Faktafyk nr 5 2017

3 FAKTAFYK #5 2017

GRATIS SAKPROSAMAGASIN I UNGDOMSSKULEN. Kjem ut med eitt nummer i året. 5. årgang.

E-MAGASIN faktafyk.no REDAKTØR Hilde Slåtto hilde@foreningenles.no / 941 29 000 REDAKSJONSRÅD Jason Storsve, Sagene skole Ingeborg Frey Frøslie, Nesoddtangen skole Nora Mukdam Abbas, Fyrstikkalleen skole Simon Røttingen, Majorstuen skole Marius Lund, Løkenåsen skole Ayoub Zannachi, Haugenstua ungdomsskole UTGJEVAR FORENINGEN !LES Øvre Slottsgate 3, Postboks 183 Sentrum, 0154 OSLO / foreningenles.no med stønad frå Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening og Fritt Ord.

16. BOKUTDRAG: EN VÆPNET VERDEN

SPRÅKVASK OG KORREKTUR Eldbjørg Hovland OMSLAG, DESIGN OG OMBREKKING Vibeke Røgler, Foreningen !les TRYKK 07 Gruppen AS SKRIFT Minion Pro 10/14.5 pkt.

PAPIR 80 g Gallerie Fine Silk. Omslag: 170 g WFC SILK H OPPLAG 30 000 INNSENDING AV TEKSTAR Faktafyk mottek gjerne idear og tekstar. Send til redaktøren på epost. Skriv også nokre linjer om deg sjølv. Faktafyk er ikkje ansvarleg for manus som ikkje er tinga.

REDAKSJONEN for 5/2017 blei avslutta 15. desember 2016. Neste nummer kjem i januar 2018.

41. ET TRYGT STED Å VÆRE ANNERLEDES

FAKTAFYK er sett saman av ordet «fakta» og bakdelen av «bladfyk»: journalist.

TAKK TIL Bente Pihlstrøm på Humanist Forlag, Silje Iversen Hammersland på FONT Forlag, Tore Holberg på Solum Forlag, Jon Anstein Olsen på Mime Forlag, Marianne Ihlen på Cappelen Damm, Tom Thorsteinsen på Libretto Forlag og Veslemøy Rysstad i Mediebedriftenes Landsforening og Avis i skolen.

Takk til alle forfattarar og omsetjarar av bokutdrag, alle skribentar, illustratørar og fotografar som er nytta i nummeret. Takk også til medlems­ organisasjonane i Foreningen !les.

4 48. FORBUDEN FRUKT

FAKTAFYK.NO

28. BOKUTDRAG: DEN SJETTE UTRYDDELSEN

36. CASPER RUUD - Vil bli best i verden

INNHOLD

11. KRIG OG INNOVASJON

4.

6.

9.

11.

14.

16.

18.

20.

24.

28.

30.

32.

34.

36.

39.

41.

44.

46.

48.

5 FAKTAFYK #5 2017

INFORMASJON ER MAKT Internett INGEBORG SIN KAMP Eteforstyrringar Å LEVE MED SINE EGNE FØLELSER Intervju med psykolog KRIG OG INNOVASJON Blodige hverdagsprodukter BOKUTDRAG: EKSTREMISME Terror og ekstremisme BOKUTDRAG: EN VÆPNET VERDEN Massedrap og medier BOKUTDRAG: HATET MITT FÅR DERE IKKE Terrorens ofre DEN NYE TERROREN Medier og terror ØVINGSROMMET Fotoreportasje BOKUTDRAG: DEN SJETTE UTRYDDELSEN En unaturlig historie BOKUTDRAG: TRÆRNES HEMMELIGE LIV Trærnes språk TIL FORSVAR FOR NATUREN Mennesket og naturen VI FORANDRER VERDEN Dysleksi CASPER RUUD - Vil bli best i verda UNGE JOURNALISTER Skoleavis ET TRYGT STED Å VÆRE ANNERLEDES Cosplay BOKUTDRAG: MARIO BALOTELLI FORKLARER EUROPA Postkort fra Ibrahim Affelay TALSMANN, BALOTELLI Intervju med forfattar Peder Samdal FORBUDEN FRUKT Hva forbud forteller om et samfunn

BAKGRUNNSARTIKKEL: INTERNETT

INFORMASJON ER MAKT HVA VET INTERNETT OM DEG, OG HVA INNEBÆRER DET?

La oss si at du er en gutt, kjæresten din har snart fødselsdag, og hun trenger en ny veske. Etter at du har søkt på nettet etter vesker et par ganger, vil alle nettsøk, epostkontoen din og Facebook-siden din være full av annonser for damevesker.

Hvis kjæresten din ser datamaskinen din åpen, trenger hun ikke være særlig smart for å gjette hva hun får i gave. Og alle andre som ser nettleseren din vil lure på hvorfor du er så opptatt av damevesker. Å avsløre shoppinginteresser og spolere overraskelser er kanskje ikke det skumleste som finnes. Men selskaper som Facebook og Google vet etterhvert svært mye om deg, og basert på aktiviteten din

TEKST: BÅR STENVIK ILLUSTRASJON: KARSTEIN VOLLE

6

FAKTAFYK.NO

på nettet vet disse aktørene ikke bare hvilke filmer du er interessert i, og om du har kjæreste, men også hvor du bor, dine holdninger og hvilken legning du har. Når du blir gravid, vet de det sannsynligvis før noen du kjenner. Hele poenget med Facebook og Google er å samle så mye informasjon om deg som mulig. Ikke bare fordi de vil vise deg riktige annonser, men fordi denne informasjonen er verdifull i seg selv. Det er derfor det finnes «betalingsfrie» tjen­ ester på nettet i det hele tatt. Som det heter: «Hvis noe er gratis, betyr det at du er produktet som selges.»

KONTROLLERT OFFENTLIGHET I høst slettet Facebook gjentatte ganger et klassisk bilde av fotograf Nick Ut, av ei jente som løper fra napalmbombing under Vietnamkrigen. En av dem som hadde lagt ut bildet og protesterte høylytt, var Aftenpostens redaktør Espen Egil Hansen. Når tradisjonelle medier, som aviser, må finne fram til sine lesere inne på Facebooks territorium, er det ikke lenger sikkert at avisene og leserne selv kan bestemme hva de skal se og ikke, fordi Facebook-algoritmene styrer hva som kommer opp i feeden, og hva som sensureres.

I 2012 utførte amerikanske forskere i sam­ arbeid med Facebook et eksperiment der 700 000 brukere ble matet med enten flere positive eller flere negative oppdateringer enn ellers. Det viste seg at de som fikk mer positiv feed, svarte med å skrive flere positive statuser selv, mens de som fikk tristere oppdateringer, ble nedstemt og uttrykte seg mer negativt.

Forsøket skapte sterke reaksjoner fordi

Facebook hadde manipulert brukerne sine. Men det mest spesielle med hend­ elsen var i grunnen at eksperimentet ble offentliggjort. Facebooks utviklere prøver ut effektene av ulike elementer i grensesnittet sitt hele tida, uten at vi vet om det.

Hvis det for eksempel viser seg at oppstemte folk klikker oftere på annonser, og at Facebook tjener mer penger på at folk bare leser gladsaker, kan de filtrere vekk saker som inneholder depri­ merende nøkkelord som «politikk» og «urettferdighet». Og da er ikke lenger nyhetssakene du leser, valgt ut fra nyhetsverdi, men ut fra hvordan de kan styre ditt humør og din kjøpelyst.

OVERVÅKNINGSINDUSTRIEN Da George Orwell skrev den kjente boka 1984, beskrev han et samfunn der «Big brother» alltid fulgte med på hva innbyggerne tenkte og foretok seg. Orwells storebror var myndighetene, men i dag er det gjerne private selskaper som følger med på bevegelsene dine. Tjenester som Foursquare og Google Latitude sporer bevegelsene dine, og Facebook ser hvem du har vært i nærheten av, for å foreslå mulige nye venner. Selvfølgelig er det praktisk at vennene dine vet hvor du er, og at du får informasjon om hvilke butikker, kafeer og severdigheter som befinner seg i nærheten. Men hva om arbeids­giveren din vil ha tilgang til koordinatene dine for å sjekke at du ikke tar omveier eller somler i jobben – er det greit?

I Norge er du foreløpig «offline» om du legger igjen mobilen hjemme. Men i et prøveprosjekt i Dayton og Baltimore i USA har selskapet Persistent Surveillance Systems fly i lufta som fotograferer

7

FAKTAFYK #5 2017

hele byen kontinuerlig, døgnet rundt.

Hvis politiet vil finne ut hvem som har vært på et åsted, kan selskapet zoome inn og «spole» bakover og framover i sine bilder, for å finne ut hvor alle mennesker og biler i nærheten kom fra, og hvor de befinner seg på nåværende tids­ punkt.

Dette er fantastisk for politiet, som kan få beskjed om hvor tyver og mordere har beveget seg før og etter forbrytelsen, reise dit og plukke dem opp. Men det finnes helt sikkert andre folk som gjerne vil benytte seg av PSS sine tjenester, for eksempel mistenksomme huseiere og sjalu ektemenn.

DE NYE VERDENSHERRENE Teknologiskribenten Evgeny Morozow har advart mot at private selskaper som Google, Facebook og deres underleveran­ dører truer demokratiet. De sitter på så mye informasjon at nasjonale myndig­ heter blir nødt til å kjøpe tjenester fra dem, akkurat som avisene i dag er nødt til å kjøpe seg plass og oppmerksomhet hos dem. Dermed vil offentligheten ikke lenger bli styrt av folkevalgte politikere eller den frie pressen, men av nettgigantene.

Nylig opplyste amerikanske forskere til Aftenposten at Facebook og Google teoretisk sett kunne avgjøre utfallet av det amerikanske presidentvalget, ved å styre hvilke treff og nyheter som kommer opp i søk og nyhetsstrømmer. Og så lenge alle disse selskapene holder framgangsmåtene sine hemmelig, kan ingen vite om algoritmene deres allerede har en effekt. Kanskje valgvinneren rett og slett ble den kandidaten som skapte flest klikk?

PORTRETTINTERVJU: ETEFORSTYRRINGAR

INGEBORGS KAMP ETTER OVER 15 ÅR MED ALVORLEGE ETEFORSTYRRINGAR

BESTEMTE INGEBORG SENNESET SEG FOR Å FØLGE DRAUMEN

SIN OM Å SKRIVE. NO ER HO JOURNALIST I AFTENPOSTEN OG SKAL GI UT BOK.

Vekta var faretruande låg. Ho var 24 år gamal, ferdig utdanna sjukepleiar og nær døden. Ein aprildag i 2009 sette Ingeborg Senneset seg ned ved data­­ma­skina si og begynte å skrive. «Hvorfor i all verden blogge om noe sånt», skreiv ho i det aller første innlegget. «Utlevere det jeg skammer meg så inderlig over. Blottlegge et indre som ikke passer med et mainstream ytre. Dette er skummelt.»

TEKST: RANDI FUGLEHAUG FOTO: OLAV OLSEN EVA RØGLER

EIT SYMPTOM Ingen såg kor mørk den lyse jenta var på innsida. Ho vaks opp i Flå i Sør-Trøndelag, ei lita bygd der lakseelva Gaula renn gjennom, med to storebrør. Allereie på barneskulen vart ho sjuk. Akkurat når det starta, synest ho er vanskeleg å tidfeste.

– Det er ikkje slik at ein vaknar opp og bestemmer seg for at ein er sjuk, seier Ingeborg. – Dei færraste som har hatt eteforstyrringar, veit akkurat når sjukdomen starta, for det er ein flytande overgang.

Ho var 169 centimeter på strømpelesten og følte seg høgare enn alle andre, men det var ikkje difor ho utvikla eteforstyrringar. Ho kasta opp for første gong då

8 FAKTAFYK.NO

ho var åtte-ti år gamal, men det var ikkje det som var starten på sjukdomen. For å kaste opp, ete for mykje eller å ikkje ete i det heile tatt er ikkje det som gjer deg sjuk.

– Eteforstyrringar er berre symptoma på sjukdomen, og det er ikkje symp­toma som kjem først. Når symptoma viser seg, har det begynt for lenge sidan, seier Ingeborg, som skildrar seg sjølv som «eit sårbart barn utan nok ressursar rundt seg til å handtere det som var vanskeleg».

– Eg opplevde ein del ting som var altfor tøffe for min del, og relasjonane eg hadde, var ikkje gode nok til at dei kunne vege opp for det dårlege. Det er jo gjerne slik at når ein ikkje får kontroll på omgivnadane, endrar ein seg sjølv i staden for å endre verda.

KONTROLL Ho begynte med sjølvskading, men var redd for at det skulle synast. På skulen las ho ei bok om ei jente med anoreksi.

Det høyrdest lurt ut, tenkte Ingeborg.

– Eg skulle ha mykje meir kontroll enn jenta eg las om, og eg tenkte at det var ein smart måte å skade seg på utan at nokon såg det. Planen var aldri å bli så tynn at det syntest.

Dersom nokon kommenterte at ho hadde gått ned i vekt, sørgde ho for å legge på seg igjen. Slik heldt ho på i mange år, heilt til ho begynte på vidare­gåande. Då fekk ho det ikkje til lenger. Sjukdomen hadde gått for langt. Likevel gjekk det fleire år før ho tok imot hjelp.

– Heile poenget var å ikkje be om hjelp,

seier ho. – Nokre gonger er det lettare å samanlikne eteforstyrringar med rusbruk enn med tradisjonell sjukdom. Det er noko ein vel å gjere, ikkje fordi det er bra eller kult eller godt, men fordi alterna­tivet verkar så mykje verre.

BLOGGA OM SJUKDOMMEN Då ho vart innlagd, vart ho verande på tre ulike sjukehus i til saman tre år.

Blogginga vart kjempeviktig.

– Det blei ein plass der eg forplikta meg til å bli betre. Eg skreiv ikkje berre: Denne dagen var slik og slik, eg skreiv òg korleis morgondagen skulle bli. Det forplikta overfor andre, og det rydda tankane mine. Eg skjerpa meg og vart meir motivert, dessutan lærte eg mykje om formidling, seier Ingeborg. – Bloggen blei ei blanding av arbeidsplass og skule.

Ho hadde alltid vore glad i å skrive, ho drøymde om å leve av det, men ho hadde ikkje tort å flytte til Oslo for å utdanne seg til journalist. I staden hadde ho tatt sjukepleiarutdanning i Trondheim. Då ho endeleg vart utskriven frå sjukehuset og skulle legge planar vidare, bestemte ho seg for å følge draumen.

– Eg hadde jo overlevd noko eg ikkje skulle ha overlevd, og eg tenkte at det var på tide å gjere det eg eigentleg ville, seier Ingeborg.

EIN DRITJOBB Å SKRIVE BOK På vårparten 2013 pakka ho kofferten sin og flytta til hovudstaden. Innan hausten kom, hadde ho fått eit vikariat i debattredaksjonen til Aftenposten. No er ho fast tilsett i Noregs største avis, skriv kommentarar om tema som enga-

9 FAKTAFYK #5 2017

sjerer henne, og har blitt ein aktiv samfunnsdebattant. Men då forlaget Cappelen Damm spurde om ho ville skrive bok om eteforstyrringar, hadde ho ikkje lyst.

– For å vere ærleg har det vore ein dritjobb å skrive den boka, men eg gjer det fordi eg følte eg var skyldig å gjere det med tanke på alle dei som hjelpte meg.

Og så håper eg resultatet kan vere til hjelp for helsepersonell og pårørande, og andre som ønskje eller treng å forstå dei som er sjuke, seier Ingeborg, som meiner det er ein «utdatert myte» at eteforstyrringar berre handlar om å ikkje ete.

– Eg er eigentleg eit dårleg eksempel fordi eg var undervektig i ti år. Dei færraste er det så synleg på. Berre om lag ein av ti som har eteforstyrringar, er undervektige. Resten er normalvektige eller overvektige, og då er det lett å bli usynleg. Mange føler sjølve at dei ikkje er sjuke nok til å be om hjelp, andre møter eit hjelpeapparat som ikkje tar sjukdomen deira alvorleg. Det er ikkje nok kunnskap om det. Eg har òg vore opptatt av at media ikkje skal illustrere saker om eteforstyrringar med bilde av tynne menneske. Det er med på å stadfeste myten.

SKAM Ingeborg Senneset håper ho ein dag kan bli eit eksempel på nokon som blir heilt frisk. Fire år etter at ho vart skriven ut frå sjukehuset, må ho framleis jobbe hardt for det.

– Det handlar veldig mykje om praktiske ting, som at eg for ei stund sidan bestemte meg for å slutte på SATS. Eg trente ikkje lenger fordi eg hadde

glede av det, men fordi eg følte at eg måtte, og det blei vanskeleg å ete nok samanlikna med kor mykje eg trente. Så då slutta eg og trappa opp yoga i staden.

ikkje aktuelt. Ein gong i framtida håper Ingeborg å kunne sette seg ned og ete det same som kollegaene sine. Ho synest det er kjipt at ho ikkje klarer det enno.

Ho har også med seg niste på jobb kvar dag, slik at ho ikkje skal gløyme å ete. Ho veit at ho gjer ein dårlegare jobb dersom ho ikkje får i seg nok næring, og det er

– Det er tragisk at så mange med eteforstyrringar skammar seg og skjuler sjukdomen sin, for det er jo ingen som går rundt og skjuler at dei har brekt foten.

Det er ingen som lèt som om dei ikkje må bruke krykker, fordi dei synest det er så pinleg. Men viss ein har ein sjukdom som ikkje går over på åtte veker, går ein rundt med ein klump av skam i magen.

Eg er ikke noko godt forbilde der, for eg gjer det enno, seier Ingeborg.

– Men eg jobbar med saka.

INGEBORG SENNESET SINE RÅD TIL DEI SOM SLIT MED ETEFORSTYRRINGAR: • •

•

Ikkje døm dine eigne tankar og handlingar, men snakk med nokon om kva som skjer og kvifor.

Viss du møter ein helsearbeider som tar dårleg imot deg, er det ikkje din feil. Dei fleste er flinke, men du kan ha uflaks.

På ungdomsdebattsider som Si ;D i Aftenposten kan du

• •

seie ifrå dersom helsetilbodet i kommunen din ikkje er godt nok, kritisere media og fortelje om din eigen eller andre sin situasjon.

Spesielt gutar må bli flinkare til å ikkje døme seg sjølve og andre. Dette er ingen jentesjukdom.

Ikkje tenk at du skal fikse alt sjølv. Tør å ta imot hjelp.

10 FAKTAFYK.NO

INTERVJU: PSYKOLOGI

Å leve med følelser TEKST: VERA MICAELSEN ILLUSTRASJON: KARSTEIN VOLLE

VI FØLER NOE HELE TIDEN. OG NOEN GANGER KAN

MAN MISTER EVNEN TIL Å SNAKKE NORMALT? HVORFOR

DET KJENNES SOM KROPPEN GJØR SOM

FORTSETTER MAN Å LE SELV OM DET IKKE PASSER?

DEN VIL. NÅR VI BLIR RASENDE, FÅR

OG HVORFOR ER DET NOEN GANGER UMULIG

LATTERKRAMPE, FORELSKER OSS

Å RYDDE ROMMET SITT ELLER GJØRE

ELLER OPPLEVER NOE SOM ER

FERDIG LEKSENE?

SÅ PINLIG AT VI ALLER HELST VIL FORSVINNE, DA KAN VI LURE PÅ OM FØLELSENE SVIKTER OSS. HVORFOR MÅ MAN BLI SÅ FLAU AT

Rolf Reber er professor i psyko­logi ved Universi­tetet i Oslo og ekspert på føle­lsene våre. Han har brukt mange år på å forske og finne ut av hva som skjer, og hvordan vi kan leve med dem.

Hva er egentlig følelser?

kom me r først når du kjenner hvordan du opp­ lever sjokoladen.

Hvis du for eksempel syns det smaker godt av sjokolade, så er det det at du liker sjokolade, som er følelsen. De aller fleste gangene du kjenner noe med sansene dine, følger følelsene med. Musikk kan gi deg en følelse, mer enn bare å være lyd i ørene dine.

– En følelse er en personlig opplevelse med kroppen eller hodet. Men det holder ikke at man kjenner eller sanser noe, det er ikke en følelse før det gir deg en mening, sier Rolf.

FØLELSER ER PERSONLIGE Det betyr at hvis du smaker på sjokolade, så er ikke det en følelse. Det er sansene dine som kjenner eller ser noe. Følelsen

11

FAKTAFYK #5 2017

– Følelser er personlige, sier Rolf. – Selv om jeg kan se hvordan du har det, og føle med deg, kan jeg aldri kjenne det samme som deg.

Følelser kan også være ubevisste. Kanskje du får en ubehagelig fornemmelse i en trappeoppgang, eller du blir redd for klovner. Det er ingen synlig forklaring på dette, men du har kanskje en erfaring som gjør at disse tingene vekker bestemte følelser i deg.

NÅR LIVET ER EN JAMMERDAL Livet er fullt av humper og utfordringer, og det er mye å grue seg til. Men Rolf har flere forslag til hva du kan gjøre hvis du for eksempel blir nervøs før en viktig prøve.

– Du blir mindre nervøs hvis du trener på å teste deg selv. Ved å venne deg til å gjøre prøver blir du vant til måten du reagerer på, og da blir du ikke så nervøs.

Er ikke alt vi opplever, egentlig følelser?

Kan man bli flinkere til å bruke følelsene sine?

– Det vi opplever, er hvordan kroppen og hodet reagerer på opplevelsen, sier Rolf. – Lukt og lyd, smak og hudkontakt er sanser. Men de fleste gangene vi sanser noe, følger følelsene også med. Derfor er det å se en farge eller høre en tone eller smake det søte i en sjokolade ikke følelser alene. Det er først når det betyr noe for oss, at det blir en følelse.

– Alle følelser forteller oss noe. Selv de negative gir oss viktig informasjon som kan brukes. For å kunne bruke følelsene våre trenger vi å forstå dem og forstå hvorfor det kjennes sånn, sier Rolf.

Kan vi kontrollere følelsene våre?

– Det er flere måter å kontrollere dem på, men det er ikke alltid så lurt. Det kan være bra å puste med magen og kanskje lufte seg når man blir sint, eller stoppe og tenke seg om før man hopper på en vill idé. Men det er forskjell på følelser. Hvis vi opplever noe som er ekstra vanskelig, blir det annerledes. Hvis vi tvinger det vanskelige bort, bruker vi så mye krefter på ikke å tenke på det at det vokser seg enda større. Og da blir det i grunnen bare verre. Vi kan bli ukonsentrerte og utslitt av å holde følelsene borte. Da er det bedre å få hjelp til å snakke om det og heller jobbe med følelsen, sånn at den ikke er så vanskelig å leve med lenger.

virker ofte likevel. Selv om vi ikke vil ha produktet, får vi lyst på det. Det er ikke følelsene sin feil, de er på mange måter helt uskyldige. Kroppen vår reagerer på inntrykk, og den er opplært til, eller programmert til, å reagere sånn som den gjør. Men hvis vi klarer å koble inn hjernen, kan vi på en måte snakke med følelsene våre sånn at vi ikke lenger har lyst på produktet. Det å ha en sunn samtale mellom følelsene og tankene kan ofte være bra.

Og hvis du er superstressa, kan det hjelpe å tenke over situasjonen.

– Det hjelper å forstå at når du er redd, så blir du mer redd. Derfor er det alltid nyttig å tenke over alt du faktisk kan, og forsøke å roe deg selv ned.

DE USKYLDIGE FØLELSENE Noen ganger lurer følelsene oss til å tro ting som ikke er sant, eller ting som ikke er bra for oss. For eksempel blir alle lurt av reklame. Vi vet det er reklame, vi vet at noen forsøker å selge oss noe, men det

12

FAKTAFYK.NO

Når vi forstår hvorfor kroppen reagerer sånn som den gjør, kan vi samarbeide bedre med følelsene. For eksempel hvis du blir veldig nervøs: Da blir du klam i hendene, hjertet slår fortere, du blir varm og rød i ansiktet, det blir vanskelig å puste, og ordene stokker seg i munnen.

Hvis du øver deg på å kjenne igjen signalene i kroppen, vet du på forhånd hva som skjer, og da kan du gjøre det lettere for deg selv bare ved å huske å puste.

Om du puster rolig, slår hjertet saktere, du får oksygen til hjernen, og det blir lettere å tenke. Og da blir du mindre nervøs. Når man kjenner følelsene sine, blir det lettere å forstå seg selv, og da blir det også lettere å være i verden.

BAKGRUNNSARTIKKEL: BLODIGE HVERDAGSPRODUKTER

KRIG OG INNOVASJON

MANGE MODERNE HJELPEMIDLER OG TEKNOLOGIER BLE OPPRINNELIG UT­ VIKLET TIL MILITÆRE FORMÅL.

Krig er en ødeleggende kraft. Bygninger sprenges, skip senkes, fly styrter, og mennesker dør. Men nettopp fordi samfunnet settes på prøve i krigstid, oppstår det ofte nyvinninger som en bieffekt av all elendigheten.

Et av de viktigste trekkene ved en krig er at den bruker ekstreme mengder ressurser. Under andre verdenskrig trengte militæret kobber til å lage strømledninger og patroner, noe som gjorde at den amerikanske pennyen ble laget av jern i stedet. Et annet materiale som forsvant, var silke – fordi Japan var den store eksportøren av silke, og de var i krig med vestmaktene.

På den tida var silkestrømper den fore­ trukne benbekledningen for amerikanske kvinner, og nå truet krigen bokstavelig

talt med å ribbe dem til skinnet. Heldig­vis lærer nød naken kvinne å spinne. Eller i dette tilfellet var det kjemikere ansatt hos det store selskapet DuPont som spant sitt hjernespinn. Allerede i 1935 hadde firmaet forutsett at de japan­ske leveransene ville ta slutt, og etter noen år fant de et godt alternativ: nylon. Det syntetiske stoffet var slitesterkt og velegnet til å lage elastiske strømper.

Vestens kvinner pustet lettet ut og trakk på seg sine nye benklær, helt til det viste seg at hæren også trengte nylon, til fallskjermer og militære antrekk, og fikk førsterett også til dette materialet.

Ved krigens slutt var imidlertid nylon­ produksjonen veletablert, og det ble senere brukt i strømper, skjorter og mange andre plagg og produkter.

13

FAKTAFYK #5 2017

TEKST: BÅR STENVIK ILLUSTRASJON: VIBEKE RØGLER

MÅNEDLIG REDNING Bomull var et annet materiale som krigen skapte rift om. Soldater ble skadet og blødde, og etter hvert var det ikke nok bandasjer igjen til å forbinde dem med. Selskapet Kimberly-Clark var mest kjent for å lage papir, men de forsto på et tidspunkt at de kunne bruke papirmassen til å lage et materiale som absorberte mer væske enn bomull og var billigere å produsere. «Cellucotton» ble redningen for militærsykehus langs fronten. Og der fant sykesøstrene ut at nyvinningen også fungerte veldig bra som mensbind. Før den tid fantes nemlig ikke bind som vi kjenner dem i dag, kvinner var henvist til å bruke filler eller svamper. Da krigen var over, hadde Kimberly-Clark et stort overskudd av cellucotton, og de forsto fort at de kunne rette seg mot et helt annet marked og andre blodsutgytelser.

Og slik ble moderne engangsbind født.

TIDSRIKTIG Ved siden av materialknapphet er kommunikasjon et gjennomgående problem i krig. Soldater og kommandanter er ofte spredt langt fra hverandre, og om de får sendt meldinger, vil de ikke at noen andre skal plukke dem opp. Under første verdenskrig måtte soldatene legge presise planer før de skiltes at, med bestemte tidspunkter for når de ulike delene av strategien skulle iverksettes.

Da ble det viktig å holde rede på tida.

Fram til den tida hadde det vært vanlig å ha klokka på et kjede i lomma, men i skyttergraver og offensiver hadde man ikke tid til å rote rundt etter klokka, da kunne det allerede være for sent. Og var man for eksempel pilot, hadde man alltid

14

FAKTAFYK.NO

begge hendene opptatt. Derfor ble krigen det store gjennombruddet for et produkt som hadde eksistert før, men aldri slått helt an – armbåndsuret. Etter krigen var det blitt den dominerende klokkeformen, og det er det den dag i dag.

KLARE MELDINGER Også radiokommunikasjon fikk en «boost» under første verdenskrig. Før den tid hadde ikke fly hatt radio­kontakt med bakken, og det beste de kunne gjøre, var å fekte med armene. Bakkestyr­ker kunne kommunisere via kurerer, tele­gram, flagg og brevduer, men alle disse kanalene hadde sine svakheter. Kabler kunne kuttes og meldinger kunne plukkes opp av fienden. Løsningen var trådløse signaler.

Teknologien fantes, men den måtte videreutvikles, noe som ble gjort i hui og hast. Og da radiokontakt først var

etablert, ble den tatt i bruk på mange andre områder etter krigen, som i sivil flytrafikk.

Radar er et hyppig eksempel på teknologi som er utviklet til krigsformål – den ble til under opptrappingen til andre verdens­ krig. Et gjennombrudd i prosessen kom da amerikanerne utviklet noe som kalles «the cavity magnetron» i 1940, som gjorde radaren mer presis og portabel.

Da en oppfinner ved navn Percy Spencer arbeidet med en slik dings i 1945, opp­ daget han at mikrobølgene den sendte ut, hadde smeltet et sukkertøy i lomma hans. Og dermed var også mikrobølgeovnen født.

Senere, under den kalde krigen, var amerikanerne redde for at et bombeangrep fra Sovjet kunne ødelegge tele-

fonlinjene og kaste forsvaret deres ut i kaos og villrede. Derfor utviklet ledende vitenskapsmenn en backupløsning, et datanettverk de kalte ARPANET. Dette nettverket utviklet seg til å bli det vi i dag kjenner som Internettet, en av de mest samfunnsomkastende teknolo­gi­ene vi har sett i moderne tid.­ COLOSSUS For å knekke de krypterte meldingene de snappet opp fra tyskerne, utviklet britisk etterretning de første datamaskinene under andre verdenskrig, Colossus 1 og Colossus 2. Disse maskinene var fulle av rør, plugger og brytere og var så store at de fylte hele rom. Mot slutten av krigen hadde engelskmennene ti slike maskiner i drift, og etterpå ble de demontert under strengt hemmelighold. I dag finnes en rekonstruksjon i The National Museum of Computing i Buckinghamshire.

15

FAKTAFYK #5 2017

TRENCHCOAT Navnet betyr bokstavelig talt skyttergravsfrakk, og den ble først utbredt som et offisersplagg under første verdens­krig.

Derav de praktiske skulderstroppene, som i militæret kan brukes til å feste offisersmerker, og håndleddsremmene, som kan strammes så ikke vannet renner inn langs underarmene når man studerer fiendens tropper med kikkert i regnet.

EKSTREMISME KRISTIAN A. BJØRKELO Humanist forlag

TEMA: TERROR

BOKUTDRAG NÅR EIN VEIT EIN HAR RETT Det er ei frykteleg god kjensle å ha rett. Eg nyter det sjølv. Veldig ofte òg, likar eg å tru. Dei som er ueinige med meg tar som oftast grundig feil. Det er vanleg å oppleve det slik. Som når vi kranglar om kva TV-serie som er best, eller kven som er kjekkast av dagens popstjerner. Kven og kva vi vel å ha sterke meiningar om, endrar seg over tid. Men vi har alltid nokre idear som vi har heilt klare meiningar om. Og å meine noko anna enn vi gjer er verkeleg heilt dust. Nokre meiningar er så sterke at vi identifiserer oss med dei, og med dei som deler vår meining. Vi inngår i fellesskap med folk som likar det same som oss, anten dette no er knytt til filmar eller musikkartistar. Dei vert ofte stilt opp i eit skjema der ei interesse står mot ei anna, fordi «vi er betre enn dei andre». Vi samlar oss om det vi har felles, og gjer dette fellesskapet til det viktigaste for kven vi er. Vi er ein hær av folk som meiner det same, vi har rett og motstand­ aren tar feil. No er jo kranglane vi snakkar om her strengt tatt uviktige, men det er overraskande kor mykje av politikken og religionen som fungerer på nett same vis.

I lag med andre som meiner nøyaktig det same som oss, vil vi aldri gå tom for argument for kvifor vi har rett, og kvi­ for alle andre er teite. I eit slikt fellesskap vil dei rundt deg alltid stadfeste at du har rett. Dei vil gje deg nye argument for kvifor ditt standpunkt er best og andre tar feil. Dette er det vi ofte kallar eit ekkokammer: Alt vi høyrer er eit ekko av våre eigne meiningar og tankar. Dei vert gjentekne gong på

gong, til vi opplever dei som sjølvsagte. Vi høyrer ingen mot­ argument, og får ingen nyansar. Og når vi først har fått slike fastlåste meiningar, så høyrer vi gjerne ikkje på det som står i motstrid til dei. Men vi lyttar villig med når nokon stadfestar våre meiningar. Slik vert dei enno sterkare.

I miljø der slike mekanismar speler inn, kan det oppstå regler for korleis ein skal kle seg, korleis ein skal te seg, og kva ord og uttrykk som er dei rette å bruke. Ein kultur vert skapt. Difor vel til dømes høgreekstreme å gå med spesielle klesmerke for å signalisere politisk ståstad. Dette er ikkje i seg sjølv eit teikn på ekstremisme eller at dei er ei sekt, sjølv om det er ein del av begge delar. Det er simpelthen slik vi menn­ eske fungerer. Vi søkjer å få høyre til med likesinna, og vi søkjer støtte for våre meiningar. Og vi føler ekstra styrke om vi kan peike på nokon utanfor og seie at vi er ikkje dei, og dei er ikkje som oss. Vi menneske definerer oss like mykje utifrå kven og kva vi ikkje er, som kven vi er og kva vi har til felles.

Men dersom du har rett og motparten tar feil, er det ikkje alltid du respekterer den andre personen. Han eller ho tar jo trass alt feil, kvifor skal ho ha noko ho skulle ha sagt? Då byrjar vi å vandre i ekstremistland. Om du meiner samfunnet stod på spel, og det er opp til deg å redde det – kva for medel er du villig til å ta i bruk? Når ein ekstremist bestemmer seg for å sprenge eit hus, eit fly eller ein synagoge, så gjer han det fordi han meiner han kjempar ein kamp for det gode og rettvise. Han

16

FAKTAFYK.NO

ser ikkje uskuldige, han ser dei som står i vegen for sanninga og rettvisa.

For slik er det med ekstremisme, den utelukkar andre svar.

Nazistar meiner til dømes at dei har det endelege svaret på kvi­ for samfunnet er som det er, og kva som må gjerast for å skape det perfekte samfunnet. Nazismen er ein ekstremistisk filosofi som spring ut frå fascismen og som i stor grad var forma av Adolf Hitler. Nazistane er mest kjend for å meine at eit utvald folk, den ariske rase, har skapt kulturen og bygd sivilisasjonen, medan andre folkeslag berre har bevart eller brote han ned. Ifølgje nazismen har den jødiske minoriteten i Europa skulda for alle problem i samfunnet. Det var denne tankerekkja som leia til folkemordet på jødar, sigøynarar og alle andre som skilde seg ut og ikkje passa inn i det «perfekte» samfunnet. Den dag i dag vil du framleis kunne finne folk med disse meiningane.

Kommunismen blir ofte rekna som motstykket til nazismen, ein politisk teori som oppmodar til ein valdeleg revolusjon, og omfordeling av privat eigedom. Den såkalla arbeidarklassa skal ta over og opprette eit folkestyre. Men først må vi gjennom ei overgangsfase med diktatur, der samfunnet og menneska kan omdannast etter kommunistiske ideal. Kommunistisk teori fortel oss at kommunismen vil følgje naturleg av den rådande kapita­lismen, gjennom økonomiske kriser og revolusjon. Ifølgje kommunismen er dette uunngåeleg, og for ein kommunist er dette ei fast og bestemt tru. Å motseie ein slik påstand vil for ein ihuga kommunist vere eit teikn på at du er ein løgnar som kjemper mot revolusjonen, eller berre så forbanna dum at du simpelt­hen ikkje skjønner betre. Alle må jo forstå denne innlys­ ande sanninga når fakta er lagt på bordet. Den kommunistiske revolusjonen er eit historisk og vitskapleg faktum allereie før den har funne stad, like sikkert som at sola står opp kvar morgon.

Den kommunistiske diktatoren Stalin er kjend for å ha drepe millionar av menneske både ved direkte drap og avrettingar, men òg gjennom å svelte dei ihel. Han var ein hemningslaus tyrann som med makt ville tvinge innbyggjarane i det enorme Sovjetsamveldet til å gjere som han ville. Han vert ståande som eit skrekkdøme på kommunismen, slik Adolf Hitler er det for nazismen. Eg tok ein gong Stalins folkemord opp med ein ihuga kommunist. Ho hadde uttrykt stor begeist­ ring for han og hans styresett, og meinte at få menneske var så gode som kamerat Stalin. Eg prøvde å nytte folkemorda som eit døme på at Stalin kanskje ikkje var så perfekt, men det heile vart avvist kontant, for sidan det var eit faktum at Stalin var

perfekt, hadde han aldri forårsaka noko slikt, og påstanden var dermed ein nazistisk løgn. Ingen reelle, sanne historikarar har nokon gong gått med på at det har skjedd, hevda ho. Problemet er at alle uavhengige historikarar er samde om kva som skjedde, og at Stalin hadde blod på hendene. For den unge kommunisten var det derimot klårt at desse historikarane tok feil, fordi dei lét seg rettleie av «feil» ideologi. Dei var ikkje kommunistar.

For ekstremisten kan alle motførestillingar mot den vedtekne sanninga verte avfeia, fordi dei ikkje stemmer med … ja, den vedtekne sanninga.

Det ekstreme verdsbiletet tillét få eller ingen nyansar. Det er svartkvitt. Deira verd er delt inn i oss som har skjønt det, og dei som ikkje har skjønt det. Dei som ikkje har skjønt det motarbeider saka eller er sjølve problemet. Det ekstreme verdsbiletet kan til dømes vere eit der muslimar lyg kvar gong dei seier noko positivt, og berre seier halve sanninga om dei seier noko slemt - og kvar einaste slemme muslim er representativ for alle muslimar. Det kan vere eit verdsbilete der jødane som folk inngår i ein samansverjing for å dominere verda. Eller ei overtyding om at Vesten, med USA i spissen, står i ledetog med satan for å få folk til å danse til rockemusikk. Det kan vere eit verdsbilete der mørke krefter står bak alt vondt i verda, og der Arbeidarpartiet er ei av desse mørke kreftene.

Kort fortalt er det ekstreme verdsbiletet fullt av konspira­­­­ s­jons­teoriar og hat. Ein konspirasjonsteori er ei førestilling eller idé om at noko er forårsaka av ei samansverjing. Ei samansverjing der lyssky krefter jobbar imot samfunnet og menneskets beste. At jødane forgifter brønnen, at amerikanske styresmakter stod bak terroråtaka 11. september 2001 eller at terroråtak den 22. juli 2011 aldri fann stad. Slike konspirasjonsteoriar finn ein ofte i sentrum av ekstremistens verdsbilete. Samansverjinga representerer det vonde, og teorien forklarar korleis uforstå­ e­lege ting eigentleg heng saman. I desse teoriane kan kompliserte samanhengar kokast ned til enkeltmenneske si vonde vilje mot deg og dine. Kvifor gjere det vanskeleg for deg sjølv når svaret er så enkelt? Svaret står jo i denne boka, svaret er jo å finne i denne YouTube-videoen. Det er slik ekstremisten tenkjer, og det er ofte dette paranoide verdsbiletet som skil dei frå oss. Men vi har jo alle slike tendensar av og til, har vi ikkje?

Læraren er jo ute etter oss med desse leksene. Det blikket Mette sendte i friminuttet var jo ikkje tilfeldig, det tyder noko.

17 FAKTAFYK #5 2017

En blodig reise gjennom EN VÆPNET VERDEN IAIN OVERTON Oversatt av Pål F. Breivik og Torstein Velsand

TEMA: TERROR

FONT Forlag

BOKUTDRAG Snøen begynte å falle denne septemberdagen i 2008 da jeg gikk gjennom den stille skogen som omga en liten by i det vestlige Finland. Jeg hadde reist til utkanten av Kauhajoki, der jeg fanget i en endeløs rekke av trær, prøvde å finne en skytebane. Et sted der en nå avdød mann var blitt filmet noen dager tidligere mens han skjøt på målskiver, og der hans giftige ord hadde båret bud om store redsler.

Jeg hadde forlatt veien ti minutter før og gått inn i den klaustro­fobiske skogen, og nå hadde jeg gått meg vill. Lyden av føttene mine som knaste mot den frosne bakken, skar gjennom stillheten. Tanker om finsk ulv og bjørn der ute bak korridoren av trær, distraherte meg. Også, fremfor meg mellom furuene, så jeg konturen av en skytebane i treverk.

De knasende bladene fikk mannen til å skvette. Jeg la først merke til ham idet han begynte å snu seg, jakken hans gikk i ett med skogen rundt oss. Deretter så jeg riflen i et løst grep i armene hans. Dette var verken tiden eller stedet for å møte en fremmed mann med gevær.

Noen dager tidligere hadde en ung finsk mann, en tjuetoåring kalt Matti Juhani Saari, gjort det utenkelige. Han hadde gått inn på skolen sin og drept ti mennesker. Saari hadde lagt ut på villmannsferden sin omtrent åtte kilometer herfra, ved Sydbottens yrkesinstitutt i Kauhajoki. Han hadde sneket seg inn i skolebygningen gjennom kjelleren og gikk deretter ovenpå, bevæpnet med en Walther P22 halvautomatisk pistol, iført finlandshette og kledd i svart mili­ tæruniform. Han oppførte seg som om han var ute på stridsopp­ drag, men han var den eneste fienden i denne rolige finske byen.

Klokka 10.30 denne formiddagen gikk Saari inn i et klasserom

fylt av medelever som var i ferd med å ta en prøve i markedsføring, og åpnet ild. Han gikk bort til ofrene ett for ett, og skjøt hvert av dem på kloss hold. Deretter skrittet han ut i gangen, ladet inn et nytt magasin og gikk tilbake for å drepe læreren sin. Han beveget seg sakte rundt i rommet og avfyrte et grufullt nådeskudd mot alle som laget en lyd.

Etter å ha drept, ringte Saari til en venn for å skryte av det han holdt på med. Etterpå helte han bensin på det blodstenkte gulvet, slapp en fyrstikk og gikk ut, mens brannen flammet opp bak ham.

Mens flammene steg, lå ni klassekamerater og en lærer døde, samt elleve andre sårede i den fryktelige brannen. Saari betraktet resten av elevene som løp skrikende ut i den finske høstens matte lys, før han skjøt seg selv i hodet.

Totalt elleve personer var nå døde – det dødeligste angrepet i fredstid i finsk historie. Saari hadde avfyrt 157 kuler, hvorav 62 senere ble funnet i ofrenes kropper. Tjue skudd ble funnet i én person alene.

En kule, den man sørget minst over, brukte han på seg selv.

Med det siste pistolskuddet gikk også startskuddet for et nytt kappløp, journalistenes kappløp for å komme seg til åstedet og rapportere om terroren som var forårsaket av dette svært moderne fenomenet: masseskytteren.

Jeg var tilfeldigvis i Oslo på det tidspunktet, og siden nyhets­ redaksjonene i London ikke tenker: «Det vil ta ham 17 timer å kjøre dit og det er over 1100 kilometer unna», men snarere: «Norge ligger i nærheten av Finland, så la oss sende ham», ringte de meg.

«Pakk kofferten. Vi sender deg til Finland.»

Og det var det. Jeg var sammen med Jenny Kleeman, en lovende journalist, og vi skulle lage en reportasje for TV-selskapet ITN om Norges enorme oljerikdom. Vi holdt på med å analysere Norges Oljefond da vi fikk telefonen, og død var

18 FAKTAFYK.NO

det siste vi tenkte på. Men en dag senere hadde vi fløyet (ikke kjørt) til Kauhajoki, et sted som for alltid vil være preget av det som hadde skjedd der, og som skulle prege meg– fordi det var mitt første møte med masseskytingens groteske virkelighet.

Vi begynte straks å jobbe. Redaktøren min hjemme i London var sulten på kunnskap om hvorfor Saari hadde gjort det han gjorde, og vi fant fort ut at den forstyrrede drapsmannen i ukene som ledet fram mot hendelsen, hadde lagt ut flere videoer på nettet under brukernavnet «Wumpscut86». Det fryktelige budskapet var: «Du blir den neste som dør.» Videoene viste ham selv mens han avfyrte sin Walther P22 på en lokal skytebane.

Det var derfor jeg hadde gått meg vill i skogen. Jeg var ved den skytebanen – Saaris siste oppholdssted som var blitt fanget på film. Den unge drapsmannen var død, men på dette tidspunktet visste ingen hvem som hadde stått bak kameraet – kan hende en medsammensvoren? Jeg kikket ned på mannens rifle, og tankene gikk i surr av alle mulighetene.

Mannen snudde seg og stirret inngående på meg. Så uffet han seg. Og jeg skjønte at det jeg først hadde tatt for raseri, egentlig var irritasjon. Saari hadde bare filmet seg selv, og denne mannen kom ikke til å drepe meg. Han var bare irritert fordi jeg var der, snublet rundt i skogen med et videokamera. Fordi min tilstedeværelse i denne fjerne provinsen av dette lite besøkte landet, for ham var et tydelig signal om hva som ville følge: et helvetes mediesirkus.

Den moderne masseskytteren og moderne medier er tett forbundet med hverandre. Columbine, Dunblane, Sandy Hook – journalister som dekket den siste forestillingen til en ensom skytter, har sørget for at disse stedsnavnene vil bli husket for alltid. I nyhetsbransjen heter det: If it bleeds, it leads, altså blod selger, og denne kvelden var toppsaken i nyhetene verden over blodet som Saari hadde utgytt, sammen med navnet Kauhajoki. Innslagene viste radene med blafrende stearinlys og teddybjørner utenfor skolen. Bilder av representanter for finske nødetater som sto og trippet nervøst, ble sendt verden rundt. Og skytterens avskyelige videoer og hans grusomme uttalelser ble avspilt om igjen i det uendelige.

Dette var naturligvis en svær historie, ikke bare fordi det var Finlands andre masseskyting på to år, men også fordi det var bortgangen til unge, håpefulle, hvite mennesker. Slike ting er viktige i den vestlige nyhetsagendaen, fordi fordommer og prioriteringer dikterer hvor mye sendetid en historie blir tildelt – det som er blitt kalt «hierarkiske nyhetsstrukturer rundt død.» En hvit skytter som dreper tjue ungdommer i USA, vil dominere de globale nyhetene. Tjue svarte voksne som dør i et kuleregn i Nigeria, regi­ streres knapt. Og med hensyn til masseskytinger, vil skoler alltid å få større dekning enn noen andre steder, selv om forretningsvirksomheter i USA har nesten dobbelt så stor sjanse for å bli den

blodstenkte målskiven for masseskytinger.

Det dette innebærer, er at selv om masseskytinger bare utgjør rundt én prosent av alle dødsfall ved skytevåpen i USA, er innvirkningen de får hva angår overskrifter og spalteplass, dyptgripende.

Noen sier det blir for mye, at medienes overdrevne dekning av masseskytinger oppmuntrer andre til å utføre liknende angrep – forpinte sjeler som søker å forgå i udådens flammer. De har et poeng. I 356 f.Kr. satte en greker kalt Herostratos fyr på Artemis-tempelet i Efesos. Det var, skrev hans samtidige, i et forsøk på å forevige sitt eget navn. Og det virket. Det faktum at vi kjenner navnet på brannstifteren, ødeleggeren av et av den antikke verdens sju underverker, viser oss at grusomme forbrytelser kan avstedkomme evig berømmelse. På samme måte kjenner vi navnene til Adam Lanza, Cho Seung-Hui, Anders Behring Breivik og, muligvis litt på grunn av mine bestrebelser, Matti Saari.

Tanken om at mediene kan påvirke ekstrem atferd, kan kanskje best illustreres ved å se på den gangen avisene gikk med på å samarbeide med myndighetene etter en selvmordsbølge i Wiens T-banesystem i 1980-årene. Forhandlinger førte til at de lokale østerrikske avisene endret dekningen ved å unngå enkle for­ klaringer på hvorfor noen kastet seg foran et tog, ved å flytte de tragiske historiene bort fra forsiden og fjerne ordet «selvmord» fra overskriftene. Antallet T-baneselvmord falt med 80 prosent.

Det fikk noen til å spørre: «Ville det samme skje hvis mediene boikottet masseskytinger?» Mediene har i hvert fall fått svært høylytt kritikk for sin overdrevne dekning av enkelte masseskytinger.

En rettsmedisinsk psykiater sa til ABC News at sendingen av Virg­ inia Tech-drapsmannens video var en sosial katastrofe: «Dette er en reklamefilm der han prøver å gjøre seg selv til en figur i en Quentin Tarantino-film … Det er ingenting å lære av den, bortsett fra at man bekrefter den.» Andre har sagt at skytingenes blodige detaljer hjelper «forstyrrede sjeler å forvandle abstrakte frustra­ sjoner til konkrete fantasibilder.»

Kan hende er dette sant. Men medienes oppmerksomhet fremhever også ting som de gjeldende nasjonale våpenlovenes utilstrekkelighet. Den heftige dekningen av Kauhajoki motiverte for eksempel finske myndigheter til å redusere antall lisenser for håndvåpen, og til å heve minimumsalderen for eierskap av våpen.

Mediene bidro til det.

Så når journalister kaster seg over en sovende småby der liv er blitt smadret av skarpe skuddsmell, bør de si til seg selv at de er der for å rapportere om disse redslene av én eneste grunn – for å prøve å hindre at det skjer igjen. Ikke for å pirre, men for å advare.

Vi tenkte på disse ømtålige spørsmålene da vi stilte oss opp foran skoleinngangen den kvelden, en rad av hvite kringkastingsbiler foran blafrende vokslys og en lamslått lokalbefolkning. Så ringte London, og vi var på lufta.

19 FAKTAFYK #5 2017

HATET MITT FÅR DERE IKKE ANTOINE LEIRIS Oversatt av Christina Mediaas

TEMA: TERROR

Solum Forlag

BOKUTDRAG 13. NOVEMBER 2015 ER ANTOINE LEIRIS’ KONE, HÉLÈNE MUYAL-LEIRIS, PÅ ROCKEKONSERT PÅ BATACLAN I PARIS – ET AV ÅSTEDENE FOR DET MEST DØDELIGE ANGREPET PÅ FRANSK JORD SIDEN ANDRE VERDENSKRIG. TRE DAGER ETTER TERRORANGREPET SKRIVER LEIRIS ET ÅPENT BREV TIL TERRORISTENE SOM TOK LIVET AV HANS ELSKEDE KONE OG MOR TIL DERES 17 MÅNEDER GAMLE SØNN, MELVIL. I BREVET, SOM BLIR DELT OVER 230 000 GANGER PÅ FACEBOOK OG FÅR MYE OPPMERKSOMHET I MEDIA VERDEN RUNDT, NEKTER HAN Å LA MORDERNE FÅ DET SOM DE VIL: HATET HANS SKAL DE IKKE FÅ.

«HATET MITT FÅR DERE IKKE» Fredag kveld tok dere livet til et enestående menneske, mitt livs kjærlighet, min sønns mor, men hatet mitt får dere ikke.

Jeg vet ikke hvem dere er og jeg vil ikke vite det, dere er døde sjeler. Om den guden dere dreper så blindt for, har skapt oss i sitt bilde, vil hver kule i min kones kropp være et sår i hans hjerte.

til Melvil som holder på å våkne fra hvilen sin. Han er så vidt sytten måneder. Han skal få ettermiddagsmåltidet sitt, som han gjør hver dag, så skal vi leke, som vi gjør hver dag, og hele livet vil denne lille gutten krenke dere ved å være lykkelig og fri. For nei, dere får ikke hatet hans heller. […]

Så, nei jeg gir dere ikke mitt hat i gave. Det er jo det dere er ute etter, men å svare på hat med raseri ville være å gi etter for den samme ignoransen som har gjort dere til dem dere er. Dere vil at jeg skal være redd, at jeg skal se på mine medborgere med et mistenksomt blikk, at jeg skal ofre friheten min for sikkerheten. Dere har tapt. Spillet er ikke over.

Jeg så henne i dag morges. Endelig, etter netter og dager med venting. Hun var like vakker som da hun dro fredag kveld, like vakker som da jeg ble vilt forelsket i henne for mer enn tolv år siden. Selvfølgelig er jeg knust av sorg, jeg gir dere den lille seieren, men den er av kort varighet. Jeg vet at hun vil være med oss hver eneste dag og at vi vil møtes igjen i de frie sjelers paradis, der dere aldri vil få innpass.

Vi er to, min sønn og jeg, men vi er sterkere enn all verdens armeer. Jeg kan forresten ikke bruke mer tid på dere, jeg må se

RETTEN TIL Å GÅ TIL GRUNNE 22. november Kl. 9.00 Jeg har akkurat levert Melvil. Han gråt ikke. Jeg stiller meg litt unna slik at han ikke skal se at jeg observerer ham, bak en av glassflisene på barnehagens fasade. Den er som en stor glassbolle der man ser fiskene svømme rundt. Av og til banker man på glasset når man vil at de skal se at man er der. Han leker allerede med musikkboken sin. Den er en reise, over noen sider, gjennom verdens instrumenter. En lama spiller på et søramerikansk trekkspill, en bjørn spiller balalaika, en rev er gondolfører i Venezia og trakterer mandolinen.

I barnehagen vet alle det. Når jeg kommer om morgenen bærer alle en maske. Dødens karneval. Jeg kan fortelle dem,

20

FAKTAFYK.NO

så mye jeg bare vil, eventyret om en mann som ikke har mistet fotfeste, jeg klarer ikke å få dem til å legge vekk masken. Jeg vet at for dem så er jeg ikke lenger meg, jeg er et spøkelse, Hélènes spøkelse.

Melvil, derimot, han er et lite levende menneske. Han er knapt kommet inn døren før han får maskene til å falle. Han tripper inn, sier ha det til meg, smiler, og idet han bryter ut i latter havner begravelsesansiktene på bunnen av lekekassa.

Det er på tide jeg går hjem.

Jeg tømmer postkassen før jeg går opp trappene. Så snart den er åpnet på gløtt faller en bunke konvolutter ut, papir i for­ skjellig formater flagrer omkring meg. Det er tykke konvolutter, som inneholder veldig lange brev, et liv som noen deler med meg. Det er store konvolutter i gråpapir der jeg finner tegninger som barn har tegnet til Melvil. Det er enkle postkort. For en liten stund i det minste har brev erstattet betalingsopp­ fordringene i den lille boksen.

Jeg åpner en konvolutt. Leser postkortet som lå inni, mens jeg går opp trappene. Det er vennlige ord sendt helt fra USA. På inngangsdøren til leiligheten finner jeg en notis som naboen har hengt opp. «Hvis du trenger hjelp med sønnen din, ikke nøl med å ta kontakt. Naboen rett over gangen.»

Jeg sprer posten ut over stuebordet. Fargen på en av konvoluttene pirrer nysgjerrigheten min. En hvit som har gulnet. Et brev fra en annen tid. Et brev med brevhode. Mannen heter Philippe. Jeg forestiller meg en grånende herremann sittende ved skatollet sitt. Jeg kryper inn i ordene hans. Han reagerer på brevet jeg skrev. Det er vakkert. Jeg er inne i denne lune konvolutten der det er godt å være. Så, helt nederst, som en signatur, har han skrevet: «Du er den som er rammet, og så er det du som gir oss mot!»

Når man betrakter noe langt borte fra, får man alltid inntrykk av at den som overlever det verste er en helt. Jeg vet at jeg ikke er en. Skjebnen rammet, det er alt. Den spurte meg ikke om min mening. Den forsøkte ikke å finne ut om jeg var klar for det. Den kom for å hente Hélène, og tvang meg til å våkne opp uten henne. Siden det vet jeg ikke lenger hvor jeg er på vei, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg dit, og man kan ikke regne noe særlig med meg. Jeg tenker på Philippe, forfatteren av dette brevet. Jeg tenker på alle de andre som har skrevet til meg. Jeg har lyst til å si til dem at ordene mine overgår min forstand. Hvis jeg forsøker å overbevise meg selv om at det er mine ord, så vet jeg ikke om de er helt og holdent av meg. Fra en dag til en annen kan jeg drukne.

Med ett blir jeg redd. Redd for å ikke være på høyde med det som forventes av meg. Har jeg fortsatt rett til å ikke være modig? Rett til å være sint. Rett til å være overveldet. Rett til å være sliten. Rett til å drikke for mye og til å fortsatt røyke. Rett til å treffe en ny kvinne, til ikke lenger å treffe andre kvinner.

Rett til å ikke lenger elske, aldri mer. Rett til å ikke slå meg sammen med noen på nytt og til å ikke ville ha en annen. Rett til å ikke ha lyst til å leke, til å gå på lekeplassen, til å lese en historie. Rett til å begå feil. Rett til å ta dårlige avgjørelser. Rett til å ikke ha tid. Rett til å ikke være tilstede. Rett til å ikke være morsom. Rett til å være kynisk. Rett til å ha dårlige dager. Rett til å forsove meg. Rett til å komme for sent til å hente i barnehagen. Rett til å mislykkes med den hjemmelagede maten jeg kommer til å prøve å lage. Rett til å ikke være i godt humør.

Rett til å ikke fortelle alt. Rett til å ikke snakke om det lenger.

Rett til å være banal. Rett til å være redd. Rett til å ikke vite.

Rett til å ikke ville. Rett til å ikke klare det.

21

FAKTAFYK #5 2017

TEKST: LENE BRENNODDEN ILLUSTRASJON: VIBEKE RØGLER

Den nye terroren ER DET EN LIKHET MELLOM TERROR OG MASSEDRAP? OG HVILKEN PÅVIRKNING HAR MODERNE MEDIER PÅ OMFANGET AV DISSE HANDLINGENE?

22

FAKTAFYK.NO

UNDERSØKENDE ARTIKKEL: TERROR

Etter 11. september 2001, da flyene styrtet inn i World Trade Center i New York og Pentagon i Washington, ble terrorisme noe som plutselig angikk alle i den vestlige delen av verden. Selv om det tidligere har vært flere terror­ angrep i Europa og ellers i vesten, har terrorisme vært et fjernt begrep som folk flest ikke har måttet forholde seg til. Terrorangrepet i USA endret dette, og terroren føltes nærmere enn noen gang. 11. september lærte hele verden at ekstremistiske grupper eller celler av større terrororganisasjoner utgjør den største trusselen mot vårt samfunn.

Dette skulle flere angrep de neste årene bekrefte.

GRUPPETERRORISME Terrorisme er ifølge norsk lov «Ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myn­digheter, befolkning eller samfunn for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål». 11. september 2001 passer godt inn i denne definisjonen. I årene som fulgte, ble terrorisme relativt vanlig. Grupper planla og utførte angrep mot flere mål i Europa, og terrorisme ble en del av hverdagen for mange.

Vi så eksempler på denne typen terrorisme i Madrid i 2004, da flere bomber eksploderte på et pendlertog og drepte 191 mennesker, og i London i 2005, da fire selvmordsbombere drepte 52 men­ n­esker.

Såkalt gruppeterrorisme skjer fortsatt den dag i dag. I 2015 utførte en gruppe ekstremister koordinerte angrep mot

flere steder i Paris. De gikk til angrep på flere kafeer, et fotballstadion hvor Frankrike spilte landskamp mot Tyskland, og konsertlokalet Bataclan. 130 mennesker ble drept og 368 ble såret i det dødeligste terrorangrepet i Frankrikes historie.

NY TYPE TERRORISME Til tross for dette har flere av terror­ angrepene vi har vært vitne til de siste årene, vist oss en ny form for terror. I stedet for grupper som angriper, har vi sett individer utføre terror, disse har forsk­erne kalt «ensomme ulver». Tidligere har disse gjerningsmennene blitt kalt massedrapsmenn, ikke terrorister. Dette har nå endret seg. Etter terror­angrep som Anders Behring Breiviks angrep mot regjeringskvartalet og Utøya har sikkerhetsmyndighetene og forskernes syn på terrorisme endret seg.

Leena Malkki er forsker ved Helsingfors Universitet og har skrevet flere forsknings­ rapporter om ekstremisme, massedrap og ensomme ulver. Hun bekrefter at defini­ sjonen av terror nå er i endring:

– Inntil nylig har terrorisme blitt definert som en gruppeaktivitet. Vi trodde ikke at et angrep utført av én person kunne være politisk motivert. I stedet så vi på sånne angrep som vold utført av mentalt ustabile individer. Dette har nå begynt å endre seg, spesielt i løpet av de siste fem årene, på grunn av måten terrorangrep i vesten har blitt utført på. Vestlige sikker­ hetsmyndigheter ser nå på såkalte ensomme ulver som handler på egen hånd, som den største sikkerhetstrusselen mot vestlige samfunn, sier hun.

23

FAKTAFYK #5 2017

Angrepene Malkki sikter til, har blitt utført flere steder i vesten de siste årene, spesielt i løpet av sommeren 2016, da tre forskjellige angrep rystet Europa. I juni drepte en 29 år gammel mann 49 men­n­esker og såret 53 på en nattklubb i Orlando. Deretter kjørte en 31 år gammel mann en lastebil inn i folkemengden i Nice 14. juli, 86 mennesker ble drept, og 49 ble såret. I det siste angrepet skjøt og drepte en 18 år gammel mann ni personer i München 22. juli før han tok sitt eget liv. Disse angrepene, utført av «ensomme ulver», har ført til at vi nå har et mer kaotisk trusselbilde enn før, der trusselen kommer fra flere kanter.

Det kan argumenteres for at hyppigheten av angrep har ført til at flere hand­linger blir definert som terrorisme enn tidligere, selv om selve motivasjonen bak angrepene kan være vanskelig å få øye på.

Sommerens angrep ser ut til å være en blanding av politisk og religiøs motiva­ sjon og psykisk sykdom. Dette betyr at terrorisme nå er nær forbundet med det vi før kalte massedrap, i stedet for at de står helt adskilt fra hverandre, slik de har gjort før. Det som tidligere skilte dem fra hverandre, motivasjon, fremgangs­ måte og personlig sykdoms­historie, er nå det som forener dem.

– Senere forskning viser at når det gjelder oppførsel og psyko-sosiale faktorer, er massemordere, skoleskyttere og ensomme ulver ikke så forskjellige fra hverandre. Faktisk så ligner disse person­lighetene mer på hverandre enn de ligner på medlemmer av store terror­ organisasjoner, sier forsker Malkki.

SKAPER MEDIENES DEKNING EN SMITTEEFFEKT? Med andre ord ser flere forskere nå på terrorister som massedrapsmenn og massedrapsmenn som terrorister. Ut ifra dette synet er det naturlig å se på medienes rolle i forbindelse med disse gjerningsmennene. I utdraget fra En væpnet verden påstår Iain Overton at medienes dekning av masseskytinger oppmuntrer andre til å utføre lignende angrep. Når man så tenker på at terrorister og massedrapsmenn ligner på hverandre, vil det bety at medienes dekning også kan, ifølge Overtons logikk, oppmuntre terrorister til å utføre angrep.

En slik potensiell smitte­ effekt har i det siste blitt et tema blant forskere og psykologer, og medienes dekning har blitt diskutert. Det er ikke mye forskning rundt dette temaet enda, men forskere har funnet at en lignende smitteeffekt finnes i forbindelse med selvmord. David Phillips introduserte i 1974 begrepet «Werther-effekten», der han viste at selvmord i mediene, både fiktive og virkelige, inspirerte mennesker til å begå selvmord. Det finnes så mange studier som støtter dette, at europeiske og amerikanske medier i flere tiår har fulgt egne retningslinjer for omtale av selvmord. Når det gjelder smitteeffekten på terrorister og massedrapsmenn, er det ikke gjort like mye forskning, og det er uenighet om hvorvidt denne

smitteeffekten faktisk eksisterer.

Psykolog Anders Gravir Imenes jobber nå med en doktorgrad ved Psyko­ logisk institutt på Universitet i Oslo, og han mener at medienes dekning av massedrap og terrorisme kan skape et mulighetsrom for denne typen hand­ linger i potensielle gjerningsmenn.

seg for å utføre et angrep. Muligheten for medieoppmerksomhet påvirker disse handlingene, men det er ikke motiva­ sjonen i seg selv. Dette gjelder ikke bare massedrapsmenn, men også terrorister, sier hun.

– Akkurat hva som skjer i hodet til drapsmennene når de går fra å være sinte på et samfunn de ikke forstår og

Malkki får støtte av lege og spesialist i psykiatri Thor Kristian Island, som mener at selv om det er en forbindelse, så skal det mer til enn moderne medier for at noen skal bli en terrorist eller en massedrapsmann.

ikke føler seg som en del av, til å ønske å ta med seg så mange som mulig i døden, vet vi ikke.

Men vi vet at massedrapsmenn blir inspirert av hverandre, og at mediene fremmer denne påvirkningen, forklarer

– Masseskyttere får enorm oppmerksom­ het i mediene, og blodige detaljer legges ut. Terrorister blir verdenskjent, og fra å ha levd et liv i skyggen kommer han på alles lepper. Dette kan være tiltrekkende for en ung mann som har mistet alle illusjoner i livet. «Endelig skal de få vite om meg!» Det tror jeg kan ha en smitteeffekt. Ikke at mediedek­ningen oppmuntrer til terror, men at selve opp­ merksomheten kan være smittsom. Jeg tror også at terroren kan sees som en «løsning» på egen frustrasjon og hevnlyst, sier Island.

han.

Den finske forskeren Malkki mener at moderne medier gjør det mulig for gjerningsmenn å få mye oppmerksomhet gjennom voldelige handlinger, og at nettopp dette er grunnen til at begrepet moderne medier har oppstått. Dette er likevel bare en liten del av historien.

– Det er bare noen få mennesker av dem som ser på nyhetene, som bestemmer

24

FAKTAFYK.NO

MEDIENES POSITIVE ROLLE Om denne smitteeffekten eksisterer eller ikke, er vanskelig å si. Det vi deri­mot vet, er at mediene også kan ha en positiv rolle. Etter at journalisten Antoine Leiris mistet kona si under terror­angrepet mot konsertlokalet Bataclan i 2015, publiserte han et Facebook-innlegg der han fortalte terroristene at hatet mitt får dere ikke.

Dette innlegget har vært med på å samle et sørgende folk, både innad i Frankrike og

i resten av verden. Noe lignende skjedde i Norge etter at vi opplevde terrorangrep, da vekten ble lagt på mer solidari­ tet, samhold og mangfold i stedet for hat og hevn. Dette skjedde fordi mediene, og ikke minst sosiale medier, skaper en plattform hvor mennesker kan uttrykke

sorg og få støtte fra fremmede mennesker over hele verden.

Den digitale verdenen vi lever i, har både gode og vonde sider. En stor del av befolkningen får nyheter rett inn på telefonen idet noe skjer, og informa­

sjonsansvaret til journalistene har blitt større. Antoine Leiris’ Facebook-tekst minner oss på at ytringsfriheten har mange sider. I et demokrati trenger vi informasjon, men når verden oppleves utrygg, trenger vi også ettertanke og noe som gir trøst.

BOKTIPS

Sakprosa «AGENT STORM; på innsiden av Al-Qaida» M. STORM, P. CRUICKSHANK OG T. LISTER Oversatt av: Gunnar Nyquist Pax Forlag, 2015

Roman «MINE BRØDRE» ADEL KHAN FAROOQ Aschehoug, 2016

Sakprosa «TO SØSTRE» ÅSNE SEIERSTAD Kagge forlag, 2016

Mine brødre er lagt til tidsrommet før og i etterkant av terrorangrepet i Paris. Vi følger en vanlig ungdom fra Oslos østkant, og han går på den ene skuffelsen etter den andre. Han kjenner seg utenfor alt, og det er først når han opptas i et muslimsk brorskap at han føler seg hjemme og akseptert. Men når politiet en dag banker på døra, oppdager han at brorskapet ikke er det han trodde.

En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria. På jakt etter døtrene tar faren seg inn i det borgerkrigsherjede landet, en reise som skal føre ham inn i områder kontrollert av Den islamske staten (IS).

Dette er bare starten.

25

FAKTAFYK #5 2017

Morten Storm er en ung hardtslående småforbryter og Bandidosmedlem på jakt etter meningen med livet. Svaret finner han i Islam og brødre-felleskapet som åpner seg for ham da han konverterer. For Storm er veien kort fra å være småkriminell til å bli en jihadist for al-Qaida i Jemen.

Men snart begynner han å tvile på om han har valgt riktig.

FOTOREPORTASJE: MUSIKK

ØVINGSROMMET TEKST: LENE BRENNODDEN FOTO: VIBEKE RØGLER ORDET ØVINGSROM GIR MANGE FORSKJELLIGE ASSOSIASJONER OG BILDER. ALLE ER UNIKE PÅ HVER SIN MÅTE FOR MUSIKERNE SOM BRUKER DEM. NOEN ELSKER Å TILBRINGE TIMEVIS I ØVINGSROMMET SITT, MENS ANDRE VIL BLI FERDIG SÅ FORT SOM MULIG, SÅ DE KAN KOMME SEG I STUDIO ELLER PÅ SCENEN. UANSETT HVA ØVINGSROMMET ER TIL FOR, SÅ ER DET ET STED SOM MUSIKERE I ALLE ALDRE, INNENFOR ALLE SJANGRE OG PÅ ALLE NIVÅER HAR ET FORHOLD TIL.

MATHILDE STORM I et feminint og koselig kjellerrom på Røa sitter 16 år gamle Mathilde Storm foran pianoet. Rommet kaller hun sin lille hule.

I den store, myke sofaen sitter hun ofte og skriver sine egne sanger. Til tross for at rommet kun har et lite vindu, føles det

lyst og luftig, og selv om det er koblet til et lite lydanlegg, blir ikke lyden ubehagelig høy. Mathilde forteller at det er her hun finner ro og kan samle alle følelsene sine.

– Her nede føler jeg på gleden av å spille musikk.

26

FAKTAFYK.NO

JAGA JAZZIST På en hemmelig adresse, bak en jerngitterport og noen trappe­ trinn opp, ligger øvingsrommet til Jaga Jazzist. Ved første øyekast ser rommet trangt og kaotisk ut. At det er trangt, kan ingen endre på, det er faktisk bare en liten stripe midt i rommet som det er mulig å gå på.

Det er derimot ikke så kaotisk som det først så ut som. Hver eneste kabel og pedal og hvert eneste instrument er i bruk. Alle musikerne, bortsett fra trommeslageren, bytter instrument i løpet av hver låt, noen opptil flere ganger. Det blir det jo mye utstyr av.

27

JAGA JAZZIST BESTÅR AV: MARCUS FORSGREN PÅ ELEKTRISK GITAR OG FX, ANDREAS MJØS PÅ VIBRAFON, PERKUSJON, KORG MS10 OG GITAR, MARTIN HORNTVETH PÅ TROMMER, LARS HORNTVETH PÅ GITAR, KLARINETT, SAKSOFON, TANGENTER, OG LAP STEEL GITAR, LINE HORNTVETH PÅ TUBA, FLØYTE, PERKUSJON, KLOKKESPILL OG VOKAL, EVEN ORMESTAD PÅ BASS OG KEYBOARD, ERIK JOHANNESSEN PÅ TROMBONE, PERKUSJON OG VOKAL, OG ØYSTEIN MOEN PÅ SYNTHESEIZERS OG PIANO.

FAKTAFYK #5 2017

THE DOGS FRONTES AV VOKALIST OG LÅTSKRIVER KRISTOPHER SCHAU. ANDRE MEDLEMMER ER KENNETH SIMONSEN PÅ PERKUSJON, HENRIK GUSTAVSEN PÅ TROMMER, ROAR NILSEN PÅ BASS, MADS MARTINSEN PÅ GITAR OG CHRISTIAN SPRO PÅ ORGEL. (FOR TIDEN ER FRANK HAMMERSLAND HENTET INN SOM VIKAR PÅ ORGEL.)

THE DOGS Øvingslokalet til The Dogs er gjemt bak en garasjedør og et lager og kan kalles et typisk kjellerlokale. The Dogs deler det store rommet med flere band, og ifølge frontmann Kristopher Schau holder de mest kjente bandene, som Kvelertak og Oslo Ess, til i ett hjørne og B-band som The Dogs i et annet.

SWEET LIKE CHILI BESTÅR AV: SOFIE BRASETH PÅ VOKAL OG KEYBOARD, RIKKE BRASETH PÅ VOKAL, THOMAS BOTTOLFSEN PÅ BASS OG ANDREAS LUNDE GRINDSTEIN PÅ TROMMER.

– Målet er selvfølgelig å jobbe seg mot det Kvelertak-hjørnet, og med tre meter føler jeg at det er innen rekkevidde.

Rommet inneholder alt det et band trenger, inkludert et betydelig lydanlegg. Schau passer alltid på å ha med seg ørepropper, for her blir det høyt.

28 FAKTAFYK.NO

SLINCRAZE SlinCraze og bandet øver i en bygning som man skulle tro bare inneholdt kjedelige kontorer.

Den samiske rapperen må gjennom en labyrint av ganger, helt til han dypt inne i bygningen kommer til et lite rom bak doble dører. Det finnes ikke vinduer der, så lufta er tung og rommet varmt. Men det ser ikke ut til å bry musikerne der inne. Med varme smil og godt humør øver de inn låter.

– Rommet er lite, men det er koselig og intimt, og da føler man seg skikkelig i ett med gjengen, sier SlinCraze. At dette er en sammensveiset gjeng, er tydelig.

Vitsene sitter løst, og det er mye latter mellom gutta, men når det telles opp til en låt, blir det fullt fokus.

SWEET LIKE CHILI Søstrene Braseth og deres to bandmedlemmer øver på Blindern i Oslo, i enden av en lang gang, nedi kjelleren.

Rommet bærer preg av at det har eksi­stert i mange år, det er slitt og har noen defek­ter. Stemningen derimot er på ingen måte defekt. Det er en blid og fornøyd gjeng som elsker å spille musikk sammen. De skal snart gi ut sin første plate og holder på å øve inn sin neste singel. Låtskriver og vokalist Sofie forteller at selv om rommet ikke er så veldig personlig, så funker det til det de skal bruke det til.

29

FAKTAFYK #5 2017

SLINCRAZE SITT EGENTLIGE NAVN ER NILS RUNE UTSI. BANDET HANS BESTÅR AV: ARNLJOT NORDVIK PÅ GITAR, ØYSTEIN MYRVOLL PÅ PIANO, MAGNUS TORNENSIS PÅ TROMMER OG CHRISTO STANGNESS PÅ BASS.

TEMA: MENNESKET OG NATUREN

DEN SJETTE UTRYDDELSEN En unaturlig historie ELIZABETH KOLBERT Oversatt av Karen Lykke Syse og Jon Anstein Olsen Mime Forlag

BOKUTDRAG FEM GANGER OPP IGJENNOM JORDAS HISTORIE HAR ARTER BLITT UTSATT FOR MASSIVE UTRYD­ DELSER PÅ GRUNN AV STORE ENDRINGER PÅ JORDEN. FORFATTER ELIZABETH KOLBERT MENER AT VI NÅ STÅR MIDT OPPE I DEN SJETTE UTRYDDELSEN OG DENNE GANGEN ER DET MENNESKET SOM ER ÅRSAKEN. I DETTE UTDRAGET BLIR VI VITNE TIL HVORDAN GEIRFUGLEN DØDE UT.

I SINE glansdager, altså før mennesker hadde funnet frem til hekkeplassene deres, var geirfuglen utbredt fra Norge til Newfoundland og fra Italia til Florida, med en trolig bestand på millioner. Da de første innbyggerne kom til Island fra Skandinavia, var geirfuglene så vanlige at de ble spist daglig, og levn­ inger etter dem er funnet i husholdningsavfall fra 900-tallet.

Da jeg var i Reykjavik, besøkte jeg et museum som var bygget over ruinene av det man tror er den eldste bygningen på Island, et langhus laget av torv. Ifølge en museums­monter var geirfuglen «lett bytte» for Islands befolkning i middelalderen.

Ved siden av et par geirfuglbein var det også en video som iscenesatte et tidlig møte mellom jeger og bytte. Filmen viste en utydelig figur som krøp langs en steinete strand mot en utydelig geirfugl. Da han var nær nok, dro figuren frem en kjepp og slo til dyret over hodet. Geirfuglen utstøtte et hyl som var en slags blanding av et tut og et grynt. Videoen var ekkelt fascinerende, og jeg ble stående å se på den gjenta seg noen ganger. Kryp, dask, hyl. Reprise.

Så vidt man vet, levde geirfuglen omtrent på samme måte som pingviner. Faktisk var geirfuglene de første «pingvinene».

Det var dette de het—etymologien for «pingvin» er obskur, men kan kanskje ledes tilbake til det latinske ordet pinguis, som betyr «fet» og som de første sjømennene som kom over dem i Nord-Atlanteren kalte dem. Siden, da nye genera­sjoner sjømenn så lignende fugler på den sydlige halvkule som heller

ikke kunne fly, fikk de samme navn. Dette førte til forvirring, fordi geirfuglen og pingviner hører til vidt ulike familier. (Pingviner hører til en egen familie, mens geirfuglen var bes­lektet med lundefuglen og alken, og genetiske analyser har vist at sistnevnte er geirfuglens nærmeste nålevende slekt­ning.)

I likhet med pingvinene var geirfuglene utrolig dyktige svømmere som tilbrakte mesteparten av livet i sjøen. Øye­ vitner beskrev fuglenes «fantastiske fart» i vannet. Men i hekke­sesongen i mai og juni vraltet de i land i store flokker, og her var de sårbare. Nordamerikanske indianere jaktet geirfugl—en urgammel grav i Canada inneholdt mer enn hundre geirfuglnebb—det samme gjorde europeere i tidlig steinalder.

Man har funnet geirfuglbein i arkeologiske utgravninger i blant annet Danmark, Sverige, Spania, Italia og på Gibraltar.

Da de første innvandrerne kom til Island, var allerede mange hekkeplasser i Europa utplyndret og geirfuglens utbredelse begrenset. Så begynte nedslaktningen for alvor.

På grunn av det rike torskefisket begynte europeere å legge ut på jevnlige turer til Newfoundland på begynnelsen av 1500-tallet. Underveis fant de en 120 mål stor blokk med rosa granitt som så vidt stakk opp av bølgene. Om våren var steinblokken dekket av fugler som sto tett som sild i tønne.

Mange av disse var havsuler og alker, og resten var geirfugler.

Steinblokken, som ligger omtrent 35 nautiske mil fra Newfoundland, ble kjent som Isle of Birds, eller—i noen kilder—

30 FAKTAFYK.NO

som Penguin Island. I dag er øya kjent som Funk Island. Mot slutten av en lang atlanterhavskryssing, når matbeholdningen begynte å minke, var ferskt kjøtt ettertraktet, og det at man kunne plukke geirfugl av steinblokken uten besvær ble snart lagt merke til. I en beskrivelse fra 1534 skrev den franske opp­ dageren Jacques Cartier at noen av Isle of Birds’ beboere var «så store som gjess»:

Det er ikke trær på Funk Island, og dermed ingen ting å fyre med. Dette førte til en annen praksis beskrevet av Thomas:

De er alltid i vannet, da de ikke kan fly fordi de bare har små vinger […] som de kan bevege seg like hurtig i vannet med som andre fugler kan fly i luften. Alle disse fuglene er så fete at det er fantastisk. På mindre enn en halv time fylte vi to båter med dem, som om man plukket stein. I tillegg til å kunne spise dem ferske, kunne vi derfor også salte ned fem eller seks fulle tønner.

Man regner med at da de første europeerne landet på Funk Island, fant de rundt 100 000 geirfugl som ruget på 100 000 egg.

(Sannsynligvis la geirfuglen bare ett egg årlig; de var 38 centi­ meter lange og prikkete. Fuglekolonien på øya må ha vært stor for å kunne tåle mer enn to århundrer med plyndring. Ved slutten av 1700-tallet begynte dog tallet på fugler virkelig å minke.

Handelen med fjær hadde blitt så lukrativ at hele fangstlag tilbrakte sommeren på Funk med skålding og ribbing. I 1785 kommenterte den engelske handelsmannen og oppdagelses­reisende George Cartwright at «ødeleggelsen er helt utrolig». Han forutsa at dersom ikke man stoppet fremferden deres, ville geirfuglene snart bli nesten borte.

Hvorvidt fangstlagene faktisk drepte øyas siste geirfugler, eller om nedslaktningen bare reduserte kolonien så til de grader at de ble sårbare for andre krefter, er uklart. (Det ble mindre sannsynlig at de gjenlevende individene overlevde når popula­ sjonstettheten sank, et fenomen man kaller Allee-­effekten.)

Uansett årsak, tilintetgjørelsen av geirfuglen i Nord-Amerika var et faktum i 1800. 30 år senere arbeidet John James Audubon med verket The Birds of America, og reiste til Newfoundland for å male geirfugl. Han fant ingen, og måtte klare seg med en utstoppet fugl fra Island som han fikk tak i gjennom en forhandler i London. Da Audubon skulle beskrive geir­fuglen, skrev han at den var «sjelden, og hekker tilfeldig langs kysten av Newfoundland», og at «det sies at den hekker på et berg på denne øya»—en merkverdig motsigelse, da ingen fugler hekker «tilfeldig».

En britisk ekspedisjon som landet på øya et par år senere fant den «full av fjærkre». Mannskapet drev «et stort antall fjærkre» inn i skipene og mente resultatet var svært smakfullt, «veldig godt og nærende kjøtt». I 1622 beskrev kaptein Richard Whitbourne hvordan man drev fuglene inn i båtene «i hundrevis, som om Gud hadde skapt dette stakkars uskyldige dyret for å bli et beundringsverdig instrument for å forsørge mennesket».

I løpet av de neste tiårene fant man nye måter å gjøre seg nytte av geirfuglen på, ved siden av å fortære den. (En iakt­ tager observerte: «Bare fantasien satte grenser for hvordan geirfuglene på Funk Island kunne utnyttes.») Geirfuglen ble brukt som agn, fjærene deres ble brukt som madrassfyll, og de ble brukt til fyring. Det ble bygget steinbinger på Funk Island, som man fortsatt kan se restene etter i dag, og fuglene ble drevet inn i bingene inntil man hadde tid til å slakte dem.

Eller man lot det være, som var en mulighet beskrevet av den engelske sjømannen Aaron Thomas, som seilte til Newfoundland på HMS Boston:

Du tar med deg en kjele som du fyller med en pingvin eller to. Under kjelen tenner du et bål, og ilden stammer fullstendig fra de ulykksalige pingvinene. Fordi kroppene deres er oljefylte, gir de raskt flammer.

Hvis du er på jakt etter fjærene deres, trenger du ikke unødige deg med å slå dem i hjel; bare ta tak i dem og plukk av de beste fjærene. Så kan du la den stakkars pingvinen drive, med huden halvnaken og istykkerrevet, for å dø når det passer den.

31

FAKTAFYK #5 2017

TRÆRNES HEMMELIGE LIV PETER WOHLLEBEN Oversatt av Cecilie Horge Walle

TEMA: MENNESKET OG NATUREN

Cappelen Damm

BOKUTDRAG TRÆRNES SPRÅK Ordboken definerer «språk» som «en evne mennesket har til å uttrykke seg». Den slår altså fast at det bare er vi mennesker som kan snakke, fordi begrepet «språk» er begrenset til å omfatte vår art. Men ville det ikke være interessant å vite om også trær kan uttrykke seg? Og i så fall: Hvordan?

Trærne er definitivt stille av seg. De lager i alle fall ingen hørbare lyder. Knakingen fra grener som gnur mot hverandre i vinden, raslingen i løvet … alt dette skjer passivt, det er lyder trærne selv ikke har noen innflytelse over. I stedet gjør de seg bemerket på en annen måte: gjennom duftstoffer.

Duftstoff som uttrykksmiddel? Det er faktisk ikke helt ukjent for mennesker, heller. Hvorfor bruker man ellers deodoranter og parfyme? Og selv uten hjelpemidler som dette, utsondrer kroppen vår duftstoffer som taler til andre mennesker, både på det bevisste og det ubevisste plan. Enkelte mennesker orker man ganske enkelt ikke lukten av, mens andre tiltrekker oss sterkt via duftstoffene de sender ut. Ifølge vitenskapen kan feromonene som utsondres når vi svetter, være utslagsgivende for hvilken partner vi velger, altså hvem vi velger å få barn med. Vi har derfor et hemmelig duft­ språk, og det har trærne også.

En nærmere 40 år gammel studie fra Afrikas savanner handler om sjiraffer som spiser på akasietrær. Akasiene liker overhodet ikke å bli spist. For å bli kvitt de angripende planteeterne, kan de lagre giftstoffer i bladene sine i løpet av noen få minutter. Sjiraffene vet dette. Derfor trekker de raskt videre til de neste trærne.

Det vil si – ikke de nærmeste trærne, sjiraffene fortsetter måltidet først hundre meter lenger bort. Årsaken er forbløffende: Akasien

som er blitt spist på, utsondrer en advarende gass (i dette tilfellet etylen), og signaliserer dermed til artsfrendene i nærheten at det er fare på ferde. Deretter lagrer alle trærne som er blitt advart, giftstoff for å forsvare seg. Siden sjiraffene er klar over at akasiene gjør dette, trekker de litt lenger unna, hvor de kan finne intetanende trær som ikke har rukket å forberede seg. Eller så jobber de mot vindretningen. For duftbudskapet føres med vinden fra tre til tre, og når dyrene går mot luftstrømmen, kan de beite på akasietrær rett ved siden av, trær som ikke aner hvilken fare som truer dem.

Denne typen prosesser kan vi også se i skogene her hjemme. Om de nå er bøketrær, grantrær eller eiketrær, vil alle trærne merke det tydelig og smertefullt når noen spiser på dem. Når en larve tar en solid jafs, vil vevet rundt bittstedet endre seg. I tillegg sendes det ut elektriske signaler i treet, på samme måte som i menneskekroppen når den skades. Riktignok brer ikke denne impulsen seg i løpet av millisekunder, sånn som hos oss, den har ikke større fart enn omtrent en centimeter per minutt. Deretter tar det enda en time før trærne får lagret motstandsstoffer i bladene sine som skal forderve parasittenes måltid. Trær er nå engang langsomme av natur, og selv når de er i fare, ser dette ut til å være toppfart.

Men på tross av den trege reaksjonsevnen, fungerer ikke treets enkelte kroppsdeler isolert fra hverandre. Hvis for eksempel røttene får problemer, vil denne informasjonen bre seg i hele treet, slik at duftstoffer kan avgis via bladene. Disse duftstoffene er ikke tilfeldige, men spesielt tilpasset helt bestemte formål. På denne måten kan trærne avverge angrep i flere dager. Trær kan nemlig ofte gjenkjenne nøyaktig hvilken insektart som truer dem, siden spyttet til de ulike artene har spesielle kjennetegn som kan kategoriseres (og siden trærne gjenkjenner spytt, må de beviselig også ha smakssanser). Faktisk kan trærne kategorisere spyttet så godt

32

FAKTAFYK.NO

at de utsondrer spesialdesignede lokkestoffer – som målrettet tilkaller fiendene til de ulike plageåndene. Når disse fiendene kaster seg over parasittene, hjelper de samtidig treet. Almetrær og furuer henvender seg for eksempel til små veps, som legger egg i bladspisende larver. Der utvikler vepseavkommet seg mens det spiser de langt større sommerfugllarvene fra innsiden, bit for bit. Dette er ingen vakker død, akkurat. Men trærne blir befridd for de plagsomme parasittene, og kan vokse videre uten å ha tatt nevne­verdig skade.

En ulempe med slike duftstoffer er at de raskt tynnes ut av vinden. Derfor har de som regel ikke større rekkevidde enn rundt hundre meter, ofte noe mindre. Men denne spredningen via luften har også en viktig internfunksjon: Trærne får mye raskere advart kroppsdeler som ligger flere meter unna, siden signalene innad i treet brer seg så langsomt.

Men ofte behøver ikke trærne engang rope om hjelp til å bekjempe insekter. Dyreverdenen registrerer stort sett de kjemiske budskapene som trærne sender ut, og hvis en angripende art nærmer seg, skjønner de det nærmest umiddelbart. Da føler de en uimotståelig tiltrekning, alle som har en appetitt på slike små organismer.

Men trærne kan også verge seg selv. Eiketrær leder for eksempel bitre og giftige garvestoffer til barken og bladene sine. Dette vil ta livet av insektene som gnager på dem – eller i det minste forandre smaken så drastisk at det som var en lekker salat, plutselig smaker som bitende galle. Piletrær forsvarer seg ved å danne salisylsyre, som virker på en lignende måte. Dog ikke på oss mennesker, tvert imot: En kopp te trukket på pilebark kan lindre både feber og hodepine, og anses som forløperen til Aspirin.

Et slikt omfattende forsvarssystem er nødvendigvis tidkrevende å organisere. Det er derfor svært viktig for trærne å samarbeide, slik at alle blir varslet om faren så raskt som mulig. Dette varslings­ systemet er ikke bare basert på luftbårne advarsler, for da ville det ikke nå frem til alle naboene. Budskapet sendes i tillegg via det underjordiske rotsystemet, som forbinder alle trærne og fungerer optimalt uavhengig av været. Overraskende nok spres ikke nyhet­ ene bare kjemisk i røttene, men også via elektriske impulser, som beveger seg med en fart på én centimeter per sekund. Sammenlignet med menneskekroppen er dette ekstremt langsomt. Men i dyreriket er det på nivå med mark, maneter og en del andre arter.

Når nyheten har spredd seg, pumper alle de andre eiketrærne i området umiddelbart garvestoffer gjennom årene sine. Trærne har svært stor rekkevidde, siden røttene deres har dobbelt så lang utstrekning som treets krone. Derfor kan de ikke unngå å komme i kontakt med sine naboers underjordiske utløpere. Som regel flettes trerøttene da sammen, men dette skjer ikke bestandig. Det finnes nemlig einstøinger i skogen også, trær som vil ha

minst mulig å gjøre med kollegene sine. Heldigvis kan ikke disse grinebiterne blokkere de andre trærnes alarmsignaler. Det sørger soppene for.

Disse soppene fungerer på samme måte som Internettets fiberoptiske ledninger, og bidrar til at skogens nyheter spres så raskt som overhodet mulig. Det er knapt til å fatte hvor tett gjennomvevd skoggrunnen er med slike tynne tråder fra de forskjellige soppartene. En teskje med skogsjord inneholder faktisk flere kilometer med slike «hyfer». I løpet av noen århundrer kan én eneste sopp strekke seg flere kvadratkilometer utover, slik at den til slutt binder sammen en hel skog – eller flere ulike skoger. Gjennom de tynne ledningene sender soppen sine signaler videre fra ett tre til det neste, og hjelper på denne måten trærne med å utveksle nyheter om insekter, tørke eller andre farer. Derfor snakkes det nå i vitenskapelige kretser om en såkalt «Wood-Wide-Web» som strekker seg gjennom skogene våre. Forskningen på hvilke typer informasjon – og hvor mye infor­masjon – som utveksles i dette nettverket, er foreløpig i start­gropen. Men det er ikke utenkelig at soppene til og med kan formidle kontakt mellom forskjellige treslag, også mellom arter som betrakter hverandre som konkurrenter. Soppene følger ganske enkelt sin egen strategi – som ser ut til å utgjøre en høy grad av både formidling og utjevning.

Mye tyder på at et tre som er svekket, ikke bare blir mindre motstandsdyktig, men også får påvirket sine taleferdigheter. Dette kan i hvert fall forklare hvorfor insekter søker seg så målrettet mot sårbare trær: Først lytter de til trærne og registrerer deres opphissede, kjemiske advarsler, før de tar en bit av et blad eller av barken for å teste. Hvis et tre er taust, kan dette skyldes at det er alvorlig sykt, men noen ganger kan det også skyldes en feil i soppnettverket, slik at treet rett og slett er avskåret fra alle nyheter. Og hvis treet ikke lenger kan registrere hvilke farer som nærmer seg, er det bare å forsyne seg for larvene og billene. Dette gjelder også for einstøing­ ene jeg nettopp nevnte: De virker riktignok sunne og friske, men lever i total uvitenhet og er derfor utsatt for fare.

Det er ikke bare trær som utveksler informasjon på denne måten i skogsamfunnet. Vi vet at strå og gress også benytter seg av en slik intern kommunikasjon – og muligens gjelder det for alle plantearter. Hvis vi derimot beveger oss over i dyrket mark, blir det grønne veldig tyst. Etter mange årtiers foredling har kulturplantene våre stort sett mistet evnen til å snakke sammen, både over og under jorden. De er både døve og stumme – så å si – noe som gjør dem til lette ofre for insekter. Dette er én årsak til at det brukes så mye sprøytemidler i det moderne landbruket. Kanskje bøndene i fremtiden heller burde følge skogens eksempel? Hvis det ble podet inn litt mer villhet, eller primitiv urkraft, i kornet og potetene igjen, ville de snart bli mye mer snakkesalige også?

33

FAKTAFYK #5 2017

TEMA: MENNESKET OG NATUREN

Til forsvar for naturen TEKST: DAG O. HESSEN ILLUSTRASJON: KARSTEIN VOLLE

VERDEN ER ET LUNEFULLT STED, OG LIVET HAR FRA DEN SPEDE BEGYNNELSE FOR OVER TRE MILLI­ ARDER ÅR SIDEN VÆRT GJENNOM STORE OG SMÅ PRØVELSER. DE STØRSTE PRØVELSENE HAR FØRT TIL MASSIVE ARTSUTRYDDELSER HVOR LIVET HAR RYKKET NESTEN TILBAKE TIL START.

34

FAKTAFYK.NO

Jorda har vært igjennom fem slike masse­ utryddelser, dokumentert gjennom geologiske lag, hvor arter og grupper som har dominert gjennom millioner av år, plutselig forsvinner. Men den enes død er den annens brød, og etter hver av disse kata­ strofene har livet langsomt kommet tilbake, men da oftest med helt andre arter.

UTRYDDELSEN AV DINOSAURENE Akkurat hva som har forårsaket disse katastrofene, er ikke godt å si, men massive vulkanutbrudd, klimaendringer på grunn av metanutslipp fra dyphavet samt meteoritter er hovedmistenkte. Når det gjelder den mest kjente av alle disse katastrofene, den som betød slutten for nesten alle dinosaurene, så finnes en godt dokumentert forklaring. Når jeg sier nesten alle, så er det fordi fuglene klarte seg da resten av dinosaur­ enes slektstre knakk sammen. Fugler er direkte etterkommere etter fjærkledte dinosaurer.

Forklaringen på katastrofen er en mete­ o­ritt som med voldsom kraft traff jorda for 66 millioner år siden og etterlot et krater med en diameter på 180 kilometer og en massiv askesky. Jorda gikk inn i en sjokktilstand, og dinosaurene var altså ikke de eneste som takket for seg.

Faktisk var dette slutten for et flertall av artene på jorda, både på land og i hav. Et eksempel er ammonittene, fjerne slekt­ ninger av blekksprutene, som hadde vært både artsrike og tallrike og blant havets karakter­arter i 300 millioner år.

Dette viser at selv det å være domine­r­ ende og vellykket ikke innebærer noen garanti for evig suksess.

MENNESKETS TIDSALDER Mens de fem tidligere store katastrofene i jordas historie, og de mange små,

skjedde på grunn av blinde krefter fra himmelrommet eller dype krefter i jorda selv, så er den sjette utrydd­elsen, som vi nå står overfor, forårsaket av oss selv.

Den epoken vi nå er på vei inn i, kalles antropocen, det betyr menneskets tids­ alder. I dette tilfellet er det ikke sikkert det er noen ære å få en geologisk epoke oppkalt etter seg, siden den først og fremst skyldes at vi påvirker jorda så negativt på mange måter: utryddelse av arter, nedhugging av regnskog og klima­endringer.

WOOD WIBE WEB Det er en stor overgang fra den dramatikken i katastrofer og artsutryddelse som Elizabeth Kolbert beskriver, til skog­ens langsomhet, som Peter Wohlle­ bend skriver om. Fra meteoritten som rammer jorda med en fart på 70 000 kilometer i timen og kolliderer med en ufattelig ødeleggende kraft, til trærnes langsomme signalsystem er det en spenn­ vidde som rommer noe av den uendelige variasjonen i krefter og prosesser som former livet på jorda. Men trærne har også sitt å stri med. De er utsatt for konkurranse fra andre vekster, fra dyr av mange slag som gjerne vil forsyne seg av dem, og fra parasitter og sykdomsorga­n­­ ismer som sopp, bakterier og virus. Og trærnes problem er naturligvis at de ikke har føtter, men røtter. De må kjempe mot fienden der de står, men de har sine metoder. Mange trær vil, når det beites, sette i gang produksjon av «antibeite­ stoffer», gifter som gjerne smaker bittert, og som beitende dyr skyr. Nabotrærne kan fange opp dufter som sier at her er en beiter på ferde, og dermed setter de i gang produksjon av egne giftstoffer.

Trærne kommuniserer, og den virkelig avanserte kommunikasjonen skjer under

35

FAKTAFYK #5 2017

bakken gjennom et intrikat nettverk av røtter og sopphyfer. Altså Wood Wide Web! Trær både samarbeider og sam­ taler, hevder Wohllebend og tilbyr et helt nytt syn på trær og skog.

FORSVARSSKRIFTER Hva er felles for disse tekstene? Egentlig svært lite, men hva med bøkene? Elizabeth Kolbert skriver ikke først og fremst om katastrofer og utryddede dinosaurer, ammonitter og geirfugler. Hennes bekym­ ring er først og fremst hva vi menn­esker gjør med naturen, hvordan vi gjennom uvettig jakt, ødeleggelse av leve­ områder og etter hvert klimaendringer bidrar til artstap av et omfang som altså kan vise seg å bli den sjette utryddelsen.

Hun vil vekke oss opp, og gjør det ved å reise ut i felten der det skjer, og være en slags mangfoldets krigsreporter.

Også Wohllebend skriver om trærne med en dyp kjærlighet til skog og natur. Mest av alt er kanskje dette et argument for å se trærne som individer og skogen som økosystem og innse at de virkelig er levende. Måten vi klipper og kuperer parktrær på, ser han som ren mishandling, men viktigst er kanskje hans forsvar for den naturlige skogen. Det finnes knapt urørt skog igjen i Europa, og den virke­ lig gamle urskogen med trær på flere hundre år har helt andre kvaliteter enn den sterile plantasje­ skogen, bestående av monokulturer av rasktvoksende trær som felles i sin tidlige ungdom. Etter å ha lest denne boka vil man garantert gå ut i skogen med et nytt blikk, man vil se trærne i skogen og fornemme at den er mer enn en kulisse og oppholdssted eller mat for dyrelivet – den er kort sagt levende.

FORFATTERINTERVJU: DYSLEKSI

Vi forandrer verden – JEG SER PÅ DYSLEKSI SOM EN GAVE HELLER ENN EN UTFORDRING. MEN DET ER EN VANSKELIG GAVE.

TEKST: OLE I.B. STORØ FOTO: VIBEKE RØGLER

Forfatteren av dystopien Markspist måne, Sally Gardner, blir inspirert av å møte unge lesere. Faktafyk var med da hun ble bokbadet av elever ved Gulskogen skole i Drammen.

leserne må jeg putte sammen forskjellige deler av Sally. Da er jeg modig. Da snakker og lytter jeg, er åpen og opp­ merksom. Jeg må være helt til stede, sier hun.

– Jeg elsker å møte leserne, spesielt ungdom, slik som for eksempel her på Gulskogen. For meg handler det om å behandle leserne med respekt. Ta dem på alvor, sier Gardner til Faktafyk.

– Jeg må også være forsiktig. Det er en balansegang. Hjemme er jeg ikke som nå.

Da er jeg mer stille, funderer. Det koster, men det å møte leserne er så inspirerende at det får koste hva det koste vil.

ALTERNATIV HISTORIE­ FORTELLING Samtidig er hun ærlig på at reiser og forfattermøter krever mye energi.

Gardner er født i Birmingham, men bor og jobber i London. Før hun begynte å skrive bøker på begynnelsen av 1990-tallet, illustrerte hun bildebøker i samarbeid med andre forfattere. For romanen Markspist måne (2012) ble hun belønnet med The Costa Children’s

– Jeg er jo litt ulike personer offentlig og privat. Når jeg er ute og snakker med

36

FAKTAFYK.NO

Book Award og Carnegie Medal. Boka er en dystopisk fortelling lagt til England på 1950-tallet. Det undertrykkende regimet deltar i månekappløpet, men elleve år gamle Standish Treadwell og vennen Hector er i ferd med å avsløre en statshemmelighet.

Gardner mener alle barn kommer til skolen med en gave, og at det handler om å få muligheten til å pakke den opp, brette den ut og vise den til omverdenen.

– Noen finner ut at de er gode i matema­ tikk, andre i språk, håndarbeid, sport osv. For meg tok det lengre tid å åpne

– Det er også en kjærlighets­ historie mellom Standish og Hector, legger Gardner til og påpeker at hun ikke ser på boka som en dystopi: – Jeg ser heller på den som en alternativ historie­ fortelling, som spør: hva om det ikke skjedde og det skjedde istedenfor. For eks­ empel hva om USA ikke kom til månen, hva om Hitler ble påkjørt og døde, hva om det aldri var noen andre verdenskrig?

DYSLEKTIKERE FORANDRER VERDEN Markspist måne kom ut på norsk i 2016.

Et utdrag er med i tXt-aksjonen Panser.

Akkurat som forfatteren selv er hovedpersonen i boka dyslektiker og har leseog skrivevansker.

gaven, og for en dyslektiker kan det føles som om du aldri klarer det. Den er bare surret og surret med papir.

– Men når det skjer, da er det fantastisk!

Dyslektikere forandrer verden. Se på Steve Jobs, Bill Gates, Einstein. Alle har forskjel­lige visjoner. Vi er bildetenkere, og det er behov for slik kompetanse også, mener hun.

– Standish har dysleksi, men er ingen svak person for det. Han er sterk og modig og har andre gode egenskaper.

Jeg tror mange tenåringer kan identi­­fi­ sere seg med ham selv om han er noe yngre.

IGNORERT AV LÆRERNE Selv ville hun imidlertid ikke at folk skulle vite at hun hadde dysleksi. Hun ønsket ikke å bli omtalt som «den dyslektiske forfatteren».

– Jeg ser på dysleksi som en gave heller enn en utfordring. Men det er en vanskelig gave, understreker hun.

– Men etter hvert har jeg jo skjønt at jeg har en historie som er viktig, og at det ikke er noe jeg kan gjemme meg bak. At

37

FAKTAFYK #5 2017

jeg er dyslektiker, har ikke stoppet meg.

Tvert imot så viser jeg at jeg kan stå på egne bein og klare meg helt utmerket.

Gardner er derfor opptatt av ikke å stigmatisere en slik diagnose. Legge for mye vekt på den.

– Jeg mener ikke at vi ikke trenger noen diagnose. Det må gjerne være det, men vi kan også lære av hverandre. Noen er gode på skrift, andre på tale og andre igjen på bilder. Vi har ulike talenter som vi må dyrke, istedenfor at alle skal passe inn i én ramme. Jeg blir lei meg når jeg møter foreldre som med tristhet i stemmen sier at sønnen eller dattera er dyslektiker. Som om diagnosen ødelegger livet deres. Det ender med at man isolerer seg, sier hun og forteller at hun ble totalt ignorert av lærerne da hun gikk på skolen: – Jeg rakte opp hånda, men de bare overså meg. Jeg var 14 år da jeg fikk stille mitt første spørsmål eller gi mitt første svar i klasserommet.

Slik oppstod utfordringer for både henne og lærerne.

– De visste ikke hvordan de skulle forholde seg til meg. Det førte til mye sinne mellom meg og dem. Jeg likte overhodet ikke skolen. Alt jeg har lært, har jeg lært på egen hånd. Jeg ble plassert på en skole for mishandlede barn. Jeg var 11 år da jeg fikk diagnosen, og 14 da jeg lærte å lese, sier hun.

INTERVJU: TENNISTALENT

Casper Ruud: - Vil bli best i verda TEKST: OLE I.B. STORØ FOTO: ESPEN HILDRUP DET NORSKE TENNISTALENTET SIKTAR HØGT OG FRYKTAR INGEN.

FAKTA OM CASPER RUUD • Fødd: 22. desember 1999.

• Frå Snarøya i Bærum, representerer Snarøya Tennisklubb • Son av tidlegare tennisspelar Christian Ruud.

• Elev ved Wang Toppidrettsgymnas

Tennis har alltid vore ein sentral del av livet til 18 år gamle Casper Ruud. Allereie som treåring opplevde han kjensla av å halde i ein racket og slå ballar. Kanskje ikkje så rart når faren heiter Christian Ruud og var rangert som den 39. beste tennisspelaren i verda? Ein prestasjon Casper ubeskjedent fortel at han vil slå.

i Oslo.

• Bur og trenar for det meste i Alicante i Spania.

• Blei profesjonell tennisspelar i 2015.

• Debuterte i og vann ATP Challenge i Sevilla i Spania i september 2016.

• Ranka som nummer 229 i verda i desember 2016.

• Høgrehendt og speler med Yonax racket.

– Eg vil bli nummer éin og best i verda, seier Casper Ruud til Faktafyk.

– Det er store ord frå ein gut frå Noreg innan tennisverda, men eg er ikkje redd for å seie at eg har lyst til å bli best. Om eg klarer det, er ei anna sak. Det er ikkje sikkert eg blir blant dei hundre beste eingong, men eg skal prøve så godt eg kan, legg han til.

38

FAKTAFYK.NO

VANN ATP CHALLENGE Ved starten av fjoråret blei Casper ranka som beste junior i verda. Ti månader seinare låg han som nummer 233 på ATP-rankinga til det internasjonale forbundet for mannlege profesjonelle tennisspelarar (Association of Tennis Professionals). Det er langt fram, og ung­guten veit svært godt kva som må til for å nærme seg toppen.

– Mykje trening, det er i alle fall sikkert. Eg må trene nok, kvile nok og ete nok. Dessutan er det viktig å ha eit bra team med dyktige trenar, fysioterapeut, mana­ger og agent. Det er mange for­ skjellig ting som må stemme for å lykkast, seier han.

Gjennombrotet kom for alvor då Snarøya-spelaren i september 2016 vann ATP Challenge i Sevilla i Spania.

I finalen sigra han over Taro Daniel frå Japan, som er ranka som nummer hundre i verda.

– På barneskulen trena eg etter skul­ en og i helgane med pappa. Eg syntest det var gøy å spele, og merka at eg stadig blei betre. Dei siste fem åra har eg vore tennisspelar meir eller mindre på heiltid, seier han.

– Det var stort å vinne den turneringa.

Då fekk eg vist at eg har potensial til å spele bra og vinne kampar på eit høgt nivå. Eg skjelv ikkje i buksene når eg møter motstandarar som er rekna for å vere betre enn meg, seier Casper.

Tennissesongen strekkjer seg frå januar til november. For Casper betyr det 250 reisedøgn i året og derfor lite tid til andre ting enn idrett.

Trass i sin unge alder har han allereie ei god merittliste å vise til. Som 15-åring blei Casper noregsmeister for herrar, og året før kom han til finalen i EM for spelarar under 14 år. Det var då Christian skjønte at sonen var eit talent utanom det vanlege.

– Då tenkte eg at han har noko spesielt og kan nå langt. Han kan bli blant dei hundre beste. Kanskje til og med topp ti om alt går riktig for seg, seier han.

Den tidlegare tennisstjerna er likevel oppteken av at sonen skal halde fram med å utvikle seg både som spelar og som menneske.

– Spelemessig gjeld det fysikk og fart og serve og retur. Som menneske blir det viktig at han tek til seg ny lærdom, viser respekt og er audmjuk overfor alle menneske han møter på ferda.

MÅ OFRE ANDRE TING Då Casper var yngre, spelte han også fotball og bandy. Då han var i elleveårs­ alderen, tok tennis heilt over. Sidan då har livet hans ikkje dreidd seg om anna.

– Eg er stort sett på farten ti månader i året for å trene og spele turneringar. Det betyr at eg må ofre noko og går glipp av ting som andre ungdommar får opp­leve.

Samtidig får eg jo andre opplevingar, seier han og understrekar: – Det blir nok ikkje noka russefeiring på meg, for å seie det sånn. Då er eg midt i sesongen. Kanskje eg får ein dag eller to på ein russebuss. Vi får sjå, eg har ingen planar.

18-åringen har uansett tenkt å gjere seg ferdig med vidaregåande skule dette året.

– Det er viktig for meg å fullføre skulegangen. Eg har med lærebøker og lekse­ planar på reiser og får god støtte frå skulen. Det er ikkje alltid like lett å setje seg ned med lekser mellom treningar og kampar. Eg må vere strukturert for å få det til, seier han.

ER VELDIG FOKUSERT Struktur og disiplin er viktig for tennis­ spelaren. Ein vanleg dag startar med frukost, før ei treningsøkt på to timar.

Deretter går det slag i slag.

39

FAKTAFYK #5 2017

– Eg trenar mykje med racket og ball, men også ein del styrke og fart. Eg startar som regel med styrketrening og tennis på morgonen. Så er det lunsj og litt avslapping før neste økt. Eg speler mykje i Spania, og der har dei siesta. Då prøver eg å få tid til litt skulearbeid, seier han.

– På ettermiddagen trenar eg i to og ein halv time. Etterpå tøyer eg ut og roar ned kroppen for å gjere meg klar til ein ny dag. Eg ser også ein del TV-seriar og snakkar ofte med familien heime i Noreg på kveldane, held han fram.

På kampdagar har han ein litt annan rutine. Etter ei lett oppvarming på morgonen prøver han å finne den gode kjensla og førebu seg på det som seinare skal skje på banen.

– Eg er veldig fokusert før og under kampar. Prøver å finne mi eiga sone der det flyt. Eg merkar det jo når eg speler bra, når alt stemmer. Då sit servar, returar og slag. Då stemmer rørslene. Det er moro når du kjenner det, seier han og understrekar kor viktig det er å halde konsentrasjonen oppe: – I tennis speler du på poeng, ikkje på tid. Ingenting er avgjort uansett kva resultatet er. Du kan liggje under, motstandaren kan vere eitt poeng frå å vinne kampen, men det kan likevel snu.

Ein kamp kan vare i fleire timar. Derfor er det viktig å vere mentalt sterk òg.

LÆRER AV DE BESTE Førebiletet til Casper er den spanske tennisspelaren Rafael Nadal, men han har også sansen for sveitsaren Roger Federer.

VIL INSPIRERE: CASPER RUUD HÅPER HANS SUKSESS KAN BETY LIKE MYKJE FOR REKRUTTERINGA TIL TENNISSPORTEN SOM DET THOR HUSHOVDS SUKSESS GJORDE FOR SYKLING.

– Det er spelarar eg ser opp til, og som eg har følgt lenge. Eg held ein knapp på Nadal, men Federer er ein legendarisk spelar og er kul både på og utanfor banen.

Nadals respektløyse var likevel det som inspirerte den unge nordmannen aller mest då han på TV-skjermen heime i Bærum såg spanjolen herje med meir rutinerte spelarar.

– Eg digga at Nadal var ung då han slo

igjennom. Han var vill og vann mot dei beste. Eg likte korleis han kjempa og kriga seg inn kampar. Nadal har ein eks­ trem stil. Slår hardt, har god teknikk og er sterk både fysisk og mentalt.

Sjølv vil Casper bli ein nærmast perfekt spelar på alle område.

– Eg utviklar meg heile tida og prøver å lære av dei beste. Novak Djokovic frå Serbia, som toppar rankinga no, er for

eksempel den ultimate spelaren. Han er god til det meste, har ein heil pakke. Det er også mitt mål.

Caspers sterke sider er ifølgje han sjølv harde slag og ein aggressiv stil.

– Forehand er yndlingsslaget mitt. I det siste har eg jobba mykje med å utvikle backhand. Der må eg opp på eit høgare nivå.

For ungdommar som vil bli gode i tennis, andre idrettar eller kva anna det måtte vere, har Casper enkle råd.

– Ikkje gi opp, seier han og utdjupar: – Det går opp og ned, og du får ikkje alltid til det du ønskjer. Då er det viktig å stå på vidare. For å bli god må du også takle motgang. Verda går ikkje under sjølv om du speler ein dårleg kamp eller får ein dårleg karakter på skulen. Det er viktig å hugse på anten det no er idrett eller andre ting du driv med.

40 FAKTAFYK.NO

REPORTASJE: SKOLEAVIS

UNGE JOURNALISTER «HVA ER EGENTLIG PERFEKT?», «ER NORDMENN LEI AV SIDEMÅL?», «MARIUS FREESTYLE», «SVØMMETALENT PÅ NATTLAND». I SKOLEAVISEN NATTLENDINGEN

ER DET ROM FOR BÅDE STORE OG SMÅ SPØRSMÅL.

NIENDEKLASSINGENE ANDREAS BRAKSTAD, VEBJØRN NEDREBØ, SIMEN WALDE OG ANDREA ULVESETH FANT SAKER BÅDE LOKALT, NASJONALT OG INTERNASJONALT TIL SKOLEAVISEN NATTLENDINGEN PÅ NATTLAND SKOLE.

Skoleavisen på Nattland skole i Bergen inneholder aktuelle saker fra lokal­ miljøet og skolen. Den har også saker om internasjonale fotballstjerner, bokanmel­ delser og Brangelina-bruddet. Den store variasjonen skyldes at niendeklassingene på Nattland skole har fått skrive om hva de ville.

SKRIVEGLEDE – Vi har oppmuntret elevene til å finne lokale saker, men de har stått ganske fritt, forteller lærer Tone Rage.

Læreren har sett stor skriveglede blant elevene som har jobbet med skoleavisen.

Det kan elevene bekrefte.

– Det var gøy at vi kunne skrive om hva

vi ville, sier Andrea Ulveseth.

TEKST: LAILA BORGE FOTO: LAILA BORGE

– Jeg tror tekstene ble bedre av at vi kunne skrive om temaer som vi interesserer oss for, legger Simen Walde til.

Vebjørn Nedrebø var blant dem som valgte å skrive om pengegaloppen i inter­nasjonal fotball.

– Fotballspillere har sinnssykt høy lønn, de tjener mye mer enn folk som redder liv. Det gir ikke mening. Det har vært lite om dette i mediene de siste årene.

Derfor ville jeg prøve å forklare hva det kan føre til, sier Vebjørn engasjert.

SKOLEAVISER.NO Nattland skole var blant de første som

41

FAKTAFYK #5 2017

• •

•

•

Skoleaviser.no er en nasjonal gratistjeneste for skoleaviser.

Her skal det være enkelt å publisere saker fra både mobil og PC. Skoler og lokalaviser kan samarbeide om å publisere elevenes saker.

Det er Mediebedriftenes Landsforening og Avis i skolen som står bak tjenesten.

tok i bruk det nye verktøyet Skoleaviser. no. Det er en portal, der alle skoleaviser enkelt kan registrere seg og publisere saker.

– Det har aldri vært så lett og kjekt å lage skoleavis før, sier lærer Tone Rage.

Tidligere har skolen laget skoleavisen som en Wordpress-blogg eller i Its learning. Med Skoleaviser.no blir det lettere for elevene å nå et større publikum. Dersom skolen får i stand et sam­ arbeid med en lokalavis, kan de med noen tastetrykk dele sakene på lokal­avisens forside.

– Jeg tror ikke noen andre kjenner hele historien om hvordan vi har hatt det på skolen. Hvis folk hadde visst mer om saken, hadde det kanskje kommet flere ideer til hvordan vi kunne få bedre løsninger, sier Andrea Ulveseth.

– Dette kunne vi ha skrevet om for lokal­avisen, sier Andreas Brakstad.

Foreløpig er det medelever, lærere og foreldre som har fått lenken til skole­ avisen Nattlendingen. Elevene tror det hadde vært spennende om flere leste sakene deres

Dersom Fanaposten skal dele skoleavis­ saker, mener han at sakene bør ha en allmenn interesse eller relevans for Fana­postens lesere. Det kan bety saker med nyhetsverdi for dem som bor i området, eller kommentarstoff der elever deler sine tanker om det de opplever.

Dessuten må sakene oppfylle de etiske reglene som lokalavisen følger.

Redaktøren synes det er viktig at lokal­ aviser og skoler samarbeider om avisprosjekter.

Det er Mediebedriftenes Landsforening og Avis i skolen som står bak Skoleaviser. no. Prosjektleder Veslemøy Rysstad håper at det nye verk­tøyet vil føre til samarbeid mellom skoler og lokal­ aviser.

ULTRA LOKALE NYHETER Niendeklassingene på Natt­ land skole leser nyheter på ulike nettsider. De ønsker seg flere av de ultralokale nyhetene, som handler om skolen, idrettsturneringer, nye butikker og hva ungdommer driver med i nabo­ bygdene.

– Vi vet at lokalavisene ønsker å tiltrekke seg unge lesere, og at barn og unge savner flere artikler med unge kilder innenfor deres MARIE ØDEGAARD HAR HATT KLASSEROM I BRAKKER SIDEN FJERDE KLASSE. HUN HAR interessefelt.

Samarbeid GLEDET SEG TIL Å FÅ BEGYNNE PÅ DEN NYE SKOLEN SOM SNART ER FERDIG, MEN NÅ ER mellom skole og avis kan gi Selv kunne de gjerne tenke DET KLART AT DEN BLIR FOR LITEN. DETTE ENGASJERER ELEVENE, OG MARIE VALGTE Å unge sterkere tilknytning til seg å bli intervjuet om brakke­ SKRIVE OM SAKEN I SKOLEAVISEN. sin lokalavis og økt forståelse livet de har hatt på skolen. for journalistikk og kildekritikk, sier Flere av klasserommene på skolen har SAKER FRA SKOLE­AVISENE I hun. vært stengt i mange år på grunn av dårlig LOKALAVISA inne­ klima, og niendeklassingene har Fanaposten er lokalavis for Nattland. hatt klasserom i brakker i mange år. Nå Fanapostens redaktør Ståle Melhus forbygges det ny skole, men niendeklassing­ teller at en sak om brakkelivet på Natt­ ene får ikke plass der. Tvert imot må de land skole ville passe godt i Fanaposten. i perioder flyttes til en helt annen skole.

Dit må de ta buss, og da frykter de at de – Det er en sak med nyhetsinteresse, og vil få problemer med å komme seg hjem den kan være interessant for folk fra ani tide til trening og lekser. dre steder i Fana også, sier han.

42

FAKTAFYK.NO

REPORTASJE: COSPLAY

Et trygt sted å være annerledes TEKST: LENE BRENNODDEN FOTO: VIBEKE RØGLER

MANGE TROR KANSKJE AT COSPLAY, ELLER «COSTUME PLAY», KUN ER EN NERDETE HOBBY SOM HANDLER OM Å FORE­ STILLE EN ANNEN PERSON. I STEDET MØTER MAN MENNESKER SOM BRUKER MYE TID OG KREFTER PÅ NOE DE ELSKER, OG SOM IKKE ER REDDE FOR Å VISE HVEM DE EGENTLIG ER.

HVA ER COSPLAY? For utenforstående kan det se ut som at cosplay kun handler om å kle seg ut som karakterer fra tegneserier, filmer og tv-­ serier. Det Faktafyk derimot oppdaget, er at cosplay egentlig er en uttrykksform der cosplayerne blir karakteren, både mentalt og fysisk. Karakterene de forestiller, er dermed gjennomtenkte og mye forsket på. Vi oppdaget også at de fleste cosplayerne lager alle kostymene sine selv, uansett om karakteren har rustning,

våpen eller intrikate, detaljerte klesplagg.

dommer over hele landet.

Cosplay har sitt opphav i sci-fi- og tegne­serie-samlinger i Japan og USA, der det etter hvert ble vanlig å tolke karak­terer med hjemmelagde kostymer.

På 1990-tallet fikk cosplay en tydeligere identitet og vokste seg til et enormt popkulturelt fenomen, spesielt i Japan, der det også har påvirket gatemoten.

Fenomenet kom til Norge tidlig på 2000-tallet og blir nå praktisert av ung-

UTLØP FOR KREATIVITETEN Cosplayer Silje Danielsen (25 år) har holdt på med cosplay i snart 10 år. Da Faktafyk møter henne, er hun kledd som karakteren Legolas fra Ringenes Herre. Hun har sydd kostymet selv, og detaljene er nøye gjennomført. Silje forteller oss at grunnen til at hun driver med cosplay, er at det er så kreativt og så annerledes.

43

FAKTAFYK #5 2017

– Når man kanskje er litt annerledes til vanlig, er det veldig gøy å kunne være det på et sted hvor det er trygt. Det er noe som er positivt, og man blir raskt komfortabel med å være sammen med andre som kanskje føler det samme som en selv. Man får utløp for kreativiteten. Det er også veldig gøy å kunne være en helt annen person, forteller Silje.

ikke å være enig med meg, men man må tørre å gi slipp på den angsten. Så jeg går på butikken som Legolas og holder hodet hevet og vet at jeg ser litt rar ut. Jeg smiler til alle som ser rart på meg, fordi det er deres sak og ikke min. Mitt råd er

Cosplay er ikke så kjent i Norge enda, så å overbevise foreldrene sine om at cosplay er en ordentlig hobby, vil vi tro kan være vanskelig. Silje tror at de fleste foreldre nok synes det er litt rart, og at man ikke er alene om å tenke at det er vanskelig.

en cosplayer som heter Tine Marie Riis, til å komme ut av skapet og faktisk prøve selv. Det viste seg å være veldig gøy fordi jeg fikk så mye respons. Jeg ble så moti­ vert av at folk fortalte meg at det jeg lager, er tøft, sier Vegard til Faktafyk da vi møter ham på Gigacon i Oslo.

Han har på seg rustningen til karakteren Champion­ship Riven fra League of legends, og den har han laget selv.

– Det var vanskelig å få foreldrene mine til å forstå det med en gang. De er litt gammeldagse, og det tok dem over ett år å skjønne litt av hva det gikk ut på. Nå synes de det er gøy, og skryter av det til familien.

– Pappa syntes det var teit at jeg skulle bruke så mye tid COSPLAY PÅ FULLTID og penger på dette. Jeg synes Vegard har i år begynt på cosjeg har vært heldig som har playlinje på folkehøgskole. fått lov til å være med på så Han forteller at det nå er firemye, jeg har vært dommer og fem folkehøgskoler som har konfer­ansier på konkurranser, denne linjen fordi det har og jeg har vært med på å blitt mer og mer populært. arran­gere flere samlinger. Noe Det kommer nå nye cosplaysom har ført til at pappa har linjer hvert år. begynt å bli litt mer stolt. Han VEGARD BORGE BRUKTE 1 MÅNED PÅ Å LAGE SVERDET OG 2 MÅNEDER PÅ Å LAGE har nå begynt å skjønne at det RUSTNINGEN. – Jeg er egentlig snekker, men ikke bare er teit, men at det jeg har en drøm om å jobbe faktisk er litt morsomt. Det hender han å våge å gjøre noe feil, for hvem har rett som cosplayer på heltid. Så jeg har begynt blir impo­nert over det jeg har laget. til å si at det er feil? sier Silje. på cosplaylinjen for å lære mer om sying, slik at jeg kan kombinere mer i kosty23 år gamle Vegard Borge syntes også mene mine, sier Vegard.

KVITTE SEG MED HEMNINGENE For mange sitter det nok langt inne å kvitte det var vanskelig å fortelle folk at han Han driver med cosplay fordi han liker seg med hemningene, med tanke på at det likte cosplay.

– Før jeg startet med cosplay, var jeg å utfordre seg selv og å lage ting som aner tabu og skam knyttet til det å være rar.

– Vi er litt rare, men man må bare finne redd for å kle meg ut og utfolde meg. dre ikke har laget før. roen i seg selv og tenke at dette liker jeg Det er litt skummelt når man ikke er å drive med, og det er greit. Alle trenger sosi­alt flink, men så ble jeg inspirert av Det er noe som også driver Norges mest

44

FAKTAFYK.NO

kjente cosplayer, Tine Marie Riis (26 år), som i 2014 sluttet i jobben sin for å være cosplayer på fulltid.

– Jeg driver med cosplay fordi jeg får uttrykt meg selv og brukt kreativiteten min, sier hun til Fakta­fyk.

Hun forklarer at cosplay har hjulpet henne til å bli en mer sosial person.

et eget samfunn der alle er velkommen og blir inkludert. Trenger man tips eller opp­læring, er det alltid noen som stiller opp.

– Det som er så fint med dette miljøet, er at man har veldig mange som er gode på forskjellige ting. Vi er flinke til å bruke hverandre for å hente kunnskap på alle feltene, sier hun.

Silje Danielsen bekrefter dette.

Silje legger til at hun anbefaler cosplay for alle som liker å pusle med ting og lage ting, og for dem som trenger litt mer spenning i hverdagen.

– Jeg var veldig sjenert før jeg begynte med cosplay, jeg turte ikke å snakke med folk rundt meg. Jeg trodde ikke det var noen andre som likte de samme ting­ene som meg, men etter at jeg begynte med cosplay, har jeg fått mange nye venner, forteller hun.

COSPLAYMILJØET I NORGE For oss utenforstående kan cosplay virke som en overfladisk aktivitet. Det Faktafyk var vitne til på Gigacon, var snarere det motsatte: Cosplayerne er dypt engasjerte mennesker som støtter og oppmuntrer hverandre. Det norske cosplaymiljøet virker som

– Det som er så fint med cosplaymiljøet, er at det er rusfritt og trygt. Man møter mange andre som kanskje ikke er helt vanlige A4-ungdommer. Cosplayverdenen er et trygt sted å være annerledes.

JEG VELGER KARAKTERER FORDI DE HAR SLEIK. NI AV TI KARAKTERER SOM JEG COSPLAYER, HAR SLEIK, FORTELLER SILJE DANIELSEN SOM HAR DREVET MED COSPLAY I NESTEN 10 ÅR.

GIGACON: • En fire dager lang spillmesse som arrangeres en gang i året på Skjetten.

• Inneholder e-sport, gaming og cosplay.

• Ble i år arrangert for tredje året på rad.

• COSPLAY: • Startet i USA og Japan på sci-fi- og tegneseriesamlinger.

• Ordet er sammensatt av ordene «costume» og «play».

• I Norge er cosplay en ganske ung hobby, men de første

•

45

organiserte samlingene kom i stand i form av små fanmeets på starten av 2000-tallet, som senere skulle bli til det første Desucon i 2006. Desucon er Norges største samling av fans innen sjangrene Japan, fantasy og sci-fi.

Det norske cosplaymiljøet finnes over hele landet, det er samlinger blant annet i Tromsø, Arendal, Gjøvik, Porsgrunn, Stavanger, Larvik og Oslo.

Norge stiller også opp i internasjonale cosplaykonkurranser og har vært deltakernasjon i EuroCosplay siden 2011.

FAKTAFYK #5 2017

BOKUTDRAG: DET NYE EUROPA MARIO BALOTELLI FORKLARER EUROPA PEDER SAMDAL Libretto Forlag

BOKUTDRAG POSTKORT FRA IBRAHIM AFFELAY Postkortsjangeren har noen uskrevne regler om hva man kan skrive og hva man ikke kan skrive. Et postkort skal gjerne fortelle om noe fint. Man pleier ikke å skrive om uhyggelige opplevelser i et postkort. Postkortteksten skal være positiv, og for å forsterke det positive inntrykket, har postkortene pene bilder på framsiden. Postkortbildene skal fortelle hvor fint det er på stedet man besøker. Hvert eneste land har bilder som de vil vise til sine turister.

På postkortene som selges i kiosker og turistbutikker i Neder­land, finner man bilder av tresko, tulipaner og vindmøller.

Man kan kjøpe kort med bilder av smilende folk som sykler eller går på skøyter. Postkortene er små annonser, som kanskje klarer å lokke potensielle turister til landet. Alle land lager postkort­ bilder. Norge er intet unntak. Her selges postkort med fjorder og fjell, midnattssol og Holmenkollen i strålende vær. Alt dette er Norge, men bare til en viss grad. Ikke alle nordmenn går på tur i fjellet. Det er ikke alltid midnattssol, og Holmenkollen forsvinner rett som det er i tåken. Postkortet forteller bare en liten del. Men hva med resten av historien? Hva vil man ikke fortelle om landet sitt?

Et land kan minne om en familie. Alle familier har hemmeligheter som de ikke vil at andre skal få vite om. Det kan være en sykdom, økonomiske problemer eller noe mer komplisert. Slik er det for hvert land også, bare at det er mye vanskeligere for et helt land å holde på hemmelighetene sine.

Industri, innvandring, kultur og økonomi. Dette er temaer som det er vanskelig å skrive om på et postkort. Temaene passer bedre inn i artikler, brev og bøker som «Mario Balotelli forklarer

Europa». Men i denne boken må vi ha med en fotballspiller, en vi kan bruke til å forklare det nederlandske samfunnet. Han heter Ibrahim Affelay og har spilt for PSV Eindhoven, Barcelona, Schalke 04, Olympiakos og det nederlandske landslaget. Affelays familiehistorie røper flere av Nederlands hemmeligheter.

FRA MAROKKO TIL NEDERLAND Ibrahim Affelay ble født i Utrecht i 1986, en by med cirka 300 000 innbyggere. Utrecht ligger en liten times kjøretur sørøst for Amsterdam, og byens fotballag spiller i Eredivise, Nederlands svar på Tippeligaen. Erik Mykland spilte for Utrecht i 1995.

Affelays familie kommer fra Marokko, som deler havområde med Spania. Gibraltarstredet kalles passasjen mellom Europa og Afrika. De to kontinentene ligger bare 15 kilometer unna hverandre. På 1960- og 70-tallet hadde Nederland et stort behov for arbeidskraft, og tok imot arbeidsvillige menn fra blant annet Marokko. Samtidig flyttet det inn mennesker fra Nederlands gamle kolonier Indonesia og Surinam. På kort tid fikk Nederland nye innbyggere fra tre ulike verdensdeler.

Arbeidsforholdene for disse fremmedarbeiderne var tøffe.

Før de slapp inn i landet, måtte mange gå gjennom legetester for å vise at de var ved god helse. Hvis noen hadde en sykdom, var det usikkert om de fikk jobb. De som ble erklært sunne og friske, ble satt til tungt arbeid i nederlandske fabrikker. Mange av lederne ville ikke at de nye arbeiderne skulle lære seg nederlandsk.

Jobbene besto av tungt kroppsarbeid som ikke krevde avansert språk. Lederne mente det var bortkastet tid å sette utlendingene

46

FAKTAFYK.NO

på skolebenken. For mange av arbeiderne var dessuten planen å reise tilbake til hjemlandet etter å ha spart opp en del penger.

Men planer har lett for å forbli planer, og stadig flere ville bli værende i Nederland. Koner og barn flyttet etter, familiene ble forent i sitt nye hjemland.

Ibrahim Affelays far var en av mange marokkanere som tok den korte, men store reisen til Europa. Han jobbet en periode i Barcelona før ferden gikk videre nordover til Utrecht. Noen år senere fulgte familien etter. Nederlands innvandringshistorie er også Ibrahim Affelays familiehistorie.

GRATIS FOTBALLSKO Ibrahim Affelay har to brødre og to søstre, som han vokste opp sammen med i en leilighet. Nabolaget besto av andre arbeider­ familier, mange av disse kom også fra Nord-Afrika: Algerie, Marokko og Tunisia. Familielivet og hverdagen utspilte seg som i de fleste andre familier. Faren jobbet på fabrikken. Moren holdt orden hjemme. Når Ibrahim ikke gikk på skolen, spilte han fotball på plenen utenfor rekkehuset. I et intervju om oppveksten fortalte Affelay at han pleide å spille sammen med storebroren og hans venner. De gangene broren ikke ville ha ham med, gjemte Ibrahim fotballen og ga den ikke tilbake før broren lovte at han skulle få være med. Ibrahim Affelays historie ligner mye på Mesut Özils, som også hang etter storebroren.

Men da Ibrahim var ni år gammel, ble alt forandret. Faren døde av hjertestans. Moren ble stående igjen med ansvaret for fem barn. En vanskelig oppgave for hvem det måtte være, ikke minst for en innvandrerkvinne. Hva skulle familien gjøre? Skulle de flytte tilbake til Marokko? Familien dro jo til Nederland på grunn av farens jobb, og nå var han borte. Ibrahims mor må ha stilt seg selv mange spørsmål. Ville det bli enklere å oppdra barna i Marokko? Ville hun få mer hjelp av familien der? Eller var det best for barna å bli værende i Nederland? Hvordan skulle hun klare det økonomisk? Hvis hun måtte jobbe, hvem skulle da ta vare på barna?

Til slutt valgte familien å bli værende. Barna var født og oppvokst i Nederland. Selv om det bød på økonomiske problemer, var det den beste løsningen. De fikk være flinke til å spare, og snart kunne de eldste barna få seg deltidsjobber. Da Ibrahim ville spille organisert fotball, måtte han starte på laget der det var gratis å spille. På dette laget fikk han også gratis fotballsko.

Ibrahim ble raskt lagt merke til. Selv om han var mindre enn de fleste på laget, skåret han lassevis med mål og viste fram god teknikk. Ett år etter at faren døde, banket det på døren hjemme

hos familien. Utenfor sto en mann som sa at han representerte PSV Eindhoven, og at de svært gjerne ville at Ibrahim skulle spille for dem.

DEN NEDERLANDSKE FOTBALLSKOLEN Overgangen til PSV var starten på et eventyr. Hver dag etter skolen ble Ibrahim kjørt til Eindhoven for å trene med sitt nye lag. Kjøreturen tok en time hver vei. PSV hadde en av de beste talentavdelingene i Nederland. Opp gjennom årene har klubben hatt en rekke storspillere i troppen: Ruud Gullit, Ronald Koeman, Ruud van Nistelrooy, Arjen Robben. Brasilianske Ronaldo startet sin europeiske karriere i PSV, og på 1980-tallet var nordmannen Hallvard Thoresen lagets kaptein.

I det hele tatt er Nederland verdenskjent for sine talent­ fabrikker, og det er særlig én klubb som skiller seg ut: Ajax. Tidlig på 1970-tallet utviklet Ajax en ny måte å spille fotball på, den fikk navnet total voetbal på nederlandsk. På norsk blir det total­ fotball. Kort fortalt gikk det ut på at alle spillerne skulle mestre hver eneste posisjon på laget. Forsvarsspilleren skulle kunne spille midtbane, midtbanespilleren måtte spille spiss om nødvendig, spissen skulle kunne spille back. Og keeperen skulle stå høyt oppe på banen og være god med føttene. Tanken bak dette var at i alle kamper ville enhver spiller i visse situasjoner befinne seg i «feil» posisjon. Forsvarsspilleren kom til å stå sentralt på midtbanen. Midtbanespilleren kom til å være i spissposisjon. Da var det viktig at spillerne visste hvordan de skulle opptre. I tillegg skulle laget alltid spille i samme formasjon: 4-3-3. Denne fotballfilosofien gjaldt for hele klubben – for spillerne som var seks år og spillerne på A-laget. Takket være denne formen for fotball, pluss geniale spillere som Johan Cruyff og trenerlegenden Rinus Michels, fikk Nederland en enorm suksess. Fotballfans over hele verden hyllet deres måte å tenke fotball på.

På 1970-tallet hadde ikke så mange av innvandrerne begynt å spille profesjonell fotball i Nederland, men på 1980-tallet dukket den ene stjernen etter den andre opp. Ruud Gullit og Frank Rijkaard hadde foreldre fra Surinam. Det samme hadde Edgar Davids og Clarence Seedorf, som slo igjennom på 1990-tallet.

Ut av dette kan man lese at det var spillere med bakgrunn fra Sør-Amerika som lyktes best blant spillerne med innvandrerbakgrunn. Først på 2000-tallet dukket det opp spillere på lands­ laget med marokkansk bakgrunn. Og samtidig som Ibrahim Affelay ble fast på førstelaget til PSV, ble diskusjonene om islam og muslimer i Europa mindre hyggelige.

47

FAKTAFYK #5 2017

FORFATTERINTERVJU: PEDER SAMDAL

TALSMANN, BALOTELLI! PÅ KVA MÅTE KAN FOTBALL SKILDRE SAMFUNNSUTVIKLINGA I EUROPA? SAKPROSAFORFATTAR PEDER SAMDAL MEIN­ ER SPELARAR SOM MARIO BALOTELLI OG MESUT ÖZIL KAN GI GODE SVAR.

TEKST: OLE I.B. STORØ FOTO: VIBEKE RØGLER

I debutboka si, Mario Balotelli forklarer Europa, skriv Samdal om bakgrunnen til ulike fotballspelarar. Han vil sjå nærmare på samfunna dei kjem frå, og korleis dei har utvikla seg som spelarar og menn­ eske. Slik kan vi kanskje forstå meir av utviklinga på det europeiske kontinentet.

– Ein spelar som Balotelli er i eit slikt perspektiv veldig spennande. Han er fødd i Italia, av foreldre frå Ghana, og har vakse opp i eit land med mykje ras­ isme og framandfiendtlegheit. Balotelli har sjølvsagt blitt påverka av det, seier Samdal til Faktafyk.

– Han finn også på veldig mykje rart.

Sender opp fyrverkeri på badet og invi­ terer med seg tryllekunstnarar heim. Han høyrer sjeldan på trenarane og gjer stort sett som han vil. Dette gjer han til den perfekte frontfiguren for boka, legg Samdal til.

48

FAKTAFYK.NO

DET NYE EUROPA Boka tek opp mange forskjellige tema som alle blir kopla til fotball. Blant anna arbeidsløyse, religion, flyktningkrisa og det fleirkulturelle Europa.

– Ta Arsenal-spelar Mesut Özil, for eks­ empel, seier Samdal og held fram: – Han har tyrkiske foreldre, men er fødd i Tyskland. Özil har blitt symbolet på det fleirkulturelle Tyskland. Historia hans kan brukast til å seie noko om identitet og nasjonskjensle. Det er mange som har foreldre frå forskjellige land, og som veks opp i forskjellige kulturar. Det er på mange måtar det nye Europa.

Men det er ikkje berre Özil og Balotelli som er sentrale i boka: – Eg skriv også om spelarar som Wayne

Rooney, Luka Modrić, Zlatan Ibrahimo­ vic og Caroline Graham Hansen. Og om fotballklubbar som Manchester United, Shakhtar Donetsk og Vålerenga.

DIKTA KAMPREFERAT Skriveinteressa til forfattaren begynte for alvor då han gjekk på ungdoms­skulen.

Ikkje uventa handla det om fotball.

RØPER NYTT BOKPROSJEKT Samdal håper utgivinga vil gi gode lese­ opplevingar, og at lesarane får eit anna innblikk i fotballverda enn lønnsutbetalingar og dyre bilar.

– Då eg var 14 år, spurde eg supporter­ klubben til favorittlaget mitt, Blackburn Rovers, om dei trong hjelp med å lage medlemsbladet. Eg fekk i oppdrag å skrive kampreferat. Eigentleg ei kjip opp­gåve, men eg friska opp jobben med å dikte fritt i referata. Blackburns tap var alltid ufortente i mine referat, seier han.

– Eg ville lage ei spennande bok om fotball. Ikkje ei bok om kor mykje Cristi­ ano Ronaldo tener i veka, eller kva slags bilar Paul Pogba køyrer. Fotball er så mykje meir enn det, seier han.

Responsen har vore over all forventning. Lesarane gir gode tilbakemeld­ ingar, og boka er tilgjengeleg i alle folkebibliotek i Noreg.

– Det ligg mykje arbeid bak utgivinga, og det er gøy å sjå at ho blir lesen. No har også Balotelli fått fart på karrieren i Nice, så alle piler peiker oppover, seier Samdal.

Arbeidet med Mario Balotelli forklarer Europa kravde mykje førehandsarbeid.

Samdal måtte blant anna lese seg opp på samfunnsforhold i mange europeiske land.

– Eg las masse. Noterte og skaffa meg oversikt. Deretter kopla eg historiene til fotballspelarane til dei ulike tema, seier Samdal og røper at han allereie er i gang med eit nytt bokprosjekt: – Eigentleg skal det vere hemmeleg, men eg har lyst til å skrive om dei andre kontinenta. Afrika, Asia, Australia.

Nord- og Sør-Amerika. Kanskje Neymar kan forklare verda?

– Mange av skribentane våre er forfattarar som skriv dikt og essay om sport.

For eksempel haikudikt om den japanske skihopparen Noriaki Kasai, dikt om Tour de France eller forteljingar om fotball. Før kvar norske cupfinale i fotball for herrar gir vi ut Det litterære cupfinaleheftet med nyskrivne tekstar om finalelaga.

Etter vidaregåande skule begynte Samdal på skrivelinja ved Åsane Folkehøgskole.

Deretter gjekk turen til Skrivekunstakade­ miet i Bergen, og ein mogleg framtidig skrivekarriere begynte å ta form.

– Alt blei meir seriøst på akademiet. Der møtte eg mange dyktige forfattarar og talentfulle medelevar. Det gav meg lyst til å halde fram med skriving. Sidan då har eg alltid halde på med eit eller anna skriveprosjekt, fortel Samdal og har følgjande tips til skrivelystne ungdommar: – Lesing og skriving høyrer saman, så det beste tipset eg kan gi, er å lese masse. Det kan også vere lurt å ha ei bok og notere ned idear og setningar i.

Dei som verkeleg vil bli gode til å skrive, må gjere det så ofte som mogleg. Det er ikkje nødvendig å skrive så mykje kvar gong, men det er viktig å halde skrivinga i gang heile tida.

I tillegg til å skrive bøker er Samdal redaktør for nettmagasinet og forlaget Olympiastadion. Her finn lesarane andre tekstar om sport enn det som finst i avisspaltene.

49

FAKTAFYK #5 2017

Sakprosa «JEG ER ZLATAN» ZLATAN IBRAHIMOVIĆ FORTALT TIL DAVID LAGERCRANTZ Oversatt av Sverre Knudsen FONT Forlag

Sakprosa «FORTELLINGEN OM BARCELONA» DAN EGGEN Kagge Forlag

BAKGRUNNSARTIKKEL: SAMFUNN

Forbuden frukt

TEKST: BÅR STENVIK ILLUSTRASJON: FLU HARTBERG

SI MEG HVA SOM ER FORBUDT OG HVORFOR, OG JEG SKAL SI DEG HVA SLAGS SAMFUNN DU LEVER I.

På Internett kan man ofte finne artikler om rare lover fra ulike steder i verden, fra den gamle loven i Bellingham, Washington som sa at en kvinne ikke kunne ta andre trinn enn bakoversteg når hun danset, til forbudet som fortsatt gjelder i deler av Afrika, nemlig mot å spise slanger til frokost på en søndag.

Men også i Norge har vi hatt mange forbud som har forsvunnet, og nye som har kommet til.

FORBUDSTIDEN Et av de mest kjente forbudene i norges­ historien har gitt navn til en hel epoke:

50

FAKTAFYK.NO

forbudstiden. Brennevinsforbudet ble opprettet under første verdenskrig, og ble gjort permanent da 61,6 prosent av befolkningen stemte for det i 1919. Den store folkelige støtten kom av avholdsbevegelsens arbeid på 1800-tallet, da de bidro til økt bevissthet om de skadelige effektene av stort alkoholkonsum, både for den enkelte familien og for samfunnet som helhet. I Norge var det fortsatt lov å drikke øl og svakvin, mens i USA, som hadde forbudstid i omtrent samme periode, forbød noen stater all slags alko­hol. Både i USA og Norge førte forbudet til hjemmebrenning og økt smugling av sprit.

Selv om brennevinsforbudet i stor grad fortoner seg som et moralspørsmål, var det ikke nødvendigvis endringer i moralen som gjorde at det ble opphevet i 1923, og det var heller ikke på grunn av folkets vilje, men takket være klare meldinger fra handelspartnerne Spania og Portugal: Hvis Norge ville fortsette å eksportere fisk til dem, måtte de få selge sherry, portvin og madeira til Norge.

Likevel er det lett å se tegn på den tidas moralske vurderinger hvis vi ser hvordan alkoholen ble regulert i Sverige på samme tid. Der ble det satt en alkoholkvote for hver mann – men fattige og arbeidsløse fikk ikke utdelt «motbok» å handle for, og unge kvinner fikk bare svært lave kvoter. Alkohol var jo ikke

bra for dem. Denne ordningen fortsatte fram til 1955 i Sverige.

FOLKEFORBUD Forbud har ofte fungert som en form for regulering av uønskede grupper. Et av de mest kjente eksemplene i norsk historie er «Jødepassusen» i paragraf 2 i Grunnloven. Jødene ble ansett som «en stat i staten», som ikke fremmet Norges interesser, og derfor fikk de ikke lov å være i landet uten «leidebrev». Jødene var ikke den eneste gruppen som ble nektet adgang til riket – også Jesuittene fikk forbud mot å komme til Norge, en lov som ikke ble opphevet før 1956.

Et mer subtilt virkemiddel var Stortingets vedtak i 1951 om at «omstreifere» ikke

51

FAKTAFYK #5 2017

fikk lov til å bruke hest. Det ble sagt off­ en­­­tlig at omstreiferne mishandlet hest­ ene sine, men det underliggende ønsket med loven var i stor grad å stagge «taterplagen» og hindre folkegruppen i å reise fritt. Først i 1974 ble forbudet fjernet.

SEKSUALFORBUD Om man ser på hvilke forbud som har blitt opphevet gjennom tidene, kan det fortone seg som om staten gradvis har gitt slipp på å bestemme over folks private moral. Fram til 1842 kunne homoseks­u­ ell atferd straffes med døden, men man kjenner bare til to saker som ble brakt for retten, og ingen av dem førte til avrettelse. Muligens foretrakk myndig­hetene å lage så lite oppstuss som mulig om slike saker. Fra 1902 var straffen fengsel

inntil ett år, og først i 1972 ble homoseksualitet for menn avkriminali­sert. At lesbiske forhold ikke var forbudt, sier i seg selv noe om hvordan samfunnet så på kvinner. De ble ikke betraktet som vesener med egen seksualdrift, derfor var seksuell aktivitet mellom to kvinner ikke en gang noe man kunne snakke om i offisielle fora.

demokratisk og åpent samfunn skal fungere? Er det et tiltak for sikre kvinners frihet og helse? I så fall, burde man forby kosmetiske operasjoner også?

Den som lever, får se hva framtidas hist­ orikere har å si om dagens juridiske vurderinger.

Andre land i verden har fortsatt forbud mot homoseksualitet i ulik grad. Ifølge Amnesty International gjaldt det i 2014 for 38 afrikanske land. I Russland er homo­seksualitet formelt sett lovlig, men myndighetene introduserte i 2013 en lov mot å «spre propaganda for ikke-tradisjo­ n­elle seksuelle forhold», som i praksis brukes for å begrense homoseksu­ elles ytrings- og bevegelsesfrihet.

Fortsatt bestemmer vi over seksualmo­ ralen her i landet, for eksempel ved å ha en seksuell lavalder. Det henger sammen med hvordan vi ser på sex, som en samtykkende handling mellom voksne mennesker.

FRIHET OG SIKKERHET Forbud begrenser ofte enkeltmenneskets valgfrihet ut fra et ønske om å beskytte samfunnet som helhet – eller mennesket mot seg selv. Et eksempel er forbudet mot skateboard i Norge, som varte fra 1978 til 1989. Rullebrettene var et nytt fenomen i Norge, og ble forbudt siden rapporter fra USA fortalte at mange unger på skateboard skadet seg.

Men ingen ville tenkt på å forby fotball eller håndball av samme grunn.

Tradisjonelt har partier med stor fokus på individuell valgfrihet ønsket å fjerne

NARKOTIKA Norsk narkotikapolitikk har tradisjonelt vært forbudsbasert, med strengere straffer for tyngre stoffer og besittelse av større mengder. Med forbudet ønsker myndighetene blant annet å avskrekke folk fra å befatte seg med narkotika.

I senere år har mange argumentert for at forbudslinjen ikke fungerer, fordi folk uansett oppsøker stoffene, blir avhengige og tvinges ut i kriminalitet.

forbud som begrenser fri utfoldelse. For eksempel har Fremskrittspartiet lagt stor vekt på å oppheve regulering av segway, vannskutere og snøskutere, mens andre partier, som Arbeiderpartiet, har ønsket å begrense slik motorisert ferdsel på grunn av at de er til sjenanse og fare for andre mennesker, at de ødelegger natur og forstyrrer dyr.

Slike skiller er imidlertid ikke absolutte: Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har siden 2013 tidvis arbeidet sammen for et forbud mot nikab – et heldekkende religiøst plagg. I denne aktuelle debatten er folk svært uenige om hva et slikt eventuelt forbud egentlig handler om: Er det et angrep på religions­friheten og stigmatisering av en folkegruppe? Hand­ler det om at alle må vise ansiktet sitt om et

52

FAKTAFYK.NO

Et alternativ til forbud er «skadeforebygging», der det offentlige legger til rette for at de som uansett bruker narkotika får hjelp til å dekke behovet sitt uten at det fører til skader for andre, og uten at det skaper et illegalt marked der krimi­ nelle bakmenn kan tjene penger på smugling og salg, slik som det også var med sprit under brennevinsforbudet.

TOBAKK Et alternativ til å forby uønskede og helsefarlige produkter i seg selv, kan være å gjøre dem usynlige. Fra 2010 bestemte tobakksskadeloven at «synlig oppstilling av tobakksvarer og røykeutstyr på utsalgssteder er forbudt». Tanken er at oppstilling av sigarett- og snus­ emballasje i seg selv fungerer som en reklame, og skaper tobakkssug hos folk som ellers ikke ville kommet på å kjøpe tobakk, og hos de som prøver å slutte.

LES BONUSSPOR OG HELE MAGASINET PÃ…:

faktafyk.no

53 FAKTAFYK #5 2017

VIL DU SKRIVE FOR FAKTAFYK? HAR DU EN GOD IDÉ TIL EN ARTIKKEL? VI TRENGER SKRIBENTER. KONTAKT HILDE@FORENINGENLES.NO FAKTAFYK.NO

54 FAKTAFYK.NO