FORORD

Å verne kulturarv handler om å ta vare på våre kulturelle røtter. Mange av disse røttene stikker dypt ned i et jordsmonn der religion er en viktig ingrediens, men med ulike kulturelle og idemessige uttrykk.

Gjennom temaet for årboka 2020, «religiøsitetens kulturminner», ønsker vi å nærme oss forholdet mellom det åndelige og det materielle. Hvordan har ulike tiders religiøse liv avtegnet seg i landskap, bygninger og gjenstander?

Denne årboken er også et skritt i retning av å utvide forståelsen av hva den norske religiøse kulturarven består i, ved å trekke inn trossamfunn utenfor Den norske kirke.

RELIGIØSITET OG MATERIELL KULTUR I begrepet religiøsitet ligger en betoning av tro, som i utgangspunktet ikke er bundet til materiell kultur. Likevel er religiøse erfaringer formet av de fysiske rammene rundt troslivet, samtidig som religiøse prinsipper legger føringer på hvilke gjenstander og bygninger som behøves.

Både bygninger og steder i naturen kan forstås som medier for hellig nærvær. I den såkalte «Stavkirkeprekenen» fra middelalderen omtales kirkehuset som stedet der Gud og mennesker møtes til forlik, og hvor bønner har særlig kraft. I naturen har for eksempel hellige kilder vært viktige valfartsmål, også i en etterreformatorisk, luthersk kontekst.

Arkitektur, inventar og utsmykning er blitt tilpasset religiøse idealer og behov, og har slik skapt en passende ramme for rituelle handlinger. Et fravær av visse arkitektoniske elementer eller gjenstander kan også kommunisere religiøse idealer. Mens noen trossamfunn har ønsket å utvikle en utpreget religiøs arkitektur, har andre ønsket mer nøytrale lokaler som setter forsamlingen i sentrum. Religiøse billedforbud og protestantenes fjerning av sidealtre og relikvier etter reformasjonen er andre eksempler på at fravær kan være mettet med mening.

Religiøsitetens kulturarv dreier seg altså ikke bare om materielle spor etter tro og ritualer, men også om manifestasjoner av sosiale fellesskap. Materiell kultur kan styrke religiøs samhørighet innad, markere individets plass i fellesskapet og kommunisere et trossamfunns prinsipper og idealer utad.

RELIGIØS KULTURARV I KULTURMINNEVERNET Religiøse uttrykk har ofte en historie som strekker seg langt tilbake, med mange ledd av overlevering og bearbeiding som forener fortid og samtid. Samtidig kan de betegnes som et internasjonalt kulturelt felleseie som får regionale og lokale tolkninger – og dermed forener det stedegne og det universelle.

Den religiøse kulturarven har ofte også blitt koblet til det nasjonale. Kulturminnevernet startet i mange europeiske land gjennom vern av kirkebygninger. I Norge ble gjenreisningen av Nidarosdomen et nasjonalt prosjekt på 1800tallet, og brannen i NotreDame i Paris i 2019 ble sett på som et slag mot både fransk og europeisk identitet.

Begrepene «nasjonal», «religiøs» og «identitet» kan ha mange forskjellige betydninger. Det er begreper som finnes i kulturminnevernets verktøykasse, men vi ser stadig oftere at de misbrukes. Vi skal derfor tenke gjennom hvordan vi bruker dem. Artiklene i denne årboka bidrar til å vise at Norge også i fortiden har hatt et mangfoldig religiøst liv, der flere identiteter har overlappet og ulike trossamfunn har bragt med seg impulser utenfra landets grenser.

ÅRETS ARTIKLER Artiklene som har kommet inn til årboka 2020 belyser ulike former for religiøs kulturarv. Tarald Rasmussen diskuterer de etterreformatoriske bildene i Mariakirken, med særlig vekt på epitafier. Gjennom slike bilder kunne den troende sikre en tilstedeværelse i kirkerommet også etter døden, samtidig som de understreket individets plass i det religiøse og sosiale felleskapet. Rasmussen argumenterer for at bildene i Mariakirken kan forstås som uttrykk for en spesifikk hanseatisk religiøs kultur, der konfesjonelle konflikter med røtter utenfor Norge fikk en mer prominent plass enn i andre norske kirker i perioden.

En annen gjenstandstype som behandles i denne årboka er brudebenker. Disse har tidligere vært lite diskutert i forskningen, og Elisabeth Andersen og Ragnhild M. Bø gir en innføring i det norske materialet. De diskuterer hvordan skikken med brudebenker i kirkene trolig fikk sin utbredelse på 1600 og 1700tallet, i skjæringspunktet mellom sekulære bryllupstradisjoner og kirkelig vigsel. Samtidig spilte også her den sosiale konteksten en rolle, fordi mange av brudebenkene var donasjoner, ofte fra fremstående personer i menighetene.

Mens disse to første artiklene gir et nedslagspunkt i de første århundrene etter reformasjonen og de sosiale felleskapene innenfor den lutherske kirkeordningen, setter de øvrige artiklene søkelys på 1800tallet og tidlig 1900tall. I denne perioden vokste det frem en økende differensiering av det religiøse landskapet, der statskirken utvidet sitt repertoar med gravkapeller og småkirker, lokale misjonsforeninger bygget seg bedehus, og hvor også andre trossamfunn etablerte seg i Norge.

To komplementerende artikler, skrevet av Arne Bugge Amundsen og Jens Christian Eldal, tegner opp det store helhetsbildet. Fra å være et relativt enhetlig religiøst samfunn, fikk Norge på 1800tallet forsamlingslokaler og kirker for blant andre metodister, baptister, adventister, katolikker og Frikirken.

Amundsen viser at de ulike trossamfunnene til dels fikk sine egne lesbare arkitektoniske uttrykk, som kan gjenkjennes på tvers av de skandinaviske landene. Han drøfter også hvordan den arkitektoniske og religiøse utviklingen hang sammen med andre samfunnsendringer, som urbanisering og sekularisering. Der de gamle sosiale strukturene i bondesamfunnet ble oppløst, mistet også statskirken sitt hegemoni, og i de tette bymiljøene kunne ulike trosretningers religiøse bygg sees side om side.

Eldal viser på sin side hvordan den lutherske statskirken jobbet med å rendyrke sin egen konfesjonelle profil, ved å finne frem til arkitektoniske og kunstneriske idealer som best uttrykte deres religiøse særpreg. Etter hvert utviklet det seg også et samspill mellom høykirkelig og lavkirkelig materiell kultur. Statskirken måtte tilpasse seg en endret sosial og religiøs kontekst,

mens de lavkirkelige trossamfunnene etter hvert tok til seg mer høykirkelige elementer i arkitektur og utsmykning.

Statskirkens gravkapeller kan også sees som en del av denne sammenhengen. Fredrik Berg og Elisabeth Andersen beskriver i sin artikkel den økende byggingen av gravkapeller fra 1800tallet og fremover, som både var knyttet til oppfatninger om hygiene og til et ønske om å demokratisere tilgangen til en verdig begravelse. Frem til dette hadde mange begravelser foregått fra hjemmet, mens det stort sett var fremstående personer som fikk kirkebegravelser. Slik ble skikker knyttet til døden gitt en tydeligere religiøs ramme, som sto i samspill med kirkebyggene.

Årboka inneholder også dypdykk i to trossamfunn utenfor Den norske kirke: Metodistkirken og Den katolske kirke. Eystein M. Andersen skriver om Metodistkirkens arkitektur i Norge, og argumenterer for at disse bygningene har et eget særpreg som skiller dem fra arkitekturen til både den lutherske statskirken og andre dissentersamfunn. Han viser hvordan religiøs innflytelse fra England og USA gikk hånd i hånd med arkitektoniske impulser. Metodistkirken utviklet spesifikke krav til kirkenes estetiske uttrykk, samtidig som økonomiske begrensninger i mange tilfeller førte til at det var mest gunstig å bruke mønstertegninger hentet fra moderkirken i USA heller enn å leie inn arkitekter.

Kristin B. Aavitsland tar for seg den dominikanske klosterkirken St. Dominikus i Oslo som et materielt uttrykk for religiøs kulturkamp, der Den katolske kirke, med Sigrid Undset i spissen, møtte motstand både fra luthersk og sekulært hold. Aavitsland viser at en av oppgavene til kommuniteten var å fremme fransk kultur i Norge, samtidig som utsmykningene i kirken formidlet dominikanernes religiøse budskap gjennom avbildninger av helgener med lokal tilknytning. Også i artiklene til Amundsen og Eldal påpekes det at de katolske kirkene i større grad enn de andre trossamfunnene utenfor statskirken grep tak i et formspråk som knyttet bånd tilbake til norsk middelalder, for eksempel ved å hente inspirasjon fra stavkirkene.

RELIGIØS KULTURARV I FREMTIDEN Gjennom fokuset på pluralisering viser artiklene at Norge lenge har hatt et mangfoldig religiøst landskap, der det har vært mange ulike tilnærminger til å materialisere tro og menighetenes felleskap. Bildet som tegnes er variert og dynamisk, og viser at kulturminnevernet må forholde seg til mer enn bare statskirkens byggverk om vi skal bevare et riktig bilde av religiøsitetens rolle norsk kulturarv.

Dette gjelder ikke minst kulturminner fra trossamfunn som ikke er kristne. Fra de de første jødiske menighetene ble etablert i Oslo og Trondheim på 1800tallet, har Norge gradvis blitt et mer multireligiøst samfunn, og synagoger, moskeer og templer har blitt en del av kulturveven. I mange tilfeller er gudshus først blitt etablert i omgjorte leiligheter, fabrikklokaler og lignende, før nybygg har blitt utformet. Som religiøs kulturarv og historie bør disse være på kulturminnevernets radar, og dokumenteres og vernes for fremtiden.

Den pluraliseringsprosessen som flere av årets artikler reflekterer har fortsatt med fornyet styrke etter andre verdenskrig. Dette har skapt berikende kontraster, men kulturminnevernet har hatt en tendens til

å bli hengende ved tradisjonen og har sent fanget opp disse endringene. Det er viktig at kulturminnevernet tar vare på kirkebygg eiet av Den norske kirke siden trossamfunnets og Norges historie er så tett sammenvevd, men andre kristne og ikkekristne trossamfunns kulturminner bør også i større grad bli bevart som en del av den norske kulturarven.

ARTIKLER UTENOM TEMA Som vanlig er det også noen artikler utenom tema. Anne Merete Knudsen har skrevet om de praktfulle kinesiske tapetene på Gulskogen lystgård, som man lenge har trodd at var i dronning Juliane Maries eie før de kom til Gulskogen. Knudsen viser at dette neppe kan stemme, og foreslår en alternativ forklaring på hvordan dronningens navn er blitt knyttet til tapetene.

Jens Christian Eldal og Truls Aslaksby tar for seg Henrik Wergelands hjem «Grotten», som har vært ansett som landets første hus i sveitserstil. Nye kildeundersøkelser viser at dette ikke er tilfellet, og at huset gjennomgikk en ombygging kort etter oppførelsen, der sveiserstilelementene ble lagt til. Artikkelen undersøker hvordan Grotten opprinnelig kan ha sett ut, og hvordan man med disse nye opplysningene skal forstå bygningens rolle i etableringen av sveitserstilen i Norge.

Ola H. Fjeldheim diskuterer verditenkningen innen kulturminnevernet, og balansegangen mellom den subjektive opplevelsen av kulturminner og de materielle kunnskapsverdiene i de fysiske kulturminnene. Han spør om dagens analyseverktøy er gode nok til å gi en forutsigbar kulturminneforvaltning som svarer på de utfordringene vi står overfor.

TAKK Redaksjonen ønsker å rette en varm takk til alle bidragsyterne til årboka 2020 og fagfellene som har bidratt til å kvalitetssikre innholdet. Ikke minst vil vi også takke de mange som har bidratt med billedmateriale, blant andre Oslo Museum, Norsk Folkemuseum, Aalesunds Museum, Fredrikstad Museum, Østfold fylkes billedarkiv, Oslo byarkiv, Perspektivet Museum, Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, Riksantikvaren, Drammens Museum, Fossesholm Herregård, Stadsmuseet i Stockholm, Stadsmuseet i Göteborg, Statens museer för världskultur, Københavns Museum, JanTore Egge, Jiri Havran, Gjermund Glesnes og PerErik Skramstad.

På vegne av redaksjonen, Oddbjørn Sørmoen og Linn Willetts Borgen