oppfatte seg som en helhetlig/samlet person. 5 Mens psykoanalysen vekter de dynamiske forholdene i personligheten, baserer objektrelasjonsteorien seg på hvordan mennesker danner seg bilder av andre ut fra erfaringer, som påvirker utviklingen av selvet alt etter om man har overveiende gode eller dårlige erfaringer/oppfatninger/bilder av andre.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 16
2019-05-16 12:35:25
prolog: historiske perspektiver på selvinnsikt 17
psykologisk fenomen understreket, arbeidet ledet også til en interesse for hvordan vi som mennesker opprettholder vår selvtillit i møte med ulike trusler mot vår identitet. Dette førte til mer forskning på selvrelaterte fenomener, slik som konformitet, sosial attribusjon, reaksjoner på tilbakemeldinger, endrede holdninger, prososial atferd og gruppeatferd. Den andre årsaken er knyttet til den såkalte kognitive revolusjonen i psykologisk forskning som hadde et voldsomt kunnskapssprang om hjernens utvikling og funksjoner. Dette førte til en økt interesse for identitet (Epstein, 1973) og legitimerte og ga inspirasjon til studier av tanker og selvregulering. Basert på nye modeller for hvordan mennesker skaffer seg, fortolker og benytter informasjon, begynte forskerne å operasjonalisere selvet i form av kognitive prosesser. Spesielt viktig var «Self-awareness theory» (Duval og Wicklund, 1972). Denne teorien endret hvordan psykologer så på selvet, og førte til ytterligere perspektiver på selvregulering og hvordan mennesker kan ta styring i eget liv (Carver og Scheier, 1981). Den tredje årsaken henger sammen med publiseringen av flere test-/kartleggingsverktøy knyttet til selvet i 1960- og 1970-årene. Måling av selvtillit (Rosenberg, 1979), selvovervåkning (Snyder, 1974), selvbevissthet (Fenigstein mfl., 1975) og selvbilde (Wylie, 1974) førte til en stor teoretisk og empirisk oppmerksomhet på selvet. Det var både en velsignelse (i form av at det genererte mer forskning) og forbannelse (fordi det førte til et stort antall kvalitativt svake studier) at forskningen kunne utføres ved å bruke selvrapporteringsverktøy. Ved inngangen til 1980-årene hadde studier av selvet utviklet seg til å bli et vesentlig tema innen psykologisk og sosiologisk forskning. Denne voldsomme interessen for selvet har fortsatt frem til vår tid, og kommer kanskje spesielt til uttrykk i den populærvitenskapelige selvhjelpslitteraturen. Selvhjelpslitteraturen vektlegger sterkt betydningen selvinnsikt har for menneskelig fungering. Dette har blitt sterkt kritisert av blant andre Ole Jacob Madsen (2014), som i boka Det er innover vi må gå kritisk gransker selvhjelpsindustrien fra et kulturpsykologisk perspektiv. Madsen ser det som et tankekors at selvhjelpslitteraturens lovnader om endringer for vårt indre liv ser ut til å være omvendt proporsjonal med graden av forandring den anser som mulig for den ytre verden. En slik atomistisk og individualistisk forestilling mener han er typisk for selvhjelpskulturen: Løser vi individets problem, løser vi samfunnets problem. Selvhjelpslitteraturens stadig tyngre samlede vekt er en moralsk diskurs som angir retning for hvordan vi bør handle. Lett fordøyelige, individualistiske oppskrifter om tilpasning står høyt i kurs. Upersonlige, ubehagelige sannheter har derimot oddsen mot seg i dette kulturelle klimaet.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 17
2019-05-16 12:35:25
18 selvinnsikt og profesjonalitet
Dette perspektivet støttes av Svend Brinkmann (2016) i boka Stå imot – si nei til selvutviklingen. Brinkmanns kritikk er formet som en banal parodi på innholdet i selvhjelpsbøker. Han stiller spørsmål ved om vi ikke bør slutte å være så opptatt av selvinnsikt, og i stedet fokusere mer på å utvikle vår selvutsikt. Hva om livet ikke handler om å finne seg selv – men i stedet om å avfinne seg med seg selv? Samlet sett stiller Brinkmann og Madsen spørsmål om selvhjelpslitteraturen kollektivt sett innebærer en ny virkelighetsflukt. De peker eksempelvis på at den massive oppmerksomheten rundt mindfulness er illustrerende for vår tids store paradoks: Vi har behov for kollektiv handling, men det eneste vi later til å enes om, er fortreffeligheten til prosjekter som er individuelt helbredende. Dette synes imidlertid å føre til mer eller mindre apatiske holdninger til våre kollektive utfordringer, for eksempel klimakrisen.
Bokens overordnede målsetting og oppbygning Denne boken handler om selvinnsiktens karakter, hvordan den utvikles, og konsekvensene av den. Boken vil belyse selvinnsikt som fenomen i lys av både personlig og relasjonell mestring, læring og utvikling. Kapitlene baseres på pedagogisk, psykologisk, medisinsk, filosofisk og sosiologisk teori, og eksemplifiseres med utgangspunkt i ulike kontekster og roller vi har som menneske, lærende, leder, partner, rådgiver, veileder, venn og kollega. Bokens forfattere argumenterer for at selvinnsikt og selvbevissthet blir til i møte med andre, altså en sterk forankring i troen på relasjoners betydning for menneskers utvikling av selvinnsikt. I denne boken har kapitlene 2 til 7 fokusert på det personlige og kapitlene 8 til 12 på det relasjonelle knyttet til betydningen for mestring, læring og utvikling. Ingen av bidragene setter introspeksjon i konkurranse med relasjoners betydning, men ser på introspeksjon som et supplement. Våre tankemønster, følelser, ønsker og kroppslige fornemmelser oppstår i sinnet vårt og er ikke direkte observerbare for andre. Vår egen atferd er imidlertid svært tilgjengelig for oss. Det er dermed naturlig å anta at å reflektere over vårt eget sinn og vår egen atferd skulle kunne utvikle vår selvinnsikt. Selvfokuserte metoder for utvikling av selvinnsikt har følgelig vært et sentralt tema i boken. Målet med denne boken er ikke å gi et uttømmende svar på spørsmål om hvordan selvinnsikt/selvbevissthet utvikles, eller konsekvensene av det. I flere av kapitlene anlegges et kritisk perspektiv – både på innholdet i selvinnsikt og om det bør være et mål i seg selv å oppnå selvinnsikt, eller om det er mulig å utvikle god selvinnsikt.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 18
2019-05-16 12:35:25
prolog: historiske perspektiver på selvinnsikt 19
Referanser Bolich, K.L., Johannet, P.M. og Vazire, S. (2011). In search of our true selves: Feedback as a path to self-knowledge. Frontiers in Psychology, 2(312), 1–6. Brinkmann, S. (2016). Stå imot – si nei til selvutviklingen. Oslo: Forlaget Press. Carver, C.S. og Scheier, M.F. (1981). Attention and Self-Regulation: A Control Theory Approach to Human Behavior. New York, NY: Springer-Verlag. Cooley, C.H. (1998). On self and social organization. I: H.-J. Schubert (red.), The Heritage of Sociology (s. 20–22). Chicago, IL: Chicago University Press. Cooley, C.H. (1902). Human Nature and the Social Order. New York, NY: Scribner. Duval, S. og Wicklund, R.A. (1972). A Theory of Objective Self-Awareness. New York, NY: Academic Press. Epstein, S. (1973). The self-concept revisited: Or a theory of a theory. American Psychologist, 28, 404–416. Fenigstein, A., Scheier, M.F. og Buss, A.H. (1975). Public and Private Self-Consciusness: Assessment and Theory. Journal of Counseling and Clinical Psychology, 43(4), 522–527. Freud, S. (1985). Psykoanalysen – slik den var og slik den ble. Oslo: Cappelen. James, W. (1890). The Principles of Psychology, Vol. 1 & 2. New York, NY: Henry Holt. Hoyle, R.H. (red.) (2013). Handbook of Personality and Self-Regulation. New York, NY: John Wiley & Sons. Kurzweil, E. (1989). The Freudians: A Comparative Persepctive. New Haven, CT: Yale University Press. Leary, M.R. og Tangney, J.P. (2012). The self as an organizing construct in the behavioral and social sciences. I: M.R. Leary og J.P.Tangney (red.), Handbook of Self and Identity (2 utg., s. 1–20). New York, NY: The Guilford Press. Madsen, O.J. (2014). «Det er innover vi må gå» en kulturpsykologisk studie av selvhjelp. Oslo: Universitetsforlaget. Maslow, A.H. (1954). Motivation and Personality. New York, NY: Harper. Mead, G.H. (1934). Mind, Self, and Society. Chicago, IL: University of Chicago Press. Morin, A. (2011). self-awareness part 1: Definition, measures, effects, functions, and antecedents. Social and Personality Psychology Compass, 5(10), 807–823. Morin, A. (2017). Toward a glossary of self-related terms. Frontiers of Evolutionary Neuroscience, 8(280), 1–9. Rogers, C.R. (1959). The essence of psychotherapy: A client-centered view. Annals of Psychotherapy, 1, 51–57. Rosenberg, M. (1979). Conceiving the Self. New York, NY: Basic Books. Scheier, M.F. og Carver, C.S. (1985). The self-consciousness scale: A revised version for use with general populations. Journal of Applied Social Psychology, 15(8), 687–699. Schibbye, A.-L.L. (2012). Relasjoner. Et dialektisk perspektiv på eksistensiell og psykodynamisk psykoterapi. Oslo: Universitetsforlaget. Snyder, M. (1974). Self-monitoring of expressive behavior. Journal of Personality and Social Psychology, 30(4), 526–537. Torgersen, S. (2008). Personlighet og personlighetsforstyrrelser. Oslo: Gyldendal Akademisk. Vazire, S. og Carlson, E.N. (2010). Self-knowledge of personality: Do people know themselves? Social and Personality Psychology Compass, 4(8), 605–620.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 19
2019-05-16 12:35:25
20 selvinnsikt og profesjonalitet
Vazire, S. og Wilson, T.D. (2012). Handbook in Self-Knowledge. New York, NY: Guilford Press. Wilson, T.D. (2009). Know thyself. Perspectives on Psychological Science, 4(4), 384–389. Wilson, T.D. og Dunn, E.W. (2004). Self-knowledge: Its limits, value, and potential for improvement. Annual Review of Psychology, 55(17), 1–17. Wylie, R. (1974). The Self-Concept. Lincoln, NE: University of Nebraska Press.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 20
2019-05-16 12:35:25
Kapittel 2
Pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten Øyvind Kvello
Mennesker har en mangfoldig sosial refleksjon: De reflekterer over seg selv, andre personer, relasjonene de lever i, og er opptatt av hva andre mener om dem. I dette kapitlet er begrepene selvinnsikt, selvbilde og selvaksept bærebjelkene. Kapitlet innledes med definering av disse begrepene samt selvagens og selvbevissthet. Deretter beskriver jeg konflikter som kan oppstå mellom to fundamentale behov: selvakseptbehovet og selvkonsistensmotivet, som forklarer hvorfor det er vanskelig å endre lav selvaksept til å bli høy. I tredje del av kapitlet presenteres menneskers tendenser til å sammenligne seg med andre, før temaet selvhenføring presenteres. Deler av Freuds teori kan belyse hvordan mennesker forsvarer sin selvaksept, og hvor selvinnsikt kan bli en trussel mot den. Fra hans teori presenteres to nivåer i psykisk og sosial fungering; primærog sekundærprosess. Nest sist i kapitlet presenteres sosial attribusjonsteori, som forklarer hvordan mennesker fortolker seg selv og andre, og at slike mønstre av årsaksforklaringer styrer grad av selvinnsikt. Kapitlet avsluttes med en sammenfattende drøfting og sammenbinding av kapitlets seks hoveddeler.
Innholdet i begrepene selvbilde, selvaksept, selvagens, selvinnsikt og selvbevissthet Selvbilde, selvaksept og selvagens er begreper som grenser til hverandre. De handler om det mest private hos oss mennesker: hvem vi oppfatter oss til å være, hvor godt vi synes om oss selv, samt hvordan vi ønsker å presentere oss overfor andre. Mange av våre behov og motiver samt grad av handlekraft springer ut fra selvbilde, selvaksept og selvagens, for vi velger atferd slik som vi oppfatter oss selv å være for å få bekreftet oppfatningen (Harter, 1999). De nevnte tre begreper er nær knyttet til kognitiv kapasitet (hva man evner å forstå), grad av ærlighet og åpenhet (mot til selvinnsikt), samt psykisk og sosial fungering (justering av seg selv til det sosiale fellesskapet og forståelse for hvordan andre kan oppfatte en).
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 21
2019-05-16 12:35:25
22 selvinnsikt og profesjonalitet
Selvbilde Selvbilde er synonymt med selvoppfatning og selvbeskrivelse. Det handler om det som personer vet/antar/håper/tror å være (Skaalvik og Skaalvik, 2007). Selvbildet består av tre dimensjoner: – Reelt selvbilde er hvilken person som man mener å være. Dette overlapper med begrepet identitet – som er selve kjernen i personligheten, det bestandige ved en person. Den reelle selvoppfatningen kan baseres på god selvinnsikt, men også på illusjoner og innbilning. – Mennesker er sosiale vesener og derfor opptatt av hva andre mener om dem. Selvbildet består derfor av hvordan man antar/håper/tror/vet andre oppfatter en som person, men dette preges tydelig av personens fortolkningsstil (se Gawronski og Payne, 2010 for en oversikt, og sosial attribusjon og selvhenføring senere i dette kapitlet). – Idealselvbilde (drømmeselvbilde) handler om hvem man ønsker å utvikle seg til å bli. Dette inneholder både realistiske og urealistiske mål/idealer. Til realistiske regnes det som man med økt innsats og bevissthet kan oppnå, mens de urealistiske er uoppnåelige. Andres oppfatninger av en kan fungere som en korrigering av eget selvbilde og egen atferd. Det kan bidra til styrking eller svekking av selvbildet – alt etter om man mener å bli oppfattet positivt eller negativt. De realistiske idealselvbildene leder til at personer strekker seg for å bli bedre utgaver av seg selv, men kan også lede til lav selvaksept hvis man ikke når utviklingsmålene som de har satt seg. De urealistiske idealselvbildene kan lede til optimisme og velvære når man flykter med dem bort fra virkeligheten for en stakket stund når livet fortoner seg kjedelig eller går en imot. Dominerer det urealistiske idealselvbildet en persons selvoppfatning, ender man som drømmer eller mytoman (lystløgner). Skjønnlitteraturen har portrettert dette fenomenet mange ganger, slik som Henrik Ibsens Peer Gynt, Miguel de Cervantes’ skikkelse Don Quijote samt Knut Hamsuns figur August. Det kan være fristende og riktig å pulverisere urealistiske idealselvbilder hos andre når de er for styrende. Om disse drømmene knuses hurtigere enn det reelle selvbildet vokser fram, er det en betydelig risiko for at personen blir deprimert. Det blir som uttrykt i Henrik Ibsens Vildanden: «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.» Jo tydeligere et positivt selvbilde er for en selv, desto mer åpen er kommunikasjonen og dermed uten skjulte motiv, dulgte hentydninger, små stikk, bittersøte
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 22
2019-05-16 12:35:25
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 23
formuleringer, man er skvær og ikke som en konfekteske med flere lag. Tydelig selvbilde og en åpen kommunikasjonsstil følges gjerne av at personer er tilfreds med sine relasjoner til andre (Lewandowski mfl., 2010). Betydelig sprik mellom det personer mener å være (det reelle selvbildet), og det som de mener at de burde være (idealselvbildet), eller når det er stor avstand til det de vet eller tror andre forventer av dem, øker det risikoen for utvikling av psykiske vansker og lidelser (Wood mfl., 2006). Det tærer selvsagt på psyken når man konstant kjenner på å komme til kort overfor egne og/eller andres forventninger (Hardin og Lakin, 2009; Hardin og Leong, 2005). Personer som er milde mot og pleier seg selv samt bedømmer seg ut fra forutsetninger og muligheter mer enn idealet de selv eller andre har satt, har ofte stabile selvbilder og god selvaksept. Denne gruppen av mennesker preges av lite aggresjon, selvbebreidelser eller selvopptatthet, er optimistiske av natur, har mange positive følelser og opplever følgelig høy grad av livskvalitet (Neff, 2011; Neff og Vonk, 2009). Når personer handler i tråd med egne verdier og holdninger framfor sterkt å styres av andres forventninger, føler de seg ekte (autentisk) og fri, som gjerne følges av et positivt selvbilde, psykisk velvære, tilpasningsdyktighet, lite aggressivitet samt stabil og høy selvaksept (Vonk og Smit, 2012). Selvbilde er ikke det samme som selvpresentasjon. Sistnevnte er primært styrt av hvordan man ønsker å oppfattes av andre. Selvpresentasjoner kan ligge nær opp til selvbildet, altså ærlige framstillinger, men kan også preges av imagemakeri og behov for å gjøre inntrykk på andre. Sosiale medier er fulle av eksempler på mennesker som har behov for å profilere seg og imponere andre ved å fikse på virkeligheten, gi tendensiøse framstillinger og rigge til situasjoner som egner seg for å dele på Snapchat, Facebook eller Instagram for å bygge illusjoner. Mennesket er et aktivt vesen med betydelig utfoldelses- og utviklingstrang: Man vil nå mål og kjenne på utvikling framfor stagnasjon eller tilbakegang. Samtidig er mennesket sosialt av vesen og orientert mot andre. Det forklarer hvorfor 1) mestringserfaringer, 2) bekreftelser på å være satt pris på og 3) ros fra seg selv og andre på det man gjør (Skaalvik og Skaalvik, 2007), er blant de desidert viktigste påvirkningskildene av selvbilde og selvaksept.
Svingende og polariserte selvbilder Noen mennesker er sterkt opptatt av hva andre synes om dem, slik at de i liten grad vektlegger hva de mener om seg selv. Dermed lar de andre avgjøre mye av verdien som de tillegger seg selv. Denne opptattheten av hva andre mener om dem, kan anta
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 23
2019-05-16 12:35:25
24 selvinnsikt og profesjonalitet
form av interpersonlig hypersensitivitet1, og lett krenkbarhet (utpreget nærtagende) er én mulig konsekvens av dette. Svingende selvbilde betegner nettopp dette at personers selvbilde svinger tydelig i takt med tilbakemeldingene fra andre som de får på seg selv. Det kan skyldes at selvinnsikten er svak, for om den hadde vært godt utviklet, ville den balansert de andres oppfatninger slik at de ikke fikk dominere. Den tydeligste forklaringen er at andres oppfatninger av en utkonkurrerer den reelle selvoppfatningen. Polarisert selvbilde handler om et enten–eller, altså en form for sort-hvitt-tenkning. Personer tenker da at om det ikke er veldig bra, så er det katastrofalt dårlig. Det betyr at et polarisert selvbilde er to ytterligheter, og at kontinuumet mellom disse to utelates. Derfor blir personen enten svært selvtilfreds eller føler skam og selvforakt. Slik svinger det. Mange perfeksjonister og de som er utpreget usikre av natur, kan kjenne seg igjen i dette. Mekanismen i polarisert selvbilde er sterkt her-og-nå-preget, og dermed tapes helheten av syne, det vil si kontinuiteten – den personen man er over tid. Et stabilt selvbilde (verken svingende eller polarisert) ansees som viktig i vestlig kultur og som et tegn på at man er et psykisk sunt og velfungerende menneske. I noen kulturer ansees dette som steilt og lite dynamisk, for det ønskede selvbildet skal variere med tid og setting (English og Chen, 2011; Matsumoto mfl., 2009).
Selvbilde i et narrativt perspektiv Selvbilde kan sees i lys av begrepet narrativ (historie) (Anderson, 2000). I dette perspektivet skaper mennesker seg i form av selvnarrativer – der de tydeliggjøres for både andre og seg selv. Narrativer endres med tiden i tråd med økt livserfaring og selvinnsikt. Slik skapes nye forståelser (Harter, 2012). På engelsk heter det: «We live our lives forwards but understand them backwards.» Vår fortid skaper et filter som nåtidige fenomener sees gjennom, likeså vil dagens ståsted prege hvordan vi fortolker fortidige hendelser. Dermed konstrueres ikke kun vår nåtidsforståelse, men vår fortidsforståelse rekonstrueres. Selvinnsikten kan følgelig utvikles med levealder, der livserfaringer skaper nye filtre som vi ser oss selv og livet vårt gjennom. Et narrativt perspektiv på selvbilde passer godt med nyere teoretiseringer om identitet, som beskrives som langt mer foranderlig og kontekstuell enn det man kjenner fra eldre teorier (se for eksempel Elliott, 2016).
1 Å være svært opptatt av hva andre måtte mene om dem, oppleve at andre ser «gjennom» dem, og de tenker at andre vurderer dem til ikke å holde mål.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 24
2019-05-16 12:35:25
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 25
Randall (1995) hevder at vi har like mange narrativer som vi har agenda for å fortelle dem. Narrativer fortelles innenfor en kontekst og overfor et indre publikum (personen selv) og/eller et ytre publikum (andre mennesker). Narrativer kreeres ikke i isolasjon – ofte er det flere «co-writers/co-tellers» i personers selvnarrativ. «Mini»narrativer har et spisset fokus, som bygger opp om «hoved»-narrativet («grand narrative»), som igjen preger «mini»-narrativene. Ordene nyttig og hensiktsmessig passer bedre i et narrativt perspektiv enn «riktig», fordi sistnevnte gir inntrykk av at noe er objektivt gitt, men i denne tradisjonen vektlegges det subjektive. Både «mini»-narrativene og «hoved»-narrativ preges av hvor god selvinnsikten er. Når narrativene baseres på selvinnsikt, vil som regel mange andre slutte seg til og støtte opp om det som fortelles, som et samtykkende publikum som har fra få til ingen rettelser eller vesentlige tilføyelser til historien. En eufoni skapes. Selvinnsikten hos personer som er psykisk og sosialt velfungerende, har selvnarrativer som samsvarer bedre med det andre vurderer dem som, sammenlignet med mennesker med psykiske og sosiale vansker (Human og Biesanz, 2011). Avviker narrativene for mye fra den som tilhørerne har, uteblir bekreftelsene, korrigeringer gis, eller parallelle narrativer lanseres. Slik kan narrativkonkurranse oppstå, og ens selvinnsikt/selvforståelse krakelerer, og kakofoni oppstår.
Mulige selv åpner for flere selvbilder parallelt Det er kanskje uriktig å tale om selvbildet, for det er heller selvbilder, for et selvbilde kan bestå av mulige selv («possible selves») (Fleming og Courtney, 1984; Harter, 1982; Marsh og Shavelson, 1985; Shavelson og Marsh, 1986). Noen eksempler er: «the good; the bad; the hoped-for; the feared; the ideal; the possible; the ought; selves». Personer veksler mellom slike mulige selvbilder hentet fra et univers av selvbilder (Markus og Nurius, 1986). Mulige selvbilder handler også om hvilke sider mennesker greier å vedstå seg, altså anerkjenne, framfor bare erkjenne, fortrenge eller benekte. Det handler om grad av selvinnsikt. Mulige selv kan hjelpe til å forstå hvordan personer kan lage narrativer som ikke harmonerer med en del av deres atferd. Personer «utelater» handlinger og uttalelser fordi de sorteres til «the bad selves» eller «the not-me selves» osv. (Bromberg, 1998; 2004; Chefetz og Bromberg, 2004; Pizer, 2001; Stern, 1997; 2004). Mulige selv ivaretar kompleksiteten i hva et menneske er, og alt hva som skal rommes i et selvbilde, og kan forklare motsetningsfylte beskrivelser/oppfatninger, og at det kan være forvirrende å definere seg selv (Davies, 1998; 1999). Hyppig bruk av visse mulige selvbilder svekker selvinnsikten.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 25
2019-05-16 12:35:25
26 selvinnsikt og profesjonalitet
En studie av ungdommer viste at de skiller mellom mulige selvbilder (Knox mfl., 2000). Ikke bare påvirkes menneskers grad av selvinnsikt av mulige selv, men også humør, innstilling og motivasjon (Carroll mfl., 2015; Loveday mfl., 2018; Peters mfl., 2010; Oyserman mfl., 2015). Personer synes sterkere motivert av å forsøke å realisere de positive mulige selvbildene enn å unngå de uønskede eller fryktede mulige selvbildene (McElwee og Haugh, 2010; Oyserman mfl., 2015). Slik beskrevet beveges fenomenet mulige selv over mot idealselvbildene (jf. s. 22). Kan hende påvirkes kvinner mer av å sammenligne seg med andre, mens menn anspores til endring og utvikling ved å tenke på mulige selvbilder (Han og Nam, 2017).
Selvaksept Mens selvbilde er beskrivende, er selvaksept (selvaktelse/selvtillit/selvtilfredshet) et resultat av evaluering. Selvaksept er dermed hvor bra versus dårlig mennesker synes at de er ut fra de pluss og minus som de mener å ha (Bosson mfl., 2000; Cunningham mfl., 2001; De Houwer, 2000; Kernis, 2002; Klinger mfl., 2000; Paulhus, 2002; Smith og DeCoster, 2000). Selvaksept handler ikke bare om de standarder man selv velger, men også standarder som er rådende i samfunnet eller i miljøene man er en del av.
Forsvar av selvaksepten Personer er ikke likegyldige til sitt selvbilde, og derfor mobiliseres forsvar når selvaksepten trues. Man forsvarer ikke bare seg selv som person, men alt som er knyttet til en selv, slik som familie, religion/tro, verdier osv. (Oyserman mfl., 2004), såkalt egoutvidelser. Sedikides og Strube (1997) drøfter fire former for pleie og forsvar av selvaksept: – Styrking av selvaksept ved å fokusere på positive framfor negative aspekt/egenskaper/ferdigheter/hendelser, altså å bestrebe seg på å tenke positivt. – Søke bekreftelse hos andre på egne oppfatninger om seg selv. – Å skifte standarder å måle/vurdere seg mot som man selv eller andre/kulturen/ samfunnet har satt. – Forbedring slik at man blir en bedre utgave av seg selv og kan utvikle sine talenter/ ferdigheter. De to første punktene over er noe sammenfallende, men aktiveres trolig av to ulike behov: fokus på positive framfor negative aspekt synes sterkt påvirket av følelser, mens å søke bekreftelse hos andre på sin selvaksept synes sterkt påvirket av tanker (kognisjoner).
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 26
2019-05-16 12:35:26
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 27
Selvagens Selvagens («self agency») handler om å være agent i eget liv. To dimensjoner kan sies å være kjernen i konstruktet2 selvagens: – Å ha virketrang, som innebærer å være i aktivitet ut fra et ønske om å handle, mestre og utvikle seg. Virketrang og mestringsbehov tenkes i vid betydning, slik at det ikke kun omfatter å ta seg utdanning og komme i arbeid og på den måten være deltagende i samfunnet, men også å utvikle sine talenter, følge sine interesser og dyrke hobbyer. – Å ha mestringstro, altså tiltro til egne krefter og påvirkningsmuligheter. Virketrang uten å ha tro på å kunne lykkes/mestre vil skape forvirring og frustrasjon, og som etter en tid kan ende med resignasjon og apati, fordi gapet mellom realitet og ønske blir for stort. Bandura (2006:164) benytter det overordnede begrepet «human agent», og definerer det slik: «To be an agent is to influence intentionally one’s functioning and life circumstances». Han skiller mellom tre former for agens: 1) individuell agens (selvagens), 2) proxyagens (innflytelse over andre mennesker som kan agere på ens vegne der man selv ikke har tilstrekkelig med ressurser for å nå bestemte mål) og 3) kollektiv agens (flere mennesker som samarbeider mot et mål) (Bandura, 1999; 2006). Bandura (2006) gir begrepet agens fire bein å stå på: 1) intensjoner (handlinger rettet mot bestemte mål), 2) forestillinger om framtiden, som gir retning og mening til handlinger og mål, 3) selvregulering (å styre/kontrollere seg selv) og 4) selvrefleksjon knyttet til meningen med de mål man setter seg, egen kapasitet og resultatene av ens handlinger. Selvagens er på mange måter «motoren» i mennesker, selve drivkraften/motivasjonen, og nær knyttet til motivasjonsstyrke, god psykisk helse og velbefinnende (Yeager og Dweck, 2012). Tidligere professor Sletta ved NTNU ga følgende stikkord for motivasjon: energi, retning og varighet. Energi handler om hvor motivert vi er, og dermed hvor sterk innsatsen blir. Dette baseres på grad av tiltro til seg selv (selvagens/selvtillit). Hvor sterkt motivert mennesker er knyttet til følelsesstyrken som aktiveres, fordi følelser er en viktig komponent i motivasjon. Retning betegner hva vi er motivert for. Varighet handler om utholdenhet, altså hvor lett vi gir opp, 2 Begrepet konstrukt benyttes om forhold som ikke kan bevises, altså konstruert, slik som identitet, personlighet, temperament, selvaksept, selvagens, forsvarsmekanismer, primær- og sekundærprosess, selvkonsistens osv.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 27
2019-05-16 12:35:26
28 selvinnsikt og profesjonalitet
eller hvor mye motgang vi tåler før vi resignerer. Det er en sirkel: Høy selvagens gir handlekraft og styrker personens motivasjon, som igjen øker sannsynligheten for å lykkes/mestre. Svak selvagens blir således nært knyttet til inaktivitet og handlingslammelse (lært hjelpeløshet) samt nedstemthet/depresjon. Hierarkisk regnes selvagens til å være en mer grunnleggende dimensjon i personligheten enn selvbilde og selvaksept (Abele og Bruckmüller, 2011). Følgelig vil selvagens påvirke utviklingen av selvbilde og selvaksept, og forskning viser at høy selvagens som regel følges av positiv selvaksept (Gebauer mfl., 2012; Gebauer mfl., 2014; Wojciszke mfl., 2011).
Selvinnsikt og selvbevissthet Selvinnsikt er ikke det samme som selvbevissthet (Williams, 2008). Selvinnsikt handler om å kjenne og forstå seg selv. Det handler ikke bare om å erkjenne (innse), men anerkjenne, altså stå ved det man finner ut om seg selv. I engelsk faglitteratur benyttes «self-knowledge» om selvinnsikt, mens «self-awareness» oversettes til selvbevissthet på norsk (jf. kapittel 1). Selvbevissthet er å være avklart og ha kunnskap om og forståelse av seg selv når det gjelder verdier, holdninger, meninger, livserfaring, menneskesyn osv. (McGoldrick, 1998). I faglitteraturen beskrives selvbevissthet gjerne ut fra to perspektiv: 1) en overordnet (global) forståelse av egen persepsjon og erfaringer, slik som eget verdisystem og mellommenneskelige relasjoner, eller 2) et kortere (temporært) fokus på fysiologiske og følelsesmessige reaksjoner, slik som bevissthet om egne følelser og kroppslige reaksjoner (Williams mfl., 2003). Man kan si at selvbevissthet utgjør en betydelig del av det vide begrepet selvinnsikt.
Selvakseptbehovet og selvkonsistensmotivet Selvakseptbehovet betegner menneskers medfødte, dominante behov for å akseptere seg selv som den person som man er (Shepard, 1979). Det er et dominant behov for mennesker å godta seg selv, for de som misliker seg selv, uttrykker inderlig at de skulle ønske at de godtok seg selv (DeWall mfl., 2011). Å mislike seg selv er derfor nær knyttet til lav selvaksept, forringet livskvalitet samt flere former for psykiske vansker/lidelser3 (Bjørkvik mfl., 2008; 2009; Garcia mfl., 2014; McKay mfl., 2012; Pruessner mfl., 2011; Rasmussen og Pidgeon, 2011; Ryff og Singer, 2008; Stanley og 3 Psykiske vansker er et overordnet begrep som her benyttes for å betegne alle former for psykisk ubehag. Psykiske lidelser betegner de mer alvorlige former for psykiske vansker og som innebærer innfrielse av kriteriene for diagnoser.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 28
2019-05-16 12:35:26
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 29
FIGUR 2.1
Holdninger
Verdier
Personlighet
A t f e r d
Ytre påvirkningsfaktorer
Meninger
Indre påvirkningsfaktorer
Jo sterkere overensstemmelse mellom disse fire og atferd, desto mer integrert
Burrow, 2015; Tomaka mfl., 2013; Trzesniewski mfl., 2006). Foreløpig gir forskningen oss lite på årsak–virkning-forhold (kausalforhold), om hva som er høna eller egget av lav selvaksept og psykisk uhelse, men selvaksepten etableres gjerne før utvikling av psykiske vansker/lidelser, så sannsynligvis danner lav selvaksept en sårbarhet for utvikling av psykisk uhelse. «Tenk positive tanker, og du blir glad!», «Delta i det pulserende liv og få tankene over på noe positivt!», «Den som sprer entusiasme til andre, berikes med iver tilbake» osv. Mange kan med gode intensjoner gi slike lettbeinte råd for å oppmuntre de som sliter med lav selvaksept og mismot. Når mennesker som er nedstemt eller har lav selvaksept, oppmuntres til å tenke på positive sider ved seg selv eller hyggelige hendelser for å komme i bedre humør og øke sin selvaksept, kan det stikk motsatte skje. Årsaken til at de da nesten blir mer nedsyltet i det triste, er at gapet mellom det de opplever å være, og det de oppmuntres til å tenke, oppfattes som uoverkommelig. De mister troen på at de kan finne tilbake til den psykiske formen som de hadde i gode dager (Gebauer mfl., 2008). Det er altså ingen mirakelkur for å bedre et lavt selvbilde eller svak selvaksept å forsøke å innbille seg at man er det motsatte. Selvkonsistensmotivet (Lecky, 1945/2008) handler om menneskers fundamentale behov for å oppfatte seg som den samme person på tvers av tid, sted og situasjon. Dette er forutsetningen for å ha en tydelig identitet og å oppleve seg som hel ved. Selvsagt tilpasser mennesker seg til andre personer og situasjoner (om ikke er man steil og rigid), men de forlater ikke seg selv. Om man er for omskiftelig overfor personer man møter, og situasjoner man er i, vil mennesker lett sees på som falske, at
Tilfeldigheter
Kontekst
Relasjon
Impulser
Forholdet mellom personlighet, verdier, holdninger, meninger og atferd. Figur 2.1 illustrerer hvordan atferd både kan styres av personlighetskarakteristika, verdier, holdninger og meninger.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 29
2019-05-16 12:35:26
30 selvinnsikt og profesjonalitet
de snakker ut av begge munnvikene, snur kappen etter vinden eller skifter farge med omgivelsene som en kameleon. Det er ubehagelig å oppleve seg slik, og selvinnsikten blir ofte svak når man ikke blir avklart på hvem man er, og ikke representerer seg selv på tvers av relasjoner og situasjoner. Personligheten (selvet) er kjernen i mennesker, og definert på side 11. Personlighetstrekk kan være stabile fra barndommen av, men selve personlighetsutformingen foregår inn i tidlig voksen alder, men tenderer fra da av å være rimelig stabil. Personligheten utvikles med erfaring, men det er sjelden snakk om personlighetsforandringer. Verdier er søylene som vi bygger livene våre på. Eksempler på verdier er å være radikalt versus konservativt politisk orientert, prososial versus antisosial, miljøbevissthet og valg av religion/livssyn/filosofi. Verdier er så fundamentale for oss at når de først er valgt, tenderer de mot å vare lenge, selv om de er litt lettere å endre enn personligheten. Holdninger er mer konkrete enn verdier og ofte rettet mot personer, grupper, objekter osv. Eksempler på holdninger er hva man synes om innvandrere, homofile, pelsdyroppdrett og feminisme. Holdninger er rimelig stabile, men noe lettere å endre enn verdier. De som snakker om holdningsendringer, har ofte til felles at de ikke har forstått hvor vanskelig det er, for sentrale holdninger styrkes lett når man utfordrer dem (Maio mfl., 2018). Meninger er mer omskiftelige enn holdninger og verdier. Eksempler er om du synes elever skal få lov til å sitte med kaps på i skoletimene, om det skal tillates å ha hunder og katter i borettslaget, eller hvilken interiørfarge du synes best om. Meninger kan endres i møte med bedre argumenter, manipulasjon, overtalelse, press osv. Atferd kan ha utspring både fra vår personlighet, verdier, holdninger og meninger. Jo mer karakteristisk det er for personer å handle på bestemte måter, desto mer sannsynlig er det at det er motivert lengst ned i hierarkiet, altså personlighet og verdier. Mennesker varierer i hvor godt verdier, holdninger og meninger henger sammen. Jo mer de spriker, desto større atferdsvariasjon. Jo mer de harmonerer med hverandre, desto mer integrert/kongruent virker personen, og desto bedre er selvinnsikten. For mange mennesker trekker de to dominante behovene, selvakseptbehovet og selvkonsistensmotivet, i samme retning. Det er fordi de fleste aksepterer seg selv, og de opplever å ha vært god nok i fortid, holder mål i nåtid, og at alt dermed tilsier at de skal være gode nok i framtid. For mennesker med lav selvaksept vil derimot disse to behovene stå i motstrid til hverandre, fordi det oppstår kognitiv dissonans, det vil si at to forståelser/erfaringer ikke harmonerer med hverandre (Festinger, 1957). Mennesker blir da motivert for å gjenskape kognitiv balanse, altså finne ut av hva som er riktig i den motstridende informasjonen. En person med lav selvaksept vil derfor ha et
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 30
2019-05-16 12:35:26
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 31
motiv for å høyne det, men da kan selvkonsistensmotivet aktiveres for å gjenopprette kognitiv balanse. Det er ikke slik at personer snusfornuftig kan bestemme seg for at fra i morgen av skal en begynne å like seg selv! Økt verdsettelse av seg selv må oppleves som begrunnet riktig. Selvkonsistensmotivet blir da som en fiende som sår sterk tvil hos personen om hvorvidt det er riktig eller mulig å høyne selvaksepten. I denne tvilen spiller man ofte ut sitt reelle selvbilde, altså den man egentlig mener å være (Harter, 1999). Så får man gjerne bekreftet at det gamle selvbildet fortsatt gjelder. Det er dermed ikke gitt hvem av disse to dominante behovene som går av med seieren (Swann mfl., 1987), men forskning heller mot sannsynlighetsovervekt i favør av selvakseptbehovet. Kamper som kan oppstå mellom styrking av lav selvaksept (selvakseptbehovet) og tvilen på om det er grunn til å tro på det (selvkonsistensmotivet), kan illustreres med vignetten nedenfor. Den handler om Robin, som er en anonymisering av en gutt som jeg jobbet med for noen år siden, samt flere av ungdommene som inngikk i et prøveprosjekt om nye tiltak for unge som har begått kriminelle handlinger. Robin er 5 år. I barnehagen frykter de andre barna ham, og de ansatte følger årvåkent med ham. Robin er lett å sette i bevegelse; småtteri kan få store konsekvenser! En assistent fotfølger ham dagen lang for å begrense skadeomfanget. Robin har et ordforråd som går bryggesjauere en høy gang, han er kontant med knyttneven, hard i klypa og gir daglig barn og voksne i barnehagen en verbal deng. Foreldrene til samtlige barn i barnehagen har hørt om Robin! En dag jeg observerte Robin for å bli klok på ham, oppførte han seg helt annerledes: Han var rolig i samlingsstund, griset ikke med maten eller sjikanerte andre under lunsjen, satt rolig sammen med de andre i fellesaktiviteter. Han var helt motsatt av slik han pleide å være! På slutten av dagen ville en av de ansatte rose Robin for hans eksemplariske oppførsel. Hun hadde ikke kommet så langt i berømmelsen av ham før Robin rev i stykker tegningen han holdt på med, løp av gårde og dyttet en liten gutt utfor en trapp, mens han oste gloser av seg som ikke egner seg på trykk. Det kan være mange forklaringer på Robins atferd. Jeg tenker at Robin var vant med mange korrigeringer og avvisninger. Når han fikk ros, ble hans selvakseptbehov satt under press i betydningen om den kunne styrkes – for det ønsker de fleste. Det utløste selvkonsistensmotivet: Kunne han virkelig ha blitt en så mye bedre person nærmest over natten som rosen han fikk, tilsa? Selvkonsistensmotivet ledet til at han spilte ut sitt reelle selvbilde; en krenkende gutt. Og så fikk han bekreftet at den var riktig, for etter utageringen ble han tatt ut av situasjonen og gitt verbal korrigering av de voksne. Selvkonsistensmotivet er ikke noe som personer bevisst setter i gang, det bare utløses. Man kan lære mye av Robin og andre som forsøker å løse en lignende konflikt. Jeg erfarte det samme da jeg jobbet med ungdomskriminelle. De ungdommene som hadde meget
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 31
2019-05-16 12:35:26
32 selvinnsikt og profesjonalitet
oppofrende coacher, endte med at flere av ungdommene rispet opp lakken på bilene deres, avviste dem, stjal deres lommebøker osv. Hvordan kan man forstå at når noen virkelig vil en vel, så er det den som får den største smekken? Jeg tenker at det handler om ungdommer som var langt flinkere til å håndtere avvisning enn omsorg. Ungdommene behøvde og ville nok ta til seg omsorgen som de fikk tilbydd, men tvilen om hvorvidt dette var berettiget, slo til, altså ble selvkonsistensmotivet utløst, og de valgte å avvise omsorgen. Mennesker velger atferd som passer til ens selvaksept, og Robin spilte ut, i likhet med en del av de ungdomskriminelle jeg har møtt, de mest negative sidene av seg selv. Det er som om man tar sats og tenker at det får enten bære eller briste, og så brister det som oftest siden de velger en ekstrematferd. Man kan benytte metaforen om et uttørket blomsterbed for å forklare fenomenet: Om man setter fullt trykk på hageslangen for å gi jorden fuktighet [ros], preller gjerne vannet av i store dråper fordi jorden [selvbildet] ikke makter å ta imot. Man må dosere inn vannet for at jorden skal trekke det til seg. Noen av menneskene jeg møter i min jobb, har «knusktørre» selvbilder. Blir rosen for voldsom, oppleves det som ufortjent, og selvkonsistensmotivet utløses. Man må med andre ord avpasse rosen i tråd med det som selvbildet hos personen er i stand til å ta til seg.
Sosial sammenligning Fenomenet sosial sammenligning (Festinger, 1954) beskriver hvor rotfestet det ligger i menneskers natur å sammenligne egne meninger, ferdigheter, prestasjoner, status, verdier osv. med andre. Teori om sosial sammenligning argumenterer for at menneskers selvbilde og selvaksept ikke formes i et vakuum, men blant annet utvikles på bakgrunn av å sammenligne seg med andre, altså ligger en relasjonell forståelse til grunn. Sosial sammenligning kan skje på flere måter (Bounoua mfl., 2011): – prestasjons-/utførelsesfokus: sammenligner seg med andre personers ferdighetsnivå – målfokus: en opptatthet av hva de vil utvikle seg i retning av – unngåelsesfokus: sammenligner seg med de som er svakere enn dem selv Sosial sammenligning vil styrke selvaksepten hvis personer oppfatter at de kommer gunstig ut av sammenligningen (Charbonnier mfl., 1998). Om de stadig opplever å gå tapende ut av den sosiale sammenligningen, svekker det selvaksepten og gir god næring til skamfølelsen (Muller og Fayant, 2011). Følgelig er det uheldig å sammenligne seg med andre der man mener å komme til kort fordi det krymper selvbildet og reduserer selvaksepten (Wood mfl., 2006). Det øker igjen risikoen for utvikling av psykiske vansker/lidelser (Buunk og Gibbons, 2013).
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 32
2019-05-16 12:35:26
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 33
Mennesker kan til en viss grad velge om de sammenligner seg med de som er bedre enn dem selv, jevnbyrdige eller svakere (Buunk, 2007). Å sammenligne seg med de som er bedre, kan ta motet fra en, men det kan også vekke konkurranseinstinktet i mennesker, slik at de bestreber seg på å utvikle sine potensialer og bli gode utgaver av seg selv. Å sammenligne seg med jevnbyrdige er kanskje det mest rettferdige, men noe defensivt hvis man forutsetter at mennesker må trigges for å utvikle seg. Sammenligner man seg nedover, kan det sikre en god selvaksept, så lenge man benytter forsvarsmekanismer som forhindrer en fra å se klart at dette er en utpreget defensiv strategi for å trygge en selv. Marsh og Parker (1984) benyttet uttrykket: «The big-fish-little-pond effect» for å beskrive fenomenet at mennesker sammenligner seg med de som er tilgjengelig for dem – gjerne de som man ofte er sammen med. Poenget er at selvbildet ofte har best av at man er sammen med jevnbyrdige for å unngå opplevelsen av å være «liten fisk i en stor dam». Dette har vært trukket fram som forklaring på at noen studier viste at selvaksepten synes høyere hos elever med lærevansker som gikk i spesialklasser eller spesialskoler, enn hos elever med særskilte behov som var integrert i ordinærskolen. Sosial sammenligning med de som ligner en selv, er styrkende for selvaksepten («stor fisk i liten dam»). Dette er bekreftet å eksistere i både kollektivistiske og individualistiske samfunn (Marsh og Hau, 2003; Roy mfl., 2015; Seaton mfl., 2009). Trangen til å sammenligne seg med andre er imidlertid mindre framtredende blant høytpresterende personer enn blant de med moderate eller svake prestasjoner. Et eksempel kan være medisinstudenter i forhold til studenter i fag som har lavere status (Jackman mfl., 2011). Forklaringen er trolig at når man er «suveren», gir det en trygghet om egen posisjon og at personen dermed heller setter seg egne mål for utvikling enn å sammenligne seg med andre – og de blir tvunget til å sammenligne seg med de som presterer svakere, fordi det er «ingen over dem, ingen ved deres side!». Selvaksept avhenger av at man kommer ut minst som middels av den sosiale sammenligningen, men aller helst som bedre (Neff, 2011). Det er mange gjensidige påvirkninger i denne prosessen: Selvbilde og selvaksept påvirker hvem personer søker sosial sammenligning med – og det kan benyttes offensive eller defensive strategier. Konklusjonene som personen drar etter sosial sammenligning – som kan være fra helt uriktig til meget presis (altså grad av selvinnsikt), påvirker selvbilde og selvaksept (Suls mfl., 2002). Selvinnsikt vil således være styrende for hvor nyansert og riktig man vurderer seg selv i den sosiale sammenligningen, eller hvor mye selvbedrag man tyr til. Personer som av legning er milde mot seg selv, bedømmer seg ut fra
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 33
2019-05-16 12:35:26
34 selvinnsikt og profesjonalitet
forutsetninger og muligheter mer enn idealer eller standarder andre har satt for dem, karakteriseres av liten hang til sosial sammenligning og benytter slik sammenligning mer for å styrke selvaksepten enn for å forringe den (Neff og Vonk, 2009). Det er tre hovedstrategier som benyttes når personer opplever at den sosiale sammenligningen blir truende for selvaksepten (Muller og Fayant, 2010): – Proaktiv regulering innebærer bruk av ulike strategier for å revurdere standarder som man selv og/eller andre har satt, og som forsøkes oppnådd. Med proaktiv i denne sammenhengen menes at personen forsøker å minske forskjellen (diskrepansen) mellom konklusjonen fra egenvurderingen og det som de sammenligner seg med. Slik unngås å senke standarden man har satt for seg selv, for løsningen blir gjerne å øke innsatsen kvalitativt (for eksempel å utføre på andre måter/ strategiskifte, bli mer effektiv) og kvantitativt (for eksempel å stå hardere på og øve mer, slik at man strekker seg ytterligere). – Defensiv regulering innebærer strategier, hvor målet er å minke forskjellen mellom konklusjonen fra egenevalueringen og standarden som man selv og/eller andre har satt. Mennesker kan senke standarden som er satt, endre på hvem man sammenligner seg med, skape illusjoner for seg selv om potensial og muligheter, eller fokusere på andre områder der man lykkes bedre. I likhet med proaktiv regulering handler defensiv regulering om å verne om selvaksepten, men forskjellen ligger i valget om å gjøre dette på en offensiv eller defensiv måte. – Unngåelse som regulering, kan være: 1) kortvarig, i form av å fortsette med aktiviteten, men unngå å reflektere over gapet (diskrepansen) mellom det man presterer, og ønsket standard, eller 2) langvarig, som innebærer unngåelse av aktiviteten/situasjonen. Unngåelse er strategien som benyttes når personer mener (riktig eller uriktig) at de ikke har mulighet til å nå den standarden som ønskes. Oppsummerende kan man si at hangen mennesker har til sosial sammenligning, er som et tveegget sverd, alt etter om man mener å komme positivt eller negativt ut av sammenligningen. Hvem man velger å sammenligne seg med, styres av hvor offensiv versus defensiv man er som person. Fortolkningen av den sosiale sammenligningen påvirker selvbilde og selvaksept. Selvinnsikten avhenger av hvor sterkt selvbilde og selvaksept trues av sosial sammenligning, og hvor godt man utholder slike trusler. Det handler om å innse realiteter framfor å benekte, unngå å reflektere eller skape illusjoner.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 34
2019-05-16 12:35:26
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 35
Selvhenføring Selvhenføring er en selvforståelse der personen ser seg selv som sentrum for mye mer enn det som er riktig, altså en tendens mot å overvurdere egen posisjon og betydning. Lett grad av selvhenføring er for eksempel hvis noen personer begynner å snakke ivrig sammen rett etter at du passerte dem, og at du fortolker det som om at de snakker om deg. Det er normalt, men når det er tale om omfattende former for selvhenføring, fører det til at selvinnsikten baseres på bedrag der man overdriver egen betydning eller hvor sentral eller viktig de er for andre. Uttalt selvhenføring er nær knyttet til psykiske lidelser. Konsekvensen av omfattende selvhenføring er enten at personen føler seg utrygg i en rekke dagligdagse situasjoner (usikker/mistenksom/paranoid) eller har et oppblåst (grandiost/narsissistisk) selvbilde, fordi han eller hun ser seg selv som langt mer sentral og viktig enn det som er tilfellet (Robins og Beer, 2001). Altså er lav eller overdrevent god selvaksept ofte knyttet til omfattende selvhenføring; den første varianten knyttet til stadige tanker om å ikke være god nok og at andre ser ned på en, den sistnevnte knyttet til gjentagende tanker om suverenitet. Thea har alltid vært en initiativrik person – på jobb så vel som privat. Å være handlekraftig er viktig for hennes selvbilde. Mange kvelder krever hun at ektemannen lytter intenst til hennes utblåsninger. Hun forteller om hvordan hun som sjef har brukt sin styringsrett, skåret igjennom noen ørkesløse debatter, at hun har mot nok til å ta kamper der andre unnviker, osv. I sum framstiller hun seg til å bære større deler av bedriften enn det som er riktig: Hun er den kloke, modige og sterke, mens majoriteten framstiller hun i retning av det motsatte. Hun forskjønner og tilslører der hun har tatt feil. Thea er verken lystløgner eller mytoman. Hun har bare et sterkt behov for å være sentral i det som skjer. Hun skriver seg derfor inn i flere historier som hovedperson der hun i beste fall skulle hatt en birolle, vært statist eller ikke deltatt i hele tatt. Slik kommer hennes selvhenføringstendenser til uttrykk; hun fikser på eller sminker virkeligheten.
Tendenser mot selvhenføring forkludrer selvinnsikten, fordi man gir seg selv for stor proporsjon i mye av det som skjer. De fleste mennesker både overvurderer egen kapasitet og anser seg selv som litt bedre og på litt andre måter enn det andre gjør, men det er som regel ikke tale om store avvik (Vazire og Carlson, 2010). Ett utslag av menneskers selvhenføring vises i komiske statistikker som forteller at omtrent ¾ av befolkningen mener at de er over gjennomsnittet i mangt og mye, for eksempel som bilsjåfør, rettferdige, ærlige, attraktive osv. Med andre ord så overvurderer mange
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 35
2019-05-16 12:35:26
36 selvinnsikt og profesjonalitet
seg selv (Mazar mfl., 2008). Selvhenføring kan forklare mange menneskers ønske om å være unik. Faktum er at det store gross av mennesker er påfallende like, for nordmenn er et Grandiosa-spisende folkeslag; vi forsøker å stå imot konsumentfristelser; vi rettferdiggjør våre handlinger med at vi fortjener det; mange godt (over-) modne menn er inspirert av Tour de France og velger å bli en MAMIL4; kjører elbil for å framstå miljøbevisst, men kjører med kronisk rekkeviddeangst; kjæresters seksualliv tenderer mot å være gjentagende i form og hyppighet; barnefamilier flest spiser taco eller pizza på fredager og lørdager, mens de ivrig får med seg gullrekka på TV. Så hvor unike er egentlig folk flest? Kan mennesker leve med å tenke på seg selv som ordinær eller middelmådig? Blir det som å framstå uten karakter og være dønn kjedelig? Selvbildet kan trolig hos mange ikke romme det å være helt ordinær, én som det går mange av på dusinet. Følgelig må personer fuske litt med selvinnsikten: En må innbille seg å være noe ekstra, et par nummer større enn det man er. Det pussige er at et stort antall av høyst gjennomsnittlige nordmenn, men med et inderlig ønske om å være unik og spesiell slik de beskriver seg selv og profilerer seg i sosiale medier, tenker at det er en hedersbetegnelse å betegne kong Harald og dronning Sonja som folkelige. For nordmenn skal de spesielle framstilles som ordinære, mens den vanlige allmuen strever etter å bli unik! Paradokset er at mange forsøker og/eller tiltror seg å være «one of a kind», mens de faktisk er kliss lik det store gross av folk; helt ordinære.
En reise i sinnets labyrinter Jeg vil børste støvet av noen viktige poenger i Freuds teori som har betydd mye for meg i mitt kliniske virke, men som ikke har fått særlig omtale i nyere tid: primær- og sekundærprosess. De to prosessene er en del av normalutviklingen, og de kan forklare psykiske lidelser. De to parallelle psykiske prosessene er knyttet til to ulike psykiske registre: Primærprosessen er som en «startpakke», altså er den til stede fra fødselen av. Den råder grunnen alene fram til omkring fire- til seksårsalder, deretter vokser sekundærprosessen fram. Primærprosessen forsvinner ikke, men sekundærprosessen utvikles mens primærprosessen står nokså på stedet hvil.
4 MAMIL: «Middle-Aged Man in Lycra, is someone who rides an expensive racing bicycle for leisure, wearing professional style body-hugging jerseys and shorts».
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 36
2019-05-16 12:35:26
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 37
Primærprosess I det ubevisste er det primærprosessens regler som gjelder. Freud beskriver at det ubevisste fungerer etter prinsipper som ligner på drømmer. Med det ubevisste innførte Freud diskontinuitet når det gjelder psyke og tid. Mens den bevisste delen av personligheten utvikler seg, tilpasser seg og finner en plass blant andre mennesker (sekundærprosess), vil en annen del av psyken fortsette å fungere etter primærprosessens spilleregler. Her kan rester av minner, ønsker og fantasier eksistere uten at det tas hensyn til realitet. I primærprosessen er det assosiasjoner og fantasi som råder, ikke realitetsprinsippet, rasjonalitet eller logikk – altså fornuft, som er sekundærprosess. Assosiasjoner baseres på enten likhet eller kontraster, nærhet i rom eller i tid. Spesielt assosiasjoner ved kontrast er framtredende i primærprosesstenkning, da ord og symboler blir snudd opp ned. Da kan overgriperen framstille seg som offer, svakhet kan betraktes som styrke, usikkerhet blir framstilt i form av skråsikkerhet, det umulige som mulig, det fordreide som det riktige osv. Primærprosess er altså dominert av fantasier, drømmer og magisk tenkning. Ordet grenseløst (slik som fantasier er) kan dermed karakterisere mye av denne prosessen. Det er en svak forståelse av tid i primærprosess, så her råder tidløsheten, og alt som er av betydning, og som har fokus, er dermed nåtid. Fortiden hos små barn er jo tidsmessig knapp, og de har vansker med bevisst å framkalle den, mens framtiden, som det er rikelig av, er ullen og nokså udefinerbar, og det innholdet den fylles med, er i hovedsak livlige og gjerne storslagne (grandiose) fantasier. Men framtidsfantasiene preger ikke personen nevneverdig fordi han eller hun er sterkt her-og-nå-orientert. De impulsene som vekkes i en, leves ut med få overveielser. Det skjeles ikke til hensiktsmessighet eller riktighet. Behovstilfredsstillelser må skje umiddelbart, for utsettelse er vanskelig på grunn av fraværet av tidsoppfattelse. Å vente på noe blir derfor likestilt med å gi slipp på og faktisk så dramatisk som å aldri få. Uttalelser som «om en stund», «senere», «til helgen», «om fem dager» og «når vi har sommerferie» er alle sammen tidshenvisninger som gir lite mening i primærprosess. Slike tidshenvisninger kan faktisk provosere når personer preges av primærprosess, fordi de oppfattes som at noen sier at man aldri skal få, på en tilslørende måte. Derfor settes mye energi og prestisje inn på umiddelbar behovstilfredsstillelse. Alle har sett hvordan et lite barn kan slå seg totalt vrangt når det ikke får viljen sin. De må rett og slett bare spille ut følelsene så råe som de føles, for de kan ikke modereres eller utsettes. Det totale raseri lar seg ikke avlede, for det er nå (!) det skal skje.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 37
2019-05-16 12:35:26
38 selvinnsikt og profesjonalitet
Følelsene i primærprosessene er altså sterke, råe, usminkede og omskiftelige. Er man sint, avreageres det på nærmeste person uten at man tenker på berettigelse. Det viktigste er å få utløp for frustrasjonen, ikke hvordan, hvor eller overfor hvem den tas ut. I primærprosess er det lett å blande faktorer med hverandre; der følelser oppstår, der ligger skylden. Dermed legges skylden i urimelig grad på utenforliggende forhold (eksternalisering). I primærprosess oppleves det vanskelige ofte som styrt av forhold utenfor en selv, det er rett og slett andre eller tilfeldigheter som får en til å handle, til å reagere osv. I primærprosess er det få nyanser, så det blir ofte et enten–eller, altså tenkning i ytterlighetene svart og hvitt. I primærprosess godtar personer sjelden skyldfordeling, ei heller tar de ansvar for det gale som skjer. Derfor sitter det langt inne å beklage eller be om unnskyldning. Personen benekter for å komme seg unna skyld og straff. Blånektelse er en hyppig brukt strategi hos små barn, også når de tas på fersk gjerning! I primærprosess er magisk tenkning framtredende, og dermed blir det lett slik ordtaket tilsier: Man lyver så man tror det selv! Det er ikke tydelige grenser mellom fantasi og virkelighet, så bare man tror sterkt nok, kan det oppfylles. Primærprosess karakteriseres av en sterk tendens til å skrive seg inn som hovedperson i hendelser der man enten ikke hadde noen rolle eller hadde liten betydning. Det grandiose (svulstige) selvbildet gjør at personen som oftest tar æren for suksesser hvor æren for den sjelden deles med andre. Liten avstand i tid og fysisk distanse gjør at årsak– virkning-forhold, intensjon og resultat, blandes sammen. Derfor oppleves livet som uforutsigbart; det gode og det onde bare råker en. Det handler altså om flaks og uflaks, og skjebnen kan ikke styres. Med dette blir det liten motivasjon for planlegging, så man handler heller på impuls og satser på at flaksen står den kjekke bi.
Umodne forsvarsmekanismer Primærprosess er en primitiv fungering. Den koster mindre psykisk energi enn sekundærprosess, men prisen man betaler, er at man blir langt mindre psykisk fleksibel eller sosialt tilpasset. Derfor kommer voksne som preges av primærprosess, lett i konflikt med andre, for de nyter ikke den overbærenhet man har overfor barn med samme fungering. Primærprosess er knyttet til bruk av umodne (primære/ primitive) forsvarsmekanismer (informasjonsboks 2.1). Forsvarsmekanismer kan sies å være avverger/beskyttelse med mål om å verne personen mot angstskapende følelser, tanker, impulser og konflikter.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 38
2019-05-16 12:35:26
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 39
Informasjonsboks 2.1 Oversikt over umodne/primitive/primære forsvarsmekanismer – Benektelse: nekter å erkjenne visse ubehagelige hendelser, følelser, tanker og atferd. – Devaluering, som finnes i to former: – Selvdevaluering: tilskriver seg selv overdrevent negative karakteristika. – Andredevaluering: tilskriver andre overdrevent negative karakteristika. – Dissosiasjon: sammenbrudd i bevisstheten, hukommelsen, opplevelsen av selvet, eller i sensorisk/motorisk atferd. Dissosiasjon er det motsatte av assosiasjon. Sistnevnte er å knytte sammen, mens dissosiasjon handler om å fragmentere ved å spalte opp bevisstheten. Dissosiasjon som fenomen kan graderes langs et kontinuum fra dagdrøm (normalt) til vedvarende oppsplitting av personens opplevelse av bevissthet, identitet og hukommelse. Dissosiasjon leder til at den fysiske smerteterskelen høynes, og man blir psykisk nummen. Hvis barn under cirka syv år utsettes for dramatiske hendelser der de ikke oppnår beskyttelse, som de ikke kan rømme fra eller ta opp kampen mot, så vil de gjerne dissosiere. Hvis man som barn hyppig dissosierte (for eksempel vokst opp med vold og overgrep), vil man senere lett dissosiere selv ved mindre trusler. – Eksternalisering: i urimelig grad å legge ansvaret for handlinger og påvirkningskraft på forhold utenfor en selv. Slik forsøker personen å frita seg selv for forventninger, ansvar og skyld. – Hjelpavvisende klaging (hypokondri): klager eller fremmer gjentatte krav om hjelp som maskerer skjult fiendtlighet eller bebreidelser rettet mot andre. Dette kommer gjerne til uttrykk ved konsekvent avvisning av forslag, råd eller hjelp som andre tilbyr. Klagene eller kravene kan omfatte somatiske eller psykiske symptomer eller livsproblemer. – Idealisering: tillegger andre overdrevent positive egenskaper, en form for sort-hvitttenkning. – Omgjørelse («undoing»): snakke eller oppføre seg på måter som opphever (nuller ut) eller symbolsk retter på uakseptable følelser, tanker eller handlinger, for eksempel fortsette som om ingenting har skjedd. – Omnipotens: føler eller handler som om man har spesielle evner eller ferdigheter og er suveren sammenlignet med andre. – Passiv aggresjon: en indirekte og lite selvsikker måte å uttrykke aggressivitet mot andre på. Bak en tilsynelatende føyelig fasade skjules motstand, bitterhet eller fiendtlighet. Dette kommer ofte som en reaksjon på krav til personen om selvstendighet i handling og ytelse eller ved mangel på dekning av avhengighetsbehov. – Projisering: tilskriver feilaktig andre sine egne uakseptable følelser, impulser eller tanker. Projisering handler i bunn og grunn om plassering av skyld, frykt og fiendtlighet på andre. Projisering ligger ofte til grunn for fysisk og verbal utagering hos ungdom og voksne (Blos, 1979).
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 39
2019-05-16 12:35:26
40 selvinnsikt og profesjonalitet
–
– –
–
Projektiv identifikasjon: tillegger andre sine egne negative, uakseptable følelser, impulser og tanker. I motsetning til ved projeksjon vil personen ikke fullstendig fraskrive seg det som er projisert ved projektiv identifikasjon, fordi vedkommende er seg bevisst sine egne følelser, affekter eller impulser, men feilaktig oppfatter dem som rettferdige og rimelige reaksjoner på andres atferd. Ofte får vedkommende de andre til å føle det som feilaktig er blitt tillagt dem. Schizoid/autistisk fantasi: overdreven mengde av dagdrømmeri som en erstatning for menneskelige relasjoner, mer effektiv handling eller problemløsing. Splitting: skiller motsatte følelsestilstander fra hverandre. Dermed får man ikke integrert positive og negative egenskaper ved seg selv eller andre til en helhet. Personen makter ikke å oppleve motstridende følelser parallelt (emosjoner av motsatt valens). Oppfatninger av en selv og andre veksler mellom ytterligheter (poler), for eksempel bare god eller bare ond, bare mektig eller bare svak. Splitting skal ikke bare defineres som å beskrive personer som «helgode» eller «helonde», men også beskrivelser av andre med ekstreme kvaliteter, slik som «den mest briljante», «den helt fantastisk beste», «en vandrende katastrofe», «talentløs» osv., kan også være uttrykksformer for splitting (Veen og Arntz, 2000). Utagering: impulser omsettes direkte i handling uten at personen kjenner på følelsene/ affektene som ligger til grunn. Med andre ord gir man etter for impulser for å unngå spenninger knyttet til utsettelse/bearbeidelse. Utagering kan være verbal eller fysisk.
■ Informasjonsboks 2.1 viser de umodne forsvarsmekanismene i avgrenset form. Noen tar til orde for at det finnes rundt 50 ulike forsvarsmekanismer (Cramer, 1991; Laughlin, 1979), for eksempel selvhemming, pseudoaltruisme og som-om-klamrende atferd (Bond mfl., 1983). Informasjonsboks 2.2 Breznits’ (1983) syv nivå av benektelse – Benektelse av personlig relevans når personer ikke vil vedstå seg at vansker handler om deres fungering, for eksempel en voldelig far som ikke tenker at det preger familien. – Benektelse av viktighet når personen ikke innser at det må handles raskt, for eksempel når en ubetalt regning på småbeløp blir til en inkassosak. – Benektelse av sårbarhet og ansvar når personen ikke innser risiko eller at han eller hun selv må ta grep. Hvis et alkoholmisbruk har ført til vansker på jobben, så fokuserer personen mer på urimelige krav og svak ledelse som årsaker til de jobbrelaterte vanskene. – Benektelse av følelser/affekter, for eksempel når personen benekter følelser som han eller hun har, og sier at han eller hun ikke er spent eller nervøs før han eller hun skal til undersøkelse av symptomer som kan være tegn på alvorlig sykdom. – Benektelse av relevansen av følelser når en person forklarer årsakene til dem, slik som å fortelle at han/hun ikke er stresset når vedkommende skal inn til sjefen og få en tilrettevisning, men fortelle at stresset utelukkende skyldes andre, trivielle forhold.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 40
2019-05-16 12:35:26
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 41 –
–
Benektelse av truende informasjon når en person ikke vil ta inn over seg situasjonen, for eksempel når det går ut informasjon om massiv nedbemanning fra arbeidsgiver og vedkommende selv er blant de mest utsatte, men der vedkommende forteller at han eller hun tar situasjonen med knusende ro fordi det ikke er noen risiko for at dette vil ramme ham eller henne selv. Benektelse av informasjon, for eksempel lederen som hevder at uroen i personalgruppen handler om et par misfornøyde ansatte som lager støy når store deler av personalgruppen uttrykker krass og omfattende misnøye mot lederen.
■ Informasjonsboks 2.2 viser hvordan benektelse kan vises i mange former, i likhet med øvrige forsvarsmekanismer, slik at rådgiver/terapeut skal lytte oppmerksomt til det som sies.
Natten hadde fortonet seg som et mareritt i våken tilstand for Charlotte. Hun hadde hatt en opprivende krangel med den 15-årige datteren, Veronica, siste kveld. Det startet med at Charlotte var sterkt bekymret for Veronicas nye kjæreste, som mor visste både var med på utagerende fester, ikke hadde fullført videregående skole eller fått seg jobb, så han var nå en såkalt naver. Verken mor eller datter greide å besinne seg i den konfronterende samtalen. Det ene ordet tok det andre, de hylte og skrek mot hverandre i stedet for å snakke sammen, og det endte med håndgemeng på morgenkvisten. Begge ble sterkt satt ut av hendelsen. Charlotte sendte ukritisk SMS-er og la ut bruddstykker fra hendelsen på Facebook, hvor hun ba andre mødre om råd, men ønsket sterke bekreftelser. Veronica benyttet Messenger og Jodel i forsøk på å skaffe seg forbundsfeller. Charlotte hadde «døgnet» og var utslitt og fortsatt oppbrakt. Hun ringte sekunder etter åpningstid til psykisk helsevern, hun verken husket å presentere seg eller fortelle i fattet form hva hun hadde behov for. Hun ble satt over til Veronicas terapeut og fikk bare sagt at hun måtte ha time umiddelbart, før gråten tok overhånd og kvelte ordene før de ble sagt. Terapeuten sa at dagen var overbooket, men at hun hadde tid fra morgenen neste dag. For Charlotte føltes dette som avvisning og at de aldri ville gi henne time. Hun fikk en sterk opplevelse av å ha liten verdi og at andre ikke orket å engasjere seg i hennes smerte. Opplevelsen av å være overlatt til seg selv med alt strev ble overveldende. Hun takket imidlertid ja til timen hos terapeuten, selv om hun var overbevist om at det ikke ville hjelpe særlig når det var så lenge til, for hver time føltes nå som en uendelighet. Dagen derpå hadde terapeuten kommet tidlig på jobb for å forberede seg til samtalen med Charlotte. Ingen Charlotte var å se på venterommet, ikke noen beskjed via e-post eller SMS om at hun var forsinket eller hadde avbestilt timen. Ikke besvarte hun terapeutens oppringing eller kontaktforsøk via SMS eller e-post. Redselen hos terapeuten steg. Da Charlotte omsider ringte tilbake og med undrende stemme lurte på hva som sto på, gikk terapeutens angst over til bråsinne, så hun var krass i tonen og klandrende. Charlotte kunne bare fortelle at hun hadde snakket ut med både Veronica og venner i løpet av dagen i forveien, og mente at det hadde ført til at mor og datter ikke bare var blitt enige, men gode venner og så lyst på framtiden. Charlotte mente at terapeuten måtte forstå når hun
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 41
2019-05-16 12:35:26
42 selvinnsikt og profesjonalitet
ikke dukket opp til avtale, så hadde alt ordnet seg. Charlotte så ikke behov for samtale for å forebygge at slike episoder igjen skulle oppstå, for nå var alt bra. Charlotte ble provosert over terapeutens hentydninger om at vansker igjen ville oppstå. Historien om Charlotte og Veronica kan forstås i lys av primærprosessfungering. Noen karakteristika ved primærprosess er kursivert i teksten. Begge tåler dårlig stress, men de lever sine liv og i relasjoner som bidrar til høy turbulens. Ved stress skapes lett et indre kaos i dem, det blir vanskelig å tenke klart og fornuftig, og det handles gjerne på impuls. I pressede situasjoner benekter Charlotte alvorlighetsgrader, hun unndrar seg ansvar for å ordne opp ved å eksternalisere, hun utagerer verbalt og innimellom fysisk, hun påkaller bistand fra andre på måter som preges av hjelpeavvisende klaging, hun baserer seg på tankelesing, og hun veksler mellom selvdevaluering og omnipotente (storslåtte) forestillinger om seg selv. Når Charlotte er selvdevaluerende, antar det ofte form av å hate seg selv. Hun føler seg rett og slett ikke verd respektfull behandling. Tidsoppfatningen er svak i primærprosessfungering, og Charlotte (så vel som Veronica) har da et sterkt behov for umiddelbar behovsdekning. Charlotte kan framstå som fornuftig og med gode resonnementer (sekundærprosess) når livet fortoner seg trygt og rolig, men primærprosessfungering blir tydelig ved stress. Veronica veksler ved høy grad av stress mellom en tomhetsfølelse og sterkt, ubearbeidet sinne og ram bitterhet. Det er i slike følelsestilstander hun utfører alvorlig selvskading.
Sekundærprosess Alle er utstyrt med primærprosess, men sekundærprosess må stimuleres og utvikles i samspill med andre mennesker som har utviklet sekundærprosess. Denne utviklingen strekker seg over år, og avrundes ikke før i tidlig voksen alder. Det er sterke likhetstrekk mellom sekundærprosess og mentalisering (jf. kapittel 12). Den bevisste tanken er dominerende i sekundærprosessen, med sin rasjonalitet, realitetsforankring og logikk. Med sekundærprosessen etableres tidsdimensjonen, altså en utvikling fra en sterk her-og-nå-orientering over til en forståelse av hva framtid og fortid er. Dermed kan behovstilfredsstillelse utsettes fordi framtid er en begripelig dimensjon. Man kan sørge for å holde ut ved å ty til trøstefantasier, stagge utlevelse av følelser ved å bruke logikken, den indre dialogen (selvverbalisering) osv. Sekundærprosessen forutsetter en viss kognitiv modenhet. Allerede i 18- til 24-månedersalderen refererer barn til fortid. Barns evne til å tenke i framtid synes å ha sin spede begynnelse et sted mellom tre- og femårsalderen. Treåringer kan benytte tidsangivelser som «i dag» og «i morgen», men barn må gjerne være nærmere fem eller seks år før disse tidstermene brukes forholdsvis riktig. Det er først fra syvårsalderen av at barn tenkes å ha en god tidsoppfatning (Atance og Jackson, 2009; Droit-Volet, 2013).
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 42
2019-05-16 12:35:26
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 43
Sekundærprosess innebærer at logikk benyttes framfor assosiasjon og fantasi. Saklighet, nøkternhet, det veloverveide og det analytiske preger sekundærprosessen. På folkemunne omtales fireårsalderen som «hvorfor»-alderen, fordi den preges av en voldsom spørrelyst om hvorvidt det ene og det andre er på ordentlig eller ikke, er lovlig, er gjennomførbart osv. Barnet erstatter fra nå av magisk tenkning (primærprosess) med logikk, det vil forsøke å forstå årsakskjeder, de systematiserer og grupperer informasjon og sjekker ut med realitetene. Her påbegynnes sekundærprosess.
Modne forsvarsmekanismer Sekundærprosess er et særdeles viktig steg i utviklingen av selvregulering.5 Sekundærprosess gjør personer mer fleksible, hensiktsmessige, forutsigbare og modne enn når de er preget av primærprosess. Det er lett å forstå ut fra bruken av modne (sekundære) forsvarsmekanismer som er knyttet til sekundærprosess (informasjonsboks 2.3). Informasjonsboks 2.3 Modne/sekundære forsvarsmekanismer – (Affekt)isolering: man skiller ideene fra de følelsene som opprinnelig var forbundet med dem, slik at personen mister kontakten med de følelsene som er knyttet til en bestemt idé, men er oppmerksom på de kognitive aspektene. – Altruisme (nestekjærlighet): bidrar til å dekke andres behov. I motsetning til den selvoppofrelsen som kjennetegner reaksjonsdannelse, får personen tilfredsstillelse enten indirekte (ved å få god samvittighet) eller via andres positive reaksjoner (motta takk, ros osv.). – Antesipering: følelsesmessig forberedelse på å møte framtidige ubehagelige og stressende hendelser ved å framkalle følelser på forhånd / foregripe konsekvensene av mulige framtidige hendelser, og tenke over ulike strategier for håndtering. – Forskyvning: forskyver en følelse for eller reaksjon på en person til en mindre truende annen, for eksempel at frustrasjon over en kollega på jobb ender med at man tar det ut på ektefellen i stedet for på kollegaen. – Fortrengning: skyver forstyrrende ønsker, tanker eller opplevelser bort fra bevisstheten. Den følelsesmessige komponenten kan være bevisst, men atskilt fra de tilhørende ideene. Dette er den modne varianten av den primitive forsvarsmekanismen benektelse. – Forventning: å oppleve følelsesmessige reaksjoner forut for eller vurdere konsekvensene av mulige framtidige hendelser. Dette omfatter både positive og negative hendelser. – Humor: å se det komiske i situasjoner der man kan le befriende og innta et skråblikk. I dette inngår ikke humor hvor man ler av andre, lytehumor eller forsøk på å dumme ut andre osv.
5 Å styre seg selv, for eksempel atferdsregulering, følelsesregulering, oppmerksomhetsregulering.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 43
2019-05-16 12:35:26
44 selvinnsikt og profesjonalitet
–
– – –
–
–
–
– –
Kompensering: svakheter eller vansker personen har, håndteres ved at vedkommende utvikler andre sider ved seg selv som kompenserer for vansken. Kompensering indikerer at personen ikke ser på seg selv som omnipotent (allmektig, altså den primitive forsvarsmekanismen, som blir et umodent og narsissistisk preget selvbilde). Intellektualisering: overdreven bruk av abstrakt tenkning eller generaliseringer i et forsøk på å kontrollere eller redusere ubehagelige følelser. Rasjonalisering: skjuler de egentlige motivene for sine egne tanker, handlinger eller følelser, eller utvikler beroligende eller selvrettferdige forklaringer som er uriktige. Reaksjonsdannelse: erstatter sine egne uakseptable tanker og følelser med atferd, tanker eller følelser som er stikk motsatte; samtidig blir de opprinnelige tankene og følelsene fortrengt. Selvhevdelse: å gi direkte uttrykk for sine følelser og tanker på måter som ikke er tvangspreget eller manipulerende. Sunn selvhevdelse er uttrykk for et positivt selvbilde og god selvaksept. Selvobservasjon: reflekterer over sine egne tanker, følelser, atferd og motiver for så å reagere på en hensiktsmessig måte. Selvobservasjon er nær knyttet til selvinnsikt, altså interessen for og ferdigheter til å iaktta seg selv. Sublimering: Freud tenkte seg to «motorer» i mennesket; aggresjonen og seksualdriften (sistnevnte handler ikke bare om seksuell aktivitet, men kreativitet, lekenhet osv.). Disse to kreftene må omgjøres, for eksempel via kanalisering av potensielt uheldige (maladaptive) følelser eller impulser til sosialt akseptabel atferd. Da transformeres aggresjonsenergien inn i fysisk aktivitet og sport, seksualdriften til å ta utdanning og lignende. Tilknytning: vender seg til andre for å få hjelp eller støtte uten at andre gjøres ansvarlige for problemene. Undertrykkelse: unngår å tenke på ubehagelige, forstyrrende problemer, ønsker, følelser og opplevelser, eller ikke gi etter for innskytelser og impulser som man helst ikke bør handle på.
■ Informasjonsboks 2.3 viser 16 av forsvarsmekanismene knyttet til sekundærprosess. Disse modne mestringsstrategiene leder til at personer blir sosialt velfungerende, tilpasser seg godt til situasjoner, og har god selvinnsikt.
Kontrollert bruk av primærprosess Mens sekundærprosess er planmessig og målrettet, heller primærprosess mot spontanitet/impulsivitet. Primærprosess forsvinner ikke når sekundærprosess utvikles. Ut fra framstillingene av primær- og sekundærprosess så langt kan man få et inntrykk av at primærprosesser hos voksne kun er et umodenhetstegn. Det er både rett og galt. I primærprosess ligger mye av voksnes lekenhet, humor, kreativitet osv.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 44
2019-05-16 12:35:26
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 45
Kreativitet handler om å fri seg fra konvensjoner og det vedtatte, det forutsigbare og kjedelige, og tenke helt annerledes. Humor handler om å gi seg hen og forholde seg til det som bygger på skråblikk, overraskelser, logiske brister osv. Opplevelse av musikk, abstrakte motiver i malerier, kunstinstallasjoner, prosa, lyrikk, teaterstykker osv. handler om å fortolke og gi seg hen til symbolikk mer enn til rasjonalitet. Ut fra dette vil voksne som i liten grad eller ikke i det hele tatt lar primærprosess slippe til, virke stive, overkontrollerte, tørre, fantasiløse, tvangspregede, gammelkloke, snusfornuftige osv. Stikkordet er med andre ord kontroll, at voksne personer velger å benytte primærprosess for slike formål. Om en voksen person ikke kontrollerer bruken av primærprosess, vil vedkommende virke uforutsigbar, sterkt omskiftelig og kraftig umoden. Når og i hvor stort omfang en person bruker de ulike forsvarsmekanismene, regnes som klare indikasjoner på hvor psykisk og sosialt velfungerende de er. Primærprosess krever mindre psykisk energi enn sekundærprosess. Psykisk energi er det man tappes for ved stress, påkjenninger, kriser og ved bruk av rusmidler og er framtredende ved demens. Jo svakere utviklet sekundærprosessene er, desto lettere vil personer falle tilbake til primærprosess. Voksne blir da dårligere til å vurdere realiteter, mer umodne i meninger og uttalelser, bruk av mestringsstrategier osv. Det er et sunnhetstegn når psykisk sunne voksne har en sterkt utviklet sekundærprosess slik at de kan tynes mye før de blir primærprosessfungerende. Blir mennesker presset over tid, har for lite søvn eller er stresset, vil de fleste merke at de tenderer mot å bli mer primærprosessfungerende.
Modenhet styrer bruk av forsvarsmekanismer Forsvarsmekanismene fordrer ulike krav til kognitiv kapasitet, og bruken av dem kan derfor delvis knyttes til ulike utviklingsperioder (Safyer og Hauser, 1995). Sekundærprosess forutsetter evne til å tenke abstrakt, såkalte høyere kognitive funksjoner. Mens benektelse er vanlig i tidlig barndom, minker bruken av denne forsvarsmekanismen med alderen. Projisering er vanlig i slutten av barneskolealder og tidlig ungdomsalder. Identifisering benyttes hyppig i barneskolealder og i midten av tenårsalderen (Cramer, 1991). Intellektualisering og (affekt)isolering er vanlig i tenårsalderen (Mahl, 1969). Forskyvning opptrer gjerne fra midtre del av barneskolealder og ut ungdomsalder. Reaksjonsdannelse er vanlig i barneskolealder, men også i form av asketisk livsstil og selvfornektelse hos ungdommer. Omgjørelse er vanlig fra slutten av barnehagealder og minker fra slutten av tenårsalder av (Cramer, 1991).
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 45
2019-05-16 12:35:26
46 selvinnsikt og profesjonalitet
Hvor hensiktsmessig bruken av forsvarsmekanismer er, avhenger dermed av alder, kontekst, og om det er overdreven bruk av dem (Freud, 1965; 1966). Reversering innebærer å benytte lite hensiktsmessige forsvarsmekanismer selv om de var nyttige tidlig i livet, slik at man i liten grad tilpasser fungering ut fra nå-situasjonen. Benyttes forsvarsmekanismer etter det som er aldersadekvat, øker sannsynligheten for at personer har psykiske lidelser (Freud, 1965). Informasjonsboks 2.4 Rangering av forsvarsmekanismer knyttet til god psykisk helse Forsvarsmekanismer som er knyttet til god psykisk helse og sosial fungering: – altruisme (nestekjærlighet, altså godhet for det godes skyld og ikke ut fra ens egen gevinst) – forventning (å planlegge framtiden) – hjertelig humor (å ha et skråblikk på seg selv / andre, se det tragikomiske osv.) – selvhevdelse (å by på det man har av kvaliteter, å verne om sine egne rettigheter og ivareta sine egne behov og følge sine interesser) – selvobservasjon (å se seg selv med andres øyne) – sublimering (å være produktiv og i det ordinære samfunnsliv ved å ta utdannelse, komme seg i arbeid, ha samfunnsengasjement, utvikle sine talenter og følge sine interesser, påta seg verv, frivillig innsats osv.) – undertrykkelse (utsette behovstilfredsstillelse) Referanser: Freud (1966); Perry og Kardos (1995); Plutchik (1995); Safyer og Hauser (1995); Vaillant (1997). ■ Informasjonsboks 2.4 viser de syv modne forsvarsmekanismene som regnes som gode indikasjoner på god psykisk helse og sosial fungering, fordi personen blir forutsigbar, balansert og selvregulert med god selvinnsikt.
Selvinnsiktens kår ved primær- og sekundærprosess Primærprosess leder til det som kalles billedfordreining, altså oppfatninger (bildet) personen har av seg selv og andre, og dermed en fordreining av hva en selv og andre er, gjør, sier, mener osv. I slike tilfeller vil det som personer gjengir av hendelser og samtaler, framstilles på måter som de andre som deltok, ikke helt kjenner igjen. Umodne forsvarsmekanismer preges av uklare grenser mellom hva som er fantasi versus virkelighet, motiver fordreies, andres atferd og utsagn misforstås lett, og det rotes i rekkefølgen på hendelser, og dermed gjøres det feilslutninger om årsak– virkning-forhold.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 46
2019-05-16 12:35:26
pleie og forsvar av selvbilde og selvaksept preger selvinnsikten 47
Informasjonsboks 2.5 Billedfordreiende forsvarsmekanismer De sterkest billedfordreiende forsvarsmekanismene: – benektelse (er en mer umoden forsvarsmekanisme enn fortrengning) – andre-og-selv-devaluering (gir en trygghetsfølelse ved at man styrker seg selv ved å gjøre andre små, eller forsmår seg selv ofte i håp om å motta medynk) – idealisering (er umodent, mens å ha forbilder/idealer er modent. Idealisering innebærer en nesegrus beundring hvor man ikke kan romme at den andre også har svakheter) – omnipotens (storhetsforestillinger om seg selv / allmektighetsfølelse, som innebærer en devaluering av andre; man blir allmektig og stor ved at andre gjøres svake og små) – projisering (tillegge andre uriktige motiver, egenskaper, atferd osv.) – splitting (mennesker og hendelser blir enten helgode eller helt onde, og nyanser og sjatteringer utelates) Referanser: Freud (1966); Perry og Kardos (1995); Plutchik (1995); Safyer og Hauser (1995); Vaillant (1997). ■ Informasjonsboks 2.5 er en oversikt over de forsvarsmekanismene som i sterkest grad forringer selvinnsikten fordi de bidrar til forvrengende fortolkninger av en selv, andre og situasjoner, altså hvordan bildet (les: oppfatningen) av en selv og andre blir.
I forskning avdekkes det at psykisk og sosialt velfungerende mennesker (sekundærprosessfungerende) har bedre selvinnsikt enn personer med psykiske og sosiale vansker (Human og Biesanz, 2011). Til tross for at selvinnsikt forutsetter sekundærprosessfungering, er det noen forsvarsmekanismer som regnes til sekundærprosess, som tydelig forringer selvinnsikten. Det omfatter omfattende bruk av: fortrengning, rasjonalisering, reaksjonsdannelse, men også (affekt)isolering, forskyvning og intellektualisering.
Sosial attribusjon Som terapeut har jeg hatt stor nytte av å forstå mennesker og situasjoner ut fra attribusjonsmønstre, blant annet fordi dette er nær knyttet til selvinnsikt. Attribusjon handler om fortolkning av hendelser, altså en årsaksforklaring. Sosial attribusjon betegner dermed hvordan man forstår seg selv, andre mennesker og samspill. Personer attribuerer mest når det foreligger nye situasjoner, eller når utfallet ikke rimer med forventninger eller erfaringer. Når personer har dannet seg en forståelse av sammenhenger (attribusjoner), benyttes disse helt til man opplever at fortolkningen ikke stemmer, og at de derfor må justeres eller byttes ut til fordel for en mer hensiktsmessig/egnet forståelse. Det er stor variasjon mellom mennesker i hvor mye refleksjon og selvinnsikt som ligger til grunn for de attribusjonene de foretar.
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 47
2019-05-16 12:35:26
48 selvinnsikt og profesjonalitet
Personers attribusjonsmønstre er delvis individuelle og delvis kollektive. Sistnevnte innebærer at man overtar etablerte forståelser i samfunnet som en del av sosialiseringsprosessen (Bornstein mfl., 2012; Lansford og Bornstein, 2011). Man påvirkes dermed av venner, idrettstrenere, lærere, religion, idretts- og musikkidoler osv. Foreldre påvirker tydelig sine barns attribusjonsmønstre, men barn kopierer ikke blindt alle foreldrenes attribusjoner (Choe mfl., 2013; Gibb mfl., 2004). Attribusjonsmønstre preges av personers psykiske fungering og står i et gjensidig påvirkningsforhold til selvinnsikten. Det er avdekket at visse attribusjonsmønstre er karakteristisk for enkelte psykiske lidelser, med eksempler vist i informasjonsboks 2.6. Informasjonsboks 2.6 Typiske tankemønstre for personer med atferdsvansker og angstlidelser Personer med høy skår på aggressivitet, antisosialitet eller atferdsvansker tenderer mot (Ekornås mfl., 2011; Gagnon og Rochat, 2017; Lin mfl., 2016; Litvak mfl., 2010; Schultz mfl., 2010): – å se seg selv som mindre aggressive enn det andre vurderer dem til å være – i høy grad benytte seg av eksternalisering ved konflikter, dvs. legger i urimelig grad skyld/ansvaret på forhold utenfor seg selv – låser seg lett i én strategi for å løse interpersonlige konflikter framfor å tenke fleksibelt og benytte et variert repertoar for å løse dem – å ha urealistiske vurderinger av hva som blir konsekvensene av ulike handlinger – både på kort og lang sikt – å ha et hatefullt forhold til omverdenen, og framstår derfor som mistenksom og anser det som riktig å utnytte andre (logikken synes å være: «om ikke jeg utnytter deg, utnytter du meg!») – å fortolke andres handlinger ensidig som uttrykk for redsel eller sinne, gjenkjenner i liten grad andre følelser – å verdsette dominans og kontroll over gruppetilhørighet. De kommer derfor lett på kant med det sosiale fellesskapet fordi de heller «ruler» enn innordner seg – at nokså nøytrale hendelser blir tillagt å være motivert av negative intensjoner hos andre, som leder til at de føler seg truet og krenket der de mer objektivt sett ikke er det – å tiltro seg å være mer sosialt likt og populær enn de er, og til å ha flere venner enn det som stemmer når man undersøker nærmere – å tro at aggressivitet gir positivt omdømme
_SELVINNSIKT OG PROFESJONALITET.indb 48
2019-05-16 12:35:26
Selvinnsikt er en forutsetning for å kunne gjenkjenne og forstå hvordan egne tanker, følelser og handlinger henger sammen. Dette danner grunnlaget for vår evne til å regulere egne følelser, håndtere stress, kontrollere impulser og holde ut i møte med utfordringer. Videre er selvinnsikt også avgjørende for vår relasjonelle kompetanse i form av hvordan dette påvirker vår kapasitet til å utøve bevisst kommunikasjon, være aktivt lyttende og gi presise tilbakemeldinger, samhandle og samarbeide, motstå sosialt press, forholde oss konstruktivt til konfl ikter og søke hjelp og hjelpe andre når det er nødvendig. Denne boken presenterer teori, forskning og praksis knyttet til fenomenet selvinnsikt i ulike profesjonelle kontekster. Forfatternes mål er å belyse dette sammensatte og mangefasetterte begrepet gjennom kritisk drøfting av den betydningen selvinnsikt har for hvordan vi mestrer, lærer og utvikler oss, både personlig og relasjonelt. Må lgruppen for boken er bachelor- og masterstudenter i spesialpedagogikk og rådgivningspedagogikk, i veiledningsutdanninger, lærerutdanning, sosialt arbeid, barnevern, sykepleie, vernepleie og psykologi. Boken passer også for praktiserende rå dgivere i offentlige etater, skoleverket og spesialpedagogiske fagteam, lærere i grunnskolen og videregå ende skole, karriererå dgivere, barnevern og psykisk helsevern.
ISBN 978-82-450-2519-4
,!7II2E5-acfbje!