Pincho Nation 75 TUSEN GJESTER KAN IKKE TA FEIL, ELLER?

For dette er antall genuine gjester som siden åpningen har lastet den appen (kommer tilbake til den) og besøkt Pincho Nation på rådhusplassen i Porsgrunn.

Denne rådhusplassen har i årevis vært helt «steindæv», noe som har irritert meg voldsomt. Jeg ferdes nokså mye nede på kontinentet og der har enhver by med respekt for seg selv, minst en god restaurant på rådhusplassen.

Porsgrunn har muligens landets vakreste rådhus, men en skikkelig restaurant på rådhusplassen har vært sørgelig fraværende. Det var derfor jeg var svært spent når jeg hørte rykter om at Pincho det siste året har tatt Porsgrunns restaurantverden med storm.

Klovner på kjøkkenet?

Når jeg så hørte at det var det svenske sirkuskonseptet Pincho Nation som var på vei til byen med sirkuskostymer, kanoner og tung fløyel måtte jeg ta et oppgjør med min indre matsnobb. For de fleste matjournalister er nemlig noen skikkelig fordomsfulle snobber som simpelthen elsker å slakte kommersielle kjederestauranter som Egon, TGI og nettopp; Pincho Nation.

I de kretsene er det et sikkert sosialt selvmord å bli observert på for eksempel Egon, slafsende på en eller annet saftig sukkerglassert kjøttbit med industrisausen rennende nedover kjaken. Når jeg i tillegg leste meg opp til at Pincho var en såkalt «appsrestaurant» ble jeg enda mørkere til sinns, og jeg gledet meg allerede til å pakke slakten inn i sirkusmetaforer av typen «klovner på kjøkkenet» og «tryllekunstneren kunne ikke ha reddet denne sausen»

Gode drinker

Jeg prøvde å opprettholde mitt dårlige humør når jeg sammen med guttungen på 12 ble tatt imot av restaurantsjef Ewelina. Ewelina hadde åpenbart full kontroll på hvordan han skulle hanskes med halvgamle grinebitere. Han foreslo en eller annen fargerik drink jeg ikke husker navnet på.

Og sirkusmetafor-advarsel! simsalabim, trommevirvel, Så jeg var blid som en lerkefugl. Til tross for giftgrønne fargenyanser var drinken frisk og god. Og hvem kan egentlig være i dårlig humør i et slikt lokale? En ihuga minimalist muligens? Men selv er jeg en samleglad maksimalist, som ifølge en interiørheks jeg kjenner kunne ha levd godt i årevis på eget garasjesalg. Innredningen er herlig dekadent og leder tankerne hen på Moulin Rouge, eller muligens et eller annet etablissement i New Orleans på 20 tallet, der de ansatte tok seg betalt for helt andre tjenester enn drikker og småretter.

Hele forestillingen utartet til en morsom og avslappende opplevelse, og som erklært kosmopolitt var det artig å se at menyen rommet retter fra hele det gastronomiske verdenskartet.

Appen

Appen viste seg å være en positiv opplevelse med oversiktlige menyer og strøkne matbilder. Det sitter langt inne å innrømme det, men det var en hyggelig måte å bestille mat på, særlig for en som har særdeles liten tålmodighet med trege servitører. Det var bare å gå inn på appen og bestille, og så får du beskjed når maten er klar til å bli hentet ved disken. Guttungen fikk ansvar for bestillingen og bestilte like godt samtlige småretter på menyen, samt et sirlig utvalg med særdeles fargerike drinker

Noe for alle

Måltidet startet til juniors store glede med popcorn. En noe utradisjonell forrett i gourmetmiljøer, men det brydde ikke 12 åringen seg om. Junior tømte popcornet på ca. 20 sekunder og var minst like blid som sin far lerkefuglen. Vi la merke til at det var alle slags folk i lokalet. Barnefamilier, en påseilet ordførerkandidat, fnisende fjortiser og en lokal MC gjeng, komplett med skinnvester, bukkeskjegg og vikingtatoveringer.

Alle demografier så ut til å trives aldeles utmerket. Kokkene skal ha også litt «kyt» som det heter på disse traktene. Til tross for smekkfull restaurant produserte de småretter i et imponerende tempo, attpåtil med et smil rundt munnen.

Ewelina viste seg å være et funn av en restaurantsjef. Smilende oppmerksom og kunnskapsrik , og med den sjeldne evnen til å være flere steder på en gang!

Alt i alt en positiv opplevelse!

Småretter og sirkus til folket!