Årbok 2018: Kulturminner i bruk

FORTIDSMINNEFORENINGEN Ã…RBOK 2018 KULTURMINNER I BRUK

172. ÅRGANG – 2018 FORTIDSMINNEFORENINGEN THE SOCIETY FOR THE PRESERVATION OF NORWEGIAN ANCIENT MONUMENTS

KULTURMINNER I BRUK

Selexyz bokhandel, tidligere dominikanerkirke i Maastricht.

FORTIDSMINNEFORENINGEN fortidsminneforeningen.no

Foto: Vegard Røhme

FORTIDSMINNEFORENINGENS ÅRBOK 2018 (172. ÅRGANG) UTGIVER: Fortidsminneforeningen Dronningens gate 11 0152 Oslo Telefon: 23 31 70 70 Telefaks: 23 31 70 50 E-POST: ragnhild@fortidsminneforeningen.no HJEMMESIDE: www.fortidsminneforeningen.no ISBN 978-82-90052-85-5 ISSN 0071-7436 Oslo 2018 Opplag: 4600 eks.

ÅRBOKREDAKTØR: Ragnhild M. Bø REDAKSJONSRÅD: Morten Stige, Oddbjørn Sørmoen, Trond Indahl, Ane Ohrvik, Even Smith Wergeland og Vegard Røhne ANSVARLIG REDAKTØR: Ivar Moe

ANNONSER: 07 Media, Per Olav Leth Telefon: 918 16 012 Epost: perolav@07.no GRAFISK DESIGN: 07 Media Moss, Tomas Friberg, E-post: tomas.friberg@07.no REPRO OG TRYKK: 07 Media

FORSIDEBILDE: Fra oppsetningen av Madama Butterfly i borggården på Oscarsborg, 2016 Foto: Forsvarnuseet

4

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

BAKSIDEBILDE: Røyrgata, trallebana og trappa til Kraftanlegg 1 sett frå hovudvegen til Høyanger, 2018 Foto: Arlen Bidne

INNHOLD 7 FORORD 9

FLYTENDE KULTURMINNER Torstein Arisholm

21

NY BRUK AV VERNEVERDIGE HELSEBYGG Dag Kittang og Jennifer McNeany

39

VERN OG BRUK AV FORSVARETS KULTURMINNER Janne Wilberg

71

INTERNASJONALE ERFARINGER MED NY OG UTVIDET BRUK AV KIRKER Oddbjørn Sørmoen

89

KRAFTANLEGG 1 OG 2 I HØYANGER: IDENTITET, ENGASJEMENT, BEVARING OG BRUK Arlen Bidne

109

INDUSTRIBYGNINGER – VERN, GJENBRUK ELLER UTSLETTELSE Kari Due Ulla

121

KONVERTERINGENS KARUSELL UTFORDRINGER VED NY BRUK AV ELDRE INDUSTRIANLEGG Hogne Langset

135

SENTRALENS FORANDERLIGE FORMER: REFLEKSJONER RUNDT «FORFATTERSKAP», BRUKERMEDVIRKNING OG ENDRINGSADMINISTRASJON Vignir Helgason

153

BEVARINGSVERDIGE BRYGGER – TIL BRUK ELLER BESVÆR? Mette Bye

173

KAMPEN OM KUPPELEN Ulf Grønvold

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

5

197

STAVKYRKJENE OG HANDVERKSBASERT MATERIALANALYSE Roald Renmælmo & Andreas Kirchhefer

219

JØRGEN JENSENIUS SOM STAVKIRKEFORSKER Leif Anker

232

HOVEDSTYRETS ÅRSBERETNING

6

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

FORORD Folkets hus i Sauda ble landskjent som «arbeider­bevegelsens stavkirke» i den populære sendingen «200 år på 200 minutter» med Frank Aarebrot. Forsamlingslokalet sto ferdig i 1931 etter utallige dugnadstimer fra arbeiderne ved Sauda smelteverk, og var i fabrikkarbeider­ foreningens eie fram til 2013. Da ble huset overtatt av Sauda kommune for 1 krone. Høsten 2018 åpnet huset som kommunens kulturhus, tilbakeført til sitt opprinnelige utseende, men også med det som kalles moderne fasiliteter.

Folkets hus i Sauda er altså et kulturminne i bruk – ifølge statsbudsjettet i 2016 den beste form for forvaltning av kulturminner.

KULTURMINNER I BRUK Ikke alle kulturminner er like heldige med eierskap og overdragelse som Folkets hus i Sauda.

I denne utgaven av årboka har forfatterne sett på ulike typer kulturminner med bruk som prisme – fartøy, industrianlegg, forsvars­verk, helsebygg og kirker. Noen av dem er i daglig bruk, mens andre står ubrukte. Noen kan enkelt tas i bruk, mens atter andre krever stor grad av tilrettelgging og tilhørende krav om varsomhet.

Om det er sant at bruk alltid er det beste vern?

Det gir ikke denne årboka noe entydig svar på, men den gir mange perspektiv og argumenter til videre diskusjoner. Årboken åpner med en artikkel om flytende kulturminner og Torstein Arisholm beskriver hvordan et nokså ensidig fokus på å gjøre fartøy farbare samtidig fører til tap av kulturminneverdier. Han etterspør derfor en bruk

med et nytt og mer bærekraftig innhold. Dag Kittang og Jennifer McNeany tar for seg ny bruk av verneverdige helsebygg. Helsebygg kan være spesielt vanskelig å verne gjennom (ny) bruk, fordi bruk og medisinsk utvikling henger så tett sammen.

Når blir bruk til overforbruk? Har alle kulturminner et stort brukspotensial? Mister kulturminner sin verdi dersom brukspotensialet er minimalt? Disse spørsmålene med flere drøftes av Janne Wilberg med utgangspunkt i Forsvarets kulturminner. Oddbjørn Sørmoen presenterer en rekke eksempler fra blant annet England og Nederland på hvordan kirker som er gått ut av bruk kan få fornyet liv som forsamlingshus, museum, bolig eller bar.

Arlen Bidne skriver om hvordan industriarven i Høyanger er forvaltet gjennom lokalt engasjement og etablering av blant annet trappeløp og turstier, mens Kari Due Ulla har sett på hva som har skjedd med store produksjonshaller i henholdsvis Bergen, Oslo og Moss.

Hun argumenterer for at industrianlegg i større grad må vurderes som en samlet helhet, ikke bare i kulturminnefaglige planer, men også i praksis.

Hogne Langset har også industribygg som omdreiningspunkt, men bruker sine valgte eksempler fra Oslo til å diskutere hva som følger etter den første konverteringen fra industrihall til for eksempel kontorer. Gir løsninger basert på «vern gjennom bruk» langsiktig stabilitet? Vignir Helgason undersøker på sin side om begrepene «medforfatterskap»

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

7

og «brukermedvirkning» og teorien om «åpen form» kan brukes for å ivareta verneverdige bygningsdeler ved konvertering av bygningsmassen, med utgangspunkt i ombyggingen av Sentralen i Oslo.

«Alle vil ha utsikten, men ingen vil betale for den», sier en av informantene Mette Bye har intervjuet i forbindelse med et prosjekt om bruk og bevaring av bryggene i Kjøpmannsgata i Trondheim. Uttalelsen tydeliggjør spennet mellom tilgang for alle og forfall som sjarm og privatisering og oppgradering.

ANNET INNHOLD Årboka inneholder i tillegg artikler om arkitekturdebatt og om stavkirker. Ulf Grønvold har skrevet om problemstillingene omkring det å skulle videreføre en før-modernistisk arkitektur, og hvordan den debatten forløp i England og Norge rundt 1980 og på slutten av 1990-tallet.

Roald Renmælmo og Andreas Kirkchhefer presenterer et forløp for hvordan håndverkere bedre kan vurdere stavkirkenes originale bygningsdeler ved å arbeide metodisk og systematisk med å utføre kopier. Artikkelen presenterer i tillegg nye dateringer av veggtilene i Kvikne kirke. Leif Anker har skrevet et minneord i artikkels form om stavkirkeforskeren Jørgen Jensenius, hvor han trekker linjer i Jensenius’ omfattende forfatterskap. Årboka avsluttes med hovedstyrets årsberetning.

8

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

En stor takk rettes til alle som har skrevet artikler til denne utgaven av årboka og til redaksjonsmedlemmene for engasjerte diskusjoner, reiselyst og godt samarbeid.

En stor takk også til alle fagfellene som har gitt artiklene et ekstra løft gjennom innspill og kommentarer, og til Forsvarsbygg, Norsk Forening for Fartøyvern og andre som har vært behjelpelige med bilder.

ÅRBOKA 2019 Fortidsminneforeningen fyller 175 år i 2019 og jubileet vil i årboka nedfelle seg i temaet «Aktivisme». Går det en rød tråd fra 1800-­tallets engasjement for bevaring av stavkirkene til den nylige istandsettingen av Folkets hus i Sauda og ønsket om å bevare småhusbebyggelse, Y-blokka og den kalde krigens kulturminner? Hva er egentlig kultur­ minneaktivisme? Skiller den seg fra for eksempel naturvernsaktivisme?

Utfyllende invitasjon til bidrag fås ved henvendelse til redaktøren. Invitasjonen kan også leses på foreningens nettsider.

Artikkelforslag i form av sammendrag på ca. en side sendes til ragnhild@fortidsminneforeningen.no

Ragnhild M. Bø redaktør

TORSTEIN ARISHOLM

Maurits Cornelis Escher: Ascending and Descending, 1960 © M.C. Escher

FARTØYVERN GJENNOM BRUK – OG SEMANTIKK MED FØLGEFEIL Torstein Arisholm Besvergelsen «vern gjennom bruk» ga fartøyvernet plass i kulturminnevernets gode selskap. Ganske raskt ble slagordet så å si ensbetydende med «person­ befordring med gamle fartøyer». Etter flere tiår med erfaringer og med mange­ dobling av ressursene er fartøyvernet stadig tungt rettet mot å sette gamle fartøyer i stand til å seile inn penger. Om driften gir netto inntekter, er tvilsomt og knapt problematisert. Men vi vet at fokuset på seilingsinntekter fører til løpende og uforutsigbare tap av kulturminneverdier. Det er på høy tid å fylle ordet «bruk» med et nytt og mer bærekraftig innhold.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

9

FARTØYVERN GJENNOM BRUK – OG SEMANTIKK MED FØLGEFEIL

I

1939 hadde Fortidsminneforeningen og Norske museers landsforbund møte på Røros. Det var bred enighet om at vern gjennom bruk var å foretrekke framfor musealt vern når det dreide seg om større kulturmiljøer – som Røros. Videre måtte man passe på at man ikke forringet verdifulle historiske bygningsmiljøer ved å flytte deler av dem til museum. «Alt virkelig kulturvern må skje i forbindelse med det levende», sa riksantikvar Harry Fett i sin «bergstadspreken» til forsamlingen.1

Fartøyvernet tok til å etablere seg som selvstendig vernefelt på 1970-tallet. I ettertid kan det se ut til at flytende kulturminner ble betraktet på samme måte som Fett og de andre hadde betraktet større kultur­miljøer (på land) 40 år tidligere. Eldre artikler om fartøyvern kan tyde på at man nettopp hadde en faglig bevissthet om at ethvert fartøy – som resultat av sine funksjoner og i kraft av sin mobilitet – alltid inngår i større geografiske sammenhenger og står «i forbindelse med det levende».2 I årenes løp

1 Fett, 1939, s. 157

2 Se f.eks. Kloster, 1988, ss. 195–197

Frivillige er fartøyvernets bærebjelke, her fra «Oster».

10

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Foto: Norsk Forening for Fartøyvern

TORSTEIN ARISHOLM

er denne innsikten imidlertid gått mer og mer i glemmeboken.3 FARTØYVERNETS FYSISKE GRUNNLAG Fartøyer er komplekse teknisk-industrielle kulturminner som stort sett er bygget for å vare i noen tiår – færre og færre desto nyere de er. I de aller fleste tilfeller er de bygget for næringsaktivitet og for å skaffe inntjening eller for å fylle en offentlig funksjon.

De fleste eldre fartøytyper har hatt noen generelle livssykluser.4 I kraft av markedsmekanismene har differansen mellom fartøyenes tekniske verdi og bruksverdi alltid dannet grunnlag for videre gjenbruk for nye næringsinteresser. Eller fartøyene har vært faset over til rekreasjonsbruk. Gjennom de kommersielle eller privatøkonomiske kreftene har det gamle alltid blitt gjenbrukt, der det har vært formålstjenlig. Samtidig har disse kreftenes spill stadig medført endringer og tilpasninger av fartøyene, slik at de gjennom oppgraderingene fortsatt har kunnet gjøre nytte for seg – «tjene til livets opphold» – i et marked, eller være til glede for den stadig større befolkningsandel av fritidsseilere.

Når så tilpasningenes tid til slutt har vært forbi, og fartøyenes økonomiske restverdi har nærmet seg null, er fartøyene enten blitt solgt til opphugging, eller de er blitt senket på et tilvist sted i en dyp fjordarm. Det er her fartøyvernet kommer inn!

I et forsøk på å bryte de vanlige livssyk­ luser, søker man å gi fartøyene forlengede liv som kulturelle, maritime minner. Man 3 Denne artikkelen bygger på og tar opp tråden fra Arisholm og Schrøder, 2009. En ekstra takk til min medforfatter fra den gang!

4 Ulike eksempler på dette er beskrevet i Arisholm og Schrøder, 2009

søker å gi fartøyene liv som i økonomisk sammenheng er uorganiske og basert på økonomisk «kunstig ånderett» i kombinasjon med frivillig innsats. Fartøyenes forlengede liv besørges av nye eiere som i all hovedsak er organisert som foreninger eller stiftelser.

DA FARTØYVERNET BLE INTEGRERT I KULTURMINNEVERNET Innledningsvis i vår så langt siste statlige kulturminnemelding leser vi: «Utover på 1970- og 1980-tallet endret perspektivet i kulturminnepolitikken seg.

Kulturminneloven av 1978 la vekt på en helhetlig tilnærming til kulturminner fra en ca. tolv tusen år lang historie».5 På 1970-tallet representerte fartøyer en «ny» kategori kulturminner, slik profane bygninger hadde gjort 100 år tidligere.

Poenget med å definere fartøyvern som en sak i fellesskapets interesse – en offentlig sak – var å bevare et representativt utvalg fartøyer som flytende kulturminner. Det offentliges sentrale oppgave i fartøyvern måtte dermed være at man i utvalgte tilfeller klarte å omgå ovennevnte kommersielle krefter ved å gi tilskudd til å fryse situasjonen. I utvalgte tilfeller måtte man klare å unngå at opphugging, senking på dypt vann, salg ut av landet eller videre endringer og tilpasninger som ikke var i fellesskapets interesse, fant sted. Dette var en åpenbart klar parallell til intensjonen med fredning av bygninger. Poenget var å sikre en materialitet som kilde til og grunnlag for erfaring av fortidens kunnskaper og overlevelsesstrategier. Fartøyvernet dreide seg om å sikre nye generasjoner en større 5 Meld. St. 35 (2012-2013), s. 6

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

11

FARTØYVERN GJENNOM BRUK – OG SEMANTIKK MED FØLGEFEIL

rikdom og et større mangfold av muligheter til å sette seg inn i fortiden på andre og mer konkrete eller håndfaste måter enn den dokumenterte fortid kunne og kan tilby gjennom bøker, bilder, film og annet arkivmateriale.

Selve grunnlaget for det offentlige engasjement innen fartøyvern ligger altså i forskjellen mellom det å bevare et gammelt fartøy og det å holde et gammelt fartøy i drift. Det burde være enkelt å forstå. De gamle, bevaringsverdige fartøyene hadde både kildeverdi og formidlingspotensiale.

Begge deler skulle komme allmennheten til gode gjennom et målrettet arbeid for å bevare utkonkurrerte fartøyer som kulturminner. Det offentlige engasjementet på fartøyvernområdet begynte så smått sist på 1960-tallet med fordeling av noen få, men strategisk avgjørende økonomiske tilskudd i regi av Norsk kulturråd.

Både det mer etablerte kulturminnevernet og fartøyvernerne selv kommuniserte tidlig at kostnadene ved å ta vare på fartøyer i flytende stand ville ligge på et annet og høyere nivå enn det å vøle grunnmuren og utbedre taktekkingen på en gammel stue.

Dette ble erkjent fordi det dreier seg om komplekse tekniske innretninger som «står seg i hjel» hvis de ikke regelmessig tørnes, moves etc., som gjerne er bygget for kortere «liv» og som dessuten er henvist til betydelig dårligere og mer krevende bevaringsforhold enn de aller fleste bygninger.

Den sentrale utfordringen for fartøy­ vernets pionérer var derfor fra første stund å utarbeide, presentere og få generell aksept for en forvaltningsmodell som kunne gjøre det praktisk mulig å ta vare på flytende fartøyer uten å måtte presentere en avskrekkende stor regning for det offentlige:

12

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Fartøyvernet måtte «loses» pent inn i det etablerte kulturminnevernet.

I den første norske fartøyvernplanen – Bevaring og bruk av gamle fartøy – som forelå i 1979, ble en slik modell presentert.

«Bevaring gjennom bruk» var modellens slagordsmessige kortversjon. «Vern gjennom bruk» eller «bevaring gjennom bruk» var altså en instrumentelt viktig språkhandling for fartøyvernet i dette vernefeltets barndom. Slagordet bidro til at fartøyvernet som nytt vernefelt nettopp kunne få en plass i «det gode selskap», den etablerte kulturminneforvaltningen.

Opprinnelig (1979) var begrepet «bruk» i tesen «bevaring gjennom bruk» ikke fylt med annet innhold enn at de verneverdige fartøyene skulle seiles. Det var derfor opp til hver enkelt om seilingsaktiviteten var til fritidsformål, sosialpedagogisk virksomhet, passasjerbefordring i form av charter- og selskapsturer eller annet. Økonomien i dette åpne «bevaring gjennom bruk»-konseptet var i tillegg hver enkelt eiers eget ansvar – ikke et grunnlag for å vurdere offentlig medfinansiering av videre forvaltning.

SLAGORDSDOGMATIKK MED KULTUR­ MINNEFAGLIGE OG ØKONOMISKE FØLGEFEIL 40 år etter at den første norske fartøyvernplanen ble publisert, er forståelseshorisonten imidlertid snevret betraktelig inn. Det har skjedd som et resultat av at slagordet konsekvent er blitt fylt med et innskrenket innhold. Språkhandlingen «vern gjennom bruk», som begynte som et mangetydig slagord – eller en besvergelse, har endt opp som et etablert dogme, der innholdet i begrepet «bruk» så å si er blitt ensbetydende med å drive personbefordring

TORSTEIN ARISHOLM

Anker.

for å tjene inn penger til videre drift. Om slik seiling faktisk gir netto overskudd eller ikke, har man imidlertid vært mindre interessert i å undersøke og følge med på.

Dogmet om å seile inn penger ser igjen ut til å ha ført til at mål og middel mange ganger har fått bytte plass: «Bruk gjennom vern» kan ofte fortone seg som en mer dekkende beskrivelse av drifts­situasjon og økonomisk grunnlag for mange vernede fartøyer enn den opprinnelige formuleringen.

I Riksantikvarens Nasjonal verneplan for fartøy 2010-2017 omtales det hele nærmest som en naturlov: «Store kostnader for fartøyeiere har gitt et større behov for inntektsbringende virksomhet, noe som igjen har ført til større behov for ervervelse

Foto: Norsk Forening for Fartøyvern

av passasjersertifikater. Krav til egeninntjening har i enkelte tilfeller ført til at lasteskip, spesialskip og andre fartøytyper som opprinnelig ikke har ført passasjerer, har blitt ombygget til nettopp dette. Situasjonen er utfordrende både fra antikvarisk og økonomisk ståsted.»6 Det burde være innlysende at Riksantikvaren, i kraft av sin avgjørende finansielle rolle og gjennom sin tilskuddsfordeling, er i posisjon til å endre denne situasjonen.

Statens 40-årige fartøyvernengasjement under fanen «vern gjennom bruk» har ikke virket i retning av å etablere og utvikle den avgjørende, faglig funderte 6 Riksantikvaren, 2009, s. 19

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

13

FARTØYVERN GJENNOM BRUK – OG SEMANTIKK MED FØLGEFEIL

forskjellen mellom på den ene side vern av flytende kulturminner, og på den annen side næringsmessige ambisjoner om å holde gamle fartøyer i drift. Det er snarere slik at forskjellen mellom det å ta vare på et historisk fartøy i teknisk seilbar stand og det å holde et gammelt fartøy i drift, gradvis visket ut.

«Vern gjennom bruk» og inntjening til løpende vedlikehold gjennom drift har vist seg å være problematisk og urealistisk av flere grunner: • Driften skaffer aldri tilstrekkelige inntekter.

• Driften genererer nye utgifter som i stor grad spiser opp seilingsinntektene.

• Driften utløser sjelden «driftsarenaens» – eller rettere sagt kulturminnets – iboende formidlingspotensiale.

• Driften forbruker og sliter på kulturminnet.

• Driften sikrer ikke rekruttering av frivillige som til sammen har tilstrekkelig bredspektret motivasjon og kompetanse.

• Driften skaper feil fokus med tanke på fremtidig rolle og innhold i vernet.

Vi kan ikke slå oss til ro med at slik drift som er blitt den mest vanlige i fartøyvernet, er den eneste mulige form for bruk av våre verneverdige fartøyer. Det er derfor all grunn til å ta begrepet «bruk» opp til ny vurdering.

SLAGORDSDOGMATIKK UTEN SOSIOLOGISK SIDEBLIKK Da fartøyvernet kom inn i kulturminne­ vernet, var den sentrale utfordringen, som vi har sett, hvordan de kommersielt utkonkurrerte fartøyene skulle kunne tas

14

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

vare på. Man tenkte seg at det manglende driftsmessige overskudd skulle kompenseres gjennom stor dugnadsinnsats (den såkalte «bærebjelken» i fartøyvernet) og litt offentlige tilskudd til anskaffelser.

Modellen forutsatte kompetent innsats av stort omfang fra de frivilliges side. Med tilgang til den kompetanse man hadde på 1970-tallet, var det mulig å utvikle og tro på en slik modell. Med den etterfølgende avvikling av den norske sjømannsstanden er modellen i dag blitt avleggs.

Den svekkede kompetansetilgangen er en åpenbar utfordring for fartøyvernet.

Tilstedeværelse av både nødvendige kunnskaper og dugnadsvilje er blitt sjeldne varer. Videre bidrar samfunnets generelt skjerpede krav til personell og sikkerhet for å utføre alle slags oppgaver at driften av verneverdige fartøyer uansett blir trukket i retning av profesjonalisering. De frivilliges muligheter/arenaer for å kunne bidra begrenses. Det samlede resultat av alt dette er at fartøydriften fordyres.

Hvordan forestiller eierstiftelsen, Agderregionen eller Riksantikvaren seg at dampskipet «Hestmanden» skal driftes om 20 år?

Undertegnede har vanskelig for å se for seg noe annet enn at en rederiorganisasjon, mest sannsynlig et management-selskap, står for all rekruttering, sertifisering og drift. Slik har hvalfangstfartøyet «Southern Actor» vært drevet siden 1999. Dette har vært mulig fordi fartøyet har en uvanlig sterk lokal og regional tilknytning samtidig som denne tilknytningen har en uvanlig sterk tilknytning til lokal kapital. Driftsmodellen for «Southern Actor» er imidlertid ikke en modell som kan overføres fra hvalfangstbyen Sandefjords unike flytende kulturminne til særlig mange andre situasjoner.

TORSTEIN ARISHOLM

Det frivillige fartøyvernets ramme­ betingelser snevres stadig inn også på andre måter. Gentrifiseringen7 av norske havneområder er en separat utfordring som knapt synes løsbar. Fartøyvernet har mange steder, og har til dels fortsatt, kunnet utfolde seg nokså skjermet for virkninger av endret arealbruk på land. Denne tiden synes nå å ebbe ut.

Avsnittet over om kulturminnefaglige og økonomiske følgefeil av slagsords­ dogmatikken ble konkludert med at begrepet «bruk» må tas opp til ny vurdering.

Dette avsnittet om slagsordsdogmatikk uten sosiologisk sideblikk konkluderes med at man uansett ikke kan ha de samme forventninger til bruk som man tidligere har hatt.

GOD BRUK – IKKE FORBRUK Det må understrekes at det ikke er noen prinsipiell motsetning mellom vern og bruk – verken av historiske fartøyer eller andre kulturminner. Dermed er det regulært fordummende å la en forestilling om en slik motsetning ligge til grunn for videre refleksjon og diskusjon. Dilemmaene eller motsetningene oppstår jo bare gjennom bestemte former for bruk og når forventningene til bruken og til resultatene av den kommer i konflikt med vernet, slik jeg har redegjort for i avsnittene ovenfor om slagordsdogmatikkens mangesidige fallitt.

Bruk av et verneverdig fartøy kan heldigvis være langt mer og noe helt annet enn den gjengse forståelsen av begrepet «bruk» i «vern gjennom bruk» i dag rommer.

7 Gentrifisering er et byfenomen som innebærer at sentrumsnære områder med lav status og lave eiendoms­ kostnader forvandles til byområder for de mer kapitalsterke. Parallelt med dette fortrenges eksisterende befolkning og aktiviteter som følge av de økte kostnadene.

I utgangspunktet hadde jo også tesen en mer åpen betydning, og det bør ikke være noe i veien for å søke tilbake til en slik åpenhet. «Vern gjennom bruk» kan i hvert fall ikke være ensbetydende med å forbruke en gammel båt ved å ta om bord passasjerer, kaste loss og ta en tur på fjorden.

Så lenge et fartøy er i sjøen, bevares mange av det tradisjonelle fartøyvernets styrker og svakheter: Fartøyet er i sitt rette element. Det er gjerne teknisk seilbart; kanskje er det til og med sertifisert for passasjerdrift. Det flytende kulturminnet får rett og slett anledning til å by på seg selv!

Samtidig går noe også tapt. Men selv om fartøyene selvfølgelig både ruster og råtner og deformeres, er det ikke bare selve det materielle kulturminnet som går tapt. Det som er like vanskelig å hegne om i kombinasjon med bruken – der alle moderne, selvpåførte krav til sertifisering samt passasjerenes forventninger skal imøtekommes – er kulturminnets opplevelsesverdier.

Opplevelsesverdiene er helt avhengige av at det er sterke og fattbare historier, eller gjerne også prosessautentiske opplevelser, knyttet til fartøyet. Et fiskefartøy med tilnærmet intakt utrustning har en helt annen styrke og fortellerkraft som kulturminne, enn om dekket er «ryddet» for å få plass til bardisk og stoler. Et seilfartøy vil alltid ha mer å tape på å ligge statisk til kai enn et motorisert fartøy – ganske enkelt fordi selve framdriften av fartøyet er en slik prosessautentisk opplevelse som må få være en integrert del av fartøyets formidlingstilbud.

Skal man kunne forsvare «vern gjennom bruk» i sjøen, må man altså samtidig kunne ha sikkerhet for at det enkelte fartøys særskilte opplevelsesverdier vernes – ikke skusles bort – gjennom bruken.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

15

FARTØYVERN GJENNOM BRUK – OG SEMANTIKK MED FØLGEFEIL

STATISK BEVARING AV BEVEGELIGE KULTURMINNER Tesen «bevaring gjennom bruk» var som nevnt opprinnelig (1979) fylt med det innhold at fartøyet skulle seiles. Men heller ikke dette innholdet kan forsvares uten at man legger til grunn en ganske sterk tolkning av tesen. Det finnes andre like rimelige tolkninger. Et fartøy kan godt sies å være i bruk, selv om det ikke seiles.

Ja – til og med om det er satt på land, kan det brukes.

Et fartøy på land er synlig på en annen måte og kan fortelle andre historier enn et fartøy som er i sitt rette element. Videre er det utvilsomt mer realistisk å ta vare på et fartøys kildeverdi og aldersverdi på denne måten. Det kan altså være svært meningsfylt å ta vare på store fartøyer også på land. Bevaring på land kan ikke konsekvent avfeies som en nødløsning eller en «plan B».

Vikingskipene og polarskipet «Fram» er de gamle og velkjente eksemplene på denne bevaringsformen her til lands. Men vi har faktisk om lag 20 til av noe størrelse. Disse er listeført i appendiks 6 til Riksantikvarens fartøyvernplan for 2010–2017. Det framgår av planen at bestanden av landsatte fartøyer ses i sammenheng med dem som bevares flytende «for å oppnå et samlet sett godt representativt utvalg på landsbasis». Det er en strålende tilnærming som direktoratet forhåpentlig viderefører.

Nesten alle de landsatte fartøyene eies av museer, og de fleste er på en eller annen måte tilgjengelige for publikum. For å rettferdiggjøre landsetting og plassering under tak, er det et rimelig krav at objektet har høy kildeverdi eller grad av opprinnelighet.

Det gjelder de aller fleste av fartøyene på

16

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Riksantikvarens liste.8 Slike verdier er nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å gjøre et fartøy lykkelig på land.

I minst like stor grad som for de flytende kulturminnene er fartøyene som bevares på land, avhengige av at det er sterke historier eller opplevelsesverdier knyttet til dem.

Polarhistorien fenger nærmest universelt. Vi forlater ikke «Fram» tomme for inntrykk og lærdom, selv om verken Nansen, Sverdrup eller Amundsen er om bord og forteller om sine ekspedisjoner. På liknende vis er det med Marinemuseets statisk beliggende fartøyer – undervannsbåten KNM «Utstein» og kanonbåten KNM «Blink» – og fregatten KNM «Narvik». De er alle ruvende kulturminner fra den kalde krigens periode. Selv om de ikke kan knyttes til verdenskjente historier slik «Fram» kan, har de stor symbolverdi som kald krigs kulturminner.

De 50 år gamle marinefartøyene er sammensatte visuelt og konstruksjonsmessig og aktiviserer hele sanseapparatet. Man skal være ganske avstumpet eller livstrøtt for ikke å oppleve det som spennende å ta seg rundt på oppdagelsesferd i disse fartøyene.

Videre er de såpass nye kulturminner at autentisiteten ikke rakk å bli utfordret før de ble museumsgjenstander.

Holvikjekta i Gloppen har det vanskeligere. Jektefarten langs norskekysten 8 Et grusomt unntak har vi med jakta «Gjøa» som er en 95 % rekonstruksjon. Prosjektet med å sette «Gjøa» i hus er beklagelig på to måter: For det første er det i seg selv latterlig og museumsetisk i en gråsone å iscenesette en rekonstruksjon/kopi slik det er gjort med «Gjøa». For det andre gir dette også skademessige ringvirkninger i og med at det undergraver museumssektorens egenart og troverdighet og dermed legitimitet. Det min gode kollega Johan Kloster alltid klart har prediket, må tydeligvis stadig gjentas: Den museumsbesøkende skal være trygg på at han/hun får se «The real Thing»! Det gjelder dessverre ikke den som besøker «Gjøa» på Bygdøy.

TORSTEIN ARISHOLM

Tor Skåland arbeider med en trosse. Når kommer det en app som erstatter slike ferdigheter?

Foto: Harald Sætre

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

17

FARTØYVERN GJENNOM BRUK – OG SEMANTIKK MED FØLGEFEIL

foregikk i århundrer, omfattet vår første store eksportnæring (tørrfiskhandelen), var det sentrale virkemiddelet i handelen med Hansaen og var også senere avgjørende for å binde by og land sammen i Kyst-Norge.

Som representant for en slik mangfoldig historie, som har berørt så mange, har Holvikjekta krav på minst like stor interesse som polarskipet «Fram». Men terskelen for å erkjenne den mer sammensatte historien er høy – så høy at formidlingen blir krevende. Metaforisk kan vi hevde at «Fram» er OL-deltaker, mens Holvikjekta representerer breddeidretten. Men er det som fenger mest, det viktigste? Jeg er sikker på at Holvikjektas tid vil komme.

ESKAPISME PÅ KJØL Uansett hvordan fartøyer bevares, ser det ut til at de trenger å ha sterke og fattbare historier eller sjeldne og gjerne utfordrende opplevelsesmuligheter knyttet til seg.

Dette er nødvendig for at fartøyene skal være lykkelige kulturminner når de får menneskebesøk. Men så finnes det også mange ulykkelige fartøyvernprosjekter.

Noen av dem ruser seg riktignok på seilingsaktivitet og oppnår kanskje kortvarig «lykke» gjennom dette. For så lenge man i det minste kan kaste loss og seile, savner man ikke historien i like stor grad som når et fartøy er landsatt. Men muligheten for å seile og selve seilingen kan naturligvis ikke påstås å være en faktisk imøtekommelse av behovet for historieformidling. Å tro det blir å lure seg selv. Kanskje er seilingen tvert imot en hemsko for å utløse fartøy­ enes formidlingspotensial. Kanskje blir det rett og slett vanskeligere å nærme seg et bestemt fartøys spesielle historie, når denne historien pakkes inn i generelle aktiviteter

18

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

som malearbeider, fortøyning, føring av maskindagbok og sjauing av ølkasser.

Fartøyeierne, politikerne og Riks­ antikvaren ønsker stort sett at de verneverdige fartøyene skal seile. Samtidig vet alle at det fører til tap av kulturminner. I 2004 sank sjøspeidernes staselige bermudaketch «Mohawk II» i Nederland etter å ha kollidert med et større fiskefartøy. I 2013 gikk den ikke mindre staselige Colin Archerskøyta «Wyvern» samme vei i Østersjøen.

I 2016 sviktet dampkjelen på «Børøysund».

I 2017 gikk «Southern Actor» på grunn så det sang: propellen ble ødelagt og propell­ akselen ble skjev.

Fartøyeierne, politikerne og Riksantikvaren ønsker stort sett at de verneverdige fartøyene skal seile. Samtidig finnes det knapt noe fartøyvernprosjekt der driftsinntektene dekker alle de driftsutgiftene som genereres direkte eller indirekte av bruken. Dagens driftsformer fører til at kulturminnene slites ned, forbrukes og således forringes kulturhistorisk – uten at fartøyenes formidlingspotensial blir utløst. På tross av at historieformidlingen vanskeliggjøres, at det er risiko for store tap gjennom havari og at vi har visshet om løpende tap gjennom forbruk, er det likevel fortsatt drift/seilas fartøyeierne henvises til.

Kunstmuseene og nasjonalbibliotekene har gjennom århundrer så å si sabotert samlermarkedene; gjennom aktiv innsamling er stadig flere kunstgjenstander og bøker trukket ut av de kommersielle sirklene. Mange gamle bygninger er løst fra sine opprinnelige funksjoner og sikret mot brann. Gamle skytevåpen avfyres ikke lenger. Men de flytende kulturminne seiler fortsatt langs kysten og i mange tilfeller til andre havområder. Seilingen må altså anses

TORSTEIN ARISHOLM

å ha en særlig stor verdi! Men av hvem? Er det de frivillige fartøyvernerne som frivillig har valgt seilingen, eller agerer de som de gjør som følge av årtier med det som i psykologien heter betinging, jf. Pavlovs hunder. Eller for å gå enda litt videre: Er alle fartøyvernere moderne kloninger av van der Decken (den flyvende hollender) – for evig dømt til å seile? Enhver tid får det fartøyvernet den fortjener, påstås det. Har vi virkelig fortjent å få et fartøyvern som forbruker kulturminnene og som er så lite framoverskuende?

NY BRUK? Riksantikvarens Nasjonal verneplan for fartøy 2010–2017 ble bestilt gjennom den første Soria Moria-erklæringen (2005–2009). Riksantikvaren skulle «… utarbeide en nasjonal verneplan for fartøy der det går fram hvordan en kan ta vare på et representativt utvalg fartøy».9 Bare ved å lese sammendraget av planen ser man tydelig at direktoratet tok lett på de overordnede utfordringene («hvordan en kan ta vare på») og isteden tillot seg å velge en «botaniserende» tilnærming, kretsende rundt «et representativt utvalg».

«Riksantikvaren vil hovedsakelig arbeide med fredningssaker og utvelgelse av en fredet flåte».10 En av delstrategiene i fartøyvernplanen for 2010–2017 var å: «Finne gode alternative bruksmåter for vernede fartøy, samt forbedre de økonomiske rammevilkårene til eiere av vernede fartøy».11 Bare ett av de syv tilhørende tiltakene sto i klar og realistisk sammenheng med strategien, 9 Riksantikvaren, 2009, s. 6 10 Riksantikvaren, 2009, s. 6 11 Riksantikvaren, 2009, s. 19

nemlig større vektlegging av drifts- eller forvaltningsstøtte.12 Men større vekt­ legging enn nesten ingenting kan fortsatt være veldig lite, og nettopp slik er det vel fatt med driftsstøtten til de verneverdige fartøyene. Så lenge Riksantikvaren prioriterer å bruke bevilgningene til å restaurere stadig nye fartøyer, blir de fartøyene som kan bli presset inn i det, i realiteten presset inn i situasjoner der de må seile inn penger – med de konsekvenser som er påpekt i denne artikkelen.

Redselen for at fartøyene skal råtne ved kai hvis de ikke seiles aktivt, er betydelig overdrevet. Forfallet kan med forsiktigere ressursbruk (forvaltningsstøtte) hindres uten å presse fartøyene inn i en driftssituasjon. Dette fordrer imidlertid at man klarer å skape daglig eller jevnlig aktivitet på og rundt fartøyene. Begrenset drift betyr slett ikke at formidlingsutbytte eller øvrig samfunnsmessig verdi og potensial reduseres.

Det vi imidlertid vet, er at begrenset drift så å si er en garantist for at forvaltningen av kulturminnet bringes inn i mer forsvarlige former.

Hvilken samfunnsmessig rolle våre verneverdige fartøyer skal ha, og hvilket samfunnsmessig innhold vi skal gi den løpende virksomheten rundt og om bord på dem i framtiden, er en viktigere oppgave enn noen gang å drøfte og forsøksvis avklare. Begrenset seilingsaktivitet kombinert med styrket formidling under land vil i mange tilfeller være tilrådelig.

En slik kombinasjon vil være inklude12 Et annet tiltak sto i klar, men dessverre ikke realistisk sammenheng med strategien, nemlig å bidra til at fartøyene blir tatt i bruk som ressurser i verdiskapningen. Å bevirke dette er hinsides hva Riksantikvaren kan få til med sine virkemidler. De øvrige tiltakene kunne like gjerne stått annet steds i planen.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

19

FARTØYVERN GJENNOM BRUK – OG SEMANTIKK MED FØLGEFEIL

rende som formidlingstilbud og samtidig legge til rette for en trygg forvaltningssituasjon. Gjennom sin tilskuddspraksis kan Riksantikvaren utmerket godt styre fartøyvernet i en slik retning. Men det kan også finnes andre gode retninger. Trolig er det fullt mulig å finne fram til helt nye, meningsfylte måter å bruke og verne de gamle fartøyene på – for og i samfunnet.

Skal vi identifisere disse, må vi tillate oss å tenke ganske fritt. Vi må i det minste

tillate oss å se bort fra både den dogmatiske og illusoriske forestillingen om vern gjennom seilingsinntekter.

FORFATTERBIOGRAFI Torstein Arisholm (f.1966) har i hele sitt yrkesaktive liv arbeidet med kulturhistorie og materiell kultur. Siden 2015 som spesialrådgiver kulturminner i Sykehusbygg HF.

KILDER ARISHOLM, TORSTEIN OG JON SCHRØDER: «Kulturminner i urent farvann – bevaring av fartøyer som kulturminner» i Norsk Kulturminnefond – de fem første årene, Røros, 2009 EIDE, EGIL: «Gentrifisering – en utfordring for fartøyvernet», Dampskibsposten nr. 1, 2018

20

FETT, HARRY: «Glück auf: en bergstadspreken på Røros», Kunst og kultur nr 25, 1939 KLOSTER, JOHAN: «Maritime kulturminner» i Dag Myklebust (red.), Kulturarv og vern.

Bevaring av kulturminner i Norge, Oslo, 1988

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

MILJØVERNDEPARTEMENTET: «Framtid med fotfeste – Kulturminnepolitikken» (Meld. St. 35), 2012-13 RIKSANTIKVAREN: Nasjonal verneplan for fartøy 2010–2017, Oslo, 2009

DAG KITTANG OG JENNIFER MCNEANY

«1902 – bygget» ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Foto: Dag Kittang

NY BRUK AV VERNEVERDIGE HELSEBYGG Dag Kittang og Jennifer McNeany Landsverneplanar for alle statlege sektorar skulle sikre eit betre vern av staten sine kulturhistoriske eigedomar. I landsverneplanen for helsebygg er over 300 eigedomar klassifiserte som verneverdige. Dette inneber restriksjonar for drift, vedlike­ hald og utvikling, men også prosedyrar for bygningsmessige tiltak. Artikkelen tar sikte på å undersøke om verneomsyna er eit hinder for bruk og utvikling eller om dei kan oppfattast som ein ressurs og kvalitet i den framtidige bruken av bygningane.* * Eksempelstudia bygger på masteroppgåva til Jennifer McNeany, Utvikling og vern av kulturhistoriske bygningar i helsesektoren (NTNU,2017).

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

21

NY BRUK AV VERNEVERDIGE HELSEBYGG

BAKGRUNN OG PROBLEMSTILLING Lovgrunnlaget for vern av den bygde kulturarven i Norge har i stor grad vore innretta mot eigedomar i privat eige. Då Bygningsfredingslova vart vedtatt i 1920, omfatta ho ikkje den statlege bygnings­ massen, fordi ein gjekk ut frå at verneverdige bygningar i statleg eige vart tatt godt vare på. Det skulle ikkje var naudsynt med spesielle juridiske tiltak. Staten skulle gjennom eit statleg administrativt vern stå fram som eit godt eksempel og ta vare på dei kulturhistoriske og arkitektoniske verd­ iane ved eigedomane sine.1 Ein gjekk ut frå at det var tilstrekkeleg å lage lister over staten sine fredingsverdige bygningar og at dei skulle handterast som om dei var freda.

Det vart laga ei oversikt over verneverdige statlege eigedomar som vart publisert i Fortidsminneforeininga sine årbøker frå 1933 og 1934.2 Det vart overlate til ulike offentlege institusjonar å sørge for at eigedomane vart forvalta på ein måte som tok vare på verneverdiane.

Det viste seg etter kvart at dette fungerte ikkje tilfredsstillande. Svakt juridisk vern førte til at fleire bygningar vart rivne eller påført skader som reduserte kulturhistoriske og arkitektoniske verdiar. «Dollhus for avsindige» som vart bygd allereie i 1778 som ein del av Oslo hospital og det første psykiatriske sjukehuset i landet, vart for eksempel rive i 1934 for å gi plass til ein ny bygning i moderne funksjonalisme.3 I Flekkefjord vart eit sjukehus frå 1776 for sjeldne sjukdomar rive i 1992 til trass for

1 Oftedal, 2012 2 Fortidsminneforeningens årbok, 1933; Fortidsminneforeningens årbok, 1934 3 Abrahamsen, 2000

22

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Oslo hospital Fotograf: Narve Skarpmoen, ukjend dato ©Riksantikvaren

store protestar.4 Kanskje var det lettare å rive sjukehusbygningar som det var knytte negative opplevingar til som sjukdom, liding og død, enn andre verneverdige bygningar som formidla historie om nasjonsbygging og byggeskikk?

Mangel på felles retningslinjer for forvaltning, drift, vedlikehald og utvikling av bygningsmassen gjorde det dessutan tilfeldig korleis verneomsyn vart handtert.5 I St.meld. nr. 21 Bygnings- og fornminne­ vernet fastslo Stortinget at det var naudsynt å innskjerpe dei ulike statlege institusjon­ ane sitt ansvar for å ta vare på dei verne­ verdige kulturminna.6 I Kulturminnelova av 1978 vart kulturminneomgrepet utvida til å omfatte nyare bygningar, også frå dei siste tiåra, som vår felles kulturarv på linje med den gamle bygningsmassen.7 Formålet var å ta vare på breidda av norsk arkitektur, ikkje berre dei kjende arkitekturmonumenta. Dette gjorde det naudsynt med ein meir omfattande gjennomgang av dei statlege eigedomane.

4 5 6 7

Jordåen, 2012 Arbeids- og administrasjonsdepartementet, 2002 Miljøverndepartementet, 1987 Klima og miljødepartementet, 1978

DAG KITTANG OG JENNIFER MCNEANY

Med innføring av § 22a i Kulturminnelova i 2000 vart det muleg å frede også statlege bygningar.8 Overordna føresegner for Statens Kulturhistoriske Eigedomar (SKE) vart vedtatt i kongeleg resolusjon i 2006.9 Dei stadfesta at alle statlege sektorar har ansvar for å utarbeide landsverneplanar og forvaltningsplanar for verneverdige bygningar og anlegg i sektoren. Landsverneplanen for helsesektoren vart vedtatt i 2012.10 Etter det er det utarbeidd mange forvaltningsplanar for verneverdige eigedomar i helsesektoren.

Landsverneplanen for helsesektoren omfattar 42 eigedomar med over 300 bygningar som dekker utviklinga frå rundt 1850 innan både somatikk og psykiatri.11 Verneplanane inneheld to vernekategoriar.

Verneklasse 1 omfattar bygningar, anlegg og uteområde av særleg høg kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi som er foreslått freda etter kulturminnelova. Verneklasse 2 skal vernast i kraft av landsverneplanar og vere underlagt sektoren sitt sjølvpålagte vern. Dette vert vanlegvis tatt vare på gjennom regulering til omsynssone etter plan- og bygningslova. 27 bygningar er kategorisert som fredingsverdige i verneklasse 1, mens 107 bygningar er i verneklasse 2.12 Skillet mellom verneklasse 1 og 2 vart gjort ut frå ei vurdering av verneverdi der verneklasse 1 er knytt til eigedomen sin kulturhistoriske verdi av nasjonal interesse og representerer viktig dokumentasjon av helsesektoren si historie. Eigedomar av verneklasse 2 kan ha regional eller lokal 8 9 10 11 12

Lovdata, 2011 Fornyings- og administrasjonsdepartementet, 2006 Hammer, 2012 Hammer, 2012 Helse- og omsorgsdepartementet, 2016

interesse. Utvalet av eigedomar til verneklasse 1 og 2 kan i nokre tilfelle opplevast som lite presist og konsekvent. I praksis er skillet likevel vesentleg sidan dei vert forvalta i forhold til ulike lover og av ulike forvaltningsnivå og har dermed vesentlege konsekvensar for forvaltningspraksis.13 Det store fleirtalet av bygningar og anlegg som vert omfatta av desse planane, er og skal vere i bruk framover og tilpassast nye bruksmessige og tekniske behov i eit dynamisk endringsregime. Det er viktig å vedlikehalde og utvikle ein bygning gjennom livsløpet for å kunne oppretthalde teknisk verdi og produktivitet, særleg gjeld dette helsebygg der endringstakten er høg, hevdar ingeniørselskapet Multiconsult.14 Riksantikvaren meiner at arbeidet med landsverneplanar og forvaltningsplanar innanfor SKE – forskrifta, har tatt tilstrekkeleg omsyn til dette.

Likevel kan det synes som om det er ein konflikt mellom vern, bruk og utvikling av verneverdige helsebygg som det er interessant å studere nærare. I kor stor grad og på kva slags måte representerer vern ei hindring og belastning med omsyn til bruk, drift, vedlikehald og utvikling av eigedomane? Kan verneverdiar knytte til den eksisterande bygningsmassen vere ein ressurs og kvalitet for bruk, eller skaper landsverneplanane sine prosedyrekrav utfordringar for framdrift, kostnader og optimale val i byggesaker? Denne artikkelen tar sikte på å undersøke kva slags haldningar ulike aktørar i eigedomsforvaltninga har til verneinstituttet i Landsverneplanen for helsebygg.

13 Oftedal, 2012 14 Multiconsult AS, 2008

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

23

NY BRUK AV VERNEVERDIGE HELSEBYGG

I samarbeid med Sjukehusbygg HF utarbeidde NTNU i 2016 eit program for utvikling av kunnskap knytt til forvaltning og utvikling av verneverdige helse­ bygningar.15 Programmet vart følgt opp av ei masteroppgåve i eigedomsforvaltning av Jennifer McNeany.16 Masteroppgåva dannar eit viktig grunnlagsmateriale for denne artikkelen og omfattar eksempelstudie av to byggeprosjekt med intervju med utvalde aktørar innan sjukehusa si eigedomsforvaltning og vernestyresmaktene.

VERNEGRUNNLAGET Historia til dei mange helsebygningane vi har rundt om i landet representerer ikkje berre bygningshistorie, men også sosialhistorie, medisinhistorie og fortellingar om utviklinga av demografi og levekår i landet, eit mangfaldig narrativ.

Helsebygningshistoria fortel oss også noko om korleis ny medisinsk kunnskap og synet på folkehelse blir tolka gjennom utforminga av helsebygningar og gjennom konkrete arkitektoniske val.17 Då Riksantikvaren i 2011 fastsette ei forskrift med heimel i lov om kulturminne om «Fredning av byggverk og anlegg i statens eie», var omsynet til dei verneverdige bygningane i statleg eige si historiefortellande rolle eit viktig element.18 I denne forskrifta heiter det at formålet med fredinga (§1-1.) er mellom anna å medverke til å sikre og verne eit representativt utval kulturminne i form av byggverk og anlegg knytt til staten si verksemd og med det sikre at arkitektoniske eller kulturhistoriske verdiar 15 16 17 18

Kittang et al., 2016 McNeany, 2017 Jordåen, 2012 Riksantikvaren, 2011

24

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

vert verna. Gjennom vernet skulle ein også vise statlege sektorar si historiske utvikling og oppbygginga av Noreg som velferdsstat.

Ved å sikre at representative eksempel frå ulike periodar vart tatt vare på, ville ein verne byggverk og anlegg som historiske referansar og kjelde til kunnskap.

I landsverneplanen vart det hevda at i tillegg til dokumentasjonsverdien, var vernet ofte basert på opplevingsverdiar som er meir subjektive og omfattar kvalitative element som arkitektonisk kvalitet, identitetsskapande verdi, patina etc. I tillegg til at kulturminna representerer uerstattelege kjelder til kunnskap som dokumenterer historia vår, har kulturminna viktige opplevingsverdiar som medverkar til å skape plasskarakter og tilknyting, kunstnariske og estetiske kvalitetar som tilfører områda særpreg og identitet. Mange av dei freda og verna helsebygningane i landsverneplanen har derimot ingen positive assosiasjonar, men fører ofte tanken mot sjukdom og død.

Opplevingskvalitetane kan derimot ligge i gode romlege kvalitetar og arkitektonisk detaljering. Landsverneplanane legg også vekt på at kulturminna representerer viktige bruksressursar som kan medverke til ei positiv ressursforvaltning som gir mindre avfall, energiforbruk og forureining. Ei blanding av ulike verdikriterium er såleis blitt lagt til grunn for utval og prioriteringar.19 Synet på kulturminnevernet og kva som er verneverdig har endra seg vesentleg opp gjennom tidene.20 Ved endring av Kulturminnelova i 1978, vart det innført ein definisjon på kulturminne der det heiter at 19 Oftedal, 2012, s. 19- 21 20 Muñoz Viñas, 2005

DAG KITTANG OG JENNIFER MCNEANY

kulturminne er «alle spor etter menneskeleg verksemd i vårt fysiske miljø» (1978, § 2).

«Det er eit nasjonalt ansvar å ta vare på desse ressursane som vitskapleg kjeldemateriale og som varig grunnlag for nålevande og framtidige generasjonar si oppleving, sjølvforståing, trivsel og verksemd» (§1).

Med denne utvidinga av vernegrunnlaget, vart det lagt større vekt på subjektive opplevingsverdiar som gir kulturminnet ei identitetsskapande rolle. Å forstå kulturminna som subjektive, tidsspesifikke og kontekstavhengige, der verdien i stor grad vert bestemt i ulike sosiale og kulturelle kontekstar, har i dag stor aksept.21 Vernegrunnlaget blir utvikla og definert gjennom debattar og forhandlingar mellom ulike interesser: «Kulturminneverdi er ikke iboende egenskaper som bare profesjonelle antikvarer er i stand til å identifisere. Kulturminneverdi er noe vi alle kan tilskrive en bygning, en gammel vei, et kulturlandskap mv.», hevdar Leidulf Mydland hos Riksantikvaren.22 Denne nyare tolkinga av kulturminnevernet sitt verdigrunnlag stiller spørsmål ved eigenverdien til kulturminnet. Verdien vil alltid vere knytt til den verdien som samfunnet sine ulike deltakarar tilskriv kulturminnet. Denne verditilskrivinga er utgangspunkt for vernet.23 Europarådets «Farokonvensjon» om kulturarven sin verdi for samfunnet la også denne nyorienteringa til grunn og representerte dermed eit paradigmeskifte i høve til tidlegare konvensjonar og charter der perspektivet vart flytta frå objektet til menneske og samfunn: «Recognising the need to put people and

human values at the centre of an enlarged and cross-disciplinary concept of cultural heritage. Emphasising the value and potential of cultural heritage wisely used as a resource for sustainable development and quality of life in a constantly evolving society».24 Også nytteverdi er i ferd med å etablere seg der bruks- og marknadsverdi og samfunnsbehov framstår som viktige.

Riksantikvaren har lista opp ei prioritert rekkefølge av alternativt vern gjennom bruk: 1. Vern gjennom autentisk form for bruk 2. Vern gjennom ny bruk 3. Vern med ombygging, eventuelt flytting av bygningen 4. Vern gjennom dokumentasjon25

21 Smith, 2006; Pendlebury, 2009 22 Mydland, 2014 23 Myklebust, Dag (2017), ss. 33-48.

24 Council of Europe, 2005 25 Klima- og miljødepartementet, 2014 26 Kittang et al., 2016

Å legge vekt på bruksaspektet inneber at ein i aukande grad forstår kulturminnevern som endringshandtering eller forvaltning av endring. Kulturminnene er ikkje statiske objekt, men gjenstand for dynamiske endringsprosessar og tilpassingar.

Forvaltning av sjukehus som eit kulturminne vert å balansere endringsbehov mot vern av kulturverdiar. Riksantikvaren har gitt uttrykk for at deira haldning til freding av helsebygg er «styrt endring» og gir dermed aksept for naudsynte tilpassingar til ny bruk.26 Denne vektlegginga av subjektive, kvalitative og bruksmessige aspekt skaper utford­ringar for kulturminnevernet og inviterer til forhandlingar og tidkrevjande prosessar som også kjem til uttrykk i arbeidet med oppfølginga av landsverneplanane.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

25

NY BRUK AV VERNEVERDIGE HELSEBYGG

EKSEMPELSTUDIEN Jennifer McNeany har sett på to ulike eksempel på vern og utvikling av verneverdige helsebygningar i si masteroppgåve.27 Eksempelstudien omfattar planar for alternativ bruk av det psykiatriske sjukehuset Brøset i Trondheim og Aust-Agder sentralsjukehus i Arendal, begge med bygningar som er freda ved forskrift. Det er gjort intervju med ulike aktørar som er involverte i den statlege kulturminneforvaltninga: eigedomsforvaltarar ved det enkelte sjukehus, helseføretaka sine spesialrådgivarar innan kulturminnevern og tilsette hos Riksantikvaren. Det er også gjort dokumentstudie av landsverne-

og forvaltningsplanar for dei aktuelle eigedomane.

I tillegg dannar utbygginga av St. Olavs hospital i Trondheim og spesielt ombygging og bruk av den eldste bygningsmassen, «1902-bygget» og «Kjøkkenbygget» som vart presentert og diskutert på eit seminar på St. Olav hospital i august 2016, noko av grunnlagsmaterialet.28

27 McNeany, 2017

28 Kittang et al., 2016

«RIT-lækkert». Vinnerforslaget i konkurransen i 1995.

26

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ST. OLAVS HOSPITAL PÅ ØYA Sør-Trøndelag fylkesting vedtok i 1991 å starte planlegginga av eit nytt region­ sjukehus i Trondheim. I august 1995 vart «RIT-Lækkert» kåra som vinnar av arkitekt­konkurransen om konsept for

Foto: Frisk Arkitekter / NAK 333

DAG KITTANG OG JENNIFER MCNEANY

Trapperom og kommunikasjonsareal i «1902-bygget» er tatt godt vare på.

utvikling av sjukehuset på Øya og lagt til grunn for utviklingsplanen for RIT 2000.

Denne innebar at 80 % av det eksisterande sjukehuset skulle rivast.

I 1997 fekk SINTEF eit oppdrag frå utbyggingsorganisasjonen RIT 2000 om å kartlegge verneverdige bygningar på sjukehusområdet. Det vart gjort ei grovregistrering av alle bygningane og ein verdivurdering og følgt opp med ein meir omfattande dokumentasjon av dei mest verneverdige bygningane med omsyn til bygningane sin eigenverdi, sosialhistorisk verdi og miljøverdi.29 29 SINTEF Bygg og miljøteknikk (1977) Kulturminnevurdering RIT

Foto: Dag Kittang

Den gamle hovudbygningen frå 1902 og den gamle kjøkkenbygningen frå 1930 vart vurdert til å ha størst verneverdi og er dei einaste bygningane som vart ståande etter utbygginga av St. Olav hospital. Dei er i dag freda. Rapporten framheva også andre bygningar med høg verneverdi, mellom anna Hudavdelinga og Røde Korsklinikken, begge frå 1927 og representerte paviljongprinsippet i det gamle sjukehusanlegget. Den eldste delen av Vaskeriet frå 1928 i tillegg til dei fine legevillaene i jugend / nyklassisisme frå ca. 1920 vart også trekte fram. Høgblokka frå 1955 vart vurdert som ein typisk representant for 1950- og 60-talets offentlege byggeverksemd. Alle bygningane er rivne i dag

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

27

NY BRUK AV VERNEVERDIGE HELSEBYGG

I hovudbygningen frå 1902 vart fasadane og hovudstrukturen tatt vare på, men det vart gjort ei opprydding og delvis tilbakeføring i forhold til tilføyingar og endringar som hadde skjedd opp gjennom åra der kvalitetane i den opphavelege bygningen var lite respekterte. Det vart lagt vekt på å verne om karakteristiske trekk. Den store takhøgda og dei store romma er førte tilbake, og mange vindauge mot den store parken har opna bygget og skapt gjennomsyn ut mot friområdet. Innvendig er spesielt trappeoppgangar og andre kommunikasjonsareal tatt vare på.

I «Kjøkkenbygget» frå 1930 vart fasadane tatt vare, medan det vart gjort radikale ombyggingar av interiøra. Arkitekten ville gjerne endre forma på eit par vindauge for å få lågare brystning og betre lys- og utsiktsforhold, men med tanke på den tunge prosessen det ville vere å få dispensasjon frå fredingsvedtaket, gjekk ein bort frå dette.

Begge bygningane har endra bruk og inneheld no kontor for sjukehusadministrasjonen, møte- og fellesrom. I 1902-bygget har denne funksjonsendringa gjort det lettare å ta vare på det verneverdige interiøret i ein vellukka tilpassing mellom gamalt og nytt. Ein har gått bort frå den opphavlege, kliniske bruken av sjukehusbygningane og bygningane formidlar ikkje lenger sjukehushistorie som om pasientbehandling framleis går føre seg i bygningane.

Også sjukehushagen i tilknyting til hovudbygningen frå 1902 er verna og oppgradert. Bruken av dei gamle sjukehusbygningane i det moderne sjukehuset tar vare på tidsdjupna til sjukehuset, men tilfører også eit estetisk element i dei store og luftige opphaldsromma.

28

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

St. Olavs hospital fekk i 2015 tildelt Statens pris for berekraftig by- og stedsutvikling.

Foto: Dag Kittang

Planane for utbygging av St. Olavs hospital vart utarbeidd før landsverneplanen for helsebygg vart vedtatt. Føresegnene i landsverneplanen har derfor ikkje vore gjeldande for denne utbygginga. Det vart likevel gjennomført ein noko avgrensa registrering av verneverdiane ved det gamle sjukehuset, rett nok på eit tidspunkt då dei viktigaste avgjerdene med omsyn til utviklinga av bygningsmassen på sjukehusområdet i realiteten var tatt. Vern og fornying av 1902-bygget var ein del av utviklingsplanen som var vedtatt før registreringa av den verneverdige bygningsmassen vart gjort.

Registrerings- og vurderingsarbeidet vart gjort i nær kontakt med byantikvar og fylkeskommunen si kulturavdeling på oppdrag frå utbyggingsorganisasjonen RIT 2000 og fekk ei anna forankring enn dei seinare landsverneplanane. Verneomsyn fekk dermed ikkje vesentleg gjennomslag i utbygginga av St. Olavs hospital.

Realiseringa av St. Olavs hospital og spesielt restaureringa av desse to bygningane representerer likevel eit interessant referan-

DAG KITTANG OG JENNIFER MCNEANY

seprosjekt sidan det er ei gjennomgåande oppfatning at denne sjukehusutbygginga har vore vellukka ut frå eit helsefagleg og byplanfagleg perspektiv. Sjølv om fornyinga av 1902-bygget framstår som eit vellukka bygningsvernprosjekt, fekk vedtaket om å bygge det nye sjukehuset på det gamle sjukehusområdet, dramatiske konsekvensar for den eksisterande bygningsmassen.

BRØSET Brøset vart etablert som eit leprasjukehus i 1861, men vart gjort om til eit psykiatrisk sjukehus i 1923. Sjukehusområdet omfattar i dag 13 bygningar, bygd mellom 1861 og 1977. Tre av bygningane på Brøset er freda: hovudbygningen, teikna av arkitektane Schirmer og von Hanno, sjukeavdelinga og ein verkstad. Formålet med fredingane er å ta vare på utvalde bygningar «som eksempel på et tidlig nasjonal løft til fordel for leprasyke, og som eksempel på Norges spesialsykehus for ei pasientgruppe med særskilte behov».30 Fredinga skal ta vare på bygningane sine hovudelement som konstruksjonar, fasadar, planløysing, materialbruk, overflatebehandling samt ulike bygningsdelar og detaljar som skilt og dekor.

Bygningane sine arkitektoniske kvalitetar og detaljar skal også takast vare på. Fredinga omfattar også interiør for å kunne oppretthalde opphaveleg rominndeling, bygningsdelar, overflater og materialbruk, belysning, armatur og detaljar. Dette inkluderer fast inventar som skap, omnar og tekniske installasjonar. Interiøret vert vurdert til å ha høg kulturhistorisk verdi. Glassveggar og isolat skal ifølgje verneplanen vise tidlegare

praksis innan psykiatrien der overvaking og kontroll med pasientane var ein viktig del av behandlinga.

Helseføretak Midt Noreg har vedtatt å legge ned sjukehuset på Brøset og samle dei psykiatriske institusjonane på Østmarka i Trondheim. Trondheim kommune har på dette grunnlaget utarbeidd og vedtatt ein reguleringsplan som regulerer eigedomen med tilhøyrande landsbruksareal til ein klima­nøytral bydel der storparten av området vil bli nytta til bustadbygging, barne­ hage og helse- og velferdssenter. Planen er å selje området til private utbyggarar som vil utvikle området til ein ny bydel i Trondheim.

Trondheim kommune har vurdert alternativ bruk av dei verneverdige bygningane og finn at dei antikvariske omsyna gjer ei bruksendring til skule, barnehage eller helse – og velferdssenter vanskeleg ut frå dei funksjonskrava som gjeld i dag.

Omfattande endringar av planløysinga vil bety inngrep i fasaden og gjer ei tilpassing til ny bruk krevjande. I tillegg er fredinga «overgripende og vil gjøre endringer av bygningene komplisert».31 Bygningane er i dårleg bygningsteknisk stand med vasskader og soppangrep og vil ha behov for omfattande rehabilitering. Trondheim kommune peiker på at forfallet av bygning­ ane skuldast manglande vedlikehald.

Eigedomsforvaltar ved St. Olavs hospital som har ansvaret for vedlikehaldet, skuldar til dels på fredingsføresegnene: «Ettersom bygningene er vernet, er vedlikehold en krevende oppgave. Det er ikke lett å skaffe til veie riktig materiale, det er kostbart».32

30 Forskrift om fredning av statens kulturhistoriske eiendommer, 2011, vedlegg 37 s. 2

31 Trondheim kommune, 2013, s. 33 32 McNeany, 2017, ss. 42-43

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

29

NY BRUK AV VERNEVERDIGE HELSEBYGG

Dessutan er det vedtatt at eigedomen skal selgast og det er ikkje ønskeleg å bruke penger på oppussing av bygget. «Det er mange grunner til at man vurderer salg og fraflytting på Brøset. Det er veldig krevende å videreutvikle de byggene som ligger der med de vernebestemmelsene».33 Eit vedlikehald som skal sikre og utvikle verdiane er ikkje like aktuelt på slike eigedomar ifølgje eigedomsforvaltninga: «I år 2000 trodde vi at om fem år så er vi ute. Og det betyr at vi driver ikke lenger verdibevarende vedlikehold på slike steder, og da blir forfallet veldig tydelig i bygningsmassen».34 Sidan Brøset er eit bygningskompleks som skal selgast og konverterast til ny 33 McNeany, 2017, ss. 42-43 34 McNeany, 2017, ss. 42-43

Avdeling Brøset ved St. Olavs hospital.

30

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

bruk, kan eksempelet synes spesielt. På den andre sida representerer Brøset ein type transformasjonsprosjekt til ny bruk som vi ofte møter og vil møte i samband med vern og utvikling av historiske sjukehus. Eksempelet reiser mange prinsipielle spørsmål der verneføresegner ofte vert utfordra. Eit sentralt spørsmål i denne vernedebatten er i kor stor grad ein skal ta omsyn til sjukehuset si historiefortellande rolle når det ikkje lenger er i bruk som sjukehus. Kvifor skal ein ta vare på glasveggar og isolat når bygningen er konvertert til bustad- og/ eller kontorfunksjonar? Skal fredingsføresegner innrette seg etter ny bruk eller skal dei insistere på at bygningen skal formidle sjukehushistorie uavhengig av kontekst?

Foto: Dag Kittang

DAG KITTANG OG JENNIFER MCNEANY

Arendal sjukehus. Arkitekt: Eliassen og Lambertz-Nilssen.

SØRLANDET SJUKEHUS, ARENDAL Arendal sjukehus vart opna i 1920 som eit stort og moderne sjukehus for 100 pasientar.

Seinare er sjukehuset bygd ut i fleire etappar.

Hovudbygningen frå 1920 vart riven på 1990- talet i samband med ei stor utbygging av sjukehuset. I landsverne­planen vert det nye Arendal sjukehus omtala som eit svært viktig helse- og arkitekturhistorisk eksempel på eit sjukehuskompleks frå 1958-2001 som representerer utviklinga av modernismen i sjukehus­arkitekturen med omsyn til materialbruk og form, teikna av leiande arkitektkontor i landet innan sjukehus­ utbygging.35 Fredinga omfattar fleire rom i dei ulike fløyene, som hovudinngangen, kantina, matsal, auditorium, trapperom og korridorar. Sjukehuset sitt utomhusanlegg er også freda. Fredinga omfattar også eksteriør og utvalde delar av interiør og skal «sikre enkeltbygning­ene, bygningenes innbyrdes sammenheng samt kulturhistoriske verdier knyttet til anlegget som helhet».36 35 Arkitektane Eliassen og Lambertz-Nilssen stod for prosjekteringa av Arendal sjukehus..

36 Forskrift om fredning av statens kulturhistoriske eiendommer, 2011, vedlegg nr. 2.26, s. 2

Foto: ukjent © Wikipedia Commons

Den tekniske kvaliteten ved Arendal sjukehus er gjennomgåande god, men hard bruk og slitasje gjer det naudsynt med stadig oppussing og oppgradering. Det er også behov for tilpassingar til endringar i behov. Ein smittevernrapport frå 2015 konkluderte med at det er vanskeleg å gjennomføre smitteførebyggande reinhald i eit gamalt, freda interiør. For å tilfredsstille medisintekniske og hygieniske standardar er det behov for omfattande oppgradering av interiør, fliser, fuger, listverk, røyrføringar og skap. Sjukehusforvaltninga peikar på at vernet i stor grad påverkar bruken av sjukehuset og at verneføresegnene påverka sterkt kjerneverksemda ved sjukehuset.37 På linje med fråsegnene frå eigedomsforvaltninga ved St. Olavs hospital om vedlikehald av hovudbygningen på Brøset, vart det også ved Arendal sjukehus framheva at på grunn av avgrensa ressursar til sjukehuset generelt, vert bygningsmessig drift og vedlikehald nedprioritert til fordel for pasientbehandling. Det oppstår eit vedlikehaldsetterslep som etter kvart vil føre 37 Sørlandet sykehus HF, 2016

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

31

NY BRUK AV VERNEVERDIGE HELSEBYGG

til tap av arkitektoniske og kulturhistoriske kvalitetar, vert det hevda.38 Det synes også å vere ei vanleg oppfatning i helseføretaka si eigedomsforvaltning at drift og utvikling ikkje vert tatt nok omsyn til i samband med fredingsvedtaket av sjukehuset. Dette er også eit forhold som Riksantikvaren må innrømme:«Det har jo vist seg i den praktiske driften av sykehuset at deler av interiørfredningen har gjort det vanskelig å utvikle og bruke sykehuset sånn som man kanskje ville gjort hvis det ikke var fredet».39 Å kombinere interiørfreding med moderne sykehusdrift resulterte i mange dispensasjonssøknader som mest alle vart innvilga. «[N]år vi vurderer endringer eller tiltak i fredet interiør så er det ikke kun sektorhistorien og arkitektoniske verdier vi må legge til grunn i vurderingen, det er jo også samfunnsmessige hensyn. I og med at dette er et aktivt sykehus i fullt bruk, så veier det tungt. (…) Om vi ikke godkjente (endringene slik) de ble forelagt på søknadstidspunktet, så kom vi i vert fall frem til en løsning sånn at intensjonen med tiltaket ble gjennomført.

Både eiendoms­avdelingen ved sykehuset og Sykehusbygg HF syntes det ble ganske tidkrevende og lite effektivt å gå gjennom en forholdsvis lang søknadsprosess med oss, med tanke på at vi i nesten alle saker sa ja», heiter det frå Riksantikvaren.40 Omfanget av dispensasjonssøknader var etter måten høgt i samband med ombygging og tilpassing til ny bruk. På denne bakgrunnen søkte Arendal sjukehus om reduksjon av fredingsomfanget og fekk støtte hos Riksantikvaren. Eit sentralt spørsmål ved 38 McNeany, 2017, s. 44 39 McNeany, 2017, s. 44 40 McNeany, 2017, s. 44

32

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

desse dispensasjonssøknadane er om behovet for endringar var kjent på vernetidspunktet eller om dispensasjonssøknadane inviterte til «omkamp» på spørsmål som var avklart i verneplanen. Hadde ein ikkje tatt tilstrekkeleg omsyn til sjukehuset sin grunnleggande dynamiske karakter, eller var det manglande forståing for fredings­behovet som gjorde at verneplanen ikkje vart godt nok forankra i driftsorganisasjonen?

Tilsette ved Sjukehusbygg HF si kulturminneforvaltning stilte spørsmål om fredingsvedtaket var fatta på riktig grunnlag: «Flere steder har vi hatt et vern som er så strengt og krever så mange dispensasjonssøknader at det blir veldig mye papirmølle av det. De [Arendal sykehus] hadde sendt masse søknader, og de fikk alltid dispensasjon til å gjennomføre tiltakene (…). Da stilte man seg naturlig nok spørsmålet om fredningsvedtaket var riktig. En liknende prosess som den i Arendal for å få revidert fredningsomfanget, kunne ha forekommet mange steder».41 VERN GJENNOM BRUK Sjølv om det vert hevda at det var lagt eit breitt vernegrunnlag til grunn for val og prioritering i utforminga av landsverneplanen for helsesektoren, er det tydeleg at helsebygningane si historiefortellande rolle framstår som eit dominerande vernekriterium. Vern av historiske sjukehus skal bidra til å formidle bygnings- og sosialhistorie!

Dette kan ofte komme i motsetning til ønsket om eit meir bruksorientert vern og skaper utfordringar når forvaltninga av desse helsebygningane skal kombinerast med aktivt bruk. Det har heile tida vore 41 McNeany, 2017, s. 52

DAG KITTANG OG JENNIFER MCNEANY

Interiør frå Lepramuseet (St. Jørgens hospital) i Bergen.

eit overordna mål i landsverneplanen at vernet, enten det gjeld freding eller andre former for vern, ikkje skal komme i unødig konflikt med normal drift og utnytting eller vidareutvikling av helseinstitusjonen sine funksjoner.

Eigedomsforvaltarane reiste spørsmål om kor føremålstenleg ei freding er dersom den autentiske forma for bruk vert tvungen ut av bygningen: «Hvis bygningen ikke lenger brukes til noen form for klinisk eller helserelatert virksomhet, hva er da poenget med vernet? Da har vi bare bygningsvern, ikke helsevern». Og «Vi må kunne bruke byggene, de må kunne tilpasses dagens behov og krav. Selvfølgelig er det ikke alle kravene vi kan innfri, så der er det en del utfordringer».42 Å oppretthalde den opphavlege bruken av helsebygningane, framstår som ein viktig føresetnad for ei god formidling av helsehistoria. Men dei strenge krava som sjuke42 McNeany, 2017, s. 52 og s. 47

Foto: ukjent © Bergen bymuseum

husfunksjonen stiller, kan det ofte vere meir skånsamt med omsyn til bygnings­messig og materiell autentisitet, om bygningen vert konvertert til ny bruk sjølv om autentisk bruk til sjukehusdrift er prioritert. I sjukehusområda skjer dette gjerne ved at den eldste bygningsmassen går frå kliniske funksjonar til å gi rom for administrative kontorfunksjoner som eksempelet frå St. Olavs hospital i Trondheim viser.

Konflikten mellom autentisk bruk og vern av bygningsmassens autentisitet er sentralt i mange av sakene i eksempelstudia. Å bruke bygningane til å formidle helse- og sosialhistorie når bygningen er konvertert til bustad- eller kontorformål, kan synes lite føremålstenleg og viser at balansen mellom autentisk bruk og bygningsvern ofte kan vere ei krevjande oppgåve.

Det freda Leprasjukehuset i Marken i Bergen (St. Jørgens hospital) med bygningar frå 1700-tallet vart i 1970 oppretta som Lepramuseet og driven av Bymuseet i Bergen. Bruken av bygningen til museums­

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

33

NY BRUK AV VERNEVERDIGE HELSEBYGG

formål har gjort det muleg å ta vare på kultur­minnet i autentisk form sidan drifta vart lagt ned då den siste leprapasienten døydde i 1946.43 Sjølv om vi har fleire eksempel på bruk til museumsformål, er dette ein spesiell verksemd som neppe kan danne noko førebilde for mange verne­ verdige helsebygg.

Pleiestiftelsen for spedalske i Kalfarveien 31 i Bergen er eit anna av byens verneverdige sjukehus, eit av landets største trebygningar, oppført i sveitserstil i 1857.

Sjukehusdrifta vart nedlagt i 1992 og vart pussa opp til kontorformål i 1999 og vert disponert av Universitetet i Bergen.

Bygningskomplekset vart freda i 2013 og nyleg vidareseld til eit privat eigedomsselskap. Dette er eit verneprosjekt det vil

bli interessant å følgje utviklinga av med tanke på korleis bygningen kan vernast og utviklast innanfor nye bruksrammer.

Det gamle Rikshospitalet i Oslo vart i tidsrommet 2000 - 2005 bygd om til bustader, nærings- og undervisningsbygg i eit større byutviklingsprosjekt under namnet Pilestredet Park. Av ein bygningsmasse på 138 000 m2 er omlag halvparten nybygg. Rundt halvparten av eksisterande bygningsmasse vart rive. Av 1430 bustader er 350 (25 %) ombygging av sjukehusbygningar. Kvinneklinikken frå 1914 er regulert til spesialområde vern og er bygd om til kontorfunksjonar saman med andre verneverdige bygningar 44. Ei vitjing i området gir derimot få assosiasjonar til eit tidligare sjukehusområde, men dei få, eldre

43 Lepramuseet: http://www.bymuseet.no/vaare-museer/ lepramuseet/

44 Statsbygg, 2006.

Kvinneklinikken ved det gamle Rikshospitalet, Pilestredet Park.

34

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Foto: Helge Høifødt © Wikipedia Commons

DAG KITTANG OG JENNIFER MCNEANY

bygningane i området markerer likevel ein viktig bygningshistorisk tidsdjupn og gir området karakter og identitet.

KONFLIKTAR OG KONSENSUS Det er lett å mane til misnøye om verne- og fredingsføresegner når ein ser at å leve opp til desse, krev både ressursar og mot.

Tidligare fekk helsesektoren stort sett gjere som sektoren ville i byggeprosjekt. I dag vert ein minna på at kulturminnevernet er eit offentleg pålegg på lik linje med brannsikring og universell utforming. Studien viser at det er aksept for dette. Fleire av helsesektoren sine eigedomsforvaltarar gir likevel uttrykk for ein vanskeleg konflikt mellom omsynet til vern og omsynet til bruk og utvikling.45 «Det er en gammel bygningsmasse og det krever mye. Å pusse opp til dagens bruk, hvis vi i det hele tatt får det til med de verne- og fredningsbestemmelsene som ligger der, vil antakeligvis koste like mye eller mer enn et nytt bygg.»

«Den største utfordringen er å få bygg som fungerer etter dagens behov, ønsker og behandlingsmåter. Når det er en eller annen vernebestemmelse knyttet til bygningen, så er det alltids en utfordring å få til de optimale løsningene. Men uansett, skal man inn med en virksomhet i et bygg, om det er vernet eller ikke, så vil det jo alltid være noen begrensninger».

Ved Arendal sjukehus kunne ein registrere ein tydeleg motstand mot landsverneplanen.

Arbeidet med forvaltningsplanen stoppa opp til fredingsomfanget vart redusert då forvaltninga meinte at fredingsvedtaket fokuserte på fredingselement som ikkje hadde 45 McNeany, 2017, ss. 43, 44, 42, 47 og 49

fredingsverdi. Tilsette hos Riksantikvaren gir uttrykk for at dette skuldast manglande forståing for fredingsvedtaket, « (…) forståelsen for hva som ble valgt ut som fredningsobjekter (…) er kanskje ikke så tydelig for de som har tatt over som det var for de som var med å gjøre utvalget».46 Men studien viser også ei sterk oppslutning i sjukehusforvaltninga om verdien av å ta vare på dei verneverdige helsebygningane både som historieformidlar og som viktige opplevings- og bruksressursar, i tillegg til at det er eit offentleg krav ein må ta omsyn til: «Så det er klart at i en sånn sektor så er det mye historie som er verdt å ta vare på, som vi kan være stolt over og vise frem».47 Landsverneplanarbeidet har ført til at dei statlege sektorane har tatt ansvar for eigne kulturminne. Dei er blitt meir medvitne om det ansvaret dei ulike sektorstyres­maktene har med omsyn til å ta vare på kulturarven.

Ein tilsett hos Riksantikvaren uttrykker: «Kulturminneforvaltningen har endret seg veldig. (…) vi ser den store fordelen med landsverneplanarbeidet er profesjonalisering i statlig sektor når det gjelder kulturminne­ vern og oppfølging av kulturhistoriske bygninger. Staten tar kulturminneansvaret og jobber opp en egenkompetanse på dette. (…). Og det gjør arbeidet mer effektivt. (…)

Jeg synes de regionale helseforetakene har tatt dette på en veldig god og tillitsbyggende måte, så jeg tenker at dette kommer til å gå bra. (…) Vi må gjøre hverandre gode i denne prosessen».

Sjukehusbygg HF sine eigne kultur­ minnefaglege rådgivarar skal sjå til at antikvariske omsyn vert innarbeidd så tid46 McNeany, 2017, s. 58 47 McNeany, 2017, s. 47

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

35

NY BRUK AV VERNEVERDIGE HELSEBYGG

leg som muleg i nye prosjekt og medverke til å hindre interessekonfliktar. Samtidig opplever dei regionale helseføretaka at det oppstår spenningar internt i organisasjonen når arbeidsoppgåvene som byggherre kjem i konflikt med antikvariske pålegg som organisasjonen sjølv har pålagt seg å gjennomføre. Sjukehusbygg HF har både utbyggings- og vernehatten på, noko som kan skape interne konfliktar. God dialog medverkar til at sakene som regel vert løyste på ein tilfredsstillande måte.

Landsverneplanarbeidet har skapt eit større medvit om dei kulturhistoriske verdiane som er knytte til helsesektoren si bygningsmasse og ei tydelegare klargjering av forvaltningsansvaret. Ein god dialog og godt samarbeid mellom dei ulike aktørane har ført til at tiltak i helsesektorens kulturminne i stor grad tar vare på arkitektoniske og kulturhistoriske verdiar. Riksantikvaren understrekar at (…) «arvesølvet har det mye bedre etter fredningene».48 EIT STØRRE HANDLINGSROM? Dagens bygningsmasse innanfor helsesektoren vil truleg ikkje samsvare med framtidas areal- og funksjonsbehov.

Sjukehus­bygningar er mellom dei bygningane som krev størst evne til å tilpasse seg nye behov knytte til hyppige endringar innan medisin, behandlingsmetodar, teknologi og pasientgrupper. Dette stiller ein overfor eit aukande nybyggings- og transformasjonsbehov. Også demografiske endringar og omorganiseringar av sektoren vil føre til areal – og strukturendringar som igjen krev tekniske og bygningsmessige oppgraderingar. Balansen mellom å kunne tilpasse bygningsmassen til

eit omorganisert og teknologisk stadig meir avansert helsetilbod og samtidig prøve å ta vare på kulturhistoriske og arkitektoniske verdiar, er og vil bli krevjande. Ein må også rekne med at ein stadig større del av verneverdige helsebygningar vil måtte konverterast til nye bruk, med dei utfordringane dette set til bygningsvernet.

Eit viktig grunnlag for utvalet av freda og verneverdige helsebygningar i landsverneplanen for helsesektoren, var som tidligare nemnt, eigedomane sine historieformidlande eigenskapar, evna til å fortelle om tidlegare tiders byggekunst, helse- og sosialhistorie m.m. Dette vernegrunnlaget vart gjerne knytt til kravet om å ta vare på bygningen så autentisk som muleg både med omsyn til bruk, byggeprosess og materialbruk og fører til eit etter måten strengt verneregime. Fleire av forvaltarane reagerer på at freda bygningar skal vedlikehaldast etter antikvariske prinsipp og meiner at eit slikt vedlikehald nødvendigvis vil vere i overkant kostnadsog arbeidskrevjande.

Mange av sjukehusa har blitt vesentleg endra gjennom historia og det kan opplevast som eit paradoks at i dag skal alle spora vernast. Nokre hevdar at små ressursar kombinert med svak kompetanse om antikvarisk restaurering, har ført til at mange freda bygningar manglar tilfredsstillande vedlikehald.49 Eit større handlingsrom i vedlikehaldsarbeidet med utgangspunkt i det historiske ekvivalensprinsippet som inneber at tiltak skal gjennomførast med vår tids teknologi, materialbruk og med arkitektoniske løysingar som speglar samtida, kan gi lågare vedlikehaldskostnader. På den andre sida er det eksempel på at moderne

48 McNeany, 2017, s. 63

49 Nesbakken et al., 2015

36

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

DAG KITTANG OG JENNIFER MCNEANY

byggematerialar og tekniske løysingar har ført til byggeskadar og akselerert forfall.

Kunnskapsgrunnlaget om val av løysingar og materialbruk bør derfor styrkast i forvaltinga av verneverdige bygningar.

Vern av dei historiske sjukehusa har vore viktig ut frå mange forhold; historieformidling, gjenbruk av ressursar, men også på grunn av dei estetiske og identitetsskapande verdiane som mange av dei gamle sjukehusa representerer. Det er ein aukande aksept for at samfunnsnytte og opplevingsverdi må få ein større plass i bygningsvernet og i landsverneplanane og at god arkitektur som foreinar gamalt og nytt må få nødvendig handlingsrom.

Studien viser at lokale eigedoms­ forvaltarar ofte meiner at verneføresegnene er for detaljstyrte og hindrar gode og framtidsretta løysingar og tilpassing til nye funksjonskrav. Eit større handlingsrom kan like gjerne fremje bygningsvernet. Dette gjeld særleg der fredingsvedtaket i stor grad omfattar interiøret.

Skal ein vere i stand til å ta vare på dei kulturverdiane som er knytte til helsesektorens omfattande og verdifulle bygningsmassen, vil dette krevje auka kunnskap hos dei mange aktørane som arbeider med drift og vedlikehald, utvikling og transformasjon av verneverdige helsebygg. Ombygging

og transformasjon må baserast på grundig historisk dokumentasjon, der nye element føyer seg inn i den historiske konteksten på ein respektfull måte. Det er i denne samanhengen naudsynt at driftsmessige forhold vert ein viktig faktor i vurderinga av framtidige utbyggingsplanane slik at verneomsyn ikkje i for stor grad skuggar over medisinske og driftsmessige omsyn.

Kulturhistoriske føringar vil vere viktige rammevilkår for forvaltinga av verne­ verdige sjukehusbygg, Gjennom arbeidet med landsverneplanane er det etablert ein god dialog mellom helsesektorens eigedomsforvaltarar og kulturfaglege rådgivarar og styresmakter innan kulturminnevernet.

Det er viktig at denne dialogen vert basert på ein gjensidig forståing av utfordringane og eit felles og styrka kunnskapsgrunnlag.

FORFATTERBIOGRAFI Dag Kittang (f.1949). Master i arkitektur (NTH, 1974) og professor ved Institutt for arkitektur og teknologi, NTNU. Ph.d. 2006: «Trebyen Trondheim - ein studie av ein byplandiskurs 1960–2000». Prosjektleiar for «Bygningsvernsenteret ved NTNU».

Jennifer McNeany (1990). Master i eigedomsutvikling (NTNU, 2017).

Forvaltningskonsulent i OBOS Stor-Bergen.

KJELDER ABRAHAMSEN, PER: «Etableringen av Oslo Hospitals dollhus», Tidsskrift for den norske legeforening nr. 11, 2000, https://tidsskriftet.no/2000/11/merkesteiner-inorsk-medisin/etableringen-av-oslo-hospitalsdollhus

ARBEIDS- OG ADMINISTRASJONS­ DEPARTEMENTET: «Forprosjekt – Statens kulturhistoriske eidendommer. Politikk for eierskap og forvaltning, Oslo, 2002, https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/ kilde/aad/rap/2002/0002/ddd/pdfv/153503forprosjekt_rapport_odin.pdf

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

37

NY BRUK AV VERNEVERDIGE HELSEBYGG

EUROPARÅDET: Council of Europe Framework Convention on the Value of Cultural Heritage for Society, (CETS 199), Faro, 2005, https://www.coe.int/en/web/conventions/fulllist/-/conventions/treaty/199

MULTICONSULT AS: Veiledning til tilpasningsdyktighet, http://www.byggemiljo.no/wp-content/ uploads/2014/12/TilpasningsdyktighetByggemiljøveileder-04.11.08.pdf

FORNYINGS- OG ADMINISTRASJON­S­ DEPARTEMENTET: Kongelig resolusjon – Overordna føresegner om forvaltning av statlege kulturhistoriske eigedomar, Oslo, 2006, https://www.regjeringen.no/globalassets/ upload/fad/vedlegg/statsforvaltning/kglres_ kulturhistoriske_eiendommer.pdf

MUÑOS VIÑAS, SALVADOR: Contemporary theory of conservation, Amsterdam, 2005

Fortidsminneforeningens årbok, Oslo, 1933 Fortidsminneforeningens årbok, Oslo, 1934 HAMMER, ERLEND (RED.): Landsverneplanen for helse­sektoren. Rom for helse - hovedtrekk i spesialisthelsetjenestens bygningshistorie, Oslo, 2012 HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTET, Landsverneplan for Helse- og omsorgs­ departmentet. Omforent liste over byggverk og utomhusområder i verneklasse 2, 27. juni 2016 JORDÅEN, RUNAR: «Helsebygg i Noreg- ei historisk oversikt» i Erlend Hammer (red.), Rom for helse - hovedtrekk i spesialisthelsetjenestens bygningshistorie, Oslo, 2012 KITTANG, DAG, EIR GRYTLI OG GEIR K. HANSEN: Forvaltning og utvikling av verneverdige helsebygninger, Trondheim, 2016 KLIMA- OG MILJØDEPRATEMENTET: Bygningsvern i Norge, Oslo, 2014 LARSSEN, ANNE KATHRINE: Bygg og eiendoms betydning for effektiv sykehusdrift. PhD, NTNU, Trondheim, 2011 MCNEANY, JENNIFER: Utvikling og vern av kulturhistoriske bygninger i helsesektoren.

Master, NTNU Trondheim, 2017 MILJØDEPARTEMENTET: St.meld.nr. 39 (1986-87): Bygnings- og fornminnevernet

38

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

MYDLAND, LEIF: Kulturminner i kommune, Oslo, 2014 MYKLEBUST, DAG: «Verditenkning i et retroperspektiv: En øvelse i forenklingens kunst, Fortidsminneforeningens årbok, Oslo, 2017 OFTEDAL, MARTE: «Innledning» i Erlend Hammer (red.), Rom for helse - hovedtrekk i spesialist­ helsetjenestens bygningshistorie, Oslo, 2012 NESBAKKEN, ANNELI ET AL.: Effekter av ulike former for juridisk bygningsvern, Kart og plan vol. 108, nr.4, 2015 PENDLEBURY, JOHN: Conservation in the Age of Consensus, London, 2009 RIKSANTIKVAREN: Forskrift om fredning av statens kulturhistoriske eiendommer, Oslo, 2011 RIKSANTIKVAREN: Riksantikvarens bystrategi 2017-2020, Oslo, 2017 SMITH, LAURAJANE: Uses of Heritage, London, 2006 STATSBYGG: «Utvikling av Pilestredet Park.

Utomhus og infrastruktur», 2006, https://web.archive.org/web/20111110095229/ http://statsbygg.no/FilSystem/files/ ferdigmeldinger/678_pilestredet_park.pdf SØRLANDET SYKEHUS HF: «Fredet bygg endret utførelse», søknad til Riksantikvaren, upublisert TRONDHEIM KOMMUNE: «Brøset – områdeplan», 2013, http://docplayer.me/39633042-Trondheimkommune-byplankontoret-broset-omradeplanplanbeskrivelse.html

JANNE WILBERG

Da Forsvaret i 2002 nedla virksomheten i Gamlebyen, Fredrikstad skulle en hel bydel finne en ny form og militære bygninger få ny bruk, i tråd med kommunens ønsker for byutvikling. Det gamle ekserser- og ridehuset fra 1808 er i dag kulturhus hvor også grøntområdet brukes ti utadrettet kulturell virksomhet og servering.

Foto: Janne Wilberg

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER Janne Wilberg De siste tiårenes mantra i kulturminnevernet har vært at bruk er det beste vern.

Det er i mange tilfelle riktig, men det er også en sannhet med modifikasjoner.

For når blir bruk til overforbruk, og er det slik at alle kulturminner har et stort brukspotensial? Skal dette dessuten overstyre andre kulturminneverdier, og mister kulturminner sin verdi dersom brukspotensialet er minimalt? Fremfor alt – hva er god bruk, og hvorledes skal man gå frem for å oppnå det? I denne artikkelen belyses problemstillingene med utgangspunkt i militære kulturminner fra flere epoker.* * Feltet er tidligere lite omtalt og baserer seg derfor i stor grad på forfatterens mangeårige arbeid med vern og utvikling av Forsvarets kulturminner og de mange arbeidsdokumenter som ble produsert av forvaltningen fra 1990-tallet og fremover.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

39

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

P

å 1990-tallet gjennomgikk Forsvaret store endringer, i og med Den kalde krigens avslutning. Det innebar blant annet at man ikke lenger hadde behov for en rekke militære eiendommer (heretter kalt etablissementer), og derfor ble det lagt til rette for en storstilt avhending av bygninger og anlegg.1 Den statlige avhendingsinstruksen2 fastslår at alle statens eiendommer som er eldre enn femti år3 skal vurderes for vern av Riksantikvaren før avhending. Ettersom Forsvaret planla å avhende omkring 10 000 inventarnummer (dvs. enkeltobjekter) på tre år fremsto dette som en kapasitetsmessig utfordring, både for antikvarisk myndighet og for det som da var Forsvarets Bygningstjeneste (FBT).4 Dermed ble et Forsvarets Kulturminneprosjekt (FKP) etablert, som et fellesprosjekt der også Forsvarsmuseet deltok.

1 Arbeidsdokumentene som danner bakteppet for denne artikkelen omfatter publiserte dokumenter som Lands­verneplan for Forsvaret og Verneplaner for de nasjonale festningene, en rekke upubliserte dokumenter som forvaltningsplaner, utviklingsplaner og utredninger i tillegg til en omfattende journalført korrespondanse.

Fagdiskusjonen om vern gjennom bruk har fått større oppmerksomhet innen sivil sektor, men det holdes i hovedsak utenfor her. Se f.eks. Smith, 2006, Tomback, 2013, Brekkhus, 2014 og Bye, 2011.

2 I pkt.1.2 i Kongelig resolusjon av 19. desember 1997 Instruks om avhending av statlig eiendom m.v. heter det: «Med fast eiendom menes i denne instruks grunnareal og påstående bygning, enten hver for seg eller i kombinasjon.

Med avhending menes salg, gave, bortfeste og makeskifte av fast eiendom. Overføring mellom statsinstitusjoner som er underlagt denne instruksen regnes ikke som avhending.

Med markedspris menes den høyeste pris markedet er villig til å betale. Ved verditaksering er markedspris den høyeste pris det antas at markedet vil betale.»

3 I særskilte tilfelle kan Riksantikvaren avvike fra femtiårs­ grensen. For Forsvarets portefølje innebar det at man vurderte de samlede verneverdiene i etablissementene som ofte var utviklet over mange tiår. Dette i henhold til at Kulturminne­loven ikke opererer med en avgrensing oppad i tid.

4 FBT var forløperen til dagens Forsvarsbygg (FB), etablert i 2002.

40

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Målsettingen var at man i løpet av en fireårsperiode skulle vernevurdere 28 000 bygninger og anlegg som befant seg på omkring 3 000 steder i Norge. Det utgjorde drøyt seks millioner kvadratmeter bygnings­masse som var tilkommet i løpet av 700 år. Selv i verdenssammenheng var det et enestående prosjekt, og resultatet ble Landsverneplan for Forsvaret (LVP).5 FKPs virksomhet ga også mye erfaring med åpning av et større antall forsvarsanlegg for publikum samt tilrettelegging av anleggene for allmenn ferdsel og opplevelse. I tillegg skulle det legges til rette for at et stort antall bygninger og anlegg enten ble overført til annen statlig virksomhet eller solgt til private. Uansett skulle FKP bidra til at verneverdiene ville overleve på en god måte, også dersom de var gått ut av Forsvarets eie. Dette viste seg å bli en mer krevende prosess enn man hadde forestilt seg. For det første rommet porteføljen et bredt register av bygnings- og anleggstyper – fra staselige gamle festningsanlegg som Bergenhus festning og til torpedobatterier, tyskerbrakker, løpegraver, kavalerileire, rakettanlegg og observasjonsposter.

Anleggene kunne dessuten omfatte langt større områder enn bare bygningene og installasjonene som befant seg der. Et godt eksempel er Odderøya ved Kristiansand.

DET MILITÆRHISTORISKE LANDSKAP De militærhistoriske anleggenes karakter gjorde altså at man ikke bare måtte forholde seg til bygninger og anlegg, men også til store områder med spor av militær aktivitet, som ofte hadde tilkommet gjennom flere 5 Landsverneplan for Forsvaret, bind 1 – 3, utgitt i 2000, består av en artikkelsamling og to katalogdeler.

JANNE WILBERG

Hovedforsvarslinjen i nord med mer enn 800 bunkere og anlegg ble etablert av tyskerne under navnet Lyngenlinjen og dublert med Frøylinjen under Den kalde krigen. Spor etter fangeleirer og militær aktivitet under ekstreme forhold fra krigen.

Forsvarsanleggene fra 1990-tallet er omfattende og ligger godt kamuflert i terrenget. Disse ble utrangert på 2000-tallet, men er nå aktuelle for innrangering på grunn av endret forsvarssituasjon.

Foto: Janne Wilberg

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

41

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

hundre år. Og da måtte man også vurdere hvilke mulige formål og opplevelsesdimensjoner som de kunne åpne for i møte med sivilsamfunnet. Derfor ble det behov for å definere verdiene knyttet til bevaring av militære områder, ikke minst der det ikke var aktuelt med fredning. Vurderingen av stadig nye militære områder gjorde det klart at også arealer med mange innslag av ruiner og få bevarte bygninger rommet muligheter for rike opplevelser og et betydelig formidlingspotensial. Men et egnet begrepsapparat manglet for å tydeliggjøre hvorledes slike verdier burde forvaltes i fremtiden. Derfor etablerte FKP betegnelsen det militærhistoriske landskap, et innovativt begrep også i en internasjonal sammenheng.

Lisen Roll, som ledet prosjektet i de første årene, var den som først definerte dette i artikkelform. Og det har fortsatt autoritativ kraft: «Det militærhistoriske landskap er en type kulturlandskap hvor den menneskelige påvirkningen primært er knyttet til militær virksomhet. Begrepet kan dessuten omfatte områder hvor viktige militærhistoriske begivenheter har funnet sted, for eksempel slagsted, selv om det i dag ikke kan sees spor etter denne virksomheten. Det militærhistoriske landskapet er summen av naturgitte forhold og den menneskelige påvirkningen. Plasseringen av militære anlegg bygger på vurderinger av forsvarsstrategiske behov og naturgitt egnethet. Naturen har gitt det militærhistorisk landskap i Norge spesielle særtrekk.»6 Men ofte hadde oppføring av festningsverker og fortifikasjoner ført til store endringer i terrenget, og i forbindelse med byggingen hadde det gjerne vært nødvendig 6 Roll, 2000

42

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

også å etablere anlegg og installasjoner for infrastruktur. Eksempelvis inngår ofte rester av steinbrudd som vitnemål om bygge- og anleggsvirksomheten.

En vanlig militærleir lar seg som regel greit avgrense ved gjerdet som følger leirens bygningsstruktur, slik at leirgjerdet utgjør en fornuftig avgrensning av det eventuelt verneverdige arealet. For mer omfattende festningsverk og skyte- og øvingsfelt stiller saken seg annerledes. For områdene er gjerne store, og festningsverk har dessuten en komplisert struktur der landskapet omkring inngår som del av kulturminnet. Dette går klart frem ved de nasjonale festningsverkene,7 der det er enkelt å se også den militære betydningen av grønt­arealene mellom hovedfestning og utenverker – foruten av grøntområdet på utsiden av vollene, altså festningens forterreng.

Det fortoner seg noe annerledes på mange fort og festningsverk der tilgroing til dels gjør området vanskelig tilgjengelig og dermed mindre forståelig. Det samme gjelder områder der kultur­minnene preges av skiftende grad av forfall.

Landsverneplanens definisjon av et militærhistorisk landskap måtte derfor knyttes opp til forhold som ville få forvaltningsmessige konsekvenser. Dermed ble begrepet brukt om arealer som omfattet ruiner etter militær virksomhet, i første rekke fordi det da 7 St.meld. nr. 33 (2008-2009) «Kultur å forsvare» Om kulturvirksomheten i Forsvaret frem mot 2020 definerte 14 såkalte Nasjonale festningsverk – de ti gamle festningene Akershus, Bergenhus, Fredrikstad / Gamlebyen, Fredriksten, Fredriksvern verft, Karljohans­ vern, Kongsvinger, Kristiansten, Oscarsborg, Vardøhus – og fire fra 1900-tallet: Hegra festning (Ingstadkleiva fort) og Austrått, Møvik Trondenes fort. Senere ble også forsvarssystemet med de små grensefestningene i Østfold/ Akershus og Trøndelag tatt inn.

JANNE WILBERG

ble mulig å håndtere store og komplekse militære områder i vernesammenheng.

Mange festninger består dessuten av et en rekke enheter fordelt over et større område – på øyer som på fastland. Derfor er det ingen tilfeldighet at for eksempel Oscarsborg går under navnet Oscarsborgs befestninger.

Dette anlegget, som ble fredet ved forskrift i 2013, tilhører våre 14 store nasjonale festninger og fortoner seg som så komplekst at det ble inndelt i områder gitt ulik status avhengig av hvilke forvaltningsmessige rutiner de ble underlagt. Festningens kjerneområde har frednings­status, de delene på fastlandet som er overtatt av private er regulert til bevaring etter plan- og bygningsloven, mens noen av de øvrige områdene, eksempelvis deler av Håøya, forvaltes som et militærhistorisk landskap. Dette omtales nærmere nedenfor. Dagens bruk av disse områdene er svært varierende– fra hovedfortets velpleide borggård, som blant annet brukes til operaforestillinger og konserter, til turområdet på toppen av Håøya, der det militærhistoriske elementet kan oppleves som en kombinasjon av natur- og kulturminneopplevelser – innen et område som også er et naturreservat. Det sier seg selv at tålegrensen for bruk varierer sterkt i disse områdene og at bruksambisjonene må justeres ut fra anleggenes karakter.

Definisjonen som ble lagt til grunn for forvaltningen av slike områder kan beskrives slik: «Arealer som skal vernes som militærhistorisk landskap inneholder kulturminner, men vernet av hvert enkelt objekt er ikke spesifisert og det er ikke alltid registrert i Forsvarets eiendomsregister, FIS/EBA. Det er anlegg som nå er gått ut av bruk som for eksempel forskjellige typer fortifikasjoner, veier, grunnmurer

Eksempel på komplekst festningsverk med forsvars­­anlegg og bebyggelse plassert over et stort område, både på øyer og på begge fastlandssidene av Oslofjorden. Hovedfestningen ligger på de to Kaholmene som her vises som det sentrale punktet på kartet. Anleggets forskjellige deler har ulik karakter og krever differensiert forvaltning – fra kulturarena til naturvernområde.

Foto: Forsvarsbygg

til bygninger som nå er borte. Disse skal bevares som spor i landskapet, men de skal ikke restaureres eller vedlikeholdes.

I de militærhistoriske anleggene kan det imidlertid inngå enkelte fredningsobjekter som må ivaretas særskilt og også istand­ settes dersom det er behov for det.»8 Dette er et typisk eksempel på at det er umulig å legge bruksverdiene alene til grunn i videreutvikling av kulturminner og 8 St.meld. nr. 33 (2008-2009), s. 4.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

43

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

kulturmiljøer. For i tillegg til opplevelsesverdiene har anleggene en betydelig kildeverdi, til tross for at de i ulik grad preges av forfall. Et militærhistorisk landskap ytterst i havgapet i Nord-Troms har kanskje ikke store bruksverdier i økonomisk forstand, men kildeverdien kan likevel være høy.

Brukspotensialet har imidlertid vært brukt som et sterkt insitament for å velge ut noen etablissementer for vern og velge bort andre.

Et eksempel på et anlegg med meget høy verneverdi var Sørviknes torpedobatteri i Nord-Trøndelag. Dette var det eneste gjenværende komplette torpedobatteriet i Europa av alle dem som Nazi-Tyskland anla som del av den såkalte Atlantik Wall under 2. Verdenskrig. På Sørviknes var alle de opprinnelige detaljer bevart, ned til den minste skrue. Tilpasning til etterkrigstidens militære bruk hadde skjedd ved at man ikke fjernet noe, men supplerte med det man hadde behov for. Eksempelvis ble en moderne telefon plassert ved siden av den opprinnelige, tyske modellen. Følgelig hadde anlegget en svært høy militær­ historisk verdi, og med særskilte museale kvaliteter. Både FBT og Forsvarsmuseet søkte å finne løsninger for å bevare anlegget og gi det en museal formidlingsrolle.

Men siden det er utsprengt i fjell kreves det flere hundre tusen kroner årlig bare til oppvarming og avfuktning. Bruksverdien var dessuten liten ettersom anlegget lå i et grisgrendt strøk i Rissa kommune, og det var ikke realistisk å regne med at et større publikum ville finne veien dit. Det fantes med andre ord ikke noe inntektspotensial som kunne støtte driften. Samtidig tok ingen ansvar for etablering og drift av et forsvarsmuseum der.

44

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Sørviknes torpedobatteri skulle forsvare innseilingen til Trondhjemsfjorden. Dette var Europas best bevarte torpedobatteri bygget av tyskerne under 2. Verdenskrig. Her var alle interiørdetaljer bevart.

Selve anlegget lot seg dessverre ikke bevare og er bare dårlig dokumentert. Selve området er derimot bevart som militærhistorisk landskap. Her sees koplass og utskytningsrampen der torpedoene ble skutt ut over vann.

Foto: Janne Wilberg/Forsvarsbygg

Om anlegget derimot hadde ligget i Normandie kunne det årlige besøkstallet ha ligget på mer enn hundre tusen. Men i Rissa avgjorde det svake brukspotensialet, sammen med andre samfunnsmessige hensyn, kulturminnets skjebne: Anlegget ble sikret og deretter avstengt og bevart som et militærhistorisk landskap i verneklasse 2. Sørviknes ble dermed det anlegget som de involverte i landsverneplanen sterkest beklager at de ikke kunne redde.

For det var blant Forsvarets mest utpregede verneobjekter – i tillegg til de nasjonale festningsverkene. Mye taler for at saken ville fått det samme utfallet i dag, selv om turismen i de senere årene i større grad omfatter kulturverdier og ikke bare natur.

JANNE WILBERG

ALLMENN FERDSEL OG NY BRUK Offentlig tilgang til militæranlegg som tidligere hadde vært avskjermet og som nå skulle gis nye funksjoner bød på utfordringer, i første rekke når det gjaldt sikring.

I tillegg kom behovet for adferdsregler og ferdselsbegrensinger. Et godt eksempel er igjen Oscarsborg, som inntil juli 2004 hadde vært et militært område, der soldater

patruljerte og hindret ilandstigning ut over rutebåtens anløp. Fra den ene dagen til den andre ble det nå, i henhold til allemannsretten, åpnet for publikum. Forsvarsbygg fryktet at dette ville medføre stor slitasje og uønsket bruk av nasjonalmonumentet dersom det ikke ble etablert regler for de besøkende. Derfor inngikk man i forkant av nedleggelsen et samarbeid med kommunen for innføring av en forskrift om adferdsregler i henhold til friluftsloven. Sammen med et nytt skiltprogram viste dette seg som et sjakktrekk, og etter hvert ble det utviklet tilbud om servering, overnatting og Oscarsborg festning ligger på Kaholmene ved Drøbak i Oslofjorden. Anlegget gikk over natten over fra adgangsregulert militæranlegg til friområde for publikum. Bildene viser kasernen og dagens småbåthavn.

Foto: Janne Wilberg/Forsvarbygg

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

45

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

Reinheim ble bygget som turisthytte i 1952 og skiftet navn til Snøheim i 1959 da Forsvaret overtok i forbindelse med etableringen av et skyte- og øvingsfelt. Etter en lang og krevende prosess fikk Den Norske Turistforening overta hytta etter at skytefeltet ble nedlagt.

Foto: Forsvarsbygg

lystbåthavn samt aktiviteter som relaterte seg til kunst og kulturhistorie.

Ferdselsrestriksjonene varte likevel bare frem til 2009, og med unntak av et formelt naturvern på Håøya, er det nå eventuelle bruksbegrensninger som følge av kulturminneloven som gjelder. I de mellomværende årene ble det imidlertid utviklet et profesjonelt forvaltningsregime på festningsøyene, slik at håndteringen av de mange gjestenes ferdsel ble holdt på et bærekraftig nivå. Senere om håndteringen av store arrangementer, som de årlige operaforestillingene.

NATUR OG KULTUR Tilrettelegging av tidligere militære områder for publikum krevde omfattende rydde- og sikringstiltak, også for å ivareta

46

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

hensynet til natur- og kulturminnekvaliteter. For mange av etablissementene var det dessuten utarbeidet tilbakeføringsavtaler som definerte eiendommens tilstand ved en eventuell tilbakeføring til tidligere eiere.

Og som oftest fremgikk det her at eiendommen skulle tilbakeføres slik den hadde fremstått før Forsvaret tok over. For nå å kunne bevare landskapenes spor også etter den militære bruken måtte man gå i dialog med de tidligere eierne.

Utfallet kunne her variere, og i én større sak ble dessuten styrkeforholdet mellom natur- og kulturminnevern satt på spissen.

Da Hjerkinn skyte- og øvingsfelt ble besluttet nedlagt i 1999 og senere skulle erstattes av Gråfjell Regionfelt Østlandet fantes det mange spor etter forsvarsvirksomheten i området. Men Miljøverndepartementet

JANNE WILBERG

hadde på et tidlig tidspunkt bestemt at alle spor etter militær aktivitet skulle fjernes, slik at området kunne tilbakeføres til sin såkalte naturtilstand. Departementet aksepterte ikke engang opprettholdelse av veien inn til den fredningsverdige, opprinnelige turisthytta Snøheim, og dermed ble det umulig å finne ny og egnet bruk for hytta. Det ble igangsatt et omfattende tilbakeføringsprogram, der man bokstavelig talt søkte å utslette alle spor etter Forsvaret, så som veier, installasjoner og bunkere.

Heldigvis tar ting tid – og særlig når det gjelder planlegging – og den tiden søkte antikvarene, lokalbefolkningen og deler av Forsvarsbygg å bruke til å vinne gjenklang for iallfall å bevare Snøheim, som man på et tidspunkt også søkte å flytte. Samtidig pågikk kartleggings- og konsekvensutredningen av det nye skyte- og øvingsfeltet Gråfjell, der det viste seg at kriteriene som til da var brukt for å påvise funn etter menneskelig aktivitet måtte utvides. For i motsetning til hva man hadde forutsatt, ble det klart at den norske fjellheimen rommet betydelig flere spor etter menneskelig virksomhet gjennom tidene enn det man hadde forutsett, og dermed ble myten om «den uberørte naturen» en gang for alle knust når det gjaldt forvaltning. Hadde dette vært kjent da premissene for nedlegging av Hjerkinn ble vedtatt, hadde trolig departementet inntatt en annen holdning til spørsmålet om bevaring av det militærhistoriske landskapet – som nå i hovedsak gikk tapt under revegeteringsprosjektet.

Men Snøheim overlevde mot alle odds og ble fredet i 2009 – etter nærmere 15 år med diskusjoner.

Prosessen ble nærmest et lærestykke i hvorledes en ubalansert hensyntaken til

naturvernet kan få uheldige konsekvenser – her på bekostning av kulturminnene.

I dag ville man ansett at ivaretakelsen av både naturen og av kulturminnene som den rommer ville ha forsterket turopplevelsen, noe som også ville bidra positivt til markedsføringen av vår fjellheim.

SIKRING ETTER PLAN- OG BYGNINGSLOVEN Før Forsvarets tidligere landområder kunne åpnes for fri ferdsel krevdes det omfattende befaringer, samtidig som plan- og bygnings­lovens bestemmelser fra nå av virket med full kraft – uansett om anleggene og områdene fortsatt skulle tilhøre Forsvaret eller ikke. For mens de militære tidligere hadde styrt sin virksomhet innen egne «fire vegger» uten i særlig grad å forholde seg til sivilsamfunnet var Forsvaret nå innstilt på å følge samfunnets normalrutiner i plan- og byggesaker.

Plan- og bygningsloven gir kommunene vidtgående fullmakter til å kreve sikringstiltak for områder som skal være åpne for publikum. Det ble derfor nødvendig å etablere en konstruktiv dialog med kommun­ene om sikringsnivået i militære anlegg, og samtidig avklarte Forsvaret forhold vedrørende erstatning dersom ulykken var ute, og da gjaldt erstatningslovens krav til aktsomhet.9 Dermed ble god skiltbruk et viktig virkemiddel, ikke minst på kultur­ minner med høy verneverdi, slik som Fredriksten og Akershus festninger. Med sine høye murer innebærer de en potensiell fare for publikum, men det ville innebære 9 Forsvarets bygningstjeneste utarbeidet en juridisk vurdering av dette, blant annet med utgangspunkt i en dom der en person mistet livet etter å ha brutt seg inn i bunkeranlegg merket med fareskilt. Forsvaret ble frikjent.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

47

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

en vesentlig forringelse av opplevelsen dersom det ble krevet høye nettinggjerder på alle vollkroner. I stedet valgte man å sette opp varselskilt samtidig som man stengte av særlig farlige områder når det skulle avholdes større arrangementer – som barnas «Verdens kuleste dag» på Akershus.

For områder som ikke hadde status som militærhistoriske landskaper gjennomførte man relativt omfattende oppryddinger og tilbakeføringer til opprinnelig tilstand.

Samtidig oppdaget man at områder i såkalt marginal natur (særlig sårbar natur med lite og sentvoksende vegetasjon), som i kyststrøkene i Troms og Finnmark, var spesielt sårbare for inngrep, slik at fjerning av militære installasjoner som bunkere og skytestillinger kunne resultere i betydelige naturinngrep det kunne ta tiår å reparere.

Alle batterier hadde nærforsvarsanlegg, gjerne med omfattende løpegraver og gevær/mitraljøsestillinger. Her sees en enkeltmannsstilling, et såkalt «mannhull».

Foto: Janne Wilberg

Løpegravsystemene varierte i utstrekning og kompleksitet.

Sikringen måtte tilpasses de lokale, naturgitte forholdene på stedet. Disse ligger åpent til og er ikke spesielt dype og trenger derfor ikke grundig sikring.

Ukjent sted.

Foto: Forsvarsbygg

48

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Etter hvert valgte man derfor et mer nennsomt sikringsregime der spor etter militær aktivitet faktisk heller ble bevart enn fjernet.

I samarbeid med kommunene ble derimot sikringen av de militærhistoriske landskap­ ene gjennomført så langt det var nødvendig, men slik at opplevelseskvaliteten ble beholdt. Utgangspunktet var at nordmenn flest er vant til å ferdes i skog og mark

JANNE WILBERG

Armerte betonganlegg kan være vanskelige å fjerne: To eksempler på sikring – ett tidlig ognærmest vansirende forsøk på sikring og ett som viser det som ble normen etterhvert- et fortellende militærhistorisk landskap. Ukjent sted.

Foto: Forsvarsbygg

og at det derfor bare var nødvendig med gjerder, gjenmuring og skilting i anlegg som man ikke uten videre kunne lese ut av landskapet og som dermed representerte en uforutsett fare. Et eksempel er de såkalte «mannhull» eller enkeltmannsstillinger, det vil si runde hull på toppen av støpte betongbunkere plassert rundt i terrenget.

Opplevelsesmessig er det også forskjell på å fylle et løpegravsystem med en halv meter pukk slik at du fortsatt kan gå nede i dem, og å fylle det helt opp slik at det bare markeres i terrenget. På samme vis søkte man å gi folk tilgang til bunkerne ved å mure dørene fast i halvåpen stilling istedenfor bare på annet vis å anskueliggjøre sammenhengende forsvarsverker.

Samtidig fjernet man enkelte risikoelementer som truet både mennesker og dyr, som eksempelvis piggtråd. Men dersom man på den annen side fjernet all piggtråd fra alle militære anlegg så innebar det at bruks­verdiene kunne gå sterkt utover kultur­minneverdiene. For enkelte festnin-

ger hadde omfattende piggtrådsperringer og gjerder som utgjorde viktige deler av festningsverkene. Disse ble derfor søkt bevart, men tilrettelagt eksempelvis gjennom rydding av trær og busker slik at de ikke utgjorde noen uventet risiko i landskapet.

Sikringstiltakene skulle dessuten i størst mulig grad være utformet slik at avstengte anlegg eventuelt senere kunne gjenåpnes, dersom man med tiden ønsket en mer omfattende formidling. På den annen side ble eventyrlystne besøkende tiltrukket av anlegg der de med utgangspunkt i historier og myter søkte etter hemmelige rom og skjulesteder. Dette kunne gå ut over installasjonenes bevaring, for publikums kreativitet når det gjaldt å skaffe seg adgang til avstengte anlegg kjente få grenser. Med tiden ble derfor sikringsnivået hevet, slik at eksempelvis alle åpninger som skulle holdes lukket ble murt igjen med 20 cm armert betong.

De seneste årenes terrorhendelser har også aksentuert behovet for sikring av

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

49

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

enkeltobjekter og områder, såkalt perimetersikring, og Forsvaret har fått sin andel av «pullertskoger» og liknende tiltak. På den annen side har viktige militære anlegg til alle tider vært sikret slik at det her er mer snakk om en videreføring enn om et paradigmeskifte (systematisk skifte i tenkemåte som er av betydelig størrelse og rekkevidde). En skjebnens ironi er det likevel at der man en tid søkte å åpne tidligere militære nasjonalmonumenter for sivil bruk nå er i gang med visuelt å signalisere at folk skal holde seg borte.10 Det kan imidlertid tillegges at i noen tilfelle har det gått den motsatte veien – når lokale krefter har ønsket å heve interessen for området og styrke formidlingen av anleggene. Slik ble pukk fjernet i løpegraver mens bunkere ble gjenåpnet. Den til enhver tid ønskede anvendelse av et anlegg bør derfor ikke bli styrende for fremtidens vurdering av anleggets potensial.

10 For øvrig utgjør terrorsikring et så omfattende saksområde at det ikke gis rom for behandling innen rammen av denne teksten.

Sikring av anlegg må holdes på et slikt nivå at opplevelsesverdiene ikke ødelegges.

Illustrasjon: Kjeld Magnussen

50

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

NY BRUK AV MILITÆRE EIENDOMMER Lokalbefolkningens kunnskap om nabolagets militære etablissementer varierte sterkt, og det samme gjaldt følelsen av «eierskap» til anleggene. Noen lokalsamfunn hadde opplevd et nært forhold til etablissementet og hadde nå klare ønsker og planer for områdenes funksjon i fremtiden. Derfor ble det tidvis utfordrende å forklare lokalpolitikerne at de ikke uten videre kunne planlegge på «annen manns grunn», ikke minst der det dreide seg om anlegg med høy verneverdi. Det samme gjaldt tidligere militære anlegg som var anlagt på attraktive tomter, eksempelvis langs strender, slik at de hadde en betydelig eiendoms- og utviklingsverdi.

Dette gjaldt for det nasjonale festningsverket Møvik fort ved Kristiansand, som inngikk i den tyske okkupasjonsmaktens festningslinje Atlantik Wall som strakte seg fra Kirkenes til Biscayabukta. Anlegget er i dag enestående i Europa fordi det har en grovkalibret kanon plassert in situ. For med unntak av to andre slike kanoner i Norge er alle de store eks-tyske kanonene fra andre verdenskrig ødelagte eller forsvunnet.

Fortet har også høy generell verneverdi og et betydelig potensial for militærhistorisk formidling. Men her blant kanonstillinger, brakker og ammunisjonslagre ønsket både kommunen og lokale utbyggere en fortetting med et stort antall boliger, samtidig som noen la storstilte planer for en fornøyelsespark midt i fortsområdet.

Etter mer enn femten års kamp for å hindre utbygging ble fortet fredet i 2012. Men fortsområdet fra etterkrigstiden ble avhendet og utviklet blant annet til boligformål.

Krigshovedkvarteret i fjellet – et krigsteater slik vi kjenner det fra etterkrigstidens

JANNE WILBERG

Møvik fort ble anlagt av tyskerne sammen med et «søsterbatteri» på Hanstholm i Danmark og et mellomliggende minefelt for å kontrollere skipsfarten i Skagerak. Den gjenværende 38 cm. kanonen er sjelden i europeisk sammenheng og fortet er fredet som et av 14 nasjonale festningsverk.

Kommunen og lokale utbyggere ønsket tung boligutbygging av området. Man syslet også med planer om pariserhjul i fortets sentrale område.

Bildene viser deler av dette.

Foto: Janne Wilberg

­ lmer – lot seg dessverre ikke redde til fi tross for den høye verneverdien. Dette ble den prisen man betalte for å sikre den ekstyske delen av anlegget.

Andre steder fristet til en storstilt hytteutbygging, selv om man i høy grad klarte å bevare etablissementenes kjerneområder gjennom verneinstituttet. Derimot ble det ofte åpnet for utbygging i randsonene, men med klausul om tilbakeføring til Forsvaret

dersom kommunen ikke holdt seg til det utbyggingsnivået man var blitt enige om.

Alt i alt fremstår dermed begrepet «vern gjennom bruk» som en sannhet med betydelige modifikasjoner. Kanskje bør det rettes til «vern gjennom god bruk», for overforbruk tjener ikke kulturminner.

Det gjør selvsagt heller ikke vanskjøtsel.

Rundt 2000 ble en del av Forsvarets viktige kysteiendommer overdratt (forvaltnings­

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

51

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

overført) til Direktoratet for naturforvaltning (DN).11 Eiendommene rommet blant annet flere kystvakthytter.12 Overføringen kom ikke uten videre til å gagne dem i egenskap å være kulturminner, for DN var kun interessert i stedenes naturkvaliteter og tilsvarende mindre villige til å ta ansvaret for bygningene som fulgte med, selv om dette var forutsatt i avtalen med Forsvaret.

Omsider ble de viktigste eiendommene i klima- og miljøsektoren fredet gjennom forskrift i 2015, og da erkjente man også ansvaret for å ta vare på bygningene man i sin tid hadde overtatt. I praksis skjedde det gjerne i samarbeid med lokale aktører, ettersom DN ikke har noen driftsorganisasjon. Underveis bidro likevel mangelen på anvendelse, sammen med sviktende vedlikeholdsvilje, til en ond sirkel: jo mere vanskjøtsel desto verre ble det å finne brukere til eiendommene. Og uten brukere var det ingen som prioriterte midler til vedlikehold.

Mange eiendommer som ble solgt ut av Forsvaret hadde derimot et utviklings­ potensial, samtidig som de hadde en betydelig verneverdi – noen av dem var også opplagte fredningsobjekter. Men dette gjaldt ikke flertallet, som blant annet omfattet de nevnte kystvakthyttene. Imidlertid hadde flere av dem en spektakulær beliggenhet i attraktive turområder. Forsvaret så at de av hyttene som ikke var overdratt til DN 11 I motsetning til i dag kunne den gang slike overføringer mellom statlige aktører skje vederlagsfritt.

12 Dette var enkle trebygninger med flere observasjonsluker.

Her skulle kystvaktens personell overnatte under mobilisering, og hyttene danner derfor et system langs kysten. Samtidig dokumenterer de en tusen år lang tradisjon med vakt og varsling. De nåværende hyttene ble oppført som del av opprustningen før 1905. De har også militærhistorisk interesse som del av meldetjenesten langs kysten i første halvdel av 1900-tallet.

52

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Sotåsen ved Kristiansand er en av kystvakthyttene ble oppført på 1890-tallet som del av et kystvaktsystem tilknyttet den militære opprustningen før 1905. De var i bruk til innpå 1950-tallet. Hyttene ble plassert på høyder og strategiske punkter med vid utsikt over skipsleden. Forsvaret inngikk avtaler med lokalbefolkningen om vakthold i beredskapssituasjoner. Meldinger ble gitt med kurer/ ordonnans og senere med enkle radiosett og telefon.

Foto: Karen Thomassen, Riksantikvaren

utgjorde en samfunnsmessig verdi som det var naturlig å ivareta. For å sikre en forutsigbar forvaltning ble disse eiendommene i hovedsak overdratt til kommunene som eventuelt kunne avtale en vedlikeholdsplikt i forbindelse med brukstillatelse for diverse lag og foreninger. Slik sikret man både bruk og vedlikehold samtidig som eiendommene var tilgjengelige for fellesskapet – og dermed gode eksempler på vern gjennom bruk.

På den annen side var det mange kommuner som tro til da Forsvaret «flagget ut» og også tok ansvar for større deler av den militære kulturarven enn det som i nasjonal sammenheng ble prioritert som verdifullt i Landsverneplanen. Fauske kommune tok eksempelvis grep om sin lokalhistorie idet de så mulighetene for en mer omfattende bevaring av Klungset hospital/lasarett enn foreslått av FKP. Etablissementet ble reist av tyskerne under andre verdenskrig,

JANNE WILBERG

Klungset lasarett ble oppført som sykehus for tyske tropper, for arbeidstjenesten – og for krigsfanger knyttet til «Blodveien». Sykehuset og isolatbrakken er blant flere fredete bygningene. Her er både det opprinnelige eksteriøret og interiøret bevart Sistnevnte er sjelden i europeisk sammenheng.

Foto: Siri Wolland/ Riksantikvaren

i og med at Fauske var hovedgarnison for den tyske byggherreorganisasjonen Organisation Todt (OT) og uløselig knyttet til oppføringen av arktisk vei og jernbane – den såkalte Blodveien – der et stort antall utenlandske krigsfanger satte livet til som anleggsarbeidere under forferdelige forhold. Virksomheten medførte behov for eget sykehus – som også ga noe behandling til krigsfangene.

Denne grusomme historien førte til at lokalsamfunnet rett etter krigen kvittet seg med flest mulig spor etter tysk tilstedeværelse. Likevel erkjente man etter hvert verdien av Klungset som et viktig historisk dokument i fortellingen om Fauskes rolle under krig og okkupasjon, og kommunen la planer for hvorledes leiren burde ivaretas.

Det førte til at anlegget ble et av de ytterst få der Riksantikvaren utvidet fredningsomfanget med flere bygninger enn det som var foreslått i LVP – etter påtrykk fra lokalsamfunnet som hadde samlet mye ny dokumentasjon om anleggets betydning.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

53

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

I dag er Klungset et museum, og etter hvert ble disse verneverdige bygningene tilbakeført endel kvaliteter, som da man fjernet etterkrigstidens eternittkledning fra det man antar er periodens eneste gjenværende europeiske militære isolatbrakke.

Slike bygninger, samt flertallet av de mest usanitære fangebrakkene, hadde vært særlig smitteutsatte og ble brent eller revet etter krigen. Veldig mange andre brakker ble derimot gjenbrukt og overlevde i mange år både i Norge og ute i Europa.

FRA MILITÆRLEIR TIL SIVILT BRUK I utgangspunktet ville Forsvaret selge utrangerte leire ferdig regulert til ny bruk, i hovedsak for å øke avkastningen, men også for å sikre en god gjenbruk av verneverdige anlegg. LVP prioriterte dessuten vern av hele bygningsmiljøer istedenfor såkalt «frimerkebevaring». For da ville det bli enklere å etablere en gjenbruk av eiendommene på kulturminnenes premisser. Senere valgte man likevel en annen strategi, nemlig ikke selv å utvikle anleggene, men selge dem «på rot».

Allerede under FKP-prosjektet ble det klart at Forsvaret hadde behov for en permanent kulturminneforvaltning som ble etablert i 1997. Den store avhendingsoppgaven fordret også at man måtte ha egen kompetanse for utvikling til sivile formål, og ikke bare forvaltning av militære bygninger og anlegg. Ikke minst gjaldt dette de kulturhistoriske delene av leirene som skulle utvikles slik at de kunne inngå som positive ressurser i områdeutviklingen.

Flere steder ble det utarbeidet gode konsepter der den historiske bygningsmassen fremstår som identitetsskapende og historiefortellende elementer i en ny set-

54

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ting. Et eksempel er Lahaugmoen som ble etablert som ekserserplass på 1700-­tallet og videreutviklet gjennom flere epoker.

Vernet omfatter et telthus og fem ekstyske bygninger som utgjør et samlet miljø sentralt plassert i området. I dag fungerer dette som en kombinert næringspark og et overnattingstilbud med servering. Nå utgjør bygningsmassen hele 100 000 kvm, hvorav samtlige bygninger er utleid.

Det første eksempelet på integrering av fredningsobjekter i ny bruk var den lille militærleiren Lerbergmoen ved Hokksund.

Fredningsobjektene her besto av et telthus oppført i 1754 og en magasinbygning fra 1903. Telthuset, som var bygget for oppbevaring av militære telt og diverse utstyr, kunne minne om et stabbur og

Lerbergmoen ved Hokksund. Her er det gamle telthuset og magasinbygningen integrert i et nytt boligområde.

Foto: Krogsveen – Salgsprospekt og Trygve Flathen, Wikipedia

JANNE WILBERG

Kanonhallen og to andre, fredete bygninger – som ble reist av tyskerne – inngår i et nytt boligområde i Oslo.

Sammen med verkstedhallen på Skar i Maridalsveien er kanonhallen på Løren sjeldne eksempler på bevarte verkstedbygninger fra 2. Verdenskrig i Europa. Bygningene er viktige historiske markører i et område som er sterkt transformert og utgjør en ressurs i lokalsamfunnet.

Foto: Tove Solbakken/Byantikvaren i Oslo

hadde en noe begrenset gjenbruksverdi.

Magasinbygningen med sitt saltak var i en etasje som besto av et stort, åpent rom, og her var potensialt større. Konseptet besto i å gjøre de to bygningene, sammen med bevarte deler den omkringliggende ekserser­plassen, til et samlingspunkt i det nye rekkehusområdet. Særlig magasin­ bygningen ble et aktivum idet den fungerte både som miljøstasjon og som sameiets fellesboder. Militærhistorien ble dessuten brukt aktivt i markedsføringen av det spesielle anlegget.

I Oslo var Løren leir det første eksempelet på at Forsvaret gikk i kompaniskap med profesjonelle utbyggere for å gjennomføre en storstilt boligutbygging i det tidligere hovedsetet for Hærens for-

syningskommando (HFK).13 I forbindelse med avhendingen ble den verneverdige bebyggelsen, som utgjorde en mindre, men sentral del av bygningsmassen, fredet i 2002 gjennom egen forskriftsfredning.

Denne omfatter tre eks-tyske bygninger, der den såkalte Kanonhallen – altså en stor verkstedbygning for reparasjon av den tyske marinens kanoner – er «rosinen i pølsa».

De verneverdige bygningene befant seg 13 Denne fremgangsmåten fikk navnet Lørenmodellen. Her valgte Forsvaret å følge prosjektet helt frem til vedtatt ny reguleringsplan. Modellen innebar at utvikleren med det totalt sett beste prosjekt etter en prekvalifisering fikk anledning til å kjøpe eiendommen og at Forsvarsbygg beholdt mulighet for økonomisk gevinst uten risiko og med en garantert minimumspris. I dette tilfellet valgte man å gå videre med Selvaag som senere har utviklet hele området rundt.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

55

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

sentralt i det militære anlegget, og det nye boligområdet ble anlagt slik at de fredete bygningene framsto som ressurser i det nye fellesområdet, der de stort sett fungerer som fellesfasiliteter. Selve Kanonhallen ble til et kulturhus som også kan leies ut til seminarer, kurs og konferanser. Dermed er fredete bygninger gitt en ny og egnet bruk, samtidig som de bidrar til boligområdets identitet og historiske forankring – i en bydel som har blitt sterkt transformert i senere år og knapt er til å kjenne igjen fra tidligere. Kommer man til denne bydelen i dag ser man at det med fordel kunne vært bevart flere «identitetsmarkører» i dette området.

Mens Løren-bygningene er relativt store og inngår i en urban sammenheng der det er forholdsvis enkelt å gi dem en ny anvendelse, befant mange av Forsvarets anlegg seg i grisgrendte strøk. Et premiss for arbeidet med landsverneplanen var at dersom store bygninger skulle velges ut for vern så måtte de ligge i folkerike og tilgjengelig områder der det var mulig å legge til rette for ny bruk. Som oftest viste dette seg som en vellykket strategi, men ved Ski magasinleir nær Oslo ble det problematisk selv etter flere forsøk og en årelang prosess. Tilsyne­ latende lå mye til rette, men det har sine sider å «blåse liv» i to 5 000 kvm. uisolerte lagerskur i bølgeblikk, om enn med aldri så fine jernverkskonstruksjoner fra 1890-tallet.

Først etter mer enn ti år ser det nå ut til å løsne gjennom prosjektet Magasinleiren, som beskriver et boligområde der man, som på Løren, gjenbruker de fredete bygningene til fellesskaps- og kulturformål.

ENFANT TERRIBLE PÅ ØYSAND LVP møtte stadig trusler om riving fordi man ikke fant umiddelbar anvendelse for

56

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Øysand leir ble anlagt som sanititetsleir for tyskerne og kamuflert som en storgård tilpasset jordbrukslandskapet rundt. Dette er den eneste gjenværende av til sammen elleve leire som inngikk i utviklingen av Gulosen til det som skulle bli tyskernes marineby Neu-Drontheim. Bygningene huser i dag Midt-Norsk hestesportsenter.

Foto: Janne Wilberg/Forsvarsbygg

de vernede bygningene. Men man lærte seg etter hvert til å ha is i magen, for det viste seg at selv «håpløse» avhendingsobjekter til slutt fikk nytt liv. Som tilfellet var med et av de mest kompliserte bevaringsobjektene, Øysand leir i Melhus utenfor Trondheim.

Anlegget er det eneste gjenværende av de i alt 10 leirene som på Hitlers ordre ble anlagt i på Øysand for å forberede det som skulle fungere som den tyske marinens hovedbase i Nord-Europa. Under navnet Neu-Drontheim skulle det her bygges slagskip og stasjoneres flere hundre tusen mannskaper fra hele Det stortyske riket. Øysand leir besto av fem bygninger som opprinnelig huset sanitetspersonell og var den eneste av brakkeleirene som hadde en mer permanent karakter enn vanlig for slik bebyggelse. Selve verftsprosjektet ble heldigvis skrinlagt, både på grunn av vanskelige grunnforhold og fordi Nazitysklands krigslykke opphørte i 1943. Men for øvrig var hele området disponert til ulike typer bygninger og installasjoner. Her var flystripe med Messerschmidt-hangarer,

JANNE WILBERG

en ridehall og et casino - et velferdsbygg for offiserer. Veldig mye av bygningsmassen er i dag borte, og området framstår som jordbruksland. Øysand leir, som de andre tyskerleirene her, var da også «kamuflasjebygget» som en trøndersk bondegård og ble i etterkrigstiden brukt av Heimevernet.

Da Forsvaret la ned virksomheten på stedet viste det seg utfordrende å legge til rette for ny bruk: Veivesenet motsatte seg bruken av en utkjøring som var den eneste adkomstmuligheten mot hovedveien, og i områdets reguleringsplan var det avsatt til industriformål, noe bøndene rimeligvis var lite begeistret for. I avisspaltene ga flere uttrykk for skepsis til å ta vare på spor etter andre verdenskrig i Trøndelag, og heller ikke Forsvarsdepartementet var innstilt på bevaring. I stedet vurderte man der å gi bort anlegget for én krone – og der sto saken mens bygningene forfalt. Selv om den militærhistoriske betydningen var uomtvistelig – og FKP søkte gehør for bevaring av sentrale deler av den tidligere okkupasjonsmaktens byggevirksomhet – så det mørkt ut. Over tid skulle imidlertid departementet «modne» i sin holdning til å ta vare på sporene etter okkupasjonsmakten.

Etter hvert kom heldigvis lokale krefter på banen og man diskuterte seg frem til akseptable løsninger: Kommunen ville nemlig utvide tilbudet til den videregående skolen – med utgangspunkt i at interessen for ridning var stor i lokalmiljøet. Naboene aksepterte en ny adkomst over sine eiendommer dersom området ble reguler fra industri og til skolevirksomhet. Dermed fikk kulturminnevernet utfordringen med å vurdere hvorledes det kunne tilrettelegges for et (ride)gymnas og et hestesenter samtidig som man bevarte og reaktiverte

bygningsmassen. Det endte med at antikvarene aksepterte at messebygget ble konvertert til stall. Dermed kunne anlegget selges ut av Forsvaret (med verneklausul) før landsverneplanen var avsluttet. Senere ble leiren regulert til bevaring og området rundt til landbruksformål, og i dag fungerer det som Midt-Norges Hestesenter.

På bakgrunn av endringene gikk noen av bevaringsverdiene tapt og den regionale kulturminneforvaltningen kom til at anlegget ikke lenger var i fredningsklasse. Men som helhet må senteret betegnes som et resultat av det muliges kunst. Det viste seg dessuten at bruksverdien ikke uten videre skal overstyre kulturminneverdiene – selv om en løsning med meningsfull gjenbruk umiddelbart kan fortone seg som fjern.

ET KALKULERT FORFALL Selv om Forsvaret solgte ut et stort antall kulturminner, hadde det fortsatt mange viktige verneverdige anlegg og bygninger i sin portefølje, og etter hvert innførte man en form for eiendomsforvaltning der den militære virksomheten var bruker mens Forsvarsbygg hadde eieransvaret.

Dette åpnet for nye utfordringer fra et kultur­minnesynspunkt, for hva med verneobjekter som lå innenfor de militære etablissementene, men som Forsvaret verken kunne eller ville anvende, men som det på grunn av beliggenheten, heller ikke var forsvarlig å avgi til sivile formål.

Det kanskje grelleste eksempel er Værnes hovedgård der det har vært drevet jordbruk siden vikingetiden, og der de eldste delene av dagens hovedhus skriver seg fra 1750-tallet. I 1887 ble anlegget overtatt av Forsvaret som anla ekserserplass. I 1920 ble gården administrativt fredet og fungerte

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

57

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

Værnes hovedgårds historie går tilbake til 900-tallet. Dagens gårdstun består av et hovedlån fra 1813, en riddersal fra 1898, og to offisersforlegninger fra 1902. Anlegget befinner seg i parkmessige omgivelser.

Forsvaret kjøpte gården i 1887 og den har fra 1914 inngått som del av Værnes flystasjon. I dag står hovedgården tom.

Foto: Tine Poppe

frem til 1992 som forlegning ved Værnes flystasjon. Da flystasjonen i 1998 ble til Luftforsvarets felles rekruttskole ble deler av anlegget rehabilitert, men i stedet for å bruke hovedbygningen som messe presset daværende kommandant igjennom at man rett ved siden av oppførte et nytt messebygg. Dermed akselererte forfallet av det tilårskomne hovedhuset, samtidig som man spør seg om hva det egentlig unødvendige nybygget kostet Staten.

Den senere innføringen av en ny eiendomsmodell for Forsvaret fritok dessuten brukeren for ansvar for gjenbruk av hovedhuset, som i 2006 ble forskriftsfredet av Riksantikvaren sammen med anleggets øvrige verneverdige bygninger. Men det hindret ikke et fortsatt kritisk forfall. I følge Forsvarsbygg ble Værnes Hovedgård skallsikret i perioden 2011-12 for å sikre mot varig tap av kulturminner, men fortsatt har man ikke funnet noen ny bruk for bygningen og nå skal det også finnes visse

58

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

støymessige begrensninger på anlegget.

Hensiktsmessig gjenbruk handler altså i stor grad om både vilje til å ta vare på og vilje til å se muligheter.

Problemstillingen rundt vedlikeholdet av de tomme byggene er ikke løst. Riksantikvaren har åpnet for en ny gjennomgang av disse bygningene, noe som vil medføre en revisjon av LVP. Forsvarsbygg skal ferdigstille kartleggingen i inneværende år.

Nå skal det sies at Forsvaret rundt 2006 tok tak i det store vedlikeholdsetterslepet på festningene.14 Forsvarsbygg ved Nasjonale Festningsverk innførte i den forbindelse et systematisk og strengt vedlikeholdsregime, 14 I St. prp. Nr. 1 (2006-2007) fremgår det at budsjettet økes med kr 12 mill. for å ivareta ambisjonen om at festningene skal fremstå med verdighet. I 2007 ble det gjennomført en tilstandsanalyse som medførte at det i St. prp. Nr. 1 (2008-2009) ble vist til et avdekket «betydelig vedlikeholdsbehov som ikke kan dekkes gjennom de årlige bevilgningene». For 2009 ble det derfor bevilget kr 24 mill. til ekstraordinært vedlikeholdsarbeid på festningsmurer. Det er ikke tilfeldig at dette falt sammen med Kulturminneåret 2009.

JANNE WILBERG

noe som har ført til en sterkt forbedring av festningenes tilstand i de senere årene.

Vedlikehold av festninger er imidlertid evigvarende og vi merker oss at vedlikeholdsmidlene til festningene er blitt sterkt redusert i 2018.

VIKTIGE ANLEGG UTEN UTLEIEPOTENSIAL Langt fra alle Forsvarets anlegg byr seg frem for utleie, som eksempelvis krutt­husene man finnes på gamle festninger. Det er solide bygninger uten vinduer og med eksepsjonelt tykke vegger og et relativt lett tak. Dermed ville skadene reduseres dersom ammunisjon antente og forårsaket eksplosjon. For de tykke veggene ville holde stand mot trykkbølger utover mot sidene og isteden lede dem oppover og ut gjennom taket. Husene med sitt karakteristiske utseende inngår som funksjonelt viktige innslag i festningsbyggeriet. Men mulighetene for å leie dem ut er rimeligvis begrenset. Noen kunne nok

Krutthuset på Isegran inngår i utenverkene til festningen som rommer Fredrikstads Gamlebyen, Huset ble anlagt omkring 1680 og har høy kultur- og militærhistorisk verdi foruten høy opplevelsesverdi.

Men det er ikke et utleiebart objekt. Foto: Janne Wilberg

tenke seg å bruke dem som lager, men ingen vil betale for de mange kubikkmeterne med murverk som følger med.

Noe tilsvarende gjelder løpegraver, bastioner og andre militære installasjoner som er uegnet for utleie, men som har stor kilde- og opplevelsesverdi. I utgangspunktet hadde nok Forsvaret overdrevne forventninger om økonomisk avkastning av denne typen etablissementer, men har etter hvert innsett at ikke minst våre nasjonale festninger danner verneverdige helheter der kravene til bruksverdi for det enkelte objekt må tilpasses hensynet til den verneverdige helheten.

Visse former for «ubrukbare» militære landskapsområder faller inn under samme kategorien, slik som ruinlandskaper etter fangeleirer eller slagsteder. Her er det historien som gir eiendommene egenverdi og ikke nyttepotensialet. Slike kulturminner har også fått økt fokus i senere år, og da bør man nok fastholde at en gjenstands verdi – herunder bruksverdien – er noe ganske annet enn dens omsetningsverdi. Dette bør man ha i tankene ved vurderingen av et anleggs potensial, for man har en tendens til å knytte bruksverdi og utviklingspotensial direkte opp mot ønsker om økonomisk avkastning. Denne gruppen kulturminner har i regelen et svært begrenset økonomisk potensial og bør derfor primært vurderes på bakgrunn av øvrige verdier.

MUSEALE ANLEGG I dagens Norge ligger lista høyt for å kunne rettferdiggjøre ønsker om å etablere nye museer. Det er nemlig en tung vei å gå dersom man først påtar seg forpliktelsen ved å bevare et anlegg med høy museal verdi, dersom det for øvrig har vist seg uegnet eller uaktuell for ny anvendelse. Et eksem-

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

59

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

pel er Herdla torpedobatteri ved Bergen.

Det ble anlagt under okkupasjonen og i dag utgjør batteriet et unikt eksempel på et tidstypisk torpedobatteri fra 2. Verdenskrig, videreutviklet for Den kalde krigen. Alle tekniske installasjoner er intakte. Herdla fort og torpedobatteri skulle forsvare den nordre innseilingen til Bergen, og da arbeidet med anleggets bevaring og planlegging for ny bruk tok til var det allerede et krigshistorisk museum på stedet.

Man har lett for å tenke seg museal bevaring som frikoblet hensynet til bruksverdien, men i denne typen bevaringssaker handler det om også å finne ny og egnet bruk. For det kommer snart til spørsmålet om hvem som har muligheter og vilje til å betale for istandsetting, bevaring og drift dersom man bare i begrenset grad kan regne med egeninntjening. Som det fremgikk sto Søviknes torpedobatteri ikke til å redde, mye fordi det lå avsondret og hadde et svakt besøkspotensial. På Herdla var potensialet mye større: det befant seg nær Bergen, det var allerede et museum på stedet og øya Herdla byr på rike natur­ opplevelser. Forsvaret forsøkte først både å selge og gi bort anlegget, men uten suksess.

Som ved flere liknende prosjekter ble man isteden møtt med sterke forventinger fra både kommune, fylke og andre om at slike anlegg burde være statens eiendom.

Resultatet ble at FB inngikk et samarbeid om anleggets forvaltning, drift og formidling, og slik at det regionale Museum Vest, som har krigshistorie som et hovedsatsningsområde, forestår formidlingen.

Et slikt samarbeid med profesjonelle regionale eller lokale museene er gjennomført flere steder, eksempelvis på det nasjonale festningsverket Møvik fort ved Kristiansand der formidlingen har gått fra å være en aktivitet i regi av venneforeningen til å bli en del av Vest-Agdermuseets virksomhet.

Dermed ble også formidlingsvirksomheten mindre sårbar og mer profesjonell, noe som har styrket anleggenes bruksverdi.

PRIVATISERING AV FELLESSKAPETS KULTURMINNER Ved beslutningen 200315 om å nedlegge Forsvarets virksomhet ved de fleste nasjo15 I St. prp. Nr. 1 (2002-2003) ble Stortinget informert om at en rekke festningsverk forutsettes å gå ut av Forsvarets bruk og inn i en ny forvaltningsordning. I St. prp. Nr. 1 (2006-2007) fremgår det at 163 000 kvm nasjonale festningsverk anses som utrangert.

Torpedoklargjøringshall ved Herdla torpedobatteri.

Anlegget ble oppført som tysk torpedobatteri i 1944 og ombygd til undervannstorpedobatteri i 1995. Det ble nedlagt i 2002 og utrangert i 2007. Foruten torpedobatteriet fra 1901 på Oscarsborg er alle andre norske torpedoanlegg nå nedbygget og avstengt for publikum. Herdla eies fortsatt av Forsvaret og ivaretas i dag som museum i regi av Museum Vest.

Foto: Roberta Luciani Havran

60

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

JANNE WILBERG

Karljohansvern verft er et stort etablissement der deler nå er solgt boligformål. De karakteristiske murbrakkene med bryggerhus, oppført i tidsrommet 1829-43, har beholdt sin lukkede karakter mot veien.

Privatiseringen av brakkene har dermed ikke vært noen trussel mot den offentlige bruken av området rundt.

Dette har imidlertid vært konfliktfylt for enkeltstående bygg der man har ønsket å anlegge balkonger og hager ut mot fellesområdene.

Foto: Wikipedia

nale festningene ble det reist spørsmål om hvem som nå skulle eie anleggene.

Forsvarsbygg var nettopp etablert og idet man var på full fart inn i en æra preget av New Public Management var det sterke krefter i Forsvarsbygg – særlig i avhendingsdivisjonen Skifte Eiendom – som arbeidet for at staten skulle selge festningene. Dette tilsynelatende uten å ta hensyn til politiske føringer om at festningene skulle åpnes for allmenheten og videreutvikles med vekt på kunst- og kulturaktiviteter. Oscarsborg festning ble rett og slett satt ut på anbud og man var snart i gang med å forberede festningens salg til Kloster-gruppen.

Andre deler av Forsvarsbygg var sterkt kritisk til dette, og man benyttet seg av sine demokratiske rettigheter til å ytre seg, slik at politiske myndigheter fikk øynene opp for det som holdt på å skje. Så kom da også motreaksjonen, og det endte med at Forsvarsdepartementet besluttet å beholde de nasjonale festningene i offentlig eie – i det minste deres viktigste deler. Særlig Frp

engasjerte seg sterkt for etableringen av en god fremtidig forvaltning av festningene, og det ble iverksatt en bred utredning om kultur­minnenes og festningenes forvaltningsmessige tilhørighet innen statlig sektor.

Her var man riktignok bare en hårsbredd fra å ville overføre festningsporteføljen til Statsbygg, men saken ble lagt død da Stoltenberg II-regjeringen overtok i 2005.

Det som imidlertid satte en stopper for salg av anlegg som det var viktig å sikre for allmenheten, var det famøse forsøket i 2004 på salg av Bolærene fort i Vestfold til Smiths venner. Dette ble en av de mest omtalte sakene i Forsvarsbyggs historie.

Og fordi flere slike militære eiendommer lå mot sjøen, kunne man frykte starten på en privatisering av store deler av strandsonen.

Etter en turbulent prosess endte saken med at Bolærene ble kjøpt av fylkeskommunen.

Allerede i forbindelse med at Forsvaret i 2000 ønske å selge garnisonsbrakkene på Karljohansvern verft i Horten til boligformål var Riksantikvaren kritisk til salg av de nasjonale festningene. Likevel ble

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

61

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

dette brakkesalget akseptert fordi det ikke var mulig å få til en boligutvikling her uten at nye eiere skulle eie sine egne leiligheter, noe som ble løst med etablering av et boligbyggelag. Samtidig krevet Riksantikvaren at privatiseringen av boligeiendommene i minst mulig grad skulle føre til privatisering av området som helhet. Dette er mye større enn boligdelen, har mange ulike funksjoner og er svært uensartet – med viktige komponenter som nærings-, forsvars-, museums- og kulturvirksomhet foruten store naturkvaliteter. For å sikre at man skulle beholde arealene som offentlig område ble det laget en egen områdefredning og en kommunedelplan som ivaretar dette. Dette har bidratt til at man har klart å beholde områdets karakter, men det har ikke vært helt uproblematisk ift nye eiere som har hatt urealistiske forventninger til å kunne anlegge hager i tilknytning til nye boliger.

Riksantikvaren har hevdet at festningene generelt, i egenskap av å være blant våre nasjonalmonumenter, bør forbli statlig eiendom. Spørsmålet om eierskapet har likevel fortsatt aktualitet ettersom Forsvarsbygg i 2016 la Myntgata 2 ut for salg, til tross for at kvartalet utgjør en del av Akershus festning. Antikvariske myndigheter fikk i liten grad gjennomslag. Men Byantikvaren var tidlig på banen og fikk Riksantikvarens støtte i at anlegget utgjør en del av nasjonens «arvesølv» som måtte sikres et liv i offentlig eie, og slik at det kunne åpnes for allmenheten. Det var likevel sterke krefter som ønsket å transformere kvartalet til et boliganlegg, noe Byantikvaren var kritisk til. Familieboliger vil kreve større inngrep i de gamle fasadene og vil være i strid med fredningen. I tillegg ville en privatisert

62

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

boligtransformering øke faren for et overforbruk av bygningsmassen. Lykkeligvis kjøpte Oslo kommune eiendommen, der det nå er åpnet for et nybygg, for innvendig tilbakeføring av fredete interiører og for endringer av de interiørene som ikke er fredet. Dermed legges det til rette for en ny og differensiert bruk, blant annet i form av en videregående skole.

GAMLEBYEN I FREDRIKSTAD - FRA MILITÆR GARNISON TIL SIVIL BYDEL Fredrikstad festning ble anlagt på 1660-tallet, og slik at hovedanlegget består av en bastionfestning med vollgraver, der hele den daværende Fredrikstad by – i dag kalt Gamlebyen – befant seg innenfor vollene.

Her eier Forsvaret fortsatt en tredjedel av bygningsmassen samt hoveddelen av festningsverkene. For øvrig er boligbebyggelsen på private hender.

I 2002 ble hele den militære virksomheten nedlagt, og etablissementet skulle omstilles til sivile formål. Forsvarsbyggs sto foran en omfattende oppgave, samtidig som man hadde liten erfaring med å transformere en bygningsmasse av slike dimensjoner og med så høy verneverdi. Løsningen ble at man igangsatte et tett og godt samarbeid med Fredrikstad kommune allerede før opphøret av den militære virksomheten.

I slike situasjoner kan enkeltpersoner spille en viktig rolle, slik den siste festningskommandanten fungerte som brobygger til sivilsamfunnet, takket være sitt kjennskap til byen og med et omfattende nettverk blant dens befolkning. Dette kunne han også trekke videre på da han gikk over til en sivil stilling i Forsvarsbygg.

Når det gjaldt gjenbruken av den militære bygningsmassen tok kommunen på sin

JANNE WILBERG

side aktivt grep gjennom utarbeidelsen av en utviklingsstrategi der satsning på kultur og utdanning utgjorde bærebjelkene.

I begynnelsen var det mange som så for seg at en større statlig etat skulle overta den gamle hovedkasernen som danner et

signalbygg ved byens torv. Men kommunen ønsket en mer differensiert bruk av forsvarets tidligere eiendommer. Og slik ble det med mange ulike leietakere. Over år er det også bygget opp aktiviteter i de deler av bygningsmassen hvor man i utgangsGamlebyen i Fredrikstad – Torget. Infanterikasernen som er tegnet av arkitekt Hans Christopher Gedde, ble oppført 1783-87 som hovedinnkvartering for soldatene i Gamlebyen, og slik fungerte bygningen helt frem til nedleggelsen i 2002. Kasernen vender ut mot byens torg og anlegget, som for øvrig dannet forbilde for Ullevål hagebys Damplass i Oslo, har i dag en variert bruk og utgjorde et nav i Gamlebyens overgang fra militær til sivil bruk. Her fra frimarkedet.

Foto: Janne Wilberg

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

63

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

punktet så få muligheter. Eksempelvis er området Bastion V disponert for kultur- og serviceformål som også drives ut over sommermånedene, mens det årvisse musikkarrangementet Månefestivalen har bidratt til å gi liv til Gamlebyen. Istedenfor å presse på for større endringer i den nå ­fredete bygningsmassen har man søkt å legge til rette for aktiviteter tilpasset det enkelte bygg, slik at det ikke går på bekostning av kulturminneverdier og kulturmiljøets kvaliteter.

Til inn på 2000-tallet var Forsvarets bygningsmasse, også den verneverdige delen, preget av store tekniske etterslep.

Etterhvert ble likevel vedlikeholdet av festningenes prioritert sterkere, men det førte til at det knapt fantes midler igjen for å tilrettelegge for ny bruk i lokalene.

Dette sinket utviklingen av de militære bygningene i Gamlebyen, men bidro til nytenkning idet man prioriterte å ta fraflyttede bygninger i bruk selv om de ikke tilfredsstilte «normal utleiestandard». Da gjaldt det å finne aktører som var villige til å bruke lokalene «as is», eksempelvis til kunstnerverksteder.

Samtidig ble det utformet en strategi for å bygge opp næringsvirksomheten over tid, idet leietakerne i begynnelsen ikke betalte full markedsleie. Dette viste seg som liv laga for å utvikle ny virksomhet fra «scratch», og særlig dersom man vil legge til rette for en ønsket aktivitet, og ikke en hvilken som helst form for bruk! Denne innfallsvinkelen hadde man også når det gjaldt de andre nasjonale festningene. Strategien har også en betydelig overføringsverdi til andre kulturhistoriske eiendommer og kulturmiljøer der det legges opp til ny bruk eller man trenger vitalisering.

64

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

OMFORMING Forsvarets kulturminner har i liten grad vært gjenstand for sterk transformasjon eller for såkalt eksperimentelt vern som vil bli omtalt nærmere nedenfor. Men ett viktig eksempel finnes, nemlig det nye ledelsesbygget16 hvor man samlokaliserte departement og operativ militær ledelse på Akershus festning og som for tiden huser statsministerens kontor. På historisk grunn og i et av Norges viktigste kulturmiljøer ble det her etablert effektive og moderne kontorlokaler for 560 personer, noe som krevde 17.200 kvadratmeter BTA. Prosjektet forutsatte rehabilitering og ny bruk av tre bygninger fra 1800-tallet foruten oppføring av et nybygg samt fysisk forbindelse bygningene imellom. I tillegg kom rivning av flere bygninger fra nyere tid.

Det begynte som et kontroversielt prosjekt i sterk konflikt med den ytre festningens kulturminneverdier. Forsvarsbyggs kulturminneforvaltning spilte her en avgjørende rolle ved å stå sterkt på og bidra til innhenting av råd fra utenlandsk spesialkompetanse, noe som skulle vise seg nødvendig. Samtidig spurte de ulike parter og interessegrupper hverandre om hva som var viktigst for dem. Og i tillegg ble arkitektkonkurransen vunnet av dyktige fagfolk som maktet å «elte» prosjektet kraftig, slik at det endte med et resultat som både utbygger, bruker og kulturminne­ forvaltningen kunne være bekjent av.

Det ble riktignok foretatt relativt store bygningsmessige inngrep, men også en del tilbakeføringer i de gamle bygningene.

Samtidig ble den nye bygningsdelens 16 Forsvarets ledelsesbygg ble oppført 2002-07 med firmaet Jarmund og Vigsnæs som arkitekter.

JANNE WILBERG

Ledelsesbygget på Akershus ble i 2002-07 delvis anlagt i nybygg og delvis sammenføyd med flere eldre bygninger rundt den såkalte Verkstedgården/ Proviantgården på Ytre festning. Dette eldre nyttebygget er av høy arkitektonisk verdi og ble tegnet av arkitektene Schirmer og von Hanno på 1850 og -60-tallet.

Bygningsmassen ligger svært synlig mot Bjørvika, og til tross for betydelige inngrep i den vernede bygningsmassen respekterer nybyggeriet proporsjonene til det eldre anlegget.

Foto: Janne Wilberg

høyde redusert vesentlig, i tillegg til at man i valg av materialer spilte på lag med eksisterende bygningsmasse. De nye delene er klart lesbare i forhold til det gamle, men glir likevel inn i helheten. De framstår som et supplement til det eldre anlegget uten å dominere det.

Så kan det selvsagt diskuteres hvorvidt det, ut fra risikoen for terroranslag og hendelser i krig, er hensiktsmessig å reise bygninger for strategisk nasjonal virksomhet inne i historisk viktige anlegg. Mange reagerte også på at Riksantikvaren aksepterte å anlegge «spiss» militær virksomhet – det nye bygningskomplekset skulle opprinnelig romme både Forsvarets ledelse og Forsvarsdepartementet – inne i et nasjo-

nalmonument. Dette bryter med intensjonen bak Haag-konvensjonen.17 Men her valgte Riksantikvaren utrolig nok å la grensen for kulturminnet gå i midt i festningsverket – i Kongensgate. Men om Norge hadde ratifisert Haag-konvensjonen 2. protokoll før byggingen, ville etableringen av ledelsesbygget trolig vært i direkte strid med konvensjonen. For 2. protokoll innebærer forsterket vern av viktige kulturminner og søker nettopp å begrense den militære virksomheten på viktige kulturminner.

17 Haag-konvensjonen om beskyttelse av kulturminner under væpnet konflikt og krig av 14. mai 1954, 1. protokoll av samme dato og 2. protokoll av 26.mars 1999. Sistnevnte ble først ratifisert av Norge i 2016, etter betydelig påtrykk gjennom mange år fra Blue Shield (ICOMOS, ICROM OG IFLA).

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

65

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

Prosjektet illustrerer uansett hvor utford­ rende omforming av gamle bygnings­miljøer kan være. Dette er en problemstilling som engasjerer flere enn antikvarene og for tiden foregår det en offentlig debatt bl.a. i Arkitektnytt18 om dette temaet der Arkitekthøyskolen i Oslo (AHO) og professor Erik Fenstad Langdalen har vært førende i introduksjonen av begrepet eksperimentelt vern.19 Denne diskusjonen er både utfordrende og viktig, men faller utenfor rammene for denne artikkelen.

VERN GJENNOM BRUK SOM HOVED­ FØRING FOR MILITÆRE KULTURMINNER Det er betimelig å spørre om man klarte å ta vare på de riktige delene av Forsvarets kulturminner. Et storstilt utvelgelsesarbeid medfører at man må foreta ganske skarpe valg. Fordelen med Forsvarets portefølje var at den i stor grad handlet om type­ byggeri, enten det dreide seg om brakker og militærleirer eller forsvarsverk. Dermed kom representativiteten til å spille en stor rolle i utvalget, og man skjønte tidlig at typemangfoldet var så stort at det ikke var mulig å ta vare på representanter for enhver bygningstype. Hovedretningen ble derfor å velge anleggstyper med størst utbredelse, i tillegg til å bevare landets militærhistoriske nasjonalklenodier.

Resultatene viser likevel en god spredning av bevarte objekter, både blant anleggstyper og geografisk beliggenhet.

Utvalget har også vist seg «liv laga» ettersom en stor del av anleggene har fått en god ny bruk utenfor Forsvarets eie. At man 18 Godø, 2017. I artikkelen intervjues Erik Fenstad Langdalen og Janne Wilberg.

19 Otero-Pailos, Langdalen og Arrhenius, 2016 og og Roberts, 2016

66

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

i utvelgelsen blant likeverdige verneobjekter tok hensyn til beliggenhet ble et viktig suksesskriterium. For man må ta i betraktning at en betydelig del av Forsvarets portefølje lå i områder «langt fra allfarvei».

Samtidig fantes det enkeltanlegg som var så store at de i praksis ikke lot seg verne fordi det ville bli uforholdsmessig kostbart og ville kreve et betydelig personell for å sikre det videre liv i sivil sammenheng.

Dette gjelder for eksempel store underjordiske garasjer på titusenvis av kvadratmeter og flyhangerer innsprengt i fjell.

Og så får man altså leve med at noen anlegg med høy verneverdi ikke lot seg verne. I denne typen saker kan grundig dokumentasjon tjene som et avbøtende tiltak, men dokumentasjon kan aldri erstatte bevaring av de fysiske sporene. En gruppe av verdifulle kulturminner utmerker seg ved at man bare delvis greide å bevare dem og det var tele- og dataanlegg. Svært mye av kvalitetene til disse anleggene ligger i de tekniske installasjonene. Vanskelig tilgjengelighet og en komplisert driftssituasjon gjorde det svært vanskelig å bevare in situ, slik at en museal formidling av tele- og datahistorien ble svaret. Dette er et felt med glidende overgang mellom militær og sivil sektor. Noe av dette ivaretas av Forsvarets museer, men tele- og datahistorien i Norge nærmest har fått et sterkt tilbakeslag ettersom Norsk Telemuseum ble nedlagt i 2017.

Et annet spørsmål er om de sentrale stedene ble overrepresentert i Forsvarets verneutvalg. Enkelte deler av landet er underrepresentert i landsverneplanen fordi store eiendommer ble tilbakeført til private etter krigen og derfor ikke inngikk i Forsvarets eiendomsportefølje. Intensjonen var ellers å få til en god geografisk spred-

JANNE WILBERG

Interiør fra krutthus i Prins Georgs bastion, Fredrikstad. Bygningen fra 1736 tilhører en hovedtype av krutthus som ble reist etter mønster utarbeidet av den franske fortifikatøren Vauban (1633-1707). Det er oppført med svært tykke murer som går over i et murt hvelv overdekket med et tak. Bygninger av denne typen er ikke lette å leie ut, men har her den fått nytt liv – til bl.a. serveringsformål og som tilholdssted for den lokale, såkalte tamburavdelingen.

Foto: Janne Wilberg

ning. Samtidig er det slik at sentrale steder gjerne har hatt størst militærhistorisk og kulturhistorisk betydning – ofte gjennom flere hundre år – og derfor har de den største forekomsten av militæranlegg.

Det er også vanskelig å angi eksakt når bruk blir til overforbruk, ettersom

verneverdige anlegg har svært ulik karakter og derfor har forskjellig tålegrense for endringer og inngrep Gjennomgangen av ny bruk av Forsvarets verneverdige eiendommer viser at «vern gjennom bruk» fungerer som metode dersom det etableres en meningsfull, hensynsfull og

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

67

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

hensiktsmessig gjenbruk. Nøkternt sagt innebærer det former for bruk som ikke går på kulturminneverdiene løs.

Hvis vern gjennom bruk skal være et førende prinsipp, må det være tuftet på en langsiktig tenkning i tråd med kulturminnelovens intensjon. Mens plan- og bygningsloven innrettes etter den til enhver tid ønskede bruk, handler kulturminne­ loven mye om bruk over tid. For gjennom årene preges menneskets virksomhet av teknisk utvikling og av skiftende former for samfunnsliv. Dette igjen stiller ulike krav til bygningers og anleggs funksjonalitet, og dermed oppstår behov for både gjenbruk og ny bruk. Og dette skjer i stadig raskere takt.

I en situasjon der bruk kommer og går blir det avgjørende å identifisere bygningenes kjerneverdier – på tvers av tid og rom – for å sikre at verneverdiene overlever på lang sikt. For eksempel vil et rent fasadevern sjelden stå seg over tid. Da blir så vidt lite igjen av bygningens autentisitet og integritet at det erfaringsmessig er vanskelig å argumentere for vern når neste utbyggingsrunde kommer.

Dermed er det viktig at man ikke ukritisk «hopper på første og beste tog», men hele tiden har et blikk på hva som er egnet bruk.

Her bør man slå et slag for at det utarbeides egne egnethetsanalyser og ikke bare mulighetsstudier. Og at man ikke gir opp kampen for bevaring før alle muligheter er prøvd.

Ofte vil tiden komme til hjelp! For anlegg som er vanskelig å avhende vil det å utløse lokal interesse og å invitere til samarbeid mellom lokale og regionale interessenter være avgjørende for å lykkes.

Selv om bruksverdi er viktig for å få til ny bruk, bør ikke hensynet til bruksverdi overstyre alle andre kulturminneverdier.

68

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Kulturminnevernet anvender to hovedgrupper av verneverdier som anleggene vurderes etter: Kunnskaps-, kilde og dokumentasjonsverdiene og Opplevelses­ verdiene. I tillegg opererer man med flere overgripende faktorer som autentisitet og representativitet. Blant disse inngår også brukbarhet/bruksverdi. Tar man dette på alvor betyr det at bruksverdien utgjør en tilleggsdimensjon som ikke alene kan definere et anleggs kulturminneverdi.

Bruksverdien kan ikke stå alene, men må alltid stå i forhold til de andre kulturminneverdiene. Som beskrevet er det ikke slik at kulturminner mister sin verdi dersom brukspotensialet er minimalt. De såkalte «ubrukbare» kulturminnene og de museale anleggene danner gode eksempler på det.

Opplevelsesverdiene har hatt sterkt fokus i senere års kulturminneforvaltning og byutvikling, blant annet slik det kommer til uttrykk i Riksantikvarens arbeid med en ny byutviklingsstrategi.20 Men det er viktig at man ikke glemmer kilde- og dokumentasjonsverdiene som utgjør fundamentet for at noe faktisk er verneverdig. Mange av de andre verdiene vil variere over tid, men kunnskapsverdiene utgjør kjerneverdiene som uansett må ivaretas gjennom skiftende bruk.

Som vi har sett kan svakt brukspotensiale bli avgjørende for hvorvidt et anlegg vil overleve eller ikke (Sørviknes). Her vil også definisjonen av bruksverdi være av betydning. En for snever definisjon der det økonomiske potensialet tillegges ensidig vekt vil erfaringsmessig føre til tap av kulturminneverdier og i noen tilfelle kultur­ minner. En verdibasert forvaltning betyr at 20 Riksantikvarens bystrategi 2017-2020

JANNE WILBERG

Nordberg fort ble bygget som kystartillerifort til forsvar av Lista flystasjon som ble anlagt av tyskerne under 2. Verdenskrig og videreført av Forsvaret i etterkrigstiden. Ikke minst forlegningsleiren er meget godt bevart, og med sjeldne interiører. Anlegget er fredet og eies i dag av Vest-Agder fylkeskommune. Dette utgjør et godt eksempel på at fylkeskommuner tok grep om videreutviklingen av militære anlegg. Lista er rik på natur- og kulturminneforekomster, og her valgte man å samle formidlingen på ett sted ved å bygge et nytt formidlingsbygg i regi av Vest-Agdermuseet.

Foto: Vest-Agder fylkeskommune

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

69

VERN GJENNOM BRUK – MILITÆRE KULTURMINNER

man må ha flere tanker i hodet samtidig.

Selv om vern gjennom bruk i mange tilfelle vil være viktig for et anleggs overlevelses­ evne vil det være noen kulturminner som forsvarer en overlevelse i kraft av helt andre verdier selv om de er lite brukbare.

Disse vil ofte ha et stort formidlings­ potensiale og fremstå som bærere av viktige lokale, regionale og nasjonale fortellinger.

Den gode bruken sett med kulturminne­ vernets øyne er der hvor bruken tar utgangspunkt i stedets og objektets kvali-

teter. Og gjerne ved at det skjer en videre­ foredling gjennom ny bruk.

FORFATTERBIOGRAFI Janne Wilberg (f. 1955) er kunsthistoriker og byantikvar i Oslo. Hun har bred erfaring fra offentlig kulturminneforvaltning, herunder14 års erfaring fra arbeid med Forsvarets kulturminner, bl.a. som prosjektleder for Forsvarets kulturminneprosjekt og ansvarlig for oppbyggingen av Forsvarets permanente kulturminneforvaltning til et av de fremste fagmiljøene i statlig sektor.

KILDER BREKKHUS, INGRID VEDELER: «Vern gjennom bruk», Arkitektur N nr. 8, 2014

ROBERTS, BRYONY: Tabula Plena: Forms of Urban Preservation, Zürich, 2016

BYE, METTE: «Hundre år med vern gjennom bruk: Istandsetting av våningshus i norsk bevaringshistorie», Fortidsminneforeningens årbok, 2011

ROLL, LISEN: «Militærhistoriske landskap og andre verneområder», i Landsverneplan for Forsvaret, bind 1, Oslo, 2000

FORSVARSBYGG: Landsverneplan for Forsvaret, bind 1 – 3, Oslo, 2000 GODØ, MIKAEL: «Asken og ilden», Arkitektnytt, 15. desember 2017 OTERO-PAILOS, JORGE, ERIK FENSTAD LANGDALEN OG THORDIS ARRHENIUS: Experimental Preservation, Zürich, 2016

SMITH, LAURAJANE: The Uses of Heritage, London, 2006 ST.MELD. NR. 33 (2008-2009) «Kultur å forsvare» Om kultur­ virksomheten i Forsvaret frem mot 2020 TOMBACK, DAVID (RED.): Heritage works: the use of historic buildings in regeneration: a toolkit of good practice, London, 2013

Riksantikvarens bystrategi 2017-2020, https://brage.bibsys.no/xmlui/ handle/11250/2435308

70

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Haag-konvensjonen om beskyttelse av kulturminner under væpnet konflikt og krig av 14. mai 1954, 1. protokoll av samme dato og 2. protokoll av 26.mars 1999.

KONGELIG RESOLUSJON AV 19. DESEMBER 1997: Instruks om avhending av statlig eiendom m.v.

STORTINGETS BUDSJETTPROPOSISJONER: St. prp. Nr. 1 (2002-2003) St. prp. Nr. 1 (2006-2007) St. prp. Nr. 1 (2008-2009)

ODDBJØRN SØRMOEN

Den tidligere Church of St Michael the Greater i Stamford, England, er nå et nøytralt skall for ulike forretninger og kontorer.

Foto: Oddbjørn Sørmoen

INTERNASJONALE ERFARINGER MED NY OG UTVIDET BRUK AV KIRKEBYGG Oddbjørn Sørmoen Kirkebyggene har lenge vært blant de mest selvsagte, vanligste og mest utbredte kulturminner. På 1960-tallet kom en rask endring i religiøs praksis som førte til stor nedgang i kirkegangen over hele Europa. De siste femti årene har dette ført til at tusener av europeiske kirkebygg har mistet sin opprinnelige funksjon. Mange er revet, men enda flere har fått ny bruk som igjen har ført til store konsekvenser for deres kulturhistoriske verdier. «Kirken vil alltid være der,» sa leder av Familie- og kulturkomiteen på Stortinget, Kristin Ørmen Johnsen, på Arendalsuka i sommer, men presset øker også på de norske kirkebyggene.

Denne artikkelen tar for seg europeiske eksempler på ny og utvidet bruk som et svar på utfasingen av kirkebygg. Den problematiserer konsekvensene ulik ny bruk av kirker får for verneverdiene, og forsøker å se hvilken lærdom vi kan trekke ut av erfaringene fra andre land.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

71

INTERNASJONALE ERFARINGER MED NY OG UTVIDET BRUK AV KIRKEBYGG

KIRKEBYGGENES HISTORISKE PLASS I EUROPA OG NORGE Da bevisstheten rundt røtter og nasjonal identitet vokste frem på 1800-tallet, ble katedraler og kirkebygg regnet som helt sentrale kulturminner. Med sin alder og historie var de bærere av verdier og interesser som den samtidige etableringen av kulturminnevernet ønsket å ta vare på. Mange av de store europeiske vernediskusjonene på 1800-tallet som meislet ut faglige ideologier, prinsipper og holdninger, hadde sitt utspring i restaureringer og vedlikehold av katedraler og kirker.1 Det samme gjaldt her hjemme i Norge.

Europa har aldri stått stille, men det er særlig gjennom 1900-tallets store omveltninger at holdninger til tro og religiøs praksis har endret seg. På 1960-tallet skjøt utviklingen fart og et økende antall kirkebygg ble stående tomme. I flere land organiserte vernemiljøer seg for å dempe tapet av religiøse kulturminner. På tross av en økt sekularisering og at stadig flere kirker blir tatt ut av bruk, har kirker og katedraler høy popularitet som kultur­minner. 84 % av respondentene i en europeisk undersøkelse fra 2014, gjort av Future for Religious Heritage, viser til kirker og andre religiøse bygninger som en selvsagt del av deres lands kulturarv.2 EN NY TID TRUER DE KIRKELIGE KULTURMINNENE Det er trolig ingen som har full oversikt over hvor mange kirkebygg som rives, privatiseres eller bygges om til nye formål

i Europa. I enkelte land er endringen mer markert enn i andre. Nederland er trolig det landet som er sterkest berørt. Her ble det i 2010, ifølge beregninger,3 stengt én middels stor protestantisk kirke hver fjerde dag, altså over 90 kirker i året. Trenden har gått over mange år og gjelder også Den katolske kirke. Røft regnet blir dette totalt ca. to hundre kirker i året, og dermed tusen kirker i løpet av en femårsperiode. Selv om antallet ikke er like stort i alle land, betyr dette dramatiske endringer for hele Europas kulturlandskap og kulturminnebestand.4 Oppslutning om tradisjonell trosutøvelse og kirkegang er på vei ned. St Mary’s University i Twickenham og Institute Catholique de Paris publiserte våren 2018 resultatene fra undersøkelsen «Europe’s Young Adults and Religion», om europeisk ungdoms (16 til 29 år) religiøse tilhørighet og praksis i 21 europeiske land.5 Man spurte blant annet om de identifiserer seg med en tro, og i så fall hvilken. (Man spurte altså ikke om de var «troende».)

På hver ende av skalaen finner vi Polen og nabolandet Tsjekkia. 83 % av polske ungdommer sier de regner seg som kristne og bare 17 % sier de ikke har noen religiøs tilknytning, mens bare 9 % av de tsjekkiske ungdommene regner seg som kristne og 91 % sier de ikke har noen religiøs tilknytning. I følge samme undersøkelse sier 36 % av norsk ungdom at de har en tilknytning til kristendommen, 5 % til en annen religion, mens 59 % oppgir at de ikke har noen religiøs tilknytning i det hele tatt. Statistikk kan alltid diskuteres, men trenden er klar

1 Bedoire, 2013 2 https://www.frh-europe.org/cms/wp-content/ uploads/2017/12/2014-06-Secular-Europe-backsreligious-heritage-report.pdf

3 Kroesen, 2010, s. 180 4 Lindblad og Löfgren, 2018, s. 31 5 https://www.stmarys.ac.uk/research/centres/benedict-xvi/ docs/2018-mar-europe-young-people-report-eng.pdf

72

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ODDBJØRN SØRMOEN

og peker på at oppslutningen om kirke og trostradisjon raskt er på vei ned. Om ikke dramatiske endringer skjer, vil enda færre bruke kirkebyggene, og kirkens økonomi vil presse frem tøffe diskusjoner om kirkebyggenes fremtid og bruk – også her i Norge.

Utviklingen vil med all sannsynlighet føre til at en del kirkebygg vil få ny bruk, hvis de da ikke blir revet. Det er derfor interessant i et kulturminneperspektiv å se på hvilke erfaringer man har gjort i andre land før problemet blir for stort.

KONSEKVENSER AV NY BRUK AV KIRKEBYGG Oppfatninger av et kirkebyggs verdi avhenger av mange faktorer. Den henger naturligvis sammen med det enkelte byggs historie, alder, arkitektur og plassering i et miljø, men også områdets eller landets religiøse tradisjon og kulturhistorie. Det er likevel mulig å se noen overordnede trekk i hvordan man internasjonalt har forholdt seg til kirkebygg som har gått ut av ordinær bruk. Det følgende er et forsøk på å kategorisere skjebnen til noen av de endrede kirkebyggene som forfatteren kjenner gjennom egne besøk, i tillegg til samtaler med forvaltere og eiere.

1. ET NØYTRALT SKALL Gitt at vegger og tak er i god stand, utgjør et tradisjonelt kirkebygg et bygningsvolum som kan fylles med ny bruk. Det tomme kirkebygget betraktes her som et nøytralt skall, en hall, som fylles med virksomhet uten hensyn til den opprinnelige bruken.

Mange tomme kirker er med et slikt utgangpunkt bygget om til produksjonsfabrikker, lagerhaller, bilverksteder,

svømmehaller, kjøpesentra, kontorbygg, boligkompleks og eneboliger. Betrakter man kirken som et nøytralt skall, innreder og bruker man det mest mulig effektivt i forhold til hva som er funksjonelt og økonomisk. Kirkebyggets eksteriør, litt avhengig av arkitekturen, minner gjerne om at bygget tidligere var en kirke, mens interiørene og det liturgiske rommet nesten alltid går tapt. Skiltingen av virksomheten på byggets utside bryter med arkitekturens budskap.

Kirken St Michael the Greater i Stamford Lincolnshire, tegnet av John Brown of Norwich og ferdig i 1836, ble stengt i 1974 og bygget om til butikker og kontorer i 1982. Ombyggingen ble beskrevet av Nikolaus Pevsner som «an unsymphathetic use and an appaling conversion»6 og er et 6 Pevsner, 1964

Dette var en gang midtgangen i Highland Tolbooth St John’s Church i Edinburgh, nå The Hub, hovedkontoret til Edinburgh International Festival.

Foto: Oddbjørn Sørmoen

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

73

INTERNASJONALE ERFARINGER MED NY OG UTVIDET BRUK AV KIRKEBYGG

godt eksempel på at et gammelt, verne­ verdig kirkebygg blir betraktet som et nøytralt skall. Bygget huser i dag ulike butikker og kontorer. Butikkvinduene og inngangene er skåret rett inn i de gamle kirkeveggene, uten hensyn til byggets historie eller antikvariske egenverdi.

Highland Tolbooth St John’s Church fra 1845, tegnet av James Gillespie Graham og Augustus Pugin ligger i sentrum av Edinburgh. Den heter i dag The Hub etter at den i 1999 ble bygget om til kontorer og øvingslokaler for Edinburgh International Festival. Kirkens eksteriør er intakt og det karakteristiske spiret troner over byen som om ingen ting har skjedd. Kirken er derfor et viktig element i verdensarvsbyen. Går man inn hoveddøren i tårnfoten, kommer man ikke lenger inn i et høyt kirkeskip, men inn i en lav korridor som leder inn til kontorer, møte- og øvingsrom og kantine.

Kirkerommet og interiøret er gått tapt.

I praksis er kirkerommet halvert horisontalt, og selskapslokalene i overetasjen viser de øvre deler av kirkerommet.

Den nybarokke kirken De Duif i Amsterdam, tegnet av Theo Molkenboer og bygget i 1858 som den romersk-katolske St. Willibrorduskerk, er avvigslet og tatt ut av kirkelig bruk. Den benyttes nå til ulike arrangementer, konserter, produktpresentasjoner, møter, konferanser, gigs, moteoppvisninger og annet. Kirkens eksteriør er intakt og fremdeles en del av et karakteristisk, historisk miljø. Benkene inne i kirken er fjernet og nytt gulv er lagt, men kirkerommets volum, alter, prekestol, skulpturer og dekorative elementer er i behold. Kirken er godt vedlikeholdt og i teknisk god stand. Svært mye av dens «antikvariske substans» er bevart, men kirkens leietagere

74

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

bruker den i beste fall som kulisse for sine arrangementer. Kirkebyggets opprinnelige funksjon har svært liten, om noen, relevans for arrangementene. Interiørbilder, altere og helgenskulpturer er blitt effekter for arrangementer som bryter med den tradisjonelle bruken.

En kanal og et steinkast lenger borte ligger Amstelkerk fra 1670, tegnet av Daniel Stalpaert. I 1990 var kirken bygget om til kontorlokaler med en konferanse/konsertsal i midten. Bare det orgelet er igjen av det gamle kirkerommet og minner om at dette en gang var et viktig kirkebygg. Begge de to siste kirkene driftes av Stadsherstel Amsterdam.

De kirkene som her er nevnt fremstår fremdeles eksteriørmessig som kirkebygg, mens de innvendig i ulik grad er så fragmenterte at det i to av de tre tilfellene ikke er noen holdepunkter for å forstå hvordan kirkerommet så ut eller ble brukt.

2. IRONISK ETTERBRUK En kirke er et sted der mange mennesker opplever livets ytterpunkter av glede og sorg. De kirkelige handlinger bærer tradisjoner og innhold som lodder dypt hos den enkelte troende og andre som bruker bygget. Mange respekterer dette selv om de ikke har noe forhold til historien, troen eller stedet. Med ironisk etterbruk menes at den nye bruken bevisst har et ironisk forhold til trossamfunnets eller kirkebyggets budskap.

Den omtolker bygget og spiller bevisst på det motsatte av opprinnelig bruk. Ironi blir et markedsføringsgrep. Deler av interiøret kan være intakt, men den ironiske bruken motarbeider bevisst formidlingen av byggets symboler og historie. Det finnes eksempler på at kirkebygg gjøres om til

ODDBJØRN SØRMOEN

De Duif, tidligere St. Willibrorduskerk, i Amsterdam.

nattklubb eller bar, der koret gjerne blir barområde og alteret bardisken. Ironien ligger i dette tilfellet i koblingen mellom nattverden som feires rundt alteret, og

Foto: Oddbjørn Sørmoen

bardisken der man serverer drinker. Ofte er annonseringen av virksomheten på byggets utside med på å forstyrre opplevelsen av kirkens historie også i miljøet.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

75

INTERNASJONALE ERFARINGER MED NY OG UTVIDET BRUK AV KIRKEBYGG

Et tydelig eksempel på ironisk etterbruk er Frankenstein Pub i Edinburgh. Denne kirken i nygotisk stil, opprinnelig Martyr’s Free Church fra 1859, ble tegnet av arkitekt Charles Leadbetter for the Reformed Presbyterian Congregation. Arkitekturen skulle opprinnelig skape en opphøyet, sakral atmosfære rundt de kirkelige

handlinger, med referanser til middelalderens åndelighet. Men den kan også lett passes inn i stemningen fra den gotiske novellen «Frankenstein» av Mary Shelley fra 1818, der middelalderreferansene brukes til å skape distanse og frykt, slik som i Frankenstein Bar der kveldens høydepunkt er når Frankenstein-figuren senkes ned fra taket og «oppstår» fra de døde. «You’ll love the horror themed decoration with monster shows, flashing lights, electric static charges, vats of bubbling liquid and the original black and white Frankenstein movies played on large screens above the bar,» som det står på barens nettsider.7 Prekestolen er blitt stedet for DJ-en på klubbkveldene, og bardisken er plassert rett foran.

7 https://www.frankensteinedinburgh.co.uk/

Frankenstein Pub, tidligere Martyr’s Free Church, i Edinburgh.

Foto: Victoria Collison-Owen

76

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ODDBJØRN SØRMOEN

Nanebevzetí Panny Marie, i Horní Maršov.

En pendant til sistnevnte pub er The Slains Castle Bar i Aberdeen, den tidligere South Parish Church, der navnet spiller på Slains Castle i Aberdeenshire som inspirerte den irske forfatteren Bram Stoker til å skrive grøsseren Dracula i 1897. Ingen av disse tilfellene er nøytrale til bygningens opprinnelige bruk, og det er i alle fall ikke kirkenes historier og budskap de ønsker å formidle.

3. KULTURBYGG En kirkes opprinnelig funksjon gjør den naturligvis til et kulturbygg, men i denne sammenheng menes det en kultur forskjellig fra kirkens opprinnelige. Dette kan være biblioteker, konsertlokaler, gallerier, utstillingslokaler og annet. Mange av disse funksjonene spiller bevisst på kirkebyggets iboende kulturverdier fordi det oppleves som en positiv ramme for den nye bruken.

Det er derfor et poeng å beholde mest mulig av arkitekturen i både eksteriør

Foto: Oddbjørn Sørmoen

og interiør. I kirkens opprinnelige bruk inngikk jo også sang, instrumental musikk, bildekunst, arkitektur, tale og poesi. Den estetiske kvaliteten i arkitekturen og minnene om kirkens liturgiske bruk bygger opp under kvaliteten i kulturvirksomheten.

Fra kulturminnehold er dette et sympatisk utgangspunkt, men konsekvensene, spesielt for inventaret, kan være store, i alle fall hvis karakterskapende benkeinnredning og eventuell innredning i kor- og alterparti fjernes.

I den tsjekkiske landsbyen Horní Maršov ble det i 1608 bygget en steinkirke, Nanebevzetí Panny Marie, etter tegninger av den italienske arkitekten Carolo Valmadi. Kirken ble opprinnelig bygget som en protestantisk kirke, men skiftet konfesjonell tilknytning flere ganger. I 1899 sto en ny kirke ferdig, mer sentralt i landsbyen.

Gamlekirken, omgitt av en kirkegård, ble fremdeles brukt til enkelte begravelser, men forfalt gradvis og ble stengt på 1970-tallet.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

77

INTERNASJONALE ERFARINGER MED NY OG UTVIDET BRUK AV KIRKEBYGG

Selexyz bokhandel, tidligere dominikanerkirke i Maastricht.

En lokal gruppe idealister satte i gang en tidkrevende restaurering av kirken i årene etter stengningen. Prosjektet var endelig ferdig i 2017. I hele restaureringsperioden var kirken sentrum for en lokal kulturdugnad. I dag brukes den til møter, konserter og andre tilstelninger som samler landsbyen, med alter, altertavle og benkeinnredning restaurert og intakt. Restaureringene og bruken er gjort med stor respekt for både den opprinnelige funksjon og interiørets historie.

Horní Maršov ligger i et fjellområde nær den historisk sett urolige grensen til Polen. Identitet og tilhørighet og utforsking av en dramatisk historie, der folkeog tros­grupper er blitt fordrevet ut og inn av området, er derfor viktige ingredienser i prosjektet. De fysiske spor etter de ulike nasjonale og religiøse narrativer er viktige.

78

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Foto: Vegard Røhme

Kulturkirken Jakob, opprinnelig Jakob kirke i Oslo, tegnet av Georg Andreas Bull og oppført i 1880, er et typisk hjemlig eksempel. Her er korpartiet med alter, altertavle og prekestol beholdt, men alle benker fjernet. Orgelhuset står fremdeles på galleriet, men instrumentet er gått tapt.

De gamle veggene og korpartiet gir en virkningsfull, sakral ramme som passer godt for mye av den aktiviteten som foregår i rommet. Med unntak av lyskaster og høyttalerrigger som henger i taket, er hele rommets volum og de fleste overflater intakte. Endringene i Jakob kirke er likevel store, men vernet av alteret med Eilif Petersens julemotiv, alterring og prekestol bidrar til at de mest vesentlige deler av det liturgiske rommet er tatt vare på.

Den store dominikanerkirken i Maastricht som ble oppført på 1200-tallet, ble i 2006, etter en tid som sykkelgarasje,

ODDBJØRN SØRMOEN

bygget om til bokhandel av bokhandlerkjeden Selexyz av firmaet Merkz+Girod Architects. Kirkerommet er fylt med bokreoler i flere etasjer i hovedskipet, men arkitekturen, i hele sin høyde, er viktige elementer i bygningen også i dag. All innredningen er frittstående, slik at den i prinsippet kan fjernes uten at den historiske bygningen ødelegges. I 2008 ble den utpekt av den britiske avisen The Guardian til en av verdens vakreste bokhandlere.8 De trykte åndsverkene og måten bokhandelen forholder seg til bygget på gjør at denne faller inn under betegnelsen kulturbygg.

Den sakrale arkitekturen er så sterk i denne bygningen at den opprinnelige funksjonen og fortelling fremdeles «overdøver» de nye installasjonene. Bøker og lærdom har dessuten alltid stått sentralt i dominikanernes liv og virksomhet.

Chiesa di San Vidal i Venezia er en kirke med røtter tilbake til tusentallet, men fremstår i dag hovedsakelig som en 1700-tallskirke. Kirken er avvigslet og brukes som konsertkirke. Det er satt inn et nytt, reversibelt podium for musikerne, og de tidligere løse benkene er byttet med sammenleggbare stoler, men det er ellers ikke gjort noen endringer. Kirkerommet med arkitektur, kunstverk, inventar og utmerkede akustikk passer glimrende som lokale for klassiske kammerkonserter, som Interpreti Veneziani fremfører, gruppen som de senere årene daglig har konserter her.

4. MUSEER Kirkene i denne gruppen får ny funksjon gjennom å huse forskjellige typer museer.

8 https://www.theguardian.com/books/2008/jan/11/ bestukbookshops

San Vidal i Venezia.

Foto: Oddbjørn Sørmoen

Noen museer har behov for plass til store installasjoner og beholder rommet i hele sin høyde. Andre legger inn nye etasjer som fyller rommet og gjør historien utydelig eller nesten visker den helt bort. Det er mange eksempler på at museer respekterer byggets historie og arkitektur, samtidig som det gis en ny funksjon. For disse museene blir bygningens historie i seg selv en vesentlig del av besøksopplevelsen.

Klosterkirken Saint-Martin-des-Champs i Paris fra 1135 er et tidlig eksempel på at rommets volum er intakt, mens alt inventar er fjernet. Kirken og klosteret har en rik middelalderhistorie, og en dramatisk historie knyttet til den franske revolusjon, da klosteret ble gjort om til fengsel. Det ble senere bygget om til dagens museum. Det er fylt med helt nytt innhold, som Musée des Arts et Métiers, museum for industridesign.

Det inneholder flymaskiner, Foucaults

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

79

INTERNASJONALE ERFARINGER MED NY OG UTVIDET BRUK AV KIRKEBYGG

pendel, datamaskiner og annet som hører inn under betegnelsen. Museets samling er følgelig svært forskjellig fra den kirkelige bruk og historie. Det gamle kirkerommet er fremdeles lett lesbart, men det er på mange måter tappet for sin «liturgiske sjel», kanskje fordi kirkerommet med kor ikke har noen kirkelige symboler eller interiørdetaljer.

The Garden Museum er lagt inn i den tidligere St Mary-at-Lambeth i det sørlige London. Museet respekterer rommets volumer, form og historie, som også formidles. Galleriene og installasjonene har høy kvalitet og et fargevalg som demper inntrykket av fremmedelementer i det opprinnelige rommet. Det er tydelig at man ønsker å balansere kirkerommets kirkelige historie og dagens bruk som hagehistorisk museum.

Museo della Musica i Venezia, som holder til i Chiesa di San Maurizio, hovedsakelig tegnet av Giannantonio Selva på begynnelsen av 1800-tallet, er et interessant eksempel på et nytt museum i en kirke der man har forsøkt å kombinere det gamle

Museo della Musica i Chiesa di San Maurizio i Venezia.

Foto: Oddbjørn Sørmoen

80

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

rommet med sitt inventar og nærmest legge det nye museet for venetiansk barokk­musikk og instrumenter utenpå.

Kirkerommet er fullt lesbart, bortsett fra at de løse benkene er fjernet. Instrumenter er plassert i montre, på og foran alterene, og en troende blir lett forvirret om det er Maria og barnet på alteret eller den foranstående viola da gambaen som skal venereres.

Kanskje begge?

5. MUSEUMSKIRKER Museumskirker er kirker som er blitt museum over seg selv som etterbruk.

I praksis betyr dette at kirken endrer status fra aktiv til passiv kirke. Hele bygget beholdes som det er, men vedlikeholdes og restaureres når det er nødvendig.

Antikvarisk er dette en god løsning, fordi man fryser tilstanden. Målsettingen er å bevare kirken og dens historie og bare benytte den til arrangementer som ikke krever interiørmessige endringer.

Problemet kommer når besøket ikke genererer tilstrekkelig økonomi til vedlikeholdet og man heller ikke har sponsorer.

For at dette skal fungere, må kirken inngå i en økonomisk større stiftelse eller eies av noen med alternative inntektskilder.

Fortidsminneforeningens egne kirker, både fra middelalder og senere, er gode eksempler på at dette fungerer på grunn av foreningens innsats. Gimmestad gamle kirke i Gloppen kommune er et eksempel på at dette lenge har vært vanskelig økonomisk, fordi kommunen lenge ikke prioriterte tilstrekkelig med penger til vedlikehold. Denne settes nå endelig i stand gjennom ekstraordinære statlige og kommunale midler, etter mange års forfall.

For bare et par år siden holdt kirken på å gå

ODDBJØRN SØRMOEN

Musée des Arts et Métiers, Saint-Martin-des-Champs i Paris.

Foto: Henrik Lindblad

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

81

INTERNASJONALE ERFARINGER MED NY OG UTVIDET BRUK AV KIRKEBYGG

Gimmestad gamle kirke i Gloppen kommune.

Foto: Oddbjørn Sørmoen

tapt, da fundamentene sviktet, taksteinen smuldret opp og treverket rundt vindus­ glassene ble spist av vær og vind.

6. NÆRMILJØSENTER Utgangspunktet for denne type etterbruk er kirkens opprinnelige funksjon som offentlig lokalt møtested. Kirkene var tradisjonelt ikke bare sted for kirkelige handlinger, men også stedet der man møttes for en rekke andre ikke-kirkelige aktiviteter. Litt avhengig av hvor man befinner seg i Europa er det lange tradisjoner for at også kirkegårdene var stedets offentlige plass og at kirkebygg­ ene ble brukt av lokalsamfunnet ikke bare som møtesteder for formelle offentlige møter, men også markeder og ikke-religiøse festligheter. Kjernen i denne tradisjonen blir inspirasjon i den nye bruken.

Den anglikanske kirken All Souls i Bolton utenfor Manchester, ble bygget i

82

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

All Souls i Bolton.

Foto: Oddbjørn Sørmoen

1881 av veverieieren Thomas Greenhalgh for arbeiderne på veveriet, som også utgjorde lokalmiljøet. Den store og påkostede kirken ble tegnet av Lancasterarkitektene Paley og Austin. I 1986 ble menigheten slått sammen med en nabo­

ODDBJØRN SØRMOEN

menighet og kirken stengt. Demografien hadde endret seg og lokalmiljøet var nå preget av en muslimsk kultur. Kirken som er fredet som en Grade II*, det vil si med en høy verneverdi, sto stengt i 28 år.

I 2014 ble kirken gjenåpnet, men etter en fullstendig bygningsmessig restaurering etter antikvariske prinsipper. Alle benkene var fjernet og kirkebygget hadde fått to såkalte «pods», dvs. store innvendige konstruksjoner som rommer konferansesal, flere mindre rom for ulike aktiviteter og kjøkken til en kafé på gulvplanet. Selve kaféen ligger på kirkegulvet under konferanse­ salen. Kirkens kor beholdt sin innredning og sakrale karakter. Installasjonene rører ikke veggene, men «spiser opp» det meste av volumet. Det er sørget for åpne siktlinjer i hele rommets lengde og høyde, slik at dimensjonene og detaljene er «leselige».

Kirken er fortsatt vigslet, men brukes som nærmiljøsenter for lokalbefolkningen, ikke minst av det muslimske samfunnet.

Alle brukerne ser kirken fra innsiden og får dessuten kunnskap om både bydelens historie og den kristne tradisjon ved utstillinger når de er der på besøk. Nærmiljøsenteret er på denne måten også blitt en integreringsarena. All Souls er dermed et komplekst eksempel i kulturminnevernsammenheng fordi endringene gjennom de reversible installasjonene er store, samtidig som det legges så stor vekt på formidling av kirkens historie.

7. KONFERANSESENTRA Kirkerom er laget for store forsamlinger. En del kirkebygg lever derfor relativt uproblematisk videre som konferanserom. Et forhøyet korparti fungerer godt som scene. Ofte krever denne bruken endringer og tilbygg

The Monastery, tidligere The Church of St Francis, Gorton, Manchester.

Foto: Oddbjørn Sørmoen

for storkjøkken, garderobe og toalettkapasitet. Konferansesenteret The Monastery i Gorton, Manchester, er et godt eksempel på denne bruken. Det ligger i den store kirken til fransiskanerklosteret fra 1872, tegnet av Edward Welby Pugin, bygget for å betjene de katolske industri­arbeiderne som kom fra Irland på 1800-tallet.

Rommet er beholdt og korpartiet har fremdeles alteret på plass, riktignok noe «strippet», siden alle benkene er fjernet.

Over korskillet henger det opprinnelige, store krusifikset. Den gamle kirkens historie er godt «leselig», noe som er positivt sett med kulturminnevernsøyne. Men den gode «lesbarheten» kan også virke forstyrrende for den nye funksjonen. For en del besøkende, ikke minst med en katolsk bakgrunn, trossamfunnet kirken opprinnelig tilhørte, kan de kristne symbolene på plass i sitt opprinnelige miljø bli noe utfordrende.

Dette henger sammen med symbolenes normalt aktive funksjon i kirkerommet. «Man spiser ikke så lett konferanse­middagen under Kristus hengende på korset,» som en konferansedeltager uttalte. Objekter som krusifiks og helgenbilde i et kirkerom er normalt gjenstand for venerering.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

83

INTERNASJONALE ERFARINGER MED NY OG UTVIDET BRUK AV KIRKEBYGG

8. UTVIDET BRUK Utvidet bruk betyr at kirken fortsetter sin virksomhet, men at kirkerommet, enten i sin helhet eller deler av det, får annen bruk i tillegg. Det er mange eksempler på at to kristne trossamfunn feirer gudstjeneste til forskjellige tider i samme rom, men det er også tilfeller der deler av rommet leies ut til postkontor, er serveringssted for folk som bor på gata eller flyktninger, utstillingslokaler, selskapslokaler og annet.

Trossamfunnets teologi kan sette en del grenser, men en forsiktig utvidet bruk kan gi et bedre inntektsgrunnlag og åpne for kirkerom som ellers faktisk ville vært stengt, eller som ville ha en opplevd høyere terskel for publikum.

St Paul’s, Hammersmith London, fra 1883, tegnet av arkitektene J. P. Seddon og H. R. Gough, er et slikt eksempel. Kirken sto i fare for å bli faset helt ut da en karismatisk, anglikansk menighet overtok den.

Mye av det gamle inventaret ble fjernet og kirken fikk i 2000 et stort kontor og møtesenter som tilbygg utenfor tårnfoten, kalt St Paul’s Centre. Kirkerommet leies nå ut til et spekter av arrangementer, banketter o.l. på dager da menigheten ellers ikke bruker det.

Menighetens liturgiske profil har ført til at det meste av inventaret i kirkerommet er erstattet med lett flyttbare elementer.

Dette gjør det enkelt å møblere om kirke­ rommet til for eksempel en bankettsal eller et k­ onferansesenter. Kanskje er dette nødvendig for å få til en så radikal utvidet bruk. Den kulturminnefaglige kostnaden er imidlertid stor.

St. Paul with St. Mark i Old Ford, London, er en viktoriansk teglsteinskirke fra 1878. Kirken var i dårlig forfatning og ble stengt i 1991. I 1998 ble den rehabilitert

84

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Tilbygg med resepsjon, servicerom og kafé er bygget sammen med kirkens gamle hovedinngang. St Paul’s, Hammersmith, London.

Foto: Oddbjørn Sørmoen

Kirkerommet ble langt mindre og endret karakter da den nye «poden» kom inn. St. Paul with St. Mark i Old Ford, London.

Foto: Oddbjørn Sørmoen

ODDBJØRN SØRMOEN

til et kombinert kirke og nærmiljøsenter.

Bygget inneholder nå i tillegg til et betydelig redusert kirkerom, en lokal kafé i tårnfoten, og en stor «pod» på to etasjer over kirkerommet, med treningsstudio, sauna, samtalerom, galleri og kontorer. Bygget har beholdt sitt eksteriør, men interiøret er totalt omformet, bortsett fra selve korpartiet.

Sett fra både et kirkelig- og et kultur­ minnevernshold er utvidet bruk en positiv vei å gå, fordi det opprettholder den opprinnelige bruken i bygget. Likevel viser begge de overstående eksempler at man også kan gå for langt i forhold til kulturminneinteressene. Historien forvanskes eller blir helt borte. Spørsmålet er da om verdien av å opprettholde opprinnelig funksjon i enkelt tilfeller bør trumfe bevaringen av fortellingen som ligger i detaljene.

HVILKEN BRUK TAR BEST VARE PÅ KIRKEN SOM KULTURMINNE? Kirkebyggets kulturhistoriske verdi ligger i stor grad i at det ble bygget av et fellesskap for å tjene som felleskapets gudshus. Det var et offentlig bygg, der sporene fra lokalsamfunnet er mer eller mindre synlige. Ny bruk som holder kirkebygget åpent og tilgjengelig og har en funksjon for det samme felleskapet, vil kunne ivareta mange av kulturminneverdiene. En privatisering i betydning selektering av hvem som kan komme inn, eller aktiviteter som begrenser tilgjengeligheten, vil redusere kulturminneverdien for offentligheten. Typiske eksempler er private boliger eller kontorer.

I en slik tenkning vil nærmiljøsentereller kulturbyggruppene representere en offentlig brukskontinuitet som ikke automatisk behøver å bety store tap av kulturminneverdier. Det samme gjelder

museumskirkene. Men ingen av disse brukstypene er noen garanti mot slike tap.

Umiddelbart skulle man tro at utvidet bruk gir best vern, men eksemplene overfor viser at dette heller ikke alltid er tilfelle.

Det avhenger naturligvis av hvor krevende denne bruken er for kirkebygget. Grunnen til «overtallighet» er en kombinasjon av økonomiske utfordringer og lav bruk. Alle tiltak som går ut på å skape endringer for å øke inntekter og bruk, vil ha en kostnad.

Det avgjørende er derfor endringenes konsekvenser for bygget og dets historie.

THE CHURCHES CONSERVATION TRUST The Churches Conservation Trust (CCT) ble i 1969 opprettet av Church of England og den britiske stat for å ta hånd om kirker av høy kulturminneverdi som går ut av ordinær menighetsbruk. CCTs filosofi og praksis er en god premissleverandør for denne artikkelens tema. I dag forvalter stiftelsen ca. 350 fredete kirker over hele England. Deres visjonserklæring innledes slik: «Our vision is for historic churches to be enjoyed by everyone as places of heritage, culture, spirituality and beauty and for the significant contribution they make to communities, society and the economy.»9 Sentralt i deres tenkemåte er at kirkene de forvalter skal være tilgjengelige og tjene lokalsamfunnet. De ble bygget av lokalsamfunnet og skal derfor fortsatt være til nytte for lokalsamfunnet. Kirkene forblir vigslede, selv om de er tatt ut av ordinær menighetsbruk. Samarbeid med lokale aktører, småbedrifter og frivillige er sentralt i konseptet. Den enkelte kirkes verne­ 9 https://www.visitchurches.org.uk/what-we-do/about-us/ our-vision-mission.html

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

85

INTERNASJONALE ERFARINGER MED NY OG UTVIDET BRUK AV KIRKEBYGG

verdier defineres klart og en business plan må foreligge før man avgjør kirkebyggenes fremtidige bruk. I den grad det er mulig, legges det vekt på inntjening.

De fleste kirkene blir stående med alt sitt innhold intakt. De brukes til konserter, som besøksmål, workshops, mange ulike kulturarrangementer og kunstutstillinger.

Det store antallet kirker gjør at de kan kategoriseres og «selges» som besøksmål overfor CCTs medlemmer, skoler og andre interesserte.

Stiftelsen er kreativ i jakten på nye bruksområder. Nærmiljøsenteret i Bolton beskrevet overfor er en radikal endring i CCT-sammenheng. I Bristol brukes en CCT-kirke som lokal sirkusskole for barn, mens man i Ipswich har åpnet kirken som et «Heritage and Wellbeing Centre». For noen år siden lanserte CCT konseptet «Champing» i 21 kirker. Champing er en blanding av Church og Camping, og går ut på at man kan leie en gammel kirke for overnatting. Attraksjonen er å tilbringe en kveld og en natt i en gammel middelalderkirke. Kirkerommet får midlertidige fasiliteter for overnattingen, madrasser på gulv eller i benker, lys og frokost. Besøket gir nærhet til kirkebygget, historien og stedet, samtidig som det genererer en inntekt for stiftelsen, som igjen brukes til drift og vedlikehold.

CCT har et fast tilskudd fra stat og kirke, men må også i økende grad generere betydelige inntekter selv.

KIRKER ER IKKE SOM ANDRE BYGG Spørsmålet om kirkebygg har verdier utover andre kulturminner har, dukker lett opp i debatten om etterbruk av kirker.

Dette handler gjerne om verdier knyttet

86

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

til religiøs tro og tradisjoner, men også funksjoner de har som identitetsskapere, tradisjonsbærere for sted og befolkning, som gjerne kan gå svært langt tilbake i tid.

Kirkebyggene er ofte markerte deler av landskap og bymiljø over hele Europa.

De var mange steder ett av de få offentlige bygg, og mange steder det eneste, det eldste og det mest påkostede. I gårsdagens enhetssamfunn ble nær sagt alle på stedet båret inn i kirken ved livets begynnelse og ut igjen ved dets avslutning. Noen ble ikke engang båret ut igjen, men ligger fremdeles begravet under kirkegulvet. Ingen andre kulturminner har slike kulturelle dimensjoner.

De verdiene trossamfunnet tillegger bygningen knytter seg gjerne til trosutøvelse, teologi og kirkelige tradisjoner. Hvor viktig «rommets hellighet» er for trossamfunnet eller den enkelte troende, vil variere mye på en skala fra en ortodoks og katolsk tradisjon til en pinse eller kvekertradisjon.

I en ortodoks og katolsk tradisjon umuliggjør for eksempel Guds nærvær gjennom nattverdselementene en utvidet bruk. Det rommet der tabernakelet står, kan ikke brukes til andre ting enn tilbedelse. Denne forestillingen om hellighet henger ofte igjen hos de troende også etter at kirken er avvigslet. I en luthersk sammenheng er Gud først og fremst tilstede gjennom handlingene. En luthersk teologi gir derfor stor frihet til bruk utenom gudstjenestene.

Her er det mer snakk om hva man opplever som passende. En reformert eller kvekerteologi har ingen læremessige sperrer mot alternativ bruk.

Men kirkebyggets verdier defineres også av «vanlige» folks oppfatning av den, uavhengig av teologi. Justin Kroesen siterer

ODDBJØRN SØRMOEN

den østeriske teologen Peter Ebenbauer når han sier at kirker i den protestantiske tradisjon ikke er regnet som sakrale i en streng betydning, men mange ser dem likevel som «ladet med litt hellighet» på grunn av deres liturgiske funksjon, en slags «religious charge», et sakramentalt sediment. Dette gjør at folk ikke er likegyldige til hvilken ny bruk et utrangert kirkebygg skal ha.

«Kirker er ikke hellige rom for oss, men vi har likevel preferanser.»10 Kirkebyggets mest iøynefallende verdier ligger i bygget, eksteriør og interiør. For å forstå interiøret, og dermed bygningens formål og historie, kommer man ikke utenom de handlinger og de gjenstander som knytter seg til bruken, til liturgien.

I et stadig mer sekularisert samfunn, der kunnskapen om tro, gudstjeneste og liturgi blir stadig tynnere, blir vernet og formidlingen av de immaterielle verdiene gjennom ikke minst det liturgiske rommet stadig viktigere.

RELEVANS FOR NORGE Strukturene og tradisjonene i Norge demper foreløpig presset på kirkebyggene, fordi vi er et relativt spredtbygd land og det dermed ofte bare er en kirke i hvert sogn.

Etter dagens lovverk skal kommunen dekke kirkebyggets vedlikeholdskostnader.

Lovverket er i endring, men mye tyder på at denne ordningen beholdes. Presset på de gamle kirkebyggene øker like fullt.

Etter at kirke og stat organisatorisk skilte lag i 2017, og med en ny trossamfunnslov på vei, er det lite som tyder på at rammene for tilskudd til kirkebyggene vil 10 Kroesen, 2010, s. 192. Oversatt fra engelsk av forfatteren av denne artikkelen.

øke, snarere tvert imot. Med kommune­ sammenslåinger er det heller ikke usannsynlig at soknegrenser justeres, og dermed at enkeltkirker «parkeres» for å få bedre økonomiske rammer til de andre. I Oslo er allerede sogn slått sammen og tidligere sognekirker leiet ut til andre kristne trossamfunn. En ny bølge med sammenslåinger av sogn med påfølgende endring av status og bruk for kirkebygg står for tur.

I en del bygder, der kirken tidligere lå sentralt på grunn av nærheten til sjøen, ferdselsåren, er mange kirker nå langt sjeldnere i bruk fordi dagens infrastruktur har gjort dem usentrale. En økende sentraliseringsbølge fører til økt fraflytting og mindre bruk av kirker. Den samme sentraliseringen har også ført til bygging av nye og større kirker i de voksende sentra, med stengning av den gamle kirken som konsekvens. Dette har for eksempel skjedd i Tananger og Ålgård i Rogaland.

Utfordringen mange steder blir å finne en bruk som gjør at kirkebyggene forblir aktuelle som bruksbygg i lokalmiljøet. Mange norske kirker bør kunne ha en viss utvidet bruk, der bygget også benyttes til andre aktiviteter enn de som strengt talt tilhører den lutherske kirkes kjernevirksomhet.

Ny aktivitet strider ikke nødvendigvis mot intensjonen om kirkebygget som fellesskapets gudshus.

Den norske kirkebyggbestanden er forskjellig fra mange andre lands, først og fremst fordi vi har så mange trekirker.

Men forskjellene og utfordringene er ellers ikke veldig store: Andre land har også utfordringer knyttet til sentralisering og fraflytting. Kirkebyggene er like markerte identitetsskapende bygg på norske som andre europeiske bygder. Presset på

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

87

INTERNASJONALE ERFARINGER MED NY OG UTVIDET BRUK AV KIRKEBYGG

kirkebyggenes økonomi og bruk øker også her i Norge. Det er derfor mye å lære av konsekvensene av det andre land har vært gjennom.

Vi er inne i et paradigmeskifte når det gjelder tro og trospraksis. Et av de mest vanlige kulturminnene i norske bygder og byer, kirkebygget, er neppe truet som type, men mange viktige enkeltbyggs kulturminneverdier vil definitivt være truet – om ikke de riktige miljøer engasjerer seg i samarbeid med de lokale menighetene. Vi trenger en offentlig samtale om kirkebygg­ ene, der trossamfunn, kulturminnevern, lokalsamfunn og politikere er med. Selv om byggene eies av sognene, er det det offentlige som betaler for vedlikeholdet.

Tap av disse kulturminnene angår oss alle – og alle vil vinne på at de forblir lokale samlingssteder og en del av våre omgivelser, uansett hvor det bruksmessige

tyngdepunktet blir liggende på hvert enkelt sted. Som arbeiderpartipolitiker Jan Bøhler sa da han forsto at hans lokale kirke sto i fare for å legges ned: «Bare glem det!»11 Men ord kan ikke stå alene, de må skape debatt, engasjement og handling FORFATTERBIOGRAFI Oddbjørn Sørmoen (f.1957), mag. art. i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo og videreutdannet i restaureringskonst fra Kungliga konsthögskolan i Stockholm. Han er fagdirektør for kulturminneforvaltning i KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter. Har tidligere jobbet hos Riksantikvaren og English Heritage og var med på å etablere det europeiske nettverket «Future for Religious Heritage» i 2010.

11 Vårt Land, 9. april 2018

KILDER BEDOIRE, FREDRIC: Restaureringskonstens historia, Stockholm, 2013 GERHARDS, ALBERT OG KIM DE WILDT (RED.), Wandel und Wertschätzung. Synergien für die Zukinft von Kirchenräumen, Regensburg, 2017 KROESEN, JUSTIN: «Recycling Sacred Space», i Post, Paul og Arie L. Molendijk (red.), Holy Ground. Re-inventing Ritual Space in Modern Western Culture, Leuven, 2010

88

LINDBLAD, HENRIK OG EVA LÖFGREN: «Europas religiösa byggnader i förendring», i Hillstöm, Magdalena, Eva Lögren og Ola Wetterberg (red.), Alla dessa kyrkor. Kulturvård, religion och politik, Göteborg, 2018 PEVSNER, NIKOLAUS OG JOHN HARRIS: The Buildings of England, Lincolnshire, 1964.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

POST, PAUL OG ARIE L. MOLENDIJK (RED.), Holy Ground. Re-inventing Ritual Space in Modern Western Culture, Leuven, 2010 VERSCHAFFEL, BART, JAN DE MAEYER OG THOMAS COOMANS (RED.), Loci Sacri: Understanding Sacred Places, Leuven, 2012

ARLEN SYNNØVE BIDNE

Høyanger sett frå fjorden. Lengst til venstre er røyrgata og trappa til Kraftanlegg 1. I midten er fabrikkanlegget og kaia og til høgre er bustadområdet Parken.

Foto: Arlen Bidne 2018

KRAFTANLEGG 1 OG 2 I HØYANGER IDENTITET, ENGASJEMENT, BEVARING OG BRUK Arlen Synnøve Bidne Vasskraft og aluminiumsproduksjon har vore, og er, grunnlaget for tettstaden Høyanger. Då Statskraft sine planar for å sanere Kraftanlegg 1 og 2 i Høyanger vart kjende oppstod eit stort lokalt engasjement for å bevare desse anlegga. Resultatet av dette vart at Høyanger kommune saman med fylkeskommunen, Statskraft og Hydro Høyanger har gått saman om å etablere eit forprosjekt for å sjå på moglegheita for bevaring av Kraftanlegg 1 ved å gje det ein ny bruk. For å forstå dette engasjementet er det nødvendig å ha med nokon hovudtrekk i historia om Høyanger.

1916 var nesten eit magisk år inne i Høyangfjorden. Etter fleire rundar med oppkjøp og vidaresalg av vassrettane var endeleg konsesjonane for kraftverk og

aluminiumsfabrikken gjevne. Finansieringa var på plass og ein var no klare for å starte bygginga av det som i dag er industristaden Høyanger. AS Høyangfaldene, Norsk

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

89

KRAFTANLEGG 1 OG 2 I HØYANGER IDENTITET, ENGASJEMENT, BEVARING OG BRUK

Høyanger sentrum sett frå vegen opp til Siplo. Lengst til høgre er fabrikkområdet med bustadområdet Parken framfor. Vi ser her S. Kloumanns Allé som første gata langs fjorden. Kyrkja er til venstre i biletet og Marcus Thranes gate går frå kyrkja til byporten. Dette er den andre hovudgata som går parallell med S. Kloumanns Allé. Daleelva i midten av biletet danner tverraksen i byplanen.

Foto: Arlen Bidne

Aluminium Company (NACo) var etablert og stod for den storstilte utbygginga. I tillegg til vassrettane eigde dei også mykje av jordbruksarealet ved fjorden der fabrikkanlegget og tettstaden skulle etablerast. Ser vi på Høyanger i 1915, året før anleggstida byrja, bestod Høyanger av nokon få gardar og det budde ca. 120 personar her. Vi kan såleis sei at ein her i 1916 skapte ein ny tettstad ut i frå nærast ingenting. Den 26. februar 1916 kom dei seks første arbeidarane til Høyanger i ein robåt frå Nordeide1 som ligg litt lenger ute i fjorden.2 Dette markerte starten på det fysiske arbeidet 1 Byrkjeland og Timberlid, 2015, bind 1, s. 49 2 I 1916 var det ikkje veg mellom Nordeide og Høyanger.

Det næraste stoppet for rutebåten frå Bergen var på Nordeide som ligg ca. 10 km frå Høyanger.

90

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

med å transformere Høyanger frå eit jordbrukssamfunn til eit industrisamfunn. Alt på våren 1917 var mykje av anleggsarbeida ferdige og vinteren 1918 kunne turbinane startast opp.

EIN NY BY Samstundes med utbygginga av kraft- og industrianlegga måtte det også anleggast ein tettstad slik at arbeidarane og familiane deira hadde ein stad å bu og tilgang til andre nødvendigheiter som helseteneste, skule og butikkar. Allereie ved oppstart av anlegget hadde NACo planane klare for utbygginga av fabrikkane og tettstaden.

Reguleringsplanen var teikna av oslo­ firmaet Morgenstierne og Eide. Byplanen tok utgangspunkt i verket og eit barokkt­

ARLEN SYNNØVE BIDNE

anlagt gatenett med dei tre viktigaste gatene som strålar ut frå verket og med Daleelva som tverrakse.3 Dette gatenettet er i dag i stor grad bevart saman med mange av bygningane som låg langs gatene.

Utbyggjar si bruk av kjende arkitektar i planlegginga av den nye tettstaden omfatta fleire enn Morgenstierne og Eide. Nicolay Beer teikna bustadområdet Parken, samt dei første av typehusa knytt til Egne hjem prosjektet. I tillegg var arkitektane Carl Broch og V. Reinhardt engasjert for å teikne kvart av dei to neste byggjestega i Egne hjem.4 Rådhuset som kom i 1956 var teikna av arkitekten Johan Lindstrøm, og då Høyanger endeleg fekk eiga kyrkje i 1960 var den teikna av Arnstein Arneberg.

Bruken av velrenommerte arkitektar til planlegginga og bygginga av industristadar er eit fellestrekk Høyanger har med andre einsidige industrisamfunn i Noreg frå same tid. Vi finn dette att i industristadar som til dømes Rjukan, Notodden og Tyssedal.5 I konsesjonsvilkåra for utbygginga av industristaden Høyangar hadde NACo forplikta seg til å bygge høvelege bustadar til arbeidarane.6 I utbygginga av Høyanger la NACo med Sigurd Kloumann i spissen vekt på at industristaden skulle ha framstå som ein vakker industristad og bedrifta la vekt på det estetiske i utforminga av både byplan, bygningar og grøntområder.

Dette resulterte i at Høyanger vart eit godt eksempel på ein hageby, med einebustadar og fleirmannsbustadar omgjevne av vakre hagar, og med korte avstandar mellom 3 Austad, vedlegg til brev av 20. februar 1981 4 Byrkjeland og Timberlid, 2015, bind 1, s. 126 5 Riksantikvarens NB!register, omtalane av Tyssedal, Rjukan og Notodden 6 Byrkjeland og Timberlid, 2015, bind 1, s. 112

Høyanger sett frå Statskraft sitt anlegg og inn over mot Dale. Røyrgata til Kraftanlegg 2 synes i fjellsida på fjellet lengst inne i biletet til venstre.

Foto: Arlen Bidne 2018.

heim, arbeid, handel og kulturtilbod.

Resultatet av NACo si vektlegging av det estetiske var at Høyanger etter kvart vart omtala som landets vakraste industristad.7 I byrjinga var det i tillegg til mangelen på bustadar og ein høgst varierande kvalitet på dei bustadane som vart bygd. Dette er lett å gløyme i dag når vi ser alle dei vakre bustadhusa i Høyanger og bilete av tett­staden frå 1920 og -30 talet. Går vi gjennom bustadområdet Parken med dei velhaldne kvite husa lagt i eit vakkert parkanlegg er det lett å gløyme at det i mange av husa var små leiligheiter med mange bebuarar. I tillegg var, og er, Parken det mest attraktive buområdet i Høyanger der det langs fjorden var bustad for direktøren, NACo sit representasjonslokale og ingeniør­bustadar. Bustadkomplekset Murgården som husa kun arbeidarar var nok ein kontrast til Parken. Sjølv om Murgården hadde eit vakkert eksteriør var butilhøva i stor grad kummerlige med små leiligheiter og dårlege sanitære forhold.

7 Byrkjeland og Timberlid, 2015, bind 1, s. 146

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

91

KRAFTANLEGG 1 OG 2 I HØYANGER IDENTITET, ENGASJEMENT, BEVARING OG BRUK

KRAFTANLEGG 1 OG 2 Sjølv om tettstaden er det vi kanskje legg mest merke til i dag, var det kraft- og fabrikkanlegga som var grunnlaget for at Høyanger vart bygd ut som ein tettstad.

I tida frå 1916, og fram til i dag, har det vore bygd mange kraftanlegg i Høyanger.

Dei fem første anlegga vart berre gjevne eit nummer medan ein i dei seinare utbyggingane har byrja å gje kraftanlegga namn etter staden der dei vart bygd. Ørenvassdraget var det første som vart utbygd, då det var det lettaste å regulere.8 Kraftanlegg 1 var avgjerande for etableringa av Høyanger. Dette anlegget gav den nødvendige elektrisiteten til fabrikken som vart bygd like ved. Utan dette anlegget ville det ikkje ha eksistert nokon tettstad i Høyanger. Anlegget bestod av fleire damanlegg i fjellet som både samla vatnet og førte det vidare til røyrgatene som gjekk ned til Kraftstasjon 1. Damanlegget, røyrgate, kraftstasjonen og fabrikkanlegg vart bygd samstundes. Denne omfattande utbygginga førte med seg ei enorm folketals­auke i området.

Frå Høyanger sentrum er det Kraftstasjon 1 og røyrgata med trallebane og trapp som er dei mest synlege elementa av Kraftanlegg 1. Kraftstasjon 1 sin arkitektur er typisk for si tid, der dei praktiske krava vart foreina med samtida sin arkitektoniske utforming. Hovudforma med det høge tårnet og den litt lågare langstrakte maskinsalen bak kan minne om ein katedral. Der spesielt gavlfasaden mot fjorden si utforming syner til tidlegare tiders katedralar.

Fasaden er i pussa mur, men det er det store rosevindauga som blir bore av sju rund8 Byrkjeland og Timberlid, 2015, bind 1, s. 54

92

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

bogeforma vindauga som gjev oss assosiasjonar til mellomalderen sine katedralar.

Vi kan såleis sjå på Kraftstasjon 1 som eit eksempel på det Ivar E. Stav omtalar som Kraftens katedraler.9 Røyrgata gjekk ned fjellsida bak kraftstasjonen og leidde vatnet inn til turbinane som gav elektrisitet til aluminiumsverket like ved. Denne tette koplinga mellom kraftproduksjon og industri var svært viktig på byrjinga av 1900-talet då ein enno ikkje hadde god nok teknologi til å frakte straum over store avstandar utan at mykje av effekten gjekk tapt.10 Kraftanlegg 1 vart utvida alt i 1922 då Hjetlandsvassdraget vart utbygd, med denne utbygginga vart røyrleidning nummer to lagt delevis parallell med den første røyrleidninga ned til Kraftstasjon 1.11 Kraftanlegg 1 er ein del av sentrum i Høyanger. Der den karakteristiske kraftstasjonen, røyrgatene med trallebana og trappa opp til fjellet fortel med all tydelegheit om samanhengen mellom vatnet, kraftstasjonen, fabrikken og tettstaden.

Kraftanlegg 2 vart bygd i 1937/38 som den andre store utbygginga i av vassressursane i Høyanger. Anlegget er plassert inne på Dale, litt over. 5 km. frå Høyanger sentrum. Sjølv om kraftanlegget ligg eit stykke frå sentrum er det godt synleg sett i frå Høyanger. Kraftstasjon 2 fekk ein rein funksjonalistisk utforming. Den er utan dekor og dei funksjonelle behova har vore avgjerande for utforminga. Typiske funksjonalistiske trekk ved arkitekturen finn vi i vindaugsbandet øvst og dei fire store gavlvindauga i nordvestgavlen som saman 9 Stav, 2006, s. 120 10 Weyergang-Nielsen, 2010, s. 33 11 Byrkjeland og Timberlid, 2015, bind 1, s. 101

ARLEN SYNNØVE BIDNE

Kaia med verket og røyrgata til K1 som går opp fjellsida i bakgrunnen.

Inngangen til verket. Røyrgata og trappa til K1 ser vi langs fjellsida i bakgrunnen.

Foto: Arlen Bidne 2018

Foto: Arlen Bidne.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

93

KRAFTANLEGG 1 OG 2 I HØYANGER IDENTITET, ENGASJEMENT, BEVARING OG BRUK

Parken med S. Kloumanns Allé sett mot hovud­ inngangen til verket. Til venstre ligg direktør og ingeniørbustadane, til høgre var det fleirmanns­ bustadar til funksjonærar og arbeidarar.

utgjer ein glasvegg og gav det nødvendige lyset inn i maskinhallen. Dei reine pussa flatene avbrote med dei horisontale utstikka som går på under og oversida av vindaugsbanda er med på å understreke den horisontale preget bygningen har i dag.

Opphavleg var dette ein liten kraftstasjon med kun eitt aggregat og ei røyrgate.

Kraftstasjonen hadde ei nærast kvadratisk utforming, men i samband med utvidinga i tidsrommet 1951-55 vart bygningen forlenga ved at midtdelen og den søraustre delen vart bygd på slik at det vart plass til to aggregat. Den opphavlege arkitekturen vart vidareført i samband utvidinga av kraftstasjonen og bygningen fekk ein forholdsvis symmetrisk fasade. I tillegg

94

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Nokon av arbeidarbustadane i Parken, samt delar av parkanlegget.

Foto: Arlen Bidne 2018

vart det no bygd ei ny røyrgate parallell med eksisterande røyrgate.

Kraftanlegg 2 er i dag svært godt bevart frå utvidinga som stod ferdig i 1955 og er eit godt eksempel på dei funksjonalistiske kraftstasjonane frå 1930-talet og korleis ein utvida dei på 1950-talet der det lukka midtpartiet markerer eit skilje frå den opphavlege kraftstasjonen og der sørvest delen

ARLEN SYNNØVE BIDNE

syner vidareføring av 30-talet sin arkitektur. Utvidingar av eldre kraftverk vart meir og meir aktuelt etter krigen då kraftbehovet var aukande.12 I denne samanhengen er utvidinga av Kraftanlegg 2 og den seinare nedlegginga av Kraftanlegg 113 gode eksempel på korleis ein løyste behova for auka kraft med utgangspunkt i eksisterande vassressursar.

MEDVIT OM KULTURHISTORISKE VERDIAR Høyanger som industristad har vore endringsvillig veldig lenge, og sannsynlegvis vart endringane lenge sett på som noko positivt. På 1970 og 1980-talet vart fleire av dei eldre markerte bygningane i sentrum rivne. Rivinga starta med Folkets hus i 1970 og avslutta med rivinga av Slottet i 1983.14 Slottet var den siste av dei større bygningane frå anleggstida i Høyanger som vart riven.

I samband med reguleringsplanen som opna for riving av Slottet, Pendenten og Folkekjøkkenet var Riksantikvaren blitt merksam på dei kulturhistoriske og arkitektoniske verdiane som var i Høyanger.

Reguleringsplanen var ikkje sendt til Riksantikvaren og dei måtte lese om den i bedriftsbladet til Årdal og Sunndal verk (ÅSV).15 Riksantikvaren tok kontakt med verket og etterlyste meir informasjon om planane og bygningsmiljøet i Høyanger.

12 Stav, 2006, s. 126 13 Kraftanlegg 1 vart i 1979 tatt ut av drift og alt vatnet vart no ført inn i Kraftstasjon 5 som ligg inne i fjella like ved Kraftstasjon1.

14 I løpet at 1970 til 1983 vart fyljande bygningar rivne: Folkets hus 1970, arbeidar bustadane i Murgården 1971, ni av dei ti einebustadane for ingeniørar og funksjonerar i Villabyen 1972, Folkekjøkkenet og bustad blokka Pendenten i 1980 og bustadblokka Slottet i 1983.

15 ÅSV Gruppen, 1980, s. 9

Dessverre konkluderte dei med at planane var komne for langt og ville difor ikkje nytte kulturminnelova for å stoppe riveplanane. 16 Rivingane på 1980-talet kan også markere endringane i korleis ein såg på bygningane frå etableringa av Høyanger.

Etter rivinga av «Slottet» i 1983 ser vi at det kjem ei ny medvit i forhold til den eldre bygningsmassen i Høyanger.

Engasjementet kom frå fleire hald, Riksantikvaren/distriktsantikvaren for Vestlandet var blitt kjend med dei kulturhistoriske verdiane i Høyanger, Høyanger kommune, ÅSV og enkeltpersonar begynte no å sjå at ein del av denne arkitekturen burde takast vare på.17 Det auka engasjementet for tettstaden og dei kulturhistoriske verdiane utover 1980-talet resulterte mellom anna i at bustadområdet Parken vart vedteke freda i 1993.

I samband med Riksantikvaren si oppretting av NB!registeret vart eit større område av Høyanger sentrum tatt med og der dei nasjonale interessene i Høyanger vert skildra på fyljande måte: «Den vannkraftdrevne industriutviklingen i Høyanger er et godt eksempel på utviklingen av norsk industri på 1900-tallet.

Privatisering og utnytting av de store lokale naturressursene la grunnlaget for økonomisk utvikling. Historien om Høyangers industri viser også hvordan internasjonale selskaper ble invitert med, samtidig som det lokale eierskapet til industrien var prioritert.

Dette er typiske trekk ved den industrielle utviklingen i Norge på 1900-tallet.»18 16 Brev frå Riksantikvaren til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane 22. september 1980 17 Byrkjeland og Timberlid, 2015, bind 2, s. 114 18 Riksantikvaren, NB!registeret, Rapport Høyanger, s. 3

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

95

KRAFTANLEGG 1 OG 2 I HØYANGER IDENTITET, ENGASJEMENT, BEVARING OG BRUK

Vidare skriv dei fyljande i si vurdering av dei nasjonale interessene for området i Høyanger som kom med i registeret: «Byplanen av 1917 la opp til en klar funksjonsdeling med industri langs fjorden, handel og service på et avgrenset område bak verket, arbeiderboliger på Sæbøtangen og ingeniører og funksjonærer samlet i «overklassestrøket» Parken med Kloumanns Allé. Raskt økende boligbehov førte til at planen ble raskt gjennomført, og den fikk derfor et spesielt helhetlig preg.»19 Interessant nok så er det berre delar av bustadområdet i sentrum som er inkludert i det utvalte området. Verket med administrasjonsbygg, fabrikkanlegg og kraftanlegga i sentrum vart ikkje inkludert i NB!området sjølv om det var desse funksjonane som var grunnlaget for at tettstaden eksisterte og vart framheva i vurderinga av dei nasjonale interessene for Høyanger. I denne samanhengen hadde det nok vore meir naturleg om dei hadde utvida området til å omfatte verket og Kraftanlegg 1. Då hadde ein fått fram heilskapen i området og vurderinga av dei nasjonale interessene i området hadde korrespondert betre med kartet som syner avgrensinga av det utvalte området.

Sogn og Fjordane fylkeskommune er no i startfasen med Riksantikvaren sitt prosjekt «Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse» (KULA). Eit av dei områda vi vil vurdere i dette prosjektet er industri­ landskapet i Høyanger. Gjennom dette prosjektet kan vi sjå på heilskapen mellom naturen, krafta og tettstaden. Nettet av demningar, røyrgater, linjer, vegar, damhus og andre element knytt til kraftutbygginga er her godt synlege i landskapet i tillegg til 19 Riksantikvaren: NB!registeret, Rapport Høyanger, s. 5

96

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

at dei er lett tilgjengelege. På byrjinga av 1900-talet vart det bygd fleire industristadar i Noreg på plassar der det i utgangspunktet ikkje var nokon tettstad. Industristaden Høyanger og landskapet rundt er såleis eit godt døme på den andre industrialiseringa av Noreg og korleis moglegheita til kraftproduksjon var einerådande for kvar industristadane vaks fram. Ved å sjå på Høyanger som eit KULA område får vi her moglegheita til å få fram heilskapet mellom naturen, industrien og tettstaden.

NYE KRAFTANLEGG OG KRAV OM OPPRYDDING I ein industristad vil det alltid bli arbeida med fornying og forbetring. I Martin Byrkjeland og Jan Anders Timberlid sitt verk «Vatnet, verket og byen. Høyanger 100 år – 1915-2015», skrive i samband med 100 års jubileet til Høyanger, kjem dette tydeleg fram. Høyanger som industristad har vore i ei konstant endring frå byggearbeidet starta i 1916. Dette er ein del av dynamikken i samfunnet her, ein må heile tida ta høgde for at det kjem endringar og ein må heile tida forbetre og fornye produksjonen for å kunne fylje med i marknaden.

Krafta og industrien er det avgjerande for at Høyanger også i framtida skal kunne vere ein levande industristad, sjølv om ein også arbeider med å utvikle andre næringsvegar.

Ei fylje av endringane i k­ raftproduksjon og industri er at ein del av dei gamle anlegga går ut av drift. I Lov om regulering og kraftutbygging i vassdrag (vassdragsreguleringsloven) § 10 er det eit krav om at anlegg som ikkje er i drift skal fjernast.

Dette er eit fornuftig krav, sidan det ikkje er ynskjeleg at restar av anlegga vert liggande att i naturen og forfell, då det

ARLEN SYNNØVE BIDNE

Kraftstasjon 1 med sitt karakteristiske rosevindauga.

Foto: Arlen Bidne 2013

Røyrgate, trallebane ved trappetrinn nr. 1050.

Foto: Arlen Bidne 2017

Røyrgata, trallebana og trappa til Kraftanlegg 1 sett frå hovudvegen til Høyanger. Dei nedste delane av røyrgata vart fjerna i samband med at Kraftanlegg 1 vart teken ut av drift.

Foto: Arlen Bidne 2018

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

97

KRAFTANLEGG 1 OG 2 I HØYANGER IDENTITET, ENGASJEMENT, BEVARING OG BRUK

kan skape ­farlege s­ ituasjonar for både dyr og menneske. Men når det gjeld anlegg som har vore avgjerande for etableringa og utviklinga av Høyanger som industristad, er det nødvendig å også sjå på dei i eit kulturhistorisk perspektiv. Den reine fornufta med å rydde vekk noko som ein ikkje lenger treng, må her vurderast opp mot verdien det har som kulturminne og identitetsmarkør.

ENGASJEMENT OG IDENTITET Då det vart kjend at Statskraft planla å rive Kraftanlegg 1 og 2 skapte det eit stort lokalt engasjement for bevaring av anlegga, og då spesielt bevaring av Kraftanlegg 1.

Dette engasjementet kom til syne i både lokalavisa og regionale media der både enkeltpersonar, Høyanger historielag og Høyanger kommune uttalte seg om kor viktig desse anlegga var for Høyanger.

Det som går att i uttalane er kor viktig anlegget var for identiteten og for deira bruk av anlegget. Spesielt bruken var det mange som trakk fram som argument for at trappene skulle bevarast. Det vart heile tida peika på kor mykje trappene var i brukt og at ei riving av dei ville redusere livskvaliteten til innbyggjarane i Høyanger.

I tillegg til bruken av trappene var det for historielaget viktig å få fram den historiske konteksten til anlegget. For Kraftanlegg 1 var det for dei og mange fleire eit viktig argument at dette var det eldste av kraft­ anlegga som var bevart.20 Såleis kan vi også sjå på Kraftanlegg 1 som eit symbol på etableringa av Høyanger som industristad.

20 Det første kraftanlegget som vart bygd i Høyanger låg på Hjetland og var eit mellombels kraftverk som skulle gje straum til anleggsarbeidet. Dette kraftverket er ikkje bevart.

98

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Røyrgata til Kraftanlegg 1, med Høyanger sentrum i bakgrunnen.

Foto: Arlen Bidne

I 2015 var Høyanger historielag særs aktive og bidrog sterkt til debatten om bevaring eller riving av anlegga.

Tidsmessig falt dette saman med feiringa av Høyanger sitt 100 års jubileum som industristad. Historielaget sitt bidrag til den store jubileumsfeiringa var eit eige historieseminar «Høyanger 100 år – frå byplan til realitet». Der ein fullsatt kinosal fekk høyre historia om etableringa av industristaden Høyanger, Morgenstierne og Eide sin byplan sett i eit større perspektiv og om Høyanger som kulturminne og korleis ein kan bruke dette som ressurs for verdiskaping i framtida.21 Under temaet med kulturminne i Høyanger var bevaring og bruk av Kraftanlegg 1 og 2 viktige 21 Bidne, 2015, s. 27

ARLEN SYNNØVE BIDNE

moment som engasjerte den fullsatte kinosalen.

Høyanger er ein stad som vart bygd opp frå ingenting til å bli ein levande tettstad som det er godt å bu i. Mange av dei som bur her i dag kjenner nok at dei, og generasjonane før dei, har vore med på å bygd eit nytt samfunn. Eit samfunn som representerte ein ny måte å leve på og nye moglegheiter for å skaffe seg arbeid.

Med etableringa av industrien vart det og gitt innbyggjarane i Høyanger ei større variasjon av arbeid, enten ein arbeidde på verket, kraftanlegga, butikk, kafé eller i kommuneadministrasjonen så gav industrialiseringa fleire moglegheiter for arbeid enn det ein hadde i jordbrukssamfunnet som tidlegare var einerådande.

I denne samanhengen kan vi sjå at Kraftanlegg 1 og 2 fungerer som identitets­ markørar for Høyangersamfunnet. Dei synlege kraftanlegga fortel med all tydelegheit kva som var grunnlaget for at industristaden vart bygd akkurat her og ikkje på ein meir sentral plass. Kraftanlegga vert med dette synlege merker på kva det er som skil innbyggjarane i Høyanger frå innbyggjarane i andre tettstadar i Sogn og Fjordane.

GAMALBRUK, BRUK OG NY BRUK Då Kraftanlegg 1 vart erstatta av Kraftanlegg 5, som ligg inne i fjellet like ved sida av, fekk Kraftstasjon 1 ein ny funksjon.

Bygningen er i dag i bruk og den største delen av den er nytta til lager/verkstad.

I tillegg har det blitt laga eit eige Vasskraftmuseum i ein del av bygningen. Museet har utstillingar av gjenstandar og foto frå vasskraft utbygginga i Høyanger. Då bygningen er i bruk i dag er den godt vedlikehalden og det er ikkje nokon planar om å rive den.

Utfordringa for Kraftanlegg 1 er bevaringa av røyrgata, trallebana og trappa.

Kva kan du så bruke ei røyrgate og ei trapp til når du ikkje lenger skal produsere straum? Ved første blikk kan det verke noko håplaust å finne ein ny bruk til eit slikt anlegg. Viss ein kjenner litt til historia om kraftanlegga i Høyanger og litt til korleis ein i dag bruker anlegget er det derimot lett å finne ein alternativ bruk. For sjølv om det er lenge sidan at ein har nytta røyrgata for å frakte vatn ned til kraftstasjonen og produsere straum er anlegget framleis i dagleg bruk.

Eit interessant trekk med Kraftanlegg 1 er at det raskt fekk ein tilleggsbruk til kraftproduksjonen. Tettstaden Høyanger ligg innerst i ein smal fjord omgitt av høge fjell.

Det seier seg sjølv at soltilhøva her ikkje er dei aller beste, i tillegg var det tidlegare problem med forureining frå fabrikkane.

Med utbygginga av kraftanlegga oppe på fjellet kom det vegar som gjorde at ein lett kunne kome seg rundt. Trallebana og trappa ved sida av røyrgata til Kraftanlegg 1 var raskaste vegen frå sentrum og opp på fjellet.

NACo lot innbyggjarane nytte trallebana i helgene, som transportmiddel for å kome seg opp på fjellet for å gå tur om sommaren og å gå på ski om vinteren. Dette var svært populært og på fine dagar var køen ved trallebana lang. Dei sprekaste tok då skia på skuldra og gjekk opp trappene i staden for å vente lenge på å ta bana.22 Bruken av trappene som transportveg til fjellet og seinare treningsarena for innbyggjarane har såleis ein lang tradisjon. I dag er trappene svært mykje brukt for mange av innbyggjarane. Skuleklassar og til og med 22 Byrkjeland og Timberlid, 2015, bind 1, s. 190

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

99

KRAFTANLEGG 1 OG 2 I HØYANGER IDENTITET, ENGASJEMENT, BEVARING OG BRUK

barnehagane har turar opp trappene. Den travlaste dagen er det årlege Trappeløpet.

Trappeløpet har vore arrangert sidan 1992 og er i dag den største attraksjonen i samband med arrangementet Gøyanger.

Den 570 meter lange løypa med ein høgdeforskjell på 311 meter og 1268 trappetrinn er det brattaste motbakkeløpet i Noreg23.

Trappeløpet skil seg frå andre motbakkeløp ved at det er så tett kopla til industrist­ historia. Løypa er spektakulær der den går bratt opp over fjellsida ved sida av røyrgata, i tillegg til den storslagne naturen rundt. Sjølv om trappeløpet er viktig og gjev merksemd til kulturminnet i media og er såleis med på å bygge opp om identiteten til innbyggjarane i Høyanger, er nok den daglege bruken av trappa viktigare for innbyggjarane.

Trappeløpet kan likevel gje oss ein ide om interessa for kraftanlegget og korleis ein kan vidareutvikle det for meir bruk ved å gjere den tilgjengelege for fleire.

Den korte avstanden mellom Kraftanlegg 1 og Høyanger sentrum er sannsynlegvis noko av nøkkelen til at trappene i dag er så mykje i bruk. Det er enkelt å ta turen opp trappene og så kan ein velje om ein vil gå ned att trappene, eller gå vegen for å få ein lengre tur. Ved Kraftanlegg 2 er det den same moglegheita men her er røyrgata lenger og trappa har 2100 trinn. I tillegg ligg Kraftanlegg 2 lenger frå sentrum.

Dette er nok medverkande til at bruken av Kraftanlegg 2 som trenings- og friluftslivsarena er noko mindre enn for Kraftanlegg 1. Likevel har Kraftanlegg 2 ein stor fordel, trallebana. Trallebana er framleis sertifisert og i bruk til transport av både varer og menneske. Dette gjer at ein her har ei

moglegheit til å få ein unik oppleving av å bli transportert opp til fjellet slik anleggsarbeidarane vart det i anleggstida. Når ein er komen opp så er det også her eit nettverk av vegar og demningar, samt Kraftstasjon 3 som vart sett i drift i 1959.

Bruk, både vidareføring av eksisterande bruk og ny bruk er alltid eit viktig moment for bevaring av kulturminner. Når vi så snakkar om denne type kulturminne der den opphavlege bruken ikkje lenger er aktuell og der ein må rekne med at det på sikt vil bli ein del vedlikehaldskostnadar er det avgjerande å finne ein ny bruk for kulturminna for at dei skal kunne bevarast.

I tilfellet med Kraftanlegg 1 og 2 er det vesentleg for innbyggjarane i Høyanger at den eksisterande bruken som tur og trimløype vert vidareført.

Dagens bruk av Kraftanlegg 1 er veldig god, ved at mange har glede av det og det vert ein møteplass. Samstundes er det med på å gje innbyggjarane eit tett forhold til sin nære historie og såleis bidra til å styrke industristadidentiteten til innbyggjarane.

Det er likevel ikkje ein bruk som skaper økonomiske ressursar som igjen kan brukast til vedlikehald av anlegget.

Høyanger er eit typisk eksempel på ein einsidigindustristad der industrianlegga med fabrikkane er avgjerande for tettstaden. Høyanger Næringsutvikling har i fleire år arbeidd med å utvide næringsgrunnlaget. I Verdiskapingsplan for Høyanger kommune 2016-2020 er reiselivet eit av tre utviklingsprogram for kommunen.24 I denne samanhengen er Sognefjorden og dei mange turistane som besøker den kvart år ein viktig ressurs og ein har som

23 www.goyanger.no

24 Verdiskapingsplan for Høyanger kommune

100

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ARLEN SYNNØVE BIDNE

Kraftstasjon 2 med røyrgate og trallebane i bakkant av kraftstasjonen.

mål å utvikle Høyanger som ein reiselivsdestinasjon. Høyanger ligg i ein arm av Sognefjorden med populære reisemål som til dømes Balestrand og Nærøyfjorden.

I arbeidet med å utvikle Høyanger som turistdestinasjon er kommunen svært medviten på verdien av industrihistoria.

Industrihistoria er det som skil Høyanger frå dei andre turistdestinasjonane ved Sognefjorden. Her kan dei besøkjande få oppleve industrihistoria og arkitekturhistoria frå byrjinga av 1900-talet, i tillegg til fjord og fjell.

LOKAL KULTURMINNEPLAN Samstundes med feiringa av Høyanger sitt 100 års jubileum og kampen for bevaring av kraftanlegga arbeidde Høyanger kommune med å lage ein kulturminneplan for kommunen, eit arbeid som vart starta

Foto: Arlen Bidne 2014

opp i 2012. I 2016 vedtok Høyanger kommunestyre «Lokal kulturminneplan.

Strategiplan 2016-2020». Kulturminne knytt til industrien og Kraftanlegg 1 og 2 var her dei høgast prioriterte kulturminna25.

Kommunen hadde med denne planen tatt eit medvite val ut i frå kva som hadde forma kommunen slik den er i dag. I den samanhengen er industrialiseringa og utbygginga av tettstaden den viktigaste enkelthendinga. Sjølv om industrien vart prioritert høgast i planen var det og rom for andre typar kulturminne, då gjerne knytt til jordbruk som var den dominerande næringsvegen i kommunen før 1916.

Arbeidet med kulturminneplanen la grunnlaget for ei bevisstgjering av kultur­ minna si betyding i kommunen. Dette 25 Lokal kulturminneplan. Strategiplan 2016-2019, s. 6

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

101

KRAFTANLEGG 1 OG 2 I HØYANGER IDENTITET, ENGASJEMENT, BEVARING OG BRUK

Trallebana ved Kraftanlegg 2.

102

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Foto: Arlen Bidne 2015.

ARLEN SYNNØVE BIDNE

har nok bidratt til det store engasjement for bevaring av kulturminne knytt til industrialiseringa og bidrog til kommunen sitt arbeid for å bevare Kraftanlegg 1 og 2. Kulturminneplanen har her blitt eit grunnlagsdokument for kommunen sitt engasjement for bevaring og å skape ny bruk av kraftanlegga.

EIN INDUSTRISTAD UTAN KRAFT? Dei kulturhistoriske verdiane i kraftanlegga har nok fleire enn berre Riksantikvaren sett litt seint, både fylkeskommunen og kommunen var nok tidlegare for lite medvitne om desse verdiane. I 2013 tok Høyanger kommune kontakt med fylkeskommunen for å drøfte mogleg ny bruk av Kraftstasjon 2, då den skulle takast ut av bruk i 2014 når den nye kraftstasjonen i fjell vart sett i drift. Høyanger kommune såg på bruk av Kraftstasjon 2 i samanheng med reiselivsutviklinga i kommunen som ei mogleg ny bruk. Kraftanlegget er komplett med ei sertifisert trallebane, og det ville vere mogleg å utvikle unike og spanande reiselivstilbod knytt til anlegget og Høyanger som ein historisk industristad. Dette kunne igjen knytast saman med opplevingar i sentrum, med den godt bevarte tettstaden og Høyanger industristadmuseum.

For at ein skal kunne gje eit kulturminne ny bruk er det vesentleg at kulturminnet framleis eksisterer, og etter kvart vart det meir og meir tydeleg at Kraftanlegg 1 og 2 kunne bli rivne. Dette på grunn av krava i konsesjonen for kraftutbygginga som seier at eigar skal rydde opp i anlegg som ikkje er i bruk. Sjølv om Høyanger kommune har gitt anlegga eit formelt vern ved bruk av omsynssone i kommuneplanen sin arealdel, vil krava i konsesjonen vege

tyngre.26 I kulturminneplanen for Høyanger er bevaring av industrianlegga første prioritert og kommunen tok kontakt med Riksantikvaren med spørsmål om å vurdere anlegga for freding, slik at dei kunne takast vare på sjølv om konsesjonen sa at dei skulle fjernast.

Sogn og Fjordane fylkeskommune støtta dette initiativet og bad i den samanhengen Riksantikvaren om å vurdere å ta inn Kraftanlegg 2 i verneklasse 1 i Landsverneplan for Statskraft som er under utarbeiding. Kraftanlegg 2 fortel mykje om utviklinga av kraftanlegg og den kraftkrevjande industrien i Høyanger på midten av 1900-talet og er eit godt døme på dei mindre kraftverka frå denne tida.

I tillegg er det eit godt døme på korleis ein vidareutvikla eldre kraftanlegg for å produsere meir kraft i eksisterande anlegg.

Sogn og Fjordane fylkeskommune vurderer difor kraftanlegget og industrilandskapet knytt til det, til å være ei særs god kjelde til kunnskap om kraftproduksjon på midten av 1900-talet. Der samanhengen mellom kraftanlegga, industrien og tettstaden er eit element det er viktig å bevare.27 Høyanger historielag fylgde også opp kommunen sitt engasjement og sendte si eiga oppmoding til Riksantikvaren om freding av kraftanlegga i Høyanger.28 I september 2015 deltok Riksantikvaren på ei synfaring til Kraftstasjon 1 og 2 saman med mellom anna Statskraft, 26 Dette på grunn av at ei særlov står over ei generell lov som til dømes plan og bygningslova.

27 Brev av 12. februar 2015 frå Sogn og Fjordane fylkeskommune til Riksantikvaren, med vedlagt fylkeskommunen si faglegevurdering av anlegget sine kulturhistoriske interesser.

28 Brev av 3. mars 2015 til Riksantikvaren frå Høyanger historielag

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

103

KRAFTANLEGG 1 OG 2 I HØYANGER IDENTITET, ENGASJEMENT, BEVARING OG BRUK

Høyanger kommune, Sogn og Fjordane fylkeskommune og Høyanger historielag.

På synfaringa gjekk ein grundig i gjennom Kraftanlegg 1, medan synfaringa til Kraftanlegg 2 vart ufullstendig då Riksantikvaren sine representantar måtte nå flyet tilbake til Oslo. I november 2017 fekk Høyanger kommune fekk svar på sitt brev og der var konklusjonen at Riksantikvaren ikkje ynskte å frede nokon av anlegga i Høyanger.29 I Riksantikvaren sitt brev av 27. november 2015 skriv dei fyljande om anlegga sin kulturhistoriske verdi: «Riksantikvaren ser at anleggene har stor kulturminneverdi, er identitetsbærende og viktige utgangspunkt for rekreasjon i Høyanger. Riksantikvaren har vurdert anleggene opp mot Statskraft sin landsverneplan og ser at teknologi, epoke og regionen er presentert i denne.

Riksantikvaren anser anleggene i Høyanger til primært å være kulturminner med lokal og regional verdi.» Det vart her ikkje gitt noko fagleg utdjuping på kva som var bakgrunnen for denne konklusjonen.

Fylkeskommunen har ikkje fått svar på sitt brev til Riksantikvaren, kun ein kopi av brevet til Høyanger kommune.

Ei vurdering av eit anlegg sin verneverdi vil alltid vere basert på skjønn og det kan vere ulike faktorar ein vektlegg ulik, noko som igjen kan føre til ulik konklusjon. Når ein kjem i ein situasjon der dei ulike kulturminnestyresmaktene er ueinige om verneverdien ser eg det som viktig at ein gjev ei grundig fagleggrunngjeving av kvifor ein har komen til ulik konklusjon. Det er difor av stor interesse for fylkeskommunen å

få den faglege vurderinga Riksantikvaren har lagt til grunn for sin konklusjon slik at ein kan sjå kva det er Riksantikvaren legg i omgrepa «nasjonal og regional verdi».

Sogn og Fjordane er eit av dei største kraftproduserande fylka i Noreg og i framlegg til landsverneplan for Statskraft er ikkje nokon av kraftanlegga i fylket tatt med.

Fylkeskommunen har difor stilt spørsmål om Sogn og Fjordane som region er godt nok tatt vare på i Landsverneplan for Statskraft.30 Dette spørsmålet er framleis ikkje besvart.

På bakgrunn av ei ufullstendig synfaring og ein kulturminnefagleg vurdering på to setningar konkluderer Riksantikvaren med ingen av dei to komplekse kraftanlegga var av nasjonal interesse og at det difor ikkje er aktuelt å frede dei. Med denne konklusjonen la Riksantikvaren ansvaret for å bevare Kraftstasjon 1 og 2 over på Statskraft og Høyanger kommune. Vi kan her sjå ein parallell til reguleringsplanarbeidet i 1980 som førte til at markante bygningar frå anleggstida i Høyanger gjekk tapt ved at Riksantikvaren ikkje ynskte å nytte si mynde for å bevare bygningane.

Forskjellen denne gongen er at Høyanger kommune og innbyggjarane er merksame på dei kulturhistoriske verdiane til kraftanlegga, samt at kommunen har vilje til å prøve gjere noko for å bevare anlegga.

Fylkeskommunen støttar Høyanger kommune sitt arbeid med å få bevart kraftanlegga, då vi meinar at dette er anlegg som har ein kulturhistorisk verdi utover det lokale. Ei bevaring av Kraftanlegg 1 og 2 ser Sogn og Fjordane fylkeskommune på

29 Brev av 27. november 2015 frå Riksantikvaren til Høyanger kommune

30 Brev av 3. desember 2015 frå Sogn og Fjordane fylkeskommune til Riksantikvaren

104

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ARLEN SYNNØVE BIDNE

Maskinhallen i Kraftstasjon 2 medan kraftstasjonen framleis var i drift i 2014. Aggregatet nærast vindauga er det opphavlege frå 1938.

Foto: Arlen Bidne

som viktig, sidan dei er dei fysiske spora som syner til grunnlaget for at Høyanger som industristad vart etablert. Ei bevaring av bustadområda aleine vil ikkje gje eit fullgodt bilete av historia som knyter seg til industristaden og til samspelet mellom naturen, industrien og tettstaden. Dersom ein fjernar kraftanlegga vil ein også redusere kulturminneverdien til tettstaden ved at grunnlaget for etableringa av den ikkje lenger vil vere synleg.

BEVARING GJENNOM BRUK Etter at Høyanger kommune fekk eit negativt svar frå Riksantikvaren om freding av kraftanlegga, fortsette dei arbeidet med å bevare dei. Kommunen oppretta ein god dialog med Statskraft for å sjå kva som kunne gjerast for å hindre at anlegga vart rivne. I dette arbeidet var engasjementet frå

ordførar Petter Sortland og kultursjef Anita Norheim avgjerande og deira engasjement har ført til at det i dag er håp for å kunne bevare Kraftanlegg 1. Bakgrunnen for kommunen si prioritering av Kraftanlegg 1 er nok at det er dette anlegget dei har det største lokale engasjementet for å bevare.

Dersom anlegget skal kunne bevarast er det heilt avgjerande at det har ein bruk.

Innbyggjarane sin eksisterande bruk av anlegget må kunne fortsetje då dette er viktig for mange. Samstundes så ynskte ein å utgreie korleis ein kunne utvide bruken av anlegget og korleis det kunne nyttast som eit ledd i å utvikle Høyanger som ein reiselivsdestinasjon. Kraftstasjon 1 er i dag i bruk og blir tatt vare på, av den grunn har ein ikkje fokusert på kraftstasjonsbygningen, men heller konsentrert seg om å bevare dei delane av anlegget som står i fare.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

105

KRAFTANLEGG 1 OG 2 I HØYANGER IDENTITET, ENGASJEMENT, BEVARING OG BRUK

Utsikt frå trallebana. Delar av det nye kraftanlegget til høgre og Høyanger sentrum i midten av biletet.

Foto: Arlen Bidne 2015

Saman med fylkeskommunen vart det utarbeida eit forprosjekt som skulle utgreie ulike problemstillingar til bevaring og vidare/ny bruk av anlegget. Forprosjektet med tittelen «K1 Høyanger – ein spektaku­ lær attraksjon i hjartet av Noreg» vart knytta opp mot Riksantikvaren sitt verdi­ skapings program og fylkes­kommunen si oppfølging av prioriterte tiltak i dei lokale kulturminneplanane. I tillegg gjekk Høyanger kommune inn med eigne midlar og seinare har Statskraft og Hydro Høyanger blitt med i prosjektet, både med finansiering og deltaking i styringsgruppa.

Forprosjektet med namnet «K1 Høyanger – Ein spektakulær attraksjon i hjartet av Noreg» har som mål å bevare kulturminna

106

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

knytt til Kraftanlegg 1, samtidig som dei kan utviklast som ein ressurs for innbyggjarane i Høyanger og som ein ny reisemåls­ destinasjon. Eit viktig delmål i dette prosjektet er å finne framtidige løysingar for bruk og vern av anlegget. Dette ynskjer ein mellom anna å få belyst gjennom ein arkitektkonkurranse for å få fram konsept­ skisser for den framtidige utviklinga i området. Her er element som utforming av anlegget og det omkringliggande området, samt auka tilgjenge moment som ein ser etter ei løysing på. Balansegangen mellom vern og bruk vil vere førande for korleis ein kan legge til rette for dette.

I planane for den utvida bruken av anlegget er og koplinga til reiselivsutvik-

ARLEN SYNNØVE BIDNE

linga for Høyanger eit vesentleg moment.

Ei auka bruk av anlegget til turistføremål og til vidareføring av dagens bruk må ta omsyn til brukarane si sikkerheit. I forprosjektet er det difor planlagt ein arkitektkonkurranse for å få inn innspel på korleis dette skal kunne løysast. Eit alternativ med å lage ein sti parallelt med trappa kan vere ei løysing.

Dette vil gjere området tilgjengeleg for fleire og ein kan lage koplingspunkt mellom stien og trappa slik at det vert enklare å kun gå delstrekningar av trappa for dei som ikkje ynskjer å gå heile. Høyanger kommune har i mange år arbeidd aktivt med tilrettelegging for alle og ynskjer at Kraftanlegg 1 også skal vere tilgjengeleg for dei som ikkje har moglegheit til å gå heile trappa.

Sikkerheitsaspektet for dei som brukar trappene til trening og tur er òg eit moment som ein i prosjektet må finne ei løysing på. Det er viktig for innbyggjarane at dei kan fortsetje å bruke trappene som i dag, samtidig så er det viktig for Statskraft som eigar å vere trygg på at ingen skadar seg når dei brukar trappene. Vi må her finne ei løysing som er enkel å bruke for den enkelte, samstundes som den ikkje gjer noko stort inngrep i sjølve anlegget då dette er viktig å bevare i størst mogleg grad slik det er. Kraftanlegg 1 har mange moglegheitar til å bli eit spektakulært reisemål og det blir spanande å fylje med vidare i dette prosjektet og sjå kva løysingar som kjem ut av arkitektkonkurransen.

FRAMTIDA FOR KRAFTANLEGG 1 OG 2 I arbeidet for å bevare Kraftanlegg 1 og 2 ser vi at dei tre momenta identitet, bruk og engasjement har vore vesentlege. Desse tre momenta heng tett saman, då identiteten til innbyggjarane i Høyanger er knytt opp

mot Høyanger som industristad og at ein her har skapt noko særeige i eit fylke som på den tid i hovudsak bestod av bønder.

Den utstrakte bruken av Kraftanlegg 1 gjer og at innbyggjarane har fått eit tett forhold til dette kulturminnet. Når så anlegget står i fare for å forsvinne vil også bruken og den nytta innbyggjarane i dag har av anlegget gå tapt. Dette har igjen vore med på å skape eit stort engasjement for å ta vare på Kraftanlegg 1. I mykje av enkeltpersonane sine utsegner er det nettopp bruken som vert framheva og at det er viktig at dei framleis kan nytte anlegget. Vi ser at det lokale engasjementet og bruken av anlegget, saman med prioriteringane i kulturminneplanen var viktig for kommunen si prioritering av å finne ei løysing for bevaring av Kraftanlegg 1.

Vidare bruk av anlegga er grunnlaget for at dei kan bevarast i eit langsiktig perspektiv. Forprosjektet for å utvikle Kraftanlegg 1 som ein reisemålsdestinasjon kan sjåast som første steget i arbeidet med å kunne ta vare på kulturminnet og sikre det ei framtid. Samstundes kan det og vere med på å skape nye moglegheiter for næringsutvikling i Høyanger. Det vert difor interessant å fylje prosjektet «K1 – Ein spektakulær attraksjon i hjartet av Noreg» framover.

Forprosjektet «K1 Høyanger – Ein spektakulær reisemålsdestinasjon i hjartet av Noreg» er likevel berre ei halv løysing, i og med at framtida for Kraftanlegg 2 framleis er uavklart og anlegget står i fare for å bli rive. Høyanger kommune si prioritering av Kraftanlegg 1 er lett å forstå på bakgrunn av det store lokale engasjement for at det skal bli bevart. Det ironiske med dette er at det mest komplette av dei to kraftanlegga er det som no står i størst fare for å gå tapt.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

107

KRAFTANLEGG 1 OG 2 I HØYANGER IDENTITET, ENGASJEMENT, BEVARING OG BRUK

FORFATTERBIOGRAFI Arlen Synnøve Bidne (f. 1972) er kunsthistorikar og seniorrådgjevar ved Sogn og Fjordane fylkeskommune, med freda bygg og verdsarv som hovudarbeidsområder. Ho har hovudfag i kunsthistorie frå Universitetet i Tromsø (2004) og har publisert ei rekkje artiklar om bygningsarven i Sogn og Fjordane.

KILDER AUSTAD, INGVILD: «Miljøkvaliteter under press», manuskript, 1981

HØYANGER KOMMUNE: «Lokal kulturminneplan. Strategiplan 2016-2019»

BIDNE, ARLEN SYNNØVE: «Industrisamfunnet som kulturminne – Fortida skaper framtida», Årbok Høyanger 2015, Høyanger, 2015

HØYANGER KOMMUNE: «Kommuneplanen sin arealdel 2016-2028», vedtatt 2016

BRUGRAND, ODD HELGE: «Får behalde 1268 trappetrinn – kan bli turistattraksjon», NRK Sogn og Fjordane, 20. januar 2017, https://www.nrk.no/ sognogfjordane/far-behalde1268-trappetrinn-_-kan-blituristattraksjon-1.13333259 BØYUM, JANNE KRISTIN: «Parken – ein hageby», Årbok Høyanger 2013, Høyanger, 2013 BYRKJELAND, MARTIN: Bluss: arbeidarar og fagforeining ved Høyanger verk 1916-1986, 1991 BYRKJELAND, MARTIN OG JAN ANDERS TIMBERLID: Vatnet, verket og byen. Høyanger 100 år – 1915-2015 (2 bind), Bergen, 2015 GUDVANGEN, VIDAR: «Er redd verdifull industrihistorie går tapt», NRK Sogn og Fjordane, 16. april 2015, https://www.nrk.no/ sognogfjordane/ fryktar-for-100-gammalindustrihistorie-1.12313262

108

HØYANGER KOMMUNE: «Verdiskapingsplan for Høyanger kommune», http://hnu.no/wp-content/ uploads/2016/12/ VerdiskapingsplanHøyanger-2016-2020-.pdf HØYANGER KOMMUNE: «Prosjektskildring «K1 – Ein spektakulær attraksjon i Hjartet av Noreg», 2017 Konsesjon for Eriksdal kraftverk 2008, https://www.nve.no/kdb/ sc4086.pdf ELISABETH HØVÅS OG HELENA NYNÄS, «Landsverne­plan for Statskraft 2010», Oppdrags­ rapport NVE, nr. 4, 2010 NYGÅRD, KATHRINE: «Meiner det er eit svik for både bygda og landet», NRK Sogn og Fjordane 30. november 2016, https://www.nrk.no/ sognogfjordane/meiner-deter-eit-svik-for-bade-bygda-oglandet-1.13253458 STAV, IVAR E.: «Norsk kraftverks­arkitektur»

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Kultur­minner i Norsk kraftproduksjon NVE rapport, nr. 2, 2006 THUE, LARS, ARNE H. ERLANDSEN, RAGNAR HARTMANN, THORLEIF JENSSEN OG IVAR E. STAV: Kulturminner i Norsk kraftproduksjon NVE rapport, nr. 2, 2006 RIKSANTIKVAREN: «Området Parken gnr, 59 bnr. 183, 191, 192 Høyanger kommune.» Vedtak om freding med hjemmel i Lov om kulturminner §§ 15 og 19 jfr. § 22, udatert RIKSANTIKVAREN: NB! registeret, http://www.riksantikvaren.no/ nb/index.sfj SÆTRE, IVAR BRUVIK: «Skulle eigentleg rivast – no blir dette ein turistattraksjon», Firda, 22. september 2017 WEYERGANG-NIELSEN, HENNING: «Fra turbin til lyspære – utbyggingen av kraftoverføring i Norge», Kraftoverføringens kultur­ minner NVE-rapport, nr. 17, 2010 ÅSV GRUPPEN: Nytt fra Høyanger, mars 1980 Ulike artiklar i avisene Ytre Sogn og Firda

KARI DUE ULLA

Sveising på Moss Glassverk, 1970.

Foto: Kristian Hilsen/ Mittet & Co./ Nasjonalbiblioteket

INDUSTRIBYGNINGER VERN, GJENBRUK, ELLER UTSLETTELSE KARI DUE ULLA Industriell produksjon med lav lønnsomhet vil ikke gjenoppstå, og tilbake står tomme produksjonsanlegg, som ofte oppfattes som stygge og utilgjengelige.

Derfor blir de sjelden definert som kulturminner, og rives til fordel for ny bebyggelse. Denne artikkelen vil diskutere gjenbruk av industrianlegg med eksempler fra Bergen, Oslo og Moss. Har det verdi for ettertiden at vi tar vare på restene etter nedlagt industri, og hvor store endringer tåler bygningene før de mister sitt historiefortellende særpreg?

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

109

INDUSTRIBYGNINGER VERN, GJENBRUK, ELLER UTSLETTELSE

I

ndustrialiseringen har skapt store samfunnsomveltninger, med en kontinuerlig utvikling mot dagens velstandssamfunn.

Industriens byggverk representerer skift­ ende epoker innen produksjonsteknikk, samtidig som de avspeiler datidens stil­ epoker. Fabrikkbygningene representerer også minnet om klasseskiller, forurensing og harde arbeidsvilkår. En gang produserte Norge sine egne syltetøyglass, spader og kjøleskap. Tettsteder og byer ble bygget opp, og industrien var samfunnets stolthet.

Riksantikvaren har så langt fredet fem anlegg av nasjonal verdi, og Stortinget har høsten 2018 vedtatt at ytterligere ti anlegg skal innlemmes i bevaringsprogrammet for tekniske og industrielle kulturminner.1 Anleggene representerer ulike næringer, og de har en geografisk spredning. Det er umulig å dekke alle næringer, men felles for anleggene er at de har en mer eller mindre komplett maskinpark. De fleste har statlig eierskap, med museumsdrift som formidler driftshistorien til et utvalg av norsk industrivirksomhet.

Industribygninger har identitetsverdier for lokalsamfunn, og flere er vernet i kommunale reguleringsplaner. En periode var det sterk interesse for arbeiderboliger, og flere av dem ble reddet fra utslettelse. Det finnes historielag som samler minner om arbeiderkultur, men engasjementet for gjenbruk av tomme lager- og industribygninger er vanskeligere å få øye på. Den lave interessen kan skyldes at bygningene har en vedlikeholdstilstand som ofte forringer verdien av omkringliggende bebyggelse. Samtidig er bygningenes eksistens det eneste fysisk minnet etter industrien, og de kan tilføre lokalsamfunn både iden1 Riksantikvaren, 2018

110

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

titet og arkitektonisk mangfold. Skal disse bygningene bestå, så må de oppgraderes og vedlikeholdes. Private er ikke villig til å investere i gjenbruk av fabrikkene, med mindre det kan forventes en rimelig lønnsomhet. Det er imidlertid grenser for hvor store endringer bygningsmassen tåler før minnet om fabrikken blir borte, og tiltakene må derfor tilpasses hvert enkelt prosjekt.

Denne artikkelen vil gjennom et lite prosjektutvalg illustrere hvordan gjenbruk er løst, og hva som kan ha vært avgjørende for resultatet. Intensjonen er å vekke et engasjement for industrianlegg uten tidsriktig estetikk, og samtidig utvide toleransen for arkitektoniske inngrep i bygningsmassen.

DE FØRSTE GJENBRUKSPROSJEKTENE Industriproduksjonen i Norge økte kraftig i etterkrigstiden, men fra begynnelsen av 70-tallet snudde utviklingen.2 Produksjonen ble flyttet til lavkostland, og antall tomme industrianlegg økte over hele landet. De forlatte bygningene ble lenge ansett for å være verdiløse, men etter 1980 dukket det opp enkeltprosjekter der kunstnere leide arbeidslokaler og utstillingsrom i tomme industribygninger. Inspirasjon til gjenbruk av bygningene kom fra lignende prosjekter i Europa og USA, der denne utviklingen startet omkring 1970. I motsetning til ordinære byggeprosjekt, som starter med planlegging for en bestemt funksjon med etterfølgende gjennomføringsfase, var rekkefølgen omvendt for de internasjonale gjenbruksprosjektene. Der ble bygningene først tatt i bruk, og deretter ble planleggingen gradvis utvidet ved at nye funksjoner ble tilført.3 2 Lange, 1989, s. 31 3 Douet, 2012, s. 105 (Preite)

KARI DUE ULLA

Kulturhuset USF.

Dronefoto gjengitt med tillatelse fra Evy M. Sørensen, Kulturhuset USF

Et tidlig norsk eksempel på en tilsvar­ ende utviklingsprosess fant sted i Bergen, der kunstnerorganisasjonene hadde vært på leting etter ledige lokaler til felles bruk. Da United Sardine Factories Ltd. ble nedlagt i 1983, startet et fruktbart samarbeid mellom kunstnerne og private eiere. Den store bygningsmassen ble gradvis bygget om og gjenbrukt, kun noen få bygninger ble revet.

Gjenbruksprosesser med denne type forløp er uvanlig fordi det fordrer en tålmodig eier som ikke beregner maksimal lønnsomhet fra første dag. Den økonomiske situasjonen for Kulturhuset USF er ukjent, men bygningens utside ser nokså uendret ut, og innsiden har 12 000 m2 med kunstrelaterte aktiviteter.4 I Oslo ble prosessen annerledes. Akers mekaniske Verksted ble nedlagt i 1982, og planlegging av ny bruk startet umiddelbart.

Prosjektutviklingen ble styrt av Oslos

politikere som ønsket byutvikling, og kapitalsterke eiere som som så potensialet i det store og bynære verftsområdet. I tillegg til istandsettelse av enkelte verkstedhaller, ble det oppført nybygg med dyre leiligheter, forretningsbygg og restauranter.

Foto av verftsområdet før nedleggelse, viser at Aker Brygge ble endret fra industriområde til bystruktur, og hovedstaden tapte et viktig kulturbærende spor etter skips­ nasjonen Norge. Kraner, skip og kaistrukturer forsvant. I dag hadde planleggingen forhåpentligvis resultert i bevaring av flere spor etter skipsverftet. Kanskje var det opprinnelig et ønske om gjenbruk og bevaring, men nå er bydelen en utydelig blanding av 80-tallsarkitektur og industriell teglarkitektur. For Oslos befolkning er Aker Brygge primært en populær strandpromenade med båtliv og utsikten til Akershus festning, og de færreste besøkende er bevisst at bydelen opprinnelig var et stort skipsverft.

Sammenligning av disse prosjektene er interessant, fordi de ble etablert omtrent

4 Sørensen, 2012. Artikkelforfatteren var i 1986 involvert i et av delprosjektene på USF.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

111

INDUSTRIBYGNINGER VERN, GJENBRUK, ELLER UTSLETTELSE

Akers mekaniske Verksted før nedleggelsen.

samtidig, og ved sjøkanten i en større norsk by. Kulturhuset USF ligger på en liten tomt i utkanten av Bergen sentrum, og Akers mekaniske Verksted har en stor tomt i umiddelbar nærhet av Oslo sentrum. Plassering og størrelse forklarer hvorfor sistnevnte industritomt ble gjenstand for byutvikling med kapitalsterke eiere og politisk påvirkning. I et bevaringsperspektiv er det ingen tvil om at Kulturhuset USF har beholdt mesteparten av industripreget, men begge prosjekter har, med folkelige lavterskeltilbud, gjort sjøsiden tilgjengelig for allmenheten. Dermed unngår de det som Jonny Aspen kaller for «Zombie-urbanisme langs havnefronten», beskrevet som en blanding av finkultur og dyre leilighetskomplekser.5 Til tross for ulikheter, er USF og Aker Brygge to levedyktige eksempler som på hver sin måte viser at gjenbruk av industribygninger tilfører karakter, og gir en merverdi som ikke ville eksistert om bygningene ble revet og erstattet av nybygg.

5 Aspen, 2014, s. 2

112

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Foto: Ukjent ©Norsk Teknisk Museum

GJENBRUK AV INDUSTRIANLEGG Den tekniske og industrielle bygningsarven varierer både i alder, utforming, material­ bruk og størrelse. Variasjonen er så stor at hver enkelt bygning, eller samling av bygninger, må ha en individuell vurdering av hvilke elementer som skal videreføres.

Store maskiner og lange fraktbaner forhindrer rasjonell arealutnyttelse, og det fordrer et kreativt blikk for å se verdien ved de spesielle bygningsformene. Inngrep som er vellykket i et prosjekt, er tilpasset den enkelte fabrikkbygningens fysiske forutsetninger, og løsningen kan derfor ikke kopieres til andre gjenbruksprosjekter uten individuell utforming. For de fleste arkitekter er gjenbruk av industribygninger er en inspirerende utfordring, og gjenbruket kan invitere til løsninger som tilfører bygningen en unik og troverdig karakter.

Ved oppgradering av f.eks. boliger og kontorbygninger kan samme funksjon opprettholdes, uten en radikal endring av hovedform og fasader. Endringsprosesser er forventet, og vernebeskrivelser kan inneholde krav om at sporene skal kunne

KARI DUE ULLA

avleses i bygningen. Ved gjenbruk av industribygninger blir det derimot nødvendig med omfattende ombygginger.

Noen bygninger er så store at man kan bygge nye strukturer på innsiden, og andre har kompliserte logistikkbaner som trenger store endringer for å kunne brukes.

Industribygningenes spesielle bygningsformer kompliserer gjenbruket, og tilføyelsene kan lett utfordre vedtatte verneverdinormer.

Industrianleggene ble stadig oppgradert med nye maskiner som medførte ombygginger og sammenvokste bygningskropper.

I tillegg var industrien innestengt bak høye gjerder, og hadde portvakt med adgangskontroll. For utenforstående kan anleggene derfor framstå som kompakte monstre uten gjenbrukskvalitet. NIKU Rapport 58 påpeker at prosjekter i transformasjons­områder kan gi rom for «nye grep som setter

kulturminner inn i en større kontekst».

Rapporten skriver også at «Det handler om å benytte de eksisterende historiske strukturer enten de har vernestatus eller ikke».6 Rapportens anbefaling innebærer en utvidelse av verneområdet, slik at industrianlegget vurderes som enn helhet. Dersom helheten skal ivaretas, er det nødvendig å gi publikum tilgang til avstengte områder, fjerne hindringer og skape nytt liv mellom bygningene.

Miljøvern og kulturminnevern blir ofte nevnt i samme åndedrag, og selv om de bruker ulike begrunnelse for vern, er formålet ofte det samme. I et miljøvernperspektiv er det forenklet sett slik at alle bygninger har en iboende energi, hvilket innebærer at kvantitet betyr like mye som 6 Swensen, 2012, s. 11

Papirbredden torg i Drammen. Fabrikkbygninger i front, og ny arkitektur som fondvegg. Nybygg og restaurering ble tegnet av LPO Arkitekter.

Foto: Drammens Tidende, fotograf ukjent.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

113

INDUSTRIBYGNINGER VERN, GJENBRUK, ELLER UTSLETTELSE

Warteck Brauerei i Bern, Sveits. Ombygget til aktivitetshuset «Werkraum Warteck» med nye og skulpturelle utvendige trapper.

Foto: Kari Due Ulla

114

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

KARI DUE ULLA

kvalitet. Industribygninger har ved sin størrelse en stor iboende energiverdi, ergo bør de bestå.7 Ved verne- og fredningsvedtak er kvantitet av mindre betydning, der vektlegges ofte unike verdier.

INDUSTRIARKITEKTUR SOM TREND Interessen for autentiske maskindeler, industristrukturer og forfall er blitt en internasjonal trend. Salgsannonser fra boligprosjekter viser at eiendomsbransjen ikke lenger er motstandere av bruksslitasje, snarere tvert imot. Upussede tegloverflater benyttes ofte som salgsfremmende elementer i markedsføring av leiligheter i alle prisklasser, også de eksklusive.

Begrepet transformasjon har festet seg hos arkitekter. Transformasjon har en kreativ klang, og oppfattes som et arkitektonisk grep som er fritatt fra reglene i tradisjonelt vern. Fabrikkbygninger er ofte planlagt av ingeniører som utformet både maskiner, logistikk og bygning. Noen av fabrikkbygningene var kun klimaskall rundt store maskiner og lange transportbånd. Kanskje har arkitekter en lavere terskel for store endringer når opphavspersonen er anonym og har en teknisk profesjon?

For bygningsvernet kan transformasjon oppfattes som et negativt ladet begrep, og skepsisen skyldes trolig en uro for at inngrepene vil redusere bygningens genuine karakter. Det er likevel mulig å forme tilbygg som skaper et samspill med bygningens særtrekk. Karnapper og nye vinduer kan åpne opp for dagslys og ny funksjon, uten at tilføyelsene undergraver fabrikkbygningens arkitektur. Forutsetningen for gode løsninger 7 Douet, 2012, s. 136 (Watson)

er at tilbyggene utformes med respekt for industrihistorien, slik at tilføyelser støtter verdifulle karaktertrekk. Denne tilnærmingen til en byggeoppgave blir mulig gjennom registreringer, og en bevisst verdivurdering som definerer bygningens handlingsrom. Verneverdivurderingene og bygningsoppmålinger kan f.eks. utføres som anbefalt i veiledere fra det svenske Riksantikvarieämbetet.8 Uavhengig av en bygnings alder eller funksjon, er undersøkelsene selve fundamentet i verneverdianalysen.9 For industrianlegg er verdivurderingene spesielt viktige, fordi metoden vil avdekke både bygningskvaliteter og historiske spor i kompakte bygningsstrukturer.

Fabrikkbygninger har ofte store arealer med takhøyde som egner seg for fysisk aktivitet. Mange av dem brukes derfor til treningssentre, klatrevegger, idrettshaller, og lekeland. Nåtidens mennesker har andre komfortkrav enn fortidens maskiner og arbeidere, og innvendige klimatiltak for luft og varme er nødvendig. Tekniske krav kan løses ved å bygge frittstående strukturer på innsiden av eksisterende yttervegger.

Gjenbruksmulighetene er mange, og transformasjonstrenden kan brukes til å skape en økt bevissthet om industriarvens betydning.

INDUSTRIBYGNINGER I PRESSOMRÅDER Mange industribygninger ligger på bynære og attraktive tomter, og nybygg kan noen ganger bli så lukrativt at vern av industriarven blir oversett eller glemt. Dette var tilfellet for den såkalte Redskapsfabrikken i Nydalen i Oslo.

8 Sjömar, 2000, s. 63 9 Unnerbäck, 2002, s.24

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

115

INDUSTRIBYGNINGER VERN, GJENBRUK, ELLER UTSLETTELSE

Kedelsmedien, Holmen i København. Fabrikken produserte dampskipskjeler, og ble gjenåpnet etter restaurering i 2009. Christian Rønne Arkitekter tegnet 3 etasjer med kontor og forretning, en frittstående konstruksjon med stor avstand til ytterveggene.

Foto: renover.dk

Transformasjon av redskapsfabrikken i Nydalsveien 32 B, bearbeidet vinnerprosjekt fra arkitektkonkurranse i mai 2016.

Illustrasjon gjengitt med tillatelse fra SAHAA/LALA/Degree of Freedom/Gether.

116

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

KARI DUE ULLA

Redskapsfabrikken er del av bevarings­ området Akerselva miljøpark fra 1986, en helhetsplan som med konkrete retningslinjer skulle sikre bevaring av Akerselvas industriminner. Bygningen er regulert til bevaring iht. Plan- og bygnings­loven. Eieren av bygningen kontaktet det interkommunale prosjektet FutureBuilt. Stiftelsens formål er å velge ut forbildeprosjekter som skal redusere klimagassutslippene innen transport, energibruk og materialbruk. FutureBuilt godkjente prosjektet, og hjalp eieren med å utarbeide en arkitektkonkurranse som forutsatte påbygg med boligblokker.

Redskapsfabrikkens yttervegger ligger på tomtegrensen, og det store boligarealet kunne derfor bare løses ved nybygg inne i fabrikken. Som resultat av konkurranseprogrammet, hadde alle utkastene løst problemstillingen med høyblokker i ulike former.

10 Den lave fabrikkbygningen ble en slags grunnmur for et nybygg, et arkitektonisk grep som kalles for «onfill».

Er det mulig å kalle det vern når bygningens tak er borte, og veggene får nye vegger på innsiden? Det er vanskelig å se at bevaringsvisjoner blir ivaretatt ved denne type inngrep, gjenbruksløsningen reduserer bygningen til fundament for høyblokker.

INDUSTRIBYEN MOSS Store industrianlegg ligger ofte nær sjø eller elv, i randsonen av sentrumsbebyggelsen.

Industriarven er under press fra politikere som tror at vern hindrer utvikling, og kort tid fra nedleggelse til nye utbyggingsplaner er en typisk situasjon der både privat og offentlig kulturminnevern kan komme på 10 Se arkitektur.no: Norske arkitektkonkurranser nr. 468 «Utvikling av Nydalsveien 32B»

Kontorbygningen fra Moss Glassverk ser ut som en staselig villa, uten spor av industri.

Foto: Kari Due Ulla

etterskudd med sine vurderinger. Kanskje er det også slik at de frivillige organisasjonene mangler et reelt engasjement for industri­ arven. Dette er situasjonen i mange byer, for eksempel Moss.

Moss Glassverk ble nedlagt i 1999, og revet i 2002. En sammenvevet bygningsstruktur som bestod av mer enn 17 bygninger ble revet uten protester. Rivevedtaket støttet seg til en kortfattet byggeteknisk rapport, og det ble ikke foretatt oppmålinger, kildesøk eller verneverdivurderinger.

På tomten ligger det nå en anonym struktur av karakterløse boligblokker, og flere er under bygging. Tre arbeiderboliger og hovedkontoret er bevart, men den karakteristiske inngangsbygningen, og de store industrihallene ble revet. Hovedkontoret ser ut som en alminnelig herskapsvilla, uten spor av industrihistorien.

Var bygningene virkelig blottet for verneverdi eller gjenbruksmuligheter? Den første arbeidskraften på Moss Glassverk var spesialarbeidere fra tilsvarende industri i Sverige, og den omkringliggende boligbebyggelse fikk svenske gatenavn.11 Østsiden av Jeløy var jordbruksareal før industrien 11 Hammer, 1931, s. 132

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

117

INDUSTRIBYGNINGER VERN, GJENBRUK, ELLER UTSLETTELSE

Riving av portalbygningen på Moss Glassverk. Den såkalte MG-klokka ble montert på fabrikkbygningen til Rockwool i Moss, hvor den senere rustet og ble sendt til opphugging.

Foto: Moss Avis, fotograf ukjent.

kom, og hele det omkring­liggende boligfeltet ble bygget på grunn av glassverket.

Nedleggelsen var en tøff prosess, og i nabolaget bor det mange som husker og gjenforteller fra arbeidsdager på fabrikken.

Verneverdier er knyttet til identitet, og bygningene hadde ved nedleggelsen maskiner som kunne fortelle en produksjonshistorie.

Nå er markedssituasjonen slik at det ikke lenger produseres glassemballasje i Norge, og alt gjenbruksglass fraktes ut av landet.

I etterkant er det mulig å se at flere av glassverkets bygninger hadde et betydelig gjenbrukspotensial. Portalbygningen hadde arkitektoniske kvaliteter, og den kunne blitt brukt til småbutikker eller kontorer. En av de store hallene kunne ha rommet den store matbutikken som nå bygges på samme sted.

Midt i anlegget kunne det vært et offentlig torg, med en museumsavdeling som viste gjenstander fra fabrikken. Det oppstår trivselsfremmende kvalitetene ved å blande nye boliger og fabrikkbygninger, og monotonien ved karakterløse boligblokker ville vært unngått. I tillegg hadde gjenværende

118

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

fabrikkbygninger ivaretatt stedets identitet, og historiefortellende objekter kunne vært samlet på sitt opprinnelsessted.

På den andre siden av Mossesundet reiser det seg nye boligblokker på tomten til Petersons papirfabrikk. Fabrikken gikk konkurs i 2012, og den store industri­ tomten ved Mosseelven ble solgt til Höegh Eiendom samme år. En artikkel fra Moss Avis siterte de nye eiernes mål om opprydding i det som ble benevnt som «gammelt skrot».12 Ordvalget gjør vern via gjenbruk til en tung vei å gå. Takket være engasjert innsats fra Byantikvaren i Moss, er noen karakteristiske maskinrester blitt stående.

Ferdig utbygget vil Petersontomta få 270.000 m2 med ny bebyggelse, og i norsk målestokk er det en enorm utbygging. Noen industrihaller i tegl skal gjenbrukes, men langs sjøkanten viser planene homogen blokkbebyggelse. Petersontomta hadde store utendørs lagringsarealer på ubebygget grunn. Det var derfor mye ledig tomteareal 12 Gran, 2012

KARI DUE ULLA

til nybygg, og gjenbruk av flere bygninger ville gitt utbyggingsområdet en tydeligere industrikarakter.

SKJULTE VERDIER Avslutningsvis er det interessant å reflektere over hvilke verdier som vektlegges ved et industriminne. Den nasjonale verdien av industrianleggene kan diskuteres, men Moss og flere andre norske byer har tallrike spor etter en mangfoldig industrihistorie.

Sporene er ofte flettet sammen med bystrukturen, og det kan være vanskelig å definere grensen mellom industrianlegget og den øvrige bebyggelsen. Mange byer eller tettstedet har hentet sin identitet fra fabrikk­ene. Eksempelvis er det slik at Høyanger forbindes med aluminium, og Askim med gummistøvler. Industrien er ryggraden, og selve årsaken til stedets tilblivelse.

Industrimuseene er frosset i et tidsbilde, der produksjonslinjer og arbeiderkultur kan avleses. Museene er svært viktige som pedagogiske historieformidlere, men bygningskategoriens egentlige vesen er preget av en kontinuerlig endringsprosess. Som følge av endringene med stadig utskifting av maskiner, er det paradoksalt nok slik at de mest levedyktige industriene har den minst verneverdige bebyggelsen.

I en verneverdivurdering skal det stor kraft til å unngå å falle i den estetiske fellen, der stygt og pent styrer vurderingene.

Stilhistorisk korrekte enkeltbygninger er tiltalende, og de kulturhistoriske verdiene er enkle å oppdage. For industribygninger er ofte både maskinpark og bygninger skadet, men anleggene kan likevel ha skjulte verdier.

I denne konteksten er det ikke estetiske verdier som bør vektlegges, ei heller sjel-

Fabrikkbygning ved sjøkanten av Petersontomta, revet juni 2018. Gjenbruk umulig?

Foto: Kari Due Ulla

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

119

INDUSTRIBYGNINGER VERN, GJENBRUK, ELLER UTSLETTELSE

denhet. Verdiene er lokale, og kan defineres som identitetsskapende, sosialhistoriske, tekniske, miljøskapende osv. Verdiene blir større hvis flere bygninger i samme anlegg blir bevart, fordi helheten belyser en industrihistorie som enkeltbygninger ikke kan formidle. Vernesituasjonen kan sammenlignes med et stort gårdstun med mange små bygninger, der bevaring av et enkeltstående uthus blir hensiktsløs. Kontorbygningen på Moss Glassverk er enda et eksempel på det samme vernedilemmaet. Hvis bygningsvern kan begrunnes med miljøverdier, så vil flere industribygninger bli reparert og tatt vare på. En utvidelse av vernekategoriene, som for industribygninger innebærer høyere toleranse for bygningsmessige endringer.

Samtidens forkjærlighet for trendy industriarkitektur kan faktisk forhindre at nasjonal industriarv smuldrer bort.

Synet på hva som bør vernes forandrer seg med tiden. Vi er fast forankret i vår egen samtid, og kommende generasjoner vil sannsynligvis se annerledes på betydningen av industriarven enn hva vi gjør nå.

Det er uvanlig å angre på at bygninger blir bevart, og industribygninger representerer minnet om den kulturen som ble fundamentet for dagens velstandssamfunn.

FORFATTERBIOGRAFI Kari Due Ulla (f.1959) jobber som arkitekt hos 4B Arkitekter. Hun er utdannet interiørarkitekt ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen (1984), og har siden 2002 jobbet med rehabilitering av vernede bygninger: Bygdø kongsgård, Sæterhytten på Bygdøy, Bergen tinghus, Eidsvollsbygningen og Urbygningen på NMBU. Hun tar nå videreutdanningsmaster i arkitekturvern ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

KILDER ASPEN, JONNY: «Zombieurbanisme langs havnefronten», Billedkunst nr.4, 2014 DOUET, JAMES: Industrial Heritage Re-tooled, The TICCIH guide to Industrial Heritage Conservation, Lancaster, 2012 ELLEFSEN, KARL OTTO: «Retten til byen – et essay om norsk nyliberalistisk planleggings­ praksis», Plan nr.4-5, 2013 GRAN, JON: «Höegh sikret seg full kontroll over Petersoninventaret», Moss avis, 19. april 2012 HAMMER, S.C.: Den Norske Flaskeindustri.Et bidrag til dens

120

historie gjennem to århundrer, Oslo, 1931 HUSØY, EIRIK: «Denne byutvilkingen kommer du til å se i lang tid fremover», Aftenposten, 8. mai 2018 LANGE, EVEN (RED.): Teknologi i virksomhet: verkstedindustri i Norge etter 1840, Oslo, 1989 NORSKE ARKITEKTERS LANDSFORBUND: «Jury­rapporter fra norske arkitektkonkurranser», tilgjengelig på www.arkitektur.no RIKSANTIKVAREN, «Oppstart av fredningssak for ti tekniske og industrielle kulturminner», tilgjengelig på

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

www.riksantikvaren.no SJÖMAR, PETER H.: Byggnadsuppmätning. Historik och praktik, Stockholm, 2000 SWENSEN, GRETE B.: «Transformasjon av industri­ miljøer i by», NIKU rapport nr. 58, 2012 SØRENSEN, EVY M.: «USFKulturhuset», Store norske leksikon, tilgjengelig på https:// snl.no/USF_-_Kulturhuset [sist redigert 9. mai 2012] UNNERBÄCK, ANDERS: Kulturhistorisk värdering av bebyggelse, Stockholm, 2002

HOGNE LANGSET

Store deler av Akers Mekaniske verksted ble revet på 1980-tallet.

Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museum

KONVERTERINGENS KARUSELL UTFORDRINGER VED NY BRUK AV ELDRE INDUSTRIANLEGG Hogne Langset I forlengelse av begrepet «vern gjennom bruk» er gjenbruk, ombruk, transformasjon, og eksperimentell bevaring blitt sentrale begreper innen den norske bevarings­debatten. Faglitteratur på emnet synes imidlertid gjennomgående å ha et prosjektfokus – med et «før» og et «etter» som settes opp mot hverandre.

Men gir etter-løsningen langsiktig stabilitet eller må den heller sees som bare nok ett lag i en hyppig serie som supplerer, endrer og erstatter de eldre historiske lagene? Og hva skal til for at vernevurderingene og de endelige prioriteringene ved første konvertering står seg når en kommer til «konvertering 2.0» og «konvertering 3.0»? «I behandlingen av emnet er artikkelen avgrenset til konvertering av større industrianlegg, og eksemplene er hentet fra Oslo.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

121

KONVERTERINGENS KARUSELL? UTFORDRINGER VED NY BRUK AV VERNEDE INDUSTRIANLEGG.

K

ulturminneforvaltningens oppgave er å sikre de prioriterte kultur­ minnenes kilde- og opplevelsesverdier i et langsiktig perspektiv. Dette fordrer egnet bruk som kan understøtte videre vedlikehold, og opprinnelig bruk vil normalt gi det beste resultatet. Men om anlegg må konverteres til ny bruk er en del bygninger og miljøer mer utfordrende å finne gode løsninger for, som industrimiljøene med sine spesielle produksjonslinjer og formålsbygg. Norge har en stolt industrihistorie, som også var en nøkkelfaktor for byvekst og samfunnsliv i noe over 100 år.

Det er derfor en historie verd å ta vare på.

Men når produksjonsbedriftene flagger ut eller legger ned uten at nye kommer til slik trenden har vært i senere tiår, må anleggene konverteres til helt andre funksjoner enn det de er bygd for om de skal tas vare på.

Produksjonsutstyr og produksjons­ rommene med den indre logikken som viste produksjonslinja fra råvarer til ferdig produkt forsvinner ofte alt ved nedleggelsen. Men også hele bygg og de grunnleggende strukturene utfordres når anlegget skal konverteres, utnyttelsen skal opp, nye etasjeskiller, rominndelinger og funksjoner skal inn, og moderne krav til lys, isolasjon, brann og tekniske anlegg skal på plass.

Anleggene representerer med sin røffe industriarkitektur både betydelige kildeverdier og opplevelsesverdier. De er gjerne også bygd ut og endret over tid, med bygninger og uterom organisert og formgitt ut fra de markedsmessige, samfunnsmessige og produksjonstekniske betingelsene som var aktuelle da de ble oppført og endret.

Utviklingshistorikken kan være like vesentlig som de enkelte bygg eller faser. Mange av bygningene er gjerne også bruksarkitek-

122

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

tur uten et påkostet eller spesielt bearbeidet arkitektonisk uttrykk, og begrunnelsen for vern av hvert enkelt bygg bæres ofte i stor del av bygningens kontekst.

Ved konvertering utforsker tiltakshaver gjerne en tålegrense for endring som offentlige myndigheter og fagetater kan akseptere. Ikke sjelden «tøyes strikken» maksimalt og kulturminneforvaltningen må gjøre harde prioriteringer og tidvis inngå ukomfortable kompromisser. Og selv om det endelige konverteringsprosjektet gjerne selges inn som en varig løsning som vil sikre de gjenværende historiske elementene, er det erfaringsmessig bare et tidsspørsmål før de utfordres på nytt gjennom ny brukskonvertering eller en omfattende og kanskje like konfliktfylt ombygging uten endring av formål.

Eksemplene i Oslo er mange. Spiker­ verket, Kværner, Frydenlunds bryggeri, Nitedals tendstikfabrik, og Mustads fabrikker er blant de større. I tillegg kommer en mengde mindre anlegg, ikke minst langs Akerselva. I denne artikkelen vil jeg gå igjennom tre større anlegg; Elektrisk Bureau AS, Schous bryggeri, og Akers Mek. Verksted/Aker Brygge.1 ELEKTRISK BUREAU AS Elektrisk Bureau ble etablert i 1882, og ble en av de aller fremste norske tilvirkerne av produkter innen elektronikk og telekom­ markedet på 1900-tallet. Produksjons- og administrasjonsanlegget i Middelthuns gate 17 ble bygd ut i etapper fra 1895, med nye tilskudd i raskt tempo fram til 1919, og 1 I den grad kildehenvisning ikke er angitt, er artikkelen basert på saksarkivene til Plan- og bygningsetaten og Byantikvaren i Oslo. Historiske opplysninger er i tillegg dels hentet fra tilgjengelige leksika og registre.

HOGNE LANGSET

Kredittkassens hovedkontor i Middelthuns gate 17.

ytterligere noen nybygg og ombygginger til etter 2. verdenskrig. Fullt utbygd besto anlegget av en vinkelformet gatebygning med produksjons- og kontorarealer i 4 fulle etasjer pluss underetasje og loft, og i bakkant lå store verksteds- og lagerhaller i 1½ til 2 etasjer med shedtak. Dette var bedriftens hovedanlegg fram til de solgte eiendommen til Christiania Bank og Kredittkasse i 1973 og flyttet ut av Oslo.

EB ble senere kjøpt opp av ABB-konsernet og produksjonen i Norge lagt ned.

Kredittkassen (senere Nordea) ønsket å bygge om anlegget til å bli sitt hovedkontor. Byantikvaren vurderte hele industrianlegget som bevaringsverdig, men prioriterte vinkelbygningen i den påfølgende planprosessen. Byplankontoret vektla for sin holdning bl.a. at riving av hallene i bakkant ville åpne området mot tilliggende bebyggelse og gjøre det mulig å etablere en park

Foto: Plan- og bygningsetaten

mot Majorstua skole. Vinkelbygningen ble regulert til bevaring i reguleringsfasen, men litt avkortet og relativt omfattende ombygd og integrert i nybygget. Mye av originalmaterialene ble skiftet ut. Nye vinduer fikk noe avvikende utforming, og teglfasaden ble overmalt. For å gi rom for nye kontoretasjer ble takkonstruksjonen i stor grad skiftet ut og endret, bl.a. med flatt tak bakover fra mønet. Produksjonshallene med sine store shedtak ble erstattet av to nye kontorfløyer som kompletterte dette som selvstendig karré, og det ble etablert et glassoverdekket indre gårdsrom mellom fløyene. Hovedkontoret ble tegnet av ark. Lund og Slaatto i samarbeid med ØKAW, og sto ferdig 1987. Prosjektet fikk Betongtavlen i 1987 og ble gitt bred presentasjon i Byggekunst.2 2 Byggekunst, nr. 6, 1988, ss. 433-448

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

123

KONVERTERINGENS KARUSELL? UTFORDRINGER VED NY BRUK AV VERNEDE INDUSTRIANLEGG.

OBOS og Veidekke kjøpte anlegget i 2011 med formål å bygge det om til boliger, og igangsatte et konsept- og planarbeid.

I påfølgende dialog ønsket Byantikvaren den bevaringsregulerte bygningen bevart og eventuelt delvis tilbakeført, men vurderte ikke prosjektet fra 1987 til å ha tilstrekkelig verdi for å prioriteres for vern på egne premisser. Etaten var i tillegg kritisk til høydene i presenterte prosjektskisser. Utbygger utarbeidet et materiale som konkluderte med at den bevarings­ regulerte bygningen ikke var egnet som del av ny boligutbygging, og at ombyggingen i 1987 vesentlig hadde svekket bygningens autentisitet og verdi som industrianlegg.

Byantikvaren sto likevel lenge fast ved sin anbefaling om bevaring, men utbygger fikk støtte av Plan- og bygningsetaten og Byantikvaren valgte derfor ved offentlig ettersyn å konsentrere seg om høydene på utbyggingen av hensyn til omliggende verneverdier. Som bakteppe lå også klare politiske føringer om fortetting og tilrettelegging for økt boligutbygging. Den politiske diskusjonen i sluttfasen dreide seg derfor ikke om bygningsbevaring, men om høyder og foreslått ny bebyggelse innen parken som var etablert på 1980-tallet. Ny reguleringsplan som forutsatte riving ble vedtatt i 2017.

SCHOUS BRYGGERI Bryggeriet har sine røtter tilbake til ca.

1800, men 1821 regnes som det offisielle grunnleggelsesåret. Trondheimsveien 2 ble ervervet i 1835, men med unntak av murte hvelvkjellere ble eiendommen først tatt i bruk da nytt produksjonsanlegg sto klart i 1873. Anlegget ble utvidet i mange perioder, i hovedsak fram til 1925. Tapperi ble

124

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Plakat av Schous bryggeri fra mellom ca 1925-1938.

Fra søknadsmaterialet innsendt til Oslo kommune ved konvertering

bygd over de eldste hvelvkjellerne inne på gårdsplassen i 1919, og det høye malteribygget i øst med klokketårnet ble oppført 1925. I siste fase ble «flaskehuset» bygd inne i gårdsrommet og siloer bygd nord for malteribygget, begge store modernistiske betongkonstruksjoner med et ganske avvikende uttrykk. Etter en serie med fusjoneringer gikk bryggeriet inn i Nora Industrier i 1978 og bryggerivirksomheten opphørte i 1981. Det var da Norges eldste bryggeri i drift.3 Etter nedleggelsen konverterte Nora Eiendom i samarbeid med ark. Tor Andenæs AS kvartalet til i hovedsak utdanning (BI / Markedshøyskolen) og kontorer (blant annet kommunale etater). Prosessen ble gjennomført del for del, som en serie byggesaker med ulike arkitekter. Firmaet Tor Andenæs AS er senere bedre kjent som utviklingsselskapet Avantor.4 En liten smie og garasjer i nordvestre del ble ominnredet til kontor i 1983. Den gamle produksjons- og lagerhallen i sørøst hadde setningsskader, stor bredde og lite dagslys, 3 Offenberg, 1971 4 Se https://avantor.no/kort-om-avantor

HOGNE LANGSET

Flyfoto av kvartalet, sett fra sørvest, 2006

Foto: Plan- og bygningsetaten

Flyfoto av anlegget fra sørvest, 2016

Foto: Plan- og bygningsetaten

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

125

KONVERTERINGENS KARUSELL? UTFORDRINGER VED NY BRUK AV VERNEDE INDUSTRIANLEGG.

og ble vurdert som vanskelig å konvertere.

Den ble derfor revet i 1985 og erstattet av et kontorbygg med en oppsluttende struktur og et svært dempet modernistisk uttrykk i tegl med enkelte postmodernistiske trekk.

Malteribygningen ble i 1987 ominnredet til undervisning og gitt et glass-tilbygg.

Bebyggelsen langs Trondheimsveien ble i hovedsak konvertert til kontor.

Betongsiloene og et lavt lagerbygg av tre i nordøst ble revet i 1988, og nytt undervisningsbygg for Norges Markedshøyskole (BI) ble bygd her på hjørnetomta mot Schous plass. Også det tilliggende lille «spirehuset» og det gamle tapperiet ble konvertert til bruk for BI. Markedshøyskolens anlegg ble tegnet av ark. Platou i et ekspressivt postmodernistisk formspråk, og med en klart avvikende material- og fargeholdning.

Nybygget eksponerte seg imidlertid primært mot byen utenfor, mens spirehuset dempet virkningen innad i kvartalet. Nybygget ble presentert i Byggekunst.5 Konverteringen av de ulike bryggeribygningene medførte en del endringer i fasader, interiør og bærekonstruksjoner, og utskifting av originalmaterialer. Det sentrale anlegget framsto likevel i hovedsak som relativt intakt og godt lesbart med elementer fra bryggerihistoriens ulike faser.

KLP kjøpte kvartalet i 1990. BI meldte inn betydelige ekspansjonsbehov rundt år 2000 om de skulle bli i kvartalet, og KLP igangsatte en reguleringsprosess for å avklare rammer for videre utvikling.

I videre dialog ble Byantikvaren utfordret på verneverdien av de ulike enkelt­ bygningene, og da særlig de små og lave bygningene i kvartalet. Etter noen runder 5 Byggekunst, nr. 4, 1991, ss. 240-244

126

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

aksepterte etaten at de lave bygningene som omkranset det nordre gårdsrommet (spirehuset og garasjene), samt tapperiet i søndre del av gårdsplassen, var så redusert i verdi etter ombyggingene på 1980-tallet at etaten ikke ville kreve dem regulert til bevaring.

Byantikvaren ba samtidig om at restauranten Schous Corner (som ikke må forveksles med Schouskjelleren) og de mest velbevarte hvelvkjellerne under tapperiet ble bevart, og at ny bebyggelse ble gitt høyder og plassering som opprettholdt de visuelle sammenhengene i kvartalet. Byantikvaren hadde på 1980-tallet ikke ansett det modernistiske flaskehuset som bevaringsverdig, og dette ble ikke tatt opp til ny vurdering. BI endte med å flytte ut i 2005 og Oslo kommune utviklet da konseptet «Schous kulturbryggeri», et kultur­kvartal med diverse aktiviteter innen musikk, dans, teater og billedkunst, popmuseum, enkelte kommersielle funksjoner, samt boligutbygging. Det endelige planforslaget regulerte de eldste, mest intakte bygningene til bevaring, men åpnet for endring eller erstatning av hovedvekten av bebyggelsen i kvartalet og la 3 nye utbyggingstomter inne i kvartalet. Høydebegrensningene skulle sikre klokketårnet på malteriet som landemerke i fjernvirkning, og en siktkorridor mellom tårnet og direksjonsbygningen i sørvest. Byantikvaren fremmet eget planforslag med redusert utbygging i nordøst, for å sikre malteriets kontakt med gårdsrommet i nord, men fikk verken støtte av Plan- og Bygningsetaten eller Bystyret.

Reguleringsplanen ble vedtatt i 2005.

Etter dette er tapperiet erstattet av to boligblokker, og flaskehuset er konvertert med helt nye fasader. I nordøst er det lave «spirehuset» erstattet av POP-senteret.

HOGNE LANGSET

Akers Mek. Verksted 1950, sett fra øst.

Utbyggingene framstår som fremmede i struktur, arkitektur, material- og fargeholdning, også seg imellom, og har store volumer. Som følge har det historiske industrikvartalet mistet det sammenbindende tyngdepunktet midt i anlegget, og malteriet i øst har i stor grad mistet kontakten med de gjenværende bryggeribygning­ ene. Anlegget er kraftig redusert og med unntak av den søndre randbebyggelsen står det i fare for å falle helt fra hverandre som fattbart, historisk miljø.

AKERS MEK. VERKSTED / AKER BRYGGE Agers mechaniske Værksted ble grunnlagt i 1841 for produksjon av maskinelt utstyr.

Etter flytting til Holmen ved Pipervika i 1854 begynte også virksomheten med bygging og reparasjon av skip. Akers Mek. ble etter hvert en av Oslos ledende

Foto: Widerøes Flyveselskap/ Helge Skappel © Oslo Byarkiv

industribedrifter, og dominerte Oslo havn fram til 1980-tallet. Stor tørrdokk sto klar i 1920, flytedokk i 1937, og langs kai kunne bedriften utruste ennå langt større fartøy.

Fra ca. 1950 ledet verftet an i omstilling av norsk verftsindustri fra et mer tradisjonsbasert håndverksfag til rasjonalisert masseproduksjon. Akers mek. Verksted overtok i perioden etter 1955 diverse andre norske skipsverft, og dannet holding- og administrasjonsfirmaet Akergruppen, skilt fra selve verftet. Med krisen i skipsfarten på 1970- og 1980-tallet ble virksomheten i Pipervika vridd over til landbasert industri og offshore, før Akergruppen valgte å satse på andre verft og la ned verftet i 1982.

Etter nedleggelsen omformet Aker Eiendom AS området til en ny flerfunksjonell bydel etter forbilder fra blant annet The Docklands i London. Ark.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

127

KONVERTERINGENS KARUSELL? UTFORDRINGER VED NY BRUK AV VERNEDE INDUSTRIANLEGG.

Aker brygge 2006

Telje-Torp-Aasen ble i 1984 engasjert som reguleringsarkitekter. Den tetteste klyngen med eldre vertsbygninger ved inngangen lengst nord, nærmest Rådhuset, med de eldste to verkstedshallene (Stranden 3-5) og de bakenforliggende Støperibygget, Snekkeribygget og Administrasjonsbygget, ble beholdt og konvertert til handel, servering og kontorformål. Nye dekker ble etablert i hallene, men i den eldste, saltaksformede hallen ble midtaksen holdt åpen opp til overlyset, og bygget beholdt slik noe av den opprinnelige romligheten. All øvrig bebyggelse innen verkstedsområdet, ca. halvparten av den totale bygningsmassen med nyere haller, kontorbygg, lagerbygg m.v, ble revet for å gi plass til en ny tett bystruktur. Også så godt som alt av kraner og andre driftstekniske konstruksjoner ble revet. Deler av muren og en port i nord

128

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Foto: Plan- og bygningsetaten

mot Vestbanen og Rådhuset ble imidlertid beholdt, og det samme ble kaifronten i øst og den store dokken i sør. Dette bidro til å gi området en klar og historisk forankret avgrensning og identitet. Også den skråstilte Tingvallautstikkeren ble beholdt, og den nye Fjordgata i forlengelse av denne videreførte en eldre skråstilt internstruktur.

Den nye tette bebyggelsen ble bygd for blandede formål, med næring, kulturformål, ulike tjenesteytende formål og bolig. Den fikk et variert, senmodernistisk uttrykk med klare postmodernistiske trekk, men samtidig i stor grad holdt innen en farge- og materialpalett som videreførte uttrykket fra de gjenstående industribygningene og spilte på verftshistorien.6 Også gate- og plassdekket ble utført innen den samme paletten, 6 Brodahl, 2000, utdyper dette.

HOGNE LANGSET

med stort innslag av marktegl, og med asfalt beholdt i deler av kaiarealet. Et lite knippe arkitektkontorer tegnet bygningene.

Det første nybygget, Terminalbygget, kom helt i nord i 1986 og var et forretnings- og kontorbygg tegnet av Telje-Torp-Aasen.

Deler av muren i nord, som da også var bakvegg på en mindre bygning, ble i den forbindelse akseptert revet og gjenoppført som integrert del av fasadelivet på nybygget. Med Stranden 67-91 var hoveddelen av området i 1990 ferdig utviklet, og da Storebrands store utbygging langs Munkedamsveien åpnet 1998 var også bakre del fullt utbygget.

Det har vært et utall av endringer og ombygginger innen Aker brygge i ettertid.

Den store mengden har vært tilpasninger for eksisterende og nye leietakere innen arealene for kontor, forretning, servering og uteservering. En serie større oppgraderinger og konverteringer av delanlegg fra en funksjon til en annen ble også foretatt i perioden 1998-2004, og omfattet også de bevaringsregulerte verftsbygningene.

Konverteringen på 1980-tallet medførte en god del utskiftinger og endringer av de originale konstruksjonene, og ga de åpne hallene nesten helt ny innmat. Ved senere endringer har det derfor i de fleste tilfellene vært 1980-tallskonstruksjonene eller ennå yngre konstruksjoner som er blitt endret.

I 2011 fikk hovedeier Norwegian Properties utarbeidet et omfattende ombyggingsprosjekt for hele Aker brygge for å øke attraktiviteten og folkelivet. Dette ført på ny til endringer i arealbruk og strukturer i de ulike bygningene. I forlengelse av dette ble det også utarbeidet en ny masterplan for oppgradering av uteområdene, hvor bl.a. det karakteristiske dekket i marktegl på

Bryggetorget, og den integrerte skulpturen «Av en snegles dagbok», ble skiftet ut med et nytt, mer kjøresterkt granittdekke og ny kunst. Også asfalten i kjørearealet på Stranden, den gamle kaifronten, ble endret til granittdekke. Terminalbygget ble ombygget og hele fasaden skiftet ut med glassfasade ned til bakken. Verftsmuren på denne strekningen ble dermed fjernet.

Hovedbegrunnelse for tiltaket var å få et mer inviterende portalbygg sett fra sentrum, legge bedre til rette for publikumsrettet virksomhet på bakkeplan og å bedre energieffektiviteten.

Etter konverteringen på 1980-tallet har Byantikvaren engasjert seg i tiltak på de eldre verftsbygningenes fasader og bærekonstruksjoner, tiltak på Stranden, Tingvallautstikkeren og dokken, samt på bygningen Stranden 67-91 av Kari Nissen Brodtkorb. Utenom dette ene bygget er ikke utbyggingen fra 1980-tallet tilkjent tilstrekkelig kulturminneverdi til å bli prioritert. Siden muren i Terminalbygget var en gjenoppføring av opprinnelig mur og skulle bevares iht. reguleringsplanen, engasjerte Byantikvaren seg i denne. Etter noe diskusjon ble den likevel akseptert erstattet av en nyfortolkning utført som enkelte rammer med metallraster. Aksepten kom som følge av at også den da eksisterende muren var en uoriginal fortolkning av den opprinnelige. Med utført omfang og utseende gir imidlertid de isolerte veggpanelene av metall i liten grad referanser til den solide, avgrensende verftsmuren som engang sto her.

REFLEKSJONER En erfaring er at det alltid kommer nye endringsrunder, men hvor raskt og hvor

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

129

KONVERTERINGENS KARUSELL? UTFORDRINGER VED NY BRUK AV VERNEDE INDUSTRIANLEGG.

Illustrasjoner av eldre og ny fasade på Terminalbygget.

Framlagt som del av byggesøknaden i juni 2011. Ansvarlige arkitekter: Spacegroup og Ghilardi + Hellsten

130

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

HOGNE LANGSET

omfattende synes å variere både med funksjon og eierskapsstruktur. Boligformål er ofte av de mest utfordrende ved første gangs konvertering, da bygningsbredder, romstrukturer, krav til fasader og lysforhold mv. ofte er svært lite kompatible, og de gamle produksjonsarealene ute er normalt heller ikke særlig egnet som grønne, private oppholdsarealer. Boligformål kan derfor lett endre industrimiljøet til det ugjenkjennelige. Der konvertering til bolig imidlertid har latt seg løse, og dette er blitt selveierboliger, synes samtidig eierformen så konserverende at senere endringsrunder gjerne er sjeldne og av mindre omfang.

De industrianleggene i Oslo som primært er bygd om til boligformål, er betegnende nok ennå ikke kommet til sin andre mer gjennomgripende konvertering, og er derfor ikke med blant eksemplene.

Ved konvertering til handel eller servering vil det senere normalt være en relativt betydelig gjennomtrekk av butikker og serveringsbedrifter, og endringsbehov vil bli aktualisert ved hvert skifte. Men normalt vil også dette være mindre endringer. Et handelssenter vil imidlertid gjerne se behov for å fornye seg og eventuelt ekspandere for å holde på interessen fra kundegrunnlaget. 10 til 30 år etter første konvertering kan nedbetalingen av forrige investering også ha kommet så langt at det gir rom for en ny. Disse endringene kan være gjennomgripende. Hvis det opprinnelige handelskonseptet ikke fungerer som tiltenkt, kan det også komme ønske om ny gjennomgripende konvertering til annet formål. Aker brygge illustrerer godt mengden av endringstiltak og oppgraderinger et slikt bruksformål medfører, med også gjentatte konseptjusteringer og arealbruksendringer.

Men de er også et eksempel på hvordan den historiske identiteten kan ha en kommersiell verdi for eier, og hvordan dette – i hvert fall der området fremdeles forvaltes av én hovedeier – gir et noe sterkere lokalt eierskap til egenkarakteren.

Konvertering til kontorer medfører i dag gjerne at bygningene får leietakere med leiekontrakter på 10 år eller kortere, hvor leietaker henter inn konkurrerende tilbud før hver nye kontrakt inngås. Ved innhenting av tilbud utarbeides det gjerne en kravspesifikasjon med kvaliteter tilsvarende nybygg. Stadige endringer i arealbehov, preferanser om kontorutforming og ­-organisering, endringer i krav til ventilasjon, isolasjon og annet medfører at mange bygg stadig møter nye behov for tilpasninger og oppgraderinger. Og med stadig skiftende leieforhold og medfølgende kostnader, kan det være fristende for eier å konvertere bygget på nytt til annet formål om dette gir bedre økonomiske premisser.

Konvertering til kultur eller undervisning synes i noe større grad enn annen næring å gi bygningsmessig stabilitet så lenge bruken opprettholdes i lokalene.

Men ettersom også disse i dag normalt er leietakere, gir hvert utløp av en leiekontrakt usikkerhet om videre drift eller flytting og ny konvertering. Schous-kvartalet og Aker brygge illustrerer begge dette. Offentlige skoler eller kulturtilbud, som for eksempel OsloMet på Frydenlunds bryggeri og Kunsthøyskolen på Seilduken, synes å gi større stabilitet enn private organisasjoner.

Uavhengig av funksjon ligger det ved hver nye konvertering normalt en forventning om økt utnyttelse og/eller avkastning.

Det synes å gjelde for offentlige prosjekter som for private. Det er derfor gjerne de

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

131

KONVERTERINGENS KARUSELL? UTFORDRINGER VED NY BRUK AV VERNEDE INDUSTRIANLEGG.

delene som ikke er maksimalt utnyttet eller hvor det ikke er gjort store investeringer i senere år som settes under størst press.

Det kan både være nyere kvaliteter til byen som parken bak Kredittkassen, eller eldre, små og lave bygg som industribygningene i Schous-kvartalet.

Ved hver nye konvertering forskyver også virkelighetsbildet seg, slik at det er dagens situasjon som til en hver tid danner referansen som de nye tiltakene diskuteres i forhold til. Det gjelder vurderingen av de fysiske anleggene og deres kvalitet, tilstand og tålegrenser, men også prioriteringen av hva som er byens og markedets mer eller mindre kortsiktige behov og prioriteringer. Eierskapet til tidligere visjoner og avveininger forvitrer fort, tross en generell enighet om at kulturminner som ikke-­ fornybare ressurser må sikres i et langsiktig perspektiv. Derfor kunne Elektrisk Bureau/ Kredittkassen bli akseptert revet som følge av et forbigående sterkt press på bolig­markedet, og til tross for at tidligere byplanetat og bystyre hadde sanksjonert ombyggingen til Kredittkassen som en ønsket langsiktig bevaringsløsning. Og derfor kunne Platous postmoderne ombygging av Tapperiet og Spirehuset i Schouskvartalet i omtrent samme periode bli revet for å øke utnyttelsen i kvartalet og innpasse boliger.

Et vesentlig aspekt her er om bygningene kan stå og bli vurdert sammen som miljø, og dermed styrke hverandre, eller må bli veid bygg for bygg. Som nevnt tidligere er mange industribygg relativt enkle bruksbygg hvor kontekst er viktig for opplevelseskvaliteten og dermed også kulturminneforvaltningens innsalg. Der bygningene blir stående alene mellom

132

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

andre bygg, vil de ofte ved senere konverteringer være mer sårbare for ytterligere endring eller riving.

Ved konvertering av større miljøer kan bruk av ulike arkitekter til ulike bygg gi kvaliteter i form av formalt liv og variasjon, men uten felles forståelse av egenart eller formelle formingsrammer vil denne variasjonen lett over tid føre til at området faller fra hverandre som fattbart historisk miljø.

Forskjellen mellom Aker Brygge, hvor konverteringen og videre endringer er blitt styrt av en helhetlig reguleringsplan med formingsbestemmelser, og Schous-kvartalet, hvor byggesakene ble håndtert direkte som isolerte saker, er påfallende. Men også eierskapet til reguleringsplanen for Aker brygge synes å forvitre litt over tid.

Ved konvertering kan en analyse av de fem byformelementene åre, kant, område, node og landemerke stadig i dag være til god hjelp for prioriteringen av eksisterende særtrekk og vurdering av nye tilskudd.7 Siden industrimiljøet etter lengre tids utbygging gjerne utgjør komplekse strukturelle løsninger, kan nye strukturerende ferdselsårer og byrom som bygger videre på eldre elementer bidra til å styrke miljøet som fattbart område, slik gjort på Aker brygge med Bryggetorget og de interne gatene. Her er det også fastholdt noen karaktertrekk i material- og fargeholdning som bidrar til å definere det som samlet område. Gamle industrianlegg var også i regelen lukkede produksjonsenklaver i byen, med perimetersikring hvor murer, porter og mer lukkede bygninger sikret adgangskontroll. Disse elementene bidrar vesentlig til anleggets egenart og opplevel7 Lynch, 1960

HOGNE LANGSET

sesmessige avgrensning (kant). Viktigheten av denne kantmarkeringen øker der miljøet suppleres med nye og mer sprikende bygg.

Derfor var muren på Aker brygge viktig og Markedshøyskolen på hjørnet i Schouskvartalet og det konverterte Terminalbygget i glass på Aker brygge uheldige og fragmenterende randbygg.

Konvertering hvor en arkitekt med sterk formingsvilje gis større handlingsrom kan gi interessant arkitektur, men er risiko­ adferd sett som vernestrategi. For det som ansees som interessant og framtidsrettet arkitektur i dag, vil fort oppfattes som passé i neste runde. Samtidig kan den eldste iboende historien være så skadeskutt at kulturminnemyndighetene enten selv finner å måtte nedprioritere den eller ikke får forståelse for videre vern hos øvrige etater og politikere. Elektrisk Bureau/ Kredittkassen, tapperiet og spirehuset danner alle relevante eksempler.

En del av de konverterte bygningene og nybyggene innen disse miljøene representerer samtidig kvaliteter på egne premisser, som over tid vil kunne bli verdsatt som verdifull kulturarv om de bare rekker å bli gamle nok. Ved andre og tredje konverteringsrunde er de tidligere konverteringene blitt historiske lag tilsvarende de tidligere lagene fra produksjonshistorien, selv om de representerer en annen og yngre historie.

Det kan synes som kulturminneforvaltningen tidvis har lett for å tolke alle endringer som tap av kulturminneverdi uten å analysere de endrede løsningenes egenverdi.

I en verden hvor forutsigbarhet i offentlig forvaltning er et mantra kan det også synes å være en utfordring å «plutselig» tillegge nye elementer verdi i et anlegg en har uttalt seg til gjentatte ganger tidligere. Det er en

utfordring at den raske konverteringstakten desimerer verdifulle nyere anlegg før antikvariske miljøer klarer å analysere og løfte fram de verdiene de representerer, og få tilslutning for dem hos eiere, øvrige etater og politisk miljø.

KONKLUSJON Konvertering eller større ombygginger av verneverdige anlegg vil alltid ha et sentralt element av forhandlinger – av gi og ta. Ved hver ombyggingsrunde stilles «forhandlings­vekta» på nytt, og mens de sikrede kulturminneverdiene fra forrige runde normalt vil bringes til forhandlingsbordet på nytt av tiltakshaver, vil det bare unntaksvis være mulig for kulturminne­ forvaltningen å ta inn i forhandlingen igjen elementer som er blitt gitt i forrige runde. Med denne stadige forskyvningen av situasjonsstatus og forhandlingsrom står de opprinnelige verdiene i fare for å erodere raskt, og hvis endingene ved første konvertering har tatt ut hele potensialet innen kulturmiljøets tålegrense, vil det ikke være robust for senere ombygginger.

Kulturminneforvaltningen kan kun i begrenset grad påvirke eierstruktur eller hva eier ønsker å konvertere et anlegg til. Fokus legges derfor på det fysiske. Skal det være mulig å stå fast ved kulturminneverdiene i konverterte industri- og produksjonsmiljøer over tid, bør noen elementer være ivaretatt: 1. En kritisk masse av originalsubstans bør sikres bevart. Strukturbevaring eller kopier kan eventuelt inngå som del av en bevaringsstrategi for plassering og formgivning av nye elementer, men tapes lett om de utfordres senere og erstatter ikke behovet for originalsubstans hvor «historien sitter i veggene».

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

133

KONVERTERINGENS KARUSELL? UTFORDRINGER VED NY BRUK AV VERNEDE INDUSTRIANLEGG.

2. Kulturminneforvaltningen må legge et kulturmiljøperspektiv på vurderingene, og verne om også enkeltbygninger og uterom med noe lavere objektverdi der de er viktige som oppsluttende eller sammenbindende elementer for det større miljøet.

3. Elementer som markerer miljøets yttergrenser og egenkarakter bør prioriteres.

Murer, porter og innadvendte randbygg er gjerne vesentlige. Tilsvarende vil gjerne de sentrale og store produksjonsbygningene og eventuelle andre landemerker i bylandskapet være vesentlige.

Minst noen av elementene bør kunne oppleves som et samlet miljø.

4. Ved konvertering bør det sikres en god helhetlig struktur, og formingsrammer for nybygg som viderefører og fortolker stedets egenart. Det nye kan gjerne representere sin egen tid, men rammene bør sette klare nok rammer for struktur, høyde, volumbearbeiding, artikulasjon og/eller materialbruk og fargeholdning

til at det sikrer slektskap til øvrig bebyggelse tross ulike fagpersoner i både prosjekterende og godkjennende ledd.

5. Det nye som suppleres bør ha egne kvaliteter, som står seg over tid og kan verdsettes av kulturminneforvaltningen og allmenheten som selvstendige historiske lag ved senere endrings- og konverteringsbehov.

Og før en foreslått konverteringsløsning aksepteres, bør en som lakmustest spørre seg: Ville det konverterte anlegget blitt prioritert for vern om en først hadde blitt kjent med det etter endringen?

FORFATTERBIOGRAFI Hogne Langset (f. 1962) er utdannet sivilarkitekt og er nå avdelingsleder hos Byantikvaren i Oslo. Han har tidligere arbeidet hos Riksantikvaren med arbeidsfelt innsigelser og byutvikling, og har også erfaring fra privat arkitektpraksis.

KILDER BRODAHL, PIA: Aker Brygge 1985-1990: byrom og kontekst, hovedoppgave, UiO, 2000

LYNCH, KEVIN: The Image of the City, Cambridge, Mass., 1960

Byggekunst, nr. 6, 1988, ss.

433-448

OFFENBERG, EGIL (RED.): A/S Schous bryggeri. 150 år 1821-1971. Beretningen om de siste 50 år 1921-1971, Oslo, 1971

Byggekunst, nr. 4, 1991, ss.

240-244

134

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

VIGNIR FREYR HELGASON

Fig 1. Snitt gjennom Sentralen.

Kima Arkitektur AS/Atelier Oslo 2017 © Arkitektur N

SENTRALENS FORANDERLIGE FORMER REFLEKSJONER RUNDT «FORFATTERSKAP», BRUKERMEDVIRKNING OG ENDRINGSADMINISTRASJON Vignir Freyr Helgason Sentralen er ansett for å være et vellykket ombyggingsprosjekt av flere fra kulturminne- og arkitektfaglig hold. Innblikk i bygningenes endringshistorie reiser likevel spørsmål rundt bygningsmassens anerkjente «forfatterskap» og endringsadministrasjon. Artikkelen bruker ombyggingsarbeidene for å belyse begreper som «medforfatterskap» og «brukermedvirkning». Videre settes arbeidene i relasjon til Oskar Hansens arkitekturteori «Åpen form» som ikke anser bygninger for å være komplette uten brukernes bidrag. Artikkelen undersøker om teoriens begreper kan brukes for å ivareta verneverdige bygningsdeler ved videreutvikling av bygningsmassen.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

135

SENTRALENS FORANDERLIGE FORMER

K

ultur- og kontorfellesskapet Sentralen befinner seg i Kvadraturen i Oslo. Komplekset åpnet i 2016 etter ombygging av de verneverdige bankog kontorbyggene i Øvre Slottsgate 3 og Tollbugata 30. Ved ombyggingen har nye arkitekter, i samråd med Byantikvaren i Oslo, omformet og tilpasset bygnings­ massen for ny bruk. Et sentralt grep i ombyggingen er det overbyggede gårdsrommet, «Vinterhagen», med ny hoved­ inngang og skulpturell trapp som gir et bilde som mange forbinder med ombygg­ ingen. Resultatet etter ombyggingen er at rommene oppleves kontrastfylte. Interiøret er flere steder behandlet slik at avdekkede flater etter rivning står røffe og ubehandlede mot nye bygningsdeler. Andre steder i bygningen er historiske bygningsdeler og overflater bevarte slik at de danner en historisk kulisse for ny bruk.1 Artikkelens kildegrunnlag består blant annet av byggesaksdokumenter i tillegg til arkitektenes og brukerens beskrivelser av både prosessen og resultatet. Det er verdt å nevne spesielt Fortidsminneforeningens eiendomsregistrering av Kvadraturen fra 1996, Kristiania-Kvadraturen Eiendommene i Sentrum, som har gitt verdifull innsikt i bydelens og bygningenes verne- og utviklingshistorie.2 Studie av kildegrunnlaget og bygningsmassens endringshistorie reiser spørsmål om bygningsmassens anerkjente forfatterskap og måten interiøret har blitt forvaltet gjennom tidene.

Bygningene som utgjør Sentralen har gjennom årene vært håndtert av flere arkitekter og hatt flere brukere og bruks­ 1 Atelier Oslo & KIMA arkitektur AS, 2017 og Godø, 2017 2 Krogstad, 1996

136

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

former. Innvendige endringer har vært mulig å utføre igjennom årene på grunn av at bygningens vern omfatter kun eksteriør og gårdsrom.3 Bruker har dermed kunnet endre bygningene innvendig uten at kulturminnefaglig fagkompetanse involveres. Noen bygningsdeler og overflater er blitt bevart ved tidligere ombygginger på bakgrunn av at eierne selv har anerkjent deres verdi. Ombyggingen i 2014-2016 var et unntak hvor Byantikvaren ble involvert i avklaringer som gjaldt innvendige endringer.4 Det var eiers og arkitektenes intensjon med ombyggingen at interiøret kan i fremtiden tilpasses og endres i takt med nye brukerbehov.5 Artikkelen argumenterer for at Sentralen kan forståes utfra Oskar Hansen (1976) sin arkitekturteori «Åpen form». Teorien legger opp til at bygninger består av permanente og foranderlige bygningsdeler og er dermed med på å definere handlingsrom for bruker­endringer. Teorien legger opp til at bygninger utvikler seg i takt med skiftende brukerbehov og anerkjenner bruk­ere som medforfattere av bygningsmasse på lik linje med arkitekter. Slik anerkjennelse krever imidlertid et oppgjør med arkitektens tradisjonelle autoritære «forfatter»-rolle.

Artikkelen setter i denne forbindelse «Åpen form» i sammenheng med filosofen Roland Barthes (1968) sitt essay Forfatterens død.

Anerkjennelsen av brukere som likestilte «medforfattere» med arkitekter koples til kulturminneforskerens Laurajane Smith (2006) sine brukerorienterte teorier.

3 Miljøverndepartementet, 1979, s. 2 4 Basert på de respektive byggenes byggesakshistorikk, samt Krogstad, 1996, ss. 108-109 og 434-435 og Rognerød, 1998, ss. 143-144 5 Atelier Oslo & KIMA arkitektur AS, 2017

VIGNIR FREYR HELGASON

Artikkelen undersøker videre om «Åpen form» teorien kan benyttes som grunnlag for en «begrepsbro» mellom arkitekter, kulturminneforvaltningen og brukere.

Målet med et slikt verktøy er å hjelpe med å definere handlingsrommet for fremtidige endringer i bygninger som ikke har formelt fredede eller vernede interiører.

SENTRALENS OPPRINNELSE, VERN OG UTVIKLING Opprinnelig besto Sentralen av to adskilte bygninger som ble oppført side ved side i Oslos historiske bydel, Kvadraturen.

Christiania Sparebank sine lokaler i Øvre Slottsgate 3 ble tegnet av Henrik Nissen og oppført i 1899-1908. Den tilstøtende forretningsgården i Tollbugata 30 ble tegnet av Ivar Cock og oppført i 1899.6 Christiania Sparebank kjennetegnes av sitt massive material- og formuttrykk og utstrakt bruk av granitt og marmor. Som følge av bankens vekst måtte lokalene utvides med et tilbygg i 1927. Tilbygget ble tegnet av arkitektens sønn, Henrik Nissen jr., som videreførte sin fars stil, men noe forenklet.7 Forretningsgården i Øvre Slottsgate 3 er kjennetegnet ved påskriften på fasaden: «Gud wære med os», en overskrift som stammer fra bygningen som sto der tidlig­ ere. Påskriften ble tatt vare på og murt inn i fasaden på det nye bygget. Bygget var moderne for sin tid med innvendig bærende stålkonstruksjoner. Fasader ble kledd med hugget stein og glasert maskintegl.8 Både Øvre Slottsgate 3 og Tollbugata 30 var omfattet av et forslag til bevaringsplan for Kvadraturen, et initiativ tatt av 6 Krogstad, 1996, ss. 108-109 og 434-435 7 Rognerød, 1998, ss. 143-144 8 Roede, 2016, s. 294

Fig 2. Christiania Sparebank og den tilstøtende forretningsgården sett fra Øvre Slottsgate mot Tollbugata. Foto: Olaf Martin Peder Væring 1902 © Oslo museum

Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus i 1974. Verneplanen kom etter et vendepunkt i 1973 da Miljøverndepartementet avviste kommunens reguleringsplan som ellers ville ha jevnet store deler av Kvadraturen med jorden. Bevaringsplanen dannet grunnlag for gjeldende vernebestemmelser som omfatter bygningenes eksteriør og gårdsrom. I praksis betyr det at for alle endringer av eksteriøret og gårdsrommet må det innhentes uttalelse fra Byantikvaren ved søknadspliktige byggetiltak.9 Bygningene som utgjør Sentralen har gjennom årene vært gjenstand for flere ombygginger gjennomført av ulike brukere.10 Bygningsmassen ble først knyttet sammen i 1970-71 som følge av flere forandringer i 1.- og 2.etasje. I 1990 overtok Sparebanken NOR bygningsmassen som pusset opp bygningene innvendig i 199596. I 1998 ble Øvre Slottsgate 3 ombygget til kurs- og konferansesenter, med fast amfi i den tidligere ekspedisjonshallen

9 Roede, 2016, s. 294 og Miljøverndepartementet, 1979 10 Søk i PBE saksinnsyn viser over 41 tiltak på Tollbugata 30 og 29 tiltak på Øvre Slottsgate 3 frem til dd.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

137

SENTRALENS FORANDERLIGE FORMER

Fig 3. Tegninger, basert på illustrasjoner i Krogstad 1996 og info fra PBE saksinnsyn, viser utviklingen fra bygningenes oppføring i 1898/1899 til dagens situasjon. Utvidelse av Christiania Sparebank i 1923. Ombygging av Christiania Sparebank til kurs- og konferansesenter med glasstak over 2.etasje i 1998. Ombygging til Sentralen med tak, ny inngang og overbygging av gårdsrommet mellom bygningene i 2016.

Foto: Vignir Freyr Helgason

nå kjent som «Marmorsalen».11 De ulike ombygg­ingene har ført til at bygningene har liten grad av opprinnelighet, hvor mye av opprinnelig interiør er blitt borte.12 Oppfatningen av Kvadraturen i dag er at området har en urban karakter, men er noe underutnyttet og har potensial til å aktiveres. Det er et stort press fra utbygg­ ernes side til å utvikle Kvadraturen, noe som ofte utfordrer vernebestemmelsene.13 Men slik tidligere byantikvar Marte Boro påpeker bør det tas kulturhistoriske hensyn: «Det er et uttalt ønske om større sammenhengende forretningsarealer, enten ved at flere gårder knyttes sammen eller ved at bakgårdene bygges inn. Innbygging av bakgårder fører til endringer av den historiske strukturen. Ønsket om sammenhengende arealer på samme nivå gjennom flere gårder er sjeldent mulig uten å fjerne 11 Rognerød, 1998, s. 148 og PBE saksinnsyn (flere byggesaker). Se for øvrig fig. 3.

12 Byantikvaren, 2014, s.2-3 13 PBE, 2009, Augustsen, 2013 og Wilberg, 2016

138

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

«innmaten». Da ender man mer eller mindre opp med det vi kaller fasade­ bevaring. Slike endringer kan gi rasjonelle lokaler, men fører til tap av kulturhistorisk innhold. Man mister noe av spenningen i Kvadraturen.»14 Slik som Boro forklarer over står bevaringsinteressene ofte i konflikt med utviklingspresset. Fordi interiørene i Kvadraturen ikke er vernet er ivaretakelsen av disse ved ombygginger en utfordring.

SENTRALENS NÅVÆRENDE FORM OG UTTRYKK Nåværende eier, Sparebankstiftelsen, kjøpte bygningene i 2007 og begynte å planlegge ombyggingen til kultur- og kontorkomplekset Sentralen. Stiftelsen utlyste en arkitektkonkurranse i 2012 som arkitektene Atelier Oslo og Kima arkitektur AS vant på bakgrunn av sin oppgaveforståelse og intervjuer med byggherren. Det arkitektene 14 Boro, ukjent, ss. 253-254

VIGNIR FREYR HELGASON

møtte var et sammensatt interiør med flere lag av tilføyelser som hadde bygget seg opp etter fortidens ombygginger.15 Målet med ombyggingen var å «skape et mest inviterende og mest mulig imøtekommende bygg». De søknadspliktige tiltakene, som innbefattet inngrep i verneverdig eksteriør og bærende konstruksjoner, betinget at Byantikvarens uttalelse skulle innhentes i forbindelse med søknad om rammetillatelse. I ombyggingen til Sentralen ble det en tett dialog mellom partene for å belyse fordelene og ulempene ved de foreslåtte ombyggingene fra både arkitektonisk og antikvarisk synspunkt.

Resultatet var at de to eldre bygningene ble knyttet sammen til en ny samlet enhet med ny inngang mot Øvre Slottsgate hvor nye heis og trappeforbindelser ble innplassert.

Et nytt forsamlingsrom, «Vinterhagen», ble skapt i det vernede gårdsrommet mellom bygningene.16 De ulike ombyggingene gjennom tidene hadde resultert i at at kun deler av opprinnelige bygningsdeler, dekor og detaljer var bevart. Eksempel på dette er «Marmorsalen», opprinnelig en ekspedisjonshall for banken, som ble i 1998 ombygget til konferansesal med fast tribune. I 2016 ble tribunen fjernet og rommet omgjort til en fleksibel flerbrukssal.

Originale steingulv og marmoroverflater ble bevart samt stukkatur i himlingen.

Restaureringen av «Marmorsalen» er i den forstand ikke å anse som tilbakeføring eller rekonstruksjon til rommets opprinnelig tilstand men snarere en tilpasning til en ny situasjon med bevaring av enkelte byg15 Atelier Oslo & KIMA arkitektur AS, 2017 16 Atelier Oslo & KIMA arkitektur AS, 2017, Byantikvaren, 2014 og Sentralen, udatert. Se forøvrig fig. 4, fig. 5 og fig. 6.

Fig 4. Den verneverdige bakgården er nå overdekket og omdøpt til «Vinterhagen». Foto: Lars Petter Pettersen

ningsdeler og overflater (som gulv, søyler og stukkatur).17 Arkitektene bruker selv ordet «transformasjon» over de ombygde bank- og kontorlokalene.18 Arne Lie Christensen peker på at begrepet gjerne brukes når bygningsmiljøer gjennomgår totale forvandlinger, ikke minst når det gjelder industriområder. Det er ofte tale om en drastisk endring fra det røffe uttrykket til en annen og kontrasterende estetikk.19 Tollbugata 30 er behandlet slik at polerte og til dels anonyme kontorer er gjort om til røffe og industrilignende lokaler. Her er tidligere pussede teglvegger og fuger 17 PBE saksinnsyn (flere byggesaker).

18 Atelier Oslo & KIMA arkitektur AS, 2017 19 Christensen, 2011, ss. 226-227

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

139

SENTRALENS FORANDERLIGE FORMER

Fig 5. Sentralens planløsning i 1. etasje før ombyggingen i 2014-2016, PBE 2014.

Fig 6. Sentralens planløsning i 1.etasje etter ombyggingen i 2014-2016.

Kima Arkitektur AS/Atelier Oslo 2017 © Arkitektur N

140

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

VIGNIR FREYR HELGASON

blitt eksponerte og står i sterk kontrast til de rødmalte stålsøylene (som tidligere var bygget inn). Denne tilnærmingsmåten er bevisst fra arkitektenes og brukernes side og kan sies å føye seg inn i en nåtidig «transformasjonsestetisk» trend.20 I tillegg til den «transformasjons­ estetiske» tilnærmingen i Tollbugata 30 preger «forfallsestetisk» tilnærming ombyggingen flere andre steder. Et eksempel er å finne i Christiania Sparebank, hvor arkitektene har tatt seg friheter ved istandsetting av «Forstanderskapssalen». Her er malerier av bankmenn tatt ned slik at salen fremstår med et forenklet preg. Maleriene er siden brukt som kontrasterende elementer mot en «forfallsestetisk» patina i den nyetablerte «Gullbaren».21 Slik som beskrevet over har arkitektene, ved ombyggingen til Sentralen, tatt valg som undergraver tradisjonelle restaureringsprinsipper. Dette muliggjøres på grunn av fravær av innvendige vernebestemmelser, noe som reiser spørsmål rundt kulturminnefaglig forvaltning av bygningsmassen. Etterfølgende avsnitt vil derfor drøfte Sentralens endringsadministrasjon.

SENTRALENS ENDRINGS­ ADMINISTRASJON Bygningene som utgjør Sentralen har, som beskrevet over, vært utsatte for flere ombygginger gjennom tidene.

Byantikvaren påpekte innvendige verneinteresser i sin uttalelse til byggetiltaket selv 20 Arkitekt og antikvar Siri Hoem er blant de som har stilt spørsmål ved dette, for eksempel under forelesningen «Kulturminne eller råstoff» ved AHO den 24. november 2017. Et annet eksempel på en slik tilnærming er å finne i Kulturhuset i Oslo i Youngs gate 6 (2016).

21 Sentralen-b, udatert og Sentralen-c, udatert. Se for øvrig fig. 7 og fig. 8.

om det strengt ikke var krav om det ut fra vernebestemmelsene.

I Øvre Slottsgate 3 påpekte Byantikvaren det vernede eksteriøret og uttrykte samtidig at verneinteresser også gjelder for bygningenes innvendige deler. Videre mente Byantikvaren at det ved endringer, som etablering av nye åpninger og trappog heisinstallasjoner, var avgjørende at arbeidet innvendig ble utført på en måte som både sikret god tilpasning, høy kvalitet og historisk lesbarhet.22 Når det gjelder de innvendige endringene i Tollbugata 30 trakk Byantikvaren frem at innvendig har bygningene liten grad av opprinnelighet på grunn av oppdeling og seksjonering til kontorarealer. Det ble påpekt at bærende dekker og konstruksjoner omfattes av bevaringsreguleringen og bør derfor vektlegges. Muligheten for å vise frem originale bygningsdeler og stålkonstruksjoner ble fremhevet.23 Ifølge Byantikvaren hadde det vernede gårdsrommet ikke en særskilt form eller arkitektonisk kvalitet som tilsier at det var nødvendig med sterke bevaringshensyn.

Etaten stilte seg derfor åpen for endringen, som innebar overdekning av gårdsrommet, så lenge den ble bevart som et «… ‘åpent uterom’ med fasader rundt i tråd med bevaringsreguleringen».24 Generelt var Byantikvaren positivt innstilt til prosjektet og den foreslåtte bruksendringen. Forslaget om å fylle huset med kulturaktiviteter menes å være «..et meget godt konsept for bruk og vern av bebygg­ elsen». Byantikvaren trekker også frem at tiltaket er i tråd med Oslo kommunes 22 Byantikvaren, 2014, s. 3 23 Byantikvaren, 2014, s. 3.

24 Byantikvaren, 2014, s. 2

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

141

SENTRALENS FORANDERLIGE FORMER

Fig 7. «Forstanderskapssalen» er restaurert i en forenklet utgaver hvor malerier av bankdirektørene er flyttet over til «Gullbaren».

Foto: Lars Petter Pettersen

Fig 8. «Gullbaren» er å finne i det som var tidligere bankdirektørens kontor.

142

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Foto: Julie B. Amundsen

VIGNIR FREYR HELGASON

handlingsplan for Kvadraturen og ønske om denne type aktivitet i området.25 I desember-utgaven av tidsskriftet Arkitektnytt i fjor ble Sentralen trukket frem som et godt eksempel på «eksperimentell bevaring».26 Begrepet er i samme artikkel forklart av arkitekten og professor Erik Langdalen slik: «Eksperimentell bevaring er ikke et forhåndsdefinert begrep, men betegner snarere en ny bevegelse innenfor faget. Vi benytter begrepet som et redskap til å fornye og utvide den offentlige diskusjonen rundt bevaring, for å finne nye metoder og operative strategier for bevaringsutvikling, og for å finne reelle alternativer for hvordan bevaringsprosessene skal foregå fremover.»27 I lys av at «eksperimentell bevaring» er å forstå som et overordnet begrep over en diskurs, snarere enn et begrep som er direkte anvendbart på en bygning, burde man være kritisk til å ta det i bruk på bygningsnivå. Byantikvar Janne Wilberg har uttrykket at hun heller ønsker å bruke ordet «endringsadministrasjon». Ifølge Wilberg er Byantikvarens oppgave å «identifisere anleggenes kjerneverdier som grunnlag for utviklingen»28 Utfordringen er imidlertid at Byantikvaren ikke er involvert i perioder når bygningen forvaltes av brukere (mellom ikke-søknadspliktige innvendige tiltak). Etterfølgende avsnitt vil undersøke nærmere brukernes rolle og betydning for bygningsmassens videre utvikling.

SENTRALENS BRUKERMEDVIRKNING Arkitektenes og Byantikvarens roller i 25 26 27 28

Byantikvaren, 2014, s. 1 og PBE, 2009 Godø, 2017 Godø, 2017 Godø, 2017

Sentralens ombygging kan tydelig leses av byggesaksdokumentene. Men det som imidlertid ikke fremkommer av dokumentene er hvilken rolle brukerne har hatt før, underveis og etter at byggesøknadsprosessen ble avsluttet.

Brukernes medvirkning i byggeprosjektet er sikret gjennom arbeidstilsynets krav om brukermedvirkning i byggetiltak som omfatter arbeidsplasser. I praksis betyr det at de ansattes representant må vurdere og uttale seg om planer før byggetillatelse kan gis. Brukermedvirkningen var likevel langt mer omfattende på Sentralen enn det som lovens minimumskrav tilsier. Brukerne deltok aktivt både i forkant av og underveis i den kreative prosessen. På bakgrunn av varierende brukerbehov er det lagt opp til fleksibilitet og mulighet for tilpasning til endret bruk i fremtiden.29 Stor vekt ble lagt på brukermedvirkning i forkant av byggeprosjektet, noe gjennomføringen av over 200 dybdeintervjuer med de ulike brukergruppene utført i 2009-2013 indikerer. Funnene i intervjuene dannet utgangspunkt for et pilotprosjekt hvor løsninger ble utprøvd i 2013 før ombyggingene startet opp i 2014 og andre rådgivere ble engasjert.30 Da det kom til realisering av prosjektet dannet brukergruppenes innspill utgangspunkt for et rom- og funksjonsprogram.

Samtidig utførte arkitektene analyser av bygningenes beskaffenheter. Et sentralt verktøy i disse arbeidene var en fysisk modell av bygningen som ble brukt blant annet for å utprøve og drøfte ulike løsninger for ny sirkulasjon, romrelasjoner, 29 Byantikvaren, 2014 og Atelier Oslo & KIMA arkitektur AS, 2017 30 Arbeidstilsynet, udatert og Ekman, 2017

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

143

SENTRALENS FORANDERLIGE FORMER

innredning og utforming. Prosjektets mål var å tilføre færrest mulig nye elementer og sikre brukerne en fleksibilitet i fremtidige tilpasninger av bygningsmassen.31 «Det ble i prosjektet lagt særdeles stor vekt på fleksible og funksjonelle løsninger.

Alle rom er flerfunksjonelle og kan brukes til ulike aktiviteter. Samtidig kan antall arbeidsplasser enkelt justeres opp og ned. Alle tekniske føringer ligger åpent i himling og kan enkelt justeres. Prosjektet er bygget for å tåle endringer over tid.»32 Som sitatet viser er Sentralen dermed formet slik at det finnes mulighet for fremtidige brukerendringer i takt med leietakernes skiftende behov.

Brukernes betydning i en prosess som denne kan settes i sammenheng med den australske professoren og kulturminneforskeren Laurajane Smith sine teorier.

Smith utfordrer blant annet kulturminne­ vernets tradisjonelle idé om at vern av enkelte objekter eller steder krever ekspertenes godkjenning. Hun vektlegger i sine verneteorier brukerne og deres rolle i å konstruere blant annet identitet og sted.

Hun går også langt i å hevde at verdien av et kulturminne avhenger av verdsettelse blant dagens brukere – det holder ikke at den faglige ekspertisen slutter opp om det aktuelle objektet.33 I lys av den omfattende brukermedvirkningen på Sentralen har brukerne, gjennom sine bidrag til løsninger, fått et eierskap til prosjektet. Utfra Smith sin brukerorienterte kulturminneteori burde brukernes eierskap og bidrag til prosjektet føre til 31 Atelier Oslo & KIMA arkitektur AS, 2017 og Sentralen-d, udatert. Se fig. 9.

32 Sentralen-a, udatert 33 Smith, 2006

144

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

deres anerkjennelse som medforfattere av bygningsmassen (på lik linje med arkitektene). En slik anerkjennelse rokker ved en tradisjonell forståelse av arkitekten som en autoritær «forfatter».

SENTRALENS «FORFATTERSKAP» Fra de to opprinnelige bygningene ble bygget, etter tegninger av arkitektene Henrik Nissen, Henrik Nissen jr og Ivar Cock, har flere aktører (både arkitekter og brukere) vært med på å føye til og fjerne lag av historie i disse bygningene. Når Atelier Oslo og Kima arkitektur AS trer inn i prosjektet, som etterhvert ble til Sentralen, hadde brukerne allerede vært aktivt inne og bidratt. Underveis i selve byggetiltaket kommer det i tillegg en aktiv «endringsadministrasjon» fra Byantikvaren sin side.

Med så mange involverte aktører ønsker jeg derfor å undersøke nærmere bygningsmassens «forfatterskap».

Ordet «forfatterskap» er beslektet med begrepet «autentisitet» som fra 1800-tallet har blitt brukt i utvidet betydning av antikvarer, arkeologer og kunsthistorikere i forbindelse med analyse av gjenstander.

Kunsthistorikeren Hans-Henrik EgedeNissen trekker frem bakgrunnen for autensitetbegrepets opphav i sin phd-avhandling om autentisitetens relevans: «Professor dr. techn. Knut Einar Larsen, som var vitenskapelig koordinator for Nara-konferensen om autentisitet (1994), redegjør slik for opphavet til ordet «autentisk»: Ordet er kommet til oss fra latinsk authentikus, men opprinnelsen er fra gresk authentikos som igjen kommer fra autentes som betyr forfatter. I gresk-romersk kultur ble begrepet brukt i forbindelse med verifisering av opphavet til bestemte tekster, spesielt i

VIGNIR FREYR HELGASON

Fig 9. En fysisk modell ble brukt som et aktivt verktøy i brukermedvirkningen.

religiøse og juridiske sammenhenger. En tekst var ekte når den kunne spores tilbake til en bestemt forfatter eller original, altså ikke kopiert. Først da var informasjonen som teksten inneholdt pålitelig eller autentisk.»34 Egede-Nissen trekker frem den tradisjonelle kunsthistoriske og antikvariske forståelse om at det bak ethvert kunstverk alltid finnes en forfatter. Men videre i sin avhandling sår Egede-Nissen tvil om vår kategoriske holdning til betydning av forfatterskap og forestillingen om at bare det originale har verdi.35 Egede-Nissen sin holdning kan videre settes i lys av den franske filosofens Roland Barthes’ oppgjør med forfatteren og 34 Egede-Nissen, 2014, ss. 11-12 35 Egede-Nissen, 2014

Foto: Martin Eia Revheim

samtidig anerkjennelse av leseren i artikkelen «Forfatterens død» fra 1968: «En tekst er laget av mangfoldige skrivemåter, som stammer fra flere kulturer og som binder disse sammen i dialog parodi og protest.

Men det finnes et sted hvor dette mangfold samles, og dette sted er ikke forfatteren, slik man til nå har hevdet, men leseren: Leseren er selve dette rom hvor alle de sitater som utgjør en skrift blir innskrevet, uten at noen av dem går tapt; enheten i en tekst er ikke å finne i dens opprinnelse, men i dens mottagelse. (…) vi vet at for å gi skriften dens fremtid tilbake må vi snu om på myten: Leserens fødsel må betales med Forfatterens død.»36 I artikkelen gjør Barthes et oppgjør med forfatterens intensjon og anerkjenner 36 Barthes, 1968, s. 65

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

145

SENTRALENS FORANDERLIGE FORMER

leserens eierskap og tolkning av teksten.

Overført på arkitekturen kan vi anse den tradisjonelle forfatteren som arkitekten og leseren som brukere av den. I Sentralen vil brukerne kunne være alle de som til daglig arbeider og gjester bygningene. Arkitekten har brukt bygningsdeler som han ikke eier (som tak, vegger og søyler) for å komponere bygningen. Brukerne er med på å fylle arkitekturen med liv og gi bygningen en mening. Det er brukerne som har eierskap til bygningsdelene (og dermed bygningen) og kan tolke deres betydning fritt. Utfra Barthes bør brukernes tolkning i større grad anerkjennes fremfor arkitektens intensjon.

Bankbyggene ble i sin tid skapt som individuelle kunstverker av de opprinnelige «forfattere» men gjennom årene har de vært håndtert av flere, både arkitekter og brukere, som har omgjort det til noe annet enn et avsluttet byggverk. Med utgangspunkt i Barthes sitt oppgjør med den autoritære forfatteren og Smith sin anerkjennelse av brukerens eierskap og bidrag til kulturminner, mener jeg at i Sentralen kan brukerne anerkjennes som medforfattere av bygningsmassen.

Brukernes rolle i Sentralen går utover deres deltakelse i innledende fase. Det er tross alt de som står igjen etter at arkitekt­ ene og forvaltningen forlater prosjektet og overlater det til deres drift. Brukernes anerkjennelse som medforfattere er derfor viktig for å tydeliggjøre deres rolle (og medansvar for forvaltning av historiske bygningsdeler) i videreutvikling av bygningsmassen. ÅPNE OG LUKKEDE FORMER Arkitekturteorien «Åpen form» var ment som en kritikk til funksjonalismens prin-

146

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

sipper om et gjennomsnittsmenneske hvor arkitekter forsøkte å definere arkitekturens formsvar en gang for alle. Intensjonen var å ikke låse bygninger fast til en «forfatter» men legge opp til brukerstyrt videreutvikling innen rammer definert av arkitekten.

Bygningene skulle dermed aldri anses som ferdigutviklet «Lukket form».37 «Åpen form»-teorien ble først introdusert av den norsk-polske arkitekten og kunstneren Oskar Hansen (1922-2005) i 1959 på den avviklende CIAM-konferansen i Otterlo, Nederland. Hansen sin ideologi oppstod som en kritikk av modernismens ensidige funksjonelle og formalistiske tilnærming og arkitektenes tradisjonelle rigide kunstneriske innstilling til arkitekturen. Ifølge Hansen var kjennetegnet ved flere av modernistenes verk at de fremstod som «Lukkede former» som sto stille og representerer forfatternes verdier fremfor brukernes. Han mente at modernistiske bygninger ofte ble antikviteter så snart de ble skapt og fremstod passive mot endringer i tid og rom. «Åpen Form»teorien gikk derimot ut på at arkitekten og kunstneren ikke skulle skape et ferdig, avsluttet verk, men i stedet et system eller en bakgrunn for brukernes fortolkning og utforming. Livet og mennesket som bebodde disse formene skulle kunne komplettere og utvikle dem og tillegge dem sine verdier.38 Nøkkelperson i Norge for «Åpen form»-teori er arkitekten Svein Hatløy (1940-2015). tidligere student og samarbeidspartner av Hansen. Hatløy stiftet i 1986 Bergen Arkitekthøgskole (BAS) med utgangspunkt i «Åpen Form»-teorier.

37 Lund, 2001, s. 62 38 Lund, 2001, ss. 62-64

VIGNIR FREYR HELGASON

Siden har «Åpen form» vært en del av skolens studieplan.39 «Åpen Form» skulle tilby frihet innenfor en angitt ramme hvor arkitekten skaper en overordnet og konstant struktur hvis bestanddeler blir de såkalte «objektive komponentene». Strukturen komplementeres over tid, med «subjektive komponenter», hvor brukerne bidrar aktivt i utformingen av sitt nærmiljø. Begrepene er i utgangspunktet verdinøytrale og er basert på en strukturalistisk tenkemåte.

De har slektskap til funksjonalisme siden flere av de «objektive komponentene» kunne ha integrert bruksfunksjon i seg, værende luftesjakt, ildsted eller lignende.40 Et eksempel på en vellykket anvendelse av «Åpen Form» i praksis er å finne i Hansen og Hatløy sitt realiserte forslag innenfor arkitektur- og byutviklingseksperimentet PREVI i Lima, Peru. Eksperimentet ble utført på bakgrunn av en internasjonal arkitektkonkurranse i 1969, hvis mål var å skape en ramme rundt en sosialt drevet byutvikling og lokal selvbygging. I tråd med «Åpen Form» bestod Hansen og Hatløy sitt prosjekt av arkitekttegnede «objektive komponenter» i form av robuste tektoniske betongstrukturer med rom for utvidelser. Brukerne kunne, over tid, tilføye strukturene «subjektive komponenter» i lettere materialer. Resultatet ble levende boligstrukturer som aldri ble lukket i en bestemt form.41 «Åpen form» sin kritikk av arkitekturens «Lukkede former» kan ses i sammenheng med den samme tids kritikk av det tradisjonelle synet som rådet i litteratur og kunst39 Hatløy, 2009 og Bergen Arkitekthøgskole, 2018 40 Hansen, 1976, s. 39 41 Hatløy, 1977, ss. 134-138

feltet. På den tiden gjaldt en oppløsning av eksisterende normer og format, noe som i litteraturen krystalliseres i Barthes (1968) sitt oppgjør med forfatteren. Dette synet smittet i sin tid ikke over på kulturminneforvaltningen som tradisjonelt var opptatt av å forvalte bygninger i «Lukkede former» etter antikvariske prinsipper.42 Det kan skyldes lov om bygningsfredning fra 1920 hvor fredete bygninger var å anse som en helhet (inklusiv interiør og fast inventar).

Det var først med kulturminneloven i 1978 at interiør ble skilt ut som en egen del av bygningen.43 Selv om det ikke finnes mange erklærte «Åpen form» eksempler i den norske bygningshistorien har Hatløy påpekt at det finns flere utilsiktede. Han påpekte blant annet likhetstrekk i arven fra gårds- og sjøbruk hvor utviklingen skjedde over tid og resulterte i skiftende arkitektoniske formsvar. Eksempler på dette er å finne i vestnordiske langhus, sammenbygde stover og løer, som formet seg etter brukernes behov.44 Jeg vil påstå at det finnes eksempler på at arkitekter omgjør slike historiske «Åpen form»-bygninger til «Lukkede former».

Et eksempel på dette kan ses i Sverre Fehn sine arbeider med restaureringen og ombyggingen av Storhamarlåven i Hedmark. Arkitekten Ola Roald omtaler Storhamarlåven som en klassisk ruin i Roma. «Gjennom hele sin historie er den bygd på, bygd om og videreutviklet.

Man var ikke redd for å bygge videre på det gamle».45 Utfra Roald sin beskrivelse 42 43 44 45

Barthes, 1968 og Egede-Nissen, 2014 Klingenberg, 2010, s. 8 Hatløy, 2009 Bikset, 2011

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

147

SENTRALENS FORANDERLIGE FORMER

kvalifiseres Storhamarlåven til en «Åpen form» som før Fehn sitt inngrep ble videreutviklet av brukerne. Fehn omgjorde, med sin kontrasterende arkitektur, bygningsmassen om til en «Lukket form».

SENTRALENS FORANDERLIGE FORMER Bygningene som utgjør Sentralen ble opprinnelig skapt som bank- og forretnings­gård og hver for seg forfattet som separate bygg av respektive arkitekter. Etter arkitekt Henrik Nissen sine ord å dømme, «Denne bank vil stå til evige tider, hvis den ikke blir sprengt ved trykk innenfra», var hans intensjon med Christiania Sparebank å skape en konstant og «Lukket form».46 Bygningenes omfattende endringshistorie, som beskrevet i tidligere avsnitt, gjør at bygningene snarere kan anses som en foranderlig form.

Ved å undersøke nåværende eiers bygge­ prosess har jeg tidligere påvist hvordan brukerne kan anses å være «medforfattere» av bygningsmassen. Siden eier legger opp til fremtidige brukerendringer mener jeg derfor at Sentralen kan anses som en «Åpen form». Jeg vil følgelig beskrive bygningen utfra teoriens begreper.

Sentralen består utfra «Åpen form» teorien av en kombinasjon av «objektive komponenter» og brukertilføyelser i form av «subjektive komponenter». De bevarte bygningsdelene i bygningen forstår jeg utfra «Åpen form» teori som bygningsmassens «objektive komponenter» og at de utgjør Sentralens «hovedstruktur» før og etter ombygging.

Eksempel på Sentralens «objektive komponenter» er den karakteristiske 46 Sentralen-d, udatert

148

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

jernsøylestrukturen i Tollbugata 30 og døren til bankhvelvet i Øvre Slottsgate 3.

«Subjektive komponenter» i Sentralen er de deler som er tilføyd i ombyggingen og kan anses å være foranderlige. Et eksempel på disse foranderlige komponentene kan være bygningsdeler som kan skiftes og omformes i takt med endret behov (som nye innredninger, lettvegger og tekniske installasjoner).

Det som umiddelbart skiller Sentralen ut fra tilsiktet «Åpen form» arkitektur er at her er de konstante og «objektive komponentene» ikke bare statiske tektoniske bygningsdeler som de var i Hansen og Hatløy sine prosjekter, men de innebærer en tilleggsdimensjon siden de anses å ha verneverdi. Det krever at man stiller teorien opp mot kulturminnefaglig verdivurdering. «Åpen form» skiller seg fra tradisjonelle kulturminnefaglige verdivurderingsverktøyer ved å være verdinøytrale begreper med utgangspunkt i strukturalisme. «Åpen form» begrepet «objektive komponenter» tvinger frem en utvelgelse av konstante bygningsdeler som gjør de anvendbare i en ombyggingsprosess som Sentralen.

Samtidig åpner «Åpen form» begrepet «subjektive komponenter» opp for endring og brukertilføyelser. Ansamling av «objektive komponentene» vil utgjøre bygningens «hovedstruktur» som utgjør rammen rundt fremtidig endring.47 Kulturminnefaglig verdivurdering baserer seg i norsk praksis på vurdering av dokumentasjons-, opplevelses- og bruksverdier med det for øye å komme frem til bygningenes verneverdier.

47 Arkitektene bruker ordet «hovedstruktur» i Atelier Oslo & KIMA arkitektur AS, 2017

VIGNIR FREYR HELGASON

Verdivurderingsmetodene som brukes har bakgrunn i en lengre kunsthistorisk tradisjon. Her er dokumentasjonsverdiene objektive men opplevelsesverdiene er subjektive. Verdivurderingen er ikke å anse som en konstant vitenskap og er avhengig av en subjektiv verdiforståelse som kan endre seg over tid.48 Kulturminnefaglige verdivurderingsmetodene anvendes tradisjonelt ikke av arkitekter. I stedet har arkitekter anvendt ulike teorifelt for å lage seg «tankebygninger» som påvirker hvordan arkitekturen formes. Arkitekturteoretikeren Nils-Lund forklarer hvordan disse «tankebygningene» er bygget opp av arkitekturteorier som har tverrfaglige assosiasjoner til beslektede akademiske og forskningsmessige tradisjoner. Resultatet er at arkitekturens former speiler samfunnsutviklingen og uttrykker tids­ånden den ble skapt i relasjon til.49 Som vist over bruker arkitekter og kulturminneforvaltningen ulike begreper og fagtradisjoner til ulike tider.

Kulturminneforvaltningen kan ta i bruk kunsthistorisk beslektede verdibegreper imens arkitekter tar i bruk andre begreper og «tankebygninger». Dette byr forståelig nok på utfordringer når bygningers «hovedstruktur» og handlingsrommet for endring skal defineres.50 I påfølgende avsnitt undersøker jeg derfor om «Åpen form» kan brukes i denne sammenheng for å danne et grunnlag for en «begrepsbro» mellom aktørene og brukere.

48 Holmene, udatert, Unnerback, 2002 og Vadstrup, 2015 49 Lund, 2001, ss. 8-9 50 Antikvar Janne Wilberg bruker ordet «hovedstruktur» i Godø, 2017 og sivilarkitekt og kulturminnerådgiver Ellen M. Devold brukte ordet «handlingsrom» i sin presentasjon på NAL-kurset «Transformasjon av kulturhistoriske bygg», 30. mai 2017

ÅPEN FORM SOM «BEGREPSBRO» Det spås at rundt 80 % av fremtidige arkitekturoppdrag vil omhandle transformasjon, ombygging eller annen form for bevaring i fremtiden.51 Det vil sannsynligvis by på utfordringer for kulturminne­forvaltningen som ikke kan være så involverte i prosjekt­ avklaringer som de var i Sentralen sitt tilfelle. Dette kan utløse behov for nye verktøyer som gjør det mulig å ivareta kulturminnefaglige interesser i fremtidens ombygginger. Å anse et kulturminne som «Åpen form» kan oppfattes å virke mot sin hensikt, dette siden vern har tradisjonelt handlet om å ta vare på bygningsstrukturer fremfor å utvikle dem. Slik som forklart i tidligere avsnitt bruker aktørene ulike begreper i sine arbeider men har en felles interesse for å definere handlingsrommet for endring.

Ved ombygginger, som i Sentralen, blir ofte de opprinnelige forfatternes intensjon borte, byggverkenes tålegrense overstiges og historisk lesbarhet svekkes.52 Rehabiliteringer og ombygginger kan, som i Sentralen sitt tilfelle, være med på å åpne opp tidligere «Lukkede former» hvor nye forfattere, arkitekter og brukere, omformer og redefinerer deres innhold.

Den umiddelbare faren er at historiske bygningsdeler går tapt i denne prosessen om ikke disse anses som verdifulle av brukere og eiere av bygningsmassen.

Dette kan skyldes at formelt vern ofte kun innbefatter bygningers eksteriør og 51 Godø, 2017 52 Påstanden grunnes i min arkitektfaglige yrkeserfaring som omfatter innsyn i innvendige ombyggingsarbeider/ brukerendringer på flere vernede bygninger i Oslo. Se også Klingenberg 2010.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

149

SENTRALENS FORANDERLIGE FORMER

ikke interiør. Slikt tap av kulturhistorie i interiører har vist seg å være en reell problemstilling i kulturminne­forvaltningen over tid.53 Brukere og arkitekter har ved tidligere ombygginger kunne definere sitt handlingsrom uten k­ ulturminnefaglig vurdering. Det har resultert at mye av historisk interiør er borte.54 Man kan ikke regne med at aktører som trer inn i en bygningsmasse verner om bygningsdeler som ikke er omfattet av formelle vernebestemmelser. Det er heller ikke selvfølge at kunnskap om verneverdige deler bevares og videreformidles til bruker ved avslutning av byggetiltak. Brukere utfører gjerne ikke-søknadspliktige arbeider på bygninger som gjør at Byantikvarens uttalelse ikke innhentes. Nye aktører vil komme inn i tiltaket og kunne forholde seg til de formelle vernebestemmelser (som ikke omfatter interiøret), slik som tidligere tiltak i Sentralens bygningsmasse viser.55 Dagens kulturminneforvaltning gjør ofte et utvalg av interiører i vernesaker med en avveining mellom verneverdi, endrings­ potensial og behov. Utfordringen er at kultur­minnefaglige verdivurderingsverktøyer ikke kan definere konstante verdier. «Åpen form» begrepene er derimot verdinøytrale og kan brukes for å definere konstant handlingsrom rundt kontinuerlig utvikling.

En «Åpen form» forvaltning krever at man utpeker og er tro mot bygningenes konstante bygningsdeler eller «objektive komponenter». Utvelgelse av disse bygningsdelene kan være et resultat av

kulturhistorisk bygningsanalyse utført av aktører med kulturminnefaglig fagekspertise. En slik «Åpen form» analyse vil utpeke verneverdige deler og tydeliggjøre hvilke bygningsdeler (derav overflater eller interiører) som kan forandres i perioder hvor fagekspertisen ikke er tilstede. «Åpen form» begrepene vil være med på å sikre at endringer («subjektive komponenter») ikke går på bekostning av de utpekte konstante delene («objektive komponenter»). Kulturminneforvaltningen vil kunne være med på å definere disse bygningsdelene når de er inne i en byggesak. Opplisting og vurdering av de «objektive komponentene» kan muligens inngå i en kulturminnefaglig bygningsanalyse som sier noe om komponentenes verdier og bli et forvaltningsdokument, en tegning, inngå i en BIM-modell eller liste over bygningsdeler som inngår i FDV-dokumentasjon for drift av bygningen.56 En «Åpen form» innstilling krever en forståelse for at bygningens forfatterskap er delt mellom ulike aktører, arkitekter og brukere. Denne forståelsen anerkjenner bygningen som et utviklingsobjekt som aldri lukkes i en bestemt form hvor aktørene har medansvar for den kulturminnefaglige forvaltningen. «Åpen form» som «begrepsbro» vil dermed kunne inngå som et verktøy som kan definere handlingsrommet for endring. Samtidig vil den overføre kunnskap om verneverdige deler til brukere (eller ulike arkitekter) når kulturminnefaglig fagekspertise ikke er tilstede.

53 Se også Klingenberg, 2010 og Boro, udatert 54 Rognerød, 1998, s. 148 og Krogstad, 1996, ss. 108-109 og 434-435 55 Miljøverndepartementet, 1979, s. 2, Rognerød, 1998, s.

148 og Krogstad, 1996, ss. 108-109 og 434-435

56 FDV står for dokumentasjon for forvaltning, drift og vedlikehold som overleveres sammen med bygning ved søknadspliktig tiltak iht. til krav i byggtekniske forskrifter.

Bygningsdeler kan listes opp og organiseres etter bygningsdelstabellen NS3451. Tegninger leveres som 2D eller som 3D/BIM (bygningsinformasjonsmodell).

150

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

VIGNIR FREYR HELGASON

OPPSUMMERING I Sentralen sitt tilfelle oppfatter jeg at det er transformasjonsestetikken etter ombyggingen som dominerer og at bygningene nå representerer vår tid i høyere grad enn bankbygningens og forretningsgårdens historiske tid. Ved å se på bygningenes endringshistorikk og brukerens intensjon om fleksible løsninger er det umulig å spå om bygningsmassens nåværende uttrykksform er endelig.

Sentralen er brakt inn som case fordi den er et omdiskutert objekt med rik historie midt i Kvadraturen hvor det er stort utbyggings- og endringspress.57 Med et stort press for endring og tilpasninger for ny bruk oppstår et dilemma.58 Arkitekter legger ofte opp til å skape «Lukkede former» og følgelig har kulturminneforvaltningen tradisjonelt forvaltet de som slike. Jeg oppfatter situasjonen slik at flere bygninger føyer seg i rekke med Sentralen og har blitt omgjort til «Åpne former» hvor verneverdige interiører har gradvis forsvunnet. Dette kan, som i Sentralen sitt tilfelle, skyldes at brukerne forvalter bygningsmassen mellom søknadspliktige tiltak uten at de har kunnskap om bygningers verneverdige deler.

57 Se blant annet Boro udatert, PBE, 2009 og Wilberg, 2016 58 Klingenberg, 2010

Jeg har, med utgangspunkt i Sentralen som case, forsøkt å argumentere for at det ligger et potensial i å bruke «Åpen form» som et utgangspunkt for en «begrepsbro» mellom kulturminneforvaltning og forfattere (arkitekter og brukere) for bevisstgjøring av verneverdige deler i en bygningsmasse.

Begrepene «objektive komponenter» og «subjektive komponenter» kan være med på å definere handlingsrom for fremtidige endringer ved å utpeke hvilke deler av bygningsmassen som er foranderlige og hvilke deler bør være konstante og uforanderlige. Dette kan være spesielt nyttig når kulturminnefagekspertise ikke er tilstede, i perioder mellom søknadspliktige arbeider, når brukeren forvalter og endrer en bygning.

FORFATTERBIOGRAFI Vignir Freyr Helgason (f. 1983) er utdannet arkitekt fra Kunstakademiets Arkitektskole i København og har gjennom flere år arbeidet med kulturminnerelaterte problemstillinger i sitt yrke som arkitekt, både i prosjekterings- og reguleringssammenheng. Han tar for tiden etterutdanning i arkitekturvern ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og har fra høsten 2018 blitt engasjert som seniorrådgiver i Samfunnsavdelingen hos Riksantikvaren.

KILDER AUGUSTSEN, RAGNHILD SLETTEN: Inviterende byrom i Kvadraturen, Oslo, masteroppgave, NMBU, 2013

ARBEIDSTILSYNET: «Krav til medvirkning ved nybygg eller ombygging», Arbeidstilsynets offisielle nettside, udatert, www.arbeidstilsynet.no/tema/ byggesak/veiledning-tildokumentasjonskrav-ved-soknadom-arbeidstilsynets-samtykke/ krav-til-medvirkning-ved-nybygg/

ATELIER OSLO & KIMA ARKITEKTUR AS: «Sentralen – Under overflaten», Arkitektur N, 20. februar 2017, www. arkitektur-n.no/prosjekter/ sentralen

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

151

SENTRALENS FORANDERLIGE FORMER

BARTHES, ROLAND: «Forfatterens død» (1968), i Roland Barthes, I tegnets tid utvalgte artikler og essays (oversatt av Knut SteneJohansen), Oslo, 2015 BERGEN ARKITEKTHØGSKOLE: «Master i arkitektur», 2018, http://www.bas.org/ Studietilbud BIKSET, LILLIAN: «Et framtidsbygg på fortidsgrunn», Dagbladet, 21. juli 2011, www.dagbladet.no/a/63558883 BYANTIKVAREN I OSLO: 207/309 OG 360 - Øvre Slottsgate 3, Tollbugata 30 - Uttalelse til søknad om rammetillatelse, 4. juli 2014 BORO, MARTE: «Kvadraturen – Kulturhistorien som ressurs i byforbedring», udatert, www.kvadraturenoslo.no/ content/ressurser/artikler/ art_4_kulturhistorien_som_ ressurs_i_byforbedring.pdf CHRISTENSEN, ARNE: Kunsten å bevare: om kulturminnevern og fortidsinteresse i Norge, Oslo, 2011 HOLMENE, ULF: Verneverdi og vernekriterier anvendt i Riksantikvarens fredningsarbeid. Notat fra Riksantikvaren, udatert KLINGENBERG, ELLEN S.: Interiør mot vegg: interiør som kulturminne: eksempelstudie av interiørvern i Ullevålsveien 5, masteroppgave, AHO, 2010

152

EGEDE-NISSEN, HANSHENRIK: Autentisitetens relevans: på sporet av et endret fokus for Kulturminnevernet, PhD-avhandling, Oslo, 2014

PLAN OG BYGNINGSETATEN I OSLO: Ny giv i Kvadraturen!

Handlingsplan 2009-2014-2024, Plan og bygningsetaten i Oslo, 14. mai 2009

EKMAN, ISELIN: «Nok tid og riktige folk har vært avgjørende for å lykkes», Arkitektur.no, 3. mai 2017, www.arkitektur. no/-nok-tid-og-riktige-folkhar-vart-avgjorende-for-alykkes

ROEDE, LARS: Historisk atlas over Oslo: gamle kart forteller, Oslo, 2016

GODØ, MIKAEL, «Asken og ilden», Arkitektnytt, 15. desember 2017, www.arkitektnytt.no/tema/ asken-og-ilden

SENTRALEN-A: «Sentralens arkitektur», udatert, www.sentralen.no/huset/ sentralens-arkitektur

HANSEN, OSKAR: «Åben form», i Pter Broberg og Karen Zahle, Struktur, frihed, form: ideer om byers og bygningers form, København, 1976 HATLØY, SVEIN: «Pilotprosjektet i Lima», Byggekunst, nr. 5, 1977 HATLØY, SVEIN: «Open Form 50 år», Svein Hatløy sin private blogg side, 31. oktober 2009, openform.wordpress. com/2010/12/10/open-form50-ar/ KROGSTAD, MORTEN: Kristiania-Kvadraturen Eiendommene i Sentrum, Oslo, 1996 LUND, NILS-OLE: Arkitekturteorier siden 1945, Hørsholm, 2001 MILJØVERNDEPARTEMENTET: S-2413 (Reguleringsplan for del av Oslo Sentrum), Plan og bygningsetaten i Oslo, 22. august 1979

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ROGNERØD, DAG-IVAR: Christiania: Kvadraturen i Oslo, Oslo, 1998

SENTRALEN-B: «Forstanderskapssalen», udatert, www.sentralen.no/ leie-saler-rom/salerog-produksjonsrom/ forstanderskapssalen SENTRALEN-C: «Gullbaren - en drinkbar av den gamle skole», udatert, www.sentralen.no/matog-drikke/bar-extravagant SENTRALEN-D: «Byggets historie», udatert, https://www.sentralen.no/ huset/byggets-historie SMITH, LAURAJANE: Uses of heritage, London, 2006 UNNERBÄCK, AXEL: Kulturhistorisk värdering av bebyggelse, Stockholm, 2002 VADSTRUP, SØREN: Analyseog værdisætnings-metoden til vurdering av bygninger og deres omgivelser, København, 2015 WILBERG, JANNE: «Det er ugreit å glemme historien i Skippergata», Aftenposten, 15. desember 2016

METTE BYE

Bryggerekka i Kjøpmannsgata i Trondheim med Nidarosdomen og Gamle Bybro er et ikonisk bybilde og et av byens mest populære fotomotiv.

Foto: Mette Bye

BEVARINGSVERDIGE BRYGGER - BRUK ELLER BESVÆR? FORESTILLINGER OM VERN OG BRUK AV KJØPMANNSGATAS BRYGGER Mette Bye Trondheims eldste bryggerekke sett fra elvesiden er en av byens sterkeste identitetsbærere. Bryggene ligger i hjertet av det historiske sentrum, og er en sentral del av det bybildet som brukes for å markedsføre Trondheim by. Flere av bryggene står imidlertid tomme og med et synlig vedlikeholdsbehov, og fra gatesiden oppfattes bryggemiljøet som litt av en bakevje. Som en del av forskningsprosjektet Planning and Cultural Heritage har vi intervjuet en rekke aktører som har med Trondheims historiske bykjerne og bryggene å gjøre, for å undersøke hva som tenkes omkring bevaring og bruk av bryggene nå og i fremtiden, og om hvordan Kjøpmannsgata oppleves som sted.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

153

BEVARINGSVERDIGE BRYGGER - BRUK ELLER BESVÆR?

B

ryggene i Kjøpmannsgata i Trond­ heim er, sammen med Nidaros­ domen og «Lykkens portal» (Gamle Bybro), et ikonisk bybilde og et av byens mest populære fotomotiv. Bryggene sett fra elvesiden er mål for turistenes og bloggernes linser, og brukes som bakgrunn for markedsføring av alt fra festivaler til biler og boliger. Samtidig har det gjennom mange år dannet seg en forestilling om bryggene som forfalne og forlatte, og om bryggenes side mot Kjøpmannsgata som et forsømt område med lite aktivitet der behovet for vedlikehold, vitalisering og ny bruk er stor. Vi har snakket med planleggere, antikvarer, eiendomsutviklere, næringsliv, folkevalgte og studenter om bryggene i Kjøpmannsgata. Hva mener de ulike aktørene om vern og bruk, og hvilke holdninger og motiver for bevaring og bruk kommer frem hos dem vi snakket med?

Johansen og Smith Nilsen AS brenner 1939.

154

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

100 ÅR MED NY BRUK – HVA NÅ?

Elvehavna i Midtbyen, Trondheims historiske sentrum, var byens havn i mange hundre år, navnet Kjøpmannsgata forteller at det var her kjøpmennene holdt til. Elven ga et skjermet anløp til byen for skip, og langs elven på bysiden ligger byens eldste brygger. I løpet av 1800-tallet ble elvehavnas betydning gradvis svekket ettersom havnas virksomhet ble utvidet og forflyttet seg nedover elven og inn i den nye kanalen langs Fjordgata. I 1870 ble en ny og moderne havn etablert på Brattøra, på fjordsiden.1 Mange firma som hadde brygger i Kjøpmannsgata fortsatte å bruke bryggene som lager, mens hest og kjerre og etter hvert lastebiler tok over skipenes og båtenes rolle ved transport av varer. Den yngste bryggen i Kjøpmannsgata som ble 1 Houen, 2001

Foto: Trondheim byarkiv.

METTE BYE

reist med tre som byggemateriale og lager som funksjon er fra 1907.2 Etter at den opprinnelige bruken som lager for varer til lasting og lossing av båtene på elven opphørte i tiårene etter forrige århundreskifte, har bryggene i Kjøpmannsgata hatt bruk knyttet til ulike former for næringsvirksomhet. I løpet av 1900-tallet ble bryggerekka gradvis kontorisert, både ved nybygg og nyinnredning.

I perioden 1950-1990 fikk Kjøpmannsgata flere nybygg etter riving eller brann, blant annet et større parkeringshus og flere kontor- og næringsbygg. Alle er utformet med karakteristiske gavlmotiv i ulike varianter som en tilpasning til bryggerekken for øvrig. Bryggene i Kjøpmannsgata ble regulert til spesialområde for bevaring gjennom den såkalte «Midtbyplanen» i 1981, med næring som bruksformål.

I 2013 fattet Trondheims bystyre vedtak om å tillate boliger i bryggene i Kjøpmanns­gata. Forslaget om å tillate boliger kom opp i forbindelse med behandling av kulturminneplan for Trondheim, der vitalisering av bryggene i Kjøpmanns­gata og området rundt var utpekt som et viktig satsingsområde.3 Ideen om å tillate boliger var nok tenkt slik at dette ville åpne for nødvendige investeringer i forsømt vedlikehold, og vitalisering av bygninger og byrom. Vedtaket har imidlertid utfordret kulturminne­forvaltningen, som mener at akkurat denne bruken vil få svært uheldige konsekvenser for bevaring og opplevelse av bryggene, ettersom boliger krever større inngrep i konstruksjoner og fasader enn den bruken som tillates i dag, og fordi boliger 2 Andresen, 1980 3 Kulturminneplan for Trondheim, 2013

medfører en privatisering som i praksis er irreversibel.

Kulturminneplanen og vedtaket om å utrede boliger i bryggene utløste en prosess med kartlegging og planlegging rundt hvordan bryggene best kunne håndteres, som kulturminner og som ressurser i byutviklingen. Byantikvarens prosjekt Vitalisering av bryggene i Kjøpmannsgata hadde oppstart i 2014. Kort etter ble det vedtatt å utarbeide en ny reguleringsplan for Kjøpmannsgata, og byplankontoret utarbeidet en kulturhistorisk stedsanalyse etter DIVE-metoden som kunnskapsgrunnlag for reguleringsplanen.4 Disse prosessene var satt i gang på tidspunktet intervjuene ble gjennomført, og refereres til gjentatte ganger i intervjumaterialet.

INTERVJUMETODEN SOM KUNNSKAPSGRUNNLAG Kjøpmannsgatas brygger var ett av tre case-studier i forskningsprosjektet PiCH (kort for Planning and Cultural Heritage) et EU-finansiert forskningsprosjekt ved NTNUs arkitektfakultet som løp over tre år fra 2015 til 2018. Prosjektet var et samarbeid mellom fire land, Norge, England, Nederland og Italia, og finansiert gjennom EUs Joint Programming Initiative (JPI) for kulturarv (Cultural Heritage). PiCHprosjektets mål var å undersøke vilkårene for kulturminnebevaring plangrunnlag og styresett («governance») i dagens byutvik4 DIVE er et analyse- og prosessverktøy for bruk i arealplanlegging, konsekvensutredninger, kulturminneforvaltning, utvikling av kulturminneplaner med mere. Analysemetoden er spesielt egnet til å synliggjøre kulturmiljøers kvaliteter, muligheter og handlingsrom i by- og stedsutvikling. Riksantikvaren https://www.riksantikvaren.no/Tema/Byer-og-tettsteder/ DIVE-kulturhistorisk-stedsanalyse

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

155

BEVARINGSVERDIGE BRYGGER - BRUK ELLER BESVÆR?

ling. Intervju var en del av kildegrunnlaget for case-studiene blant alle deltakerland, og supplerte det skriftlige kildegrunnlaget som besto av offentlige dokumenter, planer, veiledere og emnelitteratur.5 For case-studiet om Kjøpmannsgatas brygger intervjuet vi til sammen 14 personer som har roller i planlegging og kulturminnevern i Trondheim, politikere, planleggere og antikvarer i kommunal forvaltning, eiendomsutviklere og eiere, representanter for næringslivet og en student. Intervjuobjektene er anonymisert og har fått navn som for eksempel Planlegger1 og Politiker 4, som forteller leseren hvilken rolle vedkommende har, uten å gå inn på alder, kjønn eller politisk tilknytning. Intervjuene ble gjennomført som semi-strukturerte samtaler med to intervjuere, der vi intervjuet deltakerne individuelt. Samtalene varte opp til halvannen time, og intervjuene ble tatt opp og senere transkribert. Spørsmålene var relativt åpne og praten fløt fint under intervjuene, så samme tema dukket gjerne opp flere ganger og i ulike sammenhenger.

De empiriske dataene fra intervjuene ble i etterkant gruppert tematisk, der vi valgte ut tema som var interessante for problemstillingen, for eksempel bruk, vern utvendig og vern innvendig, hvordan området oppleves nå, tanker om områdets fremtid.

Struktureringen i etterkant ga oversikt over hva de ulike aktørene uttalte om temaene vi var interessert i.

I prosjektet ble intervjumaterialet fra alle case-studiene induktivt kodet, og analysert ved en steg- for steg deduktiv- induktiv 5 Sluttrapporten for PiCH-prosjektet finnes på prosjektets hjemmesider https://planningandheritage.files.wordpress. com/2018/04/pich-final-report-060418.pdf

156

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

metode som har sitt grunnlag i Grounded Theory og som er en metode som brukes i sosiologifaget.6 Materialet kan ikke brukes statistisk, men er bredt nok til å kartlegge ulike holdninger til samme tema.

Intervjuene om Kjøpmannsgata ble gjennomført i 2015. I denne artikkelen presenteres dette intervjumaterialet i en lokal kontekst, uten at det trekkes entydige konklusjoner.

HVA KAN INTERVJUMETODEN BIDRA MED I BYUTVIKLINGEN? Vår erfaring gjennom prosjektet er at intervju som metode gir kontekst og innsikt i meninger og refleksjoner som ellers er vanskelig å få tak på ved bruk av bare skriftlige kilder som rapporter, vedtak eller sitater i avisen. Aktørene, politikerne og andre, ga uttrykk for hva slags tanker og prosesser som lå bak initiativ og vedtak, og vi fikk refleksjoner rundt disse spørsmålene som ikke fremgår av offisielle dokumenter.

Holdninger er avgjørende i kulturminne­ vernet, som for en stor del handler om verdispørsmål. Det å intervjue ulike aktører ga dypere innsikt i beveggrunner og holdninger i bevaringsarbeid. Vår erfaring er at dette bidrar til å forstå byutvikling i bevaringsområder som prosess, som et verdifullt grunnlag for hvordan man best arbeider med bevaringsspørsmål i byutviklingen.

KJØPMANNSGATA – BESKRIVELSE OG STATUS I 2014 Kjøpmannsgata kjennetegnes først og fremst av bryggerekka mot elven, men den har også en side som vender mot Midtbyen. Her er det to gateløp, en øvre og en nedre del, 6 Tjora, 2007; Glazer & Strauss, 1967

METTE BYE

med en gresskledd voll med store løvtær som skiller de to gatene fra hverandre. Det er laget fire kjøreramper i vollen, og det er bilparkering langs vollen i mesteparten av nedre del. Vollen er med tiden blitt brattere enn opprinnelig på grunn av gateutvidelser både i øvre og nedre del, og nye murer i nedre del av vollen. Langs det øvre gateløpet lå kjøpmannsgårdene med bolig og kontor for eierne av bryggene. Noen av disse er bevart. Bebyggelsen langs øvre del i dag er fra ulike perioder, og de fleste bygningene er klassifisert med verneverdi.

Etterkrigsbebyggelsen i øvre del av Kjøpmannsgata er, med ett unntak, oppført i bygningsmessig tilpasning til de eldre to-etasjes bygårdene. I Kjøpmannsgatas nedre løp ligger bryggene på rekke, avbrutt av to allmenninger som gir tilgang til elven og danner plassrom. I bryggerekka mellom Gamle Bybro i sør og Bakke Bro i nord er det 19 historiske trebrygger som er bevart, mens ni brygger er brent eller revet og erstattet av nybygg i etterkrigstiden.

En gjennomgang i 2014 viste at for hele bryggerekka i Kjøpmannsgata var 80 % av gulvarealet i bruk, mens 20 % av gulvarealet ikke hadde noen bruk.7 I den perioden undersøkelsene ble gjennomført sto fem av de gamle trebryggene helt tomme. De øvrige bryggene var helt eller delvis utleid og i bruk. Et av de nyere bygningskompleksene i bryggerekka er et parkeringshus fra 1950-tallet, mens en nyere pastisj som erstattet tre eldre brygger blant annet inneholdt treningssenter, skole og kontorer.

Bruksformålet som ble registrert for de øvrige bryggene var kontor, undervisnings-

lokaler og butikker, et kunstgalleri, fire restauranter og en moské.

7 Om lag 11 000 m²av 55 000 m² var ikke i bruk i 2014.

Kulturmiljøet Kjøpmannsgata, s. 80

8 Student 1, Intervju 4, s. 13 9 Eiendomsutvikler 2, Intervju 12, s. 11

ALLE VIL HA UTSIKTEN, MEN INGEN VIL BETALE FOR DEN Den kulturhistoriske betydningen av brygg­ ene som grunnlag for Trondheim som handelsby er betydelig, men i det daglige er det kanskje bildet av bryggerekka mot elven som er mest omtalt og verdsatt, uten at historien nødvendigvis er så godt kjent. Til spørsmålet om hva som anses som viktig å bevare og utvikle i Midtbyen, er brygge­ rekka i Kjøpmannsgata med på listen hos alle vi snakket med i intervju­rundene.

Bryggene ble beskrevet som vakre, og som selve bildet av Trondheim: «Det var liksom ikke noe tvil, for det er kanskje det fineste som er i Trondheim, i hvert fall som er bygd av mennesker», sier studenten vi intervjuet.8 Eiendomsutvikleren som også selv er bryggeeier i Kjøpmannsgata har en inngående kjennskap til både verdien bryggene representerer for byen og verdien av bryggene i markedet, «(...) altså, jeg tror jo at bryggene er mer fotografert enn Nidarosdomen».9 Eiendomsutvikleren påpekte paradokset mellom den store betydningen av fasadene for bybildet og den relativt lave økonomiske verdien av bryggene som utleieobjekt. Den utvendige bruken er stor, men betaler ikke leie.

VIL BOLIGBRUK LØSE VEDLIKEHOLDSPROBLEMENE? Spørsmålet om bruk av bryggene, hva slags bruk og for hvem, kom fort opp i intervjuene. Vedtaket om å vurdere å tillate boliger

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

157

BEVARINGSVERDIGE BRYGGER - BRUK ELLER BESVÆR?

var kjent for de fleste, og flere hadde tanker om dette ville være en egnet bruk. De som var kritiske til bolig var blant annet opptatt av at bryggene også måtte kunne bevares innvendig. For å få økonomisk vinning i ombygging til bolig er det vanskelig å ta vare på bryggene innvendig, blant annet på grunn av den lave etasjehøyden i en del brygger. Mye må fjernes og skjules for å lage brukbare leiligheter. «Og da mister du jo hele innmaten da».10 Vi snakket med flere planleggere i kommunen. Ingen av dem hadde jobbet spesifikt med planer for Kjøpmannsgata, men hadde gjort seg tanker om bryggene med litt ulik tilnærming: «Man kan ikke redde de antikvariske verdifulle bryggene med boliger (...) ingen quick fix (…) Hvis eierne får lov til å bygge boliger nå, mener de å kunne bevare bryggene. (...) For de bryggeeierne der mener jo at det med å ta vare på det ytre skallet, så er det å bevare bryggene. Mens der er jo vi mer uenige for vi mener at det er mer enn det ytre skallet å ta vare på»11 uttalte en av kommunens planleggere.

En erfaren kollega uttalte seg slik: «Det er jo et dilemma fordi vi vet at det er boliger de tjener mest penger på. Boliger er greit også for det er ikke driftsutgifter.

De bare selger til folk også kan de bygge noe dårlig noe, så får de ta driftsomkostningene de som kommer og kjøper. For det bryr ikke folk seg noe om. De kjøper jo et pent kjøkken. Så det er vel det man tjener mest penger på. Det med å bygge billige boliger også få solgt igjen. Og det vil jo politikerne si ja til alt mulig fordi 10 Student 1, Intervju 4, s. 14 11 Planlegger 1, Intervju 1, s. 12

158

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

det er etterspørsel, og det er de opptatt av».12 Politikeren som uttalte seg både om bruk og om boligetterspørselen lokalt, var selv med å stemme for å tillate boliger da saken var oppe i bystyret. I intervjuet kom en refleksjon rundt dette. Det beste hadde vært om man likevel hadde greid å bruke bryggene til næringsformål: «Jeg ønsker helst at det skal være arbeidsliv i bryggene.

For det har på en måte vært rollene deres bestandig. Også fordi jeg tror at de tiltak­ ene som trengs for å få til gode kontorer er mindre inngripen opp mot vernebehovene enn hva boliger er».13 Flere hadde tanker om hvem som skal få mulighet til å oppleve bryggene, og påpekte blant annet at den privatiseringen av miljøet som ville følge av å tillate boliger også ville redusere mulighetene for å formidle områdets historie.14 En av planleggerne omtalte bryggerekka som et ikon for Trondheim, der det var udiskutabelt at det måtte være en utadrettet virksomhet og tilgjengelig for allmuen i etasjene som ligger på gateplan, men der bruk for kontor og næring også i de øvre etasjene er positivt fordi en slik bruk gjør hele bryggen tilgjengelig og mulige å opplevelse for flere, mens bolig vil privatisere disse delene fullt og helt.15 OFFENTLIG ANSVAR – OFFENTLIG BRUK Har det offentlige mulighet til å påvirke utviklingen gjennom å gå inn på eiersiden eller som brukere? Dette spørsmålet ble tatt opp av flere av dem vi snakket med, som et forslag som burde utredes for de 12 13 14 15

Intervju 6, s. 17 Politiker 3, Intervju 8, s. 11 Planlegger 4, Intervju 10, s. 14 Planegger 3, Intervju 9, s. 12

METTE BYE

bryggene som står tomme eller har en lav bruksprosent. På vårt spørsmål om kommunen har mulighet til å påvirke utviklingen i Kjøpmannsgata, svarte en representant for det politiske miljøet det ville jo vært om kommunen hadde kjøpt, brukt og fylt det men en eller annen funksjon.16 Muligheten for å få kommunen inn som leietaker ble nevnt av mange av dem vi snakket med, dette har også vært oppe på den politiske agendaen. En av politikerne var med på å lansere ideen om å flytte deler av kommuneadministrasjonen til bryggene, med begrunnelse i at dette ville gi en langtids leietaker og gjøre det mulig for eierne å investere i bryggene.17 Dette er en tanke som deles av flere i det politiske miljøet, fra flere partier.

Den kommunale planleggeren snakket om opplevelsesaspektet i å ha kommunal virksomhet inn i en kompleks og spennende gammel bygning: «(...) Huitfelt­ brygga kunne vært perfekt for enkelte av kommunens virksomheter. For eksempel virksomheter som har med kultur og barn og unge å gjøre. For det er jo en mangfoldig brygge og den er jo ikke så «ren» lengre. Det er bygd masse greier til og det er skeivt og skakt. Men det er et utrolig spennende bygg, om man skal se helt objektivt på det (...) Politikerne kom bare på boliger først, også kom de på etter hvert ja kanskje lesesalsplasser og kanskje kommunale virksomheter. Det var jo ingen som hadde tenkt parkeringshus den gangen det ble bygd (viser til Kjøpmannsgata 41, parkeringshus fra 1950-tallet bygget på branntomten av gamle trebrygger), eller 16 Politiker 4, Intervju 11, s. 11 17 Politiker 3, Intervju 8, s. 10

moské (Kjøpmannsgata 53-55, en trebrygge fra 1700-tallet som eies av Det Muslimske Samfunn)».18 En representant for byens næringsliv mente det offentlige kan og må ta ansvar, og hadde et konkret forslag om at kommunen kjøper de mest utsatte bryggene og setter dem i stand: «(...) og setter det på den kontoen for her må vi virkelig ta noe ansvar, men selvfølgelig bruke dem til noe. (…) rett og slett ta grep og si: Okei, nå går vi foran og kjøper de bryggene som nå holder på å ramle ned, som er så viktig for byens identitet, også sette dem i stand til ett eller annet nivå, om det så skal være lesesalsplasser for studenter, studentfrivillighet, eller kulturaktiviteter som kommunen selv har behov for å leie.

Jeg tror vi må tenke nytt, for hvis ikke skjer det ingenting».19 At det offentlige kunne og burde ta et ansvar var et syn som også eiendoms­ utviklerne vi intervjuet ga uttrykk for.

Kommunen måtte gå frem med et godt eksempel, og kunne ta ansvar ved å flytte administrasjonen inn i bryggene og vise at man kan få god bruk av bygninger som ikke er bygd for formålet og derfor i utgangspunktet er uhensiktsmessige, men som har viktige verdier som må vernes om.20 Eiendomsutvikleren som selv eier flere brygger mente at det offentlige må forventes å ta et ansvar: «En by som er 1000 år har ikke råd til å eie ei brygge. Det er perspektivløst».21 Byantikvaren påpekte at langsiktige leieavtaler vil være et avgjørende virkemiddel 18 19 20 21

Planlegger 1, Intervju 1, s. 16-18 Næringslivsaktør 1, Intervju 5, s. 11 Eiendomsutvikler 1, Intervju 3 Eiendomsutvikler 2, Intervju 12, s. 11

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

159

BEVARINGSVERDIGE BRYGGER - BRUK ELLER BESVÆR?

160

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

METTE BYE

Kjøpmannsgata 27 er en av de få bryggene som ikke er vesentlig ombygd til nytt formål, men har vært i bruk som lager og verksted.

De siste årene har bryggen i perioder huset utstillinger, kurs, loppemarked og konserter.

Foto: Mette Bye

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

161

BEVARINGSVERDIGE BRYGGER - BRUK ELLER BESVÆR?

for å sikre vern og vedlikehold på sikt: «Det er jo det eierne sier også: skaff oss noen som vil leie, så setter vi i stand. Det er absolutt det viktigste».22 BEVARING, BRUK OG OPPLEVELSE Intervjuene har gitt mange synspunkter om hva slags vernehensyn som bør tas for bryggene, og aktørene uttaler seg ut i fra sine ulike ståsteder. Hva slags brukstilpasninger man ser for seg speiler aktørenes kunnskap, interesse og rolle. Noen refererte til egne opplevelser av bryggene og hadde vært inne i flere av dem, andre uttalte seg mer overordnet.

Kjøpmannsgata 27 er en brygge fra 1867 som ikke er ombygd og som står uinnredet.

En planlegger beskrev bryggen slik: «Alle som har kommet inn i den bryggen.

De blir jo slått i bakken av både sanseinntrykk og romlige inntrykk. Altså lukten og materialet. Så det har jo veldig mye å si for både byens befolkning og turister å få oppleve slike rom så autentisk som mulig.

Så jeg tror at de funksjonene som er åpne for publikum er interessante, og at man kan i alle fall få oppleve noe av originale materialer og romlige forløp er verdifullt.»23 Noen hadde fokus på hverdagsopplevelsen av å kunne ha sin virksomhet i historiske lokaler med spesielle kvaliteter, gjerne transformert til ny bruk men med mye av det opprinnelige i synlig behold, andre uttrykte at hensikten med bevaring var for den museale historieformidlingen. Dette er to ulike innfallsvinkler til begrunnelsen for bevaring av bygningers interiører som utkrystalliserer seg i intervjumaterialet.

En av politikerne vi snakket var opptatt av at det innvendige i historiske bygninger burde tas mer hensyn til, både generelt og for bryggene, og viste til flere eksempler der kun fasaden blir tatt vare på og ikke bygningene innvendig som nesten ble som et falsum. Å gjøre noen endringer for å tilpasse til en mer hensiktsmessig var greit, men «allikevel synes jeg det er rart at man ikke forstår å ta vare på noen detaljer innvendig også. (...) Og bygd et slikt vanlig, kjedelig kontorlokale. Og det synes jeg er nitrist». 24 Andre fokuserte mindre på denne typen opplevelse i den daglige bruken og var mer opptatt av en aktiv formidling av historien med forslag om at en brygge kunne være museumsbrygge, mens resten kunne ombygges: «(...) det er det narrative jeg snakker om, fortelle om historien og fortelle om meningen i et historisk perspektiv. Men ikke alle. Det er ikke nødvendig.

(Resten kunne vært)… gipset inn».25 At det kan og bør differensieres på vern og inngrep var det flere som uttrykte.

Eiendomsutvikleren og bryggeeieren var mindre opptatt av aktiv historieformidling og mer opptatt av hverdagsopplevelsen: «Det er en opplevd identitet, ikke sant. (…) Det er de gårdene som er i bruk som interesserer meg, hverdagen. Så da kan en si at, du opplever noe når du kommer inn i en brygge, at jo dette her er identiteten vår, selv om den har vært ganske mye herjet med. Så jeg tenker slik at dersom vi har igjen en to-tre (…) som er beholdt veldig original, så er det bra».26 Flere som hadde klare forestillinger om hva som var viktig å oppnå med

22 Byantikvar 2, Intervju 14, s. 17 23 Planlegger 1, intervju 1, s. 15

24 Politiker 2, Intervju 7, s. 6 25 Planlegger 2, Intervju 6, s. 18 26 Eiendomsutvikler 2, Intervju 12, s. 13

162

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

METTE BYE

bruken, uten at innholdet ble konkretisert.

Offentlige bruk eller publikumstilgjengelig organisasjoner ble nevnt som bruksformål som var forenlig med bevaring og en god bruk der mange ville kunne ha tilgang, og det ville være mulig å bevare store rom og romforløp. Hotell, kontorbygg, restauranter, og museum ble også nevnt.

«Men det har vi jo vært inne på, at alle bryggene som er verneverdige kan jo ikke bli museum heller. (...) Så er det snodig da at der har blitt en moské, og det er jo også et publikumsvennlig bygg, og den så jeg ikke komme. (...) Også er det jo mange restauranter, det egner seg til det også, som tar i bruk stemningen i bryggene. Selv om Peppes Pizza fyller jo på med masse andre ting som ikke hører hjemme her, kjerrehjul og ski. Så de bruker det nostalgiske for det det er verdt, uten å tenke historisk, men den bruker jo den ressursen som bryggene er når det gjelder stemning».27 Byantikvaren uttrykte at de var veldig tydelige på det at en bevaring gjennom bruk var mulig med veldig mange forskjellige formål, uten å påvirke selve uttrykket i bygningene. Å endre fasadene var det ikke rom for, uten at dette var til hinder for å få til en rik bruk.28 Bryggene ble regulert til spesialområde bevaring med Midtbyplanen i 1981, og byantikvaren har siden den gang forvaltet verneverdier og vært diskusjonspart i byggesaker for bryggene.

Om den nåværende situasjonen sier byantikvaren: «Byantikvaren har jo vurdert eller er i en prosess med å vurdere at vi må være med på å gi kanskje noen større innrømmelser enn hva vi ideelt sett kunne 27 Planlegger 1, Intervju 1, s. 19 28 Byantikvar 2, Intervju 14, s. 18

ha ønsket oss i utgangspunktet. Fordi vi må sikre oss at vi får bidra til at noe blir gjort. Blir etablert, at noen får til noe. Så har vi en prosess inn mot venner i fylket da (fylkeskommunen), som kan ha tatt ansvar for at vi nå ser på det som et nasjonalt kulturmiljø, og at de prøver å passe på det.

Vel vitende om at i Trondheim kan det fort ende ut med dramatisk forenkling, jamfør det bygget vi sitter i».29 Det ferskeste eksempelet på en ombygd brygge er Kjøpmannsgata 37, en brygge fra 1800-tallet som i 2007 ble ombygd til kontorer med galleri i første etasje.

Bryggen hadde spesielt lave takhøyder og er tatt ut seksjoner av dekker flere steder, samtidig som innvendige konstruksjoner for det meste er eksponert. En av politikerne vi snakket med brukte denne bryggen som et godt eksempel på brukstilpasning som samtidig gir en fin opplevelse av en historisk brygge innvendig, og gir ros til tiltakshaveren: «Har dere vært inne hos det her firmaet, som ligger nede i Kjøpmannsgata i en av bryggene? Det er ei brygge de har fått lov å gjøre en del grep internt, for å få lov til å bruke det som kontorer, men samtidig så er det gjort så, jeg opplever at etasjehøyder og slikt er godt tatt vare på samtidig som det slipper inn lys.

Det er gjort med respekt for byggene. Der har eieren valgt å være aktiv, de har valgt å kjøpe en brygge, så tar de på seg et ansvar.

De kjøper ikke bare et hus, men de kjøper en del av byen. Og det å ikke da være villig til å ta en del av den prosessen og gå inn i en skikkelig dialog med vernemyndigheter 29 Henvisning til de generiske lokalene der intervjuet ble gjennomført, i en syvetasjers kontorblokk over Kjøpesenteret Trondheim Torg) Byantikvar 1, Intervju 13, s. 15

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

163

BEVARINGSVERDIGE BRYGGER - BRUK ELLER BESVÆR?

Kjøpmannsgata 37 ble ombygd til kontorer i 2006.

Nummer 37 hadde spesielt lave etasjer, og det er gjort flere grep for å få tilstrekkelig høyder og lys inn i brygga. Arkitekter var Bergersen Arkitekter AS. Foto: Mette Bye

og byantikvar…, man tar på seg et ansvar ved å eie et slikt bygg».30 Byantikvaren gir også honnør til tiltakshaveren i Kjøpmannsgata 37 for ombyggingen: «Han (tiltakshaver) sa at dersom det ble dyrt, så gjør vi det likevel også ble det ikke så veldig dyrt å sette i stand brygga slik antikvarene ønsket det. Og det ble jo veldig vellykket».31 En av planleggerne er opptatt av at en viss type ombygging ikke nødvendigvis passer for alle bryggene, og at hver brygge må ses for seg ved at man prøver å finne ut 30 Politiker 3, Intervju 8, s. 10 31 Byantikvar 1, Intervju 13, s. 15

164

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

hva som kan optimaliseres på hvert enkelt objekt i forhold til de verneverdiene som ligger der dag.32 Byantikvaren hadde gjort seg noen betraktninger om endringer i holdningen til bryggene over tid: «Det har vært synspunkter for ikke så forferdelig mange år siden, fra folk som kjente bryggene godt, 32 Planlegger 4, Intervju 10, s. 12

METTE BYE

ikke våre folk altså, ikke akademikerne og slikt, men brukere av bryggene: «De må få bli revet snarest mulig så vi får gjort noen ordentlig der. Det er for kaldt, det er for skjeve gulv, det er for lave etasjer, det går ikke an å holde på slik.» Og det var folk som hadde hatt firma i bryggene i mange tiår. Også blir det liksom liggende og vi får denne Midtbyplansituasjonen (refererer til Midtbyplanen fra 1981 som ga bryggene juridisk vern) og vi får et helt annet blikk på hva som skal tas vare på eller være en ambisjon å ta vare på, og bryggene kommer høyt opp. Med en høy klassifisering, også blir det liksom ikke tale om å rive ned, med mindre det blir brannskade i alle fall».33 BUNNLINJA Økonomi og lønnsomhet i det å eie og forvalte en brygge var noe de fleste vi snakket med hadde synspunkter på, selv om det var lite kjennskap til hva istandsetting og ombygging faktisk kunne koste. Da intervjuene ble gjennomført tidlig i 2015 var det ennå ikke laget kostnadsoverslag for istandsetting av de dårligste bryggene.

I Kjøpmannsgata 27 var det gjennomført en del restaurering med offentlige midler gjennom flere år, men dette var lite kjent.

Kommunen hadde bevilget midler til reparasjon av pælefundamenter på utsatte brygger gjennom vitaliseringsprosjektet, et arbeid som på dette tidspunktet var helt i oppstart. Det var heller ikke hentet frem tall fra eksempler på ombygging til nye formål de senere årene som kunne brukes som referansetall for ombygging til ny bruk. De fleste uttalte seg på generelt grunnlag, med en grunnleggende oppfatning av at det var 33 Byantikvar 1, Intervju 13, s. 15

dyrt å sette i stand, og lite lønnsomt å drive.

Planleggeren var opptatt av bryggene som verdier for samfunnet, og mente det offentlige hadde en rolle å spille. Der den største verdistigningen ligger i å endre noe fra én ting til noe annet, vil det å endre et lager til å fortsatt være et lager ikke gi en etterstrebet verdiøkning for eierne. Et forslag var å finne «kalde» funksjoner som allikevel har stort aktivitetspotensial, for eksempel lager for kajakk, slik det er gjort i en brygge i Sandviken i Bergen. «Man må sikre en type eierskap som gjør det mulig å se verdi av noe som ikke nødvendigvis er den eiendomsutviklingsverdiskalaen som man har i dag.»34 Eiendomsutvikleren som hadde erfaring med kontordrift i bryggene mente boliger vil gi større lønnsomhet, men også at det kan være vanskelig å gjennomføre: «Jeg er jo egentlig for at vi skal slippe det ganske løst. Fordi kontor er vanskelig bruk. Vi har veldig mange kvadratmeter og veldig lite interesser for dem. (…) kontor vil ikke vokse. (…) så jeg tror nok noe skulle vært konvertert til bolig. Men i boliger så har vi så mange ideelle krav, at vi får ikke ha bolig. (…) Egentlig er ikke Kjøpmannsgata så vanskelig. For dersom du på en måte tar ut alle (brygger) som er skadet, slik at de kan brukes til noe annet, eller betong­ bryggene. Også sitter du igjen kanskje med en tre-fire brygger som er viktige. Også sier vi at vi bevarer dem, også lar vi resten være ganske fritt. Det er i alle fall slik jeg ville ha tenkt».35 At markedet ikke er det beste for kontorer kommer også fra en representant 34 Planlegger 4, Intervju 10, s. 10, 12-13 35 Eiendomsutvikler 2, Intervju 12, s. 10-11

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

165

BEVARINGSVERDIGE BRYGGER - BRUK ELLER BESVÆR?

Kjøpmannsgatas brygger sett fra gatesiden.

for byens næringsliv, som refererte til at det akkurat nå var veldig mye ledig i Midtbyen, og at trenden er at leietakerne ønsker seg nye kontorlokaler, og at tallet på ledige kontorlokaler i kommunen var 110 000 ledige kvadratmeter (2015).36 Behovet for offentlige tilskudd til istandsetting og restaurering ble fremholdt av de fleste av dem vi snakket med. Den gjennomgående holdningen synes å være at brygger i faresonen ville ha behov for og burde få offentlige midler. Andre brygger hadde en bruk «som fungerer helt greit».37 Her var behovet for økonomisk tilskudd ikke til stede.

36 Næringslivsaktør 1, intervju 5, s. 15 37 Planlegger 1, Intervju 1, s. 17

166

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Foto: Mette Bye

HVA ER DET MED KJØPMANNSGATA? I intervjumaterialet fant vi mange delte oppfatninger og opplevelser av Kjøpmanns­ gata, både øvre og nedre del, og både fra avstand og erfaringer av å oppholde seg der. «Selv om den jo er veldig sentral, det er jo to minutter å gå fra Torget og til Kjøpmannsgata, men allikevel så føler man litt at man er på en helt annen plass. (...)

Det virker så trist nedi der, for å si det slik.

Trange fortau og trang gang og, det er vel Peppes og et galleri der som egentlig er (...) du må ha grunner til å gå dit. Og det er det ikke per i dag», sier en av politikerne.38 Representanten for byens næringsliv var klar og kontant: «Det er jo ikke noe liv i 38 Politiker 1, Intervju 2, s. 10

METTE BYE

bryggene. De står der, og noen står der og kanskje ramler ned en vakker dag, ikke sant.»39 Studenten vi intervjuet hadde sjelden ærend i bryggene, og gikk sjelden i nedre del av gateløpet. Kjøpmannsgata ble beskrevet som en ganske trist gate å bevege seg i, så hvis man har muligheten så går man jo Bakklandet i stedet». På spørsmål om hvorfor det er trist, svarer studenten: «Trafikkdominert, fortauet er trangt i øvre del: Når man går på den vollen, man blir jo litt fanga mellom de trærne og den trafikken, så man går jo hele tiden og føler seg litt utrygg da (…) Når man går på nedsida, så er det jo også veldig bildominert, selv om bilene står helt stille så er det vanskelig å finne ut hvor man skal gå. Det er ikke noe fortau. Også er det ganske mørkt der. Eller det er ikke veldig mørkt da men du blir jo fanga av og de store trærne skygger for det meste av solen også (…). De trærne er veldig fine for resten av gata, så noe vil jo på en måte gå tapt om de blir borte også».40 En av kommunens planleggere sammenlignet Kjøpmannsgata med andre byrom i byen, og er mindre negativ: «Det er mange gater i byen som fungerer dårligere enn Kjøpmannsgata. Men fordi det er bygninger her som har stor verdi og som nå står i fare, så har man definert det som et problem.

Man kan så klart justere noe for å øke aktiviteten, det kan man absolutt ved å ta bort bilder og lage bredere fortau. Man kan få det til å bli en attraktiv gate. Men jeg synes ikke at gata i seg selv er et problem. Så du kan si at pasienten er syk, men den lider ikke av den sykdommen som man tror».41 39 Næringslivsaktør 1, Intervju 5m s, 7 40 Intervju 4, s. 16 41 Planlegger 1, Intervju 1, s. 12

På spørsmål om hva slags tiltak man eventuelt kunne gjøre for å øke utdyper samme planlegger: «Hvis man sier at ok, Bryggegata da (Kjøpmannsgatas nedre del) er lite attraktiv. Jeg synes jo ikke den er så ille sammenlignet med andre. Men hvis vi sier at den er det da, så er det absolutt sirkulasjon som må til. Altså å gjøre det enklere å komme ned dit på, enten trapper eller gangstier eller mer slik eksklusivt for myke trafikanter og mindre for biler, slik at det styrkeforholdet endrer seg. Det vil jo ha mye å si. Og da må det jo også være viktige målpunkter, for du går jo ikke ned dit dersom det er en omvei. Så det må være attraksjoner der og det er jo publikumsrettede funksjoner. Det er jo en del der allerede, du har ganske mange restauranter der og du har noen butikker».42 Byantikvaren har tro på at grep i byrommet vil være positivt: «Forholdet mellom Midtbyplatået og den bryggegata er veldig viktig. Å utvikle den vollen til et park­ område (…) å få det byrommet til å fungere som et rom for byens borgere og ikke bare som en bratt skrent med trær på. Men det er klart at det er veldig komplisert da, med at trafikken i den gata er veldig stor».43 NY REGULERINGSPLAN Beslutningen om å lage en ny regulerings­ plan for bryggene og byrommet i Kjøpmanns­gata var relativt fersk på tidspunktet intervjuene ble gjennomført.

Planen er en politisk bestilling, og politik­ erne vi snakket med var derfor godt kjent med dette, og hadde diskutert saken i sine fora. Hva en reguleringsplan kunne bety 42 Planlegger 1, Intervju 1, s. 16 43 Byantikvar 2, Intervju 14, s. 17

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

167

BEVARINGSVERDIGE BRYGGER - BRUK ELLER BESVÆR?

og hvilke løsninger som kunne komme av selve planen uttalte aktørene seg ulikt om.

At en reguleringsplan i seg selv skulle gi mer liv og aktivitet i området var det ingen av dem vi snakket med som hadde uttalte forestillinger om, men de politiske aktørene var opptatt av signaleffekten av at et slikt arbeid var satt i gang.

En av politikerne vi snakket med pekte på symbolverdien i å lage en ny reguleringsplan, og at det å satse på en nyregulering vil løfte statusen til området: «Der tror jeg at de som er gårdeiere får et signal om at vi faktisk vil bruke Kjøpmannsgata til noe, det tror jeg er et viktig signal å sende. Slik at de som eier bryggene faktisk skjønner at vi ikke vil bare ha det som (..) et fint bilde på baksiden av bryggene, for å si det slik. Det er jo det som er motivet i dag. Men at vi faktisk vil bruke hele gata og at vi vil tilrettelegge for at det går an å få til ting der».44 Det ble uttrykt klare forventninger til forvaltningen om å ta en aktiv rolle for å følge opp planen og ta en aktiv rolle i utviklingen av området: «Når vi har politisk behandlet den, så bør jo også plan og bygningsetaten også deres jobb med det tenke at, ok, her er det en lyst til å utvikle området, kanskje vi skal ta et møte med e som eier der da, og si at nå er det her de nye mulighetene som dere har, hva kan vi få til?»45 En av kommunens erfarne planleggere var forbeholden til hva en ny reguleringsplan kunne utrette: «Man kan ikke sitte i sin boble og bekymre seg for disse verdiene.

Fordi de skal jo forvaltes av noen. Altså, man kan jo sjelden regulere seg dit man vil.

Det sier i alle fall Oddvar Brox. Man kan ikke bruke planverktøy etter PBL å regulere det dit man vil, man kan vel til en viss grad så kan man selvfølgelig regulere vern, men da har man det som forutsetning at det er mulighet for å forvalte etter det verne­ regimet som det er lagt opp til da».46 Arbeidet med nyregulering kom som en følge av vedtaket om å tillate boliger i bryggene. Forbeholdet til nyregulering som virkemiddel for å redde bryggene deles av en kollega ved byplankontoret: «Det vil ikke redde Kjøpmannsgata mer med å ha boliger der enn å ha kontorer. Og man kan i alle fall ikke redde de antikvariske verdifulle bryggene med boliger, de må ikke brukes til boliger! (…) At andre funksjoner kan komme inn og at man bruker planarbeidet for å undersøke det, eller skape mer oppmerksomhet rundt det, det kan være. Men jeg har ikke tro på at selve regulerings­planen for Kjøpmannsgata skal skape mer liv, eller legge til rette for mer liv, eller redde de bygningene i seg selv».47 Representanten fra byens næringsliv viste lite tiltro til at en reguleringsplan var det som skulle til for å redde bryggene: «Jeg tror vi rett og slett er nødt til å ta tak i de fire-fem bryggene og gjøre noe faktisk med dem, jeg. Der tror jeg faktisk ikke en ny reguleringsplan kan bidra».48 Byantikvaren la vekt på mulighetene en reguleringsplan kunne gi for å få løst praktiske problemer, særlig utomhus: «Jeg tror man kan oppnå en del på områdenivå. At man kanskje får løst en del trafikale spørsmål og får styrt en fremtidig utvikling i form av hvor mange nedkjøringsramper man skal

44 Politiker 1, Intervju 2, s. 11 45 Politiker 1, Intervju 2, s. 11

46 Planlegger 2, Intervju 6, s. 17 47 Planlegger 1, Intervju 1, s. 13 48 Næringslivsaktør 1, Intervju 5, s. 13

168

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

METTE BYE

Arkitektstudenter har bygget en midlertidig trapp i vollen for å lage en forbindelse mellom øvre og nedre del av Kjøpmannsgata ved Kongens gate allmenning.

Foto: Mette Bye

ha og kan man finne noen felles løsninger for avfallshåndtering, gass, sykkelparkeringer og slike ting som er litt problematisk å putte inn i første etasje på bryggene».49 ANDRE VIRKEMIDLER Det er prøvd ut flere virkemidlene i arbeidet med vitalisering av Kjøpmannsgata og bryggene, og i arbeidet med reguleringsplanen. På tidspunktet intervjuene ble gjort var arbeidet med DIVE-analysen påbegynt, og det var gjennomført et stort møte og workshop med bryggeeierne. Det var også gjort midlertidige tiltak i byrommene med byromsutstilling, loppemarked og midlertidige byggverk i form av en trapp i vollen, og en pir ut i elven. Målet med tiltakene var å få mer kunnskap, mer aktivitet, og gjøre området mer kjent.

En av de unge politikerne vi snakket med la vekt på betydningen av å formidle historien på stedet: «Det med at man faktisk har satt opp noen infotavler, det er slik at man kan se hva det har vært, hva det ble brukt til, at det ikke bare er noen forfalne brygger som ligger her og en gang i tiden var Trondheims storhet. Det tror jeg er bra for de generasjonene som kommer etter oss også. Jeg vet hvor viktig Kjøpmannsgata har vært fordi jeg engasjerer meg i det jeg gjør.

Men for den vanlige ungdommen om 20-30 år, hvis Kjøpmannsgata fortsetter slik som den gjør i dag, så kommer den til å vøre en ubetydelig del av byen. Vi må greie å løfte området, og det gjelder egentlig uansett hvilket område det er vi prater om, at det er en trussel dersom man ikke greier å bevare historien samtidig som man fornyer seg».50

49 Byantikvar 2, Intervju 14, s. 18

50 Politiker 1, Intervju 2, s. 11

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

169

BEVARINGSVERDIGE BRYGGER - BRUK ELLER BESVÆR?

Byantikvaren har prosjektledelsen for Vitaliseringsprosjektet for Kjøpmannsgata, som jobber for økt engasjement for brygger og byrom: «Vi prøver liksom å jobbe på litt andre områder. Bryggerekka bruktmarked ble jo en suksess i fjor og nå samarbeider vi med Cosmorama som skal vise utekino på Kongens gate allmenning in mars. Det er veldig mange flere i byen som vet hvor Kongens gate allmenning er nå etter det bruktmarkedet. Selv om det er små skritt, så ser vi betydningen av det».51 Arbeidet med midlertidige byromstiltak er blitt lagt merke til. «Altså den bruken som ligger der i dag er jo veldig variert da. Jeg tror jo at man også kan få til den bruken, men da må jo altså veien da, mener jeg med fordel kan stenges. For du ser jo det som har kommet dit nå med marked på søndager på den plassen der. Det har jo gjort at folk har lyst til å være der, sammen med det trebyen-prosjektet, med den lille utstikkeren og trappa, som gjør det litt mer innbydende å være der også da», sier en av politikerne vi snakket med.52 Forventningene til hva en kulturhistorisk stedsanalyse etter DIVE-metoden kunne avklare var høye hos de som var kjent med at det var et slikt arbeid på gang, det var også stor tillit til at denne kom til å gi gode svar på løsninger for bevaring og bruk.

«DIVE-analysen er den viktigste utredningen, den sier noe om hvor man kan ha boliger», sier en av kommunens planleggere.53 Arbeidet med vitalisering av Kjøpmanns­ gata hadde evnet å skape tillit til utviklingen av området: «Dersom man åpner opp og gjør Kjøpmannsgata mer attraktiv så vil jo det gjøre lokalene mer attraktive også.

51 Byantikvar 2, Intervju 14, s. 18 52 Politiker 1, Intervju 2, s. 10 53 Politiker 1, Intervju 2, s. 14

170

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Så jeg er egentlig kanskje optimistisk med tanke på Kjøpmannsgata, jeg har på en måte fått litt innblikk i det arbeidet som kommunen holder på med nå».54 FORESTILLINGER OM FREMTIDEN Intervjuobjektene våre ble til slutt spurt om hvordan de ser for seg Kjøpmannsgata og bryggene i fremtiden. Tema som er gjengangere i karakteristikkene er parkering og bilbruk, publikumsrettede funksjoner, trær, lys og skygge, tilgjengelighet mellom øvre og nedre del av gata, og forholdet til vannet, og tilstanden til bryggene.

Vi spurte konkret intervjuobjektene om hvordan de forestiller seg Kjøpmannsgata om 20 år. «Jeg tror faktisk ikke det kommer til å være så veldig annerledes» sier en av kommunens planleggere, og fortsetter: «For, jeg har tenkt litt på det. Hvilke steder i Trondheim er det vi har hatt en litt håpløs situasjon og som er blitt veldig mye bedre.

Og jeg synes jo at teateret er en slik situasjon. For det var jo et litt slik skrantende anlegg. For det hovedbygget der, er jo flott.

Men først var det en masse utredninger og man forsøkte å få det til, så skar noen igjennom og sa at her skal vi ha en arkitekt­ konkurranse, også fikk man jo det flotte anlegget som har blitt en slik generator og et velfungerende anlegg. (...) Mens her i bryggerekka så kommer det ikke til å bli så store prosjekter. Og dermed så kommer heller ikke de store endringene til å skje. Men jeg tror nok at det blir bedre enn hva det er i dag. Det kommer til å bli, ja litt den samme attraksjonen som du har på Bakklandet tror jeg. Litt mer mylder av liv og hyggeligere å være og antagelig mye av den samme 54 Politiker 2, Intervju 7, s. 5

METTE BYE

virksomheten som er der nå i dag, men at du også har fått noe inn i de bryggene som er i faresonen. Også tror jeg at det kommer til å være mange turister der, og at man kommer til å lyktes i å vise at bryggene ikke bare er skall, men at det er innmaten, at man har greid å ta vare på det.»55 Flere refererer til Bakklandet som forbilde, blant annet en av politikerne: «Forhåpentligvis som jeg faktisk tror og håper, så er det liv der, det er folk der og det er attraktivt å ha areal der, rett og slett.

Er det noen som flytter så er det attraktivt å starte opp noe der. Ja, det er bysidas Bakklandet da, for å si det slik».56 En annen politiker ønsker seg en utvikling, uten at det blir for eksklusivt: «At den er mer brukt og mer levende som gate, at det er en gate man ønsker å oppholde seg i og et attraktivt sted å være. Det er det vel ikke i dag. Bruken av bryggene vil være sammensatt i og med at mange står og forfaller og prisene er sikkert litt lave på leien av dem, så det vil tiltrekke seg litt spennende forretningsvirksomheter og det er jo litt positivt egentlig. Ikke gentrifisering, det blir ikke så spennende».57 Næringslivsrepresentanten har ikke tro på boliger i bryggene: «For det blir ikke mer liv i bryggerekka om det bare bor folk nedi der. … man kan ikke privatisere bryggene heller, mener jeg. For da er jo den gata der død, da blir det jo en helt vanlig boliggate».58

tilhengere av at bryggerekka skulle bevares, og uttrykte at den er av stor betydning for Trondheim og byens identitet. At bryggerekka skal være i bruk tas som en selvfølge, og intervjumaterialet inneholder mye refleksjoner om hva slags innhold som betraktes som egnet. Mens eiendoms­ aktørene med økonomisk interesse i bryggene ønsker bolig, er næringslivet med handelsstanden mer opptatt av at bryggene måtte ha utadrettet virksomhet og aktivitet i byrommene. De bryggene som står tomme er de som har høyest antikvarisk verdi og som dermed er mest sårbare for inngrep, og følgelig uegnet til å bygges om til boliger.

Denne erkjennelsen var det bevissthet om hos alle vi snakket med.

Flere av intervjuobjektene fremholdt de historiske kvalitetene innendørs som viktige å ivareta. En refleksjon som flere delte var at synlig forfall i bryggene svekker attraktiviteten i bryggerekka og Kjøpmannsgata.

Samtidig påpekte flere at de mest forfalne bryggene også var de mest interessante fordi de fremsto som mest autentiske, noe som nyanserer bildet. Mye trafikk, parkerte biler og smale fortau ble trukket frem av de fleste som lite heldige for byrommet, og som noe man burde gjøre noe med. Alle vi snakket med pekte på at en god tilrettelegging av området rundt bryggene vil være et viktig virkemiddel for bryggenes fremtid som et levende kulturmiljø.

AVSLUTNING Det er en sterk konsensus for vern av bryggene. Alle vi snakket med var sterke

ETTERORD I 2017 ble det gjennomført en Arkitekt­ konkurranse for byrommet i Kjøpmanns­ gata, med mange forslag til tiltak i nedre og øvre del av Kjøpmannsgata, vollen og allmenningene. Sammen med DIVE-analysen for bryggene og Kjøpmannsgata skal

55 56 57 58

Planlegger 1, Intervju 1, ss. 23-24 Politiker 1, Intervju 2, s. 14 Politiker 2, Intervju 7, s 9 Næringslivsaktør 1, Intervju 5, s. 12

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

171

BEVARINGSVERDIGE BRYGGER - BRUK ELLER BESVÆR?

premierte forslag fra konkurransen være kunnskapsgrunnlag for reguleringsplanen som er under utarbeidelse. For bryggene er det kommet en rekke initiativ fra eierne, for reparasjoner og delvis også på bruk, selv om mange venter på avklaringene som skal komme med den nye reguleringsplanen med hensyn til boligbruk. Pælefundamenteringen på flere brygger er istandsatt med tilskudd fra Trondheim kommune, Kulturminnefondet og Riksantikvaren. Den store og falleferdige Huitfeldtbrygga er sikret, og en større antikvarisk restaurering er planlagt og påbegynt.

En av de fem bryggene som har stått tomme lenge og som var i kritisk stand i 2013, er ferdig istandsatt og tatt i bruk som kontorlokale, såkalt co-working space, på initiativ fra eierne og uten offentlige tilskudd. Det muslimske samfunns brygge

har fått restaurert pælefundamentering og fasader, og står nå trygt slik at også de øvre etasjene i brygga kan tas i bruk. For denne bryggen har det muslimske samfunn mottatt Fortidsminneforeningens kulturminnepris. Planprogrammet for reguleringsplanen ble vedtatt høsten 2017. Hva som skal bli rammene for den fremtidige bruken av bryggene er i skrivende stund uavklart.

FORFATTERBIOGRAFI Mette Bye (f. 1971), PhD, er kunsthistoriker og antikvar. Byantikvar i Trondheim fra 2016.

Artikkelen er basert på arbeidet som post. doc. ved NTNU, Fakultet for Arkitektur og Design i perioden 2015-2018 i et EU-finansiert prosjekt om planlegging og kulturminnevern The Impact of urban planning and governance reform on the historic built environment and intangible cultural heritage (PiCH).

KILDER ANDRESEN, KJELL: «Bryggene i Kjøpmannsgata», Diplomoppgave, NTH, Trondheim, 1978 GLASER, BARNEY G. OG ANSELM L. STRAUSS: The Discovery of Grounded Theory: Strategies for Qualitative Research, Chicago, 1967 HOUEN, GUNNAR: «Kulturminner i havneområdet» i Trondheim, havn i tusen år, Trondheim, 2001

TRONDHEIM KOMMUNE: «Kulturmiljøet Kjøpmannsgata.

En kulturhistorisk analyse av bryggerekken og tilhørende områder», Trondheim, 2017 TRONDHEIM KOMMUNE: «Kulturminneplan for Trondheim (2013-2015)», Trondheim, 2013 Transkriberte intervjuer, mappe ved Institutt for Arkitektur og teknologi, Fakultet for Arkitektur og design, NTNU, Trondheim, 2015

TJORA, AKSEL: «Kvalitative Forskningsmetoder i praksis», Oslo, 2017

172

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ULF GRØNVOLD

Edvard Munchs Hall mellom Historisk museum og Nasjonalgalleriet. Fasadeoppriss mot Kristian 4.s gate tegnet av Piotr Choynowski 1997.

Foto: arkitektur-n.no

KAMPEN OM KUPPELEN Ulf Grønvold For vel tjue år siden ble Oslo-avisene hjemsøkt av en av byens heftigste arkitekturdebatter i nyere tid. Spørsmålet var: Skulle det reises «et klassisk eller et modernistisk» museumsbygg på Tullinløkka?1 Denne artikkelen redegjør for hvordan denne problemstillingen oppsto og dens internasjonale forankring.

I tillegg til ekskursjoner og litteraturstudier er det foretatt intervjuer i Norge og England.

1 Om debatten i Aftenposten, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Arbeiderbladet, Morgenbladet og Arkitektnytt, se Slaatta og Askildsen, 2005 og Askildsen, 2007

T

o tiår er ikke lenge siden. En del av oss har relativt klare minner om debatten som er temaet for denne teksten. Selv husker jeg min reaksjon den gang: «Men dette her er vi jo ferdig med».

For det var i 1980–81, 17 år tidligere, at

den store postmodernismedebatten i Norge fant sted. Den gang foregikk ordskiftet hovedsakelig i meldingsbladet Arkitektnytt.

«Fra åpningen av Venezia-biennalen i august 1980 til Charles Jencks’ besøk i OAF mai 1981 sto det 15 debattinnlegg i

1 Om debatten i Aftenposten, Dagbladet, Dagens Næringsliv, Arbeiderbladet, Morgenbladet og Arkitektnytt, se Slaatta og Askildsen, 2005 og Askildsen, 2007

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

173

KAMPEN OM KUPPELEN

Arkitektnytt».2 Diskusjonen var intern, langvarig og temperaturen høy. På 1990-­tallet var debatten smalere, den dreide seg stort sett om ett museumsprosjekt. Til gjengjeld nådde ordskiftet et bredt publikum. La oss derfor, før vi tar fatt på avisdebatten i 1997–98, knytte tråden tilbake til 1980 og dessuten nevne noen hovedmomenter i den langvarige modernismekritikken som resulterte i postmodernismen og forslaget om en kuppelhall på Tullinløkka.

VENEZIA OG POSTMODERNISMEN «En milepæl av en utstilling, en av de sterk­ este kuratoriske grep i moderne arkitekturhistorie».3 Slik har ettertiden karakterisert en utstilling som man kunne se i Venezia noen sommer- og høstmåneder i 1980.4 Den fant sted i Corderie dell´Arsenale, en 317 meter lang bygning i byens historiske marineverft, som da for første gang ble tatt i bruk til utstillingsformål – og hensikten var å tydeliggjøre en ny tendens i samtidsarkitekturen.

Kunstbiennaler var blitt arrangert i Venezia siden 1895, og på 1930-tallet ble byens posisjon som selve visningsstedet for samtidskunst forsterket da film, musikk og teater også ble en del av arrangementet.5 Utstillingen i 1980 ble starten på arkitekturbiennalene i Venezia som raskt ble likestilt med kunstbiennalen. Og begynnelsen var en utstilling med et budskap som fenget.

La Presenza del Passato eller The Presence of The Past. Tittelen på denne første arkitekturbiennalen lød flott både på italiensk og engelsk, og den pekte på 2 3 4 5

Grønvold, 1985, s. 3 Szacka, 2016, s. 13 Utstillingen sto fra 27. juli – 19. oktober 1980 I 1999 ble dans også en fast del av kunstbiennalen i Venezia.

174

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

at det hadde skjedd en endring: Fortiden var igjen blitt nærværende – og relevant.

Christian Norberg-Schulz skrev i 1983: «I løpet av de siste 10–15 årene har vårt forhold til fortiden forandret seg radikalt.

Funksjonalismens kamp mot historiens «formløgner» har stilnet av, og det er igjen blitt mulig å søke råd og hjelp hos forfedrene».6 Han fortsatt med å spørre: «Men sa ikke allerede Le Corbusier at historien hadde vært hans eneste læremester? [...] Det er riktig, men det den moderne arkitekturens pionerer interesserte seg for var prinsippene i fortiden; prinsipper for romkomposisjon og prinsipper for strukturell klarhet. Dette var utvilsomt viktig, men prinsippene forble relativt usynlig når de ble omsatt i nye verk. Det en i dag søker, er tvert imot å synliggjøre arven fra fortiden».7 Et ord som organisatorene av den første arkitekturbiennalen unngikk å bruke, var «postmodernisme», det var et omdiskutert og følsomt begrep. Den som hadde eierskap til p-ordet var Charles Jencks. Hans bok The Language of Post-Modern Architecture (1977) kom i syv alltid utvidede utgaver og ble definerende for postmodernismen innen arkitekturfeltet.

I innledningen til sin bok skriver han: «I løpet av de siste tjue årene har det et utviklet seg en situasjon i arkitekturen som nå er i ferd med å festne seg som en ny stil og en ny holdning. [...] Denne utviklingen er det blitt alminnelig å kalle postmodernistisk arkitektur fordi begrepet er vidtfavnende nok til å innbefatte et mangfold av varianter samtidig som det indikerer en motsetning til 6 Norberg-Schulz, 1983, s. 153 7 Norberg-Schulz, 1983, s. 153

ULF GRØNVOLD

modernismen».8 I boken legger han vekt på modernistisk arkitekturs ofte dårlige evne til å kommunisere. Hans kroneksempel er at kirken og varmesentralen på Mies van der Rohes Illinois Institute of Technology i Chicago til forveksling er like. Jencks nevner at avvikene fra modernismens rette vei startet med noen bygninger i NordItalia på 1950-tallet hvor det ble benyttet elementer fra eldre byggetradisjoner. Siden skulle mange følge etter og bidra til å gjøre samtidsarkitekturen mer mangfoldig.

Tre bøker på 1960-tallet fikk avgjørende betydning. Den første var The Death and Life of Great American Cities (1961) skrevet av den amerikanske journalisten og aktivisten Jane Jacobs (1916–2006). Den ga et nytt blikk på byen. Le Corbusier hadde kalt byen et redskap, den skulle være nyttig; fungerte den ikke, mistet den sin verdi.

Han mente at gaten var til for fart, ikke for opplevelser. Jacobs forsto at i den tradisjonelle byen var gatene nettopp byens sentrale arealer for opplevelser. Samspillet mellom beboerne langs gateløpet og de forbispaserende på fortauene var avgjørende for byens trygghet. Jacobs observerte bybeboernes aktivitetsmønster og ble læremester for den danske byplanleggeren Jan Gehl og den amerikanske New Urbanism-bevegelsen.

To akademisk skolerte arkitekter ble sentrale både på grunn av sin litterære produksjon og de bygningene de skapte.

Den italienske arkitekturprofessoren Aldo Rossi (1931–1997) understreket i boken L’architettura della città (1966) den europeiske byen som en kilde til arkitektonisk kunnskap. Han la vekt på at byen bærer på

sin historie. Dens hukommelse er de monumentene som tidligere generasjoner hadde valgt å ta vare på. Hans egne bygninger er ofte monumentale og har enkle former. De er alvorlige og slett ikke ironiske.

I sin bok Complexity and Contradiction in Architecture (1966) viser også Robert Venturi til historiske eksempler i sin argumentasjon. I tillegg trekker han lærdom fra Pop Art og samtidens kommersielle virkelighet. I senere prosjekter, som National Gallery i London, beveget han seg over i «Ironic Classicism» og benyttet historiske stilelementer på en lekende måte.

I siste del av sin bok opptrer Jencks som en arkitekturens Carl Linnaeus og tegner opp seks postmodernistiske grener på arkitekturens evolusjonstre. En av disse er Straight Revivalism. Den omfatter blant annet Portmeirion i Wales, Port Grimaud nær Nice og Disneyland i California; alle fritidsdestinasjoner med nybygde fantasier av eldre bygningsmiljøer.

I oversikten skiller to engelske arkitekter seg ut: Raymond Erith og Quinlan Terry.

De vil videreføre den lange linjen i europeisk arkitekturen, den som har sitt utspring i antikken. Jencks er skeptisk til de to, men gir ros for tegneferdigheter og beherskelse av klassisismens grammatikk. Erith var død da boken kom ut, og Terry, og det han sto for, ble opplevd som et marginalt fenomen.

Slik var det også på arkitekturbiennalen i Venezia i 1980. Terry var ikke med i «Strada Novissima» der de tjue hovedpersonene laget hver sin fasade mellom søyl­ ene i arsenalbygningen. Eneste nordiske bidrag var Jan & Jon (Jan Digerud og Jon Lundberg) som stilte ut på galleriet over

8 For postmodernismens brede nedslag i norsk åndsliv, se Gundersen, 2016

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

175

KAMPEN OM KUPPELEN

stjernene sammen med 54 andre arkitekter.9 Her var også Terry med. Noen få år senere skulle prins Charles engasjement føre til at «gjenoppvekkelsen» av tradisjonell arkitektur fikk ny vind i seilene. På 1990-tallet nådde bevegelsen Norge og fikk, særlig ved én anledning, mye oppmerksomhet i hovedstadspressen.

Bindeleddet mellom prinsens krets og norsk virkelighet ble den polskfødte arkitekten Piotr Choynowski. Han kom til Norge i 1973. I Polen hadde han erfart at den rekonstruerte, tradisjonelle arkitekturen i Warszawa ofte fungerte bedre enn modernistiske bygninger. Etter en stund oppdaget Choynowski mannen som bekreftet hans uro: Léon Krier, en ung arkitekt fra Luxemburg som på 1970-tallet skrev essays, særlig i tidsskriftet Architectural Design, der han med fyndige formuleringer og enkle, pedagogiske tegninger angrep modernistisk arkitektur og byplanlegging. Europas byer og landskap var i ferd med å bli rasert, mente Krier. Eneste løsning var å vende tilbake til den historiske byens dimensjoner og kvaliteter. Piotr Choynowski oppsøkte Léon Krier i London, skrev en artikkel i Byggekunst10 og da Krier kom til Oslo for å forelese på Arkitekthøgskolen i 1979, var det Choynowski som møtte ham på flyplassen og var hans guide i byen. Krier formidlet så kontakt mellom prins Charles og den arkitekturinteresserte forretningsmannen Petter Olsen.

På 1980-tallet sto Choynowski for et par ombygginger der modernistiske bygninger

fra 1930-tallet fikk klassisistiske fasader.11 Arbeidene ble presentert i Aftenposten av journalist Bibi Plahte Vance.12 Den 18. mars 1997 hadde hun en tosiders reportasje i Aftenposten fra en studietur til Poundbury, en påbegynt utvidelse av byen Dorchester i Dorset. Byplanen var tegnet av Léon Krier på oppdrag fra prins Charles.

Med på turen var arkitekturprofessorene Jan Digerud og Thomas Thiis-Evensen, arkitekt Niels Torp og Petter Olsen. På bildene i Aftenposten ser de svært fornøyde ut, men det var en blandet gjeng. Som student ved Yale på midten av 1960-tallet hadde Jan Digerud sittet ved kateteret til Robert Venturi og hørt hans forelesninger om det som skulle bli kapitlene i boken Complexity and Contradiction in Architecture. Da Digerud var med på å innføre postmodernismen i Norge midt på 1970-tallet, var Venturis eksempel en av hans viktigste kilder. Thomas ThiisEvensen hadde overtatt Christian NorbergSchulz’ lærestol på Arkitekthøgskolen i Oslo hvor han underviste i historie og teori.

Han var positiv til postmodernismen, men passet på å holde avstand til det som prins Charles og Petter Olsen sto for. Niels Torp var i ferd med å fornye kontorbygget som bygningstype og ble aldri postmodernist.

Men alle var de nysgjerrige på hva prinsen var i ferd med å bygge i Poundbury.

I løpet av turen viste Petter Olsen noen tegninger til Bibi Plahte Vance: Et museums­prosjekt med kuppel og tempel­

9 En annen nordmann var tildelt en viktig rolle. I enden av Strada Novissima ble den nye arkitekturutviklingen kommentert av tre ledende internasjonale fagpersoner, nemlig Vincent Scully, Charles Jencks og Christian Norberg-Schulz – i en egen avdeling kalt Critic´s exhibition.

10 Choynowski, 1979, ss. 428-431

11 Kongens gate 5 og Bernhard Getz’ gate 3 i Oslo.

12 Bibi Plahte Vance var en erfaren journalist som avslørte en giftskandale på en kommunal søppelfylling på Rommen øverst i Groruddalen. Men hennes hovedinteresse var endringer i Oslos bylandskap, særlig når eldre bygninger som sto i fare for å bli revet. Hun var også opptatt av ny, tradisjonsbasert arkitektur.

176

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ULF GRØNVOLD

front, det skulle offentliggjøres noen uker senere. Både museumsprosjektet og Poundbury bygget på tradisjonene før modernismen. De var begge del av et felttog som den britiske kronprinsen hadde startet tretten år tidligere. Nå ble striden forflyttet til den norske hovedstaden.

TORDEN FRA TOPPEN De må ha merket historiens vingesus, gjest­ ene som var til stede da RIBA, organisasjonen for de britiske arkitektene, fylte hele 150 år i mai 1984. Jubileet viste at dette var verdens eldste yrkesorganisasjon for arkitekter. Og organisasjonens navn forklarte at profesjonen ble regnet som betydningsfull: The Royal Institute of British Architects.

Den minneverdige begivenheten hadde en pompøs ramme: The Great Hall i Henrik 8.s storslagne slott, Hampton Court Palace i Richmond sørvest for London sentrum. En engelsk versjon av Versailles hvor mange britiske TV-serier og historiske filmer er spilt inn. Her skulle Charles Correa (1930– 2015) motta den kongelige gullmedalje for arkitektur. Han var tidens fremste arkitekt i India, subkontinentet som en gang var «The Jewel in the Crown», imperiets gjeveste besittelse. Og nå skulle verten på Hampton Court, tronarvingen prins Charles, holde hovedtalen under festmiddagen, The Royal Gala Evening.

Den 35-årige prinsen var kjent som en habil akvarellmaler, men hadde tidligere ikke ytret seg offentlig om arkitektur.

Nå gjorde han det til gangs, talen under RIBA-jubileet var bare den første av mange om emnet.13 Prinsen angrep planleggerne, 13 Prinsens taler er å finne på: https://www.princeofwales.gov.uk/media/ speeches?pow_check=on&keywords=architectur

Hampton Court Palace mai 1984. Fra venstre mot høyre: Charles Correa med RIBAs gullmedalje om halsen, prins Charles og Rod Hackney, president i RIBA. Foto: bdonline.co.uk

utbyggerne og arkitektene for å forsimple bygningsmiljøet på de britiske øyer. I følge sin biograf Sally Bendell Smith stolte prinsen på sin intuisjon og mistrodde «fagfolkene».14 Han talte på vegne av «vanlige folk» – og seg selv. Arkitektene måtte på ny komme på bølgelengde med landets befolkning. Aldri har en yrkesgruppe fått en slik kritikk fra et medlem av den britiske kongefamilien.

I sin første arkitekturtale tok prins Charles spesielt opp to aktuelle byggeprosjekter som han var særlig kritisk til: et kontortårn ved Mansion House (overborgermesterens residens) i hjerte av City og utvidelsen av National Gallery på Trafalgar Square. Museumsutvidelsen skyldtes at nabotomta hadde vært ubebygd siden ødeleggelsene til Hitlers Luftwaffe.

Vinnerne av en arkitektkonkurranse i 1982 bearbeidet sitt prosjekt og plusset på et 14 «He now regarded his own instincts as revealed truths superior to those of professionals and experts. That belief would play out in his critiques of establishment viewpoints – in architecture, medicine, and agriculture, among other fields», se Smith, 2017, s. 101

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

177

KAMPEN OM KUPPELEN

«En gigantisk glass-stubbe som passet bedre i Chicago enn i City». Model av Mies van der Rohes prosjekt for Mansion House Square i London, 1984.

Foto: dezeen.com

high-tech tårn.15 Det skulle de ikke gjort.

Prinsen syntes prosjektet så ut som en kommunal brannstasjon med et tårn for sirener. Han mente utvidelsen ville bli «en monster-vorte i ansiktet på en elegant og svært elsket venn».

15 Vinnerne av arkitektkonkurransen i 1982 var Ahrends, Burton and Koralek.

178

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Prosjektet for kontorbygningen i City var tegnet av ingen ringere enn Ludwig Mies van der Rohe som hadde skapt mange raffinerte og normdannende glass- og stålbygninger. Han var 77 år i 1963 da den idealistiske eiendomsutvikleren Peter Palumbo ba ham om å tegne kontorbygget i City. Mies hadde ikke fått oppført noen bygning i Storbritannia og må ha sett dette

ULF GRØNVOLD

som en glimrende måte å avslutte sin lange karriere på. Da han døde seks år senere, var tegningsmateriale komplett med alle detaljer, inkludert spesialutformede dørhåndtak og askebegre.

Prins Charles kalte prosjektet, som var i ferd med å bli vedtatt i 1984, for «en gigantisk glass-stubbe som passet bedre i Chicago enn i City». Og det er riktig at denne bygningen ville blitt en slektning av de kjente Mies-skyskraperne i USA, men høyden var ikke overveldende, bare 19 etasjer.16 I dag ville den ikke vært blant de hundre høyeste husene i London. Det forfinede byggverket ville dessuten bidratt med noe som det trange og tette City-området mangler: et romslig og velproporsjonert offentlig plassrom.

I begge disse tilfellene førte prinsens kritikk til at byggeprosjektene ble droppet.

Siden har dette skjedd flere ganger. Charles mener at han bare griper inn når lokale aksjonsgrupper ber om hans hjelp. Uten tvil er prinsens rolleforståelse oppsikts­ vekkende. Det samme kan sies om den effekt hans synspunkter har hatt.

26 år etter talen på Hampton Court Palace utga prins Charles boken Harmony.

A New Way of Looking at Our World (2010) der han setter sitt arkitekturengasjement inn i bredere sosial og økologisk ramme. Han mener menneskeheten har forlatt vår urgamle balanse med n­ aturen og neglisjert tilværelsens åndelige dimensjon. Proporsjoner og geometriske mønstre som fins i naturen er ikke lenger utgangspunkt for arkitektoniske løsninger.

Kropp og natur betraktes som maskiner, og 16 Oslo Plaza hotel har 37 etasjer og er altså nesten dobbelt så høyt som Mies van der Rohes kontorprosjekt i London.

dette synssettet har gitt oss et utarmende industrielt landbruk og enøyde medisinske behandlingssystemer. De tidlige modernist­ ene ønsket et brudd med fortiden, avviste naturen som læremestere, glorifiserte fart og dyrket maskinens enkelhet og effektivitet. Det siste ledet til den funksjonsdelte byplanleggingen, som har samme logikk som industrilandbrukets monokultur.

Prinsen lytter til mange rådgivere og samler impulser fra sine ulike deler av alternativ­bevegelsen uten at han egentlig bringer inn en ny arkitekturforståelse.

SEIRE OG TILBAKESLAG Prinsens kritikk kunne stanse omstridte byggeprosjekter, men hva så, hva kom i stedet? Utvidelsen av National Gallery ble en seier for Charles. Det amerikanske arkitekt-ekteparet Robert Venturi og Denise Scott Brown vant en ny, lukket arkitektkonkurranse. Deres postmoderne museumsprosjekt behandlet velkjente klassiske elementer med humor og kløkt, og dermed ble det akseptert av de fleste modernistene – og prinsen. Også i City gikk det fra modernisme til postmodernisme. Utbyggeren Peter Palumbo droppet Mies van der Rohes høyhus og engasjerte James Stirling (1926–92) som benyttet sitt aparte formspråk. Prinsen mislikte den svært sammensatte bygningen, kalte det et stupetårn og en radio fra 1930-årene, men bygd ble det.

Det var mange tiår siden arkitektskolene hadde trent opp studentene i å skape bygninger med et klassisistisk formuttrykk.

Prins Charles mente at modernismens monopol måtte brytes, og i 1991 startet han en sommerskole med kjente arkitekter

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

179

KAMPEN OM KUPPELEN

som lærere.17 Året etter satte han i gang med en komplett arkitektskole, men den fikk ikke eksamensrett og stengte dørene etter knappe ti år. Det gikk heller ikke så bra med prinsens ambisiøse magasin Perspectives on Architecture. Salgstallene var skuffende lave, og i 1998 ble det lagt ned etter bare fire år.

Et høydepunkt for prins Charles kom med dokumentarfilmen A Vision of Britain: A personal View of Architecture på BBC i 1988. Med den flyttet han sitt arkitektur­ engasjement over til massemedienes brede offentlighet. Det var ikke nok å være arkitektenes refser, han ville også påvirke den offentlige opinion. Charles skrev manuset og var filmens gjennomgangsfigur. Som en David Attenborough ble han filmet mens han forflyttet seg fra et sted til annet, pekte og forklarte hva han mente var god og dårlig arkitektur. Sistnevnte ble oftest offer for sørgmodige blikk og latterliggjørende sammenligninger. TV-programmet fikk god respons, og boken som kom etterpå, inneholdt flere gode poenger mange kunne slutte seg til, blant annet om tilpasning til landskap og eksisterende bymiljø, betydningen av plassrom og viktigheten av å bygge i overenstemmelse med menneskets målestokk. Boken ble en stor salgssuksess, det var tydelig at den prinsens kritikk stemte overens med manges opplevelse av moderne arkitektur.

Nå var ikke klassisistisk arkitektur helt utdødd i Storbritannia. Raymond Erith (1904–1973), ble utdannet i 1920-årene og var lenge regnet som den eneste britiske mester i tradisjonen fra Palladio. Hans 17 Blant lærerne var Christopher Alexander, Leon Krier og Maurice Culot.

180

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

James Stirling: No 1 Poultry, The City i London.

Foto: Ulf Grønvold

assistent og senere partner, Quinlan Terry, har fortsatt i samme spor. Begge var med på å restaurere og utvide den britiske statsministerboligen i Downing Street og har dessuten tegnet universitetsbygninger i Oxford og Cambridge. Slike prestisjefulle oppdrag har også John Simpson og Demetri Porphyrios fått. Det er verd å merke seg at nye bygninger i Englands to ledende universitetsbyer i dag like gjerne oppføres i tradisjonell som modernistisk stil.

«At his peak, the prince was the most influential voice in British architecture, but from the mid-Nineties his profile waned»,

ULF GRØNVOLD

skrev en aviskommentattor i 2009.18 På 1990-tallet utviklet britisk arkitektur i en annen retning enn prinsen hadde håpet.

I Tony Blairs «Cool Britain» ble gammel sjarme blandet med tidsriktig dynamikk.

De mange nye høyhusene i Londons finanssenter minner lite om de gamle glasskassene. Med fantasifulle skikkelser strekker de seg oppover mot stadig nye høyder og har kjelenavn som Agurken, Osteskrapa, Barberhøvelen, Walkie-Talkien og Glasskåret.

Også Charles justerte sin posisjon.

Prinsens arkitekturbase var til å begynne med i to fornemme, men slitte, regency-­ villaer ved Regent Park. I 2000 flyttet han sin virksomhet til en vel hundre år gammel industribygning, 19-22 Charlotte Road, i arbeiderbydelen Shoreditch i nordøst London19. Gradvis ble fokus forflyttet fra arkitekturstil til hvordan fellesskap kan bygges. The Prince’s Foundation for Architecture ble i 2001 omdøpt til The Prince’s Foundation for the Built Environment og i 2012 fikk den navnet The Prince’s Foundation for Building Community. Denne stiftelsen holder nå til i Charlotte Road sammen med The Prince’s School of Traditional Arts og The Royal Drawing School.

I TV-filmen A Vision of Britain fortalte Charles at han ville sette sine idéer ut i livet i sitt hertugdømme i Cornwall, et landområde på nesten 300 000 mål som siden 1337 har vært den britiske tronarvingens viktigste inntektskilde. Léon Krier gjorde prinsen kjent med den amerikanske arkitekten Andrés Duany som hadde regulert 18 Evening Standard, 21. april 2009 19 Bydelen Shoreditch ligger like nord for City og har i de senere årene blitt svært trendy.

Seaside, en ferieby i Florida.20 Der er alle boligene kledd med trepanel som er malt i lyse farger. De fleste husene har tradisjonelle former, men det fins også andre stiluttrykk. En del av husene er tegnet av kjente arkitekter som Steven Holl, Léon Krier, Robert Stern og Aldo Rossi. Seaside startet opp i 1980 og regnes som et av de tidligste eksemplene på New Urbanism.

Denne bevegelsen er mot modernismens byplanlegging med soneinndeling, bil­ avhengighet og frittliggende bygninger.

Det mest prestisjefulle eksemplet på New Urbanism er uten tvil Poundbury.

I 1987 besluttet myndighetene i Dorchester at byen skulle ekspandere utover i det åpne landbruksområdet mot sør. Det tilhørte hertugdømmet Cornwall, og eieren, Prins Charles, forsto at dette var en anledning til å skape en byutvidelse (Poundbury) med en organisk landsby­ karakter. Det visuelle inntrykket er et hovedpoeng, det skal se ut som en tradisjonell landsby. Den opprinnelige målsetningen om å benytte lokale materialer og den lokale byggeskikk, er blitt neddempet etter hvert som prosjektet utviklet seg.

Viften av tradisjonelle stiluttrykk har blitt mye bredere og ved byens hovedtorg er det reist palasslignede bygninger som har liten tilknytning til beskjedne Dorchester.

En av disse bygningene er kalt opp etter kronprinsens mormor, plassen bærer hennes navn og midt på plassen ruver en statue 20 Et bredt publikum stiftet kjennskap med Seaside da suksessfilmen The Truman Show (1998) ble spilt inn der.

Filmen, med Jim Carrey i hovedrollen, handlet om en person som er eneste uvitende om at hele hans liv er et non-stop TV-show. The Truman Show problematiserer hva som er juks og hva som er ekte. Filmmakerne mente tydeligvis at Seasides arkitektur var en drømmeaktig og uvirkelig verden som illustrerte filmens budskap.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

181

KAMPEN OM KUPPELEN

av henne.21 Et hotell ved plassen heter The Duchess of Cornwall og er kalt opp etter Charles’ hustru, Camilla. For en nordmann kan det kongelige nærvær i Poundburys sentrum oppleves som noe vel påtrengende.

Den fjerde av de palasslignede bygningene ved Queen Mother Square kalles The Royal Pavilion og har et førti meter høyt tårn.

Léon Krier forteller at dette blikkfanget var tenkt som et tinghus, men endte opp som spasiøse boliger for rikfolk. «Kanskje er det et interessant symbol at det har blitt luksusleiligheter. Det er tidsånden», uttaler Krier.22 Og han har rett. I en tradisjonell engelsk landsby hadde en kirke vært den viktigste felleskapsbygningen og fått en prominent plassering. Slik er det ikke i Poundbury, 21 En av de dominerende bygningene på Queen Mother Square er Statmore House, Statmore er hennes familienavn.

22 Wainwright, 2016

her er det ingen tydelige gudshus. Men et stykke unna Queen Mother Square fins The Quiet Space, et tradisjonelt og enkelt flerbrukshus for mange trosretninger. Også på det viset er Poundbury en moderne bebyggelse som er tilpasset vår «tidsånd».

Leon Krier: Masterplan for Poundbury, 1989.

Computer rendering av den sentrale plassen i Poundbury, Queen Mother Square. Fra midten mot høyre: The Royal Pavilion, Statmore House og The Duchess of Cornwall.

182

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ULF GRØNVOLD

Den første delen av Poundbury har det klareste landsbypreg.

Foto: Ulf Grønvold

Dette forhindrer ikke at byutvidelsens overordnede planprinsipper er interessante.

Arbeidsplasser blandes med boligbebyggelsen, og hensynet til bilen skal ikke dominere. Léon Krier utformet en byplan i 1989 bestående av fire ulike bydeler med hvert sitt torg med butikk og et serveringssted.

Ferdig utbygget i 2025 skal Poundbury bestå av 2.500 boliger (35 % av dem er rimelige boliger) og ha 5.000 innbyggere.

Det er et utbyggingsprosjekt med høyt ambisjonsnivå. Den ukonvensjonelle prinsen er i ferd med å gjennomføre et stort kommersielt prosjekt som svarer på flere av de svakheter som har vært åpenbare ved moderne byplanlegging.

I motsetning til dronning Elisabeth, som alltid har vært opphøyet og nøytral, har Charles, som den første kongelige, utviklet en rolle som aktivist-prins med sans for alternative kampsaker. Etter hvert som Charles uvegerlig vil måtte ta over stadig

flere av monarkens plikter, og til slutt blir konge av Storbritannia, må han avstå fra de mange, og til dels kontroversielle, sakene han har engasjert seg i. Men den tradisjonsbaserte tendens i kongeriket lever sitt eget liv og ser ikke ut å dø ut med det første.

EN KUPPEL PÅ TULLINLØKKA «Tullinløkka kan få en ny, flott klassisk inspirert bygning med søylegang og rotundegalleri under kuppelen,» kunne man lese i Aftenposten 2. april 1997. Artikkelen, som var signert Bibi Plahte Vance, fortalte ikke hva bygningen skulle brukes til, bare at den sto «i sterk kontrast til det modernistiske vinnerutkastet etter Statsbyggs arkitektkonkurranse».23 23 Bibi Plahte Vance var rådgiver for Byens fornyelse samtidig som hun var journalist og skrev om Tullinløkkakonkurransen i Aftenposten. I et intervju med undertegnede uttaler hun at det var uproblematisk. Ikke alle vil være enig i den vurderingen.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

183

KAMPEN OM KUPPELEN

Telje-Torp-Aasen: Vinnerutkast i konkurransen om nytt museumsbygg op Tullinløkka, 1976

Tullinløkka har blitt brukt til ulike formål og har hatt en langs historie med mange med forslag til fremtidig bruk.24 I nyere tid har planene tatt sikte på å løse plassbehovet til både Nasjonalgalleriet og universitetsmuseene. Derfor ble det både i 1972 og 1995 arrangert arkitektkonkurranse med sikte på å bygge et felles museumsbygg på løkka mellom de to museene.25 Den første konkurransen ble vunnet av arkitektene Lund og Slaatto med et strukturalistisk forslag. Bygningen skulle deles opp i moduler, og hovedmodulene på 9,20 m x 9,20 m hadde tømmehvelv. I 1995 vant arkitektkontoret Telje-Torp-Aasen med et mer storlinjet utkast. Forslaget la seg nær opp til Telje-Torp-Aasens seirende utkast i konkurransen året før om nytt universitets24 Kongssund, 2005 25 Norske arkitektkonkurranser 336. Utbygging på Tullinløkka. Oslo: Norske arkitekters landsforbund 1997.

Den første arkitektkonkurransen om museumsbygg på Tullinløkka er presentert i Norske arkitektkonkurranser 183. Utbygging på Tullinløkka. Oslo: Norske arkitekters landsforbund 1972.

184

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

bibliotek på Blindern.26 Begge to med rolig og monumental hovedfasade med et preg som tilsvarte kolonnaden til Altes Museum i Berlin. Men en slik slektshistorie hjalp ikke når den store stildebatten brakte løs.

Knappe tre uker etter premieutdelingen ble førstepremieutkastet angrepet av Bård Helland, en ung lærer ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Han var opptatt av hvilken akse den nye bygningen burde ordnes etter. I vinnerprosjektet ville de to eldre museene og den nye fløyen danne en U-formet komposisjon med en forplass mot sør og bli en gjentakelse av måten universitetsanlegget er organisert på.

Dette ville bli en katastrofe og prosjektet «må aldri realiseres», uttalte Helland.27 Historisk museum og Nasjonalgalleriet utgjorde til sammen en ferdig komposi26 Grønvold, 2005 27 Samme med arkitektkollega Per Einar Saxegaard fortsatte Bård Helland sin argumentasjon med to ganske like artikler, en i Morgenbladet 8. mars 1996 og en i Arkitektnytt, nr. 5, 1996.

ULF GRØNVOLD

sjon, det eneste som manglet var en park på Tullinløkka.

Bård Hellands fokus på akser ble ikke fulgt opp av andre kritikere.28 De var mer opptatt hvor mye det var riktig å bygge på Tullinløkka. Fylkesmann Kåre Willoch likte ikke størrelsen på det forslåtte nybygget og mente det var et utslag av en «volumsyke».29 Peter Butenschøn, direktør i Norsk Form, var enda mer eksakt i sin kritikk: Nybyggets areal over bakken burde reduseres fra 7.600 til 4.000 m2. Plan- og bygningsetaten ville minske byggeflaten med 25 %. Dessuten burde ikke nybygget sammenkobles med de gamle byggene.

Hvor mye var det lov å bygge på løkka?

Det var uklart. Bibi Plahte Vance mente at bystyret hadde vedtatt maks 3000 m2.

Statsbyggs direktør Kjell Brevik hevdet i konkurranseprogrammet at «Statsbygg og Oslo kommune er enige om at Tullinløkka kan bebygges med 8000 m2 over bakke­ nivå». Statsbygg håpet at ting skulle ordne seg under marsjen og inviterte byplansjef Sven Meinich (1934–2018) til å sitte juryen. Han ville ikke bindes opp og sendte i stedet sin avdelingsleder Anne Siiri Øyasæter. Det løste ikke saken. Konflikten om det nye museets volum, ble en av hovedgrunnene til at konkurranseprosjektet havarerte. Men det var flere skjær i sjøen.

KLASSISISME ELLER MODERNISME Da avisdebatten hadde pågått et års tid, fikk den en ny dreining. Nå ble den en ren stildebatt, klassisisme mot modernisme.

Starten var en utstilling som åpnet den 7.

28 Bortsett fra Jan Sigurd Østberg, leder av Oslo Bys Vel, som i en kommentar i Aftenposten 6. mars 1997 syntes Hellands kritikk var søkt.

29 Aftenposten, 7. mars 1996

april 1997 i Rådhusgalleriet. Utstillingen besto av tre deler: En kavalkade over ny og eldre arkitektur i Wien, plansjer som viste antikvariske arbeider i Oslo og «Byens rom», en presentasjon fra «A Vision of Europe», en bevegelse som arbeidet innen formspråk fra tiden før modernismen.

Dette var organisasjonens andre mønstring av tradisjonsbasert arkitektur og byplanlegging. Det var i tilknytning til den at Petter Olsens alternative museumsbygg for Tullinløkka ble vist.30 Han hadde engasjert Piotr Choynowski for å formgi forslaget og en gammel venn, advokat Audun Engh, til å være prosjektleder.

Begrunnelsen for prosjektet ble gitt i en tolv siders utstillingsavis med tittelen Byens fornyelse.31 Der ble det understreket at «noe svært verdifullt gikk tapt den gangen modernismen feide vekk idealene om å bygge klassisk og tradisjonsbasert».

Den modernistiske arkitekturen er «en ekstremistisk perversjon av menneskelige drømmer og aspirasjoner som dominerer over moderasjonen og dannetheten i den foregående tradisjonen».

Det alternative museumsprosjektet på Tullinløkka skulle være det norske kron­eksemplet på klassisismens fortsatte aktualitet. Bygningen ble kalt Edvard Munchs Hall, «en minnehall til ære for Norges største kunstner». I Norge er det få eksempler på denne bygningstypen, trolig bare Minnehallen for norske sjøfolk som satte livet til under første og andre verdens­ krig. Den ligger på en knause utenfor 30 Utstillingen «Byens rom» ble vist i Rådhusgalleriet i perioden 7.-30. april 1997.

31 Byens fornyelse ble også navnet på stiftelsen som ble opprettet i desember 1998 for å videreføre arbeidet med tradisjonsbasert arkitektur.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

185

KAMPEN OM KUPPELEN

Piotr Choynowski og Peter Olsen: Edvard Muchs Hall. Modell vist i Galleri Tonne høsten 1997. Foto: Erling Okkenhaug

Stavern og er formet som en spiss pyramide eller en varde.

Oftest har minnehaller kuppel. Et eksempel finner man på en høyde i Latinerkvarteret i Paris. Der troner Pantheon, planlagt som kirke, men etter revolusjonen ombygd til et mausoleum AUX GRANDS HOMMES LA PATRIE RECONNAISSANTE, som inskripsjonen over inngangsportalen forkynner. Navnet på den franske bygningen viser selvsagt til sitt romerske utgangspunkt, og utstillingsavisen Byens fornyelse opplyste at «Pantheon i Roma er forbildet for all verdens minnehaller». Avisen viste også til Jefferson Memorial i Washington der en nesten seks meter høy, svart bronsestatue av USAs tredje president står under kuppelen i et rundtempel. Et nordisk eksempel er Faaborg museum i Danmark hvor statuen av museets mesén, den lubne hermetikkfabrikant Mads Rasmussen, ruver under museets beskjedne kuppel.

Det skulle ikke være noen statue av Edvard Munch i hans minnehall på

186

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Tullinløkka. Derimot var det meningen å vise hans billedserie Livsfrisen på rotundegalleriet oppe under kuppelen.32 Man kan spørre seg om dette luftige monumentalrommet var det ideelle sted å presentere de rundt tjue maleriene som «skildret det moderne sjelsliv».33 Et rektangulært utstillingsrom med normal takhøyde ville gitt en mer nøytralt og intim ramme der kunstverkene slapp å bli overveldet av den storslagne kuppelen.

Kuppelhallen ble heftig diskutert. Léon Krier var hovedtaler på et debattmøte i Rådhuset, og han viste dronning Sonja rundt i utstillingen. Utstillingen fikk stor oppmerksomhet, hele 30 000 skal ha besøkt 32 I trykksaken som ble laget til utstillingen på Galleri Tonne henvises det til Arne Eggums bok Edvard Munch.

Livsfrisen fra maleri til grafikk (1990) som begrunnelse for at Munch ønsket å vise Livsfrisen samlet. I et brev til Petter Olsen og Audun Engh datert 21. april 1997 tar Eggum avstand fra dette. En kopi av brevet fins i Nasjonalmuseets arkiv.

33 Edvard Munch satte sammen mange versjoner av Livsfrisen og antall bilder varierte fra gang til gang.

ULF GRØNVOLD

den. Også på prominent hold i utlandet fulgte man med på begivenhetene i Oslo.

Den 7. juli 1997 befant prins Charles seg ombord i kongeskipet Britannia. Noen dager tidligere hadde han vært en av hovedpersonene under seremonien da Hong Kong ble gitt tilbake til kineserne. Nå seilte han hjemover fra den tidligere kronkolonien.34 Han hadde vært med på en historisk begivenhet, men han tok seg tid å skrive et hyggelig brev på kongeskipets brevpapir.35 Det var til Petter Olsen: Dear Petter, I was most interested to read the report on the «Urban Renaissance» exhibition in Oslo which was sent to me recently. It has given me enormous encouragement to learn that the exhibition helped to bring out people´s true feelings about their surroundings and showed that the modernist «Emperor» was wearing no clothes after all! […] Anyway, I do congratulate you on having achieved such a major debate in Norway, and I pray that this will prove to be a turning point in architectural activity in Scandinavia. ….

Yours ever Charles Et halvt år senere ble de to museumsprosjektene presentert samtidig i hvert sitt galleri.36 I Nasjonalgalleriet viste Statsbygg 34 Dette var Britannias siste oppdrag. I desember 1997 ble den tatt ut av tjeneste.

35 En kopi av brevet befinner seg i journalist Bibi Plahte Vance’s arkiv.

36 Statsbyggs utstilling Tullinløkka – plass for museum ble vist i Nasjonalgalleriet i perioden 16.10.-30.11.1997.

1997. Det bearbeidede prosjektet for Edvard Munchs Hall ble presentert i Galleri Tonne, Kristian Augusts gate 12 i tiden 15.oktober – 12. november 1997.

vinnerutkastet i konkurransen med en detaljert og påkostet modell i målestokk 1:100.

Vandret man noen få hundre meter til Galleri Tonne kunne man se to meget store modeller av Petter Olsens prosjekt, begge i målestokk 1:9. Den ene viste Edvards Munchs Hall mellom de to eksisterende museumsbyggene. Den andre var en interiørmodell som man kunne stikke hode inn i og oppleve kuppelrommet med Livsfrisen på et 6-8 m bredt galleri.37 I følge Thomas Thiis-Evensen demonstrerte rom-modellen med ettertrykk at den voldsomme kuppelen tok luven fra Munch: «Livsfrisen reduseres til kretsende frimerker i et hav av hvitt».38 «Klassisk fleksibilitet» var tittelen på informasjonsbrosjyren til utstillingen i Galleri Tonne. Prosjektet for Edvard Munchs Hall var blitt møtt med en del kritikk, og derfor valgte Petter Olsen og hans medarbeidere å vise at løsningen kunne utformes på ulikt vis og at nettopp klassisismen var tilpassingsdyktig. På utstillingen var det fire ulike varianter.

Kuppelrommet var hele tiden det samme mens lengden og bredden på de utstikkende fløyene varierte. I tillegg ble det presentert to varianter der bygningen la seg langs Kristian Augusts gate og hadde en flat fasade mot Tullinløkka. Det var et mer neddempet forslag hvor sylinder37 Modellene ble laget av scenografene John-Kristian Alsaker og Helge Lohne og malt av figurative malere, inkludert Christopher Rådlund. Det var et startskudd for samarbeidet i Frie Kunster mellom utøvere av ulike tradisjonsbaserte kunstuttrykk; arkitektur, malerkunst, skulptur, musikk, poesi. At Byens fornyelse benyttet scenografer er helt parallelt til den rolle de arbeidsløse kulissemalerne fra Cinecittá hadde da de skapte den slående effektive Strada Novissima på den første arkitekturbiennalen i Venezia i 1980. Byens fornyelse var bedre enn Statsbygg og Telje-Torp-Aasen til å kommunisere med et bredt publikum.

38 Aftenposten, 26. oktober 1997

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

187

KAMPEN OM KUPPELEN

rommet var mindre og uten synlig kuppel.

Petter Olsen vurderte både den lavmælte varianten og forslaget med kuppel og kom til at den beste løsning for Tullinløkka var kuppelbygget, «den største og mest samlende bygningen».39 FORDØMMELSE OG BEGEISTRING Kritikken av Edvard Munchs Hall gikk mye på de assosiasjoner som klassisismen vakte.

Slike innvendinger hadde kommet allerede ti år tidligere. Da Piotr Choynowski bygde om en forretningsgård fra 1930-årene og ga den klassisistiske fasader, skrev arkitekt Sven Erik Svendsen at resultatet «fører tankene til et nyåpnet ministerium i Førerens Berlin».40 Kollegaen Kjell Lund kommenterte Edvard Munchs Hall med å minne om hva stilen signaliserte: «Klassisismen er en herskeklasses manipulerende stilart».41 Tungvekteren professor Christian Norberg-Schulz var enig: «Det er en kjent sak at makt og nasjonalisme alltid har benyttet klassisisme og tradisjonelle former». Derfor virker Edvard Munch Hall «pinlig naivt, ikke minst i en by som er hovedstad for et demokratisk samfunn».42 Men professor Jan Brochmann supplerte med en viktig nyansering: Den anvendelige klassisismen har vært både diktaturets og demokratiets arkitekturstil.43 39 På åpningen i Galleri Tonne hadde Petter Olsen med sin 91-årige mor, Henriette Olsen. Hun var skrøpelig og satt i rullestol. Et år senere var hun død. Det ble starten på en ny rettsak mellom de to Olsen-brødrene, Petter og Fred.

Denne gang om hvem som skulle arve de Munch-bildene som hadde vært i hennes eie. I den samlingen inngikk et portrett i helfigur som Munch malte i 1932 av Henriette Olsen da hun var 26 år og fager. Olsens-familiens forhold til Edvard Munch har strukket seg over generasjoner.

40 Arkitektnytt, nr. 14, 1987, s. 411 41 Aftenposten, 18. april 1997 42 Dagbladet, 13. april 1997 43 Dagbladet, 11. juli 1997

188

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

«Å ville plassere den romerske Pantheon på Tullinløkka er å forveksle arkitektur med karikatur», skrev Norberg-Schulz. Man skulle ikke kopiere de klassiske forbild­ ene, men nytolke dem. Arkitektene måtte gjenvinne det opprinnelige med vår tids midler. Men å søke det opprinnelige var en doktrine som hadde ført til at de unge arkitektene i etterkrigsårene nettopp unngikk den klassiske arkitekturen og heller dro til Marokko og andre steder i Afrika for å lære av primitiv arkitektur. Den klassiske arv var ikke opprinnelig nok.44 Sverre Fehn har i ettertid beskrevet den manglende historiske forankringen som han fikk i sin studietid: «Vi ble kastet rundt i kunsthistorien med en hensynsløs subjektivisme. Uten årstall. Uten plan. [...] Reisen fra Egypt til Nyklassisismen ble aldri foretatt».45 Fehn skulle senere få en dyp innsikt i klassisk arkitektur og har understreket at hans symmetriske og korsformede villa i Norrköping (1964) er inspirert av Andrea Palladios Villa Rotunda (1571) i Vicenza. Fehn benyttet renessanse­ villaens ordensprinsipper, men i stedet for et luftig midtrom lot Fehn baderom og kjøkken være husets midtpunkt.

Om de norske arkitektene var ganske entydige i sin avvisning av å tegne nye bygninger i nyklassisk stil, er det ikke sikkert publikum var enig med dem. «Oslos beboere har talt. De foretrekker et klassisk museumsbygg på Tullinløkka. 65 prosent sier ja, 18 prosent vil ha det modernistiske vinnerutkastet,» skrev Aftenposten. Det ble gjennomført to Gallup-undersøkelser i april og de viste omtrent samme resultat. Men vi 44 Fehn, 1952 45 Fehn, Byggekunst, nr. 6, 1985, s. 304

ULF GRØNVOLD

vet ikke hva publikum hadde svart om man hadde spurt: Synes du at det skal reises et museumsbygg på Tullinløkka som løser de presserende behov som Nasjonalgalleriet og Historisk museum har, eller bør man heller bygge noe som de to museene slett ikke vil ha? Petter Olsen-prosjektet ble omtalt som «det klassiske alternativet», men var det et alternativ? De ansatte i de to museene oppfattet det ikke slik. Etter den offisielle og juryerte konkurransen utspant det seg en «omkonkurranse» i media; en konkurranse om hvilken arkitekturstil publikum likte best. Men hvordan kunne to arkitekturprosjekter konkurrere når de ikke prøvde å løse samme problem?

Arkitekt Einar Dahle mente at Edvard Munchs Hall «bare er et b­ ilde».46 Og trolig hadde han rett i det. Publikums­ avstemningene fortalte hvilket bilde som hadde størst appell. Hverken de – eller noen andre – kunne se hvilket av de to prosjektene som var best organisert, for sidefløyene i Edvard Munchs Hall ble bare vist som svarte felt. Minnehallen forble en bygning med ett rom hvor det skulle vises rundt tjue Munch-bilder. Telje-Torp-Aasen løste konkurransens detaljerte romprogram, det var en krevende oppgave. Men det var ikke nok. Prosjektets arkitektoniske uttrykk vakte ikke særlig begeistring.

Hvor godt var Edvard Munchs Hall som arkitekturverk? I en avisartikkel var Thomas Thiis-Evensen kritisk til minnehallen (og vinnerprosjektet).47 Han hevdet at kuppelbygget svekket «sitt forbilde som er Universitetet». Minnehallen gjentar Universitetets fasader og søyleinngang 46 Aftenposten, 18. april 1997 47 Aftenposten, 26. oktober 1997

som «supplert med kuppel utkonkurrerer Universitetet som er hele områdets kronbygg». Dette er uten tvil et kjernepunkt, Edvard Munchs Hall ville ha dominert byområdet. «Den voldsomme kuppelen hvelver seg over alle sine omgivelser og gjør de lavere museene til lydige fløyer».

Petter Olsen nektet å forholde seg til romprogrammet, og kanskje gjorde han rett i det. Vinnerprosjektets to etasjer med kontorer og birom var en belastning for prosjektet. Riktignok var vinnerprosjektet mer lavmælt, og lavere, enn kuppelen til Edvard Munchs Hall. Men de to kontor­ etasjene ble vinnerprosjektets akilleshæl.

Kulturdepartementet tok lærdom av det.

Da det frem mot 2008 ble forberedt en ny arkitektkonkurranse, fikk departementet Entra til å kjøpe eiendommene på den andre siden av Kristian Augusts gate slik at bifunksjonene kunne legges der.48 FULL STOPP OG OMROKKERING På slutten av desember 1998 resignerer universitetsrektor Lucy Smith. «Med tungt hjerte må vi ta inn over oss at den politiske viljen til å prioritere prosjektet ikke er til stede,» uttalte hun til Aftenposten. Staten hadde invitert landets arkitekter til en viktig konkurranse og fått 60 løsningsforslag. To og et halvt år etter at en vinner var kåret, hadde luften gått ut av ballongen. Hva hadde skjedd?

For det første hadde de opprinnelige aktørene forlatt scenen. Statsbyggs direktør Kjell Brevik valgte å gå av i 1997, og året etter gikk sjefsarkitekt Kjell Beite, som hadde ledet konkurransejuryen, over i 48 I mai 2008 kunne kulturminister Trond Giske fortelle at Staten hadde kjøpt tilbake sporområdet på Vestbanen med henblikk på å bygge Nasjonalmuseets nybygg der.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

189

KAMPEN OM KUPPELEN

privat praksis. Tone Skedsmo, direktør i Nasjonalgalleriet, ble syk og sluttet i 2000.

Viktigere var det at de som hadde startet spillet, forlot scenen. Høsten 1993 sto kulturminister Åse Kleveland og utdanningsminister Gudmund Hernes på Tullinløkka og ga hverandre et håndtrykk; nå skulle det bli arkitektkonkurranse og deretter bygging. Men da Thorbjørn Jagland tok over som statsminister 1996, skiftet han ut flere statsråder. Åse Kleveland fikk ikke være med lenger, og Gudmund Hernes ble satt til å ta seg av helsevesenet. Men noen forble på post, og de la langsiktige planer.

«Tidleg på hausten 1995 starta ein forvaltningsdiskusjon» heter det på slutten av Museum. Mangfald, minne, møtestad, en NOU-utredning om statens museumspolitikk som kom i 1996. «Utgangspunktet for diskusjonen er den planlagde utbygginga på Tullinløkka i Oslo» heter det på side 193.

Høsten 1995 hadde juryen i Tullinløkkakonkurransen startet sitt arbeid. Den visste ikke at byråkratene i Kulturdepartementet og Utdanningsdepartementet hadde satt i gang et spill på bakrommet som skulle gjøre juryens, og arkitektenes, arbeid irrelevant. Den uformelle forvaltningsdiskusjonen resulterte i et kapittel i en offentlig utredning der det ble lagt frem forskjellige forslag for en fremtidig organisering og lokalisering av de sentrale offentlige museene i Oslo. (Dette var spiren til Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.) De nye ideene hadde endret virkeligheten, og i stillhet begravet regjeringen resultatet av arkitektkonkurransen.

Dessuten hadde det blitt så mye bråk at det ikke var lystig å gå videre med Tullinløkka – i denne omgang.

190

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ETTERPÅ Det var ikke bare konkurranseprosjektet som var dødt, (nesten) alle skjønte at Edvard Munchs Hall heller ikke ville bli realisert. Men de personene som hadde kjempet for kuppelbygget på Tullinløkka samlet seg til en mer permanent innsats for tradisjonsbasert arkitektur. Stiftelsen Byens fornyelse ble opprettet i desember 1998 og fikk tilhold i St. Olavs gate 7 og 9 som hovedsakelig er eid av arkitekt Arne Sødal. Her oppsto det et tradisjonalistisk kunstmiljø med kafé, galleri, konserter, atelier og kunstnerbolig. Nerdrum-elever og andre figurative kunstnere sto for malerkurs og yngre poeter fremførte egne vers i tradisjonelle former. Maleren Christopher Rådlund, den svenske poeten Håkan Sandell, filosofen Hans Kolstad og komponisten Marcus Paus var viktige profiler. I en tiårsperiode ble dette brede motkulturelle miljøet sjenerøst støttet av Petter Olsen, men i de senere årene har det blitt slanket ned.

Det var ikke nok å ha et senter med skapende virksomhet, det gjaldt å få publikum i tale. I St. Olavs gate var det utstillinger om murbyen Oslo og arkitekt Wilhelm von Hanno.49 Eldre og nyere norsk trearkitektur ble presentert i Berlin, Edvard Munchs Hall ble vist i Lisboa. Kuppelbygget var også med til Trondheim i april 1998 da utstillingen «Byens fornyelse – tradisjonsbasert arkitektur» fylte lokalene i den ærverdige Arbeider­foreningen midt i byen. I Trond­ heim var de aktuelle stridsspørsmålene 49 Utstillingen «Fra Tyskland til Christianaia. Alexis de Chateauneuf og Wilhelm von Hanno» (8.-30. mai 2001) i lokalene til Byens fornyelse. Utstillingsansvarlig Norsk Arkitekturmuseum v/ Ulf Grønvold, kurator Ole Petter Bjerkek.

ULF GRØNVOLD

Bakklandet, Vestfrontplassen foran domkirken – og ikke minst Svartlamoen. Petter Olsen, milliardæren med en hippiefortid, sponset utstillingen og støttet aksjonistenes som ville redde den gamle arbeiderbydelen.

Byens fornyelse utviklet alternativer til tvilsomme utbyggingsplaner. Med Arne Sødal som faglig drivkraft ble det laget stedsutviklingsplaner på mange kanter av landet. Ofte ble planene til i samspill med mange involverte parter gjennom flere dager. Dette kalles charette, eller plansmie på norsk, en arbeidsform som «Byens fornyelse» har vært en pioner for i Norge.

Internasjonalt skjedde det organisatoriske endringer. Bologna i Nord-Italia hadde vært et kjerneområde for den tradisjonsbaserte bevegelsen. Herfra drev Ivo og Gabriele Tagliaventi (far og sønn), begge arkitektur­ professorer, med kongresser hvert tredje år, publikasjoner og vandreutstillinger.

Virksomheten het «A Vision of Europe»50 og ble drevet som et familieforetak hvor resten av det internasjonale miljøet ble invitert til å være gjester. Det er lett å skjønne at dette i lengden ikke var en tilfredsstillende arbeidsform for resten av Europa, og i 2001 ble INTBAU (International Network for Traditional Building, Architecture & Urbanism) etablert med base i The Prince’s Foundation for the Built Environment i London. Helt avgjørende for etableringen var midler fra Petter Olsen som gjorde det mulig å ansette en arkitekturhistoriker til å drive organisasjonen. Byens fornyelse ble oppløst og arbeidet fortsatt som en avdeling av INTBAU. Dermed ble den norske virksomheten knyttet sterkere til 50 Navnet var inspirert av prins Charles’ bok A Vision of Britain (1989).

en internasjonal bevegelse som blomstret i USA der det ble bygget mange byområder inspirert av Seaside og Poundbury. I USA har disse tendensene fått akademisk tyngde ved at det anerkjente, og meget velstående, katolske universitetet Notre Dame i Indiana baserer sin arkitekturundervisning på før-modernistiske prinsipper. Universitetet hedrer dessuten ledende arkitekter som arbeider innen et tradisjonsbasert formspråk, med Richard H. Driehaus´ pris.

PÅ RAMME ALVOR Prins Charles startet med en ramsalt kritikk av britiske arkitekter og britisk samtidsarkitektur, og i en særlig kanonade mot to byggeprosjekter i London – begge klarte han å stanse. Hovedpoenget med hans tale på Hampton Court Palace i 1984 var en oppfordring til lære av eldre arkitektur og knytte tråden til den tradisjonen som fantes før modernismen tok over.

Petter Olsen sluttet seg til slaget om Tullinløkka da det hadde pågått i et år. Den publikumsstøtte hans alternative prosjekt fikk, var én av flere årsaker til at det seirende konkurranseprosjektet ble droppet.

Men hans hovedmål var å bevise at klassisistisk arkitektur fortsatt var et realistisk alternativ, selv i 1997. Prinsen og Petter kjempet den samme strid.

Det som gjorde den norske historien spesiell, var koblingen mellom Petter Olsen og Edvard Munch. Redersønnen var vokst opp med viktige Munch-bilder på veggene, og hans ønske om å reise en minnehall for Norges største kunstner sprang ut av et livslangt forhold til kunstnerens verk.

Munch er igjen et tema når Petter Olsen nå er i ferd med å fullføre det mest ambisiøse norske arbeidet innen den arkitekturretnin-

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

191

KAMPEN OM KUPPELEN

Ramme gård. Kopi av æresportal til Christian VI’s Norgesreise i 1773.

gen som han initierte i 1997. Bakgrunnen er som følger.

I 1910 kjøpte Edvard Munch strandeiendommen Nedre Ramme utenfor Hvitsten i Vestby, og denne sommerboligen hadde han frem til sin død i 1942. Her arbeidet han med dekorasjonene for Universitets Aula og malte mange sentrale verk. Petter Olsen kjøpte Nedre Ramme i 2010. Han har totalrenovert huset og innredet det med fire soverom for utleievirksomhet. I terrenget utenfor kan de besøkende vandre langs en kultursti «I Munchs fotspor», finansiert av Sparebankstiftelsen. Langs stien forteller skilt om hvilke bilder Munch malte her.

Den tilgrensende eiendommen ovenfor, Ramme gård, overtok Petter Olsen i 1966, og her har han satset på økologisk landbruk siden 1986. Gården er både et av Petter Olsens hjem og et sted hvor han har nedlagt

192

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Foto: Per Sollerman.

mye energi i å skape en ambisiøs destinasjon. Etter mange tiårs idéutvikling og utdratt byggetid vil trolig anlegget stå klart i 2019. Eiendommens to viktigste elementer er parken og hotellet.

Terrenget faller ganske bratt ned mot Oslofjorden, og i denne hellingen har Petter Olsen utviklet en overdådig park, kalt Havlystparken, hvor en kopi av en æresportal fra 1773 er det sentrale blikkfanget.51 Den mangfoldige parken er blant annet utsmykket med kopier av antikke skulpturer og noen nyere originalverk,52 51 Originalen ble bygget til kong Christian VIs norgesreise i 1773 og sto i Bergen, trolig i havnen der kongen steg i land.

Den var tegnet av den danske arkitekten Laurids de Thurah.

Kopien ble bygget til utstillingen Kongeferder i Norge på Norsk vegmuseum i 1999 og gitt som gave til Petter Olsen.

(Jf. e-post fra Geir Paulsrud ved Norsk vegmuseum.)

52 Enkelte verk er av den anerkjente svenske skulptøren Peter Linde.

ULF GRØNVOLD

tre kinesiske terrakottasoldater og en buddhistisk stupa. Her er mange eksotiske vekster, en blomsterallé, en urtehage, en kinesisk hage, en frukthage og en rosehage. Pluss dammer, fontener og et friluftsteater der det jevnlig har blitt oppført Shakespeare-forestillinger.53 Det som er viktig i vår sammenheng er det som skjer på den øvre delen av eiendommen der Petter Olsen har utviklet et uvanlig hotellanlegg. Det heter Ramme Fjordhotel og består av tre nyoppførte bygninger rundt et gårdsrom. De har fått hver sin identitet og er utformet med utgangspunkt i ulike tidsperioder.

På ene siden ligger en langstrakt og sammensatt bygning i sveitserstil som rommer låve, stall og gildehall. Den bygningen kalles Gildely, er kledd med rødmalt panel og murstein og har et oppstikkende parti med dragehoder. På den andre langsiden av 53 Gården har også vært åstedet for Ramme Rokke festival.

Fonteneanlegg i Havlystparken på Ramme gård.

gårdsplassen er det to bygninger. Den ene, «skysstasjonen», kalles Vennely, og har bindingsverkfasade. Dens periode er 1780.

Inspirasjon er hentet fra museet Gamle Århus og hovedbygningen på Øvre Foss gård som hadde svalganger.54 Nabohuset kalles Pakkhuset og har en utvendig form som minner om et bryggeri eller industri­ arkitektur langs Akerselva fra cirka 1880.

De rikt artikulerte ytterveggene i tegl er murt opp i blokkforbandt. Innvendig brystpanel er inspirert av Stiftsgården i Trondheim, og en finner også detaljer hentet fra Eidsvollsbygningen. En innebygd bro forbinder de to bygningene som tilsammen har 42 hotellrom.55 De to hotellbygningene er ikke direkte kopi av noen bestemte eldre bygninger, men ligner på et bygningsmiljø som kunne 54 Hovedhuset på Øvre Foss gård i Oslo er vist på en akvarell av Edvard Munch fra 1879 og på akvarell av Peter Andreas Blix fra 1898.

55 Hotellet skal driftes av Classic Norway.

Foto: Ulf Grønvold

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

193

KAMPEN OM KUPPELEN

Ramme fjordhotel, Enerhaugen arkitektkontor.

ligget ved Akerselva da Edvard Munch vokste opp like nedenfor Gamle Aker kirke. I hotellets to underetasjer møter vi Munch igjen. Her skal deler av Petter Olsens egen kunstsamling vises med verk av Munch og andre kunstnere som arbeidet i Hvitsten. Skiftende temautstillinger vil komme fra Munchmuseet. Dessuten vises også de to modellene av Edvard Munchs Hall som var med på utstillingen i Galleri Tonne. Dermed knyttes forbindelsen til Tullinløkka-striden i 1997 og starten på Petter Olsens offentlige arkitekturengasjement.

Prins Charles startet sin kamp for en tradisjonsbasert arkitektur tretten år før Petter Olsen kom på banen. Prinsen har slett ikke klart snu utviklingen av britisk arkitektur, men med hans samfunnsposisjon, imponerende energi og evner som «fundraiser» er det ikke rart at han har hatt en effekt. Det

194

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

merkes spesielt på boligbyggingen utenfor de større byene og i historisk miljøer hvor det er blitt oppført nye bygninger med et tradisjonelt formspråk. Nyrike som vil bo som den historiske overklassens utgjør også et marked. Derfor fins det nå flere britiske arkitektkontorer av en viss størrelse som har spesialisert seg i å tegne bygninger med et stiluttrykk som griper tilbake til årene før modernismen.

I Norge har ikke gjennomslaget vært tilsvarende. Ramme gård blir selve kron­ e­ksemplet, men det er såpass spesielt at det er vanskelig å se at det kan få store ringvirkninger. Ramme Fjordhotel kan ikke begrunne sitt førmoderne utseende med at det er en gjenoppbygging eller en tilføyelse i et eldre bygningsmiljø. Når hotellet åpner i 2019 vil publikum møte et bygningsmiljø som ser ut til å ha vokst frem over tid. Store anstrengelser er gjort for at vi skal kunne

ULF GRØNVOLD

overbevises om at dette er eldre arkitektur fra ulike tidsperioder. Materialbruken, håndverk og detaljeringen i ytterhuden skal være historisk korrekt. Ytterveggen ser massiv ut, men den er det ikke, den er en skallkonstruksjon. De tre bygningene har stålsøyler og betongdekker.

Nesten alle større bygninger konstrueres nå på denne måten. Det gjelder også de fire klassisistiske hovedbygningene rundt Queen Mother Square i Poundbury og Barcodes skulpturelle kontorbygg i Bjørvika i Oslo. Alle nye bygninger må oppfylle de samme tekniske krav og forholde seg til økonomiske realiteter. Derfor er de alle, innerst inne, «tidsmessige» uansett hvilket valg av stiluttrykk arkitekt og byggherre gjør.

Ramme gård er blitt forvandlet til et «gods». En herskapelig bolig mangler, men det overdådige parkanlegget gjør at

dette ikke lenger bare er en mellomstor norsk gård. Som bonus kommer koblingen til Edvard Munch og hotellets diktede historiefortelling. Mer enn et innlegg i en arkitekturdebatt kan det være naturlig å se Ramme gård som en iscenesettelse som er gjennomført med dyktighet og har et potensial til å bli et populært reisemål.

Kanskje vil stedet om femti år bli regnet som et interessant kulturminne fra en tid historiebegrepet på ny var i bevegelse?

FORFATTERBIOGRAFI Ulf Grønvold (f.1947) er sivilarkitekt, arkitekturhistoriker, tidligere redaktør for tidsskriftet Byggekunst og direktør for Arkitekturmuseet. Han har skrevet en rekke bøker og artikler om norsk arkitektur, vært formann i redaksjonsrådet til Kunst og kultur og sittet i redaksjonkomiteen for Fortidsminneforeningens årbok.

KILDER ARCHITECTURAL THEORY FROM THE RENAISSANCE TO THE PRESENT, redigert av Berndt Evers et al., Køln, 2003 ASKILDSEN, SOLVEIG: Arkitektur og journalistikk: en analyse av nyhetsmedienes symbolske makt i møte med arkitektkonkurransene på Tullinløkka, masteroppgave, UiO, 2007 BROCHMANN, JAN, «Kulturdebatt uten nyanser», Dagbladet 11. juli 1997

BRAATHEN, MARTIN: «Motstandsmannen», Arkitektnytt, nr. 1, 2015

FEHN, SVERRE: «Primitiv marokkansk arkitektur», Byggekunst, nr. 5, 1952

CHARLES, THE PRINCE OF WALES: A Vision of Britain: A Personal View of Architecture, London, 1989

FEHN, SVERRE: Byggekunst, nr. 6, 1985

CHARLES, THE PRINCE OF WALES (M.FL.): Harmony: A New Way of Looking at Our World, London, 2010

GEHL, JAN: Livet mellem husene, København, 1971 GRØNVOLD, ULF: «Panta Réi eller Free from the burden of Utopia», Byggekunst, nr.1, 1985

CHOYNOWSKI, PIOTR: «Leon Krier. Byen og kulturen», Byggekunst, nr. 6, 1979

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

195

KAMPEN OM KUPPELEN

GRØNVOLD, ULF: «Klæsj om klassisisme. Intervju med Piotr Choynowski», Byggekunst nr. 3, 1988

NORBERG-SCHULZ, CHRISTIAN: «Klassiske krampetrekninger», Dagbladet, 13. april 1997

GRØNVOLD, ULF: «To bomskudd», Kunst og Kultur, nr. 1, 2005

SLAATTA, TORE OG SOLVEIG ASKILDSEN: «Arkitektur og journalistikk: Nyhetsmedienes roller i Tullinløkkasaken», Kunst og Kultur, nr. 1, 2005

GUNDERSEN, BJARNE RIISER: Da postmodernismen kom til Norge. En beretning om den store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, Oslo, 2016 HELLAND, BÅRD OG PER EINAR SAXEGAARD: «Tullinløkka: Senkning av urban standard», Morgenbladet, 8. mars 1996 HELLAND, BÅRD OG PER EINAR SAXEGAARD: «Feil valg for Tullinløkka», Arkitektnytt, nr. 5, 1996 JENCKS, CHARLES: The language of Post-Modern Architecture, London, 1977 JENCKS, CHARLES: The Prince and the Architects and the new wave monarchy, New York, 1988 KONGSSUND, ANITA: «Tullinløkka – En fornem bakgård», Kunst og Kultur, nr. 1, 2005 Museum. Mangfald, minne, møtestad, NOU, nr. 7, 1996 NIELSEN, ANNE-METTE: «Kongeferder i Norge gjennom 300 år», Lillehammer, 1999 NORBERG-SCHULZ, CHRISTIAN: «Historie og identitet», Byggekunst, nr. 4, 1983

196

SMITH, SALLY BEDELL: Prince Charles: The Passions and Paradoxes of an Improbable Life, New York, 2017 SVENDSEN, SVEN ERIK: «Kritiker», Arkitektnytt, nr. 14, 1987 SYKES, A. KRISTA (RED.): The Architectural Reader. Essential wrtings from Vitruvius to the present, New York, 2007 SZACKA, LEA-CARTHERINE: Exhibiting the Postmodern.

The 1980 Venice Architecture Biennale, Venezia, 2016 THIIS-EVENSEN, THOMAS: «Et tredje alternativ på Tullinløkka», Aftenposten, 26. oktober 1997 Utbygging på Tullinløkka.

Norske arkitektkonkurranser 336, Oslo, 1995 VENTURI, ROBERT: Complexity and Contradiction in Architecture, New York, 1966 WAINWRIGHT, OLIVER: «A royal revolution: is Prince Charles´s model village having the last laugh?», The Guardian, 27. oktober 2016

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

UTRYKTE KILDER BREV: Fra Arne Eggum til Petter Olsen og Audun Engh datert 21. april 1997. Kopi i Nasjonalmuseets arkiv.

Fra prins Charles til Petter Olsen datert 7. juli 1997. Kopi i Bibi Plahte Vance’s arkiv.

INTERVJUER: Arne Sødal 26. januar 2017 Peter Butenschøn 1. februar 2017 Audun Engh 7. og 15. februar 2017 Erik Collett 6. mars 2017 Ola Storsletten 9. mars 2017 Matthew Hardy, London 22. mars 2017 Peter Murray, London 23. mars 2017 Bibi Plahte Vance, 5. april 2017 Erling Okkenhaug, 19. april 2017 Kjell Beite, 21. april og 27. juni 2017 Petter Olsen, Ramme gård 7. oktober 2017 Kari Nissen Brodtkorb, 31 oktober 2017 Bente Nygård og Solve Varslott Aalmo, 8. februar 2018

ANDREAS KIRCHHEFER OG ROALD RENMÆLMO

Andreas Kirchhefer fotograferer bevarte veggtiler frå Kvikne stavkyrkje.

Foto: Roald Renmælmo.

STAVKYRKJENE OG HANDVERKS­ BASERT MATERIALANALYSE Andreas Kirchhefer og Roald Renmælmo Mange av stavkyrkjene våre har hovudvekt av originale eller svært gamle bygningsdelar. Delane har vist at dei har dei nødvendige konstruktive kvalitetane og svært lang levetid i bygget. Handverkarane som valde ut trea i skogen, delte opp og hogg til materialen, har hatt kjennskap til korleis dette skulle gjerast. Korleis kan vi undersøkje dei originale materialane for å nærme oss delar av denne kunnskapen?

Korleis kan vi gå fram for å kunne seie noko om furuene tømrarane har hogd og skogen dei har leita tømmer i?

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

197

STAVKYRKJENE OG HANDVERKSBASERT MATERIALANALYSE

T

ømrarar som arbeider med tre­ material med handverktøy vil byggje erfaring gjennom møtet med treet.

Denne erfaringa har ein med seg når ein vurderer ny eller gamal trematerial. I tillegg har også faget sin yrkesteori der ein har verbale og visuelle framstillingar av kva som er god eller mindre god material.

Tømraren sine erfaringar i dagens tømrarfag er ikkje i særleg stor grad overførbare til å vurdere material i stavkyrkjene. Vi må derfor skaffe oss relevante erfaringar til å vurdere den originale materialen. Dette kan vi få gjennom å arbeide metodisk og systematisk med å lage kopier av heile, eller delar av stavkyrkjer. Ved å kløyve og hogge ein stokk til veggtile vil ein kome opp med relevante «spørsmål» som vi kan «stille» til dei originale veggtilene som vi prøvar å

kopiere. Gjennom å støtte oss på dendrokronologiske undersøkingar av treverket i dei originale veggtilene og i tømmeret vi bruker til å lage kopiar kan vi kome djupare inn i vurderinga av kvalitet. Vi kan få målbare og samanliknbare resultat.

STAVKYRKJEPROSJEKT PÅ NTNU TRADISJONELT BYGGHANDVERK I emnet tradisjonsfaglig fordypning på NTNU tradisjonelt bygghandverk har vi gjennom 3 år hatt eit fokus på mellom­ alderhus, og særleg stavkyrkjer. Vi har hatt ei studiesamling i Salangen i Troms der studentane fekk lage sine eigne pjålar1 og lære seg å bruke dei. I samband med samlinga 1 Pjål er ein type «høvel» til sletting av hogd material.

Reiskapen og arbeidsmåten var vanleg i mellomalderen.

Smed Mattias Helje (t.v.) og student Henrik Jenssen arbeider med oppmåling og dokumentasjon av økser frå mellomalderen i samlinga til Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Foto: Roald Renmælmo

198

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ANDREAS KIRCHHEFER OG ROALD RENMÆLMO

Haltdalen stavkyrkje slik den står i dag på Sverresborg.

Foto: Roald Renmælmo

hadde Ingar Figenschau ei førelesing om øksemateriale frå mellomalderen i Troms og Finnmark.2 Våren 2017 hadde vi ein lengre ekskursjon med studentane der vi besøkte Heddal stavkyrkje, Eidsborg stavkyrkje, Røldal stavkyrkje, Agatunet, Lydvaloftet, Finnesloftet, Hopperstad stavkyrkje, Urnes Stavkyrkje, Borgund Stavkyrkje, Staveloftet, Uvdal stavkyrkje og Nore stavkyrkje. Då hadde vi med oss Hans Marumsrud under befaringa på Eidsborg. Smeden Mattias Helje har gjeve studentane ei innføring i smiing av spikar der studentane sjølv fekk smi sine eigne spikar. Mattias har forska på spikar frå branntomta i Södra Råda kyrkje, tømmerkyrkja frå tidleg 1300-tal som brann ned til grunnen i 2001.3 Våren 2018 fekk vi med verktøy­ smedane Øystein Myhre, Jon Dahlmo, Bertil Parmsten og Mattias Helje til å gå 2 Figenschau, 2012 3 Helje, 2017

Økser smidd i samband med stavkyrkje­prosjektet.

Frå venstre, øks smidd av Øystein Myhre som kopi av T 3837, øks smidd av Øystein Myhre som kopi av T 1004 og øks smidd av Jon Dahlmo av NM 10-40 frå samlinga til Nordlandsmuseet i Bodø.

Foto: Roald Renmælmo

gjennom samlinga av det arkeologiske øksematerialet på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Saman med ei gruppe studentar og Thor-Aage Heiberg leita vi fram 29 FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

199

STAVKYRKJENE OG HANDVERKSBASERT MATERIALANALYSE

økser som kan vere aktuelle med tid og geografi for bygginga av den opphavlege Haltdalen stavkyrkje. Øksene vart målt opp og dokumentert med tanke på at smedane skulle kunne smi kopiar av øksene. Av desse er det plukka ut 8 økser som det er smidd kopiar av, og der kopiane skal brukast i rekonstruksjonsarbeid.4 BYGGING AV KOPI AV HALTDALEN STAVKYRKJE SOM STUDENTPROSJEKT To av studentane på tradisjonelt bygghandverk er knytt til læringsarena Sør-Troms museum og har dei fleste prosjekta knytt opp mot bygg til Trondenes middelaldergård.5 No er dei i gang med å byggje kopi av Haltdalen stavkyrkje. Det er bygd ei rekke kopiar av denne stavkyrkja tidlegare, den mest kjente vart bygd og gjeve av Noreg som gåve til Island i samband med 1000-årsjubileet for kristninga av Island.6 Nokre av dei andre studentane har også vore involvert på ulike måtar i arbeidet med den siste restaureringa av Haltdalen stavkyrkje gjennom stavkyrkjeprogrammet til Riksantikvaren.

Det å byggje kopi av eit originalt ståande bygg gir eit unikt høve til å fokusere på detaljar i originalbygget. Når vi gir student­ ane i oppgåve å teikne eit bygg, eller ein bygningsdetalj, vil dei sjå og forstå detaljar som dei ikkje ville oppfatte elles. Når dei skal byggje ein kopi av bygget vil det vere mange fleire detaljar og også heilskapen som studentane må ta stilling til. Ein fullskala kopi må strukturelt fungere, må og vere mogleg å bygge og kunne reisast på ein 4 Øksene har registreringsnummer T1004, T1154, T2971, T3837, T3910, T16334, T17563 og T20802 5 http://stmu.no/TrondenesHistoriskeSenter 6 Seip, 2000

200

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

praktisk måte. Ei oppmålingsteikning, eller ein digital modell, kan sjå bra ut på papir eller på skjerm, sjølv om mange detaljar stemmer dårleg med originalen eller ikkje fungerer strukturelt i praktisk byggjearbeid.

Ein fullskala kopi vil heller ikkje klare å fange alle detaljar i originalen, men kan tvinge fram at ein stiller fleire detaljerte «spørsmål» til originalen. Erfaringane med å gjennomføre kopibygging gjer at handverkaren kan utvikle si evne til å lese og tolke originalbygget. Når vi har god tilgang til den originale Haltdalen stavkyrkje som står på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum gir det å byggje kopi av denne eit unikt høve til å studere mange sider av stavkyrkja som elles ikkje ville blitt gjort. Vi har derfor nytta dette prosjektet som utgangspunkt for ei rekke studiesamlingar og seminar med studentar og andre fagpersonar knytt til utdanninga vår.

MATERIALEN I HALTDALEN STAVKYRKJE I dag står Haltdalen stavkyrkje på Sverres­ borg Trøndelag folkemuseum og utgjer ein del av bygningssamlinga der. Opphavleg stod ho i Haltdalen, men vart rive i 18817 då det vart bygd ny kyrkje der. Delane av stavkyrkja vart frakta til Trondheim og fyrst sett opp ved Vitenskapsmuseet på Kalvskinnet i 1883. Manglande eller skadde delar vart då bytt ut med nye materialar. I 1937 vart kyrkja flytt til Sverresborg, men kom ikkje opp på noverande plass før i 1950. I 1975 blir ein del råteskadde delar bytt ut.8 Som eit resultat av dette er det mange delar av kyrkja som ikkje er originale og som såleis ikkje har særleg stor kjeldeverdi for oss 7 Storsletten, 2000 8 Storsletten, 2000

ANDREAS KIRCHHEFER OG ROALD RENMÆLMO

som vil undersøkje materialkvalitet i den opphavlege stavkyrkja. Det verkar som det meste av taktro i skip og kor kan vere originalt, eller gamalt.

Veggtilene i nord- og sørvegg i skipet er mykje lappa og reparert, men dei fleste verkar å vere originale. Stavane verkar å vere originale i både skip og kor. Også store delar av stavlægjene og raftane verkar å vere originale eller gamle. Elles er det mykje nyare material i dei ulike delane.

Så langt har vi gjort systematiske oppmålingar og vurdering av taktroet, stavane og veggtilene. Det er særleg veggtilene som utgjer lett tilgjengeleg kjelder på grunn av at mergsida som er slettpjåla9 vender inn i bygget. Her har det ikkje vore mykje slitasje, eller tjærebreing som gjer flatene vanskelege å lese. Her kan vi undersøke årringsmønster, kvist, mergsprekk og fiberforløp i veggtilene. Det er derfor også veggtilene som har vore i fokus i våre undersøkingar av materialen i stavkyrkja.

VEGGTILER I STAVKYRKJENE, TIDLEGARE ARBEID I samband med restaurering av Ringebu stavkyrkje på 1920-talet fekk Anders Sandvig høve til å undersøkje ein del av borda og tilene som ble bytta ut. «Såvel arkitekt Jürgensen som byggmester Villa blev meget interessert i spørsmålet, og av de utrangerte bord, blev det kappet av en hel del prøver for å finne ut efter årringene hvor bordet har hatt sin opprinnelige plass i treet.» Basert på dette fekk han tømrarane på Maihaugen til å gjere handverksforsøk

med produksjon av tilsvarande material.

Dei kom då fram til at tømmeret var kløyvd i to halve og så vart det hogd til eit bord av kvar halvkløyving.10 Sandvig gjekk ikkje nærare inn på vurdering av bordmaterialen, det er også uvisst om tømrarane som utførte arbeidsforsøka sjølv fekk høve til å studere materialen frå stavkyrkjene.

I samband med bygginga av stavkyrkja til Island i år 2000 fekk Jon Bojer Godal i oppdrag å vurdere materialen i den originale Haltdalen stavkyrkje. «Dei fleste tiljene er tekne av beinkløvde, jamne og beine tre.

Plankane er om lag like breie på båe sider av mergen. Vi ser at kvistane er ovale i kanten av bordet. Det tyder på at vi er nær, men ikkje heilt inntil mergen.»11 Godal nemner at det er 150-200 årringar synleg på veggtilene. Vi får ikkje nærare informasjon om kva veggtiler som er undersøkt slik at vi kan gjere eigne vurderingar av dei same veggtilene som han byggjer utsegna sine på.

Han har lagt merke til at det har vore beine og jamne tre som er brukt til veggtiler.

I boka «Bevaring av stavkirkene – håndverk og forskning»12 har Terje Thun saman med sine kollegaer i dendrokronologifeltet skrive litt om kva som kjenneteiknar materialane som blei vald til å byggje stavkyrkjene. Døme frå Urnes stavkyrkje vert brukt for å vise at det har vore nytta material frå furuer som har vakse godt i ungdomen og som har til dels stor kvist.

«Det som derimot ser ut til å være felles for veggplankene, er dimensjonen, med relativt store trær og omtrent samme bredde, med andre ord et praktisk valg.»13

9 Pjål er ein reiskap til å slette, forme og glatte treoverflater.

Material som er hogd til med øks har vore vanleg å pjåle.

Frå 1500-talet har saga material og høvling med høvel teke gradvis over for pjåling.

10 11 12 13

Sandvig, 1931 Godal, 2000 Bakken, 2016 Thun, Stornes, Bartolin & Svarva, 2016

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

201

STAVKYRKJENE OG HANDVERKSBASERT MATERIALANALYSE

Student Thor Larssen og 4 emne til veggtiler som er ferdig kløyvd og klar til hogging.

Foto: Roald Renmælmo

202

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ANDREAS KIRCHHEFER OG ROALD RENMÆLMO

Det er fleire handverkarar som har gjort arbeidsforsøk på tilsvarande måte som Anders Sandvig. Den svenske tømraren Stig Nilsson har prøvd å gå systematisk til verks for å vurdere tømmer på rot etter bestemte kriterier.14 Målet var å finne tømmer som var lett å kløyve til takved og som gir varige tak. Gjennom sine forsøk har han kome fram til at det var vanskeleg å vurdere tømmer på rot etter dei kriteria han gjekk ut frå. Han prøvde å gå ut frå munnlege og skriftlege utsegner frå mellom anna Jon Bojer Godal. Språket er truleg ikkje presist nok til å beskrive viktige kriterier på tvers av ulike handverkarar sin ulike erfaringsbakgrunn. Det hadde vore betre å ha med seg dei erfarne handverkarane, bak utsegnene, ut i skogen for å få tak i kva dei eigentleg legg i sine utsegner. Han skriv at det har vore gjort for lite av den typen arbeid for å skaffe seg nok erfaring. Det er gjennom hans forsøk heilt klart at det er fleire faktorar som er viktige enn dimensjon og beine og jamne tre som Godal og Thun har vore inne på.

Det er ikkje lett å finne samtidige kjelder som kan seie noko sikkert om på kva grunnlag tømrarane som bygde Haltdalen stavkyrkje har valt tømmer ut frå. Frå seinare skriftlege kjelder finnast det mange døme på at ein har valt tømmer til husbygging ut frå ulike kriterie. I den fyrste trykte norske ordboka frå år 1646 er det mange ord og ordforklaringar som viser døme på det. Oppslagsordet -all ville vi i dag skrive som -al, altså kjerneveden i furu.

«All kaldis den inderste røde veed udi it Fyretræ / huilcket icke raadner oc forfuler saa snart som geiten / sive det yderste. Oc 14 Nilsson, 2007

er derfor it Al god træ meget tieneligere til tømmer / Bord oc anden Bygning end som it geite træ.»15 Dette er berre eit av mange døme på ord i denne ordboka som beskriv kvalitet, og som samstundes er normative og med forklaring. Dette tolkar vi dit at det var vanleg å føretrekke tømmer med alved til bygningar på midten av 1600-talet.

Vi ser i dag konsekvensane av dei vala som tømrarane i tidlegare tider har gjort.

«Det finnes ingen anledning att tro annat än att den kunnskap og medvetenhet som skrifterna ger innblick i också var giltig for äldre tider. Att vi har träbyggnader som är 700-800 år gamla kan knappast tolkas på annat sätt, än at timmermänen visste vilket timmer de skulle använda för at husen skulle bli beständiga.»16 ÅRRINGSANALYSE PÅ VEGGTILER I STÅANDE BYGG Studentane sine registreringer og arbeid i kyrkja og skogen har vore supplert med dendrokronologiske studiar. Utskifta material frå Haltdalen stavkyrkje er tidlegare daterte av Terje Thun, Vitenskaps­museet Trondheim. På dette grunnlaget konkluderte Ola Storsletten at trea er «blitt felt ca. 1170»17 og «felt en gang etter 1159. En datering av kirkebygget til ca. 1200 virker ikke urimelig»18. Fordi veggtiler er sterkt bearbeidet og geitveden oftast er hogd bort, ville tidfesting av årringane på tilene ikkje føre til en nøyaktigare datering av kyrkja.

Våre undersøkingar skulle først og fremst bidra til å beskrive materialkvalitet og kva slags trær som ble brukt til formålet.

15 16 17 18

Jensøn, 1915 Sjömar, 1988 Storsletten, 1993, s. 159 Storsletten, 2000, s. 63

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

203

STAVKYRKJENE OG HANDVERKSBASERT MATERIALANALYSE

Andreas studerer ein dendroprøve av eit ståande tre i skogen i Haltdalen.

Foto: Roald Renmælmo

204

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ANDREAS KIRCHHEFER OG ROALD RENMÆLMO

Utsnitt av skipets nordvegg i Haltdalen stavkyrkje, under den tidlegare vindaugsopninga. Radier for årringmålingane sjåast på tre av tilene.

Foto: Andreas J. Kirchhefer

Takspon frå Kvikne kyrkje (1652/54 e.Kr.) med ringar frå 1477-1591 e.Kr. Sponen er av kantved som er kløyvd langs mergstrålane. Årringgrensane synes som loddrette, mens mergstrålane som korte vassrette liner.

Verktøyspor synes svakt som skrå liner. Sprekkar kan likne på årringar, og i råtesonen til venstre dukker opp et mørkt bånd som likner ein årring.

Foto: Andreas J. Kirchhefer

Årringsbredder og mønsteret i variasjon i årringsbredder frå merg til yte er det fyrste vi ser på. På den innvendige flata på veggtilene ser vi også tydeleg kvist­mønsteret, avstand mellom kvistkransane, type kvist og storleiken på kvisten. På nokre veggtiler kan vi kanskje sjå skiljet mellom alved og geitved (kjerneved og yteved) og måle

breidda på desse og telje årringane i kvar av dei.

Grunnlaget for dette arbeidet er her breidda på årringane, altså dei årvisse vekstlaga til trea. Ideelt sett vert desse målt på stammetverrsnittet, det vil gjerne seie på ei komplett stammeskive, men oftast på ein blyanttjukk boreprøve. Av veggtiler

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

205

STAVKYRKJENE OG HANDVERKSBASERT MATERIALANALYSE

i ståande bygg er det ikkje enkelt å ta ut fysiske prøver, og i ei stavkyrkje er dette heller ikkje ønskeleg. På tilene ser ein ringane sidevegs som vertikale streker på langs av stammen (radial longitudinalsnitt).

Desse blei fotografert og målt opp digitalt – dette til forskjell til metodikken forklart av Stornes m. fl. som ser ut til å bruke konvensjonell film og måle på utskrifter.19 Veggtilene i stavkyrkjene er hogd til og forma av halvkløyvingar og overflatene er pjåla. I utgangspunkt kan man her sjå årringsmønsteret heilt ned til cellenivå. Eit godt døme på dette fant vi på ei nedfallen takspon under besøket ved Kvikne kyrkje.

Denne materialen er kantved, slik at ein ser årringane rett frå sida. Sponen er kløyvd parallelt med mergstrålane. På undersida av sponen var overflaten som om den var kløyvd i går. Ein ser cellestrukturen, men på grunn av det uvante perspektivet trengs det i nokre tilfelle noko øving til for å sjå årringgrensene.

På veggtiler var forholda ikkje like perfekte. Pjåling gir ei noko annleis overflate. I tillegg gjeld det å finne område som er mest mogleg reine, umåla, og som ikkje har vore utsatt for mykje fukt. Om nødvendig vart stripene der årringane skulle målast (såkalla radiar), forsiktig tørka for støv. Årringane kan tre tydelegare fram etter at veden vert fukta, men dette vart ikkje gjort her. Radiane vart merka med teip og inspisert med handlupe. For å halde kontroll på årringsteljing­ ane, og rekkefølgja på fotografia, vart kvar tiande ring markert på teipen. Viktigast er det her å markere dei ekstremt smale ringane og ringer med svak sommarved slik at disse ikkje blir oversett på fotografia.

19 Stornes, Thun & Bartholin, 2014

206

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Radiane på atten tiler i kyrkjeskipet vart fotografert. Avhengig av breidda av årringane og tilene blei det tatt minst 3–5 overlappande bilete per radius, oftast ein radius på kvar side av mergen. Det blei brukt ei digitalkamera med 60 mm makroobjektiv.

Godt lys får ein ved ein ringblits, men det kan vere nyttig å prøve belysning frå ulike retningar, til dømes om sommarveden kjem fram som låge rygger. Ein linjal tente som skala. Oppløysninga av nærbileta ligg på 1500 dpi (punkt pr. tomme). Årringbreidder på bileta vart målt digitalt20. Måleseriane vart så limt saman til seriar for radier og deretter til ein middelserie for kvar tile. Til slutt vart tilene kryssdatert med kvarandre og slått saman til ein middelkurve for alle veggtilene frå kyrkja.21 Same metodikk vart brukt på åtte bevarte veggtiler frå Kvikne stavkyrkje. Sidan desse står lause i våpenhuset, kunne vi her også studere den skråhogde endeveden.

Til fotografering stod berre nokre timar til rådvelde, så vi måtte prioritere kva vi kunne rekke over. Fyrste prioritet var her å vurdere alderen på tilene. Derfor vart det valt å fotografere flest mogleg tiler, medan vi i denne omgangen måtte sløyfe eksakt skalering og kontroll av årringane på veden.

DATERING AV VEGGTILENE I HALTDALEN STAVKYRKJE På dei atten tilene vart det målt mellom 82 og 243 årringar, i snitt 136 ringer.

Måleseriane let seg synkronisere med kvarandre, enten direkte parvis, eller steg for steg ettersom fleire seriar vart slegne saman. Dette resulterte i en 373-årig 20 Programmvare CooRecorder, http://www.cybis.se/forfun/ dendro 21 Programmvare TSAPWin 4.80d, http://rinntech.de

ANDREAS KIRCHHEFER OG ROALD RENMÆLMO

Venstre radius på den midtre veggtilen i nordveggen av Haltdalen stavkyrkjas skip. Linjal som skala og teip med prikker for hver tiende årring. Høgre: Nærbilete med målepunkter og årstallene 900 og 910.

Foto: Andreas J. Kirchhefer

middel­serie. Middelserien let seg ikkje sikkert datere på første forsøket, verken med eigne data eller middelseriar av kollegaer.

Også arbeidet med åtte veggtiler etter Kvikne stavkyrkje ga resultat. Måleseriane var 77 til 210 år lange, og dei syv lengste kunne kombinerast til ein 343-årig middelserie. No viste det seg at materialet frå begge kyrkjene vaks samtidig. Det er full overlapp mellom middelseriane frå Haltdalen og Kvikne. Samsvaret mellom desse er rimeleg sterkt, både statistisk (Glk 64,2 % 22; tBP 6,5 23) og visuelt. Til tross for at middelserien for veggtilene altså ikkje vart lengre ved å slå saman data frå dei to kyrkjene, skulle eit større tal tiler gjøre denne meir stabil. Tilfeldige variasjonar i årringkurva vert tona ned, og samsvaret 22 Gleichläufigkeit Glk, på norsk kalt Retningskoeffisient av Per Eidem (jf. Eidem, 1953), beskriver kor ofte to seriar samtidig går nedover eller oppover frå eit år til neste.

23 T-verdiar kombinerer korrelasjonskoeffisienten r med tal år overlapp mellom to seriar. Dei aukar med både r og år overlapp. Verdien tBP betyr at man først framhevar den årvisse variasjonen i årringseriane etter metoden av Baillie og Pilcher (1973). T-verdiar skal helst være større enn 5, men også anen statistikk og det visuelle inntrykket må stemme for å kunne avgjøre at en datering er korrekt.

med det regionale, klimabestemde vekstmønsteret blir større. Dette skulle auke sjansen for ei vellykka datering.

Men det trengast enda eit steg: Av dei få offentleg tilgjengelige årringdata frå den aktuelle perioden publiserte Per Eidem allereie i 1953 ein 351-årig middelserie frå Jutulstugu fra Uv i Rennebu24. Fyrst Terje Thun klarte å datere denne (899-1249 e.Kr.) etter at hans Trøndelagskronologi var blitt tilstrekkeleg lang (552-1979 e.Kr.)25. Og nå blei det treff: Middelserien HaltdalenKvikne korrelerer med Jutulstugu i posisjonen 735-1107 e.Kr. (Glk 66,3 %; tBP 5,6).

Haltdalen tatt for seg korrelerer med berre tBP 5,0, mens den noe kortare Kvikne-serien gjev ein høgare t-verdi (tBP 5,5; 737-1047 e.Kr.). Dermed er altså årringseriane frå veggtilene indirekte tidfesta via Jutulstugu og Trøndelagskronologien.

Trekk ein inn fleire kronologiar og middelseriar av daterte objekt, blir det tydeleg at dateringane er korrekte. Igjen, 24 Eidem, 1953 25 Thun, 2002

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

207

STAVKYRKJENE OG HANDVERKSBASERT MATERIALANALYSE

enkelte middelseriar kan ha svakheiter og lokale signal som maskerer ei korrekt datering, medan ei større samling av referanseseriar får fram det viktige regionale signalet. Figuren 9. og Tabell 1. viser eigne og Eidems seriar samt ein lang furukronologi frå Håckren i Jämtland26.

I dette datasettet dannar sist nemnde ramma for dateringa. Den er todelt: den yngre delen (908-2002 e.Kr.) er forankra i notida ved levende furu, mens den eldre delen (1631 f.Kr.-887 e.Kr.) består av subfossile

furustokkar som har lege i tjern og som er datert mot andre svenske kronologiar.

Veggtilene frå Haltdalen og Kvikne bind disse to delane saman. Av eige materiale inngår det en øksehogd stokk frå ei myr på Halsa i Nordland (536-898 e.Kr.)27 og tre stokkar frå kaianlegget på Fånes i Frosta kommune (963-1174 e.Kr.).28 TBP-verdiane mot Haltdalen-Kvikne blir høvesvis 4,8 og 3,0. Av Eidems dataseriar passer no også ei anna - kanskje hittil udatert - årringkurve 27 Kirchhefer, 2011 28 Kirchhefer, 2007

26 Gunnarson & Linderholm, 2002

Kronologiar og middelseriar for furu som overlapper med seriane frå veggtilene. Tall i starten og enden av stolpane står for start- og sluttårene. Kolonnane med tall til høyre og venstre i figuren er tBP- og Glk-verdier mot høvesvis Haltdalen og Kvikne.

Tabell 1: Korrelasjonsanalyse (COFECHA)* av middelseriane frå Haltdalen og Kvikne samt ulike referanseseriar.

Seriane er klippet i overlappande 50-årssekvensar. Koeffisientar i kursiv skrift er ikkje signifikante (r < 0,328).

At sekvensar som ikkje overlappar med kvarandre, korrelerer med dei øvrige seriane kan vi sjå som indisium for ei korrekt datering (til dømes Agdenes). Det er typisk at dei fyrste 1-2 sekvensar av seriane er berre svakt korrelert med dei andre seriane på grunn av ungdomsved, eller få måleseriar som inngår i middelserien. * Grissino-Mayer, 2001 Serie

År e.Kr.

750 775 800 825 850 875 900 925 950 975 1000 1025 1050 1075 1100 799 824 849 874 899 924 949 974 999 1024 1049 1074 1099 1124 1149

Håckren2

908–2002

Jutulstug

899–1249

Fånes

963–1174

Haltdalen

735–1107

Agdenes

798–1103

Kvikne

737–1079

.33

536-898 -1632–887

Halsa Håckren1

208

.30 .17

-.02

.28

.67

.64

.58

.50

.39

.39

.48

.25

.54

.43

.39

.48

.47

.40

.33

.46

.22

.31

.42

.41

.45

.52

.48

.19

.33

.37

.43

.52

.36

.45

.62

.61

.61

.43

.33

.34

.05

.08

.13

.37

.43

.21

.34

.30

.17

.39

.34

.39

.40

.34

.34

.52

.64

.59

.29

.37

.51

.43

.42

.40

.35

.46

.38

.46

.34

.14

.40

.27

.24

.45

.31

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ANDREAS KIRCHHEFER OG ROALD RENMÆLMO

inn i datasettet: to furustokkar frå Kong Øysteins hamn på Agdenes. Måleserien ser ut til å ha sin ytste årring i 1103 e.Kr.29 Middelserien Haltdalen-Kvikne er til og med rimelig godt korrelert over større avstandar: Torneträsk i Norrbotten (tBP 5,3) 30 og Dividalen i Troms (tBP 4,9) 31. Årsaka til dette forholdet kan være at tilveksten av furua rundt Forollhogna er sterkt påverka av fjellklimaet, det vil seie temperaturane i ein kort sommarsesong.

Sommartemperaturane er ganske like over store avstandar. Dei fleste utprega varme eller kalde somrar vil vi finne att i furu­ kronologiane frå fjell­skogen i både Midtog Nord-Noreg.

Tilene frå Haltdalen stavkyrkje gav ikkje yngre datering enn året 1159 e.Kr. nemnt ved Ola Storsletten. Måleserien av den «yngste» tila slutter 52 år tidlegare (1107 e.Kr.), og av dei andre meir enn 100 år før 1159 e.Kr. Dette passer bra med at heile geitveden på tilene er hogd bort, men betyr også at våre analyser ikkje bidrog til ei nærmare datering av kyrkja. Heller ikkje på tilene etter Kvikne stavkyrkje har vi klart å påvise sikker geitved. Legg ein til 75 årringar for geitved på den yngste tila (1079 e.Kr.), vil hogsten ligge ved 1154 e.Kr. Her må det reknast med eit slingringsmonn på minst 25 år, i tillegg til at vi ikkje veit kor mykje av den inste og ytste kjerneveden manglar. Brukar vi likevel Gjerdrums kjernevedformel32 på dei 190 årringane på den yngste tila, kan vi forvente at furua ble hogd i 1172. Tar vi høgde for at 50 år ung29 Det er ikkje kjent om stokken hadde bark, og hogståret for furua kan ha vore en del år seinare. Kong Øystein regjerte frå 1103-1123 e.Kr. 30 Grudd m.fl., 2002 31 Kirchhefer, 2005 32 Gjerdrum, 2003

domsved kan vere øksa bort, kan vi justere hogståret til 1182 e.Kr. Førebels kan det derfor sjå ut til at stavkyrka kan ha vorte bygd på andre halvdel av 1100-tallet. Her trengs det fleire analyser. Ei nærare grans­ king av veggtiler, eller eventuelle andre bevarte delar kan avdekke om det finnast geitved, eller enda betre; bevart barkkant.

Då kan vi kome nærare ei sikker datering av byggjeår for kyrkja.

DENDROKRONOLOGI OG MATERIAL­ KVALITET I HALTDALEN STAVKYRKJE Talet på årringar på veggtilene frå Haltdalen gir berre minstealderen for trea som blei brukt til veggtilene. Mykje av, om ikkje heile, geit- og ungdomsveden er hogd bort. Overflata på tilene passerer altså mergen med ein viss avstand. Dette fører også til at dei indre årringane verker mye breiare enn dei i røynda er. For å rette på dette, og få meir nøyaktig informasjon om trea sin vekstrate og alder, må ein vite avstanden mellom tile og mergen. Som ein peikepinn for avstanden mellom tile og mergen tente vinkelen av kvist og mergstråler på begge sider av mergen. Der det var innhugg i tilene, kunne i nokre tilfelle også krumminga av årringane bidra. Konklusjonen var at mellom 2 og 8 cm ungdomsved er hogd bort, i snitt 5,1 cm.

Avstanden kunne no nyttast til å berekne dei eigentlege årringbreiddene. For å holde berekningane enkle, føreset ein at årringane er sirkelrunde og at tilene er heilt flate.

Tenkjar ein seg no ein rett vinkel mellom mergen og det inste punktet av den næraste årringen, kan dermed årringbreiddene justerast ved hjelp av pytagoras’ setning: (avstand til merg)2 + (målt bredde)2 = (avstand merg årringgrense)2. Forventa

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

209

STAVKYRKJENE OG HANDVERKSBASERT MATERIALANALYSE

årringbreidde blir da: (avstand merg) – (avstand merg årringgrense). For justering av den neste årringen vert så hjørnet av trekantens langside (hypotenuse) flytta til neste årringgrense, og så vidare. Justeringa har mest effekt på dei inste årringane på tila, mens forskjellen utover går mot null.

Avstanden til mergen kan så omsetjast til tal på kor mange årringar som vert hogd bort. Mest elegant er det å bruke alders­ trenden i den justerte måleserien for å anslå breiddene og tal årringar i den manglande ungdomsveden. Resultatet er at det manglar i snitt 31 årringar til mergen, men det kan være så få som 9 eller så mange som 98 årringar. Føreset ein at trea er hogd i 1170 e.Kr., blir snittalderen for trea 175 år og minste og høgste alderen høvesvis 107 og 358 år.

Her legg vi til grunn ein negativ eksponentiell vekstkurve, det vil si rask vekst i ungdomen, følgt av gradvis minking og utflating av tilveksten. Ein slik vekstkurve er typisk for tre som veks opp utan konkurranse, det vil seie god tilgang til

Korreksjon av årringbreiddene målt på tilene (øvst).

Grunnprinsippet er eit trekant med ein rett vinkel mellom tilens overflate og den kortaste lina frå tilen til mergen. Figuren viser at årringane sjeldan er sirkelrunde.

lys og næring. Står ungtrea under skjerm eller spirte i, eller rett før ein periode med låg sommartemperatur, vil vekstraten i ungdomsveden være myke lågare, og talet på årringar i veden som er hogd bort, blir høgare enn berekna på denne måten. Det

Lengda av årringseriane på veggtilene frå Haltdalen (øvst) og Kvikne stavkyrkje (nedst). Stolper = årringar på tila. Pilar = anslått levealder frå merg til hogst i 1170.

210

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

ANDREAS KIRCHHEFER OG ROALD RENMÆLMO

Midlere tilvekst for furutrea. Rød: Tilene i Haltdalen stavkyrkje. Blå: furu på Åsen i Målselv som vart vurdert som egna til veggtiler. Stipla: talet tiler og trea. De utjamna linjene viser den berekna alderstrenden for trea.

er klart at denne framgangsmåten inneber fleire kjelder for usikkerheit, men ein kan håpe at avvik vert utjamna ved analyse av ei større mengde tiler.

Konklusjonane for veggtilene i Haltdalen stavkyrkje er at veksten starta med rundt 2 mm/år. Deretter minka vekstraten gradvis til 1 mm/år i løpet av furuene sine første 150 livsår, og kanskje til 0,5 mm/år etter 250 år. Tilveksten er større enn observert på prøver som ble tatt under befaringa i skogen ved Haltdalen, sjølv om desse træa ikkje var egna til veggtiler på grunn av for liten diameter. Trea som ble hogd, eller vurdert som egna til veggtiler i Klæbu og Målselv ser ut til å ha noko høgare vekst­ rater som på dei originale veggtilene. Dei seks trea som vart hogd på Åsen i Bardu er berre 130-160 år gamle, men byrja veksten med om lag 3 mm brede ringar. Årringane fram til ring hundre er her om lag 0,5 mm/ år breiare enn på de gamle veggtilene.

Etter hundre år vart avstanden mellom kurvene mindre. Den hurtige veksten kan

truleg forklarast ved at skogane i Bardu var ganske uthogde og opne etter koloniseringa på 1800-talet. Betyding for materialkvalitet må vi sjå nærare på.

KORLEIS SER VEGGTILER OG SUTAK UT SOM STÅANDE TRE? Veggtilene i Haltdalen stavkyrkje har vore i fokus når vi har gjort materialundersøkingar. Det er bevart mange av dei originale veggtilene så vi har eit bra materiale å gå ut frå. Når det gjeld sutaket på stavkyrkja er det særs lite av det originale som er bevart, kanskje berre delar av eit bord. Vi har derfor vore nøydde til å studere sutakbord på Værnes kyrkje som har originale bord frå 1100-talet. Årsaka til at vi vel å ta for oss sutakbord er at det er ein del særlege krav til kvaliteten på desse som har vist seg å vere krevjande å finne. Sutakborda i Haltdalen stavkyrkje har vore ståande tre i skogen som har vorte valt ut og hogd til føremålet. Desse furuene måtte ha nokre bestemte kvalitetar for å kunne brukast til

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

211

STAVKYRKJENE OG HANDVERKSBASERT MATERIALANALYSE

sutak. Stammen på furuene måtte ha stor nok diameter, lengd og vere rett nok til å gi store nok emne til sutak. Sutakborda i koret på Værnes kyrkje har breidder på mellom 27 og 32 cm i toppenden, med snitt på ca.

30 cm. Borda smalnar berre kring 0,5 cm pr. meter lengde.33 Truleg har dei fleste sutaksborda på Haltdalen stavkyrkje vore i heil lengd på ca. 6,7 meter.

Vinteren 2017–18 har vi saman med studentane Henrik Jenssen og Thor Larssen leita furu til kløyving og hogging av sutakbord i Målselv. Det vart teke ut 12 furuer som heldt mål i lengde og diameter.

Desse har vorte kløyvd og hogd til i løpet av 2018. Erfaringa så langt er at det skal veldig lite langkrok til i ein stokk som er så lang, før det blir problem med at ein må hogge bort for mykje av breidda. Elles er det eit vanleg problem at stokkar med så stor diameter ofte har mergsprekk.34 Dette gjer at det, enten blir sprekk gjennom borda, eller at det vert mykje ekstra arbeid for å få hogd fram bord utan sprekk. Med desse erfaringane har vi leita gjennom ei rekke ulike skogområde i Målselv for å finne furubestand som kan vere egna til sutak til stavkyrkja. Vi finn mange furuer som har lengde og diameter som høver, men langkrok, mergsprekk og for mykje stor kvist gjer at dei aller fleste ikkje er egna til sutak til stavkyrkja. Erfaringane frå arbeidet med å kløyve og hogge bord 33 Eige oppmåling av avdekt felt på nordsida av kortaket på Værnes kyrkje i 2010. 10 stk. sutakbord vart målt opp og registrert.

34 Sprekk gjennom mergen medan det står på rot. I ordboka til Christen Jensøn frå 1646 har han nemninga «vindope» om dette fenomenet og forklarar i detalj korleis stokkar med vindope bør kløyvast. Det tyder på at slike furuer har vore vanlege å bruke på 1600-talet, og at tømraren måtte gjere det beste av det.

212

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

gjer at vi blir meir kritiske når vi vel nye stokkar. Det er komplekst å forklare for andre kva vi ser etter på dei furuene vil leiter fram. Det er derfor vanskeleg å få andre til å leite og hogge tømmer. Vi må sjølv ut i skogen og leite dei rette trea.

Om vi skulle freiste oss på ei verbal skildring av kva tømmer vi er ute etter til sutak så kunne det bli noko slikt: 1. Furu med bein og rund stamme på 7 meters lengd. Pilhøgd på 1 cm eller mindre.

2. Ikkje stor kvist eller tørrkvist i rotstokken.

3. Ikkje tennar i rotstokken.

4. Diameter i toppen på 7 meter på ca. 32-36 cm.

5. Lite avsmaling, helst mindre enn 1 cm pr. meter.

6. Høg andel alved (alvett ved), høgst 5/4 tomme med geitved.

7. Ikkje mergsprekk (vindope) som lagar problem med å få tette bord.

8. God kløyv, helst ikkje kraftig solvinde (venstrevridde) stokkar.

Dette er ganske konkret og målbart, men noko av det krev at ein må felle tømmeret for å få undersøkt det. Noko av det kan vi få indikasjonar på gjennom visuell vurdering av treet på rot og meir kan vi supplere ved å ta ein boreprøve med tilvekstborr. Då vil veksemønsteret kunne seie oss noko om kva vi kan vente å finne i veden. Tre som har vakse raskt i ungdomen vil gjerne ha ein del meir stor kvist og tørrkvist enn tre som har vakse seint i ungdomen. Furuer som har stagnert i veksten, har byrja å få aldersved, vil som regel ha ein større andel alved enn furuer som er i god vekst. Dendroprøven kan også ofte gi oss svar på om det er mergsprekk eller mergråte i stokken. Vi

ANDREAS KIRCHHEFER OG ROALD RENMÆLMO

Sutaket på nordsida av taket på koret på Værnes kyrkje. Desse borda er dei som vart målt opp og dokumentert i 2010.

Foto: Roald Renmælmo

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

213

STAVKYRKJENE OG HANDVERKSBASERT MATERIALANALYSE

Furu som blir vurdert til veggtiler til stavkyrkje. Denne vart ikkje hogd i fyrste omgang.

Foto: Roald Renmælmo

kan også sjå om det er tennar der vi har tatt prøven. Når vi tek ein dendroprøve av ståande tre kan vi samanlikne den med dendrodata frå undersøkingane på stavkyrkjematerialen. Slik kan vi etterkvart lære å lese meir ut av prøvedataene, både frå trea i skogen og frå originalmaterialen. På dette feltet har vi berre så vidt byrja å sjå mønster som vi kan arbeide vidare med. Dette bør kunne bli eit framtidig forskingsområde der vi i Noreg med vår rikdom av svært gamle trebygningar har eit stort potensiale.

214

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Veggtilene i Haltdalen stavkyrkje er kring 2,9 meter lange, under halvparten av lengda til sutakborda. Dette gjer at mange furuer med grov nok dimensjon, men med ein liten langkrok, kan brukast som emne. I tillegg er det vesentleg lettare å finne 3 meter lange rotstokkar utan for mykje stor kvist, enn tilsvarande 7 meter lange stokkar. I område med produktiv skog, gjerne blandingsskog av bjørk og furu, har vi funne ein del grove furuer som er godt egna til veggtiler. Også i område

ANDREAS KIRCHHEFER OG ROALD RENMÆLMO

oppe i liene der det står att ein del gamle og grove furuer har vi funne aktuelle tre til veggtiler. Ein del av desse furuene har jamn god vekst slik som vi ser av prøveresultata for dei originale veggtilene frå Haltdalen stavkyrkje. I dei rette områda kan vi gå etter dimensjon og stammeform og få fram fine emne til veggtiler. Dei områda vi fann dei store tømmerdimensjonane hadde relativt god bonitet og blandingsskog med furu og bjørk. I desse områda har det vore vanskeleg å finne furuer til sutak. Furuer til sutak har vi leita og funne på furumoar med meir moderat vekst. Helst er dette furumoar nede i dalbotnen i Målelv. Dei fleste slike furumoar er gjerne lett tilgjengelige og det er sjeldan furuene der vert særleg gamle før dei blir hogd. Det er då mange furuer som har potensiale til å bli tømmer til sutak, men som ikkje held mål på diameter.

Om dei får stå 50 – 100 år til så kan det bli godt med tømmer til sutak. Truleg har tømrarane som hogg tømmer til bygginga av Haltdalen stavkyrkje også leita emne i ulike skogsområde for å finne dei spesielle kvalitetane som var høveleg for dei ulike delane. Tømmer til veggtiler fann dei truleg ikkje i same skogen som tømmer til sutak då som no.

HOGST, OPPDELING OG FORMING AV BYGGJEMATERIALAR Gjennom arbeidet med kartlegging av aktuelle verktøy til bruk i arbeidet har vi funne fram til ein del økser som både i tid og geografisk plassering kan høve med materialane i Haltdalen stavkyrkje.

Verktøyspor på materialen kan også tolkast til korleis delar av arbeidet kan ha vore gjort. Gjennom arbeid med tradisjons­ berarar i nyare tid har vi dokumentert ulike

arbeidsmåtar for kløyving av tømmer til bord.35 Den systematiske arbeidsmåten som Konrad Stenvold og andre har lært oss gjer at vi ikkje er så avhengige av å finne tømmer som er beinkløyvd, slik Stig Nilsson leita etter til sine forsøk. Vi kan styre kløyven ganske kontrollert gjennom å aske stokken og vere forsiktig med bruk av kilar. Då kan vi kløyve stokkar som er høgrevridd eller venstrevridd i veden. Vi kan også kløyve stokkar med stor kvist, langkrok eller andre «feil».

Ei viktig erfaring så langt i prosjektet er at det er ganske tungt arbeid å kløyve grove furustokkar på opp mot 65 cm i diameter og så hogge dei til bord til sutak eller vegg­tiler. Når vi arbeider på ein stokk som er tung å kløyve, er vanskeleg å hogge slett, eller er vanskeleg å pjåle og få eit fint resultat legg vi snart merke til ulike kjenneteikn for slike stokkar. Spesielt når vi arbeider i skogen og kløyver og hogger til materialen straks etter felling får vi nyttige erfaringar som vi tek med oss til neste furu vi vel ut. Når vi går ut i skogen for å ta ut nye furuer som vi skal hogge til, vil vi bevisst eller ubevisst hugse slitet med å arbeide med dei trea som har vore tunge å kløyve eller hogge. Arbeidsmåten gjer at vi vel ut tømmer etter andre kriterie enn om vi hadde produsert materialen maskinelt.

Furuer med tennar, stor kvist i fyrstestokken, har grov bark og er solvinde blir då neppe fyrstevalet.

STAVKYRKJER I OMRÅDET KRING FOROLLHOGNA NASJONALPARK I Trøndelag er det i dag berre Haltdalen stavkyrkje som er bevart som ståande 35 Renmælmo, 2012

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

215

STAVKYRKJENE OG HANDVERKSBASERT MATERIALANALYSE

Veggtiler som er lagra i dagens Kvikne kyrkje. Tilene er dekorert innvendig med rissa figurar som minner mykje om dyra som er skore ut i dei eldste delane av Urnes stavkyrkje. 8 av desse tilene på Kvikne er datert gjennom prosjektet. Dateringane viser at tømmeret som veggtilene av laga av, vart hogd ein gong etter 1079, truleg kring midten av 1100-talet.

Foto: Roald Renmælmo

kyrkje. Det er påvist at det har vore minst 26 stavkyrkjer i fylket.36 Det kan nok vere mogleg å finne restar etter ein del av desse kyrkjene, men det er lite som er kjent i dag. Ålen stavkyrkje vart og riven i 1881, og der vart dør og portal brukt i den attreiste Haltdalen stavkyrkje. Til portalen er det også eit firkanta utskore felt med blad­ ornament. Dette er i dag bevart i kyrkjesamlinga ved Vitenskapsmuseet.37 Frå Ålen 36 https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Stavkirker_i_Trøndelag 37 Portalen med alle delar har registreringsnummer T2718 i samlinga til Vitenskapsmuseet.

216

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

stavkyrkje skal det også vere teke vare på delar av ein hjørnestav med delar av syllstokkane.38 På kyrkjegarden ved dagens kyrkje i Ålen står framleis våpenhuset som vart bygd til den gamle stavkyrkja på 1600-talet. På døra på våpenhuset er det ein dørring med beslag som truleg har vore på den døra som i dag står i Haltdalen stavkyrkje på Sverresborg. På Vitenskapsmuseet 38 Truleg med registreringsnummer T2719, men delane er ikkje lokalisert i samlinga. Desse kan vere dei same som er brukt i ei mellomalderutstilling i Sumhuset ved Vitenskapsmuseet?

ANDREAS KIRCHHEFER OG ROALD RENMÆLMO

er det også bevart nokre stavar med delar av syll og portalen frå den gamle Rennebu stavkyrkje.39 Dei tre stavkyrkjene Holtålen, Ålen og Rennebu låg kring den delen av Gauldalsvidda som i dag er Forollhogna nasjonalpark. I dette området låg også Kvikne stavkyrkje som vart avløyst av dagens Kvikne kyrkje kring 1652-54.

Kvikne er i dag i Hedmark fylke, men har høyrt til Trøndelag tidlagare. I Kvikne kyrkje er det bevart delar av den eldre stavkyrkja, både i form av taksperrer gjenbrukt i takkonstruksjonen i dagens kyrkje, og i form av 15 veggtiler. I boka Norske stavkirker40 er det nemnd at veggtilene med «Innskårne Urnesdyr på innsiden av veggene» var bevart på loftet på Kvikne kyrkje. I dag er dei plassert i våpenhuset i kyrkja. For oss er lause veggtiler nyttige å undersøkje sidan vi kan studere dei områda som elles er skjult for oss når tilene står på plass i veggen.

Det er ikkje tidlegare publisert datering av veggtilene i kyrkja på Kvikne, men det har vore gjort undersøkingar av ulike slag som ikkje er publisert. Den usikre tidfestinga har nok vore ein årsak til at 39 Portalen frå Rennebu har registreringsnummer T2691.

40 Hauglid, 1969, s. 68

ein ikkje har ynskja å publisere det som er gjort av arbeid på desse. Vi håper vår datering som gjer det truleg at stavkyrkja på Kvikne vart bygd på 1100-tallet kan endre på dette? Denne dateringa stemmer også bra med Urnesdekoren på veggtilene.

Dateringane av veggtilene i Haltdalen stavkyrkje er viktige for å vise at ein stor del av veggtilene er originale. Så godt som heile nordveggen og sørveggen i skipet har originale veggtiler. Dei nyare delane som er spunsa inn er godt synlege som annleis enn originalane. I tillegg har også austveggen på koret i hovudsak originale veggtiler.

FORFATTERBIOGRAFI Andreas Joachim Kirchhefer (f.1965) er utdanna naturgeograf og biolog. etter prosjekt innan dendroklimatologi ved UiT har han sidan 2009 arbeidd som sjølvstendig næringsdrivande med mellom anna dendrokronologisk datering.

Roald Renmælmo (f. 1970) er universitetslektor i tradisjonelt bygghandverk ved NTNU - Institutt for arkitektur og ­teknologi. Han er også PhD-stipendiat ved NTNU/Göteborgs universitet, og arbdeider med eit forskingsprosjekt som går på material og rekonstruksjon av arbeidsprosessar i bygghandverk.

KILDER BAILLIE, MICHAEL G.L. OG JONATHAN R. PILCHER: «A simple crossdating program for tree-ring research», Treering bulletin, vol. 33, 1973

BAKKEN, KRISTIN (RED.): Bevaring av stavkirkene.

Håndverk og forskning, Oslo, 2016

EIDEM, PER: «Om svingninger i tykkelsesveksten hos gran (Picea abies) og furu (Pinus sylvestris) i Trøndelag», Meddelelser fra Det Norske Skogforsøksvesen, vol. 41, 1953

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

217

STAVKYRKJENE OG HANDVERKSBASERT MATERIALANALYSE

FIGENSCHAU, INGAR: Øksemateriale fra Troms og Finnmark, Tromsø, 2012 GJERDRUM, PEDER: «Heartwood in relation to age and growth rate in Pinus sylvestris L. in Scandinavia».

Forestry, vol. 76, 2003 GODAL, JON BOJER: «Materialen i Haltdalen stavkyrkje» i Elisabeth Seip (red.): En stavkirke til Island, Oslo, 2000 GRISSINO-MAYER, HENRI D.: «Evaluating crossdating accuracy: A manual and tutorial for the computer program COFECHA». Tree-Ring Research vol. 57, 2001.

GRUDD, HÅKAN, KEITH R. BRIFFA, WIBJÖRN KARLÉN, THOMAS S. BARTHOLIN, PHILIP D. JONES OG BERND KROMER: «A 7400-year tree-ring chronology in northern Swedish Lapland: natural climatic variability expressed on annual to millennial timescales», The Holocene, vol. 12, 2002 GUNNARSON, BJØRN E. OG HANS W. LINDERHOLM: «Lowfrequency summer temperature variation in central Sweden since the tenth century inferred from tree rings». The Holocene, vol. 12, 2002 HAUGLID, ROAR: Norske stavkirker, Oslo, 1969 HELJE, MATTIAS: Medeltida byggnadsspik, Göteborg, 2017

218

JENSØN, CHRISTEN: Den norske Dictionarium eller glosebok, i ny utgave ved Torleiv Hannaas, Oslo [Kristiania], 1915 KIRCHHEFER, ANDREAS J.: «A discontinuous tree-ring record AD 320-1994 from Dividalen, Norway: inferences on climate and treeline history» i Gabriele Broll og Beate Keplin (red.), Mountain and Northern Ecosystems – Studies in Treeline Ecology, Berlin, 2005 KIRCHHEFER, ANDREAS J.: Dendrokronologisk undersøkelse av arkeologisk materiale fra kaianlegget på Fånes, Frosta kommune, NordTrøndelag, Tromsø, 2007.

KIRCHHEFER, ANDREAS J.: Dendrokronologisk datering av en tilspisset furustokk fra Øvre Halsa, Meløy kommune, Nordland, Tromsø, 2011.

NILSSON, STIG: «Klyvning av virke til takved» i Byggnads­ traditioner i gränstrakter, Østersund, 2007 RENMÆLMO, ROALD: «Kløyving av tømmer med Konrad Stenvold» i Jon Bojer Godal: Tekking og kleding med emne frå skog og mark, Trondheim, 2012.

SANDVIG, ANDERS: Om bord og plankehugging før vannsagens tid, Lillehammer, 1931 SEIP, ELISABETH (RED.): En stavkirke til Island, Oslo, 2000

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

SJÖMAR, PETER: Byggnadsteknik och timmer­ manskonst, Göteborg, 1988 STORNES, JAN MIKAL, TERJE THUN OG THOMAS S. BARTHOLIN: «Ny kunnskap om stavkirker ved måling av årringbredder på fotokopier», Fortidsminneforeningens årbok, 2014 STORSLETTEN, OLA: En arv i tre, De norske stavkirkene, Oslo, 1993 STORSLETTEN, OLA: «Haltdalen stavkirke, en bygningsbeskrivelse» i Elisabeth Seip (red.): En stavkirke til Island, Oslo, 2000 THUN, TERJE: Dendrokronological constructions of Norwegian conifer chronologies providing dating of historical material, dr.philos.-avhandling, NTNU, Trondheim, 2002 THUN, TERJE, JAN MICHAEL STORNES, THOMAS S. BARTHOLIN OG HELENE L. SVARVA: «Dendrokronologi gir stavkirkene nytt liv» i Kristin Bakken (red.): Bevaring av stavkirkene. Håndverk og forskning, Oslo, 2016

LEIF ANKER

Jørgen Jensenius.

Foto: Privat foto

JØRGEN JENSENIUS SOM STAVKIRKEFORSKER 1946–2017 Leif Anker Kirkeforsker – stavkirkeforsker, arkitekt, arkeolog, bygningshistoriker og forfatter – Jørgen Holten Jensenius ble født i Oslo 15. oktober 1946 og gikk ut av tiden 14. november 2017. Fagmiljøet han tilhørte er lite og hans bortgang har gjort det merkbart mindre. Det følgende er et forsøk på å trekke noen linjer i hans arbeider.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

219

JØRGEN JENSENIUS SOM STAVKIRKEFORSKER 1946–2017

K

irkeforsker – stavkirkeforsker, arkitekt, arkeolog, bygningshistoriker og forfatter – Jørgen Holten Jensenius ble født i Oslo 15. oktober 1946 og gikk ut av tiden 14. november 2017.

Fagmiljøet han tilhørte er lite og hans bortgang har gjort det merkbart mindre.

Jørgen Jensenius var en svært produktiv forsker som publiserte en jevn strøm av artikler om middelalderens trekirker i en lang rekke forskjellige tidsskrift og publikasjoner, også i denne, gjennom mange år.1 Han var utdannet sivilarkitekt fra Arkitekt­ høgskolen i Oslo og studerte oppmåling som Unesco-stipendiat i Ankara 1971-72, et studium som medførte praksis på ruiner fra antikken og omfattende studiereise i Midtøsten og Vest-Asia. I 1974 begynte han sitt virke i Norges Kirker og ble etter hvert fast ansatt hos Riksantikvaren, hvor han arbeidet inntil han fulgte med over til NIKU da instituttet ble opprettet i 1994. Han tok sin doktorgrad ved Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) i 2001 på avhandlingen Trekirkene før stavkirkene.

En undersøkelse av planlegging og design av kirker før ca. år 1100.2 Kort etter ble han oppsagt som overtallig fra sin forskerstilling ved NIKU. I årene siden fortsatte han utrettelig og stedig sitt virke uten fast institusjonstilknytning. Det må ha kostet.

Jensenius’ siste publiserte artikkel ble «Osebergskipets gravkammer» i Collegium Medievale for 2016.3 Den bygningsmessige forskningen på stavkirkene i Norge har vært dominert 1 En bibliografi over hans publiserte arbeider er tilgjengelig på http://www.stavkirke.info/artikler de fleste kan lastes ned i fulltekst.

2 Jensenius, 2001 3 Jensenius, 2016

220

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

av tradisjonen etter Lorentz Dietrichson, noe Jørgen Jensenius problematiserte i en artikkel i 2006.4 Problemstillingene har i stor grad ligget fast. Kortene har vært gitt, spørsmålet har i stor grad vært hvordan de skal legges. Jørgen Jensenius var en annerledes stemme både ved de emnene han tok opp, hans tilnærming til dem og hans framstillingsmåter. Han utfordret veletablerte synspunkter og metoder, i stavkirkeforskningen. Hans publiserte arbeider, særlig om målforhold i kirkearkitekturen, vakte en del diskusjon og også kritiske kommentarer folk imellom i fagmiljøet. Likevel ble det ingen offentlig faglig debatt slik som det ble for eksempel rundt Roar Hauglids stavkirkebøker på 1970-tallet.5 Ved Jørgen Jensenius’ bortgang er det på sin plass å peke på noen av hans bidrag og betydningen av dem i stavkirkeforskningen.

ET NYTT ARBEIDSFELT I STAVKIRKEMARKEN Den røde tråden i det meste av Jensenius’ arbeid er det han selv kalte problemet med omvendt design.6 Hvordan finne ut av ideen bak et byggverk kun gjennom de materielle spor, enten i stående bygninger eller som spor og avtrykk i bakken etter forlengst forsvunne kirker? Hvordan har de tidlige trekirkene, såkalte stolpekirker, og stavkirkene vært tenkt, planlagt og bygget? Resultater fra slike undersøkelser kan danne bidrag til diskusjonen om stav­ 4 Jensenius, 2006 5 Bl.a. Hauglid 1973, 1976, 1977; Andersson 1976; Anker 1977, 1978 og Hohler 1999 II s. 157 6 Se f.eks. Jørgen Jensenius: «The Inverse Design problem In Medieval Wooden Churches of Norway», ms.

2003, publisert på http://www.stavkirke.info/wp-content/ artikler/artikkel-japan.html

LEIF ANKER

Jørgen Jensenius ved oppmåling i Borgund stavkirke 2001.

Foto: Birger Linstad

kirkenes byggemåte og mulige opprinnelse.

Spørsmålet har dominert stavkirkeforskningen i mer enn 150 år. Ved å nærme seg stavkirkene med nye problemstillinger utfordret han etablerte oppfatninger og metoder: dels ved å klargjøre og argumentere for sin egen tilnærming og de resultatene han kom fram til, dels ved å ta opp det han så som uholdbare posisjoner og sviktende metode. Gjennom sine arbeider tok han slik et direkte og indirekte oppgjør med det som Ragnar Pedersen har karakterisert som en forskningstradisjon som er «nokså snever rent tematisk».7

MÅLFORHOLD OG OPPMÅLINGER Jensenius har publisert tre av sine undersøkelser i eksisterende stavkirker: i Lomen, Torpo og Uvdal.8 Her søkte han å avdekke målforhold i bygningene og slik komme på sporet av planleggingen og bygge­ prosessen, det Jensenius kalte bygningenes skjulte orden.

I Lomen stavkirke analyserer han målforholdene mellom lengder, bredder og høyder i bygningens ulike volumer, skip, skipets midtrom og kor og bygningens samlete lengde og høyde. Jensenius pekte på utsparinger i skipets grunnstokker og

7 Pedersen, 2016, s. 216; Jensenius 2004, s. 138

8 Jensenius, 1988a, 1992 og 1993.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

221

JØRGEN JENSENIUS SOM STAVKIRKEFORSKER 1946–2017

nagler i skipets midtrom som han mente har vært brukt for å sette ut mål for tilvirkning av bygningsdeler. Han konkluderte med at det i planleggingen kan vært tatt utgangspunkt i to kvadrater med sider på hhv 10 og 12 romerske fot (29,6 cm). Disse kan deretter ha vært utgangspunkt for videre mål for bygningselementer og bygningsledd, bla. ved hjelp av geometriske figurer.

En slik figurbundet framgangsmåte mente Jensenius minner om framgangsmåten bl.a. i labyrinten i katedralen i Chartres.9 Han pekte avslutningsvis på at: «antall enheter, forhold, proporsjoner og antatt lengdeenhet (er) blant de vanligst beskrevne i den samtidige (min utheving) litteratur om europeisk kirkearkitektur».10 Boka mangler imidlertid drøfting av dette og henvisninger som setter undersøkelsen inn i en eksisterende fagdiskusjon om anvendt geometri og matematikk i middelalderens bygninger.

De publiserte analysene av Torpo og Uvdal stavkirker er utført med samme metode som i Lomen, men den hypotetiske lengdeenheten Jensenius kom fram til er større. Vesentlig er at han argumenterte tydeligere for at målforhold og anvendt enkel aritmetikk og geometriske figurer er nødvendige ved planlegging og bygging av en kirke.

Framstillingsmåten i disse analysene er språklig knapp, leseren får ikke noe gratis.

Mye av argumentasjonen ligger i tegning­ ene, og Jensenius lar dem i stor grad tale for seg selv. Han gjør rede for hvordan han definerer de ulike delene av bygget, dvs. hvor målene er tatt. Eksempelvis definerer han i Lomen skipets høyde fra underkant 9 Jensenius 1988a, s. 62 f.

10 Jensenius, 1988a, s. 63.

222

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

veggsvill til overkant av undre stavlegje, mens midtrommets høyde defineres fra underkant grunnstokker til overkant undre stavlegje. I Torpo måler han de tilsvarende høydene fra underkant grunnstokker.

Slik skiller analysene seg og er forblitt enkeltarbeider som peker i samme retning, men uten at Jensenius har tatt dem opp til en sammenliknende drøfting. Han arbeidet lenge med analyse av målforhold i Høre, men rakk dessverre ikke å gjøre den ferdig.

I en samtale kort før han døde, pekte han på at den etter hans oppfatning skiller seg vesentlig fra Lomen, ikke bare i faste mål, men også i målforhold.11 Disse to kirkene som ligger i nabosokn har mange ytre likheter i konstruksjon og treskurd, og de er ofte omtalt som tvillingkirker i den kunsthistoriske litteraturen.12 Analysene av disse tre førstnevnte stavkirkene er tankevekkende og perspektiv­ rike. Spørsmålet om anvendt matematikk og geometri i kirkebyggingen er bindsterkt drøftet på flere europeiske språk, slik det også framgår av Jensenius’ henvisninger i en rekke av hans arbeider. Blant annet er problemstillingen satt i sammenheng med når de arabiske avskriftene av gresk antikk matematikk og geometri ble oversatt til latin.13 I dette ligger eksempelvis en mulighet for at det er sammenhenger mellom håndverkstradisjoner i flere geografiske områder. Håndverket i bygningene blir mer 11 Personlig meddelelse fra Jørgen Jensenius, 26. september 2017 12 Dietrichson, 1892, s. 326; Anker, 1970, s. 263 og 1997 s.122; Hauglid, 1976 s. 356; Hohler, 1999 I, s. 193 og Nordhagen, 2003, s. 116 13 Se Jensenius, 2001, 2003, 2006, 2010b med henvisninger til litteratur og drøfting av teoretiske og metodiske spørsmål om metrologi. Kidson, 1981 drøfter klassisk matematikk og geometri i sammenheng med ombyggingen av kirken St. Denis i Paris omkring 1130.

LEIF ANKER

enn valg av materialkvaliteter, materialbehandling og bearbeiding, men også den ikke-skriftfestete planleggingen og utførelsen i byggeprosessen som bl.a. Uvdal, Lomen og Torpo.

Den kontekstualiseringen av analysene som i hvert fall undertegnede savner i disse arbeidene, tar Jensenius opp i en rekke senere artikler.14 Det er rimelig å se disse arbeidene under ett som uttrykk for en sammenhengende faglig posisjon.

PROPORSJONER OG OPPMÅLING Metodisk flagget han ståstedet i «Kirkene ingen kunne målbinde. Undersøkelser om proporsjonssystemer i norske kirker».15 Artikkelen inneholder et metodisk oppgjør med proporsjonsanalyse i arkitekturen og uklar bruk av proporsjonsbegrepet i bygningsforskningen. Jensenius går kort og kritisk gjennom «systemstriden» rundt Nidarosdomens gjenreisning, og Else Christie Kiellands bok Stave Churches and Viking Ships der hun søkte å bevise at det «gyldne snitt» er brukt i planleggingen.16 Jensenius slo et slag for avklart begrepsbruk og avklart metode: «Forutsetningen for slike undersøkelser må være oppmålinger hvor alle relevante mål er uttrykt i cm med drøftelse av hvor målene er tatt og deres verdi».17 Han utdypet dette videre i en artikkel i Nordisk Arkitekturforskning der han tok opp bruken av proporsjonsbegrepet i arkitekturhistorien: «Forfattere med ulike bakgrunner ville forklare de historiske kirkenes propor14 15 16 17

Se note 13.

Jensenius, 1988b, s. 117-134 Christie Kielland, 1981 Jensenius, 1988b, s. 132

sjonssystemer ut fra antatte lengdeenheter og spesielt utvalgte geometriske figurer. Mange forfattere tolket praksis i middelalderen ut fra sin kjennskap til litterære teorier fra den senere renessansen. Det blir forvirrende når forfattere i en moderne, romantisk og idealistisk tradisjon blander teknisk, teoretisk og metafysisk matematikk i sine undersøkelser». 18 For Jensenius var den sentrale problemstillingen forskjellen på praktisk erfaring med bruk av mål og målforhold på den ene siden, og tallforhold frambrakt med idealistisk teoretisering på den annen. Mengder og størrelser er sentralt i planlegging av en hvilken som helst bygning. I artikkelen drøftet han de praktiske siden av dette for håndverkerne og byggerne: «Den enkleste måten å beskrive en bygnings form og størrelse på, er ved angivelse av lengdene på volumenes indre og ytre kanter, uttrykt i et antall av en måleenhet, ulike forhold og forholdenes geometriske ekvivalenter».19 I doktoravhandlingen hans fra 2001 var nettopp spørsmålet om målforhold en sentral problemstilling.20 Jensenius regnet i 2001 med 31 kirkesteder i Norge med direkte eller indirekte påviste spor etter én eller flere stolpekirker.21 I tillegg regnet han Røldal stavkirke som han mente kan ha hatt 18 Jørgen Jensenius: «Hvor ble det av proporsjonsbegrepet i arkitekturen», Nordisk Arkitekturforskning, vol. 19, nr 2, 2006, ss.81-93, se http://www.stavkirke.info/wp-content/ artikler/jensenius-nordisk-ark2006.pdf 19 Jensenius, 2006 20 Jensenius, 2001 21 Jensenius, 2001, appendiks 1. I løpet av årene som er gått kan to funn føyes til: Faret i Skien (se Reitan 2006 og Reitan, 2007) og i Trondheim med det som sannsynligvis er fundamenter for Klemenskirken i med flere etterfølgende bygninger på samme tuft.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

223

JØRGEN JENSENIUS SOM STAVKIRKEFORSKER 1946–2017

Lomen stavkirke, Jensenius’ oppriss av skipet mot øst viser hvor de ulike målene og derigjennom også Jensenius’ definisjon og avgrensning av skipets ulike elementer. Daværende skjevheter i bygningen framgår av tegningen. Setningene ble noe rettet opp i Riksantikvarens stavkirkeprogram 2001-2015.

224

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

LEIF ANKER

Lomen stavkirke, skipets oppriss mot øst som analytisk tegning og teoretisk drøfting. Jensenius har omsatt målene i foregående tegning til geometriske figurer, forholdstall står i parentes. Ett av hans poenger er at kirkens romlige elementgrupper kan brytes ned til en serie flatefigurer med enkle forholdstall.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

225

JØRGEN JENSENIUS SOM STAVKIRKEFORSKER 1946–2017

jordgravde staver/stolper fram til restaureringen i 1916.22 For en del av disse tuftene kom Jensenius til at målene i grunnplanen kan avleses med tilstrekkelig nøyaktighet til å danne seg et bilde av målforholdene.

Han konkluderte med at et antall av de tidlige stolpekirkene har samme forhold mellom bredde og lengde selv om størrelsen er ulik. Tilsvarende undersøkte han også målforhold i grunnplanen til seks bevarte stavkirker der han mente skipets og korets opprinnelige plan kan fastlegges med rimelighet.23 Målforholdene i plan er nær sammenfallende. Han konkluderte med at det er sannsynlig at disse stav­ kirkene er planlagt, eller designet som han kalte det: «med forholdet skipets bredde til summen av skipets og korets lengder (Jensenius’ uth.)». Denne konklusjonen bygget Jensenius videre på og mente at en kan legge den til grunn ved «den videre undersøkelsen av stolpekirkenes mulige designskjema og utstikkingssystem».24 Han framholdt i en rekke sammenhenger at mål for utstikking og tilvirkning i samsvar med en plan kan skje med enkle hjelpemidler som: knutesnor eller målestokk for lengder, passer eller snor for sirkelslag med anvendt aritmetikk og enkle geometriske hjelpefigurer. Felles er at det er erfaringsbasert kunnskap, som trolig ikke ble skriftfestet. Håndfaste belegg er det av gode grunner mindre av, men i Lomen mente Jensenius at utsparinger i gulvet og merking i midtrommet best lar seg forklare 22 Jensenius, 2001, s.180; Jensenius, 1998 23 Jensenius 2001, appendiks 2, s. 176f. De seks kirkene er Uvdal, Lomen, Heddal, Urnes, Borgund og Hopperstad.

24 Jensenius, 2001, s.182. I en rekke av sine arbeider bruker Jensenius betegnelsen design. Bruken er i ordets videre og historiske betydning: planlegge, stikke ut, konstruere m.v.

Se også Jensenius, 2001, Anneks 1 Ordforklaringer s. 195f.

226

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

som del av merkesystem med planlagte mål for tilvirkning av bygningsdeler. I Bø gamle kirke ble det funnet en mindre, stående pæl i midtaksen under korgulvet.

Denne mente Jensenius kan ha vært brukt i utstikning av koret.25 KIRKERETT, TRE OG STEIN Argumentasjonen hans baserte seg på målforhold han utla fra arkeologiske spor, skriftlige kilder fra middelalderen og forskningslitteratur om middelalderens byggeprosesser og håndverkstradisjoner.26 Han la også vekt på teologiske, liturgiske og kirkerettslige forhold som han med god grunn så som forutsetning i planlegging av en kirke. Han poengterte at de grunnleggende kravene var enkle, uten krav til størrelse, utforming og byggematerialer, men samtidig at vigsel etter fastsatt ritual var en forutsetning for fast feiring av messe. Det var de formelle regelbundne forhold han var opptatt av i denne sammenhengen. Han gikk i rette med oppfatningen om at Romerkirken stilte krav om stein som byggemateriale.27 Denne tilsynelatende underordnete opprydningen 25 Jensenius, 1995, s.125 26 Jensenius, 2001, kapittel 3, spes. s.44ff. Han behandlet dette spørsmålet også i en rekke artikler.

27 Bl.a. Jensenius, 2001, s. 54. Jensenius mener oppfatningen kan spores til Bandmann, 1951. Jensenius viser til s.113, dette må være en korrekturfeil for s. 143 f. (engelsk utgave 2005 s. 145 f.). Jensenius tolker etter min oppfatning Bandmann unyansert utfra sammenhengen.

Men Jensenius peker på at Bandmann bygger på Pfeilstücker (1934, s. 72 ff.). Pfeilstücker anfører som belegg en kilde som i følge Jensenius ikke omtaler et normativt kirkerettslig krav til byggemateriale, men beskriver hva som er blitt vanlig. Jensenius’ sentrale poeng er at det mangler belegg for lovkrav, verdslig eller kanonisk, til kirkers byggemateriale som er relevant for norske forhold. Frostatingsloven som den enste landskapsloven oppfordrer til steinbyggeri, men stiller det ikke som krav, se Hagland og Sandnes, 1994, ss. 19-20.

LEIF ANKER

er betydningsfull. Oppfatningen av et kirkelig krav til steinbygging har satt sitt stempel på forklaringene av stavkirkene som et helt særegent (og derigjennom underforstått norsk/nordisk) fenomen i den europeiske kirkearkitekturen, og på tvers av kirkeretten.28 STOLPE OG STAV Tilsvarende stilte Jensenius seg ytterst skeptisk til oppfatningen om «primitive», «midlertidige» stolpekirker som motsetning til «avanserte» stavkirker. De påviste stolpe­sporene etter tidlige trekirker viser variasjon i fundamenteringen. Stolpedybden varierer etter grunnforhold og noen steder er det lagt en svill i grøft som stolpene hviler på. Jensenius pekte på at de fleste stolpehull som er funnet ikke er dype nok til å holde stolpene statisk stabile, kun å fastholde stolpene i fotpunktet. Den samme funksjonen har stavkirkenes grunnstokker og svilleramme. Han pekte på at en kirke med jordgravde stolper i konstruksjon ikke nødvendigvis må ha skilt seg vesentlig fra en tilsvarende stavkirke.29 Her er han blant annet på linje med den danske arkeologen Knud Krogh.30 Jensenius mente at planlegging og bygging av en «stolpekirke» trolig ikke har vært mindre krevende enn for en stavkirke.

Stolpekirkenes korte levetid har vært fastslått som et faktum i norsk stavkirkeforskning, jordgravde stolper råtner etter kort tid. Tilsvarende har stolpekirkene vært sett som den tidlige kristne tidens kirkebygg, primitive, midlertidige i påvente 28 Anker, 1970, s.391; Christie, 1981, s. 174; Olsen. 1992, s.

156 29 Jensenius, 2010b, s. 165 30 Krogh, 2011, s. 200

av den utviklete stavbyggemåten med fundamenter oppå bakken. Jensenius har gått i rette med slike oppfatninger, bla. med henvisning til mulige jordgravde hjørnestaver i Røldal stavkirke og datering av kirketufter med stolpespor i Åseral og på Faret i Skien.31 Det rent empiriske, klarlegging av det han ser som relevante fakta, er kun én side av Jensenius’ arbeid. Uløselig knyttet til dette er hans metoder og fagkritikk.

Metodisk ved at han drøftet utgangspunktet for analyse av en bygnings målforhold.

Dette gjelder både det teoretiske utgangspunktet så vel som konsistent metodikk i valg av målepunkter for å utlede mulige målforhold. Oppmålinger er også tolkninger var en gjennomgangsmelodi.

Dokumentasjon som oppmåling må nødvendigvis innebære skjønnsmessige valg av hva som er vesentlig å feste på papiret.

Oppmålinger blir slik direkte eller indirekte farget av subjektive elementer som faglig ståsted og interesse. Dette var et tema i flere av Jensenius’ arbeider. Han skrev innsiktsfullt om et tidligere lite problematisert materiale, skisseoppmålingene av stavkirker utført på 1800-tallet. Mange av disse kirkene ble siden revet. Tegningene har derfor vært flittig henvist til i forskningen,32 men uten noen egentlig kildekritikk før Jensenius tar det opp i en artikkel i 2010,33 og i sammenheng med en kritisk lesing av Lorentz Dietrichsons De norske stavkirker og fagtradisjonen etter ham.34 Som 31 Jensenius 2010a, ss. 159-162 32 Christie viser til materialet i flere sammenhenger, mest omfattende i Christie, 1994 (se henvisninger i Anker 20104). Lidén, 1978, 1991, s. 40 drøfter særlig Bulls tegninger.

33 Jensenius 2010a 34 Jensenius, 2006

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

227

JØRGEN JENSENIUS SOM STAVKIRKEFORSKER 1946–2017

Torpo stavkirke, Jensenius’ oppmålingstegning av graffiti på stavlegjen ved skipets sørportal. Martin Blindheim (1981) peker på at motivene forekomme rpå sørportalen og at det sannsynligvis er portalskjæreren som har utøft skisser mens emnet til stavlegjen var på bakken. Begge skissene er siden avhogd på en side.

Jensenius poengterte, har hverken G.A. Bull, Chr. Christie eller andre arkitekter som målte opp for Fortidsminneforeningen dokumentert oppmålingene utover sine tegninger. Jensenius stilte det tankevekkende spørsmålet om hvilke veier stav­ kirkeforskningen ville ha tatt dersom de som kjente stavkirkene fra førstehånds erfaring hadde skrevet om dem. Han tok et grundig oppgjør med Dietrichson som bygningshistoriker og arkitekturanalytiker.35 Andre har reist tilsvarende kritikk tidligere, men ikke så omfattende som Jensenius.36 I sin kjerne er dette en kritikk også av den daværende kunsthistoriske tilnærmingen 35 Jensenius, 2006 36 Ree, 1934; Bjerknes, 1947 (1944) og Christie, 1981

228

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

og tenkingen om arkitekturhistorie, og den er ikke er mindre treffende for den etter­ følgende tradisjonen.

NOEN VIKTIGE RESULTATER Jørgen Jensenius rokket ved vedtatte sannheter eller dogmer, «psykofakta» som han gjerne kalte dem: tanker og svakt underbygde hypoteser som blir videreført av andre uten nødvendige forbehold for så til slutt bare være allment akseptert i faget, uten etterprøving. Slik kan en kalle ham en kjetter blant stavkirketeologene. Han la ut på en ambisiøs reise da han begynte den møysommelige og tidkrevende oppmålingen av stavkirkene for å komme på sporet av deres tilblivelsesprosess, avdekke deres «skjulte orden».

LEIF ANKER

Hans drøfting av de metodiske utfordring­ ene i oppmåling og dokumentasjon står ganske alene i norsk stavkirkeforskning og er svært verdifull for dem som skal videreføre dette arbeidet. Tilsvarende er hans drøfting av målforhold og proporsjonsbegrepet. Det er liten tvil om at Jensenius har løftet på en flik av et emne med betydelige perspektiver i stavkirkeforskningen. Hvor langt det er mulig å komme på veien mot å avdekke ikke skriftfestet planlegging og byggeprosesser er et åpent, men eggende spørsmål. I én forstand er det den teoretiske ekvivalenten til interessedreiningen mot håndverksutførelse og materialforståelse i middelalderens trearkitektur som har gjort seg gjeldende de siste 25 årene.37 Jensenius gikk i rette med oppfatningen om lovkrav til byggemateriale for kirker i norsk middelalder. Det gir forklaringer av fenomenet stavkirker i Norge et annet utgangspunkt. Han underbygget ytterligere at ulik fundamentering av trekirker ble brukt på samme tid forskjellige steder og ikke nødvendigvis er et bilde på en bygningsteknisk evolusjon.

I sitt arbeid trakk han veksler på viten­ skapshistorisk litteratur, kirkelige kildesamlinger, og omfattende litteratur om håndverkshistorie som slik ble presentert for norske lesere. Hans fagkritikk er vesentlig for alle som vil orientere seg i emnet stavkirker.

Vanskeligere er det å fange hans posisjon i synet på stavkirkene og de tidlige trekirk­ enes plass i europeisk sammenheng. På den ene siden pekte han på de omfattende sporene etter middelalderens trekirker i Europa og kirkens betydelige rolle ved 37 Anker, 2016 med henvisninger; Planke, 2016

kirkereisning. Sporene etter planlegging og planprosess som han søkte å godtgjøre begrunnet han bl.a. med henvisning til europeiske kilder. På den andre siden tok han til orde for at trekirkene er reist av lokale håndverkere etter lokale tradisjoner i tråd med stedets byggeskikk. Betegnelsene «lokale tradisjoner» og «byggeskikk» står uten nærmere presisering og drøfting.

Han tok heller ikke opp andre normer enn de kirkerettslige i drøfting av kirkenes utforming og materialbruk. Her etterlater han noen vesentlige spørsmål til leseren og ettertiden. Kanskje var ikke dette viktig for ham, eller sagt annerledes, kanskje andre ting var viktigere i den aktuelle sammenhengen han skrev.

I sin form var han nærmest minimalist, gjerne tegning framfor tekst om det lot seg gjøre. Det lot seg ikke alltid. Poengene hans kan være underforstått og ikke umiddelbart tilgjengelige, slik kan han tidvis være krevende å lese (i hvert fall for undertegnede). Teksten er ofte skrapet inntil beinet, og med en tilsynelatende interesseløs distansert form. Den skjuler allikevel ikke det dype engasjementet i det han så som vesentlige problemer. Det kan være en iøynefallende kontrast mellom hans praktiske tenking rundt planlegging og byggeprosess på den ene siden, og hans grafiske framstilling av geometriske modeller og deres matematiske ekvivalenter på den andre.

Slik sett forfulgte Jørgen Jensenius i større grad enn mange, sin indre stemme, han lot seg i liten grad affisere av andres.

I årene etter at han ble sagt opp som overtallig i NIKU fortsatte han ufortrødent sitt arbeid. Han delte gjerne av sine synspunkter og diskuterte villig med dem som

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

229

JØRGEN JENSENIUS SOM STAVKIRKEFORSKER 1946–2017

tok kontakt. Han var seg bevisst sitt arbeid og så nok sin rolle lik en gartner i et eget hjørne av vingården, der han håpet andre senere også kunne høste frukter av hans arbeid. Kort før han døde skrev han at han ikke hadde trodd «reisen skulle være over så fort.» Han hadde mye ugjort og mye under arbeid som forble ufullført.

Jørgen Jensenius ga sitt arkiv og viktige deler av sin boksamling til Riksantikvaren.

I dette materialet ligger årsverk av oppmålinger og dokumentasjon som generøst

er gjort tilgjengelig for den framtidige stavkirkeforskningen sammen med resultatene av hans øvrige innsats. «Stavkirkene var vidunderlige å være i» skrev han i sin avskjedshilsen til kollegaen Ole Egil Eide.

Jørgen Jensenius etterlater seg ektefellen Grete, sønnen Alexander, datteren Francesca, to svigerbarn og to barnebarn.

FORFATTERBIOGRAFI Leif Anker (f. 1956) er seniorrådgiver i konserverings­seksjonen, Riksantikvaren.

KILDER: ANDERSSON, ARON: «Recension» (anm. av Hauglid 1973). Fornvännen, 1975 ANDERSSON, ARON: «Genmäle» (til Hauglid), Fornvännen, 1975 ANKER, LEIF: «Mellom tempel og korthus. Stavkirkene og forskningen», i Kristin Bakken (red.), Bevaring av stavkirkene, Håndverk og forskning, Oslo, 2016

BJERKNES, KRISTIAN: «Fantoftkirken», Fortidsminneforeningens årbok, 1940 [1942] BLINDHEIM, MARTIN: Grafitti in Norwegian Stave Churches, Oslo 1985 CHRISTIE, HÅKON: «Da Fortidsminneforeningen reddet stavkirkene», Fortidsminneforeningens årbok, 1978

ANKER, PETER: «Om dateringsproblemet i stavkirkeforskningen», Historisk tidsskrift, nr. 2, 1977

CHRISTIE, HÅKON: «Stavkirkene. Arkitektur» i Knut Berg (red.), Norges kunsthistorie 1, Oslo, 1981

ANKER, PETER: «Om dateringsproblemet i stavkirkeforskningen», Historisk tidsskrift, nr. 1, 1978

CHRISTIE, HÅKON: «Med målebånd og skissebok i Fortidsminneforeningens tjeneste». Til felts mot forfall, utstillingskatalog Nasjonalgalleriet, Oslo, 1994

BANDMANN, GÜNTHER: Mittelalterische Architektur als Bedeutungstrager, Berlin, 1951 (engelsk utgave Early Medieval Architecture As Bearer Of Meaning, New York, 2005)

230

Frostatingsloven, oversatt av Jan Ragnar Hagland og Jørn Sandnes, Oslo, 1994

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

HAUGLID, ROAR: «Kritikk av kritikken», Fornvännen, 1975 HAUGLID, ROAR: «Om dateringsproblemet i Stavkirkeforskningen», Historisk Tidsskrift, nr. 4, 1977 JENSENIUS, JØRGEN H.: Lomen stavkirke. En matematisk analyse, Oslo, 1988 JENSENIUS, JØRGEN H.: «Kirkene ingen kunne målbinde. En undersøkelse av proporsjoneringssystemer i norske kirker», Viking, 1988 JENSENIUS, JØRGEN H.: «Målforhold i planleggingen», i Nils Friis (red.), Uvdal stavkirke forteller, Uvdal, 1992 JENSENIUS, JØRGEN H.: «Torpo stavkirke. Mål og forhold i planleggingen», i Arno Berg m.fl. (red.), Kirkearkeologi og kirkekunst. Festskrift til Sigrid og Håkon Christie, Øvre Ervik 1993

LEIF ANKER

JENSENIUS, JØRGEN H.: «Var det krav om høye stenkirker i middelalderen?», Viking, 1997 JENSENIUS, JØRGEN H.: «Planleggingen av Undredal stavkirke», i Torkjell Djupedal (red.), Undredal, kyrkja og bygda, Førde, 1997 JENSENIUS, JØRGEN H.: «Røldal – stavkirke eller….?», Viking, 1998 JENSENIUS, JØRGEN H.: «Kirkestedet Ringebu», Ringebu stavkyrkje, Ringebu, 1998 JENSENIUS, JØRGEN H.: «Haltdalen stavkirke, bruk og form», i Elisabeth Seip (red.), En stavkirke til Island, Oslo, 2000 JENSENIUS, JØRGEN H.: Trekirkene før stavkirkene. En undersøkelse av planlegging og design av kirker før ca år 1100. Con-text Avhandling 6, Arkitekthøgskolen i Oslo, 2001 JENSENIUS, JØRGEN H.: «Grunnforskning på grunnstokker. For en nysgjerrighets­ drevet kirkeforskning.», Fortidsminneforeningens årbok, Oslo 2004 JENSENIUS, JØRGEN H.: «Lorentz Dietrichsons De norske stavkirker: en klassiker», Viking, 2006 JENSENIUS, JØRGEN H.: «Prosjektering av trekirker i norsk vikingtid og middelalder», Viking, 2010 (a) JENSENIUS, JØRGEN H.: «Bygningstekniske og arkeologiske bemerkninger om trekirker i Norge i vikingtid og middelalder», Collegium Medievale, vol. 23, 2010 (b)

JENSENIUS, JØRGEN H.: «Viking and Medieval Wooden Churches in Norway as Described in Contemporary Texts», i Khodakovsky, Evgeny og Siri Skjold Lexau (red.), Historic wooden architecture in Europe and Russia: evidence, study and restoration, Basel, 2015 JENSENIUS, JØRGEN H.: «Wooden Churches in Viking and Medieval Norway: Two Geometric and Static Strategies» i Khodakovsky, Evgeny og Siri Skjold Lexau (red.), Historic wooden architecture in Europe and Russia: evidence, study and restoration, Basel, 2015 KIDSON, PETER: «Panofsky, Suger, and St Denis», i Journal of The Warburg and Courtauld Institutes, Vol. 50, London 1981 KHODAKOVSKY, EVGENY OG SIRI SKJOLD LEXAU (RED.), Historic Wooden Architecture in Europe and Russia, Basel, 2015 KROGH, KNUD: Urnesstilens kirke, Oslo, 2011 LANGBERG HARALD: Stavkirker. En hilsen til Norge i anledning af rigsjubilæet 872-1972, København, 1972

PEDERSEN, RAGNAR: «Et sammensatt kunnskapsfelt.

Empiri og teori i stavkirke­ forskningen», i Kristin Bakken (red.), Bevaring av stavkirkene.

Håndverk og forskning, Oslo, 2016 PLANKE, TERJE: «Håndverkernes rolle i kulturminnevernet», i Kristin Bakken (red.), Bevaring av stavkirkene. Håndverk og forskning, Oslo, 2016 REE, BIRGER: Stavbygg.

Basilika – Stavkirke, Oslo, 1935 REITAN, GAUTE: «Faret i Skien – en kristen gravplass fra vikingtid og nye innblikk i tidlig kirkearkitektut», Viking, 2006 REITAN, GAUTE: «Faret i Skien», Fortidsminneforeningens årbok, 2007 WIENBERG, JES: «From Wood to Stone: Church Building in the County of Kalmar», i Blomquist, N. og S.-O. Lindquist (red.), Europeans or Not? Local Level Strategies on the Baltic Rim 1100 – 1400 AD, Visby, 1999

LIDÉN, HANS-EMIL: «Den gamle kyrkja i Årdal», i Dagfinn Krossen, Bygdebok for Årdal II, Årdal, 1978 LIDÉN, HANS-EMIL: Fra antikvitet til kulturminne, Oslo, 1991

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

231

HOVEDSTYRETS ÅRSMELDING 2017 Fortidsminneforeningen har de siste årene hatt en betydelig vekst i aktivitet. Dette er en trend som har fortsatt i 2017. Museums- og eiendomsavdelingen fikk i 2017 mer ressurser, noe som gjorde det mulig å intensivere arbeidet med å øke kvaliteten på formidlingen og forvaltningen på eiendommene. Besøkstallene steg også i 2017.

Det politiske arbeidet bidro bl.a. til at Kulturminnefondet for første gang i 2018 kan dele ut over 100 millioner. Foreningen spilte også en vesentlig rolle når Stortinget bestemte seg for å be om en ny kulturminnemelding. Klima- og miljøvernminister Vidar Helgesen besøkte Hestad kapell, og ble mottatt av både vår lokale ildsjel og guide, hovedstyreleder og generalsekretær. Av andre større øyeblikk kan nevnes feiringen av Nore stavkirke sitt 850årsjobileum, som fikk stor oppslutning både fra lokale og fra tilreisende.

ORGANISASJONEN Medlemmer Medlemstallet ved inngangen til 2017 var 6825. Ved utgangen av året hadde dette steget med 174 medlemmer til 6999.

Fortidsminneforeningen har to æresmedlemmer: • H.M. Kong Harald • H.M Dronning Sonja, Fortidsminneforeningens høye beskytter Hedersbevisninger og Fortidsminneforeningens vernepris I 2017 ble disse tre tildelt foreningens hedersnål: Svein Solhjell, Knut Bryn og Astri Margaret Lund, alle tre fra Oslo og Akershus avdeling.

I 2017 ble disse to tildelt foreningens offisielle hederstegn Urnesmedaljen: Kolbein Dahle fra Nord-Trøndelag avdeling og Leif Kahrs Jæger fra Hordaland avdeling.

Foreningens vernepris med diplom og plakett til ble ikke delt ut i 2017.

Representantskapet Representantskapet er Fortidsminneforeningens øverste organ. Det består av delegater valgt av de forskjellige avdelingene etter medlemstall og et ordførerskap.

Representantskapsmøtet 2017 ble meget vellykket med et godt program, avholdt i Tromsø helgen 8. – 11. juni.

Avdelinger og lokallag Fortidsminneforeningen har 18 avdelinger som i hovedsak følger fylkesgrensene. Disse samordner aktiviteter og forvalter eiendommene innen sine områder. Den aktive lokale enheten i foreningen er lokallagene. Ved utgangen av 2017 var det 45 lokallag, hvorav Bærum lokallag, Solør-Odal lokallag, Os lokallag og Orkdal lokallag er nye.

232

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Hovedstyret Hovedstyret har gjennomført 10 ordinære møter.

Styret fram til 10.06.2017 Leder: Leif Kahrs Jæger (Hordaland avdeling) Nestleder: Margrethe C. Stang (Den trønderske avdeling) Styremedlemmer: Hans Dybvad Olesen (Rogaland), Kristen Grieg-Bjerke (Oslo og Akershus), Jens Bakke (Østfold avdeling) Varamedlemmer: Hanne Kari Bjørk (Oslo og Akershus), Trude Knutzen Knagenhjelm (Sogn og Fjordane), Eline Holdø (Troms) Styret fra 10.06.2017 Leder: Margrethe C. Stang (Den trønderske avdeling) Nestleder: Eline Holdø (Troms avdeling) Styremedlemmer: Hans Dybvad Olesen (Rogaland), Kristen Grieg-Bjerke (Vestfold), Jens Bakke (Østfold) Varamedlemmer: Hanne Kari Bjørk (Oslo og Akershus), Trude Knutzen Knagenhjelm (Sogn og Fjordane), Christine Frønsdal (Hordaland) Hovedstyret har et arbeidsutvalg bestående av styreleder, nestleder samt generalsekretær.

Ansatte Hovedadministrasjonen har sitt sete i Dronningens gate 11 i Oslo. I 2017 har denne bestått av: Generalsekretær Ola Fjeldheim Organisasjon: Organisasjonssjef Kristin Ignacius Økonomiansvarlig Ingeborg Ekre Organisasjonssekretær Christine Sundbø (fra 15.08.2017, 50 % stilling) Organisasjonssekretær og konsulent Ingunn Emdal (fra 01.10.2017) Redaksjon/Publikasjon: Redaktør Ivar Moe Redaksjonsmedarbeider og fagkonsulent Trond Rødsmoen Årbokredaktør Ragnhild M. Bø (vikar engasjement 30 % stilling) Museum og eiendom Museums- og eiendomssjef Merete Winness Rådgiver Melissa Rudi Rådgiver Vidar Alne Paulsen (til 01.08.2017) Kulturminner for alle: Prosjektleder Mathilde Sprovin Medarbeider og adm. Hedda Skagen Paulson (Permisjon fra 01.03.2017) Medarbeider vikar, Benedikte Finnes Heyerdahl (fra 01.03.2017) Hovedadministrasjonen omfatter også et fast, ytre apparat: • Daglig leder på Borgund Tanna Gjeraker, 100 % stilling, • Vaktmester på Borgund Håkon Li, 20 % stilling • Husfrue på Røros Heidi Holden, timebasert ca. 15 % stilling I forbindelse med museumssatsingen har vi hatt flere engasjementsstillinger gjennom året.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

233

Line Rogstad Wikan, 50 %, (01.05.-31.12.2017) Øystein Hellesøe Brekke, 100 % (01.04.-09.06.2017) Regnskap Regnskapet ble ført av Ingeborg Ekre og Knif regnskap.

Regnskapet for 2017 gir et korrekt uttrykk for virksomheten gjennom året og for stillingen pr. 31.12.2017. Årets tall • Regnskapet viser total omsetning på kr. 36 342 650 • Driftstilskuddet fra staten gjennom Klima- og Miljøverndepartementet var på kr. 9 016 500, hvorav 5 000 000 var til foreningens museumsdrift • Inntekt fra medlemskontingenten var kr. 2 993 385 • Regnskapet er gjort opp med et overskudd på kr 405 484 • Foreningens egenkapital er på kr. 8 823 906 Foreningen har egenkapital, og etter styrets oppfatning er forutsetningen for fortsatt drift til stede. Årsregnskapet for 2017 er satt opp under denne forutsetning.

Revisor har vært Revisjon 1 AS, Bærum, ved Trond Syversen.

Helse, miljø og sikkerhet Merete Winness, leder for museum og eiendomsavdelingen var HMS-ansvarlig i 2017. Det foreligger tariffavtale for de ansatte i hovedadministrasjonen, som er medlem av NHO/Abelia.

I henhold til gjeldende lover og forskrifter fører hovedadministrasjonen oversikt over totalt sykefravær blant de ansatte. I 2017 var sykefraværet på 0,14%.

Arbeidsmiljøet og den generelle trivselen i foreningen er god. Det har ikke vært arbeidsulykker eller skader av noen art. Foreningen har som mål å være en arbeidsplass med full likestilling mellom kvinner og menn og hvor det ikke skal forekomme forskjellsbehandling. Foreningens virksomhet forurenser ikke det ytre miljø. Virksomheten ved Borgund stavkirke og besøkssenter er sertifisert som Miljøfyrtårn.

Drift av foreningen Hovedadministrasjonens virksomhet er inndelt i tre hovedområder: organisasjon, museum og eiendom og publikasjon. I tillegg har foreningen prosjektet «Kulturminner for alle» med midler fra Sparebankstiftelsen DNB. Hovedadministrasjonen har hånd om medlemsdatabasen, nyhetsbrev til avdelingene og lokallagene, organisasjonens fellesmøter og har støttefunksjoner for avdelingenes og lokallagenes drift.

Foreningens årlige inspirasjons- og nettverksseminar med tema «Varige verdier» ble avviklet i Bergen 26.-27. oktober med nær 90 deltakere.

For første gang ble også alle lokallagslederne invitert til det årlige ledermøtet som ble avviklet i november.

I 2017 ble dokumentasjonsprosjektet «Bærekraftig klimaforbedring av eldre hus» avsluttet med utgivelse eget hefte basert på funnene fra prosjektet som informasjon til huseiere og andre.

234

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Organisasjonsutvalget, som representantskapet 2016 vedtok å nedsette, leverte sin rapport hvor de har gjennomgått organisasjonen og dens struktur, samt foreningens lover. Den ble lagt fram for representantskapet 2017 med anbefalinger.

Våren 2017 ble det arrangert organisasjonskurs i 4 fylker.

I samarbeid med stedsaktivist Erling Okkenhaug ble tilbudet til alle avdelinger og lokallag «Lokalkraft» avholdt 3 steder. Denne inspirasjons-/aksjonskvelden har tema: Hvordan drive effektiv påvirkning – ved å styrke lokaldemokratiet styrkes også vernet av kulturminner og den gode stedsutviklingen.

Fond og stiftelser Fisher-Lindsay-fondet er et felles skotsk-norsk fond, som forvaltes av Society of Antiquaries of Scotland (SAS) og Fortidsminneforeningen. I regi av fondet arrangeres det utveksling av forelesere i de to landene. I styret for den norske delen sitter Knut Bryn, Leif Anker og Ola Fjeldheim. I 2017 var Margrethe Stang invitert til å holde foredrag i Skottland i Edinburgh, Aberdeen og Kirkwall.

Gjennom miletjærefondet organiserer Fortidsminneforeningen salg av milebrent tjære til bruk på fredede bygninger.

Fortidsminneforeningen har frem til juni 2016 vært representert i Ragnhild og Claus Helbergs Stiftelse for kulturminner i skog og fjell. Foreningen har ikke vært representert i stiftelsen i 2017.

Annen representasjon Tidligere hovedstyreleder Leif Kahrs Jæger er Fortidsminneforeningens representant i nettverket Den Nordiske Trebyen. Organets formål er å styrke trebyene som kulturarv, livsmiljø og besøksmål. Den skal være et forum for erfaringsutveksling og felles innsats for å møte utfordringer innen bevaring, bruk og utvikling av de nordiske trebyene.

EIENDOMMENE Fortidsminneforeningens eiendomsportefølje bestod i 2017 av 39 eiendommer. Eiendommenes unike karakter og den store publikumsinteressen gjør foreningens eiendommer til et viktig kulturhistorisk museum, med en bygningsmasse som - med få unntak - står på sin opprinnelige plass. Eiendomsmassen viser også hvordan kulturminnevernet har utviklet seg fra foreningens start i 1844 og frem til i dag, og dokumenterer en viktig del av nasjonsbyggingsprosessen.

Forvaltningen av eiendommene utgjør en betydelig del av foreningens arbeidsoppgaver, både lokalt og sentralt. Eierskapet er knyttet til foreningen som sådan, men eiendommene forvaltes i de fleste tilfeller av den avdeling hvor de geografisk hører hjemme.

Forvaltningsavtaler Gjennom 2017 har det blitt utarbeidet forvaltningsavtaler for nesten samtlige av foreningens eiendommer. Avtalene er utarbeidet i samarbeid med forvaltende avdeling og eventuelt driftende lokallag. Hensikten med forvaltningsavtalene er å klargjøre roller og ansvar knyttet til forvaltning og drift av de enkelte eiendommene.

Sikringsanlegg Borgund, Urnes, Nore og Uvdal stavkirker har fått oppgradert eksisterende sikringsanlegg i 2017. I tillegg er det utført storkontroll ved Rødven og Torpo stavkirker.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

235

Riksantikvaren bevilget betydelige tilskudd til dette arbeidet også i 2017, og foreningen har en fortløpende dialog med myndighetene om utvikling og fornyelse av anleggene. Forsvarlig tilsyn med stavkirkene er helt avhengig av innsatsen som gjøres lokalt. De lokale tilsynshaverne utfører jevnlig rutinekontroll og rykker ut ved alarmer. Våren 2017 arrangerte Riksantikvaren et seminar på Lampeland om brannsikring av stavkirkene for eiere og tilsynshavere. Dette gjøres annethvert år.

Istandsetting, vedlikehold og konservering i 2017 Middelalderruiner i Trøndelag Konserveringsarbeidet i regi av Riksantikvarens ruinprosjekt har fortsatt på Munkeby, Tautra og Steinvikholm i 2017. I tillegg ble det gjennomført trefelling ved Reins klosterruin.

Konserveringsarbeidet ved ruinene utføres av Bakken & Magnussen AS, og administreres av daglig leder i Den trønderske avdeling.

Per Amundsagården Ved slutten av året i 2016 ble det oppdaget fuktskader i Per Amundsagården på Røros. I 2017 har det derfor blitt gjennomført tiltak for å utbedre fuktskadene, og hindre videre fuktproblematikk.

Sakshaug gamle kirke og Hustad kirke I 2017 ble det gjennomført tilstandsvurdering av kunst og inventar i middelalderkirkene Sakshaug gamle kirke og Hustad kirke på Inderøy. Arbeidet ble utført av NIKU, på oppdrag fra Riksantikvaren. Tilstandsrapportene danner grunnlag for søknader om videre undersøkelser og restaurering.

Vøienvolden Oslo og Akershus avdeling har gjennomført flere vedlikehold- og istandsettingsprosjekter gjennom 2017. Panelet på den eldste delen av Drengestua og sydveggen på kontorfløyen ble reparert og veggene skrapt og malt. Vinduene i hovedbygningens 1. etasje ble restaurert, og karmer og vindusomramming ble malt. I tillegg ble stabbursdøren reparert og malt. Tiltakene ble gjennomført med økonomisk støtte fra Byantikvaren.

Utendørs ble det ble satt opp et nytt gjerde, tilsvarende det som ble satt opp i 1917, og veien inn til tunet (inkludert portrommet) ble reparert.

Det ble også gjennomført reparasjon av tørrmurene som holder veifaret gjennom potetkjelleren. Murene ble tatt ned, gitt stødig feste og satt opp på nytt. Første del av arbeidet ble gjort som kurs og demonstrasjon på Bygningsverndagen, andre del som betalt arbeid til et lokalt tørrmuringsfirma. I tilknytning til murreparasjonene ble det felt flere trær, og store røtter ble fjernet. Prosjektet ble fullfinansiert med tilskudd fra Kulturminner for alle, Stiftelsen UNI og Kulturminnefondet.

Holdhus gamle kirke Skade i syllstokken ved dør på nordsiden av koret ble utbedret, og nytt materiale ble spunset inn. Det ble også montert en takrenne i tre på korets nordside. Kirkeklokkene ble demontert, pakket og fraktet til restaurering.

236

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

Moster gamle kirke På oppdrag fra Fortidsminneforeningen avdeling Hordaland, utførte NIKU i 2017 en tilstandsvurdering av Moster gamle kirke, med spesiell fokus på murkonstruksjonene.

Rapporten peker bl.a. på dårlig drenering og håndtering av overflatevann. Rapporten legger grunnlag for videre søknader om utbedring og istandsetting.

Kvernes stavkirke Skårdene langs nordveggen ble tjæret på dugnad sommeren 2017, i regi av Nordmøre lokallag.

Elvebakken I 2017 ble deler at papptaket på hovedhuset på Elvebakken reparert med ny takpapp etter skader fra kraftig vind.

Rosekyrkja I regi av Sunnmøre lokallag har det blitt gjennomført en rekke utvendige vedlikeholdsarbeider på Rosekyrkja i 2017. Gavlene ble vasket, gammel avskallet maling fjernet, og malt med linolje. Treverket på taket ble vasket og tjæret. Alt treverk over gesimsnivå ble behandlet med tjære, eller malt med linolje. Dette inkluderte tårn, flis på spir, og takbord. Metall på spiret ble behandlet med blymønje. Skader på takstein og beslag forårsaket av forrige orkan ble reparert. På begge gavlveggene ble vindskiene tjæret og bordkledning/vinduer og dør malt med linoljemaling. Arbeidene ble finansiert bl.a. gjennom støtte fra Stiftelsen UNI. Buskerud Høsten 2017 inviterte hovedadministrasjonen tre håndverkere fra Norsk folkemuseum, Bygningsvernsenteret på Røros og Maihaugen som har lang erfaring med tjære til Nore og Uvdal stavkirke for å dele kunnskap om tjærebreing. Med tilskudd fra Riksantikvaren ble det kjøpt inn milebrent tjære for bruk på de to stavkirkene i 2018.

Garnisonssykehuset Med tilskudd fra Vestfold fylkeskommune ble en lokal skade i taket utbedret. Senere ble kledningen på fasadene vasket for å fjerne svertesopp. Det ble sendt søknad til kommunen om endringer i annen etasje. En brannteknisk vurdering ble utført, som konkluderte med at det er nødvendig å installere sprinkleranlegg i bygget.

Utleie Hovedadministrasjonen formidler utleie av Rasmusgården og Per Amundsagården på Røros til foreningens medlemmer. På grunn av fuktskader i Per Amundsagården har denne ikke vært tilgjengelig for leie det meste av året.

Forsikringer Forsikringssummen utgjør en stor del av de årlige driftskostnadene innen eiendomssektoren.

Hovedadministrasjonen har gått gjennom avtalene for alle eiendommene i forhold til nåværende sikring og bruk av bygningene.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

237

Formidling I 2017 kunne vi styrke bemanningen med to halve formidlingsstillinger i to fylkesavdelinger samt gi bidrag til honorar til driftsansvarlige ved henholdsvis Kvernes stavkirke og Buskerud avdeling, som har tre stavkirker. I Hordaland ble det laget en utstilling og et undervisningsopplegg på Finnesloftet på Voss, og det ble søkt om midler fra Den kulturelle skolesekken for gjennomføring av opplegget i 2018. Den trønderske avdeling lagde formidlingsplaner for klosterruinene på Tautra, Munkeby og Reinskloster, samt et undervisningsopplegg for Steinvikholm slottsruin. Dessuten har den trønderske avdeling arbeidet med planer for et servicebygg på Steinvikholm.

I 2017 var det over 170.000 besøkende ved Fortidsminneforeningens 39 eiendommer, hvorav drøyt 110.000 besøkende ved de 8 stavkirkene som er i Fortidsminneforeningens eie.

Kunnskapsdeling, samarbeid og nettverk I forbindelse med et besøk av masterstudenter i bygningsvern fra NTNU, ble det i 2017 oppdaget runeinskrifter i Finnesloftet, som ikke tidligere har vært kjent. Foreningen kontaktet runolog Kristel Zilmer, som foretok undersøkelser av funnene. Resultater av funnene er bl.a. formidlet gjennom en artikkel i Fortidsvern, og vil formidles til skoleklasser og andre som besøker loftet.

Museums- og eiendomsavdelingen har deltatt på den årlige samlingen med det faglige museumsnettverket Bygningsvern og tradisjonshåndverk (tidligere Byggnettverket og Handverksnettverk). Museums- og eiendomsavdelingen har også gått inn i et nordisk nettverk knyttet til kunnskapsdeling om tjære og tjærebreing, hvor det nasjonale museumsnettverket vil trekkes inn.

I løpet av det siste året har museums- og eiendomsavdelingen fått spørsmål fra mastergradsstudenter og stipendiater fra universitetene i Oslo og Bergen som er knyttet til være eiendommer. Vi har også fått spørsmål fra utenlandske forskere. De fleste spørsmålene er knyttet til stavkirkene. Vi merker en økende interesse for disse eiendommene, midlene vi nå har gjør det mulig å imøtekomme dette i større grad.

Museums- og eiendomsavdelingen har i 2017 inngått samarbeid med etablerte forskningsinstitusjoner (Universitetet i Oslo og NIKU) i flere prosjekter knyttet til forskning på foreningens eiendommer og gjenstander. Det styrkede arbeidet utløste FoU-midler (kr 250.000) fra Riksantikvaren til prosjektet «Hopperstadciboriet – før og nå», som ble utført i samarbeid med NIKU. Det vil bidra til ny kunnskap om ciboriets tidligere utseende og funksjon, som kan brukes til formidling.

Verdensarv I 2017 ble Verdsarvrådet for Urnes stavkyrkje og tilhøyrande område konstituert.

Hovedstyreleder i Fortidsminneforeningen er nestleder i verdensarvrådet, og generalsekretæren har fungert som varamedlem og bisitter. Verdensarvrådet skal være et samarbeidsorgan, som skal sørge for godt samarbeid om oppfølging av verdensarvstatusen.

Rådet skal bl.a. arbeide for å få etablert et verdensarvsenter, lokalisert på Ornes, som skal realiseres og driftes av Fortidsminneforeningen.

238

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

PUBLIKASJONENE Fortidsvern Foreningens medlemsblad Fortidsvern kom med fire utgivelser i 2017. I en digital tid kan en papirutgave virke nesten umoderne, men interessen for bladet taper seg ikke. Fortidsvern er et blad som leses i ro og konsentrasjon. Tilsvarende nettutgaver lever på en publikasjonsarena som stadig skifter bilder og innhold fra andre nettsider som vi velger i øyeblikket. Slik er det på internett. Et blad er et bakoverlent, nesten kontemplativt produkt, men internettpublikasjoner krever en foroverlent leser som stadig skifter gir. Fortidsvern leses av ca. 20 000.

Digitale medier I løpet av 2017 er oppmerksomheten rundt Fortidsminneforeningens facebookside hatt en svært positiv utvikling. Ved nyttårsskiftet hadde vi mer enn 14 000 følgere, og er nå den dominerende facebooksiden på vårt felt i Norge. Facebooksiden inngår i en vellykket allianse med vår nettside. Vi publiserer saker på nettsiden, legger ut en kortversjon på Facebook, som igjen peker tilbake til nettsiden. Nyhetsbrevet ble sendt ut hver uke med 5500 stabile abonnenter, hvorav 4500 er medlemmer av foreningen. Denne kanalen er tredje benet i vår digitale publisering, som alle spiller med hverandre. Årboken Årboken for 2017 med tema «Kontrast, tilpasning, kopi» ble produsert etter planen. Bruk av fagfellevurderinger sikrer og styrker Årbokens posisjon som vitenskapelig publikasjon. Boken skal være en attraktiv kanal for fagpersoner som ønsker å nå et stort publikum med nye og interessante artikler som hører inn under foreningens virkefelt. Medlemmer av Årbokens redaksjonsråd var Oddbjørn Sørmoen, Trond Indahl, Morten Stige, Ane Ohrvik, Even Smith Wergeland og Vegard Røhne. Bokens fagredaktør var Ragnhild M. Bø.

KULTURMINNER FOR ALLE (KFA) Søkbare midler/tilskudd 2017: Det var ved fristen for å søke tilskudd i 2017 (1. mars) kommet inn 97 søknader.

Styringsgruppemøtet 06.04.2017 vedtok støtte til 32 prosjekter, geografisk fordelt over hele landet. P.t. (april 2018) er 19 prosjekter sluttførte og 12 er under arbeid.

Tilskuddsprosjektene er fulgt opp med telefonsamtaler, møter og befaringer.

Ressursgruppa: Ressursgruppa er supplert med tre tømrere, en fra Haugesund, en fra Nordland og en fra Trøndelag, samt en tradisjonsmaler fra Trondheim. Gruppa består nå av 15 tradisjonsbærere. Tradisjonsbærerne er benyttet i inspirasjonsdager på skoler og som kursholdere i tilskuddsprosjekter.

Det ble gjennomført samling for ressursgruppa i mai 2017.

Inspirasjonsdager på skoler: Det har vært vanskelig å gjøre avtaler med skoler for inspirasjonsdager. Situasjonen er imidlertid noe bedret fra i fjor, og det er i 2017 gjennomført inspirasjonsdager på 5 skoler.

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

239

I tillegg til skolebesøk rommer flere av tilskuddsprosjektene formidling til skolelever. Enten i form av inspirasjonsdager på byggeplass eller ved at en gruppe elever er engasjert i istandsettingen over en lengre tidsperiode. Dette omfatter 6 tilskuddsprosjekter for 2017, og erfaringene er udelt positive.

Barn og unge – vern og håndverk: Barn og unge – vern og håndverk omfatter 1 uke, i slutten av mai, med formidlingsopplegg rettet mot 6. klasseelever. KFA har i anledningen mottatt midler fra Kulturrådet, 150 000,for gjennomføring i 2017 og 2018.

Barn og unge omfatter en inspirasjonsdag der elevene får prøve seg med laft, maling, vindusrestaurering, muring og smiing. FMF eiendommer, Vøienvolden og Borgund, ble benyttet som lokalitet for aktivitetene. Vi fikk gode oppslag i Sogn lokalavis (formidling på Borgund) og i Aftenposten (formidling på Vøienvolden).

Workshop unge håndverkere: Den årlige workshopen for unge håndverkere ble i 2017 lagt til Hjerleid, 24.-28. april, og gikk parallelt med Treseminaret. Tema for workshopen var tradisjonelle bindingsverkskonstruksjoner med tre ulike takrøster. I tillegg hadde vi en sesjon med trekvalitet og felling med øks og svans, samt smiing av bindhaker. Det deltok 19 unge håndverkere fra hele landet.

Faglige satsninger: Høsten 2017 gjennomførte KFA to faglige satsninger. I oktober samlet vi et utvalg vindusrestaurere, fra store deler av landet, til heldagsseminar i Ullensaker for faglig påfyll og erfaringsutveksling. Samlingen ble avsluttet med middag og hygge.

I november samlet vi et utvalg tradisjonsbærere i Rasmusgården på Røros for arbeid med en brosjyre om trevirke og materialkvalitet. 2 tradisjonsbærere fra ressursgruppa, 2 som får tilskuddsmidler, supplert med Oddmund Aarø fra NDR og Einar Engen fra Kulturminnefondet. Brosjyra er p.t. under ferdigstillelse.

Mennesker engasjert gjennom KFA: Vi har i april 2018 igangsatt et arbeid for å kartlegge antall mennesker engasjert gjennom KFA. Vi skiller mellom rene formidlingstiltak rettet mot unge, og mennesker som engasjeres gjennom tilskuddsprosjektene. Sistnevnte rommer videre 4 kategorier.

Nedenstående tabell omfatter perioden august 2016-april 2018. Tallene er basert på det vi til nå har innhentet, men det er flere av prosjektene som enda ikke er ferdigstilt og vi vil med all sannsynlighet se en betraktelig økning fremover.

240

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

FORTIDSMINNEFORENINGEN Ã&#x2026;RBOK 2018

241

WIBO LINOLJEMALING

TRADISJON FOR FREMTIDEN UTVENDIG for nybygg og historiske bygninger

INNVENDIG for nybygg og historiske bygninger Innvendig serien leveres i matt 05 -15 - 40 - 80 glans

Wibo Linoljemaling er uten aromatiske løsemidler,

KEIM SOLDALIT SOLSILIKAT SILIKATMALING TIL ALLE FASADETYPER • Kan anvendes på alle bæredyktige underlag, organiske og mineralske • Mineralske, lysekte pigmenter, ingen falming • Ekstremt diffusjonsåpen, ikke filmdannende, vannavvisende • Ikke brennbar • Motvirker dannelse av sopp og alger

STS OSLO T: 22 05 62 00 www.sts-surface.no

242

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

og det skal ikke tilsettes.

Vi lager de farger kunden ønsker.

Med et godt utarbeidet transportnett, er vi landsdekkende.

WIBO LINOLJEMALING ER MESTERENS VALG Miljømal Fargehandel & Bygningsvernbutikk AS Østerdalsgata 1, 0658 Oslo Tlf: 99482244 - E-mail: post@miljomal.as www.miljomal.as

Restaurering eller tilstandsrapporter av gamle tømmerbygninger.

Vi leverer håndlafta hus og hytter i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no stostein@online.no

www.bygningsvernbutikken.no Profesjonell linoljemaling

og andre relevante produkter

Vi har også kokt og rå linolje, linoljesåpe, vinduskitt, komposisjonsmaling, pensler med svinebust, lasurolje, gamle lamper og bygningsdeler, gardinkuler, gamle ovner, originale vindusvridere og gamle dørhåndtak m.m.

TILBUD!

10 % rabatt på maling Bruk kode FMF18

Vi sender over hele landet!

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

243

Elin Thorsnes Arkitektkontor AS

ARKITEKTRÅDGIVING KULTURMINNEVERN RESTAURERING REHABILITERING OM- OG TILBYGGING VERNEDE OG FREDEDE BYGG

WWW.ENERHAUGEN.COM

POST@ENERHAUGEN.COM TLF.: 22 80 63 70 TRONDHEIMSVEIEN 100 0502 OSLO V/CARL BERNERS PLASS

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

244

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

FORTIDSMINNEFORENINGEN fortidsminneforeningen.no