Ikke et pip! Historien om nebbet som forsvant av Neha Naveen by Foreningen !les

IKKE ET PIP! Historien om nebbet som forsvant Neha Naveen

«Ikke et pip! Historien om nebbet som forsvant» er et samarbeid mellom Foreningen !les, forfatter Neha Naveen og Kunst i Skolen. Neha skrev til sammen fem kapitler i en høytlesingshistorie som ble publisert på leseskogen. no fra og med 11. januar og frem til 8. februar 2019. Elever i 1.- og 2.-klasse kunne komme med tilbakemeldinger på hvordan fortellingen skulle fortsette. I tillegg hadde vi en tegnekonkurranse der elevene kunne illustrere hvert kapittel. Vinnere av tegnekonkurransen: Kapittel 1: 2a og 2b, Kråkstad skole i Ski kommune, Connie Søgård Heir. Kapittel 2: Kjøkkelvik skole i Bergen kommune, Nina Angelfoss. Kapittel 3: 1. og 2. klasse ved Alsvåg skole i Øksnes kommune, Grethe Holm. Kapittel 4: Frol barneskole i Levanger kommune, klasse 2A, Mona Aaheim. Kapittel 5: Grov skole i Skånland kommune, 1. og 2. trinn, Bente Linaker. Nå har vi samlet tekst og bilder i denne PDF-en og ønsker god lesing. Tusen takk til Neha Naveen og klasser som kom med tilbakemeldinger og tegninger til oss. Se flere tegninger på leseskogen.no. Illustrasjoner til omslaget fra Kråkstad og Reinsvoll skole. Design Vibeke Røgler. Prosjekleder for Leseskogen og redaktør for «Ikke et pip!»: Sigrun Feiring

Ikke et pip! Historien om nebbet som forsvant Neha Naveen KAPITTEL 1: SKVÆÆÆ! Illustrert av Grov skole (Skånland kommune), Kråkstad skole (Ski kommune), Reinsvoll skole (Vestre Toten kommune) KAPITTEL 2: NYE SPOR Illustrert av Alsvåg skole (Øksnes kommune), Grov skole, Kringsjå skole (Kristiansand), Kråkstad skole, Stanghelle skule (Vaksdal kommune), Kjøkkelvik skole (Bergen kommune). KAPITTEL 3: HVEM ER TYVEN? Illustrert av Frol barneskole (Levanger kommune), Stabbursmoen skole (Trondheim kommune). KAPITTEL 4: BEVERPINNER Illustrert av Berkåk skole (Rennebu kommune). KAPITTEL 5: ALLE FUGLER SMÅ DE ER Illustrert av Frøyland skule (Time kommune), Grov skole, Stanghelle skule, Frol barneskole, Lakkegata skole (Oslo), Eidsdal skule (Norddal kommune), Samfundet skole Egersund, Steinkjer Montesorri, Halmstad skole (Rygge kommune).

KAPITTEL 1

ELIN HANSSON OG VERONIKA ERSTAD ILLUSTRERT AV VATNE BARNESKULE

Svarttrosten Merula gjesper i sengen sin. Det ble sent i går. Det hadde vært en super fest for å feire at Merula skal holde sin første konsert til helga. I går hadde hun ryddet hele redet sitt, laget middag og de siste gjestene dro ikke før klokken ni på kvelden. Langt forbi leggetid.

Men nå skinner sola over redet, og Merula står opp fra sengen. Hun gjør seg klar til å synge sin faste morgensang. Merula kremter litt, og så skal hun synge.

– SKVÆÆÆ! Det var ikke vakkert. Merula gnir seg i øynene. Kanskje hun burde varmet opp stemmen. Hun prøver igjen.

– SKVÆÆÆ. Nei, hva er det som skjer, tenker Merula. Hun tar seg til ansiktet med vingene. Det føles annerledes. Det er noe som mangler. Nebbet! Nebbet hennes er borte. Merula løper til speilet for å se. Å nei! Der nebbet hennes var, er det nå bare et lite hull til munnen hennes. Det ser så merkelig ut.

Og hvordan skal en svarttrost kunne synge uten et nebb? Merula må finne nebbet sitt. Hun er jo stjernen i showet på lørdag!

Kanskje hun ryddet det vekk da hun var trøtt i går? Merula leter under senga, under puta i senga, under spisebordet, i garderobeskapet. Hun sjekker til og med kjøleskapet. Men hun finner ikke nebbet. Merula setter seg ned på sofaen. Og snufser. Hvor kan nebbet være?

Det er da hun hører stemmen til Sciurus, ekornet som er naboen til Merula. – Hei, Merula! Jeg kom fordi jeg glemte … nei, men Merula. Gråter du? spør Sciurus. Så ser han det. – Merula! Hva har skjedd med deg? Merula rister litt på hodet og tørker tårene sine. – Nebbet mitt er borte, Sciurus! Sciurus setter seg ved siden av henne på sofaen og holder på vingetippen til Merula.

– Nebbet ditt er borte? Hvordan går det an? spør Sciurus.

Merula svarer at hun ikke vet, for det har aldri skjedd henne fĂ¸r. Hun har lett over hele redet, men det er ikke her. Og hun mĂĽ finne nebbet fĂ¸r lĂ¸rdagen! Det er bare fem dager til!

Sciurus reiser seg. Så går han frem og tilbake foran sofaen. – Dette er en hard nøtt, Merula. Men vi ekorn elsker nøtter og kan heldigvis ganske mye om dem! sier Sciurus. – Ja, du kan hjelpe meg, svarer Merula. – Hvordan skal vi finne nebbet mitt? Sciurus går enda litt frem og tilbake, før han svarer.

– Nebbet må ha blitt tatt i natt. Og de eneste som visste at du var alene hjemme i går, var middagsgjestene til Merula.

– Tror du noen av vennene våre har tatt nebbet mitt? spør Merula trist. – Det er dessverre en mulighet, svarer Sciurus. Merula lister opp gjestene. Det var selvsagt Sciurus, og så var det haren Lepus, ugla Bubo, flaggermusa Chiro, pinnsvinet Erina og beveren Castor. – Da starter vi med Lepus. Han bor nærmest!

Lepus bor i en hul trestamme ikke langt fra treet til Merula og Sciurus. De banker forsiktig på døra. De hører Lepus hoppe til døra før han åpner den. – Hei! Så hyggelig at du kommer på besøk, Sciurus. Men hvem er vennen din? spør Lepus. Merula ser trist ned i bakken. – Lepus! Det er jo din gode venninne Merula! svarer Sciurus. Haren Lepus bare rister på hodet. – Nei, min Merula har nebb, hun. – Og med det nebbet synger hun så vakkert.

Nå begynner Merula nesten å gråte.

– Hun har mistet nebbet sitt, Lepus! Det er derfor vi er her. Hva gjorde du etter middagen i går? spør Sciurus. Lepus ser ut som han nettopp har sett et spøkelse. – Tror dere jeg har tatt nebbet? Nei, det er det verste jeg har hørt! Jeg er Merulas største fan! sier Lepus før han slenger igjen døra. Men så åpner han døra. – Nei, unnskyld, Merula. Men jeg ville aldri ha stjålet nebbet ditt. Jeg har jo kjøpt 12 billetter til konserten. Men du kan godt komme inn og lete.

Merula rister på hodet. Hun vet at Lepus ikke har tatt det. Lepus inviterer dem inn til å spise middag. Det er heldigvis gulrotsuppe, så Merula kan spise det med sugerør.

Lepus forteller at etter middagen i går hoppet han rett hjem for å legge alle sine ti barn, siden kona hans er på verdensmesterskap i hopp, på Lillehammer. Etter maten drar Merula og Sciurus hjem til treet sitt. – I morgen, sier Sciurus, – så drar vi til Chiro sin hule. Merula nikker. Hun er så trist når hun ikke kan synge. Hun tør ikke å prøve engang, siden det hørtes så fælt ut i dag morges. Sciurus drar hjem, og Merula gjør seg klar for å legge seg. Så flytter hun dyna i senga, og der ser hun det. Midt i senga ligger en stor nål! Den har Merula aldri sett før, likevel er det noe kjent med den. Dette må hun vise til Sciurus i morgen! Kanskje han vet hvorfor den ser så kjent ut?

Kapittel 2: NYE SPOR

Sola står sakte opp over treet til Merula og Sciurus. – Det kan se ut som en vakker dag, tenker Merula. Hun hopper ut av senga og strekker ut vingene. En så vakker dag fortjener favorittsangen hennes! – SKVÆÆÆ SKVÆÆ SKVÆÆ SKVÆÆ! Det høres ikke ut som ”Alle fugler små de er”.

Å, jeg glemte at jeg ikke har nebbet, tenker hun. Men Merula blir ikke trist, hun blir litt sint i stedet. For i går fant hun en nål i sengen, og da er hun et skritt nærmere å finne ut av hvem som har tatt nebbet.

Hun putter nåla i sekken og flakser til Sciurus. Han bor noen greiner nedenfor Merula i samme tre. Sciurus står midt i en hel haug med puter han har tatt ut av sofaen. – Lager du puteborg? spør Merula. – God morgen, Merula! Nei, jeg leter etter noe, svarer Sciurus. – Hva da? spør Merula. – Det er litt av problemet. Nå har jeg lett så lenge at jeg ikke lenger husker hva det var jeg skulle finne, sier Sciurus.

Merula prøver å ikke le av at Sciurus er litt surrete. – Det får vente, sier Sciurus . – Det er viktigere å finne nebbet ditt! Merula kjenner hun er heldig som har en sånn venn. Så kommer hun på nålen. – Sciurus! I går fant jeg en nål i senga! Kan det være et spor, tror du? Sciurus klør seg på magen mens han ser på nålen. – Ja, et spor! Den nåla ser innmari kjent ut. Har du sett den før?

Merula rister på hodet.

– Jeg tror ikke jeg har sett den før, men jeg syns også den ser kjent ut. Sciurus legger nåla tilbake i sekken til Merula. – Vi trenger litt hjelp. La oss dra til Chiro! foreslår Sciurus. På vei til Chiros hule snakker Sciurus og Merula om hva det var Sciurus lette etter. – Jeg tror det er noe jeg bruker ofte, sier Sciurus. Merula prøver å komme på hva Sciurus bruker ofte. – Var det den tingen du kanskje hadde glemt igjen hos meg? Du sa du glemte noe, men så begynte vi å snakke om det forsvunnede nebbet.

– Det kan hende! Jeg kommer nok på det etter hvert, sukker Sciurus. Fremme i hulen tar Merula frem lommelykta. Det er mørkt inne hos Chiro og det drypper fra taket. – Hallo? Chiro? Er du her? roper Sciurus. – Hei, hører de Chiro svare. De hører han gjespe, men de ser han fortsatt ikke. – Hvor er du, Chiro? spør Merula. – Jeg henger her oppe, vel! sier Chiro.

Med lommelykta lyser de opp i taket til hula. Der oppe ser de Chiro henge opp ned.

Chiro strekker ut vingene før han slipper seg fra taket og flakser ned til Sciurus og Merula. – Hei Sciurus og… og… hm. Du virker veldig kjent, sier Chiro og ser nøye på Merula. – Merula! Merula smiler så godt hun kan uten nebbet. Det er så fint å bli kjent igjen. – Hvor er nebbet ditt? Sciurus tar tak i Chiros vinge. – Det er derfor vi er her, Chiro. Noen har tatt nebbet. Hvor var du etter middagen i forgårs?

Chiro ser seg rundt om i hulen og prøver å huske. – Å, ja. Deres middag, min frokost. – Da fløy jeg rundt for å finne solbrillene mine. De jeg må bruke hvis jeg skal ut i sollys. De ble borte for noen dager siden. Faktisk samme dag som jeg var hos deg, Merula. Sciurus går frem og tilbake. – Uuuææææ! Merula lyser på Sciurus som har falt i mørket. – Jeg tror ikke du skal virre omkring i hulen, Sciurus.

Sciurus børster av seg jord og nikker.

Da kommer Merula på sporet hun fant i senga, og drar frem nåla fra sekken. – Kjenner du igjen denne nåla, Chiro? Chiro tar nåla og nikker. – Dette er ikke en nål. Dette er jo en av piggene til Erina! Alle tre går ut av hulen, for Sciurus vil se nærmere på piggen i dagslys. – Du har rett, Chiro! Det er piggen til Erina. Så hun kom om natten, stjal nebbet og mistet en pigg.

Merula setter seg på en stein. Merula og Erina har jo vært venner siden barnehagen! Chiro holder den ene vingen foran øynene. – Jeg liker ikke dette lyset uten solbrillene mine, sier Chiro. – Jeg så Erina gå hjem til seg selv etter middagen, Merula. Men da jeg lette etter solbrillene mine så jeg noen luske utenfor huset hennes. – Hvem da? spør Sciurus.

– Det så jeg ikke, svarer Chiro. – Skyggen var så rask.

Men kanskje han stjal piggen fra Erina? Merula flyr opp så hun står på steinen. – Fant du brillene dine, Chiro? Chiro rister trist på hodet. – Da har kanskje skyggen stjålet brillene til Chiro også, sier Merula til Sciurus.

Sciurus går frem og tilbake igjen. – Det har du jammen meg rett i, Merula. Vi trenger flere spor! Så i morgen går vi til Erina. – Er vi ferdig nå? spør Chiro. – Jeg vil gjerne sove videre, men jeg skal se etter skyggen i natt! – Takk for hjelpen, sier Merula og Sciurus i kor, før de rusler hjemover. De er nesten fremme ved treet da de hører noen skrike bak dem.

– Stopp tyven! STOPP TYVEN!

Når de snur seg, ser de kaninen Lepus hoppe raskt mot dem. – Hvilken tyv? spør Merula. Lepus ser strengt på dem og legger armene i kryss. – Dere kom til meg i går og spurte hva jeg gjorde etter middagen hos Merula. Men så er det han som har stjålet hoppestaven min! sier Lepus og peker på Sciurus. Sciurus ser forvirret på Lepus og Merula. – Er det jeg som er tyven? spør Sciurus.

– Det må du være, sier Lepus. – For på gulvet der hoppestaven min står var det masse nøtteskall! Og alle vet at du elsker nøtter. Sciurus nikker.

– Ja, det er sant. Jeg elsker nøtter. Alle typer. Peanøtter, cashewnøtter, påskenøtter. Men jeg har ikke stjålet hoppestaven. Faktisk har jeg ikke spist nøtter siden middagen hos Merula. Det var sist jeg hadde nøtteknekkeren min. Faktisk så lette jeg etter den i dag. Det var den jeg glemte hos deg, Merula.

– Så du er tyven, Merula? spør Lepus. Merula rister så hardt på hodet at hele kroppen rister. – Nei! Jeg har jo ikke stjålet mitt eget nebb! Merula blir så sint at hun flyr rett hjem. Kanskje hun må finne tyven selv? Da Merula lander, ser hun at noen pinner har falt ut av redet. Hun hopper litt nærmere og ser at pinnene ikke er fra redet hennes. Disse pinnene er gnagd i hver sin ende, og barken er spist opp. Hvem sine pinner kan dette være?

Kapittel 3: HVEM ER TYVEN?

Merula står sakte opp av sengen sin i dag. Hun har sovet dårlig. Det er vanskelig å få sove når det finnes en tyv i skogen deres. Og en skikkelig lur tyv også. For selv om de har spor, er alle like usikre på hvem tyven er. Lepus foreslo til og med at det er Merula selv som er tyven! Merula bruker lang tid på å spise grøten sin til frokost. Selv om hun har dårlig tid. Det er bare tre dager til konserten hennes, og hun har fortsatt ikke funnet nebbet sitt. Kanskje hun må avlyse konserten? Merula er like ved å gråte av tanken på å avlyse da det banker forsiktig på døra.

– Kan jeg komme inn? roper Sciurus fra den andre siden av døra.

– Ja da, Sciurus. Kom inn. Vil du ha grøt? Sciurus takker ja til en skål med grøt og snakker mens han spiser. – Jeg har bare nøtter hjemme, og uten nøtteknekkeren får jeg ikke spist dem. Så jeg er skikkelig sulten. Og så savner jeg nøtteknekkeren min. – Jeg savner nebbet mitt, sier Merula. – Ja, det er mye verre å miste nebbet sitt, sier Sciurus. Etter at all grøten er spist opp, går de til Erina. Hvorfor lå en av piggene hennes i sengen til Merula? Var det Erina eller skyggen som flaggermusa Chiro så som hadde lagt den der?

Erina bor i en stor sort støvel. På veien dit ramser Sciurus opp alle tingene som de vet er blitt borte: nebbet til Merula, nøtteknekkeren til Sciurus, solbrillene til Chiro og hoppestaven til Lepus. Hvem er det som trenger disse tingene? Det må i alle fall være noen som liker å stjele. Når de kommer frem til Erina, banker Merula på døra til støvelen. Det tar litt tid før Erina åpner døren og gjesper. – Hei dere. Så tidlig dere kommer på besøk? Verken Merula eller Sciurus sier at det er langt utpå ettermiddagen, fordi de vet at Erina liker å sove lenge om morgenen. Erina slipper dem inn i støvelen med øynene igjen. Men så gnir hun seg i øynene og åpner dem. Da hun ser Merula, sperrer hun opp øynene.

– Ne-, ne-, ne-, nebb? sier Erina.

– Ja, sier Sciurus. – Nebbet til Merula er borte. – Noen har stjålet det, sier Merula. – Og et av sporene vi har til tyven er denne piggen! sier Merula og viser frem piggen. – Men den er jo min! roper Erina forskrekket. Sciurus står opp og slår i bordet, så både Erina og Merula skvetter. – HAR DU STJÅLET NEBBET, ERINA? roper Sciurus. – Hva? Jeg? Nei! Det har jeg ikke! svarer Erina. – Ok, sier Sciurus og setter seg ned igjen. Erina tar en slurk av teen Erina har laget til dem. – Har du sett noe mistenkelig, Erina? Chiro sa at han hadde sett en skygge utenfor huset ditt.

– Jeg har ikke sett noen skygge, svarer Erina. – Men dagen etter middagen hos deg var vinduet mitt åpent. Jeg hadde lukket det dagen før. Og da jeg gredde piggene mine, kjentes det som om noe var annerledes. Som om jeg hadde færre pigger. Sciurus nikker alvorlig før han sakte tar en slurk av teen. SLUUUURP. Så nikker han igjen. Og tar en slurk til. SLUUUUURP. – Dette er en veldig god te, Erina. – Takk, sier Erina. – Men jeg tror vi skal gå ut og se om vi finner noen spor utenfor vinduet ditt. For jeg tror tyven har vært her og stjålet noen av piggene dine.

Alle tre går ut av det sorte gummistøvel-huset, og rundt til vinduet. Det er ingen dyrespor der, bare små rundinger i jorda. Men så ser Merula det: pinnene.

– Se på disse pinnene, sier Merula! – Pinner er ikke spor, sier Sciurus. Vi bor i en skog! Det er pinner overalt! – Men dette er spesielle pinner. De er gnagd på, i begge ender. Og i går fant jeg sånne utenfor redet mitt! sier Merula. – Hvorfor sa du ikke det med en gang? spør Sciurus, selv om Merula hadde sagt det med en gang. Sciurus ser nøye på pinnene. Og lukter litt på en av dem. Så tygger han litt på den. – Nei, ser ut som og smaker som en helt vanlig pinne, sier Sciurus. Men Erina plukker opp en annen pinne. Hun lukter på pinnen, hun også. Og så ser hun nærmere på begge sidene som det er gnagd på.

– Har dere aldri vært på besøk hos Castor? Dette er jo helt klart beverpinner! Hele hytta hans er jo bygd med sånne pinner! – Ja, det var det jeg sa, sier Sciurus. – Helt vanlige beverpinner. Som hos Castor. Merula rister på hodet. Kanskje er ikke Sciurus verdens beste detektiv. Men han er fortsatt en kjempegod venn som vil hjelpe. Og Merula tror at Castor også vil det. Om han ikke er tyven. – Da må vi snakke med Castor! sier Merula. – Ja, han bor helt nede ved elva, sier Erina.

– Vi får dra dit i morgen. Nå må vi hjem og spise litt middag, sier Sciurus.

På vei hjem til treet sitt passerer de hulen til Chiro. Der ser Merula og Sciurus de samme små rundingene i gjørma utenfor hulen. De ser også de samme rundingene rundt treet hvor Lepus bor. Der er det skikkelig mange av dem. Når de kommer til deres eget tre, går de en runde rundt stammen. Og sannelig er det små rundinger i bakken der også. – Dette må være spor etter tyven! sier Sciurus. – Men dette ser ikke ut som dyrespor? sier Merula. – Tyven må ha brukt et eller annet for å komme seg rundt treet. Jeg tror jeg vet hva det er! Bare tenk på alt som har blitt stjålet, sier Sciurus. – Vet du? spør Merula.

Kapittel 4: BEVERPINNER

Merula ligger våken og venter på at alarmen på klokken hennes skal ringe. Tenk om vi ikke finner nebbet, tenker Merula. Og hun må synge på konserten uten nebb. Merula setter seg opp i sengen, og nynner lavt. Mmmmm, mmmm. Kanskje det likevel går an å synge uten nebbet? Hun prøver. – Laa-laalSKVÆÆÆ. – Nei, Merula, du kan ikke synge uten nebbet ditt, sier Sciurus idet han hopper inn i redet.

– Jeg vet det, Sciurus. Men konserten er i morgen og vi har ikke funnet nebbet! Bare masse spor.

– Ja, svarer Sciurus, – Men jeg var smart som skjønte at det var spor etter hoppestokken, ikke sant? Merula nikker. I går utenfor Erinas støvel, og utenfor alle de andre dyrenes hus, hadde de sett små ringer som ikke så ut som fotspor. – Ja, Sciurus. Du var flink. Men tyven er enda flinkere. Tyven har hoppet rundt på hoppestokken til Lepus for å unngå å etterlate spor vi kan kjenne igjen. – Kanskje vi finner ut mer hos Castor? Han må forklare hvorfor pinnene hans er spredd utover hele skogen, sier Sciurus fra kjøkkenet der han står og lager smoothies.

Etter at de har drukket opp hver sin smoothie, setter de kursen mot elven. Først passerer de trestammen til Lepus. Han står utenfor og leker med to av barna sine, men hopper bort til dem da de går forbi. – Har dere funnet ut noe mer? Har dere sett hoppestokken min? – Vi har noen spor. Vi har faktisk funnet spor etter hoppestokken din overalt, sier Merula. Hun er litt irritert over at Lepus synes stokken hans er viktigere enn nebbet hennes. Men det er sikkert trist å miste favorittleken sin også.

– Da blir jeg med dere! Kanskje jeg kan hjelpe til? sier Lepus.

Alle tre går videre mot elven. De går forbi hulen til Chiro. Sciurus foreslår at de skal høre om Chiro har sett noe i løpet av natten. Merula vet at Chiro sover på dagen, så hun sier at de ikke skal forstyrre ham. Før de rekker å bli enige om de skal rope eller ikke, hører de flakselyder fra hulen. – Hei, alle sammen, sier Chiro, og setter seg i skyggen av et tre. – Har dere funnet ut noe mer? spør han. – Ja, litt, svarer Sciurus. – Tyven har stjålet fra mange av oss, og siste spor leder til elven og hytta til Castor. – Beveren Castor? sier Chiro undrende. – Han pleier å være våken om natten som meg.

– Har du sett at han han gjort noe rart? Kanskje han er tyven? sier Merula, selv om bare det å tenke tanken føles rart. Heldigvis rister Chiro på hodet. – Nei. De siste nettene har han bare vært ute og spist eller hogget ned trær. Jeg tror ikke han har hatt tid til å være tyv. Men nå ble jeg nysgjerrig. Jeg blir med dere til elven. Så går alle fire mot elven. Da de passerer støvelen til Erina, kommer også hun løpende ut. Hun så dem alle gå forbi, og ville være med.

Samtidig som Erina hilser på alle sammen hører Merula noen pip fra skogen bak dem. Merula snur seg fort, men ser bare noen blader røre på seg. Som om noen nettopp hoppet gjennom dem.

Merula står helt stille, og lytter etter pipingen. Men så ser hun at alle de andre har nærmet seg elven, og Merula løper etter dem. Da de kommer frem til elven, er Castor hjemme. Men han er veldig travel. – Hei, alle sammen, sier Castor da han kommer opp av vannet med en stor gren i munnen. – Hei, svarer alle tilbake. – Skal dere noe gøy? Jeg kan ikke være med, dessverre. Jeg må jobbe. Jobbe, jobbe, jobbe. – Castor! sier Sciurus strengt, sånn at Castor skvetter litt. – Ja? Hvorfor er du så streng?

Jeg har ikke tid til dette. Jeg må jobbe. Jobbe, jobbe, jobbe. – Ja, vi vet det, sier Sciurus. Men du må fortelle oss hvorfor vi finner pinnene dine overalt i skogen? Og spesielt på steder der tyven har vært! – Tyven? Har han vært hos dere også? sier Castor overrasket. Alle fire nikker og forteller hva de har mistet. Merula savner nebbet sitt, Erina mangler noen av piggene sine, Chiro finner ikke solbrillene sine, Sciurus kan ikke spise nøtter uten nøtteknekkeren sin, og noen har stukket av med hoppestokken til Lepus.

Castor slår hardt med den flate halen sin i bakken. KLASK!

– Det er det verste jeg har hørt! For en sleip tyv. Det er tyven sin skyld at jeg må jobbe så hardt. Da jeg kom hjem etter middagen hos Merula manglet hytta nesten en hel vegg! – Så tyven har vært hos deg også? sier Sciurus. – Så ingen av oss er tyven? spør Lepus. – Da må vi gjøre sånn som vi gjorde hos meg. Vi må gå rundt hele hytta og lete etter spor, sier Erina. Alle sprer seg omkring Castors enorme hytte. Den er nesten like stor som et menneske-hus. De leter etter spor i en time før de samler seg ved elven igjen. – Har noen funnet noe som kan hjelpe oss å fange tyven? spør Sciurus.

– Ja, svarer både Chiro og Erina. Erina har funnet en liten pelsbit som er hvit og brun. Chiro har fløyet litt rundt og funnet en liten kurv med sopp og bær. – Dette er bra, sier Sciurus! – Er det nok? spør Merula. – Skjønner du hvem det er, Sciurus?

– Nei, ikke i det hele tatt, sier Sciurus. – Dette er en nøtt jeg ikke klarer å knekke. Så i morgen drar vi til en som vi vet er like smart, om ikke smartere enn denne sleipe tyven. – Bubo! roper alle i kor.

Hele gjengen tar følge hjem, og går deretter hver til sitt. Til slutt er det bare Merula og Sciurus igjen. Sciurus smiler og gleder seg til å finne tyven i morgen. Merula håper bare at hun får nebbet sitt tilbake. Hun sier ha det til Sciurus og kjenner at hun er kjempetrøtt. Hun legger seg i sengen nesten med en gang hun kommer hjem. Merula er kjempetrøtt, men akkurat idet hun sovner hører hun en lyd. Det er noen der ute som gråter.

Kapittel 5: ALLE FUGLER SMÃ&#x2026; DE ER

I dag er dagen, tenker Merula mens hun sitter ved kjøkkenbordet og spiser grøten sin. Hun spiser fort, for konserten er i kveld, og nebbet hennes er fortsatt borte. Alle vennene hennes har også mistet noe, men de skal ikke stå på scenen i dag. Det er det bare hun som skal. Merula ser for seg at hun går opp på scenen, og publikum smiler til henne, klare for å høre henne synge. Og så synger hun bare SKVÆÆÆ. De kommer til å kaste både tomater og egg på henne!

– Nei! sier Merula høyt og slår i bordet.

– Nei, hva da? sier Sciurus som plutselig sitter der ved siden av henne med en grøtskål. – Å! Hei, Sciurus. Nei til at publikum skal kaste tomater på meg. Vi må finne nebbet. La oss dra til Bubo, nå! – Kan jeg få spise opp grøten først? spør Sciurus. – Nei. Det har vi ikke tid til, svarer Merula. Merula flakser fort og lavt over bakken, mens Sciurus løper så fort han kan i retning av treet til Bubo. Det er et av de eldste trærne i skogen, med store lange greiner.

Merula og Sciurus møter ingen av vennene på veien, men da de kommer frem til treet hører de mange stemmer. «Og så var solbrillene mine borte!» «Solbriller er ikke så farlig vel, tyven tok en hel vegg fra hytta mi!». Alle vennene deres er allerede inne hos Bubo. De skynder seg opp treet. – Bubo! Har du fått vite om alt som har skjedd denne uka? spør Sciurus. – Hei, Sciurus. Nei, alle har bare ropt om tingene som er stjålet. Det hjelper meg litt, men jeg trenger å vite mer hvis vi skal ta den sleipe tyven! sier Bubo og vifter med vingene sine.

– Har tyven tatt noe fra deg òg, Bubo? spør Merula.

– Å, ja. Jeg oppdaget det ikke før dere kom i dag og fortalte hva som var stjålet. Alle mangler noe de er veldig glad i. Da tenkte jeg på hva jeg selv er mest glad i. Og medaljen jeg fikk en gang for å ha lest flest bøker i skogen er borte! Alle inne hos Bubo gisper! Merula tenker at det nesten er like ille som å miste nebbet sitt. Alle vet at Bubo jobbet hardt for å få den medaljen. – Har du sett noen spor her? spør Sciurus. – Nei, og døren min var låst, så den eneste måten tyven kan ha kommet inn til meg er gjennom det lille hullet der, sier Bubo og peker på et lite rør som stikker ut av veggen. – Så det må være et lite eller tynt dyr? spør Sciurus. Bubo nikker.

– Har dere flere spor? Merula forteller om ringene på bakken etter hoppestokken, den hvite og brune pelsen, og kurven med bær og sopp. – HOOO HOOO! Det var mange spor, sier Bubo. – Vet du hvem det er? spør Erina og Lepus i kor. – Jeg tror det, sier Bubo. Det er en som er tynn tok til å komme seg gjennom hullet, og lang nok til å bruke hoppestokken til Lepus. En med brun og hvit pels som liker å plukke sopp og bær. – Bjørnen Ursus liker bær, sier Castor.

– Men Ursus klarer ikke å komme gjennom det røret! sier Chiro.

– Å ja, hva med jerven Gulo da? prøver Castor igjen. – Ja, han har jo lys og brun pels, sier Chiro. Men Bubo rister på hodet. Alle vet at Gulo elsker mysterier, men også han er for stor for det lille røret. Merula syns det er nok gjetting nå. Og så kommer hun på noe. – Jeg glemte å fortelle at jeg hørte noen gråte da jeg skulle legge meg i går. Jeg tror det var en av naboene.

Alle i rommet ser på Sciurus, som jo er naboen til Merula. – Jeg gråt ikke! sier Sciurus. – Da er jeg sikker på hvem det er, sier Bubo. Det er bare en i skogen, liten og tynn nok, som elsker sopp og bær og som er sort og hvit. Og som bor nærme Merula. Og siden alle dere har mistet noe, er det ikke noen av dere, men … – Å nei, sier Merula. – Det er jo Mustela. – Aaaaahhh, sier alle de andre i kor.

– Men hvorfor ville hun stjele fra oss? spør Lepus.

– Det må vi spørre henne om, sier Bubo og flyr ut døra. Alle følger etter Bubo, ned fra treet og gjennom skogen, hele veien til Sciurus og Merulas tre. På baksiden av treet, helt nede ved røttene, bor røyskatten Mustela. De snakker om hva de skal si. Lepus har lyst til å kjefte på henne, mens Castor syns hun fortjener en straff. Men så hører Merula lyden fra i går. – Hysj! sier hun til de andre. – Hører dere gråt? Alle blir helt stille og stiller seg inntil døren til Mustela.

Da hører de det alle sammen: Mustela gråter. Bubo dytter alle vekk fra døren og banker på. Bank, bank, bank. Ingen åpner, men de hører en stemme fra den andre siden. – Jeg vil ikke åpne for dere, roper Mustela fra innsiden. – Dere er slemme! – Er vi slemme? roper Sciurus tilbake. – Det er du som er en tyv! Døren åpnes sakte, men bare litt. Ut flyr det en nøtteknekker. Og så kommer en hoppestokk i full fart.

Solbrillene treffer nesten Lepus i hodet, før Chiro fanger dem.

En av piggene til Erina flyr som et spyd gjennom lufta og lander ved siden av Merula. Og så fyker tre pinner på rappen forbi hele gjengen. Helt til slutt får Castor medaljen til Bubo rett i hodet. – Her er tingene deres. Nå kan dere gå! Lepus og Chiro skal til å gå med tingene sine, men Sciurus stopper dem. – Hva med nebbet til Merula? Hun skal synge i kveld! sier han.

– Nei, nebbet beholder jeg, sier Mustela. – Som straff. – Straff? spør Merula. – Ja, straff. Det var derfor jeg stjal. For å straffe dere. Siden middagen var hos deg, Merula, får du den verste straffen. – Nei, Mustela. Det er ikke greit. Åpne døra! roper Erina og er så sint at alle piggene hennes stikker rett ut. Men Merula forstår hvorfor Mustela vil straffe henne.

– Unnskyld, sier Merula. – Jeg er veldig lei for det.

Da åpner Mustela døren, denne gangen helt opp. Mustela kommer ut mens hun tørker tårene. De andre dyrene skjønner ingenting. – Mener du det? sier Mustela. – Så klart, sier Merula. – Så dum jeg er. At jeg kunne invitere alle naboene mine på middag, men ikke deg. – Ja, det var ganske ensomt å sitte her nede og høre på at alle koste seg. Jeg ble så sint at jeg dro hjem til dere alle og stjal ting dere er glad i. Dere har hverandre og trenger dem ikke. Siden ingen er glad i meg, tenkte jeg at tingene kunne trøste meg. Men jeg ble bare enda mer lei meg.

– Å, men vi er glad i deg, Mustela! sier alle i kor. – Ja, sier Merula. – Jeg bare glemte å gi deg invitasjonen. – Hadde du laget en invitasjon til meg? spør Mustela. – Så klart! Jeg kan hente den nå! sier Merula. – Det går bra. Nå er det jo for sent uansett, sier Mustela og er litt gladere i stemmen. – Men det er ikke for sent for konserten! sier Merula. – Hvis jeg får nebbet mitt tilbake?

Mustela går inn. De hører henne romstere før hun kommer ut igjen med nebbet. Hun gir det til Merula, som blir så glad at hun MÅ synge.

– SKVÆÆ, SKVÆÆÆ! synger hun. Da begynner alle å le. – Ta på deg nebbet først da, Merula, sier Sciurus. Merula gjør som han sier. – LAAAALAAALLAAAAAA! synger Merula vakkert. – Å, unnskyld for at jeg stjal nebbet ditt, Merula, sier Mustela. – Jeg skjønner at du ble sur, Mustela. I kveld skal du komme på konserten min helt gratis. Mustela gir Merula en klem, før alle går hjem for å gjøre seg klare til konserten.

Så samles de ved den store akebakken sammen med alle de andre dyrene fra skogen. Nederst i bakken er scenen, og på første rad sitter røyskatten Mustela.

Alle begynner å klappe da Merula går på scenen. Hun bukker, musikken starter, og Merula begynner å synge «Alle fugler små de er».

Neha Naveen er en forfatter fra Oslo, og har vokst opp på Stovner. Hun har skrevet bøker for barn og ungdom.

Hvilket dyr i Leseskogen ville du vært? – Jeg tror jeg ville vært pinnsvinet Erina, for akkurat som han elsker jeg fabler, myter, legender og eventyr. Da jeg var liten lånte jeg Æsops fabler minst tre ganger fra biblioteket. Og jeg har som Erinaceus vokst opp med at mamma og pappa fortalte meg eventyr da jeg skulle legge meg. I dag liker jeg å høre på podcasts (radioprogram) som forteller om gamle myter og legender. Hvis du skulle gå deg vill i Leseskogen, hvem ville du hatt med deg? – Da ville jeg tatt med min 9 år gamle niese, som heter Maya. Hun elsker å lese bøker like mye som meg, og hun er alltid hjelpsom. Vi er et godt team. Har du et kjæledyr? – Ja, jeg har en katt som heter Huxley. Han er oppkalt etter forfatteren Aldous Huxley. Hva liker du best ved å skrive? – Jeg liker best at jeg får finne på historier, og at noen andre kanskje liker historiene jeg finner på. Hvorfor ville du bli forfatter? – Fordi jeg hadde så mye fantasi. Det hadde nesten vært litt rart å gå rundt med så mange historier i hodet, uten å gjøre noe med det. Hva likte du best å lese da du gikk i 1. – 2. klasse? – Hjemme hadde jeg abonnement på Donald-blader, så det har jeg alltid likt. Men jeg elsket å lese bøker også. Hjemme hadde jeg mange eventyrbøker, så jeg har alltid likt gamle, norske eventyr. Har du noen boktips? – Jeg liker bøkene til Ragnar Aalbu. Krokodille i treet for eksempel. Fine, korte og morsomme historier.

Sigrun Feiring er prosjektleder for Leseskogen og jobber i Foreningen !les.

Barn som blir lest høyt for har mye større sjanse for å utvikle leselyst og engasjement for lesing. Derfor har Foreningen !les laget Leseskogen for 1. og 2. klassinger, lærere og foreldre. Målet er at elevene skal få gode leseopplevelser på skolen og hjemme. På leseskogen.no finner dere blant annet boktips, gode råd til høytlesing og aktiviteter. Hver høst og vår kan elevene være med å utvikle en høytlesingshistorie skrevet av en kjent forfatter til Leseskogen. Foreningen !les oppfordrer også til aktiv bruk at skolebiblioteket og biblioteket. Har du spørsmål om Leseskogen? Ta kontakt med Sigrun Feiring, sigrun@foreningenles.no. Lykke til med lesingen!

Lærerveiledningen til tegnekonkurransen ble laget i samarbeid med Kunst i skolen. Kunst i Skolen arbeider for å gi barn og ungdom opplevelser som bidrar til å utvikle kunstforståelse, kreativitet, kritisk sans og følsomhet for visuelle uttrykk. Gjennom Kunst i Skolens landsdekkende vandreutstillinger får mange tusen elever hvert år stifte bekjentskap med kjente kunstnere og originalkunst. Kunst i Skolen produserer digitale utstillinger og undervisningsmateriell med utgangspunkt i kunst, arkitektur og design og arrangerer lærerkurs og studiereiser. Kunst i Skolen driver også GALLERI SEILET og bistår skoler i forbindelse med kunstinnkjøp. Kunst i skolen er landsdekkende og støttet av Kunnskapsdepartementet. kunstiskolen.no