Veiledning i hoeyere utdanning utdrag by Fagbokforlaget

SIDSEL TVEITEN ANITA IVERSEN (RED.)

veiledning i praksisstudier i helsetjenesten. Kjernen i veiledning er den samme, uansett hvor den foregår, men den må tilpasses konteksten. Ulike aspekter drøftes i lys av forskning, læringssyn, utdanningspolitiske føringer og historie. Fire empiriske artikler tar utgangspunkt i en studie av kvalitet i praksisveiledning. Her får leserne et innblikk i digital veiledning, veiledning i tverrprofesjonell samarbeidslæring, narrativ teori som grunnlag for veiledning, og veiledning i det globale Sør. Boken slutter med et kapittel om etiske aspekter og vurdering. Artiklene er relevante for alle som befatter seg med veiledning i høyere utdanning, særlig veiledning i praksisstudier. Boken er høyaktuell i en tid der Universitets- og høgskolerådet har søkelys på kvalitet i praksisstudier, blant annet gjennom styrking av veilederkompetansen. Sidsel Tveiten og Anita Iversen har redigert antologien.

ISBN 978-82-450-2141-7

,!7II2E5-acbebh!

VEILEDNING I HØYERE UTDANNING

sammenhenger og fra ulike perspektiver. Omdreiningspunktet er

EN VITENSKAPELIG ANTOLOGI

Denne antologien belyser veiledning i høyere utdanning i ulike

SIDSEL TVEITEN

SIDSEL TVEITEN ANITA IVERSEN (RED.)

VEILEDNING I HØYERE UTDANNING

er sykepleier og professor ved Helsefakultetet, OsloMet – storbyuniversitetet. Hun er leder av forskningsgruppen Empowerment. Hennes forskning har hovedsakelig dreid seg om veiledning, helsepedagogikk, kommunikasjon og samhandling, med særlig vekt på brukermedvirkning. Studenters læring og praksisveiledning er sentrale interesseområder. Hun har skrevet flere bøker om veiledning og helsepedagogikk.

EN VITENSKAPELIG ANTOLOGI

ANITA IVERSEN er bioingeniør og førsteamanuensis ved det helsevitenskapelige fakultetet ved UiT Norges arktiske universitet. Hun er leder av Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling og er opptatt av kvalitet i helseog sosialfaglig utdanning, inklusiv praksisstudier. Studenters læring og profesjonalisering av undervisningsrollen vektlegges i hennes forskning og arbeid med fagfellesskap. I tillegg til pedagogisk utvikling i helseog sosialfag er veiledning, tverrprofesjonell samarbeidslæring, utdanningsledelse og bruk av digitale virkemidler i undervisning og læring hennes arbeids- og interesseområder.

VEILEDNING I HÃ&#x2DC;YERE UTDANNING

SIDSEL TVEITEN ANITA IVERSEN (RED.)

VEILEDNING I HÃ&#x2DC;YERE UTDANNING EN VITENSKAPELIG ANTOLOGI

Copyright © 2018 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave / 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-450-2141-7 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Engelsk tittel: Tutoring in higher education – a scientific anthology Omslagsdesign ved forlaget Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Denne boken er blitt til gjennom et samarbeid om og en stor felles interesse for praksisveilederutdanning. Samarbeidet inspirerte oss først til å utvikle studien «Kvalitet i veiledning» (KIV), der forskere og en masterstudent fra våre to respektive utdanningsinstitusjoner gjorde fire delstudier knyttet til ulike aktørers perspektiver på kvalitet i praksisveiledning. Data ble samlet inn både i sør og nord. Vi hadde Skype-møter gjennom hele forskningsprosessen og skriveseminar på Losby Gods. Underveis i studiene ble vi inspirert til å lage en vitenskapelig antologi der studiene skulle publiseres sammen med andre relevante vitenskapelige artikler om kvalitet i praksisveiledning. Dermed inviterte vi bidragsytere fra universitets- og høgskolemiljøet i og utenfor egne fagmiljøer som vi visste delte vår interesse for veiledning. Vi vil benytte denne muligheten til å takke dere alle for at dere ville bidra i antologien. Det er utfordrende å være redaktør og fagfellevurderer for egne kolleger. Vi takker derfor også for tilliten dere har vist oss i denne prosessen. I tillegg til at vi redaktører har fagfellevurdert alle bidrag, har Fagbokforlaget hatt anonym fagfellevurdering av hele manuskriptet. Vi vil med dette få takke forlagsredaktør Liv Tønjum for inspirasjon, tålmodighet og konstruktive innspill gjennom hele prosessen, og for at hun deltok på skriveseminaret på Losby Gods med innspill som var til stor hjelp. Ideen om en stilisert sol som forsidebilde, som symbol på å «lyse opp veiledningsfeltet», ble godt mottatt i Fagbokforlaget, og vi vil også takke designeren for et flott resultat. Å samarbeide med andre er viktig i læring. Vi har lært både om, av og med hverandre i denne prosessen. Samarbeidet har gitt mulighet til å se kritisk på vår egen tenkning og egen praksis. Samtidig gir slikt samarbeid en unik mulighet til å se egen institusjon i lys av andres perspektiver. Også dette representerer verdifull læring. Det er stort alvor knyttet til å forske og utvikle en vitenskapelig

veiledning i høyere utdanning

antologi. Derfor vil vi trekke frem gleden dette arbeidet har gitt oss på mange plan: gleden over å ha blitt kjent med hverandre, gleden over å ha fått til det vi ønsket sammen, og ikke minst humor og latter underveis. Til slutt vil vi takke familiene våre, som har tålt, og som vi håper fortsatt vil tåle, at det er et noe utydelig skille mellom arbeid og fritid. Lørenskog/Tromsø, mars 2018 Sidsel Tveiten og Anita Iversen

Innhold Innledning ............................................................................................ Bokens oppbygning .................................................................................

11 14

Del 1 Kunnskapsgrunnlag og utdanningspolitiske føringer for veiledning Kapittel 1

Veiledning i læringsprosesser i helseog sosialfaglige utdanninger – en litteraturoversikt ..............................................................................

Tatjana Zlatanovic

Introduksjon ........................................................................................... Metode ................................................................................................. Analyse ................................................................................................. Resultater .............................................................................................. Diskusjon............................................................................................... Mulige implikasjoner for veiledning, utdanning og forskning ............................. Konklusjon .............................................................................................

21 22 25 26 28 32 33

Kapittel 2

Veiledning som grunnlag for kompetanseutvikling ....................................

Veslemøy Egede-Nissen og Siri Skommesvik

Innledning ............................................................................................. Tre fortellinger ......................................................................................... Veiledningstradisjoner .............................................................................. Veiledning som pedagogisk metode i teori og praksis ...................................... Konklusjon .............................................................................................

36 37 40 44 47

Kapittel 3

Læringsutbyttebeskrivelse, taksonomier og begreper som grunnlag for veiledning ............................................................................................

Nanna Hauksdottir og Kjersti Sortland

Innledning ............................................................................................. Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring ...................................... Læringsutbytte ....................................................................................... Læringsutbyttebeskrivelsene i NKR – i lys av pedagogiske forutsetninger ............. Taksonomi .............................................................................................. Sluttkommentar ......................................................................................

50 51 53 56 57 62

veiledning i høyere utdanning

Del 2 Kvalitet i veiledning fra sentrale aktørers perspektiv Kapittel 4

«Hun må jo reflektere sammen med meg» ................................................ Et studentperspektiv på kvalitet i veiledning i praksisstudier

Ane Johannesen, Ragnhild Flittie Onstad og Sidsel Tveiten

Introduksjon og bakgrunn ......................................................................... Metode og utvalg .................................................................................... Analysen................................................................................................ Resultater .............................................................................................. Diskusjon av resultater .............................................................................. Studiens styrker og svakheter ..................................................................... Konklusjon .............................................................................................

67 68 70 71 74 82 83

Kapittel 5

Kvalitet i praksisveiledning – en vedvarende utfordring? Erfaringer fra praksisveiledere

...........................

Ragnhild Flittie Onstad, Marita Nordhaug, Anita Iversen, Siri Skommesvik, Magne Haukland, Solveig Elle Uppsata og Sidsel Tveiten

Introduksjon og bakgrunn ......................................................................... 86 Hensikt, formål og forskningsspørsmål ......................................................... 87 Metode ................................................................................................. 87 Resultater .............................................................................................. 89 Diskusjon............................................................................................... 96 Konklusjon ............................................................................................. 102 Kapittel 6

«Å jenke det til» ..................................................................................... 105 Vitenskapelig ansattes forståelse av veiledning i praksisstudier Magne Haukland, Anne Karine Gjerlaug, Siri Skommesvik, Solveig Elle Uppsata, Ragnhild Flittie Onstad, Sidsel Tveiten og Anita Iversen

Innledning ............................................................................................. Metode ................................................................................................. Resultater .............................................................................................. 1 Forståelse av god veiledning ................................................................... 2 Betydningen av kompetanse for å utøve god veiledning ................................ 3 Utfordringer i veiledning ........................................................................ Diskusjon............................................................................................... Konklusjon .............................................................................................

105 107 110 110 111 113 115 119

innhold

Kapittel 7

I en akseptert skvis mellom systemkrav og kvalitetskrav? Lederes perspektiv på kvalitet i praksisveiledning

..........................

121

Solveig Elle Uppsata, Anita Iversen, Siri Skommesvik, Marita Nordhaug, Ragnhild Flittie Onstad, Magne Haukland og Sidsel Tveiten

Innledning ............................................................................................. Metode, utvalg og respondenter ................................................................. Resultater .............................................................................................. Betydningen av dialogisk og kritisk refleksivitet i veiledning .............................. Diskusjon............................................................................................... Konklusjon .............................................................................................

121 123 126 126 130 135

Del 3 Veiledning i ulike kontekster – muligheter og utfordringer Kapittel 8

Diskusjonsforum: digital veiledning av studenter i praksisstudier ............... 139 Catrine Buck Jensen og Cato R.P. Bjørndal

Introduksjon ........................................................................................... Datamateriale og metodisk tilnærming ......................................................... Sentrale funn .......................................................................................... Funnenes betydning for veiledning og studentenes læring i diskusjonsforum ........ Avslutning .............................................................................................

139 142 145 148 151

Kapittel 9

Med fokus på selvfortellinger: narrativ veiledning i en helsefaglig utdanningspraksis ................................................................................. 155 Hege Olsen Richardsen og Ger Wackers

Introduksjon ........................................................................................... Narrativitet og kognisjon ........................................................................... Veiledningsprosjektets bakgrunn .................................................................. Studentenes selvfortellinger med negativt fortegn .......................................... Koda: narrativ veiledning, verdier og mestring................................................

155 156 158 160 164

Kapittel 10

Veiledning i tverrprofesjonell samarbeidslæring ....................................... 168 Anita Iversen, Nanna Hauksdottir, Sidsel Tveiten, Rita Jentoft og Bente Norbye

Innledning ............................................................................................. 168 Kjennetegn ved tverrprofesjonell kontekst for veiledning .................................. 169 Begrepsavklaringer og helsepolitiske rammer ................................................ 170

veiledning i høyere utdanning

Praksisstudier og veiledning i TPS – erfaringer fra forskningsprosjekter i nord ........ 172 Veiledning som pedagogisk metode for TPS .................................................. 181 Veien videre – noen refleksjoner .................................................................. 184 Kapittel 11

Kyndig veiledning av norske studenter på praksis i det globale Sør.............. 189 Hanne Svarstad og Camilla Hansen

Innledning ............................................................................................. 189 Kunnskapsgrunnlag og metode .................................................................. 190 Forskningslitteraturen .............................................................................. 191 Kapittel 12

Veilederens dobbeltrolle: etiske aspekter i praksisveiledning...................... 202 Marita Nordhaug

Innledning ............................................................................................. Istandsetting til hva? ................................................................................ Selvregulering og etisk refleksjon ................................................................ Egnet, skikket, god nok? ...........................................................................

202 205 210 211

Vedlegg til kapittel 1 .............................................................................. 215 Studiene inkludert i litteraturoversikten ........................................................ 220

Forfatterpresentasjoner ......................................................................... 227 Stikkord ............................................................................................... 231

Innledning Sidsel Tveiten og Anita Iversen Ordet antologi kommer av gresk og betyr «blomstersamling» (Caprona, 2013). Blomstersamling er et vakkert bilde og kan brukes som en metafor for innholdet i denne boken, som er en samling av vitenskapelige artikler, som alle har fokus på veiledning. Antologien er organisert i tre deler: kunnskapsgrunnlag og utdanningspolitiske føringer for veiledning, kvalitet i veiledning sett fra sentrale aktørers perspektiver og veiledning i ulike kontekster. Ordet perspektiv kan bety «betraktning» (Caprona, 2013). I denne antologien betraktes veiledning fra ulike aktører og i ulike kontekster. Også utdanningspolitiske føringer og kunnskapsgrunnlag danner grunnlag for betraktning. Ideen til antologien, eller kanskje «frøet», for å følge blomstermetaforen videre, har sitt grunnlag i samarbeid om praksisveilederutdanning mellom oss to redaktører. Førsteamanuensis Anita Iversen er ansatt ved UiT Norges arktiske universitet som leder av Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling (HelPed) ved Det helsevitenskapelige fakultet. Professor Sidsel Tveiten er ansatt ved OsloMet – storbyuniversitetet (tidligere Høgskolen i Oslo og Akershus), Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid. Vi har begge stort engasjement for veiledning og praksisveilederutdanning. Fagbakgrunnen vår er ulik: Anita Iversen er bioingeniør, og Sidsel Tveiten er sykepleier. Doktorgradene er også ulike. Anita har studert biologiske mekanismer og risiko for brystkreft hos kvinner, med fokus på genetisk sårbarhet og livsstil. Sidsel har fokusert på veiledning av brukere i en helsefremmende kontekst. Samarbeidet om praksisveilederutdanning var også grunnlaget for studien «Kvalitet i veiledning i praksisstudier» (KIV), som ble gjennomført parallelt ved våre respektive utdanningsinstitusjoner. Denne studien presenteres i del 2 i antologien. Veiledning er et begrep som brukes i svært mange og ulike sammenhenger. Det finnes ingen consensusdefinisjon, og begrepet brukes ofte synonymt med tilgrensende begreper, som undervisning, rådgivning, informasjon og instruksjon,

veiledning i høyere utdanning

for å nevne noen. Vårt syn er at veiledning kan ha elementer av innholdet i alle disse begrepene, men veiledning per se er mer enn det innholdet begrepene har. I en veiledningsprosess kan for eksempel undervisning eller instruksjon eller råd inngå. Hovedpoenget med veiledning er at studenten stimuleres til å reflektere, oppdage og finne eventuelle svar selv. I denne sammenheng er relasjonen mellom student og veileder av stor betydning for tillit og trygghet. Vår forståelse av hva veiledning er, tar utgangspunkt i at veiledning er en formell, relasjonell og pedagogisk istandsettingsprosess, rettet mot å styrke studentens mestringskompetanse gjennom en dialog som baseres på kunnskap og humanistiske verdier (Tveiten, 2006, 2013). Veiledning av studenter i praksisstudier i helseog sosialfaglige utdanninger foregår i en spesiell kontekst. Denne konteksten er virkelig – studentene skal lære i en reell situasjon, ofte med pasienten eller brukeren til stede. Tilstedeværelsen kompliserer læringssituasjonen, for eksempel er den ofte uforutsigbar fordi pasientens eller brukerens behov alltid må prioriteres. Ikke alltid ser virkeligheten ut slik lærebøker eller forskning beskriver den. Veiledning forstås som generisk eller generell i den forstand at kjernen i veiledningen, istandsettingsprosessen, betydningen av relasjonen og dialogen, kan overføres til lignende områder, i tilpasset form. Veiledning er en istandsettingsprosess som er relasjonell og pedagogisk (Tveiten, 2006, 2013). Det betyr at studenten gjennom dialogen med veiledere (fra praksis og fra universitet eller høgskole) og eventuelt medstudenter skal bli i stand til å mestre det situasjonen tilsier og styrke sin kompetanse. Relasjonen mellom veileder og student er av stor betydning for læring (Schibbye, 2002). En god relasjon preges av trygghet og tillit og er også grunnlaget for godt samarbeid. Veiledning i praksisstudier kan ses som et samarbeid mellom student og veiledere. Det er ulike tradisjoner i veiledning av studenter. Den tradisjonen som denne boken i hovedsak bygger på, er handling og refleksjonsmodellen, som er en videreutvikling av lærlingmodellen (Lauvås & Handal, 2000). Modellen tar sikte på å utvikle kunnskapsbasen for profesjonell yrkesutøvelse ved å veksle mellom handling og refleksjon over handlingen (Lauvås & Handal, 2000, s. 65). Refleksjon før, i, etter eller over handling kan selvsagt foregå uten veiledning, men veiledningen kan øke utbyttet av refleksjonen (Lauvås & Handal, 2000). Veiledning i praksisstudier i helseog sosialfaglige utdanninger er omdreiningspunktet i antologien. Likevel kan innholdet overføres til veiledning av

innledning

studenter i høyere utdanning generelt, og særlig for utdanninger med praksisstudier. Veiledning er en sentral pedagogisk metode i høyere utdanning. Det finnes mange bøker om veiledning, og det utgis stadig flere. Forskning på veiledning resulterer i stadig flere vitenskapelige artikler. Man kan kanskje undre seg over behovet for en antologi om veiledning i lys av dette. Vår hensikt er å sette fokus på veiledning i praksisstudier i høyere utdanning fra ulike perspektiv og dermed synliggjøre noe av kompleksiteten og mangfoldet i veiledning i denne sammenheng. Universitets- og høgskolerådet har i den senere tid fokusert på betydningen av kvalitet i praksisstudier (Universitets- og høgskolerådet, 2016). I prosjektet Kvalitet i praksisstudiene i helseog sosialfaglig høyere utdanning er hovedkonklusjonene at det er viktig å satse mer på systematisk utvikling av praksisveilederkompetanse, og at det må stilles formelle krav til praksisveilederes veiledningskompetanse. Konklusjonene ble fulgt opp i «Veiledende retningslinjer for utdanning og kompetansevurdering av praksisveiledere i helseog velferdstjenestene», vedtatt i januar 2018. Praksisstudier er planmessig opplæring som foregår i autentiske yrkessituasjoner under veiledning av personer med relevant yrkesutdanning og yrkespraksis (Brandt, 2005). Begrepet opplæring kan imidlertid tolkes slik at det har paternalistiske undertoner. Slik vi forstår det, bygger veiledning på likeverdighet mellom student og veileder, og innebærer stor grad av autonomi og egenaktivitet i oppdagelse og læring. I stortingsmeldingen Kultur for kvalitet i høyere utdanning (Kunnskapsdepartementet, 2017) omtales praksisdelen i utdanningene som en viktig læringsarena for studenter i helseog sosialfaglig høyere utdanning. Kvaliteten i praksisstudiene og hvordan de virker sammen med undervisningen ved lærestedene, er avgjørende for den samlede studiekvaliteten. For å sikre at praksisundervisningen blir relevant og har god kvalitet, er det nødvendig med nært samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og praksissted. Betydningen av samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og praksisfelt fremheves i ulike studier. Hva samarbeidet innebærer, og hvordan det kan organiseres, er imidlertid lite konkretisert. Man kan også undre seg over økonomiske anliggender i denne sammenheng. Sykehusene får overført midler fra staten som kompensasjon for utdanning og studentveiledning, mens kommunehelsetjenesten i langt mindre grad får det. Handler dette om ulik verdsetting? Handler det om holdninger til veiledning

veiledning i høyere utdanning

og utdanning? Man kan undre seg over om veiledning av studenter ses som en tilleggsoppgave for fagpersoner, eller om det ses som en del av den faglige virksomheten. I lys av dette er lederes perspektiv på praksisveiledning interessant. Presset på praksisfeltet for å ta imot studenter i praksisstudier er økende. Kvantitet kan i den sammenheng ha betydning for kvalitet i veiledningen. Mange studier peker på betydningen av tid til veiledning som et kvalitetskriterium (Hauge et al., 2015; Maasø, 2017). Studentene er vant til å bruke digitale verktøy i læring, og de er i økende grad motiverte for å ta deler av utdanningen sin i utlandet, både i i-land og i u-land. Økt fokus på behov for samhandling i helsetjenesten utfordrer studentenes evne til samarbeid. Dermed blir det behov for å se praksisveiledning i ulike kontekster og på ulike arenaer. Oppsummert viser antologien ulike perspektiver på veiledning, og hensikten er å bidra til å tydeliggjøre og synliggjøre veiledningens betydning for læring i høyere utdanning. En samling av vitenskapelige artikler bidrar til å styrke kunnskapsgrunnlaget for veiledning i høyere utdanning og gir grunnlag for å møte kompetansebehovet i dag og i fremtiden i henhold til utdanningspolitiske føringer. Antologien inneholder artikler som belyser det teoretiske grunnlaget for veiledning, erfaringer med og meninger om kvalitet i veiledning, og veiledning i ulike kontekster.

Bokens oppbygning For å ha mest mulig konsistent begrepsbruk er hovedsakelig praksisveileder brukt om veileder som er ansatt i praksisfeltet, mens lærerveileder er brukt om veiledere som er ansatt ved universitet eller høgskole. Alle forfatterne har tilknytning til studenter, som vitenskapelig ansatte ved høgskole eller universitet, med unntak av forfatteren av en artikkel som er basert på en masteroppgave. Studentperspektivet i den oppgaven og masterstudentens deltakelse i KIV representerer brukerperspektivet i antologien. Høgskolen i Oslo og Akershus ble universitet våren 2018. Derfor brukes navnet OsloMet – storbyuniversitetet i innledningen, mens Høgskolen i Oslo og Akershus er brukt i sammenhenger som er beskrevet før denne endringen. Kapittel 1 er en litteraturoversikt, en systematisk forskningskartlegging av tidsskriftartikler publisert mellom 2010 og 2017 med fokus på veiledning

innledning

i helseog sosialfaglig høyere utdanning. En tematisk syntese samler resultatene fra ulike typer forskning. Kapittelet avsluttes med en utdyping av mulige implikasjoner for veiledere og studenter, praksisfelt og utdanningsinstitusjoner. Kapittel 2 fokuserer på veiledning som pedagogisk virksomhet i læring og på betydningen av veilederens rolle i læring i praksisstudier. Gjennom tre eksempelfortellinger fra ulike utdanninger peker forfatterne på fellestrekk av betydning for at veiledning kan forstås som et viktig bidrag i yrkeskvalifisering og profesjonell dannelse, og betydningen av veilederens kompetanse. Kapittel 3 gir en grunnleggende beskrivelse av historisk utvikling og utdanningspolitiske føringer som grunnlag for veiledning. Sentrale begreper i studieprogram og planer beskrives. Læringsutbyttebeskrivelser og taksonomier utdypes og diskuteres i forhold til bruk av pensum. Studien «Kvalitet i veiledning i praksisstudier» (KIV) består av fire delstudier og er godkjent av Norsk senter for forskningsdata. Studien er et forskningssamarbeid mellom vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Tromsø (UiT) Norges arktiske universitet og OsloMet – storbyuniversitetet. I alle delstudiene er fokusgruppediskusjon brukt som metode for datainnsamling. Kapittel 4 er en av delstudiene i KIV og beskriver kvalitet i veiledning i praksisstudier sett fra studenters perspektiv, med et tverrprofesjonelt utvalg av studenter. Studien viser at kvalitet i praksisveiledning dreier seg om opplevelse av mening, refleksivitet og progresjon, relasjoner preget av anerkjennelse og omsorg, samt hensiktsmessig organisering og struktur. Kapittel 5 beskriver en annen delstudie i KIV, praksisveilederes erfaringer med veiledning og utfordringer knyttet til kvalitet. Resultater fra fokusgruppediskusjoner med praksisveiledere, hovedsakelig fra kommunehelsetjenesten, viser at tilstrekkelig tid til veiledning og refleksjon er en utfordring, likedan studentens eget ansvar for læring, veilederens kompetanse, erfaring og forståelse for veiledning, samt samarbeid mellom praksisstedet og utdanningsinstitusjonen. Kapittel 6, den tredje delstudien i KIV, fokuserer på vitenskapelig ansattes eller lærerveilederes forståelse av veiledning i praksisstudier. Resultatene fra fokusgruppediskusjoner med lærerveiledere fra ulike utdanninger viser at forståelsen av hva som er god veiledning, var sprikende, det samme gjaldt betydningen av kompetanse for å utøve god veiledning og hva som representerte utfordringer i praksisveiledning.

veiledning i høyere utdanning

Kapittel 7 er den fjerde delstudien i KIV, og den viser hva ledere i praksisfeltet mener har betydning for kvalitet i veiledning. Ifølge resultatene oppfatter ledere at de har ansvar for kvaliteten i veiledningen av studenter, men at myndigheten knyttet til ansvaret for kvalitet gir utfordringer. De erfarer også konkurrerende forventninger når det gjelder henholdsvis pasienter og studenter, kompetansebehov og kompetanseutvikling og ulike systemer de må forholde seg til. Kapittel 8 presenterer en studie av et nettbasert diskusjonsforum i en praksisperiode for sykepleierstudenter. Studien viser hvordan veiledning av studenter i praksisstudier kan gjennomføres ved bruk av digitale verktøy. Den setter fokus på nødvendig kunnskap, roller og ansvar for veiledning på en digital arena. Kapittel 9 beskriver og diskuterer en rekke narrativt relevante episoder fra et studentprosjekt som viser hvordan studentene klarer å snu dårlige eksamensresultater i en positiv retning og til mestring. Kapittelet fremhever to dimensjoner av betydning for å forstå studentenes utfordringer og muligheter for endring gjennom veiledning, i lys av narrativ teori. Kapittel 10 tar for seg veiledning i tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS). Som grunnlag for veiledning beskrives den tverrprofesjonelle konteksten og resultater fra to forskningsprosjekter som viser at veiledning er viktig for å lære samhandling. Veiledning som pedagogisk metode for TPS tematiseres og diskuteres. Kapittel 11 presenterer og underbygger et argument om nødvendige betingelser for kvalitet i praksisstudier i det globale sør. Gjennom to caser fra ulike profesjoner drøftes forutsetninger for læring. Betydningen av samfunnskunnskap, etisk refleksjon, kyndig veiledning og forsvarlig organisering fremheves. Kapittel 12 drøfter etiske aspekter i veiledning og vurdering. Veilederens ansvar for den enkelte student og for samfunnsmandatet tydeliggjøres. Kapittelet beskriver også en form for snillisme i veiledning som bidrar til å belyse problemstillingen knyttet til forholdet mellom veiledning og vurdering. Kapittelet drøfter dessuten egnethet og skikkethet i veiledningskonteksten.

Referanser Brandt, E. (2005). Kartlegging av praksisbasert høyere utdanning. NIFU STEP skriftserie, 8/2005. Oslo: NIFU. Caprona, Y. de. (2013). Norsk etymologisk ordbok. Oslo: Kagge.

innledning

Hauge, K., Maasø, A., Barstad, J., Elde, H., Karlsholm, G., Stamnes, A., Skjong, G., Skår, J., & Thingnes, E. (2015). Kvalitet og kompetanse i praksisveiledning av studenter i helseog sosialfag i spesialisthelsetjenesten. Rapport nr. 1514. Molde: Møreforskning. Kunnskapsdepartementet. (2017). Kultur for kvalitet i høyere utdanning (Meld. St. 16 (2016–2017)). Oslo: Kunnskapsdepartementet. Lauvås, P., & Handal, G. (2000). Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo: Cappelen. Maasø, A.G. (2017). Kvalitet og kompetanse i praksisveiledning av vernepleier- og sykepleierstudenter i kommunehelsetjenesten i Nord- Trøndelag. Rapport nr. 8/2016. Senter for omsorgsforskning og Nord Universitet. Schibbye, A.-L.L. (2002). Relasjoner. Et dialektisk perspektiv på eksistensiell og psykodynamisk psykoterapi. Oslo: Universitetsforlaget. Tveiten, S. (2006). The Public Health Nurses’ Client Supervision. Doktoravhandling. Oslo: Universitetet i Oslo. Tveiten, S. (2013). Veiledning – mer enn ord … Bergen: Fagbokforlaget. Universitets- og høgskolerådet. (2016). Kvalitet i praksisstudiene i helseog sosialfaglig høyere utdanning. Praksisprosjektet. Sluttrapport fra et nasjonalt utviklingsprosjekt gjennomført på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet i perioden 2014–2015. UHRrapport, februar 2016. Oslo: Universitets- og høgskolerådet.

DEL I

Kunnskapsgrunnlag og utdanningspolitiske fĂ¸ringer for veiledning

Kapittel 1

Veiledning i læringsprosesser i helseog sosialfaglige utdanninger – en litteraturoversikt Tatjana Zlatanovic

Introduksjon Læring i høyere utdanning i helseog sosialfag handler om dybdekunnskap som er en del av profesjonaliteten til profesjonsutøvere (Freidson, 2001; Grimen, 2008). Sentrale områder er analytisk kunnskap, kompleks problemløsning, utvikling av ferdigheter, faglige og sosiale holdninger, identitet og grunnlag for livslang profesjonell læring (Benner, Sutphen, Leonard & Day, 2010; Freidson, 2001; Grimen, 2008; Sullivan, 2016). Dette krever integrering av gode læringsaktiviteter og pedagogikk som støtter denne typen læring (Billett, 2015; Tynjälä & Newton, 2014). Rask utvikling i helseog sosialtjenesten, med endring i behandling og arbeidsstrukturer, økt behov for samarbeid og kompleks problemløsning stiller også krav til utdanningene for å imøtekomme kompetansebehovet i tjenestene. I grunnutdanningene er det utfordrende å legge til rette for at studentene lærer alt de burde kunne for et krevende profesjonelt liv. Faglig innhold er stadig gjenstand for revisjon, og utdanningene bør i enda større grad sørge for at studentene lærer å lære og å behandle informasjon (Dagget, 2014), slik at de istandsettes til å mestre og utvikle seg i et yrkesliv i stadig endring. I dette er veiledningens betydning for læring sentral. Denne litteraturoversikten har som mål å beskrive hva som kjennetegner forskning på veiledning i dag, og hvordan ulike aspekter ved veiledning reflekteres og tematiseres i forskning. Det gjøres ved hjelp av systematisk kartlegging av nyere forskning, deretter en tematisk syntese av forskingsresultatene og tolkning og ordning av funn fra primærstudiene (Gough, Oliver & Thomas, 2012).

veiledning i høyere utdanning

Hensikten er å gi en oversikt over forskning på veiledning i helseog sosialfaglige utdanninger i dag og mulige implikasjoner for veiledere, studenter, praksisfelt og utdanningsinstitusjoner.

Metode En systematisk konfigurativ litteraturoversikt er en hensiktsmessig fremgangsmåte for å danne et overordnet bilde av innholdet i et forskningsfelt, da denne tilnærmingen tilbyr et transparent verktøy for å identifisere og analysere relevant litteratur (Gough et al., 2012). Syntesen i en slik konfigurativ forskningskartlegging følger en induktiv logikk, der funnene i de ulike studiene analyseres for å skape et bilde av hva som kjennetegner både forskningen på fenomenet, og hva forskningen kan fortelle oss om fenomenet som studeres. Selv om denne kartleggingen ikke nødvendigvis har klart å fange opp alle tilgjengelige forskningsartikler på feltet, anses det ut fra søkenes omfang og karakter, at en metning av feltet er oppnådd. Det vil si at samme mønstre gjentok seg i søkematerialet, og lite nytt dukket opp.

Søkeprosess Systematiske søk ble gjennomført mellom desember 2016 og april 2017. For å få dekket så mye av den relevante litteraturen som mulig ble søkene gjennomført i flere databaser og relevante tidsskrifter, inkludert forskjellige disipliner: sykepleie, legedisiplin, fysioterapi, sosiologi og pedagogikk. For å minimere begrensninger som kan oppstå ved elektroniske søk, ble også manuelle søk utført (Brunton, Stansfield & Thomas, 2012). I utgangspunktet ble følgende søkeord brukt: helseog sosialfag, profesjonell utdanning (høyere utdanning, etter videregående opplæring, universiteter), læring, læringsprosesser og veiledning.1 For å identifisere de nøkkelordene som kunne brukes for litteratursøket, ble synonymer av disse ordene arrangert basert på forslag fra Medical Subject Headings vokabular. Et omfattende søk ved hjelp av disse ordene i ulike kombinasjoner ble gjennomført. Inklusjonskriterier er illustrert i tabell 1.1.

1 På engelsk ble følgende begreper brukt: health and social sciences, professional education (higher education, college, universities), learning, learning processes og guiding/supervision/mentoring.

Kapittel 1: veiledning i læringsprosesser 23

Tabell 1.1 Inklusjons- og eksklusjonskriterier. Inklusjonskriterier

Eksklusjonskriterier

Begrunnelser

Peer-reviewed artikler

Non-peer-reviewed artikler

Sikre vitenskapelig kvalitet og redusere risikoen for upassende konklusjoner

Empiriske studier

Editorials, brev, konseptuelle artikler, perspektivartikler og dupliserte tekster

Samle forskningsbasert kunnskap og fremheve viktige problemstillinger og trender i eksisterende litteratur

Engelsk og skandinavisk språk

Andre språk

Engelsk- eller skandinavisktalende forsker

Studiene gjennomført i utviklede land

Studier gjennomført i uutviklede land

Lik utdanning og sosialpolitisk kontekst som Norge, samsvar med erfaringer

Fokus på veiledning i helseog sosialfag, knyttet til bachelor- eller masterutdanning

Annet fokus

Identifisere hvordan ulike aspekter ved veiledning i læringsprosesser i helseog sosialfaglige utdanninger reflekteres og tematiseres i forskning

Tidsperioden 2010–2017

Studier publisert før 2010

Nyere litteratur er mest relevant for å beskrive veiledning i dag, påvirket av endringene i høyere utdanning

Studieutvalg I den første fasen ble titlene på artiklene og nøkkelord lest, abstrakt ble skannet, og artiklene som passet til formålet, ble valgt ut. I den andre fasen ble abstrakt lest fulltekstdokumenter skannet og sjekket basert på inklusjonskriteriene. Elektroniske søk viste at mange studier benytter samme nøkkelord, men likevel ikke har samme fokus (Gough et al., 2012). Da søket ble begrenset til inklusjonskriteriene, ble antall studier betydelig redusert. For eksempel ble de fleste artikler med ikke-sammenlignbar kontekst (bl.a. Slovakia, Kroatia, Pakistan, Saudi-Arabia og Sør-Afrika) ekskludert. For de artiklene som ble vurdert som relevante for det definerte formålet, ble det hentet fulltekst for videre lesing. Etter eksklusjon av dupliserte artikler resulterte utvalgsprosessen i 114 tidsskriftsartikler, som illustrert i figur 1.1.

veiledning i høyere utdanning

Studier identifsert gjennom database og manuell søk (n = 547) Ekskludert (n = 149) – annet fokus og «non-peer-reviewed» arktikler, andre språk Screened (n = 398)

Fulltekstartikler vurdert for valgbarhet (n = 221)

Kritisk analysert artikler (n = 166)

Ekskludert (n = 177) – studier gjennomført i uutviklede land, konseptuelle artikler og perspektivartikler Fulltekstartikler ekskludert (n = 55) – dupliserte artikler, studier som ikke tar opp aspekter ved veiledning i læringsprosesser eksplisitt Ekskludert (n = 52) – imkompatibilitet mellom forskningsspørsmål og formål med artikkelen, mangel på eksplisitte metodologiske beskrivelser

Inkludert (n = 114)

Figur 1.1

Flytskjema for søke- og utvalgsprosessen.

Oppsummering av de gjennomgåtte studiene Disse 114 artiklene ble kritisk vurdert i henhold til forskningsmål, teoretiske perspektiver, design og metoder, resultater, implikasjoner av studien, samt lokalisering. I arbeidet med internasjonale litteraturoversikter reiser det seg spørsmål om hvordan den komparative dimensjonen skal håndteres. Utdanninger i forskjellige land har ulikt innhold og ulik struktur, og de er omgitt og påvirket av forskjellige kulturer. Det gjelder også til en viss grad forskningsmetodikken i studiene som danner grunnlag for oversikten. De fleste av de gjennomgåtte studiene fokuserer på veiledning på bachelornivå i sykepleierutdanning, særlig på veiledning av studenter i praksisstudier. 4 studier fokuserer på veiledning i fysioterapi, og 12 er tverrfaglige (fokus på mer enn én profesjonsutdanning). Av geografisk spredning er 21 studier foretatt i Norge, 17 i Storbritannia, 14 i Sverige og Australia, og resten i andre europeiske land og USA. Det er imidlertid rimelig å anta at det ikke er signifikante forskjeller mellom norsk utdanningskontekst og konteksten i andre utviklede land, selv om det eksisterer noen forskjeller. I tillegg bidrar globaliseringsprosesser og synkronisering og modernisering av

Kapittel 1: veiledning i læringsprosesser 25

høyere utdanning i sykepleierutdanning (og andre profesjonsutdanninger) til forståelse av internasjonalt kjerneinnhold i profesjonen. Studiene inkluderer et bredt spekter av teoretiske og analytiske tilnærminger, som er klart definert i de fleste artikler. Studienes metodologiske innretning har gitt innblikk i sentrale metodiske og analytiske tilnærminger i studier av veiledning, og bidrar dermed til å belyse kjennetegn ved forskningsfeltet. Mens de fleste av artiklene (88 %) brukte kvalitative metoder, kombinerte 14 artikler kvantitative og kvalitative metoder. Analysene viser dermed klar overvekt av kvalitative forskningsdesign, og blant dem er det særlig intervjuer som er brukt som datainnsamlingsmetode. Observasjonsstudier og longitudinelle studier ble ikke benyttet i de inkluderte artiklene.

Analyse Primære studier identifisert i konfigurative vurderinger er ofte heterogene. For å bringe sammen funnene fra de inkluderte artiklene (Thomas, Harden & Newman, 2012) i analyseprosessen ble en induktiv tematisk syntese og tolkningsanalyse utført i fem trinn: 1

Funnene ble lest gjentatte ganger for å bli kjent med likheter og ulikheter på tvers av studiene. 2 Resultatene fra hver studie ble ekstrahert, og dataene ble deretter organisert med programvaren MAXQDA 12 Analytics Pro (2017). 3 Etter nøye gjennomgang av studiene ble koder identifisert. Disse kodene involverte identifisering av hele setninger med konsistent meningsinnhold. Deretter ble kodene organisert i underkategorier, som fanget opp de viktigste aspektene av innholdet (f.eks. kunnskap, erfaring, ferdigheter og refleksjon). Kategoriseringen var induktiv, basert på temaer fremhevet i artiklene. Lignende underkategorier ble gruppert sammen (f.eks. ferdigheter, erfaring og utvikling). 4 Identifiserte underkategorier ble re-undersøkt for å finne ut hvordan de var koblet. Antall underkategorier ble i denne prosessen redusert som et resultat av sammenslåing av noen av de mindre underkategoriene. Denne delen av analysen ga innblikk i de ulike måtene veiledning var operasjonalisert på

veiledning i høyere utdanning

i studiene. I denne fasen av syntesen ble også likheter og forskjeller mellom underkategorier utforsket (f.eks. veiledningskontekst versus mål). 5 Prosessen resulterte til slutt i tre hoved tema: veiledningskonteksten, betydning av veiledning og veiledningsmål, og veiledningsprosesser.

Resultater Den tematiske syntesen av empiri gjorde det mulig å få et bilde av omfanget av ulike temaer, både i den enkelte artikkel og på tvers av artiklene. Det har resultert i tre store hovedtemaer, som illustrert i tabell 1.2. Tabell 1.2 Hovedtema og underkategorier basert på empiriske kilder.2 Hovedtema

Underkategorier

Veiledningskonteksten

Student

(78)

Veileder

(94)

Læring

(86)

Veiledning

(38)

Undervisning

(23)

Supervisjon

(42)

Veiledning og mål

Online og tele-supervisjon

Veiledningsprosesser

Empiriske kilder (antall)

(7)

Støtte

(63)

Guiding

(10)

Modell

(7)

Tilbakemelding

(20)

Relasjon

(26)

Vurdering

(48)

Refleksjon

(22)

2 Detaljert fordeling av empiriske kilder knyttet til ulike temaer, samt en kvantitativ visualisering, er vedlagt.

Kapittel 1: veiledning i læringsprosesser 27

Veiledningskonteksten Veiledning ser ut til å være en kompleks strategi som legger til rette for læring i et utviklingsorientert forhold mellom veileder og student. Læring som underkategori er funnet knyttet til læringsmiljø og muligheter, læringsutbytte (inkludert kompetanse og kunnskap), samt studentenes erfaring og utvikling, fokusert primært på utvikling av ferdigheter. Læring er funnet sterkt integrert med alle underkategorier på tvers av hovedtema. Studenten ble funnet som den sentrale aktøren i veiledningsprosessen i 40 % av de gjennomgåtte studiene, mens fokuset var på læreren (hovedstilling ved universitet eller høgskole) og praksisveilederen (hovedstilling i helsetjenesten) i 26 % av studiene. For både lærer og praksisveileder synes pedagogisk kompetanse å være sentralt for operasjonalisering av veiledningen i henhold til helsefaginnholdet og studentenes behov, på tvers av de gjennomgåtte studiene. Det å ha dyp forståelse av utdanningenes studie- og fagplaner, plan for kliniske praksisstudier og definerte læringsutbytter, synes videre å være en forutsetning for å være praksisveileder. Videre er praksisveiledernes faglige kvalifikasjoner og praktiske ferdigheter, samt at de er dedikert til studentenes læring, høyt verdsatt av studenter og lærere.

Veiledning og mål De fleste av studiene rapporterer individuell veiledning i fysiske møter (75 %), i mindre grad gruppeveiledning, mens fordeler og muligheter som åpnes for veiledning med bruk av teknologi er tematisert i kun 5 % av studiene. Funnene tyder på at veiledningskonteksten har vesentlig betydning for målet med veiledning. Alle de gjennomgåtte studiene er situert i en klinisk kontekst, og de fleste av dem relaterer målet med veiledning til læring av nye ferdigheter, profesjonell atferd og utvikling av holdninger. I motsetning til dette understreker en del av studiene at veilederens hovedrolle er å bistå og oppmuntre studentene til å knytte teori til en praktisk setting.

Veiledningsprosesser Ulike sider ved veiledningsprosesser reflekteres i variasjon av brukt terminologi, selv om undervisning, veiledning, rådgivning, supervisjon, guiding og mentoring er begreper som gjerne oppfattes som ganske like. Mens 7 % av studiene i utvalget beskriver veiledningsmodeller, setter 31 % av studiene forholdet mellom aktørene som sentralt. I 11 % av studiene fremheves det at feedback har fundamental

veiledning i høyere utdanning

betydning for læring, mens 38 % av studiene ser vurderingssituasjoner som sentrale og veiledernes vurderingsrolle som det mest utfordrende i veiledningsprosesser. Videre er veiledning relatert til læringsutbytte som fokuserer på ferdigheter eller kliniske kompetanser, og i mindre grad på kunnskap (i 9 % av studiene). I vurdering av studentenes kompetanse fremkommer det at lærere og praksisveiledere vektlegger studentenes væremåte, forholdet til pasienten, forhold til veilederen og de ansatte, og studentens handlemåter. Flere artikler rapporterer at utvikling skjer gjennom erfaring, og at læringsmuligheter og læringsmiljø synes å være viktig for læring. Flere av studiene understreker også hvordan veiledning bidrar til utvikling av både lærernes og praksisveiledernes kompetanse. Bare 13 % av studiene ser refleksjon som essensielt for læring. I en studie rapporterte en gruppe respondenter (fra sykepleierutdanning) at sosiokulturelle teorier er en inspirasjonskilde i veiledningsprosessen, og at læring skjer i et læringsfellesskap. Fremgangsmåten i veiledningsprosessen som er pedagogisk fundert, trekkes frem som viktig i 18 % av studiene. Det er likevel ingen av de gjennomgåtte studiene som går nærmere inn på hva pedagogisk funderte fremgangsmåter i veiledningsprosessen egentlig innebærer, foruten å stille spørsmål i stedet for å gi svar, selv om veiledning synes å være mye mer kompleks.

Diskusjon Hensikten med denne litteraturoversikten var å beskrive hvordan ulike aspekter ved veiledning reflekteres og tematiseres i forskning. Som resultatene viste, er de tre hovedtemaene komplekse og sterkt integrert i hverandre. Samlet peker hovedtemaene på tre aspekter ved veiledning i læringsprosesser i helseog sosialfaglige utdanninger. Det første temaet fremhever veiledningskontekstens kompleksitet i veiledning. Det andre temaet understreker betydningen av veiledning og mål for utvikling av faglig kompetanse og læring. Disse to aspektene er fremtredende innen forskning på veiledning som er inkludert her. Det tredje temaet tematiserer veiledningsprosessen som integrering av læringserfaringer, og er lite belyst i tilgjengelig empiri. De tre aspektene diskuteres nedenfor.

Kompleksitet i veiledning Resultatene viste at veiledningskonteksten innebærer en kompleks strategi som legger til rette for læring i et utviklingsorientert forhold mellom lærer og

Kapittel 1: veiledning i læringsprosesser 29

student. Resultatene knyttet lærernes evne til å opprettholde og utvide studentenes motivasjon og engasjement til studentenes suksess i studiet. I kliniske praksisstudier deler lærerne dette ansvaret med praksisveiledere, og resultatene fra studiene viser at både praksisveiledere og lærere påvirker kvaliteten på læring i praksis. Resultatene understreker også at tilgang på kvalifiserte praksisveiledere, effektiv organisering av praksis og operasjonalisering av læringsaktiviteter var viktig for studentenes læringsutbytte i praksisstudiene. Praksisstudier i for eksempel sykepleierutdanningen er spredt mellom ulike primære og høyt spesialiserte helsetjenester. Den organisatoriske konteksten til helseinstitusjoner har derfor innvirkning på studentenes læring, samt deres motivasjon og utholdenhet. I tillegg vil organisering av enkeltemner i fag- og studieplaner utfordre både studenter og veiledere (Leskes, 2006, s. 31). Studentene må lære å se meningsfulle sammenhenger på tvers av ulike fag og kunnskapsområder, noe som kan være utfordrende for veiledere med ulik pedagogisk erfaring (Hutchings, 2006). Lærerveilederes rolle med hensyn til å støtte studenter i læring på tvers av ulike læringssammenhenger (universitet, høgskole og kliniske studier) synes sentralt i veiledningsprosessen, og var delvis indikert i en del av de gjennomgåtte studiene. Likevel viser analysene at det finnes utfordringer i praksisstudiene knyttet til for eksempel lederskap, eksisterende kultur og kompetansenivå, noe som stemmer med annen litteratur (Abrahamsen et al., 2016). Det finnes fortsatt «pro-praksis- og antiutdanningskulturer i helsetjenester» (McAllister, Williams, Gamble, Malko-Nyhan & Jones, 2011, s. 12). Mulige spenninger eksisterer innenfor fag og klinisk plassering, noe som innebærer at det må håndteres en viss mengde kontrovers og usikkerhet. Selv om de eksisterende orienteringene og praksisene kanskje kan være et resultat av status eller sosiopolitisk orientering, slik Hegerstrøm (2016) indikerte, er det bemerkelsesverdig at nettopp sosiopolitiske påvirkninger på utdannings- og helseinstitusjoner ikke har blitt utforsket. Veiledning handler i stor grad om interaksjon og dialog, og de fleste studiene trekker frem betydningen av gode kommunikasjonsferdigheter hos lærere og praksisveiledere. Interaksjonen mellom veileder (lærerveileder eller praksisveileder) og fokusperson, derimot, har ikke kommet særlig godt frem, selv om den går ut over kommunikasjon og inkluderer gjensidig handling og engasjement mellom aktørene. Mens de fleste gjennomgåtte studier fremhever en god relasjon mellom veileder og fokusperson som sentralt i veiledningsprosessen,

veiledning i høyere utdanning

understreker Tveiten (2013) at både en god relasjon og god bearbeiding av saksforholdet har betydning for god veiledning.

Faglig kompetanse og læring De gjennomgåtte studiene er kontekstualisert i praksisstudier, og de fokuserer hovedsakelig på utvikling av ferdigheter, studentens handlemåter, væremåter, forhold til pasientene, veilederen og de ansatte, til tross for at god veiledning har til hensikt å stimulere til selvstendighet, nytenkning, egenaktivitet og refleksjon, og styrke studentens læringsprosess. Videre viste resultatene at ferdighetene, væremåten og forhold til andre i liten grad, om noe i det hele tatt, er integrert i utvikling av kunnskap. Man kan stille spørsmål ved i hvilken grad praktiske erfaringer bidrar til læring og utvikling, all den tid de ikke gjøres til gjenstand for refleksjon. Det å styrke fokuspersonens mestringskompetanse inkluderer både kompetanse om individets reelle kunnskap og ferdigheter, og individets følelse av kompetanse som subjektiv persepsjon av egne kunnskaper og ferdigheter. Konseptene om hva profesjonell kompetanse innebærer, har endret seg. For eksempel er håndtering av prosedyrer og omsorg for pasienter i en rekke situasjoner bare en del av dagens sykepleierrolle. Sykepleierkompetanse er mer kompleks, og sykepleieres faglige kunnskaper er karakterisert av å være heterogene og svært fragmenterte (Grimen, 2008). Den faglige kunnskapen er heterogen i den forstand at den er basert på ulike teorier, og den er fragmentert på den måten at den består av deler av ulike perspektiver. Den sentrale sykepleierrollen involverer en kritisk syntese av relevant kunnskap i analyse- og beslutningsprosesser i vurdering, problemidentifisering, planlegging og gjennomføring av planlagte intervensjoner, og evaluering av resultatene i forbindelse med pasientbehandling. Det er også forventet total styring og kontinuerlig koordinering av tjenester, samt ledelse og administrasjon av ressurser og personell som er involvert i pasientbehandling. Sikring av pasienters rettigheter, avgjørelser og interesser, støtte og styrking av pasienter under administrering av medisiner, behandling og prosedyrer, samt håndtering av helsemessige utfordringer, er også noen av de sentrale sykepleierrollene. Videre er utdanning (inkludert helsepedagogikk) og aktiv bruk av og involvering i forskning (evidensbasert og kunnskapsbasert praksis) noen av kravene (Potter, Perry & Stockert, 2017). Hvordan slik kompetanse blir undervist og lært, har også endret seg. Resultatene viser at lærere i sykepleierutdanning først og fremst må være gode

Kapittel 1: veiledning i læringsprosesser 31

sykepleiere. Viktigheten av sterk fagkunnskap grunnes på avansert teori og forskning (Freidson, 2001) som skal integreres i praktiske situasjoner. Samtidig er refleksjon, tolkning og analyse som grunnlag for handling i profesjonell praksis nødvendig. Kjernen i profesjonell praksis er å anvende generell kunnskap til individuelle saker (Grimen, 2008). Denne forståelsen er avgjørende for læring, spesielt i grunnleggende profesjonsutdanning. Å istandsette studentene til mestring slik at sammenhengen mellom de ulike elementene i kunnskapsbasene praktiseres, bør være hovedfokuset i enhver profesjonsutdanning. Resultatene viste en nær sammenheng mellom studentenes og lærernes profesjonelle læring og utvikling: De deler, i hvert fall til en viss grad, samme læringsarena. For eksempel vil kunnskap om hvordan studentene lærer, hvilke utfordringer de opplever ved de ulike læringsarenaene (i klassekontekst eller praksiskontekst), og hvordan de håndterer utfordringene, kunne bidra til utvikling av lærernes praksis. På den måten representerer studenter og lærere et fellesskap der begge parters læringserfaringer påvirker hverandre (Barth, 2001). Det er også viktig å understreke at en del av resultatene viser at studentenes læring bidro til utvikling av kompetanser i praksisfeltet generelt. I så fall er praksisveilederne også en del av læringsfellesskapene.

Integrering av læringserfaringer Resultatene fremhevet betydningen av pedagogisk fundert veiledning. Hva det egentlig innebærer, er lite utforsket i de inkluderte studiene, selv om veiledning påvirker studentenes opplevelse av sammenheng, mening, forståelse og håndterbarhet, og er av sentral betydning for mestring og læring (Tveiten, 2013). I sykepleiedisiplinen, som var hovedfokus i et flertall av de gjennomgåtte studiene, er 50 % av sykepleierutdanningen situert i en klinisk kontekst. Studentene forventes å integrere teoretisk kunnskap i praktiske situasjoner i alle praksisstudier, selv om de fremgår som separate læringsaktiviteter i de inkluderte studiene. Studentene styres gjennom en læringsprosess med økende deltakelse, fra perifer til full deltakelse, overvåket, regulert og støttet av lærerne (Zlatanovic, Havnes & Tveiten, 2017). Det er gjennom studieforløpet (3 års bachelorutdanning og 5–6 år for de lange profesjonsutdanningene, som lege, psykolog og tannlege) at fagkunnskapen formidles, diskuteres og erverves av studentene, i klassekontekst og praksiskontekst, og det å oppleve sammenhengen kan være utfordrende. Derfor understreker Benner et al. (2010) at sterkere integrering av klasserom og

veiledning i høyere utdanning

klinisk undervisning er en av de viktige endringene som lærerne trenger å gjøre i sin tilnærming for å fremme studenters læring. Denne typen læring krever integrering av tilstrekkelige læringsaktiviteter, og for lærerne er det kanskje nøkkelen i all pedagogisk praksis, selv om det kommer lite frem i resultatene.

Mulige implikasjoner for veiledning, utdanning og forskning Integrering av læringssituasjoner ser ut til å være en potensiell tilnærming for å håndtere kompleksiteten i helsefagutdanningene. Det finnes betydelige bidrag til å identifisere, diskutere og utarbeide prosesser som effektivt fremmer profesjonell læring gjennom integrering av læringserfaringer på tvers av læringsarenaene (f.eks. Billett, 2015; Sullivan, 2016). Integrativ pedagogikk (Tynjälä, 1999; Tynjälä & Newton, 2014) er en mulig modell der andre pedagogiske tilnærminger, som problembasert læring (Gijbels, 2005), prosjektbasert læring (Helle, Tynjälä & Olkinuora, 2006), læring ved skriving (Tynjälä, 1999) og guidet arbeidserfaring, i stor grad utgjør elementer i modellen. Modellen integrerer to måter å forklare læring på. Situert læringsteori forsøker å forklare rollen som «embodied» sosiallæring,3 mens kognitiv teori tar sikte på å beskrive kunnskap og kunnskapsutvikling4 (Tynjälä & Newton, 2014). I stedet for å angi spesifikke metoder presenterer modellen for integrativ pedagogikk et prinsipp for å organisere læringsmiljøer, slik at utviklingen av faglige kunnskaper og ferdigheter på et bestemt felt forbedres (Tynjälä & Gijbels, 2012). Modellen består av fire tett integrerte, grunnleggende elementer: saklig, konseptuell og teoretisk kunnskap, eksperimentell og praktisk kunnskap, selvregulerende kunnskap, og sosiokulturell kunnskap. Saklig, konseptuell og teoretisk kunnskap er det grunnleggende elementet. Det andre elementet handler om spesielle tilfeller og er ervervet bare gjennom praktisk erfaring. Den tredje har å gjøre med metakognisjon og selvrefleksjon og omfatter både kunnskaps- og ferdighetskomponenter. Sosiokulturell kunnskap vises forankret i sosial praksis (samfunns- eller arbeidsplassbasert), og danner en ramme av ferdigheter og 3 Læring skjer gjennom deltakelse i sosial praksis. 4 Læring skjer i individet gjennom omstrukturering av individets måte å oppfatte på.

Kapittel 1: veiledning i læringsprosesser 33

kunnskap i et bestemt felt. Modellen vektlegger forholdet mellom teori og praksis. For det første kobler modellen studentenes refleksjon som et verktøy som integrerer teori og praksis. For det andre kobles problemløsning som et verktøy i prosessen med å integrere teori og praksis med selvregulerende kunnskaper. Begrenset menneskelig kognitiv kapasitet kan dessuten utvides ved samarbeid, der deltakerne deler sin kunnskap og omdanner de delte ideene, selv om spenningen kan virke iboende i denne delingen. Fordeling av kognisjon mellom mennesker eksisterer i relasjoner og innebærer deltakelse i praksismiljøer. Modellen for integrativ pedagogikk kan operasjonaliseres videre, noe som gir implikasjoner for studentenes læring, for lærernes tilnærminger til støtte for denne typen læring, samt for organisering av innholdet i de faglige programmene og læringsmiljøene på systemnivå. Det som trengs for undervisning for integrasjon, ligner på det som trengs for læring, men krever mer integrerende lærere: Det innebærer lærernes modellering gjennom deres undervisning, den gjennomtenkte tilnærmingen til læring som de vil at studentene skal utvikle (Hutchings, Huber & Ciccone, 2009; Hutchings & Shulman, 1999). Det er også viktig å ha i tankene at tilgjengeligheten til kvalifiserte praksisveiledere, samt situasjoner i den lokale praksisen, har stor grad av relevans for veiledning og den totale kvaliteten på studiet. Det må gjøres mer forskning for å øke kunnskapen om veiledning generelt, veiledningsprosesser og integrering av læringserfaring. Det er tankevekkende at studier knyttet til veiledning i andre helseog sosialfag, samt tverrfaglige studier, er så sparsomme, og at søkeprosessen ikke har identifisert studier om veiledning i legeutdanning eller veiledning i klassekontekster. Med tanke på at observasjonsstudier og longitudinelle studier ikke ble benyttet i de inkluderte artiklene, er det behov for forskning som baseres på observasjon og samhandling, i tillegg til både individuelle intervjuer og fokusgruppediskusjoner. Å rette oppmerksomhet mot en kvantitativ tilnærming som så langt mangler i den reviderte litteraturen, kan være nødvendig.

Konklusjon Syntesen og oppsummeringen av de inkluderte empiriske studiene viser til mangesidige betydninger av veiledning i helseog sosialfag, veiledningsmål og prosesser, og peker mot en rekke utfordringer knyttet til sentrale aktører

veiledning i høyere utdanning

i veiledningsprosessen, organisering av innholdet i de faglige programmene og læringsmiljøene på systemnivå. De kan kanskje ses som spenninger mellom samarbeid, støtte og vurdering, spenninger mellom den praktiske og det teoretiske, osv. Perspektivene på profesjonell læring som er nevnt her, viser konsekvent at læringsmiljøer som tar sikte på å integrere ulike former for kunnskap, gir læringsutfall som kreves i dagens og fremtidig profesjonell praksis. Det er rimelig å tro at integrativ pedagogikk, operasjonalisert gjennom veiledningsprosessen, støtter studentene til å utvikle integrert forståelse av domenet under studien, kombinert med sterke generiske ferdigheter og selvregulering. Det er også rimelig å tro at uten å ta opp spørsmål om organisering av innholdet i de faglige programmene og innflytelse fra systemnivå på kvaliteten av veiledningsarbeidet, kan forbedringene i kvaliteten på profesjonsutdanning og lærernes faglige praksis forbli fragmentert og unnvikende.

Referanser Abrahamsen B., Hougaard, P.F., Madsen, A.Å., Leseth, A., Osland, O., & Zlatanovic, T. (2016). Utdanningsledelse i sykepleierutdanningen. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus. Barth, R. (2001). Learning by heart. San Francisco: Jossey-Bass. Benner, P., Sutphen, M., Leonard, V., & Day, L. (2010). Educating nurses: a call for radical transformation. San Francisco: Jossey-Bass. Billett, S. (2015). Integrating practice-based learning experiences into higher education programs. New York: Springer Science. doi:10.1007/978-94-017-7230-3_1 Brunton, G., Stansfield, C., & Thomas, J. (2012). Finding relevant studies. I D. Gough, S. Oliver & J. Thomas (red.), An introduction to systematic reviews (s. 107–135). London: Sage. Daggett, M.L. (2014). Career management and care of professional self. I K. Masters (red.), Role development in professional nursing practice. 3. utg. (s. 167–192). Burlington: Ascend Learning Company. Freidson, E. (2001). Professionalism: the third logic. Cambridge: Polity Press. Gijbels, D. (2005). Effects of new learning environments. Taking students’ perception, approaches to learning and assessment into account. Maastricht, the Netherlands: Datawyse. Gough, D., Oliver, S., & Thomas, J. (2012). Introducing systematic review. I D. Gough, S. Oliver & J. Thomas (red.), An introduction to systematic reviews (s. 1–17). London: Sage. Grimen, H. (2008). Profesjon og kunnskap. I I.A. Molander & L. Terum (red.), Profesjonstudier (s. 71–87). Oslo: Universitetsforlaget. Hegerstrøm, T. (2016). Helse- og sosialfagutdanningene og SFU. Hvorfor nådde ingen opp? NOKUT, SFU. Hentet 17.03.2017 fra http://www.nokut.no/Documents/NOKUT/

SIDSEL TVEITEN ANITA IVERSEN (RED.)

ISBN 978-82-450-2141-7

,!7II2E5-acbebh!

VEILEDNING I HØYERE UTDANNING

sammenhenger og fra ulike perspektiver. Omdreiningspunktet er

EN VITENSKAPELIG ANTOLOGI

Denne antologien belyser veiledning i høyere utdanning i ulike

SIDSEL TVEITEN

SIDSEL TVEITEN ANITA IVERSEN (RED.)

VEILEDNING I HØYERE UTDANNING

EN VITENSKAPELIG ANTOLOGI