Fortidsvern 1- 2018 by Fortidsminneforeningen

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 1 2018 (43. årgang)

NORGES STØRSTE KULTURMINNEMAGASIN

LILLINGSTONHEIMEN I SOGN OG FJORDANE

SE FORENINGENS NYE

PRAKTEIENDOM

SJUR KJØPTE SAGBRUK PÅ IMPULS!

ANNE LOUISE MALER FREM TIDSEPOKENE

RUNEFUNN PÅ FINNESLOFTET • SLIK KAN SKIFERTAKET LEGGES OM • HER FÅR DU MINNER OVER DISK

TIL NYE MEDLEMMER Her er Fortidsminneforeningens redaksjonelle medarbeidere. Ragnhild Marthine Bø er redaktør for Årboken. Hun er kunsthistoriker og har sittet i styret i avdelingen Oslo og Akershus. Trond Rødsmoen er redaksjonssekretær, men har også en rolle som vernekonsulent. Ivar Moe er redaktør. Begge har bakgrunn fra media.

Du kan treffe oss her: ragnhild@fortidsminneforeningen.no, tlf. 980 32 920 ivar@fortidsminneforeningen.no, tlf. 901 35 046 trond@fortidsminneforeningen.no, tlf. 412 87 974

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  Du kan melde inn nye medlemmer ved å gå inn på vår nettside www.fortidsminneforeningen.no eller ringe vårt sentralbord på 23 31 70 70. Du får tilsendt vervepremie så snart medlemskontingenten er betalt for den/de du har vervet. Har du vervet tre eller flere, må disse sendes inn samlet for at du skal få en av Else Rønnevigs bøker.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TRE ELLER FLERE: få et flott forkle i naturlin Hvis du verver to nye medlemmer får du en handlebag i naturlin, praktisk og miljøvennlig; lett å ta med i butikken. Hvis du verver ett medlem kan du velge mellom såpe eller termos. Produktene i naturlin er laget av Gamle Oslo Tre og Tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass. Trykkmønsteret er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnes-løven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene, stolpehodene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ÉN ELLER TO: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos ALT. 1: URTESÅPE FRA TAUTRA Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. I sortimentet er det forskjellige såper med varierende dufter og farger – ut i fra sesongens urter og hva som leveres til en hver tid. ALT. 2: TERMOS MED «URNESLØVEN» Flott termos i stål til turbruk. Termosen har Fortidsminneforeningens logo «Urnesløven» preget inn. Vervepremie får du uansett hvilken medlemstype den du verver, velger. Verver du for eksempel tre ungdomsmedlemmer, får du selvsagt den flotte boken Bakerovnen.

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974 Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no Redaksjonssekretær og fagkonsulent Trond Rødsmoen trond@fortidsminneforeningen.no Fagredaktør Årbok Ragnhild Marthine Bø ragnhild@fortidsminneforeningen.no Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag. Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70 Annonsesalg 07 Media per.olav.leth@07.no Telefon: 918 16 012 Grafisk design 07 Media Trykk 07 Media Opplag 7100 eksemplarer ISSN 1504–4645 Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300. Bankgiro: 6011.05.27651 Forsidebilde Lillingstonheimen på Tysse i Fjaler kommune, Sogn og Fjordane. Foto: Trond Rødsmoen Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

OPPLAGSKONTROLLERT

RKET TRY K ME

RI KE

MIL JØ

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

ER URNES STAVKIRKE NORSK? S å du kong Harald på TV siste nyttårsaften? La du merke til at han brukte ordet «norsk» i sin tale? De aller fleste av oss tenkte nok ikke mye over det, til tross for at han er litt dansk, litt svensk, litt engelsk, litt fransk og at kongehuset vårt tilhører fyrstehuset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg. Ingen av oss vil tenke at kongen vår ikke er norsk. Han er like norsk som Fortidsminneforeningens stavkirker, bare yngre. Fortidsminneforeningen var en viktig del av nasjonsbyggingen i andre halvdel av 1800-tallet, og stemningen blant medlemmene den gangen var betydelig mer høystemt og norsk. Men, fremdeles, følger dette ubestemmelige «norske» med et medlemskap i Fortidsminneforeningen. La oss reise til Urnes stavkirke i Indre Sogn, bygget i 1130-årene. Vi vet ikke hvem arkitekten og byggmesteren var og vi vet ikke hvem som laget de rike utskjæringene og trefigurene. Vi kan gjette oss til at det var omvandrende håndverkere som kan ha kommet fra kontinentet eller også Danmark og Sverige. Det vi ikke lurer på, er at denne bygningen ble satt opp for den katolske troen, et importert tankegods fjernt fra den norrøne gudelæren. Vi lurer heller ikke på om tømmeret i kirken ble felt i Norge. Sist, men ikke minst, lurer vi ikke på hvor kirken står. Vi sier til utenlandske turister at de må besøke stavkirkene våre, ikke bare fordi de er så vakre og enestående, men også fordi vi liker å si de er det norskeste vi har. Eierskapet og kirkene gir oss identitet og glede over å ta vare på en arv. Men så er kirkene våre ikke helt norske allikevel? Eller kanskje de bare er litt norske? Vang stavkirke (1200-1300) ble flyttet fra Valdres til Polen i 1842 og der står den ennå. Men er den norsk? Hvor lenge må den stå i Polen før den er blitt polsk? Har Urnes stavkirke stått lenge nok i Norge til at vi kan si at den er helt norsk? Påvirkningen fra Europa er betydelig, men ikke så betydelig at vi rundt lunsjbordet i Fortidsminneforeningen tviler på at Urnes stavkirke er norsk. I noen sammenhenger møter jeg motstand når jeg bruker ordet «norsk» i samtaler om Fortidsminneforeningen. Vi har medlemmer som kommer fra andre land, og derfor skal man ikke si at Fortidsminneforeningen er en norsk forening, men at dens virksomhet er i Norge. Noen mener at jeg på den måten utelukker samer og kvener og alle andre i Norge som ikke er etnisk norske. Men vi ønsker jo alle velkomne i Fortidsminneforeningen. Vi

URNES STAVKIRKE, her med den fantastiske altertavlen, ble reist som en gudshus for den nye troen her til lands rundt 1130. I dag regnes den av mange som det norskeste vi har. Foto: Jiri Havran

er ikke en forening som organiserer etniske grupper, folkeslag eller religiøse grupper. Vi er forening som jobber for å ta vare på kulturminner. Vi forholder oss til samisk og kvensk kultur og byggeskikk slik den er praktisert i Norge, som en del av den norske kulturarven. Det er den arven som er vårt oppdrag. Vi skjønner at norsk kultur er en kombo av kulturer fra fjern og nær. Fortidsminneforeningen har mange medlemmer som er født i andre skandinaviske land, i USA, i Holland, England, Tyskland og andre land. Noen jobber aktivt i foreningen på fortjenstfulle måter. Slik jeg kjenner dem bruker de ordet «norsk» som et ord om Fortidsminneforeningen fordi vi har vært i landet siden 1844 og fordi vi forvalter en del av Norges arv. Vi blir beriket av medlemmer som kommer fra andre land. De bidrar til at det «norske» blir sett med andre blikk, og de vil i fremtiden bidra til en rikere forståelse av våre kulturminner. I mellomtiden vil jeg hevde at kongen vår er norsk, at Peterskirken er italiensk og at Urnes stavkirke ligger i Indre Sogn. Ivar Moe Redaktør

FORTIDSVERN

Restaurering eller tilstandsrapporter av gamle tømmerbygninger. Vi leverer håndlafta hus og hytter i alle størrelser. B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no stostein@online.no

ARKITEKTRÅDGIVING KULTURMINNEVERN RESTAURERING REHABILITERING OM- OG TILBYGGING VERNEDE OG FREDEDE BYGG

WWW.ENERHAUGEN.COM

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

POST@ENERHAUGEN.COM TLF.: 22 80 63 70 TRONDHEIMSVEIEN 100 0502 OSLO V/CARL BERNERS PLASS

VINDUET • Ekte kittfalsvindu • Leveres i malmfuru • Kan oppfylle antikvarens momentliste i Oslo 4754 Bykle - Tel 37 93 93 00 - byklevindu.no

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse. Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året. Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

FORTIDSVERN

24 FORTIDSVERN 1/2018

INNHOLD 3 Har Urnes stavkirke en nasjonalitet? 6 En prisbelĂ¸nnet malermester 10 Sagbruket kom inn i hans liv 16 Den store ferdighusjakten 20 Tusen timer pĂĽ skifertaket 24 Velkommen inn til Lillingstonheimen 34 Rapport fra runefunn

40 Nytt liv i gammelbutikken 46 En temmelig vag bystrategi 47 Livet etter en ny kulturminnemelding 48 Bas Vlam liker seg i middelalderen 52 Varangerhuset lever videre 60 Lokal innsats reddet enkesete 64 Nye medlemmer

66 VĂĽre yngste kulturminner lever farligst

FORTIDSVERN

MALERMESTER ANNE LOUISE GJØR i storsalen på Hoel gård ved Mjøsa. Her har hun vært et aktiv håndverker og rådgiver i restaureringsarbeider.

MALERMESTER ANNE LOUISE GJØR I HEDMARK

PRISBELØNNET SOLDAT I KAMPEN MOT FORFALL Anne Louise Gjør suser rundt i Hedmark og restaurerer tapeter og malte flater på små og store bondegårder. Hun er malermester og fargelegger Hamar-dialekten sin med ord som oksydrød, engelsk rød, kromoksydgrønn og okergul. Tekst og foto: Ivar Moe

eg er opptatt av å være en dame som ikke pynter etter å ha gått på et pyntekurs. Jeg er malermester, sier hun full av energi og glede over å ta vare på gamle bygninger. I fjor fikk hun Fortidsminneforeningens vernepris av Hedmark avdeling. Så små er kanskje ikke de gårdene vi møter henne på denne vakre vinterdagen på Nes på Hedmarken. Her skråner fortidens velstand ned til Mjøsas bredder, med utsikt helt til Minnesund for dem som klarer å se rundt pynten ved Espa. I dag er fortjenestemarginene på gårdene her mindre enn for 50-100 år siden, men traktorene og skurtreskerne har aldri vært større. Når jeg tar av fra E6 og følger et skilt som meget misvisende peker til Brumunddal, blir jeg oppslukt av et landskap som visker ut alle minner om ferdsel i sørpelagte, trafikktette Oslo-gater.

FORTIDSVERN

– Bare kom, men jeg vet ikke helt hvor jeg vil være når du kommer, sier hun når jeg ringer til Anne Louise. Hun har mange små jobber og noen store som til sammen blir veldig travle hverdager. Hun har ikke tid til å sette seg ned og se at malingen tørker, men kjører av gårde til neste jobb og så tilbake neste dag. Anne Louise er en soldat i kampen mot forfall. Heldigvis er økonomien og forstanden så god i Mjøsbygdene og andre steder i fylket at eiere bruker penger på profesjonell restaurering og tilbakeføring når det er på sin plass og ikke for dyrt. HOVEDHUSET FRA 1719 Hun tar imot i et rom fra 1805 på Hoel gård, som er Anne Louises arbeidsplass før lunsj denne dagen. Her er det 1350 mål med poteter og kål i sesongen og en omfattende kyllingproduksjon. Eldste delen av hovedhuset er fra 1719. Huset har et barokkrom

med dekor fra 1680. I noen tiår har eierne, familien Sandberg, satset på gårdsturisme. De ligger noen hestelengder foran naboene sine på dette området. I fjor sommer hadde de bryllup her 21 helger på rad. Anne Louise peker opp i taket og viser en kvadratisk rest av en sjablong med grønn blomsterdekor. Hun skal restaurere flatene. Eiernes plan er på sikt å gjenskape rommet tilbake til 1805, men ville samtidig restaurere den langt senere sveitsersjablongen i taket midlertidig. Det syntes ikke Anne Louise var en god idé. - Dette rommet er tidlig 1800-tall, så jeg tenker at stilen her bør være rokokko eller empire uten denne sjablongen fra en senere periode. Det blir mye hummer og kanari, forklarer Anne Louise. I stedet fikk hun eierne med på å male hele taket hvitt, og kun beholde sjablongresten som et «titteskap» i taket inn i en av rommets

historiske epoker. Slike avgjørelser er en del av arbeidsdagene hennes. Hun vet ikke alltid hva som venter henne, hun vet nesten aldri hva som er under nyere maling, og under det ytterste tapetlaget kan det vente nye overraskende tapetlag til inspirasjon og kopiering. – Det er dette som er morsomt, sier Anne Louise.

VIGDIS SANDBERG, (t.v.) vertinnen på Hoel gård, og malermester Anne Louise Gjør løsner de fire lagene til en tapetprøve som nettopp er skåret ut av veggen. Finner de et tapetmønster de ønsker å gjenskape?

LANG UTDANNELSE Hun gikk i lære hos malermester Peter Meusburger i Odda, en østerriker kjent for sin yrkesstolthet. Deretter var hun stipendiat for malerfaget på Maihaugen på Lillehammer i tre år, før hun tok teknisk fagskole i Odense med mye fargelære, renovering, marmorering og ådring. Deretter ble det hospitering på Jotuns kjemilaboratorium og kunsthistorie grunnfag. Til slutt ble det åtte år som ansvarlig malermester på Norsk Folkemuseum før hun flyttet hjem til Hamar i 2012 og begynte

FORTIDSVERN

eget firma. Blant de morsomste jobbene i sin tidlige karriere nevner hun Drammens Teater, Slottet og kraftstasjonen i Tyssedal. Viktigst er nok arbeidet på Hovelsrud gård på Helgøya i Mjøsa, som den mest interessante og lærerike jobben. Gåden fikk Europa Nostra-prisen i kategorien «Conservation» for restaureringen/ tilbakeføringen for tre år siden, blant annet på grunn av bruk av dyktige håndverkere. Midt opp i alt sammen er hun trebarnsmor. – Hvor hentet du inspirasjon til å jobbe med farger og restaurering? - Jeg hadde en mormor som var veldig opptatt av antikviteter og gamle ting. Det var litt tilfeldigheter, jeg har alltid likt å jobbe med hendene, og jeg har likt å jobbe med gamle ting og gamle hus. Da jeg hadde gjort ferdig sjablongrommet på Balke Gård i Østfold – det gjorde jeg unna på tre dager – var det en kontordame der som sa til meg:

«Så tålmodig du må være.» Jeg svarte at det er hun som er tålmodig. Hun sitter med den pcen hver eneste dag, tiår etter tiår. Jeg jobber med veldig varierte ting, på nye steder og med nye folk, så jeg er jo ikke tålmodig egentlig. Jeg vil nesten si det motsatte, forteller Anne Louise og legger til at hun er sær og nerdete. Det gjelder nok bare hennes faglige fokus. Det er ikke mange malermestere i Norge som har så høy stjerne blant antikvarer, kunsthistorikere og håndverkere som Anne Louise Gjør, og det er ikke bare fordi hun er litt nerd. GODT HÅNDVERK Hun tar meg med opp i annen etasje, inn i storsalen fra 1801. Dekoren er noe yngre. På veien entrer vi gjennom trappeoppgangen fra 1778, men det årstallet kan vi ikke lese

i dag. Oppgangen ble fullstendig endret på slutten av 1940-tallet. Bygningen ble totalfredet i 1923. Historien forteller at de to forrige generasjoner av dagens eierfamilie ikke visste at bygningen også var fredet innvendig. Til gjengjeld sparte de ikke på pengene. Trappeoppgangen er så godt håndverk og så tidstypisk at dagens verdier vil kunne overstige verdier man oppnår ved en tilbakeføring. I storsalen er det som mange andre steder i dette vakre huset moderne spor av tilpasning. I taket henger den nødvendige prosjektøren. Dagen etter vårt besøk kommer 34 gjester fra Norges Fotballforbund. – Her hadde det vært vannskader. De skrapte ned til den dekoren vi ser her. Det var ganske rufsete før jeg begynte her i 2002, sier Anne Louise. Det er tredje gangen hun jobber på dette anlegget.

I DETTE ROMMET var det vannskader. Under reparasjonen dukket denne dekoren i sveitserstil frem. Men rommet skal føres tilbake til 1805, så her blir denne dekoren bare beholdt som et historisk vindu. DETTE BAROKKROMMET HAR dekor fra 1680. Malermester Anne Louise Gjør har renset overflater. Stokkene med dekoren lå samlet på loftet, og ble flyttet inn i rommet ved en ombygging.

ANNE LOUISE GJØR har gjort flere jobber på Baldishol gård. Ifølge dagens eier Ole Simen Baldishol var det på loftet her det berømte Baldishol-teppet ble funnet tidlig på 1880-tallet.

FORTIDSVERN

HOVEDHUSET PÅ HOEL GÅRD på Nes ved Mjøsa er fra 1719, og ble fredet i 1923. Siden har husets interiører gjennomgått betydelige endringer. Dagens eier Vigdis og Per Eilif Sandberg er tredje generasjon.

OMFATTENDE VEDLIKEHOLD – Vi har drevet omfattende vedlikehold her på garden i mange år. Vi bruker syvsifrede tall på vedlikehold, men man kan spørre seg om det er riktig det vi gjør, sier Per Eilif Sandberg, som sammen med kona Vigdis eier og driver Hoel gård.

TRAPPEOPPGANGEN MELLOM ETASJENE i hovedhuset på Hoel gård er fra 1778, men ble bygget om på 1940-tallet.

– Vi retusjerte og strammet opp linjene, men du ser at det er det gamle som er bevart. Taklisten er fin med eggebord. Deretter ble det ny tapet som Victoria Brandt lagde, basert på gamle rester. Og her er det linoljemaling, det var skader innpå det bare treverket. Slik kan Anne Louise fortsette. Restaurering er hennes område. Men så tar hun oss over i den kreative delen av seg selv, som gir henne mulighet til en kunstnerisk eksperimentering. Etter lunsj forlater vi Hoel gård og kjører til Baldishol, en annen gård i nærheten. Her har hun på frihånd dekorert et rom med sjablongteknikk. – Eieren, Ole Simen Baldishol, har latt meg eksperimentere. Vi er begge veldig godt fornøyde med resultatet, sier Anne Louise og tar meg med på enda en visning ved Mjøsas bredder.

– Skal du være klar over hva du skal ta vare på, så må du være litt hard. Vi ser dette dilemmaet i alle takflatene vi har – og at det vi får fra det offentlige ikke er nok til å dekke utgiftene. Det som holder liv i denne garden er gjester. Gardsdriften, som dette anlegget ble bygget til en gang, kan ikke dekke utgiftene til alt som skal tas vare på, selv om dette er en aktiv gard med mye produksjon av korn, kylling og potet. Det er takket være reiselivet at vi ser oss i stand til å klare dette. Det gir oss også mulighet til vise fram denne skatten som Hoel gård er, sier Per Eilif. Vigdis Sandberg forteller at de søker midler til restaurering der de kan. – Noen ganger får vi, andre ganger får vi ikke. Anlegget ble fredet i 1923, men bare hovedbygningen. Det var et helt annet hus den gangen. Siden er det gjort mye som ikke skulle vært gjort. Den forrige generasjonen visste ikke at det var fredet innvendig. Nå tar vi trinn for trinn og rom for rom. Noen værelser får lov til å være 1940-talls, fordi det er gjort bra arbeid og det er en sabla jobb å skulle føre det tilbake til enda eldre perioder. Vi må jo ikke ta alt tilbake til 1700-tallet, sier Vigdis. Hun forteller om et godt samarbeid med Fylkeskommunen – Riksantikvar Jørn Holme var her og sa at det viktigste er at huset er i bruk. I morgen har vi 34 gjester til overnatting med mat fra eget kjøkken.

FORTIDSVERN

Kulturminner for alle

HER SKAL SAGA HVINE IGJEN! En dag i oktober 2014 dukket det opp et skilt på den røde «spisebua» på sagbruket på Gulsvik i Buskerud: «Tomt til salgs». Men det var mer enn tomten som vekket Oslo-mannen Sjur Heglunds interesse. Tenkt å kunne eie et helt sagbruk fra 1928! Nå settes det forfalne anlegget i stand, og målet er igjen å kunne produsere trevirke på tradisjonelt vis. Tekst og foto: Ivar Moe

DEN NYE EIEREN ønsker å beholde bygningsmassen og sagbruket mest mulig originalt, og vil benytte gamle håndverksteknikker i restaureringsprosessen. Helst skal det også benyttes mest mulig materialer som er skjært og høvlet på stedet.

FORTIDSVERN

SJUR HEGLUND er en virkelig bygningsvernentusiast. Nærmest på impuls kjøpte han Gulsvik Sag og Høvleri i Buskerud i 2014. Anlegget hadde da stått uvirksomt i mer enn 40 år.

FORTIDSVERN

DETTE ER RENNA hvor tømmeret ble dratt opp fra Krøderfjorden og inn i sagbruket. Stokkene ble skåret våte i en dimensjon som ble rett standard for salg etter at planker og bord hadde tørket.

Kulturminner for alle • Fortidsminneforeningens prosjekt for istandsetting av kulturminner, men midler fra Sparebankstiftelsen DNB. • Målet er å styrke våre gamle håndverk og sikre fellesskapets kulturminner. • Anlegget i denne reportasjen er et av over 60 prosjekter som til nå har mottatt faglig og økonomisk støtte. • www.fortidsminneforeningen.no/kulturminner-for-alle

i er i Buskerud, nederst i Hallingdal i idylliske Gulsvik, der Hallingdalselva renner fredelig ut i innsjøen Krøderen. Før Bergensbanen ble åpnet i 1909 gikk dampbåtene de 41 kilometerne fra stedet Krøderen til Gulsvik, der passasjene steg i land. Derfra gikk ferden videre med hest og vogn. I dag suser biler og tungtrafikk på riksvei 7 gjennom Gulsvik. Litt lenger opp i dalen ligger tettstedet Flå hvor eiendoms kongen Olav Thon har finansiert et kjøpesenter. Kontrasten til kjøpesenteret gjør det behagelig enkelt å forstå hvorfor Sjur Heglunds innsats med sagbruket er så viktig. – Jeg passerte skiltet med tomt til salgs noen ganger før jeg tok kontakt med selgeren Hans Hæhre Gulsvik, en av områdets grunneiere. Han ville at vi skulle ta en prat – og vi fikk meget god kjemi. Jeg fortalte om mine tanker om å bevare bygningene og sagbruket, og at dette ville bli et utviklingsprosjekt som inkluderer en butikk for bygningsvern og

FORTIDSVERN

HER DRØMMER SJUR Heglund om igjen å kunne drive kommersiell produksjon av trevirke til blant annet alle hytteeierne i området.

interiører. I løpet av kort tid ble kontrakten signert, forteller Heglund, et trofast medlem i Fortidsminneforeningen. VIL STARTE BYGNINGSVERNSENTER – Beliggenheten er flott, med 160 meter strandlinje mot Krøderfjorden, og med potensial til å utvikle eiendommen kommersielt. Med bakgrunn i min interesse for gamle bygninger og bygningsvern ønsker jeg å beholde bygningsmassen med sag og høvleri, dels for å få muligheten til å presentere en historie om hva som har vært og dels for å benytte bygningene til bygningsvernsaktiviteter. Her kan vi arrangere forskjellige kurs og produsere materialer med ukurante mål. Jeg ser for meg at folk som bygger hytter i området vil ha glede av å kjøpe materialer fra en lokal leverandør som jobber etter antikvariske prinsipper. Han tenker at nærheten til både Rv7 og fjorden gjør sagbruket lett

synlig og tilgjengelig for kunder. Før Bergensbanen kom, gikk det fem damp båter på Krøderfjorden. Den nedre delen av Hallingsdalselva ble brukt til fløting, og tømmeret ble lenset rett inn på Gulsvik sag og høvleri. Siden tidlig på 1990-tallet har Heglund benyttet tur- og jaktterrenget i dette området, som han ble kjent med gjennom en venn. I 1999 var kjærligheten til området blitt så sterk at han bygget en hytte i fjellet ikke langt unna Gulsvik. Hytta har etter hvert utviklet seg til et tun. Heglund har tatt ned to hallingstuer som sto i Flå, og gjenreist dem ved siden av hytta. Solskinnsdagen da Heglund tar meg med rundt i denne slumrende sagbruksidyllen svermer det av elektrikere. De trekker nye kabler etter at kobbertyver hadde brutt seg inn og rasert anlegget. Akkurat der og da blir den viktigste koplingen utført, og Heglund kan trykke på knappen som setter saga i

gang. Etter 43 år våkner den til liv, og den nye eieren smiler lykkelig til den skjærende lyden av det roterende sagbladet. Så slår han det av igjen. – Jeg ønsker å beholde bygningsmassen og sagbruket mest mulig original og vil benytte gamle håndverksteknikker i restaurerings prosessen. Det er også et ønske å benytte mest mulig materialer som er skjært og høvlet på stedet, dels gjennom eksisterende materialer og dels gjennom «nyproduksjon» med gamle maskiner. Forhåpentligvis kan mye av prosessen foregå ved kursrekker med erfaringsoverføring ved vindusrestaurering, høvling av panel og gulvbord, sag- og høvelkurs. HAR IKKE HÅNDVERKSBAKGRUNN Til vanlig selger Sjur Heglund bilutstyr for et svensk firma direkte til bilindustrien. I utgangspunktet kan man tenke seg at det er en jobb et stykke unna bygningsvernfeltet,

men slik er det når jeg møter entusiaster på jobb for Fortidsminneforeningen. De daler ned fra alle himler. – Hva betyr kulturminner og bygningsvern for deg? – Jeg oppfatter meg selv som engasjert og med stor interesse, men med begrenset faglig kompetanse. Jeg har ikke håndverks bakgrunn, forteller Heglund. Men helt blank er han ikke. Han har deltatt på Fagskolen Innlandet på Røros, og på mange kurs i lafting, oppmåling og material kvalitet. Han har demontert to hallingstuer i Flå og gjenreist dem i fjellet. Han er en glad bruker av Maihaugen og Norsk Folkemuseum på Bygdøy. – På Fagskolen Innlandet begynte min interesse for bygningsvern generelt gjennom god kontakt med «medstudenter». Interessen ble sterkere i dialog med personer knyttet til Fortidsminneforeningen og prosjektet Kulturminner for alle, som står for en del av

støtten jeg mottar, forteller Heglund. Han har også hatt mye god kontakt med bygningskonsulenter i Buskerud fylkes kommune, som Ivar Jørstad i avdelingen Freda hus/bygningsvernsenter. – Jeg har også fått mye inspirasjon gjennom å følge prosjektet til Øyvind Skjeggerød og hans restaurering av Bakke Mølle i Re kommune (sjekk mer på www.vaalehistorielag.net/33524260). De viktigste utfordringene for «sagbruk eren» Heglund i denne fasen er å hente inn riktig kompetanse og mestre økonomien. Hvilke aktører kan man samarbeide med som har «riktig» kompetanse på gamle håndverksfag og teknikker? Hvilke stønadsmuligheter finnes for å kunne påbegynne og gjennomføre et slikt prosjekt? – Kjøpet er en kombinasjon av egenkapital og lånefinansiering. Videre finansiering av utvikling av hele tomtearealet på 13 mål vil være avhengig av ytterligere kapital

FORTIDSVERN

og investorer. Første delmål er bevaring og istandsetting av bygningsmassen og sagbruket. Dette vil jeg finansiere i en kombinasjon av egeninnsats, egenkapital og stønader og tilskudd fra ulike kulturminneorganisasjoner som Fortidsminneforeningen og Kulturminnefondet, sier Heglund. VIL HA HYTTEEIERNE SOM KUNDE Heglund tenker seg at fremtidig vedlikehold vil dekkes av husleie, salg av produkter fra sag og høvleri kombinert med en bygningsvernbutikk. Han kjører meg rundt i området og peker på flotte bondegårder i drift, men som alle kan trenge små og store istandsettinger. Han peker opp på Norefjell med den høyeste toppen Høgevarde, som ligger på sørvestsiden av Gulsvik. Her skal det bygge ut nesten 1000 nye hytter. Han tror ikke at alle blir ferdighytter, men at mange vil kjøpe produkter av ham, kanskje

med egne høvlete profiler og ukurante størrelser. Kanskje hyttebyggerne selv kan være med å velge ut hvilke trær som skal hugges? – Sagbruket vil på sikt være en del av et område som forhåpentligvis vekker interesse fra et stort antall mennesker. Nærheten til Rv7 gir gode muligheter til å presentere engasjement for bygningsvern og stedets historie. Området er regulert til næringsareal, men Flå kommune påbegynner detaljert reguleringsplan i 2018. Odden i Krøderfjorden som sagbruket ligger på, består i dag av virksomheter som kafé, handleri og bensinstasjon. Det planlegges for utvidelse med annen næringsvirksomhet som butikker og hytteleie, forteller Haglund. Ifølge Heglund passerer omtrent 4500 biler daglig på Rv7 og det er 20 000 hytteeiere i Hallingdal. Det planlegges for ytterligere

3000 hytter bare i Flå kommune de neste 30-40 årene. – Dette varsler et interessant kunde potensial for tjenester som hyttebygging, interiør, servering, sport og fritidsaktiviteter her på Gulsvik. Området gir samtidig gode muligheter til å formidle sagbrukshistorie og bygningsvern, sier han. ØKONOMISK RISIKO Anskaffelsen av et slikt kulturminne har utvilsomt endret Heglunds hverdag. Ikke bare har han mange praktiske utfordringer med selve istandsettingen; prosjektet vil også kreve store valg i framtiden. – Prosjektet er omfattende og vil ta betydelig tid. Samtidig innebærer prosjektet en økonomisk risiko. Kulturminnet involverer familie og venner. Dersom prosjektet utvikler seg som jeg ønsker, vil det også innebære at jeg – eller vi – må ta fremtidige

– Et ambisiøst prosjekt, det liker vi! – Gulsvik sag er sammensatt fordi eieren både skal redde et kulturminne og gjenoppta bygningens opprinnelige funksjon, sier Mathilde Sprovin i Fortidsminneforeningen. Tekst: Trond Rødsmoen

athilde Sprovin leder bevarings- og opplæringsprogrammet Kulturminner for alle, et femårig prosjekt finansiert av Sparebankstiftelsen DNB. Målet med prosjektet er å støtte istandsetting av kulturminner i privat eie og bidra til kunnskapsoverføring innen tradisjonshåndverkene. Siden oppstarten i 2016 har rundt 60 prosjekter til nå fått støtte. Gulsvik sag og høvleri er et av dem, og i dag er Sprovin på befaring hos Sjur Heglund. En ting er å legge en plan for istandsettingen av bygningsmassen, en vel så viktig del av prosjektet er å skape et levende håndverksmiljø rundt den gamle saga. Som ledd i dette arbeidet har to av tradisjonshåndverkerne i ressursgruppen tilknyttet Kulturminner for alle engasjert seg spesielt i Gulsvik sag. Som spesialister innen tre og materialutvelgelse skal de tilføre kompetanse innen såkalt «eldre

Foto: Einar Engen

FORTIDSVERN

MATHILDE SPROVIN FRA prosjektet Kulturminne for alle på befaring hos Sjur Heglund på 90 år gamle Gulsvik sag og høvleri.

jobbvalg. Kulturminnet vil gi mulighet til å benytte mer tid innen bygningsvern og tradisjonshåndverk, noe som jeg ønsker å gjøre. Økt aktivitet kan gi et positivt næringsgrunnlag og mulighet til å benytte mer tid i området – i kombinasjon med hytte. Heglund bor i Oslo, jobber mye og er ofte på Gulsvik. Så hva sier kona hans og døtrene på 18 og 20 år når familiefaren enda en gang setter seg i bilen og kjører av sted for å redde et falleferdig sagbruk? – De forundrer seg over dette. Foreløpig er begeistringen «avmålt» fordi dette er et prosjekt som kan være svært tidkrevende og økonomisk belastende. Først og fremst er dette en «egoistisk og impulsiv» beslutning som jeg har «trumfet» igjennom. Utgangspunktet er stor optimisme og entusiasme og noen tanker om hvordan det kan bli.

TØMMERLÆRLING EIRIK IVERSEN fra firmaet Ansnes i Asker deltok på fjorårets workshop. Foto: Fortidsminneforeningen

Kulturminner for alle

materialforståelse». Ressursgruppen består av i alt 15 tradisjonsbærere fra hele landet, innen ulike håndverksdisipliner. Disse benyttes som rådgivere, i opplæring og kurs og også i selve istandsettingsprosjektene. – Mange av de som får penger gjennom Kulturminner for alle er det vi vel kan kalle «glade amatører», med mye idealisme som egeninnsats. Da er det viktig at vi ikke bare gir økonomisk støtte, men også praktisk og faglig veiledning, sier Sprovin. VIL INSPIRERE UNGE HÅNDVERKERE – En av de viktigste målene for Kulturminner for alle er å etablere miljøer som kan samle lokale fagfolk. Vi vil nå både de etablerte håndverkerne og de helt unge, de som er på vei inn i byggfaget. Vi er spesielt glad i prosjekter som engasjerer skoler, vi arrangerer årlig workshop for unge håndverkere og nylig lanserte vi to søkbare stipend for unge håndverkere, hver på 25 000 kroner, alt betalt av Sparebankstiftelsen. Selv er hun utdannet kunsthistoriker, med fersk doktorgrad og fartstid hos Byantikvaren i Oslo, der hun blant annet arbeidet med oppfølging av murbyen, de gamle bygårdene fra 1800-tallet. Felles for den gamle og den nye jobben er den praktiske problematikken: Selv om hun selv ikke er håndverker, handler det mye om å trekke på fagekspertise for å finne ut hvordan byggetekniske utfordringer skal løses. – Er det en type prosjekter du har savnet i søknadsbunken så langt? – Vi får mange søknader som gjelder stabbur, låver og loft, og det er fint, men vi vil gjerne ha flere søknader som omfatter kulturminner i byene.

WORKSHOP

for unge håndverkere 2018 Vil du lære mer om historiske håndverksteknikker og bygningsvern? Med prosjektet Kulturminner for alle ønsker vi å styrke tradisjonshåndverket i Norge. En gang i året arrangerer vi workshop for unge håndverkere med fokus på erfarings deling, samarbeid, kontaktbygging og faglig utbytte. Vi søker unge håndverkere fra hele landet. Er du mellom 18 og 30 år, student eller lærling er dette for deg. Når: 16.-20. april 2018. Hvor: Bergen. Tema: Grindverksbygg. I tillegg kurs i vindusrestaurering. Påmeldingsavgift: Kr 500, inkluderer kurs, opphold, mat og materialer. Send søknad med CV og ev. spørsmål mathilde@fortidsminneforeningen.no Mobil: 481 02 349. Prosjektet er støtte av

Les mer om Kulturminner for alle på www.fortidsminneforeningen.no

FORTIDSVERN

DEN STORE FERDIGHUSJAKTEN! I årene 1870 til 1920 leverte de norske produsentene Thams og Digre ferdighus over hele verden. Anders Bjørlykke i Fortidsminneforeningen Den trønderske avdeling har lenge jobbet med et større prosjekt for å registrere dem, både husene som fortsatt står, de som aldri ble bygget og de som er borte.

iden storparten av produsentenes tegningsarkiver ikke lenger eksisterer, er dette et møysommelig puslespill av et kildearbeid. Hans siste dypdykk var i avisarkivene for årene 1870-1910, der et søk på «Thams» ga 5283 treff. Etter å ha gått igjennom disse, sto han igjen med om lag 100 interessante notiser: Siste nytt om ferdighus var tydeligvis godt stoff. Her er syv til nå ukjente historier om Thams’ ferdighus – fra Nordkapp og Bergen til Zanzibar og Bombay! Tekst: Anders Bjørlykke

KUNSTNERENS LANDSTED I Arkitekturmuseet i Oslos arkiver finnes privatarkivet etter Oslo-arkitekten René Philipp. Philipp ble kjent med Chr. Thams gjennom hans datter Vesla. I arkivet finnes en del originaltegninger som relaterer seg til M. Thams & Co. Noen av dem viser kjente bygg som fremdeles finnes, men de fleste er dessverre tapt. Denne tegningen viser «Projet d’un Hotel Particulier pour Mr. Smith-Hald, Artiste Peintre, Bergen», datert 1889. Først knyttet jeg den til Villaveien 6, hvor maleren Fridtjof Smith-Hald bodde i årene 1890-96, men da jeg kom over fotografier av villaen som ble revet i 1968 ble det klart at Thams’ prosjekt var svært ulikt huset i Villaveien, som i tillegg er kreditert Arkitekt Schak Bull,1889. Men så, i Bergens Adressecontoirs Efterretninger 15. august 1889 kom jeg over denne notisen: «Maleren Smith Hald, der i en lang Aarrække har været bosat i Paris, flyttede i forrige Maaned hjem til Norge. Hr. Smith Hald bosætter sig ved Bergen, hvor han nu lader opføre et smukt toetages Landsted af Firmaet Thams’ bekjente Konstruktion.» Dette må bety at Smith-Hald hadde to boliger i Bergen på den tiden. Hvor kan landstedet ha vært? Det gjenstår å finne ut. En interessant detalj knyttet til Villaveien 6 var dukkestuen som sto i hagen. I arkivet etter Philipp finnes en tegning av dukkestue for Smith-Hald, datert 1892. Denne var så å si identisk med dukkestuen som i dag står ved Bårdshaug Herregård ved Orkanger. Slik sett var Thams likevel representert i Villaveien frem til 1968, da trebebyggelsen på eiendommen ble jevnet med jorden.

EKSEMPEL PÅ M. Thams & Co’s ferdighus for det asiatiske marked på 1890-tallet. Kilde: Catalog M. Thams & Co, Yildiz Library, Istanbul

«TRÆHUSE TIL INDIEN» Bergens Tidende 26. november 1890: «Om Konsul E. Rolfsens Stipendiereise til Indien skriver ‘Dr. Tid.’: Som tidligere meddelt, er tysk Konsul her i Byen, Hr. Rolfsen under 1ste Novbr. sidstleden meddelt et stipendium paa 5000 kr. af de af Storthinget til kommersielle Stipendier bevilgede Midler for at undersøge Markedet i Indien og muligens paa Sumatra … M. Thams & Co i Trondhjem vil gjennem Hr. Rolfsen sende et af sine fra Pariserudstillingen bekjente Træhuse ned til Bombay og Lade det opføre der for om mulig ogsaa i Asien at vinde Tærræn for visse praktiske, smukt og særedeles letvindt indrettede Boliger.»

CHRISTIAN THAMS (1867 – 1948), norsk arkitekt og industrigründer.

FORTIDSVERN

I en prisliste i M. Thams’ & Co’s katalog fra 1892 finnes en referanse til Bombay. Katalogens nr. 55: Cottage for Bombay, India. Pris £200, vekt 30 tonn. Så vidt vi kjenner til var ikke dette huset en del av Thams’ paviljonger i Paris 1889, men det finnes i utstillingskatalogen.

DENNE VILLAEN BLE tegnet som landsted i Bergen for maleren Fridtjof Smith-Hald, men vi vet ikke hvor det ble bygget. Kilde: René Philipp/Nasjonalmuseet

BESTILLING FRA ZANZIBAR Trondhjems Adresseavis 9. mars 1895: «Norske Bygninger til Udlandet. Igaar sendte M. Thams & Co med Dampskibet til Omlastning i Hamburg en Bygning, der var bestilt af H. M. Sultanen af Zanzibars Regjering. Bygningen er udført efter Tegning af Firmaets Arkitekt og Associé Hr. Consul Chr. Thams; den er i Lighed med tidligere til Congo udsendte huse udført efter Firmaets saakaldte demontable Lemmekonstruktion og skal opføres paa Øen Zanzibar.» I 2008 skrev Anne K. Bang boken Zanzibar-Olsen – Norsk trelasthandel i Øst-Afrika. Her refereres det til et ferdighus som ble reist på øya og at det mest sannsynlig ble levert av Thams, men som hun skriver i en e-post i 2015: «Dessverre fant jeg ingen direkte korrespondanse mellom det norske NEAT, Norway East Africa Trading Company, og Thams.» Det står et bygg på Zanzibar i dag, dessverre svært ombygget, som sies av være fra M. Thams & Co. Om notisens bygg var det samme, og om det var det eneste som ble sendt dit, vites ikke.

ANTATT VILLA FRA M. Thams & Co i Chwaka Bay, Zanzibar. Kilde: Zanzibar-Olsen. Norsk Trelasthandel i Øst-Afrika 1895-1925, Anne K. Bang, Fagbokforlaget, 2008

FORTIDSVERN

DEN STORE FERDIGHUSJAKTEN!

TEGNING AV M. THAMS & CO’S planlagte paviljong på Nordkapp-platået fra 1891.

Kilde: René Philipp/Nasjonalmuseet

SKJENKEPAVILJONG PÅ NORDKAPP Finnmarksposten, 10. juli 1891: «Af et Nordkapsbrev til Aftenposten tillader vi os at optage følgende: De hidtil primitive Udskjænknings forhold paa Nordkap vil formentlig snart blive afløste af mer civiliserede. En Kjøbmand i Trondhjem og En Dampskibsrestaurantør har besluttet sig til at opføre en Udskjænkningspavillon lige ved Støtten, og samtidig skal det bekjendte Bygningsfirma Thams & Co. i Ørkedalen have tænkt at opføre sammesteds en større Bygning, der skal tjene som Telegrafstation, meteorologisk Observationstation m.m. Meddens Firmaet Thams hertil siges at have erholdt den fornødne Tilladelse af vedkommende Departement, skal de to førstnævnte herrer kun have henvendt sig til vedkommende Herredsstyrelse, der selvfølgelig ingen Ret har til at disponere over Statens Grund.» I arkitekt René Philipps arkiv i Arkitekturmuseet i Oslo finnes en tegning av et bygg for Nordkapp-platået, datert juni 1891. Ut i fra tegningen kan man se at huset var basert på Thams’ konstruksjonsprinsipp Triple Boarding System - et bindingsverk av boks hvor hovedkonstruksjonene er synlige med tre lag avstivende tomme-tykke panelbord i senter av denne. Om huset ble reist vites ikke. Da turisttrafikken tiltok sent på 1800-tallet la skipene til kai i Hornvika, nedenfor platået og passasjerene måtte spasere opp til toppen. Det var en lang og strabasiøs tur. Kjøpmann Stoppenbrinks i Trondhjem åpnet champagnepaviljongen på Nordkapp-platået i 1892. Der sto den til vinteren 1915, da en orkan blåste den på sjøen. Konstruksjonen var svært dekorativ og utskjæringene gir meg assosiasjoner til Thams’ paviljong i Paris 1889, men hvem som produserte paviljongen er ennå ukjent. KJØPMANN STOPPENBRINKS CHAMPAGNEPAVILLON åpnet i 1892. Stilen minner om Thams, selv om vi ikke vet hvem som produserte den. Kilde: Fotograf Schrøder, Trondhjem/Museene for kystkultur og gjenreisning IKS

FORTIDSVERN

KRUPPS NORSKE JAKTHYTTE Fædrelandsvennen 16. august 1898: «Kanonfirmaet Krupp, Essen, har hos Thams & Co. i Trondhjem bestilt et større smagfuldt Skydehus i norsk Stil. Huset skal opsættes paa de Kruppske Besiddelser.» Her finnes det ingen kilder som beskriver bygget, men man må anta de ikke hadde planer om å skyte med kanoner der inne … Sannsynligvis var bygget en såkalt Shooting Box, altså en jakthytte. I katalogen til Thams fra 1889 fantes flere eksempler på slike jakthytter, blant annet en levert til Göteborg, en til Elsdon i Northumberland i England og en utformet i «Norwegian style».

«SHOOTING BOX NORWEGIAN STYLE», avbildet i en katalog fra 1889. Kilde: Catalog M. Thams & Co, Yildiz Library, Istanbul

NORSK ARKITEKTUR TIL VERDEN Aftenposten 29. oktober 1889: «Den norske Paviljong paa Pariserudstillingen er efter hvad vor Generalkommisær indberetter, den 23de ds. bleven hædret med et nyt Besøg af den franske Republikkens Præsident, som uanmeldt indbefant sig der paa Eftermiddagen og modtokes af det udstillende Firma, M. Thams & Co’s Arkitekt Hr. Chr. Thams. Præsidenten opholdte sig en halv Times Tid i hans Kontor i Pavillonens nederste Etage, lod sig forevise det album over norske træbygninger , som hr. Thams har istandbragt til Udstillingen og som indeholder dels Bygninger, der allerede er udførte i Frankrig og andre Lande, dels adskillige endnu ikke realiserede Projekter, samt tog der de Bygningsmodeller og Konstruktionsprøver i Øiesyn, der er udstillede i et af nederste etages Rum……. Den ovennævnte Samling Modeller af Træhuse samt et Antal Eksemplarer af det omtalte Album er af Firmaets Chef Hr. M. Thams bleven stillet til Præsidentens Raadighed med Anmodning om, at han vil bestemme, til hvilken fransk Institution Samlingen skal blive at aflevere som Gave.» Våren 2016 ble jeg gjort oppmerksom på at det i ett av magasinene til Conservatoire national des arts et métiers i Paris sto skalamodeller i tre som kunne relateres til M. Thams & Co’s utstillingspaviljong i Paris 1889. Senere samme år ble vi invitert til å besøke magasinet og ta modellene i øyesyn. Samlingen består av to stavkirker; Heddal og Borgund, samt fire modeller av bygg fra katalogen. Begge kirkene er bygget med en rekke vinduer i fasaden. Først antok jeg det var kunstnerisk frihet, men så kom jeg over Franz Wilhelm Schiertz tegninger som ble utgitt i I.C. Dahls bok om norske bygninger i tre, fra 1837. Vinduene er der ikke i dag, ei heller i 1889, men på Schiertz’ tegninger finnes de. Det kan bety at kirkemodellene er laget på bakgrunn av disse tegningene og ikke samtidens restaurerte bygg.

SKALAMODELLER AV FERDIGHUS av Thams samt stavkirkene Borgund og Heddal befinner seg i dag museumsmagasinet til Conservatoire national des arts et métiers. Alle stammer fra Verdensutstillingen i Paris i 1889. Foto: Anders Bjørlykke

FORTIDSVERN

DET VERNEVERDIGE SVEITSERSTILHUSET «Solheim» fra 1903 har i dag fått halve skifertaket omtekket. Her er huset avbildet i 2015, da med nyrestaurert glassveranda.

ALTERNATIV FRAMGANGSMÅTE

SLIK KAN SKIFERTAKET LEGGES OM RIMELIGERE Rundt 1000 timer tok det Hans J. Fevang å legge om de vel 4000 skifersteinene på halve taket til den 110 år gamle praktvillaen «Solheim» på Stranda. Og det uten å ta ned en eneste stein! Her forklarer han trinn for trinn fremgangsmåten han benyttet – som et potensielt rimeligere alternativ til den mer tradisjonelle metoden anbefalt av Riksantikvaren. Tekst og foto: Hans J. Fevang

FORTIDSVERN

1902 kom Jens Bastian Langlo hjem til Stranda fra Amerika og bygde villaen «Solheim» året etter. Fylkeskonservator Jens Peter Ringstad skrev i en rapport i 1985: «Solheimhuset er eit svært godt bevart eksempel på eksklusiv villabygging frå hundreårsskiftet. Huset fortel om korleis ein som hadde vore i Alaska og hatt økonomisk suksess, innretta seg når han kom tilbake til heimbygda. Bygninga er svært interessant arkitekturhistorisk med stiltrekk som var framme i den tida (sveitser- og jugendstil) og med tydelege impulsar frå amerikansk villabygging med «oppbrotne» flater og verandaer.(…) Etter fylkeskonservatoren si vurdering må dette anlegget vernast på grunn av sin høge kulturhistoriske, antikvariske og arkitekturhistoriske verdi.» Forrige eier, Kåre J. Langlo, fikk Godt vern-prisen i 1985 av Fortidsminne foreningen Sunnmøre avdeling for sin innsats med bevaring av «Solheim». Vi overtok eiendommen i 1986. Det har vært utfordringer med å bevare eiendommen på grunn av planer om utbygging og ekspropriasjons varsler. Uten støtte av Fylkeskonservatoren og Fortidsminneforeningen hadde bevaringen vært svært vanskelig. Eiendommen fikk i 1986 vernestatus som spesialområde/bygninger og anlegg med historisk og antikvarisk verdi etter Plan- og bygningsloven. KOMPLEKS TAKKONSTRUKSJON Hovedbygningen er meget solid bygd. Vedlikeholdet har likevel vært utfordrende på grunn av arkitekturen og takkonstruksjonen. Taket har en særlig «kompleks» form med mange arker og fløyer (se bilde 1). Det har 20 takflater pluss åttekantet kjegletak i det sørøstre hjørnet. Dette resulterer i over 60 meter med kilrenner og tilsvarende lengder med vannbord pluss møne- og skråmønebord. Taket er tekket med 8ʺ×14ʺ lappskifer på lekter uten underlagspapp. Takhellingen er 45º. Arkitekten for huset, Lars Jørgen L. Langelo, var fra Stranda, men utvandret til Amerika og tegnet huset mens han var der. Han undervurderte kanskje skadepotensialet fra regn, snø og is. Skifersteinene er særlig utsatte langs kilrenner, vannbord og skråmønebord. Kilrennene av sink fikk etter årenes løp hull, og det oppsto lekkasjer som skadet bygningen. I årene 1986-89 demonterte jeg skifersteinen langs alle kilrennene og la nye beslag. De fleste vann-, møne- og skråmønebord fikk beslag sannsynligvis på 1950-tallet. Uten disse beslagene kunne skadeomfanget ha vært betydelig. I løpet av de siste 30 årene er de fleste vann- og skråmønebordene skiftet ut. Råteskader er reparert og beslagene er malt og lagt tilbake. EN ALTERNATIV METODE Flere steiner har falt ned på grunn av rustne spikre. Skiferen er festet med jernspikre, og

2 ARBEIDET MED TAKET startet i et hjørne, med reparasjon etter råteskade fra et lønnetre i nærheten.

3 DE FØRSTE NI diagonalene på en takflate mot vest er lagt om og to diagonaler er åpne.

etter 110 år var det på tide å starte omlegging av taket. I 2013 søkte vi Kulturminnefondet om støtte til restaurering av glassveranda og veranda i andre etasje, og omlegging av halve skifertaket. Søknaden ble innvilget, og arbeidet ble ferdig sommeren 2017. Omleggingen av skifertaket ble gjort som egeninnsats, og anslaget på 960 timer ble bare overskredet med få timer. Tidligere års erfaring med kilrennene lå til grunn for den valgte framgangsmåten og utstyret som ble brukt. Omleggingen gjorde jeg ved å åpne opp diagonal for diagonal uten å ta ned steinene fra taket. Steinene ble i stedet lagt på hyller på taket. Forutsetningen for å kunne gjøre det på denne måten, er at undertaket og lektene ikke trenger vesentlig reparasjon eller utskifting. Dette regnet jeg med, og det holdt. Etter over 110 år var lektene fortsatt i god stand, og bare noen få steder måtte

lengder på 20-30 cm skiftes. Unntakene var et hjørne nær et stort lønnetre (se bilde 2), og skader etter en tidligere lekkasje ved et av takvinduene. Et titalls steiner med hull i midten, fra tidligere reparasjoner, ble skiftet ut, samt omtrent like mange andre steiner med skader. Resten av de vel 4000 steinene ble lagt tilbake på plass! STILLAS, TAKSTIGER OG HYLLER Til arbeidet trengtes stillas, takstiger og hyller. Jeg lagde egne skrå(tak)stiger til bruk som arbeidsplattform (se bilde 3). Det er en fordel at skråstigene og hyllene er lette, og at skråstigene er tilpasset takhelling og diagonalvinkel slik at de er gode å gå på, og gjerne også til å sitte på. For normal størrelse på en takflate kan det være hensiktsmessig med to skråstiger, en med fire trinn og en med seks trinn. Først brukes den med fire trinn, deretter den med seks, for så å

FORTIDSVERN

OM LAG HALVPARTEN av takflaten er lagt om.

bruke begge (se bilde 4). Skråstigene henges i lektene med vinkeljern og kjettinger. Skråstigene kan gjerne lages slik at de kan gjøres om fra høyre- til venstrestiger. Det er bra å ha god tilgang på vinkeljern, sjakler (en type bøyle med lås), karabinkroker og tau for feste av hyller og skråstiger. Arbeidet begynner med at en tar av mønebord og vannbord slik at det er tilgang til steinene langs møne og gavl. Tilstrekkelig mange tau som hyllene skal henge i, festes langs mønet. De første steinene tas av nede i det ene hjørnet, f.eks. seks-syv diagonaler – i dette tilfellet 36 til 49 steiner (se bilde 2). Antall diagonaler som det er praktisk å starte med, er avhengig av størrelsen på steinene og av tilgangen fra stillaset. Alle unntatt én diagonal legges tilbake og festes med nye spikre. En passende skråstige hektes på lektene i den åpne diagonalen, steinene til den åpne diagonalen legges i en hylle ovenfor, og en tom hylle plasseres ovenfor den igjen (se bilde 3). Deretter går en trinnvis fram, diagonal for diagonal: • En ny diagonal åpnes og steinene legges i den øvre hyllen • De gamle spikrene fjernes (og undertaket støvsuges) • Skråstigen(e) flyttes en diagonal opp • Den nedre diagonalen legges med steinene fra den nedre hyllen • Den nå tomme hyllen flyttes og blir den øvre På denne måten er høyst to diagonaler åpne samtidig. Om nødvendig kan også enkeltsteiner ved siden av de åpne diagonalene tas av. Etter en dags arbeid vil normalt en diagonal være åpen (se bilde 4), og denne kan lett dekkes til med plast i tilfelle regn. Det er også enkelt å ta pause i arbeidet f.eks. på regnværsdager.

5 START PÅ TAKARBEIDET mot nord i april 2017.

6 HER ARBEIDES DET rundt to av takvinduene.

FORTIDSVERN

FEM MINUTTER PER STEIN Steinene kan være noe ujevne i tykkelse, såkalt samfengd stein, men har over tiårene «lagt seg til». Steinene bør derfor nummereres slik at de blir lagt tilbake til der de har ligget. For en større takflate uten hindringer kan det gå med i gjennomsnitt rundt fem minutter per stein. Da er opp- og nedrigging av utstyret ikke medregnet. For takflater uten hindringer som takvinduer og arker er det enkelt å gjøre dette arbeidet. Når takvindu kommer i veien, må i tillegg en diagonal ovenfor takvinduet åpnes (se bilde 6). Deretter legges området på skrå nedenfor vinduet ferdig før området på skrå ovenfor vinduet legges. Da er det en del mer stein å ta vare på, og dermed behov for flere hyller. Skifer på uthus ligger sannsynligvis ikke på lekter. Men dersom undertaket ikke trenger utskifting av betydning, vil den trinnvise framgangsmåten forklart over være den enkleste måten å gjennomføre omleggingen

TETT TAK ER første betingelse for godt vedlikehold. Fire takflater mot nord og nordøst er ferdig lagt om.

på. Skråstigen må nok da henge i tau fra mønet. Omlegging av skifertaket på løa på «Solheim» er på arbeidsplanen min. EN RIMELIGERE METODE Jeg hadde kommet langt i takarbeidet da jeg så nettstedet med «Riksantikvarens informasjon om kulturminner» og informasjonsarket 3.5.4 Skifer- og helletak – vedlikehold og omlegging. Der står det ikke noe om «min» måte å gjøre omleggingen på, men forutsetter at steinene tas ned av taket: «Selve steintekkingen utføres som ved nytekking» og videre at «ved omtekking bør man regne med 100 års levetid før neste omtekking, også når det gjelder underliggende komponenter som spiker og eventuelle rekter, lekter og underlagspapp». Min erfaring med lekter er at de kan vare mye lenger, noe bildene 2 og 3 med over 110 år gamle lekter viser. På Riksantikvarens nettside står det at «Omtekking med skifer er kostbart, men er god økonomi på lang sikt.» Det er mange som ikke vil ta kostnaden med å legge om

skifertak. Vi kjenner mange tilfeller hvor skifer er blitt skiftet ut med annen taktekking. Dette er en vesentlig kvalitetsforringelse av huset. Dersom forutsetningene er til stede, er en omlegging uten å ta ned steinene fra taket langt enklere og dermed mindre kostbart. Og det kan gjøres som egeninnsats. ANBEFALER BESLÅTTE VANNBORD Jeg har også et par andre kommentarer til informasjonsarket. Det står: «Eventuelle vannbord skal ikke beslås. Sørg heller for å få tak i så godt virke som mulig, både til vindskier og vannbord. Det vil si tettvokst, malment furuvirke.» Virket som er brukt på «Solheim» er utvilsomt av beste kvalitet – svensk malmfuru. Men vannbord er av de mest utsatte bygningsdelene, og har dermed sannsynligvis mye kortere levetid enn resten av taket dersom de er ubeskyttet. Beslag på vannbordene er en rimelig forsikring mot skader langs gavlene. Den andre kommentaren er til argumentet for ikke å bruke trykkimpregnerte materialer

til lektene: «Trykkimpregnerte materialer er giftige, og kan hverken brennes eller komposteres, men må behandles som spesialavfall ved neste gangs omtekking [etter 100 års levetid].» Forutsetningen om å måtte skifte ut lektene etter 100 år er tvilsom. Skifertak har så lang levetid at sløyfer og lekter bør vare lengst mulig. Hva om det ved neste omtekking ikke er nødvendig å skifte ut lektene? Da kan omtekkingen gjøres uten å ta ned steinene fra taket. I boka Gamle trehus – Historikk, reparasjon og vedlikehold av Drange, Aanensen og Brænne (2000) står det på side 104: «Sløyfer og lekter bør være impregnert og kraftig dimensjonert for å gi god lufting under skiferen.» Min erfaring er at trinnvis omlegging uten å ta ned skiferen i mange tilfeller kan være mer rasjonelt – i hvert fall for større hus. Dette kan redusere kostnadene ved omtekking betydelig, og føre til at færre skifter ut skiferen med andre materialer.

FORTIDSVERN

ETTER Å HA vikariert et halvt år som daglig leder i Den trønderske avdeling er Alexander Asphaug Rauboti nå på plass på Tysse i Fjaler i Sogn, som residerende vert og tilsynshaver i Lillingstonheimen.

FORTIDSVERN

LILLINGSTONHEIMEN - FORENINGENS NYE EIENDOM

EN SKATTKISTE AV ET HUS Sorenskrivergård. Mønsterbruk og arnested for folkeopplysningstanken. Hjemmet til en engelsk overklassefamilie i nesten et århundre. Og siden 1. februar i år Fortidsminneforeningens siste eiendomservervelse. Vi dro på visitt til Lillingstonheimen på Tysse i Fjaler i Sogn – til det store våningshuset på høyden over Dalsfjorden, der historien ikke bare sitter i veggene: Den finnes i bunker, hyller og skap, i værelse etter værelse, på loft og i naust, som utallige spor av levde liv. Velkommen inn! Tekst og foto: Trond Rødsmoen

or en kunsthistoriestudent er dette en drømmejobb, sier Alexander Asphaug Rauboti i det han på ordre fra fotografen slår opp den store glassdøren ut mot hagen. Det er en øvelse i hans nye rolle: som husherre og vert i Lillingstonheimen.

Det slår meg at det er noe vagt konservativt britisk over framtoningen, og jeg fristes til å ty til klisjeen, noe omskrevet: «Dr. Lillingston, I presume?» Alexander liker å gå med slips og tversover, og gjerne hatt. Allerede som barn skal han ha ment

at «mye var bedre før». Og han elsker gamle hus. Ikke rart da, at mastergradsstudenten med opprinnelse i Balestrand gleder seg. I elleve måneder, fra februar til desember, skal han bo i dette digre, to hundre år gamle

FORTIDSVERN

MESTEPARTEN AV INTERIØRET og inventaret er fra Lillingstonfamiliens tid. Over ses dagligstuen og til høyre biblioteket med en unik boksamling og en samling danseplater fra grammofonens tidligste barndom. Til venstre en artikkel i Familien fra 1961, med tittlen «Den engelske familien på Tysse».

herskapshuset, alene, som vert og tilsynshaver, sørge for lys i vinduene og varme i ovnene. Han skal gjøre seg kjent med huset og begynne det møysommelige arbeidet med å sortere og få oversikt over det som finnes her. Og det er ikke lite. Det meste tilhørte en gang Claude Augustus og Edith Lillingston og deres elleve barn, omtalt som «den engelske familien på Tysse». EN ARISTOKRAT PÅ BOLIGJAKT Turen fra Førde lufthavn til Tysse tar rundt en time med bil, på smale vestlandsveier, forbi Dale og videre til Flekke. Etter embetsmannshuset Fagervik og gården Leite like etter, dukker det opp, sorenskriverhuset Nils Landmark fikk bygget i 1808, men som i dag bærer navnet til den engelske familien som tok over eiendommen i 1880. Lillingston ankom ikke samme vei som oss, det fantes ikke veiforbindelse hit før i 1968, han kom sjøveien, med rutebåten fra Bergen

FORTIDSVERN

til Sunnfjord, på leting etter et tilbaketrukket sted han kunne slå seg ned med familien for å vie seg til sine språkstudier. Historien om denne junidagen for nesten 140 år siden beskrives i familiebiografien Landed Gentry, ført i pennen av sønnen Claude. Der berettes det at Lillingston om bord på dampskipet Hornelen først får øye på en imponerende allé av almetrær som leder opp fra fjorden. Så, mens dampskipet glir videre innover, avsløres hemmeligheten bak trekronene, et digert hvitt hus med rød takstein, omkranset av enda flere trær. En eng brer seg nedover mot fjorden og et stort naust. Bakenfor, fjellene mot sør. Huset står tomt og er til salgs, kan kapteinen forteller. Da Hornelen etter landligge passerer Tysse på vei tilbake til Bergen dagen etter, regner det, og kapteinen, lett beklagende, uttrykker at eiendommen nok ikke er like attraktiv i gråværet, ja heller forloren. «Jeg liker Tysse enda bedre i regnvær», svarer Lillingston.

BETALTE KONTANT FOR EIENDOMMEN Ifølge familieberetningen slår den velstående engelskmannen til umiddelbart, med kontant betaling, og uten å prute en krone, noe som skal ha fått selger til etterpå å angre at han ikke hadde forlangt det dobbelte. Noen uker senere ankommer Tysses nye eier med kone, fem barn og flyttelast fra Bergen. Og med det etableres et lite stykke viktoriansk overklasse-England i en fjern, norsk fjord, omgitt av en etter hvert frodig engelsk landskapshage. (Ifølge Landed Gentry ankom familien i 1873, noe som tyder på at de kan ha bodd et annet sted på Tysse de første årene før de kjøpte Lillingstonheimen – og at Lillingstons «kjøp ved første blikk» kan være en forenkling av familiehistorien.) Lilingston var en familie med stor interesse for kunst, litteratur, språk og vitenskap, noe som ikke minst kommer til uttrykk i det omfattende biblioteket som finnes i huset den dag i dag. Her satt Claude

TEOLOGEN OG FILOLOGEN Claude Augustus Lillingstons skrivebord i biblioteket, der han kunne fordype seg i sine språkstudier.

DEN BREDE TRAPPEN opp til andre etasje er sannsynligvis satt inn i Lillingstons tid.

Augustus i mange år og skrev en vitenskapelig sammenligning av verdensspråkene og deres opphav. Da det siste av de i alt elleve barna, Edith, dødde i 1968, ble gården på Tysse overtatt av familien som hadde forpaktet den. Det store herskapshuset og hagen ble skilt ut og testamentert til Fjaler kommune, som har vært eier fram til i dag, til Fortidsminneforeningen nylig overtok eiendommen for kr 200 000. For denne relativt beskjedne summen får foreningen hovedhus med hage, eldhus, tjenerfløy, naust og båthus, samt et knippe klausuler å forholde seg til. Fra 1. februar 2018 er det Sogn og Fjordane avdeling som har ansvaret for driften og vedlikeholdet. ARNESTED FOR FOLKEOPPLYSNING Navnet Lillingstonheimen representerer slett ikke begynnelsen på denne historien – ja, kanskje heller ikke den viktigste delen av historien.

HAGESTUDENT SOLVEIG ANDERSEN og kulturhistoriestudent Alexander Asphaug Rauboti kommer over skisser av hagen, laget av Laura Lillingston. Innfelt en miniakvarell med tittelen «Kvikkne, Balholm, Sogn».

– Som kulturhistorie er det nok heller Landmark-tiden som er den viktigste, sier Stig Nordrumshaugen, styremedlem i Sogn og Fjordane avdeling og restaureringsleder i fylkeskommunen. Sammen med Ove Losnegård, også han styremedlem og sterkt engasjert i Lillingstonheimen i mange år, har de tatt turen hit denne dagen for å fortelle mer om historien, bygningene og planene framover. Stig tenner seg en cigarillo, det har han lovet seg selv at han skal gjøre den dagen det tidligere sorenskriverhuset på Tysse omsider er i foreningens eie. Den milde, sigaraktige lukten brer seg i dagligstuen, som et vagt hint om en svunnen tid. Mang en sigar kan ha vært røkt i disse stuene etter en bedre middag. «Landmark-tiden» begynte i 1808, da Nils Landmark, nyutnevnt sorenskriver i Sunnfjord, kjøpte gården Tysse og lot bygge et standsmessig hovedhus i empirestil av de

eksisterende bygningene på gården, samt av bygninger han kjøpte i egnen, blant dem trolig en prestegård på Dalsøya. Det betyr at det kan være elementer fra 1700-tallet og enda tidligere i bygningsmassen. Landmark var en folkeopplysningens mann, han utviklet gården til et mønsterbruk, begynte med poteter og avskaffet den utbredte sultefôringen av husdyra vinterstid. Han startet landbruksskole for unge gutter i distriktet, begynte med treplanting, introduserte nye plantesorter og gjorde sitt til å modernisere landbruket. Han satt også en periode på Stortinget. Landmark fikk 14 barn, og flere av dem markerte seg i sin samtid, også de innen folkeopplysningen. Sønnen Johan Theodor Landmark sto sentralt i stiftingen av Norsk landmandsforbund – senere Norges bonde lag – i 1896. Sønnen Lars Stub Heiberg Landmark etablerte seg på nabogården Leite og var distriktslege, banksjef og ordfører

FORTIDSVERN

DEN LANGE SVALGANGEN mot hagen er perfekt for «afternoon tea», med løvverk som beskyttelse mot solen fra sør sommerstid.

STIG NORDRUMSHAUGEN (t.v.) og Ove Losnegård er begge godt fornøyde med at Sogn og Fjordane avdeling nå har tatt over eiendommen. Legg merke til de store «industrivinduene» mot fjorden. Til venstre det ene av to trappeløp mellom første og andre etasje, i en ganske annen stil enn den «engelske» som preger de øvrige rommene i første etasje. Til høyre to av de sju soverommene i andre etasje.

i Fjaler. Sønnedatteren Marie Landmark drev husmorskole på Leite og ga ut Kokebog for land og by, en kjempesuksess som skal ha solgt i over 100 000 eksemplarer! Maries søster Edle Landmark publiserte Nogle ord til den vestlandske Bonde, der hun går til rette med en rekke vaner og skikker innen landbruket som hun mente var skadelig for liv, helse og næring. Sånn sett kan en si at Landmarkfamilien har hatt en langt større betydning for vår nasjonale historiefortelling enn familien som etterfulgte dem på Tysse. Men sporene etter begge familiene er representert der dag i dag, på ulikt vis. Den ruvende hovedbygningen er Landmarks, det samme er almealleen ned mot fjorden og Storenaustet. Arven etter Lillingstonfamilien finnes først og fremst i interiøret, svært engelsk på mange vis, og i landskapshagen, full av rhododendron. Den engelske familien på Tysse lever også i minnet til lokal

FORTIDSVERN

befolkningen. Fortsatt finnes mennesker som husker flere av de elleve barna, blant dem de tre som levde lengst: miss Laura, miss Edith og dr. Claude. OPPDAGELSESFERD I MINNER «Dear auntie Edie, Love from Detta». Dedikasjonen finner jeg i en liten bok jeg plukker tilfeldig ut av et lite skap med bøker, sølvtøy og konvolutter fulle av fotografier. Værelset ligger innenfor biblioteket med den unike boksamlingen etter teologen og filo logen som bare ville ha arbeidsro. Rommet er fullt av kasser, skap og hyller, ryddig på et vis, her har det vært sortert og systematisert opp gjennom årene, men værelset bærer tydelig preg av oppbevaring. På en hylle står en hatteeske i skinn, med for i grønn velour – oppi ligger en pent brukt flosshatt, fra G.A. Dunn & Co. Piccadilly Circus, London. Hvem bar den, en av de unge mennene avbildet på veggen, alle studenter

ved Pembroke College, Cambridge? Kan hatten være noe for Alexander? – Jeg har allerede prøvd den, den er dessverre for liten, sier han. Med oss på vår rundtur har vi også Solveig Andersen. Hun driver hagesenter i Førde, men tar studiet Historiske grøntanlegg ved Norges grønne fagskole – VEA i Moelv. Hun skriver oppgave om hagen på Lilllingston, og har vært her flere ganger for å fotografere og gjøre undersøkelser utendørs. Innendørs har hun aldri vært, og i dag har hun benyttet anledningen til å invitere seg selv. Den første timen blir til to, og så tre. Fra rom til rom, fra hylle til skatoll og kommode. Her er så mange ting, så mange bøker, bilder, fotografier, bunker med dokumenter. Jeg får en følelse av å bla igjennom eiendelene etter en avdød. I musikkrommet, tidligere atelieret der miss Laura malte sine akvareller, har Alexander lagt fram bunker med familie-

DEN KRAFTIGE ALMEALLEEN fra sjøen og opp til hovedhuset er en arv etter Landmarkfamiliens tid på Tysse. Til venstre hagen med velvoksen rhododendron, svalgangen og hovedinngangen. To av Lillingston-sønnene fikk sin utdannelse ved Pembroke College, Cambridge (bildet på veggen), etter at faren Claude Augustus hadde undervist dem privat i en egen skolestue på eiendommen.

album. Det er spesielt å bla i slike gamle minnebøker, opplevelsen av støv på fingrene, de slitte ryggene, sirlig håndskrift med navn, sted og noen ganger dato. Glimt fra en tilsynelatende sorgløs tilværelse i velstand: To menn som røyker på en kolle. Te i skyggen under den lange svalgangen mot sør. En kvinne liggende tilbakelent i en robåt, med langt skjørt, smalt liv og bredbremmet hatt mot solen. Er det tatt rett her ute på fjorden, før hun steg i land ved båthuset som kalles Fruens havn? For Solveig bærer jakten faglige frukter, viser det seg. I en bunke finner vi noen av miss Lauras skisser. Om de noen gang ble til en akvarell vet vi ikke, men funnet er interessant. – Se, dette er jo en skisse av hagen foran huset, utbryter Solveig begeistret. Ingen tvil. Her er gjenkjennelige hageganger og planter. – Ikke usannsynlig at dette kan fortelle oss hvordan det faktisk var, det kan være nyttig

ved en eventuell rekonstruksjon av hageanlegget, sier hun. KOMBINERT ISTANDSETTING OG KURS Vi er tilbake i dagligstuen. Samtalen dreier i mer praktisk retning. Hva er vedlikeholds behovet – og hva skal eiendommen brukes til i framtiden? Som del av beslutningsgrunn laget for avgjørelsen om å kjøpe eiendommen, evaluerte foreningen naturligvis begge deler. Kort fortalt: Både behovet for istandsetting og potensialet for framtidig drift er stort! – Vi er helt avhengige av lokalt engasjement, at vi får lokale krefter til å stille opp, sier Ove Losnegård. Han er daglig leder for Jensbua Kystkultursenter, tidligere bøkkerverksted, sagbruk og sjøbu som han nå ønsker å utvikle til et bygningsvernsenter for regionen. Fortidsminneforeningen er en av flere eiere, og det er allerede planlagt et samarbeid mellom Jensbua og Lillingstonheimen, som nærmest kan betraktes som naboer.

– Jeg ser et stort potensial for håndverkskurs der vi kan bruke denne eiendommen som arena. Vi har allerede begynt planleggingen av kurs i kalkpussing av grunnmuren på hovedhuset. Et annet prosjekt er restaurering av Storenaustet, et grindebygg. Her kan vi ha kurs i hele prosessen, fra henting av materialer i skogen til ferdig bygg, sier Ove. Mens Jensbua kan by på tradisjonshåndverkerne, kan Lillingstonheimen by på overnattingsmuligheter – og et stort tilfang av prosjekter. For det er mer enn manglende kalkpuss å ta fatt i. Fasaden trenger sårt en oppgradering. Det mangler enkelte glass i de store vinduene, i noen av vedovnene er det fyringsforbud, det hender takpanner flyr av i uvær og noe råte er også avdekket, som følge av defekte eller manglende takrenner. I tillegg er det skykkja (uthuset), Jentestuen (tjenestefløyen) og Fruens havn – her er nok av bygningsmasse som trenger oppsyn og oppgradering.

FORTIDSVERN

STIG NORDRUMSHAUGEN i Jentestuen, den tidligere tjenerfløyen, den tidligere tjenerfløyen for piker, er i dag istandsatt, med overnattingsmuligheter og eget bad. Til venstre to representanter for Eldhusbakarane, Hjørdis Åsnes (t.v.) og Lise Balstad. Til høyre fra gangen bak kjøkkenet, der en kan se at hovedhuset er satt sammen av ulike bygninger.

BAKST PÅ TRADISJONELT VIS Lokalt engasjement er utvilsomt viktig for Lillingstonheimens framtid som møtearena, og foreningen begynner heldigvis ikke på bar bakke. Eiendommen har eget eldhus med en stor steinovn, trolig bygget en gang rundt midten av 1800-tallet. I 2007 ble steinovnen restaurert, og siden har Eldhusbakarane holdt til her: Nesten ukentlig i sommerhalvåret har en gjeng damer fyrt opp steinovnen for så å holde kurs i tradisjonell steinovnsbaking. – Vi fyrer opp dagen i forveien og så, etter to runder med fyring rakes glørne ut og steinovnen rengjøres – dermed er kan stekingen begynne etter omtrent en time. I løpet av noen kveldstimer rekker vi en runde med søtbakst og tre runder med brød, forteller Hjørdis Åsnes. Hun viser rundt i eldhuset sammen med Lise Brandal, begge aktive medlemmer av foreningen tilknyttet eldhuset. I dag

FORTIDSVERN

er bygningen kald og mørk, men de klarer å mane fram bilder av intens fyring for å varme opp den store steinovnen, diskusjonene rundt selve prosessen og utveksling av erfaringer om temperatur, konsistens på deigen og andre ting som er avgjørende for resultatet. Blant bakverkene er vørterbrød, etter en oppskrift av Karen Tysse Kvam, kokke for Lillingstonfamilien i 65 år. – Vi lærer stadig hvordan vi skal gjøre for å få best mulig resultat. Man må bli kjent med en slik ovn, sier Lise. De holder kurs for grupper og enkeltpersoner som vil lære tradisjonsbaking. I tillegg bakes det for arrangementer som Dalsfjordveka og Teaterfestivalen i Fjaler. Inntektene går ytterligere istandsetting av eldhuset, som de har tatt ansvaret for. – Eldhusbakarane er en helt sentral del av Lillingstonheimen, skyter Ove inn. – Uten dem, ingen aktivitet.

«INNFLYTTINGSKLART» Potensialet for å videreutvikle Lillingstonheimen som besøkseiendom er absolutt til stede. Eiendommen er del av det Stig kaller «perlerekka av embetsmanns gårder» her i Flekke: Fagervik, nabogården Leite og Lillingstonheimen ligger der på rad, et vakkert syn fra sjøen. Til dette kulturmiljøet hører også Landmark-familiens gravsted Fredensborg, et velkjent utfluktssted i nærheten, og så er det Filosofigangen, en vakker sti rundt eiendommen, kanskje etablert under Lillingstonfamiliens storhetstid rundt århundreskiftet. Flere av Laura Lillingstons akvareller har motiver herfra. Å overta en slik eiendom er et stort ansvar, men på plussiden er det faktum at hovedbygningen i utgangspunktet er klar til bruk. Her er strøm og vann, sju soverom, tre moderne bad og et romslig kjøkken. Videre er det rom som kan brukes til mindre møter, i tillegg til stuen og biblioteket. Og altså allerede én beboer.

LILLINGSTONHEIMEN

EIENDOM MED POTENSIAL Styret i Sogn og fjordane avdeling er godt fornøyd med at Lillingstonheimen nå tilhører foreningen. Arbeidet med å lage en vedlikeholds- og driftsplan for eiendommen er i gang. Det var i 2016 at Fjaler kommune vedtok å selge Lillingstonheimen. Man hadde innsett at det ikke var økonomi til å ta vare på stedet som ønsket – og som også var nedfelt i testamentet til Edith Lillngston. Helt siden 1968 hadde ulike vertskap tatt hånd om eiendommen, noen hadde gjort stedet svært tilgjengelig for publikum, mens anlegget under andre vertskap ble stadig mer lukket og privat, noe som brøt med klausulene i testamentet om at stedet skulle være åpent for publikum og til glede for Fjalers innbyggere. KRAV OM STRENGERE KLAUSULER Da ønsket om salg ble kjent, reagerte Sogn og Fjordane avdeling på at klausulene som fulgte med var svært løse. Det ble derfor sendt et brev til Fjaler kommune der man oppfordret til å ha strengere klausuler, for på den måten å sikre bevaringen av eiendommen som kulturminne også når nye eiere tok over. Blant annet het det i foreningens brev til kommunen at «klausulene bør stille konkretiserte krav til ny eigar om at vedlikehold og istandsettjing skal utførast på ein god antikvarisk måte. Klausulane bør også omhandle interiøret og den verdifulle lingvistiske boksamlinga etter Lillingston». Aller viktigst var likevel kravet om å få området regulert til hensynssone bevaring og at den skulle være åpent for publikum. Anlegget er ifølge kommunens kultur minneplan av stor kulturhistorisk verdi, men ikke fredet. – Våre innspill ble positivt mottatt, kommunen skjerpet klausulene og det var også da det ble klart for kommunen at foreningen kunne være en aktuell kjøper, forteller Trude Knutzen Knagenhjelm, medlem av styret i Sogn og Fjordane og vara til Fortidsminneforeningens hovedstyre. LA INN BUD I SEPTEMBER Dermed begynte en prosess internt i Fortidsminneforeningen, der det ble gjort nøye vurderinger av prosjektet. En foreløpig plan for vedlikehold og drift

STYRET I FORTIDSMINNEFORENINGEN Sogn og Fjordane avdeling har vært pådriver i overtakelsesprosessen. Fra venstre Trude Knutzen Knagenhjelm, Malén Røysum, styreleder Lasse Sæhltun, Ove Losnegård og Stig Nordrumshaugen. Daglig leder i avdelingen Jon E. Tamnes er fotografen.

ble utarbeidet, samt en oversikt over hva eiendommen kan brukes til i framtiden. I Fortidsminneforeningens budbrev til Fjaler kommune 25. september 2017 skriver generalsekretær Ola H. Fjeldheim at foreningen «ser det som viktig at Lillingstonheimen får en eier som både kan klare å ta vare på dens unike verdier, kan gjøre den tilgjengelig for lokalbefolkningen og tilreisende og samtidig kan bidra til å spre historien til eiendommen og de som har bebodd den.» Budet lød på kr 200 000, som kommunen aksepterer. 10. desember 2017 var det offisiell overrekkelse under et arrangement i stuene i Lillingstonheimen, selvfølgelig med rykende fersk tradisjonsbakst rett fra steinovnen til Eldhusbakarane. Den formelle overtakelsesprosessen ble fullført 1. februar i år. MEDLEMSREKRUTTERING – Lillingstonheimen har et helt spesielt potensial, fortsetter Trude. – Vi har brukt mye tid på å tenke ut hvordan

vertskapsfunksjonen kan bidra til å gjøre stedet mer tilgjengelig. Men det egentlige arbeidet med å få denne oversikten begynner nå som vi har tatt over. Vi har tre hovedmål med konseptet vi skal utvikle: Det første er å ta var på kulturminneverdiene. Dette skal gjøres av foreningen selv gjennom håndverkskurs og i samarbeid med Jensbua kystkultursenter. Videre er det helt sentralt å gjøre anlegget allment tilgjengelig, slik at det blir en møteplass og kulturarena, med utleie og helst også en form for overnattingstilbud. For det tredje skal vi formidle Landmark- og Lillingstonhistorien. På sikt håper vi også å kunne utvikle stedet som museum, med et eget formidlingsopplegg. Alt i alt håper foreningen at stedet skal virke mobiliserende på lokalbefolkningen og styrke medlemsrekrutteringen lokalt. Erfaringsmessig bidrar gjerne økt aktivitet rundt foreningens i alt 40 eiendommer til nettopp dette: Som medlem av Fortidsminneforeningen kan du tenke at alt dette også er «litt mitt».

FORTIDSVERN

BÅTBYGGER OG SNEKKER Ove Losnegård ser mulighet for å arrangere kurs i grindebygg når Storenaustet på Tysse skal istandsettes. Til høyre båthuset Fruens havn.

– Et slikt hus trenger først og fremst lys i vinduene, sier Alexander. – Men det er mye å ta fatt i. Oppgaven min er å bidra til å lage en framdriftsplan for prosjektene framover og planlegge hvordan vi skal åpne for publikum på kort sikt. Her har vi invitert lokalbefolkningen med i diskusjonen. Det er viktig at det skjer noe nå som foreningen har tatt over eiendommen. I tillegg er det interessant å studere bygningen nærmere, bli kjent med alle detaljene, endringene som er gjort opp gjennom årene. Og så har jeg en masteroppgave i kunsthistorie som skal skrives ferdig denne våren, legger han til. Litt som Claude Augustus, tenker jeg, og kaster et blikk inn i biblioteket, der teologen og filologen satt og studerte, i et selvvalgt familieeksil i en norsk dal en hel verden fra det England han forlot. Når jeg leser i familiebiografien får jeg inntrykk av at det var mye kontakt mellom den engelske familien og lokalbefolkningen, og at den var preget av vennlighet og respekt. Samtidig så nok lokalbefolkningen med en viss undring på den eksotiske familien som landet midt i blant dem. I en artikkel i Familiens julenummer for 1961 er journalist Odd Hansen på besøk hos Edith: «Det vakte forundring da en fornem engelsk familie slo seg ned i en avsides Sunnfjordbygd. Og den kom for å bli, men i dag er en eneste igjen av de elleve Lillingstonbarna på Tysse», lyder ingressen. I dag, 57 år senere, er også Edith for lengst borte. Hjemmet denne fascinerende aristokratfamilien skapte seg er der fortsatt. I navnet åpenbart, tydelig skiltet fra hovedveien som en severdighet, men i enda sterkere grad i kraft av alt det som finnes av minner og eiendeler etter de drøyt 80 år familien holdt til her.

VED HOVEDHUSET ER det reist en bauta til minne om Johan Theodor Landmark som var sentral i stiftingen av Norsk landmandsforbund, senere Norges bondelag.

Ønsker du kontakt med Lillingstonheimen? Send e-post til lillingston@fortidsminneforeningen.no

KEIM

den originale silikatmalingen I 1895 ble Akersgt. 20 malt med Keim Silikatmaling. 100 år senere ble Det kongelige slott, Østbanestasjonen, Victoria Terrasse, Vestbanestasjonen, Nobelinstituttet m.fl. renset for gammel maling med STS malingsfjernere og malt med samme malingtype. STS A/S kan rehabilitering av fasader. Pb. 6644 Rodeløkka 0502 Oslo Telefon: 22 05 62 00 Besøksadresse: Ulvenveien 85 0581 Oslo www.sts-surface.no epost: post@sts-surface.no

FORTIDSVERN

TSH Interiør Design

Interiørarkitekt tjenester og Norsk arv AS. Gamle Norske tapeter som produseres etter gammel mal og maskin fra 1890. torill@tsh-interior.no | Mob: 90596405 Adr.: Storgata 49, 2870 Dokka | www.tsh-interior.no

snekkerverksted

www.tre-glede.no

Støtt deg på våre kunnskaper om tre og restaurering av gamle møbler i ulike stilarter. Vi erstatter ødelagte deler og skifter stoff og sørger for oppbygging av sammenklemt stopping. Send oss bilde av ditt møbel og en beskrivelse av problemet, så kan vår snekker Edwin gi en vurdering av kostnader og tidsbruk på jobben. Du er også velkommen til å besøke oss i snekkerverkstedet på Funderud gård i Eidsberg Telefon 69 89 89 89 TreGlede

TREGLEDE.indd 1

treglede@gmail.com

Stasjonsveien 335

1880 Eidsberg

09.11.2017 00.29

RUNOLOG KRISTEL ZILMER foretok en grundig undersøkelse av funnene i september 2017. Foto: Ida Dyrkorn Heierland

FANT RUNER OG GRAFFITI I FINNESLOFTET PÅ VOSS

NYE FUNN I GAMMEL SKATT Finnesloftet på Voss har fortsatt hemmeligheter å by på. Sommeren 2017 ble det funnet flere ukjente runer og graffiti i den mer enn 700 år gamle bygningen. Hvem risset dem inn, og når? Og hva er budskapet? Les runolog Kristel Zilmers spennende rapport fra de første undersøkelsene. Tekst: Kristel Zilmer, førsteamanuensis, Høgskulen på Vestlandet

fjorårets Fortidsvern nr. 3 kunne en lese en grundig historie om hvordan Fortidsminneforeningen mot slutten av 1800-tallet skaffet seg eiendommen Finnesloftet, og hvordan loftet deretter ble åpnet for besøkende fra inn- og utland. Artikkelen, skrevet av historikeren Øystein Hellesøe Brekke, slutter med setningen: «Men denne heilt unike bygningen står der framleis og ventar, villig til endå ein gong å la seg oppdaga av nye generasjonar.» Disse ordene får en spesiell klang når vi nå tenker på hvilke uventede overraskelser Finnesloftet har budt på i løpet av det siste halvåret: Sommeren og høsten 2017 dukket det opp fem runeinnskrifter og annen

FORTIDSVERN

PÅ TO AV VEGGSTOKKENE ble det blant annet funnet tegninger av hester, både relativt forseggjorte, som denne, og en del enklere varianter.

graffiti. Det er en spennende begivenhet når en plutselig finner en runeinnskrift på et sted som har vært kjent lenge og besøkt av mange, og i dette tilfellet dreier det seg om runeinnskrifter og små figurative tegninger som ikke tidligere undersøkelser og bygningshistorisk dokumentasjon har avdekket. Sammen forteller disse ferske funnene om hvordan mennesker i historien har uttrykt seg ved hjelp av skrift og bilder, og samtidig gir de oss ny innsikt i betydningen av stedet som de er knyttet til. I historien som fortelles om Finnesloftet, kommer 2017 til å stå som et betydningsfullt år. SETEGÅRD MED GILDESAL Finnesloftet er kjent som et av de eldste bevarte profane (verdslige) trebygg i Norge. Tømmeret er dendrokronologisk datert til rundt 1295. Analyse av årringene i trematerialet viser altså at det var da tømmeret ble felt, mens selve bygget kan ha vært oppført kort tid etter. Byggets første etasje består av to tømmerbuer, med en smal passasje mellom. Andre etasje har en større hall og et mindre rom. Det store rommet kan ha tjent som en forsamlingssal, brukt i festlige og formelle sammenhenger. De to mindre

rommene i nederste etasje kan ha vært brukt som lagerrom. Svalgangene som i dag finnes langs langveggene i øst og vest, er nyere tillegg. Det er ukjent hvordan dette så ut i middelalderen. Fagfolk vektlegger at Finnesloftet framviser en merkelig blanding av bygge måter. På denne måten skiller bygget seg ut blant andre bevarte middelalderlige gårdsbygninger. Første etasje er bygd i laftet tømmer, andre etasje er stavbygd i stående konstruksjoner. Finnesloftet viser inspirasjon fra samtidens stavkirker og steinarkitektur. Bygningshistorikeren Arne Berg skriver om dette i et kapittel i boka Norske minnesmerker. Hus for hus (1995): «[...] at Finnesloftet har vore eitt av fleire stashus av det slaget der øvre høgda var stavbygd for å få fram ein monumentalitet, er mykje rimeleg. Det er i alle høve det einaste av det slaget no.» I artikkelen drøfter Berg ulike teorier om Finnesloftet. Den mest kjente er at bygget i en periode kan ha vært leid ut til en bondegilde – nærmere bestemt Mikaelsgildet på Voss. Mens dette nok må forbli en gjetning, kan en likevel anta at loftet må ha vært et framstående bygg som i sin opphavlige sammenheng markerte eiernes status og posisjon.

Foto: Kristel Zilmer

Bygningen har i løpet av sin over 700 år lange historie gjennomgått flere endringer og blitt brukt på ulike måter. I middelalderen utgjorde gården Finne en setegård for velstående storbønder. En rekke diplomer fra så tidlig som begynnelsen av 1300-tallet, inneholder opplysninger om medlemmer til ætten som holdt til på gården. Den dag i dag står bygningen som et minnesmerke etter de som en gang bekostet og brukte den. Det kan videre være at noen blant de opprinnelige eierne eller andre som oppholdt seg på Finnesloftet, også har etterlatt seg skriftlige og visuelle spor i dette historiske rommet. FØRSTE RUNEFUNN I teksten fra 1995 nevner Arne Berg at enkelte steder inne i bygget ser en noen innskårne merker og riss, for eksempel bumerker i dørene (se bilde neste side). Ingen tenkte på at det kunne finnes noe mer der – fram til en gruppe studenter fra NTNU besøkte Finnesloftet i slutten av mai 2017. Studentene, som gikk på studieprogrammet «Tradisjonelt bygghåndverk og teknisk bygningsvern», undersøkte bygget og ulike konstruksjonsdeler grundig.

FORTIDSVERN

Flater som ellers ligger skjult i mørket, ble lyst opp med lommelykter. Plutselig kom en av studentene over noen små tegn risset inn i en liggende tømmerstokk i den trange passasjen mellom buene i loftets nederste etasje – disse så ut som runetegn! Sammen med historikeren Hellesøe Brekke og Fortidsminneforeningens generalsekretær Ola Fjeldheim ble dette undersøkt nærmere, og første dokumentasjonsbilder ble tatt med mobilkamera. Etterpå tok Hellesøe Brekke kontakt med runeeksperter i Bergen som med en gang fattet interesse for dette uventede funnet. Muligheten til å gjennomføre en runologisk undersøkelse av det innrapporterte funnet kom i september. Da dro jeg til Finnesloftet for å sjekke om det som på bildet framsto som tydelige runer, virkelig var en ekte runeinnskrift. Ved hjelp av tilsynsmannen Knut Finne satte jeg opp det nødvendige utstyret inne i bygget, blant annet en sterkere arbeidslampe. Tilpassede lysforhold og mulighet til å lyse opp flater fra forskjellige vinkler er nemlig avgjørende når en skal studere og dokumentere runefunn. Med en gang lyskilden kom på plass, kunne jeg konstatere at de små innrissede tegnene var av samme form og type som vanlige middelalderruner (se bilde nederst t.v.). Dermed var det et faktum at her hadde vi med et runefunn å gjøre. UTFORDRENDE Å TOLKE Innskriften finnes på sjette liggende tømmerstokk (telt nedenfra), omtrent 142 cm fra golvet, i nærheten av inngangen fra vest. Stokken inngår i veggen til den sørlige av de to laftede buene i nederste etasje, i den smale gangen eller passasjen mellom buene. Innskriften er kort, avstanden mellom første og siste runetegn er rundt 5 cm. Den er skåret inn i nederste del av stokken og løper fra venstre til høyre. Omhyggelig undersøkelse viser hvilke innskårne linjer som til sammen utformer bestemte tegn. På denne måten avgjør en runeforsker for eksempel om et lite riss som utgår fra eller krysser runestaven hører til denne som en bistav. Lesningen av tegnene, her gjengitt med bokstaver, er følgende: ha^lsinra. Symbolet ^ mellom a og l-runene viser at de er skrevet sammen og deler samme hovedstav – dette kaller vi en binderune. Selv når lesningen kan sies å være sikker, er det ikke alltid like åpenbart hvordan vi skal tolke en tilsynelatende enkel tekstbit, fattet på datidens gammelnorske språkform. Et forslag kan være at ha^lsinra inneholder et mannsnavn og verbet «eier». Bøyningen av det norrøne verbet eiga («å eie») er nemlig slik at det i tredje person presens (nåtid) får formen á. I det norske runematerialet fra middelalderen er kombinasjonen av navn + verbet «eier» godt belagt, men forekommer først og fremst i innskrifter på løse gjenstander. Da markerer en person at han eller hun eier enten selve gjenstanden eller noe annet som merkelappen er festet til. I enkelte tilfeller finner vi tilsvarende uttrykk i innskrifter fra kirkebygg. Kirkenes bygningsdeler bærer dessuten navnegraffiti i form av enkeltstående personnavn. Slik kunne en skrive seg inn i

FORTIDSVERN

TEGNINGEN LAGET AV Arne Berg (1995, s. 230) viser planen over første etasje. Runeinnskriftenes omtrentlige funnsteder i rommet er markert med kryss.

DØRA INN TIL den sørlige buen i første etasje bærer noen bumerker. Det er vanskelig å bestemme hvilken tidsperiode disse kan stamme fra. Foto: Kristel Zilmer

RUNEINNSKRIFTEN I PASSASJEN mellom buene i første etasje.

Foto: Kristel Zilmer

DE NYE FUNNENE gjør 2017 til et betydningsfullt år i Finnesloftets historie, mener Kristel Zilmer. Foto: Ida Dyrkorn Heierland

F u d Í Ö k h N i ƒ c T ‡ m l z f u þ o r k h n i a s t b m l y DEN MIDDELALDERLIGE RUNEREKKEN (runealfabetet) besto av 16 hovedtegn. Den kalles fuþork, etter lydverdien til de seks første runene.

kirkens hellige felleskap. Med innskriften fra Finnesloftet kan det være fristende å se på den som en liten personlig notis om eierskap eller tilstedeværelse. Imidlertid inneholder den ikke noen umiddelbart gjenkjennelig navneform. Derfor er det viktig å arbeide videre med ulike tolkningsforslag og drøfte disse i fellesskap. Dette kommer jeg til å ta

opp i en framtidig artikkel som retter seg mot andre runeforskere. MOTIVER FRA EN SVUNNEN TID Har en først kommet over noe interessant på et sted, er det naturlig å undersøke omgivel sene rundt enda nøyere. For hvem vet hva annet som kan dukke opp når en er klar over

INNSKRIFTEN SOM GJENGIR siste delen av runealfabetet.

Foto: Kristel Zilmer

hva en leter etter – og når lampen en har med seg har en lang nok ledning som gir innpass i de mørke krokene. Feltarbeidet på Finnesloftet i september og oktober viste at her var det faktisk mye mer å glede seg over! Flere innrissinger – fra runeinnskrifter til små tegninger – er nå kommet fram fra skyggen. De viser oss historiske spor etter mennesker fra en svunnen tid. Ut fra de foreløpige funnene er det vanskelig å datere innskriftene nærmere, men de kan ha blitt til en eller annen gang i løpet av 1300-tallet. Framfor alt er det den sørlige buen som vekker interesse. På veggstokkene der inne finnes det en del figurativ graffiti som framstiller både dyrehoder og hele dyr. På en av de øvre stokkene i veggen som vender mot øst, i nærheten av det nordøstlige hjørnet, har noen tegnet en gruppe hester (se bilde forrige oppslag). I stokkene under finner vi gjentagelser eller etterligning er av det samme motivet, men gjengitt på en grovere måte. Dette kan minne om en tegneøvelse eller kan hende en barnetegning. På andre veggflater finner vi forskjellige innrissinger, blant annet enkelte dyrehoder, dekorative motiver og buede linjer som minner om skipsstevner. Slik graffiti viser

FORTIDSVERN

EN RUNOLOGS FELTARBEID handler mye om nitidig dokumentasjon av alle funn. Foto: Ida Dyrkorn Heierland.

interessante paralleller til tidligere kjente funn fra stavkirker. Noen av veggstokkene i buen bærer enkeltstående runer, og rune- eller bokstavlignende tegn. Fire innskrifter har også kommet til syne. To av disse er noe lengre, og de byr på sine utfordringer allerede i lesefasen. En av innskriftene er skåret inn på en stokk i veggen mot øst, ikke langt fra det sørøstlige hjørnet. Den andre finnes på en stokk i sørveggen, i nærheten av en av lysåpningene i veggen. Noen steder krysses runetegnene over av andre riss som ikke nødvendigvis hører til innskriftene. Begge innskriftene står ved siden av støttende konstruksjonsdeler (avstivende planker) som er blitt satt inn i nyere tid. I det ene tilfellet går innskriften under planken slik at de siste runene ikke lenger er synlige. I det andre tilfellet virker innskriften hel, men det er noe figurativ graffiti som skjules av planken. Som en del av pågående forskningsarbeid skal en nå prøve å finne løsninger som ville gjøre det mulig å studere og dokumentere også de skjulte innskriftene. De to siste innskriftene er kortere sekvenser som begge finnes på stokkene i sørveggen, i nærheten av det sørvestlige hjørnet.

FORTIDSVERN

Innskriftene er tydelig ristet, og de kan leses og tolkes uten vansker. EN KVINNE VED NAVN GYDA Den ene korte ristningen møter oss på sjette liggende tømmerstokk (telt nedenfra) i sørveggen. Høyde fra golvet er omtrent 137 cm. Fire runer er risset inn i nederste del av stokken, med leseretningen fra venstre til høyre. Selv om runene er omringet av enkelte andre riss og kutt, er det tydelig hvilke tegn som er med i innskriften. Der står det ristet: kyþa (se bilde øverst neste side). Dette gjengir kvinnenavnet Gyða (moderne Gyda), et vanlig navn i Norge i middelalderen. I det norske runematerialet forekommer navnet Gyda i fire andre innskrifter, to av disse stammer fra Bryggen i Bergen. I tillegg er navnet belagt i ulike skriftlige dokumenter. I et brev fra Hylle på Voss (datert 6. april 1339) nevnes for eksempel en Gyda Hollolvsdatter, mens vi i to brev fra Vossevangen (datert 30. januar og 12. juni 1347) hører om en Gyda som er mor til Ørnulv på Skjerveggen. Slik omtale gir ingen holdepunkter til å knytte graffitien fra Finnesloftet til bestemte personer, men det viser i alle fall at navnet var i bruk i området

på 1300-tallet. Det kan være at en kvinne selv har ristet sitt navn på Finnesloftet, slik vi ser med personlig graffiti fra alle tider (se bildet i midten neste side). Alternativt kan en annen – som kanskje tenkte på en Gyda – ha ristet hennes navn. På den samme stokken ser vi også annen graffiti. Et lite stykke til venstre for første rune finnes noen ristninger som ser ut som skipsstevner. Til høyre fra siste rune er det risset inn både kortere og lengre linjer i ulike vinkler, et dekorativt båndmotiv og et stilisert tegn av formen M (se bildet nederst neste side). RUNEALFABETETS 16 TEGN I nærheten av navnet Gyda finner vi en annen kort innskrift. Femte stokk nedenfra bærer fem runer. Disse er risset omtrent midt på stokken, rett over en større sprekk. Høyde fra golvet er rundt 122 cm. Alle runene er tydelige, og de leses som: tbmly (se bilde forrige oppslag). Dette er de fem siste runene i det middel alderlige runealfabetet som vi kaller for 16-tegns fuþork. Runerekken er belagt i flere middelalderinnskrifter, med små variasjoner. Når ikke hele rekken gjengis, er det langt vanligere å ta med noen tegn fra begynnelsen av alfabetet. Slik sett skiller funnet fra

Finnesloftet seg ut, men det er usikkert hva målet med innskriften har vært. Det kan muligens dreie seg om et tilfeldig skribleri eller en skriveøvelse. Foran t-runen finnes det en del knivstikk og småhull, samt innrissede streker. Enda lenger til venstre står et større tegn som ser ut som en enkel r-rune. Blant tydelige figurative motiv finner vi en fugl lenger ned mot kanten av den samme stokken. HVA FUNNENE KAN FORTELLE Skrift, bilder, innskårne linjer og andre marke ringer framtrer side om side på Finnesloftet. Tolkningene av noen innskrifter krever en del mer arbeid, men allerede nå kan vi si noe om funnene helhetlig sett. Sammen vitner de om ulike menneskers synlige bruk av et felles rom. I forbindelse med dokumentasjon av graffiti fra stavkirker foreslo Martin Blindheim i sine studier fra 1980-tallet at mesteparten av stavkirkegraffitien måtte ha blitt til under byggefasen. Han knyttet kirkegraffiti til byggmestere og håndverkere. Nyere undersøkelser av norsk kirkegraffiti, samt tilsvarende forskning i andre land, viser derimot at det snarere dreier seg om bruk over tid. Ulike personer i middelaldersamfunnet kunne stå bak slik graffiti. Opphoping av små skriblerier og tegninger på bestemte steder – som middelalderkirker – synliggjør hvordan en gjerne tok i bruk flater der noen allerede hadde skrevet eller tegnet noe. Flere av de liggende tømmerstokkene i første etasje på Finnesloftet framviser sine små samlinger av runer, tegninger og/eller andre slags kutt og riss. Stokkene utgjorde en tilgjengelig skriveflate som kunne tas i bruk av flere, på ulike måter. Motiver bak ulik graffiti kunne selvsagt variere – fra skriveøvelser til underholdning og tidsfordriv – men et fellestrekk er at en på denne måten gjorde seg synlig i et rom. Noen av innrissingene inngikk muligens også i en samhandling med andre som var til stede der og da, eller kom på stedet ved senere anledninger. Funnene av innskrifter og figurativ graffiti er gjort i den sørlige buen og i passasjen mellom buene i nederste etasje. Dette forholdet kan kaste nytt lys over bruksmåter for ulike rom. Den sørlige buen kan ha utgjort et oppholdsrom der mennesker tilbrakte mer tid enn i den nordlige som vi, i alle fall foreløpig, ikke har noen tilsvarende funn fra. Sist, men ikke minst er det viktig at vi nå kjenner til flere slags graffiti fra et verdslig gårdsbygg. Fra før er det registrert enkeltfunn av runeinnskrifter i noen middelalderlige gårdsbygninger, men ingen av disse kan – i alle fall på grunnlag av registrerte funn – sammenlignes med det som har kommet til syne på Finnesloftet. Dette kan imidlertid være noe å huske på neste gang du besøker et middelalderbygg som ikke er blitt grundig undersøkt i nyere tid. Ta med lommelykt, ha øynene åpne, og se hva du kan finne.

u i ƒdFcÍuTÖd‡kÍmh FÖlNu kzidhƒ ÍNc Öi ui afþ sou tr þbk omfhr l nukyi þha ons ri

Har du noen spørsmål eller vil fortelle om et mulig runefunn, ta kontakt med Kristel Zilmer: kristel.zilmer@hvl.no

RUNEINNSKRIFTEN SOM INNEHOLDER navnet Gyda. Foto: Kristel Zilmer

FINNESLOFTET FRAMVISER OGSÅ nyere navnegraffiti, skrevet med blyant på innsatt trevirke en gang i begynnelsen av 1900-tallet. Både nyere og eldre graffiti viser hvordan mennesker gjennom tidene har ønsket å markere seg i et rom. Foto: Kristel Zilmer

EKSEMPLER PÅ ANNEN graffiti som finnes på stokken med Gyda-innskriften. Foto: Kristel Zilmer

FORTIDSVERN

POSEN PÅ VEKTSKÅLEN er original emballasje fra Ernst Karlsen, firmaet som drev handel i denne bygningen i 90 år. Legg merke til skuffene til oppbevaring av varesortimentet.

USOLGTE SKO ER hentet fram fra lageret, som en dekorativ påminnelse om at en slik landhandel også førte fottøy og konfeksjon.

SIDEN 2011 HAR Ingunn Fylkesnes og Asbjørn Karlsen kunnet ønske velkommen inn i Landhandelmuseum og kafé i gammelbutikken i «Nerstu» i Venneshamn. I motsetning til i gamle dager kan besøkende i dag også få komme bak de lange diskene.

RESTAURERINGEN AV LANDHANDELEN I VENNESHAMN

HER FÅR DU MINNER OVER DISK Fra nedlagt landhandel til landhandelmuseum. Sommeren 2011 åpnet ferdigrestaurerte «Nerstu» i Venneshamn i Trøndelag igjen dørene – med minner på kafémenyen. Les Asbjørn Karlsens beretning om hvordan han og kona Ingunn Fylkesnes har klart å skape nytt liv i gammelbutikken til «Kalsen på hamna». Tekst: Asbjørn Karlsen, professor ved Institutt for geografi, NTNU

FORTIDSVERN

2017 ble min kone Ingunn Fylkesnes og jeg tildelt Inderøy kommunes kulturminnepris for arbeidet med å sette i stand en gammel handelsbygning i tråd med gammel byggeskikk og å gjenoppbygge landhandelen i Venneshamn. Tildelingen kom som en gledelig overraskelse på oss. At vi har fått kulturminneprisen vitner om at innsatsen er satt pris på også offisielt. Den inspirerer til videre innsats med å utvikle stedet og museet, men også til å skrive noen ord om veien fram til denne anerkjennelsen. Jeg er født og oppvokst i Venneshamn som en del av handelsfamilien som drev landhandel og dagligvarebutikk fra 1888 til 2008. Min bror representerte fjerde generasjon som drev firmaet Ernst Karlsen. Slik sett har jeg mine røtter i Venneshamn, ja landhandelen er en del av min identitet. Da jeg fikk tilbud om å overta tomta rundt «Nerstu» av bror min, begynte ideen om å

ta vare på bygningen å modne. Jeg forsto at det ikke var bare meg, men mange i bygda som har et forhold til stedet og den sjelfulle bygningen. Nord-Trøndelag fylkeskommune betraktet landhandleriet som et verneverdig objekt med bakgrunn i mye originalt eksteriør og interiør. Fra fylkeskommunen mottok vi følgende antikvarfaglige uttalelse: «Nerstua i Venneshamn virket i nesten nitti år som landhandel. Bygningen har ennå i dag en plass i lokalbefolkningens bevissthet. Bygningen er et interessant bevaringsobjekt fordi både inventar og eksteriør preges av stor autentisitet. Dette gir også bygningen en pedagogisk verdi som eierne ønsker å utnytte etter hvert som istandsettingsprosjektet fullføres.» 90 ÅR MED HANDEL OVER DISK Det ble klart for oss at vi måtte ha tre ledetråder for prosjektet: Det ene var å

ta vare på noe verneverdig. Det andre var å åpne den gamle landhandelen for publikum. For det tredje ønsket vi å formidle kunnskap om landhandelen og Venneshamn. Konseptet ble tidlig klart. Vi ville skape et landhandelmuseum med kafé. Kaffe var ikke bare en salgsvare gjennom tidene. I alle år ble folk servert kaffe i Venneshamn. Bygningen omtalt som Nerstu huset landhandel, poståpneri og lager i første etasje, leilighet i andre etasje og i oppstartsårene meieri i kjelleren. Nerstu ble bygd i empirestil, med 31 vinduer og ei dobbel hoveddør. I 1930 ble første etasje ominnredet ved at plasseringen av poståpneri og butikk ble speilvendt og kjelleren ble utvidet. I 1978 ble butikken flyttet til Øverstu. Etter 90 år med handel over disk i Nerstu, startet 30 år med selvbetjening, som nå hadde blitt den moderne formen for butikkdrift.

FORTIDSVERN

HER ER BYGGET fotografert i 2010, nærmest ferdig restaurert utvendig. Innfelt bygget slik det så ut før arbeidet begynte i 2009.

Fra da av ble Nerstu hovedsakelig en bygning til å sette bort ting i som man ikke hadde umiddelbar bruk for. Bygningen forfalt år for år på grunn av vannlekkasjer fra et tak med dårlig lokal skifer, ødelagte takrenner og nedløp, og fordi jordmasser la seg mot bordkledning på byggets øvre side. Naturlig nok absorberte trematerialene fukt som ga dem betydelig råteskader. Det gjaldt særlig syllstokk, samt tømmer og vinduer på øvre side. FIKK PENGESTØTTE FRA FLERE Vi skjønte at det var formidable utfordringer vi sto overfor. Vi hadde blant annet behov for å finne økonomiske støttespillere. Vi fikk avslag på første søknad til Norsk Kulturminnefond med beskjed om at det krevdes bedre dokumentasjon av restaureringa. Andre søknad var heller ikke tilstrekkelig. I tredje forsøk lyktes vi med å

FORTIDSVERN

få støtte til nytt skifertak slik at vi kunne ta fatt på restaureringa i 2009. Til tross for skuffelser underveis, ser jeg i ettertid at disse rundene ga oss noen lærdommer om restaureringsfaglige prinsipper. Vi fikk også støtte til elektrisk anlegg og brannsikring fra Stiftelsen UNI, og fra Mosvik kommune fikk vi et beløp til peis og annet utstyr til drift av museet og kafeen. Senere fikk vi støtte fra Kulturminnefondet til restaurering av landhandelsmuseet samt vinduer, og senere til istandsetting av et naust. Anslagsvis har all denne støtten utgjort en firedel av samlet investering. Prinsipper for restaurering er så langt som mulig å reparere skadde objekter, heller enn å bytte dem ut. Når det siste var nødvendig, fikk vi kopiert de opprinnelige objektene med å bruke originale materialer og fargevalg. For eksempel når all skifer på taket var ubrukelig, kjøpte vi et større parti brukt

altaskifer. Med høytrykkspyler og kokende vann renset vi hver stein for mose og lav før håndverkere la skifertaket. De aller fleste vinduene er satt i stand av restaureringshåndverker. Han har dessuten laget varevinduer som er montert innenfor de restaurerte vinduene. Dette har bidratt til at bygningen får en god varmeisolering slik at den også kan bebos om vinteren. Vinduer og hoveddør på øvre side var imidlertid for medtatt til å restaureres. Vi fikk håndverkskyndige til å lage kopier med kjerneved som material i sprosser og utvendig listverk. For å gjenskape det gamle uttrykket innvendig, tok vi bort vegg- og takplater for å få fram panelet bakenfor og tilførte listverk med opprinnelige profiler. Både innvendig og utvendig har vi malt med linoljemaling som var den vanlige malingstypen den gang Nerstu ble bygd og ombygd.

DA ISTANDSETTINGEN BEGYNTE i 2009, var det skifertaket som hadde første prioritet. Den ubrukelige skiferen ble byttet ut med et parti innkjøpt brukt altaskifer. NYE BYGNINGSDELER BLE produsert med tradisjonell teknikk og med opprinnelige materialer. Her lager byggmester Ingar Modell medfar, fugen mellom to laftestokker.

MODERNE TILPASNINGER Nå og da måtte vi veie konserverings prinsipper opp mot det å få løsninger som fungerte for dagens behov og standarder. Av sikkerhetshensyn fikk vi skiftet ut alt elektrisk anlegg, installert brannvarslingsanlegg og lagt inn stålrør i de to skorsteinene. Likedan måtte vi ta høyde for å beskytte bygningen mot regn og fukt, blant annet ved å legge inn et nytt vassbord og få skikkelig drenering. Innvendig gjorde vi også tilpasninger for å skape en kafé som hadde tilfredsstillende sanitærløsninger. Dessuten ville vi gjøre bygningen beboelig som en fritidsbolig for familien. Allikevel synes vi at vi har klart å ta vare på den gamle sjarmen. Rominndelingen er med et par unntak ivaretatt. Bygning og inventar er satt i stand i tråd med gammel byggeskikk. I arbeidet har vi brukt folk med solid kunnskap om tradisjonshåndverk.

HOVEDPRINSIPPET FOR RESTAURERINGEN var så langt som mulig å reparere skadde objekter, heller enn å bytte dem ut. Her sjekkes veggpanelets tilstand.

Jeg forsto at det ikke var bare meg, men mange i bygda som har et forhold til stedet og den sjelfulle bygningen.

Vi har funnet dyktige snekkere, tømrer, maskinentreprenører, elektrikere, murere og rørleggere hovedsakelig innenfor Inderøy kommunes grenser. Vi må særlig trekke fram det restaureringsfaglige bidraget fra snekkerne som deltok både i planlegging, søknadsskriving og gjennomføring. Alle familiemedlemmene har deltatt i restaureringsarbeidet. Over tusen timeverk har gått med til overflatearbeid som skraping og maling. Med mye slit er bøttevis av mer eller mindre løs gammelmaling fjernet, innendørs så vel som utendørs. Flatene i tak, gulv, vegger, hyller og reoler var mye større enn vi ante. Og ikke å forglemme det tunge arbeidet med å få fjernet nedslitt linoleum, som var limt, til dels spikret og ikke minst tråkket godt ned i underlaget gjennom mer enn 50 år. I dette arbeidet har naboer bistått med lån av utstyr, bortkjøring av skrot og praktiske løsninger for vann og avløp.

NOSTALGISK VAREBEHOLDNING Planen var å gjenskape landhandelen slik den så ut på 1930- til 1960-tallet. Vi fikk satt tilbake de tre gamle diskene som utgjorde en hesteskoform. Sett fra kundens ståsted foran disken, var matvarer på utstilling i hyllene rett fram, jernvarer i skuffereolen til høyre og konfeksjon i hyllene til venstre. Men i stedet for konfeksjon som det var relativt lite igjen av, kom nå de mange og varierte skoparene som var blitt stående usolgt på lageret, på utstilling. For øvrig er de ulike vareslagene plassert noenlunde der de var tidligere. Utvalget av historiske handelsvarer har delvis stått igjen siden butikkdriften, og er supplert med tidstypiske varer kjøpt på finn.no, antikvariat og loppemarked. Ja, det finnes også varer som er gitt som gave fra lokalbefolkning eller andre med et forhold til landhandelen, noe vi setter stor pris på.

FORTIDSVERN

PANELET ER FJERNET og bygningsdeler som ikke kan reddes byttes ut. Innfelt vises graden av forråtnelse i et av hjørnene hvor vann fra taket har fått renne fritt.

I den gamle landhandelen skilte disken rommet mellom kundene og betjeningen og varene. I landhandelsmuseet kan imidlertid de besøkende få komme bak den gamle demarkasjonslinja for å ta en nærmere titt. Noen gjester vil friske opp minner fra tidligere ærend i butikken, men alle blir satt tilbake til en tid da handel foregikk over disk og ikke med selvbetjening slik som i dag. Spesielt vil mange ha barndomsminner om godteriskapet og de lengtende blikkene på godsakene innenfor glasset. Selv om bakeriet Venneshamn gikk tapt med utvidelsen av en selvbetjeningsbutikk i 1978, lever minnene om bakeriet, bakerne og bakeridriften fortsatt, med duftene av ferske brød og deilige kaker. For å vekke noen av minnene har vi stilt ut de lange ovnsspadene og brødkassene samt pusset opp utstillingsskapet med skyvedører i glass. Ikke minst har vi forsøkt å gjenskape

FORTIDSVERN

de en gang viden kjente «Kalsenkjeksa» som nå er blitt vårt varemerke. Sommeren 2011 var en første milepæl da Nerstu sto fram i sin ytre prakt. Vi hadde nettopp flyttet inn, og kunne stolt vise fram det restaurerte bygget. Det var en stor glede å gjenåpne butikkdøra i Nerstu åpningsdagen for Landhandelmuseet 2. august. REDDET SAMMENRAST NAUST Sommeren 2013 var en annen milepæl da Nerstu var ferdigrestaurert innvendig og naustet i Venneshamn, «Oljebua», sto oppreist med nytt spontak. Blant de fem bygningene som tilhørte firmaet Ernst Karlsen var et toetasjes naust. Oljebua ble det kalt fordi det over båthuset var en etasje med lagringsplass for tran, linolje, motorolje m.m. plassert i brannsikker avstand fra hovedbygningen Nerstu.

En vinter tidlig på 1960-tallet oppsto en uheldig kombinasjon av høy flo og drivende isflak. Sistnevnte kom til å flytte bygningen vel meteren fra fundamentet. Og når syllstokken senere knakk, kom bygget til å tilte betraktelig. Gjennom flere tiår la vegetasjon og akkumulert humus seg oppover veggen slik at trematerial råtnet.

Å få bygningen på rett kjøl igjen krevde kranløft, gravemaskinarbeid, og tonnevis med grov stein til ny fundamentering. Bygget måtte her og der lappes med nytt reisverk og kledning. Da snekkerne åpnet rustne bølgeblikkplater, oppdaget de et gammelt og forslitt spontak under. De foreslo å gjenskape dette spontaket. Ettersom både erfarne snekkere og unge lærlinger deltok i sponlegginga, er håndverkkunnskapen overført til en ny generasjon. Så utover å restaurere og ta vare på bygninger og historisk materiale, tror vi at prosjektet også har bidratt til å ta vare på et tradisjonshåndverk.

«HISTORIA ER VAREN» Etter noen års drift ble det klart for meg at det Nerstua tilbyr i dag er «minner over disk». Foruten kaffe, er det Kalsenkjeks og historier fortalt av vertskapet eller gjestene. Det tilbys musikkopplevelser og andre kulturarrangementer. Tilstelningene har alle et innhold som på ett eller annet vis har historiske røtter. Som det het i tildelinga av kulturminneprisen til landhandelsmuseet: Det er historia som er sjølve varen i dag. Besøket skal vekke minner, enten det gjelder bygdefolk som har vokst opp med landhandelen til han «Kalsen på hamna» eller

det er gjester som husker andre landhandlere fra sin barndom. De gjenkjenner de utstilte varene som vekker minner. Men det er også et poeng at barn og ungdom kan få et innblikk i hvordan fortidens handel kunne fortone seg. Barn skjønner fort hvordan det foregikk, for rett som det er kan et par unger hoppe lekent inn i et rollespill som kunde og butikkbetjent. Vil du vite mer om bygningene, restaureringa, landskapet og landhandelshistoria, dokumentasjon og fotoarkiv? Gå inn på heimesida www.kalsen.no

LANDHANDELMUSEUM SATSER PÅ å gjenskape varebeholdningen fra 1930til 1960-tallet. Noen av varene er fra landhandelen i Nerstu, mens andre er skaffet gjennom donasjoner, loppemarkeder og antikvariater. TIL LANDHANDELEN HØRER et naust, «Oljebua», som også ble restaurert. Da de rustne takplatene ble fjernet, oppdaget håndverkerne et gammelt spontak som så ble gjenskapt av tradisjonshåndverkere og lærlinger (innfelt). Et bidrag til å holde en gammel teknikk levende.

FORTIDSVERN

RIKSANTIKVARENS BYSTRATEGI ER TEMMELIG VAG Av Hans Jacob Hansteen – sivilarkitekt MNAL, tidligere byantikvar i Oslo og professor i bygningsvern

Fortidsminneforeningens seminar nylig Dette er temmelig vagt som spesifikt fikk jeg spørsmål om hva jeg mener faglig mål for bevaring av og i byene våre, om Riksantikvarens bystrategi og fordi det sier ingenting om hvilke byer, synes ikke jeg svarte fullt tilfredsbyområder og egenskaper som er stillende. Derfor har jeg nå lest viktige å verne eller hvordan den på ny og gjort alvorlige de bør vernes. Det henvises forsøk å komme til bunns i riktignok til Riksantikvarens den – uten å se at jeg har NB! -register som lister opp lykkes. Til tross for at jeg nasjonale verneinteresser i kan påberope meg en 75 byer. Men heller ikke viss kompetanse i emnet der finner jeg kriteriene kulturminnevern i by. for utvelging. Sannsynligvis Mangelen – slik skyldes det at dokujeg oppfatter det – på mentet favner for vidt egentlig strategisk, og ustrukturert. Det faglig mål for bevaring har lite karakter av som sådant, fører til at det jeg oppfatter som dokumentet har en upristrategi, nemlig en oritert og fragmentarisk overordnet plan for å nå beskrivelse av forsøksvis et overordnet mål. Man alle problemstillinger har tatt for seg alle typer knyttet til verneverdig problemstillinger knyttet bebyggelse i by. Dermed til verneverdig bebyggelse i fremmes en lang rekke by uten å prioritere i forhold til påstander og anbefalinger uten å viktighet. På sett og vis blir alt da angi prioritet. På sett og vis blir alt like viktig. – høyhus som dørlister – like viktig. Og språket er litt uklart, eksempelvis: Men kanskje kan vi lese prioritering ut Transformasjon som egentlig betyr forfra hvor mye plass de enkelte temaer er gitt: andring, brukes som om det er en positiv 60 % av illustrasjonene (18 av i alt 30) er egenskap. Ordet god brukes rikelig uten at viet tilpassing av nytt til gammelt. Det gir TIDLIGERE BYANTIKVAR I OSLO og professor i bygningsdet angis hva godt er. inntrykk av at fasadene er det viktigste vern, Hans Jacob Hansteen, mener at Riksantikvarens I en strategi for bevaring i byer vil det temaet og at nybyggenes utforming er dokument om bystrategi favner for vidt og ustrukturert. være rimelig å finne beskrivelse av hva Et eksempel han tar opp er fra Kirkegaten i Stavanger som viktigere enn bevaring av eksisterende som er de overordnete forutsetningene bygninger. Går vi videre inn i det temaet vi her ser fra nord mot sør. Foto: Christian Bickel, 2006 for bydannelse og hvilke kriterier som finner vi at eksemplene delvis karakterilegges til grunn for utvelging av målet. seres som gode/vellykkete og delvis som Det nærmeste vi kommer målbeskrivelsen miljøet være utslagsgivende. Eksempelvis: «utfordrende» – det siste en tilsløring av hva er at «Karakteristiske trekk for en by er tett Kan Bergen med verdensarven Bryggen som tydelig vurderes som dårlig/mislykket. bebyggelse, forholdsvis stor befolkning, et forstås uten en tydelig bevart havn? Og jeg får mistanke om at nye kontraster næringsliv dominert av handel, håndverk og Det nærmeste vi kommer overordnete mål oppfattes som verre enn gamle kontraster. administrasjon, og begrenset vekt på jorder i forordet, hvor vi møter den etter hvert Fra Kirkegaten i Stavanger vises s.15 et tydebruk.» Hvor i dette bildet finner vi de indusvanlige formuleringen om at «Målet om lig eksempel: Nybygget karakteriseres som trielle byene som Rjukan og Røros, begge en bærekraftig by- og samfunnsutvikling meget sterk kontrast til det omkringliggende på verdensarvlisten? Eller den lange rekken innebærer krav om korte reiseavstander, økte miljøet, men det gjentar bare kontrastnivået store industrielle bymiljøer som eksempelbyggehøyder og energieffektivisering» og som forgjengeren på samme tomt hadde. vis i Moss, Porsgrunn og Stavanger? På videre «En langsiktig og bærekraftig forvaltDens opprinnelige, pussete funkisfasade den annen side nevnes ikke førindustrielt ning av de historiske bymiljøene forutsetter fra 30årene var sannsynligvis verneverdig, byjordbruk som historisk var avgjørende for at de gamle bygningene brukes og pleies, og men hadde fått sterkere kontrasterende svart mange byers eksistensmulighet. at de historiske bygningsmiljøene fortsatt glasskledning da huset ble revet. Kontrasten Når de viktigste historiske forutsetningene oppleves som attraktive bomiljøer med i nybygget kunne også vært sammenlignet for byene – transportveier, råstoffer og tilstrekkelige service- og forretningsfunkmed en vernet 3-4 etasjer høy murgård i energitilgang – nesten ikke er nevnt, blir sjoner.» Hvilken plass gis næringsområdene jugendstil i samme område, som da den ble strategien neppe faglig treffsikker. I vanlig i denne «visjonen»? Dette gjentas i innledbygget var radikal modernisme i Stavanger. tankegang om bevaring av og i by vil leseningen: «Det er et mål å sikre en bærekraftig Kontrasters betydning for verdien i og ligheten av slike forutsetninger i det fysiske by- og samfunnsutvikling.» uttrykk for mangfold som vi gjerne fryder

FORTIDSVERN

VI MÅ VÅGE Å FINNE NYE VEGER Av Ola Fjeldheim Generalsekretær i Fortidsminneforeningen

oss over, trekkes ikke fram i det hele tatt. Betydningen som tillegges fasader understrekes særlig av «løsningen» for en husrekke i Tollbodgaten i Kristiansand. Den tilhører et kvartal – «midt i smørøyet» – som ellers avgrenses av Markens gate, Rådhusgaten og Kirkegaten. Det uthules for å romme kjøpesenter. Fem bygninger mot Tollbodgaten rives med unntak av fire fasadevegger. Disse skal til dels forhøyes med en etasje og inngå i nybygget. Dette karakteriseres som bevaring selv om det blir uhyre lite materielt kulturminne tilbake. Man oppnår bare tilnærmet et slags bilde av den gamle strukturen. Jeg nøler ikke med å gjenta min tidligere karakteristikk av grepet: «Det er absurd, grensende til pervertering av begrepet kulturminnevern, å verne partielle bilder av struktur på bekostning av strukturen.» I dette tilfellet er ikke en gang bildet historisk troverdig. Som bidrag til bærekraft kan dette grepet også klart diskuteres. Med tilgang på rikelig spalteplass kunne mye mer tas opp, som eksempelvis direkte feiltolking av Veneziacharteret og at de avsluttende anbefalingene – som ikke skal forstås som statlige retningslinjer – dels formuleres som påbud. Jeg kan bare med et stort SIC! sitere et selvhøytidelig utsagn på s.5: «Begrepet kulturarv rommer også prosesser knyttet til vurdering og utvalg av kulturminner….».

va er det som er så spesielt med 2020? Det er i hvert fall et rundt tall, et tall som det er enkelt å huske. Derfor har dette året vært brukt flittig av mange til å forankre målsettinger i. Blant annet sies det at Al Quaida har som mål å oppnå verdensherredømme innen 2020. Siden 2005 har de nasjonale målsettingene for kulturminnevernet også vært knyttet til dette årstallet. Men til tross for at 2020 er lett både å skrive og huske, så vil ingen av de nasjonale målsettingene som Stortinget har satt for kulturminnevernet være nådd hverken ved inngangen eller ved utgangen av det året. Med dette som bakteppe ble det foreslått nye nasjonale mål, innbakt som en del av proposisjonen til statsbudsjettet. Et statsbudsjett er ingen god anledning til for å endre målene for et helt politikkfelt. Rommet for debatt og mulighetene for medvirkning er utrolig små. Klokelig nok valgte flertallet i den nye Energi og miljøkomiteen å forkaste forslaget. I stedet åpnet de muligheten for ny debatt og ny retning, ved å be om en Stortingsmelding. Den siste stortingsmeldingen for kulturminnevernet kom i 2013. Den fulgte i stor grad opp den tidligere fra 2005, og ble karakterisert som en løypemelding uten nytt innhold. Politikken på feltet har i stor grad fulgt retningen som ble trukket opp i Norges Offentlige Utredninger fra 2002. Mange år er gått, både verden og feltet ar endret seg. Det er på tide med nye tanker. Det er av stor betydning at disse tankene ikke bare tenkes i departement og direktorat – de har ingen mulighet til å se hele bildet. Derfor er det viktig at situasjonen beskrives av flest mulig, og foreningen skal bidra med sitt. FREDNING ER EI DET BESTE. Fredning er ikke lenger et funksjonelt redskap for å redde bygninger under akutt press. Fredningslista får mer og preg av å være en nasjonal kanon, framfor en representativ liste. En følge av dette er at kulturminner av svært stor betydning lokalt og regionalt forsvinner. Med dagens kurs og virkemidler er målet om representativ bevaring uoppnåelig. Dersom det skal det bevares en bredde av landets bygde kulturarv må det andre virkemidler til. HARD MOT DE HARDE. Det skilles for dårlig mellom «gode» og «dårlige» eiere. Mye av ressursene brukes på å kontrollere tiltak hos dem som uansett

både kan og vil det beste, mens man samtidig står maktesløse og ser på at viktige verdier forvitres. NÆRT OG FLYKTIG. Kulturminnevernet er på veg til å bli snudd på hodet – det lokale er viktig, verdi defineres i stadig mindre grad av en gruppe eksperter over en tekopp på et møtelokale i Oslo. Med Regionreformen vil ansvar bli flyttet nedover, da må også virkemidler følge med. Farokonvensjonen, ratifisert av Norge i 2008, flytter eierskapet til kulturarven til lokalmiljøet og gjør den til et demokratisk anliggende. Ikke bare det: stadig mer vekt legges på de immaterielle sidene av kulturarven. De faste kulturminnene er forankringen, historiene, kunnskapen og aktørenes bruk er en integrert del av kulturarven. Produktet av en istandsetting er ikke lengre det ferdige huset, det er summen av aktivitetene, kunnskapsdelingen, opplevelsene og det fysiske. ØKONOMIEN, DUMMING. Kulturminnefondet er vårt felts største suksesshistorie siden 2002. Midlene fondet stiller til rådighet aktiverer eiere, berger hus og skaper et marked for håndverk, kunnskap og materialer. De er utslagsgivende for bevaring. De er utløsende for private midler og innsats. Kulturminnefondet må utvikles videre som den sentrale aktøren det er. Samtidig er det behov for flere aktive håndverkere med kompetanse og en bedre kobling mellom huseierne og håndverkerne. TIL EVIGHETEN – OG FORBI. Fokuset på den umiddelbare økonomisk verdiskapingen og samfunnsnytten gjør kulturminnevernet mer kortsiktig og opptatt av krav og behov i dag. Kulturminnevern er forvaltning av ikke-fornybare ressurser. Vi må ikke miste av synet at en viktig oppgave er å løfte bygninger og anlegg over den lille kneika når de ikke oppfyller noen nyttefunksjon. De fleste kulturminner har et livsløp hvor de en gang er unyttige, verdiløse og ubrukelige. Vår oppgave er å se lengre enn det korte bildet med øyeblikkets verdiskapning. Samfunnet er mer opptatt av bevaring og varige verdier enn noen gang før. Det er nå vi må tenke nytt, se framover, våge å finne noen nye veger. I Fortidsminneforeningen har vi startet arbeidet med å bringe kulturminnevernet inn i neste fase. Den starter for alvor med en ny stortingsmelding for kulturminner.

FORTIDSVERN

KALLIGRAF BAS VLAM PÅ ASKØY

TIL 1300-TALLET MED ET PENNESTRØK Mange veier fører inn i Fortidsminneforeningen. Nederlandskfødte Bas Vlam flyttet til Norge i 1984. To år senere kom kalligrafen over en utgave av Fortidsvern, og siden har han vært medlem. I tre år ledet han Bergen og Hordaland avdeling – og i fjor tok han kalligrafikunsten sin inn i Finnesloftet på Voss. Tekst: Ivar Moe

FORTIDSVERN

BAS VLAM, KALLIGRAF og medlem av Fortidsminneforeningen, på sin daglige arbeidsplass hjemme på Askøy. Han er en ivrig opptatt av norsk og europeisk middelalderkultur, som han levendegjør med kalligrafiske arbeider. Foto: Ivar Moe

Her har kalligraf Bas Vlam laget et alfabet pyntet til jul. Foto: Bas Vlam

enne har jeg laget for Finnesloftet, sier Bas Vlam og viser et bilde av kalligrafisk arbeid. Originalen, et diplom datert 1379-80, ligger i Riksarkivet i Oslo. Kopien laget han på oppdrag fra Fortidsminneforeningen i forbindelse med en ny utstilling i Finnesloftet sommeren 2017. – Først tok jeg noen gode bilder, så brukte jeg tid på å finne ut hvordan skriften var laget. Deretter lærte jeg skriften slik at jeg kan skrive den. Det går ikke an å etterligne når man skal lage kalligrafi. Man må lære seg selve skriften, utformingen, få skriften «inn i hånden». Det er her noe av det kunstneriske ligger. Jeg trener meg til å lære selve skriften, får dette til å bli «min hånd». Vlam er frilanser og en av de få i Norge som klarer å leve av kalligrafi. Han har oppdrag fra foreninger, kirker,

KALLIGRAFI VERKSTED med et utvalg verktøy. Foto: Ivar Moe

FORTIDSVERN

DETTE PERGAMENTET MED kalligrafisk tekst har Bas Vlam laget for en utstilling i Finnesloftet på Voss. Forklaringen til teksten lyder: «Dette diplomet frå 1379-80 fortel at to menn vitna at Elin frå Finne døydde i pesten før sønene sine. Diplomet befinn seg i dag i Riksarkivet.» Foto: Bas Vlam

universiteter og privatpersoner. I den andre enden av sitt liv er han fotballentusiast. Kontoret hans er fullt av esker med usolgte eksemplarer av fotballboken han selv har skrevet med kalligrafisk skrift og trykket opp i 1000 eksemplarer. I boken har han skrevet inn navnene på alle lag i England i de fem øverste divisjoner sammen med logoer og navn på kjente spillere, hjemmebaner, kallenavn og skjorter. Og alle som kjøper boken får selvsagt sitt navn kalligrafert inn. NORGESKLAR SOM 15-ÅRING Bas Vlam bor på Askøy nord for Bergen med kone og katter, mens hans barn er flyttet ut. Selv bestemte han seg allerede som tenåring for å flytte til Norge. – Fra jeg var 11 år kjørte foreldrene mine turer med oss barna i Skandinavia. De mente at vi måtte se verden. På en norgestur da jeg var 15 år sa jeg at «her skal jeg bo». Og sånn ble det. Som 21 år gammel ferdig utdannet lærer flyttet han fra Nederland til Norge, der han først tok ett år på folkehøgskole på Rauland i Telemark og deretter ett år på Lærerakademiet samme sted, på folkekunstlinjen. I 1986 flyttet han til Ulefoss, også i Telemark. Der var det tiltenkt et

FORTIDSVERN

håndverksmiljø i det gamle jernverket på godset til Cappelen-familien. Her skulle arbeiderboligene, det såkalte Øvre Verket, settes i stand. – Jeg leste om dette prosjektet i 1985 og tok kontakt med Nome kommune og spurte om de var interessert i å ha en kalligraf i en av de gamle arbeiderboligene. I løpet av 1986 fikk jeg beskjed om at jeg var hjertelig velkommen og flyttet dit hvor jeg innredet et lite verksted. Der satt jeg i tre år og jobbet med kalligrafi. - Fordi jeg jobbet i et gammelt miljø ble jeg interessert i husenes historie. Jeg oppsøkte det lokale biblioteket, hvor jeg kom over bladet Fortidsvern. De ansatte på biblioteket introduserte meg også for Hamsuns bøker. Jeg er evig takknemlig for begge deler. Jeg leste Fortidsvern og meldte meg inn i foreningen i 1986. Jeg var på noen møter i Skien, men det var først da jeg flyttet hit til Askøy i 1990 og gikk på årsmøtet i Bergen og Hordaland avdeling at jeg fant det som interesserer meg. KASTET INN I STYRE OG STELL Da han en dag åpnet munnen på et medlemsmøte, fikk han raskt spørsmål om han ville delta aktivt.

– Dette var da man startet kystkultur senteret på Langøy, et tradisjonsrikt handelsted vest for Sotra, og man trengte en representant fra Fortidsminneforeningen. Mens jeg jobbet på Langøy ramlet jeg etter hvert inn i styret i avdelingen – og i redaksjonen for Husbukken, avdelingens medlemsblad. Jeg overtok som leder etter Ingfrid Bækken og satt i tre år. Hun hadde overtatt etter en del rabalder, og så ble det min tur. Takket være Ingfrid og gode styremedlemmer ble det tre fine år. – Hva har det betydd for deg å være medlem av foreningen? – Jeg har jo et gammelt hus, så jeg har hatt god bruk for hefteserien «Gode Råd». Jeg har lært mye om vern. Fordi jeg var leder i avdelingen, besøkte jeg alle de åtte eiendommene vi har her i Hordaland. Det var ekstremt givende med turer til Bømlo og Moster, til Voss og Holdhus. Men jeg forelsket meg først og fremst i Nonneseter kapell. Helt fantastisk. Der hadde vi veldig koselige julekonserter. Å oppleve adventstiden på Nonneseter var spesielt. Dessverre ligger kapellet litt gjemt. Du har Tårnfoten som du lett kan se når du står ved biblioteket, og så må du forbi Lone Sølvvarefabrikk for å se selve kapellet.

NONNER I SANDALER - Det har vært mange forsøk på å få kapellet til å se pent ut. Kapellet ble brukt til kirke for døve i sin tid. Det er bare ett rom med inngangsparti. Vi holdt foredrag for skoleklasser. Når du går inn der, særlig vinterstid, kan du fortelle elevene at her gikk nonnene i bare sandaler, isende kaldt. Det må ha vært en tøff tid. Det er også artig at vi har både Bybanen, Bergen Jernbanestasjon og busstasjonen der. Klosteret var i sin tid et sted der folk kom og gikk, og veldig mange har brukt klosteret som et sted de var innom i løpet av en reise. Bas Vlam har besøkt mange klostre i inn- og utland. Det har nærmest blitt en hobby for ham å ha god kunnskap om klostre. Hver påske går han en liten bit av en

pilegrimsled fra Nederland til Roma sammen med en kompis og er da innom klostre og klosterruiner. – Norge var i middelalderen et av de land som hadde et skikkelig rikt kulturliv – før Svartedauden. Det er ettertiden som har gjort at middelalderen er blitt så elendig framstilt. Renessansen kom og ødela hele greia, sier kalligrafen som selv har et stort hjerte for nettopp middelalderen. UTSTEIN KLOSTER I 20 år demonstrerte Bas Vlam kalligrafi for turister på Utstein Kloster i Rennesøy kommune nord for Stavanger. Det hele begynte med at han i 1996 arrangerte et kurs i klosteret for å skape en tidsriktig stemning. Vlam og hans kalligrafiske kolleger hadde

fått besøk av selveste dronning Elisabeth IIs kalligraf, Donald Jackson, og ønsket å gjøre noe spesielt ut av dette fornemme besøket. – Jeg har bodd i klosteret noen somre helt alene. Folk sa til meg at jeg ikke kunne være der alene fordi det er et spøkelse der, men jeg hadde det helt fint. Jeg har følt det som et slags hjem. Noen ganger har jeg hatt mine barn og kone med. For barna var det veldig spennende. Vi spøkte med at det ennå sitter igjen en munk i ruinene, forteller Vlam. Han har en munkedrakt som han bruker når han demonstrerer kalligrafi i Håkonshallen i Bergen. Det skjer hvert år under Bergenhus-dagene i august eller september. Da får store og små forsøke seg med fjærpenner av svane og gås.

Da han en dag åpnet munnen på et medlemsmøte, fikk han raskt spørsmål om han ville delta aktivt.

MED FINNESLOFTET FULGTE en rikholdig skatt av gamle diplomer og brev fra middelalderen som kaster lys over handel, eierforhold og adelen i bygda. Bygningen fra ca. 1295 har vært i foreningens eie siden 1891. Foto: Fortidsminneforeningen

SKRIVEKUNST PÅ DYRESKINN Kalligrafi er enkelt sagt en skriveteknikk som utøves med en bredkantpenn på rengjorte skinn av mange kvaliteter, de beste kan til forveksling se ut som en dyr papirkvalitet. Slike skinn kalles pergament, etter byen Pergamon i Anatolia i det gamle Hellas (i dagens Tyrkia). Kalveskinn var mest vanlig, men saueskinn og skinn av geit eller hest kan også brukes. Disse er imidlertid tykkere og man kan se senene i dyrehuden. Pergament er naturlig nok kostbart. Det er ikke en stor bit man får for 500 kroner i dag, som var prisen for det pergamentstykket som Vlam utførte sin kalligrafikunst på i forbindelse med Finnesloftet. Kalveskinn av beste kvalitet kalles vellum og kommer i dag gjerne fra Cowley’s i England. Det er bearbeidet i mange timer for å få det så tynt som mulig. – I Pergamon oppdaget de at det beste pergamentet kom fra aborterte kalver, så de fikk kyrne til å abortere. De drektige dyrene ble sendt gjennom ei liten innhegning som ble smalere og smalere. Triste greier, men sånn var det da, sier Bas Vlam og holder opp en bit pergament foran en lampe. – Du kan se rett gjennom det, akkurat som papir. Jeg bruker begge deler, skinn og papir, men foretrekker håndlaget papir i arbeidet mitt.

FORTIDSVERN

KOMBINASJONSHUSET I VARANGER

BOLIG BÅDE FOR FOLK OG FE Varangerhuset finnes særlig på nordsiden av Varangerfjorden, flest i Vadsø kommune. Det er et kombinasjonshus som har fått så spesiell utforming at det er oppkalt etter området. Varangerhuset setter ennå sitt preg på landskapet her. Av Sigrid Skarstein Styreleder i Fortidsminneforeningen Finnmark avdeling Cand.philol. med historie hovedfag. Har vært direktør ved Varanger museum, og leder for Vadsø museum - Ruija kvenmuseum

arangerhuset rommet ulike funksjoner under samme tak, i hovedsak bolig, fjøs og lagerrom, men kunne også inneholde badstue, bakeri, butikk eller annen næringsvirksomhet. Alle funksjonene var bundet sammen av én eller flere ganger, slik at man kunne gå mellom de ulike rommene uten å måtte gå ut. Kombinasjonshuset var praktisk i et område med kaldt og vindfullt

I 1973/1974 BLE utvalgte hus i Nord-Varanger oppmålt og beskrevet av Tromsø museum i «Varangerprosjektet». Dette er jordbruksbygda Skallelv, med bebyggelse langs elva. Foto: Cecilie Johansen/Varanger Museum

FORTIDSVERN

klima. Dyrene ga varme, og gangene isolerte mot lyd og fjøslukt. Man sparte også materiale til to yttervegger. Kombinasjonshus, der folk og husdyr bor under samme tak, har eksistert i ulike former over hele verden, også andre steder i Norge. Varangerhuset har fått sin spesielle form gjennom kulturpåvirkning og utvikling, tilpasset klima og topografi. Viktige forløpere

kan ha vært den samiske fellesgammen som fantes lokalt og kombinasjonshusene i russisk-karelsk område, der de hadde tett kontakt til Varanger. GRENSELØST OG RESSURSRIKT Varanger var gjennom flere hundre år del av det såkalte Fellesdistriktetet, et grenseløst, ressursrikt område, som Russland,

DE FIRE HOVEDTYPENE av Varangerhus. Illustrasjon av Håvard Dahl Bratrein/Varangerprosjektet.

VARANGERHUSET ER PÃ&#x2026;VIRKET av ulike kulturer fra hele Nord-Kalotten.

FORTIDSVERN

HER ER DET åpning av kultursti i Skallelv. Til høyre Varangerhus type 1 i Skallelv før restaurering. Et av de eldste Varangerhus i dag. Foto: Vibeke Vange/Varanger museum

SAMME VARANGERHUS ETTER restaurering. Foto: Sigrid Skarstein/Varanger museum

Sverige og Danmark/Norge utnyttet ved skattlegging av samene i området. Grensene her ble ikke endelig fastlagt før i 1751 mot Sverige og i 1826 mot Russland. Havet og fisken trakk også folk nordover. Nordmenn dro nordover langs kysten og bosatte seg i Varanger fra 1300-1400-tallet. Folk fra dagens Finland, Sverige, Karelen og Russland vandret nord- og vestover på sesongfiske. Pomorene som bodde ved Kvitsjøen, kom til Nord-Norge hver sommer med mel, tømmer og andre varer som de byttet mot fisk. Pomorhandelen i Varanger begynte så smått rundt 1680, men utviklet seg særlig fra 1740 til den ble slutt ca. 1917. Natur, vegetasjon, fugle- og dyreliv i Varanger har et nordøstlig preg. Landskapet er flatt og åpent med terrasserte platåer. Kulturlandskapet og bebyggelsen gir NordVaranger i dag et gammelt preg, med de mange skjåene, klyngene med Varangerhus og ryddede, men nå mange gjengrodde slåttemarker langs vegen. Her var gode forutsetninger for kombinasjon mellom fiske og jordbruk.

FORTIDSVERN

Fra 1830 var det stor bosetting av finsktalende folk, kalt kvener, fra Nord-Finland og –Sverige i Øst-Finnmark, både grunnet godt fiske i Varangerfjorden og dårlige tider i hjemlandet. Kvenene hadde tidligere bosatt seg i Vest-Finnmark og Troms, men nå fikk Vadsø den største kvenske bosetningen i Norge og ble kalt for «kvenenes hovedstad». På et tidspunkt var over 60 prosent av byens befolkning kvener. Øst-Finnmark var også et mål for mange nordmenn langs norskekysten, - et alternativ til Amerika.

TIDLIGE BOLIGER I ØST-FINNMARK Folk flest bodde i rundgammer eller gammeliknende boliger av fram til begynnelsen av 1800-tallet, i de samiske områder lenger. Fra 1600-tallet bygde handels- og embetsfolk hus av tre, som lignet andre hus langs kysten. Allmuens gammer utviklet seg til rektangulære gammer, den såkalte «nordmannsgammen». På 1700-tallet ble det gjennom pomorhandelen større tilgang på trevirke, og man utviklet «timmergammen», et trehus med et lag torv utenpå opp til mønet for isolasjon.

Hovedmengden av bygningene i NordVaranger ble bygget opp fra andre halvdel av 1800-tallet, etter at Vadsø i 1833 fikk kjøpstadstatus. Det var en økonomisk blomstringstid for kyst-Finnmark, samtidig som det ble bedre kommunikasjoner med dampbåt, post og telegraf. Sentrum i byene i Øst-Finnmark - Vardø, Vadsø og fra 1900-tallet Kirkenes – fikk preg av østlig arkitektur, med ornamenterte vegger og vinduer og med løkkupler. Men de fleste trehusene fra begynnelsen av 1800-tallet var preget av en enkel empirestil, med symmetrisk fasade og liggende utvendig panel. Samtidig var de influert av finsk byggeskikk. Det vanlige var en midtgangsstue med stor takvinkel dekket av torv eller tre. Den hadde to lag taktro med mange lag never mellom, et østlig, arkaisk kulturtrekk. Loftsetasjen, særlig i byhus, hadde små, liggende vinduer i langfasaden. Tømmer og never, som kunne kjøpes ferdig i bunter, kom fra Russland. De finskinspirerte husene var reine bolighus, men fra 1840-tallet begynte man å bygge Varangerhus. Disse ble «oppdaget» på 1970-tallet. KRIG OG GJENREISNING Vardø- og Vadsøområdet var og er i en særstilling med mange bygninger i

sammenhengende områder fra før andre verdenskrig. Området er det eneste i Finnmark, i tillegg til enkelte bygder, som ikke ble systematisk brent høsten 1944. Men myndighetene var ikke interessert i den bebyggelse som sto igjen. Myten var at alt ble ødelagt. Selv om Norsk folkemuseum sto for en oppmåling på 50- tallet av bygninger i Indre Finnmark og i Varanger, ble mange førkrigshus revet, særlig bolighus, som ble erstattet med gjenreisningshus, mens flere frittstående uthus ble stående. Imidlertid sto det en del Varangerhus igjen. Disse ble fortsatt drevet, noen helt fram til 1970-tallet. Det ble også bygget nye Varangerhus. Sentrale myndigheter ønsket moderne drift og større enheter, med separate fjøs, men det akutte behovet krevde fleksible løsninger, og de fantes i kombinasjonshuset. SEFRAK-REGISTRERINGEN OG «VARANGERPROSJEKTET» Det var lite bygningshistorisk forskning, registrering og vernearbeid i Finnmark før andre verdenskrig, bortsett fra noe i de samiske områder, men ingen bygninger ble fredet. På 1970– og 80-tallet skjedde det en holdningsendring og en erkjennelse av det fantes en eldre bygningsmasse i Finnmark. I 1973/1974 ble utvalgte hus i Nord-Varanger oppmålt og beskrevet av Tromsø museum

i «Varangerprosjektet». Finnmark kom samtidig med i det landsomfattende registreringsprosjektet, SEFRAK, fra starten i 1974, og Vadsø ble én av to prøvekommuner i landet. Det ble da registrert ca. 700 førkrigsbygninger i Vadsø, og derav fant man 201 førkrigsbygde Varangerhus. Begrepet «Varangerhus» ble definert og lansert under «Varangerprosjektet», ledet av seinere professor ved Tromsø museum, Håvard Dahl Bratrein. Bratrein daterer de eldste Varangerhusene som ble registrert til 1840-tallet, men mener det kan ha eksistert eldre og andre typer hus. Bratrein delte de registrerte husene inn i fire typer: Type 1 var det første som ble bygget rundt 1840 som langhus med ett langstrakt tak med bolig i ene enden og fjøs i andre. Type 2 hadde langsiden mot gata. Disse hadde fjøsdelen bakover på tvers av boligdelen. Dette var den mest vanlige typen. Type 3 har uthuset parallelt inntil langsiden bak, og fjøset hadde et skråtak. Type 4 er den yngste typen. Det hadde bolig og fjøs som to adskilte hus med en gang imellom. Disse ble bygd fra 1920-tallet og opp til 50-tallet. Enkelte bygningsdetaljer på Varangerhusene skiller seg ut som

VARANGERHUS TYPE 4 i Skallelv, bygd i 1927. De sluttet med dyr ca. 1974. Huset har samme inndeling men med nye funksjoner. Foto: Monica Milch Gebhardt/Varanger museum

FORTIDSVERN

DETTE HUSET BLE revet to dager etter at bildet ble tatt. Foto: Sigrid Skarstein/Varanger museum

VARANGERHUS I KRAMPENES, bygd 1938, med fjøsdrift til ca. 1970, solgt til fritidsbolig i 1978.

«kvenske», slik som skrå labanker for å holde dørene sammen eller skråstilte vindusbrett inne for at vannet skulle renne ned, og husene var som regel uten hel kjeller. Materialene kom i hovedsak fra pomorhandelen, men også fra tømmerdrift i Sør-Varanger og Finland. Men de som ikke hadde råd til å kjøpe, brukte drivtømmer, og gjenbruk var svært vanlig. ENDRING AV HUSENE Ettersom folk fikk bedre økonomi, ble husene ofte utvidet og endret, gjerne fra én type Varangerhus til en annen, eller influert av nye stilarter utenfra. Flere nye hus ble bygd i sveitserstil fra slutten av 1800-tallet, og enkelte eldre hus med empirepreg ble gjort om til, stort sett, enkle sveitserhus. Planløsningen endret seg også fra midtgang til korsform. Som eksempel ble Bietilægården i Vadsø bygget som en enkel tømmerstue fra 1860, og rundt 1900 ombygget til et sveitserhus i korsplanform med fire leiligheter til storfamilien. De fleste hus ble nok en kombinasjon av

FORTIDSVERN

mange stiler og byggeskikker, ut fra økonomi og tidspunkt for bygging eller endring. KVENSK BYGGESKIKK OG IDENTITET Kvensk byggeskikk knyttes først og fremst til kvensk bosetting i deler av Finnmark og Nord-Troms, men de «kvenske» bygder besto også av folk som anså seg som norske, russiske, finske og samiske, eller en blanding. Byggeskikken er heller ikke ensartet. I Varanger knyttes den til midtgangsboligen og seinere Varangerhuset. Varangerhus ble en vanlig byggeskikk hos de kvenske/ norskfinske nykommerne, men etter hvert ble den vanlig også blant nordmenn, og i noen grad samer. Den ble felles for hele Varangerområdet.

Kvenene etablerte seg gjerne i egne byområder (f.eks. Indre- og Ytre kvenby i Vadsø) og bygder. Mens nordmenn helst bosatte seg ved naturlig gode havner, siden fiske var viktigste næring, bosatte kvenene seg helst ved elveutløp, hvor det ikke nødvendigvis var gode havneforhold. Denne plasseringen knyttes ikke bare til drikkevann, men var også viktig for badstubruk som særlig særmerket den kvenske kulturen. HVOR KOMMER VARANGERHUSET FRA? Som nevnt innledningsvis kan Varangerhuset ha både lokal og østlig bakgrunn. Bratrein mener «nordmannsgammen» kan være en mulig lokal bakgrunn for Varangerhuset, da det finnes beskrivelser av nordmannsgammer som felleshus. Nærmest Varanger finnes slike

hus i Karelen - i området rundt Kvitsjøen - og på Kola. Flere forskere har hevdet at Varangerhuset kan ha sin opprinnelse der (ex. Bratrein, Niemi). Hustypene er de samme, hovedhus og fjøs er forbundet med en mellomgang, og mange hus har store bakerovner. Landsbyene i begge land er også oftest organisert slik at husene står i rekke langs den viktigste ferdselsåren - sjø, elv eller vei. Skallelv i Vadsø er særlig kjent for sin landsbystruktur langs elva. Dette kan trolig vise karelsk påvirkning. Varangerområdet og Karelen har hatt kontakt helt fra 1200-tallet. Karelerne - et finsk-ugrisk folk - var da en trussel mot befolkningen i Nord-Norge, men etter hvert kom de som bosettere sammen med kvener på 1800-tallet, og enkelte kom kanskje tidligere.

en periode fikk mange Varangerhus panoramavinduer eller husmorvinduer. Andre deler og detaljer ble også endret. Mange eiere har seinere tilbakeført husene til mer opprinnelig utseende. Innvendig er de fleste husene ombygd til dagens boligstandard, og fjøset er erstattet med TV-stue, baderom, badstue, garasje eller lagerrom. De Varangerhusene som står igjen i dag, er uansett en viktig kilde til kunnskap om levd

liv, tradisjon og kulturelt mangfold. Det at husene er i bruk og tilpasset samtiden som moderne hjem innvendig, er nok den beste måten å bevare dem på. MUSEETS OG FORTIDSMINNE FORENINGENS ROLLE Varanger museum jobber i dag med kartlegging av Varangerhus i Vadsø kommune. Prosjektet har foreløpig endt i en utstilling

VARANGERHUSET I DAG – BRUKSHUS OG KULTURMINNE Varangerhuset lever ennå, nå bare som bolig eller fritidshus. Utvendig har de fleste husene beholdt sin opprinnelige hovedform. Men i HER ER TO hus satt sammen. Begge samme finske byggeskikk: Til venstre Halonengården i Vadsø, Varangerhus type 2, til høyre midtgangshus på friluftsmuseet Hägnan, Gammelstad, Luleå. Fra Varangerhusutstillingen, Vadsø museum. Foto: Sigrid Skarstein/Varanger museum

VARANGERHUS TYPE 2.

Foto: Sigrid Skarstein

FORTIDSVERN

REISÆNENGÅRDEN, I VESTRE Jakobselv, midtgangsstue i finsk byggeskikk og Varangerhus type 2. Foto: Renate Martinussen/Varanger museum

på museet, og det skal lages en publikasjon. Museet har også gjort forskningsbasert innsamling og dokumentasjon i Norge og i Nord-Karelen i Russland. Videre er det gjennomført dendrokronologiske undersøkelser som sporer tømmerets opprinnelse og alder. Prøver av Harjogården i Skallelv kunne dateres til 1863, og spores til Arkhangelsk-området. Museet og Fortidsminneforeningen fungerer som rådgivere og hjelpere for huseiere som ønsker å søke støtte til vedlikehold og restaurering av bygninger. Mange huseiere har gjort og gjør et flott arbeid med sine Varangerhus, men flere hus er også revet de siste årene. Det er en oppgave å motivere huseiere til å ta vare på og utføre antikvarisk restaurering på sine hus. Det er også en oppgave å motivere kommunen til å lage kulturminneplan som spesielt ivaretar Varangerhusene. Det er ikke utarbeidet reguleringsplaner med bakgrunn i verneplanen for den eldre bebyggelsen i Vadsø kommune. Varangerhusene har ikke noe spesielt vern i dag. Det bør de få.

LITTERATUR: Bratrein, Håvard (1980): Varangerhuset. En foreløpig presentasjon av en nordnorsk hustype med konsentrerte gårdsfunksjoner». Norweg, 311–331. Drange, Tor, Aanesen, Hans Olav, Brænne. Jon (2011): Gamle trehus. Historikk,reparasjon, vedlikehold. Gyldendal Friis, J.A. (2014 (1880)): En sommer i Finmarken, Russisk Lapland og Nordkarelen. Barentsforlag. Gebhardt, Monica Milch & Sjølie, Randi (2015): Karelia – Byggeskikk og landsbykultur. Utstillingspresentasjon. Varangermuseum – Ruija kvenmuseum. Upublisert. Gorter, Waling T. & Hage, Ingeborg (2005): The Settlement of Skallelv, Eastern Finnmark a Kven-Village on the Coast of the Barents Sea. Manuskript. 18.01. 2005. Hage, Ingeborg (2008): «Kvenenes bosetning og byggemåter». I Hage Ingeborg; Ruud, Bodil og Hegstad, Sveinung (red.) Arkitektur I Nord-Norge (s. 236–271). Bergen: Fagforlaget. Kristiansen, Tove (2012a): Bylandskap i Varanger. Varanger årbok 2012, 222–238. Malineimi, Kaisa og Kristiansen, Tove (2018): Varangerhus – Det mangfoldige kombinasjonshuset. I Anders Bettum, Kaisa Maliniemi og Thomas Walle (red.) Et inkluderende museum. Kulturelt mangfold i praksis. Museumsforlaget (kommer ut i april 2018) Niemi, Einar (1980a): Byggeskikk og arkitektur i Finnmark – ødelagt av krig og fred? Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring Årbok 1983,47- 74 Niemi, Einar (1983): Vadsøs historie. Bind 1. Fra øyvær til kjøpstad (inntil 1833). Vadsø kommune. Vadsø Niemi, Einar (1992): Naboer gjennom tusen år. I Niemi, Einar (red.) Nord-Norge og NordRussland gjennom tusen år (s. 9–36). Helsingfors: Gyldendal Norsk Forlag. Orekhova, Ekaerina og Skarstein, Sigrid (2014): 1814 – 1944, Demokrati, kriger og frigjøring. Utstillingshefte. Varanger museum skriftserie nr. 4 Skarstein, Sigrid (2006): Hus i Vadsø. Varanger årbok 2006, 169-185

FORTIDSVERN

PROFESJONELL LINOLJEMALING

TILBUD 10 % rabatt på maling!

og andre relevante produkter i

www.bygningsvernbutikken.no Du får 10% rabatt ved bestilling av maling i nettbutikken i hele 2018. Vi sender over hele landet! Engwall o. Claesson linoljemaling inneholder svensk kaldpresset rå linolje, 98 prosent tørrstoff, standolje og sinkhvitt. Det gjør den motstandsdyktig mot klimapåvirkninger og svertesopp. Finnes i 14 standardfarger og kan blandes etter NCS eller fargeprøve.

Lasurolje til lasering, patinering, ådring og marmorering.

Linoljesåpe

SpeedHeater og tilbehør Kokt og rå linolje

Pensler av topp kvalitet, med naturbust fra Gnesta

Linoljekitt

- magasinet for deg som er glad i gamle hus

Norske Hjem

Postboks 10

1851 Mysen.

Tlf 922 58 954

kundeservice@norskehjem.com

www.magasinet-norskehjem.no

GAMLE BREKKE SKOLE PÅ HVALER I ØSTFOLD

«ET FORVIRRENDE OG INTERESSANT HUS» Sitatet er hentet fra en representant for Fylkeskonservatoren i Østfold da han i 2013 besøkte Gamle Brekke skole på Hvaler, kommunens første faste skole fra 1849 og en av landets eldste. Husets nærmere 250 år lange historie og en mangfoldig bruk gjorde det ikke lett for den erfarne konservatoren å orientere seg. Tekst: Paul Henriksen, leder i Hvaler kulturvernforening

ØST- OG NORDVEGGEN etter istandsettingen. Huset er fra 1770-tallet, og ble brukt til bolig for presteenker. Foto: Paul Henriksen

FORTIDSVERN

DET ANTATT FØRSTE BILDET som er tatt av skolen, fra rundt 1880–90. BILDE AV BRØNNEN og huset tatt fra veien. Antakelig fra før 1900.

Huset er i svært dårlig forfatning, men kan til nød bebos av en bonde, om det blir klint.

usets historie skriver seg tilbake til 1770-tallet da et mindre enetasjes hus på eiendommen Brønneløkken, rett nord for Hvaler kirke (middelalderkirken) var «presteenkesæte», altså bolig for enken etter presten. De som bodde her klaget imidlertid etter hvert over trekkfullhet og forfall. Det ble da gjennomført en befaring som, ifølge bygdeboka, konkluderte med at «Huset er i svært dårlig forfatning, men kan til nød bebos av en bonde, om det blir klint». I 1848 kjøpte Hvaler kommune bygget og brukte dette som skole til inn på 1930-tallet da det ble gitt til Hvaler historielag, i dag Hvaler kulturvernforening. AV HISTORISK BETYDNING I 1933 skrev Andreas Madsen, på vegne av Hvaler bygdehistorielag, til Riksantikvaren i Oslo og understreket viktigheten av å verne Gamle Brekke skole. Madsen understreket husets historiske betydning for lokalsamfunnet siden dette var bosted for enker fra rundt 1770. Det var også Hvalers første faste skole fra 1849 og lærerbolig, i tillegg til at huset også ga lokaler til herredsstyret og en rekke av kommunens råd og utvalg inntil Herredshuset (Stenhuset) på Skjærhalden sto ferdig i 1939. I 1859 etablerte også Hvaler sparebank lokaler i bygget før den etter noen år flyttet ut. Selv om det i perioder har vært ytret ønske om å restaurere bygget, og mindre reparasjoner blant annet på taket har

Birgit Sandstrøm (t.v.) og Ragnhild Nordengen i dugnadsgruppa blir kurset i vindusrestaurering. Foto: Eivind Børresen

FORTIDSVERN

ARTIKKELFORFATTEREN VED SKOLEBYGNINGEN før arbeidet begynte. Vegetasjon helt inntil veggen måtte fjernes.

HER BLE ALT gjort riktig, fra tilstandsrapport til søknader om støtte og de siste dugnadsøktene. Vi ser frontveggen på det nyrestaurerte huset da arbeidet var nesten ferdig i fjor. Foto: Paul Henriksen

Det aller meste av restaureringen vil bli utført av den iherdige dugnadsgjengen på syv-åtte personer.

vært gjennomført, har forfallet fortsatt. På midten av 2000-tallet var det et klart ønske fra Hvaler kommune om å rive huset for å gi plass til omsorgsboliger. Tvil om den gamle skolens videre skjebne plaget oss som ledet kulturvernforeningen, men et besøk fra Fylkeskonservatoren i Østfold, med etterfølgende brev, feide all tvil til side. Her et utdrag fra brevet: «Brekke gamle skole har meget høy verneverdi. Fylkeskonservatoren vil derfor anbefale at den behørig settes i stand for å kunne formidle en viktig del av Hvalers historie for fremtidige generasjoner. Av den grunn vil vi oppfordre Hvaler kulturvernforening til å søke fylkeskommunale midler (for 2014) til å få produsert en bygningshistorisk tilstandsrapport. Rapporten bør, når den er ferdig, inneholde forslag til utbedring og kostnadsoverslag på aktuelle tiltak, samt oppmålingstegninger og historikk. Dette for å ha et godt grunnlag til å søke bl.a. Norsk

FORTIDSVERN

Kulturminnefond og fylkeskommunale midler for 2015.» OMFATTENDE DUGNADSARBEID Kulturvernforeningen fulgte oppfordringen og med midler både fra fylkeskommunen og Kulturminnefondet startet vi et omfattende arbeid i april 2015. Omlegging av taket var prioritet nummer en. Deretter fulgte oppmuring av ny pipe med innvendig stålrør, reparasjon og fuging av deler av grunn muren, istandsetting av vinduer, hvorav flere av disse fra 1700-tallet, og nytt panel på deler av ytterveggene. På frontveggen måtte en større reparasjon til da svalgangen og deler av bunnsvillene var ødelagt av råte. Arbeidet ble i stor grad utført på dugnad, med noe innslag av profesjonell bistand. I dag «skinner» huset som i 2013 var i en temmelig sørgelig forfatning. Så langt er vi ferdig utvendig. Nå er fokus på det innvendige arbeidet som vi

håper skal avsluttes høsten 2019 eller tidlig i 2020. Fram til da har vi foran oss et omfattende arbeid med istandsetting av det gamle kjøkkenet med grue og bakerovn, restaurering av panel, tapetsering og maling. Det aller meste av dette vil bli utført av den iherdige dugnadsgjengen på syv-åtte personer. Det som imidlertid bekymrer oss er nødvendig installasjon av strøm og vann som har vært frakoblet i mange år, og som nå må legges inn på nytt. Bekymringen er knyttet til økonomien i dette, siden antikvariske myndigheter, eller for den del andre donorer, i liten grad gir støtte til slike helt nødvendige tiltak. VERN GJENNOM BRUK Fra første stund har vi vært bevisst på at den gamle skolen skal i bruk, men til hva? Tvilen har vært stor, men vi har imidlertid landet på beslutningen om å innrede første etasje i bygget som «kystledhytte» med 4–6

DET INNVENDIGE RESTAURERINGSARBEIDET pågikk for fullt med humøret på topp. Her fra annen etasje. Foto: Paul Henriksen

sengeplasser. Dette konseptet, i samarbeid med Oslofjordens friluftsråd, vil bidra til at huset, som kun ligger to kilometer fra badestranden Storesand, kommer i bruk. Dette vil gi god og forutsigbar inntekt til dekning av de faste kostnadene som påløper et slikt bygg. Her skal bemerkes at foreningen allerede drifter tre kystledhytter. Andre etasje i bygget, og senere også loftet, vil vi sette i stand til bruk for ulike kulturelle aktiviteter og til utleie for andre lag og foreninger. Støtten vi har fått fra Kulturminnefondet og Fylkeskonservatoren i Østfold til arbeidet er nevnt. Verdifull økonomisk støtte har vi også mottatt fra Sparebankstiftelsen DNB, UNI-stiftelsen og Hvaler kommune, i tillegg til at venneforeningen for Gamle Brekke skole på flere vis yter viktig støtte til arbeidet både praktisk og økonomisk. Hvaler kulturvernforening er medlem av Fortidsminneforeningen.

FORTIDSVERN

NYE MEDLEMMER

Velkommen til

Fortidsminneforeningen Hver eneste uke året rundt er det ansvarsfulle mennesker som tar den viktige beslutningen det er i melde seg inn i Fortidsminneforeningen. Denne gangen kan vi presentere 121 nye medlemmer. Rundt i landet vårt er det mange som bærer på den misforståelsen at Fortidsminneforeningen er en del av staten. Det er fristende å si at det nesten er det motsatte som er sannheten. Fortidsminneforeningens fremsynte medlemmer sørget for at Riksantikvaren ble opprettet i 1912. Vi er fremdeles den sterke, uavhengige stemmen i Norge som høres når kulturminner blir truet.

AUST-AGDER

HORDALAND

Haagen Severin Nilson Poppe

Johannes Særsten Pernille Opsahl Kari Gåsemyr Anne Elisabeth Waage Eli Karin Høyden Terje Inderhaug Morten Sandvik Sindre Nordås Viulsrød Linda Lindstrøm Lars-Marius Ulfstad Cecilie Langmoen Nilsen

BUSKERUD Einar Bertel Røstgård Jo Inge Knoph Fritjof Halvorsen Tor Nørsterud

TRØNDELAG Wenche Lund Anniken Skonhoft Gøran Freiberg Tomo Dolovic Ellen Karoline Gjervan Henrik Thingstad Størksen Hilde Elise Hvarregaard Hilde Borgfjord Sveinung Havik Arve Husby

HEDMARK Tor Lønnqvist Idun Christie Ingrid Lekve Ole Simen Baldishol Per Øyvind Riise

FORTIDSVERN

MØRE OG ROMSDAL Kjersti og John Martin Jordal

NORDLAND Per Gunnar Hjorthen Ingrid Lien

OSLO OG AKERSHUS Egill Bøe Per Huse Herdis Johanne Sletmo Åse Seim Kjell Otto Larssen Olav Robsahm Kjersti Ihle Mads Gram Rygg Helene Bauge Elisabeth Rokkones Svein Arthur Kallevik Tove Røsten

Paul Eilertsen Magli Lysholm og Laila Rognhaug Per Heine Weum Mikkel Frøsig Pedersen Kristin Winge Marianne Vennerød Rakel Surlien Tove Hellerud Øystein Windsland Anne Helgetveit Andrè Kronen Randi Støen Gro Kristin Skard Skomedal Jorid Martinsen Ragni Haakenstad Thomas Løken Ingrid Torp Miriam Stuen Mathisrud Solveig Sato Marit Sandvik Kaja Kollandsrud Tore Schjønberg Hilde Taklo Knutzen Marte Storhaug Danbolt Leif Orven Øystein Dahle Line Esborg Mari Vattekar Markman Torunn Willersrud Berit Swensen Roald Larsen AS

OPPLAND

TELEMARK

Kim Andreas Ruen Nymoen

Abrahamsen, Nilsen Trygve Lia

ROGALAND Kjell Gunnar Haraldseid Stina Ekelund Erlandsen Bjarte Skipevaag Njål Egeland Mathies Ekelund Erlandsen

SOGN OG FJORDANE Olav Ellingsen Norvald Røneid Per Jørgen Loen Hjørdis Åsnes Aslaug Vårdal Igelkjøn Liv Sandsund Asbjørn Igelkjøn Margrete Reisæter Stig Moltumyr Nikka Vonen Oddvar Åsnes Torkil Sandsund Lise Marie Bakkebø Nina Aas Audun Sandsund Ove Igelkjøn

TROMS Hans E. Olsen Gunhild Fochsen Karlsøy Kirkes Vel Gabriele Engh Marit Johanne Henriksen Jan Kristoffersen Trude Bakkemo Sørensen Maria Figenschau Sigurd Chruickshank Gran Jørn Killi Jachlin Anne Aagaard

VEST-AGDER Fredrik Linge Nygaard Preben Aavitsland

VESTFOLD Erling Hohler

ØSTFOLD Tore Schrøder Liv Anne Fossbråten Olle Christer Stenby T.A.Smith Hoen

#fortidsminneforeningen Er du en av de mange som deler bilder på Instagram? Ta bilder av et kulturminne og del med oss. Det kan være domkirken i Trondheim, men det kan like gjerne være en detalj på nedlagt seter. Det er du som bestemmer hva et kulturminne er.

5 1. Fra Lærdal 2. Ruinene til klosteranlegget på Hovedøya i Oslo. 3. Korskirken i Gamle Oslo. Korskirken er nevnt i skriftlige kilder fra 1248.

4. Stasjonsbygning Sulitjelma 5. Vinter på Røros 6. Rester etter Hallvardskirken i Oslo 7. Gravhaug i Oslo på Tåsen. På denne adressen ligger det en gravhaug fra jernalderen.

TIL MEDLEMMENE I HORDALAND AVDELING: Hordaland avdeling avholder sitt årsmøte den 21. mars på Stranges Stiftelse, klokken 18.00 Innkalling og papirer sendes på mail til medlemmer med registrert e-postadresse 14 dager før møtet. Innkalling vil også legges ut på avdelingens hjemmeside og Facebookside

FORTIDSVERN

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

Når modernistiske bygg forfaller, er det sjelden med verdighet. Da er veien kort til en rivesøknad.

Mens trend-magasinene flommer over av lekker femti- og sekstitallsdesign, lever etterkrigstidens bygningsarv høyst farlig. Det siste bør bekymre kulturminnevernere.

NÅR DET MODERNE BLIR GAMMELDAGS D

et nye året startet bra sett med kulturminne-briller. Regjeringsplattformen fra Jeløya åpner for en redusert utbygging av Regjeringskvartalet og nytt håp for bevaring av Erling Viksjøs ikoniske Y-blokk. Men alt er ikke vel når det gjelder etterkrigstidens arkitektur. Det er de yngste kulturminnene våre som lever aller farligst for tiden. I 2016 måtte både «Rødskolen» i Melbu og Bodø bibliotek gi tapt, begge bygg med høy arkitektonisk og kunstnerisk kvalitet og med stor historiefortellende kraft. I skrivende stund ønsker Siemens i Trondheim å rive sitt stilrene signalbygg fra

FORTIDSVERN

1962, tegnet av byens viktigste modernistiske arkitekt, Herman Krag. Dette elegante bygget speiler internasjonale forbilder som Arne Jacobsens SAShotell i København og ligger vakkert plassert med grønne plener og parkmessige trær rundt – i skarp kontrast til de nitriste industri byggene i nabolaget. Dagens Siemensledelse mener imidlertid at bygget er utdatert; nå skal de utvikle «dynamiske arbeidsplasser som er tilpasset en digital fremtid». FRA 50-TALLS TIL JUKSE-SVEITSER Men nedvurderingen av etterkrigstidens bygningsarv gjelder ikke bare

monumentalbygg. I et interiørblad leser jeg om en familie som har overtatt et hus fra 1949 og bygget det om til sveitserstil. De hadde ønsket å bo i et ordentlig gammeldags hus, og etterkrigstidens stil stemte nok dårlig med forestillingene deres om gamle dager. Da var det åpenbart bedre med sveitserdetaljer fra nærmeste byggevarehus. Og dette er ikke noe enkeltstående tilfelle. I hver eneste kommune bygges femti- og sekstitallshus om til villaer i nysveitser og nyfunkis. Samtidig fylles spaltene i interiørbladene av «retrostil». Det er Korsmo-bestikk, Cathrineholm-boller, PH-lamper, Arne

Foto: Trond Rødsmoen

KORTFILMEN

«HAMMERSBORG – PROTECTING THE BYGONE FUTURE» av Birgitte Sigmundstad forteller historien om Høyblokka og Y-blokka – om arkitekt Erling Viksjøs visjoner, den optimistiske perioden byggene ble reist under, ødeleggelsene den 22. juli 2011 og den uvisse skjebnen byggene nå møter. Bildet er fra filmvisningen under arrangementet «Slå ring om Y» høsten 2016 – med Pablo Picassos «Fiskerne» som kinolerret. Innfelt den såkalte konkylietrappen i Y-blokka.

Foto: Siri Hoem

Jacobsen og Eames-stoler så langt øyet kan se, det er Mad Men og The Crown. Hva slags schizofren generasjon er det jeg tilhører, som kan fetisjere og parafrasere etterkrigstidens stil så iherdig mens den vandaliserer de ekte byggene og interiørene? «MODERNISMEN FÅR SOM FORTJENT» Jeg har selv bodd mange år i hus og leiligheter fra femtitallet. Ikke alt har vært like praktisk. Jeg har hatt knøttsmå kjøkken med bare én skuff og har måttet velge mellom kjøleskap eller kjøkkenbord. Baderom der all plass ble tatt opp av badekaret, som tømte hele varmtvannstanken hvis man skulle bruke det. Joda, jeg forstår noe av frustrasjonen som fører til ramponeringen av femtitallshusene. Man ønsker å innta Mad Men-cocktailene på en romslig terrasse, ikke på en luftebalkong. I kontorbyggene fra samme epoke klages det over uendelige korridorer, dårlig inneklima og toaletter så latterlig trange at man nærmest må rygge inn dem. Fasadeplatene kan være vanskelige å vedlikeholde, de store

glassflatene lekker varme på vinteren og overoppheter de stakkars kontoristene på sommeren. Kanskje ikke rart at fremtidsrettede ingeniører drømmer om plusshus i massivtre. Det finnes til og med noen kulturminne vernere som mener at etterkrigsmodernismen får som fortjent. Modernistene, både stjernearkitekter og hverdagslivets byggmestre, fnøs foraktelig av det gamle og snirklete. Var det ikke nettopp på sekstitallet at sveitserhusene ble voldtatt med husmorvinduer og eternittplater? Hvorfor skulle Fortidsminneforeningen, som gråt sine bitre tårer da det fredete Empirekvartalet ble revet for at Regjeringsbygget skulle få plass, nå kjemper for bevaring av Høyblokka og Y-blokka? What goes around, comes around. VERDIEN AV ETTERKRIGS-NORGE I jobben min underviser jeg blant annet i arkitekturhistorie fra 1400 til 2000. Det er et privilegium å få åpne øynene til et nytt kull studenter, å la dem oppdage monumentalbygg som Viksjøs regjeringsbygg og Bodø domkirke, men også de fargerike

husbankhusene, de toetasjes forretningsgårdene, brannstasjonene og sykehusene som definerer etterkrigsNorge. For mange studenter er det første gang de hører noen si noe fint om den arkitekturen de har vokst opp med. Etterkrigsarkitekturen er tilsynelatende tøff, men den er sårbar. Det er lite prangende dekor, finessen ligger ofte i de enkle detaljene, i plasseringen av vinduer og dører, i fargebruk og proporsjoner. Den krever bevisste og omsorgsfulle huseiere. Når modernistiske bygg forfaller, er det sjelden med verdighet. Da er veien kort til en rivesøknad. Jeg er stolt av at Fortidsminneforeningen har stått i aller første rekke for å forsvare Y- og Høyblokka. I tiden fremover håper jeg vi kan fortsette å arbeide med etterkrigsmodernismen. Det trengs både kunnskap og begeistring hvis vi skal ta vare på denne viktige og sårbare delen av bygningsarven vår – og det haster.

FORTIDSVERN

Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt. 11, NO-0152 OSLO

B-Economique

GODE RÅD-HEFTER Fortidsminneforeningens hefteserie Gode råd har gått sin seiersgang gjennom det norske kulturminnevernet i mer enn to tiår. Serien, som nå består nå av 9 hefter, er beregnet på «mannen i gata» og gir, som navnet antyder, praktiske og nyttige råd for den som har lyst til å ta fatt på bevaringsoppgaver selv. I tillegg gis det i alle sammenhenger en stil- og kulturhistorisk bakgrunn for de enkelte temaene. Siste hefte i serien er en ny redigert utgave av Gode råd om yttervegger i eldre trehus. Med dette heftet ønsker forfatteren Lars Roede å gi deg, som for første gang skal gå løs på et gammelt hus, del i de erfaringene som mange tilfredse eiere av gamle hus har samlet. Hovedbudskapet er varsom utbedring. Gi den gamle veggen en sjanse! Heftet tar for seg yttervegger i eldre trehus, med særlig vekt på bolighus. Det forteller om veggkonstruksjoner gjennom tidene, om den tekniske utførelsen, om vanlige veggskader og hvordan de kan forebygges og utbedres og litt om overflatebehandling. Vårt viktigste råd er å gå varsomt pet fra mer. Heftet er ment for eiere av gamle hus som fram, gjøre det som er nødvendig, menTaheller ikke AB ryck &Handt Limmulig, til glede for seg selv og alle andre. ■ vil bevare dem best mulig og lengst

Heftene koster 80 kroner for medlemmer og 100 for ikke-medlemmer Heftene bestilles på telefon 23 31 70 70, e-post til: post@fortidsminneforeningen.no eller via nettsiden vår www.fortidsminneforeningen.no Gode råd om yttervegger

Wibo Linoljemaling tradisjon for fremtiden. Gode råd om gamle vinduer

Gode råd om mur og puss

fra Lim&Handtryck Gode råd om farger og stilAB. Gysinge Bygnadsvård Beslag, skruer, håndsmidd spik, klipp spik, kontakter og kabler, linoljesåpe.

Tapet Gode råd om gammelt listverk

Målarkalk AB alt av kalkpuss og kalkmaling. Danalim linoljekitt. Eskilstuna Kulturbeslag AB Speedheater med alt av verktøy. Leonard naturbust pensler.

•• Vår produsent: WIBO FÄRG AB

www.miljomal.as

Gode råd om gamle hager

Gode råd om gardiner

Gode råd om tak på eldre hus Vi

E-post: post@miljomal.as • Tlf. butikk 994 82 244 Adr. Østerdalsgata 1K, 0658 Oslo - følg oss på Instagram og Facebook

Gode råd om tapeter i Norge lager de fargene kunden ønsker, etter NCS eller fargeprøver som kunden sender eller kommer innom med. Ingen leveringstid. Med god og rimelig transport avtale kan vi raskt levere over hele landet.