Årbok 2016: Krigens minner

FORTIDSMINNEFORENINGEN

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016 KRIGENS MINNER

•

ÅRBOK 2016 aarbok_cover_outside.indd 3

04.11.16 14.52

170. ÅRGANG – 2016 FORTIDSMINNEFORENINGEN THE SOCIETY FOR THE PRESERVATION OF NORWEGIAN ANCIENT MONUMENTS

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s01-08.indd 1

1

04.11.16 14.54

aarbok_2016_s01-08.indd 2

04.11.16 14.54

KRIGENS MINNER

Under andre verdenskrig ble Avaldsnes kirke kamuflert med et vernebygg, så den ikke kunne brukes som landemerke av britiske flyvere..

Foto: Ukjent/Riksantikvarens arkiv

FORTIDSMINNEFORENINGEN fortidsminneforeningen.no

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s01-08.indd 3

3

04.11.16 14.54

FORTIDSMINNEFORENINGENS ÅRBOK 2016 (170. ÅRGANG) UTGIVER: Fortidsminneforeningen Dronningens gate 11 0152 Oslo Telefon: 23 31 70 70 Telefaks: 23 31 70 50 E-POST: linn@fortidsminneforeningen.no HJEMMESIDE: www.fortidsminneforeningen.no ISBN 978-82-90052-83-1 ISSN 0071–7436 Oslo 2016 Opplag: 4600 eks.

ÅRBOKREDAKTØR: Linn Willetts Borgen REDAKSJONSRÅD: Morten Stige, Oddbjørn Sørmoen, Trond Indahl, Ane Ohrvik, Even Smith Wergeland og Janne Wilberg

ANNONSER: Salgsfabrikken.

Telefon: 907 89 961 Epost: vivian@salgsfabrikken.no GRAFISK DESIGN: Marianne C. Kristiansen, E-post: mianne@online.no

KORREKTUR: Morten W. Krogstad REPRO OG TRYKK: Polinor AS ANSVARLIG REDAKTØR: Ivar Moe

FORSIDEBILDE: Kanonstilling på Møvik fort. Stillingen ble oppført i armert betong i 1941 og var beregnet på en grovkalibret kanon.

Den har anselige dimensjoner, med en veggtykkelse på 3,8 meter og tak som er 4-4,8 meter tykt.

Foto: Janne Wilberg

4

BAKSIDEBILDE: Fangeleiren i Beisfjord med tilhørende kirkegård.

Foto: Ukjent/Norsk vegmuseum

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s01-08.indd 4

04.11.16 14.54

INNHOLD 7

FORORD

9

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES Janne Wilberg

31

DET VANSKELIGE DILEMMAET – KULTURMINNEVERNET I NORGE UNDER KRIGEN Marianne Tandberg

49

MINNETS MATERIALITET – NORSKE KRIGSMINNESMERKER I NORMANDIE Line Esborg

65

«TILSTEDE VAR INGEN…» – SYNAGOGEN I CALMEYERS GATE 15, 1921–1942 Sidsel Levin

83

DEN TYSKE BYGGHERREN I NORGE 1940–1945 Gunnar D. Hatlehol

101

FORTRENGTE VEIER – FORTIELSEN AV DE NORSKE VEIENES HISTORIE UNDER KRIGEN Pål Nygaard

117

OPPRUSTNINGEN AV NORSK JERNBANE UNDER KRIGEN Bjørn Westlie

131

LYNGENLINJA OG FRØYLINJA – FRA LANDFORSVARSLINJER TIL VERDIFULLE KULTURMINNER Anders Hesjedal

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s01-08.indd 5

5

04.11.16 14.54

6

147

ATLANTERHAVSVOLLEN – ATLANTIKWALL Roberta Luciani og Janne Wilberg

165

DRØMMEN OM NORDSTERN Johan Helberg og Knut Sivertsen

177

VÆRKRIGEN I ARKTIS Anne-Cathrine Flyen

191

VERDIEN AV KULTURMINNER – ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013 Martin Austvoll Nome og Morten Stige

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s01-08.indd 6

04.11.16 14.54

FORORD I år kan vi feire den 170. årgangen av Fortidsminneforeningens årbok. Siden første utgave kom i 1846, har årboka dokumentert viktige funn og strømninger innen norsk kulturminnevern. Denne tradisjonen ønsker vi å videreføre i årets bok, ved å gi et innblikk i ny forskning på kulturminner fra andre verdenskrig.

KRIGENS MINNER

I fjor var det 70 år siden andre verdenskrig tok slutt, og kulturminner fra okkupasjonen ble i den forbindelse gjenstand for økt oppmerksomhet landet rundt. Redaksjonen har ønsket å samle noe av den nye kunnskapen i årets bok og synliggjøre krigsminnenes bredde og betydning.

I Norge er andre verdenskrig selve Krigen med stor K. Dermed har den også fått en særstilling i det kollektive minnet her til lands. Likevel er det ikke alle deler av krigshistorien som har fått samme prioritet i ettertidens forståelse. På samme måte har også krigsminnene fått ulik behandling.

Flere av årets artikler tematiserer hvordan kulturminner er blitt gjenstand for minnepolitiske forhandlinger i forbindelse med andre verdenskrig. Janne Wilberg tar for seg ettertidens skiftende behandling av krigsminnene, som har spent fra aktiv ødeleggelse til gjenbruk.

Denne artikkelen utfylles av Marianne Tandberg, som har skrevet om kulturminnevernet i okkupasjonstiden og Riksantikvarens vanskelige balansegang mellom kollaborasjon og motstand. Også nazistiske organer tilla kulturminner stor betydning, som uttrykk for den germanske rases historie.

Line Esborg tar for seg de norske krigsminnesmerkene i Normandie, og hvordan de kan forstås som materialiserte uttrykk for minnespolitikk. Deres fremtoning, plassering og seremonielle rammer bidrar til å forme bildet av Norges krigsinnsats og fremheve enkelte aktører i krigshistorien fremfor andre.

Sidsel Levin viser på sin side betydningen av synagogen i Calmeyers gate 15, et sjeldent fysisk minne om det mangfoldige jødiske livet i Oslo før krigen. Dette livet ble nært på utslettet av nazistene, og etter krigen fikk synagogen aldri tilbake sin opprinnelige bruk. Gjennom opprettelsen av Jødisk Museum, har historien gjenerobret sin plass i bygningen.

Et annet viktig tema i årets bok er å synliggjøre bredden og mengden av krigsminner som er bevart. Mange av sporene etter andre verdenskrig passer ikke inn i kulturminnevernets vante kategorier. Materialet er dessuten nokså kaotisk, noe som delvis skyldes de mange ulike tyske byggherrene som var i virksomhet i Norge. Disse gir Gunnar D. Hatlehol ny oversikt over med sin artikkel.

Et annet utfordrende aspekt ved krigsminnene er at mange av dem er unnselige av natur.

Pål Nygaard skriver om Vegvesenets samarbeid med tyskerne, som resulterte i svært omfattende utvidelser av veinettet i Norge. Dette har vært lite kjent, og mange av de materielle sporene ligger skjult under senere oppgraderinger.

Bjørn Westlies artikkel setter tilsvarende fokus på sporene etter tyskernes jernbaneutbygging og NSBs rolle i arbeidet. Både Nygaard

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s01-08.indd 7

7

04.11.16 14.54

og Westlie peker på en annen type spor utbyggingsprosjektene etterlot seg: rester etter fangeleirer. De utenlandske fangene som ble brukt i tvangsarbeid i Norge har i liten grad vært innlemmet i den nasjonale fortellingen om krigen. Nå er denne delen av historien i ferd med å komme mer frem i lyset, også innen kulturminnefeltet.

Fangeleirer fantes også i nærheten av mange militære anlegg. Anders Hesjedal beskriver de grusomme forholdene fangene jobbet under i forbindelse med byggingen av Lyngenlinja i Troms. Disse tyske forsvarslinjene mot Sovjetunionen viser at krigsminnene i Norge har betydning også i et større, europeisk perspektiv.

Det samme gjelder forsvarsanleggene som inngikk i den norske delen av Atlanterhavsvollen. De var ledd i en lengre kjede med festningsanlegg som strakk seg helt ned til Biskaiabukta, og er temaet for en artikkel skrevet av Roberta Luciani og Janne Wilberg.

Et annet glimt av Norges plass i et større bilde får vi i Johan Helberg og Knut Sivertsens artikkel om Nordstern – også kalt Neu Drontheim – en monumental ny by som skulle bygges utenfor Trondheim. Byen skulle bosettes primært av tyskere og hadde stor strategisk betydning i Hitlers videre planer for Europa.

Lang mer beskjedne, men ikke mindre viktige, var værstasjonene tyskerne bygde på Svalbard, som er tema for Anne-Cathrine Flyens tekst. Til sammen gir årets artikler en fornyet forståelse av hvilken betydning norske krigsminner har internasjonalt. Dermed understrekes vårt ansvar for å bevare disse sporene etter historiens gang, selv om de fremdeles kan vekke smertefulle minner.

8

ANNET INNHOLD

I år er vi også stolte av å kunne presentere en artikkel om sammenhengen mellom kulturminneverdier og eiendomspriser i Oslo, skrevet av Martin Austvoll Nome og Morten Stige. Lignende undersøkelser er gjort i andre land tidligere, men i norsk sammenheng er dette nybrottsarbeid.

Selv om det er nok av ikke-økonomiske grunner til å ta vare på kulturminner, kan slike studier bidra til å overbevise politikere og andre utenfor «menigheten» om viktigheten av bevaring.

Avslutningsvis presenterer vi foreningens årsmeldinger fra de siste årene. Årsmeldingene var kjernen i de eldste utgavene av årboka, men utgjorde etter hvert en stadig mindre del, frem til de ble tatt helt ut og publisert på nett. Etter ønske fra medlemmene er årsmeldingene nå tilbake.

Ellers vil jeg takke alle årets forfattere for engasjementet og arbeidet de har lagt ned i sine respektive artikler. Janne Wilberg fortjener en særlig takk, ettersom hun også har bistått redaksjonens arbeid med sin ekspertise. Jeg vil dessuten rette en takk til redaksjonens øvrige medlemmer, vår korrekturleser Morten W. Krogstad og ikke minst til de anonyme fagfellene som har gitt verdifulle innspill til artiklene.

ÅRBOKEN 2017

I neste årbok vender vi blikket mot verneideologi, med temaet «Kontrast – tilpasning – kopi».

Vi ønsker tekster som tar for seg kulturminnevernets egen praksis, både i historisk og nåtidig perspektiv. Dersom du har et artikkelforslag, kan du sende et abstract på ca. en side til linn@fortidsminneforeningen.no.

Linn Willetts Borgen Årbokredaktør

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s01-08.indd 8

04.11.16 14.54

JANNE WILBERG

Barndom i etterkrigstidens Bogstad leir (Bogstad camping) hvor militært personell og frontkjempere var innkvartert til langt ut på 1950-tallet. Her Karl Einar Brøderud sammen med hunden Bamse. Faren var ansatt i Forsvaret. Familiens bolig lå i forlengelsen av verkstedbygningen som sees på bildet, som er en av fire gjenværende brakker av de opprinnelige 34.

Verkstedområdet ligger utenfor dagens campingplass.

Foto: Privat. Gjengitt med tillatelse fra familien Brøderud.

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES av janne wilberg

Holdningene til kulturminner fra andre verdenskrig har endret seg i takt med den politiske og samfunnsmessige utviklingen siden 1945.

Tilnærmingen har svingt fra bevisst fortielse og fjerning av spor, til pragmatisk gjenbruk og et erkjent ønske om å bevare også denne delen av historien.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 9

9

04.11.16 14.55

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES

S

ynet på kulturarven er ikke statisk, men påvirkes blant annet av kulturminnenes alder og vårt kunnskapstilfang om objektene.

Når det gjelder andre verdenskrig, har forskningen på okkupasjonsmaktens omfattende byggevirksomhet i Norge vært nærmest ikke-eksisterende, og kildegrunnlaget har vært fragmentarisk.

Heller ikke internasjonalt er tyskerbyggeriet belyst i sin helhet.

I de seneste årene har forskningen på den tyske byggevirksomheten kommet i gang, mye på grunn av interessen for nazistenes fangeleirer i Norge. I tillegg har Arkivverket gjort tilgjengelig arkivene som omhandler Organisation Todt (OT) – den tyske halvmilitære organisasjonen som foresto bygging av store infrastrukturprosjekter som motorveier og flyplasser. Institusjonshistoriene til statlige virksomheter som Vegvesenet (2014) og NSB (2015), har bidratt til å belyse disse virksomhetenes samhandling med okkupantene om store utbyggingsprosjekter.1 Målet med denne artikkelen er å sammenfatte hvordan holdningene til krigsminner har endret seg i Norge fra 1945 til i dag, og er i hovedsak basert på forfatterens erfaringer fra mer enn 20 års arbeid med andre verdenskrigs kulturminner – som del av en profesjonell kulturminneforvaltning og et internasjonalt antikvarisk nettverk.

UTGANGSPUNKTET Mange steder i Norge begynte den tyske byggevirksomheten allerede i 1 Pål Nygaard: Store drømmer og harde realiteter - veibygging og biltrafikk i Norge, 1912-1960, 2014. Bjørn Westlie: Fangene som forsvant: NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen, 2015. Se også Nygaard og Westlies artikler i denne årboka.

10

aprildagene 1940, og av byggherrene må nevnes Rikskommissariatet, Wehrmachts forsvarsgrener samt Organisation Todt.2 Etter lederen Fritz Todts død i 1942 ble ansvaret overført til Rustningsminister Albert Speer, og dermed fungerte denne byggevirksomheten som en integrert del av krigsstrategien og krigsindustrien.

I Norge ble Reichkommisariatets bygningsavdeling integrert med OT etter at organisasjonen hadde etablert sitt distriktskontor for Norden (Danmark og Norge) under navnet Einsatzgruppe Wiking i Oslo høsten 1942. De overtok samtidig ansvaret for utbyggingen av kystforsvarslinjen Atlantikwall (Atlanterhavsvollen), som utgjorde en sammenhengende kystforsvarlinje fra Kirkenes til Biskaiabukta. Bare i Norge bygget tyskerne mer enn 600 kystfort og støttepunkter,3 og dermed ble kysten vår nærmest pepret med forsvarsanlegg.

Fortsatt kjenner man ikke byggevirksomhetens totale omfang – den omfatter tusenvis, trolig flere titusener av brakker.4 Bare i Oslo har man med sikkerhet kartlagt at tyskerne oppførte mer enn 1000 bygg fordelt på 59 leire, og i tillegg kom et stort antall stridsanlegg og infrastrukturtiltak. På

2 Les mer om de ulike tyske byggherrene i Hatlehols artikkel i denne årboka.

3 Den mest oppdaterte oversikten over tyskernes befestninger langs Norgeskysten fremkommer i Roberta Havrans og Janne Wilbergs artikkel «Atlanterhavsvollen – Atlantikwall» i herværende årbok .

4 Organisation Todts arkiver i Norge er systematisert av Arkivverket, men ikke gjennomgått i sin helhet av forskere.

Materialet består av flere arkiver og er trolig heller ikke komplett. Trolig omfatter det bare i begrenset grad materiale fra de øvrige byggherreorganisasjonene. Vi vet dessuten at marinens arkiver i hovedsak ble ødelagt mot slutten av krigen. Det er usikker hva som for øvrig finnes bevart av disse arkivene.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 10

04.11.16 14.55

JANNE WILBERG

landsbasis ble det bygget 500 fangeleirer,5 og dermed hadde Norge det høyeste antallet slike anlegg blant de okkuperte landene.

Ved krigens slutt sto det 450 000 tyskere (og østerrikere) i Norge, hvorav 100 000 var sivile.6 Alle skulle de innkvarteres, samtidig som okkupasjonsmakten måtte sikres nødvendig infrastruktur. Til dette kom behovet for å skaffe innkvartering til nordmenn som ble rammet etter bombeangrep og nedbrenning. Fra 1943 skjedde det en opptrapping på alle nivåer av tysk byggeaktivitet i landet, noe som ble videreført i omtrent samme omfang helt til krigens slutt. Virksomheten må forstås på bakgrunn av den spesielle rollen som Norge var tiltenkt innen det stortyske riket, så vel militær- og industristrategisk som propagandamessig.

Historien om hvem som oppførte alle bygningene og anleggene er bare delvis fortalt, men konturene av en stor norsk deltakelse i dette arbeidet er i ferd med å bli dokumentert. Likeledes blir fangeleirhistorien og arbeidstjenestens historie nå hentet frem gjennom et forskningsprosjekt i regi av NTNU i samarbeid med Norsk Teknisk Museum, som arbeider spesielt med OTs infrastrukturprosjekter. Forskningen bygger på OTs nylig åpnede arkiver.

På samme vis som det ikke finnes noen samlet oversikt over tyskernes byggevirksomhet, kjenner vi heller ikke til eksakt hva som står igjen av alle stridsanleggene, 5 Opplysningene om antallet leire varierer mellom 400 og 500, avhengig av om man bare regner med rene fangeleirer eller også tar med andre typer av leire der fangeenheter inngikk. Anslaget her er hentet fra Falstadsenterets hjemmesider: http://falstadsenteret.no/historie/fangeleirene-i-norge/ 6 Dette er runde tall som fremkommer i flere generelle fremstillinger om 2. Verdenskrig, bl.a. Store Norske Leksikon.

Tallene varierer dessuten noe etter hvilket tidspunkt det refereres til.

leirene, verkstedene og lagrene samt av øvrige nyttebygninger. Men vi vet at det er relativt lite. Byantikvaren i Oslo igangsatte i 2012 en kartlegging av byens tyskerbyggeri. Arbeidet er nå ferdigstilt,7 og dermed kan Oslos kulturminneforvaltning, planmyndighet og politikere fatte kunnskapsbaserte beslutninger om eventuell bevaring av byens få gjenværende kulturminner fra denne tiden.

Likeledes har Hordaland fylke og Bergen kommune gjennomført en tilsvarende kartlegging innenfor sitt område, mens Tromsø fylkeskommune har igangsatt en omfattende registrering under betegnelsen Krigsminnelandskap Troms. I tillegg til å registrere byggeriet under andre verdenskrig omfatter denne også den kalde krigens etterlatenskaper. På Riksantikvarens initiativ startet dessuten kulturminneforvaltningen i 2015 en bred kartlegging av okkupasjonstidens kulturminner, med tanke på bevaring av de viktigste gjenværende sporene etter denne dramatiske perioden i landets historie.

At relativt få fysiske spor etter andre verdenskrig er bevart, skyldes nok mye etterkrigstidens reaksjoner på okkupasjonen.

Grovt sett kan reaksjonene inndeles i tre kategorier: 1. En aktiv fjerning av sporene.

Dette bunnet nok både i hatet mot nazistene og ønsket om å glemme mindre ærerike sider ved nordmenns handlinger og reaksjoner. 2. En pragmatisk holdning under gjenoppbyggingen etter krigen: Tyskernes bygninger og installasjoner utgjorde en ressurs. 3. Bevaring som uttrykk for historieforståelse.

7 Sluttrapporten ferdigstilles i løpet av 2016, men alle funn er lagt inn i Riksantikvarens database Askeladden, både de bevarte og de som er forsvunnet.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 11

11

04.11.16 14.55

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES

På Voldsløkka i Oslo lå det to leire med et større antall brakker. Denne leiren langs Uelandsgate/Tåsenveien huset også fanger.

De typiske stallbrakkene ble også ofte brukt til innkvartering av fanger. Bildet er tatt mens leiren er under ferdigstillelse 1941/42. Her er hverken gjerder eller vakttårn på plass. I dag finnes det ingen spor etter leirbebyggelsen. Dette eksemplifiserer det omfattende tyskerbyggeriet som forsvant i etterkrigstiden. En tilfeldighet gjorde at Byantikvaren ble oppmerksom på leiren og fikk tilgang til dette fotoet.

Foto: Byantikvaren i Oslo

FORSVARETS LANDSVERNEPLAN Den aller første større registrering av materialet skyldtes imidlertid forsvarssektorens arbeid med sin egen verneplan, Landsverneplan for Forsvaret (LVP)8. Denne ble utarbeidet i årene 1995 til 2000 av Forsvarets kulturminneprosjekt (FKP), realisert av Forsvarets bygningstjeneste (nå Forsvarsbygg) 8 Forsvarsbygg (tidl. Forsvarets bygningstjeneste): Landsverneplan for Forsvaret, bd. 1-3, 2000. Bind 1 er et temabind, der særlig innledningsartikkelen og artikkelen om det tyske militærbyggeriet, begge skrevet av Janne Wilberg, er relevante i denne sammenheng. Bind 2 og 3 består av anleggskatalogen.

12

i samarbeid med Riksantikvaren og Forsvarsmuseet. For forfatterens del ble dette starten på et langvarig engasjement for den militære kulturarven, idet vi arbeidet med vernevurderinger av militære kulturminner fra syv århundrer. Totalt beløp det seg til mer enn 28 000 bygninger og anlegg fordelt på 3000 steder i Norge, altså bygningsmassen som i prosjektperioden var i Forsvarets eie.

Dermed falt et stort antall krigsminner på privat og kommunal grunn utenfor.

En stor del av disse militære eien-

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 12

04.11.16 14.55

JANNE WILBERG

dommene var enten anlagt eller videreutviklet under okkupasjonen, og deretter dannet de bærebjelken i det moderne norske forsvaret under den kalde krigen. I årene som fulgte ble mange av leirene og fortene åpnet for publikum fordi de ved salg eller tilbakeføring gikk over fra militær til sivil bruk. Lokalsamfunnets evne til å spille videre på stedenes historiske kvaliteter ble viktig i denne transformasjonsprosessen.

For å skaffe til veie kunnskap om anleggene kontaktet prosjektmedarbeiderne den lokale og regionale militære forvaltningen, den fylkeskommunale kulturminneforvaltningen og kommunenes kulturminneansvarlige. Til dette kom et stort antall lokalhistorikere og andre historisk interesserte. Prosjektmedarbeiderne besøkte flere hundre steder i landet, der lokalavisene gjerne møtte opp og omtalte planarbeidet, noe som førte til engasjement og tips fra publikum. Det fantes steder der lokalbefolkningen hadde et sterkt forhold til «sin» militærleir, og der lokalsamfunnene hadde tatt ansvar for å dokumentere anleggenes bygningshistorie.

På den annen side hadde mange militære anlegg vært avsperret i flere tiår etter frigjøringen og slik levd sine militære liv «på utsiden» av lokalsamfunnet. Dermed ble det i mange tilfeller FKP som kunne overlevere deler av historien til lokalbefolkningen, ikke minst ved å sette de enkelte anlegg inn i en større regional, nasjonal og stundom internasjonal sammenheng.

Det viste seg at den militærhistoriske kunnskapen om stedene varierte, ikke minst fordi forsvarets personell hadde kommet og gått gjennom årene. Innimellom fantes det noen som ut fra sin spesielle interesse hadde dokumentert anleggenes historie, selv

om dette riktignok kunne handle mer om liv og virksomhet enn om de fysiske rammene.

En og annen vollmester eller vaktmester hadde vært på stedet i en menneskealder og slik ervervet stor detaljkunnskap om bygningsmassen. Det var altså tilfeldig hvor mye historisk lokalkunnskap som egentlig fantes, noe som speiles i landsverneplanen.

Ikke minst var kunnskapene om militæranleggene rudimentært dokumentert på dette tidspunktet.

OKKUPASJONEN SOM BAKTEPPE Mens Den store krigen i europeisk sammenheng assosieres med første verdenskrig, fremstår andre verdenskrig som selve Krigen i Norge, og det danner mye av bakteppet for ettertidens holdninger til den fysiske «arven» fra okkupasjonsmakten. Dette var den eneste gangen i vår historie at hele landet ble okkupert av en fremmed makt. I tillegg til vareknappheten som oppsto, tok nazistene alle okkupasjonsmaktens tilgjengelige virkemidler i bruk.

Samtidig foregikk det en «kamp om sjelene». Sammenliknet med forsøkene på nazifisering i de andre okkuperte landene står Norge i en særstilling, både når det gjelder omfang og intensitet.9 Foruten politi og militærvesen, presteskap, dommer- og lærerstand omfattet dette blant annet forsøk på tvangsinnmelding av alle barn og ungdommer i NS´ ungdomsfylking, nazipåvirkning av Den svenske Norgeshjelpen og til og med tvangsorganisering av parktantene. Forsøkene skapte sterke reaksjoner i befolkningen. Til dette kom en omfattende sensur. Viktigst her var kanskje radioforbu9

Se Wilberg, 2013

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 13

13

04.11.16 14.55

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES

Gjenbruk av offisersforlegning (Blockhaus) til privatbolig – en siste gjenværende bygning fra den store Kranichleiren på Tonsenhagen i Oslo, som opprinnelig hadde 36 bygninger fordelt på to leirområder.

Foto: Janne Wilberg

det som ble innført høsten 1941 og gjorde Norge til det eneste av de okkuperte områdene som hadde et slikt forbud for alle som ikke var nazivennlige – og med trussel om dødsstraff for å trosse det. Riktignok fikk Nederland en tilsvarende forordning, men den gjaldt bare i tre måneder mot krigens slutt. Folks holdning til tyskerne og de norske nazistene ble dessuten formet av hverdagslivets mangel på mat og forbruksvarer, av motstandsbevegelsens aktiviteter og av gode nordmenns engasjement mot okkupasjonsmakten. Dertil kom frykten for krigsseilernes skjebne, og for slekt og venner i fengsel, i konsentrasjonsleirer eller i utenlandsk militær tjeneste.Det

14

virker som befolkningens hat i særlig grad rettet seg mot de norske nazistene på grunn av deres forræderi. Norge, bare slått av Belgia, gjennomførte det strengeste rettsoppgjøret i de okkuperte områdene etter krigen, idet hele 1,8 % av befolkningen (drøyt 55.600 personer) ble dømt for tyskvennlig virksomhet.10 BEVISST FORTIELSE – FJERNING AV SPOR Rett etter frigjøringen foregikk det en massiv opprydding blant de mange forsvarsverkene, pansersperringene og 10 Wikipedia: Landssvikoppgjøret, 14.4.2016

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 14

04.11.16 14.55

JANNE WILBERG

minefeltene, samtidig som man fjernet store mengder piggtråd og sperringer som hadde gjort både kysten og større landområder utilgjengelige for sivilt bruk. Tyske tropper ble satt til å utføre dette arbeidet. Selv om brakkebebyggelsen sjelden ble fjernet over natten, tvert imot ble den ofte gjenbrukt, later det til at noen lokalsamfunn var særlig ivrige etter å fjerne også disse sporene etter tyskerne så fort som mulig. Det skjedde helst der man hadde opplevd den styggeste krigshistorien. Brutal behandling av krigsfanger og represalier mot sivilbefolkningen utgjør typiske eksempler.

Dette var tilfelle på Fauske, der OTs hovedkvarter for Nord-Norge hadde en 5000 mann stor garnison og ansvar for byggingen av et av krigens største infrastrukturprosjekter, nemlig etableringen av den arktiske veien og jernbanen. Selve arbeidet ble i stor grad utført av fanger som levde under svært dårlige forhold. Mange fanger døde, og på Fauske finnes det i dag veldig lite igjen etter den omfattende tyske virksomheten.

Da britene og de andre allierte ankom Norge etter krigen, hadde også de en agenda for oppryddingen etter tyskerne, som handlet om å ødelegge fiendens materiell og gjøre anleggene ubrukelige for en mulig fremmed militærmakt i fremtiden. Dette skjedde uavhengig av hva lokale norske myndigheter mente. Ubåtbunkeren Bruno på Laksevåg i Bergen utgjør et eksempel, hvor deler av dokkene ble sprengt bort.

For øvrig verserer det historier i Finnmark om at britene ønsket å brenne de tidligere okkupantenes gjenværende lagre av tepper og annet utstyr, til tross for at den husløse befolkningen manglet det aller meste.

BRAKKEBARONER, MEDLØPERE OG SAMARBEIDSVILLIGE ARKITEKTER Utover på 1950-tallet fikk de antinazistiske holdningene et stadig mindre aggressivt preg, noe som kommer til uttrykk ved at dommene i landssvikeroppgjøret etter hvert ble mildere. Samtidig var det flere enn dem som hadde mistet sine kjære eller opplevd diktaturet på kroppen som ønsket å distansere seg fra okkupasjonstiden.

Blant annet gikk brakkeprodusentene, de såkalte brakkebaronene, stille i dørene.

Bare et fåtall av dem ble tiltalt og straffet, og når det skjedde, slapp de gjerne med bøter. Flere store norske entreprenørfirmaer som hadde vært dypt involvert i tyskerbyggeriet – OT-arkivene inneholder mange opplysninger om dette – fortsatte nærmest ufortrødent etter krigen, og nå som bidragsytere til landets gjenoppbygging.

Når det for øvrig finnes så lite kildemateriale om forholdene, skyldes det nok at mange søkte å fjerne opplysninger om egen, familiens eller firmaets rolle.

Dette blir trolig gjort til gjenstand for forskning i årene som kommer, og det samme gjelder kartleggingen av enkelte norske arkitekters virksomhet under krigen. Helt nylig utkom det første bidraget, med Nicholas Møllerhaugs biografi om Leif Grung.11 Her undersøkes det blant annet hvorvidt Grung, som tok sitt liv etter krigen, ble urettmessig dømt og uthengt som landssviker, og i den forbindelse fremkommer opplysninger som inntil nå har vært hemmeligholdt av Norske Arkitekters Landsforbund (NAL). Etter krigen gjennomførte NAL et internt landssvikoppgjør der flere 11 Møllerhaug, 2016

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 15

15

04.11.16 14.55

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES

Nordberg leir på Lista, med dobbeltfunksjon som kystfort og luftforsvar for Lista flystasjon. Meget godt bevart, både fordi anlegget var lenge i militær bruk og fordi personellet holdt sin vernende hånd over anlegget. En typisk tyskerleir illustrert med messebygget.

Foto: Janne Wilberg

16

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 16

04.11.16 14.55

JANNE WILBERG

arkitekter ble fradømt retten til å inneha verv i forbundet. Blant disse var flere av landet fremste arkitekter i etterkrigstiden.

Da Møllerhaug ba om innsyn i papirene, skjedde følgende: «Svaret frå NALs administrasjon var urovekkande. Dei gav meg løyve til innsyn, men berre på ei betinging: «materialet kan ikke benyttes til å renvaske tidligere medlemmer». Dommane skulle stå slik dei hadde stått i 70 år».12 I ettertid har NAL åpnet arkivene for fullt innsyn, og saken viser dermed at det fortsatt er ny kunnskap å hente om arkitektene under andre verdenskrig.

Som nevnt har vi også først nylig fått kunnskap om flere store statlige virksomheters samarbeid med okkupasjonsmakten, og om deres selvstendige ansvar for utnyttelsen av tvangsarbeidere. Det er fortjenstfullt at denne mørke siden av historien blir fortalt etter mer enn 70 års fortielse, og med etatenes velsignelse.

NASJONAL OPTIMISME OG FREMTIDSTRO I optimismens ånd i tidlig etterkrigstid lå det heller ikke til rette for å dvele for mye ved krigen og okkupasjonstidens etterlatenskaper. For de mange som hadde opplevd sterke ting under krigen, inngikk nok også fortrengning og fortielse i overlevelsesstrategien, slik at man kunne gå videre i livet.

Dette illustreres godt i en reportasje i Aftenposten fra 2016 om 17.mai-feiringen i Oslo, der to eldre kvinner fra Finnmark var invitert blant hedersgjestene, 70 år etter deres opplevelser som tvangsevakuerte ungjenter. Den av dem, Oline Bellika 12 Møllerhaug, 2016

Hansen, uttrykte det slik: «Vi bodde i Alta.

Det var mor og far og åtte søsken. Men det som skjedde under krigen, liker jeg ikke å ta frem. Det blir for vanskelig å snakke om […] Etter at vi kom tilbake, har opplevelsen knapt vært diskutert med en stavelse.

Den gangen handlet det bare om å bygge opp igjen landsdelen».13 GJENOPPBYGGING OG HVERDAGSLIV Etter fem års okkupasjon var det stort behov for gjenoppbygging, samtidig som man hadde et emosjonelt betinget ønske om å vende blikket fremover, og i utgangspunktet greide man faktisk å gjøre felles partipolitisk front. Det omfattende tyske byggeriet fremsto i denne fasen som en viktig ressurs, samtidig som de store prosjektene innenfor samferdselssektoren ble videreført i det moderne Norge – i likhet med utnyttelsen av et stort antall militære anlegg og installasjoner.

Mengder av brakker ble demontert og sendt til byer og småsteder som var blitt bombet og nedbrent i løpet av krigen.

Særlig nordpå var det et stort behov for 13 Aftenposten, aftenposten.no/osloby/Hedersgjester-70-aretter-at-de-var-flyktninger-i-Oslo-62289b.html, 16.5.2016.

Noe tilsvarende kan være blant grunnene til at krigsseilerne ble en utsatt samfunnsgruppe i etterkrigstiden og til den manglende anerkjennelsen av deres krigsinnsats. Først etter nærmere 25 år fikk de erstatning, og ikke før i 2013 ga staten krigsseilerne en formell unnskyldning for behandlingen de ble utsatt for – både under og etter krigen. Kanskje bidrar det også til å forklare hvorfor de få overlevende jødenes hjemkomst heller ikke i vesentlig grad bekymret storsamfunnet – jødene måtte stort sett selv ta ansvaret for sin reetablering. Storsamfunnets behandling av disse gruppene bidro til å gjøre livet vanskeligere for dem som allerede var sterkt traumatisert og burde hatt krav på særskilt beskyttelse. Slike problemstillinger, knyttet til fortrengning og fortielse, er temaer som først i de seneste tiårene er hentet frem. Blant annet har den tyske forfatteren W.G. Sebalt skrevet om tilsvarende foreteelser, knyttet til den allierte bombingen av Tyskland under andre verdenskrig.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 17

17

04.11.16 14.55

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES

innkvartering av husløse etter tyskernes nedbrenning. Boligmangelen var også påtagelig mange steder sørpå, ikke minst fordi mange måtte vente før de kunne vende tilbake til boliger som var blitt rekvirert og utsatt for skjødesløs bruk under krigen.

Egne kontorer fikk ansvaret for fordeling av brakkene, og de tok etterhvert også hånd om omsetningen av bygninger på rot og brakkematerialer. Ettersom hovedvekten av tyskerbrakkene var typebyggeri beregnet på demontering og gjenoppbygging, kunne denne ressursen brukes til mye og dekke behovet for både boliger, verksteder, barnehager, skoler og universitetslokaler. Gradvis og nærmest umerkelig ble et stort antall leire nedlagt og brakkene revet og flyttet.

I mange tilfeller hadde man heller ikke noe annet valg enn å gjenbruke disse brakkene, og dermed avtegnet det seg en pragmatisk holdning til tyskerbyggeriet.

I utgangspunktet hadde folk nok med å finne seg til rette etter okkupasjonen, men etter hvert ble rasjoneringskortene faset ut, og forbrukssamfunnet rykket nærmere.

Kravene til boligstandarden steg, og med gryende velstand ble det både naturlig og realistisk å flytte inn i mer moderne fasiliteter. Alt i alt gjorde nasjonen en stor innsats for å sikre befolkningen bedre materielle kår, samtidig som man bidro til utslettelse av sporene etter en for landet skjellsettende og uhyggelig historisk hendelse.

Pragmatismen som preget skjebnen til tyskerbyggeriet skyldtes nok dessuten at dette i hovedsak var «anonym» arkitektur – enkle bygninger beregnet på soldater og fanger, eller lagrings- og verkstedsbehov.

Ureksemplet, som de fleste forbinder med

18

«tyskerbrakke», er en enetasjes standard lemmebrakke. Som navnet tilsier, var den oppført av ferdigsnekrede lemmer og elementer som ankom «flatpakket» og ble reist på stedet.

Det fantes også typetegnede laftehytter, prefabrikkert i Norge, med Heggedal Bruk som storleverandør.14 Bruket var eid av Alf Whist, som var næringsminister i Quislings regjering. Disse tømmerhusene ble hovedsakelig brukt som offisersforlegninger og fikk stor utbredelse. Mange av dem hadde et «nasjonalromantisk» preg tuftet på populær norsk byggeskikk og hyttebyggeri, noe som nok er årsaken til at mange av dem har overlevd til i dag. Etter hvert ble de nemlig kjøpt av privatpersoner og gjenoppført som boliger eller hytter omkring i landet.

Tyskerne oppførte i tillegg en del bygninger med dekorativt særpreg i form av utskjæringer, veggutsmykninger, kassetterte tak, store peiser, lysarmatur o.l. Dette dreide seg hovedsakelig om velferds- og fellesbygninger som messer, kinoer og kasinoer for offiserer og menige, men også for sivilt ansatte. De var ofte mer påkostet og preget av en høyere byggeteknisk standard enn de tradisjonelle brakkene. Dermed har også flere av disse overlevet, og mange av dem var i bruk av Forsvaret helt frem til årtusenskiftet. Lokalt holdt Forsvarets folk sin hånd over dem fordi de utgjorde positive elementer i leirene.

DET 20. ÅRHUNDRES ANONYME ARKITEKTUR TAS PÅ ALVOR Selv om krigen står sterkt i nordmenns bevissthet, skulle det gå mange år før 14 Det vises her i særlig grad til arkivmateriale fra OT-arkivet som ble stilt til forfatterens rådighet av masterstudent Kristoffer Andersen ved NTNU.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 18

04.11.16 14.55

JANNE WILBERG

noen så verdien av å bevare krigens kulturminner. Erfaringer fra fagnettverk for kulturminner og militærhistorie i Norge og andre land viser at man trenger en 50 til 60 års tidsavstand før man kan ta tak i fortidens problematiske og smertefulle sider, og enda mer når man kommer til spor etter skjendige deler av egen historie.

Dette understøttes av de seneste årenes bokutgivelser og utstillinger, der slike temaer for første gang gis en stemme i offentlig sammenheng.

I 1992 sluttet seg Norge seg til Europarådets anbefaling fra 1991 om vern av det 20. århundrets arkitektur. I det lå erkjennelsen av at også nyere arkitektur utgjør en del av vår felles arv, på linje med den eldre bygningsmassen. Videre var målsettingen å definere og bevare bredden innenfor norsk arkitektur, istedenfor som tidligere å konsentrere seg om anerkjente arkitekturmonumenter. Dermed var det gitt føringer for en utvelgelse av verneobjekter som i tillegg til å speile vekslende stil- og formuttrykk, representerer ulike bygningstyper, konstruksjoner og materialer – i tillegg til å omfatte bygninger og bygningstyper med særlig tilknytning til ulike sosiale grupper og befolkningslag. Allerede i 1991 hadde Riksantikvaren bekreftet dette synet på antikvarisk virksomhet gjennom opprettelsen av fredningsprosjektet «Det 20. århundres arkitektur», som skulle supplere listen over verneverdige bygg og anlegg med representative, nyere verneobjekter.

Gjennom dette arbeidet fikk kulturminneforvaltningen kam til håret, idet man ble utfordret til å vurdere både gjenreisningshus, garasjer og boligblokker. Diskusjonen gikk høyt, og Riksantikvarens avdelingsdirektør for bygninger måtte motstrebende

gi etter for medarbeidernes krav om å inkludere gjenreisningsarkitektur i prosjektet. Da Riksantikvaren foreslo fredning av Oslos Etterstadsbebyggelse, som er en forløper til Oslos drabantbyer, gikk daværende byantikvar ut med sterk kritikk av Riksantikvaren, som altså ønsket å frede etterkrigstidens bebyggelse. Bølgene gikk høyt i media, og det endte med at Riksantikvaren trakk fredningsforslaget. Kulturminnevernets holdninger har riktignok endret seg siden den gang, men fortsatt er ingen blokkbebyggelse i Oslo fredet, selv om enkelte er oppført på Byantikvarens liste over fredningsverdige anlegg. Og fortsatt er bevaringen av Y-blokka i Regjeringskvartalet ett stridstema.

Et annet hovedgrep innen nyere kulturminnevern var utarbeidelsen av verneplaner for ulike bygningstyper. Det startet med prestegårder, jernbanestasjoner, fyr, tele- og veirelaterte kulturminner. Men den første sektorverneplanen var det likevel Forsvaret som gjennomførte. Ettersom store deler av den militære bygningsmassen hadde tilkommet på 1900-tallet, dannet Europarådets anbefaling her en viktig premiss for vurderingene. Antikvarene måtte for alvor forholde seg til anonym arkitektur i stor skala – eksempelvis kaldgarasjer, ammunisjonshus og lagerbygg – samt altså tyskerbrakker. Dette skulle videreføres i det statlige tverrsektorielle verneplansprosjektet Statens Kulturhistoriske Eiendommer (SKE). Der utgjorde erfaringene fra Forsvarets verneplan en hovedpremiss. SKEs slagord var da også: «Intet bygg er for lite, stygt eller anonymt hvis det dokumenterer en viktig side ved statens virksomhet».

Da interessen for krigsminner først våknet i Norge, kan det ha hatt sammen-

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 19

19

04.11.16 14.55

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES

Espeland leir – bærer av «bestialitetens historie». Anlagt i 1942 av tyskerne som interneringsleir for politiske fanger. Leiren ble bygget av serbiske fanger og besto av åtte bygninger samt gjerder og vakttårn. Tatt i bruk som leir for landssvikere i forbindelse med rettsoppgjøret før den ble overtatt av Sivilforsvaret som har brukt leiren inntil nylig. Den skal videreføres som minne- og formidlingssted for krigshistorien.

Foto: Janne Wilberg

heng med utfasingen på 1990-tallet av så mange av de store leirene og militære etablissementene der bygninger og installasjoner fra okkupasjonstiden inngikk. Bevaringsviljen syntes først å gro frem gjennom en fornyet interesse for kystfort og rene stridsanlegg, og her gjorde frivillige en betydelig innsats både når det gjaldt bevaring og formidling. Anleggene fra andre verdenskrig ble også formelt ble satt på agendaen, noe som er uløselig knyttet til Landsverneplan for Forsvaret, som ble utarbeidet i årene 1995 til 2000.

20

FORSVARETS SYN Forsvarets kulturminneprosjekt (FKP) var underlagt Forsvarsdepartementet og hadde en styringsgruppe bestående av Forsvarets bygningstjeneste, Riksantikvaren og Forsvarsmuseet. FKP var dessuten rigget med to pensjonerte høyere offiserer som representerte Forsvarsmuseet og som bidro som døråpnere inn mot den militære organisasjonen.

Ivaretakelse kulturminner fra andre verdenskrig ble en kilde til diskusjon, og

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 20

04.11.16 14.55

JANNE WILBERG

departementet signaliserte innledningsvis at man ikke nødvendigvis så verdien av å ta vare på gamle tyskerbrakker. Man lot seg imidlertid gradvis overbevise om at også et utvalg tyskbygde anlegg burde inngå i verneplanen.

I prosjektets sluttfase, og etter at styringsgruppens godkjente forslag til verneplan var sendt på høring, gikk likevel Forsvarsmuseet, som altså var en del av styringsgruppen, ut med en overraskende skriftlig anbefaling til departementet og Forsvarets Overkommando om å redusere verneomfanget av eks-tyske anlegg. Heldigvis hadde sistnevnte et mer moderne historiesyn enn sin militærhistoriske rådgiver, for i overkommandoens høringsuttalelse fikk museet det glatte lag fra forsvarets «spisse ende». Der uttalte man at det var viktig i seg selv å bevare mange av okkupasjonstidens gjenværende militæranlegg, idet man understreket at de også representerte et hovedelement i historien om etterkrigstidens moderne forsvar.

Følgelig ble planen vedtatt, samtidig som Forsvaret allerede i prosjektperioden hadde tatt konsekvensen av sitt kartleggings- og utvelgelsesarbeid. Som den første statlige sektoren etablerte man en permanent kulturminneforvaltning i Forsvarsbygg.

Fortsatt utgjør den statens største kulturminneforvaltning og har i årene etter FKP hatt en uformell rolle som rådgiver for hele landet i spørsmål om bevaring av krigens kulturminner.

SIVILSAMFUNNETS HOLDNING Som nevnt vakte verneplanarbeidet stor interesse i lokalsamfunnene, noe som fremgikk av oppmøtet ved befaringer og presentasjoner. Innledningsvis kunne man i

lokalpressen lese rasende innlegg der man truet med ildspåsettelse eller rivning av tyskerbrakker. Slik sett hersket det tidvis en grunnleggende skepsis til bevaring av kulturminner fra okkupasjonstiden, men parallelt møtte man forståelse for å ta vare på iallfall noen av sporene. Kanskje hadde man bodd i eller gått på skole i en tyskerbrakke, avtjent verneplikten i en tyskerleir, eller man hadde spennende minner fra barneårenes jakt i mørke bunkere, lek i løpegraver, funn av gamle soldateffekter og lek med tysk sprengstoff (!).

Mange har et forhold til dette materialet, selv om man kanskje ikke umiddelbart setter det inn i en større sammenheng. Enhver brakke eller anlegg er ikke betydningsfull nok til alene å begrunne vern, men med tiden hadde veldig mange brakker og anlegg blitt offer for revet eller fylt igjen.

Dermed kunne historien om tyskerbyggeriet gå i glemmeboken.

I en nettartikkel fra 2008 skrev Endre Bø om den tyske garnisonen i Stryn, også kalt Festung Stryn, som hadde tre tyskerleire med en besetning på 4000 mannskaper. Her sammenfattet han situasjonen for sporene etter okkupasjonstiden omkring i Norge: «Det er lite som er att av dei tyske installasjonane i Stryn. Det var få som såg noko verdi i å verne etter krigen.

I tillegg var det stor etterspurnad etter bygningsmateriale. Mange av brakkene vart demonterte og sende der det var behov, og andre bygningar vart tekne ned for materialen si skuld. Nokre av brakkene vart ståande til andre føremål, og var i bruk i mange tiår. Den siste tyskerbrakka i Stryn er fremleis i bruk, no som ungdomsherberge. Andre stadar kan ein sjå fundamentet frå vakttårna,

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 21

21

04.11.16 14.55

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES

Bevaring av de siste restene etter tyskernes æreskirkegård på Ekeberg førte til sterke utspill i mediene i 2013.

Foto: Faksimile fra Vårt Lands nettside

22

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 22

04.11.16 14.55

JANNE WILBERG

murar, trapper og deler av løpegravene som framleis er intakte.» 15 Krigsminnekartleggingen i Oslo speiler situasjonen. I hovedstaden står bare rundt femti bygg igjen på sin opprinnelige plass – av mer enn 1000 bygninger/brakker. Ofte gjenstår bare en portstolpe, et skilderhus eller en enkel skytestilling som et minne om en omfattende tysk tilstedeværelse. I dag fornemmes imidlertid stor interesse for mange sider ved krigstidens historie. Med hjelp fra gode krefter i mediene kommer det stadig tips og nye opplysninger, og det dreier seg gjerne om brakker og fjellanlegg som man ikke tidligere har hatt kjennskap til, ofte vedlagt tegninger og fotografier.

KUNNSKAPSENKLAVENE OG DE FRIVILLIGE Lokale ildsjeler har bidratt til bevaring av noen av landets viktigste kulturminner fra andre verdenskrig – og til formidlingen av disse overfor resten av samfunnet.

Det er særlig grunn til å fremheve dugnadsgjengene som utrettelig har arbeidet for istandsetting, bevaring og formidling av kystfortene med grovkalibrede kanoner på Ørlandets Austrått, på Trondenes i Harstad og på Møvik ved Kristiansand.

Fortene inngikk i Atlantikwall, og kanonene her er de eneste gjenværende av sin type. Dermed er de sjeldne både i Europa og i verdenssammenheng, og dersom det ikke hadde vært for stort engasjement og hundretusener av dugnadstimer, hadde disse våpnene, som i dag fremstår som spennende teknisk-industrielle kulturminner, 15 Bø, 2008

vært smeltet om og destruert. Grunnen til at de er bevart er også at de inngikk i kystforsvaret under den kalde krigen, noe som igjen økte det historisk betingede ønsket om å bevare dem. Da anleggene gikk ut av bruk og det ikke var fattet vedtak om deres fremtid, ble situasjonen kritisk, men dugnadsgjengene sto klare. Mange av deltakerne hadde militær bakgrunn fra de samme anleggene og dermed teknisk kompetanse til å ta vare på dem.

Tilsvarende militærhistoriske «enklaver» har bidratt til å bevare andre tyske fort og anlegg omkring i landet, og de fremstår som gode eksempler på at positive holdninger i lokalmiljøet har vært avgjørende for bevaring av kulturminner.

KRIGSJUBILEENE GIR NYE PERSPEKTIVER Krigsjubileenes betydning kan ikke overvurderes når det gjelder dokumentasjon av okkupasjonstiden. Dette fikk FKP indirekte en forståelse for gjennom sine mange kontakter med blant annet lokalhistoriemiljøer, menighetsråd og ildsjeler. Ikke sjelden har jubileene fungert som en form for utluftning som ga innsyn i den lokale kampen om hvem som skulle «eie» historien, der man så en klar utvikling fra hovedsakelig å ha fokus på seierherrenes historie, til en økende interesse for andre sider ved krigen. For eksempel de smertefulle fangehistoriene og beretningene om hvordan lokalbefolkningen forholdt seg til tysk tilstedeværelse.16

16 FKP ble ofte konsultert av lokale grupper som arbeidet med jubileumspublikasjoner, oppføring av minnesmerker, restaureringsprosjekter o.l. Dette ble aldri systematisk dokumentert, men er nedfelt i en rekke lokale publikasjoner og fysiske spor landet rundt.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 23

23

04.11.16 14.55

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES

Mange mennesker hadde eksempelvis måttet innlosjere tysk militærpersonell på sine gårder, noe som ikke alltid hadde vært en utvetydig negativ opplevelse. For det hendte at tyske bondegutter, som ikke var ideologiske nazister, både sang og spilte og bidro til gårdsarbeidet, og mange holdt kontakten med sine tidligere losjerende etter krigen. På den annen side kunne endelig mange usagte forhold i bygda komme til overflaten, slik at de som selv ikke hadde opplevd krigen endelig fikk innsikt i hvorledes sylskarpe, men nesten umerkelige sosiale skillelinjer kunne ha sine røtter i okkupasjonstiden. Plutselig kunne man sette ord på fortiede deler av lokalhistorien.

Befolkningens holdning til tyskere og tysk tilstedeværelse var dessuten preget av den lokale kommandantens innstilling. Der kommandant og leirregime var humant, fremsto naturlig nok forholdet til lokalmiljøet som mer positivt enn der kommandanten var «den skinnbarlige djevel». Her fantes hele spekteret: På Evjemoen kunne fangene fritt få kjøre transporter til Kristiansand, mens SS-leiren i Beisfjord var en ren utryddelsesleir, med utpining av fanger og massehenrettelser. Den varierende graden av aggresjon mot okkupasjonsmakten som dette skapte, farget lokalmiljøets holdning til etterlatenskapene – også når det gjaldt tendenser til fortielse og ønsker om historisk glemsel.

Fortsatt byr jubileene på muligheter for å hente frem mindre kjente perspektiver på okkupasjonstiden. Mye av dette dreier seg imidlertid om ikke-materielle kulturminner og faller utenfor hovedtemaet for denne artikkelen.

24

OKKUPASJONSTIDENS ANLEGG SKAPTE BITTERHET Tyskernes etablering av nye veier, og ikke minst av flyplasser, rammet også lokalbefolkningen, og dette utgjør en underspilt del av evakueringshistorien.

Tyskerne anla eller videreutviklet nemlig flertallet av dagens norske flyplasser og en rekke havner, og slike arealkrevende anlegg la beslag på områder som inntil da var disponert til jordbruk – i form av dyrket mark eller tomter for våningshus og driftsbygninger. Det samme gjaldt de omfattende infrastrukturanleggene, steinbrudd, grustak o.l., som gjerne ble anlagt i tilslutning til flyplassene. Flere store anlegg som ikke var ferdigstilt ved frigjøringen, som Aukra flyplass, ble heller ikke sluttført i etterkrigstiden. I stedet ble de frem til årtusenskiftet mer eller mindre holdt i reserve som ubebygd mark, bl.a. med tanke på mulig NATO-anvendelse.

De som ble tvangsflyttet fra disse områdene hadde heller ingenting å komme tilbake til etter krigen. Anleggene lå jo der, operative eller ikke, og kunne ikke reverseres til jordvei.

Følgelig måtte de evakuerte reetablere seg andre steder. Dette skapte naturlig nok bitterhet, samtidig som det utgjør nok et eksempel på at historien om andre verdenskrig henger nøye sammen med den kalde krigens historie.

På Aukra, et sted som var gjennomfortifisert av okkupantene, og der denne bitterheten har kommet tydelig til uttrykk, har man likevel vært omhyggelig med å formidle øyas krigshistorie, og ikke minst den delen som hadde å gjøre med fangeleirer og tvangsarbeid.

INTERESSE OG FORARGELSE Det skulle gå mange år før man for alvor tok tak i sporene etter de dystre delene av

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 24

04.11.16 14.55

JANNE WILBERG

Ekeberg skulpturpark – en nytolkning av deler av trappeanlegget som inngikk i æreskirkegården. Anlegget forbinder terrengnivåene i parken med hverandre og er et svært populært turmål både blant lokalbefolkningen og andre besøkende. Det eneste gjenværende av det opprinnelige anlegget er steindekket på plattingen.

Foto: Ingrid Abelsnes Wilberg

okkupasjonshistorien. Fangenes tilværelse ble særlig belyst gjennom etableringen i 2006 av Falstadsenteret, mens flere store statlige institusjoner noen år senere valgte å fortelle hele sin historie fra de vanskelige årene. Når det gjaldt de skambelagte sidene ved nordmenns oppførsel ved frigjøringen, ble «tyskertøsenes» og tyskerbarnas historie fortjenestefullt hentet frem gjennom den epokegjørende utstillingen «Forelsket og foraktet» som Oslo Museum åpnet i 2013. Den bragte nye grupper til

museet, idet mange åpenbart ikke tidligere hadde kunnet vedstå seg sine minner og opplevelser. Utstillingen ble prisbelønnet for nyskapende formidling, og selv om den bare var planlagt for visning i noen måneder, kunne den sees i mer enn to år, før den nå settes opp i lokaler landet rundt. I tillegg har historien om nordmenns deltakelse i tysk tjeneste på Østfronten kommet mer frem i lyset.

I løpet av de siste tiårene er også andre mindre påaktede sider ved krigen og

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 25

25

04.11.16 14.55

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES

okkupasjonen hentet frem, uten at det har vakt negative reaksjoner. Dette kom klart til uttrykk da Riksantikvaren høsten 2015 fredet Stortingsgaten 16.

Bygningen rommer et forlystelsesanlegg med en variert historie, og selv om den under navnet Deutsches Theater var blitt ombygget til et nazistisk propagandateater og operascene, vakte fredningen stor og positiv interesse.

Geværstilling innenfor porten til tidligere Lilleborg fabrikker i Oslo, nå transformert til boligområde.

Transporten ut og inn av fabrikkområdet var kontrollert av tyskerne. Fabrikken produserte fettholdige produkter som var mangelvarer og ansett som krigsviktige. Tyske vaktposter var stasjonert foran alle viktige bygninger og anlegg, men bare et forsvinnende lite antall vaktposter er bevart.

Foto: Janne Wilberg

Propagandaperspektivet kan imidlertid fortsatt skape debatt. I forbindelse med anleggelsen av Ekeberg skulptur- og kulturminnepark i Oslo oppsto det en diskusjon om hvorledes man burde forholde seg til fysiske spor etter nazistenes propagandavirksomhet. På Ekeberg hadde nemlig okkupasjonsmakten anlagt en såkalt æreskirkegård som gravplass for tyske soldater, og på viktige nazimerkedager tjente den som ramme omkring feiringen. Når fremtredende nazister som Joseph Goebbels kom til landet, var det dessuten obligatorisk med et besøk i dette anlegget.

For øvrig var hele Ekeberg-området, med havnearealene nedenfor, rekvirert av tyskerne og sterkt fortifisert – med store luftvernbatterier, radio- og radarstasjoner, minefelt og nærforsvarsstillinger, foruten piggtråd- og pansersperringer. I tillegg fant man her brakkebebyggelse for både fanger og militært personell, samtidig som et større antall privatboliger i området var rekvirert av tyskerne.17 Motviljen mot æreskirkegården var sterk etter krigen, og gravene ble i 1952 flyttet til den nyetablerte Alfaset gravlund. Deretter ble terrenget omformet og de fleste sporene fjernet, som ellers på Ekeberg når det gjaldt levninger etter okkupasjonen. I dag forbindes gjerne området med idylliske Norway Cup på Ekebergsletta, samt med skulptur- og kulturminneparken som åpnet i 2013. Under planleggingen her foretok man en bred kulturminnekartlegging av området, som bar bud om lange historiske linjer, med spor tilbake til steinalderen og et område som var åsted 17 Se: Wilberg, « Den andre verdenskrigs kulturminner i Oslo – en saga blott?», 2011

26

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 26

04.11.16 14.55

JANNE WILBERG

for militære trefninger med svenskene.

Etterhvert ble det folkepark i området, med restaurantdrift og dansegulv – og i samme område mottok Edvard Munch synsinntrykk som han transformerte i maleriet «Skrik». Under okkupasjonen tjente selve åsen som festningsområde, og deretter har den vært i bruk som kommunalt rekreasjons- og friareal for lokalbefolkningen.

I tillegg til de opprinnelige planene om å anlegge skulpturpark her, ønsket man naturlig nok å fokusere på områdets kulturminneverdier, som nå formidles forbilledlig i parkens informasjonssenter.

I en bratt bakkehelling i områdets utkant lå restene etter et monumentalt trappeanlegg som var anlagt som del av æreskirkegården, og etter forslag fra daværende byantikvar ble området med trappefragmentene innlemmet i parken. Disse i og for seg bevaringsverdige restene var likevel i så dårlig forfatning at det var usikkert hvorvidt de lot seg gjenbruke – særlig med tanke på slitasjen når flere hundre tusen mennesker årlig ville befinne seg i parken.

De første planene for bevaring og landskapsmessig tilrettelegging av trappeanlegget måtte derfor revurderes, og det ble besluttet å la restene mer eller mindre inngå i basen for et nytt trappeanlegg, der folk kunne ta seg trygt frem i den sterkt skrånende hellingen.

Beslutningen eksploderte som en mediesak, idet parkens landskapsarkitekt, som ikke ønsket endringer av opprinnelig plan, hevdet at Byantikvaren krevde en rekonstruksjon av tyskernes trappeanlegg – som en slags naziforherligelse.18 Flere profes-

18 Vårt Land, nettutgaven 21.2.2013, vl.no/2.615/skal-pusse-opp-nazi-monument-1.69583

sorer ved Universitetet i Oslo støttet seg deretter til landskapsarkitektens fremstilling, hvorav en antok at Byantikvaren søkte å «pusse opp et nazistisk krigsminne», noe han bestemt frarådet fordi det kunne bli «et kultsenter for nynazister».19 En annen sammenliknet realiseringen med «... å henge opp uniformen til Breivik».20 Etter ferdigstillelsen inngikk den nye trappen som en integrert del av parken, som ble en suksess både som anlegg betraktet og som friluftsområde, men saken viste at fysiske minner fra nazitiden fremdeles kunne sette sinnene i kok.

I forbindelse med diskusjonen om Ekeberg-trappen ble Byantikvaren i Oslo kontaktet av tidligere Grinifanger som var positive til at man søkte å ta vare på minnene fra okkupasjonstiden. Deres største redsel var at krigen og krigens grusomheter skulle bli glemt. I samme forbindelse uttrykte de ønske om at også det opprinnelige Grini-anlegget, som i forsvinnende liten grad er bevart, skulle videreutvikles og styrkes som minnesmerke. Derfor er det gledelig at Akershus fylkesmuseum nå har overtatt ansvaret for å videreutvikle Grinimuseet, slik at historien om Norges viktigste politiske fangeleir under okkupasjonen formidles videre i dagens konfliktfylte verden.

SLUTTORD I dag hersker en overveiende positiv holdning til ivaretakelsen av krigens kulturminner, både fordi det er lite tilbake,

19 Østlandssendingen, nettutgaven 21.2.2013, nrk. no/ostlandssendingen/klager-pa-oppussing-av-nazitrapp-1.10921560 20 Vårt Land, nettutgaven 22.2.2013, vl.no/2.615/som-a-henge-opp-uniformen-til-breivik-1.31796

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 27

27

04.11.16 14.55

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES

og fordi man erkjenner viktigheten av også å ta vare på sporene etter historiens vanskelige perioder. Bare unntaksvis finner man ytringer på nettet fra folk som på et hovedsakelig ideologisk grunnlag ikke ønsker å møte okkupasjonstidens etterlatenskaper. Tvert imot er det flere som bekymrer seg over at det står så lite igjen, slik signaturen Tore T. gir uttrykk for i et webinnlegg: «Hva gjør en skole som underviser om krig i Norge når det meste er fjernet og ingenting å vise?

Hadde ikke dette også vært viktig for Tyskland og andre land som var engasjert i siste verdenskrig? Har vi gjort oss selv en gedigen tabbe for kommende slekter i nåtid og fremtid da vi fjernet det meste av Tysklands voldtekt på Norge 1940 – 1945?»21 Lokalt sees en fornyet interesse for å formidle historien om, og for å hedre, motstandsfolk og grupper som av ulike årsaker ikke tidligere har fått fortjent anerkjennelse. Eksempelvis stigmatiserte man i etterkrigstiden, i ånden fra den kalde krigens antikommunisme, motstandsfolk med kommunistsympatier. Særlig i Nord-Norge har dette vært en sårt kapittel som først har blitt løftet frem i senere år.

Et resultat av dette er at gamle krigsminnesmerker oppgraderes og nye reises, og på noe vis utgjør dette nye fysiske spor etter andre verdenskrig. Oppføringen av minnesmerket over Osvald-gruppen på Jernbanetorget i Oslo i fjor viste at diskusjonen om eierskapet til krigshistorien ikke er død.

Etableringen av monumentet fikk bølgene til å gå høyt i mediene, dels på grunn av monumentets utforming og plassering, men 21 Innlegg fra Tore T. på meninger.romerike.no 22.3.2016

28

også på grunn av motstand fra enkelte hold mot å hedre den kommunistiske motstandsbevegelsen. For flertallet innebar det nok likevel en fortjent anerkjennelse av okkupasjonstidens mest gjennomføringsdyktige sabotasjegruppe. For de siste gjenlevende og gruppens pårørende ble det en rørende markering, der storsamfunnet omsider viste sin takknemlighet for gruppens innsats.

Fordi relativt få bygningsmessige spor gjenstår etter okkupasjonen, er det likeledes viktig at deres bevaring kobles til formidlingen av den ikke-materielle kulturarven og til museal gjenstandsformidling. Kulturminnemyndighetene må bruke dette handlingsrommet og spille videre på fjorårets krigsminnesatsning tilskyndet av Riksantikvaren.

For dagens antikvarer består oppgaven i å forholde seg til hele spekteret av bygningsarven, og ivareta et utvalg av kulturminner fra alle perioder og som representerer ulike deler av befolkningen. Derfor er det gledelig at det nå gjøres en skikkelig jobb på flere områder for å dokumentere «tyskerbyggeriet» – og for å kaste lys over de av historiens fysiske minner som fortsatt befinner seg i etterkrigstidens slagskygge.

Den farlige historien er den som ties i hjel, og derfor må vi gjøre vårt for at krigen dokumenteres på en måte som kan bli stående for fremtiden.

Janne Wilberg (f.1955) er kunsthistoriker og byantikvar i Oslo. Hun har tidligere arbeidet 14 år i Forsvarsbygg, blant annet som leder av Forsvarets Kulturminneprosjekt (FKP) og ansvarlig for oppbyggingen av Forsvarets kulturminneforvaltning.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 28

04.11.16 14.55

JANNE WILBERG

Bunkeranlegg på Holmen i Oslo eksemplifiserer de mange små og «løsrevne» sporene etter andre verdenskrig i landskapet.

Kunnskapen om bunkeren er svært sparsom. Den har trolig vært brukt til sambandsformål i tilknytning til Holmen luftvernbatteri som i tillegg til Ekeberg var et av de store batteriene til forsvaret av hovedstaden. Ingenting av stridsanlegget er bevart.

Foto: Janne Wilberg

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 29

29

04.11.16 14.55

DEN FARLIGE HISTORIEN ER DEN SOM FORTIES

KILDER AFTENPOSTEN, aftenposten. no/osloby/Hedersgjester-70ar-etter-at-de-var-flyktninger-iOslo-62289b.html, Bø, Endre: «Den tyske garnisonen i Stryn», www2. geoatlas.no, 2008 MØLLERHAUG, NICHOLAS: Stupet. Leif Grungs krig, 2016 MØLLERHAUG, NICHOLAS: «Hemmeleghald og norsk naziarkitektur », Aftenposten, 26.5.2016 NYGAARD, PÅL: Store drømmer og harde realiteter - veibygging og biltrafikk i Norge, 1912-1960, 2014 FALSTADSENTERET: falstadsenteret.no/historie/ fangeleirene-i-norge/ FORSVARSBYGG: Landsverneplan for Forsvaret, bind 1-3, 2000 REISEGG, ØYVIND: Oslo under krigen, 2016 SEBALD, W.G.: On the natural history of destruction, 1999, engelsk utgave 2003 SIGURDSØN, RAGNHILD: «Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen – historien om terror og lidelse i forskjellige ideologiers lys», Fortidsvern, nr. 2, 2011 SPROVIN, MATHILDE: «Okkupasjonsmaktens kulturminner – problemstillinger ved vern og bevaring», Fortidsvern, nr. 2, 2011

30

SPROVIN, MATHILDE: «Soldatkaserner til besvær?

Om Ormsund leir», Fortidsvern, nr. 2, 2011 VÅRT LAND, vl.no/2.615/ skal-pusse-opp-nazimonument-1.69583 VÅRT LAND, vl.no/2.615/soma-henge-opp-uniformen-tilbreivik-1.31796 WESTLIE, BJØRN: Fangene som forsvant: NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen, 2015 WILBERG, JANNE: «Sektorovergripende kulturminnevern – Den store statlige kulturminneutfordringen».

Landsverneplan for Forsvaret, bind 1, 2000 WILBERG, JANNE: «Militærbyggeriet i Norge», Landsverneplan for Forsvaret, bind 1, 2000 WILBERG, JANNE: «Krigens kulturminner i Norge – hva nå?», Fortidsvern, nr. 2, 2011 WILBERG, JANNE: « Den andre verdenskrigs kulturminner i Oslo – en saga blott?», Fortidsvern, nr. 2, 2011 WILBERG, JANNE: «Puslespillet om andre verdenskrig i Oslo», Byminner, nr. 4, 2013 ØSTLANDSSENDINGEN, nrk.no/ostlandssendingen/ klager-pa-oppussing-av-nazitrapp-1.10921560

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s09-30.indd 30

04.11.16 14.55

MARIANNE TANDBERG

I 1943 ble middelalderkirken på Avaldsnes skjult under et vernebygg. Josef Terboven ba først om at kirkens tårn skulle rives av militære hensyn, men Riksantikvaren fikk gjennomslag for å kamuflere bygget i stedet.

Foto: Ukjent/Riksantikvarens arkiv

DET VANSKELIGE DILEMMAET KULTURMINNEVERNET I NORGE UNDER KRIGEN av marianne tandberg

Både tyske okkupasjonsmyndigheter og Nasjonal Samling var interesserte i å verne de norske kulturminnene fra krigens ødeleggelser.

Riksantikvaren fikk fortsette sin virksomhet, men ble stilt overfor det vanskelige dilemmaet å måtte samarbeide med okkupasjonsmakten samtidig som de ønsket å bli kvitt dem.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 31

31

04.11.16 14.56

DET VANSKELIGE DILEMMAET KULTURMINNEVERNET I NORGE UNDER KRIGEN

Å

rene frem mot andre verdenskrig var en fredelig periode for kulturminnevernet i Norge. På 1930-tallet begynte imidlertid sitasjonen i Europa å bli anspent, og i 1938 opprettet Kirkedepartementet Komiteen for kulturelt krigsberedskap med riksantikvaren som formann. Komiteen planla evakueringer som kunne gjennomføres på kort tid, og forsterkning av kjellere i museer der bygningen egnet seg til dette, men slet med å få bevilgninger. Først 1. september 1939 stilte endelig regjeringen ved kongelig resolusjon 33 000 kroner til komiteens rådighet, som var den summen komiteen hadde søkt om for å gjennomføre evakueringen. Kasser til de forskjellige institusjonene ble anskaffet, evakueringssteder ble satt i stand og enkelte institusjoner fikk forsterket kjellerne sine.

Komiteen arbeidet også med å sette i stand bombesikre brakker ved Kongsvinger festning og tok opp spørsmålet om å bruke en nedlagt gruve på Kongsberg. Det siste ble først en realitet i 1943.

Etter krigsutbruddet i 1940 ble Riksantikvaren som offentlig instans pålagt å arbeide aktivt for Nasjonal Samlings fremgang og kom i september under forvaltningsområdet til Kultur- og folkeopplysningsdepartementet. I tillegg til å måtte ta hensyn til NS-ledelsens nye kulturpolitikk, måtte Riksantikvarens lille stab også ta hensyn til de tyske okkupantenes forsøk på å få innflytelse på det kulturelle området i Norge. Særlig avdelingen Germanischer Wissenschaftseinsatz i SS’ forsknings- og utdannelsesinstitusjon Ahnenerbe (på norsk: ane- eller forfedrearv) arbeidet aktivt med Riksantikvarens felt. Målet var å vinne nordmennene til å samarbeide om å bygge opp

32

Det nye riket. Riksantikvaren måtte kjempe imot sterkt ideologisk og politisk press fra særlig disse to partene, og samtidig samarbeide om å verne kulturminnene fra krigens ødeleggelser.

Artikkelen vil se på samarbeidet mellom Riksantikvaren, Nasjonal Samling og Ahnenerbe, og ta for seg temaer som riksantikvar Harry Fetts rolle, Nasjonal Samlings nye kulturpolitikk og Ahnenerbes kulturpolitiske hensikt med Norge.1 Til slutt i artikkelen blir det drøftet hvor likt og hvor forskjellig de tre aktørgruppene tenkte om kulturminnevern, og den vanskelige balansegangen mellom pragmatisk kollaborasjon og motstand.

HARRY FETT – RIKSANTIKVARENS STERKE OG OMSTRIDTE LEDER Fabrikkeier og kunsthistoriker Harry Fett (1875–1962) var en sentral skikkelse innen norsk kunst og kulturliv og satt i riksantikvarstillingen fra 1913 til 1946. Han var en stor nettverksbygger, men samtidig omstridt på grunn av sine meninger og energiske personlighet. Arkeolog Sjur Harby skriver i sin artikkel «Riksantikvaren Harry Fett – omstridt, bejublet og fortrengt» at det var Fetts selvsikkerhet, entusiasme og bemidlede borgerlige bakgrunn som ga god næring til andres antipatier, den gang som i dag. Fett skrev selv da han ble eldre at han var «den rene

1 Artikkelen tar utgangspunkt i hovedfagsoppgaven min «Kulturminnevern og krig. Riksantikvaren, Nasjonal Samling og Ahnenerbe 1940-1945» fra 2003. I avhandlingen stod Riksantikvarens forhold til Nasjonal Samling og den tyske SS-institusjonen Ahnenerbe i sentrum, men Fortidsminneforeningen fikk også noe omtale siden den samarbeidet tett med Riksantikvaren. Foreningens og Riksantikvarens årsberetninger var dessuten frem til 1955 slått sammen under tittelen «Det antikvariske arbeid».

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 32

04.11.16 14.56

MARIANNE TANDBERG

Harry Fett var riksantikvar i Norge under andre verdenskrig.

Gjennom sin omgjengelighet og politiske teft klarte han den vanskelige balansegangen mellom å om å verne de norske kulturminnene i samarbeid med okkupasjonsmakten og samtidig motstå alle nazifiseringsforsøk.

Foto: Ukjent/Oslo Museum

mester i the noble art of making enemies».2 Til tross for denne karakteristikken klarte han på grunn av sin omgjengelighet og politiske teft den vanskelige balansegangen å samarbeide med okkupasjonsmakten om å verne de norske kulturminnene og samtidig motstå alle nazifiseringsforsøk.

Kunsthistoriker Kristin B. Aavitsland skriver i biografien om Harry Fett at han inntok en pragmatisk holdning overfor sitt embete under krigen. Det viktigste var at kulturminnene ble sikret og samfunnsstruk2

Harby, 2009, s. 64

turen ellers forble så intakt som mulig.3 Det var viktig å holde hjulene i gang. Men det finnes også spor i Harry Fetts brevsamling som tyder på at noe av selskapelighetene i hans hjem Christinedal kan ha vært kamuflerte møter blant hjemmefrontens sentrale aktører, og at han praktiserte en form for «nøytral aktivisme»: Han satt nøytralt på tronen sin, men lot ting skje under seg.4 Harry Fett møtte faktisk «der Führer» Adolf Hitler en gang i 1933 etter at nazistene hadde overtatt makten. Han beskriver møtet i boken Gjennom krisetider, opplevelser og betraktninger.5 Han hadde uttrykt et ønske om å møte Hitler overfor studiekameraten Bernhard Rust, som var ny kulturminister i Hitlers rike, og et møte ble arrangert. Fett hadde lyst å snakke med Hitler om velferdsproblemer og kanskje hviske ham noen småting i øret sett fra sin mer antikvariske livsinnstilling. Først virket Hitler vinnende på Fett med sin enkelthet, og de titulerte hverandre kollegialt med «Herr Reichskansler» og «Herr Reichantiquar». Så hadde Fett sagt noe om at det var eiendommelig å tenke på at den tidligere rikskansleren hadde sagt at Tyskland ikke kunne regjeres uten fagorganisasjonene.

Dette hadde fått slusene til Hitler til å åpne seg, og Harry Fett skriver: «Han reiste seg og talte for 40 tusen mennesker. Det var som alle fontenene i Versaille spilte opp for en enkelt». Det hele virket underlig, nesten makabert for Fett, og da han senere under Berlinoppholdet ble spurt om sitt inntrykk av Hitler, måtte han finne på noe diplomatisk å si. Han hadde sagt at der Führer virket «profetisk», men hadde da tenkt 3 4 5

Aavitsland, 2014, s. 479 Aavitsland, 2014, s. 494-497 Fett, 1958, s. 112-117

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 33

33

04.11.16 14.56

DET VANSKELIGE DILEMMAET KULTURMINNEVERNET I NORGE UNDER KRIGEN

på det gamle testamentets meget opprørte straffepredikanter.

Men Fett var ikke upåvirket av den tyske nasjonalismens ideologi og jakt på en folkeånd. Kanskje ble han kjent med det tysk-nasjonale tankegods på sin studietur i Europa i ungdommen eller fra sine tyske røtter? Hans far var tysk. Den tyske nasjonsoppfatningen finnes det uansett tydelige spor av i den norske kulturnasjonalismen og Nasjonal Samlings ideologi, det var en strøm i tiden. Fett skriver dette om den norske folkeånd: «Vi tror på det norske og de nordiske urinstinkter. Det er blitt vår lidenskap, fordi det er vår skjebne. Og vi er et folk med et mål justert gjennom tusenvis av år».6 Samtidig var det viktig for han å poengtere at den norske kulturen måtte vise toleranse overfor andre folk. For han var sammenhengen og kontakten utad til det internasjonale samfunnet like viktig som det nasjonale i den historiske forklaringen. Han syntes også at jødeforfølgelsene var helt uforståelige, og skiller seg dermed sterkt fra NS og Ahenenerbes ideologi.

NASJONAL SAMLINGS NYE KULTURPOLITIKK Nasjonal Samling (NS) ønsket å bygge opp det norske kulturlivet, og økte bevilgningene til «kulturelle, litterære og kunstneriske formål». Før 1940 utgjorde statens kulturutgifter ca. 0.8 % av statsbudsjettet, mens i 1944/45 hadde dette økt til 1.6%.7 En del av denne økningen skyldes utvidet satsing på kulturminnevern, og partiet arbeidet driftig med å få i stand forordninger og tiltak som kunne 6 7

34

Fett, 1941, s. 3 Dahl, 2001, s. 1

beskytte kulturminnene mot krigføringen.

Ifølge partiets ideologi var det særlig bondekulturen som kunne fortelle noe om den norske folkeånden, og kulturminner som norske bondehus og stavkirker ble brukt i den ideologiske argumentasjonen og propagandaen.

NS hadde spesielle planer for hvordan kulturlivet skulle organiseres. Kultur- og folkeopplysningsdepartement ble opprettet i september 1940 med Gulbrand Lunde som leder. Riksantikvaren kom under forvaltningsområdet til dette nye departementet.8 NS ønsket å ha kontroll over kulturlivets utøvere, og Riksantikvaren ble gjennom rundskriv, forordninger og lover pålagt å følge NS’ instrukser. For eksempel ble det i desember 1940 sendt ut et rundskriv om at NS var det statsbærende partiet i Norge; andre partier eksisterte ikke.9 Alle som var i det offentliges tjeneste måtte arbeide aktivt for NS’ fremgang, ellers kunne man rammes av drastiske straffer. I april 1941 fikk Riksantikvaren et annet rundskriv, som sa at alle publikasjoner måtte sendes inn til departementet til godkjenning før de ble trykket og at Riksantikvarens antakelse av arkitekter og kunstnere til utføring av restaureringsarbeid måtte godkjennes.

I mars 1942 fikk Riksantikvaren et utkast til Lov om kulturorganisasjoner som var del av NS plan om å organisere landets kulturliv i et kulturting.

8 Tjenestemenn hos Riksantikvaren under krigen: antikvar Arne Nygaard-Nilssen, antikvar og arkitekt Halvor Vreim, magister Roar Hauglid, bygningskonservator Cato Enger, restaureringskonsulent Alfred Hagn og restaureringskonsulent Domenico Erdmann (døde oktober 1940). På kontoret satt sekretær Signe Sandberg og volontør Sigrid Christie.

9 Ifølge Hans Fredrik Dahl var dette rundskrivet opprinnelig utsendt av Innenriksdepartementet og undertegnet av Viljam Hagelin. Det gikk til alle departementer og etater, og ble derfor sendt videre nedover. E-post 9.12.2002

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 34

04.11.16 14.56

MARIANNE TANDBERG

NS brukte kulturminner aktivt i sin propaganda, noe denne plakaten fra 1943 viser. Partiet økte bevilgningene til kulturminnevern og arbeidet med tiltak som kunne beskytte kulturminnene mot krigføringen. Særlig var de opptatt av bondekultur, vikingtid og middelalder.

Ukjent kunstner. Digitalisering: Nasjonalbiblioteket

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 35

35

04.11.16 14.56

DET VANSKELIGE DILEMMAET KULTURMINNEVERNET I NORGE UNDER KRIGEN

NS-leder Vidkun Quisling planla en ny forfatning, med et riksting som skulle bestå av to kamre: næringstinget og kulturtinget. Rikstinget skulle erstatte Stortinget, partiene og demokratiet.

Kulturtinget skulle bestå av 12 yrkeseller næringsforbund, slik at fagfolk på alle områder skulle få innflytelse på statens styre. I alt skulle kulturtinget telle 70–80 medlemmer. Riksantikvaren fikk plass som en av kulturtingets 12 permanente medlemmer, men Harry Fett nektet å stille siden han ikke var medlem av partiet, og restaureringskonsulent Alfred Hagn måtte ta plassen i stedet. Ordningen med kulturting ble omkalfatret av Quisling høsten 1942, da han bestemte at rikstinget skulle være politisk og ikke korporativt sammensatt. Det ble også bestemt at kulturtinget og næringstinget skulle være et rent rådgivende organ for departementet (ikke kamre), og ordningen ble i realiteten betydningsløs.10 En lov som viser at NS var opptatt av å verne den norske bondekulturen er Lov til vern av gamle bondehus, vedtatt av Ministerpresidenten 2. mars 1944. Lovens første paragraf sa følgende «Utan løyve frå Kultur- og folkeopplysningsdepartementet eller den som gjev departementet fullmakt, må ingen flytte ut or kommunen eller rive bur, loft, stova, eldhus, aurbu eller bondestove, som er eldre enn 100 år. Departementet dømer om alderen».

Det er uklart hvem som tok initiativ til denne loven, hvis formål var å hindre at rikfolk og krigsprofitører reiste omkring på bygdene og kjøpte opp gamle kulturverdier.

I følge et brev jeg fant i Riksarkivet under 10 Dahl et al, 1995, s. 237

36

arbeidet med hovedfagsoppgaven min, var det Gulbrand Lunde som hadde bedt Kulturdepartementet om å utarbeide lovforslaget før han døde i 1942.11 Kunsthistoriker Dag Myklebust skriver imidlertid i sin bok Med vilje og viten. Om kulturminnevern i Norge at den antikvariske bygningsnemnd og Riksantikvaren kan ha tatt opp saken først.12 Han mener at det muligens kan ha foregått to parallelle løp. Sikkert er det i alle fall at da loven ble opphevet etter krigen, protesterte den antikvariske bygningsnemnd. I et brev til Kirke- og undervisningsdepartementet skriver de «En vil forstå at Lov til vern av gamle bondehus, som naturligvis må praktiseres på en skjønnsom måte, er en helt ut saklig og upolitisk Lov satt i livet etter forslag fra fredningsnemnda, valt før 9. april 1940 og som hele tiden uten vesentlige inngrep har kunnet fortsette sitt arbeid». Dette sitatet støtter Myklebusts antakelse, men det kan også være en måte å forsvare loven på, siden alle lover vedtatt av NS ble opphevet etter frigjøringen.

Fortidsminneforeningen var heller ikke uberørt av NS´ planer og ønske om kontroll. Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ønsket å få oversikt over medlemmene i Fortidsminneforeningens organer og foreningens tjenestemenn, samt få en fullstendig fortegnelse over norske kulturminner. Men responsen var ikke overveldende, og i desember 1942 måtte departementet sende enda en ny henvendelse etter to resultatløse forsøk. I brevet ba departementet Fortidsminneforeningen om å tilsende foreningens lover, fortegnelse

11 Riksarkivet, Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, kulturkontoret, saksarkivet, arkivstykke nr. 5 12 Myklebust, 2014, s. 241 og 242

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 36

04.11.16 14.56

MARIANNE TANDBERG

over styremedlemmer og en redegjørelse for foreningens tidligere og nåværende arbeid.13 Dette forsøket på kartlegging viser at Fortidsminneforeningen også var ledd i planene om å organisere kulturlivet på en ny måte.

RIKSANTIKVARENS SORTE FÅR – ALFRED HAGN Harry Fetts nei til å delta i kulturtinget viser tydelig at han ønsket å holde seg utenfor den nye politikken. Men også innad blant hans egne var det en mann som skapte hodebry for Fett. Restaureringskonsulenten Alfred Hagn inngikk et mer aktivt samarbeid med NS og Ahnenerbe.

Alfred Obert Hagn (1882–1958) var en mann med en litt broket bakgrunn.14 Han var kunstmaler og teknisk konservator.

Under første verdenskrig ble han arrestert i England, mistenkt for å ha spionert for den tyske etterretningstjenesten. Han ble dømt til døden, men ble senere benådet etter blant annet en benådningsansøking fra kong Haakon VII. Fra 1920 arbeidet Hagn som kirkerestauratør i samarbeid med Dominico Erdmann, og fra og med 1938 arbeidet han direkte under Riksantikvaren som fargekonsulent og kirkemaler. Da Erdmann døde i 1940, var Hagn hans naturlige etterfølger.

Harry Fett hadde midlertidig andre planer. Han foreslo at stillingen skulle deles på tre, og at Hagn skulle få den ene tredelen av stillingen. Dette var ikke gunstig for Hagn som risikerte å miste levebrødet sitt, 13 Fortidsminneforeningens arkiv, uordnet. Brev 08.12.1942 fra Propagandaavdelingen i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet til Fortidsminneforeningen 14 Dette avsnittet er basert på kilder fra Riksarkivet, Kirkeog undervisningsdepartementet, 1. skolekontor D, nr. 682

Restaureringskonsulenten Alfred Hagn var den eneste hos Riksantikvaren som aktivt samarbeidet med NS og Ahnenerbe under andre verdenskrig. Etter frigjøringen ble han tiltalt for landssvik.

Foto: Privat

og Kulturdepartementet ble blandet inn. Etter mye uenigheter endte saken med at kulturminister Gulbrand Lunde ansatte Hagn som restaureringskonsulent i april 1941, ettersom han ble oppfattet som positivt innstilt til partiet. Rett etterpå meldte Hagn seg inn i NS etter påtrykk fra Kulturrådet.

Han hadde aldri tidligere vært medlem av et politisk parti.15 Det ble ikke lett for Alfred Hagn å jobbe hos Riksantikvaren. I mai 1943 skrev han en klage til Kultur- og folkeopplysnings15 Brandal, Brazier og Teige, 2010, s. 288

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 37

37

04.11.16 14.56

DET VANSKELIGE DILEMMAET KULTURMINNEVERNET I NORGE UNDER KRIGEN

departementet om hans dårlige arbeidsforhold. Hagn skriver blant annet at Riksantikvaren hadde forsøkt å tvinge ham vekk fra Oslo og at han hadde fått oppdrag gitt på bakgrunn av «permanent politisk sjikane». «For inneværende sesongs vedkommende har Riksantikvaren funnet å ville skyve meg helt ut av mitt offentlige virke».

Den spente arbeidssituasjonen forteller mye om hvordan Fett så på kollaborasjon med okkupasjonsmyndighetene, og det er kanskje ikke rart at Hagn etter hvert ble permittert og var borte store deler i årene 1943 og 1944. Han klarte aldri å få den rollen hos Riksantikvaren som Kulturdepartementet ønsket, selv ikke etter at han fikk Harry Fetts plass i kulturtinget. Både utfrysningen Hagn opplevde hos Riksantikvaren og de lange permisjonene viser at Harry Fett klarte å skyve Hagn ut på sidelinjen og at NS-myndighetenes forsøk på kontroll via en ansatt ikke var vellykket.

Etter krigen ble Alfred Hagn oppsagt fra sin stilling som restaureringskonsulent og tiltalt for landssvik. Han erklærte seg ikke skyldig til politiministeren i Oslo, og forklarte seg med at han kun hadde meldt seg inn i NS for å få stillingen som Riksantikvarens restaureringskonsulent. I en rapport til politimesteren i Oslo ble det påpekt at Hagn ikke interesserte seg for politikk og at han hadde blitt medlem av kulturtinget som representant for Riksantikvaren etter ordre, siden riksantikvar Fett unnslo seg. I rapporten ble det også vektlagt at han hadde dårlig helse, og det ble derfor søkt om benådning. I februar 1948 ble søknaden innvilget.16 Det er ingen tvil om at Hagn hadde flaks da han fikk nok en benådning. I tillegg 16 Riksarkivet, Landssviksak, domsforelegg nr. 643, 1948

38

til å være tilknyttet NS samarbeidet han også nært med Hans Schwalm, lederen for Ahnenerbe i Norge. Han var blant annet reiseleder for en kommisjon Ahnenerbeforskere som skulle studere bygningskunst i Norge i 1943, og han omgikkes også Hans Schwalm privat. I et brev skrevet i slutten av januar 1945, beskriver Hagn sin forestillingskrets overfor Schwalm. Her kommer det frem at han så på «das Reich» som det sentrale punktet. Dersom «das Reich» ikke ble en realitet ville «borgerskapet i land efter land [slippe] løs sitt proletariat og dets dyriske instinkter i kraft av den jødisk forpestede parlamentarismens alminnelige stemmerett».17 Det er imidlertid vanskelig å si i hvilken grad man skal ta Hagns antisemittiske utsagn på alvor. Han var nok påvirket av vennens nasjonalsosialistiske og antisemittiske ideer, men kan også bare ha falt inn i den formen som ble forventet.18 I utgangspunktet var han en upolitisk mann, og det forblir et mysterium om han virkelig var nazist eller bare tilpasset seg omstendighetene for å få den stillingen han desperat trengte.

AHNENERBES KULTURPOLITISKE HENSIKT MED NORGE Ahnenerbe var en tysk forsknings- og utdannelsesinstitusjon som ble stiftet av blant andre SS-lederen Heinrich Himmler i 1935. Som sin opphavsmann hadde institusjonen et pangermanistisk perspektiv.

Målet var at den «germanske rasen» skulle samles i ett rike. Foreningens oppgave var å sikre vitenskapelig bevis for den germanske rasens overlegenhet. Ahnenerbe 17 BArch, NS 21/135, brev 21.01.1945 fra Hagn til Schwalm 18 Brandal, Brazier og Teige, 2010, s. 324

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 38

04.11.16 14.56

MARIANNE TANDBERG

bestod etter hvert av omkring 26 ulike vitenskapelige forskningsavdelinger, som arbeidet med blant annet germansk kunst og bygningsvesen, indogermansk språk og kulturvitenskap, troshistorie, historie, naturvitenskap, astronomi, meteorologi og mer.19 I 1939 ble foreningen innlemmet i SS og fungerte snart som politiets forlengede arm på det kulturelle området.

Allerede i april 1940 ble en av de mest betydningsfulle arkeologene i Ahnenerbe, Herbert Jankuhn, sendt til Norge for å danne seg et bilde av forholdene. Han observerte fort at det var gjort utilstrekkelige sikringstiltak i Norge, og at forhistorieforskningen var kjennetegnet ved en sterk tilbakeholdenhet overfor Tyskland. Samtidig mente han at man kunne utnytte norsk og tysk presse, og på den måten få en viss suksess i norsk offentlighet. Han mente også at det var mest hensiktsmessig å gripe minst mulig inn i det norske kulturarbeidet og heller skaffe seg nøkkelstillinger. I riksantikvarstillingen til «den jødiske kunsthistorikeren og arkitekten» Harry Fett ønsket han å sette inn en pålitelig nordmann. Det ville skaffe dem den nødvendige ledelsen over dette området.20 Ryktet om at Fett var jødisk hadde oppstått allerede før krigen og var selvfølgelig noe som bekymret Harry Fett.21 Han hadde et sterkt behov for å dementere påstandene, og satte en høyesterettsdommer på saken.

Dokumentasjon som kunne bevise at familien Fett var døpt og begravet som kristne i generasjoner ble fremskaffet, men siden Fett var kjent for sitt forsvar av jødene, hang ryktet ved.

Herbert Jankuhn forlot trolig Norge allerede i august 1940. Først i 1942 fikk Ahnenerbe en fast representant i Oslo – professor Hans Schwalm. Hans oppgave som Ahnenerbes representant var å spre Himmlers vitenskapelige ideologi innen det kulturelle området. En av de første tingene han satte i gang med var å organisere innsamling av bilder av gamle hus og kirker, som ble kartlagt i et eget arkiv på hans kontor. Særlig stavkirkene og de norske trebyggeskikkene lot seg lett innlemme i en fellesgermansk sammenheng og kunne brukes til å fremme Ahnenerbes mål overfor nordmennene. Schwalm drev også med kulturpolitisk skolering av besettelsestroppene. 20. april 1943 kom det en forordning der befalhavende i Wehrmacht i Norge, Nikolaus von Falkenhorst, påla samtlige tjenestesteder som var ansvarlige for militærarbeid i Norge «å gå fram med ytterste varsemt mot museer, minnesmerker, fredede bygninger og fortidsminnesmerke.»22 Hans Schwalm var trolig pådriver bak denne forordningen. Ifølge Harry Fett ble det samtidig trykket lister over alle kirker og bygninger som stod under lovens beskyttelse, og disse ble spredt ut i ca.

25 000 eksemplarer.23 En annen strategi for å bevise det germanske fellesskapet var å oppfordre vitenskapsmenn i Ahnenerbe til å ta studieopphold og forskningsreiser i Norge.

Resultatene fra denne forskningen kunne brukes i det politiske arbeidet og gjøre et vitenskapelig inntrykk på nordmennene.

Alfred Hagn ble en viktig faktor i dette ar-

19 Emberland og Kott, 2013, s. 37-38 20 BArch, (ehemals BDC), SSO, Jankuhn, Herbert, 08.08.1905, brev fra Jahnkuhn til Sievers 21 Aavitsland, 2014, s. 463-468

22 Riksantikvaren, boks: kulturelt krigsberedskap IV, mappe: rundskriv ang. fredede hus, brev 27.04.1943 fra Rediess til Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet 23 Fett, 1946, s. 118

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 39

39

04.11.16 14.56

DET VANSKELIGE DILEMMAET KULTURMINNEVERNET I NORGE UNDER KRIGEN

Kulturminner ble brukt for å legitimere både Nasjonal Samlings og Ahnenerbes ideologi. Bondekulturen ble tillagt særlig verdi, som uttrykk for den norske folkeånden. Da Heinrich Himmler besøkte Norge i 1941, var storgården Tofte på Dovre et av stoppene.

Foto: Möbius/Bundesarchiv

beidet, da han ble engasjert som reiseleder.

Schwalm var veldig fornøyd med innsatsen til Hagn, for han skriver til en av toppene i Ahnenerbe at engasjementet av Hagn hadde vært «et gunstig sjakktrekk».24 Ellers i kulturminnevernet og blant norske vitenskapsmenn ble Schwalm møtt av kjølig reservasjon, og han innså etter hvert at et samarbeid mellom norske og tyske vitenskapsmenn ikke var mulig. Som Jankuhn mente han at det derfor gjaldt å erobre nøkkelposisjoner.

24 BArch, NS 21/51, brev 20.07.1944 fra Sievers til Jankuhn

40

PROFESSOR HANS SCHWALMS ØNSKE OM EN SENTRAL MINNEVERNSMYNDIGHET Det var vanskelige arbeidforhold for Hans Schwalm i Oslo. Allerede høsten 1942 ønsket han å gi opp og forlate Norge.

Han fikk også iskald mottakelse av Reichkommissariat og andre SS-instusjoner som allerede var i Norge, og ble både politisk og sosialt isolert. Terje Emberland og Matthew Kott skriver i Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjekt at historien om Schwalm og Germanische Wissenschaftseinsatz er et godt eksempel på den rivalisering og de kompetansekonflikter og kryssende

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 40

04.11.16 14.56

MARIANNE TANDBERG

interesser som preget både norske og tyske instanser innen okkupasjonsstyret. Den interne revirbeskyttelsen var intens.25 Måten kulturminnevernet var organisert på i Norge gjorde også arbeidet til Schwalm besværlig. Særlig oppdelingen av kompetansen på to departementer, nemlig Kirke- og undervisningsdepartementet og Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, mente han var en umulig tilstand som ble enda mer komplisert av det faktum at nesten alle stillinger i museumsledelsene og hos Riksantikvaren var besatt av personligheter som avstod fra samarbeid med NS-regjerningen. I tillegg var ledelsen ved de enkelte museene mer eller mindre uavhengig av departementenes instrukser.

En annen ugunstig faktor var at kulturminneloven hadde blitt brakt i samsvar med bygningsloven (Stadtbaugesetz) på en uheldig måte. Dette førte til at museene i noen tilfeller vendte seg til Riksantikvaren, i andre tilfeller departementene for hjelp og Wehrmacht ble rent ned av flere norske instanser i samme ærend på én gang.

I dette kompliserte landskapet så Schwalm nødvendigheten av opprette en sentral «Denkmalsschutzbehörde» i Norge.

I november 1944 oppfordret han derfor kulturminister Rolf Jørgen Fuglesang til å opprette dette, slik at det ble lettere å ivareta norske kulturminneverninteresser overfor Wehrmacht og Reichskommissariat.26 Han poengterte at kulturminnevern i Norge var et norsk anliggende og at hans hjelp bare var understøttende, og avskrev samtidig det tyske ansvaret for

ødeleggelsene av norske kulturminner når det gjaldt tiltak fra det militære.27 Fuglesang sa seg villig til å undersøke saken omhyggelig, men forslaget rant ut i sanden.

Schwalm var allerede ute av landet i desember 1944, og krigen nærmet seg slutten.

IDEOLOGISKE FELLESTREKK OG FORSKJELLER MELLOM RIKSANTIKVAREN, NS OG AHNENERBE Fellesbakgrunnen for synet på kulturminnevern både i Riksantikvaren, NS og Ahnenerbe var nasjonalromantikken; en europeisk strømning som særlig var påvirket av den tyske nasjonsoppfatningen.

Det var kriterier som historie, kultur, språk og fødsel som avgrenset nasjonen.

Nazismen overskred de tysk-nasjonale tradisjonene ved at det nasjonale ble gjort til redskap for en ekstrem raseteori.28 Ahnenerbes opphavsmann Heinrich Himmler hadde en romantisk-deterministisk oppfatning av verden. Han så på den nordisk-germanske mennesketypen som et biologisk og historisk fenomen.29 De germanske skandinavene var etterkommere av en beundringsverdig urstamme, og Himmler ønsket å samle dem i det storgermanske riket. I dette riket, som skulle være enhetlig i rasemessig og kulturell forstand, måtte nordmenn i første rekke være germanere og i andre rekke nordmenn. For Himmler og Ahnenerbe var det derfor viktig å sikre og pleie de kulturminnene som kunne legitimere den germanske rasens overlegenhet.

25 Emberland og Kott, 2012 og 2013, s. 309-311 26 Rolf Jørgen Fuglesang overtok ledelsen i Kulturdepartementet etter Gulbrand Lundes død i oktober 1942.

27 BArch, NS 21/135, notat 19.12.1944 fra Schwalm 28 Østerud, 1994, s. 40 29 Kater, 2001, s. 18

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 41

41

04.11.16 14.56

DET VANSKELIGE DILEMMAET KULTURMINNEVERNET I NORGE UNDER KRIGEN

Også NS knyttet seg sterkt til nasjonalromantikkens kulturnasjonalistiske program. Alle fremmede innslag i litteratur, kunst, arkitektur, musikk og ideologi skulle fjernes, for oppgaven var å oppdage og gjenreise det genuint norske. Dette genuint norske mente man å finne i bondekulturen som hadde klart å bevare den norrøne arven i slektsledd etter slektsledd.30 Partiet brukte fortiden og kulturminner i sin politiske argumentasjon og propaganda. De hentet verdier fra den gamle norske historien, særlig fra vikingtiden og middelalderen. Men NS var ingen enhetlig bevegelse. Ifølge historikeren Øystein Sørensen eksisterte det en spenning mellom nasjonalisme og pangermanisme i partiet.31 Det var den nasjonalistiske retningen som hadde hegemoni i Norge frem til okkupasjonen; Norge skulle forbli en selvstendig stat, men samarbeide nært med det nasjonalsosialistiske Tyskland og Det nye Europa. Kulturminister Gulbrand Lunde stod for dette synspunktet. Han var en av NS’ viktigste og tydeligste ideologer. Etter et besøk på Glomdalen museum uttrykte han følgende ønske: at alle landsdeler måtte arbeide energisk for å bevare sine kulturminner (som var tilfelle i Glomdalen). Å vekke interesse og forståelse for den gamle bygdekulturen var et overordnet viktig ledd i arbeidet for å gjenreise folkets tro på seg selv, mente han. Blod og rase spilte for øvrig en tilbaketrukket rolle i Lundes ideologiske tenkning. Hos han var det den norske nasjonen som var referanserammen, ikke den germanske rasen. Men Lundes nasjonalisme var usedvanlig ekstrem, og

overfor den motstandsinnstilte del av kulturlivet var han ubøyelig. Kulturlivets folk måtte tåle sensur, utrenskninger og i verste fall fengsel dersom de protesterte på den nye tid.32 For norske kulturminnevernere som Harry Fett, var kulturminnene også viktige for nasjonal identitet. Som idéhistoriker Torstein Arisholm og religionshistoriker Terje Emberland skriver i sin artikkel «Kollaborasjon om kulturminner. SS og norsk kulturminnevern under okkupasjonen»: Historiefilosofisk så var det ikke så stor avstand mellom norske og tyske kulturminnevernere. Harry Fett var også påvirket av den tyske nasjonalismens forestilling om en folkeånd, og det kan trekkes en viss sammenheng mellom Fetts vektlegging av bonden og SS-ideologiens idealisering av den norske odelsbonde.33 Fett så i likhet med NS og Ahnenerbe på nasjonen og folket som en reell størrelse og en overordnet verdi. Men til forskjell fra NS og Ahnenerbe arbeidet han med et bredt internasjonalt utsyn og mente at man ikke kunne stenge grensene for fremmed idéliv. Fett forsvarte alt det demokratiet stod for – den frie tanke, kunst og kultur. I nasjonalsosialismens førerstat fantes det ikke rom for dette, individets hovedoppgave var å tjene nasjonen og den demokratiske styreform ble foraktet.

Et fellestrekk mellom Riksantikvaren, NS og Ahnenerbe var at alle tre mente det var nødvendig med en organisert elite i kulturarbeidet. Harry Fett syslet med tanker om et akademi, der de forskjellige kulturfelt skulle samarbeide og ha tankeutvekslinger

30 Lunde, Oslo 1943, s. 15 31 Sørensen, Oslo 1989, s. 15

32 Nbl.snl.no 33 Arisholm og Emberland, 2012, s. 72

42

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 42

04.11.16 14.56

MARIANNE TANDBERG

og diskusjoner. NS på sin side ønsket å organisere landets kulturliv i et korporativt kulturting, slik at fagfolk på kulturens område kunne få innflytelse på statens styre.

Og Himmler opprettet Ahnenerbe som en organisert elite i kulturarbeidet i Det tredje riket. Alle tre var av den mening at det kulturelle arbeidet måtte ha en vitenskapelig basis, men denne vitenskapeligheten ble oppfattet forskjellig ut fra de ulike ideologiene. Fra Harry Fetts ståsted skulle vitenskap diskuteres i et liberalt forum, mens NS og Ahenerbe ville kontrollere vitenskapen slik at de kunne benytte seg av den til egne formål.

De ideologiske forskjellene hadde også betydning for hvilke kulturminner Riksantikvaren, NS og Ahnenerbe var opptatt av å verne. Siden riksantikvaren hadde et bredt syn på hva som skulle bevares, kom hele den allmenne bygningskultur, inkludert den byborgerlige kultur, inn under begrepet byggeskikk. Lunde var derimot først og fremst opptatt av å verne gamle bondehus og stavkirker fordi han mente disse kunne si noe om den norske folkeånden. Raseperspektivet var overordnet for hvilke kulturminner Ahnenerbe så på som verdifulle, og det var minnene som kunne knyttes til det urgermanske de var mest interessert i.

HVA BLE GJORT FOR Å REDDE KULTURMINNENE? Til tross for ulikheter i ideologi og forskjellige ønsker om hvordan kulturminnevernet skulle organiseres i Norge, gjorde Riksantikvaren, NS og Ahnenerbe både sammen og hver for seg sitt beste for å sikre kulturminnene fra krigens ødeleggelser. Innsatsen gjorde at mye av det som var i faresonen, ble reddet.

Fra Riksantikvarens side begynte det med at Harry Fett ble oppnevnt som formann i Komiteen for kulturelt krigsberedskap i 1938. Planene til denne komiteen førte til at museumsgjenstander ble evakuert til bombesikre steder som Kongsvinger festning, og til at enkelte museumskjellere ble forsterket. Ved krigens start tok Riksantikvaren kontakt med okkupasjonsmyndighetene for å sikre stavkirker og friluftsmuseer mot krigsfare og for å få en forbindelse med de tyske myndighetene.

Utover krigen arbeidet Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen med flere ekstraordinære tiltak og kravene til den antikvariske administrasjonen var større enn noen gang. Det gikk mye tid til forhandlinger og konferanser med tyske og norske myndigheter, men også til ekstraordinær oppmåling og fotografering av kirker og andre bygninger som lå utsatt til, og til å skaffe nok evakueringsplass.

En sak som opptok de antikvariske myndighetene i begynnelsen av krigen, var metallsaken.34 Rikskommissariatet planla å inndra forskjellige metallgjenstander i Norge, siden det var mangel på metaller som kobber, tinn, bly, nikkel og andre legeringer som kunne brukes i krigsproduksjonen. Innen 1. september 1942 skulle samtlige kirkeklokker av bronse, unntatt de av særlig kunstnerisk verdi, avleveres. I 1941 begynte derfor Riksantikvaren for alvor å systematisk fotografere og undersøke gamle kirkeklokker. Saken vakte oppsikt i den norske befolkningen, og alle norske myndigheter var imot planene. Saken ble derfor dradd ut på grunn av brev og uttalel34 Riksantikvarens arkiv, boks: kulturelt krigsberedskap C 05

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 43

43

04.11.16 14.56

DET VANSKELIGE DILEMMAET KULTURMINNEVERNET I NORGE UNDER KRIGEN

ser fra ulike instanser, og kirkeklokkene ble reddet med «papir og snakk».

Andre tiltak Riksantikvaren arbeidet med, var utvidet brannvern ved gamle kirker og bygninger av kunstnerisk verdi, og å få Kultur- og folkeopplysningsdepartementet til å sende en henvendelse til ordførerne om ikke å rekvirere fredede hus eller deler av fredede hus til innkvartering eller annen bruk. Etter at krigssituasjonen tilspisset seg i 1944, utvidet Riksantikvaren evakueringen av kulturverdier til å gjelde offentlige bygninger, og sikring av verdifullt kirkeinventar og arkitektoniske detaljer. De fikk også i oppgave å ta på seg saker som gjaldt luftvern ved kulturinstitusjoner. Lister over norske kulturminnesmerker ble sendt til de forskjellige tyske tjenestestedene. Harry Fetts direkte kontakt med Hjemmefronten førte også til en overenskomst om å unngå sabotasjeaksjoner rettet mot bygninger av kulturhistorisk verdi.35 NS drev også aktivt kulturminnevern som del av sin kulturpolitikk, og økte til og med bevilgningene til denne posten på statsbudsjettet. Kultur- og folkeopplysningsdepartementet henvendte seg på vegne av Riksantikvaren til de tyske myndighetene for å få overholdt regelen om at planer av militær karakter, som kunne medføre skader på fredede bygninger eller andre historiske minnesmerker, skulle bli forelagt de antikvariske myndighetene på forhånd.

Partiet arbeidet også med særlige tiltak i forbindelse med det sivile luftvern: evakuering til sikre oppbevaringssteder, bygningsteknisk arbeid og organisering av vakthold og brannvern. Lov til vern av gamle bon35 Aavitsland, 2014, s. 494

44

dehus var et tiltak som NS gjennomførte for å sikre at gamle kulturverdier forble på bygdene. Kulturdepartementet var dessuten involvert i utarbeidingen av listene som ble sendt til tyskerne og evakueringsarbeidet på Kongsberg Sølvverk.

Planen om å benytte Kongsberg Sølvverks gruver som evakueringsplass hadde oppstått før krigen, men det var først i mars 1943 det ble en realitet. Det ble sprengt en stor sal og tre arbeidsrom inne i fjellet, og i juli 1943 var alt ferdig til innflytting.

Hit ble det fraktet viktige dokumenter fra blant annet riksarkivet og stortingsarkivet.

Men det var behov for mer lagerplass til 72 forskjellige kulturorganisasjoner, som Nasjonalgalleriet og Riksantikvaren, og to nye saler ble gravd ut.

For Riksantikvarens vedkommende så var det den store samlingen av originale oppmålinger og negativer i det antikvariske arkivet som skulle evakueres, men de krevde også plass for verdifullt inventar som altertavler, prekestoler, døpefonter, kirkesølv, møbler og portretter. Etter samråd med Det sivile luftvern, Kultur- og Kirkedepartementet rettet Riksantikvaren en henstilling til en rekke kirker og andre offentlige bygninger om å evakuere inventaret. Det var ikke bare samkjøring mellom tyske og norske interesser i denne saken, blant annet ble et lagerrom tiltenkt Oslo kommune beslaglagt av tyskerne og fylt med bildekk fra gulv til tak. Også Hans Schwalm ble involvert i evakueringsarbeidet. Han meglet på vegne de norske kulturelle interessene med Rikskommissariatet og Wehrmacht, som ikke alltid var like samarbeidsvillige.

Tiltakene fra Ahnenerbes side som påvirket Riksantikvarens arbeidsfelt var mangesidige. Hans Schwalm og Riksantikvaren

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 44

04.11.16 14.56

MARIANNE TANDBERG

samarbeidet i første rekke om å ordne med lister og kart over kulturminnesmerker som skulle leveres til Wehrmacht. Andre saker Schwalm arbeidet med var å sikre minnesmerker gjennom skilt, arbeide med luftvern, sikring av museer og brannverntiltak og å opprette et meldevesen. Han fikk plassert egnede menn i divisjonsområdende som kunne ta seg av kulturminnene, og drev også kulturpolitisk skolering av besettelsestroppene.

Schwalm var dessuten trolig pådriver for at Wehrmachtbefehlshaber forordning av 20. april 1944 om vern av museer, minnesmerker, fredede bygninger og fortidsminnesmerker kom i stand. Etter at kampene i Nord-Norge brøt ut vinteren 1944/45 involverte han seg i sikringstiltakene der.

Overfor antikvar Arne Nygård-Nilssen i Fortidsminneforeningen understreket han at de historisk verdifulle minnesmerkene og bygningene i Norge ble vernet av de tyske militære kommandostedene, så sant ikke krigen hindret dette. Militære grunner var overordnet alle andre overveielser.

PRAGMATISK KOLLABORASJON ELLER NØYTRAL AKTIVISME? Utgangspunktet for det norske byråkratiet etter angrepet 9. april 1940 var å prøve å samarbeide med de tyske okkupantene, fordi partene hadde et sammenfallende behov for å opprettholde sentrale samfunnsfunksjoner. Mange embetsmenn fortsatte å arbeide i det nå NS-styrte byråkratiet, slik at saksgangen kunne holdes som normalt. Institusjoner som Riksantikvaren måtte forsøke å være så teknisk og nøytrale som mulig for å kunne fortsette som før.

Ytre politiske forandringer som var en følge av krigen, var kontroll, sensur og propaganda. Også Riksantikvaren måtte tilpasse seg de nye samfunnsforholdene for å kunne få fortsette sitt arbeid med å verne kulturminnene. Tilpasningen betød ikke en nazifisering av institusjonen, for riksantikvar Harry Fett var en sterk personlighet som aldri forlot sitt ideologiske standpunkt.

De ansatte i Riksantikvaren, og også Fortidsminneforeningen, var tilbakeholdne og kjølig innstilt overfor sine nye kolleger og var på den måten med i den norske holdningskampen mot okkupantene.

Samarbeidet med NS og Ahnenerbe foregikk derfor bare på et praktisk og teknisk plan, ikke på et personlig og ideologisk nivå. Det var likevel ett unntak: Alfred Hagn. Han fikk et personlig forhold til lederen for Ahnenerbe i Norge, Hans Schwalm. Men han ble skjøvet ut på sidelinjen, og Riksantikvaren klarte å beholde kontroll over sitt eget virke. De ansatte forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen og fortsette virksomheten som normalt.

Siden også NS og Ahnenerbe var interesserte i at norske kulturminner ble bevart, godtok de det norske kulturminnevernets holdninger. Lederne i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet tok saklige hensyn, mens Ahnenerbes representanter så på kulturminnevern i Norge som et norsk anliggende. Hans Schwalms hjelp skulle bare være understøttende. Det er derfor ikke mye spor av konflikter mellom fagfolk på norsk og tysk side i kildene.

Arisholm og Emberland drøfter i sin artikkel «Kollaborasjon om kulturminner» om det er på sin plass å kalle samarbeidet mellom SS og norske kulturvernere for

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 45

45

04.11.16 14.56

DET VANSKELIGE DILEMMAET KULTURMINNEVERNET I NORGE UNDER KRIGEN

kollaborasjon. De konkluderer med at samarbeidet mellom SS og norsk kulturminnevern i hovedsak kan betegnes som pragmatisk motivert, knyttet til finansiering, felles interesser i konkret vernearbeid, felles fagspråk og metodikk. Behovet for å opprettholde ulike samfunnsmessige virksomheter under okkupasjonen førte altså til pragmatisk kollaborasjon.36 Da jeg behandlet dette temaet i min hovedfagsoppgave, gikk jeg ikke så langt som å kalle samarbeidet mellom Riksantikvaren, NS og Ahnenerbe for kollaborasjon. Jeg pekte heller på en midtre vei. I prinsippet stod de norske myndighetene overfor et valg mellom tre retninger da tyskerne okkuperte landet: Full kollaborasjon, full sabotasje eller en vei i midten.37 I Norge valgte man det siste alternativet, fordi man ikke ønsket at samfunnsmaskineriet skulle gå i oppløsning.

Riksantikvaren kunne fortsette sin virksomhet, men var stilt overfor dilemmaet å måtte samarbeidet med okkupasjonsmakten samtidig som de ønsket å bli kvitt dem. Maktforholdene under okkupasjonen krevde et de facto samarbeid skulle foregå mellom tyske og norske myndigheter. Dersom de ansatte hos Riksantikvaren gjorde motstand, kunne de risikere suspensjon eller i verste fall fengsel. På den andre siden var det et problem om hvor langt man kunne gå inn i et samarbeid om kulturminnene før man bidro til å legitimere okkupasjonsmakten. Min vurdering var at Riksantikvaren klarte balansegangen - institusjonen hadde et kjølig og saklig samarbeid med NS og Ahnenerbe og kom

36 Arisholm og Emberland, 2012, s. 71 37 Fure, 1999, s. 32-33

46

seg gjennom knipen uten å bli diskreditert av det norske samfunnet.

Arisholm og Emberland har imidlertid et poeng når de skriver at Riksantikvaren hadde liten grunn til å gjøre motstand siden Ahnenerbe (og NS) ønsket det beste for kulturminnevernet i Norge. Samtidig bør det fremheves at kulturminnevernerne faktisk viste motstand gjennom sin reserverte opptreden. Harry Fett ble kalt «jødisk» av Ahnenerbe på grunn av sine holdninger.

Også Fetts nei til kulturtinget og holdninger overfor Kulturdepartementet i Alfred Hagn-saken er eksempler på motstand.

Fett skjermet dessuten sine medarbeidere fra å ha kontakt med Ahnenerbe. Flere av mine intervjuobjekter under arbeidet med min hovedfagsoppgave om temaet hadde ikke hørt om denne institusjonen, og Sigrid Christie som arbeidet som volontør hos Riksantikvaren under krigen, kunne heller ikke huske å ha sett en tysker tre inn på kontoret.

Kristin Aavitsland skriver at Harry Fett kanskje også førte en slags stille motstandskamp ved å bli på sin post, siden det var så tydelig at de tyske myndighetene helst så han fjernet. Fett må i alle fall ha tenkt grundig igjennom det vanskelige dilemmaet at han kunne bli oppfattet som kollaboratør siden han samarbeidet med okkupasjonsmakten. For å mestre balansegangen mellom motstand og kollaborasjon benyttet han seg også av sitt nettverk, og konfererte med blant andre hjemmefrontsleder Paal Berg. Han forsøkte så godt han kunne å unngå nazifisering av sitt lille kontor og markere en viss avstand både til den tyske okkupasjonsmakten og NS-regjeringen.38 38 Aavitsland, 2014, s. 482

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 46

04.11.16 14.56

MARIANNE TANDBERG

Fett ville kanskje selv ha beskrevet den linjen han la seg på som «nøytral aktivisme». Dette var en linje som han allerede før krigen hadde hevdet at Norge og andre små nasjoner burde legge seg på, og som stemmer godt overens med det inntrykket hans korrespondanse fra krigsårene etterlater. Som riksantikvar prøvde han å holde seg nøytral, men som industripatron lot han motstandsbevegelsen benytte infrastrukturen til fabrikken hans for å smugle mennesker over grensen til Sverige.39

tap på grunn av krigen. Selv om norske kulturminnevernere stod overfor et vanskelig dilemma ved å måtte samarbeide med okkupasjonsmakten, var dette alternativet mye bedre enn det som skjedde i de okkuperte områdene i Øst-Europa. Ahnenerbe drev der en omfattende kulturell plyndring, særlig av museer i Polen.42 Det er en annen historie.

EPILOG Det er ingen tvil om at kulturminnene var med på å legitimere både Nasjonal Samling og Ahnenerbes politikk og ideologi, og at det finnes eksempel på at rasering av den germanske forfedrearven ble hindret. Planen om å brenne ned alle gårder i nærheten av svenskegrensen for å hindre flyktningestrømmen til Sverige ble for eksempel stanset av Himmler, fordi han betraktet denne kulturarven som viktig.40 Men det var ikke kultur og kulturminnevern som opprettholdt okkupantenes makt. Militære hensyn kom i første rekke, noe vi har sett også ble påpekt av Ahnenerbes representant i Norge, Hans Schwalm. Et godt eksempel er Nord-Norge, som ble rasert etter kampene der.

Til tross for raseringen i Nord-Norge, må man allikevel konkludere som Harry Fett at «Vi har sluppet forholdsvis billig fra det».41 Innsatsen for å beskytte kulturminnene fra krigens ødeleggelser gjorde at mye av det som var i faresonen ble reddet, og Riksantikvaren ble heller ikke påført utgifter eller

Marianne Tandberg er utdannet historiker og skrev sin hovedfagsoppgave om kulturminnevernet i Norge under andre verdenskrig. Hun arbeider som rådgiver ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

39 Aavitsland, 2014, s. 496 40 Arisholm og Emberland, 2012, s. 83 41 Fett, 1946, s. 118

42 Pringle, 2008, s. 217-235

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 47

47

04.11.16 14.56

DET VANSKELIGE DILEMMAET KULTURMINNEVERNET I NORGE UNDER KRIGEN

KILDER ARISHOLM, TORSTEIN, EMBERLAND, TERJE: «Kollaborasjon om kulturminner.

SS og norsk kulturminnevern under okkupasjonen», i Fortidsminneforeningens årbok, 2012 BRANDAL, NIKOLAI, EIRIK BRAZIER OG OLA TEIGE: Den mislykkede spionen.

Fortellingen om kunstneren, journalisten og landsvikeren Alfred Hagn, 2010 DAHL, HANS FREDRIK ET AL: Norsk krigsleksikon 1940-45, 1995 DAHL, HANS FREDRIK: «Quisling og kulturminnene.

NS, nasjonalromantikken og kulturvernet 1933-1945», foredrag for Forskerforbundet, avd. Riksantikvaren, Leangkollen 19.12.2001 EMBERLAND, TERJE OG MATTHEW KOTT: Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjekt, 2012 FETT, HARRY: Gjennom krisetider, opplevelser og betraktninger, 1958 FETT, HARRY: Krigen og de norske kulturminnesmerker, 1946

KATER, MICHAEL H: Das Ahnenerbe der SS 1935-1945: ein Beitrag zur Kulturpolitik des Dritten Reiches, 1997 LUNDE, GULBRAND: Kampen for Norge 3, foredrag og artikler 1942, 1943 MYKLEBUST, DAG: Med vilje og viten. Om kulturminnevern i Norge, 2014 PRINGLE, HEATHER: Himmlers herrefolk. Jakten på den ariske rasens opprinnelse, norsk utgave, 2008 SØRENSEN, ØYSTEIN: Hitler eller Quisling. Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940-1945, 1989 TANDBERG, MARIANNE: Kulturminnevern og krig.

Riksantikvaren, Nasjonal Samling og Ahnenerbe 19401945, Hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2003 ØSTERUD, ØYVIND: Hva er nasjonalisme?, 1994 AAVITSLAND, KRISTIN BLIKSRUD: Harry Fett.

Historien er lengst, 2014

FURE, ODD-BJØRN: Norsk okkupasjonshistorie.

Konsensus, berøringsangst og tabuisering, 1999 HARBY, SJUR: «Riksantikvaren Harry Fett – omstridt, bejublet og fortrengt», Kunst og Kultur, nr. 2, 2009

48

UTRYKTE KILDER BUNDESARCHIV NS 21/135, notat 19.12.1944 fra Schwalm NS 21/51, brev 20.07.1944 fra Sievers til Jankuhn NS 21/135, brev 21.01.1945 fra Hagn til Schwalm SSO, Jankuhn, Herbert, 08.08.1905, brev fra Jankuhn til Sievers FORTIDSMINNEFORENINGENS ARKIV, UORDNET. Brev 08.12.1942 fra Propaganda-avdelingen i Kultur- og folkeopplysningsdepartementet til Fortidsminneforeningen RIKSANTIKVARENS ARKIV Boks: kulturelt krigsberedskap, C 05 Boks: kulturelt krigsberedskap, rundskriv ang. fredede hus.

Brev 27.04.1943 fra Rediess til Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet RIKSARKIVET Kirke- og undervisningsdepartementet, 1. skolekontor D, nr. 682 Landssviksak, domsforelegg nr.

643, 1948 Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, kulturkontoret, saksarkivet, arkivstykke nr. 5 For øvrige uttrykte kilder se s. 120 og 121 i Tandberg, 2003

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s31-48.indd 48

04.11.16 14.56

LINE ESBORG

Det norske D-dagsmonumentet ved Villons-les-Buissons.

Foto: Line Esborg

MINNETS MATERIALITET NORSKE KRIGSMINNESMERKER I NORMANDIE av line esborg

Invasjonen av Normandie sikret Vest-Europas frigjøring fra Hitler-Tyskland, samtidig som D-dagen medførte store sivile og militære tap. På alliert side deltok styrker fra USA, Storbritannia, Canada, Frankrike, Polen, Belgia, Tsjekkoslovakia, Hellas, Nederland - og Norge. I ettertid er det reist to norske minnesmerker i Normandie, som kan belyse hvordan historien om Norges krigsinnsats er blitt forvaltet gjennom ulike erindringspraksiser.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 49

49

04.11.16 14.57

MINNETS MATERIALITET - NORSKE KRIGSMINNESMERKER I NORMANDIE

I

grålysningen den 6. juni 1944 nærmet en stor alliert krigsarmada seg kysten av Normandie.1 Rundt 6000 fartøy og i underkant av 200 000 personer deltok i denne fasen av Operasjon Overlord. Landgangsstyrken og materiell ble fraktet av handelsfartøy og landgangsbåter eskortert av marinefartøy. Etter seks dager kontrollerte de allierte en kystlinje på 95 kilometer og over 300 000 allierte soldater var satt i land. Etter en måned var en million allierte soldater på fransk jord.

D-dagen er betegnet som den største og viktigste amfibielandgang under andre verdenskrig. Angrepssonen, som strakk seg over knappe ti mil og fem strender i vestFrankrike, var gjenstand for en storstilt alliert aksjon, anført av amerikanske, britiske og kanadiske styrker. De tyske troppene ble etter hvert tvunget tilbake, og 25. august samme år ble Paris frigjort. Operasjonen medførte store tap, også sivile. «Normandie gjennomgikk virkelig et martyrium, men offeret reddet resten av Frankrike» skriver den etablerte krigshistorikeren Antony Beevor i boken D-dag. Slaget om Normandie.2 En annen britisk historiker, Norman Davis, kaller derimot D-dagen for et Stalingrad i miniatyr. Davis er kritisk til flere av de offisielle feiringene av milepæler i krigen som etter hans mening presenterer en karikert versjon av historien, akkurat som filmene og den store populærkulturelle og akade-

miske litteraturen fra WWII.3 Invasjonen i Normandie, Frankrike den 6. juni 1944, minnes likevel som begynnelsen på slutten av den andre verdenskrig.

Historie forstått som historiografi er en del av et samfunns kollektive erindring om seg selv. Den er ett ledd i samfunnets totale minneproduksjon der mange ulike aktører deltar med ulike intensjoner og uttrykksformer. Historiefortelling – som ovennevnte om D-dagen – har slik sett ideologiske implikasjoner. Måten fortiden dokumenteres på bidrar også til å forme hvordan den minnes og forstås.4 Ettertidens norske krigsminnelitteratur har i liten grad drøftet det norske minnet om landgangen i Normandie eller hvordan det står i relasjon til europeisk krigsminne.

Mitt utgangspunkt er som tittelen antyder å belyse hvordan historien om Norges innsats under andre verdenskrig forvaltes gjennom norske krigsminnesmerker i Normandie.

Hva slags krigserindring er det som settes i spill i Normandies erindringspraksiser?

Hvordan aktiverer og traderer de norske minnesmerkene et erindringsinnhold, og hvordan står de i relasjon til hverandre?

Hva skaper opplevelsen av fortidsminnene og de erindringspraksisene de inngår i? For å drøfte dette vil jeg innledningsvis utdype de teoritradisjoner artikkelen hviler på, der erindring forståes som en performativ praksis. Deretter aktualiseres dette perspektivet gjennom empiriske beskrivelser fra mitt

1 Admiral B.H. Ramsay, commander-in-chief for The Allied naval Expeditionary Force, skrev i sin ordre at «It is to be our privilege to take part in the greatest amphibious operation in history – a necessary preliminary to the opening of the Western Front in Europe which in conjunction with the great Russian advance, will crush the fighting power of Germany» Kilde: Official Documents relating to D-day at imperial War Museum (iwm.org.uk/collections/item/object/1030010088) 2 Beevor, 2009, s. 477

3 Davis, 2007 4 Ordet historie er i seg selv tvetydig. Det kan referere til så vel fortid som historier om fortiden, både representasjoner og det som blir representert. «Fortiden er historiens emne og referansepunkt, mens historie på sin side er fortolkning av og bevissthet om fortiden» skriver kulturhistorikeren Anne Eriksen i boken Historie, minne, myte (1999, s. 13). Historie forstås med andre ord som en kulturell konstruksjon som inngår som del av en nåtidig betydningssammenheng (ibid, s.

19).

50

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 50

04.11.16 14.57

LINE ESBORG

eget feltarbeid ved Le 66´Commemoration en Normandie, i juni 2010. Å studere erindring gjennom monumenter er imidlertid et grep jeg ikke er alene om.5 Handlingene som utspiller seg i det franske D-dagslandskapet utgjør også en ramme for de monumentale praksisene. Det første empiriske eksempelet er bautaen i Villons-les-Buissons, oppført i 1984 som det første norske krigsminnesmerket i Normandie. Det andre norske minnesmerket er Le Matelot i Hermanville-sur-Mer, reist tyve år senere, i 2004. Utgangspunktet for min analyse av dem er en forståelse av materialitet og materialiseringer som noe prosessuelt, relasjonelt og performativt: «Materialisering skal forståes som et aktivt verbum, hvor der fokuseres på praksis og på, hvordan fænomener gøres og gøres om, i altid igangværende processer».6 Det er dermed monumentene og de minnespraksisene de inngår i som vil være i fokus, eller med den danske etnologens Lene Ottos ord en sociomateriel og performativ erindringspraksis jeg forsøker å bevege meg inn mot.7 ERINDRING SOM PERFORMATIV PRAKSIS Det internasjonale forskningsfeltet8 om hvordan fortiden minnes og brukes er teoretisk initiert av den franske sosiologen Maurice Halbwachs (1877–1945). I dag er 5 Se for eksempel Kyrre Kverndokks innsiktsfulle artikkel Krigens helter og ofre. Akershus festning som krigsminnelandskap (Kverndokk 2009). Se også Young 1993, Eriksen 1999, Ehn og Løfgren 2007.

6 Damsholt et al, 2009, 15f 7 Otto, 2009, s. 146 8 Se for eksempel Thompson, 1978; Nora, 1989; Winther, 1995; Warring, 1996; Bryld og Warring, 1998; Eriksen, 1995 og 1999; Keren og Herwig, 2009; Edwards, 2009; Stordalen og Naguib, 2015

hans fortolkninger av de sosiale sidene ved kollektiv erindring – La Mémoire collective (1950) – ansett som et avgjørende første bidrag når det gjelder minnesforskningen.

Men det var først med Paul Connerton at studier av kollektiv erindring berørte spørsmålet om hvordan minner traderes, det vil si hvordan nye erfaringer blir lagt til den eksisterende tradisjonen og hvordan kollektiv erindring tolkes på nytt innen nye kontekster. Dette er anvendelig også for å forstå de norske krigsminnesmerkene.

Connertons etter hvert klassiske bok How Societies Remember (1989) har vært betydningsfull for å synliggjøre hvilke minnespraksiser som er spesielt viktige for opprettholdelsen av felles minner.

Hvordan vi som enkeltindivider og samfunn velger å minnes i dag, materialiserer seg ikke bare i form av for eksempel rituelle handlinger, skrifttegn, bytes, tre og betong, men også i måten vi handler, forstår og fortolker fortiden på. Sagt på en annen måte er vår relasjon til fortiden også nært knyttet til verdier i nåtiden. De samtidige minnespraksiser de materielle fortidslevninger til enhver tid inngår i, er også det som gir dem verdi. «We experience our present world in a context which is causally connected with past events and objects, and hence with reference to events and objects which we are not experiencing when we are experiencing the past».9 Det som gjør Connertons tilnærming særlig interessant i denne sammenhengen, er hans betoning av at fortid ikke bare formidles gjennom innholdet i det vi tenker og gjør, men også i måten å gjøre det på.10

9 Connerton, 1996, s. 2 10 Ibid, s. 72f

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 51

51

04.11.16 14.57

MINNETS MATERIALITET - NORSKE KRIGSMINNESMERKER I NORMANDIE

For å belyse hvordan minner overføres skiller Connerton mellom to ulike typer sosial praksis - henholdsvis incorporating og inscribing practice. Den sistnevnte praksisform innebærer alle intensjonelle midler som brukes for å dokumentere og fastholde informasjon, eksempelvis monumenter. «We preserve versions of the past by representing it to ourselves in words and images».11 I tillegg til utvelgelsen av spesifikke hendelser, spiller gjentagelse en avgjørende rolle for kollektiv erindring. Denne type incorporated practices bør ikke undervurderes fordi «[they] provide a particularly effective system of mnemonics».12 Connerton fremhever med andre ord den performative dimensjonen ved erindring. Det er en inspirerende måte å tenke om kollektiv erindring på. Koblet til den nye materialitetsforskningen forstås erindring som en performativ praksis hvor idé og fortelling virker sammen med og gjennom materialiserte former og kroppslige praksiser.13 Dette er det teoretiske utgangspunktet når vi nå skal se på D-dagen slik den gjøres, erfares og forhandles om i Normandie.

ET MUSEALISERT LANDSKAP Ettertiden forvalter minnet om D-dagen i et musealisert landskap gjennom inscribing practices på ulike nivåer; som historisk realitet og kollektiv erindring; gjennom museer, monumenter, turisme, web-representasjoner og i fiksjonsgenren (film, litteratur etc). Landgangen via strendene fra La Madelaine i øst til Ouistreham i vest, inndelt i fem angrepssoner med kodenavn Sword, Juno, Gold, Utah og Omaha Beach,

preger fortsatt dette franske landskapet.

D-dagen navngir stadig strendene.

Erindringsstedet Normandie er samtidig forankret i et fysisk landskap transformert av bombekratersår, av bevarte bunkerser, allierte nasjonale militærkirkegårder og enorme mengder bevart militært materiell.

De årvisse D-dagsfestivalene (sic) samler stadig større menneskemengder, av veteraner, dignitærer, turister og pilgrimsfarere.

Denne erindringspraksisen (incorporating practice) har røtter helt tilbake til 1945.14 Allerede i februar 1946 ble det diskutert å lage en Voie de la Liberte i respekt for de fransk-amerikanske vennskapsbånd og for å hjelpe den regionale gjenreisningen. På fransk nasjonalt nivå ble det samme år opprettet en Comité du Débarquement for å verne minnet og legge til rette for turisme i disse sonene. Suvenirsalg ble promotert som støtte til veterangrupper. Ifølge den amerikanske historikeren Sam Edwards var det imidlertid først på 1980-tallet at de strukturelle forhold lå til rette for en fusjon av det kommersielle og det kommemorative.15 Dagens konstruksjon av dette kommemorative landskapet er blitt en pilgrimsindustri: Mange av dem som i dag besøker Normandie har bånd til de døde som ligger begravet der eller til menn som deltok i invasjonen. For de som ikke opplevde verdenskrigen blir krigsminnene et ledd i en identitetsformasjon; som familiepilgrimer, slektninger som går i deres fotspor. De knytter seg til en hendelse større enn dem selv, samtidig som minnets materialiseringer gjør fortiden personlig, lokal og familiær.

Festivalene preges av alt fra offisielle,

11 Ibid, s. 75 12 Ibid, s. 102 13 Otto, 2009, s. 146

14 Jf. for eksempel La Normandie 1945: Apres la Bataille og The Pitkin Guide, 2005 15 Edwards, 2009, s. 80

52

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 52

04.11.16 14.57

LINE ESBORG

Folkefest utenfor Sainte-Mère-Église i forbindelse med en D-dagsmarkering.

Foto: Line Esborg

nasjonale, høytidelige markeringer og store folkefester, til enkelte privathus pyntet med allierte flagg. Mange steder kroppsliggjør tilreisende og innbyggere en 1940-talls estetikk under disse seremonielle junidagene, gjennom å kle seg ut som sivile franskmenn eller allierte soldater anno 1944. Krigserindringen som idé og fortelling virker slik sett sammen gjennom materialiserte former og kroppslige praksiser.16 De årvisse Fête de la libération (frigjøringsfester) genererer hundrevis av avisartikler i lokalavisene og et voksende antall websider. Oppkomsten av stadig flere såkalte liberty shops gjør det tydelig at slagmarksturisme er en stor økonomi. Hvert 16 Otto, 2009, s. 146

lille sted har sitt eget museum.17 Knapt noe sted i verden er det samlet så mange museer og minnesmerker om andre verdenskrig på et så lite område.

Normandies slagmark kan forståes både som et erindringssted (topos) og en narrativ kompetanse ladet med vurderinger og holdninger. Landskapet er transformert til et sted hvor den fysiske verden ser ut til å møte den åndelige verden – et hellig sted assosiert både med triumf og traume, og en kilde til slagmarksturisme, pilgrimsferd

17 Et nyere eksempel er det lille frigjøringsmuseet i Berjou, åpnet 2011, viet minnet om kampene i august 1944. Nettpresentasjonen av museet understreker at museet viser ulike typer historiske gjenstander; noen historisk viktige, andre med stor emosjonell verdi, «mais toutes au service de la Mémoire» «men alle i Minnets tjeneste», musee-berjou.fr/?page_id=80

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 53

53

04.11.16 14.57

MINNETS MATERIALITET - NORSKE KRIGSMINNESMERKER I NORMANDIE

Le Musée Mémorial i Caen, det største forsvarsmuseet i Normandie.

Foto: Line Esborg

og kommersiell fortjeneste. Det er blitt et sted for forhandling om verdier og ideer, stolthet og sorg, på så vel (multi)nasjonalt som lokalt og individuelt nivå. De materielle uttrykk for denne erindringspraksisen er følgelig også gjenstand for forhandling, debatt og konflikt. På dette stedet har Norge i ettertid fått en posisjon som en sentral del av de allierte styrker.

A LA MÉMOIRE DES COMBATTANTS NORVÉGIENS Det norske bidraget i Normandie kan virke lite sammenlignet med andres: Den norske innsatsen bestod av to jagerflyskvadroner, ti marinefartøy og 43 skip fra handelsflåten.

I alt to tusen nordmenn – halvparten av

54

dem sivile sjøfolk – deltok i invasjonen.18 For de enkeltindivid og familier som ble berørt, spiller antallet mindre rolle, men i den store beretningen om andre verdenskrig er Norges innsats like fullt forsvinnende liten. I Normandie får imidlertid det norske en sentral plass i fortellingene om de alliertes innsats.

Museene bidrar i høyeste grad til dette.

Et eksempel er D-dagsmuseet i Bayeux – Musée Mémorial bataille de Normandie – som viser bidrag fra norsk luftforsvar i flere montre i sin basisutstilling. Invasjonsmuseet i Arromanches – Musee du Debarquement – forsterker inntrykket gjennom en egen 18 Lars West Johansen, Dagsavisen, 02.06.2004

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 54

04.11.16 14.57

LINE ESBORG

Offisiell 6. juni-markering ved Juno Beach, Ver-sur-Mer, Place Winston Churchill.

Foto: Line Esborg

avdeling som viser den norske innsatsen på lik linje med andre deltakende nasjoner som Nederland, Belgia, Polen og Tsjekkoslovakia.

Ikke minst vaier det norske flagg mange steder i Normandie, ved offisielle minnemarkeringer og institusjoner så vel som privathus.

Enkelte steder medvirker materialiseringene til at Norge blir en sentral alliert; Et eksempel er ved de offisielle seremonielle flaggheisingene ved 6. juni-markeringer som ved Juno Beach, der det norske flagg vaier som ett av bare seks flagg; sammen med det britiske, amerikanske, kanadiske, franske og polske. Det franske vertskapets scenografi initierer høytidelighet. En offisiell representant fra hver nasjon taler etter tur.

På denne måten traderes også minnet om norsk tilstedeværelse og innsats – på stedet.

Som historisk sted er Normandie underlagt stram regi. «Forholdene er lagt til rette for at forvandlingen fra historie til minne virkelig skal skje, og at den skal skje på den rette måten: Opplevelsen skal ha i seg det rette budskapet».19 Det geografiske stedet blir på denne måten et meningsfullt rom. Handlingene som utspiller seg her utgjør også en ramme for de monumentale praksisene.

BAUTAEN VED VILLONS-LES- BUISSONS Det første norske krigsminnesmerket i Normandie ble oppført i et landlig veikryss ved inngangen til den lille landsbyen Villons-les Buissons. Det er et fem og 19 Eriksen, 1999, s. 94f

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 55

55

04.11.16 14.57

MINNETS MATERIALITET - NORSKE KRIGSMINNESMERKER I NORMANDIE

en halv meter høyt og syv tonn tungt monument i sten.

Inskripsjonen lyder på henholdsvis fransk og norsk: «A la mémoire des combattants Norvégiens / Til minne om de norske krigsdeltagere 1940–45». Inskripsjonen ledsages av et bronserelieff som illustrerer de samlede styrker under invasjonen, av soldater, skip og flystyrker. Både det norske og det franske flagg vaier ved bautaen. Og som alle andre minnesmerker blir monumentet behørig bekranset under de årvisse Ddagsmarkeringene. Hver krans blir liggende med en virkningskraft også etter at det seremonielle følget har forlatt scenen, som påminnelser om minneriten.

Monumentet ved Villons-les-Buissons ble avduket til minne om de norske land-, sjø- og luftstridskreftenes innsats under de alliertes landgangsoperasjon Overlord. Kong Olav V innviet minnesmerket 7. juni 1984 ved 40-årsjubileet for den norske innsatsen under D-dagen. Samme år ble denne seremonielle handlingen nevnt spesielt i kongens kringkastede nyttårstale til nasjonens innbyggere.20 Med kongens ord, er monumentet reist til minne om «den norske krigsinnsats på kontinentet». Innvielsen understreker dermed den samlede nasjonale innsats.

At monumentet like fullt er gjenstand for ulike fortolkninger blir åpenbart i lys av dets omdiskuterte beliggenhet. Den franske landsbyen Villons-les-Buissons ligger rundt åtte kilometer nordvest for Caen og nær en 20 Fra kongens nyttårstale, 1984: «Jeg er stolt over at vi i vårt frie land ikke er så selvopptatte at vi glemmer andres lengsel etter frihet. Men også vi har måttet kjempe for den.

Derfor ser jeg på 40-årsfeiringen av den allierte landgang i Normandie som en av årets minnerike begivenheter, og jeg satte stor pris på å kunne foreta avdukingen av minnesmerket over den norske krigsinnsats på kontinentet.» Tilgjengelig på nett: kongehuset.no/tale.html?tid=70915&scope=0

56

mil fra sjøen. Den norske militærhistorikeren Max Hermansen er en av dem som hevder det er vanskelig å forstå hvorfor dette første minnesmerke over norsk innsats under invasjonen ble plassert akkurat her og ikke nærmere sjøen for å markere Handelsflåten og norske marinefartøys innsats.21 Monumentet er tilsynelatende plassert i et ubestemmelig fransk jordbrukslandskap. Imidlertid var nettopp dette bestemte jordet feltflyplassen B-16 hvor norske jagerfly var stasjonert i månedene etter invasjonen. Monumentets inskripsjon, som jo markerer alle fem krigsår, inkluderer med dette ikke bare den maritime, men også bakkemannskapenes og den norske jagerflyskvadronens innsats.

Ved avdukingen av monumentet, var kong Olav den gang iført marineuniform.

Samtiden tok det som et materielt tegn på at den maritime innsatsen like fullt har forrang i det norske minnet om Normandie. Striden om slike historiske monumenter dreier seg ikke egentlig om fortiden, slik kulturhistoriker Anne Eriksen har påpekt, «men om den betydning som fortiden skal ha for nåtiden og fremtiden».22 I dette tilfellet dreier den omdiskuterte beliggenhet seg først og fremst om de norske sjøfolkenes eventuelle forrang i den norske krigserindringen.

Tretti år senere la kong Harald ned krans ved minnesmerket hans far innviet.23 Denne 70-årsmarkeringen i 2014 innebar også en utvidelse av det kommemorative rom:

21 Jf. Hermansen, 2004, s. 185f 22 Eriksen, 1999, s. 95 23 Se for eksempel Fædrelandsvennen, 05.06.2014 (fvn. no/nyheter/utenriks/Kongen-innvier-norske-gater-i-Normandie-2617192.html) og kongehuset.no, «70-årsmarkering av D-dagen» (kongehuset.no/nyhet.html?tid=121369&sek=26939). Kong Harald var for øvrig også til stede ved 50-års- og 60-årsmarkeringen for D-dagen i henholdsvis 1994 og 2004.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 56

04.11.16 14.57

LINE ESBORG

Minnesmerket Orlogsgasten på Place du Curaisse Courbet, ved landsbyen Hermanville-sur-Mer. Statuen er laget av Per Palle Storm.

Foto: Rolf Andersen

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 57

57

04.11.16 14.57

MINNETS MATERIALITET - NORSKE KRIGSMINNESMERKER I NORMANDIE

Sammen med den franske ordfører Gerald Aniel klippet Kong Harald snoren til innvielsen av hele tre gater i landsbyen som heretter bærer norske navn; rue Norvège, rue d’Oslo og rue Narvik24. I tillegg ble en Place Helland åpnet, oppkalt etter krigsflygeren løytnant Johannes Helland som var den første allierte piloten som landet på den provisoriske flystripa utenfor Villonsles-Buissons. Under 70-årsmarkeringen ble hans enke – Astrid Helland – og etterkommere behørig feiret.

Norske nyheter kunne melde at den franske lokalbefolkningen møtte tallrike frem og at husene var smykket med norske og franske flagg – som i Normandie for øvrig.

Erindringspraksisen demonstrerer hvordan det stadig knyttes individuelle, familiære og lokale bånd til stedet og hendelsene D-dagen. Kongen hadde dette året et prominent følge av både statsminister Erna Solberg, forsvarsministeren, stortingspresidenten, forsvarssjefen, syv norske krigshelter og kongens garde.

Monumentet materialiserer en idé om norsk innsats, der erindringspraksisen først og fremst fremmer det offisielle og norsknasjonale uten å skjele til ulike militære forsvarsgreners innsats spesielt. Samtidig viser diskusjonen om monumentet til forhandlinger og strid om hvilke militære grener som fortjener størst heder i dette landskapet. Det forhandles ikke om det norske har en berettiget plass blant de allierte eller hvorvidt Norge skal ta plass, men hvilke representasjoner av Norges innsats som her skal vektlegges.

24 Se Asbjørn Svarstad, Dagbladet (dagbladet. no/2014/06/05/nyheter/d-dagen/d-dagjubileum/utenriks/ frankrike/33695927/) og klassekampen.no/article/20140605/ NTBU/1950374568

58

ORLOGSGASTEN – LE MATELOT Det andre eksemplet er Le Matelot, på norsk Orlogsgasten, reist i 2004, altså tjue år etter det første minnesmerket.

Også denne gang var det kongen (kong Harald) som avduket minnesmerket.25 Orlogsgasten står alene på det lille torget Place du Curaisse Courbet, ved landsbyen Hermanville-sur-Mer. Monumentet er utført i bronse på et fundament av norske rullesteiner og betong. Den fire meter høye statuen er laget av billedhuggeren Per Palle Storm (1910–1994) og viser, i motsetning til bautaen i Villons-les-Buissons, spesifikt til minnet om marinens og handelsflåtens innsats.

Minnestatuen er bekostet av Marinens krigsveteranforening, som etter sigende er godt fornøyd med plasseringen der mange soldater ble ilandsatt. Oslo Havnevesen, med John Nilssen i spissen, arbeidet med å samle de mange rullesteinene som inngår i sokkelen. Bare fundamentet av rullestein og betong utgjør en vekt på ti tonn.26 Statuen er en kopi av skulpturen på Normandieplassen, på kaia nedenfor Akershus festning i Oslo.27 De to utgavene av Orlogsgasten siterer med andre ord hverandre.

Men der originalen ble reist til minne om den allierte innsats, viser den nye versjonen spesifikt til de norske sjøfolkenes deltagelse.

I den franske versjonen av monumentet er det ene av KNM Svenners to ankere plassert ved siden av. I henhold til plaketten som ledsager ankeret, ble det funnet og hevet av den 25 Se: aftenposten.no/nyheter/kongelige/Kongen-avduker-norsk-monument-i-Normandie-6301065.html. Kongen avduket også den opprinnelige Orlogsgast ved Oslo havn 3. september 1999.

26 Hermansen, 2004, s. 188 27 osloof.org/rapporter/2013/17mai2013gasten/17mai%20 gasten.htm

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 58

04.11.16 14.57

LINE ESBORG

franske marine i 2003. Svenner ble torpedert midtskips allerede tidlig D-Dagsmorgenen.

33 personer (hvorav 31 nordmenn) av en besetning på 230 omkom.28 Ankeret autoriserer monumentet i samtiden som en historisk levning. Det forankrer monumentet i et autentisk, historisk «det hendte her».

Under seremonien ble den franske æreslegionen tildelt flere av de norske veteranene (sjømenn). En av dem var Lars Anholm, da 85 år. «Dette var en stor overraskelse som jeg ikke var forberedt på», uttalte han etter å ha blitt dekorert av Frankrikes ambassadør i Norge, Hubert de la Fortelle, på vegne av daværende president Chirac. Arnholm tjenestegjorde i juni 1944 som skytter om bord på fartøyet Glaisdale, som var satt inn for å forsvare den allierte invasjonsstyrken mot tyske angrep under invasjonen. Som plaketten på monumentet spesifiserer, er det reist til minne om flere navngitte fartøy som deltok D-dagen, hvorav Anholms Glaisdale.

Inskripsjonen på monumentet Le Matelot er på fransk. Teksten er knapp og faktaorientert. Den åpner med å fastslå at innvielsen ble foretatt 7. juni 2004 av hans Majestet Kong Harald av Norge og avsluttes med at monumentet er reist av den kongelige norske marines veteraner. Samtidig er den svært detaljert, idet teksten for øvrig lister opp navngitte fartøy involvert i Operasjon Neptune29 den 6. juni 1944 og antall om bord, som var 1002 mann. Interessant nok

28 forsvaretsmuseer.no/Marinemuseet/Sjoeforsvarets-historie/Sjoeforsvaret-i-krig-1939-1945/I-alliert-krigstjeneste1940-1945/D-dagen-6.juni-1944/Marinens-fartoey-i-Normandie 29 Operasjon Neptune var kodenavnet for de alliertes invasjon 6.juni – siden oftest referert til som D-dagen. Operasjon Overlord var kodenavnet på de alliertes plan for befrielsen av Nordvest-Europa og ble avsluttet med erobringen av Paris 25.august 1944.

er det de militære fartøyene som for eksempel jagere, korvetter, mineleggere og eskortefartøy som navngis og nevnes.30 De nær 50 norske handelsskipene med rundt 1000 sjøfolk om bord, navngis imidlertid ikke. Like fullt regnes disse handelsskip (for det meste mindre dampskip) av flere som et avgjørende bidrag til at det norske flagg vaier i Normandie, som ett av seks flagg og dermed som en av de viktigste allierte.31 Ved å sitere monumentet på Akershuskaia understrekes det tydelige valg om å gi det militære forrang i krigserindringen.

Monumentet ble reist rett ved Sword Beach, drøye to kilometer vest for Ouistreham mandag 7. juni 2004. Parallelt med dette foregikk 60-årsmarkeringen for Ddagen i Normandie, med statsoverhoder fra en rekke land til stede, inklusive den tyske forbundskansler Gerhard Schröder. Valget av 7. juni som innvielsesdag bidro til å gjøre innvielsen av Le Matelot til en norsknasjonal markering. Datoen for D-dagen, den 6. juni, ble underordnet den i norsk kollektiv erindring mer symboltunge datoen 7. juni, som var henholdsvis dagen for oppløsningen av unionen med Sverige i 1905 og dagen da kong Haakon vendte tilbake til Norge etter andre verdenskrig i 1945.

I norsk sammenheng er 7. juni å forstå som en referanse til sentrale frigjøringsår i den kollektive erindringen, en dato som markerer seier over fremmed herredømme.32 Kanskje kan valget av tidspunkt – 7. juni fremfor 6.juni – for inn30 Den Kongelige Norske Marine deltok i Operasjon Neptune 6. juni 1944 med følgende fartøy; jagerne Stord, Svenner, Glaisdale, korvettene Eglantine, Rose og Acanthus, de tre mineleggerne 128, 213 og 573 og Nordkapp som fungerte som eskortefartøy. Jf. Le Matelot-plaketten.

31 Jf. Hermansen, 2004 32 Esborg, 2008

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 59

59

04.11.16 14.57

MINNETS MATERIALITET - NORSKE KRIGSMINNESMERKER I NORMANDIE

Plakett på monumentet Orlogsgasten.

Foto: Line Esborg

vielse av de norske monumentene sees som en måte å knytte norsk kollektiv erindring om krigen til det allierte D-dagsminnet.

De traderende og opprettholdende erindringspraksisene knytter norsk krigserindring til den franske, og til de alliertes krigsminnetradisjon. Slik forenes ulike minnespraksiser i tid og rom.

FOR KONGE, FÆDRELAND OG FLAGETS HÆDER Fortolkninger av fortid kan endres over tid fordi de er bundet til ulike kollektivers nåtidige synspunkter. Sagt på en annen måte kan historie instrumentaliseres for å begrunne en bestemt posisjon. Historie kan brukes til å identifisere problemer og definere dem på bestemte måter – og

60

til å utpeke noen løsninger som mer viktige enn andre.33 Erindringspolitikk er dermed et egnet begrep til å karakterisere fortidsfortolkninger som produseres med utgangspunkt i bestemte erindringsfellesskap, og som direkte eller indirekte forsøker fastholde eller omdanne dette fellesskapet.34 Plaketten på Orlogsgasten har overskriften «For konge, fædreland og flagets hæder». I lys av etterkrigstidens diskusjoner blir det tydelig at dette er mer enn en nasjonal oppfordring. Overskriften er også motto og ledestjerne for personell i dagens

33 Warring, 2003, s. 10 34 Bryld et al, 1999, s. 74

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 60

04.11.16 14.57

LINE ESBORG

Et anker fra KNM Svenner er plassert ved siden av Orlogsgasten. Svenner ble torpedert tidlig D-Dagsmorgenen, og 33 personer omkom.

Foto: Line Esborg

Sjøforsvar.35 Orlogsgasten kan slik sett ikke bare forståes som en svært viktig materialisering av minnet om norsk maritim innsats, men også om den norske marinen spesifikt.

«Endelig fikk i alle fall Marinens krigsveteraner inklusiv skytterne i Handelsflåten et monument over sin deltagelse i invasjonen i Normandie», konkluderer Hermansen.36 Et av de første allierte tapene var som nevnt jageren KNM Svenner, som ble sen-

35 Motto og ledestjerne for personell i Sjøforsvaret, forsvaretsmuseer.no/Marinemuseet/Sjoeforsvarets-historie/ AAret-1814-og-Eidsvollpakten/FOR-KONGE-FEDRELAND-OG-FLAGGETS-HEDER 36 Hermansen, 2004, s. 186

ket av en tysk torpedo.37 Håkon Lunde var om bord i Svenner ved torpederingen om morgenen 6. juni 1944, og ble etter krigen formann i Marinens krigsveteranforening.

Han hadde gjort en innsats for å få avduket dette monumentet. «Vi har savnet et monument ved havet. Nå har vi fått det ved det som etter min mening er det beste stedet på hele kysten», sa Lunde under den norske seremonien i landsbyen Hermanville-surMer på Normandie-kysten.38

37 forsvaretsmuseer.no/Marinemuseet/Sjoeforsvarets-historie/Sjoeforsvaret-i-krig-1939-1945/I-alliert-krigstjeneste1940-1945/D-dagen-6.juni-1944/Norske-handelsfartoey, Forsvarets forum: http://www.fofo.no/Dette+m%C3%A5+du+se+i+Normandie.b7C_w7jU3x.ips 38 nrk.no/urix/minnesmerke-i-normandie-1.583096

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 61

61

04.11.16 14.57

MINNETS MATERIALITET - NORSKE KRIGSMINNESMERKER I NORMANDIE

Veteranenes tilstedeværelse ved slike minnemarkeringer har en viktig funksjon som «det levende forbindelsesleddet mellom den gang og nå».39 Håkon Lunde får slik sett en viktig funksjon ved å autorisere monumentet gjennom sin blotte tilstedeværelse. Landsbyens franske ordfører Hubert Lelandais høynet med å omtale avdukingen på følgende vis: «Et lite stykke Norge er nå på plass i Normandie og det er vi svært stolte over».40 Etter 60 år fikk dermed falne og gjenlevende menn fra den norske marinen og handelsflåten sitt minnesmerke ved kysten av Normandie.

Orlogsgasten forståes altså som en spesifikk hommage til marinen og de norske sjøfolkenes innsats. Monumentet kan dermed også tenkes å inngå i den større diskursen om behandlingen av de norske krigsseilerne.41 Forstått som et nasjonalt monument lar Orlogsgasten seg også fint innpasse i Den store norske krigsfortellingen.42 Monumentet kan med andre ord inngå både som et ledd i plasseringen av Norge som en sentral alliert under invasjonen og i den norske debatten om behandlingen av norske krigsseilere i etterkrigstiden.

Minnemarkeringene ved monumentene kan forståes som en form for sosiomateriell praksis som potensielt kan romme alle disse erfaringene. Som artikkelen har forsøkt å vise gjennom empiriske beskrivelser fra dette musealiserte landskapet, er den norske krigserindring åpenbart innvevd i så vel den franske som den allierte erindring.

39 Eriksen, 1999, s. 99 40 Ibid 41 Se for eksempel Forsvarsminister Anne-Grete Strøm Erichsens uttalelse om krigsseilerne 2013: dagbladet. no/2013/08/02/kultur/kronikk/meninger/hovedkronikk/debatt/28503885/ 42 Eriksen, 1995

62

Erindringspraksisenes ulike bestanddeler, som det å reise et monument, legge ned en krans, holde en tale, være et punkt på programmet og en del av større årvisse festivaler kan forståes som en felles alliert erindringspraksis om D-Dagen. Samtidig synliggjør beskrivelsene av de norske monumentene interne diskurser om hvem eller hva som har forrang i norsk krigserindring; det sivile eller militære, de såkalte krigsseilerne eller de rent militære sjøfolkene, eller også ulike grener av det militære.

Monumentenes konkrete tilstedeværelse i dette landskapet demonstrerer at krigserindring ikke handler om én fortolkning eller fortelling. Forstått som måter å gjøre ting på, er erindring som en performativ praksis nyttig også for å beskrive D-dagsmarkeringene, fordi det bidrar til å kaste lys over relasjonen mellom individuelle handlinger og kollektive representasjoner og mellom erindring og erfaring der betydning dannes gjennom konkret bruk.

FORTIDENS FREMTID «Memory is never only about the past», konkluderer antropolog og museolog Sharon MacDonald i boken Memorylands.

Heritage and Identity in Europe today.43 Minnespraksisene knyttet til D-dagen, som i 2016 har rundet 72 år, demonstrerer nettopp det.

Antallet veteraner synker parallelt med at antallet turister øker i dette landskapet. Ved å skape felles minner konstruerer vi visjoner, snarere enn kronologier, av fortiden.

Minnene «make us feel as well as think the past».44 Monumenter og andre former

43 Macdonald, 2013, s. 216 44 Watson, 1994, s. 8

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 62

04.11.16 14.57

LINE ESBORG

for materialiseringer gjør fortiden tilstedeværende, bokstavelig talt til å ta og føle på.45 I Normandie er visjoner og tradisjoner materialisert, her kan vi la oss fascinere av en fortid vi ikke har sett, gjenkjenne en tid vi aldri selv har opplevd. Opplevelser og erfaring blir erindring når de på denne måten traderes og forankres i den materielle verden.

Det er relasjonen mellom fortidsminnesmerkene og erindringspraksisene de inngår i, som skaper opplevelsen av dem. Minnets materialiseringer gjør samtidsopplevelsen mer autentisk enn den ekte varen. På stedet for de dramatiske hendelsene blir minnesmerkene forvandlet til rekvisitter for drama og fortellinger, eller til verktøy i samfunnsdebatten. Monumentene fungerer både som kunnskapsbase og kunnskapsprodusent.

«Monumentene nagler krigsminnet til landskapet», skriver Kverndokk.46 Minnesmerkene står der som faste punkt i en fortelling som stadig skifter fokus, ettersom fortellingen gjøres på ny ved hver markering og legges i narrative lag. Praksisene fortellingene inngår i dekker hele spekteret fra poesi til politikk. Monumentene skal ikke bare vise oss historien, men vise oss til rette i den.

De mange minnesmarkeringene på stedet og tilsvarende mengde nettsteder om stedet demonstrerer Normandies narrative kraft. Opplevelsen av at historien fant sted her trekker veksler på ulike erindringsfellesskap. Samtidig som hver ritualiserte markering i junidagene finner sted i den spesifikke lokaliteten, reproduseres en verdiladet fortid som strekker seg utover

45 Otto, 2005 46 Kverndokk, 2009, s. 97

den opprinnelige hendelsens situering.

Normandies slagmark er med andre ord tilrettelagt – on site and online – på en måte som knytter den enkelte besøkende til et større meningsunivers og gir aktivitetene i dette landskapsrommet en tilleggsdimensjon.47 I likhet med andre minnesmerker i Normandie, er de norske monumentene gjenstand for praksiser som gjør at deres verdi og betydning stadig endres.

Som Lene Otto har påpekt, handler erindring om vår relasjon til fortiden.48 Enn så lenge er verken de norske monumentene eller det samlede D-dagslandskapet blitt betegnet som kulturarv, men som antydet i forbindelse med de to norske eksemplene, får minnets materialiseringer også politisk betydning ved å inngå i minnespraksiser som stadig sørger for å tilskrive dem verdi – langt utover seg selv. Fortidens fremtid er en «alltid igangværende prosess».

Line Esborg (f. 1967) er kulturhistoriker og arbeider som førsteamanuensis på Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. Hun er fagansvarlig for arkivet Norsk Folkeminnesamling.

47 Se for eksempel battlefieldtours.com, sacred-destinations. com og 6juin1944.com 48 Otto, 2009, s. 147

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 63

63

04.11.16 14.57

MINNETS MATERIALITET - NORSKE KRIGSMINNESMERKER I NORMANDIE

KILDER BEEVOR, ANTHONY: D-dagen.

Slaget om Normandie, 2009

Commemorations. The politics of national identity, 1994

BRYLD, CLAUS OG ANETTE WARRING: Besættelsestiden som kollektiv erindring, 1998

HERMANSEN, MAX: D-dagen 1944 og norsk innsats, 2004

BRYLD, CLAUS (RED.): At formidle historie, 1999 CONNERTON, PAUL: How Societies Remember, 1989

KEREN, MICHAEL OG HOLGER H. HERWIG: War Memory and Popular Culture. Essays on Modes of Remembrance and Commemoration, 2009

DAMSHOLT, TINE, DORTHE GERT SIMONSEN OG CAMILLA MORDHORST: Materialiseringer. Nye perspektiver på materialitet og kulturanalyse, 2009

KVERNDOKK, KYRRE: «Krigens helter og ofre.

Akershus festning som krigsminnelandskap», i Saphinaz Naguib og Bjarne Rogan (red.), Materiell kultur og kulturens materialitet, 2009

DAVIS, NORMAN: Europa i krig 1939-1945. Ingen enkel seier, 2007

MACDONALD, SHARON: Memorylands. Heritage and Identity in Europe Today, 2013

EDWARDS, SAM: «Commemoration and Consumption in Normandy, 1945-1994», i Michael Keren and Holger H. Hervig (red.), War Memory and Popular Culture. Essays on Mode of Rememberance and Commemoration, 2009

NORA, PIERRE: «Between memory and History: Les lieux de Mémoire», Representations, No. 26, 1989.

EHN, BILLY OG JONAS FRYKMAN (RED.): Minnesmärken, 2007 ERIKSEN, ANNE: Det var noe annet under krigen, 1995 ERIKSEN, ANNE: Historie, minne og myte, 1999 ESBORG, LINE: Det norske nei til EU. Motstand som kulturell praksis, doktoravhandling, Acta Humaniora nr. 341, 2008 GILLIS, JOHN R. (RED.):

64

OTTO, LENE: «Materialitet, identitet og erindring», i Kragelund, Minna og Lene Otto (red.), Materialitet og dannelse.

En studiebog, 2005

the Future: Collective Remembering and Identity Formation, 2015 THOMPSON, PAUL: The Voice of the Past. Oral History, 1978 WATSON, RUBIE S. (RED.): Memory, History and Opposition under State Socialism. An Introduction, 1994 WAHNICH, SOPHIE, BARBARA LÁSTICOVÁ AND ANDREJ FINDOR (RED.): Politics of Collective Memory. Cultural Patterns of Commemorative practices in post-war Europe, 2008 WINTER, JAY: Sites of Memory, Sites of Mourning. The Great War in European cultural history, 2002 (1995) YOUNG, JAMES EDWARD: The Texture of Memory: Holocaust Memorials and Meaning, 1993

OTTO, LENE: «Kommunismens ubekvemme kulturarv. Kamp, karneval og contemplation», i Tine Damsholt, Dorthe Gert Simonsen og Camilla Mordhorst (red.), Materialiseringer. Nye perspektiver på materialitet og kulturanalyse. 2009

STORDALEN, TERJE OG SAPHINAZ AMAL NAGUIB: The Formative Past and the Formation of

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s49-64.indd 64

04.11.16 14.57

SIDSEL LEVIN

Synagogen i Calmeyers gate 15 slik den fremstår i dag.

Foto: Jørn Grønlund

«TILSTEDE VAR INGEN…» SYNAGOGEN I CALMEYERS GATE 15, 1921-1942 av sidsel levin

I Norge, som i Europa forøvrig, ønsket nazistene å utslette alle spor etter jødisk liv, og det er ikke mange kulturminner igjen etter det blomstrende og aktive jødiske miljøet i Oslo før krigen. Sammen med menneskene og rammene om dagliglivet som ble borte, forsvant en hel epoke i norsk-jødisk historie og det jødiske sosiale, kulturelle og religiøse mangfoldet i byen. Ved siden av den gamle jødiske gravlunden på Sofienberg er synagogen i Calmeyers gate den eneste fysiske manifestasjon som finnes igjen av denne innvandrings- og etableringshistorien fra Oslos østkant.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 65

65

04.11.16 14.58

«TILSTEDE VAR INGEN…» SYNAGOGEN I CALMEYERS GATE 15, 1921-1942

I

nne i bakgården i Calmeyers gate1 nr.

15 i Oslo, ligger en nedslitt toetasjes bygning med store buede vinduer. Den skiller seg ut fra de øvrige, eldre femetasjes bygårdene i området. På utsiden er det ikke mye som kan minne om at den 95 år gamle bygningen en gang var én av hovedstadens to synagoger, om enn bare i virksomhet sine første 21 leveår. Med litt godvilje kan man se for seg at bygget en gang var staselig, det er vanskeligere å forestille seg hvor flott det kan ha vært innvendig.2 Huset ble bygget som synagoge av de tidlige jødiske innvandrerne og fremstår i dag som et av de tydeligste fysiske spor etter Holocaust i Norge. Nazistenes beslagleggelse og likvidering av all jødisk bo og eiendom, var omfattende og grundig. I et brev fra Likvidasjonsstyret til en lensmann i Rørvik 21. juli 1943, står det blant annet: «Vedrørende det gamle rasket som De nevner, ser vi helst at dette brennes opp hvor det ikke har verdi som salgsvare. Spesielt gamle billeder, familiealbum etc. har svært liten interesse for den oppvoksne slekt i det nye Norge.»3 Spor etter jødisk liv skulle altså utslettes, helt ned til den minste, mest personlige og uselgelige gjenstand.

En iboende tomhet og sorgtung glemsel la seg over synagogen etter andre verdenskrig.

Det er min generasjon som nå, mange tiår etter, har gjenoppdaget huset, tilknytningen til historien og alt som gikk tapt og løftet det frem i en større sammen-heng. I dag har Jødisk Museum i Oslo (JMO) brakt jødisk 1 Tidligere kalt Calmeyergaten 2 Tangestuen, jodiskmuseumoslo.no/forside/ calmeyers-gate-15b-en-bygning-med-historie/ 3 Arkiv etter Likvidasjonsstyret for inndratte formuer, Riksarkivet

66

liv, historie og levende kultur tilbake til den forhenværende og glemte synagogen.

Stedet har fått ny og aktuell tilhørighet til Oslo-historien, og antikvariske myndigheter anser i dag bygningen som et særdeles viktig og spesielt kulturminne.

I et brev fra Riksantikvaren til JMO i 2004 heter det blant annet: «Riksantikvaren anser synagogen i Calmeyergaten å ha verneverdi som den ene av de to synagogene som er bygget i Oslo, og at den derfor er et kulturminne av stor betydning. Den er et av de viktigste kulturminner knyttet til jødisk historie i Oslo». Å BEVARE FORTIDEN FOR FREMTIDEN Høsten 2021 fyller synagogebygget i Calmeyers gate 100 år. Visjonen, nedfelt i museets strategi, er at hele huset da skal romme et moderne og levende jødisk museum og kulturhus. Museet leier foreløpig kun første etasje og kjelleren, som brukes til henholdsvis utstillings- og kulturarrangementslokale og kontorer og dokumentasjonssenter. Det er lagt frem flere forslag fra museets side overfor eier vedrørende mulig kjøp av bygningen, men ingen konkrete planer foreligger på nåværende tidspunkt. Å få gjenåpnet synagogerommet i sin fulle høyde og tilbakeført og restaurert bygget både innvendig og utvendig så nær opp til det opprinnelige som mulig, vil gi et historisk kulturminne som på en unik og kontrasterende måte kan integreres i en moderne museumskontekst.

«Det å dokumentere og skrive historien både før og etter Holocaust, kan ses som en del av et gjenoppbyggingsarbeid. Det er her jeg spør meg om hvordan bygningen

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 66

04.11.16 14.58

SIDSEL LEVIN

Fra utstillingen «Det jødiske året – alt til sin tid» i Jødisk Museum i Oslo, 2010.

Foto: Sverre Jarlid

som historisk objekt og gjenoppdagelsen av den kan gjøres til en opplevelse som museumsbesøkende kan ta del i» skriver interiørarkitekt Hans Christian Elverhøi Thomassen i sin Masteroppgave Oppdagelser i synagogen i Calmeyers gate.4 Med innovative løsninger for hele byggets bruk som museum og kulturarena, beskriver Elverhøi Thomassens oppgave mulighetene for fremtidig formidlings- og aktivitetsutvikling. Samtidig vil husets historiske spor ivaretas og synliggjøres som en del av museumsopplevelsen.

Skjønt det gamle byggearkivet og nye bygningsmessige og antikvariske under-

4

søkelser har gitt en anelse om en vakker og enkelt dekorert synagoge, er det Elverhøi Thomassens nitide arbeid som har gitt en ny og langt mer konkret forestilling om hvordan synagogen kan ha sett ut.

UNDER STJERNEHIMMELEN «…når døren til tempelet ble åpnet, var det som en åpenbarelse. Lyset slo imot en fra en stor lysekrone. Taket var malt i himmelblått med hundrevis av skinnende gullstjerner som blinket mellom hvite, bølgende dunskyer. Ellers var interiøret enkelt, men smakfullt. Midt på gulvet var et podium hvor Mosebøkene ble lest, hvor det stod to åttearmede bronsekandelabre.

I bakgrunnen sto en ornamentert pult,

Thomassen, 2013

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 67

67

04.11.16 14.58

«TILSTEDE VAR INGEN…» SYNAGOGEN I CALMEYERS GATE 15, 1921-1942

Rester av opprinnelig veggdekor før restaurering.

Foto: Jødisk Museum i Oslo

hvor kantoren istemte sine bønner. På hver side gikk trapper opp til tabernakelet hvor Mosebøkene var oppbevart bak skinnende dører av valnøtt-tre innlagt med elfenben».5 Dette sitatet fra danseren Tutte Lemkows selvbiografi På tå hev er fremdeles det eneste «bildet» vi har som forteller noe om hvordan stemningen og atmosfæren i den forhenværende synagogen i Calmeyers gate 15, kan ha vært.

Tross iherdige søk er det foreløpig ikke funnet noe fotografi av interiøret, det er kun denne beskrivelsen fra en ung gutts minne vi har å holde oss til. Det er tydelig at de varme fargene, lyset som speiles i messing

5

68

og bronse og stemningen i liturgien sitter igjen som skinnende minner i en voksen manns tilbakeskuende blikk.

Den nøyaktige hukommelsen var det kanskje så som så med. De fire store, tunge kandelabrene har Jødisk Museum i Oslo faktisk funnet og fått restaurert, men de er syvarmet og i messing. Det gylne Toraskapet, «tabernakelet», der rullene med de hellige skrifter sto oppstilt, var i mange tresorter og innlagt med perlemor.

Det vakre himmelblå taket med gullstjerner og bølgende dunskyer ligger muligens gjemt under mange lag maling i taket til lydstudioene i det som nå er andre etasje og som den gangen var den høye, åpne takvelvingen over selve salen. Eventuelt

Lemkow, 1989

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 68

04.11.16 14.58

SIDSEL LEVIN

Deler av messingkandelabrene under restaureringen.

Foto: Jødisk Museum i Oslo

kan det være at det var det nå restaurerte lille takfeltet med gullstjerner i inngangspartiet som fortonet seg som en himmel for en liten gutt.

INNVANDRING OG ETABLERING Tutte Lemkow var danser og skuespiller, og spilte rollen som the fiddler i den amerikanske filmutgaven av musikalen «Spillemann på taket». Vi kan nesten si at der musikalen slutter begynner for alvor den norsk-jødiske historien. Melkemannen Tevje og familien hans i landsbyen Anatevka måtte, som så mange jøder i det russiske tsarriket, forlate det som hadde vært deres hjem kanskje i mange generasjoner. Fra rundt 1880 og til 1905

var det omfattende og blodige pogromer i området, og livet ble ekstremt vanskelig for jødene, som var fattige, rettsløse og omgitt av restriksjoner.

Mellom 2–3 millioner jøder forlot det håpløse livet i den tids Russland. Friheten i Amerika tiltrakk en del, andre fulgte drømmen om Israel, men mange hadde ikke råd til å reise så langt. I noen områder var Norge et land som ble nevnt. Der kunne man sove trygt om natten og barna kunne få utdannelse og et bedre liv.

Tevje kunne du møtt på Grünerløkka i Kristiania; travel, med lua bak i nakken, ikledd den tradisjonelle trøyen med snorer og knuter dinglende under den slitte jakken, på vei til synagogen, eller til fots land og

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 69

69

04.11.16 14.59

«TILSTEDE VAR INGEN…» SYNAGOGEN I CALMEYERS GATE 15, 1921-1942

strand rundt med varene sine i en stor oppakning på ryggen. Omførselshandel var en av de få mulighetene for et levebrød de jødiske innvandrerne hadde, dersom de ikke hadde et håndverk eller annen utdannelse.

Da forbudet mot omførselshandel kom midt på 1930-tallet hadde de fleste greid å opprette verksteder eller forskjellige typer forretninger. På Grünerløkka lå de jødiskeide forretningene tett: manufaktur og konfeksjon, glassmagasin, vesker, tobakk og sjokolade. En del av de tidlige innvandrerne fra 1880 og fremover, ble også hentet hit som fagarbeidere til tobakksindustrien som vokste frem i Norge.

GRÜNERLØKKA Den jødiske historien i Norge er kort og marginal sammenlignet med de fleste land i Europa. Grunnlovens §2 som forbød jøder adgang til Kongeriget Norge, ble ikke opphevet før i 1851, etter mange års iherdig kamp fra dikteren Henrik Wergeland. Kun rundt 1200 jøder kom til Norge frem til 1920. De få som slo seg ned her mellom 1851 og 1880 var handelsborgere fra Tyskland og Danmark. Allerede i 1869 var et par av dem fremsynte nok til å kjøpe 670 kvm jord av kommunen til en gravlund på Sofienberg. Jødiske graver skal stå evig, derfor måtte de selv eie jorden. Gravlunden på Sofienberg er restaurert og av historisk betydning.

Den større innvandringen etter 1880 kom østfra; fra de mange jødiske landsbyene, stetl´ene, men også fra store, kulturrike universitetsbyer som f. eks Vilnius og Riga.

I Norge opplevde jødene frihet og borgerrettigheter for første gang. Neste generasjon fikk skolegang og etter hvert arbeid innenfor de fleste bransjer i det norske

70

samfunnet. Mulighetene åpnet seg også for akademisk og kunstnerisk utdannelse.

Min far, pianisten Robert Levin, vokste opp i hjertet av Grünerløkka, der en stor del av de jødiske innvandrerne slo seg ned, og var med på å forme det yrende og livlige jødiske miljøet i denne delen av byen før andre verdenskrig. I sin biografi Med livet i hendene, forteller han: «Olav Ryes Plass var, særlig i sommerhalvåret, et samlingspunkt for jødene i strøket, og dem var det ganske mange av.

En del av benkene var direkte okkupert av jødiske Grünerløkka-beboere. Kvinnene pratet og mennene dampet, og kom det noen fra et annet land med gode eller dårlige nyheter, så var det på Olav Ryes Plass det ble brakt videre. Noen ubehageligheter medførte nok konsentrasjonen av jøder på Grünerløkka, men jeg hørte aldri at det skapte vanskeligheter, at de hadde sine «egne benker». Det ble på en måte akseptert at på de benkene satt den jødiske befolkningen».6 De jødiske innvandrerne bodde over hele Grünerløkka, hvor de fleste trivdes godt.

Det nære samholdet var helt avgjørende for å overleve i trange kår, opprettholde de jødiske tradisjonene og samtidig tilpasse seg det norske samfunnet. Monumentet på Henrik Wergelands grav på Vår Frelsers Gravlund, ble reist av svenske og danske jøder i takknemlighet for hans innsats.

De norske jødenes dype respekt for og kjærlighet til Henrik Wergeland, ble en del av deres egen integreringsvilje og sterke nasjonalfølelse. Barna ble kledd som alle andre, fikk ikke-jødiske venner, norske navn i tillegg til sine jødiske og tok til seg 6

Levin og Levin, 1983

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 70

04.11.16 14.59

SIDSEL LEVIN

Bilde fra grunnsteinsnedleggelsen 17. august 1920. De tolv første mursteinene til bygget, som skulle symbolisere Israels tolv stammer, ble solgt til høystbydende til inntekt for byggingen.

Foto: Jødisk Museum i Oslo

skigåing og norsk friluftsliv. I det norske idrettslivet kunne unge jøder delta på linje med alle andre, musikklivet og militæret var andre slike arenaer.

I dette norske jødiske miljøet utviklet det seg et variert variert og organisert kulturelt og sosialt liv. Hjelpeforeninger, lesesirkler, teaterselskaper, Jødisk Ungdomsforening med både sportslige og kulturelle aktiviteter og ikke minst jødiske menigheter ble etablert rundt århundreskiftet. Så tidlig som i 1892, ble Det Mosaiske Trossamfund (DMT) opprettet.

Før synagogene ble bygget, leide man lokaler som i Østre Elvebakke, benyttet både for gudstjenester, religiøse feiringer og mer festlige begivenheter innenfor

jødisk tradisjon. Mangfoldet og økningen av den jødiske befolkningen skapte et behov og muligheter til å bygge egne synagogebygg og andre institusjoner.

SYNAGOGEN I CALMEYERS GATE – BYGGETS HISTORIE Uenighet internt førte til en splittelse i DMT høsten 1917, og utbryterne etablerte sin egen menighet, Den Israelitiske Menighed (DIM). På den tiden hadde den jødiske minoriteten fått et noe tryggere fotfeste i Norge og var i vekst og i endring.

Det ble mulig å uttrykke kulturelt, sosialt og religiøst meningsmangfold og splittelsen kan i ettertid ses i lys av dette. Den nye menigheten kjøpte den fire etasjes

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 71

71

04.11.16 14.59

«TILSTEDE VAR INGEN…» SYNAGOGEN I CALMEYERS GATE 15, 1921-1942

bygården i Calmeyers gate 15, høyst sannsynlig ut fra den forutsetning at det hørte til en bakenforliggende åpen tomt,7 der man planla å oppføre en synagoge.

Leiegården, oppført i 1891, er en typisk representant for Oslos 3–4 etasjers murgårdsbebyggelse som økte i mange områder da byen vokste med industrialiseringen på midten av 1800-tallet.

Fasadene i er ofte enkle og uten dekor mot bakgården. Mot gaten er det ulik ornamentering, gjerne søyler rundt vinduene, fasadebånd og tannsnitt under gesims, slik vi ser i Calmeyers gate 15.

Leiegården har inngangsdør fra gaten, noe som ikke var så vanlig på østkanten, der inngangen ofte gikk gjennom portrommet. Leiegården har to leiligheter i hver etasje med kjøkken og kammers med vinduer mot bakgården og to dagligværelser med vinduer mot gaten.

Bygården inneholdt åtte leiligheter, som for området var relativt romslige.

Disse skulle etter hvert huse menighetens tjenestemenn og andre jødiske familier.

Avstanden mellom leiegårdens bakdør og inngangen til synagogen ble så liten at bæreforbudet i det ortodokst religiøse regelverk, nok ble enkelt å overholde.

I slutten av 1930-årene ble leiligheter også stilt til rådighet for jøder som hadde flyktet fra Europas voksende antisemittisme.

Kjøpet av bygården med tomt og byggingen av synagogen ble kostbart for den lille og til dels fattige menigheten.

En byggekomite ble nedsatt, og våren 1920 ble det innlevert byggesøknad med tegninger til bygningskommisjonen i Kristiania. Søkende arkitekt var Erik 7

72

Byggesaksdokumenter i Oslo Byarkiv

Fjeld (1870-1955), som var utdannet både arkitekt og ingeniør. 17. august 1920 ble grunnsteinen for synagogen lagt, og synagogen ble innviet til de høye helligdagene i oktober 1921.8 I 1925 skjenket Sverre Lemkow (far til Tutte), som også hadde vært med på finansieringen av synagogen, penger til en mur som ble bygget mot naboeiendommen. Den beskyttet mot innsyn og gjorde den religiøse «innhegningen», eruv, enda sterkere. Muren er skjev og i dårlig stand, men brukes i dag av Jødisk Museum til midlertidige utstillinger.

Både DMTs synagoge i Bergstien (reist i 1920 og fremdeles aktiv i dag) og DIMs synagoge i Calmeyers gate, ble bygget spesifikt til formålet. Synagogen i Trondheim (åpnet i 1925) ble derimot etablert i en tidligere jernbanestasjon.

«ET LITET ARKITEKTONISK MESTERVERK» Arkitekt Erik Fjeld måtte flere ganger endre på synagogetegningene, antagelig for å senke byggekostnadene, samt for å imøtekomme krav fra bygningsmyndighetene.9 Bygningen, som var ment å bygges i murstein med bjelkelag i tre, ble oppført i en kombinasjon av dette og jernbetong. Det er også usikkert om diverse interiørelementer egentlig ble seende ut slik de var tegnet og tenkt.

Den ferdige fasaden har et tyngre preg og enklere ornamentikk enn de første tegningene fra byggemeldingen viser. På tegningene er det blant annet kannelyrer på pilastrene og

8 Tangestuen, jodiskmuseumoslo.no/forside/calmeyersgate-15b-en-bygning-med-historie/ 9 Oslo Byarkiv

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 72

04.11.16 14.59

SIDSEL LEVIN

Diverse dokumentasjon fra byggearkivet, Den Israelitiske Menighed.

Foto: Jødisk Museum i Oslo

profilen på gavlpartiet har en svungen form; ingen av delene ble realisert. Det var også planlagt å bygge et rituelt bad – Mikve – i kjelleretasjen. Dette ble aldri innredet.

Både den lille plassen og menighetens økonomi begrenset nok visjonene om et mer pompøst synagogebygg. Store synagoger kjente man godt til fra de større europeiske byene, og det er interessant at det i menighetens eget byggearkiv ligger et fotografi av den store synagogen i Frankfurt am Main.

DIM var en ortodoks menighet, og synagogen ble bygget med separate innganger for kvinner og menn. Det var plass til 200 menn nede i den store salen. Damegalleriet, som strakte seg helt frem til østveggen på begge langsidene og tvers over på den ene

kortsiden, hadde plass til 100 kvinner. I dag kan man i museet se den restaurerte stukkaturen i taket under damegalleriene.

Rekkverket rundt var høyt, med dreide og utsagde elementer malt i ulike farger. Bak galleriet på kortsiden, lå et lokale for religionsskolen - cheider.

Skjønt synagogen lå litt inneklemt bak leiegården, må den likevel ha fremstått ganske høyreist. Den var malt i grått med mørk grå grunnmur og med staffasje og pilastre malt i koboltblått på hver side av den tunge hovedinngangsdøren.10 De buede vinduene på gallerietasjen rundt hele husets fasade, hadde vindus10 NIKU, Rapport fargeundersøkelser

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 73

73

04.11.16 14.59

«TILSTEDE VAR INGEN…» SYNAGOGEN I CALMEYERS GATE 15, 1921-1942

Dette lille uskarpe fotografiet fra 1938 er det eneste kjente bildet av synagogen i Calmeyers gate fra tiden da den hadde sin opprinnelige bruk.

Rekonstruert fargesetting av fasaden på inngangssiden basert på NIKUs undersøkelser.

Montasje: Hans Christian Elverhøi Thomassen

Faksimile fra Aftenposten 04.06.1938

felt med sprosseverk formet som davidstjerner. I et inntrukket veggfelt over inngangen finnes indikatorer på at ordet ZION var malt med hebraiske bokstaver.

Både selve bygningen og de dekorative elementene gjør synagogen enestående i sitt slag i Norge.

Journalist Odd Hølås i Oslo Aftenavis, besøkte synagogen etter oppføringen i 1925 og skrev blant annet: «Synagogen er overordentlig vakker. Et litet arkitektonisk mesterverk og den forutfattede opfatning av østkantjødernes kulturnivaa falder i grus her i denne stolt kneisende synagoge».11

11 Oslo Aftenavis, 30.09.1925

74

INTERIØRET DIMs rabbiner Scholom Itzchak Lewithan var en omstridt, men ruvende religiøs skikkelse. Han hentet inspirasjon til interiøret fra den store synagogen i Frankfurt am Main. Bimen, «alteret» der man leste fra Torarullene, var plassert midt på gulvet i den store salen. Veggene var dekorert av arkitektens bror, Lars Fjeld, som var Kragerømaler og assisterte Edward Munch under utsmykningen av Universitetets Aula.

De vakre veggdekorasjonene i inngangspartiet var lenge skjult, men dukket frem under mange lag maling da Norsk Institutt for Kulturminneforskning, NIKU, begynte sine undersøkelser i 2005. Motivene, he-

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 74

04.11.16 14.59

SIDSEL LEVIN

De originale veggdekorasjonene, ferdig restaurert i 2006. Den hebraiske teksten er fra Salme 118, vers 19: «Åpne opp for meg rettferdighetens port, jeg vil entre den og prise Herren». Glassdøren med inngravert Chai – det hebraiske ordet for liv og JMOs logo – var en gave fra museets venneforening til den offisielle åpningen i 2008.

Foto: Sverre Jarlid

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 75

75

04.11.16 14.59

«TILSTEDE VAR INGEN…» SYNAGOGEN I CALMEYERS GATE 15, 1921-1942

Toraskapet slik det står i museet i dag. Delene ble gjenfunnet i Norge, Sverige og Danmark.

Foto: Jødisk Museum i Oslo

76

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 76

04.11.16 14.59

SIDSEL LEVIN

Synagogekoret i den Israelitiske Menighed samlet til fotografering i 1923. I midten kantor Selig Gotthelf, som senere emigrerte til Argentina. Pianisten Robert Levin, her 11 år, står nærmest Gotthelf til høyre.

Foto: Jødisk Museum i Oslo

braiske inskripsjoner og Davidstjerner innrammet av kraftige akantusranker og malte arkitektoniske elementer, har karakter av den tidstypiske nordiske ny-barokken.

Treskjærer Samuel Girsch Jankelev Dabrosin kom til Norge i 1910 og hadde verksted i Markveien 28 på Grünerløkka.

Han fikk oppdraget med å lage det unike Toraskapet, der Torarullene, pergamentrullene med de håndskrevne hellige skriftene, ble oppbevart. Det er muligvis også han som utformet alle lampene til synagogen – vi vet i dag at han også var lampemaker.

Skapet har intarsia i tidens moderne art deco-stil, med et visst «orientalsk» tilsnitt i dekorasjonene. Kunsthistorikere som har vurdert skapet, fremholder at det var uvan-

lig med et så detaljrikt og avansert utført intarsia-arbeid i Norge før krigen.

Ornamenteringen er rik på symboler som viser til Tempelet og andre elementer fra jødisk tradisjon. På Toraskapets øverste del vokter kong Davids to løver over to duer med vingene utspilt over steintavlene med de ti bud. Når skapets øvre dører er lukket, fremkommer en søyle som henspiller på de to søylene foran kong Salomos tempel. De to frontstykkene har åtte figurer som symboliserer nasjonen Israel.12 Synagogen er ombygget i senere tid, og på 1980-tallet ble det anlagt et gulv 12 Det jødiske året – alt til sin tid, utstillingskatalog, Jødisk Museum i Oslo

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 77

77

04.11.16 14.59

«TILSTEDE VAR INGEN…» SYNAGOGEN I CALMEYERS GATE 15, 1921-1942

mellom galleriet og hovedetasjen i salen.

Derfor er det nå for lavt under taket til å vise det nesten fem meter høye skapet i sin fulle høyde. I dag er det bare de øverste delene som er utstilt, mens de nederste skapdelene, dekorert med perlemorinnsatte Davidsstjerner, dessverre ikke får plass.

Samuel Dabrosin og hans kone Lina ble begge deportert og drept i Auschwitz.

Deres tre voksne barn overlevde ved å flykte til Sverige.

LIVET I SYNAGOGEN En synagoge er et forsamlingshus, en møteplass, en sosial og religiøs kjerne i et jødisk samfunn. Synagogen i Calmeyers gate var et sentralt samlingspunkt for jødene som bodde i Hausmannskvartalene og på Grünerløkka, helt frem til høsten 1942, da Quisling-regimet beslagla og stengte eiendommen. Selv om DIM var en liten menighet, hadde de holdt et høyt aktivitetsnivå, med daglige gudstjenester og religionsundervisning for barna.

Menigheten hadde også et eget guttekor.

Rabbiner Lewithan hadde forlatt Norge i 1931, da DIM ikke lenger hadde økonomi til å lønne ham. På grunn av den vanskelige økonomien og den truende verdenssituasjonen, vedtok de to jødiske menighetene i Oslo å slå seg sammen høsten 1939. Begge synagogene ble likevel benyttet, og siden synagogen i Calmeyers gate var enklere å varme opp, ble den mest benyttet vinterstid. Lewithans etterfølger, Jacob Bodd, bodde i leiegården i Calmeyers gate 15A. Både han, hans kone og deres to døtre ble deportert og drept under krigen.

«TILSTEDE VAR INGEN...»

Høsten 1942 ble to omfattende lynaksjoner mot jødene gjennomført av norsk politi. 26. oktober ble jødiske menn over 15 år arrestert og internert frem til deportasjonene til Auschwitz. En måned senere ble kvinner, barn og gamle arrestert, og de fleste ble deportert samme dag, 26. november. Det gikk flere transporter, men deportasjonen med DS Donau 26. november, var den største.

I Calmeyers gate 15A bodde 28 jøder, deriblant flere barn og også flyktninger fra Europa. I alt 19 personer fra 8 familier ble arrestert og deportert herfra. Ingen andre steder i Norge ble et så stort antall jøder arrestert på en og samme adresse, og det var eneste sted politiet tok i bruk lastebil. Samtlige 19 ble drept i Auschwitz.

Den yngste var 5 år gamle John Charles Moritz. Broren Leif Idar var 9 år og gikk på Møllergata skole. Det gjorde også døtrene til Jacob Bodd. Den lille gårdsplassen mellom leiegården og synagogen har ganske sikkert vært barnas lekeplass i det daglige.

Da aksjonene mot jødene var over, ble gården besøkt av politikonstabel Stian Bech fra Statspolitiet. Han var en ivrig nazist og tjenestemann i avdelingen Oslo/Aker. I sin rapport skrev han: «Tilstede var ingen. Hele Calmeyergaten 15 var som utdødd. Kun vaktmesterfamilien var tilstede».13 Samme høst ble synagogen beslaglagt og benyttet som lagerbygning under resten av krigen. Det meste av interiøret forsvant, men Toraskapet ble kasset inn og sto slik til det ble demontert på 1980-tallet. Da gikk 13 Politikonstabel Stian Bech, Statspolitiet. «Rapport avgitt etter arrestasjonene av de norske jødene», november 1942

78

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 78

04.11.16 14.59

SIDSEL LEVIN

huset ut av DMTs eie og leilighetene ble raskt overtatt av nye beboere.

Frontkjempere og deres familier hadde fått forrang ved overtagelse og kjøp av de likviderte jødiske bo. De ganske få jødene som kom tilbake til sine boliger i Calmeyers gate, måtte dermed flytte inn vegg i vegg med personer som hadde deltatt i forfølgelsene.

BYGNINGEN SOM BLE GLEMT I 1940 besto den jødiske befolkningen i Norge av ca. 2200 mennesker. Over en tredjedel av dem ble deportert og drept.

Bare i Hausmannskvartalet bodde det 107 jøder i 1942, og 65 av disse ble arrestert og deportert. Kun én av dem overlevde. Da de få overlevende og jødene som hadde flyktet til Sverige vendte hjem, var grunnlaget for to synagoger revet bort.14 Skjønt man bestemte seg for å bygge opp igjen det jødiske livet og de nødvendige institusjonene, måtte man starte helt på nytt.

Ingenting ble noen gang det samme for de som overlevde. En stor del av den jødiske befolkningen var utslettet og det økonomiske livsgrunnlaget var likvidert. Det levende og mangfoldige jødiske livet var smadret av Holocaust og den gamle jødiske kulturarven var lagt øde over hele Europa.

For jødene i Norge var følgene katastrofale.

Synagogen i Calmeyers gate ble aldri gjenåpnet som synagoge. I noen år brukte DMT kontorene i bygget til Jødisk Sosialnemnd, og huset ble ellers leid ut til forskjellig næringsvirksomhet. Bygget ble etter hvert en økonomisk belastning for den lille jødiske menigheten i Oslo, og i 1981 ble eiendommen solgt til en privat gårdeier.

14 Bruland, 2012

Det høye synagogerommet ble avdelt med etasjeskille mellom hovedetasjen og galleriet. Bygningen ble omgjort til næringsbygg og har frem til nå huset forskjellige virksomheter som for eksempel platestudio og øvingslokale, kurdisk klubb og koranskole, samt saunaklubb for menn.

JØDISK MUSEUM I OSLO Da Stiftelsen Jødisk Museum i Oslo ble opprettet i 2004, var Oslo nærmest eneste hovedstad i Europa uten et jødisk museum.

Beliggenhet var et stort spørsmål, men Calmeyers gate tenkte ingen på – historien hadde gjort det til et «ikke-sted». Etter hvert kom likevel forslaget på banen, og i 2005 ble det mulig å få leie deler av første etasje i den forhenværende synagogebygningen.

Innvendig var bygningen gjennom årene seksjonert opp og bygget om i mange omganger, og lite ga til kjenne synagogens opprinnelige romforløp og detaljering. Det var først etter rivningsarbeider at sporene etter de originale veggdekorasjonene ble synlige og lagene av bygningens betydning kom frem. Erkjennelsen av at huset virkelig var den fysiske rammen historien og menneskene hadde hørt hjemme i, ga et dypere perspektiv og en forståelse ingen hadde forestilt seg. Museumsprosjektet gjorde med det en kraftig dreining. Huset ble kjernen i formidlingen og kunnskapen museet skulle bygge opp, både lokalt og nasjonalt.

ET VERNEVERDIG KULTURMINNE Fra første dag har museet lagt betydelige krefter og ressurser i å samle alle historiske spor fra synagogen som var en så vesentlig institusjon i jødisk liv i førkrigstidens

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 79

79

04.11.16 14.59

«TILSTEDE VAR INGEN…» SYNAGOGEN I CALMEYERS GATE 15, 1921-1942

Oslo. I 2006 sto de opprinnelige, vakkert restaurerte veggdekorasjonene ferdig. I 2008 var deler av første etasje restaurert og museet hadde sin offisielle åpning. Høsten 2009 fikk museet tilgang til resten av første etasje og kjelleren under synagogelokalet.

I dag er hele første etasje utstillings- og arrangementslokale, med resepsjon og museumsbutikk i det som kan ha vært bruderommet. I kjelleren er det kontorer og dokumentasjonssenter med magasin, bibliotek og arkiv.

Fire opprinnelige benkevanger er bevart, og disse er brukt til å rekonstruere to benker fra synagogen. Tegningene lå i arkivet. Benkevangene, delene til to store lysekroner og fire tunge messingkandelabre var oppbevart av huseier. Lysekronene er restaurert og henger i dag i resepsjonen.

Fra Sverige og Danmark kom deler av Toraskapet og rekkverket fra damegalleriet. Delene ble på 1980-tallet gitt til etterkommere av billedskjærer Dabrosin.

Det er også funnet religiøse skrifter som rabbineren og kantoren benyttet.

I 2009 var planen å legge nytt gulv i hele utstillingslokalet. Da alt gammelt gulvbelegg ble revet opp, kom det originale tregulvet frem, med tydelige spor etter synagogebenkenes vanger. De nærmere 200 m2 med ny gulvplank som var bestilt ble returnert til Danmark. Det ble en kostbar, men historisk god beslutning.

På få år er det skapt en levende møteplass i Calmeyers gate 15, der bred kunnskaps- og kulturformidling fra hele spennet av jødisk kultur, liv, historie og tradisjon står i fokus. Bevaring av synagogebygningen er en viktig del av dette arbeidet.

Det er en utfordring for et lite museum å

80

ivareta et betydningsfullt kulturminne som eies av andre og som man bare leier deler av. Da restaurerings- og moderniseringsarbeidet startet vinteren 2005 var bygget nedslitt og forfallent etter tiår med manglende vedlikehold. God dialog med både Byantikvaren og Riksantikvaren gjennom hele rehabiliteringsprosessen, har gitt gode løsninger og tilskudd til spesielle prosjekter, senest til et forprosjekt om restaurering og tilbakeføring av fasadens opprinnelige fargesetting og detaljering.

Den tidligere synagogen i Calmeyers gate er registrert som verneverdig på «Gul liste», men Byantikvaren selv har vurdert anlegget som fredningsverdig.

ET MENNESKE ER IKKE GLEMT FØR DETS NAVN ER GLEMT – TALMUD Foran leiegården, ut mot Calmeyers gate, ligger 19 Snublesteiner; en for hver av dem som ble deportert derfra. Snublesteinene settes ut for å minnes enkeltindivider som ble ofre for nazismen under andre verdenskrig. Hver stein representerer ett menneske.

Steinen er formet som en brostein, belagt med messing og inngravert med navn, fødselsår, deportasjonsår og dødsdato, og legges ned foran adressen hvor personen bodde eller arbeidet. Den tyske kunstneren Gunter Demnig er opphavsmannen til dette kunst- og minneprosjektet.

Til nå er det lagt over 55 000 slike stener i 20 land i Europa. Jødisk Museum i Oslo bragte prosjektet til Norge i 2010, og det er frem til i dag plassert 425 steiner fra Tromsø i nord, til Larvik og Halden i sør. Når vi «snubler» over disse små minnesmerkene, bringes historien og navnene på jødiske ofre tilbake i lokalmiljøene de tilhørte, og vi påminnes om at Holocaust

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 80

04.11.16 14.59

SIDSEL LEVIN

Noen av de 19 snublesteinene utenfor Calmeyers gate 15 A Foto: Jødisk Museum i Oslo

foregikk akkurat her og ikke et annet sted, langt vekk.

Formidlingskraften i nærværet av disse enkle steinene i gatebildet er stor. Sammen med synagogen og leiegården, får de 19 snublesteinene i Calmeyers gate ekstra tyngde som en fysisk markering av det mangfoldige jødiske livet i Norge før krigen. Synagogebygningen som kulturminne blir særdeles viktig for fremtiden; den forteller om utryddelsen den jødiske befolkningen ble utsatt for under andre verdenskrig, som for alltid skulle forandre historien i Norge.

I dette lyset kan synagogebygget ses på som overlevende. Bevaring synliggjør historiens mange sider, og uttrykker en gjenoppdagelse av, og et symbol på, det

tomme rommet som sto igjen etter krigen.

Denne synliggjøringen representerer også et fysisk brudd med den smertefulle tausheten som preget generasjonen etterpå.

NOEN PERSONLIGE BETRAKTNINGER Det har vært en følelsesmessig sterk prosess å gå inn i kjernen av husets sjel og betydning. Jeg har vokst opp med min fars familiehistorie på Grünerløkka. Synagogen i Calmeyers gate var en del av denne historien, men den ble sjelden snakket om og nesten alltid snakket vekk. Fars familie, venner og slektninger var medlemmer av DIM og hadde sin daglige gange der.

Gjennom 21 års høytider og helligdager sto de der i bønn, vendt mot øst, mens deres

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 81

81

04.11.16 14.59

«TILSTEDE VAR INGEN…» SYNAGOGEN I CALMEYERS GATE 15, 1921-1942

stemmer løftet eldgammel liturgi mot taket.

Siste gang høsten 1942.

Fellesskapet i den religiøse delen av det norske jødiske livet deres, lå i den synagogen. Som 13-åring sto far selv der til Bar Mitzva, det jødiske ritualet for gutter som markerer overgangen fra barn til voksen.

Etter krigen var minnene derfra smertefullt overskygget av alle som var borte.

Sidsel Levin (f. 1944) er utdannet musikkpedagog. Fra år 2000 ledet hun arbeidet med etableringen og oppbyggingen av Jødisk Museum i Oslo, og hun var museets første direktør frem til 2016. Under arrestasjonene og deportasjonene av jødene i Norge høsten 1942, fikk hennes nærmeste familie hjelp til å gå i dekning og senere flykte til Sverige.

En spesiell takk til Interiørarkitekt MNIL Hans Christian Elverhøi Thomassen for hans engasjement, det mangeårige samarbeidet og god hjelp.

KILDER BRULAND, BJARTE: Utstillingstekster fra «Husk oss til livet», Jødisk Museum i Oslo, 2012

NIKU, Rapport Konserveringsavdelingen 41/2008, Fargeundersøkelse av eksteriør, 2008

HAMRAN, ULF: «Synagogen i Calmeyergaten 15 i Kristiania», kommentar i Kunst og kultur, nr.

1, 1999

TANGESTUEN MATS: Synagogen som levde i 21 år, jodiskmuseumoslo.no/forside/ calmeyers-gate-15b-enbygning-med-historie/

HØLAAS, ODD: «I bøn og faste i østkant-jødernes synagoge», Oslo Aftenavis, 30.09.1925 LEMKOW, TUTTE OG MARGARET LJUNGGREN: På tå hev, 1989 LEVIN, ROBERT OG MONA LEVIN: Med livet i hendene. 1983 MENDELSOHN, OSKAR: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind I og II, 1969 og 1986

82

TANGENSTUEN, MATS: Det jødiske året – alt til sin tid, katalog, Jødisk Museum i Oslo, 2011 ORMAASEN, BRITT OG OSKAR KVASNES: Norsk Jødisk dokumentasjon – jødisk liv og historie i Norge, Norsk Folkemuseum, 2004

UPUBLISERTE KILDER BECH, STIAN: «Rapport avgitt etter arrestasjonene av de norske jødene», november, 1942 Brev fra Likvidasjonsstyret til lensmannen i Rørvik, Arkiv etter Likvidasjonsstyret for inndratte formuer, Riksarkivet, 21.07.1943 Byggesaksdokumenter, Calmeyergaten 15, Oslo Byarkiv Artikkelen bygger ellers på diverse samtaler og intervjuer i perioden 2005-2015 og arkivmateriale fra Jødisk Museum i Oslo

THOMASSEN, HANS CHRISTIAN ELVERHØI: Oppdagelser i synagogen i Calmeyers gate, masteroppgave i interiørarkitektur, Kunsthøgskolen i Oslo, 2013

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s65-82.indd 82

04.11.16 14.59

GUNNAR HATLEHOL

Den tyske byggevirksomheten i Norge under okkupasjonen var massiv, og ble utført av et lappeteppe av institusjoner med til dels overlappende myndighets- og virkeområder. ografert sammen med en offiser fra Organisation Todt i forbindelse med åpningen av et festningsanlegg ved Lista.

Foto: Riksarkivet

DEN TYSKE BYGGHERREN I NORGE 1940–1945 av gunnar d. hatlehol

I løpet av de fem årene Norge var underlagt tysk herredømme, bedrev okkupanten en massiv byggeinnsats som strakte seg til nær sagt hver krok av landet. Prosjektene var så ambisiøse og målrettede at vi, selv mer enn 70 år etterpå, vanligvis ikke trenger å reise særlig langt for å finne de tallrike sporene som tyskerne meislet inn i landskapet. Det var imidlertid ingen monolittisk masse som stod bak arbeidet, men en rekke institusjoner med ulik tilknytning til den tyske staten.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 83

83

04.11.16 15.00

DEN TYSKE BYGGHERREN I NORGE 1940-1945

S

traks etter invasjonen av Norge den 9. april 1940 tok Wehrmacht fatt på byggingen av flyplasser, men allerede ved felttogets avslutning i juni 1940 var okkupasjonsmakten innforstått med at byggeoppgavene ville bli mye mer omfattende. Ikke minst fordi norsk infrastruktur var altfor dårlig rustet til å møte transportbehovene til en stor, moderne armé.

De tyske styrkene trengte i tillegg losji og lagre i et slikt omfang at det uunngåelig nok måtte bygges nytt i stor skala. Engstelsen for at Storbritannia ville forsøke å gjøre landgang i Norge, førte dessuten til at byggingen av befestningsverker langs kysten kom i gang i løpet av våren 1941.

Aktørene som sto bak byggevirksomheten var både militære og sivile, og lå til dels også i skjæringspunktet mellom offentlig og privat sektor. Hvem disse aktørene var, og hvilke oppgaver de befattet seg med, blir hovedtemaet i fremstillingen som følger.

DE TYSKE MILITÆRE SOM BYGGHERRE Alle tre forsvarsgrenene i Wehrmacht hadde egne byggeapparater til å ta seg av militære byggebehov. Dette var imidlertid ikke organisasjoner som stod på egne bein, de fungerte heller som desentraliserte avdelinger. Slike oppstod også i Norge.

Flyvåpenets distriktskommando i Norge, Luftgaukommando Norwegen, hadde i flere større byer regionale byggekommandoer kalt Luftwaffenbauamt, som igjen styrte et antall Bauleitung der Luftwaffe, avdelinger som opererte på byggeplassene.

Den tyske marinens byggeorganisasjon hadde to forskjellige forvaltningsnivåer.

Under Marineoberkommando Norwegen lå Marineoberbaudirektion, mens marine-

84

overkommandoens tre regionale kommandoer, Der Admiral der norwegischen Westküste, Der Admiral der norwegischen Nordküste og Der Admiral der norwegischen Polarküste – med hovedkvarterer i henholdsvis Bergen, Trondheim og Tromsø – hadde hvert sitt Marineoberbauamt tilknyttet seg.1 Herfra ble marinens lokale byggeaktiviteter styrt. De var i alle tilfeller mindre omfattende enn Luftwaffes.

Hæren (Das Heer) hadde sine pioner- og ingeniørtropper, samlet i egne avdelinger opp til regimentsnivå, som inngikk i de stridende styrkene.2 Disse soldatene ble gjerne satt til bygging av veier, broer, festningsverker, foruten oppgaver i forbindelse med rydding av sperringer og graving av skyttergraver.

Ulikt de to andre forsvarsgrenene hadde hæren ingen egen organisasjon i Norge. Det ble aldri opprettet noe Heeresbauamt her.

Den oppgaven ble i stedet lagt til Chefintendant beim Wehrmachtbefehlshaber Norwegen, en stab opprettet under den tyske militære øverstkommanderende i landet for å ivareta forskjellige økonomiske anliggender.3 Generalintendant Gerhard Loosch ble dens leder, men fikk allerede i juli 1941 avløsning av Theodor Schreiber. I praksis kom sjefsintendanten også til å befatte seg med hærens byggeanliggender og arbeidskraftspørsmål. Akkurat som Luftwaffe og Kriegsmarine baserte hæren seg i stor grad på innsats fra innleide sivile firmaer, først og fremst norske, men i hærens tilfelle ser regelen ut til å ha vært at det var divisjo1 Noen oversikter over Kriegsmarines og Luftwaffes byggeapparater har så langt ikke blitt publisert. Oversikten som her gis må derfor støtte seg til arkivene til Organisation Todt, Bauleitung der Luftwaffe og Marineoberbauamt på Riksarkivet.

2 Absolon, 1988, s. 84 3 Paulsen, 1991, s. 154; Nøkleby, 2016, s. 193-205

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 84

04.11.16 15.00

GUNNAR HATLEHOL

Utbyggingen av flyplasser tok til umiddelbart etter invasjonen. Hattfjelldal flyplass i Nordland ble tatt i bruk av tyskerne under bombingen av Narvik i 1940. I 1943 ble det lagt betongdekke på rullebanen, og dette er fremdeles bevart.

Foto: Schrøder/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

nene som engasjerte firmaene til oppdragene direkte, fremfor å gå veien om høyere kommandos byggeavdelinger. Å bygge brakker til militært personell og lagerkapasitet, to forutsetninger for et langsiktig tysk nærvær i Norge, var blant oppgavene som hæren påtok seg å gjøre selv.4 Slike byggverk i mindre målestokk var betegnende for hærens byggevirksomhet. Helst begrenset byggingen seg til mindre ambisiøse oppgaver, men med viktig unntak av jernbanene. Straks etter okkupasjonen fattet tyskerne en sterk interesse for å forsere byggingen av Nordlandsbanens og Sørlandsbanens gjenværende

strekninger, henholdsvis Mosjøen-Bodø og Kristiansand-Sira. Det ble hæren som overtok hovedansvaret for det pågående jernbanebyggearbeidet, i samspill med Norges Statsbaner.5 Til å gjennomføre denne oppgaven, og lede innsatsen til jernbanepionerkompaniene som var fordelt langs disse to strekningene, ble Eisenbahnbaukommando Norwegen opprettet.

4 «Bericht und Vernehmung des Generalobersten von Falkenhorst», s. 22. BA-MA, N300/5, Mf-1-5

5 Hatlehol, 2015, s. 79 og 88. Se også Bjørn Westlies artikkel om jernbaneutbyggingen i denne årboken.

DEN TYSKE SIVILE ADMINISTRASJONEN Rikskommissariatet overtok tidlig ansvaret for mye av byggevirksomheten i Norge.

Der ble en sivil byggeorganisasjon

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 85

85

04.11.16 15.00

DEN TYSKE BYGGHERREN I NORGE 1940-1945

dannet gjennom Avdeling Teknikk og samferdsel, som lå under hovedavdeling Volkswirtschaft.6 Avdelingens regionale kontorer administrerte all byggeaktivitet i Norge, men avdelingen drev også en operativ virksomhet som var organisert i overbyggeledelser med hovedkvarterer i henholdsvis Kristiansand, Bergen, Trondheim, Narvik, Tromsø, Hammerfest og Kirkenes.7 Avdelingen engasjerte aktivt private firmaer, både tyske og norske, for å ta hånd om byggearbeidene.

Aktivitetene ble fra første stund i stor grad innrettet mot militære behov. På Josef Terbovens ordre satte avdelingen i juni 1940 i gang utbyggingen av veiene fra Oslo til Fagernes, Åndalsnes, Trondheim og Bergen, med sikte på å oppgradere alle strekninger til tofelts standard.8 To måneder senere var arbeidet utvidet til veistrekninger mellom Steinkjer og Skibotn, foruten planleggingen av en motorvei fra Halden til Trondheim. I de to nordligste fylkene, hvor veiene var ufarbare vinterstid og tyskerne dermed prisgitt tilgangen på sjøgående transport, ga avdelingen seg i kast med vintersikringen av veiene frem til finskegrensen og Kirkenes. Utpå vinteren stod snørydding av stamveiene over hele landet på dagsordenen.9 Andre oppgaver som krevde Avdeling Teknikk og samferdsels tid og oppmerksomhet, var reparasjonene og utbyggingen av Narviks kaianlegg, gjenoppbyggingen 6 Avdelingen gikk i mai 1940 under navnet Wirtschaft.

Måneden etter het den Bauwesen und Verkehr, før Technik und Verkehr endte opp som en varig betegnelse. Paulsen, 1969, s. 298 7 Brev Heinz Klein til Hauptabteilung Volkswirtschaft, 11.9.1941. RA, Organisation Todt - arkivdel 2 (OT2), He boks 4 8 Notat Dr. Leistritz, 6.8.1940. RA, OT2, He boks 18 9 Brev H. Klein til J. Terboven, 6.9.1940. RA, OT2, He boks 4

86

av bombeskadde byer, samt byggingen av kystbefestningsverker fra Kristiansand til Narvik, så vel som brakker til mannskaper fra det tyske politiet og SS.10 Offiserer og ingeniører fra Organisation Todt (OT) dukket opp i Norge allerede våren og sommeren 1940 for å bistå Rikskommissariatet i deres byggeaktiviteter som rådgivere og oppsynsmenn.11 Denne tyske statlige halvmilitære byggeorganisasjonen hadde oppstått i 1938, med Fritz Todt som leder og navneopphav, for å bygge forsvarslinjen Vestvollen (Westwall) langs Tysklands grenser mot Frankrike og Belgia.

Oppdraget ble utført såpass godt at organisasjonen etter det fikk stadig flere byggeoppdrag fra Wehrmacht.

Organisation Todt hadde ikke egne avdelinger i Norge, bare enkeltpersoner avgitt til Rikskommissariatet på midlertidig basis.

Dette kunne igjen føre til en del forvirring i distriktene med tanke på hvem som utførte byggeoppdragene. Lederen for avdeling Teknikk og samferdsel, Heinz Klein, som ikke selv tilhørte Organisation Todt, var spesielt opptatt av å markere skillet mellom de to institusjonene og kunne irritere seg over at oppdragsgivere forvekslet avdeling Teknikk og samferdsel med Organisation Todt.12 Organisation Todt ble, tross motstand fra Klein, engasjert av den tyske marinens øverstkommanderende i Norge, admiral Hermann Boehm, til å gjennomføre sine 10 Notat W. Neyer, 26.5.1941. RA, OT2, He boks 4 11 «Organization Todt in Norway: Set-up and main activities», 10.1.1944. RA, OT2, Hh boks 3 12 H. Klein i skriv til OBL West, OBL Nord-West og OBL Nord, 5.8.1940, RA, RK Ef boks 34. Et eksempel på en slik forveksling finnes i et brev fra Narvik Sparebank til Dr. Leistritz i avdeling Technik und Verkehr, 3.8.1940, RA, OT2, He boks 18: «Im Auftrag und für Rechnung der Oberbauleitung Nord der Organisation Todt in Narvik übersenden wir Ihnen hiermit kr. 500 in Scheck».

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 86

04.11.16 15.00

GUNNAR HATLEHOL

første selvstendige prosjekter i Norge tidlig i 1941: To ubåtbunkere i Trondheim og en bunker på Laksevåg utenfor Bergen skulle bygges.13 Det skjedde imidlertid en vesentlig forandring i planene for Laksevågbunkeren, idet marinen bestemte seg for å gjennomføre byggeoppdraget på egenhånd, gjennom Marineoberbauamt Bergen.

Ubåtbunkeren som fikk navnet Bruno ble dermed Kriegsmarines eneste større byggeprosjekt i Norge, en form for prestisje som kanskje forklarer hvorfor Organisation Todt mistet dette oppdraget.

Det var uansett naturlig å koble dem inn, ettersom de allerede var i full gang med byggingen av ubåtbunkere ved Frankrikes kyst.14 Organisation Todt etablerte seg i Trondheim med en overbyggeledelse, som var betegnelsen på den største operative avdelingen deres og i størrelsesorden tilsvarende en brigade eller divisjon. Trondheim-avdelingens navn var Oberbauleitung Drontheim.

ORGANISATION TODT: DEN HALVMILITÆRE IMPROVISASJONEN Organisation Todt hadde en militærinspirert struktur, dets personell omga seg med militærlignende symboler og mannskapene var innkvartert i militæraktige leirer. De fulgte ofte i Wehrmachts haleheng. Disse forholdene ga organisasjonen en halvmilitær form. Siden starten hadde Organisation Todt rendyrket konseptet med å inngå kontrakter med private firmaer for å gjennomføre byggeprosjektene sine. Tanken var å redusere byråkratiet til et minimum, men 13 Bevarte arkiver kaster så å si ikke noe lys over bakgrunnen for at OT ble hentet til Norge. I krigsdagboken til Wehrwirtschaftsoffizier Drontheim er første referanse til OT datert 28. april 1941. BA-MA, RW/28/39 14 Neitzel, 1991, s. 22-23, 43

Fritz Todt var lederen for Organisation Todt fra opprettelsen i 1938 og frem til hans død i 1942.

Foto: Röhn/Bundesarchiv

samtidig være fleksible nok til å kunne trekke inn det som fantes av tilgjengelig ingeniørkompetanse når behovene oppstod.

Administrativt og byggeteknisk handlet det om en heller liten organisasjon, der Organisation Todts egen rolle bestod i å planlegge, samordne og overvåke firmaenes utførelse av prosjektene. Firmaene brakte med seg en liten kjerne av ansatte og en maskinpark; Organisation Todt satte dem i stand til å påbegynne oppgavene sine ved å skaffe den resterende arbeidskraften som behøvdes og levere alt nødvendig materiell.

Denne største byggeaktøren i Tyskland bar dermed preg av å være mer en «improvisasjon» enn en «organisasjon». Organisasjonens styrke lå, slik en av deres fremtredende

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 87

87

04.11.16 15.00

DEN TYSKE BYGGHERREN I NORGE 1940-1945

Tyske OT-mannskaper i Fauske.

Foto: Riksarkivet

ledere i ettertid så det, i samarbeidet mellom privat kapital og statsforvaltningen.15 Det var ene og alene firmaet Sager & Woerner som, under overbyggeledelsens oppsyn, bedrev byggearbeidene i Trondheim. Byggingen av den første av ubåtbunkerne, Dora I, startet i mai 1941.

For å organisere mottaket av personell og forsyninger ble et lite transportkontor, OTLeitstelle Oslo, samme måned opprettet i hovedstaden.16 Den overordnede styringen av virksomheten i Norge stod ellers OTZentrale i Berlin for, under dets leder Xaver 15 Kumpf, 1953, s. 291 16 Brev OT-Leitstelle Oslo til Ortskommandantur Oslo, 18.5.1941; Brev OT-Leitstelle Oslo til Heereskommando 70, 9.6.1941. RA, OT2, Haa boks 58

88

Dorsch. Organisasjonens nordlige utpost fikk navnet OT-Nord.17 Dens byggevirksomhet i Norge var i denne første fasen geografisk avgrenset til Trondheims havneområder. Det gikk langsommere enn forutsatt, mye på grunn av arbeidermangel, men oppfatningen i Berlin var likevel den at Oberbauleitung Drontheim hadde bestått sin prøve så langt. Hitler ønsket å få bygget en ny by utenfor Trondheim, Neu-Drontheim, som fremfor alt skulle tjene som tysk marinebase.18

17 Böhm, 1987, s. 261 18 Brev A. Speer til J. Terboven, 7.8.1941. BA-MA, RM/45/ III/282. Hitler hadde måneden i forveien bestemt at byen, som var tenkt å romme rundt 250 000 innbyggere, skulle ligge vest for Trondheim. Se også Johan Helberg og Knut Sivertsens artikkel i denne årboka.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 88

04.11.16 15.00

GUNNAR HATLEHOL

Det tyske ubåtanlegget Dora I i Trondheim ble reist i perioden 1941-1943. Fem serbiske tvangsarbeidere døde under byggingen. Anlegget skulle egentlig sprenges etter krigen, men ble stående og er i nyere tid tatt i bruk som arkivsenter.

Foto: Trondheim havn

Under sitt Trondheims-besøk den 16. september 1941 pekte Fritz Todt, som i mellomtiden også var blitt Tysklands rustningsminister, ut de aktuelle byggestedene og ga ordre om å undersøke byggemulighetene i Gulosen og Frosta. Hans høyre hånd, Xaver Dorsch, betrodde Oberbauleitung Drontheim oppgaven med å gjennomføre disse krevende borearbeidene.19 Fritz Todts død i en flyulykke den 8. februar 1942 fikk også følger for Organisation Todt, som han grunnla og ledet. Albert Speer overtok alle Todts verv, og sørget for å omstrukturere Organisation Todt i henhold til organisasjonens nye ramme19 Brev X. Dorsch til OBL Drontheim (Altinger), 22.9.1941.

RA, Reichskommissariat, Ef boks 3

betingelser, nå som aktivitetene var blitt større og mer spredt utover Europa enn før.

Fremfor å detaljstyre de mange overbyggeledelsenes operasjoner fra Berlin, ble oppgaven delegert til syv nyopprettede innsatsgrupper i forskjellige deler av det tyskokkuperte Europa. En av disse, Einsatzgruppe Wiking, ble satt inn i Norge og Danmark fra den 1. april 1942.20 REICHSARBEITSDIENSTS GJESTEOPPTREDEN I NORGE Fra juli til september 1940 hadde et mindre antall mannskaper fra Reichsarbeitsdienst 20 Hatlehol, 2015, s. 85

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 89

89

04.11.16 15.00

DEN TYSKE BYGGHERREN I NORGE 1940-1945

et gjesteopphold i Norge, for å bistå hærens jernbanekompanier i byggingen av Nordlandsbanen.21 Reichsarbeitsdienst hadde blitt opprettet i 1935 som en obligatorisk seks måneders arbeidstjeneste for tyske menn mellom 18 og 24, før de ble innkalt til Wehrmacht.22 Omtrent på samme tid som Organisation Todt gjorde sitt inntog i Norge, i mars 1941, sørget hæren for å hente Reichsarbeitsdienst hit på ny, denne gangen langt mer mannsterkt.

Mannskapene deres hadde, i likhet med Organisation Todts, status som hjelpetropper – Wehrmachtsgefolge. Denne tilknytningen til Wehrmacht ga dem etter krigens lover samme rettigheter på slagmarken som regulære soldater. Personellet kunne dermed gjøre krav på samme forpleining og losji som soldatene i Wehrmacht.23 Innen sommeren 1941 hadde Reichsarbeitsdienst 6000 mann i Norge, fordelt på fem grupper tilsvarende bataljoner. De ga seg i kast med en rekke oppdrag for hæren, slik som veibygging, veivedlikehold og snørydding, samt utbygging av kystbefestninger i områdene rundt Arendal, Trondheim, Alta, Karasjok og Kirkenes.24 Tyngdepunktet lå i Nord-Norge. Det var en innsats som først og fremst hadde sammenheng med forberedelsene til krigen mot Sovjetunionen. Utpå høsten ble to av gruppene, som arbeidet i sør, trukket tilbake til Tyskland.

De tre gjenværende gruppene fulgte dem i juli 1942, og satte med det punktum for

Reichsarbeitsdiensts nærvær i Norge.25 Reichsarbeitsdienst trakk seg ut på samme tid som Organisation Todt trappet kraftig opp i Norge. De hadde verken kapasitet eller kompetanse til å beskjeftige seg med byggverk i stor skala, og en støtterolle overfor Organisation Todt var utelukket. Bakgrunnen for OTs opptrapping var Norges økte strategiske betydning i lys av de pågående tyske krigsoperasjonene mot Sovjetunionen, men også Adolf Hitlers frykt for at britene ville forsøke seg på en invasjon av Norge.

Denne frykten hadde tilspisset seg etter commandoraidene i Lofoten og på Vågsøy den 27. desember 1941. Gjennom sin Førerordre, som formelt ble utstedt den 13. mai 1942, bestemte Hitler at byggeaktiviteten i Norge skulle intensiveres og ha høy prioritet.26 Hitler tilla Norge en helt spesiell strategisk betydning, dels i erkjennelsen av hvordan Tyskland under den forrige verdenskrigen ble kraftig svekket gjennom britenes blokade av Nordsjøen. Han omtalte landet nå som krigens «skjebnesone» (Schickzahlzone).27 Kontrollen over Norge betydde langt bedre adgang til havet og hindret de allierte i å få noe fotfeste i Norden og true Tyskland derfra. For å sikre seg ytterligere, sørget Hitler for at garnisonen økte fra 100 000 til 250 000 mann innen juni 1942, og den skulle bare fortsette å vokse.28 En så kraftig forsterkning av Wehrmachts tilstedeværelse var i seg selv et grep som varslet behovet for en opptrappet byggevirksomhet,

21 «Vollbahn Mosjoen Elsfjord. Kodeis Norwegen: Schlussbericht» (1941), s. 6. Eksemplar ved Jernbanebiblioteket 22 Patel, 2003, s. 121-122 23 Dittrich, 1998, s. 381 24 Forklaring av Herbert Bormann, 30.1.1946. RA, Forsvarets Overkommando, Db boks 4; «Tätigkeitsbericht für März 1941», 1.4.1941 AOK Norwegen O.Qu/Qu. 2. BA-MA, RW/39/123.

25 Übersicht über die Tätigkeit der O.Qu. Abteilung AOK Norwegen für den Monat Juni 1942, 1.7.1942. BA-MA RW/39/161 26 Moll, 1997, s. 249 27 Schramm, 1982, s. 124. Hitler kom med uttalelsen den 22. januar 1942.

28 Petrick, 1998, s. 174. Med tiden bare fortsatte styrkeantallet å stige. «I Norge er 430 000 mann», fortalte Alfred Jodl til Hitler den 20. desember 1943. Heiber, 1962, s. 221

90

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 90

04.11.16 15.00

GUNNAR HATLEHOL

Organisation Todt fikk i oppdrag å bygge anlegg til lettmetallproduksjon som skulle levere til flyindustrien i Tyskland. Et av anleggene var i Årdal. Aluminiumsfabrikkene ble bygget ferdig i etterkrigstiden og ble lenge drevet som en statlig virksomhet.

Her er smelteverket og bebyggelsen i Øvre Årdal på slutten av 1960-tallet.

Foto: Knudsens Fotosenter/DEXTRA Photo

mye fordi størrelsesforholdet mellom befolkningen og okkupasjonsstyrken heretter ble langt mindre enn i noe annet tyskokkupert område. Men territoriets areal og forholdsvis svake infrastruktur tilsa også at tyske investeringer måtte bli særlig betydelige i Norge.

ORGANISATION TODT EKSPANDERER I NORGE Opprinnelig var planen at Einsatzgruppe Wiking skulle ha jernbanebyggingen som sitt hovedoppdrag i Norge, men 26. mars 1942 fikk innsatsgruppen også i oppdrag av den tyske hærens overkommando (OKH) å bygge kystbefestninger i Norge og Danmark. Da hadde generalfeltmarskalk Wilhelm List dagen før avlevert rapport til Hitler fra sin reise i

Norge, der han hadde undersøkt mulighetene for å forsvare landet mot en alliert invasjon.

List anbefalte å anlegge jernbane til Kirkenes, bygge ut riksvei 50 fra Porsangerfjord til Karasjok og bygge befestninger både langs kysten og lenger inne i landet.29 Anbefalingene samsvarte med Hitlers egne ønsker og viser hvordan byggingen av veier, jernbaner og befestningsverker alle inngikk som deler i en helhetlig tysk defensiv, militærstrategisk tenkning. Realiseringen av disse byggeplanene ble også, kanskje hensiktsmessig nok, samlet hos Organisation Todt den våren. Dette var også 29 Kjeldstadli, 1959, s. 133; Notat OKW/Wfst, ”Bezug: Bericht des Generalfeldmarschall List”, 3.4.1942. IfZ, MA 268, bl. 4839-4841

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 91

91

04.11.16 15.00

DEN TYSKE BYGGHERREN I NORGE 1940-1945

Willi Henne ledet Einsatzgruppe Wiking, som ble satt til å styre byggevirksomheten i det okkuperte Norge og Danmark fra 1. april 1942.

Foto: Riksarkivet

oppgaver som organisasjonen beskjeftiget seg med ellers i Europa. I Norge overtok den snart også oppdraget med å bygge anleggene til det tyske lettmetallprogrammet – beliggende ved Herøya, Sauda, Årdal, Glomfjord, Eitrheim og Sunndalsøra, fabrikker som skulle fungere som underleverandører til flyindustrien i Tyskland.

Den tyske hæren ga fra seg ansvaret for alle sine større byggearbeider unntatt ferdigstillelsen av Sørlandsbanen, som også forble deres eneste prestisjeprosjekt. I kjølvannet av dette vokste Organisation Todt frem som den dominerende byggeaktøren i landet. Organisasjonen ble også ansett som mer kompetent til å bygge i store dimensjoner enn Wehrmacht. Samtidig som Einsatzgruppe Wiking startet opp i Norge,

92

overtok dens leder Willi Henne også ledelsen av Rikskommissariatets avdeling Teknikk, som nå i stedet fikk status som hovedavdeling, direkte underordnet Josef Terboven. Under Hennes nye ledelse ble Rikskommissariatets pågående byggeprosjekter overført til Organisation Todt. Hovedavdeling Teknikks selvstendige byggeorganisasjon ble avviklet, og dets overbyggeledelser ble overført til Organisation Todt innen høsten 1942.30 Rikskommissariatets hovedavdeling Teknikk fikk i stedet funksjonen som rendyrket saksbehandlingsorgan innenfor bygg- og anleggsnæringen. Dette gjaldt i utgangspunktet forvaltningsoppgaver som Terboven nektet å overdra til Organisation Todt, men Henne fant en løsning som sparte ham for de tidkrevende byråkratiske prosessene som gjerne ledsaget vanlig byggevirksomhet: han besatte de aller fleste stillingene i hovedavdelingen med utvalgte medarbeidere fra Organisation Todt, slik at disse nå fikk en dobbeltfunksjon.

Dermed ble det i praksis byggherren selv som saksbehandlet egne prosjekter, et grep som Einsatzgruppe Wiking unektelig sparte både tid og krefter på. Kontrollen over hovedavdeling Teknikk gjorde det også mulig for Hennes menn å håndtere administrative oppgaver som de ellers ville trenge norsk statsforvaltning, deriblant Statens Vegvesen, til å utføre.31 Hennes posisjon ble enda mektigere da Albert Speer den 30. september 1942, i egenskap av å være Generalbevollmächtigter für die Regelung der Bauwirtschaft (GB30 Rundskriv Josef Terboven, 20.9.1942. RA, Organisation Todt – arkivdel 1 (OT1), E5a boks 35. Navnet hadde vært avdeling Teknikk siden sommeren 1941 ettersom samferdselsdelen da ble skilt ut.

31 Henne, «Organisation Todt in Norwegen», del 2, s. 10

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 92

04.11.16 15.00

GUNNAR HATLEHOL

Bau) og dermed øverste byggeansvarlig i det tysk-okkuperte Europa, utnevnte ham til sin fullmektig i Norge, en stilling som formelt lå under rikskommissær Terboven.32 En av Hennes nærmeste underordnede, Max Erich Feuchtinger, lederen for innsatsgruppens arbeidsinnsatsavdeling, ble hans stedfortredende fullmektig og dermed nok et talende bevis på Organisation Todts nøkkelrolle innenfor byggeanliggender i Norge. Som GBBaus fullmektig fikk Henne bestemme over fordelingen av materielle ressurser og til dels arbeidskraft, og hadde myndighet til både å påbegynne og avvikle byggeprosjekter innenfor den sivile sfæren i Norge.33 Organisation Todts virksomhet i Norge over de neste årene er en historie om stadig ekspansjon. Flaskehalser eksisterte bare i form av skiftende tilgang på arbeidskraft, skipstonnasje og materiell. Foruten en liten grunnstamme av egne ansatte og tyske firmaarbeidere, bestod arbeidsstokken av en brokete forsamling av frivillige, lønnsarbeidere fra minst 21 forskjellige nasjoner, sivile fanger, krigsfanger og tyske ingeniørsoldater. Ufri arbeidskraft, særlig fangene, dannet hovedmassen av mannskapene.34 EN ORGANISASJONSSTRUKTUR I STADIG FORANDRING Antallet overbyggeledelser, spredt over hele landet, med Trøndelag og Nord-Norge som tyngdepunkter, vokste såpass at en høyere kommando, Einsatz, som hadde et geografisk avgrenset ansvar, ble innført ved inngangen til 1943. Tre slike såkalte innsatser oppstod i Norge som ledd mellom innsatsgruppen og overbyggeledelsene: 32 Moll (red.), 1997, s. 274-275 33 Hatlehol, 2015, s. 89-90 34 Hatlehol, 2015, s. 92-106

Einsatz Polarbereich, Einsatz Nordnorwegen og Einsatz Mittelnorwegen.

Alle overbyggeledelsene sør for Åndalsnes forble imidlertid selvstendige, direkte underordnet Einsatzgruppe Wikings stab i Oslo, men disse dannet uansett et klart mindretall av overbyggeledelsene.

Stadige omorganiseringer ble regelen, der overbyggeledelser oppstod og forsvant etter hvert som nye prosjekter kom til, ble avsluttet eller byggevirksomheten flyttet seg videre. Dersom virksomheten i området ble nedskalert, kunne innsatsgruppen også redusere enkelte overbyggeledelser til byggeledelser (Bauleitungen), den umiddelbart underordnede enheten som i størrelse tilsvarte et regiment, og plassere disse under en annen overbyggeledelse. For eksempel ble Oberbauleitung Kristiansand slanket ned til Bauleitung Kristiansand og underlagt Oberbauleitung Oslo.35 Over tid ble oppgavene som Organisation Todt befattet seg med utvidet til å omfatte trefelling, snørydding, så vel som bygging av havner, tankanlegg og forsamlingshus for soldater.36 Til slutt ble organisasjonen nesten enerådende innen bygg- og anleggssektoren.

SS-BYGGEORGANISASJONEN: DEN LILLE, MEN STANDHAFTIGE RIVALEN På kontinentet vokste SS fra 1941 frem som en rival av Organisation Todt, men uten noen gang å komme i nærheten av sistnevntes posisjon som byggherre. Dette gjorde de gjennom sin organisasjon SSWirtschafts-Verwaltungshauptamt og dets Amt C, med arbeidere hovedsakelig 35 Se f.eks. brev fra W. Henne til Einsatzleiter Polarbereich og OBL Alta, 22.2.1943. RA, OT1, E5a boks 35 36 Hatlehol, 2015, s. 90

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 93

93

04.11.16 15.00

DEN TYSKE BYGGHERREN I NORGE 1940-1945

bestående av konsentrasjonsleirfanger.37 Også i Norge begynte SS å røre på seg innenfor byggesektoren i 1941, om enn i beskjeden målestokk. I starten bygget de noen av leirene som jugoslaviske fanger havnet i.

De overtok også ansvaret for byggingen av forlegninger til SS- og politipersonell. Organisasjonen som tok seg av dette het Bauinspektion der Waffen-SS und Polizei Norwegen og lå under SS-sjef Wilhelm Rediess. En generell omorganisering i SS førte til at denne organisasjonen i 1942 ble omdefinert til en avdeling hos SS-Wirtschafter, som var tittelen på Rediess’ sjefsøkonom.38 Gruppe C Bauwesen var dens nye offisielle navn. Gruppen utførte mange mindre byggearbeider gjennom sin største operative enhet, Zentralbauleitung der Waffen-SS und Polizei i Oslo, som i sin tur styrte en rekke byggeledelser spredt rundt om i landet.

Etter mønster fra Organisation Todt ble disse avdelingene opprettet og avviklet i takt med løpende behov. På et tidspunkt, i mars 1943, var 13 slike byggeledelser i sving forskjellige steder i Norge.39 Når det kom til stykket var byggevirksomheten likevel forholdsvis beskjeden. Innsatsen i hovedstaden begrenset seg til bygging av kaserner og brakker, samt skytebane, tilbygg og luftverntårn.40 Avdelingene bygget også SS-skoler for norske frivillige og Lebensborn-hjem for ugifte norske kvinner 37 Schulte, 2001. Avdelingen oppstod i mars 1942 som en sammenslutning mellom SS-Hauptamt Verwaltung und Wirtschaft og SS-Hauptamt Haushalt und Bauten, begge ledet av Oswald Pohl.

38 SS-Wirtschafter frem til juni 1944 var Rudolf Klotz.

Kurt Prietzel fungerte i stillingen frem til januar 1945, da han ble avløst av Eduard Bachl.

39 Brev Hans Kammler til SS-WVHA Amt C V, 25.3.1943.

BA-B, NS 3/1646 40 «Monatsbericht über die von Bautrupp ausgeführten Arbeiten», 2.6.1943. RA, HSSPF Nord, boks 36

94

som hadde født barn av tyske fedre.

Ut over det hadde Zentralbauleitungs byggeledelser stort sett bare langvarige oppdrag gående ved Sipo-SDs fangeleirer Grini, Falstad, Ulven/Espeland og Sydspissen/Krøkebærsletta. Leirfangene her kom dermed til å danne storparten av byggeorganisasjonens arbeidsstokk.41 De eneste noenlunde store byggeprosjektene ble byggingen og utvidelsene av disse fangeleirene. I mars 1945 satte Gruppe Bauwesen dessuten Grini-fanger til å bygge Mysen konsentrasjonsleir, det som skulle bli SS’ første fangeleir for nordmenn.42 Arbeidet på denne konsentrasjonsleiren, som skulle avlaste Grini fangeleir, kom alt for sent i gang til at leiren kunne stå ferdig før krigens slutt.

ORGANISATION TODTS VEI MOT FULL DOMINANS I Tyskland hadde myndighetene i 1943 forsøkt å effektivisere virksomheten ved å slå alle militære byggekapasiteter sammen med Organisation Todt. De tre forsvarsgrenenes egeninteresser og revirtenkning spolerte planen.43 Bare Luftwaffes ledelse stilte seg positiv til ideen og valgte den 21. mai 1944, etter lengre tids forhandlinger, å overdra sitt byggevesen til Amt Bau-OT, som like før var blitt det nye navnet på Organisation Todts øverste kommando i Berlin. Et holdningsskifte i Kriegsmarine førte til at de fulgte Luftwaffes eksempel den 20. juli.44 Dette banet veien for Organisation Todts

41 «Monatsbericht, Mai 1944», 30.5.1944. RA, HSSPF Nord, boks 19 42 PWIS nr. 18 (Hans Aumeier). NHM 152-153. Allierte PWIS-rapporter 43 Seidler, 1987, s. 23 44 Singer, 1998, s. 52

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 94

04.11.16 15.00

GUNNAR HATLEHOL

overtakelse av Luftwaffes og Kriegsmarines byggeorganisasjoner også i Norge sommeren 1944. Einsatzgruppe Wikings ledelse innså at Tysklands stilling i krigen var kritisk og at det mest fornuftige da var å konsentrere egne ressurser for å oppnå best mulig utnyttelse.45 Innlemmelsen av rene militære avdelinger i det halvmilitære Organisation Todt ble løst ved at offiserene beholdt sine uniformer og grader, mens de menige mannskapene måtte ikle seg Organisation Todts uniformer.

Luftwaffenbauamt hadde på dette tidspunktet fullført mange av sine prosjekter, slik at Organisation Todt stort sett kunne se frem til bare å ferdigstille en rekke mindre installasjoner og utføre løpende vedlikeholdsoppgaver. Oppgavene som Organisation Todt overtok fra marinen begrenset seg til ubåtbunkeren Bruno, en båtheis i Narvik, samt tallrike mindre byggverker, slik som kaserner og velferdsbygg til marinemannskapene.46 Som eneste forsvarsgren i Wehrmacht beholdt hæren byggeapparatet sitt i Norge, men i krympende omfang etter fullføringen av deres eneste større byggeprosjekt, Sørlandsbanen. Ved inngangen til oktober 1944 sysselsatte hæren en arbeidsstyrke på 14 848 personer, som med få unntak bestod av norske arbeidere, samt sovjetiske og polske krigsfanger.47 Nedtrappingen skulle bare fortsette.

Overdragelsen av Luftwaffes og Kriegsmarines byggeorganisasjoner fikk umiddelbare innvirkninger på Organisation Todts personellstyrkestørrelse. Den vokste fra 60 637 arbeidere i september 1944 til 85 688

arbeidere tre måneder senere. Mye av veksten skyldtes Luftwaffes avgivelse av 20 657 mannskaper.48 Fangearbeidskraften utgjorde nå 54,3 % av arbeidsstyrken i Norge. Med denne ekspansjonen håpet Willi Henne å ha realiseringen av en enhetlig byggeforvaltning i Norge innen rekkevidde. Han anså det som ressurssløsende at SS fortsatt drev sin egen beskjedne byggeorganisasjon.

I august foreslo Henne, som selv var medlem av SS og hadde graden SSStandartenführer, for Rediess å oppløse Zentralbauleitung der Waffen-SS und Polizei og absorbere dets apparat i Organisation Todt.49 Han så for seg at en tredjedel av avdelingens personell kunne overføres til Einsatzgruppe Wiking etter oppløsningen. Rediess avviste Hennes forslag med begrunnelsen at Oswald Pohl, lederen for SS-Wirtschafts-Verwaltungshauptamt, holdt fast på sin disposisjonsrett over SSbyggeavdelinger.50 Hans nei kan også ha vært motivert av egeninteresse og forfengelighet, for Rediess’ eget forvaltningsapparat var såpass lite at han neppe var interessert i å la det innskrenkes ytterligere.

Ekspansjonsforsøket var bare del av en større utvikling. Hitler hadde den 24. august 1944 bestemt at Amt Bau-OT skulle få den overordnede ledelsen av all byggforvaltning i Tyskland. Lederen, Xaver Dorsch, tolket dette dit hen at Amt Bau-OT også hadde instruksjonsmyndighet overfor SS og forsøkte å underlegge seg SS-byggeavdelingene, bare for å bli stanset av den ubøyelige Oswald Pohl, som avfeide Organisation Todt som

45 Henne, «Organisation Todt in Norwegen», del 1, s. 11 46 Henne, «Organisation Todt in Norwegen», del 1, s. 24 47 «Vierteljährliche Meldung der Arbeitskräfte auf Baustellen der Wehrmacht in Norwegen», 1.10.1944. RA, OT1, Hfa boks 25

48 Rundskriv EW, 2.9.1944. RA, OT2, Hh boks 2 49 Brev W. Henne til W. Rediess, 25.8.1944. RA, OT2, Hfa boks 24 50 Brev K. Prietzel til W. Henne, 29.8.1944. RA, OT2, Hfa boks 24

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 95

95

04.11.16 15.00

DEN TYSKE BYGGHERREN I NORGE 1940-1945

Fangeleir på Trondenes i Troms, fotografert rett etter at freden kom. Her levde russiske krigsfanger under grusomme forhold, og mange døde. Sporene etter leiren minner om de menneskelige lidelsene som tyskernes byggevirksomhet i Norge under krigen forårsaket.

Foto: Riksarkivet

dårlig organisert, ineffektiv og overbemannet på ledersiden.51 Argumentasjonen hans kan ha vært vikarierende, selv om noe av kritikken berørte sannheter. SS disponerte nå Tysklands nest største byggeorganisasjon og forberedte seg på fortsatt vekst. Interessen for å bidra til Organisation Todts økende dominans fantes i hvert fall ikke.

Det hører med til historien at SS på samme tid spolerte Dorschs forsøk på å innlemme hærens byggevesen i Organisation Todt. SS’ øverste leder, Heinrich Himmler, hadde siden 21. juli 1944 også vært sjef for Tysklands hjemmehær (Ersatzheer), hvor han hadde innsatt SS-Obergruppenführer Hans Jüttner 51 Seidler, 1987, s. 253

96

som stabssjef, et tospann som gjorde det mulig for SS å omsette sin antipati mot Organisation Todt til handling og stanse Dorschs fremstøt.52 Det ble i stedet SS som tok kontroll over Heeresbauamt.53 Organisation Todts utvidelser, og motstanden som de møtte, idet krigen gikk inn i sitt siste år var altså dels drevet frem av maktpolitiske forhold, heller enn av helhjertede ønsker om å samordne Tysklands byggeressurser.

INNSATS TIL SISTE SLUTT Selv om ekspansjonen ikke førte frem på alle områder, viste Organisation Todt 52 Förster, 2007, s. 140 53 Absolon, 1995, s. 212

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 96

04.11.16 15.00

GUNNAR HATLEHOL

seg også i fortsettelsen som hærens viktigste støttespiller under utformingen av forsvarstiltak og iverksettelsen av defensive operasjoner i Norge. Høsten 1944 stod de fleste av festningsverkene langs kysten og flyplassene ferdige. Året før hadde også Riksvei 50 blitt fullført.

Andre prosjekter var derimot blitt innstilt, slik som byggingen av en del av anleggene til lettmetallprogrammet.

Faktisk ble en mindre nedbemanning av arbeidsstyrken planlagt den høsten, men situasjonen forandret seg da 20. bergarmé, som kjempet ved Litzafronten, ble trukket ut av Nord-Finland og Finnmark under Sovjetunionens storoffensiv der. Retretten, gitt kodenavnet Nordlicht, gikk helt tilbake til en forsvarslinje som på kort varsel var blitt påbegynt ved Lyngen og ned til Støbotn. Organisation Todt hadde ansvaret for byggingen, som pågikk på høygir med sikte på å få forsvarsverkene klare innen vårens anmarsj. At tyskerne imens klarte å gjennomføre et så ordnet tilbaketog kan tilskrives arbeidet med å vintersikre veiene helt i nord. Forflyttingen av 20. bergarmé var en massiv operasjon som satte sitt preg på veinettet langt nedover Nordland.54 I november 1944 var tyskernes drivstoffmangel blitt prekær. Det var bare et av mange symptomer på en generell ressursmangel som, blant annet, tvang frem en innsparing av bruken av innsatsgruppens tilgjengelige redskaper og maskiner, så vel som konsentreringen om færre byggeplasser på tampen av krigen.55 Det andre store prestisjeprosjektet til Organisation Todt på dette stadiet var byggingen av

Nordlandsbanen, samt Polarbanen – strekningen videre nordover fra Fauske.

Gjennom Hitlers ordre av 22. april 1944 hadde arbeidet blitt forsøkt forsert ved å tilføres ytterligere mannskaper, men tidlig i 1945 var det åpenbart at fullføringen av jernbanen lå flere år frem i tid, selv med et senket ambisjonsnivå: Planen var ikke lenger å nå Kirkenes, men å føre strekningen til Narvik. Den 16 kilometer lange strekningen Grønfjelldal-Dunderland var alt Organisation Todt rakk å gjøre helt ferdig de to siste årene av krigen.56 Foruten de svært krevende geografiske og klimatiske forholdene var kanskje hovedproblemet deres at innsatsen hadde blitt spredt over et for stort område.

Jernbaneprogrammet i nord gikk dermed inn i historien som Organisation Todts minst vellykkede prosjekt i Norge.

54 Rundskriv fra Einsatz Polarbereich, 30.10.1944. BA-MA, RH/24-71/41 55 Hatlehol, 2015, s. 105

56 Notat av Harald Øverland «Nordlandsbanen Mo-Bodø», 27.5.1955. Statsarkivet i Trondheim, Ellingsves samling, boks 20

PERSPEKTIVER Som typisk var for det nasjonalistiske Tyskland, ble også okkupasjonsmakten i Norge preget av et lappeteppe av institusjoner med til dels overlappende myndighets- og virkeområder. Bygg- og anleggssektoren var i så måte intet unntak.

Wehrmacht, Organisation Todt, SS og Rikskommissariatet var de førende aktørene.

Reichsarbeitsdienst fikk et mer tidsavgrenset opphold i landet og da på oppdrag fra Wehrmacht, som de fleste byggearbeidene på en eller annen måte kunne knyttes til.

I ganske liten skala ble også tyske sivile firmaer hentet inn for å utføre byggearbeider på egen hånd. Norske firmaer ble til en viss grad benyttet til å føre opp byggverk av mindre dimensjoner, slik som brakker, og

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 97

97

04.11.16 15.00

DEN TYSKE BYGGHERREN I NORGE 1940-1945

fungerte ellers som underleverandører for tyske byggeorganisasjoner.

Mer enn noen andre ble Organisation Todt den tyske byggherrens ansikt, og de oppnådde til slutt en nesten enerådende stilling innenfor bygg- og anleggsektoren.

Ekspansjonen deres hadde i starten sammenheng med ryktet som en uovertruffent profesjonell og gjennomføringsdyktig byggeorganisasjon, men siden ble også ønsket om å samordne og effektivisere ressursbruken en dynamisk faktor som gjorde Organisation Todt enda større.

Den tyske byggherrens oppdrag i Norge var av en slik natur at det krevde godt over 100 000 arbeideres medvirkning. Denne arbeidskraften var ikke lett tilgjengelig, og størstedelen, både de norske og de utenlandske, måtte mobiliseres mot sin vilje.

Rundt 17 000 utenlandske borgere, som på ulike måter hadde havnet i Norge, døde i forbindelse med arbeidet. Det overstiger langt antallet drepte nordmenn i løpet av andre verdenskrig.

Krigsforbrytelser går som en rød tråd gjennom historien om nazistenes byggemålsettinger, enda tyskerne i Norge hadde et stadig behov for arbeidskraft.

Desidert verst gikk det ut over fangene fra slaviske folkegrupper, som en følge av naziregimets ideologiske utsyn og hatretorikk. Også arbeidere som i det daglige ikke ble utsatt for overgrep, slik som vesteuropeere, fikk ofte en heller kummerlig tilværelse i brakkeleirene hvor de levde.

Mennesker ble redusert til en forbruksvare. Mest mulig ytelse ble forventet av arbeiderne, samtidig som tanken var å bruke minst mulig ressurser på deres velbefinnende. Profittmotivet ble en åpenbar drivkraft, siden Organisation Todt betalte

98

de innleide firmaene et engangsbeløp som var ment å dekke både honorar og alle utgifter, en kontraktsform som oppmuntret disse til å kutte i kostnadene og gjennomføre byggeprosjektene innen kortest mulig tidsrammer. Rammebetingelsene var preget av mangelfulle moralske hemninger, og det er derfor umulig å betrakte sporene etter tysk byggvirksomhet i Norge uten også å reflektere over den menneskelige prisen.

Gunnar D. Hatlehol (f.1977) er historiker og disputerte for sin doktorgrad i 2015 med avhandlingen «Norwegeneinsatz» 1940-1945: Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang. Han har tidligere arbeidet ved Bergens Sjøfartsmuseum og Riksarkivet og er nå tilknyttet NTNU.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 98

04.11.16 15.00

GUNNAR HATLEHOL

KILDER ABSOLON, RUDOLF: Die Wehrmacht im Dritten Reich.

Band VI, 19. Dezember 1941 bis 9. Mai 1945, Boppard am Rhein, 1995 ABSOLON, RUDOLF: Die Wehrmacht im Dritten Reich.

Band V, 1. September 1939 bis 18. Dezember 1941, Boppard am Rhein, 1988 BÖHM, KLAUS: Die Organisation Todt im Einsatz 1939-1945. Dargestellt nach Kriegsschauplätzen auf Grund der Feldpostnummern, Osnabrück, 1987 DITTRICH, RUDOLF: «Vom Werden, Wesen und Wirken der Organisation Todt» i Hedwig Singer (red.): Quellen zur Geschichte der Organisation Todt. Band 1 u. 2, Osnabrück, 1998 FÖRSTER, JÜRGEN: Die Wehrmacht im NS-Staat. Eine strukturgeschichtliche Analyse, München, 2007 HATLEHOL, GUNNAR D.: «Norwegeneinsatz» 1940-1945.

Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang, doktoravhandling i historie, NTNU, 2015 HEIBER, HELMUT (RED.): Lagebeprechungen im Führerhauptquartier: Protokollfragmente aus Hitlers militärischen Konferenzen 1942-1945, Stuttgart, 1962 WILLI HENNE: «Organisation Todt in Norwegen», del 1 og 2, Privat samling

KJELDSTADLI, SVERRE: Hjemmestyrkene. Hovedtrekk av den militære motstanden under okkupasjonen, Oslo, 1959

SEIDLER, FRANZ W.: Die Organisation Todt. Bauen für Staat und Wehrmacht 19381945, Koblenz, 1987

KUMPF, WALTER: «Die Organisation Todt im Kriege» i Bilanz des zweiten Weltkrieges. Erkenntnisse und Verpflichtungen für die Zukunft, Hannover, 1953

HEDWIG SINGER: «Entwicklung und Einsatz der Organisation Todt» i Hedwig Singer (red.): Quellen zur Geschichte der Organisation Todt. Band 1 u. 2 Osnabrück, 1998, s. 52

MOLL, MARTIN (RED.): «FührerErlasse» 1939-1945, Stuttgart, 1997

WESTLIE, BJØRN: Fangene som forsvant. NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen, Oslo, 2015

NEITZEL, SÖNKE: Die Deutschen Ubootbunker und Bunkerwerften, Koblenz, 1991 NØKLEBY, BERIT: Hitlers Norge.

Okkupasjonsmakten 1940-1945, Oslo, 2016 PATEL, KIRAN KLAUS: «Soldaten der Arbeit.»

Arbeitsdienste in Deutschland und den USA 1933-1945, Göttingen, 2003 PAULSEN, HELGE: «Reichskommissar vs.

Wehrmachtbefehlshaber» i Robert Bohn (red.): Neutralität und Totalitäre Agression. Nordeuropa und die Grossmächte im Zweiten Weltkrieg, Stuttgart, 1991 PAULSEN, HELGE (RED.): Norge og den 2. verdenskrig. 1940. Fra nøytralt til okkupert, Oslo, 1969 SCHULTE, JAN ERIK: Zwangsarbeit und Vernichtung.

Das Wirtschaftsimperium der SS: Oswald Pohl und das SS-WirtschaftsVerwaltungshauptamt 19331945, Paderborn, 2001

UPUBLISERTE KILDER BUNDESARCHIVMILITÄRARCHIV, FREIBURG: «Bericht und Vernehmung des Generalobersten von Falkenhorst», N300/5, Mf-1-5 Brev fra A. Speer til J. Terboven, 7.8.1941, RM/45/ III/282 Krigsdagboken til Wehrwirtschaftsoffizier Drontheim, RW/28/39 Rundskriv fra Einsatz Polarbereich, 30.10.1944, RH/24-71/41 «Tätigkeitsbericht für März 1941», 1.4.1941 AOK Norwegen O.Qu/Qu. 2, RW/39/123 «Übersicht über die Tätigkeit der O.Qu. Abteilung AOK Norwegen für den Monat Juni 1942», 1.7.1942, RW/39/161

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 99

99

04.11.16 15.00

DEN TYSKE BYGGHERREN I NORGE 1940-1945

KILDER forts.

BUNDESARCHIV, BERLIN: Brev fra Hans Kammler til SS-WVHA Amt C V, 25.3.1943, NS 3/1646 INSTITUT FÜR ZEITGESCHICHTE, MÜNCHEN (IFZ): Notat OKW/Wfst, «Bezug: Bericht des Generalfeldmarschall List», 3.4.1942, MA 268, bl. 4839-4841 NORGES HJEMMEFRONTMUSEUM: PWIS nr. 18 (Hans Aumeier), NHM 152-153, allierte PWISrapporter RIKSARKIVET: Brev fra Narvik Sparebank til Dr. Leistritz i avdeling Technik und Verkehr, 3.8.1940, OT2, He boks 18 Brev fra H. Klein til J. Terboven, 6.9.1940, OT2, He boks 4 Brev fra OT-Leitstelle Oslo til Ortskommandantur Oslo, 18.5.1941, OT2, Haa boks 58 Brev OT-Leitstelle Oslo til Heereskommando 70, 9.6.1941, OT2, Haa boks 58 Brev fra H. Klein til Hauptabteilung

100

Volkswirtschaft, 11.9.1941, Organisation Todt - arkivdel 2 (OT2), He boks 4 Brev X. Dorsch til OBL Drontheim (Altinger), 22.9.1941, Reichskommissariat, Ef boks 3 Brev fra W. Henne til Einsatzleiter Polarbereich og OBL Alta, 22.2.1943, OT1, E5a boks 35 Brev fra W. Henne til W. Rediess, 25.8.1944. RA, OT2, Hfa boks 24 Brev fra K. Prietzel til W. Henne, 29.8.1944. RA, OT2, Hfa boks 24 Forklaring av Herbert Bormann, 30.1.1946. RA, Forsvarets Overkommando, Db boks 4 «Monatsbericht über die von Bautrupp ausgeführten Arbeiten», 2.6.1943, HSSPF Nord, boks 36

«Organization Todt in Norway: Set-up and main activities», 10.1.1944, OT2, Hh boks 3 Rundskriv Josef Terboven, 20.9.1942, OT1, E5a boks 35 Rundskriv EW, 2.9.1944, OT2, Hh boks 2 Skriv fra H. Klein til OBL West, OBL Nord-West og OBL Nord, 5.8.1940, RK Ef boks 34 «Vierteljährliche Meldung der Arbeitskräfte auf Baustellen der Wehrmacht in Norwegen», 1.10.1944, OT1, Hfa boks 25 STATSARKIVET I TRONDHEIM: Notat av Harald Øverland ”Nordlandsbanen Mo-Bodø”, 27.5.1955, Ellingsves samling, boks 20

«Monatsbericht, Mai 1944”, 30.5.1944, HSSPF Nord, boks 19 Notat Dr. Leistritz, 6.8.1940, OT2, He boks 18 Notat W. Neyer, 26.5.1941, OT2, He boks 4

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s83-100.indd 100

04.11.16 15.00

PÅL NYGAARD

Tvangsarbeidere laster grus på en av Vegvesenets lastebiler. Bildet er trolig tatt ved Rana eller Hemnes.

Foto: Ukjent/Norsk vegmuseum

FORTRENGTE VEIER FORTIELSEN AV DE NORSKE VEIENES HISTORIE UNDER KRIGEN av pål nygaard

Veiutbyggingen under okkupasjonen var svært omfattende, men er en lite kjent del av norsk krigshistorie. Dette skyldes delvis en taushetskultur internt i Vegvesenet. Det tette samarbeidet med tyskerne ble fortiet, og det samme gjaldt bruken av utenlandske fanger i arbeidet.

I dag er bare fragmentariske spor bevart etter denne veiutbyggingen.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 101

101

04.11.16 15.00

FORTRENGTE VEIER FORTIELSEN AV DE NORSKE VEIENES HISTORIE UNDER KRIGEN

V

eibygging ble en av de viktigste oppgavene de statlige etatene ble pålagt av okkupasjonsmyndighetene, noe som blant annet innebar store bevilgninger, høy sysselsetting av veiarbeidere, tvangsflytting av veiarbeidere og bruk av fanger fra andre land. En skulle se for seg at den omfattende virksomheten har satt spor etter seg og festet seg i det kollektive minnet her til lands. Slik har det imidlertid ikke blitt.

Vår kollektive hukommelse av denne sentrale delen av Norges krigshistorie er forsvinnende liten. Selv om det i mange lokalsamfunn finnes veier og anlegg på folkemunne kalt «tyskerveier» eller «russerveier», kan slike minnekulturer på ingen måte sammenlignes med den posisjonen gutta på skauen og tungtvannssabotasjen har fått. Utenom de spesielt interesserte, er det som skjedde på de norske veiene under krigen lite kjent. I denne artikkelen vil jeg forsøke å løfte veienes krigshistorie ut av skyggen.

En del av skylden for at veiene har blitt glemt i formidlingen av krigshistorie må Vegvesenet selv ta. Umiddelbart etter krigen ble det skapt en taushetskultur i etaten.

Parolen var «krigen snakker vi ikke om».1 Fortielsen av veienes krigshistorie ble opprettholdt fram til 90-tallet. Siden da har etaten vist en stor vilje til å belyse krigshistorien til veiene og de menneskene som ble berørt. Nøyaktig hvorfor fortielseskulturen ble innført er ikke lett å forklare.

Kanskje ledelsen hadde samarbeidet for tett med tyskerne? En annen grunn kan være at Vegvesenet var involvert i en av de grusomste hendelsene i Norge under krigen. Tysk1

Nygaard, 2014, s. 224

102

erne hentet i underkant av 5000 fanger fra Jugoslavia i forbindelse med byggingen av dagens E6 i Nord-Norge. De jugoslaviske fangene ble utsatt for tortur og massedrap i en utstrekning som bare kan sammenlignes med behandlingen av jødene.

De norske veienes krigshistorie kan deles inn i tre epoker. Den første strekker seg fra det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 og fram til vinteren 1941/1942. Det sentrale i denne perioden var håndtering av de nye myndighets- og ansvarsforholdene, og en etter hvert massiv utbygging av de viktigste hovedveiene i Sør-Norge. Vinteren 1941/1942 fram til høsten 1944 er den andre perioden. Det nye i denne perioden var at nærmest alt veiarbeid ble dirigert til NordNorge og dagens E6, og her inngikk fangearbeid. Høsten 1944 og fram til våren 1945 er den siste perioden. Den tyske tilbaketrekkingen fra Finnmark og Nord-Troms preger denne perioden, med de ødeleggelsene og kaotiske forholdene dette innebar. Jeg vil følge denne periodeinndelingen, og forsøke å vise hva slags veiutbygging som ble utført, hvordan samarbeid og motstand foregikk, samt forklare hvorfor denne siden av krigshistorien har havnet i skyggen. Aller først vil jeg si noe generelt om formidlingen av krigshistorie i Norge og veienes posisjon i denne formidlingen.

VEIENES PLASS I KRIGSHISTORIEN Andre verdenskrig har en helt spesiell plass i norsk historieskriving. Knapt noe tema har blitt gjenstand for så mye oppmerksomhet og blitt så behørig beskrevet. Til tross for den unike posisjonen krigen har, finnes det fortsatt sider ved krigen som ikke er like godt belyst. Den som vil sjekke hvor mye veibygging som ble foretatt, hvem

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 102

04.11.16 15.00

PÅL NYGAARD

Kart over ekstraordinære veiarbeider i 1940. De viktigste riksveiene stod først i køen den første tiden etter invasjonen, og hovedvekten av arbeidet foregikk i Sør-Norge.

Kart: Meddelelser fra Veidirektøren, nr. 8, 1940, s. 102.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 103

103

04.11.16 15.00

FORTRENGTE VEIER FORTIELSEN AV DE NORSKE VEIENES HISTORIE UNDER KRIGEN

22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen. Etter angrepet fikk Nord-Norge en sentral rolle, noe som også påvirket prioriteringene for veiutbyggingen. Mangelen på arbeidskraft gjorde at man tok i bruk jugoslaviske fanger, som blant annet jobbet på strekningen Rognan – Langset, den såkalte «Blodveien» Tysk veikart fra krigen, Riksarkivet

som hadde ansvaret og hvilke veier som ble bygget vil finne lite informasjon i referanseverkene, og noen spesialverk om temaet eksisterer heller ikke. Man kan finne noe sparsommelig informasjon i lokalhistorisk litteratur og fylkesvise, veihistoriske bøker.2 Blant Vegvesenets ingeniører var det mer eller mindre uttalt at daværende veidirektør Andreas Baalsrud hadde samarbeidet for tett med tyskerne fordi han bare var interessert i veibygging.3 Vegvesenets arkiv inneholder, mistenkelig nok, knapt noe fra okkupasjonstiden. Har Vegvesenet noe å skjule? Mangelen på dokumenter fra ok2 3

Se f.eks: Archer, 1998; Hegdalstrand, 1995; Sellæg, 1998 Paulsrud, 1996, s. 33

104

kupasjonstiden har en dramatisk bakgrunn.

Høsten 1943 oppsto det under mystiske omstendigheter brann i Veidirektoratets kontorer.4 Brannen startet om kvelden, og skadet både arkivet og biblioteket.

Politiet startet etterforskning, og det viste seg at fire personer hadde arbeidet ureglementert overtid.5 Politiets teori var at de hadde vært uforsiktige med smøreolje.6 Senere har det kommet fram at det var mye aktivitet i Veidirektoratets lokaler 4 Brannen skjedde nærmere bestemt 8.9.1943. NVM/A-00031. Andreas Baalsrud. Notatbok alminnelig 1943–1943, s. 26 5 De fire var assistentene Eigar Blomberg, Gert Bjelke, Svein Odd Warberg og Egil Olsen. NVM/A-00031. Andreas Baalsrud. Notatbok alminnelig 1943–1944, s. 7 6 NVM/A-00031. Andreas Baalsrud. Notatbok alminnelig 1943–1944, s. 7

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 104

04.11.16 15.00

PÅL NYGAARD

på kvelds- og nattestid. Store deler av Vegvesenets arkiver ble i dette tidsrommet fotografert og sendt til London, i regi av XU – Norges viktigste etterretningstjeneste under krigen. Operasjonen ble utført av en gruppe ingeniører i Vegvesenet.7 Det er ikke usannsynlig at brannen hadde noe med spionaktiviteten å gjøre.

Under okkupasjonen oppsto det forvirring og uklare myndighetsforhold på veiområdet, noe som gjør det vanskelig å slå fast hva som foregikk. Problemene med å redegjøre for hendelsene kommer tydelig fram i det omfangsrike intervjumaterialet som Vegvesenets egen Kjell Hegdalstrand samlet inn på 1980-tallet.8 De intervjuede vegrer seg for å snakke om ømtålige temaer fra okkupasjonsårene. Den som leser intervjuene i etterkant, får en fornemmelse av at både intervjueren og den intervjuede vet mer enn det som blir sagt. Mangelen på kilder fra Vegvesenet og tidsvitnenes vegring mot å fortelle om krigen gjør det vanskelig å si noe sikkert om veiarbeidet som foregikk under krigen.

Veienes flyktige materialitet er en ytterligere kompliserende faktor for en historisk rekonstruksjon og formidling av veienes krigshistorie. Noen av veiene er helt erstattet, for eksempel veistrekningen over Korgfjellet i Nordland og veistrekningen langs Åkrafjorden i Hordaland. Andre er arbeidet videre på, utbedret eller delvis erstattet. Det finnes dermed ikke materielle levninger etter veiarbeidet som framstår nøyaktig slik de gjorde under andre verdenskrig. Veiene materialiserer flere lag av kontekster – ulike i tid og rom – på en og

samme tid, for å låne begrepsbruk fra nyere kulturforsking.9 Derfor er det komplisert å ta utgangspunkt i de fysiske veiene for å rekonstruere og formidle veienes krigshistorie.

Helt på bar bakke har jeg imidlertid ikke stått. Norsk Vegmuseum har fått overlevert veidirektørs Baalsruds personlige dokumenter fra hans familie. Blant disse er en serie med notatbøker, som inkluderer en egen serie for krigsårene. Notatbøkene er en krysning mellom dagbok og kalender, hvor hendelser og møter er kort referert dag for dag. Noen steder har Baalsrud tydelig gått tilbake i tid og lagt til mer informasjon. I tillegg har han i ettertid streket under og framhevet spesielle begivenheter.

Notatbøkene er en unik kilde til Vegvesenets aktiviteter, selv om de byr på en del kildekritiske problemer.10 Den kanskje viktigste årsaken til at veiene ikke har fått en mer sentral posisjon i formidlingen av krigshistorien i Norge, er at det festet seg en oppfatning om at det var tyskerne som sto for veiarbeidet. Dette er langt på vei en myte, som på mange måter passet godt for Vegvesenet at festet seg.

Selv om ansvars- og myndighetsforhold ikke alltid er enkelt å definere, er det slik at Vegvesenet i varierende grad gjennom hele krigen var involvert i alt veiarbeidet som ble gjort i Norge. Det innebar blant annet at de bygde fangeleirene som de jugoslaviske fangene ble internert i, og sto som arbeidsledere da fangene arbeidet på

7 8

9 Damsholt og Simonsen, 2009, s. 13 10 Nygaard, 2014, s. 186

NVM/Vegvesenets minnesamling/Johannes Holt, s. 13 Hegdalstrand, 1993

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 105

105

04.11.16 15.00

FORTRENGTE VEIER FORTIELSEN AV DE NORSKE VEIENES HISTORIE UNDER KRIGEN

Fangeleiren i Beisfjord med tilhørende kirkegård. I løpet av fire måneder i 1942 døde 748 av de 900 jugoslaviske fangene som ble holdt her, inkludert 287 fanger som ble massakrert natt til 18. juli. Fra 1943 ble leiren brukt på nytt til sovjetiske krigsfanger. Det er bevart få spor etter selve leiren, men etter krigen ble det satt opp minnesmerker for de jugoslaviske og sovjetiske fangene.

Foto: Ukjent/Norsk vegmuseum

«blodveiene».11 Så lenge både den generelle veiutbyggingen og den grusomme behandlingen av de jugoslaviske fangene ble definert som tyske, så har disse hendelsene ikke blitt sett på som del av den norske krigshistorien. Jeg vil nå vise at dette er en feilaktig oppfatning.

EN SAMARBEIDSVILLIG ETAT Vegvesenet var totalt uforberedt på krig da tyskerne angrep Norge 9. april 1940.

11 Fagerbakk, 2014, s. 39; Veiarbeide ved krigsfanger, brev fra Andreas Baalsrud til overingeniørene i Telemark, Aust-Agder, Nordland og Troms av 11.12.1941. RA/S-1660/E/Ea/ L0019.

106

Det fantes ingen beredskapsplan, og ingen visste hvilke plikter og rettigheter etaten hadde i krig og okkupasjon.12 De første dagene rådde usikkerheten.

Kommunikasjon mellom veikontorer og veidirektoratet var i praksis umulig.

Fram til Norge kapitulerte 10. juni 1940 var spørsmålet hvor mye veiarbeid som burde gjøres. Særlig akutt var det store antallet broer som var blitt ødelagt av krigshandlingene. I ettertid har Vegvesenet beregnet at omkring 267 broer ble sprengt eller skadet i tiden fra Tyskland angrep 12 Nygaard, 2014, s. 187

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 106

04.11.16 15.00

PÅL NYGAARD

Norge til kapitulasjonen 10. juni.13 Usikkerheten varte i en uke. Da fikk veidirektør Andreas Baalsrud og Vegvesenet krav fra tyske offiserer om å sette veiene i stand, og norske myndigheter ga beskjed om å holde hjulene i gang.14 Da startet en lang periode hvor Baalsrud samarbeidet tett med den tyske okkupasjonsmakten, og Vegvesenet ble brukt som instrument for å realisere tyskernes infrastrukturbehov. I tillegg til at krigsviktige veistrekninger og broer ble prioritert, tilrettela Vegvesenet for bygging av flyplasser mens krigshandlingene pågikk i Norge.15 Ifølge den internasjonale Landkrigsretten var etater som Vegvesenet forpliktet til å lystre en okkupantmyndighets ordre, med ett viktig unntak: arbeid som for «innbyggerne innebærer forpliktelse til å ta del i krigsoperasjoner mot sitt fedreland».16 Folkerettsjurister tolket bistand til militære forberedelser for lettelse av troppetransport eller arbeid på strategiske kommunikasjonslinjer som inkludert i denne bestemmelsen.17 Vegvesenet gikk altså med på arbeid de ikke var forpliktet til. Så vidt vi vet gjorde de det uten protest.

Man kan selvfølgelig diskutere hvorvidt det var mulig å protestere. Veikontorer fikk stadig besøk av bevæpnede tyskere som stilte krav. Noen av disse kravene ble det protestert mot, andre ble forbigått i stillhet, mens atter andre i praksis var urealiserbare.

I veidirektoratet var det annerledes. Med kravene om veiarbeid fulgte også lovnader om penger. Da rikskommissariatet ble eta-

13 Hegdalstrand,1995, s. 27 14 NVM/A-00031. Andreas Baalsrud. Fa/03-001. Notatbok alminnelig 1939–1940, s. 53 15 Nygaard, 2014, s. 193-197 16 Sitat av art. 52 hentet fra: Castberg, 1945, s. 43 17 Castberg, 1945, s. 44

blert oppstod det et tett og vennskapelig samarbeid mellom den tyske okkupasjonsmakten og Vegvesenet. Rikskommissariatets leder for veibygging, Heinz Klein, kjente veidirektør Andreas Baalsrud og flere veiingeniører fra tidligere. Samarbeidsklimaet ble også hjulpet av at Klein forsikret om at de allerede vedtatte norske veiplanene skulle følges.18 I praksis innebar det at veiarbeidet ble mer prioritert enn det ellers ville blitt, og Vegvesenet fikk mer penger og flere ansatte veiarbeidere enn noen gang tidligere. I løpet av det første okkupasjonsåret ble veibudsjettet mer enn fordoblet.19 De viktigste riksveiene stod først i køen både for Norge og Tyskland våren 1940.

Det vil si Oslo-Kristiansand-Stavanger, Oslo-Bergen, Oslo-Trondheim-Kirkenes.20 Her eksisterte det veier, men standarden varierte. Særlig på Vestlandet og i NordNorge var veiforbindelsene få, og standarden så som så. Med hjelp av tyske krav og økt finansiering klarte Vegvesenet å fullføre daværende Riksvei 50, dagens E6, gjennom Finnmark to år før de opprinnelige planene tilsa.21 Størst var imidlertid innsatsen i Sør-Norge de to første årene av okkupasjonen. Et av de mest krevende og spektakulære veiprosjektene var bygging av vei langs Åkrafjorden, slik at veien mellom Haugesund og Odda ble sammenhengende. Her var det krevende fjellpartier som måtte sprenges og bearbeides for å

18 Nygaard, 2014, s. 195-196 19 Veikomiteen til Stortinget hadde før okkupasjonen foreslått en bevilgning på 65 millioner kroner. Som følge av okkupasjonen fikk Vegvesenet 112 millioner. Nygaard, 2014, s. 198 20 Nygaard, 2014, s. 197 21 Fagerbakk, 2014, s. 25

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 107

107

04.11.16 15.00

FORTRENGTE VEIER FORTIELSEN AV DE NORSKE VEIENES HISTORIE UNDER KRIGEN

anlegge vei.22 I dag går veien i tunell, men man kan fortsatt kjøre gamleveien fra 1940, unntatt om vinteren.

Riksvei 7 over Hardangervidda ble sett på som hovedveien mellom Oslo og Bergen. Her ble det lagt ned mye arbeid i å lage sammenhengende vei uten fergeforbindelse, særlig mellom Kvandal og Øystese. I tillegg ble det gjort arbeid gjennom Tokagjeldet. Men ikke alle veiprosjektene ble gjennomført. Det mest optimistiske norske og tyske veiingeniører planla var firefelts motorvei mellom Halden og Trondheim. Drømmen om norske motorveier hadde en spesifikk forhistorie. Da det tyske motorveiprosjektet ble presentert på den internasjonale veikongressen i München i 1934, var en stor kontingent norske veiingeniører til stede, og de knyttet relasjoner med sine tyske kolleger.23 I 1940 var målet å ferdigstille motorveien på bare fem år.

Tretti av Vegvesenets ingeniører og teknikere ble plukket ut til å reise til Tyskland og Østerrike for å kurses i motorveibygging, men prosjektet visnet hen innen ett år var gått, og veiingeniørene rakk bare å stikke enkelte deler av strekningen.24 Sommeren 1941 tok krigen en ny vending, som også påvirket de norske veiene.

BRUTALISERINGEN AV VEIARBEIDET 22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen fra mange kanter. Et av stedene angrepet startet fra var Kirkenes. Kirkenes var strategisk viktig av flere grunner.

22 Arbeidet ble ledet av veiingeniøren Gabriel Frøholm.

Nygaard, 2014, s. 198 23 For en omfattende analyse og beskrivelse av dette, se: Skåden, 2013 24 Skåden, 2013, s. 253-261; Nygaard, 2014, s. 204-207

108

Like over grensen lå Petsamo, den finske korridoren mellom Norge og Russland, med verdens største nikkelforekomster.

Nikkel hadde den tyske rustningsindustrien stor bruk for. Derfor var Kirkenes ikke bare oppmarsjområde for å gå til angrep på Sovjetunionen fra nord, men også en viktig brikke i spillet om å sikre krigsviktige råvarer.25 Etter angrepet ble nordområdene raskt det sentrale omdreiningspunktet, og kravene fra de tyske okkupasjonsmyndighetene endret seg. Fra å fullføre de norske veiplanene, ble alt fokus nå rettet mot Nord-Norge og riksvei 50, dagens E6.26 Problemet med hovedveien gjennom de tre nordligste fylkene var de mange fergeforbindelsene.

Tyskerne ville unngå sjøveien, fordi skip var veldig utsatt for flyangrep. For å unngå ferger, måtte veiene bygges ut i krevende fjellterreng, og da var det behov for mye arbeidskraft. I løpet av 1942 ble så godt som alle ressurser kanalisert til riksvei 50 i Nord-Norge. Mange veiprosjekter i SørNorge ble skrinlagt, og veiarbeidere sendt nordover. I tillegg ble det snakket om å tvangssende norsk ungdom nordover gjennom Arbeidstjenesten.

Rett etter angrepet satt veidirektør Baalsrud i intense samtaler med sine overordnede fra rikskommissariatet.27 Temaet for samtalene var hvordan veien i nord kunne bygges ut raskt nok. Hindringen var arbeidskraft. Tyskerne hadde satt i gang så mange byggeprosjekter i Norge at det ble full sysselsetting, og selv med radikale grep kunne ikke Vegvesenet skaffe nok arbeidere 25 Jacobsen, 2006 26 Nygaard, 2014, s. 210 27 NVM/A-00031. Andreas Baalsrud. Fc/02/002. Notatbok Krigen 7, s. 69

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 108

04.11.16 15.00

PÅL NYGAARD

Plantegning for brakker til fangeleirer, laget av Veidirektørkontoret. Allerede fra sommeren 1941 forberedte Vegvesenet seg å ta imot krigsfanger som skulle brukes i tvangsarbeid. Veikontorene i Nord-Norge fikk ordre om å bygge fangeleirer.

Tegning fra Vegvesenets arkiv

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 109

109

04.11.16 15.01

FORTRENGTE VEIER FORTIELSEN AV DE NORSKE VEIENES HISTORIE UNDER KRIGEN

til å holde tempoet tyskerne ville ha i nord.

Klein fra rikskommissariatet mente imidlertid at han hadde en løsning: sovjetiske krigsfanger. Allerede fra sommeren 1941 forberedte Vegvesenet seg på mottak av minst 10 000 krigsfanger.28 Innen året var omme ble det sendt ut brev fra veidirektoratet til veikontorene i Nord-Norge med ordre om å bygge fangeleirer.

Vegvesenet var ikke de eneste som manglet arbeidskraft. Det var flere byggeprosjekter som stod foran i køen.

Aluminiumsverk i Årdal, festningsverk langs kysten og jernbane i Nord-Norge ble lagt større vekt på i Tyskland. Nyere forskning viser at 140 000 mennesker ble tvangssendt til Norge for å arbeide, og at omtrent 100 000 av dem var Sovjetiske krigsfanger.29 Veiingeniørene i rikskommissariatet tapte dragkampen om de sovjetiske krigsfangene.30 Men rikskommissariatets leder, Josef Terboven, som ivret for veisatsningen, hadde en løsning. Via et personlig bekjentskap med en SS-offiser i Jugoslavia klarte Terboven å få til en ordning hvor jugoslaviske fanger ble sendt til Norge for å drive veiarbeid.31 De jugoslaviske fangene var ikke krigsfanger slik som fangene fra Sovjet. De var ikke tatt til fange i forbindelse med krigshandlinger, men ble ansett for å være med i motstandsgrupper eller kriminell aktivitet. Folkerettslig var dette en vesentlig forskjell. Genève-konvensjonen regulerte hvordan krigsfanger skulle behandles, og 28 Nygaard, 2014, s. 210-212 29 Norsk Teknisk Museum, Tvangsarbeidets politiske økonomi: Organisation Todt i Norge under andre verdskrig, tekniskmuseum.no/forskning/organisasjon-todt-i-norge; Soleim, 2004, s. 5 30 Soleim, 2004, s. 198 31 Fagerbakk, 2014, s. 45

110

siden de jugoslaviske fangene ikke var krigsfanger, hadde de ingen rettigheter. De tyske SS-offiserene som hadde ansvaret for de jugoslaviske fangene så på dem som banditter med dødsdom. Behandlingen ble deretter. Fangene fra Jugoslavia ble sultet og terrorisert. Det første året døde nesten 8 av 10.32 De jugoslaviske fangene ble utsatt for massedrap og tortur, tilsvarende som i de verste konsentrasjonsleirene til tyskerne.33 De jugoslaviske fangene arbeidet hovedsakelig på strekningene Rognan–Langset, Elsfjord–Korgen, Mo–Krokstrand, Bjørnefjellveien og Karasjok–finskegrensen.34 På to av disse strekningene hadde Vegvesenet ansvaret for jugoslavenes arbeid.35 Her skal det ha vært til sammen 3257 jugoslaviske fanger.36 Selv om den tyske okkupasjonsmakten hadde planer om å overta alt veiarbeid før innrykket av de jugoslaviske fangene, er det mye som tyder på at det ikke skjedde i praksis. På Bjørnefjell fortsatte entreprenørene Vister og Sjøblom, i Skibotn Egeberg og Holst-Larsen – etter 1942 med hjelp av jugoslaviske fanger.37 Alle fikk bistand av ingeniører, teknikere og arbeidsledere fra Vegvesenet. De brutale veiprosjektene i Nord-Norge var altså ikke rene tyske anliggender, men prosjekter som involverte Vegvesenet. Kunnskapen om denne delen av norsk krigshistorie er minimal. Dette til tross for at det finnes levninger og minnesteder.

Veistrekningen Rognan–Langset er blitt kjent som Blodveien etter at en jugosla-visk 32 33 34 35 36 37

Nygaard, 2014, s. 215 Christie, 2010 Fagerbakk, 2014, s. 42 Fagerbakk, 2014, s. 48 Nygaard, 2014, s. 216 Nygaard, 2014, s. 217

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 110

04.11.16 15.01

PÅL NYGAARD

fange malte et kors på fjellveggen med sin døde brors blod.38 Korset holdes ved like den dag i dag av nordmenn. Ikke langt fra denne plassen er Blodveimuseet i Saltdal og krigsfangekirkegården i Botn, hvor de fleste gravene etter de jugoslaviske fangene er.39 I tillegg er det satt opp minneplaketter i nærheten av fangeleirene i Elsfjord og Korgen av vennskapsorganisasjonen Norsk jugoslavisk samband, og det er mulig å kjøre begge disse blodveiene.

Våren 1943 ble forholdene bedre for jugoslavene. Da overtok den tyske hæren ansvaret for fangene fra SS, og dødstallene sank betraktelig.40 For SS inngikk behandlingen av de jugoslaviske fangene i deres terrorregime, hvor fangene var dødsdømte og veiarbeidet derfor spilte en helt underordnet rolle. Den tyske hæren hadde ikke samme negative innstilling til de jugoslaviske fangene, og de jugoslaviske fangene fikk i praksis samme status som krigsfanger og dermed en mer human behandling enn terroren som rådet hos SS. DEN LANGE OG VANSKELIGE SLUTTEN De mange fjellovergangene i Norge var – og er – vanskelige å holde åpne hver dag gjennom hele vinteren.

Vinterbrøyting var høyt prioritert av de tyske okkupasjonsmyndighetene, særlig 38 Hendelsen ble i senere filmatisert i et norsk-jugoslavisk samarbeid, og filmen Blodveien hadde premiere i 1955. Der ble historier fra fangeleiren Botn ved Korgfjellet også inkludert.

39 Hvor mange jugoslaviske fanger som ble sendt til Norge, hvor mange som døde og hva som skjedde med dem er det fortsatt usikkerhet og uenighet om. Disse spørsmålene er i liten grad forsket på. En kommende doktorgradsavhandling av Michael Stokke, forsker ved Narviksenteret, vil gi mer kunnskap om disse spørsmålene.

40 Christie, 2010, s. 59

over Hardangervidda, Saltfjellet og Kvænangsfjellet. Det ble sendt et stort antall «Peter-fres» fra Tyskland til Norge.

Flere steder ble det forsøkt bygd tuneller i tre. På Kvænangsfjellet arbeidet norske og utenlandske fanger på en 6 kilometer lang snøtunnel, men det ble også brukt sovjetiske krigsfanger som brøytemannskap på fjellovergangene.

Den siste store forandringen for de norske veiene under krigen handlet også om det som skjedde i Nord-Norge. Høsten 1944 besluttet de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge å trekke seg tilbake fra Finnmark og Nord-Troms. Den dramatiske beslutningen om tilbaketrekning innebar ikke bare en enorm troppeforflytning og evakuering av sivilbefolkningen. Med den brente jords taktikk ødela tyskerne all infrastruktur. Den totale ødeleggelsen gikk ut over veiene også, særlig broene og snøtunnelene. På nyåret 1945 kom imidlertid de første norske veiingeniørene til Finnmark for å starte gjenoppbyggingen. Dette var unge veiingeniører som hadde deltatt i spionorganisasjonen XU, og som var flyktet til Sverige.41 De siste månedene av krigen var omtrent like uoversiktlige som de første. Ingen visste helt hva som skulle skje, og mange la planer for fredstiden som nærmet seg.

Dermed var det lite veiarbeid som ble gjort.

Veidirektør Andreas Baalsrud kunne se fram mot pensjonstilværelsen. Pensjonsalderen nådde han allerede i 1942, men han ble gjennom hele krigen oppfordret til å fortsette – angivelig også av Hjemmefronten.42 Det betød at Vegvesenets ledelse 41 Nygaard, 2014, s. 219 42 Nygaard, 2014, s. 214; Boge, 2006, s. 232

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 111

111

04.11.16 15.01

FORTRENGTE VEIER FORTIELSEN AV DE NORSKE VEIENES HISTORIE UNDER KRIGEN

Anleggsarbeid på «Blodveien» mellom Rognan og Langset.

Foto: Ukjent/Blodveimuseet

aldri ble erstattet av NS-medlemmer, eller at etaten ble erstattet av tyskerne, selv om de tyske okkupasjonsmyndighetene styrte veibyggingen og enkelte tyske entreprenørfirmaer ble hentet for å drive veibygging. All veibygging, utenom de tyske firmaene, ble ledet og finansiert via Vegvesenet. Hvilket ansvar hadde veidirektøren og Vegvesenet?

112

FORTIELSE OG SKYGGELEGGING Ingen i Vegvesenet ble etter krigen gransket for noe annet enn NS-medlemskap, som kun gjaldt noen få personer – og ingen i ledelsen.43 Det tilsynelatende velvillige samarbeidet fra veidirektøren og etaten 43 Nygaard, 2014, s. 224

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 112

04.11.16 15.01

PÅL NYGAARD

med den tyske okkupasjonsmakten ble det aldri stilt spørsmålstegn ved, ei heller Vegvesenets rolle i forbindelse med torturen og massedrapene de jugoslaviske fangene ble utsatt for. Internt ble det kun gjort en overflatisk granskning av dem som deltok i forbindelse med motorveiprosjektet. Veidirektør Baalsrud ble hyppig brukt som vitne i landssviksaker.

Det blir feil å si at Baalsrud var for opptatt av å bygge veier, slik ryktet innen etaten var etter krigen. Baalsrud ville ikke bygge veier på den måten den tyske okkupasjonsmakten ønsket. Gjennom landkrigsretten var han forpliktet til å utføre kravene fra okkupasjonsmakten. Slik gjorde Baalsrud formelt sett ikke noe galt.

Men hans handlinger som veidirektør under krigen burde blitt kritisert, kanskje også gransket. Baalsrud protesterte tilsynelatende aldri. Vegvesenet ble på denne måten sannsynligvis involvert i flyplassutbygging mens felttoget i Norge pågikk, og senere i krigsfangeinnsatsen og fangeinnsatsen på de norske veiene. Flere av veiene som ble bygget, kunne i tillegg blitt definert som krigsrelaterte – særlig i nord. Dermed trakk han Vegvesenet inn i arbeid som etaten etter landkrigsretten ikke var forpliktet til.

Kanskje hadde han ikke noe valg, eller mulighet til å påvirke. Men det virker ikke slik. Lite tyder på at Baalsrud ble utsatt for mye press.44 Uten granskning har det blitt hengende et mistenkelighetens slør over Baalsrud innen etaten og blant de som kjenner til veienes krigshistorie. Denne mistenkeligheten bidrar sannsynligvis til et mer kritisk ettermæle enn han fortjener. Problemet er 44 Nygaard, 2014, s. 290

at lite informasjon om hva som foregikk er tilgjengelig for ettertiden. Vegvesenet selv har bidratt sterkt til dette ved å ha hatt som parole at ingen skal snakke om krigen.

Taushetskulturen har imidlertid videre konsekvenser enn muligheten til en faktabasert kritikk av veidirektør og etat. Vår kunnskap om veienes krigshistorie blir også trukket inn i samme skygge.

Jeg mener det er grunn til å spørre om de vanskelige sidene ved veienes krigshistorie skapte et behov i samfunnet mer generelt for ikke å minnes. Grunnfortellingen om andre verdenskrig, hvor majoriteten motarbeidet okkupasjonen mens noen få var forrædere, som raskt festet seg, ga lite rom for gråsonene mellom tvungent, pragmatisk og frivillig samarbeid.45 Uten et språk for å snakke om det som hadde foregått på veiene, var det kanskje lettere å feie hendelsene under teppet. I tråd med denne tankegangen kan en tenke seg at det for flere enn Vegvesenet har vært beleilig å definere veienes krigshistorie i Norge som først og fremst tyske anliggender. De siste tiårene har imidlertid lokale ildsjeler, i samarbeid med Vegvesenet og museer, forsøkt å gjenopplive minnene fra krigen.46 Med utgangspunkt i veistrekningene, anleggene og tidsvitneskildringer skapes minnesteder, og det formidles historier fra veienes krigshistorie.

Hva vet vi så om hvordan okkupasjonen påvirket veibyggingen? Ifølge den offisielle statistikken førte andre verdenskrig til et

45 Eriksen, 1999 46 I Nordland er det et aktivt miljø som tar vare på og videreformidler krigshistorien. I tillegg kommer de mer institusjonaliserte tiltakene som etableringen av Blodveimuseet, jubileumsutstillingen på Norsk vegmuseum i 2014 og finansiering av forskning fra Vegvesenet.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 113

113

04.11.16 15.01

FORTRENGTE VEIER FORTIELSEN AV DE NORSKE VEIENES HISTORIE UNDER KRIGEN

nytt lavmål i veibyggingen, med et snitt på 275 nye veikilometer hvert år. De tre siste årene var helt spesielle. Da ble det bygget omkring 80 kilometer hvert år.47 De siste årene før krigen ble det til sammenligning bygget omkring 500 kilometer årlig. Tilsynelatende ble Vegvesenets arbeid altså gradvis skalert ned til minimumsdrift. Det er gode grunner til å sette spørsmålstegn ved Vegvesenets statistikk for veibygging under okkupasjonstiden; målt ut fra pengebruk og antall arbeidere var aktiviteten i okkupasjonstiden særlig høy. Det var byggingen av de planlagte veiene som stoppet opp.

Dessuten sier statistikken bare noe om nye veikilometer – ikke hvor mye arbeid som ble utført. Mye av veiarbeidet under okkupasjonen var utbedringer av eksisterende riksveier. I tillegg ble mange krevende strekninger bygget der det tidligere hadde vært fergetrafikk. De første to årene var hovedaktiviteten i Sør-Norge, så ble nærmest alt kanalisert til Nord-Norge. Dessuten falt en del av veiarbeidet inn under forsvarets myndighetsområde, i og med at de mange festningene som ble bygget også trengte veiforbindelse. Disse veiene kom ikke med i Vegvesenets statistikk. Foreløpig finnes ikke en systematisk gjennomgang av alt veiarbeidet som ble gjort under krigen.

En gjennomgang av veirapporter ville gitt oss mer kunnskap om hvor det ble bygget, hvor mye, hvem som ledet og hvem som arbeidet.

Den allmenne oppfatning om veibyggingen som hovedsakelig et tysk anliggende har fått feste seg på sviktende grunnlag.

Dermed har verken veibyggingen eller Vegvesenets aktiviteter blitt gitt oppmerk-

somhet. Det samme gjelder skjebnen til de jugoslaviske fangene som ble sendt til Norge for å bygge vei og dø. Synet på at det som foregikk på norske veier var tyske affærer har skyggelagt en viktig del av vår krigshistorie. Kunnskap og oppmerksomhet om veienes krigshistorie er en glimrende mulighet til å overskride grunnfortellingen om motstand og landsforræderi, samt den dominerende posisjonen Oslo og Sør-Norge har fått.

Med blikket vendt mot veiene settes søkelyset på hvordan ansvars- og myndighetsforhold var organisert og praktisert i Norge under krigen. Videre blir det tydelig hvor mye byggeprosjekter og aktivitet tyskerne satte i gang i Norge, og hvordan nordområdene ble deres høyeste prioritet.

Videre viser veienes krigshistorie hvilket handlingsrom etatsledere hadde, og hvor vanskelig det er å plassere aktører og etater som enten motstandsfolk eller landsforrædere.

Pål Nygaard (f. 1975) er historiker og forsker ved Senter for næringslivshistorie på Handelshøyskolen BI. Nygaard har PhD i profesjonsstudier fra Høgskolen i Oslo og Akershus med en avhandling om ingeniørenes profesjonshistorie, utgitt som Ingeniørenes gullalder (Dreyer, 2013). Hans artikkel er basert på arbeidet med bind to i Vegvesenets historie, som ble publisert i Store drømmer og harde realiteter. Veibygging og biltrafikk i Norge, 1912-1960 (Pax, 2014).

47 Bil- og veistatistikk, 1961, s. 48

114

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 114

04.11.16 15.01

PÅL NYGAARD

Dette korset har gitt sitt navn til «Blodveien». Det ble opprinnelig malt av en jugoslavisk fange med blod fra hans drepte bror.

I ettertid er det blitt malt opp med jevne mellomrom.

Foto: Wikimedia

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 115

115

04.11.16 15.01

FORTRENGTE VEIER FORTIELSEN AV DE NORSKE VEIENES HISTORIE UNDER KRIGEN

KILDER ARCHER, J. R.: Vegvalg og vegskille: Statens vegvesen Vestfold 1898-1998, 1998 Bil- og veistatistikk, Opplysningsrådet for biltrafikken, 1961 BOGE, K.: Votes count but the number of seats decides : a comparative historical case study of 20th century Danish, Swedish and Norwegian road policy, PhD-avhandling, Handelshøyskolen BI, 2006 CASTBERG, F.: Norge under okkupasjonen : rettslige utredninger 1940-1943, 1945 CHRISTIE, N.: Fangevoktere i konsentrasjonsleire : en sosiologisk undersøkelse av norske fangevoktere i «serberleirene» i Nord-Norge i 1942-43, 2010 DAMSHOLT, T. OG D. G. SIMONSEN: «Materialiseringer.

Processer, relationer og performativitet», i T. Damsholt, C. Mordhorst og D. G. Simonsen (red.), Materialiseringer: Nye perspektiver på materialitet og kulturanalyse, 2009 ERIKSEN, A.: Historie, minne og myte, 1999 FAGERBAKK, A.: Uante muligheter og blodige veier: Vegvesenets samarbeid med tyske myndigheter i byggingen av Rv50 gjennom Nord-Norge, masteroppgave, NTNU, 2014

116

HEGDALSTRAND, K.: Vegfolk forteller: Vegvesenets minneinnsamling pr 1.1. 1993: innholdsfortegnelse, Norsk vegmuseum, 1993 HEGDALSTRAND, K.: Men arbeidet måtte gå: vegfolk forteller om krig og okkupasjonsår, 1995 JACOBSEN, A. R.: Nikkel, jern og blod : krigen i nord 1939-1945, 2006

UPUBLISERTE KILDER Norsk Vegmuseums arkiv, A-00031, Andreas Baalsruds notatbøker Riksarkivet, S-1660/E/Ea/ L0019 , brev fra Andreas Baalsrud til overingeniørene i Telemark, Aust-Agder, Nordland og Troms, 11.12.1941

NYGAARD, P.: Store drømmer og harde realiteter: veibygging og biltrafikk i Norge, 1912-1960, 2014 PAULSRUD, G.: «Vegvesenets arbeidsoppgaver og organisasjon over en 350-års periode», Årbok for Norsk vegmuseum, 1996 SELLÆG, J.: Veg på kryss og tvers i Buskerud: Statens vegvesen Buskerud 100 år, 1998 SKÅDEN, K.: Vegarbeid.

Transnasjonale relasjoner i perioden 100-1942: Tre eksempler, PhD-avhandling, Universitetet i Oslo, 2013 SOLEIM, M. N.: Sovjetiske krigsfanger i Norge 19411945: antall, organisering og repatriering, PhD-avhandling, Universitetet i Tromsø, 2004 tekniskmuseum.no/forskning/ organisasjon-todt-i-norge

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s101-116.indd 116

04.11.16 15.01

BJØRN WESTLIE

Jernbanebygging over Fauskemyrene mot Valvatnet. Adolf Hitler forlangte at det skulle bygges jernbane gjennom hele Nord-Norge til Kirkenes.

Foto: Arkivet etter OT, Riksarkivet

OPPRUSTNINGEN AV NORSK JERNBANE UNDER KRIGEN av bjørn westlie

Nazistisk erobringslyst, ivrige tyske ingeniører og NSBs samarbeidsvilje førte til en jernbanerevolusjon i Norge under andre verdenskrig. Tusenvis av sovjetiske krigsfanger betalte prisen for denne moderniseringen under byggingen av Nordlandsbanen.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 117

117

04.11.16 15.01

OPPRUSTNINGEN AV NORSK JERNBANE UNDER KRIGEN

T

roppetransportskipet Blücher brakte 9. april 1940 med seg et stort antall jernbaneingeniører fra Deutsche Reichsbahn (DRB) på vei til Oslo.1 Mange tyske jernbaneingeniører hadde drømt om å få bygge jernbane i det fjellrike Norge, lenge før Adolf Hitler ga ordren om at Norge skulle okkuperes i 1940. Det å utvikle jernbanenettet i Norge, og gjøre Norge til en effektiv og moderne del av det stortyske riket, var en del av den tyske planen for Norge. Den tyske føreren Adolf Hitler forlangte at det skulle bygges jernbane gjennom hele Nord-Norge helt til Kirkenes.2 Dette kravet forsterket han senere, da han fryktet at de allierte skulle invadere Norge.

Klimaet, de store avstandene og utilgjengelige fjellstrekninger var en interessant og krevende utfordring for de tyske ekspertene. Jernbanesatsingen var bare en del av Hitler-Tysklands voldsomme utbyggingsvilje i Norge. Det ble bygget kaianlegg, festningsverk, veier, fabrikker, flyplasser, ubåtbaser og mange bygninger og hus. Mangelen på arbeidskraft førte til at det kom et stort antall krigsfanger og tvangsarbeidere til Norge. Hvor mange de var i alt er noe usikkert, men vi vet at det var 97 000 sovjetiske krigsfanger i landet.

13 600 av dem døde,3 2 983 av dem under skipstransport.4 Flere tusen fanger fra andre land døde også i Norge.

jernbaneselskap, med ingeniører i en egen klasse. Ikke uten grunn ble DRB raskt en del av det tyske nazipartiets maktapparat etter at Adolf Hitler kom til makten i 1933.5 DRB var et ambisiøst selskap med store faglige ressurser og et internasjonalt perspektiv, som blant annet førte til at det allerede i 1929 ble utgitt en bok i Tyskland om jernbanen i Norge. Den var basert på reiser til Norge og studier av hvor lite jernbane det var bygget i vårt land.

Oberreichsbahnrat Dr. Fritz Paszkowski hadde studert norsk jernbaneinfrastruktur i 22 år. Beleilig kom han med sin bok Eisenbahnpolitik Norwegens etter at Tyskland hadde invadert Norge. Den ba han NSBs generaldirektør Waldemar Hoff om å distribuere til alle sine ansatte.6 Den tyske jernbanekompetansen kom raskt til å bli satt på prøve i Norge, ettersom Adolf Hitlers drøm var å få knyttet jernbanen i Norge og Sovjetunionen sammen med det Hitler kalte «Die Nordstrasse». Det var et prosjekt av «gigantiske proporsjoner».7

NORGE VAR EN SPENNENDE UTFORDRING Deutsche Reichsbahn (DRB) ble før krigen regnet som verdens ledende

TYSKERNE VAR AVHENGIG AV NSB Samarbeidet mellom NSB og den tyske hæren – Wehrmacht – ble ikke igangsatt så raskt som tyskerne hadde planlagt. Grunnen var at Blücher, med mannskapet som skulle innta hovedstaden, ble stoppet 9. april. Etter noen dagers forsinkelse ble det likevel klart at Wehrmacht sikret seg kontrollen over NSB og dermed godstransporten fra Oslo.

Våpen og tyske soldater ble deretter sendt nordover for å støtte de tyske troppene i kampen mot norske militære styrker.

1 2 3 4

5 Mierzejwski, 2000, s. 8-11 6 RA, NSB Trafikkavdelingen, journalsaker 1 – 1500, 1943, Da 455 7 Ryggvik, 2004, s. 39

Aamodt, 1972, s. 76 Øverland, 1949, s. 244 Hatlehol, 2015, s. 243 Soleim, 2004, s. 164-165

118

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 118

04.11.16 15.01

BJØRN WESTLIE

Så raskt krigshandlingene hadde stilnet, falt samarbeidet mellom tyskerne og NSB på plass. Tyskerne etablerte sin egen administrasjonsenhet i NSB, kalt Transportkommandantur for å få prioritert sine militære transporter. NSB beholdt kontrollen over den sivile persontrafikken og godstransporten. Ingeniør og overinspektør Arne Aamodt ved NSBs driftskontor understreket at det var enkelt å samarbeide med tyskerne om faglige spørsmål.8 Personalet ved den driftstekniske avdelingen av Transportkommandantur var fagutdannet og ifølge Aamodt greie å ha med å gjøre, og «man kunne lett diskutere faglige spørsmål med dem».9 Aamodt understreket at «den tyske fagsjefen for den driftstekniske avdelingen opptrådte da helt som en jernbanemann», noe som betød at han var mer opptatt av fag enn av politikk.

I det hele tatt gikk samarbeidet mellom NSBs ingeniører og Deutsche Reichsbahns drevne togeksperter godt i denne første fasen av samarbeidet. Det tekniske transportsamarbeidet ble basis for det som skulle utvikle seg mellom NSB og andre deler av det tyske organisasjonsapparatet som ble etablert i Norge. Raskt ble det klart at tyskerne hadde store planer for å forbedre infrastrukturen i Norge, ikke minst jernbanen. Tyskerne ville fullføre planer NSB hadde liggende, men som Stortinget ikke hadde bevilget penger til.

Tyskernes vidløftige utbyggingsprosjekter ble for en stor del finansiert ved at de forsynte seg direkte av kassen til Norges Bank. Det var den såkalte «okkupasjonskontoen» de benyttet seg av.10 I alt ble 8 Aamodt, 1972, s. 76 9 Aamodt, 1972, s. 76 10 Lie, 2012, s. 80

Norges Bank tappet for 11,3 milliarder norske kroner under krigen. Pengene ble brukt til å kjøpe varer og tjenester – eksempelvis fra NSB selv – og til å finansiere arbeidet med å bygge ut Norge på en rekke områder. Tyskerne presset opp tempoet og «sørget for prioriteringer», ifølge historikeren Helge Ryggvik.11 DEN STORE UTBYGGINGSPLANEN 2. oktober 1940 lanserte generaloberst Nicolaus Falkenhorst en storstilt utbyggingsplan for norsk jernbane, i form av et brev til sin sivile motpart, rikskommisær Joseph Terboven. Den tyske hærens leder i Norge tenkte langsiktig og ville bygge ut NSBs jernbanenett. Han ønsket særlig å ferdigstille Sørlandsbanen til Stavanger, men la også vekt på utbyggingen av Nordlandsbanen fra Mo til Bodø og fra Fauske til Narvik, for å kunne hente jernmalm fra Kiruna. Tog sørover var tryggere enn sjøveien.12 Falkenhorst ville også forbedre sporbredden fra enkeltspor til dobbeltspor mellom Elverum–Hamar og Oslo–Trondheim. En større utbyggingsplan for norsk jernbane enn dette har ingen sett senere. Tyskland ville gjøre Norge til den del av det tyske Grossraumwirtschaft. Norsk økonomi, industri og ikke minst norske ressurser skulle «absorberes» av det tyske storrommet.13 Jernbanelinjer skulle knytte alle de okkuperte områdene sammen med effektive transportveier, for å kunne sikre Tyskland nok ressurser og råvarer.

11 Ryggvik, 2004, s. 33 12 Brev fra Der Wehrmachtsbefelshaber Norwegen 2.10.1940, Trond Johansens privatarkiv 13 Milward, 1972, s. 93

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 119

119

04.11.16 15.01

OPPRUSTNINGEN AV NORSK JERNBANE UNDER KRIGEN

Mange jernbaneingeniører fra Tyskland hadde drømt om å bygge jernbane i Norge. Her er tyskere i arbeid på Majavatn stasjon i Nordland.

Ukjent fotograf/Norsk jernbanemuseums samling

SAMARBEID I GRENSELAND Forutsetningen for at de tyske planene skulle blir til virkelighet, var at NSB ville samarbeide og mobilisere hele sin organisasjon for å realisere de store utbyggingsprosjektene. Tyskland hadde langsiktige mål og ville bli i Norge lenge, noe som innebar at transport- og jernbanesektoren ville få en fremskutt posisjon i de tyske planene.

Spørsmålet var hvor langt NSB var villige til å gå i samarbeidet med okkupantene.

NSBs ledelse valgte ikke bare å samarbeide, men også å forbli på sine poster hele krigen ut, og de ble heller ikke skiftet ut med tyskere eller medlemmer av Nasjonal Samling.

Generaldirektør Waldemars Hoffs åremål

120

gikk riktignok ut i mai 1944, men han ble erstattet av Bjarne Vik som heller ikke var medlem av NS. NSB ønsket å få bygget mer jernbane, og på dette punktet hadde de felles interesser med tyskerne. Sett med NSBs øyne, lå det i dette en mulighet som kunne utnyttes. Det var kanskje en av grunnene til at NSBs ledelse valgte samarbeidets vei.

Den amerikanske jernbanehistorikeren Alfred Mierzejewski hevder at «den tyske okkupasjonen av Norge og Danmark bare førte til små problemer for Deutsche Reichsbahn».14 Målet for tyskerne var å få det de trengte av tjenester fra jernbaneselskapene med et minimum av innsats. Dette

14 Mierzejewski, 2000, s. 82

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 120

04.11.16 15.01

BJØRN WESTLIE

ble illustrert med hvordan forholdet til de belgiske og franske selskapene SNCB (Société Nationale de Chemise de Fer Belges) og SCNCF (Société Nationale des Chemins de Fer Francais) ble utformet.15 Ifølge Mierzejewski overlot tyskerne i størst mulig grad kontrollen over de trafikale operasjonene til de lokale jernbaneselskapene i de okkuperte områdene i Vest-Europa. Det tyskerne ville sikre seg var at virksomhetene var i overenstemmelse med deres okkupasjonspolitikk. 16 Den samme modellen ble mer eller mindre videreført i Norge. Det som skilte Norge fra andre tyskokkuperte land var det omfattende arbeidet med å forbedre og bygge ut jernbanenettet.

RASKERE TEMPO OG FLERE ARBEIDERE NSB fikk tidlig beskjed fra tyskerne om at anleggsarbeidet på Nordlandsbanen og Sørlandsbanen måtte tilføres flere arbeidere.

Arbeidsstyrken langs Sørlandsbanen økte fra 1000 arbeidere sommeren 1940 til 4200 arbeidere i 1941. De norske bedriftene EegHenriksen og Diderich Lund AS, og tyske Sänger & Lanninger, var blant dem som fikk flere store tunneloppdrag i 1941 på Sørlandsbanen.

I denne og flere andre saker ga NSB uttrykk for at de ikke ville slippe inn private firmaer på deres enemerker. NSB ønsket å gjøre jobben selv, og til deres lettelse ble det ganske raskt klart at det tyske firmaet ikke kunne gjennomføre oppdraget som planlagt. Noen få uker etter Tysklands endelige nederlag i mai 1945, kunne banedirektør Otto Aubert ikke legge skjul på sin stolthet over at NSB gjorde 15 Mierzejewski, 2000, s. 83 16 Ibid.

jobben på Sørlandsbanen: «Dette var jo litt av en triumf, men jeg kunne ikke dy meg for å si at dette burde være skjedd meget tidligere, og at det ikke var behagelig for oss å skulle ta over dette arbeid igjen».17 Utbyggingen på Nordlandsbanen krevde mer, og tyskerne mente det gikk altfor langsomt, slik at tempoet måtte opp. Tysk ungdom, i alt 1500 såkalte jernbanepionerer, kom for å hjelpe til, og da Nordlandsbanen nådde Mosjøen 7. juli 1940 ble åpningen av Mosjøen stasjon gjort til et stor propagandanummer med den tyske hærsjefen Nicolaus von Falkenhorst og NSBs generaldirektør Waldemar Hoff som midtpunkt.

Von Falkenhorst delte ut «jernkorset til offiserer, underoffiserer og mannskaper som hadde utmerket seg».18 Riktignok var store deler av den 186 kilometer lange strekningen fra Grong til Mosjøen allerede bygget ferdig da tyskerne kom til landet. Åpningen av banen til Mosjøen ble likevel et uttrykk for tysk ekspansjonsiver og handlingskraft. Feiringen av at jernbanen hadde nådd Mosjøen stasjon markerte på mange måter den enorme utviklingen norsk jernbane skulle gjennomgå i de fem neste årene.

MANGEL PÅ ARBEIDSKRAFT Da Norge ble invadert av Tyskland var arbeidsløsheten stor, men høsten 1941 var situasjonen en ganske annen. Sosialminister Birger Meidell kunne i september 1941 konstatere at ledigheten i løpet av en «overordentlig kort tid» var blitt til «ren arbeidsnød».19 Nå manglet det nok hender.

Et forslag om å sette inn fanger til å bygge 17 Aftenposten, 31.05.1945 18 «Nidaros 8. juli 1940». Artikkelen bygget på en melding fra den tyske pressetjeneste i Trondheim.

19 Sørensen, 1991, s. 108

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 121

121

04.11.16 15.01

OPPRUSTNINGEN AV NORSK JERNBANE UNDER KRIGEN

Kart som viser Nordlandsbanen slik den var under bygging fra Fauske til Korsnes, den planlagte forlengelsen til Narvik og en foreslått videre rute til Kirkenes.

Kart utstilt i Verkehrsmuseum Nürnberg

jernbane ble fremmet overfor NSBs banedirektør Otto Aubert i august 1941, fra Wehrmacht og det statlige Direktorat for Arbeidsformidling og Arbeidsløshetstrygd.

Tyskerne ville ha ferdig Sørlandsbanen til Stavanger så raskt det lot seg gjøre.

NSBs Hovedstyre svarte Arbeidsdirektoratet 8. august 1941 og presiserte at «jernbaneanleggene på det nåværende tidspunkt og i nåværende stilling ikke er særlig egnet som byggeobjekter under sådanne forhold, og har likeledes pekt på at andre av [Deutsche Wehrmachts] byggearbeider måtte by på vesentlige fordeler, da arbeidene

foregår langt mer konsentrert».20 Hovedstyret hevdet at deres «standpunkt om hensiktsmessigheten ved å anvende krigsfanger» neppe ville endre seg.

Samme dag som banedirektøren mottok forslaget om å bruke krigsfanger fra Direktoratet for Arbeidsformidling og Arbeidsløshetstrygd, sendte han et brev til samtlige av NSBs distrikter: «Hovedstyret må henstille til de distrikter og anlegg som måtte kunne unnvære arbeidere, og sende dem til Kristiansand–Moi–Stavanger for at anlegget skal unngå de vanskeligheter som beskjeftigelse av russiske fanger vil 20 Jernbanens anleggsarbeidere, NSBs Hovedstyret, RA/ NSB Baneavdeling, j.nr. 3700–3750, Boks 1314

122

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 122

04.11.16 15.01

BJØRN WESTLIE

medføre for anlegget».21 Det førte til at NSB klarte å mobilisere nok av sine egne anleggsarbeidere til at det ikke trengtes krigsfanger på Sørlandsbanen. Om det var praktiske årsaker til at NSB ikke ville ha fanger til å arbeide for seg er ikke klart.

Noen måneder senere var situasjonen uansett en ganske annen. Nå var det Nordlandsbanen som trengte mer arbeidskraft, og igjen dukket kravet om å bruke krigsfanger opp. NSB ble utsatt for et kraftig press både fra tyske og norske myndigheter.

Krigsfanger var det alternativet som fantes, dersom behovet for mer arbeidskraft skulle oppfylles. Presset ført til at NSB bøyde av og gikk inn for at Nordlandsbanen nord for Mo i Rana skulle tilføres flere tusen krigsfanger. De skulle gjøre det tyngste arbeidet.

DET PROBLEMATISKE VALGET Betrakter vi okkupasjonsårenes store satsing på jernbane med pragmatiske øyne, kan moderniseringen og den tekniske oppgraderingen av jernbanenettet oppfattes som positivt. Det virkelig store problemet er det faktum at NSB i den samme perioden bøyde av og godtok at det skulle settes inn krigsfanger i utbyggingen av Nordlandsbanen fra Mo i Rana.

For Tyskland var det å bruke krigsfanger i tvangsarbeid ikke noe nytt. De var det landet som brukte flest krigsfanger under første verdenskrig – 2,5 millioner i alt.22 Erfaringene fra første verdenskrig ble overført til andre verdenskrig, og da Tyskland angrep Polen i september 1939, tok de et stort antall krigsfanger. Etter angrepet på Sovjetunionen

21 Norges Statsbaner, Hovedstyrets brev 8.08.1941, Ellingsvearkivet, Statsarkivet, Trondheim 22 Spoerer, 2015, s. 73

i juni 1941 sikret Tyskland seg ytterligere hundretusener av krigsfanger, som kom til å bli et voksende reservoar av arbeidskraft.

Først og fremst for Tysklands hjemlige industrielle ambisjoner, men også i alle okkuperte land det tyske riket kunne utnytte.

JA TIL KRIGSFANGER I et brev datert 11. januar 1942 til Wehrmachts Eisenbahn Pionerkommando Norwegen, (Kodeis) gikk overingeniør Bjarne Vik ved Nordlandsbanen inn for å bruke krigsfanger for å få bygget ferdig jernbanestrekningen fra Mo til Fauske.

Det fremstår som om NSBs ledelse i Oslo overlot denne beslutningen til Vik, ettersom han konkret så problemet med at anlegget hadde for få arbeidere. Brevet skrev han to måneder før banen til Mo i Rana ble åpnet: «Er det ikke mulig å skaffe et stort nok antall norske arbeidere kan vi bruke krigsfanger på strekningen over høyfjellet».23 Nå var det ikke lenger «vanskeligheter» forbundet med det å bruke krigsfanger, som Otto Aubert viste til i august 1941. Det kan være mange grunner til at synet på det å bruke krigsfanger hadde endret seg, også praktiske. Bak denne utviklingen fra nei, til tvil og så til et ja til fanger, kan det ligge det Zygmundt Baumann beskriver som en prosess der «menneskelige objekter» blir til «kvalitetsløse størrelser».24 Uansett hvordan NSBs ledelse så på det å bruke krigsfanger, var arbeids- og livskårene deres umenneskelige. De var slavearbeidere.

23 RA OT Einsatsgruppe Wiking, serie H Div. arkivmateriale Hg OT materiale Nordlandsbanen 1944-45, Bahnbau Mo-Fauske 1942-43, Eisenbahnbau Nord-Norwegen, Hg L0001 24 Baumann, 2006, s. 152

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 123

123

04.11.16 15.01

OPPRUSTNINGEN AV NORSK JERNBANE UNDER KRIGEN

Krigsfanger i Bolnaleiren. Grunnet mangel på arbeidskraft, ble NSB presset til å bruke sovjetiske krigsfanger i jernbaneutbyggingen. Fangene levde under harde forhold og måtte gjøre det tyngste arbeidet.

Foto: Arkivet etter OT, Riksarkivet

HELLER FANGER ENN NORDMENN Flere norske selskaper enn NSB var villige til å bruke krigsfanger på Nordlandsbanen. En av dem var direktør og entreprenør Diderich H. Lund. Hans firma, med samme navn, samarbeidet med entreprenørselskapet Eeg-Henriksen under arbeidet på Nordlandsbanen, blant annet på strekningen fra Rognan til Fauske.

I et brev direktør Lund skrev til sin anleggssjef J. Kvarstein 29. mai 1943 het det at det «kan under disse omstendigheter naturligvis hende at vi blir tilbudt arbeidere enten fra den nasjonale arbeiderinnsats eller krigsfanger». Lund konkluderte da med at han ikke vil godta å ta imot norske arbeidere, fordi de er innkalt «under trussel om

124

straff» og «mot sin vilje». Hans konklusjon var at «Annerledes stiller forholdet seg hvis vi anmodes om å beskjeftige krigsfanger.

Jeg har for min del ikke noe imot å ta disse i arbeide, og vi får da behandle dem, så bra som det etter forholdene er mulig for oss».25 NSBS «HÅND OVER ANLEGGSARBEIDET» I april 1943 kom de første 500 sovjetiske krigsfangene til anleggsområdet nord for Mo i Rana.26 På det meste var det 12 312 fanger i arbeid på denne delen av Nordlandsbanen

25 Lund, 1972, s. 119 26 Michael Stokke i e-post til forfatter, basert på dokumenter Stokke har fremskaffet, 2014

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 124

04.11.16 15.01

BJØRN WESTLIE

ifølge NSB.27 På dette tidspunktet hadde Organisation Todt (OT) overtatt som NSBs samarbeidspartner på strekningen fra Mo i Rana til Fauske. Sovjetiske krigsfanger var også i gang med å bygge jernbane fra Fauske 130 kilometer nordover i retning Drag i Tysfjord, på vei mot Narvik.

Den første kontingenten med fanger til Mo i Rana var betydelig forsinket i forhold til de opprinnelige planene, men etter at de hadde blitt innkvartert, ble de satt i arbeid. Tidlig hver morgen ble fangene hentet fra leirene og drevet til arbeidsplassen av tyske soldater, uansett vær- og temperaturforhold. De ble satt til det tyngste grovarbeidet som steinhugging, bæring av sementsekker, gravearbeid, felling av trær og legging av jernbanesviller.28 Mens tyske soldater hadde hånd om fangene, hadde NSBs hånd om arbeidet. Erik Bjørnstad fra Bodø var en av de mange som deltok i anleggsarbeidet på Nordlandsbanen mellom Mo i Rana og Fauske da krigsfangene var en del av arbeidsstokken. Bjørnstad forklarte at NSB ledet anleggsarbeidet: «Et forhold som en kunne stusse over, var at NSB hadde fullstendig hånd om anleggsarbeidet».29 VEIEN TIL KIRKENES Allerede i 1923 hadde NSB fastslått at Nordlandsbanen ikke ville være ferdig «før den sydfra er ført helt frem til de viktigste trakter av Finmarken».30 I 1928 la NSB frem en plan om at Nordlandsbanen burde føres helt frem til Kirkenes.31 Ifølge planen ville den 1114 kilometer lange strekningen Fauske–Vadsø koste 359 millioner

27 28 29 30 31

Ellingsvearkivet, dok 48, 49, 50, Statsarkivet, Trondheim Hatlehol, 2015, s. 242 Bjørnstad, 1986, s. 96-97 Ellingsve, 1989, s. 50 Ellingsve, 1989, s. 50

1915-kroner, og den 1215 kilometer lange strekningen Fauske–Kirkenes var beregnet til å koste 374 millioner kroner.

Planen havnet dypt nede i en skuff mens det langtekkelige arbeidet med å bygge Nordlandsbanen fortsatte.

Raskt viste det seg at tyskerne ville ta utgangspunkt i NSBs gamle plan og videreutvikle den. I juli 1942 hadde Organisation Todt og Wehrmacht diskutert hvor mange arbeidere det trengtes på den 1161 kilometer lange strekningen fra Fauske til Kirkenes, basert på de beregningene NSB selv hadde foretatt i desember 1941.

Konklusjonen var at det måtte settes inn 35 000 mann i 1942. 10 000 av dem trengtes på strekningen Fauske–Narvik.

Ifølge disse beregningene trengtes det formidable 300 000 mann om banen til Kirkenes skulle bli ferdig.32 I et notat fra major Benninghoff datert 22. oktober 1942, ble det klart at det trengtes 300 000 tonn bygningsmateriale og 260 000 tonn sement, 150 000 tonn skinner og 180 000 sviller for å nå frem til Kirkenes.33 Ideen om å nå Kirkenes var ikke bare en vidløftig plan, men en umulig oppgave. Narvik var derimot innenfor rekkevidde. Forholdene på denne strekningen har ingen forsket på, men noe vet vi. I januar 1945 rapporterte en tysk gruppeleder til OTs hovedkontor om helsesituasjonen blant de fangene som arbeidet for ham nord for Fauske. Han skrev at «en tredjedel er arbeidsdyktig, en tredjedel delvis arbeidsdyktig og en tredjedel overhode ikke arbeidsdyktige».34

32 Neerland Soleim, 1995, s. 86 33 Petersen, 1992, s. 129-130 34 Øverland, 1949, s. 245

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 125

125

04.11.16 15.01

OPPRUSTNINGEN AV NORSK JERNBANE UNDER KRIGEN

Bygging av tunnel ved Trengselsundet i Sørfold. Tunnelåpningen er fremdeles synlig, og er et av mange spor som er bevart etter tyskernes jernbaneutbygging i Nordland.

Foto: Arkivet etter OT, Riksarkivet

126

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 126

04.11.16 15.01

BJØRN WESTLIE

Bratthaugen tunnel mellom Finneid og Fauske ble bygget i perioden 1942–1945, og er den eneste tunnelen tyskerne bygget som fremdeles er i bruk som jernbanetunnel.

Foto: Arkivet etter OT, Riksarkivet

OKKUPASJONENS RESULTATER Resultatet av anleggssamarbeidet mellom NSBs og Wehrmacht, og deretter Organisation Todt, var formidabelt. Riktignok har NSB tonet ned hvor omfattende samarbeidet med okkupasjonsmakten var under krigen. Til tross for dette, har en rekke representanter for NSB vist stolthet over av at jernbanenettet ble kraftig utvidet under krigen. I 1998 ble det oppsummert i en offisiell bok at: «Jernbanenettet ble utvidet med 450 kilometer mens et tilsvarende antall kilometer ble omgjort til normalspor.

Elektrifiseringen gikk også fremover. Mye på grunn av kullmangelen ble godt over

200 kilometer elektrifisert».35 Selv om tyskerne ikke klarte å gjøre Norge til et fullt ut nazistisk lydrike, skapte de det som ikke kan kalles noe annet enn en togrevolusjon. Hva denne forbedringen og utvidelsen betydde, og ikke minst kostet, politisk, har derimot ikke NSB vært villig til å si så mye om. Nordlandsbanen ble forlenget med 137 kilometer, eller hele 323 kilometer om vi inkluderer strekningen Grong–Mosjøen, under krigen.36 På Sørlandsbanen gikk også arbeidet unna. Den 112 kilometer lange strekningen mellom Kristiansand og Moi ble åpnet for drift 1.

35 «Jernbanen i Norge. 1840–1998», 1998, s. 15 36 Ryggvik, 2004, s. 32

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 127

127

04.11.16 15.01

OPPRUSTNINGEN AV NORSK JERNBANE UNDER KRIGEN

Lokomotiv pyntet med hakekors under åpningen av en ny jernbanestrekning under krigen. Bildet er trolig tatt ved Elsfjord stasjon.

Foto: Ukjent/Norsk Jernbanemuseums samling

mars 1944, og bare to måneder senere ble arbeidet med å utvide strekningen Moi–Stavanger fra enkeltspor til dobbeltspor ferdig, noe som var to år raskere enn NSBs opprinnelige planer.37 Alt i alt ble 432 kilometer med ny jernbane bygget ferdig under okkupasjonen, altså på bare fem år. Til sammenligning bygget NSB ferdig 203 kilometer ny jernbane på de ti årene mellom 1930 og 1940. I løpet av krigen ble det altså bygget dobbelt så mye jernbane, på halvparten av den tiden som ble brukt før krigen.38 Også elektrifiseringen av jernbanen skjøt fart. 255 kilometer med jern37 Aamodt, 1972, s. 126 38 Innstilling fra Jernbanekommisjonen av 1949, Om ny jernbaneplan, s. 96

128

bane ble elektrifisert i perioden 1940–1945, mens det kun ble elektrifisert 187 kilometer i tiåret før tyskerne kom til Norge.39 I tillegg ble mange av de smalsporede banestrekningene modernisert, og hele 450 kilometer ble ombygd til bredsporet.40 MINNER FORSVINNER Krigstidens utbygging av Nordlandsbanen og andre deler av det norske jernbanenettet er et av de største anleggsprosjektene i norsk historie, ikke minst når vi tar i betraktning hvor kort tidsrom det dreier seg om. Den store jernbaneutbyggingen 39 Ryggvik, 2002, s. 34 40 Ibid.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 128

04.11.16 15.01

BJØRN WESTLIE

Krigsfanger i arbeid på jernbanen, mens bevæpnede tyske soldater holder vakt. Bildet er trolig tatt på strekningen Fauske-Korsnes.

Foto: Ukjent/Norsk Jernbanemuseum

var samtidig et usedvanlig brutalt kapittel i norsk okkupasjonshistorie. Anslagsvis 25 000 krigsfanger arbeidet som slaver på de 28 milene mellom Mo i Rana og Drag i Tysfjord. Over 40 fangeleirer ble opprettet, men verken leirene eller andre spor fra det store arbeidet er forsøkt tatt vare på. Ingenting er blitt fredet, til tross for at riksantikvar Jørn Holme i 2010 understreket betydningen av å sikre de materielle sporene etter fangeleirene: «Det er vår plikt å sikre de få fysiske sporene av en lite ærerik del av norsk krigshistorie».41 Forfallet fortsatte inntil denne høsten, men nå har Riksantikvaren tatt initiativ til 41 VG, 12.10.2010

et større fredningsprosjekt av fangeleirer langs Nordlandsbanen, i samarbeid med Russland. Riksantikvaren skriver på sine nettsider at: «Hovedprosjektet som iverksettes i 2017 tenkes å inkludere kartlegging, dokumentasjon, tilrettelegging, merking, synliggjøring og formidling av utvalgte fangeleirer langs Nordlandsbanen».42 Bjørn Westlie (f. 1949) er historiker, fagforfatter og førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. I 2015 utga han boka Fangene som forsvant. NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen.

42 riksantikvaren.no/Tema/Internasjonalt-samarbeid/ Russland

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 129

129

04.11.16 15.01

OPPRUSTNINGEN AV NORSK JERNBANE UNDER KRIGEN

KILDER AFTENPOSTEN, 31.05.1945 BAUMAN, ZYGMUNT: Moderniteten og Holocaust, 2006 BJØRNSTAD, ERIK: «Anlegg av jernbane i Øvre Saltdal», Saltdalsboka, 1986 ELLINGSVE, ARVID: Nordlandsbanens krigshistorie, 1988 HATLEHOL, GUNNAR D.: Norwegeneinsatz 1940-1945, Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang, avhandling PhD, NTNU, 2015 LIE, EINAR: Norsk økonomisk politikk etter 1905, 2005 LUND, DIDERICH H.: Fra Norges fjell til fjerne kyster, 1972 MIERZEJEWSKI, ALFRED C.: The Most Valuable Asset of the Reich: A History of the German National Railway Volume 2, 1933–1945, 2000 MILWARD, ALAN S.: The Fascist Economy in Norway, 1972 PETERSEN, JOACHIM: Hitlers Polar Eisenbahn, 1992

SOLEIM, MARIANNE NEERLAND: Sovjetiske krigsfanger i Norge 19411945. Antall, organisering og repatriering, doktoravhandling, UIT, 2004 SPOERER, MARK: «Forced Labour in Nazi-occupied Europe 1939 – 1945», i Marcel Boldorf/ Tetsuju Okazaki (red.), Economies under Occupation.

The Hegemony of Nazi Germany and Imperial Japan in World War II, 2015 SØRENSEN, ØYSTEIN: Solkors og solidaritet: høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca.

1930–1945, 1991 VG, 12.10.2010 WESTLIE, BJØRN: Fangene som forsvant. NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen, 2015 ØVERLAND, HANS: «Stambanen gjennom NordNorge», Nordland Fylkes Jernbanekomite og Troms Jernbanekomite, 1949

UPUBLISERTE KILDER TROND JOHANSENS PRIVATARKIV: Brev fra Der Wehrmachtsbefelshaber Norwegen 2.10.1940 ELLINGSVEARKIVET, STATSARKIVET, TRONDHEIM: Dok 48, 49, 50 Norges Statsbaner, Hovedstyrets brev 8.08.1941 RIKSARKIVET: NSB Baneavdeling, j.nr. 3700– 3750, Boks 1314 NSB Trafikkavdelingen, journalsaker 1-1500, 1943, Da 455 OT Einsatsgruppe Wiking, serie H Div. arkivmateriale Hg OT materiale Nordlandsbanen 1944-45, Bahnbau Mo-Fauske 1942-43, Eisenbahnbau NordNorwegen, Hg L0001

AAMODT, ARNE: Norges statsbaner i tiden 1940–45, 1972

Riksantikvaren.no/Tema/ Internasjonalt-samarbeid/ Russland, «Prosjekt Nordlandsbanen» RYGGVIK, HELGE: «I krig.

Ekstratog 9. april 7.15», i Trond Bergh, Terje Gulowsen og Helge Ryggvik, Jernbanen i Norge 1854–2004, 2004

130

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s117-130.indd 130

04.11.16 15.01

ANDERS HESJEDAL

Dekningsrom av tømmer fra Lyngenlinja. De tyske stillingene ble lagt høyt i terrenget.

Foto: Anders Hesjedal

LYNGENLINJA OG FRØYLINJA FRA LANDFORSVARSLINJER TIL VERDIFULLE KULTURMINNER av anders hesjedal

Et av Norges viktigste militærstrategiske områder ligger i Storfjord kommune i Nord-Troms. Mange tusen militære kulturminner preger landskapet.

De fleste er spor etter tyskernes Lyngenlinje fra andre verdenskrig.

Under den kalde krigen ble Frøylinja bygd i de samme områdene.

Området framstår som et av de mest interessante militærhistoriske områdene i Norge i moderne tid. Kulturminnene er lokale fysiske manifestasjoner av internasjonale politiske, militære, ideologiske og økonomiske forhold og er en viktig del av den felles europeiske kulturarven fra det 20. århundre.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 131

131

04.11.16 15.02

LYNGENLINJA OG FRØYLINJA FRA LANDFORSVARSLINJER TIL VERDIFULLE KULTURMINNER

I

fjellområdene i Storfjord kommune i Nord-Troms, mellom bunnen av Lyngenfjorden og grensene mot Finland og Sverige, er det tusenvis av spor etter militær aktivitet. Kulturminnene er rester etter tyskernes Lyngenlinje, som ble etablert i 1944–1945, og forsvarsanlegg fra den kalde krigen, spesielt Frøylinja, som ble bygd fra 1980-tallet og utover. Kulturminnene dekningsrom, våpenstillinger, krigsfangeleirer, rester etter taubaner, veier og stier, fra de to epokene overlapper hverandre og preger landskapet. Av ulike årsaker er disse kulturminnene ikke særlig kjent til tross for at de har spilt sentrale og viktige roller i nyere norsk og europeisk historie.

Kulturminnene langs Lyngenlinja er ikke systematisk kartlagt, og historiene er fragmenterte og ikke alltid like sannferdige.

Arkivmaterialet er knapt, sannsynligvis må tyskerne ha ødelagt en del dokumentasjon mot slutten av krigen.1 Frøylinja har vært omgitt av mye hemmelighold og dokumentasjonen om linja har vært gradert helt fram til de siste årene.2 Dette «mentale landskapet» av fragmentert kunnskap, hemmelighold og utilgjengelighet har ført til at det er heftet et visst mytisk preg ved begge de to landforsvarslinjene.

Utgangspunktet for artikkelen er Troms fylkeskommunes registrering og dokumentasjon av kulturminner fra andre verdenskrig og den kalde krigen. I 2014 og 2015 ble det registrert om lag 1100 kulturminner langs en liten del av Lyngenlinja i fjellet mellom Skibotndalen og Signaldalen i Storfjord kommune.3

1 2 3

Soleim, 2009, s. 345 Dalmo, 2014, s. 6, 55 Hesjedal og Andreassen, 2015

132

OPPTAKTEN Historien om Lyngenlinja og Frøylinja startet i 1941 da Tyskland angrep Sovjetunionen. I nord var det tyske målet å erobre Murmansk. Det tyske angrepet kjørte seg fast før målet var nådd, og frontlinja ble liggende i Litzadalen fram til 1944.

Fra 1943 og utover skjønte finnene at de måtte komme seg ut av krigen. Tyskland var på vikende front. Ved å inngå våpenhvile med Sovjetunionen før «det tredje riket» var knust, ville kanskje vilkårene i en fredsavtale mellom Sovjetunionen og Finland ikke bli fullt så harde som de ellers kunne ha blitt. Den 4.–5. september 1944 var våpenhvilen en realitet, og snart var det harde kamper mellom de tidligere våpenbrødrene i det som er kalt Lapplandskrigen, det vil si den finske krigen mot Tyskland i den siste fasen av andre verdenskrig.

Den tyske Lapplandsarmeen, eller 20.

Gebirgsarmee som den offisielt het, startet tilbaketrekkinga fra Finland, stadig i kamp med finske styrker. I begynnelsen av oktober angrep sovjetiske styrker de tyske stillingene i Litzadalen. Tyskerne mente at de ville være i stand til å stå imot et sovjetisk angrep, men dette viste seg å være feil og de måtte trekke seg ut av området under harde kamper. På et tidspunkt hadde tyskerne vurdert å trekke seg tilbake til Nord-Finland og etablere en forsvarslinje der. Stillingene ble imidlertid vurdert som for vanskelige å forsvare, og etter det sovjetiske angrepet var det klart at Lapplandsarmeen, som besto av ca. 220 000 soldater, 60 000 hester, 20 000 kjøretøy og et ukjent antall krigsfanger, måtte trekke seg tilbake inn i Norge der man forskanset seg bak Lyngenlinja.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 132

04.11.16 15.02

ANDERS HESJEDAL

Bygginga av Lyngenlinja var en syntetisering av de tyske krigserfaringene fra Litza og Østfronten. Man kan derfor hevde at de tyske erfaringene i den siste delen av andre verdenskrig har vært grunnlaget for en viktig del av norsk militær tenkning om nordområdene fram til i dag.

LYNGENLINJA, EN UINNTAGELIG FORSVARSLINJE. Bygginga av Lyngenlinja startet senhøstes 1944. Ordren fra Berlin var å etablere en uinntagelig forsvarslinje.4 6. bergjegerdivisjon, som ble gitt oppgaven, besto av om lag 14 500 mann,5 hovedsakelig østerrikere.6 For å gjennomføre oppgaven kunne de benytte seg av alle tilgjengelige midler i området. Ifølge divisjonen selv hadde de med seg omlag 10 000 krigsfanger da de kom over grensa fra Finland. Sannsynligvis ligger det reelle tallet nærmere 8000. Disse ble umiddelbart satt inn i byggearbeidet.

Tanken bak Lyngenlinja var å etablere en halvsirkelformet sperring fra bunnen av Lyngenfjorden og sør til Narvik, som tyskerne var overbevist om var det sovjetiske målet. Alle dalfører skulle systematisk tettes igjen, i tillegg hadde tyskerne siden 1940 bygd ut kystartilleriet slik at de mente at det ville være vanskelig å invadere Norge fra sjøsiden og slik omgå Lyngenlinja.

Lyngenlinja var det materielle navet alt dreide seg om på Nordkalotten den siste krigsvinteren. Tyskerne måtte få bygd forsvarslinja før et eventuelt sovjetisk angrep, få den tyske hæren bak forsvarslinja – og 4 Rapport, United Nations War Crime Commision, 1947–1949 5 På grunn av sparsomt kildemateriale må alle tall som oppgis vedrørende tyske tropper og krigsfanger betraktes som anslag.

6 Fossum, 2014, s. 54

ødelegge de norske og finske landområdene foran forsvarslinja slik at det skulle bli så vanskelig som mulig for den Røde Hær å rykke fram til Lyngenområdet. Ved å bruke den brente jords taktikk ville en angriper ikke få hjelp av lokalbefolkningen, ikke finne mat og forsyninger, ikke kunne bruke veier, bruer og boliger til sin fordel, ha lange forsyningslinjer som ville gjøre angripende styrker mer sårbare.

Brenninga og tvangsevakueringa av Nordkalotten var «førstelinjeforsvaret» og må sees som en del av etableringa av Lyngenlinja. 110 000 mennesker i Finland måtte dra fra gård og grunn, og 75 000 mennesker i Finnmark og Nord-Troms ble berørt av evakueringa. I underkant av 50 000 nordmenn ble tvangssendt sørover, mens om lag 25 000 bodde i de områdene som Sovjetunionen frigjorde eller flyktet til fjells og tilbrakte den siste krigsvinteren der, mange under svært kummerlige forhold. Ressurser som kunne brukes av okkupasjonsmakten, alt fra skrivemaskiner til generatorer og telefonkabler ble, i den grad det var mulig, pakket ned og sendt i trygghet bak Lyngenlinja. Det man ikke kunne ta med seg ble destruert. Ødeleggelsene var store, eksempelvis ble omlag 12 000 bolighus i Finnmark brent ned eller sprengt i filler i løpet av noen få uker, til sammenligning ble omlag 4000 boliger i hele landet ødelagt i løpet av alle fem krigsårene.

Samtidig med at denne intensive destruksjonen pågikk, igangsatte man en storstilt konstruksjon av Lyngenlinja. De øde fjellområdene ble omgjort til anleggsområder og tusenvis av mennesker var i full gang med å bygge taubaner, veier, dekningsrom, observasjonsposter og våpenstillinger i et forsøk på å transformere landskapet til en

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 133

133

04.11.16 15.02

LYNGENLINJA OG FRØYLINJA FRA LANDFORSVARSLINJER TIL VERDIFULLE KULTURMINNER

Dekningsrom fra Lyngenlinja øverst i Norddalen, Storfjord kommune.

Foto: Anders Hesjedal

festning. Arbeidene foregikk i høyfjellet, i mørketida om vinteren. Størsteparten av arbeidet var manuelt, spade, spett, hakke og dynamitt var de viktigste arbeidsredskapene. Ordren var at linja skulle være ferdig 1. mai 1945. Den knappe tidsfristen fikk fatale konsekvenser for de sovjetiske krigsfangene som ble brukt som slavearbeidere under byggeprosessen.

KULTURMINNENE LANGS LYNGENLINJA Hva slags kulturminner er det snakk om? Den mest synlige kategorien er dekningsrommene. Dette er små hytter, med plass til 4-6 mann. Hyttene er sprengt ned i undergrunnen slik at mønet ligger

134

i bakkenivå. De er prefabrikkerte og består av en tømmerkasse som dekker 7 buesperrer. Tømmerkassen er dekket av papp og blikk der man hadde tilgang til dette, og så kamuflert og beskyttet med stein fra den utsprengte tomta.

Inngangspartiene er som regel i tørrmur, mange av dem preges av godt håndverk.

Tilstanden er varierende, noen dekningsrom er fullstendig smadret, mens andre er relativt intakte. Noen er ødelagt av forsvaret rett etter krigen og i forbindelse med etableringa av Frøylinja under den kalde krigen.

Andre er ødelagt som følge av diverse sivile «opprydningsaksjoner» etter krigen. En del ligger i ras- og skredutsatt terreng og er klemt sammen av snø og store steinblokker.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 134

04.11.16 15.02

ANDERS HESJEDAL

Anleggene fra Lyngenlinja (til høyre) og Frøylinja (til venstre) ligger tett i tett.

Foto: Anders Hesjedal

Dekningsrommene ligger ofte i små klynger, fra to tre opptil 14-15 enheter. En av erfaringene fra Litzafronten var viktigheten av overhøyde. Dekningsrommene ligger derfor høyt oppe i fjellsidene, ofte nokså utilgjengelig og man må ganske nær for å se dem. Siden Lyngenlinja ikke ble ferdig utbygd kan man se alle stadier i byggeprosessen, fra utsprengte men ubebygde tomter, til ferdige hytter.

Dekningsrommene ligger i bakkant av den tenkte frontlinja, i forkant (lengre sør og øst mot Finland), ligger de forberedte våpenstillingene og observasjonspostene som vaktlagene i dekningsrommene benyttet seg av.

Hundrevis av steinstrukturer av varierende størrelse og form ligger i fjellsidene og på høydedrag, og stenger dalførene. Noen av

strukturene er åpne, andre har tak av steinheller eller jernbanesviller dekket av stein og grus for å gli i ett med terrenget.

Strukturene er i tørrmur, det er ikke brukt sement i det hele tatt. Dette har to årsaker, for det første hadde man ikke støpeteknologi som kunne brukes i vinterkulda.

For det andre var det knapphet på sement, det som fantes ble sendt til kontinentet for å brukes i forsvaret av Tyskland. Sannsynligvis har man hatt planer om å forsterke stillingene med sement sommeren 1945.

Tørrmurene gir disse kulturminnene, som jo er moderne materiell kultur, et alderdommelig eller kanskje «evig» utrykk, de kunne like godt vært fra middelalderen eller jernalderen. De glir inn i landskapet, samtidig som de transformerer det.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 135

135

04.11.16 15.02

LYNGENLINJA OG FRØYLINJA FRA LANDFORSVARSLINJER TIL VERDIFULLE KULTURMINNER

Våpenstilling fra Lyngenlinja, Viessogasvaggi, Storfjord kommune.

Foto: Anders Hesjedal

Det er også rester etter to taubaner som ble bygd for å frakte forsyninger og bygningsmaterialer inn i fjellet. Dette var et system som tyskerne med hell hadde utnyttet ved Litzafronten og en erfaring som de brakte med seg til Lyngenlinja. Taubanene var robuste, lette å reparere dersom de ble truffet av fiendtlig ild, nærmest væruavhengige og kunne i prinsippet gå døgnkontinuerlig.

Da tyskerne kapitulerte og forlot fjellområdene lot de det meste av løsøre bli værende.

Etter krigen var forsvaret her og ryddet vekk eksplosiver og våpen. For sivilbefolkningen ble området nå en ressursbank. Det var et enormt behov for alt som kunne benyttes i forbindelse med gjenreisninga etter ødeleggelsene okkupasjonen hadde ført med seg.

Tyskbygde brakker og trehus/hytter ble de-

136

montert og brukt som bygningsmaterialer, inventar og annet løsøre ble fraktet ut av fjellet og ned til bygdene. Taubanene ble demontert og motorene som drev verket tatt ned. Men til tross for at mye er tatt ut fra disse områdene, ligger det mye løsøre tilbake. Dette er materiale som etterhvert er blitt interessant for samlere. Kulturminneforvaltningen har derimot ikke vært interessert i materialet.

I og rundt dekningsrommene, og i enkelte av stillingene ligger det redskaper som spader, hakker, spett, meisler; verktøy som sager og filer; skibindinger, rester av ski med og uten stålkant, uniformsrester, sko, bøker; inventar som senger, bord og stoler; keramikk, flasker, medisinglass, skarp ammunisjon, tannkremtuber med innhold, skobørster, skokrem, gassmasker osv. Det

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 136

04.11.16 15.02

ANDERS HESJEDAL

Geværstilling, Lyngenlinja. Taket er laget av jerbanesviller.

Foto: Anders Hesjedal

ligger fremdeles telefonledninger på bakken.

Alle klyngene med dekningsrom, de fremskutte stillingene og leirene nede dalbunnen stod i telefonisk kontakt med hverandre.

Piggtråd er det en god del av, og den finnes enten som ubrukte kveiler eller som rester av gjerder. Foran våpenstillingene skulle det legges et minebelte med piggtrådsperringer.

Dette ble ikke gjort, ettersom det var vinter og tele i bakken, men planen var å få dette på plass sommeren 1945. Piggtråden skulle også holde krigsfangene inne i fangeleirene som ble etablert langs linja.

Hovedstyrken lå nede i dalførene, Kitdalen, Signaldalen, Stordalen. Det er usikkert hvor mange soldater og krigsfanger som var i dette området siste krigsvinteren, men mye tyder på at det kan ha vært så

mange som 40 000.7 Av taktiske og strategiske årsaker var det fornuftig å ha hovedstyrken. I bakkant, i tillegg ville det vært altfor krevende å ha disse styrkene plassert i fjellet, etterforsyninger av proviant, brensel og annet utstyr til så store troppestyrker over lang tid var en umulig oppgave.

Det har ikke vært noe systematisk registrering og dokumentasjon av sporene etter militærleirene og krigsfangeleirene som ble etablert i lavlandet. På grunn av det sparsomme arkivmaterialet er kildeverdien til kulturminnene spesielt høy, og kulturminnene er i realiteten arkeologisk materiale, selv om de er fra moderne tid. Særlig gjelder dette krigsfangeleirene langs Lyn7

Figenschau, 2015

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 137

137

04.11.16 15.02

LYNGENLINJA OG FRØYLINJA FRA LANDFORSVARSLINJER TIL VERDIFULLE KULTURMINNER

I 1945 ble det avdekket fire massegraver ved Mallnitzleiren. Bildet viser utgravningen av grav 3.

Foto: Bjørn Winsnes, Narviksenteret

genlinja, der arkivmaterialet er svært knapt, mens de materielle restene er rikholdige.

FANGELEIRENE Noe av det spesielle med dette området er alle sporene etter krigsfangeleirer. Etter krigen var det ca. 500 krigsfangeleirer i Norge, sporene etter de aller fleste er nå borte. I «vårt» område er det spor etter i hvert fall fem leirer. I dag ser man fremdeles restene etter fundamentene til de sirkulære finlandsteltene som krigsfangene bodde i. De er små, ca. fem–seks meter i diameter. I noen av tuftene ligger det enkle ovner og det er også mulig å finne gjenstandsmateriale fangene må ha brukt.

Det er rester etter piggtrådgjerder rundt leirene. Fangeleirene her var spesielt

138

brutale, og krigsfangene ble drevet hardt for å få forsvarslinja ferdig.

Alle leirene ligger i landskap som ligner på det alpelandskapet soldatene kom fra, og som må ha minnet de østerrikske soldatene om hjemlandet. I sør og øst ser man flate, avrundede landskapsformer, tilnærmet likt landskapet i Litzadalen. I vest og sør ligger det alpine området med leirene. Inne i de trange dalførene beskyttet av de høye fjellene kan vi finne leirene Kitzbühel, Zermatt, Gastein, Windeck, Mallnitz, Salzburg osv. Et mellomeuropeisk alpelandskap er forsøkt plantet inn i dette fjellområdet.

Rykter om at det hadde skjedd overgrep mot krigsfanger i Storfjord-regionen nådde Tromsø rett etter kapitulasjonen.

I begynnelsen av juni1945 dro en krigs-

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 138

04.11.16 15.02

ANDERS HESJEDAL

Mallnitzleiren i dag.

Foto: Anders Hesjedal

forbryterkommisjon med medlemmer fra USA, Storbritannia, Norge og Sovjetunionen til Lyngenområdet for å undersøke dette.8 Kommisjonen konsentrerte seg om to leirer, Mallnitz nede i Norddalen og Kitzbühel inne på fjellet.

Mallnitz ble helt mot slutten av krigen omgjort til en dødsleir. På grunn av den rå utnyttelsen av krigsfangene i anleggsarbeidet, døde disse så raskt at tyskerne ville gå tom for arbeidskraft og ikke klare å få Lyngenlinja ferdig innen fristen. Umenneskelige arbeidsforhold, elendige boforhold, mangel på medisiner og ikke minst knappe rasjoner førte til at mange ble syke eller døde, noe som påvirket framdriften. For

å løse dette «problemet» bestemte general Ferdinand Jodl at fanger som var for syke til arbeide på linja skulle fratas sine rasjoner, disse skulle heller bli gitt til de som fremdeles var i stand til å arbeide. De sykeste fangene ble samlet i Mallnitz.

Begrunnelsen, slik den ble formulert av tyske offiserer i følge krigsforbryterkommisjonens rapporter, var at tyskerne mente at det var enklere å ha alle de syke samlet et sted, og dessuten at det ville være dårlig for krigsfangenes moral (sic) om folk i samme leir ble tildelt ulike rasjoner. Fangene har vært desperat sultne, og det er dokumentert flere sikre tilfeller av kannibalisme, der fanger har spist deler av drepte medfanger.9

8

9

Lund, 2014, s. 71

Ibid, s. 76

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 139

139

04.11.16 15.02

LYNGENLINJA OG FRØYLINJA FRA LANDFORSVARSLINJER TIL VERDIFULLE KULTURMINNER

Forholdene i leiren var forferdelige og det fortelles at vaktene nektet å gå inn i finlandsteltene/brakken til de syke uten gassmaske.

I nærheten av leiren ble det funnet fire massegraver med til sammen 143 døde fanger. Gravene var forsøkt skjult og var tildekket med torv, gress, jord og stein. De døde ble tatt ut av gravene, fraktet ned til Kvesmenes, der de ble obdusert. Obduksjonen viste at 81 hadde sultet ihjel, 54 var skutt og åtte var døde av mishandling.10 I dag er leirområdet gjengrodd. Tuftene etter fangebrakkene er synlige om våren, før vegetasjonen tar overhånd. Deler av piggtrådgjerdet rundt leiren kan gjenfinnes.

I tuftene ligger ovner, diverse tre-rester og ulike metallgjenstander. Gjennom leiren går to høyspentledninger reist på 1970 tallet, i løpet av de nærmeste årene kommer en tredje. Når kraftgatene ryddes for vegetasjon dumpes en del av trærne i tuftene etter fangebrakkene.

FRØYLINJA OG KALD KRIG Sommeren 1949 ble en gruppe tyske offiserer i hemmelighet innlosjert på et hotell i Oslo. Blant offiserene var viseadmiral Ciliax som hadde vært marinesjef i Norge under krigen og generalmajor von Lossberg. Sistnevnte hadde vært sjef for operasjonsavdelingen i staben til von Falkenhorst som var ansvarlig for planlegging og gjennomføring av angrepet på Danmark og Norge i 1940, og som senere ble øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge. Sammen med norske og svenske offiserer skulle

10 Personlig meddelelse fra Michael Stokke, Narviksenteret; Fjermeros, 2013, s. 70-73

140

de tyske offiserene gå igjennom de tyske tekniske og taktiske erfaringene fra kampene mot Sovjetunionen, drøfte de ulike angrepsmulighetene til de sovjetiske styrkene og hvordan forsvaret på svensk og norsk side skulle møte en slik trussel.11 I de første forsvarsplanene etter krigen ble Lyngen ansett som et sentralt område for forsvar mot et sovjetisk angrep. Denne tankegangen gjenfinnes i NATOs planer fra 1954 og utover, og Lyngenområdet ble i løpet av den kalde krigen et sentralt område i norsk forsvarsplanlegging.12 På 1950 tallet ble forslaget om Lyngen befestninger vurdert.13 Dette var et omfattende prosjekt med bakgrunn i møtet mellom de tyske og norske offiserene der man planla å bygge ut festningsanlegg i Lyngenområdet. Det ble av ulike grunner skrinlagt. Hovedinnvendingen var at det var for dyrt og man hadde for få soldater til å bemanne befestningene, blant annet fordi norske styrker var bundet opp i Tysklandsbrigaden. I tillegg var kystartilleriet for svakt. En fiende kunne angripe lengre sør og slik falle Lyngenbefestningene i ryggen, så første prioritet var å bygge ut kystartilleriet. Det man allikevel gjorde var å planlegge sperrestillinger i området.14 Fra 1950-tallet og fram til på 1970-tallet ble det årvisst bygd dekningsrom, kanonstillinger, bunkere og såkalte komødanlegg, kommunikasjonsødeleggende anlegg, der veier og bruer ble underminert slik at de på kort varsel kan sprenges for å forsinke en fiende. På slutten av 1970-tallet ble ideen om en forsvarslinje i området på 11 12 13 14

Jaklin, 2009, s. 31-42; Gjeseth, 2012, s. 106-107 Dalmo, 2014, s. 26 Gjeseth, 2012, s. 157 Ibid, s. 157

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 140

04.11.16 15.02

ANDERS HESJEDAL

nytt tatt opp. Man mente at stridsutholdenheten til de norske styrkene ville øke vesentlig dersom de kunne støtte seg til permanente befestninger.15 Holdetiden var viktig, det ville ta tid før utenlandske forsterkninger var på plass. Den sovjetiske styrkeoppbyggingen på Kola økte presset på NATOs nordvestre flanke. Samtidig ble det norske kystartilleriet vurdert sterkt nok i motsetning til på 1950-tallet. Etter at Tysklandsbrigaden ble omgjort til Brigaden i Nord-Norge, hadde man også mannskap til å bemanne stillingene, uten at dette ville gå ut over andre deler av forsvaret.16 I praksis betydde dette at områdene nord og øst for Lyngen ikke skulle tilføres forsterkninger i en konfliktsituasjon. Under et angrep skulle Finnmark fungere som en buffer, fienden skulle stoppes i Lyngenområdet, ikke ved grensen. I et intervju i Aftenposten fortalte tidligere generalmajor Gullow Gjeseth at norske politikere og offiserer i Finnmark så for seg «en masseødeleggelse der alt av bygninger, veier, broer og kaier skulle raseres og brennes. Alt for å gjøre den sovjetiske fremrykkingen vanskeligere».17 På begynnelsen av 1980-tallet startet man utbygginga av Frøylinja, et system av ca. 300 stillinger som kunne gi hverandre gjensidig støtte og ville vanskeliggjøre et angrep av mekaniserte styrker.18 Stillingene var i hovedsak dekningsrom med tilhørende skytestillinger. Som tyskernes dekningsrom er også disse sprengt ut/gravd ned i undergrunnen. Til forskjell fra de tyske stillingene er de bygd i armert betong. En annen 15 16 17 18

Dalmo, 2014, s. 27 Dalmo, 2014; Gjeseth, 2012 Rapp, 2011; se også Dalmo, 2014, s. 43 Dalmo, 2014

forskjell er at Frøylinja er bygd som støttepunkter. Det er ikke en sammenhengende forsvarslinje slik som Lyngenlinja var planlagt å være, og som de tyske militære anbefalte i det hemmelige møtet i 1949. De tyske krigsplanene og de norske kaldkrigsplanene er imidlertid i store trekk sammenfallende. I begge tilfellene gikk grensen for forsvar mot Sovjetunionen gjennom Troms, ikke ved den norsk-sovjetiske grensa. Områdene nord og øst for Lyngen skulle ikke forsvares, men ødelegges.19 De fleste stillingene er såkalte halvtroppsrom, underjordiske dekningsrom som kunne romme en halv tropp mens den andre halvdelen var ute på vakt eller patrulje.

Over bakken ser man kun skytestillingene og nedgangene til stillingene og dekningsrommene, begge deler godt kamuflert.

Skytestillingene framstår som små bunkere, sekskantet i formen med skyteskår, og representerer en militær arkitektur som ble utviklet i forbindelse med Hindenburglinja i Tyskland under første verdenskrig, og som siden er tatt i bruk over hele verden.

Stillingene ble lagt i de samme områdene som tyskernes Lyngenlinje, mange steder er avstanden mellom de tyske og de norske stillingene bare noen få meter. Noen av de tyske stillingene ble tiltenkt oppgaven som «narrestillinger». En av installasjonene i Frøylinja ble bygd ved siden av Mallnitzleiren, og under byggeprosessen ble det funnet levninger av 16 sovjetiske krigsfanger. Det er usikkert om dette funnet representerer en ny massegrav eller om det er en forlengelse av den største massegraven som ble funnet i 1945. Arkivmaterialet omkring funnomstendighetene er sparsomme, 19 Rapp, 2011; Gjeseth, 2011 og 2012; Dalmo, 2014

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 141

141

04.11.16 15.02

LYNGENLINJA OG FRØYLINJA FRA LANDFORSVARSLINJER TIL VERDIFULLE KULTURMINNER

Halvtroppsrom og skytestilling i Frøylinja.

Foto: Anders Hesjedal

dette var midt under den kalde krigen på 1980-tallet da spenningen mellom øst og vest var på sitt høyeste. Funnet viser imidlertid at det kan ligge uoppdagede graver ved fangeleirene i området, noe også Krigsforbryterkommisjonen påpekte i sine rapporter i 1945.

Utbyggingen av Frøylinja var planlagt avsluttet i 1992, men oppgradering av anleggene førte til at dette tidspunktet ble endret til 1996.20 Det er imidlertid hevdet at de siste byggene først var ferdige i 2002.21 Etter den tid ble anlegget «lagt i møllposen» før det ble besluttet å avhende det.

20 Dalmo, 2014, s. 54 21 Solvang, 2013

142

Forsvarsbygg startet med å rive stillinger i Frøylinja og en del er fjernet. De fleste anleggene i Storfjord kommune står imidlertid fremdeles. I 2013 fikk kommunen, sammen med Troms fylkeskommune og i dialog med Forsvarsbygg, midlertidig stanset riveprosessen i påvente av en kulturminnefaglig verdivurdering av kulturminnene og landskapet i dette området.

I 2015 bestemte forsvaret å stanse fjerninga av de gjenstående Frøyinstallasjonene, som følge av konfliktene i Ukraina og den russiske annekteringen av Krim-halvøya, og den påfølgende økte spenninga mellom øst og vest.22

22 Aftenposten, 16.02.2015

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 142

04.11.16 15.02

ANDERS HESJEDAL

KULTURMINNER, LANDSKAP, MINNE Kulturminnene i Storfjord i Nord-Troms, både fra andre verdenskrig og den kalde krigen, er på mange måter unike. De representerer internasjonale politiske, ideologiske, militære og økonomiske hendelser som har sine utspring langt utenfor Norges grenser, men som har påvirket oss som nasjon og som har vært med på å forme nyere norsk historie. Det er en sjelden nærhet mellom landskap og kulturminner, de glir over i hverandre, og landskapet kan i utgangspunktet sees som en naturlig festning som ble «forbedret» gjennom Lyngenlinja og Frøylinja. Den fysiske nærheten mellom anleggene langs Lyngenlinja og Frøylinja er også spesiell, noen steder ligger anleggene nærmest oppå hverandre og vitner om kontinuitet i militærstrategisk tenkning og militær landskapsforståelse. Krigsfangeleirene preger området og minner oss på at Lyngenlinja er resultatet av brutalt slavearbeid.

Til tross for dette er disse kulturminnene stemoderlig behandlet, for å si det forsiktig.

Nyere tids kulturminner har ingen beskyttelse, og kulturminneforvaltningen har vist liten interesse for denne type kulturminner. Okkupasjons- og kaldkrigshistorie har i Norge vært et felt for historikere, og forståelsen for materiell kultur har vært liten. I tillegg har den nord-norske okkupasjonshistorien vært underkommunisert.

Den «nasjonale» okkupasjonshistorien har fokusert på mil.org, «gutta på skauen», hjemmefronten, kampen om tungtvannet og sprengingen av tyske skip i Oslo havn. Det har heller ikke vært mye fokus på den rol-

len Nord-Norge ble tildelt under den kalde krigen, i forsvaret både av Norge og av NATOs nordvestre flanke. Det har nok også vært en av grunnene til at disse kulturminnene i stor grad har blitt neglisjert.

Sporene etter fangeleirene og de utenlandske tvangsarbeiderne er særlig interessante i dette perspektivet. Det er først de siste årene at man har startet å skrive denne fortellingen inn i den norske okkupasjonshistorien.23 Mesteparten av krigsfangeleirene ble fjernet rett etter krigen, og minnesmerker ble tatt vekk eller ødelagt.

Under Operasjon Asfalt i 1951 ble levninger av sovjetiske krigsfanger fjernet fra lokale kirkegårder over hele Nord-Norge og fraktet til Tjøtta. Dette skyldes primært politiske forhold. Sovjetunionen ble den nye fienden kort tid etter at andre verdenskrig tok slutt, og Koreakrigen økte spenninga mellom øst og vest. Det var ikke ønskelig at sovjetiske spioner skulle kunne reise rundt i landet under påskudd om å besøke de mange sovjetiske krigsgravene.

Det var heller ikke ønskelig at nordmenn skulle ha nære relasjoner til Sovjetborgere.

En annen grunn er sannsynligvis at det både i norsk offentlig og privat virksomhet var utstrakt bruk av krigsfanger under okkupasjonen.24 Omfanget er fremdeles ukjent, men mye tyder på at det var betydelig.25 En god del av kulturminnene og infrastrukturen fra okkupasjonen er derfor håndfaste vitnesbyrd om samrøret mellom okkupasjonsmakten, norske aktører og tvangsarbeidere. For eksempel ble deler av Nordlandsbanen bygd ved rått å utnytte

23 Fjermeros, 2013; Soleim, 2009 24 Westlie, 2015; Kroglund, 2012 25 Andersen, 2013

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 143

143

04.11.16 15.02

LYNGENLINJA OG FRØYLINJA FRA LANDFORSVARSLINJER TIL VERDIFULLE KULTURMINNER

Mallnitzleiren i juni 1945.

Foto: Bjørn Winsnes, Narviksenteret

sovjetiske tvangsarbeidere.26 Aluminiumsindustrien, som i etterkrigstida ble en viktig del av norsk industri, ble etablert av samarbeidende norske og tyske interesser, og de fysiske strukturene ble bygd ved hjelp av sovjetiske og andre tvangsarbeidere.

Lignende tilfeller finnes over hele landet.

Dette er med på å gjøre disse kulturminnene problematiske. Krigsfangeleirene (de få som er igjen) blir derfor viktige kulturminner fordi de kan sees på som praktiske og fysiske uttrykk for den nazistiske ideologien.

26 Se Bjørn Westlies artikkel i denne årboka.

144

Dødsprosenten for det totale antallet sovjetiske fanger i tysk fangenskap var på 58,7. I Norge var den på 13%, men i perioder, særlig i NordNorge var mortaliteten høyere.27 Mallnitzleiren langs Lyngenlinja er et eksempel på dette. Dette er sannsynligvis den eneste leiren i Norge der tyskerne bevisst planla å gi fanger så lite mat at det var klart at de ikke kom til å overleve.

Denne systematiske ihjelsultinga gjør at vi kan karakterisere Mallnitz som en utryddelsesleir. Av de 272 sovjetiske krigsfangene som var innom leiren mellom 16. april og kapitulasjonen 8. mai overlevde bare 67, og 25 av disse døde senere på sykestua som var opprettet på Øvergård av skadene de hadde blitt påført.28 Det tredje riket var basert på en «moralsk koordinatforskyvning» som fikk fryktelige konsekvenser.29 I denne sammenhengen er det viktig å forstå at for nazistene var andre verdenskrig først og fremst en rasekrig, og ikke en 27 Soleim, 2009, s. 97 28 Lund, 2014, s. 71 29 Welzer, 2013, s. 22-73, jf. også Neitzel og Welzer, 2012

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 144

04.11.16 15.02

ANDERS HESJEDAL

kamp mellom stater.30 Den sterkeste rasen ville vinne, og derfor fortjente den å overleve. De underlegne rasene, først og fremst jødene, men også slaviske folkeslag skulle utryddes, og sult var et av flere verktøy i denne sammenhengen. Omlag 3 millioner sovjetiske krigsfanger ble sultet i hjel i fangenskap og ca. 1 million mennesker sultet i hjel i beleirede byer31. Mallnitz må sees i sammenheng med tyskernes «sultplan»,32 og leiren er, ved siden av deportasjonen av de norske jødene, kanskje det klareste eksemplet på den nazistiske rase- og utryddelsesideologien i Norge.

De siste årene har interessen for kulturminner fra okkupasjonen og den kalde krigen økt, og det som for noen år tilbake ble betraktet som skrot blir nå sett på som verdifullt historisk materiale. En viktig markering i dette arbeidet er Riksantikvarens fredning av serberleiren ved Øvre Jernvann i Narvik kommune i 2011, ikke minst fordi fredninga er med på å synliggjøre hvordan den nazistiske drapsmoralen også fant feste blant nordmenn som gikk i tysk tjeneste. Forhåpentligvis vil fredninga bidra til at kulturminneforvaltninga blir en mer synlig aktør i det nettverket som krigsminnene inngår i. Dette vil gi muligheter for selvkritikk, og vil også reise nye problemstillinger; Hvorfor har kulturminner fra kanskje den viktigste hendelsen i nyere norsk historie så liten verdi? Hvorfor er det økende interesse for dette nå? Vil vi egentlig vite hvor stor rolle norske aktører spilte i forbindelse med utnyttelse av tvangsarbeidskraft for å bygge infrastruktur som vi i dag benytter oss av? Hva sier den 30 Snyder, 2015 31 Snyder, 2013 og 2015 32 Snyder, 2013, s. 14

manglende interessen for denne delen av okkupasjonshistorien om oss som nasjon?

Hva gjør vi med steder som dødsleiren Mallnitz? Har vi en moralsk forpliktelse til å ta vare på slike kulturminner og formidle dem? Det vil også endre krigsminnenes status og verdi og dra dem ut av «glemselens slør». Kulturminnene vil kunne bli viktige punkter i både i det kronologiske og geografiske landskapet og være med på vise både hvordan det var, men også hvordan historie skapes, forties, formidles.

Krigsminner fra nyere tid inviterer til en helt annen type spørsmål enn mer tradisjonelle og eldre kulturminnekategorier.

Det som er åpenbart er at krigsminner, som krigsfangeleiren Mallnitz, inviterer til spørsmål om, og refleksjon over, det ubehagelige i historien, det vi kanskje ikke vil kjennes ved. Det er kulturminner det er vanskelig å være stolt av og de betyr lite for folks trivsel og bosetning, for å bruke noen av de positive uttrykkene som nesten alltid heftes ved kulturminner. Det er også nokså opplagt at krigsminner er lokale uttrykk for internasjonale politiske, ideologiske, økonomiske og militære forhold. Lokalsamfunn ble dratt inn i internasjonale hendelser de overhodet ikke hadde kontroll over.

De siste års internasjonale utvikling og forsvarets fornyede interesse for Frøystillingene understreker Lyngenområdets militærstrategiske betydning og de militære kulturminnenes nasjonale og internasjonale betydning.

Anders Hesjedal (f. 1956) er arkeolog og arbeider som forsker i Nordområdeavdelingen i Norsk institutt for kulturminneforskning.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 145

145

04.11.16 15.02

LYNGENLINJA OG FRØYLINJA FRA LANDFORSVARSLINJER TIL VERDIFULLE KULTURMINNER

KILDER AFTENPOSTEN, «Forsvaret ser mot øst og stopper alt salg», 16.02.2015 ANDERSEN, KETIL GJØLME: «Organisasjon Todt i Norge under andre verdenskrig», http://www.tekniskmuseum.no/ forskning/organisasjon-todti-norge DALMO, KURT HENRIK: «Forsvarstillinger i Lyngenområdet. Bakgrunn og beslutning om bygging 19501981», Oslo Files on defence and security des/2014, Institutt for forsvarsstudier, 2014 EMBERLAND, TERJE OG MATTHEW KOTT: Himmlers Norge, 2012 FIGENSCHAU, PAUL: «Evakuert, men ikke folketom. Lyngenlinja våren 1945», http://www. istorfjord.com/evakuert-menikke-folketom.5757145-351154. html

HESJEDAL, ANDERS OG DAGMAGNUS ANDREASSEN: «Kulturminneundersøkelser i 2015, Krigsminnelandskap Troms. Registreringer langs Lyngenlinja i Storfjord kommune», Befaringsrapport Kulturetaten 2015, Troms fylkeskommune, 2015 JAKLIN, ASBJØRN: Isfront: den kalde krigen i nord, 2009 KROGLUND, NINA DROLSUM: Hitlers norske hjelpere.

Nordmenns samarbeid med Tyskland 1940-45, 2012

FJERMEROS, HALVOR: Med lik i lasten: Operasjon asfalt: de sovjetiske massegravenes skjebne i Norge, 2013

SOLEIM, MARIANNE NEERLAND: Sovjetiske krigsfanger i Norge 19411945. Antall, organisering og repatriering, 2009

146

WESTLI, BJØRN: Fangene som forsvant. NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen, 2015

NEITZEL, SÖNKE OG HARALD WELTZER: Soldater.

Beretninger om krig, drap og død, 2012 RAPP, OLE MAGNUS: «Norge ville ofre Finnmark», Aftenposten, 12.10.2011

GJESETH, GULLOW: Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen, 2012

WELZER, HARALD: Gjerningsmenn. Hvordan helt vanlige mennesker blir massemordere, 2013

LUND, GABRIEL: «Tyske krigsforbrytelser i Storfjord: Dødsleiren i Kitdalen», i Tore Figenschau (red), Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, 2014

FIGENSCHAU, TORE: Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, 2015

FOSSUM, FINN: «Den tyske Lyngenlinja», i Tore Figenschau (red), Krigen i Storfjord. Mord, mytteri, krigsforbrytelser, 2014

SNYDER, TIMOTHY: Svart jord. Holocaust som historie og advarsel, 2015

SOLVANG, OLA: «Den hemmelige underjordiske festningen», Nordlys, 27.04.2013 SNYDER, TIMOTHY: Dødsmarkene. Europa mellom Hitler og Stalin, 2013

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s131-146.indd 146

04.11.16 15.02

ROBERTA LUCIANI OG JANNE WILBERG

Møvik fort ved Kristiansand ble vedtatt bygget i 1940 og skulle sammen med Hanstholm fort i Danmark sperre Skagerrak og adkomsten til Østersjøen. Begge batteriene ble utstyrt med fire 38 cm kanoner. En av kanonene ble i 1944 overdekket med en stor betongkasematt som skulle sikre den mot luftangrep. Taket på kasematten har en tykkelse mellom 4 og 4,8 meter.

Foto: Knut Gundersen/Forsvarsbygg

ATLANTERHAVSVOLLEN – ATLANTIKWALL av roberta luciani og janne wilberg

Den tyske militære tilstedeværelsen i Norge under andre verdenskrig var omfattende og kom til å prege norske lokalsamfunn. Forsvaret av kysten ble prioritert, og man stilte store ressurser til rådighet. «Norwegenküstenbefestigung» var den opprinnelige samlebetegnelsen for de tyske forsvarsverkene langs Norskekysten. Senere ble dette en integrert del av forsvarslinjen langs den tyskokkuperte Atlanterhavskysten, kjent som Atlanterhavsvollen eller Atlantikwall.

I etterkrigstiden har den norske delen fått navnet Festung Norwegen.1 Mens store deler av anleggene ikke lenger eksisterer på kontinentet, er Norges festningsverker til dels meget godt bevart og dermed enestående i europeisk sammenheng.

1 I tysk militær språkbruk betegnet Festung et etablert områdeforsvar som inkluderte alle våpengrener og ble ledet av en områdesjef. Slike områdeforsvarsfestninger ble anlagt langs hele Norskekysten. I etterkrigstiden er Festung Norwegen tatt i bruk for å beskrive Norges andel av det tyske europeiske kystforsvaret.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 147

147

04.11.16 15.03

ATLANTERHAVSVOLLEN – ATLANTIKWALL

B

etegnelsen Atlantikwall ble første gang brukt om byggeprogrammet som Hitler beordret igangsatt i august 1942. Formålet var å oppføre et komplett forsvarssystem langs kysten av Atlanterhavet, fra Biskaiabukta og langs kysten av Frankrike, Belgia, Nederland og Danmark – og videre til Kirkenes i Norge og inn langs de daværende finske områder lenger øst. Atlanterhavsvollen var dermed et gigantisk prosjekt som hadde til hensikt å stoppe en eventuell alliert invasjon i de okkuperte landene. Vollen omfattet omkring 15 000 forsvarsverker1 tilknyttet tungt kystartilleri og dekket en til sammen ca.13 500 km lang frontlinje mot sjøen.2 Den norske delen alene strakte seg over mer enn 10 000 km.

Oppbyggingen av de store infrastrukturprosjektene ble igangsatt med ordinær tysk og norsk arbeidskraft. Det viste seg likevel snart at man ikke kunne gjennomføre tiltakene uten supplerende ressurser, og derfor ble et stort antall krigsfanger satt inn, i tillegg til at både nordmenn og utlendinger ble tvangsutskrevet til arbeidstjeneste.

Bruken av fanger var helt nødvendig for at okkupasjonsmakten kunne realisere sine ambisiøse militære og samfunnsstrategiske planer for Norge. Følgelig var bruken av slik arbeidskraft omfattende, noe som kommer til uttrykk ved at Norge hadde flest fangeleirer av alle okkuperte land – til sammen omkring 500.3 Særlig russiske og jugoslaviske fanger led her under svært harde forhold og en umenneskelig be1 Rolf, 2015, s. 8 2 Rudi Rolfs muntlige opplysning til forfatterne i august 2016. Eldre overslag over lengden på de respektive lands frontlinje mot havet er ikke konsistent.

3 Tallene her har variert mye, men det er nå allmenn enighet om at antallet fangeleirer lå rundt 500.

148

handling. I senere år er det heldigvis rettet forskningsmessig lys mot fangenes historie, men dette arbeidet er langt fra fullført. Denne artikkelen begrenser seg til å behandle forsvarsanleggenes fortifikatoriske forhold.

FRA NEUEN WESTWALL TIL ATLANTIKWALL Umiddelbart etter okkupasjonen i april 1940 overtok den tyske marinen (Kriegsmarine) de norske kystfortene og startet etableringen av nye marinebatterier.

Det norske kystforsvaret var hovedsakelig et fjordforsvar som skulle sikre innseilingene til Oslo, Trondheim, Bergen og Kristiansand. Tyskerne oppgraderte de eksisterende anleggene, samtidig som de konsentrerte seg om å beskytte frakt- og handelsrutene langs kysten mot Narvik og Kirkenes. Allerede i november 1940 hadde man klargjort 44 batterier, hvorav ni med torpedoer. Av kystartillerifort kan eksempelvis nevnes Bolærne og Rauøy i Oslofjorden og Odderøy ved Kristiansand.

Blant torpedobatteriene var Korsnes og Kvarven viktige for forsvaret av Bergen.

Tilsvarende anlegg i Trondheimsfjorden var Brettingen og Hysnes fort og torpedobatteriene på Hambåra og Sørviknes. I Nord-Norge utgjør anleggene ved Ramnes i Narvik og Grøtsund i Tromsø gode eksempler. I 1941 begynte oppføringen av to gigantiske ubåtbunkeranlegg i Trondheim og Bergen. Disse gikk under navnene Dora I og II og Bruno og ble de største tyske marinebasene i Norge.

I mars 1941 beordret Hitler oppføringen av ytterligere 160 kystfort her i landet.4 Som såkalte hærkystbatterier skulle disse 4

Hitlers ordre av 12.03.1941

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 148

04.11.16 15.03

ROBERTA LUCIANI OG JANNE WILBERG

Ubåtbunkeren «Bruno» ved Laksevåg, Bergen. Fotografert i oktober 1946 fra det britiske hangarskipet HMS Implacable. Deler av anlegget ble sprengt bort av britene etter krigen mens gjenværende deler fortsatt er i bruk. Ubåtbunkeren er bygget med et 3,5 meter tykt tak og 3 meter tykke vegger. Bunkeren er støpt i kubisk armert betong, og store stålspiraler er støpt inn for å gjøre betongen seigere og mer motstandsdyktig mot direkte bombetreff. Ubåtbunkeren inngikk blant mange tilsvarende større og mindre anlegg langs hele Europas vestkyst.

Foto: Imperial War Museum

realiseres av hærstyrkene, og som supplement til Krigsmarinens anlegg fra 1940 skulle de utgjøre en sammenhengende forsvarslinje. Allerede i april 1941 startet planleggingen av tilsvarende anlegg i Nederland og på Kanaløyene, og dermed søkte man altså å fortifisere hele vestkysten – for slik å kunne stoppe britiske raids.

Anleggene lot seg bemanne med relativt få soldater. Det var viktig, siden Tyskland var i ferd med å flytte store hæravdelinger til østfronten i forbindelse med planleggingen av angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Selve byggeprogrammet ble iverksatt

i desember 1941 under betegnelsen Neuen Westwall5 (Den nye vestvollen) og besto av både enkle anlegg med rundskytende kanoner festet til en pivot6 plassert på en betongplate, og mer avanserte batterier som f.eks. det i Kiberg og Austråttbatteriet ved Trondheimsfjorden. I tillegg kom depoter, garasjer, brakker og bunkere som ofte var sprengt ned i fjellet og gjerne dekket med tykke stålplater. De kunne benyttes av både infanteri og artilleri og var spredt langs

5 6

Hitlers Direktiv av 14.12.1941 En sentral aksel med mulighet til å rotere 360 grader.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 149

149

04.11.16 15.03

ATLANTERHAVSVOLLEN – ATLANTIKWALL

Tysk kart av Sør- og Nord-Norge, sist revidert 01.05.1944. Kartet gir et samlet bilde av Atlanterhavsvollen i Norge på dette tidspunktet og viser omfanget av kystartillerianlegg tilhørende Kriegsmarine, Heeren og Luftwaffe. Kystartilleribatteriene var plassert ved innseilingene til fjordene, strategiske havnebyer og på øyer langt ut i Atlanterhavet. Ved hver avdeling (Art.Gr.) står det navn på batteriene med antall skyts og rekkevidde.

National Archives and Records Administration (NARA), Washington

hele kysten, mest konsentrert ved havner og andre viktige forsvarsposisjoner.

I løpet av de to første krigsårene foretok de Allierte utallige angrep mot kystlinjen under forsøk på landgang i de okkuperte områdene. Man angrep også strategisk for å få tyskerne til å være på kontinuerlig vakt.

Det mest omfattende angrepet fant sted i august 1942 i Dieppe i Frankrike. Det var riktignok totalt mislykket og medførte store tap av kanadiske og britiske soldater. Tyske Wehrmacht begynte likevel å planlegge en bedre organisering av forsvaret, slik at man også kunne motstå framtidige angrep.

Allerede i mars 1942 besluttet Hitler å

150

utvikle et samlet konsept for forsvaret av Vest-Europa.7 Dette var en taktisk instruks til alle avdelinger i de okkuperte landene om å organisere forsvaret av kystlinjen etter «strong-point»-prinsippet8 med alle tunge og lette artilleribatterier plottet inn. Direktivet utgjorde imidlertid ikke noe byggeprogram med praktiske tiltak.

I løpet av august 1942 holdt Hitler to møter med sine generaler og ministre der forsvaret av Vest-Europa ble drøftet, og det er her begrepet Atlantikwall for første gang 7 Hitlers Direktiv 40 av 23.03.1942 8 Et «strong-point» er et strategisk forsvarspunkt med naturmessig fordelaktig beliggenhet og sterke forsvarsverk.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 150

04.11.16 15.03

ROBERTA LUCIANI OG JANNE WILBERG

ble brukt om byggeprogrammet. På dette tidspunktet var konseptet ferdig utviklet, med detaljert organisering av forsvaret og forsterkning av anleggene på plass. Etter bare åtte måneder var altså Neuen Westwall

blitt innlemmet i dette programmet.

Høsten 1942 overtok Albert Speer, Hitlers sjefsarkitekt og nyutnevnt Rüstungsminister, ansvaret for den halvmilitære Organisation Todt (OT) som fra da av

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 151

151

04.11.16 15.03

ATLANTERHAVSVOLLEN – ATLANTIKWALL

utgjorde en del av den militære rustningsindustrien. Speer fikk full kontroll over den samlede tyske byggevirksomheten, ikke minst Atlanterhavsvollen. Inntil da hadde situasjonen vært preget av et visst spenningsforhold mellom Wehrmacht og OT, en type motsetninger som var vanlig innenfor det tyske maktapparatet. Programmet anga både plasseringen av nye kystfort og bevæpning, i tillegg til forsterkninger av tidligere påbegynte konstruksjoner. Planene var svært detaljerte. Eksempelvis ble det beskrevet i detalj hvorledes kasematter (kanonoverdekninger) skulle utformes – og hvor mange kilo sement som skulle medgå pr. kubikkmeter betong.9 Slik sett framstår Atlanterhavsvollen som et forsvarssystem der taktiske og operative funksjoner inngår i et enhetlig konsept, og programmet viser dessuten at alle de tre våpengrener - Luftwaffe, Kriegsmarine og Heerer/Armee, deltok i både planlegging, utbygging og bemanning. Med Speer i ledelsen framsto dermed nazitysklands forsvarsbyggeri som en strukturert samhandling, i motsetning til dets tidligere organisering som røpet at de ulike forsvarsgrenene ikke alltid hadde sammenfallende interesser, og der også Rikskommisariatet hadde en selvstendig rolle som byggherre.

I Norge ble virksomheten samlet under OTs paraply, og tidlig i 1943 ble byggeprogrammet iverksatt. Dette omfattet utbygging av fire spesielt store batterier, full fortifisering av Andøya med 8 batterier, fullføring av ca. 350 kystartillerifort samt oppføring av ca. 210 fortifikasjoner for infanteriet til bruk

9 Fra september 1942 og videre ble stadig nye sett med bunkertegninger levert Hitlers underordnede til utbygging. Blant dem 600-serien som det er mange av i Norge.

152

som støttepunkter mellom større anlegg.

I tillegg til forsvarsverkene langs kysten var det behov for både anleggsjernbaner, veier, flyplasser og havneanlegg, og ansvaret ble fordelt på ulike deler av tyskernes utbyggingsorganisasjon. Videre ble det i 1944 prosjektert oppføring av omkring 700 enkle bunkere og rundt 600 andre permanente konstruksjoner, som kasematter og dekningsrom for mannskapene. Kanonen som i 1941 var oppført på Møvik fikk for eksempel kasematt i 1944.

PROSJEKTERING OG BYGGING Drøyt ti år etter første verdenskrig hadde Tyskland igjen begynt å ruste opp, i første rekke gjennom oppføring av bunkere langs grensene – for oppbevaring av våpen og som dekningsrom for soldater.

Tyske militæringeniører utformet både standardiserte konstruksjoner, de såkalt Regelbauten, og tegninger for spesielle bygninger – Sonderbauten.

Fra slutten av 1930-årene ble arbeidet med slike anlegg intensivert, og de ulike våpengrenenes ingeniører tegnet serier med «standardfortifikasjoner». Enhver serie og konstruksjon ble identifisert gjennom typebetegnelser og tall. Bruken av standardtegninger innebar ikke at bygninger i en og samme serie framstår som identiske, men at konstruksjonen besto av standardiserte komponenter i metall og standardiserte volumer av betong.

En tilsvarende standardisering kjennes fra samtidig design- og arkitekturhistorie og kan langt på vei tilskrives utviklingen innen industriproduksjon i sin alminnelighet. Virksomheten bygget dessuten på at Tyskland hadde utviklet militært typebyggeri siden slutten av 1880-tallet, og dette hadde funnet

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 152

04.11.16 15.03

ROBERTA LUCIANI OG JANNE WILBERG

Propagandaplakat som viser Atlantikwalls uinntagelige bunkere. Med teksten 1943 er ikke 1918 ønsket tyskerne å gjøre det klart at det tyske nederlaget i første verdenskrig ikke ville bli gjentatt i 1943.

Foto: Image Bank WW2 - NIOD

sin form under første verdenskrig. Dermed kunne det bestilles en ferdig brakkeleir som ankom «flatpakket». De nazistiske makthaverne nasjonaliserte tyske fabrikker som produserte slike brakker, og etter krigens utbrudd ble tilsvarende prefabrikasjon utført i alle okkuperte områder der det fantes fabrikker for slikt. I Norge fungerte mange sagbruk og høvlerier som underleverandører, men denne delen av norsk okkupasjonshistorie er fortsatt er sparsomt belyst.

Organisation Todt planla og bygget mesteparten av tyske fortifikasjoner frem til kapitulasjonen i 1945. De fungerte som et entreprenørselskap, med ansvar for planlegging, gjennomføring, oppfølging og godkjenning av byggene. I 1942 fikk OT også ansvaret for byggingen av Atlanterhavsvollen. I Oslo

hadde organisasjonen et av sine totalt seks «områdekontorer», som under navnet Einsatzgruppe Wiking fikk ansvaret for NordEuropa, altså Danmark, Norge og Svalbard.

Atlanterhavsvollen ble også utnyttet i tysk propaganda og ble beskrevet som et integrert forsvarssystem som kunne stå imot et hvilken som helst angrep fra de allierte. Begrepet Atlantikwall inngikk imidlertid etter hvert også i de alliertes propaganda, som en ironisk betegnelse for det tyske forsvarssystemets feil og mangler, noe som ble synliggjort da vollen ble brutt i Normandie ved de alliertes vellykkete offensiv.

DE SOM BYGGET Militære byggeorganisasjoner og Organisation Todt styrte byggevirksomheten

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 153

153

04.11.16 15.03

ATLANTERHAVSVOLLEN – ATLANTIKWALL

og kontraherte tyske og norske entreprenører, hvorav de førstnevnte ble foretrukket til teknisk krevende oppgaver som installering av våpensystemer.

Arbeidskraften besto av OT-personell fra mange land, tvangsarbeidere, norske håndverkere og folk fra-byggebransjen.

Det omfattende byggeriet i Norge lot seg ikke gjennomføre uten bruk av tvangsarbeid. I 1942 arbeidet det ca. 24 000 fanger ved anleggene, og ved krigens slutt var antallet fordoblet. De fleste kom fra Sovjet og Jugoslavia, men det forekom at fanger fra andre land ble benyttet, også fra Norge.

Den humanitære situasjonen for fangene varierte, men mye av virksomheten var å anse som rent slavearbeid.

Norske arbeidere bidro delvis frivillig og delvis under tvang. Særlig gjaldt dette ved de store og krevende anleggene der man var avhengig av fagkyndig arbeidskraft. Dersom de tvangsutskrevne ikke møtte på jobb, risikerte de represalier mot familiemedlemmer – som eksempelvis ble beordret inn som «stedfortreder».

REGELBAUTEN OG SONDERBAUTEN Selv om konstruksjonene OT brukte var standardiserte, måtte de tilpasses etter stedets terreng og materialtilgangen.

I Norge ble bunkere og kasematter sprengt ut i fjell og tilpasset røffe naturforhold. Dette ble utslagsgivende for bl.a. inngangspartiers utforming, romdisponering og overdekning. Derfor skiller de norske festningsverkene seg fra resten av Atlanterhavsvollen, som for en stor del var såkalte strandbefestninger eller anlagt i kalkklipper. Enkelte norske

154

anlegg er likevel av «europeisk» type, som Marka skyte- og øvingsfelt på Lista og Ognastranda ved Stavanger. Disse framstår dermed som en slags «Norges Normandie», med bunkere plassert i sanddynene.

Den norske delen av Atlanterhavsvollen preges ikke bare av betong, men også av utstrakt bruk av stein. Norge bød på naturlige forutsetninger for slik materialbruk og mange steder ble det anlagt steinbrudd for å støtte opp under de tyske infrastrukturarbeidene. Den enorme byggevirksomheten førte nemlig til materialmangel, idet man fikk problemer med å skaffe betong i tilstrekkelige kvanta og av tilstrekkelig god kvalitet.

Dermed måtte man kompensere med bruk av stein, samtidig som enkelte betongbunkerne fikk en spinklere utforming med tynnere tak og vegger enn forutsatt. I dag ser man at enkelte fort preges av problemer med betongen fordi man måtte anvende saltholdig sand i støpen.

ANLEGGENES OMFANG I NORGE Det er vanskelig å skille ut anlegg som tilkom som ledd i Neue Westwall og anlegg som deretter ble realisert som del av Atlanterhavsvollen. I april 1942 var det allerede oppført 515 anlegg – bunkere, batterier og andre betongkonstruksjoner i Norge.10 Atlantikwall-programmet innebar utbygging av ytterligere 70 kystartillerianlegg, for eksempel Brettingen, Hysnes, Sandnessjøen, og to store batterier: Engeløya/ Dietl nord for Bodø og Trondenes ved Harstad. Flere eksisterende anlegg ble også forsterket med kasematter og andre installasjoner som på Husøen/Tarva. Likevel kunne 10 Rolf, 2015, s. 186

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 154

04.11.16 15.03

ROBERTA LUCIANI OG JANNE WILBERG

Kanon 1 med kasematt 671 på Oddane fort.

Foto: Pål Henriksen/Forsvarsbygg

ikke alle anlegg fullføres, grunnet manglende materialer og arbeidskraft, i tillegg til krigens hendelser – blant annet den russiske seieren i Stalingrad og Kursk, samt de alliertes stadig mere vellykkete angrep ved vestfronten.11 De to fremste ekspertene på Atlanterhavsvollens befestninger er Rudi Rolf og Jan Egil Fjørtoft som opererer med ulike tall. Rolf mener at det ble bygget totalt 492 batterier, hvorav 118 for Kriegsmarine, 273 for Heer/Armee, 17 torpedoer, samt 44 Flak-batterier12 til Kriegsmarine og 40 Flak-batterier til Luftwaffe. Fjørtoft kommer derimot til 459 anlegg. Tellingen varierer grunnet ulike faktorer, som hva 11 Materialet er meget komplekst og det har ikke vært anledning til å gå inn i det i forbindelse med denne artikkelen.

12 FLAK er forkortelse for Flugabwehrkanone som her er jord til luft antiluftskyts.

Typetegning. Regelbau nr. 671 til en kasematt med 120 graders skyteåpning til en 10,5 cm kanon av type K 331.

Denne typen kasematt ble bygget i 1944 over to kanoner på Oddane fort.

Forsvarsbyggs arkiv

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 155

155

04.11.16 15.04

ATLANTERHAVSVOLLEN – ATLANTIKWALL

Tarva fort i Bjugn kommune, Sør-Trøndelag. Tarva ligger strategisk til, mellom nordlandsleden og innseilingen til Trondheimsfjorden. Fortet består av anlegg spredd på flere øyer og var sterkt fortifisert med kanonbatterier og et stort radaranlegg på Husøya. Bildet viser antitanksperringer av betong, også kalt Hitler-tenner eller Dragon’s teeth. Disse var plassert på strendene for å stoppe angrep fra sjøen og var kombinert med minefelt, piggtrådsperringer og annet invasjonsforsvar. Det ble bygget Hitler-tenner langs ca. 170 km av den vestlige tyske kystlinjen, men i Norge er svært lite av dette bevart. Tarva og Ognastranda ved Stavanger er sjeldne eksempler.

Foto: Forsvarsbygg

som ble ferdigstilt, om skytset ble flyttet eller ødelagt ved tilbaketrekking i Finnmark m.m., men totalen er likevel større enn det Forsvarsbygg hittil har operert med, som er 338 batterier. Det store antallet norske kystfort og fortifikasjoner skyldes selvsagt at vår kyst er forholdsvis mye lengre enn de øvrige landenes kystlinjer. Vår kyst – inkludert fjordene, men uten øyene – utgjør hele 28 953 km,13 mens hele Danmarks kyst, inkludert øyene, er på 7314 km. Tysklands kystlinje er på 2389 km, og bare deler av denne kan medregnes til Atlanterhavskysten. Likeså Frankrikes, som måler 3427 km. Nederlands kyst er på 451 km og Belgias måler 73 km.

I tillegg til kystfortene ble det bygget mange betongkonstruksjoner som nedsprengte tuneller, standplasser til våpen, radar og lyskastere, avstandsmålere, observasjonsposter, kommandoposter, bunkere til mannskap, radio og en rekke andre funksjoner. Man vet ikke hvor mange slike betongkonstruksjoner det ble bygget i Norge under andre verdenskrig og heller ikke hvor mange av disse som var nær knyttet til Atlanterhavsvollen. I Danmark ble det bygget rundt 8000 betongkonstruksjoner, hvorav bare 2000 kan regnes som egentlige bunkere.14 Til sammenligning ble det langs kysten i Norge, etter en røff beregning, oppført minst 11

13 wikipedia.org/wiki/Norskekysten

14 Thorning-Christensen, 1990

156

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 156

04.11.16 15.04

ROBERTA LUCIANI OG JANNE WILBERG

300 bunkere hvorav ca. 900 permanente bunkere, ca. 1100 såkalt Verstärkt feldmässig bunkere, ca. 7500 fjellanlegg, ca.

1300 fjelltunneler, og ca. 500 forlegningsbunkere.15 Vår lange kystlinje må altså ha representert en stor utfordring for okkupasjonsmakten, noe som tilkjennegis gjennom den energien som preget realiseringen av forsvarsanlegget.

Ettersom hoveddelen av norske forsvarsverk ble bygget i fjell eller fundamentert på stein, er mange av dem bevart, selv om de i dag befinner seg i svært varierende forfatning. Dette står i kontrast til kontinentets strandbefestninger som i stor grad er vasket ut av havet eller fjernet. I 2013 foretok man i Danmark en omfattende «opprydding», der man fjernet mange av de tyske bunkerne på den danske vestkysten, der de tidligere lå i strandkanten som historiefortellende «knelende elefanter». Som forklaring på denne utraderingen av sporene etter andre verdenskrig brukte man hensynet til HMS. Hendelsen forårsaket stor harme blant Danmarks militærhistorikere og festningseksperter. For øvrig har arealknappheten mange steder i Europa medført fjerning av spor etter Atlanterhavsvollen, et problem som ikke har vært nevneverdig stort i Norge.

Følgelig befinner de best bevarte delene, samt den størst bevarte andelen, av Atlanterhavsvollen seg her til lands. Inntil for få år siden var dette en godt bevart hemmelighet internasjonalt. Helt siden den første typologien over tyske fortifikasjoner ble utgitt i 197816 har hovedinteressen blant europeiske eksperter vært knyttet til tysk typebyggeri på kontinentet og Vest-Europas strandbefestnin15 Rolf, muntlig opplysning.

16 Rolf og Sakkers, 1978

ger. Norge ble i denne sammenheng ansett som en noe uinteressant provinsiell utpost.

I de senere årene har imidlertid ledende eksperter kastet sitt blikk på Festung Norwegen som dermed er i ferd med å innta sin rettmessige plass i en større sammenheng.

KARAKTERISTISKE TREKK VED KYSTFORT Et kystfort består av flere deler. Først må nevnes ett eller flere batterier med kanoner, i tillegg til kommandoplass, måle- og peilestasjoner, ulike typer radarer, luftforvarsstillinger med lyskastere, nærforsvarsanlegg med løpegraver samt gevær- og mitraljøsestillinger. Til dette kommer piggtråd, vei- og pansersperringer foruten minefelter til lands og til vanns. I tillegg har man soldat- og offisersforlegninger, dekningsrom, ammunisjonslager og vannforsyningssystem.

Kaianlegg og veier hører også med – til og med jernbanespor kan forekomme, hovedsakelig som anleggsjernbane under byggingen og til å frakte ammunisjon fra lagrene og til batteriene. Det store antallet norske kystfort med sine mange komponenter fikk etter hvert kysten til nærmest å være pepret med militæranlegg. Fortsatt er det slik at man ved anlegg av nye militære installasjoner i regelen møter på spor etter at tyskerne har benyttet punktene tidligere.

GJENBRUK ETTER KRIGEN Det norske forsvaret overtok et stort antall kystfort i 1945, og disse dannet basis for etterkrigstidens moderne forsvar – ikke minst under den kalde krigen. Det lå dessuten noe symbolsk i det å ta fiendens forsvarsverker i bruk, som en slags dobbel seier over okkupantene. For øvrig var det heller ingen liten jobb å skulle rydde kysten

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 157

157

04.11.16 15.04

ATLANTERHAVSVOLLEN – ATLANTIKWALL

Batterie Vigsö, Danmark. Naturen utsletter sporene etter Atlanterhavsvollen. Kystlinjen eroderes av havet slik at bunkerne blir liggende som «knelende elefanter» langs Europas strender.

Foto: Rudi Rolf

for minefelter, piggtråd- og pansersperringer samt andre ikke faste installasjoner som også var spor etter okkupasjonsmakten.

Tyske krigsfanger ble brukt for å rydde miner, men fortsatt finnes det rester igjen av tyske etterlatenskaper i form av gjenstander som flasker, store mengder potteskår og hverdagsgjenstander flere steder, eksempelvis i uveisomme strøk i Troms der det egentlig aldri er blitt ryddet ordentlig.

Fortene som var i militær bruk ble i etterkrigstiden gradvis modernisert både når det gjaldt fortifikasjon og teknisk utstyr. Slik utgjorde de en betydelig del av det totale invasjonsforsvaret helt opp til 1990-årene. I tillegg ble mange festningsverker tilbakeført til de opprinnelige grunneierne, og selv om disse fikk kompensasjon for å sikre anlegge-

158

ne, mange faktisk flere ganger, er de bare blitt liggende som spor i naturen. Derfor er det mange her i landet som husker en barndom med lek i gamle tyske fort og festningsverker.

DAGENS FORVALTNINGS-SITUASJON Det finnes i dag ingen samlet oversikt over det tyske byggeriet i Norge, og bare deler av det er kartlagt. Forsvarsbygg utarbeidet i 1995-2000 Landsverneplanen for Forsvaret (LVP), som den eneste landsdekkende kartleggingen av krigens kulturminner.

Mandatet gjaldt imidlertid bare anlegg som på det tidspunktet var i Forsvarets eie, mens en stor del av Atlanterhavsvollen ligger på privat eller kommunal grunn. Siden den gang har dessuten en del anlegg gått ut av Forsvarets eie og over på private hender.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 158

04.11.16 15.04

ROBERTA LUCIANI OG JANNE WILBERG

Tysk reservekommandoplass på Oddane fort, senere tidsvis brukt som sambandsbunker. Den er med å forklare fortets ulike funksjoner og kompleksitet. I bakgrunnen er selve kommandoplassen, som har gjennomgått enkelte endringer.

Foto: Roberta Luciani/Forsvarsbygg

Den tyskbygde porteføljen i Forsvaret var allikevel stor, og av de 145 eiendommene som ifølge planen ble underlagt vern var 43 fra andre verdenskrig. 24 av disse var kystfort, og i tillegg kom fire torpedobatterier som inngikk i Atlanterhavsvollen samt ubåtbunkeren på Laksevåg ved Bergen. Noen av disse etablissementene eies fortsatt av Forsvaret, men idag er det kun ubåtbunkeren som har opprettholdt sin opprinnelige militære funksjon. Åtte av fortene er fredet, og blant disse står de tre nasjonale festningene Møvik ved Kristiansand, Austrått i Trondheimfjorden og Trondenes ved Harstad i en særstilling.

Disse rommer grovkalibrede kanoner av usedvanlig størrelse. Vanligvis regner man tungt artilleri fra kaliber 15 cm (kanonløpets diameter) og oppover – og dem var det

mange av i Norge. Når Møviks kanon måler 38 cm, og den største, den såkalte Adolf-kanonen på Trondenes, er på hele 40,6 cm, så er det ekstraordinært. I tillegg kommer trippelkanontårnet på Austrått fra slagskipet Gneisenau med sine 28,3 cm. Alle disse våpnene står i sine opprinnelige stillinger og er følgelig spektakulære både i lys av sin størrelse, historikk og sin bygningstekniske kompleksitet. Til fortene knytter det seg også en særlig dyster fangehistorie. På Trondenes døde mer enn 400 krigsfanger, og på «nabofortet» Engeløy, som hørte til samme forsvarsavsnitt, døde mer enn 500.17 Som de eneste gjenværende grovkalibrede 17 Opplysninger i epost fra Eva-Ditte Donat ved Nordlandsmuseet, 26.09.2016

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 159

159

04.11.16 15.04

ATLANTERHAVSVOLLEN – ATLANTIKWALL

Kiberg fort på Kibergneset ved Vardø. Marinebatteriet ble bygget i 1941 i forbindelse med at Hitler iverksatte invasjonen av Sovjetunionen. Sammen med tilsvarende anlegg i Kirkenes og Petsamo skulle det beskytte innseilingen til Varangerfjorden.

Anlegget ble delvis ødelagt og sprengt av tyskerne i krigens siste fase, noe som fortsatt er veldig synlig i et landskap der mulighetene for revegetering er små. Dermed har det stor historiefortellende verdi. Bildet viser en Regelbau 701 (garasje for kanon) og på toppen en Tobruk for maskingevær.

Foto: Erik Hårberg/kystfort.com

kanonene fra andre verdenskrig er de enestående i europeisk sammenheng. Fortene eies av Forsvaret, mens formidlingen skjer i samarbeid med regionale og lokale museer.

Når disse kanonene er bevart, skyldtes det for det første at de inngikk i etterkrigstidens norske operative system, men også at lokale ildsjeler og frivillige gjennom mange år har bidratt til å vedlikeholde og formidle anleggene til publikum. Et visst «naturlig vern» lå det nok også i kanonenes størrelse, ettersom de veier flere hundre tonn hver. En fjerning ville dermed fordre store ressurser og et omfattende logistisk apparat.

Fjell festning på Sotra ved Bergen hadde motstykket til Austrått-kanonen, men denne ble sendt til opphugging på 1960-tallet. Der

160

finnes det imidlertid en meget godt bevart underjordisk forlegning, samtidig som selve kanonbrønnen er bevart – og begge er tilgjengelig for publikum. Anlegget ble overdratt til Hordaland fylkeskommune, og Museum Vest har ansvaret for formidlingen av både anlegget og krigshistorien på Fjell.

Også Herdla torpedobatteri ved Bergen er fredet, men dette anlegget ble ombygget under den kalde krigen og fredningsbegrunnelsen knytter seg derfor til begge utbyggingsperiodene. Museum Vest har også her ansvaret for formidlingen, selv om anlegget fortsatt eies av Forsvaret.

Oddane fort ble fredet i 2015 og representerer et typisk kystfort påbegynt i 1941 etter Westwall-programmet og forsterket i 1944

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 160

04.11.16 15.04

ROBERTA LUCIANI OG JANNE WILBERG

Bjarkøy batteri i Harstad kommune ble anlagt i 1941. Ved den tyske tilbaketrekkingen fra Finnmark i 1944 ble batteriet ikke ødelagt, og det ble heller ikke overtatt av det norske forsvaret i etterkrigstiden. Forsvarsverkene står uberørt, som denne 5 cm KWK-kanonen i sokkellavett.

Foto: Geirr Olav Gram/Riksantikvaren

med regelbau-kasematter type 671 over to av fire 15 cm. kanoner. Oddane var blant de sju flankefortene som utgjorde den ytre sperringen i Oslofjorden og hadde som formål å dekke innløpene til Skien, Porsgrunn og Larvik. Etter kapitulasjonen ble fortet overtatt av Kystartilleriet og løpende modernisert frem til 1990-årene. Oddane representerer dermed også det norske gjenbruket av forsvarsanlegg under den kalde krigen. Oddane er det eneste kystfortet som er bevart i sin helhet med både bygninger og opprinnelige stillinger i behold, bl.a. kommandoplass, ammunisjonsbunkere, luftvernstillinger og forlegninger. Fortet gir et samlet inntrykk av bruken, og har et høyt pedagogisk potensial for å formidle militærstrategi, våpentekno-

logi, militærarkitektur m.m. I tillegg forteller fortet historien til familien Oddane som ble drevet bort fra eiendommen under krigen og som fortsatt er grunneier. Dessuten utgjør krigsfangenes historie en viktig del av dette anlegget. Etter flere års forsøk på å selge anlegget, er det nylig besluttet at Forsvaret fortsatt skal være forvalter av fortet.

Skjebnen til de øvrige fortene på privat eller offentlig, kommunal/fylkeskommunal grunn er varierende, og fortsatt finnes det ingen samlet oversikt på landsbasis over hva som står igjen av Atlanterhavsvollen.

I de seneste årene har det likevel skjedd en gledelig utvikling, idet flere fylker og kommuner etter hvert har igangsatt en kartlegging av kulturminnene fra krigen.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 161

161

04.11.16 15.04

ATLANTERHAVSVOLLEN – ATLANTIKWALL

Riksantikvaren har dessuten bidratt sterkt de siste par årene til å gjøre dette til et satsningsområde innen kulturminnevernet.

Det største prosjektet hittil er her den nylig avsluttede kartleggingen «Krigsminnelandskap Troms» som omfatter dette fylkets minner fra andre verdenskrig og den kalde krigen. Som et resultat av arbeidet har Riksantikvaren i 2016 foreslått fredning av Bjarkøy batteri ved Harstad.

Noen av fortene fungerer i dag også som museer i regi av kommuner eller fylkeskommuner, og gjerne med bistand fra frivillige. Men det store antallet fort ligger som ruiner og befinner seg mer eller mindre i forfall. Likevel har også disse militærhistoriske landskapene betydelig historieformidlende kraft og byr på mange muligheter for levendegjøring av anleggenes historie.

Eksempelvis gjør det inntrykk når man ankommer Aukra og besøker et område med et høyt antall tufter etter fangebrakkene som huset alle de krigsfangene som slet seg ut i den tyske byggevirksomheten på den sterkt fortifiserte øya. Mange kommuner har også gjort en verdifull innsats med å tilrettelegge kulturminner som deler av natur- og kulturstier der også krigens og okkupasjonstidens historier fortelles.

UTFORDRINGER Kulturminnevernet konsentrerer seg ikke bare om å ivareta anleggenes kilde- og dokumentasjonsverdier, men også om bygge opp under opplevelsesverdiene. Venneforeningene og pensjonistene som var med på å redde mange av de viktigste anleggene er imidlertid i ferd med å dø ut. Det er derfor viktig at offentlige eiere sikrer at anleggene ikke bare blir tatt vare på, men at de også blir gjenstand for en god og tidsmessig formidling der også fangehistorien

162

blir ivaretatt. Det er ønskelig at driften videreføres av profesjonelle, lokale aktører i størst mulig grad, med kunnskapsoverføring både fra de frivillige og fra de av forsvarets personell som har inngående kjennskap til anleggene.

Særlig kanonbatterier krever særskilt teknisk ekspertise dersom de skal betjenes. Det å kjøre en kanon rundt og heve og senke løpet (elevere) danner en opplevelsesverdi, på linje med å kjøre – og ikke bare se på – en museumsjernbane. Teknisk kunnskap om dette er i ferd med å dø ut, og det er en utfordring å sørge for at det finnes et opplæringstilbud som gjør at man kan kjøre både dampmaskiner og gamle elektriske aggregater.

Mange av de viktigste anleggene preges dessuten av et betydelig vedlikeholdsetterslep, og særlig gjelder det å stoppe forfallet av betong som korroderer. Dette vil bli særlig kostnadskrevende fordi anleggene er så store, og vedlikeholdet vil innebære finansielle utfordringer som lokalsamfunnene ikke kan ta alene, slik at staten må ha en rolle.

Bruk endrer seg over tid. Bevaring gjennom ny bruk har vært Riksantikvarens slagord i flere år, men hvordan stiller dette seg med et nedlagt fort? Hvilken bruk utover det rent museale og som minnested vil kunne ivareta anleggets verdier og bidra til forståelse for det som skjedde under krigen? Er en anvendelse som konsertarena eller kunstutstillingsplass akseptabelt, og hvor går i så fall grensen der man kommer i konflikt med minnene og anleggets verdighet? Utfordringen ligger i balansen mellom bevaring og bruk, i forståelse med anleggets kjerneverdier og valg av aktiviteter som kan bidra til formidling av historien.

Laurence Loh definerer stedsånd slik: «Spirit of place conveys the cultural essence of a site…The concept may be better

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 162

04.11.16 15.04

ROBERTA LUCIANI OG JANNE WILBERG

Møvik fort under et arrangement i 2010.

Foto: Forsvarsbygg

understood if one alludes to the notion of «body and soul». The body is the physical fabric of the heritage site in its original state and setting. The soul, spirit of place, is the sum of the site’s history, traditions, memories, myths, associations and continuity of meanings connected with people and use over time. Collectively these tell the story of a place, generate its identity and give it emotional impact.»18 Atlanterhavsvollens bunkere og anlegg er ladet med mange historier og minner som fortjener ny oppmerksomhet. Blant annet er tiden kommet for å gi fangehistorien en tydeligere eksponering. Bare for få år siden var dette feltet nærmest uutforsket, mens man nå er i ferd med å sikre seg ny og forskningsbasert kunnskap. Likeledes lig-

18 Loh, 2007

ger det til rette for å gjøre anleggene kjent for et større publikum, og gjerne internasjonalt – innenfor et felt der Norge plasserer seg som en sentral del av den europeiske fortellingen om andre verdenskrig.

Roberta Luciani (f.1963) er sivilarkitekt og leder av Icofort Norge. Hun arbeider i Forsvarsbygg nasjonale festningsverk, og har spesialkompetanse innen bevaring, forvaltning og ny bruk av militære kulturminner.

Janne Wilberg (f.1955) er kunsthistoriker og byantikvar i Oslo. Hun har tidligere arbeidet 14 år i Forsvarsbygg, blant annet som leder av Forsvarets Kulturminneprosjekt (FKP) og ansvarlig for oppbyggingen av Forsvarets kulturminneforvaltning.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 163

163

04.11.16 15.04

ATLANTERHAVSVOLLEN – ATLANTIKWALL

KILDER atlantikwall-researchnorway.de bunkersite.com DONAT, EVA-DITTE: «Krigsfangene på Engeløya, Hva tyske kilder forteller», Årbok for Steigen, 2015

ROLF, RUDI: Der Atlantikwall: die Bauten der deutschen Küstenbefestigungen 1940-1945, 1998 ROLF, RUDI OG HANS SAKKERS: Duitse bunkers in Nederland, 1978 (2005)

FJØRTOFT, JAN EGIL: Tyske kystfort i Norge, 1982

ROLF, RUDI OG JENS ANDERSEN: German Bunkers in Denmark, 2006

HIRST, PAUL: Space and Power. Politics, War and Architecture, 2005

ROLF, RUDI: Atlantikwall Batteries and Bunkers, 2014

kystfort.com

ROLF, RUDI: Regelbauten, 2015

Landsverneplan for Forsvaret, Forsvarsbygg, 2000 LOH, LAURENCE: «The spirit of place: creativity within the dimensions of space, time and history», conference paper, When Creativity Industries Crossover with Cities, Hong Kong, China, 2007

THORNINGCHRISTENSEN, PETER: Tysk befæstningsbyggeri 1933-1945 med hovedvægt på kystbefæstningsanlæggene i Danmark, Miljøministeriet, 1990

MALLORY, KEITH OG ARVID OTTAR: Wall of War, 1973 PARTRIDGE, COLIN: Hitler’s Atlantic Wall, 1976

164

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s147-164.indd 164

04.11.16 15.04

JOHAN SIGFRED HELBERG OG KNUT SIVERTSEN

Hitler og Speer med planene for Germania, et omformet Berlin som skulle bli den monumentale hovedstaden i Det tredje riket.

På samme måte ble Nordstern planlagt som en ny, symbolladet storby.

Foto: Bundesarchiv

DRØMMEN OM NORDSTERN av johan sigfred helberg og knut sivertsen

Adolf Hitler og Albert Speer planla en storslått ny by ved Trondheim med navnet Nordstern. Byen hadde høy strategisk og symbolsk betydning og skulle styres direkte fra Tyskland. Planene ble aldri realisert, og i dag står kun landskapet igjen, uten å røpe hva slags monumentale byggverk som kunne ha blitt reist her.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s165-176.indd 165

165

04.11.16 15.05

DRØMMEN OM NORDSTERN

H

itlers generalbyggeinspektør, senere også rustningsminister, Albert Speer forteller i sine memoarer om planleggingen av en helt ny by ved utløpet av Gaula, umiddelbart sør for Trondheim. Byen skulle være den nordlige hovedstad i Det tredje rike og ble planlagt under navnet Nordstern. Det skulle bygges firefelts motorvei til Berlin og 250 000 tyskere skulle bosettes der. I hele Sør-Trøndelag bodde det i 1946 193 000 personer, i hele Norge 1 150 000. Slik ble det ikke. Men hva var drivkreftene bak slike grandiose planer? Hvor langt kom planarbeidet? Finnes det fysiske kulturminner?

MILITÆRE BEHOV Det er tydelig at militærfaglige analyser spilte en vesentlig rolle. Rent geopolitisk hadde Tysklands plassering i innlandet alltid satt rammer for landets muligheter i storpolitikken ved at dets muligheter som sjømakt var begrenset. Kontreadmiral Alfred Thayer Mahan analyserte i allerede 1902 hvordan styrke og geografisk posisjon påvirket den sjømakten Tyskland var i stand til å utøve: «[…]avstand er en faktor som tilsvarer et visst antall skip. For Tyskland innebærer maritimt forsvar, under en krig mot Frankrike eller England, at marinens overmakt må etableres i Nordsjøen; den kan heller ikke regnes som fullstendig hvis den ikke utvides gjennom Kanalen og så langt som Storbritannia må projisere sin dominans ut i Atlanterhavet. Dette er Tysklands ugunstige posisjon, et utgangspunkt som bare kan overvinnes gjennom en tilstrekkelig tallmessig overlegenhet».1 1

Mahan, 1991, s. 296, fra Hobson, 2005, s.255

166

Etter første verdenskrig ble dette enda klarere for militære analytikere. Da hadde man erfart at de alliertes effektive blokade av Nordsjøen sperret inne den tyske flåten og at strupingen av forsyninger førte til sult og samfunnssammenbrudd. I 1927 vurderte den tyske viseadmiralen Wolfgang Wegener problemene ut ifra disse erfaringene. Han mente handelsrutene måtte angripes både over og under vann, og fremla sine teser med blant annet følgende påstand: «Sjømakt er et produkt av faktorene styrke og posisjon; dersom én av faktorene er lik null, er også sjømakten negert. Tysklands sjømakt er verdiløs i den strategisk «døde vinkelen» av Nordsjøen. Den vil bare bli en realitet hvis flåten kunne forbedre sin posisjon i forhold til de atlantiske handelsveiene, helst ved å erobre Cherbourg, men subsidiært med utgangspunkt i baser på norskekysten».2 Tyske militære hadde lenge vært revansjelystne, det samme gjaldt store deler av nasjonen, ikke minst nazistene. Militærvesenet, inkludert marinen, var kraftig opprustet. Slagskip hadde siden tiden før første verdenskrig vært den sentrale faktor i sjømakt. Med sine tunge tårnkanoner kunne de angripe og uskadeliggjøre fiendtlige flåtestyrker på lang avstand, mens de selv var effektivt beskyttet mot ubåter av kryssere og jagere. Det eneste effektive våpenet mot et slagskip var et annet slagskip. For enhver stormakt var slagskip en absolutt nødvendighet.

De tyske slagskipene var i årene frem mot andre verdenskrig blitt teknologisk meget avanserte, noe som igjen krevde

2

Hobson, 2005, s. 256

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s165-176.indd 166

04.11.16 15.05

JOHAN SIGFRED HELBERG OG KNUT SIVERTSEN

Ved Gaulosen sør for Trondheim planla Speer og Hitler et stort marineanlegg og en grandios ny by som skulle huse 250 000 tyskere.

Foto: Wikimedia

et tidkrevende og omfattende vedlikehold. Mye vedlikehold kunne utføres av verkstedskip, men tyngre vedlikehold måtte utføres på verft med store tørrdokker. Disse dokkene befant seg i Kiel og i Wilhelmshaven, senere også i Brest etter okkupasjonen av Frankrike. Dette medførte at de tunge tyske sjøstridskreftene ble svært utsatt for angrep under overføring, da de måtte inn i Nordsjøen eller til NordFrankrike hvor Royal Navy fortsatt hadde hegemoniet på sjøen.

Situasjonen ble enda mer krevende etter okkupasjonen av Danmark og Norge. Hvor

sårbar Kriegsmarine var uten tilgang på et fullverdig verft i Trondheim ble raskt klart under invasjonen i april, men også etter flåteoperasjonene som hadde Trondheim som utgangspunkt fra april til juni 1940.

Den tunge krysseren «Admiral Hipper» måtte til reparasjon i Tyskland allerede i april og det samme gjaldt slagskipene «Gneisenau» og «Scharnhorst» i løpet av de neste månedene. Den tyske slagskipflåten ble utvidet også etter krigsutbruddet.

«Bismarck» ble satt i tjeneste i mai 1941, deretter fulgte søsterskipet «Tirpitz» i januar 1942.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s165-176.indd 167

167

04.11.16 15.05

DRØMMEN OM NORDSTERN

Med slagskip liggende i norske fjorder, økte behovet for et nytt verft med tilstrekkelig kapasitet i Norge. Kriegsmarine anså den norske verftkapasiteten for å være ubetydelig. Det eneste militære verftet i Norge var Marinens Hovedverft på Karljohansvern i Horten. Imidlertid hadde også dette verftet kapasitet kun for mindre fartøy, så et nytt marineverft måtte bygges ut helt fra bunnen av.

Rent militærfaglig hadde Kriegsmarine altså tunge grunner til å presse frem verftkapasitet. Nødvendigheten av å ha flåtebaser og verftkapasitet i Norge var også en av grunnene til at Hitler, som så sent som etter det vellykkede angrepet på Polen i 1939 var lunken til forslag om å invadere Norge, snudde i saken. De militærfaglige kravene ble styrket av utviklingen i den faktiske krigssituasjonen i 1939–1940. Tyskland var avhengig av svensk jernmalm som ble transportert langs norskekysten, og dette, sammen med de mange krenkelsene av norsk nøytralitet, hadde økt risikoen for at England og Frankrike kunne intervenere i Norge. Man kan også undre seg over om man på tysk hold ikke alt nå regnet med å gå til krig mot Sovjet, noe som kunne utløse allierte forsyningskonvoier langs norskekysten og dermed økt behov for tyske ubåthavner i Norge.3 Uansett, den foreliggende krigssituasjonen gjorde Kriegsmarines behov for havne- og verftkapasitet i Norge høyst presserende. Admiralene valgte seg Trondheimsfjordområdet, som lå tilstrekkelig fjernt fra allierte flybaser, bød på trygge havneforhold og ikke minst ga gode muligheter for den omfattende anleggsvirk-

somhet et marineverft krevde.

Kriegsmarineverft Drontheim ble opprettet i august 1940, med vedlikehold, reparasjon og etterforsyning av marinens skip og virksomheter i Norskehavet og Nord-Atlanteren som hovedoppgave.

Raskt ble forskjellige funksjoner etablert i Trondheim og nærliggende områder, etterhvert med hovedvekt på ubåtflåten.

Høysjøflåten, både slagskip og andre fartøyer, fikk oppankringsplass i fjordarmen Åsenfjorden, som ble organisert som et flytende verft.4 Men stadig var et større verft med dokk et hovedønske. Dette var en så stor sak at Hitler måtte orienteres for godkjennelse.

3

4

Brox, Hansen, Sivertsen, 2015, s. 33 ff

168

ARKITEKTUR SOM NAZIIDEOLOGISK UTTRYKK Tysk nasjonal revansjelyst og militær tenking ble på 1930-tallet i stigende grad kanalisert inn i og utnyttet av naziideologien. Hitler ville ikke bare nyordne samfunnet, men også verdenskartet. Begge deler manifesterte seg i en voldsom byggeaktivitet, både sivilt og militært. Det totalitære styret gjorde det mulig å mobilisere de betydelige menneskelige og økonomiske ressurser Tyskland rådde over, uten at motforestillinger fikk komme i veien, og i de okkuperte områdene uten at folkerettslige og andre hindringer ble hensyntatt.

Et viktig verktøy var den halvmilitære Organisation Todt, oppkalt etter ingeniøren som ledet den. Han hadde fra 1933 av ansvaret for Hitlers storstilte utbygging av motorveier, og ble fra etableringen av

Ibid, s.142 ff

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s165-176.indd 168

04.11.16 15.05

JOHAN SIGFRED HELBERG OG KNUT SIVERTSEN

Speers modell av Germania. Han og Hitler arbeidet med planene for byen i sene nattetimer, i skjermede lokaler.

Der diskuterte de også andre byggeplaner.

Foto: Bundesarchiv

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s165-176.indd 169

169

04.11.16 15.05

DRØMMEN OM NORDSTERN

den nye organisasjonen i 1938 ansvarlig for all større militær byggevirksomhet med Siegfredlinjen og Atlanterhavsvollen som de største, men også andre betydelige anlegninger både i Tyskland og de okkuperte områdene. Et slikt sivilt giganttiltak var ferieanlegget Prora på Rügen. 9000 arbeidere oppførte åtte blokkenheter på til sammen vel 4,5 kilometers lengde. Anlegget inngikk i et større, sosialt opplegg, hvor tyske småkårsfolk ved jevnlig å sette inn sparebeløp tilslutt skulle få hver sin Volkswagen og andelsbrev på ferieleilighet.

Anlegget hadde plass til 20 000 ferierende om gangen! Bygningene har overlevd, settes i dag i stand og leiligheter omsettes for betydelige priser.

Da Todt omkom i 1942 ble han erstattet av Albert Speer, som da ble rustningsminister med ansvar for all krigsproduksjon, ved siden av de oppgaver han alt hadde.

Speer var tidlig i sin karriere blitt Hitlers foretrukne arkitekt. Han fikk stadig større oppgaver og ansvar, mye takket være fremragende evner som arkitekt, men enda mer som en organisator som fikk gjennomført Hitlers «fredsprosjekter», som de sivile byggeprosjektene ble kalt.5 De militære prosjektene var storslagne, men realistiske, fagmilitære løsninger på de oppgaver krigsmakten ble gitt. De sivile prosjektene var manifestasjoner av nazistisk samfunnsorden og voldsomme ideer om germansk storhet. Slike prosjekter var mange, de var omfattende og de handlet som regel om praktbygg, symbolbygg og ikke minst omforming av byer. I starten var det Berlin, Nürnberg, München og Linz hvor omforming og byggevirksomhet ble 5

Speer, 1970, s. 176

170

igangsatt, men alt i 1940 forordnet Hitler at det samme skulle skje med 27 andre tyske byer. «Fredsprosjektene» opptok stor plass i Hitlers tanker og virksomhet.6 Men Speers solide posisjon hos Hitler skyldtes nok like mye at han var den som i tegninger og modeller konkretiserte Hitlers grandiose byggeplaner, sprunget ut av diktatorens lidenskapelige interesse for monumental arkitektur. Det har vært hevdet at om Hitler hadde en nær venn, var det Speer.

Så langt som mulig skjult fra offentligheten arbeidet de to alt fra 1936 med planer om å omdanne Berlin til verdenshovedstaden Germania, med dimensjoner og praktbygg som skulle sette alle andre byer og byggverk i skyggen.

Byen skulle struktureres rundt to akser 50 og 40 kilometer lange. I sentrum skulle det ligge en sju kilometer lang og 120 meter bred aveny med praktbygninger og en triumfbue så stor at Paris’ kunne plasseres under. I avenyens ene ende skulle det ligge en jernbanestasjon som ville gjøre New Yorks Central Hall til en lilleputt, i den andre et seremonibygg eller snarere et kultbygg kalt Volkshalle med plass til 180 000 mennesker, et kuppelbygg 16 ganger større enn Peterskirken.7 Speer lagde en 30 meter lang modell av det hele, som han og Hitler hyppig besøkte og videreutviklet i sene nattetimer, i avstengte lokaler hvor de også syslet med andre byggeplaner.8 Flere har hevdet at Hitler i dette fikk et nødvendig tilfluktsted hvor han kunne slippe de daglige problemer og hengi seg til sine vyer om verdensherredømme.

6 7 8

Ibid, s. 161 Ibid s. 138 ff Ibid s.121 ff

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s165-176.indd 170

04.11.16 15.05

JOHAN SIGFRED HELBERG OG KNUT SIVERTSEN

Volkshalle skulle bli et av de sentrale byggene i Germania og var planlagt med enorme dimensjoner. Her er en modell av Volkshalle ved siden av Brandenburger Tor som viser hvilken skala Hitler og Speer så for seg at den nye byen skulle ha.

Foto: Frank M. Rafik

Det er til dette absolutte maktsenter i Nazityskland i at Kriegsmarines militært sett nøkterne planer om et større marineverft i nærheten av Trondheim i 1940 ble sendt for godkjenning, men avfødte ideer hos Hitler om å anlegge en ny, symbolladet storby.

Kildene om den sivile del av byen er imidlertid noe vage og annenhånds. Speer, som i sine erindringer omtaler sitt arbeid med Germania inngående, omtaler Nordstern forbausende kort, men dog tydelig i sine erindringer: «i umiddelbar nærhet av den norske byen Trondheim skulle det på grunn av den gunstige strategiske beliggen-

het bygges det største tyske marinestøttepunkt - foruten verfter og dokker - en by for 250.00 tyskere som skulle innlemmes i det tyske rike. Hitler hadde overlatt meg planleggingen».9 Den korrespondanse inn til Speer som omhandler Gaulosområdet omtaler kun marineverftet, inntil rikskommissær Terboven, i et brev datert 14. august 1941 hvor han sier seg svært fornøyd med at Speer skal styre prosjektet, legger til at den nordlige del av Gaulosområdet (altså bakkene oppover på Leinstrandssiden) 9

Ibid s.165

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s165-176.indd 171

171

04.11.16 15.05

DRØMMEN OM NORDSTERN

vil være «en god lunge for det nye byanlegget».10 Det kan dermed fastslås at en gang etter våren/forsommeren 1940 hadde marinens innmeldte behov for et større verft utløst en ide i Berlin om samtidig å anlegge en større by, og at tyske miljøer i Norge fikk beskjed om dette. Det er imidlertid påfallende at også etter Terbovens brev av 14. august 1941, er det marineverft og dokkbygging kildene handler om når anleggsvirksomhet ved Gaulosen er tema.

Fra 7. august 1941 foreligger et brev fra Speer til Terboven om at der Führer med Speers tilslutning hadde avgjort at Øysand i Gaulosen var best egnet som base og marinehavn. Det er videre godt kildebelagt at det vinteren 1941/1942, på grunnlag av 50 flyfotografier, ble laget en 5 x 5 meter stor terrengmodell i gips av trondhjemsfjordområdet og at denne ble oppsatt i Hitlers modellhall, samt at han studerte den nøye.

Teoretisk kan denne modellen ha blitt tilføyd elementer som viste plassering av den nye byen, men kildene omtaler den aldri som annet enn en terrengmodell. Med den som grunnlag bestemte Hitler den 13. mai 1942 at verftets dokk skulle sprenges inn i fjellet på vestsiden av Gaulas utløp, altså et rent terrenginngrep.11 Dessverre ble modellen fullstendig ødelagt da Berlin ble bombet.

Dokumenter og tegninger fra 1942 og -43 viser at planleggingen av dokk og kai kom godt i gang. Den sivile delen av byanlegget forteller imidlertid kildene lite om, med et par unntak: Speer siteres på at han skal ha skrevet at Hitler ga ham føring om å bygge

10 Brovold, 1996, s.45 11 Brev fra Speer til Terboven, 7.8.1941, kopi i arkiv Knut Sivertsen

172

boligene i terrasseform, slik at hvert hus fikk sol.12 Mer omfattende er en kort utredning fra Kriegsmarines overkommando til Speer, datert 24. juni 1941. Til sammen utgjør arealbehovet, ifølge en beregning påført med håndskrift til slutt i rapporten (av Speer eller hans medarbeider?), 6400 hektar, eller 64 km².13 I utredningens punkt I redegjøres det i for 24 nødvendige funksjoner verftet må ha plass til, mellom annet forlegninger for to artilleriavdelinger og to skipsmannskap, arrest, kommandantbygning, offisersheim og kameratskapsheim, lasarett, vaskeri, bakeri, diverse typer lager osv, i det som virker som et fullstendig oppsett over hva et marineverft må omfatte, med et arealbehov på til sammen 734,2 hektar.

Oppsettet blir påfallende mindre detaljert i punkt II som omhandler boliger. For familier med militær forsørger anslås behovet til 55 000 boliger. For familier tilknyttet handel og håndverk, som skal utgjøre 5% av innbyggertallet, trengs følgelig 2800 boliger.

Punkt III ramser kort opp de sivile funksjoner byen trenger: Sivile anlegg for energi- og vannforsyning. Bygninger for forvaltning, inklusiv statlig sådan: Post, politi, rettslokaler, finanskontorer osv (sic), sykehus, skoler, Hitler-Jugend-Heim, daghjem for barn, sportsanlegg, felleskaps- og fritidsbygg av alle slag som sportsanlegg, teater, kino og forsamlingslokaler.

Det er påfallende at detaljeringsgrad og innsikt er en helt annen når det gjelder 12 Thies, 1976, s.131 13 Trochendock Drontheim, mappe, Forsvarsmuseet, Oslo

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s165-176.indd 172

04.11.16 15.05

JOHAN SIGFRED HELBERG OG KNUT SIVERTSEN

Hitler og Speers monumentale planer for Berlin kom i liten grad til fullbyrdelse. Det finnes derfor få kulturminner etter Germania. Denne strukturen ble reist for å kontrollere om grunnen ville tåle vekten av den enorme triumfbuen som skulle bygges.

Foto: Dieter Brügmann

marinens egne behov enn når et sivilsamfunns behov forsøkes beskrevet i punkt III. Brevet må ses som svar på en bestilling på grunnlagsmateriale fra Speer, en bestilling som nok omfattet marinens syn på den sivile byens behov, men som først og fremst skulle definere det marinen hadde kompetanse på; hvilke behov de selv hadde.

Speer kan ha arbeidet videre med planene, men det er også gode grunner til å tro at dette ikke skjedde i særlig grad. En grunn er det fullstendige fraværet av spor av slike planer og at Speer i sine erindringer var så kort i omtalen av sin befatning

med dette prosjektet. Han redegjorde ellers grundig for stort og smått i hva han arbeidet med under Hitler. Speer kan dessuten ha funnet det lite realistisk å legge ned arbeid i prosjektet.

Behovet for en havn for slagskip og andre fartøyer hadde minket betydelig etter krigens første år, som følge av at ubåtenes betydning ble større. Det primære ble nå å angripe konvoiene som brakte forsyninger fra USA til Europa og fra de allierte til Sovjet. Skiftet i strategi ble reflektert i at Hitler i januar 1943 avskjediget slagskipsmannen storadmiral

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s165-176.indd 173

173

04.11.16 15.05

DRØMMEN OM NORDSTERN

Persaunet leir, etablert av den tyske marinen i perioden 1940–1945. Leiren er nå nedlagt og Persaunet har i stedet blitt et populært boligområde.

Foto: Forsvarsbygg

Raeder og utnevnte ubåtmannen Dönitz til øverstkommanderende for Kriegsmarine.

Kriegsmarine Drontheim var allerede godt i gang med å bygge ubåthavn i Trondheim, og hadde alt i mai 1941 satt i gang arbeidet med de store ubåtbunkerne Dora I og II. Ressursene, som ble færre etter hvert som Tyskland fra 1943 av gikk på stadig flere nederlag, måtte konsentreres til dette arbeidet. Også i Berlin må bevisstheten om tiltakende ressursknapphet ha ført til at arbeidet med nye, store prosjekter ble liggende, til tross for Hitlers manglende evne til å se realitetene i øynene.

174

Men selv om planene ikke ble konkretisert i form av plan- og bygningstegninger, er det hevet over tvil at Hitler var svært opptatt av dette byanlegget. Mellom annet befalte han at en motorvei skulle bygges derfra og til Berlin. Det er kilder som taler for at denne veien faktisk ble påbegynt på tysk område.14 Fra Oslo skulle traseen gå gjennom Sverige og Danmark. Dette viser en side ved Hitlers vyer som også Speer omtaler, at Hitler suverent så bort fra nasjonsgrenser og folkerett og hadde 14 Herstad, artikkel i VG, 30.9.1969

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s165-176.indd 174

04.11.16 15.05

JOHAN SIGFRED HELBERG OG KNUT SIVERTSEN

flytende forestillinger om den statsrettslige konstruksjon av det germanske område.

Han var meget klar på at byen skulle ligge direkte under Tyskland, noe som ville være i klar strid med hva folkeretten sier om okkuperte områder. Men bildet kompliseres av at Hitler også uttalte i et brev til Terboven i september 1942, at Norge var så viktig at det for alltid måtte forbli i det tyske riket.15 Uansett er det klart at planen var at byen skulle befolkes av tilflyttede tyskere, og at den ikke under noen omstendighet skulle være under norsk styre, men direkte under den tyske sentralmakten.

Det er ingen direkte paralleller til en slik status for en by i de tyskokkuperte områdene. I vest planla riktignok Hitler å beholde flåtehavner som Brest og Cherbourg under tysk kontroll, men dette dreide seg om rene flåtehavner, ikke byer. I øst planla han imidlertid byer i de okkuperte slaviske områdene. Her skulle den opprinnelige befolkningen fordrives og erstattes med folk av tysk avstamning. Wehrmacht skulle rydde områdene, og de skulle sikres av sterkt befestede byer som skulle være isolerte, kun ment for de tyske garnisonene og for sivile virksomheter. Dessuten skulle områdene sikres av såkalte «Wehrbauer», stridende bønder som kunne danne militære enheter for å forsvare sine områder, en strategi kjent fra romerske legioners okkupasjon av germanske områder.

Både havnene i vest og de nye byene i øst skiller seg helt fra det lille man vet om byanlegget ved Gaulosen. Den nordlige hovedstad i Det tredje rike var nok i Hitlers ideverden noe helt annet. I tyske samtidige 15 Brox, Hansen, Sivertsen, 2015, s. 13 f

dokumenter brukes flere ganger betegnelsen den nye byen ved Trondheim, mens navnet Neu Drontheim kjennes først brukt i en bok om tysk virksomhet på Øysand fra 1996.16 Derimot bruker Joseph Goebbels navnet Nordstern, når han i sin dagbok for 9. juli 1941 referer hva Hitler har fortalt ham om byen.17 Dette navnet harmonerer med den betydning han hadde tiltenkt byen, i klasse med sentralhovedstadens navn Germania og som dette et typisk uttrykk for Hitlers storhetsvanvidd.

Alt kildemateriale peker mot at planene om Nordstern forble på idestadiet og bare i liten grad, om overhode, ble konkretisert i form av plantegninger. Den eneste verbale konkretisering som er kjent, er at boliger skulle bygges i terrasser, hvor hvert hus skulle ha gode solforhold i skråningen.

Ingen av de kulturminner etter tysk virksomhet som finnes i Gaulosområdet i dag er resultat av Hitlers drøm om Nordstern.

De er rester etter planene om et marineverft, samt etter Luftwaffes militære virksomhet knyttet til reserveflyplassen på Øysand.

Skal man gjette på hva et realisert Nordstern ville gitt av kulturminner, må man først bedrive kontrafaktisk historieskriving og la Tyskland ha et overtak i krigen femti år lenger enn de heldigvis fikk. Trolig ville sentrum av en slik by vært inspirert av Germania og hatt symbolladet arkitektur, ment å gi uttrykk for makt og et totalitært organisert samfunn.

Man kan også gjøre en løs gjetning om de omkringliggende boligområdene, basert på hva som eksisterer av tysk boli16 Brovold, 1996 17 Spitts, 2002

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s165-176.indd 175

175

04.11.16 15.05

DRØMMEN OM NORDSTERN

garkitektur i trondhjemsområdet i dag. I de tilfellene det var snakk om permanente boliger, er det særlig to trekk som utpeker seg: Det er høy håndverksmessig kvalitet på utførelsen, og man har vært opptatt av å ta opp i seg lokal byggeskikk. To slike anlegg er fredet: bygningseksteriørene i ubåtleiren på Persaunet og en leir kamuflert som et større trøndersk firkanttun med trønderlån og enhetslåve på Øysand. Begge anleggene er godt ivaretatt, i full bruk og settes pris på av trønderne. Det samme ville sannsynligvis også ha gjeldt for et boligområde i skråningene rundt Gaulosen. Men vi skal nok være glad for å slippe bevaringsdebatter rundt et bysentrum utformet for å forherlige totalitarisme og naziideologi. Nordstern eksisterte først og fremst i Hitlers hode, og forsvant med ham.

Knut Sivertsen (f. 1957) var tidligere politioverbetjent og leder for Trondheim politimuseum, og arbeider nå som rådgiver ved Justismuseet. Han er medforfatter av boken Bunkeren – Trondheim under hakekorset (2015).

Johan Sigfred Helberg (f. 1950) er direktør ved Justismuseet. Han har tidligere arbeidet som spesialkonsulent for kulturminnevern i Sør-Trøndelag og har innehatt verv som leder i Fortidsminneforeningen og Kulturvernforbundet.

KILDER BROVOLD, GABRIEL: NeuDrontheim i Hitlers regi, 1996 BROX, KARL H., HERMANN HANSEN OG KNUT SIVERTSEN: Bunkeren – Trondheim under hakekorset, 2015 HOBSON, ROLF: Krig og strategisk tenkning i Europa 1500-1945, 2005 LOHMANN, WALTER OG HANS H. HILDEBRAND: Die deutsche Kriegsmarine 19391945 – Gliederung, Einsatz, Stellenbesetzung, 1956

176

MAHAN, ALFRED THAYER: Mahan on Naval Strategy.

Selections from the Writings of Rear Admiral Alfred Thayer Mahan, 1991 SPEER, ALBERT: Erindringer, 1971

UPUBLISERTE KILDER Privatarkiv Knut Sivertsen, Trondheim Brev fra Speer til Terboven, 7.8.1941

SPITTS, FREDRIC: Hitler ans the Power of Aestetics, 2002 THIES, JOCHEN: Die Grundziele Hitlers, 1976

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s165-176.indd 176

04.11.16 15.05

ANNE-CATHRINE FLYEN

Flyvraket i Adventdalen utenfor Longyearbyen er restene av et tysk militærfly (Junker 88) som landet i 1942 og som ikke kom opp på grunn av opptint rullebane. Banen var anlagt rett på tundraen og det var bare mulig å lande og lette på frosset mark.

Ikke langt unna rullebanen lå tyskernes første værstasjon, Bansø, anlagt i en privat hytte. Flyet, som ble stående på rullebanen, ble ødelagt 27. juni 1942 av britiske fly.

Foto: Anne-Cathrine Flyen

VÆRKRIGEN I ARKTIS av anne-cathrine flyen

På Svalbard handlet andre verdenskrig først og fremst om været. Å følge med på utviklingen av værsystemene så langt nord var en høyt prioritert oppgave, ettersom luftmassene over Svalbard er kritisk viktige for å bestemme værmønsteret i Nord-Atlanteren, Norskehavet og Barentshavet. Tyskland etablerte derfor flere hemmelige meteorologiske stasjoner på Svalbard.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 177

177

04.11.16 15.06

VÆRKRIGEN I ARKTIS

A

llerede i 1941 begynte tyskerne å bygge landstasjoner på Svalbard til bruk i værtjenesten, etter at flere tyske værskip og -fly var blitt senket og skutt ned under oppdrag med innhenting av meteorologisk informasjon. Landstasjonene var sikrere mot angrep. Opplysninger om været var avgjørende for tyskernes ubåtkonvoier, «The Wolf Packs», som scannet Atlanterhavet på leting etter allierte skipskonvoier på vei til Murmansk og Arkhangelsk.

Murmanskkonvoiene ble opprettet av den britiske regjeringen etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941.1 Mange nasjoner var involvert i denne viktige trafikken, som bidro til at Sovjetunionen fikk forsyninger og høyst tiltrengt krigsmateriell, slik at de kunne opprettholde trykket på Østfronten.2 I sommerhalvåret gikk konvoiruten nord for Island, Jan Mayen og Bjørnøya, i vintermånedene lenger sør mot Finnmarkskysten.3 Dermed ble skipene sterkt utsatt for tyske fly- og ubåtangrep fra norske baser. Trafikken bandt opp mange engelske slagskip og kryssere, fordi konvoiene måtte beskyttes. Værforholdene kunne være forferdelige og skipene måtte kjempe seg gjennom storm og piskende hav vinterstid.

Nedising skapte også store problemer og kunne føre til at fartøy gikk rundt.

Konvoiene til Murmansk led store tap.

Mannskaper som overlevde torpederinger og flyangrep frøs fort ihjel i det iskalde polarvannet. 104 handelsskip ble senket, og mellom 1000 og 1500 sjøfolk omkom mellom 1941 og 1945. 4 Værkrigen på Svalbard 1 2 3 4

Dege og Barr, 2003, s. ix og Hansen, 2016 Ulvensøen, 1991, s. 42 Wisting, 2015 Wisting, 2015

178

var en kamp om informasjon av stor betydning for Europa.5 ARKTISK VÆRTJENESTE FØR DEN ANDRE VERDENSKRIG Allerede før utbruddet av første verdenskrig hadde den økende norske interessen for Arktis, kombinert med oppfinnelsen av den trådløse telegrafen like før århundreskiftet, ført til opprettelsen av en rekke norske værtjenestestasjoner på Svalbard.6 Den første ble etablert i 1912 i Green Harbor7 ved utløpet av Isfjorden. Tyskerne var enda tidligere ute, og opprettet en værtjenestestasjon i Ebeltofthamna ved Krossfjorden like nord for Ny-Ålesund i 1911. Denne var i virksomhet helt frem til krigsutbruddet i 1914.

Flere norske stasjoner ble etter hvert etablert, blant annet på Bjørnøya, Hopen og ved Isfjord Radio. Danmark hadde værtjenestestasjoner på Øst-Grønland, mens russerne opprettet en stasjon i Barentsburg på Svalbard i 1933.8 Det ble også benyttet værtjenestefartøy som oppholdt seg i bestemte havområder over lengre tidsrom.

I 1939 eksisterte det altså en kjede av værtjenestestasjoner i Arktis, og ved utbruddet av andre verdenskrig hadde begge de krigførende parter opparbeidet vesentlig erfaring med innhenting av værdata og bruk av moderne observasjonshjelpemidler.

DEN ANDRE VERDENSKRIG PÅ SVALBARD Tysklands invasjon av Norge i 1940 omfattet ikke Svalbard. Krigens gang 5 6 7 8

Dege og Barr, 2003, s. x Ulvensøen, 1991, s. 7 Også kalt Finneset, i dag en del av Barentsburg Ulvensøen, 1991, s. 8

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 178

04.11.16 15.06

ANNE-CATHRINE FLYEN

førte etter hvert til at øygruppa ble trukket inn, men i utgangspunktet hadde ikke området noen fremtredende plass i stormaktenes strategiske planlegging.9 Umiddelbart etter krigsutbruddet fortsatte de danske og norske værstasjonene på Grønland, Svalbard og Jan Mayen å sende værdata til det internasjonale værrapporteringssystemet.10 Kun dager etter angrepet på Norge beslagla den tyske okkupasjonsmakten de meteorologiske stasjonene i de besatte områdene, og i løpet av sommeren 1940 forsto det britiske admiralitetet at værinformasjonen fra polhavet var av minst like stor strategisk betydning for det tyske riket som for de allierte. Det ble derfor besluttet å stenge den tyske tilgangen til disse dataene.11 Svalbard ble ikke direkte innblandet i krigshandlingene før i 1941. Inntil da hadde kullproduksjonen og det daglige liv stort sett gått som før. Ved utbruddet av krigen i Europa i 1939 var det tre gruver i full drift på øygruppa: Gruve 2 tilhørende Store Norske Spitsbergen Kulkompani i Longyearbyen og to russiske gruver eid av russiske Arktikugol, henholdsvis i Barentsburg og Gru-

9 Arlov, 2011, s. 124 10 Selinger, 2001, s. 21 11 Dege og Barr, 2003, s. xiii

Kartet viser bemannede og ubemannede værstasjoner på Svalbard, etablert av tyskerne i perioden 1941 – 1944.

Kart: NIKU/ Nils Aage Hafsal, etter Dege, 2003, s. xiv og Selinger, 2001

mantbyen.12 Tyskernes angrep på Sovjetunionen i 1941 endret imidlertid situasjonen for Svalbard fundamentalt. En ny front, nordfronten, ble åpnet, og tyskerne plasserte etter hvert store styrker i Nord-Norge.

Tyskerne kontrollerte fastlandskysten og hadde herredømmet i luften. Dette førte til at en viktig forsyningslinje fra vest til øst måtte anlegges gjennom de barske havområdene mellom det nordlige fastlands12 Elbo, 1952, s. 484

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 179

179

04.11.16 15.06

VÆRKRIGEN I ARKTIS

Norge og Svalbard. Slik kom Murmanskkonvoiene til. De allierte konvoiene måtte forsøke å holde seg utenfor tyskernes rekkevidde. På denne måten kom værvarslingen til å spille en viktig rolle for de krigførende parter.13 Ettersom Sovjetunionen ble avhengig av alliert hjelp med konvoiene, tok de initiativet til å diskutere hvorvidt Svalbard burde sikres mot en eventuell tysk invasjon for å trygge forsyningslinjene. Den norske regjeringen i London avviste imidlertid planen om en britisk-sovjetisk okkupasjon som en grov krenkelse av norsk suverenitet.

Regjeringen fremholdt videre at en militær aksjon ville være i strid med traktaten, og at det i så fall måtte være den norske regjeringen som tok avgjørelsen om dette.

Til slutt ble partene enige om å rekognosere forholdene på Svalbard. Imidlertid sendte det britiske krigsministeriet ut et hemmelig militærtokt uten å informere den norske regjeringen, og foreslo å opprette en britisk flåtebase på Svalbard. Nordmennene protesterte på det sterkeste og krevde å bli tatt med på råd angående krigshandlinger på norsk territorium.14 Det hele endte med at den norske og den russiske befolkningen ble evakuert i august og september 1941. Enkelte deler av gruveanleggene ble ødelagt slik at tyskerne ikke kunne nyttiggjøre seg disse, og kullbeholdningene ble brent.15 Bare noen få dager etter evakueringen inntok tyskerne Longyearbyen. De etablerte en liten garnison med en provisorisk landingsstripe for fly og en liten meteorologisk stasjon i Adventdalen like utenfor Longyearbyen.

13 Arlov, 2011, s. 124 14 Arlov, 2011, s. 136-140 15 Ulvensøen, 1991, s. 45-46

180

Denne skulle erstatte værobservasjonene som tidligere hadde kommet fra norskopererte Isfjord radio.

I London var de allierte klar over at tyskerne hadde etablert seg på Svalbard.

Med tanke på Murmanskkonvoiene som da var under planlegging, hadde også de allierte behov for en værtjeneste. Tyskernes etablering på Svalbard var derfor bekymringsfull, spesielt dersom det skulle bli stasjonert jagerbombere der.16 Store Norske ønsket å se til gruvene for om mulig å sikre de betydelige økonomiske verdiene som lå i anleggene med tanke på eventuell drift etter krigen.

I april 1942 ble det derfor sendt opp en norsk gruppe på ca. 50 mann som skulle «gjenerobre» Svalbard. De to norske båtene som fraktet styrken ble beskutt og senket av tyskerne på vei inn Grønnfjorden mot Barentsburg. 14 ble drept, men de overlevende fikk etablert en base i Barentsburg. I slutten av juli etablerte den norske garnisonen seg også i Longyearbyen, etter at tyskerne hadde forlatt sin værvarslingsstasjon få dager i forveien. Fortsatt opererte imidlertid en tysk værstasjon i Signehamna ved Lilliehøkfjorden, en sidearm til Krossfjorden nordvest på Spitsbergen. De allierte kjente til denne stasjonen, og den ble ødelagt i juni 1943 av styrken som holdt til i Barentsburg.

Den tyske bemanningen flyktet, og ble senere hentet av en tysk ubåt.

Tyskerne antok nok at den norske styrken var større enn den i realiteten var. I september 1943 foretok de et kraftfullt og raskt angrep på Svalbard der slagskipene «Scharnhorst» og «Tirpitz» og 9 torpedojagere deltok. Longyearbyen og Barentsburg ble

16 Arlov, 2008, s. 392

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 180

04.11.16 15.06

ANNE-CATHRINE FLYEN

Oversikt over området der de to værstasjonene Knospe og Nussbaum i Signehamna lå. Ingen bygningsstrukturer er bevart, men over et stort område ligger det rester etter anleggene.

Foto: Ronny Brunvoll

skutt i stykker, 9 norske soldater ble drept og 41 tatt til fange. De allierte opprettet en ny garnison i Longyearbyen som var noe mindre ødelagt enn Barentsburg. Garnisonen ble opprettholdt til krigens slutt med mellom 60 og 120 mann. Tyskerne skjøt Sveagruva i brann i august 1944, men det ble ikke flere direkte sammenstøt mellom de krigførende partene på Svalbard.17 VÆRSTASJONENE PÅ SVALBARD Etter at de norske værvarslingsdataene ble stoppet, måtte tyskerne skaffe seg meteorologisk informasjon fra nordområdene på egenhånd. Allerede i 1941 begynte de å bygge landbaserte

værstasjoner etter at flere tyske værskip og -fly var blitt senket og skutt ned under oppdrag med å innhente værdata.18 Landstasjonene var sikrere mot angrep, og Tyskland etablerte derfor flere hemmelige automatiserte og bemannede meteorologiske stasjoner på Svalbard, nordøstlig del av Grønland og på Frans Josefs land.

Både den tyske marinen og luftvåpenet hadde behov for værdata, men de to forsvarsgrenene samarbeidet dårlig og var nærmest rivaliserende parter. Det foregikk derfor en parallell oppbygging av meteorologiske landstasjoner på Svalbard mellom «Marinewetterdienstes» og «Wetterdien-

17 Arlov, 2008, s. 394

18 Ulvensøen, 1991, s 48 og Selinger, 2001, s. 77

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 181

181

04.11.16 15.06

VÆRKRIGEN I ARKTIS

Restene etter de tyske værstasjonene i Signehamna kan se ut som en skrothaug, men de forteller en viktig historie.

«Kriegsmarine» står det på dette fatet for drivstoff.

Foto: Ronny Brunvoll

stes der Luftwaffe».19 Værstasjonen i Adventdalen var etablert av flyvåpenet og var deres første stasjon på Svalbard. Marinen etablerte sin første stasjon i Signehamna, og det var tilsynelatende ingen kontakt mellom de to våpengrenenes stasjoner.20 Værstasjonene var basert på helårs bemanning, mens de automatiske værstasjonene ble brukt for å innhente værobservasjoner og overføre dataene via radio i de periodene stasjonen ikke var bemannet.

De automatiske stasjonene benyttet nyskapende teknologi som var i sin barndom og ofte brøt sammen etter kort tid. Av 20 automatiske værstasjoner som ble etablert 19 Selinger, 2001, s. 151 20 Ulvensøen, 1991, s. 49

182

av tyskerne på Svalbard, var kun tre i drift i mer enn en måned. Etter det norske angrepet på værstasjonen i Signehamna i 1943, revurderte tyskerne den arktiske værtjenesten.

Meteorologisk informasjon fra Arktis var minst like viktig som i tidligere faser av krigen, og tjenesten ble fortsatt sett på som meget betydningsfull av den tyske krigsmakten. Imidlertid innså man at landstasjonene måtte flyttes til mer fjerntliggende områder.21 I 1943 ble det anlagt en bemannet værstasjon i Liefdefjorden på nordkysten av Spitsbergen kalt «Kreuzritter» i regi av marinen, mens flyvåpenet satte i drift tre 21 Ulvensøen, 1991, s. 90

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 182

04.11.16 15.06

ANNE-CATHRINE FLYEN

Wetterstation Haudegen på Nordaustlandet. Hovedstasjonen og uthuset som inneholdt en badstue og et rom for oppbevaring av gass til værballongene. I fjellet over stasjonen var det også satt opp en nødradiostasjon i tilfellet hovedstasjonen skulle bli oppdaget.

Foto: Karl Fredheim

værstasjoner i 1944: «Helhus» på Hopen, «Landvik» på sørspissen av Spitsbergen og «Taaget» på Bjørnøya. I 1944 bestemte den tyske marinen seg for også å sette i drift en stasjon på Nordaustlandet med kodenavn «Haudegen». Da tyskerne evakuerte Svalbard i 1945 ble det meste brent med unntak av stasjon Haudegen.

I det videre vil denne artikkelen fokusere på anleggene i Signehamna, som en av de første værstasjonene som ble anlagt, og Haudegen, som en av de siste. Førstnevnte ligger i ruiner mens den andre fortsatt står.

Artikkelen belyser dagens forvaltningspraksis og de tiltak som er gjort med de to kulturminnelokalitetene Signehamna og Haudegen de seneste årene.

BEVARING AV KRIGSMINNENE PÅ SVALBARD I dag er alle kulturminner på Svalbard som er eldre enn 01.01.46 automatisk fredet i henhold til Svalbardmiljøvernloven.22 Grensen for automatisk fredning er satt nettopp slik for å få med etterlatte rester fra krigens tid. Loven gir Norge ansvar for alle kulturminner, også andre nasjoners etterlatte spor, og også løse kulturminner der verneverdien kanskje ikke umiddelbart oppfattes av alle.

Med til et fast automatisk fredet kulturminne hører også en sikringssone rundt den synlige eller kjente ytterkant, i utstrek-

22 Svalbardsmiljøloven, § 39

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 183

183

04.11.16 15.06

VÆRKRIGEN I ARKTIS

ning 100 meter i alle retninger.23 Løse kulturminner regnes som faste når de er knyttet til en bestemt lokalitet. Enkelte av krigsminnene er også omfattet av ferdselsrestriksjoner.24 Fredningen, sikringssonen og ferdselsrestriksjonene setter klare grenser for hvordan man skal oppføre seg i nærheten av krigsminnene. Det faktum at de også ligger uveisomt til gjør at de burde være godt beskyttet mot menneskelig nedbrytning. Likevel sliter de besøkende på de historiske restene. I tillegg sliter Svalbards tøffe klima hardt på alle kulturminner, og de siste års forskning og undersøkelser har vist at treverk brytes ned nesten like raskt som på fastlandet.25 WETTERSTATION KNOSPE/ NUSSBAUM I SIGNEHAMNA På vestsiden av Lilliehøkfjorden ligger Signehamna som har fått sitt navn etter rittmester Gunnar Isachsens hustru Signe.

Isachsen drev med kartlegging av dette området i 1906 og 1907. Selv om området bærer fru Signes navn, er det kjent for noe helt annet. Innenfor denne vakre og lune bukta, med sin gode havn og et yrende fuglefjell i sør, lå den tyske marines værtjenestestasjon Knospe under andre verdenskrig.26 Stasjonen var oppkalt etter Hans Robert Knospel som opprinnelig hadde ideen om å bygge landstasjoner til bruk i værtjenesten.27 Knospel var en svært sentral skikkelse innen den arktiske værtjenesten. Han var 23 24 25 26 27

Svalbardsmiljøloven, § 39 Sandodden et.al., 2013, s. 59 Mattsson et.al., 2010, s. 13 Henriksen et.al. 2015 Ulvensøen, 1991, s. 49

184

Radiorommet inne i hovedhuset på Haudegen. Her sov de to som hadde hovedansvaret for radiosendingene.

Foto: Karl Fredheim

opprinnelig ornitolog og hadde selv erfaring fra arktiske strøk. Han opprettet og drev treningsleiren Goldhøy i daværende Tsjekkoslovakia som utdannet de styrkene som skulle bemanne værstasjonene, og han utviklet stasjonenes bygninger.

Ekspedisjonen som skulle etablere stasjonen i Signehamna ble meget grundig forberedt. Den tekniske utrustningen ble besørget av «Kriegsmarinearsenal Kiel» og den meteorologiske utrustningen ble forberedt av Marineobservatoriet. Tyskerne hadde planer om å sette ut flere slike stasjoner, og Wetterstation Knospe var den første store testen på hvordan dette kunne gjøres.28 Planlegging, anlegning og drift av Knospe må ha vært 28 Fjærli, 1979, s. 51

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 184

04.11.16 15.06

ANNE-CATHRINE FLYEN

Toalettløsningen i hovedhuset på Haudegen. Toalettet var plassert i vindfanget.

Foto: Anne-Cathrine Flyen

vellykket, den kom til å bli et mønster for senere tyske værtjenestestasjoner.29 I slutten av oktober 1941 ble seks mann satt i land i Signehamna. De bygde opp værstasjonen, og allerede den 1. november ble den første værvarslingen sendt.30 Gjennom vinteren var det bemanningens oppgave å innhente alle typer værinformasjon som den tyske krigsadministrasjonen anså som viktig for krigføringen i Europa.

Stasjonen var anlagt over et stort område og besto av selve vinterstasjonen, en enklere sommerstasjon, en automatisk værstasjon og mange nød- og evakueringsdepoter. For ikke å bli oppdaget fra sjøen lå

29 Ulvensøen, 1991, s. 70 30 Fjærli, 1979, s. 52

den godt skjult bak det første høydedraget over bukta, ca. 500 meter fra sjøen.

I vinterleiren ble det bygget prefabrikkerte lemmehytter som var enkle og raske å montere. De besto av enheter i form av bokser på ca. 3 x 3 meter i grunnflate med en høyde på ca. 2,20 meter. Disse enhetene ble kalt «knoespelterning» og ble satt sammen til ønsket størrelse. Rammen på boksene var laget av treverk, ytterveggen var kledd med huntonittplater og innerveggen med kanvasduk.31 I Signehamna ble det satt opp to hytter i kort avstand fra hverandre som ble koblet sammen med en enkel konstruksjon. Rommet mellom ble brukt til lager. Hyttene 31 Dege og Barr, 2003, s 61

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 185

185

04.11.16 15.06

VÆRKRIGEN I ARKTIS

ble oppvarmet av kullovner, og parafin ble benyttet til belysning. På en høyde like over hovedstasjonen ble den høye masten til antennen reist. Sommerstasjonen, som lå litt lenger bort fra sjøen, besto av telt.32 Knospe var i drift hele vinteren og sommeren 1941/42. I august 1942 ble mannskapet evakuert av en tysk ubåt grunnet den allierte re-etableringen i Barentsburg og Longyearbyen. Samme høst sendte tyskerne et nytt mannskap til Signehamna, denne gangen ved navn Nussbaum, oppkalt etter den tyske meteorologen Franz Nusser som skulle lede den nye værtjenestestasjonen.

Den nye hovedstasjonen ble plassert omtrent på samme sted som Knospe hadde ligget, og mye av utstyret fra den første stasjonen ble brukt videre.33 Det var denne stasjonen som ble funnet og ødelagt av de norske styrkene i juni 1943. Det tyske mannskapet klarte å flykte, men en nordmann og en tysker ble drept. Tyskerne ble senere hentet av en tysk ubåt. Nordmennene tok med seg en del tysk utstyr, resten ble sprengt og brent sammen med det øvrige utstyret.

I dag ligger det bare rester igjen etter værstasjonene i Signehamna. På høyden, med vidt utsyn over bukta, ligger de lange støttebeina til antennen og noen runde jernbeholdere og stenger fra batteritønnene. Nedenfor høyden, noen hundre meter lenger inn i landet, ligger restene etter selve hovedstasjonen.

Det fins ingen synlige bygningskonstruksjoner igjen, men spredt ut over terrenget ligger store mengder «tre- og

jernskrammel».34 Her ligger store fat til drivstoff merket «Kriegsmarine», ledninger, trekasser og jernfat. Det fins også rester av aggregater, rustent verktøy, sinkbøtter og jerrykanner, flaskeskår, kopper, tallerkener, hermetikkbokser, patronhylser, skibindinger og biter av teltduk. I henhold til Svalbardmiljøloven er alle disse etterlatenskapene fredet.

Kulturmiljøet i Signehamna består kun av gjenstander og deler av gjenstander.

De vekker nysgjerrigheten, og det er fristende å gå nær inntil for å se hva dette er.

De er ikke vakre, snarere skjemmende, og dessuten tett knyttet til svært ubehagelige minner. For mange oppleves dette som forsøpling og det kan være vanskelig å forstå at slike rester skal bevares.35 Kontrasten mellom dette, som ellers ville blitt kalt forurensning, og den storslagne omkringliggende naturen vekker forargelse.

Men i dette ligger også en fantastisk opplevelse. Historiene, plasseringen i landskapet og de fysiske restene som ligger igjen etter Knospe og Nussbaum forteller om værkrigen på Svalbard, en kamp om informasjon som var av stor betydning nede i Europa. I verden for øvrig er mange slike små spor ryddet vekk, men her ligger de, ute i den storslåtte og barske naturen, og forteller sin historie.

32 Henriksen et.al., 2015 33 Henriksen et.al., 2015

34 Henriksen et.al., 2015 35 Tønsberg og Barr, 2016

186

WETTERSTATION HAUDEGEN 13. september 1944 ankom en tysk ekspedisjon Svalbard for å anlegge værstasjonen Haudegen. Isen hadde begynt å legge seg på Rijpfjorden, og utstyret måtte slepes fram meter for meter. Etter

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 186

04.11.16 15.06

ANNE-CATHRINE FLYEN

noen dager var alt i land.36 Mannskapet på elleve personer var utstyrt for å kunne tilbringe 18 måneder i isolasjon på stasjonen. Det ble bygget hytter av seks «knoespelterninger» som var beregnet på å huse 10–14 mann,37 og de hadde ellers med seg blant annet 50 fat á 250 liter drivstoff for generator og parafinlamper og fem tonn kull.38 Maten var fordelt på 1200 kister på 15–30 kg.

Stasjonen ble satt opp på kort tid og besto av selve hovedhuset, et uthus/laboratorium med badstue og rom for produksjon av hydrogen, en liten nødradiohytte i fjellsiden over stasjonen og i området rundt: fire depoter og to varder. Stasjonen ble ikke oppdaget av de allierte, og mannskapet på Haudegen fikk sende sine værdata uforstyrret gjennom resten av krigen.

Etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945 ble ammunisjonen sprengt, og et belte av miner rundt hytta ble fjernet. Sendingen av værdata ble derimot opprettholdt, men nå ikke lenger i kode. Mannskapet på stasjonen ble ikke hentet ut før i september 1945, flere måneder etter at krigen var over.

Haudegen ble forlatt uten ødeleggelser og en mengde utstyr ble liggende igjen på stasjonen.

Hovedbygningen og uthuset står fremdeles, men etter mer enn 70 år i det tøffe arktiske klimaet er bygningsmaterialene svært nedbrutt. Allerede fra starten av var taket utett, og kondensvann som rant nedover veggene var en stor påkjenning for treverket.39 Inne i bygningene og i området rundt ligger store mengder med løse gjenstander 36 37 38 39

Thon, 2014 Dege og Barr, 2003, s. 61 Bøhlmann og Hesthammer, 2014, s. 9 Bøhlmann og Hesthammer, 2014, s. 11

fra den tiden stasjonen var i bruk. Som i Signehamna er disse restene en del av det fredete kulturminnet og skal ikke røres. På toppen av bergryggen over stasjonen ligger restene av nødradiostasjonen, og i området rundt finner man depotene og vardene.

Stasjon Haudegen ligger svært uveisomt til, og bare et fåtall ekspedisjoner besøker stasjonen i løpet av året. Noen år er der ingen besøkende utenom Sysselmannens eget årlige tokt. Haudegen er blant de 100 prioriterte kulturmiljøene på Svalbard som skal motta spesiell oppmerksomhet. Stasjonen er svært sårbar, med alle gjenstandene og bygningsrestene som ligger spredd rundt utenfor og inne i hytta. Både gjenstander og bygningsdeler tåler lite tråkk.

Sysselmannen har utført noen enkle vedlikeholdsarbeider de siste årene, og det er innført et generelt ferdselsforbud i nærmere avgrensede områder rundt bygningene.

DAGENS FORVALTNING Frem til 1992 var grensen for automatisk fredning av menneskelige spor satt til år 1900.40 I 1992 ble denne grensen endret til dagens situasjon, det vil si at alle menneskelige spor eldre enn 1945 er automatisk fredet. Dette innebærer blant annet at det er mange kulturminner på Svalbard som er unge. Mange av disse inneholder gjenstander, løse bygningsdeler og inventar eller deler av inventar.

I årene siden 1992 er det praktisert en relativt streng politikk når det gjelder å hente ut gjenstander fra Svalbards kulturmiljøer. Utover arkeologiske utgravinger, som i all hovedsak har vært konsentrert rundt de eldste kulturminnene fra hval40 Dahle et.al., 2000, s. 12

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 187

187

04.11.16 15.06

VÆRKRIGEN I ARKTIS

Nødradiostasjonen til Wetterstation Haudegen i fjellet over hovedstasjonen.

Foto: Anne-Cathrine Flyen

fangstperioden på 16- og 1700 tallet, har lite blitt flyttet på. Tankegangen har vært at kulturminner og gjenstander skal kunne oppleves som en helhet i sin opprinnelige kontekst.41 Man håpet at den automatiske fredningsgrensen skulle beskytte gjenstandene fra suvenirplukking, men mye har nok dessverre blitt borte underveis, også som følge av manglende kunnskap om hva som faktisk er kulturminner. Følgelig har mange bygningsdeler, rester av konstruksjoner og gjenstander blitt tråkket på, eller blitt brukt som skyteskiver eller bålved.

Selv om det i dag bare er rester tilbake av stasjonen i Signehamna, er det en populær turistdestinasjon for cruiseskip. Dette utgjør

en trussel for sporene fra værkrigen. En tydelig sti rett gjennom restene av stasjonen viser at området har vært flittig besøkt, noe som fører til at gjenstander og bygningsrester tråkkes i stykker. Sysselmannen har ikke iverksatt spesielle tiltak for å bevare restene, og kulturmiljøet i Signehamna er ikke blant de 100 prioriterte kulturminne på Svalbard som skal følges opp spesielt.42 Association of Arctic Expedition Cruise Operators, en organisasjon med medlemmer knyttet til cruiseturisme i Arktis, har nå utarbeidet retningslinjer for hvordan man skal oppføre seg på flere besøkslokaliteter, deriblant Signehamna med værstasjonene.

Disse retningslinjene beskriver at man ikke

41 Hegard, 1989, s. 36

42 Sandodden, 2013

188

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 188

04.11.16 15.06

ANNE-CATHRINE FLYEN

skal gå inn mellom de historiske restene og at det ikke er tillatt å plukke med seg noe eller å flytte på noe. Cruiseturistene besøker alltid lokalitetene med guide og slik blir guiden viktig for ivaretakelse av kulturminnene.

I Signehamna ligger de historiske restene til fri opplevelse. Cruisenæringen selv har tatt grep for å bevare de sårbare kulturminnene, mens Sysselmannen ikke har innført spesielle tiltak utover at kulturminnet til en viss grad er beskyttet av sin status som automatisk fredet. Imidlertid er det vanskelig å oppfatte at de restene som ligger spredd utover i Signahamna skal være verneverdige og sårbare. Selv om også guidene passer på, er det fort gjort å tråkke på noe. Det er forståelig at Sysselmannen må prioritere, det er store områder som skal skjøttes, og de fleste kulturmiljøene ligger uveisomt til.

Likevel er det få fysiske minner tilbake fra krigen. De historiske restene i Signehamna burde vært beskyttet bedre, men det er vanskelig å gjøre dette effektivt uten fysiske sperrer eller hjelp fra guider.

Sysselmannens fagfolk har vært opptatt av at fysiske innretninger ikke skal forringe opplevelsen for de besøkende. Derfor blir guiden det viktigste redskapet i Signehamna, som ved mange andre kulturmiljøer på Svalbard. De fysiske restene etter værstasjonene i Signehamna kommer til å bli borte, sakte, men sikkert. Inntil så skjer blir det viktig å sørge for at de nedbrytingsfaktorene vi kan ha innflytelse på blir så små som mulig. For at flest mulig skal kunne oppleve sporene etter værkrigen i Signehamna må færrest mulig komme helt inntil dem. De må oppleves på avstand.

Ved Haudegen er situasjonen en litt annen. Frem til 2010 sto bygningene åpne for publikum. Det var fristende og spennende

å gå inn. Men konstruksjonen og alle gjenstandene som lå der inne ble lett tråkket i stykker, og det var dessuten mye som var fristende å ta med som suvenirer. I tillegg var bygningskroppen nedslitt, taket var lekk, veggene var hullete, vinduer manglet og dører var falt ned.

Tidlig på 2000-tallet ble derfor noen av bøkene som lå der hentet ut, og det ble gjennomført enkle reparasjonsarbeider for å gjøre konstruksjonen tett. Det ble lagt vekt på at dette skulle gjøres skånsomt og knapt synlig. I 2010 ble det innført ferdselsforbud rundt bygningen. Dette skulle hindre de besøkende i å gå inn, og dessuten i å komme helt inntil bygningskroppen. Sommeren 2015 ble det gjort utbedringsarbeider på taket. Her ble det benyttet materialer som er svært synlige og som har endret opplevelsen av bygningen. Det er å håpe at eventuelle fremtidige tiltak vil tilpasses den fredete bygningen bedre slik at det autentiske uttrykket kan opprettholdes mest mulig.

Hurtig svinner krigsgenerasjonen, og da blir det kraften i autentiske kulturminner som må veilede nye generasjoner. Klarer vi å bevare disse kulturminnene på Svalbard?

Anne-Cathrine Flyen (f. 1961) er sivilarkitekt og forsker hos Norsk Institutt for kulturminneforskning. Hun har jobbet innen forvaltning i en årrekke og har deltatt i flere forskningsprosjekter innen miljøovervåking og skader i bygninger og konstruksjoner.

Mye av denne forskningen har foregått på Svalbard.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 189

189

04.11.16 15.06

VÆRKRIGEN I ARKTIS

KILDER ARLOV, THOR BJØRN: Svalbards historie, 2008 ARLOV, THOR BJØRN: Den rette mann. Historien om Sysselmannen på Svalbard, 2011 BØHLMANN, JØRN OG MORTEN HESTHAMMAR: Haudegen. En tysk værstasjon frå den Andre Verdenskrigen i Wordiebukten, Rijpfjorden på Nordaustlandet, Dokumentasjon av fangsthytter på Svalbard, 7, Rapport, 2014 DAHLE, K., H. B. BJERCK OG K. PRESTVOLD: Kulturminneplan for Svalbard 2000-2010 (Cultural heritage plan for Svalbard 2000-2010), Sysselmannens rapportserie 2/2000, 2000 DEGE, WILHELM: War North of 80°: The Last German Arctic Weather Station of World War II, oversettelse ved William Barr, 2004 ELBO, J. G.: «The War in Svalbard, 1939–45», Polar Record, nr. 6, 1952 FJÆRLI, EYSTEIN: Krigens Svalbard, 1979 HANSEN, JAN INGAR (RED.): «Murmanskkonvoiene», tilgjengelig på nett: http:// forsvaretsmuseer.no/ Marinemuseet/Sjoeforsvaretshistorie/Sjoeforsvaret-ikrig-1939-1945/I-alliertkrigstjeneste-1940-1945/ Marinen-i-konvoi-tjeneste/ Murmansk-konvoiene

190

HEGARD, TONTE: Kulturminnevern på Svalbard i 1990-årene. – Utfordringer og muligheter, 1989 HENRIKSEN, JØRN, BJØRN FOSSLI JOHANSEN OG KRISTIN PRESTVOLD: «Signehamna», i Overrein, Øystein (red.), Cruisehåndboka, 2015. Tilgjengelig på nett: cruise-ehandbook.npolar.no/no/ kongsfjorden/signehamna.html MATTSSON, JOHAN, ANNECATHRINE FLYEN OG MARIA NUNEZ: “Wood-decaying fungi in protected buildings and structures on Svalbard”, Agarica, nr. 29, 2010 SANDODDEN, IRENE SKAUEN: Katalog prioriterte kulturminner og kulturmiljøer på Svalbard, Versjon 1.1., 2013

TØNSBERG , SIGNE IHLEN OG SUSAN BARR: Kulturminner og avfall. Tilgjengelig på nett: http://www.riksantikvaren.no/ Tema/Polare-kulturminner/ Artikkelserie/Kulturminner-ogavfall ULVENSØEN, JON: Brennpunkt Nord: værtjenestekrigen 194045, 1991 WISTING, TOR: «Murmanskkonvoiene», Store norske leksikon. Tilgjengelig på nett: https://snl.no/ Murmanskkonvoiene Svalbardmiljøloven, Lov om miljøvern på Svalbard av 15. juni 2001, Klima og miljødepartementet

SANDODDEN, I. S., H.T. YRI OG H. SOLLI: Kulturminneplan for Svalbard 2013 –2023, rapportserie nr.

1/2013, 2013 SELINGER, FRANZ: Von «Nanok» bis «Eismitte».

Meteorologische unternehmungen in der Arktis 1940-1945, 2001 SVALBARDS MUSEUM PÅ NETT: http://svalbardmuseum. no/kultur-og-historie/krigen/ THON, JAN INGAR: «Værkrigen.

Norsk meteorolog reddet D-dagen», All Verdens Historie, nr. 7 , 2014

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s177-190.indd 190

04.11.16 15.06

MARTIN AUSTVOLL NOME OG MORTEN STIGE

Bevaringsverdige boliger i Oslo har samlet sett høyere verdi enn andre sammenlignbare boliger.

Det samme gjelder boliger i områder med høy tetthet av listeførte bygg, som her i Oscars gate.

Foto: Byantikvaren i Oslo

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013 av martin austvoll nome og morten stige

Det er en utbredt oppfatning at kulturminner er et positivt fellesgode, men at eierne av bevaringsobjektene påføres en byrde.

Denne undersøkelsen viser at kulturminnevern skaper mer enn fellesverdier; det verdsettes også av markedet. Prisen på boliger med erkjent verneverdi er gjennomgående høyere enn for tilsvarende objekter uten bevaringsstatus. I tillegg er det en positiv priseffekt på ikke-listeførte boliger i områder med mange listeførte bygg.

Tilsvarende analyser er ikke tidligere publisert i Norge.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 191

191

04.11.16 15.07

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013

M

ange undersøkelser viser at det er bred oppslutning om vern av kulturminner. Et stort flertall av befolkningen setter pris på at viktige bygninger og kulturmiljøer bevares.1 Likevel er det en utbredt oppfatning at det koster å eie et bevaringsverdig hus og at det kan være dyrt «å bli fredet». En omfattende undersøkelse av 175 000 eiendomstransaksjoner fra Oslo i perioden 2004–2013 viser tvert imot at bevaringsverdige bygninger har signifikant høyere pris enn sammenliknbare bygninger uten erkjent verneverdi. Ikke bare setter markedet pris på kulturminneverdiene. Dataene viser at eiendommer som er regulert til bevaring i en politisk vedtatt reguleringsplan oppnår enda høyere priser enn eiendommer som bare er oppført på Gul liste.2 Denne undersøkelsen viser at uten korreksjon for andre faktorer, har listeførte eiendommer 17 prosent høyere kvadratmeterpris enn eiendommer uten bevaringsstatus. Deler av denne merverdien skyldes et systematisk sammenfall mellom kulturminneverdier og andre kvaliteter ved boligene og deres beliggenhet. Korrigert for dette er det totale utslaget av bevaringsstatus at eneboliger har en kvadratmeterpris som er 7,4 prosent høyere, leilighetene har 1,8 prosent høyere pris og de listeførte småhusene har 5,0 prosent høyere pris.3 I tillegg viser analysen at også andre boliger 1 INHERIT, 2007; Kulturmiljö Halland, u.å.

2 Gul liste er Byantikvaren i Oslos oversikt over bygninger med erkjent kulturminneverdi. Den består dels av bygg som bare er listeførte som bevaringsverdige, dels bygg som er regulert til bevaring og dels bygg som er fredet i medhold av kulturminneloven. Oppføring på Gul liste som bevaringsverdig gir ikke juridisk vern ut over plan- og bygningslovens generelle bestemmelser, men er en verdisetting som tilsier at eiendommen ut fra en faglig vurdering kan reguleres til hensynssone bevaring.

3 Småhus er rekkehus og tomannsboliger

192

i områder med stor tetthet av kulturminner i gjennomsnitt har høyere pris enn boliger i strøk med lavere kulturminnetetthet.

Tilsvarende undersøkelser fra England, Danmark og Sverige viser de samme tendensene. Eiendommer i bevaringsregulerte områder i England har høyere pris enn tilsvarende eiendommer uten bevaringsverdi. Det er også en betydelig positiv priseffekt på eiendommer like utenfor bevaringsområdene.4 Også i Danmark er bevaringsverdige boliger funnet å ha høyere verdi, i likhet med ikke-bevaringsverdige boliger som ligger i områder med mange bevaringsverdige boliger.5 En tydelig merverdi av bevaringsverdige boliger er også funnet i Sverige.6 Vi kommer tilbake til disse studiene mot slutten av artikkelen.

Vi innleder artikkelen med å forklare hvorfor boligpriser brukes som et uttrykk for hvordan kulturminner verdsettes, og fortsetter deretter med å drøfte hvorfor boliger med erkjent verne-verdi kan tenkes å bli omsatt for høyere priser enn andre boliger. Artikkelen fortsetter deretter med en beskrivelse av datagrunnlaget, hvordan vi måler pris, andre forhold ved boligene og metoden vi har brukt. Vi går deretter gjennom resultatene av analysene og drøfter mulige fortolkninger og begrensninger. Vi gjengir også de viktigste funnene i undersøkelsene fra England, Danmark og Sverige, før vi oppsummerer artikkelen i en kort konklusjon.

VERDSETTING Grunnen til at vi tar vare på kulturminner er først og fremst deres ikke-økonomiske verdi som kilde til kunnskap og

4 5 6

Ahlfeldt et al, 2012 Realdania, 2015 Kulturmiljö Halland, u.å.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 192

04.11.16 15.07

MARTIN AUSTVOLL NOME OG MORTEN STIGE

opplevelser. Allikevel kan det å sette en pris på kulturminner gi et uttrykk for hvilke verdier de representerer. Det er gjort enkelte forsøk der folk, gjennom spørreundersøkelser, har blitt bedt om å sette en pris på gitte kulturminner.7 Denne typen undersøkelser kan gi upresise resultater fordi spørsmålene er hypotetiske og fordi folk kan ha grunner til å overdrive eller underdrive når de foreslår priser.

Alternativet er å ta utgangspunkt i faktiske transaksjoner. Det at en bolig har erkjent verneverdi, er et ikke-håndfast gode som i seg selv ikke kan omsettes og som derfor ikke kan prissettes direkte. I denne artikkelen måler vi prisen på erkjent verneverdi som det beløpet boligkjøpere er villige til å betale ekstra for bevaringsverdige boliger som er listeførte.

Hvorvidt en bolig er bevaringsverdig eller ei er bare en av flere kvaliteter som til sammen kan tenkes å påvirke boligens pris når den omsettes. Vi forventer at prisen bestemmes dels av kvaliteter ved boligen, dels av kvaliteter ved nærområdet og dels av boligens bevaringsstatus. Når boliger omsettes i et åpent marked, antar vi at kjøpere uttrykker hvordan de verdsetter disse kvalitetene med den prisen de er villige til å betale. Når to ellers sammenlignbare boliger omsettes under ellers sammenlignbare forhold, mens de varierer med hensyn til erkjent verneverdi eller nærområdets verneverdi, antar vi at prisforskjellen mellom boligene er et uttrykk for hvordan den erkjente verneverdien verdsettes.

Ved å analysere boligkjøperes adferd i et marked, heller enn hypotetiske priser ved hjelp av en spørreundersøkelse, gir denne

HVORFOR GIR BEVARINGSVERDI MERVERDI? Hvorfor kan det tenkes at boliger med erkjent verneverdi omsettes for høyere priser enn andre sammenlignbare boliger? Nedenfor går vi gjennom noen mulige forklaringer som leder til fire forventninger til hvilke generelle sammenhenger man vil kunne observere i et større antall boligtransaksjoner.

Erkjente verneverdier kan påvirke boligpriser på forskjellige måter. Man kan skille mellom en «kulturminneeffekt» og en «juridisk effekt». Kulturminneeffekten kommer av de historiske og arkitektoniske kvalitetene som ligger bak listeføringen, mens den juridiske effekten kommer av sikringen av kvalitetene ved huset og ved bygningsmiljøet som listeføringen gir.8 Selv om enkelte kulturminneverdier, som «historiefortellende verdi», ikke nødvendigvis henger sammen med økonomisk verdi, er for eksempel arkitektonisk verdi og håndverksmessig verdi sammenfallende

7

8

F.eks. INHERIT, 2007; Kulturmiljö Halland, u.å.

undersøkelsen en mer presis beskrivelse av betalingsviljen for erkjente verneverdier.

Samtidig begrenser undersøkelsen seg til å analysere verdiene for boligkjøpere og boligselgere. Fellesverdier som kan ligge i godt bevarte kulturmiljøer kommer i tillegg.

De kan komme til uttrykk i økonomisk aktivitet som turisme og handel som vi ikke måler her. Dessuten er det knyttet ikkeøkonomiske opplevelsesverdier til å ferdes i historiske bygningsmiljøer. Det innebærer at den reelle samfunnsøkonomiske verdien av de bevaringsverdige boligene og strøkene som berøres av denne undersøkelsen, vil være høyere enn det vi måler direkte.

Ahlfeldt et al, 2012

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 193

193

04.11.16 15.07

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013

med hva boligkjøpere normalt leter etter.

Litt generelt kan man si at bevaringsverdig eiendom oftest har høyere arkitektonisk og håndverksmessig kvalitet enn ellers sammenlignbare bygg. Det gjelder også hage eller gårdsrom rundt bygget. Det er også en tendens til at helhetlige områder blir verdsatt høyere som kulturmiljøer enn spredte enkeltbygg. Det betyr at det er større sjanse for at listeførte bygg også ligger i tradisjonelle og vakre bomiljøer. I tillegg til kulturminneeffekten kommer den juridiske effekten, ved at vern kan gi forutsigbarhet for nabolaget. Vern gir lavere risiko for at verdsatte bygg rives og erstattes av nye bygg som kan forringe nabolaget.

Kulturminneeffekten og den juridiske effekten på boligpriser kan svekkes av oppfatninger om at vedlikehold av bevaringsverdige bygg er fordyrende. Byantikvaren i Oslos erfaring er at antikvarisk vedlikehold normalt ikke er vesentlig fordyrende over tid. Noen ganger er materialer og metoder dyrere, men løsningene har oftest lengre levetid. Det finnes også tilskuddsordninger for ivaretakelse av bevaringsverdig bebyggelse.9 Siden 2016 har fredet eiendom vært fritatt for eiendomsskatt i Oslo, men i perioden vi har data fra (2004–2013) var det ikke eiendomsskatt. Oppsummert, gir kulturminneeffekten og den juridiske effekten grunn til å forvente følgende: 1) Listeførte boliger får generelt høyere pris enn andre boliger når de omsettes i det åpne markedet.

9 Fylkeskommunene forvalter tilskudd til eiere av fredede bygninger som bevilges over statsbudsjettet. Kulturminnefondet og en del fylkeskommuner og kommuner som Oslo bevilger årlige tilskuddsmidler til private eiere av bevaringsverdig bebyggelse.

194

Gul liste består dels av bygg som bare er listeførte som bevaringsverdige uten juridisk vern ut over plan- og bygningslovens generelle bestemmelser, dels bygg som er regulert til bevaring og dels bygg som er fredet i medhold av kulturminneloven.

Dette gir forventede effekter som kan virke mot hverandre. Sterkere vern gir større begrensninger for eierens handlefrihet med eget hus. Det kan for mange boligkjøpere virke negativt. På den annen side gir sterkere grad av vern større sikkerhet for at verdiene ivaretas over tid, ikke bare på egen eiendom men også i kulturmiljøet rundt. Dessuten reflekterer høyere vernegrad i gjennomsnitt større kulturminneverdier som antas å ha en egenverdi i form av kvalitet og status som også markedet vil sette pris på. Hvilken av disse effektene som er størst er i utgangspunktet ikke gitt.

Om vi sammenligner boliger som er bevaringsverdige og regulert til bevaring, er det i utgangspunktet liten forskjell på kulturminneverdien. Kriteriet for oppføring på Gul liste som bevaringsverdig er at det ut fra en faglig vurdering skal være grunnlag for å regulere bygget til bevaring.

Det som likevel kunne tilsi at regulering knyttes til høyere priser enn listeføring som bevaringsverdig, er at regulering i de fleste tilfeller gjelder områder av en viss størrelse. Den juridiske effekten burde derfor slå inn og gi positiv uttelling på grunn av økt forutsigbarhet for at strøkskvalitetene blir opprettholdt over tid. Vi forventer: 2) Forskjellige vernekategorier har forskjellig priseffekt.

Områdene med størst kulturminnetetthet er kulturmiljøer som representerer høye

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 194

04.11.16 15.07

MARTIN AUSTVOLL NOME OG MORTEN STIGE

kulturminneverdier. Dette forventes også å bli verdsatt av markedet. En effekt av dette er at også boliger uten bevaringsverdi i slike områder vil nyte godt av kulturmiljøet. De får utsikten til fine hus og andel i de positive assosiasjonene til området. Vi forventer: 3) Prisen på alle boliger øker med andel listeførte boliger i området.

Samtidig er det grunn til å forvente at den merverdien som følger av at en bolig ligger i et område med høy kulturminnetetthet er større for boliger uten bevaringsverdi enn for boliger som selv har erkjent verneverdi. Selv om alle boliger kan ha en fordel av nabolagseffekten som følger av mange kulturminner i området kan det forventes at boliger uten bevaringsverdi nyter spesielt godt av nabolagseffekten. De vil i så fall være gratispassasjerer som nyter godt av kvalitetene i kulturmiljøet uten selv å bidra til miljøkvalitetene. Er tettheten av listeførte boliger i nærområdet stor nok kan vi tenke oss at den moderne boligen vil få høyere pris enn de bevaringsverdige boligene. Den får alle fordelene av kulturmiljøet og samtidig moderne standard uten begrensningene som listeføring kan medføre. I områder med få listeførte boliger vil de spesifikke kvalitetene ved den enkelte listeførte boligen stå mer ut, og den relative merverdien av å være listeført kan forventes å være høyere. Det vil også innebære at den observerte prisforskjellen mellom listeførte og andre boliger vil være mindre når andel listeførte boliger i nærområdet stiger. Vi forventer: 4) Når andel listeførte boliger i nærområdet øker, gir dette et større utslag i

prisen til de ikke-listeførte boligene enn de listeførte boligene i området. Tilsvarende: merverdien av en listeført bolig er større i områder med lav andel listeførte boliger enn i områder med høy andel.

DATAGRUNNLAGET Datagrunnlaget for denne undersøkelsen ble innhentet av Kommunerevisjonen i Oslo til rapporten Bevaringsverdig på Gul liste – saksbehandling og konsekvenser.10 Datasettet omfatter alle boligtransaksjoner i Oslo i tiårsperioden 2004–2013 som var formidlet av megler og annonsert gjennom Finn.no. Kilden for transaksjonsdataene er Eiendom Norge, FINN og Eiendomsverdi AS. Til disse dataene har vi koblet Gul liste, slik at transaksjonene faller i fire kategorier: boliger som ikke var listeført, boliger som var listeført som bevaringsverdig, regulert til bevaring eller fredet før de ble lagt ut for salg.

Datasettet omfatter totalt 174 608 boligtransaksjoner. Av disse gjaldt 38 870 transaksjoner boliger som var listeførte eller i listeførte bygg, tilsvarende 22,3 prosent av transaksjonene. Det var 33 134 transaksjoner av bevaringsverdige boliger (19,0 prosent), 4728 transaksjoner av regulerte boliger (2,7 prosent) og 1008 transaksjoner av fredede boliger (0,6 prosent). Datasettet er enestående i norsk sammenheng ved at det lar oss analysere omsetningen av et stort antall eiendommer med ulik bevaringsstatus. Tilsvarende analyser er ikke tidligere publisert i Norge.

PRIS PER KVADRATMETER For å analysere boligenes verdi, tar vi utgangspunkt i pris per kvadratmeter, 10 Kommunerevisjonen, rapport 10/2014

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 195

195

04.11.16 15.07

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013

FIGUR 1 Gjennomsnittlig pris per kvadratmeter 2004–2013, listeførte og ikke-listeførte boliger.

beregnet som summen av omsetningsverdien og fellesgjelden, dividert på boligens primærromsareal. Boligenes størrelse er blant de mest grunnleggende faktorene som det er nødvendig å korrigere for når vi sammenligner priser. Generelt har mindre boliger høyere kvadratmeterpris enn større.

Samtidig er bevaringsverdige leiligheter og hus gjerne større enn nyere boliger. Dette har vi tatt hensyn til.

Hvordan skiller listeførte boliger seg fra andre boliger? I figur 1 har vi gjengitt den gjennomsnittlige kvadratmeterprisen til listeførte og ikke-listeførte boliger i perioden 2004–2013. Tidsdimensjonen er tatt med for å ta hensyn til den generelle prisutviklingen.

196

Figur 1 viser at listeførte boliger hadde en høyere kvadratmeterpris år for år gjennom hele perioden. I gjennomsnitt fikk listeførte boliger en kvadratmeterpris som var 17 prosent høyere enn prisen på andre boliger.

Det er flere grunner til at figur 1 gir et ufullstendig bilde av prisforskjellen mellom listeførte og ikke-listeførte boliger. Dette har å gjøre med at listeførte boliger kan skille seg systematisk fra ikke-listeførte boliger når det gjelder andre forhold som påvirker pris. De listeførte boligenes beliggenhet og arkitektoniske kvalitet er antagelig bedre enn gjennomsnittsboligens.

Samtidig er det rimelig å anta at alder og størrelse trekker kvadratmeterprisene ned.

Eldre leiligheter er i noen strøk systematisk

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 196

04.11.16 15.07

MARTIN AUSTVOLL NOME OG MORTEN STIGE

større enn nyere boliger og det tilsier normalt lavere kvadratmeterpris. Dataene gir ikke informasjon om eventuelle oppgraderinger som boligene har vært gjennom. Generelt har bygninger med originale bygningselementer som vinduer og panel høyest sjans for å bli listeført. Gamle vinduer og panel er elementer som blir verdsatt av folk med kunnskap om gamle hus, men normalt ikke i en verditakst. Det er derfor neppe grunnlag for å si at det er vedlikeholdsstandarden til de listeførte eiendommene som forklarer en eventuelt høyere pris. I det følgende beskriver vi hvordan vi tar hensyn til boligenes beliggenhet, alder og størrelse for å isolere effekten av kulturminneverdiene. Vi viser at listeførte boliger har en høyere kvadratmeterpris enn andre sammenlignbare boliger, uavhengig av om de måtte ligge i mer attraktive deler av byen, være bygget i spesifikke perioder, eller ha bestemte størrelser.

BELIGGENHET Andelen listeførte boliger varierer mye mellom bydelene i Oslo, og dette reflekteres i boligtransaksjonene. I en bydel som Frogner var det listeførte boliger i 50 prosent av transaksjonene og på Grünerløkka var det 42 prosent, mens det i bydeler som Alna og Bjerke var under 5 promille.

Samtidig er det åpenbart at sentrumsnære og attraktive bydeler som Frogner og Grünerløkka har høyere boligpriser enn mindre sentrale bydeler i Oslo. Vi løser dette ved å inkludere boligenes bydelsbeliggenhet i alle modellene. Det innebærer at effekten av listeføring estimeres ut fra prisvariasjoner internt i hver bydel, heller enn mellom bydelene.

ALDER Andelen listeførte boliger varierer også mye med boligenes alder. Blant boligene bygget i tiden etter 1850 og frem mot 1900 er det en svært høy andel listeførte boliger.

Det er perioden da Oslo vokste sterkest og murbyen ble bygget. Fra begynnelsen av 1900-tallet er andelen boliger med bevaringsstatus fallende frem mot krigen.

Blant boligene bygget i etterkrigsårene er det liten andel listeførte boliger.

Samtidig som listeføring varierer med byggeår er det også slik at alder påvirker pris. Vi løser dette ved å inkludere boligenes alder i alle våre modeller. Det innebærer at vi estimerer effekten av listeføring slik at den kan tolkes uavhengig av boligenes alder.

STØRRELSE Det er også sammenheng mellom boligenes størrelse og hvorvidt de er listeført eller ei. For eneboliger gjelder dette også tomtestørrelse. De listeførte eneboligene hadde i gjennomsnitt 16 m2 mindre primærromsareal enn andre eneboliger, men 1300 m2 større tomter. De listeførte leilighetene hadde i gjennomsnitt 2 m2 større primærromsareal enn andre leiligheter, mens listeførte småhus var 17 m2 større.

Samtidig er det en klar sammenheng mellom boligenes areal og hvilken kvadratmeterpris de får. Vi løser dette ved å inkludere boligenes areal i alle våre modeller. I analysene av eneboliger inkluderer vi også tomtenes areal. Det innebærer at vi estimerer effekten av listeføring slik at den kan tolkes uavhengig av bolig- og tomtestørrelse.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 197

197

04.11.16 15.07

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013

ANDRE LISTEFØRTE BOLIGER I OMRÅDET Som beskrevet ovenfor er det grunn til å forvente at områder med mange listeførte boliger er attraktive bomiljø som boligkjøpere vil sette pris på – også kjøpere av ikke-listeførte boliger. Vi har derfor etablert en indikator som for hver boligtransaksjon beskriver andelen av alle transaksjonene i området som involverte listeførte boliger. Vi inkluderer denne indikatoren i enkelte av modellene.

Når det gjelder områdeinndelingen til dette formålet, har vi benyttet soneinndelingen av Oslo. Dette er et nivå under bydel og over grunnkrets. Oslos 15 bydeler er for store til at de kan representere det nabolaget som boligkjøpere opplever at de flytter inn i; grunnkretsene er for små. På sonenivå er Oslo delt inn i 60 soner, og flere av disse har navn som indikerer en passende områdeinndeling til vårt formål: Bjølsen, Fagerborg, Frogner, Gamlebyen, Grünerløkka, Grønland, Homansbyen, Ila, Kampen, Lindern, Majorstua, Marienlyst, Rodeløkka, Sagene, Skillebekk, Sinsen, St. Hanshaugen, Torshov, Tøyen, Uranienborg og Vålerenga.

METODE Vi har analysert variasjoner mellom boligenes kvadratmeterpris som en samlet funksjon av listeføring, andel listeførte boliger i sonen, primærromsareal, tomteareal (for eneboliger) og bydelstilhørighet. I tillegg har vi inkludert salgsår i alle modeller for å ta hensyn til den generelle prisutviklingen i perioden.

Vi har brukt regresjonsanalyse etter minste kvadraters metode. Det innebærer at vi estimerer en modell som ikke gir en perfekt forutsigelse av den enkelte boligs verdi, men som minimerer summen av alle avvikene. På den

198

måten egner metoden seg til å gi et bilde av de generelle sammenhengene i datamaterialet.

Boligenes kvadratmeterpris er bearbeidet slik at modellen gir et bilde av de relative prisforskjellene (se vedlegget etter konklusjonen for en mer teknisk beskrivelse).

Vi omtaler effektene som prosentvise forskjeller. Det innebærer for eksempel at modellen beskriver forskjellen mellom 33 000 og 30 000 kr (10 prosent forskjell) som lik forskjellen mellom 55 000 og 50 000 kr (også 10 prosent forskjell).

Eneboliger, leiligheter og småhus er analysert hver for seg. Småhus er tomannsboliger og rekkehus. Boligtypene ligger i områder med svært forskjellige kvaliteter der vi forventer at sammenhengen mellom listeføring og pris varierer.

FUNN I det følgende beskriver vi resultatene av analysene, slik de fremstår etter å ha korrigert for boligenes størrelse, tomtenes størrelse (for eneboliger), boligenes alder, bydelsbeliggenhet og salgsår. Tabell 1 og 2 oppsummerer sentrale resultater som vi

Bildet til venstre på neste side viser et eksempel på et bevaringsverdig bygg i Brochmanns gate på Bjølsen, der en leilighet med samme størrelse som gjennomsnittet av ikke-listeførte leiligheter i samme område, ble solgt for fire prosent høyere pris.

Foto: Byantikvaren i Oslo

Bildet til høyre på neste side viser et eksempel på et bevaringsverdig bygg i Bergensgata på Bjølsen, der en leilighet med samme størrelse som gjennomsnittet av ikke-listeførte leiligheter i samme område, ble solgt for ti prosent høyere pris.

Foto: Byantikvaren i Oslo

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 198

04.11.16 15.07

MARTIN AUSTVOLL NOME OG MORTEN STIGE

TABELL 1: MERVERDIEN AV LISTEFØRTE BOLIGER Listeført (alle bevaringsstatuser)

Bevaringsverdig

Regulert

Fredet Kulturminneloven

Eneboliger

+ 7,4 %

+ 4,7 %

+ 12,7 %

–

Leiligheter

+ 1,8 %

+ 1,7 %

+ 2,0 %

+6,3 %

Småhus

+ 5,0 %

+5,3 %

+4,9 %

–

Tabellen gjengir den estimerte prisforskjellen mellom listeførte og ikke-listeførte boliger. Kun signifikante effekter er gjengitt. «­–» betyr at det ikke var noen signifikant prisforskjell mellom listeførte og ikke-listeførte boliger. Alle resultater er basert på modeller som tar hensyn til boligenes størrelse, tomtenes størrelse (for eneboliger), boligenes alder, bydelsbeliggenhet og salgsår.

TABELL 2: MERVERDIEN AV LISTEFØRTE BOLIGER, korrigert for den positive priseffekten av andel listeførte boliger i nærområdet Bevaringsverdig

Regulert

Fredet Kulturminneloven

Eneboliger

+2,9 %

+8,3 %

–

Leiligheter

+0,8 %

+0,7 %

+2,7 %

Småhus

+3,9 %

–

–

Tabellen gjengir den estimerte prisforskjellen mellom listeførte og ikke-listeførte boliger. Kun signifikante effekter er gjengitt.

«–» betyr at det ikke var noen signifikant prisforskjell mellom listeførte og ikke-listeførte boliger. Alle resultater er basert på modeller som tar hensyn til boligenes størrelse, tomtenes størrelse (for eneboliger), boligenes alder, bydelsbeliggenhet og salgsår, i tillegg til andel listeførte boliger i nærområdet.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 199

199

04.11.16 15.07

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013

Et eksempel på et bevaringsverdig bygg i Bergensgata på Bjølsen, der en leilighet med samme størrelse som gjennomsnittet av ikke-listeførte leiligheter i samme område, ble solgt for åtte prosent høyere pris.

Foto: Byantikvaren i Oslo

beskriver nedenfor. Regresjonskoeffisientene til de viktigste variablene er gjengitt i vedlegget etter konklusjonen.

LISTEFØRING I et første sett med modeller har vi sett på alle bevaringsstatuser samlet: listeføring som bevaringsverdig, regulering til bevaring og fredning. Uavhengig av om disse boligene måtte ligge i mer attraktive deler av byen, være bygget i spesifikke perioder, eller ha bestemte størrelser, har alle typer listeførte boliger høyere verdi enn andre sammenlignbare boliger. Resultatene er i henhold til vår første forventning, beskrevet ovenfor. Blant eneboligene har de listeførte boligene en kvadratmeterpris som er 7,4 prosent høyere, de listeførte leilighetene har 1,8 prosent høyere pris og de listeførte småhusene har 5,0 prosent høyere pris (se tabell 1; se også modell 1, 5 og 9 i vedlegget).

Det er verdt å spørre hvorfor listeførte leiligheter har en mindre prisbonus enn

200

Denne villaen i Hafslundveien på Frøen er regulert til bevaring, og illustrerer historiske og arkitektoniske kvaliteter som også boligkjøpere verdsetter. Eneboliger regulert til bevaring ligger i gjennomsnitt 8,3% høyere enn tilsvarende eiendommer uten bevaringsstatus.

eneboliger og småhus. En nærliggende forklaring er at de i stor grad ligger i det historiske sentrum der bevaringstettheten er byens høyeste. Det vil si at de opplevde kvalitetene i mindre grad knytter seg til den enkelte leilighet, men like mye til det historiske strøket. Dette er områder som kan antas å ha hatt den sterkeste prisutviklingen siden liberaliseringen av boligmarkedet på 1980-tallet og det kan argumenteres for at de historiske verdiene har kommet hele sonen til gode i form av høy prisvekst.11 En annen delforklaring er at bevaringsstatusen har liten praktisk påvirkning på livet i leiligheten siden det stort sett er eksteriøret som har vern. En del som bor i leilighet har trolig lite kunnskap om bevaringsstatusen.

Eneboligeieren vil trolig være langt mer bevisst bevaringsstatusen, inkludert de be11 Det er ikke publisert prisstatistikk for Oslo på bydelsnivå før 2004. Vi kjenner ikke til noen bydelsvise oversikter over prisutviklingen i Oslo tilbake til liberaliseringen av eiendomsmarkedet på 1980-tallet.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 200

04.11.16 15.07

MARTIN AUSTVOLL NOME OG MORTEN STIGE

grensningene den kan medføre. En av grunnene til at den positive priseffekten likevel er sterkere kan være at eneboligen ofte vil ha listeførte naboeiendommer også. Det bidrar til å sikre utsikt og andre miljøkvaliteter, noe markedet kan antas å sette pris på.

BEVARINGSVERDIG, REGULERT TIL BEVARING ELLER FREDET Neste steg i analysen har vært å se på utslaget av ulik bevaringsstatus. Hvorvidt boligen er bevaringsverdig uten juridisk vern, regulert til bevaring eller fredet kan forventes å påvirke verdien. Som vi har beskrevet ovenfor, er det ikke noen vesentlig forskjell i kulturminneverdi mellom bevaringsverdige og regulerte hus, mens de fredede anleggene som gruppe har høyere kulturminneverdi. I hvilken grad en eventuell merverdi først og fremst henger sammen med kulturminneeffekter eller med juridiske effekter er et åpent spørsmål.

Ulik bevaringsstatus gir varierende grad av juridiske beskrankninger, men med sterkere begrensninger følger større sikkerhet for at de viktige verdiene i miljøet opprettholdes.

Disse faktorene kan til en viss grad motvirke hverandre. Alt tatt i betraktning, er det interessant å undersøke hvilke utslag de forskjellige gradene av bevaring har.

Når vi skiller mellom boliger som er bevaringsverdige, regulert til bevaring og fredet, ser vi at de forskjellige formene for listeføring kan knyttes til forskjellig priseffekt (se tabell 1; se også modell 2, 6 og 10 i vedlegget). På den måten gir resultatene støtte til vår andre forventning, beskrevet ovenfor. Blant eneboligene har de bevaringsverdige boligene 4,7 prosent høyere pris enn andre sammenlignbare boliger, mens de regulerte boligene får 12,7 prosent

høyere pris. Eneboliger som er fredet får også høyere pris, men transaksjonene av fredede eneboliger er for få til at vi kan regne priseffekten som allmenngyldig.

Analysen av leiligheter viser også forskjellig priseffekt av bevaringsverdige, regulerte og fredede boliger. Sammenlignet med ikkelisteførte leiligheter får de bevaringsverdige leilighetene 1,7 prosent høyere kvadratmeterpris, de regulerte leilighetene har 2,0 prosent høyere pris og de fredede leilighetene har 6,3 prosent høyere pris. At det er liten forskjell mellom bevaringsverdig og regulert kan tilsi at den juridiske effekten av vern er liten siden det først og fremst er denne faktoren som skiller de to kategoriene. For de fredede leilighetene er utslaget imidlertid stort, som kan tilsi at den juridiske effekten på disse er vesentlig. En forklaring kan være at de fredede leilighetene i stor grad ligger konsentrert rundt Birkelunden på Grünerløkka, der 13 kvartaler er fredet.

Fredningen gir en garanti mot at det kommer høyhus eller andre endringer som kan oppfattes negativt av de som bor i området. Det kan altså forventes en betydelig juridisk effekt.

Både bevaringsverdige og regulerte småhus har høyere pris enn andre sammenlignbare boliger, men det er relativt sett liten forskjell mellom bevaringsformene. Sammenlignet med ikke-listeførte boliger har bevaringsverdige småhus 5,3 prosent høyere pris og regulerte småhus 4,9 prosent høyere pris. Det er ingen signifikant forskjell i pris mellom fredede og ikke-listeførte småhus.

Samlet sett synes det som om strengere bevaringsklasse kan knyttes til sterkere positiv priseffekt. Resultatene kan tyde på at det både gjenspeiler verdsetting av høyere kulturminneverdier og den juridiske effekten av økt forutsigbarhet i nærmiljøet.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 201

201

04.11.16 15.07

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013

ANDELEN LISTEFØRTE BOLIGER I NÆROMRÅDET Vi antydet ovenfor at det er en tendens til at helhetlige områder blir verdsatt høyere som kulturmiljøer enn spredte enkeltbygg.

Områdene med størst kulturminnetetthet er kulturmiljøer som representerer høye kulturminneverdier, og man kan forvente at slike områder verdsettes av markedet.

Også boliger uten bevaringsverdi kan nyte godt av et helhetlig kulturmiljø. De får utsikten til fine hus og de positive assosiasjonene til området. I modeller der vi ikke bare estimerer effektene av listeføring, men også tar hensyn til andel listeførte boliger i nærområdet, ser vi resultater som harmonerer med antakelsen om en områdeeffekt (se modell 3, 7 og 11 i vedlegget). Effekten av andel listeførte boliger i sonen er positiv for alle typer boliger. Slik disse modellene beskriver det, får både eneboliger, leiligheter og småhus høyere kvadratmeterpris jo flere listeførte boliger det er i nærområdet. Den positive områdeeffekten gjelder også ikke-listeførte boliger. På den måten gir resultatene støtte til vår tredje forventning, beskrevet ovenfor.

I modellene som tar hensyn til andel listeførte boliger i sonen, ser vi også at effekten av enkeltboligers listeføring reduseres (se tabell 1 og tabell 2; sammenlign modell 2 og 3, 6 og 7, og 10 og 11 i vedlegget). Analysen av leiligheter kan brukes som eksempel. I tabell 1 har leiligheter som er regulert til bevaring en kvadratmeterpris som er 2,0 prosent høyere enn andre sammenlignbare leiligheter.

Når vi tar hensyn til andelen listeførte boliger i sonen (tabell 2) blir effekten av regulering redusert til +0,7 prosent. Effekten er fortsatt signifikant, og viser at enkeltboligers regulering fortsatt er assosiert med en spesifikk

202

prisforskjell. Allikevel viser reduksjonen i effektens størrelse at en del av merverdien som vi ser i tabell 1, kan tilskrives tettheten av listeførte boliger i sonen. Denne fortolkningen underbygges av praksisen med regulering til bevaring i Oslo, som gjerne gjøres for større områder om gangen.

ENKELTBOLIGENES STATUS OG ANDELEN LISTEFØRTE BOLIGER I NÆROMRÅDET Vår fjerde forventning, beskrevet ovenfor, har vært at når andel listeførte boliger i nærområdet øker, så gir dette et større utslag i prisen til de ikke-listeførte boligene enn de listeførte boligene i området. En tilsvarende forventning er at merverdien av at en bolig er listeført er større i områder med lav andel listeførte boliger enn i områder med høy andel listeførte boliger. Det gir grunn til å undersøke om det er et samspill mellom effekten av listeføring på enkeltboliger og andelen listeførte boliger i nærområdet. Vi undersøker dette samspillet i et siste sett med modeller (se modell 4, 8 og 12 i vedlegget). Vi analyserer bevaringsverdige og regulerte boliger samlet siden praksis med oppføring på Gul liste og resultatene ovenfor antyder at forskjellen mellom de to vernekategoriene er begrenset.

Våre analyser støtter forventningen. Figur 2–4 illustrerer sammenhengene. De heltrukne linjene angir den forventede kvadratmeterprisen til bevaringsverdige og regulerte boliger i grønt, og ikke-listeførte boliger i blått – begge som en funksjon av andel listeførte boliger i nærområdet. De stiplede linjene angir feilmarginene rundt de forventede kvadratmeterprisene.12 Figurene er basert på modell 4, 8 og 12 i vedlegget.

12 95-prosents konfidensintervall

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 202

04.11.16 15.07

MARTIN AUSTVOLL NOME OG MORTEN STIGE

FIGUR 2 ENEBOLIGER: forventet kvadratmeterpris etter andel listeførte boliger i nærområdet. Figuren viser effekten av en endring fra 5. til 95. prosentil i variabelen andel listeførte boliger i sone. Som grunnlag for regneeksempelet har vi brukt gjennomsnittsverdiene til primærromsareal, tomteareal og alder, brukt koeffisienten til Bydel Nordstrand og satt salgsår til 2013.

FIGUR 3 LEILIGHETER: forventet kvadratmeterpris etter andel listeførte boliger i nærområdet. Figuren viser effekten av en endring fra 5. til 95. prosentil i variabelen andel listeførte boliger i sone. Som grunnlag for regneeksempelet har vi brukt gjennomsnittsverdiene til primærromsareal og alder, brukt koeffisienten til Gamle Oslo og satt salgsår til 2013.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 203

203

04.11.16 15.07

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013

FIGUR 4 SMÅHUS: forventet kvadratmeterpris etter andel listeførte boliger i nærområdet. Figuren viser effekten av en endring fra 5. til 95. prosentil i variabelen andel listeførte boliger i sone. Som grunnlag for regneeksempelet har vi brukt gjennomsnittsverdiene til primærromsareal og alder, brukt koeffisienten til Østensjø og satt salgsår til 2013.

Figur 2, 3 og 4 viser at den forventede prisen stiger med andelen listeførte boliger i nærområdet, men at prisen stiger raskest for ikke-listeførte boliger. Regneeksempelet i figur 2 innebærer at ikke-listeførte eneboliger i områder med mange listeførte boliger får 2 300 kroner høyere kvadratmeterpris enn sammenlignbare eneboliger i områder med få listeførte boliger. Det tilsvarer en kulturmiljøeffekt på +5,6 prosent. Tilsvarende kulturmiljøeffekt på ikke-listeførte leiligheter er +8,5 prosent og på ikke-listeførte småhus +6,0 prosent (figur 3 og 4). Figurene gir støtte til forventningen om at når andel listeførte boliger i nærområdet øker, så gir dette et større utslag i prisen til de ikkelisteførte boligene enn de listeførte boligene

204

i området. Blant eneboligene og leilighetene stiger også prisen på bevaringsverdige og regulerte boliger etter som andelen listeførte boliger i nærområdet øker, mens når det gjelder prisen på bevaringsverdige og regulerte småhus, har andelen listeførte boliger i nærområdet ingen signifikant effekt.

Figurene viser også at bevaringsverdige og regulerte boliger i utgangspunktet har høyere kvadratmeterpris enn ikke-listeførte boliger. Denne forskjellen blir mindre etter som andelen listeførte boliger i nærområdet øker, men det er som en konsekvens av at prisen på ikke-listeførte boliger blir høyere på grunn av kulturminnetettheten.

Rent statistisk, viser denne sammenhengen seg ved at den positive priseffekten av at

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 204

04.11.16 15.07

MARTIN AUSTVOLL NOME OG MORTEN STIGE

en bolig er bevaringsverdig eller regulert, generelt sett blir mindre i områder med høyere andel listeførte boliger.

Vi har skissert en modell av samspillet mellom kulturmiljøet og enkeltboligers verneverdi i figur 5. Vi bruker analyseresultatene for leiligheter som eksempel. Modellen illustrerer tre eksempelområder der henholdsvis ca. 1 prosent, 25 prosent og 50 prosent av alle transaksjonene i området involverte listeførte boliger. I hvert eksempel illustrerer vi merverdien av både enkeltboligers verneverdi og kulturmiljøet rundt. Modellen viser at merverdien av enkeltboligers verneverdi er klart størst i området med færrest listeførte boliger. Men selv om objekteffekten blir mindre jo flere listeførte boliger det er i området, bidrar kulturmiljøet så vidt mye

til merverdien at prisen i sum blir høyere: kulturmiljøeffekten og objekteffekten bidrar til sammen til en merverdi som er høyest i områder med størst kulturminnetetthet.

Alle analyseresultatene bør ses i lys av at vi har korrigert for en rekke forhold ved boligene, inkludert boligenes bydelsbeliggenhet. Ved at alle modeller korrigerer for bydelsbeliggenhet, innebærer det at de generelle effektene av listeføring og andel listeførte boliger i sonene, reflekterer en aggregering av all prisvariasjon internt i alle bydelene. På den ene siden er det viktig å korrigere for bydelsbeliggenhet fordi det lar oss fange opp vesentlige trekk som påvirker pris, for eksempel sentrumsnærhet og den relative attraktiviteten knyttet til den enkelte bydel. På den andre siden er kor-

KULTURMINNETETTHETENS VIRKNING PÅ PRISDANNELSEN

Objektverdi

Kulturmiljøverdi

Basisverdi

Referanse

Listeført

< 1% f.eks Alna

Referanse

Listeført

25% f.eks Tøyen

Referanse

Listeført

50% f.eks Kampen

FIGUR 5 Figuren viser prissettingen i tre områder med ulik kulturminnetetthet, målt som andel av salgene i perioden.

Jo større andel kulturminner jo høyere er merverdien. Samtidig reduseres effekten av at objektet er listeført når kulturmiljøeffekten øker.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 205

205

04.11.16 15.07

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013

Denne bygården i Fossveien på Grünerløkka er ikke listeført, men er omgitt av og har utsikt til bevaringsverdige bygårder. Den nyter derfor godt av kulturmiljøeffekten. Hadde den ligget ved siden av bygg av samme type ville prisen vært lavere. Slike bygg er «gratispassasjerer» i verneområdene.

Foto: Byantikvaren i Oslo

rigeringen for bydelsbeliggenhet et sterkt virkemiddel fordi bydelsvariabelen reflekterer flere trekk som er substansielt interessante for en analyse av kulturminnevern, og som vi ikke klarer å skille ut.

Prisnivået i de enkelte bydelene er et resultat av en langsiktig prisutvikling hvor kulturminneverdiene er en vesentlig faktor.

Denne faktoren blir ikke fanget opp i våre data. Når vi korrigerer for bydelsbeliggenhet, er følgen at vi korrigerer for alle forhold som er faste for den enkelte bydel, inkludert bydelsomfattende kulturminneverdier. På den måten har analysene en begrensning: Verdien av en langsiktig byutvikling der for eksempel Grünerløkka og Frogner er blitt bevart som helhetlige kulturmiljøer med høy andel bevaringsverdige boliger lar seg ikke avdekke i vår analyse. For å sette det

206

på spissen – hvordan kvadratmeterprisen på Grünerløkka ville vært om den bestod av lavblokker fra 1970-tallet er ikke mulig å måle. At forhold rundt den langsiktige byutviklingen ikke fullt ut fanges opp i analysene kan innebære at de reelle effektene på boligverdi er større en resultatene tilsier.

ENGLAND London School of Economics publiserte i 2012 en rapport basert på over en million eiendomstransaksjoner i perioden 1995–2010.

Oppdragsgiver var English Heritage. Målet var å undersøke hvordan beliggenhet i en av Englands nesten 10 000 bevaringsområder påvirket eiendomsprisene.13 13 «Conservation areas» sikrer kulturmiljøer. Spesielt verdifulle enkeltbygninger må i tillegg listeføres for å sikre de spesifikke objektverdiene.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 206

04.11.16 15.07

MARTIN AUSTVOLL NOME OG MORTEN STIGE

Sett under ett var eiendommer i bevaringsregulerte områder 23,1 prosent mer verdifulle enn andre eiendommer. Siden eiendommer i bevaringsregulerte områder generelt har bedre beliggenhet og kvaliteter enn gjennomsnittet, er det nødvendig å justere for det. Selv med den strengeste prisjusteringen kom de historiske eiendommene 8,5–9,5 prosent bedre ut. De hadde dessuten en bedre prisutvikling over tid.

Den positive pristendensen økte med bevaringsområdets størrelse og var sterkest i sentrum av området, men også prisene like utenfor området var høyere. Naboeiendommer til bevaringsområdet hadde en merverdi på opptil 5 prosent. Resultatene tyder på at helheten i kulturmiljøet verdsettes i markedet.

DANMARK Realdania publiserte i 2015 en rapport basert på en undersøkelse av over en million boligtransaksjoner siden 1992, gjennomført av konsulentselskapet Incentive. Den viser blant annet at bevaringsverdige eneboliger i hele Danmark ble solgt med 18 prosent høyere kvadratmeterpris enn ikkebevaringsverdige boliger. For eneboligene med høyest bevaringsverdi var merverdien 30 prosent. For leiligheter med de høyeste bevaringsverdiene var merverdien tilsvarende 18 prosent.

Den danske studien viser også en positiv sammenheng mellom andelen bevaringsverdige boliger i et område og prisene på ikke-bevaringsverdige boliger. Var det mindre enn fem prosent bevaringsverdige boliger i et område var den positive priseffekten bare én prosent, mens effekten steg jevnt og nådde 13 prosent der over 15 prosent av boligmassen hadde bevarings-

verdi. Også her er det den positive betydningen av kulturmiljøet som illustreres.

Etter vår vurdering bør resultatene tolkes med et visst forbehold. Det fremkommer ikke om resultatene er justert for effekter av boligenes beliggenhet, alder eller størrelse. Slike forhold er generelt viktige for å forklare variasjoner i kvadratmeterpris, samtidig som beliggenhet, størrelse og alder må forventes å korrelere med bevaringsverdi.

I våre analyser er slike forhold tatt hensyn til. Analysene i den danske studien er heller ikke dokumentert detaljert nok til at det går an å vurdere resultatene ut fra hvilke konkrete metodiske grep som er tatt, for eksempel hvordan modeller er spesifisert.

SVERIGE Kulturmiljö Halland har undersøkt mer enn 40 000 transaksjoner av eneboliger og tomannsboliger i regionen i perioden 2005–12.14 Deres metode tar utgangspunkt i det svenske Skatteverkets taksering av alle eiendommer i Sverige. Takseringen er basert på den enkelte boligs type, størrelse, tomtestørrelse, alder og beliggenhet, og ytterligere trekk ved boligen, inkludert boligens standard.

I undersøkelsen er de faktiske transaksjonsprisene sammenlignet med Skatteverkets taksering av den enkelte bolig.

Mens alle omsatte ikke-bevaringsverdige boliger hadde en pris som var én prosent høyere enn takseringen, hadde bevaringsverdige boliger samlet sett en pris som var åtte prosent høyere enn takseringen.

Ved at takseringen er basert på en rekke av de viktigste forholdene som bestem14 Kulturmiljö Halland, u.å.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 207

207

04.11.16 15.07

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013

mer boligers verdi, tar analysen på den måten hensyn til disse forholdene, og den observerte merverdien av bevaringsverdige boliger kan knyttes til boligenes erkjente verneverdi. Mer detaljerte analyser viser at de omsatte boligene med lavest bevaringsverdi lå seks prosent over prisen på ikkebevaringsverdige boliger, mens boligene med høyest og nest høyest bevaringsverdi lå henholdsvis ti og elleve prosent over de ikke-bevaringsverdige boligene.

For å oppsummere, viser de utenlandske undersøkelsene samme tendenser som vår analyse av Oslo: boliger med erkjent verneverdi blir systematisk høyere verdsatt av markedet enn ikke-listeførte boliger, samtidig som ikke-listeførte boliger som ligger nær eller i større kulturmiljøer får høyere pris enn sammenlignbare objekt i områder med færre listeførte boliger.

I England var eiendommer i bevaringsregulerte områder 23 prosent mer verdifulle enn andre eiendommer – i analyser som ikke tok hensyn til andre prisdrivende egenskaper ved eiendommene. I vår tilsvarende analyse av alle listeførte boliger i Oslo er forskjellen +17 prosent (figur 1). Om analysen gjøres for eneboliger eller småhus isolert, er prisforskjellene til de listeførte husene henholdsvis +23 prosent og +27 prosent.

I England hadde de historiske eiendommene mellom 8,5 og 9,5 prosent høyere pris når det ble tatt nødvendig hensyn til andre prisdrivende egenskaper ved eiendommene. Våre analyser av regulerte eneboliger for eksempel, viser at disse har 12,7 prosent høyere pris enn sammenlignbare ikke-listeførte eneboliger. Tilsvarende effekt på bevaringsverdige eneboliger og småhus, pluss regulerte småhus, er mellom +4,7 og +5,3 prosent.

208

Kulturmiljøeffekten i England synes også å være sammenlignbar med resultatene fra Oslo. Mens naboeiendommer til bevaringsområder i England hadde en merverdi på opptil 5 prosent, viser våre regneeksempler at ikke-listeførte boliger i områder med høy kulturminnetetthet i Oslo har mellom 5,6 og 8,5 prosent høyere pris.

Når det gjelder de spesifikke priseffektene i den danske studien, vil vi være varsomme med å sammenligne med Oslo med tanke på at det ikke fremkommer om de danske resultatene er justert for effekter av boligenes beliggenhet, alder eller størrelse. I analyser av Oslo der vi ikke tar nødvendig hensyn til disse prisdrivende egenskapene ved boligene, fremstår merverdiene til listeførte boliger like store som i den danske studien.

Den svenske undersøkelsen – som kun omfatter eneboliger og tomannsboliger og som tar nødvendig hensyn til andre prisdrivende faktorer – har sammenlignbare resultater som for eneboliger i Oslo. Mens de svenske husene med lavest bevaringsverdi lå seks prosent over prisen på ikkebevaringsverdige hus, er priseffekten på bevaringsverdige eneboliger i Oslo +4,7 prosent. I Sverige lå boligene med høyest og nest høyest bevaringsverdi henholdsvis ti og elleve prosent over de ikke-bevaringsverdige boligene; i Oslo ligger regulerte eneboliger 12,7 prosent over eneboligene uten erkjent verneverdi.

KONKLUSJON Som resultatene over viser, har bevaringsverdige boliger samlet sett høyere verdi enn andre sammenlignbare boliger.

For noen kategorier boliger er utslaget stort, for andre lite, men resultatene imøtegår oppfatninger av at det generelt er

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 208

04.11.16 15.07

MARTIN AUSTVOLL NOME OG MORTEN STIGE

Oscars gate på Frogner er et eksempel på et område med høy kulturminnetetthet. Der kan man ikke forvente noen høy merverdi på grunn av enkeltboligers verneverdi, men det samlede kulturmiljøet bidrar til høyere priser.

Foto: Byantikvaren i Oslo

en belastning å ha en bolig oppført på Gul liste, regulert til bevaring eller fredet. Årsakene er sammensatte. En viktig faktor er trolig at markedet setter pris på mange av de kulturhistoriske verdiene som identifiseres og får en status gjennom listeføring.

De positive resultatene kan tolkes som at kulturminneforvaltningen treffer godt når de prioriterer hus for vern. De byggene som listeføres er i stor grad de som også verdsettes av et bredere publikum, samtidig som listeføringen i seg selv kan bidra til å øke oppmerksomheten om kulturminneverdiene.

Disse mekanismene betegner vi samlet som «kulturminneeffekten».

Videre kan listeføring gi en forventning om stabilitet og redusert risiko for uønskede

byggetiltak i nabolaget. Denne «juridiske effekten» ser ut til å virke særlig sterkt for eneboliger, hvor merverdien av høyere bevaringsstatus er klart størst. Men også blant leilighetene er det en klar tendens til at strengere juridisk vern knyttes til høyere merverdi.

Den samlede merverdien til listeførte boliger er 17 prosent, men det er nødvendig å korrigere for kvaliteter ved enkeltboligene og deres beliggenhet som har en tendens til å sammenfalle med verneverdi og som i tillegg påvirker pris. Etter korrigering er den samlede merverdien til listeførte eneboliger 7,4 prosent, listeførte leiligheter 1,8 prosent og listeførte småhus 5,0 prosent.

Vi finner også en positiv priseffekt på ikke-listeførte boliger i områder med høy

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 209

209

04.11.16 15.07

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013

tetthet av listeførte bygg. I områdene som har høyest tetthet av kulturminner, er effekten av det samlede kulturmiljøet så stor at merverdien til den enkelte listeførte bolig reduseres. Men selv om objekteffekten blir mindre jo flere listeførte boliger det er i området, bidrar kulturmiljøet så vidt mye til merverdien at prisen i sum blir høyere, spesielt for eneboliger og leiligheter. Kulturmiljøeffekten og objekteffekten bidrar til sammen til en merverdi som er høyest i områder med størst kulturminnetetthet.

Analysen har sine begrensninger. Verdien av en langsiktig byutvikling der for eksempel Grünerløkka og Frogner er blitt bevart som helhetlige kulturmiljøer med høy andel bevaringsverdige boliger lar seg ikke avdekke i vår analyse. At forhold rundt den langsiktige byutviklingen ikke fullt ut fanges opp i analysene kan innebære at de reelle effektene på boligverdi er større en resultatene tilsier.

Pris er et godt mål fordi det reflekterer reell betalingsvilje. Men prisen på enkeltboliger fanger ikke opp alle fellesskapsverdier knyttet til bevaringsverdige bygg og bymiljøer. Det betyr at det i tillegg til

verdien for den enkelte huseier er en samfunnsøkonomisk verdi knyttet til de gamle bygningsmiljøene som fellesgode. Denne verdien er vanskelig kvantifiserbar. Kanskje er det nok å fastslå at den er betydelig og at denne undersøkelsen viser at den enkelte huseier ikke bare betaler for å bidra til skapningen av fellesverdier, men også får sin andel av verdiskapningen.

Martin Austvoll Nome (f. 1978) er seniorrådgiver i Kommunerevisjonen, Oslo kommune. Han har doktorgrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo og har jobbet som forsker ved Institutt for fredsforskning, PRIO. Morten Stige (f. 1964) er avdelingsleder hos Byantikvaren i Oslo. Han er siviløkonom og kunsthistoriker og har skrevet en rekke artikler og bøker om arkitekturhistorie, middelalderkunst og kulturminnevern.

KILDER AHLFELDT, GABRIEL M., NANCY HOLMAN OG NICOLAI WENDLAND: An assessment of the effects of conservation areas on value, London School of Economics, 2012 (content.historicengland.org. uk/content/docs/research/ assessment-ca-value.pdf)

210

INHERIT: Investing in Heritage – A Guide to Successful Urban Regeneration, European Association of Historic Towns and Regions, 2007

KULTURMILJÖ HALLAND: Värdefulla byggnader, u.å. (kulturmiljohalland.se/ uploads/1/3/2/1/13215477/ vrdefulla_byggnader.pdf)

KOMMUNEREVISJONEN, OSLO KOMMUNE: Rapport 10/2014. Bevaringsverdig på Gul liste – saksbehandling og konsekvenser, 2014

REALDANIA: Værdien av bygningsarven, 2015 (realdania.dk/samletprojektliste/analyseaf-bygningsarvens-vaerdi)

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 210

04.11.16 15.07

MARTIN AUSTVOLL NOME OG MORTEN STIGE

VEDLEGG – VARIABLER OG MODELLER Avhengig variabel i alle modeller er ln kvadratmeterpris. Summen av omsetningsverdi og fellesgjeld i kroner er dividert på boligens primærromsareal, deretter logtransformert. Variabelen er basert på transaksjonsdataene fra Eiendom Norge, FINN og Eiendomsverdi AS. Logtransformasjonen innebærer at modellene beskriver relative fremfor absolutte forskjeller i kvadratmeterpris. Det gir de substansielt sett mest interessante sammenligningene.

Modellene inkluderer flere uavhengige variabler basert på Gul liste: Listeført er en dikotom variabel som indikerer om den enkelte transaksjon var av en bolig som, før den ble lagt ut for salg, var listeført – uansett bevaringsstatus – eller ikke listeført.

Bevaringsverdig er en dikotom variabel som indikerer om boligen, før den ble lagt ut for salg, var listeført som bevaringsverdig eller ikke.

Regulert til bevaring er en dikotom variabel som indikerer om boligen, før den ble lagt ut for salg, var regulert til bevaring eller ikke.

Fredet er en dikotom variabel som indikerer om boligen, før den ble lagt ut for salg, var fredet eller ikke.

Andel listeført i sone angir andelen av alle transaksjonene i hver sone som involverte listeførte boliger, uansett bevaringsstatus.

Oslo er delt inn i 60 soner, basert på en aggregering av grunnkretsene.

Bevaringsverdig/regulert er en dikotom variabel som indikerer om boligen, før den ble lagt ut for salg, på den ene siden var listeført som bevaringsverdig eller regulert til bevaring, eller på den andre siden ikke listeført.

Bevaringsverdig/regulert × andel listeført i sone er produktet av variablene bevaringsverdig/regulert og andel listeført i sone. Variabelen benyttes i modellene der vi undersøker om det er et samspill mellom effekten av listeføring på enkeltboliger og andelen listeførte boliger i nærområdet.

Modellene inkluderer i tillegg kontrollvariabler basert på transaksjonsdataene fra Eiendom Norge, FINN og Eiendomsverdi AS: Ln p-rom er boligens primærromsareal i m2, logtransformert.

Ln tomteareal er inkludert i analysene av eneboliger og er tomtens størrelse i m2, logtransformert.

Alder(sentrert) er antall år fra boligens byggeår til salgsåret, sentrert på gjennomsnittet. For å tillate en kurvilineær sammenheng mellom alder og pris, inkluderer alle modeller også alder(sentrert)2 og alder(sentrert)3.

Bydel er inkludert som et sett med dummyvariabler som representerer hver av bydelene i Oslo. På den måten kontrolleres det for faste effekter av boligenes

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 211

211

04.11.16 15.07

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013

bydelsbeliggenhet. Bydel Frogner er satt som referansekategori.

Salgsår er inkludert som et sett med dummyvariabler som representerer hvert av

kalenderårene i materialet. På den måten kontrolleres det for den generelle prisutviklingen i perioden. Referansekategorien er 2004.

TABELL 3: BESKRIVENDE STATISTIKK, KVANTITATIVE VARIABLER 5. prosentil

Gjennomsnitt

95. Prosentil

Ln kvadratmeterpris

9,7634

10,3567

10,9475

Andel listeført i sone

ENEBOLIGER ,0002

,0450

,0793

Bevaringsverdig/regulert × andel listeført i sone

0,0000

,0162

,0312

Ln p-rom

4,5850

5,1935

5,7333

Ln tomteareal

5,8230

6,8130

7,8164

Alder(sentrert)

−50,9356

−8,7943

44,7644

Alder(sentrert)2

8,6177

1115,9586

3017,9201

Alder(sentrert)3

−132 149,1211

11 443,9523

89 729,3280

Ln kvadratmeterpris

9,9123

10,4847

10,9999

Andel listeført i sone

,0002

,2509

,6376

0,0000

,1184

,6233

3,4340

4,1014

4,7095

−50,9356

1,7574

62,0644

LEILIGHETER

Bevaringsverdig/regulert × andel listeført i sone Ln p-rom Alder(sentrert) Alder(sentrert)2

3,7465

1178,2614

3851,9897

Alder(sentrert)3

−132 149,1211

25 065,2176

239 071,4325

Ln kvadratmeterpris

9,7424

10,3060

10,8597

Andel listeført i sone

,0001

,0320

,0742

0,0000

,0082

0,0000

SMÅHUS

Bevaringsverdig/regulert × andel listeført i sone Ln p-rom Alder(sentrert)

4,3694

4,8324

5,3613

−50,9356

−15,3911

28,0644

Alder(sentrert)2

1,1329

810,7227

2697,3065

Alder(sentrert)3

−132 149,1211

−17 693,8241

22 103,8174

212

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 212

04.11.16 15.07

MARTIN AUSTVOLL NOME OG MORTEN STIGE

Tabell 3 gjengir beskrivende statistikk for de kvantative variablene.

Alle modeller er estimert med minste kvadraters metode (OLS). Siden avhengig variabel er logtransformert, kan regresjonskoeffisientene (B) fortolkes som å angi en 100 × B % forventet endring i kvadratmeterpris som følge av en enhetsendring i uavhengig variabel.

Tabell 4–6 gjengir koeffisientene til de mest sentrale variablene i modell 1–12.

Koeffisientene til kontrollvariablene som er inkludert i samtlige modeller er ikke gjengitt

her. De komplette settene med koeffisienter er gjengitt i et vedlegg som er tilgjengelig på Fortidsminneforeningens nettsider. I analysene av leiligheter og småhus er de estimerte effektene robuste for om dataene inkluderer eller ekskluderer transaksjoner med ekstremt høye eller ekstremt lave kvadratmeterpriser.

Det samme er ikke tilfellet i analysene av eneboliger, der de estimerte effektene av listeføring synes overestimert når ekstreme observasjoner er inkludert. Vi rapporterer derfor kun analyser av eneboliger der vi har ekskludert transaksjoner med ekstreme kvadratmeterpriser.

TABELL 4: ENEBOLIGER: EFFEKTER PÅ LN KVADRATMETERPRIS, OLS-ESTIMATER OG T-VERDIER 1

2

3

4

Koeff. (T)

Koeff. (T)

Koeff. (T)

Koeff. (T)

Bevaringsverdig

,047 (3,205)

,029 (1,955)

Regulert til bevaring

,127 (6,745)

,083 (4,087)

Fredet

,120 (1,040)

,065 (,564)

–,050 (–,431)

,285 (6,037)

,684 (10,445)

Listeført

,074 (5,846)

Andel listeført i sone Bevaringsverdig/regulert

,109 (6,997)

Bevaringsverdig/regulert x andel listeført i sone

–,591 (−8,030)

Justert R2

,701

,701

,703

,705

N

7200

7200

7200

7200

Note: t-verdier over |1,96| indikerer at koeffisienten er signifikant forskjellig fra null på 5-prosentsnivået. Alle modeller har følgende kontrollvariabler, hvis koeffisienter ikke er gjengitt her: ln(primærromsareal), ln(tomteareal), alder(sentrert), alder(sentrert)2, alder(sentrert)3, bydelsdummier, salgsårdummier. De komplette settene med koeffisienter er gjengitt i et vedlegg som er tilgjengelig på Fortidsminneforeningens nettsider.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 213

213

04.11.16 15.07

VERDIEN AV KULTURMINNER ØKONOMISK MERVERDI PÅ BOLIGER I OSLO 2004–2013

TABELL 5: ENEBOLIGER: EFFEKTER PÅ LN KVADRATMETERPRIS, OLS-ESTIMATER OG T-VERDIER 5

6

7

8

Koeff. (T)

Koeff. (T)

Koeff. (T)

Koeff. (T)

Bevaringsverdig

,017 (11,381)

,008 (5,353)

Regulert til bevaring

,020 (7,591)

,007 (2,567)

,063 (12,009)

,027 (4,967)

,014 (2,538)

,103 (32,252)

,125 (34,595)

Listeført

,018 (12,423)

Fredet Andel listeført i sone Bevaringsverdig/ regulert Bevaringsverdig/ regulert x andel listeført i sone

,039 (13,962) −,073 (−13,070)

R2

,782

,782

,783

,783

N

149 736

149 736

149 736

149 736

Note: t-verdier over |1,96| indikerer at koeffisienten er signifikant forskjellig fra null på 5-prosentsnivået. Alle modeller har følgende kontrollvariabler, hvis koeffisienter ikke er gjengitt her: ln(primærromsareal), alder(sentrert), alder(sentrert)2, alder(sentrert)3, bydelsdummier, salgsårdummier. De komplette settene med koeffisienter er gjengitt i et vedlegg som er tilgjengelig på Fortidsminneforeningens nettsider.

TABELL 6: SMÅHUS: EFFEKTER PÅ LN KVADRATMETERPRIS, OLS-ESTIMATER OG T-VERDIER 9

10

11

12

Koeff. (T)

Koeff. (T)

Koeff. (T)

Koeff. (T)

Bevaringsverdig

,053 (4,799)

,039 (3,598)

Regulert til bevaring

,049 (3,268)

−,014 (−,865)

Fredet

−,021 (−,402)

−,077 (−1,500)

−,176 (−3,448)

,320 (11,103)

,729 (18,810)

Listeført

,050 (5,168)

Andel listeført i sone Bevaringsverdig/regulert

,129 (10,893)

Bevaringsverdig/regulert x andel listeført i sone

−,798 (−15,859)

R2

,783

,783

,785

,789

N

12 912

12 912

12 912

12 912

Note: t-verdier over |1,96| indikerer at koeffisienten er signifikant forskjellig fra null på 5-prosentsnivået. Alle modeller har følgende kontrollvariabler, hvis koeffisienter ikke er gjengitt her: ln(primærromsareal), alder(sentrert), alder(sentrert)2, alder(sentrert)3, bydelsdummier, salgsårdummier. De komplette settene med koeffisienter er i et vedlegg som er tilgjengelig på Fortidsminneforeningens nettsider.

214

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s191-214.indd 214

04.11.16 15.07

BESKYTTER, ÆRESMEDLEMMER OG TILLITSVALGTE

FORTIDSMINNEFORENINGENS BESKYTTER, ÆRESMEDLEMMER OG TILLITSVALGTE

FORENINGENS HØYE BESKYTTER HENNES MAJESTET DRONNING SONJA

ÆRESMEDLEMMER HANS MAJESTET KONG HARALD HENNES MAJESTET DRONNING SONJA

HOVEDSTYRET

REPRESENTANTSKAPETS ORDFØRERE

Styreleder: Leif Kahrs Jæger Nestleder: Margrethe C. Stang Styremedlem: Hans Dybvad Olesen Styremedlem: Kristen Grieg Bjerke Styremedlem: Jens Bakke 1. suppleant: Hanne Kari Bjørk 2. suppleant: Trude Knutzen Knagenhjelm 3. suppleant: Eline Holdø

Ordfører: Marianne L. Nielsen Varaordfører: Knut Bryn

STYRELEDERE I AVDELINGENE ØSTFOLD AVDELING Styreleder: Jens Bakke

TELEMARK AVDELING Styreleder: Else M. Skau

MØRE OG ROMSDAL AVDELING Styreleder: Judith Musther

OSLO OG AKERSHUS AVDELING Styreleder: Svein Solhjell

AUST-AGDER AVDELING Styreleder: Peter Widmer

DEN TRØNDERSKE AVDELING Styreleder: Margrethe C. Stang

HEDMARK AVDELING Fungerende leder: Per Hvamstad

VEST-AGDER AVDELING Styreleder: Dag Olaf Torjesen

NORD-TRØNDELAG AVDELING Styreleder: Kolbein Dahle

OPPLAND AVDELING Styreleder: Kåre Hosar

ROGALAND AVDELING Styreleder: Gro Lavold

NORDLAND AVDELING Styreleder: Geir Tveide

BUSKERUD AVDELING Styreleder: Jorunn Wiik

HORDALAND AVDELING Styreleder: Lars-Jørgen Dahl

TROMS AVDELING Styreleder: Chatrine H. Jakobsen

VESTFOLD AVDELING Styreleder: Per Evtun

SOGN OG FJORDANE AVDELING Styreleder: Lasse Sælthun

FINNMARK AVDELING Styreleder: Sigrid Skarstein

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 215

215

04.11.16 15.08

FORTIDSMINNEFORENINGEN The Society for the Preservation of Norwegian Ancient Monuments

HOVEDSTYRETS ÅRSMELDING 2012 Det er en glede å konstatere at det lokale engasjementet for kulturminnevern er betydelig. Ved utgangen av 2012 var det dannet 18 lokallag i foreningens fylkesavdelinger, og flere er under etablering. Hovedstyret er overbevist om at dette vil bety en revitalisering av arbeidet og økt synlighet for foreningen.

2012 har vært et strevsomt år. Langtidssykmeldinger og endringer i arbeidsstokken har ført til ekstraordinære belastninger for. Ved utgangen av året er det grunn til optimisme: Situasjonen har stabilisert seg, Inger Anne Hovland er fast ansatt som redaktør fra 1. januar 2013, og Ola H. Fjeldheim ble ansatt som ny generalsekretær i desember og tiltrer 1. april 2013.

Riksantikvaren feiret sitt 100 årsjubileum i 2012, en storstilt markering Fortidsminneforeningen deltok i med stolthet og glede.

Foreningens økonomi er sterkt berørt av Miljøverndepartementets omlegging av grunnstøtten til de frivillige organisasjonene. Dette er en situasjon som både hovedstyret og hovedadministrasjonen har brukt mye krefter på, og det er gledelig at alle ledd i organisasjonen jobber for å få et stabilt og godt grunnlag for driften.

Den treårige breddegaven fra Sparebankstiftelsen DNB NOR har gitt oss mulighet til å øke aktiviteten, og mange prosjekterer er igangsatt med midler fra Sparebankstiftelsen i løpet av året. De fleste bildene i denne årsmeldingen er hentet fra disse prosjektene.

1.

KULTURMINNEPOLITISK ARBEID

«Det grønneste huset». Som et innspill i miljødebatten om bærekraftig utvikling arrangerte Fortidsminneforeningen i samarbeid med Riksantikvaren og Arkitekthøyskolen i Oslo seminaret «Det grønneste huset». Dyktige forelesere fra USA og de nordiske land presenterte undersøkelser, som viser at det er en betydelig miljøgevinst ved å bevare kulturminner. Seminaret fikk stor oppslutning.

Fortidsminneforeningen ser frem til den nye stortingsmeldingen om kulturminner, som Miljøverndepartementet vil legge frem våren 2013. Foreningens «12 punkter for kulturminnepolitikken» ble sendt ut som resolusjon fra representantskapet og dannet også grunnlag for ledermøtets debatt om temaet og foreningens innspill til departementet i saken.

Fortidsminneforeningen Dronningens gt. 11, N-0152 Oslo. Telefon 23 31 70 70 – Telefaks 23 31 70 50 e-post: post@fortidsminneforeningen.no

216

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 216

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2012

6

Foreningens hovedstyre og -administrasjon har levert uttalelser til:      

Forsikringsordninger for fredete eiendommer.

Innspill til partienes programarbeid før Stortingsvalget 2013 Regjeringskvartalet Statsbudsjettet Innspill til kulturminnemeldingen Bevaring av Furuheim i Gol kommune, Buskerud

Avdelingene leverer egne høringsuttalelser med aktualitet for egne distrikter, slik det også fremkommer i de respektive årsmeldingene. I 2012 har vi registrert i alt 140 slike vernesaker og høringsuttalelser i avdelingene.

Foreningen får svært ofte spørsmål om vernesaker og praktisk bygningsvern. Vi registrerer at behandling av kulturvernsaker er komplisert, begreper og de ulike forvaltningsnivåer synes uklare, både for det vanlige publikum og for saksbehandlere i andre offentlige etater.

2.

ORGANISASJONEN

2.1.

Æresmedlemmer og hedersbevisninger

Foreningens æresmedlemmer  H. M. Kong Harald  H. M. Dronning Sonja, Fortidsminneforeningens høye beskytter  Arkitekt Arne Berg Urnesmedaljen ble i 2012 tildelt:  Helge Schelderup for årelang innsats innen kulturvernet. Hans innsats for vestnorsk byggeskikk, presentert gjennom bøker som «Hus på Vestkysten gjennom 4000 år», praktisk restaureringsarbeid og arbeidet med Stiftelsen Engøyholmen, har vært forbilledlig.

Hedersnålen Fortidsminneforeningens hedersnål ble i 2012 tildelt:  Kåre Hosar, Oppland avdeling, for mangeårig innsats som styremedlem og leder for Oppland avdeling.  Gunnar Midtun, Bergen og Hordaland avdeling, for mange års arbeid som tilsynshaver og omviser ved Finnesloftet, Lydvaloftet og Ullestadbua på Voss.  Judith Musther, Sunnmøre avdeling, for langvarig innsats som styremedlem og leder for Sunnmøre avdeling, tilsyn og vedlikehold ved Stordal gamle kirke.

2.2.

Organisering

Representantskapsmøtet 2012 Årets representantskapsmøte ble arrangert i Haugesund 1.-3. juni, med jubilerende Rogaland avdeling som vertskap. Fagdagsprogrammet var konsentrert om utgravingene, kirken

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 217

217

04.11.16 15.08

7

og middelalderhavnen på Avaldsnes, og byvandring i Skudeneshavn med besøk i museet og restaureringsverkstedet. Representantene var også invitert til mottakelse og omvisning i Haugesunds vakre rådhus. Det føres egen protokoll fra møtet.

Leder- og stabsmøtet Møtet fant sted 9. og 10. november i hovedadministrasjonens lokaler i Oslo. Avdelingsdirektør Elisabeth Platou i Miljøverndepartementet orienterte om arbeidet med den nye kulturminnemeldingen. For øvrig var møtet viet foreningssaker: John Steen Holm presenterte Nordland avdelings modell for lokallag. Personalsituasjonen i hovedadministrasjonen, eiendomsdrift, synliggjøring og verving var også viktige tema. Ingrid Eide holdt et inspirerende foredrag om foreningens muligheter til å påvirke utformingen av kulturminnepolitikken i partiprogrammene.

Medlemmene Medlemstallet ved inngangen til 2012 var 7 119. Ved utgangen av året hadde dette sunket til 6951, en nedgang på 168 medlemmer, eller 2.4 %. Dette representerer større nedgang enn i 2011, og viser at vervearbeid må være en kontinuerlig aktivitet.

Avdelingene Fortidsminneforeningen har 19 avdelinger som i hovedsak følger fylkesgrensene.

Representantskapet 2012 vedtok en lovendring som la til rette for en endring i foreningsstrukturen. I løpet av høsten 2012 ble Møre og Romsdal fylkesavdeling stiftet.

Ved utgangen av året var det i alt 17 lokallag:                 

Vesterålen (Nordland avdeling) Salten lokallag (Nordland avdeling) Rana (Nordland avdeling) Vernevøla i Valdres (Oppland avdeling) Norddalen lokallag (Oppland avdeling) Romerike (Oslo og Akershus avdeling) Oslo og omegn (Oslo og Akershus avdeling) Haugalandet lokallag (Rogaland avdeling) Ytre Sogn og Sunnfjord lokallag (Sogn og Fjordane avdeling) Indre Sogn lokallag (Sogn og Fjordane avdeling) Trondheim og omegn lokallag (Den trønderske avdeling) Sunnmøre lokallag (Møre og Romsdal avdeling) Romsdal lokallag (Møre og Romsdal avdeling) Nordmøre lokallag (Møre og Romsdal avdeling) Inderøya lokallag (Nord-Trøndelag avdeling) Namdalen (Nord-Trøndelag avdeling) Sparbyggja (Nord-Trøndelag avdeling)

Avdelingene avgir egne årsmeldinger og regnskap som trykkes i Fortidsminneforeningens årbok. Ti avdelinger forvalter en eller flere av foreningens eiendommer. Flere avdelinger har også egne medlemsblad og nettsider, viktige kontaktledd i den lokale virksomheten.

Hovedstyret Hovedstyret har gjennomført 12 ordinære møter i tillegg til et konstituerende møte i etterkant av representantskapsmøtet.

218

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 218

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2012

8

Styret til 02.06.12: Leder Nestleder Styremedlemmer Varamedlemmer: Styret fra 02.06.12: Leder Nestleder

Leif Kahrs Jæger, Bergen Toril Røsand, Averøy Ola H. Fjeldheim, Ullensaker; Hallvard Trohaug, Lærdal; Merete Røskaft, Trondheim.

Marianne L. Nielsen, Bergen; Trygve Breivik, Gildeskål; Knut Bryn, Molde.

Leif Kahrs Jæger, Bergen Ola Fjeldheim, Ullensaker (til 14.12.12) Merete Røskaft (fra 14.12.12) Styremedlemmer Hallvard Trohaug, Lærdal; Merete Røskaft, Trondheim; Marianne L. Nielsen, Bergen, Trygve Breivik (fra 14.12.12).

Varamedlemmer Trygve Breivik, Gildeskål (til 14.12.12); Knut Bryn, Molde (permisjon fra 15.10.12), Bodil Ruud, Tromsø.

Hovedstyrets arbeidsutvalg ble oppnevnt september 2012 og har bestått av Leif Kahrs Jæger, Ola Fjeldheim (til 14.12.12), Merete Røskaft (fra 14.12.12), Eli-Sofie Thorne og Knut Bryn fra administrasjonen.

2.3.

Ansatte

Ansatte i hovedadministrasjonen har vært: Generalsekretær Konst. generalsekretær Organisasjonssjef Konst. organisasjonssjef Organisasjonssekretær Redaktør Redaktør årbok Redaktør Fortidsvern Redaksjonssekretær Nettredaktør Eiendomssjef Bygningsvernkonsulent

Elisabeth Seip (til 30.09.12) Eli-Sofie Thorne (fra 01.10.12) Fredrik Monclair (til 15.10.12) Knut Bryn (fra 15.10.12) Kristin Brekke Ignacius John Arne Balto (til 31.03.12) Ingeborg Magerøy (engasjement 15.02 -31.12) Bendik Bjerknes (engasjement 01.01.-31.07.12) Inger Anne Hovland (engasjem. 01.08-31.12.12) Eva Bekkely Bendik Bjerknes deltidsengasjement Eli-Sofie Thorne (til 15.10.12) Victoria Brand (01.01.12-31.12.12)

Hovedadministrasjonen omfatter også et fast, ytre apparat:   

Daglig leder på Borgund Vaktmester på Borgund Husfrue på Røros

Tanna Gjeraker, 100 % stilling, Håkon Li, 20 % stilling Heidi Holden, timebasert ca 10 % stilling

Regnskapet har i 2012 vært ført av Regnskapsteknisk Byrå RTB AS, Oslo.

Fortidsminneforeningen har sin hovedadministrasjon i Dronningens gate 11 i Oslo.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 219

219

04.11.16 15.08

9

2.4.

Regnskapet for 2012

Regnskapet Regnskapet for 2012 gir et korrekt uttrykk for virksomheten gjennom året og for stillingen pr 31.12.2012.

Miljøverndepartementets omlegging av grunnstøtten til frivillige organisasjoner har gitt betydelige endringer i tilskuddet fra departementet.

Revisor har vært Revisjon 1 AS, Bærum, ved Trond Syversen. Årets tall     

Regnskapet viser total omsetning på kr 20.126.150 Driftstilskuddet fra staten gjennom Miljøverndepartementet var kr 3 951 600.

Inntekt fra medlemskontingenten var kr 2.652.955 Regnskapet er gjort opp med et underskudd på kr 913.757 Den positive egenkapitalen er på kr 5.737.700

Fortsatt drift   

2.5.

Egenkapitalen er positiv.

Etter styrets oppfatning er forutsetningen for fortsatt drift til stede. Årsregnskapet for 2012 er satt opp under denne forutsetning.

Helse, miljø og sikkerhet



Arbeidsgiver plikter å gi opplæring i helse- miljø og sikkerhetsarbeid.



Tillitsvalgt i Hovedadministrasjonen i 2012 har vært Kristin Ignacius (01.01.30.09.12) Eva Bekkely (fra 01.10.12). For avdelingene har Victoria Brand, Oslo og Akershus, vært tillitsvalgt med Jorunn Wiik, Buskerud, som vararepresentant.



I henhold til gjeldende lover og forskrifter fører hovedadministrasjonen oversikt over totalt sykefravær blant de ansatte. I 2012 var sykefraværet på 8,3 %. Med fradrag for langtidssykemeldinger var fraværet 0,13 %.



Det har ikke vært arbeidsulykker eller skader av noen art.



Det er styrets oppfatning at det er gjort tiltak for å forbedre arbeidsmiljøet.



Foreningen har som mål å være en arbeidsplass med full likestilling mellom kvinner og menn og hvor det ikke skal forekomme forskjellsbehandling.



Foreningens virksomhet forurenser ikke det ytre miljø.

Virksomheten ved Borgund stavkirke og besøkssenter er sertifisert som Miljøfyrtårn.

220

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 220

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2012

10

2.6.

Drift av foreningen

Hovedadministrasjonens virksomhet er inndelt i tre hovedområder: organisasjon, eiendom og publikasjon. Siste halvår av 2012 ble organisasjonsarbeidet konsentrert om avdelingenes arbeid med oppstart av lokallag. I tillegg kommer støttefunksjoner for avdelingenes drift.

Forøvrig har hovedadministrasjonen hånd om: Medlemsdatabasen Ajourhold av medlemsdatabasen med daglig medlemskontakt, kontingentinnkreving og fordeling, samt rundt 3000 årlige bevegelser er den mest tidkrevende oppgaven. Ajourførte lister over inn- og utmeldinger sendes månedlig til avdelingene for lokal oppfølging.

Organisasjonens fellesmøter Foruten å legge til rette for hovedstyrets møter, har hovedadministrasjonen ansvar for tre faste, årlige fellesarrangementer: Representantskapsmøtet, Leder- og stabsmøtet og «Julebispen» med markering av foreningens stiftelsesdag. Operasanger Per Vollestad var årets gjest på «bispen».

Tariffavtale Det foreligger tariffavtale for de ansatte i hovedadministrasjonen. På arbeidsgiversiden er Hovedadministrasjonen medlem av NHO/Abelia.

2.7.

Prosjekter

Foreningen har overordnet ansvar for følgende tiltak: Servicekontoret for eiendommene Dette er et treårig prosjekt for å utvikle besøkstjenesten ved eiendommene, i oppstartfasen knyttet til driften av stavkirkene. Prosjektet er et samarbeid mellom Sogn og Fjordane avdeling og Hovedadministrasjonen, med lokalisering i Kaupanger.

Kontoret skal gjennom rådgivende dialog og sammen med den enkelte avdeling, administrasjonen og hovedstyret finne frem til gode, lokale løsninger.

Verdiskapingsprosjektet Stavkirkenettverk.

Riksantikvaren bevilget kr. 300 000 i Verdiskapingsmidler til opprettelsen av et nettverk for alle stavkirkeeiere i landet. Servicekontoret i Kaupanger er ansvarlig for det praktiske arbeidet i prosjektet, som skal fullføres i 2013.

Synlighetsprosjektet Arbeidet med å gjøre foreningen mer synlig har vært prioritert i 2012. Tre av hovedstyrets medlemmer har drevet prosjektet i nært samarbeid med Karlsens reklamebyrå. I september ble det arrangert et prosjektseminar hvor representanter for østlandsavdelingene og hovedadministrasjonen deltok i tillegg til hovedstyrets medlemmer.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 221

221

04.11.16 15.08

11

Sparebankstiftelsen DNB NORs breddegave Det ble bevilget midler til 11 tiltak innenfor rammen av «Bygningsvern for mange» i 2012, noe som har utløst stort engasjement i mange avdelinger.

Kystkulturutvalget Flere av avdelingene langs kysten har gått sammen i et eget utvalg for å sette fokus på kulturminner spesielt knyttet til kystlandskapet. Hovedstyret vedtok mandat for utvalget i mai 2012. Utvalget har hatt ett møte i løpet av året.

2.7.

Fond og stiftelser

Etableringen av Stiftelsestilsynet og nye regler for innrapportering av virksomheten i stiftelser har gjort det nødvendig å forenkle denne siden ved foreningens virksomhet.

Kjenn ditt land – B. A. Grimelands fond Det er besluttet å avvikle fondet.

Fischer/Lindsay-fondet Fondets formål er å arrangere alternerende gjesteforelesninger i Skottland og Norge.   

Fondets styre var Erla Bergendahl Hohler, Knut Bryn og generalsekretæren.

Styret er oppnevnt for 2010-2012 Fondets kapital pr 31.12.2012 var kr 102 393,-. Av dette er urørlig kapital kr 35 000,Det har i 2012 vært planlagt skotske gjesteforelesninger våren 2013

Miletjærefondet Fortidsminneforeningen organiserer salg av milebrent tjære til bruk på fredete bygninger.    

2.9.

Riksantikvaren har ikke tilført midler i 2012 Beholdningen pr 31.12.2012 var 5242 liter tjære Tjærebankens kapital var pr 31.12.2012 kr 1 108 576,-. Av dette utgjorde tjæren en verdi tilsvarende kr 838 720,God tilgang på tjære har nå gjort det mulig å åpne for salg til formål ut over fredete bygninger Representasjon

Fortidsminneforeningen har vært representert ved følgende anledninger:

222

Februar

Riksantikvarens seminar for saksbehandlere i bispedømmene. EliSofie Thorne representerte foreningen

Mars

Finnmarks avdelings 30-årsjubileum. Trygve Breivik, Elisabeth Seip og Fredrik Monclair deltok

Mai

Norges kulturvernforbunds årsmøte. Marianne L. Nielsen, Ole Vegar Skauge og Elisabeth Seip deltok

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 222

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2012

13

Mai

Møte med nordiske søsterorganisasjoner i Bergen. Hovedstyret, generalsekretær, organisasjonssjef og eiendomssjef deltok

Oktober

Nordisk Verdensarvforum Suomenlinna, Finland. Jon E. Tamnes representerte Urnes stavkirke

November

Knut Bryn deltok på Sunnmøre avdelings 30-årsjubileum

November

Riksantikvarens 100-årsjubileum. Leif K. Jæger og Eli-Sofie Thorne deltok på mottakelse i Oslo Rådhus, fredning og konsert i Den norske Opera, og middag på Akershus slott. Staben og hovedstyret leder deltok på jubileumsseminar i Klingenberg kino.

Internasjonalt samarbeid Marianne Roald Ytterdal er – som representant for Fortidsminneforeningen – innvalgt som styremedlem av Europa Nostra.

Nordiske kontakter Nordisk Forum for Bygningskultur ble stiftet i Bergen i mai. Svenska byggnadsvårdsföreningen, Landsforeningen for Bygnings- og Landskabskultur og Fortidsminneforeningen orienterte om organisasjonenes arbeidsformer og ble enige om gjensidig utveksling av informasjon og invitasjoner til kurs og konferanser.

Forvaltning av verdensarven.

Utkast til retrospektiv rapport for Urnes stavkirke ble utarbeidet av Jon E. Tamnes, Sogn og Fjordane avd. Rapporten ble oversendt til Riksantikvaren og skal videresendes til UNESCO i 2013.

Medlemskap Fortidsminneforeningen har foreningsmedlemskap i:       

Norges museumsforbund Norges kulturvernforbund Europa Nostra ICOMOS DOCOMOMO Frivillighet Norge Stiftelsen Miljøfyrtårn

Foreningen har også en samarbeidsavtale med Studieforbundet kultur og tradisjon (tidligere Folkekulturforbundet).

2.10.

Besøk i avdelingene

Følgende avdelinger har hatt besøk av hovedstyremedlemmer eller hovedadministrasjonen i forbindelse med styremøter, eiendomsbefaringer eller oppfølging av prosjekter: 

Oslo og Akershus, Buskerud, Sunnmøre, Rogaland, Bergen og Hordaland, Sogn og Fjordane, Den gamle Bergstad, Romsdal, Finnmark og Den trønderske avdeling.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 223

223

04.11.16 15.08

14

2.11.

Eksternt samarbeid

Norges kulturvernforbund Kulturvernforbundet er en paraplyorganisasjon etablert av frivillige foreninger innenfor kulturminnefeltet. Generalsekretæren har deltatt i Kulturvernforbundets månedlige generalsekretærmøter. I 2012 har samarbeidet vært rettet mot praktiske forhold som effektivisering av medlemsregistre og innspill til departementet i anledning planlagt kulturminnemelding i 2013.

Claus Helbergs stiftelse Stiftelsen ble opprettet i 2000 med det formål å ta vare på kulturminner i skog og fjell.

Generalsekretæren er foreningens representant i styret.

Sinjarheimfondet Fondet er opprettet for ivaretakelse av Sinjarheim. Sogn og Fjordane avdeling bestyrer fondet sammen med Sogn Jordbruksskule og eieren, Inge Olai Sønnerheim.

Munthehuset, Kroken i Luster Marit Bøen, Sogn og Fjordane avdeling, etterfulgte Heidi-Kathrin Osland som medlem i Munthehusets styre.

Ressurssenter for eldre bygg i landbruket Akershus bondelag, Agro utvikling ved Hvam videregående skole og Fortidsminneforeningen har etablert et prosjekt for veiledning til eiere av landbruksbygg som har mistet sin opprinnelige funksjon. Prosjektet er finansiert av Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Akershus fylkeskommune. Ole Jacob Holt og Vegard Røhme representerer Fortidsminneforeningen i dette arbeidet. Det har vært gjennomført 70 befaringer og 15 kurs og andre arrangement i 2012.

3.

EIENDOMMENE

Representantskapsmøtet i Haugesund drøftet den videre eiendomsforvaltning. Noen av de momenter som fremkom i debatten (bl.a forsikring, og FDV), er omtalt spesielt, mens momenter som markedsføringsopplegg for internett, kvalitetssikring av guidevirksomheten og stordrift er en del av det prosjektet som Servicekontoret i Kaupanger utvikler.

Arbeidet med bedre profilering av eiendommene vil være en naturlig oppfølging av Synlighetsutvalgets videre arbeid.

På grunn av arbeidsmengden i Hovedadministrasjonen er noen av de foreslåtte tiltakene ennå ikke iverksatt.

224

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 224

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2012

15

3.1.

Det sentrale eiendomsutvalget

Utvalget bistår eiendomssjefen og hovedstyret i overordnete vurderinger som gjelder forvaltningen av Fortidsminneforeningens eiendommer. Følgende ble gjenoppnevnt for treårsperioden 2011-2013:    

Håvard Christiansen, sivilarkitekt, Oslo Eli Grøttheim, sivilingeniør, Oslo Kolbjørn Nesje Nybø, sivilarkitekt, Sogn og Fjordane Vegard Røhme, håndverker og sivilarkitekt, Akershus

Forsikring av eiendommene Forsikringer av foreningens eiendommer administreres og dekkes av foreningen sentralt med to unntak: Lysøen i Hordaland, som fra 2007 administrativt har inngått i Kunstmuseene i Bergen, og Klokkergården i Hedmark som driftes av Norsk Skogfinsk Museum/ Gruetunet museum.

Vi har tatt kontakt med Riksantikvaren og departementet om forsikringsløsninger for våre egne eiendommer og kulturminner generelt. Sammen med Forbundet Kysten og Fartøyvernforeningen planlegger Fortidsminneforeningen et seminar om forsikring av kulturminner i regi av Kulturvernforbundet. Seminaret skal gjennomføres i mars 2013.

3.2.

Bruk av eiendommene

Besøksstatitikk Administrasjonen har samlet informasjon om bruken av alle foreningens eiendommer i 2012. Resultatene er oppsummert i tabellen nedenfor:

AVDELING/EIENDOM

Ordinært besøk

Oslo/Akershus

Besøk ved arr. og utleie

Besøk uten betaling

Sum besøk

Antall arr.

Antall utleie 24

500

1 870

2 370

5

Buskerud

11 165

879

1 449

13 493

13

2

Bergen og Hordaland

11 325

3 872

486

15 683

32

15

Borgund stavkirke

29 175

160

29 335

3

4

Sogn og Fjordane

21 955

227

22 182

4

5

Møre og Romsdal

18 033

1 060

754

19 847

9

252

6 000

6 574

4 550

3 250

Røros-gårdene* Den trønderske

2 000

Nord-Trøndelag

1 000

Nordland Sum

250 94 653

9 800 1 000

12 072

13 809

8 50 9

1

250

4

10

120 534

71

127

* Besøk uten betaling er byvandringer i regi av turistkontoret på Røros der vi får en mindre godtgjørelse

Stavkirkene har 77 % av det ordinære besøket ved eiendommene mens Steinvikholm alene har 38 % av besøket ved utleie og arrangementer.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 225

225

04.11.16 15.08

16

Statistisk sentralbyrås (SSB) statistikk over museenes besøkstall for 2012, viser at foreningens eiendommer, samlet sett, er et av landets best besøkte «friluftsmuseer». Det er bare de aller største muséene som har høyere besøkstall. Dette sier noe om hvilken fantastisk nasjonal kulturarv foreningen forvalter.

Tilsyn Alle foreningens eiendommer har en lokal tilsynshaver eller et eiendomsutvalg som følger opp daglig drift og sikkerhetsrutiner Enkelte eiendommer krever særlig oppmerksomhet på driftssiden: Borgund stavkirke og besøkssenter, Lærdal i Sogn og Fjordane 2012 ga et mindre overskudd enn tidligere, men daglig leders stilling er økt til 100%. Dette skal være hovedadministrasjonens bidrag i den treårige satsingen på Servicekontoret.

Rasmusgården og Per-Amundsagården, Røros Begge gårder leies ut til medlemmer av Fortidsminneforeningen. Utleien skjer fra hovedadministrasjonen. Rasmusgården har i vinterhalvåret vært utleid til Kulturminnefondet.

Under Rørosmartnan benytter lasskjørere fra Sverige gårdsrommet til å by frem varer og vise tradisjonelt håndverk.

Klokkergården, Grue kommune Klokkergården i Kirkenær, Grue kommune, eies av foreningen, men forvaltes av Gruetunet museum som igjen inngår i Norsk Skogfinsk Museum. Etter søknad fikk foreningen i 2011 kr 300 000,- fra Riksantikvaren til nødvendig vedlikehold av Klokkergården. Reparasjon av råteskader, utvendig maling og reparasjon av pipe og ildsted ble gjennomført i 2012. Arbeidet med overføring av eierskapet til Norsk Skogfinsk Museum er tatt opp med styret for museet.

Holdhus gamle kirke En av årets hyggeligste begivenheter fant sted i midten av juni da Holdhusmadonnaen var tilbake på sin plass i kirken, etter omfattende konsolidering av skulpturen i NIKUs restaureringsatelier. Arbeidet var gjort mulig med bevilgninger fra Riksantikvaren, og dagen ble markert med taler og konsert i kirken, og lunsj og foredrag av konservator Mille Stein på Hålandsdalen leirskole.

Nonneseter kapell Det er store fuktskader i tilbygget og mugg og fukt i selve kapellet. Bergen og Hordaland avdeling og Hovedadministrasjonen er i dialog med Riksantikvaren og Bergen kommune om hvordan dette kan utbedres og hvilke varige løsninger man kan få til for å hindre nye skader.

226

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 226

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2012

17

3.3.

Stavkirkene

Stavkirkeprogrammet Riksantikvarens stavkirkeprogram har gjennomført arbeider ved flere av foreningens stavkirker i løpet av året, en innsats av den største betydning for forvaltningen av disse enestående og krevende eiendommene. Programmet som opprinnelig skulle gå til 2014, vil bli utvidet ut over dette. Eiendomssjefen har det koordinerende ansvaret for prosjektene, i tillegg er det lokale prosjektledere for faglig oppfølging på hvert enkelt sted.

I 2012 har det vært utført restaureringsarbeid og tjæring ved:    

Borgund stavkirke Hopperstad stavkirke Urnes stavkirke Rødven stavkirke

Prosjektleder ved kirkene i Sogn har vært Heidi-Kathrin Osland, Sogndal.

Dekorert inventar i Kvernes stavkirke er konservert av Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU. Drift av sikringsanleggene ved stavkirkene Forsvarlig tilsyn med stavkirkene er helt avhengig av den innsatsen som gjøres lokalt. De lokale tilsynshaverne skal følge opp anleggene etter oppsatte rutiner og rykke ut ved alarmer. Vi har en svært stabil stab, som har opparbeidet seg solide, tekniske kunnskaper om anleggene og holder dem operative til enhver tid. Dette arbeidet, som utføres i grenseland mellom frivillighet og ordinært arbeid, ivaretar et sentralt ansvar i norsk kulturminnevern. I alt 24 personer lønnes via Hovedadministrasjonen for beredskapen ved sikringsanleggene.

3.4.

Ruinene

Ruinprogrammet Ruinprogrammet tar sikte på å overvåke og bevare ruinene for ettertiden og frembringe helhetlige landskapsplaner og skjøtselsplaner for områdene rundt ruinen. Det er utført arbeid i regi av Ruinprogrammet på våre fire ruiner i 2012:    

Steinvikholm slottsruin Munkeby klosterruin Rein klosterruin Tautra klosterruin

Prosjektleder for arbeidene ved ruinene er Nils Christian Hertzberg, Trondheim.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 227

227

04.11.16 15.08

18

3.5.

FDV-rapportering

Vedlikeholdsbefaringer med FDV-rapportering ble gjennomført ved de fleste eiendommene høsten 2012. Dette er grunnlaget for søknad om tiltaksmidler fra Riksantikvaren og andre offentlige instanser for 2013. Den planlagte oppgradering av FDV-prosjektet ble utsatt på grunn av bemanningssituasjonen i Hovedadministrasjonen.

3.6.

Befaringer

Både styremedlemmer og hovedadministrasjonen har gjennomført befaringer på flere av foreningens eiendommer. 

Borgund stavkirke og besøkssenter; Urnes stavkirke i Sogn og Fjordane; Rein klosterruin; Munkeby klosterruin; Steinvikholm slott i Nord-Trøndelag; PerAmundsagården og Rasmusgården på Røros; Vøienvolden i Oslo; Rødven stavkirke i Romsdal

4.

PUBLIKASJONENE

4.1.

Fortidsvern

Kvartalsmagasinet Fortidsvern sørger for å spre kunnskap om kulturminnefeltet og foreningen til alle medlemmer – og mange andre viktige aktører innen vår sektor.

I løpet av 2012 er det gjennomført en vridning av bladets redaksjonelle profil, med mer vekt på å holde en aktualitetsprofil og styrke det politiske stoffet. Vi har økt egenproduksjonen av redaksjonelt stoff i forhold til tidligere år.

Bladet utkom med fire nummer i løpet av året, og hadde følgende hovedoppslag: Fortidsvern 1/2012: Sandefjord: Med fullmakt til å rive (7300 eks. 40 sider) Fortidsvern 2/2012: Furuheim i Gol – lokalsamfunn på ville veier? (7300 eks. 48 s.)

Fortidsvern 3/2012: Fortidsminneforeningen – hva nå? (7200 eks. 48 sider) Fortidsvern 4/2012: "Bergen: Bybane truer verdensarv» (7300 eks. 40 sider) Fortidsvern er medlem av Fagpressen og redigeres, i likhet med Fortidsminneforeningens årbok og foreningens nettsted, etter prinsippene i Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten.

Redaksjonsrådet har i 2012 bestått av Morten W. Krogstad, Oslo, og Svein Norheim, Østfold. Når ikke flere frivillige har vært trukket inn i arbeidet, skyldes det at tidsskriftet har vært uten fast ansatt redaktør siden våren 2012.

228

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 228

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2012 19

4.2.

Årboken 2012

Årboken, foreningens flaggskip i publikasjonssammenheng, utkom med sin 166. årgang. Den er en vesentlig publiseringskanal for fagartikler innen vårt felt, ikke minst fordi den er registrert som vitenskapelig tidsskrift med fagfellevurdering i klasse 1 (hvor klasse 2 omfatter internasjonale publikasjoner), og dermed er meritterende for forskere som publiserer hos oss.

For 2012-utgaven var Riksantikvaren 100 år valgt som et særskilt tema, og boken besto av fagartikler fra flere områder. Årboken ble utgitt med 256 sider i et opplag på 5200.

Medemmer av årbokens redaksjonsråd i 2011 har vært: Arnstein Brekke, Nordland; Øystein Ekroll, Trondheim, Margrethe C. Stang, Sør-Trøndelag; Frans-Arne Stylegar, Vest-Agder; Lars Roede, Oslo.

4.3.

Fortidsminneforeningens nettside

Foreningen har siden 2009 arbeidet med å fornye nettsiden. Denne ble lansert i november 2011. En vesentlig hensikt med den nye nettsiden var at avdelingene skulle få anledning til å opprette egne nettsider innenfor den samme ramme som foreningen sentralt bruker. Det nye systemet gir også bedre mulighet for bruk av bilder i formidlingen.

Nettredaktør Bendik Bjerknes har hatt et hovedansvar for arbeidet med nettformidling i 2012.

I 2012 har foreningen fortsatt sin omfattende formidling av nyheter på Internett, noe som høyst sannsynlig er "hovedattraksjonen" på fortidsminneforeningen.no.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 229

229

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2012

20

5.

ETTERORD

Fortidsminneforeningen har gjennomført et aktivt år med store endringer i organisasjonen. Ved utgangen av 2012 ønsker styret å rette en stor takk til alle som har bidratt aktivt i Fortidsminnefor eningens mange organisasjonsledd gjennom året.

Oslo, den 29. april 2013

Leif Kahrs Jæger

230

Hallvard Trohaug

Leder

Merete Røskaft (sign) Nestleder

Marianne L. Nielsen Styremedlem

Trygve Breivik Styremedlem

Ola H. Fjeldheim Generalsekretær

Styremedlem

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 230

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2013

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 231

231

04.11.16 15.08

232

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 232

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2013

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 233

233

04.11.16 15.08

234

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 234

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2013

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 235

235

04.11.16 15.08

236

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 236

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2013

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 237

237

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2013

238

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 238

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2014

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 239

239

04.11.16 15.08

240

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 240

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2014

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 241

241

04.11.16 15.08

242

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 242

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2014

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 243

243

04.11.16 15.08

244

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 244

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2014

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 245

245

04.11.16 15.08

FORTIDSMINNEFORENINGEN The Society for the Preservation of Norwegian Ancient Monuments

HOVEDSTYRETS ÅRSMELDING 2015 God hendelser og nye utfordringer kom på rekke og rad for Fortidsminneforeningen i fjor. Kjernebegrepene istandsetting, vernekamp og formidling er grunnleggende for virksomheten. Oppmerksomheten rundt foreningen og foreningens arbeid øker. For første gang på mange år stiger medlemstallet, og vi opptrer oftere i mediene. På det meste har vi hatt mer enn 90 000 som har vært innom vår Facebookside.

Det er helt naturlig å løfte frem Sparebankstiftelsen DNB og dennes gave til foreningen på 42 millioner kroner til vårt felles prosjekt «Kulturminner for alle». I november kom denne historiske anerkjennelsen av vårt arbeid for vern av vår kulturarv. Dette vil bidra til at flere, også politikerne, vil se betydningen av vårt idealistiske arbeid og nødvendigheten av å støtte dette med bevilgninger.

«Kulturminner for alle» er en kombinasjon av istandsetting av bygninger og læring til barn og unge om vårt verdifulle og truede tradisjonshåndverk.

Minst like stolte er vi av at Stiftelsen UNI i oktober besluttet å tildele Fortidsminneforeningen «Skadevernprisen 2015». Prisen på 1.000 000 kroner vil brukes i vårt videre arbeide ta vare på gamle bygninger og anlegg.

Kulturminnepolitisk arbeid.

Det kulturminnepolitiske arbeidet var i 2015 rettet inn mot disse hovedsakene:  Fortsettelse av den 1000 lange tradisjonen å bygge laftede bolighus  Økning av tildelingene til Norsk Kulturminnefond  Fortsatt satsing på de nasjonale 2020-målene  Anerkjennelse av at Fortidsminneforeningens besøks- og eiendomsdrift er museumsdrift Avdelinger og lokallag er engasjert i lokale vernesaker innenfor sine områder, og gir uttalelser til disse. I tillegg har hovedadministrasjon og styret vært engasjert i bevaringen av Y-blokka i Regjeringskvartalet, Rødskolen i Hadsel kommune i Nordland og en rekke andre verne- og stedsutviklingssaker.

Organisasjonen Medlemmer Medlemstallet ved inngangen til 2015 var 6793. Ved utgangen av året hadde dette økt til 6852, en oppgang på 59 medlemmer.

Fortidsminneforeningen har to æresmedlemmer:  H.M. Kong Harald  H.M Dronning Sonja, Fortidsminneforeningens høye beskytter 4

Fortidsminneforeningen Dronningens gt. 11, N-0152 Oslo. Telefon 23 31 70 70 – Telefaks 23 31 70 50 e-post: post@fortidsminneforeningen.no

246

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 246

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2015

Representantskapet Representantskapet er Fortidsminneforeningens øverste organ. Det består av delegater valgt av de forskjellige avdelingene etter medlemstall, og et ordførerskap. I 2015 var representantskapsmøtet i Lærdal helgen 29. - 31. mai.

Avdelinger og lokallag Fortidsminneforeningen har 18 avdelinger som i hovedsak følger fylkesgrensene. Disse samordner aktiviteter og forvalter eiendommene innen sine områder. Den aktive lokale enheten i foreningen er lokallagene. Ved utgangen av 2015 var det 42 lokallag, hvorav 6 nye. i

Hovedstyret Hovedstyret har gjennomført 9 ordinære møter i tillegg til et konstituerende møte i etterkant av representantskapsmøtet i Lærdal.

Styret fram til 30.05.15: Leder Nestleder Styremedlemmer Varamedlemmer

il Styret fra 30.05.15: Leder Nestleder Styremedlemmer Varamedlemmer

Leif Kahrs Jæger (Hordaland) Knut Bryn (Møre og Romsdal/Oslo og Akershus) Geir Thomas Risåsen (Oslo og Akershus), Hans Dybvad Olesen (Rogaland), Randi Sjølie (Finnmark) Margrethe C. Stang (Den Trønderske) Jens Bakke (Østfold), Hanne Kari Bjørk (Oslo og Akershus) Leif Kahrs Jæger (Hordaland) Margrethe C. Stang (Den Trønderske) Kristen Grieg Bjerke (Oslo og Akershus), Hans Dybvad Olesen (Rogaland), Randi Sjølie (Finnmark), Jens Bakke (Østfold), Hanne Kari Bjørk (Oslo og Akershus), Gunhild Stang Berge (Sogn og Fjordane)

Hovedstyret har et arbeidsutvalg bestående av styreleder, nestleder samt generalsekretær.

Ansatte Hovedadministrasjonen har sitt sete i Magistratgården i Dronningensgate 11 i Oslo. I 2015 har denne bestått av: Generalsekretær Organisasjonssjef Organisasjonssekretær Redaktør Redaksjonssmedarbeider Eiendomssjef Fagkonsulent Prosjektmedarbeider (eng.)

Prosjektmedarbeider (eng)

Ola Fjeldheim Benedicte Angell Kristin Brekke Ignacius Ivar Moe Linn Willetts Borgen Eli-Sofie Thorne Melissa Rudi Ole Petter Leirseth (frem til 01.07.15) Hedda Skagen Paulson (01.04.15- 15.06.15)

5

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 247

247

04.11.16 15.08

Hovedadministrasjonen omfatter også et fast, ytre apparat:  Daglig leder på Borgund  Vaktmester på Borgund  Husfrue på Røros

Tanna Gjeraker, 100 % stilling, Håkon Li, 20 % stilling Heidi Holden, timebasert ca. 15 % stilling

Regnskapet ble ført av KNIF regnskap as.

Regnskap Regnskapet Regnskapet for 2015 gir et korrekt uttrykk for virksomheten gjennom året og for stillingen pr. 31.12.2015. Årets tall     

Regnskapet viser total omsetning på kr 30.949.905 Driftstilskuddet fra staten gjennom Miljøverndept var 4.614.960 Inntekt fra medlemskontingenten var kr 2.988.214 Regnskapet er gjort opp med et overskudd på kr 1.824.018 Den positive egenkapitalen er på kr 9.621.093

Egenkapitalen er positiv, og etter styrets oppfatning er forutsetningen for fortsatt drift til stede. Årsregnskapet for 2015 er satt opp under denne forutsetning.

Revisor har vært Revisjon 1 AS, Bærum, ved Trond Syversen.

Helse, miljø og sikkerhet Eli-Sofie Thorne, foreningens eiendomssjef, er utpekt til HMS-ansvarlig. Det foreligger tariffavtale for de ansatte i hovedadministrasjonen, som er medlem av NHO/Abelia.

I henhold til gjeldende lover og forskrifter fører hovedadministrasjonen oversikt over totalt sykefravær blant de ansatte. I 2015 var sykefraværet på 1 %. Arbeidsmiljøet og den generelle trivselen i foreningen er god. Det har ikke vært arbeidsulykker eller skader av noen art. Foreningen har som mål å være en arbeidsplass med full likestilling mellom kvinner og menn og hvor det ikke skal forekomme forskjellsbehandling. Foreningens virksomhet forurenser ikke det ytre miljø.

Virksomheten ved Borgund stavkirke og besøkssenter er sertifisert som Miljøfyrtårn.

Drift av foreningen Hovedadministrasjonens virksomhet er inndelt i fire hovedområder: organisasjon, eiendom, publikasjon og Borgund besøkssenter.

«Jeg har aldri hatt så mye å gjøre som nå, og får en masse henvendelser fra unge mennesker.» Sitatet er fra Else «Sprossa» Rønnevig, et Fortidsminneforeningens mest aktive medlemmer. Fra april til juni kjørte hun Norge rundt og holdt mer enn 40 foredrag om kulturminnevern. De lokale arrangementene ble gjennomført i

6

248

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 248

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2015

samarbeide med foreningens lokallag og avdelinger, koordinert fra hovedadministrasjonen. Også workshop for unge tradisjonshåndverkere ble organisert fra hovedadministrasjonen, med deltakere fra hele Europa og fra 12 norske fylker.

Forøvrig har hovedadministrasjonen hånd om medlemsdatabasen, nyhetsbrev til avdelingene, og organisasjonens fellesmøter, samt støttefunksjoner for avdelingenes og lokallagenes drift. I tillegg ble det arrangert et seminar om energi og kulturminner i Trondheim. Seminaret samlet 120 deltakere og mye oppmerksomhet.

Foreningen har et samarbeide med sine Nordiske søsterorganisasjoner, formalisert gjennom Nordisk forum for bygningskultur. Et seminar med nordiske trebyer som deltakere ble arrangert i Stockholm i april, og det planlegges et større i Trondheim 2016.

Fond og stiftelser

ift

Foreningen administrerer Fischer Lindsay-fondet hvor formålet er å arrangere alternerende gjesteforelesninger i Skottland og Norge. Neste arrangement vil bli i Skottland. Gjennom miletjærefondet organiserer Fortidsminneforeningen salg av milebrent tjære til bruk på fredede bygninger.

Eiendomssjefen representerer foreningen i Ragnhild og Claus Helbergs Stiftelse for kulturminner i skog og fjell.

r g

Eiendommene Fortidsminneforeningens eiendomsportefølje består av 40 eiendommer. Eiendommenes unike karakter og den store publikumsinteressen gjør foreningens eiendommer til et viktig kulturhistorisk museum, med en bygningsmasse som - med få unntak - står på sin opprinnelige plass. Eiendomsmassen viser også hvordan kulturminnevernet har utviklet seg fra foreningens start i 1844 og frem til i dag, og dokumenterer en viktig del av nasjonsbyggingsprosessen. Forvaltningen av eiendommene utgjør en betydelig del av foreningens arbeidsoppgaver, både lokalt og sentralt. Eierskapet er knyttet til foreningen som sådan, men eiendommene forvaltes i de fleste tilfeller av den avdeling hvor de geografisk hører hjemme. Forvaltende avdeling har ansvar for den daglig driften og sikkerhetsrutinene, sentralleddet har ansvar for overordnede restaureringsoppgaver, og oppgaver av juridisk og organisatorisk art.

Restaurering Riksantikvarens stavkirkeprogram: Det er utført følgende restaureringsarbeid i 2015:

.



Nore og Uvdal stavkirker, legging av nye spontak.



Hopperstad stavkirke, reparasjon av tak og tjæring av takflater



Kvernes stavkirke, reparasjon av kledning, krabbelister, blybeslag og takstein.

Riksantikvarens ruinprosjekt: I sesongen 2015 ble det utført restaurering av murverk ved alle våre fire middelalder-ruiner:

st



Klosterruinene på Munkeby og Tautra, og ved Steinvikholm slott, restaurering av middelaldermur og reparasjon av nyere murverk.

7

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 249

249

04.11.16 15.08



Arbeidene ved Reinskloster ble fullført i 2015. Dette ble markert med en hyggelig tilstelning på gården, hvor generalsekretæren overrakte Fredrik Horneman Fortidsminneforeningens hedersnål.

Andre tiltak 

Nonneseter kapell har store fuktproblemer som bla skyldes endrede grunnforhold.

Arbeidet for å bedre drenering ble utført i 2015, men det må gjøres videre tiltak for å utbedre skadene.



Høsten 2015 ble det avdekket omfattende råteskader i takkonstruksjonen ved Tårnfoten på Nonneseter. Tilstandsanalyse ble utført og sikring ble iverksatt umiddelbart. Det er søkt Riksantikvaren om midler til akutt-tiltak.



Gaupne gamle kirke. I samarbeid med KA er det utført statikk- og klimaskallanalyse ved kirken. Rapporten vil foreligge i 2016.

Utleie Hovedadministrasjonen formidler utleie av Rasmusgården og Per Amundsagården på Røros til foreningens medlemmer.

Erverv og avhending 

Styret har i samråd med Hedmark avdeling besluttet å overføre Klokkergården i Grue til Norsk Skogfinsk Museum. Det gjenstår en del formaliteter i forbindelse med Grue kommunes heftelser før overdragelsen kan gjennomføres.



Garnisonssykehuset i Stavern ble ervervet høsten 2015. Det er opprettet en lokal driftsgruppe for gjennomføring av restaureringsarbeidet i samarbeid med Hovedadministrasjonen.

Sikringsanlegg Følgende stavkirker har fått nye eller oppgradert eksisterende sikringsanlegg: Hopperstad, Uvdal, Torpo, Kvernes og Urnes.

Riksantikvaren bevilget betydelige tilskudd til dette arbeidet også i 2015, og foreningen har en fortløpende dialog med myndighetene om utvikling og fornyelse av anleggene.

Forsvarlig tilsyn med stavkirkene er helt avhengig av den fortløpende innsatsen som utføres lokalt. De lokale tilsynshaverne utfører jevnlig rutinekontroll og rykker ut ved alarmer. Dette arbeidet, som utføres i grenseland mellom frivillighet og ordinært arbeid, utgjør et sentralt ansvar i norsk kulturminnevern.

Prosjekter i museums- og eiendomsavdelingen Forvaltningsplan for Verdensarvstedet Urnes stavkirke Alle verdensarvsteder skal etter UNESCO-konvensjonen utarbeide en forvaltningsplan.

Arbeidet med forvaltningsplanen startet høsten 2014. Melissa Rudi er ansvarlig for prosjektet, som er finansiert av Riksantikvaren.

8

250

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 250

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2015

Digital nettutstilling

g

Gjenstandsregistreringen ble fullført våren 2015, og rapport med bildemateriale foreligger digitalt. Deler av materialet ble presentert i en digital utstilling på foreningens nettside høsten 2015: «Et unikt skattkammer». Utstillingen ble finansiert med bidrag fra bla Eckbos legat.

d. or

Registrering av Norges kirkeklokker fra middelalderen Prosjektleder Terje de Groot startet våren 2014 arbeidet med registreringen av landets kirkeklokker fra middelalderen. Prosjektet omfattet registrering av 264 klokker fordelt på 196 kirker, analyse og vurdering av tilstand. Arbeidet fortsatte i mai 2015, og en komplett registrering ble avsluttet desember 2015. Prosjektet ble finansiert med støtte fra Riksantikvaren, KA og Norsk kulturråd.

Seminar på Urnes I september 2015 arrangerte foreningen seminar ved Urnes stavkirke. Tema var forskningen som er utført av Knud J. Krogh, Håkon Christie og Kristian Bjerknes gjennom en årrekke, med et blikk til dagens og fremtidens stavkirkeforskning. Foredrag var ved Knud J. Krogh, Thomas Bartholin og Terje Thun (de to sistnevnte om dendrokronologi og stavkirkeforskning). Seminaret ble fulltegnet, og deltakerlisten speilet en ønsket bredde av fagpersoner, studenter og spesielt interesserte.

Digitalt verktøy for forvaltning, drift og vedlikehold (FDV-verktøy) Arbeidet med å finne frem til et digitalt system og verktøy for forvaltning, drift og vedlikehold ved foreningens eiendommer fortsatte i 2015. Det ble avholdt en workshop hos systemleverandør Uni Pluss i Bergen oktober 2015, hvor tre representanter fra lokalavdelingene deltok i tillegg til museums- og eiendomsavdelingen. Hensikten med workshopen var å se hvordan løsningen til Uni Pluss kan tilpasses foreningens særlige behov. Konklusjonen etter workshoparbeidet var at det er behov for en enda grundigere kartlegging av behovene, kompetanse, ressurser etc. i de ulike avdelingene, for å slik tilpasse en FDV-løsning til flere nivåer. Arbeidet fortsetter i 2016.

Eiendomsutvalg Foreningen sentrale eiendomsutvalg bistår i forvaltningen av foreningens eiendommer og arbeidet med å finne et digitalt verktøy for FDV. Utvalget består av: Håvard Christiansen, Eli Grøttheim og Vegard Røhme. Melissa Rudi og eiendomssjefen deltar fra administrasjonen.

Forsikringer Forsikringssummen utgjør en stor del av de årlige driftskostnadene innen eiendomssektoren. Hovedadministrasjonen, med støtte fra Hovedstyret, har arbeidet med en vurdering av hele forsikringsordningen og innhenting av tilbud fra alternative forsikringsselskaper. Arbeidet fortsetter våren 2016.

9

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 251

251

04.11.16 15.08

Vedlikeholdsbefaringer og FDV-rapportering Befaringer ble gjennomført ved de fleste eiendommene høsten 2015. Dette ga oss en oversikt over totalbehovet for vedlikehold og dannet grunnlag for søknadene om tiltaksmidler fra Riksantikvaren og andre offentlige instanser for 2016.

Publikasjonene Fortidsvern Foreningens medlemsblad Fortidsvern kom med fire utgivelser i 2015. I en digital tid kan en papirutgave virke nesten umoderne, men interessen for bladet taper seg ikke.

Fortidsvern er et blad som leses i ro og konsentrasjon. Tilsvarende nettutgaver lever på en publikasjonsarena som stadig skifter bilder og innhold fra andre nettsider som vi velger i øyeblikket. Slik er det på internett. Et blad er et bakoverlent, nesten kontemplativt produkt, mens internettpublikasjoner krever en foroverlent leser som stadig skifter gir. Fortidsvern leses av ca. 20 000.

Digitale medier I løpet av 2015 er oppmerksomheten rundt Fortidsminneforeningens Facebookside hatt en svært positiv utvikling. Ved nyttårsskiftet hadde vi mer enn 5000 følgere, og er nå nest største i Norge på vårt område, etter Bygg og Bevar. Facebooksiden går inn i en perfekt allianse med vår nettside. Vi publiserer saker på nettsiden, legger ut en kortversjon på Facebook, som igjen peker tilbake til nettsiden. På beste dag i fjor hadde vi mer enn 90 000 visninger på en sak på Facebook, mens vi hadde nesten 6000 lesere på de beste sakene på nettsiden. Nyhetsbrevet ble sendt ut hver uke med 1500 stabile abonnenter. Denne kanalen er tredje benet i våre digitale publisering som alle spiller opp mot hverandre. Årboken Årboken for 2015 med tema Brann og Byplanlegging ble produsert etter planen. Bruk av fagfellevurderinger sikrer og styrker Årbokens posisjon som vitenskapelig publikasjon. Boken skal være en attraktiv kanal for fagpersoner som ønsker å nå et stort publikum med nye og interessante artikler som hører inn under foreningens virkefelt. Medlemmer av Årbokens redaksjonsråd var Oddbjørn Sørmoen, Trond Indahl, Morten Stige, Ane Ohrvik og Robert Øfsti. Korrektur ble ivaretatt av Morten Krogstad og Linn Willets Borgen var bokens fagredaktør.

Etterord 2015 ble et år med mange gode hendelser og begivenheter. Samtidig ble det et år hvor foreningen har lagt grunnlaget for økt satsing både innenfor bygningsvern, vernesaker, formidling og for forvaltningen av egne eiendommer.

Styret ønsker å takke alle, både medlemmer, tillitsvalgte og støttespillere, for at dette har vært mulig.

10

252

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 252

04.11.16 15.08

ÅRSMELDING 2015

en

gital tid ikke. lever r som vi

r som

kside ere, og n går inn ut en jor en 6000 d 1500 m alle

n. Bruk

nå et ns nd Morten

år hvor

at dette

11

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 253

253

04.11.16 15.08

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

Østerdalsgata 1 K, 0658 Oslo Telefon: +47 994 82 244 E-mail: post@miljomal.as

Norges proff butikk på linoljemaling og verktøy.

Vi sender over hele landet.

B A R K BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

www.miljomal.as

254

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 254

04.11.16 15.09

VINDUET • Ekte kittfalsvindu • Leveres i malmfuru • Kan oppfylle antikvarens momentliste i Oslo 4754 Bykle - Tel 37 93 93 00 - byklevindu.no

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter.

Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Elin Thorsnes Arkitektkontor as Bøkkersmauet 2, 5032 Bergen VERN KREVER VILJE, STØTT OSS - BLI MEDLEM! www.fortidminneforeningen.no

KEIM

den originale silikatmalingen I 1895 ble Akersgt. 20 malt med Keim Silikatmaling.

100 år senere ble Det kongelige slott, Østbanestasjonen, Victoria Terrasse, Vestbanestasjonen, Nobelinstituttet m.fl. renset for gammel maling med STS malingsfjernere og malt med samme malingtype.

STS A/S kan rehabilitering av fasader.

Pb. 6644 Rodeløkka 0502 Oslo Telefon: 22 05 62 00 Besøksadresse: Ulvenveien 85 0581 Oslo www.sts-surface.no epost: post@sts-surface.no

www.vadset.no

Profilert listverk

. .

KEIM.

Vadset Tre AS Furlivegen 118 6260 Skodje Tlf.: 70 24 43 90 post@vadset.no www.vadset.no

den originale silikatmalingen

I 1895 ble Akersgt. 20 malt med Keim Silikatmaling.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 255

255

100 år senere ble Det kongelige slott, Østbanestasjonen, Victoria Terrasse, Vestbanestasjonen, Nobelinstituttet m.fl. renset for gammel maling med STS malingsfjernere og malt med samme malingtype.

04.11.16 15.09 STS A/S kan rehabilitering av fasader.

Restaurering eller tilstandsrapporter av gamle tømmerbygninger.

Vi leverer håndlafta hus og hytter i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no stostein@online.no

Sopp, råte, fukt, mugg eller insekter? prøveanalyser · skadeutredning · dokumentasjon · anbefalte utbedringstiltak

Du får nøytrale råd uten økonomisk interesse i sanering og vi gir veiledning om prøvetaking med faste analysepriser.

Kontakt oss for informasjon: post@mycoteam.no eller ring oss på 469 75 500, www.mycoteam.no

Bjerkes Vinduer AS er din samarbeidspartner på dører og vinduer til bevaringsverdige bygg I 1998 sa vi at vi skulle levere norske beslag på norske dører i bygningsvernet. Ingen hadde gjort det før.

Klassisk Norsk Beslag fra 1750 til nåtid ble resulatet.

Vi er fremdeles først!

Leverandør til Christiania Sparebank, Hersleb skole, Majorstuen skole, Østbanen, Universitetet i Ås og mange flere mindre bygg

• Bjerkes Vinduer AS er spesialist på reproduksjon og oppgradering av gamle vinduer og dører, og finner løsninger på det tilsynelatende umulige • Vi leverer gode løsninger for å ivareta U-verdi, soldemping og lydreduksjon

Låsesmedmester Hveding AS

www.beh.no

• Antikvariske vindu- og dørkopier som overgår dagens forskriftskrav • Langt og godt samarbeid med vernemyndighetene

Tlf: 51650000 , Soltunvn. 1, 4050 Sola

MILEBRENT TJÆRE

til antikvarisk verdifulle fredede bygninger

www.bjerkesvinduer.no Tel. 940 18 008

Fortidsminneforeningens tjærebank, tlf. 23 31 70 54

256

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2016

aarbok_2016_s215-256.indd 256

04.11.16 15.09

FORTIDSMINNEFORENINGEN

•

ÅRBOK 2016

FORTIDSMINNEFORENINGEN fortidsminneforeningen.no

aarbok_cover_outside.indd 1

04.11.16 14.51