Fortidsvern 1-2021

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 1 2021 (46. årgang)

TAR VARE PÅ ARV I NORDLAND

VIL BEHOLDE ALT SLIK DET VAR FØR

NORGES STØRSTE INNEKULTURM MAGASIN

SE HVORDAN DENNE LØA BLE TIL SLUTT NYTT LYS LØFTER FREM NIDAROSDOMENS SKATTER

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  For å verve nye medlemmer gå inn på nettsiden vår www.fortidsminneforenigen.no BLI MEDLEM, eller ring vårt sentralbord på 23 31 70 70. Vervepremier sendes ut hvert kvartal dersom medlemskontingenten fra den du har vervet er betalt.

Huk av for ønsket vervepremie på innmeldingsskjema.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TO MEDLEMMER: Velg mellom forkle i lin, handlenett i lin eller sitteunderlag fra Røros Tweed.

Produktene i naturlin er fra GOTT, Gamle Oslo tre og tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass.

Sitteunderlag fra Røros Tweed er laget med 100 % norsk lammeull.

Trykkmønsteret på alle produktene er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnesløven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ET MEDLEM: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. Såpene kommer i varierende dufter ut fra hvilke urter som er tilgjengelig for sesongen.

Såpene er håndlaget av nonnene ved Tautra mariakloster.

Her holdes klosterlivets tradisjoner i hevd.

For turglade kan du velge en termos i stål med Fortidsminne­ foreningens logo, Urnes-løven på.

Du får vervepremie uansett hvilken medlemskategori den vervede velger.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

2

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN 1/2021

INNHOLD 4 Satte i stand skjelterbygg på egen hånd 10 Bergenesavdelingen 150 med fortidsvern 18 Ny energi i Fortidsminneforeningen

20

20 Skal flytte inn i gårdsanlegg fra 1750 30 Servicebygget må passe til stavkirken 32 Med nytt blikk på Rosendal slott 44 Fredet flaggermus i fredet kirke 50 Nytt lys gir nye opplevelser i domen 62 Vengebur ble gårdens nye smykke 68 Givær i Nordland er verdt et besøk 76 Kvernes-dekor med spennende forbilder 82 Kvernes-datering gir viktig innblikk 84 Lagmannstova ber Noregs historie

32

92 Sogndalstrand - fredet idyll med lav puls 98 98 Unge busett seg i gamle hus 104 Løe i Trysil fikk magisk behandling 107 Fylkesavdelinger og lokallag 108 Velkommen til nye medlemmer 110 Minoritetstråder i Norgesveven

50

PR

Forsidebilde Hemminghytt i Beiarn i Nordland.

Foto: Harald Jentoft Strand

OPPLAGSKONTROLLERT

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

RKET TRY K ME

RI KE

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300.

Bankgiro: 6011.05.27651

07

Fagredaktør Årbok Linn Willetts Borgen, linn@fortidsminneforeningen.no Grafisk design Storybold Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Opplag 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminne­foreningens digitale kanaler.

79

Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, trond@fortidsminneforeningen.no

Annonsesalg Storybold randi@storybold.no Telefon: 995 20 500

Trykk 07 Media

IN

03

Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70

TM

4

1

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974

MIL JØ

FORTIDSVERN

68

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

FORTIDSVERN

3

TORGER TRONES er gårdbruker i Beiarn i Nordland. Han har bygninger på eiendommen som går tilbake til 1700-tallet. Han er stolt over å kunne si at han setter dem i stand på egen hånd, godt hjulpet av svogeren Helge Osbak.

Foto: Laila Gabrielsen

BYGNINGSVERN I BEIARN ND

RD

LA

Beiarn

NO

MED EGEN ØKS OG EGEN SKOG

Bodø

Torger Trones står på gården sin Hemminghytt i Beiarn i Nordland. Der kjenner han på hvordan det er å ta vare på en bygningsarv i et område hvor dette er en sjelden aktivitet. Torger har gått sine egne veier, med egen øks og egen skog. Han ser verdien av å redde bygninger fra forfall.

Det er hans interesse for historie som driver ham. Når han redder et hus så redder han også den synlige historien.

Tekst: Ivar Moe

4

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN

5

N

å står den karen der galant i flere hundre år. Jeg skjemmes ikke for det jeg har holdt på med her, sier Torger Trones. Han snakker om kornlåven, en av tre bygninger som står avsides på gården hans, sammen med et staslig våningshus og en liten stall. Dette er bygninger som ikke inngår i gårdsdriften i dag, men som tilhører gårdens opprinnelige husmasse slik den ble satt sammen i 1875, da de ble flyttet fra et annet sted i fylket.

Totalt er det 4 bygg på det gamle tunet.

Det også en borgstue med bakerovn, et bordkledd lite hus som også er restaurert.

Bygningene er ikke analysert for alder, men Torger Trones har regnet seg til at de er fra 1700-tallet. Da han var liten stod det to andre kornlåver her, begge fra ca. 1650. En av dem står i dag på bygdetunet i Saltdalen.

Det var Trones sine foreldre som kjøpte gården i 1964 da han var ni år gammel. Hele gården er på 1800 mål, hvorav 110 mål med gress og 1000 mål med en god tømmerskog.

Gården Hemminghytt har delt fiskerett som går over en strekning på tre kilometer av den lakserike Beiarelva som renner ut 30 km i vest. Det har inntil nylig vært 150 sauer på vinterfor, men det er ingen dyr på gården i dag.

- Den første driveren her het Olle Hansen.

Han ble beorderet av Kronen til å dyrke opp jorda i 1666. Etter Olle hansen var ikke gården fast bebodd før 1730, men den ble høstet av Ole Hansen (merk likheten i navn) fra Storjord i Beiarn, ca en mil nord for Hemminghytt. Men i min og min fars tid har ikke gården alene vært nok til å fø

en familie med mange barn. Derfor har jeg jobbet på anlegg mange steder gjennom livet; på Svalbard og på plasser i Nord-Norge for forskjellige entreprenører, forteller han.

FIKK INTERESSE FOR ISTANDSETTING - Mora mi var aktiv i husflidlaget og ønsket å bruke det gamle våningshuset til møter.

Derfor fikk hun skiftet de indre vinduene, med riktige sprosser og ellers den samme stilen som de opprinnnelige. Jeg hadde jo vært interessert i historie siden jeg var liten, men jeg tror jeg fikk interesse for å sette i stand bygninger med hennes innsats. Hun ble enke i 1990 og etter hennes død i 2005 var det jeg som fikk ansvaret, sier Torger Trones.

Kornlåven, et skjelterbygg, var den som trengte mest hjelp av de de tre gamle bygningene fra den opprinnelige gården. Han søkte Kulturminnefondet om midler. De kom på befaring og støtten ble gitt. Det uvanlige med Torger Trones og svogeren legHelHe Helge Osbak ( 79 ) er at de utviklet seg til å bli sine egne tradisjonsåndverkere i dette prosjektet. Svogeren er snekker, men dette var et nytt omåde også for ham. Han hadde et laftekurs fra før, og det har vært en nyttig kompetanse i denne prosessen.

ANALYSERTE BYGGET - Jeg har alltid likt å arbeide, og fikk den første øksa da jeg var 11 år. Så øks, det er noe jeg kan. Sammen analyserte vi bygget, og la en plan. Men vi måtte jo ha Kulturminnefondets vesignelse på fohånd.

Overalt hvor vi måtte skifte ut materialer, kopierte vi de gamle teknikkene og

KORNLÅVEN slik den nå står ferdig. Den er et skjelter­bygg. --Jeg hugg til med øks de nye skaftun­ gene (raftsperrene) som bærer det langsgående utstikket på åstaket. Og jeg hugg til nøvene hvor stokkene møtes i hjørnene, forteller Torger Trones.

Foto: Bård Gabrielsen

6

FORTIDSVERN

HER BEGYNTE TORGER TRONES sin interesse for istandsetting av gamle hus, da hans mor skif­ tet de indre vinduene etter antikvarisk metode.

Dette er det opprinnelige våningshuset på gården.

Det ble flyttet hit i 1875, og har sin opprinnelse på 1700-tallet.

Foto: Laila Gabrielsen

PÅ KORNLÅVEN VAR det opprinnelig torvtak, men fordi det ikke var mulig å få tak i folk som kunne legge never da det var aktuelt, valgte Torger Trones en løsning med grå sinusplater.

Foto: Bård Trones

FORTIDSVERN

7

JEG HAR ALLTID likt å arbeide, og fikk den første øksa da jeg var 11 år. Så øks, det er noe jeg kan, sier Torger Trones. Foto: Laila Gabrielsen

brukte de samme treslagene. Var det malmførr, ja da brukte vi det. Og var det bjørk, så brukte vi både det og øsp. Jeg har eget tømmer i skogen med god lengde og godt spenn; og egen sag som vi skar til material­ ene med, ja, skogen, det er heim,tak og ly og alt, sier Trones. Det var stort tømmer som skulle skiftes. Syllstokken er syv tommer og ellers er det fem tommer i omfarene.

- Jeg hugg til med øks de nye skaftungene (raftsperrene) som bærer det langsgående utstikket på åstaket. Og jeg hugg til nøvene hvor stokkene møtes i hjørnene. Bortsett fra da vi skulle henge opp lodd og vater så vegg­ ene kunne komme i bein, har vi ikke brukt en eneste spiker. Dette var 1700-tallets måte å gjøre det på. Noe av vitsen var jo å lage alt som det var før. Det er artig å lese alderen i bygget, hva som er gammlt og hva som nyere eller helt nytt. Her har også de gamle, lokale byggeteknikkene holdt seg, fordi dette har vært ei innestengt bygd hvor laft med øks og handsag har vært brukt i mange hundre år, sier Trones som selv nå har tatt ansvar for å ta de lokale teknikkene videre.

MEN DA DE KOM TIL TAKET STØTTE DE PÅ EN UTFORDRING. - Aberet med torvtak er at når vannet renner ned fra taket, så treffer det bakken og skvetter

8

FORTIDSVERN

1700-TALLS VÅNINGSHUSET på Hemminghytt i Beiarn er et populært fotomotiv or folk som kommer kjørende. Huset er i ganske god stand og taket er tett, men etter hvert skal eieren Torger Trones gå gjennom huset og sette i stand alt som kan bli bedre.

Foto: Harald Jentoft Strand

opp på veggene og kan gi råteskader. Vi kunne lagt steiner i en vinkel som tok vekk vannet. Jo, vi kunne lagt never. Men det er så vanskelig å få tak i arbeidsfolk. Når du væter never og ruller den ut, så har du bare 15 minutter på deg til å legge den ut før den krøller seg. Det ble for krevende

for oss to. Derfor valgte vi, i samråd med Kulturminnefondet, å legge grå sinusplater.

Jeg synes det ser temmelig bra ut alt sammen.

Men jeg har ikke tenkt å gi meg nå, sier Torger Trones. Våningshuset står for tur, og en gammel stall hvor det er svært lavt under taket fordi Nordlands-hestene var så små.

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE

Møllergata 12, 0179 Oslo www.linjeark.no post@linjeark.no / 24 20 10 56

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

ARKITEKTRÅDGIVING KULTURMINNEVERN RESTAURERING REHABILITERING OM- OG TILBYGGING VERNEDE OG FREDEDE BYGG

WWW.ENERHAUGEN.COM

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

POST@ENERHAUGEN.COM TLF.: 22 80 63 70 TRONDHEIMSVEIEN 100 0502 OSLO V/CARL BERNERS PLASS

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS SVEIN GOMMERUD JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

TEIGEN ARKITEKTER ARKITEKT TJENESTER, BYGNINGSVERN, RÅDGIVNING.

Inkognitogaten 12. 0258 Oslo Mob: 900 69 423

FORTIDSVERN

9

150 ÅR SIDEN ILDSJELER OPPRETTET BERGENSAVDELINGEN

MINNESMERKENE STOD I FARE Fortidsminneforeningens Bergensavdeling ble opprettet 5. juli 1871 etter at Hovedforeningens direksjon hadde tatt initiativet til det, og de lokale medlemmer av foreningen så å si enstemmig hadde sluttet seg til tanken. Meningen var å opprette en avdeling innen hovedforeningen som omfattet medlemmene i Bergen stift etter mønster av Foreningens trønderavdeling som var blitt opprettet allerede i 1848.

Tekst: Forfatter og professor emeritus Hans Emil Lidén

O

mkring 1870 skjedde det litt av hvert i Bergen stift som gjorde etableringen av en lokalavdeling ønskelig. Mange minnesmerker sto i fare for å forsvinne eller bli ødelagt av forfall eller ombygging, men enkelte ildsjeler så hva som var i ferd med å skje. I Bergen sendte maleren J.C. Dahl allerede i 1841 ut en Indbydelse til Restauration af den gamle Kongehal i Bergen (som Henrik Wergeland senere døpte Håkonshallen).

Tanken ble tatt opp av Hovedforeningen i 1852. Hallen ble oppmålt av bergensarkitekten G.A. Bull som var en av Foreningens flittigste oppmålere.

På grunnlag av Bulls tegninger utarbeidet så en annen arkitekt fra Bergen, domkirke­ arkitekt Chr. Christie, de første restaurerings­ planene for den. Bygningen ble likevel stående urørt som militært kornmagasin like frem til 1869 da den ble ryddiggjort og foreløpig undersøkt. Deretter startet den nystiftede Bergensavdelingen (parallelt med Vestmannalaget) en pengeinnsamling med tanke på å finansiere restaureringen. Som et ledd i innsamlingsarbeidet arrangerte man bl.a. en utlodning av norske kunstneres malerier.

PETER ANDREAS BLIX Avdelingen søkte deretter statsmyndighetene om tillatelse til å sette restaureringsarbeidet i gang. Den fikk man i 1873, med det resultat at avdelingen i første omgang ble stående

10

FORTIDSVERN

faglig og økonomisk ansvarlig for arbeidet.

Det ble påbegynt i 1880 etter Christies planer, men under daglig ledelse av arkitekt Peter Blix.

Peter Andreas Blix (1831-1901) var en helt spesiell personlighet. Som ingeniør/ arkitekt arbeidet han for forandringer og fremskritt, men samtidig ble han etter hvert mer og mer opptatt av å bevare fortidens monumenter. Hans forhold til Bergen og Bergensavdelingen ble av

den grunn temmelig komplisert. Han var østlending, men kom til Bergen i 1863 som teknisk assistent for Stadsingeniøren. Da Bergensavdelingen ble opprettet i 1871 ble han dens første formann, men han forlot både avdelingen og Bergen allerede i 1873 for så å komme tilbake i 1880 for å lede arbeidet med Håkonshallen.

Restaureringen av Håkonshallen ble nøye fulgt av Bergensavdelingen. 1880-årenes årsberetninger gir detaljerte opplysninger om

BERGEN HAVN omkring 1870 da Bergensavdelingen ble stiftet. Mange minnesmerker sto i fare for å forsvinne eller bli ødelagt av forfall eller ombygging i denne tiden, og noen kloke mennesker tok affære.

I 1870 FIKK Fortidsminneforeningen et tilbud om å kjøpe Moster kirke som gikk for å være landets eldste, men tilbudet ble i første omgang avslått Her ser vi arbeid ved Moster gamle kirke omkring 1996.

arbeidets gang. Etter hvert oppsto det et visst motsetningsforhold mellom Blix og avdelingen bl.a. fordi Blix ville endre Christies restaureringsplaner i samsvar med en rekke bygningsarkeologiske funn han gjorde under arbeidet. Dette fordyret restaureringen - noe avdelingen vanskelig kunne akseptere.

Arbeidet ble derfor foreløpig innstilt i 1882, men styret ga likevel Blix «all anerkjenn­ else» for hans innsats.

Deretter overtok Kirkedepartementet ledelsen. En fagkomité oppnevnt av Departementet la frem nye planer som ble approbert i 1885. Blix unnslo seg imidlertid for å lede det videre arbeid. Det førte til at arkitekt Adolph Fischer ble ny leder. Arbeidet ble satt i gang i 1886 og avsluttet i 1895.

VIKTIGSTE ENKELTSAK Restaureringen av Håkonshallen var nok Bergensavdelingens viktigste enkeltsak i perioden 1876 -1882. Men i tråd med Foreningens formålsparagraf «at opspore, undersøge og vedligeholde Norske Fortidsminder» påtok avdelingen seg også arbeidet med å redde i hvertfall noen av de mange verdifulle gamle bygningene som

etter hvert sto for fall, først og fremst kirkene fra middelalder og etterreformatorisk tid som før Lov om Kirker og Kirkegaarde trådte i kraft i 1897, ikke var vernet på noen måte. Riktignok hadde man allerede i 1860-årene fått utvirket et rundskriv fra Kirkedepartementet om at alle planer om riving eller ombygging av eldre kirker skulle meldes Foreningen på forhånd, men

det hjalp ikke stort når det gjaldt å avverge vandalismen.

Ifølge en opptelling som ble gjort i samband med at loven av 1897 trådte i kraft, ble ca. 80 middelalderkirker, derav 40 stavkirker, revet i perioden 1840-1897. Bergens­avdelingen fikk stadig meldinger om kirker i Bergen stift som var revet eller skulle rives eller ombygges.

Flere av dem, bl.a. de store stavkirkene

FORTIDSVERN

11

PETER ANDREAS BLIX (1831-1901) var en helt spesiell personlighet. Som ingeniør/arkitekt arbeidet han for forandringer og fremskritt, men samtidig ble han etter hvert mer og mer opptatt av å bevare fortidens monumenter.

PÅ GRUNNLAG av E. Georg Andreas Bulls tegninger utarbeidet så en annen arkitekt fra Bergen, domkirkearkitekt Eilert Christian Brodkorb Christie (1832-1906), de første restaureringsplanene for Håkonshallen.

I BERGEN SENDTE maleren Johan Christian Dahl (1788-1857) allerede i 1841 ut en Indbydelse til Restauration af den gamle Kongehal i Bergen, som Henrik Wergeland senere døpte Håkonshallen.

HALLEN BLE OPPMÅLT av bergensarkitekten Georg Andreas Bull (1829-1917) som var en av Foreningens flittigste oppmålere.

STIFTELSEN AV FORTIDSMINNEFORENINGEN Fakta: Foreningen ble stiftet 16. desember 1844.

Første styre (Direction): Joachim Frich, Adolf Tidemand, Rudolf Keyser, Johan Fredrik Nebelong og Christian Holst.

Formålsparagraf: Foreningens Formaal er at opspore, undersøge og vedligeholde Norske Fortidsmindesmærker, især saadanne, som oplyse Fokets Kunstfærdighed og Kunstsands i Fortiden, samt gjøre disse Gjenstande bekjendte for Almenheden ved Afbildninger og Beskrivelser. Foreningen vil derfor, saavidt dens Midler tilstrække, understøtte Reiser i Fedrelandet og befordre Udgivelsen af Værker, sigtende til ovennævnte Øiemeds Opnaaelse.

Første oppgaver: Restaureringen av Heddal stavkirke i Telemark. 1849. (Nebelong). Redningen av Gl. Aker kirke i Oslo, 1851. Skulle rives.

MILJØET OG SAKENE SOM SKAPTE FORTIDSMINNEFORENINGEN: J.C. Dahl (1788-1857) en sentral person. Til København 1811, til Dresden 1818. Oppdaget stavkirkene på Norgesreisen 1826. Sendte opp arkitekt F.W. Schiertz for å måle dem opp. Utga stort verk om dem: «Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frûhesten Jahrhunderten in den inneren Landschaften Norwegens». Forsøkte å redde Vang stavkirke, Valdres i 1841. Den endte i Preussen (Polen), (kong Friedrich Wilhelm IV). Inviterte til restaurering av «Den gamle Kongehall» i Bergen i 1841. Reagerte på Schirmers planer for restaureringen av Trondheim domkirke.

Fremkastet tanken om å stifte en verneforening etter mønster av en tilsvarende tysk forening han var medlem av.

Nicolay Nicolaysen (1817-1911). Medlem av Foreningens direksjon fra 1848, formann 1851. Formann i 49 år. (til 1899).

Foreningens virksomhet i Nicolaysens formannstid.

1. Innsamling av «antikviteter» (løse gjenstander til museene) 2. O ppmålinger (kirker og middelalderske profanbygninger) G.A. Bull, Chr. Christie. (Senere H. Thorsen og Thrap-Meyer) I et for oss ufattelig tempo og omfang.

3. A rkeologiske undersøkelser. Dahls motvilje. Nicolaysen snur, inspirert av dansk forskning (Thomsen og Worsaae) og graver ut jernaldergraver 1400, inkludert Gogstadskipet 1880.

4. P ublisering. Norske bygninger fra Fortiden (1860-80). Kunst og Haandverk fra Norges Fortid (1881-99). Avisartikler og tidsskriftsartikler.

5. Konsulentvirksomhet v. riving/restaurering av kirker o.a. middelalderbygninger.

6. Innkjøp og forvaltning av eiendommer.

12

FORTIDSVERN

samt tårnfoten og korkapellet i Nonneseter kloster i Bergen, overtatt av avdelingen.

I Nonneseter satte avdelingen i gang arkeo­ logiske undersøkelser, ledet av arkitekt Blix og senere arkitekt Schak Bull.

PROFANE BYGNINGER Avdelingen ble også eier av flere profane bygninger. De to mest kjente er Finnesloftet og Lydvaloftet på Voss, begge fra middelalderen. Finnesloftet ble kjøpt inn i 1891, Lydvaloftet i 1909. Ådlandstova på Stord ble i 1873 overført Bergensavdelingen av «flere Mænd i Stordøens Prestegjeld» som hadde kjøpt bygningen for å bevare den.

I Hosanger på Osterøy sto Fjellskålnesloftet; et 1500-talls loft som avdelingen kjøpte i 1895 fordi det skulle rives. Loftet ble først satt opp i parken utenfor Bergen museum, senere ble det lagret i museet før det så sent som i 1950 ble gjenoppbygget på Osterøy museum. Det samme gjaldt en stuebygning fra Landsvik på Meland i Nordhordland som avdelingen kjøpte for 200 kr. i 1884.

Fra 1903 og utover sto den i en periode i Nygårdsparken før den ble revet. Deler av inventaret havnet i Bergen museum. Som nevnt ble også Hopperstadkirken planlagt flyttet til Bergen. Det kan faktisk se ut til at Bergensavdelingen, i samarbeid med Bergen museum, i en periode tok mål av seg til å etablere et bygningsmuseum på linje med de to museene som omtrent samtidig ble planlagt i Kristiania og Lillehammer (Norsk folkemuseum og De Sandvigske Samlinger).

PER PALLE STORM sin skulptur av Johan Christian Dahl på St. Jacob Kirkegaard. Dahl kan regnes som grunnleggeren av Fortidsminneforeningen.

i Årdal, Hafslo og Stedje samt de mindre på Vangsnes og Rinde i Sogn og den vakre romanske steinkirken i Naustdal i Sunnfjord, forsvant dessverre uten at avdelingen fikk avverget det, tross fornyede henvendelser til Kirkedepartementet og Stortinget. Heldigvis rakk arkitekt G.A. Bull å måle dem opp før de ble revet. I mange tilfeller klarte man å redde viktige deler av kirkenes inventar fra middelalder og nyere tid. De ble oversendt Bergen museum og bidro til å gjøre kirkesamlingen der til kanskje den fineste i landet.

NOEN KIRKER BLE REDDET Noen kirker klarte imidlertid Foreningen å redde. I 1870 fikk man et tilbud om å kjøpe Moster kirke som gikk for å være landets eldste, men tilbudet ble i første omgang avslått fordi man mente kirken ville bli stående og brukt, selv om en ny kirke ble bygget.

I 1875 ble den likevel innkjøpt av Bergens­ avdelingen for 138 spesiedaler som arkitekt Blix hadde skaffet til veie.

Blix spilte også en rolle når det gjaldt å få bevart de to middelalderkirkene i Vik i Sogn. Hove kirke kjøpte han og innredet som gravkapell til seg selv. De middelalderske delene av Hopperstad kirke kjøpte Bergens­ avdelingen i 1880 til tross for at Stortinget året i forveien hadde avslått en søknad om bevilgning til innkjøpet. Bergensavdelingens styre med konservator Anders Lorange i ­spissen, planla å flytte kirken til parken utenfor Bergens museum, men både Blix og bygdefolket satte seg imot dette. Blix begynte restaureringen av den i 1884.

Arbeidet var fullført i 1891.

I 1879-80 overtok avdelingen også ansvaret for stavkirkene i Borgund og Urnes.

I 1882 kunne man derfor med stolthet slå fast at «de fleste eiendommer Foreningen har erhvervet, henligger under Bergens­ avdelingens kontroll». I tillegg ble senere tre etterreformatoriske tømmerkirker, Holdhus kirke i Hålandsdalen, Gaupne kirke i Luster og Hestad kapell i Viksdalen i Sunnfjord,

ENGASJERTE SEG LITE I BERGENS EGNE FORTIDSMINNER Det kan synes merkelig at Bergens­avdelingen i så liten grad engasjerte seg i vernet av byens egne fortidsminner (bortsett fra Håkons­hallen). Det har antakelig sammenheng med at de bergenske monumentene - Tyske­bryggen og middelalderkirkene - ble beskrevet og påpasset av fremtredende byhistorikere som sto utenfor kretsen som styrte Fortidsminne­foreningens bergensavdeling. Unntaket er B.E. Bendixen (1838-1918) som spilte en viktig rolle som byhistoriker ved siden av sitt engasjement i Foreningen.

Bendixen var både skolemann, politiker og kulturminneverner. Etter avlagt universitetseksamen virket han først noen år som adjunkt i Kristiansund hvor han bl.a. drev med arkeologiske undersøkelser i feriene. I 1872 dro han ut på en studiereise til nordiske museer, og i de følgende år foretok han to lengre reiser til museer og monumenter ute i Europa for å studere forhistorisk arkeologi.

I 1875 kom han tilbake til fødebyen Bergen som bestyrer av H. Tanks skole. Året etter ble han medlem både av Bergen Museums styre og styret i Fortidsminneforeningens bergensavdeling hvor han kom til å sitte som formann i 25 år.

FORTIDSVERN

13

AVDELINGEN I BERGEN ble også eier av flere profane bygninger. De to mest kjente er Finnesloftet ( t.h.) og Lydvaloftet på Voss, begge fra middelalderen. Finnesloftet ble kjøpt inn i 1891, Lydvaloftet i 1909.

STYREMEDLEMMER FRA BERGENS MUSEUM Flere andre personer med tilknytning til Bergen museum ble styremedlemmer i Bergens­avdelingen. I det første styret satt bl.a. museets preses D.C. Danielsen, I. Ross og W. H. Christie. I 1874 kom konservator Anders Lorange inn i styret. Etter hans død i 1888 kom konservator Gabriel Gustafson inn. Etter at Gustafson i 1900 ble utnevnt til professor i arkeologi i Kristiania, ble han avløst av den unge Haakon Shetelig.

Det sterke innslaget i styret av folk med tilknytning til Bergen museum kom til å sette sitt preg på Bergensavdelingens arbeid.

Planene om å flytte bygninger til Bergen museums område er allerede nevnt. I tillegg kom avdelingens engasjement innen det arkeologiske feltarbeidet. Hver eneste sommer ble mangfoldige gravhauger - fra Karmøy i sør til Sunnmøre i nord - undersøkt

14

FORTIDSVERN

TEGNINGER AV STRANGES STIFTELSE ( bildene over), hvor Fortidsminneforeningens Bergensavdeling holder til i dag. Fortidsminneforeningen overtok eiendommen i 1972.

FORTIDSVERN

15

av Ross, Lorange eller Bendixen. Det er vanskelig å fastslå hvilken rolle avdelingen egentlig spilte vis-à-vis Bergen museum når det gjaldt å ta initiativet til disse undersøkels­ ene, og hvem det var som finansierte dem.

Av årsberetningene kan en få inntrykk av at Bergensavdelingen var initiativtakeren og at museets rolle nærmest var å ta imot gjenstandsfunnene som ble gravd frem, på linje med inventaret man mottok fra kirkene som skulle rives. Denne tilsynelatende passive holdningen fra museets side kan ha sammenheng med at det på denne tid ikke fantes noe formelt grunnlag for Bergen museums rolle som offisiell forvalter av gravhaugene og deres innhold. En slik rolle fikk landsdelsmuseene først i 1905 da «Lov om fredning og bevaring af fortidslevninger» ble vedtatt.

Før den tid brukte Bergen museums konservatorer åpenbart Bergensavdelingen som sin formelle oppdragsgiver.

INGEN VANLIG FORENING Hvordan fungerte Bergensavdelingen?

Den kan knapt kalles en forening i vanlig forstand. Den hadde få medlemmer (i års­beretningen fra 1891 anføres som en gledelig nyhet at medlemstallet hadde steget fra 86 til 135). Ingen medlemsmøter ble avholdt, bortsett fra årsmøtene hvor knapt noen andre enn styremedlemmene møtte opp. I likhet med Hoved­foreningen opptrådte den nærmest som et selvoppnevnt organ som med departementets stilltiende aksept tiltok seg en viss myndighet i antikvariske saker. Dette forholdet endret seg gradvis etter hvert som forvaltningen av fortidsminner ble legalisert - først ved den nevnte loven av 1905 som ga de regionale museene oppgaven å forvalte den arkeologiske sektor, og dernest ved opprettelsen av Riksantikvar­embedet som i 1912 fikk ansvaret for bygningsvernet.

Det er fristende å tro at det kan ha vært en sammenheng mellom den omlegning av fortidsminneforvaltningen som 1905-loven og opprettelsen av Riksantikvarembedet innebar, og det generasjonsskiftet som omkring slutten av 1800-årene fant sted innen Fortidsminneforeningen. På hoved­styrets årsmøte I 1899 ble den 82-årige Nicolay Nicolaysen som hadde vært Foreningens formann siden 1852, ikke gjenvalgt som styremedlem. Et nytt styre overtok ledelsen med Nicolaysens motstander H.M. Schirmer som formann. Dette styret representerte en ny generasjon vernere som med sine radikale synspunkter kan ha bidratt til forandringen av forvaltningsprosessen. Som Foreningens årbok viser, ble interessefeltet flyttet fra arkeologiske undersøkelser mot bygningsvern og kunsthistorie. I noen grad var nok arkeologisk stoff fortsatt med i årboken, men nå fortrinnsvis i form av oversiktsartikler som presenterte resultatene av museumsansattes vitenskapelige bearbeiding av stoffet.

16

FORTIDSVERN

LYSØEN ER NOK den mest prangende eiendommen i Fortidsminneforeningens eie. Den ble oppført av datidens superkjendis og musiker Ole Bull, som flyttet inn i 1873. Dette minnesmerket tilhører forenin­ gens nyere historie, da Ole Bulls datterdatter Sylvea Bull Curtis i 1973 ga Lysøen til Hordaland avdeling av Fortidsminneforeningen. Dette er foreningens eneste eiendom hvor eierskapet tilhører en avdeling.

NOEN ADRESSER TIL FORDYPNING: https://nbl.snl.no/Johan_Christian_Dahl https://nbl.snl.no/Georg_Andreas_Bull https://nbl.snl.no/Christian_Christie https://www.allkunne.no/framside/biografiar/peter-andreas-blix/1898/75782/ http://marcus.uib.no/instance/album/e6b1f051f99ebb8b0a2f0dbd17d3ccd3c2d6a2f1.html https://www.wikiwand.com/no/%C3%85rdal_stavkirke https://www.wikiwand.com/no/Hafslo_stavkirke https://www.wikiwand.com/no/Stedje_stavkirk https://www.wikiwand.com/no/Vangsnes_stavkirke https://www.wikiwand.com/no/Rinde_stavkirk https://fortidsminneforeningen.no/museum/moster-gamle-kyrkje/ https://fortidsminneforeningen.no/museum/hove-steinkyrkje/ https://www.miljolare.no/data/ut/album/?a_id=807771&bi_id=30395&al_id=6123#albumstar https://fortidsminneforeningen.no/museum/hopperstad-stavkyrkje/

RIKSANTIKVARENS FORLENGEDE ARM I hvilken grad medlemmene av Bergensavdelingens styre ble påvirket av de nye ideene, er vanskelig å svare på. Noe klart generasjonsskifte fant i hvertfall ikke sted innen avdelingen. De to nye medlemmene som kom inn i styret i 1890-årene - Gabriel Gustafson og Haakon Shetelig - var begge arkeologer og derfor naturlig nok mest opptatt av utviklingen innen nordisk arkeologi.

Avdelingens årsberetninger frem til 1905 viser at arbeidet i større utstrekning enn tidligere ble preget av ren rutine. Antall medlemmer i avdelingen hadde sunket,

men en brevkortaksjon mer enn fordoblet antallet så det i 1905 nådde opp i 128. Utover beretningene om det vanlige vedlikehold av eiendommene rapporteres om noen få saker av betydning, bl.a. reparasjonen av den nyinnkjøpte Holdhus kirkes tårn som tappet avdelingen for midler, og den planlagte restaureringen av Kvinnherad kirke hvor avdelingen kjempet for å bevare det Rosenkranzske gravkapell som var foreslått omgjort til sakristi. Dramshusens skytningsstove og ildhus på Bryggen ble overdratt avdelingen og i en periode lagret på Bergen museum.

I tiden etter 1905 ble arbeidet langt på vei fortsatt i de samme spor - faktisk like frem til tiden etter 2. verdenskrig. I praksis fungerte Bergensavdelingen som Riksantikvarens forlengede arm på Vestlandet, Den førte løpende tilsyn med og innrapporterte de fredede og verneverdige anleggs tilstand.

Av større prosjekter som avdelingen var faglig medansvarlig for, var bl.a. konserveringen av Lysekloster og restaureringen av Mariakirkens interiør.

ETTER 300 TIMER INNSÅ VI AT EGENINNSATS ER SKIKKELIG GØY DE FØRSTE 100 TIMENE..

Besøk oss på:

Velkommen til enklere restaurering!

SKILT PROSJEKTERING MONTERING

En av landets største leverandører av skiltløsninger for kulturminner. Utendørs og innendørs skilt av høy kvalitet. Kontakt oss for et tilbud til ditt skiltprosjekt!

arkeoplan.no

post@arkeoplan.no Tlf. 71 25 48 70

FORTIDSVERN

17

NÅ KOMMER «HÅNDLAG» OG «HUSBRUK»

Ny energi til tradisjons­håndverket Programmet Kulturminner for alle (KFA) går nå mot slutten, og på ny støtter Sparebankstiftelsen Fortidsminneforeningens arbeid med tradisjonshåndverk. Programmet Håndlag starter opp i april 2021 og arbeidet vil inngå i vår Avdeling Bygningsvern.

Tekst: Mathilde Sprovin, leder for avdelingen Bygningsvern i Fortidsminneforeningen

E

t hovedmål for KFA har vært å spre kunnskap om tradisjonshåndverk til skoleelever, lærlinger og unge håndverkere. Hensikten har vært å vekke interesse, gi litt kunnskap, og etablere noen vennskap – unge fagfeller imellom.

Gjennom KFA har vi opprettet en ressursgruppe med håndverksformidlere. Årlig er det ut stipend til unge håndverkere og vi har arrangert en rekke workshops.

Det er utviklet to varianter workshops for unge håndverkere. Den ene er en lokalt forankret workshop som vi arrangerer i tett samarbeid med skoler og museer. Her kan nevnes workshop på Maihaugen med Lillehammer Videregående skole, Stiklestad nasjonale kultursenter med Steinkjer og Verdalen Videregående skole, Drammens Museum med Åssiden Videregående skole, samt Vest-Agder Museum med Tangen Videregående skole. I tillegg til de lokale workshopene arrangerer vi en egen workshop for jenter, og vi arrangerer en stor årlig workshop hvor vi samler 25 unge fra hele landet, uavhengig av geografi og kjønn. Her har vi gjestet Dovre, Bergen og Harstad.

I 2021 er workshopen lagt til Oslo, og vi planlegger for Sørlandet i 2022.

FOKUS ER UNGE HÅNDVERKERE Årlig finner to store hendelser sted: Treseminaret på Hjerleid og Handverks­ dagene på Røros. Dette er arrangementer som trekker mange tradisjonshåndverkere. Da

18

FORTIDSVERN

PÅ NY STØTTER SPAREBANKSTIFTELSEN Fortidsminneforeningens arbeid med tradisjonshåndverk.

Denne gangen i prosjektet Håndlag med 15 millioner kroner over 5 år som skal gå til opplærling i tradisjonshåndverk for unge mennesker. Bildet er fra Fortidsminneforeningens workshop for jenter på Lillingstonheimen i Fjaler i september i fjor.

Foto: Lars Erik Haugen

Håndlag er videre­ førelsen av Kultur­minner for alle.

Sparebank­stiftelsen støtter Fortidsminne­ foreningen og ­Håndlag med 15 millioner kroner fordelt over fem år.

FORTIDSMINNE­ FORENINGEN STARTER OPP programmet Husbruk, som innebærer å kjøpe kulturminner som står i fare for å gå tapt, for å sette dem i stand, og deretter avhende dem. Her er prosjektet Jorderik på Lillehammer en pilot.

Foto: Mathilde Sprovin

KFA startet opp beveget vi oss inn i samme landskap, men vi representerte likevel noe nytt – vårt fokus har vært unge håndverk­ere.

Treseminaret og Handverksdagene er imidlertid viktige møtepunkter i tradisjonshåndverket. Derfor deltar våre stipendhåndverkere på kurs her.

OPPSUMMERING I et forsøk på oppsummering av eget arbeid: Hva er det egentlig vi har gjort under KFA? Vi har introdusert håndverkerelever, lærlinger og unge håndverkere for tradisjons­ håndverket. Vi har løftet fram flere av dem, gitt stipend og bygget opp en gruppe håndverkerne som formidlere, ressursgruppa.

Hensikten har vært å vise at det ikke bare er gamle menn med skjegg og busserull som driver med tradisjonshåndverk. Men også unge, hippe folk – menn og kvinner, med tatoveringer og mascara. De er gode

rollemodeller for unge tradisjonshåndverkere in spe. Dette er viktig.

«HÅNDLAG» Håndlag er videreførelsen av KFA. Sparebank­­stiftelsen støtter Fortidsminne­ foreningen og Håndlag med 15 millioner kroner fordelt over fem år. Dette er et avgjørende og viktig bidrag i et utsatt fagfelt. I Håndlag skal vi rendyrke arbeidet foreningen gjør for tradisjonshåndverk og unge håndverkere. Vår programerklæring er som følger: • Vi skal årlig arrangere 8 workshop i tradisjonshåndverk, spredt over hele landet.

• Vi skal dele ut fire stipend av 25 000,- til fire unge håndverkere, søknadsfrist 1. november.

• Vi skal videreføre ressursgruppa med håndverkere. Ressursgruppa vil benyttes som formidlere på kurs og workshop i regi av Håndlag.

NY AVDELING: AVD. BYGNINGSVERN KFA har fungert som en egen avdeling i hovedadministrasjonen hos Fortidsminne­ foreningen. I forlengelsen av dette er det nå opprettet en egen avdeling for Bygningsvern.

Programmet Håndlag vil være en viktig del av arbeidet til denne avdelingen, som også vil romme andre ting.

I tillegg til Håndlag starter Fortidsminne­­ foreningen opp med programmet Husbruk.

Her er prosjektet Jorderik på Lillehammer en pilot. Fortidsminneforeningen vil gjennom Husbruk ta til seg kulturminner som står i fare for å gå tapt, og sette dem i stand, og deretter selge dem. Selve istandsettingene vil danne arenaer for Håndlag og arbeidet med kurs og workshop i tradisjonshåndverk.

KFA – Håndlag og Husbruk – vi gleder oss til fortsettelsen!

FORTIDSVERN

19

I VÅGÅ BLIR DRØMMEN VIRKELIGHET

Skal flytte inn i «Fjeldeventyret» Medlemmer av Fortidsminneforeningen er fulle av energi. Ved siden av jobb og barn går noen av dem løs på oppgaver for å redde kulturminner, en innsats som kan ta pusten fra de fleste. Slik er Ingrid Blessom (36) og Vegard Hunderi (39) bosatt i Vågå. Her kan du lese i detalj hvordan de oppfyller drømmen om å sette i stand en nærmest rasert, fredet embetsmannbolig. Dette er basert på rapporten de har skrevet til Innlandet Fylkeskommune for innvilget tilskudd til istandsetting av fredet bygning i privat eie. (Redaktør) Tekst og foto: Ingrid Blessom og Vegard Hunderi

U

leberg er den første gården man ser når man kjører inn mot Vågåmo fra Otta langs riksveg 15. Gårds­anlegget ligger langs idylliske Vågåvatnet, godt synlig fra Riksvegen. Tunet er et langstrakt, svært intakt tun, med flere eldre laftede bygninger

20

FORTIDSVERN

- kårbolig, eldhus, to stabbur, låve og fjøs i tillegg til hovedhuset. Hovedbygningen er fredet, og de andre husene på gårdsanlegget er verneverdige.

Hovedbygningen utgjør en viktig del av en miljømessig helhet i tunet. Hovedbygningen ble fredet i 1923, og viser at allerede da ble

bygningen tillagt en stor arkitektonisk og kulturhistorisk verdi. Bygningen er fredet etter kulturminneloven paragraf 15.

Ifølge antikvariske myndigheter er formålet med fredningen å ta vare på hovedbygningen som et arkitektonisk og bygningshistorisk viktig eksempel på en

TUNET ER ET langstrakt, svært intakt tun, med flere eldre laftede bygninger; kårbolig, eldhus, to stabbur, låve og fjøs i tillegg til hovedhuset. Hovedbygningen er fredet, og de andre husene på gårds­ anlegget er verneverdige.

Foto: Ingrid Blessom.

midtgangsbygning oppført rundt 1750 i en kombinasjon av tradisjonell byggeskikk fra Nord-Gudbrandsdalen og en mer bymessig klassisistisk stil. De kulturhistoriske verdiene er særlig knyttet til alder og utforming, og til funksjonen som tidligere embetsmannsbosted.

INNGANGSPORT TIL VÅGÅ Bygget ble trolig reist av Mats Bjerregaard som var sorenskriver i Nord-Gudbrands­ dalen. Hans sønn, forfatter og jurist, Henrik Anker Bjerregaard vokste opp her. Det var med inspirasjon fra oppveksten i Uleberg at Henrik Anker Bjerregaard skrev syngespillet «Fjeldeventyret», der handlingen er lagt til fjellområdet rundt Uleberg. Substantivet «fjelleventyr» betyr nettopp eventyrlig, dramatisk og spennende og er hentet fra

syngespillet «Fjeldeventyret». Dette er ord som er beskrivende for tunet på Uleberg og området rundt. Gården er inngangsporten til fjellbygda Vågå og svært synlig plassert når man kjører inn mot Vågå sentrum.

Oppland fylkeskommune vektlegger at av særlig kulturhistorisk og arkitektonisk verdi er fasadeutformingen med de enkle og symmetriske fasadene med upanelte tømmervegger, vinduer i rokokko- og empirestil, og den svært forseggjorte tofløya inngangsdøra dekorert med kraftige pilasterprofiler.

Formålet med fredningen er videre å ta vare på rominndeling, konstruksjoner og overflater i de delene av interiør som er kulturhistorisk interessant. Av særlig verdi er synlige, flattelgja tømmervegger, eldre gulv, panel, himlinger, dører, vinduer, listverk og ildsteder. Det unike og spennende med

bygningen er at svært lite er gjort de siste 70 årene, noe som gjør at dette fredede bygget har en høy grad av opprinnelse og autentisitet med mange verdifulle arkitektoniske og kulturhistoriske detaljer intakt. I fredningen er det særlig lagt vekt på indre flater som tømmervegger, listverk og panel. Dette ble dekt med nyere panel. Våre ambisjoner og

FORTIDSVERN

21

- VÅRE AMBISJONER og ønsker som eiere er å tilbakeføre huset til slik det var da fredningen ble vedtatt, sier Ingrid Blessom. - Sommerferien i fjor ble for det aller meste tilbrakt i Uleberg der vi fjernet sekundær panel, ryddet og kjørte bort materialer.

Foto: Ivar Moe

ønsker som eiere er å tilbakeføre huset til slik det var da fredningen ble vedtatt.

HISTORIE MED FALSK ARVING Etter lang tids forfall der gården i flere år sto uten formell eier overtok vi, Ingrid Blessom og Vegard Hunderi. Ingrid sin tippoldefar, Sigurd Hovda, kjøpte sorenskrivergården Uleberg i 1915 og bodde der med sine barn og barnebarn. Da forhenværende eier, Øystein Uleberg som var barnebarn til Sigurd Hovda, døde kom det fram at gården var forsøkt svindlet ved hjelp av et falskt testamente. Den falske testamentarvingen var angivelig utsendt av Fortidsminne­ foreningen og mandatet var å ta bilder av interiøret slik at dette kunne registreres. Slik lurte og presset han avdøde eier, Øystein Uleberg, til å underskrive på det som i virkeligheten var et falsk testamente. Etter flere år med politi­etterforskning og hjelp av

22

FORTIDSVERN

advokat og etterfølgende rettssak innrømte den falske arvingen at testamentet var falskt og gården gikk så tilbake til familien. I testamentet fra Øystein Uleberg ble det ytret ønske om at familie skulle ta over gården og at den som tok over skulle bo på gården. Ingrid arvet det mest verdifulle av fast inventar, framskap og klokke, og dette blir dermed stående i bygningen - helt i tråd med fredningen fra 1923 der det legges til grunn at inventaret har en viktig kulturhistorisk verdi. Framskapet er oppmålt og beskrevet i verket «Fortidskunst i Norges bygder» av Johan Meyer. Noe av inventaret ble stjålet av den falske arvingen; noe av dette fikk vi tilbake sommeren 2020 etter at den falske arvingen døde.

Vårt mål var og er å sette bygningen i stand slik at den kan fungere som et funksjonelt bolighus samtidig som vi tar vare på bygningen som et kulturminne for

fremtiden. Vi ønsket at bygningen skulle istandsettes etter antikvariske retningslinjer.

Dette innebar at arbeidet skulle utføres etter en antikvarisk plan, og gjennomføres med tradisjonelle materialer og verktøy, av håndverkere som kjente de tradisjonelle håndverksteknikkene. Målet var at den fredede bygningen skulle bevares så autentisk som mulig slik at den i fremtiden kan stå som eksempel på embetsmannskulturens møte med lokale bygge­skikker i området.

For oss som eierne var det svært viktig at istandsettingen ble gjort etter antikvariske retningslinjer, og at det skulle benyttes håndverksmetoder og materialer som passet husets alder og særpreg.

TILSTAND Det ble utarbeidet en grundig tilstandsrapport av Håvard Syse fra Gudbrandsdalsmusea basert på befaring den 12.november 2019

DET UNIKE og spennende med bygningen er at svært lite er gjort de siste 70 årene, noe som gjør at dette fredede bygget har en høy grad av opprinnelse og autentisitet med mange verdifulle arkitekto­ niske og kulturhistoriske detaljer intakt.

Foto: Ivar Moe

DEN SVÆRT FORSEGGJORTE tofløya inngangsdøra dekorert med kraftige pilasterprofiler. Her er eiernes datter Gjendine Blessom på besøk til sitt kommende hjem.

Foto: Ivar Moe

for å få oversikt over tilstanden til bygget og for å drøfte videre tiltak. Til stede var også Kjetil Løkken fra Trehuseksperten som har bred erfaring med istandsetting av fredede og vernede bygg i Gudbrandsdalen i tillegg til oss som eiere.

I den utarbeidede tilstandsrapporten kom det frem at det var gode og stabile grunnforhold under bygningen. Som på mange andre eldre bygninger i området var botnstokker erstattet med mur i øvre kant av bygningen.

På utsiden ned mot vannet og riksvegen er muren restaurert, dette var arbeid utført i samarbeid med antikvariske myndigheter på 60-tallet. Denne muren har noen setninger.

Av materiale er det benyttet sementmørtel med åpne fuger. På vestre gavlvegger er det original mur, her er det brukt leirmørtel, det er tette fuger og muren er kalket.

Taket besto av skifertak som var lagt opp på det opprinnelige torvtaket.

I bygningen var det renessanse og rokokkovinduer som var hvitmalte med utskårne midtstolper. Disse er særlig nevnt i fredningen fra 1923, men dessverre er disse tapt. De nåværende vinduene er snekret på Enstand snekkerverksted i Vågå og er av nyere dato. Nåværende vinduer er trolig litt høyere enn de originale vinduene (2x4 ruter).

Innvendig i første etasje var det satt på Randsverkpanel i nyere tid, med unntak av i midtgangen som har synlige tømmervegger malt med lyseblå linoljemaling. Under panelet på kjøkkenet var det flattelgja tømmer malt med blågrønn linoljemaling som skulle hentes frem. I taket på kjøkkenet var det huntonitt i himlingen. Det originale taket består av brede malte okergule takbord med håndhøvlede, forseggjorte profiler.

Likeledes var overflatene i de to stuene dekket med nyere panel, under befant det seg forseggjorte speilvegger i ulike farger.

GOD RÅD OG NYTTIG VEILEDNING Bygningen har to kjellere, en under kjøkkenet og en under «østre kleva» altså i stuen.

Under kjelleren på kjøkkenet var det mye vann, dette skyldes trolig at det var innlagt vannledning fra brønn med lekkasje. I Kjelleren under «østre kleva» var det sopp og mye sporer.

Innvendig i 2.etasje var større andel av originale overflater med malte tømmervegger som har rappa «måsåfår». I et av soverommene var det et påbegynt bad som ikke var fullført. I et av soverommene var det gamle golvbord. I rapporten slås det fast at bygningen generelt er tett og bra lafta, men det er en åpen nov i midtgangen i andre etasje.

Da vi overtok Uleberg vinteren 2020 var gården preget av flere ti-år uten nødvendig vedlikehold og det var nødvendig med omfattende istandsetting for å redde de historiske bygningene. Mange store og små

FORTIDSVERN

23

24

FORTIDSVERN

HOVEDBYGNINGEN ER FREDET, og de andre husene på gårdsanlegget er verneverdige. En særlig kulturhis­ torisk og arkitektonisk verdi ligger i fasadeutformingen med de enkle og symmetriske fasadene med upanelte tømmervegger. Vinduene er i rokokko- og empirestil. Bygningen er et arkitektonisk og bygningshistorisk viktig eksempel på en midtgangsbygning oppført rundt 1750 i en kombinasjon av tradisjonell byggeskikk fra Nord-Gudbrandsdalen og en mer bymessig klassisistisk stil.

Foto: Ingrid Blessom

FORTIDSVERN

25

DA VI OVERTOK Uleberg vinteren 2020 var gården preget av flere ti-år uten nødvendig vedlikehold og det var nødvendig med omfattende istandsetting for å redde de historiske bygningene, forteller Ingrid Blessom..

Foto: Ivar Moe. ARKITEKT JAN ANDERSSEN, en nestor i bygningsvern, kunne for­ telle at han hadde hørt om «Speilveggene» i Uleberg og at en tidligere riks­ antikvar hadde fortalt ham om disse. Stor var derfor gleden når disse viste seg å være i forholdsmessig god stand. Han ble også engasjert for å gi råd om hvordan 1700-talls huset kunne transformeres til et funksjonelt familiehus slik målsettingen med prosjektet er.

Foto. Ivar Moe

delprosjekter må til for å gjøre hovedhuset og gården beboelig igjen og for å redde husene for ettertiden. Arbeidet som har blitt gjort i 2020 er et viktig skritt i så måte.

Vi har gjennom prosessen hatt tett kontakt med Innlandet Fylkeskommune ved Hanne Grimstveit og Tore Røbergshagen som har bidratt med gode råd og nyttig veiledning.

Håvard Syse har også bidratt med verdifull konsulentbistand. Trehuseksperten, ved Kjetil Løkken, ledet istandsettingen. Terje Hageløkken i Terjes Utleie kjente bygningen

26

FORTIDSVERN

FORMÅLET MED FREDNINGEN er også å ta vare på rominndeling, konstruksjoner og overflater i de delene av interiør som er kulturhisto­ risk interessant.

fra før og var derfor naturlig å engasjere for å drenere. Arkitekt Jan Anderssen ble også engasjert for å gi råd om hvordan 1700-talls huset kunne transformeres til et funksjonelt familiehus slik målsettingen med prosjektet er.

Trinn 1 ble noe mindre omfattende enn vi opprinnelig hadde planlagt, men likevel er det store og viktige prosjekt som har blitt gjennomført.

DIGITALT OPPSTARTSMØTE Den 16.9.2020 ble det arrangert digitalt

oppstartsmøte med bygningsvernrådgiver Tore Røbergshagen, bygningsvernrådgiver Håvard Syse, tømrere fra trehuseksperten, Kjetil Løkken som leder Trehuseksperten og oss.

Ved oppstartsmøte var tema blant annet om vi skulle legge torvtak eller nytt skifertak.

Opprinnelige hadde våningshuset torvtak, som svært mange hus i området har. Rundt århundreskiftet ble det lagt skifertak, trolig med lokal skifer fra Vågå. Skiferen ble lagt direkte på torvtaket. Trehuseksperten tok ned skiferen fra taket og satte denne stående

på paller. 10-12 lag med never er tatt ned.

Pallene med skifer har vi flyttet bort fra tunet på grunn av plassmangel. Vi har nå valgt å legge torvtak siden vi ønsker å tilbakeføre eksteriøret til slik det så ut da huset ble bygd.

Beslutningen om torvtak gjorde også at vi slapp å legge på 5 midlertidig bølgeblekktak og slik at vi kunne legge på Protan-duk.

Torvtak er også betydelig rimeligere selv om levetiden på taket kan bli noe kortere.

Innvendig var flater dekket av nyere panel, Randsverkpanel, som ble lagt på 60-tallet.

I fredningen var særlig indre flater lagt vekt på og vi hadde også gamle bilder som viste blå tømmervegger.

De to stuene var i likhet med kjøkkenet dekket med nyere panel. Det var stor spenning knyttet til hva som befant seg under panelet. Sammen med arkitekt Jan Anderssen avdekket vi speilvegger i empirefarger som dekket alle fire vegger fra gulv til tak. I den ene stuen var det nydelige rosafarger med innslag av okergult og grønt. I den andre stuen ble det avdekket havgrønn speilvegg.

Arkitekt Jan Anderssen kunne fortelle at han hadde hørt om «Speilveggene» i Uleberg og at en tidligere riksantikvar hadde fortalt han om disse. Stor var derfor gleden når disse viste seg å være i forholdsmessig god stand.

Sommeren og høsten 2020 ble det lagt ned flere hundre timer med egeninnsats.

Hele familien ble satt i sving for redde Våningshuset i Uleberg; ung som gammel var med og gjorde en innsats. For oss har dette vært en spennende og lærerik reise der vi har tilegnet oss viktig kunnskap om istandsetting av historiske bygg og gamle håndverkstradisjoner.

Sommerferien i fjor ble for det aller meste tilbrakt i Uleberg der vi fjernet sekundær panel, ryddet og kjørte bort materialer. Den ene friuken vi hadde i sommer ble tilbrakt på Stølsvidda i Valdres der vi deltok på kurs i tekking av skifertak med Odd Arne Rudi som er bygningskonservator ved Valdresmusea. På stølsvidda fikk vi lære om skiferens fortreff­ elige egenskaper. Vi brukte tekkehammer, la et skifertak og ble introdusert for skiferens historie i Skifergruvene i Øystre Slidre. For oss var det viktig å få forståelse og kunnskap om gamle håndverkstradisjonene. Målet er at vi skal tilegne oss mest mulig kunnskap både via restaureringen og ved å delta på kurs, slik at vi kan bidra med mest mulig egeninnsats, herunder vøling av taket på fjøset som vi har fått Straksmidler til.

FREMDRIFTSPLAN FOR 2021 Vårt ønske og ambisjon med våningshuset er å bringe eksteriør tilbake til slik huset så ut da det var nytt. Opprinnelig var våningshuset større, og en bygningsdel som er flyttet fra huset hadde navnet «Ulebergkjøkkenet». Slik huset fremstår i dag kan en se at den ene pipa er plassert lang mot øst på huset. Vinduene fremstår også som noe «feilplassert».

HER ER EIER Vegard Hunderi i gang med innendørs arbeid. De har håp om å kunne flytte inn i løpet av ett år.

Foto: Ingrid Blessom

NÅR DET NYERE panelet blir fjernet, kommer de opprinnelige tømmerveggene frem, med merker etter håndtelgjinga.

Foto: Ingrid Blessom

I FREDNINGEN ER det særlig lagt vekt på indre flater som tømmervegger, listverk og panel. Dette ble dekt med nyere panel, som her blir fjernet av eier Vegard Hunderi.

Foto: Ingrid Blessom

FORTIDSVERN

27

Vi vært i kontakt med flere fagpersoner og har nå lokalisert bygningskroppen.

Etter som vi har fjernet sekundært panel har vi fått fram de fredene flatene som er beskrevet i fredningen fra 1923. Slik vi ser det vil et påbygg, som er en rekonstruksjon av den fjernede delen, være gunstig både fordi våtfunksjoner kan samles her og slik ivareta den opprinnelige bygningskroppen samtidig som vi tilbakefører originalt eksteriør.

Den flate himlingen på loftet har god plass til isolasjon i taket, trefiber/cellulose. I dag er det leire som isolasjon. Utvendig har vindtetting og kledning best effekt, samtidig som veggene beskyttes mot vær og vind.

Søre langveggen (ned mot riksveien og Vågåvannet) skal utelates og kles inn slik at man bevarer det originale uttrykket i størst mulig grad. Inspirasjon til panel skal hentes

fra andre bygninger fra samme tidsperiode i området.

Jorden i etasjeskillet over kjøkkenet må fjernes siden det drysser jord fra himlingen.

De håndhøvlede takbordene som ble avdekket da vi fjernet sekundære plater i taket skal settes i stand.

Som det vises på noen av bildene er enkelte gulv lagt rett i jorden uten noen form for isolasjon. Derfor tenker vi å legge nye gulv i hele 1. etasje med vannbåren varme.

Etter anbefaling fra antikvariske myndigheter legges topp/rot gulv.

I fredningen er særlig utformingen spesielt fremhevet: «Av særleg kulturhistorisk og arkitektonisk verdi er fasadeutforminga med de enkle og symmetriske fasadane med upanelte tømmervegger, vindauge i rokokko- og empirestil, og den svært forseggjorte tofløya inngangsdøra, dekorert med kraftige pilasterprofilar.»

Den flotte blå døren med pilasterprofiler skal restaureres. Denne ble sist gang restaurert på 90-tallet av lokale håndverkere og er tatt relativt godt vare på.

Nåværende vinduer er fra Enstad Snekkerverksted i Vågå og er av nyere dato.

Vi har forsøkt å lete frem de gamle vinduene i Uleberg, men vi har blitt fortalt at disse er gått tapt. Nåværende vinduer er i varierende stand. Noen ruter er knust og i en del andre vinduer mangler det innerglass. Etter avtale med Innlandet Fylkeskommune skal vi lete etter bilder som viser de opprinnelige vinduene i rokokko- og empirestil. Om vi ikke er så heldige å finne bilder av det opprinnelige eksteriøret skal vi hente inspirasjon fra bygninger i Vågå fra samme tidsepoke som kan fungere som mal for utforming av listverk og midtstolper på vinduer slik at bygningen kan få tilbake sitt opprinnelige uttrykk.

TREHUSEKSPERTEN TOK NED skiferen fra taket og satte denne stående på paller. 10-12 lag med never er tatt ned. Pallene med skifer ble flyttet bort fra tunet på grunn av plassmangel. Eierne har nå valgt å legge torvtak siden de ønsker å tilbakeføre eksteriøret til slik det så ut da huset ble bygd.

Foto: Ingrid Blessom

HER BLIR DET skulle benyttet håndverksmetoder og materialer som passet husets alder og særpreg.

Foto: Ingrid Blessom

28

FORTIDSVERN

WIBO LINOLJE­ MALING

tradisjon for fremtiden

Leverandør av kvalitetsprodukter for utvendig og innvendig maling. www.miljomal.as • E-post: post@miljomal.as • Telefon: 99482244 • Østerdalsgata 1K, 0658 Oslo

Kulturminnefondets tilskuddsordninger Kulturminnefondet har følgende muligheter til å søke støtte:

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Rullende og bevegelige kulturminner

Fagseminar

Sikringstiltak

Formidling

Vi har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no.

Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.

FORTIDSVERN

29

I dette ligger alltid en innebygget risiko ved en arkitektkonkurranse.

Urnes stavkirke

- en sårbar norsk juvel Varselklokkene ringer når Fortidsvern i siste nummer oppdaterer oss om arbeidet med et verdensarvsenter for Urnes stavkirke, med arkitektkonkurranse planlagt i løpet av dette året hvis pengene kan skaffes.

Tekst: Ulf Andenæs, medlem av Fortidsminneforeningen

U

rnes stavkirke og dens omgivelser utgjør et samspill av bygning og landskap så makeløst og samtidig så sårbart at et besøkssenter med tilhørende utbygging må utføres med den ytterste varsomhet.

Gjort på beste måte kan et verdensarvsenter gi et løft for norsk kulturarv og for bygda.

Gjort på verste måte kan et slikt senter bli en gjøkunge i redet som vil gi opplevelsen av stedet en avsporing.

Urneskirken fra 1100-tallet har sitt ry som en av landets eldste stavkirker, den aller eldste som fortsatt står mener noen, med en utsmykning uten sidestykke, med en aura egnet til å trollbinde besøkende der den ligger høyt og fritt i det innerste av Sognefjorden, tilsynelatende nokså uforandret siden sagatiden. I disse trakter lever et årtusengammelt kulturlandskap og Norges villeste fjell side om side. Om ordene fra Christian Norberg-Schulz om «genius loci» - «stedets ånd» skulle være treffende på noen kant av kongeriket, måtte det være her.

Da landets fremste ekspert på Urnes kirke, Håkon Christie, i 2009 kort før sin død fullførte sitt store bokverk om kirken, intervjuet jeg ham for Aftenposten. Han fortalte om da filosofen og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe kom til Urnes etter å ha besteget tinder i Hurungane ikke langt unna. Zapffe ble stående lenge foran kirken, så på Christie som undersøkte bygningen, og sa: «I dag kan man reise hvilket sted man vil, men å kunne reise i tid, langt tilbake i historien, det er en sjelden gave».

30

FORTIDSVERN

På et slikt sted har mang en tilreisende opplevd en snev av ærefrykt - til og med en svoren ateist som Zapffe unektelig var. Hva en slikt klenodium som Urneskirken trenger i form av et besøkssenter, er en bygning som spiller på lag med klenodiet, og som ikke fremhever seg selv på bekostning av klenodiet, som viser skånsomhet og respekt.

I dette ligger alltid en innebygget risiko ved en arkitektkonkurranse. Ved slike konkurranser skjer det stundom at deltakerne

prøver å ta innersvingen på hverandre med oppsiktsvekkende oversynlige prosjekter som kan skape blest om arkitektkontoret.

Men det er helligdommen - den lille kirken fra før Snorre Sturlasons tid - som egentlig bør føre ordet. Formspråket er en sak for seg.

De store norske arkitekter som videreførte en tradisjonell norsk byggestil har for lengst gått i graven. Deres etterfølgere innen den toneangivende retning blant dagens norske arkitekter, som vil være deltagere og jury i en

- DA JEG VENDTE TILBAKE til stedet etter at kirken (Borgund stavkirke) i 2005 hadde fått sitt besøks­ senter i det som kalles «vår tids stil», ble jeg overrasket over at Fortidsminneforeningen hadde landet på et formspråk så fjernt fra stavkirken, skriver Ulf Andenæs i dette innlegget. Han håper at «stedets ånd» blir tatt vare på når Fortidsminneforeningen skal bygge et besøkssenter ved Urnes stavkirke.

Foto: Fortidsminneforeningen

FORTIDSMINNEFORENINGEN skal i løpet av de nærmeste årene bygge et besøkssenter ved Urnes stavkirke, av mange av våre medlemmer sett på som juvelen blant våre eiendommer. Nå håper mange at den magiske stemningen på denne plassen ikke skal forstyrres av et lite tilpasset bygg.

Foto: Ivar Moe/Fortidsminneforeningen

slik konkurranse, ser det som en yrkesplikt å konstruere modernistiske former. Om det var noe sted som hadde fortjent å unnslippe modernismens glass og betong og massive veggflater, så måtte det være bygda som omkranser Urneskirken.

Tilsvarende dilemmaer dukker opp ved andre gjenværende norske kulturminner.

Borgund stavkirke hadde en lignende fullkommen aura som Urnes, og bød vel ikke minst derfor på Norges mest avbildede stavkirkeprofil. Da jeg vendte tilbake til stedet etter at kirken i 2005 hadde fått sitt besøkssenter i det som kalles «vår tids stil», ble jeg overrasket over at Fortidsminneforeningen hadde landet på et formspråk så fjernt fra stavkirken. Et velment byggeri, men noe av fortryllelsen var borte, fordi den nye bygningen med sin form fremstod så prosaisk, jeg opplevde at den brakte inn en alminnelig­ gjørelse av et magisk sted.

I andre europeiske land har jeg sett at de fysiske kulturminner ofte får en mer hensynsfull utforming i sine omgivelser og i sitt tilbehør enn hva som i de senere år er blitt vanlig her hjemme. Jeg håper at verdensarvsenteret på Urnes vil bevare kirkens og stedets aura. Jeg håper at «genius loci» blir befestet og ikke blir vannet ut.

Vi utarbeider tilstandsrapporter og restaurerer gamle tømmerbygninger. Vi leverer håndlafta hus, hytter og anneks i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no post@stokkstein.no

BYGNINGSVERN I PRAKSIS

AKERSHUS BYGNINGSVERNSENTER Strømsveien 74, 2010 STRØMMEN Telefon: 47 47 19 80 / 997 42 000 bygningsvernsenteret@mia.no

• Kurs i tradisjonshåndverk for håndverkere og huseiere • Gratis rådgivning om istand­ setting og ny bruk til huseiere • Tilstandsrapporter og registreringer • Første rådgivning er gratis til huseiere i Akershus

FORTIDSVERN

31

Den første skriftlige beretningen kom i 1838. Senere er baroniet og stamhuset blitt beskrevet i spredte skrifter og et bokverk fra 1944

SLOTTET ROSENDAL – lokalt gjerne kalt Borgjo - i mai med nysnø på Malmangernuten og bristende knopper på trærne. Carsten Hopstock og Stephan Tschudi-Madsen, forfatterne bak jubileumsheftet om baroniet fra 1965, tilla byggherren nær en barokk vilje for å føre opp huset her: (han) velger en residensbeliggenhet som på en frapperende måte realiserer den ytterste konsekvens av barokkens idé (-)med symmetriske fløyer og borggård, og med heraldisk smykket stenportal og stram akse med Malmangernuten, en nut så formrik og imponerende, så kraftig og struk at den som trer inn i Ludvig Rosenkrantz bolig opplever en natur som ingen har maken til og ser en hel nut som på et visst vis synes å være temmet i hans anlegg så den danner høydepunktet i midtaksen.

Foto: Forsvarsbygg

32

FORTIDSVERN

VESTLAND Bergen

Rosendal

ROSENDAL SLOTT I HARDANGER

NYTT BLIKK PÅ BARONENS GEMAKKER De vakre værelsene i det unike barokkanlegget ved Hardangerfjorden har vært sparsomt beskrevet etter at Carsten Hopstock og Stephan Tschudi-Madsen forfattet et innledende festskrift i 1965. Et større bokverk er nå på trappene. Her vil resultatet av årevis med bygningshistoriske undersøkelser bli utdypet av fagfolkene som har arbeidet der lengst.

Tekst: Britt-Alise Hjelmeland

FORTIDSVERN

33

GRØNNESTUEN på hjørnet av Søndre og Vestre fløy. Den originale barokkdøren til et gjenmurt locum eller avtrede ble gjenfunnet ved restaurerings­ arbeider i 1963. I Mayor kammeret, nå Den røde sal, i bakgrunnen hadde også utgang til Hemmeligheden som hang utenpå veggen. Grønnestuen har små sittegrupper og malerier av Askevold og andre kjente kunstnere fra 1800-tallet. Rommet antas å ha vært et Sengekammer som opprinnelig var like stort som Stattholderrommet i motsatt ende.

Foto: Forsvarsbygg

B

eundrere av slottet - også kalt Borgjo blant bygdefolket – har noe å se frem til! I mellomtiden har Forsvarsbyggs kulturminne­ avdeling, i 2018–2021 på oppdrag av Universitetet i Oslo, utarbeidet forvaltningsplaner. Den omfatter alle de 17 bygningene som hører til det tidligere baroniet. Denne artikkelen byr på smakebiter fra arbeidet med hovedbygningen. Den samlete gjennomgangen har ansporet til nye tolkninger og en revurdering av tidligere fremstillinger som nok vil bli utdypet i det forestående bokverket.

BAROKKSLOTTET VED FJORDEN Når dette nummer av Fortidsvern utkommer, er solen komme tilbake til det vesle barokkslottet under Malmangernuten, etter

34

FORTIDSVERN

mange uker i vinterskygge. Hva var bakgrunnen for at det ble oppført et slott- eller borglignende anlegg nettopp her? I vesle Skåla eller Kyrkjebygdi på østsiden av Hardangerfjorden, flere timers reise fra kysten og enda flere timer fra Bergen. Det velbevarte, tre-fløyete anlegget i to etasjer med inngjerdet gårdsplass og innskriften Wer gott vertrauwet hat wol gebauet 1662 - Den som har tiltro til Gud, har bygd vel (godt/ sikkert) – hugget i sandstein over hoveddøren, ble oppført av Ludvig Rosenkrantz og Karin Mowat. Han, en dansk adelsmann med gode aner og lite midler. Hun, den rike datteren til Axel Mowat, en av landets største godseiere med hovedsete på Tysnes i utløpet av Hardangerfjorden. Ludvig og Karen giftet seg i 1658 og fikk gården Hatteberg i nåværende Rosendal i bryllupsgave. Axel

Mowat døde i 1661. Omtrent samtidig må grunnen ha blitt gravd ut for hovedhuset, kjernen i det som skulle bli landets eneste baroni. Tyngdepunktet og administrasjonen av det store jordegodset ble nå – ikke tilfeldig - flyttet fra kystnære Tysnes og lenger inn i fjorden. Dette kommer vi tilbake til.

SPREDTE SKRIFTER Den første skriftlige beretningen kom i 1838. Senere er baroniet og stamhuset blitt beskrevet i spredte skrifter og et bokverk fra 1944. I 1965 var anlegget 300 år gammelt og bygningshistoriske undersøkelser hadde pågått siden 1951. I jubileumsheftet beskriver Carsten Hopstock den eldste tidsperioden. Tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen setter søkelys på tiden etter 1750. På relativt få sider gir de to

1662–1927: VIKTIGE ÅRSTALL OG ENDRINGER 1662–1680 1691–1723

1725–1745

1745–1811

1811–37

1837–1896

1902–1927

1927

kunsthistorikerne en helhetlig fremstilling og tolkning av baroniets historie. Og ikke minst, en grundig stilhistorisk beskrivelse av hovedhusets viktigste rom. En større publikasjon med nye oppdagelser fra pågående restaureringer ble bebudet, men utkom aldri. Ved 350-årsjubileet i 2015 gir jurist og rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde en mer inngående gjennomgang av stamhusets ulike beboere og samfunnet rundt i et utvidet hefte.

Fortellingen tar utgangspunkt i ulike rom i huset og følger en synfaring som birkedommer Lamberg og seks leilendinger foretok i 1745. Biskop Londemann (se tekstboks) hadde nylig kjøpt huset og mennene gikk fra rom til rom og gjorde korte notater om utstyr og tilstand.

Lambergs innberetning er den første kjente beskrivelsen av Rosendal-slottet. Fra den

1662-65: Baronibygningen oppført av Ludvig Rosenkrantz og Karen Mowatt. Tatt i bruk som residens ca. 1668. Status som baroni fra 1678 Hovedhuset oppgradert av sønn, Axel Rosenkrantz. Usikkert omfang, trolig dekor av dører, vinduer/smyg, hovedtrapp samt innredning av rom som ikke var tatt i bruk. 1723: Axel dør uten arvinger, baroniet gikk tilbake til kongen.

Nyer eiere. 1725: solgt til stattholder Ditlev Wibe, død 1731. Arvingen Christian Lerche overtok. Huset forvaltet av Mathias Dahl, men sto i hovedsak uten beboere. De første blyglassvinduene skiftet ut.

Overtatt av biskop Edward Londmann, omgjort til stamhus. Fra 1749 av sønnen grev Marcus Gerhard Londemann de Rosencrone. Forvaltet av løytnant Severin Vincent Segelcke som tegnet opp huset og hageanlegget. Mange blyglassvin­ duer erstattet av «moderne» vindusglass med tresprosser. Fra 1779: Rosendal igjen et titulært baroni.

Christian Henrik von Hoff Rosenkrone eier. Utvendige oppgraderinger. Puss- og malearbeider. Vindusutskiftinger. Nye takrenner i blikk. Innvendige ombygginger og ominnredning av flere rom i empirestil. 1815-1819, 1835: Ombygging av Vestre fløy. Endret trappeløp. Den lille sal forminsket og ominnredet. Vevd tapet, ildsted og jernovn fjernet. Ny vestalinneovn. Dekorert i empirestil, heretter kalt Den gule sal. Ca 1817-: Østre fløy bygd om. Ildsteder mot østvegg fjernet.

Ny skorstein midt i huset. Nytt kjøkken i 1. etg. Den store salen/Riddersalen i 2. etg delt i flere rom. Trolig nytt trappeløp. 1820-årene (antatt): Eikeportene til borggården skiftet ut med jernporter. Et murt do-avtrede «hemmeligheten» på utsida av sørfløya fjernet. 1836-1840-årene: Omlegging av taket fra røde til blaa glaserte takstein. Takarker med flatt pulttak sterkt redusert.

Barontittelen fjernet, Rosendal igjen et stamhus. Marcus Gerhard HoffRosenkrone eier fra 14 års alder. Satte opp en rekke bygninger i avlsgården vest for hovedhuset. Ominnredninger i Søndre fløy, bla. Rødsalen og Det pompeianske rom. Tidligere Spisekammer, Snedkerkammer og Rullebod i 1. etasje innredet til soverom. Den hvite muren rundt renessansehagen fjernet. En romantisk landskapspark anlagt i området utenfor Rosehagen. Østre fløy: Ny, innvendig trapp.

Stengangen bygd inn av Christian Weiss Hoff Rosenkrone (død 1916, barnløs).

Innredning av spisestuen, Østre fløy. Spisestuen og flere rom malt i en skarp blåfarge. Ådringsarbeider ut mot gangen. Ca 1916-17: Havestuen innredet i første etasje i Søndre fløy. Doble dører mot hagen. Yngste bror Edward Weiss overtok i 1916. Huset fikk nå innlagt vann og elektrisitet(1917, 1923) Edward døde, også barnløs, i 1927.

Stamhuset Rosendal overført til eldste søster Clara, gift Gædeken. Ga i et gavebrev hele eiendommen med løsøre til Det kongelige Frederiks Universitet i Oslo jfr. bestemmelse i ereksjonspatentet fra 1749 om arv i fall slekten døde ut.

Universitetet, senere UiO, opprettet Den Weis Rosenkroneske stiftelse.

eldste tiden er Forvalter Segelcke sin plantegning fra 1786 en annen viktig kilde. Sammen med en udatert og usignert opptegning, skrevet mellom 1750 og 1800, mest sannsynlig nedtegnet av Segelcke selv. Beskrivelsene er kortfattede, men har vært svært viktig for senere tolkninger. Fra første del av 1800-tallet finnes daværende eier Christian Hendrich Hoff Rosenkrone sine opptegninger mellom 1814 og 1836. Samtlige beretninger er transkribert av Stephan Tschudi-Madsen i 1964–1965 med hans kommentarer om hvilke rom som antas omtalt. Senere restaureringsrapporter har i stor grad tatt utgangspunkt i disse tolkningene.

HVORFOR EN FORVALTNINGSPLAN? Slottet ble tinglyst fredet alt i 1923. I 2013 ble hagen, landskapsparken og de øvrige bygningene fredet ved forskrift. Noen år før,

i 1978, var fredningen for selve slottet blitt presisert. Denne forteller om formålet og omfanget av fredningen. En rekke viktige elementer er nevnt, men listen er langt fra fullstendig. En forvaltningsplan skal i første rekke sikre at de kulturhistoriske verdiene, knyttet til et fredet anlegg, blir ivaretatt.

Den skal også identifisere at de viktigste elementene og se på historikk og endringer.

Utvendig er slottet beskrevet med råd om ivaretaking for viktige detaljer som murverk, puss, portalomramminger, murankere, taktekking, piper, vinduer, dører og takrenner.

Innvendig har nær alle rom fått egne oppslag over to eller flere sider. Her blir himling og lys, gulv- og veggoverflater med listverk, innvendig side av vinduer med vindussmyg, dører og eventuelt fast inventar beskrevet.

Sammen med vedlikeholdsråd,

FORTIDSVERN

35

FØR OG ETTER/EMPIRE Den gule sal, nord i Vestre fløy, har vestalinneovn fra Næs jernverk og vakkert restaurert dekor på vegger, brannmur, tak og gulv. Den tidligere Spiisesalen regnes som et av Norges best bevarte empire-rom med spesiallagde møbler fra Abraham Bøe i Bergen. Før ominnredningen i 1815 hadde veggene flammevevd tapet av samme type som i Stattholderrommet. Brystningen er bevart og hadde tidligere arkantusdekor, men veggen der det tidligere var peiskamin og jernovn, er flyttet litt inn i rommet.

Bak de hvitmalte empiredørene til høyre ble det laget en mellomgang med trapp ned til kjøkkenet.

DEN KYPERTVEVDE TAPETEN i Stattholderrommet har spor av mange reparasjoner.

Foto: Forsvarsbygg

begrensninger og hvilke tiltak som må omsøkes. Antallet elementer og detaljer er mildt sagt overveldende. Beskrivelsene måtte derfor bli rikholdige selv om ikke samtlige listprofiler kunne omtales. For en rekke rom foreligger også undersøkelser og restaureringsrapporter fra Riksantikvaren og NIKU. I en samlerapport, forfattet av malerikonservator, prof.emer. Jon Brænne, er det også laget veiledninger for ivaretaking, spesielt av sårbare overflater. Disse er tatt med i forvaltningsplanen.

Forvaltningsplanen inneholder også overordnete vernevurderinger som går ut over det som ble tatt med i fredningspresiseringen.

Dette gjelder både for eksteriøret og for de enkelte rom. For slottet anses alle elementer og endringer fra før 1927 i hovedsak som verneverdige. Da ble Rosendal-anlegget gitt

36

FORTIDSVERN

i gavebrev til Universitetet i Oslo og den opprinnelige driftsmåten avsluttet. Nyere elementer må vurderes særskilt. En dør fra 1980-tallet uten verneverdi er likevel omfattet av fredningen. Ønskes døren skiftet ut og erstattet, for eksempel av en nylaget dør med tradisjonell oppbygging, må tiltaket omsøkes.

Det samme gjelder ved eventuelle tilbakeføringer. Selv om det gjelder en dokumentert, historisk dør, hentet fra loftet og satt tilbake på sin opprinnelige plass. Vernet tilsier også at endringer dokumenteres før g­ odkjenning.

Ved forskrift om fredning av Statens kultur­historiske eiendommer ble det pålagt å lage forvaltningsplaner for fredede bygg og anlegg (20.11.2015). Disse fritar ikke for søknadsplikt, men skal være et viktig verktøy og gi grunnlag for en smidig saksbehandling av tiltak som går ut over vanlig vedlikehold.

Forvaltningsplanen er basert på tilgjenge­ lige kilder. I tillegg kommer undersøkelser og restaureringsrapporter, særlig fra Riksantikvaren/RA og Norsk institutt for kulturminne­forsking/NIKU. Tolkninger av branntakster har også vært verdifulle. Disse er utført av arkitekt Elin Thorsnes som har fulgt og dokumentert restaureringsprosjekter i Rosendal i en årrekke. Innenfor oppdraget er det ikke gjort nye arkivsøk. Beskriving av historiske lag i et så komplekst anlegg vil likevel innebære et detektivarbeid. Sammen­ stilling av informasjon og den helhetlige gjennomgangen kan derfor ha brakt fram ny kunnskap.

Etter 55 år er det uansett grunn for å sette søkelys på tidligere fremstillinger, basert på Hopstock og Tschudi-Madsen sine tolkninger av huset og anlegget i 1965. Jubileumsskrivet

BIBLIOTEKET, også kjent som Stattholderommet, er slottets mest berømte. Det har flammed vevd tapet på veggene og regnes som Norges best bevarte herregårdsrom fra 1600-tallet. En gedigen himmelseng, satt sammen av 1600-tallsdeler, et stort ballusterbord, gyllenlærsstolene og flere tidstypiske møbler er samlet her og gir en flott atmosfære. Salskammeret som det opprinnelig het, ble trolig brukt til audienser og var nok mer sparsomt møblert.

Døråpningen inn til den tidligere Storesalen i Østre fløy er i dag skjult av den store boksamlingen på veggen mot nord.

Foto: Forsvarsbygg

fra 2015 omhandler i første rekke beboerne, men forfatteren gir også enkelte rom-­ oppdateringer, basert på bygningsarkeologiske undersøkelser. Øyrehagen Sunde karakteriserer for øvrig forskningen på det velkjente og unike anlegget som begrenset.

En ny og utvidet gjennomgang, ikke minst av det store Rosendal-arkivet, vil garantert frembringe ny kunnskap og nytolkninger.

NYBYGG OG ENDRINGER Arkitekten bak hovedhuset er ikke kjent.

Utformingen er trolig tett knyttet til byggherren. Ludvig Rosenkrantz hadde dansk offisersutdanning der man også fikk tegneundervisning. Rosenkrantz hadde også et rikt kontaktnett, som den kjente ingeniøroffiseren Coucheron, knyttet til Bergenhus festning.

Selve byggemåten, grov bruddstein, murt

opp med kalkmørtel, hadde gjort sitt inntog i middelalderen og var vel kjent. Lokal tradisjon sier at skotske murere var involvert.

Det er ikke utenkelig, sett i lys av regionen og eiernes sterke forbindelsene mot vest i denne tidsperioden. Men hensyn til arbeidskraft var landet godt forsynt med murkyndige håndverkere på 1600-tallet. Urolige tider og kraftigere skyts gjorde at gamle festningsverk som Akershus og Bergenhus måtte forsterkes. Nye festningsverk ble også bygd ut. Arbeidsstokken kan imidlertid ha blitt ledet av erfarne utlendinger.

Sagers maleri av Rosendal i 1705 viser en baronibygning med høyt tak, tekket med rød teglstein og med to rader av takarker.

I andre etasje der herrefolket holdt hus, var vinduene store. Første etasje med kjøkken, bruksrom for tjenerskapet og Fogdestuen,

hadde mindre vinduer. Skilderiet av anlegget er forenklet og stilisert. Bygningskroppen og gårdsrommet med portalen ser høyere og smalere ut enn i virkeligheten. Det har vært stilt spørsmål til kildeverdien, men fremstillingen har dannet et viktig grunnlag for å si hvordan anlegget så ut opprinnelig og hva som kom til senere. Med rette. Ut fra arbeidet med forvaltningsplanen - sammenholdt med skriftlige beretninger - ser det ut til at Sagers framstilling er ganske nøyaktig. Noen detaljer er likevel verdt å kommentere.

I 1830–40-årene ble det røde teglsteins­ taket fjernet og erstattet av «blaae» glaserte takstein. En rekke arker ble også fjernet.

Ifølge Riksantikvarens database Askeladden var det opprinnelige taket rett, uten takvipp og med kort takutspring. Som vi ser, står vindarken på Østre fløy helt ute på

FORTIDSVERN

37

BARONENS SOVEKAMMER, innredet og dekorert i 1820-30-årene. Det lyseblå silketeppet på sengen ble donert tilbake til Rosendal av etterkommere etter forvalter Dahl som var på Rosendal mellom 1715 og 1749. Det vakre, lyseblå sengeteppet ble i 2011 donert tilbake til Baroniet av søsknene Solveig Kongsvik og Johan Dahl Kongsvik, etter deres bestefar Johan Koren Dahls uttrykte ønske. Disse er etterkommere etter Mattias Dahl som var forvalter i Rosendal mellom 1725 og 1749.

Tekstilet er tatt godt og ærbødig vare på gjennom fem-seks generasjoner og ble lagt i «baronens» seng inntil det ble sendt til konservering i 2020. Foto: Forsvarsbygg

kanten av taket på Sagers bilde. I dag er den trukket lenger inn. Likevel stiller undertegnede seg noe tvilende. Kan man ikke ane en svai nederst på taket på Sagers bilde? C.H. von Hoff Rosenkrone beretter at omleggingen startet i 1836 ved at man la nytt Snetag (skråtak/valm) på Vestre fløy. Han sier ingenting om at taket ble endret, men hans beretninger inneholder heller ikke mange detaljer. Da arbeidet sto ferdig var Dueslaget, et takutbygg på innsiden av Vestre fløy, også fjernet. En nærmere undersøkelse av takfoten vil trolig avsløre om taksvaien er opprinnelig, om den tilkom eller ble noe forlenget i 1830årene. Likeledes om vindarken ble flyttet.

Den dreide stokken med spor etter tauspillet som heiste opp varene fra Borggården, er for øvrig fortsatt bevart på loftet.

GJENBRUK AV BLYGLASSVINDUER? Slottet hadde opprinnelig blyinnfattet glass i alle vinduene. Utover på 1700-tallet fikk «moderne» vinduer med tresprosser økende innpass. I 1745 forteller Lamberg at vinduene i Fogdestuen, lengst mot nord i første etasje av Østre fløy, alt var skiftet ut av Forvalter Dahl. Mellom 1750 og 1850 ble de fleste vinduene i Slottet erstattet av vinduer med tresprosser og klart glass.

Unntaket er blyglassvinduene i Det gamle kjøkken, Borgerstuen og Vinkjelleren som fortsatt kan ses i første etasje i Vestre fløy.

Disse er beskrevet som opprinnelige. Men er de det? Kjøkkenet og Borgerstuen har til sammen fem blyglassvinduer. Hvert vindu har to rammer, hver med 35 blyinnfattede ruter, til sammen 70. Ser vi på Sagers bilde, har vinduene i første etasje ikke to, men fire kvadratiske rammer. Birkedommer

38

FORTIDSVERN

Andreas Lamberg bekrefter at det er korrekt: «Kiokenet, der i er 4 fag eller 16 vinduer», dvs. fire vindusåpninger, hver med fire rammer. Vinduene i 2. etasje var også inndelt i fire rammer. Disse var rektangulære og større, trolig med flere, blyinnfattede ruter.

Vinduene i kjøkkenet og borgstuen har ulike midtstolper og noe ulik datering. Kan hele eller deler av de beste blyglassvinduene i andre etasje ha blitt gjenbrukt i første etasje, når vinduene i herrefolkets stasrom ble skiftet ut? Uavhengig om vinduene står i opprinnelige rammer har de høy alder og høy verneverdi. Blyglassruter må behandles med stor varsomhet. De skal ikke vaskes, kun støvsuges med myk børste ifølge vedlikeholdsrådene. De mindre vinduene til kjelleren er vanskelig å se på Sagers maleri.

Dagens vinduer er et-rams med femten blyinnfattede ruter og kan være de originale.

HESTEGANG ELLER BRUKSGANG? Frem til begynnelsen av 1900-tallet gikk det en gang fra sørøstre hjørnet av den indre borggården og tvers gjennom Søndre fløy.

Stengangen, også kalt Jordgangen, har vært tolket som en åpen «hestegang» til hagesida i sør etter skotsk mønster. Mowattene hadde som vi skal se, sterke forbindelser til Skottland på 1600-tallet. Men om dette var en plan som ble fulgt da Slottet ble oppført - ble gjennomgangen noen gang brukt på denne måten? Ser en på Segelckes plantegning fra 1786, vel 100 år etter oppføringen, er gangen lukket mot et lite utbygg på fremsiden. I flukt med utbygget går det et gjerde langs størstedelen av sørveggen.

Gjerdet ender i et tilsvarende utbygg mot vest. Sistnevnte var «landingsplass»

eller underbygning for de to do-avtredene som bokstavelig talt hang utenpå sørveggen. Nedfalls- eller klaskedoene i 2. etasje hadde dører direkte ut fra herskapets Mayor kammer og Sengekammeret i vestenden av Søndre fløy (nå Den røde sal og Grønnestuen). Tschudi-Madsen mente at doene ble fjernet i 1820 (Rosenkrone: «tilmuret et kammer»), men tolkningen er usikkert. Behovet var uansett til stede og i 1827 lot Rosenkrone oppføre en ny «Bequemmelighed» utenfor Stattholder­ kammeret. Nedløpet må ha ligget litt øst for Stengangen, med mindre det var skrådd (?) mot vest. I opptegnelsen fra siste del av 1700-talet antas «Gangen hvor til er 3de dører med laase hvoraf dend ene er en Hengelaas» å være identisk med Stengangen som hadde dør inn fra borggården, til Folckens kammer mv. mot øst og mot hagen.

Muntlig tradisjon sier at gulvet var nett so gatorne i Bergen, trolig et steinsatt jordgolv.

I 1846 hadde gangen ifølge branntakst fått murstensgulv (Thorsnes 2004). Men hva fantes – bokstavelig talt - i enden av gangen?

Var rommet i enden av Stengangen noe så prosaisk som en utedo for arbeidsfolket?

Tjenerskapet og andre som holdt til i første etasje hadde trolig behov for et «nær»-avtrede og fikk neppe tilgang til herrefolkets priveter.

Utbygget ligger for øvrig i lodd under vinduet til det antatt opprinnelige Baronens kammer, i dag kontor og lager. Herfra er det dør til kottet i hjørnet av Stattholderrommet. Her må Rosenkrone ha innrettet det han her kaller «Bequemmelighed» i 1827. Før dette hadde kottet kan hende en form for kaggedo som behendig ble tømt av tjenerskapet. Størst behov var det nok ved mottakelser i Storesalen

og Salskammeret eller Stattholderrommet.

Herfra var det langt å gå til privetene utenfor soverommene lenger vest.

VINDU MED HØY buet midtstolpe, empire og Baronens sovekammer.

DET VAKRE, LYSEBLÅ SENGETEPPET ble for rundt 10 år siden donert tilbake til Baroniet av søsknene Solveig og Johan Dahl Kongsvik, etterkommere etter Mattias Dahl, forvalter for Rosendal mellom 1725 og 1749. Tekstilet er tatt ærbødig vare på gjennom en rekke generasjoner og ble lagt i «baronens» sovekammer. I 2020 har silketeppet vært til konservering ved det tidligere tekstilmuseet i Salhus.

Foto: Bevaringstenestene, Museumssenteret i Hordaland.

ROM TIL FORVIRRING Skiftende og uspesifikke rombetegnelser som Mitt Kammer og Sengekammeret har bidratt til forvirring for ettertidens bygningshistorikere. Ulike eiere har anvendt og tilpasset ulike rom til familieliv og andre behov. Minst fem rom har vært i bruk eller alternert som Spiiskammer. Det har også vært knyttet en viss usikkerhet til Marcus­kammeret og hvilket rom som til ulik tid har vært Baronens kammer. Dette ga også utfordringer for Hopstock og Tschudi-Madsen. Da sistnevnte transkriberte de usignerte opptegnelsene fra slutten av 1700-tallet og kom til Spiise Sahlen som over altdt er betroeken med flammed besyed Tøy, 4 Karm Vinduer (.. Speyle og Skiilderier…)1 stor Vindovn med Dør paa siiden staaende paa 6 rødmahlede Jernfødder med muuret tromle af aar 1685 (-), tolket han det umiddelbart som Stattholderrommet.

I manuskriptet er det satt et spørsmålstegn, men konklusjonen er tatt videre i heftet fra 1965 og senere gjentatt. Rommet som i dag kalles Biblioteket, er Baroniets mest kjente rom. Av forfatterne – og ettertiden – karakterisert som Norges best bevarte herregårdsrom fra slutten av1600-tallet, oppfattet som svært autentisk. Tschudi-Madsen tok imidlertid feil i sin tolkning. Opptellingen av vinduer stemmer ikke: Stattholderrommet eller Salskammeret som det ble kalt opprinnelig, har bare to, riktignok delt i fire rammer. Ser en nærmere på Segelckes plantegninger fra samme tidsperiode er det noe annet som ikke stemmer: Stattholder­rommet har heller ikke (separat) jern- eller vindovn! Den tysklagde ovnen med spor av rødmalte føtter som står her nå, har rik dekor med bibelske figurer, slagscener, tekst og årstallet 1685. Ovnen som kan være den eldste i Norge (NIKU 29/2011) er svært kjent, men sto altså ikke her opprinnelig. Det storslagne rommet med kypertvevd flammetapet, lav brystning med rankedekor, kamin (peis) med bruskbarokk-dekor og våpenskjoldene til Mowattfamilien har et umiskjennelig preg fra slutten av 1600 og første del av 1700-tallet. Fordi flere elementer er tilført, er det interessant å diskutere hvordan det berømte rommet så ut – og ble brukt - opprinnelig.

Under arbeidet med forvaltningsplanen ble 1700-tallsnedtegnelsen også gjennomgått.

Det var tydelig at rom i 2. etasje, fra Den store salen som gikk over hele Østre fløy og helt frem til Sengekammeret (senere Grønne­ stuen) manglet. Sammen med Stattholder­ rommet, Marcus­kammeret (nå kontor), det senere Pompeianske rom og Mayor kammeret står disse derfor uten samtidige beskrivelser. Nedtegnelsen starter med «Et lidet Skriver-kammer» (trolig innerste del av det senere Baronens sovekammer) og

FORTIDSVERN

39

DEN SVUNGNE EIKETRAPPEN i Søndre fløy fra 1660-årene er svært godt bevart. Barokkdekoren, hvite marmoreringer på rød bunn skal ha blitt utført av Hans Sager som malte bildet av Baroniet Rosendal i 1705. Trappen er unik. Frem til begynnelsen av 1800-tallet fantes det nesten ingen forseggjorte trapper her i landet. Trappebyggeriet var dårlig utviklet. Verneverdien regnes som særskilt høy og vedlikeholdsrådene er strenge. De marmorerte delene skal ikke vaskes, bare støvsuges forsiktig med myk børste.

Foto: Forsvarsbygg

fortsetter med Dagligstuen (senere Nystuen).

Den kommer så til Spiisesalen, senere Den gule sal, som altså hadde samme type vevd tapet som Stattholderrommet. Inspeksjonen av andre etasje ble avsluttet nettopp her, i nordre ende av Vestre fløy «som nu alle (var) overens dermed af os var efterseete». De gikk de så «ned af dend store Vindeltrappen som er i sin fulde Stand» og videre til underværels­ ene som ble inspisert i samme rekkefølge, fra Foged Stuen lengst nord i Østre fløy til Kiøckenet lengst nord i Vestre fløy.

Tschudi-Madsen og senere bygnings­ antikvarer hos Riksantikvaren og NIKU har lenge hatt mistanke om at flere rom var utstyrt med vevde tapeter. I 2011 ble det sørvestre hjørnet av Den gule sal og mellomgangen bak undersøkt etter en vannskade fra sprinkleranlegget på loftet. Mellomgangen var opprinnelig en del av salen, men ble avdelt og fikk trapp ned til kjøkkenet under da salen ble ominnredet i empirestil ca. 1815.

Og der: under en opprinnelig taklist, over et nedsenket tak, fant man rester av vevd flamme­tapet (NIKU 2011 og 2018, Sunde 2015). Spisesalen, også kalt Den lille sal, lå over det gamle kjøkkenet og bakerovnen.

Dette må ha vært et av husets triveligste rom med gyllenfarget, vevd tapet på veggene, kamin og vindovn slik vi ser på Segelckes

40

FORTIDSVERN

tegning. 1700-tallets beboere og middagsgjester har nok hatt mang en trivelig stund i godt selskap her!

STORESALEN OG STATTHOLDERROMMET Tilbake til hjørnerommet i motsatt ende, det daværende Stattholderrommet. Jern- eller vindovnen som sto i Spiisesalen hadde samme årstall som jernovnen bak kaminen.

Det er derfor svært sannsynlig at den ble flyttet over og gjenbrukt her i 1815. Den store sal/Storesalen i naborommet ble ombygd og delt i 1818. Spekulasjonene omkring hvordan de to praktrommene var utstyrt og ble brukt har vært mange. Den store salen, i etterkant gitt tilnavnet Riddersalen, må ha vært planlagt for store, mer offisielle mottakelser.

Segelckes plan viser en stor kamin mot østre vegg og det som trolig er skorsteinen fra Fogdestuen skrått under. I salen vet man at det hang til sammen åtte familieportretter, herunder de store skilderiene av Ludvig Rosenkrantz og Karen Mowatt som senere havnet i Danmark. Fordi beskrivelsene mangler vet man lite, annet enn at salen var stor som vide verdi. Var veggene betrukne, eller hang skilderiene på fint kalkede vegger, kan hende sammen med vevnader?

Salskammeret, senere Stattholderrommet, ble trolig brukt til «audienser» eller

mottagelser for spesielt inviterte gjester, gjerne i forbindelse med tilstelninger i Storesalen. Mellom rommene var en direkte dør. Et par yngre fløydører står fortsatt i mellomveggen, men åpningen er i dag blendet av fra nord og skjult av bokhyllene i det som nå kalles Biblioteket. Tschudi-Madsen betraktet Stattholderkammeret (navnet kommer trolig fra stattholder Ditlev Wibe) som nesten urørt fra 1660-årene. Dette kan modifiseres. Rommets form er uendret med synlige, dekorerte takbjelker, kamin, dører og vindusåpninger. Blyglassvinduene ble skiftet ut i 1827. Vindusrammene med flat midtstolpe og marmorering er imidlertid datert til slutten av 1600-tallet og altså gjenbrukt med nye glass og tresprosser.

Hopstock og Tschudi-Madsen kjente ikke opphavet til den kypert-vevde tapeten i ull, lin og silke. Senere forskning viser at den hører til en gruppe fransk-vevde tapeter, kjent fra andre anlegg i Skandinavia som Skokloster slott i Sverige. Herregården i Larvik skal ha hatt en tilsvarende tapet, men denne har gått tapt. Den vevde tapeten i Slottet Rosendal er satt opp i liggende rapporter og har spor av mange skjøter og tidligere reparasjoner. Kan det tenkes at vevnaden ble flyttet fra Den lille sal/Spiisesalen/Den gule sal da denne ble ominnredet? I så fall har

Salskammeret hatt et annet preg opprinnelig.

For få år siden ble hele tapetvevnaden forsiktig demontert fra veggene og sendt til restaurering ved tidligere Norsk tekstilmuseum i Salhus. Restaureringsrapporten fra Bevarings­tjenestene, Museumssenteret i Hordaland, har ikke vært tilgjengelig og vil bli interessant lesning.

FERDSEL I FLØYENE Den praktfulle Vindeltrappen som var i sin fulde Stand på slutten av 1700-tallet, står fortsatt i inngangshallen midt på Søndre fløy. Trappen er bygd rundt en kraftig, dreid eikestolpe, har tykke ballustre og profilert rekkverk, alt dekket av marmorert dekor på rød bunn. For å komme opp til de påkostede rommene i andre etasje, måtte både gjester og beboere bestige trappen og ta seg videre via den store gangen mot Borggården i Søndre fløy. Fram til første del av 1800-tallet fantes det bare en trapp til med unntak av loftstrappen. På Segelckes GrundTegning er en trapp inntegnet i Vestre fløy. Den gikk fra Borgerstuen opp til nåværende Nystuen.

Også dette var en svingtrapp, lukket inne i lite trappehus i 2. etasje. Tjenerskapet som kom opp med mat fra det store kjøkkenet i nordenden, måtte nok banke på før de trådde inn i rommet, den gang i bruk som Dagligstuen. Eller skynde seg videre med varm mat til middager i Spisesalen innenfor.

For å forestille seg livet i slottet gjennom århundrene er atkomstene en liten nøkkel.

Huset var stort, og ordningen må ha vært nokså tungvint. I Østre fløy var det ingen innvendige forbindelser mellom første og andre etasje før på 1800-tallet. Trappen som står her nå er datert til rundt 1860. Mye tyder på at en trapp ble slått igjennom tidligere enn før antatt. I 1818 innberetter C.H. Hoff Rosenkrone at rommene mot nord i den tidligere Storesalen ble delt av og innredet til daglige rom og fortsetter: Bygget en ny Trappe fra Store-spisekammeret opp til Gangen.

Dette har Tschudi-Madsen tolket som ny trapp i motsatt fløy, mellom Det gamle kjøkkenet og Spiisesalen/Den gule Sal, inne i den avdelte mellomgangen mot hagen. Dette er trolig feil. Som vi har sett ble spisesalen i Vestre fløy ominnredet og avdelt alt i 1815.

Den smale vindeltrappen ned til kjøkkenet nevnes ikke, men kom trolig samtidig. Året før Storesalen i Østre fløy ble delt opp, ble Fogdestuen under delt i to rom. Samme år, i 1817, ble rommet på sørsiden, opprinnelig Fadeburet, innredet som kjøkken. Rommet til oppbevaring og dekketøy var først uten ildsted, men en ny skorstein var nå oppført midt i huset. Denne ga varme til alle de nye rommene og erstattet de opprinnelige ildstedene som sto mot østveggen.

Den store ombyggingen av Østre fløy omfattet begge etasjer og må ha krevd en innvendig forbindelse. I søndre ende av første etasje var Fogdens uoppvarmede Skriverstue. Den gikk tidlig ut av bruk. I en

branntakst fra 1811 blir den kalt En ødestue, hvori fantes intet. Samtidig er Fadeburet ved siden av oppført som Skriverkammer, nå med ovn, muligens en bilegger fra kaminen i Fogdestuen. I 1846 og 1856 kalles det søndre rommet Stort Kammer og er anført med trapp. I branntaksten 1868 er østre del av rommet avdelt og kalt Spiskammers (rekonstruksjoner utført av Elin Thorsnes).

Trolig ble Skriverstuen helt eller delvis tatt i bruk som spiskammers inntil det nye kjøkkenet alt i 1818 og en første trapp slått igjennom Østre fløy samme år. Uten en trapp her, måtte fogden og tjenerskapet gå ut døren til Borggården i Østre-fløy, inn hovedinngangen, opp eiketrappen og gjennom Søndre og Østre fløy for å komme til og fra de nye daglige rommene i 2. etasje. Denne første trappen kan ha vært en enkel pakkhustrapp uten rekkverk som senere ble erstattet av dagens trapp med utskårne balusterbord i rekkverket. I etasjen over er det knyttet en viss usikkerhet til oppdelingen av søndre del av Storesalen, men gangen med langsgående vegg er trolig avdelt på samme tid.

TØMMER OG BAROKK Hopstock og Tschudi-Madsen tillegger byggherren Ludvig Rosenkrantz nærmest en «barokk» vilje for at anlegget ble lagt nettopp her i Skåla (navnet Rosendal ble først innarbeidet for vel 100 år siden). Hatteberg var den av Mowatt-godsets mange store gårder som lå mest avsides ifølge

BAKSIDEN AV HOVEDDØR i Søndre fløy i kraftig labankkonstruksjon.

Hoveddør detalj lås.

Foto: Forsvarsbygg

BLYGLASSVINDU i Det gamle kjøkken

FORTIDSVERN

41

DØREN I BARONENS SOVEKAMMER sto først i Østre fløy og ble flyttet hit på 1960-tallet. Det var en barokkdør her opprinnelig, men C.H. Hoff Rosenkrone satte inn empiredører da Panelværelset ble deko­ rerte. Ut fra retningslinjene i forvaltningsplanen og Riksantikvarens holdning i dag, ville empiredørene neppe blitt fjernet, selv om barokkdøren er fra slottet og ble hentet fra loftet.

forfatterne. Å mure opp et – i norsk målestokk – stort, trefløyet hovedhus i to etasjer nettopp her, må etter Hopstocks oppfatning ha vært en «upraktisk nødvendighet eller administrasjonshemmende manøver som (Ludvig) Rosenkrantz bevisst har ignorert betydningen av for å oppnå andre fordeler».

Nemlig å realisere et gjennomført, barokk anlegg, trefløyet og med lukket gårdsrom, underlagt og symmetrisk innrettet rett mot den mektige Malmanger-nuten som utgjorde et storslått fond-motiv i sør.

Kvinnherad og Rosendal har nok vært mer sentral i forhold til handelsvirksomhet enn det Hopstock og Tschudi-Madsen forestilte seg. Bygdas store middeladerkirke er et vitnemål om det. Ludvig Rosenkrantz plassering av et hovedsete – senere baroni - her var trolig heller ikke styrt av en ensidig vilje til å oppfylle barokkens mål.

Rikdommen i Hatteberg-godset og den store Mowat-eiendommen var i stor grad grunnlagt på tømmerhandel. Eksport av tømmer fra Vestlandet er påvist alt i vikingtid. Den fortsatte utover i middelalderen og senere i takt med at nyttbare skogsområder på kontinentet ble uthogd. Mens norske havner hele tiden var tilgjengelige, gjorde stadige kriger Østersjøen lite farbar. På Vestlandet hadde man velutviklede handelsforbindelser og kort vei til kontinentet og de britiske øyer.

Sunnhordland hadde fortsatt rike skogsområder, også kystskog med eik. Havnene var mange og fremdriftsveien fra skogen kort sammenlignet med Østlandet.

42

FORTIDSVERN

På 1500-tallet var hollenderne de viktigste avtagerne både av rundlast og skurlast eller sagbord. På 1600-tallet ble engelskmenn og ikke minst skotter dominerende kjøperne av bord og tømmer. Nå begynte imidlertid kystskogene å bli uthogd. En viktig årsak var innføring av oppgangssager. I 1563 var det satt opp 11 sagbruk. Alle lå i ytre del av Sunnhordaland. 40 år senere var tallet 55.

Den eksplosjonsaktige utviklingen fortsatt frem mot 1650. Ekspansjonen foregikk innover i Hardangerfjorden og tyngdepunktet hadde forflyttet seg fra ytre til midtre og indre strøk. Også her begynte skogteigene å minke, men den såkalte «skogadelen» i indre Sogn og Hardanger gikk aldri tom for skog.

Baronigodset var en del av dette. I 1866 reiste Ludvig Rosenkrantz selv rundt til de ulike godseiendommene for å få oversikt.

Garder med skog og fosser ble kjøpt eller byttet og lagt innunder baroniet da det ble opprettet i 1678. Ytre deler av jordegodset på Fitjar, Tysnes, Austevoll, Sotra og Askøy ble allodialgods som det var mulig å belåne og omsette fritt. (Monrad Krohn 1976, Hjelmeland 1996, Sunde 2015) Den faktiske orienteringen mot Malmanger­ nuten er likevel neppe tilfeldig. Sunde, delvis også Hopstock/Tschudi-Madsen, lister også opp mer prosaiske årsaker. Storesalen og Salskammeret lå mot øst og hadde begrenset med soloppvarming. Disse var sjelden i bruk, men hadde store peiser som kunne fyres opp ved store anledninger. I 2. etasje mot sør var det flest soverom. Her kom solen inn

når den ikke var skjult bak Malmangernuten vinterstid. Beboernes oppholdsrom og den første spisesalen lå alle mot vest. Her var det både ettermiddagssol og utsikt mot Hardanger­fjorden. I tillegg til varme fra «Gamle­kjøkkenet» under. Selv om rikdommen fra jordegodset ga varme i ovnene, måtte storfolket i Borgjo tenke på sitt velbefinnende inne i vestlandsfjorden.

SENGETEPPET SOM KOM HJEM IGJEN I hovedhuset er nær hvert eneste rom fylt opp med gjenstander fra eldre tidsepoker.

Fra enkle bruksting til verdifulle malerier og møblement. I et fredet anlegg er preget i de enkelte rom en viktig del av opplevelsen. Det kan synes selvfølgelig at gjenstander med lang tilknytning til stedet blir bevart der de er. Fredning omfatter imidlertid ikke løsøre, kun overflater og veggfaste innredning.

I forvaltningsplanene kan likevel preget og enkelte gjenstander bli nevnt i beskrivelsene.

Med en anbefaling(og håp…) om at de blir bevart på stedet «for å sikre rommets historiefortellende verdi».

Baroniet i Rosendal er imidlertid et musealt anlegg. Innboet her er derfor lite truet. Fra perioden før 1745 da familien Londeman gjorde sitt inntog, er det bevart sparsomt med møbler og utstyr. Da Axel Rosenkrantz døde uten arvinger i 1723 gikk baroniet en kort periode tilbake til kongen.

Det ble så solgt, første gang i 1727. Axels enke, baronesse Anna Christine, tok med seg nær alle dokumenter, møbler og malerier som

ikke gikk i arv til Axels søstre. Gjenstander og papirer ble senere spredt og noe gikk tapt i brann. Ludvig Rosenkrantz jordebok fra 1666 og enkelte møbler har imidlertid kommet tilbake – ad omveier. Himmelsengen og gyldenlærstolene som i dag står i Biblioteket (Salskammeret, Stattholderrommet) stammer fra den eldste tiden i Rosendal og er plassert her. Sengen er satt sammen av ulike deler fra 1600-tallet, herunder gavlen som sies å stamme fra Kvinnherad kirke, middelalderkirken som hørte innunder baroniet.

Senere eiere og ikke minst de dyktige forvalterne av slottet helt siden begynnelsen av1980-tallet, Anne Grethe Honerød og Reidar Nedrebø, har ønsket – og fått - tilbake tapte eiendeler. For rundt ti år siden kom et klenodium – et sengeteppe - tilbake fra etterkommerne etter forvalter Mathias Dahl.

Dahl, nevnt i Andreas Lambergs notater, drev Rosendalgodset for Ditlev Wibe 1725–1731, Vincents Lerche 1731–1742 og for Christian Lerche 1742–1745. Da Edward Londemann overtok i 1745 trakk Dahl seg tilbake og drev videre en eiendom han hadde kjøpt i Kvinnherad. Sengeteppet har ligget på ærefull plass i sengen i panelværelset som C.H. Hoff Rosenkrone innredet i 1818 og som sønnen Marcus Gerhard tok i bruk som sitt Baronens kammer (barontittelen var nå gått ut). Dahl har trolig fått det med seg ved

avskjeden i 1745 og stammer nok fra en av eierne på begynnelsen av 1700-tallet. På 1800-tallet hadde Dahls etterkommere tett kontakt med familien Hoff-Rosenkrone i Rosendal (Sunde 2015) og tekstilet er etter - forholdene - tatt fantastisk godt vare på gjennom fem-seks generasjoner. I 2020 ble det sendt til konservering og restaurering på Norsk Tekstilmuseum i Salhus.

BEUNDRET OG POPULÆRT. 2020 har vært et unntaksår. Baroniet har en magisk tiltrekningskraft og i et normalt, ikkepandemisk år, strømmer gjestene til, mange langveisfra. For å oppleve et av de mange kulturarrangementene og ikke minst, for å bese baroniet. Mang en gjest ville nok svært gjerne bevart minnet med et bokverk, fylt av praktfulle illustrasjoner. Og gode tekster.

Den norske antikvartradisjonen har vært å gi nøkterne beskrivelser av våre vernede og fredede anlegg. Mer flamboyante beskrivelsene overlates til ukebladene. Eller til engelske fagbeskrivelser. Her kan man møte på språk som appellerer både til materialfølelse og beundring som «the tender and equisit feeling from the glittering lime surfaces…»

Når det gjelder baroniet i Rosendal, kan man gjerne trekke lødige beskrivelser opp av hatten: Det fortjener anlegget og det fortjener de mange besøkende!

Kilder: Hjelmeland, Britt-Alise: Byggeskikken og skogen som ble borte. Artikkel. FNFB årbok 1996 Hopstock, Carsten og Tschudi-Madsen, Stephan: Rosendal 1965: Slottet fra 1665. Baroni og bygning.

Monrad-Krohn, Danckert 1976: Vanndrevne Oppgangssager Magistergradsavhandling i etnologi. UiB Jørn Øyrehagen Sunde 2015: Rosendal. Slottet frå 1665.

Et underlig levende minde. 350 år Finn Tennfjord, 1944: Stamhuset Rosendal Upubliserte beretninger, rapporter mv.

Anders Lambergs innberetning 1745 Vincent Segelcke, GrundTegninger 1786 Innberetning, ukjent forfatter, utført mellom 1750–1800 Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone, innberetninger 1823-1896 Arkitekt Elin Thorsnes: Rapporter til Riksantikvaren, spesielt for årene 1994 og 1997 Jon Brænne: Samlerapport for arbeidene 1995-2015, NIKU 2018 Delrapporter NIKU fra årene 2007, 2010, 2014, 2015 m.fl.

Muntlige kilder: Malerikonservator/prof.emer. Jon Brænne, Bestyrer Rosendal slott Anne Grethe Honerød.

PROFESJONELL LINOLJEMALING

Utvendig fasade Telegrafen, Drøbak er malt med Engwall o. Claesson linoljemaling med spesialbrekket Telegraf oker.

Engwall o. Claesson linoljemaling Se også alle våre andre produkter for bygningsvern

Et godt valg til nye og historiske bygninger

Prøv vår gode linoljesåpe med en svak lukt av mandel.

Engwall o. Claesson linoljemaling inneholder svensk kaldpresset rå linolje, 98 prosent tørrstoff, standolje og sinkhvitt. Det gjør den motstandsdyktig mot klimapåvirkninger og svertesopp. Finnes i 14 standardfarger og kan blandes etter NCS eller fargeprøve.

Bestilles på vår nettbutikk ellers er dere velkommen til vårt nye, spennende utsalg på Ørje

historiskmaling.no

FORTIDSVERN

43

FLAGGERMUSENE PÅ ORNES Ornes

VESTLAND Bergen

FREDET ART I FREDET KIRKE De eldste gjenværende trekirkene våre står ennå fordi de har unngått branner og andre farer som naturen omkring utsetter en bygning for; treskadeinsekter, råtesopp, røtter, skred, flom og storm for å nevne noe. Deres overlevelse skyldes jevnlig vedlikehold, plasseringen i landskapet, godt utvalgt virke og en sterk og smart konstruksjon.

Tekst og foto: Kjersti Marie Ellewsen Avdelingsleder Konserveringsavdelingen NIKU - Norsk institutt for kulturminneforskning

D

e fleste av trekirkene har imidlertid noen spor etter naturlige nedbrytning, og Urnes stavkirke er intet unntak. Det er bare å ta en titt på den, så ser man fort flere tegn til det. Den er rettet opp med kraftige skråstag i stål og tre, den har nye murer, og taksponen er skiftet. Det sørvestre hjørnet har fått uendelig med juling fra vær og vind.

Ser man nøye på vestveggen kan man se hønsenetting i noen små åpninger i veggen. Denne nettingen ble plassert for å hindre flaggermus fra å fly inn i kirken.

Kirkene våre er populære ynglesteder for flaggermus. Et flaggermusrede kan føre til sterk urinlukt, og ofte må bygningsdeler skiftes ut for å få fjernet lukta fra hus som har vært bebodd av flaggermus. Å skifte bygningsdeler er ikke alltid et alternativ, særlig når bygningsdelen er original fra 1100-tallet.

Avføringen inneholder dessuten salter, som fører til en oppflising av treverket over tid.

Mellom 2016 og 2019 skrev jeg en master om flaggermusredet på Urnes. Det var i 2019 ikke gjort andre omfattende mikroskopiske undersøkelser i Norge av skadene flaggermusa forårsaker. En Ph.d. skrevet av James Hales ved UCL omhandler overflateskader etter flaggermusurin og -ekskrementer på

44

FORTIDSVERN

avhengig av morsmelk de første 3-4 ukene.

Under denne tiden er flaggermusa svært sårbar for forstyrrelser. Store kolonier ligger i rede sammen, og de samler insekter på nettene. Norge har forpliktet seg gjennom EUROBATS-avtalen å ikke forstyrre, skade, eller ta livet av flaggermus.

I 2004 ble det gjort en undersøkelse i 49 kirker i Sogn og Fjordane. Det ble funnet flaggermus eller spor etter flaggermus i 32 av disse kirkene.

FLAGGERMUSA SOM BLE funnet ved bispestolen i august 2017.

flere materialtyper man finner i kirker. Denne har vært til stor hjelp under prosjektet mitt.

FLAGGERMUS I NORGE I Norge finnes 12 kjente arter av flaggermus, og alle disse artene er fredet. Flaggermusa føder bare en unge i året, og ungen er veldig

OPPDAGELSEN AV FLAGGERMUS­REDET I april 1999 var den danske arkitekten Knud Krogh ved kirken på en av sine mange undersøkelsesopphold, og oppdaget at «regnvand gennem længere tid har kunnet trænge ind og udvikle en ikke ubetydelig nedbrydning af dele av træet i samlingen i SV-hjørnet». Krogh og hans stavkirkekollega arkitekt Håkon Christie, som også var innom på besøk, skrev et notat om skaden og sendte til Riksantikvaren og Fortidsminne­ foreningen. I februar 2000 skrev Krogh nok et brev til Nils Marstein med sin bekymring, da han fikk vite at ingenting var foretatt for å tette skaden. Knud Krogh bemerket også i dette brevet at treverket var fuktig, mørt og oppfliset. Senere kom det flere bekymringsmeldinger fra Krogh.

DET SØRVESTRE HJØRNET av Urnes stavkirke.

FORTIDSVERN

45

FOR Å UNDERSØKE om saltene kunne komme fra grunnen ble den sørvestre midtromsstaven analysert fra bunn til topp. Det ble ikke funnet salter fra flaggermus andre steder enn rundt skaden ved midtromssvilla.

SOM REFERANSEPRØVE TIL alle analysene av saltinfisert treverk ble det brukt en borreprøve fra grunnstokken som var tatt ut til dendrokronologisk undersøkelse.

SV MIDTROMSSTAV og svilla har lyst og oppfliset treverk forårsaket av salter.

I 2000 ble det tettet med blybeslag mellom takspon og vegg i overgangen mellom sørveggen og omgangstaket. Dette var nok en direkte følge av innspillene fra Krogh og Christie.

På et senere tidspunkt observerte Håkon Christie et ekorn i kirken, og trodde at det oppflisete treverket i det sørvestre var forårsaket av urin fra ekornet. På dette tidspunkt var det kjent at treverket inneholdt krystalliserte salter. Det ble gjort noen kjemiske analyser av saltet, som bekreftet at saltene kunne komme fra urin og muligens

Under montering av blybeslaget i 2000 så man nok omfanget av skaden, men jeg fant ingen bilder av skaden under taksponen. Det ble derfor bestilt en røntgenundersøkelse av NIKU i 2018 for å undersøke størrelsen på skaden i svilla.

Røntgen­strålene skyter 30 meter frem, og et større område rundt kirken måtte sperres av med sperrebånd under undersøkelsen.

Røntgen­filmen ble plassert på innsiden av kirken, og det mobile røntgenapparatet ble plassert på en lift over omgangstaket. Vi hadde med oss snekker Erlend Gjelsvik

46

FORTIDSVERN

ekornurin. I 2002 ble det gjort et forsøk på å vaske ut saltene med vann. Dette virket dessverre mot sin hensikt. Senere, i 2012, ble det funnet ekskrementer fra flaggermus som tøt ut av et lite hull i svilla. Etter dette har både Knud Krogh og seniorrådgiver hos Riksantikvaren, Leif Anker, uttrykt bekymring for det sørvestre hjørnet.

BEVARINGSTILSTANDEN I DET SØR­ VESTRE HJØRNET Ulike tiltak er gjennomført i det sørvestre hjørnet og ikke alt er godt dokumentert.

som kjenner kirken godt fra før, til å styre lift og demontere veggspon og blybeslag før røntgen. Etter demonteringen var råteskaden godt synlig med det blotte øyet, men undersøkelsen ga i tillegg god informasjon om omfanget og tilstanden inne i svilla. Svilla er helt uthulet, som er usynlig fra galleriet på innsiden av kirka. Vi fikk også klarhet i at den sørvestre midtromsstaven er i god stand, og at den oppflisete overflaten kun er overfladiske skader.

Undersøkelsen viste at treverket i svilla har en eldre og inaktiv råteskade som går helt fra sørvestre stav og antagelig helt til neste stav.

Den ble undersøkt 100 cm mot høyre.

KJEMISKE UNDERSØKELSER Prosjektets formål var å finne ut hvilke salter som finnes i svill og stav, om disse saltene kommer fra flaggermusurin, og om saltene fører til en nedbrytning av treverket. Det var tidligere tatt mindre prøver fra området og sendt til analyse, men det var ikke gjort en helhetlig analyse med god dokumentasjon.

Urin inneholder 70 % urea, et stoff som ikke er et salt, men som oppfører seg som et salt (krystalliserer), og som kan degenere til ammoniakk. Det består av grunnstoffene nitrogen, oksygen og hydrogen, som er veldig lette stoffer og vanskelig å oppdage med de fleste analysemetoder.

Det ble samlet inn i alt ca. 20 prøver fra treverket i svill og stav på Urnes. Det ble tatt kun løse fibre fra overflaten og inne i redet.

Alle prøvene ble dokumentert og sendt til ulike analyser. Resultatet fra de ulike analys­ ene viste helt andre stoffer i saltkrystallene enn forventet. Under mikroskopi ble det ikke observert nitrater fra urinen, men fosfater og sulfater.

SALTER I TREVERK Salter er hygroskopiske, det vil si at de trekker til seg og avgir fuktighet fra lufta. Alle saltmolelyker har en spesifikk grenseverdi (relativ fuktighet) der de tar til seg vann og går i løsning som ioner (vannfase). Ved lavere RF grenseverdien eksisterer de som krystaller (krystallfase), og her utvider saltmolekylet seg i størrelse.

Hver gang denne grenseverdien krysses, går saltet over i en annen fase. Dersom denne grenseverdien krysses ofte nok, vil denne vekselvise overgangen mellom faser «jobbe med» materien rundt. Murverk kan sprenges i stykker og treverk flises opp. Det er gjort lite forsknings på hvordan salter påvirker treverk, men det kan tyde på at det skjer en kjemisk nedbrytning i ligninet og i hemicellulosen.

Salter har en svært komplisert kjemi. Det er sjelden at saltmolekyler finnes isolerte som enkeltmolekyler med kjente egenskaper.

Hvis det var så enkelt ville det være lettere å finne tiltak for å fjerne dem. Saltmolekylenes egenskaper påvirkes av mange faktorer. Både

ANALYSE AV MIDTROMSSVILLA i det sørvestre hjørnet med XRF.

andre salter, størrelsen på porene i treverket og temperaturen påvirker grenseverdien for når saltet krystalliserer og hvordan det beveger seg i treverket. Hva som foregår inne i treverket blir derfor vanskelig å si med sikkerhet.

NEDBRYTNINGSHASTIGHETEN I DET SØRVESTRE HJØRNET Sulfatene og fosfatene jeg fant har isolert sett en grenseverdi på over 90 %. Over denne fuktigheten finnes molekylene som saltioner i vandig løsning og under denne verdien eksisterer saltet som saltkrystaller. Dette er

situasjonen hvis man har rene molekyler i et lukket og kontrollert miljø. Hvis dette er tilfellet på Urnes også, vil det si at saltmolekylene er forholdsvis stabile, det vil si at de ikke fluktuerer mellom de to fasene; ioner i løsning og krystaller som sprenger treverket.

Jo sjeldnere saltene beveger seg mellom faser, jo mindre skadelige vil de være for treverket. Klimaloggingen på Urnes fra juni 2018 til juni 2019 har vist at luftfuktigheten inne i kirka stort sett er under 90 %, med unntak av en periode mellom november og februar hvor fuktigheten kan øke over 90 % i korte tidsperioder.

FORTIDSVERN

47

Det som overrasket mest med analysene, var at de mest skadelige saltene ikke stammer fra urinen, men fra ekskrementene.

De tørre ekskrementene fra flaggermus ligner på musebæsj, men har et annet innhold.

Flaggermus­eksrementer inneholder rester etter insekter (vinger osv.). En koloni på 50 dyr legger fra seg 6-9 kg ekskrementer i løpet

av en sommer. Det kan hende at urinen som sprayes over ekskrementene gjør at saltene skilles ut og penetrerer treverket. Saltene ble funnet et stykke fra redet også, og det tror jeg skyldes forsøket på å vaske ut saltene med vann. Vannet gjør to ting; det får saltene til å trekke lenger inn i treverket, og det kan føre til at saltene flytter seg til større områder. Det

er derfor et lite heldig tiltak for å fjerne salter fra treverket.

Alle prøvene som er tatt ut og analysert er tatt fra overflaten, og sier lite om hva som skjer inne i treverket. Det er ikke mulig på Urnes med mindre svilla på et tidspunkt blir besluttet skiftet ut. Labanalyser er mulig, men det var ikke en del av mitt prosjekt.

BILDET VISER DEN søndre veggen. Til høyre ser man den sørvestre midtromsstaven og svilla som binder stavene på sørveggen sammen.

BILDET VISER SNITTET av en treflis forstørret 250 ganger, der vår- og sommerveden kommer tydelig frem.

48

FORTIDSVERN

BILDET VISER SAMME treflis forstørret 2500 ganger. De krystallformede strukturene er salter som sprenger trecellene.

FLAGGERMUSAKTIVITET I URNES STAVKIRKE I DAG? Under tiden prosjektet foregikk var det ingen større aktivitet av flaggermus i kirken. En flaggermus ble oppdaget på gulvet i koret i august 2017. Den lå og solte seg ved siden av bispestolen. Bildet av flaggermusa be sendt til to zoologer, men ingen klarte å gi en sikker identifikasjon av arten utfra bildet.

Flaggermus kan være vanskelig å skille fra hverandre, både ved å se på dyret og dens flygemønster. Den beste måten å identifisere de ulike artene på er gjennom lyd. Med ultralyddetektor kan flaggermusas lyder tas opp, og ved avspilling kan man skille artene fra hverandre. Gjennom to-tre timer i juni 2018 ble det gjort opptak ved stavkirken fra et tre på kirkegården. Ingen aktivitet ble oppdaget rundt kirken, og det ble heller ikke gjort visuelle observasjoner av flyvende flaggermus. Samme natt var det stor flaggermusaktivitet langs veien mellom Ornes og Skjolden. Flaggermusa finnes i området, men hadde forlatt Urnes på dette tidspunktet.

TILTAK Det er vanskelig å si alderen på flaggermusredet. Flaggermusa kan muligens ha brukt kirken i mange hundre år, men det finnes tilsynelatende lite spor ellers i kirken. Under innvendige arbeider høsten 2019 fikk jeg anledning til å undersøke svill og kapiteler i hele skipet fra stillas uten spor etter salt­ utfellinger andre steder. Det er observert flaggermusekskrementer i sprekkene i nordvestre midtromsstav, men ingen tegn etter et forlatt rede eller rede i bruk. Loftet er også undersøkt til en viss grad uten å finne spor.

Da flaggermusredet først ble oppdaget ble det satt i raske tiltak for å tette inngangen til redet med hønsenetting. Dette ble utført i januar da flaggermusa ligger i vinterdvale et annet sted. På våren, når flaggermusa igjen søker tilbake til sitt vante sommerrede får den ikke tilgang. Dette er en sårbar periode for flaggermusa, og noen av artene har vanskelig

UNDER RØNTGEN AV sørveggen på Urnes måtte et større område sperres av (på grunn av strålefare).

for å finne alternative steder. Dette kan føre til at en hel koloni dør ut. Det er derfor viktig å sette inn avbøtende tiltak FØR man stenger bygningen for flaggermus. Det beste tiltaket er å sette opp flaggermuskasser i nærheten av bygningen. Plasseringen av disse bør bestemmes etter rådføring av ekspertise. Valg av riktig type kasse er også viktig, og bør ikke overlates til råd fra leverandører.

For å unngå oppsamling av skadelige salter er det viktig å fjerne ekskrementer i bygningen.

Hvis du finner en skadet eller død flagger­ mus, eller har problemer med flaggermus i huset/ kirka di, ta kontakt med Norsk Zoologisk Forening på nzf@zoologi.no Artikkelen er basert på en masteroppgave som ble skrevet av Kjersti Marie Ellewsen da hun var ansatt hos Riksantikvaren.

Kilder Norsk Zoologisk Forening: Fakta: Flaggermus Michaelsen, T. C., & Kooij, J. v. d. (2006). Kartlegging av flaggermus i Sogn og Fjordane: kunnskapsstatus 2004 (8278570124). Retrieved from KARTLEGGING AV FLAGGERMUS - PDF Free Download (docplayer.me) Blanchette, R. A., Held, B. W., & Farrel, R. L. (2002).

Defibration of wood in the expedition huts of Antarctica: an unusual deterioration process occurring in the polar environment. Polar record, 38(207), 312-322.

EUROBATS, U. (1991). Agreement on the Conservation of Populations of european bats. Retrieved from https:// www.eurobats.org/official_documents/agreement_text Hales, J. 2014 Bats in Churches: Objective Assessment of Associated Damage Mechanisms. Archaeology International, No. 17: pp. 94-108, DOI: http://dx.doi. org/10.5334/ai.1703 For fullstendig litteraturliste se hele oppgaven her: Kjersti-Ellewsen_IAKH (6).pdf

NORDISK MASTER I ARKITEKTONISK KULTURARV Jobber du innen arkitektonisk kulturarv og ønsker å øke din kompetanse med mer utdanning? Da kan Nordisk Master i Arkitektonisk Kulturarv (NORDMAK) være noe for deg. NORDMAK er en akademisk videreutdanning som henvender seg til ferdige utdannede studenter, og som arbeider profesjonelt innen arkitektonisk kulturarv.

Søknadsfrist 30. april 2021 Oppstart høsten 2021 Spørsmål? evu@aho.no Les mer aho.no/no/ studietilbud/NORDMAK Scan med mobilkamera for mer informasjon

FORTIDSVERN

49

BELYSNINGEN I NIDAROS DOMKIRKE VAR GÅTT UT PÅ DATO

1700 LYSKILDER GIR NYE OPPLEVELSER

Nidaros domkirke har i løpet av 2019 skiftet ut den gamle interiørbelysningen i kirkerommet, med en ny som skulle dekke behovet i dag og framover for et mangfold av aktiviteter. Den gamle belysningen fra tidlig på 1960-tallet kunne ikke lenger dekke de behov for lys som en moderne og flerfoldig bruk av kirken krever. Slitasjen på kulturminnet etter mye rigging og tilpasninger ga grunn til bekymring.

Tekst: Marie Louise Anker Prosjektleder og Fagdirektør for kulturminneforvaltning ved NDR -Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider Sivilarkitekt MNAL, PhD.

S

pørsmål og problemstillinger vi stadig stiller oss er: Hvordan kan det egentlig ha vært i dette kirkerommet? Hvordan har det fungert, hvordan har man opplevd det gjennom tiden?

50

FORTIDSVERN

Ofte er gotikken beskrevet som lysets og himmelstrebens arkitektur. Mange sier også at Nidaros domkirke er en gotisk katedral, og i dag fremstår den primært som det - med gammel og ny gotikk. Det kan derfor være berettiget å oppsummere bygningshistorien

og stilistisk tilnærming i grove trekk: Nidaros domkirke ble påbegynt og påbygget Olav Kyrres Kristkirke (midt 1000-tallet) tidlig på 1100-tallet. De eldste stående delene i dag fra middelalderen viser en gryende utvikling av gotikken også i de romansk normanniske

Den gamle belysningen fra tidlig på 1960-tallet kunne ikke lenger dekke de behov for lys som en moderne og flerfoldig bruk av kirken krevde.

DEN STORE LYSKRANSEN i sentral­ tårnet som blendet for blikket mot stjernehvelvet, kariatidehoder og ornamentikken i tårnet tas ned.

Foto: Morten Warholm Haugen/BERRE

tverrskipene som først ble bygget til den forhenværende Kristkirken som da dannet koret.

De to kapellene i tverrskipenes grunnplan er korshvelvete kvadratiske rom med runde chevronbuer i inngangen med tilsvarende chevronribber i hvelvene. Oppover i tverrskipenes høyder blir arkader og vindusnisjer mer spissbuet, som vi vanligvis sier er et kjennetegn på gotikken. Kapittelhuset er den delen av byggverket hvor vi mener å finne den klareste overgangen mellom romansk og gotisk arkitektur. På tross av en noe hardhendt utvendige restaurering i restaureringshistoriens begynnelse, har vi her opprinnelige søyler og hvelv intakte. Søylenes utforming og bladverket i kapitelene, ribbene i hvelvene og den spissede buen i korshvelvet.

Vi kan kanskje si at Nidaros domkirke var Nordens tidligste svar på den gotiske stilretningen, selv om lys og himmelstreben først virkelig kom fram i byggeriene på kirka på 12- og 1300-tallet da både koret og vestskipet stod ferdig. Det er bare brokker av byggets interiør og lysinnslipp i klerestoriehøyde vi har fra den tiden. Mye av det vi ser i dag er rekonstruksjoner og antagelser fra restaureringsperioden som startet opp i 1869.

Koret hadde blitt ombygget med et klart barokkinteriør, og hadde fungert som menighetskirke etter reformasjonen i 1537.

Store vinduer fra renessansen (1500-tallet?) var satt inn, og inne var det flat himling og tre etasjer med pulpiturer (private avlukker) for det Trondhjemske borgerskapet langs

veggene. Vinduene med vanlig klart blyglass slapp inn maksimalt med lys fra sør inn i rommet som kanskje også var hvitkalket.

Kirkerommet slik det framstår i dag, kan vi si var ferdig bygget i 1930 med hvelvingene over midtskipet og rosevinduet i vest. Koret var ferdig restaurert og rekonstruert tidlig på 1900 innviet til Kong Håkons kroning.

Tverrskipene var ferdig restaurert og hadde fått nye åpne takkonstruksjoner i tre inspirert av blant annet takverket i Værnes kirke på slutten av 18.tallet.

INNGANG TIL PROBLEMATIKKEN OG PREMISSENE FOR NY BELYSNING I NIDAROS DOMKIRKE. Restaureringen og rekonstruksjonen til

FORTIDSVERN

51

52

FORTIDSVERN

SETT FRA SKIPET i vest med Korsalteret og videre inn i koret med oktogonen og høyalteret.

Foto: Morten Warholm Haugen/BERRE

FORTIDSVERN

53

SØNDRE SIDESKIPSVEGG ARKADE. Foto: Morten Warholm Haugen/BERRE

dagens kirke fjernet det som måtte ha vært av spor etter fargebruk og malte overflater i rommet. I tillegg ble det satt inn nye vinduer i veggene som nok i sum ga mindre lys inn i koret, men da vurdert som riktig ut fra steiner og funn i muren ellers. Dette ga også føringer for utformingen av skipets klerestorium i vest.

Restaureringen og rekonstruksjonen av kirkebygget som startet opp i 1869 ble fullført til en kirke i en tydelig lutheransk ånd og for liturgien i det 19. og 20.århundre. Det opprinnelige middelalderske kirkebygget, var en katolsk kirke, laget for den katolske liturgi og for sin tid. Vi kan bare forestille oss hvordan man da opplevde kirkebygget, datidens behov for lys til praktiske daglige gjøremål og bruken av lys for å understreke det hellige i rommet. Uansett hvordan vi prøver å rekonstruere et bilde av fortiden, så er dette spørsmål som nesten er umulig å finne svar på i dag. Vi kan knapt forestille oss hvor, og hvordan, alterene

54

FORTIDSVERN

for de forskjellige helgener stod, hvordan de fikk lys og hvilke dekorasjoner og farger som ellers var i kirkerommet.

Det er vanskelig for meg, i 2021 her nord, å tro at man stengte dagslyset ute i samme grad som man gjør i dag med dagens glassmalerier i kirkerommet. Ingen vet hvor mye glassmalerier det var egentlig. Det har nok vært noen, det var tross alt erkebiskopens kirke. Erkebiskopen kunne hente tiende fra store områder, men glassmalerier var svært kostbare, og jeg vil så gjerne anta at det har vært mye større lysmengder som slapp igjennom vinduene enn det som skjer i dag.

Da ville man kunne kjenne på høyden og det for datiden, uvanlige lyset i det uvanlige store rommet når man kom inn i kirken. Her var det en blanding av hellige undre og kirkemakt som skulle manifesteres for leg og lærd.

Hvordan var glassmaleriene i så fall bygget opp for å slippe inn lys og farge? Det er jo

ikke tema her, men vel verdt å spørre seg om når man sitter rundt nyttår og skriver, og der siste glime av dagslys forsvinner kl.1430.

Tidlig på 1900-tallet gjorde Gabriel Kielland sitt beste for å skape en middelalder­ koloritt og uttrykk i sine glassmalerier.

Kielland tok ikke hensyn til at de maleriene han studerte hadde 400 år med sot og annen skitt i overflaten som dempet både farge og lys. Han lot sitt svar på denne skitten og patina brennes fast i glasset, mens man f.eks. i Chartres nå har renset og restaurert de gamle vinduene og sluppet lyset og de klare fargene inn. Vi som restaurerer, kan jo i dag grue oss for den tiden da våre arbeider skal bedømmes ut fra det vi ikke vet - eller har tatt notis av.

Hans arbeider var ferdige i 1934 DEN GAMLE BELYSNINGEN I dag finnes det åtte store messing-lysekroner i kirken hvorav to henger i henholdsvis nordre

SØNDRE MIDT-SKIPSVEGG, TRIFORIUM og klerestorium med glassmalerier sett fra nordre sideskip arkade.

Foto: Morten Warholm Haugen/BERRE

PROSJEKTGRUPPEN Prosjekteier NDR - Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider Prosjektleder: NDR v. Marie Louise Anker Prosjektleder installeringsarbeider i domkirka: Jan Tøndelstrand, Drifts og sikkerhetsleder NDR Håndverkerkoordinering NDR, Odd Inge Holmberget, smed Eksterne konsulenter og rådgivere: Lysdesign: Erik Selmer, Arkitekt MNAL Lysdesigener IALD Rådgivende ingeniør elektro: SWECO v. Silje Ausen Årseth, Siv. Ing. Programmering: Luxmentor v. Sivert Lundstrøm Installasjon og montering: NTE, bas Espen Remen Sæther

I tillegg var det minst ti installatører og lærlinger fra NTE og rundt 15 forskjellige håndverkere og lærlinger fra NDRs egen stab som har bidratt i monteringsarbeidet. Rundt 30 km. med ny kabel har vært trukket, og det er installert ca. 1700 nye lyskilder som er individuelt styrbare.

Tilskudds og bidragsytere til den Nye belysningen: Kulturdepartementet, Trøndelag Fylkeskommune, Trondheim kommune, Reitangruppen AS, Kverva AS, Sparebank 1 SMN, Nordenfjelske Bykreditts Stiftelse, Thomas Angells Stiftelser, Håkon Bleken og privatpersoner som har donert penger via Spleis.

og søndre tverrskip. To henger i hvert sitt vestfrontkapell og to i kapittelhuset. Disse er fra 1700 og nærmere oss i tid. Vi går ut ifra at det alltid har vært alterbelysning. Ellers vet vi ikke noe om den tidligste kunstige belysningen i kirka, annet enn at det må ha vært noe.

Interiørfoto i koret fra tidlig 1900 viser belysning som med første øyekast kan se ut som gasslamper, men ett bevart eksemplar av denne er en elektrisk lampe; i svært dårlig forfatning. Belysningen vi har skiftet ut var fra tidlig på 1960-tallet og utformet av designeren Jonas Hidle. Vi har ingen gode beskrivelser av om det var den tidlige 1900-tallets belysning som da ble skiftet ut, eller om det har vært noen annen belysning i mellomtiden. Antagelig var belysningen en såpass kostbar installasjon at det kun ble supplert der det var høyst nødvendig inntil slutten av 1950 begynnelsen av 1960. Gamle fotos kan tyde på det.

Jonas Hidle valgte å bruke belysningsarmatur som var utviklet for Bodø domkirke og andre armaturer som var utviklet ved Høvik verk. Denne belysningen var først og fremst laget for å se hvor man gikk og hvor man befant seg, muligens også for å kunne lese i salmebøkene, selv om man i dag hadde problemer med nettopp det. Lyset skulle virke i samspill med arkitekturen, men ikke for å underbygge eller vise fram arkitekturen.

Derfor ble det det rosa marmorgulvet fra 1930 som fikk lov til å reflektere sin farge opp på vegger og søyler. Ingen oppdaget fargespill og forskjellige steinsorter mens de var i kirka.

Det gamle lyset i Nidarosdomen var i prinsippet en avansert form for gatebelysning, ifølge lysdesigneren Erik Selmer. Lyset som var rettet mot det rosa marmorgulvet, ble reflektert opp mot veggene slik at kirken så ut som om den var bygget av sandstein.

Kirken var mørk, og alle de vakre detaljene og skulpturene var lite synlige.

Ved siden av Jonas Hidles belysning var det før all belysning ble skiftet, installert en del tilfeldig plassbelysning og spotter i tillegg til lyskastere som hadde sin midlertidige plassering på triforiene for å lyse opp f.eks. korbueveggen og ellers være tilgjengelig for alle forskjellige arrangementer i kirken.

HVORFOR MÅTTE VI SKIFTE UT DEN BELYSNINGEN SOM VAR I KIRKEN? Dagens kirkebygg -katedralen -, er definert som nasjonalhelligdom og -symbol. Den er hovedkirken for Den norske kirke, det er både biskopen i Nidaros bispedømme og Den norske kirkes preses som virker her. I tillegg brukes den i økumenisk sammenheng hvor det f.eks. ukentlig er gudstjenester etter anglikansk og svensk liturgi. Den siste

FORTIDSVERN

55

STEINMEYERORGELET MED ROSE­ VINDUET sett fra koret mot vest. (merk at de utskyvbare lysriggene står ute)

56

FORTIDSVERN

SENTRAL TÅRNET STJERNEHVELV.

Foto: Morten Warholm Haugen/BERRE

NORDRE TVERRSKIP WAGNERORGELET og takverket i tre sett fra sentraltårnets fot.

Foto: Morten Warholm Haugen/BERRE

katolske bispeinnvielsen i Norge skjedde i kirken i oktober 2020.

Kirken er brukt som kronings- og signingskirke for Norske konger etter 1814. Kirken er også en menighets kirke for Nidaros domkirkes og Vår frue menighet. Videre er det fem kor som er tilknyttet kirken for forskjellig bruk, og det er fire orgler plassert i kirken til forskjellig bruk. Liturgien for forskjellige formål har endret karakter over tid.

Kirken rommer cirka 1800 sitteplasser når alle utganger er åpne for rømming. I tillegg leies kirkebygget ut til andre konserter og arrangementer, der Olavsfest er en stor aktør med spektakulære arrangementer.

Teateroppsetninger og danseforestillinger er også vanlig. Det er menigheten som står for utleie av kirkerommet og ser til at kulturarrangementene følger regelverk for handlinger i kirkerommet.

Alt dette har ført til at lysbehovet har endret karakter, her som ellers i samfunnet.

Alle skiftende arrangementer hadde ført til økt risiko for ulykker og skader både på mennesker og byggverk ved at mange tilfeldige arbeider med lyssetting forgikk i og fra høyden og med tvilsomme sikringsløsninger. Gammelt elektrisk utstyr ble lappet og skjøtt på og festet provisorisk. Lyskastere og lamper ble festet til steinen og slet på den. Dette var ønsket bort. I tillegg var ikke lyset godt nok til å lese i salmeboka når man skulle følge gudstjenesten.

Hovedlyset i kirken nærmet seg femtiårs alder, og reservedeler ble vanskelig å fremskaffe slik at flere og flere lamper slukket.

Kostnaden med ombygging av lyset, ca. 600 enkeltkilder i det store kirkerommet, ble vurdert som lite formålstjenlig så lenge det ikke ville gi det nødvendige lyset som det var behov for uansett.

Anslått anskaffelses kostnad i 2014, basert på en mulighetstudie laget av lysdesigneren Erik Selmer, var 23 millioner kroner. NDRs (Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider) budsjetter har normalt ikke rom for slike investeringer. Ti millioner ble gitt som150 års jubileumsgave til NDR fra kulturdepartementet høsten 2017, mot at man klarte å samle inn resterende midler for belysningen.

Man begynte å forberede anskaffelser av designer og ingeniører vinteren 2017/18. innsamlingen av midler til lyset nådde målet i juli 2018 og prosjekteringen kunne nå starte opp med en relativ sikker finansiering av hele prosjektet. Det var utelukket å starte opp prosjektering for noe mindre prosjekt enn ny belysning for hele kirken.

På tross av at dette var det en vandring i svært ukjent terreng for alle i prosjekteringsgruppen. I NDR hadde vi nok kunnskap om byggets historie og daglige drift, og NDR hadde ønsker om å kunne vise publikum hemmeligheter i murverket man ikke kunne se med den gamle belysningen. Vi hadde oversikt over formelle og praktiske

FORTIDSVERN

57

SMÅ-SØYLEKAPITEL MED HODER som kom fram i lyset, samt ny mulighet for styrt belysning mot evt. kunst langs veggen i nordre sideskip i vest.

Foto: Morten Warholm Haugen/BERRE

DØPEFONTEN (Gustav Vigeland) belyst som særskilt objekt.

restriksjoner, men vi hadde lite kunnskap om den raske utviklingen av lysteknologiens muligheter. Våre konsulenter og installatører hadde slik kunnskap, men kjente desto mindre til byggets irrganger og sammensetning og restriksjonenes fallgruber. Sommeren 2018 hadde vi etablert en prosjektgruppe, og arbeidet kunne starte for alvor. Høsten startet man opp med lysprøver som var basert på designkonseptet fra mulighetsstudien.

Slik fant man fram til hvilke krav som måtte settes til lyskvalitet og å få et visst overblikk over hva som fantes i markedet. I tillegg ble løsningsprinsipper for hvordan lyset skulle plasseres, monteres og virke avklart for å gi riktig virkning for lysdesignet. Dette skulle godkjennes av Riksantikvaren, Våren i 2019 fikk vi inn et samlet prisanslag på arbeidet som vi siden har forholdt oss til.

Det var viktig for prosjektet at de som skulle bruke lyset ble tidlig involvert i planleggingen og fikk beskrevet sine behov

58

FORTIDSVERN

JOHANNESKAPELLET SØNDRE TVERRSKIP, med innskrevet datering for innvielsesdato.

Foto: Morten Warholm Haugen/BERRE

og ønsker for prosjektgruppen. Dette ville gi grunnlaget for det samlete sluttsvaret der behov og ønsker skulle være veiet og oppfylt.

Disse ble invitert med høsten 2018 og har siden blitt invitert inn i forskjellige stadier i gjennomføringen av prosjektet.

Med mange brukere og forskjellige behov som skulle dekkes var det viktig at vi klarte å finne fram til fleksible løsninger og å finne fram til felles multiplum.

HVORDAN GIKK VI FRAM FOR Å FÅ PÅ PLASS DEN NYE BELYSNINGEN? Vi måtte gå noen runder med oss selv sammen med Riksantikvaren for å finne fram til hovedprinsippet for plassering av belysning i det store kirkerommet. I utgangspunktet trodde vi at ved å belyse mesteparten fra klerestoriehøyde ville kunne svare ut for mesteparten av behovene. Litt inspirert av Kølnerdomens nye belysningstilskudd. Diskret plassert i klerestoriet uten å forstyrre publikum. Ved

Foto: Erik Selmer

bygging av dummys og plassering av disse i klerestoriehøyde, så vi at det i høyeste grad ville forstyrre vår opplevelse av kirkerommet og ikke minst glassmaleriene i høyden. Vi jobbet oss derfor fram til en løsning der hovedbelysningen skulle komme fra triforiehøyden. Plassert slik at de minst mulig skulle være synlige fra kirkegulvet.

Design av armaturer og armaturfester var ikke tema, det var kun lysdesignet, lysplassering og lyskvalitet som var tematikk og fortsatte være tematikk langt ut i prosjektet til vi hadde funnet fram til et løsnings­ prinsipp som gjorde det mulig for oss å legge ut på anbud. Så fikk vi se på hvilke tilbud vi fikk og hvilke valgmuligheter vi da hadde, for det var jo klart at noe måtte bli synlig om vi skulle klare å belyse de delene og elementene og som det var behov for, og som kunne gi oss fleksibilitet. På triforiene fikk vi også laget utskyvbare rigger med lyskastere (washere) for å

WILHELM RASMUSSENS SØLVKORS på korsalteret.

Foto: Morten Warholm Haugen/BERRE

FORTIDSVERN

59

LYSKASTERE LESELYS og utskyvbare rigger i nordre kortriforium og klerestorium sett fra høyden.

Foto: Erik Selmer

UTRIGGET ARMATUR med «leselyset» som faktisk gir det generelle lyset på gulvet i kor og skip. Innfesting i klamme rundt søylebase.(Koret) Foto: Erik Selmer

kunne belyse spesielle arrangementer som vil foregå, men som ellers ikke skulle være synlige for publikum.

I dag bruker NDR restaureringsprinsipper og utprøvde tilnærminger til de kultur­ minnene vi skal håndtere, slik det anbefales i Veneziacharteret og seinere utdypinger av hvordan det kan forstås. Tidligere var det andre metoder som gjaldt. Vi hadde etter avtale med Riksantikvaren som prinsipp at ingen nye hull eller åpninger skulle tas i stein, spesielt ikke middelalderstein. Slik søknad om dispensasjon ville vanskelig bli godkjent. Hovedprinsippet var å finne feste i murfuger eller på andre måter som å gjenbruke gamle hull og innfestninger.

60

FORTIDSVERN

Dette er jo lett å si om vi trekker ledninger horisontalt på dekker, men når vi skulle trekke hovedkabler og føringer vertikalt hvordan kunne vi håndtere det? Fra krypt og kjeller til opp i tårnene? Tyngdekraften er jo en egen fysisk betegnelse som også gjelder for ledninger. El-sentralen ligger i en kjeller utenfor selve kirkebygget. Hvor var det mulig uten å forstyrre konstruksjoner og synlige overflater fra kirkerommet? Vi kan jo nesten si takk og pris for tidlige tiders nonsjalanse med tanke på nye installasjoner!

Vi kunne gjenbruke gamle innfestningshull og innretninger sammen med en god del av de gamle føringsveiene for el-kabler og gamle vannrør. Vi slapp å borre åpninger.

Videre ble det utvist stor kreativitet fra elektromontørene med bruk av kabelbruer i mange forskjellige dimensjoner. Dette forutsatte også en streng ordenssans hos dem og deres plassledelse, og ikke minst fra rådgivende ingeniør og programmerer.

Man skulle tross alt holde styring på nesten 1700 individuelle lyskilder når prosjektet var ferdig. Prosjekt­gruppen drøftet og diskuterte hvordan man kunne finne monteringsmåte for hovedmengden av armaturene på triforie og klerestoriehøyde. Fugene var ikke rytmisk eller regulært plassert i murverket, mens oppsatsen av armaturen har en gjentagelse for hver hovedbue bortover. Denne oppsatsen måtte kunne stå fast og fiksert, og vi søkte

den mest rasjonelle metoden for innfesting og montering ved å lage små stativ på sirkulære plater for innfesting av armaturer på små rigger. På den måten man kunne treffe fuger for innfesting uten at de ble målt inn i forkant for hver plassering. Vi lyktes med det uten å lage inngrep i steinen.

Det som vi har kalt leselys fungerer også som et generelt lys, er små diskré LEDlamper, med svært lite blendingsvirkning og likevel med god lysspredning som måtte nå ut over stolradene i kirkerommet. For at lyset fra disse ikke skulle forstyrre ornamentikken i buefeltene ble det laget egne festeklammer ut fra søylene på triforiebuene og ca. 70 cm. ut foran triforiekanten. Vi kan nesten si at det er disse som dekket opp den belysningen som vi skiftet ut. I arkadegangene under triforiene i skip og kor har vi hengt opp og festet armaturer som belyser søyler, buegang og hvelv på samme måte – med klemmer rundt ribbene for å stabilisere og fiksere lysvinkel og innretting slik at man ikke skal blendes.

Smale lave LED-striper som bakgrunnsbelysning, gir dybde i vindusnisjer og bueganger i høyden slik at veggene framstår mer tredimensjonale i hele bygget. På tross av at virkningen oppfattes mer blålig er det brukt en lysfarge tilsvarende kjølig dagslys.

Stripene er festet på smale gesimslister, men selve installasjonen har vi søkt å gjøre så diskré som mulig.

Vi har gjenbrukt flere generasjoners innfestinger uten at vi har klart å dokumentere hvordan, eller for hva, disse tidlige installasjonene har vært. Allerede nå kan man jo ane at en del av framtidens dom over gjennomføringen av noe i dette prosjektet, som uvitenhet og ignoranse ved håndteringen av tidligere tiders tekniske installasjoner.

Et par steder på gulvplan har vi sett oss nødt til å gi lys fra gulvnivå og opp. Der har vi ikke funnet andre alternativer til å kunne fremheve viktige arkitektoniske, kulturhistoriske elementer eller viktige symboler uten vesentlig forstyrrende inngrep. Den samlete belysningen skulle også gi en helhetlig opplevelse av bygget og byggets enkeltdeler.

Vi har forsøkt å være ærlige med våre funksjonsløsninger for i størst mulig grad tilfredsstille de mange brukernes behov, samt til vår forståelse av byggets historie uten at det skulle gå fysisk ut over det stående kulturminnet. Ved å ha individuell kontroll på alle lyspunkter kan vi styre lysmengden og lysstyrken i rommet eller deler av det.

Lyssettingen som man møter til daglig i kirkerommet er tonet opp fra mørket til det punktet der man kan se hverandre og vesentlige detaljer i rommet.

Det er egne forhåndsinnstillinger for forskjellige typer bruk i kirkelig sammenheng, og til enkelte konsert og kulturarrangementer.

Anlegget og installasjonene er forberedt for å kunne innstilles og suppleres ved de virkelig

LITEN LYSKASTERIGG og LED-striper i vestskips-triforiet.

store og spesielle arrangementene. Vi kan jo nevne at NRK nå regner med en besparelse på rundt 80 prosent av sine installasjonskostnader for fjernsynsoverføringer fra kirken.

Kirkebygget er jo ikke planlagt for de forskjellige tiders tekniske- og infrastrukturelle krav som går ut på dato etter hvert. Det å frakte ting med seg fra ett sted til et annet er alltid en utfordring her dersom man ikke har kraner, stillaser eller lift. Den nære fortidens ubrukelige etterlatenskaper ble derfor fjernet når vi hadde lift tilgjengelig og ledig for annen bruk enn lysmontering. Det har med andre ord også vært et stort ryddeprosjekt i høyden.

LYS, INNSTILLING OG OPPLEVELSE I sommer fikk besøkende oppleve kirke­ rommet under installeringen av belysningen, og man arbeidet da med full lysstyrke siden vi ikke kunne starte programmeringen før alt var installert. Noen av oss vil alltid savne inntrykket av den mørke kirken som var tidligere, andre vil kjenne begeistring over at man får se så mye som man ikke hadde sett før. I prosjektgruppen var man hele tiden enige om at ved endelig innstilling skulle vi starte med mørk kirke og stille inn lyset til punktet der vi fikk fram det vi ønsket og hadde behov for å vise, som f.eks. sentral­ tårnet med stjernehvelvet og ornamentikken, takkonstruksjonene i tverrskipene og ikke minst ornamentikken på kapiteler og buer.

I tillegg har vi steinhuggermerker og oppslag fra byggeperioden som vi kan trekke fram.

Veggenes tredimensjonalitet kommer fram, og klerestoriene med glassmaleriene får mer oppmerksomhet ved at øyet også trekkes opp

Foto: Erik Selmer

mot det lyset.

For den daglige publikumsbruk er nå satt en lysstyrke slik at man fremdeles også skal kunne finne roligere kroker for kontemplasjon om man ønsker det. Videre har man laget ferdig program for lyssetting til forskjellige messer og gudstjenester, der den mest spektakulære nok er midnattsmesse til første påskedag. Da går kirken fra helt mørkt til lyst over 40 sekunder og fra rosevinduet i vest og mot høyalteret i øst.

Installasjonene er nært 100 prosent reversible i forhold til hva vi møtte. Fortidens lysopplevelser kan vi fantasere om, men aldri klare å gjenskape. Vi er moderne mennesker med helt annen refleksjons- bakgrunn enn fortidens.

Fotografiene viser ikke hvordan lyset oppleves i kirken, men de viser noen av elementene vi har lyssatt og hvordan romligheten i bygget blir fremhevet. Bildene her gir inntrykk av en mye lysere kirke enn slik den oppleves når man beveger seg rundt i rommet. Lysfargene er valgt for å underbygge forskjellene på nært og fjernt der den blå tonen viser avstand og dermed dybde når det plasseres i bueganger i veggene, mens varmere lysfarger skal gi nærhet, samtidig som fargene og variasjonen på stenen i byggverket kunne vises. I klerestoriet fikk vi fram buegangene, samtidig kom også fargene i glassmaleriene med sollyset på den andre siden tydeligere fram.

Opplevelsen av lyset er selvfølgelig avhengig av tidspunktet på døgnet og på året, og om det er noe spesielt som foregår som har sin egen belysning. Bildene kan derfor bare gi en forsmak og være fine i seg selv, mens opplevelsen får man bare ved å være til stede i egen person.

FORTIDSVERN

61

FØRTE VENGEBURET TILBAKE

VESTFOLD OG TELEMARK Lisleherad Porsgrunn

Ble gårdens smykke I Lisleherad i Notodden kommune i Telemark ligger småbruket Nymoen på 20 mål. Som mange andre småbruk i Norge er det ingen gårdsdrift her, men også her kan en eier glede seg over å ha en bygning som gir bruket en synlig historie. Dagens eier Kjell Olav Nymoen har sammen med sin far John Nymoen ført buret tilbake med antikvariske metoder. Nå står buret der som gårdens smykke, men omgitt av vemod.

Tekst og foto: Ivar Moe

DETTE VENGEBURET i Lisleherad i Notodden kommune var merket av en lang tidsreise siden tømmeret ble hugget i 1729-1730. Eieren Kjell Olav Nymoen har, sammen med sin far John Nymoen, ført bygningen tilbake slik den var som ny.

62

FORTIDSVERN

SLIK SÅ BURET ut bare for få år tilbake.

John Nymoen på bildet, faren til dagens eier, så på bygningen som sitt hjertebarn, og bidro sterkt til at det ble gjen­ nomført en antikvarisk istandsetting. Her ser vi hvordan buret den gangen hvilte på betong med jernbanesviller i trappen.

Foto: Kjell Olav Nymoen

ENDELIG KUNNE DEN nye trappa stå ferdig, laget i kjerneved furu og utført med sinklaft.

Foto: Kjell Olav Nymoen

- ETTER MIN MENING er det viktig å bruke gamle håndverksmetoder og den typen materialer som ble brukt den gangen buret var nytt, sier Kjell Olav Nymoen.

F

aren min fikk ikke oppleve hele prosjektet ferdig. Buret var hans hjertebarn, og uten ham ville vi ikke begynt denne prosessen. Han døde i mars i fjor. Trappa stod ferdig på høsten i 2019. Han fikk sett den, men ikke de siste stolpene. Vi feiret 90-års dagen hans på låven her, som har et stort forsamlingslokale, 70 gjester i august 2019. Han døde i mars av Corona, smittet på Solgården i Spania. Så det var jo litt vemodig i fjor sommer da vi fullførte prosjektet. Vi skulle gjerne hatt han her da, sier Kjell Olav Nymoen.

Han overtok plassen etter faren John Nymoen, midt på 1990-tallet. Dette var en gang farens barndomshjem. Kjell Olav Nymoen vokste opp med foreldre og søsken på en større gård i Heddal. I 1997 bygde han

nytt våningshus på Nymoen. Det ga ham Notodden kommunes byggeskikk pris . Til daglig er han kvalitetsingeniør med jobb på Kongsberg.

Buret har stått på denne gården siden 1916.

Hit ble det flyttet fra plassen Gamlemoen i nærheten. Norsk Hydro hadde kjøpt opp området for å bygge industri, og mange hus ble flyttet. Årene gikk og bygningen forfalt.

Bygningstypen heter vengebur eller vingebur på grunn av utstikkerne på sidene. Dette er et stabbur på en dialekt og bur på en annen, til oppbevaring av mat. En interessant detalj er musesvillene ( museflak) som ligger mellom selve buret og stabbene. De er uthulet mot undersiden, slik at det dannes en spiss kant som mus ikke klarer å klatre forbi.

FORTIDSVERN

63

- For ca. 25 år siden falt trappa ned. Da bygde vi ny trapp i jernbanesviller. Noen av hjørnestolpene begynte å bli dårlige. Gulvet inne falt nesten ut på den ene siden. Det stod på støpte betongpillarer. Min far sa da at han kunne tenke seg å restaurere stabburet. Jeg visste jo at hvis vi skulle gjøre det så skal det gjøres på gammel måte. Det er ikke bare å gjøre litt sjøl, sier Kjell Olav Nymoen.

De kontaktet restaureringshåndverker Jørn Berget i Bø i Telemark. Først foretok de en dendrokronologisk undersøkelse.

- De boret ut en god del rundt omkring, og sendte prøvene til Hamburg. Derfra kom beskjeden om at deler av tømmeret ble felt i vinterhalvåret 1729 og 1730. Jørn Berget gikk gjennom hele, og laget en rapport over hva han mente burde gjøres for å sette bygget tilbake. Han laget et budsjett, som vi brukte da vi i 2017 søkte Kulturminnefondet om midler, og fikk avslag, fortelle han.

Grunnen til avslaget var at Kulturminne­ fondet da valgte å prioritere bygninger som har mer allmenn interesse enn et vengebur som står på et tun et godt stykke unna allmenn ferdsel.

- Jaja, så var det bare å glemme det, men så sa Halvor Sem (døde i 2020) som hadde hjulpet meg med den første søknaden at jeg bare skulle søke en gang til. I mellomtiden hadde Kulturminnefondet gjort søknadsprosessen digital, og da kunne jeg gjøre alt sammen selv; med vedlegg og budsjett. Jeg brukte mye av den samme begrunnelsen, og søkte om 177 000. Jeg fikk positivt svar og hele summen jeg hadde søkt om. Da var begrunnelsen til Kulturminnefondet at de syntes at det var veldig positivt at vi ville ta vare på en slik bygning. Samme søknaden med litt andre ord gikk rett igjennom. Det var på vinteren 2019.

De begynte på jobben sommeren 2019, med graving, oppjekking av buret og fjerning av betongfundamentene. Hele rammen under ble tatt ut, og satt i stand innendørs med nye sviller på verkstedet til Jørn Berget i Bø, en på fronten og en på bakkanten. Han byttet ut litt på den ene musesvilla på baksiden. Den nye trappen ble laget på et verksted i Bø i trappelaft med kjerneved fra Tinnoset Sag.

HALVKLØYVINGENE SOM LIGGER på klauvene (stabbene), museflaka, hadde noe råte i endene. Her ble det spunset nye ender i stedet for å skifte hele stokken. De gamle flaka er 50 cm i rotenden med lite yteved. Slikt virke er ofte krevende å skaffe.

Foto: Kjell Olav Nymoen

HER SER VI den halvkløyvingen slik den var før det ble spunset inn en ny ende.

64

FORTIDSVERN

Foto: Kjell Olav Nymoen

DE TO SØNDRE HJØRNESTOLPENe i svalgangen hadde råte, insekt -og hakkespettskader. Her var den beste løsningen å bruke øks og hugge til to nye.

Foto: Kjell Olav Nymoen

HER SER VI detaljer fra oppjekkingen av buret for å fjerne råte og skifte materialer. Det ble brukt jernbjelker.

Foto: Kjell Olav Nymoen

FORTIDSVERN

65

JØRN BERGET, TRADISJONSHÅNDVERKEREN som har jobbet med dette buret, tror at bygningen ble oppført uten svalganger. Her ser vi inn i svalgangen.

HER SER VI inn i selve rommet hvor maten ble oppbevart. Eieren Kjell Olav Nymoen ser for seg at dette kan bli et sted hvor han oppbevarer gamle gjenstander som tilhører gården.

- På taket er det gamle stein som er vasket.

Under er det nye plater av papp og den gamle steinen er lagt på toppen. Faren min var veldig interessert; og var det ikke for ham så hadde jeg neppe startet opp dette prosjektet. Det var hans hjertebarn. Han vokste opp her, før han giftet seg med mor mi som hadde en større gård i Heddal. Jeg hadde ikke noe stort ønske om at jeg selv skulle bruke et par hundre tusen, så faren min bidro med 100 000. Jeg fikk 177 000 i støtte av Kulturminnefondet og resten har jeg betalt selv.

66

FORTIDSVERN

DELER AV OVERGANGEN mellom trappen og bygningen kunne ha vært byttet ut, men eieren Kjell Olav Nymoen ønsker å beholde så mange spor som mulig.

Hvor viktig har det vært for dere å bruke antikvariske metoder?

- Jo, når vi først skulle gjøre jobben med å restaurere dette, så var det etter min mening viktig å bruke gamle håndverks­ metoder og den typen materialer som ble brukt den gangen buret var nytt. Derfor er det mye mer autentisk enn det var tidligere, med den type trapp og naturstein under.

Bygningen er senket en halvmeter, så helhetsinntrykket er annerledes, forteller Kjell Olav Nymoen.

Vi går en runde. Trappa er laget med gammel trappelaftmetode. Teljet. Vi ser merkene. Kloppen – er en trapp foran stabburet. Det er gjort noen grep her og der og noe er satt i stand og noe er beholdt. Det kunne vært byttet ut, men det er litt av historien. Vi ser hvordan de har gått i alle år inn i buret og slitt til en grop i kloppen.

- Jørn Berget, mener at treverket ikke skal behandles. Men jeg tror jeg kommer til å ta på noe mørk tjære for å at det skal

Oppført som bur uten svalganger Mesteparten av vengeburet på Nymoen er oppført av tømmer hogd i vinterhalvåret 1729-30. Det er grunn til å tro at bygningen da ble oppført som et bur uten svalganger.

Tekst: Jørn Berget, tradisjonshåndverker

TO AV SVILLENE i grima ble byttet ut. Her ser vi også at de gamle betongfundamentene er fjernet og erstattet med naturstein, som førte til at bygget ble en halv meter lavere.

Foto: Kjell Olav Nymoen

KJELL OLAV NYMOEN tar vare på de to gamle hjørnestol­ pene som er blitt skiftet ut.

bli litt likt. Men trappa kan eldes sammen med det rundt som er originalt.

Her kan du se hvordan deler av musesvillen er skiftet ut. De nye hjørnestolpene er ikke dreiet, de er hogd. De to gamle har jeg liggende i garasjen.

- Det er ikke så mye praktisk bruk av dette buret.

Det er mer som et smykke på gården. I dag er det bare et lager. Men jeg tenkte å sette inn gamle ting som står rundt omkring på gården her, kjøkkenredskaper og ysteutstyr. Hvis noen har lyst til å komme og se, så er de velkomne, sier Kjell Olav Nymoen.

Dette følger et mønster vi ser mye av i området: mesteparten av eldre bur i området (Notoddoden, deler av Hjartdal og Tinn) ble i andre halvdel av 1700-tallet ombygd til vengebur. Når ombyggingas til vengebur ble foretatt på Nymoen, vites ikke, men vi kan anta at dette er på slutten av 1700-tallet.

På Nymoen var buret blitt flyttet i nyere tid og ble satt på høye betongpillarer. Det var nå ønskelig å legge inn tradisjonelle holdsteiner av naturstein og senke bygningen. Buret ble jekket opp ved hjelp av jernbjelker for å kunne skifte fundamentene, samt å utbedre noe råteskader i bunnen av bygningen.

To sviller i grima ble byttet, den fremre på grunn av gamle råteskader, den bakre fordi den var kappet tvers av - trolig for å gjøre den enklere å lagre ting under buret. Halvkløyvingene som ligger på klauvene (stabbene), museflaka, hadde noe råte i endene. I Notodden-området er museflaka, i motsetning til i vestre og midtre Telemark ikke bearbeidet i form utover å være kløyvd i to. Dette fører vanligvis med seg at det er lite råtesterk yteved i virket.

Flaka på Nymoen var ca. 50 cm brede i rotenden og hadde litt yteved . På grunn av størrelsen er museflak ofte noe av det mest utfordrende virket å få tak i. På Nymoen kunne vi heldigvis nøye oss med å spunse inn nye ender i flaka, slik at det ikke var nødvendig å skaffe stokker i full lengde. Til alt hell hadde vi liggende avkapp av andre flakemner som passet til Nymoen.

Det nye virket som ble spunset inn var i kun kjerneved og ble hogget til halvrund form for å passe til de gamle flakene. Spunsing av flakene førte ikke med seg noe form for svekking av konstruksjonen og med dette bevarte vi også mer av de gamle materialene.

De to søndre hjørnestolpene i svalgangen hadde råte, insekt -og hakkespettskader på de eksponerte sidene. Spunsing av runde hjørnestolper når to av sidene er skadd, blir lite vellykka. Det ble derfor formet til to helt nye stolper, også disse i kjerneved.

Både flakene og hjørnestolpene ble etter restaureringa gitt materialkvalitet som er bedre enn det originalene hadde. Dette kan selvsagt diskuteres, men erfaringen med å ta opp igjen råtne nylig restaurerte bygningsdeler kun etter 15-20 år, gjør at vi i dag ikke sjelden velger å maksimalisere materialkvaliteten der det er mulighet for det.

Teglsteinstaket på Nymoen hadde stort sett holdt tett bare med et eldre undertak bestående av bordtak med over - og underligger. Løsningen krever et godt vedlikehold og jevnlig tilsyn med taksteinen. I dag velger de fleste å legge et med takpapp under eldre teglstein. For å gjøre det lettere med vedlikeholdet, ble dette også gjort på Nymoen. Kun et fåtall av undertaksborda ble skiftet, og mesteparten av den gamle teglsteinen kom på plass igjen. Vindskier, sløyfer og lekter i 100 prosent kjerneved furu.

Det ble laget en ny trapp foran vengeburet. Den gamle trappa var laget av jernbanesviller og nå i dårlig forfatning. Ny trapp ble laget i kjerneved furu og utført med sinklaft. Som modell hadde vi ei trapp fra garden Aase i Heddal hvor det fantastisk nok er bevart ei lafta trapp som trolig er fra andre halvdel av 1700-tallet.

FORTIDSVERN

67

HER ER FISKEVÆRETS HISTORIE TATT VARE PÅ

VERDENSARV I MINIATYR Ytterst mot vest i Bodøs kystlandskap ligger Givær, en liten og flat øy midt i havet.

Når du nærmer deg med båt løfter bebyggelsen seg opp i synsranda, med bedehuset tronende på toppen. Du stiger av fra båten ved kaia, går opp bakken med havet i ryggen, møtes av en alderdommelig men også modernisert bebyggelse, og i enden av veien ligger fjøset i blikkfanget. Havet og jordbruket, Giværs livsgrunnlag.

Tekst: Arnstein Brekke

I FORGRUNNEN TO E-HUS. Fra venstre fembøringsnaust, Støvsetbua, Hosetbua, Klungsetbua datert 1601 og Pe-Nilsobua datert 1734. Bildet er tatt fra Møsværhølo i sørvest, mot nordøst.

Foto: Helene Tiller, 2014

68

FORTIDSVERN

SYSTEMATISK KUNNSKAP Kulturarvens betydning i kombinasjon med et økt søkelys på Givær om behovet for utvikling førte fram til «Givær­ prosjektet». Formålet har vært å framskaffe og systematisere kunnskap om Giværs ressurser og muligheter. En arbeidsgruppe fra Fortidsminne­­foreningen, Givær og ansatte ved NORD Universitet har samarbeidet om prosjektet. Det er gjort kartlegginger av Giværs historie, arkeologiske

Bodø

D

Givær

RD LA N

av tradisjonen omkring sommerfisket etter sei, som har hatt vesentlig betydning for Givær. Dendro­kronologiske undersøkelser har gitt økt kunnskap om byggemetoder i regionen, og verdien av det gamle rorbu­ miljøet på Givær har blitt tydeligere.

NO

D

en som har øynene og sinnet med seg kan oppleve Givær­ samfunnets historie, utfordringer og livsbetingelser komprimert på bare noen få skritt. På Givær røktes ærfuglen, her drives jordbruk og kystfiske. Arkeologiske spor lyser mot deg på de skogløse små øyene, og en vel bevart bygningsarv speiler fiskeværets lange historie. Givær er et skattkammer av kunnskap. Et moderne samfunn som bygger på tradisjoner.

15 personer bor og forvalter kulturarv og natur. Givær er verdensarv i miniatyr.

Allerede i 1975 tok Alf Sivertsen initiativet til bevaring av rorbuene på Givær.

Fortidsminne­foreningen støttet arbeidet gjennom dugnad og organisering. Etter 2000 ble det gjennomført dokumentasjonsarbeid

FORTIDSVERN

69

KLUNGSETBUA FRA 1601 ble i 2011 løftet av stormflo, men ble likevel berget. Erklært fredet og seinere restaurert.

spor, rorbuene, øvrige bygningsmiljø, ærfugltradisjonen, saltseien som del av matkulturen og av potensialet for kulturhistorisk formidling. Med finansiering fra Sparebank­stiftelsen DNB, Bodø kommune og Nordlands­museet er det utarbeidet en større dokumentasjonsrapport.

Giværprosjektet er basert på at kunnskapen om stedet og bevaringen av kulturverdiene skal være til glede for allmenheten og med særlig vinkling mot barn og unges forståelse av kulturen og verdiene på stedet. Det er en målsetting å legge til rette for bevaring og utvikling innenfor de tradisjonsrike næringene, slik at Givær kan videreutvikles og bosettingen sikres. De kulturhistoriske elementene kan ikke vurderes isolert fra dagens og framtidas samfunn. Alt har en sammenheng, og må ses i sammenheng. ÆRFUGLEN Sanking av egg og dun fra ærfuglen går svært langt tilbake i tid. På Givær røktes fortsatt ærfuglen, «ea» som hunnfuglen kalles i dialekten. Antallet ærfugl på reir er redusert på grunn av endringer i naturforholdene, men fortsatt er det ett hundretalls ærfugl som reirer seg. For å beskytte ærfuglen og øke avkastningen bygges egne e-hus, og det lages også andre reirplasser i steinrøyser, under brygger og i naust. I 2019 var det 31 e-hus på Husøya, den eneste bebodde øya i Givær.

Mange av e-husene har navn. Ett av dem

70

FORTIDSVERN

kalles «E-kjerka». Stort, bratt røstet og synlig plassert på en liten høyde, som en kirke.

E-husene bygges slik at de orienterer seg langs vinden. En del er bygd med en spisset/ trekantformet gavl, femkantet eller sekskantet grunnplan, for å redusere vindtrykket. Ea liker for øvrig ikke nye materialer, og ikke trykkimpregnerte materialer.

Det er kvinnene som bygger og vedlikeholder e-husene, ser etter ea, sanker og renser dun og lager dundyner. Når ea kommer tilbake til været om våren, er det som gamle venner. For å bygge reirene sankes blæretang, som legges til tørk på øyene utenfor Husøya. Gammel tang må først fjernes, før det lages nye reir. Giværingene lever tett på ea gjennom hele sesongen. Det er ett av få steder i Norge hvor ærfuglen røktes og der det fortsatt er fast bosetting. Tidligere hadde ærfuglen økonomisk betydning. I dag er formålet å ta vare på ærfuglen, videreføre tradisjonen og lage dundyner til familiene.

På Givær sankes om lag 900 gram dun per år, og det skal om lag 1000 gram til for å lage ei dundyne. De siste årene har tradisjonen med ea inngått i sommerskole gjennom 4H, som Giværingen Olaug Olsen driver. Gjennom Givær­prosjektet er arbeidet med ea og e-husene kartlagt og beskrevet.

GIVÆR SOM MATFAT I eldre tid var Givær allmenning for Salten.

Sommerfisket etter sei var en vesentlig del av

Foto: Åge Bergquist, Bygningsvernprosjektet i Skjerstad

fiskerbøndenes årssyklus. Dette sommerfisket varte i 4 uker, mellom våronna og slåtta.

Etter vinterfisket i Lofoten og vårvinteren på Austhavet kom mannfolkene heim og hjalp kvinnfolkene med våronna, før sommerens eventyr med seifiske i Givær. De tilreisende fiskerne fisket mest til eget bruk, mens de som bodde i Givær og andre øyer i Væran fisket også for salg.

Fisket foregikk mest med synkenot. Det er alltid mest rasjonelt å fiske i fellesskap, og utnytte sesongvariasjonen ved å konservere fisken. Fersk fisk spiste de sjelden, i praksis bare mens sesongfiskeriene pågikk.

Basis for seifisket var planktonet raudåte, som om våren følger havstrømmene inn mot kysten. Raudåta jages av krill, et rekelignende krepsdyr, og seien går i stim etter krillen. Også terna jakter etter krillen. Fuglen fungerte som speider for notlaget. Når raudåta, krillen og seistimen kom inn over grunner i sjøen satte de nota slik at de gled under seistimen. 12 mann fordelt på 4 båter halte inn nota og til slutt ble seien håvet om bord i båtene.

Hjørnet av synkenota kalles et «øyra», og det kunne være opptil 4 parter, ett for hvert øre. Hver part kunne igjen ha flere eiere. Slik var det også med rorbuene, noen buer hadde eksempelvis åtte eiere.

Seien som skal saltes blir først flekket og innvollene tas bort. Fisken blir ikke vasket, fordi mageinnholdet og blodet skal være med i tønna. Saltseien kan ligge i flere år, så lenge

LITJBUA ER BYGD I 1772. Eies av bofaste på Givær og var brukt av tilreisende fiskere fram til 1970-tallet.

Foto: Arnstein Brekke, 2015.

en passer på at det er nok saltlake. I eldre tid ble den spist ukokt, som spekefisk. Fra oktober til over jul ble den spist som lutefisk.

Det gjorde den lettere å spise, og tillaget med minst mulig bruk av energi. Noen saltet med «gammelsalt», gjenbrukt salt, og denne varianten ble kalt gammelsaltet sei.

Det er usikkert hvor gammel tradisjonen med saltseien er. Muligens er det ikke før på 1700-tallet, da salt ble billigere og lettere tilgjengelig, gjennom import. Det sammenfaller i tid med at synkenota kom i bruk. I eldre fiskerihistorisk litteratur omtales synkenota som en innovasjon nettopp fra Salten.

TRAN TIL BELYSNING OG MALING De tok også vare på levra fra seien, for å lage tran. I eldre tid brukt til belysning og maling.

Levra ble lagt i fat til trana piplet fram, eller den ble kokt i store gryter. I nyere tid ble det bygd trandamperier.

Det er lenge siden notfisket tok slutt, men fortsatt lages saltsei i Givær, og ellers i Salten.

Saltseien som matemne er fortsatt populær.

Men tradisjonen slipper taket, og kunnskapen forvitrer. Det kan være et potensial i å selge tradisjonsfisk og utvikle den kulturhistoriske formidlingen av dette matemnet.

I eldre tid kunne det være flere hundre fiskere i Givær, opptil fem hundre mann nevnes. Det krevde mange rorbuer. Noen var eid av de bofaste i været, de fleste var eid av tilreisende fiskere. Etter tradisjonen

LITJBUAS GAVL MOT NORDØST. Til venstre sval med hesjestaur, rekved og andre materialer for gjenbruk. Til høyre er trandamperiet.

Foto: Arnstein Brekke, 2015

i Givær tok fiskerne fra Indre Salten med seg avlagte bolighus, i praksis røykstuer, og satte dem opp som rorbuer. Andre buer kan vi tro ble bygd for formålet og tatt med utover til Givær. De eldre buene har den klassiske røykstuas form, en lav bygning i en etasje med en forgang i bindingsverk (eller skjelterverk) og selve hovedrommet bygd i

lafteverk. De har gjerne også ei rådvedsval tilbygd i den ene langsiden. Råved er hjellmaterial, for å bygge nothjeller eller for å henge sei til tørrfisk.

RORBUENE Det er i dag åtte bevarte rorbuer på Givær.

Fire av buene er dendrokronologisk

FORTIDSVERN

71

Giværprosjektet er basert på at kunnskapen om stedet og bevaringen av kulturverdiene skal være til glede for allmenheten og med særlig vinkling mot barn og unges forståelse av kulturen og verdiene på stedet.

FRA VENSTRE LITJBUA, trandamperiet, Bryggebakkbua og brygga, som også kalles Nilsenbryggo. Bak til høyre ses Hosetbua og Støvsetbua.

undersøkt1. Den eldste, Klungsetbua, er bygd i 1601, og erklært automatisk fredet.

Så følger Pe-Nilsobua fra 1734, Klébua fra 1755 og Litjbua fra 1772. De øvrige buene kan, vurdert ut fra byggemetodene, være fra seint 1700-tall eller første halvdel av 1800-tallet. Det er en uvanlig stor tidsdybde for et rorbumiljø. Buene er også godt bevart, med til dels betydelig kildeverdi/ dokumentasjonsverdi.

Pe-Nilso-bua, Peder Nilsens bu, bygd i 1734 er den nest eldste og med bevart interiør vel også den med størst dokumentasjonsverdi. Bua har to faste sengesteder – «beller» - i burommet. Her sov alle 12 mann som hørte til et notlag. 6 mann i hver bell. Området mellom bellene kalles «pino».

Selv sommerstid kunne det være for dårlig vær til å sette nota, og da ble det landligge.

Da satt de gjerne inne i bua, på bellene, med beina ned i «pino». Praten gikk og de spikket rivtinner eller gjorde annet «småarbeid».

I eldre tid var mange av buene eid av de tilreisende fiskerne. I tråd med gammel tradisjon ble eierskapet opprettholdt så lenge bua ble vedlikeholdt, og syllstokkene var i orden.

Om den ikke ble det tok de som var bofast og grunneiere i været over eierskapet.

Det tradisjonelle seifisket med synkenot tok i praksis slutt med andre verdenskrig, og 1 Dendrokronologiske undersøkelser er foretatt i regi av Bygningsvernprosjektet i Skjerstad

72

FORTIDSVERN

MARIT NILSEN OG GRETE NILSEN, renser dun på «dunramme».

siste gang nota ble brukt i Givær var i 1949.

Rorbuene var sporadisk i bruk gjennom etterkrigstida. I dag er fem av de åtte gamle buene ute av bruk. Av de tre andre brukes en til utleie, en er fritidsbolig og en brukes som e-hus.

Foto: Helene Tiller, 2013

Foto: Thomas Andersen, 2014

ØVRIG BEBYGGELSE Gjennom Giværprosjektet er alle bygninger på Husøya kartlagt og beskrevet, og det er foretatt en vurdering av hvilke kulturminneverdier de representerer. Vurderingen omfatter også helt moderne nyere bygninger,

FRA VENSTRE PE-NILSOBUA, Klungsetbua, Støvsetbua, Hosetbua og Klebua.

Foto: Ewa Juneborg, 2015

GIVÆRINGEN OLAUG OLSEN forteller ved presentasjonen av Giværprosjektet i september 2020. «Storgården» i bakgrunnen rommer 4 boenheter.

FORTIDSVERN

73

SAMMENBYGDE E-HUS. Foto: Olaug Olsen

og funksjonsbygg som det nyere vannverket.

I tillegg til rorbuene er de fleste tradisjonelle bygningstyper bevart på Givær. Boliger, naust, brygger2, trandamperi, sjåer og fjøser.

Og e-husene. Mange av bygningene er modernisert i løpet av 1900-tallet, men fortsatt er det stor tidsdybde og variasjon i typer, byggemetoder og bevarte elementer. Som i andre klimautsatte strøk er bebyggelsen i all hovedsak orientert mot framherskende vindretning. Det gir bebyggelsen et harmonisk preg, selv om modernisering har brakt med seg nye elementer, materialer og farger.

Gårdsbebyggelsen er konsentrert i en klynge midt på Husøya, lokalisert omkring en felles gammel brønn. Det er to slekter som deler øya mellom seg. Den tallrike Sivertsen­slekta manifesterer seg i det store bolighuset «Storgården». Utgangspunktet er en gammel lensmannsgård flyttet fra Røst på 1800-tallet, seinere ombygd og påbygd til å romme 4 boenheter. Tidlig på 1900­-tallet innredet et par ungkarer uthusene til bolig, derav navn­ene «Johansjågen» og «Sigvart­ sjågen». Og seinere er det kommet til flere nye boligtyper. Øverst på Givær troner bedehuset, som et tydelig symbol for gudstru og fellesskap. Det 2 «Brygge» betegner i nord en bygning, et lagerhus for sjørettet virksomhet, mens i sør betegner det ei kai eller fortøyning.

74

FORTIDSVERN

E-HUS BYGD AV materialer fra gammel rorbu.

ble bygd som ungdomshus, men i løpet av byggeperioden var det en vekkelse på Givær og bygningen ble ferdigstilt som bedehus.

Her arrangerer Giværingene og misjonen sitt tradisjonelle sommerstevne med mye besøk utenfra.

Bare én av bygningene, Klungsetbua fra 1601, er fredet. Det blir en stor oppgave framover å prioritere bevaringstiltak for den øvrige bebyggelsen.

Foto: Ewa Juneborg, 2014.

KUNNSKAP OG FORMIDLING Selv om mye er kartlagt er det viktig at det utvikles mer forskning og kunnskap om Givær. Det gir grunnlag både for forvaltning og utvikling. De samlede kulturarvressursene og de tradisjonelle næringene utgjør et stort potensial for kulturhistorisk formidling. De siste årene er det kommet i gang 4H-gård og sommerskole for barn. Ei av de gamle rorbuene leies ut. Ett av målene framover er

å sette i stand flere av de eldre rorbuene for utleie. Samtidig er planen å bevare særlig Pe-Nilsobua fra 1734, med sine bevarte interiør, som en museal bu. Det er ønske om å samle og systematisere og kunne vise fram gjenstandene fra fiskarbondekulturen.

Muligheten for å etablere et Economuseum er vurdert. Det er mange muligheter i Givær.

Givær er sårbart på mange måter. Klima er en stor utfordring både for kulturminner, bosetting og næring. Høyeste punkt på Husøya er bare 12.5 meter over havet.

I 2012 holdt den fredete Klungsetbua, bygd 1601, på å bli tatt av havet under uvær med stormflo. I 2015 måtte Givær for første gang evakueres på grunn av varslet bølgehøyde på 25 m. Det ble heldigvis ikke så høye bølger. Bebyggelsen er utsatt og det er behov for tiltak. Samtidig kan Givær være en læringsarena for hvordan vi handterer klimautfordringene.

Folket på Givær har arbeidet lenge for å få bygd molo. Etter søknad fra arbeidsgruppa for Giværprosjektet bidro Riksantikvaren i 2014 med midler til en forstudie for bygging av molo. Dette var første steg, og som fikk prosessen i gang. Med politisk støtte fra Bodø kommune tok prosjektet fart og i 2021 ferdigstilles moloen på Givær. Det vil gi bedre forhold for kystfiskerne, og for hurtig­ båten, som øyfolket er helt avhengig av.

Moloen vil også bidra til å sikre rorbuene og andre av de mest utsatte kulturminnene. Det er et stort steg framover for å sikre næring, samferdsel og bosetting.

BÆREKRAFT OG FRAMTID På Givær framstår landskapet og kulturarven som ressurser, ikke som kulisser. Her ivaretas naturen, ærfuglen, jordbruket og kystfisket.

Det er en kultur med kontinuitet. Givær er et sårbart samfunn, men det er preget av optimisme. Moloen kan gi mulighet for flere kystfiskere. Kanskje kan produksjon og salg av tradisjonsfisk være en mulighet. Potensialet for kulturhistorisk formidling er stort. Når flere rorbuer settes i stand øker overnattingskapasiteten. Det er lett å komme seg til Givær, med hurtigbåt fra Bodø. Mulighetene er store, men utviklingen må skje med utgangspunkt i hva som styrker bosettingen og kulturen. I tida som ærfuglen reirer seg er det eksempelvis verken tid eller rom for å ta mot besøk.

Kartleggingen og samarbeidet gjennom Giværprosjektet gir rammer for utvikling, men det er mye som må gjøres for å bidra til å sikre bosetting, næring og kulturarv.

GRAVRØYS PÅ STORE BURØYA, en av øyene som ikke er bosatt.

Foto: Reidar Bertelsen, 2015

Kulturminner fra jernalderen I regi av Giværprosjektet foretok professor emeritus Reidar Bertelsen en foreløpig kartlegging av kulturminner eldre enn stående bygninger.

Vi kjenner ikke til at det tidligere er foretatt arkeologiske registreringer i Givær.

Bertelsen har i sin forskning arbeidet mye med fiskeværene i nord. Kartleggingen i Givær ga som resultat at det er kulturminner fra jernalderen, muligens fra eldre jernalder. Det er eksempelvis gravrøyser på flere av holmene. Det er også en gårdshaug midt mellom gårdsbebyggelsen på Husøya.

Gårdshauger er en arkeologisk betegnelse på rester av lang tids gårdsbebyggelse.

Gårdshauger er først og fremst kjent fra Nord-Norge, særlig området fra Salten til NordTroms. De utgjøres av tykke kulturlag av bygningsrester fra jernalder, middel­alder og nyere tid. Bruken av torvhus er en viktig årsak til disse tykke kulturlagene. Det er også ovale hustufter bevart svært synlig på det skogløse Givær. Det er svært sannsynlig at disse har høy alder. Bertelsen antar at disse ovale hustuftene er fra rorbuer.

Salten er den eneste regionen i Nord-Norge vi kjenner med bevarte trebygninger fra før 1650, der den eldste er fra 1510. Klungsetbua på Givær er en av disse bygningene med høy alder. De ovale tuftene kan muligens kaste lys over når overgangen fra torvhus til laftede trebygninger skjedde. De arkeologiske kulturminnene på Givær har også derfor et stort kunnskapspotensial. Selv om kartleggingen i Givær må anses som foreløpige er det tydelig at Givær har vært brukt og bosatt i svært lang tid. Et spennende spørsmål av stor betydning, er å finne ut om Givær kan ha vært brukt som sesongboplass for vinterfiske også før heilårsbosetninga oppsto.

Kilder: «Kulturarv ytterst i Bodøs kystlandskap. Dokumentasjon av kulturhistorien på Givær».

ISBN 978-82-691844-0-2.

Brekke Arnstein og Astri Riddervold: «Saltsei, rødsei og gammelsei. Tradisjonell fangstmetode, produksjonsmåte, tilberedelse og anvendelse». Rapport nr 3 fra Norsk Tradisjonsfisk, 2003.

Store norske leksikon Karl Pedersen Brekke, Misvær, (1887-1983) Hilmar Kvarv. Misvær, (1905-1991) Martin Nilsen, Givær (1931-2012)

FORTIDSVERN

75

GRAFISKE TRYKK KASTER LYS OVER VEGGMALERIENE I KVERNES STAVKIRKE

ORIGINAL MØTER KOPI

I Kvernes stavkirke er koret utsmykket med malerier av svært høy kvalitet som dessverre er blitt skadet av fukt og overmaling. Motivene er derfor vanskelige å tyde, men nye undersøkelser har ledet frem til grafiske trykk som kunstneren kan ha brukt som forbilder. Ved å se trykkene og maleriene side ved side trer motivene tydeligere frem, og man kan ane hvor praktfullt kirkerommet har vært på 1600-tallet.

Av Linn Willetts Borgen Forfatteren er stavkirkeforsker og er ansatt i Fortidsminneforeningen.

76

FORTIDSVERN

Foto: Linn Willetts Borgen

FORTIDSVERN

77

PÅ KORETS NORDVEGG, delvis skjult bak et stort epitafium, er det malt en korsfestelsesscene, basert på tre trykk av den flamske kunstneren Pieter de Jode fra slutten av 1500-tallet.

Foto: Tone Olstad/NIKU

DETALJ: Jomfru Maria og Maria Magdalena ved foten av korset.

K

vernes stavkirke på Averøy, i Fortidsminne­foreningens eie, er rikt dekorert innvendig, med rankedekor i skipet og fragmenter av bibelscener på veggene i koret.

En minnetavle i kirken forteller at presten Anders Erichsen bekostet byggingen og utsmykningen av koret i 1633. På 1800-tallet ble disse maleriene malt over, og de lå dermed skjult i mange tiår, før deler av utsmykningen ble hentet frem igjen under restaureringsarbeider på 1960-tallet. Det ble avdekket kunst av svært høy kvalitet, men med store skader. Når man besøker kirken

78

FORTIDSVERN

i dag, kan det derfor være vanskelig å tyde motivene.

Heldigvis var svært mye av kirkekunsten på 1600-tallet malt med utgangspunkt i grafiske trykk, slik at man ved å finne forbildene kan få en bedre forståelse av hvordan utsmykningen i Kvernes stavkirke opprinnelig har sett ut. Forbildene som er identifisert her er alle hentet fra flamske kunstnere. Dette var ganske vanlig og viser hvordan europeiske strømninger påvirket kirkekunsten i Norge. I sitt tobindsverk Den lutherske ikonografi i Norge inntil 1800 fra 1973 konkluderte kunsthistorikeren Sigrid

Christie med at malerne ikke nødvendigvis valgte det aller nyeste, men fant en komposisjon de anså som passende for formålet.

Den kunstneriske inspirasjonen kunne like gjerne komme fra katolske områder som fra protestantiske.

Det vites ikke sikkert hvem som var kunstneren bak maleriene i Kvernes stavkirke. Nylig har historikeren Olof Holm argumentert for at en signatur på minnetavlen som er nevnt ovenfor tilhører Set Knutsson fra Jämtland, som tidligere har blitt feilaktig identifisert som Seth Bogarth. Det kan tenkes at samme mann også sto ansvarlig

FORELEGGET FOR KORFESTELSES­SCENEN ser ut til å være dette trykket av den flamske kunstneren Pieter de Jode fra slutten av 1500-tallet. Ved siden av Jesus sees den gode og den onde røveren, som ifølge Lukasevangeliet ble korsfestet sammen med ham (Luk 23:39-43). Vi ser også den romerske soldaten Longinus, som skal ha stukket Jesus i siden med en lanse, hvorpå vann og blod strømmet ut. Dette sees vanligvis som symboler på dåpen og nattverden.

Trykk: Pieter de Jode/Rijksmuseum

DETALJ: Under­ kroppen til den onde røveren som ble korsfestet sammen med Jesus og en rådsherre til hest.

for kordekorasjonene. Den nederste delen av veggene er dekket av et malt draperi, mens øverste del av veggene er rutet inn som en tegneserie med bibelmotiver i to nivåer.

Maleriene har vært ledsaget av skriftbånd med tekst på latin. Disse er vanskelige å tyde i dag, utover noen enkeltord og fraser. Hadde de vært bedre bevart hadde vi kanskje kunnet vite mer om kunstneren og sammensetningen av motiver.

En spesielt interessant billedsekvens viser lignelsen om den fattige Lasarus og den rike mannen (Luk 16:19-16:31), som fortelles over fire «tegneserieruter». Lasarus lever i

stor nød, men tas opp i Abrahams favn etter sin død, mens den rike mannen lever i luksus og ender i helvetes flammer. Lignelsen starter på østveggen, på hver side av alteret, før den avsluttes med to ruter på sørveggen.

Mange steder var det skikk at menigheten gikk i prosesjon rundt alteret for å gi pengeoffer. Bildene som omkranser alteret i Kvernes, kan ha vært beregnet på å oppleves gjennom et slikt bevegelsesmønster.

Ettersom Lasarus-lignelsen i flere tilfeller har vært avbildet i tilknytting til almissebøsser, og en slik bøsse har vært plassert bak alteret i Kvernes, er det nærliggende å forstå

motivrekken som et velplassert memento mori som oppfordret menigheten til å gi generøst. I det man passerte almissebøssen ville man se rett på scenene med Lasarus og den rike mannens skjebner etter døden.

Utsmykningen i Kvernes stavkirke er et eksempel på den visuelle rikdommen som kunne råde i norske kirker på 1600-tallet.

De reflekterer også det relativt positive billedsynet som fantes i Den lutherske kirke – i kontrast til mer ikonoklastisk anlagte protestantiske grupper.

FORTIDSVERN

79

Trykk: Pieter van der Borcht/Rijksmuseum.

Foto: Linn Willetts Borgen

PÅ ØSTVEGGEN ser vi lignelsen om den fattige Lasarus og den rike mannen (Luk 16:19-16:31). Nord for alteret starter historien med Lasarus som ligger på bakken i fillete klær, dekket av sår. To hunder slikker sårene. I bakgrunnen holder den rike mannen gjestebud.

FORELEGGET FOR LASARUS-MOTIVENE må være fire trykk av den flamske kunstneren Pieter van der Borcht fra slutten av 1500-tallet. Disse trykkene ble gjenutgitt i flere omganger, og kunstneren som malte i Kvernes stavkirke kan ha brukt denne versjonen som ble utgitt i Amsterdam av Jan Thiel.

Trykk: Pieter van der Borcht/Rijksmuseum.

Foto: Linn Willetts Borgen

SØR FOR ALTERET ser vi den rike mannens dødsleie.

Den rike mannens dødsleie i trykket utgitt av Jan Thiel.

80

FORTIDSVERN

Trykk: Pieter van der Borcht/Rijksmuseum.

Foto: Linn Willetts Borgen

BILLEDSERIEN FORTSETTER over på sørveggen, med den fattige Lasarus’ død. Sjelen hans ledes opp mot himmelen av to engler.

Den fattige Lasarus’ død i trykket utgitt av Jan Thiel.

I DEN SISTE SCENEN ser vi den rike mannen som pines i Helvetets ild.

DETALJ: Den rike mannen dras ned i Helvete, som er fremstilt som et gapende udyr.

Foto: Linn Willetts Borgen

Trykk: Pieter van der Borcht/Rijksmuseum

Litteratur Christie, Sigrid. Den lutherske ikonografi i Norge inntil 1800, bind 1 og 2. Oslo: Land og kirke, 1973 Holm, Olof. «Ett monogram från barockens tid och målaren Set Knutsson: Attribuering baserad på stilanalys av skrift». Kunst og kultur, årgang 103, nr. 4 2020, s. 232–245 Olstad, Tone M. og Susanne Kaun. Konserveringsarbeid i Kvernes stavkirke sommeren 2012. NIKU oppdragsrapport 192, 2012 Zachrisson, Terese. Mellan fromhet och vidskepelse: Materialitet och religiositet i det efterreformatoriska Sverige. Doktorgradsavhandling, Göteborgs universitet, 2017

FORTIDSVERN

81

Foto: Linn Willetts Borgen

NY DATERING AV KVERNES STAVKIRKE Kvernes stavkirke på Averøy er en av de største bevarte stavkirkene. Lenge har det vært antatt at kirken var fra 1300- eller 1400-tallet, men i 2019 indikerte ny forskning at den i sin helhet er bygget etter reformasjonen – rundt 1633. Dette strider med tidligere oppfatninger om at byggingen av stav­ kirker opphørte etter middelalderen. Det er svært få bevarte kirker fra det første århundret etter reformasjonen, og Kvernes stavkirke gir derfor et viktig innblikk i en brytningstid for norske kirkebygg.

Av Linn Willetts Borgen, Forfatteren er stavkirkeforsker og er ansatt i Fortidsminneforeningen.

K

vernes stavkirke har et kor bygget i lafteteknikk, mens skipet og et dåpskapell mot vest er bygget i stavteknikk. På grunn av skillet i byggeteknikk er dette blitt tolket som to ulike byggefaser, der et eldre skip fikk et nytt kortilbygg etter reformasjonen. Det stavbygde dåpskapellet er blitt tolket som et

82

FORTIDSVERN

eldre kor som fikk ny bruk. Skriftlige kilder viser at det har vært kirke på Kvernes senest fra ca. 1400. Ettersom stavkirker har vært så sterkt assosiert med middelalderen, er de første skriftlige referansene til kirkestedet blitt forstått som henvisninger til konstruksjonen som står der i dag. Imidlertid har det vært lite sikkert grunnlag for datering.

En minnetavle i kirken forteller at presten Anders Erichsen fikk reist koret og dåpskapellet i 1633, mens skipet ikke er nevnt. I en upublisert rapport fra 2010 påpekte stavkirkeforskeren Ola Storsletten blant annet at proporsjonene på kirkeskipet og inngangsdøren minner mer laftekirkene fra etterreformatorisk tid enn de middelalderske stavkirkene. Han

Den nye dateringen er overraskende, men gjør kirken enda mer spennende

foreslo muligheten for at hele kirken kunne være bygget samlet rundt 1633. Kanskje var ikke skipet nevnt i minnetavlen rett og slett fordi det ikke var presten som hadde betalt for den delen av bygningen? Storsletten fremhevet også et annet påfallende trekk ved Kvernes stavkirke: det mangler såkalte innvielseskors – korsmerker på veggene som ble risset inn og/eller malt i forbindelse med det katolske ritualet for kirkeinnvielse. Slike merker er bevart i flere middelalderkirker, men var ikke en del av det lutherske innvielsesritualet etter reformasjonen.

Denne hypotesen fortjente å u­ ndersøkes nærmere, og i 2017 og 2019 ble det gjennomført dendrokronologiske analyser i forbindelse med undertegnedes doktorgradsarbeid. Først ble det foretatt en ikke-inngripende fotodatering, der dendroøkolog Andreas Kirchhefer undersøkte veggplanker fra kirkens stavbygde deler. Denne analysen viste at alle de undersøkte plankene så ut til å komme fra trær felt etter reformasjonen. De fleste av plankene manglet yteved, men der noe av yten var bevart fremsto en byggetid på 1630-tallet som en rimelig tolkning.

For å underøke nærmere ble det foretatt nok en dendrokronologisk undersøkelse.

Arild Sætre fra Museumssenteret i Hordaland hentet ut boreprøver fra fem staver og en svill, som ble sent til analyse hos NTNU. Dendrokronologene Terje Thun og Helene Svarva fra NTNU gjorde også flere fotomålinger av veggplanker, samt noen av laftestokkene fra koret. Igjen manglet det yteved i de fleste prøvene, men der noe yte var bevart pekte resultatene mot 1630-tallet som en sannsynlig byggetid. Sammen­ligning av prøvene fra skipet, dåpskapellet og koret tydet også på at alle materialene kom fra trær som hadde vokst i samme periode.

De dendrokronologiske analysene styrket dermed hypotesen fremsatt av Storsletten om at skip og kor er samtidige, til tross for ulik teknikk.

Når man i tillegg observerer detaljer i bygningen kan man se at det mangler spor etter tidligere ombygginger. For eksempel er det ingenting som peker mot at skipet har hatt et annet kor eller korskille enn det som står der i dag. Det er heller ingen spor etter en tidligere vestvegg der dåpskapellet fra 1633 åpner seg mot skipet. Kvernes kirke fremstår veldig helhetlig, og proporsjonene i de ulike delene harmonerer godt med hverandre.

På korskillet står årstallet 1631 skåret

inn. Dette kan tolkes som at koret og østre halvdel av skipet kan ha stått ferdig innen da, som første byggetrinn. Siden inngangen til skipet er plassert uvanlig langt øst på sørveggen og den vestre halvdelen av skipet er dekket med et tynnere tjærelag enn den østre, er det mulig at byggearbeidene har stoppet opp en kort periode før vestre del av skipet ble reist. Min hypotese er at det kan ha vært nok et avbrekk i byggearbeidet før dåpskapellet ble lagt til. Ifølge et notat skrevet av arkitekten Ole Øvergaard (18931972) mangler det nemlig spor av tjære på dåps­kapellets utside, noe som kan tyde på at det er blitt reist etter at resten av kirken ble tjæret, og at bygningen kan ha blitt panelt kort tid etter. Kanskje sto dåpskapellet klart i 1633, slik minnetavlen indikerer.

Byggearbeidene kan altså ha strukket seg over tre påfølgende år: 1631, 1632 og 1633.

Gitt at kirkestedet omtales allerede på 1400-tallet, må dagens kirke i så fall ha erstattet et eldre bygg. Trolig har også dette vært stavbygd. Kanskje ønsket menigheten å bruke stavteknikk i den nye kirken for å bevare minnet om den gamle og videreføre dens symbolske verdi? Minnetavlen over arbeidene i 1633 kan tyde på at kirken ble forstått som en gjenreising heller enn nybygg. En billedscene på tavlen viser nemlig profeten Haggai og gjenreisingen av tempelet i Jerusalem, mens kong Salomos opprinnelige tempel ville vært et vanligere motiv. Selv om de nye undersøkelse tyder på at Kvernes stavkirke kan dateres til 1600-tallet i sin nåværende form, kan det ikke utelukkes at det finnes eldre, gjenbrukte materialer i bygningen.

Den nye dateringen er overraskende, men gjør kirken enda mer spennende. Som etterreformatorisk stavkirke er den dobbelt sjelden, og den kaster om på tidligere forestillinger om stavkirkene som et rent middelalderfenomen.

Litteratur Aslak Bolts jordebok Diplomatarium Norvegicum, bind 21, nr. 17 Sinding-Larsen, Egil. «Kvernes stavkirke på Nordmøre».

Fortidsminneforeningens årbok, 124. årgang, 1969 Storsletten, Ola. Stav og laft: Oppmåling og undersøkelse av Kvernes stavkirke. NIKU, oppdragsrapport 196, 2010

DET STAVBYGDE SKIPET og det laftede koret har samme bredde. Dåpskapellet sees til venstre.

Sakristi og våpenhus er senere tilbygg.

Tegning: Heinrich Karsten, 1900

FORTIDSVERN

83

LAGMANNSTOVA PÅ AGA EIT NASJONALT KULTURMINNE VESTLAND

RIDDARSAL, RETTSSAL OG BONDESTOVE

Bergen Aga i Ullensvang

Lagmannstova, eller Storstova, som gardsfolket kalla denne store hallen, er saman med to mura kjellarrom det einaste som står att av det store mellomalderanlegget på Aga i Ullensvang.

Likevel nok til at det vert rekna som eit eineståande nasjonalt kulturminne. Det seier ikkje så lite. Men det finst meir enn det me ser.

Tekst: Guttorm A. Rogdaberg. Norsk gardbrukar og kulturvernarbeidar.

Tidlegare dagleg leiar for kulturminnet Agatunet. I 2005 utnevnt til statsstipendiat.

T

akk vera brukte materialar i seinare bygningar og skriftelege opplysingar får me langt på veg vita mykje om det store anlegget som Lagmann­stova var ein del av, men og korleis det fungerte og såg ut i mellomalderen. I denne artikkelen skal me sjå på historia til den eineståande hallen som i dag vert rekna som ein unik nasjonalskatt.

Tenk om veggene kunne fortelja, seier me av og til. Men stemmer det? Ja, vegger kan tala på mange vis. Dendrokronologiske prøvar slår i bordet harde fakta, som ikkje kan bortforklarast. Mange eigarar av gamle hus har vorte skuffa når resultata av slike prøvar vart lagde fram. Slik var det ikkje på Aga, Her vart resultatet ei stor og uventa overrasking, som endra historia både for stova og garden. Ja, til og med noregshistoria vart påverka. Med eitt vart stova datert attende til 1220 -30, og med det mykje eldre enn me trudde.

To av stokkane i nordre gavlveggen vart daterte så langt tilbake som 1184 og 99. Historia om den mektige riddaren, riksråden og gulatingslagmannen Herr Sigurd Brynjulvson (1240 – 1303) som byggherre, stemte ikkje. Så kanskje var det ein tidlegare Sigurd som bygde. Årringane røpa også at noregsveldet hadde ressursar til å byggja store administrasjonsanlegg før borgarkrigane tok

84

FORTIDSVERN

slutt i 1240. Restane av dekor og spissboga byggdetaljer er noko av den tidlegaste tregotikk som finst i Noreg. Somme hevdar at dette er den einaste lafta trehallen frå mellomalderen som står på opphavleg plass. Eit diplom frå mai 1293 fortel om rettsforhandlingar i Lagmannstova og den er difor rekna som den eldste rettssalen me har i Noreg.

KONGSGARDEN I EVENTYRET I dag kjem du lettast til Aga i bil. Lat oss tenkja oss ein tur til Aga kring 1220. Hardanger­ fjorden var vegen og ved Utne svingar du inn Sørfjorden, som strekkjer seg som eit øksehogg i fjella mot Odda. I aust, fjellsidene mot Hardangervidda og oppe i sørvest låg Folgefonna og skein i godver. På høgre fjordsida såg du det kvite Aganeset som stakk seg ut i fjorden. Namnet Aga er truleg kring 2000 år gammalt og er rekna som eitt av dei eldste stadnamn i landet. Du måtte ta deg i age og ha respekt for undervassskjera når du skulle inn i den sers gode hamna til garden som låg nord for neset.

Lett synleg på berglaget i sør låg dei store bronsealderrøysane som minna om at her hadde det levt storfolk i lang tid. Skjera på nordsida av vika var frå skaparen si side dei beste kaiar du kunne tenkja deg og opp frå den lune Skjervika, som hamna heiter, låg

gravfeltet dei kalla Kyrkjegarden. Inn mot tunet gjekk vegen mellom to store gravhaugar. Dei store bautasteinane som garden framleis har, sto truleg her. Makta synte seg fram og ein kunne kjenna seg liten av mindre. Det høge Tveiteberget på oppsida av tunet verna frå skreder som kunne koma frå dei 1500 meter høge nutane bak.

På flaten under berget såg du nye store hus i to bygningsrekkjer som låg og skein på høge kvitkalka murar. Rundt låg låve­ bygningar, stallar, fjos, smie, og alle dei andre driftsbygningar ein slik storgard trong.

Du høyrde øksehogga til bygningsmenn og klokka i det nybygde kapellet bar bod om ei bøn. Hundeglam varsla at du kom. Det rauk frå ei mosstove og travle tenarar viste deg veg inn i stordomen. Du som berre var vane med ei dørhelle å stiga på når du skulle inn i di eiga stove, vart vist opp ei høg trapp. Her var lange svaler og halvmørke løynde gangar.

Det opna seg spissboga dørar og så kom du inn i ein stor sal. Mykje større enn di eiga stove. Nesten kyrkjehøgt under taket. Du kunne verta audmjuk av mindre og var truleg ikkje høg i hatten. Men det var sikkert og meininga. Dette var kongsgarden i eventyret.

«PRISEN FREMFOR ALLE TRÆBYGNINGE» Aga må ha gjort eit stort inntrykk i mellomalderen. Men også 450 år seinare då Gjert

BRUKEN AV STOVA i dag er allsidig, men likevel forsiktig og speglar på mange vis den rike historia dette bygget har. Her er stova i bruk som vigslingsrom. På veggen heng eit av dei tre mellomalderborda som er i stova. To av dei er såkalla ringbord og heng på dei same knaggane dei vart laga til for 800 år sidan. Over heng ryggen til ein vendebenk. Så langt ein kan prøver ein å tilpassa både nyare utstyr og fargeval slik at det yter stova mest mogeleg rettferd. Foto: Mette Bleken

Hendriksen Miltzow i 1679 skriv at garden: «har ikke alminnelig bebyggelse, Stokkene i Bygningenes vegge er saa store at neppe to for Tiden, om de end er temmelig store svarer i Tykkelse til en af dem. Desuden naar man ser paa Hallerne, da er særlig en af dem meget stor , og saa fint og kunstferdig

er Arbeidet, at en høyilig maa beundre det.

Dørene er forsynet med Jernbeslag og andre prydelser efter den Tids Brug og ligner kirkedøre i Størrelse og Jernbeslag. Under disse Huse er tillige bygget med umaadelig Arbeide og Anstrengelse en skiult gang af vel til hugne stene eller halvt underjordiske

Kjældere. Rydningsmandens kapel er ennu i god stand, bygget med stor konstferdighet og styrke og av middels størrelse; nu er det dog bestemt til annet verdslig brug» Denne Gaard bærer Prisen fremfor alle Træbygninge , ikke alene i Hardanger, men hele Bergen Stift.

(Det som no er Vestland fylke).

I 1757 skriv Even Meldal: «Husene paa gaarden er av ekstraordinair størrelse og elde og viser at de har værit malede, dog ere de bygget paa Bonde Manerer» Også den kjende vitskapsmannen og seinare professor i Tyskland, Henrik Steffens, som har fått æra av å introdusera romantikken til norderlanda, let seg imponera.

Etter ei vitjing i 1794 skriv han om kva han opplevde. Me let Steffens sjølv fortelja om opplevinga på Aga: «-komne tilbage til Husene, blev en stor gavlformig Dør, ligsom en Kirkedør, aabnet,- kom inn i en høi, vidløftig Sal, der saae selsom nok ud.

Veggerne bestode af usædvanlig tykke , mørkebrune Bjelker, som vare lagde horizontalt paa hinanden. Mellom­rommene vare udfylte med Mos. Loftet i Værelse var ogsaa mørkebruunt, og blev baaret af kjæmpestore Bjelker. De store, underlige Døre, de høie, ligesom Dørene, gavlformige Vinduer, med en mengde smaa Ruder, gave det hele et aldeles fremmed Anstrøg og vidnede om en høi Alder.

FORTIDSVERN

85

MURANE KOM FRAM i ljoset i 1956 då ei halv­ tekkje, truleg bygd på 1700-talet, vart fjerna. Dei var i dårleg stand og hadde truleg ikkje vore kalk­ pussa sidan mellomalderen. Det vart teke prøvar av mellomaldermørtelen. Til prosjektet bygde ein ovn og brende kalk i Agatunet. Kalksteinen som vart henta frå eit kalkbrot på nordsida av Varaldsøy. Kjemiske prøvar viste at det var der dei hadde henta stein også i mellomalderen. Slik utvidar historia seg steg for steg. No er murane klare for nye hundreår.

Foto: Mette Bleken

DELING OG VEGEN MOT KLYNGETUNET Desse skriftlege glimta fortel om noko anna enn den grå, slitne og reduserte bygningen som vart freda på 1920 talet. Men det var framleis stordom nok til at det vart fatta sterk interesse for bygningen og den vart difor automatisk freda. Men at det var rest av eit stort kongsgardliknande anlegg drøymde ingen om.

Kva hadde skjedd? Bakgrunnen finn me i mellomalderen. Den mektige riddaren, skarpskodde juristen, lagmannen og riksråden Herr Sigurd Brynjulvson vart funnen flytande i fjorden ved Hesthamar utanfor Utne, hausten 1303. Utan hovud vert det sagt, men i denne samanhengen betyr det ikkje så mykje. Tradisjonen fortel at Sigurd hadde to døtre. Dei deler garden mellom seg ved at dei får kvar si bygningsrekkje av det store mellomalderanlegget og me høyrer no om Oppitun og Nitun. Begge bruka skulle sjølvsagt ha tilgang til både fjord og fjell, god og dårleg mark. Vegen fram mot klyngetunet og teigblandinga starta. Svartedauen 36 år

86

FORTIDSVERN

PÅ TOPPEN AV murkruna ser ein enno restar etter bjelkane som bar svalgangane. Foto: Mette Bleken

seinare og fleire etterfylgjande pestbyljer set utviklinga på vent i nær 300 år. Garden vart ikkje avfolka i desse tunge tidene, men maktsenteret var sterkt redusert. Folket på Aga vart likevel rekna som gammal uradel og me finn dei tilstades ved kongehyllingar.

Sjølv om folkeauken ikkje var så stor, føregår det garddeling framover hundreåra. I 1811 er brukstalet komen opp i sju. Husa var så store og velbygde at fram til då vert det fortalt at bøndene budde saman under same tak. Fire bønder i Oppitunsbygget og tre bur

i Lagmannstovebygningen i Nitun. Stova har då fungert som ei røykestove.

GRAFITTI, KROSSAR OG KRISTUS PÅ TRUNE Dei dendrokronologiske prøvane av stova fortel at det kort tid etter 1481 føregår ei takvøle. Nedgangstidene etter svartedauen hadde truleg medverka til lite og dårleg vedlikehald på dei store bygningane. Om det var torvtak, eller om det var spontak, som det truleg var på kapelldelen, hadde det sjølvsagt

DEN VESLE FIRPASS vindaugsopninga har vore ein bakgrunn for plasseringa av kapellet. I muren over ser ein utstikkande restar av den mellom­ alderske svalgangen. Den framskotne muren til høgre er ikkje mellomaldersk.

Foto: Mette Bleken

si avgrensa levetid. Dei neste opplysingane dei dendrokronologiske prøvane gjev oss er at det også har føregått ei større og omfattande takvøle i 1767-68. Ei tilleggsopplysing får me på beten i stova som er datert Age den 31. mai 1768. I tillegg finn me initialane til dei tre bøndene som med kniv har skore inn bokstavane sine: LTS (Lars Torgilsson) LLSA ( Lars Larsson Age) og BOS (Birge Olsson) Det er truleg då den store dominer­ ande sovehemsen vert bygd inne i stova. Me veit og at det var røykovn i stova som seinare vert utbytt med jernovn. Midt på gavlveggen i stova er det innskore to latinske krossar.

Desse er truleg frå mellomalderen og det låg nok ei meining bak, men opplysingane manglar om slike ting. Ei runeinnskrift vart seinare innlevert til Bergen Museum men ufullstendig dokumentasjon gjer at den så langt ikkje er funnen i samlingane.

MEGET SKIØN OG SIRLIG BYGGET 1811 er eit viktig år i Lagmannstova og Agatunet si historie. Den store bygningskroppen i Oppitun med ei stor stove, loft, mellomgangar og tre kalkmura kjellarar vert riven. Stordomen kjem og fram mellom stokkane, der dei fann raudt ullklede og ikkje mose som vanleg. Og det kjem fram ein stor skatt gøymd inne i ein stokk: 2 store råopalar (smykkesteinar). Den eine er framleis på garden. Dei fire bøndene deler materialane og bygger seg nye hus i Oppitun. Dei tre bøndene i Nitun riv også deler av bygningen sin med kapellet, men sparar Storstova eller Lagmann­stova den vert kalla i dag.

Hendingane på Aga dette året vert av den seinare stortingsmannen Johannes Pedersen Aga omskrive i dagboka slik: I øvre tun 1/ en stue, tømret, i denne stue var stokkene 12 alen lange, stokken en alen og derover brede den var meget skiøn og sirligt bygget og paa forskjellige steder

ziret med bilthuggeri, 2det et loft kaldet med rommelige omgange staaende paa 3de ovenpaa jorden murede kjeldere, som var oppføret med saa megen konst og styrke at de efter saa lang tid sto som kirkemure, saa at disse bygninger, som saa eldgamle, viste tydelig at bygningskonsten paa de tider har været i flor. I ovennemte loft var stokkene en og en fjerdedels alen brede. Aarsagen til at ovenmeldte loft og stue blev nedrevne, var at disse 2de huses eiere var flere og altsaa unyttige til brug. Ved felles overenskomst blev derfor besluttet at rive dem og dele tømmeret mellom eierne,» Johannes Pedersen Aga skriv vidare i dagboka si: «i det nedre tun ennu en stor stue (Storstova, Lagmannstova) av lige elde med den føromtalte, men i denne stue er tømmeret langt mindre. I samme tun og ved siden av denne ommeldte stue sto et loft (fordum et kloster eller kapell) som ogsaa er nedrevet. Dette besto af piller og stavverk. Kirkeklokken findes endnu paa garden (1811) Ei anna kjelde fortel at fram til då hadde kapellet vore brukt som «sengehus og annet sømmelig bruk». Bøndene deler dei gode materialane og bygger seg nye hus i tida si ånd. Difor finn me hus og rom i tunet den dag i dag som er bygde av stavkyrkje­ materialar og anna mellomaldertømmer.

Tunet får den forma me kjenner i dag. Om du vert imponert av stokkane du ser når du kjem inn i Lagmannstova så hugs at dei var desse heldne som «langt mindre» i 1811.

Det vart diverre ikkje slutt på rivinga. Lars Torgilsson som framleis budde i stova ville på 1890 talet ha vekk den gamle mosstova i nord som var bygd saman med Lagmann­ stova. Naboane ba for dette bygget, som dei meinte var like gammal som Storstova. Men Lars sto på sitt: «Eg har alltid budd midt i tunet og der vil eg bu. Det er mitt hus så eg gjer med den kva eg vil», vert det hermt etter han. I 1894,

akkurat hundre år etter at Henrik Steffens og følje hans «- gik hen til Køkkenet, som lod sig vises. Åpnede Døren, og saae ind i et stort, temmelig mørkt Rum, som var sparsommelig oplyst af de glødende Kul paa Skorstenen» og ba om noko å eta, vert den gamle matstova, som framleis hadde moldbenkene inntakt, riven. Lars set seg opp nytt hus på tomta.

Merkeleg nok sette han i stand den gamle mellomalderbrunnen som låg utforbi døra til mosstova, sjøl om det då tok til å verta vanleg med innlagt vatn på Aga. Truleg var det ingen som kobla at denne eldgamle mosstova var det gamle kjøkenet som høyrde til det store mellomalderanlegget. Mykje gammalt, slik som den gamle saltkverna, vart hive i bakfyllet på murane vart det fortalt. Arkitekt Arne Berg har etter opplysingar han fekk av eldre folk på Aga teikna mosstova inn på ein oversiktsteikning av tunet.

EIT LITE PALASS LANG INNE I EIN FJORD Lagmannstova, slik den sto fram etter 1900 verka på mange måtar som ein ulogisk og upraktisk bygning, Det var noko som ikkje stemte. Fyrst på 1990-talet tok ein for alvor til å leita for å prøva forstå denne merkelege bygningen. Saman med arkitekt Arne Berg hjå Riksantikvaren, diskuterte me ei rekkje problemstillingar som gav både innsikt og inspirasjon til å fortsetja arbeidet. Som styreformann og dagleg leiar for Agatunet var eg heldig og fekk møta mange ulike fagfolk, som på ulik vis gav gode innspel til denne spanande leitinga.

Etter kvart som løyndomen om Lagmann­ stova kom fram har det slått meg gong på gong kor praktisk bygningen i mellomalderen må ha vore. Dette var ikkje eit tilfeldig oppsett bygg slik det fyrst såg ut. Ulik trong og bruk, i tillegg til påverking frå andre større, gjerne kongelege anlegg, har lagt grunnlaget for bygningane si utforming.

FORTIDSVERN

87

PÅ UTSIDA AV den store døra inn til stova har det vore meir vakker dekor enn ein ved fyrste augekast legg merke til i dag. Stokkane er av eineståande størrelse og kvalitet. Laftemetoden i stova er Finndalslaft. Mellom stokkane er det her brukt mose. Stova i Oppitun hadde raudt klede mellom omfara. Fint skulle det vera.

Foto: Mette Bleken

Her var det rom for større og mindre forsamlingar, kapell, gjesterom, kjøken, matkjellar, lagerrom og sikkerheit. Samansett høver romma inn i det ein kallar ein klassisk palassmodell. Her fann du ein aula (Lagmannstova) som truleg også har fungert som ein riddarsal, capella, (stavkyrkja) og eitt eller fleire camera (private rom, slik som loftet og fruekammer til dømes). Me veit at dei to mellomalderske bygningskroppane har lege nokolunde parallelt. Bygningen i Oppitun med stove og loft har truleg vore samanbygt med Lagmannstovebygningen med meir eller mindre skjulte gangar, trapper og ein rombegang. Tradisjonen fortel om løynde gangar. Uterommet mellom bygning­ ane kan då ha fungert som ein innebygd borggard. Dette veit me ikkje så mykje om, for det har enno ikkje vore gjennomført arkeologiske undersøkingar i tunet.

KJELLAR MED RENNANDE VATN OG SKJULTE TENARGANGAR Kjem ein inn i stova i dag fell augene snart på dei to vakre blåmåla dørane. Den eine større enn den andre. Før 1811 var desse dørene

88

FORTIDSVERN

spissboga (gotiske) men vert då gjort firkanta.

Dei fine smijernsbeslaga skal tidlegare skal ha pryda kapellet. Den minste døra, som i dag går inn til ein kove, manglar dekor på utsida og har difor ha vore tenarinngangen til stova.

Argumenta som talar for det, er at gjennom denne kunne ein gå vidare ut i svalgangen og ned ei trapp og såleis ha kort veg til mosstova. Funn i kjellartaket under viser også at det her har gått trapp ned til det som har vore øl og vinkjellar. Det var såleis kort veg frå øldunken til drikkehornet på bordet.

Gjennom dette kjellarrommet rann det i mellomalderen ein kjølande bekk. Her går det også ein liten opning ut i den søre murveggen som kan ha ført inn til ei myrkestove. Slik kunne ein føra mat inn til fangen frå matkjellaren. Desse detaljene fortel at bygningen har hatt ei tenarside mot aust der sveinar og terner usedde kunne utføra sine plikter uhindra. Storfolk og gjester hadde større dør og fin dekor på utsida. Steffens fortel om blyinnfatta vindauger i stova. Dei var nok ikkje frå mellomalderen. Me har

DEI VAKRE BLÅMÅLA dørane legg alle merke til og er eit særpreg for stova. Før 1811 var dei spissboga gotiske. Tenarinngangen må ha vore liten og smal. Truleg vart dørane blåmåla med ei blanding av kobolt og sinkkvitt rett før 1850.

Foto: Mette Bleken

forteljingar frå eldre gardsfolk om gjenbruk av vindaugo med fuglemotiv i det som no vert kalla Fuglalemmen.

Stova har hatt ljore slik ein finn løynt bak takpanelane den dag i dag. Truleg var mellom­alderljoren av fin og forseggjord utforming av same type som ein finn gjenbrukt på loftet i Jostova i Oppitun. Men var det åre for open eld i stova? Bruken av rommet i mellomalderen kan kanskje gje oss svar. Ved dans og anna festleg bruk ville ein åre vera i vegen, I mai 1293, då det eldste dokumentet me har i samlingane på Vestlandet vart utferda og nedskrive her, var langt over 40 personar tilstades i stova. Ei anna forklaringa på årespørsmålet finn me truleg oppe mot mønet i sørveggen, Men kanskje fortel også dokumentet noko, sjølv om åre ikkje er nemt med eit einaste ord.

Skrivaren som er nemd som Jon Prest må ha hatt meir ljos for å utføra gjerninga si, enn stova nede på golvet kunne gje. Opningen i mønet går inn til rommet som no vert kalla Trevet. Vister etter lafteknutar i sørveggen fortel at her låg i mellomalderen eit lafta rom med trapp opp bak tenarinngangen.

Golvhøgda i Trevet og høgda på opninga inn til stova viser at her kunne ein skrivar stå og utføra gjerninga si, medan han gjennom opninga hadde full kontakt og kontroll med det som føregjekk nede i Lagmannstova. Så høgt under mønet ville han med eit sjå i taket ha nok ljos til å utføra skrivearbeidet. Hadde stova åre ville dette vesle rommet fyllast med røyk. Rom oppe i mønet kjenner me frå andre mellomalderbygg. Frå Kirkjubøur på Færøyane var eit slikt rom brukt som skrivarstove. Men stova må ha fått åre då den vart

teken i bruk som bustad etter garddelinga.

I den fyrste tida kan stova ha vore oppvarma med fyrfat. Metallfat som vart fylte med glødande kol og som ikkje hadde fast plassering, Varme og mat frå mosstova kom inn gjennom svalgangen og inn tenar­ inngangen til stova.

KAPELL TIL SOVEHUS OG ANNET SØMMELIG BRUK Kapellet har vore ein viktig del av heilskapen i mellomalderanlegget. I fylgje skriftlege kjelder finn me at kapellet sto på murar sør for Lagmann­stova. Kor langt sør er noko uklårt. Arne Berg teikna det inn senterert over eit firpass klebersteinsvindauge i kjellarmuren. Men gudshuset kan ha stått litt lenger sør. Kor lenge kapellet har vore i bruk er vanskeleg å sei, men reformasjonen kan ha sett ein stopp for den religøse bruken.

Stav­kyrkja vart i alle fall riven i 1811 og me finn ein del av stavane gjenbrukte, blandt anna som vegger i Isakstova.

På Bergen museum ligg i dag to fint utskorne plankar med planteornamentikk Den eine har i tillegg innskoren ein Kristus­ figur sitjande i ein mandorla. Dei vart innleverte til museet som ljorekarmar.

Men etter nærare undersøkingar finst det ikkje spor av sot i skurden og om det var ljorekarmar ville Kristusfiguren framstå som halvt liggjande. I gamle brev får me opplysingar om ein liknande tredje planke som var så dårleg at den ikkje vart innsend.

Alt tyder på at dette er restar av eit tredelt korskille frå kapellet. Men det finst meir minne etter gudshuset. Blandt anna finn me eit heilt rom i Isakstovo oppbygt av veggtiler

BESLAGA PÅ DØRANE pryda tidlegare kapelldør­ ane. Mellom dørane er festa ei «braok» Gjennom denne tvinna jernstanga kunne ein dra skinnkleda dersom dei hadde vorte stive. Dørtrykkartane vert laga i 1811. Truleg smidd av ein av smedene på Aga.

Foto: Mette Bleken

frå kapellet. Eit par marmorbitar kan vera restar etter alterplater. Ein kleberstein med eit innvigingskors kan ha stått i eitt av altera. Ein del av eit firkanta klebersteinskar funnen nedanfor Lagmannstova minner mykje om vievannskaret frå Odda kyrkje.

Den mellomalderske kyrkjeklokka heng no i Lagmannstova og er framleis i bruk.

LAGMANNSTOVA ETTER 1811 Deler av sjølve Lagmannstovebygningen vart riven i 1811. To av eigarane flytta ut og bygde nye hus, medan den tredje vart verande i stova. Den sørlegaste mellomalderkjellaren vart riven for å gje plass til det som er kalla Isaksstova. Etter rivinga sette den attverande eigaren opp nye rom på murane. Det største av desse romma ber i dag det mellomalderske namnet Fruekammeret. Truleg er dette namnet ei vidareføring av nemninga på ei eldre riven fruestove eller fruekammer. Golvet i dette rommet er gjenbruk av tidlegare materialar og har fine profilar.

Etter at eigaren flytte ut vart Lagmann­ stova fram mot fredinga på 1920- talet brukt som arbeids- og vevstove, men og som forsamlingslokale for garden. Me kjenner til at den var i bruk ved fleire bryllaup og andre gardssamlingar. Grenda nytta stova både til dans, ungdomslagsfestar, foredrag og til teaterframsyningar like fram til at grenda fekk forsamlingshuset Sagatun i 1925.

I 1926 var det stor husmangel på garden og deler av bygningen vert teke i bruk som bustadhus. Bygningen hadde då fått automatisk fredingsstatus etter lov om bygningsvern som kom i 1920, utan at det fekk noko verknad for ei ombygging av kjøkenet.

FORTIDSVERN

89

Ryktet om dette særmerkte huset hadde alt spreidd seg langt og reisande tok til å koma både enkeltvis og i grupper. I 1924 får garden til dømes vitjing av eit lite fylgje som ynskjer å sjå stova. Ein verdfull mynt avsløra blandt anna at det var Dronning Wilhelmine og Kronprinsesse Juliane av Nederland som inkognito hadde avlagt Lagmannstova ei vitjing. Arkitektar fatta tidleg interesse for bygningen og tunet og både Johan Lindstrøm, Fredrik Konow Lund, Georg Fredrik Fasting og Sigurd Sekse kom på mange måtar til å dominera forvaltinga på Aga. Dei tre siste og som styreleiarar for eigarstiftelsen.

LAGMANNSTOVA SOM KUNNSKAPSBANK Den freda Lagmannstova vart ei viktig brikke for å få freda heile tunet med 60 bygg i samband med prosessane som førde fram til jordskifte i 1938. Stiftelsen Agatunet overtok Lagmannstova saman med 29 andre bygningar. For å hjelpa på den økonomiske sida av overdraginga brukte staten oreigningslova.

Påvente av jordskifte hadde ført til lite vedlikehald. Ein påfylgjande krig gjorde det ikkje betre. Under leiing av dåverande styreformann arkitekt Sigurd Sekse vart det gjort eit stort arbeid på 1950-talet for å gjennomføra ei oppgradering av Lagmannstova. Ei skykkje på nedsida av bygningen vart riven slik at mellomaldermurane kom fram i ljoset.

På oppsida vart deler av panelane tekne ned med same formål, og det vart ved hjelp av Riksantikvaren rekonstruert ein søylegang slik ein trudde det hadde vore i mellomalderen. Det vart også gjennomført ein mindre takreparasjon. I dag skal me kanskje vera glad for at det på grunn av manglande økonomi ikkje vart så omfattande som ynskjeleg.

Hadde ein på dette tidspunktet vore klar over at ein sto framfor den einaste riddarhallen i laft på opprinneleg plass her i landet, kunne resultatet vorte eit anna. Kanskje hadde dei då teke bort den dominerande sovehemsen for å få fram storheita i dette eineståande mellomalderrommet. Me kunne ha mist historisk kunnskap.

Etter at Stavkyrkjeprogrannet til Riks­ antikvaren kom det i 2015 midlar til ei store takkvøla. Samstundes vart det teke dendrokronologiske prøvar. Det vart også teke prøvar av kalkmørtelen i murane og lagt planar for gjennomføring av prosjektarbeid vidare. Det vart bygt ein enkel kalkovn der ein brende kalk til murarbeidet. Kalk­ steinen som me fekk frå Varaldsøy ute i Hardanger­fjorden viste seg å vera identisk med kalken som brukt i mellomalderen.

Restaurerings­arbeidet vart gjennomført under leiing av bygningsvernkonsulent Anne Lise Brask Eriksen med god hjelp og støtte frå Riksantikvaren og Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider NDR. For å sprei mest mogeleg kunnskap vart og lagt til rette for kurs, hospiteringar, demonstrasjonar og kveldsforedrag. Hausten 2020 vart det

90

FORTIDSVERN

haldsoppgåver var omvisingar i ein del av tilbodet. Fyrst etter 1992 vart stova teken i bruk til konsertar, foredrag, finare servering, utstillingar, kyrkjelege og borgarlege vigsler, gudstenester og så vidare. Tanken bak så vidfemnande bruk er at eit lite brukt kulturminne fort vil merka at sårt tiltrengde midlar til vedlikehald og drift vil turka inn. Ved forsiktig bruk og tilgjengelegheit rettferdiggjer ein også kostnaden ved eit slike bygg.

Men sett i eit 800-års perspektiv og den store verdien dette kulturminne representer er det likevel småsummar me snakkar om. Eit stadig tilbakevendande spørsmål er bruk og slitasje. Så langt er bruken såpass liten og slitasjen minimal og lett å førebyggja. Dei mest utsette delene kan lett tildekkast utan at det vil forringa opplevinga av denne unike bygningen.

Lagmannstova vert i dag rekna som eineståande tidsvitne og eit kulturminne av stor nasjonal verdi. Denne verdien vil truleg berre vil auka når fleire får augo opp for kva unik bygning dette er. For lokalsamfunnet er det viktig at dei gjennom bygningen kan få ta del i, og oppleva sin eigen historie og kultur. Å oppleva ein konsert, få ei servering eller vera tilstades ved ei vigsle eller barnedåp i Lagmannstova gjev ei heilt anna oppleving enn ei enkel og rask omvising. Og det sikrar oss gode ambassadørar og vaktarar for stova og kulturminnevernet i nye hundreår.

Litteraturliste: J.P Aga og J.J Aga: Upublisert dagbok 1802-1898.

Agaarkivet Berg Arne: Norske Trehus frå mellomalderen Bind 5, Bleie, L.O: Artikkel. Stiftelsen Agatunet 50 år, Hardanger Historielag, 1988 Eriksen, Anne Lise Brask, red: Artikkelsamling, Restaurering av Lagmannstova, 2015-2018 Kolltveit,O: Bygdebøker Odda Ullensvang og Kinsarvik.

Bind 1 , 2, og 4 I. 1963 og 71 Meldal Even: Beskrivelse over Hardanger og een Del af Sønnhordland, 1757-59

LILJE OG PLANTEORNAMENTIKK finn ein brukt fleire stader. Me veit at dette var svært omtykt i samtida men på Aga kan det og ha samanheng med slekta sitt våpenskjold som var tre franske liljer, to over og ei under ein vertikal bjelke. Truleg ein arv frå ein korsfarar.

Foto: Mette Bleken

også gjennomført er eit kurs i vindaugsreparasjonar der ein og fekk dra nytte av kunnskapen til NDR ved restaurering av klebersteinsvindaugo.

LAGMANNSTOVA SOM TIDSVITNE I NYE HUNDREÅR Etter 1938 overtok Stiftelsen Agatunet forvaltinga av det sentrale tunet saman med Lagmannstova. I tillegg til store vedlike-

Miltzow Gjert Hendriksen: Voss og Hardangers Prestehistorie, 1679, Nygård-Nilssen Arne: Aga i Ullensvang, Fortidsminneforeningens årbok, 1935, Rogdaberg, Guttorm A: Det låg eit slott på Aga, Artikkel Hardanger Historielag, 2011 Rogdaberg, Guttorm A: Rapport vedkomande Lagmannstova og andre mellomalderbygg, Rogdaberg, 2010 Rogdaberg, Guttorm A. og Sunde Jørn Øyrehagen: Artikkel. The Norwegian Bueraucratic Aristocraty and their manor houses in the 13th and 14th Century.

Nationalmuseet København Steffens Henrik: De vier Norweger, København, 1824 Rogdaberg, Guttorm A: Artikkel. Agatunet, klyngetunet som vart nasjonalskatt, Fortidsminneforeninga, årbok 2012

LAGMANNSTOVA AGA MÅ ha gjort eit stort inntrykk i mellomalderen. Ulik trong og bruk, i tillegg til påverking frå andre større, gjerne kongelege anlegg, har lagt grunnlaget for bygningane si utforming. Denne illustrasjonen viser i store trekk korleis Lagmannstovebygningen (Nitun) har sett ut i mellomalderen. Den andre parallelle bygningen eller bygningane i Oppitun låg også i sør-nord akse men sidan alt det vart nedrive er det vanskelegare å rekonstruera. Denne rekkja sto også på tre kalkmura kjellarom. Desse bygningsrekkjene kan ha vore samanbygde på ein eller annan måte med til dømes rombegang. Kanskje vil arkeolo­ giske undersøkingar ein gong gje oss svar på dette også?

Illustrasjon: ARKIKON

ETTER FUNN OG opplysingar så langt har truleg Lagmannstovebygningen hatt ei planløysing som dette. Kapellet kan mogeleg ha stått litt lenger sør og hatt eitt eller fleire rom mellom seg og stova. Kapellplaseringa teikninga viser baserer seg i stor grad på vurderingane til arkitekt Arne Berg hjå Riksantikvaren, som meinte at det fint utforma firpass klebersteinsvindauga i den søre kjellaren burde knytast til kapellet over. Lang unna rett løysing er ein i alle høve ikkje.

Avfotografering: Håkon Brattespe, Hardanger Folkemuseum

FORTIDSVERN

91

SOGNDALSTRAND I ROGALAND FREDET I 2005

BYGNINGSVERN FOR DET GODE LIV Artikkelen er en del av en artikkelserie på Riksantikvarens nettsider om alle de tolv fredete kulturmiljøene i Norge.

Sogndalstrand er det første kulturmiljøet som ble fredet i Norge. Sommeren 2020 hadde det historiske tettstedet flere besøkende enn noen gang. Men på 1970-tallet var det lite aktivitet og mange forfalne hus her. Jeg dro til Sogndalstrand for å høre historien.

Av Turid Årsheim, Riksantikvaren Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

92

FORTIDSVERN

SJØHUSREKKA MED KOMMUNEHUSET. 1994 var året da Sogndalstrand ble midlertidig freda. Først i 2005 ble stedet permanent freda.

FORTIDSVERN

93

ELI LAUPSTAD OMDAL og Jan Oddvar Omdal, medlemmer av Fortidsminne­foreningen, driver Sogndalstrand kulturhotell. De kom hit for første gang i 1982 og ble bergtatt av stemningen. Ekteparet er en av motorene i turistveksten, og ser faren for at stemningen kan bli redusert hvis det kommer for mange. I fjor hadde de 60 000 på besøk. Det er mye for 40 fastboende.

Foto: Dalane Tidende

D

et er juni, 2020. Vi er på vei på E39 i Rogaland, fra Sandnes og sørover, broren min og jeg. Vi kjører gjennom landskapet med de avrunda fjellene og knausene.

Målet er Sogndalstrand, det gamle ladestedet fra seilskutetida. I 1870-årene kunne det være oppunder 40 seilskuter i byen.

«Det tidligere ladestedet representerer ved sin bevarte bebyggelse og det omkringliggende sterkt teigdelte kulturlandskap, et stadium i utviklingen av norske byer som neppe er bevart andre steder.»

Slik skrev man om Sogndalstrand på 1970-tallet, mange år før det ble fredet. En viktig del av begrunnelsen for fredningen i 2005 var å beskytte det særegne stedet mot utbyggingspress i området rundt, og hindre at stedet ble likt alle andre norske småsteder.

«Sogndalstrand med dens særegenhet ansees å være et eksempelområde både for distriktet og i landskapssammenheng.»

Da jeg skulle planlegge tur til Sogndal­ strand, var det mange av vennene mine som lurte på hvor det var. Navnet gir assosiasjoner i flere retninger. Er det det stedet som ligger i Nord-Norge? Kanskje det er i Sogn? Sogndal­

94

FORTIDSVERN

strand dukker ikke en gang opp i statens reiseregningsapp. (Etterpå forstår jeg at jeg skulle søkt på Hauge i Dalane).

KULTURHOTELL Vi tar av på fylkesvei 501. Trolig en omvei.

Vi møter bare en bil på hele strekningen. Jeg ringer Johan Aakre fra bilen. Han er kreativ utvikler på Sogndalstrand kulturhotell og ansatt for å komme med gode ideer. Johan har sagt at han kan vise oss rundt. Jeg vil forsikre meg om at det passer, siden vi tross alt kommer midt på en vanlig hverdag. − Det passer når du vil at det skal passe.

Make time! sier han, og forklarer oss hvor vi bør parkere. − Å ankomme en plass er viktig. Du må ta inn over deg denne plassen.

Kort tid etter er vi framme. Sør for Hauge ved elva Soknas utløp i Nordsjøen ligger det gamle ladestedet. Velkommen til det gode liv i Sogndalstrand, står det på skiltet. Elva Sokna renner rolig – iallfall i dag − gjennom byen og ut i havet, omgitt av tett trehusbebyggelse på begge sider. − Det er mange som sier at det er finere i virkeligheten enn på bilder. Jeg tror det

kommer av ektheten. Dette er ikke en kulisse, sier Johan.

Sogndalstrand er bitteliten, men det tar tid å komme seg rundt i byen sammen med Johan. En mann sykler forbi oss og smiler og hilser. Håndverker Børil Grøsfjeld stopper og slår av en prat. Galleristen på stedet tar oss med ned trappa til kjelleren og viser oss det nylig oppussete rommet i underetasjen. Det lukter nytt. Utenpå er det malt i gult og grønt, farger som passer til resten av bebyggelsen.

Det er mye aktivitet i gata, både unge og gamle folk er å se. Det er noen som maler et bord, noen som raker. Det står flere skap med bøker litt tilfeldig plassert rundt omkring, og benker med avslappende slagord. Vedets hvile, Sinnets ro. Det begynner å regne mildt, men ingen ser ut til å legge merke til det.

ET GAMMELT LADESTED FRA SEILSKUTETIDA Sogndalstrand var kjent som handelssted fra 1660, og var et av de betydeligste ladestedene langs kysten. Et ladested var et tettsted, hvor borgerne hadde privilegium til å drive handel, vareinnførsel (lossing) og -utførsel (lading).

«Soggendahl» fikk ladestedrettene formelt

SOKNDAL VAR DEN første kommunen i Norge som sluttet seg til den internasjonale Cittaslow-bevegelsen. Tanken er å bremse litt på jaget, skru ned tempoet og prioritere livskvalitet og det gode liv.

bekreftet i 1798. Det rike vårsildfisket skapte oppgangstider for ladestedet på 1800-tallet, og folketallet steg. Ladestedet hadde over 500 innbyggere i 1863, og i 1870-årene var det 20 forretninger, 4 bakerier, 2 brennevinsutsalg og 4 skjenkesteder her. Seilskipsflåten vokste.

Utenriksfarten tok seg opp. I perioden fram til 1865 hadde Sogndalstrands ladesteds handelsflåte ca. 35 seilskip.

Vi går opp på utsiktspunktet, setter oss ned og ser ut over sjøen. Steinene vi ser ved innseilingen, er gjenkjennbare på gamle kart.

De gjorde det lett å se at du var kommet til Norge. På den andre sida av elva, Åros, troner bedehuset. Her ligger husene i klynge i det åpnere landskapet. På begge sider har det vært husdyrhold på avsatsene. By-jordbruk var vanlig i Sogndalstrand, og jordbruket var basert på åkerdyrking og husdyrhold.

Bygningsmiljøet har fortsatt sitt særpreg godt bevart fra tider da jordbruk og fiske, handel og sjøfart dannet næringsgrunnlaget her.

TIDENE SKIFTER Kombinasjon av primær- og sekundær-­ næringer var levende i Sogndalstrand langt inn i 1970-årene. Men silda forsvant. Husene

forfalt, og butikkene ble lagt ned. Johan forteller at da han besøkte Sogndalstrand i 1978, var det som en amerikansk spøkelsesby, med forfalne bygg overalt.

Han introduserer oss for Eli Laupstad Omdal og Jan Oddvar Omdal, som driver Sogndalstrand kulturhotell. Jan Oddvar

forteller at da han var barn, var det så forfallent i Sogndalstrand at de ikke fikk lov til å gå til dit.

Eli forteller: - Jeg kom hit i 1982 første gang, og blei heilt bergtatt. Da var plassen ikke veldig fin, men den oste av ekthet og kulturhistorie. Jeg ble grepet av miljøet.

DET ER KORT VEI til havet og den kjente Fokksteinen,vi ser i bakgrunnen.

FORTIDSVERN

95

96

FORTIDSVERN

De gamle forfalne bygningene og ektheten gjorde inntrykk. Det er en god plass å være.

Hun forteller at det var etter et opphold i Frankrike at Eli og Jan Oddvar bestemte seg for å starte noe i Sogndalstrand og gjenskape stemningen fra det franske landsbylivet.

Sommeren 1994 satte de i stand Krambua, en bygning fra 1862, sammen med noen venner på dugnad. De startet kafé i bygningen. Det ble begynnelsen på Sogndalstrand kultur­ hotell. Siden har Eli og Jan Oddvar kjøpt og satt i stand stadig flere hus.

Nå har Sogndalstrand kulturhotell 30 rom, fordelt på 11 bygninger som er satt forbilledlig i stand. Krambua, kommunehuset med fengselspub, skredderhuset, bakeriet, sjøhuset, Folvikhuset, Mydlandhuset. De fleste av de gamle bygningene på stedet nå er fra 1830- og 1840-årene.

SKRUR NED TEMPOET Sokndal var den første kommunen i Norge som sluttet seg til den internasjonale Cittaslow-bevegelsen. Tanken er å bremse litt på jaget, skru ned tempoet og prioritere livskvalitet og det gode liv. Nå har den lille byen, som har 40 fastboende, rundt 60.000 besøkende hvert år. Bebyggelsen her gir 14 årsverk fra sju nasjonaliteter. Fremdeles er pulsen rolig byen. − Det er grenser for hvor mange turister man kan ha når man markedsfører seg som et sted med ro og fred, konstaterer Johan. 1994 var også året da Sogndalstrand ble midlertidig freda. Først i 2005 ble stedet permanent freda.

Eli forteller: − Det har ikke vært enkelt å forholde seg til kulturminnemyndighetene.

Vi ville drive aktivitet i et levende miljø, men begynte for tidlig med næring her og har gjort oss noen dyrekjøpte erfaringer med byråkratiet. Men vi er glade for fredningen.

Den gjør at vi har en kulturskatt å selge.

Den spesielle sommeren dette året er over. For første gang har Sogndalstrand kulturhotell vært fullbooket av norske turister hele sesongen. - Det har vært en fantastisk sommer, den beste vi har hatt. Gjestene har latt seg begeistre av plassen, historien og miljøet, sier Eli. Som i seilskutetida var det mange besøk­ ende i den kompakte byen. Denne gangen for å oppleve et sted som ikke ser ut som alle andre norske småsteder.

Kilder Hansteen, Tale Kristina: «Sogndalstrand – fredning av et kulturmiljø». Fortidsvern 1/97 Jørgensen, Svein og Strand, Helge: Kulturlandskapet ved Sogndalstrand. Hovedoppgave ved Norsk landbrukshøgskole 1979

SOGNDALSTRAND VAR KJENT som handelssted fra 1660, og var et av de betydeligste ladestedene langs kysten.

FORTIDSVERN

97

TEK VARE PÅ TRADISJONANE PÅ VESTLANDET

UNGE BUSETT SEG I GAMLE HUS

98

FORTIDSVERN

DET MODERNE MELLOMBYGGET som knyter lemstova saman med den vesle kårstova, skaffa familien på garden Håbakka i Kvinnherad dobbelt så stort buareal. Romdelinga er uendra i gamlehuset. Tilbygget er teikna av arkitektkontoret 3rw i Bergen.

FORTIDSVERN

99

Det minkar på dei gamle vestlandske gardshusa. Fylkeskonservatoren meiner det er grunn til å slå alarm. Samstundes har mange unge fått auga opp for lemstova. Dei føretrekkjer henne framfor nytt hus i byggjefeltet.

Tekst: Eva Røyrane Foto: Oddleiv Apneseth

S

lik er det blant anna i Ulvik der fleire unge familiar har flytta heim frå byen og busett seg i gamle hus.

Blant dei er Jorid Lekve Eide og Frode Halvorsen. Dei har sett i stand lemstova på tunet der Jorid vaks opp i eit nyare bustadhus. Det største løftet var å restaurera helletaket på dette typiske vestlandshuset som har hatt dagens form sidan 1860, med ei stove i kvar ende og inngang midt på langsida som vender mot bygda.

VARSAM MODERNISERING Dei nye eigarane har bygd eit moderne kjøken i eine stova. På baksida, der kjøkenet var før, er det laga ny inngang og bad. Den gamle gangen er no ei lita mellomstove med dør til den overbygde trappetrammen som har vidt utsyn over bygda. Oppe på lemen har dei to borna kvar sine rom, foreldra har fått nytt soverom i arka. Dei har slipt golv, friska opp fargebruken, sett nye vegger

GAMLEHUSET PÅ GARDEN VIGA i Hjelmeland vart for lite for familien på fem. Løysinga blei eit tilbygg kopla på det totalrenoverte huset som er endra minst mogeleg. Nybygget er teikna av arkitektane Lisbet Harboe og Odd Øverdahl.

FLEIRE HAR BERGA gamle lemstover ved å flytta dei til ny tomt. Kåre Nes redda Idneståvå på Mundheim på den måten. I dag er ho utleigehus på garden hans, Nestunet i Kvam. Desse typiske vestlandshusa kan vera okerfarga eller raude, men dei fleste er kvitmåla. Mange har ei oppmura steintrapp i front. Denne dobbelttrappa på Nes er spesielt fin.

100

FORTIDSVERN

FRODE HALVORSEN OG Jorid Lekve Eide har modernisert lemstova ved å laga nytt kjøken i den eine av dei to stovene. Tømmerveggene har fått selskap av kryssfiner, men elles har dei vore opptekne av å ta vare på mest mogeleg av det originale i huset.

PÅ GARDEN SYSE i Ulvik har ungfolket sett i stand gamlehuset. Taket på den brune lemstova er restaurert etter at dette biletet er teke.

FORTIDSVERN

101

av kryssfiner inntil tømmeret, men ellers lagt vekt på å ta vare på mest mogeleg av det opphavlege i huset.

Bustadhuset trong nytt sutak, men dei store hardangerhellene var like gode og vart løfta tilbake på plass. Jorid og Frode fekk tilskot frå Kulturminnefondet og lokale stiftingar til dette arbeidet. Dei måtte stå «i kø» i nokre år medan dei venta på gode handverkarar som kunne gjera jobben.

SKAPT FOR JARNOMNEN Lemstova, dette avlange, halvannan etasje høge huset vart vanleg gardshus på Vestlandet i løpet av 1800-talet etter kvart som folk flest fekk tilgang på jarnomn til å ha i stova. Sidan mellomalderen hadde dei budd i røykstover med åre midt på golvet og ljore i taket. På 1700-talet blei åren erstatta av ein oppmura røykomn i eine hjørnet av stova.

Hundre år seinare var det tid for ny modernisering. Skorstein og pipe avløyste ljoren, det kom himling over stova, lem i etasjen over, og der oppe på stovelemen fekk dei ekstra soveplass. Samstundes vart bustaden utvida i lengda. Den gamle stova vart som regel kopla saman med ei bu med loft. Mellom desse to tømrahusa var det plass til gang og kjøken.

Første tida var det mange stader ulik takhøgd på dei ulike samanbygde romma, men dette vart justert slik at dei fleste husa fekk jamhøgt tak over heile lengda.

KOM FØRST TIL JÆREN Lemstova kom først til Jæren. Jærbuen fyrde ikkje med ved, men med torv, og torv kunne ikkje brukast i røykomnen. På den tida bønd­ ene lenger nord bygde røykomnar, skaffa jærbuen seg difor bileggjaromn, ein jarnomn som dei fyrde frå grua på kjøkenet. Seinare er denne skifta ut med vanleg jarnomn.

Driftige bønder på Jæren har for vane å kvitta seg med hus dei ikkje har bruk for. Ei registrering kring år 2000 fortalde av det då var 110 gamle jærhus att i åtte jærkommunar.

Ilag med fylket var det laga tiltaksplanar, målet var å stoppa rivinga. No har alle attverande jærhus høgaste verneverdi, medvitet om verdien til desse husa har auka, og mange ber no om hjelp til restaurering av jærhusa sine.

DOKUMENTERER URHUSET Boka «Vestlandshus – våningshus frå Jæren til Sunnmøre», som kom ut på Skald forlag sist haust, dokumenterer lemstover

PÅ JÆREN SKAFFA dei seg lemstover alt på 1700-talet. Hundre år seinare vart denne hustypen vanleg lenger nord på Vestlandet. Dette er eit gammalt gardshus på Nærland i Hå kommune.

102

FORTIDSVERN

PÅ FLØKSAND i Alver kommune nord for Bergen er det skapt ei ny grend rundt fire gamle lemstover. To av dei gamle husa har fått nytt tilbygg, lemstova øvst i biletet er flytta hit, det er også den minste stova som er knytt saman med eit nytt bustadhus i vestlandsstil. Husklynga er heilåsrbustad for to familiar, to av husa er fritidsbustader. Arkitekt Helge Furnes Samuelsen har bidrege i utforminga av alle bygga.

i ulike variantar. Boka fortel korleis denne bygningen har blitt til og korleis det står til med dette siste urhuset. Lemstova er nemleg siste stadiet i ein bygningstradisjon som går tilbake til dei samanbygde langhusa, og er slik sett det siste huset skapt over tid av tradisjon og tilgjengelege ressursar. Etter lemstova kom det moderne huset, som ofte var eit standardisert sveitserhus.

I siste halvdel av 1900-talet kom det nye bustadhus på mange tun. Lemstova var heldig om ho blei kårhus eller sommarhus for feriegjester. Mange reiv gamlehuset eller let det bli ståande utan vedlikehald.

Desse siste forkomne er det eigarane no søkjer om å få riva, til bekymring for kulturminnevernet.

Boka om vestlandshusa viser fleire døme på korleis lemstova kan gjera nytte som heilårsbustad av i dag eller som feriehus med moderne komfort. For familiar med fleire born vert gjerne desse husa for små. Fleire har løyst plassproblema ved hjelp av tilbygg som er plasserte inntil det restaurerte hovudhuset. Somme har valt tilbygg i tradisjonell stil, andre har bygd moderne og spela på kontrasten. Meiningane vil nok vera delte om dei ulike løysingane kler lemstova eller

ikkje. Men dei er alle med på å ta det gamle gardshuset med inn i ei ny tid.

EVA RØYRANE er journalist. Ho har skrive mykje om bygdeliv, arkitektur og bygnings­vern.

Saman med fotograf Oddleiv Apneseth har ho gjeve ut «Klyngetunet», «Av stein» og «Norges låver». «Vestlandshus» er den siste boka deira.

FORTIDSVERN

103

FRA 62 TIL 90 GRADER

ALT KAN REDDES OGSÅ DEN SKJEVE LØA

HER SKULLE MAN tro at alt håp var ute, men ikke for ekte bygningsvernere i Fortidsminneforeningens Trysil og Engerdal lokallag. Bygningen ble oppført ca.

1898, opprinnelig som pakkbod til et landhandleri. Forfallet begynte trolig på 1960-tallet.

Foto: Bianca Wessel

«Tja, en fyrstikk» var svaret da vi spurte håndverkeren hva han anbefalte. Men i løpet av dagen skulle bygget, lokalt kjent som den «skjeve løa i Jordet i Trysil», reise seg fra 62 til 90 grader.

Tekst: Bianca Wessel, Fortidsminneforeningen, Trysil og Engerdal lokallag

B

ygningen ble oppført ca. 1898, opprinnelig som pakkbod (varelager) til et landhandleri. Bygget er derfor viktig, som en del av hovedhusets kulturminneverdi. Branntaksten fra 1900 forteller at bygningen var 19.3 meter lang og 6 meter bred. Neste branntakst fra 1905 viser at bygningen er blitt forlenget og totallengden er blitt 26.3 meter.

104

FORTIDSVERN

En gang på 1960-tallet ble deler av bygget tatt ned og hogget opp til ved og etter sigende begynte bygget da umiddelbart å sige. I tillegg var det manglende vedlikehold.

Sommeren 2020 ble det nødvendig å ta noen grep, om det som var igjen av den tidligere pakkboden skulle reddes. Bygget var Sefrak registrert, men hadde ingen formell vernestatus.

PLANLEGGING OG SØKNAD OM TILSKUDD Det var avgjørende å finne riktig håndverker, en med erfaring fra tilsvarende arbeid. Valget falt på et lokalt tradisjonshåndverkerfirma, Sømåen Tradisjonshandverk. De har lang erfaring med bygningsvern lokalt og vi har samarbeidet med flere ganger tidligere.

De kom på befaring og sendte oss deretter en oversiktlig tilstandsrapport med

På sikt er det et ønske å tilbakeføre den delen av bygget som ble fjernet, for å kunne videreføre tradisjonen med kombinert bolig og næring. tiltaksplan, som inkluderte estimert tid og kostnad.

Med dette kunne vi søke om støtte til arbeide, noe som må gjøres før arbeidet påbegynnes. Vi utarbeidet et forslag til budsjett og finansieringsplan og sendte søknader om støtte til Kulturminne­fondet, Fortidsminne­ foreningen og Sparebankstiftelsen DNB med støtteordningen ‘Kulturminner for alle’ og Stiftelsen Norsk Kulturarv med støtte­ ordningen «Ta et tak». Prosjektet fikk tilsagn om tilskudd fra samtlige.

RÅTE Huset er oppført i reisverk, kledd med original panel fra byggeår. To sider har tømmermannspanel og to sider er kledd med bakhon. Kledningen hadde spor etter komposisjonsmaling. Taket var tekket med stikker fra byggeår og over dette lå det tjæreplater av eldre dato. Taket var tydelig råteskadet med større hull flere steder, med råte i undertak og takkonstruksjon som resultat. Bygget ellers hadde også råte i bunnsviller (deler var forvitret til jord).

Da en del av bygget ble fjernet på 1960­tallet resulterte dette i at bygget seg mot en side. Konstruksjonen som sto igjen manglet støtte på denne siden, fordi det manglet kryssband i veggene. På grunn av bevegelsen sto panelen, og en dør, delvis nede i jorden.

I nyere tid (ca.1980) har det blitt plassert en utedo inntil bygningen (ikke festet) på sydsiden. Denne kunne enkelt taes ned og fjernes.

TILTAK Arbeidet kan deles inn i følgende: sikring, reparere og forsterke bærende konstruksjon, legge kledning for å stabilisere, skifte og reparere gradsperrer og hanebjelker, deretter legge taket og gulv, reparere dørene og male bygget med komposisjonsmaling.

Første tiltak var sikring. Jord og vegetasjon ble fjernet rundt og under bygget.

Dette tiltaket innebar kun egeninnsats og var således ingen utgift. I tillegg så satte vi opp et system med tau og kasteblokker for å rette opp, og holde bygget oppreist slik at det var stabilt da vi skulle sette i gang med opprettingen. Det ble i tillegg brukt hydrauliske jekker, koie-jekker og vaierjekk for å løfte, dytte og dra bygget på plass.

Det var svært lite igjen av den bærende konstruksjonen; bare 1.5 meter var intakt av bunnsvillen på bygget som måler 6x6.5m.

I all hjørner med unntak av ett, så måtte stolp­ene skjøtes og repareres. Tre hjørne-

bjelker og to bjelker på midten av bygget ble spunset, i tillegg måtte dørstolper også spunses. Alt av bunnsviller ble skiftet ut.

Fem av syv kryssband ble byttet ut da de eksisterende var råtnet eller manglet.

En god del av kledningen var ødelagt i bunnen. En løsning ble da å flytte panel rundt, fra mønesiden der de ikke lenger var lange nok, til langsidene. Der vi så det mang­ let panel ble dette lagt nytt, med tilsvarende kvalitet. Da hele bygget var kledd opplevde de det som langt mer stabilt.

Da vi tok av bølgepappen og de gamle stikkene fant vi raskt ut at det var mer råte og skade enn først antatt. Totalt skiftet vi fem sperrer, en hanebjelke og en hanebjelke ble spunset i den ene enden.

Etter at det gamle taket var fjernet, bjelk­ ene reparert eller byttet, la vi ny åpen taktro slik det var originalt. Nytt tre lags stikketak ble lagt rett oppå den nye taktroa.

Det var svært lite igjen av det originale gulvet så alt av gulv måtte legges på nytt.

Gulv ble laget på mål fra det gamle gulvet og levert av Risbakken sag i Engerdal.

Dørene til det gamle vognskjulet ble satt tilbake uten nevneverdig restaurering etter at hengsler var satt tilbake på plass. Døren til vedskjulet var i svært dårlig stand og vi kunne dessverre kun bevare en liten del av den originale, men den er nå ferdig restaurert of på plass der den en gang var.

SPOR AV KOMPOSISJONSMALING Originalpanelet hadde tydelige spor av komposisjonsmaling. Vi brukte en oppskrift fra Vingelen i Hedmark, nedtegnet i 1881, med vann, rugmel, pigment, jernvitrol og salt.

Denne var enkel å koke opp og påføre. Verdt å nevne er at komposisjonsmaling kun kan påføres ubehandlet treverk, eller treverk som tidligere er malt med samme type maling.

Vi var to personer på sikring og opprettingsarbeidet, huseier og en tømrer med lang erfaring innenfor tradisjonshåndverk.

Ytterligere to tømrere fra samme firma var involvert i prosjektet.

Venner og naboer stilte opp i en del dugnadstimer for å hjelpe, med alt fra tekking med stikker på taket og legging av gulv til maling.

Det som kunne bevares ble bevart. Der ødelagt virke måtte skiftes ut ble dette erstattet av tilsvarende kvalitet, fra lokale sagbruk levert av Sømåen Tradisjonshandverk og Risbakken sag.

Pakkboden hadde ikke mer enn fått tak før den var i bruk til å lagre materialer. Så fort

gulvet var på plass og dørene hengslet på ble bygget tatt i bruk som uthus, som lager for hageredskap, hagemøbler og ved. Det eksisterende bygget skal også få bli et lite snekkerverksted.

På sikt er det et ønske å tilbakeføre den delen av bygget som ble fjernet, for å kunne videreføre tradisjonen med kombinert bolig og næring. En bedrift er kanskje digital i moderne tid, men varelageret kan gjerne være en pakkbod anno 1898.

KOMPETANSEOVERFØRING En viktig del er kompetanseoverføring av arbeidet gjennom kurs, workshops og åpen dag og videreformidling via aviser, blader, andre tidsskrifter og digitalt via egen blogg og sosiale medier.

• Workshop istandsetting av bindingsverkshus Her var det innføring i byggets prinsipper, vurdering av tilstand og tiltaksplan. Videre gikk vi gjennom opprettingen av bygget og videre istandsetting, etter antikvariske prinsipper.

Deltagerne var 20 elever med lærere fra lokal videregående skole, Bygg & Anlegg VK2.

• Kurs i tekking med stikker Det var gjennomgang av historie, lokalt tradisjonshåndverk, materialkvalitet og legge­mønster. Dokumentasjon av gammelt tak, legging av undertak og tekking med stikker.

Deltagere: 6 håndverkere og huseiere.

• Åpen dag med komposisjonsmaling Fra koking av maling til påføring av maling, en åpen dag viste seg å være populært med både naboer og tilreisende som kom. Noen ble sågar med på dugnad for å få malt bygget ferdig.

Deltagere: Åpent for alle, mellom kl. 10-14.

VIDEREFORMIDLING Istandsettingen ble delt mellom • Lokal avis • Historielaget sitt årlige hefte • Kommunens årbok • Egen blogg og på sosiale medier. Post på Facebook med før og etter bilder ble lest av over 52.000 mennesker.

• Bygningsverndag, på stand for Fortidsminneforeningen der vi holdt foredrag om arbeidet.

FORTIDSVERN

105

Et prosjekt som dette har en bratt lærings­ kurve, for en som ikke er utdannet snekker.

Det er mye som er usikkert når en begynner, så kyndig hjelp av faglærte er viktig. Men ellers er det et par ting som det er greit å vite: Eller nesten alt… Ikke la deg overtale av velmenende råd som ‘riv skiten’ og ‘har du vurdert en fyrstikk? Bevaring er best for miljøet. Dessuten er det økonomisk. Skulle vi ha revet dette og bygget et tilsvarende nytt bygg så ville det ha blitt dyrere. Så er det noe med det opprinnelige uttrykket som er svært vanskelig å gjenskape, i tillegg til den historiske verdien.

Sikkerhet er viktig. Istandsetting av et gammelt bygg byr på mange utfordringer og en av dem er rustne spikre. Med vernesko så slipper du tur til legevakten for stivkrampesprøyte.

MED EN GOD plan, gode søknader om støtte, fagkunnskap og mange gode hjelpere ble løa i Trysil i Hedmark løftet fra forfall til en skinnende bygning som igjen kan gjøre nytte.

Foto: Bianca Wessel

106

FORTIDSVERN

LAG KURS FOR ELEVER Ta kontakt med skoler tidlig i prosessen. Vi har fortalt hva som er oppgaven og spurt hvordan dette kan være av interesse for elevene og når de har tid. Deretter har vi laget et kurs ut fra dette.

Men man behøver ikke bare invitere elever på bygg og anlegg eller fagskoler.

Noen av de mest interesserte og lærevillige vi har hatt på workshop har vært tredjeklassinger fra den lokale skolen.

Man kan også arrangere kurs i samarbeid med Fortidsminneforeningen. Foreningen kan formidle kontakt med dyktige kursledere og de hjelper også med markedsføringen, ved å invitere sine medlemmer.

Vi har holdt kurs for både huseiere og håndverkere.

Sist, men ikke minst så kan en nå søke støtte fra Kulturminnefondet til å holde kurs, for å få dekket utgifter som kursleder, materialer og utsyr.

Skråbånd og tapper lager et utrolig solid bygg, som med litt vedlikehold vil ha en utrolig lang levetid. Erstatt det du må ta vekk med tilsvarende virke. Det er stor forskjell på materialkvalitet, noe ditt lokale sagbruk eller en dyktig håndverker kan fortelle deg mer om.

Folk treng hus og hus treng folk. Det er liten tvil om at bygninger som står tomme og ubrukt forfaller fort. Når du bruker tid og penger på å redde et bygg er det fint at det vil bli jevnlig vedlikeholdt fremover. Ha en plan for hva bygget skal brukes til.

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG ØSTFOLD

OPPLAND

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Kåre Hosar Telefon: 906 27 881 E-post: kare.hosar@maihaugen.no Verne-Vøla Norddalen Sør-Gudbrandsdal Vestoppland

Leder: Judith Muster Telefon: 915 87 994 E-post: judith.arkilag@gmail.com Sunnmøre Romsdal Nordmøre

Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

AGDER

HEDMARK

ROGALAND

Leder: Paul Larsson Telefon: 992 07 715 E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal

Leder: Mathies Ekelund Erlandsen Telefon: 930 06 107 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK

Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: aust-agder@fortidsminneforeningen.no Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn Kystkultur

HORDALAND Styreleder: Lars-Jørgen Dahl Daglig leder: Ruth Moen Telefon: 904 10 996 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Fusa Os

SOGN OG FJORDANE Styreleder: Trude Knutzen Knagenhjelm Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no

DEN TRØNDERSKE AVDELING

NORDLAND Kontaktperson: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: kulturarv@gmail.com Rana Salten Vesterålen Sør-Helgeland

TROMS Leder: Marianne Skandfer Telefon: 995 06 234 E-post: marianne.skandfer@uit.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

FINNMARK Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: sisy@online.no

SVALBARD Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

107

NYE MEDLEMMER

Kulturarv

er viktig og verdifullt!

Kjære alle 170! Velkommen som medlem i en forening i fremgang. I løpet av 2020 opplevde vi en medlemsvekst på rundt sju prosent – og det i et år med store begrensninger på aktiviteter og arrangementer. Denne positive trenden tar vi med oss inn i 2021: Kulturarv er viktig og verdifullt.

Takk for at du bidrar med din støtte!

AGDER

DEN TRØNDERSKE

FINNMARK

Lisbeth Kismul Silje Kringeland Gunhilde Langerud Anna Stella Karlsdottir Ole Z Torkildsen Jens Rye Svensson

Oddbjørn Syrstad Linda Jenssen Kristin Haugen Emma Søborg Odd Einar Ydse Terje Strand Vigdis Sætran Gunda Aasenhus Kosberg Sigrid Vadstein Ove Nervik Ingrid Marie Heiene Ann Kristin Okkenhaug Skrove Guro Hustad Stugu Inger Selboe Bjørlykke Atle Elverum Jenny Nygaard Marit Sørumgård Anne Jorunn Midtkil Robert Ström

Stig Arnt Arvola Georgios Sokorelis Håkon Lydersen Kreilinger

BUSKERUD Hilde Tingdal Røbech Torgeir Engen Mikkel Landaas Danielsen Berit Juveli Sølve Leknes Åse Bitustøl Katarina Grønmyr Louise Winness Prestgard

HEDMARK Gunhild Ullerud Thor Kolberg Larsen Kari Hanne Pavenstädt Hamar Seniordans v/Marita Ramstad Stange Seniordans v/Marita Ramstad Dag Østvold Tangen

HORDALAND Helge Kleemann Anne Brit Vihovde Peder Ringdal Marius Røbech Daniel Linehan Siri Haaskjold Ivar Martin Morvik

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening.

Bare spør!  Verv noen du kjenner og velg deg en hyggelig takk for innsatsen. For å verve nye medlemmer gå inn på nettsiden vår www.fortidsminneforenigen.no BLI MEDLEM, eller ring vårt sentralbord på 23 31 70 70.

108

FORTIDSVERN

Anne Cathrine Solli Ingrid Fjeldstad Ingrid Jæger Toralf Teigen Erlend Myrstad

MØRE OG ROMSDAL Helge Aarset Ola Langset Torstein Skarset Anne Hungnes Rolf Øidvin Eskild Røsand Rolf Atle Sakshaug

NORDLAND Lisbeth Aarvik Astrid Tåvær Anne Kirsti Thoralfdotter Lind Marek Zoczek

VERV NY M E DLE M E ME OG FÅ NY R E FLOT T E VERVE­ PREMIER !*

* Se mer informasjon på side 2.

OPPLAND Eivind Olmhus Kurt Haugen Ingeborg Haugen Silje Ludvigsen Håvard Tho Miriam Morinoko Kari Isingrud Ingjerd Thune

OSLO AKERSHUS Joakim Aarseth Karlsen Sjur Granmo Anne-Grethe Danielsen Hanne Kristensen Eli M. Nielsen Karagøz Gaute Storsve Jon Morten Mangersnes Thorvald Boye Anne Grete Orlien Møyfrid Walston Andreas Rui Liv Dietrichs Øystein Holte Anita Koren Nina Seeberg Line S. Gjeruldsen Vilde Thygesen Maria Øien Jan Erik Søgnen Tor Arvid Vik Jo Eirik Olsen Trine Guribye Aske Rimmer Øyvind Hauge Ane Seip Flaatten Simen K. Nielsen Astrid Sollid Geir Johansen Lene Andersen Norlund Eivin Sundal Mona Fallentin Åse Rønne Shields Britt-Mari Sletto Ivar Gravem Smedstad Yngve Høiseth Johanne Skog David William Øynes Jens Mikkel Frengen Morten Sletbak Haave Joakim Eide Henrik Weisser Torill Eide Odd Sønsterud Karen Brodshaug Sveen Victoria Borgen Lise Karine Brustad Haakon-Magnus Preus Emilie Winther Berg Helena Haugli Ingvill Bruu Fløistad Anders Larsen

Eli Stamsaas Kulturhåndverkerne AS John Dalby Thomas Saastad Trehjerte AS Geir-Tommy Hansen Paal Dramstad Beret Mohus Hammer Harald Hasner Elsa Graver Gerd Nordby Gunnar Fimland Kaja Mørk Korstvedt Fredrik Nilsen Gilde Mai Flakstad Toft Mette-Anita Halaas Lars Sørli

ROGALAND Pål Inge Nilsen Johan Aakre Thor Mikael Bådsvik Elisabeth Søyland Jarle Undheim Gunvor Krogh Harestad Liv Færing

SOGN OG FJORDANE

MEDLEMSKORT! Kjære medlem, en ny sesong med mulighet for mange kulturarvopplevelser står for døren.

Som medlem kommer du gratis inn på foreningens besøkseien­ dommer, men du må ha med deg et gyldig bevis. Dersom vi har ditt mobilnummer registrert og kontingent for 2021 er betalt kan du få ditt medlemsbevis som kvittering på telefon ved å sende SMS med kodeord FMF BETAL til 1938. Du kan også få et medlemsbevis tilsendt med post ved å sende en henvendelse til post@fortidsminneforeningen.no eller ringe 23 31 70 70.

Ragnar Hove Jens Brekke Kjell Arne Haugshagen Alfred Kvellestad

TELEMARK Torill Solli Haugen Adrian Moltu Steger Rannveig Riis Trude Adolfsen Ole Per Haukås Helle Riis Magne Aamlid

TROMS Maiken Cecilie Bjørkli Siri Børs-Lind Anita Egge Sissel Aronsen

VESTFOLD Karen Bjerke Rolf Johan Aas

ØSTFOLD Lars-Erik Nordby Marte M Larsdtr Akerbæk Klanderud Thomas Pedersen

UTLAND Johan Luttenberg Jon Erik Hugo Slaaattelid

Foto: Norsk Jermbanemuseum

NARVESEN-KIOSKEN I artikkelen om den gamle Narvesen-kiosken i Fortidsvern nr. 4-2020 ble delen om restaureringsprosessen skrevet av formann på snekkerverkstedet, Øystein Bøe, på Norsk Jernebanemuseum på Hamar.

FORTIDSVERN

109

JAC MALINIAK var kapellmester da Palmehaven på Britannia hotell i Trondheim åpnet 17. mai 1918. Han bodde sammen med sin kone Mathilde i Elgeseter gate 30B. De ble deportert og drept i Auschwitz i februar 1943.

Foto: Privat Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

I forrige utgave av Fortidsvern skrev jeg om leiegården Elgeseter gate 30B, «Jugend­ dronninga», som Fortidsminne­foreningen og flere andre sammen klarte å redde fra riving. Noen uker etter at bladet kom ut til medlemmene fikk jeg en epost som gjorde sterkt inntrykk.

MINORITETSTRÅDER I NORGESVEVEN

D

er sto det: «[…] Saken er nemlig at min mamma Maryla og hennes foreldre Jac og Mathilde Maliniak bodde i Jugenddronninga i mange, mange år, fra de kom flyttende til Trondhjem fra utlandet i 1918. Min morfar Jac Maliniak hadde blitt headhuntet (i dagens språk) for å være kapellmester (dvs. lede musikken) når Britannia hotell skulle åpne Palmehaven 17. mai 1918. Palmehaven ble en stor suksess og musikken var en viktig del av suksessen, «kapellet» dvs. orkesteret, spilte flere ganger hver eneste dag (jeg har program som ble trykket hver eneste dag).

Jac Maliniak ble en institusjon i Trondhjem, en elsket mann både av Palmehavens gjester, men også av Trondhjems musikkliv generelt.

Han spilte bla. i orkesteret under den første kringkasting fra Trondhjem på 1930-tallet.

Mammas foreldre Jac og Mathilde Maliniak ble deportert og drept i Auschwitz

110

FORTIDSVERN

i februar 1943. Mamma flyktet til Sverige og overlevde. I 2014 ble det lagt ned snuble­ steiner for Jac og Mathilde på hjørnet utenfor Elgeseter gate 30B. Jeg var til stede da de ble lagt ned, det var veldig sterkt. […] Uansett: Jeg håper at den sterke historien om Jac og Mathilde Maliniak vil følge med historien til den vakre Jugenddronninga!

Vennlig hilsen Jac og Mathildes datter­ datter Liv Daasvatn, Oslo» Eposten fra Liv manet opp uhyggelige bilder av krig og død, men også av dans og musikk under palmene på byens fjongeste hotell. Plutselig ble jugendgården mer enn arkitekturhistorie, den ble del av en større fortelling, en flik verdenshistorie.

Snuble­steinene som er nevnt i brevet er små messingplaketter som støpes ned i asfalten foran hus der navngitte ofre for nazistenes utryddelser bodde. Det er den tyske kunstneren Gunter Demnig som står bak dette fantastiske prosjektet, som startet i 1993 og

som i dag omfatter over 75 000 plaketter i mer enn 20 land. Det er både et kunstverk og et minnesmerke. I Norge finnes det i dag 670 snublesteiner, og to av dem er altså foran Elgeseter gate 30B. I Norge regnes I tillegg til jøder regnes kvener, skogfinner, rom og romani/tatere som Norges nasjonale minoriteter. Det betyr at myndighetene har forpliktet seg særlig til å ivareta disse gruppenes rettigheter, inkludert retten til kultur­arv. Jeg tror ikke vi majoritetsnordmenn alltid tar inn over oss hvor stor, vanskelig og viktig den forpliktelsen er.

Mange av oss har en følelse av tilhørighet som vi tar for gitt. Vi har et etternavn som kan knyttes til et gårdstun eller en bunad som kan knyttes til en fjordarm. Når vi synger «norske mann i hus og hytte» ser vi kanskje for oss en tippoldefar på tunet, med rød lue og vadmelsbrok. Fortellingen om oss er vevd inn i den store fortellingen om Norge. Det kan være vanskelig å forestille seg hvordan det

PLUTSELIG BLE JUGENDGÅRDEN Elgeseter gate 30B i Trondheim mer enn arkitekturhistorie, den ble del av en større fortelling, en flik verdens­ historie, skriver styreleder Margrethe C. Stang etter at hun mottok en epost fra en foreningens medlemmer, Liv Daasvatn, hvis jødiske besteforeldre bodde i denne gården.

Foto: Mona Sprenger

er å lete forgjeves etter sine egne tråder, sine egne farger, i den store norgesveven.

Siden stiftelsen i 1844 har Fortidsminne­ foreningen vært med på å definere hva som er norsk. Lenge før kulturminneloven ble laget, samlet foreningen inn bygninger fra middelalderen blant annet fordi disse ble ansett som typisk norske. Mange av monumentene våre ble også ansett som

MATHILDE MALINIAK og datteren Maryla. Maryla ble moren til Liv Daasvatn som så generøst nå har delt fra sin familiehistorie og tilknytningen til Elgeseter gate 30 B i Trondheim.

Foto: Privat

rikshistorisk viktige, som Moster kirke og Steinvikholm slott. Generalsekretær Ola pleier å si at Fortidsminneforeningen samlet bygninger samtidig som Asbjørnsen og Moe samlet eventyr og Ivar Aasen samlet dialekter. Det er en treffende parallell. For 176 år siden var ikke begrepet «nasjonale minoriteter» påtenkt, og det var utenkelig at en forening som vår skulle være interessert i jødisk eller kvensk kulturarv.

Men selv om attenhundretallets antikvarer neppe kunne forestille seg at vi skulle bry oss om nasjonale minoriteters kulturarv, har vi mye å lære av dem. På midten av 1800-tallet var det svært få som syntes norsk folkekultur var noe å ta vare på, og falleferdige stavkirker var ikke noe å være stolt over, men skampletter i bygda. Antikvarene så noe verdifullt der andre så skrot, de forsto at kulturarv kommer i mange farger og fasonger og at selv om Hestad kapell ikke ser ut som Akropolis så har det sin egen verdi. I ettertid skjønner vi kanskje ikke hvor revolusjoner­ ende den tanken var.

I 2021 er det en selvfølge at noe av oppdraget til Fortidsminne­foreningen er å utvide definisjonen av det norske, slik at også urfolkenes og de nasjonale minoritetenes kulturarv har en plass. Det gjenspeiles ikke bare i bygningene vi kjemper for å bevare, som jugendgården i Trondheim, men også de vi forvalter selv. I forfjor overtok vi

I 2014 BLE det lagt ned snublesteiner for Jac og Mathilde Maliniak på hjørnet utenfor Elgeseter gate 30B.

skogfinnetorpet Abborhøgda i Kongsvinger kommune. Å forvalte minoritetskultur er lærerikt, men utfordrende, og vi hadde aldri klart det uten den løpende dialogen med det skogfinske miljøet. Akkurat som da vi satte i stand stavkirkene for 150 år siden, kommer vi garantert til å gjøre noen feil. Men akkurat som da er det viktigste at vi lytter, lærer og prøver igjen.

Takk til Liv Daasvatn, som lot meg videreformidle fortellingen om Jac, Mathilde og Maryla Maliniak.

FORTIDSVERN

111

Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt. 11, N0-0152 OSLO

KURSPLAN 2021 27.–30. mai

10.–12. september

«BYGGING I GROVT BINDINGSVERK» (34 timer over 4 dager)

Smedkurs (14 timer over 3 dager)

Veileder: Håvar G Aabol fra Aabol tradisjonsbygg

«LÆR Å SMI - FRA ENKEL KROK TIL LAMINERT KNIVBLAD»

Pris: kr 4500,- (4100,- for medlemmer av Fortidsminneforeningen).

Veileder: Knut Olav Dokken fra Dokken gård, atelier og kunstsmie i Valdres.

21.–25. juni

Pris: kr 3500,- (3100,- for medlemmer av Fortidsminneforeningen).

Laftekurs (40 timer over 5 dager) «FRA TØMMERSKOGEN TIL HUS» Veileder: Ole Ivar Lierhagen - har jobbet som lærer på Hjerleid skole og håndverksenter. Han er fortsatt tilknyttet skolen som gjestelærer og kursholder.

Pris: kr 5400,- (5100,- for medlemmer av Fortidsminneforeningen).

8.–11. oktober Laftekurs (34 timer over 4 dager), temaer: «LÆR OG LAFTE RØSTE OG LEGGE I ÅSER» Veileder: Ole Ivar Lierhagen.

Pris: kr 4500,- (4100,- for medlemmer av Fortidsminneforeningen).

Kurssted: Fjellgården Finstad, Nord-Torpveien 1341 – 2880 Nord-Torpa. Kursene arrangeres i samarbeid med Vestoppland lokallag av Fortidsminneforeningen og støttes av Kulturminnefondet.

Inkludert i kursprisen er bålkokt kaffe og lunsj alle dager.

Det er mulighet for enkel overnatting i uthus/låve/koie, og vi har godt med teltplasser med tilgang på vann og utedass.

Middag og frokost kan kjøpes til sjølkostpris, men må forhåndsbestilles.

Annen overnatting kan bestilles på www.haugtun.no som ligger 20 minutter unna med bil.

Mer informasjon og påmelding: Oddvar telfon 905 48 863 eller oddvar@fjellgardenfinstad.no Les mer om oss på: www.fjellgardenfinstad.no Bindende påmelding med betaling seinest en måned før kursstart.

FINSTAD JELLGÅRDEN

Vestoppland lokallag av Fortidsminneforeningen