Mysteriet i Leseskogen SKREVET AV FORFATTERSTUDENTENE VED NORSK BARNEBOKINSTITUTT ILLUSTRERT AV 1.- OG 2.- KLASSER FRA HELE NORGE
1
«Mysteriet i Leseskogen» er et samarbeid mellom Foreningen !les, Norsk barnebokinstitutt og Kunst i Skolen. Fjorten studenter ved forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt skrev til sammen sju kapitler i en høytlesingshistorie som ble publisert på leseskogen.no i sju uker før vinterferien i 2016. Elever i 1.- og 2.-klasse kunne komme med tilbakemeldinger på hvordan fortellingen skulle fortsette. I tillegg hadde vi en tegnekonkurranse der elevene kunne illustrere hvert kapittel. Nå har vi samlet tekst og bilder i denne PDF-en og ønsker god lesing. Tusen takk til alle forfattere og klasser som kom med tilbakemeldinger og tegninger til oss. Se flere tegninger på leseskogen.no. Illustrasjoner til omslaget fra Vatne barneskule. Design Vibeke Røgler.
2
Mysteriet i Leseskogen KAPITTEL 1: Elin Hansson og Veronika Erstad Illustrert av Vatne barneskule KAPITTEL 2: Vilde Kamfjord og Simone Thiis Illustrert av Grinde skule KAPITTEL 3: Daniel Hop-Hansen og Neda Alaei Illustrert av Lilleaker skole KAPITTEL 4: Hilde Hodnefjeld og Helene Lo Cascio Sætre Illustrert av Berkåk skole KAPITTEL 5: Johanne Emilie Andersen Hoff og Anna Kompelien Illustrert av Frøyland skule KAPITTEL 6: Tina Soli og Kristin Linnesholm Illustrert av Ranheim skole KAPITTEL 7: Maria Barseth Bakken og Ketil Kolstad Illustrert av Nordtvet skole og Innhavet skole
3
KAPITTEL 1
ELIN HANSSON OG VERONIKA ERSTAD ILLUSTRERT AV VATNE BARNESKULE
«Eg heiter Mustela,» sier en vinterkledd røyskatt og vinker. Skogen vokser rundt henne. Leseskogen. I den vokser trær og fugler. Det vokser en himmel over skogen. Mustela bor her dypt, dypt inne i skogen. Dette er hennes skog. «Trur du det er einsamt å bu her? Det synest ikkje eg! Eg har mange vener. Og eg kan lese,» sier hun stolt.
4
I skogen bor det mange dyr, og alle kan lese. Det er ikke bare bøker må du tro! Mustela leser stjernene på himmelen. Maurene som kryper på barken. Noen ganger leser hun dyrebæsj og retningen på vinden. Hun leser hvor det er lurt å gjemme seg. Mustela må lese for å overleve. «Men no, no kjeder eg meg! Mon tro om nokon andre er vakne? Eg må fortelje dei om sporet eg fann.»
5
Mustela smetter rundt en trestamme og lytter til bakken. Så kryper hun litt frampå en skrent og titter inn i et hull. «Skal vedde på at Ursus ikkje har noko imot å bli vekt!» Bjørnen Ursus snur seg rundt i hiet sitt. Det er midt på vinteren. Ute uler vinden gjennom Leseskogen. Ursus har akkurat begynt på en ny bok. Sammen for alltid, av Guus Kuijer. Det er en fin kjærlighetshistorie. Ursus vil helst ikke forstyrres når han koser seg med en bok.
6
«Hvem er det som piper sånn der ute?» sier han og snur seg i senga. «Det er berre eg. Mustela.» «Å. Men du vet vel at jeg pleier å være i hiet på denne tiden av året, Mustela?»
7
«Joda, men det er noko du må sjå. Noko alle dyra i Leseskogen burde undersøkje! Kom igjen!» Mustela er ivrig. «Det er inga tid å miste!» Det er stille fra hiet. Helt stille. Mustela går rundt hiet, èn gang, to ganger og tre.
8
«Du lurar ikkje meg, eg har høyrt at du er der. Ursus! Ursus! Ursus?»
Mustela ser i alle retninger. «Eg skjønar ingenting! Var det ein bjørn eg høyrte eller kom
9
det frå meg sjølv? Var det vinden som lurte meg? Var det ein kongle som skramla? Høyrte de det?» Mustela ser opp, ser ned, teller til tre. «Mustela, du må ikke komme i utide. Jeg sitter her og leser.»
10
Bjørnen Ursus humrer i pelsen. Han klør seg litt. Nei, han får heller stikke ut og se hva det er hun vil. «Eg treng hjelpa di. Alle dyra i Leseskogen treng deg, Ursus,» sier røyskatten. Bjørnen får fart på seg og stikker nesa ut av hiet. Det snør
11
tett. Mustela hopper ned fra hi-kanten og setter seg midt på hodet hans. «Au! Var det virkelig nødvendig?» spør Ursus og løfter Mustela etter nakkeskinnet. «Det er så djup snø. Kan ikkje eg få haike med deg,» spør røyskatten med tynn stemme. De små øynene glitrer i det hvite ansiktet. «Ok, da. Men hvorfor er det så viktig at akkurat jeg blir med deg,» Mustela, spør han. «Det er det. Eg har funne eit nytt spor. Det kom i natt. Det er det eg kjem for å fortelje. Det er natt. Eg søv. Og kva skjer? Du trur det ikkje. Det kom eit spor, midt i draumen min.»
12
«Jeg tror deg,» sier Ursus alvorlig. «Du trur det? Er du sikker? Det veit eg ikkje om du gjer når du har høyrt det. Eg veit ikkje om du trur meg då.» Mustela venter litt og ser spent på Ursus. Men Ursus rekker ikke å svare henne. For fra sørsiden av skogen kommer jerven Gulo løpende som om han blir jaget av noe skrekkelig. Når han kommer fram til Mustela og Ursus, har han ikke pust igjen. Han blir stående i flere minutter og puste og pese. Bak han kommer gaupen Lynx, haltende på det ene beinet.
13
KAPITTEL 2
VILDE KAMFJORD OG SIMONE THIIS ILLUSTRERT AV GRINDE SKULE
«Gulo! Endeleg!» Gaupa Lynx er framme ved de andre. «Du venta ikkje, kvifor venta du ikkje på meg? Du sprang berre rett forbi, enda eg ropte? Høyrde du meg ikkje? Eg var jo rett ved deg! Det er nesten ikkje mogleg at du ikkje høyrde meg, det trur eg ikkje på. Du kunne i alle høve ha…» Lynx stopper for å puste. Hun ser på Gulo. Gulo ser rar ut. «Gulo?» spør Lynx forsiktig.
14
ÂŤGULO!Âť roper Lynx, Mustela og Ursus i kor. Men jerven Gulo svarer fortsatt ikke, han bare stirrer rett forbi de andre og inn pĂĽ stien der de kom fra. De tre andre ser samme vei, men de ser bare skog og skog og skog.
15
«Skjerp deg, Gulo,» sier Lynx, «Det er ikkje morosamt lenger, det ser jo ut som du har sett eit spøkelse eller noko.» Lynx kaster snø i fjeset på Gulo. Gulo reagerer fortsatt ikke. Lynx setter seg ned for å se på den vonde foten sin. Bjørnen Ursus og røyskatten Mustela kikker på henne.
16
«Hva er det som har skjedd?» spør Ursus. «Eg veit faktisk ikkje. Eg trakka i eit hòl. Eller eit bol. Eg vart sitjande fast, og det kjendest mest som om nokon beit meg. Lynx blåser på foten sin. «Det ser ikke bra ut!» sier Ursus, og blåser han også.
17
«Eit hòl eller eit bol, no midt på vinteren? Nei, det verkar rart,» sier Mustela. Hun ser ut som om hun tenker på noe viktig. «Der sto eg bom fast i hòlet,» fortsetter Lynx, «og så såg eg Gulo. Eg ropte på hjelp, men han flaug av garde som ein galning. Så eg reiv meg laus og fór etter.»
18
«Dei stod i snøen,» sier Gulo plutselig. Alle snur seg mot han. Gulo snakker! «Hvem stod i snøen?» spør Ursus. Han har sluttet å blåse. «Bokstavane. L, E, P og J sto i snøen utanfor døra mi. Eg
19
opna fordi eg trudde nokon banka på. Då eg kom ut, var det ingen der. Berre L, E, P og J.» «Bokstaver? Det er mystisk,» sier Ursus. «Hvorfor skulle noen drive og strø bokstaver utenfor døra di?» «Det må vere eit teikn,» sier Mustela, «såg du nokre spor også?» «Eg såg inga spor. Eg såg ikkje etter heller, forresten. Eg berre treiv bokstavane og gjekk for å sjå om eg fann fleir.»
20
«Var du ikke redd?» spør Ursus. «Nei, det var spennande. Men så var det plutseleg nokon som ropte HJELP! rett attmed meg. Eg kvapp så innmari, og så sprang eg hit.» «Det var jo berre eg som ropte!» sier Lynx.
21
«Du er ikkje berre berre,» svarer Gulo. Mustela begynner å bli utålmodig, hun er mest interessert i sporene. «Har du bokstavane, Gulo?» spør hun. «Klart eg har. Gulo klapper seg på pelsen og finner frem
22
bokstavene. Han legger dem ned på bakken. «LEPJ?» sier Mustela, «det var eit rart ord. Kva betyr det?» «Veit du ikkje det? Det er jo det kattar gjer når dei drikk,» sier Lynx. Hun klynker litt fordi hun har vondt. «Lynx, se! Noe sitter fast i poten din!» sier Ursus og peker på foten til Lynx.
23
Lynx lukker øynene og lar bjørnen pirke det løs. «Jøss. Det er ein i!» sier Lynx da hun får se hva det er. «Nei, han er feil veg, det er eit utropsteikn!» sier Mustela, «akkurat som i draumen min.» «Drømte du om et utropstegn?» Ursus ser litt skeptisk ut.
24
«Var det sporet du snakket om i stad?» «Ja! Det var eit utropsteikn, eg hugsar det no!» Mustela vifter med armene og forteller ivrig om drømmen hun hadde. «Eg drøymde at nokon hadde kome til Leseskogen, nokon som ikkje høyrde til her. Dei jaga eit utropsteikn!» «Er du sikker på at det var det, et utropstegn?» spør Ursus,
25
«her i Leseskogen?» Han begynner å bli litt nervøs for alt sammen. «Utropsteikn høyrer vel også til i Leseskogen?» spør Mustela, litt fornærmet over ikke å bli trodd. «Jo, utropsteikn er teikn gode som nokon,» sier Gulo. «Jaga eit utropsteikn, du liksom,» sier Lynx, «kvifor skulle nokon ville fange eit utropsteikn?» Hun virker litt sur. Kanskje fordi hun har vondt i foten. Eller så er hun bare sulten.
26
«Slutt å krangle!» roper noen fra luften over dem. «Hva var det?» Alle de fire dyrene ser opp i lufta. «Au!» sier Lynx. Hun har endelig kommet seg på beina etter å ha fått ut utropstegnet. «Kva er det no då?» spør Mustela. «Eg fekk noko i hovudet!» Lynx holder seg på hodet og kikker ned på bakken.
27
28
«Se! Der er den!» Ursus peker bort dit, «det ligner på en bokstav. Men hvor kom den fra?» Alle de fire dyrene ser den veien bjørnen peker. Og alle ser at det som ligger der borte ligner på en bokstav. Men det ingen av dem ser er ekornet Sciurus. Han hopper fra tre til tre, langt der oppe over hodene deres. Og han ler!
29
KAPITTEL 3
DANIEL HOP-HANSEN OG NEDA ALAEI ILLUSTRERT AV LILLEAKER SKOLE
Røyskatten Mustela, gaupa Lynx og jerven Gulo titter spørrende på bjørnen Ursus. Som om bjørnen kan lese tankene deres, nikker han bestemt, og de andre dyrene skjønner hva han mener: Løp! De løper mot bokstaven. Den raske bjørnen Ursus kommer frem først, med Mustela, Gulo og til slutt Lynx rett bak seg.
30
«Det er ein M!» roper Mustela forvirret. De andre dyrene ser forundret på røyskatten. «Kvifor så overraska, Mustela?» spør Gulo. «Eg trudde det skulle vere ein H!» forklarer hun.
31
«Kvifor trudde du det?» spør Lynx. «Fordi hun trodde at noen trengte hjelp!» svarer Ursus betenkt. Plutselig hører de en trillende latter høyt over seg. Dyrene ser opp, og der ser de ekornet Sciurus hoppende fra et tre til et annet.
32
«Sciurus!» roper Ursus høyt. «Var det du som kastet denne bokstaven ned?» «Bokstav?» roper Sciurus ned til de andre dyrene. «Dette må jeg se nærmere på. Sciurus slipper greina han sitter på og kaster seg ned i snøen foran dyrene. Ursus plukker bokstaven opp fra bakken, rister snøen av den og viser den frem til Sciurus.
33
«Kjenner du til denne bokstaven?» spør han. «Jeg bare hopper, jeg!» sier Sciurus og ler. «Merkeleg!» sier Mustela. «Kvar kjem denne bokstaven frå då?» «Og kva betyr han?» lurer Lynx på.
34
«Det kan virke som at bokstaven hadde gjemt seg i treet, og at den falt ned fordi Sciurus hoppa på akkurat den grenen,» foreslår Ursus. «Det kan hende,» svarer Sciurus og plutselig er han borte, langt oppe i trærne igjen.
35
«Jeg tror vi trenger mer hjelp. Kanskje vi kan ta turen til ulven Lupus? Hun har nok noen gode råd til oss!» sier Ursus til de andre dyrene. De andre dyrene er enige. Sammen går de gjennom den hvite skogen. Solen har begynt å gå ned bak Leseskogen, og
36
lufta begynner å bli skarp. Dyrene må skynde seg til Lupus før det blir helt mørkt i skogen. «Høyrde de ein lyd?» Gulo stopper plutselig opp. De andre dyrene titter forundret rundt seg.
37
«Eg synest eg høyrde lyden av eit monster,» sier han videre. «Eit monster?! Kva meiner du?!» Lynx krummer ryggen og kvesser klørne. «Slapp helt av, kjære Lynx!» svarer Ursus og klapper gaupa kjærlig på skuldrene. «Vi går videre!» sier Ursus så.
38
«Må vi det?» spør Gulo redd. «Vi er så nære Lupus at vi ikke kan stoppe nå!» svarer Ursus bestemt. Idet dyrene går forbi den store granen, hopper en skikkelse fram og skriker høyt: BØ! Alle dyrene skvetter, men oppdager at det heldigvis bare er Lupus som vil tøyse.
39
«Haha!» ler Lupus. «Skremte jeg dere nå? Selvsagt gjorde jeg det!» ler hun videre. «Jeg er jo så god til å skremme! Haha!» «Det er ikkje morosamt,» sier Mustela engstelig. Ursus legger armene rundt Gulo og Lynx. «Er dere ikke i godt humør, eller?» spør Lupus spøkefullt.
40
«Det er ikke det at vi er i dårlig humør,» forklarer Ursus. «Det er det at vi har kommet hit for å spørre deg om hjelp!» «Å, er det sant? Snart er det helt mørkt i Leseskogen. Bli med meg hjem!» sier Lupus. Sammen går Ursus, Lynx, Mustela og Gulo like bak Lupus som viser veien.
41
«Kva er det du har på bordet?» spør Mustela forskrekket. «Det er bare noe jeg fant tidligere i dag!» svarer Lupus. «Jeg syns den passet så fint på stuebordet mitt!» De andre dyrene samler seg rundt Mustela og Lupus for å se. Ursus gisper høyt.
42
«Er du klar over at vi har et mysterium å løse?» roper han høyt. «Dette er jo en H!» «Det vart ”HJELP!”. Det var det eg sa!» roper Mustela begeistret. «Men kva med M-en vi fann tidlegare? ”HJELP M!” Kven er M?» spør Gulo.
43
KAPITTEL 4
HILDE HODNEFJELD OG HELENE LO CASCIO SÆTRE ILLUSTRERT AV BERKÅK SKOLE
«M? Mmmm? Det kan jo være så mye som begynner med bokstaven M. Melkebart? Matvrak? Moskus? Motorsag? MUSTELA?! Er det kanskje du som trenger hjelp?» spør Ursus. «Nei, det er det slettes ikkje! Og dessutan er det vel ikkje så viktig kven “M” er, men at det er nokon som treng HJELP! Og når nokon treng hjelp, da må vi hjelpe!» sier Mustela bestemt. «Dere vet… M opp ned er W! Det kan være en W…ombat som trenger hjelp,» sier Lupus tankefullt og ser seg rundt i den blå stua si. «Vombat skrivast ikkje med “W”, då,» sier Gulo. «Og dessutan finnast det ingen vombatar her i Leseskogen!»
44
«Same kan det vere. Vi kan ikkje sitje her inne i den koselege stova di lenger, Lupus. Vi må ut og finne den som treng hjelp,» sier Mustela. «Jeg blir med!» Lupus logrer med halen. «La oss ta med denne H-en. Jeg kan finne noe annet å pynte stuebordet mitt med, jeg.» Rett utenfor døra stivner Lupus . Hun snuser mot natten og skogen. «Dere, den lukta. Synes dere ikke det lukter litt rart her?»
45
«Eg kjenner ingenting, kom igjen! Vi må gå!» Mustela tripper ivrig. «Ehhh, jeg tror jeg blir hjemme. Jeg kom på at jeg må støvsuge,» pistrer Lupus. Hun tar halen mellom beina og lusker inn igjen. «Eg trudde ulvar var modige, eg,» hvisker Gulo.
46
«Hun har aldri vært mørkeredd før,» hvisker Ursus tilbake. «Vi kan ikkje vente lenger, vi får gå, vi fire! Eg trur det hastar!» sier Mustela utålmodig. «Eg viser veg, eg!» sier Lynx, eg kjenner natta. Utenfor huset til Lupus har det blitt helt mørkt. Den eneste lyden dyra kan høre er snøen som knirker under labbene deres. Det virker enda kaldere nå etter den varme stua til Lupus. «Åh, jeg kunne ønske jeg lå inni hiet mitt og leste boka mi akkurat nå,» sukker Ursus. «Vinteren er ikke min årstid!» «Hysj! Høyrde de det?» spør Lynx. «Det var bare magen min som rumlet,» sier Ursus.
47
«Ikkje det! Det var ein ukjend lyd. Og luktar de det? Det er som Lupus sa: ei veldig rar lukt! Ei sånn lukt har eg aldri lukta før…» sier Lynx, bekymret. «Eh… kanskje vi burde gå tilbake til Lupus. Jeg tør ikke mer!» hvisker Ursus. Skyene driver som hvite spøkelser over den mørke himmelen. Månen kommer plutselig til syne og bader hele Leseskogen i et magisk lys. «Vent litt – kva er det som ligg i snøen der nede?» spør Lynx og peker ned en bratt, snøkledd bakke.
48
«Jeg ser ingenting,» sier Ursus. «Eg ser noko!» utbryter Gulo, og før de andre får sagt noe mer, har han satt seg på H-en og sklidd ned bakken. De andre hopper på hver sin bokstav og fyker etter Gulo så snøen freser rundt dem.
49
«DET ER EI BOK!» roper Gulo, og vifter med labbene idet de andre tar ham igjen. «Kva for ei bok?» spør Mustela. Gulo blar opp på første side i en grønn, tjukk bok. Der står det ingenting. Han blar videre. Ingenting! «Denne boka er heilt tom! Det er ingen bokstavar der!»
50
utbryter Gulo sjokkert. «Få sjå! Du har rett! Ingen bokstavar og heller ingen bilete! Berre blanke sider!» roper Mustela. «Au! au! dere sitter på meg!» «Hæ? hvem sa det?» spør Ursus «Meg, Lepus, vel!» Haren Lepus ligger skvisa under rompa til Ursus.
51
Ursus spretter opp: «Oi, unnskyld! Men det er jo ikke så rart vi ikke så deg, du har jo samme farge som snøen!» Lepus skuler misfornøyd på Ursus. «Men, du Lepus, har du høyrt om nokon som treng hjelp i Lesekogen i dag?» spør Mustela. «Eller nokon som luktar, eller nokon som lagar merkelege lydar?» spør Lynx. «Det lukta ikke akkurat duggfriskt av rompa til Ursus, da!» snøfter Lepus. «Men, nei, jeg har faktisk ikke hørt noe eller sett noe eller lukta noe uvanlig. Jeg lå bare her og gnagde på ei rot da dere kom brasende!»
52
Lepus reiser seg, børster snø av de lange ørene sine og stirrer på det Gulo har i labben: «Men Gulo! Hva er det du har der! Det er jo yndlingsboka mi!»
«Yndlingsboka di? Denne blanke, tomme lefsa?» flirer Gulo. Lepus griper boka og blar fortvilet gjennom de hvite sidene. «Hvor er alle bokstavene?» gråter Lepus. «Og hvor er alle DRAGENE OG TROLLENE?! Det er bare sidetallene igjen!»
53
KAPITTEL 5
JOHANNE EMILIE ANDERSEN HOFF OG ANNA KOMPELIEN ILLUSTRERT AV FRØYLAND SKULE
Haren Lepus blir stående med den slappe boka mellom hendene. Lenge. «Javel, sier Mustela til slutt, vi forstår at du er lei deg, Lepus, men no kan vi ikkje stå her lenger. Det er noko gale i skogen vår. Bokstavleg talt!»
54
De andre humrer. Mustela kan få sagt det. «Lepus, du må bli med oss, det er du som kjenner denne boka, og eg er viss på at ho er eit viktig spor!» De fem dyrene trasker gjennom skogen. Det suser i tretoppene. Mørket står som en vegg rundt dem. Plutselig roper Ursus;
55
«Mustela, ikke pirk meg i ryggen!» «Eg pirkar vel ikkje deg i ryggen, eg! Er du innbilsk eller?» svarer hun bestemt. «Kan ikkje nokon pirke meg i ryggen óg? Eg klør sånn på venstre side,» sier Gulo.
56
«Kom no!» maser Mustela. Dyrene fortsetter. Snøen er dyp, og det er tungt å gå. «Lynx! Ikke pirk meg i ryggen. Det var Gulo som ville det, ikke jeg!» utbryter Lepus. «Det er ikkje meg!»
57
«Neihei, hvem er det da? Mustela? Ursus?» «Det er ikke meg heller!» roper de i kor. Da hører de en lyd bak seg. De stivner til. Noen puster tungt og snøfter. Dyrene snur seg mot lyden og skjelver av skrekk. Og der står det… «… Et TROLL!» roper Lepus begeistret. «Men ha ha ha! Han er bitteliten og mye, mye flatere enn en pannekake!»
58
Trollet gir fra seg et spinkelt brøl og blafrer med hjørnene. «Eh….hvem er du?» spør Ursus det lille flate trollet. «Uæææææ! Jeg er det største trollet noen har sett noen gang!!» «Eg har sett større troll,» sier Gulo. «Eg óg,» sier Lynx.
59
«Ja, på TV er troll store og skumle,» sier Ursus. «Ja, de skal jo vere høge som hus og ha auge store som tinntallerkenar,» sier Gulo. «Tinntallerkener, hva er det?» spør Lepus. «Veit ikkje, trur det er nokon drabeleg store tallerkenar,» svarer Gulo.
60
«Ikkje tull no da!» ubryter Mustela. «Vi har eit mysterium å løyse, og de står her som nokon tullingar og snakkar om tallerkenar!» «Bestemoren min hadde noen fine tallerkener med blomster på….» «Slutt, seier eg!» Mustela blir hissig og går bestemt bort til trollet og spør;
61
«Unnskyld meg, men kva for eit troll er du eigentleg? Og kva gjer du her i skogen vår?» «Jeg er det skumleste trollet noen har sett noen gang! Og nå kommer jeg og spiser dere!! Uææææ!» Dyrene ler høyt. «Haha! Skal du liksom ete oss no?» Gulo peker på trollet.
62
«Korleis skal du klare det når du er så flat?» ler Lynx. «Ja, vil du ikke heller ha litt flatbrød da?» hikster Ursus. «Fy! Det er ikke pent å le av andre,» mumler trollet og ser ned. «Alle er forskjellige. Jeg kan ikke noe for at jeg er så flat. Jeg har ligget klemt inne i en bok hele livet.» «Å,» mumler Ursus flau. «Unnskyld!»
63
Vinden blir sterkere, og dyrene stiller seg tettere sammen. «Hei, vent litt!» roper plutselig Lepus, jeg har da sett deg før! Hun går nærmere trollet. «… ligget klemt i en bok, sa du? Å ja! selvfølgelig! Du er jo en av illustrasjonene fra yndlingsboka mi!» «Hva behager?» sier trollet, «en av hva for noe? Jeg er et troll – et vanlig norsk skogstroll med tre hoder! Jeg er ingen illusjon!»
64
«Det var ikke det jeg sa heller,» ler Lepus, «en illustrasjon er rett og slett en tegning i boka det,» forklarer hun. «Å, på den måten, ja,» sier trollet. «Har dere forresten møtt på noen av de andre illusjonene?» «ILLUSTRASJONENE,» retter Lepus. «Ja ja, ikke mas sånn. Jeg skulle så gjerne tatt en alvorsprat
65
med dragen på side 21 nemlig. Jeg mistenker at alt dette rotet er hans skyld, han har alltid vært en ordentlig surrekopp!» «Vi er leie for det, men vi har ikkje sett nokon drake,» sier Mustela.
66
«Bokstavane!» avbryter Gulo, «desse bokstavane fann vi liggande strødd rundt om i skogen!» Han legger bokstavene foran trollet. «Veit du kanskje noko om alt dette merkelege som har skjedd her i skogen i det siste?» sier Mustela ivrig.
67
«Og hva mente du egentlig med at du mistenkte dragen på side 21 for alt rotet?» bryter Ursus inn. «Rolig rolig. Jeg skal fortelle dere alt det jeg vet,» sier trollet. Men oi som vinden herjer med ham. Den river og røsker.
68
Fram og tilbake, opp og ned, hit og dit, rundt og rundt. FLAPP-FLAPP-FLAPP! «Jo, altså …» sier trollet. Han strever fælt med å holde balansen. «Så vidt jeg vet, altså,» sier han «… så vidt jeg vet så begynte alt sammen med dette utropstæ … ÆÆÆÆ …………..» SVUSJ!
69
KAPITTEL 6
TINA SOLI OG KRISTIN LINNESHOLM ILLUSTRERT AV RANHEIM SKOLE
«Å nei!» roper Mustela, «Trollet skulle jo fortelje hemmelegheita, vi må få tak i det!» De fem dyrene ser papirtrollet svusje bort og fly høyere og høyere med vinden. Fra tretoppene hører de et lyst lite brøl. «Super-Sciurus til unnsetning! Ahahahahahahhhahaa!!! Banzai!» I et kjempehopp seiler ekornet fra et tre til et annet. Midt i svevet tar Sciurus et godt tak i papirtrollet, og sammen lander de på en gren. «Gjekk det bra?» roper Mustela.
70
Det er helt stille oppe i treet. Lenge. Sciurus kommer fykende ned langs stammen i racerfart. I munnen har han papirtrollet. Han spytter det ut og gir det til Lepus, for det er jo tross alt hennes favorittroll. Ursus ser strengt på trollet og sier: «Hva mente du med at alt begynte med utropsstæ… ÆÆÆ før du svusjet av sted? Og hva med dragen?» «Ok, jeg er skikkelig svimmel altså,» svarer trollet, «men, det har seg sånn at dragen var innmari forkjølet og sur, og så ville utropstegnet muntre ham opp… hun kilte dragen på snørrsnuta, og da nøs han og så…»
71
Trollet sier ikke mer, det bare himler rart med sine 9 øyne. «Det er ikke alle som tåler høyder,» sier Sciurus. «Men, vet dere hva jeg så, eller? En haug med bokstaver! Kjempemange! De er oppi trærne, nesten overalt!» «Kan du vise oss kor det er aller flest?» spør Gulo. Sciurus løper fort av sted langs bakken, og de andre følger etter så godt de kan. Det er jammen tungt å løpe i snøen og samtidig bære på utropstegn, bokstaver, ei tom bok og et troll!
72
Lynx stopper plutselig, og ser seg forsiktig rundt. «Hysj!» sier hun, «det er nokon her.» «Hallo?» sier Sciurus, «Hvem er det?» Det rasler i buskene. Noen er i ferd med å komme ut derfra. Det er… «Lupus?» sier Mustela, «Eg trudde du ville vere heime?» «Jeg ville bare ikke bekymre dere,» sier Lupus. «Dere skjønner, lukta som jeg kjente var både kjent og ukjent på samme tid. Så jeg ville snuse etter sporet mens det ennå var ferskt. Og det er mye lettere å følge et spor når man er alene. Det hadde blitt alt for mange lukter om dere skulle ha blitt med. Da kunne jeg ha mistet sporet, og det hadde vært
73
veldig trist. For den kjente lukta var Capreolus! Og jeg tror han er forsvunnet. Jeg har lett etter ham helt siden vi skilte lag tidligere i dag.» «Vi må finne ham!» roper alle dyrene på en gang. Hva skal de gjøre nå? De tenker så det knaker.
74
«Lupus!» sier Gulo, «Kan du vise oss staden der lukta etter Capreolus er sterkast?» Lupus nikker, tar syv små skritt og stanser nøyaktig der de fant den tomme boka til Lepus. «Men, det er jo her jeg sovnet mens jeg leste!» sier Lepus, «og da jeg våknet, var det noen som satt på meg, og hele boka var plutselig tom!»
75
76
«Kan dette vere staden der Capreolus forsvann?» spør Lynx. De andre synes det var veldig lurt spurt, og nikker. «Men hvor er han nå?» sier Ursus, «han kan vel ikke forsvinne sånn helt i løse lufta?» «Sånn som bokstavene og bildene i boka mi forsvant, mener du?» sier Lepus. Og det er da at Mustela får en lysende tanke. «Er vi eigentleg sikre på at heile boka er tom? Har vi sett på absolutt alle sidene?» sier hun. De andre tenker seg om. Nei, de har ikke sett gjennom hele boka. De setter seg i ring rundt boka mens Lepus blar og blar, og så, på siste side, ser de det: Et bilde av Capreolus. Under bildet står det «HJELP MEG!». Men det er noe veldig rart med bokstavene. De liksom skjelver, som om de er i ferd med å løsne fra papiret. Og sannelig er det ikke nøyaktig det som skjer også. Bokstavene fyker ut av boka som om de er tatt av
77
en usynlig vind. Bokstavene vokser seg større og større mens de fyker opp i lufta. Til slutt havner de i tretoppene sammen med bokstavene som allerede er der oppe. Dyrene ser forundret i boka igjen. Nye bokstaver kommer frem under bildet av Capreolus. Og nå står det: «ENDELEG! DE FANN MEG!» og på bildet smiler Capreolus. Men hvordan skal de få ham ut av boka? Nå må de tenke så det knaker høyere enn noensinne. Og det er da de hører det. Et kjempenys fra oppi et av trærne! – AH… AH… ATSJOOO!
78
Den ukjente lukta! Lukta av noe… stort… og grønt… med vinger… og skarpe tenner… som kommer krypende ned stammen og hopper ned på bakken foran dem.
79
KAPITTEL 7
MARIA BARSETH BAKKEN OG KETIL KOLSTAD ILLUSTRERT AV NORDTVET SKOLE OG INNHAVET SKOLE
«Pass dykk! Draken grillar oss levande!» Mustela springer foran dragen for å beskytte vennene sine. Den er ti ganger så høy som henne, og rasende farlig. Men det kommer ingen ild. Det kommer bare et nys. Og masse snørr. «Jeg skal sbise dede alle sammen,» truer dragen og gjør seg klar til å kaste seg over dem. De gode vennene rygger forskrekket bakover. Mustela blir
80
stående lamslått igjen. Hun kjenner den våte dragetunga slikke seg oppover magen. «Du smaker jo ingenting!» klager dragen. «Eg smakar aldeles utmerkt, takk!» svarer Mustela, og tørker av seg dragesiklet. «Det er nok berre du som er så forkjøla at du har mista den gode smaken din.» «Åh! Denne fordølelsen ødelegger jo alt. Ingen kommer til å være redde for meg lenger! Det er vel derfor boka spyttet meg ut. Det er ikke noe sbennende å kjembe mot en så dårlig drage.»
81
Mustela skakker på hodet. Dragen ser virkelig lei seg ut. «Eg blei skikkeleg redd for deg, i alle fall. Ikkje sant han er skummel, folkens?» sier Mustela til de andre dyrene. Ursus svelger. «Jo, kjempeskummel,» sier han. De andre nikker og stemmer i. «Eg trudde eg skulle pisse på meg!» «Jeg trodde jeg skulle hoppe ut av mitt gode skinn!» «Halen min sitter nesten fast mellom beina enda!» Dragen retter seg opp og smiler så alle de skarpe tennene synes. «Mener dere virkelig det?»
82
Så synker den sammen igjen. «Men boka vil fordsatt ikke ha meg tilbake. Jeg har brøvd og brøvd, men jeg slibber ikke inn.» Lupus har henta boka. Hun slår opp på den siste sida, hvor Capreolus fortsatt venter på hjelp. «Se her! Det er ikke plass til deg før vi får vennen vår ut av boka.» «Hva med meg da?» piper trollet i bakgrunnen. «Du er allerede flatpakka som et bokmerke,» sier Lepus, «Deg får vi alltids plass til.» «Det var eit utropsteikn som starta det heile,» sier Gulo ettertenksomt.
83
«Kanskje vi kan fiske ham ut med et spørsmålstegn?» foreslår Lupus. «Vi kan legge kroken på spørsmålstegnet rundt horna hans, og så drar vi ham ut sammen.» Det synes vennene er et godt forslag. De kikker opp i trekronene for å se om det er noen spørsmålstegn der. Det kryr av bokstaver, men ingenting som ligner det de trenger. «AU!» sier Ursus, og faller boms i bakken. Han gnir seg på foten. «Du må sjå deg for!» sier Lynx. «Så lenge jeg ser opp,» brummer Ursus «synes jeg heller at den dumme trerota kunne ha sett seg for!» «Det der er ikkje nokon rot,» sier Lynx, –»Det er jo eit
84
spørsmålsteikn!» Ursus røsker det løs fra jorda og forter seg bort til boka hvor Capreolus venter. De legger spørsmålstegnet forsiktig rundt hornene til Capreolus. Ursus drar så hardt han bare kan, men Capreolus rikker seg ikke. Lupus kommer til og drar med armene rundt Ursus. Lynx og Gulo og Lepus stiller seg på rad og rekke bak henne igjen. De tar i alt de kan, men til ingen nytte. Sciurus og Mustela tar tak og drar i den lille rumpestompen til Lepus. Men Capreolus sitter bom fast. Så nyser dragen, det er som en storm av snørr og vind blåser over dem av full kraft. Alle ramler bakover. Og gjett hvem som sitter med alle fire beina på kryss og tvers i gresset sammen med dem? Jo, det er Capreolus! «Tusen takk, alle mine kjære vener!» sukker han.
85
«Takk ikkje oss, men draken,» sier Mustela. «Eg veit kva vi kan gjere til gjengjeld,» sier Capreolus lurt. «Vi kan samle alle bokstavane og lage ei ny historie. Ei som handlar om ein frisk og rask drake.» «Og farlig,» sier dragen. «Jeg vil være farlig.» «Det skal vi sørge for,» sier Ursus, og klapper dragen på ryggen. «Kom igjen, vi må samle sammen alle bokstavene! Sciurus, kan du riste dem ned fra trærne? Så kan vi andre plukke fra bakken.» «Den er grei, Super-Sciurus i farta!» Sciurus fyker opp i det nærmeste treet. Det rasler og rister, og snart regner det bokstaver. Lepus og Capreolus er de raskeste i Leseskogen, og løper under Sciurus for å plukke. De andre begynner å lage setninger etter hvert som de får samlet nok bokstaver.
86
«DET VAR EN GANG,» skriver Gulo. Han legger bokstavene en etter en på første side i boka. «EN STOR OG SKUMMEL DRAGE,» fortsetter Lupus. Bokstavene begynner å skjelve, og faller inn i arket. «Sjå! Det verkar!» sier Lynx. Hun blir ivrig. «DRAGEN
87
HADDE STORE, FRISKE NESEBOR MED PLASS TIL Å SPRUTE MASSE ILD,» skriver hun. Sciurus, Lepus og Capreolus har fått samlet alt fra trærne, og kommer løpende til. Og nå går det fort, straks Mustela er ferdig med en setning kommer Ursus med en ny, så tar Lepus over, og Gulo … og slik fortsetter de til alle har skrevet, og det står en helt ny historie i boka.
88
«Lat oss lese!» sier Mustela. Og så leser de sammen høyt de magiske ordene som starter ethvert nytt eventyr: DET VAR EN GANG… Og vips! Så blir dragen like liten som ei bokside, og smyger seg flatt inn på side 21 igjen. Etter litt om og men får de bakset trollet inn i boka også. De tre hodene har ikke klart å bli enige om hvilken side de skal inn på. «Det avgjer eg!» sier Mustela og smekker boka hardt igjen.
89
«HURRA!» Nå er alle vennene i Leseskogen jublende fornøyde. Det har vært en spennende dag. «Nesten litt for spennende,» må Ursus innrømme. «Nå har jeg lyst til å lese ei rolig bok om vennskap på senga.» «Men ikkje før vi har grilla marshmallows!» ler Mustela og
90
henter fram godsakene fra bak ei tue. Og så slår hun opp boka på side 21. Der er bildet av dragen, og den blunker lurt før den spruter ild ut av friske nesebor. Snart høres ikke annet enn marshmallowssmatting. Sciurus sukker fornøyd. «Det eneste som mangler nå, er en god historie!» sier han. De andre nikker. «Ja! Enig!»
91
Ursus smiler lurt. «Jeg tror jeg vet en som passer helt perfekt. Mustela, siden du har vært så modig i dag synes jeg du skal få æren av å lese!» Mustela vrir beskjedent på seg, og blar tilbake til første side i boka om dragen og trollet. Hun kremter.
92
«Det var ein gong ein stor og skummel drake. Draken hadde store, friske nasebor med plass til å sprute masse eld. Han spruta så mykje eld at han starta skogbrannar i hytt og vær, og ein dag blei skogbrannen så stor at den spreidde seg til nord og sør, til øst og vest, for vinden var fælt så vinglete den dagen. Brannen nådde heilt bort til Digreskogen, og det likte det svære trollet med dei tre hovuda dårleg…»
93
94
95
96