Fredag
bård
To dager igjen, og så er det kortene på bordet. Eller tre.
Jeg kjører innom pappa etter jobb for å låne et klappbord vi skal bruke på søndag. Jeg må finne det fram i garasjen selv, mens han står ute og ser på, han har ikke engang vasket over det.
– Fint ute nå, sier pappa og nikker.
Jeg skyver unna Fia, som logrer og peser mot beina mine. Ungene har mast i årevis om at vi også skal få hund, jeg sier nei, ikke snakk om.
– Det er faktisk ganske kaldt, sier jeg. – Til å være mai.
– Faktisk, sier pappa og flirer.
– Ja, men det pleier ikke være så kaldt, sier jeg.
Vi får lagt bordet flatt baki bilen, jeg må slå ned baksetene. Jeg plukker vekk ispapir som ungene har lagt igjen, finner en caps jeg mener Sivert har lett etter, en stor, glorete hårstrikk som må tilhøre Linnea.
– Nei nei, sier pappa. – Nei, dere hadde kanskje planlagt å ha festen ute på søndag, dere.
– Nei da, sier jeg. – Så optimistiske er vi ikke.
Jeg står og tråkker og vil dra.
7
–Du styrer vel fælt, du nå? sier han med det der skjeve, lille halvsmilet sitt som får det til å prikke i hodebunnen på meg, hva annet mener han jeg skulle gjort når vi skal ha huset fullt. Selv har han vel et hav av tid, han går bare her oppe og pusler, alene med en småtjukk labrador.
–Ja ja, sier han da jeg ikke svarer. – Ja nei, de blir store, disse ungene.
–Det blir de, sier jeg.
–Det er leit at Sissel ikke fikk oppleve det, sier han.
Jeg snur meg og setter meg inn i bilen.
–Når skal vi komme i kveld? sier han.
–Halv åtte er fint, sier jeg.
Han nikker, sier at han har ryddet i kjellerstua så de kan sove der.
–Du får hilse ned, sier han mens jeg tar på meg sikkerhetsbeltet. – Eller, vi ses jo snart.
Jeg kjører hjemover med bordet i bagasjerommet, langs åkrene, der man har utsikt over hele bygda. I dag er det så klart at jeg kan se helt ned til nybyggene ved kaia. Jeg kjører inn veien til boligfeltet og parke rer i garasjen. Huset vårt er det fineste. Mamma stelte hagen, hun fortsatte med det selv etter at vi overtok og hun flyttet. Kom på besøk med et par gamle hage hansker tilfeldig stukket ned i veska og begynte å luke i bedene eller plukke epler fra de to epletrærne, sånn som hun hadde gjort siden jeg var liten. Hun kunne navnet på de ulike rosene, koste liksom med
8
dem og visste hvordan de skulle beskjæres og når de skulle dekkes til med strie for vinteren. Ellen protes terte først, det gikk vel ut over stoltheten at mamma skulle holde på som om hagen fortsatt var hennes, men Ellen er jo ikke interessert i hagestell selv, og jeg har aldri vært noen hagefyr jeg heller, så vi likte det egentlig sånn, at hagen var fin uten at vi trengte å gjøre så mye for det. Det føltes som en slags luksus å kunne gå rundt mellom de overdådige, feite rosene, rosa og gule og røde, digre som hender, mørkegrønne blader som glinset. Nå er hagen pjuskete, plenen får vi tatt med robotgressklipperen så det ser sånn noen lunde ut, men bedene er fulle av løvetann og strå, og rosebuskene er halvvisne. Jeg ser på det mens jeg løf ter bordet ut av bilen, og det legger seg en verking i magen, jeg burde ikke latt ting bli sånn. Jeg kan ikke tenke på det, alt kommer til å bli annerledes nå.
hanne
Så langt er det ingen som har kjent meg igjen. Vi sit ter på benken utenfor det lille flyplassbygget mens jeg ringer etter taxi, jeg får til svar at den er der om tjue minutter. De andre som kom med flyet har for svunnet for lengst. Jeg så et par ansikter jeg kjente, jeg var på vei til å hilse og fikk hjertebank, men de så en annen vei, registrerte ikke at det var meg.
–Jeg tenkte bare at det går jo sikkert en flybuss, sier Julia.
–Det gjø’kke det, vet du, sier jeg og gjør meg dys ter, det er en filmreplikk vi pleier å tulle med, Julia humrer.
–Eksotisk, det, da, sier hun.
–Kommer du hit med Osloarroganse, sier jeg.
–Jaha, sier hun og ler. – Skal du bli sånn bygde patriot allerede?
Vi har reist rett fra jobb. Jeg er sliten i hodet etter Gardermoen og sikkerhetssjekk og turbulens, men nå lener jeg meg tilbake på benken og kjenner sola mot ansiktet, fjellene på den andre siden av fjorden er renskurte og blå. Flyplassen har fått et ekstra bygg og litt større parkeringsplass siden sist. Å se Julia her,
19
midt i dette landskapet, det er så rart at jeg må fnise, Julia og dette stedet er to ting som ikke har noe med hverandre å gjøre, og nå finnes de samtidig og blan des. Hun sitter og kikker rundt seg og ser ut som hun alltid gjør, så pen, i den anorakklignende jakka og det rufsete håret, hun passer egentlig bra inn her, ten ker jeg, bedre enn jeg, jeg har tatt på meg lang kåpe som egentlig er for varm nå i mai, for pyntet.
Julia har en liten bag, jeg har en stor koffert. I går kveld kom hun hjem til meg, jeg lagde suppe på det vesle kjøkkenet mitt og vi så en dokumentar om Dolly Parton som jeg hadde gledet meg til, men jeg klarte ikke å konsentrere meg, og etterpå satt Julia i senga og så på mens jeg pakket, spurte hvorfor jeg skulle ha med meg så mye. Jeg trakk på skuldrene, vi skal jo være borte en hel helg, sa jeg. Jeg hadde prøvd klær før hun kom, og alle plaggene kjentes trange og rare og feil. Jeg måtte springe inn på badet for å veie meg, jeg hadde gått opp fire hundre gram. Jeg må minne meg selv på at det antagelig er naturlige svingninger og ikke noe å lage noe fuss over, men da jeg så det, brøt kaldsvetten fram på ryggen og under armene. Jeg ble stående og vende på meg foran speilet, igjen og igjen. Magen ser ikke ut som jeg trodde den kom til å gjøre, fortsatt er den stor og buklete og rar, inni mellom synes jeg det nederste arret ser skjevt ut, selv om de sa det ble pent, og jeg klarte ikke la være å lure på om det var i ferd med å danne seg en valk over trusekanten, det var noe med overarmene også, jeg
20
stirret og stirret og prøvde å finne ut om huden der var blitt slappere. I kofferten pakket jeg mange ekstra antrekk, det meste i svart, selv om jeg ikke vet om det egentlig passer i konfirmasjon, bukse med strikk i livet for sikkerhets skyld, for hva om jeg står der og ikke finner noe som passer når vi skal i kirken, om jeg plutselig har vokst ut av klærne igjen.
–Hva er det du sitter og kikker på, sier Julia, med det flotte, smale smilet sitt.
Hun ser lur ut når hun smiler, kniper øynene sammen. Julia var gretten på flyet, hun sa hun hadde vondt i hodet, det var en baby som skrek rett ved siden av oss. På et tidspunkt satt hun framoverbøyd og gned fingrene i små sirkler i tinningene. Jeg strøk henne over ryggen mens jeg hørte på musikk i headsettet og kikket rundt meg for å se om noen hjemmefra syntes Julia var uhøflig. Nå har hun drukket vann og tatt en nikotintyggis og sier hun er i vater igjen.
–Du er fin, sier jeg, hun ser fornøyd ut.
Å ha henne med hit, å komme hit sånn som dette, at vi skal til Bård og Ellen i kveld, jeg er kvalm av spenning helt opp i halsen, det er for mye.
linnea
Jeg sykler langs jordene, forbi boligfeltene, sola er på vei ned, det er kaldt og vinden trekker gjennom jakka da jeg suser nedover bakken mot sentrum, jeg sykler forbi kinarestauranten og Casa Mia Pizza og Dolly Dimple’s og Vero Moda og forbi Jeppe’s der det står folk og røyker utenfor, forbi Nille og bok handelen og Coop Mega, ut av sentrum, forbi kirken der vi øvde på oppstillingen tidligere i dag, klokka ti på søndag skal jeg være der igjen, én time før guds tjenesten begynner, jeg sykler forbi kirkegården og oppover langs jordet, opp den lange, seige bakken, jeg tråkker så hardt at jeg får hold, ved Shell stopper jeg i veikanten og henger på sykkelen mens det banker ekkelt i brystet og det smaker blod i munnen, jeg må sjekke telefonen.
Det er ingenting fra Ingrid, bare ingenting. Jeg ser at hun har åpnet alle meldingene mine, de siste også. Noen rånere i en bil tuter på meg idet de kjører forbi, jeg skvetter og bare løfter hånden og vinker på en dust måte selv om jeg ikke vet hvem de er, og jeg hører at de ler og roper der inne. « Hvorfor svarer du ikke», skriver jeg til Ingrid igjen, «vær så snill og
51
svar!» Det er kaldt på fingrene, jeg skulle hatt van ter, og da jeg har trykket send, blir jeg fortvilet, jeg gjorde det igjen, nå må jeg ikke sende flere.
Det er han som heter Sander som står i kassa inne på bensinstasjonen, han har Shell uniform og nikker bare så vidt til meg. Jeg betaler for en kaffe latte, og han peker mot automaten, etterpå sitter jeg en lang stund ved et av bordene og drikker sakte, det kom mer nesten ingen innom. Jeg venter og venter mens jeg klikker meg rundt på telefonen, og til slutt klarer jeg ikke vente lenger.
« SVAR SVAR SVAR SVAR PLEASE SVAR < 3 < 3 < 3 »
«Jeg ser jo at du leser meldingene, KAN DU IKKE PLEASE SVARE? »
Lysrøret over bordene er litt ødelagt, det flimrer og durer. Hvis Ingrid hadde vært der, ville hun gått bort til kassa og sagt at de burde skifte det ut. Sånn er hun, setter grenser, mens jeg bare sitter under flim ringen og prøver å ikke tenke på hvor irriterende det er. Ingrid sendte latten sin ut igjen en gang vi var på kafé, hun sa den hadde for lite skum, og hun bare himlet med øynene til meg da serveringsdama ble sur.
Jeg leser alt jeg har sendt til henne det siste døgnet, det gufser skamfullt gjennom meg så jeg vil trekke hodet ned mellom skuldrene.
Mamma har også sendt melding, hun lurer på når jeg kommer hjem. Jeg svarer ikke. Jeg vil ikke dra hjem, det var så rar stemning rundt bordet og jeg
52
syntes tante Hanne stirret på meg, jeg fikk det med meg selv om jeg holdt på med mobilen under bordet.
I går prøvde jeg å snakke med Ingrid. TenSingøvelsen var ferdig og de fleste hadde dratt hjem, hun sto uten for menighetshuset og pratet med Peder og Emma og de, og Mia, så klart, alltid, alltid er Mia ved siden av henne nå, sånn som jeg var før. Ingrid snakket om at hun hadde begynt å ta kjøretimer, men at hun var skikkelig dårlig til å kjøre. Jeg hadde ikke hørt at hun har begynt å ta timer engang, hun sier ingen ting til meg lenger. Hun hadde holdt på å kjøre inn i en stolpe, og kjørelæreren hadde blitt hvit i fjeset og ropt stopp!, hun gjorde så mye morsomt med ansik tet mens hun fortalte, og brukte store armbevegelser, de andre lo høyt av alt hun sa, hun så liksom på alle, unntatt på meg.
–Kan jeg snakke med deg, sa jeg til slutt, da hadde Peder og Emma blitt hentet i bil, og bare Ingrid og Mia og jeg sto igjen.
Ingrid og Mia så ut som de skulle begynne å le. Jeg skjønte ikke hvorfor, så jeg begynte også å le litt, og da sluttet de med én gang og så på hverandre.
–Sorry, sa Mia og viftet med hendene, hun har sånne tynne fingre med lange negler, og så sa hun at det bare var noe internt, sånn at jeg skjønte jeg ikke skulle ledd.
–Kan jeg snakke med deg privat, sa jeg til Ingrid. –Okei, sa hun og hevet øyenbrynene.
nils
Jeg viser Julia albumet med gamle bilder av ungene, hun klukkler av korte pannelugger og brunstripete gensere, mens Hanne bare smiler blekt. Hun og Bård sitter med armene i kors og ser i hver sin retning.
–Er det noe galt? sier jeg lavt.
Hanne rister fort på hodet, det kan bety alt mulig. Jeg hadde håpet hun skulle være glad, jeg ble engstelig da jeg snakket med henne før helgen. Det var noe overspent i stemmen hennes, jeg tenkte at det kunne bli for mye for henne, det her.
Jeg ser på klokka. Fia har vært hjemme alene i to timer. Hun skjønner nok ikke hvor det er blitt av meg, kanskje hun står og uler og piper, pisker ner vøst med halen så hun river ned ting, savner far. Hun skulle vært trent til å være mer for seg selv, jeg skjem mer henne bort. Jeg fikk meg ikke hund før etter at jeg ble pensjonist, og jeg pleier å si at jammen var det godt jeg tok til vettet, uten henne hadde det vært fryktelig stille i huset. Det er flere år siden jeg sluttet i jobben, men jeg har fortsatt ikke funnet ut av hva det er meningen man skal ta seg til, hva man skal gjøre
65
med alle de ledige timene hver dag. Men jeg fikk ikke ta med Fia hit. Bård vil aldri at jeg skal ha henne med, han påstår at Eirik kanskje er allergisk. Jeg sier til ham at det ikke er noen annen måte å finne ut av det på enn å ha henne med hit og se, dessuten har jeg aldri lagt merke til at Eirik reagerer når de er oppe hos meg, men det hjelper ikke, jeg begriper ikke at det skal være så vanskelig.
–Skal vi ha kaffe, kanskje? sier jeg høyere. –Ja, kanskje det, sier Ellen og ser rundt bordet. –Er det noen som vil ha?
Julia rekker en finger i været og sier ja takk, gjerne med melk, Bård og Hanne sier nei. Jeg vinker til Ellen at hun bare kan bli sittende, hun kan få slappe av litt når hun har sjansen, og jeg går inn på kjøkkenet og setter over kaffen, fire toppede skjeer. Jeg vet hvor alt står. Det kjennes fortsatt som mitt hus, nesten mer mitt etter at jeg flyttet herfra. Bård og Ellen har malt og møblert annerledes, og de byttet ut det gamle kjøkkenet med et sånt moderne hvitt et, men huset ligner seg selv. Det er et godt hus, det har en snillhet i veggene. Det kjennes trygt å stå inntil kjøkkenben ken og se inn i stua mens jeg venter på at kaffen skal surkle seg gjennom trakteren.
Bård kommer etter meg inn på kjøkkenet.
–Du trenger ikke hjelpe til, sier han.
–Det gjør meg ikke noe, sier jeg.
–Det går an å bare være gjest, sier Bård og strek ker seg etter noen kopper.
66
Han snurper seg til som da han var seksten år og elevrådsleder, anstrengt tålmodig i stemmen.
–Dere sjauer jo hele helgen, sier jeg og løfter kanna av trakteren.
–Ja, vi gjør faktisk det.
Han tar kanna ut av hånden min og heller opp kaffe, det gjør han faktisk, ut av hånden min.
–Jeg kan jo by på middag i morgen, jeg, sier jeg. –Hvis dere har tid til det.
–Tja, sier Bård og ser på meg.
Der tok jeg ham, han hadde nok ikke tenkt jeg skulle komme med et ordentlig tilbud, men til slutt vipper han med hodet og sier jo, det passer egentlig fint, det.
Jeg ser ut på hagen mens han bærer koppene ut i stua, frukttrærne har knopper, det er vissent gress under trampolinen. Fia kunne jo bare vært der ute.
Det er en fin hage. Jeg har gått opp og ned den ple nen med en bråkete gressklipper, fått leggene fulle av grønne, fuktige klatter av klippet gress mens Sissel holdt på med rosene. Utsikten er bedre oppe i Ekornveien der jeg bor nå, men å bli ordentlig gam mel der, jeg er ikke sikker, det kan hende jeg skulle se etter noe annet. Det er tungt å komme seg opp dit om vinteren, og jeg finner ikke helt ut av det med varmt vannet, det slår seg innimellom av etter bare et par minutter når man dusjer, uten at jeg skjønner hvorfor. Sissel fikk dette huset da vi gikk fra hverandre, det var for det meste bygd for penger hun hadde arvet.
67
Hanne var nitten og hadde flyttet til Oslo, Bård var vel seksten.
Jeg går inn i stua til de andre, skjenker meg en halv kopp kaffe og brenner meg på tunga. Hanne sitter og trommer på knærne sine, jeg blir igjen slått av hvor liten hun er, hun sitter halvveis vendt mot Julia og hever øyenbrynene.
Marie Aubert (f. 1979) debuterte i 2016 med novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem, som fikk begeistret mottagelse og mange lesere. Romanen Voksne mennesker (2019) ble nominert til Bokhandlerprisen og vant Ungdommens kritikerpris 2020. Jeg er egentlig ikke sånn er Marie Auberts tredje bok. Bøkene hennes er solgt til mange land.
Egil Haraldsen
Lindeberg | E
Forfatterportrett: David B. Torch forsideillustrasjon: CSA Images Omslag:
& Ellen
XIL DESIGN
DET ER MAI , og Linnea skal konfirmeres. Bunaden henger klar til den store festen, men Linnea sykler hvileløst omkring etter en avvisning hun ikke kan håndtere.
Hanne har gått ned så mye i vekt at folk i hjembygda ikke kjenner henne igjen. Hun kommer til niesens konfirmasjon med ny kjæreste og et voksende ubehag.
Bård, Linneas far, har hele livet vært fast bestemt på å være en bedre mann enn faren sin. Men hva slags mann blir han nå som tingene har begynt å glippe?
Bestefar Nils har alltid bare villet det beste. Og likevel ser det ikke ut til å bli godt nok.
Jeg er egentlig ikke sånn er en roman om frykten for de andres blikk og lengselen etter å bli sett, og om det risikable i å slippe et annet menneske innpå seg.
9 7 8 8 2 4 9 5 2 5 5 4 6
orlaget OKTOBER
