Sulten på skrekk by Foreningen !les

SULTEN PÅ SKREKK BJØRN ARILD ERSLAND

Høytlesingshistorien «Sulten på skrekk» var et samarbeid mellom forfatter Bjørn Arild Ersland, Foreningen !les og Kunst i Skolen våren 2021. Bjørn Arild Ersland skrev til sammen fem kapitler i en høytlesingshistorie som ble publisert på leseskogen.no i løpet av april 2021. Rundt 6400 elever på 1.-3. trinn, fra over 200 skoler, var påmeldt tiltaket. Lærerne leste fortellingen høyt i klasserommet, og til hvert kapittel kunne klassene sende inn tilbakemeldinger til forfatteren med ideer til hvordan fortellingen skulle utvikle seg videre. Samtidig kunne elevene uttrykke seg gjennom tegning og delta i Leseskogens tegnekonkurranse. Kunst i Skolen bidro med et flott undervisningsopplegg til tegnekonkurransen, «Å tegne til tekst». Vi mottok til sammen 3 474 tegninger til konkurransen. Alle tegningene vises i en egen digital utstilling på kisdigital.no/tegnekonkurranse-leseskogen-2021/. Her har vi samlet tekst og tegninger fra vinnerbidragene og ønsker god lesing! Takk til Bjørn Arild Ersland og Kunst i Skolen. Takk også til alle lærere og elever som har deltatt på tiltaket, og som har bidratt med gode tilbakemeldinger underveis og flotte tegninger! Illustrasjoner: Kapittel 1: Hunstad barneskole, 1. trinn. Lærer: Anette Mellem Kapittel 2: Hareid skule, 2. trinn. Lærer: Hanne Sofie Urke Kapittel 3: Sunde skole, 2. trinn. Lærer: Trine Skjelbred Kapittel 4: Søvik skole, 1. trinn. Lærer: Bente Emma Austnes Kapittel 5: Brundalen skole, 1. trinn. Lærer: Kari Øverås

Illustrasjoner til omslaget er tegnet av elever ved Søvik skule. Design: Vibeke Røgler Prosjektleder for Leseskogen: Sigrun Feiring

Sulten på skrekk Av Bjørn Arild Ersland

KAPITTEL EN

Hei! Jeg heter Grystein. Jeg er et spøkelse og jeg bor på Sol gløtt leirskole. Dette er et perfekt sted for skremming. De som bor her, lengter ofte hjem til foreldrene sine. Noen er så lettskremte at jeg nesten ikke tør å puste på dem. Jeg er likevel nødt til å skremme litt, for du vet vel at vi spøkelser spiser skrekk? Omtrent som en elbil må lades, må vi spøkelser ha skrekk for å skremme.

Det finnes to typer skrekk. Vanlig skrekk og skrikeskrekk. Vanlig skrekk er når blodet fryser til is, og de som blir skremt ikke får frem en lyd. Slik skrekk smaker omtrent som en tacofest, mens skrikeskrekk er som lørdagsgodt. Nå for tiden er det helt perfekt å være spøkelse. Barn er livredde. De ser så mange skumle filmer og de spiller dataspill,

og det gjør dem vettskremte for den minste ting. Før var det mye vanskeligere å være spøkelse. I vikingtiden for eksempel, var ikke folk redde for noen ting. Det var flere år hvor jeg ikke klarte å skremme et eneste barn, og jeg holdt på å dø av sult og kjedsomhet. Men det er heldigvis lenge siden. Nå spiser jeg skrikeskrekk hver lørdag.

Vanligvis er det ungdommer som bor her på leirstedet. Det er helt ok å skremme ungdommer, men barneskremming er mye morsommere. Ungdommer skal hele tiden bli kjærester og da kysser de, og det er ganske ekkelt. Når jeg ser at noen

kysser gjør jeg meg usynlig, og så drar jeg opp t-skjortene deres. Jeg stryker fingrene mine over ryggene. Ha, ha! Da skriker de kjempehøyt og vips er det slutt på kyssingen. Jeg synes det er rart at de blir så redde. Fingrene mine er jo helt vanlige spøkelsesfingre, litt kalde og slimete, men ellers helt vanlige spøkelsesfingre. I vinterferien bodde det en gjeng med småunger her på leirskolen. Det er de gøyeste jeg har skremt noensinne! Mange barn er virkelig dumme og rare. De som bodde her, gikk i tredje klasse. Tredjeklassinger er så små at de nesten ikke er født!

Da jeg så bussen med elevene nærme seg leirskolen, fløy jeg ned og gjemte meg på badet i kjelleren. Jeg kan et triks hvor jeg henger helt slapt på en knagg. Da ser jeg ut som et håndkle. Det er litt kjipt når noen tørker fingrene sine på meg, men stort sett går det bra.

Jeg hang der og var superslapp, og etter et lite minutt hørte jeg skritt i trappen. Kjelleren er kjempeskummel for småunger.

Utenfor badet er det mange andre dører. Det hender jeg dytter forsiktig i dørene, og da skriker folk. Men denne gangen hang jeg helt stille på knaggen. Jeg turte ikke å puste, og våget nesten ikke å se. Hun jeg skulle skremme stod og vasket hendene etter buss turen. Hun såpet seg inn, og det varme vannet gjorde at hun slappet helt av. Hun stirret i speilet, og jeg så at hun glemte

seg bort. Uten en lyd løsnet jeg meg selv fra knaggen og fløy ut i rommet. I et lite sekund hang jeg i lufta bak henne. Hun så det lysegrønne ansikt mitt og munnen som var halvåpen. Jeg visste ikke at et så lite barn kunne skrike så høyt! Det piper fortsatt i ørene mine. Jeg rakk ikke å gjøre noen ting. Skriket lød som om et jettfly hadde styrtet rett i dass! Hun løp opp trappene og ble borte. Foreldrene kom nok til leirskolen og hentet henne, det er det som skjer når jeg skremmer litt for skummelt. Men det var ikke meningen å være superskummel, jeg ville jo bare skremme litt.

Nå er jeg er nødt til å finne ut hva den bittelille jenta heter, og hvilken skole hun går på. Hun må få vite at jeg ikke er så farlig som jeg ser ut som. Hvis du kan hjelpe meg blir jeg veldig glad. Den livredde jenta hadde svart hår, grønne bukser, rød genser og en veldig skrikete munn. Send alt du vet til: Spøkelset Grystein Solgløtt Leirskole 1398 Skogen

KAPITTEL TO

Den lille jenta dro fra leirskolen uten at jeg rakk å si unnskyld for skremmingen. Jeg måtte finne henne. Men før jeg kunne dra, trengte jeg å samle skrekk som jeg kunne spise på reisen. Nå fløy jeg rundt i gangene og lette etter noen jeg kunne skremme, men leirskolen var tom for mennesker. Ingen på rommene, ingen på kjøkkenet, ingen i peisestua. Ute var det begynt å bli mørkt.

Jenta hadde sikkert sagt at jeg er farlig. Det er jeg ikke. Jeg er bare et helt vanlig spøkelse. Tenk om småungene aldri turte å komme tilbake? Tenk om jeg de neste tusen årene bare skulle skremme kjedelige kysseungdommer! Jeg hang meg på en knagg utenfor vaskerommet. Og jeg som hadde gledet meg slik til å spise skrikeskrekk. Plutselig så jeg at døra gikk opp. Det ramlet inn med barn og ski og snø og akebrett.

– Hva? tenkte jeg. – Har de ikke dratt hjem likevel? Nei, de hadde bare vært ute og lekt i snøen. Jeg kjente hvordan jeg blafret av glede i hele kroppen.

Jeg måtte finne et perfekt sted for skremming, så jeg fløy opp trappene og gjorde meg så tynn at jeg kunne fly gjennom nøkkelhullet til et av rommene. Her gjorde jeg meg om til håndkle igjen. Jeg la meg under den ene køya. Like etter kom guttene som skulle bo her.

Jeg var klar til den første skremmingen, men plutselig løp guttene ut igjen. De skulle spise kveldsmat, og etterpå hørte jeg at de lekte og lo i peisestua. Hvor somlete går det an å være? De måtte jo forstå at det er ganske kjedelig å ligge under en seng og vente i hundre timer. Jeg stirret i madrassen over meg, og kjente at jeg begynte å fryse på det kalde gulvet. Klokka var blitt natt da guttene endelig kom tilbake. De rotet tingene sine ut på gulvet og fant fram de teiteste klærne jeg har sett. Stillongs og pyjamas. Hvorfor må småunger sove i

slike dumme klær? Alle pyjamasene hadde bilder av tåpelige figurer. Det var superhelter, svampedukker og raketter. Hva er vitsen? Guttene tullet og lo, og plutselig tok en av dem fram et brett med Cola. – Er det noen som vil ha Cola? spurte han.

Alle ville ha cola. Så ble det colafest med hopping og søling og dansing. Guttene var ville. Til slutt kom en av de voksne og sa at de måtte være stille, og da krøyp guttene ned i soveposene. Etter dette var det bare hvisking, og noen minutter senere

hørte jeg sovelyder. Endelig kunne jeg begynne skremmingen. Jeg lette meg fram til den mest snorkete soveposen. Planen var å dra opp glidelåsen og kile gutten under foten med fiskefingrene mine. I mørket så jeg at to av de andre soveposene begynte å røre på seg. – Jeg må tisse, hvisket den ene gutten. – Jeg også, sa den andre. Tissetrengte smårollinger, slike folk har jeg aldri skremt

før. I stedet for å skremme snorkegutten fløy jeg bort for å skremme tisseguttene. Han ene stod med nakne føtter på gulvet. Jeg klemte forsiktig rundt foten hans. Gutten skreik som en månerakett!! Jeg gjorde meg klar til å spise skrikeskrekk. Men da rant det en gul bekk fra pyjamasen og ut over gulvet. Gutten hadde tisset på seg! Latterlig morsomt for alle som ikke ser ut som et håndkle. Skrikingen vekket alle de andre guttene og en av

dem slo på lyset. Jeg forsøkte å gjemme meg i rotet på gulvet. – Hva skjedde? ropte han. – Noen tok meg i tåa! sa tissegutten. – Det var kaldt og ekkelt! – Hva var det? sa en annen gutt. – Tenk om det er det samme spøkelset som skremte Frida, sa en tredje gutt. – Hjelp! sa en fjerde gutt. – Jeg vil ikke være her hvis det spøker. – Spøkelser er farlige, ropte den femte gutten. Da oppdaget tissegutten hvor vått det var blitt på gulvet. Han

bøyde seg ned og tok meg i nakken og begynte å tørke gulvet med meg. Den fine hvite drakten min ble gul av tiss! – Hallo! forsøkte jeg å si. – Jeg er et spøkelse, jeg er ikke en vaskefille! Men ingen brydde seg om hva jeg mente. Tissegutten løp ut på badet for å skifte til ren pyjamas. Jeg lå urørlig på gulvet. Han kom inn igjen med en våt pyjamas i en plastpose.

Det som nå skjedde er så ekkelt at jeg nesten ikke orker å fortelle det. Gutten la meg i plastposen sammen med tissepyjamasen!!!! Heldigvis var jeg det eneste spøkelset på leirskolen. Hadde noen andre spøkelser sett meg ville de ledd så de revnet. Gutten knyttet posen så hardt igjen at det var umulig å rømme. Han slang posen inn i skapet. Her lå jeg helt til søndagen. Da

Kapittel 2: NYE SPOR

stappet han tisseposen ned i sekken sin, og dermed fulgte jeg med på hele den humpete bussturen hjem til stedet hvor disse barnslige småungene går på skole. Jeg ble utrolig kvalm av å kjøre buss i tisselukt. Det var like før jeg måtte spy. Men så kom jeg til å tenke på at det var skikkelig flaks at jeg hadde kommet med på bussen. Tenk om gutten gikk i klasse med Frida! Hva skulle jeg gjøre for å få gutten til å vise meg hvor Frida bor?

KAPITTEL TRE

Tissestanken sved i øynene, og jeg håpet jeg snart kunne få slippe ut av den ekle posen. Det første jeg da skulle gjøre var å finne et badekar hvor jeg kunne vaske meg, slik at jeg kunne bli et helt vanlig spøkelse igjen. Men så enkelt var det ikke. For da jeg kom hjem til tissegutten, kastet faren hans meg rett inn i vaskemaskinen. Jeg rakk ikke en gang å rope et bittelite «BØ!» før døra til vaskemaskinen smalt igjen.

Jeg har aldri blitt vasket i en maskin før og trodde det skulle bli kjempegøy! Maskinen skrudde på vannet helt av seg selv. Like etter startet karusellen. Det kilte i magen. Farten økte

og det gikk rundt og rundt. Har du prøvd å snurre ti tusen ganger rundt deg selv med munnen full av såpevann? Etter fem sekunder med snurring var det ikke morsomt i det hele tatt. Jeg er glad jeg ikke er en sokk, for de må inn i vaskemaskinen hver eneste uke. Jeg har alltid trodd at det verste med å være en sokk er å bli tredd på en fot som stinker sur tåfis. Men nå vet jeg at vaskingen er mye verre. Ikke rart at sokker ofte gjemmer seg slik at eierne bare finner den ene. Jeg forsøkte å fly motsatt vei av snurringen, men alt gikk i surr. Det var et vindu i maskinen, men da jeg kikket ut var

alt kaos. Taket var i gulvet og gulvet var i taket. Og veggene var i gulvet og gulvet var i veggene. Jeg skjønte ingenting av hva som var opp, ned eller sidelengs.

Snurringen tok heller aldri slutt. Det føltes som om jeg snurret i hundre år, og da jeg endelig kom ut av maskinen var jeg daff som en sokk. Jeg trengte å spise skrekk øyeblikkelig for å bli normal igjen. Men da kastet de meg inn i en ny snurremaskin. Der var det så varmt at jeg besvimte. Da jeg våknet igjen, hadde de brettet meg til en firkant. – Hvem sitt håndkle er dette? spurte faren. – Vet ikke, sa gutten. – Jeg fant det på gulvet på leirskolen. – Du må ta det med deg på skolen i morgen og høre hvem

som eier det. – Ok, sa gutten, og la meg ved siden av sekken på gulvet. Det eneste jeg klarte å tenke på var skrekk! Jeg trengte virkelig mye skrekk nå om jeg skulle overleve som spøkelse. Faren til tissegutten stod på gulvet like ved siden av meg, og med de kalde og slimete fiskefingrene mine klemte jeg rundt foten hans. Men det som var rart, var at han ikke merket noe. Da skjønte jeg at fingrene mine ikke var kalde lengre, de var varme og helt rene. Jeg forsøkte å skrike «BØØØ!» så høyt jeg kunne. Men lyden som kom ut var et bittelite «blubb». Da jeg prøvde en gang

til ble det enda et «blupp». Jeg hørtes ut som en dum fisk. Jeg var blitt en blubbefisk. Var livet som spøkelse slutt? Nå var jeg en dum blubbefisk som ingen var redd for. Ingen så at det lå et skummelt spøkelse på gulvet like foran dem. Det ble natt og helt mørkt. Hadde jeg ikke vært så sokkedaff skulle jeg flydd inn til tisseguttfaren og skremt han mens han sov. Men jeg var så slapp at jeg ikke engang orket å tenke på det. Jeg lå bare firkantflat på gulvet.

Midt på natten kom det et dyr og la seg oppå meg. Det var mykt og varmt og jeg hørte at det pustet. Det lå med øret helt inn i munnen min. Jeg åpnet det ene øyet. Da så jeg at dyret var en frekk katt som trodde at jeg var en katteseng. Jeg samlet

alle kreftene mine for å hviske et «BØ» rett inn i katteøret. En, to, tre. – Blubb! sa jeg. Jeg forsøkte en gang til. – Blubb! Det virket som om katten ikke hørte noe for den lå helt stille, men så, helt uten forvarsel, reiste den seg opp og satte tennene og alle klørne rett inn i meg. Den frekke katten trodde faktisk at jeg var en fisk! Det er ekstremt vondt å være en fisk som blir angrepet av en katt. Det gjorde så vondt at jeg var nødt til å skrike. – BØØØØ! skrek jeg. Da skulle du sett hva som skjedde! Kattepelsen strittet til alle kanter, og så løp katten i sirkler

rundt i rommet. – Haha, lo jeg. – Katteskrekk! Jeg har aldri smakt katteskrekk! Katteskrekk smakte sukkerspinn og coladrops, varm sjokolade og softis. Jeg gomlet i meg katteskrekken og merket ikke at gutten våknet. Da han så meg, skreik han like høyt som det Frida gjorde på leirskolen. Det var som jetfly når de styrter i dass! – HJELP! ropte han. – ET SPØKELSE! – Unnskyld! Det var ikke meningen å skremme deg! ropte

jeg. Men gutten hørte ikke, han bare styrtet ut av rommet. – Pappa, jeg vil sove i di seng! ropte gutten. Hva skulle jeg gjøre nå? Det var katten jeg ville skremme, ikke gutten. Hvis han ikke hadde løpt inn til tisseguttfaren kunne han fått litt katteskrekk av meg. Men jeg tror ikke småunger bryr seg om slikt. Resten av natta lå gutten i pappaen si seng mens jeg satt i skapet og gomlet katteskrekk. Jeg gledet meg til neste morgen. Da skulle jeg gjøre meg om til et håndkle som gutten skulle ta med seg til skolen. Her kunne jeg både si hei til Frida og bli venn med gutten. Men hvordan blir man egentlig en venn? Det har jeg aldri vært

før. KAPITTEL FIRE

Jeg våknet av en vekkerklokke som ringte på naborommet. Nå var jeg klar til å bli med på skolen. Men før vi kunne dra skulle tissegutten somle og gjøre en hel masse unødvendige tulleting. Han måtte på do, dusje, spise frokost, pusse tenner, hele tiden fant han på nye ting. Jeg lå klar til å krype ned i sekken, men så kjente jeg en hånd som tok meg i nakken. – Jeg henger håndkleet i en pose på utsiden av sekken din, sa tisseguttfaren. – Husk å gi det til den som eier det. Han dyttet meg ned i en gjennomsiktig plastpose. Nei, tenkte jeg. Ikke plastpose nå igjen! Hva er det med tisse-

guttfolkene som tror at spøkelser liker å ligge i plastposer? Heldigvis var jeg alene i posen denne gangen, ingen stinkende tissepyjamaser. Tissegutten slang sekken på ryggen, jeg lå i posen og dinglet utenpå sekken. Utenfor huset hørte jeg en jente som ropte: – Bobben, du må huske skiene! Bobben? tenkte jeg der jeg dinglet att og fram i posen. – Heter tissegutten egentlig Bobben?

– Ok, svarte Bobben. – Men jeg hater skidager. – I år slår vi b-klassen i langrenn, sa jenta. – Jeg har trent

helt siden jul. – Vi vinner garantert ikke, sa Bobben. – Jo, klart vi vinner, sa jenta. – Vi skal bare løpe en runde rundt Holumstjønna. Det klarer du. Bobben spente på seg skiene og begynte å gli ned den bitte lille bakken fra garasjen til postkassa. Sekken vinglet og Bobben veivet med stavene. Etter fire meter lå vi og kavet i en snøfonn. Jenta lo. – Du sa du skulle trene på skigåing i helga? – Nei, det rakk jeg ikke, sa Bobben. – Det teite spøkelset ødela hele turen vår. – Teit spøkelse, tenkte jeg. – Hvor frekke kan småunger være?

Jenta rakte fram en skistav for å hjelpe Bobben opp fra snøen. Da så jeg plutselig hvem jenta var. Jeg kjente igjen ansiktet. Det var Frida! Stakkars lille Frida, hun som skreik så høyt at jeg ble stappmett av skrikeskrekk. – Unnskyld, Frida, hvisket jeg. Men hun kunne ikke høre meg gjennom plastposen. Jeg forsøkte å rope litt høyere. – Unnskyld, Frida! Det var ikke meningen å skremme deg på leirskolen. Ingen svar. Jeg måtte komme meg ut av posen for å si unnskyld.

– Jeg hater snø og skidager. Lyden kom fra Bobben som nå var blitt en vandrende snømann. Frida gikk foran, snømannen like etter, og bakerst

dinglet jeg på sekken. De to småungene snakket om det de hadde gjort i helga. – Jeg skal aldri på leirskole igjen, sa Frida. – Jeg hater spøkelser. – Jeg også, sa Bobben. – Jeg tror at spøkelset fulgte etter meg fra leirskolen. Mer rakk han ikke å si, for plutselig ropte Frida! – Pass opp! Der er naboens ulvehund! Bobben snudde seg, men forstod ikke hva Frida mente. – Nero er løs. Løp!, ropte Frida. Hun skøytet av sted på skiene. Jeg hang på sekken til Norges dårligste skiløper. Skiene hans gikk like mye bakover som forover. Han hadde ingen mulighet til å komme seg unna de

skarpe ulvetennene. Nå var siklehunden like bak oss. – Kast sekken, ropte Frida. – Kast sekken, så biter Nero i sekken og ikke i deg! Bobben gjorde nøyaktig som Frida sa. Han kastet sekken og like etter lå jeg og sekken langt inni gapet til Nerohunden. Kjeften luktet av hundebein og råtten pølse. Det tåpelige dyret begynte å rive i sekken og plastposen. Jeg stirret dypt ned i siklegapet. – Nå dør jeg, tenkte jeg. – Nå sluker den hele plastposen og livet mitt ender som en liten og brun hundebæsj.

Jeg forstår ikke hvorfor hunder er så glade i å rive i stykker ting. Jeg har sett det på leirskolen mange ganger. Hvis en

hund får tak i en sovepose er det plutselig soveposestoff i hele rommet. Nå hadde Nero revet hull i plastposen. Planen var sikkert å rive håndkleet i fillebiter. Det store dyret skulle vise hvor flink det var til å rive, men rivingen ble det aldri noe av. For da det endelig var hull i posen kom verdens skumleste spøkelse seg løs fra hundekjeften. Jeg samlet tusen år med spøkelseskrefter og gjorde ansiktet mitt stort og selvlysende. Jeg ble til et monster som siklehunden vil drømme om resten av livet. Og så åpnet jeg skjelettmunnen min og brølte:

BØØØØØØØ!!!!

Jeg brølte så høyt at jeg glemte at det stod to nesten nyfødte tredjeklassinger like bak meg. De stirret på hunden og monsterspøkelset. Flaks for Bobben at han ikke hadde drukket cola til frokost. Den brusen hadde gått rett i buksa. Men jeg kunne ikke bry meg om de to reddharene nå. Jeg måtte gjøre meg ferdig med siklehunden. Den dumme hunden var stiv av skrekk og den liknet en statue. Jeg lurte på hvor lenge den skulle stå slik.

– Hallo hund, sa jeg. – Skal du ikke løpe hjem med halen mellom beina nå?

Ingenting skjedde. Jeg begynte å sprute snø på hunden, men den reagerte ikke. Til slutt hadde jeg sprutet så mye snø at den liknet en hvit bamsemums. – Greit, tenkte jeg. – Du får bare stå slik. Ingen blir skremt av en bamsemums. Da jeg snudde meg, så jeg to bleike småunger. De var stive av skrekk akkurat som bamsemumsen. Hva skulle jeg gjøre for å vekke dem? Det var nå det magiske skjedde. Jeg vet at jeg er genial, men jeg har aldri vært så smart som dette før. Mens jeg hang i lufta og

var et monsterspøkelse, forvandlet jeg meg til en tråd. Av tråden formet jeg et nydelig hjerte. Jeg gjorde det for å fortelle barna at jeg er deres venn, og at jeg lover å aldri skremme dem igjen. Småungene glemte helt at jeg egentlig var et spøkelse. Det gjorde ingenting. Jeg ville være et hjerte for barna. – Se, sa Bobben. – Et flyvende hjerte. – Ja, sa Frida. – Men hvor ble det av spøkelset? – Aner ikke, sa Bobben. – Jeg tror hjertet er her for å passe på oss.

Bobben hadde helt rett. Jeg hadde skremt begge to, men nå skulle jeg hjelpe dem. Snart skulle Bobben gå skirenn sammen med klassen. Bare et spøkelse kunne redde klassen fra tidenes skikatastrofe.

KAPITTEL FEM

Jeg hang i lufta og var verdens fineste spøkelseshjerte. Men plutselig orket jeg ikke å være hjerte lenger. Da ble jeg meg selv igjen. – Hjelp! skrek Bobben. – Nå kommer spøkelset og tar oss. Har du noen gang forsøkt å henge i lufta og se ut som et hjerte? Det er veldig anstrengende. Du blir helt utslitt i ansiktet av å lage hjertebollekinn. Og til slutt må du jo trekke pusten.

Bobben forsøkte å gjemme seg bak naboens hekk, men skiene hans var så bakglatte at han ikke kom av flekken. Han snublet i stavene, falt, og ble liggende opp-ned i snøen. – Et hjertespøkelse er ikke farlig, sa Frida. – Ikke farlig liksom, gråt Bobben. – Så du ikke at spøkelset gjorde Nerohunden om til en bamsemums?

Alt var min skyld. Tissegutten var nå en gråtegutt. Nå måtte jeg hjelpe Frida med å få gråtegutten til skolen. Jeg gjorde det samme som et menneske ville ha gjort. Jeg laget en bananmunn i ansiktet mitt. Det er slik mennesker gjør når de skal se glade ut.

– Se, sa Frida. – Spøkelset smiler! Spøkelser som smiler er ikke farlige. Bobben tørket tårene. Jeg dro Bobben i den ene staven og hjalp ham opp på skiene. Så tok jeg den andre skistaven og begynte å trekke Bobben etter meg. – Se! ropte Frida. – Det er akkurat som å henge bak en snøskuter! Det var slik vi kom oss til skolen. Først meg, så Bobben, og helt bakerst kom Frida skøytende på skiene. Før vi gikk inn i skolegården gjemte jeg meg i sekken til Bobben.

I skolegården leste rektor opp reglene for skiløpet. – Alle skal gå på ski rundt Holumstjønna, sa rektor. – Den klassen som kommer først i mål har vunnet. Ingen får gå alene, alle skal gå sammen med klassen sin. En av guttene rakte opp skistaven for å si noe. – Det er urettferdig, sa han. – Vi har Bobben og da taper vi garantert. – Slik snakker du ikke om en i klassen din, sa rektor.

Frida hentet et langt tau fra gymsalen. Jeg så hva hun tenkte på, og jeg gledet meg til skiløpet.

– Hva skal du med tau? spurte gutten som hadde klaget til rektor. – Jeg skal bruke det, sa Frida. – Til hva da? spurte klagegutten. – Vent og se, sa Frida. – Klar, ferdig, gå! ropte rektor. Alle klassene suste av sted. Bobben surret med skiene, mens Frida la tauet på bakken. Resten av klassen stod og ventet på at de to somlekoppene skulle begynne å gå. – Alle må holde i tauet! ropte Frida.

– Hvorfor det? spurte klagegutten. Jeg satt i åpningen av sekken og fulgte med på klassen. – Ikke spør, sa Frida. – Bare hold i tauet. – Jeg gidder ikke å holde i et tau før du sier hvorfor, sa klagegutten. Frida vinket til meg og jeg fløy ut av sekken. – BØ! ropte jeg. – Hjelp! skrek klagegutten. – Det er spøkelset fra leirskolen! Jeg vil hjem! – Nei, ikke gå! ropte Frida. – Spøkelset er ikke farlig! Det skal hjelpe oss. Hold i tauet, så vinner vi!

Bobben holdt i tauet. – Se, ropte Frida. – Bobben er allerede klar! Sakte kom de andre tilbake. Frida viste dem hvordan de skulle holde. – Er dere klare? ropte Frida. – Vet ikke, sa klagegutten. – Nå kjører vi! ropte Frida. Jeg dro i tauet, men nå merket jeg hvor tung en hel klasse er. Tauet rikket seg ikke en millimeter. – Se, ropte klagegutten. – Nå kommer sjuende klasse i mål

og vi står her og holder i et gymtau. – Hurra, vi vinner! ropte en av jentene i sjuende. Aldri om sjuende klasse skal vinne dette skiløpet, tenkte jeg. I stedet for å dra i tauet, fløy jeg bort og stilte meg foran mål. – BØØØ! ropte jeg, og de barnslige sjuendeklassingene spratt ut av løypa. Mange ble redde og løp rett til skogs. Snøen ble full av skrekk, og jeg kjente hvordan kraften vokste i spøkelseskroppen min. Så fløy jeg tilbake til tauet som nå var blitt mye

lettere å dra i. – BØØØ! ropte jeg. For å få skikkelig fart måtte jeg skremme flere klasser som var på vei mot mål. Og mens hele klassen hang i tauet bak meg, fløy vi av sted. – BØØØ! Der kom noen som var litt mindre enn sjuendeklassingene. – BØØØ!! Ungene snublet av skrekk og ble borte i snøen. Jeg trengte mer skrekk. – BØØØ! BØØØ!

– BØØØ! Ungene som kom oss i møte var stadig mindre, og de ble reddere og reddere. Jeg fikk mer og mer skrekk. Og det gikk raskere og raskere. – BØØØ! – Juhu! Dette er det gøyeste skiløpet jeg har vært med på. – BØØØ! – BØØØ! – BØØØ! – BØØØ!

Da vi kom tilbake til start, lå det livredde småunger over alt. Bare min gjeng klarte å holde seg samlet. Min klasse! Vi styrtet over startstreken! Hele gjengen hang i tauet, og jeg merket hvor glad jeg var for å ha funnet slike gode venner. – Beklager! ropte rektor. – Dere har løpt feil vei. Dere må snu og løpe riktig vei. – BØØØØØØ! ropte jeg, og så hvor redd rektor ble.

– Ok, sa han nervøst. – Det er ikke så farlig hvilken vei dere løper. Dere har vunnet årets skiløp. Dette er veldig flaut å fortelle, men da rektor fortalte at vi hadde vunnet så begynte jeg å gråte. Spøkelser gråter jo ikke, men jeg har aldri vunnet noe, og det var så fint å være på lag med klassen som vant.

Jeg fløy inn i skolen slik at ingen skulle se at jeg var et gråtespøkelse. Plutselig kom jeg inn i en klasse hvor alle elevene satt i ring rundt læreren. – Hva? tenkte jeg. – Hvorfor er de ikke ute og leker i snøen? Dette var førsteklasse, de var bitte-bittesmå. Så små at de nesten ikke kunne gå. Vet du hva de satt og hørte på? Læreren leste fortellingen om meg! Om Grystein! Verdens beste og skumleste spøkelse! Jeg hang i luften like bak de bittesmå ungene. Heldigvis var det ingen som snudde seg. Hadde noen sett meg, måtte jeg

gjort meg om til et hjerte igjen, og det er veldig stress å lage hjertebollekinn. Etter at de hadde lest, skulle de bittesmå ungene tegne meg. Hallo! Jeg visste ikke at så små unger visste opp ned på en blyant. Men det visste de! De laget de nydeligste tegninger. Må si jeg er et vakkert spøkelse.

Nå har jeg sjekket nettsiden, den siden hvor læreren fant fortellingen om meg. Der fant jeg enda flere tegninger, og jeg fant navnet på alle klassene som har lest fortellingen.

Jeg har laget en plan. Senere i dag er det påskeferie. Da blir skolen tom for barn. I påskeferien skal jeg fly rundt til alle klasserommene. Der skal jeg lage et hjerte eller noe som likner på et hjerte. Når småungene kommer tilbake fra ferien, kan de se om jeg har vært der. Husk! Hvis du finner et slikt hjerte, så vet du at du alltid har et spøkelse på lur.

Jeg kommer hvis du trenger meg, enten det er til skiløp eller noe helt annet. Da må du huske navnet mitt: Grystein, hele klassens spøkelsesvenn. For å være helt sikker bør du skrive det på en lapp. Det er sju bokstaver: G R Y S T E I N – Grystein.

Bjørn Arild Ersland (f. 1965) er en forfatter fra Mandal. Han har skrevet mange barnebøker, blant annet Gjøken, Hvor gammel blir en tiger?, Bjørnen sover og Kalde føtter, varme hjerter. Bjørn Arild er også en av forfatterne av det nye læreverket Fabel, og til sommeren kommer en ny bok: Katten og havet.

Hvilket dyr i Leseskogen ville du vært? – Jeg ville vært bjørnen Ursus, han er akkurat som meg. Han liker å løpe, det gjør jeg også. Det lengste jeg har løpt er 42 kilometer, og det var altfor langt. Hvis du skulle gå deg vill i Leseskogen, hvem ville du hatt med deg? – Da ville jeg hatt med meg røyskatten Mustela. Sammen med henne ville det blitt en oppdagelsestur. Å gå på oppdagelsestur er mye gøyere enn å gå seg vill. Har du et kjæledyr? – Ja, Baltus, han er kontorkatten min. Hver dag blir han med meg ut i hagen hvor jeg har kontoret mitt. Baltus liker å sove mens jeg skriver. Hva liker du best å skrive? – Jeg skriver alt mulig. Det er like gøy å skrive fakta som fantasi. Hvorfor ville du bli forfatter? – Fordi jeg liker å lage ting. Hvis jeg hadde vært flink til å tegne, ville jeg gjort det i tillegg. Hva likte du best å lese da du gikk i 1. – 2. klasse? – Jeg likte ikke å lese da. Jeg trodde at jeg måtte lese raskt for å være flink. Jeg kunne bare lese sakte. Den gangen visste jeg ikke at det var like bra å lese sakte som å lese raskt. Har du noen boktips? – Ja, Skogens konge av Line Halsnes. Skikkelig morsom elgebok.

Sigrun Feiring er prosjektleder for Leseskogen og jobber i Foreningen !les.

Leseskogen – leselyst for 1. og 2. trinn Barn som blir lest for har mye større sjanse for å utvikle leselyst og engasjement for lesing. Derfor har Foreningen !les laget Leseskogen for 1. og 2. klassinger, lærere og foreldre. Målet er at elevene skal få gode leseopplevelser på skolen og hjemme. På leseskogen.no finner du blant annet boktips, gode råd til høytlesing og aktiviteter. Hver vår og høst kan elevene være med å utvikle en høytlesingshistorie skrevet av en kjent forfatter til Leseskogen. Våren 2021 skrev Bjørn Arild Ersland høytlesingshistorien «Sulten på skrekk».

Foreningen !les samarbeidet med Kunst i Skolen om tegnekonkurransen. Kunst i Skolen arbeider for å gi barn og ungdom opplevelser som bidrar til å utvikle kunstforståelse, kreativitet, kritisk sans og følsomhet for visuelle uttrykk. Gjennom Kunst i Skolens landsdekkende vandreutstillinger blir mange tusen elever kjent med kunstnere og originalkunst. Kunst i Skolen har flere undervisningsopplegg og utstillinger om og med illustrasjon. Til den yngste målgruppen, se spesielt: Fabel, Kom til Lukas, Klumpen og Veslebror, Velkommen til Garmanns verden og Følelsesbibioteket. Les mer på www.kunstiskolen.no

Foreningen !les er en ideell organisasjon som sprer leselyst og skaper lesere blant barn og unge. Foreningen ble etablert i 1997 og har 40 medlemsorganisasjoner fra hele bredden i bok-Norge. Foreningen er finansiert av medlemsorganisasjonene og mottar støtte fra blant annet Nasjonalbiblioteket og Utdanningsdirektoratet. Gjennom ulike tiltak når Foreningen !les årlig rundt 430 000 barn og unge, og nærmere 10 000 lærere og bibliotekarer. Alle tiltakene er gratis og nasjonale. I 2017 fikk Foreningen !les bokbransjens hederspris, Gullegget. I 2018 ble Foreningen !les nominert til verdens største barnelitteraturpris, Astrid Lindgren Memorial Award (ALMA), for fjerde år på rad.