FORORD Å verne kulturarv handler om å ta vare på våre kulturelle røtter. Mange av disse røttene stikker dypt ned i et jordsmonn der religion er en viktig ingrediens, men med ulike kulturelle og idemessige uttrykk. Gjennom temaet for årboka 2020, «religi øsitetens kulturminner», ønsker vi å nærme oss forholdet mellom det åndelige og det materielle. Hvordan har ulike tiders religi øse liv avtegnet seg i landskap, bygninger og gjenstander? Denne årboken er også et skritt i retning av å utvide forståelsen av hva den norske religiøse kulturarven består i, ved å trekke inn trossamfunn utenfor Den norske kirke. RELIGIØSITET OG MATERIELL KULTUR I begrepet religiøsitet ligger en betoning av tro, som i utgangspunktet ikke er bundet til materiell kultur. Likevel er religiøse erfar inger formet av de fysiske rammene rundt troslivet, samtidig som religiøse prinsipper legger føringer på hvilke gjenstander og bygninger som behøves. Både bygninger og steder i naturen kan forstås som medier for hellig nærvær. I den såkalte «Stavkirkeprekenen» fra middel alderen omtales kirkehuset som stedet der Gud og mennesker møtes til forlik, og hvor bønner har særlig kraft. I naturen har for eksempel hellige kilder vært viktige valfartsmål, også i en etterreformatorisk, luthersk kontekst. Arkitektur, inventar og utsmykning er blitt tilpasset religiøse idealer og behov, og har slik skapt en passende ramme for rituelle
handlinger. Et fravær av visse arkitekto niske elementer eller gjenstander kan også kommunisere religiøse idealer. Mens noen trossamfunn har ønsket å utvikle en utpreget religiøs arkitektur, har andre ønsket mer nøytrale lokaler som setter forsamlingen i sentrum. Religiøse billedforbud og protes tantenes fjerning av sidealtre og relikvier etter reformasjonen er andre eksempler på at fravær kan være mettet med mening. Religiøsitetens kulturarv dreier seg altså ikke bare om materielle spor etter tro og ritualer, men også om manifestasjoner av sosiale fellesskap. Materiell kultur kan styrke religiøs samhørighet innad, markere indivi dets plass i fellesskapet og kommunisere et trossamfunns prinsipper og idealer utad. RELIGIØS KULTURARV I KULTURMINNEVERNET Religiøse uttrykk har ofte en historie som strekker seg langt tilbake, med mange ledd av overlevering og bearbeiding som forener fortid og samtid. Samtidig kan de betegnes som et internasjonalt kulturelt felleseie som får regionale og lokale tolkninger – og der med forener det stedegne og det universelle. Den religiøse kulturarven har ofte også blitt koblet til det nasjonale. Kulturminne vernet startet i mange europeiske land gjennom vern av kirkebygninger. I Norge ble gjenreisningen av Nidarosdomen et nasjonalt prosjekt på 1800-tallet, og brannen i Notre-Dame i Paris i 2019 ble sett på som et slag mot både fransk og europeisk identitet.
FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2020
7
