Smak

AKSJON

2013

1

2

AKSJON

2013

Antologien er redigert av Foreningen !les Oslo 2013 3

Smak er en leselystaksjon i regi av Foreningen !les.

Foreningen !les jobber for å øke leselyst og leseengasjement i hele befolkningen generelt og blant ungdom spesielt.

Copyright: Foreningen !les Ansvarlig utgiver: Foreningen !les Omslag: Vibeke Røgler Sats: Vibeke Røgler Trykk: 07 Gruppen AS Papir: 70 g Holmen Book Boken er satt med: Adobe Garamond Pro ISBN: 978-82-92-89412-5

Foreningen !les Øvre Vollgate 15 0158 Oslo

4

Tlf: 941 29 000 les@foreningenles.no foreningenles.no

foreningenles.no/ungdom facebook: foreningen.les twitter: Foreningenles

Innhold Denne boken inneholder tekstutdrag fra:

Din vakre jævel! .................... 4 av Arne Svingen og Helene Uri Drama

Verdensredderne ................ 78 av Simon Stranger Kontraster

Hver dag ............................ 14 av David Levithan Oversatt av Tonje Røed Romantisk fantasy

Erebos ................................ 86 av Ursula Poznanski Oversatt av Henning Hagerup Dataspill

Rookie ............................... 22 av Stein Morten Lier Spenning

Synnes puslespill ............. 100 av Lisette Askø Spøkelser

Rekrutten ........................... 29 av Robert Muchamore Illustrert av Edginton og Aggs Omsett av Øystein Rosse Spenning

Sammen skal vi holde .......106 himmelen av Ellen Fjestad Romantikk

Playground ........................ 45 av 50 cent med Laura Moser Oversatt av Fartein Døvle Jonassen Familie Åndejegerne ....................... 54 av Magne Hovden Fantasy Skriv i sanden ...................... 64 av Marjun Kjelnæs Oversatt av Lars Moa Vennskap og forelskelse

Nærmere høst .................. 114 av Marianne Kaurin Forelskelse Picassokvinnen ................ 122 av Taran L. Bjørnstad Annerledes Den mørke porten ........... 134 av Lars Mæhle Krim Informasjon om tXt .......... 142 Konkurranse .................... 144 5

En smak av:

Helene Uri og Arne Svingen

© Marlene Miller Svingen

Navn: Alder: Ungdomsskole: Boktips: På nett:

Helene Uri 48 år Ramstad skole i Bærum Alt av Helga Flatland og av Ingvild Rishøi heleneuri.no

Navn: Alder: Ungdomsskole: Boktips: På nett:

Arne Svingen 46 år Groruddalen skole i Oslo Alt av Roald Dahl arnesvingen.no svingensverden.wordpress.com

6

Din vakre jævel!

Arne Svingen og Helene Uri Robin

1

Jeg skal aldri gå med ring. Ikke faen. Hvis jeg finner ei dame jeg vil være sammen med, sånn på ordentlig, ikke bare på fest eller noen uker om sommeren, så er det nok at hun sier at hun er glad i meg. Hun kan gå med så mange ringer hun bare vil, hun skal til og med få en dyr en i en sånn liten, svart eske. Men jeg, nei, jeg går ikke med ring, jeg ville bare se femi ut. Ring er nummeret før jeg fikk tørkle i halsen, rødstripete skjorte og sånne sko som må pusses hele tida.

Dama på trikkeholdeplassen kler ringen. Ikke at klærne ser rådyre ut, men ansiktet, det gløder liksom om kapp med steinen i ringen. Hun har sånne ansiktstrekk som gjør seg godt på bilder og er enda finere i virkeligheten. Svakt opplyst av en gatelykt seint på kvelden ser hun i hvert fall jævlig bra ut.

Snart er kanskje gløden skifta ut med tårevåte, redde dådyrøyne. Fingeren kommer til å kjennes naken ut.

Hadde hun ikke glodd så mye på ringen i gatelyset, er det ikke sikkert vi ville lagt merke til dama. Det var som om hun ville at alle rundt henne skulle se statussymbolet glitre.

Vel, hun kan ikke vite hvem vi er.

Trikken kommer dundrende, og vi går på. Jeg sitter bakerst 7

sammen med Navid og Martin. Om noen hadde snudd huet og glodd på oss, hadde de ikke stussa et sekund. Vi utstråler kald ro. Men sannheten er at en helt syk elektrisitet strømmer gjennom kroppen.

Vi veit nemlig hva som skal skje.

Ok, det finnes sikkert hundre grunner til at dama likevel kommer til å sitte happy foran tv-en i kveld og stråle om kapp med ringen. Kanskje er det sånne grunner som gjør dette så jævla spennende. Vi har alltid en slagplan. Og en backupplan. Og en backup-plan for backup-planen. Folk tenker ikke på det når de leser om sånt på nettavisene. Det er ikke bare å gå bort til noen og rappe lommebok og verdisaker.

Visst finnes det kørka tjuver, men det er sånne som driter på draget uansett hva de gjør her i livet.

Jeg sier ikke at vi aldri blir tatt. Uflaks er en del av gamet.

Men man skal ha jævlig mye uflaks når man er så godt forberedt som oss. Fakta er at vi har reint rulleblad, alle tre. Og blir vi tatt i morra, er jeg sikker på at ingen tror vi er serieranere. For vi har ikke noe fast opplegg. Det viktigste er å være kjapp og at ingen skriker.

Jeg er ingen hardbarka kriminell. Ikke har jeg tenkt å bli det heller. Jeg bare fordeler rikdommen litt. Livet kommer før eller sia til å ta meg et helt annet sted. Jeg veit bare ikke hvor.

Navid gir meg en forsiktig dult i sida. Dama har reist seg.

Vi henger ved den bakerste utgangen, ser ikke engang i hennes retning. Det er bare oss og dama som går av. Med mindre hun bor 15 meter fra trikkeholdeplassen, har vi tid til å sjekke forholdene. Klokka er ikke mer enn ti, hundeluftere 8

finnes overalt og til alle døgnets tider, men vi trenger bare et øde strekk, noen sekunders arbeidsro.

Nabolaget består av gamle bygårder. Store balkonger med blomsterkasser. Leiligheter over hele etasjer. Det er sikkert malerier av landskap og moderne kluss på veggene. Spisebord med duk. Jeg har sett det på tv.

Vi følger etter på 20 meters avstand mens vi småprater, en sånn samtale uten hjerne som bare skal høres normal ut.

– Så du film i går?

– Ja, jøss. Døbra.

– Hva het den?

– Husker ikke. Noe med Kill.

– Kill Bill?

– Nei, mer Kill Joe. – Det er ikke noen film som heter Kill Joe. – Så så jeg faen ikke noen film i går heller.

– Den gata der er mørk.

Hun skrår inn en sidegate. Det er ingen mennesker i nærheten. Vi setter opp farta. Men for at hun ikke skal føle seg trua, fortsetter vi å prate. Denne gangen om Frank. Selv om ingen av oss kjenner Frank, så snakker vi om han som en god venn, en som bor i nabolaget og som det skal bli kult å se igjen, egentlig kjipt at vi ikke har sett han på en stund, håper han er hjemme, han pleier å være hjemme på denne tida, han må jo tidlig på jobb i morra, kanskje vi kan se film hos han, endelig få sett den derre Kill Joe, visstnok døbra film.

– Vi skal bare ha verdisakene dine, så hold kjeft og gjør akkurat som vi sier.

9

Navid framfører den faste replikken med lav, truende stemme. Vi rører henne ikke, bare stenger fluktveiene og ser på henne med harde blikk over skjerfene vi har trukket opp i ansiktene. Ingen av oss har våpen. Adrenalinet gjør meg kortpustet, og jeg kaster rastløse blikk over skuldra.

– Men … ikke … men …

Hun er der vi vil ha henne. Stotrende og lettere sjokkskadd, som om hun ikke kan tro at dette skjer akkurat henne.

– Vi skal ha mobilen og lommeboka di, sier Navid kjapt.

– Og ringen.

Det er alltid han som prater. Han har den mørkeste huden. Av en eller annen grunn blir hvitinger mest redd for han.

Martin er allerede oppi veska hennes og har funnet både lommebok og mobil.

– Kjapt, for faen. Ringen, gjentar Navid.

Jeg sveiper området med blikket. Ingen røykere står i vinduene eller på balkongene, ingen lufter de små, irriterende bikkjene sine, ingen er på vei hjem. Vi har fortsatt tid.

Navid tar hånda hennes og drar i ringen. Den er stuck.

– Jeg skal gifte meg, glipper det ut av henne.

– Hold kjeft, freser Navid og drar igjen.

Ikke veit jeg noe om karat, men dimmen er feit på den steinen. Og vi har akkurat funnet en kontakt som gir oss harde cash for sånt.

– Jeg holder a, så drar du i ringen, sier Navid og ser på meg.

Jeg får lyst til å si at vi bør stikke. Dette er ikke oss. Vi er de kjappe gutta, folk skjønner knapt hva som skjer før vi er 10

over alle hauger. Dama ser ut til å skulle svime av.

Navid går bak henne og holder a fast. Jeg tar hånda. Den er varm. Huden er myk. Ringen er heitere enn hånda. Idet jeg skal til å nøkke, ser jeg at Navid har tatt grep rundt puppene hennes. En hånd på hver. Han smiler.

– Gi faen ’a, sier jeg.

– De er dritdeilige, da. Dere burde kjenne på dem.

Navid knar pupper mens han legger ansiktet mot nakken hennes og sleiker huden kjapt. Det er like før han begynner å gni seg mot rumpa hennes. Jeg har sett Navid gjøre akkurat det på fest. Jenta på partyet likte heller ikke brystmassasje med utstyret jukkende mot rumpa, så hun sendte albuen i magen på han. Etterpå kalte han henne hore.

Dama er en pinne av skrekk. Blikket er på langtur. Hun ser ut som en dukke. En sånn fin en som egentlig ikke ligner på virkelige mennesker.

Et nytt slikk mot huden.

Dette er ikke sånt vi driver med.

Føkk.

– Gi faen, Navid, sier jeg mellom sammenbitte tenner.

Navid stivner og ser på meg med det hardeste blikket jeg veit om. Jeg innser brått at jeg har driti meg ut big time. Aldri, aldri bruk navn. Det er egentlig jævlig enkelt. Ingenting kan trekkes tilbake, køddes bort, tida kan ikke snus. Aldri bruk navn, for faen.

Hun er blank og fjern i blikket. Kanskje hun ikke oppfatta det?

Jeg røsker alt jeg kan, og ringen glir endelig motvillig av fingeren.

11

– Du holder kjeft om det her. Vi veit hvor du bor, hvisker Navid fresende i øret hennes.

Vi løper gatelangs. Lufta er som ild i lungene. Men energien som rusher gjennom meg, overskygges av noe seigt og mørkt. Jeg frykter at kebaben fra i stad skal fosse opp av spiserøret mitt når som helst. Navid kaster svarte blikk mot meg.

Jeg holder munnen lukka og løper alt jeg kan. I lomma ligger en ring og veier altfor mye.

Hedvig

II Er de gått? Jeg sitter på huk, men kan ikke huske at jeg satte meg ned, kanskje knærne bare ga etter under meg.

Rett rundt hjørnet ligger leiligheten min. Det tar et halvt minutt, så er jeg der. Jeg reiser meg sakte, retter ut beina, ryggen, løfter hodet. Jeg er ikke skadet. Det er ingen her.

Alt ser ut som det pleier. Det er lys i flere av leilighetene.

Der er vinduet med alle plantene og to turkise lamper. Der er vinduet hvor det nesten alltid sitter en katt og stirrer lengselsfullt ut. Og rett der borte er plenen med den latterlige, lille englestatuen. Alt ser ut som det alltid gjør. De er gått? Det er helt stille. Katten dukker opp i vinduet. Vesken min henger fremdeles på skulderen min, men gaper åpent mot meg. Lipglossen har falt ut på fortauet. Langt borte fra hører jeg en trikk som skingrer. En velkjent lyd, likevel skvetter jeg. Hjertet setter i gang med å banke raskere igjen.

12

Knærne kjennes svake. Vi veit hvor du bor. Ja, selvsagt vet de det, de har lommeboken min, de har navnet mitt. De kan bare taste inn 1880, så har de adressen min. Jeg vil ikke hjem. Jeg vil til mamma og pappa.

Først går jeg. Men da jeg begynner å løpe, blir jeg grepet av panikk og løper så lungene mine nesten sprenges. Der, endelig. Jeg trykker inn ringeknappen helt til pappas stemme, nokså irritert, svarer på dørtelefonen: – Ja? – Det er meg, hvisker jeg.

– Hva? – Hedvig, sier jeg, høyere. Det summer i låsen. Jeg er innenfor. Utgangsdøren smeller i bak meg. Og så kan jeg ikke mer. Jeg setter meg rett ned, lener ryggen mot veggen med postkassene. Slik sitter jeg til pappa kommer ned trappene: – Hedvig? Hvorfor kommer du ikke opp? Hva har skjedd?

Han får meg inn i heisen. Om igjen og om igjen spør han hva som har skjedd. Stemmen hans knekker, og han er hvit rundt nesen.

Jeg gråter, snufser, klarer ikke å snakke. Mamma står i døren og venter. Hun følger meg bort til sofaen, får meg til å sette meg ned. Mamma er rolig og behersket, og hun henter en kopp te. Pappa er nesten hysterisk, han går rundt seg selv og vet ikke hva han skal gjøre. Da han begynner å sitere et av favorittdiktene sine for å trøste meg, skysser mamma ham unna og går og ringer Gustav, som kommer på rekordtid.

Med en gang Gustav kommer, setter han seg ved siden 13

av meg. Jeg lener meg mot ham.

– Hedvig, hva er det? spør han mildt.

– Ringen!

– Hva er det med den? sier Gustav, tar hånden min, den høyre, klemmer den i sin egen store hånd.

Så roer jeg meg. Jeg forteller hva som har skjedd. Jeg forteller om overfallet, at de var tre, at de har tatt mobilen min og lommeboken min. Og ringen. Men jeg sier ingenting om tafsingen, om armene rundt kroppen min, om hendene som klemte på puppene. Selv om jeg tenker på det hele tiden. Jeg klarer det ikke. Det er så … skittent. Så ydmykende. Og det vil ikke hjelpe å fortelle Gustav om det. Han kan jo ikke gjøre noe med det nå. Skjedd er skjedd. Det eneste som kommer til å hende hvis jeg forteller det, er at neste gang han skal ta på puppene mine, vil han tenke på at noen andre hender har klemt rundt dem. Og mamma og pappa – ærlig talt, hvorfor skulle jeg plage dem med det? For dem er jeg ennå en liten jente. Det viktigste er å få de guttevalpene straffet for overfallet, for tyveriet, for truslene om vold. Ja, det er da rasjonelt og veloverveid, er det ikke? Jeg har gode grunner for ikke å si noe. Hvorfor jeg heller ikke forteller Gustav og foreldrene mine at den ene av de tre sannsynligvis heter Navid, aner jeg ikke.

– Du må anmelde det med en gang, insisterer pappa. Han står med armene i siden og ser ned på meg. Han er litt roligere nå, men huden rundt nesen er fremdeles påfallende hvit.

– Ja, det må du, gjentar Gustav.

Jeg husker at jeg glemte lipglossen på fortauet, og jeg 14

holder på å begynne å grine igjen.

– Du må gå på politistasjonen, sier pappa.

– Selvsagt skal jeg det, svarer jeg. – I morgen.

– Bra, sier Gustav.

– Nå, sier pappa.

– Det kan vente til i morgen, sier Gustav.

– Kan ikke du være med? spør jeg. Gustav svarer ikke, bare klemmer hånden min enda hardere.

Mamma rer opp til meg på mitt gamle rom, som nå er blitt gjesteværelse. Jeg får en sovepille av henne og et glass whisky av pappa. Det er tydelig at mamma ikke vet om pappas whisky, og at pappa ikke vet om mammas pille. Det er nok ingen anbefalelsesverdig blanding. Jeg svelger pillen ned med whisky. Gustav titter inn på rommet, setter seg på sengekanten. Han lover å holde meg i hånden til jeg sovner.

– Jeg prøver å utsette møtet i morgen, sier han, – så jeg kan følge deg til politistasjonen. Jeg ringer deg straks jeg vet noe.

– Hun kan låne min mobil, sier mamma ute fra gangen.

– Jeg kan gå alene, svarer jeg.

– Jeg kan følge deg hvis Gustav ikke kan, roper pappas stemme. – Jeg behøver ikke å holde den forelesningen i morgen. Jeg kan …

– Kjære, jeg kan gå alene, sier jeg igjen.

– La henne være i fred nå, hvisker mamma.

Så må jeg ha sovnet.

15

En smak av:

David Levithan

Navn: Alder: Født i: Boktips: På nett:

16

David Levithan 40 år New Jersey Dødslekene av Suzanne Collins davidlevithan.com twitter: davidlevithan

Hver dag

David Levithan Oversatt av Tonje Røed Dag 5994 Jeg våkner.

Så må jeg finne ut hvem jeg er. Det er ikke bare kroppen – å åpne øynene og oppdage om huden på armen min er mørk eller lys, om håret er kort eller langt, om jeg er tykk eller tynn, gutt eller jente, arrete eller glatt. Å tilpasse seg kroppen er det enkleste, når man er vant til å våkne opp i en ny en hver morgen. Det er livet, konteksten til kroppen som kan være utfordrende.

Hver dag er jeg en annen. Jeg er meg selv – jeg vet at jeg er meg selv – men jeg er også en annen.

Sånn har det alltid vært.

Informasjonen ligger der. Jeg våkner, åpner øynene, forstår at det er en ny morgen og et nytt sted. Biografien dukker opp som en velkomstgave fra den delen av hjernen som ikke er min. I dag er jeg Justin. På en eller annen måte vet jeg dette – navnet mitt er Justin – samtidig vet jeg at jeg egentlig ikke er Justin. Jeg bare låner livet hans for én dag. Jeg ser meg rundt og vet at dette er rommet hans. Dette er hjemmet hans.

Vekkerklokka ringer om sju minutter.

Jeg er aldri den samme personen to ganger, men jeg har helt klart vært denne typen før. Klær overalt. Mye mer videospill enn bøker. Sover i boxershortsen. Smaken i munnen 17

hans tyder på at han røyker. Men han er ikke så avhengig at han må ha en med en gang han har våknet.

«God morgen, Justin,» sier jeg. Sjekker stemmen hans.

Dyp. Stemmen i hodet mitt er alltid annerledes.

Justin tar ikke vare på seg selv. Det klør i hodebunnen. Øynene hans vil ikke åpne seg ordentlig. Han har ikke fått mye søvn.

Jeg vet allerede at jeg ikke kommer til å like denne dagen.

Det er vanskelig å være i kroppen til noen du ikke liker, for du må allikevel respektere den. Jeg har ødelagt liv før, og jeg vet at hvis jeg tabber meg ut, sliter jeg med det etterpå. Så jeg prøver å være forsiktig.

Så vidt jeg vet, er alle kroppene jeg er i på samme alder som meg selv. Jeg hopper ikke mellom seksten og seksti. Akkurat nå er det bare seksten. Jeg vet ikke hvordan det fungerer. Eller hvorfor det er sånn. Jeg har sluttet å prøve å finne ut av det for lenge siden. Jeg finner aldri ut av det, ikke mer enn en vanlig person kan finne ut av sin egen eksistens. Etter en stund må man bare akseptere at man rett og slett er. Det er umulig å vite hvorfor. Man kan ha teorier, men bevis får man aldri.

Jeg får tilgang på fakta, men ikke følelser. Jeg vet at dette er rommet til Justin, men jeg aner ikke om han liker det eller ikke. Kanskje ønsker han at foreldrene i rommet ved siden av var døde og begravet. Eller kanskje han ville vært fortapt uten at moren kom for å sjekke om han var våken.

Det er umulig å vite. Det er som om den delen av meg tar plassen til den samme delen av personen jeg måtte befinne meg i nå. Og jeg er glad for at jeg tenker som meg 18

selv, men det ville vært nyttig med et lite hint nå og da om hvordan den andre personen tenker. Vi er alle fulle av mysterier, spesielt sett fra innsiden.

Klokka ringer. Jeg strekker meg ut etter en skjorte og et par bukser, men på en eller annen måte vet jeg at det er den samme skjorta han hadde på seg i går. Jeg finner en annen skjorte. Jeg tar med meg klærne til badet, dusjer og kler på meg. Foreldrene hans er på kjøkkenet nå. De aner ikke at noe er annerledes.

Man får øvd seg mye på seksten år. Jeg gjør vanligvis ingen feil. Ikke nå lenger.

Det er lett å lese foreldrene hans. Justin snakker lite med dem om morgenen, så jeg trenger ikke si noe. Jeg har vent meg til å fornemme andres forventninger, eller mangelen på dem. Jeg hiver i meg frokostblanding, lar bollen stå i vasken uten å skylle den, tar med meg Justins nøkler og går.

I går var jeg en jente i en by jeg vil gjette ligger to timer unna. Dagen før det var jeg en gutt tre timer unna der igjen.

Jeg har allerede nesten glemt dem. Det er jeg nødt til, ellers kommer jeg aldri til å huske hvem jeg egentlig er.

Justin hører på bråkete og grov musikk fra en bråkete og grov radiostasjon der bråkete og grove programledere kommer med bråkete og grove vitser, på den måten holder han ut morgenen. Mer enn dette trenger jeg egentlig ikke å vite om Justin. Jeg sjekker minnet hans for å finne veien til skolen, parkeringsplassen, hvilket skap jeg skal gå til. Låskombinasjonen. Navnene til de han kjenner i gangene.

Noen ganger klarer jeg ikke gjennomføre alt dette. Jeg klarer ikke komme meg på skolen og manøvrere gjennom 19

dagen. Da sier jeg at jeg er syk, sånn at jeg kan bli i senga og lese bøker isteden. Men også det kan bli trettende etter hvert, og så føler jeg meg igjen klar for utfordringen ved en ny skole, nye venner. Bare for én dag.

Mens jeg tar Justins bøker ut av skapet hans, føler jeg at noen ser på meg, og jeg snur meg. Det er lett å se at jenta som står der både er forventningsfull, nervøs og tilbedende. Det er ikke nødvendig å sjekke Justins minne for å vite at dette er kjæresten hans. Ingen andre ville oppført seg sånn, vært så usikker i hans nærvær. Hun er pen, men hun vet det ikke selv. Hun gjemmer seg bak håret sitt, både glad for å se meg og ikke glad.

Hun heter Rhiannon. Og et øyeblikk – bare et ørlite hjerteslag – tenker jeg at navnet passer til henne. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg kjenner henne ikke. Men det kjennes riktig.

Dette er ikke Justins tanke. Den er min. Jeg forsøker å ignorere den. Det er ikke meg hun vil snakke med.

«Hei,» sier jeg henslengt.

«Hei,» mumler hun.

Hun ser i gulvet på conversene sine, som er fulle av skriblerier. Hun har tegnet silhuetter av byer rundt sålene. Noe har skjedd mellom henne og Justin, men jeg vet ikke hva.

Sannsynligvis er det noe Justin ikke engang oppfattet da det skjedde.

«Har du det bra?» spør jeg.

Jeg ser overraskelsen i ansiktet hennes, selv om hun forsøker å skjule den. Dette er ikke noe Justin vanligvis spør om.

Det rare er: Jeg vil vite svaret. Det at han ikke ville brydd seg, gjør at jeg bryr meg mer.

«Ja da,» svarer hun, men lyder ikke overbevisende.

20

Jeg synes det er vanskelig å se på henne. Jeg vet av erfaring at det under overflaten på enhver periferisk jente ligger en viktig sannhet. Hun gjemmer unna sin, men samtidig vil hun at jeg skal se den. Det vil si, hun vil at Justin skal se den. Og der er den, rett utenfor min rekkevidde. En lyd som venter på å bli et ord.

Hun er så oppslukt av tristheten sin, hun aner ikke hvor synlig den er. Jeg tror jeg forstår henne – et øyeblikk tror jeg det – men så, fra denne tristheten, overrasker hun meg med et kort glimt av besluttsomhet. Til og med mot.

Hun ser opp fra gulvet og møter blikket mitt, hun spør: «Er du sint på meg?»

Jeg kan ikke forestille meg noen grunn til å være sint på henne. Men jeg er sint på Justin, som får henne til å føle seg så betydningsløs. Det er det lett å se på kroppsspråket hennes.

Når hun er sammen med ham, gjør hun seg liten.

«Nei,» sier jeg. «Jeg er ikke sint på deg i det hele tatt.»

Jeg sier det hun vil høre, men hun stoler ikke på det. Jeg serverer henne de riktige ordene, men hun mistenker at de er fulle av mothaker.

Dette er ikke mitt problem; jeg vet det. Jeg er bare her én dag. Jeg kan ikke gjøre noe med noens kjærestetrøbbel. Jeg burde ikke forandre liv.

Jeg snur meg bort, tar ut bøkene, lukker skapet. Hun står på samme sted, som naglet fast av den voldsomme og desperate ensomheten i et skjevt kjæresteforhold.

«Vil du fremdeles spise lunsj i dag?» spør hun.

Det enkleste ville være å si nei. Det gjør jeg ofte: Når jeg kjenner at jeg blir trukket inn i den andre personens liv, flykter jeg i en annen retning.

21

Men det er noe med henne – byene på skoene hennes, glimtet av mot, den unødvendige tristheten – som får meg til å lure på hva det ordet er når det ikke lenger er en lyd. Jeg har tilbrakt år med å møte mennesker uten å kjenne dem, og denne morgenen, akkurat her, med denne jenta, kjenner jeg en liten dragning mot å ville vite. Og i et øyeblikk av enten svakhet eller mot, bestemmer jeg meg for å følge den. Jeg bestemmer meg for å finne ut mer.

«Absolutt,» sier jeg. «Lunsj er flott.»

Igjen kan jeg lese henne: Svaret mitt var for entusiastisk. Justin er aldri entusiastisk.

«Kult nok,» legger jeg til.

Hun er lettet. I det minste så lettet som hun tillater seg å være. Det er en veldig vaktsom lettelse. Ved å sjekke minnet finner jeg ut at hun og Justin har vært sammen i over et år.

Mer nøyaktig blir det ikke, Justin husker ikke datoen.

Hun strekker seg etter hånden min. Jeg er overrasket over hvor godt det kjennes.

«Jeg er glad for at du ikke er sint på meg,» sier hun. «Jeg vil bare at alt skal være okay.»

Jeg nikker. Er det noe jeg har lært, er det dette: Vi vil alle at alt skal være okay. Vi ønsker oss ikke engang fantastisk eller enestående. Vi er godt fornøyde med okay, for som regel er okay bra nok.

Det ringer inn.

«Ser deg senere,» sier jeg.

Et enkelt lite løfte. Men for Rhiannon betyr det alt.

I begynnelsen var det vanskelig å komme seg gjennom dagene uten å skape varige forbindelser og etterlate seg dype inntrykk.

22

Da jeg var yngre, lengtet jeg etter vennskap og nærhet. Jeg ville knytte bånd uten å tenke på hvor raskt og uopprettelig de ville bli revet over. Jeg tok andres liv personlig; Jeg følte at deres venner kunne være mine venner, at deres foreldre kunne være mine foreldre. Men etter en stund måtte jeg slutte med det. Det var for vondt å leve med så mange adskillelser.

Jeg er en omstreifer, og det er ensomt, men det gir også en bemerkelsesverdig frihet. Jeg trenger aldri å bli definert av andre mennesker. Jeg føler aldri press fra jevnaldrende eller forventninger fra foreldre. Jeg kan se alle som en del av en helhet og fokusere på helheten istedenfor bare enkeltdelene. Jeg har lært meg å observere mye bedre enn de fleste andre observerer.

Jeg er ikke blendet av fortiden eller motivert av fremtiden. Jeg fokuserer på nåtiden, for det er her jeg er dømt til å leve.

Jeg lærer. Noen ganger lærer jeg noe jeg allerede har lært i utallige andre klasserom. Noen ganger lærer jeg noe helt nytt.

Jeg får informasjon, men mangler kontekst. Jeg må ta i bruk kroppen, ta i bruk hjernen, se hva slags informasjon som ligger der. Og når jeg gjør det, lærer jeg. Kunnskap er det eneste jeg tar med meg når jeg drar.

Jeg vet så mye som Justin ikke vet, som han aldri kommer til å få vite. Jeg sitter her i mattetimen, åpner boka hans og skriver ting han aldri har hørt om. Shakespeare og Kerouac og Dickinson. I morgen, eller en annen dag, eller aldri, vil han se disse ordene skrevet med sin egen håndskrift, og han vil ikke ha noen anelse om hvor de kommer fra, eller hva de betyr.

Det er den eneste innblandingen jeg tillater meg.

Alt annet må gjøres riktig.

23

En smak av:

Stein Morten Lier

Navn: Stein Morten Lier Alder: 46 책r P책 nett: facebook: smlier

24

Rookie

Stein Morten Lier Tinius hacker seg inn på Facebook-siden til Malin i klassen, og før han vet ordet av det, vikles han inn i et nett av forbrytelser.

Han finner snart ut at en nybegynnerfeil kan få fatale konsekvenser.

4 Tinius var nesten helt sikker på at det var Malin som hadde sladret til Trond, men han visste at «nesten» ikke var godt nok for ordentlige etterforskere. Etter middag bestemte han seg derfor for å avlegge Malin et besøk og konfrontere henne med mistanken sin. Moren satt med nesa ned i en bunke papirer, og mumlet «ha det» idet han smatt ut av døra.

Huset til Malin lå i enden av gata, litt bortgjemt bak en høy hekk. Smijernsporten jamret da han åpnet den. Plutselig syntes han at han hørte en annen lyd. Han vred på hodet og kikket bak seg. Ingen der. Gata var folketom. Pekefingeren hvilte noen sekunder på ringeklokka, før han trakk pusten dypt og trykket inn den lille, runde knappen.

Det tok ikke mange sekundene før lyset i gangen ble tent, og han hørte at låsen ble vridd om og døra åpnet.

Faren til Malin fylte mesteparten av døråpningen. Han var en diger mann, med en fysikk som så ut til å kunne stå 25

imot det meste av hva naturkreftene hadde å by på.

Tinius var størst og sterkest i klassen, men ved siden av faren til Malin følte han seg bitte liten.

«Hei, Tinius. Hva kan jeg hjelpe deg med?» spurte han.

«Kan jeg få snakke med Malin?» spurte Tinius.

«Selvfølgelig. Kom inn, kom inn.»

Han tok et steg til siden og smilte.

«Har du kommet for å be henne med på en date?» blunket han. «I så fall må vi ta en alvorsprat,» fortsatte han, påtatt streng. Deretter lo han og klasket Tinius på skulderen. «Bare tuller. Du er helt sikkert en snill og ordentlig gutt.»

Tinius fikk adamseplet i veien og klarte ikke å svare.

«Bli med inn, så skal jeg rope på Malin. Hun er nede i kjellerstua. Vil du ha noe å drikke?»

Tinius ristet på hodet.

Faren til Malin smilte til ham enda en gang og forsvant inn i huset.

Tinius visste ikke hva han skulle gjøre. Han hadde ikke det minste lyst til å ta av seg skoene og gå inn i stua. Når faren til Malin fikk vite hans egentlige ærend, var det greit å ha skoene på, slik at han kunne komme seg ut så fort som mulig. Derfor ble han stående.

Et par minutter senere kom faren tilbake. Smilet var borte, og panna var rynket som et trekkspill.

«Hun vil ikke snakke med deg,» sa han.

«Ok.» Tinius snudde seg og la hånden på dørhåndtaket, ikke uten å føle en viss lettelse. Overlegne og prektige Malin ville sikkert bare kjeftet på ham og vært full av selvrettferdighet som vanlig.

26

«Hun ville ikke si hvorfor. Kanskje du kan fortelle meg det?»

«Jeg … jeg kødda med noen på skolen, og jeg tror hun så det og sladra.»

Faren til Malin knep munnen sammen og studerte ham.

«Kødda? Og det vil si?»

«Bare tulla litt,» svarte Tinius.

«Hvis det bare var en uskyldig spøk, hadde hun vel ikke sladret?»

Tinius gransket mønsteret i gulvteppet.

«Si til henne at vi snakkes senere,» sa han og smatt ut gjennom døra uten å vente på svar.

Han løp ut igjennom porten, lukket den bak seg og skyndte seg hjemover. Hele tiden speidet han etter mannen som hadde stått i skjul tvers overfor huset deres.

Vel hjemme og i dekning på rommet sitt tok han iPad-en ut av sekken og gikk inn på Facebook.

Han fikk en innskytelse, og søkte opp profilen til Malin.

Alle løy på Facebook, og hvis han klarte å komme seg inn på siden hennes, var han overbevist om at han ville finne bevis for at hun ikke var noe bedre enn alle andre. Bedre enn ham.

Brukernavnet hennes var e-postadressen, og den var det ikke noe problem å finne. Et par googlesøk, så var det i boks.

Det var verre med passordet. Han forsøkte ulike kombinasjoner av navnet hennes, sammen med fødselsåret, uten suksess. Deretter prøvde han forskjellige kombinasjoner av navnet til faren og søsteren hennes, men var like langt.

Plutselig slo det ham: Moren hennes. Som var død.Hva 27

var det hun het igjen? Det datt ned i hodet hans: Moren til Malin het Solveig.

Han tastet inn «solveig» i passordfeltet. Yesss! Han var inne på profilen til Malin.

Han leste statusoppdateringene og studerte vennelisten, som var overraskende stor. Dobbelt så mange venner som ham! Hvordan var det mulig? Det lå en del bilder der, og de fleste var av Malin sammen med gutter og jenter han ikke kjente. De så eldre ut enn henne. Ingen bilder av noen på skolen. Bare fremmede.

Under «interesser» hadde hun ført opp bøker, teater og musikk. Tinius hadde ikke engang hørt om bøkene Malin ramset opp som favoritter. Han gikk inn på meldingene hennes og begynte å bla igjennom. Det lå hundrevis av meldinger der. Han leste noen, men de var ikke spesielt interessante. Jenteprat.

Han sukket og gikk tilbake til profilen. Scrollet nedover og stoppet ved en gruppe Malin var medlem av: Pretty Girls.

Tinius rynket panna og klikket seg inn på gruppa. Det var en gruppe for jenter som ville bli modeller! Malin var ikke akkurat typen til det, hun var jo skolenerd. Kanskje han kunne finne ut noe interessant om henne der? Bilder eller noe. Kanskje hun ikke var så prektig likevel?

Han fant noen fotografier av Malin, og måtte flire.

Hun hadde dollet seg opp med sminke og smilte forførende til kameraet. Dette var konge! Prektige, fisefine Malin, hun var like jålete som alle andre jenter. Trodde hun skulle bli oppdaget ved å legge ut noen døve bilder av seg selv.

Han fortsatte å scrolle nedover siden, og var i ferd med 28

å gå lei da han fikk øye på noe som gjorde at han rettet seg opp i senga. Personen som hadde opprettet gruppa, var en mann. Andreas Lund, het han.

En voksen mann som fikk unge jenter til å legge ut bilder av seg selv? Det stinket litt. Han husket at han hadde overhørt moren snakke med en kollega på telefonen om noe lignende. At Facebookgrupper ble benyttet til å lokke unge jenter til å legge ut bilder av seg selv.

Tinius fulgte alltid nøye med når praten dreide seg om politiarbeid. Han var jo tross alt en rookie, som Magnar kalte ham. Tinius håpet at det betydde at Magnar så på ham som en framtidig kollega.

Tinius klikket seg inn på profilen til Andreas Lund, og ut fra profilbildet forsøkte han å avgjøre hvor gammel fyren var og hvordan han så ut. Det var kun et lite utsnitt av ansiktet – sikkert et patetisk forsøk på å framstå som kunstnerisk eller mystisk – og det var umulig å danne seg et bilde av hvem denne personen var. Tinius fortsatte å studere opplysningene på siden, uten å bli noe klokere.

Deretter gikk han tilbake til Malins side for å lese meldingene hennes igjen, og for å se om hun hadde kommunisert direkte med fyren. Et stykke ned på siden fant han dem.

Det var mange meldinger, og i de nyeste skrev Andreas at han hadde stor tro på at Malin kunne bli modell.

Han påsto at han hadde vært i kontakt med flere byråer som hadde vist interesse for henne. Yeah, right! Fyren var sikkert bare ute etter å få Malin til å sende ham flere bilder. Det var definitivt noe suspekt med Andreas Lund og modellsiden hans. Tinius tenkte seg om. Dette var jo 29

egentlig et bra utgangspunkt for å begynne sin egen, private etterforskning? Ikke noe farlige greier, bare undersøke denne Andreas-fyren litt nærmere?

Tinius nølte med fingeren over skjermen.

Skulle han? Malin kom til å drepe ham hvis hun fant ut av det. I hvert fall hvis fyren virkelig var en agent og han spolerte sjansen hennes. Likevel.

Tinius smilte for seg selv da han litt senere skrev en melding der han foreslo at de skulle treffes allerede neste dag. Han skrev at Andreas skulle få noen flere bilder, og spurte om de kunne snakke mer privat om modellkarrieren hennes.

Han valgte sted og klokkeslett slik at det ikke var nødvendig med flere meldingsutvekslinger. Deretter endret han passordet til Malin slik at passordet måtte skrives inn med stor «O». Han regnet med at det ville ta litt tid før hun fant ut av det.

Tinius slo av iPad-en og la seg for å sove, men tanken på den ukjente mannen som hadde gjemt seg bak et tre rett utenfor huset deres, holdt ham våken. Hvem var han? Planla han å bryte seg inn i natt?

Tinius ble liggende og vri seg i timevis, før han til slutt falt inn i en urolig søvn full av rare drømmer.

30

En smak av:

Robert Muchamore

Navn: Alder: Født i: Boktips: På nett:

Robert Muchamore 40 år London Dødslekene av Suzanne Collins muchamore.com twitter: RobertMuchamore

James Adams er 12 år og kjem på barneheim etter at mora døyr. Men då CHERUB oppdagar hans skjulte talent, byrjar eit nytt liv som spion.

31

Rekrutten

Robert Muchamore, Aggs og Edginton Omsett av Ă˜ystein Rosse

32

33

34

35

36

37

38

39

40

41

42

43

44

45

46

Stein Morten Lier

En smak av: 50 cent

© Gyldendal

Navn: Alder: Født i: På nett:

50 cent 39 år Queens i New York 50cent.com twitter.: 50cent

47

Playground

50 Cent med Laura Moser Oversatt av Fartein Døvle Jonassen

13-årige Butterball sliter. Han har slått ned sin beste venn Maurice med en sokk fylt med batterier. Mora og faren er skilt, og mora har flytta med Butterball ut fra New York City til en forstad. Når Butterball besøker faren i byen, skal faren endelig ta han med for å kjøpe de nye skoa han drømmer om.

12 Rundt klokka fire dagen etter – faren min hadde aldri vært noen morgenfugl – kom vi oss endelig ut av leiligheten for å få oss litt fôr. Jeg visste ikke helt om jeg skulle nevne skoa igjen. Faren min var en real type, og når han ga et løfte, holdt han det. Men han kunne også være ganske glemsom, særlig når han jobba mye og var sliten konstant, sånn som nå.

Men det viste seg at pappa langt fra hadde glemt løftet sitt. «Er du fortsatt klar for å skaffe noen nye loffere?»

«Ja!» sa jeg. «Ja, pappa, det hadde vært så bra! Jeg trenger dem så sykt, du aner bare ikke!»

«Så, så, slapp av, gutt, vi drar.»

Og dermed, etter å ha fått oss litt mer pizza, tok vi toget ned til 125th Street og gikk det halve kvartalet til Atmos, som var som en diger katedral fylt fra topp til bånn med de kuleste skoa i verden.

48

Vi var ikke kommet to skritt inn i butikken, før blikket mitt falt på utstillingen av Air Foamposite-skoa, stablet i en høy pyramide midt i rommet. De hadde dem til og med i koboltblått. Det var de vakreste skoa jeg noensinne hadde sett, med god margin. Jeg sverger, hadde jeg vært rik, skulle jeg hatt et par i forskjellig farge for hver dag i uka.

«Ja, hvilke kunne du tenke deg, B-Ball?» spurte faren min, og fulgte blikket mitt til Foamposite-skoa. Vi gikk bort til pyramiden, og han pekte på de koboltblå skoa helt øverst.

«Disse?»

«Ja, men … Det er masse andre kule sko her,» sa jeg, og skyndte meg å kikke etter noen billigere alternativer. Faren min var ikke en gnier sånn som mamma, men han var ikke lagd av penger heller. Jeg visste at Foamposite-skoa kunne ligge i overkant av tre hundre dollar, og enda mer for spesialvarianter som de koboltblå. Det var en masse andre sko jeg gjerne kunne gå med, som Air Jordan XI i rødt eller Lebron VIII i helsvart. Selv de billigste skoa i butikken ville ta seg bedre ut enn de gamle X Series-ene mine.

«Ja, men hvorfor vike på krava?» spurte faren min.

«Husker du hva jeg sa i går kveld? Du får det du vil ha i sikte, og så tar du det. Du lar ingenting få komme i veien.»

«Jo, jo, men jeg kan godt –» Faren min ropte allerede til en gutt i Atmos-T-skjorte.

«Hei, kom hit! Jobber du her? Vi vil gjerne prøve noen av disse skoa.»

Gutten nikket anerkjennende og spurte hvilken størrelse jeg brukte. Jeg ante ikke, sa jeg – jeg kunne ikke huske sist gang jeg faktisk hadde prøvd noen nye sko.

49

Så mens faren min ruslet rundt i butikken og tok sko ned fra utstillingshyllene uten alltid å sette dem tilbake, satte jeg meg ned mens gutten – Rodney sto det på navneskiltet – målte foten min nøye.

Jeg var størrelse 44, noe som betydde at jeg hadde vokst fem størrelser siden jeg kjøpte X Series-ene. Så nei, jeg var ikke noen bortskjemt drittunge, her. Det var virkelig på tide at jeg fikk meg noen nye sko. Billigkopiene som mora mi alltid prøvde å prakke på meg, telte ikke.

Gutten tok opp de skoa jeg akkurat hadde tatt av meg, så tynnslitte i læret på sidene at det nesten var gjennomsiktig noen steder, og gliste anerkjennende. «Disse skoa er klassikere, altså,» sa han, og prøvde å overse hvor slitte de var nederst. «Jeg skjønner hvorfor du ikke ville kvitte deg med dem.»

Jeg gliste tilbake. Kul type, han her.

«Er det en spesiell farge du kunne tenke deg på Foamposite-skoa?» spurte han idet han reiste seg.

«Spørs hva du har inne,» sa jeg, «men jeg skulle gjerne tatt en kikk på de koboltblå.»

Han kom tilbake med kobolt-esken som lå åpen øverst på stabelen, så jeg kunne selvsagt ikke la være å prøve dem først. De passet perfekt. Jeg tok noen skritt rundt i butikken, og jeg sverger, det var som å gå på en madrass. Alt var bare så svuppende og mykt og polstret.

«Er det disse du vil ha?» kom faren min bort og spurte da jeg trakk av meg skoa og lette gjennom eskene etter en mer streit farge.

«Jeg liker dem, absolutt, men det er mange andre kule 50

sko her,» sa jeg. «Jeg så et par Air Jordan der borte.» De var kanskje ikke limited edition, men de kunne i hvert fall ikke koste mer enn hundre og femti dollar.

«Vil du prøve dem også?» sa faren min.

«Ja, gjerne det,» sa jeg og kikket ned på Foampositene på benken. Det høres sprøtt ut å si dette om et par sko, men de var virkelig bare utrolig vakre – som en solnedgang, eller den siste scenen i Apeplaneten, originalen altså, ikke den kjipe remaken, der de klipper fra stranda til vidvinkelbildet av Frihetsstatuen, det er vakkert.

«Greit, hent et par av Air Jordan-skoa også,» sa faren min til Rodney.

Så snart Rodney forsvant bak fløyelsforhenget, bøyde faren min seg ned mot meg og sa med lav stemme: «Husker du hva jeg sa til deg i går kveld? Om å bestemme deg for hva du vil ha, og så bare ta det?» Jeg nikket og han fortsatte: «Opptre bestemt, så er det du som bestemmer. Så enkelt er det. Ok, vi ses hjemme, høres det bra ut?»

Mens han snakket, bøyde faren min seg enda lenger ned, plukket opp de skoa jeg akkurat hadde prøvd, og gikk rolig ut av butikken. Hva i –?

Jeg skjønte opplegget cirka to sekunder før Rodney kom ut fra lageret, så jeg fikk ikke mye til forsprang. De neste sekundene står temmelig uklart i hukommelsen. Rodney så på meg, han så på den tomme flekken på benken der skoa hadde vært, og til slutt ut gjennom glassfasaden i butikken. Faren min var ikke å se, og akkurat idet Rodney satte i et rop, slo panikken inn hos meg. Jeg spratt opp fra benken og beinfløy ut derfra, til tross for at jeg bare hadde 51

sokker på føttene.

Nå ulte butikkalarmen, og Rodney heiv seg etter meg som i sakte film. Men for første gang i mitt liv var jeg raskere enn alle, og jeg raste bortover gata som om det sto om livet. Og kanskje det gjorde det. Selv barbeint som jeg var, løp jeg så fort som jeg aldri før hadde løpt, men likevel tok det sju hele kvartaler før jeg tok igjen faren min. Jeg peste og svetta og holdt på å få hjerteinfarkt, men nå var jeg i sikkerhet. Jeg hadde slått Rodney og alle de andre, og ingen kunne ta fra meg de skoa nå. De var mine. Jeg hadde ærlig og redelig fortjent dem.

13 Den mandagen satt jeg ved bordet til Andres for første gang.

«Var det bra i byen?» spurte Darrell meg, og istedenfor å svare stakk jeg bare fram føttene.

«Heey, stilige sko!» Alle snudde seg for å beundre Foampositene; et par av dem reiste seg til og med for å studere dem på nært hold. Jeg hadde hele bordets oppmerksomhet, og jeg husket hva pappa hadde sagt om å få det jeg ville ha i sikte, og så bare ta det. Han kunne være klok iblant, faren min.

Bobbie lagde en plystretone. «Wow, kult, og du fikk dem i koboltblått også? Er ikke de sånn limited edition og greier?»

«Jepp. Som jeg sa, jeg har bare venta på at de skulle komme. Disse føttene godtar ikke hva slags sko som helst.»

Jeg så ingen grunn til å nevne den ulende butikkalarmen 52

og svetten som rant av ansiktet mitt da jeg endelig fikk se ryggen til faren min der han ruslet rolig oppover Seventh Avenue. Jeg sluttet ikke å løpe før jeg var helt oppe på siden av han, pesende som om det var hjerteinfarkt neste, stinkende og støl i hele kroppen.

Da han så meg, klappet faren min meg på ryggen og sa at han var stolt av meg for at jeg hadde kommet meg levende ut derfra: «Veldig bra jobba, gutt, og ikke for å være kjip, men en gutt på din alder burde kunne løpe et halvt kvartal uten å pese som en hund.» Og så, før han rakte meg skoa, sprutet han bare ut i latter. «Ha, se på deg! Hadde du bare kunnet se deg sjøl nå, å hjelpe meg!»

«Faren din må ha dype lommer,» sa Darrell.

«Han klarer seg bra,» sa jeg med et skuldertrekk.

Jeg følte ikke noe behov for å beskrive uttrykket i ansiktet på han hyggelige ekspeditøren Rodney da han litt for seint skjønte hva faren min hadde gjort, eller følelsen av at hjertet stoppet i et helt minutt da jeg spratt opp og spurta ut av butikken så fort som disse fleskebeina kunne bære meg.

Nei, jeg stappa bare en kyllingbit i munnen, stakk føttene fram og sa: «Se godt på dem. Bare to butikker i hele landet fører disse skoa. Resten er i Japan.»

Ingen av gutta kunne se de tusen små kuttene og blemmene jeg hadde på fotsålene etter å ha løpt over alle de sprukne fortauene og tråkket på glasskår og kvister og skarpe småsteiner. Ingen kunne se de små sirklene av blod på innersålen 53

i de splitter nye Foampositene mine fra gåturen de femten kvartalene tilbake til leiligheten etter at han endelig ga meg de nye skoa. Ingen trengte å få høre om hvordan faren min gikk og lo hele veien hjem, og sa: «Å, du skulle sett uttrykket i ansiktet ditt da jeg gikk. Jeg kunne gjort det en gang til bare for å få et bilde av det. Jeg mener det, det var klassisk.

Og å få se den fleskete rumpa di disse av gårde bortover hele Seventh Avenue! Ha, kanskje jeg skulle lånt videokameraet ditt og lagd en spillefilm av det!» *** Etter noen minutter med beundrende blikk og wow og den slags, stakk jeg føttene under bordet og gjorde meg ferdig med lunsjen. «Neste gang tror jeg jeg vil ha dem i den titangrå metallic-fargen de har,» sa jeg, og Andres og resten av dem så på meg med skikkelig respekt.

«Du kommer til å rule stort hos Nia på lørdag,» sa Andres med et smil. «Ingen damer kan motstå sånne sko som det.» Jeg trakk på skuldrene, men sa ingenting.

Etter lunsj stakk jeg innom doen på vei til mattetimen.

Jeg gikk nesten aldri på denne doen mer, men jeg hadde brukt for lang tid på lunsjen og var seint ute. Mrs. Fleming tålte ikke forseintkomming, og jeg ville ikke gjøre ting verre enn nødvendig med prøvetida og alt det der.

Doen var i samme korridor som klasserommet mitt i sjuende, en stinkende påminnelse om alle timene jeg hadde sittet innestengt i handikapbåsen der året før og bare telt ned minuttene til storefri var over. Det var før jeg hadde satt 54

meg i respekt her på skolen.

Jeg sto ved urinalet og var stort sett ferdig med det jeg skulle, da de to små guttene som alltid prøvde å ta over lunsjbordet mitt kom inn. De så redde ut da de så meg, og det burde de være. Jeg kneppet buksa og klappet hendene hardt sammen idet de to rygget mot døra.

«Hva er problemet, gutter?» spurte jeg, og før de rakk å stikke av ut i gangen, tok jeg noen raske skritt bort og presset meg rett opp i ansiktet på dem. Jeg vet ikke hvorfor synet av dem gjorde meg så sint plutselig. Kanskje det var fordi de minnet meg om hvordan Maurice og jeg hadde vært året før: patetiske tapere. Eller kanskje det var fordi jeg hadde skoa nå – og den statusen som fulgte med dem. Eller kanskje jeg ikke trengte noen jævla grunn.

«Følger dere etter meg eller noe?» spurte jeg da ingen av dem svarte. Jamal så ut som han holdt på å pisse i buksa.

Jeg kunne ledd meg i hjel.

«N-nei, så klart ikke,» sa den største av dem. Aner ikke hva han het. Han var feit som meg, og han hadde Jamal ved siden av seg som en slags miniatyr-livvakt.

«Jeg håper ikke det,» sa jeg. «For hvis jeg ser de stygge trynene deres her igjen, kommer det til å klikke for meg.»

Jeg stakk hodet litt fram og stirret feiten rett inn i øynene.

«Best å passe seg fra nå av, hvis dere er opptatt av helsa deres.»

Jeg smelte gutten mot døra og skjøv den samtidig opp.

Da jeg trengte meg forbi han og ut i gangen, datt han rett på ræva på det grisete dogulvet.

Taper.

55

En smak av:

Magne Hovden

Navn: Alder: Ungdomsskole: Boktips:

Magne Hovden 38 år Kolvikbakken Ungdomsskole i Ålesund The Man who would be King av Rudyard Kipling, The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy av Douglas Adams. Professor Challenger-historiene av Arthur Conan Doyle På nett: magnehovden.com

56

Åndejegerne Magne Hovden

KAPITTEL 1 Bare mørke. Tiden eksisterer ikke. Ingenting eksisterer her. En evighet av ingenting. Så mørkt ... Men jeg er ikke død. Nei, for jeg er ...

Jeg er Døden. Og jeg kommer. Hører du, Eirik? Jeg kommer ...

Den lave, hese stemmen forsvant sakte, som om noen skrudde ned lyden på en radio. Den ble erstattet av ... Noen som gråt?

Eirik Ferder beveget seg ikke. Han kunne høre andre stemmer nå. Han konsentrerte seg om ikke å gli tilbake i det ubevisste, og forsøkte å sanse omgivelsene. Han lå på et gulv. Et kaldt og hardt gulv. Stemmene hadde vekket ham. Han forsøkte å lytte, men stemmene fløt ut i en grøtete, uforståelig surring, overdøvet av hodepinen som skjøt bakover til nakken for hver gang blodårene i tinningene pulserte. Han holdt øynene lukket for ikke å røpe at han var våken, men også fordi han innerst inne håpet at dette bare var en drøm. At han ville sige inn i døsen igjen og bli vekket av hanen Obama, som brisket seg ute på tunet hjemme. En fjærkledd, levende vekkerklokke av den irriterende typen. Men Obama gol ikke.

Og etter hvert som hodet hans klarnet, krøp frykten opp Eiriks ryggrad og gjorde pusten vanskeligere å kontrollere.

Han var våken. Stemmene ble tydeligere. De lød som endeløst vrøvl i begynnelsen, men gjennom skallebanken kjente han nå igjen ord og bruddstykker. Engelsk. De snakket engelsk.

Han befant seg på et kaldt, hardt gulv, og noen snakket engelsk.

Og så gikk det opp for ham. TV-en. Det var TV-en som sto på.

57

Det måtte det være. Han hadde sikkert glemt å slå den av før han sovnet. Så hadde han hatt et eller annet mareritt. Ramlet ut av senga i søvne, mens han kjempet mot et eller annet gruvekkende monster, slått hodet og blitt liggende på gulvet. Det måtte være det som har skjedd, tenkte han. Det er bare TV-en som ...

Noen tok tak i skulderen hans, og den plutselige berøringen fikk Eirik til å kaste seg rundt i ren refleks og rykke vedkommende over ende på gulvet ved siden av seg. Han spratt opp og holdt motstanderen nede med knyttneven hevet, men stoppet brått. Lyset i rommet var som nålestikk i øynene og forsterket hodepinen til jevne, lammende flodbølger av smerte. Synet var tåkete og uklart, men omrisset av en skikkelse åpenbarte seg under ham. Og mens han ble vant til lyset, fyltes omrisset. En gutt. Omtrent på hans alder. Det brune håret var kjemmet glatt bakover, og nådde til kragen på den hvite skjorten. Eirik siktet inn knyttneven, men nølte da han så frykten i guttens øyne, måten de flakket på før de lukket seg for å ta imot slaget.

«Skal du kysse ham eller klinke til ham?» spurte en stemme på engelsk.

Eirik snudde hodet etter den, og så en jente med sort hår sitte lent inntil en vegg. Kneet hennes stakk ut gjennom et hull i den sorte dongeribuksen. Skitne flekker var vridd til absurde former der den hvite T-skjorten krøllet seg. Han prøvde å svare, men det endte opp som spak gurgling bak i halsen. Det var øynene hennes. De var så intenst blå. Han hadde aldri sett så blå øyne før. Det var som om de trakk ham til seg, og han klarte 58

ikke rive å seg løs. Han var ennå forvirret og omtåket, og så seg rundt. Rommet de befant seg i var lite, og uten møbler. Så la han merke til veggene. De var av mørk stein, og årer av kvarts løp parallelt med hverandre i den ujevne overflaten. Nakent fjell.

Gulvet og taket var likedan. En slags hule? Helt oppe under taket var det en smal åpning, der dagslys ble filtrert gjennom et gitter av jern. På motsatt side tårnet en massiv tredør med jernbeslag. Han skvatt da gutten under ham plutselig utbrøt: «Slipp meg!»

Han snakket også engelsk, men med en slags aksent. Stemmen hans var lys og skingrende. Eirik gikk av ham og reiste seg opp, så bøyde han seg og rakte ham hånden. Gutten ristet på hodet og kom seg på beina selv. Eirik snudde seg mot jenta ved veggen, og spurte på engelsk: «Hvor er jeg? Hvem er du?»

«Lizzy Hill. Fra New York.» Lizzy gliste, og blunket mot gutten ved siden av Eirik. «Dette er Gunther. Og vi ser ut til å være de heldige vinnerne av et opphold for tre i et skummelt, fuktig fangehull. Hvem er du?»

Eirik kikket raskt på Gunther før han svarte. «Jeg heter Eirik.

Jeg ... Fangehull?» Han gikk mot døra.

«Bare glem det. Den er låst.» Lizzy holdt opp hendene. «Ikke nytter det å banke på den og rope heller.» Knokene hennes var blodige. «Det kommer ingen.»

Eirik stoppet og snudde seg mot Gunther. «Men hvordan har vi havnet her? Jeg ... Jeg var jo i ...»

59

«Hvor var du?» Gunther så på ham. Huden var ennå rød under øynene hans. Hadde han grått? «Jeg var hjemme i Berlin.

Jeg heter Gunther von Kruger.»

Eirik nikket: «Eirik Ferder. Jeg var i Valldal, en liten bygd i Norge. Der jeg bor.» Han så seg rundt igjen. «Vent nå litt. Hvor er den andre fyren som var her?»

Lizzy så på ham. «Andre? Hva mener du?»

«Det var en til her som snakket. Med skrapende, hes stemme.

Han sa ...»

«Det er bare vi tre her.» Lizzy så på Gunther. «Ingen usynlige folk med hes stemme, dessverre.»

Gunther betraktet Eirik. «Sikkert noe du har drømt mens du var bevisstløs. Hva skjedde med deg i Valldal?»

Eirik lot hånden gli gjennom det blonde håret, og gned seg i pannen. De lysgrå øynene hans så tomt ut i lufta. Han forsøkte å huske, men hodet var ennå som sirup. Hans siste klare minne var at han hadde vært på vei hjem. Langs den smale landeveien som strakte seg fra bygda nede ved fjorden og gjennom hele den trange dalen. Selv om snøen hadde gjort terrenget lysere, slukte fjellene som tårnet opp på begge sider av dalbunnen ham i et trykkende mørke. Men han var vant til det; han hadde vokst opp slik. Det fantes ingen gatelys der. Det eneste lysglimtet han kunne skimte der han gikk, var fra fjøslykten på gården hvor han bodde sammen med besteforeldrene, noen kilometer lenger oppover veien.

60

Når man vokser opp på et sted som Valldal, blir man vant til mørket. Eller, øynene blir vant til mørket. Tanken på hva som kan skjule seg der, er derimot vanskeligere å venne seg til. Og noe hadde skjult seg i mørket. Noe hadde skjedd.

Han prøvde å konsentrere seg gjennom den dundrende hodepinen. Han husket små kuler av snø som dinglet fra tråder i ullvottene. Og de høye brøytekantene som skilte veien fra skogen.

Skogen. Det var noe med skogen. Så husket han. Eirik kremtet.

«Jeg var på vei oppover dalen. Skulle hjem. Da hørte jeg noe inne fra skogen, en skarp lyd. Som når man river frostbrent bark av en furustamme. Det var mørkt, og jeg kunne ikke se hva det var, så jeg gikk for å undersøke.»

Lizzy lo. «Du gikk for å undersøke? Har du ikke lært noe som helst fra skrekkfilmene? Om hva som pleier å skje med folk som hører lyder i kjelleren eller fra bekmørke skoger og går for å undersøke?» Hun ristet på hodet.

Eirik trakk på skuldrene. «Jeg ...» Han forsøkte å huske detaljene.

Han hadde hoppet ned på den andre siden av brøytekanten.

Snøen var dyp, og det var tungt å gå. Med lange steg hadde han gått mot skogkanten. Trærne sto så tett at de snøtunge greinene omfavnet hverandre og dannet et tak over skogbunnen. Mørket var så totalt at ingen øyne kunne venne seg til det. Ikke menneskelige øyne, i hvert fall. Snøen hadde ikke vært så dyp der inne, men det var vanskelig å orientere seg. Trestammene gikk i ett med mørket, så han måtte ta seg for med hendene. Han hadde stoppet opp litt, for å lytte. Lyden var ikke konstant, men den var der. Og han nærmet seg. Skrapingen ble høyere, mer tydelig. Han hadde vasset videre i snøen da noe plutselig strøk langs kinnet hans, og ... «Jeg vet ikke hva som skjedde.

61

Jeg gikk inn i skogen. Og da jeg var i nærheten av der lyden kom fra, kjente jeg at noe var borti kinnet mitt. Så husker jeg ikke mer. Ingenting. Før jeg våknet opp her, med en sinnssyk hodepine.»

«Der kan du se!» Lizzy lo igjen, men tok seg i det da de to andre så på henne. «Der ser du hva som skjer når man går for å undersøke. Man blir zombie-middag, mister hodet eller havner i skumle, gamle fangehull. Som dette. Skrekkfilmer skulle ha vært pensum på skolen.» Hun så ned i gulvet et kort øyeblikk.

«Da hadde jeg kanskje vurdert å gå dit.»

«Hva med deg, da?» Eirik så på Lizzy. «Husker du hvordan du havnet her?»

«Husker?» Lizzy lente hodet mot den kalde steinveggen. Hun husket å ha danset mellom den endeløse strømmen av biler for å komme seg til den andre siden av gaten, mens sjåførene i de gule taxiene stakk hodene ut av bilvinduene og ropte og bannet mot henne. Kom deg ut av veien, drittunge! Hun hadde ropt tilbake. Bedt dem stappe en sokk i kjefen. Fremme på fortauet var hun blitt stående litt, badet i lyset fra blinkende neonskilt på skyskraperfasadene, som strakk seg oppover på begge sider av veien. Himmelen var en mørk stripe langt der oppe mellom hustakene, men lysene fra hundrevis av vinduer på vei opp dit kunne minne om en slags stjernehimmel. Hun hadde latt blikket følge dem helt ned til restaurantene på bakkenivå, der mennesker satt bøyd over dampende, overfylte tallerkener og spiste seg mette. Hun kunne ikke huske sist gang hun hadde vært mett. Målet hadde vært å bli det, på andre siden av gaten.

62

På fortauet var hun blitt stående foran en restaurant og se på gjestene der inne. En kelner serverte en bursdagskake med lys på. Det så ut som han sang. Lizzy husket at hun hadde tvilt på at hun ville oppleve det samme neste dag, på sin egen bursdag. Hun hadde fortsatt forbi restauranten og innover i smuget, til søppelcontaineren i bakgården. Og mens hun gravde i søppelcontaineren i lyset fra vinduene i etasjene over, flyttet på råttent potetskrell og halvspiste, steinharde rundstykker, hadde hun kjent duften av mat fra vifteåpningen i restaurantveggen. Den duften var det siste hun husket før det ble mørkt. Det var som om hukommelsen hennes var slettet fra det øyeblikket til hun våknet. Overmalt med sort. Hun kikket på Eirik og Gunther. «Jeg var på restaurant og spiste en feit, deilig lasagne. New Yorks beste. Det er det siste jeg husker.

Og vips, så våkner jeg her, på fangehullsferie med dere to.»

«Så du ble kidnappet på en restaurant? Da må jo noen ha sett hva som skjedde. Det må jo ha vært andre der. Politiet har sikkert avhørt vitner, og de er sikkert på god vei til å ...»

Gunther stoppet seg selv. «Men det var jo i New York.» Han snudde seg mot Eirik. «Og du ble kidnappet i Norge.»

Eirik nikket. «Og hva skjedde med deg? Hvor ble du kidnappet?»

Gunther masserte tinningene med langfingrene, og kikket på armbåndsuret sitt. En dag og en natt hadde gått. «Jeg ble ...»

Han forsøkte å oppsummere gårsdagen i hodet. Privatsjåføren hans, Frank, hadde hentet ham etter skolen. Jobben hans var å kjøre Gunther dit han ville, i den blankpolerte limousinen som hadde stått parkert utenfor. Å ta bussen var for vanlige folk, det hadde Gunthers foreldre bestemt. Og å kjøre ham 63

selv var utelukket. De var nesten aldri hjemme, uansett. Det var alltid en tilstelning de måtte delta på, eller et møte på den andre siden av kloden som ikke kunne avlyses.

Da de var fremme, hadde Frank fulgt Gunther inn, og fortsatt mot kjøkkenet med uniformslua i hånden og en avis under armen. Gunther hadde nikket til ham før han gikk opp trappene og gjennom gangen til rommet sitt. Der hadde han skrudd på PC-en, og en animert bursdagskake med teksten BARE EN DAG IGJEN! hadde poppet opp på skjermen.

Han vendte seg mot Lizzy, og så mot Eirik. «Jeg har b...» Han stoppet seg selv. Bursdagen hans var i dag, men det spilte liten rolle. Han var i et fangehull.

Da han hadde klikket på den animerte bursdagskaken for å bli kvitt påminnelsen, var det blitt mørkt. Et eller annet hadde skjedd, men han kunne ikke huske hva. Det var et tomrom.

Han pekte på datoen på klokken. «Jeg tror jeg må ha blitt kidnappet hjemme i Berlin. I går. Noen må ha gjemt seg på rommet mitt. Jeg husker ingenting annet enn at jeg var der, og så våknet jeg her. Dessverre.»

«OK.» Eirik forsøkte å hoppe opp for å se hvilken stand gitteret i åpningen under taket var i. «Så vi er fra forskjellige land og ble kidnappet, og ingen av oss husker hvordan det skjedde.

Vi vet ikke engang hvilket land vi befinner oss i nå.» Gitteret så solid ut, og han sluttet å hoppe. «Men hvorfor skulle noen kidnappe akkurat oss? Kanskje vi burde prøve å finne ut om vi har noe til felles?» Han så på Gunther, som nikket. «Kan du tenke deg noen grunner til at noen ville kidnappe deg, Gunther?»

64

«Jeg er rik. Eller ...» Han nølte. «Eller, det vil si, foreldrene mine er rike. Vi er en av de rikeste familiene i Berlin.» Han så på Lizzy. «Hva med deg?»

Lizzy blunket til ham mens hun pekte på seg selv. «Vel, jeg er blakk som en dorull. Men se på meg, da. Ingen kan vel motstå et ansikt som mitt?» Hun flirte, og to store smilehull kom til syne.

Gunther ristet på hodet og snudde seg mot Eirik. «Og du, da?

Kan du tenke deg noen grunn til at noen skulle kidnappe deg?»

«Nei, ingen som helst grunn. Jeg bor hos besteforeldrene mine, og ...» Han nølte litt før han fortsatte. «De er sikkert fra seg av bekymring nå. De skulle jo ...» Han så på de andre to.

«Vet dere hva klokken er?» Gunther og Lizzy ristet på hodet.

«Besteforeldrene mine har jo bakt kaker og alt. Til bursdagsselskapet i kveld.»

Lizzy reiste seg og så på Eirik. «Hva mener du med bursdagsselskap? Bursdagsselskap for hvem?»

Gunther så på Lizzy og gikk nærmere Eirik. «Ja, bursdagsselskap for hvem?»

«For meg.» Eirik børstet støv fra genseren. «Jeg har bursdag i dag.»

65

En smak av:

Marjun Syderbø Kjelnæs

Navn: Alder: Ungdomsskole: Boktips:

66

Marjun Syderbø Kjelnæs 38 år Studentaskúlin í Hoydølum på Færøyene The Ghost Child av Sonya Hartnett

“Skriv i sanden” Marjun Syderbø Kjelnæs Oversatt av Lars Moa

Súni ser på han. To jenter har kommi inn, kan ikkje vere meir enn 13–14 år gamle. Dei står attmed godterihylla like ved kassa.

Dei granskar han, kviskrar saman og fniser. Súni ser korleis han nyt det.

«Ta deg saman, Tróndur!» tenker han.

Tróndur gjer seg til, smiler og filmar til dei, mens Súni må trykke to sleipe pølser ned i to franske hotdogbrød til ei kvinne som står utålmodig og ventar.

«Vi manglar pølsebrød.» Súni ser at Tróndur ikkje bryr seg om det, han ser også ut til å ha mista interessa for jentene, står og famlar med iPoden sin. Gud forby at han skulle gjere noe nyttig!

«Pumpe nr. 3!» seier ein mann og slenger ein pengesetel på disken.

«Vi manglar pølsebrød!» Súni gir seg ikkje.

Tróndur ser spørjande på han.

«Og?» «Gå etter ei eske på lageret!»

Tróndur går tregt. Han legg vegen forbi godterihylla, seier eitkvart til jentene som får dei til å rodne og fnise enda meir.

«Eg gav deg 500!»

Súni ser opp på mannen framfor seg.

«Du har gitt meg igjen 100, det skal vere 400!»

«400?»

«Ja, eg fylte på for 100 og gav deg 500!»

67

Mannen har på seg strikketrøye, parkas og skjermhuve med øreklaffar. Han manglar to tenner i undermunnen, og kvar gong han snakkar, kjem tunga ut i gloppa. Súni skrykker på nasen.

«Gi meg pengane!» skrålar han plutseleg og lenar seg fram på disken og prøver å få den eine handa ned i kassaapparatet.

«Slapp av!» seier Súni og rekker han tre hundrekronesetlar til.

«Kva er det no for ein kraftidiot som fyller for 100 kroner i tanken?» Tróndur går framom Súni oppover bakken, no har det kommi meir fart over han.

«Redd?» spør han ertande og snur seg halvvegs når han snakkar bakom seg.

Súni ser på han frå sida. Han svarar ikkje, er tørr i munnen. Kjensla er der igjen, kjensla som han ikkje veit kva han skal gjere med. Han kjenner seg like fjollete som jentene bortom godterihylla.

«Snakk, snakk no med han!» Og så på eit eller anna vis greier han å dempe den indre pubertetsjenta si. Han aukar farten og går igjen ved sida av vennen. Dei snakkar som dei pleier om kor dei skal gå på byen i kveld.

Súni kjem til å tenke på korleis han i sommar var i tvil om han skulle gå direkte frå 9. opp i gymnaset, men no er han storfornøgd med avgjerda. Han har fått mange nye venner, ikkje minst Tróndur, som også har skaffa han sjansen på Effostasjonen.

Dei er på veg oppover til Súni og dei. Foreldra til Tróndur har bygd seg eit slott langt oppe i Hoyvíkshagen. «Kan eg ikkje berre sove her hos deg?» spurte Tróndur den første 68

helga dei hadde vori i byen, og sidan hadde det berre vorti såleis.

Klokka har passert midnatt da dei står inne på badet og gjer seg klare. Tróndur tar på seg øreringane, og Súni tar voks i håret. Súni ser på Tróndur i spegelen. Han gjer seg umak, granskar ansiktet sitt frå alle vinklar.

Mora står i døra. «No, er ikkje pyntedokkene ferdige her inne enda?»

«Kva synes du?» Tróndur snurrar rundt på golvet framfor henne.

«Wow. Brad Pitt!» seier mora, «og Johnny Depp!» legg ho til og gir Súni ein liten klem.

«Ha, ha, gamle narrar!» meiner Tróndur.

«Hau, hau!» Mora blir ikkje ferdig med å fjase med dei.

Súni har ikkje lyst til å snakke med henne. Faren har vori borte i meir enn ei veke no, og ho har igjen prøvd å unnskylde seg med det vanlege at dei er litt on and off. Súni veit ikkje kva han liker best, on eller off. On betyr etter alt å dømme at dei går og stikk etter kvarandre under same tak, og off at faren stikk av. Same kor vanskeleg det kan vere å snakke med faren, så saknar Súni han alltid når eit par dagar har gått.

Da dei kjem inn på Hvonn, ropar ein mann på dei frå eit bord.

«For faen, kor de ser ut!» seier han da dei nærmar seg.

Súni har hørt denne reaksjonen, eller noe liknande, så ofte før at han geispar ved tanken på kor triviell denne praten kjem til å bli. Mannen har lyst til å by dei ein øl. Súni sett seg, ikkje fordi han har lyst, men fordi Tróndur presenterer vedkommande som farbroren sin.

«Hyggeleg!» seier Súni og rekker han handa.

69

«Herregud, de luktar som ein heil parfymefabrikk!» læt det i den småfeite, bleike mannen.

Han reiser seg og går bort til baren. Súni får ikkje tid til å få Tróndur med på å flytte til eit anna bord før onkelen kjem att med ølet.

«Takk!» seier Súni og tar seg ein liten slurk. I verkelegheita er han ikkje særleg glad i øl, meiner i det heile tatt at færøyingar drikk for mye. Folk kan ikkje vise måtehald, men er primitive og usiviliserte når dei er ute på byen. Han sett seg med korslagde armar og ser seg rundt i rommet. Her sitt dei spreidde rundt attmed borda og prøver å snakke høgare enn musikken som buldrar ut frå høgtalarane.

«Kom igjen!» seier onkelen og tar omkring skuldrene på dei, «sei det berre, er de av det andre slaget eller kva?»

Súni har berre seti og venta på spørsmålet. Han pleier berre å la Tróndur svare sitt: «Nei, for helvete!» Men i kveld føler han seg litt besett og legg den eine handa på låret til onkelen og ser beint inn i auga på han.

«For satan!» seier onkelen og reiser seg så brått at bordet held på å velte.

«Kva er det som skjer?» spør Tróndur, som ikkje har fått med seg noe og ser undrande på onkelen som styrer beint inn på toalettet.

Súni dreg på akslene. Så fekk vi da fred for han, tenker han og tar seg ein større slurk av ølet. Han får igjen lyst til å hoppe ut i det primitive og usiviliserte, om ikkje anna så for å glømme.

Súni er den som vaknar først morgonen etter. Tróndur ligg på ein madrass på golvet. Da Súni opnar auga, ser han beint ned i ansiktet på han. Tróndur, det siste halve året har alt 70

vori Tróndur. Súni smiler av seg sjølv, han har gledd seg til å gå på skolen om morgonane, gledd seg til helgene, til og med gledd seg til dei kveldane dei har arbeidd same vakta på Effostasjonen.

Merkeleg nok er tanken ikkje så skremmande, sjølv om han utan tvil burde ha skuva han så langt bort ifrå seg som muleg, iallfall om han har tenkt seg å berre ha eit noenlunde behageleg liv på denne bergknausen av eit land.

Han lèt tanken leike seg inne i bringa mens han ser på leppene han kunne ha tenkt seg å kysse. Tróndur opnar auga.

Ei lita stund ser han ut til å sveve mellom drøm og bevisstheit.

«God morgon!» seier han så, søvntung i målet.

«Morn!» seier Súni og snur seg på ryggen, gnir seg i ansiktet med begge hendene og fører dei opp i håret.

Tróndur geispar hjerteleg.

«Eg veit kva du tenker!» seier han.

«Kva?» Súni stivnar.

«No er det faen meg på tide!»

«Med kva?» spør Súni og snur seg med handa oppunder kinnet for å sjå på Tróndur som strekker seg ut.

«At vi får oss litt FITTE!» Han skrålar det siste ordet og rekker opp den eine armen med knytt neve mens han flirer til Súni.

Súni lèt seg dette ned på ryggen att – kva anna hadde han venta? Sjarmer og penetrer synes å vere slagordet til Tróndur. Súni ristar oppgitt på hovudet, og kva er hans eige slagord? La ver’, og masturber? Diktar har han gud hjelpe meg også vorti. Súni, den poetiske soparen!

«Kom no!» Tróndur prøver å hale dyna av han da han ikkje svarar.

«OK, OK, du har rett!» seier han og blåheld i dyna.

71

Mobiltelefonen til Súni ringer, og han hører den stressa stemma til faren.

«Korleis går det?»

«Fint!» svarar Súni, som framleis følgjer med i oppgjeret på skjermen.

«Og mamma?»

Súni svarar ikkje, har lyst til å be han for helvete ringe til henne sjølv viss han vil vite korleis ho har det!

«Nei, eg tenkte berre å lodde stemninga …,» prøver faren i den andre enden.

Súni gløttar bakom seg. Mora som just har kommi att frå arbeid, sitt med beina oppunder seg, eit raudvinsglas i den eine handa og ei bok av Obama i den andre.

«Du kan jo alltids håpe!» seier Súni i eit spydig toneleie da han har lesi tittelen: «Mot til å håpe.» Mora ser opp og skålar med raudvinsglaset.

No er det faren som ikkje seier noe.

«Ho les Obama …,» sukkar Súni. «Å…,» surklar det heller oppgitt i faren.

Súni prøver å fange tråden i CSI igjen, men får ikkje samla seg til å lese undertekstane. Han hører heller ikkje kva dei seier, fordi faren har begynt å snakke om at han nok kjem innom i morgon etter ein del ting som han manglar, og bed han helse mora med det.

«Ja, ja, ja,» seier Súni, avsluttar og kastar irritert telefonen frå seg.

«Kva sa han?» kjem det nølande frå lenestolen attanfor.

«Ring og spør!» Súni kokar, og Tróndur ser på han med eit skeivt smil.

Ei lita stund seinare hører Súni at Obama blir slengt på bordet, og at mora reiser seg og går inn på kjøkenet.

72

«Det pissregnar!» Súni har lyst til å bli verande heime, han står attmed kjøkenvindauget og ser korleis elingane kjem kastande innetter Nólsoyarfjorden.

«Ja, den elskelege faren din har jo stukki av med bilen, så her er inga hjelp å hente!»

Mora ligg på kne og vaskar inst inni eit hjørneskap som ho har tømt ut på golvet. Og det er ikkje det einaste ho har tømt, Súni løftar opp raudvinsflaska.

«Forbanna dritvêr!» prøver han i eit eg-gidd-ikkje-tone-lag da Tróndur kjem inn på kjøkenet.

«Tøys, vi tar ein drosje, slutt å prate tull!» Når Tróndur vil til byen, er det ingen ting som kan stoppe han.

Sjølvsagt vil alle i Tórshavn ha drosje, så like etterpå legg dei på dør fordi Tróndur ikkje har tålmod til å vente i fucking 20 minutt. Dei har ikkje gått meir enn 20–30 meter da dei må søke livd inne i ein carport.

«Bli med heim, eg gidd ikkje dette her!» Súni hører godt kor sur han høres ut. Tróndur ser ut til å ville protestere, men akkurat da går ei dør opp og ei jente kjem ut med ein pose i handa. Ho har uvanleg langt, svart hår og har på seg ein stram, raud kjole som er så kort at rumpeballane kjem fram da ho bukkar seg ned for å kaste posen i søppelspannet.

«Hallo!» seier Tróndur og sleiker seg om leppene.

Jenta blir så forstøkt at ho gir frå seg eit kvin. Ho snur seg og står ei stund og blunkar med den eine handa over auga. Så får ho auge på dei i mørkret.

«I jøsse namn, er det du, Súni?!»

Súni står der som ein tomsing, men så kjenner han igjen grannejenta.

«Hei … Ásla!» Ho har sanneleg utvikla seg dei seinaste åra, legg han merke til og gløttar på brysta hennes, som ikkje har 73

mye plass i den raude kjolen. Tróndur er så oppslukt av dei at Súni må dytte til han.

«Tróndur!» seier han og rekker fram handa. Han slepper ikkje igjen straks, og Súni blundar oppgitt.

«Hei!» seier Ásla og står der berre og ser på Tróndur. «Ásla?» Ei raudhåra jente kjem ut i døra, og no høres musikk innanfrå huset.

«Nå, det er fest her i kveld?» spør Tróndur, slepper taket i Ásla og ser interessert på jenta i døra.

Súni veit kva som no kjem til å skje, det er like sikkert som amen i kyrkja: «Å gud, kor ugjestmild eg er, blir de ikkje med inn?» spør Ásla oppspilt.

Súni prøver å sjå åtvarande på Tróndur, men der er det sjølvsagt ingen sjanse til å få augekontakt. Ásla halar kjolens det ørande vesle stykket som det er muleg å hale han nedom rævballane igjen da dei går etter henne inn i huset.

Laurdagskveld og han står på ein temafest for tenåringar.

Stua han og Tróndur har landa i, er pynta med girlandrar og amerikanske flagg, alle jentene har raude klede, og gutane, dei få som er her, har kvite skjorter og blå jeans. Omkring ti personar sitt og heng i stua, mens noen jenter dansar ein eller annan slags mislykka squaredance.

«Hei, alle saman!» ropar Ásla, «dette er Súni og Tróndur!»

Noen seier hallo, mens dei fleste ikkje får med seg kva det er ho snakkar om.

«Det er berre å forsyne seg!» seier ho og peker bort på eit bord med chips- og godteriskåler og ein kjempestor glasbolle med noe flytande blått oppi.

«Dette er sånn punsj, veit du. Tema high school,» prøver ho å forklare.

74

«Har du ikkje ein øl?» spør Tróndur. «Å jo!» seier ho, og Tróndur fer etter henne inn på kjøkenet.

Den raudhåra jenta som hadde kommi ut på gardsplassen etter Ásla, retter fram handa mot Súni.

«Rebekka!» seier ho.

Súni tar henne i handa og prøver å kreiste fram eit smil.

Da Tróndur kjem att med ein øl i den eine handa og den andre rundt lendene på Ásla, har Súni fått ein plass i sofaen og eit glas med den giftigfarga væska.

Duffy har gitt seg i kast med Mercy, og Tróndur og Ásla et seg innpå kvarandre på golvet – dans skal det nok heite seg å vere. Súni tømmer glaset han sitt med, det smakar akevitt, korfor i helvete går han ikkje berre heim? Den raudhåra, som etter alt å dømme ser det som si oppgåve å ta seg av han, fyller oppi glaset hans igjen. Han ser på henne, synes at det er noe uransakeleg sorgfullt ved henne, greier ikkje å finne ut om det kanskje er det at ho prøver å vere noe som ho ikkje er, eller fordi ho prøver å skjule det ho verkeleg er. Han har auge for slikt, kjenner til alt det innestengte.

«Skål!» helsar han henne og tømmer enda eit glas.

Tróndur har lagt hendene ned på dei sparsamt tildekte rumpeballane, og Súni følgjer med auga korleis fingrane ferdas i bølgjande rørsler opp og ned, opp og ned. Glaset blir fylt igjen. Dei er berre opptatt av kvarandre, har stoppa opp mellom dei andre som igjen har begynt å danse squaredance. Han kviskrar henne noe i øret, og dei flyttar seg bortover mot døra.

I det dei går ut, snur Tróndur seg, smiler til Súni og retter opp handa med knytt neve bakom ryggen på henne.

«Skål for det!» mumlar Súni.

Korleis han har kommi ut på toalettet, veit han ikkje heilt, 75

men han føler ei hand halde om panna hans da alt det blå gøyser ut av han igjen.

«Så, no kjem du til å få det betre!» seier den lyse stemma som utvilsamt hører saman med handa.

«Takk!» seier han og prøver å komme seg på føtene. Han får auge på henne i spegelen, når å legge merke til at ho ser på han med medkjensle, før han ofrar igjen, denne gongen i vasken.

Kvalmen følgjer han heile vegen heim, han går berre, nærmast flyktar. Aldri har vegstykket frå den eine enden av gata til den andre vori så drygt. Han må igjen og igjen stoppe opp, kjøre fingrane i halsen og vone. Men kvalmen sitt fast i innvolane og trykker opp mot strupen.

Han ligg på kne mellom noen buskar, flirer sjølv om han har mest lyst til å gråte og krabbe heile vegen heim, eller berre legge seg her, ja, legge seg og aldri reise seg att. Det regnar enda, styrtregn, ofseregn, skitregn! Han er gjennomvåt. To hender er der for å hjelpe han, akkurat da han tenkte å legge seg ned på olbogane. I eit rykk blir han hala opp på føtene.

«Sterk jente!» tenker Súni og ventar å sjå den raudhåra enda ein gong. I staden ser han inn i ansiktet på Tróndur.

«Kom no, kom!» Han tar den eine armen oppom skuldrene og fer dragsande av stad med han.

«Tróndur, du er ein herleg gut!» Súni legg hovudet inn mot han.

«Ja, ja, gå no berre!» seier Tróndur.

«Tróndur, det er noe eg må fortelje deg!» Súni har lyst til å få det sagt, det er no eller aldri.

«Hald kjeft, Súni, du vekker mora di!»

Dei har kommi inn i gangen og sett kursen inn på soverommet.

76

Tróndur halar den våte jakka av Súni og slepper han ned på senga.

«Tróndur, eg er så forbanna glad i deg!» seier Súni og tar tak omkring armane hans.

«Det er fint!» seier Tróndur. «Legg deg og sov!» Han dreg skor, strømper og bukse av han og legg dyna over han.

«Men Tróndur, eg …» Tróndur hører ikkje etter, han er på veg ut igjen. Súni følgjer han med blikket. Tróndur, alt er Tróndur. Det går rundt for han, og han legg hovudet ned på puta.

Da Súni vaknar, er han åleine på rommet. Dei er høgmælte på kjøkenet, eit samansurium av to stemmer som ikkje greier å finne den same takta. Súni kjenner det som ei uendeleg sludring, bakgrunnsmusikken til heile oppveksten hans. Han dreg dyna oppom øra og ser ned på bolet på golvet.

Kor kan han vere? Men Súni får ikkje samla seg om å tenke på det lenge, kvalmen snik seg fram igjen, tvingar han ut av senga og inn på toalettet. I noen timar har ingen ting noe å bety, han trur at det må vere slik det kjennes å vere dødssjuk, berre tenke på å bli frisk att, overleve.

Mora snakkar om å ringe etter dokter, og faren kjem med alle sine husråd mot fyllesjuke. Súni lèt dei berre prate. Da han har spydd så ofte at halsen kjennes etsa og det bankar i hovudet, begynner det å bli betre. Det er nesten ei lykkeleg kjensle å kunne drikke eit glas cola og halde det nede. Brått blir han svolten, og faren spring av stad etter tre halve kjuklingar og chips. Dei sitt attmed kjøkenbordet, foreldra som smiler til kvarandre, kroppen som takknemleg tar imot den salte maten. Kanskje er livet ikkje så gali likevel.

«Súni!» Han ropar i gangen og står så der i kjøkendøra.

«Hei, de to!» seier han og helsar på foreldra til Súni.

77

«Kor har du vori?» Súni veit ikkje om han verkeleg vil vite det.

Tróndur flirer berre, fortel at han har vori i familiemiddag hos bestemora si, og at han no heng saman med eit søskenbarn og kameraten hans som vil ha dei med på eit møte.

«Møte?» seier Súni og held på å sette fast ein bit kjukling i halsen.

«Ja, bli med, eg greier ikkje å seie nei. Du veit det er Jan, det går ikkje så forbanna godt med han.»

«Og derfor skal eg vere med på eit møte?» Súni ser med vantru på han. Når har møte noen gong vori hans greie?

«Ta det som ei antropologisk oppleving!» seier Tróndur og tar om skuldrene på han. Súni angrar på at han har fortalt Tróndur at han har bestemt seg for å studere antropologi. Han ser på foreldra for om muleg å få litt støtte, men dei ser gud hjelpe meg ut til å vere mest opptatt av kvarandre akkurat no.

«OK, da!» seier han og tar seg to chips til, «men eg må heim like etterpå for å gjere skolearbeid – stilar – biologien, hugsar du!»

«Sjølvsagt, sjølvsagt!» forsikrar Tróndur han.

Dei sitt side om side på eit bedehusloft, og Tróndur syng, syng så hjerteleg som om han meiner kvart einaste ord. Súni sitt og tenker på kven han eigentleg er, han som han av og til kjenner det som han ikkje kan leve forutan. Kven er du, Tróndur?

Songen tagnar, og ein mann går opp på talarstolen. Her frå balkongen ser dei ned i skallen på han. Han talar om ei kvinne som skulle steinas til døde, at Jesus skreiv noe i sanden og berga livet hennes. Súni kjenner igjen historia, den som 78

er syndfri, han skal kaste den første steinen, og ingen kastar, ingen! Såleis kjenner han seg av og til, som ein som skal steinas, ikkje bokstaveleg, men likevel er redsla der. Skal tru kva Jesus skreiv i sanden. Kva for ord skal til for at menneska ikkje skal sette seg til dommarar over andre?

«Ho ser bra ut, ho der, kva?» Tróndur har lagt armen om skuldrene hans, stemma kjennes varm mot øret.

Súni føler ei ulyst breie seg inni seg. Jenta kjem med ut i bilen, ho kjenner på ein eller annan måte sjåføren. Súni lèt dei alle sette seg inn, har tent seg ein sigarett. Har funni ein halv pakke i jakkelomma, og har lyst på ein blås sjølv om han har slutta for to månader sidan. Han sløkker ikkje sigaretten ute, men sett seg inn baki, rullar ned ruta. Tróndur sett seg i midten, og ute ved det andre vindauget sitt jenta. Ho er vakker, mørk i huda, og Tróndur har alt sett i gang, held litt for lenge i handa hennes da han presenterer seg.

«Tróndur,» tenker Suni, «alt kan ikkje lenger vere Tróndur.» Han kjører med dei, blundar og føler beina til Tróndur mot sine, armen mot armen hans. Han opnar auga igjen og ser på han frå sida. Så orkar han ikkje meir, han vil ut, ropar om at bilen skal stanse, stanse no! Dei lèt han gå.

Kvelden er mørk og klår. Súni begynner å gå, han ser ut på havet, tenker på stranda, at han burde gå ned der, burde skrive dei orda som skal til, skrive dei i sanden og la havet suge dei i seg og skòle dei inn på kvar einaste strand i heile verda.

79

En smak av:

Simon Stranger

© Observatoriet

Navn: Alder: Ungdomsskole: Boktips:

Simon Stranger 37 år Øraker ungdomsskole i Oslo Tegneserieromanen Palestina av Joe Sacco, Mysterier av Knut Hamsun, Ekstremt høyt og utrolig nært av Jonathan Safran Foer og Om å betrakte andres lidelse av Susan Sontag På nett: simonstranger.com

80

Verdensredderne Simon Stranger

1 T-skjortene Det er tidlig på morgenen, i utkanten av millionbyen Dhaka i Bangladesh. Sollyset gløder i bølgeblikktakene i slummen, og grå striper av røyk stiger opp mot himmelen fra tusen små piper. En dør slås opp og skremmer en hane så den flakser med vingene. Ut av døren kommer en tolv år gammel jente i ferskenfarget sari: Reena. Reena svinger med armene og nynner på en popsang mens hun går forbi paller og opprevne plastposer. Hun hopper over en rennende bekk av såpevann som noen har helt ut av et vindu.

En gutt på hennes alder triller en kjerre foran seg og sperrer veien i noen sekunder. Hun har lagt merke til ham før.

De mørke krøllene og de mørke øynene. Gutten sier ingenting, bare gir henne et varmt smil, før han skyver vognen videre. Reena blir stående og se etter ham helt til han blir borte rundt hjørnet.

Hva heter han? Hvor bor han? Det har hun ikke tid til å tenke mer på, for nå må hun skynde seg videre hvis hun skal rekke jobben.

Arbeidere i alle aldre strømmer ut fra sideveiene. Til slutt er de mange tusen som rusler i tog bortover hovedveien i morgenlyset, på vei til fabrikkområdet. Etter en halvtime er hun fremme ved arbeidsplassen. En diger hall av bølgeblikk og stål. Det danner seg en kø av små og store kropper.

81

Reena trekker pusten og går inn metalldøren. Symaskinene står på rekke og rad. Flere hundre maskier, tett inntil hverandre. Hun rekker akkurat å skifte og gå på do før klokken ringer. Ytterdørene låses med et gitter av metall. Nå er det bare å konsentrere seg om jobben. Om å la fingrene jobbe, fort, fort, fort, uten feil, uten pause. Hun løfter et rødt t-skjorteerme fra boksen ved siden av og begynner å sy.

Alle på raden har sin oppgave, sin del av plagget. Ermet er hennes. Den samme sømmen, om og om igjen. Surfin’ Honolulu står det på forsiden av t-skjorten. Reena vet ikke hva det betyr. Hun syr opp kanten på ermet, klipper av trådene og løfter opp det neste. Syr opp ermet, klipper av trådene og løfter opp det neste. Fort, fort, fort.

*

Det er slutten av mars i Oslo, og luften er endelig blitt varmere igjen. Snøen har smeltet og rent langs fortauene. Istappene har dryppet fra seg og forsvunnet. Kafébordene er satt opp langs Karl Johans gate, og folk rusler gjennom byen med handleposer og is, slik som Emilie og Ida. Emilie stanser foran en rød t-skjorte som står utstilt i et butikkvindu. Hun trenger nye klær. Da hun tok frem de gamle singletene og t-skjortene fra skapet, virket flesteparten av dem utvasket og umoderne, og hun hadde spurt faren om penger for å dra inn til byen og handle. Han hadde vært litt motvillig, men gitt henne noen hundrelapper til slutt, og nå er hun her.

Emilie speiler seg i glasset, sjekker om sminken sitter som den skal og strammer hestehalen med det lange, lyse håret.

– Sjekk den t-skjorten, sier hun.

Ida stopper også, og slikker av isen som smelter nedover kjeksen. Det er ingen som kan få Emilie til å le slik som 82

Ida kan, og det er ingen andre hun kan fortelle så mye til.

De bor like ved hverandre og har gjort det siden barneskolen, men det er først det siste året at de har blitt bestevenner.

Ida med det mørke håret og de bløte vitsene. De tar følge til skolen nesten hver dag, overnatter hos hverandre i helgene og koser seg til sent på kvelden med godteposer, moteblader og lange samtaler om gutter. Ida peker på en svart kjole som henger ved siden av t-skjorten.

– Hva med den, da?

– Til festen, tenker du?

– Ja. På lørdag er det fest hos en gutt i parallellklassen, og på denne festen skal Mathias også. Mathias er den eneste gutten på skolen som Emilie kikker etter i friminuttene. Den eneste som kan gjøre henne nervøs når hun står i samme kø foran kiosken i midttimen. Mathias med de blonde krøllene og de blå øynene. Mathias med det selvsikre blikket og de kraftige overarmene etter alle timene i roklubben. Han skal dit.

– Mm. Den var fin, svarer Emilie. – Blir du med inn?

Ida gomler i seg resten av isen og svarer at hun nettopp har vært der, og at hun heller vil på Zara.

– Ok. Skal vi bare møtes utenfor her igjen etterpå, da?

– Jeps.

Emilie tar rulletrappen opp til andre etasje. Øynene hennes sklir over kleshyllene, før hun går bort til stativene med t-skjortene. Den røde kan være fin til dongeri. Hun løfter ut en av dem og ser på motivet.

Et hvitt trykk med en skrifttype fra 60-tallet. Surfin’ Honolulu, og en stor, hvit bølge.

En gutt med mørkt, rufsete hår stiller seg ved siden av henne. Han virker nervøs, kikker rundt seg og møter blikket hennes.

Hva holder han på med? Skal han stjele noe? tenker 83

Emilie og blir nervøs selv, men så gjør gutten noe uventet.

I stedet for å ta en av t-skjortene og smyge den ned i vesken, tar han frem en liten bunke med klistremerker fra bukselommen. Han holder dem tett inntil magen og ser utfordrende på henne mens han løsner et merke med neglen. Så klistrer han det fast over strekkoden og skyver t-skjorten i hennes retning, før han gjør det samme med plagget ved siden av.

Emilie løfter opp prislappen og leser: Kos deg med t-skjorten.

Slavene som sydde den gjorde det ikke. [verdensredderne.blogspot.com] Hva er dette for noe? En aksjon?

Gutten har tydeligvis merket at Emilie ikke vil avsløre ham, for han fortsetter å klistre på lappene. En dame som jobber i butikken kommer i deres retning med en stabel bukser i armene. Hun stopper opp og strekker den ene hånden mot stativet der t-skjortene henger. Har hun skjønt noe? Hvis butikkdamen bare løfter ut én av de nærmeste t-skjortene, kommer hun til å oppdage alt sammen.

Emilie holder t-skjorten foran seg, men med baksiden ut, slik at klistremerket ikke synes.

– Hei, sier hun og setter opp sitt mest elskverdige smil.

– Jeg ble så usikker på om jeg kler denne rødfargen … Hva synes du?

Butikkdamen ser likegyldig bort på henne og svarer på svensk at rød er en fin farge som er veldig in i år, og at det er mange som kjøper akkurat denne modellen.

– Tusen takk, sier Emilie. Butikkdamen smiler høflig og rusler videre med buksestabelen over den ene armen, mens nøkkelkortet dingler mot låret.

Emilie snur seg fornøyd mot den fremmede gutten. Hun 84

hadde regnet med en slags takk, men han bare fortsetter å klistre på merker, før han endelig møter blikket hennes igjen.

– Vet du hvordan de t-skjortene blir laget? spør han.

– Det er vel folk i Kina?

– Se her. Han peker på merkelappen der det står Made in Bangladesh. – Vet du at det ofte er barn på fabrikkene? At de ikke kan gå på do når de vil? Og vet du hva de tjener?

Emilie svarer ikke. Gutten ser triumferende på henne.

– 6 kroner dagen. Men det er bare hvis de klarer å sy 90 t-skjorter på én dag. 7 øre per plagg, med andre ord. De blir tvunget til å jobbe overtid, blir straffet hvis de snakker, og trukket i lønn hvis de går på do. Vil du fremdeles ha den, eller? spør han sarkastisk og peker mot klesstativet.

Han holder blikket hennes et sekund eller to. Så snur han seg og går mot rulletrappen. Emilie får et glimt av en sommerkjole på et stativ like ved. Hun skulle gjerne ha prøvd den, egentlig, men det er noe som drar i henne, og som får henne til å følge etter denne gutten i stedet. Ned rulletrappen.

Ut skyvedørene.

Den fremmede gutten fortsetter oppover mot Egertorget.

– Vent, roper Emilie og skynder seg frem til ham, men han fortsetter bare å gå, som om hun ikke var der.

– Hva slags gruppe er det, egentlig? Verdensredderne?

Gutten stopper opp foran en tjukk østeuropeer som spiller trekkspill, og drar opp en flaske vann fra bagen. Luggen hans faller ned foran ansiktet, og han rister den vekk med en rutinert bevegelse.

– Hør her. Hva heter du?

– Emilie.

– For å være helt ærlig, Emilie, så tror jeg ikke Verdensredderne er noe for deg. Du ser i hvert fall ikke sånn ut.

Han tar en slurk av flasken, og skrur på korken igjen.

Er det mulig? tenker Emilie. Først får hun bare lyst til å snu 85

seg og gå, men det ville gi ham rett. Hun må si ham imot, vise ham hvor feil han tar.

– Hva heter du? spør hun, på samme rolige måte som han nettopp gjorde.

– Antonio …

– Ok, Antonio. De Adidas-skoene dine. Hvor kommer de fra, da?

Han svarer ikke.

– Tror du de er laget på noen bedre måte?

– Jeg prøver i hvert fall å gjøre en forskjell. Gjør du?

– Jeg hjalp deg der oppe i sted, i hvert fall …

I det samme kommer Ida ut fra Zara med to poser dinglende fra den ene hånden.

– Ida! roper Emilie og vinker. Hun snur seg rundt, uten å se på ham engang, uten å si ha det, og går mot Ida med bestemte skritt.

– Hvem var det? spør Ida. – Aner ikke. En dust. Emilie rister på hodet. Likevel klarer hun ikke å motstå trangen til å snu seg og se etter ham.

Antonio står ikke og ser etter henne, slik hun kanskje hadde håpet, men er allerede på vei videre. En rygg som forsvinner inn i mengden.

– Fant du noe på Zara, eller?

Ida viser henne posen. En ny bukse. En singlet. En kjole til festen på lørdag. De går oppover gaten, forbi et blomsterbed med høye, gule strå.

– Hva kjøpte du?

– Ingenting … svarer Emilie.

– Jeg var innom Mango forrige dagen. Det er en kjole der jeg tror du burde se på.

Emilie strekker ut hånden, stryker fingertuppene over de gule stråene så de bøyer seg bakover.

– Var den fin?

86

– Ja. Tror du hadde kledd den.

– Takk, skal se på nettet når jeg kommer hjem, svarer Emilie. Hun slipper stråene, som blir stående og svaie i veikanten, mens hun og Ida fortsetter nedover Karl Johan. * Reena brekker av et strå fra veikanten og tygger på det mens hun venter på at en lastebil skal passere. Et drønn fra motoren, og en sky av støv som virvles opp. Så fortsetter hun bortover hovedveien sammen med venninnene. De er ferdig for dagen, på vei hjem igjen. Endelig har hun fått strukket på ryggen og gått på do. Det verker i hendene, men beina er lette.

Etter en halvtime kommer de inn til byen og presser seg frem i trengselen.

På avstand lukter slummen brent trekull, bensin og smeltet plast, men inne i smugene kjennes duften av kokt ris. Roti.

Chili. Det klirrer i tallerkener og rasler i bestikk. Et virvar av stemmer, av noen som synger og spedbarn som gråter. Reena hilser på en gammel, skrukkete dame som bestandig sitter i døråpningen til et av husene, før hun runder det siste hjørnet og er hjemme.

Moren og søstrene holder på med middagen. Lillebroren dekker bordet, mens faren fremdeles er på jobb. Moren har på seg en turkis sari med sølvbord nederst, og rører i gryta over komfyren. Kinnene hennes er fuktige av svette og damp fra maten.

– Er du sulten?

– Ja, mamma.

– Da er det bare å vaske hendene, jenta mi, så skal vi spise, sier moren og gir henne et kyss på kinnet.

87

En smak av:

Ursula Poznanski

© Doris Bretterbauer

Navn: Alder: Født i: På nett:

88

Ursula Poznanski 45 år Wien ursula-poznanski.at facebook: UrsulaPoznanski

Erebos

Ursula Poznanski Oversatt av Henning Hagerup

Det piratkopierte multiplayerspillet Erebos sprer seg som en farsott. De som har fått tak i spillet får ikke snakke om det, og de som står utenfor blir stadig mer bekymret – og redde. Spillet virker uhyre intelligent, det vet ting om spillerne og får dem til å utføre oppdrag også i den virkelige verden.

8.

På med PC-en. Inn med DVD-en. Hodetelefonene på.

Spente sekunder med ventetid til programmet starter.

«Sarius,» hvisker en spøkelsesaktig stemme.

Han er i hulen der han i går natt hadde sitt møte med budbringeren. Men til forskjell fra da trenger det nå lys ut av veggene, som er skinnende og slepne som krystall. Ønskekrystall?

Sarius bøyer seg etter noe som ser ut som en gullmynt da huleinngangen åpner seg, og budbringeren trer inn. Han mønstrer Sarius med de gule øynene sine.

«Du har utført oppdraget jeg ga deg,» sier han.

«Ja.» «Bare av interesse: Hva sto på skrinet, bortsett fra ‘Galaris’?»

«Tall. 18.03.»

89

«Riktig bra. Her ligger nytt utstyr til deg. Et brystpanser, en hjelm og et ordentlig sverd. Jeg er tilfreds med deg, Sarius.» Han peker på en platålignende klippe like ved krystallveggen.

Nysgjerrigheten driver straks Sarius bort dit. Hjelmen skinner kobberfarget, og er prydet med et innpreget ulvehode som flekker tenner. Det gjør Sarius glad. Ulver er blant yndlingsdyrene hans. Han ifører seg panseret – 9 styrkepoeng! – og griper etter sverdet, som er lengre og av mørkere metall enn det forrige. Dette ser allerede helt annerledes ut.

Som prikken over i-en setter han på seg ulvehjelmen.

«Er du fornøyd?» spør budbringeren.

Sarius bekrefter det av hele sitt hjerte. Han er en toer, og han ser kul ut.

«Men dette er ikke alt.»

Budbringeren trekker kappen tettere rundt den magre kroppen.

«Dette er Erebos. Du vil få se at trofaste tjenester lønner seg. Si til Nick Dunmore at han skal oppsøke bakhagen ved nabohuset. Gitteret i en av luftesjaktene er løst. Hvis han tar det av og stikker hånden inn i sjakten, vil han finne noe.»

Finne noe? Egentlig vil ikke Sarius ha noen avbrytelser nå, han vil sette i gang, og prøve ut det nye sverdet sitt.

«Med en gang?» spør han.

«Naturligvis. Jeg venter her imens.»

Budbringeren lener seg mot krystallveggen og legger armene i kors over brystet.

Forsinkelser, aldri noe annet enn forsinkelser. Nick tok av 90

seg hodetelefonene. Han ville bli nødt til å låse døren til rommet, for sikkerhets skyld. For hvis moren merket dette, ville hun stille spørsmål. Og i det hele tatt – han måtte jo forbi henne, og hvis hun spurte hvor han skulle, ville han ikke kunne oppgi noen fornuftig grunn.

Det var best han gjorde seg raskt ferdig med det. Han listet seg ut, låste døren stille, stille bak seg og spisset ører.

Morens stemme trengte ut fra kjøkkenet – hun var i telefonen. Der hadde han uventet flaks. Nick snek seg bort til utgangsdøren, smøg på seg joggeskoene, grep jakken sin og var allerede utenfor.

Bakhagen ved nabohuset strålte av vennlig forsømmelse.

Det var flere år siden noen hadde forsøkt å plante blomster på den knøttlille grønne flaten, og de fleste av dem hadde visnet. Det som hadde overlevd, vokste vilt.

Det var tre luftesjakter med gittere der, alle i knehøyde.

Det første gitteret satt bom fast. Nick ristet litt i det, ingenting rørte seg. Han speidet inn mellom de kvadratiske gitterhullene, men så bare mørke og kjente den innestengte lukten av kjellerluft.

Men allerede med gitter nummer to var det full klaff.

Det satt løst i murverket og gjorde ikke motstand da Nick trakk det ut.

Først nå spurte han seg selv om hva som kunne vente på ham i nisjen der inne. Enda et skrin med fødselsdatoen hans? Et nytt oppdrag? Eller var det virkelig den belønningen budbringeren hadde hintet om?

Sjokolade, tenkte Nick. Vingummibjørner som proviant for lange Erebos-netter. Han førte hånden inn i den firkant91

ede åpningen og trakk den straks tilbake igjen.

Feiging, sa han bebreidende til seg selv. Hva går det av deg? Er du redd for rotter? Ta deg sammen, dette er den virkelige verden!

Likevel kriblet det i nakken hans da han nok en gang lot hånden gli inn i nisjen. Først fant han ingenting, bortsett fra skitt, men så kom fingrene borti et eller annet av plast.

Han grep tak i det og trakk frem en gul plastpose fra varehuskjeden Selfridges, og inni den lå det noe mykt. Aller først tenkte Nick at det kunne være en slags Erebos-uniform som spillerne på nivå 2 fikk lov til å bruke, noe som naturligvis var latterlig, men uansett mer innlysende enn det han faktisk dro opp av posen.

«Hell Froze Over,» sto det trykt med blå skrift på svart bunn, og under gliste det iskedde djevlehodet.

I noen sekunder sto alt stille. For dette kunne ganske enkelt ikke være mulig. Hell Froze Over hadde vært en sak mellom ham og broren hans, det var bare Finn og han selv som visste om t-skjorten. Nick hadde ikke sagt et ord om det til budbringeren, nei, ikke med noen hadde han snakket om dette her, det var han sikker på. Han kastet et blikk på merkelappen: XXL. Så det gikk altså an å få tak i den.

Han skulle ringe til Finn. Naturligvis fantes det en forklaring på dette; sannsynligvis var det Finn selv som hadde gjemt T-skjorten her. Nick holdt den opp under nesen – luktet den av gammel røyk, av Finns leilighet? Nei, bare av vaskemiddel og lite grann av fuktig kjeller.

Kunne det være at Finn spilte Erebos? Jo, selvsagt, hvorfor ikke? Ofte fant de sprøeste sammentreff sted.

92

«Hvor har du vært?» spurte moren da han stormet inn igjen.

Så godt at han hadde vært smart nok til å gjemme T-skjorten under jakken.

«Jeg var bare en kjapp tur utenfor døren og kjøpte tyggegummi i kiosken.»

Han hadde til og med en påbegynt pakke i lommen, men moren ba ikke om å få se den.

Da han var tilbake på rommet sitt, forsikret Nick seg i all hast om at budbringeren fremdeles sto på samme sted, før han tok mobilen sin opp av nattbordet og ringte til Finn.

«Hei, lillegutt! Hyggelig å høre fra deg. Hva skjer?»

«Finn, har du fått fatt i HFO-t-skjorten nå?»

Kort pause.

«Nei. Det skrev jeg jo til deg. For tiden er den bare ikke til å oppdrive, men jeg skal få orden på det. Jeg visste da ikke at den er så viktig for deg.»

«Nei, nei, slapp av. Ikke stress.»

Finn løy ikke, naturligvis ikke, hvorfor skulle han det?

«Ikke bli sur, Nick, men jeg må jobbe videre. Butikken er full av folk.»

«OK. Vent, bare én ting til: Har du spilt mye på PC-en i det siste? Rollespill?»

«Slett ikke. Jeg har simpelthen ikke tid – sånn er det å ha eget firma.» Finn lo, la på og lot Nick stå enda mer rådløs igjen enn han hadde vært før samtalen.

Budbringeren virker ikke utålmodig, tvert imot. Sakte, som om han har all verdens tid, glir han vekk fra veggen så snart Sarius beveger seg igjen.

93

«Fant du belønningen din?»

«Ja. Takk.»

«Jeg håper den falt i smak og bringer deg glede.»

«Ja, så klart. Kan jeg spørre om noe?»

Et øyeblikk virker det som om budbringeren nøler.

«Naturligvis. Still spørsmålet ditt.»

«Hvordan vet du hva jeg ønsker meg? Det kan du da virkelig ikke vite.»

«Det er Erebos’ makt. Vær glad for at du har den på din side.»

Budbringeren legger hodet på skakke, og et smil fordreier de senete trekkene hans.

«Ikke skuff oss, så fortsetter det å være slik. Og si meg nå hva du trakter etter. Du kan hjelpe til med å ødelegge en orkelandsby, der ville det være en god del gull å hente. Eller du kan lete etter den hemmelige inngangen til Den hvite byen. Der vil det være arenakamper i morgen. Det er en god anledning til å forvandle en toer til en treer. Eller til og med en firer.»

«Går det?»

«Det kan du stole på. I arenaen viser det seg hvilket materiale en kjemper er laget av. Der kan du vinne alt og tape alt. Best er det unektelig om du vinner. Ønskekrystaller, våpen, grader. Sist vant en vampyr ved navn Drizzel tre grader fra en annen vampyr som heter Blackspell. I én eneste kamp.»

«Går det?» gjentar Sarius, begeistret for muligheten som plutselig åpner seg.

«Selvfølgelig.»

94

Sarius’ beslutning står fast. Til helvete med orkelandsbyen.

«Jeg vil lete etter byen.»

«Et godt valg. Da får vi bare håpe at du finner den i tide.

Påmeldingen til kampen avluttes i morgen, når tårnuret slår tre. Lykke til.»

Budbringeren tar avskjed ved å vinke med knokkelfingrene, og Sarius går ut av hulen, til en blomstrende, soloversvømmet eng. Nok en gang er han overlatt helt til seg selv.

Blomstrende trær, blomstrende busker. Han dreier seg rundt sin egen akse, men her finnes ikke den minste henvisning til en hvit by. For ikke bare å stå der, løper han ganske enkelt rett frem. Det har allerede lønnet seg én gang.

Fuglekvitringen går ham på nervene. Den skaper piknikstemning istedenfor evenyrlig atmosfære. Noen hemmelig passasje er heller ikke å se. Ikke engang en muldvarptue.

Der fremme i gresset ligger det riktignok noe. Det kunne være et stykke tøy, kanskje et flagg. Han går nærmere, bøyer seg, stivner til. Så løfter han opp det blodbestenkte stoffet, som det ennå drypper av. En skjorte.

I det fjerne hører han en lyd som minner om undertrykt knurring. Sarius lar skjorten falle og begynner å løpe. Vekk fra knurringen, som ikke lyder dyrisk og ikke menneskelig, men som en uhyggelig blanding av begge deler. Mens han løper over en liten høyde, merker han at han er mer utholdende enn før. Bra. Det er en ren tilfeldighet at han bremser like før han styrter ned i et krater som uten forvarsel åpner seg på toppen av åsen. Sarius kaster et blikk ned i kløften, som er bratt 95

og full av revner og slett ikke ser innbydende ut. Bak ham blir knurringen høyere, og selv om han er veldig nysgjerrig, ønsker han ikke å vite hvem eller hva som lager denne lyden.

Et par skritt lenger til høyre oppdager han en rusten stige, som slett ikke virker tillitvekkende, men som tilsynelatende gir ham en gyllen mulighet til å slippe vekk fra det knurrende vesenet. Han tenker på den blodige skjorten og setter forsiktig en fot på det første trinnet. Det knirker, men samtidig begynner den vidunderlige musikken å spille igjen, noe som styrker Sarius’ overbevisning om at han er på riktig vei.

Det finnes ikke noe han kan gjøre galt nå. Uten å nøle mer klatrer han ned stigen, båret av melodien og full av forventning til det som vil møte ham på bunnen. For hvert trinn han stiger ned, blir det mørkere. Da han når bunnen, ser han bare det som faklene på veggene bader i flakkende lys: grovt tilhugde fjellvegger, veier, tunneler, forgreninger. Han har havnet i en labyrint. Han begynner å gå på lykke og fromme og vet snart ikke hvor han er.

Han har ingenting han kan bruke til å merke veggene med. Ikke noe kritt, ikke noe hyssing. Han kunne prøve å skrape noen merker inn i fjellet, men ikke med det nye sverdet.

Et blikk oppover røper at spalten han steg ned gjennom, allerede ligger langt bak ham. Dagslyset når ikke helt hit, men på veggene er det satt opp fakler med regelmessige mellomrom. Ellers hersker alle sjatteringer av mørke.

Sarius løper videre, skrittene hans skaper massiv gjenklang. Er det virkelig bare hans egne skritt? Han stanser, og lyden forsvinner.

96

Musikken oppmuntrer ham til å fortsette. På måfå velger han den første sidegangen til venstre og angrer øyeblikkelig, for det er fryktelig langt frem til den første fakkelen.

Han skynder seg for å komme inn i lyset, men så blir han bare stående foran det en liten stund. Noe glinser på fjellveggen.

En ønskekrystall? Sarius strekker begjærlig hånden ut etter den, men under grepet hans løsner den skinnende gjenstanden og renner nedover veggen mens den etterlater seg et slimete spor. Han snur seg bort i avsky. Den neste fakkelen, endelig, og bak den venter allerede en ny sidegang. Til høyre eller venstre?

Til venstre er det lysere. Han lister seg forsiktig rundt hjørnet med hånden fast knyttet rundt sverdet. Hvert skritt han tar gir gjenlyd – hvis det finnes monstre her nede, har de for lengst hørt ham.

Igjen når Sarius frem til en sidegang. Noe som minner om uro, rører seg i ham. Han har utvilsomt ennå god tid til å registrere seg til arenakampene, men her ser jo alt likt ut.

Mørke klipper, fakler, vannpytter. Ellers ingenting. Ingen andre kjempere noe sted, tenker han idet han trer inn i sidegangen, bare for umiddelbart etterpå å snuble i en kropp.

Skrekken jager gjennom alle lemmer, han springer på beina igjen så fort han kan og retter sverdet mot hindringen som fikk ham til å falle.

En kattekvinne. Sarius sjekker hva hun heter: Aurora.

Beltet hennes har bare noen siste spor av rødt, resten er svart som kull. Altså er hun ikke helt død. Da han rører ved henne, beveger hun hånden lett. Det tar et øyeblikk før Sarius forstår hva hun vil. Han tenner et bål.

97

«Takk. Det er like før jeg kreperer. Kan du hjelpe meg?»

«Hva er du blitt utsatt for?»

«En kjempeskorpion. Tre eller fire av dem flyr omkring her. Drittvesener; stikker de deg, sitter du nydelig i det.»

«Kjempeskorpion» klinger ikke godt i Sarius’ ører.

«Er vi de eneste her nede?»

«Nei da, det er masser av folk her. Men du, kan du tilfeldigvis helbrede?»

Sarius må tenke seg kjapt om. Så kraftig som hun har fått gjennomgå, må skadene nesten ikke være til å holde ut.

«Jeg kan det, men jeg har ennå ikke prøvd.»

«Helvete! Jeg kan det ikke og aner heller ikke hvordan det går for seg.»

Det må være omtrent som å gjøre opp ild, tenker Sarius og prøver seg litt frem. Det varer ikke lenge før det kommer et rødt lyn. Auroras belte får mer farge. Til gjengjeld synker Sarius’ livsenergi betraktelig. Det hadde han ikke regnet med.

«Det skulle du ha fortalt meg,» hveser han til Aurora.

«Hva da?» Kattekvinnen er såpass i form igjen at hun kan kare seg på beina og trekke våpenet sitt. En nihalet katt, svært passende.

«At det går utover min egen livsenergi å helbrede deg!»

«Ro deg ned. Den kommer tilbake. Det er annerledes enn ved ekte skader.»

Like rasende stirrer Sarius på beltet sitt. Jo, faktisk, noe beveger seg der. Det grå blir rødt igjen, millimeter for millimeter.

«Er du også på byjakt?» spør Aurora.

98

«Ja. Jeg hadde ikke noe lyst til å slåss med orker.»

«Ikke jeg heller. Selv om de sannsynligvis ville ha vært hyggeligere enn skorpionene. Jeg ble så skremt, du vil ikke tro det.»

Uvilkårlig spør Sarius seg selv om han kjenner Aurora.

Utenfor Erebos.

«Hørte du knurringen i stad? Oppe på åsen?»

«Selvsagt,» svarer hun.

«Vet du hva slags dyr det var?»

«Det var ikke dyr, men zombier. Jeg måtte ta kverken på to av dem før jeg kom meg bort til stigen. Det var helt til å spy av, de smuldrer skikkelig opp når man drar til dem.»

I sitt stille sinn er Sarius glad for at han ikke har sett noen zombier. Det var sikkert riktig å gå ned hit, i alle fall med tanke på byen han må finne. Men nå synes han at han hører noe. Tripping fra mange bein på den harde steingrunnen.

«Du er nylig blitt en toer, hva?» spør Aurora.

«Ja. Og så? Hva er du?»

Det buldrer over dem, som fra et uvær som nærmer seg.

«Det kan jeg ikke si. Du kjenner jo reglene.»

Trippingen kommer nærmere. Hører ikke Aurora det?

Eller spiller det ingen rolle?

«Kan du i det minste si hvem som er her nede bortsett fra oss?»

«Det får du snart se. Et par stykker som jeg ikke kjenner, og et par som alltid er der. Tidligere så jeg Nodhaggr, Duke og Nurax, dessuten en Samira, som jeg ikke hadde møtt før, og en eller annen vampyr.»

«Samira kjenner jeg,» sier Sarius ivrig.

99

«Ok? Uansett stakk hun av da …»

Den svarte skorpionen som kommer fykende rundt hjørnet bak Aurora er gigantisk, og nå er det umulig å ikke høre klapringen fra føttene dens. Sarius viker unna den løftede brodden og hever sverdet sitt. Han kunne forsøke å hakke av en klo når dyret kommer nærmere. Men det gjør det ikke, det stanser ved Aurora, som har oppdaget det altfor sent, deretter stiller det seg i posisjon og stikker. Aurora går rett i bakken. Er det ennå noe rødt på beltet hennes? Sarius har ikke tid til å se etter og ikke lyst til nok en gang å sløse bort livsenergi på kattekvinnen. Han tror han hører enda en skorpion komme fra den andre siden. Den vil avskjære veien for ham, da blir han nødt til å snu …

Sarius tenker seg ikke lenge om. Han svinger sverdet og slår løs på venstre klo. Det lyder som om metall treffer metall. Skorpionen trekker seg litt tilbake. Sarius stikker den der hvor det knøttlille hodet sitter, dyret slår etter ham med klørne, strekker brodden høyt opp i luften igjen. Noe drypper ned på bakken fra spissen av den – blod, gift eller begge deler – og danner en dampende pytt på steingrunnen.

Nå sikter Sarius på brodden, som vaier frem og tilbake like over hodet hans. Ved annet forsøk treffer han. Skorpionen rykker bakover, gjør en kuvending, løper sin vei og forsvinner inn i en av labyrintens mørke sjakter.

Sarius kaster et blikk på den livløse Aurora og kommer seg vekk. Jeg har hjulpet henne én gang, det får greie seg. Han fortsetter å holde et skarpt øye med omgivelsene mens han løper. Hvorfor hørte ikke Aurora skorpionen? Han har en diffus anelse. Hun var såret og ville spare seg selv for den 100

smertefulle skingringen i hodet. En alvorlig feil.

Desto bedre lytter han nå etter hver eneste lyd. Han skal ikke la seg overrumple. Han vil ikke dø som toer.

En skorpion er bak ham. Sarius kan føle det. Å, han kan naturligvis høre det også. Han skal nok vokte seg vel for å gi avkall på sansene sine. Men bortsett fra det har han ingen strategi for å komme seg uskadd ut av labyrinten.

Et øyeblikk blir han stående og lytte. Ikke noe kampgny. Heller ikke lyden av den løpende skorpionen som forfølger ham kan høres. Foruroligende. Langsomt går Sarius videre, følger veien til høyre og stanser et sted hvor veien deler seg. Kan man sulte i hjel i denne labyrinten?

Han følger instinktet, går til venstre – og ser en skorpion som kravler på fjellveggen som en edderkopp, det svarte ryggskjoldet glinser i fakkelskinnet. Den er enda større enn den forrige. Beistet vifter med brodden som om det ville hypnotisere Sarius med den. Raskere enn han rekker å tenke, løfter han sverdet opp over hodet. Han svinger det ikke, han støter ganske enkelt til, sikter omtrent midt på den pansrede kroppen, der hvor ryggskjoldene møtes …

En motbydelig knakende lyd høres. Sverdet forsvinner dypt inn i dyret, som nå som besatt prøver å treffe Sarius med brodden. Men det klarer ikke å bevege seg, sverdet nagler det til fjellet. Sarius’ armer dirrer – å holde skorpionen fast er mer anstrengende enn å løpe oppover fjellskråninger. Han vil helst ikke tenke på hva som kommer til å skje hvis han må gi opp.

101

En smak av: Lisette Askø

Navn: Alder: Ungdomsskole: Boktips: På nett:

102

Lisette Askø 31 år Røyken ungdomsskole i Røyken Kabalmysteriet av Jostein Gaarder lisetteasko.com

Synnes Puslespill Lisette Askø

Synne bor i fosterhjem og er kjæreste med Henrik. Vennegjengen på seks befinner seg på skogstur. De har fortalt hverandre spøkelseshistorier rundt leirbålet, og har delt seg i to grupper for å lete etter spøkelser.

KAPITTEL 5

Mørket var tykt og intenst rundt dem, kun de tynne lommelyktsøylene viste Henrik, Maria og Synne hvor de skulle gå, og hvor de måtte passe seg. De gikk rolig fremover, for ikke å snuble i røtter og steiner. Marias fot var blitt betydelig bedre virket det som, hun beveget seg ganske lett bortover stien. Den kunne ikke være brukket allikevel.

Synne prøvde å skimte trær i mørket, men det var nesten ikke mulig å se noen. Det var helt kompakt mørkt, og ikke mulig å se noe annet enn alt dette svarte. Hun følte ventingen fra skogen mer intens enn noen gang, og lurte på om de andre kjente det samme. Kanskje gikk de og tenkte på hverdagsting, eller på hverandre. Kanskje tenkte de på hvordan de skulle fortelle Synne sannheten. Men ingen sa noe. De bare gikk. I rolig tempo. Synne gikk sist og Henrik gikk først. Synne så bak seg. Der var det like mørkt. Hun fant fort ut hvor lite lurt det var å gå uten å se fremover.

Hun snublet i noe, og fikk akkurat tatt tak i jakken til Maria.

103

Dessverre var ikke Maria forberedt på Synnes fall, og mistet balansen hun også. De ramlet begge to.

“Henrik!” hviske-ropte Maria. Han snudde og lyste på dem. Han begynte å le.

“Dere, ass. Hvordan har dere klart dette?” Han snakket heller ikke høyt, en blanding mellom hvisking og hvesing hørtes det ut som. Han hjalp dem opp. Først Maria.

Så Synne.

“Hva skjedde egentlig?” Han så granskende på dem, men smilet var ikke langt unna.

“Jeg falt, og dro med meg Maria i fallet. Gikk det bra, Maria?” Synne så på buksen til Maria mens hun hvisket frem ordene. Det var en stor, møkkete flekk på den ene leggen.

“Det gikk bra. Det var ikke vondt. Men det ser ut som jeg har blitt ganske møkkete”, smilte hun til Synne.

“Jeg tok ikke på meg noen bukse jeg var redd for altså.

Regna jo med at jeg skulle bli møkkete i skogen,”, lo hun.

Synne skjønte ikke hvorfor ingen av dem ville snakke vanlig. De hvisket høyt alle tre. Det var nok en blanding av mørket i seg selv, og denne tette stemningen som lå over hele skogen.

“Skal vi gå videre? Jeg vet jo ikke engang hva vi ser etter”, sa Henrik. De andre svarte ikke, men fulgte etter ham bortover stien.

De kom kort etter til en lysning der de kunne skimte hverandre ved hjelp av månen. Lysningen var ikke så stor, men nesten rund. Den virket nesten magisk, syntes Synne.

Både på grunn av formen, og fordi månen lyste inn hit.

104

Det var akkurat som om det hadde skjedd hemmelige og fantastiske ting her. I nettopp denne lille lysningen, midt ute i skogen. Synne dro inn alle inntrykkene og smilte for seg selv.

“Dette var mye bedre”, sa Maria, og de andre to var enige. De gikk over til å snakke mer normalt.

“Jeg lurer på hva som egentlig skjedde i den historien til Lars. Om han amtmannen”, sa Henrik helt ut av det blå.

“Har du ikke hørt den før? Var sikker på at alle herfra kjente til den”, svarte Maria ham.

“Nei”, Henrik dro på det. Han ville ikke virke dum overfor jentene, men han hadde aldri hørt historien før.

“Jeg har heller ikke hørt den, men jeg har jo bare bodd her noen få år”, sa Synne ettertenksomt.

“Jeg kan godt fortelle resten, om dere orker flere teite spøkelseshistorier”, sa Maria oppgitt.

Både Henrik og Synne bekreftet at de gjerne ville høre resten av historien.

“Det er en sann historie, i alle fall deler av den. Det vi vet skjedde var at denne amtmannen, Paul Glud levde.

Han giftet seg med Ingeborg Maria Bording på slutten av 1600-tallet. De bodde på Austad gård og de var gift i nesten femten år. En januardag i 1706 satt Paul Glud på trappen utenfor huset sitt og pusset geværet. Han reagerte på en lyd like bortenfor, og trodde det var en elg. Han tok opp geværet, la det til rette og skøyt. Han skøyt kona si. Rett ned. Syke greier. Det som gjør hele historien mystisk, er at han etter bare ett og et halvt år giftet seg på nytt. Han giftet seg med Maren Pedersdotter Moss. Det ble sagt at de var 105

elskere lenge før den første kona hans døde. Det vet man jo selvfølgelig ikke i dag, men det blir sagt. Det blir også sagt at kona hans går igjen på Austad gård, og i området rundt den.”

Henrik avbrøt Maria med en enkel kommentar: “Området rundt? Dette er jo området rundt.”

Maria fortsatte: “Jepp. Det sies at den skutte kona går igjen for alle utro menn. Hun lokker dem utfor stup, slik at de faller ned og dør.” Maria tok en uventet og brå pause, og så på Henrik.

Hun så på Synne og tilbake på Henrik. Henrik selv så ekstra blek ut i det svake måneskinnet.

“Hva mer sier historien?” spurte Synne ettertenksomt.

Historien interesserte henne mer enn hun trodde den ville.

Det var noe lokkende med den. Maria ristet svakt på hodet og så ut som om hun tok seg sammen. Hun så på Synne.

Synne lurte på om hun i det hele tatt husket hva de snakket om. Maria så lettere forvirret ut.

“Historien? Å ja, kona til Glud. Som sagt blir det hvisket om et spøkelse som går igjen. Jeg tror ikke på spøkelser, men det er jo en morsom historie. Han ble forresten frikjent, da. Paul Glud altså. Han sa han hadde sett en elg, og ble frikjent for å ha skutt sin egen kone. Midt på lyse dagen. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, jeg da. Syns det er litt rart at man skyter uten å se skikkelig etter hva man skyter på. Han visste vel også at kona var i skogen, eller hvor hun var. Også det at han giftet seg så fort igjen. Om jeg hadde skutt kjæresten min hadde jeg nok brukt lang tid på å bli meg selv igjen.”

106

“Jeg tror i alle fall ikke noe på noe av det”, sa Henrik fort.

“Men har du ikke hørt etter da, Henrik. Det skjedde på ordentlig, sier jeg jo”, sa Maria og satte øynene i ham.

“Ok, ok. Jeg skjønner at noe er sant, da. Men jeg tror ikke på spøkelser og sånt. Det er bare tull. Syns du ikke det, Synne?”

“Jeg vet ikke, jeg. Sikkert”, svarte hun lavt.

Maria prøvde på nytt å forklare Henrik om Gludparet. Synne falt i egne tanker.

Hun visste ikke hva hun trodde på. Hun hadde egentlig aldri tenkt på det. Spøkelser. Hun forbandt spøkelser med hvite lakener og kjettinger som raslet.

Hun trodde ikke det var noen som trodde på dem, lakenspøkelsene. Men andre spøkelser, eller ånder? Synne hadde hørt historier, om folk som opplevde uforklarlige ting. Med ånder som fløy over gulvet og sånne ting, men hun hadde aldri opplevd noe sånt selv. Ikke før hun hadde kommet til denne skogen.

107

En smak av: Ellen Fjestad

© Ingri Fjestad

Navn: Alder: Ungdomsskole: Boktips: På nett:

108

Ellen Fjestad 33 år Ottestad ungdomsskole i Stange Hundene sover av Sonya Hartnett twitter: ellenfjestad schibstedforlag.no/no/Kategorier/Authors/ Ellen-Fjestad

Sammen skal vi holde himmelen Ellen Fjestad

1 Gard kaster seg på motorsykkelen og skyter seg inn i den regnsvarte natta. Han aner ikke hvor han skal, så han velger en vei han aldri har kjørt før. Gjennom skjortelomma kjenner han brevet klistre seg mot den svette huden på brystkassa.

Han vet at det gjør han i stand til å gjøre hva han vil. Absolutt alt hva han vil.

Han har lest brevet nesten i filler. Brettet det opp og ned.

Et A4-ark foldet i fire, åpnet og lukket så mange ganger at det snart vil dele seg i et kors av papir og gå i oppløsning.

Alt vil gå i oppløsning.

Gard kjenner hjertet dunke mot papiret, de tørre fibrene løser seg mer og mer opp for hvert slag. Og jo mer brevet løser seg opp, jo mer slår hjertet til Gard. Det slår mot papiret, mot jakka, mot mørket utenfor der igjen. En liten bevegelse i høyre håndledd, og farten øker med en gang. Vibrasjonene fra motoren forplanter seg gjennom hele kroppen, varmer han, sykkelen er den eneste han kan stole på. Den som tar han dit han skal.

Hvor skal han?

Gard presser motorsykkelen bortover flata. Det er deilig å kjøre midt på natta, ingen ute. Endelig har han verden for seg selv. Han tok lappen i fjor høst, med en gang han var gammel nok. Gard ligger sidelengs i høyresvingen, kjenner kroppen gå i ett med sykkelen. Regnet surkler inn mellom hanskene og 109

ermene på jakka. Regn så seint på året er ikke bra. Dråpene kan fryse når de treffer den kalde novemberbakken. Legge seg som ei ishinne mellom gripeflata på dekkene og den rue asfalten. Underkjølt regn. Han vil ikke tenke på det. Tenker i stedet på den befriende lukta av bensin og svidd gummi.

Han må få kjørt av seg all denne energien han alltid får etter å ha jobbet lørdagskveldene. Energien bare bygger seg opp. Uansett hvor mye han går, bærer, brett på brett med øl, møkkete glass, nesten rene glass, roper til kundene gjennom den høye muren av lyd som hamrer seg fast mellom han og dem, mellom han og kollegaene. Mellom alle som får den vanvittige ideen å klemme seg inn på det trange, svette utestedet med de enorme høyttalerne, de lilla og grønne lyskasterne, den tørre røyken som pumpes ut fra røykmaskinene og inn mellom beina på dem som danser.

Han må bare komme seg ut på motorveien. Så kan han dra opp gassen ordentlig. Kjøre i sikksakk mellom trailerne.

Finte unna de flommende lyskasterne, sette en støkk i de feite kroppene deres der de sitter og drikker kaffe og speider etter elg. De liker seg også best om natta. Det er han og dem da. Sykkelen, trailerne, mørket og den harde asfalten. Det er slik han pleier å bli kvitt alle tankene. De bruker å forsvinne etter som farten stiger. Hvis hjernen hans blir tom, slik som fuglenes skjelett er hult, så kan han også fly. Han vrir høyre hånd mot seg, motorsykkelen er en rakett som skyter han gjennom regnet, gjennom tid og rom og langt vekk fra denne planeten.

Han har dynamitt i håndleddene og svovel i blikket.

Så er det noen der. Midt i veien. Der som det aldri er noen.

En spinkel kropp i en svart frakk, med svære øretelefoner på hodet. Ei jente med et ansikt av liljekonvall. Gard kaster seg 110

over styret, hogger bremsene inn, han bremser som ville helvete, får ned farten, men ikke nok. Lyden av bremsene spidder lufta foran han og deler den i to.

2 Luka må ut av den trange studenthybelen. Det er ei uke igjen til utstillingen. Hun kommer aldri til å klare det. Luka har ligget hele natta og stirret i taket. Nå igjen. Hun vet akkurat hvordan bildene skal være. Hun vet bare ikke hvordan hun skal få det til.

Hjemme våknet hun ikke selv om geitene mekret i fjøset og snøskredene raste utfor de stupbratte fjellsidene. Men nå, etter at hun flyttet til byen, kan selv lydløse ting vekke henne.

Skygger. Naboens tanker. Tause lerreter uten maling.

Veggene på hybelen reiser seg rundt henne som murene i ei fengselscelle. Tre ganger fire meter. To bokhyller, en sovesofa. En pult og et klesskap. Det er alt. Hun vrir seg, dunker hodet mot veggen. Hun må ut. Hun river av seg dyna, trekker på seg klærne og åpner vinduet. Orker ikke å møte noen i gangen. Noen på vei til do. Noen i undertøyet, på nakne føtter mot det kalde, møkkete gulvet. Noen hun ikke kjenner som hun må dele bad og kjøkken, vaskefille og tekopp med.

Røde siffer på klokkeradioen lyser bak henne idet hun forlater rommet. 04:48. Hanskene hennes får godt tak rundt takrenna mens hun klatrer ned de tre etasjene til bakken under. Ti sekunder seinere treffer de svarte støvlettene bakken med et høyt smell.

Det var i vår Luka bestemte seg.

111

Plan 1: Flytte. Langt vekk.

Plan 2: Male. Male. Male. (Og tegne.)

Plan 3: Har ingen plan tre.

Himmelen faller ned rundt henne. Regndråpene kaster seg mot bakken. De er gjennomsiktige basehoppere uten fallskjerm. Hun kjenner lårene mot det stive stoffet i olabuksa, det klistrer seg fast, gjør skrittene tunge, det er deilig, hun presser beina framover, framover, lenger og lenger inn i natta. Det svarte mørket skiller ikke på noen, her inne er alle like, og ingen stilles til rette for noe. Maskaraen renner fra øynene og nedover ansiktet, som malinga fra kosten hun ikke klarer å male med lenger.

Luka runder et gatehjørne, er ikke lenger i ly for vinden, hun blir kastet et skritt tilbake før hun får igjen balansen.

Den iskalde lufta suger på øreflippene hennes. Palestinaskjerfet henger løst, vinden finner veien inn til halsen, ned gjennom åpningen i skjorta, inn til huden, og dekker den tynne kroppen hennes med gåsehud. Vinden løfter frakken, den står rett ut bak henne, slår med høye blafrelyder. Hun får tak i jakkeslagene og knyter beltet fast rundt livet.

Det svarte håret klistrer seg til hodet hennes som en hjelm, det henger tungt og vått nesten ned til rumpa. Musikken i øreklokkene driver henne nedover den folketomme gata. Med musikken i hodet er det som å være inne i en film. Alt rundt henne er langt vekk, som på andre sida av en glassvegg. Verden er tonesatt med djupe trommer og dundrende bass. De råtne høstbladene er tråkket ned til brun gjørme i veikanten, det gjør det glatt og klinete å gå. Hun har ingen problemer med gjørme. Med jord og kumøkk. Lukta av fjøs og råtten silo.

Men byen har en egen type møkk. En hun ikke klarer å få tak på. En som ikke synes.

112

Hun må være her. Hun må gå på denne skolen. Alle sa hun flyttet for tidlig. At hun burde ha gjort ferdig videregående der. De hadde matte og tysk. Tysk?

Hun hadde gjort det. Hun hadde flyttet. Pakket to svære ryggsekker, satte seg på bussen. Kjente ingen. Luka tenker på alt det som ikke hadde blitt som hun hadde trodd. Vennene hun skulle få. Bildene hun skulle male. Når hun står foran lerretet, klarer hun ingenting. Hun har malt på de to lerretene i tre måneder. Malingslaget blir tjukkere og tjukkere, fargene forandrer seg, men ingenting blir riktig. Og nå er det bare ei uke igjen. Til utstillingen. Hvem som helst kan komme.

Mora skal komme.

Den første skoleuka fikk de utdelt hver sin arbeidsplass. Luka deler atelieret med to andre jenter. Rommet er knøttlite. Heldigvis hadde hun funnet den ganske fort.

Takrenna utenfor vinduet. Hun setter alltid vinduet på gløtt før hun går fra skolen. Helt inntil, slik at det ser ut som om det er lukket igjen. Vaktmesteren har aldri lagt merke til det.

Ingen andre heller. Hun liker seg best på skolen når hun er alene. Slipper masinga fra de andre. Nettene har en egen kraft i seg. En kraft til å jobbe i. Særlig disse kalde nettene som kommer nå. Jernnettene.

Luka tar en brå venstre og langer ut i gata med musikken dundrende i hodet og øynene festet et sted langt, langt borte. Hun setter den svarte støvletten ut i veien uten å høre drønnet av en metallisk blå motorsykkel som kommer rasende rundt svingen bak henne.

Hun skulle komme til å lure på det mange ganger seinere. Hva som hadde vært det største sjokket. Da øynene deres møttes for første gang, eller da kroppen til Gard ett sekund seinere kom brasende gjennom lufta og rett inn i hennes.

113

3 Motorsykkelen treffer kanten mellom gangfeltet og veien og skifter retning. Beina hans sprer seg, grepet rundt styret åpner seg, ryggen hans reiser seg. Gard blir slynget av sykkelen, den forsvinner under han. Den er det eneste her i verden han har hatt kontroll på. Og nå forlater også den han. Det er bare tilfeldigheter som gjør at det ikke er den to hundre kilo tunge sykkelen av metall og jern, men den åtti kilo tunge guttekroppen av kjøtt og blod som treffer jenta. Og nå er det som på film, det går i sakte fart, det ene sekundet fra Gard skilles fra sykkelsetet til han braser inn i Luka. Gard kjenner frykten slå mot seg som en sementvegg, presser lufta ut av han. Han rekker ikke å tenke, bare er i dette fraværet av luft. I ett ørlite millisekund møtes øynene deres. Gards metalliske blå i hennes nesten svarte. Ansiktene deres er tett, tett inntil hverandre.

Rett etterpå er alt bare mørkt kaos av smerte og asfalt.

Sykkelen er stille, femti meter unna ligger den og spinner med hjulene opp i lufta. Jenta han traff vrir seg med øynene lukket, Gard skjønner ingenting, vet ingenting, hva var det som hendte? I tankene sine hadde han vært ute på motorveien, sett seg ut en trailer, en enorm trailer med blendende lykter og massivt stål som kom mot han i hundre kilometer i timen.

Dét hadde han vært klar for. Så kom denne jenta i stedet.

Gard prøver å reise seg opp, det går ikke, det går rundt for han. Han får snudd seg, og der ligger hun som for et sekund siden gikk ut i veien. Gard vil si noe, spørre hvordan det går, han åpner munnen, tenker ordene han vil si, det kommer ingenting. Ikke luft, ikke lyd, tunga hans er en svart, inntørket snegl. Det har sluttet å regne, vannet sildrer ned114

over asfalten og forsvinner ned i nærmeste avløp.

Jenta i den svarte frakken ligger helt stille med øynene igjen. Som om ingenting har skjedd. Det eneste som hvisker om at noe er galt, er den tynne stripa med blod som renner fra kuttet i panna. Det er liksom helt riktig. At hun ligger ubevegelig på den svarte asfalten med ei tynn stripe mørkerødt blod rennende nedover kinnet. Gard krabber helt bort til henne. Drar seg fram på albuene. Han lener seg framover, inn i håret hennes. Drar lukta helt ned i magen. Den mjuke huden. Halsen. Jenta lukter av isvann og måneskinn.

Gard og Luka ligger i lyset fra ei ensom gatelykt, i spotlighten på ei scene. Scenegulvet er den regntunge novemberasfalten. Ei jente og en gutt som holder rundt hverandre. Det lyse håret til den ene skinner mot den andres svarte, der de ligger tett, tett inntil hverandre midt i gata, og klokka er ikke 04:48 lenger, det var en annen tid, en annen tid for andre mennesker. Nå er nullpunktet nådd. Det vil ikke bli noen finting av trailere. Dette er den nye tidsregninga, og den begynner nå. For dem begge.

Det siste Gard rekker å tenke før det blir svart, er at blodet som renner nedover kinnet til Luka, har en søtlig smak av jern. Det er som å slikke rimet av et iskaldt smijernsgelender i midten av januar.

Han har rett. Han skal ikke komme løs uten å miste hud.

115

En smak av:

Marianne Kaurin

Navn: Alder: Ungdomsskole: Boktips:

116

Marianne Kaurin 38 år Byskogen Ungdomsskole i Tønsberg Min tid kommer av Nina Marie Vogt-Østli, Hockeysveis fører til dårlige rim av Siv Wyller, Å spise blomster til frokost av Synne Sun Løes, Jo fortere jeg går jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvoll

Nærmere høst Marianne Kaurin

Oslo 1942. Ilse og familien er jøder. Faren prøver så godt han kan å forskåne resten av familien for et gryende jødehat.

Sommeren er over.

Bladene i de støvete gatene, tørre og sprukne, gule, røde, de ligger i hauger langs bygårdene og venter på å råtne. Lufta er skarp og full av noe, en lukt, en brist. Snart vil det blåse opp, snart vil regnet sile, tromme mot vinduene, mot asfalten, lage dype renner i grusen. Snart blir jorden fuktig og kald, full av krypdyr, av mark og biller som ivrig forsyner seg. Snart vil bakken bli hard og ugjennomtrengelig, snart kommer det snø. En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt.

Fortsatt er det sol, den er lav og svak, og nå faller lyset skrått over en port på Grünerløkka. Ut av porten kommer Ilse Stern. Hun går fort, hun smiler. Ute i Biermanns gate snur hun seg. Den grå bygården ligger som et tomt skall i det matte ettermiddagslyset, en sovende vegg av mur og lukkede vinduer. Utenfra ser den ut som en hvilken som helst bygård. Fire etasjer, mørke gardiner, en smijernsport som fører inn i et portrom med søppelkasser, og ut i en 117

skyggefull bakgård. Det er stille i vinduene i tredje. Utenfra er det umulig å se alt som rører seg der inne, som puster og banker og lever.

Ilse forter seg rundt hjørnet, til Toftes gate. Hun har klart det. Hun har kommet seg ut av leiligheten uten at mor har stoppet henne med alt maset sitt. Ikke et ord om at hun bare tenker på seg selv, at hun ikke tar hensyn, ikke noe pass på ditt og pass på datt, og at hun har å være hjemme igjen før portforbudet.

De hvilte middag da hun dro, mor og far, de lå og snorket så beleilig. Sonja og Miriam var i Torshovdalen.

Miriam hadde mast om at Ilse også skulle bli med, vær så snill da Ilse, bli med da, vi kan løpe om kapp nedover bakkene. Ha! Som om kappløp i Torshovdalen kunne måle seg med Ilses planer denne lørdags ettermiddagen, hva var det for et forslag liksom, i dag av alle dager?

Som en slange hadde Ilse sneket seg rundt i den trange leiligheten for ikke å vekke de to krumryggede som lå og sov. Mors veske hang på knaggrekka ute i entreen. Ilse lirket den av knaggen, åpnet den forsiktig, lommetørklær og kvitteringer, hun rotet rundt til fingrene fant det hun var på jakt etter. Foran speilet på kjøkkenet smurte hun på leppe-stift i tjukke lag. Hun trutet munnen, la hodet på skakke, lukket øynene, kjente kulda fra speiloverflaten, pusten som dampet. Rødt, rosa, leppene store og fyldige, kysseklare. Håret hadde hun børstet akkurat hundre ganger, først til den ene siden, så til den andre. Hun speilet seg lenge, i profil fra høyre, smilte. Kjøkkengulvet 118

var fullt av sorte hår da hun var ferdig. Mor likte ikke at hun børstet seg på kjøkkenet, det er urenslig Ilse, det kan komme hår i maten. Ilse bøyde seg og samlet hårene sammen, krøllet dem til en ball inni hånda og kastet den i søppelspannet. En lapp på kjøkkenbordet lå igjen da hun dro: «Ute en tur.» Ikke noe mer.

Varmen fra sola legger seg over ansiktet, støvet blåser opp fra gatene, løvet knitrer, hun vasser i det. Toftes gate ligger som en aveny foran henne, det er bare å skritte nedover, ned og fram. Hun er på vei. Det er nå det skjer. Hun har sommerkjole på, den hvite med røde prikker som Sonja har sydd, det er altfor seint på året til å gå ute i bare sommerkjole, hun vet det så godt, men likevel, er det én dag hun skal gå i sommerkjole, vise seg fra sin aller beste side, så må det jo være i dag. Kjolen er kortermet, i et tynt bomullsstoff, og en gang i sommer, ja, nærmere bestemt 16. juli klokka litt over fire, hadde Hermann sett på henne og sagt at hun kledde den. Nå kjenner hun hvordan den kalde lufta blåser tvers gjennom stoffet, hvordan huden nupper seg. Hårene på de bare underarmene står opp som sorte følehorn. Hun får holde armene bak ryggen, så han ikke ser dem.

Ilse småløper nedover de små stiene i Birkelunden.

Det er ingen som spiller musikk i paviljongen i dag, det har ikke vært noen som har spilt der på lenge. Før pleide familien hennes ofte å være her om søndagene, sammen med flere av naboene fra bygården i Biermanns gate.

Mat i en kurv, saft på flasker, de rigget seg til på tepper, 119

hun og Sonja løp omkring sammen med Hermann og Dagny og de andre ungene. Odd Rustad i fjerde bød opp kona til dans, og beveget seg selvsikkert over plenen mens han trallet høyt og alle lo av ham. Det er så annerledes nå, så stille, alle er liksom på vakt. Paulus kirke ligger på motsatt side. Hun ser opp mot spiret. Da hun var liten innbilte Sonja henne at det bodde en mann der oppe, en kirketjener med trebein og langt, tjafsete hår som holdt en jente fanget der inne, i et spesiallaget fangehull, og sultet henne til hun bare var et skjelett med briller – ja, for hun hadde hatt briller, hun jenta. Ilse hadde alltid holdt Sonja hardt i hånda når de krysset Birkelunden, helt til hun var tolv, kanskje. Så mange mareritt hun hadde hatt om det brilleskjelettet, så ofte hun hadde tatt omveier for ikke å gå forbi akkurat her.

De store bjørketrærne suser så fint. Gatene er liksom bredere enn de pleier å være, det er mindre støv, mindre søppel. Hun har fire ord i hodet, de har bare dukket opp, som en regle, en marsj: Alt begynner med høst.

Alt begynner med høst. En to tre fir. Alt begynner med høst. Det er noe som venter på henne, noen som venter på henne. Bladene kan falle fra trærne så mye de orker, bakken kan bli hard og ugjennomtrengelig, det kan regne og blåse så mye det vil, og krigen, den dumme krigen, kan bare seile sin egen sjø, for hun, Ilse Stern, med sommerkjole og leppestift, femten og et halvt år i disse dager, er på vei mot noe varmt og rødt og bankende, og det er ingenting som kan stoppe henne.

120

På Olaf Ryes plass sitter folk og prater, noen på gresset, andre på de grønne benkene som står i halvsirkel rundt fontenen. Det er fortsatt vann i den, det klukker, de høye trærne kaster skygger over plassen, noen unger leker sisten, løper etter hverandre mens de ler og skriker. Det virker så lenge siden hun var en av dem, en sånn småskitten byunge med tynne fletter som løp rundt i gatene og parkene på Grünerløkka.

Ilse ser etter en tynn gutt med lyst, stritt hår og mellomrom mellom fortennene, en gutt med fine, tørre hender og slentrende gange, en som lukter Hermann. Han er ikke å se noe sted. Det blåser i tretoppene. Hun venter.

For noen dager siden, ganske nøyaktig klokka kvart over seks på tirsdag, banket det på døra hjemme. Han sto henslengt ute i gangen, den ene hånda bak ryggen.

– Ilse Stern, sa han, som han pleide. Nei, ikke helt, det var noe i stemmen hans, noe nytt.

– Hermann Rød, svarte hun.

Det ble stille et øyeblikk. Ilse Stern og Hermann Rød.

Ingen av dem sa noe. Ilse tok et skritt ut i gangen, lukket døra bak seg. Mor satt og mugnet inne i stua, de hadde nettopp kranglet, nå forberedte hun vel neste angrep. Var det derfor Hermann hadde kommet, hadde hun og mor vært så høylytte? Mors stemme hadde gått opp i fistel da hun oppdaget det med melet, hva er det for en idé du har fått, Ilse, smøre hvetemel i ansiktet? Det var en tåpelig krangel, en av mange. Hadde Hermann sittet inne hos 121

seg selv og hørt hva de skrek til hverandre? Og hadde hun fremdeles mel i ansiktet? Hun fortet seg å tørke kinna.

– Hva er det, Hermann? spurte hun usikkert.

Han rakte hånda fram, to papirlapper, han viftet med dem i lufta, lente seg mot henne.

– Kino på Parkteatret lørdag, klokka fem, sa Hermann.

– Rad syv, sete åtte og ni.

Hun har sett dette møtet så tydelig for seg: Hermann som dukker opp under de store trærne, hun som sitter på benken så rødprikkete og sommerlig, han legger armen forsiktig om skuldrene hennes, leder henne inn i kinomørket. Æsj, naboene fra fjerde, de er ute og går, hele familien, jentene småløper foran, herr og fru Rustad bak. Hvorfor tok hun ikke med seg en veske, hun kunne sittet der og rotet i den, eller hun kunne sittet sånn tilfeldig og lest i en bok. Hadde hun bare kunnet gjemme seg litt, hun vil ikke snakke med dem akkurat nå. Odd som alltid skal gjøre så mye ut av seg, vitse og le, neimen sitter du her i sommerkjole, det skal vi fortelle til moren din, og hvem er det egentlig du venter på? Ilse snur seg vekk, later som om hun har oppdaget noe interessant mellom trestammene, strekker seg, men det er for seint, det nytter ikke, de har allerede sett henne. Odd Rustad løfter hånda og vinker hektisk, Karin og Lilly kommer løpende bort til henne.

– Jasså, sier Odd Rustad, han ser nysgjerrig ut. – Sitter den unge frøken Stern her så mutters alene og blomstrer?

Hvorfor må han alltid snakke sånn, gjøre seg til så 122

veldig?

– Hvem er det som skal ha gleden av å treffe den damen, da?

Selvfølgelig. Han måtte spørre. Hun har ikke lyst til å si at det er Hermann. At hun sitter blåfrossen og oppstaset og venter på nabogutten.

– Grete Kvist, svarer hun raskt og uten å tenke seg om.

– Ja vel ja. Grete Kvist altså, sier Odd Rustad og blunker skøyeraktig tilbake.

Grete Kvist. Hvor i all verden fikk hun det navnet fra?

Det går en halv time. Hun ser ikke snurten av den slentrende gangen hans, det lyse, strie håret, kjenner ikke noen hermannlukt, og utenfor Parkteatret har det blitt kø. Var det i parken de hadde avtalt å møtes, eller var det utenfor kinoen – hun blir plutselig usikker, og var det klokka fem, rad syv, sete åtte og ni? På plakaten utenfor Parkteatret ser hun at filmen vises to ganger. Klokka fem og klokka syv.

Publikum slippes inn, hun står igjen utenfor, alene. Det skjelver svakt i begge beina, følehornene på armene står ut som sorte pigger, kunne det være klokka syv, rad fem, sete åtte og ni?

123

En smak av:

Taran L. Bjørnstad

Navn: Taran L. Bjørnstad Alder: 48 år Boktips: Epic av Conor Kostick

124

Picassokvinnen Taran L. Bjørnstad

Angelika er 18 år og gjemmer seg i leiligheten sammen med moren. Ute stirrer de på henne. Der er hun et misfoster. På nettet derimot, er hun vakker, modig og grenseløs. Der kan hun forføre og bedra.

3 Hun har valgt et bilde fra en fremmed by som bakgrunn på skjermen. Fra Marrakech i Marokko. Det var bare et tilfeldig bilde hun fant på nettet. Hun kopierte det og la det til som skjermsparer. Nå ser hun på det flere ganger hver dag. Har gjort det i månedsvis. Og får seg ikke til å bytte det ut.

Bildet viser en markedsplass omkranset av lave murbygninger, helt annerledes enn bygningene hun er kjent med.

Røde eller hvite lave hus, med lemmer foran vinduene malt i sterke farger. Lyseblått, turkis, oransje og lilla. På markedsplassen står bodene tett i tett. Bildet er tatt ovenfra, så hun kan ikke se hva som selges. Fargerike presenninger og parasoller skjuler bordene med varer. Hun har gjettet seg til at det selges frukt og grønnsaker. Krydder kanskje, og stoffer.

Det er mennesker overalt. Hun kan ikke se ansiktene, men de fleste er mørke i håret. Hun har studert bildet nøye, og funnet ut at det er flest menn, og at nesten alle er kledd i hvitt. Det ser flott ut. Hvitkledde menn, svart hår og 125

tepper og parasoller i alle mulige farger. Når hun ser på bildet lenge nok, er det som om hun hører lydene fra markedet. Det er tøys, selvfølgelig. Hun vet ingenting om stedet. Kjenner ikke til språket eller støyen fra byen. Det er ingen biler på bildet, så hun hører ingen motordur. Det er stemmer hun hører. Latter, rop, prat, kjøpslåing og pruting. Slik hun har sett på film, kanskje. Eller drømt. Lyden av mange mennesker.

Summing. Hun lukker øynene og forsvinner inn i bildet. Inn blant menneskene og blir en av dem.

Men tankene vil tilbake til Simen. Den nakne kroppen.

Den tynne huden på undersiden av armene. Tatoveringen over navlen.

Hun setter markøren på ikonet for Internett, og klikker seg inn. Finner raskt chattekanalen på favorittene sine og velger «brannmann.nord» blant 78 pålogget. Hun skriver seg inn som «Rebekka4ever».

«Rebekka4ever» «brannmann.nord» «Rebekka4ever» «brannmann.nord» «Rebekka4ever» «brannmann.nord»

– Hei sann!

– Hei igjen!!! J lenge siden – Ikke så veldig – Lenge nok L – Hvordan går det med deg?

– Good darling, men savner deg!

Rebekka4ever er enkel å forholde seg til. Hun kan snakke utvungent og troverdig med hvem det skal være. Angelika setter bena i gulvet, griper om setet på hver side og trekker seg nærmere bordplaten.

126

Hun lurer på om hun burde sjekke om han har det bra, men slår det fra seg. Han trenger bare å sove. Hun burde kanskje ha fått ham opp i sengen, men det er hun ikke sterk nok til. Hva vil han tenke når han våkner? Vil han huske at det var meg? Hun kjenner det prikke i huden i ansiktet.

Strammer seg rundt nesen. Vil han bli sint? Kvalm. Full av avsky. Over at det var hun? Hun tvinger seg til å tenke på noe annet. Setter seg til rette. «brannmann.nord» «Rebekka4ever» «brannmann.nord» «Rebekka4ever» «brannmann.nord» «Rebekka4ever» «brannmann.nord» «Rebekka4ever» «brannmann.nord»

– Hva driver du med?

– Snakker med demonene mine – Hvilke demoner?

– Har ikke du noen demoner?

– Bare deg …

– Er jeg din demon?

– Min fantasi, men kan fort bli til demon – Å ja?

– Den kan bli til en besettelse :-D

Hun tenker tilbake på første gang hun snakket med noen på nettet, og smiler for seg selv. Så engstelig hun hadde vært. Så nervøs at fingrene skalv. Så redd for å gjøre noe galt at hun hadde klikket seg ut hver gang hun måtte oppgi mailadressen sin. Følte hun ble dratt inn i en farlig og ukjent verden der hva som helst kunne skje.

Hun hadde vært livredd for å etterlate spor. Og for at noen skulle si at hun ikke hørte til. Hun var redd for å bli avslørt, husker hun. Og at de skulle komme og ta henne.

Hun skjønte ikke logikken på nettet den gang. Derfor 127

hadde alt virket skummelt og truende. Som å bevege seg inn i jungelen uten veiviser. Som å trenge seg inn i noen andres verden. Uten invitasjon. Uten forsikringer om at hun var velkommen. Hun rister ubevisst på hodet. Hun er ekspert nå.

«Rebekka4ever»

– Hva slags fantasier?

Hun vet hvor dette bærer, men han er ikke en versting. Han pleier å være leken og ganske morsom, tenker hun. «brannmann.nord» – Vil du ha detaljer?

«Rebekka4ever» – Every juicy detail, darling! JJJ Jeg tok det for gitt at de samme reglene gjaldt på nettet som i virkeligheten, tenker hun og kommer plutselig på skoledagboken sin fra ungdomsskolen. To sider var fylt ut. De snilleste jentene i klassen hadde skrevet pene ting til henne. Om henne. At hun var søt. Lev vel. Digger deg. De andre sidene var tomme. «brannmann.nord» – Hvorfor ikke sende bilde? Web kamera?

«Rebekka4ever» – Hallo. Vi snakker om fantasier, gjør

vi ikke? Hva gjør du akkurat nå?

The invisible queen of cyberspace. Det ble plutselig meg, tenker hun og stryker hånden lett over skjermen og kjenner det tynne støvlaget mot fingrene. Men det har vært opplevelser som har skremt henne. Tatt fra henne søvnen og fått 128

henne til å trekke for gardinene.

Er det deg igjen, din lille fitte. Jeg skal nok finne deg.

Hun tror det var den samme personen hver gang. På forskjellige chatteforumer. Plutselig var han der. Midt i en samtale hvor de begge ga seg ut for å være en annen. Etter hvert kjente hun ham igjen før han kjente igjen henne. Han røpet seg ved skrivefeil og formuleringer. Ikke minst ble hun bedre på å variere chattene sine ut fra hvem hun ga seg ut for å være. Brukte forskjellige ord og uttrykk etter som hvem hun var. Slik ble hun vanskeligere å kjenne igjen. Og etter hvert fikk hun overtaket.

Hun tørker hendene på buksene. Hun var 16 år den gang, og ble både vettskremt og stormforelsket i denne nye verdenen hvor hun kunne ta for seg uten å spørre. Være akkurat den hun ville, og gjøre alt hun ellers bare kunne drømme om. «brannmann.nord»

«Rebekka4ever»

«brannmann.nord» «Rebekka4ever»

«brannmann.nord» «Rebekka4ever» «brannmann.nord» «Rebekka4ever» «brannmann.nord»

– Syk i dag. Ligger i senga og tenker på deg L – Tenk at jeg sitter på sengekanten og stryker deg på pannen – Min lille deilige sykesøster J – Fantasien din igjen. Tenk om jeg ser ut som en nøkk – Du. Aldri. Du er bare deilig – I ditt hode – I min verden – Vår verden?

– Ja. I vår verden darling …

129

Hun trekker opp lommetørkleet fra lommen og trykker det mot øyet som renner. Det venstre har vært ille i noen dager.

Det har blitt betennelse igjen, sukker hun og legger det myke bomullsstoffet forsiktig mot undersiden av øyet. Forsøker å blunke samtidig som hun holder tøyet inntil. Det svir. Hun må finne salven. Den er tykk og ekkel. Hun bestemmer seg for å vente. Kjenner at hun gruer seg til å ta telefonen til legen. Lurer på om Simen har våknet. På om hun kan gå ned til ham. Vet at hun må la være.

«Rebekka4ever» «brannmann.nord»

«Rebekka4ever» «brannmann.nord»

– Hvordan syk?

– Influensa eller noe sånt. Synes veldig synd på meg selv. Kom hit!

– Da smitter du meg – Gjett om

Den aller første hun snakket med på nettet, var Anders18.

Det hadde vært magisk. Han bodde i Hedmark et sted, og snakket om at snøen hadde smeltet, og at han ikke gjorde noen ting om dagen fordi han ikke hadde fått lærlingplass.

Hun kommer aldri til å glemme ham. Hun husker fortsatt hva hun hadde på seg den dagen. Og at hun spiste cornflakes til lunsj. Hun hadde ikke tatt sukker på fordi hun ikke orket å bruke så mye tid borte fra pc-en … og ham. Han ventet på henne. Snakket ikke med noen andre. Sa han. Hun hadde vært livredd for å røpe hvor lite hun kunne og visste.

Livredd for at han skulle skjønne det og klikke henne ut.

«Rebekka4ever» 130

– Fantasiene dine?

«brannmann.nord» – Demonene dine?

«Rebekka4ever» – En demon mot en fantasi?

Hun ble stormforelsket ved første «Hei. Hvem er du?». ASL? Age, sex, location. Det forsto hun lenge etterpå. At det var det det betydde. Men det var selvfølgelig ikke forelskelse.

Hun skjønte det også. Selvfølgelig skjønte hun det. Men det var det nærmeste hun hadde vært og ville komme, og det var stort for henne. Det var enormt. Det var alt.

Anders skulle bli tømrer, husker hun. Han skrev korte setninger fulle av stavefeil. Men det var fine setninger om løvetann som hadde kommet opp langs husveggen, musikken han likte, og ikke likte. At han var sjenert. Og mange spørsmål til henne. Hvor høy er du? spurte han, og det var så lett å svare. 172, skrev hun. Er det ok? Det er supert, skrev han.

For han var 175 selv. Hun ble jublende glad. Han skrev at hun var akkurat passe. At han likte jenter som var akkurat 172 centimeter høye. Jenter på 172 centimeter var faktisk det beste han visste. Og hun skrev at 175 var helt perfekt, og hun hadde blitt så varm at hun måtte åpne vinduet.

«Rebekka4ever» «brannmann.nord» «Rebekka4ever» «brannmann.nord»

– Fantasier er hyggeligere enn demoner – Jeg fantaserer om brystene dine …

– Tenk om jeg ikke har noen – Dine er runde og akkurat store nok til å holde hånden min rundt. Med en liten sukkertopp ytterst. Til å suge på «(.)(.)»

131

Jeg har ikke vært sammen med noen, har du? skrev Anders18. Spørsmål som hun aldri hadde fått før. Setninger bare til henne. Som om det virkelig gjaldt. Er du sammen med noen? Hjertet hadde gått løpsk i kroppen. Nei, singel jeg også, skrev han, med mange utropstegn og smileansikter etter. Pusten satte seg fast inni henne. Det var noen som seriøst lurte på om hun var sammen med noen. Et ord som ikke tilhørte hennes verden, ble plutselig en definisjon av henne. Hun var ikke ensom lenger, hun var singel. Hva gjør du akkurat nå? spurte han. Hun elsket det. Hva gjør du? De hadde snakket sammen i mange timer, og hun hadde drømt om ham i måneder etterpå.

Men han kom aldri tilbake. Hun hadde lett etter ham hver dag. Mange ganger hver dag i ukevis. Snakket ikke med noen andre. Det var bare ham hun ville ha. Til slutt måtte hun gi opp. Han var borte, og hun sørget.

Anders18 var hennes første kjærlighetssorg. Det var uventet brutalt og ubeskrivelig vondt. Hun hadde vært hans.

Helt og fullt. Og hun hadde et helt liv fylt av ham i hjertet sitt. Så var det ingenting.

Hun hadde vært så ærlig, minnes hun. Tenkt seg nøye om og svart det beste hun kunne på hvert eneste spørsmål. Trodde hun måtte svare sant. Så naivt og uskyldig.

Men hun skjønte også at hun hadde vært veldig heldig.

Heldig med den første. Med debuten sin. Anders18 hadde vært snill. Ærlig han også. Kanskje. Ordentlig, skjønte hun etterpå. Sikkert en nerd. Senere skulle hun møte gutter og menn på nettet som skremte livet av henne. Til hun med 132

skjelvende fingre hadde klikket dem ut.

«Rebekka4ever» – Gidder ikke å prate gris!

«Brannmann.nord» – Brystene dine er ikke grisete. Bare

deilige. Du skylder meg en demon «Rebekka4ever» – De er store og mørke og vil skremme

vettet av deg Og så kom det en Mr.S på 26, husker hun. Og flere kom til, og hele menylinjen var full av folk som ville snakke med henne. Det var utrolig. Mr.S var elektriker og gikk på treningsstudio. Det tok ikke lang tid før hun skjønte at hun kunne være akkurat hvem hun ville. Det var en bratt læringskurve. Hun kunne være alt. Hvem hun ville. Hvordan hun ville. Etter hvert fikk hun mange alter egoer. Skapte seg noen favoritter hun har holdt fast ved. Som denne. Rebekka4ever.

«Brannmann.nord» – Vil du være bad nå?

«Rebekka4ever» – Nope. Det ville du ikke tålt J Solstrålene brekker opp i de grå vindusrutene. En klatt med fuglebæsj henger fast nederst til høyre på glasset. Rett ved hodet hennes. Hun studerer flekken nøye. Tenker at hun ser den fra undersiden. At den ganske sikkert ser annerledes ut utenfra enn innenfra. Den er gråhvit med spetter av brunt og svart. Hun ser nøye etter og oppdager noe rødlig i midten.

Kanskje fuglen har spist bær, gjetter hun. Rips eller kirsebær.

Hun har sett Simen på innsiden. Kroppen hans har satt seg fast på netthinnen hennes. Hud og hår. Det brenner i 133

kinnene. Hun kniper øynene sammen. Åpner igjen og leser.

«Brannmann.nord»

«Rebekka4ever»

«Brannmann.nord» «Rebekka4ever» «Brannmann.nord»

«Rebekka4ever»

– Oi-oi … så skummel du er. Tipper du sitter der i det rosa rommet ditt og er uskyldig som en hvit brud …

En liten deilig jomfru – Fantasien din spiller deg et puss igjen, darling. Must go. Get well soon and so long!

– I morgen tidlig?

– Kanskje – Skal du være kostbar nå? Vær så snill J – OK

Hun dytter fingrene mellom persiennene og stirrer på fugleskitten. Fugler spiser bær.

De kan komme i store flokker og ribbe et stort tre på få minutter. Det er derfor folk med hage henger nett over frukttrærne sine. Hun husker hvordan mormorens benete hender fulle av leverflekker lett og forsiktig la nettet over grenene. Det var solbærbusker. Moren hatet å plukke bær.

Mormor hadde sukket og sagt at sånn har ho alltid vært.

Skikkelig byfrøken, ho Vigdis, selv om ho er født her midt i Høyanger.

Angelika hadde elsket det. Hun kan huske den sterke duften fra buskene. Hun hadde holdt bøtta mens mormoren plukket fra de øverste grenene. Forsiktig hadde mormor klemt fingrene rundt raklene med bær og dratt dem av uten 134

at det kom verken blader eller stilk i bøtta. Selv klemte hun i stykker bærene. Eller dro av hele kvisten. Hun måtte plukke ett og ett bær, men fikk likevel rusk med seg. Mormor renset bærene. Lot dem trille frem og tilbake i de myke hendene mens hun blåste kvist og blader bort. Og hun husker de høye fjellene. Moren hadde hatet dem. Følte seg innesperret.

Fanget. I ettertid hadde hun sagt at hun aldri skulle tilbake dit. Angelika husker at hun likte fjellene. Store og mørke mot den lyse himmelen.

Hun ser på klokken og lurer på om Simen har våknet. Kjenner uroen i kroppen og vet at det vil bli en lang natt. Det har vært vanskelig å sove i det siste. Søvnen holder seg på avstand helt til det gryr av dag. Da kommer den gjerne med full tyngde og lammer henne til langt ut på ettermiddagen.

Slik har det vært i ukevis nå. Hun bruker natten til å snakke med mennesker som heller ikke får sove. De er mange.

Hun ser for seg en hel verden av bleke ansikter med store såre øyne foran flimrende skjermer. Der sitter de alene med pcene sine. Uten søvn. Uten annet å gjøre enn å taste.

135

En smak av: Lars Mæhle

© Tove Breistein

Navn: Alder: Ungdomsskole: Boktips:

Lars Mæhle 42 år Sunndal ungdomsskole i Sunndalsøra Forsoningen av Fred Uhlman, En helt annen historie av Håkan Nesser og Nærmere høst av Marianne Kaurin På nett: larsmahle.no

136

Den mørke porten Lars Mæhle

Maridalen, søndag 5. desember 2010 Den siste dagen.

Alle dei morgonane han har vakna til denne tanken.

Dette er den siste dagen.

Ottar Heggvik hutrar, slår flokar i den knitrande kulden, skimtar endeleg bussen stige opp over bakketoppen, han kjem sigande mot Heggvik der i Brekkekrysset, ein rektangulær skugge mot raudleg, nesten oransje bakgrunn, siste rest av ettermiddagssola som kviler bak åskammane i vest.

Bussen glir inn på haldeplassen. Døra opnar seg.

Han stig inn.

Setninga høgg i kroppen enda ein gong.

Dette er den siste dagen.

Heggvik forsøker å samle seg, fokusere på dei små, konkrete tinga. Hundrelappen i handa. Vekslepengane frå sjåføren. Stega bakover i bussen. Det er få passasjerar, registrerer han, før han finn ein ledig tosetar lengst bak i bussen og søkk ned ved vindauget. Fingrane er stivfrosne. Like fullt skjelv dei ukontrollert. Og frykta som har herja i kroppen det siste døgnet, lammar han fullstendig no. Det er så vidt han klarer å opne glidelåsen på jakka.

Til slutt får han smoge handa innafor, trekt opp headsettet og plassert det på øra. Han lener hovudet tilbake mot bussetet. Introen til «Fembot» av Robyn syng i hovudet, 137

omsluttar han. Å, vellyd. Det finst ikkje reinare lydbilete i 2010.

Heggvik lukkar auga, og 51-bussen glir ut frå Brekkekrysset 15.36, nøyaktig etter ruta. Hjula spinn litt i laussnøen idet dei svingar inn på Maridalsvegen, men finn snart balansepunktet – og begynner å gli roleg innover.

Terrenget opnar seg.

Maridalen stig fram i vinterlys, ramma inn av eit intenst raudskjær på himmelen i vest, og måleriet er komplett med det kvite teppet på bakken, snøen som blei liggande etter uvêret førre helga, før sprengkulden kom sivande inn frå Sibir, enda tidlegare enn året før.

I dag er det femten stive minus i Oslo. Truleg enda meir her oppe.

Byen fjernar seg bak han, den fordømte byen, med all sin larm, sine travle menneske og stress og støy og svevestøv.

Alt det han ikkje har klart i denne byen, tenker han. Møte Dama med stor D. Stifte familie.

Alt han har lykkast i, er å ha mislykkast i alt.

Heggvik oppdagar spegelbiletet på innsida av bussruta.

Han slår blikket ned. All den tida han har kasta bort. Alle dei minna han har fortrengt.

Han fiskar brevet diskré opp frå lomma, bøyer seg ned og les det i skjul, auga flyktar over den vesle setninga enda ein gong.

Det er berre så utgjort.

At alt det der måtte komme tilbake! Han hadde prøvd å trenge bort alt ved den tida, ville ikkje tenke på den gjengen, det som skjedde. Det var jo dealen, å bryte opp og aldri sjå 138

kvarandre igjen. Viss ikkje kjente dei konsekvensane.

Han hadde nesten klart å fortrenge heile Generalen, da det med veslesøstera skjedde. Ho blei slått rett ned med ein stump gjenstand mot kinnet, mange år etterpå, på veg heim frå fest i Vik. Lensmannen skjøna ingenting. Det var blind vald. Dei fann aldri gjerningsmannen.

Men Ottar Heggvik visste. Merket på kinnet til søstera fortalte alt. Det var Generalens signatur.

Og så pakka som kom ut av det blå for fem år sidan, da han nesten hadde klart å glømme alt igjen. Han kjente stanken allereie da han henta eska på postkontoret.

Da han opna pakka heime i leilegheita, visste han at han var lagt i øyde.

Katteliket med eit djupt snitt i strupen brente seg inn på netthinna. Synet forfølgde han. Den livlause bylten. Tunga som stakk ut mellom dei tynne, spisse kattetennene, stivna i dødsaugeblikket.

Etter det mura han seg inne, gikk nesten aldri ut. Han kunne sjå Generalen overalt, i alle ansikt.

Heggvik vrir seg på bussetet. Han lurer på om dei andre i gruppa har fått liknande dritpakker. Eller om det berre er han som blir rekna som truande til å plapre. Han anar ingenting om resten av gjengen. Kvar dei bur i dag, eller kva dei gjer. Eller om dei er i live.

Han har unngått all kontakt, akkurat slik dei blei einige om. Men no skal det altså bli ei endring på det, etter alle desse åra.

Dei mystiske breva frå Generalen hadde overrumpla han 139

fullstendig.

Det første fekk hjartet til å dunke raskare. Det andre gjorde han livredd. Det siste, det han held i handa, er det verste av dei alle.

Orda lyder kort og enkelt: Møt opp ved Margareta-ruinane 5. desember kl. 16.00 Generalen Heggvik forsøker å forsvinne inn i teknorytmane. Men redsle er alt han finn.

Kulden prikkar i ansiktet idet skyvedørene glir opp. Kvart andedrag rispar ned i halsen. Han slår av iPoden, men held hovudtelefonane på øra.

Ruinane etter Margareta-kyrkja kneisar like ovafor. Han fører handflata over auga for å sjå betre. Det raude lyset er skarpt, men vil ikkje vere det særleg lenge.

Snart vil det skumre.

Heggvik speidar ikring seg. Det ligg to gardar ovafor busslomma. Men ikkje eitt menneske er å sjå ved sjølve ruinane, ja, ikkje nokon stad, eigentleg. Heggvik trekker pusten og begynner å gå bortover vegen. Det går skispor på kryss og tvers opp bakken, og han peilar seg inn mot hovudsporet.

Kulden har gjort snøen hard. Det er enkelt å ta seg oppover skaren til fots.

Men framleis ikkje eit menneske å sjå.

Han held fram oppover, er drivsveitt idet han endeleg er framme. Men samtidig stivfrosen. Øra er forvandla til is140

roser, dei stikk og verker. Han tar av seg headsettet og gnir hanskane mot øra mens han studerer murveggane: grove, solide steinformasjonar som har halde stand i snart 800 år.

Han snur seg igjen.

Ingen.

Berre ein einsleg skiløpar ute på Maridalsvatnet.Heggvik myser mot skuggen som nærmar seg. Skikkelsen har festa noko framfor brystkassa.

Det slår han plutseleg: Fyren må vere skiorienterar. Han har eit av desse stativa med kart stikkande ut framfor seg.

Elles er han kledd i ein raud anorakk, med hetta trædd godt over hovudet. Må vere passe sprø for å vere ute i denne kulden, tenker Heggvik. Men den aller største idioten må likevel vere han sjølv, å, herremin, at han ikkje har kjøpt seg lue!

Samtidig er ei lette i ferd med å stige opp i han. Generalen har berre spela han eit puss.

Han skal gå fri denne gongen òg.

Han er like ved å forlate ruinane idet han skimtar ein skugge nede i skråninga.

Skiløparen. På veg opp. Herregud, det er han!

Han har fader meg gått på ski over vatnet, og no kjem han hit, og Ottar Heggvik stålset seg etter som skuggen kjem nærmare, å, herregud, å, herregud, og skikkelsen tar av seg skia og bykser oppover mot han med raske rørsler.

Han stansar ikkje før han står rett framfor Heggvik.

Ansiktet er framleis skjult inni anorakkhetta. Stativet med kartet står ut framfor brystkassa.

141

– Generalen?

Den skjelvande stemma røper han. Han er redd. Så vanvitig redd. Skuggen svarer ikkje, løftar berre handa, rettar høgre peikefinger mot inngangen til ruinane.

Heggvik skjønar. Og lyder.

Dette er den siste dagen.

Han går inn i opninga.

Vel innafor, inne i sjølve Margareta-ruinane, peiker skuggen igjen. Denne gongen mot hjørnet der dei to høgaste veggane i muren møtest.

Heggvik vandrar inn i mørket. Snur seg. Skuggen kjem nærmare. Å, herregud, å, herregud.

– Generalen?

Skuggen seier ingenting. Blir ståande og puste framfor han. Endeleg løftar skuggen handa, grip det som ligg på stativet, eit ark eller noko, og rettar det fram mot Heggvik.

Det er eit foto.

Han kjenner ikkje ansiktet igjen til å begynne med – det er fordreidd i ein forferdeleg grimase. Han ser og ser. Det er noko framandt, men samtidig kjent med ansiktet.

Guten…

Og ein kulde rislar gjennom kroppen. Og auga hans søker inn i hettedjupet. Og plutseleg veit Ottar Heggvik kven han har framfor seg. Likskapen er ikkje til å ta feil av.

Han kjenner eit skarpt hogg i brystet, og han renn liksom utover.

Og han innser endeleg at han ikkje treng å vente lenger.

Den siste dagen er her. No. Dette er den siste dagen.

142

Bokliste Arne Svingen og Helene Uri Din vakre jævel!

Cappelen Damm, 2012 .. s 5 - 13

Simon Stranger Verdensredderne Cappelen Damm, 2012 ... s 7 - 14

David Levithan Hver dag Oversatt av Tonje Røed Gyldendal, 2012 ............ s 7 - 15

Ursula Poznanski Erebos Oversatt av Henning Hagerup Cappelen Damm, 2012. s 154 - 165

Stein Morten Lier Rookie Aschehoug, 2012 ......... s 30 - 36

Lisette Askø Synnes puslespill Publica, 2012 ............... s 68 - 72

Robert Muchamore Rekrutten: grafisk roman Illustrert av Edginton og Aggs Omsett av Øystein Rosse Samlaget, 2012 ........... s 88 - 102

Ellen Fjestad Sammen skal vi holde himmelen Schibsted, 2012 .............. s 9 - 19

50 cent med Laura Moser Playground Oversatt av Fartein Døvle Jonassen Gyldendal, 2012 ...... s 113 - 125 Magne Hovden Åndejegerne Aschehoug, 2012 ........... s 5 - 15

Marianne Kaurin Nærmere høst Aschehoug, 2012 ........... s 5 - 11 Taran L. Bjørnstad Picassokvinnen Cappelen Damm, 2012 ..s 23 -31 Lars Mæhle Den mørke porten Samlaget, 2013 .............. s 9 - 14

Marjun Kjelnæs “Skriv i sanden” frå Elskar, elskar ikkje: noveller for ungdom Omsett av Lars Moa Samlaget, 2010 ............ s 68 - 83 143

Kjære lærer, rektor, bibliotekar!

Smak er en antologi med utdrag fra 14 nye bøker for ungdom. I år har vi valgt å la ungdommen selv stå for utvalget av de fleste tekstene. Utdragene er fra de norske ungdomsbøkene som ble best mottatt av leserne til Uprisen - årets ungdomsbok 2013.

Smak gir dere god oversikt over norske- og oversatte utgivelser som ungdom selv liker å lese, og er en glimrende mulighet til å jobbe med samtidslitteratur i klasserommene. Vi oppfordrer derfor lærere til å sette av tid på skolen til både lystlesing og mer grundig arbeid med tekstene.

Vedlagt Smak finner du en lærerveiledning. Utvidet veiledning finner du på foreningenles.no.

Vinn filmutstyr til klassen! Klassene oppfordres til å lage smaksprøver av visuelle og auditive opplevelser basert på et eller flere av utdragene i Smak.

Elevene kan delta i en fotokonkurranse. Bildene kan ende opp med å illustrere to artikler i neste utgave av Faktafyk som lanseres i januar 2014. To elever kan vinne MacBook Pro! Les mer på siste side og på foreningenles.no/ungdom/txt Filmen er en reportasje fra utdelingen av Uprisen - årets ungdomsbok på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i mai 2013. Den er produsert av FilmFaktisk.

Smak er en leselystaksjon i regi av Foreningen !les. Foreningen !les jobber for å øke leselyst og leseengasjement i hele befolkningen generelt og blant ungdom spesielt.

Les mer om oss på foreningenles.no Hva synes du om Smak? Send ris og ros til les@foreningenles.no Takk til forfatterne, oversetterne og forlagene som er med på årets aksjon!

144

Gratis sakprosamagasin for ungdom!

Magasinet inneheld utdrag frå sakprosabøker og nyskrive tekstar for ungdom. Her blir det artiklar om dynamitt, ny norsk musikk, suksessforfattaren Alyson Noël og ein teikneserieskole! Faktafyk kan delast ut til rein lystlesing (sett gjerne av tid på skulen!), men kan også brukast meir aktivt i undervisninga.

Faktafyk blir sendt ut i januar 2014.

Gratis for alle som meldar seg på innan fristen 14. november.

Påmelding på foreningenles.no

Foreningen !les søker sju juryklasser i ungdomsskolen til å være med og kåre årets norske ungdomsbok. Juryklassene skal lese de fem best likte ungdomsbøkene fra 2013, og gjøre opp sin egen mening om hvilken bok som er best. I mai reiser juryklassene til Norsk Litteraturfestival på Lillehammer for å kåre vinneren og møte forfatterne.

Se hvordan det er å være juryklasse i filmen som følger med tXt! De sju juryklassene skal komme fra sju ulike fylker.

Send mail til les@foreningenles.no om dette høres interessant ut! Du kan også kontakte Den kulturelle skolesekken i fylket ditt for å høre mer om hvordan du kan være med på Uprisen.

Les mer på foreningenles.no/ungdom/uprisen 145

Individuell fotokonkurranse Vinn MacBook Pro Svarfrist 1. november 2013

I årets tXt-aksjon kan elevene delta i en fotokonkurranse. Bildene kan ende opp med å illustrere en artikkel i neste utgave av Faktafyk som lanseres i januar 2014.

Teksten til to artikler ligger ute på foreningenles.no/ungdom/txt. De er skrevet av ungdomsskoleelevene Alva Pauline Gjerde og Vemund Breen Haugen. Temaene er miljøvern/grønn ungdom og hvordan det er å være på flukt.

Hvordan gjør du det?

Les artiklene som ligger på foreningenles.no/ungdom/txt. Ta bilder som kan egne seg til å illustrere artikkelen i magasinet Faktafyk. Delta ved å tagge bildene med #tXtSmak på Instagram. Slik blir du automatisk med i kåringen av de beste bildene. Foreningen !les må fritt kunne benytte alle innsendte bidrag.

Gruppekonkurranse Vinn filmutstyr til klassen Svarfrist 1. februar 2014 Vi vil ha smaksprøver!

I årets tXt-aksjon kan klassen delta i en ekstra spennende konkurranse. Den vil være en utmerket måte til å bruke norskfaget mer variert og praktisk på i forbindelse med antologien.

Klassene oppfordres til å lage smaksprøver av visuelle og auditive opplevelser basert på et eller flere av utdragene i Smak. Mulighetene er mange. Elevene kan for eksempel utfordres til å bearbeide sine favorittutdrag om til film, bildefortelling, hørespill e.l. Konkurransen gir også gode muligheter til samarbeid mellom blant annet fagene norsk, kunst og håndverk og produksjon for sal og scene.

Kriterier: Bidraget må bygge på en eller flere tekster fra Smak, og ikke ha en varighet over 10 minutter. Bidraget må være sammensatt av det visuelle og det auditive.

Foreningen !les må fritt kunne benytte alle innsendte bidrag.

146

147

Her finner du smakebiter fra 14 gode samtidsbøker. To av bøkene har ungdom fra hele landet kåret som fjorårets beste norske ungdomsbøker.

Hva er din smak?

I Smak kan du lese om vennskap, åndejegere, forelskelse, dataspill, spionligaer, spenning, spøkelser, 2. verdenskrig, om å våkne opp i en ny kropp hver morgen, og om å stjele nye joggesko sammen med pappa. Her er noe for en hver smak.

148