«så fengslende, så morsom, så uforutsigbar»
Dagens Nyheter
DJEVELGREPET
FORLAGET OKTOBER ROMAN
«fremstillingen balanserer mesterlig mellom litterært svimlende og saklig rapport […] Djevelgrepet er en overbevisende bok som helt sikkert kommer til å utløse debatt. Ikke minst fordi den så konsekvent synliggjør kvinnehatet som brer om seg på internett og videre i samfunnet i dag»
Barbro Westling, Aftonbladet
«gjennomsyret av en galskap forkledd som normalitet, og som fører tankene til Dag Solstad eller Michel Houellebecq»
Rebecka Kärde, Dagens Nyheter
«Å leve tett innpå sin verste fiende. La hans virkelighet ete seg inn i ens eget sinn, slik at den blir ens egen sannhet. I Djevelgrepet fremstår det nøyaktig så skrekkelig som det rimeligvis er. Det er rystende, avskyelig og umulig å slutte å lese. Lenge etter lesningen blir denne boka værende under huden»
Jenny Aschenbrenner, Dagens ETC
Om Kjøttets tid (2021):
«Kjøttets tid er årets mest hardtslåande roman»
Knut Hoem, NRK, Årets beste bøker 2021
«en skikkelig binge-bok: intelligent, intens og makaber, med spenning fra første til siste side»
Ellen Sofie Lauritzen, Dagens Næringsliv
«Med denne glitrende romanen bekrefter Lina Wolff sin posisjon som en av Sveriges mest originale forfattere … en ‘pageturner’ med et vanvittig driv»
Mari Grydeland, Aftenposten
Om De polyglotte elskerne (2018):
«Så himla bra»
Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG
«En roman å nyte i langdrag»
Vigdis Moe Skarstein, Adresseavisen
Wolff_Djavulsgreppet.indd 1 2022-05-13 11:12:02
DJEVELGREPET
Wolff_Djavulsgreppet.indd 3 2022-05-13 11:12:03
ROMAN | FORLAGET OKTOBER 2023
OVERSATT AV BODIL ENGEN
lina wolff Djevelgrepet
Originalens tittel: Djävulsgreppet
Copyright © Lina Wolff 2022
Published by agreement with Salomonsson Agency
Norsk utgave: © Forlaget Oktober as , Oslo 2023
Omslag: Lotta Kühlhorn
Satt med Sabon 11/14 pkt.
av Mona Persdatter Bekkevad
Papir: 70 g Holmen Book Cream, 2,0
Trykk og innbinding: ScandBook ab , 2023
Første opplag, 2023
Oversettelsen er finansiert av Nordisk ministerråd
isbn : 978-82-495-2638-3
www.oktober.no
av lina wolff på forlaget oktober
De polyglotte elskerne, roman, 2018
Kjøttets tid, roman, 2021
Welcome to my house. Come freely. Go safely; and leave something of the happiness you bring!
bram stokerDa hun kommer til Firenze, er alle de elskende parene det første som overvelder henne. De går under fremstikkende overbygg langs fasadene i indre by, og over hodene på dem løper mørke, eldede bjelkelag. Alt er hett og storslått, langt fra slik hun hadde forestilt seg at det ville være den gang hun for mange år siden var blitt stående med et tog på stasjonen. Da dalte store snøfnugg ned over det som så ut til å være en skjør, kald og sovende by. Men nå er det altså elskende par i varmen. Man hører dem gjennom de åpne vinduene, gjennom veggene i leiligheten hans. Kvinneskrikene, og så mumlingen og latteren en stund senere.
«Har alle sånn sex her,» sier hun, «og hele tiden, liksom?»
«Ja,» svarer han. «Er det noe merkelig ved det?»
«Nei,» sier hun, «ikke i det hele tatt.»
Hun tenker at hun kommer fra en veldig karrig trakt. Hun tenker også at hun har mye å lære, og at mannen ved siden av henne kan være den som hjelper henne inn i dette nye. Fra takterrassen strekker de okerfargede tegltakene seg ut foran dem, og Firenze sett ovenfra ser ut til å være den andre chakraens by. Den andre chakraen er underlivet, og fargen er
7
oransje. Oransje, oker, en av denne byens helt selvfølgelige farger. Alt stemmer, tenker hun, alt stemmer, endelig stemmer alt.
Svetten ligger som en permanent hinne på huden deres. Hun liker lukten av hans. Hun liker alt ved ham, enda så stygg han er. Han har langt, mørkt, flokete hår som han trekker ned langs sidene av hodet som for å skjule ansiktet. Men et slikt ansikt kan ingen skjule, og hun tar håret og fester det bak ørene på ham. Han sier at han er skamfull. Hun sier at han ikke skal skamme seg, at ansiktet hans bare gir mandigheten enda en dimensjon, og dessuten danner det en deilig skurrende kontrast til den så feminint inntagende byen. Han smiler vantro, nesten sjenert. Folk de møter, ser først på ham, deretter på henne, så på ham igjen. Han sier at det er første gang dette skjer.
«Folk stirrer fordi de ikke kan forstå hvordan en som deg kan være sammen med en som meg,» sier han.
Men noen kvinner forstår, de forstår det helt og fullt. Viser sin interesse på en slik måte som visse latinske kvinner gjør. En gang de sitter på en parkbenk, kommer en kvinne bort for å drikke av fontenen like ved. Hun stiller seg ved siden av ham og bøyer seg fram slik at rumpa hennes havner omtrent en halvmeter fra ansiktet hans. Han smiler fornøyd.
«Det er fordi jeg er sammen med deg,» hvisker han. «Ellers ser de meg ikke.»
Hun gjør selvfølgelig regning med muligheten for at han lyver for henne allerede her, men slår fra seg tanken. Han sitter jo der, ved siden av henne, behagelig
8
tilbakelent med armene langs benkens rygglene og svettelukten som stiger fra armhulene. Det er ingen grunn til bekymring. Han er harmløs, motbydelig for alle unntatt henne. Han er en harmløs, liten tjukkas. I tilbakeblikk skal hun (bittert) tenke at det ikke finnes noe sånt som harmløse, små tjukkaser.
Snart får han mer og mer oppmerksomhet fra kvinner. Hun ser hvor glad han blir og kan først ikke la være å smile litt. Det er jo hun som sørger for forvandlingen hans, hun som driver den. Tar alle de utvaskede, grå t- skjortene hans og kaster dem. Får ham til å kjøpe linskjorter i lyse farger, deodorant og nye jeans.
«Jeans,» sier hun, «kan skape en kropp, men de kan også ødelegge den.»
Hun forklarer at man for eksempel ikke kan ha steinvaskede jeans til svarte, fine, litt blanke sko med hæler som smeller mot brolegningen når man går.
«Da ser man ut som en som selger styremekanismer for lastebilindustrien,» sier hun.
«Men det er jo omtrent det jeg er,» svarer han. Hun ler beklemt.
«Nettopp, det er jo omtrent det du er. Men det forhindrer ikke at du sparer de fine, svarte skoene til noens begravelse og går i joggesko til hverdags.»
Han lytter og lærer. Går bak henne på kjøpesenteret og kjøper alt hun tror vil kle ham. Hun sier at han sikkert ville bli fin hvis han barberte av seg alt håret, eller sånn at det bare er igjen noen millimeter tykk, mørk matte, som Shane i The Walking Dead. Han googler og nikker.
9
«Men ansiktet, da?» sier han etterpå. «Folk kommer til å bli redde når de ser det.»
«Jeg tror du kommer til å se annerledes ut,» sier hun. «Som om du ikke forsøker å skjule noe, som om du er stolt av din mer skremmende side.»
Han adlyder. Hun løper med ham i parkene om morgenen, før heten legger seg over byen. Langsomt minker magefettet. Hun tar ham med på et treningssenter, og mens hun gjør mageøvelser på matten, trener han biceps foran speilet.
«Jeg ser ut som un cazzone, en kjempekukk, når jeg er så snauklipt og står og gjør armbøyninger,» sier han.
Hun ler. Hun elsker at han driver på sånn, når han er grov i munnen og svett, hun er sultefôret på folk som er distansert fra seg selv. Forvandlingen fortsetter. Salat hver kveld, frukt til frokost. Massevis av sex oppå, slik at mandigheten oser ut av hver pore når han drar hjemmefra. Hver morgen står hun i vinduet og betrakter fornøyd (men naivt) sitt eget underverk når det går ut i verden.
Det praktiske bør stakes ut. Like godt så snart som mulig, så de vet hvor de har hverandre.
«Ja visst,» sier han. «Bestem, du.»
For det første: Hun er kommet med enveisbillett. Nei, ingen retur. Hun visste jo ikke hvordan det ville bli med noe. Men en jobb, sier han, hun må vel ha en jobb hjemme? Nei, hun har sagt opp. Hun orket ikke mer. Hun hatet jobben, den holdt på å ødelegge henne, tæret bort en liten bit av hennes indre hver dag. Til slutt fikk hun nok.
«Sa du opp?» sier han.
«Akkurat.» Hun skar igjennom og gikk inn til sjefen en morgen, erklærte at hun hadde fått nok av livet på kontoret med de kjøttfargede teppene og de brunbeisede vinduskarmene, og at hun derfor sa opp stillingen sin.
«Men hva skal du leve av?» spør han bekymret.
«Deg,» sier hun. Et øyeblikk ser han akkurat så forferdet ut som hun har villet.
«Meg?» sier han.
«Er du ikke så stinn?» sier hun. «Jeg trodde du var en sånn mann som man kan lene seg mot.»
11
Skrekken ser ut til å ha klamret seg fast i ansiktet hans.
«Jo, det er jeg, men …» Hun ler og sier at han ikke skal være redd. Hun har penger.
«Hvor mye?» spør han.
«Nok til at jeg slipper å ta betalt av deg når vi ligger sammen,» sier hun.
Han hoster nervøst. Hun sier at det var en spøk. At hun har penger nok, det blir snarere han som får snylte på henne. Han sier at han aldri har gjort noe sånt. Aldri snyltet på en kvinne, aldri sagt opp jobben, aldri hatt penger på kontoen «bare sånn uten videre». Hun trekker på skuldrene. Folk er forskjellige. Han sier at han kommer fra en jordbrukerfamilie, der det, hvis man ikke ville dyrke jorden, ville være utenkelig å forlate et arbeid uten å ha sikret seg et annet. Hun trekker på skuldrene igjen. Som sagt, folk er forskjellige. Hvis hun skal bli lenge, får hun begynne å gjøre et eller annet, ta et kurs med sikte på en bestemt jobb, eller kanskje oversette håndbøker for industrien. Dessuten har hun alltid hatt lyst til å lære å simultantolke, og i Firenze er det to skoler. Ok, sier han. Alt hun sier, går bra. Hun kan bo hos ham en stund, så slipper hun å betale husleie. Hvis hun vil være i Italia en tid, hos ham. Hun kan lage middagene, så går det opp i opp.
Hun går rundt i toppleiligheten som fortoner seg som et himmelrike. To bad med dusj i begge. Teglsteinstakene, kuppelen på Santa Maria Novella som løfter seg over alt annet, noen som nynner nede i gården, blomster som strutter i naboens blomsterkasser. I
12
kjøleskapet ligger kald hvitvin. Furutoppene i bakgården avtegner seg mot himmelen, og i skumringen finner en syrlig duft av brent kvae veien inn gjennom det åpne soveværelsesvinduet.
I begynnelsen føler hun seg inderlig tilfreds nesten hele tiden. Slik Gud skapte mennesket, skaper hun mannen. Det er kanskje derfor det går så galt senere, fordi hun tror hun lever etter et narrativ som egentlig aldri har eksistert. Kvinner skaper ikke menn, det finnes ingen slike historiske eksempler, ingen slike legender. Likevel blir det snart tydelig at hans forvandling har fortsatt å åpne nye dører for ham. Ved middagsbordet forteller han muntert om kvinnene som har vist ham oppmerksomhet i løpet av dagen. Hvordan én kom og hentet kaffe fra kaffemaskinen utenfor kontoret hans og sto med den fantastiske rumpa vendt mot ham, hvordan skulle han få ro til å jobbe da? Han ler godslig, for han er fortsatt såpass fet at han blir godslig når han ler. Hun merker hans ønske om at hun skal le med. Det gjør hun ikke. Han fortsetter. Vil så gjerne at også hun skal glede seg over denne nye vendingen som livet hans har tatt. Han viser henne en video av seg selv der han gjør armhevinger på knokene, om og om igjen, med et stort smil i ansiktet.
«Hvem var det som filmet?» sier hun.
«Giorgio,» sier han.
«Jeg tror ikke på deg,» sier hun.
14
«Jo, Giorgio,» sier han igjen.
«Det er en kvinne som filmer,» sier hun.
«Hvordan vet du det?» sier han.
«Det synes på smilet ditt, du prøver å imponere. Du ville ikke smilt sånn til en mann.»
«Du er jo paranoid,» sier han etter å ha stirret på henne en stund. «Jeg trodde du var en sånn som var hevet over alle andre, som en rose på en tisteleng. Men du stikker jo.»
«Kanskje du bare skal si det som det er. Forresten har roser også torner. Si nå hvem det var som filmet.»
Sannheten kryper fram. Et kvinnenavn.
«Hvordan skal jeg noensinne kunne ha ro i sinnet når du drar på jobben?» roper hun.
Hun ser forbauselsen, men også svaret i blikket hans. Svaret er meget enkelt. Svaret er at dette ikke handler om at hun skal ha ro i sinnet. Dette handler om hans lyst og hvilke høyder han kan nå med den.
På et hverdagslig plan er han, til tross for smerten han allerede har begynt å tilføye henne, grei å leve sammen med. Han er renslig, dusjer både morgen og kveld og leverer de nyinnkjøpte skjortene sine på et vaskeri slik at de alltid er uklanderlig rene og velstrøkne. Han har en god parfyme og en unisexlotion av et spansk merke som han smører inn hodebunnen med. Han blir «Den rene». Hun iakttar ham og kommer nesten ikke på noe ved ham som irriterer henne. Hun iakttar ham, og han iakttar også henne. Han sier at hun er så stille av seg. Stille som en mus, sier han, og han har alltid villet ha en kvinne som er stille som en mus, en Minnie Mouse som ikke forstyrrer.
«En Minnie Mouse?»
«Ja, akkurat. Navnet passer til deg. Er det greit at jeg kaller deg Minnie?»
Hun trekker på skuldrene.
«Hvis jeg blir Minnie, blir du Mickey, det sier seg selv.»
Han ser seg i speilet.
«Mickey …? Du kunne kanskje velge en annen?»
«Som?»
«Il toro? Il toro divino?»
16
Lina Wolff (f. 1973) bor i Lund og har tidligere jobbet som tolk og handelsagent i Italia og Spania. Hun debuterte i 2009 med novellesamlingen Många människor dör som du. Romanen De polyglotte elskerne (2016, norsk utgave 2018) ble belønnet med både den prestisjetunge Augustprisen og Svenska Dagbladets litteraturpris for årets beste roman, og den er solgt til tjue land. Kjøttets tid (2019, norsk utgave 2021) vant Aftonbladets litteraturpris og var nominert til Sveriges Radios romanpris og Eyvind Johnson-prisen. Høsten 2022 var Wolff nominert til Augustprisen for sin femte roman, Djävulsgreppet.
Forfatterportrett: Gustav Bergman
Omslag: Lotta Kühlhorn
På hvilket tidspunkt sporer det av, alt sammen? Noen uker senere skal hun forsøke å kartlegge hendelsesforløpet, prøve å forstå i hvilket øyeblikk kompasset mister nordretningen.
En kvinne forlater hverdagen i Skandinavia og reiser til Firenze. I den italienske byen virker alt både fremmed og forlokkende: teglsteinstakene, kirketårnene, de elskende parene, mannen hun har møtt. Hun tenker at hun selv kommer fra en karrig trakt, at hun har mye å lære, og at han kan være den som tiner den bunnfrosne jorden i henne. Til gjengjeld har hun også noe å lære ham. Dette er historien om de to, om deres kropp og sinn. Om hennes grep om ham, og hans stadig hardere grep om henne. Djevelgrepet.
FORLAGET OKTOBER
ISBN 978-82-495-2638-3
9 788249 526383
