Lykkefall JEVHENIJA BJELORUSETS FORLAGET OKTOBER Fortellinger «Et uunnværlig dokument om vår seneste europeiske krig» THE WASHINGTON POST
«fanger det uvanlige livet vanlige ukrainske kvinner lever ... De korte møtene viser hvordan livet har blitt snudd opp ned av det politiske og militære kaoset de to siste tiårene … To av Bjelorusets’ fotoserier utfyller teksten, men ordene taler for seg. Kombinasjonen gjør dette til et imponerende PUBLISHERSverk»WEEKLY
JULIAN EVANS, TIMES LITERARY
MARCEL THEROUX, THE GUARDIAN
«som en krysning mellom Isaak Babel og Svetlana Aleksijevitsj»
«DetSUPPLEMENTersjeldenvi
«Disse fablene – fylt av magi og svart humor – om kvinner rammet av russisk aggresjon, har blitt foruroligende aktuelle»
får vite detaljene om hva som skjedde med disse kvinnene i Donbas. Bjelorusets formidler på en raffinert måte usynliggjøringen av traumene deres, og hun gjør det ved å gjøre dem like usynlige for leseren»
«Maskingevær avfyres og granater eksploderer i Jevhenija Bjelorusets’ Lykkefall, men bare i kulissene. Historiene hennes handler om anonyme kvinner som søker en ny tilværelse eller forsvinner i tåken og ruinene av en frosset konflikt»
CLAIRE MESSUD, HARPER’S magazine
JENNIFER WILSON, THE NEW YORK TIMES
lykkefall
jevhenija Lykkefallbjelorusets Fortellinger Oversatt fra russisk av Dina Roll-Hansen, mno forlaget oktober 2022
Disse og resten av fotografiene i boka er arbeider av Jevhenija Bjelorusets fra serien «Krigen i parken» (2017) og «Jeg kan bekrefte at gårsdagen ennå ikke er kommet» (2017)
innhold Forord 7 De jeg har møtt 10 Nålen i skjorta 11 Kvinnen som fanget barn i en vott 14 8. mars. Kvinnen som ikke kunne gå 17 De to kvinnene på flytrappen. Ingen bevegelse. 9. mars. Kyiv 20 Kvinnen som ble syk 25 Blomsterhandlersken 28 Negldesigneren 32 Søsteren min 34 Nabohistorier 36 Kvinne finner seg jobb 39 Kvinnen med den svarte, ødelagte paraplyen 42 Drømmersken 46 Den ensomme kvinnen 52 Lena i fare 56 Krønike om et opprør 63 Tidens makt 69 Elena 73 Kollaps 77 Kvinnen som ikke kunne bestemme seg 82 Stjernene 87 Forvandlinger 91 Syriner 96 Kvinnen hos kosmetologen 102 Søstre 107 Filosofi 112 Lokkende lys 115 Tre klagesanger 118 For eksempel 129 Appell, eller skisser til en selvbiografi 134 Den naive kvinnen 140 En kort erklæring om venting 141 Om oversettelsen 149
Forresten, fra blomstene fikk hun en helt egen ro, og blomstene ga henne en sjelden skjønnhet. Hver mor gen trakk hun opp sjalusiene i butikken og gikk bort til vinduet, der hun smilende ble stående helt stille i noen minutter blant fiken og hareøre.
Praktisk talt ingen la merke til hennes forunderlig har moniske ansikt. Jeg så aldri at forbipasserende stoppet opp for å betrakte henne. Om dagen, like etter lunsjpausen, sto hun en liten stund lent mot vinduskarmen av plastikk mens likegyldige mennesker gikk forbi, og bare en sjelden gang gikk noen inn i blomsterbutikken hennes. Jeg likte å stikke innom og iaktta henne mens hun satte sammen buketter, plasserte ut blomster og kvister i vaser, kuttet av endene på stengler, fjernet blader. Blomsterhandlersken kunne eksotiske ord for farger, sjatteringer og kronblader, som knapt nok noen hadde hørt og som hun uttalte gladelig og tydelig, lik et barn som har lært sitt første dikt
blomsterhandlersken28
En blomsterhandlerske er en kvinne som elsker blomster. Og jeg må innrømme at jeg var forelsket i en slik kvinne i flere måneder. Blomsterhandlersken forsto seg bedre på blomster enn noen annen. Det var ikke mulig å forun dre henne med ord som «ranunculus» eller «helleborus». Selv om hun elsket å bli forundret – sprette tilbake, rette sitt forbløffede prestekrageansikt mot samtalepartneren, sperre opp øynene, gripe om stolen med en dirrende hånd og runde munnen til en o.
utenat: Sett de elfenbenfargete ranunklene, de som likner på peoner, ut i lyset. Hun var overbevist: Det var vel så mye navnene på blomstene kundene hennes kjøpte, som blomstene selv.
29
Denne kvinnen bodde i Donetsk og mer enn noe annet elsket hun å tenke ut navn på blomsterkomposi sjoner, buketter og oppsatser. En vintermorgen fant jeg henne lysende og lykkelig bak disken. Hennes skarpt malte lepper la seg kledelig mot den nedre delen av perlemorsansiktet og annonserte triumferende: Mine nye betegnelser er klare! Hør på den melodiske rytmen, men ikke glem den filosofiske meningen bak: Frokost i Venezia Vårens
HunVårenMysterietEtAbsolutewowSpringsoveromiRomaUkrainaimarsventetminanerkjennelse, og hun fikk den. Hun hadde tenkt ut navn på buketter for vårsesongen, og sat set på at den snart Blomsterhandlerskenkom. var en framgangsrik, praktisk kvinne som hadde god greie, ikke bare på blomster, men også på bokføring. Likevel var hun lite tilpasset livet. Som hun fortalte meg flere ganger, var det bare der i butikken, som på et tidspunkt hadde blitt hele meningen med livet hennes, at hun kunne eksistere. Selv fridager droppet hun, og vinteren 2014 jobben hun både lørdager og søn dager.Hva er det egentlig jeg forteller om? Har det noen hensikt å fortsette denne historien? Det finnes jo egentlig ikke noen historie, og fortellingen fortsetter ikke, den avbrytes her. Blomsterhandlersken forsvant. Huset der hun bodde, er ødelagt. Butikken hennes er omgjort til
30
et lager for propagandalitteratur. Stamkundene hennes er reist fra Donetsk for lenge siden. Nylig møtte jeg helt tilfeldig på en av dem som ofte kjøpte blomster hos henne, og han innrømmet at han hadde hørt noe om blomsterhandlersken. Han sa at hun hadde dratt i felt, og hentydet med det til en partisan gruppe. Det var sånn han sa det: «dratt i felt». Men hvil ken side partisanbevegelsen hennes sloss på eller hvilken felt, det visste han ikke. Blomsterhandlersken hadde aldri vært opptatt av politikk, minte han om. Hun var en slags blomstermåler, hun delte til og med folk inn etter blom sterarter. Foruten blomstene, hadde hun ingenting i livet, sa han «Hunvemodig.slosssikkert
på hyasintenes side», erklærte han plutselig og brøt ut i latter. Vi tiet, han så på meg i påvente av at jeg skulle anerkjenne hans humoristiske sans. «Tiden går og jeg blir stadig klokere, jeg begynner å forstå hva som skjer og hvor vi er på vei», la han til. «Jeg er ikke len ger den samme som før. Jeg lar meg ikke lure så lett! Jeg har lært meg ett og annet i Kyiv. Kyiv er ikke som blåøyde Donetsk. Men min humoristiske sans svikter aldri! Du trenger ikke å grave dypt i lomma etter den!» Igjen brøt han ut i latter, og med triumf i skrittene la han i vei for å fortsette med sitt.
negldesigneren32
En viss ung kvinne, nærmest tenåring, bodde helt alene i Antratsit i en stor toroms leilighet på førtiåtte kvadrat meter. Etter hennes mening hadde denne leiligheten verken grenser eller ytterkanter. Ofte tilbrakte hun tid hjemme, hun prøvde alltid å gå rett hjem fra jobben. Hun jobbet som negldesigner. Hun hadde få eller nesten ingen venner, foreldrene bodde langt unna i et annet land. Hun levde altså selvstendig i leiligheten, som hun hadde arvet, og som for henne fortonte seg som et slott. Hver morgen gikk hun ut på gata for å kjøpe et eller annet, gå over de velkjente kvadratiske betonghellene, vurdere situasjonen i byen, og hvis alt var bra, bega hun seg til jobben. Hun gikk ut av huset, men aldri i retning sentrum, for sentrum av byen framkalte en lett skrekk i henne, eller til og med panikkangst. Hun gikk bare den kjente ruten, fra huset til matbutikken, og ved siden av matbutikken lå manikyrsalongen, som hun ikke eide. Innehaveren av salongen hadde vært i utlandet en stund, derfor hadde negldesigneren en liten nøkkel som hun låste opp døren til en annens salong med, en salong der hun selvoppofrende jobbet opptil ti-tolv timer om dagen, uten å måtte rappor tere til noen, hun tenkte ikke en gang på vakthold siden hun oppbevarte de skinnende rene og dyre manikyrinstru mentene hjemme. Hun hadde pannelugg strøket til siden, alltid en frisk ansiktsfarge, neglene var omhyggelig klippet, lillefingerneglen og pekefingerneglen hadde hun dekorert
Så vi ventet en stund på at hun skulle komme tilbake.
Nå er det gått mer enn to år, og jeg venter fremdeles.
med mønster i arabisk stil. Noen mente denne evnen hen nes var en kunstnerisk begavelse. Andre la merke til henne og begynte å drømme om hvordan de kunne komme nær henne eller i det minste bli kjent med henne. Forresten, hun hadde sikkert venner, bare ikke i byen vår. Det er ikke mulig at en så søt, pen, sporty ung kvinne ikke har venner. Vi var svært glade i henne. Vi forsto ikke at hun var ensom, at det ikke var noen som kunne ta henne i forsvar.
Vi vet helt sikkert at hun ikke har reist fra byen, alle i gata vår er sikre på at hun ikke har flyktet eller flyttet. Dette er det tungtveiende indisier på.
Da vi omsider tok mot til oss og henvendte oss til ham som nå arbeidet der manikyrsalongen hennes hadde vært, for å spørre, omsider, om hvor hun var og hva som hadde skjedd, svarte han omtrent som følger: Hun ble snørrete, ikke spør så dumt, hun ble snørrete, og stelle negler når du er syk går ikke, for hendene begynner jo å skjelve. Der for, utelukkende av hensyn til sikkerhet og hygiene, sa vi henne midlertidig opp. Men ta det med ro, hun blir nok snart frisk og vil helt sikkert ringe dersom dere var faste kunder, eller hun vil åpne salongen her igjen …
Vi la ikke engang merke til med det samme at salongen forsvant og at det dukket opp et matvarelager der isteden.
Dystre og skitne biler samler seg og kjører mot sent rum, litt etter litt. Hun står der fremdeles, i veikrysset, og prøver tydelig vis å si noe til en som sitter i en av bilene.
‘Jeg blir ikke med dere!’ roper hun plutselig så hun overdøver tutingen. ‘Jeg blir her. Jeg har bestemt meg for ikke å Søsterendra!’ min har tatt sin beslutning. For et minutt siden virket det som den ville bli annerledes. Hele tiden mens disse fremmede bodde i byen vår, har hun laget mat til dem, tilbudt dem hjelp, sniklyttet til samtalene deres
følte jeg det som om det hadde oppstått en total stillhet, som om alt var dødt. En stillhet som omsluttet ikke bare de nærmeste gatene der det her og der sto en enslig bil med passasjerer klar til avreise, stillheten hersket i hele byen. Vindusrekker som lyser. Ledninger som her og der henger ut av tomme vindusåpninger for å kobles til strømmen i naboleiligheten, likner slanger.
søsteren34 min
«Jeg så henne stå og studere radene av biler. 5. juni 2014. Strelkovs krigere forlater Slavjansk. En grå dag ved slutten av langdryge måneder, lukten av røyk, matte glimt av frontlykter, vind og tuting. De hadde tyde ligvis ventet på noen før de kunne dra. Knuste vinduer i førsteetasje på naboblokka, svarte regndammer, noen roper, navneopprop – men hun står støtt.Etterpå
På den andre siden, meningen i livet hennes, ønsker, drømmer og håp kunne bare eksistere så lenge byen vår var okkupert av bevæpnede menn, soldater, ukjente. Det virker lenge siden hun erklærte for oss at hun drømte om å vie sitt liv til en av dem, og at man allerede diskuterte bryllupet.Bråtthoppet
Ingen av oss våget gå nærmere, om ikke annet så for å vite hvor de skulle og når vi kunne få se henne igjen.
og etterpå stolt gjenfortalt for oss de militære planene for de kommende dagene, om at de planla å erobre Kharkiv fylke og deretter – den uunngåelige og skjebnebestemte erobringen av Kyiv. Og nå plutselig erklærer hun at hun blir værende. Blir værende hvor? Skal hun virkelig bli hos oss, som er blitt henne fremmede i løpet av de siste ukene?
det to bredskuldrede fyrer ut fra en av bilene. Lynraskt sto de ved henne, og på et øyeblikk for svant hun bak en lukket bildør.
Hun dukket opp etter noen måneder. Her er det ikke mer å fortelle. Hun klager ikke, hun bor med oss, arbeider som før. De har ikke registrert fraværet hennes på jobben. Det betyr at hun fikk lønn for hele den tiden hun var borte. Det er det eneste vi kunne gjøre for henne. Og det er ikke så lite, slett ikke så lite etter våre standarder. Hun forteller ingenting, men vi spør ikke noe særlig heller.»
Jeg nektet meg selv å forstå, eller tenke noe som helst.
Vi hadde ingen kontakt med henne. Vi forbød oss selv å snakke om henne. Det er vanskelig å tro, men i noen måneder levde vi i fullstendig uvisshet. Hvor skulle vi få informasjon fra, hvem skulle vi ringe? Uansett brydde vi oss aldri med å få vite hvor hun var.
har vært utstilt på Venezia-biennalen. Lykkefall (2018) er Bjelorusets’ debut som forfatter. Boken vant den tyske HKW Internationaler Literaturpreis 2019, og utkommer i flere land, bl.a. USA og Storbritannia.
Forfatterportrett: Olga Tsybulska Omslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | E xil design
9 7 8 8 2 4 9 5 2 5 7 0 6
«En dristig, oppskakende bok om fordrevne kvinner som forteller lysende historier for å overleve i mørket»
Lykkefall er en samling fortellinger fra Ukraina like før siste krig. Øst i landet pågår konflikten med Russland for fullt, men livet går sin vante gang i byen så vel som på landsbygda. Kvinnene vi møter, jobber i neglesalong, skravler på kafé, forbereder revolusjon. Iblant finner en skuddveksling sted, eller det hender at en slektning forsvinner, men ellers er alt tilsynelatende normalt. Samtidig øker presset på et samfunn som har akseptert unntakstilstand som normalitet. Fortellingene i Lykkefall er viltre, vittige, vonde og varme. Med utgangspunkt i møter, samtaler og fotografiske øyeblikksbilder skriver Jevhenija Bjelorusets skarpt og smått absurd om hvordan ubearbeidede traumer endrer tilværelsen, og om overlevelse i et ødelagt land.
JENNY OFFILL