Årbok 2017: Kontrast, tilpasning, kopi by Fortidsminneforeningen

FORTIDSMINNEFORENINGEN Ã&#x2026;RBOK 2017 KONTRAST, TILPASNING, KOPI

171. ÅRGANG – 2017 FORTIDSMINNEFORENINGEN THE SOCIETY FOR THE PRESERVATION OF NORWEGIAN ANCIENT MONUMENTS

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

KONTRAST, TILPASNING, KOPI

Flyfoto av Jordal Amfi i 1952.

Foto: Vilhelm Skappel/Widerøes flyveselskap © Oslo byarkiv

FORTIDSMINNEFORENINGEN fortidsminneforeningen.no

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

FORTIDSMINNEFORENINGENS ÅRBOK 2017 (171. ÅRGANG) UTGIVER: Fortidsminneforeningen Dronningens gate 11 0152 Oslo Telefon: 23 31 70 70 Telefaks: 23 31 70 50 E-POST: ragnhild@fortidsminneforeningen.no HJEMMESIDE: www.fortidsminneforeningen.no ISBN 978-82-90052-84-8 ISSN 0071–7436 Oslo 2017 Opplag: 4600 eks.

ÅRBOKREDAKTØR: Ragnhild M. Bø REDAKSJONSRÅD: Morten Stige, Oddbjørn Sørmoen, Trond Indahl, Ane Ohrvik, Even Smith Wergeland og Vegard Røhne ANSVARLIG REDAKTØR: Ivar Moe

ANNONSER: 07 Media, Per Olav Leth Telefon: 918 16 012 Epost: perolav@07.no GRAFISK DESIGN: 07 Media avd. Moss, Tomas Friberg, E-post: tomas.friberg@07.no REPRO OG TRYKK: 07 Media

FORSIDEBILDE: Kontrast i Jølster i 1980. Foto: Hans Jacob Hansteen

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

BAKSIDEBILDE: Lysthuset i hagen på Spydeberg prestegård. Foto: Madeleine von Essen

INNHOLD 7 FORORD 9

IDEOLOGIERNAS DÖD – RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000 Fredric Bedoire

VERDITENKNING I ET RETROPERSPEKTIV: EN ØVELSE I FORENKLINGENS KUNST Dag Myklebust

NOEN ORD OG BEGREPER OM TILPASSING Hans Jacob Hansteen

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR: IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER Even Smith Wergeland

TANKER OM ET KOPIERT LYSTHUS Hans-Henrik Egede-Nissen

BILDER SOM KILDER – REKONSTRUKSJONEN AV PRESTEN WILSES HAGE PÅ SPYDEBERG PRESTEGÅRD Lars Jacob Hvinden-Haug

111

BRYGGEN I BERGEN: HVORDAN BYGGER VI NYE HUS MIDT I ET KULTURMINNE? Trond Indahl

129

BRYGGENS SJØFRONT - VEL BEVART? FASADEELEMENTER DATERT 1800-2015 Tone Marie Olstad

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

145

AD QUADRATUM OG RESTAURERINGEN AV TRONDHEIM DOMKIRKE – «EN LANGVARIG KAMP, OFTE MED MINDRE TILTALENDE EPISODER» Vidar Trædal

159

LUKSUS I LUSTER: HØGENDESKIRKEN URNES Margrethe C. Stang

179

HOVEDSTYRETS ÅRSMELDING 2016

188 MINNEORD Bendik Bjerknes (1983–2017) Kristin Jahnsen (1949–2017)

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

FORORD I boken Restareringskonstens historia fra 2013 skriver den svenske arkitektur historikeren Fredric Bedoire at «Det finns inte något entydigt svar på frågan om vem som skall bestämma hur en gammal byggnad skall restaureras. Däremot kan vi säga att principerna för restaureringskonst inte lever sitt eget liv utan hör samman med sin samtids mentalitet». Utgangspunktet for å velge Kontrast, tilpasning, kopi som tema for årboken var å se nærmere på hvordan og i hvilken grad kulturminner endres i henhold til de ideologier som preger bevaringspraksisen til ulike tider, og artiklene i den foreliggende årboken bekrefter til fulle Bedoires bemerkning.

KONTRAST, TILPASNING, KOPI Den første artikkelen er en lettere bearbeidet versjon av det avsluttende kapittelet i nettopp Restaueringskonstens historia og trykkes her i overensstemmelse med både forfatter og Norstedts forlag. Med et dypdykk ned i de siste to tiårs restaureringspraksiser viser Bedoire gjennom både svenske og kontinentale eksempler at vi kanskje har kommet til veis ende når det gjelder bevaringsideologi og at mange restaurerte kulturminner i stedet har endt opp som representanter for en «global UNESCO-stil». Dag Myklebust tar i sin artikkel for seg nødvendigheten av en pragmatisk tilnærming i selve bevaringspraksisen og en opprydding i den begrepsforvirringen som eksisterer i den foreliggende litteratur om

verditenkning. Avslutningsvis presenteres derfor et oppdatert verdiskjema for videre anvendelse. Hans-Jacob Hansteens artikkel er også en begrepsdrøfting, hvis utgangspunkt er at vi må enes om hvordan ord og begreper skal brukes. Hans tanker om tilpasning munner ut i et forsvar for både/og-løsninger, løsninger som inneholder både meningsfylt ulikhet fra (kontrast) og meningsfylt likhet med (tilpasning) det bestående. Idrettsanlegg skiller seg fra andre kultur minner ettersom bruksaspektet er så fremtredende: anleggene må oftere endres for å leve opp til forventninger om komfort og rekorder fra både publikum og utøvere. Som kontrast til de mange fysiske endringene denne type kulturminner utsettes for, legges det mye mening i stedene de hører hjemme. Even Smith Wergelands tematiserer dannelsen og videreføringen av slike stedsmyter gjennom en analyse av Holmenkollbakken, Bislett stadion og Jordal Amfi. Hva kopieres, hva kopieres ikke og hvorfor? To av artiklene i denne årboken tar for seg kopier. Hans-Henrik Egede-Nissen diskuterer i sin artikkel kopiens kulturminnefaglige legitimitet belyst gjennom en kopi av Henrik Wergelands lysthus, innviet på originalens sted på dikterens 200-års fødselsdag. Lars Jacob Hvinden-Haug tar for seg rekonstruksjonen av presten Wilse sin hage i Spydeberg, og diskuterer problematikken omkring bilder som kilder.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Bryggen i Bergen er godt egnet som eksempel for bokens tema. Trond Indahl viser i sin artikkel hvordan det ved to anledninger, like etter 1900 og på 1950-70-tallet, var stor kontrovers omkring Bryggens status. De mange utkastene til nybygg og/eller gjenoppbygging avspeiler interessante innspill og endringer i holdningene til hvordan bevare, hvordan videreføre historiske tradisjoner og hvordan inkorporere ny arkitektur i særlig følsomme og bevaringsverdige miljøer. Tone Olstads artikkel tar utgangspunkt i et dateringskart over Bryggens sjøfront med den hensikt både å vise tidsspennet i dateringer på denne fasadens elementer og å diskutere årsakene til at det har skjedd så store utskiftninger. Hun diskuterer også i hvilken grad det er av betydning for Bryggens kulturminneverdier at hoveddelen av selve signaturfasaden er fra siste halvdel av 1900-tallet. Vidar Trædal går i sin artikkel inn i en helt annen debatt, nemlig debatten om restaure ringen av vestfasaden på Nidarosdomen. Arkitekten Macody Lunds tanker om ad quadratum brakte ham inn i konflikter som helt klart førte til «mindre heldige episoder». Selv om Macody Lunds geometriske tilbøyeligheter nok må sies å være både en mindre heldig episode i seg selv og passé i restaureringsøyemed, er hans tilbakeføringsprinsipp stadig gjenkjennelig.

ANNET INNHOLD I denne årbokens siste artikkel får vi ny innsikt i en av de største juvelene i Fortidsminne foreningens eiendomsportefølje, nemlig Urnes

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

stavkirke. Margrethe Stang tar for seg stavkirkens interiør og viser hvordan vi gjennom et bredere kulturhistorisk perspektiv enn det denne kirken ofte har vært gjenstand for, kan forstå byggverk, utsmykning og inventar som en helhet. Avslutningsvis finner dere hoved styrets årsberetning og to minneord. En varm takk rettes her til alle forfatterne som har tatt temaet Kontrast, tilpasning, kopi på alvor og utforsket det fra ulike ståsteder. Videre rettes en varm takk til alle redaksjonsmedlemmene for innsatsen de har lagt ned underveis i prosessen. En minst like varm takk går selvsagt til de anonyme fagfellene som har lest, kommentert og kommet med viktige og klargjørende innspill.

ÅRBOKEN 2018 Til Fortidsminneforeningens årbok 2018 ønsker vi velkommen artikler som vil diskutere kulturminner under det vidtfavnende temaet «Kulturminner i bruk». Er vern gjennom bruk den beste måten å forvalte et kulturminne på? Finnes det en riktig bruk av kulturminner? Utfyllende invitasjon til bidrag fås ved henvendelse til redaktøren. Artikkelforslag i form av sammendrag på ca. en side kan sendes til ragnhild@fortidsminneforeningen.no

Ragnhild M. Bø redaktør

FREDRIC BEDOIRE

Neues Museum, Berlin, detalj från salen för medeltida konst efter restaureringen 1999-2009, arkitekter David Chipperfield och Julien Harrap. Foto 2012.

IDEOLOGIERNAS DÖD RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000 fredric bedoire

Från mitten av 1970-talet gällde inte minst i Sverige en inställning till restaureringskonst som talar om att minimera ingrepp, ta hänsyn till patina och avstå från moderna material och konstruktioner. Ur detta har sedan utkristalliserats uppfattningen om att varje enskild situation är unik och att det måste få avgöra förhållningssättet vid en restaurering. Denna lite flytande föreställning blev det sena 1900-talets och det tidiga 2000-talets slogan, en attityd som dessvärre lätt kan missbrukas. När vi för drygt tio år sedan som årsprojekt på Konsthögskolans linje för restaureringskonst i Stockholm studerade de senaste tjugo årens restaureringar fann vi en regellöshet som motiverade rubriken: Anarki eller sunt förnuft?

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

IDEOLOGIERNAS DÖD: RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000

id denna tid fanns i landet hundratals utbildade arkitekter och antikvarier som passerat vidareutbildningen i restaureringskonst vid Konsthögskolan, och det fanns kurser i byggnads vård vid de tekniska högskolorna i Göteborg och Lund, dessutom vid den nya högskolan på Gotland. Byggnads antikvarier och konser vatorer hade sedan länge utbildats vid en särskild linje för kulturvård vid Göteborgs universitet. Restaureringshistoria Interiör från Bellmanshuset, Gröna Lund, exempel på det tidiga 2000-talets hade blivit föremål för pluralistiska förhållningssätt, arkitekt Andreas Heymowski. Foto 2013. akademiska avhand lingar. Och ändå blev betydelse för svensk restaureringskonst. summeringen av samtidens restaurerings Restaureringsuppgifterna spreds på ett insatser formulerad som frågan om ideolo ansenligt antal arkitekter. I synnerhet de giernas död. En riktlinje som så gott som som passerat Konsthögskolans utbildning alla erkände sig till var att en restaurering rekryterades av det nystartade Statens skulle ske på husets villkor. Men den hade Fastighetsverk som slottsarkitekter. Detta mycket sällan följts, eller kunde tolkas efterträdde Byggnadsstyrelsen 1992 som på olika vis – man skulle kunna säga att ansvarig för de statliga byggnadsmonumen Skokloster var det enda föredömliga fallet. ten och inledde sin nya organisation med Trots den breda kadern av restaurerings höga ambitioner. Bland annat utvecklade arkitekter fanns inte någon självklar man slottsarkitektinstitutionen för de ideologisk ledare efter Ove Hidemark. betydande monumenten. Vi var tillbaka till det italienska efter Sällan var det de enskilda arkitekterna krigstänkandet med Restauro Critico, som framträdde utan det var numera eller smakrestaurering som det sades i vanligen i kontorens form som de verkade. Sverige. Erik Lundberg blev åter beund Olika doktriner för restaurering kunde nu rad, och man kunde nu tillåta sig stora samverka i ett och samma arbete, och i de förändringar utan att bekymra sig om patina. Vid denna tid fick Carlo Scarpa stor restaurerade byggnadernas inre finner man

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

FREDRIC BEDOIRE

Fängelsemuseet i Tavestehus slott i Finland, restaurerat av arkitekt Sari Schulman 1997.

allt från en grov, industrimässig betong estetik till en mondän och glittrande rums konst med textilier i starka färger. I Andreas Heymowskis prisbelönta restaurering av Bellmanshuset Gröna Lund på Djurgården 2002 behövde arkitekten inte bestämma sig för ett förhållningssätt. D ärfinner vi hela skalan från antikvariskt konserverade delar, frilagda äldre lager, tillagda nya lager, dolda delar som restaurerats med äldre teknik, dolda delar som restaurerats med ny teknik, till nytillskott som inte ska synas och nytillskott som ska synas. Ja, vi ser hela arsenalen av förhållningssätt tilläm pade i ett och samma projekt, där varje val, i varje delsituation är noga begrundat, för att leda till huvudmålet. Att en konstnärlig helhetssyn också här krävs som förutsätt

ning för att en restaurering skall lyckas, kan man tillägga. Styrkan i det tidiga 2000-talets frihet att inte dogmatiskt följa en enda linje kan illustreras av Sari Schulmans restaureringar i Finland. Kraven på autenticitet och att inte avlägsna något av historiens lager har moti verat att i Finlands äldsta cellfängelse, en 1800-talsdel till Tavastehus slott, visa för hållandena i det ögonblick fängelset lades ned 1993 med de sista fångarnas väggbilder och klotter bevarade. «Det mest betydelse fulla utställningsföremålet är helheten i cellfängelset och dess inredning», skriver hon i presentationen av restaureringen till fängelsemuseum i finländska tidskriften Arkkitehti 1999, men «vad skulle vara det bästa sättet att bevara detta? Den autentiska

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

IDEOLOGIERNAS DÖD: RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000

atmosfären i ett fängelse består inte bara av det man ser, utan också av lukter, ljud och känslor som kval, bitterhet och hopp». I en stor restaurering till 100-årsjubiléet av Finlands Nationalteater i Helsingfors från 1902, en av stadens mer pregnanta jugendbyggnader i granit, har Sari Schulman arbetat på ett diametralt annor lunda sätt. Till förmån för ursprungstidens jugend har hon avlägsnat en nedgången modernisering från 1960-talet, utförd av två av Finlands ledande modernister Kaija och Heikki Siren. Detta uppfattades som mer väsentligt för teaterns helhetsverkan, i synnerhet som paret Sirens betydligt viktigare insats var representerad i en ny sidoscen till Nationalteatern från 1954, utsedd av Docomomo som ett huvud monument i finsk modernism. Under sin tid som professor i restaureringskonst vid Konsthögskolan i Stockholm 2004–2007 valde Sari Schulman ruinen som årsprogram.

Det restaurerade St George’s Hall i Windsor Castle med en ny monumental takstol. Arkitekt Sidell Gibson 1993-97.

UTE I EUROPA En händelse som inledde en ny period i europeisk restaureringskonst är den stora branden på Windsor Castle 1992, då St. George’s Hall och rummen intill förstördes av brand. Den stora riddarsalen var en projektion av en medeltida kungshall från Walter Scotteran på 1820- och 1830-talen, utförd av Jeffrey Wyatville för Georg IV och som sådan av stor betydelse för den medeltidsinspirerade inredningskonsten under 1800-talet. Salen var utbränd med undantag av att väggarnas nischer ännu var synliga. Katastrofen hade utlösts av elinstallationer under pågående reparations arbeten. Detta skedde i en tid med stort intresse för att bygga nya miljöer i engelsk

1700-talsklassicism med Quinlan Terry som tongivande arkitekt och prins Charles som ivrig påskyndare. Den då nya stadsdelen vid floden i Richmond utanför London är ett karaktäristiskt exempel. Prins Charles var också med i kommittén för restaureringen efter branden på Windsor och kunde påverka en riktning från ett mer exakt kopierande av det gamla till ett n yskapande som efterbild ade något som aldrig funnits på platsen. Taket i St. George’s Hall var tidigare ett rätt återhållsamt bjälktak som nu fick en helt annan dignitet med rikt utformade gotiska takstolar av ett slag som hör till engelsk sen medeltid med Westminster Hall eller Guild Hall som förebild. Fria rekonstruktioner var åter rumsrena.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

FREDRIC BEDOIRE

Av än större betydelse var nog den verkan själva branden fick på monument vården världen över. Brandsäkerhet ställde nu högre krav, och en mycket detaljerad dokumentation av de stora byggnads monumenten inleddes enligt metoder som tog till hjälp ny data- och laserteknik. Till detta hörde att det internationella organet UNESCO utsåg särskilda världsarv, vilket likaså ställde höga krav på säkerställande av de utpekade byggnadsverken. Båda dessa händelser kom att påverka behand lingen av det svenska Drottningholm, utvalt 1991 som landets första världsarv. För svenskt vidkommande blev dessa nya säkerhetskrav uppmärksammade och till godosedda av Statens Fastighetsverk, som snart prioriterat brandsäkerhet, tillgänglig het och handikappanpassning. DET TYSKA EXEMPLET Det mest synliga uttrycket för den postmo derna eran är återkomsten av rekonstrukti oner och pastischer. Under åren efter andra världskriget hade det i de krigshärjade länderna varit ett både ofta förekommande och rimligt sätt att hävda och återskapa en förlorad identitet. Det var inte bara i Warszawa och Danzig som det skedde att man byggde upp en förstörd stadskärna, utan också i många västtyska städer, fast sällan så historiskt konsekvent. Det delade och från 1990 återförenade Tyskland har blivit ett centrum i Europa för de verkligt omfattande restaureringsuppgif terna. Man stod inför den gigantiska uppgiften att återuppbygga nästan totalför störda städer och ge människorna tak över huvudet, men förvånansvärt snart efter kri get också inför att reparera och återuppföra nedbrända och sönderbombade kyrkor och

slott. «Det tyska undret», som utvecklingen i Västtyskland kallades, möjliggjorde till och med rena rekonstruktioner av förstörda arkitekturskatter som Charlottenburgs slott i Västberlin. Det var samtidigt som man i Östberlin 1950 sprängde det kungliga slottet, som trots brand fanns kvar efter kriget upp till fyra våningars höjd. Det förekom dock återuppbyggnader också på andra sidan om järnridån, som av lustslottet Zwinger och den katolska hovkyrkan, båda i Dresden, och senare även av Schinkels stora monumentalbyggnader i Berlin. I syn nerhet i det starkt förstörda Schauspielhaus vid Gendarmenmarkt tillät man sig mycket stora friheter i byggnadens inre vid restau rering till konserthus 1979–1984. Rekonstruktionerna i väst kunde bli ytterst omsorgsfulla, inte minst när det gällde rika barockinteriörer, så som i residenset i Würzburg, där det avslutande arbetet, återuppbyggnaden av ett unikt spe gelkabinett, var en prestation som tog åtta år i anspråk. Under 1980-talet blev också minnet av svunna arkitekturmonument återuppväckta i den postmodernistiska arkitekturen, i Västtyskland generellt men i synnerhet i Västberlin. Där inlemmade arkitekten Rob Krier en fri kopia av fasa den till ett av Schinkels förstörda bostadshu s, det så kalladeFeilner Haus, i den nya stadsarkitekturen vid Ritterstrasse, uppfört till IBA-utställningen i Kreuzberg 1987. Restaurering och politik har nödvändigt vis varit särskilt tydligt sammankopplade i det forna DDR, där man efter 1990 har varit tvungen att göra upp med sin histo ria. Ett tydligt exempel är rivningen av DDR:s parlamentshus i Berlin på platsen för det gamla slottet. En mer accepte rande inställning visar man i Dresden, i

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

IDEOLOGIERNAS DÖD: RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000

förorten Hellerau, där arkitekten Heinrich Tessenows berömda byggnad från 1911, Festspielhaus, hade använts av sovjettrup perna som militärsjukhus och förläggning. I den finstämda klassicerande trapphallen hade man efter kriget utfört väggmålningar i lysande färger som en hyllning åt sovjet armén i egenskap av befriare av det tyska folket. Vid restaureringen i början av 2000talet har man låtit dessa målningar vara kvar som historiska dokument, trots att de bryter mot den ursprungliga arkitekturen. Hur skall man annars förhålla sig? För en svensk publik har Festspielhaus i Hellerau särskilt intresse som förebild till Carl Bergstens interiör i Liljevalchs konsthall. Viljan att restaurera eller återuppföra de förstörda arkitekturskatterna har efter återföreningen resulterat i en kolossal restaureringsverksamhet som omfattar den allra mest ambitiösa återuppbyggnaden som någonsin gjorts, barockkyrkan Frauenkirche i Dresden. Under tretton år från 1992 återuppbyggdes det tyska nationaltemplet, från att ha bestått av några murar i en stenhög, med sådan noggrannhet att även rokokomålerierna i kupolen återskapades. De ursprungliga, av tiden svartnade sand stenarna kunde med datorers hjälp återfinna sin plats i fasaden, markerade mot de ljusare stenar som var nyinsatta men komna från samma stenbrott. Med deras åldrande skulle skillnaden utjämnas. Det fanns en symbolik i att originalen kunde uppfattas för sig – som autentiska kvarlevor från kriget. Pengar från hela protestantiska Tyskland gjorde företaget möjligt. I och med att Berlin åter blev huvudstad i ett enat Tyskland väcktes frågan om att återuppföra slottet, vars grund fanns kvar i fragment, bland annat under DDR:s

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

parlamentshus, Palast der Republik, uppfört på 1970-talet. Redan 1993 visade man världen hur det gamla slottet skulle kunna te sig genom att uppföra en attrapp i full skala, och 2002 tog tyska parlamentet beslutet att det skulle återuppföras med lokaler för museer, konferenser och andra aktiviteter under namn Humboldt-Forum. Med den östtyska kommunistiska bygg nadsmanifestationen blev det tvärtom: År 2008 utlystes en arkitekttävling, när Palast der Republik rivits efter årslånga rivnings arbeten, fördröjda bland annat av asbest i stora mängder. Den italienske arkitekten Franco Stella vann med ett projekt som visade barockslottets fasader åt tre håll och en modern stenfasad mot nyare bebyggelse åt öst. Det ena gårdsrummet, Schlüterhof, återuppstår i sin gamla form, medan det andra och större är överbyggt för en stor samlingslokal. Friläggande av källarvåningen har sedan överraskat med att större partier är bevarade än man trott tidigare. Konstruktionen är traditionell med kraftigt murverk i tegel, klätt med sandsten från Schlesien och försett med den ursprungliga, överdådiga skulpturala utsmyckningen, nyhuggen av en grupp skickliga stenhuggare. Bevarade skulpturer används som förlagor men sätts inte upp, på samma sätt som man till exempel gjorde i Nidarosdomen drygt hundra år tidigare. Till skillnad från i Frauenkirche finns ingen önskan att minnas historien på något mer djupgående sätt. Historiska inredningar skall inte finnas i det nya slottet; det är tänkt som ett återskapat nav i det nya Berlin och en manifestation av dagens Tyskland. Arbetena skulle gå snabbt, om de rätta pengarna strömmade till. Grundstenen

FREDRIC BEDOIRE

Slottet i Berlin återuppbyggt som Humboldtforum, 2008-18 arkitekt Franco Stella.

lades 2013 och idag är det mesta av slottet fullt synligt i stadsbilden; invigningen skall ske 2019. NEUES MUSEUM OCH PALAIS DE TOKYO Samtidigt med förberedelserna till slottsbygget har Berlin visat vägen för en restaureringskonst som är något av det mer intressanta som skett inom området på senare år. Det är Neues Museum (1999– 2009), en del av den stora museianläggning som växte ut från det kungliga slottet under 1800-talet för Preussens historiskt intresse rade kung Fredrik Wilhelm IV. Här skulle rymmas de rika arkeologiska fynd från Egypten och andra delar av medelhavs området som tyska vetenskapsmän grävde

Foto: SHF/Stephan Frank

fram i tidens anda av kulturimperialism. Arkitekten var Friedrich August Stüler, upphovsman även till Nationalmuseum i Stockholm – hans enda helt bevarade museibyggnad. Neues Museum blev bombat och ned bränt i andra världskrigets slutskede och makthavarna i Öst gjorde inga ansträng ningar för att hindra ytterligare förfall. En restaurering blev tidigt beslutad efter 1990, men inte nödvändigtvis som rekon struktion av förstörda eller bortrivna delar. År 1993 genomfördes en arkitekttävling, som vanns av den engelske arkitekten David Chipperfield. Fem år senare fick han uppdraget som gällde såväl kommunikati onerna med övriga museibyggnader på den

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

IDEOLOGIERNAS DÖD: RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000

Romerska salen i Neues Museum, Berlin, efter restaureringen 1999-2009, arkitekter David Chipperfield och Julien Harrap. Foto 2012.

så kallade Museumsinsel som ombyggnad och restaurering av själva Neues Museum. Med ett klassiskt helhetsgrepp om planen och ett symmetriskt arrangerande av salarna på Stülers vis, på var sida om det helt utbrända trapphuset, lät han nya volymer ansluta till de bevarade delarna i ny gestaltning. Det stora nytillskottet är monumentaltrappan, utförd i stiliserad, modern form och i fint behandlad betong. Av den gamla trappan fanns inget kvar. Chipperfields uppfattning var att den hade haft en personlig konstnärlig utformning som varken gick eller var önskvärd att återskapa. Han refererar också till Charta Venezia i frågan om att redovisa tilläggen som fristående från originalet.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Som medarbetare i rena restaureringsfrå gor hade Chipperfield sin landsman Julian Harrap, en välkänd restaureringsarkitekt från arbeten vid bland annat John Soanes Museum och Victoria and Albert Museum i London. De valde en väg som varken var rekonstruktion eller markering av det nya med en egen stark form. Inte heller önskade de behålla den «romantiska» ruinstämning som anläggningen hade. De såg uppgiften som en konserveringsfråga; att bevara och konsolidera det befintliga, inte lägga till eller ersätta det som gått förlorat. Principen blev sålunda att både invändigt och utvän digt acceptera de stora krigsskadorna och inte mer än tekniskt nödvändigt laga den äldre arkitekturen. I stället skulle bygg

FREDRIC BEDOIRE

naden helas genom moderna tillägg som samverkade med de autentiska delarna. Vi möter således tidens brutala gång i bygg naden, med delar i ursprungstidens harmo niska nyrenässans och fina kolorit helt eller partiellt bevarade och konserverade, sida vid sida om stiliserade partier i ersättning för det förstörda. Förutsättningen har varit Chipperfields säkra skaparförmåga och en anmärkningsvärd omsorg om materialen i förening med en skicklig ledning på platsen. Att Neues Museum åter skulle inrymma de statliga egyptiska och andra antika samlingar, med bysten av Nefertiti som främsta föremål, förklarar på ett mer konkret sätt den restaureringsideologiska grundsynen: att konservera men inte lägga till, att låta skarvarna synas. Patina har inte eftersträvats, inte det slitna eller defekta.

Vi rör oss i salar som är vackert gestaltade med sina olika fragment, skikt och skarvar. Nya ytskikt i väggar av fint slipad betong och cementmosaik, tegelvalv, betongtak och mosaikgolv är diskreta. Som Julian Harrap har uttryckt det så har förhållandet till arbetet skiftat efter de olika rummens betingelser. Vi möter samtidigt uttrycksme del som hör tiden till, som Chipperfields återhållsamma minimalism och intresse för ruinens budskap. Och vi kan känna igen postmodernismens inriktning mot dekonstruktion, att avkläda en byggnad dess olika skikt och konstruktioner, på ett sätt som närmar sig ruinens kännetecken. Vi kan också finna beröringspunkter med Titusbågen och andra tidiga restaureringar i Rom. *

En av utställningshallarna i Palais de Tokyo, Paris, Site de Création Contemporaine, arkitekt Lacaton & Vasall 1999-2002. Foto 2011.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

IDEOLOGIERNAS DÖD: RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000

Ett annat tidstecken för millennieskiftet 2000 är restaureringen av den västra flygeln till Palais de Tokyo i Paris, ursprungligen uppförd till världsutställnin gen 1937. Bakom en monumental fasad i klassisk art déco vänd mot Seine hade man låtit den gamla interiören förfalla utan någon permanent funktion. Åren 1999– 2002 omändrades den stora byggnaden till museum för samtidskonst av arkitekterna Anne Lacaton och Jean-Philippe Vasall. Med flera års verksamhet i Afrika bakom sig var de inriktade på att bygga sparsamt. Med en knapp budget lät arkitekterna de nedgångna utställningshallarna i armerad betong stå oförändrade med en poäng i att visa de slitna, industriliknande konstruk tionerna som bakgrund till utställning av radikal samtidskonst. När stora glastak blivit frilagda framkom de lite skumma lokalerna i flödande dagsljus. Denna «trash»-estetik mitt i det fina Paris väckte stor uppmärksamhet. Lacaton och Vasalls arbete uppfattades som det ultimata anti-museet, ett «fräckhetens palats». Dolt bakom den försiktiga restaureringens alibi, som den franska arkitekturtidskriften A+ uttryckte det, var det utslag av en krass ruinromantik som förde tankarna till Detroit eller Tjernobyl. Arkitekterna var inte omedvetna om att de anslöt till en restaureringsideologi i tiden som premierade minimala förändringar och såg förfallet som värt att bevara. Konsthallen blev framgångsrik och 2009–2011 föremål för ombyggnad av ytterligare lokaler som behandlades på samma vis. I sin råhet uppfattades Palais de Tokyo som ett välgörande motdrag till «den sterila kliniskhet» som präglade ett motsvarande

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

ombyggnadsprojekt av en industriell anläggning i London. Det gällde de schwei ziska arkitekterna Herzog & de Meurons ombyggnad år 2000 för konstmuseet Tate Modern i en stor kraftstation från tiden efter andra världskriget. Där möter den råa industriestetiken nya, förfinade ytskikt i förening med en helt annan vilja till egna arkitektoniska manifestationer. Samma attityd har kommit till uttryck på ett än mer sofistikerat sätt i arkitekternas vackra om- och tillbyggnad för konstmuseum av en kvarnbyggnad från tidigt 1900-tal, Küppersmühle, vid hamnen i den tyska staden Duisburg. Herzog & de Meuron visar åtskilliga prov på hur äldre indus triarkitektur kan smältas samman med en sofistikerad samtidsarkitektur. Det nya «landmärket» i Hamburg, konserthuset Elbphilharmonie, utgör en gigantisk påbyggnad av ett hamnmagasin från 1960-talet och har fjärmat sig långt från traditionell restaureringskonst. Tidens intresse för det fragmentariska och ruinmässiga har bottnat i en allmän känsla av osäkerhet inför framtiden. Ruinens aktualitet har också haft en politisk bakgrund i krigshändelserna i det forna Jugoslavien. Belägringen av Sarajevo med ständiga anfall av krypskyttar har lämnat efter sig en sönderskjuten stad, på samma sätt som åtskilliga andra städer och byar. Bron i Mostar förstördes liksom oräkneliga moskéer, kloster och kyrkor. Att av politiska skäl förstöra arkitektur arvet från etniska och religiösa grupper i syfte att tillintetgöra deras identitet är inte nytt i historien, men det ger en mot ivation till att återföra det förstörda som ligger utanför restaureringsideologiska ställningstaganden.

FREDRIC BEDOIRE

Det 1941 sprängda och 1998 återuppbyggda Dormitionkatedralen (Marie avsomnandes katedral) i Kiev. Foto 2011.

Den osmanska 1500-talsbron i staden Mostar i Hercegovina, delad mellan kroater och bosniaker på var sida om floden Neretva och sprängd 1993, återuppfördes 2004 med travertin från det gamla stenbrot tet. Det skedde med hjälp av världssamfun det, och bron blev året därpå i sitt nya skick förklarad som världsarv av UNESCO. I återuppbyggnaden på Balkan har Sverige med ekonomiskt stöd från SIDA medverkat genom organisationen Kulturarv utan gränser, grundad 1995. Svenska arkitekter har lett både rekonstruktioner och mer fri återuppbyggnad på olika håll på Balkan,

främst i Bosnien och Kosovo, på senare år också i Albanien. Tillsammans med arbetskraft på platsen har de bidragit till att utbilda fackmän och organisera en statlig kulturminnesvård i anslutning till ICOMOS riktlinjer. På Balkan har restaureringsinsatserna utförts enligt aktuell västerländsk praxis, och kanske i synnerhet har de svenska insatserna präglats av en viss försiktighet i att rekonstruera på ett historiserande sätt. Det omfattande återuppbyggandet av nedrivna kyrkor i gamla Sovjetunionen

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

IDEOLOGIERNAS DÖD: RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000

som skett sedan 1989 har dock genomförts med mycket långtgående rekonstruktioner. Samtidigt är man på många håll kvar i principen att vid en restaurering visa frampreparerade byggnadsrester från äldre perioder. Ett lite märkligt exempel på båda dessa förhållningssätt visar den 1941 sprängda och från 1998 återuppbyggda Dormitionkatedralen vid Pechersk Lavra klostret i Kiev. Endast några få tegelrester finns kvar från det sprängda byggnads verket, och dessa är samlade i en hög som monument framför katedralen. Vid återup pförandet har man redovisat «historiska» murverk trots att inga gamla delar finns kvar. Dessa framstår som röda fläckar i en annars vitputsad volym med lökkupoler. RESTAURERING SOM REKONSTRUKTION Även om Tyskland är den stora arenan för historiska rekonstruktioner representerar

detta en tendens som förekommer på olika håll. Det kraftigt ombyggda kungliga slottet i staden Apeldoorn, Het Loo, har sedan det efter den gamla drottningens död 1962 över gick till nederländska staten varit föremål för en återgång till 1600-talets barockarki tektur. Arbetena avslutades med en minutiös restaurering av barockträdgården. Och vi har tidigare uppmärksammat det friare åter ställandet av St George’s Hall och rummen däromkring efter branden på Windsor Castle. Dessa vindar har också nått vårt land, trots den starka förankring i funktionalism och international style, som präglat vår arkitekturscen som bestämt tagit avstånd från rekonstruktionens uttrycksmedel. Ungefär samtidigt kom från arkeologiskt håll önskemålet om att i full skala gestalta hur Eketorps fornborg på Öland hade kunnat se ut. Arkitekten Jan Gezelius accepterade den radikala arkitektuppgiften.

Eketorps fornborg på Öland, rekonstruerad 1977 av arkitekt Jan Gezelius tillsammans med arkeologer. Foto 2000.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

FREDRIC BEDOIRE

Stora rekonstruktionsbyggen vid Vadstena slott 1990-95 i Fastighetsverkets regi. Foto 2010.

Det blev en rekonstruktion som inte bara omfattade en krenelerad ringmur utan en hel liten stad där man kunde studera hur man byggde i skiftesverk och andra gamla tekniker. För Riksantikvarieämbetet var det av betydelse att den statliga kulturpolitiken underströk vikten av att med monument ens hjälp levandegöra historien. Det nya tänkesättet hörde också samman med brottet mot modernismens regelsystem och öppningen mot postmodernismens intresse för det bildmässiga och berättande. Så småningom växte detta ihop med rollspelet, att försätta sig i en annan tids situation och själv leva sig in i den. I botten låg övertygelsen om att restaurering och kultur miljövård var något som måste gälla alla. Ett förslag som förelåg redan på 1930talet och som aktualiserades på 1970-talet

var att återuppföra vallarna runt borggården på Vadstena slott och inreda dem för landsarkivet. Detta väckte stark kritik, men genomfördes i en första etapp utmed gårdens norra del 1980–1985 av slottsarki tekten på stället, den gamle funktionalisten Nils Ahrbom. Så här efteråt verkar insatsen rätt måttlig med diskreta kalkstensfasader i försiktig modernism under grästak. Tio år senare fullföljdes utbyggnaden av vallarna av Statens Fastighetsverk. Detta resulterade i den sannolikt största förändring av ett historiskt nationalmonument som skett i landet under hela 1900-talet. Utmed vallgravens återstående sidor uppfördes en gigantisk anläggning i högteknologiska konstruktioner i betong med en planerad livslängd långt över vanliga hus och på ett sätt som skulle kunna stå emot bomb

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

IDEOLOGIERNAS DÖD: RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000

Domusvaruhuset vid Västra Storgatan i Nyköping, 1963, före omgestaltning. Foto 1988.

Domusvaruhuset vid Västra Storgatan i Nyköping, 1963, efter omgestaltning. Foto 1993,

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

FREDRIC BEDOIRE

angrepp. De kläddes med ett skal av gråsten som skulle likna de gamla vallarnas murar. Innandömet byggdes dels för landsarkivet, dels som en framtida reserv, tillfälligt använd av turistbyrån och för mässor, kon ferenser och stora fester. Under strukturerna ligger resterna av en medeltida stad som grävdes fram i samband med bygget. Fastighetsverket förordade en rekon struktion efter principen «att göra anlägg ningen historiskt trovärdig … och då välja ett historiskt skede som är väl belagt och som innebär att nytillskottet upplevs som naturligt samhörande med den existerande anläggningen». Riktigt så blev det inte. På Riksantikvarieämbetets inrådan skulle man även återuppbygga två fyrkantstorn från 1500-talet, som efter häftigt förfall rivits redan på 1820-talet. Denna del av projektet har karaktäriserats som att den utgörs av «en modernistisk plan med postmoderna fasader och kopior av slottets 1500-talsfönster». Tornbyggnaden putsades i den vita färg som slottet en gång haft på 1500-talet, men som redan på 1800-talet var förstörd eller borttagen. Dessutom uppfördes en ny entré från söder, genom de nya vallarna, med en portbyggnad i årti ondets nymodernism, helt avvikande från det övriga. Över vallgraven löper en träbro med vindbrygga i diskreta former. Det fanns ett uppdämt behov av att återgå till en äldre tids utseende, nu när de moraliska kvalen tycktes vara bortblåsta. En betydelsefull faktor till den ideologiska förskjutningen var den påvra stadsmiljö som följt i modernismens spår och de hänsynslösa rivningar som skett i de sven ska innerstadsområdena. Ett kvartersstort Domusvaruhus vid Storgatan i Nyköping blev trettio år efter sin tillkomst kring 1960

föremål för en återgång till en traditionell småskalighet. Liknande har skett på många ställen. Till postmodernismens frihet kopplades önskemål från kulturturism om att levan degöra den historiska miljön. Ett sådant projekt, belönat med Europa Nostras byggnadsvårdspris 2001, är Gunnebo slott utanför Göteborg. I stora upprustnings planer för helhetsmiljön kring slottet ingick nya byggnader för restaurang och andra funktioner för besökarna. Man valde då att uppföra två byggnader i 1700-talets teknik som det fanns ritningar till men aldrig blev uppförda. En annan anakronism var att man i början av år 2000 återuppförde två flyglar som brunnit ned 170 år tidigare. Även här har man varit noggrann med att följa 1700-talets byggnadsteknik. För nästa etapp, ännu inte helt genomförd, har man gått tillväga på ett mer vetenskapligt sätt under ledning av en särskild restaurerings arkitekt, Stefan Günther, och i kontakt med forskning på olika ställen i Europa. Det gäller också en arkitektoniskt mer genom arbetad byggnad, ett stort orangeri, där ritningsmaterialet har varit rikare.

1700-talsorangeriet vid Gunnebo slott under uppförande efter arkitekten Carl Wilhelm Carlbergs ritningar, arkitekt Stefan Günther. Foto 2017. Foto: Tor Svensson 2006

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

IDEOLOGIERNAS DÖD: RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000

Confidencematsalen till Ulriksdals slottsteater, 1753, restaurerad och rekonstruerad 1996 arkitekt Peter von Knorring. Foto 2011.

Ett exempel på exakt återuppbyggnad efter brand är den lilla träherrgården Mälby utanför Gnesta, uppförd i slutet av 1700-talet, förändrad på 1870-talet och nedbrunnen 1993. Familjen som bott på gården sedan 1913 önskade se sitt hem återuppbyggt in i minsta detalj. Trots hinder från försäkringsbolaget har detta kunnat genomföras, tack vare goda uppmätningar som några år tidigare hade utförts av Ove Hidemarks elever på Konsthögskolan. Som arkitekt anlitades en av lärarna på skolan, Peter von Knorring, som med yttersta konsekvens har återuppfört herrgården med timmerstomme på samma hantverks mässiga sätt som tidigare. Detaljer har återskapats med stor noggrannhet, till

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

och med matsalens ganska enkelt utförda väggmålningar från 1920-talet. Som slottsarkitekt på Ulriksdal har Peter von Knorring utfört på Confidencen ett likaså krävande rekonstruktionsarbete. Själva 1700- talsteatern var en sak, men att återskapa den helt utplånade interiören i konfidensmatsalen var ett särskilt mästarprov, inte bara dess förlorade rokokoinredning utan även det komplice rade maskineri under golvet som gjorde att det dukade bordet kunde hissas upp till middagssällskapet utan att det blev besvärat av betjäningen. Beröringspunkter finns med det detektivarbete som hade ägnats åt att rekonstruera Gustav III:s paviljong på Haga femtio år tidigare.

FREDRIC BEDOIRE

Intresset för herrgårdskulturen hos en ny penningstark elit har tagit formen av restaureringar av i synnerhet 1700-talets herrgårdar, som inte sällan har försetts med vinkällare och swimming-pool. Ett sensuellt och scenografiskt förhållningssätt karaktäriserar museiintendenten Lars Sjöbergs inredningar. Hans sätt att låta själva åldrandet, det slitna och medfarna synas, och understryka enkelheten i 1700talet, har haft stor betydelse för de senaste årtiondenas interiörkonst. Under årtiondena kring år 2000 har 1700-talets herrgårdar inte bara restaurerats utan också stått som mönster för nya mangårdsbyggnader på landet. Restaurering, rekonstruktion och pastisch, det vill säga nyskapande enligt ett gammalt mönster, har gått hand i hand. När Svenska föreningen för byggnadsvård 1986 arrangerade en konferens under rubriken Den sköna pastischen var utvecklingen redan väl synlig. SVENSK MONUMENTRESTAURERING Principen att låta ett riksmonument få behålla sitt invanda utseende och låta åldrandet synas i förening med att endast förbättra tekniska system och hindra förfall har sällan praktiserats i landets äldre dom kyrkor. Undantaget är Strängnäs, där Ove Hidemark visat stor respekt mot tidigare restaureringsarkitekter. Denna väg har dock inte blivit ledande för de stora domkyr korestaureringarna under årtiondena kring år 2000: Skara, Linköping och Kalmar. Att det i hög grad beror på domkapitlens och församlingarnas krav är givet, då man, i likhet med Åke Pornes förslag för Uppsala domkyrka redan i början av 1960-talet önskade ett centralaltare i korsmitten för att prästen och församlingen skulle komma

varandra närmare. Dessutom hade kraven ökat på andra aktiviteter i kyrkorummet, inte bara brudkammare, toaletter och lekrum utan också utrymme för körens repetitioner, kyrkkaffe och utställningar. Man kan också skönja Ove Hidemarks nyinredning för Katarina kyrka som en modell för nydaning av domkyrkorna. Domkyrkorestaureringen i Skara 1999–2000 leddes efter tävling av Jan Lisinski och hans medarbetare Mona Lantzourakis vid AIX arkitektkontor, vilka hade direkt kontinuitet med Erik Lundbergs verksamhet genom att dennes medarbetare Uno Söderberg knutits till dem. Efter Zettervalls tid hade domkyrkans inre på 1940-talet blivit förändrad av Ivar Tengbom såtillvida att 1600-talets stora altaruppsats och 1700-talets predikstol hade flyttats tillbaka och Zettervalls nygotiska bänkar hade ersatts med nya. Nu skedde en inre ombyggnad i tidens minimalistiska formvärld, med nya delar av oljad ek och polerad kalksten. Koret höjdes upp, förlängdes och möblerades med ett enkelt centralaltare under korsmitten och bakom detta, på båda sidor, stiliserade korbänkar i det tomma utrymmet fram mot det gamla altaret. Takkronor installerades, enkla som industridesign och förgyllda. I en tidigare kolkällare och nyutgrävda utrymmen installerades förråd och lokal för kören, utformade i sträng minimalism med en trappa i borstat stål under glastak. Vid restaureringen betonades att Skaradomen skulle vara en nyttobyggnad med det sakrala ställt åt sidan. En ny tendens i det tidiga 2000-talets restaureringskonst är att bejaka avancerade moderna konstruktioner i kombination med traditionella material och tekniker. Ett prov

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

IDEOLOGIERNAS DÖD: RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000

Högkoret i Skara domkyrka, restaurerat av Helgo Zettervall 1894, Ivar Tengbom 1949 och Jan Lisinski 1999. Foto 2000.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

FREDRIC BEDOIRE

Kök installerat som en flyttbar box i Borgholms slottsruin, arkitekt Erik Wikerstål omkring 2005.

på detta förhållningssätt är slottsruinen i Borgholm, där arkitekten Erik Wikerstål har byggt om slottsmuseet och utvidgat det med nya lokaler för utställning och fest. Medan de generella arbetena på ruinen präglas av att bevara murverkets autenti citet och stabilisera murar med lagningar i kalkbruk från en på platsen byggd kalkugn, så har de nya delarna gestaltats på ett nytt sätt. Grundläggande för arbetena har varit att de skall vara reversibla, det vill säga möjliga att avlägsna om så skulle behövas. På ett konstnärligt sätt har Borgholms slottsruin gestaltats för att kunna möta en publik som förväntar sig upplevelser av borgromantik och mystik, och detta har till viss del åstadkommits med en intrikat ljussättning. Med referens till Carlo Scarpa, men på ett mer försiktigt sätt,

låter Wikerstål ett stiliserat modernistiskt formspråk spela mot grova kalkstensväggar med nya material i förening med traditio nella byggnadssätt; han använder sig gärna av gamla motiv i ny teknik. Reflexfria fönsterglas utan karmar är lagda utanpå de utbrända muröppningarna, och arkitekten låter en gångbro med stållinor löpa över utgrävningar av borgens äldsta delar. Även som slottsarkitekt för Kalmar slott har Wikerstål visat prov på intrikata lösningar, bland annat för att uppnå bättre tillgänglighet. bekväma trappor i järnsmide och trä låter han löpa över de höga sten trappstegen i det gamla slottet, en skydds åtgärd för de medeltida trappstenarna. Han har också lyckats med konststycket att föra in en hiss intill huvudtrappan. I ett schakt mellan Kuretornet och brandgaveln

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

IDEOLOGIERNAS DÖD: RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000

grova murverket och nya material i perfekt behandling. Mötet mellan muren och det polerade kalkstensgolvet har gestaltats med en neutraliserande list i ett tredje material. Som hos Wikerstål har konstljuset behand lats med dramatik.

Hiss installerat som reversibelt tillägg i Kuretornet på Kalmar slott, arkitekt Erik Wikerstål omkring 2005.

till gamla kyrkan har hissen med små ingrepp kunnat installeras i trapphuset. Arrangemanget reflekterar ljuset i grönt glas med en överraskande färgeffekt inspi rerad av gammalt buteljglas som man fann vid utgrävningar inför arbetet. Wikerstål har resonerat som Viollet-le-Duc skulle ha gjort, att i detta schakt hade 1500-talets byggmästare själv placerat hissen om han hade verkat idag. Inspiration från Carlo Scarpa möter vi också i den vid mitten av 1990-talet skapade museibutiken på Gripsholm, belägen i källarvalven intill borgens entré. Jan Lisinski, då slottsarkitekt, och hans medasrbetare på AIX har ritat en strängt senmodernistisk inredning som bygger på kontraster mellan det ålderdomliga,

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

ÅTER TILL DET SLITNA, ÅLDRADE OCH SAGOSKIMRANDE Gamla Riksarkivet på Riddarholmen är en unik byggnad genom att den behållit det mesta av det sena 1800-talets gestaltning med avancerade järnkonstruktioner och installationer. I årtionden har byggnaden stått utan permanent verksamhet, fram till restaureringen 2009–2011, ledd av arkitekten Margareta Källström vid AIX arkitektkontor. Den fantasieggande bygg naden skulle utan att förändras användas som barnkulturhus och kallas Palatset, ett nyttjande som alla inblandade – Statens Fastighetsverk, Stockholms kommun och åtskilliga stiftelser – trodde på. Aldrig någonsin har en restaurering slutat så snöpligt som denna, då verksamheten bara efter några månader gick i konkurs och lös, ambitiöst skapad inredning gick på auktion. Kvar står den restaureringshistoriska insatsen, som strax efter invigningen 2011 fick andra pris av etthundra inbjudna förslag från den italienska Premio Internazionale Restauro e Conservazione Fassa Bortolo i Ferrara. Motiveringen var att man bevarat 1800-talets innovativa installationer i deras ursprungliga samman hang och restaurerat de gamla ytskikten samt att det nya nyttjandet tillgodosetts med ett minimum av synliga förändringar. Ambitionen har också varit att huset skall fortsätta att upplevas som tidigare även efter restaureringen, trots höga krav på

FREDRIC BEDOIRE

Slottsbutiken i källarvalven till förborgen på Gripsholms slott, arkitekt Jan Lisinski och AIX arkitektkontor.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

IDEOLOGIERNAS DÖD: RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000

Sagoaktigt inslag i entrépartiet till Barnkulturpalatset i Gamla Riksarkivet på Riddarholmen i Stockholm, arkitekt till restaureringen Margareta Källström, AIX arkitektkontor 2011.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

FREDRIC BEDOIRE

teknisk försörjning och nya installationer. Här har patinan varit en utgångspunkt att ta tillvara i såväl rum med ståtliga gjutjärns kolonner och rik bemålning som mer enkla salar av magasinskaraktär. Trots den olyckliga utgången för barnkulturpalatset visade detta under den korta tid som det var i funktion en restau reringskonst som låg utanför arkitektens och en skicklig inredares kontroll. Sättet att restaurera med patina och accepterande av byggnadens nyckfullheter gjorde det möjligt för den nya verksamheten att bygga på med det sagoaktiga och trolska. Här skapades en spänning mellan den äkta historien, det ganska vardagliga och en Harry Pottervärld. Kanske är detta förhåll ningssätt att brukarna själva tar aktiv del i skapelseprocessen något som kommer att känneteckna framtidens restaureringar; att den förföriska sagan åter förenas med våra historiska monument så som Walter Scotts historieromaner gav färg och form åt de första restaureringarna för två hundra år sedan. Men i bästa fall sker det som här, utan att monumentets historiska och konstnärliga värde reduceras. VID VÄGS ÄNDE? Det kan finnas anledning att fundera över om vi nu i pluralismens tid ett stycke in i 2000-talet har kommit till vägs ände, när bevarande och restaurering har blivit ett globalt intresse som omfattar allt från det äldsta till det yngsta och alla slags byggnader, och vi sätter ruinen som ett ideal. Kritiken har också infunnit sig. Vid arkitekturbiennalen i Venedig 2010 och i en utställning på Lower Eastside på Manhattan våren 2012 har den trendsättande neomo dernisten, arkitekten och ideologen Rem

Koolhaas, satt ned foten efter att ha reflek terat över frågan i samband med ett projekt om bevarande i Peking. Restaurering har blivit ett medel för makthavare och entre prenörer att få till stånd gentrifiering, menar han, och det har inneburit social omflytt ning till förmån för de besuttna och turister. Det är en täckmantel för censur, att radera ut oönskade delar av historien, som när man rev Palast der Republik i Berlin i syfte att bygga upp det gamla slottet. Bevarande och restaurering har gått så långt att ett hus som Koolhaas själv har ritat i Bordeaux 1988 tre år senare blev förklarat som byggnadsminne, vilket hindrade de boende från att göra de ändringar de behövde. Vårt samhälle har blivit «överrumplat» av beva rande, och Koolhaas ser den bedövande lockelsen av det förflutna som en hämsko på dagens vitalitet. Koolhaas vill rädda arkitekturen från restaurering, men accepterar när den sker spontant och av egen drift. Att helt ta avst ånd från restaurering har vi mött tidigare hos John Ruskin. Kanske finns berörings punkter dessa två provokatörer emellan, och kanske får vi möta en helt ny frihet i framtiden. Betraktar vi Europas – inte minst Östeuropas – gamla, nu restarerade stadskärnor finner vi onekligen tendensen till en likriktning och ett tillrättaläggande i en turistarkitektur som ovillkorligen är uttryck för restaurringskonstens tillkorta kommande. Om man så vill kan man benämna den oönskade rörelsen för en ny EU-stil. Eller kanske skall man snarare se det som en global UNESCO-stil. Sverige är inte undantaget. Etnologi professorn Owe Ronström hör till dem som urskilt detta fenomen från svensk horisont och analyserat förändringarna av

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

IDEOLOGIERNAS DÖD: RESTAURERING UNDER ÅREN KRING 2000

Visby innerstad i och med utnämningen till världsarv 1995, från en ganska nedsliten stadskärna till en «aendnu gamblare» turiststad med medeltiden som tema: «På kort tid blev de centrala delarna förnyade, samtidigt som de blev aldrig så gamla. Resultatet blev Sveriges mest postmoderna temastad! … Genom att lanseras på samma globala världsarvsarena, med samma slags medel och retoriska formler, och inte minst genom försöken att etablera världsarven på samma slags globala turistoch upplevelsemarknad, så blir resultatet ändå ohjälpligt att de olika tematiderna också antar en tydlig strukturell likhet … världsarvsutnämningen [blev] ett resultat av skickligt, uppfinningsrikt entreprenör skap». Förändringarna innebar en ytlig estetisering och ekonomisk värdestegring och var förberedda sedan 1984 av den årligt återkommande medeltidsveckan. Denna försatte den stillsamma staden i ett tillstånd som kunde föra tankarna till den hundraåriga historiemålningen Valdemar Atterdag brandskattar Visby. * Det största restaureringsprojektet i Sverige 2018 gäller Nationalmuseum på Blasieholmen i Stockholm, ett stort och dyrbart företag, där man ifrågasätter tidigare ideologier, lämnar parollen ombyggnad på verksamhetens villkor och dristar sig att uttrycka sin ideologi som ombyggnad på verksamhetens villkor, vilket man önskar tolka som att den unika situationen och den unika historien ska avgöra angreppssättet.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Förvaltaren Statens fastighetsverk genomför restaureringen i samarbete med museet och man utgår från de principer som museichefen Solfrid Söderlind for mulerade under åren före 2010. De gällde att återgå till arkitekten Stülers utformning med stora dagsljusbelysta publika rum med hjälp av modern glasteknik, återställa ursprungligt måleri, att genomföra kom plicerade tekniska installationer så att de inte syns, på bekostnad av håltagningar och stomingrepp även i originalmurar. Inre förändringar från tiden efter byggna dens tillkomst 1866 tillåts avlägsnas, till exempel den inbyggda södra ljusgården. Detta «trendbrott i förhållande till gängse svensk restaureringsideologi» motiveras av att «funktionen, konstupplevelsen, behöver koncentration och hela lugna omständigheter». Att den största kostnaden ligger på extremt höga säkerhetskrav och brandskydd skall inte synas. Efter år av förberedelser anlitades 2012 arkitekterna Gert Wingårdh och Erik Wikerstål med sina olika kompetensområden. Resultatet av denna nationella satsning kan ses först vid invigningen som beräknas ske under hösten 2018 – som ett tecken i tiden på ideologier nas död? Fredric Bedoire (f.1945) är professor emeritus i arkitekturhistoria vid Konsthögskolan i Stockholm och vice preses i Kungliga Akademien för de fria konsterna. Bland hans många böcker kan nämnas Restaurerings konstens historia (2013) och Den svenska arkitekturens historia, 1-2 (2015).

DAG MYKLEBUST

Alois Riegl (1858-1905)

VERDITENKNING I ET RETROPERSPEKTIV:

EN ØVELSE I FORENKLINGENS KUNST dag myklebust

Det er et kontinuerlig behov i kulturminnevernets fagmiljøer for å føre en diskusjon om dets teoretiske og ideologiske grunnlag, men måten kulturminnet skal vernes på er minst like viktig selv om det ikke alltid er like uttalt.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

VERDITENKNING I ET RETROPERSPEKTIV: EN ØVELSE I FORENKLINGENS KUNST

«En grundläggande uppgift inom kulturarvsförvaltningen är at värdera och at välja ut vad som ska bevaras. Och måhända är det just på grund av uppgiftens basala karaktär som det alt för sällan reflekteras över varför vi väljer som vi gör: Vilka värderingar är det egentli gen som ligger till grund för de beslut som tas? Hur motiveras valen och vad finnas det för alternativa värden?» Slik innledes det svenske Riksantikvarieämbetets (RAÄ) bok I valet och kvalet fra 2012. En bok som, slik undertittelen sier, er en bok om «Grundläggande frågor kring värdering och urval av kulturarv». Boken viser at det er et kontinuerlig behov i kulturminnevernets fagmiljøer for å føre en diskusjon om dets teoretiske og ideologiske grunnlag. Det som imidlertid ikke berøres i denne innledningen, er det tredje stadium i bevaringsprosessen: Efter verdivurdering og det efterfølgende utvalg til vern følger beslutningen om måten kulturminnet skal vernes på. Det er på dette punktet diskusjonen om verdivurderinger blir essensiell for de mulige valgene som ligger i temaet for nærværende årbok: «Kontrast – tilpasning – kopi». Jeg tar utgangspunkt i min egen artikkel «Verditenkning – en arbeids måte i bygningsvern» fra 1981, en artikkel som presenterte et system for verdivurderinger av kulturminner utviklet fra den østerrikske kunsthistoriker Alois Riegl. Artikkelen har senere blitt mye brukt i undervisningsøyemed og innholdet er forsøkt videreutviklet av ulike akademikere innenfor kulturminnevernet. I herværende artikkel vil jeg diskutere noen av disse bidragene og forsøksvis gjøre opp status for hvor langt diskusjonen har kommet i dag. FORHISTORIE Våren 1979 arrangerte Fortidsminneforeningen et seminar i Bergen om restaurerings prinsipper. Slike prinsipper ble imidlertid i liten grad avklart. Noe av årsaken var at daværende praksis for hvordan de mest sentrale ord og uttrykk ble anvendt innen bygningsvernet varierte fra person til person og fra den ene sammenheng til den andre. En av arbeidsgruppene på seminaret foreslo at det burde settes ned et utvalg som skulle arbeide med dette problemområdet. Foreningens hovedstyre fulgte oppfordringen, og nedsatte en slik arbeidsgruppe i oktober 1979. 1. juni 1980 ble gruppens utkast til rapport sendt på høring til en rekke personer og instanser, og kommentarene ble i stor grad føyet inn i den endelige rapporten ORD for ORD som forelå året etter. Gruppen var nøye med å presisere at den ikke så seg i besittelse av noen normerende kraft, men så rapporten som et redskap både for bedre begrepsbruk og som grunnlag for videre diskusjon.1 En av diskusjonene ble videreført av Lars Roede i en artikkel og publisert i foreningens årbok for 1979. Her tar han for seg den upresise bruk av begrepet restaurering og han behandler også begrepet rehabilitering. Dette er nyttig lesning også i dag. Artikkelen tar opp i seg Alois Riegls tanker om minnesmerkekult og nyttegjør seg av undertegnedes tid

1 Ord for Ord

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

DAG MYKLEBUST

ligere presentasjon av Riegl.2 Roede beskriver fem ulike løsninger for hvordan behandle kulturminner: 1. Konservering av overleverte bygningsdeler. I prinsippet forblir gjenstanden urørt, men i praksis inngår mindre iøynefallende reparasjoner og sanerende eller forebyggende kjemisk behandling. 2. Tilbakeføring til en tidligere tilstand (restaurering). Innspunsning av nytt trevirke, utskifting av forvitret stein, fremkalling av eldre overflatebehandling og gjeninnføring av fjernede deler. 3. Kopiering av eksisterende bygningsdeler som trenger fornyelse, eller komplettering av dokumenterte manglende deler. 4. Rekonstruksjon uten forbilder i bygningen selv. 5. Nyskapning i en avvikende stil. Roede presiserer at listen ikke er gjennomarbeidet, og at den kan diskuteres både med hensyn til omfang og innhold. Her er Roedes glitrende oppsummering av Riegls tenkning: «Riegl tar utgangspunkt i de forskjellige egenskaper eller verdier et monument kan besitte. Derfra utvikler han sin tanke om at disse verdier hver for seg har som konsekvens en spesiell måte å behandle monumentet på. Underveis gir han nyttige bidrag til et fullstendig begrepsapparat mens han inngående diskuterer selve monumentbegrepet og de verdier som kan tillegges monumentene. Efter at verdiene er kartlagt gjennom en grundig analyse kan man bevæpnet med Riegls teori finne frem til den riktige måte å behandle monumentet på, slik dets dominerende verdier tilsier,»3 Han konkluderer med at «Målet for en gryende debatt og kritikk må være å bygge opp det teoretiske fundament for en bedre restaureringspraksis.»4 VERDITENKNINGSARTIKKELEN FRA 1981 I 1981 skrev jeg artikkelen «Verditenkning – en arbeidsmåte i bygningsvern», publisert i foreningens årbok for dette året. Jeg skal referere noen hovedpunkter fra denne, og ellers vise til selve artikkelen. Jeg tar, som man forstår, utgangspunkt i Alois Riegels artikkel. Den var skrevet som en innledning til et utkast til ny østerriksk kulturminnelov (som for øvrig ikke ble vedtatt). Riegl (1858–1905) var en betydelig kunsthistoriker, professor ved universitetet i Wien. Det meste av hans store og viktige faglitterære produksjon dreier seg om spesifikt kunsthistoriske emner. Østerrike fikk i 1853 en «Zentralkommision» for vernet av minnesmerker. I 1901 ble Riegl redaktør for kommisjonens organ. I sine siste leveår arbeidet han med en reorganisering av det østerrikske kulturminnevern, og han ble utnevnt til Generalkonservator. Jeg skal ikke gå gjennom alle hans resonnementer i detalj, de finner man i foreningens årbok for 1981, men bare trekke ut noen essensielle punkter. 2 Roede, 1979. Se også Myklebust, 1979 3 Roede, 1979, s. 15 4 Roede, 1979, s. 15

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

VERDITENKNING I ET RETROPERSPEKTIV: EN ØVELSE I FORENKLINGENS KUNST

Riegl skilte mellom intenderte og ikke intenderte minnesmerker5. Skillet kan beskrives slik: Når vi reiser en statue av Henrik Wergeland er det et intendert minnesmerke, noe vi gjør med en intensjon om at Wergeland skal minnes. Når vi gjør Eidsvoldsbygningen til et nasjonalmonument tilskriver vi verdier til et objekt som var bygget for et helt annet formål enn å huse riksforsamlingen, nemlig som ramme for Carsten Ankers familieliv – og altså ikke intendert som et minnesmerke. Riegl konkluderte med et verdiskjema som så slik ut: Erindringsverdier: Samtidsverdier: 1. Aldersverdi 1. Bruksverdi 2. Historisk verdi 2. Kunstverdi 3. Intendert erindringsverdi a) Nyhetsverdi b) Den relative kunstverdi Riegl hjelper oss til å se tre forhold av betydning for dagens kulturminnevern: 1) At alle objekter har en mulighet til å bli minnesmerker 2) At minnesmerker har flere verdier som kan oppfattes enkeltvis og at disse innbyrdes kan komme i konflikt 3) At minnesmerkene har emosjonelt baserte og derfor vanskelig målbare verdier for oss. Før Riegl var det vanlig å snakke om minnesmerkets «dobbeltnatur». Med dette mente den tyske kunsthistoriker Georg Dehio at det både kunne påkalle historisk og estetisk interesse.6 En gjenklang av dette fant vi i vår egen Lov um bygningsfredning fra 1920 som gjaldt «bygningar som har særlegt kunstverd eller historisk verd». Også tidligere er Riegls tanker forsøkt reaktivert. I 1963 holdt hans landsmann professor Walter Frodl en forelesning om «Minnesmerkebegreper og minnesmerkeverdier» ved Universitetet i Roma. Denne inneholdt en omorganisering og utvidelse av Riegls verdi system. Hans skjema var følgende: A. Historisk verdi 1. Videnskapelig verdi 2. Emosjonell verdi 3. Aldersverdi 4. Symbolverdi

B. Kunstverdi 1. Kunsthistorisk verdi 2. Kunstnerisk verdi 3. Kunstnerisk virkning

C. Bruksverdi

Et nærmere studium av dette skjema viser at dette ikke er en konsekvent tredeling av prinsipielt forskjellige verdier. Kunsthistorisk verdi er en videnskapelig verdi. Kunstnerisk verdi er vel en emosjonell verdi. Med andre ord trenger vi egentlig et todimensjonalt tankesystem, fordi de fleste kulturminneverdier inneholder aspekter av de andre. 5 I 1981 klarte jeg ikke å finne noen fullgod oversettelse av Rigels «gewollte» og «ungewollte» minnesmerker. Men senere forfattere har kommet med denne innlysende oversettelse. 6 Se Myklebust, 1981

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

DAG MYKLEBUST

Jeg konkluderte likevel med å sette opp det vi kan kalle en lineær verdiliste, men med en presisering av det aller viktigste: hvilke konsekvenser prioritering av hver verdi ville ha for valg av eventuell behandling av minnesmerket: Aldersverdi Historisk verdi Identitetsverdi Symbolverdi Pedagogisk verdi Forekomstverdi Kunstverdi Bruksverdi Miljøverdi Negativ nyhetsverdi Omsetningsverdi Anekdotisk verdi

En viss grad av forfall Absolutt vedlikehold av overlevert tilstand Vedlikehold av overlevert tilstand Vedlikehold av overlevert tilstand Anskueliggjørelse tilpasset målgrupper Både absolutt vedlikehold og anskueliggjørelse Tilpasning mot maksimal estetisk tilfredsstillelse Tilpasning til funksjon Behandling innen visse generelle regler gitt av omgivelsene Vilkårsløs sikring av eksistens Tilpasning til markedssituasjonen Absolutt vedlikehold av overlevert tilstand

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

VERDITENKNING I ET RETROPERSPEKTIV: EN ØVELSE I FORENKLINGENS KUNST

For de ikke umiddelbart begripelige begrepene her viser jeg til årboksartikkelens forklaringer. Jeg vil presisere at et motiv for å skrive denne artikkelen er å gjøre et forsøk på å stimu lere til opprydding i den begrepsforvirringen som eksisterer i den foreliggende litteratur om verditenkning, I årboken for 1984 konkretiserte jeg systemet anvendt på Trondhjems Domkirke.7 Da ble det presentert en matrise som skulle illustrere todimensjonaliteten i dette tenkesettet. I eftertid er jeg sterkt i tvil om dette var klokt. Det er lett å feiltolke matriser, som for eksempel å tro at det er et system der man nødvendigvis skal sette inn tallverdier. Men skrifter om verdianalyse har hatt en sterk tendens til å bli mer og mer komplekse, og dermed kanskje mindre begripelige. Derfor er denne artikkelen en øvelse i forenklingens kunst. VERNEVERDI OG UTVELGELSESKRITERIER Høsten 1985 tok Ove Magnus Bore hovedfagseksamen i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen med oppgaven Evalueringsproblemet i kulturhistorisk vernearbeid. Vern av faste kulturminner fra nyere tid – En teoretisk drøfting av verdianalysens innhold og formelle struktur. Bore bygger opp et komplekst analyseapparat, der han hevder at verdivurderinger forgår på flere ulike nivå. Han sier at vi kan skille mellom et kulturminnes verneverdi og dets delverdier. Han innfører også begrepene «vernekriterium» og «verdikriterium». Bore refererer fortjenestfullt noen forsøk fra 1970-tallet på systematisering av kulturminners verdier, deriblant en artikkel av professor Erik Langdalen i Geografisk tidsskrift 1974, og arbeider gjort av etnologer. Jeg går ikke inn på disse for ikke å øke begrepsforvirringen unødig, men viser bare til Bores avhandling.8 Han trekker frem NOU 1983:43 «Kulturminner og vassdragsvern», et sluttprodukt av omfattende kulturhistoriske registreringer for å fastslå natur- og kulturhistoriske verdier knyttet til våre vassdrag som gjorde dem sår bare for kraftutbygging. Der ble verdiene delt inn i to kategorier: Kunnskapsverdier og opplevelsesverdier.9 Et annet skrift som det ofte refereres til er Lisen Bulls Verneverdi og utvelgelses kriterier, et informasjonshefte fra Riksantikvaren utgitt i 1987.10 Hensikten var å sette vernekriteriene i direkte sammenheng med det vernearbeidet som drives av kommunene, fylkeskommunene og staten, og spesielt i sammenheng med de virkemidlene som lå som lå i plan- og bygningsloven til å formalisere vernet.

7 Se Myklebust, 1984 8 Bore 1985, s.24-37. 9 Denne offentlige utredningen ble utarbeidet av Styringsgruppen for vurdering av kulturverdiene i 10 års vernede vassdrag som var oppnevnt av Miljøverndepartementet i 1978. 10 I dag Lisen Roll

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

DAG MYKLEBUST

Hun ender opp med følgende liste over det hun kaller «delverdier», noe hun kanskje har hentet fra Bore: 1. Identitetsverdi 2. Symbolverdi 3. Historisk kildeverdi 4. Alder 5. Autentisitet 6. Representativitet – sjeldenhet 7. Variasjon – homogenitet 8. Miljøverdi 9. Pedagogisk verdi 10. Skjønnhetsverdi, kunstnerisk verdi 11. Bruksverdi Dette sammenfaller i stor grad med de lister vi tidligere har sett, men hun innfører autenti sitet som en ny verdi. Heftet har ikke til hensikt å være en veiledning i det enkelte kultur minnes behandling, men å være en hjelp til å foreta utvalg av objekter som bør tas vare på, og definere det administrative virkemiddel som bør benyttes. Det er derfor ikke knyttet noen praktisk konsekvens til prioritering av noen av disse verdiene. Forut for dette ble det høsten 1985 på oppdrag av Miljøverndepartementet (MD) satt ned en arbeidsgruppe med representanter for departementet, Riksantikvaren, Kulturdepartementet, Den arke ologiske interimskommisjon og Tromsø museums samiske avdeling. Den skulle lage en oversikt over kulturminnevernet som et redskap for departementets arbeid med politiske dokumenter. Rapporten ble avlevert til MD i oktober 1985 og er en beskrivelse av kulturminne vernets egenart og dets da dagsaktuelle situasjon. Man sier at det arbeides med å komme frem til et åpnere, mer nyansert vurderingssystem. «Tidligere komplekse målestokker, betegnet som verneverdi eller antikvarisk verdi, oppgis mer og mer og erstattes av et sett med verdier ved kulturminnene som både enkeltmennesker og samfunn lettere kan forholde seg til. Vurderingen vil innebære standpunkt til disse verdiene enkeltvis og en avveining av dem i forhold til hverandre, dvs. en undersøkelse av hvordan de faller sammen og styrker hverandre, eller overlapper eller strider mot hverandre. De mest sentrale av disse verdiene kan samles i tre grupper: 1. Verdier knyttet til menneskets umiddelbare opplevelse av kulturminnene. 2. Verdier knyttet til kulturminnene som kilde til utvidet menneskelig erkjennelse. 3. Verdier knyttet til kulturminnene som en bruksmessig og på annen måte utnyttbar ressurs.11

11 Dette er et internt arbeidsnotat laget for Miljøverndepartementet og derfor upublisert. Dermed er det vanskelig å gi en referanse. Men hvis noen skulle ha liggende eller kommer over notatet er sitatet fra s. 19.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

VERDITENKNING I ET RETROPERSPEKTIV: EN ØVELSE I FORENKLINGENS KUNST

Her finner vi for første gang den tredeling av verdigruppene i kunnskap, opplevelse og bruk som kulturminnevernmyndighetene senere har brukt, og som vi skal se fortsatt er rådende.12 Verdiene i de tre ulike gruppene er slik: 1. Opplevelsesverdi: Identitetsverdi, symbolverdi, opplevelsesverdi, aldersverdi. 2. Historisk verdi: Her trekker man inn autentisitet som en forutsetning for denne verdien, og man refererer også til sjeldenhet og representativitet. 3. Bruksverdi: kulturminnenes bruksverdi, miljøverdi og pedagogiske verdi. Dette er jo for leseren nå kjente begreper. AXEL UNNERBÄCKS BOK I 2002 utgav det svenske Riksantikvarieämbetet boken Kulturhistorisk värdering av bebyggelse. Den er i utgangspunktet et resultat av et arbeid på 1980-tallet for å lage «en arbetshandling inom kulturmiljöorganisasjonen». Forfatteren var antikvar i RAÄ Axel Unnerbäck. Han skriver i sin innledende sammenfatning: «Riksantikvarieämbetet har utarbetat ett system för kulturhistorisk värdering av bebyg gelse. Bakgrunden är behovet av underlag för en tydligare byggnadsvårds- policy, baserad på varje byggnads/anläggnings kulturhistoriska egenskaper. För dette behövs dels en definition av de kulturhistoriska värdekriterierna dels ett system för urval och värdering, som kan kopplas till olika former av uppföljande åtgärder som lagskydd, dokumentation och konkret vård.» Unnerbäck innfører begrepet grunnmotiv for de viktigste kriteriene, og disse sorterer han i to grupper: «dokumentvärde» og «upplevelsesvärde». Men så innfører han også et annet nytt begrep: «Till grundmotiven kan läggas för stärkande/ övergripande motiv, dvs. kriterier som inte är självstendiga men kopplade til grundmotiven kan forstärka dem. Dessa är kvalitet, autenticitet, pedagogisk värde, sällsynthet och representativitet.» Dette er et nytt grep, å trekke ut begreper som i tidligere skrifter er betraktet som verdier til forsterkende motiv. I den første gruppen lister Unnerbäck opp en rekke forskjellige historiske verdier, i alt syv. Hvis man skal bruke begrepet delverdier må det dreie seg om en slik liste. I tillegg finner vi «patina».

12 Det må påpekes at Walter Frodls tredeling i historisk verdi, kunstverdi og bruksverdi har samme struktur.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

DAG MYKLEBUST

I gruppe 2 finner vi: • Arkitektoniskt värde • Konstnärligt värde • Patina • Miljöskapande värde • Identitetsvärde • Kontinuitetsvärde • Traditionsvärde • Symbolvärde At patina føres opp i begge kategorier viser umuligheten i den lineære tankegang. Noen av de andre begrepene overgriper hverandre. Unnerbäck har hverken et noteapparat eller en litteraturliste. Det er derfor umulig å si om han har benyttet noen av de norske arbeidene som forelå på 1980- tallet. Men det er i alle fall en viss strukturlikhet som enten betyr at han har lånt fra disse, eller at like tanker har utviklet seg parallelt. Unnerbäcks bok er mye benyttet i undervisningsøyemed. Det er likevel ikke til å komme bort i fra at vi igjen står overfor et arbeid som primært er rettet mot det å kunne gjøre et utvalg av kulturminner til vern, ikke med et verk som gir råd om konkret behand ling av kulturminner etter at vernebeslutningen er tatt. ET PRAKTISK EKSEMPEL PÅ BEVISST VERDIANALYSE En av de viktigste og mest omstridte bevaringssaker på 1980-tallet var spørsmålet om hvordan Domkirkeruinene på Hamar skulle bevares. Mange, også de medarbeiderne hos Riksantikvaren som arbeidet med denne saken, var opptatt av å bevare virkningene av ruinens profil i landskapet. Med unntak av Nidarosdomen er det neppe noe annet kulturminne enn disse ruinene på Hamar som har vært igjennom så mange tekniske undersøkelser og vurderinger av hva som kunne være mulige bevaringsløsninger. Landets beste fagekspertise ble bragt inn, og konklusjonen var klar: Det var bare en innbygning i et klimaregulerbart vernebygg som gav sikkerhet for at strukturen kunne bevares gjennom regelmessig vedlikehold. Det ble under store protester utlyst en arkitektkonkurranse om et slikt vernebygg.13 Som det står i konkurranseprogrammet: «Konkurransens viktigste mål er å få belyst om et vernebygg kan gis en utforming som tar vare på de verdier som er knyttet til ruinen, til stedet og til landskapet.» Verdiene ble beskrevet i programmets punkt 3.2: «Domkirkeruinen har en rekke verdier som det er av betydning å bevare i den grad det er mulig enkeltvis og i kombinasjon. De fleste spenner over flere interesseområder som f.eks. forskning, undervisning, opplevelse og rekreasjon.» 13 Protestene kom fra arkitekter som mente at denne oppgaven burde vært gitt uten konkurranse til arkitekt Sverre Fehn, siden han hadde konvertert den gamle låven til et middelaldermuseum som han hadde høstet fortjent honnør for. For Riksantikvaren var problemet at dette hadde vært en annen type oppgave enn den man nå stod overfor.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

VERDITENKNING I ET RETROPERSPEKTIV: EN ØVELSE I FORENKLINGENS KUNST

En del viktige bevaringsverdier nevnes spesielt: • bygningshistorisk verdi (dokumenterer bygningshistoriens faser) • arkitekturhistorisk verdi (viktig monument i middelalderens kirkearkitektur) • håndverkshistorisk verdi (dokumenterer håndverk på forskjellige tidspunkt) • kirkehistorisk verdi • samfunnshistorisk verdi (hvilken samfunnsstruktur gjorde byggingen mulig?) • politisk historisk verdi (Reformasjonen, 7-årskrigen) • annen kulturhistorisk verdi (steinbrudd for husbygging, råstoff for kalkbrenning til landbruket) • verdi som pittoresk innslag i en verneverdig landskapspark fra 1800-tallet • verdi som landemerke • verdi som bysymbol (identitetsskapende for stedet Hamar) • verdi som helhet der svært mye fremdeles er skjult i grunnen • bevaringshistorisk verdi (viser ulike tiders bevaring av kulturminner) • restaureringshistorisk verdi • verdi som sted for kirkelige handlinger i dag. «Bevaringsverdien blir særlig stor på grunn av stedets lange historie hvor det enkelte ledd har hatt varierende betydning og ulik skjebne i de forskjellige stadier (bispesete, kaupang, lensherreresidens, gårdbruk, museum, rekreasjonsområder).» Konkurransen ble vunnet av arkitektfirmaet Lund og Slaatto. De tegnet et vernebygg i glass, som nettopp hadde som intensjon å bevare virkningen av ruinen i landskapet. I bearbeidelsen av prosjektet innførte de en krumning av de enkelte glasspanelene, slik at noe av speilingseffekten forsvant. Dermed oppnådde man nettopp den presentasjonen av ruinens silhuett som programkomitéen hadde ønsket seg. I dag har vernebygget allmenn aksept som en storartet måte å presentere ruinene på, og ikke minst er det satt stor pris på at det igjen er blitt et hus for kirkelige seremonier. Her har vi et meget godt eksempel på at vern og bruk er en fullt mulig kombinasjon. EIDSVOLDSBYGNINGEN Et annet eksempel på en bevisst verdivurdering er restaureringen av Eidsvoldsbygningen. Både til jubileene i 1914 og 1964 var bygningen gjennom restaureringer for å bringes tilbake til den tilstand den hadde under Riksforsamlingen i 1814. Dette ble halvhjertet gjort, og resultatene var langt fra en rekonstruksjon av tilstanden i 1814. Helt tilfeldig kom jeg på et privat besøk til Eidsvoldsbygningen kort tid før den skulle stenges for publikum forut for det kommende forsøk på en ny restaurering forbindelse med grunnlovsjubileet. I tillegg til den vanlige standardomvisningen tilbød man en spesial omvisning for de som var interessert i bevaringshistorien til bygningen. For meg ble den meget interessant. Som antikvar i Riksantikvarens kirkeavdeling hadde jeg sett resultatene av ulike konservatorers restaureringer, og at disse hadde hver sin stil. Det så man klart også i Eidsvoldsbygningen. For meg fremstod den som et restaureringshistorisk museum.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

DAG MYKLEBUST

Eidsvoldsbygningen (ca. 1770).

Frem mot jubileet i 2014 fikk NIKU fikk i oppdrag å fremlegge forslag til hva som kunne gjøres for å korrigere de feilene som nyere kildegranskning kunne konstatere var gjort i de tidligere restaureringene. NIKU la frem rapporten «Eidvoll 2014 - et visjonprogram».14 Den skisserte to alternativer: 1. Alternativet legger vekt på bygningens restaurerings- og endringshistorie og tar sikte på å ivareta det preg og de verdier dette representerer. 2. Alternativet ser bort fra disse verdiene, og fremmer i stedet et forslag om å tilbakeføre interiører og eksteriør slik det var da bygningen var ramme om begivenhetene i 1814. Riksantikvaren sluttet seg til det siste. Dette var et bevisst valg mellom verdier som hadde ulike konsekvenser for hva man skulle gjøre. Her var hensynet til målgrupper åpenbart viktig: Skulle det være et museum for spesialister eller et kulturminne for allmennheten? For meg er det klart at det jeg ville ha kalt den «anekdotiske verdi» var det vesentligste ved bygningen.15 De besøkende skulle kunne få en fornemmelse av hvordan det var å være der under grunnlovsforhandlingene. Jeg støtter derfor helt opp under valget om på nytt å søke en tilbakeføring til bygningens tilstand i 1814. Dette var en klar prioritering av å lage et kulturminne for allmennheten fremfor et for de spesielt interesserte. Bedre undersøkelsesmetoder kunne bringe frem 14 Holmene 2013,s.137-38 15 For å få en forståelse av begrepet, se Myklebust 1981, s.99

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

VERDITENKNING I ET RETROPERSPEKTIV: EN ØVELSE I FORENKLINGENS KUNST

bedre dokumentasjon. Der hvor slik manglet ble det lagt mye arbeid i å finne frem til analogier og å fremskaffe materialer som hadde vært i produksjon i 1814. Dette har efter min mening gitt et særdeles vellykket resultat. Ola H. Fjeldheim er ikke enig. I en gjennomreflektert artikkel i foreningens årbok 2013 kommer han med en rekke motfore stillinger, og stiller spørsmålet om vårt verdisett er i utakt med samfunnet, eller om det er slik at kulturminnefeltets aktører ikke lenger er helt bevisst hvilke verdier de arbeider med.16 Med unntak av én setning er dette høyst anbefalelsesverdig lesning for alle som ønsker å føre en diskusjon videre om kulturminners verdier. Men Fjeldheim skriver: «De ansvarlige vet at de gjør en tolkning av Eidsvollsbygningen anno 2013, og at dette svekker bygningens objektive verdier.» Kulturminneverdier er aldri objektive! Men dette vet jo Fjeldheim. UTVIKLING AV VERDITENKNINGEN I 2001 utgav Riksantikvaren informasjonsheftet Alle tiders kulturminne, med undertittelen «Hvorfor og hvordan verner vi viktige kulturminner og kulturmiljøer.» «I behandlingen St.meld 8 Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøverntilstand (1999-2000) ga Stortinget sin tilslutning til følgende som trekker opp to perspektiver på vern: «Mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes og ivaretas som bruks ressurser, og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser. Et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer skal tas vare på i et langsiktig perspektiv som kunnskapsressurser og som grunnlag for opplevelse». Kapitlet «Hvorfor verner vi?» oppsummeres slik: «De ulike verdiene ved kulturminner og kulturmiljøer – som kilder til kunnskap, grunnlag for opplevelse og som bruksressurser – griper inn i og forsterker hverandre, men kan i enkelte tilfeller også være i konflikt med hverandre. Både kunnskaps, opplevelses- og bruksverdiene er viktige når vi vurderer om noe skal vernes. Hvilke eller hvilken verdi vi tillegger størst vekt vil kunne variere i de ulike situasjonene vi står oppe i. Som regel vil alle disse verdiene være til stede i vurderingen» Så enkelt kan det sies! Her er vi omtrent tilbake til «basic Riegl». Men: I neste kapittel «Hva verner vi?» sier man at «Et kulturminne eller kulturmiljø kan rela teres til flere kriterier. De ulike kriteriene kan delvis overlappe og underbygge hverandre, og enkelte kriterier kan tillegges større vekt enn andre. De kriterier man lister opp er i en viss grad sammenfallende med de verdier vi møtte innledningsvis. Kunnskap: Representativitet, Sammenheng og miljø, Autentisitet, Fysisk tilstand. Opplevelse: Sammenheng og miljø, Identitet /Symbol, Arkitektonisk/Kunstnerisk kvalitet. Bruk: Økonomi. Økologi.

16 Fjeldheim 2013, s.159-168

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

DAG MYKLEBUST

Men her det blandet sammen begreper på ulike nivåer, og dette skaper en ny begrepsforvirring. Jeg tror at man systematisk har gjort en stor feil ved å knytte samtaler om verdier utelukkende til de to første deler av verneprosessen, identifisering av objekter og utvalg til vern. Dette har åpnet for en overdrevent teoretisk tilnærming til diskusjonen om verdier og alle de andre begreper man finner på underveis. Dette topper seg i Håndbok for lokal registrering fra 2012.17 Her påstås det at kunn skapsverdiene representerer den primære kategorien og at opplevelsesverdi og bruksverdi har en mer supplerende karakter. Dette er jo et godt stykke fra det som har vært Stortingets forståelse av de tre hovedkategoriene. Man beskriver så «de enkelte egenskapene», hvorav noen i tidligere sammenhenger var verdier. Disse kjennetegner kulturminnene. Begrepet «kriterier» betyr kjennetegn. Hvorfor er plutselig dette ordet skiftet ut? Nei da, det er fortsatt med, men nå ikke lenger som eksplisitte verdier, men knyttet til «verdivekting». Man blir i det minste forvirret på et stadig høyere nivå. Denne håndboken inneholder mye nyttig veiledning for dem som skal foreta lokalt registreringsarbeid, men jeg tror det er helt nødvendig med en opprydding i det offisielle norske kulturminneverns begrepsbruk. NOEN BETRAKTNINGER OM KULTURMINNEVERNETS EGENART Vi møter av og til uttrykket kulturminnets «egenverdi». Ut fra den efterhvert mer og mer utbredte oppfatning om at kulturminner skapes gjennom vår sansning av dem og en efterfølgende verditilskrivelse, er det etter min mening tøv at disse har en egenverdi. Uten de sansende menneskers virksomhet hadde de ikke vært kulturminner. Jeg tror ikke på bygningers metafysiske egenskaper. Hvordan vet en bygning at den har en egenverdi? For hvis den ikke vet det, hvordan kan verdien være dens egen? For meg er det åpenbart at verdier er noe vi sansende og tolkende mennesker tilskriver kulturminnene, og denne verditilskrivningen er utgangspunktet for utvalg til vern og til valg av virkemiddel og den er retningsgivende for hvordan vi behandler dem. Europarådet bestemte seg for å utarbeide en ny konvensjon om kulturminner, i tillegg til de tre man hadde om den arkeologiske arven, bygningsarven og landskapet, alle preget av regler for hvordan man fysisk skulle behandle kulturminnene. Farokonvensjonen, som den nye konvensjonen heter, handler nemlig om kulturminnenes verdi for og rolle i samfunnet. Konvensjonen ble arbeidet frem tidlig på 2000-tallet, og vedtatt i 2005. Dens offisielle navn er «Council of Europe Framework Convention on the Value of Cultural Heritage for Society».18 Konvensjonen representerte et paradigmeskifte i forhold til Europarådets tre tidligere konvensjoner om kulturminner. Nå er det ikke materialiteten det gjelder, men hva kulturminnene betyr for menneskene. 17 Utgitt av Riksantikvaren. 18 Se Europarådets hjemmesider.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

VERDITENKNING I ET RETROPERSPEKTIV: EN ØVELSE I FORENKLINGENS KUNST

Konvensjonens artikkel 5 innledes slik: «The parties undertake to: a recognise the public interest associated with elements of the cultural heritage in accordance with their importance to society; b enhance the value of cultural heritage through its identification, study, interpretation, protection, conservation and presentation;» Punkt b er jo rett og slett en beskrivelse av verdianalysen og dens praktiske følger. I vår sammenheng er det naturlig også å referere konvensjonens Artikkel 12, punkt c: [the parties undertake to] «recognise the role of voluntary organisations both as partner in activities and as constructive critics of cultural heritage policies;». Norge ratifiserte konvensjonen i 2008. For meg var det å undervise på et postgraduate-kurs i Nara i Japan på tidlig 2000-tall en skjellsettende opplevelse. Jeg var foreleser på tre av kursene som ble holdt annethvert år. Studentene kom fra Sentral- og Øst-Asia og Oceania. I tillegg til selv å forelese skulle jeg også høre på og kommentere studentenes presentasjoner av bevaringsarbeider. Det ble en av mine største faglige opplevelser. Det gikk opp for meg hvor snevert vårt europeiske kulturminnesyn var, med en ensidig opptatthet av materiell autentisitet. Jeg inkluderte straks spirituell verdi i mitt verdiskjema. Jeg utviklet på det tidlige 2000-tallet det vi kan kalle et antroposentrisk kulturminnesyn. Det innebærer at kulturminnene i sitt vesen er immaterielle, fordi de skapes gjennom menneskers sansning og fortolkning av dem. Uten mennesker, ingen kulturminner. Den internasjonalt fremste pådriver av et slikt syn er australske Laurajane Smith, som har arbeidet med aboriginenes kultur. Med mine opplevelser med studentene i Nara er det ikke overraskende for meg at nettopp en australier fremmer et slikt syn. Hun utga i 2006 en bok med tittelen Uses of Heritage. Dette er en av de bøkene det refereres mest til i dagens sakprosa om kulturminnevern.19 Hovedteksten innledes slik; «There is, really, no such thing as heritage.» Hun ser på kulturminner ikke som «ting», men som sosiale og kulturelle prosesser. Hennes utgangspunkt er altså premissen at alle kultur minner er immaterielle. Et syn jeg støtter fullt ut. Dette betyr selvsagt ikke at vi kan se bort fra deres materialitet når det gjelder deres fysiske bevaring. Og da er den økte forståelse av deres materielle egenart som for eksempel er utviklet gjennom Riksantikvarens middel alderprosjekt umåtelig viktig. Men vi må hele tiden finne ut hvilket nivå vi diskuterer på. En viktig oppgave fremover er å rydde opp i den sammenblanding man har mellom verdier, kriterier, verdikriterier, vernekriterier, vernemotiver, forsterkende verdier og jeg vet ikke hvor mangeandre ulike begreper man finner i de ulike skrifter. 19 Utenlandske eksempler hadde vært ønskelig, men leting har gitt magert resultat. Det er antagelig bare i Norge og Sverige den systematiske verditenkningen som jeg tar utgangspunkt i denne artikkelen foregår. Den nyere østerrikske litteraturen kan ha noe av det samme. Den engelsksproglige litteraturen er veldig knyttet til enkeltobjekter og lite allment strukturert. Dette støttes av mine mangeårige erfaringer med kulturforskjeller i Europarådet, der vi nordboere oppfattes som plagsomt strukturerte.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

DAG MYKLEBUST

Jeg fremlegger med dette mitt oppdaterte verdiskjema til fortsatt diskusjon, i håp om at vi skal komme oss forbi begrepsgjørmen som det ensidige fokus på utvalgskriterier har skapt: Kunnskap: Historisk verdi Absolutt vedlikehold av overlevert tilstand Forekomstverdi Både absolutt vedlikehold og anskueliggjørelse (sjeldenhet/ representativitet) Opplevelse: Aldersverdi En viss grad av forfall Anekdotisk verdi Absolutt vedlikehold av overlevert tilstand, i noen tilfeller tilbakeføring Identitetsverdi Vedlikehold av overlevert tilstand Symbolverdi Vedlikehold av overlevert tilstand Åndelig verdi20 Fremhevelse av de elementer som relaterer seg til den åndelige verdien Kunstverdi Tilpasning mot maksimal estetisk tilfredsstillelse Miljøverdi Behandling innen visse regler gitt av omgivelsene Bruk: Bruksverdi Tilpasning til funksjon Omsetningsverdi Tilpasning til markedssituasjon Pedagogisk verdi Anskueliggjørelse tilpasset målgrupper Noen presiseringer: Jeg tror det er viktig å holde på Riegls forestilling om aldersverdi. Den er et viktig bolverk mot overdrevne inngrep i kulturminnene. Jeg tror fortsatt på anekdotisk verdi som et nyttig begrep, gitt at man leser Verner von Heidenstams pamflett Modern barbarism fra 1885 der begrepet stammer fra.21 Jeg er opptatt av å ha en enkel tankestruktur. Derfor er det å pøse på med forskjellige typer historisk verdi unødvendig. Hvilke typer historisk verdi det dreier seg om finner man ut gjennom analysen. Det har vært argumentert intellektuelt korrekt for at bruksverdi ikke egentlig er en kulturminneverdi. Men vi er nødt til å ha bruksverdi med i det systemet som skal vurdere de ulike verdier og konsekvensene av dem opp mot hverandre. Åndelige verdier omfatter selvsagt de religiøse, men også eksempelvis maorienes forestilling om deres hus som portrett av forfedrene. Jeg tror på en pragmatisk tilnærming! Jeg håper dette kan bringe diskusjonen videre!

20 Jeg har endret begrepet fra spirituell verdi til åndelig verdi fordi det første begrepet har noen konnotasjoner som ikke hører hjemme i denne sammenhengen. 21 Se Myklebust 1981, s.99.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

VERDITENKNING I ET RETROPERSPEKTIV: EN ØVELSE I FORENKLINGENS KUNST

TAKK Forfatteren er dypt takknemlig for Rigmor Duun Grandes og Lars Roedes konstruktive, kritiske kommentarer til teksten. Dag Myklebust (f.1948), magister i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo våren 1979, NAVF stipendiat 1980-1983. Han arbeidet hos Riksantikvaren 1971-72 og 1984-2015. Han er nå pensjonist og praktiserende pragmatiker. Styremedlem i Oslo og Akershus avdeling av FNFB 1971-73, medlem av hovedstyret 1979–1985.

KILDER BORE, OVE MAGNUS: Evalueringsarbeidet i kulturhistorisk vernearbeid, Hovedfagsoppgave, Universitetet i Bergen, 1985 BULL, LISEN: Verneverdi og utvelgelseskriterier, Oslo, 1987 FREDENGREN, CHRISTINA (M.FL., RED.): I valet och kvalet, Riksantikvarieämbetet, Stockholm, 2012 FJELDHEIM, OLA H.: «Eidsvoll 2014 – tilbake til fremtiden?», Fortidsminneforeningens årbok, 2013. HOLMENE, ULF: «Tilbake til 1814 nok engang!», Fortidsminneforeningens årbok, 2013. MYKLEBUST, DAG: Akershus Slotts Restaurering, magistergradsavhandling, Universitetet i Oslo, 1979 MYKLEBUST, DAG: «Verditenkning – en arbeidsmetode innen bygningsvern», Fortidsminneforeningens årbok, 1981

MYKLEBUST, DAG: «Domkjærka no igjæn!», Fortidsminneforeningens årbok, 1984 ORD FOR ORD. Rapport om bruk av begreper innen kulturminnevernet. Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring, Oslo, 1981 Program for Arkitektkonkurranse om vernebygg for Hamar Domkirke, Oslo/Hamar februar 1987 ROEDE, LARS: «Restaurering og rehabilitering», Fortidsminneforeningens årbok, 1979 SMITH, LAURAJANE: Uses of Heritage, London, 2006 UNNERBÄCK, AXEL: Kulturhistorisk värdering av bebyggelse, Riksantikvariämbetet, Stockholm, 2002

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

HANS JACOB HANSTEEN

Fig. 15. Blanding av bevarte og til dels rehabiliterte gamle bygninger og nybygg på Nordnes i Bergen, viser et forsøk på å balansere likheter og ulikheter samt anerkjenning av tradisjonell overordnet struktur som premiss for nybygg.

NOEN ORD OG BEGREPER OM TILPASSING hans jacob hansteen

Debatter om og drøftinger av spørsmål om tilpassing av nye bygninger til gamle har en tendens til å bli sterkt personlige med meget høy temperatur, i blant hatefulle og derfor lite fruktbare. Dersom disse drøftingene skal være fruktbare, må vi enes om hvordan ord og begreper skal brukes og de må være forståelige innenfor rammen av alminnelig språkbruk.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NOEN ORD OG BEGREPER OM TILPASSING

undt årtusenskiftet var underteg nede, den gang byantikvar i Oslo, involvert i til dels heftig offentlig debatt i Aftenposten1 om tilpassing av ny arkitektur til gammel. Debatten ble delvis polarisert i spennet mellom begrepene kopi og kontrast, og den ble vanskelig fordi de forskjellige aktørene la forskjellig betydning i begrepene som ble brukt. Til en viss grad var det nok polemisk betinget tilspissing, som når ønsket om at «endring bør avspeiles i det arkitektoniske resultat» utlegges som krav om «brudd mellom gammelt og nytt», og via dette til påstand om at «stilbrudd blir påbudt» og at «det 1 Ulf Andenæs, «Må alt det nye bryte med det gamle?», Aftenposten 27.09.1999 Hans Jacob Hansteen, «Nytt, gammelt – og historiske illusjoner», Aftenposten 02.10.1999 Ulf Andenæs, «Byantikvaren som synser», Aftenposten 05.10.1999 Erling Skaug, «På fruktene skal treet kjennes», Aftenposten 07.10.1999 Jan Sigurd Østberg, «Antikvarisk forvirring», Aftenposten 12.10.1999 Dag Chr. Bjørnland: «Antikvarisk forvirring?», Aftenposten 18.10.1999 Jan Sigurd Østberg: «Lummer antikvarisk personhets», Aftenposten 21.10.1999 Dag Chr. Bjørnland: «Byantikvaren og tilpasning», Aftenposten 29.10.1999 Hans Jacob Hansteen og Siri Hoem: «Nye bygg i eldre miljøer (kronikk)», Aftenposten 05.12.1999 Ragnvald Bing Lorentzen: «Byantikvaren og nye bygninger», Aftenposten 03.01.2000 Morten Krogstad: «Byantikvaren sviker kulturminne», Aftenposten 25.01.2002 Andreas Hølaas og Ragnvald Bing Lorentzen: «Stortingsgata 6», Aftenposten 04.02.2000 Dag Chr. Bjørnland, «Byantikvaren og Stortingsgata 6», Aftenposten 06.02.2000 Morten Krogstad, «Er det flaut å tilpasse seg?», Aftenposten 12.02.2002 Morten Krogstad, «Tilbake til tegnebrettet?», Aftenposten 06.03.2002 Carl Wilhelm Tyrén, «Stilbrudd blir påbudt i bevaringsverdige miljøer», Aftenposten 02.01.2003 Hans Jacob Hansteen, «Tyrén og stilbruddene», Aftenposten 13.01.2003 Erling Skaug, «Tilpasning eller brudd i historiske miljøer?», Aftenposten 17.01.2003

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

øyensynlig åpnes for brutalistiske brudd, et frislepp av fremmedelementer». Deler av debatten la også til grunn mistolking av Veneziacharteret.2 Med bakgrunn i den offentlige debatten ønsker jeg å se nærmere på noen aktuelle – og for meg særlig sentrale – ord og begreper i drøftingen av spørsmål som knytter seg til temaet «Kontrast, tilpassing, kopi». Dersom drøftingene av dette skal være fruktbare, må vi enes om hvordan ord og begreper skal brukes og de må være forståelige innenfor rammen av alminnelig språkbruk. Drøfting av løsninger faller i hovedsak utenfor rammen av denne teksten. Jeg faller imidlertid for fristelsen til å ta med noen vurderinger på prisipielt, overordnet nivå, fordi de har grunnlag i de samme erkjennel ser som ligger til grunn for drøftingen av ord og begreper. For løsning av tilpassing av nytt til gammelt heller jeg sterkt til «både/og-løsninger». Det vil si løsninger som innholder både meningsfylt ulikhet med (altså avvik fra) og meningsfylt likhet med (altså tilslutning til) det bestående. ESTETIKK Læren om eller prinsippene for det vakre, estetikken, er sentral i drøftinger av tilpassing mellom gammelt og nytt. Det er et vanskelig emne, som knytter seg til hele spekteret av sansinger – lukt, lyd, smak og følelser involveres i tillegg til synsinn trykkene. Diskusjonene blir lett i dobbel forstand overflatiske: De dreier seg ofte bare om objektets overflate og er samtidig kognitivt overflatiske. I stedet for å dis kutere estetikk isolert, eksemplifiserer jeg 2 Hans Jacob Hansteen: «Veneziacharteret på norsk. Med kommentarer», Fortidsvern, nr. 4, 2014

HANS JACOB HANSTEEN

det ved hjelp av delemner som kan brukes metodisk i estetiske vurderinger av bygget form – i særdeleshet verneverdige bygnin ger og bygningsmiljøer. Det mangfoldige, demokratiske samfunnet må nok også tåle å leve med mange slags estetiske uttrykk. En viktig grense går imidlertid der hvor mang foldet går over i kaos. En annen grense går mot de brutale estetiske uttrykkene som kan oppstå når nytt tillates å dominere på bekostning av en historisk helhet. Begrepet tilpassing er helt sentralt innenfor estetikken. Det beskriver samtidig et vesentlig fellestrekk i samtlige planleg gings- og prosjekteringsoppgaver vi står overfor: Det dreier seg alltid om å få noe nytt til å passe i en eksisterende situasjon – enten denne situasjonen er enkel eller sammensatt, eller den har en lang eller kort historie bak seg. Situasjonsanalysen, det vil si klarleggingen av verdier og problemer i den konkrete situasjonen, er derfor helt grunnleggende for å kunne vurdere tilpas sing. Denne sammenhengen krever at vi har vesentlig oppmerksomhet på de sosiale, funksjonelle og tekniske forutsetningene. I og med at det dreier seg om problemer og verdier, kan vi ikke være verdinøytrale, og vi tvinges til å bruke et etisk grunnlag for analyse, vurderinger og løsninger. Dette har nær sammenheng med det vanskelige – om i det hele tatt mulige – i å skille det vakre fra det gode. Dette illustreres av to henimot karikerte og sterkt subjektive eksempler. Et henter jeg fra Erling Lægreid (1934-2011), som i et seminar om estetikk og samfunns bygging i Årdal sa omtrent dette: «Ingen skal få meg til å sei at fabrikkrøyk er stygt!» Dette refererer seg til hans barndomsopp levelse av et Årdal i rivende nydannelse som følge av industriutbyggingen.

Fabrikkrøyken var selve symbolet på den gode, nye tid. En annen bekjent synes det lukter godt av aluminiumsindustrien – på grunn av den første store forelskelsen som fant sted på Sunndalsøra. Selve begrepet tilpassing kan imidlertid med fordel brukes nøytralt i den forstand at det ikke impliserer en bestemt måte for utførelse eller en bestemt estetikk. Altså: At noe er tilpasset betyr bare at noe passer til noe annet og kan et stykke på vei vurderes ut fra objektive kriterier.

Fig. 1. USA 1986, monokultur. Foto: Tale Kristina Hansteen

SITUASJONSFORSTÅELSE Som helhet er vår situasjon mangfoldig. Den består av detaljfattige «down towns» i USA bygget på kort tid en i en «boom», fig. 1. Den består også av detaljrike miljøer bygget opp gjennom lang tid – som sentrale bergenske bypartier utviklet gjennom tre århundrer, fig. 2, og med betingende

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NOEN ORD OG BEGREPER OM TILPASSING

f aktorer som går mye lenger tilbake, til det en gang såkalt uberørte landskap som Bergen var. Bygget form – byer og arkitek tur – er i høy grad et offentlig anliggende. Andre trekk i den brede virkeligheten er kulturlandskapene i form av tørre gulgrå terasserte vingårder og våtgrønne vestlandske bakker med jordborger, strengt formale elementer i skotske slottsparker og den norske kirkegården bak steingjerdet. Palestina-araberne og våre egne barn i norske eneboliger er også en del av situ asjonen – og representerer den viktigste delen av virkeligheten som er menneskene det hele egentlig dreier seg om. Disse små streifene viser mangfoldet i den virkeligheten våre drøftinger dreier seg om. Det alene betyr at det ikke kan gis standard svar og løsninger på alle tilpas singsoppgaver. Vi kan maksimalt oppnå en felles tankegang omkring oppgavene. Utvikling av felles forståelsesgrunnlag er kanskje det aller viktigste dersom vi skal oppnå en felles bygge- og vernekultur. I det må det inngå en bred erkjennelse av mangfoldet i situasjonen – inklusive den samfunnsmessige konteksten. Et annet forhold av betydning er det kontinuerlige spenningsforholdet mellom lokal og internasjonal kultur, eller rettere: spenningsforholdet mellom de mange lokale kulturmiljøer, et spenningsforhold som stadig har brakt og bringer frukter – så vel søte som sure. Alle disse miljøene har uttrykk, er ekspressive. De uttrykker noe om funk sjon, om holdninger, de avspeiler sosiale forhold og er historiske; de har mening. Behandlingen av og supplement til bygget form kan derfor være historietilslørende eller historieavklarende.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

HISTORISK LESBARHET Dette begrepet har mening fordi arkitek tur – bygget form – kan oppfattes som et «språk». Ikke bare, men også som et «språk». Bygget form har uttrykk, gir utsagn som vi kan oppfatte og ta stilling til, som vi kan «lese». Det vil si at i arkitektur betyr det å forme «å si», og dette utsagnet har høyere eller lavere grad av troverdighet. Men – NB! – disse utsagnene består i høyere grad av antydninger enn utsagn i klartekst. En av utfordringene, kanskje den viktig ste, er at arkitektur vanligvis må «si» – må uttrykke – mange ting s amtidig, ved hjelp av samme fysiske former. Historisk les barhet vil derfor være bundet til de samme formene som uttrykker andre arkitektoniske egenskaper, som for eksempel funksjonell lesbarhet. Det kan være krevende å oppnå tilstrekkelig tydelig historisk lesbarhet innenfor rammen av mangetydig arkitektur. Men dersom det lykkes, vil resultatet kunne ha en poetisk kvalitet som oppstår nettopp i spenningsfeltet mellom det entydige og det mangetydige, noe som kjennetegner god arkitektur. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at historisk lesbarhet normalt bare vil bestå i spor som represen terer fortidige handlinger, er meget fjerne fra klartekst og derfor åpne for mange tolkninger. Ofte forteller sporene bare at noe har funnet sted, men ikke hva. HISTORIE SOM RESULTATER AV BYGGENDE HANDLINGER Med historie mener jeg ikke stilhistorie. Stilhistorie er en klassifikasjonsmetode. Med historie mener jeg de faktiske handlinger som har funnet sted og blant annet representeres av hus og bygnings

HANS JACOB HANSTEEN

Fig. 2. Bergensk mangfold 2015 fullt av store og små kontraster.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NOEN ORD OG BEGREPER OM TILPASSING

miljøer, som resultater av byggende handlinger og bruk. Men samtidig er stil kanskje det tydeligste historiebeskrivende elementet bygninger kan ha. Med en litt for enklet formulering forstår jeg bygninger og bygningsmiljøer som resultater av behov, vilje og mulighet. Formuleringen stammer fra svenske Ove Hidemark (1931–2015); en av de mest fremragende arkitekter som har arbeidet med kulturminnevern i Norden. Samlet utgjør dette de byggende handlinger. Men et hus eller et miljø er ikke bare ett resultat; de fleste består av mange resultater oppstått etter hvert som behov, vilje og mulighet har endret seg. Gjennom denne prosessen hvor lag føyer seg til lag, form til form, får huset og miljøet identitet – kjennetegnene på hva objektet egentlig er. Lagenes forskjellighet gir lesbarheten, se fig. 3 og fig. 4. Fordi de enkelte hus – og

Fig. 4. Lagdelt forstøtningsmur, Austestad i Fusa 1985.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Fig. 3. Lagdelt utvendig maling på trehus, Bakklandet 1b 1984.

HANS JACOB HANSTEEN

Fig. 5. Q42 ved Dronningens gate i Kristiansand, 2017, endret byens identitet. Anlegget bryter voldsomt inn i byens overordnete struktur, ved å introdusere en bygning som fyller en hel kvartalslengde. Mens kvadraturen tradisjonelt har mange bygninger på tilsvarende strekning. Og det legger seg voldsomt over den gamle hjørnebygningen som har mistet sine skrå takflater.

enda mer miljøene – skal tilfredsstille flere forskjellige behov, blir resultatene og identitetene mangetydige – selv i forholds vis enkle situasjoner. Når vi bygger nytt, endrer vi identiteten i den eksisterende situasjonen, noe som er et sentralt tema i mange mer og mindre opphetete debatter om tilpassing. Kvadraturen i Kristiansand har nylig fått endret identitet via ny bebyg gelse i Dronningens gate, se fig.5, som også illustrerer lagdeling i stor målestokk.

Med begrepet identitet introduseres en annen sentral problemstilling: Vi står – litt spissformulert – overfor spørsmål om falsk eller ekte identitet, om skjult eller åpen identitet. Ekte og åpenhjertig identitet betyr at utsagnene dette noe gir om seg selv har sannhetsverdi, er troverdige. Slik sett er eksemplet fra Kristiansand åpent uten å tilsløre de siste byggende handlingene. Motsatt vil falsk eller skjult identitet forlede oss til misoppfatning av så vel nåtidig

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NOEN ORD OG BEGREPER OM TILPASSING

situasjon som den historiske. Dette er ikke en særegen problemstilling for bygging i historiske omgivelser, den foreligger ved all bygging. Fruktbare teorier for tilpassing må derfor være en del av allmenn arkitektur teori som også må innebære historieforstå else. For meg er det igjen en vesentlig del av virkelighetsforståelsen, fordi all virkelighet har historiske betingelser og forutsetninger på et individuelt eller kollek tivt nivå. Videre betyr det for meg at den fyldige historisiteten – uttrykket for historie i våre fysiske omgivelser – som vi ønsker, i første rekke bør baseres på overleverte, ekte bevarte elementer, ikke på tilsynelatende historiske elementer med falsk identitet. Dette impliserer at også endringer som har funnet sted, kommer til uttrykk i tydelige spor og ikke tilsløres unødvendig. UTOPIEN Utopi – som egentlig betyr «ikke-sted» – er paradoksalt nok er en del av virkeligheten. Til funksjonalismen knyttet det seg en utopisk drøm om et nytt samfunn uttrykt i enhetlige arkitektoniske omgivelser. På mange måter – satt på spissen – forutsatte den maktbruk og dermed fare for makt misbruk for å bli realisert. Drømmen var så sterk at den ikke bare preget store nye utbyggingsområder, men den ga seg også utslag i de mange «brutalismer» vi finner spredt i by og bygd utover det ganske land, fig. 6. Det skal ikke skjules at jeg med bakgrunn i slike erfaringer søker de humane løsningene, det vil si løsninger som tydelig innebærer omsorg for menneskene som brukere av de bygde omgivelsene. Hensyn til elementær persepsjonspsykologi er da blant de mange viktige hensynene. Men utopien er ikke et særegent trekk for funk

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Fig. 6. Brutalisme i Vassenden, Jølster 1980.

sjonalismen. Den fantes også i 1800-tall sarkitekturen. For eksempel når fireetasjes murbygninger i kjølvannet av murtvangs bestemmelser ble sprengt inn i bergenske trehusmiljøer i forventning om totalsanering til fordel for det man trodde var en mindre brannfarlig bebyggelse, fig. 7. Historien om branner i bergenske skorsteinshus forteller i ettertid noe ganske annet. En annen arkitektonisk utopi er 1970-tal lets påstand om at kopiering – å gjøre noe nøyaktig likt noe annet – er det beste virke middel for tilpassing av nytt til gammelt i verneverdige miljøer. Den underbygges blant annet med henvisning til verdiene som knytter seg til det enhetlige preg i disse miljøene. Noen gamle bygningsmiljøer i Norge har markant enhetlige partier, men normalt har de, selv om de har markert helhetlig preg, betydelige variasjoner og ulikheter i uttrykk som i Skudeneshavn, fig.8. Spillet av ulikheter er så sterkt at

HANS JACOB HANSTEEN

Fig. 7 Murgårdsutopi representert av skorsteinshus ved Vetrlidsalmenning Bergen 1968.

Fig. 8. Søragadå i Skudeneshavn 1963 med sterkt helhetlig og mangfoldig preg med betydelige variasjoner og ulikheter hvor eventuelle nye bygninger i form av kopier vil bidra til estetisk forflating og svekke historisiteten.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NOEN ORD OG BEGREPER OM TILPASSING

Fig. 9. Hospitalsgaten i Stavanger sentrum 2013. Nybyget skulle forhold seg til to meget forskjellige nabobygninger. Kopiering av det ene eller det andre ville ha økt kontrastene.

det er galt i forhold til den arkitektoniske grammatikken i området å bygge et nytt hus som kopi av et eksisterende, fordi det går på bekostning av den konsekvente individualitet i området. Nye komposisjo ner av kopierte stilelementer kan også være problematiske i bevaringsperspektivet, fordi de endrer historisiteten. I Stavanger fantes en mer alminnelig situasjon hvor det skulle bygges mellom 1800-talls panelarkitektur i to etasjer på

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

den ene siden og 3-4 etasjes funksjona listisk betongarkitektur på den andre, en situasjon med meget sterk kontrast, fig. 9. Ved å fylle mellomrommet med kopi av det ene eller det andre ville kontrasten opprettholdes fullt ut. Samtidig ville et mulig uttrykk for den nye historien, for vår tids byggende handlinger underslås, handlinger som skal dekke et funksjonelt behov med dets teknologiske og samfunns messige forutsetninger. Via de vertikale

HANS JACOB HANSTEEN

Fig. 10. Brunsvidde Røros 1980.

Fig. 11. Kystpreget Røros 1980.

målerstokksforholdene knytter den nye bygningen seg både til trebygningen og den funksjonalistiske arkitekturen. De brunsvidde tømmerveggers og stående panelers by, Røros, se fig. 10, innlandsbyen framfor noen i Norge, har også sine markante historiske ulikheter. Apoteket med sitt rosa liggende panel preget av kystkultur, se fig. 11, ville neppe blitt godkjent av antikvar eller bygningsråd med formingsveileder for hånden – om slikt hadde eksistert da huset skulle bygges. (I det minste måtte det en dispensasjon på særlige vilkår til.) Men at det med sin ulikhet til det vanlige på stedet bidrar verdi fullt til nyansering av Røros-identiteten og den historien vi leser av dette miljøet, er udiskutabelt.

LIKHET OG ULIKHET I FORMBETINGELSER Flere av de problemene vi bakser med har rot i bevisst eller ubevisst underslag av de reelle forutsetningene for det som skal bygges eller det som er bygget. Dersom man ser bort fra likhet i forutsetningene mellom nytt og gammelt, kan det oppstå helt unødvendige, i blant brutale, forskjeller i uttrykket. Det eneste forsonende med slike sterke kontraster er ofte at situasjonen er historisk lesbar i all sin overtydelighet. Når det gamle kopieres, dvs. at nytt gjøres likt gammelt, underslås ulikhet ene i forutsetningene og den historiske lesbarheten forsvinner. Samtidig oppstår arkitekturspråklig forvirring ved at samme prinsipielle form gis prinsipiell forskjellig

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NOEN ORD OG BEGREPER OM TILPASSING

Fig. 12a. Skisse som viser hovedtrekk i utviklingen av den bevarte historiske strukturen på Bryggen i Bergen med lange passasjer på tvers av strandlinjen. Røde piler viser transportveiene.

Fig. 12b. Bryggen i Bergen 1982 Den samlete gavlrekken som er brutt av en større åpning mellom nybygg med rekonstruerte fasader og bevarte bygninger, indikerer en helt annen bebyggelseshistorie enn den som faktisk fant sted.

Fig. 12c. Nybygde rekonstruksjoner ligger i rekke langs havnen, som et kamuflerende slør mot det store komplekset bak, skilt med en «gate» parallellt med strandlinjen. 1982. (Havneskuret foran er senere revet).

betydning i samme miljø (= samme språk/ dialektområde). Bebyggelsen på brannfeltet fra 1955 på Bryggen i Bergen – fig. 12a-c – er et klassisk eksempel på dette. Første skritt på veien til god tilpassing er uten tvil en uttømmende situasjons analyse. Vi må søke og anerkjenne både

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

de allmenne forutsetningene gjennom en bred virkelighetsforståelse og de spesielle forutsetningene i den enkelte stedegne og individbundne situasjonen. HISTORIETILSLØRENDE EKSEMPLER To hus i Vågsbunnen i Bergen kan illustrere

HANS JACOB HANSTEEN

Fig. 13. Hollendergaten Bergen 1978.

Fig. 14. Kong Oscars gate 28, Bergen, med glassfasade 1972 (den er senere endret).

det historietilslørende hvor uttrykkene for hendelsesforløp søkes skjult. Fabrik utsalgets hus i Hollendergaten 9, se fig. 13, har uttrykk som bolighus i tre fra 17–1800-årene, endret en del gjennom årene i forhold til funksjonelle behov, med typisk 1920-talls butikkvinduer. Dette er ikke sant: Huset ble reist i 1973–74 og er et rent næringsbygg reist i leca-mur. Fagfolk oppdager det i et nærmere studium, men ikke flertallet av mennesker som ferdes her. Noen har glemt den rykende branntomten, de fleste har aldri visst om den. Flertallets førsteinntrykk i dag er et rehabilitert gammelt hus. Men dette tilsynelatende gamle huset har ingen fortid, det lurer oss med sine «lånte historiske fjær». «GlassKnags» hus i Kong Oscars gate 28, se fig.

14, hadde et tydelig 1950-60-talls uttrykk, sterkt preget av internasjonal teknologisk modernisme. Og av litt banal symbolikk som glassmesterens hus. Dette huset er imidlertid i utgangspunktet et laftet trehus fra første del av 1800-årene. De to bygningene forteller vidt forskjel lige historier. Jeg har noe mer sans for glassmesterens hus enn Fabrikutsalgets, fordi det i det minste ga et fattbart uttrykk for bruksendringen som hadde funnet sted, en bruksendring som var en uavvendelig del av faktisk samfunnsutvikling. Men uttrykket mot det offentlige rom ga ikke tydelige signaler om husets hele historie. Bare ved å snike seg rundt hjørnet og studere baksiden, helst med en del spesial kunnskap som ballast, oppdager man at

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NOEN ORD OG BEGREPER OM TILPASSING

Fig. 16. Storgata i Lillehammer 2005. Det enkle nybygget innordner seg i tomtestrukturen og knytter seg ellers til miljøet med målestokk, materialer og farge.

det egentlig dreier seg om et gammelt hus. Helt banalt kan disse eksemplene illustrere to motsatte angrepsvinkler – ytterpunkt ene – for å løse tilpassingsoppgaver. Den ene er ideen om maksimal likhet, kopien, som løsning, den andre er ideen om den meningsfulle ulikhet, kontrasten, som hovedsak. Begge har sine åpenbare pro

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

blemer, mens gode svar ofte ligger et sted mellom dem. De to eksemplene illustrerer også spenn vidden og mangfoldet som preger mange eldre miljøer. I dette konkrete tilfellet er miljøets historiske og arkitektoniske mang fold så sterkt og inneholder så mange genu ine arkitekturuttrykk fra alle de perioder

HANS JACOB HANSTEEN

Fig. 17. Dronningens gate 8, Oslo 2011. Dette er en umiskjennelig nyere bygning, men den knytter seg klart til de eldre bygningene i miljøet via målestokk og beslektet struktur i fasaden.

som preger Bergen, at et stykke på vei tåles glassmesterens hus. Og Fabrikutsalgets hus kunne meget vel hatt uttrykk som lettere assosieres med vår tid – ut fra behovet for balanse mellom likhet og ulikhet. Her berøres en grunnleggende problemstilling for så vel prosjekterende arkitekter som for saksbehandlende antikvarer: I det store

mangfoldet av oppgavestillinger knyttet til pleien av våre fysiske omgivelser, er vi avhengige av å utvikle noen hovedregler som vi kan orientere oss ved hjelp av. De må ha gyldighet så vel overfor de store sammenhengene, miljøene, som overfor det enkelte hus og de små detaljene. Ikke for at prinsipper til enhver tid skal følges slavisk

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NOEN ORD OG BEGREPER OM TILPASSING

– verden er for mangfoldig til at prinsipper kan favne det hele – men for at vi skal oppnå større bevissthet om hva vi gjør. HVORDAN OPPNÅ GOD TILPASNING? Med grunnlag i de foregående betrakt ningene og erfaringsgrunnlaget bak disse avsluttes derfor denne teksten med forslag til noen kriterier for hvordan man bør arbeide for å oppnå god innpassing av nytt i gammelt: • Den viktigste tilpassingen skjer i forhold til overordnet form og strukturelle egen skaper. Det dreier seg om volumformer, høydeforhold og målestokksforhold, om forholdet mellom bebygget og ubebygget areal, om bevegelsesmønster i offentlig og halvoffentlig rom, private i forhold til offentlige soner, om grad av enhetlighet og variasjon m.m. Det er disse elemen tene som først og fremst tilfører miljøene deres stedlige identitet.

• Dersom det nye innordner seg strukturelt – i situasjonens overordnete historiske rom- og formstruktur – står vi friere i materialbruk og detaljutforming, om enn i varierende situasjonsbetinget grad. Da kan vi også frigjøre oss fra de tvang strøyer og den kunstighet som kopiering av historisk stil oftest medfører. Stil – som det tydeligste historiedefinerende elementet bygninger har – skal vi skal være meget varsomme med, fordi misbruk så lett fører til historietilsløring. • Drøftingene av forslag til løsninger bør i liten utstrekning dreie seg om absolutte enten/eller krav, men fortrinnsvis om grader av likhet og ulikhet. Med slike utgangspunkt har man mulighet til både å etablere meningsfylt historisk lesbarhet og å ivareta elementære skjønn hetsbehov. Fig. 15, 16 og 17 viser resultater av forsøk på å følge en slik tankegang.

TAKK Forfatteren retter en hjertelig takk for verdifulle innspill og kommentarer til antikvar, sivilarkitekt Siri Hoem og førstelektor, filosof Hans Marius Hansteen. Hans Jacob Hansteen, f.1938, sivilarkitekt, ledet istandsetting av Bryggen 1965-74, drev egen praksis i Arkitektene Hansteen AS 1970-93 og i enkeltpersonforetak 2003-12, var professor II i bygningsverne ved UNIT-NTH 1977-95 og byantikvar i Oslo 1993-2003. Han har vært medlem av en rekke offentlige utvalg og styrer samt arbeidet som kulturminnerådgiver på vegne av Europarådet og Unesco. Hansteen har skrevet en rekke artikler om kulturminnevern i fagpresse og dagspresse. Hvor ikke annet er nevt er fotografiene tatt av forfatteren.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

EVEN SMITH WERGELAND

Flyfoto av Jordal Amfi i 1952.

Foto: Vilhelm Skappel/Widerøes flyveselskap © Oslo byarkiv.

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR:

IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER even smith wergeland

Viktige idrettsanlegg behandles ikke som andre kulturminner da selv de av nasjonal verdi utsettes for radikale endringer og rivning. Som kontrast til de fysiske endringene legges det derfor ofte mye mening i stedene de hører hjemme, meninger som gjør dem krevende å forstå i lys av ellers ofte brukte kulturminnefaglige begreper som kontrast, tilpasning, kopi og autentisitet.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR: IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER

olmenkollbakken, Bislett stadion og Jordal Amfi har mange ting til felles: de ligger i Oslo, de var sentrale under Vinter-OL i 1952, og de har blitt utsatt for vesentlige bygningsmessige endringer i flere omganger. Ytterligere en ting de har til felles er at mens bygningene endres – eller rives – lever myten om stedene videre, tilsynelatende uforandret, i alle fall i idrettens historieoppfattelse. Dette gjør dem både svært interessante og svært krevende som kulturminneobjekter. De er utvilsomt blant de viktigste anleggene i norsk idrettshistorie, men kan et geografisk sted virkelig være så viktig at anlegget beholder sin kulturminnestatus til tross for radikale arkitektoniske endringer? Kan man rive eldre anlegg og bygge nye varianter eller kopier, som tilfellet Bislett stadion, og påstå at anleggets historiske verdi lever videre? Og er idretten egentlig så opptatt av stedenes verdi, eller ligger det andre hensyn bak stedsmanien? Disse spørsmålene skal jeg drøfte i lys av teoretisk litteratur fra henholdsvis idrettssosiologi og kulturgeografi, vurdert i lys av etablerte verdibegreper i norsk kulturminneforvaltning. I tillegg skal jeg undersøke idrettens argumentasjon i saks behandlingen av de tre utvalgte anleggene, for å belyse den polemikken som ofte oppstår mellom idretten og antikvariske myndigheter i saker av denne typen. Et utvalg medieoppslag brukes til å speile denne debatten ytterligere. Selv om artikkelens empiri er avgrenset til én by i Norge, er målsetningen å formidle noe bredere om temaet idrettsanlegg som kulturminner. De utvalgte anleggene er representative for bestemte vendinger

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

i nyere tids sportsarkitektur, både hva skjøtsel, nybygging og identitetskonstruk sjon angår. Det har vært en trend de siste 20 årene at gamle anlegg erstattes av nye, eller at de gamle anleggene bygges helt om, av hensyn til nye tanker om publikumskom fort, sikkerhet, og galopperende detaljkrav til funksjonalitet. Ser man eksempelvis til engelsk fotball, vil man erfare at nesten alle de opprinnelige stadionene på toppnivå har blitt revet eller bygd om til det ugjen kjennelige. Samtidig er engelske fotball stadioner typiske for en annen påfallende tendens, nemlig markedsføring ved hjelp av historisk symbolikk. Det kan være gamle stedsnavn gjenbrukt i nye anlegg, bilder av gamle klubblegender på stadion, og, gjenbruk av fysiske objekter fra det revne anlegget – en slags postmoderne variant av klassiske spolier, med dertil hørende kultiske elementer.1 Også i norsk sammenheng knyttes det verdi til ikoniske fragmenter, som da dekk-magnaten Tommy Sharif kjøpte tårnet i Holmenkollbakken før rivningen i 2008. KOMPLISERT ARVEMATERIALE Det er ikke anledning i denne sammen hengen til å gi noen utfyllende utgreiing om idrettsanlegg gjennom historien,2 men det bør nevnes at eksisterende norsk litteratur primært er opptatt av det idretts historiske – hvem vant hva og når? – samt

1 Et eksempel er OL-stadion i London fra 2012, som nå brukes av fotballklubben West Ham. Før rivningen av klubbens gamle anlegg, Boleyn Ground, ble noen komponenter tatt vare på og implementert i OL-stadion, for å signalisere at dette nå var West Hams nye hjemmearena. 2 Interesserte lesere kan finne mer ut om dette her: Wergeland, 2007, Heyerdahl, 2014, samt Hofmo, 1947

EVEN SMITH WERGELAND

de organisatoriske og sosiale aspektene.3 Arkitektoniske, estetiske og kulturminne faglige betraktninger er langt sjeldnere. Bygningene har ofte tjent som nøytrale rammeverk for de aktivitetene og begiven hetene som har utspilt seg der. «Idrættens rum er først og fremmest brugerbestemt, og en ting præger idrætsbyggeriet mere end noget andet: Funktionen»,4 hevder den danske idrettsforskeren Verner Møller. Den påstanden samsvarer med min egen erfaring og forskning. Det dominerende fokuset på bruksaspektet er utvilsomt noe av grunnen til at idrettsanlegg kan være vanskelige å håndtere som kulturminner. Enkelte internasjonale anleggsstudier fra 2000-tallet har fokusert på kulturminne aspektet, vinklet inn mot diskusjoner rundt nostalgi,5 turisme og attraktivitet.6 Dette gjelder særlig OL og Fotball-VM, da det bygges en rekke påkostede anlegg som får mye oppmerksomhet i anledning det aktuelle mesterskapet. Til tross for mye legacy-fokus, dvs. arven etter arrange mentet, har etterbruken av anleggene ofte vist seg å være en trøblete affære, fordi anleggene er store og derfor svært krevende å drifte etter lokale behov, og fordi mye av interessen forsvinner når mesterskapet er over.7 Det er utvilsomt krevende å vedlikeholde idrettsanlegg. Men samtidig: Dette er ikke den eneste formen for stor skalaarkitektur – katedraler, palasser og museer synes ofte å bli skjøttet langt bedre - og idretten har den fordelen at det er mye 3 Følgende arbeid er typiske i så måte: Goksøyr, 2008, Slagstad, 2008, og Høgås, 2012 4 Møller, 1997, s. 127 5 Ramshaw & Gammon, 2005 6 Boukas, 2013 og Kiuri & Teller, 2015 7 Følgende studier dokumenterer denne problematikken: Roult & Lefebvre, 2010, og Wergeland, 2011

penger i omløp, særlig knyttet til fotball og andre globale varianter. Man kan derfor ikke bare akseptere argumentasjonen om at idrettsanlegg er mer krevende å hånd tere enn andre bygninger. Dette handler i høyeste grad om kulturelle forestillinger knyttet til idrettens vesen. OL-mottoet «Citius, Altius, Fortius» [Raskere, Høyere, Sterkere] er temmelig treffende. I OL- og VM-sammenheng forventes en komplett ny anleggspakke hver eneste gang. Moralen synes å være at det er fint at historien spiller en viss rolle, så lenge de seriøse aktivitetene pågår på skikkelige, dvs. nye, anlegg. Jaget etter teknisk forbedring handler også om publikumshåndtering. Dagens publikum tilbys en helt annen komfort enn tidligere, i form av tribune med sitteplasser, effektiv tilgang til mat og sanitære fasili teter, og optimaliserte siktforhold. Det er slutt på tiden da man hutret seg gjennom vinterkulda på en enkel trebenk. Den nye Holmenkollbakken er eksempelvis bygd for å minimere innvirkningen av natur forholdene. Uteidrett minner mer og mer om innendørsidrett, og dette reflekteres i krav og forventninger til anlegg. Eldre standarder havner fort i unåde i et slikt perspektiv. HISTORIE SOM MARKEDSFØRING På den andre siden er idretten ekstremt opptatt av å fremelske sin egen historie, aller helst ved å gjenfortelle store sportslige øyeblikk. Skimuseet i Holmenkollen er representativt i så måte. Det handler om prestasjonene til de store norske skiheltene og utstyret de brukte da de vant. Mens stedene de har vært inngår i mytologiserin gen – Chamonix, Grenoble, Nagano m.fl.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR: IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER

- havner anleggene for det meste i bakgrun nen. I den «uforglemmelige utstillingen»,8 som det heter på skimuseets nettside, glemte man sportsarkitekturen. Det samme kan sies om Norges OlympiskeMuseum på Lillehammer, der det kuratoriske fokuset ligger på bragder, helter, den olympiske idé og «folkefestene» i 1952 og 1994. Nettsiden har derimot ingen kategori for OL-arkitektur.9 Slik sett er det ytterst passende at museet forlot et av de faktiske OL-anleggene fra 1994, Håkons Hall, til fordel for nybygg, med «moderniserings behov» som hovedargument.10 Samme tendens gjelder også utenfor de museale rammene. Fotballklubber og idrettslag forteller ivrig om pokalene i skapet, men er relativt tause om bygningen skapet er plassert i. Denne ubalansen fremtrer også i tilfeller der idretten bevisst bruker sin egen anleggshistorie som reklame, noe man så i forbindelse med markedsføringen av Oslo 2022, forprosjek tet til en søknad om vinter-OL. Selv om det ble hevdet av den spesialoppnevnte etaten at de ikke bedrev propaganda på vegne av OL-ja, bar kampanjen preg av en utilslørt positiv retorikk. Dette gjaldt særlig den offisielle filmen som ble laget,11 men også plakatkampanjen som snakket om «arven fra 1952», altså det forrige Vinter-OL i Oslo. På disse plakatene figurerte tre historiske anlegg: Holmenkollbakken, Viking Hotell og Jordal Amfi.

Jordal Amfi var riktignok det eneste av de tre anleggene som enda var noenlunde intakt, dog med nyere påbygg. En tilbake føring til 1952 ville vært mulig, selv om det hadde vært krevende å få til. I etterkant har det imidlertid kommet frem at hver ken OL-etaten eller idretten selv, med Vålerenga Ishockey i spissen, hadde noen reell interesse av dette. Det ble brukt som et goodwill-kort så lenge det virket hensikts messig, men uten OL forsvant oppfattelsen av at det fysiske anlegget hadde noen verdi. Det skulle rives, og de fleste som mente noe annet ble stemplet som bakstreverske og nærmest idrettsfiendtlige.12 Nå var fokus plutselig på verdien av stedet Jordal som idrettsområde. Prosessen rundt Jordal Amfi viser hvordan idrettsanlegg kan gjøres til strategiske brikker i et identitetsspill som stadig skifter innhold. OL-historien er full av eksempler på retoriske, politiske og kulturelle maktspill med idrettsarkitektur som medium, med sommer-OL i Berlin 1936 som det mest eksplisitte eksempelet.13 Selv om Lillehammer 1994 ikke har de samme politiske konnotasjonene som Berlin-OL, gjenfinner man mange av de samme tendensene: En reduksjon av norsk identitet til troll, nisser, vetter, folkeeventyr og folkemusikk, ispedd noen vikingreferan ser, som Vikingskipet på Hamar. I følge den norske samfunnsviteren Anders Johansen var Lillehammer-OL først og fremst et

8 Skiforeningen, 2017 9 Norges Olympiske Museum, «Norges sprekeste museum!», 2017 10 Norges Olympiske Museum, «OL-museets historie», 2017 11 Denne filmen finnes ikke lenger på Oslo kommunes nettside, heller ikke på nettsiden til produksjonsselskapet som laget den, men er tilgjengelig her: https://vimeo. com/72403437).

12 Dette kommer frem i den offentlige saksportefølgjen, både plansak og byggesak, og særlig i diverse medieoppslag som fulgte saksgangen, eksempelvis følgende VG-sak, der hockey-profilen Espen Knutsen gikk hardt ut mot Byantikvaren i Oslo: Sævig & Jarlsbo, 2016 13 Se nærmere analyse av de arkitektoniske strategiene for Berlin 1936 her: Wergeland, 2007, s. 60-65

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

EVEN SMITH WERGELAND

eksempel på listig, men ikke særlig subtil, markedsføring. I den polemiske pamflet ten Den Store Misforståelsen kaller han Lillehammer 1994 for «Markedsføring av markedsføring som livsstil».14 Dette markedsføringsaspektet gir en viktig inngang til å forstå prosessene rundt de tre anleggene i denne teksten. STEDET SOM MYTE OG FETISJ Det Johansen skildret i 1995 kan i stor grad overføres til senere tids diskusjoner om kommersialisering av idrett. Idrettsanlegg har gått fra å være enkle rammeverk for sportslig utfoldelse til å bli pengemaski ner – det er i alle fall forhåpningen når nye anlegg skal bygges. Ikke bare skal de sette byen «på kartet», de skal også være innbringende i seg selv – være både børs og katedral. Arena auf Schalke i Gelsenkirchen (oppført 1998-2001) er typisk i så måte. Hjemmebanen til Schalke 04 rommer en rekke underholdningstilbud og kan enkelt gjøres om til andre formål enn fotball, som konserter, veddemål og skiskyting. Arena auf Schalke skiftet raskt navn til VeltinsArena, etter hovedsponsoren, det tyske bryggeriet Veltins. Det er også illustrerende for en global trend der de kommersielle kreftene krever stadig mer oppmerksomhet. Interessant nok kombineres dette med forsøksvis flørting med lokal identitet. Sponsorene er helt avhengige av å ikke miste kontakt med lokale fanbaser, og må derfor sy sammen identitetspakker i sports arkitekturen. Emirates stadion i London, tilhørende Arsenal, er full av lokale navn og klubbsymbolikk både utvendig og innven dig. Emirates erstattet gamle Highbury 14 Johansen, 1995, s. 52

stadion, som ble revet. Historiske anlegg havner rett og slett i bakgrunnen for visuelle representasjoner av historien, knyttet til prestasjoner og geografiske lokaliteter. Idrettens dragning mot stedets verdi kan ta ulike former og format, men har ofte noe konstruert ved seg. I en globalisert idrettsverden hvor fanbaser sjelden er lokale i samme grad som før, er det ofte nødvendig med en nokså stor dose illusjon. Man dyrker – fetisjerer – visse forestil linger om steder; vedvarende verdier som kan overføres til ny arkitektonisk form ved behov. Hvor reelle disse verdiene er, synes ofte å være helt underordnet den identitets byggende effekten de tildeles i det nye effektmakeriet som oppstår. Et begrep som stundom har dukket opp i diskusjoner om stedets betydning i idretten er genius loci [stedets ånd], et av nøkkelbe grepene til Christian Norberg-Schulz.15 I en artikkel fra 1997 beskriver tidligere nevnte Verner Møller rivningen av KIF-hallen i Kolding, hans barndoms idrettshall. Hallen sto ferdig i 1956, etter en storstilt dugnads innsats, og ble revet i 1996. I artikkelen beskriver Møller kvalitetene som gikk tapt da hallen ble borte. Han skildrer den som «usædvanlig» og «mærkværdig», og hevder at hallen hadde «en særlig charme.»16 Disse utsagnene er naturlig nok preget av forfatterens eget forhold til anlegget, men det interessante er at det ligger nært opptil et begrep fra norsk kulturminneforvaltning – forbløffelsesverdi. Det er akkurat disse elementene som utgjør hallens genius loci, i følge Møller, og det nye erstatningsanlegget 15 CNS utmeislet denne teorien med boka Genius Loci: towards a phenomenology of architecture, første gang utgitt i 1979, se Norberg-Schulz, 1979 16 Møller, 1997, s. 125

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR: IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER

har i følge ham ikke klart å ta opp i seg disse.17 Dermed dør stedsidentiteten ut, i dobbel forstand: Den opprinnelige tomten tømmes for mening, den nye tomten klarer ikke å fylle på nytt meningsinnhold. I kontrast til dette synet finner man ideen om «stedets tyranni», som den norske arkitekturhistorikeren Mari Hvattum skapte en viss debatt med i 2009.18 Hvattum problematiserte det hun skildret som en essensialistisk tilbøyelighet i norsk arkitekturpraksis, bygd på overbevisningen om at det på ethvert sted finnes et element av identitet som alltid «er» der, en stedses sens som arkitekten må hente ut og basere verket på. Hvattum argumenterte mot denne fikserte tenkningen ved å peke på at alt mennesker er involvert i er konstruert, også naturlandskap, og viser blant annet til kulturgeografiske innsikter fra 2000-tallet, signert britiske John Urry.19 Nå spørs det vel om de ansvarlige er innforståtte med denne subtile kritikken av tradisjonell stedsforståelse, men det er definitivt den mer endringsorienterte ideen om identitet som lever i forvaltningen av Holmenkollen, Bislett og Jordal Amfi. Samtidig kjennetegnes de tre prosessene av den samme statiske holdningen som Hvattum avdekker i norsk arkitektur. Holmenkollen, Bislett og Jordal Amfi frem stilles som steder med en unik atmosfære som evig hviler over dem. Men interessant nok er identitetsbyggingen i disse tilfellene hevet over både bygnings- og landskaps messige forhold. Mens Norberg-Schulz søkte etter autentisitet i form av et gjensidig forbundet formgivningsforhold mellom 17 Møller, 1997, s. 126 18 Hvattum, 2009 19 Hvattum, 2009

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

arkitektur og sted, ligger vekten nesten utelukkende på geografisk mytebygging i idrettens forvaltning og forståelse av egne anlegg. Denne situasjonen peker mot to viktige teoretiske motpoler i diskusjoner av idrett skultur og sted: topofili og topofobi, dvs. kjærlighet til stedet og frykt for stedet.20 Man kan for eksempel elske å være på fot ballkamp, særlig når laget gjør det bra, men også frykte negative sider som sportslige nedturer, dårlig vær, tribunevold og sjikane. I saksbehandlingen og mediedekningen av Holmenkollen, Bislett og Jordal Amfi pendles det mye mellom disse, særlig i sistnevnte tilfelle. Representanter fra Vålerenga Ishockey synes å hate det historiske Jordal Amfi, men elske selve stedet, dets beliggenhet i Oslo, dets østre lokalitet. Det har vært viktig å kunne fortsette å valfarte akkurat dit, for å følge den idretten de setter høyt. Like ens klages det friskt rundt åpenbare svakheter ved Holmenkollen (vind, tåke, beliggenhet) og Bislett (slites mellom lokale behov og internasjonale krav), mens immaterielle fenomener som Bislett-brølet og Kollen-brølet hylles. Stedene er viktige, men mytene om dem er enda viktigere.21 Den siden av saken gjør det også nærliggende å referere til den ny-rasjo nalistiske vendingen innen arkitekturog kulturminneteori fra slutten av 1960-tallet, med den italienske Tendenza-gruppen som kraftsentrum. Anført av Aldo Rossi, Carlo Aymonino og Giorgio Grassi søkte de bort 20 Artikkelen «Playing at home: British football and a sense of place» gjør bruk av dette begrepsparet. Se Bale, 1991 21 Den offisielle uttalelsen til Oslo idrettskrets i forbindelse med plansaken for Jordal Amfi er representativ i så måte. Se Oslo idrettskrets, 2016

EVEN SMITH WERGELAND

Holmenkollbakken i 1952. Foto: Leif Ørnelund © Oslo museum.

fra funksjonalisme og over mot typologi, dvs. de autonome type-egenskapene til en bygning, hevet over politisk, sosial og kulturell kontekst.22 I et slikt perspektiv kan bygninger tåle betydelige endringer, så lenge den typologiske dimensjonen ivaretas. En hockeyarena kan gjenoppstå i helt ny form, så lenge den fremdeles er en hockeyarena. Dette fokuset skyver opp merksomheten over på bygningens isolerte utviklingsbehov og bort fra det geografiske – noe som egentlig er et ganske typisk trekk ved idrettens håndtering av Bislett stadion, Holmenkollbakken og Jordal Amfi, som jeg nå skal se nærmere på.

NATUREN SOM FORSVANT: HOLMENKOLLBAKKEN Holmenkollbakken er ved siden av Nidarosdomen Norges nasjonalhelligdom. Men mens Nidarosdomen restaureres, rives Holmenkollbakken og bygges på ny.23 Sitatet over er hentet fra en Aftenpostenkommentar signert journalist Bjørn Brøymer sommeren 2007, da spørsmålet om rivning av Holmenkollen tikket mot endelig avgjørelse i Oslo byråd. Brøymers kommentar fanger hovedlinjene i min diskusjon om hvorfor viktige idrettsanlegg ofte behandles annerledes enn andre kulturminner. Før jeg følger opp det sporet,

22 Se Grassi, 1967, og Rossi, 1982

23 Brøymer, 2007, s. 1

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR: IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER

er det på sin plass med en kort historikk. Det første hopprennet i Kollen ble arrangert søndag 31. januar 1892, i det som da var en ren naturbakke, dvs. en hoppbakke der både ovarennet og unnarennet i størst mulig grad følger terrengformen på stedet. Noen få slike bakker finnes enda – som skiflygingsbakken i Kulm og Gross-Titlisbakken i Engelberg – men det er svært lenge siden dette var normalen på toppnivå i internasjonal skihopping. Den gradvise endringen av Holmenkollen fra naturbakke til det den er i dag – en 100% gjennomkonstruert arena – begynte allerede i 1894, da det ble gjort juste ringer på kulen. Inn på 1900-tallet kom endringene på løpende bånd. I 1904 kom det første permanente hoppet (av stein); i

1907 ble unnarennet gjort brattere; i 1910 ble ovarennet forlenget med en steinkon struksjon på toppen; i 1913 kom det første hopptårnet, et 9,5 meter høyt stillas av tre; i 1927 kom et nytt trestillas (19,5 meter høyt), etter at det første hadde kollapset samme år; i 1930 ble Besserudtjernet gravd ut og drenert, ettersom det var en meget ustabil landingsslette for hopperne. De naturlige elementene kom altså tidlig i konflikt med hoppsportens økende krav til lengre hopp og jevnere forhold. Da bakken fikk sin ikoniske form til OL i 1952, signert Frode Rinnan og Olav Tveten, var det ikke spesielt mye igjen av naturstedet Holmenkollen. Man kan heller ikke snakke om særlig høy grad av materialautentisitet, i betydningen ekte

Tårnet fjernes under rivningen av Holmenkollbakken i oktober 2008. Foto: Vidar Ruud © ANB.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

EVEN SMITH WERGELAND

eller opprinnelig, ettersom alle anleggs komponentene hadde blitt skiftet ut eller refundamentert. Verdien av Holmenkollen frem mot Oslo-OL var dens posisjon som hoppsportens hovedarena i Norge, samt områdets magnetiske tiltrekningskraft på skimosjonister og skipublikum. Dersom man regner med Frognerseteren til nær området, har man en identitetspakke der norsk nasjonalromantikk smelter sammen med bastante forestillinger om Norge som skisportens opphavsland – to svært sterke mytologier, da som nå. På toppen av dette kom 1952-versjonen av bakken, som tilførte Holmenkollen et arkitektonisk verk av betydning. Det var særlig tårnet som fikk seg et løft, bokstave lig talt, ved at det ble forlenget, et grep som skapte den slanke, horisontale silhuetten som mange av byens innbyggere fikk et forhold til på avstand, som en hvit stripe i landskapet på toppen av kollen. Hvitfargen kom også i forbindelse med OL, samt den første versjonen av Skimuseet, noe som bidro til å forsterke den pågående myte byggingen rundt stedet og bakken. Begge skulle imidlertid endre seg nærmest kontinuerlig i tiårene etter OL. Tårnet fortsatte å knekke bakover og vokse i høyden. Unnarennet ble brattere og brattere i takt med at utsprengninger under Besserudtjernet grov landingsområ det dypere og dypere ned i terrenget. Det begynte å bli vanskelig for publikum å se hopperne nede på flaten, som ikke lenger var en flate, men et krater. I 1983 ble det sågar sprengt i fjellet for å gi Skimuseet nye lokaler. Ved siden av terrenginngrepene ble det også kjempet mot naturkreftene på andre fronter. Vind og tåke ble forsøkt overvunnet med skjermer og tørris, nat

temørke med flomlys, dårlige snøforhold med porselensspor i ovarennet og kunstig snø i unnarennet. Innsatsen til tross: Det ble etter hvert klart at man måtte gå mer grunnleggende til verks dersom norsk hoppsport skulle få en fullt funksjonell bakke i verdensklasse, i tråd med krav som ikke fantes da Rinnan og Tveten skapte et Oslo-ikon tidlig på 1950-tallet. I et slikt perspektiv var det faktisk ikke så radikalt å rive bakken for å gjøre plass til Nye Holmenkollen. Den gamle varianten minnet om et puslespill som skiftes ut brikke for brikke, hvor man til slutt innser at alle de originale brikkene har forsvunnet. Når man søker etter Holmenkollen skiarena i saksinnsyn hos Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune, kommer det opp en lang liste av byggesaker. Disse gjelder riktignok ikke bare hoppbakken, men hele skianlegget. De tilkjennegir uansett en vidtfavnende endringshistorie, smått og stort, fra grunnarbeider og tribune til store terrengendringer. Hele området bærer preg av en gjennomgående teknologisering av naturen, hvilket er typisk for dagens idrett. «Arkitekturen har gjeve etter for reguleringa av naturkreftene som moderne skisport er tufta på»,24 skrev jeg i 2010, da jeg anmeldte Nye Holmenkollen, tegnet av JDS Architects. Skihopping kan nesten ikke kalles en uteidrett lenger. Mesteparten av snøen i den nye bakken er kunstig - ova rennet er sågar støpt i permanent glassfiber – hopperne beskyttes for vind av gigantiske skjermer, den naturlige bakken er for lengst borte, det samme er tjernet som tidligere lå i bunn av bakken. Flombelysning sørger for maksimal sikt i skumring og mørke. 24 Wergeland, 2010, s. 25

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR: IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER

Når rivningen av gamle Kollen likevel var kontroversiell, handlet det delvis om at det norske hoppmiljøet selv ønsket ny hovedbakke et annet sted, av funksjonelle årsaker. Det hersket også en oppfatning om at det faktisk var 1952-versjonen man skulle rive. Rinnan-utgaven hadde på en måte blitt forsterket gjennom de senere utvidelsene, som gjorde bakken enda lengre, og dermed slankere. Det som i prak sis var en historisk hybrid, hadde likevel en sterk forankring i det renskårne moder nistiske utgangspunktet. Denne effekten svarer til begrepet visuell autentisitet, som i følge Arne Lie Christensen «innebærer at en bygning kan oppfattes som autentisk dersom den har det samme utseendet som opprinnelig».25 Selv om gamle Kollen beviselig ikke hadde det, ble den likevel oppfattet som autentisk. Men det viktigste var åpenbart tilknytnin gen til selve geografien. Jeg skriver geo grafi helt bevisst i dette tilfellet, ettersom topografien i stor grad hadde forsvunnet i takt med anleggets endringer. Daværende Riksantikvar Nils Marstein fremhevet vik tigheten av at landemerket Holmenkollen måtte kunne oppleves på samme sted, også i ny drakt, da han uttalte seg i media.26 Idrettsaktørene ønsket rivningen velkom men,27 og levnet samtidig liten tvil om at Holmenkollen måtte bestå som nasjonalt skianlegg. Da kunne man ikke flytte selve sentralmonumentet – bakken – selv om skihoppingen fikk svakere vilkår enn det man kunne oppnådd andre steder. I dette fremkommer et viktig paradoks: Mens idrettens styrende organ gjerne eliminerer

KOPI MED MANGLER: BISLETT Also in Oslo is the 24,000 capacity Bislett stadium, home of Vålerengens IF. Between 1913-51, Norway regularly staged soccer internationals at this surprising stadium, sunk in the midst of a residential area between the city centre and the Ullevål.28 Ordene over tilhører den britiske journa listen Simon Inglis, som i 1990 publiserte en av de første sammenfattende bøkene om europeisk fotballarkitektur. I denne vekker Bislett stadion stor begeistring på grunn av de mange kuriøse innslagene: At its heart stands a charming brick clubhouse, on the north side, which dates back to 1913 and sports a clock tower, tiled roof, decorated railings and staircases, and a royal balcony whose curving roof is supported by a row of white poles, angled skywards like a missile battery. The surrounding terraces – there are no other seats – appear to undulate around the bowl towards a concrete cantilevered cover oppo site the clubhouse. A curious gem indeed.29 I gamle Bislett finner Inglis kvaliteter som definitivt graviterer i retning av forbløffelsesverdi, som tidligere drøftet i

25 Christensen, 2011, s. 212 26 NTB, 2005 27 Se Skjellum, 2005 & Brøymer, 2007

28 Inglis, 1990, s. 160 29 Inglis, 1990, s.160

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

bygningsmasse av funksjonelle årsaker knyttet til selve bygningen, klamrer samme sektor seg fast til en uegnet lokalitet så sant denne har høy nok symbolverdi – selv om et eventuelt nybygg ikke vil klare å løse vanskene med og på selve stedet. Selv om Bislett og Jordal ikke er like vanskelige lokasjoner som Holmenkollen, har først nevnte slitt med å løse alle funksjonelle krav selv i ny form, som jeg nå kommer til.

EVEN SMITH WERGELAND

Bislett stadion under OL i 1952. Foto: ukjent © Oslo museum.

relasjon til KIF-hallen i Kolding. Det er de historiske elementene som gir Bislett identitet og skiller det fra andre anlegg, i følge Inglis. I perioden etter at denne boka kom ut er det nettopp de eldre historiske komponentene – klubbhusene, de eldste tribunedelene, inngangsportalene, tårnene – som har forsvunnet fra fotballarkitekturen i takt med moderniseringen. Et tydelig eksempel er Trinity Road Stand, som tidli gere var en del av Villa Park i Birmingham. Da det sto ferdig i 1924 var det en used vanlig påkostet tribune til engelsk fotball å være. 76 år senere ble det revet, til stor misnøye blant mange Aston Villa-Fans og kulturminnevernere, som gjengitt i boka Engineering Archie fra 2005.30 Den ble for 30 Inglis, 2005

øvrig utgitt på forlaget English Heritage, i et forsøk på å sette fotballarkitektur på kulturminnedagsordenen. Det ble med forsøket, får man nesten si. Fotballstadioner, og idrettsanlegg generelt, har blitt den rasjonelle, funksjonslogistik kens arkitektur. Dette har sitt opphav i en rekke regelendringer som begynte å tre i kraft rundt 1990, da behovet for reform meldte seg etter en rekke alvorlige episoder som involverte gamle anlegg, manglende vedlikehold og dårlig publikumskontroll.31 Mange av de gamle europeiske stadionene var åpenbart i dårlig stand. De fleste hadde blitt bygget i mellomkrigstiden og 31 Katastrofale hendelser som Heysel-tragedien i 1985, Bradford-tragedien i 1985 og Hillsborough-tragedien i 1989 krevde flere titalls menneskeliv og førte i tillegg til hundrevis av personskader.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR: IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER

utvidet i etterkrigstiden, uten nevneverdige endringer utover veksten i størrelse. Litt av aberet med reformasjonen på 90-tallet var at problemene ikke bare ble koblet til man glende vedlikehold, men også til påstått feildesign. Det var opplagt et forbedrings potensial hva logistikk angikk – smale passasjer, lange køer, dårlig brannsikring – men 90-tallets panikk for flere tragedier utelukket vern og gjenbruk. Dette bakteppet har definitivt preget diskusjonen om gamle Bislett, som i likhet med gamle Holmenkollen var et lappeteppe av endringer. Stadionområdet tilhørte opprinnelig Bislet Tæglverk, men ble i 1898 kjøpt av Oslo kommune, som ønsket å skaffe byens nordøstlige bydeler en idretts plass. Første bygning kom på plass i 1908, og fra da av var anlegget kjent som Bislett idrettsplass. Både anlegget og aktivitets frekvensen økte da kommunen igangsatte bygging av en helt ny idrettsplass i 1917. Arkitekt for det hele var Ole Sverre, som til førte et større klubbhus med treningslokale for boksing og brytning, garderober, dusj og kafé. Banen, som var klar til bruk i 1922, fikk også en overbygd tribune. Veksten fortsatte med hovedtribunen i søndre sving i 1925, før Frode Rinnan fikk revet de opprinnelige trekonstruksjonene (tribuner + tak) ved ombygging til betongstrukturer 1938-40. Samme mann oppgraderte stadion igjen til OL i 1952. Tribuneanlegg, dusj og garderober ble igjen modernisert midt på 1980-tallet, da det også kom på plass ny pressetribune. Like ens har banedekket endret seg, fra grus på hele flaten til gras på banen og kunststoffdekke på løpebanen. I likhet med gamle Holmenkollen var det altså lite materialautentisitet å spore da rivningsdiskusjonen begynte.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Det gjorde den midt på 1990-tallet, da en arbeidsgruppe med representanter fra stat lig og kommunal forvaltning samt idretten selv ble nedsatt for å utrede Bislett stadion. Utredningen førte til at Oslo kommune i 1995 inviterte til en internasjonal konkur ranse om ombygging av Bislett stadion. Denne ble vunnet av Arkitektfirmaet C.F. Møller, hvis konsept gikk ut på å rive det gamle stadionet og bygge nytt på samme tomt, med ambisjon om å innpasse det nye stadionet i nærmiljøet. Akkurat dette tilpasningsprinsippet skulle følge prosjektet videre, da det tidlig på 2000-tallet gikk sine runder som plansak. C.F. Møller planfor slag i 2001 og 2002 møtte mye motstand i flere ledd, ikke minst fra Byantikvaren i Oslo, men på bakgrunn at et politisk vedtak i Byrådsavdeling for næring og byutvikling 27. juni 2003 skjøt arbeidet fart. Den ende lige reguleringsplanen var ute på offentlig ettersyn vinteren 2003/04.32 Selv om mange fremdeles kjempet for gamle Bislett – blant annet Oslo-poeten Jan Erik Vold – begynte rivesaken å få oppslutning. Plan- og byggesaksbehandlingen vitner om en betydelig spenning i begrepsbruken. Arkitektene, Friluftsetaten, Bislettalliansen og det politiske segmentet som var for rivning snakker om ivaretaking av kulturminnerverdier og historie, men da gjennom et nybygg som tilpasser seg det omkringliggende miljøet i form av tilpas sede høyder og et visst estetisk samspill i fargebruk og formgivning. Byantikvaren og Riksantikvaren var for så vidt positive til denne fremgangsmåten, men var samtidig klare på at det historiske anlegget allerede 32 Se sammendrag av innholdet her: Arkitektfirmaet C.F. Møller, 2003

EVEN SMITH WERGELAND

representerte en slik tilpasning, og at en rivning uansett ville forrykke den etablerte harmonien på Bislett. Videre ble det under strekt at andre verdier – den historiske kontinuiteten, materialverdiene og viktige enkeltelement – ville gå tapt. En tredje viktig stemme i saken, aktivistalliansen Allgrønn,33 jobbet mot rivningen inn mot politiske prosesser, gjennom klagesaker, medieoppslag og diverse aksjoner i bydelen. De gikk etter hvert hardt ut mot vernemyndighetene: «Riksantikvaren er blitt enig med kommunen om at ingenting av Bislett skal bevares. Hva skal vi med slike vernemyndigheter?»34 Aktivistenes sentrale ankepunkt var at de mente at kulturminnevernet hadde latt seg kue av idrettens funksjonelle krav – altså nøyaktig den problematikken som har blitt belyst fra flere hold i denne artikkelen. Motforestillingene til tross: Det politiske flertallet kom på plass i kjølvannet av den tredje versjonen av plansaken. Etter nærmere 10 år med diskusjoner ble det til slutt gitt klarsignal for rivning, som ble påbegynt i juni 2004. Etter bare to måneder begynte nybyggingen, som i sin tur tok 10 måneder. Rekordraskt, akkurat som det nye stadionet: Den første verdensrekorden på Nye Bislett stadion kom allerede under åpningen av anlegget til Bislett Games 2005. Idretten hadde fått det den ville – eller? Gnisningene rundt Bislett stadion sluttet ikke i 2005. Mange ønsket det nye anlegget velkommen, men det hadde også sine motstandere.35 Langt fremme i køen 33 Følgende nettside rommer et arkiv av deres Bislettengasjement: http://www.allgronn.org/om-bislett.html. 34 http://www.allgronn.org/om-bislett.html 35 Hognestad, 2005, s. 1

av positivt innstilte eksperter sto Thomas Thiis-Evensen, professor ved Arkitekturog designhøgskolen i Oslo. Den nye versjonen er typisk for noe han kunne like, klart forankret som den er i en tradisjonell estetisk formgivning, i visuell dialog med 1952-versjonen til Frode Rinnan. Det hadde fremfor alt holdt på kontakten med nabolaget, som i følge Thiis-Evensen faktisk hadde blitt forsterket ved at den nye versjonen var mer transparent. Dilemmaet er imidlertid at den nye versjonen ikke løste noen av de vesentlige svakhetene ved det historiske anlegget. «Nye Bislett stadion hadde behøvd en fri gjøring fra tradisjonens museale t yngde»,36 skrev den norske sosialantropologen Hans Kristian Hognestad Hognestad i Morgenbladet, og siktet blant annet til det store spriket mellom markedsføringen av historien (på Bislett-veggene finner man ingen foto datert etter 1986) og mangelen på vilje til å ivareta det historiske anleg get. Han pekte også på at bare én del av brukshistorien har blitt prioritert, nemlig friidretten. Selv om det nye anlegget oppfyller internasjonale krav til friidretts anlegg, og nasjonale krav til fotballanlegg i eliteserien, førstnevnte soleklar prioritet. Ingen av de større fotballklubbene i Oslo ønsker å spille der, på grunn av mangelen på intimitet. Banearealet ble økt fra 6 til 8 baner i den nye versjonen, hvilket forverret Bislett som fotballanlegg. Hensynet til at Bislett skulle fortsette å være et intimt rom på stedet, i nabolaget, var langt viktigere enn at det ble en fullt operasjonell fotballarena. Igjen ser man at stedets identitet veier tungt, selv når 36 Hognestad, 2005, s. 1

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR: IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER

det medfører sportslige utfordringer – utfordringer som i sin tid ble brukt som ledd i riveargumentasjonen. Her kan man kanskje si at idretten både mæler sin egen kake og skyter seg selv i foten på samme tid. Det bør også legges til at det var andre aktører enn idretten som snakket om stedstilpasning i denne saken. Idretten var mest opptatt det rent funksjonelle, samt den kommersielt motiverte mytebyggin gen rundt «Bislett-brølet». Men har Nye Bislett noen kulturminne verdi som bygning, som rekonstruksjon? En av dem som har argumentert for at rekonstruksjoner kan ha høy kulturmin neverdi er kunsthistoriker Hans-Henrik Egede-Nissen, som i doktorgradsavhand lingen Autentisitetens relevans. På sporet av et endret fokus for kulturminnevernet utfordrer etablerte autentisitetskriterier og definisjoner innen norsk kulturmin neforvaltning.37 Egede-Nissen mener at rekonstruksjoner, eller kopier, kan være like kulturelt verdifulle objekter, ettersom de også – i likhet med originalverk – kan påkalle vesentlige opplevelser av historiens fortsatte tilstedeværelse. Men på tross av dette, hevder Egede-Nissen, har kulturminnevernets «storsamfunn» (UNESCO, nasjonale myndigheter og andre viktige aktører) en tendens til å avvise rekonstruksjoner på grunn av en frykt for at de skal vanne ut det som egent lig er viktig, nemlig materialautentisitet.38 En lignende kritikk fremmes av Jorge Otero-Pailos i antologien Experimental Preservation, der han etterlyser en større vilje blant antikvariske myndigheter om

å la andre parameter enn originalitet, arkitektens intensjon og fikserte estetiske idealer prege vernediskusjonen.39 Ut fra dette kan man jo, som EgedeNissen oppfordrer til, diskutere kvaliteten på rekonstruksjonen. Nye Bislett stadion har absolutt videreført noe av det som særpreget anlegget gjennom 1900-tallet. Det gjelder for eksempel den rettlinjede fasaden mot nordvest, som imiterer Frode Rinnans versjon fra 1952. Høyden på det ytre rammeverket følger såpass nært opp mot original høyde at det også er ivare tatt som rekonstruksjon. Men når man zoomer inn på detaljnivå, er det ganske mye som er annerledes – og dermed ikke lenger lesbart som historisk fortelling. Alt er jo ikke rekonstruert – det snodige klubbhuset fra 1913 er for eksempel borte – og det nok mer presist å si at deler av historien forekommer i kopi. Dermed blir det relevant å trekke frem eksisterende kritikk av kopi som kultur minnestrategi, som arkitekt Siri Hoems artikkel «Autentisk nostalgi», der hun argumenterer for at dårlig utførte kopier forkludrer mer enn de formidler med tanke på historisk substans.40 Nye Bislett stadion er ikke dårlig sammenlignet med det materialet Hoem viser til, men den er mangelfull på grunn av den selektive kopieringen, noe tapet av klubbhuset vitner om. Så snart praktiske formål overskygger hensynet til historiske detal jer virker idretten lite interessert i sikre videreføring av sin egen bygningsarv, med mindre den kan brukes i promote ringsøyemed for en stakket stund.

37 Egede-Nissen, 2014. 38 Egede-Nissen, 2014, s. 95

39 Otero-Pailos, 2016, ss. 11-40 40 Hoem, 2004

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

EVEN SMITH WERGELAND

Jordal Amfi rives, januar 2017. Foto: Finn Ståle Felberg © Kultur og idrettsbygg Oslo KF.

SISTE KRAMPETREKNING FRA 1952: JORDAL AMFI Det siste poenget kan definitivt overføres til siste case. Som tidligere nevnt ble Jordal Amfi brukt aktivt i promoteringskampanjen for Oslo 2022, da det innledningsvis ble ført diskusjoner om bevaring, sågar tilbake føring til 1952-versjon.41 Senere skulle det vise seg at frontene mellom antikvariske myndigheter og idretten ble harde, og at de ansvarlige ikke var sene om å refusere bevaringsalternativet så snart OL-prosjektet ble skrinlagt. I lys av dette blir det neppe 41 Dette poenget er basert på at undertegnede representerte Byantikvaren i den tidlige fasen, samt forfattet et par formelle brev på etatens vegne i oppstartfasen for Oslo 2022-prosessen.

feil å påstå at slagordet «Arven fra 1952» først og fremst var et reklamefremstøt fra OL-etatens side. På den andre siden skal jo sies at selve stedet Jordal nå videreføres som idrettsplass med ishockey som fremste aktivitet. Det er nettopp dette idretten, ved Vålerenga ishockey, har prosedert med i saksgangen som fulgte etter at OL-prosjektet klappet sammen. Ut fra dette perspektivet er det viktigste at det fortsatt spilles ishockey på Jordal, ikke at det historiske anlegget sikres. En fotnote hos Arne Lie Christensen gir grunnlag for å diskutere dette nærmere i et kulturminneperspektiv. Som et underpunkt til materialautentisitet, prosessautentisitet og visuell autentisitet nevner Christensen

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR: IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER

bruksautentisitet,42 altså verdien av at samme bruk videreføres. Han er langt på vei alene om å anvende dette begrepet, som finnes i mange varianter i kulturminnefel tet. Den finske kulturminneforskeren Jukka Jokiletho kobler det til kontemporære sosio-økonomiske verdier, der funksjonali tet i betydningen «usefulness» veier tungt.43 Når noe oppleves som nyttig og anvendbart av et samfunn og dets innbyggere, har det kulturminneverdi, selv om det eventuelt skulle bryte med andre kriterier. Hos de tidligere nevnte italienske ny-rasjonalistene ville samme type bruk innebære historisk kontinuitet i typologisk forstand – en verdi som for dem var vektet svært høyt. Det er var denne typen argumenter idretten forfektet i Jordal Amfi-saken, som er en komplisert affære. For det første ville dagens krav til universell tilgjengelig og sikkerhet gjort det vanskelig å gjenbruke Jordal-tribunen. Den er enormt bratt og betongen blir glatt når snø trekkes inn i hallen av publikum i vintersesongen. For det andre hadde anlegget utvilsomt etter slep på vedlikehold. På den andre siden har slike forhold en tendens til å overdrives av den aktøren som ønsker å rive – et dilemma som antikvariske myndigheter ofte møter i byggesaker.44 Et annet spørsmål melder seg dessuten: Er det legitimt, som hockeyklub ben her gjorde, å skylde på Oslo kommune for vedlikeholdsproblemene? Man får inntrykk av at idretten er veldig ivrige etter å skyve ansvaret over på andre, samtidig som det settes klare krav om å få tildelt ressurser til bygging og drift. Samtidig er det unektelig krevende å holde et stort

anlegg ved like, og idretten har begrensede midler og mannskap. Det bør også tas med i betraktningen. De antikvariske myndighetene var på sin side lite tvilende til Jordal Amfis verdi. «Bevaringsverdien knytter seg til anlegget som idrettsarkitektur med sin særegne og stedstilpassede form og unike tribune anlegg»,45 skrev Byantikvaren i sin uttalelse til rivesaken. Her ble det klart understreket at anlegget vurderes å ha nasjonal verdi, særlig koblet til dets rolle under vinter-OL i 1952, samt at det var det eneste gjenvæ rende anlegget etter rivningen av Bislett (2004) og Holmenkollen (2008). Videre fremhever vernevurderingen Jordals «stedstilpassede form», med henvisning til hvordan anlegget relaterer seg til den konstruerte landskapsformen, som skyldes leiruttak til teglsteinsproduksjon – interes sant nok den samme historiske virksom heten som gav form til Bislett-tomta. Den bevaringsverdige terrengformasjonen, samt den omkringliggende bevaringsverdige bebyggelsen, ble også løftet frem i den helt tidlige fasen, da Oslo 2022 enda var rammeverket.46 Slik sett må det sies at de lokale kulturminnemyndighetene var svært konsistente gjennom hele saksforløpet. Det samme kan ikke sies om idretten, som valgte en steilere front etter hvert som OL-drømmen visnet hen. Til den ovenfor refererte uttalelsen til Byantikvaren kontret Oslo idrettskrets med følgende: «Det er mange år siden bygningsmassen i gamle Jordal Amfi ble utslitt, og tiden er overmoden for å gjøre noe med anlegget. Selv om det eksisterende bygget kan ha

42 Christensen, 2011, s. 254 43 Jokiletho, 2008, s. 7 44 For nærmere redegjørelse, se Korsaksel & Stige, 2010

45 Trædal & Langset, 2016, s. 1 46 Wergeland, 2013, s. 1

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

EVEN SMITH WERGELAND

en kulturhistorisk verdi, er den dessverre langt unna å kunne oppfylle de praktiske og idrettsfunksjonelle krav nåtiden stiller til et publikumsanlegg.»47 At en tid stiller krav, må man nesten være puritansk hegelianer for å godta som argument. Spørsmålet kunne like godt være: Stiller nåtiden, ved idretten, de rette kravene til historiske anlegg? Er det riktig valg å rive hver gang nye tekniske, funksjonelle og økonomiske visjoner har kommet på dagordenen? Hvor mange anlegg skal idretten kunne slite ut, for dernest forlange at det offentlige stiller til rådighet nye ressurser? Disse spørsmålene fører til et punkt der idrett og antikvarisk virksomhet virkelig skiller lag. For mens slitasje på mange måter er idrettens hovedproblem kan det, sett med antikvariske briller, representere en verdi som patina, det vil si gradvise aldringstegn i overflater, samt mer hard barket slitasje, som bærer vitne om materialautentisitet – slik noe blir seende ut etter å ha vært i bruk over en viss tid. I saksmappene for Jordal Amfi ser man at alvorlig slitasje – unektelig et problem – og visuell slitasje (mulig å fikse) blandes sammen i én pott fra idrettens side, for å få saken til å vippe mest mulig i retning av rivning. Det knyttes bekymring til kostnader og dårlige løsninger for idrettens nåværende og fremtidige behov. Dermed ser man også et fundamentalt forskjellig tidsperspektiv i diskusjonen. Mensidretten aller helst bare ser fremover, og kun tar frem historien som et nyttig «glansnummer» på museum, i festtaler og reklamekampanjer, søker de antikvariske myndighetene en plass for historien i 47 Oslo Idrettskrets, 2016, s. 2

fremtiden, med utgangspunkt i de eksis terende fasilitetene. På Jordal lot ikke dette seg forene, i alle fall ikke i følge de som tok de avgjørende valgene, det vil si Plan- og bygningsetaten – som anbefalte Alternativ 1 i plansaken (rivning av det historiske Jordal Amfi, ny hockeyarena på samme tomt) – og politikerne som vedtok planen 7. september 2016. Den faktiske rivningen startet 26. januar 2017, med den nye byrådslederen Raymond Johansen (AP) i bresjen. Han benyttet sågar anledningen til selv å stige inn i gravemaskinen for å starte prosessen, med følgende avskjeds replikk til Jordal Amfi: «Jeg vil takke deg for glede, øyeblikk og sorg. For skodde og for plastsmak i rævva».48 Uten å si for mye om akkurat denne uttalelsen, er det også på sin plass å nevne at det sjelden jobbes iherdig fra politisk hold med tanke på vern av idrettsanlegg. I Oslo-sammenheng synes politikerne i stor grad å kjøpe ideen om idrett som kultur, slik Oslo idrettskrets prosederte på i plansaken. Med henvisning til Stortingsmelding nr. 26 (2011-2012), Den norske idrettsmodellen, pekte Oslo idretts krets på viktigheten av idrett som aktivitet, som publikumsfellesskap og «dens evne til å skape begeistring og tilhørighet.»49 De historiske anleggenes rolle i dette nevnes ikke. Det som har vært, må vike for det nye, til idrettskulturens beste. KONKLUSJON Men dette som hale ender jeg opp med et forsterket bilde av det gapet jeg omtalte i innledningen: Det er svært ulike verdier i 48 Raymond Johansen, sitert i Staveland & Kirkebøen, 2017, s. 1 49 Oslo idrettskrets, 2016, s. 1

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR: IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER

omløp i norsk idrett og norsk kulturminne forvaltning når det kommer til anlegg. I prinsippet møtes de i ideen om idrett som kultur og viktig identitetsbærer gjennom historien, men i praksis er frontene bort imot uforsonlige. Som mine eksempler viser, er det helt klart noe som forsvinner på veien når man river eldre anlegg og byg ger nye varianter eller kopier: Arkitektonisk kontinuitet, materialautentisitet, patina og rariteter, som den gamle pølseboden, den skjeve takvinkelen, det underlige dekora tive innslag; historiske særtrekk, kort sagt. Når man ser saken fra dette perspektivet, blir også den vedvarende stedsdyrkingen en form for liksom-kontinuitet knyttet til fan tom-kulturminner. Man dyrker stedet som om det fremdeles har fysiske rester igjen av noe som for lengst har gått tapt. Men, som analysen min har vist, er ikke idretten egentlig så opptatt av stedenes verdi når det virkelig kommer til stykket. For det første handler investeringen i stedene i vel så stor grad om markedsføring og mytebygging som en genuin interesse for å sikre stedenes egenart. For det andre synes stedenes særpreg å være helt underordnet bygnings topologiske forhold. Naturlandskap endres og fjernes i like stor grad som selve anleggene når behovet melder seg. Det dreier seg om å tilfredsstille publikum - ut fra visse forventninger om hva dagens tilskuere ønsker seg av komfort, sikt forhold og estetisk profil – og tilfredsstille idrettens egne krav til funksjonalitet, drift og merkevarebygging. Lignende strategier forekommer naturligvis innen forvaltning av alle slags typer kulturminner,50 men det synes å ha anta en ekstra pragmatisk form 50 Se McKercher & Du Cros, 2002 og Öter, 2010.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

innen forvaltning av historiske idrettsom råder. Selv om det neppe er intendert, står denne praksisen i gjeld til de italienske ny-rasjonalistene. Dermed vil jeg påstå at det er forekom sten av det Christensen Lie kaller bruks autentisitet og det Grassi kaller logiske arkitektoniske kvaliteter som gjør at de nyeste versjonene av Holmenkollbakken, Bislett stadion og Jordal Amfi kan påberope seg kulturminneverdi. Det går også an å argumentere for at den vedvarende bruken skaper en form for immateriell kulturell identitet. Idrettsaktivitet har en like sterk tilstedeværelse som den alltid har hatt på de tre stedene, og dette er noe som opp rettholder en form for identitet. Det er godt dokumentert gjennom idrettssosiologiske studier at folk som følger en klubb ofte har et helt spesielt forhold til stedene der idretten utspiller seg, selv når disse endres både som landskap og bygningsmasse.51 Den mobile geografien – vanen med å gå til kamp, følge den samme ruta, ankomme sportsområdet - gir en form for vedvarende identitet. I et slikt perspektiv blir ikke loka liteten der idrettsanlegget befinner seg kun en fysisk plassering, men et kulturelt sted fullt av mening. Sett i lys av den britiske geografen Tim Cresswell sitt skille mellom space (fysisk betinget, kvantitativt) og place (kulturelt betinget, kvalitativt), kan idrettsanlegg sies å helle mot sistnevnte, selv når de endres i utstrakt grad.52 Om dette er tilstrekkelig til fortsatt å kalle dem kulturminner vil det nok være delte meninger om innen norsk kulturminnevern, særlig ettersom både 51 Boka Sport, Space and the City av den britiske sosiologen John Bale utgjør en grundig studie av dette. Se Bale, 2001 52 Cresswell, 2004

EVEN SMITH WERGELAND

Fotballkamp mellom Frigg og Rosenborg på Bislett stadion 9. august 1967. Foto: Dagbladet/Norsk Folkemuseum

Holmenkollbakken, Bislett stadion og Jordal Amfi åpenbart kommer til kort når det gjelder etablerte kriterier som materialautentisitet og prosessautentisitet. Det som uansett bør debatteres i tillegg, er det samfunnsøkonomiske perspektivet. Hvor ofte er det greit at anlegg som i sin tid var «cutting edge» skal gå ut på dato, rives og bygges på nytt, med storstilt bruk av offentlige midler? Den tidvis fiendtlige holdningen norsk idrett utviser til egne anlegg vil neppe være bærekraftig over tid. For, som referert over, så lykkes ikke alltid de nye anleggene i å gjøre bruken markant bedre på alle punkt. Visse stan darder har blitt hevet, lumske naturkrefter har blitt stadig mer temmet, men både Nye Holmenkollen og Nye Bislett sliter med skavanker. Om Nye Jordal Amfi vil lykkes bedre, vil fremtiden vise. Enn så lenge får konklusjonen bli at de aktuelle idrettsanleggene strever i spenningsrommet

mellom tradisjon og innovasjon, der det første punktet fort blir ren markedsføring og det andre punktet trues av innovasjonens indre logikk: Noe nytt vil snart presse seg på og gjøre det innovative bakstreversk. Idretten har åpenbart en utfordring, både ressurs- og identitetsmessig, i å takle denne spenningen bedre i fremtiden. Even Smith Wergeland (f. 1981) er første amanuensis i arkitekturvern ved Arkitekturog designhøgskolen i Oslo. Han har en doktorgrad i arkitekturog byplanhistorie fra samme institusjon (2013) og mastergrad i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen (2007) med en avhandling om olympisk arkitektur. Wergeland har publisert en rekke artikler, kommentarer og debattinnlegg om kulturminnevern, og har praktisk erfaring innen bevaringsplanlegging fra Byantikvaren i Oslo (2012-14) og byplankontoret i Stavanger kommune (2008-09).

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR: IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER

LITTERATURLISTE ALLGRØNN OMGIVELSER: «Saken om rivingen av Bislett stadion», Allgrønn, http://www. allgronn.org/om-bislett.html ARKITEKTFIRMAET C.F. MØLLER FOR OSLO KOMMUNE V. FRILUFTSETATEN: «Bislettgata 1 m.fl., Nye Bislett stadion. Reguleringsforslag til offentlig ettersyn», 22. oktober 2003 BABUSJKA: «Olympiske og paralympiske vinterleker Oslo 2022», https://vimeo. com/72403437 BALE, JOHN: «Playing at home: British football and a sense of place», i Williams, J. & Wagg, S. (red.), British Football and Social Change, Leicester, 1991 BALE, JOHN, Sport, Space, and the City, Caldwell, 2001 BOUKAS, NIKOLAOS: «Olympic legacy and cultural tourism: exploring the facets of Athens’ Olympic heritage», International Journal of Heritage Studies, vol. 19, nr. 2, 2013 BRØYMER, BJØRN: «Den hellige Holmenkollen», Afteposten, 22. Juli 2007, http://www. aftenposten.no/meninger/ kommentar/Den-helligeHolmenkollen-343237b.html CHRISTENSEN, ARNE LIE: Kunsten å bevare. Om kulturminnevern og fortids interesse i Norge, Oslo, 2011 CRESSWELL, TIM: Place: A Short Introduction, Hoboken, New Jersey, 2004

EGE, RUNE THOMAS: «Nyt utsikten mens du kan – nå rives Holmenkollen», Verdens Gang, 19. september 2008, http:// www.vg.no/forbruker/reise/ reiseliv/ nyt-utsikten-mens-du-kan-naarives-holmenkollen/a/530400/

INGLIS, SIMON: Engineering Archie: Archibald Leitch – Football Ground Designer, London, 2005

EGEDE-NISSEN, HANS-HENRIK: Autentisitetens relevans. På sporet av et endret fokus for kulturminnevernet, PhD-avhandling, Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo, 2014

HOEM, SIRI: «Autentisk nostalgi», i Fortidsminne foreningens Årbok, 2004

GOKSØYR, MATTI: Historien om norsk idrett, Oslo, 2008

HOGNESTAD, HANS KRISTIAN: «Et moderne museum», Morgenbladet, 5. august 2005, https://morgenbladet.no/ kultur/2005/08/ et-moderne-museum

GRASSI, GIORGIO: La costruzione logica dell’architettura, Milano, 1967 HEYERDAHL, GAUTE: Vinter-OL i skisportens vugge: de VI olympiske vinterleker i Oslo, 1952 og de XVII olympiske vinterleker i Lillehammer, 1994, Oslo, 2014 HØGÅS, KRISTOFFER: OL i Oslo i 1952 – et selvsagt valg?, masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2012 HAAGENSEN, NILS-ØIVIND: «Fjernet ved en glipp», Klasse kampen, 21. februar 2004, http://www.klassekampen.no/ apps/pbcs.dll/article?avis=KK& date=20040221&category= ARTICLE&lopenr =302219961&Ref=AR&profile=1007&template=printart INGLIS, SIMON: The Football Grounds of Europe, London, 1990

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

HOEM, SIRI: «Antikvarens rolle i simulakrenes tidsalder», Fremtid for fortiden, nr. 2, 2001

HOFMO, ROLF (RED): Boka om idrettsanlegg, Oslo, 1947

HVATTUM, MARI: «Stedets tyranni», Arkitektur N, vol. 91, nr. 4, 2009 JOHANSEN, ANDERS: Den Store Misforståelsen, Oslo, 1995 JOKILETHO, JUKKA: «Heritage Values and Valuation», konferansepaper under Herity 2nd Conference («Measuring the Value of Materiale Cultural Heritage»), Roma, 2008. KIURI, MIRANDA & TELLER, JACQUES: «Olympic Stadiums and Cultural Heritage: On the Nature and Status of Heritage Values in Large Sport Facilities», The International Journal of the History of Sports, vol. 35, nr. 5, 2015

EVEN SMITH WERGELAND

KORSAKSEL, ANDRÉ & STIGE, MORTEN: «Tilstandsvurderinger i rivesaker – veiledning eller villedning?», Fortidsvern, nr. 1, 2010 MCKERCHER, BOB & DU CROS, HILLARY: Cultural Tourism: The Partnership Between Tourism and Cultural Heritage Management, Philadelphia, 2002 MØLLER, VERNER: «Genius loci – om idrætsrum som hovedsteder», i Hansen, J. (red.). Idrættens steder (Idrætshistorisk årbog 1997), Odense, 1997 NORBERG-SCHULZ, CHRISTIAN: Genius Loci: towards a phenomenology of architecture, London, 1979 NORGES OLYMPISKE MUSEUM: «Norges sprekeste museum!», Stiftelsen Lillehammer Museum, https:// ol.museum.no/ Norges-sprekeste-museum NORGES OLYMPISKE MUSEUM: «OL-museets historie», Stiftelsen Lillehammer Museum, https:// ol.museum.no/Om-OL-museet/ OL-museets-historie NTB: «Godtar riving av Holmenkollen», Verdens Gang, 28. desember 2005, http://www. vg.no/sport/hopp/ godtar-riving-avholmenkollen/a/111729/ OKKENHAUG, ERLING: «Hvem ville rive Bislett?», Allgrønn, http://www.allgronn.org/ riksantikvaren-bislett.html

OLSTAD, FINN & TØNNESSON, STEIN: Norsk idretts historie, Oslo, 1987 OSLO IDRETTSKRETS: «Innspill i forbindelse med detaljregulering av Jordalgata 12 (Jordal idrettspark)», Oslo idrettskrets sin formelle uttalelse til offentlig ettersyn for plansaken Jordalgata 12, 22. februar 2016 OSLO VENSTRE , «Bislett stadion må ikke rives», venstre.no, 23. mai 2003, https://www.google. no/amp/s/www.venstre.no/ artikkel/2003/05/23/bislettstadion-ma-ikke-rives/amp/ OTERO-PAILOS, JORGE: «Experimental Preservation: The Potential of Not-Me Creations», i Otero-Pailos, Jorge, Langdalen, Erik & Arrhenius, Thordis (red.), Experimental Preservation. New York, 2016 RAMSHAW, GREG & GAMMON, SEAN: «More than just Nostalgia? Exploring the heritage/sport tourism Nexus», Journal of Sport & Tourism, vol. 10, nr. 4, 2005 REDAKSJONEN: «Bisletts elendighet», Estate Nyheter, http://www.estatenyheter. no/2005/09/01/ bisletts-elendighet/ ROSSI, ALDO: The architecture of the city. Cambridge, Mass., 1982 ROULT, ROMAIN & LEFEBVRE, SYLVAIN: «Planning and Reconversion of Olympic Heritages: The Montreal Olympic Stadium», The International Journal of the History of Sport, vol. 27, nr. 16-18, 2010

SKIFORENINGEN: «Skimuseet», Skiforeningen, www.skiforeningen.no/ holmenkollen/skimuseet/ SKJELLUM, HANNE: «Full jubel for Kollen-riving», Dagbladet, 29. desember 2005, http://www.dagbladet.no/ sport/full-jubel-for-kollenriving/66168301 SLAGSTAD, RUNE: Sporten: en idéhistorisk studie, Oslo, 2008 STAVELAND, LARS INGE & KIRKEBØEN, STEIN ERIK: «Her rives Jordal Amfi», Aftenposten, 26. januar 2017, https://www.aftenposten.no/ osloby/Her-rives-Jordal-Amfi613824b.html SÆVIG, CHRISTER & JARLSBO, ØYSTEIN: «Shampo om at Byantikvaren vil frede Jordal Amfi: Helt håpløst», Verdens Gang, 12. januar 2016, http:// vg.no/sport/ishockey/ norsk-ishockey/ shampo-om-at-byantikvarenvil-frede-jordal-amfi-helthaaploest/a/23594628/) TANGEN, ERIK: «Bislett for dårlig for tippeligafotball», Nettavisen, 17. desember 2008, http://m.nettavisen.no/dittoslo/ bislett-for-darlig-fortippeligafotball/3422947333. html TANGEN, JAN OVE: Idrettsanlegg og anleggsbrukere - tause forventninger og taus kunnskap: skisse til en ny forståelse av idrettsanleggenes danning, betydning og funksjon, Bø, 2004.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

NÅR STEDSMYTER BLIR VIKTIGERE ENN ARKITEKTUR: IDRETTSANLEGG SOM KULTURMINNER

TRÆDAL, VIDAR & LANGSET, HOGNE: «232/1 Jordalgata 12 – Jordal amfi – riving – uttalelse», Byantikvaren i Oslo sitt formelle brev til rivesaken, 28. oktober 2016 VOLD, JAN STIAN: «Slaget om Bislett er ikke tapt», Aftenposten, 18. november 2003, http://www.aftenposten. no/osloby/Slaget-om-Bisletter-ikke-tapt-529052b.html WERGELAND, EVEN SMITH: Athen-2004: Olympisk arkitektur som postmoderne visuell kulturindustri, masteroppgave i kunsthistorie, Universitetet i Bergen, 2007 WERGELAND, EVEN SMITH: «Fortrenging av naturen», Morgenbladet, 5.-11. mars 2010

WERGELAND, EVEN SMITH: «When Icons Crumble: the Troubled Legacy of Olympic Design», Journal of Design History, vol. 25, nr. 3, 2012 WERGELAND, EVEN SMITH: «Innspill til oppstartsmøte» (Byantikvarens formelle brev i forkant av oppstartmøte for Jordalgata 2), 10. desember 2013 ÖTER, ZAFER: «Touristification of Cultural Heritage, Identities Tested by Marketing of Handcrafts to Tourists in Turkey: The Case of Görece», European Journal of Tourism Research, vol. 3, nr. 1, 2010 AAKHUS, KJETIL: «Maraton om Bislett», Dagbladet, 18. september 2002, http:// www.dagbladet.no/nyheter/ maraton-om-bislett/65837039

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

HANS-HENRIK EGEDE-NISSEN

Lysthuset i Damstredet før det i 1901 ble flyttet til Norsk folkemuseum.

Foto: Severin Worm-Petersen.

TANKER OM ET KOPIERT LYSTHUS Hans-Henrik Egede-Nissen I en kultur som hegner om kunstnerisk originalitet som en umistelig og udiskutabel kvalitet, er nyere tids copy-paste-arkitektur egnet til å påkalle brekninger. Men da en kopi av Henrik Wergelands lysthus ble innviet på originalens sted på dikterens 200-års fødselsdag i 2008, med arkitekter og antikvarer blant publikum, forble spyposene urørt. Her skal lysthusprosjektet presenteres som utgangspunkt for noen refleksjoner om kopiens kulturminnefaglige legitimitet.

ianca Boskers bok Copies: Archi tectural Mimicry in Contemporary China lar oss møte «China’s most popular and startling architectural movement: the construction of monumental

themed communities that replicate towns and cities in the West».1 Boken introduserer kopiens formidable utbredelse i en del 1 Bosker, 2013, se bokens vaskeseddel.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

TANKER OM ET KOPIERT LYSTHUS

av verden der mange vil se uforstående på den som proklamerer originalens engangskarakter. Lar vi blikket favne vidt, er kopier vanligere enn vi tror. Men hva er nå egentlig en kopi? I arkitekturen ser vi kopien som et særtilfelle av fenomenet etterlikning. Vannskillet går mellom etterlikninger av eksisterende og tapte ori ginaler: Om originalen er tapt, er det snakk om rekonstruksjon2 eller gjenskapning, hvis den derimot stadig finnes, vil en etter likning omtales som replikk (replika) eller kopi. ICOMOSʼ tidligere generalsekretær Michael Petzet definerer en replikk som en kopi av en eksisterende original eller av en annen replikk.3 Stavkirkeforskeren Jørgen Jensenius presiserer ytterligere noen betingelser, nemlig at replikken lages på samme måte som originalen og bare skiller seg uvesentlig fra denne. Materialenes overflater og mål skal etter lignes.4 Noe svakere krav stilles til kopien, mener Jensenius: Den skal hovedsakelig gi samme informasjoner som originalen, men produksjonen styres av en avveining av hvilke informasjoner som er relevante. 2 At en rekonstruksjon forholder seg til en forsvunnet/ ødelagt original fremgår bl.a. av William W. Buchers definisjon: reconstruction er «The process of duplicating the original materials, form and appearance of a vanished [min uth.] building or structure at a particular historical moment based on historical research; most often used at the original site; may be constructed using traditional and/ or modern construction methods.» Bucher, 1996 3 Petzet, 1999, s. 15 4 Jensenius 2017. Bucher angir to definisjoner av replica: «1. An exact copy of an original, especially by the original artist or craftsman. 2. (20th c) Any copy or reproduction, including one produced by reconstruction [min uth.]; may involve a building element or an entire building». Bucher, 1996, s. 381. Det synes altså å være tilnærmet sammenfall mellom Buchers første definisjon av replika og den Jensenius anfører, idet begge stiller strenge krav til nøyaktighet. Buchers andre definisjon synes å være utkommet av at begrepet er kommet ut av fagfolkenes hender og satt i alminnelig omløp.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Overflateinformasjon og patina vil mangle. (Antitetisk må vi anta at replikken stiller krav om at alle originalens bruksspor må gjenskapes.) Jensenius tar ikke stilling til om kopien krever originalens eksistens, men forutsetningen synes åpenbar. Også duplikatet har en eksisterende original som forutsetning, men stiller ifølge Jensenius mindre krav til nøyaktighet. Den vil likevel ha en funksjonell likhet med originalen. Overflateinformasjon, patina og en del av målene vil kunne avvike fra originalen.5 En parafrase blir resultatet der man mangler opplysninger om både form og mål. Para frasen vil gjerne ta utgangspunkt i bygnin ger man mener har tilsvarende løsninger. Nyere etterlikninger innenfor kategorien lysthus kan være egnet til å eksemplifi sere grenseoppgangene ovenfor. Hage paviljongen på Bogstad gård, som ble reist under Peder Anker og revet etter Karen Wedel Jarlsbergs død i 1849, ble gjenskapt i 2014, basert på spor i bakken samt malerier og tegninger. Rekonstruksjonen er «[i] all hovedsak,» skriver Riksantikvaren, «[…] oppført etter vår tids byggemetoder med moderne konstruksjoner, materialer og detaljer som uhøvlet panel, delvis bruk av skruer, moderne dørhengsler, planglass i vinduer etc. Grunnmuren er fundamen tert på betongplate. Hagepaviljongen gir imidlertid et troverdig inntrykk og er et

5 Det kan være grunn til å avstå fra å bruke begrepet duplikat i forbindelse med gjenstander, siden praksis synes å knytte det til dokumenter: Norsk riksmålsordbok forstår med duplisere å «utferdige (et dokument, en skrivelse) i to eksemplarer; ta duplikat av; mangfoldiggjøre (et skriftstykke, en tegning ell. lign.)», og duplikat følgelig som et «likelydende avskrift; gjenpart (som regel underskrevet av utstederen av originaldokumentet)».

HANS-HENRIK EGEDE-NISSEN

Her ses det opprinnelige lysthusets avmerket på et kart sammensatt av oppmålingsbrev fra ca. 1836. Etter Arno Berg 1960.

viktig element i hagen.»6 Enhver rekon struksjon har et tentativt tilsnitt, men når dokumentasjonstilfanget er så svakt som i tilfellet Bogstad, ligger parafrasebegrepet nær. Det samme gjelder Carsten Ankers laftede representasjonssted ved Feiring jernverk, det såkalte lysthuset, som stod ferdig gjenskapt i 2013: Her ga originale tegninger og en delvis bestående grunnmur visse holdepunkter, men grunnlaget synes for usikkert til at begrepet rekonstruksjon kan legitimeres. I hagen til kapteinvakt mesterboligen på Akershus festning ble det i 2010 oppført et lysthus som verken tilhørte rekonstruksjons- eller kopikate gorien. Hadde det vært et tidligere, svakt 6 «Hagepaviljongen er en ny rekonstruksjon basert på funn og spor i bakken, og eldre malerier og tegninger.» Riksantikvaren, 2014, s. 46

dokumentert lysthus på stedet ville det vært naturlig å kalle det en parafrase. Men her savnet lysthuset et forlegg, og resultatet må snarere kalles en pastisj.7 Hovedhusets stilpreg dannet utgangspunktet for en improvisasjon, med elementer som kunne gi inntrykk av betydelig alder. Lysthuset lånte hovedform fra Wergelands lysthus , men er enklere i utførelse og mindre i volum. Det som skal være gjenstand for en mer inngående omtale i denne artikkelen, er imidlertid et fjerde lysthus, oppført i Damstredet i Oslo i 2008. Det er verken rekonstruksjon eller pastisj, men derimot en kopi av en eksisterende original: Lysthuset 7 Bucher definerer pastisj som «Architecture […] that copies the style of another designer or historical style.», Bucher, 1996, s. 321. Her er det altså ikke et konkret monument som kopieres, men stilen det representerer.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

TANKER OM ET KOPIERT LYSTHUS

Henrik Wergeland brukte som skrivestue under sin botid her mellom 1839–41, og som ble flyttet til Norsk folkemuseum i 1901. LYSTHUSET I DAMSTREDET I 1765 ble det flyttet en tømmerstue til toppen av Damstredet, som den gang lå utenfor Christiania, i Akers sogn. Eieren var bilthugger (dvs. en avansert treskjærer; ikke å forveksle med billedhugger) og stelmaker (dvs. en som bygger understell til vogner) Ole Andersen Mejer.8 Mejer lot sin brorsønn Andreas Hansen Mejer overta virksomheten to år senere. Også han drev som bilthugger og stelmaker, og var tidlig ute med å brannforsikre sin eiendom. Derfor vet vi (av branntaksten i Oslo byarkiv) at det i 1780 fantes et lysthus i haven i Damstredet: «Udi urtehaven paa samme tomt er et opbygd lidet lysthus af bindingsverk, klæd og træket indvendig, derover loft og bordtak».9 Huset skal ha hatt to fag vinduer. Arno Berg skriver at dette «må være» en forløper for Wergelands lysthus, og at forløperen antagelig har ligget på samme sted. At Berg hevder dette med sikkerhet, beror på avviket mellom branntakstens beskrivelse og det lysthuset som finnes på Bygdøy. Likevel er det indikasjoner på at lysthuset i branntaksten og det Wergeland brukte som skrivestue, er ett og samme: Folkemuseets konservator 8 Ifølge Digitalarkivets transkripsjon av folketellingen fra 1801 staves etternavnet «Mejer». Mens transkripsjonen som ligger til grunn for Kristiania kommunearkivs trykte utgave av Christiania borgerbok 1698–1799 […] foruten Arno Berg staver det «Meyer». Berg har også fått «bilthugger» til å bli «billedhugger» og «stelmaker» til å bli «hjulmaker». Christiania borgerbok sondrer klart mellom stel- og hjulmakere. 9 Sitert etter Berg, 1960, s. 208

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Niels Gerhard Johansen beskriver at han i mikroskopet, på et snitt av malingslaget fra det eldste panelet, ser to lag brun farge innerst (hvorav det innerste kan være grun ningsstrøk), så et tynt lag hvitmaling og så et lag grønt – sistnevnte er kanskje fargen Wergeland så det i.10 At panelet allerede hadde en fargehistorie på Wergelands tid, indikerer at det hadde sittet på veggen en tid. En annen pekepinn på tidligere datering enn 1839 er vindusformater og –utstyr. Rutene er små, endel av dem er i kronglass, og geriktene forbindes med Louis-seizestilen: de er flate og har smale, langsgående kanneleringer. Også hengsler, hjørnejern og hasper har en utforming som forbindes mer med Louis-seize enn empire. Men vi kan selvfølgelig ikke utelukke at vinduer med utstyr har vært gjenbrukt. KOPIEN TIL 200-ÅRSLAGET Hva enten lysthuset fra Damstredet ble opp ført på sent 1700-tall eller på Wergelands tid, var det ingen tvil om at dets nåværende utseende skulle være utgangspunkt for den kopien vi tok mål av oss til å lage. Dette «vi» bør problematiseres: Ideen ble sådd av Oslos første byantikvar Arno Berg allerede på 1960-tallet; hans store ambisjon for Damstredet 1–3, adressen vi forbinder med Wergeland, var å få restaurert Veslebrunens stall og reist en kopi av lysthuset. Berg opplevde å se stallen restaurert under sin etterfølger Jo. Sellæg, men ideen om lysthuset forble skrinlagt inntil artikkel 10 Johansen, 2008. Johansen siterer Reidar Kjellbergs artikkel «Ved Henrik Wergelands lysthus» i museets årbok By og Bygd fra 1946, der Kjellberg noterer at «Huset har vært grønnmalt med svartglassert teglsteinstak, døren var gul og de riflete dør- og vinduslistene hvite.» Kjellbergs påstand er ikke belagt, men det forefaller rimelig at han har hatt en troverdig kilde.

HANS-HENRIK EGEDE-NISSEN

forfatteren været en anledning i forbindelse med Wergelands tilstundende 200-års jubileum i 2008. Et sammenfall av mange gode viljer og heldige omstendigheter (vi forble overbevist om at Wergeland i sin himmel moret seg over prosjektet) gjorde det mulig å gjennomføre oppgaven som et selvprogrammeringskurs i arkitekturvern ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo våren 2008, med Kolbjørn Nesje Nybø som fagansvarlig og undertegnede som prosjektansvarlig. Arkitektstudentene Christian Storm Brenden, Christian Berrum Lervik og Kjartan Homlong Stavseth samt Øyvind Roar Berven fra industridesign gjorde en formidabel innsats med å konstruere kopien. Halvor Vreims oppmåling fra 1931 viste ikke skjulte deler av konstruk sjonen, men siden originalen var i behov av reparasjoner så veggen allikevel måtte åpnes, fikk våre venner bli med museets restaureringshåndverkere på oppdagelses ferd i konstruksjonen. Oppmålingene derfra ble lagt inn i en digital 3D-modell, som i sin tur dannet grunnlag for tilvirkning av konstruksjonens enkeltdeler. Bygningens skjelett kunne så reises i skolens bygge hall. Sammenføyningene ble utført på tradisjonelt vis, så hele konstruksjonen enkelt kunne demonteres og overføres til sin varige plassering. Bygningen rommet mange utfordringer, sin størrelse tiltross. Vi måtte løse dem fortløpende innenfor et trangt budsjett og en stram fremdriftsplan: Alt måtte være ferdig til 17. juni, da lysthuset var tiltenkt en viktig funksjon i den offisielle feiringen av dagen. Noen komponenter skapte en del hode bry. Vi fulgte daglig med på finn.no etter gammel takstein, og slo til da en huseier

i Stavanger skulle legge om taket på sitt gamle trehus. En varebil ble innleid for for målet, og for relativt små penger kom vi i besittelse av et tilstrekkelig antall sortglas sert vingetegl fra sent 1800-tall – ja, sågar litt ekstra til senere reparasjoner. Verre var det med mønepanner til gradene. Her syntes den opprinnelige løsningen på origi nalen å ha vært en sjelden, vinklet type med flate vinger, som suksessivt var blitt skiftet ut med mer tilgjengelige typer. Ingen spor etter noe slikt var å finne på bruktmarkedet, så vi endte opp med en budsjettmessig usunn løsning: Skandinavias angivelig eneste gjenværende teglverk som fortsatt produserer håndbanket tegl i kullfyrt ringovn, Sindal teglverk i Sønderborg på Nord-Jylland, laget kopier for oss basert på en av originalens mønepanner. Samtidig ble folkemuseets mangelfulle bestand supplert. På denne måten ble vi to om initialkostna dene, som blir temmelig høye pr. enhet ved så små produksjonsvolumer. Teamets industridesigner hadde en særlig kompetanse i lasten: Han var – bl.a. – utdannet som verktøymaker. En slik bakgrunn er en sterk søknad om å bli tildelt visse oppgaver, og produksjon av en støpejernsurne til kroning av verket, var blant disse. Øyvind Berven laget form av silikon og støpte urnen i karbonpigmentert epoksy til alles tilfredshet. Vel har man andre langtidserfaringer med støpejern enn med epoksy, men etter ni år i vind og vær viser urnen i hvert fall ingen tegn til forringelse. Å få en smed til å lage kopier av vindus beslagene, var urealistisk innenfor vår tidsog budsjettramme. Isteden fikk vi skåret delene til på vannskjærer av en stålplate i riktig tykkelse, og disse ble så rundet av

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

TANKER OM ET KOPIERT LYSTHUS

Snekkerne få dager før lysthuset skulle innvies. F.v. Christian Storm Brenden, Øyvind Roar Berven, Christian Berrum Lervik og Kjartan Homlong Stavseth. Foto: forfatteren

Som en forberedelse til byggingen ble dimensjonene registrert under oppmålingen matet inn i en 3D-modell.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

med fil og bearbeidet med hammer for å få tilnærmet samme overflatekarakter som originalen. Juks og bedrag, selvfølgelig, men for en ikke-smed var resultatet visuelt helt akseptabelt. Haspene på innsiden kunne skaffes som nyproduserte kopier. Til visse oppgaver var det uvurderlig å ha tilgang på skolens verksmester Roald Jenssen, med fartstid fra et ledende dør- og vindusverksted. Speilfyllingsdøren hans ble forbløffende lik originalen, i utførelse så vel som i materialkvalitet. Likedan de fire sprossevinduene (lysthuset er åttekantet, men siden tre vegger vender inn mot fjellet, har verken originalen eller kopien mer enn fire vinduer). Vi lette lenge etter en mulig produsent av kronglass, som originalen tydelig hadde hatt en gang. Hadeland

HANS-HENRIK EGEDE-NISSEN

glassverk sa seg villig til å prøve, men prisen var hinsides vårt budsjett.11 Derimot hadde Centrum för byggnadsvård i Gysinge akkurat begynt å markedsføre munnblåst sylinderglass i tre produksjonsbetingede valører, ferdig tilskåret på mål og til en overkommelig pris. Glasset passet perfekt på mål, og kom fint på plass i linoljekitt. Konstruksjonsvirke så vel som gulvbord og inn- og utvendig panel fikk vi fra Svenneby Sag og Høvleri i Spydeberg. Originalens svakt vinglete verktøyspor kunne vanskelig gjenskapes med maskinell høvling, men vi fikk materialer av høy kvalitet, og panelet innga en flott avstands virkning. Vi forsøkte å samle de beste bordene på de veggene som ville bli mest utsatt. En del detaljer ble tilvirket ved hjelp av skolens maskinpark. Alt ble montert med klippspiker. Utvendig ble huset etter hvert malt med linoljemaling fra svenske Ottoson. Produsenten leverte parallelt til folkemuseets lysthus, slik at de to kom til å fremstå i samme fargesetting: lys grå panel, okergul dør og hvite detaljer. Innvendig står lysthuset fortsatt umalt, i lønnlig håp om at en meget erfaren malerikonservator snart presenterer resultatet av en farge undersøkelse han foretok på originalen i 2014. Unntaket er blomsterborden opp under himlingen, som kunstnerne Harald Egede-Nissen og Hans Roppen EgedeNissen i generøs dugnadsånd gjenskapte forut for åpningen. Da Wergeland i skuespiller Morten Røhrts skikkelse kom ridende inn i hagen om morgenen 17. juni 2008 var det meste ferdig, og velfortjent ros tilkom arbeidsomme studenter. 11 I ettertid har Glashytta i Setesdal fortjenstfullt tatt opp produksjon av denne glasstypen.

MOTIVASJON Vi så innledningsvis at originalens eksistens forutsettes om det skal være tale om en kopi. Siden det sjelden er grunn til å gå til anstrengelser så lenge originalen finnes, er kopier – i hvert fall i norsk vernevirkelighet – relativt sjeldne. Når de allikevel opptrer, er det gjerne fordi man har et: • ønske om brukskopi av skjør original – jfr. for eksempel Sagastua på Norsk folkemuseum • ønske om å innvinne ferdigheter for bundet med det å forholde seg til totali teten i en historisk bygning. å innvinne kunnskap og ferdigheter forbundet med totaliteten i en historisk bygning • ønske om å få del i en kvalitet man forbinder med en originalønske om å komplettere en arkitektonisk situasjon der en vesentlig bestanddel er tatt ut av sammenhengen. Ønsket om å kopiere Wergelands lysthus til originalens gamle sted var antagelig drevet av alle disse motivene. Jeg bør kanskje først og fremst uttale meg på egne vegne, som nabo og initiativ tager, men også som antikvar, håndverks entusiast og på dette tidspunkt stipendiat med en avhandling om kulturminnefaglige rekonstruksjoner på beddingen. Som nabo og leder av den lokale velforening var det ikke minst viktig for meg å få i stand et lysthus som kunne brukes. Fra originalen havnet på Norsk folkemuseum i 1901, har den vært forrykket fra sin opprinnelige plassering og underlagt alle museumsgjenstandens begrensninger. Fra Damstredet betrak

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

TANKER OM ET KOPIERT LYSTHUS

tet var originalen ikke tilgjengelig. Denne delen av motivasjonen synes å falle sammen med det som frembragte Sagastua, folkemuseets brukskopi av en årestue fra Kjelleberg i Valle, i 1994: «Sagastua ble bygd for å gi et inntrykk av hvordan et nytt hus kan ha sett ut for 300 år siden. Her er det mulig å ta på og bruke alle gjenstander,» som det heter i museets årbok By og bygd i 2010. Vel-lederen, men også antikvaren i meg, var også motivert av utsikten til å komplet tere det anlegget som mistet en liten, men betydningsfull komponent i og med muse aliseringen av lysthuset i 1901. Fraværet av lysthuset blant trærne i den gamle hagen hadde plaget meg fra første dag jeg ble klar over at det manglet. Fragmentet, kanskje spesielt det som er nesten komplett, påkaller et ganske påståelig ønske om komplettering. Som stipendiat og presumptiv kunnskaps formidler var det et vesentlig anliggende å la blivende arkitekter få en hands on- erfaring av et kulturminne: Kunnskap må innvinnes for hver ny generasjon. Hvis arkitekter skal kunne bidra til å holde liv i kulturminnene på en kvalifisert måte, må de vite hvordan de er bygget og hvordan de vedlikeholdes på sine egne premisser. Bøker og presentasjoner gir teoretiske forutset ninger, men det forblir en rest av «taus kunnskap» som kanskje bare kan tilegnes med hender og hode. Sett fra originalens ståsted ville det vært lite betryggende om vi uten videre skulle gått i gang med å restau rere den, kun med en teoretisk forståelse i bagasjen. Det å innvinne de praktiske ferdighetene i dialog med originalen, men på en kopi, syntes å være en bedre løsning for alle parter.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

KOPISMENS LÆRDOMMER En antikvar på en arkitekthøyskole repre senterer en motstemme, en besserwissersk og utidig påminner om førmodernistiske bygningers fortreffelighet. Kanskje er det Weissenhofsiedlungens funksjonalistiske boliger, bygget på 20-tallet for mellom europeisk klima, som ennå ligger i arkitek ters DNA; vi ser i hvert fall at de renskårne formene derfra fortsatt utgjør et formalt ideal for mye av dagens byggeri. Følgelig tas det ofte lite hensyn til at vi lever med et utfordrende klima som til overmål viser en klar tendens til økende årsnedbør og flere frostepisoder. Lysthuset har et takutstikk som beskytter veggene mot mye vann. Og det var godt nok bygget til å stå mer eller mindre uten tilsyn og vedlikehold fra Wergelands tid frem til flyttingen i 1901, stadig mere innvevd i fuktbindende vegetasjon. Allikevel har det for en stor del fortsatt original panel. Vinduene har aldri vært skiftet, og er antagelig laget på 1700-tallet. At dagens vinduer ofte er utskiftningsmodne etter drøyt 20 år, er egnet til å vekke mer enn ettertanke. Sortering av virke utfra funksjon er essensielt i dette bildet. Her så fortidens håndverkere tydelig et hierarki av påvirk ninger: Husets mest utsatte bygningsdel var nedre del av rammen og de nederste sprossene på vinduene. Her ville material ene i lange perioder være sterkt fuktutsatt. Andre utsatte steder var vannbord og vindskier samt panel på værveggene. Ved ideelt å bruke de beste delene av de beste emnene fra de beste trærne til de mest utsatte oppgavene, fikk huset det beste utgangspunkt for et langt liv. Mens dette var barnelærdom for de fleste som var involvert i husbygging for noen

HANS-HENRIK EGEDE-NISSEN

generasjoner siden, er det i dag spesial kunnskap som forvaltes av elitehåndver kere og bygningsantikvarer. De fleste bord kommer like tilfeldig opp på veggen som de tilskjæres på det industrielle sagbruket. Egentlig er det et stort paradoks at en arkitektur som hevder seg å være rasjona listisk, i så stor grad har forlatt rasjonelle prinsipper. Dagens håndverkere og huseiere mangler svært ofte forutsetninger for å restaurere et gammelt hus på en fagmessig måte. En frustrert tidligere kollega, danskutdannet restaureringsarkitekt, spissformulerer det slik: «Den gjennomsnittlige murer er i beste fall innforstått med det som står med versaler på sekkene med ferdigmørtel.» I en slik situasjon blir arkitektens rolle å være veileder i de håndverksfaglig krevende utfordringene som restaurering av et gam melt hus reiser. Da er hands on-erfaringer med gamle hus essensielle. Gamle hus som er rehabilitert, skurrer ofte i detaljene; alle omtrentlighetene fra nærmeste byggvaremarked. Til tross for at legfolk ofte betoner det håndverksmessige som noe av det de oppskatter ved gamle hus, er produktene de velger når de reha biliterer som regel bare en trist represen tasjon av håndverket: De utenpåliggende sprossene er ikke annet enn et dårlig bilde av hva de foregir å være. Arkitekter som påtar seg rekonstruksjons- og restaurerings oppdrag har et ansvar for å unngå kloner av gammeldags form og moderne pro duksjonsformer. Det å ha frembragt et fullverdig håndverksmessig produkt med egne hender gir førstehåndskjennskap til kvalitet, og dermed også forutsetninger for å kunne anbefale dyktige produsenter og spesifisere krav. Gjennom en prosess

som den vi var igjennom etableres også kontakt med museumsfolk, antikvarer, håndverkere, konservatorer, produsen ter og bygningsvernbutikker; aktører som sitter på ulik kompetanse innenfor arkitekturvern-«faget». Man kan absolutt hevde — og det har da også arkitekter hevdet med styrke i alle år — at man må forholde seg til tidsånden. Det lar seg innvende, med Leonard Cohen, atden som gifter seg med tidsånden i sin generasjon, blir enke i den neste. Den svenske arkitekten Catharina Sternudd refererer i sin doktoravhandling Bilder av småstaden : om estetisk värdering av en stadstyp (Lund 2007) en metastudie som viser at ulike grupper stort sett mener det samme om ulike former for arkitektur, med ett viktig unntak, nemlig såkalt high-style, avant-garde architecture. Dette er arkitek turen som «fag-esteter» jevnt over setter høyest, og som andre grupper rangerer mot svarende lavt. En annen studie Sternudd refererer, sammenlikner profesjonelles og legmenns vurdering av high-style respektivt popular style: High style-arkitektur har få materialer, mye betong, enkle former, mye hvitt og usentrerte innganger. Popular style har derimot flere bygningsmaterialer, horisontal orientering, saltak, sprossevin duer, midtstilt inngang og varme farger. Arkitektene verdsatte high style høyere enn popular, for lekfolk var vurderingen omvendt. Tabloid oppsummert synes under søkelsene å gi substans til den ubehagelige, utbredte fornemmelsen av at ikke-arkitekter simpelthen ikke liker dagens arkitektur. Det er slett ikke sikkert at arkitekter bør bli kopister. Men at folk vantrives med arkitekturen deres, bør være et incitament til å utvide søkebegrepene, lete etter det

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

TANKER OM ET KOPIERT LYSTHUS

ved fortidens arkitektur som har slik appell til det arkitektonisk uskolerte blikket. (Jo, jeg kjenner Piet Heins: «Folk vil ikke ha’, at man gi’r folk hva folk vil ha’»). EPILOG: VERDI OG MULIGHETER Ovenfor er søkt innkretset hvilken verdi det hadde for oss å arbeide med kopien; hvilke innsikter og erfaringer byggeprosessen bragte. Men hva med kopien i dag, snart ti år senere? Har den noen verdi som manifestasjon, der den står i et hjørne av barnehagen? Kulturminnefaglig betraktet er verditilskrivning i et tilfelle som dette i utgangspunktet langt på vei utelukket. For å ha relevans som verdibærer, må kulturminnet nemlig være autentisk. Når Riksantikvaren anfører at «autentisitet eller ekthet [er nødvendig] for å kunne identi fisere om delverdiene faktisk fremdeles er til stede i det vurderte objekt»12, ligger det antitetisk til grunn en forutsetning om at dersom autentisiteten er fraværende, gjelder det samme for verdiene. Det ytterst problematiske autentisitets begrepet, som kulturminnevernet i årtier har hatt et bulemisk forhold til, skal jeg la ligge i denne forbindelse. Her er det tilstrekkelig å konstatere at det er folkemuseets lysthus som for kulturminnevernet er det autentiske og dermed verdifulle. Kun her, vil kultur minneverneren mene, er en verdianalyse relevant. Analysen innebærer, i tradisjonen fra Alois Riegl, å underkaste verne vurderingen et system, hvis underliggende premiss er at man ved å følge systemet når inn til sannheten om objektets verdi: Den komplekse og fluktuerende dimensjonen kulturell mening fastholdt i entydige 12 Holmene, 2002, s.42

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

kategorier. Den tilgrunnliggende forestilling er at evaluenten gjennom vernevurderingen endegyldig kan fastslå hvilke kvaliteter, verdier og betydninger et kulturminne er bærer av. Den toneangivende svenske antikvaren Axel Unnerbäck skriver f.eks.: «Syftet med den värderingsmodell som redovisas i följande schema […] är att erbjuda en enkel metod för att systematisk definiera [min uth.] det kulturhistoriska värdet hos en byggnad, samt en checklista som tar upp de viktigaste värderingskriteri erna och sorterar dem i olika grupper.»13 Men innenfor humanvitenskapene lar ingenting seg bevise eller definiera, bare belyse, drøfte og forstå. Kulturell mening motsetter seg entydig og endegyldig kate gorisering, det kan bare være gjenstand for aldri avsluttbare forsøk på forståelse.14 Idéen om å systematisk definiera en bygnings kulturhistoriske verdi beror på en positivis tisk forestilling om sannhetsproduksjon som forlengst er utdatert. En ytterligere betenke lighet ved å valuere kulturminner på basis av et sett med delverdier, er verdienes determi nerende effekt på tankeprosessen som leder frem til verdistandpunktet: Parametrene legger klare føringer for tanken, og valuerin gen reduseres tendensielt til avkrysning i en checklist. Istedenfor å avkreves innforlivelse med objektet; istedenfor en fordring om å lese det slik det fremstiller seg i verden, unnslipper evaluenten med å hevde at de og de delverdier er tilstede. Utvelgelse og valuering av kulturminner reduseres til skjematikk. 13 Unnerbäck 2002, s. 21 14 Wilhelm Dilthey (1833–1911) var den første til å postulere at humaniora (Geisteswissenschaften) og naturvitenskapene har hver sine epistemologier, hhv. forståelse og forklaring. Skillet står også sentralt bl.a. hos Hans-Georg Gadamer (1900-2002).

HANS-HENRIK EGEDE-NISSEN

I min avhandling Autentistitetens rele vans15 har jeg søkt å utmåle en liten gruppe rekonstruksjoner med kulturminnevernets verdisett, for slik å undersøke om fravær eller sterk reduksjon av materiell autentisi tet innebærer et korresponderende fravær av verdier. Jeg kunne gjort den samme øvelsen her, men vil i stedet forutsette at lysthuset, gitt sin mangel på «materiell autentisitet», er kulturminnefaglig irrele vant. Da er plutselig verdibetraktningen løst fra delverdiregimets diktat. La oss betrakte det ikke som et kulturminne, men simpelthen som et objekt, og prøve å se på dets mulige verdi med friske sanser. Det første som slår en, er nok idyllen. I barnehagens trøstesløse brakkmark av erodert jord og henslengte vrakleker, omgir lysthuset seg med en sfære av pastoral idyll: Går man inn og setter dørene åpne, blir det med ett klart hvorfor dette var Wergelands skrivestue og foretrukne tilflukt: Her er avsondret, stille og svalt, bladverket filtrerer lyset allerede før det når det buklete vindusglasset, som ytterligere bryter det ned til et dempet flimmer. Vi ser for oss sommerdagens skiftende scenografi: fuglekvitteret i den tidlige morgenen, angen av blomster og humlenes svake dur gjennom dagen, gresshoppenes sang i den stille kvelden. Alt dette frembyr lysthuset en plattform til å ta inn og være tilstede i. Lysthuset oppleves, sin unge alder til tross, som en komponent i det gamle byg ningsanlegget. Det etablerer, sammen med stallen og hovedhuset, et bygningsmessig triangel som på forunderlig vis bygger bro over ruinen av en hage. Samtidig bygger det ned den mentale distansen til 15 Egede-Nissen, 2014

Lysthuset i Damstredet. Foto: Fayette Egede-Nissen

Wergeland: Vår kulturelt betingede tilbøy elighet til å overbetone stedlige kontinui teter, fornekter seg ikke. Stedets betydning er direkte reflektert i språket: Det som ikke har funnet sted, har heller ikke skjedd. Er vi på samme sted som en historisk person eller begivenhet, oppleves avstanden mindre. Så også her: Wergeland oppleves nærværende, på samme måte som i arbeids værelset på Akershus festning og andre steder i byen hvor han har hatt tilhold. Fremfor alt merker man seg lysthusets brukspotensiale: Dets egnethet som skrivestue er lite endret siden Wergelands tid – kanskje snarere omvendt, fordi skrive prosessen i dag så lett avspores av klodens største distraksjonsgenerator. Her derimot, ligger alt tilrette for å arbeide udistrahert med penn eller skrivemaskin. Når prosjek tet i sin tid ble tildelt midler fra Kultur- og

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

TANKER OM ET KOPIERT LYSTHUS

kirkedepartementet, var det imidlertid pga. ideen om etterbruk som barnekatedral: Et sted for å formidle til barn temaer Wergeland har bidratt så rikt til å utvikle: barnlig undring, fellesskapsfølelse, kjær lighet til naturen. Initiativtageren til denne bruken, skole- og barnehagegründeren Turid Næss, gjorde avtale om leie av ube nyttet areal i Veslebrunens stall, og ønsket å fylle stallen og lysthuset, i helger og på kvelder, med foredrag og andre aktiviteter. Hun ønsket også å opparbeide et lite areal omkring lysthuset til en vakker hage med planter kjent fra Wergelands dikt. Ønsket ble avslått av bydelens barnehageseksjon, under henvisning til krav om disponibelt uteareal. Da leiekontrakten for stallen brått ble terminert, etter at leietaker hadde gjort betydelige investeringer, var grunnlaget for en kulturoffensiv i Wergelands gamle hage like erodert som jordsmonnet.

Men allikevel: Lysthuset finnes! Det holdes vedlike av en unevnelig mann uten Omsorgsbygg-logo på overallen, en geriljavedlikeholder. Som bygninger flest, er det en latent ressurs. Det finnes frø som kan ligge i bakken i generasjoner uten å spire, tålmodig ventende på skogbrannen som skaper de riktige betingelser. Også lysthus kan kunsten å vente. Hans-Henrik Egede-Nissen (f. 1965) er utdannet kunsthistoriker fra Universitetet i Oslo og tok i 2014 en doktorgrad ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo med avhandlingen Autentisitetens relevans: På sporet av et endret fokus for kulturminnevernet. Han har i mange år arbeidet med kulturminnevern på praktisk, administrativt og teoretisk nivå, for tiden som seniorrådgiver hos Forsvarsbygg og spesialrådgiver hos Sykehusbygg.

LITTERATUR CHRISTIANIA BORGERBOK 1698–1799: Fortegnelse over de borgere i Christiania, som i 1745 drev næring paa grundlag av tidligere bevilling, og over dem, som er meddelt bevilling fra 1745 til 1799. Efter Formandskapets foranstaltning utgit fra Christiania kommunearkiv ved S. H. Finne-Grønn, Christiania 1921

sporet av et endret fokus for kulturminnevernet, PhD-avhandling, Oslo, 2014

nr.192)», foreløpig rapport datert 11.04.2008 i Norsk folkemuseums arkiv

HOLMENE, ULF: «Verneverdi og vernekriterier anvendt i Riksantikvarens vernearbeid», Statens kulturhistoriske eiendommer: Politikk for eierskap og forvaltning: forprosjekt, Oslo, 2002

KJELLBERG, REIDAR: «Ved Henrik Wergelands lysthus», By og Bygd nr. 4, 1946

BERG, ARNO: «Bergfjerdingen», St. Hallvard nr. 38, 1960

JENSENIUS, JØRGEN: «Problemstillinger», http:// www.stavkirke.info/about/ problemstillinger/, lest 06.06.2017

VEDLEGG TIL FREDNINGSSAK: Dokumentasjon av Bogstad gård med plasser og kulturlandskap, Riksantikvaren 2014

JOHANSEN, N.G.: «Farveundersøkelse av Wergelands lysthus (bygn.

UNNERBÄCK, AXEL: Kulturhistorisk värdering av bebyggelse, Stockholm, 2002

BUCHER, WILLIAM W.: Dictionary of Building Preservation, New York, 1996 EGEDE-NISSEN, HANS-HENRIK: Autentisitetens relevans: på

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

PETZET, MICHAEL: Principles of Monument Conservation, München, 1999

LARS JACOB HVINDEN-HAUG

Hagen ved Spydeberg prestegård sett fra sørøstenden.

Foto Madeleine von Essen 2015.

BILDER SOM KILDER REKONSTRUKSJONEN AV PRESTEN WILSES HAGE PÅ SPYDEBERG PRESTEGÅRD lars jacob hvinden-haug

Bilder representerer en viktig historisk kilde i arkitekturhistorisk forskning, men fordi fortidens billedskapere er blitt tillagt en romantisk kunstnerisk frihet har bilder blitt underkjent som kilder, ofte på sviktende grunnlag. Tvert i mot kan bilder som kilder være avgjørende i mange sammenhenger, spesielt i forhold til rekonstruksjoner av bygninger og hageanlegg.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

BILDER SOM KILDER REKONSTRUKSJONEN AV PRESTEN WILSES HAGE PÅ SPYDEBERG PRESTEGÅRD

ye man ser og anser for autentisk er i virkeligheten en rekonstruk sjon. Det er slik den svenske arkitekturforskeren Victor Edman skriver; i 1900 fantes ytterst få autentiske 1700-talls interiører, på 2000-tallet finnes mange (!)1 Jeg vil i denne artikkelen presentere erfaringer i forhold til å bruke bilder som kilder for rekonstruksjoner, med presten Wilses hage på Spydeberg prestegård som et eksempel der de fleste av erfaringene ble brukt og der de rekonstruerte elementene faktisk ble gjenskapt.2

WILSES HAGE Spydeberg prestegårds hage ble rekonstruert 2011-2014. Planen er utarbeidet av hagehis toriker Madeleine von Essen og landskaps arkitekt Anne Kaurin, Villvin Landskap Landskapsarkitekter MNLA. Forfatteren ble engasjert i 2012 for å gjøre fortolkninger av Wilses illustrasjoner og beskrivelser med den hensikt å gjenskape hagens arkitekto niske elementer: altanen, hyrdinnestatuen, vasen, obelisken og lysthuset ved dammen.3 Bakgrunnen for rekonstruksjonen av hagen er stiftelsen Spydeberg prestegårds ønske om å gjenskape hagen som minnesmerke over presten Jacob Nicolai Wilse (17351801) og hans interessante rolle som vitenskapsmann med europeiske kontakter i samtiden. Wilse utviklet hagen i årene17681786 og hensikten med rekonstruksjonen er interessant for tolkningen av resultatet. Rekonstruksjonen ble i høy grad gjort på 1 2

Edman, 2009, s.3 Artikkelen er basert på et foredrag holdt 12.6.2017 i Nasjonalbiblioteket i Oslo i foredragsrekken Bilder som kilder. 3 Hagen ble fredet 1991. Kontakt i Spydeberg har vært Per Kristian Skulberg, snekker Arne Bøhler og maler Roger Studsrud.

100

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

grunnlag av kobberstikk utført etter Wilses egne tegninger. Kobberstikkene er illustra sjoner i hans bok Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg præste gield og Egn fra 1779, som inneholder skriftlige beskrivelser av hagen med kart og prospekter – samt beskrivelse og prospekt i Sammlung kurzer Reisebeschreibungen fra 1790.4 REKONSTRUKSJON SOM METODE Historikeren Leopold von Ranke uttrykte tesen «wie es eigentlich gewesen» som historiefagets mål.5 Det er mulig Ranke i «eigentlich» la meningen «essensielt» som er rekonstruksjonens hensikt. Fortolkningen av hvorfor et objekt var utformet som det var, er mest interessant, og rekonstruksjoner kan appellere til fantasi og interesse på en annen måte enn tekst. Uttrykket og formen kan for vår egen samtids mennesker gi inter essante estetiske opplevelser, og vil kunne formidle historie utover en skriftlig ramme. Forutsetninger for å rekonstruere et objekt er forståelsen av form basert på kunnskap og erfaring i kombinasjon med en viss artistisk evne, og evnen til å formidle til dyktige utøvende håndverkere. Metode for å skape form kan være vanske lig å formidle, en såkalt «tacit knowledge» vil foreligge ettersom visuelle og romlige erfaringer kan være vanskelige å dele. På grunnlag av flere like observasjoner ved et antall objekter kan man generalisere trekk, og også anta at enkelte andre trekk kan 4

Hele dette verket ble oversatt til dansk og utgitt på C. Poulsens Forlag i København i årene 1790-98, med tittelen Reise-Iagttagelser i nogle af de nordiske Lande: med Hensigt til Folkenes og Landenes Kundskab. 5 Oversatt «Hvordan det egentlig var», se Vierhaus 1977, s. 63-76

LARS JACOB HVINDEN-HAUG

være lignende. Rekonstruksjoner kan peda gogisk sett være forutsetningen for visuelt og romlig å ane en flik av fortidens oppfat ninger om smak – selv om man uvegerlig lar sin egen samtid farge rekonstruksjonen, bør det være et ideal å komme nærmest mulig. Eidsvoldbygningens restaurering til jubileet 2014 er et eksempel der dette har vært hensikten i sterk grad. Man må anse rekonstruksjoner som skjemaer eller skygger av noe som har eksistert. Digitale rekonstruksjoner har åpnet for friere og mer uhøytidelige tolkninger av fortiden, men de er ofte gjort på sviktende kunnskapsgrunnlag. Skriftlige rekon struksjonsbeskrivelser har man imidlertid sjenert seg mindre for å gjøre, og det er gjort en mengde feiltolkninger som ofte er blitt stående. Restaureringsprinsipper, der angsten for feiltolkninger og tillegg for å presisere, har resultert i arkitektoniske/ modernistiske tolkninger for at betrakteren ikke skal forvirres. Et bilde kan inneha et aspekt som en skriftlig kilde neppe byr på: at det er dette bildet publikum ønsker å se eller bevege seg i. Det er nemlig bildet som er vesentlig i seg selv, og ikke den virkelighet det i sin tid fremstilte. Det var i Spydeberg et ideal både å gjenkjenne og anerkjenne kobberstikkets fremstilling i rekonstruk sjonen hvilket kunne ha gått på bekostning av arkeologiske funn. Det er selvfølgelig langt mer drastisk å gjøre en fysisk rekon struksjon på sitt originale sted enn å utføre en rekonstruksjonstegning. Man har i forskningssammenheng vært ytterst forsik tig med tegnede rekonstruksjoner utfra den holdning at dette «forsteiner» betrakterens oppfatning og kanskje eventuelle fantasi, samt kan gjengi noe feilaktig.

KILDESITUASJON Hva ønsket kunstneren å vise? Hvilken hensikt var bildet tiltenkt i sin samtid? Det kan ha vært økonomiske, dokumentariske og kunstneriske hensyn som lå til grunn for fremstillingen, og gjerne i skjønn forening. Rekonstruksjon dreier seg om elementer som ikke eksisterer lenger, i relasjon til noe eksisterende som er endret eller redusert i forhold til den opprinnelige situasjon. Kildesituasjonen er svært varierende for de forskjellige objekter. Wilses beskrivende publikasjoner åpner for større kunnskap om objektet enn vanlig. Skriftlige kilder blir i historieforsknin gen kritisk analysert for å tolke deres «åpne, implisitte og skjulte mening». Hva ville man fortelle med beskrivel sen? Hva tok man for gitt og unnlot å beskrive? Hvordan kan opplysningene tolkes slik at det usagte likevel fremgår av kilden? For dokumenters del er tekstens intensjon og funksjon vurdert i forhold til sin samtid. De forsknings metodiske vurderinger som gjelder for bruk av samtidige skriftlige kilder gjelder også for samtidige bilder. Et bilde bør som andre kilder ikke stå alene som grunnlag for rekonstruksjoner eller slutninger – det gjelder sågar fotografier, selv om situasjonen da er noe annerledes. Skriftlige og arkeologiske kilder må trekkes inn. Det ideelle er å kombinere opplysninger fra forskjellige kilder, men undersøkelser i form av kryss-sjekking av innbyrdes uavhengige kilder for å bestemme kilders troverdig het er ikke alltid mulig da det ofte kun finnes én bevart kilde. Primærkildene er bygningene/hagene (når de eksisterer), og dokumentene som beskriver dem.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

101

BILDER SOM KILDER REKONSTRUKSJONEN AV PRESTEN WILSES HAGE PÅ SPYDEBERG PRESTEGÅRD

Objektene i seg selv er den viktigste kilden når de er bevart og de mest pålitelige kildene, men de arkeologiske sporene som viser endringer i objektene er vanligvis skjult. I Wilses hage fikk man også muligheten til å blottlegge disse. Når den «sanne» arkeologien møter det mer diffuse kilde materialet, billedlig eller skriftlig, kan det oppstå ulike diskrepanser som må kunne

Prospekt av Spydeberg prestegårds hage fra J. N. Wilses Spydeberg beskrivelse 1779.

Plan av Spydeberg prestegård fra J. N. Wilses Spydeberg beskrivelse 1779, men datert 1768.

102

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

forklares utfra tolkninger. Det man ser er ikke alltid det man tror man ser – og det gjelder også arkeologien. Fortolkningen av en tegning kan innebære at man feiltolker materialbruk for eksempel. Er det gress eller grus? Er det en fint klippet hekk eller er det en rekke med stikkelsbærbusker eller sågar gulrøtter? Fremstillingene er ikke alltid konsistente, og det er heller ikke forventningene.

LARS JACOB HVINDEN-HAUG

KUNSTNERISKE FRIHETER Det er i høy grad 1800-tallets romantiske maleri og den derpå følgende impre sjonismen man kan tillegge farge– og størrelsesforskyvninger i kunstens tjeneste, men lignede fenomener fantes også i eldre kunst. Overdreven høyde på åser og fjell er i norske fremstillinger et ofte gjentatt virkemiddel, sikkert gjort for å tilfredsstille publikums forventninger.

Wilse beklaget den danske kobber stikkerens pittoreske tolkning av grantrær. Dansken fremstilte graner på snei, til tross for at «de etter sin natur står ranke og loddrette uansett hvor steil grunnen er». Wilse skriver også at han selv har overdrevet detaljene på gjerdet ved stikket av lysthuset ved dammen: han «ziiret mere Have-Plankerne». Dette må sikte til frem stillingen av gjerdestolpene som hermer.

Plan av Wilses hage tolket etter kildene. Lars Jacob Hvinden-Haug NIKU 2012.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

103

BILDER SOM KILDER REKONSTRUKSJONEN AV PRESTEN WILSES HAGE PÅ SPYDEBERG PRESTEGÅRD

Man skal da merke seg at hermer i klassisk tid fremstilte voktere av hager ved hagens innganger – de representerte fruktbarhet. Størrelsesforhold der menneskeskikkelser er brukt i bildet kan gi store fortegninger. Spesielt i befolkede interiører er dette påfallende når folk ikke synes å nå opp til dørhåndtaket. En viktig bygning blir som en viktig person i primitiv kunst forstørret i bildet. Dette fremgår tydelig på det som er kalt Norges første landskapsmaleri, en avbildning av Halsnøy kloster, malt av Elias Figenschau 1656 på oppdrag fra lensherren Otte Krag. Bygningen har, som samtidige skriftlige kilder viser, fått over drevne proporsjoner på maleriet i forhold til kirkeruinen og øvrig bebyggelse.6 KART OG TEKNISKE TEGNINGER Avbildninger forekommer i Norge før 1800-tallet først og fremst på kart, og viser ofte en kombinasjon av oppriss/silhuett og grunnriss. Grunnrisset må regnes for mest eksakt da dette var kartmålerens hoved oppgave. Silhuetten kan nok vise karakteris tiske trekk ved en bygning, men tjente først og fremst som en dekorativ markering av et viktig steds plassering på kartet, og som i dagens kartsymbolikk gjerne basert på et skjema. Spesielt hager er blitt rekonstruert bare på grunnlag av kart. Oslo ladegårds hages rekonstruksjon fra 1999 er et eksem pel på dette, da den er basert på et kart fra 1779. Ofte stemmer kartene i prinsippet, men tolkningen av størrelsesforhold samt tegningen/kartsymbol kan bli feilaktig 6

Maleriet henger på Skokloster slott i Sverige. Tolkningen inngår i et forskningsprosjekt i NIKU 2017-2020 om transformasjonen av norske klostre til lensherreresidenser ved reformasjonen, ved arkeolog Regin Meyer og forfatteren.

104

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

fortolket. Omrisset har ofte korrekt måle stokk og forhold, da kart gjerne viser en oppmåling av en eiendoms inn – og utmark, men for eksempel et lysthus har ikke betyd ning for dette formålet og er i stedet tegnet som dekorativt, men stedspesifikt element. I 2017 ble et lysthus oppført på Fossesholm, i form av en kopi av en parallell på Odals verk, men tilpasset situasjonen som er kilde belagt på Fossesholm.7 Tekniske tegninger har ofte utydelige overganger ettersom det var byggmestre, håndverkere og/eller offiserer som tegnet og at tegningene sjelden ble utformet for noe annet enn redskap for produksjon. Selv fra 1900-tallet er oppmålinger noen ganger fremstilt i forbindelse med ombygninger, og dermed ikke bare for å dokumentere antikvariske verdier. HVA FREMSTILLER BILDET? Lysthuset ved Wilses dam var illusjons malt: «et lidet Lysthuus en Pavillon i Dambredden, som ved en Broe foran malet i Hvelving og en liden Have bag forhøier heele Udsigten, som speyler sig i Vandet og saaledes gientager sig for Tilskueren». Også buene på den såkalte altanen i hagen er av forfatteren tolket som enkel illusjons maling. En malt dekor gjengitt som en tredimensjonal fasade utformet i puss eller stein kan vanskelig avsløres i bilder, som en illusjon av illusjonen. Dette gjelder også fasader fremstilt i det store svenske kobber stikkverket Suecia antiqua et hodierna fra 1660 – 1720-årene. De tegnede forleggene for kobberstikkene er her (usedvanlig nok) bevart, og i en del tilfeller ser man også at kobberstikkeren har bearbeidet og delvis 7

NIKU prosjekt 1020768 i forfatterens regi.

LARS JACOB HVINDEN-HAUG

«Altanen» rekonstruert etter tegninger av Lars Jacob Hvinden-Haug NIKU 2013.

Foto Madeleine von Essen 2015.

Obelisk tegnet av Lars Jacob Hvinden-Haug NIKU 2013.

«Altanen» tegnet av Lars Jacob Hvinden-Haug NIKU 2013.

forskjønnet motivet i forhold til forleggs tegningene.8 Verkets hensikt er i høy grad å forherlige Sverige som stormakt, men samtidig skulle det selvfølgelig ikke være egnet til latterliggjørelse ved selvsyn:

«Utlänningarna bör få se huru mycket stort och vackert som finns inom vårt fädernes land», skrev organisatoren og tegneren Erik Dahlbergh i sin søknad til kongen.9 En sjelden gang i Norge finner man avbild

Kungliga Biblioteket i Stockholm.

http://www.kb.se/samlingarna/Kartor-bilder/Sueciaantiqua/historien-om-sucecia/ oppsøkt 29. september 2017

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

105

BILDER SOM KILDER REKONSTRUKSJONEN AV PRESTEN WILSES HAGE PÅ SPYDEBERG PRESTEGÅRD

Prospekt av Spydeberg prestegård fra J. N. Wilse: Reise-Iagttagelser i nogle af de Nordiske Lande, Bind I 1790.

Prospekt av lysthuset ved Spydeberg prestegård fra J.N.Wilses Spydebergbeskrivelse 1779.

ninger gjort av profesjonelle kunstnere som en form for dokumentasjon, slik som en billedrekke bestilt av kong Christian 5. med norske motiver utført av den hollandske maleren Jacob Coning i 1699. Denne billedrekken inneholder blant annet flere byer og festninger. Et eksempel fra denne rekken er motivet Sarpsfossen med Hafslund hovedgård. Tidligere forskning tilla kunstneren friheten å snu bimotivet (Hafslund) i en mer malerisk vinkel. Dette skyldtes en misforstått oppfatning om bygningshistorien. Det er imidlertid senere dokumentert at bygningen faktisk lå slik Coning malte den.10 Conings oppgave fra kongen var åpenbart å dokumentere viktige 10 Hvinden-Haug, 2008, s.447

106

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

steder i rikene – man skulle kunne kjenne seg igjen. Hans malerier av norske byer og Akershus slott har derfor meget stor verdi som bygningshistorisk kilde. TIDSFORSKYVNING I Spydebergs tilfelle foreligger plan og prospekter fra forskjellige tidspunkter: de er utgitt 1779 (og 1790), men som Wilse skriver stammer planen av hagen fra 1768. Plan og prospekt viser til dels forskjellige situasjoner. Bruk av eldre forlegg kan gi for virring mht. endringer og datering; et eksem pel er danske Johannes Rachs fargerike og naive fremstillinger fra Norge, malt 17461749 på oppdrag av kong Christian 6. Man har trodd at kunstnerne faktisk besøkte de

LARS JACOB HVINDEN-HAUG

mange stedene de har avbildet.11 På grunnlag av malerienes lave kvalitet, størrelse og hva de fikk betalt er imidlertid dette umulig. De er basert på enkle skisser gjort av Henrich Willumsen fra kongens norske reise i 1733, og er dermed en kilde til det året, men ikke for dateringen 1747 slik de er brukt.12 Slik er deres fremstilling av Jarlsberg hovedgård også brukt som kilde til bygningens arki tektur i 1747, hvilket med nødvendighet har ført til en feilslutning om en i Norge sentral bygnings utvikling.13 Ofte er det nødvendig å bruke kilder fra senere tider, som foto. Gjennom yngre kilder kan man slutte tilbake i tid, men det krever en god del kunnskap om faktiske forhold ved objektet i tiden man undersø ker. Kildene sier sjelden noe om en eldre situasjon med mindre den har betydning for saken kilden gjelder. Man bør logisk kunne slutte at elementer fra den tiden man under søker er bevart og beskrives på et senere registreringstidspunkt. Men desto lengre tid som er gått, desto mindre må antas bevart. Samtidige kilder er derfor vesentlige. Foto utgjør en egen genre, men de eldste fotografiene av bygninger fra 1860-årene er viktige kilder til arkitekturen før historismen og sveitserstilen grep om seg – i mange tilfeller autentiske bilder tilbake til både barokken og empiren. Wilse beskriver prosessen i sin doku mentasjon: lysthuset ved dammen tegnet han fra annen etasje i hovedbygningen,14 11 Ormhaug og Moe, 2010, s.136-145. Forfatterne hevder Rach reiste omkring i Norge og malte. 12 Hvinden-Haug, 2008, s.291 13 Kavli, 1983, s.43-45. 14 Hovedbygningen har visstnok sin nordre del fra Wilses tid i 1770-årene, mens den søndre del er fra 1850. I dag er bygningen i halvannen etasje med ark, mens den i Wilses tid hadde to fulle etasjer.

sett mellom stabburet og drengestuen, «i Camera obscura nøye efter Naturen».15 Han beskriver videre hvordan han i «1776 fore viiste ieg Herr Krüger i Potsdam og JustizRaad Willebrandt i Hamborg nogle ved Hielp af Camera Obscura giorte Tegninger af Udsigterne i Spydeberg Sogn». Bruken av camera obscura er interessant, spesielt fordi det dermed må påregnes at kunstner ens utgangspunkt er virkeligheten som fotografisk gjengivelse. Slike innretninger ble brukt som hjelp for nøyaktig avtegning, og danner grunnlag for fotografiapparatet. Camera obscura (latin for mørkt rom) eller hullkamera er en enkel form for projek sjonsapparat for avtegning. Innretningen består av et mørkt avlukke med et lite hull der lyset fra omgivelsene foran hullet slipper inn, og dermed avtegner seg som et opp-og-ned og speilvendt lysbilde. Optiske avbildningsfeil kan være synlig i avbildningene i form av lett krummede linjer. En av de mest kjente fremstillinger av Christiania fra 1700-tallet, malt av Mitter Lund i 1745, må være gjort ved hjelp av camera obscura.16 REKONSTRUKSJONEN AV WILSES HAGE Wilse beskriver sin hage utførlig, blant annet som tekst til prospektet som viser utsikt til den terrasserte hagen (Bilde 1) Hagen ligger i en sørøstlig helning på grunnfjell som Wilse har påfylt med jord «hist og her». Kobberstikkprospektet fra hagen beskrives av ham selv; det er sett fra nederst i hoved gangen ved obelisken («pyramiden»), som på den ene siden viser en vinranke, på den annen en eføyranke – begge med passende 15 Wilse, 1779 16 Hvinden-Haug, 2008, s.422. Prospektet er i Nasjonalmuseet.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

107

BILDER SOM KILDER REKONSTRUKSJONEN AV PRESTEN WILSES HAGE PÅ SPYDEBERG PRESTEGÅRD

påskrift på sokkelen. I midtaksen oppetter hagen går gresstrappen som dekker fjell grunnen, og deretter en vase på sin pidestall. Lenger opp ligger en avrundet avsats av gresstorv (som også skjuler fjellet), hvorpå står en terrakottastatue av en hyrdinne (hun var sammenleggbar i to deler og over hundre år gammel i 1779). Ovenfor de fire hoved kvarterene sees inntil huset, ved det lille blomsterkvarteret, mistbenken, og tvers over på høyre side er treskolen. Lengst til venstre begynner sidegangen fra inngangen til hagen fra tunet. Stien går over en forhøyning hvorpå står et solur, deretter går den forbi en oppsats av meteorologiske instrumenter som er skygget av buskas. Ved plankegjerdet på høyre hånd ses på «et fjell» en «altan» av bord, hvortil det er oppgang på den andre siden, under gjemmes hageredskapene. Nedenfor berget er en liten dam.17 Wilse har også nøye henvisninger til kartet, og det fremgår at utsiktene mot den virkelige naturen og det nyttige i hagebruket var det han ønsket at leseren skulle anse for hans viktigste hensikter med hagen, men han koketterer likevel med de små dekorative virkninger i anlegget. Disse dekorative innslag er de rekonstruerte elementer. «Altanen» og obelisken er de viktigste elementene i selve hagen. Lysthuset står ved en stor dam et stykke vest for gårdens tun. Ved rekonstruksjonen ble det gått ut fra at hans gjengivelser ble utført ved hjelp av camera obscura, hvilket gjør at propor sjonsforhold må påregnes å være riktige. Wilse var en dyktig amatørtegner, og om kobberstikket utført etter hans karttegning skrev han at «Stikningen er ey saa fin som

min Tegning var».18 Av kartet og prospektet fra hagen fremgår hvordan elementene var plassert. Den asymmetriske planen kan man tilskrive de enkle forhold hagen ble skapt under, men også rokokkotidens hageidealer. Det gjaldt ved rekonstruksjonen ikke å tolke inn for mye skjematisk symmetri, men prøve å skape den rette balansen i anlegget. Wilses hageplan indikerer to typer behandling av gangarealene mellom kvarterene, og på et tidspunkt var de øverste gangene dekket med knust tegl da dette er funnet rester av ved utgravningen 2011. De nederste gangene var antagelig dekket av gress. Rotunden med obelisken er imidlertid fortolket som dekket av grus eller sand, og noe forsenket. Trappen omtaler Wilse å ha vært av torv, hvilket underbygger bruken av gress i gangene. Arkeologiske utgravninger gjorde at elementene kunne plasseres korrekt i struk turen. Arkeologien ga også de rette mål; lysthuset målte 3,5 x 3,5 meter, dimen sjonene og formen på bryggen foran samt konstaterte at taket var tekket med takstein. Bryggen var to meter bred. Fiskedammens yngledam fremkom også og plantehull etter frukttrær i den lille hagen som omga lyst huset med gjerdets stolpehull. «Altanen» i den store hagen var etter Wilses beskrivelse et panelt skur for hageredskap som var utnyttet til en utsiktsaltan på det flate taket. Utgravningen av «altanens» tomt viste den enkle konstruksjonens størrelse; 3,70 m x 3,25 m. Detaljer som håndhøvlet panel, linoljemaling og smidde spiker er tillagt stor vekt i rekonstruksjonen, så vel som korrekt plantemateriale i forhold til Wilses beskrivelser. Wilse omtaler hva som ble dyrket i hagen og dette har vært retnings

17 Gjengitt fritt etter Wilses tekst 1779.

18 Gjengitt etter Wilses tekst 1779.

108

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

LARS JACOB HVINDEN-HAUG

Lysthusets fasade mot dammen tegnet av Lars Jacob Hvinden-Haug NIKU 2014.

Lysthuset rekonstruert etter tegninger av Lars Jacob Hvinden-Haug NIKU 2013. I stedet for ramper er det imidlertid bygget trapper med uheldig utformet gelender. Foto Madeleine von Essen 2016.

Situasjonsplan av lysthustomtens utgravning. Anne Kaurin 2014.

FORTIDSMINNEFORENINGEN Ă&#x2026;RBOK 2017

109

BILDER SOM KILDER REKONSTRUKSJONEN AV PRESTEN WILSES HAGE PÅ SPYDEBERG PRESTEGÅRD

givende for beplantningen i Madeleine von Essens regi. Hagen gir antagelig et ganske autentisk inntrykk av hvordan en hage på 1700-tallet var innrettet der økonomien tillot noen enkle arkitektoniske virkemidler og kunnskapen og arbeidsevnen tillot forsøk med forholdsvis krevende planter.

er i norsk sammenheng nærmest unikt at vi i Wilses verk har kunstnerens egne uttalelser om motivet i relasjon til resultatet. Wilses hensikt var å dokumentere slik at andre i hans samtid kunne nyttiggjøre seg av hans erfaringer. Dette har lagt det beste grunn laget for gjenskaping over 200 år senere.

AVSLUTNING Bilder bør neppe stå alene som kilde i rekonstruksjoner, men kan gjerne benyttes sammen med objektet og skriftlige kilder som beskriver materialbruk og størrelses forhold som bildet i seg selv ofte ikke har forutsetninger for å formidle. For øvrig er også kunnskap om paralleller en forutsetning ved rekonstruksjoner, i tillegg til en viss artistisk frihet innenfor kildenes rammer. Det

Lars Jacob Hvinden-Haug (f. 1965) er dr. ing., sivilarkitekt MNAL og er ansatt som forsker 1. Han har vært i NIKU siden 2006. Foruten bred erfaring fra kulturminnevernet, spesielt gjennom bygningsarkeologiske undersøkelser og kartlegging av kulturminneverdier fra alle perioder, har Hvinden-Haug gjennom mange år også arbeidet med norsk arkitekturhistorie sett i en internasjonal kontekst, spesielt i 1600- og 1700-årene.

KILDER EDMAN, VICTOR: Sjuttonhundretalet som svenskt ideal: moderna rekonstruktioner av historiska miljöer, Stockholm 2009 ESSEN, MADELEINE VON: Rapport Spydeberg prestegård, 2002 (upublisert) GULDÅKER, AJA: «Wilses trädgård på Spydebergs prästgård. Arkeologisk förundersökning 2011». Arkeologiske arkivrapporter från Lund, nr. 407, 2012 HVINDEN-HAUG, LARS JACOB: Den eldre barokken i Norge 1660-1733 – bygningenes former og rommenes fordeling, doktorgradsavhandling, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2008.

110

KAVLI, GUTHORM M. FL.: Jarlsberg. En norsk grevelig residens, Oslo, 1983 ORMHAUG, KNUT & DAGFINN MOE: «Johannes Rach – Norske prospekter og historiske hager», Kunst og Kultur, nr.3, 2010 VIERHAUS, RUDOLF: «Rankes Begriff der historischen Objektivität», i Reinhart Koselleck, Wolfgang J. Mommsen og Jörn Rüsen (Red): Objektivität und Parteilichkeit in der Geschichtswissenschaft, München, 1977 WILSE, JACOB NICOLAI: Beskrivelse over Spydeberg Præstegield og Egn 1779, Rakkestad, 1991

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

WILSE, JACOB NICOLAI: Reise-Iagttagelser i nogle af de Nordiske Lande, Bind I, København, 1790 WILSE, JACOB NICOLAI: Reise-Iagttagelser i nogle af de Nordiske Lande, Bind II, København, 1791 WILSE, JACOB NICOLAI: Topografisk Beskrivelse over Edsberg Præstegjeld, Topogr. Journal 1791 Rakkestad, 1992

TROND INDAHL

Bryggen i Bergen sett fra luften.

Foto: Egil Korsnes

BRYGGEN I BERGEN:

HVORDAN BYGGER VI NYE HUS MIDT I ET KULTURMINNE? trond indahl

Bryggen i Bergen er et velkjent kulturminne, plassert på UNESCOS verdensarvliste siden 1979. Ved to anledninger i nyere tid er deler av denne gamle bebyggelsen blitt erstattet av nye hus, like etter 1900 og på 1950 – 70-tallet. De forskjellige arkitektoniske utkastene som ble diskutert de to gangene er gode eksempler på ulike tilnærminger til spørsmålet om å bygge i kontrast til det gamle, tilpasse seg det gamle eller kopiere det gamle.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

111

BRYGGEN I BERGEN: HVORDAN BYGGER VI NYE HUS MIDT I ET KULTURMINNE?

en bevarte del av Bryggen med den karakteristiske rekken av gavler er som kjent en del av et større kom pleks, oppført tidlig på 1700-tallet, men med aner tilbake til 1100-tallet. Bryggen består i hovedsak av lange, parallelle rekker av tømrede lagerbygninger med smale passasjer mellom. Rekkene går fra kaien mot Vågen og oppover mot Øvregaten på oversiden. En slik lang, sammenhengende bygningsrekke kalles en gård. Passasjene kan gi adgang til lagerbygninger på den ene siden (enkeltgård) eller til bygninger på begge sider (dobbeltgård). Bygningene nærmest Vågen, frontbygningene, hadde i hovedsak kontorlokaler, spiserom og sovekvarterer for Bryggens folk. Øverst, mot Øvregaten, lå skjøtstuer (samlings

Kart over Tyskebryggen i Bergen før riving i 1898, etter Bergen Byleksikon.

112

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

lokaler) og brannsikre kjellere bygget i stein. Gjennom mange hundre år ble handelen på Bryggen dominert av hanse atiske kjøpmenn, og Tyskebryggen ble det vanlige navnet på området. Like etter 1900 ble omtrent halvparten av Bryggen revet og erstattet av nærings- og bolighus i mur. I 1955 brant den nordlige delen av Bryggen og etter lange diskusjoner ble branntomten erstattet av en museumsbygning og et hotell. Samtidig med disse diskusjonene har det pågått diskusjoner om bevaring av de gamle husene, av den autentiske Bryggen fra 1700-tallet, og forskjellige syn på bevaring har påvirket synet på hvorledes de nye husene i området bør se ut. 1899-1912: SANERING OG NYBYGGING1 Mot slutten av 1800-tallet har de gamle bygningene på Tyskebryggen stort sett utspilt sin rolle som tørrfisklager og senter for Nordlandshandelen. En rekke av eierne ønsker å sanere bebyggelsen og bygge nytt. Det lykkes ikke å samle alle grunneierne for dette, men i 1897 blir «Tyskebryggens Interessentskab» dannet av de fleste eierne av gårdene på den søndre halvdelen av området – sør for Nikolaikirkeallmenning. Eieren av Finnegården, den sørligste går den, Johan Wilhelm Olsen, blir ikke med på dette. Han har etablert «Det Hanseatiske Museum» i Finnegården og vil ikke rive. I årene 1897-99 forhandler Interessent skapet med byens myndigheter, bygnings kommisjonen og reguleringskommisjonen, om vilkårene for en utbygging i området. 1 Denne delen av artikkelen er i store deler basert på Nordhagen, 1982, men stoffet er omdisponert og supplert, og primærkilden «Bergen kommunes forhandlinger» er gjennomgått på nytt. Det er funnet hensiktsmessig å ha med denne tidligere forskningen som grunnlag for den senere diskusjonen om bygging på branntomten.

TROND INDAHL

J. F. L. Dreier: Bryggen i Bergen, 1817.

Også Havnevesenet blir trukket inn, fordi det skal bygges en ny dampskipskai. To menn får særlig betydning i planleggin gen: Stadskonduktør (teknisk sjef) Fredrik von der Lippe (1833-1901) og arkitekt Jens Zetlitz Kielland (1866-1926). Von der Lippe har vært stadskonduktør siden 1870, leder bygge- og reguleringsarbeidet

Univerisitetsmuseet i Bergen

som sjef for Magistratsavdelingen og er reguleringskommisjonens formann. Kielland har etablert seg som en dyktig arkitekt i Bergen. Han blir engasjert av Interessentskapet til å levere tegninger til fasadene mot Vågen og kommer også til å tegne noen av bygningene som blir oppført.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

113

BRYGGEN I BERGEN: HVORDAN BYGGER VI NYE HUS MIDT I ET KULTURMINNE?

I et møte den 21. januar 1898 mellom Interessentselskapet og kommunens regule ringskommisjon er man åpenbart velvillig innstilt til Interessentskapets initiativ for en ny bebyggelse, og vedtar at man kan gå videre med prosjektet. Ett punkt i vedtaket fra møtet er imidlertid verd å merke seg, nemlig at «Den nye Bebyggelses Facader mod Vaagen bliver at udføre og udstyre overensstemmende med Tegninger appro berede af Magistrat og Formandskab».2 Dette er en betingelse som er ganske enestående i en tid som ellers er preget av en liberal holdning til bygging og forteller at dette er en byggesak utenom det vanlige. Huseiere og tomteeiere får generelt sett rive og bygge som de ønsker, bare de holder seg innenfor lovverkets regler om byggehøyder og brannsikker het. I nytt møte 18. november gjentar og underbygger reguleringskommisjonen sin holdning: «Betingelsen om approberede Facadetegninger mod Vaagen fastholdes med Bestemthed, men der er intet til Hinder for at disse Tegninger tilveiebringes paa Forhaand af Interessentskabet for det hele Kvartals vedkommende. Ønsket om en ensartet og karakteristisk Stil for disse Facader er selvfølgelig begrundet i dette Partis fremtrædende Beliggenhed ved Vaagen, for at erstatte det Præg den nuværende Tyskebrygge giver denne Del af Byen gjennom Facader, der i jævne Høider for Husene og under et prydeligt Udstyr som Forretningsgaarde dog ogsaa kan bringe nogen Erindring fra fortiden»3 Det er åpenbart stadskonduktør von der Lippe som er pådriveren og mannen

med den bestemte pennen i denne saken. På solid faglig grunnlag er han opptatt av at dette bypartiet skal få en utforming som er estetisk tilfredsstillende og i pakt med Tyskebryggens historie. Mange år tidligere, midt på 1870-tallet, var han arkitekt for et byparti rett ved siden av Tyskebryggen: Kjøttbasaren og begge bygningene på sidene av denne; i sør en forretningsgård for Martens på hjørnet av Vetrlidsallmenning og Bryggesporen; i nord et tilbygg til Finnegården, den sørligste gården på Tyskebryggen. Sammen danner disse bygningene et enhetlig parti ved østenden av Fisketorget, da alle har detaljer i en blanding av nyromansk og nygotikk. I innstillingen til formannskapet er von der Lippe oppsiktsvekkende skarp i sin karakteristikk av samtidens byggepraksis, og fremhever viktigheten av at her på Bryggen må man stille strengere krav: «Paa den anden side er Magistratsafdelingen fuldt paa det rene med at Pieteten ligeoverfor de gamle Dage tilsiger at der paa denne historiske Grund, forsaavidt Fremsiden mod vor livlige Havn angaar, ikke bør tilstedes Bebyggelse i Flæng efter Bygmesteres og Arkitekters Luner, som desværre saa ofte ellers i vor By, med varierende Høider og Udstyr og stridende Stilarter».4 Innstillingen blir lagt frem for formann skapet i møte 10. mai 1899 og endelig behandlet og vedtatt i bystyret 12. juni 1899. Tomten blir regulert til fire kvartaler med to kryssende gater, og byggherren pålegges å få tegninger av fasadene mot Vågen godkjent av magistraten og formannskapet.5 I bystyrets møte blir det

2 Bergen Kommunes Forhandlinger 1899, s. 471 3 Bergen Kommunes Forhandlinger 1899, s. 476

4 Bergen Kommunes Forhandlinger 1899, s. 463 5 Bergen Kommunes Forhandlinger 1899, s. 448-498

114

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

TROND INDAHL

J. Z. M. Kielland: Utkast til fasader, 1901, etter Nordhagen 1982/2006.

en interessant diskusjon om i hvor stor grad myndighetene kan blande seg inn i utformingen av fasadene mot Vågen. Bendix Bendixen (1838-1918), kjent skolemann og historiker, fremholder viktigheten av dette bypartiet, og foreslår at bystyret skal bevilge penger til en sakkyndig komité som skal gi råd i saken. Han har tidligere foreslått at det skulle holdes en arkitektkonkurranse, men dette har Interessentskapet avvist. Bendixen får støtte i bystyret, riktignok ikke til en særskilt bevilgning, men det blir vedtatt at Magistraten og formannskapet får myndig het til å innhente sakkyndig hjelp utenfra.6 ARKITEKT KIELLANDS UTFORMING AV FASADENE Arkitekt Jens Zetlitz Kielland blir engasjert av Interessentskapet til å levere tegninger til fasadene mot Vågen, delt i to kvartaler. I årene 1901-03 leverer Kielland en rekke utkast til fasader, alle med spisse gavler mot Vågen, men i forskjellige varianter av fasadematerialer og i arkitektonisk utforming. Det fremkommer klart av Kiellands egen beskrivelse at han ønsker å tegne bygninger som er inspirert av den eldre Tyskebryggen. Han ønsker «anvendt

udelukkende spidse, glatte Gavle», hvor «kun en enkelt trappegavl bryder Rækken». Han vil sløyfe «ethvert unødigt Ornament eller Gesims og mener «Der bør kun anven des rød Mursten, helst haandstrøgne danske Sten – ikke tysk Forblendsten – med hvidtet Skvætpuds i Fladerne.»7 Kielland leverer også et utkast til ny bebyggelse på hele Tyskebryggen. De bygningene som Kielland foreslår, kan karakteriseres som en historisme hvor fasadene i hovedsak er i upusset tegl og ornamentikken er inspirert av motiver fra middelalderen, det som Nordhagen omtaler som «hanseatisk sengotikk». Samtidig er disse moderne forretningsgårder med store vinduer i 1. og delvis også i 2. etasje. Kiellands utkast får meget positiv omtale i Teknisk Ugeblad tidlig i 1902. Tidsskriftet fremhever det spesifikt norske i karakteren, samtidig som man også kan merke et hanseatisk preg. «Særlig fortjenstfuld finder vi den måde, hvorpå de gamle trægavles karakter er overført i stenarkitekturen, uden at derfor det virkelige materiale er fornegtet på noget punkt».8 Høyden på bygningene blir et viktig diskusjonstema og Kielland tegner utkast i både fire og fem etasjer. Saken om bygge

6 Bergens Annonce-Tidende 13.6.1899, etter Nordhagen 1982, s. 181-84

7 Nordhagen, 1982, s. 169 8 Teknisk Ugeblad, nr. 2, 9. januar 1902, s. 9-12

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

115

BRYGGEN I BERGEN: HVORDAN BYGGER VI NYE HUS MIDT I ET KULTURMINNE?

høyden blir behandlet i bygningskommi sjonen 27. juni, der flertallet godkjenner full høyde på 18 meter og 5 etasjer, mens mindretallet stemmer for 16 meter og fire etasjer. 30 august 1902 vedtar imidlertid formannskapet bare å godkjenne 16 meter, fire etasjer, og denne byggehøyden blir lagt til grunn ved byggearbeidene de kommende årene.9 Interessentskapet går senere til sak mot kommunen og forlanger erstatning for tap for at en bare fikk bygge fire etasjer. I Bergen Byrett blir kommunen 7.2.1905 dømt til å betale Interessentskapet erstat ning etter skjønn for dette, en dom som blir stadfestet av Høyesterett 1.11.1907. Dommen viser det usedvanlige i å pålegge en spesiell utforming eller spesielle restriksjoner ved oppføring av bygninger på denne tiden; pålegg som er klart i strid med samtidens liberale byggepraksis.10 Saken viser hvilken vekt det offentlige Bergen legger på Tyskebryggen og hvilken symbolverdi området har. Rekken av gårder mot Vågen blir oppført i perioden 1903-12, og i løpet av disse årene er det stadige dragkamper mellom byggherrene og de kommunale myndig hetene om detaljene i fasadeutformingene. Byggherrene ønsker ofte rimelige fasa deløsninger med flater i industriprodusert tegl og detaljer i puss, mens myndighetene med stadskonduktøren i spissen insisterer på at man skal følge de retningslinjene som lå i Kiellands utkast og regulerings vedtaket i 1899: Detaljer i upusset tegl og flater i størst mulig grad med håndstrøkne tegl, som gir mer variasjon i overflatene. 9 Nordhagen, 1982, s. 171. Se også Roald 2010, s. 74-76 10 Nordhagen, 1982, s. 180

116

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

«Nye Bryggen» ca. 1907–08. Foto: Knud Knudsen, UiB, Billedsamlingen.

Bygningene blir oppført både av Kielland og andre arkitekter og viser variasjoner i fasadematerialer, vindusformer og ornamentikk, men det er klart at stilvalget i hovedsak fortsetter Kiellands ideer fra 1899. Kielland tegner «Solegården» (Bryggen nr. 13) med store vinranker i gips i lavt relieff på frontfasaden; et klart henspill på rankemalingene som noen av de gamle laftefasadene på Tyskebryggen var blitt utstyrt med tidlig på 1700-tallet. Disse rankemalingene var nylig blitt publisert av Christian Koren Wiberg i hans bok Det tyske kontor i Bergen (1899). Han tegner også «Bratten» (Bryggen nr. 9), en gård som har hele fasader av upusset tegl med gotikkinspirerte detaljert. Årene rundt 1900 er ellers preget av stor mangfoldighet i bruk av historiske stiler, med blandinger av

TROND INDAHL

gotikk, nordisk renessanse, nordisk barokk og klassisisme. I 1897-98 tegner Kielland to trevillaer på Kalfaret, Seiersbjerget 17 og Gamle Kalvedalsvei 12, der en ser klar innflytelse fra bergensarkitekturen på 1700-tallet. Disse villaene regnes som pionerarbeider i det som senere får navnet bergensstil.11 Tyskebryggen kan også ses på som bergensstil, som en lokalt inspirert historisme. På denne tiden slår art nouveau/ jugend igjennom som den mest nyskapende internasjonale stilen, og Kielland tegner «Det hvite hus» i Foreningsgaten 1 i klar jugendstil i 1902. På Tyskebryggen kan en kanskje ane innflytelse fra jugendstilen i måten vinduer er komponert sammen et par steder, men ellers er det klar inspirasjon fra nordeuropeisk senmiddelalder, eller «hanseatisk sengotikk» som Nordhagen kaller det.

MELLOMKRIGSTIDEN: FREDNING, MEN UENIGHET OM BEVARING Interessen for bevaring av en del av den autentiske Tyskebryggen vokser på begynnelsen av 1900-tallet parallelt med interessen for bevaring av annen arkitektur fra 1600- og 1700-tallet. Bryggen kommer på den første store listen over fredede hus i 1927, men det tar lang tid bør byens myndigheter aksepterer det statlige vedtaket om bevaring. Fredningsvedtaket blir ikke lagt frem til godkjennelse i Bergen kommune, som derfor ikke føler seg forpliktet av vedtaket. Bergen bystyre vedtar ikke bevaring før i 1963.12 Fra 1930-tallet til slutten av 1970-tallet løper to parallelle diskusjoner som fletter seg i hverandre: «Skal vi ta vare på Bryggen?», og «Hvordan skal vi bygge nytt på Bryggen?»

11 Indahl, Torvanger, Hofstad og Stange 2005, s. 10-11

12 Lidén, 2012, s. 39-43 og 47-54

Reguleringsplan 1936, etter Fett 1938.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

117

BRYGGEN I BERGEN: HVORDAN BYGGER VI NYE HUS MIDT I ET KULTURMINNE?

I 1934 foreslår byens reguleringssjef, S. S. Madsen, at hele Tyskebryggen skal rives til fordel for ny bebyggelse, mens et nytt reguleringsforslag i 1936 forutsetter at Engelgården, en av de nordligste gårdene, og halvparten av Bugården ved siden av, skal bevares. I 1938 engasjerer riksantikvar Harry Fett seg sterkt for bevaring gjennom et skrift, utgitt av Fortidsminneforeningen: Skal Norge miste Tyskebryggen – et norsk innlegg og en tysk enquete. Fett fremhever her Tyskebryggens verdi som norsk trearkitektur, men legger også vekt på forbindelsene til tysk handelshistorie. Skriftet blir oversatt til tysk og publiseres i det tyske tidsskriftet Das Norden, og Fett samler støtte hos tyske museumsfolk og kulturvernere. Han foreslår å kombinere vern av den gamle bebyggelsen på Bryggen

med å tillate høy lamellbebyggelse på oversiden av Øvregaten. Han mener at den tradisjonelle reguleringen med bebyggelse i lukkede kvartaler er gammeldags. Det historiske anlegget med pakkhus i parallelle rekker kan speile seg i moderne lamellblok ker langs Øvregaten. (At dette vil medføre rivning av annen 1700- og 1800-talls bebyggelse ser ikke ut å ha affisert Fett).13 I mars 1940 offentliggjør arkitekt og for fatter Odd Brochmann en artikkel i Bergens Tidende, senere gjengitt i Aftenposten, der også han foreslår høye lameller i kombi nasjon med bevaring, men han tenker seg at bare rekken av frontgårder skal bevares foran tre tverrstilte lamellblokker på 10-12 etasjer.14 13 Fett, 1938; Aavitsland, 2014, s. 453-57 14 Aftenposten 26. mars 1940. Lidén, 2012, s. 42

Odd Brochmann: Utkast til bebyggelse på Tyskebryggen, Bergens Tidende mars 1940.

118

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

TROND INDAHL

KRIGSÅRENE Flere forhold tyder på at de tyske okkupa sjonsmyndighetene beskytter Tyskebryggen under 2. verdenskrig. I 1942 oppdager tys kerne at motstandsgruppen «Theta-gruppen» har et hemmelig hovedkvarter på Bryggen. Motstandsgruppen blir arrestert, men tyskerne går ikke til omfattende bygnings messig rasering her, slik de samme år gjør med bygda Telavåg på Sotra, der en base for illegal trafikk over Nordsjøen blir oppdaget. Ved eksplosjonskatastrofen på Vågen 20. april 1944 blir mange av bygningene på Tyskebryggen blåst skjeve, og mange av takene blir ødelagt. Bergen bystyre vedtar å kondemnere hele bebyggelsen, men den antikvariske bygningsnemnden (ledet av riksantikvar Harry Fett) anker vedtaket til departementet. Rikskommissær Terboven blir overtalt av bygningshistorikeren dr. Hermann Phleps til å la Tyskebryggen bli stående, og eierne får materialer til å reparere takene, i en tid da bygningsmateri aler ellers er strengt rasjonert.15 Umiddelbart etter 2. verdenskrig vedtar bystyret å endre Tyskebryggens navn. Fra nå av skal det bare hete Bryggen. 1950-ÅRENE: BRANN, BEVARING, SANERING Så kommer katastrofen: 4. juli 1955 tar det fyr på Bryggen, og den nordlige halvdelen av de bevarte gårdene blir ødelagt. Brannen etterlater et stort, åpent område, der det straks blir satt i gang arkeologiske utgrav ninger. De kommende årene blir avgjørende for spørsmålet om bevaring eller sanering på Bryggen, og om hvordan en eventuell ny bebyggelse skal se ut. De arkeologiske

utgravningene trekker ut i tid, og tiden arbeider for bevaring. Igjen er det to menn som får særlig betydning for utvikling av saken: Arkeolog Asbjørn Herteig (19192006) og arkitekt Øivind Maurseth (1928-). Asbjørn Herteig leder de omfattende utgravningene på Bryggen 1955-68. Han er også sentral i opprettelsen av Bryggens Museum og Stiftelsen Bryggen og gjør det til sitt livsverk å bevare Bryggen og formidle historien om Bryggen. Utgravningene starter i oktober 1955 med Asbjørn Herteig som leder, mens Håkon Christie står for de bygningshistoriske undersøkelsene. Utgravningene blir de største i omfang til den tid i Nord-Europa, og gir enormt rike funn. Aldri i Norges historie er det blitt funnet slike mengder av kulturhistorisk materiale. Herteig legger stor vekt på å fortelle om utgravningene i presse, TV og radio. Og et viktig faktum blir lagt frem: Bryggen er i utgangspunktet ikke tysk, den er norsk. Herteig kan vise at Bryggens aner går tilbake til tidlig middel alder, lenge før hanseatene overtok hande len. Den opprinnelige stranden blir funnet mye lenger bak enn man tidligere hadde trodd, og utgravningene viser at norske kjøpmenn har bygget lagerbodene sine på omtrent samme måte, i lange parallelle rekker, helt siden 1100-tallet. Hanseatene overtok og videreførte en norsk bygge skikk. Herteig og hans medarbeidere finner også store mengder runepinner med over 600 runeinnskrifter - innrissede beskjeder på norrønt språk. Dette er klare bevis på det norske opphavet.16 I 1956 foreslår Byplansjefen totalsane ring på Bryggen, men at en dobbeltgård fra

15 Andersen, 1985, Lidén, 2012, s. 47-54

16 Herteig, 1969, Andersen, 1985

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

119

BRYGGEN I BERGEN: HVORDAN BYGGER VI NYE HUS MIDT I ET KULTURMINNE?

Plan for Brygen. Byplansjefen i Bergen 1956.

den bevarte delen blir flyttet til den nordre enden, mot Dreggsallmenning. Dette er omtrent det samme forslaget som var blitt lagt frem i 1936: Bevaring / rekonstruksjon av en liten del, sanering av resten. På resten av området foreslår Byplansjefen åpen lamell-bebyggelse: Langsgående blokker på fire etasjer mot Bryggen og Øvregaten, og midt i området en lavblokk med tre tverrstilte høyblokker på totalt ti etasjer oppå.17 1958 begynner med ny brann på Bryggen: 6. februar brenner deler av Holmedalsgården i sør. Senere i 1958 legger Byplankontoret fram et nytt reguleringsforslag med fire muligheter:

1. Regulering av branntomten og bevaring av gjenstående del 2. Full sanering, men flytting av en dobbelt gård til Dreggsallmenningen 3. Full sanering 4. Bevaring, men delvis sanering av bakre del av bebyggelsen

17 Nordhagen, 2006, s. 153

18 Lidén, 2012, s. 54

120

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Det blir imidlertid ikke tatt noen avgjørelse om hvilken av alternativene som skal velges.18 Utviklingen de første årene på 1960-tallet fører endelig til kommunalt vedtak om bevaring i 1963. Først blir det vedtatt bruk av statlige midler til brannsikring i 1960, så går Riksantikvaren i 1961 inn for Byplan

TROND INDAHL

kontorets alternativ 4 (bevaring, men delvis sanering av bakre del av bebyggelsen for å tilfredsstille brannvesenet). 27. november 1962 blir Stiftelsen Bryggen opprettet for å overta og sette bygninger i stand, og samme dag blir foreningen Bryggens Venner stiftet.19 Ved gjenåpningen av Håkonshallen 14. september 1961 holder Asbjørn Herteig en tale om «Bryggens fremtid» der han frem hever at utgravningene viser at Bryggen er et nasjonalt monument. Han avviser for slagene til sanering, og også et forslag om høybebyggelse på branntomten og anbefa ler et forslag til bebyggelse med tre etasjer (se nedenfor). Han foreslår et brukskunst sentrum på Bryggen etter modell av Plus og Gamlebyen i Fredrikstad, og han foreslår at det må bygges et Bryggemuseum.20 Det er klart at resultatene fra utgravnin gene er en hovedgrunn til at holdningene

til bevaring av Bryggen endrer seg blant befolkningen og politikerne på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet. I en tyskhatende etterkrigstid er det viktig å kunne vise til at Bryggen er ekte norsk historie, ikke bare tysk handelshistorie. Bergen bystyre vedtar bevaring av Bryggen 4. november 1963 og istandsettelsen av de gamle bryggebygningene begynner for alvor. Men hvordan skal det bygges på branntomten? I løpet av 1960- og 70-årene blir det lagt frem en rekke forslag til bebyg gelse av branntomten, forslag som kan stå som lære-eksempler på forskjellige måter å løse oppgaven på.21

19 Lidén, 2012, s. 61-71 20 Hauglid og Herteig, 1961

21 Myklebust, 1988

UTKAST TIL NYBYGG, TILPASSET I HØYDE I 1962 legger arkitektfirmaet Aall og Løkeland fram et forslag til et butikksenter på branntomten, trukket noe tilbake fra Bryggens fasadelinje. Forslaget, som er

Aall og Løkeland 1962, etter Myklebust 1988 og Lidén 2012.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

121

BRYGGEN I BERGEN: HVORDAN BYGGER VI NYE HUS MIDT I ET KULTURMINNE?

Dale Fabrikkers utkast 1963-64, etter Stange 2005 og Bergen Bys Historie, bd. IV.

initiert av Asbjørn Herteig, viser et anlegg oppdelt i kubiske blokker på 3 etasjer som stiger til 4 etasjer i den bakre delen. Det skal være busstasjon og parkerings anlegg i underetasjen med innkjøring fra Dreggsallmenningen. Prosjektet viser også en langstrakt bygning omtrent der Bryggens Museum senere blir bygget. Utkastet blir retningsgivende for det videre arbeidet med

Øverås’ skisse datert 1.3.1974, etter Myklebust 1988.

122

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

bebyggelsen på tomten, ikke i form, men med hensyn til høyde og defineringen av hvilket område som kan bebygges. I 1965 vedtar Bergen kommune en regulering som forutsetter lavbygg på tomten.22

22 Hauglid og Herteig, 1961; Lidén, 2012; samtaler med Øivind Maurseth april – mai 2017

TROND INDAHL

Bryggen Museum. Foto: Tove Breistein

NYTT UTKAST: KONTRAST I 1963-64 legger Dale Fabrikker, som er største grunneier i området, fram et utkast av en helt annen karakter: I klar modernistisk ånd ønsker man et anlegg komponert av et to etasjers lavbygg som fyller mesteparten av tomten og et høyhus på åtte etasjer «svevende» over dette, satt parallelt med Dreggsallmenningen. Utkastet uttrykker en klar kontrast til den gamle bebyggelsen, og er karakteristisk for tiden: en dynamisk komposisjon av høy – og lavbygg. Kommunens reguleringsvedtak i 1965 gjør det imidlertid umulig å bygge høyhus på tomten, og Dale Fabrikker trekker sitt forslag.23 NYBYGG TILPASSET I HØYDE OG PROPORSJONER: BRYGGENS MUSEUM Noen år senere kommer hovedperson nr. 2 inn på arenaen. Øivind Maurseth er den sentrale arkitekten som tegner Bryggens 23 Stange i: Indahl, Torvanger, Hofstad og Stange, 2005, s. 165

Museum, oppført 1972-76, og han er mannen bak en lang rekke utkast til SAShotellet, som står ferdig i 1982. Bryggens Museum blir delvis finansiert av skipsreder Erling Dekke Næss. Bygget har en langstrakt kubeform i fire etasjer med flatt tak og store glassflater som veksler med dominerende betongskiver i sandblåst betong. Formen er klart modernistisk, noen vil kalle den bruta listisk. Betongskivene har en farge som skal korrespondere med Nordenfjeldske Dampskipsselskaps teglbygg på den andre siden av allmenningen, men det er allikevel vanskelig å karakterisere bygget som tilpasningsarkitektur. Det er plassert høyt oppe langs Dreggsallmenningen, en plasse ring som gjør det mulig å vise opprinnelig strandlinje og plasseringen av fundne bygningsrester fra 1100- og 1200-tallet in situ i museets første etasje. Et meget heldig trekk er de store glassvinduene i bakkant av bygningen som gir en fascinerende direkte kontakt mellom den stående Mariakirken som er bygget på samme tid som de

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

123

BRYGGEN I BERGEN: HVORDAN BYGGER VI NYE HUS MIDT I ET KULTURMINNE?

bygningene man markerer restene av inne i museet. FØRSTE UTKAST TIL HOTELL I 1974, samtidig med byggingen av Bryggens Museum, legger Øivind Maurseth, nå partner hos Aall og Løkeland, fram de første utkastene til en hotellbygning på resten av branntomten. Initiativtaker er skipsreder Hilmar Reksten. Maurseth forteller selv: «Jeg tok utgangspunkt i dimensjonene på de gamle bryggebygningene. Jeg fant at en modul på 7,2 meter passet bra både i forhold til Bryggen og til et moderne hotellbygg. Flatt tak var en selvfølge; vi hadde en psykisk sperre mot saltak på den tiden.»24 Utkastet viser en arkitektur som ligner mye på Bryggens Museum: Et bygg på firefem etasjer med lange, smale fløyer som

gjentar de gamle bryggerekkene og med en front oppdelt i seksjoner. Utkastet diskuteres med byggherre og med Riksantikvaren, og i denne proses sen kaster antikvar Ola H. Øverås hos Riksantikvaren fram en idé: Hvorfor kan vi ikke gjøre som i Warszawa, der man kopierer de gamle fasadene? Er det mulig å tenke seg at fronten av hotellet kan ha en rekke saltaksgavler som ligner på Bryggens gavler? Ideen utløser en debatt: Er det mulig å tenke seg å bygge kopier av de gamle bygningene, det finnes jo gode opp målingstegninger? Men tiden er ikke ennå ikke moden for slike tanker, og byggherren er negativ til ideen.25 I 1975 legger Maurseth fram et revidert utkast med hovedsakelig samme form, men takene er her ikke helt flate, de er flate på toppen og knekket svakt ned på sidene, en slags lave saltak med flat avslutning på

24 Samtaler med Øivind Maurseth april-mai 2017.

25 Samtaler med Øivind Maurseth april-mai 2017.

Øivind Maurseth: Utkast til bryggehotell, 1974, modell. Foto: Stiftelsen Bryggen.

124

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

TROND INDAHL

Øivind Maurseth: Utkast til bryggehotell, 1975.

toppen. Dette utkastet blir byggemeldt og godkjent av Bergen kommunes bygnings myndigheter og av Riksantikvaren. Som et resultat av oljekrisen må imidlertid Hilmar Reksten trekke seg ut av prosjektet, og planleggingen stanser opp. ANDRE UTKAST TIL HOTELL I 1977 overtar Livsforsikringsselskapet Norske Folk hotelltomten og inngår en avtale med SAS om å bygge et hotell som SAS skal leie. Året etter legger Maurseth frem et revidert forslag til hotell. De lave takene er nå erstattet av bratte saltak som ligner på takene på de gamle bygningene ved siden av.26 På samme tid blir arkitekt Hans Jacob Hansteen bedt av Riksantikvaren å utrede om det er mulig å videreføre Bryggens former på et nybygg. Hansteen kjenner Bryggen godt: I perioden 26 Lidén, 2012, s. 123-29

Foto: Stiftelsen Bryggen

1965-74 er han ansatt av Stiftelsen Bryggen for å sette i stand de gamle bygningene. I januar 1977 legger han fram en utredning der han foreslår å rekonstruere hoved formen på de brente bygningene i brann sikkert materiale – betong. For fasadene mot Vågen foreslår han å rekonstruere hovedformen på bygningene, men ikke i materiale og detaljer. Hans skisser antyder forskjellige mulige vindus- og fasadeløs ninger uten å kopiere det gamle.27 ENDELIG UTKAST TIL HOTELL Høsten 1978 har tanken om å rekonstruere deler av de gamle bygningene modnet i det antikvariske miljøet. Stephan TschudiMadsen er nylig tiltrådt som riksantikvar og leder et møte som i ettertid blir omtalt som dramatisk. I tillegg til byggherren med sin arkitekt Øivind Maurseth møter Asbjørn 27 Hansteen, 1977

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

125

BRYGGEN I BERGEN: HVORDAN BYGGER VI NYE HUS MIDT I ET KULTURMINNE?

Øivind Maurseth: Utkast til bryggehotell, 1978.

Modell: Stiftelsen Bryggen

Herteig og Peter Helland-Hansen fra Stiftelsen Bryggen. Riksantikvaren ønsker at frontbygningene mot Vågen skal rekon strueres som kopier, bygges i tre og ses uavhengig av hotellet.28 Øivind Maurseth forteller: «Folkene fra SAS og forsikrings selskapet Norske Folk var misfornøyde. De ønsket en moderne hotellfasade med eksponert inngangsparti i fronten mot Vågen. Kravet var absolutt. De sa: Dere får 14 dager på dere til å komme med et utkast som vi kan akseptere. Løsningen ble et kompromiss: Frontgårdene skulle rekon strueres i det ytre, utført i tre, men lokalene skulle disponeres av SAS til hotellformål. Kravet om antikvarisk rekonstruksjon av interiørene ble frafalt. Hovedinngangen ble

flyttet til siden, mot Dreggsallmenningen, og mellomrommet mellom de «gamle» bygningene og det nye ble overdekket med glass og integrert i hotellet. Hotellet ble dermed knyttet til Vågen. Denne løsningen ble godtatt av begge parter. Jeg forutsatte at frontbygningene skulle oppføres i tre, og fikk løsningen godkjent av Brannvesenet i Bergen. Men sentrale brannmyndigheter, Branninspeksjonen, støttet av Norges Byggforskningsinstitutt, satte foten ned og forlangte dekker og søyler utført i betong. Fasadene og innvendige vegger kunne utføres i tre.»29 I det ferdige hotellet, som åpnes i 1982, er delen mot Vågen bygget som en pastisj: Bygningen er i det ytre en kopi av front

28 Lidén, 2012, s. 126-27

29 Samtaler med Øivind Maurseth april-mai 2017

126

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

TROND INDAHL

bygningene på Gullskoen, Søstergården og Engelgården. Hovedinngangen til hotellet er lagt mot Dreggsallmenningen, der man kommer inn i en glassoverdekket gård som skiller de «gamle» bygningene fra det nye hotellet. Selve hotellkomplekset kles med teglstein og får bratte saltak med teglpanner. SLUTTORD Et tanke-eksperiment: Hva hadde skjedd med Bryggen dersom nordre halvpart ikke hadde brent i 1955? Da hadde ikke Herteig kunnet foreta arkeologiske utgravninger og påvise Bryggens rike, norske historie. Hadde da stemningen til fordel for bevaring snudd rundt 1960? Tja. Det er grunn til å tro at store deler av Bryggen ville blitt revet og erstattet av ny bebyggelse, kanskje med bibehold av én bryggegård, slik regule ringsutkastene fra 1956 antydet. Og uten den gamle bryggebebyggelsen å spille opp mot, er det grunn til å tro at de nye husene ville vært klart mer modernistiske og mer kontrasterende enn det som til slutt ble bygget. De langtekkelige arkeologiske utgrav ningene medførte at bevaringstankene og tilpassingsideene modnet parallelt. Etter hvert ble det en allianse mellom verne interessene og hotellbyggerne. Arkitekt Øivind Maurseth gjorde strategiske valg som førte til at kontinuiteten i den histo riske bebyggelsen ble bevart, samtidig som

det kunne bygges et moderne og rasjonelt hotell. Dette styrket trolig også Bryggens og Bergens posisjon som reiselivsmål.30 I ettertid er prosjektet blitt fremhevet som et vellykket eksempel på tilpasnings arkitektur. Hotellet fikk i 1983 Europa Nostras hederspris for «god bevaring og gjenoppbygging av gamle kulturverdier» og i 1996 «Exellence on the Waterfront Top Honour Award».31 Hotellet på Bryggen er resultatet av en lang utviklingshistorie. Det tok meget lang tid fra de første utkastene til bebyggelse på branntomten til hotellet sto ferdig. De mange utkastene avspeiler interessante inn spill og endringer i holdningene til hvordan en bør bevare, hvordan en kan videreføre historiske tradisjoner og hvordan en kan inkorporere ny arkitektur i særlig følsomme og bevaringsverdige miljøer. Samlet sett er de gode illustrasjoner på ideer om kontras tering, tilpasning og kopiering. Trond Indahl (født 1953), magister i kunsthistorie 1980, førstekonservator ved KODE – Kunstmuseer og komponisthjem. Har blant annet skrevet en rekke bøker og fagartikler om norsk arkitektur og Bergens gullsmedkunst.

30 Espen Stange i: Indahl, Torvanger, Hofstad og Stange 2005, s. 163-65. 31 Lidén, 2012, s. 129

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

127

BRYGGEN I BERGEN: HVORDAN BYGGER VI NYE HUS MIDT I ET KULTURMINNE?

KILDER

UTRYKTE KILDER

ANDERSEN, RANDI OG SOLBERG, PER: Bryggen i brennpunktet, Bergen, 1985

LIDÉN, HANS-EMIL: Forfall og gjenreisning. Bryggens Bevaringshistorie, Bergen, 2012

Bergen Kommunes Forhandlinger 1899, Bergen, 1899

MYKLEBUST, DAG: «Bryggen i Bergen: Tilpasningsarkitektur – eller bare passende pastisj?», i Kulturarv og vern. Bevaring av kulturminner i Norge, Riksantikvaren, Oslo, 1988

FETT, HARRY: «Skal Norge miste Tyskebryggen – et norsk innlegg og en tysk enquete», Fortidsminner XVI, 1938 HAUGLID, ROAR: «Hallen og Bryggen. Av en tale ved Håkonshallens gjenåpning» og Herteig, Asbjørn: «Bryggens fremtid», i Bryggen skal reddes, Fortidsminner XLIV, 1961 HERTEIG, ASBJØRN: Kongers havn og handels sete. Fra de arkeologiske undersøkelser på Bryggen i Bergen 1955-68, Oslo, 1969 INDAHL, TROND, ÅSE MOE TORVANGER, ERLEND HOFSTAD OG ESPEN VALAND STANGE: Hus i Bergen. Særpreg i arkitekturen, Oslo, 2005

128

NORDHAGEN, PER JONAS: «Arkitekt Zetlitz M. Kielland og reguleringen av Tyskebryggen 1899-1912», Fortidsminne foreningens årbok, 1982; trykket på nytt i Per Jonas Nordhagen: En storby i miniatyr. Bergens bygningsverden 1950-1916. Artikler om arkitektur, Trondheim, 2006 ROALD, HANS-JACOB: Byplanen. En historie om utviklingen av Bergen by, Oslo, 2010 TEKNISK UGEBLAD, nr.2, 1902 AAVITSLAND, KRISTIN BLIKSRUD: Harry Fett. Historien er lengst, Oslo, 2014, S. 453-57

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

ARKITEKTENE HANSTEEN: Bryggen i Bergen. Om nybebyggelse på brannfeltet fra 1955 og mulighetene for videreføring av områdets formtradisjoner. 19.1.1977. Riksantikvarens arkiv

MUNTLIGE KILDER Samtaler med Øivind Maurseth april – mai 2017

TONE MARIE OLSTAD

Utsnitt av et postkort utgitt av Stiftelsen Bryggen (etter 2001) som viser vestfasadene til verdenskulturminnet Bryggen i Bergen denne artikkelen omhandler. Fra venstre: - Bugården BA, - Bredsgården; 1A, 1-I2A og 2A, - Jacobsfjorden (Enhjørningsgården): 3A, Svensgården: 4A og 5A, - Bellgården (Hjortegården): Bygning 6A og 7A og Holmedalen: 8A og 9A.

BRYGGENS SJØFRONT - VEL BEVART? FASADEELEMENTER DATERT 1800-2015 tone marie olstad

Nyhetsoppleserne i en av de norske tv-kanalene gir deg dagens nyheter med sjøfronten til Bryggen i Bergen som bakgrunnsbilde. Bryggens sjøfront – vestfronten - er verdenskulturminnets signatur og et ikon for både Bergen og Vestlandet. Fasadens symbolverdi er udiskutabel. Kan den også ha en verdi som kilde til tidligere tiders materialbruk og håndverksteknikker?

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

129

BRYGGENS SJØFRONT - VEL BEVART? FASADEELEMENTER DATERT 1800-2015

tter byfornyelse, krigsskader og branner står i dag omtrent ¼ av bygningene som ble bygget etter den største bybrannen i Bergens historie i 1702. Frontbygningene var, og er, attraktive næringslokaler og har derfor vært gjenstand for mer eller mindre kontinuerlig ominnred ning og utvendige endringer. Fasaderekken vender mot sydvest, noe som gir relativt stor værslitasje og betyr at fortsatt løpende vedlikehold er nødvendig og at utskiftning av fasadeelementer vil måtte fortsette. Det er viktig at eiere og forvaltere har en bevissthet om hva utskiftning betyr for kulturminnets forskjellige verdier. Veier vestfasadens symbolverdi tyngst, eller er det fasadens verdi som kilde til kunnskap om bygningsdetaljer, materialer og farge bruk i en stadig skiftende kontekst som har størst betydning? Dersom Bryggens vestfasade skal bestå som kilde til kunn skap om tidligere tiders materialbruk og håndverksteknikker, er det absolutt nødven dig å bremse tempoet på utskiftningen. Utgangspunktet for denne artikkelen er et «Dateringskart» for vestfasadens elementer produsert i perioden 2012-2017 av NIKU i samarbeid med Stiftelsen Bryggen på oppdrag fra Riksantikvaren. Kartet presenteres her og etterfølges av en kortversjon av Bryggens kontekst- og restaureringshistorie. Dateringskartet viser situasjonen slik den er nå, mens historikken som presenteres i artikkelen er grunnlag for å kunne forstå tiltak og endringer som er gjennomført særlig fra slutten av 1800-tallet og fremover. Avslutningsvis diskuteres Bryggens endringer i autentisitet på bakgrunn av tidsspennet i dateringene til de ulike bygningselementene som vestfasa den består av.

130

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Hensikten med artikkelen er å vise tidsspennet i dateringer på vestfasadens elementer og å diskutere årsakene til at det har skjedd så store utskiftninger og i hvilken grad det er av betydning for Bryggens verdier at hoveddelen av Bryggens signatur fasade er fra siste halvdel av 1900-tallet. DATERINGSKART FOR BRYGGENS SJØFRONT OG VESTFASADE Stiftelsen Bryggen initierte på slutten av 1990-tallet et prosjekt for fargeundersøkel ser1 på Bryggen og NIKU har derfor siden 1999, stort sett på oppdrag fra Riksantikva ren, undersøkt bygninger innenfor verdens kulturminnet.2 Undersøkelsene har vist at elementer på fasadene er så utskiftet at det ofte ikke er mulig å forstå bygningenes fargehistorikk. Denne erkjennelsen førte til prosjektet Dateringskart for Bryggens vestfasade 2012-2017.3 Dateringskartet omfatter vestfasaden på alle de bevarte bygningsrekkene innenfor verdenskultur minnet, inkludert fasaden på Finnegården.4 Målet for dateringsprosjektet var å synliggjøre tidsspennet i dateringene til værhudens elementer5 på sjøfronten, og ikke minst å vise hva som er bevart av eldre bygningsdeler. Et delmål var dessuten å lage et verktøy for forvaltningen i form av et dateringskart, visuelt og digitalt, som kan oppdateres når utskiftninger av fasade elementer må gjøres. 1 Fargeundersøkelser brukes synonymt med det engelske mer dekkende begrepet Architectural Paint Research 2 Se Olstad, 2006 for en foreløpig sammenfatning. Rapportene etter Fargeundersøkelsen oppbevares i Riksantikvarens arkiv. 3 Dette er et NIKU-prosjekt på oppdrag fra Riksantikvaren. Stiftelsen Bryggen deltok i prosjektet i perioden 2012-2015. Rapportene er nettpublisert. 4 Finnegården er ikke inkludert i denne artikkelen. 5 Elementer betyr her alle synlige bygningsdeler på vestfasaden som panel, vinduer, dører, porter og listverk.

TONE MARIE OLSTAD

Dateringskart for Bryggens vestfasade: her delt i tre av plasshensyn. Bygning BA , lengst nord, er øverst til venstre. Bygning 9A, lengst sør, er nederst til høyre. Hver farge representerer en periode på 50 år. Den røde, dominerende fargen representerer perioden 1950-2000. Se datering av øvrige perioder i teksten. Figurer: © NIKU

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

131

BRYGGENS SJØFRONT - VEL BEVART? FASADEELEMENTER DATERT 1800-2015

Bygning 2A, Bredsgården. Oppriss A. Oppriss av fasaden i 2013 hvor hver enkelt farge viser en datert endring på denne individuelle bygningen. Fargekoden gjelder kun denne bygningen. Hver dateringsperiode er beskrevet i dateringskartrapporten for hver enkelt fasade.* Figurer: © NIKU

* Olstad m.fl., 2013

Bygning 2A, Bredsgården. Oppriss B. Oppriss av fasaden hvor endringen er lagt innenfor 50-årsperioder. Periodene og fargekoden for hver 50-årsperiode er felles for alle bygningene. Bortsett fra deler av inngangspartiet, er alle fasadeelementene ved dateringen i 2013, fra perioden 1950-2000.

Figurer: © NIKU

Eksisterende oppmålinger6 og informa sjon fra tidligere undersøkelser har dannet grunnlag for kartet. Datering er gjort ved hjelp av informasjonen fra bygningene, skriftlige kilder,7 analoge eksempler,8 og kunnskap om tidfestede hendelser som kan ha ført til utskiftning av bygningselementer. Dateringskartet viser vestfasadene med elementene fargekodet for å vise elemente 6 Oppmålinger ved Marcin Gladki, 2008 7 Riksantikvarens arkiv og ikke minst Stiftelsen Bryggens arkiv med oppmålinger og vedlikeholdsbøker for de forskjellige bygningene, fotografier og postkort. 8 Bygningens elementer sammenlignes med tilsvarende bygningsdeler som er datert. Paneltyper, vindustyper, beslag, profiler og antall malingslag er elementer som kan brukes ved datering.

132

Fargekoder med datering. Disse gjelder kun for oppriss B.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

nes dateringer. For hver bygning er det to fasadeoppriss med fargekoder. A. Et oppriss hvor hver enkelt farge viser en datert endring på den individuelle bygningen. Fargekoden gjelder kun den enkelte bygning. B. Et oppriss med fargekoder hvor end ringen er lagt innenfor 50-årsperioder og hvor periodene og fargekoden for hver 50-årsperiode er felles for alle bygnin gene. Periodene er: før 1850, 1800-1850,1850-1900, 19001950,1950-2000 og 2000- dd. For den individuelle bygningen er B mer «grovmasket» enn A.

TONE MARIE OLSTAD

Resultatet av dateringsprosjektet bekrefter erfaringene fra NIKUs fargeundersøkelser. Hoveddelen av Bryggens vestfasade er fra etter 1950. Minimalt er bevart fra vestfasadenes tidlige perioder. Portalen på Svensgården, bygning 4 og 5a er det eldste bevarte elementet. Deler av denne er datert til å være fra før 1850, sannsynligvis fra tidlig på 1800-tallet.9 Det eldste bevarte panelet er datert til 1800-1850 og er på Bredsgården 1A. På Bredsgården 1-2A og på Hjortegården 6A er deler av panelet fra 1850-1900. De eldste vinduene, som erfra perioden 1850-1900, er i Svensgården 5A og Hjortegården 6A. BRYGGENS SKIFTENDE STATUS Det Tyske Kontor bygget opp igjen Bryggen etter bybrannen i 1702. I løpet av 1700-tallet gikk handelsstuene over i norsk besittelse blant annet ved at de tyske leietakerne kjøpte handelsstuene og tok borgerbrev i Bergen. Utover på 1700-tallet ble mer og mer overtatt av Bergens borgere og beboerne på Bryggen ble færre.10 Det Norske Kontor overtok for Det Tyske i 1754, uten at dette hadde noen påvirkning på kontorets rolle som bindeledd mellom Nordlandshandelen og handel med omverdenen. Men skift ende eierforhold, bruk og mote medførte endringer i fasaden mot Vågen på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet: Fasadene ble panelt11 og vinduer og vin

dusåpninger i 2. og 3. etasje ble endret.12 Bryggens funksjon som handelssenter og varelager opprettholdt de lukkede sjøbodene i første etasje på sjøfronten. Utover på 1800-tallet, var Bryggens sjøfront sannsyn ligvis forholdsvis enhetlig, slik J.F.L. Dreiers stikk fra 1817 og 1820, og fotografier fra rundt 1860 viser. Omkring århundreskiftet 1800-1900 var Nordlandshandelen i realiteten opphørt. Mange av eierne opplevde at Bryggen ikke var egnet til endret bruk, Bryggens status falt og det oppsto et ønske om å erstatte Bryggen med mer tidsriktig bebyggelse. Det ble like vel etablert forskjellige virksomheter som krevde store endringer i gårdene og med førte at sjøbodene i sjøfronten ble omgjort til butikklokaler med utstillingsvinduer. Tidlig på 1900-tallet ble Bryggerekkene mellom dagens gjenværende del Bryggen og Hanseatisk museum revet og erstattet med fem-etasjes murbygninger.13 Om resten av Bryggen skulle bevares eller rives var uavklart, og usikkerheten bidro til mangelen på vedlikehold og fortsatt fallende status. Fredningen som ble vedtatt den 27. mai 1927 forandret ikke vedlike holds-frekvensen, eller Bryggens status i byen, men forhindret videre rivning.14 Den 20. april 1944 eksploderte det ned erlandske ammunisjonsskipet «Voorbode» ved festningskaien i Vågen. På Bryggen ble tak flerret av, loftsetasjer, panel og

9 Olstad, 2009, s.13 10 Andersson, 1981, s. 26 11 «Allerede omkring 1730 ble de opprinnelige rankedeko rerte fasadene panelt» (Lidén, 2012, s. 23). Ikke noe panel på vestfasaden er fra den aller første perioden. NIKU og Stiftelsen Bryggen har funnet panel på fasadene mot dråpefall og passasjer som kan være fra denne perioden.

12 J.F.L. Dreiers prospekt fra 1817 viser en modernisert, hvitmalt vestfasade. (Lidén, 2012, s. 23). Da kjøpmennene på slutten av 1700-tallet tok borgerskap i Bergen og flyttet ut til boliger ute i byen ble indrestuene og husbonds klevene i 2 etg. og de tidligere soveklevene i 3. etasje omgjort til kontorareal. 13 Herteig, 2005, s.71. Se også Indahl artikkel i herværende årbok. 14 Herteig, 2005, s.73

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

133

BRYGGENS SJØFRONT - VEL BEVART? FASADEELEMENTER DATERT 1800-2015

vinduer flere steder ødelagt, og de tømrede bygningskroppene ble slått skjeve av det enorme trykket. På grunn av de omfattende skadene etter eksplosjonen vedtok byg ningsrådet å kondemnere hele området.15 Kravet om kondemnering hindret utfør lige reparasjoner, men bystyret måtte gi dispensasjon fra kondemneringsvedtaket for helt nødvendige istandsetting. Et katastrofe utvalg med fullmakter fra Riksantikvaren ledet arbeidet med å utbedre skadene og redde bygningene. I en periode hvor det var rasjonering på bygningsmaterialer og mangel på alt, klarte de å utføre arbeidet med å istandsette bygningene – også utover det som ble ansett som nødvendige repara sjoner. Det som kunne skaffes av materialer, nytt eller brukt, ble anvendt, takvinkler ble tilpasset tilgjengelig taktekkingsmaterialer, og vindusåpninger ble midlertidig tilpasset størrelsen på glasset som kunne skaffes. I denne perioden er det ikke snakk om verneprinsipper ved istandsetting, men om å redde bygningene. Bebyggelsen ble reddet, men rett etter krigen var fortsatt 85 % av bergenserne for rivning av Bryggen.16 Brannen i 1955 som tok den nordlige delen av Bryggerekkene, og brannen i 1958 som ødela deler av Bellgården og det meste av Holmedalsgården, utløste glede blant dem som ville rive, men førte også til at bevaringssiden ble sterkere. På oppdrag fra Riksantikvaren ble det foretatt en gjennomgang av alle gårdene. Dette endte i et restaureringsforslag som Riksantikvaren offisielt fremmet for Bergen kommune i 1961, men som flere andre strandet også dette på Rådmannens kontor.17 15 Vedtaket ble opphevet i 1963. Lidén, 2012, s.50 16 Herteig, 2005, s.75 17 Herteig 2005, s.77

134

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

GJENBRUK OG VERN Bygningene på Bryggen har hele tiden vært i endring og blitt tilpasset skiftende krav og behov. Om bygningselementer på 1700-tallet og inn på 1800-tallet ble bevart eller gjenbrukt, skyldtes dette behov og økonomi mer enn en bevisst bevaringstanke gang. Fjerning av vegger med tapet og dekor og innsetting av butikkfronter i sjøfronten i siste halvdel 1800-tallet, viser at nytte- og bruksverdien var de viktigste verdiene. Selv i Finnegården, hvor det var etablert museum allerede i 187218, ble sjøboden åpnet opp med store vinduer i perioden 1866-1880. Da søndre del av Bryggen, bortsett fra Finnegården, ble revet tidlig på 1900-tallet, kan den nordre delen av Bryggen, ifølge Lidén, ha unngått rivning kun fordi res sursene ble brukt på oppbygging av byen forøvrig etter den store bybrannen i 1916.19 Det at kommunen i 1916 overtok Det Hanseatiske museum må, sammen med Christen Koren-Wibergs arbeid fra slutten av 1800-tallet, sees som begynnelsen på en mer bevisst bevaringstankegang når det gjelder Bryggen. I 1925-27, ble sjøbod fasaden reetablert på Det Hanseatiske Museum, Finnegården, og i 1936-38 ble Schøtstuene satt opp syd for Mariakirken.20 Fredningen av Bryggen i 1927 betydde minimalt for hvorledes den ble bevart. Det var den enkelte eier som bestemte over egen bygning, og oppkjøp av bygninger var også da en vernemetode, slik antikvar 18 Bowitz Andersson 1981, s.11. I 1865 kjøpte Johan Willhelm Olsen Finnegårdens stue nr. 1 for å drive regulær nordlandshandel. Alt like etter at han hadde kjøpt Finnegården begynte han å samle på gamle gjenstander og dokumenter fra Bryggen. Finnegården er trolig en av de best bevarte stuene på Bryggen. (Lohne 2013,s.11) 19 Lidén, 2012, s.24 20 Lohne 2013, s.14

TONE MARIE OLSTAD

Deler av sjøfronten etter eksplosjonen i 1944. helt til høyre sees deler av Bredsgården 1A. Til venstre for den Bugården. Foto ©Maltry. Deutsches Bundesarchiv

Bryggen sett mot sørøst etter eksplosjonen i 1944.

Foto. Ukjent ©Universitetsbiblioteket i Bergen

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

135

BRYGGENS SJØFRONT - VEL BEVART? FASADEELEMENTER DATERT 1800-2015

Nicolay Nicolaysen (1819-1911) forfektet allerede før «Lov om Fredning og Bevaring af Fortidslevninger» kom i 1905.21 Stiftelsen Bryggen som ble etablert i 1962 praktiserte Nicolaysens metode, nemlig å sørge for å eie gårdene slik at de kunne ivaretas av en eier som ville bevare. Vern gjennom brannsikring hadde høy prioritet. Planer fra 1958 om en branngate i den øst lige delen av Bryggeområdet, ble videreført i 1960-årene av Stiftelsen. Da branngaten var etablert i 1968, var 13 bygninger doku mentert, merket, demontert og lagret med tanke på at de skulle kunne gjenoppføres. Bare tre av dem ble gjenreist. De øvrige ble brukt som del - og materialforråd når andre bygninger skulle istandsettes. Det kan være litt vanskelig å forstå bevaringstankegangen i denne typen gjenbruk, men på den annen side er det en praksis som alltid har vært brukt. Er det ikke fordi elementer er gjen brukt eller lagret at vi har kunnet gjenskape kirkeinteriører, eller deler av bygninger? Samtidig gjør denne typen gjenbruk det vanskelig å tolke funn i en bygning ved en bygningsundersøkelse – om ikke dokumen tasjonen er forklarende. Gjenbruk finnes også i sjøfrontfasaden. VERN GJENNOM BRUK Stiftelsen Bryggen ble etablert to år før Veneziacharteret ble vedtatt.22 Fra midten av 60-tallet, og gjennom den perioden Hans 21 Bryggen ble fredet etter at loven av 1905, Lov om Fortidsminder, - som omfattet forhistoriske og middelalderske monumenter, gjenstander og bygninger - ble supplert med en ny lov i 1920 slik at et utvalg av fortidsminner etter 1536 også skulle kunne fredes ved lov. Lidén, 2012, s.39 22 Vedtatt av «2nd International Congress of Architects and Technicians of Historic Monuments, Venice, 1964» som oppfølger av det såkalte Athen charteret fra 1931. http:// www.icomos.org/en/charters-and-texts Besøkt 20.2.2017

136

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Jacob Hansteen virket som Stiftelsens leder (1965-74), er det mulig å lese et utvalg av Venezia-charterets prinsipper i restaurerings arbeidet.23 Vern gjennom bruk, respekt for det originale materialet, og et synlig skille mellom det tilføyde og det eksisterende. Hansteen var opptatt av materialautentisitet og å bevare tidsdybden. Stiftelsens tilføy elser fra 1960 og 70-årene skiller seg fra de eldre materialene, slik som for eksempel bruk av impregnert virke og glassdører i gamle døråpninger som muliggjør vern gjennom bruk av rom uten vinduer: «Ved å praktisere et «ærlighetsideal» kunne man rasjonelt begrunne den tydelige differen sieringen mellom gammelt og nytt og løse tekniske problemer med tilgjengelige ressurser og byggteknologi».24 Valg av metode begrunnes med at den tradisjonelle materialforståelsen og hånd verksteknikken var gått tapt. Det var vel snarere slik at denne kunnskapen ikke var etterspurt og slik sett ikke lett tilgjengelig, og at valgene som ble gjort for Stiftelsens bygninger i denne perioden er preget av personene som var involvert i beslutningsog arbeidsprosessene, mer enn mangel på håndverkstradisjoner og materialer. Bryggens bevaringshistorie var både i Hansteens tid og i perioden etter ham, til dels sterkt preget av stram økonomi og behovet for rask fremdrift kunne bli prioritert foran det å bevare mest mulig. Totalfornyingen av fasaden på bygning 2a Bredsgården på siste halvdel av 1970-tallet, er et godt eksempel på dette. Tanken var 23 Se Lidén, 2012, s. 75-83. Einar Mørk. Stiftelsen Bryggen, mener å kunne se et markant skille i hensynet til materialautentisitet i de første årene etter 1974 da Hansteen sluttet. 24 Ekerhovd & Christensen, 2008, s.150

TONE MARIE OLSTAD

at det var lettere, billigere og raskere å skifte alt panelet enn å kopiere deler som skulle innpasses i det eksisterende panelet. «Gammelt panel og vinduer var jo så godt dokumentert andre steder på Bryggen» ble det sagt den gangen effektivitet ble prioritert på bekostning av historisk materiale.25 VERN GJENNOM VERDENSARV? I 1979, ble Bryggen innskrevet på listen over verdens kultur- og naturarv under kriterium (iii) «to bear a unique or at least exceptional testimony to a cultural tradition or to a civilization which is living or which has disappeared». Dette ble for Bryggen formulert slik: «Bryggen bears the traces of social organization and illustrates the use of space in a quarter of hanseatic merchants that dates back to the 14th century».26 Innskrivingen på verdensarvlisten er knyt tet til Bryggen som bilde på noe som var og som fysisk er bevart i de arkeologiske lagene under de nåværende bygningene. Heller ikke på slutten av 1970-tallet uttrykte man verdien i 1700-tallsbygning ene annet enn som en gjenspeiling av Hanseatenes «trading port». Byantikvar Johanne Gillow trekker i 2011 frem uttalelsen fra verdensarvkomiteens møte i 1984 som indikerer at også innskrivings kriterium (iv)27 har relevans for Bryggen: «Sectors, quarters, or isolated units which, even in the residual state in which they have survived, provide clear evidence of 25 Informasjon fra Einar Mørk, Stiftelsen Bryggen. 26 http://whc.unesco.org/en/list/59 Besøkt 12.03.17 27 Kriterium iv: «(iv) være et framragende eksempel på en type bygning, et arkitektonisk eller teknologisk miljø eller et landskap som illustrerer en eller flere viktige fase(r) i menneskets historie». http://www.riksantikvaren.no/Tema/ Verdensarv/Tentativ-liste/Kriterier-for-aa-komme-paaverdensarvlisten Besøkt 18.5.2017

the character of a historic town which has disappeared. In such cases surviving areas and buildings should be adequate as an indication of the former whole. Examples include the Islamic district of Cairo and the Bryggen district in Bergen, Norway».28 Gjennom omtalen i 1984 fremheves Bryggens verdi som videreformidler av historien; to av ti kriterier beskriver verdensarvstedet og dets betydning som symbol på noe som er forsvunnet. Samtidig sier Gillow at Bryggen forvaltes som en helhet: « … both as historic site with standing buil dings and as an archaeological site…».29 Det er vanskelig å se at statusen som verdenskulturminne har endret hvorledes Bryggen bevares. For forvalterne synes det å være Bryggens plan eller grunnstruktur som er av betydning - mer enn 1700-talls bygningene - til tross for Gillows uttalelse om helhetsforvaltning. Om verdensarvste det Bryggens betydning er som symbol for den tidligere Bryggen, kan det forklare at mye av vestfasaden er skiftet ut også etter at Bryggen er blitt verdenskulturminne. VERN GJENNOM PROSESSUELL AUTENTISITET? Etter evalueringene av verdensarvstedet i regi av ICOMOS Norge i 1994 innskjerpet Riksantikvaren retningslinjene for restau reringsarbeid på Bryggen.30 Fra 1998 var det et krav at restaureringsarbeidet skulle gjennomføres etter prinsippet om proses suell autentisitet og at restaureringen både skulle føre til at bygninger istandsettes 28 Gillow, 2011, s.165 29 Gillow, 2011, s.165 30 Informasjon fra Einar Mørk, Stiftelsen Bryggen. Se også Lidén, 2012, s.103-104

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

137

BRYGGENS SJØFRONT - VEL BEVART? FASADEELEMENTER DATERT 1800-2015

og at kunnskap om materialer og hånd verksteknikker utvikles og holdes vedlike. Prinsippet videreføres av Prosjekt Bryggen, etablert i 2000, som et langsiktig istand settingsprogram for overvåking, sikring og istandsetting av Bryggen.31 Begrepet prosessuell autentisitet er definert av Prosjekt Bryggen: «Bevaringsarbeidet skjer i samsvar med nasjonalt og internasjonalt lovverk og med internasjonale avtaler for vern av kulturminner…(…) … vernearbei det utføres etter prinsippet om prosessuell autentisitet, dvs. at alle reparasjonsinngrep skal utføres med samme håndverksteknikk, redskaper, materialer og materialkvalitet som opprinnelig. Denne vernetanken, sammen med prinsippet om materiell autentisitet (bygningene blir sett på som dokumenter over en lang historie og repara sjoner skal skje med minst mulig inngrep) skal benyttes i istandsettingsarbeidet».32 Prosjektet verdsetter både de stående bygningene og historien: «Bygningen er et historisk dokument som skal bevares med alle sine endringer gjennom historien. Videre skal minst mulig inngrep i bygning ene foretas for å sette dem i stand. Det er altså ikke et mål å føre bygningene tilbake til slik de var da de var nye etter 1702».33 En kan kanskje si at Prosjekt Bryggen representerer det offentlig styrte kulturminnevernets o rganiserte inntreden 31 Prosjektet er et samarbeid mellom Riksantikvaren, Hordaland fylkeskommune, Bergen kommune og eierne på Bryggen. Midlene blir bevilget årlig fra Statsbudsjettet. Prosjektet har som målsetting å istandsette verdenskulturminnet Bryggen til et nivå som er i samsvar med kulturminnets høye status og der en kan fortsette vernet gjennom vanlig vedlikehold. 32 http://prosjektbryggen.no/redningsaksjonen/bygningene/ istandsetting/ Besøkt 17.8.2017 33 http://prosjektbryggen.no/redningsaksjonen/bygningene/ istandsetting/ Besøkt 17.8.2017

138

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

på Bryggen, og at for første gang uttrykkes skriftlig i et offentlig dokument at 1700talls bygninger på Bryggen har betydning i seg selv. AUTENTISITET OG BRYGGEN Riksantikvaren definerer kravet om auten tisitet knyttet til verdensarv slik i dag: «Autentisitet: Objektet eller miljøets grad av opprinnelighet eller ekthet er et uttrykk for autentisitet».34 Autentisitet ble første gang formulert som kriterium for innskriving av kultur minner på verdensarvlisten i 1977, to år før Bryggen ble innskrevet.35 Kravet til autentisitet var slik: «In addition, the pro perty should meet the test of authenticity in design, materials, workmanship and setting; authenticity does not limit consideration to original form and structure but includes all sub- sequent modifications and additions, over the course of time, which in themsel ves possess artistic or historical values».36 Beskrivelsen av Bryggen i forbindelse med «Statement of Authenticity» da den ble innskrevet, var kort og kan ikke brukes til å si noe om graden av autentisitet den gang i forhold til nå.37 Bruken av begrepet er dessuten endret gjennom tidene, noe som ytterligere vanskeliggjør en sammenligning med dagens situasjon.38 I 2000 gjør ICOMOS (International Council on Monuments and Sites) opp status for Bryggen, blant annet basert 34 http://www.riksantikvaren.no/Tema/Verdensarv/ Verdensarvkonvensjonen Besøkt 25.5.2017 35 Egede-Nissen, 2014, s.12 36 Operational guidelines for the implementation of the world heritage convention. http://whc.unesco.org/archive/ out/opgu77.htm Besøkt 25.5.2017 37 Jakhelln at al, 2000. 38 Cameron & Rössler, 2016

TONE MARIE OLSTAD

Fotografiet fra sent 1800 viser Gerdt Meyers arbeidsstokk utenfor Svensgården 4A og 5A. Det er gjort stor endringer i fasadene i forhold til dagens situasjon, men deler av portalen er bevart som de eldste delene på sjøfronten. Hodet over portalen var opprinnelig i marmor, dagens hode er en gipsavstøpning. Illustrasjonen er et avfotografert postkort © Stiftelsen Bryggen.

på verdensarvkomiteens fire aspekter av autentisitet: Autentisitet i design, materia ler, arbeid og kontekst. ICOMOS-rapporten uttrykker bekymring: «…in recent years the authenticity of Bryggen has been reduced. If the present approach to conservation is continued, then authenticity is likely to be reduced further». Rapporten mener at Bryggens «World Heritage Value» kan bli så redusert at «Bryggen may not pass a test of authenticity in future reviews».39 I 2013 oppsummerer den periodiske rapporten 39 Jakhelln at al, 2000, s.19

fra ICOMOS at autentisiteten er bevart, men kommenterer at det er vanskelig å finne: «adequate uses of the buildings that give sufficient use and maintenance and do not reduce the authenticity or overall experience of the place». Det er ikke gitt en beskrivende vurdering av autentisiteten. På UNESCOs hjemmeside omtales autentisitet som en del av Bryggens «Out standing universal value».40 Det påpekes at det har skjedd få endringer i strukturen, 40 http://whc.unesco.org/en/list/59 Siden er udatert, Besøkt 12.03.2017

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

139

BRYGGENS SJØFRONT - VEL BEVART? FASADEELEMENTER DATERT 1800-2015

bortsett fra branngaten øst på Bryggen. Det kommenteres at valgte løsninger og metoder er bra dokumentert, at det har vært et mål å begrense innsetting av nye materialer, og at det siden 2000, har vært et økende fokus på å beholde tradisjonelle metoder og tradisjonell bearbeiding av materialer ved restaureringer.41 Dette kan generelt leses som en positiv vurdering, bortsett fra at bruksendringen har endret Bryggen og økningen av turister har ført til opprettelse av turisttilpasset virksomhet, noe som har «resulted in inevitable changes in the spirit of the place, particularly along the front facades, whereas the atmosphere of the Hanseatic period can still be sensed in the more secluded area further back».42 Autentisitet var gjennom Venezia charteret i utgangspunktet knyttet til det materielle, men uten at begrepet egentlig var definert, verken i Veneziacharteret eller i kriteriene fra 1970-årene for inn skriving på verdensarvlisten. Problemene med å forstå og bruke begrepet førte til at ICOMOS satte saken på agendaen. De arrangerte i 1994 et møte om autentisi tets-begrepet på Bryggen i Bergen som forberedelse til et møte i Nara i Japan samme år. Dette tiltaket resulterte i det førende Nara-dokumentet om autentisi tet.43 Uttalelser på møtet i Bergen viser at begrepet favnet vidt: Den amerikanske historikeren David Lowenthal argumen terte for at autentisitet er et bredt begrep, at det er brukt og misbrukt i mange 41 Adoption of retrospective Statements WHC-13/37. COM/8E, p. 262, of Outstanding Universal Value http://whc.unesco.org/archive/2013/whc13-37com-8E-en. pdf Besøkt 12.03.2017 42 http://whc.unesco.org/en/list/59 43 Lunde, 1994, s.7-8. Se også: http://www.icomos.org/ charters/nara-e.pdf Besøkt 25.5.2017

140

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

sammenhenger og at det bør løsrives fra det materielle som det tradisjonelt har vært knyttet til.44 Den finske arkitektur historikeren Jukka Jokilehto vektla på samme møte at prinsippenene satt opp av verdensarvkomiteen skal sees i sammen heng, men at materialaspektet bør veie tungt når avgjørelser om tiltak skal gjøres.45 Prosjekt Bryggen synes å knytte seg til Jokilehto og fremhever at prinsippet om «… materiell autentisitet (bygningene blir sett på som dokumenter over en lang historie og reparasjoner skal skje med minst mulig inngrep)…» skal benyttes i restaureringsarbeidet. Hvor stor betydning får den materielle autentisiteten for sjøfronten når elementene stadig har blitt og blir fornyet? Er det Thesevs skip, en gjenganger i autentisitets debatten, igjen?46 Vi kan ikke lenger finne informasjon om 1700-tallet på vestfasaden. Noen få bygninger har elementer fra 1800-tallet og enn så lenge kan vi få vite en del om 1900-tallet om vi undersøker fasadene. I Management Guidelines for World Cultural Heritage er tiltak beskrevet og vurdert i forhold til verdensarvkomiteens fire autentisitetsparametre. Om forholdet mellom tiltak og materialautentisitet sier forfatterne: «The aim of treatment is to prolong the life-span of original materials and structures, to keep them in their ori ginal position in the construction and on the site (in situ), to preserve the age value and the patina of age of the resource, and to retain the traces of its history, use or 44 Lowenthal, 1994, s. 38-53 45 Jokilehto, 1994, s.21 46 Larsen, 2004, s.19

TONE MARIE OLSTAD

changes over time».47 Når materialer er brukt i en konstruksjon er de blitt en del av konstruksjonens tidslinje og inneholder informasjon ikke bare om materialene i seg selv, men også om valg, metoder for tilvirkning, bruk, overflatebehandling, slitasje og forfall. Denne informasjonen er knyttet til selve bygningsdelen samtidig som det også sier noe om endringene i det samfunnet bygningen er en del av. Hver gang originalmateriale blir erstattet med nytt, starter en ny tidslinje og infor masjonen før utskiftningen er tapt. Det er det som har skjedd på sjøfronten hvor den tidlige historien ikke lenger kan leses. ICOMOS-rapporten etter evalueringen i 2000 åpner opp for at prinsippene for bevaring kanskje må justeres i forhold til områder på Bryggen og at for sjøfronten og den vestre, fremre del av Bryggen er det slik at «A pragmatic approach to conservation seems essential as difficult decisions and compromises are needed to keep the properties viable in terms of function and conservation value».48 ICOMOS sin vurdering i 2000 påpeker at det er et tap for Bryggen at eksisterende materiale byttes ut med kopier, selv om kopiene er nøyaktige kopier både i uttrykk og prosess. På sjøfronten er det nesten ikke kopier. Bygningselementer er gene relt skiftet ut med samtidens nyproduserte bygningselementer, eller det eieren hadde for hånden og ville gjenbruke. Sjøfronten i dag er i hovedsak 1900-tallets vestfasade med senere endringer, og gjenspeiler på ingen måte fronten slik den stod da fasadene første gang ble panelt.

SJØFRONTEN – IKON ELLER MATERIALAUTENTISITET Når det gjelder sjøfronten kan det synes som at de tiltak som er gjort og gjøres på den enkelte fasade er mer avhengig av hvem som eier bygningen enn av samtidens vernefilosofi. Slik sett er Nikolaysens tankegang om vern gjennom eierskap fort satt levende. Stiftelsen Bryggen eier 60 % av bygningene. De øvrige er også privateid, bortsett fra Finnegården som er kommunalt eid. Det betyr at det finnes mange ønsker og ideer for istandsettings- og restaure ringsarbeidet på Bryggen. Bygningsvern er en balansekunstkunst: originalmaterialet skal bevares lengst mulig, men på et tidspunkt må det erstattes for at bygningen skal tåle vær og vind og bære seg selv. Hvem bestemmer tidspunktet? Kravet om prosessuell autentisitet sier ikke noe om en vurdering i forhold til behovet for utskiftning eller endring, bare hvorledes man skal forholde seg dersom noe skal endres. Hvem definerer hva som må skiftes eller endres og vurderer konsekvensene av utskiftning for Bryggen eller for vestfasa den som helhet? Ifølge Prosjekt Bryggen foregår istandsettingen av bygningene i samsvar med den norske kulturminneloven og følger de retningslinjer for bevaring som til enhver tid er gjeldende.49 Innretter alle eiere seg nå etter Prosjekt Bryggens «høyeste antikvariske krav» formulert som kravet om prosessuell autentisitet? Har forvaltningsetatene kapasitet til å overvåke at restaureringsprosesser skjer som fore skrevet – at eldre materiale tas vare på, eller at sårbare overflater beskyttes og bevares

47 Feilden & Jokilehto, 1998, s.68 48 Jakhelln at al, 2000, s.20

49 http://prosjektbryggen.no/aktorene/istandsetting-avbygningene/ Besøkt 25.5.2017

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

141

BRYGGENS SJØFRONT - VEL BEVART? FASADEELEMENTER DATERT 1800-2015

Sjøfronten før sjøbodene er blitt butikker og åpnet opp med butikkvinduer. Dagens stående sjøfront er 11 bygninger regnet mot venstre fra allmenningen midt i bildet. Foto. Knud Knudsen 1894. Utsnitt. ©Universitetsbiblioteket i Bergen

slik konservatorens rapporter foreslår? Vel gjennomførte restaureringer krever en god dialog mellom eier og utfører og at for valtende myndighet er synlig på Bryggen, gjerne i form av regulære inspeksjoner av pågående arbeid. Bryggen mangler en overordnet oversikt over bygningsmassen og dens tilstand: arbeidet initieres av den enkelte eier og tillatelser gis og vurderinger gjøres tilsynelatende uten tilknytning til en større plan for all bygningsmassen på Bryggen. Dateringskartet skulle bidra til denne typen oversikt. Generelt ser det ut til å være en alders grense for når prinsippet om prosessuell

142

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

autentisitet trer i kraft. På Holmedalen bygning 8As vestfasade ble panelet og vinduene skiftet både i 1990-årene og igjen i 2013. I 2013 ble det laget «prosessuelt autentisk» panel, ikke med utgangspunkt i panelet fra 1990-årene som stod på bygnin gen, men av en eldre type panel som kunne ha stått på bygningen. Man fant et bord fra kledningen på vestfasaden fra cirka 1900 og dette ble brukt som mal for panelet. Vinduene ble erstattet av bevarte originale empirevindusrammer, som trolig var fra ca. 1850. Ønsket her var å tilbakeføre en fasade, kunne gjenbruke vindusrammer som man mente hadde stått i fasaden

TONE MARIE OLSTAD

og å lære om den spesielle teknikken med uthøvling av kledning.50 Hvilke av Bryggens verdier, annet enn formidlings verdien, øker ved at en prosessuelt laget kopi fra 2013 av 1900-tallets panel erstatter et masseprodusert panel fra 1990-tallet? Bygninger må istandsettes og alle bygninger vil måtte endres med tiden. Med Bryggens historikk i friskt minne og med kunnskap om hvorledes vernere og rivere diskuterte mens Bryggens endring og forfall økte, kan man forstå at deler av sjøfrontens dateringskart ser ut som det gjør. Det er ikke så lett å forstå at utskift ningene fortsetter, om det ikke er slik at Bryggen som symbol for «The Hanseatic Period» er viktigere enn den Bryggen som ble bygget etter brannen i 1702 og som, med alle sine endringer, fortsatt står i dag. Sjøfronten eller vestfasaden som ikon er bevart, men vestfasadens opprinnelige materialer er tapt. Materialautentisiteten knyttet til 1700-tallet er borte, men fortsatt

finnes noe materiale fra 1800-tallet og 1900-tallet. Aldersverdien på materialet må telle når restaurering vurderes i fremtiden. Prosjekt Bryggen, forvalterne og eierne må ta ansvar for at det fysiske materialet bevares så langt det er mulig. En kopi laget etter Prosjekt Bryggens «høyeste antikvariske krav» gir ikke informasjon om tidligere perioders anvendte material kvalitet eller verktøybruk. Heller ikke om farger, maling, oppmalingsfrekvens og bruks- og værslitasje på elementene. Denne informasjonen og kunnskapen er det bare de eksisterende, bevarte elementene som kan gi. Dersom de ikke bevares går dette tapt. Kanskje bør fremtidig forvaltning av Bryggen baseres på en helhetlig plan bygget på ICOMOS-rapportens forslag om områdeoppdeling. Dette forutsetter en grundig kartlegging for å definere hvilke verdier som er bevart og hvilke som skal prioriteres innenfor de ulike områdene på Bryggen.

50 Informasjon fra Einar Mørk, Stiftelsen Bryggen

TAKK NIKUs prosjekter på Bryggen som blant annet har resultert i mange rapporter, daterings kartet for vestfasaden og denne artikkelen hadde ikke vært mulig uten diskusjonene, inn spillene og korreksjonene fra Einar Mørk, siv.arkitekt MNAL, Stiftelsen Bryggen. Takk til Einar for faglig støtte i alle disse årene. Takk også til siv.ark. MNAL Elin Thorsnes for «stillasdiskusjoner» og faglig innspill til dateringskartet og andre Bryggenprosjekter, og til kollegaer i NIKU som har jobbet i Bryggenprosjektene. BIOGRAFI Tone Marie Olstad (f.1952) er malerikonservator og forsker ved NIKU. Hennes hoved arbeidsområder er klima og kirkekunst, kirker og verdivurdering, skade- og tilstands vurderinger, og farge- og bygningsundersøkelser. Olstad har hatt årlige prosjekter på Bryggen i Bergen siden 1999, på oppdrag fra Riksantikvaren.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

143

BRYGGENS SJØFRONT - VEL BEVART? FASADEELEMENTER DATERT 1800-2015

KILDER

CAMERON, CHRISTINA & MECHTILD RÖSSLER: Many Voices, One Vision: The Early Years of the World Heritage Convention, New York, 2016

JOKILETHO, JUKKA: «Questions about authenticity». Workshop Proceedings from the Conference on Authenticity in Relation to the World Heritage Convention: Preparatory Workshop, Bergen, Norway, 31 January - 2 February 1994, Trondheim, 1994

EGEDE-NISSEN, HANSHENRIK: Autentisitetens relevans. På sporet av et endret fokus for kulturminnevernet, PhD-avhandling, Arkitektur- og designhøyskolen, Oslo, 2014

JOKILETHO, JUKKA & HERB STOVEL: «Origins and Influence of the Nara Document on Authenticity», APT Bulletin: Journal of Preservation Technology, Vol.39, nr. 2, 2008

EKERHOVD, PER MORTEN & CHRISTENSSON, ANN: «Bryggen i Bergen. Miljøovervåkning og integrering av arkeologi og bygningsvern», i Fortidsminneforeningens årbok, 2008

KOREN-WIBERG, CHRISTIAN: Det tyske kontor i Bergen; tegninger med beskrivelse, Bergen, 1899

BOWITZ ANDERSSON, ESPEN. (RED.): Bryggen. Hanseatenes kontor i Bergen, Bergen, 1981

GILLOW, JOHANNE: «Bryggen in Bergen, the World Heritage Site», Outstanding Universal Value and Monitoring of World Heritage Properties, Polish National Committee of ICOMOS/National Heritage Board of Poland, 2011 JAKHELLN, GISLE M. FL.: Bergen Wharf (Bryggen). World Heritage Convention Periodic State of Conservation Report 1999-2000, ICOMOS Norway, Oslo, 2000. FEILDEN, BERNARD M. & JUKKA JOKILEHTO: Management Guidelines for World Cultural Heritage Sites. Second edition, Roma, 1998

144

LARSEN, KNUT EINAR & NILS MARSTEIN: Workshop Proceedings from the Conference on Authenticity in Relation to the World Heritage Convention: Preparatory Workshop, Bergen, Norway, 31 January - 2 February 1994, Trondheim, 1994 LARSEN, KNUT EINAR: «… Hele deres rikdom av autentisitet…», i Fortidsminneforeningens årbok, 2004 LIDÉN, HANS EMIL: Forfall og gjenreisning. Bryggens bevaringshistorie, Bergen, 2012 LOHNE, JAN: «Det Hanseatiske museum. Setningsproblemer.» Rapport nr.2, SWECO- Museum Vest - Bergen kommune, Bergen, 2013

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

LOWENTHAL, DAVID: «Criteria about authenticity». Conference on Authenticity in Relation to the World Heritage Convention: Preparatory Workshop, Bergen, Norway, 31 January - 2 February 1994, Workshop Proceedings, Trondheim, 1994 LUNDE, ØYVIND: «Conference on authenticity in relation to the world heritage convention. Introduction», Workshop Proceedings from the Conference on Authenticity in Relation to the World Heritage Convention: Preparatory Workshop, Bergen, Norway, 31 January - 2 February 1994, Trondheim, 1994 OLSTAD, TONE M.: «Bryggens farger», i Fortidsminneforeningens årbok, 2006 OLSTAD, TONE M.: «Bryggen i Bergen. Svensgården. Bygning 4A og 5A. Fargeundersøkelse på vestfasaden». NIKU Oppdragsrapport, nr. 113, 2009, OLSTAD, TONE M.; CARNIEL, FLAVIO; MØRK, EINAR: «Verdenskulturminnet Bryggen i Bergen. Dateringskart. Vestfasaden. Dateringskart for Bredsgården 2A og Svensgården 4A og 5A». NIKU Oppdragsrapport, nr. 183, 2013

VIDAR TRÆDAL

Arkitekt Harald Sunds akvarell etter Macody Lunds rekonstruksjon. Plansje XXXIII i Lund, 1919

AD QUADRATUM OG RESTAURERINGEN AV TRONDHEIM DOMKIRKE – «EN LANGVARIG KAMP, OFTE MED MINDRE TILTALENDE EPISODER» vidar trædal

Vi kan se tilbake på en lang rekke med store, betente nasjonale debatter i Norge, kanskje med de mange lokaliseringskampene som mest engasjerende. Storflyplass, Operaen og Munchmuseet er kanskje de vi husker best fra de siste tiårene. For omkring hundre år siden var «Systemstriden» ved restaureringen av Trondheim domkirke tidens store samtaleemne – kanskje til og med større, viktigere og mer konfliktfylt enn nåtidens debatter, selv om slikt er vanskelig å måle.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

145

AD QUADRATUM OG RESTAURERINGEN AV TRONDHEIM DOMKIRKE – «EN LANGVARIG KAMP, OFTE MED MINDRE TILTALENDE EPISODER»

«I grunnen hadde vi i Trondheim domkirke en nasjonalhelligdom efter vårt arkeolo giske illusjonsbehov. Vi kunde ikke ønske oss noe bedre. Alt var omstridt. Våre første sakkyndige var uenige om alt», skrev riksantikvar Harry Fett om restaureringen av Trondheim domkirke.1 Landets aviser var fulle av leserinnlegg, holdt i den tidens langt mer provoserende og personfokuserte tone. Vi er i dag tilsynelatende ganske lette å fornærme, om vi sammenligner med personkarakteristik kene som haglet under systemstriden. Det ble utgitt en rekke bøker som partsinnlegg i striden – selvsagt noe mer tidkrevende enn å bruke kommentarfeltene i dagens nett aviser, men like fullt ofte injurierende. I denne artikkelen handler det mest om en av hovedpersonene – antagonisten i dra maet, Fredrik Macody Lund. Hva var det egentlig han mente, og hvorfor? Hvordan kan han plasseres med hensyn til restaure ringsideologi? Til slutt følger noen tanker om hvordan systemstriden kan sammenlig nes med den moderne alternativbevegelsens såkalte «hellige geometrier». Men først, en kortfattet innføring i systemstriden. TRONDHEIM DOMKIRKES RESTAURERING Domkirken i Trondheim har alltid hatt den naturlige plassen som hovedmonumentet fra middelalderen i Norge. Men det kan hevdes at domkirken slik den står i dag, først og fremst er et produkt av den 1 Artikkelen bygger i hovedtrekk på et par kapitler i min hovedoppgave i kunsthistorie (Trædal, 1998). I tillegg har Kristin Bliksrud Aavitsland stilt til rådighet utdrag fra Harry Fetts upubliserte manuskripter angående systemstriden, etter sitt store arbeid med biografien om Harry Fett (Aavitsland, 2014) – og skal ha stor takk for det! Alle henvisninger til Fett i denne artikkelen er til dette manuskriptet.

146

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

nasjonale gjenreisningstanken i tiden før og omkring det forrige århundreskiftet. Lorentz Dietrichson skrev: «Ti i Trondhjems domkirke speiler sig Norges skjæbne: med rikets vekst reiste kirken sig, med dets blomstring blomstret den, med dets fald faldt ogsaa kirken, med Norges gjenreisning gjenreistes ogsaa den, og dens fuldendelse maa betegne fuldendelsen av Norges gjenvundne selvstændighet».2 Og det var mye selvstendighet som skulle gjenvinnes, altså store deler av bygningen som måtte gjenreises: Praktisk talt hele skipet, der bare ytterveggene i sideskipene stod igjen, den indre søylerekken både i skipet og koret, vestfronten, søndre tverr skipsgavl, osv. Den eldste delen av kirken hadde på mange måter klart seg best – tverrskipsveggene stod i full høgde. Alle de klassiske problemstillingene med hensyn til restaureringsprinsipper kom snart til syne, uten at vi skal gjøre dem til et hovedtema i denne sammenheng: Noen ville bevare anlegget som ruin, andre ville restaurere forsiktig, mens for mange var symbol verdien av en fullt gjenoppbygget katedral større enn hensynet til materialautentisitet og opprinnelig utseende. «Kampen stod om aldersverdier og illusjonsverdier», skriver Harry Fett. Det var «gamle» Schirmer – arkitekten H.E. Schirmer, far til vår første riksanti kvar – som ledet de første restaurerings arbeidene i Trondheim.3 Det første forslaget hans forelå i 1848. Det var praktisk, men med bare liten sans for bygningens egenart: 2 Dietrichson, 1914, s. 302 3 For en fullstendig framstilling av restaureringshistorien til Trondheim domkirke vises det til Fischer, 1965 og Fischer, 1969

VIDAR TRÆDAL

Julius Fredrik Macody Lund i 1930. Foto: Ernest Rude. Oslo Museum.

Han var redd for dårlige forhold i grunnen under den østre delen bygningen, og foreslo blant annet å forkorte koret, slik at oktogo nen kunne flyttes inn mot tårnet.4 Forslaget ble heldigvis forkastet. Selve det praktiske restaureringsarbeidet ble innledet i 1869. Schirmer fikk ferdig 4 Lidén, 1972, s. 87

skrudhuset, og gikk over søndre tverrskips kapell, før Fortidsminneforeningen, ved Nicolaysen og Chr. Christie reagerte på hans restaureringsmetoder. Fra 1872, og fram til sin død i 1906 var det derfor arki tekt Chr. Christie – for øvrig Nicolaysens svoger – som ledet restaureringsarbeidet. Han startet fra øst, med oktogonen, langkoret, tverrskipet og midttårnet, før

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

147

AD QUADRATUM OG RESTAURERINGEN AV TRONDHEIM DOMKIRKE – «EN LANGVARIG KAMP, OFTE MED MINDRE TILTALENDE EPISODER»

han stoppet opp foran arbeidet med vest fronten. Der startet også striden for alvor. Det bygningsarkeologiske grunnlaget for resten av kirken var relativt klart og tydelig. Både hovedtrekk, konstruksjon, og i tilfredsstillende grad detaljer, kunne gjenskapes etter det som faktisk var bevart, eller funn av eldre bygningsdeler. Den kanskje mest berettigede kritikken er at der hvor middelalderens katedral hadde et mangfold av dekorative detaljer, der hadde den gjenoppbygde kirken flere gjentagelser av de samme motivene fra fag til fag. Men med Vestfronten var det annerledes. Det bygningsarkeologiske materialet var svært mangelfullt, til det punktet hvor en sikker rekonstruksjon syntes umulig. Christie hadde levert et utkast til denne fronten i 1903, et utkast som Fredrik Macody Lund hadde endel kritiske bemerk ninger til. Han mente at de bygningsrestene man hadde å støtte seg til kunne utnyttes bedre overfor det gjeldende restaurerings prinsippet: Å føre kirken så langt det var mulig tilbake til dens middelalderske skikkelse. «Rosekrigen» var en innledende fase av systemstriden: Hadde Trondheim domkirke hatt en typisk engelsk skjermfasasde, eller en mer kontinental preget totårnsfasade? Restene kunne tyde på en engelsk skjerm fasade, men Christie med flere foretrakk den kontinentale, logisk oppbygde gotik ken. Fortidsminneforeningens formann, Nicolay Nicolaysen, hadde for øvrig ment at Vestfronten burde bli stående som ruin.5 Mange ønsket seg et fransk rosevindu i Trondheim – grunnlaget er en skriftlig kilde fra 1500-tallet, som nevner «en gylden 5 Fetts manuskript, s. 5.

148

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

rose», av mange tolket som et rosevindu med glassmalerier. Spørsmålet om rose vindu eller ikke ble snart det mest omdis kuterte, derav navnet «rosekrigen» eller «rosestriden». Macody Lund publiserte et forslag til løsning i Teknisk Ukeblad, hvor han foreslo en slags kombinasjon av skjermfasade med statuerekker, og et sentralt rosevindu. I prinsippet er jo dette den løsningen som til slutt ble gjennomført, men veien fram dit var særdeles lang. Christie ble så såret av all motbøren at han ønsket å trekke seg som domkirkearkitekt, men han lot seg overtale til å fortsette i stillingen. Dessverre døde han i 1906. I 1909 ble Johan Olaf Nordhagen ansatt som kunstnerisk leder av restaurerings arbeidet. Etter Christies død hadde han levert et forslag til arkitektkonkurransen om utforming av vestfronten, som for så vidt stod friere fra det arkeologiske grunn laget enn Christies arbeider, men likevel mer i tråd med Macody Lunds innsigelser. Det gjaldt særlig høydeforholdene i skipet. Men i desember 1914 erklærte Nordhagen at han savnet et tilstrekkelig arkeologisk materiale til å kunne fortsette arbeidet etter det påbudte rekonstruksjons prinsippet, og han la deretter fram et friere, personlig utkast – ofte kalt «Epos-utkastet» – et brudd med forutsetningene, som brakte Macody Lund ut på krigsstien for alvor. «Og det gjaldt å skape overraskelsesmo mentet, det dramatiske, det frapperende, frasen, slagordet før det egentlige angrep begynte. Noe matematico, aretmetico, geo metrico, noe trolldomskunster, noe hocus pocus», skriver Fett.6 Lund gjenopptok sine 6 Fetts manuskript. Interessant nok har han selv(?) strøket ut ordene noe trolldomskunster, noe hocus pocus.

VIDAR TRÆDAL

studier av geometriske systemer knyttet til middelalderens bygningskunst, og mente seg på sporet av et system, som ikke bare lå til grunn for kirken i Trondheim, men også praktisk talt all sakral bygningskunst fra antikken og fram til senmiddelalderen. Teorien – kjent som ad quadratum – satte han første gang fram i Videnskabsselskabet i Kristiania, 28. mai 1915. Han fikk videre gjenta foredraget i Stortinget – et forum der han selv hadde en fortid som stenograf – med det resultatet at Stortinget forlangte saken videre utredet. Harry Fett har interessante betraktninger omkring virkningen av foredraget i Videnskabsselskabet. Etter at Macody Lunds tanker hadde vunnet til hengere rund kafébordene – Theatercaféen i Kristiania var «visjonens Betlehemsstall» – fikk foredraget støtte i naturvitenskape lige kretser: «Kunst og arkeologi var nu blitt ren blank matematikk. Det kunde de skittviktige kunsthistorikerne ha godt av. De arkeologisk toneangivende innen det medisinske fakultet var helt overbevist». Men som en viktig kontrast til disse vitenskapelige og politiske miljøene i Kristiania, holder Fett fram «den avba lanserte ånd den unge tekniske høyskole i Nidaros gamle middelalderske kultursete hevdet». Her hadde man naturvitenskaps menn «med bred humanistisk legning» blant professorene, og arkitekt Nordhagen var nært knyttet til disse. Det samme var Hans Dedekam. Et utkast til gjenoppbyggingen av domkirken (med vestfronten) la Macody Lund fram våren 1916. I mellomtiden hadde fagmiljøet rundt restaureringen i Trondheim våknet for alvor, og en «mot offensiv» ble iverksatt, i form av innlegg

fra arkitekt Nordhagen selv (Trondhjems Domkirke, oktober 1915), tilsynskomitèens leder Johan Meyer (Kristkirken i Nidaros, 1914), og den oppnevnte sakkyndige Hans Dedekam (Gotik og geometriske Systemer, mars 1916). Dette medførte at Stortinget enda en gang ba om en utredning, som resulterte i Macody Lunds hovedverk, det to bind tykke Ad Quadratum i 1919. I august 1922 utnevnte Stortinget en gruppe på fem internasjonale eksperter, bl.a. den franske riksantikvaren, som skulle vurdere Macody Lunds hypoteser. Resultatet ble full seier for Nordhagens linje, og striden var avgjort – men det hindret ikke Macody Lund i å gi ut sin Ad quadratum II. Dom med Præmisser over den internasjonale Domskommisjons Dom uden Præmisser. Boken er «en højdare» blant norske konspirasjonsteorier. DEN GOTISKE SKREDDER FRA FARSUND Det er altså historien i grove trekk – men hva var det egentlig de 20 år lange stridig hetene stod om, mer konkret? Fredrik Macody Lund7 ble født i 1863, og hadde en svært variert bakgrunn. Som ung var han elev ved Christiania Theater: «Han hadde nemlig et ikke ubetydelig dramatisk talent, en evne til å sette seg i scene, forenet med megen teatralsk retorikk», slo Harry Fett fast. Årene 1884-1889 studerte Macody filosofi, historie og kulturhistorie i København, Berlin og Paris. Fra 1889 var han stenograf i Stortinget, «hvilket i det unge og følsomme sinn avlet en utpre get antiparlamentarisk innstilling som 7 Fett skriver: «Opprinnelig het han Julius Fridtjof Lund (…) senere avla han Julius, likeledes Fridtjof og skaffet seg et nytt fornavn, Fredrik, likesom han opptok og forvansket sin bestemors pikenavn, Mac Cody».

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

149

AD QUADRATUM OG RESTAURERINGEN AV TRONDHEIM DOMKIRKE – «EN LANGVARIG KAMP, OFTE MED MINDRE TILTALENDE EPISODER»

tydeligvis må ha gjort ham ganske popu lær blant stortingsmenn».8 I 1896 dro han til familiens hjemtrakter og ble bokhandler i Farsund fram til 1901, en by han perio devis vendte tilbake til også senere. Han regnes visstnok også som grunnlegger av byens telefonanlegg.9 Han kjøpte tilbake slektens gamle palé i Farsund, Husan. Til tross for hans mest kjente arbeider kretset rundt Trondheim domkirke, må det være lov til å hevde at hans største innsats like vel var pionerarbeidet Norges økonomiske system og verdiforhold i middelalderen (1904), som ble et viktig støtteverk for den sosialt engasjerte historieforskningen etter 1905. Macody Lunds omfangsrike arbeid om Ad quadratum forelå altså i 1919, med full tittel kalt Ad Quadratum, Det geometriske System for Antikens og Middelalderens sakrale Bygningskunst opdaget paa Kathedralen i Nidaros. Verket er i to «bind»: Det første med 375 sider tekst og illustrasjoner, mens andre bind er en mappe med plansjer og fotografier. Hovedsaken er selvsagt restaureringsdebatten. Men boken går langt utover dette: Han skriver om hvordan han mener det geometriske systemet er anvendt i en rekke sakrale bygninger fra antikken og fram til sen middeladeren. Videre presenterer han sin oppfatning av middelalderens generelle religiøse og kulturelle historie, og hvordan den formet kirkebygningene. Han kart legger også arkitekturhistorien i Norge og Norden. Han inkluderer forøvrig til slutt to kapitler om kirkens ornamentale utsmyk ning, og vestfrontens ikonografi. 8 Fetts manuskript. 9 Jansen, 1938, s. 486.

150

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

AD QUADRATUM – MACODY LUNDS «OPPDAGELSE» OG KRITIKKEN MOT HAM «Ad quadratum» er en geometrisk hjelpe konstruksjon. Som termen tilsier, er det snakk om en figur med utgangspunkt i kvadratet. For å se det karakteristiske ved denne konstruksjonen, kan det være nyttig å se på en annen hjelpekonstruksjon. Også denne hadde tidligere vært lansert som nøkkelen til gotikken, og var særlig populær hos Eugène Viollet-le-Duc (18141879), og via ham også hos Chr. Christie: ad triangulum. Man mente at de gotiske kirkenes proporsjoner hadde vært utledet ved hjelp av en likesidet trekant – f.eks. ved å la kirkens bredde tilsvare grunnlinjen, og høyden ved mønet tilsvare topp-punktet i trekanten. Systemet går selvsagt videre, med en mengde underinndelinger, men altså med utgangspunkt i en likesidet trekant. Men hva så med ad quadratum? Dersom man konstruerer et kvadrat, med samme grunnlinje (AB) som triangelet (ABC), for deretter å dele kvadratet i to rektangulære deler gjennom toppunktet i trekanten (C), så er vi nesten framme. Forskjellen mellom dette systemet og ad triangulum, ligger i at vinkelen mellom grunnlinjen og diagonallinjene i de to rektanglene (AF og BF) er større enn den 60 graders vinkelen ad triangulum medfører. I praksis vil altså et ad quadratum-system medføre brattere vinkler, og kvadrat-moduler ofte brukt i 1:2 forhold. Det var nettopp vinkelen som hadde satt Macody Lund på tanken. Vinkelen som diagonalene danner med grunnlinjen har en spesiell klang i kunsthistorien: 63º 26’, eller helt nøyaktig 63º 25,982’, som knytter seg til konstruksjonen av «det gyldne snitt», og

VIDAR TRÆDAL

pentagonen. I avledningene av hjelpefigu ren ad quadratum vil derfor pentagonen og pentagrammet også dukke opp. Macody Lund hadde oppdaget denne vin kelen på sentraltårnets vestside i Trondheim domkirke. Der hadde man funnet spor etter det opprinnelige taket, som hadde en reisning på 63º 26’ ifølge Lunds målinger. Taksporene skal vi vende tilbake til. Lund så i dem og denne vinkelen nøkkelen «til Gaade efter Gaade i middelaldersk Kathedralbygning».10 Harry Fett omtaler imidlertid systemet nokså konsekvent som et forholdstall – «den nasjonale visjons verdien 5:8» – men det er ikke slik Macody Lund selv framstilte det.11 Han går i boken løs på en mengde bygninger, både middelalderske og antikke, og tegner sine hjelpekonstruksjoner både i plan og elevasjon. Resultatet var han over bevist om: «samtlige typiske Middelalder kirker ere byggede «ad quadratum», efter Hjælpeliniesystemet med Vinkelen 63º 26’, anvendt i saavel Horisontal- som Vertikalplanet».12 Disse oppdagelsene satte han inn i en større s ammenheng. Hjelpekonstruksjonen ad quadratum kunne følges tilbake til antikkens tempelbygnin ger. Den gang, som senere i middelalderen, ble disse byggereglene holdt hemmelige – «Det er denne glemte Videnskab, som vi have gjenopdaget, og som vi i vaart Værk fuldt udvikle».13 Stilt overfor sin egen «gjennoppdagelse» av et påstått glemt og allmengyldig geometrisk system for sakral byggeteknikk, tvilte Macody Lund ikke det minste på dette systemets betydning: 10 11 12 13

Lund, 1919, s. 3 Fetts manuskript, s. 1 Lund, 1919, s. 7 Lund, 1919, forordet

«Vaar Behandlig af disse arkitektoniske Spørgsmaal er derfor et nyt Kapitel til den græske Filosofies Historie».14 DEDEKAMS SYSTEMKRITIKK Som nevnt hadde det allerede før Ad Quadratum utkommet et bidrag til debatten – Hans Dedekams Gotik og geometriske Systemer, en 80 siders publikasjon fra mars 1916. Dedekam var kunsthistorisk medlem av domkirkens tilsynskomité. Boken går – tilsynelatende – utenom selve restaure ringsdebatten. Han ønsket å gjøre rede for de forskjellige proporsjonssystemene som hadde vært oppstilt for gotikken – altså som senere forskere hadde tillagt den gotiske arkitekturen – og å undersøke i hvilken grad middelalderske kilder i skrift eller tegning selv gir støttepunkter for at spesielle geometriske systemer har vært anvendt. Forholdet til Trondheim domkirke blir derfor ikke berørt direkte. I det første kapitlet – «Den gotiske Skrædder fra Bologna», låner han tittelen fra et essay av Anton Springer fra 1867.15 Essayet omhandler en kirkestrid i Bologna i året 1589 under byggingen av kirken San Petronio. Striden stod om hvorvidt et geometrisk system skulle legges til grunn for kirkens fullførelse – «intet nyt gis under solen», som Dedekam selv sier.16 Denne hentydningen om at historien nok var i ferd med å gjenta seg i Trondheim, fører han videre i beretningen om den entusiastiske skredderen Carlo Cremona i Bologna – en lite kamuflert parallell til Macody Lund. Dedekam siterer f.eks. fra Springers artikkel om Cremona, at 14 Lund, 1919, forordet 15 Springer, 1867 16 Dedekam, 1916, s. 1

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

151

AD QUADRATUM OG RESTAURERINGEN AV TRONDHEIM DOMKIRKE – «EN LANGVARIG KAMP, OFTE MED MINDRE TILTALENDE EPISODER»

han ikke hadde noen tiltro blant fagfolk, og opptrådte isteden som folketribun og «hværvet i de lavere lag talrige tilhængere for den gamle gotik, saaledes som han forstod den».17 Videre: «Det lyktes ham at gjøre sine meninger og paastande popu lære, at bløffe bygherrene ved San Petronio og fremtvinge en ny bedømmelse av de allerede utarbeidete planer for kirkens fuldførelse. Allerede den ting kunde han regne som en seir for sig, at de lærde arkitekter tok op den hanske han hadde kastet til dem, og i vidløftige redegjørelser forsvarte sine utkast mot hans angrep».18 At denne historien utvilsomt utgjorde en nokså nærliggende parallell til situasjonen i Trondheim, er klart. Men det er vel like klart at utsagn som disse var med på å heve listen for injurierende utsagn betydelig i den videre debatten. Macody Lund tok utfordringen, og svingte norske akademiske injurier over nye høyder. Det er i og med romantikken at de første teoriene om omfattende og komplekse geometriske systemer dukker opp, sier Dedekam, og den romantiske skoles oppfat ninger av gotikken var sterkt farget av filo sofi, mystikk og symbolikk: «Man satte de middelalderske byggelaug i forbindelse med frimureri. Man antok kirkerne bygget efter regler og systemer som var hemmeligholdt av «brødrene». Overalt i gotisk arkitektur søkte man derfor efter skjuldte grundtal, grundmaal og geometriske grundfigurer».19 I 1850 kom Carl Schnaases fjerde bind i Geschichte der bildenden Künste. Han ret tet sterk kritikk mot romantikernes teorier, som han mente var «blit til i studerkam

meret og ved tegnebrettet». Bygningenes virkelige mål kjente de lite til, og avbild ningsmaterialet de hadde var summarisk og unøyaktig. Romantikernes teorier hadde ingen praktisk verdi, mente Schnaase og Dedekam. Nærmere Dedekams egen samtid var Harry Fetts gamle professor G. Dehio ved universitetet i Strassburg, som markerte seg med nyere teorier på 1890-tallet. Men han laget seg ikke et kunstig, komplisert og symbolsk system, sier Dedekam, men forklarer det likesidede triangels anven delse som en nærliggende geometrisk form – et uttrykk for stabilitetsprinsippet, og en målefigur som angir hovedformene for bygningen.20 Dedekam konkluderer til slutt med at «Vi har gjentagne ganger set exempler paa at en opfinder av et system erklærer at det passer saa paafaldende ind paa byggværkerne, at overensstemmelsen ikke kan skyldes et tilælde, men beviser at hans system er det ene rette. Vi har set dette uttalt om helt motstridende systemer, anvendt paa samme bygværk».21 Kritikken mot Macody Lund fra det øvrige fagmiljøet var også som ventet massiv. Harald Aars skrev i 1920 en artikkel «Omkring ‘Ad quadratum’. En kortfattet analyse av Macody Lunds systemanvendelser», der en hovedanke er at Lunds tegneapparat var så unøyaktig at det er umulig å danne seg noen virkelige forestillinger om skjæringspunkter.22 Studerer man plansjene hans, er dette ikke noen overraskende konklusjon. Det er ofte tegninger i liten målestokk, med et

17 Dedekam, 1916, s. 1 18 Dedekm, 1916, s. 1 19 Dedekam, 1916, s. 22

20 Dedekam, 1916, s. 50-51 21 Dedekam, 1916, s. 68 22 Bugge, 1945, s. 89

152

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

VIDAR TRÆDAL

pel å hevde at Urnes stavkirke opprinnelig hadde vært et hedensk hov. Men han var nokså alene om å forfekte at grunnen til at ornamentikken på Urnes stavkirke er kappet av på noen steder, er at det første hovet ikke var bygget ad quadratum – man måtte tilpasse delene til den nå stående bygningen, som selvfølgelig er bygget perfekt ad quadratum!

Macody Lunds erindringer fra Trondhjem. Karikatur i Tidens Tegn 23. april 1923.

voldsomt antall påtegnede hjelpelinjer og -figurer. Ekstrakten av Hans Dedekams kritikk, er at et system som ad quadratum rett og slett er for komplisert til at det kan tenkes brukt i middelalderen, og i tillegg at eventuelle geometriske hjelpekonstruk sjoner må være enkle for å kunne brukes, og dessuten ikke kan ha vært så sterkt forankret i metafysikk, filosofi og mystikk. Det er ett viktig poeng som bør være med, men som det ikke er plass til å utdype her: Macody Lunds argumentasjon for det geometriske systemet bygger på en ganske skrudd oppfatning av norsk og europeisk arkitekturhistorie, også sett ut fra hans samtid.23 For eksempel var Macody Lunds dateringer av den norske middelalderarki tekturen nesten absurd. «Systemstriden» dreier seg dermed ikke bare om hva slags linjer vestfronten i Trondheim ble trukket opp etter, men om en hel kosmologi. Nå kan man på den ene side si at i samtiden var Macody Lund ikke alene om for eksem 23 Se Trædal, 1998 for en mer inngående drøfting av dette poenget.

MACODY LUNDS INNVENDINGER MOT CHRISTIE OG NORDHAGEN Men det er verdt å merke seg at Macody Lund også diskuterte konkrete, bygnings arkeologiske spørsmål, i tillegg til det «systemet» han forfektet. Her stod han etter mitt syn ikke mye tilbake for sine samtidige motstandere. Det er det ikke-håndfaste som glipper, når det som var borte på død og liv skulle «gå opp» i hans geometriske system. Før vi ser på noen eksempler, skal jeg her understreke at jeg ikke på noen måte hevder at Macody Lund nødvendigvis «hadde rett» – verken i helheten eller detaljene – men vil vise at ikke alt han hevdet i restaureringsdebatten lar seg avfeie sammen med geometrien. Nå har det også skjedd vesentlige endringer i vår forståelse av domkirkens bygningshistorie i løpet av de 100 årene som har gått, og som stiller de følgende spørsmålene i nytt lys.24 Men det gjelder for alle parter i debatten. TAKHØYDEN I SKIPET Et av punktene Macody Lund hadde protestert på da Christies forslag ble lagt fram i 1903, var at hvelvhøgden i skipet var for liten, og det ytre takets reisning 24 Først og fremst i form av Gerhard Fischers omfattende undersøkelser i domkirken midt på 1900-tallet, og Øystein Ekrolls arbeider de senere år.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

153

AD QUADRATUM OG RESTAURERINGEN AV TRONDHEIM DOMKIRKE – «EN LANGVARIG KAMP, OFTE MED MINDRE TILTALENDE EPISODER»

for lav, slik at mønehøgden – og dermed toppunktet på vestgavlen – ble tilsvarende lav. Etter Christies død i 1906 ble det utlyst en arkitektkonkurranse om vestfronten, der høydemålene ble økt, men ifølge Lund for lite. Nordhagens senere forslag hadde hatt varierende høgder – eller i Macody Lunds språkbruk: Satt opp og ned «som om det galdt en Paraply».25 Men det var jo som nevnt her det hele startet – det forelå et mulig arkeologisk spor. På midttårnets vestside var det funnet et veggfast, diagonalt stigende spor på omlag tre meter, som enkelte mente var sporene etter den middelalderske takkon struksjonen. Christie godtok ikke denne sporet, og hans forslag til taket hadde altså en slakere vinkel. Etter en omfattende diskusjon i årene mellom 1903 og 1908 kom det så en innrømmelse fra ledelsen av restaureringsarbeidene, om at det virkelig var det middelalderske taksporet man hadde funnet. Likevel valgte Nordhagen en annen takvinkel – 61 1/3º mot taksporets anviste vinkel på 63 1/3º. Det var som vi har sett nettopp denne vinkelen i taksporet som fikk Macody Lund inn på tanken om sitt ad quadratum-system. Arkitektens utkast var derfor mellom Christies og Macody Lunds forslag. Nordhagen begrunnet også sitt valg i et arkeologisk funn – en såkalt «gavløre stein», som man mente hadde opptatt dekklisten over vestfrontens gavl. Den skrå flaten hadde en vinkel på 61º 30’ i forhold til horisontalen. Det er grunn til å spørre om ikke Macody Lund kom med berettiget kritikk på dette punktet. «Gavløresteinen» var et løsfunn, 25 Lund, 1919, s. 296

154

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

og skråflaten som ble målt var ikke lengre enn omkring 60 cm. Satt opp mot det tre meter lange og veggfaste taksporet, virker ikke dette som særlig overbevisende argumentasjon fra Nordhagens side. Dette var da heller ikke hovedbegrunnelsen hans. Da et utkast ble lagt fram 12. juni 1911, skrev Nordhagen: «At Vinkelen paa Skibets første Tag imidlertid ikke kan ha avveket synderlig meget fra Sporets, maa vel ansees som sandsynlig. Mit Forslag om at sænke Mønet 2 Alen, [altså] reducere Takvinkelen fra 63 1/3º til 61 1/3º, er begrundet i arkitektoniske Hensyn». Kirken ville få «en vakrere Silhouet og en mere harmonisk Massefordeling».26 Tilsynskomitèens formann Johan Meyer uttrykte sin skepsis til å senke takhøyden, og dermed trosse taksporets anvisning, men han godtok Nordhagens begrunnelse. Et annet medlem av tilsynskomitèen, arkitek ten Lars Solberg tok derimot sterkt avstand fra Nordhagens forslag, og Macody Lund hadde altså støtte langt inn i restaurerings ledelsen på dette punktet.27 Solberg har til og med en forklaring på gavløresteinen, som Macody Lund ikke nevner: Skipets bredde er 21 tommer større ved vestfronten enn ved hovedtårnet, og uoverensstemmel sen i vinklene kan i hvert fall delvis skyldes dette forholdet. Når Macody Lund ikke nevner det, kan man jo spekulere i om det er fordi dette argumentet også slår beina under hans aksiomatiske utgangspunkt 26 Nordhagen, Olaf, «Trondheim domkirke. Dokumenter vedkommende arkitekt O. Nordhagens sidste utkast til gjenreisning av domkirkens vestfront (alternativ I, II og III av 1911». 27 Solberg, Lars, i «Trondheim domkirke. Dokumenter vedkommende arkitekt O. Nordhagens sidste utkast til gjenreisning av domkirkens vestfront (alternativ I, II og III av 1911)», datert 20.06.1911.

VIDAR TRÆDAL

i «ad quadratum», som jo forutsetter en ganske stor grad av nøyaktighet fra de middelalderske arkitekter og bygningsfolks side. HVELVHØYDEN I SKIPET I sammenheng med striden om møne høyden og vinkelen på taket, diskuterte man også hvordan selve det murte hvelvet i skipet skulle utføres. Her holdt Nordhagen fram et arkeologisk funn som skulle begrunne hans valg – men dette skulle samtidig stå som hovedargumentet mot hele ad quadratum-teorien, fordi Nordhagens hvelvløsning ikke passet inn i Macody Lunds systemer. I april 1910 hadde Nordhagen funnet en «skore» eller en ujevn «slids» inne i tårnmuren, under det ytre murskallet på sentraltårnets vestvegg, kun halvannen meter over skipets søndre hvelvkapitel. Dette ble senere framholdt som spor etter skipets opprinnelige hvelv. Nordhagen hevdet i striden med Macody Lund noen år senere at hvelvsporet var skarpt markert i en lengde av 2 alen og 8 tommer, og at man «ved Hjælp af dette overordentlig interessante Fund kan tilnærmelsesvis fixere Tværsnitsformen af det oprindelige Hvelv».28 Og dette gav ifølge arkitekten et annet tverrsnitt enn det hvelvet ad quadratum måtte gi. Men Macody Lund gikk tilbake og hentet Nordhagens opprinnelige rapport om fun net, og denne var langt mer nøktern i tonen. Det er for det første betenkelig at sporet ble funnet i april 1910, fotografert, oppmålt, beskrevet og derpå straks murt igjen. Verre er det at påstanden om sporets arkeologiske verdi står i sterk kontrast til Nordhagens 28 Nordhagen referert i Lund, 1919, s. 300.

opprinnelige rapport, da han hadde sporet foran seg i 1910. I denne rapporten het det: «Jeg maa imidlertid fremholde at dette Spor lige saa lidt som de forhaandenværende [Christies løsfunn] Dele af Hvelvribberne gir tilfredsstillende Grundlag for en exakt Bestemmelse af Hvelvets Tværsnitsform. Da Sporet følger Skjoldbuen paa en Længde af kun 2 1/4 Alen med en adskillig ujevn Kant fremme i Bundfladen vil der kunne slaaes en Serie Buer med Radier varierende imellem 12 og 15 Alne som alle med tilstrækkelig Nøiagtighed falder sammen med det nævnte Spor».29 Macody Lund kunne triumferende tilføye at hvelvet etter ad quadratumsystemet hadde en radius på nettopp 15 alen. Selvsagt er verken hvelvets utforming, eller enda mindre ad quadratum som system dermed bevist. Flere storbranner i kirken, som i 1328 og 1432, kan ha ført til ombygginger som gjør at det er vanskelig å slå fast at disse sporene var fra det opprin nelige hvelvet. Men her, som i tilfellet med det ytre taket, virker det som om restaure ringsledelsen og arkitekten i kampens hete gikk noe langt i forsøkene på å avvise ad quadratum som grunnlag for restaureringen for en hver pris. MURHØYDEN I KORET Macody Lund mente at langveggsmurene i koret hadde vært høgere, og ligget i flukt med skipets vegger. Her er hensynet til ad quadratum sterkere med i begrunnelsen igjen, men han har også med en arkeolo gisk faktor: På østsiden av sentraltårnet, er det på nordsiden av taket en dør som har ført fra tårnets nordøstre vindeltrapp ut på 29 Nordhagen referert i Lund, 1919, s. 300

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

155

AD QUADRATUM OG RESTAURERINGEN AV TRONDHEIM DOMKIRKE – «EN LANGVARIG KAMP, OFTE MED MINDRE TILTALENDE EPISODER»

korets parapet. Denne dørens terskel ligger på samme nivå som brystningsgulvet over skipet. På grunn av den lavere kormuren Christie hadde oppført, måtte han legge en trapp opp fra parapeten til døren i tårnet, og dessuten maskere denne bak et forhøyet brystvern/parapet. Dette er uhistorisk, sier Macody Lund, og det finnes dertil takspor også på østsiden av sentraltårnet som kan passe inn med høgere murer i koret.30 Disse har samme vinkel og høgde som skipets tak, og kirken hadde derfor ifølge Lund hatt én mønelinje på begge sider av sentraltårnet. Men her, som i skipet, vil en diskusjon om dette i dag måtte ta inn over seg hva middelalderens branner i domkirken kan ha medført av endringer. Lund peker for så vidt på dette selv: Man hadde funnet hele fire forskjellige takspor på østsiden av tårnet i 1888, som følge av gjenoppbygging etter de mange brannene, og gjorde forholdet vanskelig å tolke.31 RESTAURERINGSIDEOLOGI Hvordan kan vi plassere Macody Lund med hensyn til vår egen tids kategorisering av restaureringsideologier og – praksis? Begrepene tilpasning, kontrast, kopi – som angir hovedtema for denne årboken – har vel større utsagnskraft når det gjelder styrende prinsipper for endringsprosesser i sammensatte bygningsmiljøer enn ved restaureringen av et enkeltstående monu ment. Ettersom Macody Lunds idéer aldri ble gjennomført, vil det også være en del spørsmål vi ikke kan vite svaret på – vi kan jo faktisk ikke vurdere det ferdige resulta tet, og så vidt jeg kjenner til ble det aldri 30 Lund, 1919, s. 346-347 31 Lund, 1919, s. 338

156

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

gjort praktiske beregninger eller utarbeidet reelle arbeidstegninger. Hva ville en gjen nomføring ad quadratum for eksempel fått å si for de eksisterende/bevarte og tidligere restaurerte konstruksjonene? Hva ville Macody Lund ha vært villig til å rive eller endre for å gjennomføre sin idé? Det er jo i den slags avveininger at restaureringsprin sippene virkelig blir testet, men Macody slapp å gjøre dem. Kopi-tanken er likevel den helt sen trale, selv om Macody Lunds versjon er temmelig unik, i alle fall i en norsk sammenheng. Det er på den ene siden en klar forbindelse mellom ad quadratum og hovedtendensen i de store, europeiske restaureringsprosjektene på 1800-tallet, hvor man søkte en «tilbakeføring» til en samtidig og ideell oppfatning av gotikken framfor det som egentlig hadde vært bygget i middelalderen og senere. På den annen side var Macody Lunds prosjekt et forsøk på nettopp å underbygge en slik idealgotikk med sin sære (og sirkel-logiske) blanding av systemoptimisme og empiri. Det som i alle fall må være klart, er at Macody Lund hadde lite til overs for den andre, prinsipielt motsatte tilnærmingen, hvor bygningens endringshistorie og senere tilføyelser har en egenverdi som er viktig å bevare. Macody Lund hadde altså innspill i restaureringsdebatten omkring Trondheim domkirke som kan ha vært riktige. Han stod også for et viktig prinsipp: tilbake føring til en faktisk situasjon, basert på dokumentasjon. At han ikke alltid hadde rett i hva som hadde vært den faktiske situasjonen, er en annen sak. Men han stod altså for tilbakeføringsprinsippet, der Christie og Nordhagen var tilbøyelige til å tenke proporsjoner og harmoni ut fra deres

VIDAR TRÆDAL

arkitekterfaring. Det er et vesentlig poeng å ta med seg når man betrakter Trondheim domkirke i dag. HELLIGE GEOMETRIER Det er imidlertid ikke til å unngå at Macody Lund og ad quadratum enkelt kan settes inn i en mindre ærerik tradisjon, i såkalt pseudo-arkeologi eller «alterna tiv arkeologi», for å bruke et moderne uttrykk.32 Slike teorier er ofte i én av to genre: «Folkevandringsteorier» og «Hellige geometrier». Til den første genren hører f.eks. Thor Heyerdahls insistering på at Odin var en historisk person, som levde ved Svartehavet og utvandret til Norden i år 63 f. Kr.33 «Hellige geometrier» handler som regel om glemt eller hemmeligholdt kunnskap, som tilhengerne av teorien avslører for oss – gjerne med frimureri og tempelriddere som en viktig ingrediens. Det er ikke bare proporsjonssystemer for bygninger som hører hjemme her – Erling 32 Se f.eks. Trædal, 2006 33 Heyerdahl og Lillieström, 2001

Haagensen påstår f.eks. at middelalderkir kene på Bornholm er plassert som punkter i et gigantisk pentagram.34 Harald Boelke gjør det samme med de norske middelal derkirkene i boken Det norske pentagram.35 Og Macody Lund har ikke vært alene om å se geometriske systemer i Trondheim domkirke – vi har jo Bodvar Schjelderups teori om at grunnplanen til koret og oktogo nen i Trondheim domkirke er lagt ut etter snittet(!) av Kheopspyramiden.36 Mot slikt blekner selv ad quadratum. Vidar Trædal (f.1972) er antikvar ved Byantikvaren i Oslo. Han er kunsthistoriker, med doktorgrad (2009) fra Universitetet i Tromsø om Kirkesteder og kirkebygninger i Troms og Finnmark før 1800. Han skrev hovedoppgave om steinkirkeforskningen i Norge (1998), og har publisert flere artikler om forholdet mellom faglige og folkelige oppfatninger av fortiden. 34 Haagensen, 1993 35 Boelke, 2000 36 Schjelderup, 1991

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

157

AD QUADRATUM OG RESTAURERINGEN AV TRONDHEIM DOMKIRKE – «EN LANGVARIG KAMP, OFTE MED MINDRE TILTALENDE EPISODER»

KILDER «Trondheim domkirke. Dokumenter vedkommende arkitekt O. Nordhagens sidste utkast til gjenreisning av domkirkens vestfront (alternativ I, II og III av 1911)» BOELKE, HARALD SOMMERFELDT: Det norske pentagram. Kristningen av Norge, fra 935 til 1152, Tvedestrand, 2000 BUGGE, ANDERS: «Arkitektur», i Nygård-Nilsen, Arne (red.), Norsk Kunstforskning i det 20. århundre (festskrift til Harry Fett), Oslo, 1945. DEDEKAM, HANS: Gotik og geometriske systemer, Trondhjem, 1916. DIETRICHSON, LORENTZ: «Bygningskunsten. Fortidslevninger og nutidsbygninger», Norge 1814-1914. Øket Folkeutgave av Nationalverket Norge i det XIX Aarhundrede, bind 1, Kristiania, 1914. FISCHER, GERHARD: Domkirken i Trondheim, bind I-II, Oslo, 1965.

Macody Lund», Norsk Biografisk Leksikon, bind VIII, Oslo, 1938 LIDÉN, HANS-EMIL: «Trondheim domkirke og norsk restaureringshistorie. En oversikt», Kirke og Kultur, nr. 2, 1972. LUND, FREDRIK MACODY: Ad Quadratum, Det geometriske System for Antikens og Middelalderens sakrale Bygningskunst opdaget paa Kathedralen i Nidaros, Kristiania, 1919. SCHJELDERUP, BODVAR: Speil over helgengrav, Trondheim, 1991. SPRINGER, ANTON: Bilder aus der neueren Kunstgeschichte, Bonn, 1867 TRÆDAL, VIDAR: Norske steinkirker fra middelalderen – en forskningshistorie, Hovedoppgave, Universitetet i Bergen, 1998. AAVITSLAND, KRISTIN BLIKSRUD: Harry Fett: historien er lengst, Oslo, 2014.

FISCHER, GERHARD: Nidaros domkirke. Gjenreisning i 100 år 1869–1969, Oslo, 1969. HEYERDAHL, THOR OG PER LILLIESTRÖM: Jakten på Odin, Stockholm, 2001 HAAGENSEN, ERLING: Bornholms mysterium: På sporet af Tempelherrernes hemmelighed og den glemte videnskab, København, 1993. JANSEN, EINAR: «Julius Fredrik

158

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

MARGRETHE C. STANG

Kirken ligger strategisk på Orneset i Lusterfjorden. Dette var også sentrum for Ornesgodset. Foto: Arve Kjersheim © Riksantikvaren

LUKSUS I LUSTER:

HØGENDESKIRKEN URNES margrethe c. stang

Urnes kirke regnes av mange som den største juvelen i Fortidsminneforeningens eiendomsportefølje. Stavkirken er spektakulært plassert på odden Ornes,1 med høye berg over seg og bratte skråninger ned mot Lustrafjorden under seg. Den inkorporerer nordportalen fra en enda eldre stavkirke, interiøret er smykket med utsøkt skårne terningkapiteler og kirken huser en av Norges eldste korsfestelsesgrupper. Kirken ble innskrevet i Unescos Verdensarv i 1979. 1 I denne artikkelen vil kirken omtales som «Urnes» mens det geografiske stedet den er plassert omtales som «Ornes», i tråd med moderne praksis. Den middelalderske godseierfamilien kalles Ornes-slekten.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

159

LUKSUS I LUSTER: HØGENDESKIRKEN URNES

orskere har latt seg trollbinde av Urnes stavkirke helt siden 1880-tallet; den er uten tvil den mest omskrevne og utforskede stavkirken vi har. Mye av forskningen på Urnes har konsen trert seg om det bygningsarkeologiske og arkitektoniske. Kunsthistorikere har tatt for seg treskurden, stort sett i et stilhistorisk perspektiv, og kirkekunsten, som oftest hver gjenstand for seg.2 I sin kritiske gjennomgang av stavkirkeforskningen frem til 2016 etterlyste Ragnar Pedersen inn fallsvinkler med et bredere kulturhistorisk perspektiv, og han påpekte helt konkret at det skulle være mulig å rekonstruere kirkerommet i Urnes «ut fra en liturgisk synsvinkel».3 Denne artikkel kan delvis sees på som et svar på denne utfordringen, selv om det liturgiske perspektivet har liten plass i min fremstilling. Mitt hovedbidrag i denne artikkelen er å forsøke å gjenskape den nåværende Urneskirken slik den fremsto i sin glanstid, fra byggingen på 1130-tallet frem til tidlig 1200-tall, og jeg vil legge vekt på kirkens dekorative utstyr og inventar, altså kirke kunsten. Først og fremst er jeg interessert i middelalderens Urnes kirke som helhet. Hvordan kan vi forstå byggverk, utsmyk ning og inventar som et samlet uttrykk? Jeg vil også sette kirken inn i en historisk sammenheng, og prøve å utforske forholdet mellom kirkeeierne og kirkebygget. Et sen tralt moment, som tidligere forskning ikke har vært opptatt av, er at Urnes-interiøret i svært stor grad er et 1100-tallsinteriør. Allerede tidlig på 1200-tallet synes det som 2 Et viktig unntak er Astrid Schjetlein Johannesens artikkel fra 1964, «Urnesgruppen i Historisk Museum. Et forsøk på å stille dem inn i en ny sammenheng». 3 Pedersen, 2016, s. 183

160

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

om tilførselen av inventarstykker stanser. Jeg vil forsøke å gi en forklaring på dette fenomenet mot slutten av artikkelen. BYGGHERREN Hvem var kirkens byggherre? Filologen Hallvard Magerøy redegjorde i en artikkel i 1988 for forbindelsen mellom Urnes kirke, Ornes-slekten og Ornes-godset. Der sannsynliggjorde han at Gaut af Órnesi, som nevnes i Sverres saga, var mannen bak kirkebygget. Gaut levde på midten av 1100-tallet og var bagler. Han hadde minst to sønner som levde opp, Jon og Munan, som begge deltok i borgerkrigene og som må ha vært «i sin beste alder», altså rundt 30 år, i 1180.4 Magerøy baserte sin antakelse om Gaut som byggherre på at det nåværende kirkebygget kunne dateres til 1160- eller 1170-tallet.5 Senere har årrings datering vist at Urnes kirke ble bygget rett etter 1130. Da er det mer sannsynlig at det var faren til Gaut som var byggherren til Urnes kirke, en mann som ikke har etterlatt seg noe navn i de skriftlige kildene. I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt i hypotesen om at Gauts far, Gaut selv, Jon Gautsson og Jons sønn Arnbjørn med sine familier utgjorde Ornes-slekten i århundret fra kirken ble bygget til omkring 1230. Uansett byggherre er det åpenbart at Urnes er stormannskirke, en såkalt høgendeskirke. Høgendeskirker ble oppført på stormannens gård, først og fremst for stormannen selv og hans familie. Disse kirkene kunne være ganske små og understreket det eksklusive preget den nye religionen kunne ha i kristningsperioden 4 Magerøy, 1988, s. 130 5 Magerøy, 1988, s. 124

MARGRETHE C. STANG

rundt år 1000.6 Arkeologiske undersøkelser har vist at det har vært minst to, kanskje tre tidligere kirker der Urnes stavkirke i dag står. Den minste av disse kirkene var på bare 6,5 x 5 meter (skipet), nærmest et gårdskapell.7 Hvis vi antar at disse tidligere kirkene sto i minst en generasjon hver, kan vi slutte at det har vært kirke på Ornes helt tilbake til tiden rundt årtusenskiftet, om ikke før. Kristendommen var altså på ingen måte noen ny religion for slekten på Ornes-gården. Bygningsdeler fra den siste av disse eldre kirkene, som er datert til omtrent 1070, er inkorporert i det nåværende bygget. Disse bygningsrestene viser at den eldre kirken, eller den siste av de eldre kirkene, var svært rikt dekorert, noe som ytterligere må ha understreket byggets aristokratiske og eksklusive preg.8 Det mest berømte elementet fra den gamle kirken er nord portalen, der både portal og dørblad er dekket av treskjærerkunst av meget høy kvalitet utført i den ornamentale dyrestilen som har navn etter monumentet – altså urnesstil. Forskerne har ikke kommet frem til noe entydig svar på hvorfor bygnings restene fra den gamle kirken ble gjenbrukt i den nye, men de fleste er enige om at den høye kvaliteten på treskjærerarbeidet må ha vært av betydning. Vi skal komme tilbake til spørsmålet rundt gjenbruken av de gamle bygningsdelene mot slutten av denne artikkelen. Som nevnt er Urnes stavkirke datert til årene rett etter 1130. Da var kong Sigurd Jorsalfare nettopp død, og Norge gikk inn 6 Fuglesang, 2004, s. 238 7 Fuglesang, 2004, s. 237 8 Kirken datert til 1070 er utførlig drøftet av Knud Krogh i boken Urnesstilens kirke.

i en brytningstid i både bokstavelig og billedlig forstand. Tronfølgen etter kongen var ikke klar, og det brøt raskt ut borger krig. Etter hvert skulle slekten på Ornes bli involvert i denne striden. Men allerede da kirken var under oppføring kan man hevde at den var et uttrykk for de samfunns endringene som preget 1100-tallets Norge. Fra kristendommens innføring til midten av 1100-tallet var kirken et kongelig og aristokratisk prosjekt. Kirkebyggeriet fore gikk i stor grad på kongers og stormenns initiativ, og på deres gårder.9 Urneskirken er et godt eksempel på dette. Prestene arbeidet for stormennene, og ble innsatt av dem. I løpet av 1100-tallet skjedde en betydelig endring i kirkens posisjon i samfunnet. Kirkeorganisasjonen ble bygget ut, og man fikk et sognekirkesystem som fortsatt eksisterer i dag. Biskopene var sogneprestenes overhode, og det ble de som utnevnte prestene. I mange tilfeller ble de små høgendes kirkene eller gårdskapellene utvidet for å romme flere mennesker; kristendommen var ikke lenger en eksklusiv kult for høvdingen og hans familie, men noe som angikk hele samfunnet. Interessant nok virker det ikke som det var noe behov for utvidelse av kirken på Urnes, hverken på 1200-tallet eller senere.10 Historikeren Leif Anker mener det er sannsynlig at setegården Ornes omfattet hele grenda gjennom hele middelalderen.11 Hvis det stemmer, betyr det at hele menigheten i Urnes kirke var knyttet til godset. Det er mulig at folketallet på Ornes holdt seg relativt stabilt, eller i det minste ikke økte 9 Brendalsmo, 2001, s. 23-24 10 Koret ble utvidet i etter-reformatorisk tid. 11 Anker, 2005, s. 118

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

161

LUKSUS I LUSTER: HØGENDESKIRKEN URNES

betydelig, fra middelalderen og helt opp til 1800-tallet. Da Fortidsminneforeningen overtok stavkirken i 1881, var det bare syv gårder i sognet.12 Endringene i forholdet mellom kirkens makt og det verdslige aristokratiet skjøt for alvor fart med opprettelsen av erkesetet i Nidaros 1152-53. En styrket kirke hadde ambisjoner om å utgjøre en selvstendig samfunnsmakt, både økonomisk og juridisk. Kirken ønsket blant annet å legge premissene for hvem som kunne bli landets verdslige leder; bare ektefødte barn skulle ha arverett til den norske tronen. Dette ble et viktig stridsspørsmål under Borgerkrigene, som skulle gripe inn i Ornesslektens liv på dramatisk vis. Det norske aristokratiet var delt i sitt syn på den nye tid. De fleste stormenn på Vestlandet var imidlertid tidlig ute med å se på den sterke kirken og den nye sam funnsordenen som en forbedring. Dette kan synes selvmotsigende, men det er sann synlig at mange av disse stormennene var internasjonalt orientert. Forfedrene deres hadde lært den kristne kulturen å kjenne i utlandet, og mange hadde tidlig tatt den med hjem, slik godseierne på Ornes hadde gjort.13 Etterkommerne så på en styrket kirkeorganisasjon både som et åndelig gode og som et grep for å gjøre det norske samfunnet mer i takt med sine naboland, politisk, kulturelt og religiøst. Andre så på kirkens økte makt som en trussel mot stormennenes hegemoni. Disse konfliktlinjene vokste altså frem i Norge mens Gaut oppdro sønnene sine på Ornes-gården. Gaut var en mann med 12 Disse gårdene var gjennom årene blitt skilt ut fra det opprinnelige Ornes-godset. Magerøy, 1988, s. 144 13 Andersen, 1977, s. 190

162

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

høy status, en stormann og, må vi anta, en kriger med lojalitet til kirken og kongen. Vi vet ikke hvor hardt denne lojaliteten ble prøvet. De to sønnene, Jon og Munan, skulle imidlertid sette spor etter seg i sagaene. De hadde blitt voksne i et land med stadig dypere konflikter, og det lå i deres lodd å selv delta i krigen. Men før vi kommer nærmere inn på dette, bør vi ta den nybygde Urnes kirke nærmere i øyesyn. KIRKEN Urnes kirke er en relativt liten stavkirke med hevet midtrom. Det betyr at taket er høyere i midten av skipet enn på sidene. Denne konstruksjonen er lett å lese når man ser bygningen utenfra, med «tak-overtak»-profilen som er så karakteristisk for denne bygningstypen. Innenfra gjør skogen av staver, som delvis har blitt skåret av og supplert med skråstivere senere i byggets historie, strukturen vanskeligere å lese. Opprinnelig hadde kirken en svalgang som løp rundt hele bygget; i dag er bare svalgangen bevart i vest. Takrytteren på dagens kirke er av nyere dato. Koret ble utvidet en gang rundt år 1600, og et sakristi ble bygget til øst for koret i 1720-årene; det sistnevnte påbygget ble fjernet på 1800-tallet.14 Som nevnt ovenfor viser årringsdate ring at kirken ble bygget på 1130-tallet. Betydelige deler av treverket, inkludert nordportalen, stammer imidlertid fra en eldre kirke som har stått på samme sted; den er datert til 1070-tallet. Dessuten finnes det dekorativ skurd i vestveggens gavlfelt, en rikt dekorert søyle og mange veggtiler som er gjenbrukt fra den tidligere kirken. 14 Christie, 2009, s. 16

MARGRETHE C. STANG

Interiøret i den lille kirken er et av de mest interessante og rikholdige vi har bevart i Norge. Foto: Ragnar Utne © Riksantikvaren

Selve nordportalen er langsmal og nøkkel hullformet; den smale døråpningen kontras terer effektfullt med de brede sidevangene som er dekorert med buktende dyrekropper sammenflettet i elegante åttetallsmønstre. Kroppene er skåret i et meget plastisk høyt relieff, der det veksles mellom brede og smale dyrelemmer. Flettverksmotivet på sidevangene kan gjenfinnes på selve døren, men der i et meget lavt relieff som nærmest fremstår som et visuelt ekko

av portalplankene. Portalens motiv er et løvelignende dyr i kamp med dragelig nende dyr, og det blir vanligvis tolket som en fremstilling av kampen mellom det gode og det onde, en tematikk som har stor teologisk relevans nettopp i en kirkeportal der man forlater den verdslige sfæren og trer inn i et hellig rom.15 Urneskirkens 15 For en utfyllende analyse av kirkeportalens symbolikk i norsk middelalder, se Syrstad Andås, 2012

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

163

LUKSUS I LUSTER: HØGENDESKIRKEN URNES

nordportal formidler virtuost håndverk og estetisk fintfølelse langt utover det vanlige, noe som må ha være minst like åpenbart da den var ny som det er i dag. Forskerne er enige om at denne prakt portalen opprinnelig må ha vært laget som vestportal i den nest eldste Urnes-kirken. Da den ble overført fra den eldre til den nyeste og nåværende kirken, skiftet den plassering og ble nordportal. Kirken har også en inngangsportal i vest, som vi straks kommer tilbake til. Man kan forestille seg at de to inngangene ble benyttet ved ulike anledninger, for eksempel at én av portalene var forbeholdt høytidsdager, eller at én av dørene var forbeholdt særskilt viktige personer. Kanskje var nordpor talen kirkeeierens dør. Det er vanlig at middelalderkirker har flere inngangsdører; i tillegg til en hovedportal (ofte i vest) har de gjerne portaler i skipets nord- eller sydvegg og som oftest også en korportal. Korportalen var presteinngangen til kirken. Det er påfallende at det ikke finnes noen korportal i Urnes, og det er mulig at dette henger sammen med at Urnes var en høgendeskirke der presten var underlagt godsherren.16 Svalgangen i vest har enkle terning kapiteler, det samme har vestportalen. Den sobre, men elegante innrammingen gir assosiasjoner til kontinental steinarkitektur, og forberedte den besøkende på det rike, nærmest kosmopolitiske interiøret som 1100-tallskirken kunne by på. Dørbladet skiller seg markant fra nordportalens.

I stedet for det subtile, lave relieffet i dyreornamentikk som pryder norddøren er vestdøren en relativt enkel dør der orna mentikken består av smijernsdekor i form av både hengsler, beslag og lås. Terningkapitelet er et dekormotiv som knytter kirkens eksteriør og interiør sammen. I interiøret er det tydelig hvordan kapitelene er skåret ut av midtromsstavene. Hvert enkelt søylehode er prydet med et motiv skåret i toplansrelieff. Noen av motivene er dyrekropper flettet inn i hverandre og i seg selv, og knytter an til nordportalens slyngende dyreornamentikk. Andre motiver er tatt fra den europeiske, romanske bildeverdenen av fugler, fabeldyr og mennesker. Disse kapitelene er sterkt påvirket av steinarkitektur, både ikonogra fisk og stilistisk. Selve fenomenet kapitel, eller søylehode, kommer fra den klassiske arkitekturen som ble spredt til store deler av Europa i Romertiden. Terningkapitelet er imidlertid en nyvinning i middelalder arkitekturen og er typisk for romansk stil. Stilmessig har man funnet paralleller til relieffene på Urneskapitelene i steinarkitek tur fra Jylland fra omtrent samme periode.17 Det betyr ikke at treskjæreren som arbeidet på Urnes nødvendigvis kom fra Danmark, men at denne jyske steinskulpturstilen var kjent for ham gjennom påkostede kirke bygg han kan ha sett i byer som Bergen eller Trondheim.18 Kapitelene viser hvordan byggherren hadde ambisjoner om å bygge en moderne, europeisk kirke på Urnes. Kombinasjonen av urnesstil-dekor og

16 Høgendeskirken på Giske (Sunnmøre) stammer også fra 1100-tallet og mangler også korportal. Ekroll og Stige foreslår at dette henger sammen med at presten på Giske ikke var sogneprest, men var en del av husholdningen til godseierfamilien og derfor ikke trengte egen inngang. Ekroll og Stige, 2000, s. 192

17 Hohler, 1999, vol I, s. 240 18 Det er bevart svært få steinkirker fra det tidlige 1100-tall i Norge. De nærmeste parallellene til Urnes-dekoren finnes i samlingen av dekorerte steinfragmenter ved Nidarosdomen, men det er sannsynlig at det fantes rikt dekorert arkitektur også i de andre middelalderbyene.

164

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

MARGRETHE C. STANG

romanske motiver på kapitelene bygger bro mellom nordportalens stiluttrykk og den mer moderne og internasjonale romanske dekoren. INVENTAR Forskningshistorikken til Urnes kirke har i stor grad kretset om bygningshistorik ken. Derfor har inventaret dessverre ofte kommet i skyggen. Det er synd, fordi dette er et av de rikeste og mest komplette middelalderinteriørene vi har bevart. De viktigste forandringene av kirkerommet i etter-reformatorisk tid skjedde på 16- og 1700-tallet, men det kan synes som om disse endringene hovedsakelig dreide seg om tilførsler av for eksempel altertavle, prekestol og konestol og i mindre grad om fjerning av førreformatorisk inventar, selv om blant annet sidealtrene åpenbart er tatt bort. Det nåværende korskillet er etter- reformatorisk, men erstattet sannsynligvis et middelaldersk korskille. Hvis man mentalt skal rekonstruere det middelalderske interiøret, må man trekke fra kirkebenkene, prekestol og altertavle. På Gaut av Ornes’ tid er det sannsynlig at det var benker langs veggene i skipet som man om nødvendig kunne sitte på under gudstjenesten. En slik benk er fortsatt bevart på nordsiden av vestveggen.19 Det er mulig at stormannen selv hadde et eget sete i kirken, slik man han funnet spor av i Nore kirke.20 I Nore var dette hypotetiske setet plassert midt i skipet. I Urnes har man ikke funnet spor av noe slikt, men det er tenkelig at den bevarte stolen som i dag står i koret, opprinnelig kan ha vært stormannens stol 19 Christie, 2009, s. 224 20 Christie og Christie, 1981, s. 385

Emaljelysestakene fra Limoges kan dateres til 12001220 og er usedvanlig store og forseggjorte. Foto: Fortidsminneforeningen

og hatt en annen plassering enn den har i dag. Det er en såkalt stolpestol; den er laget av runde, dreide stolper og har et rikt dekorativt uttrykk. Dette er en gammel stol type som er vanskelig å datere på stilistisk grunnlag, men det er ikke utenkelig at stolen er jevngammel med den nåværende kirken. Uansett opprinnelig funksjon har den i nyere tid vært plassert i koret og vært forbeholdt presten. Spor i treverket viser at det har vært et sidealter med baldakin på hver side av korbuen i Urnes.21 Den nordre balda kinen hadde spiss gavl, kanskje med en utforming lik baldakinen i Hopperstad 21 Christie, 2009, s. 220

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

165

LUKSUS I LUSTER: HØGENDESKIRKEN URNES

stavkirke. Baldakinen på sørsiden av korbuen var utformet som et tønnehvelv. På disse altrene har det stått skulpturer, som jeg kommer nærmere inn på om litt. Koråpningen har markert inngangen til kirkens aller helligste. Der sto hovedalteret, dekket med alterduk i lin og alterkleder, kanskje broderte, i silke eller ull. På alteret sto, og står, to høye lysestaker. De er laget i kobber prydet med gropemalje, eller champlevé-emalje. Det var en håndverks spesialitet i den franske byen Limoges, der lysestakene må ha vært laget. Stakene er uvanlig høye, hele 54 centimeter hvis man regner med sokkelen, med en trekantet base som nederst ender i tre små føtter. Basen er uvanlig rikt dekorert med intrikat utformede fabeldyr. Selve stakens skaft er prydet med fem lett flatklemte knopper. Øverst på hver stake er selve lysholderne, en ornamentert traktform med en kobber pigg til å feste alterlyset. Emaljefeltene på stakene er prydet med ranker og blomster motiver i ulike blå- og grønntoner, hvitt og rødt. Stakene er datert til perioden mellom 1200-1220, og er dermed to-tre generasjo ner yngre enn kirkebygget.22 Størrelsen og den høye detaljeringsgraden bidrar til at stakene også i dag regnes som av eksepsjo nell kvalitet i internasjonal sammenheng.23 Man kan bare forestille seg hvilken oppsikt de må ha vakt den gangen de først ble båret inn i Urnes kirke. I tillegg til emaljelysestakene er det blitt funnet en liten emaljefigur under kirke gulvet. Den er 8-10 cm høy og forestiller en ung, mannlig helgen, muligens apostelen Johannes. I likhet med lysestakene er også 22 Gauthier, 2011 s. 266 23 Notin, 2011, s. 258-59

166

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

den datert til cirka 1200. Det gylne metallet kontrasterer effektfullt mot figurens blå kjortel, mens glorien stråler i konsentriske ringer rødt, grønt, gult og blått. Den lille figuren har sannsynligvis vært del av et relikvieskrin.24 Den vitner om at det tilsynelatende velbevarte interiøret vi ser i dag må ha vært enda rikere for mer enn 700 år siden. Middelalderens røkelseskar, alterkors og nattverdsutstyr er nå borte. Skriftlige kilder forteller at en forgylt kalk og disk ble solgt til Joranger kirke, på den andre siden av fjorden, i 1699.25 Kroker og spor etter kroker festet på nordveggen i skipet viser at kirkeveggene har vært tjeldet.26 Tjeld var store vevde tøy stykker som ble spent opp på veggen både for å pryde og å hindre trekk. En revle eller refill var et langt og relativt smalt tekstil som ble festet øverst på tjeldet. Revlen var gjerne brodert; i Norge og på Island ble broderiteknikken leggsøm kalt «refillsøm» i middelalderen.27 Tre små fragmenter av et slikt brodert tekstil ble funnet under gulvet ved nordveggen i Urnes tidlig på 1900-tallet. Tøyrestene er svært preget av tidens tann, og det er umulig å gjenkjenne noe motiv. Det er sannsynlig at de stammer fra 1100-tallets siste halvdel.28 En gammel mann som var tilstede da de ble oppdaget fortalte at fragmentene var «stykker av et billedteppe kalt «Signes vev», som han kunne erindre hang på nordveggen».29 Hvis 24 Figuren kan også ha tilhørt et krusifiks, men plasseringen av to hull på figuren indikerer at den mest sannsynlig har vært festet til et relikvieskrin. 25 Storsletten, 2008, s. 250 Messeutstyret ble solgt sammen med en messehagel. 26 Christie, 2009, s. 225 27 Engelstad, 1958, s. 80 28 Personlig meddelelse, Ingrid Lunnan Nødseth. 29 Engelstad, 1958, s. 81

MARGRETHE C. STANG

dette stemmer, betyr det at rester av middel aldersk tekstilutsmykning kunne finnes i Urnes kirke til et stykke inn på 1800-tallet. SKULPTURENE Selv om Urnesinteriøret fremstår som bemerkelsesverdig komplett, er viktige gjenstander i dag å finne på Universitets museet i Bergen. De ble innlemmet i museets samling allerede rundt 1860, og omfatter en tronende madonnafigur, en tronende uidentifisert helgen, et munkehode utskåret i tre og de små tekstilfragmen tene.30 I tillegg til de nevnte skulpturene, finnes det fortatt en romansk kalvarie gruppe i kirken. Kalvariegruppen henger på korveggen. En kalvariegruppe er en skulpturgruppe som avbilder begivenhetene på Kalvariet eller Golgata da Kristus ble korsfestet. Krusifikset er flankert av Jomfru Maria og apostelen Johannes. Skulpturene er skåret i or, men selve korset er laget av osp.31 Figurene er slanke og langstrakte og er utført i et romansk formspråk. De er datert til tiden 1125-1150, og det er dermed naturlig å tenke seg at de ble anskaffet da stavkirken var helt ny. Kristusfiguren er et typisk eksempel på den romanske triumferende Kristus. Han er fremstilt som levende, med åpne øyne, og med kongekrone på hodet som symboli serer hans triumf over døden. Opprinnelig hadde figuren en metallkrone på hodet, dekorert med en stor rund stein eller glassbit foran.32 Man kan fortsatt se spor av denne utsmykningen. Hår og skjegg er svarte og de lange hårlokkene ligger utover 30 Johannessen, 1964, s. 13 31 Frøysaker, 2003a, s. 17 32 Frøysaker og Kollandsrud, 2006, s. 46

Selv om denne helgenfiguren er sterkt preget av tidens tann, er det åpenbart at den har hatt svært høy kunstnerisk og håndverksmessig kvalitet. Foto: Universitetsmuseet i Bergen

figurens skuldre. Lendekledet var malt med ultramarin, en dyp og klar blåfarge som var svært kostbar å fremstille. Både kors og glorie var gulldekorert, og det var også gullmønster på det blå lendekledet.33 Kronen var dekket med metall, trolig forgylt kobberblikk, og fremsto da som en skinnende ekte gullkrone. Maria og Johannes har mange fellestrekk med Kristusfiguren. Kroppene er smale, nærmest søyleaktige, særlig Mariafiguren er meget rank og nesten stiv i kropps språket. Hun holder venstre hånd i sin 33 Dette var imitasjonsgull fremstilt med harpikslasur over tinnfolie. Kronen var sannsynligvis laget i forgylt kobber. Frøysaker, 2003a, s. 18

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

167

LUKSUS I LUSTER: HØGENDESKIRKEN URNES

Jomfru Mariafiguren sitter på en klassiskinspirert klappstol. Opprinnelig har det sittet et Kristusbarn i jomfruens fang. Foto: Universitets museet i Bergen

168

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

MARGRETHE C. STANG

høyre, som for å utøve kontroll over en kropp i dyp fortvilelse. Johannes er mer ekspressiv; han uttrykker sorg ved å holde den høyre hånden mot kinnet mens den venstre hånden støtter høyre albue. Kroppen hans svaier lett mot korset, også dette er med på å gi statuen en fin uttrykksfullhet. Kristusfiguren er skåret i en annen skala enn de flankerende figurene, den er større og kommuniserer slik tydelig et verdiperspektiv til betrakteren. Kristus er hovedpersonen, Maria og Johannes er underordnet. Mens Kristusfiguren har en svært velbe vart bemaling, ble det under konservering tidlig på 2000-tallet oppdaget at de to side figurene og korset ble malt på nytt en gang på 1200-tallet. Den opprinnelige malingen var møysommelig blitt skrapt bort og Maria og Johannes fikk nye farger på draktene sine, i rødt og grønt. Vi vet altså ikke hvilke farger draktene opprinnelig hadde. Konturer, hudfarge og ansiktstrekk ble også frisket opp. Korset fikk nye deler, fire evangelistsymboler som ble påført korsarmene.34 Kristusfiguren fikk imidlertid være slik den var. Det er ingen spor på skulpturene som gir noen åpenbar forkla ring på hvorfor de fikk denne behandlingen. Kanskje var den opprinnelige fargen dårlig utført, slik at den flasset av, eller kanskje ønsket man rett og slett å gi skulpturene en mer tidsmessig fargeprakt. En slik oppfris king av farger er ikke enestående i norsk middelalderkunst, malerikonservator Tine Frøysaker peker på flere andre eksempler.35 Selv om slike restaureringer primært var estetiske, kan det i tillegg ligge en sym

bolsk betydning i dem som jeg vil komme tilbake til mot slutten av artikkelen. De tre skulpturene i kalvariegruppen er, på tross av slankheten, relativt høye og har et monumentalt preg. De har alle tapper i bunnen slik at de har kunnet stå på en bjelke eller korskranke i koråpningen. Kunsthistorikerne Roar Hauglid og Peter Anker har begge hevdet at kalvariegruppen i Urnes opprinnelig kan ha vært laget til en annen kirke. Hauglid begrunner dette med at plasseringen på korveggen virker kunstig og at figurene er malt på baksiden, mens Anker legger vekt på at den virker overdimensjonert for kirkerommet i Urnes.36 Spørsmålene er relevante, men Frøysaker mener at de ikke brukes som argument for at skulpturene opprinnelig sto i en annen kirke.37 Det har vært en tendens blant kunsthistorikere på 1900-tallet å mene at enkelte, særlig flotte inventarstykker fra små middelalderkirker, opprinnelig kom fra langt større og «viktigere» kirker. Selv om det av og til kan ha vært tilfelle, må man være seg bevisst at små kirker på det som i dag er avsidesliggende steder, som Urnes, kunne være høystatus-bygg i middelalderen. Dessuten kan det synes som om man i de middelalderske sognekirkene var mindre opptatt av proporsjoner og dimensjoner enn man var på 1900-tallet. Mange av middelalderens kirkerom må ha vært svært overmøblert etter moderne smak og skjønn. Den tronende madonnafiguren fra Urnes er skåret i seljetre og er datert til perioden 1160-1200. Da antikvarer kom til Urnes kirke tidlig på 1800-tallet for å registrere

34 Frøysaker, 2003a, s. 33 35 Frøysaker, 2003b, s. 132

36 Hauglid, 1970, s. 63 og Anker, 1981, s. 193 37 Frøysaker, 2003a, s. 15

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

169

LUKSUS I LUSTER: HØGENDESKIRKEN URNES

hva som fantes av «antikviteter» eller kulturminner der, fortalte menigheten at kvinnestatuen i kirken forestilte sagn heltinnen Signe.38 Dette sagnet dukket også opp i forbindelse med tekstilfragmentene fra Urnes, og skal jeg komme tilbake til det litt senere. Madonna sitter på en foldekrakk av klassisk type prydet med dyrehoder. Hun har en høy krone på hodet, og lange fletter faller over skuldrene og brystet. Hun bærer en tettsittende kappe i plissert stoff og en plissert kjole. Drakten med de tette, stiliserte og parallelle foldene er karakteris tisk for siste halvdel av 1100-tallet og kan minne om skulpturer fra Frankrike og Rhin området i samme periode. Kronen, kjolen, kappen og håret er utført i imitasjonsgull, og har opprinnelig vært skinnende gyllent. Ornamenter og draktdetaljer har vært markert i rødt, grønt og blått. Ansiktet er følsomt modellert med store, vidåpne øyne rammet inn av pent buede øyenbryn. Munnen er alvorlig, men mykt utført og kinnene har friske, sirkelrunde roser. Opprinnelig har figuren hatt et Jesusbarn på fanget og de har sittet i et alterskap med baldakin som var skåret i eik.39 Innsiden av den bevarte fløydøren fra dette skapet er forsynt med arkader skåret i lavt relieff. Opprinnelig har disse vist malte scener fra juleevangeliet. Det er også funnet rester av en kirkemodell som har kronet toppen av helgenskapet og gitt betydelig høyde og monumentalitet til skulpturen. Disse delene finnes også i Universitetsmuseet i Bergen og utgjør det eldste eksempelet vi kjenner til på et slikt madonnaskap med kirkemo dell i Skandinavia. 38 Johannessen, 1964, s. 7 39 Andersen, 2015, s. 170

170

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

I tillegg til Madonna fantes en annen skulptur av en sittende helgen i kirken, denne kalte menigheten på tidlig 1800-tall for Habor.40 Habor, eller Hagbart som han også kalles, hører til i den samme legenden som Signe. De var et ulykkelig kjærestepar som heller gikk i døden enn å svike hverandre. Sagnet er kjent i mange land, og flere steder i Norge er knyttet til fortellingen. På Urnes mente man at de to elskende hadde holdt til nettopp der i gammel tid. Engelstad forteller at et platå i fjellet over Urneskirken ble kalt «Signes sal», mens man sa at Hagbart ble begravet nede ved fjorden, i en gravhaug som i nyere tid ble kalt Ravaldshaugen.41 En nordisk legende hadde festet seg til landskap og kirkerom på Urnes, fortellingene ga liv til både naturformasjoner og helgenbilder. Helgenskulpturen som ble kalt Habor kan dateres til ca. 1125-1150 på stilkritisk basis. Den er av eik og forestiller tilsynelatende en sittende ung, skjeggløs mann. Måten hodet er utformet på indikerer at figuren kan ha båret krone, men det kan også være spor etter et annet hodeplagg (kanskje en mitra?). Armene er brutt av fra albuene, føttene mangler og kronen han har hatt på hodet er sterkt beskåret. Mannen bærer kjortel under en kappe som er drapert rundt livet og over skuldrene. Kroppsformen er slank og langstrakt, hodet er ovalt. Plaggene er utformet med stor finesse, og med vekt på foldenes dekorative virkning. De er utført i et lavt relieff, men likevel 40 Denne skulpturen har, blant annet av Martin Blindheim, blitt omtalt som «helgenskulptur fra Værnes». Astrid Schjetlein Johannesens artikkel fra 1965 viser klart at alt taler for at skulpturen kommer fra Urnes, ikke Værnes, og at misforståelsen har oppstått på grunn av utydelige håndskrift i 1800-tallets kataloginnførelser. 41 Engelstad, 1958, s. 81

MARGRETHE C. STANG

Korsfestelsesgruppen er den eldste som er bevart i Norge, og er fra omtrent samme tid som selve kirkebygget. Kronen til Kristusfiguren var opprinnelig dekket med metall. Foto: Jiri Havran for Fortidsminneforeningen

FORTIDSMINNEFORENINGEN Ă&#x2026;RBOK 2017

171

LUKSUS I LUSTER: HØGENDESKIRKEN URNES

er foldene så skarpt skåret at de fremstår meget tydelig i parallelle riller over figu rens kropp. Nesten alle spor av opprinnelig bemaling er forsvunnet, bare noen rester er igjen. De viser at kappen opprinnelig var grønn med små ornamenter i bladsølv og rødt fôr. Kjortelen har vært dyp blå med gullornamenter. Hvis dateringen av skulpturen stemmer, ble den laget omtrent samtidig med at Urnes kirke ble bygget. Kunsthistorikeren Martin Blindheim har vist hvordan figuren stilmes sig har mange fellestrekk med skulpturer laget i Frankrike i perioden 1100-1135. Hvilken helgen den skal forestille har vært svært omdiskutert. Tidlig på 1900-tallet identifiserte kunsthistorikeren Frederik B. Wallem den som en tronende St. Olavsfigur og mente det var den eldste bevarte frem stillingen av helgenkongen i Norge.42 Men det er en rekke trekk ved figuren som gjør at dette neppe opprinnelig har vært en olavs figur. Skulpturen er skjeggløs, mens Olav stort sett fremstilles som skjegget.43 Både Kristus og Olav den hellige ble fremstilt som tronende konger, med krone på hode, kjortel og kappe, men olavsfigurers kjortel har som oftest et belte i livet, og kappen er gjerne festet sammen med en brosje eller et kappebånd over brystet. Mannens kappe ligger drapert asymmetrisk rundt livet og den venstre skulderen, som er mer i tråd med samtidige kristusfremstillinger. Draktmessig minner altså figuren mest om en Kristus, men skulpturer av tronende Kristusfigurer fra denne perioden er imid lertid svært sjeldne – i skulpturkunsten fremstilles oftest Kristus tronende på sin 42 Wallem og Irgens Larsen, 1947, s. 6-7 43 En Olavsskulptur fra ca. 1200 fra Lunner kirke er imidlertid skjeggløs.

172

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Da munkehodet fra Urnes ble oppdaget på 1800-tallet, fungerte det som knopp på lokket til døpefonten i kirken. Den opprinnelige funksjonen er usikker, men kvaliteten på håndverket er uomtvistelig. Foto: Universitetsmuseet i Bergen

mors fang eller korsfestet. Skulpturen er, i sin noe fragmentariske tilstand, 75 cm høy, og altså ekstremt stor til å ha vært et Kristus barn på sin mors fang.44 Martin Blindheim har argumentert for begge identifikasjoner, både Olav og Kristus, og stiller spørsmål om hvorvidt skulpturen kan ha gjennomgått endringer underveis i middelalderen; at en Kristusfigur på ett eller annet tidspunkt er blitt forvandlet til en tronende konge helgen.45 Skulpturen reiser langt flere spørsmål enn den besvarer, og er et gåtefullt innslag i Urnesinventaret. 44 En hypotetisk madonnafigur til en så stor Kristus må ha vært mellom 160 og 200 cm høy. Det såkalte Gerokrusifikset (965-70) i domkirken i Köln har en 187 cm lang Kristusfigur. Det har altså eksistert slike monumentale treskulpturer på kontinentet, men de var neppe særlig utbredt. 45 Blindheim, 1998, s. 52

MARGRETHE C. STANG

Den siste treskulpturen fra kirken er også gåtefull. Den omtales oftest som «Munkehodet fra Urnes» og forestiller hodet til en skjeggløs, tonsurert mann. Da antikvarene oppdaget Urnes på begynnelsen av 1800-tallet fungerte hodet som knopp på lokket til døpefonten. Hodet er 23 cm høyt og skåret i bjørk. «Munkens» øyne er store og vidåpne, øyenbrynene pent hvelvet, nesen er rett og munnen følsomt modellert. Håret er utført med stor presisjon og eleganse, der stiliserte hårlokker ligger sirlig rundt den barberte kronen på en måte som også kan minne om klassisk skulptur. Den tyske kunsthistorikeren Tobias Kunz ser sterkt slektskap mellom dette hodet og rhinlandsk treskulptur på midten av 1100-tallet, han foreslår endog at det kan være et import arbeid fra Køln.46 Også Johannesen mener den høye kvaliteten tilsier at det er et importarbeid, hun foreslår Liège-området.47 Blindheim påpeker imidlertid at materialet, bjørk, indikerer norsk produksjon. Det er også ulik oppfatning om figurens identitet og opprinnelige funksjon. Johannesen mener at funksjonen som knopp for døpefontens lokk kan ha vært opprinnelig, mens de fleste andre mener hodet opprinnelig kan ha tilhørt en helgenskulptur, muligens av Laurentius.48 Det er interessant å merke seg at alle disse tre figurene bærer preg av kontinental skulpturstil. Både madonnaen, den mann lige helgenen og munkehodet har stiltrekk som knytter dem til et kjerneområde for den vest-europeiske middelalderkulturen, det nord-østlige Frankrike, Belgia og det sør-vestlige Tyskland. Det meste av bevart norsk skulptur fra 1100-tallet frem til 46 Kunz, 2011, s. 132 47 Johannesen, 1964, s. 18 48 Johannesen, 1964, s. 18

omtrent 1300 er stort sett preget av engel ske stilimpulser. Det kan synes som man på Urnes har hatt sterkere forbindelser til Kontinentet enn det som ellers var vanlig. Det siste objektet jeg vil peke på i denne artikkelen er lysestaken i jern som i dag står på hovedalteret. Staken er formet som en båt med vindfløyer både foran og i akterstavnen. I selve båten står ni lyspigger. En lignende lysbåt stammer fra Dale kirke, lenger inne i Lusterfjorden. Man må anta at denne typen lysestaker ikke primært var til å gi godt lys i rommet, men at de skulle stå på sidealtere foran helgenstatuer. De troende kunne slik tenne lys foran bildet av helgenen. Lysskipet i Urnes har kanskje stått på et alter viet til Jomfru Maria, med den gyldne Madonna statuen skimrende bak flammene. SLEKTERS GANG: GAUT, JON OG ARNBJØRN La oss nå vende tilbake til familien på Ornes, med Gaut, hans sønner Jon og Munan og sønnesønnen Arnbjørn Jonsson. Sverres saga forteller at brødrene Jon og Munan Gautsson var førere av ett eller to store krigsskip i kong Magnus Erlingssons flåte. Jon omkom sannsynligvis i slaget ved Nordnes i 1181. Da måtte sønnen hans, Arnbjørn, ta over gården og godset. Hallvard Magerøy antar at Arnbjørn var født på 1170-tallet, i så fall må han bare ha vært en liten gutt da faren døde. Han ble sendt til oppfostring hos Nikolas Arnesson fra Stårheim i Nordfjord, som ble biskop av Oslo i 1190.49 Nikolas tilhørte landets høy este politiske elite, og oppfostringen hos ham skulle få stor betydning for livsløpet til Arnbjørn. 49 Magerøy, 1988, s. 131

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

173

LUKSUS I LUSTER: HØGENDESKIRKEN URNES

Biskop Nikolas var nemlig sentral da Erling Steinvegg (1204-7) ble valgt som baglerkonge i 1204. Fostersønnen Arnbjørn valgte da å slutte seg til kong Erling, og fra basen sin i Oslofjorden gjorde han flere utfall mot birkebeinerne, som hadde fått fotfeste på Vestlandet. Det kan synes som om Arnbjørn var en begavet og kompetent mann som raskt fikk sentrale posisjoner. Han ble etter hvert en nær venn av bagler kongen Filippus (1207-17), og var nestkom manderende under ham. Da Filippus døde måtte imidlertid baglerne erkjenne at de hadde tapt, og de tok birkebeineren Håkon Håkonsson til konge. Da gikk Arnbjørn Jonsson over i den nye kongens tjeneste, og fra 1218 var han kong Håkons lojale støtte spiller. Kongen gjorde ham til sysselmann i Borgarsyssel og han fikk bygget et fort på Valdisholm.50 Vi vet at Arnbjørn deltok i slaget ved Låke i Nannestad våren 1240; der led kongens parti nederlag og Arnbjørn døde kort tid etterpå. «Dette tykte folk var eit stort tap, for alle var samde om at på den tid var det ingen lendmann i Noreg som kunne måla seg med han.»51 KIRKEN, DEN ER ET GAMMELT HUS De yngste middelaldergjenstandene i kirkerommet på Orneset kan dateres til begynnelsen av 1200-tallet. Akkurat på dette punktet er Urnes-inventaret ganske unikt. I historiske kirkerom, og særlig kirkerom fra middelalderen, er det vanlig at gjenstandene reflekterer et bredt tids spekter. Det finnes kanskje et romansk krusifiks, en helgenskulptur fra 1200-tallet, et alterfrontale fra tidlig 1300-tall eller et 50 Magerøy, 1988, s. 132 51 Håkon Håkonssons saga kapittel 226. Noregs kongesoger 4, 1979, s. 214

174

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

alterskap fra senmiddelalderen. I Urnes er det ikke slik; praktisk talt hele det daterbare middelalderske inventaret kan tidfestes til en relativt kort tidsperiode på tre knappe generasjoner eller et lite århundre. Perioden mellom 1230 og 1300 er en gullalder i norsk treskulptur, og i en så velbevart høgendeskirke som Urnes er det påfallende at denne perioden slett ikke er representert i inventaret. Det er også bemerkelsesverdig at senmiddelalderen, da praktfull importert kirkekunst kunne skaffes gjennom hansakjøpmenn i Bergen, heller ikke synes å ha satt sine spor i Urnes kirke. Min hypotese er at inventaret i den lille høgendeskirken i svært stor grad kan knyttes til Ornes-ættens storhetstid på 1100-tallet. Far til Gaut bygget kirken og skaffet kalvariegruppen rundt 1130. Kanskje var han også mannen som opp rinnelig tronet i stolen som nå står i koret. Sønnen Gaut og sønnesønnen Jon brakte med seg Madonnafiguren med alterskap, den monumentale mannlige helgenen og «munkehodet». Jons sønn Arnbjørn kan ikke ha oppholdt seg mye på Ornes etter at han ble voksen, men kan være mannen som skaffet Limoges-stakene til kirkebygget. Hallvard Magerøy spekulerer i om kong Sverre kan ha konfiskert Ornesgodset etter slaget ved Fimreite i 1184, og at kong Håkon Håkonsson kan ha gitt det tilbake til Arnbjørn. Det er en interessant teori, men kan ikke bevises. Hvis det var slik det hang sammen, kan lysestakene ha blitt gitt til kirken i forbindelse med reetableringen av Gauts ætt på kirkestedet. Da kan det også være at nymalingen, eller restaureringen, av kalvariegruppen i Urnes ble utført for å markere at Arnbjørn Jonsson, sønn av Jon Gautsson, var herre på Ornes igjen.

MARGRETHE C. STANG

Slik er det mulig at Urnes kirke så ut rundt år 1225. Kunsthistoriker Ingrid Lunnan Nødseth har laget tegningen på bakgrunn av diskusjoner med artikkelforfatteren. Det vil alltid være mange usikkerhetsmomenter i slike rekonstruksjoner. Alterbaldakinen på nordsiden av koråpningen er inspirert av Hopperstadbaldakinen, men vi har plassert «munkehodet» fra Urnes på gavlen som et tankeeksperiment.

Den britiske arkeologen Pamela Graves skriver at det i senmiddelalderens England var vanlig at en godseierfamilie markerte generasjonsskifter ved å endre innredning og utseende i den lokale sognekirken.52 52 Graves, 1989, s. 311-312

Selv om det er et stykke fra rike engelske gods til Urnes, og selv om det er store forskjeller mellom 1400-tallet som Graves skriver om og 1100-tallet som er tema for denne artikkelen, mener jeg dette er et interessant perspektiv. Vi finner også eksempler på kirkeutsmykninger i Norge

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

175

LUKSUS I LUSTER: HØGENDESKIRKEN URNES

på 12- og 1300-tallet som kan tolkes i en slik ramme.53 Et generasjonsskifte i menighetens dominerende slekt var et viktig tidspunkt i en kirkes indre liv, ikke minst når kirken i så stor grad som Urnes var knyttet til et gods. Den nye godsherren kunne vise sin takknemlighet og gavmild het ved å donere nye tekstiler, skulpturer eller liturgisk utstyr til kirken. Hvem overtok Ornesgodset etter Arnbjørn? Hverken sagaen eller islandske annaler, som også beretter om Arnbjørns død, forteller om noen arvinger etter stormannen. Magerøy mener at godset kan ha forsvunnet ut av slektens eie allerede da Arnbjørn døde.54 Et par generasjoner senere, rundt år 1300, var det Norges rikeste og mektigste mann, baronen Bjarne Erlingsson til Bjarkøy som eide Ornes. Men på den tiden var det tydelig at Ornes ikke var et sted man bodde lenger, i hvert fall ikke hvis man het Bjarne Erlingsson og var kongelig rådgiver. I det omfattende testamentet hans ser vi at han ga sjele gaver til flere titalls kirker og klostre, men ikke noe til Urnes.55 Midt på 1400-tallet var det den kjente adelsmannen Hartvig Krummedike som eide Ornes. Han hadde tilhold på Østlandet; da var Ornes fortsatt en meget stor gård, men ikke lenger noen maktbastion. Ornesgodset gikk videre som arv i dansk-norske adelsfamilier oppgjennom århundrene, men det var tilsynelatende ikke før på 1600-tallet at noen av disse gjorde sitt eierskap synlig i kirkerommet gjennom nytt

inventar.56 Det er verdt å merke seg at tross tilførsler av moderne kirkemøbler, har man pietetsfullt fortsatt å ta vare på gjenstandene fra storhetstiden på Ornes. Tilførselen av inventar ser ut til å ha stanset opp allerede på 1700-tallet, og kirken fremsto som en ekte «antikvitet» da omreisende antikvarer dukket opp der tidlig på 1800-tallet for å gjøre sine oppdagelser.

53 Stang, 2009 og Stang, 2015 54 Magerøy, 1988, s. 139 55 Bjarne Erlingsson oppholdt seg primært i Bergen, men ble gravlagt i Nidarosdomen i 1313. I testamentet hans fra 1308 eller 1309 nevnes Ornes kun som gods. DN XV nr. 1

56 Veggmaleriene i koret er fra 1601. Altertavlen og prekestolen er fra 1690-tallet. Kirkestolen i nord-øst kalles Munthestolen etter kirkens daværende eier og stammer også fra slutten av 1600-tallet. De nåværende benkene er fra cirka 1700.

176

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

SLUTTORD Innledningsvis i artikkelen tok jeg et forbehold når det gjaldt identifiseringen av faren til Gaut som kirkens byggherre. Det er sannsynlig, men ikke sikkert, at Gaut, Jon og Arnbjørn arvet Urneskirken etter tur. Kanskje var det en annen stormannsfamilie. Jeg mener likevel at fortellingen om de fire generasjonene gir er en god forkla ringsmodell for hvorfor kirken har et så rikt 1100-tallsinventar, og hvorfor vi knapt finner en gjenstand som sikkert kan dateres til det sene 1200-tallet, eller de påfølgende århundrene før 1600-tallet. Den kirken som står på Orneset i dag ble bygget i en brytningstid, der høgendes kirken kunne sies å representere den gamle, og sognekirken den nye, orden. Selve byggverket tar opp i seg denne brytningen; den lille kirken har både moderne, euro peiske terningkapiteler og den praktfulle nordportalen og mye annet materiale fra den forrige høvdingkirken som sto på samme sted. Byggherren for Urneskirken var sannsynligvis svært bevisst da han inkorporerte de gamle bygningsdelene i

MARGRETHE C. STANG

det nye bygget. Jeg mener det kan være meningsfullt å se på disse bygningsdelene, med portalen i spissen, som spolia som bar med seg en symbolladet arv fra tidligere generasjoner inn i det nye bygget. Likeledes kan tilførselen av nye inventar stykker tolkes inn i et lignende perspektiv, der en ny generasjon markerte sitt nærvær i kirkerommet gjennom gjenstander av svært høy kvalitet, laget av dyre materialer i et internasjonalt formspråk og med stor teknisk dyktighet. Denne stadige tilførselen av høystatusobjekter ser ut til å ha stoppet helt opp tidlig på 1200-tallet, og den natur lige forklaringen er at de som eide Ornes godset ikke lenger hadde noen personlig tilknytning til stedet. Ornes var nok for disse eierne bare ett gods blant mange. Jeg mener således at kirkeinventarets rikdom ikke gjenspeiler kirkeeierens rikdom i et én-til-én-forhold, men at det reflekterer kirkeeierens relasjon til kirken sin og ikke minst til folkene som sognet til kirken. Det er den relasjonen som tilsynelatende ble brutt en gang før midten av 1200-tallet. Som besøkende i Urnes i dag får man inntrykk av at kirkegjengere og prester gjennom århundrene har tatt svært godt vare på både bygg og inventar. Man må anta at det hersket en bevaringsvilje der, eller motvilje mot endringer. Kan hende hadde denne bevaringsviljen rot i en identifikasjon

med og stolthet av godsherrene Gaut, Jon og Arnbjørn. Kirkebygg og inventar kunne i noen århundrer blitt oppfattet som minner etter ætten og Ornesgodsets storhetstid. Denne storhetstiden fikk kanskje etter hvert en mytisk karakter, og fortellingene om Gaut, Jon og Arnbjørn kan ha flytt sammen med andre fortellinger – om kriger, konger og dronninger, eller om det tragiske kjæreste paret Hagbart og Signe. Lokalbefolkningens identifikasjon av «Hagbart» og «Signe» i kirkerommet på 1800-tallet er et interessant eksempel på hvordan gjenstander som helgenfigurer kunne romme mange fortolk ninger og fortellinger. Sammen med grav haugen ved fjorden og fjellhyllen over kirken var de spor etter grendas glemte fortid. TAKK Takk til Elisabeth Andersen og Pål Thonstad Sandvik for gode innspill under veis i skriveprosessen, og til Ingeborg Magerøy som først satte meg på sporet. En varm takk også til Ingrid Lunnan Nødseth, som har vært både leser og illustratør. FORFATTERBIOGRAFI: Margrethe C. Stang (f. 1970) er førsteamanuensis i kunsthistorie ved NTNU, med middelalderens skulptur og maleri som forskningsfelt. Hun er leder av Fortidsminneforeningens hovedstyre.

KILDER ANDERSEN, ELISABETH: «Madonna Tabernacles in Scandinavia c. 1150-c. 1350», Journal of the British Archaeolo gical Association, vol. 168, 2015

ANDERSEN, PER SVEAAS: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1130, Oslo, 1977

ANDÅS, MARGRETE SYRSTAD: Imagery and ritual in the liminal zone: a study of texts and architectural sculpture from the Nidaros province c. 1100-1300, Publikationer fra Det Teologiske Fakultet nr. 43, København, 2012

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

177

LUKSUS I LUSTER: HØGENDESKIRKEN URNES

ANKER, LEIF: «Om stokk og stein. Middelalderens stav- og steinkirker i Sogn i lys av økonomiske forhold» i Fortidsminneforeningens årbok, 2001 s. 97-109 ANKER, LEIF: Middelalder i tre. Stavkirker. Kirker i Norge 4, Oslo, 2005 ANKER, PETER: «Høymiddelalderens skulptur i stein og tre», i Knut Berg (red.) Norges kunsthisorie 2: Høymiddelalder og hansatid, Oslo, 1981 BLINDHEIM, MARTIN: Norwegian Romanesque Decorative Sculpture 1090-1210, London, 1965 BLINDHEIM, MARTIN: Painted Wooden Sculpture in Norway c. 1100-1250, Oslo 1998 BRENDALSMO, JAN: Kirkebygg og kirkebyggere. Byggherrer i Trøndelag ca. 1000-1600, Tromsø, 2001 CHRISTIE, HÅKON OG SIGRID CHRISTIE, Norges kirker Buskerud I, Oslo, 1981 CHRISTIE, HÅKON: Urnes stavkirke. Den nåværende stavkirken på Urnes, Oslo, 2003 EKROLL, ØYSTEIN OG MORTEN STIGE: Middelalder i stein. Kirker i Norge 1. Oslo, 2000 ENGELSTAD, HELEN: Refill, bunad og tjeld. Middelalderens billedtepper i Norge, Oslo, 1958 FRØYSAKER, TINE: Den bemalte og forgylte kalvariegruppen frå 1100-tallet i Urnes stavkirke. NIKU Rapport 3, Oslo, 2003

178

FRØYSAKER, TINE: «Kalvariegruppen i Urnes stavkirke», FNFB årbok 2003 s. 126-135

MAGERØY, HALLVARD: «Urnes stavkyrkje, Ornes-ætta og Ornes-godset», Historisk Tidsskrift 1988

FRØYSAKER, TINE OG KAJA KOLLANDSRUD: «The Calvary Group in Urnes Stave Church, Norway» i Jilleen Nadolny (red.): Medieval Painting in Northern Europe. Techniques, Analysis, Art History, London, 2006

NOTIN, VÉRONIQUE: «Chandeliers», i MarieMadeleine Gauthier (red.): Emaux meridionaux catalogue international de l’oeuvre de Limoges, 2 L’apogée 1190-1215, Paris, 2011

GRAVES, PAMELA C.: «Social space in the English medieval parish church», Economy and Society vol. 18, nr. 3, 1989

PEDERSEN, RAGNAR: «Et sammensatt kunnskapsfelt. Empiri og teori i stavkirkeforskningen» i Kristin Bakken (red.): Bevaring av stavkirkene. Håndverk og forskning, Oslo 2016

GAUTHIER, MARIEMADELEINE (RED.): Emaux meridionaux catalogue international de l’oeuvre de Limoges, 2 L’apogée 1190-1215, Paris, 2011 HAUGLID, ROAR: «Urnes stavkirke i Sogn», Fortidsminneforeningens årbok, 1969 HOHLER, ERLA BERGENDAHL: Norwegian Stave Church Sculpture I-II, Oslo, 1999 JOHANNESSEN, ASTRID SCHJETLEIN: «Urnesgruppen i Historisk Museum. Et forsøk på å stille dem inn i en ny sammenheng» i Årbok for Universitetet i Bergen, Humanistisk serie, nr.2, 1964 KROGH, KNUD J.: Urnesstilens kirke, Oslo, 2011 KUNZ, TOBIAS: «Zur Kölner Holzskulptur der zweiten Hälfte des 12. Jarhunderts», i Dagmar Taube og Miriam Fleck: Glanz und Grösse des Mittelalters. Kölner Meisterwerke aus den grossen Samlungen der Welt, Køln, 2011

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

STANG, MARGRETHE C.: Paintings, patronage and popular piety. Medieval altar frontals and society c.12501350, PhD-avhandling, Universitetet i Oslo, 2009 STANG, MARGRETHE C.: «Bildedonasjoner og donatorbilder. Lekfolks gaver til kirken som visuell kultur», Collegium Medievale, vol. 28, 2015 STORSLETTEN, OLA: Etter reformasjonen: 1600-tallet. Kirker i Norge 5, Oslo, 2008 WALLEM, FREDERIK B. OG BRAGE IRGENS LARSEN: Iconographia Sancti Olavi. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter, Trondheim, 1947

ÅRSMELDING 2016

HOVEDSTYRETS ÅRSMELDING 2016 2016 ble året hvor store satsinger settes ut i live. Tilskudd til museumsdriften gjorde det mulig med en styrket satsing på eiendommene og besøksdriften. Det ble opprettet en egen museums og eiendomsavdeling hvor alt dette arbeidet i hovedadministrasjonen er samlet. Allerede første året har denne satsingen gitt bedret tilstand og bedre besøksforhold på flere av eiendommene. Også i 2016 hadde eiendommene meget gode besøkstall. På eiendommene er det også i 2016 utført store istandsettingsarbeider. Skadevernprisen fra Stiftelsen UNI er blitt brukt til istandsetting og sikring på flere av foreningens eiendommer. Bevarings og opplæringsprogrammet Kulturminner for alle, finansiert av Sparebankstiftelsen, startet opp for fullt. De første midlene til istandsetting og opplæring er fordelt, og ressursgruppen har hatt sine første skolebesøk. Også i 2016 har hovedadministrasjonen vært involvert i vernekamper rundt i landet. Stadig flere av disse sakene dreier seg om stedsutvikling, vi har derfor hatt et spesielt fokus på dette. I mars ble det opprettet en halv stilling i hovedadministrasjonen til å assistere avdelinger og lokallag i vernesaker, noe som har gjort oss mer slagkraftige. Fortidsminneforeningens første nasjonale vernepris ble delt ut til Muslim Society Trondheim for deres forbilledlige istandsetting av en av Trondheims kjøpmannsbrygger. Det politiske arbeidet har også gitt uttelling. Statsbudsjettet for 2017 ble tidenes kulturminnebudsjett, og særlig gledelig er den store økningen som har kommet til Norsk Kulturminnefond de siste tre årene. Til sammen utgjør økningen en innsats for landets kulturminner på over 100 millioner årlig. 2016 ble også et foreløpig høydepunkt i det nordiske samarbeidet. I september arrangerte foreningen sammen med sine nordiske søsterorganisasjoner konferansen Den nordiske trebyen, som samlet 226 deltakere i Trondheim. Kulturminnepolitisk arbeid Det kulturminnepolitiske arbeidet var i 2016 rettet inn mot disse hovedsakene: • Økning av tildelingene til Norsk Kulturminnefond • Etableringen av et murbysenter • Økte bevilgninger til istandsetting av freda hus i privat eie • Fortsatt satsing på de nasjonale 2020målene • Anerkjennelse av at Fortidsminneforeningens besøks og eiendomsdrift er museumsdrift Avdelinger og lokallag er engasjert i lokale vernesaker innenfor sine områder, og gir uttalelser til disse. I tillegg har hovedadministrasjon og styret vært engasjert i bevaringen av Yblokka i Regjeringskvartalet, Rødskolen i Hadsel kommune i

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

179

ÅRSMELDING 2016

Nordland, byggeplanene i Snipetorp i Skien, planene for nybygg på Plattingen på Røros og en rekke andre verne og stedsutviklingssaker. Organisasjonen Medlemmer Medlemstallet ved inngangen til 2016 var 6852. Ved utgangen av året hadde dette falt med 27 medlemmer til 6825. Fortidsminneforeningen har to æresmedlemmer: • H.M. Kong Harald • H.M Dronning Sonja, Fortidsminneforeningens høye beskytter Hedersbevisninger og Fortidsminneforeningens vernepris I 2016 ble disse tre tildelt foreningens hedersnål: Odd Arne Rudi, Oppland avdeling, Anders Bjørlykke, Den trønderske avdeling og Siri Hoem, Oslo og Akershus avdeling. Foreningens nyinnstiftede vernepris ble utdelt med diplom og plakett til Kjøpmannsgata 53/55 og Muslim Society Trondheim Representantskapet Representantskapet er Fortidsminneforeningens øverste organ. Det består av delegater valgt av de forskjellige avdelingene etter medlemstall og et ordførerskap. Representantskapsmøtet 2016 ble meget vellykket med et godt program, avholdt på Oppdal helgen 3. – 5. juni. Avdelinger og lokallag Fortidsminneforeningen har 18 avdelinger som i hovedsak følger fylkesgrensene. Disse samordner aktiviteter og forvalter eiendommene innen sine områder. Den aktive lokale enheten i foreningen er lokallagene. Ved utgangen av 2016 var det 42 lokallag, hvorav NordØsterdalen lokallag og Kongsberg og Numedal lokallag er nye. Hovedstyret Hovedstyret har gjennomført 9 ordinære møter. Styret fram til 03.06.2016 Leder Nestleder Styremedlemmer Varamedlemmer

Styret fra 06.06.2016 Leder Nestleder Styremedlemmer Varamedlemmer

Leif Kahrs Jæger (Hordaland) Margrethe C. Stang (Den Trønderske) Kristen Grieg Bjerke (Oslo og Akershus),Hans Dybvad Olesen (Rogaland), Randi Sjølie (Finnmark), Jens Bakke (Østfold), Hanne Kari Bjørk (Oslo og Akershus), Gunhild Stang Berge (Sogn og Fjordane) Leif Kahrs Jæger (Hordaland) Margrethe C. Stang (Den trønderske) Hans Dybvad Olesen (Rogaland), Kristen Grieg Bjerke (Oslo og Akershus), Jens Bakke (Østfold), Hanne Kari Bjørk (Oslo og Akershus), Trude Knutzen Knagenhjelm (Sogn og Fjordane), Eline Holdø (Tromsø)

Hovedstyret har et arbeidsutvalg bestående av styreleder, nestleder samt generalsekretær.

180

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

ÅRSMELDING 2016

Ansatte Hovedadministrasjonen har sitt sete i Dronningens gate 11 i Oslo. I 2016 har denne bestått av: Generalsekretær Økonomiansvarlig Organisasjonssekretær Organisasjonssjef Redaktør Redaksjonsmedarbeider og fagkonsulent Årbokredaktør Museums og eiendomssjef Rådgiver Rådgiver Prosjektleder KFA Medarb. KFA og adm. Bildedigitaliseringsprosjekt

Ola Fjeldheim Ingeborg Ekre Christine Sundbø (fra 15.08.2016, 90 % stilling) Benedicte Angell (til 01.06.2016) Kristin Ignacius (fra 01.06.2016) Ivar Moe Trond Rødsmoen (fra 01.04.2016) Linn Willetts Borgen (engasjement 30 % stilling) EliSofie Thorne (til 10.07.2016), Merete Winness (fra 01.08.2016) Melissa Rudi Vidar Alne Paulsen (fra 01.07.2016) Mathilde Sprovin (fra 01.08.2016) Hedda Skagen Paulson (fra 01.04.2016) Sjur Holm (02.06.02.12.2016, 60 % stilling)

Hovedadministrasjonen omfatter også et fast, ytre apparat:

• Daglig leder på Borgund • Vaktmester på Borgund • Husfrue på Røros

Tanna Gjeraker, 100 % stilling, Håkon Li, 20 % stilling Heidi Holden, timebasert ca. 15 % stilling

Regnskapet ble ført av Ingeborg Ekre og Knif regnskap.

Regnskap Regnskapet Regnskapet for 2016 gir et korrekt uttrykk for virksomheten gjennom året og for stillingen pr. 31.12.2016. Årets tall • Regnskapet viser total omsetning på kr. 28 772 016 • Driftstilskuddet fra staten gjennom Klima og Miljøverndepartementet var på kr. 6 462 000, hvorav 2 000 000 var til foreningens museumsdrift • Inntekt fra medlemskontingenten var kr. 2 954 458 • Regnskapet er gjort opp med et underskudd på kr. 1 202 671 • Foreningens egenkapital er på kr. 8 418 422 Foreningen har egenkapital, og etter styrets oppfatning er forutsetningen for fortsatt drift til stede. Årsregnskapet for 2016 er satt opp under denne forutsetning.

Revisor har vært Revisjon 1 AS, Bærum, ved Trond Syversen.

Helse, miljø og sikkerhet EliSofie Thorne, foreningens eiendomssjef, var utpekt til HMSansvarlig fram til hun gikk av med pensjon i juli. Fra 1. august overtok ny leder for museums og eiendomsavdelingen Merete Winness. Det foreligger tariffavtale for de ansatte i hovedadministrasjonen, som er medlem av NHO/Abelia. I henhold til gjeldende lover og forskrifter fører hovedadministrasjonen oversikt over totalt sykefravær blant de ansatte. I 2016 var sykefraværet på 6,5 %. Arbeidsmiljøet

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

181

ÅRSMELDING 2016

og den generelle trivselen i foreningen er god. Det har ikke vært arbeidsulykker eller skader av noen art. Foreningen har som mål å være en arbeidsplass med full likestilling mellom kvinner og menn og hvor det ikke skal forekomme forskjellsbehandling. Foreningens virksomhet forurenser ikke det ytre miljø. Virksomheten ved Borgund stavkirke og besøkssenter er sertifisert som Miljøfyrtårn. Drift av foreningen Hovedadministrasjonens virksomhet er inndelt i tre hovedområder: organisasjon, museum og eiendom og publikasjon. I tillegg har foreningen i 2016 igangsatt prosjektet «Kulturminner for alle» med midler fra Sparebankstiftelsen DNB. Hovedadministrasjonen har hånd om medlemsdatabasen, nyhetsbrev til avdelingene og lokallagene, organisasjonens fellesmøter og har støttefunksjoner for avdelingenes og lokallagenes drift. Konferansen Den nordiske trebyen ble arrangert i Trondheim 22.23. september, og samlet drøyt 220 deltakere. På konferansen ble det etablert en egen organisasjon for trebyer i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Foreningen har også et samarbeide med sine nordiske søsterorganisasjoner, formalisert gjennom Nordisk forum for bygningskultur. Fond og stiftelser Foreningen administrerer Fischer Lindsayfondet hvor formålet er å arrangere alternerende gjesteforelesninger i Skottland og Norge. I styret for fondet sitter Knut Bryn, Leif Anker og Ola H. Fjeldheim. I 2016 ble det avviklet et mini seminar i fondets regi, «Modern conservation movement in Scotland», med arkitekt James Simpson fra Edinburgh. Neste arrangement vil bli i Skottland i 2017. Gjennom miletjærefondet organiserer Fortidsminneforeningen salg av milebrent tjære til bruk på fredede bygninger. Fortidsminneforeningen har frem til juni 2016 vært representert i Ragnhild og Claus Helbergs Stiftelse for kulturminner i skog og fjell. Eiendommene Fortidsminneforeningens eiendomsportefølje består av 39 eiendommer. Eiendommenes unike karakter og den store publikumsinteressen gjør foreningens eiendommer til et viktig kulturhistorisk museum, med en bygningsmasse som med få unntak står på sin opprinnelige plass. Eiendomsmassen viser også hvordan kulturminnevernet har utviklet seg fra foreningens start i 1844 og frem til i dag, og dokumenterer en viktig del av nasjonsbyggingsprosessen. Forvaltningen av eiendommene utgjør en betydelig del av foreningens arbeidsoppgaver, både lokalt og sentralt. Eierskapet er knyttet til foreningen som sådan, men eiendommene forvaltes i de fleste tilfeller av den avdeling hvor de geografisk hører hjemme. Forvaltningsavtaler Arbeidet med utarbeidelse av forvaltningsavtaler ble gjenopptatt september 2016. Tidligere utkast ble gjennomgått og bearbeidet av museums og eiendomsavdelingen, med innspill fra eiendomsutvalget. Avtalene utarbeides sammen med representant(er) fra den enkelte forvaltende avdeling. Målet er å ferdigstille forvaltningsavtaler for samtlige eiendommer i 2017. Arbeidet med forvaltningsavtalene kartlegger behov, kompetanse og ressurser i de ulike forvaltende avdelingene, hvilket danner grunnlag til kravspesifikasjon for et digital FDVsystem. Sikringsanlegg Hopperstad, Nore og Uvdal stavkirker har fått oppgradert eksisterende sikringsanlegg i 2016. Ved Borgund stavkirke er det satt inn porter i svalgangen, som en del av den passive

182

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

ÅRSMELDING 2016

brannsikringen. Det er utført lynvernkontroll ved Rødven, Nore og Uvdal stavkirker. Riksantikvaren bevilget betydelige tilskudd til dette arbeidet også i 2016, og foreningen har en fortløpende dialog med myndighetene om utvikling og fornyelse av anleggene. Forsvarlig tilsyn med stavkirkene er helt avhengig av den fortløpende innsatsen som utføres lokalt. De lokale tilsynshaverne utfører jevnlig rutinekontroll og rykker ut ved alarmer. Dette arbeidet, som utføres i grenseland mellom frivillighet og ordinært arbeid, utgjør et sentralt ansvar i norsk kulturminnevern. Istandsetting, restaurering og konservering Middelalderruiner i Trøndelag Det har foregått restaureringsarbeid på Munkeby, Tautra og Steinvikholm i 2016. Reinskloster ble ferdig restaurert i 2015, i 2016 er det blitt gjort mindre arbeider knyttet til hovedbygningen og portalen i sør. Arbeidet på alle eiendommene utføres av Bakken & Magnussen AS og administreres av daglig leder i Den trønderske avdeling. Hustad kirke Taket over koret ble satt i stand med midler fra Skadevernsprisen fra Stiftelsen UNI. Nonneseter, tårnfoten Høsten 2015 ble det avdekket omfattende råteskader i takkonstruksjonenved Tårnfoten på Nonneseter. I 2016 ble taket satt i stand med tilskudd fra Riksantikvaren. Hovedadministrasjonen søker på nytt om tilskudd i 2017 til utbedring av veggene. Holdhus gamle kirke Med tilskudd fra Riksantikvaren er det utarbeidet en tilstandsrapport med anbefalinger for videre tiltak. I tillegg ble det utført enkle sikringstiltak for å stoppe vanninntrengningen i kledning og tårn. Hovedadministrasjonen søker om tilskudd fra Riksantikvaren for 2017 til utbedring av bygningsskader og tjæring av kirken. Lydvaloftet og Finnesloftet En lekkasje i skifertaket på Lydvaloftet ble utbedret sommeren 2016. Tjærebreing av Lydvaloftet og Finnesloftet ble utført i oktober 2016 med tilskudd fra Riksantikvaren. I forkant av dette, ble det utført skogrydding rundt Lydvaloftet og Ullestadbua. Rasmusgården På Rasmusgården ble råteskadd kledning og vannbord skiftet ut. Fasader mot Bergmannsgata og Finnveita ble malt, samt vindskier mot gårdsrommet. Det ble lagt skifer/heller fra portrommet mot stallen, for å bedre drenering etter nedbør og gi bedre fremkommelighet. Garnisonssykehuset i Stavern Den fredete 1700tallsbygningen ble ervervet høsten 2015. Det ble opprettet en lokal driftsgruppe for gjennomføring av restaureringsarbeidet i samarbeid med hovedadministrasjonen. Første etasje ble satt i stand i 2016. Det er inngått avtaler om langtidsleie av forsamlingslokale for Stavern og omegn sjømannsforening og med Larvik kommune for leie av lesesal for studenter ved politiskolen. Museums og eiendomsavdelingen sendte søknad til Vestfold fylkeskommune om dispensasjon fra fredningen for istandsetting av 2. etasje i 2017. Vøienvolden Vinduene i hovedhusets sidebygning samt vinduene i den eldste delen av Drengestua er satt i stand, hovedsakelig med midler fra Byantikvaren i Oslo. Lekkasjen i taket på Drengestuas tilbygg er reparert med midler fra Stiftelsen UNI. Dårlig fall og skader på kloakkrørene er

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

183

ÅRSMELDING 2016

reparert, og hovedhuset har fått ny utvendig branndeteksjonskabel dette året. Utleie Hovedadministrasjonen formidler utleie av Rasmusgården og Per Amundsagården på Røros til foreningens medlemmer. Forsikringer Forsikringssummen utgjør en stor del av de årlige driftskostnadene innen eiendomssektoren. Hovedadministrasjonen, med støtte fra hovedstyret, har arbeidet med en vurdering av hele forsikringsordningen og innhentet tilbud fra alternative forsikringsselskaper. Verdensarvkoordinator Fortidsminneforeningen har i flere år søkt Riksantikvaren om midler til en stilling som verdensarvkoordinator for Urnes stavkirke. I 2016 fikk vi endelig tilslag på vår søknad, som var utarbeidet i samarbeid med Luster kommune. Etter utlysning og intervjurunde tiltrådte kunsthistoriker Sofie Klemetzen stillingen i august 2016. Fortidsminneforeningen i Sogn og Fjordane er arbeidsgiver. Verdensarvkoordinatoren skal medvirke til og være pådriver og støttespiller for en utvikling som både ivaretar verdensarvkvalitetene og medvirker til en utvikling i området i tråd med intensjonen for verdensarv. Koordinatoren skal også ha rollen som kontaktpunkt for verdensarven Urnes stavkirke, og involvere ressurspersoner og kompetansemiljø lokalt, nasjonalt og internasjonalt som er viktig for oppfølgingen av verdensarven. Verdensarvkoordinatoren skal ha et særskilt ansvar for å gjøre verdensarvverdiene kjent og arbeide for at statusen blir brukt til beste for Ornes og de omkringliggende bygdene, Luster, Sogn og de andre norske stavkirkene. Formidling I juli 2016 ble Vidar Alne Paulsen ansatt som rådgiver i formidling og museumspedagogikk i hovedadministrasjonen. Han har hovedansvar for formidling til det allmenne publikumet og skoleverket, og skal i samarbeid med avdelingene utvikle tradisjonelle og digitale undervisningsopplegg. I løpet av året har Vidar besøkt 31 av foreningens eiendommer. Nettsidene Presentasjonen av våre eiendommer på hjemmesiden har blitt oppdatert med nye tekster basert på aktuell forskning og nye bilder. I samarbeid med fylkes og lokallag oppdateres også jevnlig billettpriser og besøksinformasjon. Vår verdensarv: Urnes stavkirke I 2015 søkte Fortidsminneforeningen om støtte til undervisningsopplegget Vår verdensarv: Urnes stavkirke. Den norske UNESCOkommisjonen bevilget 200 000 til prosjektet. Opplegget ble utviklet i løpet av høsten 2016 av rådgiver Vidar Alne Paulsen og verdenarvskoordinator Sofie Klemetzen. Det skal tas i bruk våren 2017. Publikasjoner Fortidsvern Foreningens medlemsblad Fortidsvern kom ut med fire utgivelser i 2016. Bladet har utviklet seg til å bli mer preget av reportasjer, og mindre av diskusjonspreget stoff. Trolig henger dette sammen med at de mange ulike temaer som egner seg for debatt, blir gjennomført og avsluttet i digitale medier. Innlegg fra medlemmene som ønskes tatt inn i Fortidsvern, må nå betraktes som sjeldne. På den andre siden ser vi en økning av tilbud

184

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

ÅRSMELDING 2016

fra ressurssterke medlemmer og andre som ønsker å levere fagstoff i reportasjeform til bladet. Redaksjonen velger å se dette som et uttrykk for at Fortidsvern er blitt en kanal som kan oppfattes like mye som et bredt reportasjemagasin innenfor bygningsvern, som et tradisjonelt medlemsblad med minneord og fødselsdager. Fortidsvern leses av 20 25 000. Tatt i betraktning medlemstallet i foreningen, ser vi at bladet har en stor lesermasse som ikke er medlemmer. Digitale medier Ved utgangen av 2016 hadde Fortidsminneforeningens Facebookside passert 11 000 følgere, som er en økning fra 5000 ved forrige årsskifte. Facebook er i dag motoren som brukes for å skape trafikk på foreningens nettside. På det meste har foreningens Facebookside mer enn 50 000 views og 1200 likes. Trafikken på en sak på nettsiden kan være nede i 200, men med støtte fra Facebook kan den være over 5000. Vi sender ut nyhetsbrev hver torsdag, også i feriene, med 5500 mottakere, som er en øking på 4000 fra 2015. Nyhetsbrevet er nå et dominerende bindeledd til medlemmene. Årboken Årboken for 2016 hadde tittelen Krigens kulturminner og ble produsert etter planen. I forbindelse med utgivelsen ble det arrangert et stort seminar. Årboken er foreningens vitenskapelige kanal, mens Fortidsvern og de digitale kanaler favner langt bredere og representerer temaer som i øyeblikket er lettere å konsumere. Årbokens redaksjonsråd var Morten Stige, Oddbjørn Sørmoen, Trond Indahl, Ane Ohrvik, Even Smith Wergeland og Janne Wilberg. Redaktør var Linn Willetts Borgen. Kulturminner for alle (KFA) Det femårige programmet for bevaring og opplæring er støttet av Sparebankstiftelsen DNB og startet opp i august 2016. Styringsgruppe Det er etablert en styringsgruppe for prosjektet, som behandler tilskuddsmidler til istandsettingsprosjektene og gir råd om driften av programmet. Styringsgruppa er: Birthe Selvaag og Eva Groth, Sparebankstiftelsen DNB Ola Fjeldheim og Hanne Bjørk, Fortidsminneforeningen Einar Engen, Kulturminnefondet Roald Renmælmo, NTNU Bjarte Gullachsen, Bergen Museum Det ble avholdt styringsgruppemøte 25. august og 8. november 2016. Ressursgruppa Ressursgruppa ble opprettet i august 2016. Gruppa består av 14 unge håndverkere med ulik kompetanse. Håndverkerne kan hentes inn for formidling til unge håndverkere (skolebesøk og workshop), samt deltagelse og kursing i konkrete istandsettingsprosjekter. Gruppa vil bli supplert med tradisjonsbærere fra Vestlandet og NordNorge, samt en tradisjonsbærer med kompetanse på tegl og puss. Formidling av tradisjonshåndverk I 2016 er det gjennomført ett skolebesøk (18. oktober), på Søndre Modum ungdomsskole, niende trinn, der 83 elever deltok. Skolebesøket fikk bred omtale i lokalavisa Bygdeposten. Vi har også søkt etter alternative tilnærminger for formidling av tradisjonshåndverk til unge:

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

185

ÅRSMELDING 2016

•

Engasjering av skoleelever i konkrete istandsettingsprosjekter som får tilskuddsmidler gjennom KFA, da gjerne i form av omvisnings og formidlingsdag på prosjektet. Tiltakene følges opp i 2017. Barn og unge – vern og håndverk. KFA mottar ekstra midler fra Kulturrådet til å utvikle et formidlingsopplegg rettet mot 6. klasse. Dette omfatter en inspirasjonsdag der elevene får prøve seg med laft, maling, vindusrestaurering, tjærebreiing og smiing. Fortidsminneforeningens eiendommer Vøienvolden og Borgund brukes som lokalitet for aktivitetene, som i 2017 vil finne sted i uke 22.

Søkbare midler/tilskudd Som del av KFA er det etablert en tilskuddsordning, der midlene skal fordels etter søknad. Rammene er 5 millioner i året. Tilskuddsordningen skal gå over fem år, 2016 2020. Midlene skal gå til istandsettingsprosjekter som: 1. Redder kulturminner. 2. Har en plan for kunnskapsoverføring av tradisjonshåndverk. 3. Er allment tilgjengelig.

Fristen for å søke tilskudd i 2016 var satt til 1. oktober. Det kom inn 90 søknader. Vurdering og vedtak om fordeling av tilskuddsmidler ble drøftet i styringsgruppemøtet 8. november. Styringsgruppemøtet vedtok støtte til 27 prosjekter. Media På hjemmesiden til Fortidsminneforeningen har KFA fått sin egen fane og struktur. Her publiseres det nyheter og informasjon om de ulike prosjektene som har fått støtte, samt kurs og arrangementer tilknyttet prosjektene.

Etterord I 2016 økte Fortidsminneforeningen sitt aktivitetsnivå betydelig i forhold til tidligere. Styrkingen av staben har ført til at hovedadministrasjonen både kan yte mer hjelp og støtte til avdelinger og lokallag, til at foreningen kan løse sine arbeidsoppgaver bedre og til større synlighet. Økningen i aktivitet og gjennomslagskraft har vært synlig også i mange avdelinger og lokallag, slik at Fortidsminneforeningen i enda større grad bidrar til bevaring og bruk av kulturminner.

186

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

ÅRSMELDING 2016

Nordfjordeid, 27. april 2017

Kristen Grieg Bjerke Styremedlem

Leif Kahrs Jæger Styreleder

Hans Dybvad Olsen Styremedlem

Jens Bakke Styremedlem

Ola H. Fjeldheim Generalsekretær

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

187

MINNEORD

BENDIK BJERKNES (1983–2017)

Vårsolverv ble ikke bare et godt vende punkt i år. På denne dagen, 21. mars, valgte vår fine venn Bendik å forlate livet. Han ble bare 33 år, og for oss som er igjen er det ufattelig at en ung mann av hans kaliber og styrke er borte. Bendik ble født i Oslo i 1983, men vokste opp i Sarpsborg og i Larvik. Da han var 10 år gammel, kjøpte hans foreldre lyst gården Yttersø i Larvik. Familien kjempet en vernekamp på flere fronter; gjennom istandsetting av det fredete huset, men også mot konsernet Treschow-Fritzøe som ville bygge ned lystgården med fabrikk haller. Familien vant på begge fronter, og i 2002 da Bendik var 19 år fikk de Fortidsminneforeningens vernepris. Denne kampen vekket Bendiks samfunn sengasjement. Han ville bli journalist og studerte historie og økonomisk journalis tikk på BI. Veien gikk videre til et enga sjement i Aftenpostens økonomiredaksjon. Han var også tilkallingsvikar i NRKs Dagsnytt-18. Etter hvert ble han ansatt i Fortidsminneforeningens medlemsblad.

188

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

Sistnevnte sted kjente Bendik godt. Han visste at kulturminnefeltet er konfliktfylt og at eldre arkitektur ofte blir lidende når andre samfunnshensyn presser på. Her viste Bendik sine adelsmerker; han var sannhets søkende, brutalt ærlig, og uredd. Han hadde god iakttakerevne og solide analytiske egenskaper. Feighet og dårlige kompromis ser var han fremmed. Bendik brøt alle de ti bud som Jens Bjørneboe satte for en ung mann som vil opp og frem. Som menneske var han lavmælt, behagelig og humoristisk. Det var berikende å være i Bendiks nærvær. Han var kunnskapsrik, lakonisk og oppmerksom. Han var genuint nysgjerrig på andre mennesker. I samtaler ga han andre rom, og en fin synergi oppsto. Vi kommer til å savne hans gode vesen og prinsippfaste karakter. Som Nordahl Grieg skrev: De beste går først. Lotte Sandberg Sjur Harby

MINNEORD

KRISTIN OLAUG JAHNSEN (1949–2017)

Fredag 28. april tok familie og venner avskjed med Kristin Jahnsen i Tønsberg Domkirke. Det var i denne byen hun vokste opp og tok artium i 1969. Hun fortsatte sin utdannelse ved Universitetet i Oslo. Der ble det mellomfag i nordisk arkeologi og grunnfag i etnologi. I 1974 begynte hun på Arkitekthøgskolen i Oslo, der hun tok avsluttende diplom i 1979. Samme år ble hun ansatt på det profilerte arkitektkontoret Eliassen og Lambertz-Nilssen, før hun startet egen praksis. De siste 25 årene var hun i tillegg ansatt som saksbehandler i Akershus fylkeskommune. I årene 1989–90 videreut dannet hun seg som bygningsantikvar hos professor Ove Hidemark ved den Kungliga Konsthögskolan i Stockholm. Fortidsminneforeningen og kulturminne vernet i Norge har mistet en stor kapasitet og ressurs med Kristin Jahnsen. I alle disse årene har hun gjort en uvurderlig innsats for både Oppland avdeling og Oslo og Akershus avdeling. Kristin var en sjeldent fullbefaren kulturminneverner, med kunnskap om alt fra reguleringsplaner til takkonstruksjoner, arkitekturog kultur historie, trygg i forvaltningens irrganger og med utpreget estetisk sans. Dette fikk foreningen nyte godt av gjennom de mange

sakene hun engasjerte seg i på frivillig basis. Mitt første møte med Kristin var på et av Fortidsminneforeningens representant skapsmøter på 80-tallet, mens hun fra 1980–85 var leder i Oppland avdeling. Allerede da var hun en tydelig stemme i vår forening, en uredd og antikvarisk bevisst kollega med faglig og personlig integritet. Kristin hadde mange forskjellige tillitsverv i Oslo og Akershus avdeling, som styre medlem, medlem av Antikvarisk utvalg og Vøienvoldenutvalget. Hun har også sittet i valgkomiteen for hovedforeningen. Hun har alltid hatt et hjerte for vår forening og villig stilt opp i mange sammenhenger. Kombinasjonen av Kristins store kunn skaper og sterke engasjement ga henne en viktig posisjon i kulturminnevernet. En nær venn og kollega skriver at Kristin alltid så med arkitektens og ikke bare med antikva rens øyne på sine objekter, overbevist om at den gode arkitekturen ligger i detaljene. Kristin Jahnsen har med stort livs mot trosset en langvarig sykdom, som hun til slutt måtte tape for. Vi i Fortidsminneforeningen har mistet en viktig stemme og et varmt medmenneske. Jürgen Kiehl

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

189

KEIM

den originale silikatmalingen I 1895 ble Akersgt. 20 malt med Keim Silikatmaling. 100 år senere ble Det kongelige slott, Østbanestasjonen, Victoria Terrasse, Vestbanestasjonen, Nobelinstituttet m.fl. renset for gammel maling med STS malingsfjernere og malt med samme malingtype. STS A/S kan rehabilitering av fasader. Pb. 6644 Rodeløkka 0502 Oslo Telefon: 22 05 62 00 Besøksadresse: Ulvenveien 85 0581 Oslo www.sts-surface.no epost: post@sts-surface.no

Restaurering eller tilstandsrapporter av gamle tømmerbygninger. Vi leverer håndlafta hus og hytter i alle størrelser.

KEIM

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no stostein@online.no den originale silikatmalingen I 1895 ble Akersgt. 20 malt med Keim Silikatmaling.

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

Vinduer AS erØstbanestasjonen, din 100 år senere Bjerkes ble Det kongelige slott, samarbeidspartner på dører og Victoria Terrasse, Vestbanestasjonen, Nobelinstituttet vinduer til bevaringsverdige bygg m.fl. renset for gammel maling med STS malingsfjernere og malt med samme malingtype. Leverandør til Christiania Sparebank, STS A/S kan rehabilitering av fasader. Hersleb skole, Majorstuen skole, Østbanen, Universitetet i Ås og mange flere mindre bygg

Pb. 6644 Rodeløkka 0502 Oslo Telefon: 22 05 62 00 Besøksadresse: Ulvenveien 85 0581 Oslo • Bjerkes Vinduer AS er spesialist på reproduksjon www.sts-surface.no epost: post@sts-surface.no og oppgradering av gamle vinduer og dører, og finner løsninger på det tilsynelatende umulige

• Vi leverer gode løsninger for å ivareta U-verdi, soldemping og lydreduksjon • Antikvariske vindu- og dørkopier som overgår dagens forskriftskrav • Langt og godt samarbeid med vernemyndighetene

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

www.bjerkesvinduer.no Tel. 940 18 008

190

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

VINDUET • Ekte kittfalsvindu • Leveres i malmfuru • Kan oppfylle antikvarens momentliste i Oslo 4754 Bykle - Tel 37 93 93 00 - byklevindu.no

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse. Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året. Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

191

Elin Thorsnes Arkitektkontor as Bøkkersmauet 2, 5032 Bergen

FARGEHANDEL OG BYGNINGSVERNBUTIKK

Wibo Linoljemaling - tradisjon for fremtiden. Hos oss får du den fargen du ønsker, vi bryter i de fleste NCS koder, eller etter innlevert fargeprøve. Ingen leveringstid. Danalim linoljekitt Naturbust pensler, tapetverktøy etc. Tapet fra Lim&Handtryck AB Gysinge Bygnadsvård Beslag, skruer, håndsmidd spik, klipp spik, kontakter og kabler, tapet, linoljesåpe, linoljemaling. Eskilstuna Kulturbeslag AB Målarkalk alt av kalkpuss og maling. Speedheater med alt av verktøy. Vi sender over hele landet.

- følg oss på Instagram og Facebook

192

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2017

FORTIDSMINNEFORENINGEN fortidsminneforeningen.no