Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger (9788245033663) by Fagbokforlaget

Anne Tove Fennefoss | Kirsten Elisabeth Jansen

Praksisfortellingene som presenteres i denne boken, er hentet fra det myldrende livet blant de yngste barna i barnehagen. I dette frodige, livlige fellesskapet finnes utallige fortellinger som belyser faglige og spennende temaer. Vi analyserer fortellingene for å få frem kunnskap, og utfordrer etablerte forestillinger som knyttes til lek og kultur, hverdagsrutiner, samspill og læring, didaktikk, samt medvirkning og demokrati. Praksisfortellingene er dokumentasjon, og disse tolkes gjennom en analytisk struktur. Med denne boken ønsker vi å bidra til økt kunnskap om det småbarnspedagogiske feltet og til innsikt i de yngste barnas evne til aktiv deltakelse og medvirkning i egne og andres liv.

Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger

Anne Tove Fennefoss og Kirsten E. Jansen har begge undervist i pedagogikk ved Universitetet i Agder i mange år. De har deltatt i forskningsprosjekter om barns medvirkning og de yngste barna i barnehagen. Begge har skrevet flere bøker som brukes i barnehagelærerutdanning.

,!7II2E5-addggd!

2. utgave

ISBN 978-82-450-3366-3

Anne Tove Fennefoss Kirsten Elisabeth Jansen

Småbarns pedagogikk og praksis fortellinger Analyse og tolkning av praksisfortellinger

utgave

Anne Tove Fennefoss Kirsten Elisabeth Jansen

SmĂĽbarns pedagogikk og praksis fortellinger Analyse og tolkning av praksisfortellinger

utgave

Copyright © 2020 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 2. utgave / 1. opplag 2020 ISBN: 978-82-450-3366-3 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: Klausine Røtnes Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Innhold Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Praksisfortelling: I fotballens verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Praksisfortelling: Neglelakken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 8 9

Kapittel 1 Praksisfortelling og analyse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Praksisfortelling – hva kan det være? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En analytisk struktur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 13 16 19

Kapittel 2 Teoretisk fundament . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnet som subjekt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnet som kropp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Læring og fellesskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21 21 24 26 27

Kapittel 3 Kunnskapsutvikling gjennom praksisfortellinger . . . . . . . . . . . . . 29 De yngste barnas kultur og stil i rammen av det fysiske miljøet . . . 29

■5

SMÅBARNSPEDAGOGIKK OG PRAKSISFORTELLINGER

Praksisfortelling: Å leke er gøy! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Måltidet – en arena for fellesskap og læring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Praksisfortelling: Måltidet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Relasjonen mellom barn og voksne i et anerkjennelsesperspektiv . Praksisfortelling: Kari og hunden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etisk oppdragelse – i lys av omsorg og konflikter . . . . . . . . . . . . . . . . . Praksisfortelling: «Stakkars deg!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Praksisfortelling: Den blå spaden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barns medvirkning i planlagte læringsaktiviteter . . . . . . . . . . . . . . . . Praksisfortelling: Løva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Praksisfortelling: Vannballongene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Praksisfortelling: Kaste ball i hekken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnehagen som en demokratisk arena . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Praksisfortelling: Rosinleken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

68 73 75 82 89 96 98 103

Kapittel 4 Å skape og tolke fortellinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Videoobservasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å tolke tekster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avslutningskommentar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

105 105 107 109 110

30 42 43 51 52 60 61

Referanseliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117

■

Innledning Andelen barn under tre år har økt sterkt i barnehagene i Norge. Mange fagfolk poengterer at dette er en gruppe barn som lever og uttrykker seg på en annen og mer kroppslig måte enn større barn. Derfor er det en utfordring for personalet å utvikle barnehagens pedagogiske innhold slik at det møter de yngste barnas behov og særegne væremåte. Hva vi tror de yngste barna kan mestre, lever som forestillinger og påvirker måten vi møter barn på. «En utfordring», sier Sandvik (2006:10), er «å se med det gode blikk», et blikk som forsøker å forstå barnets handlinger i beste mening, og som tar for gitt at barn handler med hensikt og vilje. Vi kan fastslå at de yngste barna har en iboende vilje, mot, lyst og kraft til å forstå, forholde seg til og forhandle med det livet og den verden de er en del av. Praksisfortellinger og småbarnspedagogikk, som denne boken handler om, fokuserer på livet og arbeidet blant de aller yngste barna i barnehagen. Vi presenterer praksisfortellinger fra barnehagens hverdag, og tolker dem med utgangspunkt i temaer fra det småbarnspedagogiske fagfeltet. Innenfor hvert tema presenterer vi noen fagbegreper som ikke utgjør hele teorier, men som kan inspirere leseren til å oppsøke kildene på egen hånd.

■7

SMÅBARNSPEDAGOGIKK OG PRAKSISFORTELLINGER

Praksisfortellingene her i boken tegner bilder av barns lek og aktiviteter, men det er ikke sannheten om barna vi presenterer. Fortellingene er våre konstruksjoner, som tar utgangspunkt i videomateriale fra småbarnsavdelinger, sett gjennom våre øyne og med vår kunnskap, og skriftliggjort i vårt språk. De er hentet i barnehagens fagfelt, og presenterer dermed kunnskap om et yrkesfelt. Vi gleder oss over det vi ser barn kan mestre, det de skaper, og fokuserer ikke på den kompetansen som barna mangler. Det er det mange andre som har gjort, og som dermed har bidratt til at pedagoger har betraktet og behandlet de yngste i barnehagen som passive mottakere av omsorg og stell. De yngste barna kan og vil, hvis vi slipper dem til. Som et bilde på dette optimistiske synet presenterer vi to praksisfortellinger som viser barns kunnskap, interesser, iver, fantasi og mye mer.

Praksisfortelling: I fotballens verden

Barna i småbarnsgruppen har i flere uker arbeidet med ball og ballek som tema. Under måltidet sitter Armand og Ludvig, som begge nærmer seg tre år, ved siden av hverandre. De er gode venner og titter blidt bort på hverandre mens de spiser yoghurt. Kari sitter rett overfor dem og spør: «Var dere på fotballarenaen i går og så på når fotball-laget trente?» Begge nikker ivrig, og Armand sier: «Vet du! De sa ikke hei eigang!» Han rynker pannen. «Men vi ropte heia doktor’n», sier Ludvig og ler. «Nehei», sier Armand. «Vi ropte heia Doffen!» De spiser videre i taushet. Så ser Armand bort på Ludvig og sier: «Kafor ei T-skjorte har du på i dag?» Ludvig ser nedover seg og sier med et litt selvfølgelig tonefall: «Det er jo Celtic!» Armand nikker, og de spiser videre.

■

INNLEDNING

Dette er en morsom liten fortelling fra barnas hverdag i barnehagen, som speiler hva de er opptatt av. Begge guttene liker fotball og har kunnskap om viktige effekter i fotballens verden. De kommenterer hverandres kunnskap og retter på hverandre – hva stemmer, og hva stemmer ikke. Fotballens kultur, verdier og kompetanser farger samtalen mellom dem og det de snakker om. De kan noe som de bringer med seg inn i barnehagehverdagen sin.

Praksisfortelling: Neglelakken

Anton er på utelekeplassen sammen med barnehagelæreren Mette. Han oppdager og studerer nøye neglelakken som ei lita jente har på tærne. Så peker han ned på sine egne sko og ser opp på Mette. «Skal vi se om du også har neglelakk på deg?» sier hun og ser lurt på Anton. Han nikker ivrig, og Mette løsner forsiktig på lissene. Hun tar av ham skoen mens hun kommenterer ivrig og begeistret det hun gjør. Anton følger intenst med. Han er både spent og lattermild. Andre barn kommer strømmende til. Sokken blir tatt av, alle tærne blir undersøkt, men ingen neglelakk! De småprater og ler mens Mette tar på ham sokken og skoen igjen. Lissene blir knyttet, og så er de ferdige. Anton ser på Mette, som smiler skøyeraktig til ham. Med glimt i øyet ser han på den andre foten, peker og sier til Mette med et lurt blikk: «Den også!» Og den samme prosessen gjentar seg, med lystig kommunikasjon og latter når de bare neglene kommer frem.

Fortellingen viser til en tilfeldig episode som barna oppfatter som spennende og morsom: «Har jeg neglelakk?» Dette må undersøkes med

■9

SMÅBARNSPEDAGOGIKK OG PRAKSISFORTELLINGER

en gang. Anton vet kanskje at han ikke har neglelakk på tærne, men situasjonen utvikler seg slik at han blir opptatt av det spennende i den. Barnehagelæreren går inn i dette med humor, ser glimtet i Antons øyne og lar seg ikke styre av fornuft, men av Antons innspill. Hun spiller med, og skaper spenning og stemning i barnefellesskapet. Begge disse fortellingene er hentet fra de mange små hverdagsepisodene i barnehagen. De er eksempler på en type fortellinger som vil bli belyst og tolket videre i boken. De viser barn under tre år som aktive, medskapende, undersøkende og kompetente. Barna er deltakere i et inkluderende fellesskap hvor de anerkjennes som aktører i egen hverdag. Fortellingene i boken må forstås som dokumentasjon av barnehagens innhold. De er grunnlag for refleksjon og kunnskapsutvikling. Vi betrakter praksisfortellinger og tolkninger som forandringsprosesser som kan gi ny kunnskap – ikke en endelig kunnskap, men en kunnskap som stadig er i utvikling. Dette er en forutsetning når vi tolker praksisfortellingene ut fra noen valgte teoretiske perspektiver. Hadde vi valgt andre perspektiver, ville tolkningen blitt annerledes og bidratt til en annen kunnskapsutvikling. Den akademiske læringstradisjonen forankres i teorier hvor kunnskapskonstruksjonen begynner i teori. Det har ført til en oppfatning av at teorier kan foreskrive handlinger i praksis. Eksempler fra praksis har dermed vært brukt for å underbygge teorien. I denne boken utvikler og konstruerer vi kunnskap som begynner i praksis. Dette er en omvendt vei til kunnskap. Kunnskapskonstruksjon tar utgangspunkt i en fortelling og utvikles videre ved å knytte til teori, men begynner ikke i teori. Samtidig er konstruksjonen avhengig av en stadig frem-og-tilbake-bevegelse mellom fortellingen og teorier. «Både teori og praksis blir slik mer forståelig», sa en student som deltok i en analyse. Innholdet i boken bygger på erfaringer fra flere utviklingsprosjekter med studenter i barnehagelærerutdanning og praksisbarnehager. Det

■

INNLEDNING

har bidratt til datamateriale som ble grunnlag for praksisfortellingene. Dessuten har deltakelse i et større nasjonalt forskningsprosjekt, støttet av Norges forskningsråd, om de yngste barnas medvirkning i et relasjonelt perspektiv, også gitt variert datamateriale. Med denne boken ønsker vi å bidra til kunnskap om de yngste barna i barnehagen, gjennom både praksisfortellinger fra barnehagens yrkesfelt og teoretiske perspektiver. I kapittel 1 introduseres og drøftes praksisfortelling som begrep. Vi redegjør for konfigurasjonen av praksisfortellingen og fortellingens verdi og mulighet. En analysestruktur presenteres også her. I kapittel 2 redegjør vi for det teoretiske fundamentet i boken: barnet som subjekt, barnet som kropp, og læring og fellesskap. Kapittel 3 er rettet mot kunnskapsutvikling og presenterer praksisfortellinger med etterfølgende analyse og tolkning innenfor disse områdene: de yngste barnas lek og kultur, samspill og læring, didaktikk, samt medvirkning og demokrati. Avslutningsvis, i kapittel 4, omtaler vi videoobservasjon og tolkning og analyse av tekster.

■ 11

Kapittel 1

Praksisfortelling og analyse I dette kapitlet vil vi utdype vår forståelse av og forankring av begrepet praksisfortelling. Praksisfortellinger er dokumentasjon fra barnehage feltet som vi belyser og drøfter med varierte teoretiske perspektiver. Vi vil presentere en analysestruktur, som kan være et redskap i tolknings og kunnskapsutvikling.

Praksisfortelling – hva kan det være?

Begrepet praksisfortelling signaliserer at det er fortellinger fra en praksis – i denne sammenhengen en barnehagepraksis. Det var Louise Birkeland som introduserte dette begrepet for barnehagefeltet. Hun så på praksisfortellingen som voksnes og barns personlige og selvlagede fortellinger om barnehagen (Birkeland, 1998; Ødegaard og Økland, 2015). En praksisfortelling, slik vi definerer den, har utgangspunkt i praksisfeltet og er en fortelling med begynnelse, midtdel og slutt. Den har et budskap, er åpen, detaljrik og beskrivende (Fennefoss og Jansen, 2004). Fortellingen har rot i det levde liv og er en måte å gjengi deler av dette livet på. Den bygger på observasjoner, opplevelser og erfaringer fra yrkesfeltet.

■ 13

SMÅBARNSPEDAGOGIKK OG PRAKSISFORTELLINGER

Det å fortelle om sider ved livet regnes som en genuint menneskelig måte å organisere erfaring på, og beskrives som et universelt menneskelig uttrykk (Bruner, 1987). Bae (2004) viser til Lars Løvlie, som argumenterer for hvordan eksempler og fortellinger kan ha «emosjonell ladning». Han hevder at eksemplet åpner for ny erfaring og kan ha en etisk funksjon fordi det stimulerer fantasien og tillater nye elementer. Når man bruker eksempler i formidlingen av kunnskapsstoff, sier Bae, krever ikke det noen teknisk forkunnskap, slik for eksempel formidling via statistikk gjør. Dermed blir innholdet tilgjengelig for flere. Bae peker også på at eksempler som fremstilles som en tekst og fortolkes, ikke blir idealer eller modeller, men kan forstås på ulike måter av andre – slik som praksisfortellinger. Hvordan omformes hendelser til fortelling? Fortellingen er ikke en sann eller objektiv fremstilling av virkeligheten (Fennefoss og Jansen, 2004). Det er ikke virkeligheten som gjengis, men slik fortelleren opplever virkeligheten og gjengir den. Den opprinnelige hendelsen blir filtrert gjennom mange ledd som bearbeider innholdet. Noe blir med videre i prosessen, mens noe annet blir utelatt. Hele tiden foregår det utvelgelse og strukturering av stoffet på bakgrunn av fortellerens kunnskaper, forståelse og verdier. Hva man legger vekt på å formidle, er også kontekst- og kulturavhengig. Fortellingen tar i høy grad tar farge av de ytre forholdene, ved å være bundet til blant annet tid, rom, samtalesituasjon, kultur, klasse og kjønn. Fortellingsmønsteret er helt grunnleggende i vår livserfaring, og er en struktur som de fleste av oss er kjent med fra barndommen av. Den ligger i oss som en melodi, med en forventning om høydepunkter og intensitet i hendelsene som beskrives. Filosofen Aristoteles (1961) var opptatt av fortellingens struktur. Han mente at den utgjør en helhet med begynnelse, midtdel og avslutning som holdes sammen av en rekke handlinger med ulike poeng. I innledningen presenteres ofte aktørene for leseren. Det gis en kort orientering om hvor hendelsen skjer, hvilke personer som er involvert, og hva de foretar seg. Men disse opplysningene kan

■

K APIT TEL 1

■

PRAKSISFORTELLING OG ANALySE

også plasseres fritt i fortellingens forløp. I den midterste delen beskrives det som skjer, selve handlingsforløpet og poenget i fortellingen. Her må det være en viss logisk rekkefølge, slik at hendelsesforløpet og meningen blir tydelig. Ofte avsluttes fortellingen med en utgang som markerer at fortellingen er ferdig (Fennefoss og Jansen, 2004). Fortellingen har et innhold som henvender seg til tankene og følelsene våre. Bruner (1987) hevder at en god fortelling og et godt formulert argument er av forskjellig karakter. Fortellinger har en likhet med livet, som formidler intensjoner og følelser. De har en sosial kontekst som er kjent for fortelleren og publikumet. Argumenter, derimot, er logiske, abstrakte og upersonlig fundert. Bruner mener at fortellingen er den eneste måten hvor det er mulig å beskrive det han kaller «levende tid». Levende tid kan uttrykke menneskelig erfaring, følelser og tanker. Det er ikke nok med tidsangivelser og nøkterne, generelle abstraksjoner. En utdypende og detaljrik praksisfortelling forutsetter at hendelsene beskrives og inkluderer opplevelser og følelser. Stemninger og følelser viser seg i stemmebruk, ansiktsuttrykk og kroppsspråk, altså i den muntlige formen. Det er ikke mulig å få en skriftlig tekst til å bli identisk med en muntlig fremførelse. Men man kan bestrebe seg på å tydeliggjøre kontekst, handlinger, mimikk, kroppsspråk, utsagn og dialoger i det skriftlige. Fortelleren kan i teksten gjengi tale direkte for å få frem personens stemme, og bruke tegnsetting aktivt. Her i boken har vi valgt vi en åpen og beskrivende form på praksisfortellingene. Det er allerede tolkning implisitt i fremstillingen av fortellingen. Men den utsettes ikke for ytterligere tolkning som inkluderer fortellerens egne vurderinger. Tilhørerne eller leserne skal ha mulighet til å lære, utvikle kunnskap og gjøre sin egen tolkning av fortellingen. Kvaliteten på praksisfortellingen har stor betydning og er en forutsetning for analyse, tolkning og kunnskapsetablering. En god praksisfortelling skal ha et budskap hvor det er tydelig hva forfatteren vil formidle,

■ 15

SMÅBARNSPEDAGOGIKK OG PRAKSISFORTELLINGER

og den skal inneholde ett eller flere poenger. Den skal gi informasjon om fortellingens kontekst, om tid, sted og personene som er involvert. Konteksten rammer inn og farger fortellingen. Den må derfor beskrives på en slik måte at budskapet blir understreket, og at tilhørerne skal kunne orientere seg i teksten og få et grunnlag for tolkning. For at leseren skal kunne danne seg indre bilder og forestillinger, må en god fortelling, som nevnt, være beskrivende og rik på detaljer. Det handler om å sette ord på det som skjer, bruke direkte tale og beskrive mimikk, toneleie og andre kroppslige uttrykk. Når man gjengir den verbale kommunikasjonen i direkte tale, får fortellingen liv. Derfor blir fortellinger gjerne skrevet i historisk presens. Med rike detaljer kan tolkningen bli bedre belyst og nyansert. For leseren er det enklere å følge tolkningen når fenomenene som tolkes, er tydelige i fortellingen. Med rike detaljer og en beskrivende form åpnes fortellingen og legger dermed et grunnlag for mange forestillinger og et mangfold av tolkninger. Gode fortellinger inneholder gjerne flere perspektiver og gir rom for økt innsikt og forståelse knyttet til kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Med flere personers perspektiver i fortellingen får deltakerne mulighet til å oppdage nyanser i en sak.

En analytisk struktur

I denne boken anvender vi en analysestruktur når vi tolker de ulike praksisfortellingene for å konstruere kunnskap. Strukturen er beskrevet i boken Praksisfortellinger – på vei til innsikt og forståelse (Fennefoss og Jansen, 2004). Vi vil i dette kapitlet redegjøre kort for strukturen. Praksisfortellinger finnes ikke som sannheter i barnehagens hverdagsliv, men skapes gjennom observasjoner av hendelser som konstrueres til fortellinger. Både observasjon og konstruksjon av fortellinger er

■

K APIT TEL 1

■

PRAKSISFORTELLING OG ANALySE

subjektive handlinger, fordi det er observatøren som observerer gjennom sitt eget blikk, og som skaper fortellingen. Både det å lage praksisfortellinger, analysere og tolke er krevende prosesser. Det krever kompetanse både for å kunne observere relevante faglige hendelser og for å utføre selve konfigurasjonsprosessen. Å analysere vil si å stille spørsmål til fortellingen om forestillinger, verdier og kunnskap som kan bidra til variert forståelse av den. Det er en prosess som utfordrer det grunnleggende tankegodset som etablerer de praktiske handlingene. Spørsmålene vil rette seg mot å identifisere hvilke forestillinger og tanker som kan ligge til grunn for handlinger i praksis, og som tilhører kulturen og den pedagogiske tradisjonen. Når man analyserer en praksisfortelling, er det en strategi for læring. Læringsprosessen utvikles målrettet gjennom form og systematikk, og inngår i en analytisk struktur. I analysen forsøker man å belyse og tolke teksten gjennom ulike perspektiver og forstå den på ulike måter. Det betyr at man deler opp teksten i ulike elementer og prøver å forstå hva teksten kan fortelle. Analysestrukturen er et hjelpemiddel for å komme inn i tolkningsprosessen, altså det å skape mening og kunnskap. Den er rettet mot å

■ ■ ■ ■

kartlegge fortellingens kontekst, involverte personer og temaer i fortellingen få frem ulike perspektiver i fortellingen, verdier og holdninger lokalisere faglige begreper, tilføre fagstoff og knytte begreper sammen få frem mulige handlingsalternativer og vurdere konsekvensen av dem

For å skape en sammenheng i prosessen har vi delt analysen inn i fem områder, hvor analysen utvikles gjennom varierte, åpne spørsmål. De fem områdene er kartleggingsspørsmål, verdispørsmål, kunnskapsspørsmål, handlingsspørsmål og overføringsspørsmål. Kartleggingsspørsmål

■ 17

SMÅBARNSPEDAGOGIKK OG PRAKSISFORTELLINGER

retter seg mot å klargjøre fortellingens rammer og kontekst, for eksempel ved å stille spørsmål om hvem som er involvert, hvilken kontekst det skjer i, hvilket materiell som er involvert, osv. Verdispørsmål handler for eksempel om å tydeliggjøre hva som kan kjennetegne relasjoner mellom partene, synet på barn, verdier og holdninger, synet på læring, osv. Kunnskapsspørsmål har til hensikt å relatere tolkningen til teori og relevant fagstoff. Handlingsspørsmål har som fokus å få frem og vurdere ulike eller nye handlingsalternativer. Overføringsspørsmål skal trekke perspektivet fra det spesifikke til det generelle, som hvordan dette kan knyttes til ulike og varierte faglige sider ved barnehagen. Visuelt kan analysestrukturen vises slik: ■ ■ ■ ■ ■

Tydeliggjøre et felles utgangspunkt for analysen Fakta: Hvem, hvor, alder, sted, materiell?

■ ■

Verdispørsmål

■

Kartleggingsspørsmål

Hva forteller de ulike deltakerne oss? Hva kan kjennetegne relasjonen? Hvilke føringer kan ligge i konteksten? Hvilket læringssyn formidles? Hvilke læringserfaringer kan barn gjøre? Hvilket syn på barn kan finnes?

Kunnskapsspørsmål

Praksisfortellingen

■ ■

Handlingsspørsmål

Overføringsspørsmål

■ ■

■

Trekke linjer fra det spesifikke til det generelle Har tolkningen overføringsverdi til andre områder i barnehagehverdagen?

Hva minner dette om av fagstoff? Hvilke teoretiske begreper kan knyttes til?

■

Hvilke nye handlingsalternativer finnes, som innebærer ny tolkning?

K APIT TEL 1

■

PRAKSISFORTELLING OG ANALySE

Analysen er en kreativ prosess, som beveger seg frem og tilbake. Det er ikke en modell som skal følges som er oppskrift.

Oppsummering

I dette kapitlet har vi redegjort for relevante begreper som er knyttet til praksisfortellinger, og presentert en analytisk struktur som et redskap for tolkning. Vi argumenterer for at praksisfortellinger som konstrueres med utgangspunkt i observasjoner i barnehagens praksisfelt, er dokumentasjon fra dette feltet. Praksisfortellinger finnes ikke som sannheter i barnehagens hverdagsliv, men skapes gjennom observasjoner av hendelser som konstrueres til fortellinger. Både observasjon og konstruksjon av fortelling er subjektive handlinger fordi det er observatøren som observerer gjennom sitt blikk, og som skaper fortellingen. Både det å lage praksisfortellinger og det å bruke dem i refleksjon og analyse er krevende prosesser. Når praksisfortellinger anvendes i en barnehagesammenheng, innebærer det å reflektere ved å stille spørsmål til personalets forestillinger og oppfatninger. Analysestrukturen som er presentert i dette kapitlet, er ment som et bidrag og en støtte i refleksjonsprosesser over praksis. Analysespørsmålene retter seg mot å identifisere hvilke forestillinger og tanker som kan ligge til grunn for handlinger, og som tilhører kulturen og den pedagogiske tradisjonen. Slike prosesser utfordrer det grunnleggende tankegodset som etablerer de praktiske handlingene.

■ 19

Anne Tove Fennefoss | Kirsten Elisabeth Jansen

Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger

,!7II2E5-addggd!

2. utgave

ISBN 978-82-450-3366-3

Anne Tove Fennefoss Kirsten Elisabeth Jansen

Småbarns pedagogikk og praksis fortellinger Analyse og tolkning av praksisfortellinger

utgave