Fortidsvern 1-2019 by Fortidsminneforeningen

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 1 2019 (44. årgang)

NORGES STØRSTE KULTURM INNE MAGASIN -

ÅTTE AV

6982

Fortidsminneforeningen er ingenting uten engasjerte medlemmer. Vi har møtt Grete, Samuel, Siri, Ann-Kristin, Eirik, Helge, Sigrid og Kristian.

LES OGSÅ: JOBBETIDSVILLAENE HISTORIEN OM DEN GRØNNE BENK JON BRÆNNE: JEG HAR FÅTT LÆRE NOE HVER DAG SKIPPERHUS PÅ FLYTTEFOT BLI MED TIL SKRIVERGAARDEN I NORDFJORD SNARVEI TIL FORENINGENS HISTORIE

FORTIDSMINNEFORENINGEN 1844–2019

VILJE TIL VERN I 175 ÅR

REDAKSJONEN Fortidsminneforeningens redaksjonelle medarbeidere: Ivar Moe er redaktør og Trond Rødsmoen er journalist og kommunikasjonsansvarlig. Begge har bakgrunn fra media. Bodil Ruud er redaktør for Årboken. Hun er kunsthistoriker, medlem av Fortidsminneforeningens avdeling i Troms, og har sittet i foreningens hovedstyre.

Du kan treffe oss her: ivar@fortidsminneforeningen.no, tlf. 901 35 046 trond@fortidsminneforeningen.no, tlf. 412 87 974 bodil@fortidsminneforeningen.no, tlf. 932 48 519

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  Du kan melde inn nye medlemmer ved å gå inn på vår nettside www.fortidsminneforeningen.no eller ringe vårt sentralbord på 23 31 70 70. Du får tilsendt vervepremie så snart medlemskontingenten er betalt for den/de du har vervet. Har du vervet tre eller flere, må disse sendes inn samlet for at du skal få en av Else Rønnevigs bøker.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TRE ELLER FLERE: få et flott forkle i naturlin Hvis du verver to nye medlemmer får du en handlebag i naturlin, praktisk og miljøvennlig; lett å ta med i butikken. Hvis du verver ett medlem kan du velge mellom såpe eller termos. Produktene i naturlin er laget av Gamle Oslo Tre og Tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass. Trykkmønsteret er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnes-løven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene, stolpehodene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ÉN ELLER TO: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos ALT. 1: URTESÅPE FRA TAUTRA Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. I sortimentet er det forskjellige såper med varierende dufter og farger – ut i fra sesongens urter og hva som leveres til en hver tid. ALT. 2: TERMOS MED «URNESLØVEN» Flott termos i stål til turbruk. Termosen har Fortidsminneforeningens logo «Urnesløven» preget inn. Vervepremie får du uansett hvilken medlemstype den du verver, velger. Verver du for eksempel tre ungdomsmedlemmer, får du selvsagt den flotte boken Bakerovnen.

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974 Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen trond@fortidsminneforeningen.no Fagredaktør Årbok Bodil Ruud bodil@fortidsminneforeningen.no Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag. Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70 Annonsesalg 07 Media per.olav.leth@07.no Telefon: 918 16 012 Grafisk design 07 Media Trykk 07 Media Opplag 7100 eksemplarer ISSN 1504–4645

JA, DEG VIL VI GRATULERE! I gamle dager, og det er et uttrykk vi har lov til å bruke i vår forening, så ble de store jubileer gjerne feiret i de engere kretser, med langbord, kalvestek og rosenkål. Slik er det ikke lenger i Fortidsminneforeningen. Sigarrøyken har lagt seg. Vi er en gammel forening, ja, og det er all grunn til å kjenne på stoltheten over vår historie. Men vi er en forening som først og fremst lever i nåtiden, fordi medlemmene lever i nåtiden og fordi når vi ser rundt oss, så er det samtiden som trenger oss. Det lille landet vårt trenger oss. Vi eier og tar vare på 40 eiendommer og viser dem frem som de seirene de er. Samtidig får vi åndenød av vettløs og grådig fortetting, kommunal og privat forfallsspeku lasjon og riving av og herjing med opplagte kulturminner. Vi ser mye vakkert også. Vi ser at tradisjonelt håndverk får større fotfeste hos yngre mennesker. Det gir en økt trygghet for at antikvarisk bygningsvern går en sikrere fremtid i møte. Vi ser at noen få statsråder og byråkrater skjønner at de tross alt må høre litt mer på oss, og vi ser at noen viktige bygnin ger blir stående; men aldri mange nok! Allikevel, i en forening er det menneskene som utretter noe, mennesker som har tatt det stolte valget å bli medlem. Når vi i år feirer at vi er 175 år, så er det foreningen vi feirer, dere alle sammen. Hovedstyret er opptatt av at de ganske mange pengene som er avsatt til feiring, brukes på noe som kan engasjere alle avdelinger og lokallag og som viser oss frem

med alle våre imponerende aktiviteter. Det er fristende å si: Det skulle bare mangle! Men så opplagt er det ikke. Vi er her fordi det er kulturminnene vi liker og engasjerer oss i. Vi er ingen selskapsklubb. Vi vil helst bruke all tid og alle penger på å redde gamle hus. I farten er det lett å glemme den menneske lige faktor; som aldri er en selvfølgelighet. Ingen mennesker, ingen kulturminner. Derfor engasjerte foreningen i fjor en jubileumsorganisator: Mari heter hun og har ansvaret for at så mange som mulig av våre medlemmer deltar i eller får oppleve alle de flotte arrangementene vi skal gjennom føre i år. Da fristen for å søke penger til jubileumsarrangement løp ut i januar, var det kommet inn imponerende 72 søknader med ideer og aktiviteter i alle avdelinger. Når vi leser gjennom listen med alle ideene ser vi at mange kulturminner i Norge lever i beste velgående, omgitt av omsorg og kreativitet. Nesten alle arrangementene er knyttet til et kulturminne, også til mange av våre eien dommer. Mange lokallag velger å arrangere frittstående torgmøter med ulike program innslag knyttet til bygningsvern. Nå planlegges og forberedes det for fullt. Fylkesavdelinger og lokallag vil holde alle sine medlemmer oppdatert om hva som skal skje. Møt opp og nyt den festdagen! Regn eller sol. Ivar Moe Redaktør

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300. Bankgiro: 6011.05.27651 Forsidebilde Åtte aktive medlemmer av Fortidsminne foreningen. Foto: Trond Rødsmoen og Ivar Moe Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

OPPLAGSKONTROLLERT

RKET TRY K ME

RI KE

MIL JØ

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

I ÅR er det 175 år siden Fortidsminneforeningen ble stiftet, 16.desember 1844. I løpet av året blir det arrangert mange markeringer over hele landet. Alle foreningens medlemmer skal få muligheten til å delta. Dette bildet viser foreningens representantskap på besøk på Elingaard Herregård i Fredrikstad kommune, som en del av representantskapsmøtet 24.-26. mai 2018. I en forening er menneskene viktigst. Foto: Trond Rødsmoen, Fortidsminneforeningen

FORTIDSVERN

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

ARKITEKTRÅDGIVING KULTURMINNEVERN RESTAURERING REHABILITERING OM- OG TILBYGGING VERNEDE OG FREDEDE BYGG

WWW.ENERHAUGEN.COM

POST@ENERHAUGEN.COM TLF.: 22 80 63 70 TRONDHEIMSVEIEN 100 0502 OSLO V/CARL BERNERS PLASS

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse. Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året. Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

FORTIDSVERN

20 FORTIDSVERN 1/2019

INNHOLD 3 En jubileumshilsen til alle medlemmene 6 Jon Brænne har lest hus i 50 år 14 Den grønne benk ble endelig grønn 20 Jobbetidsvillaer – ikke helt stuerene 36 Kjiv om skillingane i Holdhus kyrkje

38 Møt åtte frivillige – med hjerte for kulturarven 64 Lykken er et skipperhus 70 Snarvei til vår historie siden 1844 74 En pasjonert bygningsverner 80 Nye medlemmer

82 Vi som elsker gamle hus

FORTIDSVERN

ORAKELET I HAVNA ALLÉ NR. 7

Han var en vettskremt fersking, men det ville han ikke vedgå, han som kunne alt. Året var 1969, og Jon Brænne ble satt til å restaurere kalk maleriene og kunsten i Kviteseid gamle kirke fra 1200-tallet. I dag regnes malerikonservatoren og bygningsverneren som landets fremste ekspert på historisk fargeanalyse. Som fortsatt lærer noe hver dag. Tekst og foto: Trond Rødsmoen

FORTIDSVERN

RÅDGIVER, FORMIDLER, PRAKTIKER, forsker og professor emeritus Jon Brænne i sitt ess, i verkstedet i kjelleren, omgitt av pigmenter samlet gjennom tiår. Mange av dem er umulig å få tak i i dag, eller de er blitt forbudt. For Jon er disse pigmentene uvurderlige i arbeidet med å gjenskape historiske fargesammensetninger.

FORTIDSVERN

MENS RESTEN AV huset er restaurert, ble disse veggene malt med moderne maling for enkelt å gjøre rommet levelig. Siden har tiårene gått, men planen er å finne tilbake til den opprinnelige dekoren. Alt var revet ut da de tok over huset i 1979, men bak de originale dørlistene finnes fortsatt dekorrester som kan ta dem bakover i tid. Legg merke til døren, ådret av Tone og Jon for å illudere pyramidemahogny.

i står i den knallblå stuen i Havna allé nr. 7, en stor sveitservilla fra 1859. Her er skyhøyt under taket, og med rause rom på rekke og rad. Biblioteket, spisestuen, den store glassverandaen. Jon Brænne snakker om «å lese et hus». Med det mener han å avdekke husets historie, lag for lag, i detaljer bak lister, som en rest av et tapet, bygningsdeler som er byttet ut, malingstyper som er brukt, kart legge pigmenter, sjabloner, utskjæringer. Alt dette som er små spor av tiden som er gått, med skiftende trender, skiftende beboere og skiftende tider. Å lese en bygnings historie på denne måten er et puslespill, det lar seg gjøre å samle alle enkeltbrikkene, men det er ikke alltid opplagt å se det store bildet, eller sette det hele i en kontekst. Dette har vært Jons fagfelt i 50 år. Historien til huset vi befinner oss i nå, er godt kartlagt. Det er vel neppe til å unngå, med to beboere som begge er malerikonservatorer og begge med karriere SPISESTUEN HAR JON og Tone restaurert slik den var i 1906, da det buede karnappet ble bygget på og brystningspanelet ble montert inn. Illusjonstapetet i jugend er original fra den tiden. Spisebordet er fra et garasjesalg i Drammen, mens de to stolene på hver side av vinduet ble laget av bestefaren til Tone.

FORTIDSVERN

SVEITSERVILLAEN ER FRA 1859, da dette området var langt ute på landet. Den lille huset har Jon hentet fra en eiendom i Trøndelag og satt i stand. Han kom over det ved en tilfeldighet, og oppdaget først etterpå at statsråd Brænne, hans egen oldefar, var byggherren og en gang hadde eid eiendommen det sto på.

hos Riksantikvaren og NIKU. Da Jon og Tone Marie Olstad kjøpte huset sammen med et annet par i 1979, var det sterkt preget av forfall. Vannskader, tapet i laser, slitte gulv, hærverk etter år med utleie. Det var folkevandring til visningen, men vel innenfor dørene bare ristet folk på hodet og gikk igjen. For Jon og Tone var det annerledes: «Dette er det vi har lett etter!» – Siden har vi restaurert så å si hele huset tilbake til tidligere perioder, men ikke den blå stuen. Har var alt revet ut før vi tok over, og store vannskader. For å gjøre det beboelig malte vi det synlige blindpanelet med moderne maling. Men vi kan tilbakeføre det slik det en gang var. Bak listverket finnes det nemlig fortsatt dekorrester, sier Jon. Spisestuen derimot, er som den var i 1906, da vingrosserer Axel Dammann flyttet inn. Tapetet, brystningen, vinduer, gulv og dører er som de var den gang. Huset ble bygget av en regnskapsfører ved Gaustad asyl. Det var han som ga eiendommen navnet Havnen, derav dagens Havna allé. Den gang lå det helt for seg selv, et fotografi i hallen viser huset og Vestre Aker kirke i det fjerne, ellers bare åpne marker og åser. I dag er alleen kjent for funkis, takket være nettopp grossereren: Han ønsket seg noe mer moderne, og i 1930 engasjerte han arkitektene Arne Korsmo og Sverre Aasland for å omregulere eiendommen

JON ER GLAD i gamle lamper som han finner på bruktmarkeder. Disse henger i glassverandaen mot hagen.

til boliggaten Havna allé, og lot bygge en stor villa for seg og familien, Villa Dammann, og bestilte ytterligere 14 helt forskjellige villaer, også de i funkis. DEKORMALING PÅ MOTEN I nr. 7 er det alt annet enn funkis. Her er lamper fra ulike epoker, fra de enkle til funklende prismekroner. En storslått glassdør

som engang sto i apoteket til Henrik Ibsens far i Grimstad møter en i hallen. Det massive spisebordet kommer fra et garasjesalg av den mer eksklusive sorten i Drammen, mens de to stolene ved karnappvinduet er laget av Tones bestefar. Og her er selvfølgelig dekormaling. Jon viser meg de doble dørene mellom den blå stuen og gangen. Ådringen, dekorma lingen som får furudørene til å illudere mer eksklusive tresorter, er utført av Tone og Jon. Her skapes en illusjon av nøttetre på den ene siden og pyramidemahogny på den andre. Begge dekorene er gjenskapt med utgangs punkt i rester av den originale dekoren fra tidligere. – Dette var veldig vanlig på 1800-tallet, for klarer Jon. – De rikeste hadde råd til ekte vare, mens borgerskapet og alle andre tydde til slik dekor. Det finnes ikke det hus i Norge fra før 1850 som ikke har et element av dekormaling. Det var svært utbredt, fordi det var tilgjengelig og oppnåelig. Selv i husmannsplassen Tone og jeg kjøpte for noen år siden, der det nok var svært fattigslige kår på 1700- og 1800-tallet, avdekket vi en liten dekor. På innsiden av utgangsdøren er det noen blå blomster på hvit bakgrunn, som en omvendt hermelinpels. TUSENKUNSTNEREN Jons vei inn i restaureringsfaget var en tilfeldighet. Året var 1968. Han hadde

FORTIDSVERN

DENNE DØREN MELLOM hallen og gangen er kommet til senere, men historien er høyst spesiell: Den sto opprinnelig i apoteket til Henrik Ibsens far i Grimstad. Her har den blivende forfatteren trått over terskelen i sine unge år.

vært til sjøs, jobbet som trailersjåfør og nå reparerte han anleggsmaskiner. Faren, arkitekt ansatt i Statsbygg, nevnte en dag atelieret hos Riksantikvaren, der de restaurerte malerier: «Kanskje det kunne være noe for deg?» – Jeg har alltid vært litt «tusenkunstner», så jeg tok med meg et modellfly og noen husmodeller jeg hadde laget og møtte opp. Dermed var det gjort. Ikke bare ble han ansatt, de neste årene fikk han også utdanne seg til malerikonservator. Han fikk raskt kallenavnet Tigergutt, «han som kunne alt», men skulle raskt oppdage at han hadde valgt seg et felt med et langt lerret å bleke. – Det var en tid preget av nybrottsarbeid, mindre kontrollert og definert enn i dag. Jeg ble sendt ut på restaureringsoppdrag som egentlig krevde langt mer erfaring og fagkunnskap en jeg hadde. Et av mine første

FORTIDSVERN

store oppdrag var Kviteseid gamle kirke fra 1200-tallet, sammen med kollega Arne Bakken som ledet prosjektet. Det var avdek king av kalkmalerier, kalking og rensing av alle portrettene. I dag ville man aldri gitt et slikt oppdrag til en fersking – en vettskremt fersking – men jeg torde ikke si det. Nettopp det at han ble kastet ut i det så å si fra dag én, er kanskje også det som har fått ham dit han er i dag – som en av landets desidert mest erfarne malerikonservatorer og bygningsvernere. Og han har vært «overalt». – Den store forskjellen mellom i dag og den gang, er at på 70- og 80-tallet reiste vi konstant. Vi hadde gjerne 200 reisedøgn i året, fra objekt til objekt, landet rundt, det er kanskje en eller to kommuner jeg ikke har vært i. Det var fryktelig slitsomt, men også utrolig lærerikt. Innen dette faget flytter du

deg knapt en meter uten å lære noe. Du lærer noe hver dag og blir aldri utlært. Det var sånn vi kunne samle empiri, ved å komme hjem til folk, studere husene, det var det som var essensen av kulturminnevernet på det tiden. Denne trenden fortsatte på 1980-tallet, da Riksantikvaren flyttet ut i fylkeskommunene for å komme tettere på objektene. Siden har det heller gått motsatt vei, mener Jon. Mindre oppsøkende virksomhet, en mindre fleksibel forvaltning, ofte politisk overstyrt, der man rent bevaringsfaglig blir mer katolsk enn paven. – I dagens forvaltning er det ikke rom for en slik ressursbruk. Når man drar på befaring i dag, er det sjelden et sammensatt team av fagfolk. Min kjepphest er å få lagt til rette for mer samarbeid mellom arkitekter, maleri konservatorer og historikere, sier Jon.

KJENT POSITUR FOR mang en malerikonservator: Jon Brænne i arbeid med Kvinesdal kirke i 1979. Foto: Privat

FRA SLOTT TIL HUSMANNSSTUE I løpet av de 50 årene som har gått, har Jon utført arbeider i stavkirker og andre middelalderkirker, lystgården Damsgård utenfor Bergen, Baroniet Rosendal, Jarlsberg hovedgård, Nationaltheatret, Stortinget og Det kongelige slott, for å nevne noen av de mest prestisjetunge. Og han har gjort arbei der i utallige private hus, fra storgårder til husmannsplasser. Hva er det som fascinerer mest, slott eller stue? – Begge deler er viktig fra mitt ståsted. Den mest fascinerende jobben er der historien kommer nær meg, der jeg virkelig kan lese alle husets ulike epoker. Vi har en utrolig rik bygningsarv, rikere enn mange er klar over. Landet er fullt av hus med utskjæringer og malt dekor av høy kvalitet, stappfulle av folkekunst. Det er så man kan følge en bestemt håndverker fra gård til gård og kjenne igjen en stil og et særpreg i håndverket. Å komme inn i et hus der «alt er på plass», der en kan lese historien og bruke den til å gjøre noe med objektet, er alltid spennende i seg selv. Men også i en større kontekst. Materialene, verktøysporene etter håndverkerne, malingen, fargene, teknikkene, alt dette utgjør en kjempestor empiri som kan brukes til å se mønstre i stilarter og utvikling. Alt dette som jeg har samlet, er det viktig å formidle videre. Jeg er heldig som har fått lov til å lære alt dette, og da er det også en forpliktelse at jeg bringer det videre. Mye av denne kunnskapen har han allerede sikret for ettertiden. Han står bak 160 vitenskapelige artikler, flere bøker, blant dem Gamle trehus. Historikk, reparasjon og vedlikehold (1980) som har kommet i ni opplag og er nærmest for en bibel å regne, og Dekorasjonsmaling (1998), den mest omfattende fremstillingen av dette fagfeltet på norsk. Jon står også bak flere av heftene i Fortidsminneforeningens «Gode råd»-serie, som vi fortsatt selger. Denne forpliktelsen til ikke å la kunn skapen forsvinne med ham er etter planen en del av oppgavene framover, når han nå offisi elt har pensjonert seg og kun skal ta oppdrag som er udelt lystbetonte. Og så er det alle henvendelsene, nærmere 500 e-poster i fjor, med spørsmål fra huseiere, museumsansatte og andre. Pensjonist eller ei, Jon Brænne er åpenbart «orakelet» man tyr til i uvissheten: «Vi fant disse stokkene gjenbrukt i et gammelt våningshus i (…) og lurer på om du har sett en slik type dekormaling?»

JON BRÆNNE HAR vært involvert i en lang rekke restaureringsprosjekter i norske kirker. Her forteller han om arbeidet med Hedalsmadonnaen under Riksantikvarens utstilling «Bevar for Fremtiden» i Oslo Rådhus i 1989. Daværende kronprinsesse Sonja følger nøye med. Foto: Stein Marienborg/Arbeiderbladet

FORTIDSVERN

NÅR HAN IKKE driver med bygningsvern, mekker han på veteranbiler i sitt verksted nummer to: Til venstre Austin Healey 100/4 fra 1954 (som han har jobbet med i 30 år), Fiat Abarth 695 SS fra 1966 og Triumph TR6 fra 1972 – den siste fullt kjørbar. Legg merke til verktøyene på veggen bak: Her råder sirlig orden.

«Kan du si noe om dette tapetet? Det er festet på innsiden av en kasse bak på en karjol?» «Me har fått eit 200 liter fat med linolje. Kva skal me gjera for å få sjekka kvalitet og type på den? Han me fekk ho hjå seier bestemor hans brukte den når ho rosemåla.» «Her følger bilder av drikkestellet vi snakket om. Det er forholdsvis stort, lengde nærmere 30 cm. Har du sett noe lignende?» Og orakelet i Havna allé nr. 7 svarer, ofte svært detaljert, noen ganger med en rekke forbehold, andre ganger med stor sikkerhet – og stor begeistring, som til denne henvendel sen som viser seg å være en liten sensasjon: «Vi har funnet et tapet i ark med et flott motiv med blomster og fugler. (…) Tapetet er klebet opp på jutesekker, som er sprettet opp og sydd sammen, og er spent opp som første lage på en ubehandlet tømmervegg. Dette må da være en skikkelig «godbit». Har du sett noe tilsvarende og kan du tenke deg når det kan dateres til?» Huset skal være bygget ca. 1750 og gjennomgikk store endringer ca. 1820.» «Dette er en rysare! Fantastisk funn.», lyder Jons respons. «Dere har nok avdekket det eldste papirtapetet som er funnet satt opp på vegg i Norge.» – Det er viktig å gi råd når slaget står, at en huseier som står midt oppi det føler at noen ser verdien av det vedkommende holder på med. At en konservator viser interesse er en egenverdi, huseiere oppdager ofte gjennom andres interesse at de selv sitter på noe av

FORTIDSVERN

verdi. Jeg tar ikke betalt for å svare på en enkel henvendelse, men noen ganger må jeg bruke tid på å undersøke saken, lete i bøker og andre kilder. Da kan det være at jeg tar det som et oppdrag og sender faktura, sier Jon. HUSEIERNE TRENGER DE GODE RÅDENE Alle møtene med huseiere landet rundt har demonstrert for Jon at interessen for å gjøre ting skikkelig har økt voldsomt fra han begynte og fram til i dag. – Det eksploderte for alvor i 1975, med Arkitekturvernåret. Hos Riksantikvaren gikk vi fra 3-4 telefoner daglig til 30! Siden har det gått fra en utbredt «riv skiten»-holdning til det stikk motsatte. Folk er opptatt av å bevare, når de skal gjøre noe med det gamle huset med familiehistorie i veggene ønsker de å gjøre det ordentlig. Men det er de gode rådene som mangler. Derfor trenger vi bygningsvernsentre over hele landet, som er uavhengige av forvaltningen. Vi har det allerede i Akershus, Buskerud og på Røros, og de gjør en kjempejobb. Selv har han alltid vært seg bevist sin rolle som rådgiver – ikke forvalter. – Jeg har levert kunnskap, og jeg gir føringer gjennom hva jeg mener er riktig. Informasjonen skal være forståelig for en huseier uten fagkunnskap, og jeg begrunner anbefalingene mine. Så trer jeg til side. Det er opp til huseier og eventuelt forvaltningen å følge rådene mine eller ikke, sier Jon. – Jeg har tro på en sunn pragmatisme i dialog med en huseier. Vi må ikke bli mer katolske enn

paven, noe forvaltningen kan ha en tendens til. I den sammenheng må jeg skryte av Kulturminnefondet, som virkelig er helt topp. De møter huseiere på et nivå folk forstår, bidrar godt med midler og støtter delpro sjekter, noe som er genialt. Delmål driver istandsettingen framover på best måte. Da er sjansen mindre for at prosjektet strander fordi det vokser huseieren over hode. Men han bekymrer seg over rekrutteringen til sitt fagfelt. Utdanningen vier for lite tid og ressurser til bygningsvern. En mer positiv utvikling ser han innen håndverkene. – Det gror fram en generasjon tømrere og snekkere som ønsker å formidle denne delen av kulturarven. Vi ser det under Håndverksdagene på Røros, for eksempel, der det er dyktige unge folk med evne og lyst til å formidle kunnskap om tradisjonshånd verk. Og vi merker det ute blant folk, som tørster etter den samme kunnskapen. Nå som Jon Brænne sju år på overtid offisielt har gått av med pensjon, understre ket han i februar sitt nye liv med å dra til Rørosmartnan uten å ha påtatt seg et eneste oppdrag, han skulle bare hygge seg og møte gamle kjente i en hel uke. Hjemme venter en blå stue. Bak listene ligger disse restene av gammel dekor og venter på å bli hentet fram og tolket. Men det er hjemme hos et malerikonservator-par som i de fleste hus: Prosjekter som aldri blir ferdig.

VÅR HØYESTE UTMERKELSE Siden innstiftelsen av Urnesmedaljen som foreningens offisielle hederstegn i 1965 har 36 personer fått denne hederen, med overrekkelsen til Jon Brænne i desember 2018 som den foreløpig siste. I foreningens lover heter det: § 14. Hederstegn Urnesmedaljen er foreningens høyeste utmerkelse. Medaljen deles ut i henhold til statutter fastsatt av representantskapet. Hedersnålen rangerer etter Urnesmedaljen. Nålen deles ut etter statutter fastsatt av hovedstyret. I statuttene heter det at Urnesmedaljen kan tildeles norske borgere for fortjenstfullt vern om norske fortidsminnesmerker. Medaljen kan også tildeles utlendinger som har gagnet fortidsvernets sak i Norge. Medaljen preges i sølv og har form som et skjold med avrundet underkant. Aversen har som motiv et løve formet dyr med mannshode og øks, hentet fra ett av Urneskirkens kapitéler. På reversen graveres den dekorertes navn og dato for tildelingen. Ordensbåndet er mellomblått.

Styreleder Margrethe C. Stang hadde æren av å overrekke Urnesmedaljen til maleri konservator Jon Brænne 14. desember 2018, som takk for over 50 års innsats.

Alle mottakere: 1965 Martin Hannisdal, Bergen 1967 Cato Enger, Oslo 1969 Knut Robberstad, Oslo Reidar Kjellberg, Oslo Kristian Bjerknes, Bergen Erling Gjone, Trondheim 1971 Bernt Heiberg, Oslo 1973 Einar Hedén, Stavanger Christian D. H. Poppe, Arendal

1977 Bjørn Bjørnseth, Oslo Arne Berg, Oslo 1981 Unnleiv Bergsgard, Stavanger Peter Helland-Hansen, Bergen 1982 Anne Lise Aas, Oslo 1987 Hans-Emil Lidén, Bergen Else Rønnevig, Lillesand Mari Kollandsrud, Oslo Christian Sulheim, Lom

1988 Johan Gram, Oslo Jo. Sellæg, Drammen 1991 Stephan Tschudi-Madsen, Oslo 1996 Dag Myklebust, Oslo 1999 Sigrid Christie, Oslo Håkon Christie, Oslo 2002 Ernst Ivar Tønseth, Røros 2008 Marianne Roald Ytterdal, Ålesund

2009 Per Jonas Nordhagen, Bergen Nils Marstein, Oslo 2012 Helge Schjelderup, Stavanger 2013 Torborg Edith Strand, Oslo Arne Lie Christensen, Oslo Eli-Sofie Thorne, Drammen 2017 Kolbein Dahle, Steinkjer Leif Kahrs Jæger, Bergen 2018 Nils Georg Brekke, Os Jon Brænne, Oslo

Norges

BAKEROVNSDAGER 14-16 juni 2019

Mer info kommer på sprossa.no FORTIDSVERN

FORTIDSVERN

I 1917 FORETOK Harald Aars en oppmåling av benken som ga ideen til brorskapet «Den Grønne Bænk». Likheten mellom originalen og vår benk er åpenbar. Fra Nasjonalbibliotekets arkiv

En hagebenk for rangel og makt

Benken er ingen skjønnhet. God å sitte på er den heller ikke, og snekkerarbeidet er lite å skryte av. Likevel, når den først skulle settes i stand fortjente den to av landets fremste restaureringseksperter. Dette er ikke bare historien om en gammel benk – det er også historien om kulturminnevernets gutteklubb med stor G. Tekst: Trond Rødsmoen Foto: Ivar Moe og Trond Rødsmoen

«DEN GRØNNE BENK» har begynt sin forvandling, fra blå til sin opprinnelige grønnfarge. Men først skal møbel restaurerer Hanne Kari Bjørk gjøre nødvendige reparasjoner på benken i verkstedet på Grünerløkka i Oslo.

redriksvern 5. mai 1915: Fem muntre herrer, lettere påseilet må vi anta, forlater Hotel Wassilioff etter en bedre middag og slår seg ned i kommandanthagen. Her benker de seg, mer eller mindre bok stavelig, på en liten grønn benk og en idé unnfanges. Alle er de sentrale aktører innen det gryende norske kulturminnevernet – ja en av dem er endog riksantikvar på tredje året – og de anser seg for å være riddere i kamp for vern av landets historiske bygningsarv. Skulle de ikke da også danne en ridderorden for å beskytte denne lille benken? Der og da, på en hagebenk i det som i dag er Stavern, blir brorskapet «Den grønne bænk» stiftet, med hurtig nedskrevet Grundlov med tre paragrafer, høytidelig signert av de fem: riksantikvar Harry Fett; arkeolog og senere konservator ved Stavanger Museum Anton W. Brøgger; journalist, redaktør i Tidens Tegn og politiker Rolf Thommessen; arkitekt Magnus Poulssen og universitetssti pendiat i kunsthistorie Carl W. Schnitler.

Utrolig nok går ikke denne nattlige spøken i glemmeboken dagen derpå. Tvert imot. Nye riddere tas opp «efter enstemmig beslutning av ordenens samtlige indehavere», og blant dem som snart kommer til er arkitektene Carl Berner og Arnstein Arneberg og professor Hans Shetelig. Ordenstegnet til dette brorskapet er en kopi i full målestokk av den grønne benken i kom mandantens hage, som hver av medlemmene må få laget og medbringe til det årlige møtet pålagt dem i ordenens lover. Krystallglass med en benk og medlemmenes initialer gravert inn blir også produsert. Det skrives utførlige referater fra «årsmøtene» som mest er fest. Men, skal det vise seg, også handler om nettverksbygging på høyeste nivå. I sin biografi om Harry Fett skriver Kristin B. Aavitsland om dette brorskapet: «De fleste var vel etablerte i ulike sektorer av kulturlivet, og alle var toneangivende innen sitt fagfelt. Dette lystige vennefelles skapet av likesinnede og festglade

FORTIDSVERN

MED EGENKOMPONERT ORGANISK løsemiddel fjerner Jon lag for lag. Her må det jobbes lynraskt: fra påføringen av et tynt strøk løsemiddel har han 10-15 sekunder på seg før middelet virker videre ned i neste malingslag.

MALERIKONSERVATOR JON BRÆNNE undersøker malingen i mai 2016. Gjennom et feltmikroskop får han et første inntrykk av hva han har å forholde seg til, «om det er to eller tjue lag».

kamerater var først og fremst en slags gutteklubb, men skulle vise seg å bli et betydelig nettverk innen kulturlivet i Norge. Likevel ble Den grønne benk aldri noen alvorlig organisasjon. Frem til 1923 møttes medlemmene hvert år en lørdag i mai, inntok en bedre middag, spøkte med sine fag og sin vitenskap, gjorde seg lystige over sine meningsmotstandere i offentligheten og festet til langt på natt.» Dette er utvilsomt kulturminnevernets Gutteklubben Grei på den tiden, og de høye herrer unngår da heller ikke kritikk: «En forening for rangel og makt», blir de kalt, noe Anton W. Brøgger imøtegår med en spøk: «Haanden på hjertet, ædle Riddere og Brødre, vor magt er intet, vor rangel er alt.» FREM FRA GLEMSELEN I Nasjonalbibliotekets arkiv finnes en oppmålingstegning av Harald Aars datert 7. juli 1917, som viser «Den grønne bænk». Sittehøyden er beskjedne 42 cm og bredden 140 cm. Den er relativt kunstferdig utformet, med en skrånende rygg. Dette er originalen, den lille grønne benken de feststemte personlighetene samlet seg på og rundt den mainatten i 1915.

FORTIDSVERN

I Magistratgården, Fortidsminneforening ens kontor i Dronningens gate 11 i Oslo, har det lenge stått en benk som utvilsomt er

FIRE AV DE festglade ridderne av «Den grønne benk»: Haakon Shetelig, Anton W. Brøgger, Harry Fett og Rolf Thommessen rundt 1920.

NÅR ALLE LAGENE er avdekket, blir resultatet en fargetrapp: Treverk merkes T, grunningslag merkes G og malestrøk merkes L. Fargetrappen bevares på møbelet, som referanse i ettertid.

nært beslektet med møbelet på tegningen. Benken er ingen skjønnhet. God å sitte på er den heller ikke. Snekkerarbeidet er lite å skryte av, og den er ikke engang grønn, men blå! Men den skal være det eneste kjente eksemplaret av benkene brorskapets medlem mer fikk laget for rundt hundre år siden. I mai 2016 begynte foreningen et pro sjekt, på initiativ fra generalsekretær Ola H. Fjeldheim og daværende eiendomssjef Eli-Sofie «Fien» Thorne: Å redde denne glemte og slitte benken fra sin noe stusselige tilværelse i svalgangen – og med det også løfte fram den helt spesielle og frodige his torien den bærer på. Teamet som ble satt til å gjøre jobben er møbelrestaurerer Hanne Kari Bjørk og malerikonservator Jon Brænne. Den grønne benk har siden vært i de beste hender. REPARERE MEKANISKE SKADER – Som møbel har denne benken liten verdi, dette er noe man kan smelle sammen på en kveld, sier Hanne Kari Bjørk. Vi er i Møbelverkstedet Restaurering på Grünerløkka. Her har det vært ulik verksteds drift siden 1890-tallet, og Hanne har holdt til her de siste 25 årene. Firmaet har flust med oppdrag, og har gjort arbeid for Slottet,

I MØBELVERKSTEDET TIL Hanne Kari Bjørk er arbeidet med benken i gang. Første steg er å fjerne rester av maling og skitt. Her renses glipende mellom bordplatene i setet for at de skal kunne presses sammen. HER SRØYTES oppvarmet hornlim mellom bordplatene før de presses sammen. Legg merke til benkefoten, der hun har fjernet skadet treverk og spunset inn nytt materiale.

HVERT BORD ER festet i sidevangen med en tapp i et høvlet spor. En slik festemåte gjør at bordene ligger løse og kan presses sammen, som her med skrutvinge.

Eidsvollsbygningen, museer og privatperso ner. Noen meter unna står en praktfull sofa med skinnende isgrønt trekk, et møbel som vanligvis pryder et værelse i et av landets gods. Kontrasten til vår blåmalte benk kunne knapt vært større. I sin rapport fra fargeanalysen av Den grønne benk skriver Jon Brænne at «benken trolig er en parafrase over en 1700-talls kirke- eller klokkerbenk. Detaljeringen i ryggstykker, frontbrett og vanger tyder på forbilder fra perioden ca. 1740–1770. Konstruksjonen er meget enkel, uten avanserte tekniske forbindelser.» Enkelheten er også åpenbar når vår benk sammenlignes med originalen på tegningen fra 1917. Særlig fra siden skiller den seg ut, med ryggstø nitti grader på setet. Hva skal så gjøres med den? Etter en del diskusjon har man landet på å gjøre så lite som mulig, den skal fortsatt bære preg av tiden som er gått, og den skal få beholde sine opprinnelige skjønnhetsfeil. Hannes oppgave blir å behandle benkens «mekaniske skader»: å stabilisere den, spunse (felle inn) nytt treverk der det gamle er ødelagt og presse sammen og lime bordene der krymping i treverket har skapt gliper mellom dem.

NÅR BENKEPLATENE ER presset sammen, blir det en glipe mellom den vertikale ryggplanken og setet. Her felles det inn en trebit for å stabilisere.

Benken er kanskje enkel, men Hanne viser også at den bærer preg av godt snekkerarbeid i enkelte detaljer. Som at sittebordene er festet til sidevangen med tapp i et høvlet spor. Siden bordene på denne måten ligger løst i sporet, vil de også kunne presses sammen slik vi ønsker. – Til all liming, mellom bordplatene og der jeg feller inn nytt trevirke, bruker jeg hornlim, forklarer Hanne. – Det er animalsk, påføres varmt og blir veldig sterkt, men samtidig er det mulig å fjerne igjen. Det gjør limingen til et reversibelt restaureringstiltak. HVA FARGETRAPPEN AVSLØRER Feltmikroskop og digitalt mikroskop, skal pell, lampe, løsemiddel – og 50 års erfaring. Vår blåmalte grønne benk er i de aller beste hender når dens fargehistorie skal avsløres trinn for trinn i en fargetrapp. Før arbeidet tok til i Møbelverkstedet, utførte maleri konservator Jon Brænne i Vel Bevart den første fargeanalysen, med påfølgende rapport og anbefalte tiltak. Målet med undersøkelsen er å finne tilbake til originalfargen fra da benken var ny. En fargetrapp blir til ved systematisk å fjerne malingstrøkene lag for lag. Men før

Jon begynner den prosessen, gjør han en forundersøkelse med feltmikroskopet. – Ved å studere et lite hakk gjennom malinglagene kan jeg gjøre meg opp en menig om hva som venter; er det to eller tjue lag her? I neste steg trenger han et organisk løse middel, selvkomponert siden det ikke finnes gode løsemidler på markedet, ifølge Jon «et kjempeproblem for malerikonservatorer i dag». – Nå gjelder det å jobbe lynraskt, Fra påføringen av et tynt lag løsemiddel har jeg 10-15 sekunder å avdekke et nytt malinglag før løsemiddelet rekker å arbeide seg videre ned i laget under, forklarer han. Fargetrappen til Den grønne benk viser til slutt to lag grunning (G1-2) og seks lag maling (L1-6), der L6 er blåfargen (se farge trappen side 19). Ytterligere analyse med et digitalt mikroskop som forstørrer 260 ganger gir Jon mulighet til å studere enkeltpigmenter på en dataskjerm; hver type pigment har sine karakteristika, noe som hjelper Jon i å kartlegge hva malingen er sammensatt av. Når fargens pigmenter er klarlagt, kan Jon blande en tilnærmet lik farge med det han har tilgjengelig av pigmenter i dag.

FORTIDSVERN

BENKEN HAR FLYTTET seg fra møbelverkstedet til malerikonservator Jon Brænnes verksted. Jon har fjernet så godt som all maling, mens grønnskjæret er inntrekk som viser at benken ble malt da den var ny. De mørke kvadratene skyldes påføring av ferniss for å hente ut mer av fargen, noe som kan gi enda mer informasjon når blandingsforholdet skal prøves ut og endelig farge rives.

FORBUDTE PIGMENTER Benken har forlatt Møbelverkstedet på Grünerløkka og tatt veien til Vel Bevart lenger vest i byen, til Jons verksted hjemme i kjelleren. På arbeidsbenken troner et restaurert møbel vi kjenner igjen. Jon er tilnærmet ferdig med å fjerne malingen med varmebehandling. Det gjenværende grønnskjæret er inntrekk i treverket, noe som forteller at benken ble grunnet da den var helt ny. Nå venter en runde kvistlakk, grunning og to strøk, kanskje tre, med kokt linolje. Men først skal fargen rives. – Til det bruker jeg en løper for å rive pig mentene, det vil si å knuse pigmentene slik at de blir fint fordelt i linoljen. Ulike pigmenter har ulike korn, og jo mer du knuser kornene, desto mer fargesterk blir malingen. I Jons kjeller er det hyller fulle av bokser og glass med pigmenter han har fått og samlet opp gjennom årene, pigmenter som ikke er å få tak i lenger, mange er også blitt forbudt, uten at det bekymrer. «Ikke i slike små kvanta», forklarer han. Nå har han kommet fram til en blanding av kromgrønn mellom, ekte fransk guloker og titanhvit, med 2 % koboltsikkativ, et tørremiddel som egner seg for innendørs bruk. Men selv da vil det kunne ta opptil en måned til malingen er helt tørr.

DEN GRØNNE BENK på generalsekretærens kontor i Dronningens gate 11, med den opprin nelige fargen tilbake og nok et kapittel lagt til sin hundre år lange historie. Og akkurat like vond er den å sitte på.

FORTIDSVERN

LAMINERT FARGETRAPP PÅ den ene sidevangen blir dokumentasjon for ettertiden. Gliper og røffe kanter er beholdt, mens malingsstrøkene er «penere» en hva de var opprinnelig.

JON BRÆNNE BRUKER en løper for å rive malingen, å knuse pigmentene slikt at de blir fint fordelt i linoljen. Jo mer pigment kornene knuses, jo mer fargesterk blir malingen. Her bruker han pigmentene kromgrønn mellom, ekte fransk guloker og titanhvit.

PENERE ENN NOEN GANG Vi er kommet fram til januar 2019. Jon ankommer Magistratgården med en skinnende grønn benk. Den er fortsatt seig å ta på. Linoljelukten sprer seg i svalgan gen. Jon ser seg fornøyd med resultatet, men reflekterer over finishen. – Ofte i slike restaureringer er det et poeng å gjenskape ikke bare fargen men også måten noe er malt på, i bruk av pensel og teknikk, rett og slett gjenskape noe slik det faktisk var, og ikke slik vi med et moderne blikk ønsker det. I et sånt perspektiv er Den grønne benk nå penere malt enn den var. Den bar opprinnelig preg av at det første strøket var langt mer «rølpete» påført enn det jeg har gjort nå. Men det er kanskje på sin plass, siden den skal stå inne på generalsekretærens kontor, sier Jon med et smil. INNE I VARMEN Tilværelsen i den kalde svalgangen er et avsluttet kapittel. Nå står Den grønne benk inne hos generalse kretæren, under maleriet «Fra Stalheim» av Joachim Frich, en av dem som bidro sterkt til at Fortidsminne foreningen ble stiftet for 175 år siden. I Salen ved siden av, i anegalleriet, henger tre av «ridderne»: Carl Berner, Harry Fett og Magnus Poulsson. Ved siden av Den grønne benk, som fortsatt anger av fersk linoljemaling, står et vitrineskap. Inni er det en samling krystallglass, med initialer og en liten benk gra vert inn, donert foreningen av den samme Carl Berner, Så kan man bare lure på hvem av «brødrene» som hvilte enden på akkurat denne benken en maidag for rundt hundre år siden, mens de skålte i akkurat disse glassene. Ja, kanskje var det da Carl Schnitler, på vei hjem etter nok et lystig årsmøte med sine toneangivende kamerater, ytret de bevingende ord: «Hvordan skulde det gaa her i landet om vi falt fra?»

FORTIDSVERN

JOBBETIDSVILLAENE

DEN NAVNLØSE EPOKEN Jobbetiden under første verdenskrig og noen få år etterpå, resulterte blant annet i en rekke store og svært påkostede villaer samt noen store fritidsboliger. Disse jobbetidsvillaene har antikvarer og kulturminnevernere hatt et litt ambivalent forhold til. Jobbetiden «lukter litt» og perioden har heller ikke fått et entydig og godt navn. Tekst: Svein Solhjell

FORTIDSVERN

ARNSTEIN ARNEBERGS VILLA «ELSERO» i Oslo var en stund truet, men ble så fredet i 1984. Bygningen har alltid vært sett på som et mesterverk. Det har vært pekt på hvor ledes kjellermurens naturstein (egentlig bare en forblending) følger terrenget på denne hovedfasaden, mens valmtaket samtidig binder det hele sammen. Foto: Wikipedia

iksantikvaren skriver på kulturminne sok.no at stilen til hus bygget mellom 1910 og 1920 av samtiden ble kalt «nasjonalromantisk stil». Søker man det ordet på nb.no og for denne perioden, så ser påstanden ikke umiddelbart ut til å stemme. Men uansett er «nasjonalromantikk» ikke et veldig positivt ladet begrep. Så la oss ikke bruke den stilbetegnelsen i dag om bygninger fra tiden rundt første verdenskrig. I samtiden var de nyrike og spekulantene, som kunne velte seg i luksus, temmelig upopulære. Dette viste seg også i hvorledes de store villaene deres ble sett på. Skipsreder

Brydes villa i Oslo ble på folkemunne kalt «Forbrydelsen». Denne negative holdningen til jobbetidens praktvillaer, har vel holdt seg lenge og bidratt til at ikke mange nok er fredet. Jobbetiden var en tid hvor noen få menn tjente enorme summer. Blant annet på skipstrafikk hvor sjømenn jobbet med høy risiko og mange av dem mistet livet. De nyrike viste med liv og lyst frem sin rikdom og på en ofte demonstrativ og unorsk måte. Kostbare vaner med bl.a. flotte champag nemiddager på dyre restauranter, fine biler og generelt høy sigarføring var typisk.

Svein Solhjell (f. 1947) fra Oslo er utdannet sivilingeniør ved NTH 1969. Han satt i styret i Oslo og Akershus avdeling av Fortidsminneforeningen fra 1972 til 1985, de siste tre år som leder. Han har siden sittet både i hovedstyret i foreningen og igjen i avdelingsstyret. Han er nå for andre gang styreleder i Oslo og Akershus avdeling.

FORTIDSVERN

«ELSERO» HAR EN flott loggia, eller buegang, som leder fra en smijernsport, forbi en opprinnelig vakker rosehage og til hovedinngangsdøren. Taket (bildet t.v.) i denne loggiaen er malt i friske farger og leder tankene hen til fortidens dekormalinger i kirker. Arneberg har trolig med denne dekoren ønsket å vise husets historiske røtter. Men samtidig ble hagestuens vegger dekorert av Alf Rolfsen i moderne «freskostil». Villa Elsero på Madserud i Oslo regnes som arkitekt Arnstein Arneberg’s hovedverk. I dag leies villaen ut til store selskap og arrangement. Den ble tegnet i 1918 og stod ferdig i 1923, oppkalt etter Wilhelm Mustads kone, Else. Foto: Svein Solhjell

Heldigvis svidde ikke alle de rike pengene sine av bare på øyeblikkets luksus og for bruk, men de bygde seg herskapelige villaer til glede for ettertiden. HVA ER EN «JOBBETIDSVILLA»? Begrepet «jobbetidsvilla» er, som Hans Egede-Nissen skrev i «Nye hjem» (By og Bygd, 1998), ikke videre presist. EgedeNissen sier at begrepet «ikke lar seg med støtte i noen forskningstradisjon knytte til en klart definert kategori bygninger». Men jeg tror det er en viss felles oppfatning om at en «jobbetidsvilla» er fra omkring den nevnte periode, og at den er større og mer påkostet enn alminnelige villaer fra samme tid. Jobbetidsvillaene skiller seg ut med størrelse og høy håndverksmessig og arkitektonisk kvalitet, ofte også kunstnerisk utsmykket. Det er litt snevert å definere jobbetiden som 1915-1922 for det ble laget store og kostbare villaer med samme innstilling til stil og arkitektonisk uttrykk, både noen år før og etter denne perioden.

Det er interessant å lese hva virksomme arkitekter mente om en ikke fjern fortid hvor de selv spilte en hovedrolle. Den vel kjente og anerkjente Bergens-arkitekten Ole Landmark kalte i en artikkel i «Byggekunst» (1933) perioden ca. 1915-1923 for «gull tiden» eller «gullalderen» i norsk villa bygging. Han brukte ikke ordet jobbetid, men mente at de beste villaene fra denne tiden «i lang fremtid vil bli stående som en bemerkelsesverdig og for vår bygningskunst fruktbringende periode». Vi bør kanskje heller følge Landmark og betegne jobbetids villaene for «gullaldervillaer»? Boken «Norske hus» (1950) er en kavalkade gjennom norsk arkitekturhistorie med hovedvekt på bilder. Hver artikkel er ikke signert, men arkitekt Georg Eliassen var en av de medvirkende. Han var selv en ledende arkitekt og i en periode leder av Fortidsminneforeningen. Han har nok hatt hovedansvaret for det som står i denne boken om de første decenniene av 1900-tallet. I boken står tiden beskrevet slik: «Men

først etter 1910, etter at det på ny var blitt liv i byggevirksomheten, kom den unge generasjon for alvor til orde». Den «unge generasjon» innbefattet Eliassen selv og hans samarbeidspartner Bjercke. Pluss selvsagt Poulsson, Arneberg, Landmark m.fl. Alle disse er ansvarlige for flotte jobbetidsvillaer. Arkitekt Landmark var som nevnt i 1933 full av rosende omtale av jobbetidens arkitektur, og Eliassen og hans medforfattere var i 1950 også positive til perioden, men med visse forbehold. I «Norske Hus» er det bilder av flere jobbetidsvillaer, blant annet to av Arnstein Arneberg, to-tre av Magnus Poulsson og to av Ole Landmark. Men jobbetiden som begrep ble ikke brukt i boken, bare omtalt slik: «Den jagde fram utviklingen, rev opp i de arkitektoniske resultater som var nådd, og fikk derved følger som ikke bare var av det gode. Rikmannsboliger og administrasjonsbygg for storbedrifter var dagens oppgaver. De lot seg ikke trenge til side og la i den grad beslag på arkitektstanden at alt for liten kraft

FORTIDSVERN

DE GEDIGNE MURVILLAENE fra jobbetiden har ikke så mye dekor, men dekoren er til gjengjeld utsøkt. Stilen kan variere fra tydelig inspirasjon fra historien og til det helt spesielle og fritt utformede. Alt tegnet av flinke arkitekter, formodentlig i 1:1, og utført av dyktige håndverkere. Dette er fra Bryde-villaen i Kristinelundsvei i Oslo. Foto: Svein Solhjell

og interesse ble til overs for alminnelig jevn husbygging.» Her høres det ut som Eliassen og hans medforfattere angrer litt, eller i alle fall beklager, at arkitektene i så stor grad tegnet for de rike og ikke arbeidet mer med å tegne gode boliger for vanlige folk. Denne holdningen var sikkert den rådende blant arkitekter etter krigen. Generasjonen fra jobbetiden var fremdeles i full vigør og disse arkitektene lærte jo opp neste generasjon

også. Noen arkitekter ble antikvarer som vurderte hva som var verd å frede. JOBBETIDEN OG «DET NYE NORGE» Norge var nøytralt under den første verdens krig. Raskt gikk ratene opp og skipsfarten skuffet inn penger. Det ble spekulert og inves tert, noen bygget opp store formuer på utrolig kort tid. Men denne jobbetiden var temmelig norsk. Pengene rant inn i Norge, mens mange

andre land blødde både penger og mennesker. Selv om noen fremdeles kan vemmes av den overdådige rikdom som enkelte strødde om seg mens vanlig folk hadde problemer med å skaffe nok mat, så er det ingen grunn til å ikke ta vare på de flotte villaene som ble bygget. Fortidens ujevne fordeling i rikdom blir ikke bedre av å la disse villaene forsvinne eller ytterligere forsimples. Jobbetidsvillaene er en viktig del av kulturarven og verd å ta vare på. SKIPSREDER BRYDES DOMINERENDE villa på Frogner fikk på folkemunne tilnavnet «Forbrydelsen». En jobbetids villa med en helt særegen utforming uten noen forbilder i historiske hus. Foto: Svein Solhjell

FORTIDSVERN

HALLEN I BRYDES VILLA har en fantastisk, tidstypisk takdekorasjon. Med et slags galleri rundt blir stemningen nesten sakral. Men i denne villaen var det tysk domstol under krigen og 55 dødsdommer ble avsagt her. Foto: Svein Solhjell

Denne negative holdningen til jobbetidens praktvillaer, har vel holdt seg lenge og bidratt til at ikke mange nok er fredet.

Det «nye Norge», som tiden etter 1905 gjerne kalles, var preget av ønsket om en hjemlig stil, både i arkitektur og hjeminn redning. Dette skulle være tuftet på norske tradisjoner, men skulle også være fornuftig og moderne. I sin artikkel om norsk arkitek tur i tidsskriftet «Kunst og Kultur» (1912) beskrev arkitekt Carl Berner den nye tid godt. Etter til slutt i sin lange artikkel å ha rost arkitekt Magnus Poulssons tegning av en trevilla i Oslo, så avsluttet Berner slik: «Her er endelig et hjem, nu er de norske arkitekter over det værste.» Landmark understreket sterkt i sin artikkel fra 1933 at det var norsk arkitektur som ble skapt under gullalderen: «Den nasjonale, samlende ånd som besjelet vårt folk og som gjennomførte 1905-verket, gav seg tydelig til kjenne i

HER HAR ARKITEKTEN valgt å slippe til en treskjærer med sans for det barokke. Dette er tidstypisk «nybarokk» som nok er tegnet av arkitekten selv eller hans assistent. Foto: Svein Solhjell

FORTIDSVERN

DETTE ER BILDER fra Ivar An. Christensens villa i Fredrik Stangs gt. 22-24 i Oslo (t.h.) I dag styrer hotellkongen Petter Stordalen sin virksomhet herfra. Villaen og detaljene ble i stor grad tegnet av artikkelforfatterens morfar,Erik Andersen, som den gangen arbeidet hos Arnstein Arneberg. Arkitektfirmaet hadde da kontor i Dronningens gt.11 i Oslo, som i dag er Fortidsminneforeningens hovedkontor. Foto: Svein Solhjell

bygningskunsten. Vår selvfølelse var vokset til full forståelse for eget verd. Det falt helt naturlig for arkitekter å vende blikket innad og ikke bare søke, men igjen utnytte våre egne, glemte skatter. De norske arkitekter var endelig vendt hjem.» Arkitekt Odd Brochmann var i sitt bokverk «Bygget i Norge» (1981) ikke udelt begeistret for denne perioden. Han bruker begrepet «arkitektonisk bakevje». Han mener at arkitektene den gang ikke skjønte at de (igjen) drev med stilkopiering. Brochmann bruker selv i stor grad tradisjonelle stilbeteg nelser for å beskrive arkitekturutvikling rundt 1900. Men dermed kan man fort miste selve hovedtendensen. Den var at arkitekter og byggherrer ønsket å bygge videre på norske tradisjoner uten å kopiere, og samtidig ville man bort fra importert, utenlandsk stil i arkitektur og hjeminnredning. Med utenlandsk mente man stort sett tysk stil, det vil si slik man oppfattet tyske stilimpulser under det forhatte 1800-tallets siste halvdel. Men i perioden etter 1905 lot man seg gjerne også inspirere av svensk, dansk og engelsk arkitektur i tillegg til fortidens bygninger i Norge. Tradisjonspreget arkitektur var nok lettere å få til med villaer av tre enn av mur som mange jobbetidsvillaer er bygget av. Dette omtales også i boken «Hus i Norge» som at «de arkitektoniske nyskapingsproblemene ble størst» når det ble bygget i mur. Det sies

FORTIDSVERN

videre om disse murbyggene at: «Typisk for tiden var en fasadebehandling hvor murflatene stod gråhvite i tynn kalkslammet puss slik at en kunne ane teglsteinsforbandet under. De sprossedelte vinduene ble stilt helt fram i veggflaten uten innramning. Naturstein forekom bare som beskyttelsesmateriale i sokkel og portalomfatninger. En sjelden gang i de sparsomme dekorative detaljene. Hertil føyde seg så virkningen av takets røde, krumme tegl eller en rustfarget skifer.» Allerede i 1909-1910 hadde arkitekt Elis Benckert bygget en slik villa for familien Lagercrantz i Djursholm utenfor Stockholm. Dette er en murvilla med særdeles stram og nøktern arkitektur, helt uten utvendig dekor. Ytterveggene har slemmet tegl slik at den uregelmessige muren skimtes under

overflaten. Stadshusarkitekt Ragnar Östberg anmeldte villaen meget positivt i «Arkitektur, 7/1910», og sa blant annet at den med sin fasthet og ro virket som den alltid har ligget der inne blant trærne. Östbergs norske medarbeidere, arkitektene Bjercke og Eliassen, kan meget vel ha sett villaen. Kanskje Magnus Poulsson også, sammen med sin svenske mentor Carl Westman. I alle fall har unge, norske arkitekter kjent til denne radikale villaen som bygger på tradisjon og historie, men uten å kopiere historisk stil. HVA ER BEVART AV STORE VILLAER FRA PERIODEN RUNDT JOBBETIDEN? Den tegning av en villa som ark. Berner roste i sin artikkel fra 1912, ble brukt som grunnlag for en villa på nabotomten og for

EN JOBBETIDSVILLA på Bygdøy som viser datidens ønske om at husene skulle se kompakte og solide ut. Fasaden er i slemmet mur og med en slags jugend-pregede omramminger om vinduer og dører. Men arkitektene, Berner & Berner, hadde tegnet fasadene med upusset tegl og med mer historisk korrekte overdekninger over vinduene. Den endelige utforming av huset er mer tidstypisk enn preget av historiske forbilder, i alle fall sett fra inngangsiden. Foto: Svein Solhjell

VILLA MUNKEBAKKEN ble tegnet av Arnstein Arneberg i 1916 som en noe redusert versjon av den villaen med galleri som Rasmus Meyer planla å bygge her. Rasmus Meyer var far til Gerda Nyquist, byggherrens kone, men Meyer døde i 1916. Hovedhusets særpregete gavler har tydelig forbilde i dansk/skånsk slottsarkitektur fra 1500-tallet. På kulturminnesok.no har imidlertid Riksantikvaren skrevet at villaen er «preget av en engelsk herregårdsarkitektur i en ny fortolkning med svensk-influerte elementer».

en annen byggherre. Men denne villaen ble revet for få år siden og slik har det gått med mange andre, store villaer fra selve jobbe tiden også. Villa «Høvde» på Fornebu var etter mitt skjønn en av Arnsteins Arnebergs aller flotteste villaer, men den ble altså revet i 1978. Riksantikvaren interesserte seg den gang ikke for villaen og vel ikke for noen andre jobbetidsvillaer heller. Arnstein Arnebergs store og påkostede murvilla «Elsero» på Madserud i Oslo var lenge truet. Tidlig på 1970-tallet var det nærmest skuddpremie på store villaer. Politisk ledelse i hovedstaden grep inn med forkjøpsrett fordi man ikke likte at en rik person skulle kunne bo i et så stort hus med en parklignende hage omkring. Det var på hengende håret at villaen ble stående. Men i

1984 hadde Riksantikvaren fått opp øynene for denne periodens kulturminner. «Elsero» ble faktisk fredet, vel som den første av jobbetidens største villaer. I 2013 ble så Arnebergs «Munkebakken» på Fornebu fredet. Denne villaen ligger i en stor, privat park/hage og kan bare sees på langt hold. Dette i motsetning til «Elsero» som ligger åpent til og hvor dens utvendige arkitektur kan nytes av alle. Mens arkitekturen i villa «Høvde» dels viste fremover, selv om konseptet i seg selv var tilbakeskuende, så er «Munkebakken» mer rent tilbakeskuende også i arkitektur. På kulturminnesok.no skriver Riksantikvaren riktignok at huset har «et kulturhistorisk uttrykk for det tidlige 1900-tallets villaidea ler med inspirasjon fra engelsk herregårdstil

og svensk villaarkitektur omformet til norske forhold». Men det er vel helst dansk/skånsk herregårdsbebyggelse fra 1500-tallet som mest har inspirert arkitektens utforming av hovedhuset. Denne flotte villaen er ikke så typisk for jobbetidsvillaenes arkitektur. VIKTIGE VILLAER HAR LITE VERN Av de største og mest påkostede jobbetids villaene er bare et knippe bevart gjennom fredning, det vil si at både eksteriør og noe interiør er sikret. Det er vanskelig å se at utvalget av fredete villaer fra gullalderen rundt første verdenskrig, følger en plan eller for den saks skyld følger en faglig utarbeidet oversikt med prioritering etter kulturminne verdi og autentisitet. Svært mange av de store villaene er kontorisert og sannsynligvis

FORTIDSVERN

VILLA «EKEBAKKEN» i Oslo har en særegen, stram fasade mot hagen og veien. En bred midtrisalitt med en åpen loggia dominerer denne fasaden som er helt ulik gårdsfasaden der hovedinngangen er. Foto: Svein Solhjell

er de fleste sterkt ominnredet. Kunstnerisk utsmykking, mørkt panel og rikt utformete blyglassvinduer osv. kan være fjernet. Når mye original innredning og arkitekturdetaljer er blitt borte, er det ekstra viktig å sikre de villaer der slikt fremdeles er bevart. Et eksempel på at ikke de beste og vik tigste arbeider av kjente arkitekter fra denne perioden er fredet, er Doblougs villa i Oslo, «Ekebakken». Bygningen er tegnet av arki tektene Andreas Bjercke og Georg Eliassen i 1918 og er bare på Byantikvarens Gule liste. Arkitektenes trevilla «Breidablikk» i Bodø, ble derimot fredet i 1999. Som nevnt hadde både Bjercke og Eliassen i en periode arbeidet hos den svenske stads husarkitekten Östberg etter endt utdannelse i Sverige. De fikk et nært og varig forhold til

FORTIDSVERN

Östberg og lærte sikkert mye av og hos ham. Men Östberg lærte også noe av sine norske assistenter. Bjercke var først utdannet murer, og han imponerte Östberg med å kunne instruere murerne ved selv å legge opp et stykke mur mens murerne så på. Kvaliteten i teglfasadene på «Ekebakken» er meget høy og det gjenspeiler vel Bjerckes bakgrunn. Den store murvillaen «Ekebakken» skifter preg når man ankommer fra veien. Først streng og klassisk, så mer oppløst og til slutt ganske romantisk på gårdssiden. Akkurat som Arneberg har Bjercke og Eliassen bygget inn skjevheter og ulike stilformer som gir et inntrykk at huset har en lang historie. I «Ekebakken» har arkitektene tegnet huset som en skjev L med et hjørnetårn mot gårds plassen. Dette tårnet har noen likheter med

et av hjørnetårnene i Stadshuset i Stockholm. Det maleriske tårnet er ikke et trappetårn, slik man skulle tro. Hovedtrappen er plassert på andre side av vinkelen slik at den blir mer brukbar enn en vindeltrapp. Hjørnetårnet dominerer bygningen fra gårdsplassen og inngangssiden, men sees ikke fra hagesiden eller gaten. Mot hagen har den stramme, nærmest klassiske fasaden en lang loggia i første etasje med seks runde buer båret av slanke søyler med avvekslende utforming. Bak de tre store rommene i hovedbygningens hageside er en vakker gang med fire murte stjernehvelv etter hverandre. Denne bygnin gen hører definitivt til kremen av jobbetidens praktvillaer. «Ekebakken» er godt bevart og eies av Stiftelsen Radiumhospitalet. Riksantikvaren

VILLA «EKEBAKKEN» i Oslo har en helt annen stil sett fra inngangsiden enn fasaden sett fra veien. I gårdsrommet dominerer et vakkert hjørnetårn som kan føre tankene tilbake til 1500- og 1600-tallet, men også til det omtrent samtidige Stadshuset i Stockholm. Tårnet ser ut som et trappetårn, men arkitektene la ikke hovedtrappen i dette tårnet fordi en vindeltrapp ikke er særlig praktisk. Foto: Svein Solhjell

anser den fredningsverdig og ønsket å frede denne praktvillaen. Men stiftelsen motsatte seg visstnok at eiendommen ble tatt med i landsplanen for fredning av helseinstitusjoner. Den fredete «Breidablikk» er en godt bevart, stor og flott trevilla, men arkitektenes hovedverk innenfor villaarkitektur er ennå ikke formelt sikret for ettertiden.

Jobbetiden fikk en temmelig brå slutt tidlig i 1920-årene, og mange jobbetids spekulanter gikk konkurs. Mange store villaprosjekter stoppet på tegne brettet, og man gikk inn i en mer nøktern tid.

SÅRBARE INTERIØRER De egentlige jobbetids villaene var som nevnt både store og påkostede. Mange av de fremste nor ske arkitekter på 1900-tallet tegnet noen av sine beste arbeider nettopp under jobbetiden. Dyktige håndverkere og flinke kunstnere bygget og utsmykket disse prangende villaene med svært høy kvalitet. Kunstnerisk utsmykking i stein, metall og tre var

TSH Interiør Design

Interiørarkitekt tjenester og Norsk arv AS. Gamle Norske tapeter som produseres etter gammel mal og maskin fra 1890. torill@tsh-interior.no | Mob: 90596405 Adr.: Storgata 49, 2870 Dokka | www.tsh-interior.no

FORTIDSVERN

VILLA COLLETT på Madserud ble tegnet av Magnus Poulsson i 1923, på slutten av jobbetiden. Et høyt, skifertekket valmtak og en fast, stram bygningskropp med smårutete vinduer og brunbeiset trepanel peker mot tradisjonen fra gamle storgårder på Østlandet. Men karnappet mot vest er tidstypisk.

hyppig brukt, men det skulle være behersket og tilpasset helheten. Kjente og nå mindre kjente kunstnere har smykket ut interiører. Dette kunne være naturalistisk veggkunst, f.eks. av Werenskiold eller Munthe, men også rent dekorativ maling, bl.a. i tak- og kjellerhvelv. Akkurat i denne perioden skjedde det store endringer i stil. Dekorativ maling fra tidlig 1900-tall kom raskt i skyggen av den dels samtidige, dels etterfølgende freskostil som Per Krogh, Axel Revold o.a. stod for. Arne Nygård-Nilssen skrev i boken «Moderne norsk veggmaleri» (1928) om blant annet maleren Enevold Thømt som nå er mest kjent for dekoren i Ålesund kirke. Nygård-Nilssen skrev om Thømts da pågående dekorering av Bekkelaget kirke at den var «lite sober», og at det ikke var «nogen malerisk kvalitet å trøste sig med». Ren slakt altså av en maler som videreførte dekorativt maleri fra tiden rundt 1900 og siden ble lærer på Kunst- og håndverksskolen. Det var vel selve dekorstilen som ikke tiltalte den senere riksantikvaren. Jeg opplevde to ganger, omkring 1990 og 2005, at Riksantikvaren ikke var noe engste lig for at den omfattende dekoren som prydet interiøret i Sundts villa på Madserud i Oslo, skulle bli overmalt. At byggherren ifølge sønnen med hensikt hadde brukt flere av tidens beste dekorkunstnere, var ikke et hold bart argument for vern. Kanskje var Enevold Thømt blant disse kunstnere, det er i alle fall helt tydelig at flere forskjellige kunstnere har dekorert i villaen. Den eneste signaturen som var å se, stod på peisen i hallen. Den var dekorert av Olav Larssen som på denne tid gikk på Kunst og håndverksskolen under Oluf Wold-Torne. Kanskje var takhvelvet i spisesalen i underetasjen malt av Wold-Torne selv eller av flere elever under hans ledelse.

Eller kanskje av Emanuel Vigeland? Om all denne interiørdekoren overlevde den omfat tende ombygging og oppussing som villaen senere gjennomgikk, vet ikke jeg. Men noen fredning ville Riksantikvaren i alle fall ikke høre tale om. Huset er tegnet av de velkjente arkitekter Morgenstierne og Eide som heller ikke stod så høyt i kurs hos Riksantikvarens representanter den gangen. Dekorativ stil under jobbetiden er sam mensatt. I den fredete villaen «Elsero» er taket i den loggiaen som fører inn til hoved inngangen, temmelig romantisk dekorert i

friske farger. Stilen i denne dekorative malin gen skuer langt tilbake i tid. Men samtidig er veggene i hagestuen dekorert av Alf Rolfsen i den da topp moderne «freskostil». Arneberg kan ha tenkt at loggiaens tak skulle sette en stemning for hele huset med referanser til historien, mens hagestuen samtidig skulle vise til byggherrens egen tid. Det er gjerne noen eksempler på interiør og dekor som er blitt stående og som blir vist når tidens arkitektur og dekorative stil skal illustreres. Men disse «utvalgte» bygninger representer ikke nødvendigvis mangfoldet

SUNDTS VILLA på Madserud ble rikt dekorert av ulike kunstnere under første verdenskrig. Peisen i hallen(t.v.) er signert av Olav Larsen, mens det ikke har lykkes å finne ut hvem som dekorerte det hvelvede taket i spisesalen i underetasjen.

FORTIDSVERN

MANGE UNGE NORSKE arkitekter kjente til denne radikale villaen (bildet over) som bygger på tradisjon og historie, men uten å kopiere historisk stil. Villa Lagerkrantz utenfor Stockholm er oppført i 1909-1910 og tegnet av arkitekt Elis Benckert. Bildet til høyre viser opprinnelig utseende, bildet over viser dagens, påbygde Foto:Wikipedia tilstand.

eller hva som var mest alminnelig. Den såkalte «nybarokk» synes å ha vært vanlig dekor i både store og små hus. Også utvendig og da helst på få, utvalgte steder. Kanskje på inngangsdøren, mellom to vinduer i andre etasje osv. Men denne nybarokken har ikke minst preget møbler og annet innbo. Stilen er meg bekjent lite anerkjent av fagfolk. Ikke sjelden kaller de stilen og dekoren for «bolle barokk», hvilket viser en nedsettende, nær mest foraktelig holdning. «Jugendbarokk» er et bedre og mer dekkende navn. Men man kan gjerne finne et bedre navn, basert på undersøkelser og forskning. Selv om stilen ikke peker mot den etterfølgende funkis og modernisme, slik kunsthistorikere gjerne har vært opptatt av, så representerer den en viktig periode. JOBBETIDEN TOK FORT SLUTT Jobbetiden fikk en temmelig brå slutt tidlig i 1920-årene, og mange jobbetidsspekulanter gikk konkurs. Mange store villaprosjekter stoppet på tegnebrettet, og man gikk inn i en mer nøktern tid. Radikale samfunnsstrømnin ger, bl.a. inspirert av den russiske revolusjon, grep også en del arkitekter som nesten alle gikk over til å tegne hus i funkisstil omkring 1930. I Landmarks artikkel fra 1933 skrev han foraktelig om «den internasjonale, maskinpregede bygningsteknikk som

forpester vårt land». Han hadde tydeligvis intet til overs for «funkis». Det er nok også denne «modernismen» som har stått i veien for en full anerkjennelse av jobbetidens villa arkitektur. Dette er bygninger som Landmark betegnet som «arvesmykker for kommende slekter». Men den arven kunne vært bedre tatt vare på. Det er på tide med et tiltak for bedre vern av jobbetidens villaer. Inntrykket er at det er for lite kunnskap og kompetanse om arkitektur og dekorativ kunst i perioden ca. 1910-1925. I alle fall synes det å være et

etterslep av holdninger som sier at denne perioden ikke var så viktig, fordi man da «ventet» på det store gjennombruddet med modernisme og funksjonalisme rundt 1930. Perioden fortjener imidlertid å bli behandlet og faglig vurdert selvstendig ikke i skyggen av perioden etterpå. Riksantikvaren bør igangsette et registreringsprosjekt med et element av forskning. En bok som et første resultat hadde vært flott. Men viktigst vil være en planmessig fredning blant det vi har igjen etter jobbetidens hektiske villabyggeri, gullalderen i norsk villabygging.

Restaurering eller tilstandsrapporter av gamle tømmerbygninger. Vi leverer håndlafta hus og hytter i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no stostein@online.no

FORTIDSVERN

UNGE BYGNINGSVERNERE RYKKET UT I 1978:

«VI FIKK PLUTSELIG VITE AT ARNEBERGVILLAEN SKULLE RIVES OM EN UKE» På våren 1978 fikk vi plutselig vite at den svære Arneberg-villaen rett ved Fornebu flyplass, skulle rives om en uke. Riksantikvaren hadde fått forespørsel og hadde bare uttalt sitt vanlige «en vil ikke motsette seg riving». Bærum kommune hadde ikke innvendinger til riving, så hva kunne vi da gjøre? Av Svein Solhjell

FORTIDSVERN

-VI ANSÅ I 1978 at riving av denne prakt villaen var en skandale, men følte oss litt alene, skriver Svein Solhjell, forfatteren av denne artikkelen. Foto: Svein Solhjell

i var håpløst sent ute og bestemte oss for at vi i alle fall måtte se om det var noe vi kunne redde. Så vi fikk adgang til huset mens det ennå stod, Lars Roede, Truls Aslaksby, Arnstein Arneberg (arkitek tens barnebarn) og meg selv. Noen andre fra avdelingen var innom, men jeg kan vel si at de som her er nevnt var de ivrigste. Det viste seg at arkitekten hadde bygd inn en nederlandsk peis datert 1593 med en lang, religiøs tekst. Peisen sto i det som vel skulle være en hagestue i underetasjen. Vi bestemte oss for at den peisen i alle fall måtte tas vare på, og vi tenkte at kanskje Riksantikvaren

ønsket seg en slik peis til Akershus Festning. Vi så også den fantastiske salen i hovedeta sjen med sitt stukktak i 1600-talls stil og et flott eikepanel med intarsia. Panelet syntes vi også burde reddes unna gravemaskinene. Det var også noen andre bygningsdeler som vi bestemte oss for å ta ut. Vi anså i 1978 at riving av denne praktvillaen var en skandale, men følte oss litt alene. Sett i ettertid burde vi kanskje heller ha forsøkt bevaring. Men på den tiden sto slike jobbetidsvillaer ikke særlig høyt i kurs. Å overbevise Staten, som eide bygningen, at villaen var verneverdig når Riksantikvaren

ikke hadde løftet en finger, føltes mildt sagt vanskelig. Så vi ga fort opp, også på grunn av tidspresset. LITE ANERKJENNELSE

Men det gikk ikke så bra med vår innsats for å redde bygningsdeler heller. Det var ikke mye anerkjennelse å få for innsatsen. Ole Daniel Bruun var leder i foreningens avdeling Oslo og Akershus, og kalte dette «likskjending» i et styremøte. Vi kontaktet riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen per telefon mens vi arbeidet på Høvde. Han ønsket hverken den gamle peisen til

FORTIDSVERN

DETTE ER EN av Arnstein Arnebergs tegninger til byggingen av villa Høvde, datert mai 1921. Den lave takvinkelen i «folkestuen» til venstre peker mot arkitektens senere villaer.

HER ER TRULS ASLAKSBY i ferd med å demontere panelbord i salen i Høvdevillaen for i det minst å redde noe før den ble revet. Aslaksby har en lang historie i Fortidsminneforeningen. Han er kunst- og arkitekturhistoriker og kulturminne verner, og var i mange år ansatt hos Byantikvaren i Oslo. Foto: Svein Solhjell

Akershus eller å overta det flotte, gamle panelet fra salen. Peisen ble liggende i kjelleren i Dronningens gate 11 i Fortidsminneforeningens kontorer, til jeg måtte kjøpe den ut da det skulle ryddes der. Jeg tok peisen med hjem og der ligger den fremdeles i sine deler. Den bør kanskje hjem til Nederland om man ikke finner en egnet plassering her til lands. Panelet i salen og den vakre døren inn dit fra den krysshvelvede trappegangen, ble liggende på loftet over potetkjelleren på Vøienvolden, Fortidsminneforeningens gård på Sagene i Oslo. Taket der var lekk, og jeg tok etter seks år derfor dette panelet med hjem og satte det som var bevart, opp i min spisestue. I selve potetkjelleren på Vøienvolden plasserte vi inngangsdøren. Uten at vi visste det, ble denne døren brukt ved gjenreisingen av Maridalsvn.128. Denne gjenreisingen skjedde som en følge av vår bevaringsplan for Sagene og som da var vedtatt. Tømmeret til det gamle huset lå lagret i potetkjelleren. LITE KJENT HUS

Riving av villa «Høvde» er et trist minne.

FORTIDSVERN

HER SER VI Lars Roede sittende inne i den nederlandske peisen fra 1593 som var montert i Høvdevillaen. Peisen stod i den kombinerte kjeller- og hagestuen. Roede har bl.a. vært hovedsekretær i Fortidsminneforeningen, var mange år direktør på Oslo Bymuseum og er i det hele tatt en nestor innen kulturminnevernet. Bygningen ble revet kort tid etter at peisen var demontert. Foto: Svein Solhjell

Panelet i salen og den vakre døren inn dit fra den krysshvelvede trappegangen, ble liggende på loftet over potetkjelleren på Vøienvolden, Fortidsminneforeningens gård på Sagene i Oslo.

Selv om huset lå svært dominerende og synlig til, så var det lite kjent siden det ikke var nevnt i boken som kom ut til Arnstein Arnebergs 70 års dag. Men villa «Høvde» var egentlig et viktig monument over arkitekturen fra jobbetiden under og rett etter første verdenskrig. Den samtidige Arneberg-villaen «Elsero» har samme stil, og de to villaenes arkitektur peker mot hans litt senere, velkjente villaer som Skaugum og Midtåsen. Murvillaen «Høvde» hadde tynt pussete vegger uten maling og med sparsom dekor i huggen stein. Et svaiet, valmet tak tekket med småfallen skifer kronet hoved huset. Arkitekturen var dels tilbakeskuende, men samtidig også strammere, lettere og mer fremadskuende enn mange jobbetids villaer som er i en litt tung, nybarokk stil. Etasjeskillene var av betong. Altså moderne byggeteknikk, men godt skjult. TEGNET INN SKJEVHETER

Villa «Høvde» hadde en ekstra flott adkomst fordi man kjørte rundt hele anlegget før man under «folkestuen» kom inn til den lukkete gårdsplassen. Hovedbygningen var der i tre

etasjer mens den sett utenfra var i to etasjer med en synlig underetasje bare der hagestuen var. Folkestuen var tjenerskapets bygning mot nord og gjennomkjøringen under den var litt skjev. Mot vest var det en mur med en port som vel også kunne brukes ved adkomst, mens østfløyen dels var åpen i underetasjen ut mot fjorden, og med en flott søyle som bar en del av bygget. I villa «Høvde» tegnet arkitekten inn noen skjevheter i grunnplanen slik at man kunne få inntrykk av at den svære villaen var en på- og ombygging av et eldre hus (med peis). En litt lignende skjevhet tegnet forresten Arneberg også for eget hus som han bygde i 1924. Villa «Høvde» er borte for alltid. Slike hus bygges ikke mer, og arkitektene kan vel ikke tegne slikt heller. De sparsomme bygnings delene som ble tatt ut, er dels spredd på ulike steder og ligger dels lagret. Riving av denne villaen er et stort kulturminnetap, og de bevarte deler hjelper ikke på det tapet. DETTE ER NOE av peisen i Villa Høvde som ble tatt vare på av artikkelforfatteren. Foto:Svein Solhjell

FORTIDSVERN

EIT LITE HISTORISK DRAMA I HOLDHUS KYRKJE

SOGNEPRESTEN GJEKK TIL SAK MOT KYRKJELYDEN I gamlekyrkja på Holdhus heng det ein yndig offerpung. Han er sydd i raud velur og festa til ei lang trestang. Like nedanfor på stanga heng ei bjølle, nyttig til å vekkja folk med når pengeofferet skulle samlast. Men nett i denne kyrkja viser det seg at gjevargleda kunne bli i største laget. Tekst og bilde: Toril Hjartåker Hauge , omvisar i Holdhus kyrkje og lektor med hovudfag i historie.

anskje er Hålandsdal kyrkje, som kyr kja heitte fram til 1890, den einaste kjende kyrkja der presten har klaga over at folk gav for mykje i kollekt. Ikkje berre klaga han; han gjekk til sak mot sokne barna sine av den grunn. Det var konene i Hålandsdalen som hadde lagt ulovleg mykje mynt i offerpungen. Soknepresten heitte Gert Geelmuyden, året var 1750, og kvinner var umyndige. Dei kunne arva og eiga både jordegods, pengar og verdifulle gjenstandar, men dei kunne ikkje råda over eigedomen sin fullt ut, og var dei part i ei rettssak, kunne dei ikkje snakka for seg sjølv, men måtte ha med seg ein formyndar. I juridisk forstand var dei mykje for barn å rekna. Likevel greidde kvinnene i Hålandsdalen å bruka pengane sine på ein slik måte at det ergra soknepresten deira, og ser me litt nøgnare inn i saka, er det kanskje ikkje så underleg, for her dreier det seg verken om teologi, jus eller kvinnesyn, men om noko så kvardagsleg som økonomi, nærare bestemt pengedelinga mellom sokneprest og kapel lan. Kapellanen heitte Hans Astrup. GJEKK TIL SAK På 1700-talet var Hålandsdal sokn del av Os prestegjeld som igjen var del av Sunnhordland prosti. Då Geelmuyden bestemte seg for å gå til sak mot kyrkjelyden sin, var det altså prosten på Fjelberg, Morten Ruus, klaga vart sendt til, og det må seiast at Geelmuyden var usedvanleg uheldig med sakshandsamaren sin. Morten Ruus hadde vakse opp som son av kapellanen i Os, Thomas Ruus. På nært hald hadde Morten

FORTIDSVERN

VERDIFULL PUNG Offerpungen i gamle Holdhus kyrkje er også blitt kalla offerpose, klingpung, almissepung, almissesamlar, kollekthov og fattigbørse. Han er sydd i raud ull-velur. Kongeblå silkeband skjuler saumane, og kanten er dekt av eit raudt klede. Fôret er av toskafts, gråbrunt bomullstoff. Pungen er ikkje datert, så det er ikkje visst at dette er pungen kvinnene gav for mykje mynt i, men at han er gammal og verdifull, er sikkert. I sine «Antikvariske notiser» i Fortidminneforeninga si årsberetning for 1889 skildrar Nicolay Nicolaysen han som «en vel bevaret pengepose med stang og klokke», og då han for ei tid tilbake skulle reparerast, vart han sendt like til Kunstindustrimuseet i Oslo. No er han heil og fin att. Holdhus kyrkje er i Fortidsminneforeininga si eige.

opplevd farens vedvarande strid med sokne prest Christopher Garman. Også denne stri den dreidde seg i hovudsak om fordeling av inntekter. Når no sonen sjølv var blitt prost og stod over alle prestane i Sunnhordland, var det nok lettare for kapellanar enn for sokneprestar å vinna godhug i slike saker. Det er i Ruus sitt svarbrev me får for klaringa på den tilsynelatande merkelege klagen til Geelmuyden. Truleg fanst det to

offerpungar i kyrkja på den tida, éin til å sendast rundt på høgresida der herrane sat, og éin til damene til venstre for midtgangen. I alle fall vart mynten frå kvar side tald opp kvar for seg. Det som kom inn på karsida, skulle vera soknepresten si inntekt, mens kapellanen fekk kollekten frå kvinnesida. Dei som hadde laga denne ordninga, hadde nok tenkt seg at mennene kom til å gje mest, slik at fordelinga mellom sokneprest og kapellan

KYRKJESKIPET I HOLDHUS kyrkje. Kvinnene benka seg på venstresida mot nord. Foto: Frode Inge Helland

stod i høve til ansvar og mynde. Når det ikkje gjekk slik i Hålandsdal kyrkje, kjende Geelmuyden seg snytt, ja, regelrett lurt. Dette var ikkje i samsvar med lova sin intensjon! «FRIE VILLIE» Ruus svarer Geelmuyden at han ikkje skal rokka på denne praksisen, og aldeles ikkje skal han rokka ved folks frie vilje til å gje det dei vil, til kven dei vil. «Almuen […] har sin frie Villie at give enhver, hvad de under ham for sit arbeide». Denne frie viljen er slått fast i Landslova, og her skil ikkje prosten mellom mann og kvinne. Dei er alle «Almue», og med sin «frie Villie» kunne konene i dalen trumfa dei geistlege embetsmennene sin intensjon med offerordninga og få sokne presten til å ta det ganske oppsiktsvekkjande steget å gå til sak på grunn av for stor kollekt. Det nest mest oppsiktsvekkjande i denne historia er kor solide rutinane rundt kollekten må ha vore. Geelmuyden vart kalla ein pengegrisk snyltar av både over- og under ordna, og ein kan lett sjå for seg at han står inne i koret og byter om på offerpungane mens kyrkjefolket er ute på kyrkjebakken og drøser, eller at han fordeler innhaldet i dei to pungane slik at resultatet vert meir etter hans ynske. Når han ikkje gjorde det, men tok den tunge og formelle klagevegen, kom det truleg av at det fanst personar rundt han som hadde til oppgåve å passa på. Til sokneprestens forsvar kan det også tenkast at det var hans eige samvit som heldt han att, at han rett og slett ikkje var så skruppellaus som hans samtidige ville ha han til å vera. TREIVST MED STRID Ei tredje forklaring er at Geelmuyden ikkje såg på det som nokon uting å vera involvert i rettssaker. Kan henda treivst han med å vera i strid. Ting tyder på det. I løpet av karrieren sin som prest sende han nærare 100 klager til bispen. Det er ikkje registrert kor mange klager han hadde innanfor prostiet, som i dette tilfellet. Heller ikkje kor mange klager

STOLDØRA MED INNSKRIFTA MIDG. Her kan Marta JakobsDotter Gjøn ha sete. Ho var i slutten av 60-åra då striden med soknepresten gjekk føre seg, og var ei av dei som hadde størst evne til å påverka inntektene hans. Mannen hennar var lensmann Hans Engelson Gjøn, og sjølv kom ho frå ei velståande slekt i Valen i Sunnhordland.

han retta direkte mot soknebarna sine. Om lag ti år etter kollekt-saka stemnde han til dømes Johannes Andersson Eide, ein mann på 49 år, for «spil og høirøstet snak udenfor Kirken», altså Hålandsdal kyrkje. Denne saka enda i forlik, og det er uvisst om det måtte pengar til. Gert Geelmuyden har måtta tåla mange skjellsord, både som levande og som død. Han skal få nokre gode ord òg: Han skal ha vore flink til å tala og til å skriva, og han praktiserte følgjande bibelord til fulle: «Vær ikke redd for menneskers hån, bli ikke skremt av deres spottende ord.» (Jes. 51,7). Nei, Geelmuyden lèt seg ikkje knekkja. Han heldt ut som upopulær sokneprest fyrst i Haus, deretter i Os og Samnanger til dess han døydde. Det vart til saman 58 år. Og sjølv om han var meir kranglevoren enn dei fleste, trur eg han hadde rett når det gjaldt kollekten i Hålandsdal kyrkje: Soknebarna hans ville lura han. Men så kan det også vera at me fokuserer på heilt feil person i denne historia. Kanskje dreier denne saka seg ikkje om soknepresten

i det heile, men om kapellanen. Kanskje årsaka til den store kollekten og alt oppstyret den førte med seg, var at hålandsdølin gane ganske enkelt likte Astrup betre enn Geelmuyden – eller i alle fall at kvinnene gjorde det. Artikkelforfattaren er ein av omvisarane i Holdhus kyrkje i Hordaland og lektor med hovudfag i historie. For tida arbeider hun som tysklærar på Fusa ungdomsskule. Ved sida av driv hun med vedproduksjon heime på garden og har ei lita stilling som bibliotekmedarbeidar ved Fusa folkebibliotek.

Kjelder: Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring, Aarsberetning for 1889 (Kristiania 1890) Hoff, Anne Marta m.fl. Norges kirker. Hordaland. Bind 2 (1997) Skaathun, O. B., Soga for Fusa, Hålansdal og Strandvik (1961-1967) Tveit, Nils, Os. Eit utsyn over Osbygdi frå gamall tid ti no (1932)

FORTIDSVERN

Hjerte for kultur arven I årsmeldingen for 1845 kan vi lese at Foreningen til nor ske Fortids Mindesmærkers Bevaring hadde 60 medlemmer ved stiftelsen 16. desember året før. I skrivende stund, i det året Fortidsminneforeningen fyller 175 år, er medlemstallet 6982. Det meste har endret seg i løpet av alle disse årene, men én ting som ikke har forandret seg er dette: Uten engasjerte medlemmer kan ikke en frivillig organisasjon som vår eksistere! Hvem er så våre medlemmer anno 2019? Redaksjonen dro rundt i landet for å lodde stemningen i verdens eldste aktive kulturminneforening. Møt Grete, Samuel, Helge, Siri, Eirik, Ann-Kristin, Kristian og Sigrid: Hvorfor er de medlem, og hva brenner de for? Tekst og foto: Ivar Moe og Trond Rødsmoen

– ALLER MORSOMST er det å holde på med dette, sier Grete Holmboe, styreleder i Ryfylke lokallag, her omgitt av det som skal bli et nytt grindbygg på garden Håheller.

FORTIDSVERN

Jeg anser håndverkeren for å være like viktig som akademikeren. – Jeg virkelig brenner for at den allmenne byggeskikken ikke skal dø ut, sier Grete Holmboe. Det neste halvåret skal den tidligere antikvaren forvandle disse tømmerstokkene til en ny løe på en 1700-tallsgard.

FORTIDSVERN

Hjerte for kulturarven

taver, slinder og reis. Negling, kroband og stavleggje. Uttrykkene hagler i verkstedhallen på Tau i Rogaland. Tømmeret foran oss utgjør ulike deler av det som skal bli en ny løe på en fraflyttet gard ved Lysefjorden, og Grete Holmboe, styreleder i både Rogaland avdeling og Ryfylke lokallag, gir meg en rask innføring i grindkonstruksjonens logikk. – Opprinnelig tenkte vi å sette i stand hovedhuset på garden, men vi innså at det ville bli et altfor stort prosjekt for foreningen. I tillegg ønsker vi ikke å gå i beina på de profesjonelle bygningsvernkonsulentene. Men løa var vi ikke redde for å gi oss i kast med, sier Grete – og da som et prosjekt for å øke kompetansen og interessen for tradisjo nelt bygghåndverk. Verkstedhallen er både produksjons- og undervisningslokale. Noen ungdommer har tilrettelagte skoledager her, og denne dagen får de prøve seg med øks og sag. Tunge løft blir det også. Prosjektet innebærer å reise en tradisjonell løe på de gamle uthustuftene på garden Håheller, en idyllisk, veiløs 1700-tallsgard forbi Preikestolen mot Lysebotn. Planen var opprinnelig å flytte og gjenreise en gammel løe de fikk tak i her på Tau, men det viste seg at det meste av materialet ikke lot seg gjenbruke, utover fire staver og noen andre deler. Storparten blir derfor produsert nytt, uten at det svekker nytteverdien. – Du kan ikke restaurere noe gammelt om du ikke kjenner til hvordan du skal bygge nytt med gammel teknikk, slår Grete fast. LOKALLAG SØRGER FOR FREMDRIFT Mange aktører har forsøkt å gjøre noe med Håheller, uten å lykkes. Nå ser det ut til at noe vil skje også med hovedhuset, mye takket være påtrykk fra Ryfylke lokallag. Løe-prosjektet har gitt foreningen en rolle som pådriver i samarbeid med Ryfylke Friluftsråd, Stavanger Turistforening, Lysefjorden Utvikling og Forsand kommune. Løa vil gi synlig fremdrift, når bygningen om ikke så altfor lenge står ferdig.

Garden er i privat eie, men Grete og de andre involverte jobber for å sikre at stedet blir allment tilgjengelig. Det brukes mange offentlige kroner på både hovedhuset og løa, og da bør det komme flere enn eieren til gode. Her må avtaler og servitutter på plass. Men det er ikke den byråkratiske delen av prosjektet Grete helst vil snakke om. Hun er langt mer opptatt av håndverk og material valg. Og at hele prosessen skal bidra til økt kunnskap og vilje til å satse på håndverk generelt og lokal byggeskikk spesielt. – Jeg virkelig brenner for at den allmenne byggeskikken ikke skal dø ut, den som preger kulturlandskapet og kulturarven vår. Håndverkerens kunnskap har gått i arv gjen nom generasjoner. Blir den borte, hvordan skal vi da holde bygningsarven vår ved like, spør Grete. Det holder heller ikke å tenke landet under ett. Det er viktig å se de lokale variasjonene, de naturgitte forutsetningene bestemt av landskapet, klimaet og materialtilgangen. – Skal vi klare å redde denne kunnskapen må vi jobbe praktisk, dette kan vi ikke lese oss til. SÅ ET FRØ I UNGDOMMEN Tømmerstabelen i verkstedet på Tau har allerede skapt ringer i vannet. Det holdes kurskvelder og helgesamlinger med både teoretisk og praktisk undervisning og mengdetrening. Elever som sliter på skolen har frivillig brukt høstferien i verkstedet for å bli drevne i å håndtere øksa. Prosjektet er blitt en møteplass der godt voksne karer med sine gamle økser og kniver møter ungdom som ser en ny verden åpne seg. Det er blitt holdt smedkurs og kurs i å lage lærslire. Og ennå er ikke selve reisingen av løa kommet i gang. – Dette prosjektet er overveldende. Særlig viktig er det at ungdom blir inspirert. Enkelte har virkelig funnet sin nisje. De viser stor interesse, skaffer seg arbeidstøy, økser og andre verktøy. Her tas de på alvor, og kan styrke mestringsfølelsen. Jeg tenker at vi her

GRETE HOLMBOE Bosted: Sand i Rogaland Favoritt kulturminne: Jeg velger storgarden Håland i Suldal, et stort prosjekt der jeg fikk bruke både interiørarkitekten og antikvaren i meg. Det betydde mye for meg å gjenskape atmosfæren på eiendommen, med blikk på alt fra fargeregistrering til valg av blomster og gardiner. Severdighet/kulturminne du husker fra barndommen: Jeg husker godt flere besøk på det bevarte gardsanlegget Grødalandtunet. Hva ville du bruke 1 million kulturminne-kroner på lokalt? Som museumsmenneske vil jeg bruke det på økt bemanning av håndverkere med kompetanse på tradisjonshåndverk.

FORTIDSVERN

kan så noen frø, og kanskje vil noen av disse ungdommene gå videre, få lyst til å utdanne seg innen håndverk, sier Grete. ROLLEN SOM LOKAL VAKTBIKKJE Grete tenker at hun alltid har vært en verner. Hun hadde sommerjobb ved Arkeologisk museum og ble medlem av Fortidsminne foreningen tidlig på 1970-tallet. Hun er utdannet interiørarkitekt og har siden 2002 vært leder for bygningsavdelingen ved Ryfylkemuseet. Hun har vært medeier og jobbet i arkitekt- og ingeniørkontor på hjemstedet Sand og vært involvert i en rekke rehabiliteringer, restaureringer og museums utstillinger. Først de senere årene har hun påtatt seg styreverv i foreningen, og fra 2017 har hun vært styreleder i både Rogaland avdeling og Ryfylke lokallag.

MENS GRETE HOLMBOE må kunne kalles primus motor for hele løe-prosjektet, klarer hun seg ikke uten håndverker og daglig leder for prosjektet, Jan Gunnar Helmikstøl, også han medlem av styret i Ryfylke lokallag.

– Jeg var skeptisk til opprettelsen av lokallag da dette ble et kriterium for å kunne motta offentlig støtte, men jeg ser verdien i dag. Lokallagene kommer tettere på objektene enn fylkesavdelingene gjør, og det blir lettere å følge opp reguleringsplaner. Foreningen skal være vaktbikkje, og da gjel der det å kjenne lokale forhold. Samtidig kan det noen ganger bli for lokalt, da er det godt å kunne overlate en sak til fylkesavdelingen. Når jeg har stått hardt på i en vernesak, har det hendt at folk har sluttet å hilse på meg. Mange er livredde for vern. VERDIFULL PROSESS Grete mener at Fortidsminneforeningen tradisjonelt har vært en «snobbeklubb» og at de som engasjerer seg i bevaring lett oppfattes som «særinger». Dette tror hun har

endret seg de senere årene, mye takket være en dreining i oppmerksomheten internt mot det praktiske. – Jeg anser håndverkeren for å være like viktig som akademikeren. Det vi driver med her i verkstedet er helt grunnleggende, sier hun med trykk. Samtidig har dette helt grunnleggende – å slå et slag for den allmenne, lokale byggeskikken – stor betydning for den største utfordringen av alle, mener hun: – Klimaendringene, uten tvil. Vi ser at ved likeholdsbehovet bare øker. Vi trenger derfor flere restaureringshåndverkere som kjenner de lokale forholdene og teknikkene. Selv museene, som bør være kunnskapsbanken andre kan dra nytte av, sliter med å vedlike holde sine egne bygninger, sier den tidligere antikvaren. Løe-prosjektet som opptar all

hennes tid i disse dager, ser hun som et lite, men viktig bidrag til en sikrere fremtid for bygningsarven. – Om løa ikke skulle bli reist, har vi likevel oppnådd mye med prosessen. Vi har klart å skape et miljø rundt dette. Vi har en liste med rundt 80 mennesker som er involvert i en eller annen grad. Bare det å vekke interessen i unge mennesker gjør dette til noe meningsfullt, sier Grete. At løa ikke blir realisert er det likevel liten risiko for. Entusiasmen rundt dette er stor og Grete og resten av styret i Ryfylke lokallag har vist at de har gjennomføringsevnen som skal til. Tidsplanen er klar: Grunnmuren ute på Håheller er allerede istandsatt. 10. mai begynner arbeidet med å reise løa. I august skal kledningen på. Og 20. oktober – da inviteres det til åpningsfest!

FORTIDSVERN

Hjerte for kulturarven

SAMUEL BILLAUD FERAGEN Bosted: Trondheim Favoritt kulturminne: Nidarosdomen. Det fascinerer at en slik katedral ble bygget i en liten by langt her oppe i nord i middelalderen. Severdighet/kulturminne du husker fra barndommen: Som barn dro jeg alene for å besøke bestefaren min i Paris. Hele byen og alle inntrykkene satte spor. Hva ville du brukt 1 million kulturminne- kroner på lokalt? En «bymaler» som kan få med seg masse maling for å fikse på triste fasader. Mange gamle hus er i langt bedre stand enn førsteinntrykket tilsier.

FORTIDSVERN

– BYGGINGEN AV NIDAROSDOMEN i middelalderen ble en kjempekatalysator for byutviklingen, og forteller mye om hvorfor byen er blitt som den er blitt, sier Samuel Billaud Feragen, her på baksiden, ved oktogonen.

Folk skal i hvert fall få vite historien til det de vil rive. – Foreningens rolle er å tale husenes sak. Det er ikke sånn at man aldri skal rive, men vi skal kjenne historien til en bygning eller et sted og innse hva vi mister før en avgjørelse tas, sier Samuel Billaud Feragen.

omkirkens vakreste dør, slår Samuel Billaud Feragen fast. Den imponerende portalen på baksiden av Nidarosdomen er et opplagt valg av location for fotografering. Men døren er mer en estetikk. Døren leder inn til oktogonen, der pilegrimer fra hele Europa etter endt ferd mot Nidaros passerte i en ytre gang rundt Olavsskrinet bak høyalteret i kirkerommet innenfor – skrinet som inneholdt Olav den Helliges legeme og som var Norges mest verdifulle gjenstand i fem hundre år, fram til danske myndigheter ødela det som en kontant markering av overgangen til protestantismen. Samuel har orden på domkirkens historie. Da han ble bedt om å velge seg en favoritt blant alle slags kulturminner var valget enkelt. Hele byens ruvende stolthet har nemlig også vært hans arbeidsplass. Siden studietiden har han hatt som ekstrajobb å guide besøkene gjennom bygningen og historien. – Kirken er nærmest uuttømmelig som historieforteller, sier Samuel. – Det dukker opp nye ting hele tiden. En liten figur langt oppe på en vegg jeg ikke har lagt merke til før. Et lite ansikt i en dekorasjon. Spor etter et vindu som ikke leder noe sted, som fører til flere spørsmål enn svar. Men han fascineres også av at kirken i det hele tatt finnes, at et slikt bygg kunne reises så langt nord i middelalderen, et bygg det ville vært mer naturlig å finne i en stor by på kontinentet. – Denne bygningen representerer det internasjonale som kom til denne lille byen. Byggingen gikk over lang tid og ble en kjempekatalysator for byutviklingen, og forteller mye om hvorfor byen er blitt som den er blitt.

OPPTATT AV BYUTVIKLING Byutvikling er også utgangspunkt for Samuels engasjement i Fortidsminneforeningen. Opprinnelig fra Østlandet ble han medlem av studentutvalget i Den trønderske avdeling mens han studerte arkitektur ved NTNU, og er i dag medlem av styret i Trondheim lokallag. Interessen for kulturminnevern kom til ham gjennom studiene, der han først tok et avbrekk i studiene for å skaffe seg praksis i bygningsvernavdelingen ved friluftsmuseet på Sverresborg og senere tok et masterkurs i bygningsvern og transformasjon. Det er problemstillinger rundt nettopp transformasjon og tilpasning han har en spe siell interesse for, både i jobben som arkitekt i Asplan Viak og som medlem av foreningen. På vei til Nidarosdomen denne formiddagen passer vi eksempler på nye to-tre etasjers boliger, relativt stedstilpasset. Vi stopper for å diskutere detaljene. Et ganske heldig pro sjekt, mener Samuel, men det er noe rart med proporsjonene og plasseringen av vinduene i fasaden, sannsynligvis tvunget frem av et ønske om loftsetasje i full høyde. – Det er en kunst å skreddersy noe for noens behov, og det er mye det jobben som arkitekt handler om. Man har en oppdrags giver å forholde seg til, men sine ønsker, og så skal dette balanseres med omgivelsene og helheten, sier Samuel. KAMPEN OM MIDTBYEN Og det er denne balansen - eller mangelen på – det ofte dreier seg om i byutviklings saker. Av alle slike saker i Trondheim er Midtbykvartalet en av de heteste. En høy, moderne bygningsmasse midt inne i den lave historiske bebyggelsen i sentrum vil endre områdets karakter drastisk. Saken skaper mye debatt, og motstanden ser Samuel som et godt

tegn. Folk bryr seg om hvordan byen skal utvikle seg – noe som igjen er et grunnlag for rekruttering til foreningen. Folk ønsker å ta vare på det de kjenner og er vant til. – Debatten om Midtbykvartalet er en god sak for oss. Det er her vi virkelig kan nå ut til folk, delta i debatten, spille på det engasjementet som allerede er der ute. Den illustrerer mange problemstillinger i moderne byutvikling. Det er jo ikke sånn at vi i foreningen ikke skjønner hvorfor det er blitt slik, at tegningene viser noe høyt og massivt midt i trehusbebyggelsen. Et slikt prosjekt skal være lønnsomt for at en utbygger skal gidde å bruke tid og penger på å utvikle det. En mindre utbygging med en lavere areal utnyttelse vil gi lavere lønnsomhet, antakelig vis. Men slike prosjekter midt i en historisk bykjerne kan ikke drives av lønnsomhet alene, her må det tas reelle hensyn til skala og tilpasning, finne balansen i møtet mellom det nye og det gamle. Dette handler om respekt for våre forfedres arbeider. Og at det finnes en smertegrense for lønnsomhet. Den smertegrensen skal både utbygger og offentligheten, alle de som skal ferdes i og rundt de nye byggeriene, kunne leve med. Og først og fremst allmennheten, mener Samuel. – Vår rolle i foreningen er å tale husenes sak. Å sende inn en klage på et vedtak er vik tig og nødvendig, men ikke nok, den vil lett gå under radaren. Like viktig er det å skrive innlegg og invitere til byvandringer. På den måten kan vi fortelle historiene og få folk til å forstå hva vi har og hva det representerer. Mye forsvinner uten at man skjønte hvilken verdi det hadde. Foreningens oppgave er å sørge for at disse historien blir kjent. Alt som er bygget har rett til i det minste å bli vurdert til å bli stående. Folk skal i hvert fall få vite historien til det de vil rive.

FORTIDSVERN

Hjerte for kulturarven EN ØKENDE PRIVATISERING Tålegrense. Balanse. Tilpasning. Skala. Alt dette er sentrale ord når en historisk by som Trondheim skal utvikles. – Med dagens press fra utbyggere mener jeg at Trondheim vil være tjent med å frede hele den sentrale bykjernen. Det er byens helhet som skal bevares, ikke bare enkeltbygg. Og det er nettopp viktigheten av å se helheten Samuel savner i mange utviklings prosjekter – der enkeltobjektet blir viktigst. – Alt skal ikke skrike like høyt. Det som tilhører mange – de offentlige bygningene – er de som tradisjonelt har fått skille seg ut, som kirken, rådhuset og konserthuset. En annen utfordring er vår tids økende privatisering av det offentlige rom. Ta Sjømannsskolen på Ladehammeren utenfor byen, som et eksempel. Dette er et flott skoleanlegg fra 1960-tallet, der fylkes kommunen ønsker å rive skolen for å selge tomten til boligbygging. Er det riktig at slike samfunnsnyttige anlegg går tapt og kun blir til glede for de få? GJENBRUK OG GRØNT SKIFTE Samuel ser likevel optimistisk på kulturmin nevernets framtid. En rekke krefter trekker samme retning: Det er mer fokus på trans formasjon og ombruk, at gamle bygninger får ny funksjon og nytt liv. Dette har klare forbindelseslinjer til miljøtankegang, gjenbruk og grønt skifte. I tillegg ser han et engasjement blant folk flest som gir håp. Folk mener noe om arki tektur, de mener noe om farger, og fravær av dem. Hva som er vakkert og hva som ikke er det. Og det tar oss tilbake til Nidarosdomens vakreste dør. Tør en arkitekt begi seg inn i slike diskusjoner, om «stygt og pent»? – Til en viss grad. Ser vi på jugendstilen, for eksempel, vil de aller fleste mene at det er fint. Men hvordan oppsto stilretningen? Jo, den kom til i et klassesamfunn, der noen på toppen styrte «den gode smak», som så ble den rådende, det folk vennet seg til. Så fikk vi et skifte, der likhetstanken og demokrati seringen manifesterte seg i nye stilretninger. Hva som skaper de beste arkitektoniske uttrykkene kan man jo diskutere. Vi forlater domkirken, passerer gjennom en buet åpning i en høy mur, og befinner oss med ett på en stor plass, omringet av byggverk fra ulike epoker. Her kan du følge århundrene praktisk talt fra vegg, til vegg, påbygg til påbygg, fra 1100-tallet og fram til vår tid. Erkebispegården er i dag museum, arrangementslokale og kontor for Nidaros bispedømme, og for Samuel et svært vellykket eksempel på hvordan det moderne og det historiske skaper en harmoni – uten at det er tvil om hva som er nytt og hva som er gammelt: et eksempel på hvordan det er mulig å ta hele historien vår med videre.

FORTIDSVERN

Folk som vokser opp her blir hjemmeblinde. Helge Skinnes er en stolt og glad mann når han viser frem sitt private prosjekt, et falleferdig hus fra begynnelsen av 1700-tallet. Planen er å bo der – en dag.

ike i nærheten, i hjembyen hans Kongsbergs, gamle historiske bykjerne, lever vakre 1700-talls gateløp med verneverdige hus tett som Lego-klosser. Begge steder trenger sårt entusiasmen til Helge Skinnes og Fortidsminneforeningens lokallag Kongs berg og Numedal, som han leder. Ingen verneverdige hus er trygge her heller. Lokallaget ble stiftet i 2016 etter initiativ fra Hele Skinnes. Da hadde han vært medlem av Fortidsminneforeningen i et år.

– Jeg har alltid vært interessert i gamle hus og byutvikling. Jeg hadde jo vært opp merksom på foreningen ganske lenge, men jeg ble ikke aktiv før for noen år siden. Jeg fant ut at det ikke var et lokallag her, og det syntes jeg var litt rart. Det hadde vel heller ikke vært det i Kongsberg. Men det er jo to stavkirker i området her som ligger til Buskerudforeningen. Folk fra Drammen, der avdelingen har sitt kontor, har jo vært veldig aktive, og kjører jo gjennom her hele tiden på vei til kirkene. Det var jo bare

HELGE SKINNES Bosted: Kongsberg i Buskerud Favoritt kulturminne: Kongsberg kirke Severdighet/kulturminne du husker fra barndommen: Slottet og parkene i Versaille Hva ville du brukt 1 million kulturminne-kroner på lokalt: 1 million kan brukes opp raskt i kulturminnevernet. Men jeg tror kanskje at jeg ville ha brukt pengene til å kartlegge alle kulturminner og verneverdige bygg i Kongsberg kommune og fått eksperter til å utarbeide et solid forslag til kulturminneplan for kommunen.

HELGE SKINNES ER leder for lokallaget Kongsberg og Numedal. Her er han ved sitt store og langvarige prosjekt, et falleferdig småbruk fra tidlig 1700-tall.

rett og rimelig at det skulle være et lokallag her, sier Helge Skinnes. Han er utdannet statsviter og jobber i Justisdepartementet. Han undrer seg over at det ikke har vært et eget lokallag på Kongsberg med så mange verneverdige bygg, og tenker at det må jo være den byen på Østlandet med fleste verneverdige bygg, eller i hvertfall en av dem med mange verneverdige bygg. – Det er 1000 verneverdige bygg i Kongsberg som er registrert. Så det er jo mye materiale for kulturvern her, men

kanskje er det fordi det har vært en del andre organisasjoner her som har drevet med kulturvern, blant annet Sølvverkets venner, Bergverksmuseets venneforening, Laagendalsmuseet og det finnes også et aktivt byhistorielag som vi har et godt samarbeid med, det er veldig fint. LIKTE IKKE ALT HAN SÅ Helge Skinnes var blitt medlem av Fortidsminneforeningen, og så seg rundt i byen sin og likte ikke alt han så. Her hadde

det skjedd store inngrep i byutviklingen. Utbyggere med kommunens velsignelse hadde gått frem såpass brutalt med den verneverdige delen av bymiljøet, at det var nødvendig å gjøre noe. – Da var jeg allerede medlem av forenin gen, og skjønte etter hvert at hvis jeg skulle kunne gjøre noen ordentlige inngrep i de kommunale prosessene her, så måtte vi ha et lokallag her også. Da fikk vi jo samlet den del folk. Jeg fant ut at vi var oppunder 60 medlemmer her i foreningen allerede.

FORTIDSVERN

Hjerte for kulturarven

Det tok vel ikke mer enn 48 timer å få de 300 underskriftene som skulle til for å få saken opp igjen i kommunestyret.

HELGE SKINNES FORAN huset fra 1700-tallet som han og lokallaget reddet fra riving og som kommunen måtte flytte til et trygt boligområde.

Ingen av dem var aktive på den tiden, men det var jo en god start. Mange hadde vært medlemmer i Buskerudforeningen uten eget lokallag, og bodde her. Jeg har vokst opp ikke så langt herfra, og mormor og morfaren min hadde et gammelt hus i sentrum her. Det ble ekspropriert av kommunen i 1984, så det er ikke lenger i familien. Familien vår hadde også andre gamle hus i byen, så jeg var mye rundt i gamle hus, og har alltid likt det. Han forteller at mange av dem som allerede var medlemmer selv har vernever dige hus. Her var det massevis av kandidater til foreningens vernepriser. Vi sitter på en enkel kafe i et verneverdig hus i Kongsberg historiske bydel, som ligger tett opp mot Kongsberg kirke fra 1761, et dominerende bygg i norsk kirkehistorie. Helge Skinnes peker hit og dit ved kafebordet. – Huset ved siden av her for eksempel, har fått Buskerudforeningens vernepris. Vi skal ikke gå mange hundre meter bort i gata

FORTIDSVERN

før det er flere. Og kommunale vernepriser er det også ganske tett med her. Kongsberg kommune har jo også en vernepris, så det er jo flott. Men etter at verneprisene ble skrudd opp i 1984 eller et annet år, så er jo gjerne huset blitt solgt et par ganger. Det er ikke sikkert at nåværende eier har hatt den samme interessen til å ta vare på huset som den forrige, som fikk pris. Derfor må det hele tiden deles et bevissthetsarbeid for å minne folk på hva de eier av historiske bymiljø, for her er det jo fantastisk. Riksantikvaren har definert store NB-områder her i byen. Vi har jo også noen fredede hus. Det er pussig nok bare tre hus som har full fredning. Og det er jo litt rart. Hvorfor er ikke kirken vår fra 1761 fredet, og flere andre hus som ligger rett rundt her, spør han. Dette er spørsmål han har lyst til å drøfte. For Helge Skinnes er det viktig å ta vare på historien. Han klarer ikke å la være å engasjere seg når han ser en byutvikling som

utspiller seg rundt ham, hvor man uten å blunke bare river og flytter på 1700-tallsbe byggelse uten å synes at det gjør noen ting. Folk som vokser opp her blir hjemmeblinde, er en setning han bruker. Med det mener han at folk blir så vant til å se så mange verdifulle hus rundt seg, at de til slutt blir en vane. FOLK ER FORSKJELLIGE – Det er store forskjeller på hva folk tenker om kulturvern. Det verste var Arbeiderforeningen som lå her oppe, da den ble revet for noen 10-år siden. Slik gikk det også med direktørboligen til sølvverket. Den ble riktignok ikke bygget før i 1820. Etter en bybrann var det mye av den historiske byen som måtte bygges opp igjen i 1810. Da ble det mye empire. Men går du lenger bortover, forbi grensen til bybrannen, så finner du betydelig mye eldre hus. I Møllergata for eksempel. Det er også store fine komplett gateløp fra 1700-tallet mange steder. De er

unike. Det er viktig at de ikke brytes opp med altfor kontrasterende bebyggelse. Mange av oss har vært opp tatt av det. Vi har levert høringsuttalelse for å påvirke når det skal bygges noe nytt. Og så har vi her som alle andre steder en stor diskusjon om fortetting. Hvor det er et klart kommunalt ønske om også å fortette i de gamle bydelene. Det er vi jo ikke enig i. Han forteller om mange friske diskusjoner om fortetting og nybygg. Ikke minst gikk diskusjonen om kultur huset «Krona», et milliardsluk som splittet flere av de politiske partiene i byen, ikke bare på grunn av prisen men fordi bygget ble plassert midt i den historiske bydelen. Dette førte til etableringen av en lokal liste, Kongsberglista, som ble det største partiet i kommunestyret. Det nye kulturhuset rommer også den nye kinoen. Den gamle, arkitektonisk verdifulle kinoen fra 1965 tegnet av Ljøterud og Ødegård står tom. Administrasjonen i kommunen har lagt den ut til leie og forsøkt å klausulere slik at det ikke skal drives kinovirksomhet i konkurranse med den nye i «Krona». Nå står dette fullverdige, vakre kinobygget tomt. Det samme gjelder den flotte høyskolen som ble bygget i 1994. Den «nye» høyskolen er i «Krona». INNBYGGERINITIATIV – Veldig mange her som er opptatt av å bevare den historiske bebyggelsen blir ikke godt nok representert i kommunalpolitikken. Her er det ikke vanskelig i løpet av et par timer å samle noen hundre mennesker som er interessert i å bevare den historiske bebyggelsen i Kongsberg. Jeg kan nevne innbyggerinitiativet som vi startet rundt de to gamle husene i Mauritz Hansen gate. Det tok vel ikke mer enn 48 timer å få de 300 underskriftene som skulle til for å få saken opp igjen i kommunestyret, sier Skinnes. For ham virker det som om det sitter stadig lenger inne nå enn før å få folk til å melde seg inn i organisa sjoner. De forventer mer og mer tilbake for medlemska pet sitt. Han tror de er litt gjerrige på hvor mange steder de kan være medlem, og han kan til og med forstå at det kan bli mye om man betaler 3-4 00 kroner i året til mange forskjellige medlemskap. – Men det hender vi klarer å verve noe allikevel. Vi har hatt som hovedaktivitet de siste par årene at vi har kjørt foredragskvelder. De har vært godt besøkt. Vi har kalt serien «De tapte husene». Det er foredrag om hus som ikke står der lenger, og for noen av dem er det ganske lenge siden at de stod her. Det det er mye inter essant materiale å finne om disse bygningene. Vi hadde om «Meyergården» og om «Arbeidersamfunnet», og da kom det 60-70 mennesker og hørte på. Vi hadde også en om «Clevegården». Den ble veldig godt besøkt. Nå holder Helge Skinnes selv å på å restaurere et veldig gammelt hus som har vært i familien, i godt over hundre år. Det er hans private forhold til bygningsvern. – For oss er det et stort prosjekt. Det ligger ut i Sunnegrenna like ved Labrofossen, et småbruk, et hus fra begynnelsen av 1700-tallet som var i veldig dårlig stand. Vi har begynt å prøve oss på å restaurere. Jeg og kjæresten, Nina, men hverken hun eller jeg eksperter på bygningsvern. Vi har fått noen kroner fra Kulturminnefondet, og vi har fått penger fra Norsk Kulturarv til strakstiltak og vi planlegger å søke Fortidsminneforeningens «Kulturminne for alle». Dette kommer til å ta tid, sier Helge Skinnes.

Gartner med antikvarisk kompetanse

Hvordan ta vare på historiske hageanlegg? På studiet Gartner med antikvarisk kompetanse får du fagutdannelsen. Studiet gir deg både praktisk og teoretisk kompetanse til å behandle hager som kulturminner. Omfang: 60 studiepoeng, deltid. Søknadsfrist: 15.april 2019 Kontaktinfo: Norges grønne fagskole – Vea www.vea-fs.no Idyllisk beliggenhet ved Mjøsas bredd

God maling har tre viktige funksjoner A. Gi olje-inntrenging i underlaget for å beskytte mot råte og oppsprekking. B. Være offerskikt for nedbryting av UV-stråler og værslitasje. C. Forskjønne og framheve bygninger med gode farger som er tilpasset omgivelsene. *½ÔÚÐYË® Linoljemaling fåes i 16 standardfarger. I tillegg blander vi alle farger etter eget ønske.

Åsskard Kirke: Hovedfarge Hvit, staffasje Gammelrosa *½ÔÚÐYË® Linoljemaling fra Møretyri kan også brukes på tak av stein, stål og aluminium som vist nedenfor.

Granåsen Gård 2014. Tilbakeført til originale rokokkofarger fra da gården ble ferdigstilt i 1770.

Værslitt takstein malt med 2 strøk av henholdsvis sort og grå Linomal linoljemaling. Hovedfarge NCS 2005-R20B, staffasje NCS 5020-Y30R

Ygre stasjon restaurert 2016

2 strøk Rød og Sort Linomal linoljemaling på hhv rustet og galvanisert bølgeblikk Hovedfarge NCS 2030-Y10R, dørene i Furugrønn og omramming NCS 8006-Y63R

Møretyri AS, Glåmsmyrveien 163, 6683 Vågland • 71556099 • post@moretyri.no • www.moretyri.no

FORTIDSVERN

Hjerte for kulturarven

Vi driver med sann historiefortelling. Tidlig en søndag ettermiddag i slutten av mai 2014 stod Siri Hoem i lobbyen til Hotel Radisson Blu i Bodø sammen med et titalls andre medlemmer i Fortidsminneforeningen. Årets representantskapsmøte var nettopp blitt historie og flybussen ventet, da TV-skjermen i lobbyen stjal all oppmerksomhet. Var det mulig det de så og hørte?

tatsminister Erna Solberg og statsråd Jan Tore Sanner hadde nettopp forkynt at Y-blokka i regjeringskvartalet skulle rives. Medlemmene Siri Hoem og Geir Thomas Riisåsen falt i hverandres armer med en trist klem. Den dagen markerte et tidsskifte for mange kulturminnevernere, og særlig for Siri Hoem, en av Fortidsminneforeningens ustoppelige terriere. Riktignok hadde hun i juni året før som privatperson kastet seg inn i den

FORTIDSVERN

gryende debatten om Høyblokka og Y-blokka med en debut i Klassekampens spalter, men siden denne maidagen i Bodø har hun representert Fortidsminneforeningen i sine innlegg. For dette engasjementet fikk hun Fortidsminneforeningens hedersnål. Siri Hoem er arkitekt med yrkesbakgrunn fra Byantikvaren i Oslo, Riksantikvaren og Sysselmannen på Svalbard. Nå er hun ansatt i Forsvarsbygg, der hun jobber med kultur minner. Med sine kontakter i forvaltningen

hørte hun rykter i 2013 om at regjeringen ville rive Høyblokka, og etter hvert Y-blokka. - Jeg ble rystet over at politikere vurderte å rive både Y-blokka og Høyblokka. Det var Høyblokka som var truet først, ingen snakket om Y-blokka, som hadde mindre skader. Da det ble konstatert at Høyblokkas betongkonstruksjoner stod bra, var det en opplagt tanke for oss at, ja, da må man bare frede bygningene, slik planen var på forhånd. Fredningsforslaget var klart like før 22. juli

SIRI HOEM ER redaktør i «Frem For Fortiden», medlemsbladet til Fortidsminneforeningens avdeling Oslo og Akershus. Hun er en sann bygningsverner og dedikert forsvarer av Y-blokken, som vi her ser i bakgrunnen. Solen visker ut veggen med Picassos fiskere.

SIRI HOEM Bosted: Oslo Favoritt kulturminne: Y-blokka Severdighet/kulturminne du husker fra barndommen: Jeg kan ikke huske noen bevisst tanke om gamle hus i barndommen. Jeg vokste opp i Trondheim med trehus og katedral. Som «gjest» i hjembyen innser jeg nå at kulturminnene var overalt, som en selvfølgelig berikelse i hverdagen. Hva ville du brukt 1 million kulturminne-kroner på lokalt: Akkurat nå må det bli Y-blokka. Jeg brenner for at regjeringen må ta til vettet! En million kroner i Oslo rekker ikke langt!

2011. Da det kom fram at de hadde tenkt å rive den, tenkte jeg – hva i all verden er det de driver med? Jeg husker ikke alle følelsene det utløste, men jeg var veldig opprørt og syntes det var kulturvandalisme. Hun meldte seg inn i Fortidsminne foreningen i 1993. Etter hvert som hun er blitt kjent med andre medlemmer, er hun blitt mer og mer oppmerksom på at hun selv ikke har hatt noen gamle hus i livet sitt. De aller fleste hun kjenner i foreningen eier et

gammelt hus eller en gammel hytte som de tar vare på. Men Siri vokste opp i en familie i Trondheim uten gamle hus. Men byen var heldigvis full av dem. FISK PÅ LAND - Da jeg begynte på arkitektstudiet i Trondhjem, var jeg litt fisk på land og fant meg ikke helt til rette faglig. Terje Moe, en kreativ og legendarisk lærer, sa at det første året skulle vi ikke lese bøker; vi skulle bare

skape. Det funka ikke for meg. Jeg var skoleflink og vant med å ta til meg kunnskap. Jeg kavet fælt, men det var mye interessant også, og sosialt bra, forteller hun. Midt i studiene tok hun et halvt år fri. Hun begynte på bildemediekunnskap for å dyrke film, som var hennes store lidenskap. Hun gikk på Dragvoll (campus for humanistiske fag) sammen med gamle raddiser. Filmklubb ble en viktig del av livet hennes, gjerne tre ganger i uken. I 1992, i tredje klasse på

FORTIDSVERN

Hjerte for kulturarven NTH (i dag NTNU) valgte hun arkitektur historie som særkurs. - Da fikk jeg lest bøker, med håndfast kunnskap. Jeg meldte meg også inn i Fortidsminneforeningen, sannsynligvis fordi en lærer reklamerte for det, eller at vi hadde en årbokartikkel på pensum. Det var tidsskriftene som gjorde at jeg meldte meg inn. Siden den gangen har jeg lest alle tidsskriftene i foreningen, mer eller mindre. Jeg tok diplomoppgaven på arkitektur historisk institutt. Den het «Nostalgi som postmoderne fenomen», med fokus på nyere norsk trearkitektur. - Det var et skriftlig tema – da var jeg ferdig med å tegne hus. Jeg flyttet etter hvert til Oslo, og fikk inn en 6-siders artikkel i Byggekunst (Norske arkitekters landsforbunds eget tidsskrift). Så skrev jeg en artikkel til Samtiden om ferdighus. Det var nok en fordel å ha en ung, kvinnelig stemme. Hun måtte gå noen runder i et arbeids marked som var trangt for en ung arkitekt med dragning mot å jobbe med kulturminner. Men etter ti måneders lediggang ble det jobb hos Byantikvaren i Oslo, med Hans Jacob Hansteen som sjef og læremester. - Jeg var 26 år og jobbet gratis hos Byantikvaren med drøyt 4000 kroner i måneden i støtte fra arbeidskontoret. Etter fire gode måneder fikk jeg tilbud om fast engasjement og kom inn i loopen. Jeg elsket jobben min. Dette var et vendepunkt i livet. Jeg syklet rundt i Oslo på befaring og så på alt mulig. Læringskurven var bratt. Jeg hadde mange dyktige kolleger, og fikk tidlig interessen for teknisk bygningsvern, forteller hun. Et år senere var hun i et engasjement hos Riksantikvaren, i bygningsavdelingen med Ulf Holmene og Unni Grønn. Her jobbet Siri mye med fredningssaker og forvaltningsrett, kanskje for mye for en som likte å være nær kulturminnene. Derfor skiftet hun over til Byantikvaren i Oslo, da sjansen bød seg, «for å komme nærmere bygningsteknikk, eiere og hus», som hun sier. SÆRLIG ENGASJERT Siri Hoem er kjent i den indre del av Fortidsminneforeningen for å være et særlig engasjert menneske. Hva er det som driver henne? - Ja, man kan spørre om det. Det er i hvert fall ikke for å ta vare på egne gamle hus, siden jeg ikke har noen. Jeg er ikke utpreget nostalgiker. Jeg liker jo modernismen også. Det hele handler om noe som er mye større enn kulturminnevernet. Det handler om sivilisasjon. Hva er det gode liv? Det å ta vare på verdier rundt seg. Jeg kunne vært en like engasjert naturverner. Men kulturmin nevern forener veldig mange ting: historie forståelse, skjønnhet, gode omgivelser,

FORTIDSVERN

miljøaspektet, tidens gang. Vi kjemper mot «kommersen» og de tunge kreftene i samfunnet, som ofte går en annen vei. Vi kjemper for noe som er truet. Og jeg har åpenbart en kampvilje i meg, som jeg tror at ikke alle har. Noen har det kanskje en stund. Så blir de slitne, og så trekker de seg. - Du blir ikke sliten? - Jo, jeg blir kjempe sliten – innimellom. Jeg blir lei meg også. Men som regel hviler SIRI HOEM HAR engasjert seg i en rekke aksjoner for Y-blokka., som jeg en dag eller to og «Slå ring om Y»-markeringen høsten 2016. så er det på’n igjen. Jeg har tendens til å være SKJÆRER HENNE I HJERTET pessimist på vegne av samfunnsutviklingen. Og engasjert har hun vært i kommuneplanen Men jeg vil allikevel være med å kjempe for i Oslo. Det skjærer henne i hjertet at byen at verden skal bli bedre. Alternativet er å gi skal utvides fra innsiden med fortetting og opp. Da blir jo livet meningsløst. høyhus i sentrum. - Alle rivesakene gjør inntrykk, de i Oslo Konsekvensen er jo at de ødelegger er jeg tettest på nå. Det er smertefullt, fordi den historiske byen. Hvis det er prisen for man river jo verdier og bygninger som «innenfra og ut-tenkningen», så er prisen representerer både historie og kvaliteter altfor høy, både kulturelt og sannsynligvis som vi aldri får tilbake i et nybygg. Det blir også i et miljøperspektiv. nesten som å brenne bøker, eller meie ned Så er det kanskje litt urettferdig at Siri en flott skog eller myr. Det er trist at vi lever bare blir identifisert med kampen for å redde i et samfunn med så mange politikere som Y-blokka. ikke føler den verdien. Det er mye følelser - Jeg er engasjert i hele spennet av knyttet til dette. Det er det samme i natur kulturminner, fra marginale fangsthytter på vernet. Noen føler veldig sterkt for å ta vare Svalbard til praktbygg i Oslo. Til hverdags på natur, men det er også mulig å begrunne jobber jeg mye med murhus og trehus fra det rasjonelt. Som med kulturminnene. 17–1800-tallet og noe middelalder. Jeg blir Noen har den umiddelbare kjærligheten til like engasjert i alt. Men jeg mener ikke kulturminnene, mens andre åpenbart ikke har at man skal ta vare på absolutt alt som er den. For meg er det forunderlig. Det er mye bygget. lettere å få oppslutning for naturvernfore Vendepunktet hennes som aktiv i ninger og Amnesty International, de har jo Fortidsminneforeningen var en invitasjon til vanvittig mange flere medlemmer enn oss, og å skrive en artikkel i Årboken om auten er en mye større folkebevegelse. tisitet i 2004. Den førte til at hun ble med - Er du litt misunnelig? i redaksjonen i Årboken i syv år, til 2011. - Nei, for jeg er med der også! Men Derfra gikk hun inn i redaksjonen i «Fremtid der er jeg et passivt medlem. Jeg støtter for fortiden», medlemsbladet til Oslo og saken og skriver under kampanjer. Men i Akershus avdeling. Da Arne Lie Christensen forhold til den manglende interessen for sluttet som redaktør i dette bladet i 2015, tok de bygde omgivelsene, er jeg forundret. Siri Hoem over som redaktør, et frivillig verv Fortidsminneforeningen burde hatt 100 000 hun sitter i ut dette året. medlemmer. Men så lenge jeg har vært - Før dette hadde jeg skrevet omtrent én aktiv, står det tilnærmet stand by på 7000. artikkel i året. Noe som tente debattant-genet, Det er merkelig. For i spørreundersøk var da Arne Lie Christensen i 2001 skrev en elser sier jo 90 prosent at de er opptatt artikkel i «Fremtid for fortiden» om et hus av kulturminnevern. Det er muligens en i Drøbak, hvor han drøftet ulike synspunkt. intensjon eller en selvoppfattelse av det er Huset hadde gått gjennom mange endringer, dette de er opptatt av, men vi ser hvor tungt og nå ønsket man å tilbakeføre det til et histo det er å mobilisere. Jeg ser det gjennom risk uttrykk. De ville skape et «historisk» hus Y-blokkaksjonene. Selv om vi er flere som aldri hadde sett slik ut. Det var dikting. hundre demonstranter, trekker vi få når vi Antikvarene i Akershus fylkeskommune var sammenlikner med abortspørsmålet, eller imot, lokalsamfunnet var for. Den diskusjonen ulv, sier Siri mer og mer engasjert.

tente meg, og jeg skrev et motsvar som ble til en god diskusjon med Arne. - Kan slike teoretiseringer være skrem mende for medlemmer og andre? - Jeg prøver å skrive på en ikke skrem mende måte. Men jeg erfarer jo at en del, også enkelte av våre medlemmer, er mest opptatt av at ting ser gammeldags ut, selv om det ikke er ekte gammelt. Dette har jeg vært veldig opptatt av. Siri har snakket så engasjert at kaffen hennes er blitt kald. Hun merker det nesten ikke og viser til boka «The Past is a Foreign Country» av den amerikanske samfunns geografen David Lowental (1923-2018). En «bibel» fra studietida. - Han skriver om vår tid som er så full av illusjoner og kulisser. Han skriver om en amerikansk filmproduksjon som skulle tas opp i Forum Romanum, men filmfolkene syntes stedet var litt stusslig, så de bygde heller en kulisse som var i tråd med forvent ningene de hadde til historien. Jeg tenker at å være med på det kulissemakeriet, det kan jeg ikke. Jeg kjemper for det motsatte, i kultur minnevernet og ellers i livet. Åpenhjertighet er et stikkord for henne. Hun synes at illusjonsmakeriet marmorering, slik vi kjenner det fra 1700-tallet, er et kulturhistorisk interessant fenomen.

- Jeg vil jo påstå at det er åpenhjertig, for når du går innpå det, så ser du hva det er. Men å bygge et hus som ser ut som det er fra 1780, og som aldri har stått der, det er problematisk. Hvis du gjør den kopien så god at den til og med lurer oss fagfolk, og slikt skjer, så har vi forfalsket historieforståelsen. En grunnleggende motivasjon og begrun nelse for kulturminnevern er at vi driver med sann historiefortelling, mener hun. NOE SKAL OGSÅ FORSVINNE NATURLIG Akkurat dette ble ekstremt tydelig for henne da hun første gang kom til Svalbard for å jobbe som kulturminnerådgiver. Hun visste lite om kulturminnene der, som hun kaller for «en helt egen liga». Men hun ble godt kjent med denne ligaen etter å ha jobbet for Sysselmannen i tre år, og deretter som mangeårig styremedlem i Svalbards miljøvernfond. - Der er det fangsthytter som kan være så små som 1,9 x 1,9 meter. De er bare en knapp sengelengde, satt sammen av enkel bordkled ning og papp. De skulle bare vare et år eller tre. Nå er de 100 år gamle og mange av dem er falleferdige og råteskadde der de står med treverket rett ned i tundraen. Men hva skal vi gjøre med dem? Hvis de skal repareres for å leve lenge, må vi i praksis skifte ut hvert

bidige bord i veggene, fordi de er gjennom råtne. Da får du en kopi, som kanskje kan oppleves av de få turistene som kommer forbi. Dette er veiløse områder mange titalls mil fra bosetningene. Men en slik drastisk reparasjon, eller gjenoppbygging, gjør at du mister hele auraen, stemningen av at her har fangstmannen vært, inskripsjoner, gammelt avispapir til isolasjon, gjenbruksmateriale med spor. Man får respekt for at her har det utspilt seg en marginal historie. Noen har overlevd i 30 minus inne i et lite skur i mørketida for å skaffe seg et utkomme. På Svalbard har de heldigvis en verneideologi som kalles «naturlig forfall» eller «død i skjønnhet». Det handler om å respektere dokumentasjonsverdien og la kulturminnet sakte gå til grunne som en naturlig ruin, som til slutt blir en jordhaug. Da blir det viktig å dokumentere kulturminnene og deres historie grundig før de forsvinner. Siri Hoem har brukt mange månedsverk på å skrive leserinnlegg og høringsuttalelser. De siste fem årene har kulturminnevernet tatt mye av fritiden hennes. Hun angrer ikke. - Jeg står ut dette året som redaktør i «Fremtid for fortiden», og så følger vi Y-blokka helt til vi har vunnet eller er i kasjotten.

VÅREN 2016 FIKK Fortidsminneforeningen besøk av John Sell, visepresident i Europa Nostra. Han var i Oslo for å lære mer om Y-blokka som den europeiske organisasjonen hadde plassert på listen over Europas 14 mest utsatte kulturminner. Her i samtale med Siri Hoem foran Picasso og Nesjars kunstverk «Fiskerne».

FORTIDSVERN

Hjerte for kulturarven

Vi bør oppfordre folk til å flytte huset fremfor å rive. Eirik Nicolaisen var på husjakt da han kom over en gårdsbygning han kunne få gratis. Han måtte bare plukke den med seg. Erfaringen vekket både håndverkeren og kulturminneverneren i ham.

FORTIDSVERN

DE ER ENKLE konstruksjoner, mange av de gamle uthusene i Sør-byen i Brønnøysund, men viktige å bevare som del av kulturmiljøet, mener Eirik Nicolaisen.

eg har særlig sansen for de gamle uthusene som er i ferd med å forsvinne, sier Eirik Nicolaisen. Vi er i Sør-byen i Brønnøysund. Eirik, styremedlem i nystiftede Sør-Helgeland lokallag, har tatt meg med til en byggeplass av den pittoreske sorten. Vi har vasset gjennom snøfonnene og befinner oss foran fargeglade uthus vegg i vegg, et rødt og hvitt og et grønt. Begge er skakke, malingen flasser og bordkledningene bærer preg av elementenes herjinger. Men redningen er nær. Stillas er satt opp, og Eirik er i ferd med å skifte ut syllstokk, staver og andre materialer der det trengs. Med støtte fra Kulturminnefondet – takket være søknadshjelp fra Eirik – akter eierne å redde disse relativt unnselige, men høyst miljøskapende småhusene i den tradisjonelle trehusbebyggelsen de er en del av. – Her kan du fortsatt se spor etter brannen, sier Eirik og peker mot noen bord innvendig. Brannen det er snakk om skjedde tilbake i 1947, i en brygge noen steinkast unna. I hui og hast trengte man ny lagerplass, og materialene som ikke ble flammenes rov ble smelt sammen til dette grønne uthuset. – Dette er en veldig enkel konstruksjon, og derfor også enkel å reparere. Samtidig kan historien til en slik bygning vare vanskelig å lese, her har det vært gjort reparasjon

EIRIK NICOLAISEN Bosted: Sømna i Nordland. Favoritt kulturminne: Jeg har sansen for gamle uthus. Severdighet/kulturminne du husker fra barndommen: En uke hvert år ferierte jeg og besteforeldrene mine i en skogsstue på en fraflyttet gård. Jeg gikk på spennende oppdagelsestur i fjøsen, fortsatt fullt av utstyr fra da driften ble lagt ned. Hva ville du brukt 1 million kulturminne-kroner på lokalt? Den gamle brannstasjonen i Brønnøysund.

FORTIDSVERN

Hjerte for kulturarven på reparasjon, men mye av materialene er fra 1800-tallet. Dette er det absolutt verd å ta vare på, sier Eirik. Nå skal denne lille bygningen få fornyet bruk, etter planen som lagerplass i første etasje og eierens skrivestue i andre. «VERKEBYLL» BLIR FANESAK Fra uthusene går turen videre rundt i Sør-byen, forbi velholdte trehus, vakre Forsamlingslokalet med sin karakteristiske smale og spisse gavl, forbi Tørrfiskbrygga, og videre til den gamle brannstasjonen. Vi har snakket om kulturminnenes kår i distrik tet generelt og Brønnøy kommune spesielt. Sør-Helgeland lokallag dekker kommunene Brønnøy, Sømna, Vevelstad, Vega og Bindal og vil få nok å ta tak i fremover. I Brønnøy er det ennå ingen kulturminneplan, Olav Thon ligger an til å få bygge et 50 meter høyt hotell, byens store arbeidsgiver Brønnøysundregistrene skal rive og bygge nytt og ruvende på kaikanten og i Sør-byen, regulert til bevaring, har «eierne stort sett fått gjøre som de vil». Originale vinduer er blitt skiftet ut, hus som ikke skulle rives er revet og uthus er blitt ny garasje. Og så er den gamle brannstasjonen fra 1934. – Brannstasjonen er byens verkebyll, sier Eirik. Foran oss troner det rødmalte, råtne branntårnet i tre, mens selve murbygningen også bærer preg av årelangt forfall. Her haster det virkelig. Bygningen ligger sentralt, på en tomt som vil være lukrativ for en utbygger. Samtidig gjør beliggenheten den gamle mur- og trebygningen til en naturlig inngangsport til trehusmiljøet bak. – Det er skrevet metervis av avisartikler om dette bygningen, men ingenting skjer. Vi i styret har bestemt at dette skal være lokalla gets fanesak. Drømmen er å ta over ansvaret for bygningen, få en passende medgift fra kommunen og så sette den i stand til et lokalt forankringspunkt for Sør-byen. Her kan det bli plass til velforeningen, Husflidslaget, Fortidsminneforeningen og mange andre, sier Eirik. Å redde brannstasjonen appellerer både til aktivisten og håndverkeren i ham. GAMLE HUS SOM LIVSSTIL Eiriks egen interesse for kulturminner og istandsetting begynte helt konkret i 1996, da han var på jakt etter et rimelig hus. Han fant flere gamle bygninger på gårder rundt om, men ingen ville selge både hus og tomt. – Det var da jeg ble tipset om et hus i Tosbotn, og tenkte jeg fikk gløtte på det. Den gløtten fikk følger. Huset sto til nedfalls, og han kunne få det gratis hvis han plukket det ned og tok det med seg. Og slik ble det. – Jeg er utdannet maskiningeniør og hadde ingen erfaring med dette, men jeg hadde dårlig råd og god tid. Det som spora meg

FORTIDSVERN

EIRIK OG KONA har gjennom de siste par tiårene skaffet seg en samling hus fra ulike epoker. Dette i Sør-byen er fra 1850-tallet og istandsettes nå for å bli hjemmet deres i Brønnøysund.

var at tømmerhuset fra rundt 1910 var svært solid, med håndhøvla original bordkledning og originale vinduer, og da jeg fjernet platene som var slått opp innvendig kom det originale interiøret frem. Jeg var også heldig som kom i kontakt med en dame lokalt som hadde flyttet mange hus i sitt liv. Hun var til god hjelp i prosessen. «Fotografer alt, og merk alt», var hennes beste råd. Interessen for håndverk var for alvor vekket, han leste alt av litteratur om byg ningsvern, samlet erfaring gjennom arbeid på Sømna bygdetun og meldte seg inn i Fortidsminneforeningen. I dag har han bachelorgrad i teknisk bygningsvern og restaurering ved NTNU. Han og kona Åse Reinfjord (lokallagets styreleder) eier nå 14-15 hus og uthus rundt om, fra Sømna til Brønnøysund til Salhus, fra ulike epoker. De har stadig prosjekter på gang, drevet av det Eirik kaller en god porsjon idealisme. De skal ikke bare ha hus å bo i eller til utleie, de har et genuint ønske om å ta vare på gamle bygninger for neste generasjon. TENKER MILJØ OG BÆREKRAFT Overalt ser Eirik gamle hus han gjerne skulle tatt vare på, og han mener at flytting av hus bør være et virkemiddel det i større grad legges til rette for. – Vi bør oppfordre folk til å flytte huset fremfor å rive. Det som i dag ses på som noe spesielt, var normalen i tidligere tider. Det sies at da Brønnøy fikk sin første lensmann i siste halvdel av 1800-tallet, kom han fra Alta med huset på flyttelasset. Da fiskerne flyttet

fra øyene og inn til fastlandet, til Sør-byen for eksempel, flyttet de også med seg husa. Dette er ikke noe nytt, og i tillegg er det en form for gjenbruk som passer i vår tid. Jeg mener at Kulturminnefondet burde hatt et eget program for folk som ønsker å flytte en verneverdig bygning. Det er miljømessig og ressursmessig fornuftig å flytte fremfor å rive og bygge nytt. Eirik mener også at det bør bli mer vanlig å bygge nye hus med gamle teknikker. Det vil igjen gjøre bygningene mer fleksible i framtiden, med økende klimaendringer. Hus bygget med moderne metoder er vanskelige å flytte. MØTER MYE POSITIVITET Som håndverker og styremedlem i et lokallag av Fortidsminneforeningen opplever han at enkeltpersoner lokalt er positive til kulturminnevern, men bevisstheten rundt tradisjonshåndverk, bevaring og gjenbruk av originale deler vurderer han som slapp. – Med råtnende bordkledning og svill stokker som knapt bærer huset kan det være fristende å rive for å føre opp noe nytt, eller å bytte ut gamle materialer med moderne, også der gjenbruk hadde vært mulig. Særlig gamle vinduer lever farlig. Vi som er litt nerdete på detaljene sukker jo litt, da. Likevel ser han positivt på utviklingen. Veldig mye er bevart, og bystrukturen i Sørbyen er der fortsatt. – Å formidle verdien av dette blir en av lokallagets viktigste oppgaver.

â&#x20AC;&#x201C; HER HASTER DET virkelig med en redningsaksjon, sier Eirik om den gamle brannstasjonen. SĂ¸r-Helgeland lokallag har gjort vern av bygningen fra 1934 til sin fanesak.

FORTIDSVERN

Hjerte for kulturarven

Når jeg snakker om stav kirken og foreningen så snakker jeg om det som en kulturskatt. Ann-Kristin Sørvik er så glødende opptatt av Kvernes stavkirke på Averøya at snøen nesten smelter rundt henne. Som ny driftsansvarlig fra 2018 skal hun bruke all sin energi og fantasi på å gjøre severdigheten utenfor Kristiansund enda mer synlig i hele regionen.

e driftsansvarlige for Fortidsminne foreningens stavkirker er sjelden de som står øverst på plakaten i vår omfattende virksomhet. De jobber i det stille år ut og år inn, og er egentlig på jobb hele døgnet. Det er mange krav de skal oppfylle for en så viktig jobb, et av dem er at de må bo ikke for langt fra kirken, eller «kjerka» som alle våre kirker heter lokalt fordi de alle ligger i et dialektområde. Ann-Kristin Sørvik var ikke medlem av Fortidsminneforeningen da Else Marie Bae spurte om hun kunne tenke seg å være en kandidat til å overta. Men nå er hun et ivrig medlem av foreningen, og planlegger med liv og lyst alt som skal skje i og rundt Kvernes stavkirke (ca.1300) i forbindelse med vårt 175 årsjubileum. Vi sitter i tidligere bedehus like ved kirken, med kaffe og svele. – Jeg begynte «å tygg på det, ja», da Else Marie spurte om jeg kanskje skulle ta over etter henne. Jeg hadde det travelt som politiker, og lurte på om det ble litt mye. Jeg er varaordfører (SP) i Averøy kommune med 5850 innbyggere. Jeg sitter i kontrollutvalget i fylkestinget for Møre og Romsdal, jeg er leder i Møre bispedømmeråd og leder for kontroll utvalget for Kirken i Norge sentralt, forteller hun og legger kjapt til at hun også har åtte års erfaring som bilselger i Trondheim.

BRUKER DØGNET PÅ BEGGE SIDER – Det gjelder å være variert. Jeg prøver å bruke døgnet på begge sider. Hun var fylkesleder for Senterpartiet i Møre og Romsdal i nesten 10 år. Da ble hun kjent med hele fylket. Hun har reist rundt i alle kommunene i Møre og Romsdal. – Jeg treffer mye folk. Da jeg stilte i bispe dømmet, så var jeg jo litt kjent. Og det er jo det som gjør at du kommer inn i det politiske

FORTIDSVERN

liv, at du er litt kjent. Gjennom politikken har jeg lært hvor man skal søke penger til aktiviteter – også til Kvernes. Jeg ringer til mange politikere og folk i forvaltning, og mannen min spøker med at hvis de kjenner igjen nummeret mitt så tar de ikke telefonen. Hun har alltid vært interessert i museer og alt som har med kirker å gjøre. Hun har sittet to perioder som leder i Bispedømmerådet i Møre og Romsdal, og er engasjert i Kvernes som et kirkested og som Averøy kommunes 1000-års sted. Like ved kirken ligger et museum hvor hun var museumsbestyrer i tre måneder i påvente av en ny. – Kvernes har jeg alltid «brinni for». Jeg synes det er så fascinerende med den historien som Kvernes har, som stavkirka har, hele området, det er så mange muligheter. Kvernes stavkirke har mange turister fra Hurtigruta og cruisebåter. Men det er ikke nok. Vi er nødt til å få den vanlige turisten, barn og unge, til å øke interessen for kirken, sier hun. KULTURSKATT – Når jeg snakker om stavkirken og Fortidsminneforeningen så snakker jeg om det som en kulturskatt. Jeg snakker ikke om Kvernes til barn og unge som en kirke, for det kommer etterpå. Jeg har vært så heldig at jeg har fått innpass i skoleverket på Averøya. Det er jo litt vanskelig å få skolebarna hit fordi de dekker seg bak at det er kostbart å komme med buss. Her må vi tenke anner ledes, så her skal vi til skolen 4. april. Så skal vi snakke om Fortidsminneforeningen og stavkirkenes betydning gjennom historien. En 8.klasse har fått et manuskript til et spel med tema fra Kvernes. Til våren skal de fremføre spelet i kirken på sin måte. Vi må formidle til neste generasjon. Hvis vi ikke greier å formidle til skolebarn den historien

som er på Kvernes, så har vi et problem om en 20- 30 år. Jeg er engasjert, kan jeg vel si. Hvis ikke du er engasjert, hvordan skal du da få neste generasjon til å brenne for noe hvis du selv ikke tar fatt i noe. Ann-Kristin Sørvik er opprinnelig fra Stjørdal i Nord-Trøndelag. – Jeg hadde en bestemor som var veldig ivrig i at jeg skulle være med i kirken. Faren min var opptatt av at vi skulle huske på his torien og hva som skjedde på Hegra festning i Stjørdal, hvor norske soldater i begynnelsen av 2.verdenskrig holdt festningen i 25 døgn i kamp mot tyske styrker. «Du har ansvar for å fortelle neste generasjon om Hegra festning» sa far min, og det har jeg tatt seriøst. Hver sommer har jeg med barnebarn dit, forteller Ann-Kristin Sørvik. Nå tar hun ansvar for å fortelle enda flere viktige historier.

ANN-KRISTIN SØRVIK Bosted: Averøya på Nord-Møre Favoritt kulturminne: Kvernes stavkirke Severdighet/kulturminne du husker fra barndommen: Hegra festning Hva ville du bruke 1 million kulturminne-kroner på lokalt? Jeg vil bruke det på å ivareta Varde, Nordmøres største trebygning som ligger i Averøy kommune.

ANN-KRISTIN SØRVIK er driftsansvarlig for Kvernes stavkirke på Averøya på Nordmøre. - Jeg synes det er så fascinerende med historien som Kvernes har, som stavkirka har, hele området. Det er så mange muligheter.

FORTIDSVERN

Hjerte for kulturarven

Vi må formidle det positive i bevaring, ikke komme med pekefingeren. Arbeidsplassen hans er en kirkeruin fra 1100-tallet, men Kristian Reinfjord brenner for hele bygningsarven vår. – Også et husbankhus kan være verneverdig, men får lite oppmerksomhet.

akformen på vernebygget skal gjen speile domkirkens slik man antar at den har vært, forklarer Kristian Reinfjord. Vintersola gir de vakre steinbuene fra middelalderen en myk glød og varmer akku rat nok til å få snøen og isflakene til å rase skrallende ned langs de enorme glassflatene. – Dette ville neppe blitt bygget i dag, fort setter Kristian og sneier med det innom en historisk forbindelse mellom Domkirkeodden og Fortidsminneforeningen: Å bygge inn en middelalderruin i et vernebygg av glass og stål var svært kontroversielt på slutten av 1990-tallet – som det nok også ville vært i dag. Dyp uenighet innad i foreningen førte til konflikt og utmeldelser. Noen så vernebygget som selve redningen – andre så et kultur minnevern på ville veier. I dag er vernebygget, eller Hamardomen som det kalles offisielt, nærmest en katedral i seg selv, prisbelønnet og besøkt av arkitektur interesserte fra hele verden. – Da jeg vokste opp på 1980-tallet husker jeg bare domkirkeruinene innpakket i plast, som beskyttelse mot forvitring, mens området her ute lå brakk. De fleste syns dette er blitt noe helt unikt. En slik transformasjon går an når det som tilføyes er av høy kvalitet, sier Kristian. ARKEOLOG OG BYGNINGSVERNER Kristian vokste opp i et tømmerhus fra rundt forrige århundreskifte, men husker det mest som et sted «med mus og hvor det trakk gjennom veggene». Kulturminneinteressen begynte neppe der, selv om han nok alltid har vært interessert i historie. Og det var akkurat et grunnfag med historie på Universitetet i Oslo han fikk med seg før han skiftet til arkeologi.

FORTIDSVERN

– Jeg oppdaget at det var gjenstandene som fascinerte. De materielle sporene av hverdagslivet i middelalderen og andre tidsepoker gir en fysisk nærhet til historien. Som arkeolog deltok jeg i feltarbeid, men gikk litt lei av «kokegroper og stolpehøl på løpende bånd». Interessen dreide etter hvert mot byggeskikk, ruiner og arkitekturvern. Interessen har gitt ham erfaring som kulturminnerådgiver i Ullensaker kommune og antikvar i Hedmark fylkeskommune før han kom til Domkirkeodden, som leder for seksjon for kulturhistorie i et museumsanlegg med 60 bygninger å ta vare på. – Jeg er interessert i det materialtekniske, bevaringsgrepene, alle de historiske lagene i en bygning. Her får jeg kombinert hele bakgrunnen min, arkeologi, arkitektur, bygningsvern. TAR KONTAKT MED EIERE Som styremedlem i Hedmarken lokallag er det nettopp vernearbeid og bygningsvern som opptar ham. Oppsøkende virksomhet er viktig. – Det gjelder å få de yngre kreftene med oss, og vi følger opp når en ny generasjon tar over på en gård i distriktet. Da er vi på med en gang, og tilbyr råd og hjelp. Det gjelder å formidle mulighetene som ligger i kulturminnevernet, «hvilke fordeler ligger det i dette for meg som eier». Jeg ser det som foreningens oppgave er å skape en stolthet hos eieren gjennom å synliggjøre kulturminneverdien i objektet. De fleste vil være stolte av å ha en bygning som har vært i familiens eie i 300 år og ønsker neppe å bli den som lot den forsvinne gjennom forfall. Gamle låver og andre driftsbygninger som går ut av bruk, kan være vanskelig å se i ny bruk. Her kan vi i foreningen komme

inn og vise til hvordan man har fått til noe lignende andre steder. I tillegg hjelper vi til med å finne frem til tilskuddsordninger, for selvfølgelig er det et spørsmål om økonomi. Vilje og interesse alene holder sjelden helt i mål, sier Kristian. Han oppfatter at det fortsatt er mange myter der ute om hvordan arkeologiske funn og «vern» båndlegger og fordyrer. – Vi må formidle det positive i bevaring, ikke komme med pekefingeren. Bare sånn får vi folk med oss, sier Kristian. – Det handler mye om lynne, å ikke bare trave inn på et gårdstun og be dem sette i gang. Å være fra trakten er en fordel. Eiere av verneverdige bygninger liker ikke at folk utenfra kommer og forteller hvordan ting skal være, og jeg legger gjerne på litt ekstra dialekt når jeg er på befaring. Kristian har også tro på å engasjere folk flest, og helst også politikere, ved for eksempel å invitere til byvandringer der arkitekturhistorie og byutvikling kan vekke ny interesse. – Det beste vernearbeidet skjer gjennom formidling. På byvandringer kan vi vise hva det er ved arkitekturen, transformasjonen eller bruken av materialer som gjør et prosjekt vellykket og på den måten skape en forståelse for hvorfor det er viktig å ta vare på dette. Røhne-gården her i Hamar sentrum er et godt eksempel. Kommunen solgte bygården til private for én krone. Nå er den vakkert istandsatt og åpen for publikum. LOKAL NÆRHET BETYR ALT Konflikt kommer man likevel ikke utenom i vår bransje. Mens domkirkeruinene befinner seg trygt bevart under glasstak, er det en annen situasjon for mindre storslagne kulturminner i distriktet. Landet rundt er

– JEG ER INTERESSERT i bevaringsgrepene og alle de historiske lagene i en bygning, sier Kristian Reinfjord. Arbeidsplassen hans er Domkirkeodden, der Hamardomen, kirkeruinen med vernebygget tegnet av arkitektene Lund & Slaatto, bare er en av museets 60 bygninger.

det stort utbyggerpress, og Hamar er intet unntak. Diskusjonen om ny jernbanetrasé raser, mens det såkalte Kvartal 54 er et annet stridens eple. Et helt kvartal i den gamle kvadraturen i sentrum ble revet for noen år siden og nå ligger det an til høyere, tettere og lite stedstilpasset, skal man tro de siste planene som er lansert. – Kulturminner av lokal verdi, de sakene kommunen beskjeftiger seg med, er de som mest trenger foreningens oppmerksomhet. Det er også her vi har størst mulighet til å påvirke, og foreningens lokale tilstede værelse er helt avgjørende. Det er viktig å kjenne den lokale byggeskikken, det lokale politiske landskapet og de lokale aktørene. Jeg tenker at stadig flere ser nytten i det vi gjør. Stadig flere sier «nok er nok, de har revet nok nå». Gjenbruk og miljøtankegang slår stadig sterkere igjennom, og støtter opp under bevaringstanken. I tillegg er kulturminnevernet mer mangfoldig i dag

– det gjelder også Fortidsminneforeningen: Vi er blitt mer opptatt av yngre arkitektur, gjenreisingsarkitektur, betong og glass. Også et husbankhus kan være verneverdig, men får lite oppmerksomhet, sier Kristian. En ting er å mene at nok er nok, noe helt annet er det å nå igjennom og påvirke i planprosessene. For en verneaktivist er det viktig å kjenne til slike prosesser og komme inn i en sak så tidlig som mulig, kjenne folk, bygge nettverk og skrive innlegg i media. – Samtidig er lav bemanning innen kulturminnevernet i kommunene en utford ring, særlig i en tid med høykonjunktur, der det presses på for å rive mer for å bygge mer. Det er vanskelig for kommunen å holde tritt, og vi har fortsatt mye politikk preget av kortsiktig planlegging, sier Kristian. – Som kulturminnerådgiver har jeg vært i «krigen» med utbyggere. Det var lærerikt, men fortvi lende. Ofte visste vi utfallet av en sak lenge før det politiske vedtaket ble fattet.

KRISTIAN REINFJORD Bosted: Stange i Hedmark. Favoritt kulturminne: Stange middelalderkirke, fordi jeg vokste opp like ved. Historisk og bygnings messig er nok Storhamarlåven på Domkirkeodden mer interessant: Her er det flere lag å lese, et forbilde for transformasjon. Severdighet/kulturminne du husker fra barndommen: Gravhaugene, Stange kirke og Skibladner. Hva ville du brukt 1 million kulturminne-kroner på lokalt? Vi mangler håndverkere som kjenner lokal byggeskikk. Jeg ville satt i gang et prosjekt som inspirerer ungdom innen byggfagene.

FORTIDSVERN

Hjerte for kulturarven

Vi må tenke på bygningene, ikke hvem som eier dem. – Energi, svarer Sigrid Skarstein. Det er energi hun får tilbake ved å være leder for Fortidsminneforeningen i Finnmark. Det trenger hun når hun på en sommerdag bruker syv timer i bil eller buss for å verve noen medlemmer i Honningsvåg. Fly blir for dyrt på foreningens budsjett.

FORTIDSVERN

SIGRID SKARSTEIN ER leder for Fortidsminne foreningens avdeling i Finnmark. Her er hun i Vadsø, hvor hun bor. I bakgrunnen et av de mange prosjektene hun har jobbet med: Det heter Bietilæanlegget, og ble fredet i 1990. Anlegget har totalt fem fredede bygninger, - våningshus og fem uthus + kaia.

SIGRID SKARSTEIN Bosted: Vadsø i Finnmark. Favoritt kulturminne: Singerheimen, Gnr 86, bnr 27, Muri, søraust for sentrum i Olden i Sogn. Severdighet/kulturminne du husker fra barndommen: Kongsberg kyrkje. Min far var prest der. Hva ville du brukt 1 million kulturminne-kroner på lokalt: Plan for og istandsetting av kommunalt eide fredede bygg i museal drift.

å er hun hjemme i Vadsø, et kvante sprang i kulturminneverdenen fra barndommen på Kongsberg, hvor hennes far var prest i Kongsbergs enestående kirke i barokkstil. – Den kirken er det første kulturminnet jeg husker. Jeg ble født i Drammen, men bodde på Kongsberg de første årene av mitt liv, før vi flyttet til Jæren og til Bergen. Siden min far var prest i Kongsberg kirke, så var vi jo veldig opptatt av den. Vi bodde på Kirketorget, i et hus fra 1600-tallet, som er fredet i dag, Naufgården, også kjent som Bergskrivergården. Vi bodde i andre etasje. Det var et håpløst, gammelt hus, hvor det regnet gjennom taket. Jeg husker mor stod på kjøkkenet med paraply mens hun lagde mat. Men det var et flott gammelt hus. Jeg synes etterpå det var flott å flytte inn i et nytt hus, men jeg er vant til gamle hus fra Nordfjord der hvor min familie kommer fra. Olden i Nordfjord, Og det er vanskelig å si hva det har betydd. Men jeg har veldig sansen for gamle hus og gamle ting, og det har jeg hatt hele tiden, forteller hun. Sigrid Skarsteins vei inn i Fortidsminneforeningen i Finnmark er av nyere dato, og veien henger sammen med valg hun har tatt i livet. Hun likte særlig historie fordi hun var glad i det gamle. Under historiestudiene i Bergen fikk hun en veldig forkjærlighet for Vesterhavsøyene. Derfor var det naturlig at hun i hovedfag historie skrev om Island og Norge, og hvordan Island kom inn under Norgesveldet. Men hun tenkte den gangen ikke over at hun kunne jobbe med historie, og hadde ingen ide om at hun en dag skulle ende opp som direktør i et konsolidert museum i Varanger. HUS UNDER SINE VINGER – Jeg skjønner ennå ikke hvorfor. Jeg tenkte at jeg måtte jobbe i skolen eller noe sånt. Jeg jobbet i skolen i mange år, og jeg kom til Vadsø i 1979, og jobbet i videregående skole. Da hadde jeg jobbet i skoleverket på Leikanger i Sogn, og bodde i Oslo en tid og jobbet i Forsøksrådet for skoleverket, en stund, forteller hun.

FORTIDSVERN

Hjerte for kulturarven

DET ER FRA Esbesengården i Vadsø, fra 1850, fredet 1990. Mange bygninger ble fredet dette året. Sigrid Skarstein viser gjerne frem denne gården som viser at Finnmark har hatt et borgeskap med ustyrte hjem.

Nord-Varanger slapp forholdsvis lett fra brenning under krigen. Sentrum i Vardø og Vadsø ble bombet, men det står igjen mange gamle hus. I Vadsø er det også gamle buer, som Sigrid Skarstein har tatt under sine vinger, og fått midler til istandsetting under prosjektet «Kulturminner for alle». I dag er hun pensjonist, men jobber halv stilling i Varanger museum. Hun viser meg rundt på museets avdeling i Vadsø hvor lokalene gir plass til en utstilling om kvensk byggeskikk. Mange som har deltatt i Fortidsminne foreningens organisasjonsarbeid har truffet Sigrids mann, Jørgen Dahl, utdannet jordskiftekandidat og opprin nelig fra Oppegaard. Han var lenge leder for Fortidsminneforeningens avdeling i Finnmark. De traff hverandre i Sogn, og flyttet til Finnmark i 1979. Etter fire år flyttet de til Haugesund og så til Harstad, for så etter fire nye år å vende tilbake til Finnmark. Det er nå 30 år siden. Jørgen Dahl har ikke lenger en aktiv rolle i Fortidsminneforeningen. Nå er det kona som tar føringen i foreningen. – Vi flyttet tilbake hit, jeg syntes det var som å komme hjem. Jeg hadde jobbet i seks år hos fylkesskolesjefen i Finnmark da det ble utlyst en jobb på museet i Vadsø, vikarjobb. Jeg sa, oi, den må jeg ha, og hvorfor har jeg ikke tenkt på det før. Da jeg kom til museumsverdenen var det også som å komme hjem. Først vikar i 1994, så ble det en fast stilling i 1996, som leder av Vadsø

FORTIDSVERN

museum. I 2006 så ble det en sammenslåing mellom Vadsø og Vardø museer. Fra 2008 til 2014 var jeg direktør, og fra 2009 var SørVaranger med i det konsoliderte Varanger museum. Jeg sluttet som direktør i 2014 for å ha et år som konservator. ALENE PÅ JOBBEN Da hun i 1994 begynte på museet i Vadsø var hun omtrent alene på jobben, forteller hun. – Det var en vaktmester/håndverker og meg, og jeg kunne gjøre alle tingene selv. Jeg syntes det var fantastisk å jobbe med de gamle tingene; lage utstillinger, få folk inn, og ikke minst liker jeg de gamle bygningene. Men det er flott at staben etter hvert ble utvidet med mange stillinger. Museet har tre fredede anlegg fra 1800-tallet og et fiskebruk fra 1900. Vi har tatt vare på kaier og mange andre bygninger fordi ingen andre har gjort det. Lenge gikk det bra å jobbe med de gamle byggene. Vi søkte penger hvert år fra Riksantikvaren, og vi fikk penger. Vi klarte å holde husene ved like, sier hun med stolthet. Nå gir ikke Riksantikvaren lenger støtte hus i kommunalt eie, når de ikke eldre enn 1650. I dag finnes det kanskje noen få hus fra 1700-tallet i Finnmark. Men stort sett går ikke bygningshistorien lenger tilbake enn til 1800-tallet. De fleste bodde i gammer. Etter hvert begynte man å bygge halvgammer, såkalte torvilte hus. De var bygget av tre, men med torv utenpå til isolasjon. Dette er et tema som fascinerer Sigrid Skarstein.

– Det finnes beskrivelser fra folk som kom til Vadsø og så de torvilte husene som de syntes var rare. Men fra 1800-tallet begynte man å bygge vanlige hus, som jo ble utviklet etter hvert. Ut av denne utviklingen fikk vi Varangerhuset, som er bolig og fjøs i ett. Men vi mener at Varangerhusene er en byggeskikk som kommer fra Karelen. De er russisk inspirert, selv om det finnes slike hus over hele verden. I alle fall, så var dette inn gangen min til å komme med i kulturminne vernet. Jeg er veldig opptatt av disse husene, og bruker mye krefter på å tenke på at de skal tas vare på og at de ikke skal ødelegges. – Det har vært spennende å lede forenin gen her, og jeg er svært engasjert. Men det er hardt arbeid, fordi det er ikke så mange gamle hus i fylket. Det er jo stort sett i Øst-Finnmark at vi har gamle hus, fordi dette området ikke ble systematisk brent som resten av Finnmark. Hvis du kommer til SørVaranger, så vil du skjønne at Kirkenes ble bombet sønder og sammen. Men det finnes en del gamle hus i Sør-Varanger kommune, oppe i Pasvikdalen og i bygdene. Bygda Bugøynes ved Varangerfjorden ble ikke brent og er et fantastisk sted med mange gamle bygninger. Men alle kommuner i Finnmark har noe gammelt fra før krigen, om så bare et uthus. Men det er svært lite. Derfor tenker de at det ikke har noe verdi det de har. Vi har jobbet for å snakke om gjenreisningsbe byggelsen som noe verdifullt, og ikke bare gjenreisningsbebyggelsen, men også hus

som er spesielle, med former og farger som er særegne for Finnmark. Det gjelder samisk, kvensk og norsk byggeskikk. Men det er veldig vanskelig å få medlemmer i Vest-Finnmark. Vi har veldig få. Det er en del medlemmer i Alta, men nesten ingen i Hammerfest. Og så er det et medlem her og et medlem der, og derfor er det helt umulig å lage noen lokallag. Her i Vadsø med ca. 25 medlemmer, er det flest. Og så er det en del i Vardø og i Sør-Varanger, sier Sigrid Skarstein. Vi har likevel en økende medlemsmasse. Det må nevnes at i Vardø har Vardø Restored, med utgangspunkt i museet, drevet med istandsetting av gamle private bygg i flere år, noe som har fått opp interessen for bygningene der.

Det er viktig å understreke at foreningen omfatter hele Finnmark, og at vi vil ta vare på hele Finnmarkskulturen, som omfatter det samiske, det kvenske og det norske, og med innflytelse fra nabolandene.

FOTO: OLE ALEXSANDER KIRKNES

HANDVERKSSKOLEN PÅ DOVRE

Tilbod om utdanning skoleåret 2019–2020

SØK NÅ! Foto: Sara M. J. D. Fjelde.

TURER TIL GAMLE HUS Hun forklarer at mangelen på gamle hus rundt i Finnmark, har fått avdelingsledelsen til å arrangere turer for å besøke steder med eldre bebyggelse, og på denne måten skape interesse blant folk for foreningens arbeid. Flere av turene har gått til Russland, der det er mye gammel trehusbebyg gelse. I fjor høst gikk turen til Havøysund og Ingøy i VestFinnmark. Der er det omtrent ingen gamle hus, men mye fin gjenreisningsbebyggelse. – Det er tungt å jobbe fordi vi er så engasjerte, mens de som styrer i kommunene stort sett er så lite engasjerte, men nå er flere kommuner i gang med kulturminneplaner. På årsmøtet i mars skal fylkeskommunen legge fram den nye Regionale kulturminneplanen. Foreningen har satt i gang prosjektet med Blå skilt til å henge på husene for vise folk at Finnmark har noe å være stolt av. Kommunene kan selv bestemme hva de skal skilte, og eierne er med i prosessen. Vadsø, Hammerfest og Kvalsund er med så langt. Nå planlegger vi arrangement som knyttes til opphenging av skiltene, og det skal være en del av vår innsats i jubileumsåret. Da skal vi også stille med håndverkere som det er ønsket fra Fortidsminneforeningens side, sier Sigrid Skarstein. Hun har reist rundt og holdt møter i mange steder i Finnmark. Men hun har ikke kalt inn til stormøter. Hun mener at store møter ikke har noen effekt for verving av medlemmer. Hun har arrangert mindre vervemøter i Hammerfest, Alta, Kautokeino, Karasjok, Porsanger og Sør-Varanger. Når våren kommer, og snøen smelter, skal hun til Nordkapp, Båtsfjord, Nesseby. Til Hammerfest og Honningsvåg tar det syv timer med bil fra Vadsø om sommeren, og seks timer til Alta. – Det er viktig å understreke at foreningen omfatter hele Finnmark, og at vi vil ta vare på hele Finnmarkskulturen, som omfatter det samiske, det kvenske og det norske, og med innflytelse fra nabolandene. – Jeg styrer på, sender e-post, bruker Facebook. Vi får en del ting til høring. Så har jeg saker, for eksempel et tun i Pasvik som heter Utnes. Det eies av Fylkeskommunen, som nå skal selge det. De som bor der og folk som bor der i dalen, mener at det må tas vare på. Det er en flott tomt, det er ikke fredet, og man er redd for at det skal bli revet fordi tomta er så flott. Kulturminneavdelingen har gitt beskjed om at det må selges med klausul og at det må tas vare på.

VI TAR VARE PÅ VINDUSARVEN

VG2 BYGGTEKNIKK: lær tradisjonelle byggteknikkar, lafting m.m. VG2 DESIGN OG TREARBEID: lær treskjering og møbelsnikring. VG2 SMED: lær å smi og forme metall: verktøy, knivar, beslag m.m. VG2 OVERFLATETEKNIKK: lær tradisjonelle målingsteknikkar. Friskole. Landsdekkande utdanningstilbod. Inntak av både ungdom og vaksne. Les meir på www.hjerleid.no. For spørsmål kontakt rektor Helle Hundevadt. E-post: helle@hjerleid.no. Tlf.: 932 81 930

Søknadsskjema: www.hjerleid.no

FORTIDSVERN

INGER HAR KOMMET hjem til Feda, hjem til «Kittyhuset» som hun har brukt de siste årene på å flytte og gjøre det beboelig.

FORTIDSVERN

FEDA I VEST-AGDER

MED LAFTEHUS TIL BARNDOMMENS RIKE Et gammelt hus til nedfalls, en tilfeldighet, en begavet arkitekt og en iherdig dame med Feda-røtter er de viktigste ingrediensene til smykket av et hus som i dag har fått sin renessanse midt på Feda i Kvinesdal kommune i Vest-Agder. Tekst: Kristin Støle Kalgraff Foto: Lise Bjelland

FORTIDSVERN

«BESTESTUEN» ER ET SYN, dekorert i ulike blåfarger, med Ingers besteforeldres spisestue som troner i rommet.

nger Birkeland Slågedal tar imot oss i sitt nyrestaurerte fritidshus. Et hus med tømmer som er datert tilbake til 1699 og som har gjenoppstått etter å ha blitt flyttet fra Lista til Feda. Selv bor hun på Birkeland ved Lillesand der hun også har drevet med husflytting og restaurering tidligere. LUN BYGD VED KYSTEN «Kittyhuset» som er kalt opp etter Ingers mormor, ligger sentralt på Feda. Feda er et lite sted med knappe 400 innbyggere. Her har forfedrene til Inger bodd i generasjoner, og her tilbrakte hun hver eneste sommer sammen med storfamilien. Fedas beliggen het kjennetegnes av elven som renner gjennom bygden. Her har sjøfolk bodd i generasjoner og mange eiendommer har et båthus. Til tross for at havet lurer like utenfor bygda er det både lunt og trivelig her, med stor grad av små sørlands-hus. Den gamle kirken setter også sitt preg på bygda, bygget i 1802.

FORTIDSVERN

-Min mor tok meg og mine tre søsken med til Feda hver sommer. Vi badet i elven, fisket og utforsket spennende områder rundt om i bygden. Det var noen fantastiske somre som for alltid satte sine spor i meg. Da jeg og mine søsken og ei kusine i 2011 arvet tomten som min mormor hadde kjøpt i 1947, ble drøm men om å sette opp et gammelt hus vekket for alvor, forteller Inger Birkeland Slågedal. Tomten er 650 kvadratmeter stor og ligger sentralt, rett vis a vis småbruket der Ingers mor vokste opp sammen med sin mor og en bror. I 2013 overtok hun tomten og begynte å planlegge for huset som skulle flyttes hit. Hun måtte bare finne det først!

KOBOLTBLÅ VEGGER malt med linolje. Gamle åpne hyller

VERNEVERDIG HUS DUKKET OPP Det minst 200 år gamle laftehuset ble oppdaget på Lista av en nær slektning, som også ble arkitekten for prosjektet, Jan Gunnar Skjeldsøy i firmaet Stiv Kuling. -Jeg fant huset via en tømrermester i Farsund som jeg på forhånd hadde bedt om

å være på utkikk etter et gammelt hus som kunne istandsettes. Hustypen kunne være tilnærmet hva som helst. Vi var heldige som kom over dette huset. Nå falt mange biter falt på plass både når det gjaldt geografisk og lokalhistorisk tilhørighet til Feda, forteller Skjeldsøy.

I huset var alle åpninger, merker og spor etter fortiden synlige. Selv om huset hadde mistet sin historiske fasade, var alt synlig bak alle lagene med oppussinger. - Jeg så med en gang hvordan huset ville ligge på tomten, og hvor flott dette kunne bli, sier Skjeldsøy. Tilstandsrapporten som ble utført viste at huset hadde langt mer å fare med enn det tilsynelatende så ut som. Likevel var det en stor jobb som byggherre Inger måtte ta stilling til. I 1999 flyttet jeg sammen med gode hjelpere til en gammel husmannsplass som skulle rives til Slogedalen der vi bor. Her

drev jeg en periode med brødbakst og salg av selvdyrkede urter, og hadde åpent for kunder som ville komme innom og kjøpe. Det er en lidenskap med gamle hus. Jeg er fascinert av historie og livet som er levd i de gamle husene, og det å få gjenreise og tilbakeføre gamle bygninger er det som driver meg. Inger hadde riktignok lovet sin mann å ikke gå i gang med liknende prosjekt, tidkre vende som det er. Men nå stod hun overfor en utfordring det var vanskelig å takke nei til. Og tatt i betraktning at det er noen timers kjøring mellom Birkeland og Feda, ble det er stort prosjekt.

DREVET AV DETALJKUNNSKAP -Jeg har vært interessert i gamle ting og hus og historiene rundt, så lenge jeg kan huske, forteller Inger som opprinnelig kommer fra en gård på Mollestad ved Birkeland. Der hadde hennes foreldre bygd om og modernisert et gammelt, tømra våningshus fra ca. 1830. I barndommen, da hun fikk se bilde av det opprinnelige huset, lurte hun på hvorfor foreldrene hadde «ødelagt» huset ved å bygge det opp i dobbel høyde og sette inn nye vinduer, dører og kledning. - Jeg drømte om å føre det tilbake til det opprinnelige igjen og få fram de gamle

RUSTNE FARGER på dørene står fint til den mellomblå fargen som er på veggene.

PÅ KJØKKENET TRONER steke ovn-klenodiet som fortsatt fungerer som bare det.

- DENNE TALLERKEN HYLLEN har jeg alltid vært glad i, og det er ekstra stas å få den på veggen her i huset, sier Inger.

FORTIDSVERN

DET ER INGEN tilfeldigheter her i huset. Klenodier som Inger har tatt vare på i årevis har endelig fått komme til sin rett.

DETALJ FRA VEGGEN på gangen der en gammel arbeidsveske er hengt opp.

tømmerstokkene i stuene, men det ble ikke aktuelt. Min interesse for gamle ting og detaljer har fulgt meg siden og gjort at jeg endte opp med dette sier hun, og smiler. Interessen var så sterk at hun i en periode vurderte å bli snekker eller lære seg et håndverk, men det ble høyere landbruks utdannelse på Ås i stedet. Og med gamle hus, gamle ting, engasjement i bygdemuseum og Historielag som fritidsinteresse. ET PUSLESPILL Hennes store interesse for dette førte til at hun fikk huset på Lista gratis, og dermed startet et tre år langt prosjekt. For å finan siere flytting og gjenreising av huset søkte Slågedal tilskudd men ettersom huset ikke

FORTIDSVERN

skulle restaureres «in situ», i sitt opprinne lige kulturmiljø – fikk hun ikke støtte. Inger bestemte seg for å flytte huset likevel, og selv bidra med det som var mulig å overkomme med riving, rydding, koordine ring, litt snekring og maling. Hver eneste bygningsdel ble nøye nummerert og lagret. Et bilde av huset fra 1950-tallet ble funnet og der vistes det opprinnelige uttrykket på huset. Da falt jeg pladask! sier Inger og viser stolt fram det som nå er et perfekt midt gangshus med to skuter, nymalt utvendig og nesten ferdig innredet. Veggene i den største stuen har beholdt den fine, slitte blåfargen og listene er malt opp med koboltblå linolje. Umalt tømmer

vil ikke bli malt, det er skurt og vaska, og skal forbli slik det er. Gamle fine gjenstan der og møbler er tatt vare på fra tidligere generasjoner og har fått sin plass i de to stuene og på kjøkkenet. - Listverket rundt dørene er typisk for slutten av 1700-tallet, forteller Inger. Mange av tingene har en historie, de er godt ivaretatt og utgjør prikken over i-en – det som gjør at Kittyhuset faktisk fremstår som en perle. Jeg mener at gamle, verneverdige hus skal restaureres, ikke renoveres, eller «pus ses opp». Man skal ta vare på så mye av det gamle og opprinnelige som mulig, og ikke ødelegge rominndeling, fasade, takutspring eller noe annet av det tidstypiske eksteriøret,

Arkitekt Jan Gunnar Skjeldsøy har foreslått løsninger til miljøvennlig etter-isolering med Hunton trefiber fremfor mer utbredt isolering med mine ralull. Dette skaper et godt innemiljø fordi huset puster hele veien gjennom vegger og tak. Hvorfor forklarer han her; - Tre regulerer fukt og har dessuten dobbelt så høy varmelagringsegenskaper som tradisjonell mineralull. Fuktig luft, som finnes både inni og utenfor en bygningskropp, søker alltid å utjevne seg selv. Det foregår derfor alltid en kontinuerlig fuktvandring gjennom vegger og tak. Når fukten går gjennom ytterveggen kan den kondensere i isolasjonen. Produkter av plast er (derfor) ingen fordelaktig løsning, da plasten vil hindre fuktvandringen og stenge fukten inne i bygningen. Ved bruk av en trefibervegg blir varmetapet mindre og bidrar til et redusert behov for å tilføre energi på vinteren. Inneklimaet på sommeren blir svalere.

UFATTELIG MANGE ARBEIDSTIMER har Inger lagt bak seg for å få hennes lidenskapelige prosjekt Kittyhuset ferdig.

Inger Slågedal er lidenskapelig opptatt av gamle hus og ting og fikk her kombinere det å ta vare på og redde et gammelt hus fra forfall og samtidig hedre sin mormor og morfar i familiebygden Feda.

sier Slågedal. Noe modernisering som do og bad kan tilpasses enten som tilbygg eller som her med dusj i en del av vedskjulet og do i en del av spiskammeret.

Bevisene for at jeg ikke liker å kaste ting finner man her; jeg liker å sette i stand og gjenbruke møbler og ting, forteller huseier fornøyd.

SAMLER PÅ KLENODIER Spisestuemøblementet i utskåren eik ble bestilt av hennes morfar til bryllupet i 1918. Han døde etter tre år, og kona Kitty tok med de to barna og møblementet med kystbåten fra Risør til Flekkefjord og hjem til Feda. På kjøkkenet står komfyren med navnet «Sarpsborg» som nå er å regne for et kleno dium – bare kjøkkenviften (ventilatoren) fra Ikea røper at vi er på 2000-tallet. 1950-tall skjøkkenet er forøvrig (hjemmesnekret og) flyttet hit fra Ingers barndomshjem.

VERDIEN AV GAMLE BYGG Historiene sitter i veggene, bokstavelig talt. Nå er helårshuset musetett og har vannbåren varme i gulvene i første etasje. - Det at dette kunne ha vært min oldemors hus, og at det på en rar måte skal bli min oldemors hus - post mortem, er rart å tenke på, sier arkitekt og etterkommer av Kitty. -Feda er et rikt sted med tanke på restau rering av eldre bebyggelse, men få har gjort det så gjennomført som dette. Eieren av dette huset er over gjennomsnittet opptatt av

å bevare, og det hele er selvfølgelig farget av dette. Det har for alle parter vært et verdifullt prosjekt, med kompetanseheving og bratt læringskurve. Vi som arkitekter i Stiv kuling har fått en god bagasje av å skulle være 100 prosent konsekvente når det kommer til restaurering av et slikt vakkert hus, sier Skjeldsøy. Han har bistått med opptegning mot byggesøknad, forslag til detaljering av ut- og innvendige løsninger, farge- og materialvalg. På mange måter har jeg nok også vært den som har holdt mest igjen for å bevare det originale huset. Noen ganger må man være den mest radikale, andre den mest konservative.

FORTIDSVERN

FRA 1860 TIL 1899 var Nicolay Nicolaysen leder av Fortidsminne foreningen. Han brukte mesteparten av tiden sin på utgravninger, og ledet i 1880 utgravingene i Vestfold av Gokstadskipet. Dette sjeldne bildet viser utgravingen. Foto: Kulturhistorisk Museum i Oslo

MEST KJENT FOR Å REDDE KULTURARVEN

SNARVEI TIL VÅR FORENINGS HISTORIE Fortidsminneforeningens Årbok i 1993 til 150 års jubileet, omhandlet foreningens historie siden den ble stiftet 16.12. 1844, skrevet av kunsthistoriker og medlem Dag Myklebust. I de 25 årene som siden er passert, er det kommet mange nye medlemmer inn i foreningen som ikke kjenner hele vår fortelling. Vi har derfor invitert Dag Myklebust til å gi oss sin kortversjon av vår viktige rolle i Norges-historien. Tekst: Dag Myklebust

ortidsminneforeningen ble stiftet i 1844, men ikke av maleren J. C. Dahl, som mange tror, men av hans elev Joachim Frich. Han hadde riktig nok latt seg inspirere av Dahls interesse for kultur minnevern, som vi i dag kaller det, men han tok et grep hjemme i Norge mens Dahl fortsatt var trygt etablert i Dresden som professor ved kunstakademiet der. Begge var for øvrig bergensere. Frich inviterte gjennom et avis avertissement til stiftelse av en «Forening til Opbevarelse af vore Kunst- og Fortidslevninger». Stiftelsesmøtet fant sted 16. desember 1844. Denne datoen regner vi som foreningens fødselsdag, og feirer den hvert år.

FORTIDSVERN

Professor i historie Rudolf Keyser ble foreningens første formann. Foreningen agiterte sterkt for at Den norske Stat måtte opprette en stilling for «Nogen, hvis Embedspligt det er at vaage over Mindes merkerne og deres Bevaring». En statlig stilling ble ikke opprettet, men fra 1860 av gis foreningen en statlig bevilgning «som kunne lønne en Mand, som har at beskjeftige sig med Rigets Fortidslevninger». Foreningens formann, bergenseren Nicolai Nicolaisen, fikk denne stillingen. Fra 1. juli 1860 hadde Norge således en statlig lønnet antikvar, om enn med en privat ideell forening som ramme om sitt arbeid. Under Nicolaysen styrte foreningen stødig frem mot århundre skiftet, med en aktivitet som i stor grad bestod

av arkeologiske undersøkelser. Her skal det legges til at foreningen også hadde arkitekter som medlemmer, som drev oppmålingsarbeid for foreningen i tillegg til omfattende privat praksis både før og etter 1844, og utførte fremragende arbeid med mange av Norges viktigste bygninger, som ennå står i dag. FØRSTE EIENDOM I 1846 fikk vi vår første eiendom. Ruinen av Tautra kloster i Trøndelag ble kjøpt av cand. theol. Jacob von der Lippe Hansen, og gitt til Fortidsminneforeningen. Den gaven førte til at vår første avdeling, Den trønderske avdeling, ble opprettet. I annen halvdel av 1800-tallet og inn på 1900-tallet ble forenin gen eiere av en rekke middelalderbygninger,

og også yngre bygninger, som i dag rager på toppen av listen over norske monument. Her er det nok å nevne våre åtte stavkirker; på Ornes, Vik og Borgund i Sogn; Uvdal, Numedal og Torpo i Buskerud; og Kvernes og Rødven i Møre og Romsdal, samt en rekke vakre steinkirker. I dag eier foreningen 41 eiendommer med sorenskrivergården Lillingstonheimen i Sunnfjord og skogfinne plassen Abborhøgda i Hedmark som de siste ervervelser. Blant folk flest i Norge i dag er derfor foreningen mest kjent gjennom eiendommene våre, og fordi mange av dem ble reddet fra riving med vår hjelp. I 1899 kom ved en ekstraordinær general forsamling et skifte av formann, og med en nesten total fornyelse av styresammensetnin

gen. Den eneste gjenværende var professor i kunsthistorie Lorentz Dietrichson. Det var krefter som ville ha et skifte i hva som skulle være foreningens primære arbeidsoppgaver. Arkitekten Herman Major Schirmer, som hadde sin base som lærer på Den Kgl. Tegne skole (senere Kunst og Håndverkskolen), der han gjorde en enorm innsats i å undervise vordende arkitekter, ble ny formann. Disse nye kreftene ville ha en forening som var mer opptatt av å ta vare på den efterreformatoriske bygningsarven (etter 1537), enn utelukkende å drive arkeologiske undersøkelser. KAMP FOR RIKSANTIKVAR Foreningen arbeidet sterkt for å få en statlig oppnevnt Riksantikvar, og efter flere års

kamp lyktes dette i 1912. Ikke overraskende fikk den kontroversielle Herman Major Schirmer stillingen. Han hadde gjort seg upopulær i Fortidsminneforeningen gjennom manipulasjoner for å få denne stillingen uten konkurranse. Schirmer ble vår første riksantikvar, men han døde fem måneder efter utnevnelsen. Han hadde i sin funksjonstid ikke fått en eneste sak oversendt fra Kirkedepartementet. Dette gav mulighet for å tilsette en «upand coming man», nemlig den unge, men velutdannede og bereiste kunsthistorikeren Harry Fett. Han tiltrådte i desember 1913. Han var blitt rekruttert som sekretær i Fortidsminneforeningen av professor Lorentz Dietrichson i 1899, og hadde dermed

FORTIDSVERN

også bakgrunn fra foreningen. Det tette for hold mellom foreningen og Riksantikvaren varte gjennom mange år. Riksantikvaren fungerte som sekretær for foreningens direksjon, og deltok i dennes møter. Man hadde også kontorfellesskap. I 1920 fikk vi en egen lov om fredning av bygninger, «Lov um bygningsfreding fra 3. desember 1920». Dette ble arbeidsgrunn laget for Riksantikvaren og dermed også Fortidsminneforeningen. Som Hans-Emil Lidén sier det: Kulturminnevernet hadde «funnet sin lille nisje innen samfunnslivet, og menneskene som var opptatt av det, dannet en egen liten subkultur som selv definerte sitt interesseområde uten særlig innblanding fra storsamfunnet.» Dette var grovt sett situasjonen fra 1920 til rundt 1970. Det var først i 1972 den store debatten om behovet for nye arbeids- og organisasjonsformer startet. Da hadde to viktige ting skjedd: I 1965 hadde vi fått en ny plan- og bygningslov som var preget av en ideologi

FORTIDSVERN

om at man gjennom arealplanleggingen kunne få et sterkere grep om samfunns utviklingen. Et viktig element var den adgang som nu ble innført til å regulere områder av «historisk, antikvarisk eller annen kulturell verdi» til spesialområde bevaring. Det andre var at vi i 1972 fikk det vi skryter av å kalle verdens første Miljøverndepartement. Kulturminnevernet ble overført dit fra Kirke- og undervisnings departementet, ut fra den tanke at kulturminnevernet skulle integreres i samfunnsplanleggingen. I 1978 fikk vi for første gang en samlet lov for hele kultur minnevernet. Det som også hadde skjedd var at Riksantikvaren trakk seg ut av foreningens direksjon, og kontorfellesskapet ble oppløst. UNGE AKTIVISTER På årsmøtet i Oslo- og Akershus avdeling i 1972 møtte det opp en del unge aktivister som åpenbart mente at styret hadde et sterkt geriatrisk preg, og man måtte skaffe seg et mer dynamisk profil gjennom å vedta

et arbeidsprogram. Det ble starten på en foryngelsesprosess. Dette året hadde foreningen ni lokalavdelinger. I 1970-årene ble det gitt mer oppmerk somhet til å redde enkeltbygninger og bystrøk, som Rodeløkka i Oslo, Røros, Gamle Stavanger og Nusfjord i Lofoten. Fortidsminneforeningen gikk fra å være en noe innelukket forening til å åpne opp for aktivt kulturvern gjennom aksjoner og større deltakelse i den offentlige debatten om kulturminner. Denne energien er like sterk i dag. På Fortidsminneforeningens hjemmeside finner vi «Rødlista», en liste over bygninger vi overvåker, som står i fare for å bli revet. En av foreningens store kampsaker var Nordli Gård i Akershus, fra sent 1700-tall. Den ble dessverre revet, og nybakt riksantikvar Jørn Holme sa: Aldri mer Nordli. Gjennom årene har foreningen fått stadig flere lokalavdelinger, ikke bare fylkesavdelinger i alle fylker, men også

FORTIDSMINNE FORENINGEN kjøpte Hopperstad stavkirke i Sogn i 1880. Stavkirkene har i den lengste delen av Fortidsminne foreningens lange historie vært de viktigste symbolene på det vi har reddet. Foto: Fortidsminneforeningen

RUINEN AV TAUTRA KLOSTER i Trøndelag ble gitt til Fortidsminne foreningen i 1846, og ble vår første eiendom. Foto: Fortidsminneforeningen

underavdelinger i enkelte fylker. I år har vi 17 avdelinger og 52 lokallag. 1860 måtte det en «Mand» til. Foreningen har vært mannsdominert. I nyere tid har det vært mange sterke kvinnelige tillitsvalgte, også som ledere, som for eksempel Hilde Sørby, Marianne Roald Ytterdal og Elisabeth Seip. Margrethe C. Stang er i dag leder foreningens hovedstyre.

KULTURMINNEPOLITISK SAMARBEID I perioden 2000 til 2010 arbeidet man bevisst med programformuleringer. I årsmeldingen for 2007 finner man under kapittel overskriften «Kulturminnepolitisk arbeid» seks punkter som i svært forkortet form kan listes opp slik: • Opptrapping av tilskuddsmidlene i kulturminnevernet. • Styrkning av kulturminnefondet • Kirkeforfallet. Foreningen har gjennom flere år vært opptatt av at kirkene våre stadig forfaller i en grad som ikke kom penseres av de beskjedne tilskuddsmidlene som står til rådighet. • Man vil ha nye skatte- og avgiftsincentiver for eiere av fredede og bevaringsregulerte eiendommer. • Tiltak for å hjelpe de private eiere av fre dete eiendommer med deres forsikringer. • Tiltak som kan få flere kommuner til å utarbeide kommunedelplaner for kulturminner. I det siste året har foreningen ytter ligere arbeidet med å formulere en klar kulturminnepolitikk.

I Fortidsvern nr. 4-2018 finner man en opplisting av de 12 mål foreningen i fjor for mulerte som konkrete tiltak som man mente skulle til for at vår kulturarv skal sikres inn i fremtiden. Når samme nummer avsluttes med en artikkel av foreningens styreleder Margrethe C. Stang med tittel «Ungdom må til». der hun slettes ikke underslår vanskene med å få et ungdoms- eller studentutvalg til å få en kontinuitet, blir en gammel kulturminne verner, selv om han er utgått på dato, glad. Det er klart at ungdom må til! Dag Myklebust (f. 1948) er utdannet kunsthistoriker. Han har arbeidet hos Riksantikvaren, først med kirkesaker, senere med internasjonale spørsmål. Han har vært aktiv i Europarådets kulturminnekomité, der han stod sentralt i arbeidet med å få frem Farokonvensjonen, den nyeste konvensjon på kulturminneområdet. Han har også ledet et kulturminnevernsamarbeid mellom Norge og Russland.

VINDUET • Ekte kittfalsvindu • Leveres i malmfuru • Kan oppfylle antikvarens momentliste i Oslo 4754 Bykle - Tel 37 93 93 00 - byklevindu.no

FORTIDSVERN

LEIF KAHRS JÆGER LEDET FORTIDSMINNEFORENINGEN I SEKS ÅR

LIDENSKAPELIG BYGNINGSVERNER Fortidsminneforeningen gir plass til mange karakterer, men få er så lidenskapelig opptatt av bygningsvern som Leif Kahrs Jæger, leder for hovedstyret i seks år frem til 2017. Tekst og foto: Ivar Moe

FORTIDSVERN

LEIF KAHRS JÆGER, mange år leder for hovedstyret i Fortidsminneforeningen, gleder seg over at sorenskrivergården hans i Nordfjord er blitt et vakkert sted både for ham selv og for folk som leier stedet til ferieformål.

FORTIDSVERN

LEIF KAHRS JÆGER lar seg forføre av forfallets estetikk og kjøpte dette huset (over) ved navn Østerå, fra 1840, i Tvedestrand kommune. Slik ble stedet etter at han hadde brukt tid og penger på å sette det i stand. Foto: Leif Kahrs Jæger

eif Kahr Jæger har også andre lidenskaper enn bygningsvern, som fjellturer til fots og på ski, og nå et sporadisk liv i sin sorenskrivergård fra 1790 på i Eid i Nordfjordeid, så langt nordvest i Sogn og Fjordane fylke at vi nesten er på Sunnmøre. Skrivergaarden ble reddet av Fortidsminneforeningen på 1950-tallet og er senere fredet. Leif Kahrs Jæger har satt gården i meget god stand for å kunne leie den ut til grupper, men også for å kunne bo her selv i perioder når han ikke er hjemme i Bergen. Han begynte tidlig å interessere seg for kulturminner og landskapet som omgir disse, og meldte seg inn i Foreningen i 1986. Foranledningen var at Bergens politikere da truet med å rive praktbygget Fløirestauranten, et av byens best besøkte turistmål. Tegnet av Einar Oscar Schou i 1925. Den lyktes de så vidt å redde, som Fortidsminneforeningen også bidro til at Bryggen i Bergen ble reddet noen tiår

FORTIDSVERN

tidligere. Siden har han vært «oppslukt» slik han beskriver sin tilstand. Hjemmebasen for hans liv er også Bergen, men interesser og hans jobb som advokat og partner i Harris, fører ham flagrende inn og ut av dører i innog utland. Nå er han representant for Fortidsminne foreningen i Nettverket Den Nordiske Trebyen. -For en sølle jurist har det vært berikende å møte folk som virkelig kan noe, som kunsthistorikere, bygningsvernere, arkitekter, arkeologer og gode håndverkere. Det er en flott gjeng, sier Leif Kahrs Jæger. Han fikk Urnemedaljen i 2017 da han gikk av som leder for hovedstyret. Det viktigste styret fikk til under hans ledelse beskriver han slik: -Etter en tung start med en organisasjon preget av splittelse, klarte vi å skape en atmosfære av trygghet, stolthet og begeistring. Det var det viktigste. Det er alltid det viktigste i en virksomhet.

SKRIVERGAARDEN ER NAVNET på huset på Eid i Nordfjordeid, nordvest i Sogn og Fjordane fylke. Huset er er fra 1790. Eieren Leif Kahrs Jæger bruker det privat og til utleievirksomhet. Foto:Ivar Moe

Humankapitalforvaltning. Vet vi ikke å verdsette mennesker, kan vi være så flinke vi vil; vi vil likevel mislykkes. Følelsen av mening, å tilhøre og å være til nytte, er det som betyr noe. Men ved kulturen vi fikk til, kan vi muligens si at vi samtidig fikk et organisatorisk løft, med nesten 50 nye lokallag. Da ble foreningen mer synlig lokalt, der jo kulturminnene ligger. Det er vesentlig at vi betyr noe for folk der de bor. OPPTATT AV HELHETEN - De skal vite at Fortidsminneforeningen ikke er et sentralisert og topptungt organ som bare bryr seg om Y-blokken, Slottet eller andre hovedstadsanliggender, men at den like mye retter seg mot bevaring av løer, uthus, arbei derboliger, enkeltobjekter, men også viktige gateløp, by og strøk-karakterer lokalt. Det er helheten vi er mest opptatt av, selv om det er enkeltobjektene som står frem og treffer oss i hjertet. Men uten bevarte omgivelser, blir opplevelsen av kulturminnene desimert.

Det dreier seg om landskapets forhold til bygninger og rommets forhold til masse, sier Kahrs Jæger. Ett av hans virkelig stolte øyeblikk var da Sparebankstiftelsen DNB i 2016 bestemte seg for å gi 41,5 millioner over fem år til Fortidsminneforeningens prosjekt «Kulturminner for alle» til bruk for å fremme kunnskapsoverføring innen tradisjonshåndverk. -For det er jo slik at hvis ingen lenger vet hvordan de historiske bygg ble konstruert, og man ei heller har redskapene som skal til, vil det ikke lenger være mulig å bevare bygningens originalitet. Da vil det bare være et tidsspørsmål når alt er feilrestaurert i hjel av kunnskapsløshet. Hele ideen bak «Kulturminner for alle» er å verdsette det gode håndverk og sikre dets overførsel til neste generasjon. Å få 41,5 millioner over fem år, betyr mye for mange. Hvordan vi har spredt dette utover landet, har vært befruk tende for et aktivt kulturminnevern, sier han.

Etter mange år med å organisere og medvirke i kulturminneforvaltningen og -politikken gjennom Foreningen, ville han selv gjøre noe på det praktiske plan. Derfor er det restaurering og drift av Skrivergaarden som nå opptar de fleste av hans få ledige stunder. Han har vært her ofte etter at han hadde kjøpte stedet. Han kunne kalt det tapt arbeidsfortjeneste, men fører tiden på kontoen for den glede han har av å ta vare på stedet og la det få bety noe for lokalmiljøet. -Her har det vært bosetning siden 1300-tallet. Huset som det i dag står, er oppført i 1790, men inneholder bygnings elementer tilbake fra 1600-tallet. Da gene ralsekretær Ola Fjeldheim var på besøk her med styret, konstaterte han at ovnsplatene i ildstedet hadde motiver som tilsa det var fra før 1660. Sånt er morsomt. SORENSKRIVERI Skrivergaarden ligger ved et tidligere knute punkt, og var hele Nordfjords sorenskriveri.

Huset var bebodd av sorenskrivere som kom fra hele landet. - Her var det både europeiske vinder og storslåtthet i i formatet efter påvirkning fra besittere med bakgrunn fra de større byene. En del interiører hadde nok også sett mer enn den vakre Nordfjorden, forteller Leif Kahrs Jæger og fortsetter: -Opprinnelig var dette et adelsgods. Før det halvannet hundreår ble brukt til å huse sorenskriverembete helt frem til 1950-tallet. Deretter ble det stående tomt og ble reddet ved at Fortidsminneforeningen bevilget penger til å få det malt. Verden har alltid vært utvendig. ’Ingen’ politiker spør om taket er tett eller om de bærende konstruksjoner fortsatt bærer, bare om malingen flasser. Gjør den det, kommer raskt forslag om å rive. Foreningen skjønte dette og gjorde det nødvendige. Under kommunalt eie var det senere tvil om hvilken funksjon huset skulle ha, men man valgte til slutt å selge det for en

FORTIDSVERN

krone til kunstnerparet Inge Rotevatn og Siv Jørstad som solgte til Kahrs Jæger. -Huset ble kjøpt uten innbo. Senere har jeg i godt samarbeid med de fylkeskommunale Kulturvernmyndigheter, fått dispensasjoner fra fredningen ved å få tilbakeføre huset til byggeåret og samtidig oppgradere kjøkken til industristandard uten at det derved har mistet sin sjel. Hvorfor kjøpte du et slikt sted? -Det henger vel sammen med at jeg har fått et visst forhold til området etter at jeg har jobbet som kommuneadvokat for Eid kom mune i 20 år. Men jeg hadde stort sett vært på jobb her. Jeg kjente jo hverken kulturskattene eller omgivelsene med vakre Eidselven og den majestetiske fjellheimen her. Den er jeg blitt inderlig glad i. Skrivergaarden viser seg å være et interessant sted for både for toppturister, fiskere og kulturorienterte. DISPENSASJON -Du har gjort mye innvendig, nye bad og toa letter, i et fredet hus. Hvordan har dialogen vært med antikvariske myndigheter? -Huset ble fredet på 1980-tallet. Det var nedsenkede tak, platede vegger og blomstrede, tidstypiske tapeter. Alt dette har vi tatt bort for å få frem det opprinnelige. Jeg var nok mer opptatt av 1790 enn 1970, og det hadde fylkeskommunen forståelse for. De fattet dispensasjon fra fredningsvedtaket fort løpende i restaureringsprosessen. Jeg vil si at fylkeskommunen, kulturavdelingen i Førde, har kompetente og rause mennesker i sin stab. Forteller Leif Kahrs Jæger som nesten hvisker i henrykkelse når han snakker om badene sine. -Vi har bygget 10 toaletter og 6 bad, som jo manglet den gang. Det er helt avgjørende for å få en comfort som er tilfredsstillende for tilreisende. Så har vi bygget Louis Seize inspirerte senger og fått inn gode madrasser. Når man kommer langveis fra , skal man sove godt. Så får det bli et livsprosjekt å berike rommene med kunst. -Badene, eller noen av dem, er ellers utført i glass fordi de skal være et rom i rommet. De rettferdiggjøres ved ikke å konkurrere med den eksisterende rominndeling. De blir på en måte en opplevelse i opplevelsen. Du kan lese og se opprinnelig listverk og takkonstruk sjoner fordi ingen ny, tett vegg stenger for inntrykket. Du får hele rommets opplevelse, samtidig som badene tilfredsstiller vår tids ånds krav til komfort, og så er glassveggene foliert av bluferdighetshensyn, slik at gjestene kan beskytte seg mot seg selv eller hverandre. -Når du gjør dette, er det fordi du mener det går an å tjene penger på et kulturminne? - Jeg vil tidlig advare mot å tro det er en enkel oppgave å få lønnsomhet. Pengene er hårdt tilkjempet i denne bransjen og kultur minner er dessverre sjelden lønnsomme. Det er nok langt lettere å hente inn en fortjeneste ved ervervelse, istandsettelse og et raskt salg, enn det er å få lønnsomhet gjennom

FORTIDSVERN

DET ER MANGE STUER i sorenskrivergården til Leif Kahrs Jæger. Da han kjøpte huset var det helt tomt. Han har derfor møblert det med innkjøp fra gode antikvitetsforretninger og gjenstander som han samlet gjennom livet.

løpende drift. Men så er det jo sånn at det å eie sitt eget sted, også kan gi gleder som med litt godvilje kan minne om avkastning. Det er forøvrig typisk norsk å skulle eie. Der er jeg nok ikke så unorsk. For meg har det ikke vært slik at det på død og liv må være lønnsomt, for at jeg skal kunne sitte med det, men jeg synes det hadde vært morsomt med sunn drift. Det vil fortelle at det er mulig og gitt andre mot til å gå i gang med tilsvarende. -Nøkkelen til en lønnsomhet, sier Kahrs Jæger og tar en liten pause før han fort setter: - ligger i en kortest mulig periode med restaurering slik at ordinær drift kan komme i gang. Så gjelder det å sikre et konsept som har kortest mulig skyggesesong. Skrivergaarden kan tilby noe 12 måneder i året; der har den et komparativt fortrinn fremfor mange andre steder, sier Kahrs Jæger. Han brukte lokale håndverkere, og gjennomførte arbeidet på syv-åtte måneder helt etter fremdriftsplanen. Du har tatt noen hensyn her i huset fordi det er fredet? -Ja, og det er her fylkeskommunen kommer inn med støtteordninger. Hvert år bevilges det over fylkesbudsjettet så og så meget til fredede hus i henhold til antall søknader, for det formål å kompensere for de merutgiftene man har hatt i restaurerings prosessen; og fordi det er fredet, ja så kan man få merutgiftene kompensert, sier han. LØNNSOMHET -Kulturminnebevissthet tror jeg ellers lettest skapes ved å gå foran med et godt

eksempel. Når Fortidsminneforeningen nå har overtatt Garnisonssykehuset i Stavern og Lillingstonheimen i Fjaler, er begge deler strålende, men først vellykket blir dette når foreningen viser at den ikke bare evner å redde og å ta vare på stedene, men også å drifte dem lønnsomt. Her er der ennu et betydelig potensialt. Det gjelder i like høy grad min egen eiendom. Leif Kahrs Jæger eier også et annet fredningsverdig hus, et kulturminne han leier ut til sommerturister på Sørlandet. Det er et lite presteenkesete fra 1600-tallet på Gjesøen ved Lyngør i Tvedestrand. Det hadde nesten falt sammen da han kjøpte det. -Det ble nok kjøpt med hjertet mer enn hjernen. Sånn er det nok ganske ofte med kulturminner. Man får en forunderlig fasci nasjon for forfallets estetikk og glemmer lett prisen det har å sette det i stand. Det tar tid å organisere og særlig når man bor på andre kanten av landet. Det tar tid å restaurere, tid å innarbeide. Selskapet jeg etablerte for husene på Sørlandet har først i 2017, 10 år efter kjøpet, begynt å få inntekter som kan gi håp om et regnskap i pluss. Enten må man altså være veldig forsiktig eller selfmade, eller så må man være veldig langsiktig. Et annet hus fra 1840 tallet i Tvedestrand området fikk han satt i stand på samme tid. -Det gikk litt sport i det: det gamle våningshuset på et småbruk, var i elendig forfatning. Takets åser var brukket, en vegg var rast ut. Alle anbefalte rivning. Men tøm meret var i en av stuene vesentlig eldre enn byggeåret for huset som det stod, og det ble

et poeng å vise at alt er mulig. Kjeller ble gravet ut, stensatt på ny, råtne laftestokker skiftet ved at nye ble slisset inn, alle åser ble hugget til av trær fra eiendommen og vinduene håndlaget fra lokal leverandør. Gulvbordene ble til av plank fra eiendommen, sirlig festet ved håndsmidde spikre. Det har vanket heder for arbeidet og redningsaksjonen, og huset er blitt en fin ramme om et sommergalleri. Men kunst er i dag i seg selv en kunst å leve av. En kunst de færreste mestrer. Heller ikke jeg. Arkitekter og utbyggere skulle løftet blikket oftere og sett rundt seg. Hvilke elementer har stedet som er verd å bygge på, så en strøkkarakter kan bevares? I 10 av 10 tilfelle i dag gjelder ’money talks’ ; derfor må føringene legges som juridiske forpliktelser før salget, ved tinglyste klausuler om hvordan det skal bygges. Han er opptatt av hvilke absorbasjonsevne et kultur minnemiljø har. Hva tåler et sted av besøk før det er truet? Spør han. -Og har stedet en infrastruktur som gjør det mulig for busslaster eller en armada av cruisebåtturister å ankomme samtidig? Foreningen har her vært fremsynt nok til å bygge besøkssenter til beskyttelse av Borgund. Men hva skjer når bitte små steder uten offentlig kai eller parkeringsplass, som Agderuthavnene i verdensklasse, får tyve-doblet besøkene over natten? Jo, lokalbefolkningen fortviler. Om kulturminnene tåler det, blir omgivelsene redusert fra kulturlandskap til digre og sjelløse parkeringsplasser eller giganthavner for båter som er helt feilproporsjonert for småstedene. -Her er en oppgave for myndighetene! Og i mangel av denne nødvendige politiske bevissthet: her må grunn eierne på slike steder slå ring om stedene og forhindre at verdensarvstatus helt tar liv av det vi så gjerne ville bevare. Dette er en stor diskusjon, som jeg planlegger som eget hovedtema når det neste kulturminneseminar skal holdes på Skrivergaarden. Det mangler ikke på oppgaver i Leif Kahrs Jægers liv. Bare tid. -Kanskje det er derfor det oppleves som terapi å forholde seg til historiske bygninger der tiden har stått stille, sier han.

Trygg rehabilitering med Mycoteam! Sopp, råte, fukt, mugg eller insekter? Mistanke om asbest? Vi jobber etter antikvariske prinsipper for mest og best mulig bevaring av originale materialer og varige løsninger for utbedring. Du får nøytrale råd fra uavhengige spesialister uten økonomisk interesse i sanering. Bruk oss på befaring før du går i gang eller send prøver til oss.

Telefon: 469 75 500 Forskningsvn. 3b, Pb 5 Blindern, 0313 Oslo post@mycoteam.no

LEIF KAHRS JÆGER eier også dette fredningsverdige hus på Sørlandet som han leier ut til sommerturister. Det er et lite presteenkesete fra 1600-tallet på Gjesøen ved Lyngør i Tvedestrand kommune. Foto: Leif Kahrs Jæger

Følg oss på:

www.mycoteam.no

FORTIDSVERN

NYE MEDLEMMER

«Allerede nu tæller den over 500» Sent på året 1844 inviterte kunstneren Joachim Frich i et avisavertissement til stiftelse av en «Forening til Opbevarelse af vore Kunst- og Fortidslevninger». Stiftelsesmøtet fant sted 16. desember samme år. I Årboken fra 1845 leser vi at « med neppe 60 Medlemmer traadte Foreningen i Virksomhed, og allerede nu tæller den over 500, hvoraf i Trondhjems by alene 110.» Når denne utgaven av Fortidsvern går i trykken er vi 6982 medlemmer. Hver og en av dere er like viktig i dag, ja enda viktigere, enn de herrene som samlet seg i sigarrøyken i 1844. Velkommen til en forening som gjør en forskjell. AUST-AGDER

HORDALAND

Jan Wictor Arneberg Terje Ramse

Trond Aasen Auestad Marit Morset Gard Müller Gjesdal Hilde G. Arnesen Justin Kroesen Gard Müller Gjesdal Olaf Halland Karen Christine Borsholm Berit Berge Øyvind Bugge

BUSKERUD Viveke Wessel Ellen Røhr Anne Halligstad Jon Ivar Windingstad Anne Karine Wagner Roger Askelund Hannebeate Espelid Lars Kristian Røed Hermann K Mørk

DEN TRØNDERSKE Sigrun Selboe Martin Engen Hein Nikolaj Albertsen Amadeus Eiendom AS Tomo Dolovic Gunn Ragnhild Bekken Kari Melby Olav Nyberg

FINNMARK Lillian Jørstad Pål Ballo Vegar Einvik Heitmann

HEDMARK Bjørn Magnus Brynildsen Ellen Sletvold Jon Olav Helle Bjørn Reiesen

FORTIDSVERN

MØRE OG ROMSDAL Jørund Volden Margrete Magerøy

OPPLAND Richard Hallen Juul Ketil Myrseth Reidun Helman

OSLO-AKERSHUS Rigmor Arnkværn Anne Sofie Bjørge Hilde Mørch Astrid Marie Flattum Muggerud Kjell Solberg Stein Øberg Jan Christian Mollestad Marit Sveen Gudmund Harilstad Kristin Bakken Maren Aarbu Titterud Even Smith Wergeland Per Heine Weum Anna Pauline Grøgaard

Brit Westenvik Espinoza Predrag Steanovic Reidun Sørensen Lise Beate Strand Ellen Bølset Lasse Kristiansen Aksel Aasen Ragnhild Møller Annik Falck Bernt Glomsaker Rolf Andersen Annika Haugen Martine Scheen Vegard Berggård Susanna Bjørkløf Harald Balstad Magunssen Victor Haugen Kristiansen Hege Jacobsen Kristine Lehn Judith Hagen Meadow Anne Nyhamar Claus Engen Bibi Plathe Vance Stein V. Leidal Knut H. Nafstad Mads Ljøgodt Thor Albertsen Odd Joachim Olsen Per Roger Sunde Randi Grimeland Anne Spùrkland Knut Olav Åmås Siv Hofsvang Trine Knutsen Lars Meling

ROGALAND

ØSTFOLD

Rein Tveit Lillian Hollund-Møllerhaug Endre Elvestad

Kristin Johansen Ellen Byng Strøm Hans Henrik Skjelderup Aage Solberg Knut Østby Inger H. Vahlstrøm Frank Vigart Eriksen Tove Aasberg Martin Ebert Grete Kure Stig-Ole Skaldebø Benedicte Lund Christelle Nilsson Egil Kortnes

SVALBARD Kjell Hauso

SOGN OG FJORDANE Gunn Hjortland Tor-Evert Johansen Mia Samuelsen

TELEMARK Jostein Rorge Halvor Aasmund Sem Jonny Andvik Bjørn Helgedagsrud Bernt Kristoffersen Endre Gorm Hansen Nils Opheim Lid

TROMS Synnøve Steinsland Håkon H. Gabrielsen

VEST-AGDER Dan Dyrli Daatland Eldrid arne Berit H. Mikalsen Ellen Busvold

VESTFOLD Bjørn Evensen Marit Kirsti Moe Tron J Pedersen Solveig Heimdal Hansen

FO FORTIDSVERN E FOR TID FROTSVE RN RID TS IDV SVRENRN Medlemsblad for Fortidsminneforen ingen Nr 4 2018 Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 4 2018 (43. årgang) (43. årgang) Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 4 2018 (43. NO årgang) Medlemsbla RGES d for Fortids NORG min STØnefo ES RSTreni NO E nge n RG NrES4 2018 STØR KULTURM STE årga INNE- STØRSTE KU(43. ng) LTUR MAGASIN KULTU MIN RMINN MAGAS NEIN MAGASIN E-

SANDBU I VÅGÅ SANDBU I VÅGÅ SANDBU I VÅGÅ SANDBU I

KOK ROTRST KORTREIST T KOR TREI RTERIS E I ST H Å N D HÅNDVERK HÅNHDVER ÅNV DEVKREK RK

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018 KULTURMINNER I BRUK

• ÅRBOK 2018

BLI MEDLEM!

VÅGÅ

FORTIDSMINNEFORENINGEN

NORG STØ ES KULTU RSTE RM MAG INNEASIN

TRANGBODD KULTURARV TRANGBODD KULT URARV TRANGBODD KULTURARV

TRANGBO

DD KULTU

RARV

TYSK BUNKER TYSK BUNKER BLEBUNKER TYSK FAMILIEHYTTE BLE FAMILIEHYTTE

BLE FAMILIEHYTTETYSK BU NKER 80 SIDER MED BLE 80 SIDER MED KULTURARV OG BYGNINGSVERN KULT FAM V OG BYGNINGS ILIEURAR HYTTE 80 SIDER MED KULTURARV OG BYGNINGSVERN VERN 80 SIDER MED KULTU RARV OG BYGNINGSVE RN

VI TRENGER FLINKE FOLK MEDLEMSKAP – 450 KR I ÅRET

MEDLEMSFORDELER

Som medlem får du vårt inspirerende medlemsblad Fortidsvern i posten fire ganger i året.

Foruten vårt medlemsblad og årbok har vi følgende medlemsfordeler for alle typer medlemskap.

MEDLEMSKAP MED ÅRBOK – 550 KR I ÅRET

• Gratis adgang til våre publikumsåpne eiendommer Bli medeier i 40 av Norges mest verdifulle kultur minner og få gratis adgang til de av dem som er åpne for publikum.

I tillegg til bladet Fortidsvern fire ganger i året får du Fortidsminne foreningens årbok, vår faglige ledende publikasjon på kulturminne vern tilsendt en gang i året.

MEDLEMSKAP UTEN PUBLIKASJONER – 250 KR I ÅRET Medlemskap uten publikasjoner (erstatter det tidligere husstands medlemskapet). For deg som vil støtte foreningens arbeid, men ikke ønsker blader eller årbok tilsendt.

BEDRIFTSMEDLEMSKAP – 2750 KR I ÅRET Bedriftsmedlemskap gir en årbok og fem eksemplar av de fire utgavene av medlemsbladet Fortidsvern tilsendt bedriften.

LIVSVARIG MEDLEMSKAP – 13750 KR Livsvarig medlemskap med en årbok og fire utgaver av medlems bladet Fortidsvern i året. Prisen tilsvarer 25 ganger beløpet for medlemskap med årbok.

UNGDOMS/STUDENTMEDLEMSKAP – 250 KR I ÅRET Medlemskap for ungdom og studenter til og med året fylte 30. Du får fire utgaver av medlemsbladet Fortidsvern i året.

UNGDOMSMEDLEMSKAP MED ÅRBOK – 350 KR Medlemskap for ungdom til og med året du fyller 30. Du får årboka og fire utgaver av medlemsbladet Fortidsvern.

• Bo med historien i Bergstaden Røros Som medlem kan du leie to av Røros’ best bevarte gårdsanlegg, midt i Røros sentrum. Per Amundsa-gården og Rasmus-gården. Disse er et populært tilbud som kun leies ut til medlemmer av Fortidsminneforeningen. • Engasjer deg lokalt Som medlem kan du engasjere deg i Fortidsminne foreningen i ditt fylke, en del steder har vi også lokal lag. Lokalt finner du kanskje tilbud om kurs, foredrag og besøk til historiske bygninger, eller mulighet til å delta i lokalt vernearbeid. Det er engasjerte medlem mer i det lokale arbeidet som sammen bestemmer hva aktivitetstilbudet lokalt skal være. • Medlemsrabatter på våre egne publikasjoner Som medlem får du rabatterte priser på våre egne publikasjoner, slik som våre svært populære ‘Gode råd’-hefter, årbøker og blader.

GAVEMEDLEMSKAP Hva med å gi noen et medlemskap i jule- eller bursdagsgave? Alle de ovenstående medlemskapene kan gis som gavemedlemskap.

FORTIDSVERN

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

Noe av det jeg virkelig liker med Fortidsminne foreningen, er at den ikke er en klubb bare for de som bor i gamle hus.

I forbindelse med Fortidsminneforeningens 175 års jubileum inviterer vi alle til å ta et bilde av et hus de er glad i og legge det på Instagram under emneknaggen #husetimitthjerte. Jeg var så heldig å ha en dragestilvilla i mitt hjerte i barndommen. Men å bo i en slik villa som voksen forble i drømmenes rike. Slik er det for de fleste av oss.

VI SOM ELSKER GAMLE HUS D

a jeg var liten, pleide familien min av og til å besøke en gammel slektning som bodde i et stort, gammelt hus i en stor, overgrodd hage. Det var som et eventyr å komme dit; det var dragehoder og masker på de mest uventede steder, det luktet deilig av tømmer (og kreosot, antar jeg), det var gamle leker, høye klatretrær og en lekestue med vedfyrt komfyr. Å dra derfra var som å forlate et fortryllet land. I bilen hjem til det trauste sekstitallshuset vårt tenkte jeg at når jeg ble stor, skulle jeg bo i et slikt eventyrhus. Slik ble det ikke. I dag bor jeg i det samme trauste sekstitallshuset, og er fornøyd med det. Men jeg merker at mange rundt meg er overrasket, kanskje til og med litt skuffet, over at jeg, styreleder

FORTIDSVERN

i Fortidsminneforeningen, ikke bor i et ordentlig gammelt hus. Jeg kjenner litt på det selv også, det er noe med liv og lære. I det minste burde barndomshjemmet mitt være tilbakeført til sin originale 1964-utgave, og det burde i hvertfall ikke være gråfarget med dekkbeis. Det finnes sikkert et helt spesielt sted i kulturminnevernets skjærsild for sånne som meg. Da er det jo en trøst å vite at vi er mange i samme båt – vi som elsker gamle hus, men som av ulike årsaker ikke bor i et selv. Av og til er det veldig gode grunner til at det blir slik, som helse eller økonomi. Noen venter bare på at det riktige huset kommer deres vei. I mellomtiden gjør nok de fleste som meg, følger ivrig med på familie og venners

fantastiske restaureringsprosjekter, leser «Norske Hjem» og «Fortidsvern» og gleder oss over alle de gamle husene vi har rundt oss, enten vi eier dem eller ikke. Noe av det jeg virkelig liker med Fortidsminneforeningen, er at den ikke er en klubb bare for de som bor i gamle hus. Mange av medlemmene våre eier og ivaretar nydelige historiske eiendommer, store eller små, men foreningen vår er ikke noen interesseorganisasjon for huseiere. Utgangs punktet vårt er at kulturminnevern ikke er en privatsak, det er et samfunnsspørsmål. Gamle bygninger har kvaliteter som alle fortjener å få tilgang til. De er ofte vakre, de bærer med seg spor av håndverkskultur og tradisjon, det forteller historier om levd liv. De gir stedene

I FORBINDELSE MED vårt 175 års jubileum lanserer Fortidsminneforeningen kam panjen «Huset i mitt hjerte» Ta et bilde av et hus du er glad i, legg det på Instagram med emneknaggen #husetimitt hjerte. Foreningens styreleder Margrethe Stang erindrer en dragestilvilla fra sin barndom, men er fornøyd med å bo i sitt trauste hus fra 1960-tallet. Her ser vi A. Drolsums villa på Larkollen ved Oslofjorden. Foto: Lars Ole Klavestad

våre, enten det er midt i storbyen eller langt ute på landsbygda, identitet og karakter. At kulturminner er et samfunnsgode blir særlig tydelig i nye bydeler og bygdesentre, der lavblokker popper opp i stort tempo og transformerer det som tidligere var en sta sjonsby eller åkerland til det utviklerne kaller «urbant boligområde». De er vår tids svar på 1960-tallets boligfelt med ferdighus. Det er slik kompromisset mellom drømmehjem og virkelighet ser ut for mange i dag. Men de som bor i disse blanke leilighetene, med kritthvite gipsvegger og blanke parkett gulv, fortjener også å kjenne knirkende, mykslitte gulv under føttenes sine. De bør alle få muligheten til å hvile blikket på blonde pynten på bygdas for lengst nedlagte bedehus.

De fortjener å se ut på regnværet gjennom ruglete vindusglass, eller kjenne lukten av gammelt tømmer, høre ekkoet av latter i en hvelvkjeller. Og det er viktig at slike erfaringer ikke blir isolert til museer, men er innvevd i hverdagene våre. At vi møter bygningsarven, altså gamle hus, i butikker og barnehager, på aldershjem og restaurant. Gamle skolebygg er gull verdt, for alle barn fortjener å bli kjent med gamle hus og ikke alle har en tante i en dragestilvilla, eller en onkel med et gårdsbruk på landet. Ikke minst gjelder dette innvandrerfamilier, der familiehistorien ofte befinner seg langt borte. En gammel skolestue kan fortelle om gutters og jenters liv for hundre år siden, og åpne opp nye verdener av undring og kunnskapstørst.

I disse dager ruller Fortidsminneforeningen ut kampanjen «Huset i mitt hjerte». Ideen er at alle som har lyst tar et bilde av et hus de er glade i og poster det på Instagram med emne knaggen #husetimitthjerte. Jeg tror det kan bli veldig fint, og håper vi kan få med oss mange elskere av gamle hus som ennå ikke har blitt kjent med Fortidsminneforeningen. Jeg er sikker på at mange kommer til å legge ut bilder av sine egne vakre hjem, enten det er sveitservillaer, funkisperler eller bygårds leiligheter med gipsrosetter i taket. Men ikke glem at vi som ikke bor i gamle hus også får være med. Gamle hus tilhører nemlig fellesskapet. Kanskje nettopp huset ditt også kan få en plass i hjertet mitt?

FORTIDSVERN

Returadresse: Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.11, 11,NO-0152 N0-0152OSLO OSLO FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.

B-Economique

GODE RÅD-HEFTER Fortidsminneforeningens hefteserie Gode råd har gått sin seiersgang gjennom det norske kulturminnevernet i mer enn to tiår. Serien, som nå består nå av 9 hefter, er beregnet på «mannen i gata» og gir, som navnet antyder, praktiske og nyttige råd for den som har lyst til å ta fatt på bevaringsoppgaver selv. I tillegg gis det i alle sammenhenger en stil- og kulturhistorisk bakgrunn for de enkelte temaene. Siste hefte i serien er en ny redigert utgave av Gode råd om yttervegger i eldre trehus. Med dette heftet ønsker forfatteren Lars Roede å gi deg, som for første gang skal gå løs på et gammelt hus, del i de erfaringene som mange tilfredse eiere av gamle hus har samlet. Hovedbudskapet er varsom utbedring. Gi den gamle veggen en sjanse! Heftet tar for seg yttervegger i eldre trehus, med særlig vekt på bolighus. Det forteller om veggkonstruksjoner gjennom tidene, om den tekniske utførelsen, om vanlige veggskader og hvordan de kan forebygges og utbedres og litt om overflatebehandling. Vårt viktigste råd er å gå varsomt pet fra mer. Heftet er ment for eiere av gamle hus som fram, gjøre det som er nødvendig, menTaheller ikke AB ryck &Handt Limmulig, vil bevare dem best mulig og lengst til glede for seg selv og alle andre. ■

Heftene koster 80 kroner for medlemmer og 100 for ikke-medlemmer Heftene bestilles på telefon 23 31 70 70, e-post til: post@fortidsminneforeningen.no eller via nettsiden vår www.fortidsminneforeningen.no Gode råd om yttervegger

Wibo Linoljemaling tradisjon for fremtiden. Gode råd om gamle vinduer

Gode råd om mur og puss

fra Lim&Handtryck Gode råd om farger og stilAB. Gysinge Bygnadsvård Beslag, skruer, håndsmidd spik, klipp spik, kontakter og kabler, linoljesåpe.

Tapet Gode råd om gammelt listverk

Målarkalk AB alt av kalkpuss og kalkmaling. Danalim linoljekitt. Eskilstuna Kulturbeslag AB Speedheater med alt av verktøy. Leonard naturbust pensler.

•• Vår produsent: WIBO FÄRG AB

www.miljomal.as

Gode råd om gamle hager

Gode råd om gardiner

Gode råd om tak på eldre hus Vi

E-post: post@miljomal.as • Tlf. butikk 994 82 244 Adr. Østerdalsgata 1K, 0658 Oslo - følg oss på Instagram og Facebook

Gode råd om tapeter i Norge lager de fargene kunden ønsker, etter NCS eller fargeprøver som kunden sender eller kommer innom med. Ingen leveringstid. Med god og rimelig transport avtale kan vi raskt levere over hele landet.