Synopsis Lesebok (9788211035189) by Fagbokforlaget

Fellesspråklig

Synopsis Lesebok

– Består av et variert utvalg eldre og nyere tekster – Har originale tekster på dansk og svensk, i tillegg til oversatt litteratur – Tekstene og oppgavene gjenspeiler de tre tverrfaglige temaene Felles bok for 8.–10. trinn gir fleksibilitet.

Synopsis-serien består av

Nina Rasmussen Bjelland Victoria Fleischer Magnryd

– Synopsis Håndbok, 8.–10. trinn – Synopsis Lesebok, 8.–10. trinn – Elevressurs på nett med digital begrepsbank, grammatikkverktøy og nedlastbare skriverammer – Lærerverktøy med ferdige undervisningsopplegg

synopsis Lesebok

Synopsis er et norskverk for ungdomstrinnet. Bøkene dekker alle tre årene og er tilpasset fagfornyelsen i 2020.

Bøkene finnes også som d-bøker. Synopsis Lesebok finnes dessuten som lydbok.

Jon Aleksander Bolstad Mari Selboe

ISBN 978-82-11-03518-9

,!7II2B1-adfbij!

Nina Rasmussen Bjelland

Jon Aleksander Bolstad

Victoria Fleischer Magnryd

Mari Selboe

synopsis Lesebok Norsk 8–10

Nina Rasmussen Bjelland

∙

Jon Aleksander Bolstad

∙

Victoria Fleischer Magnryd

∙

Mari Selboe

SYNOPSIS

Lesebok – norsk 8–10, fellesspråklig

Innhold // 3

Innhold Skjønnlitterære tekster ..................................................

TO 1. 9

Eventyr og sagn Prinsessen på glassberget ................................................................. 10 nedskrevet av Jørgen Moe

Nattergalen ..................................................................................... 19 av H.C. Andersen

Laurekadsj og tsjudene ..................................................................... 28 Boss! ............................................................................................... 31 av Erna Osland

Drama Romeo og Julie (utdrag) .................................................................... 36 av William Shakespeare og Edvard Hoem

Romaner Narnia-draumar (utdrag) .................................................................. 44 av Lars Mæhle

Barsakh (utdrag) .............................................................................. 53 av Simon Stranger

En sekund i taget (utdrag) ................................................................. 56 av Sofia Nordin

I morgen er alt mørkt (utdrag)............................................................ 62 av Sigbjørn Mostue

Den tolvte spelaren (utdrag) .............................................................. 69 av Tor Arne Røssland

Slaget om Troja (utdrag) .................................................................... 77 av Theodor Kallifatides

Snøen stryk ut alle spor (utdrag) ........................................................ 85 av Lars Ove Seljestad

4 // Innhold COMPis (utdrag)............................................................................... 90 av Hasse Hope

Hollys hav (utdrag) ........................................................................... 95 av Lone Elmstedt Bildt

Noveller Karen .............................................................................................. 99 av Alexander Kielland

Karens jul ........................................................................................ 105 av Amalie Skram

Tomme reder (utdrag) ...................................................................... 113 av Hans E. Kinck

Kremmerhuset ................................................................................ 117 av Oskar Braaten

Det er en tunnel i din fremtid ............................................................. 121 av Alice Glaser

Vårvinter ......................................................................................... 130 av Tarjei Vesaas

Den store kjærligheten ..................................................................... 136 av Jostein Gaarder

Der nede sørger de ikke ..................................................................... 144 av Bjarte Breiteig

Lykka mi snur no .............................................................................. 151 av Frode Grytten

Tilnærmingar ................................................................................... 157 av Gunnhild Øyehaug

Kanskje for alltid .............................................................................. 163 av Ingvild H. Rishøi

Slik vi sove skal ................................................................................ 172 av Gaute Heivoll

Berre på leik .................................................................................... 176 av Ingelin Røssland

Miriam og eg og verda ....................................................................... 182 av Annelis Johansson

Alt blir som før ................................................................................. 193 av Ari Behn

Gitte er en f . . . ................................................................................. 195 av Sverre Henmo

I vinduet .......................................................................................... 203 av Harald Rosenløw-Eeg

Innhold // 5 Same kva som hender ....................................................................... 209 av Lars Mæhle

Kameratar ....................................................................................... 219 av Brynjulf Jung Tjønn

To mikronoveller av Frode Grytten ..................................................... 227 489 mil til Aleppo ............................................................................. 228 av Lars Mæhle

Monologer Fornorskningsoffer ........................................................................... 238 av Siri Broch Johansen

Skulle ønske jeg turte ....................................................................... 242 av Heidi Lind Hopstock

Peter Pan ........................................................................................ 245 av Linn Skåber

Dikt Tapt og vunnet ................................................................................. 248 av Johan S. Welhaven

Nordmannen ................................................................................... 250 av Ivar Aasen

Avstand........................................................................................... 252 av Rolf Jacobsen

Din veg ............................................................................................ 254 av Olav H. Hauge

Jødisk partisansang .......................................................................... 256 av Georg Johannesen

Sky ord ............................................................................................ 257 av Tarjei Vesaas

Rulle rundt ...................................................................................... 259 av Rolf Jacobsen

Vær utålmodig menneske! ................................................................ 260 av Inger Hagerup

22 7 2011 .......................................................................................... 264 av Lars Saabye Christensen

Tusenar seglar igjen .......................................................................... 267 av Frode Grytten

Skimrande ....................................................................................... 269 av Ruth Lillegraven

Den draumen ................................................................................... 270 av Einar Økland

6 // Innhold [uten tittel] ...................................................................................... 273 av Trygve Skaug

Japansk eventyr ............................................................................... 275 av Gerdur Kristny

Sangtekster Sommerfuglvinger ........................................................................... 276 av Anne Grete Preus

Nilsen ............................................................................................. 279 av Don Martin og Tommy Tee

De dagene jeg mister ting .................................................................. 282 av Frida Ånnevik

Bare rester igjen ............................................................................... 285 av Trygve Skaug

Tegneserier og bildebøker Nærmere kommer vi ikke (utdrag) ..................................................... 288

av Anneli Furmark og Monika Steinholm

Einsamflygar ................................................................................... 300 av Halldis Moren Vesaas og Lise Myhre

Zenobia. På flukt fra krigen (utdrag) ................................................... 303 av Morten Dürr og Lars Hornemann

Space .............................................................................................. 306 av Anja Dahle Øverbye

Sult (utdrag) .................................................................................... 320 av Knut Hamsun og Martin Ernstsen

Mor (utdrag) .................................................................................... 326 av Kim Fupz Aakeson og Mette-Kirstine Bak

Innhold // 7

Saktekster .............................................................................. 335 Reklame Blakk fredag .................................................................................... 336 McDonald’s

Debattinnlegg Sjære gamliser, denne er til dere ........................................................ 338 av Agnes Nordvik

Anerkjenner vi dataspill, anerkjenner vi også barna våre ...................... 340 av Laila Oftedal Voll

Fagartikler Sannheten skal frem om omstridt runestein........................................ 344 Farlige høyder .................................................................................. 347 av Thomas Keilman

Noe å sette tennene i ........................................................................ 352 av Helene Uri

Fandens bestemor ............................................................................ 357 av Halvor Folgerø

Kåseri Ja til valp i skolen.............................................................................. 366 av Knut Nærum

Tale Gretas tale til FN .............................................................................. 369 av Greta Thunberg

Dokumentariske tekster Skamløs (utdrag) ............................................................................. 373 av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz

Petter uteligger. En fortelling fra gata (utdrag) .................................... 381 av Petter Nyquist og Eivind Hofstad Evjemo

På toppen av verdas høgaste fjell ....................................................... 387 av Pia Strømstad og Trond Bredesen

Litteraturliste .................................................................................. 391 Bildeliste ......................................................................................... 395

8 //

// 9

[start kap]

SkjĂ¸nnlitterĂŚre tekster Eventyr og sagn

10 // Eventyr og sagn

Folkeeventyr har ingen navngitte forfattere og gir seg ikke ut for å være sanne. Dette folkeeventyret ble nedskrevet av Jørgen Moe rundt 1840. «Prinsessen på glassberget» er et undereventyr, som betyr at det har overnaturlige eller magiske innslag.

Prinsessen på glassberget nedskrevet av Jørgen Moe

12 // Eventyr og sagn DET VAR EN GANG en mann, han hadde en slåtteng som lå langt oppe i lia et sted, og på den enga sto en høylåve han hadde til foret sitt. Men det hadde nok ikke vært stort i låven i de siste årene, skal jeg tro; for hver jonsoknatt, når gresset sto som gildest og frodigst, ble slåttenga nesten svartbeitet, som om en hel bøling skulle gått der og gnagd om natten. Det hendte én gang, og det hendte to ganger; men så ble mannen lei av det og sa til sønnene sine – han hadde tre, og den tredje var Askeladden, kan du vite – at nå fikk en av dem ligge borti utenglåven om jonsoknatten, for det var galt at gresset skulle bli spist opp rubb og stubb igjen, slik som de to siste årene; og den som ville i vei, måtte passe godt på, sa mannen. Ja, så ville da den eldste bort og gjete enga; han skulle nok passe gresset, mente han, og det så verken folk eller fe eller fanden sjølv skulle få noe av det. Da det led mot kvelden, gikk han bort i låven og la seg til å sove; men litt utpå natten kom det slik en dur og slikt jordskjelv at vegger og tak ristet; og gutten opp og til beins det forteste han hadde lært, han torde ikke se seg om en gang, og høyet ble spist opp den natten slik som de andre årene. Neste jonsokkveld sa mannen igjen at det var for ille at de år etter år mistet alt gresset på utenga, nå fikk en av sønnene dra bort og passe på, og passe det vel også. Så da ville den nest eldste prøve seg den kvelden. Han gikk da bort i høylåven og la seg til å sove, slik som broren hadde gjort; men utpå natten kom det en dur og et jordskjelv enda verre enn siste jonsoknatt; og da gutten hørte det, ble han redd og la på sprang så fort som han skulle hatt betaling for det. Året etter skulle da Askeladden i vei; men da han gjorde seg i stand seg til å gå, lo de andre to og gjorde narr av ham. «Ja, du skulle være den rette til å passe høyet, du som ikke har lært annet enn å sitte i asken og steike deg!» sa de. Men Askeladden brydde seg ikke om slikt snakk; da det led mot kvelden, tuslet han bortover til utenga, han. Der gikk han inn i høylåven og la seg; men da det hadde gått en stund, tok det til å dure og brake så det var helt fælt. «Å, blir det ikke verre, får jeg vel holde ut», tenkte Askeladden. Om litt kom det et brak igjen, og et jordskjelv så høystråene føyk omkring gutten. «Å blir det ikke verre, får jeg vel holde ut», tenkte Askeladden. Men i det samme kom den tredje duren, og et jordskjelv så gutten tenkte at vegger og tak kom til å ramle sammen; men da det var over, ble det med ett dørgende stille omkring ham. «Skal tro det kommer igjen», tenkte Askeladden. Men

Prinsessen på glassberget // 13 nei, det kom ikke igjen, det var stille, og det fortsatte å være stille, og da han hadde ligget en liten stund, hørte han liksom en hest som sto og tygde rett utenfor låvedøra. Han lurte seg bort i dørgløtten og skulle se hva det var; så sto det en hest og gnog der, og så stor og feit og gild hest hadde Askeladden aldri sett før, og sal og bissel lå det på den og full rustning til en ridder, og alt sammen var av kobber, og så blankt at det skinte i det. «Hå, hå! er det du som eter opp høyet vårt», tenkte gutten, «det skal jeg nok få en slutt på.» Han skyndte seg og tok opp ildstålet sitt og kastet over hesten, så den ikke kunne røre seg av flekken; den ble så tam at gutten kunne gjøre med den hva han ville. Han satte seg opp på den og red bort til et sted ingen visste om; der hadde han den. Da han kom hjem igjen, lo brødrene og spurte hvordan det hadde gått ham. «Du ble vel ikke liggende lenge i høylåven, om du i det hele tatt har vært så langt som borti utenga», sa de. «Jeg lå i høylåven til sola rant, jeg, men jeg verken hørte eller så noe», sa gutten; «tro hva det var dere ble så redde for!» «Ja, vi får vel se etter hvordan du har passet enga», svarte brødrene; men da de kom dit bort, sto gresset der like langt og fint som om kvelden. Neste jonsoknatten gikk det likedan: Ingen av de to brødrene torde gå bort i utenga og passe slåtten, men Askeladden torde; og så hendte akkurat det samme som siste jonsoknatten: først kom det en dur og et jordskjelv, så om litt ett til, og så enda ett; men alle tre jordskjelvene var mye, mye sterkere denne gangen. Så ble det plutselig dørgende stille igjen, og gutten hørte noe tygge utenfor låvedøra; han stjal seg da bort i dørgløtten så stille han kunne, – jo, der sto en hest igjen like ved veggen og gnafset og gnog; og den var enda mye større og feitere enn den andre; og sal lå på ryggen av den, og bissel var det på den, og full rustning til en ridder – alt i hop av blankt sølv og så gromt så det var en fryd. «Hå, hå! er det du som eter opp høyet vårt i natt», tenkte gutten, «det skal jeg få slutt på!» Han tok opp ildstålet sitt og kastet over manen på hesten, så sto den der så spak som et lam. Ja, gutten red den hesten også bort til det stedet der han hadde den andre, og gikk så hjem igjen. «I dag ser det vel vakkert ut borti slåttenga?» sa brødrene. «Å, jammen!» sa Askeladden.

14 // Eventyr og sagn De skulle da bort igjen, og så sto gresset både tykt og langt slik som før; men de ble ikke blidere på Askeladden for det. Da den tredje jonsoknatten kom, torde heller ingen av de to eldste brødrene ligge i utlåven og passe gresset, for de var blitt så hjerteskremt den natten de lå der at de aldri glemte det mer; men Askeladden torde. Og så hendte nettopp det samme som de to siste jonsoknettene; det kom tre jordskjelv, det ene fælere enn det andre; ved det siste danset gutten fra den ene låveveggen til den andre; men så ble det med en gang dørgende stille. Da han så hadde ligget en liten stund, hørte han noe tygge utenfor låvedøra; han listet seg bort i dørgløtten igjen – så sto det en hest rett utenfor, mye større og feitere enn de to andre han hadde fanget, og med både bissel og sal og full rustning av rent, rødt gull. «Hå, hå! er det du som eter opp høyet vårt denne gangen», tenkte gutten; «det skal jeg vel få en slutt på;» han rev opp ildstålet sitt og kastet over den, så sto den som den var naglet til bakken, og gutten kunne gjøre med den hva han ville. Han red bort til stedet der han hadde de andre to, og så gikk han hjem igjen. Der gjorde de to brødrene narr av ham, slik som de andre gangene; den natten hadde han visst passet gresset i utenga godt, sa de, for han så ut som han gikk og sov ennå. Men Askeladden brydde seg ikke om det, han ba dem bare gå bort og se; det gjorde de, og gresset sto gildt og tykt denne gangen også. Kongen der i landet hvor far til Askeladden bodde, hadde en datter som han ikke ville gi til noen, utenom den som kunne ri oppover glassberget – for det var et høyt, høyt glassberg, blankt som is, rett ved kongsgården. Øverst oppe på det skulle kongsdattera sitte med tre gullepler i fanget, og den som kunne ri opp og ta de tre gulleplene, skulle få henne og halve riket, det lot kongen lyse opp på alle kirkebakker i hele landet og i mange andre kongeriker også. Kongsdattera var så vakker at alle som så henne måtte bli borte i henne, enten de ville eller ei – og så kan du nok vite at alle prinser og riddere hadde lyst til å vinne henne og halve kongeriket med, og derfor kom de ridende fra alle verdens kanter, så gilde at det lyste av dem, og på slike hester at de gikk bare på dans; og det var ingen som ikke tenkte at han skulle vinne kongsdattera. Da dagen kom som kongen hadde satt, var det så fullt av riddere og prinser ved glassberget at det yrte, og dit ville nå alle som kunne krype og gå og se hvem som vant kongsdattera, og de to brødrene til Askeladden ville da også i vei. Men ham ville de slett ikke ha med; for var de i

Prinsessen på glassberget // 15 følge med slik en bytting, så fæl og svart som han var etter å ha ligget i asken og gravd, ville folk bare gjøre narr av dem, sa de. «Ja, jeg går likså godt alene som for meg sjøl, jeg», sa Askeladden. Da de to brødrene kom til glassberget, holdt alle prinsene og ridderne på å ri så det skummet av hestene deres; men det nyttet ikke stort, skal jeg tro, for bare hestene satte hoven på berget, så gled de, og det var ikke én som kom så mye som et par alen oppover. Det var heller ikke noe å forundres over, for berget var glatt som en glassrute og bratt som en stuevegg. Men kongsdattera og halve riket ville alle gjerne ha, og de red og de gled, og det ble aldri annet. Til slutt var alle hestene så trøtte at de ikke orket mer, og så svette var de at skummet veltet av dem, og så måtte ridderne gi seg. Kongen tenkte allerede på at han skulle kunngjøre at ridningen begynte på nytt neste dag, om det skulle gå bedre da; men med det samme kom det en ridder på en hest så gild at ingen hadde sett slik hest før, kobberrustning og kobberbissel hadde han, alt så blankt at det lyste av det. De andre ropte til ham at han gjerne kunne spare seg for å prøve å ri oppover glassberget, for det nyttet ikke likevel. Men han hørte ikke på det øret; han red rett bort mot glassberget og oppover det som ingen ting, og det et godt stykke, det kunne vel være en tredjepart; da han kom dit, snudde han hesten og red ned igjen. Men så vakker en ridder syntes kongsdatteren hun aldri hadde sett før, og mens han red, satt hun og tenkte: «Gid han bare kom opp», og da hun så at han snudde hesten, kastet hun det ene gulleplet etter ham, og det trillet ned i skoen hans. Men da han var kommet ned av berget, red han sin vei, og det så fort at ingen visste hvor det ble av ham. Den kvelden skulle alle prinsene og ridderne fram for kongen, så den som hadde ridd så langt oppover glassberget, kunne vise fram gulleplet kongsdattera hadde kastet. Men det var ingen som hadde noe; den ene kom etter den andre, og ingen kunne vise eplet. Om kvelden kom brødrene til Askeladden også hjem, og fortalte både vidt og bredt om ridningen oppover glassberget, at først så var det slett ingen som klarte å komme så mye som et steg oppover; «men så kom det en som hadde kobberrustning og kobberbissel, så blankt at det lyste lang vei av ham», sa de, «og det var gutt som kunne ri; han red over en tredjepart oppover glassberget, og han kunne nok ridd helt opp, hadde han bare villet; men der snudde han, for han syntes vel det var nok for den gangen.»

bytting: folketroen: stygt, vanskapt barn som en trodde de under jordiske hadde lagt i vogga i stedet for et menneskebarn

16 // Eventyr og sagn «Å, han skulle jeg riktig hatt moro av å se, jeg også», sa Askeladden – han satt i grua og grov som han pleide, han. «Ja, du!» sa brødrene, «du ser ut som du kunne vært mellom så høye herrer, ditt stygge beist der du sitter!» Neste dag ville brødrene i vei igjen, og Askeladden ba denne gangen også om han kunne få lov å være med dem og se på dem som red; men nei, det fikk han slett ikke, det var han for stygg og fæl til, sa de. «Ja, ja, jeg går likså gjerne alene som for meg sjøl, også jeg», sa Askeladden. Da brødrene kom til glassberget, tok alle prinsene og ridderne på å ri igjen, og da kan du tro at de hadde skodd hestene sine. Men det hjalp ikke; de red og de gled, slik som forrige dagen, og ingen kom så mye som et par alen oppover, og da de hadde slitt ut hestene sine så de ikke orket mer, måtte de holde opp igjen, alle sammen. Så tenkte kongen at han vel fikk lyse opp at ridningen skulle fortsette dagen etter, om det kanskje skulle gå bedre da. Men så tenkte han om igjen: han fikk vel vente litt ennå, mente han, om han i kobberrustningen skulle komme igjen den dagen også. Ham så de ikke noe til, men rett som det var, så kom det en på en hest som var mye, mye gildere enn den ridderen i kobberrustningen hadde hatt, og denne hadde sølvrustning og sølvsal og sølvbissel, alt så blankt at det skinte og lyste lang lei. De andre ropte til ham igjen, og sa at han bare kunne la være å prøve ridningen oppover glassberget, for det nyttet ikke likevel. Men ridderen hørte ikke etter; han red rett bort til glassberget og oppover det, enda lenger enn han i kobberrustningen; men da han hadde kommet så langt som to tredjedeler opp, snudde han hesten og red ned igjen. Ham likte kongsdattera enda bedre, og hun satt og ønsket at han bare måtte komme opp; men da hun så at han snudde, kastet hun det andre eplet etter ham, og det trillet ned i skoen hans, og med det samme han kom ned av glassberget, red han av gårde så fort at ingen kunne se hvor det ble av ham. Om kvelden, da alle skulle fram for kongen og kongsdattera, så den som hadde gulleplet kunne vise det fram, kom den ene etter den andre, men ingen hadde noe gulleple. Akkurat som forrige dagen kom de to brødrene hjem den kvelden også og fortalte hvordan det hadde gått, at alle hadde ridd, og ingen kunne komme opp. «Men langt om

Prinsessen på glassberget // 17 lenge kom det en i en sølvrustning, og sølvbissel og sølvsal hadde han også», sa de, «og han kunne ri; han satte vel to tredjeparter oppover, så snudde han igjen. Det var gutt det! Og til ham kastet kongsdattera det andre gulleplet», sa brødrene. «Å, han skulle jeg også hatt moro av å se», sa Askeladden. «Å ja, han var nå vel så blank som asken du sitter og graver i, ditt stygge svarte beist du er!» sa brødrene. Tredje dagen gikk alt like ens som de andre dagene: Askeladden ville være med og se på ridningen, og de to ville ikke ha ham i følge med seg; og da de kom til glassberget, var det ingen som kom så langt som to alen oppover. Alle ventet nå på ham i sølvrustningen; men han var verken å høre eller se. Men langt om lenge kom det en på en hest så gild at ingen hadde sett maken; han hadde gullrustning og gullsal og gullbissel, så blankt, så blankt at det lyste og skinte lang vei av det. De andre ridderne og prinsene kom seg ikke en gang til å rope til ham og si at det ikke nyttet å prøve seg, så forundret ble de da de så hvor gild han var. Han red rett bort mot glassberget og føyk oppover det som en fjær i et vindkast, så kongsdattera ikke en gang fikk tid til å ønske at han måtte komme helt opp før han var der. Med det samme han nådde opp, tok han det tredje gulleplet fra fanget til kongsdattera, og så snudde han hesten og red ned igjen, men så var han også borte for øynene på dem før de visste ordet av det. Da de to brødrene kom hjem igjen om kvelden, fortalte de både vel og lenge om hvordan det hadde gått med ridningen den dagen, og til slutt fortalte de også om ridderen i gullrustningen. «Det var vel gutt det! Så gild ridder fins ikke i hele verden», sa brødrene. «Å, han skulle jeg hatt moro av å se, jeg også!» sa Askeladden. «Ja, det gløder vel ikke fullt så mye i kullhaugen du ligger og roter i, ditt stygge svarte beist!» sa brødrene. Dagen etter skulle alle ridderne og prinsene fram for kongen og kongsdattera – det var nok blitt for sent om kvelden, tror jeg, – så den som hadde gulleplet kunne vise det fram; men den ene kom etter den andre, først prinsene og så ridderne, og ingen hadde noe gulleple.

alen: gammelt lengdemål, ca. 60 cm

18 // Eventyr og sagn «Ja, men én må ha det», sa kongen, «for det var noe vi så alle sammen, at det var en som red opp og tok det;» og så ga han befaling til at alle som var i landet skulle komme opp på slottet og prøve å vise fram gulleplet. Ja, de kom den ene etter den andre, men ingen hadde gulleplet, og langt om lenge kom de to brødrene til Askeladden også. De var de siste, og så spurte kongen om det da slett ikke var flere igjen i riket. «Å jo, vi har en bror», sa de to; «men han har nok ikke tatt gulleplet; han har ikke vært ute av askehaugen noen av dagene.» «Ja, det er det samme», sa kongen, «har alle de andre vært oppe på slottet, så kan han også komme inn», og så måtte da Askeladden opp i kongsgården, han med. «Har du gulleplet da?» spurte kongen. «Ja, her er det ene, og her er det andre, og her er nok det tredje også», sa Askeladden, han tok opp av lomma alle de tre gulleplene; og med det samme kastet han av seg de sotete fillene, og så sto han der i gullrustningen, så gild at det lyste av ham. «Ja, du skal ha dattera mi og halve riket; du har fortjent både henne og det», sa kongen.

ture: feste og feire

Så ble det bryllup, og så fikk Askeladden kongsdattera, og i det bryllupet ble det turet godt, kan du tro; for ture kunne de alle, om de ikke kunne ri oppover glassberget, og har de ikke turet fra seg, så holder de på ennå. Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. OPPGAVER

1. Finn eksempler på typiske eventyrtrekk i teksten. 2. Hvilke personer og vesener er med i eventyret? 3. Hvordan oppfører brødrene seg mot Askeladden? 4. På hvilken måte blir Askeladden framstilt som et forbilde? 5. Finn eksempler på humor i eventyret. Hvilken effekt mener du denne humoren har?

Nattergalen // 19 Dette eventyret er et kunsteventyr som ble skrevet av H.C. Andersen, en kjent dansk forfatter, i 1844. Kunsteventyr er skrevet av en navngitt forfatter og skiller seg dermed fra folkeeventyrene. De har likevel mange likhetstrekk med folkediktningen. H.C. Andersen er en kjent kunsteventyrforfatter.

Nattergalen av H.C. Andersen

I Kina, det vet du jo, er keiseren kineser, og alle de folkene han har omkring seg, er også kinesere. Det er mange år siden nå, men nettopp derfor er historien verd å høre, før den blir glemt. Keiserens slott var det praktfulleste i verden, det var helt og holdent av fint porselen, så kostbart, men så skjørt og så farlig å røre ved at en måtte være veldig forsiktig. I hagen vokste de forunderligste blomster, og til de aller praktfulleste av dem var det bundet sølvklokker som ringlet så ingen skulle gå forbi uten å legge merke til dem. Ja, alt var så utspekulert i keiserens hage, og den strakte seg så langt at selv gartneren ikke visste enden på den. Hvis en gikk og gikk uten stans, kom en til den vakreste skog med høye trær og dype sjøer. Skogen gikk helt ned til havet som var så blått og dypt. Store skip kunne seile helt inn under grenene, og oppe mellom dem bodde det en nattergal som sang så vakkert at selv den fattigste fisker, som hadde så mye annet å gjøre, lå stille og lyttet når nattergalen sang mens han var ute og trakk fiskegarn om natten. «Herregud, så vakkert det er!» sa han, men så måtte han passe arbeidet sitt, og så glemte han fuglen. Men neste natt, da han kom dit igjen og fuglen sang, sa han det samme: «Herregud, så vakkert det er!» Fra alle verdens land kom det reisende til keiserens by og beundret den og slottet og hagen, men når de fikk høre nattergalen, sa de alle sammen: «Den er nå likevel det vakreste av alt sammen!» Og de reisende fortalte om det når de kom hjem, og lærde folk skrev mange bøker om byen, slottet og hagen, men nattergalen glemte de ikke, den ble satt aller høyest. Og de som kunne dikte, skrev de vakreste dikt, alle sammen om nattergalen i skogen ved den dype sjøen. Og bøkene ble sendt verden rundt, og en gang kom noen av dem også til keiseren. Han satt der i gullstolen sin og leste og leste. Hvert øyeblikk nikket han på hodet, for han likte å lese de praktfulle beskrivelsene av byen, slottet og hagen. «Men nattergalen er likevel det aller fineste!» stod det i bøkene.

utspekulert: lurt, snedig, her: gjennom tenkt

lærde: kunnskapsrike, har store kunnskaper

20 // Eventyr og sagn «Hva for noe?» sa keiseren. «Nattergalen? Den vet jeg ikke noe om! Er det en slik fugl i mitt keiserdømme, ja, til og med i min egen hage! Det har jeg aldri hørt om! Og slikt noe skal en måtte lese seg til i bøker!» Og så kalte han på sin hoffmann, som var så fornem og fin på det at hvis noen som stod under ham, våget å snakke til ham eller spørre om noe, så svarte han ikke noe annet enn «P!», og det betyr jo ingenting. «Det skal være en høyst merkverdig fugl her, som kalles for nattergal!» sa keiseren. «De sier at den er det aller fineste i hele mitt store rike! Hvorfor har ingen fortalt meg om den?» «Jeg har aldri hørt om den før,» sa hoffmannen. «Den er aldri blitt presentert ved hoffet!» «Jeg vil at den skal komme her i aften og synge for meg!» sa keiseren. «Her vet hele verden hva jeg har, og så vet jeg det ikke selv!» «Jeg har aldri hørt om den før,» sa hoffmannen. «Jeg skal lete etter den. Jeg skal finne den.» Men hvor var den? Hoffmannen løp opp og ned i alle trapper, gjennom saler og ganger. Ingen av dem han traff hadde hørt om nattergalen, og hoffmannen løp igjen til keiseren og sa at det visst måtte være rene fantasien av dem som hadde skrevet bøkene. «Deres keiserlige majestet må ikke tro alt det som skrives. Det er bare påfunn og slikt som kalles svartekunst!» «Men den boken jeg leste det i,» sa keiseren, «er sendt meg fra den stormektige keiseren av Japan, så derfor kan det ikke være løgn! Jeg vil høre nattergalen, den skal være her i aften! Den har min aller høyeste nåde! Og hvis den ikke kommer, da skal alle her ved hoffet dunkes på magen etter at de har spist aftens!» «Tsing-pe!» sa hoffmannen, og så løp han igjen opp og ned i alle trapper og gjennom alle saler og ganger. Og halve hoffet løp med, for de hadde ikke lyst til å bli dunket på magen. Alle spurte og grov etter den merkelige nattergalen som hele verden kjente, men ingen ved hoffet. Endelig traff de en liten, fattig pike i kjøkkenet, og hun sa: «Å, Herregud, nattergalen! Den kjenner jeg da godt! Å, som den synger! Hver kveld får jeg lov til å ta med litt rester fra bordet hjem til min stakkars syke mor. Hun bor nede ved stranden. Og når jeg går tilbake og er trett og hviler i skogen, så hører jeg nattergalen synge! Jeg får tårer i øynene når jeg hører det, det er som når mor kysser meg!» «Å, vesle kjøkkenpike,» sa hoffmannen, «jeg skal skaffe deg fast stilling i kjøkkenet og lov til å se på når keiseren spiser, bare du vil ta oss med til nattergalen, for den skal komme her i aften!»

Nattergalen // 21 Og så drog de alle sammen ut i skogen, der hvor nattergalen pleide å synge. Halve hoffet var med. Best som de gikk der, begynte en ku å raute. «Å!» sa hoffjunkeren, «der har vi den! Merkelig for en kraft det kan være i et slikt lite dyr! Jeg er sikker på at jeg har hørt den før!» «Nei da, det er kuene som rauter,» sa den lille kjøkkenpiken. «Vi har langt igjen til stedet ennå!» Nå kvekket froskene i sivet. «Vidunderlig!» sa den kinesiske slottspresten. «Nå hører jeg henne, det lyder som kirkeklokker!» «Nei da, det er bare froskene!» sa den lille kjøkkenpiken. «Men nå hører vi den snart, tenker jeg!» Så begynte nattergalen å synge. «Der er den!» sa den lille piken. «Hør! Hør! Der sitter den!» Og så pekte hun på en liten, grå fugl oppe mellom grenene. «Kan det være mulig?» sa hoffmannen. «Jeg hadde aldri tenkt meg den slik! Så simpel den ser ut! Den har visst mistet fargen av å se så mange fornemme folk ute i skogen.» «Lille nattergal!» ropte den lille kjøkkenpiken høyt. «Vår nådige keiser vil så gjerne at du skal synge for ham!» «Med største glede,» sa nattergalen, og så sang den så det var en lyst. «Det er akkurat som glassklokker!» sa hoffmannen. «Se på den vesle strupen, som den arbeider! Det er merkelig at vi ikke har hørt den før! Den kommer til å gjøre stor suksess ved hoffet!» «Skal jeg synge enda en gang for keiseren?» sa nattergalen, som trodde at keiseren var med. «Min kjære lille nattergal,» sa hoffmannen. «Jeg har den store glede å få melde Dem ved hoffesten i kveld, hvor De vil fortrylle hans høye keiserlige nåde med Deres charmante sang!» «Den gjør seg best her ute i det grønne,» sa nattergalen. Men den fulgte villig med da den hørte at keiseren helst ville det. På slottet hadde de gjort det riktig festlig og fint. Vegger og gulv som var av porselen, glitret i skinnet fra de mange tusen gull-lamper. De skjønneste blomster, som kunne ringe så vakkert, var stilt opp i gangene, og der var det en løping og gjennomtrekk så alle klokkene ringte så det var uråd å høre ørenslyd. Midt inne i den store salen, der keiseren satt, var det stilt opp en gullpinne, og på den skulle nattergalen sitte. Hele hoffet var der, og den vesle kjøkkenpiken hadde fått lov til å stå bak døren, ettersom hun nå hadde fått rang som ordentlig kjøkkenpike. Alle var i sin beste stas, og alle så på den lille grå fuglen som keiseren nikket til.

charmante: fortryllende, strålende

22 // Eventyr og sagn

bedårende: sjarmerende koketteri: innsmigre eller innynde seg, gjøre seg likt

Og nattergalen sang så vidunderlig at keiseren fikk tårer i øynene. Tårene trillet nedover kinnene hans, og da sang nattergalen enda vakrere – det gikk rett til hjertet. Og keiseren var så glad at han sa at nattergalen skulle få den ene gulltøffelen hans til å bære om halsen. Men nattergalen sa nei takk, den hadde alt fått belønning nok. «Jeg har sett tårene i øynene på keiseren, og det er min rikeste skatt. En keisers tårer har en forunderlig makt. Gud vet at jeg har fått belønning nok!» Og så sang den igjen med den søte, vakre stemmen. «Det er det mest bedårende koketteri jeg har hørt!» sa damene som satt der, og så tok de vann i munnen så de kunne klukke når noen snakket til dem, for da trodde de at de også var nattergaler. Ja, lakeiene og kammerpikene sa også at de var meget fornøyde, og det vil ikke si så lite, for de er de aller vanskeligste å gjøre tilpass. Jo, nattergalen gjorde sannelig stor lykke! Nå skulle den bli ved hoffet, ha sitt eget bur og ha fri så den kunne spasere ute to ganger om dagen og én gang om natten. Den fikk tolv tjenere med seg. De hadde alle sammen et silkebånd om benet på den og holdt godt fast. Det var slettes ikke noen morsom tur. Hele byen snakket om den merkverdige fuglen, og når to mennesker møtte hverandre, så sa den ene ikke noe annet enn «Natt-!» og den andre sa: «gal!», og så sukket de og forstod hverandre. Ja, elleve landhandlerbarn ble oppkalt etter den, men ikke én av dem eide en tone i livet. – En dag kom det en stor pakke til keiseren. Utenpå den var det skrevet: Nattergal. «Her kommer en ny bok om den berømte fuglen,» sa keiseren. Men det var ikke noen bok, det var et lite kunstverk som lå i en eske, en kunstig nattergal som skulle ligne den levende, men den var overalt besatt med diamanter, rubiner og safirer. Hvis en trakk den kunstige fuglen opp, kunne den synge et av de stykkene som den virkelige fuglen sang, og da gikk halen opp og ned og skinte av sølv og gull. Om halsen hadde den et lite bånd, og på det stod det skrevet: «Keiseren av Japans nattergal er fattig, sammenlignet med keiseren av Kinas.» «Å, så fortryllende!» sa de alle sammen, og han som var kommet med den kunstige fuglen, fikk straks tittelen overkeiserlig-nattergal-bringer. «Nå må de to synge sammen! For en duett det vil bli!» Og så måtte de synge sammen, men det gikk ikke så godt, for den ordentlige nattergalen sang på sin måte, og kunstfuglens melodi var på valser. «Det er ikke den som har skylden!» sa spillemesteren. «Den synger riktig taktfast, helt etter min skole!» Så skulle kunstfuglen synge alene. Den gjorde like stor lykke som den ordentlige nattergalen,

Nattergalen // 23 og så var den jo så meget vakrere å se på, den glitret jo som armbånd og brystnåler. Tre og tredve ganger sang den et og det samme stykket, og allikevel var den ikke trett. Folk kunne gjerne hørt stykket enda en gang fra begynnelsen av, men keiseren mente at nå fikk den levende nattergalen også synge litt – – men hvor var den? Ingen hadde lagt merke til at den var flydd ut gjennom det åpne vinduet, bort til sine grønne skoger. «Men hva skal dette bety?» sa keiseren. Og alle hoffolkene skjente og mente at nattergalen var et høyst utakknemlig dyr. «Men den beste fuglen har vi likevel fremdeles!» sa de, og så måtte kunstfuglen synge enda en gang, og det var fire og tredevte gang de fikk høre det samme stykket, men de kunne det ikke helt ennå, for det var så vanskelig. Og spillemesteren roste fuglen kolossalt og forsikret at den var bedre enn den ordentlige nattergalen, ikke bare når det gjaldt klærne og de vakre diamantene, men også når det gjaldt det indre. «For, ser dere, mine herskaper, keiseren fremfor alle andre! Hos den levende nattergalen kan en aldri beregne hva som vil komme, men hos kunstfuglen er alt bestemt! Slik blir det, og aldri annerledes! Vi kan forklare det, vi kan sprette den opp og vise hvordan det ligger menneskelig tenkning bak, hvorledes valsene ligger, hvorledes de går rundt, og hvorledes det ene er en følge av det annet!» «Ja, akkurat det mener jeg også!» sa de alle sammen, og spillemesteren fikk lov til å vise fuglen fram for folket neste søndag. De skulle også få høre den synge, sa keiseren. Og da de fikk høre den, ble de så blide som om de hadde drukket seg lystige på tevann, for det er ekte kinesisk. Og de sa alle: «Å!» og stakk den fingeren som kalles for slikkepott i været, og så nikket de. Men de fattige fiskerne som hadde hørt den levende nattergalen, sa: «Ja, det klinger pent nok, det der, det ligner også, men likevel mangler det noe. Jeg vet ikke hva.» Den ordentlige nattergalen var forvist fra land og rike. Kunstfuglen hadde fått plass på en silkepute tett ved keiserens seng. Alle de presangene den hadde fått, gull og edelstener, lå rundt omkring den, og i rang var den nå steget til «høykeiserlig nattbordsanger». Det var rang nummer én til venstre, for keiseren regnet den siden for å være den fornemste, der hjertet sitter, og hjertet sitter til venstre også hos en keiser. Og spillemesteren skrev fem og tyve bind om kunstfuglen, og skriftet var lærd og langt og fullt av de aller vanskeligste kinesiske ord. Alle folk sa at de hadde lest det og forstått det, for ellers hadde de jo vært dumme, og da ville de blitt dunket på magen.

24 // Eventyr og sagn

bedrøvelse: sorg

kaffe slabberas: kaffeselskap (med mye snakk og skravl)

Slik gikk det et helt år. Keiseren, hoffet og alle de andre kineserne kunne hvert lite klukk i kunstfuglens sang utenat, men nettopp derfor likte de den aller best. Da kunne de jo synge med selv, og det gjorde de. Gateguttene sang «zizizi! Klukklukklukk!» Og keiseren sang det samme. Jo, det var sikkert svært pent! Men en kveld, best som kunstfuglen sang og keiseren lå i sengen og hørte på den, sa det «svupp!» inne i fuglen. Det var noe som sprang i stykker: snurrrrrrr!, alle hjulene surret rundt, og så stanset musikken. Keiseren hoppet straks ut av sengen og sendte bud på sin livlege, men hva kunne han gjøre? Så hentet de urmakeren, og etter en mengde prat og prøving og undersøkelser fikk han fuglen så noenlunde i stand. Men han sa at de måtte spare svært på den, for den var så slitt i tappene, og det var ikke mulig å sette inn nye uten at musikken ble ujevn. Det ble stor bedrøvelse! Bare én gang om året våget de å la kunstfuglen synge, og knapt nok det. Men så holdt spillemesteren en liten tale med vanskelige ord og sa at alt var like godt som før, og da var det like godt som før. Nå var det gått fem år, og hele landet fikk en tung sorg, for alle var i grunnen så glade i keiseren sin. Nå var han syk og kunne ikke leve, ble det sagt, en ny keiser var allerede valgt, og folk stod ute på gaten og spurte hoffmannen hvordan det stod til med keiseren. «P!» sa han og ristet på hodet. Kald og blek lå keiseren der i den store, praktfulle sengen. Hele hoffet trodde han var død, og alle løp bort for å hilse på den nye keiseren. Kammertjenerne løp ut for å snakke om det, og slottspikene hadde stort kaffeslabberas. Rundt om i alle saler og ganger var det lagt ut tepper så man ikke skulle høre at noen gikk, og derfor var det så stille, så stille. Men keiseren var ikke død ennå. Stiv og blek lå han i den praktfulle sengen med de lange fløyelsgardinene og de tunge gullduskene. Høyt oppe stod et vindu åpent, og månen skinte inn på keiseren og kunstfuglen. Den stakkars keiseren kunne nesten ikke puste lenger, det var som om det satt noen på brystet hans. Han slo øynene opp, og da så han at det var Døden som satt der på brystet hans og hadde tatt gullkronen hans på. I den ene hånden holdt han keiserens gullsabel og i den andre den praktfulle fanen. Og rundt om i foldene på de store fløyels sengegardinene stakk det underlige hoder fram, noen var temmelig fæle, andre vennlige og milde. Det var alle keiserens onde og gode gjerninger som så på ham, nå da Døden satt på hans hjerte. «Husker du det?» hvisket den ene etter den andre. «Husker du det?» Og så fortalte de ham så meget at svetten sprang fram på pannen hans.

Nattergalen // 25 «Det har jeg aldri visst!» sa keiseren. «Musikk, musikk! Kom med den store kinesiske trommen!» ropte han. «Musikk, så jeg slipper å høre alt det de sier!» Og de fortsatte, og Døden nikket akkurat som en kineser til alt det som ble sagt. «Musikk! Musikk!» skrek keiseren. «Du lille, velsignede gullfugl! Syng da! Syng! Jeg har gitt deg gull og kostbarheter, jeg har selv hengt gulltøffelen min om halsen på deg. Syng da, syng!» Men fuglen stod der og var helt stille. Det var ingen der som trakk den opp, og ellers sang den ikke. Men Døden fortsatte med å se på keiseren med de store, tomme øyehulene sine, og det var så stille, så skrekkelig stille. Da lød det i det samme den vidunderligste sang, like ved vinduet. Det var den lille, levende nattergalen som satt der på grenen utenfor. Den hadde hørt om keiserens nød, og den var nå kommet for å synge så han skulle få trøst og håp. Og mens den sang, ble skikkelsene mer og mer bleke, blodet kom fortere i gang gjennom keiserens svake legeme, og Døden selv lyttet og sa: «Bare fortsett, lille nattergal, bare fortsett!» «Ja, hvis du vil gi meg den fine gullsabelen! Ja, hvis du vil gi meg den praktfulle fanen! Hvis du vil gi meg keiserens krone!» Og Døden gav hvert klenodium fra seg for en sang. Og nattergalen fortsatte å synge, den sang om den stille kirkegården, der de hvite rosene gror, der hyllen dufter og hvor det friske gresset vætes av de etterlattes tårer. Da begynte Døden å lengte etter sin hage og svevet som en kald, hvit tåke ut av vinduet. «Takk, takk!» sa keiseren. «Du himmelske lille fugl, jeg kjenner deg nok! Deg har jeg jaget fra land og rike, og likevel har du sunget de onde synene vekk fra min seng og fått Døden vekk fra mitt hjerte! Si meg hvordan jeg skal lønne deg!» «Jeg har fått lønn av deg!» sa nattergalen. «Jeg fikk tårer fra dine øyne første gang jeg sang, og det glemmer jeg aldri! Det er slike juveler som gjør et sangerhjerte godt. Men sov nå og bli frisk og sterk. Jeg skal synge for deg!» Og den sang – og keiseren falt i en deilig søvn, mild og velgjørende. Solen skinte inn av vinduet til ham da han våknet, styrket og sunn. Ingen av tjenerne var kommet tilbake ennå, for de trodde han var død, men nattergalen satt der fremdeles og sang. «Du må bli hos meg bestandig!» sa keiseren. «Du skal synge når du selv vil, og kunstfuglen slår jeg i tusen stykker!»

26 // Eventyr og sagn «Ikke gjør det!» sa nattergalen. «Den har jo gjort det så godt den kunne! Behold den, slik du har gjort hele tiden. Jeg kan ikke bygge og bo på slottet, men la meg komme når jeg selv har lyst. Da vil jeg sitte om kvelden på en gren her ved vinduet og synge for deg, så du blir både glad og tankefull. Jeg skal synge om de lykkelige og om dem som lider. Jeg skal synge om ondt og om godt som holdes skjult rundt omkring deg. Den lille sangfuglen flyr vidt omkring, til den fattige fiskeren, til bondens tak, til alle og enhver som er langt fra deg og ditt hoff. Jeg elsker ditt hjerte mer enn din krone, og likevel har kronen en duft av noe hellig over seg! Jeg skal komme og synge for deg, men én ting må du love meg!» «Alt skal jeg love deg!» sa keiseren og stod der i sin keiserlige drakt som han selv hadde tatt på, og holdt sabelen, tung av gull, opp mot sitt hjerte. «Én ting ber jeg deg om: Ikke si til noen at du har en liten fugl som forteller deg alt, så vil det gå enda bedre!» Og da fløy nattergalen bort. Tjenerne kom inn for å se til sin døde keiser. Ja, der stod de, og keiseren sa: «God morgen!»

Nattergalen // 27

OPPGAVER

1. Beskriv de ulike personene i teksten. Hvordan oppfører keiseren, hoffet og de fattige seg? 2. Hvordan blir den levende og den kunstige nattergalen skildret i teksten? Legg merke til hvordan de ser ut, og hva som skjer når de synger. 3. Hva skjer når keiseren skal dø, og hvorfor kommer den ekte natter galen til han? 4. Hvordan tolker du det som står på båndet rundt halsen til den kunstige nattergalen: «Keiseren av Japans nattergal er fattig, sam menlignet med keiseren av Kinas»? 5. I dag har dataspill, Disneyfilmer og fantasylitteratur langt på vei tatt over funksjonen eventyrene hadde tidligere. Skriv en tekst der du svarer på spørsmålet: Trenger vi eventyrene?

Fellesspråklig

Synopsis Lesebok

Synopsis-serien består av

Nina Rasmussen Bjelland Victoria Fleischer Magnryd

synopsis Lesebok

Synopsis er et norskverk for ungdomstrinnet. Bøkene dekker alle tre årene og er tilpasset fagfornyelsen i 2020.

Bøkene finnes også som d-bøker. Synopsis Lesebok finnes dessuten som lydbok.

Jon Aleksander Bolstad Mari Selboe

ISBN 978-82-11-03518-9

,!7II2B1-adfbij!

Nina Rasmussen Bjelland

Jon Aleksander Bolstad

Victoria Fleischer Magnryd

Mari Selboe

synopsis Lesebok Norsk 8–10