Fortidsvern 1-2023

FORTIDSVERN

KLIPPER SKIFER TIL EGET TAK

HANDVERKSKURS I VALDRES

KURS I 2023

Smiing

Ombygg, ikkje nybygg

Lafting

Natursteinsmuring

Skog og materialkvalitet

Terrengbehandling

Sliping av eggverktøy

Verktøykveld

I fjor vart Valdresmusea Årets museum

i Noreg. Velkomen hit!

VALDRESMUSEA.NO

Foto: Anne-Marte Før

FORTIDSVERN

Fortidsminneforeningens medlemsblad

Etablert 1974

Ansvarlig redaktør

Ivar Moe, telefon: 901 35 046 ivar@fortidsminneforeningen.no

Journalist og kommunikasjonsansvarlig

Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no

Fagredaktør Årbok

Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no

FORTIDSVERN 1/2023

Kulturminner og våre følelser

Aursfjordsaga leverer varene

Avslørende fargeundersøkelser

Fra byantikvar til aktivist

Historisk brakke i spill

Et tidsvitne til kulturminnevernet

Samfunnshuset skal reddes

Sveitservillaen overlevde alt

Rødlista – vårt viktige verktøy

Bygningsvern på storgård

16 søyler ført tilbake

Treskjæring som i 1070

Fornyelse og vern på Eidsvoll

Uenighet om nordnorsk middelalder

Nye medlemmer

Alltid for dårlig brannsikring

Adresse FORTIDSVERN

Dronningens gate 11

0152 OSLO

Telefon: 23 31 70 70

Annonsesalg

Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no

Telefon: 995 20 500

Grafisk design: Storybold

Trykk: Aksell

Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 600.

Bankgiro: 6011.05.27651

Forsidebilde

Karen Elise Steig og Sverre Lien klipper skifer på Steig gård i SørFron. Foto: August Evensen

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler. OPPLAGSKONTROLLERT

NO 1470

Fortidsvern

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

er medlem av Den norske fagpresses forening

BLI MED INN PÅ TENKELOFTET

FOLK STRØMMER TIL fra hele verden for å se glassmaleriene i SainteChapelle i Paris. Men loftet rett under spiret, er også en utrolig opplevelse. I hele denne bygningen er det lov å slippe følelsene løs. Personen bakerst i bildet er 163 cm høy og kan for våre bygningsinteresserte medlemmer være en målestokk på hvilke dimensjoner det er på disse middelalderbjelkene.

Foto: Ivar Moe/Fortidsminneforeningen

En oktoberdag i 2021 stod jeg på loftet i det gotiske mesterverket Sainte-Chapelle (1241–1248) i Paris, rett under spiret. Etter en nærmest uendelig klaustrofobisk klatring i en av sandsteinbygningens vindeltrapper, på snobbete avstand til turistflokkene som stod på kapellets gulv og beundret de gnistrende glassmaleriene, ble jeg grepet rundt halsen av noe usynlig.

Jeg følte meg ordløs, ubetydelig og alene da jeg endelig, himmelhøyt oppe, kunne stige ut i duskregnet på en smal, åpen passasje som ledet til loftet, så vidt beskyttet av en ganske lav murkant mellom meg og avgrunnen hvor metropolens trafikk jamret.

Inne på loftet, der middelalderbjelkene virket sjokkerende nye, forstod jeg at det var opplevelsen av kulturminnet som hadde tatt bolig i nervesystemet. Det var noe av den samme følelsen man har som taler i en stor familiefeiring, og man blir så overveldet av situasjonen eller sine egne ord, at klumpen setter seg fast i halsen og tårene ligger på lur.

Når vi deler ut Fortidsminneforeningens høyeste utmerkelse «Urnesmedaljen» til en særlig fortjent person, så flyr det serafer gjennom rommet og setter seg på skuldrene til dem som må ta frem lommetørkleet. Det er slik mange av oss er skrudd sammen når opplevelsene blir så sterke at ordene ikke strekker til i øyeblikket. Vi har mer enn nok med å trekke pusten. Slik kjenner vi oss igjen på en konsert, der vi overgir oss til følelsene og glemmer våre omgivelser. Og slik kan vi oppleve i kirkene våre, hvis vi tør.

Leder for vårt lille følge denne dagen var Christopher Wride, en brite som da var ansvarlig for besøk og aktiviteter i Sainte-Chapelle og Notre-Dame de Paris. Høsten 2019 hadde han vært guide for en delegasjon fra Fortidsminneforeningen som i Théâtre du Chatelet hadde mottatt en høythengende pris av Europa Nostra. Med en diger, håndsmidd nøkkel, slitt av elde, låste han opp den siste døren og vi var inne. I følge ham har dette loftet mange likheter med det som brant i Notre-Dame de Paris.

Her har arbeidet til middelalderens håndverkere fått leve i nedstøvet fred mens krig og revolusjoner har bølget frem og tilbake på bakkenivå, lik historien også har feid foran Fortidsminneforeningens kirkedører siden 1100-tallet. I rommet var det en svakt, krydret trelukt, og her var det lettere å puste enn i vindeltrappen; litt som etter at jeg en gang klamret meg opp den trange passasjen til galleriet i Nore stavkirke (ca.1167) i Numedal og befriende kunne se ned i kirkerommet.

Christopher Wride var på kontoret sitt i Notre-Dame de Paris da katedralen begynte å brenne i april 2019. Han hadde liten tro på at det var en elektrisk feil som utløste brannen, og mer enn antydet at den var påsatt. Kunne det tenkes at det ble gjort av en person som elsket kirken så høyt at hun eller han ikke kunne holde ut dens skjønnhet? Kan vi bli like følelsesmessig knyttet til et kulturminne som enkelte fotballsupportere er knyttet til favorittlaget sitt?

I de ni årene jeg har jobbet i Fortidsminneforeningen har jeg, når situasjonen har invitert til det, spurt folk hvorfor de er medlemmer av vår forening. Hva er det ved kulturminner som rører dem? Siden jeg selv har vervet mange som i dag er medlemmer, så kan man vel fundere på hva som foregår i hodet mitt med et slikt spørsmål; jeg må jo vite hvorfor vi er medlemmer, så klart!

Svarene er ofte prosaiske og bare svakt knyttet til hva vi føler. I Fortidsminneforeningen er det svært mange medlemmer som mener det er viktig at vi tar vare på bygningene våre fordi de tilhører Norges historie og

derfor styrker vår identitet. Mange er opptatt av arkitektur og interesserer seg for historiske byggeskikker. Andre er opptatt av middelalderforskning. I de siste årene har interessen for tradisjonshåndverk blitt sterkere, ikke minst gjennom foreningens egne aktiviteter. Noen mener at Fortidsminneforeningen er viktig fordi vi holder ved like våre bygninger på en miljømessig god måte. Noen er medlemmer fordi de har arvet eller kjøpt en vernet eller fredet plass og trenger et samhold hvor de kan få hjelp, støtte og nye venner. Mange av våre medlemmer er vokst opp nær et kulturminne eller er tatt med som barn til kirker, slott, museer og gallerier. Barndommens minner tas videre med gjennom livet. Alt dette blir til sammen kjernen i vår forening, og alt er med på å gjøre oss til mennesker. Kulturminner kan ikke finnes uten mennesker, og ingen kulturer er sterke uten sine minner.

Nede på gaten igjen, på Quai de l’Horloge, var det lett å forstå at tankene får større vingespenn når vi opplever de store kulturminnene i passende avstand til Norge. Vi liker å se det hele litt utenfra. Da er det viktig å huske på at vi i landet vårt har kulturminner av verdenshistorisk verdi, og at vi i foreningen eier noen av dem selv! Dette er vi stolte av. Ja, vi kan til og med tillate oss å felle en tåre hvis vi slipper opp for ord.

Redaktør Ivar Moe

GLASSMALERIENE I SAINTE-CHAPELLE har en overveldende virkning for den så har et åpent sinn. Hit kommer det besøkende fra alle verdens kanter, og noen av dem kommer til å løse billett for også å oppleve våre kirker i sommer. Foto: Ivar Moe/Fortidsminneforeningen

I 2022 VAR det 40 år siden Aursfjordsaga sto ferdig restaurert. På disse årene er det blant annet levert tømmer til Maihaugen, Hamsun-tunet, Riksantikvaren og til et stort, rekonstruert fembøringsnaust i Kabelvåg. (Foto: Lill-Karin Elvestad.)

FULL FART I OPPGANGSSAG FRA 1796

For Midt-Troms museum, som har driftsansvar for Aursfjordsaga i Balsfjord, er det ikke bare verneinteressen som ligger bak når saga nå får sårt tiltrengt vedlikehold. – For museet er Aursfjordsaga avgjørende for å få riktig materiale til antikvarisk istandsetting av våre mange fredede og vernede bygninger, sier Pål S.Prestbakk (t.v.), tømrer og bygningsvernsrådgiver i Midt-Troms museum.

tekst: Lill-Karin Elvestad, medlem av Fortidsminneforeningen

Regionmuseet Midt-Troms museum har ansvar for museal drift i seks kommuner midt i Troms, deriblant Balsfjord, der Aursfjordsaga ligger ved Lakselva innerst i Malangsfjorden. I 2022 startet et større arbeid for å sette i stand vassrenna med tilhørende tømmerkar, som sto i fare for å råtne ned. Arbeidet er blant annet støttet av Riksantikvaren, Stiftelsen UNI og Troms og Finnmark fylkeskommune.

Aursfjordsaga slik den fremstår i dag, ble rekonstruert og bygget opp av tømrer og kulturhistoriker Arne Pedersen på 1980-tallet. Han er sjette generasjon sagfører, direkte nedstammet fra Ingebrigt Eliassen (1754–1846), som på slutten av 1700-tallet fikk ideen til å bygge vassdrevet oppgangssag noen få kilometer fra der han bodde. Gårdbrukeren og båtbyggeren Eliassen må ha vært en godt opplyst og orientert mann for å gå i gang med et slikt prosjekt, og kanskje var startskuddet ei kongelig forordning i 1795, som løsnet på reglene rundt å drifte sagbruk. Hvordan det enn hang sammen, Eliassen satte i gang og oppgangssaga var klar til bruk i 1796.

– Eliassen hadde nok vært rundt og sett på hvordan andre oppgangssager fungerte. Han tegnet ei skisse av krumtappen, veivakslingen under saghuset, og sendte skissa med reindriftssamene over til Sverige. Der ble den smidd av kvener i Tornedalen, og sendt tilbake med samene neste vår. Det var dermed et flerkulturelt og grenseoverskridende prosjekt! Krumtappen er fortsatt i saga den dag i dag, forteller Arne Pedersen (84), som drev Aursfjordsaga som bygdemuseum i mange år.

Ingebrigt Eliassen hadde imidlertid ikke spurt proprietær og eier av eiendommen,

Hans A. Moursund, om fallrettigheter eller uttak av tømmer. På toppen av det hele hadde Moursund selv nylig bygget ei vass­sag, og han så med ublide øyne på leilendingen inne i fjorden som nå ble en konkurrent. Moursund forlangte Aursfjordsaga satt i arrest, men da spørsmålet senere kom opp på tinget protesterte bygdefolket så høylytt at saga fikk bli. Ingebrigt Eliassen fikk offentlig bevilling til sagdrift i 1799, men da kun for å sage til bygdas bruk.

PÅ HENGENDE HÅRET

Aursfjor dsaga var i bruk i rundt 150 år, og sag­kompetansen og drifta gikk i arv fra far til sønn. Lite og ingenting ble skrevet ned – sønnene fikk opplæring når de ble gamle nok. I perioder når vassføringa i elva var optimal, ble det sagd natt og dag på skift. Men fra rundt 1915 kom nye tekniske utviklinger, og oppgangssaga gikk gradvis ut av bruk. Ved siden av saghuset ble det satt opp ei sirkelsag, også denne vassdrevet, og nå gikk saginga kjappere. I 1958 ble oppgangssaga for alvor hentet inn av den moderne tid: Det skulle anlegges bilvei rett ved, og terrenget rundt måtte endres noe. Nå var saghuset så dårlig at det ble revet. Til alt hell ble deler av det opprinnelige maskineriet tatt vare på. Da Arne Pedersen begynte det møysommelige arbeidet med å rekonstruere saga i 1977, hadde han dermed tilgang på disse.

– Kunnskapen om bruk av saga gikk i arv fra far til sønn, og slik var det også for meg, forteller Pedersen, som jo bare var 20 år da saghuset ble revet. – Heldigvis laget far min en modell av Aursfjordsaga da vi gikk i gang med å gjenoppbygge den. Før vi var ferdige med bygginga, døde han. Uten fars modell ville vi vært hjelpeløse.

ARNE PEDERSEN med kopi av kongebrevene som sagbygger Ingebrigt Eliassen fikk. Disse ga ham tillatelse til å ha drift på saga.

(Foto: Lill-Karin Elvestad.)

I dag er Arne Pedersen den i Norges land som kan mest om driften av oppgangssaga. Men heldigvis er kunnskapen i ferd med å bli overført til nye generasjoner. Ikke minst via sønnen Morten Pedersen, som i 2022 skrev bacheloroppgaven «Oppgangssag – fra elv til sagramme» ved NTNU i Trondheim. Morten Pedersen, som selv er tømrer, båtbygger og rådgiver, var bare smårolling da faren gjenreiste Aursfjordsaga. Nå har han føyd dyptgående teoretisk innsikt til den praktiske erfaringa han hadde fra før. – For meg var det en unik situasjon å kunne gå dypere inn i oppgangssaga sin virkemåte, når jeg kunne bruke den Roald Renmælmo og far min som veiledere. Det ble gode diskusjoner og refleksjoner ved å sammenligne Aursfjordsaga med historisk kildemateriale og erfaringer fra andre sager. Det ble også lettere å stille spørsmål, og prøve å forstå nyansene i de svarene jeg fikk, med litt praktisk bakgrunn fra Aursfjordsaga, sier Morten Pedersen.

AVGJØRENDE KUNNSKAP

Teoretisk sett er det noenlunde enkelt å få forståelse av hvordan ei slik sag fungerer – vasshjulet som går rundt og driver veivakslingen (krumtappen), og får sagbladet i sagramma til å ete seg gjennom tømmerstokken. Man kan måle, dokumentere og tegne. Men for å drive ei oppgangssag, må det erfaring og overført tradisjonskunnskap til.

For noen år siden ble saga brukt i et dokumentasjonskurs for doktorgradsstipendiater ved Universitetet i Gøteborg, initiert av universitetslektor og Ph.d.stipendiat ved NTNU, Roald Renmælmo. For å fange opp noe av kunnskapen til Arne Pedersen, ble det laget film som dokumenterer hele prosessen fra fjæra der tømmeret ble dratt opp, til elvedammen og vassrenna der vannet slippes på. Det var Terje Planke i Norsk Folkemuseum som intervjuet Pedersen. Filmen «Oppgangssaga i Aursfjord – enkelt og genialt» ble delt på YouTube i 2018, samt på Hantverkslaboratoriet Gøteborg sin kanal. I skrivende stund har filmen totalt blitt avspilt over 27 000 ganger. I tillegg er en annen film brukt som formidling i USA, og vil bli brukt i et digitalt formidlingsopplegg om skogbruk i Viken.

– Det er alltid utfordrende å ta vare på kunnskapen og kompetansen knyttet til denne typen kulturminner. Samtidig er det avgjørende viktig, nettopp for å bevare objektet. Forsvinner kompetansen, kan det få betydning for bevaringa, sier Roald Renmælmo, som gjerne hadde sett at opplæringa i bruken av saga både fikk økt fokus og ble spredt på flere.

– Det er en egen problematikk rundt tekniske og industrielle kulturminner, som er

MORTEN PEDERSEN og Siv Holmin, begge tømrere og tradisjonshandverkere, har deltatt i arbeidet på Aursfjordsaga. Dette er nordøstre hjørne av saghuset, hvor kurven på renna stuper ned mot saghjulet.

TEGNING ER NØDVENDIG for god planlegging! Skisse: Pål S. Prestbakk/Roald Renmælmo.

(Foto: Pål S. Prestbakk.)

nært knyttet sammen med bruken av dem. Oppgangssaga i Aursfjord er svært spesiell nettopp fordi den er i aktiv bruk, men det haster å få videreført og formalisert mest mulig av den kompetansen.

ISTANDSETTING FOR NYE GENERASJONER

Etter mange års bruk uten særlig stort vedlikehold, fikk museet i 2021 og 2022 uvurderlig støtte til å gå i gang. Målet har vært å restaurere vassrenna i første omgang, og arbeidet ferdigstilles våren 2023. Pål S. Prestbakk i Midt-Troms museum forteller at arbeidet blir utført i etapper, og startet med utarbeidelse av dokumentasjon og hogstliste. I mars i fjor var det klart for uttak av virke. Virket, hentet kun et par kilometer unna, er nøye plukket ut med tanke på tømmerkvalitet og riktig dimensjon. Furua ble felt både med øks og motorsag, så ble hvert emne merket med sin tiltenkte plass i det som skulle skiftes ut. Da tømmeret var fraktet til saga utover våren, ble det barket på stedet.

DRONEFOTO SOM VISER hele anlegget. Aursfjordsaga ligger ved Lakselva, innerst i den sørligste delen av Malangen i Troms.

(Foto: Pål S. Prestbakk.)

I 2022 har hovedmålet med restaurering vært utbytting av sentrale deler av vassrenna og tømmerkarene.

– I prosessen med barking og oppstarten av utskifting av deler, hadde vi flere besøk av skoleelever i regi av Den kulturelle skolesekken. Det er artig å få videreformidle flere hundre års gammel kunnskap til nye generasjoner, sier Prestbakk.

Med i prosessen med restaureringa er også Arne Pedersen, noe Prestbakk i museet er svært glad for.

– Kunnskapen til Arne Pedersen er uvurderlig for oss, vi er avhengige av den. Vi er derfor veldig glade for at han sa ja til å bistå oss i restaureringsarbeidet.

ALLE VIL SE

Aursfjordsaga ligger rett ved fylkesvei 7834 mellom Målselv og Malangen, og har alltid trukket til seg nysgjerrige. Både turister, lokalbefolkning og tilfeldig forbipasserende tar seg gjerne en stopp ved anlegget, særlig hvis det er aktivitet der.

– Vi hadde stengt deler av sommeren i fjor grunnet arbeidet, men det var likevel mye folk i området som ville se, sier Prestbakk.

Det er Balsfjord kommune og noen private grunneiere som eier Aursfjordsaga. Området er regulert til fritidsformål, dermed er saga mulig å kikke på utenom åpningstider. Det er likevel anbefalt å ta turen når den er i gang. For det er lite som kan måle seg med lyden, lukta og følelsen av to hundre års enkel, klimavennlig og genial teknikk, idet vannet slippes på og sagbladet begynner å bevege seg.

– Det er en fryd å se reaksjonen til folk som får oppleve saga. Mennesker i absolutt alle generasjoner synes det er fascinerende og genialt på samme tid, sier Prestbakk.

VIKTIG DEN DAG I DAG

Som nevnt bruker museet virke fra saga i arbeid med antikvarisk restaurering. Ett eksempel er istandsetting av fjøset på Strømsør fjellgård i Bardu. Strømsør ble anlagt i 1839, og er den eneste bevarte fjellgården i Troms. Tunet består av våningshus, masstu (matbu), smie, stabbur og fjøs, og er fredet av Riksantikvaren. Midt-Troms museum forvalter

eiendommen, og har de senere år utført et større istandsettingsarbeid på fjøset. Blant annet er det skiftet kledning, og spor i det eksisterende materialet viste tydelig at det var skåret på oppgangssag.

– Den nye kledninga ble derfor skåret på Aursfjordsaga, for å bevare den opprinnelige fremgangsmåten og metoden, sier Pål S. Prestbakk.

Også andre elementer av fjøset ble byttet ut med virke skåret på oppgangssaga ved fjorden, og fraktet til fjellgården som ligger om lag 300 meter over havet.

FRAMTIDA SIKRET?

I 1989 mottok Aursfjordsaga Fortidsminneforeningens vernepris i Troms, og i 1992 ble Arne Pedersen tildelt Balsfjord kommunes kulturpris. Den gjeveste prisen var likevel da han i 2008 fikk Kongens fortjenstmedalje. I begrunnelsen heter det: «I over en mannsalder har han gjort en stor, uegennyttig innsats for å bevare, anvende og formidle kunnskap om gamle håndverksteknikker og materialer

(Foto: Lill-Karin Elvestad.)

EMNENE TIL NY VASSRENNE og laftekar ble hugget et par kilometer unna, og felt både med øks og motorsag. Her er Monica Stenbakken i sving. (Foto: Pål S. Prestbakk.)

innen snekkerfaget. Hans innsats har vært av landsomfattende rekkevidde hvor han har vært en meget sentral kompetanseperson i en lang rekke prosjekter av nasjonal kulturell og museal betydning.»

– Saga var lenge den eneste i operativ drift i hele Norge. Gjenoppbygginga kunne ikke vært utført uten støtte fra tidligere fylkeskonservator i Troms, Jens Storm Munch. Han var et unikum, som så løsninger og viste stor entusiasme, sier Arne Pedersen, som er lettet over at det nå er et prosjekt på gang for restaurering og istandsetting.

Pedersen kan sag-historien på rams, og er som et levende leksikon med kunnskap bakover i hundreårene.

– Da oppgangssagene kom, var det en teknisk revolusjon som skaffet Norge store inntekter i eksport av ferdigsaget virke. Det var også en revolusjon for båtbygginga, nå fikk man tre båter på samme tømmeret som man før hadde fått én. Aursfjordsaga er attpåtil hundre prosent miljøvennlig – den går på vasskraft, er ikke avhengig av tilførte ressurser, og påvirkes ikke av strømprisene. Det eneste «avfallet» er god, gammeldags svette av tungt arbeid!

(NB: For ordens skyld opplyses at artikkelforfatteren tidligere har vært ansatt i et kortere vikariat i Midt-Troms museum.)

AURSFJORDSAGA:

• Oppgangssag bygget opprinnelig 1796, gjenreist på 1980-tallet av Arne Pedersen.

• I 1989 mottok Aursfjordsaga Fortidsminneforeningens vernepris.

• Er fortsatt i årlig drift og leverer oppgangssaget virke til antikvarisk restaurering.

• Vassrenna og tømmerkar settes nå i stand med midler fra bl.a. Riksantikvaren, fylkeskommunen og Stiftelsen UNI.

• Saga driftes og forvaltes i dag av Midt-Troms museum.

TIL KLEDNINGA på fjøset på Strømsør fjellgård i Bardu ble det levert oppgangssaget virke fra Aursfjordsaga. Nederst på bordene vises brytekanten fra siste del av prosessen i saginga. (Foto: Pål S. Prestbakk.)

SAGBLADET er fra siste halvdel av 1800-tallet, og det trengs særskilt kompetanse for å file det. Den kompetansen finnes, her ved Roald Renmælmo og Arne Pedersen. (Foto: Pål S. Prestbakk.)

1989 mottok Aursfjordsaga Fortidsminneforeningens vernepris i Troms, og i 1992 ble Arne Pedersen tildelt Balsfjord kommunes kulturpris.

Kulturminnefondets tilskuddsordninger

Kulturminnefondet har følgende muligheter til å søke støtte:

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Rullende og bevegelige kulturminner

Fagseminar Sikringstiltak

Formidling

Vi har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no

Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.

Engøyholmen kystkultursenter i Stavanger søker nye medarbeidere

Vi holder til i restaurerte bygninger fra 1830 tallet, og nye anlegg som rommer verksteder, arrangementslokaler og utstillinger. Vi er 7 fast ansatte og har mange aktive frivillige, dyktige medarbeidere. Vi jobber tett på museene i Rogaland, skoleverket, helse og sosialtjenesten/NAV og nyter godt av et sterkt og mangfoldig faglig nettverk. Under ledelse av våre tradisjonshåndverkere restaurerer vi verneverdige båter og bygninger, og bygger nye for salg og egen bruk.

Etter mange år i kulturminnevernet konverterer noen av oss til aktiv pensjonisttilværelse. Derfor bygger vi nå nytt lag på vårt solide og kulturhistoriske fundament.

• Vi søker ny samlende, støttende og fremoverlent daglig leder

• Vi trenger medarbeider til administrasjon og arrangementsoppfølging

• Vi trenger ny ansvarlig for sosialpedagogisk oppfølging og inkludering

Har du kompetanse innenfor flere av fagområdene stiller du sterkt.

Les mer om din fremtidige karriere på www.engoyholmen.no eller på facebook

Kontakt oss på post@engoyholmen.no, 915 56 623 eller 901 41 051

Vi er mange menn og ønsker oss større variasjon i gruppen!

ØVREGATE 1 i Lillesand har vært gjenstand for spennende fargeundersøkelser.

FARGER SKAPER FORSTÅELSE FOR HISTORIEN

Sørlandsbyene er kjent for å ligge som hvite perler på en snor. Men visste du at disse byene ikke alltid har vært hvitmalte? I regi av Fortidsminneforeningen Aust-Agders lokallag har Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) gjort en fargeundersøkelse av ett av Lillesands mange hvitmalte hus. Dette er gjort som en del av lokallagets prosjekt «Lillesandsfarger i tiden».

tekst: Hulda Blix, Norsk institutt for kulturminneforskning

Kristiansand

AGDER

Lillesand

Foto: Margit Juliane Realfsen

I dag forbinder man ofte sveitserstilen med helhvite hus, men før 1920­tallet var det sjeldent at disse husene var helt hvitmalte.

Prosjektet har hatt som mål å skape entusiasme og forståelse for byens rike historie og har vært støttet av Bergesenstiftelsen, Agder fylkeskommune og Kulturminnefondet.

I dag forbinder man ofte sveitserstilen med helhvite hus, men før 1920­tallet var det sjeldent at disse husene var helt hvitmalte. Jordfarger i ulike nyanser var dominerende, og noen ganger mange forskjellige farger på samme hus. Spesielt vanlig var det å male takelementer, vinduer, dører og dekorative elementer i en annen og mørkere farge enn panelet. Denne typen fargesetting ser man i dag på Lillesand kirke, som er tegnet av Henrik Thrap-Meyer og sto ferdig i 1889.

Den helhvite trenden er et resultat av både økonomi og europeisk innflytelse. På 1700- og starten av 1800-tallet var lyse fasader ettertraktet. Sørover i Europa hadde handelsreisende sett fasader av kalkstein, sandstein og marmor, og man malte sine egne hus i med fargenyanser som skulle imitere stein. Men lyse nyanser krever hvitt pigment og lenge var dyrt blypigment det eneste tilgjengelige. Dette var det bare de mest velstående som hadde råd til, og lyse fasader ble dermed et statussymbol. Etter hvert ble

blyhvitt erstattet med billigere pigmenter av sink og titan, og det var først utover på 1900­tallet at kystbebyggelsen ble helhvit. Så hvordan så huset i Øvregate 1 ut da det sto ferdig?

HVA ER EN FARGEUNDERSØKELSE?

For å finne en bygnings opprinnelige farger kan gamle tegninger, malerier, branntakster og annet arkivmateriale være interessant. Et eksempel er Mogens Moes

NEDRE DEL AV ØVREGATE, ca. 1890. Øvregate 1 til høyre i bildet. Lyse vindusrammer med mørke omramminger og detaljer på fasaden. Ukjent fotograf. Kilde: Agderbilder.no.

PROSPEKT AV LILLESAND havn, Møglestu og Tingsakerfjorden, ca. 1823. Tegnet av Mogens Moe. Eier: Lillesand by. Og sjøfartsmuseum.

TVERRSNITT av alle malingslagene på portdøren. Prøven er tatt ved siden av fargetrappen. Her ser man treet i bunnen og over dette ligger de 29 malingsstrøkene. Mange av disse har vært grunningslag og ikke synlige. Den røde målestokklinjen nederst til høyre er 0,5 mm.

prospekt av ladestedet fra omkring 1823. Akvarellen er misfarget, men man kan likevel se hvordan husene var malt i ulike farger og de største bygningene var lyse.

Skal man kunne si noe sikkert om fargene og hvordan bygningselementene har vært fargesatt til en spesifikk tid, må man få gjort en fargeundersøkelse. Betegnelsen er snevrere enn undersøkelsen, siden farge bare er ett av aspektene som er av betydning ved de elementene som undersøkes. Som regel kan en slik undersøkelse gi kunnskap om endringer og utskiftninger, materialhistorie, håndverksteknikker og til dels også innblikk i livene til de som bygde og bodde i bygningene. Den som undersøker må ha evne til å kunne lete, finne og tolke – og ikke minst dokumentere! En godt utført undersøkelsesrapport er et verdifullt dokument over bygningens historie og viktig hvis man ønsker å tilbakeføre på antikvarisk grunnlag.

Fargetrapper er en viktig del av en fargeundersøkelse, og er en interessant og morsom måte å vise husets historie på. Konservatoren «graver» seg nedover til underlaget som kan være treverk eller puss, og eksponerer ett og ett malingslag. Tolkning av fargetrappene krever at den utførende har erfaring og kunnskap for

å vite hva som er grunning, topplag, dekor eller bare skitt. Man må i tillegg ha kjennskap til hvordan maling og pigmenter endrer seg over tid, siden fargen man avdekker ofte er slitt, nedbrutt og kanskje falmet. Ofte henter man også ut små materialprøver som støpes inn i en liten plastkube og slipes på tvers av malingslagene. Da får man et tverrsnitt av hele stratigrafien – fra underlaget til malinglaget som er synlig i dag. Dette er en viktig metode for å verifisere funnene man gjør i en fargetrapp.

Første fargesetting i Øvregate 1 har vært en lys, varm gråbrun på veggpanelet, med detaljeringer i mørkebrunt. Vindusrammene var malt mørk rødbrune. Fargesettingen er svært typisk for bygninger med preg av sveitserstil fra 1880­ og 1890-årene. Panelet skulle se ut som nytt treverk, og bygningsdelene som kunne oppfattes som bærende, ble fremhevet med en mørkere farge enn panelfargen.1 Porten var også malt mørk brun da huset sto ferdig.

I flere år har porten vært ådret. Ådring var en utbredt dekorasjonsmalingsteknikk, hvor man fikk overflaten til å likne en edlere og dyrere tresort enn hva som var brukt. I fargeundersøkelser kan man

1 Drange, Aanesen & Brænne (2011) Gamle trehus. Oslo: Gyldendal undervisning s. 390-391

FARGETRAPP PÅ PORTEN fra gata. Flere av de fargene portdøren har hatt er bygget opp av flere lag. Foto: NIKU, 2022.

kjenne igjen ådring ved at det er malt et lyst malingslag (ofte i en grønn­, bruneller guloker), etterfulgt av ett eller flere tynne og mørkere lag. I de mørke lagene er det ofte spor etter malerverktøy som ble trukket over overflaten for å etterlikne treets årringer og tegninger. Øverst er det ofte en tynn og blank lakk.

Fargene viser at huset har hatt brune nyanser i de tidligste periodene, med vinduer og portdør i mørkere nyanser av brunt og sort. Fargen på vindusrammene ble ganske raskt endret til en lysere nyanse, som også er synlig på det tidligste fotoet av huset. Med en lysere farge på panelet utover 1900­tallet fulgte også vinduene og døromrammingen med, og Øvregate 1 ble lysere. Etter en periode med gul fasade rundt midten av 1900-tallet har huset vært malt hvitt. Vinduer og gerikter har også vært hvite, mens porten har vært blåmalt.

HVILKEN FARGE SKAL BYEN HA?

Lillesands befolkning virker å være delt i sin oppfatning av om byen skal være helhvit eller ikke. Og saken engasjerer! Mens vi arbeidet i Øvregata, kom vi i prat med mange som passerte eller kom ens ærend for å se på fargeundersøkelsene som pågikk. En av dem var interessert i foreløpige funn og sa at han husket sin bestefar som ble så sint da han så at mange malte husene helt hvite. Han var altså vant til fasader med farger, og mislikte dette nye, moderne ønsket om at husene skulle være like - og helhvite. En annen var slettes ikke tilhenger av tilbakeføring og vil gjerne ha byen hvit. Men samtidig synes hun fargene vi hadde funnet som første lag på Øvregata 1 var riktig så fine!

Dette med vane kom opp i andre sammenhenger også; «mi e’ jo så vant til at alt er hvitt, så da vill mi jo gjerne fortsette å ha’dde sånn», sa en forbipasserende.

Men til tross for hva man tenker om ny oppmaling, så var det i alle tilfeller en nysgjerrighet på hva vi fant av farger. Vi var alle opptatt av at dette prosjektet skulle være en dokumentasjon av Lillesands historie, og ikke en formaning om hvordan byen skal se ut i framtiden. Samtidig skal man ikke overse potensialet en tilbakeføring av fargene har. Byens utseende er en viktig del av hvordan man opplever stedets historie og kan bidra til å skape en egenart for denne sørlandsbyen, som er helt spesielt for Lillesand. Så på spørsmålet om «finner dere no?» – så kunne vi si; «ja, se på dette fargespekteret gjennom tidene!» Til spørsmål om «Nå? Hvilke farge blir det på dette huset da?» måtte vi svare at det blir opp til eierne og kommunen hvordan de ønsker at Lillesand skal være.

Kilder:

Blix, H. & Jernæs, N. K. (2022). Historiens farger på Sørlandet. I: Det var en gang. Årskrift for Vestre Moland og Lillesand historielag. Drange, T., Aanesen, H. O., Brænne, J. (2011). Gamle trehus. Oslo: Gyldendal undervisning Jernæs, N. K. (2021). Lillesandsfarger. I: Fortidsminneforeningen Agder avdelings årsskrift. s. 62-63. Jernæs, N. K. (2021). Quo vadis Lillesand. Er Lillesand en hvitmalt by om 100 år?. I: Rønnevig, E. S. Vern gjennom bruk. s. 264-289. Olstad, T.M. & Solberg, K. (2014). Fargeundersøkelser gir informasjon om mer enn farger. Maling, tapet og profiler – hva forteller det om en bygning? I: Meddelelser om konservering Nr. 2, 2014.

Riksantikvaren (1979). Etterskrift. Seminaret Fargeundersøkelser og fargesetting av eldre trehus Rosenberg, K, (1990). Lillesands historie. 1: Mennesker, by og boliger. Lillesandsposten. Von der Lippe, C. F. (1858). Nogle Ord om Træbygningskunsten i vore mindre Byer. I: Illustreret Nyhedsblad. Nr. 24. 7. årgang.

FARGETRAPP PÅ VEGGPANELET. Treet ser man lengst til høyre og første fargelag er markert med L1. Nåværende farge er markert med L13. Dette gir mulighet for å lese seg bakover i fargehistorien. Foto: NIKU, 2022.

utenlandske kolleger på byvandring her i området blir de så begeistret, det er fascinerende hvor selvgrodd dette området er, sier Janne Wilberg om Brenneriveien ved Akerselva, like ved kontorene til Byantikvaren.

NÅ SKAL JEG

BLI AKTIVIST!

Detaljer i bybildet gir henne små pang av glede. Høyhus er hun grunnleggende imot. Og hun syns det er på tide å si ja til stygt og pent-debatten. Når Janne Wilberg 15. mars gir seg som byantikvar etter 12 år, kan hun se tilbake på en periode preget av en rivende byutvikling. Oslo er en annen – og det er også hun.

tekst og foto: Trond Rødsmoen

Visst finnes stygt og pent! Det er først og fremst oss fagfolk innenfor arkitektur og kunsthistorie som vegrer oss for å bruke slike uttrykk, det er vi som har motarbeidet bruken av begrepene, sier Janne Wilberg, byantikvar i Oslo noen dager til. Vi sitter på kontoret hennes i Maridalsveien 3, under tunge takbjelker i det som en gang har vært ølbryggeri. Her begynte en av de to Ringnes­brødrene sin ølbrygging og her ble Solo produsert. Utenfor ligger en rundkjøring, omkranset av bygninger i ulike stiler og fra ulike epoker. På nedsiden ligger Brenneriveien, urban og broket med all sin graffiti, gatekunst og forfallsestetikk. Og bak der igjen flyter Akerselva.

Vi har snakket om Sommerro, det nye hotellet i tidligere Oslo Lysverker like ved Solli plass, en estetisk perle byantikvar Wilberg har vært uvanlig dypt engasjert i. 125 ukentlige møter har hun og antikvarkollegene hatt med utbygger og arkitekter og interiørarkitekter, og det er første gang Byantikvaren har brukt Plan- og bygningslovens muligheter til så omfattende vern av interiører.

– Vi vil helst unngå å frede, men muligheten om vi ikke kommer til enighet er et effektivt ris bak speilet. Vi har hatt et veldig godt samarbeid. Disse prosjektene er så komplekse at du er ikke det samme mennesket når du er ferdig med det som da du begynte. Det gjelder både håndverkere,

arkitekter og oss antikvarer. Utallige avgjørelser, fra takmalerier til den minste murkant og mosaikk. 17 murere jobbet her i flere år. Vi har hatt mulighet til å stille krav og har hatt noe å gi.

ORDENE STYGT OG PENT?

Men så var det dette med stygt og pent. Er det omsider greit å snakke om i 2023?

– Jeg mener det er på tide å si ja til stygt og pent-debatten. Vi som har motarbeidet dette mest er fagfolk som ikke syns det holder som argumentasjon. Men jeg mener at vi bør begynne å se på hva det er som blir omtalt som stygt og pent. Det er mulig å gi «stygt» et vettugt innhold. De som sier at noe er stygt har kanskje ikke

OSLOS AVTROPPENDE BYANTIKVAR JANNE WILBERG

– Å FORVANDLE HOVEDKONTORET til

Lysverker til hotellet Sommerro har vært et svært krevende prosjekt for Byantikvaren, da det er første gang de har gjennomført et så omfattende vern av et interiør. Oppdraget er gjennomført av LPO Arkitekter og GrecoDeco.

studert kunsthistorie, de har kanskje ikke et vokabular som konkretiserer det de føler. Og der kan vi fagfolk hjelpe dem. Hva er det du ikke liker? Det er truende, det oppleves som kjedelig, det gir meg ingenting. Faglig sett kan dette omskrives til stort og dominerende, lite variasjon, dårlige lysforhold, simple materialer. Jeg er etter hvert kommet over på folkets side, sier Wilberg.

– Betyr det at du tenkte annerledes om jobben din før, har det vært en modning som fagperson?

– Ja. Det holder ikke å si at vi ikke vil lytte til deg fordi du bruker ordet stygt og pent. Vår legitimitet som antikvarisk myndighet ligger i at vi klarer å fortelle hva som er verneverdig og hvorfor. Da må vi gi liv til begrepene vi bruker. Det handler om å kommunisere.

LITEN ETAT MED STORT SPENN

Janne Wilberg sier hun er ingenting uten antikvarene sine. De som følger opp alle prosjektene i detalj, som står i hundrevis av store og små avgjørelser i hvert bevaringsprosjekt. Byantikvarens rolle er mer overordnet, hun er med innledningsvis for å få prosesser på rett spor, og griper inn når ting skjærer seg, da gjerne på bakrommet. Men hun er også tett på ved behov.

– Vi er en liten etat og saksbehandlerne har hatt et veldig sakstrykk. Derfor har jeg disse årene vært tettere på mange prosesser enn jeg normalt ville vært. Det gjelder viktige kulturhistoriske bygninger som har fått ny bruk, som Tollbodene. Samtidig har jeg nesten ikke merket at restaureringen av Børsen har rullet og gått, for der har det ikke vært behov

Det er også i stor grad et demokratisk prosjekt; å ta vare på bredden i historien.

Oslo

TOLLBODENE vis a vis Operaen i Bjørvika er blitt rehabilitert og tilpasset et moderne arbeidsliv. Et moderne og kunstferdig påbygg signert KIMA Arkitektur binder de to bygningene fra 1855 og 1896 sammen. Janne Wilberg er svært fornøyd med resultatet.

for den litt strenge byantikvaren. Rollen min gir en viss autoritet, og den skal man bruke med fornuft.

VIKTIG Å SE VÅRE OMGIVELSER

Som ny byantikvar fikk hun oppdraget med å gjøre etaten mer synlig. Starten sammenfalt med veksten i bruken av sosiale medier. Etaten ble den første i Oslo kommune med egen blogg. På Facebook og Instagram har hun vært svært aktiv, og er det fortsatt. Med emneknaggen #jannesdetaljer legger hun ut bilder av bygninger og detaljer hun kommer over i jobben og privat.

– Er du detaljorientert?

– Jeg er først og fremst visuell. Farger og former inspirerer meg, sånn har det vært helt siden jeg var liten. Det jeg fotograferer og legger ut gir meg små pang av glede, de er med på å forgylle hverdagen. Og jeg tar jo ikke bare bilder av det jeg liker og synes er pent, nei, noen ganger er det sånn «herregud, noe så jævlig». Bildene er en kontinuerlig øvelse i å være bevisst omgivelsene mine, og kanskje inspirerer jeg andre til å bli flinkere til å legge merke til omgivelsene sine. Vi preges av dem, da er det også viktig at vi legger merke til dem, på godt og vondt, sier Wilberg som opplever at hun har fått lov til å være en fri stemme selv om hun også er byråkrat.

– De siste ti årene har det vokst frem en mye større interesse for byutvikling, arkitektur og bygningsvern, også blant yngre. Byen har aldri vært mer i spill enn i disse årene, med svære saker i kø, hele sjøfronten, Bjørvika, Filipstad, og så fikk vi Arkitekturopprøret på toppen. Det har vært et veldig spennende tiår.

HYSTERISK ANFALL SOM 11-ÅRING

Sin interesse for historie og arkitektur kaller hun «medfødt». Som 11-åring fikk hun hysterisk anfall da besteforeldrene skulle bytte ut vinduene i hytta fra 1920-tallet. Hun krevde rett og slett at de nye vinduene måtte være kopier av de gamle, og at de gamle ble lagret i skjulet for alltid.

– De er i skjulet ennå, forteller Wilberg med en god latter. – Kanskje får jeg bruk for originalene når de «nye» vinduene engang må byttes ut.

Reaksjonen hennes den gang synes hun er verd å reflektere over. Hun har et sterkt forhold til hytta, stedet hun tilbrakte alle sine somre som barn. Det handler om lukter og lyder, knyttet til rommet hun hadde på kvisten. Og kanskje også frykten for endring. Hun mener selv at hun som skilsmissebarn ikke led noen nød, men det kan ha satt spor.

– I dag kan jeg fortsatt kjenne lukten av kaffe i kassen bestemoren oppbevarte tørrvarer i, selv om det ikke har vært kaffe der på årevis. Dette gir en følelse av trygghet

og tilhørighet. På samme måte som vi kan splitte opp stygt og pent i mange små komponenter, så kan det kanskje være noe lignende her: Hva er det som får deg til å føle deg hjemme et sted?

HØYDEPUNKTER

GJENNOM 12 ÅR

Når Janne Wilberg skal nevne prosjektene hun er spesielt fornøyd med i sin tid som byantikvar dukker det opp viktige kulturhistoriske bygninger på listen: Telegrafen, Sentralen, Amerikalinjen, Pressens hus, Tollbodene og Oslo Lysverker som alle har fått ny bruk. Hun berømmer grepet med

skolebygg gikk hun grundig inn i saken for å se om det var det rette valget å utelate den. Hun argumenterte for ombruk, men skolen var ikke til å redde.

Byen ble nok en klassisk og etter manges mening vakker bygning fattigere, mens det på Økern står en 1960-tallsblokk som nå vernes. Hva er kvalitetene i den?

– Økernsenteret er en identitetsmarkør. Økern i folks bevissthet er det bygget. Det er viktig å ta vare på disse markørene. Vi har et tidsskille. Nå er det blitt mulig for oss å få gehør for å ta vare på modernismens bygninger som kanskje ikke byr seg så veldig frem rent estetisk sett. Vår oppgave som antikvarer er selvfølgelig det kulturhistoriske, å bevare gode bygg fra ulike epoker, men det er også i stor grad et demokratisk prosjekt; å ta vare på bredden i historien. Bygningene som forteller noe om samfunnsutviklingen, som forteller noe om boforhold, som drabantbyene. Og da handler det ikke om stygt eller pent, sier Wilberg og minner om at det i prosjektet Statens kulturhistoriske eiendommer heter at «Ingenting er så lite, stygt eller anonymt at det ikke kan være av nasjonal verdi». Planen ble ironisk nok illustrert med et bilde av Høyblokka i Regjeringskvartalet.

– Bevarer vi nybarokke villaer mens vi river drabantbyene så dokumenterer vi ikke historien til halvparten av befolkningen. Jeg har tilhørt de antikvarene som ser det som naturlig å utvide fokus på hva som er verneverdig, som det 20. århundres arkitektur, som gjenreisingsarkitekturen og de tyske byggeriene under krigen.

BARCODE DREV HØYDENE I VÆRET

JANNE WILBERG bruker emneknaggen

#jannesdetaljer når hun poster bilder på Instagram. Her legger hun ut motiver hun kommer over både på jobb og privat, små pang av glede, som hun kaller bygningene og detaljene hun foreviger.

å åpne byen mot fjorden, med den lange havnepromenaden. Det var bestemt før henne, men hun har vært med å utforme den. Og noe av det som kanskje ligger hennes hjerte nærmest er fredningen av Ormsund leir i 2017, den eneste gjenværende av 54 tyske militærleire i Oslo.

Hun har også sett kulturminner gå tapt, som Ruseløkka skole fra 1871 som ble revet i 2018. Den var ikke med i verneplanen for skoler i Oslo da hun tiltrådte, men siden hun har en særlig interesse for

Da jeg intervjuet den ferske byantikvaren Janne Wilberg for et annet magasin i 2011 spurte jeg henne om hva hun syntes om Barcode, den mye omtalte husrekken i Bjørvika som var i ferd med å bli fullført. Den gang presiserte hun at hun ikke hadde noe imot moderne bygg i glass og stål, men var skeptisk til Barcode: «Et så voldsomt brudd i proporsjonene til eksisterende bebyggelse som vi ser i det området er ikke bra. Oslo har vært kjennetegnet med relativt lav bebyggelse og kvartalsstruktur. Den profilen har vi helt forlatt i Bjørvika».

– Hvordan opplever du Barcode i dag?

– I den store sammenheng er jo Barcode peanuts, men samtidig har det jo vært med på å drive opp høydene i området. Og vi som visste at den husrekka ikke kom til å speile seg spektakulært i sjøen slik den gjorde de første årene, ville jo kunne ha fortalt at dette ikke var et veldig lurt grep. Men først og fremst er det blitt for tett. Da DNB skulle flytte inn i sine lokaler hadde de gjennomgang av alle kontorplassene for å sikre at de som satt i nabobygget ikke kunne se inn på dataskjermene deres.

Wilberg er generelt kritisk til store høyder og mener at å bygge så høyt og tett som det gjøres flere steder i byen ikke er forenlig med god byutvikling.

– Hvor er det vi oppfatter at det er hyggelig å gå? I Oscars gate, på Linderen, i Ullevål Hageby. Hvorfor? Det er mye grønt der. Det er forhager, som vi bør anlegge flere av. Det handler om forholdet mellom gatebredde og bygningshøyde, ikke minst i vinterlandet Norge, vi må slippe til det sollyset som er. Noe særlig over åtte etasjer gir ikke hyggelige bymiljøer. Det er ikke god byutvikling, men her er jeg nok mye mer skeptisk enn det Byantikvaren som etat er.

NYBYGG OG BEVARING MÅ SES

I SAMMENHENG

Vi har snakket veldig mye om byutvikling og nye bygg, men det er jo de gamle byggene en byantikvar er satt til å verne om. Kan vi se nybyggeri og bevaring av eksisterende bygninger hver for seg i byutviklingen?

– Nei, det kan vi ikke. Å ta vare på bygningsarven handler også om forholdet mellom arkitektur og natur, det bygde i landskapet. Siktlinjer er et argument vi stadig kommer tilbake til når vi skal mene noe om nye bygg. I Oslo, som ligger som et amfi, er det viktig at vi fra mange ulike steder skal kunne se sjøen. Når vi fyller inn med høyhus i sentrum har vi ikke lenger fri utsikt til sjøen fra en høyde som Ola Narr på Tøyen som jo ligger høyt. Bedre blir det ikke fra områder som ligger betraktelig lavere, sier Wilberg.

Hun kaller høyhus for en form for egoisme. Storbyenes forretningsstrøk signaliserer den sterkestes rett, fungerer som kapitalismens høyborg, høyhusene roper ut at vi er opptatt av oss selv og våre verdier.

– Samtidig brukes de rareste argumenter, «tårnbygget skal ha en portalfunksjon», og det grønnvaskes så det står etter. Høyhuset har ett eneste formål, å styrke økonomien til de som eier tomten. Politikere er ganske naive når det kommer til hva de sier ja til. Det som nå skal skje rundt Oslo S styres av storkapitalen, og gjerne utenlandsk kapital. Er det disse investorenes behov som skal styre utviklingen eller er det andre samfunnshensyn som skal styre, spør Wilberg.

Nylig ble det politisk flertall for et 108 meter høyt bygg som nabo til like høye Oslo Plaza. Wilberg frykter at dette bare er begynnelsen, bygges det ett så kommer det et til og enda et. Formering ved knoppskyting, kaller hun det.

MANGLER MAKTMIDLER MOT FORFALL

– Som byantikvar, opplever du at dere mangler maktmidler?

– Nei, men kulturminnevernet og plan­ og bygningsmyndighetene mangler maktmidler til å gripe inn mot det vi kaller spekulativt forfall, sier Wilberg.

ØKERNSENTERET er bevaringsverdig fordi det er en identitetsmarkør i bylandskapet. Den vernes for den forteller historien om området og epoken, og ikke nødvendigvis fordi den er visuelt innbydende, sier Janne Wilberg.

– ALT KAN DESSVERRE ikke bevares, sier Janne Wilberg om rivingen av Ruseløkka skole i 2018. Hun beklager at den ikke ble bevart, men jobbet for at kunsten og materialene ble del av den nye skolen som er bygget i stedet.

– NÅ LUKKER JEG DØREN til Byantikvaren og Oslo kommune, men jeg er ikke ferdig med bygningsvern, sier Janne Wilberg. Hun er medlem i programkomiteen for Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus avdeling og har sittet i årbokredaksjonen i mange år. Nå skal hun bli aktivist!

Hun mener også at forfall som skyldes manglende bevilgninger til vedlikehold over mange år, som når staten lar Nationaltheatret forfalle og Oslo kommune ikke sørger for å ta vare på Kirkeristen, så er det tegn på at vi ikke har maktmidlene som skal til.

– Vi mangler maktmidler både overfor de små eierne og overfor stat og kommune som bevisst lar viktige kulturarv forfalle. I dag kan vi stort sett bare gripe inn overfor eiere dersom det er fare for sikkerheten, men jeg savner en mulighet til også å kunne gripe inn når man forsøpler omgivelsene visuelt.

– Som etat anbefaler dere en løsning, og så går politikerne kanskje for noe helt annet. Har du noen ganger kjent på frustrasjon eller maktesløshet?

– Nei. Vi er profesjonelle og vet at vi ikke kan vinne alle kamper. Hovedambisjonen vår er å påvirke og sørge for at det blir så bra som mulig innenfor gitte rammer. Men jeg må si at rivingen av Y­blokka, som det også har vist seg ikke var nødvendig, det gjør fortsatt vondt. Jeg kan kjenne på en fysisk smerte! Og så er det – og dette kan

Munchmuseet! Det

av Y-blokka, sier Janne Wilberg. Hun kjente bygningen inngående og lærte å sette pris på detaljrikdommen.

du få skrive – Munchmuseet! Det er så overdimensjonert og så feilplassert. Det gleder jeg meg til å kunne si offentlig, for der har jeg måttet være lojal alle disse årene til nå, sier Wilberg.

– Det verste med bygget, bortsett fra volumene og høyden i vannkanten, er at det er så ukreativt. En kloning av arkitektens kjøpesenter i Las Palmas. Det er dårlig arkitektur, blottet for vakre detaljer og bryter med alle skalaer. Det er det dårligste som er skjedd i Oslo i min periode som byantikvar. Skriv det ned!

BIDRA TIL REALISTISK PLANLEGGING

– Og når du lukker døren til Byantikvaren, hva da?

– Jeg vil fortsette med byvandringer, det elsker jeg. Og å holde foredrag. To bokprosjekter har jeg også på trappene, om de gamle folkeskolene i Oslo, her er det masse ukjent stoff. Og så skal jeg gjøre noe på andre verdenskrig, den har ikke gått ut på dato. Som privatperson får jeg en frihet til å kunne behandle stoffet på en annen måte.

Janne Wilberg har også startet eget firma, Friantikvaren, men akkurat hva hun skal bruke det til vet hun ikke helt ennå.

– Jeg får stadig henvendelser fra arkitektkontorer og eiendomsbransjen som trenger råd. Jeg kommer ikke til å følge større prosjekter, men jeg ser en mulig rolle som rådgiver i en kartleggingsfase. Jeg kan komme inn tidlig og vurdere tålegrensen der de ønsker å bygge, bruke erfaringen og kompetansen min gjennom et langt yrkesliv. Som fagperson kan jeg bidra til realistisk planlegging og at prosjekter kommer inn på et godt spor. Stedskarakter er viktig å bygge videre på, uansett hvor du er i landet, med god bruk av volumer, variasjon og farger.

Å gå den nye byantikvaren i Oslo i næringen har hun imidlertid ingen planer om.

– Jeg vil nok være forsiktig med å engasjere meg i saker i Oslo, bortsett fra i høyhusdebatten. Alle vet jo hva jeg mener om det. Men jeg kan mene masse i Moss og Fredrikstad!

– DET GJØR FYSISK VONDT når jeg tenker på rivingen

er så overdimensjonert og så feilplassert. Det gleder jeg meg til å kunne si offentlig.

Foto: Siri Hoem

INNEHOLDER JØDISK OG POLSK HISTORIE

REDNINGSAKSJON FOR UNIK BRAKKE

23. november 2021 sto det et oppslag i Halden Arbeiderblad at Halden kommune og Viken fylkeskommune hadde gitt rivningstillatelse av den eneste gjenstående brakka etter Arbeidstjenestens (AT) leir på Ystehede som ligger midt nede i Iddefjorden sør for Halden. Det var med stor forbauselse vi mottok denne nyheten da det historiske miljøet i Halden ikke hadde hørt noe om saken.

tekst: Svein Norheim, Halden lokallag av Fortidsminneforeningen

Kommunens saksframstilling var det ikke noe å si på – bortsett fra den store mangelen av en historisk gjennomgang. Alt annet ser ut til å være ivaretatt – som naturmangfold og friluftsliv. Og fylkeskommunen var påpasselig med å påpeke at «Dersom det under anleggsarbeider treffes på automatisk fredete kulturminner, eksempelvis i form av helleristninger, brent leire, keramikk, flint, groper med trekull og/eller brent stein etc., skal arbeidet øyeblikkelig stanses og Viken fylkeskommune varsles, jf. Lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr. 50, (Kulturminneloven)

§ 8.» Men et fokus på historien til bygningen og hva stedet hadde vært tidligere var helt fraværende.

Det ble derfor en lang arbeidsøkt for å få formulert et brev til både kommune og fylkeskommune der Idd og Enningdalen Historielag protesterte på rivningstillatelsen. En god hjelp var det at i historielagets årbok Ida var publisert to artikler – en om AT-leieren på Ystehede. Én artikkel omhandlet selve AT-leieren, og én artikkel om jødene som kom til Ystehede. Hva forteller så historien om denne AT-leieren? Tilfeldighetenes spill er ofte påfallende. I romjula 2021 drev et par av

oss fra historielaget og sikret oss bokhyller som biblioteket skulle avhende – de flyttet inn i et helt moderne lokale, og forlot den gamle Gutteskolen/Sentrum skole der de hadde holdt til i mange år. Som en ryggmargsrefleks, så vi igjennom noen av de bøkene som biblioteket skulle kaste. Det første vi plukker opp var «AT Årbok 1941». Og hva står det der? En historie om etableringen av AT-leieren på Ystehede i 1941!

La oss ta en kort historisk gjennomgang av AT-brakkas historie:

• AT-leieren etableres 15. april 1941

• Etter freden i 1945 ble det fra ca. 10. mai–27. mai brukt som «hjelpefengsel» for Halden Politikammer for internert tyske soldater.

• 28. mai–15. september 1945 var det en kontingent hollandske flyktninger som fikk tilhold på Ystehede

• På etteråret 1945 begynte det å komme polakker. Det var en stor kontingent på 331 personer som var på Ystehede fram til 9. mai 1947

• 10. mai 1947 ankommer det 399 jødiske flyktninger – såkalt «Displaced Persons» fram til senhøsten 1948. I oktober 1952 flytter den siste jødiske familien ut

• Høsten 1948 kjøper Ystehede og Torp Stenhuggerforening den angjeldende AT-brakka for å bruke den som Folkets Hus

• 1962 selges Folkets Hus «Furuly» til Svend Fagerholt som da var områdesjef

Halden Idde orden

VIKEN Oslo

AT-BRAKKA I DAG.

Foto: Svein Norheim.

for Idd Heimevern. Brakka ble brukt som HV-hus

• 2010 nedlegges Idd HV, men brakka som eides av befalet i Idd Heimevern, sto fortsatt som eiere

• 2014 selges HV-brakka (AT-brakka) til firmaet Erling Grimsrud

• 22. oktober 2021 gir Halden kommune og Viken fylkeskommune rivningstillatelse

• 28. november 2021 klager Idd og Enningdalen Historielag på rivningstillatelsen og ber om «oppsettende virkning». I skrivende stund står fortsatt brakka

ARBEIDSTJENESTEN PÅ YSTEHEDE

I ovennevnte årbok 1941 er det en beskrivelse av Ystehede leir – i blomstrende vendinger om den naturskjønne beliggenheten. Det mest interessante er de konkrete opplysningene som kommer fram. Området ble kjøpt av Arbeidstjenesten 15. april 1941. Da overtok de 25 hus og skur som hadde tilhørt stenrederen Brookes Granit Coy. De solgte området, men beholdt retten til fortsatt uttak av granitt. Arbeidstjenesten supplerte bygningsmassen med to spisebrakker, ett tørkeskur, ett verktøyskur, to verksteder, to badstuer, to latriner og en vakt- og arrestbygning. Den sistnevnte er den i dag aktuelle AT-brakka. Den gamle treetasjes kontorbygningen til stenrederen ble brukt som befalsmesse. To stenhoggerbrakker ble også tatt i bruk. En bygslet eiendom, Solbakken, som tilhørte stenhoggerformannen, ble også kjøpt inn.

I 1948 kjøpte daværende Idd kommune området av Sosialdepartementet. Det ble gjort et vedtak om at de som hadde bebodd eiendommene (stenhoggerboligene), skulle få muligheten til å kjøpe huset de hadde bodd i. I dag er alle bygninger oppført av Arbeidstjenesten revet, bortsett fra vaktog arrestlokalet. Noen av stenhoggerboligene står fortsatt, men oftest betydelig ombygd. Området er i nyere tid fortettet med eneboliger.

Som følge av Knut Knudsens OL-gull i banesykling i Olympiaden 1972 i München, ble det i 1979 av Halden Cykleklub bygget en sykkelvelodrom sør for den eksisterende AT-brakka. Idd Heimevern (befalsgruppa) avsto noe av sin eiendom til dette anlegget. Velodromen forfalt etterhvert, men det ble rustet opp igjen i 2016, men er nå ute av bruk. Ystehede Velforening bruker plassen inne i velodromen til ulike idrettsaktiviteter. Sør for velodromen ligger den gamle fotballbanen til stenhoggerne. Denne ble anlagt på dugnad, og den brukes i dag av bedriftsidretten.

Den gjenstående delen av eiendommen er det nå som ønskes brukt til å bygge tre boliger, og som innebærer riving av AT-brakka.

LEIR FOR POLSKE FANGER

Høsten 1945 ble opprettet leir for polske fanger. Hvor mange som var i leieren totalt vet vi ennå ikke, men på ett tidspunkt var det registrert 331. Det er klart at det var ikke alltid enkelt å samle sammen ulike

mennesker etter en slik enerverende opplevelse som krigen hadde vært for mange. Mye frustrasjon hadde lagret seg opp gjennom de seks lange krigsåra for polakkene. Nå fikk de ikke reise hjem da freden endelig kom! Polen lå i ruiner for mange av dem hadde de ikke et hjem å reise til. For en del var også det området av Polen de bodde i før krigen nå lagt inn under et annet land. Noen, et lite mindretall, hadde vært i tysk krigstjeneste. Det var utfordringer med helse, språk, skolegang for barn, mange enslige og familier.

Ettersom tida gikk i leieren ser vi at mye fungerte bra. Noen av etterkommerne fra den polske kontingenten lever fortsatt i Halden og har engasjert seg sterkt i bevaringen av brakka.

JØDENE KOMMER TIL YSTEHEDE

«I løpet av okkupasjonen ble 772 jøder deportert fra Norge, de fleste til arbeids- og utryddelsesleiren Auschwitz. I Norge døde i tillegg 21 jøder under okkupasjonen som følge av mishandling, ved henrettelser, eller ved å begå selvmord. Av de deporterte døde 739, overlevde kun 33 personer. Av de jødene som unngikk deportasjon, flyktet en majoritet på omtrent 1100 mennesker til Sverige. Jøder som var gift med norske ikke­jøder ble internert, og unngikk deportasjon.» (fra: Jødeforfølgelsene i Norge. Omtale i årene 1942–1948. Ingjerd Veiden Brakstad)

Etter freden i mai 1945 var det mange tusen hjemløse jøder i Europa. Svært

AT-BRAKKA. «På aksel spade». Arbeidstjenestens vaktskifte. Idd og Enningdalen Historielags fotoarkiv.

mange av dem var plassert i leire for «Displaced Persons». Mot slutten av 1945 ble det reist spørsmål om å la et antall jøder fra disse leirene komme til Norge. Rabbineren dr. Nurock, representant for World Jewish Congress, tok med menigheten i Oslo opp saken med de norske myndighetene. Regjeringen bifalt forslaget i februar 1946, men mange forhold måtte utredes. 30. juni 1946 anbefalte det rådgivende utvalget for Sentralpasskontoret i et enstemmig vedtak om å anbefale innreisetillatelse for det samme antall som omkom under deportasjonen – anslagsvis 600. Utvalget skulle skje etter yrke og mulighet for sysselsetting i norsk arbeidsliv. Førsterett hadde de som hadde slekt i Norge – eller annen tilknytning. Regjeringen ga i august 1946 telegrafisk melding til den norske delegasjonen som deltok i UNRRAs rådsmøte i Genève, om at 600 jøder ville få adgang til landet!

REPATRIERINGSKONTOR

Sosialdepartementet med Sven Oftedal og kontorsjef Dagfinn Juel i Flyktninge- og Fangedirektoratets repatrieringskontor begynte å forberede overflyttingen. Det ble redegjorde om dette på et møte i Det Mosaiske Trossamfunnet den 22. oktober 1946. Det ble tatt ut 300 jøder fra Polen, men mange av disse fikk ikke utreisetillatelse. Deretter ble det undersøkt i den amerikanske sonen i Tyskland. Det meldte seg flere enn det var aktuelt derfra.

347 jøder som skulle reise til Norge kom fra Allendorf ved Marburg (amerikanske sonen) og 51 fra den engelske sonen. Av

disse 398 var 109 gifte menn, antallet kvinner var det samme, antallet enslige menn var 82 og enslige kvinner 29. Det fulgte med 69 mindreårige barn. De fleste voksne var i alderen 30 til 35 år. (noen steder skrives det at det ankom 399 jøder med «Svalbard».

Det var den 10. mai 1947 at den første kontingenten nyinnvandrere ankom til Norge med troppetransportskipet «Svalbard». Begivenheten ble ofret bred omtale i landets presse. Journalister hadde fulgt med fra Bremerhafen. De skildret stemningen om bord, brakte intervjuer med en rekke personer og omtalte deres skjebne. Det var jøder fra Romania, Ungarn, Polen, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia, de baltiske land og noen fra Tyskland.

ØNSKET VELKOMMEN TIL HALDEN

Ved ankomsten til Halden ønsket direktør Pettersen dem velkommen til Norge. «Vi vil anstrenge oss for å hjelpe dere over den første tid, så langt det står i vår makt, slik at dere kan bygge opp et nytt liv i Norge», uttalte han. Det fulgte taler av representanter for Det Mosaiske Trossamfunn, M. L. Milner, Marcus Levin og rabbiner Leopold Goldmann. Til slutt trådte en av de eldre innvandrerne fram og holdt en sterkt beveget tale. Representanter fra Halden krets av Norges Røde Kors var møtt fram. De serverte et lett måltid, og til hver enkelt av de nyankomne hadde en vennekrets i Oslo samlet inn pakker. De som var kommet, ble foreløpig plassert i to leirer, de fleste i Ystehede ved Halden, de øvrige ved Mysen.

AT-BRAKKA TIL HØYRE –vakt –og arrestbygning. Foran ser vi to polske beboere som beundrer det polske riksvåpenet. Fra Idd og Enningdalen Historielags fotoarkiv

I Ystehede­leiren ledet rektor Ole Fredrik Olden som «husfar» opplysningsvirksomheten: å sette de nyankomne inn i norske forhold, språk og historie. Studentenes Fellesutvalg hadde tatt ut ti studenter, de fleste filologer, til å undervise i leirene, sju av dem hadde – som rektor Olden selv – sittet i tysk konsentrasjonsleir. Også fra jødisk hold ble det drevet velferdsarbeid. (fra: «Jødisk historie gjennom 300 år»; Oscar Mendelsohn (1986).

MYE ER USIKKERT

Dette var opptakten til jødenes tid i Ystehedeleieren. Hva som seinere skjedde er noe usikkert. Opplysningene spriker litt. Det synes som at «Ystehede Fremmedleir» offisielt opphørte i november 1948. Dette var på den tida da Ystehede og Torp Stenhuggerforening kjøpte AT-brakka som bruk som Folkets Hus. Men dermed er det ikke sagt at jødene ikke fortsatt var på Ystehede. Det var en målsetting fra norske myndigheter hele tida at jødene fortest mulig skulle ut i arbeid, tjene sine egne penger og betale husleie og skatt. De aller fleste som kom i mai 1947 hadde fått seg arbeid. Det skal også være tilfelle med de øvrige jødene som kom i løpet av 1947. Totalt var det nå 492 jødiske flyktninger fra tyske Displaced Person-leire. Her er antagelig inkludert personer som var slektninger av jøder som bodde i Norge, og her er også innbefattet de som kom fra Polen.

På Ystehede var det flere familier som fortsatte å leie leiligheter i stenhoggerhusene. Den siste familien flyttet ut i oktober 1952. Det er fortsatt mye å undersøke når det gjelder de jødiske «Dicplaced Persons» ­ eller erstatningsjødene som de også ble omtalt som. Erstatning for de jødene som ble sendt ut med frakteskipet «Donau».

HVA SKAL SKJE MED BRAKKA?

INVENTARNUMMER 30 –VAKT OG ARRESTBYGNINGEN «Bygningsbeskrivelsen er som følger: Størrelse: 19,70 x 7,20 m. Høyde til raft 2,5 m., til møne 4,20 m. Oppført på støpt grunnmur etter tegning A 2-08012 og 07013.

Vegger: Yttervegger av bindingsverk med 4 lag panel og 4 lag papp. Sviller og rammer av 4 x 4. Utvendig kledd 1 h. og pl.bord, dekket med 2,5 x 5 cm. Listerover rammene. Innvendige vegger panelt med uprofilert h. tømmermannspanel.

I nyere tid er huset utvidet i lengden med bl.a. et skur mot øst. Likeledes er en veranda mot vest kledd inn. Idd heimevern foretok en oppgradering på 1980­tallet, og på 1990­tallet ble en kjeller gravd ut og det ble installert toaletter og dusjanlegg.

Halden kommune v/bygningsetaten har arbeidet med ulike løsninger for AT-brakka. Hovedsporet har vært flytting til strandsonen på Ystehede. En av ideene for dette er bruk som kystledhytte i samråd med Oslofjorden Friluftsråd. Foreløpig har ikke dette ført fram. Vi har bedt om en utredning av kostnader av flytting og gjenreising med nødvendige sanitære installasjoner. Den potensielle kjøperen har tilbudt brakka «gratis». Er det bærekraft i en slik flytting? Vi har sagt at dette må være siste løsning. AT-brakka hører til der den står – det er der den kan formidle historien best.

LEVER I HÅPET

Vi har foreslått for Halden kommune at de kan tilby kjøperen/selgeren en erstatningstomt tilsvarende den aktuelle tomta. Det finnes «ledige» områder på Ystehede som eies av Halden kommune, men ett problem er at det er registret noen flintfunn der. Nå skal det også sies at det i 1991–1992 var arkeologiske utgravninger av en stenalderboplass rett sørøst for AT-brakka i forbindelse med et grustak. Det er ikke gjort arkeologiske undersøkelser for å se om det er fornminner på tomta til AT-brakka.

Vi lever fortsatt i håpet om at Halden kommune kan se verdien av historien bak den siste av AT-brakkene på Ystehede.

Men den er ikke «ensom» i sin historiefortelling – også flere sivile bygninger tilhører historien om AT-leieren, den polske og jødiske historien. Og så i tillegg kommer historien til stenhoggerne og heimevernet.

I vårt arbeid har vi fått utmerket hjelp av Michael Stokke som har sitt virke som forsker ved Narviksenteret. Han plukket opp nyheten og tok umiddelbart kontakt. Han har hjulpet oss med mange opplysninger både om AT-leieren, polakkenes tid på Ystehede og den jødiske perioden.

I arbeidet tok vi også kontakt med Mats Tangestuen ved Jødisk Museum i Oslo. Der har de også bistått med informasjon og bilder. Og ikke minst har de skrevet en kraftfull uttalelse der de uttaler:

«Jødisk museum i Oslo erfarer at den eneste gjenværende brakken fra Ystehedeleiren trues av et rivingsvedtak. Vi ber innstendig om at dette omgjøres». Jødisk Museum bemerker at det i dag eksisterer få spor etter de jødene som ble hentet fra DP-leire i Europa til Norge i 1947.

FEM NASJONALE MINORITETER

For egen del vil vi tilføye at jødene er en av fem nasjonale minoriteter i Norge. Med det følger at det knytter seg spesielle rettigheter til disse folkegruppene – der iblant sikre bevare kulturminner og historie knyttet til de nasjonale minoritetene.

På regjeringens nettside står følgende om Nasjonale minoriteter:

«Grupper med langvarig tilknytning til landet defineres som nasjonale minoriteter, i Norge er dette kvener/norskfinner, jøder, skogfinner, romer og romanifolk/tatere. Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og Minoritetsspråkpakten. Målsettingen i disse konvensjonene gir rammene for Norges arbeid med nasjonale minoriteter. Myndighetene ønsker å ha en tett dialog med organisasjonene som representerer de nasjonale minoritetene for å sikre at deres synspunkter blir hørt».

Riksantikvaren har et pågående arbeid for å sikre kulturminner knyttet til de nasjonale minoritetene. Det har vært en serie fredninger for kvenen og skogfinnene, og det foregår løpende arbeid med fredning av kulturminner knyttet til jødene. Det har gått ut meldinger til kommunene om å melde inn kulturminner knyttet til jødene. Fra Halden og Østfold kom det ikke inn noen slike «funn». Den jødiske historien i Norge tilsier at det ikke er så mange kulturminner. Men kunne vi ikke få vernet brakka på Ystehede – den har i seg en sterk jødisk historie. Det kan da umulig være så vanskelig å omgjøre at vedtak fattet på sviktende grunnlag?

ET OVERSIKTSBILDE OVER deler av Ystehede-leieren. Brakka til venstre er spisebrakka-Huset midt i bildet er opprinnelig stenrederens kontorbygning som AT gjorde til befalsmesse. Brakka til høyre er stenhoggerbrakke og til venstre for den en forretningsbygning. Fra Halden Arbeiderblads fotoarkiv.

VÅPENDRAGER

Han kjempet for å gjøre natur- og kulturområder til verdensarv, lanserte ideen til et kulturvernforbund og ble Kulturminnefondets første direktør. Samtidig har han hittil brukt 40 år på å fullføre et 15 binds bokverk om håndverk i det nordenfjeldske. Jon Suul har vært en omstreifer i kulturminnevernets tjeneste.

tekst og foto: Ivar Moe

Idet stille har Jon Suul vært en våpendrager for kulturminner. Han var første direktør i Norsk Kulturminnefond. Han var assisterende riksantikvar og mellom mange andre engasjement har han brukt livet på å lage det omfangsrike bokverket «Handverk i Det Nordenfjeldske». Han er en pasjonert samler av gamle gjenstander som han en gang vil gi til ulike museer. Bevaring av natur og kultur har også stått ham nær. En junidag i 1992 satt han i skråningen bak Urnes stavkirke i Sogn og spiste nisten sammen med Bernd von Droste, daværende leder for UNESCOs verdensarvsenter i Paris. Tretten år før var stavkirken blitt tatt inn på verdensarvlisten. I solsteiken grublet Jon Suul på hvorfor det bare var objekter på verdensarvlisten. Hvorfor ikke områder? Denne grublingen bidra vesentlig til at bl.a. Vega-øyene i Nordland i 2004 ble verdensarv.

I 1993 tok han initiativet til å lage et prosjekt under Nordisk Ministerråd hvor han ledet prosjektets arbeidsgruppe til 1996.

– Vi var veldig fornøyde med å få frem rapporten i 1996 som var et forslag til supplement til de verdensarvobjektene man den gangen hadde. Man hadde jo ingen arealer. I Norge var det Urnes stavkirke, Bryggen i Bergen, Røros og bergkunsten i Alta; å bringe inn tanken på areal var ganske nytt. Vega som verdensarvsted er en konsekvens av dette, som Geirangerfjorden og Nærøyfjorden, Vadehavet i Nordsjøen og nasjonalparken Thingvellir på Island, sier Suul.

Ekskursjonen til Ornes med ledelsen hos Riksantikvaren ble den gang anført av daværende riksantikvar Øivind Lunde (1991–96) som ønsket å vise frem stavkirken til den nederlandske notabiliteten. Suul hadde rollen som assisterende riksantikvar. Han kom fra Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim hvor han med sin erfaring i administrasjon jobbet to år hos Riksantikvaren med å legge om den gamle organisasjonen til et direktorat under daværende Miljøverndepartementet (opprettet 1972).

Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim hvor Jon Suul jobbet, lå under samme avdeling i Miljøverndepartementet. Da hadde de halvårsmøter mellom direktoratene, mens Stephan Tschudi-Madsen var riksantikvar (1978–91).

– Denne typen kontakt er borte nå, men den gang fungerte det veldig bra. Det var kanskje derfor departementet ba meg komme til Oslo, fordi vi kjente hverandre, sier Suul.

Riksantikvaren fikk direktoratstatus i 1988. Det var ikke en skute man snudde over natten, og slik ble Suul med på dette arbeidet inn i 1990-årene. Det hører med til historien at Lunde og Suul også kjente hverandre da Lunde var arkeolog i Trondheim på 1970-tallet og bodde på Erkebispegården hvor Suul foretok oppmålinger som arkitektstudent på Norges Teknisk Høyskole (NTH, i dag NTNU).

ET VELFYLT BARNDOMSHJEM

For det er Trondheim som er byen til Jon Suul. Han har som mange andre vært en

omstreifer i kulturminnevernets tjeneste, men «hjemme» er han på Øvre Singsaker hvor han flyttet inn i 1949 som ett-åring, i en vertikaldelt tjenestebolig hans far disponerte som byplansjef. På den andre siden av veggen var det tjenestebolig for direktøren for Trondhjems Kommunale Slakterier.

I 1960 fikk familiefedrene kjøpe sine respektive boliger. Ved å bo i dette huset uten å gjøre noe som helst med det, har Jon Suul drevet sitt eget lokale bygningsvern. Her har han gjennom livet samlet på gamle saker og ting. Fordi huset er så fylt opp, måtte vi åle oss gjennom garasjen i sokkeletasjen og klatre opp en trang trapp for å nå den delen av boligen som er tilnærmet fremkommelig; mens eieren hele tiden grøsset over hvor dyre husene i dette strøket er blitt.

Ingenting ved Jon Suul er tilfeldig, alle hans livs begivenheter og veivalg henger sammen. Etter ham vil det stå et bokverk i 15 bind om håndverk og håndverkere fra 100 kommuner nord for Dovre; «Handverk i Det Nordenfjeldske». Han har selv vært i nesten alle 100 kommuner (men mangler Træna, Røst og Loppa), gransket, forsket, skrevet ned stoffet og tatt bildene.

– Min far var meget kulturinteressert. Han og min bestefar startet Verdal historielag og meldte meg inn der som ett-åring. Jeg er den eldste gjenlevende fra den tid. Hvor lenge jeg har vært medlem av Fortidsminneforeningen husker jeg ikke. I oppveksten var det veldig mye kultur i videste forstand. Vi fór på museer, i kirker og slott da

JON SUUL er en veteran i vern av kulturminner og vern av natur. For ham henger dette sammen. Her sitter han hjemme i stuen i Trondheim omgitt av kulturminner han har samlet gjennom et langt liv. I 40 år han jobbet med et 15 binds bokverk om håndverk i det nordenfjeldske. Dette «sperrehodet» kjøpte han en gang i en bruktbutikk i Trondheim. Det er gammelt, og vanskelig å datere fordi så mye av det ytre er borte. En artikkel i Fortidsminneforeningens årbok antyder en mulighet for at figuren kan ha vært i Sakshaug kirke i Trøndelag, som har hatt sperrehoder.

JON SUUL har siden han var barn samlet på ting. Hjemmet hans i Trondheim er som en antikvitetshandel. Mange av tingene har stor verdi som kulturminner. De vil han etter hvert gi til museer. Han er utdannet arkitekt og har hatt viktige roller i sitt arbeid med kulturminner og natur. Da han var ung, ble samvær med professor i arkitekturhistorie Erling Gjone og museumsarbeider og arkitekt Arne Berg retningsgivende for hans yrkesliv.

vi var på ferie. Jeg har fått det inn fra starten av sammen med naturinteressen. Olav Stokland, arkitekt og antroposof og fars kollega, var en veldig naturorientert skribent og tegner. Min første barndomserindring var liggende til sengs mens det sitter en mann på sengekanten og leser eventyr, og tegner dem, uten at han har noe bok å lese fra. Han kunne eventyret, Stokland, forteller Suul.

Påvirket av barndomserindringene ønsket han å studere biologi, men via sin far får han møte museumsarbeider og arkitekt Arne Berg (1917–2012), en ruvende skikkelse i forskning på middelalderens byggeskikk. Av han ble unge Jon Suul inspirert til å søke på arkitektstudiet på NTH.

– Det var takket være Berg og boken «Norske gårdstun» (1968) han viste fram for meg. Den hadde han selv skrevet og nydelig tegnet på frihånd. Han hadde rekonstruert det ene tunet etter det andre

over hele landet. Det er ingen ved siden og ingen over Arne Berg på det området i vårt land etter krigen, mener Suul.

TEGNESKAPET PÅ PROFESSOR

GJONES KONTOR

Mens Jon Suul var tilknyttet NTH, hvor han leverte hovedoppgaven i januar 1973, begynte han på et miljøvernkurs ved høyskolen. I korridorene traff han Erling Gjone (1898–1990), professor i arkitekturhistorie og kjent motstandsmann under krigen.

– Professor Erling Gjone hadde jeg hatt som lærer, og jeg kjente ham jo også gjennom far min. Gjone tok meg med inn på kontoret sitt, der han holdt på å rydde ut fordi han var ferdig i sin post. Så åpnet han et fint tegneskap, og viste meg tegninger som det var gjort noe med og de som det ikke var gjort noe med, minnes Suul.

Tegningene var til verket «Fortids Kunst i Norges Bygder» som Johan Meyer

(1860–1940), Norges første professor i arkitekturhistorie, hadde begynt, men aldri fullført, selv om serien inneholder 19 bind. Da han døde tok Gjone, som var hans assistent, over jobben etter hvert som professor i arkitekturhistorie.

– Gjone var jo også en flink tegner og fotograf, så han hadde gjort en del arbeid i dette verket. Han og Meyer hadde planer om å lage flere bind, men det siste ble dette om Sunndalen fra 1938, sier Suul og klapper forsiktig på den gamle utgivelsen.

– Gjone viste meg dette verket og sa til meg at han skulle hatt en assistent som kunne ha hjulpet ham med å sluttføre det. Han og Meyer hadde hatt planer om ett bind om Oppdal og ett om Røros som det aldri ble noe av. Jeg tenkte ikke noe voldsomt over dette i 1973, men det kom til meg noen år senere; fordi jeg har samlet hele livet, tenkte jeg å lage ei lita bok om rosemaling i Trøndelag. Den fantes ikke da, og den finnes ikke nå, forteller Suul.

DETEKTIV I

HÅNDVERKSTRADISJONER

Han begynte å se gjennom det materialet han hadde fått av Gjone, som nå finnes digitalisert på Nors folkemuseum i Oslo.

– Jeg måtte prøve å få brukt noe av det som ikke var publisert, og fikk låne dias på folkemuseet. Dermed ble Johan Meyers gamle verk både en liten del av og inspirasjonen til å begynne på «Handverk i det Nordenfjeldske». Jeg hadde sett for meg å lage denne ene boka om rosemaling, men i min grenseløse naivitet oppdaget jeg at disse rosemalerne kunne være helt ordinære malere, de kunne være smeder, treskjærere eller snekkere. Derfor måtte jeg utvide repertoaret om yrkesbakgrunner. Og ikke nok med det! De reiste jo rundt og bodde på forskjellige plasser. De kunne flytte fra Gudbrandalen til Målselv eller Møre og noen kom fra Sverige.

Og Jon Suul reiste etter dem. Han ble detektiv i håndverkstradisjoner, slik han

beskriver seg selv. I 100 kommuner har han lett opp gjenstander, funnet ut hvor de kom fra, hvem som laget dem og hvem som har malt dem. Han har pløyd lokalhistoriske bøker og folkeregistre.

– Det jeg gjør er ikke veldig vidløftig. Jeg kaller det for en-stjernes forskning. Hvis det er daterte ting, så kan du begynne å ringe inn tida. Står det gårdsnavn så kan du ringe inn distriktet. Bind 1 er om Finnmark og Troms. «Hvem var det som gjorde jobben?» er det store spørsmålet i dette verket. Håndverkeren. Det er det som er det meste interessante. Jeg har lett fram så mange knagger å henge det på at jeg til slutt har funnet ut hvem han er.

WKULTUR, NATUR OG FRILUFTSLIV

Da den første naturvernkonsulenten ble ansatt i Trøndelag fylke 5. august 1971, gikk det ikke mange dager før den naturinteresserte arkitektstudenten Jon Suul banket på døra hans. Det ble begynnelsen på mer enn 20 år med ulike oppdrag først for Trøndelag fylke og senere under Miljøverndepartementet og Norges Allmennvitenskapelige Forskningsfond.

Hele tiden handlet det om natur og friluftsliv, ofte i kombinasjon med kulturminneverdier. Til slutt ble han ansatt som leder i en ny avdeling for naturvern og friluftsliv for det nye Direktoratet for naturforvaltning i Trondheim. Det var her han fikk erfaringen som førte ham til Riksantikvaren i 1992.

– Etter to år hos Riksantikvaren fikk jeg nye oppdrag for Miljøverndepartementet, og hovedoppdraget var å utrede Statens Naturoppsyn. Men så, i 1997 da det oppdraget var sluttført, fikk jeg en stilling som sjefarkitekt. Den ene arbeidsoppgaven var at jeg skulle gjøre noe arbeid for ledelsen i direktoratet, den andre var å jobbe for Nordisk Ministerråd som før og den siste biten var at jeg skulle få lov til å drive bokprosjektet mitt når det passet, forteller Suul.

KULTURMINNEFONDETS FØRSTE DIREKTØR

Planen var å slutte når han fylte 62, men så kom Norsk Kulturminnefond rekende på ei fjøl. Denne nyvinningen ble vedtatt opprettet av Stortinget i 2002 etter initiativ fra Fortidsminneforeningens daværende leder, Kristen Bjerke. Jon Suul fikk jobben som direktør.

I mer enn ett år var han eneste ansatte i det som i dag kalles Kulturminnefondet. Han reiste rundt og så på objekter. Sammen med en faggruppe delte han ut penger til private eiere av verneverdige hus, men den viktigste delen av jobben var å gjøre fondet kjent. Han bidro til å bygge nettverk i kommuner og fylkeskommuner

og tok kontakt med de frivillige organisasjonene, med Fortidsminneforeningen, Kulturvernforbundet og alle de andre. Ideen til å opprette en paraplyorganisasjon for det frivillige kulturminnevernet kom faktisk fra Suul, det som altså ble Kulturvernforbundet.

I dag berømmer han arkitekt Kristen Grieg Bjerke (1942–2020) som hadde ideen til Kulturminnefondet. Bjerke hadde i mange år sentrale roller i Fortidsminneforeningen.

– Stortinget etablerte denne ordningen som gikk utenfor den ordinære forvaltningen. Det skulle være en enklere ordning for utdeling av midler, ikke så vanskelig som det var å få penger fra Riksantikvaren. Det var ikke freda bygninger vi skulle bry oss med, og de skulle normalt være i privat eie. Men vi strakk det litt lenger og ga noen kroner også til kommuner der bygget fortjente det. Jeg tror til og med at jeg ga til noen få kirker. Jeg har ikke noe dårlig samvittighet for det, man må ha et fleksibelt syn på det.

Lederen for Kulturminnefondet ansettes på åremål, seks år av gangen. Suul ledet fondet i til sammen ti år, og i løpet av den perioden økte antall ansatte fra én til 20.

De to siste årene av den andre åremålsperioden fikk han bruke på å arbeide med bokverket.

– Styret var vennlig nok til å la meg drive med bokprosjektet og gi meg lønn i de to årene. Jeg tror ikke jeg hadde dratt det i land hvis jeg ikke hadde fått den støtten, sier Suul.

KRITISK TIL OMORGANISERINGEN I RA

45 år vil det ta å fullføre. Parallelt har han hatt en rekke roller i berøringsfeltet mellom kulturminnevern og andre områder. Hvordan ser en så erfaren aktør på utviklingen av kulturminnevernet i løpet av denne perioden?

– Jeg er ikke glad for at man lager store organisatoriske endringer. De gamle romerne påpekte at omorganisering var en eklatant måte å skape en illusjon om endring. Fordi det er de samme folkene du driver med, og de samme ressursene, og kanskje er det mindre ressurser fordi det er noen som skal spare penger, mener Suul. – Fylkeskommunene burde vært lagt ned, isteden må man nå bla skaffe dem kulturvernarbeid som gjør at Riksantikvaren blir vingeklippet på kulturminnefeltet og overlater til fylkespolitikere å overprøve nasjonal kulturminnepolitikk. Det har ikke jeg noen sans for. Ikke på andre områderheller.

Jon Suul er heller ikke fornøyd med hvordan myndighetene har fulgt opp frivilligheten på dette feltet. De gir

DETTE ER FØRSTESIDEN på Johan Meyers (1860–1940) siste bind i serien «Fortids Kunst i Norges Bygder», som utkom i 1938. Johan Meyer var Norges første professor i arkitekturhistorie. Arkitekt lærer på NTH, Erling Gjone, som overtok dette professoratet da Johan Meyer døde, trakk Jon Suul inn i sluttføringen av « Fortids Kunst i Norges Bygder». Jon Suul skulle senere bruke dette arbeidet til sitt eget livsverk « Handverk i Det Nordenfjeldske».»

«bare peanøtter», mener han. Og med sitt lange engasjement for verdensarven har han selvfølgelig også en klar oppfatning om den.

HVEM ER VERDENSARVEN FOR?

– Problemet med de verdensarvobjektene vi har er at de kom til hver for seg, ett for ett uten at de var vurdert i en større «bestands»sammenheng. I det nordiske prosjektet prøvde vi å få på plass noen kulturtyper/biotoper sammenhenger, slik at når du foreslår ett gruntvannsområde som Vega som verdensarv, så må du se på alle kystområdene i regionen. Vega henger sammen med Botnviken og Öland og Vadehavet, slik at det blir en familie som kan ses i sammenheng. I dag ville vi sagt at helleristninger i Alta og helleristninger i Tanum i Bohuslän hører sammen i én gruppe.

– Det samme gjelder for stavkirker. Vi har 28 av dem i Norge og en i Sverige. Og så er det kun Urnes som er plukket ut. Det burde vært et utvalg som representerte stavkirkene, de beste variantene.

– Hva tenker du du om turisme og verdensarv?

– Vi må gå tilbake til formålet med objektene som står på verdensarvlista. Ingen av dem har et grunnlag eller status som er motivert ut ifra turisme. Det er objektene selv som skal berges enten det er natur eller kultur. Hvis du tar dette som utgangspunkt, og vil bruke masse penger på et informasjonssenter, så vil man måtte gå tilbake til formålet med opprettelsen både i forhold til hvor det skal lokaliseres, hvordan det skal se ut, og hvilket innhold

det skal ha. Hvem er det da man er ute etter å tilfredsstille? Jeg vil jo si at det er for å tilfredsstille lokalbefolkningen og ikke turister, sier Suul.

Han trekker fram Vega som et eksempel. Da han hadde ansvaret for nominasjonen for Miljøverndepartementet, lanserte han en ambisjon at det i det nye verdensarvområdet måtte bygges opp lokal kompetanse.

– Det kunne man gjøre gjennom å etablere en verdensarvstiftelse og en frivillig organisasjon som ble hetende Vegas Venner. Dette har forbilder fra for eksempel Bryggen i Bergen og andre verdensarvsteder. Slik ville lokalbefolkningen få en plass å gå til, og spørre og få hjelp. Og selv om både Statens naturoppsyn og Statsforvalteren er på plass så er ikke det nok.

– Så i stedet for å bygge er besøkssenter på Vega, så kunne man tenke seg å bruke de pengene på å styrke kunnskapen blant lokalbefolkningen?

– Ja, det er en del av det. Samtidig vil jeg si at når du først spytter inn 40 millioner kroner pluss driftsmidlene som følger med i årene etter, og er på et sånt sted så har et veldig stort behov for å vite hva som skjer i området, må du drive naturoppsyn og naturovervåkning. De vil jo drive fiskeoppdrett i verdensarven, hvilke konsekvenser får det?

KEPTISK TIL URNES VERDENSARVSENTER

Fra besøkssenter på Vega er ikke veien lang til det planlagte besøkssenteret for Urnes stavkirke, i hvert fall ikke tematisk.

– Det ville jeg vært meget forsiktig med. Det er litt annerledes når du har ett enkelt

objekt, enn når du har et stort areal. Der er det mange eiere og brukere som har andre motiv enn verdensarv. Så du må drenere den trafikken. Ta Røros som verdensarv, som opprinnelig omfattet 48 hus, og som nå er utvidet til å gjelde hele cirkumferensen: Der er det relevant med et besøkssenter for å ta vare på alle disse verdiene. Der er det også et bygningsvernsenter som du kan se som en forlengelse av forvaltningen. Men besøkssentra, det har tatt helt av andre steder. Det er forbundet med store kostnader, men om det gagner verdensarven er jeg aldeles ikke sikker på.

– Men pengene ville vel ikke kommet hvis de skulle vært brukt på noe annet?

– Nei, dessverre. Det er andre motiv som kommer inn enn å styrke naturen og kulturminnene. Noen vil nok bygge et minnesmerke over seg selv, enten det er en kiosk eller det er et senter. Men Urnes stavkirke trenger ikke en turiststasjon ved siden av seg. Da hadde det vært like greit å bygge besøkssenteret i Solvorn, og så tatt båten over, foreslår Suul og kommer med en oppfordring:

– Hvis det er sånn at Fortidsminneforeningen har «så jævla my’ peng» at de kan gjøre sånt, ja, da ville jeg brukt pengene på noe annet. Det står mange kulturminner utover landet som ikke har det noe godt. Etter at jeg begynte i Kulturminnefondet og reiste gjennom det ene landskapet etter det andre, så slutta jeg å glede meg over utsyn og vakkert landskap. Jeg så bare den ene pasienten etter den andre. Jeg har det likedan i dag. Jeg ser pasienter over alt.

Urnes stavkirke trenger ikke en turiststasjon ved siden av seg. Da hadde det vært like greit å bygge besøkssenteret i Solvorn, og så tatt båten over.

Riksantikvarens kulturminnepris 2023

Prisen blir delt ut til personar, organisasjonar eller miljø som har gjort ein særleg innsats for

> bevaring og/eller restaurering av kulturminne

RIKSANTIKVAREN

> formidling av kulturminne, nasjonalt eller regionalt

> bruk/gjenbruk og vedlikehald av kulturminne

Prisen består av eit kunstverk, diplom og kr. 50.000. Vi håpar mange nyttar høvet til å nominera gode kandidatar.

Nominasjonsskjema finn du på Riksantikvarens nettside: www.ra.no

Nominasjonsfrist: 1. juni 2023

Spørsmål? Kontakt Gunvor Haustveit hjå Riksantikvaren, e-post: gha@ra.no

Vi bidrar til bevaring av gamle bygg

Enkle og smarte måletekniske sensorløsninger for måling av fukt, setninger, vibrasjoner og sprekker Du får nyttig faktagrunnlag for tiltak

FORTIDSMINNEFORENINGEN ENDRER LOGO

Kulturarven speiler ideer, historier og symbolikk fra mange ulike tidsperioder. Forståelse og tolkning av fortiden skjer gjennom kunnskapen og holdningene vi har akkurat nå. Noen ganger kan ny kunnskap føre til at vi ser symboler i et annet lys – de får endret mening for oss.

Fortidsminneforeningens logo har i lang tid vært basert på et av kapitelene i Urnes stavkirke. Ny forskning viser at dette kapitelet inneholder negativ symbolikk som foreningen ikke ønsker å ha som en del av sin grafiske profil. Hovedstyret har derfor besluttet å endre logoen.

Logoen foreningen har hatt frem til i dag ble til gjennom en lang prosess. I 1965 tok man i bruk en et av kapitelene i Urnes stavkirke som motiv for Urnesmedaljen, Fortidsminneforeningens høyeste utmerkelse. Medaljen fikk kapitelets skjoldlignende form, som rammer inn et fabeldyr med menneskehode. Dyret er utstyrt med skjegg og et særpreget hodeplagg og bærer en øks. I løpet av de påfølgende årene kom det samme motivet i bruk som foreningens logo. Siden 2014 har logoen bestått av foreningens navn kombinert med en forenklet uttegning av kapitelet.

Tolkningene av kapitelet har variert. Da Urnesmedaljen ble utformet ble motivet omtalt som et «verneskjold», og det har også vært trukket paralleller til den norske riksløven. De siste årene har det imidlertid vært kjent at fabeldyret i skjoldet er en mantikora, en krysning mellom løve og menneske som var et vanlig motiv i middelalderen.

FORSKNING GIR NYE SVAR

Fortidsminneforeningen arbeider aktivt for økt kunnskap om den bygde kulturarven, både med egne ressurser og ved å legge til rette for forskning på eiendommene vi forvalter. I 2022 ble ny forskning på

stavkirkens treskurd presentert i boken Urnes Stave Church and Its Global Romanesque Connections redigert av Kirk Ambrose, Margrete Syrstad Andås og Griffin Murray. Der kommer det frem at mantikoraens hatt trolig er en pileus cornutus, et hodeplagg som i middelalderen ble mye brukt i avbildninger av jøder og som utover 1200­tallet ble påbudt for jøder å bære flere steder i Europa.

I kristen middelalderkunst forekom slike hatter ofte i samspill med andre elementer som var ment å karikere jøder, slik som markante neser og skjegg. Dette er også tilfellet i Urnes-kapitelet. I den nye boken understrekes det dessuten at disse trekkene er satt i samspill med mantikoraen, som i middelalderen ble forstått som en blodtørstig og negativt ladet figur, noe som tydeliggjør fremstillingens dehumaniserende, antisemittiske karakter.

Dette er ny kunnskap som ikke var kjent for de som i sin tid valgte skjoldet som symbol for foreningen. Når vi nå har fått denne kunnskapen, har det derfor vært nødvendig å ta stilling til logoen på nytt.

På bakgrunn av de nye forskningsfunnene ble det oppnevnt et utvalg bestående av interne og eksterne fagpersoner som skulle vurdere logoens symbolikk. Problemstillingen ble presentert for tillitsvalgte og ansatte på foreningens årlige ledermøte i november 2022. Sluttrapporten med anbefalinger fra logoutvalget ble levert hovedstyret 12. desember. I sitt møte 16. desember vedtok hovedstyret å følge utvalgets anbefaling: å endre foreningens logo så raskt det lar seg gjøre.

URNESLØVEN PÅ PLASS I LOGOEN

I tidligere diskusjoner om logoer har både tillitsvalgte og medlemmer gitt uttrykk for viktigheten av den springer ut av foreningens aktiviteter og eiendommer. Flere har fremhevet det positive i at motivet i logoen er hentet fra Urnes stavkirke. I sin beslutning om endring av logoen la hovedstyret vekt på at koblingen til Urnes skal opprettholdes. Urnes stavkirke er en av foreningens viktigste eiendommer, den er på verdensarvlisten og den illustrerer gjennom sin eksistens hva som er foreningens samfunnsoppdrag; å sikre bevaring av verdifull kulturarv.

Et annet kapitelmotiv fra Urnes er derfor valgt som grunnlag for ny logo. Dette viser en løve innrammet i en skjoldform. Løven er et mye brukt motiv innen heraldikk, med røtter langt bakover i tid, som symboliserer blant annet mot og styrke. Den nye logoen er nå ferdig utformet, og tas i bruk umiddelbart. Den tar utgangspunkt i oppsettet med tekst og farger som ble vedtatt i 2014, men altså med et nytt skjold med en løve. Logoen skiftes fortløpende ut alle steder hvor den forekommer i aktiv bruk, og foreningen går fremtiden i møte med en Urnes-løve som kjennetegn.

Mantikoraen har vært i bruk som foreningens logo i rundt 55 år, uten at man har kjent dens fulle betydning. Dette er faktum vi ikke kan eller skal dekke over. Der den framkommer i en historisk kontekst er det ikke planer om endringer eller utskifting. Men mantikoraen vil altså ikke lenger brukes i den nåtidige profileringen av foreningen.

GRAFISK DESIGNER BARBRO BAROSEN og kollegene i Miksmaster Creative har utviklet den endrede logoen for Fortidsminneforeningen. I denne prosessen har det nye løvemotivet fra en av stolpehodene i Urnes stavkirke funnet veien om tegnebrettet og inn i vårt nye skjold.

Foto: Trond Rødsmoen

DEN NYE URNESLØVEN er hentet fra et av de nesten 900 år gamle kapitel-motivene i Urnes stavkirke.

Foto: Jiri Havran

EN DEL AV KULTURARVEN

Selve kapitelet med mantikoraen i Urnes stavkirke føyer seg nå inn i rekken av tidligere tiders kulturytringer som vi i dag tar avstand fra. Den er likevel en del av kulturarven som det er viktig å synliggjøre og formidle. Derfor starter foreningen nå et prosjekt der formålet er utvikle en god modell for formidling av denne problematiske delen av kulturarven.

Imens håper vi du tar godt imot den nye Urnesløven som nå får en sentral plass i vår logo, nesten 900 år etter at den ble utformet.

Den gamle logoen.

Trude Knutzen Knagenhjelm, styreleder Ola Harald Fjeldheim, generalsekretær Linn Willetts Borgen, rådgiver forskning og fagutvikling

I Namsos ligger to bygninger som begge tilhører byens sjel, og som begge er blitt ristet av kommunepolitikere. Fogdegården s. 42 fra 1897 ble til slutt fredet. Det store, klassiske samfunnshuset fra 1961 står ennå oppreist i skyggen av en kommunal rivningsambisjon, men også med en mulig fredning. Med skiftende kommuneadministrasjon og nye sammensetninger i kommunestyret endres synet på kulturminner fra det ene året til det neste, og midt i blesten står Namdalen lokallag i Fortidsminneforeningen.

FOLKELIG PALASS

ELSKET OG TRUET

Samfunnshuset i Namsos ligger ved byens festplass. For oss som kommer utenfra er det ingen tvil om at dette er byens palass, bygget for å glede folk med kino, teater, svømmebasseng, festsaler, møterom, kommunestyresal, formannskapssal og bibliotek i skjønn forening med rådhus og samfunnshusfunksjoner.

tekst: Ivar Moe

ANNE CECILIE HOLM er leder for Namdal lokallag i Fortidsminneforeningen. De har engasjert seg i bevaring av det unike samfunnshuset i Namsos. Kommunen har en intensjon om at det skal rives, men møter mostand både hos lokalbefolkningen og Riksantikvaren.

Foto: Ivar Moe

Hovedarkitekten var namsosarkitekten Arne Aursand sammen med arkitekten

Herman Krag fra Trondheim. Arkitekturen høster ny applaus nå som bygningen er rivingstruet.

– Fortidsminneforeningen lokalt ble stiftet her for to år siden, men noen av oss var aktive og medlemmer fra tidligere. I de siste 10 årene har det vært et politisk stemningsskifte omkring dette bygget, fra at administrasjon og politikere har ment

at huset er verneverdig, til at det nå er politisk flertall for å rive det. Jeg og noen andre tok initiativ til et stort allmøte om bygget for 5–6 år siden, med arkitekter og ingeniører som innledere. Da ble konklusjonen blant alle politiske partier at bygget er så viktig at det skal vi ta vare på. Vi pustet lettet ut den gangen, men siden da har vi fått en nye administrasjon og politisk ledelse som vil rive huset. Den prosessen gikk ganske fort, sier Anne Cecilie Holm.

5000 VERNEVERDIGE KVADRATMETER I SPILL

Namsos

TRØNDELAG

Trondheim

Hun er leder i Namdal lokallag i Fortidsminneforeningen og nøler ikke.

– Vi skal ta vare på det fordi det er et signalbygg i Namsos. Det er en meget spesiell arkitektur inspirert av mange internasjonale kjente arkitekter. Bygget sto ferdig i 1961 og satte punktum for oppbyggingen av Namsos sentrum, forteller Anne Cecilie Holm.

NAMSOS PÅ NB! LISTE

– Byen ble totalt utslettet av tyske bomber.

Namsos sentrum står på Riksantikvarens NB! liste. Det var en stor og tung investering for kommunen da samfunnshuset ble bygget . For å kunne klare dette ble det enighet om en ekstra fagforeningskontingent i mange år for å finansiere det nye huset. Samfunnshuset var altså eid av både kommunen og fagforeningene. Riksantikvaren mener i dag at huset er verneverdig, og har uttalt at hvis kommunen skulle prøve seg på å rive det, så vil det bli midlertidig fredet.

Fortidsminneforeningen er bekymret for husets

videre liv. Et hus må være i bruk.

Foto: Susanna Castelejo

– Det er både arkitekturen og verdiene i huset som gjør at det må tas vare på. Mye av interiøret er godt bevart, men også den funksjonen som flere samfunnshus i Norge hadde. Denne kombinasjonen av rådhus og samfunnshusfunksjoner som var i dette bygget fantes over hele landet, men er gått tapt de fleste steder, sier Anne Cecilie Holm

Bygget er på ca. 5000 kvadratmeter med to hoveddeler. Den ene delen var samfunnshusfunksjonen hvor alt var

KOMMUNESTYRESALEN I SAMFUNNSHUSET er et staslig rom i moderne 1960-talls arkitektur. I dag er den lite i bruk.

Foto: Ivar Moe

DER ER BRUKT mye flid og god smak i utføringen av trapperommene.

samlet. Festsalene, store og lille festsal som kunne kombineres til en stor sal, stor kino og teatersal, svømmebasseng, bibliotek og alle de store offentlige funksjonene var samlet i dette huset helt frem til de bygget nytt kulturhus i byen på slutten av 1980-tallet. Da flyttet man kulturhusfunksjonen/teaterfunksjonen. Deretter ble det bygget et nytt offentlig svømmebasseng på begynnelsen av 1990­tallet et annet sted. For 11 år siden ble kinoen flyttet til leide lokaler. Kinosalen og festsaler i huset er derimot stadig i bruk for kulturskolen, øvingslokaler, seremonirom, møterom for å nevne noe.

GODE MINNER

– Veldig mange har et forhold til bygget. Bygget er bevisst plassert her ved vår egen «piazza» med kirken på den ene siden. Opprinnelig var det tenkt at på motsatt side av plassen skulle domstolene være; en treenighet. I dag leier domstolene lokaler i dagens samfunnshus. Folk er veldig opptatt av å bevare dette huset som det knyttes historie og gode minner til. Vi har en Facebookside som heter «Bevar samfunnshuset i Namsos», som har hele 2100 medlemmer

Anne Cecilie Holm forteller at Namsos kommune, til tross for begrensede undersøkelser, mener at bygget er i en dårlig forfatning.

– De har en rapport fra Norconsult som egentlig konkluderer med at huset er i ganske god stand. Seks av husets 320 stålpilarer ble undersøkt og funnet i rimelig god stand, men kommunen konkluderer med «man vet jo aldri» for man har jo ikke undersøkt de resterende 314.

Nå skal det utarbeides en ny rapport på oppdrag fra Trøndelag fylkeskommune, som denne gangen også vil bli basert på den opprinnelige dokumentasjonen om huset, en dokumentasjon som er funnet av lokale støttespillere etter at Norconsults rapport ble skrevet.

– Vi ser mange muligheter i bruk av huset. Men man må først få på plass dokumentasjon på at det faktisk ikke faller sammen. Kommunen har vedtatt politisk at det skal saneres, men det er ikke en konkret rivingsplan. Riksantikvaren har meldt at huset vil bli midlertidig fredet, hvis kommunen kommer med en rivningsplan, sier hun.

REVITALISERING

Namdal lokallag ble revitalisert gjennom engasjementet for dette huset.

– Nå er vi i en mellomfase fordi vi venter på en ny tilstandsrapport, og vi er ikke ferdig med diskusjonen om hva vi skal fylle det huset med. Det er mye i bruk av lag og foreninger. Her har de et enkelt

SAMFUNNSHUSET I NAMSOS ble satt opp i 1961, i en tid med lite penger og ble derfor realisert som et spleiselag mellom kommunen og byens fagforeninger. Hovedarkitekten var Arne Aursand fra Namsos i samarbeid med arkitekten Herman Krag fra Trondheim. Arkitekturen høster ny applaus nå som bygningen er rivingstruet

SAMFUNNSHUSET inneholder mange interessante detaljer fra det tidlige 1960-tallets arkitektur.

Foto: Susanna Castelejo

og ikke altfor kostbart sted å leie til sine aktiviteter. Den kommunale musikkskolen er her.

– Fortidsminneforeningen er bekymret for husets videre liv. Et hus må være i bruk. Men vi må ha en rapport som bygger på et nytt grunnlagsmateriale og som vil vise at huset står støtt, sier Anne Cecilie Holm og forklarer hvorfor det er stilt spørsmål ved grunnforholdene.

– Huset står med 320 pæler av jernbaneskinner satt ned på fast grunn. Det er skapt er spekulasjoner om at disse kunne ha rustet opp. Men de står i blåleire, uten lufttilgang. Kommunen tekniske etat har undersøkt seks av de 320 pælene, i husets ytterkant. De gravde dem opp, fant ut at de er i ganske god stand, og at de vil tåle å stå her lenge. På yttersiden er de også mest utsatt for oksygen.

– Men konklusjonen ble at siden de ikke har undersøkt de 314 andre pælene så kunne huset falle sammen. Da fikk flertallet i kommunestyret nok beslutningsgrunnlag til å si at dette huset kan vi ikke ha. Det er heller ikke funnet noen sprekker i huset av vesentlig grad som har noe med bæringen å gjøre, sier Anne Cecilie Holm temmelig oppgitt.

STORE PLANER

Namsos kommune ønsket opprinnelig å bygge et nytt rådhus på denne plassen som ville blitt frigjort ved rivning av samfunnshuset. Den planen er nå forlatt da nabohuset og et annet er tatt i bruk til kommunens administrasjon. Det er i tillegg store planer om å bygge nytt stort kulturhus på en annen tomt i byen

– Det har de pusset opp og brukt mye penger på. I tillegg leier kommunen i dag

en sal til kommunestyremøtene i et hus som ble bygget for 10–11 år siden. Den store tanken kommunen har er å bygge et «grand» kulturhus i samarbeid med fylkeskommunen og flytte inn den videregående skolen. Det skal skje på tomten som ligger tvers over for dette bygget vi nå er i. Da skal de bygge en ny stor kino, teatersal og rive kulturhuset som er fra slutten av 1980-tallet.

– Vi i Fortidsminneforeningen er av den oppfatning at vi må ta vare på de hus vi allerede har og at samfunnshuset har helt spesielle verdier. Dessuten er det mot alle miljørapporter og utredninger som nå konkluderer med at mest miljø vennlige hus er de som allerede er bygget. Huset bør i fremtiden være et hus som syder av liv og røre for hele Namsos, sier Anne Cecilie Holm.

NÅ ER FOGDEGÅRDEN I ALLES HJERTER

Fogdegården i Namsos er det eneste stående bevis på at byen frem til 1940 var en vakker treby, satt opp gjennom generasjoner med rik tilgang på trevirke av høy kvalitet fra de mange sagbrukene i Namdalen. Byen ble bombet flatt av tyskerne, men Fogdegården stod igjen i ruinhaugen som et mirakel sammen med noen pakkhus i sjøkanten.

tekst og foto: Ivar Moe

FOGDEGÅRDEN I NAMSOS er et viktig og kjært minnesmerke i byen. Denne versjonen av bygningen ble satt opp i 1897 og etter mye dramatikk fredet i 1984. I dag huser den en øyeklinikk. Veggene er kledt innvendig med plater, men ved å fjerne dem vil veggene fremstå i sin originale versjon. For øvrig er det aller meste av det opprinnelige huset tatt vare på. Foto: Privat

Riksantikvaren har sagt at hvis det nå brenner skal de dekke de merkostnadene det er å bygge opp et sånt hus. Men dette er ikke nøye nok prøvd ennå, og forsikringsselskapene er skeptiske.

På 1980­tallet hadde kommunen bruk for tomten og ville rive huset. Mange av byens innbyggere ble opprørt og noen politikere tok opp kampen. Regionalforvaltningen i Steinkjer ble varslet, og Riksantikvaren gjennomførte en helt åpenbar gjenstandsfredning. Huset er på 178 kvadratmeter i to etasjer med full kjeller.

Mot slutten av forrige tusenår ble det policy i Namsos kommune å selge eiendommer. Slik fikk Hans Roger Selnes kjøpt Fogdegården i 1999, og gikk i gang med en betydelig istandsetting.

– Gården er et monument midt i Namsos sentrum. Det som gjør den spesiell er at byen har brent ned tre ganger, i 1872, 1896 og 1940. I 1896 brant Fogdegården ned, så den som står i dag ble bygget opp igjen i 1897. Gården har blitt stående som et tidsbilde på hvordan det en gang var. Namsos var en fantastisk fin by da den ble bombet. Alle hadde jo en viss tilknytning til sagbruk, så materialer var av prima sort. Alle vinduer og dører var forsynt med ornamenter. Fogdegården har også fine staffasjer og ornamenter, forteller Hans Roger Selnes. I dag leier han ut deler av huset til en øyeklinikk.

Når det ved jevne mellomrom er blitt er blitt utført istandsettinger på Fogdegården, så folk har fulgt med og deltatt på sin måte i arbeidet ved bare å betrakte. Hvis det må skiftes en lyspære på fremsiden mot gaten, så får Hans Roger Selnes en rask beskjed om at den må skiftes. Folk følger med og passer på.

Grunnlaget for å frede bygget var at det er monument som hadde overlevd krigen og at den er en sveitserbygning i god stand i Namsos. Det gjør det verdt å ta vare på.

ORIGINALT

– Det var drager og saker på hvert møne, men de er der ikke lenger. Vi har bilder som viser det, men vi har ikke laget kopier. Men ellers er alle beslag og deler av blikk som var så dårlig at det ikke kunne brukes, laget nytt i kopier i samme materiale. Slik som det fremstår i dag, er huset nokså originalt. Nye vinduer ble satt inn på 1980­tallet av kommunen. De er kopier av de gamle vinduene, sier Selnes.

– Vi la om taket, plukket ned all Altaskiferen, og skiftet noe tro; og det troet var ukurant. Det kunne du ikke bare kjøpe på Byggmakker; så da fikk vi laget de riktige dimensjonen på Spillum Dampsag, et fredet teknisk museum, som er operativt. Vi bare saget av en bit av , og sa at vi skal ha 120 kvadratmeter av dette, og en dag senere lå det på plassen. Det var kjempeartig. Vi brukte samme dimensjoner, og samme tresort som det opprinnelig var.

I dag er alt innvendig i huset dekket til av gipsplater slik at rommene er litt mindre fordi de er lektet ut. På denne måten kan Selnes føre huset tilbake til det originale

TO BYGNINGER i Namsos - to skjebner. Se.også s. 38

om han ønsker. Det er det bare å plukke ned gipsplatene, og det originale panelet kommer frem.

SJEL OG HISTORIE

Han forteller at den eldre del av befolkningen har et slags eierforhold. De opplever at dette gamle huset har en sjel og en historie.

– De gjorde jo opprør i sin tid da kommunen tenkte å rive det. Tidlig på 1980­tallet fant kommunen ut at dette huset hadde de ikke noe bruk for; men de hadde bruk for tomta. Da var det både unge eldre, som frontet bevaring av Fogdegården. Det politiske partiet Venstre frontet også bevaring, og var en viktig del av redningen. I 1984 kom regionalforvaltningen på Steinkjer på besøk, og huset ble fredet samme år.

– Vi har hele tiden leid ut første etasjen. Mens vi pusset opp gården hjemme bodde vi et par år i andre etasjen. Da følte jeg at historien gjentok seg fordi min oldemor,

opprinnelig fra Molde, kom til Namsos på 1920-tallet og ble pike hos fogd Nergaard.

Hans Roger Selnes er til daglig dyrlege. Han leder foreningen Fredet, en forening for private eiere av fredede hus. Det er med et ekte engasjement han tar vare på Fogdegården.

– Når du eier et slikt hus, så er det flere instanser som passer på deg. Du har Riksantikvaren på øverste nivå, så har du regional forvaltning på fylkesnivå og deg sjøl og omgivelsene. Det siste er ganske tydelig i Namsos hvor dette huset blir satt pris på og ivaretatt av de som passer på og ser til det daglig. Vi som eiere føler en forpliktelse for dem som til daglig setter pris på huset. I andre sammenhenger kan det være at byens beboere hører til en familie som har bodd i huset eller jobbet der, med lange familiære tradisjoner. Det har ikke vi, vi kjøpte det jo. Men vi kjøpte jo også den interessen for huset som omgivelsene har. Og det er ikke til å kimse av, å eie en

gjenstand som folk liker og som de setter pris på. Vi følte litt på det da vi skrapte veggene som skal males til våren. Vi hadde russegruppe, en 8–10 ungdommer som gjorde den jobben. Det ble jo lagt merke til av andre ungdommer i byen, så huset vårt er aldri blitt tagget. Det var et bevisst valg fordi disse ungdommene, syntes at dette var litt artig. De vil få et eierforhold til huset.

FRUKTBART SAMARBEID

– Vi meldt oss inn i foreningen Fredet da vi fikk et fredet hus. Nå i den senere tid så har foreningen Fredet innledet et hyggelig fruktbart samarbeid med Fortidsminneforeningen. Vi sitter i samme båt og øser ut det samme vannet. Mange er medlemmer i begge foreningene.

– Foreningen fredet kom stand fordi du som eier av fredet hus oppdager plutselig at du har mange utfordringer og vanskeligheter med andre som også eier et fredet hus. Men gleden over å eie et fredet hus må ikke overskygges av problemene, for det er en glede å eie Fogdegården som den skatten den er, sier han.

Medlemmene i foreningen Fredet opplever at de påbudene som blir gitt dem av de statlige fredningsorganene ikke står i forhold til den støtten de får. De jobber for moms­refusjon, null i eiendomsskatt, en god forsikringsordning og en for dem bedre måte å utgiftsføre kostnader.

– Vi er veldig opptatt av incitamenter som kan bidra til kontinuerlig vedlikehold. Vi får jo midler på søknad, men søknadene er veldig kompliserte og uforutsigbare, siden mange av de som søker ikke får midler. Tiltaket som vi må gjøre, må honoreres av den som har pålagt fredningen. Forsikring er vanskelig og knalldyrt. Kanskje skulle man etablere en egen pool for forsikring for freda bygninger. Mange freda hus i Norge har ikke forsikring.

Selnes tenker høyt og sier at hvis foreningen Fredet hadde slått seg sammen Norsk Kulturarv og Fortidsminneforeningen kunne de kanskje ha funnet en forsikringsordning i samarbeid med lovgiveren og de politiske og administrative myndighetene; en felles forsikringspool.

– Riksantikvaren har sagt at hvis det nå brenner skal de dekke de merkostnadene det er å bygge opp et sånt hus. Men dette er ikke nøye nok prøvd ennå, og forsikringsselskapene er skeptiske. Heldigvis, sånne hus brenner ikke. Vi ser stadig at det blir gjort nye fredninger, men post 71, som vi får penger fra, den går stadig nedover. Så da er det et spørsmål om noe kan avfredes. Man kan ikke bare frede og frede når det ikke følger forpliktelser med fra fredningsmyndighetene. Det er vårt store dilemma, sier Hans Roger Selnes.

HANS ROGER SELNES kjøpte Fogdegården i 1999, og gikk i gang med en betydelig istandsetting. Han er leder for foreningen Fredet, og levende opptatt av gamle bygninger og at fredningsmyndighetene må være med å bære de kostnadene som en fredning fører med seg. Foto: Ivar Moe

BYGNINGENE PÅ RØDLISTA SOM GIKK FRA TRUET TIL REDDET I 2022

LOKALT ENGASJEMENT TELLER!

Noen kamper taper vi, men heldigvis belønnes vernearbeidet vårt også med mange seire. Her er alle bygningene og bygningsmiljøene på Rødlista som ble reddet i året som gikk. Takk for innsatsen, alle lokale verneaktivister, i og utenfor foreningen!

tekst: Trond Rødsmoen

En historisk skysstasjon i Gudbrandsdalen. Et staselig herredshus i Salangen i Troms. Og et helt lite trehusmiljø midt i Oslo! Dette er bare tre av foreningens vernesaker på Rødlista som fikk et lykkelig utfall i 2022. Den siste gladmeldingen kom på tampen av året, da rivetillatelsen for 1700-tallshuset Øvre Åmot i Rælingen ble trukket tilbake.

Å nå frem i vernesaker er ofte et resultat av ulike krefter og aktører som spiller sammen og skaper momentum. Rødlista på Fortidsminneforeningen.no er ett slikt bidrag.

Rødlista er foreningens oversikt over verneverdige hus, kulturmiljøer og andre

kulturminner i fare for å bli revet, forfalle eller på annen måte forringes. Dette er det nærmeste vi i dag kommer en nasjonal oversikt over utsatte kulturminner, og her finner du svært mange av vernesakene (men slett ikke alle) som våre avdelinger og lokallag engasjerer seg i – og da ofte i samarbeid med andre krefter. På Rødlista kan du også følge utviklingen i sakene og finne lenker til dokumenter og artikler.

ET GODT ÅR FOR RØDLISTA

I 2022 kunne vi endre status for syv innskrivinger fra Truet til Reddet, det kan vi være veldig fornøyde med! I tillegg anser

vi oss nå trygge på at den arkitektoniske perlen Alfheim Svømmehall i Tromsø forblir nettopp en svømmehall også i fremtiden: Riksantikvarens fredningsforslag er ute på høring, og vi anser det som svært sannsynlig at det blir vedtatt (men vi beholder statusen Truet enda litt …).

På den triste siden: Dælenenga klubbhus i Oslo gikk fra Truet til Revet i februar, mens Elgeseter gate 30b i Trondheim, Jugenddronninga, gikk fra Reddet til Truet etter brannen i august. Nå står kampen om å redde den utbrente bygningen fra riving.

I KAMPEN MOT BANE NOR utviste beboerne i trehusmiljøet «Hylla» i Oslo stor oppfinnsomhet. Innsatsen ble kronet med seier. Her arrangeres utendørs fotoutstilling med historiske bilder.

Foto: Trond Rødsmoen

TREHUSMILJØET «HYLLA», OSLO

Den lille trehusidyllen sentralt i Oslo var foreslått revet for å gi plass til et stort jernbanekryss i regi av Bane NOR. Kommunens rivevedtak som fulgte i 2021 ble påklaget av flere, blant dem Fortidsminneforeningen, og klagene førte frem.

Kommunen vedtok midlertidig forbud mot riving mens klagene ble behandlet. Statsforvalteren opphevet så rivevedtaket og sendte saken tilbake til kommunen for ny behandling. Statsforvalteren la vekt på at planforslaget til Bane NOR ikke var tilstrekkelig opplyst og utredet, kommunen hadde ikke hatt et godt nok grunnlag for å fatte avgjørelse i saken.

Den lille trehusidyllen Hylla har hus fra ulike epoker, de eldste ble oppført på 1850-tallet og de nyeste i området er kun et tiår gamle. Trehusene er på Byantikvarens gule liste over verneverdige hus, mens kulturmiljøet er regulert til bevaring. Hyllas beboere har vært svært aktive og oppfinnsomme i arbeidet med denne saken og fått mye oppmerksomhet. For dem har denne kampen vært eksistensiell.

HERREDSHUSET I SALANGEN, TROMS

Salangen Herredshus har klare og etablerte regionale kulturminneverdier, og er blant de viktige kulturminnene fra etterkrigstiden i Troms. Når bygget likevel ble foreslått revet i en ny plan var det en umiddelbar trussel som begrunnet innskriving på Rødlista.

Herredshuset ble tatt ut av planen i kommunestyrets vedtak 19. september i fjor, og er dermed reddet fra den akutte rivetrusselen som lå i forslaget. Kommunen tok hensyn til det store engasjementet for bevaring, blant annet Fortidsminneforeningens høringsinnspill. Det er fremdeles uavklart hva som vil skje med Herredshuset, og det kan igjen bli truet når spørsmålet kommer opp på nytt. Foreningen anser likevel bygningen som reddet fra den umiddelbare rivetrusselen som begrunnet oppføring på Rødlista.

DEN LILLE IDYLLEN «HYLLA» har hus fra ulike epoker, de eldste ble oppført på 1850-tallet og de nyeste i området er kun et tiår gamle. Foto: Trond Rødsmoen

DET FLOTTE HERREDSHUSET i Salangen er ikke lenger rivingstruet.

STERK OG OMFATTENDE klage fra Fortidsminneforeningen fikk kommunen til å snu: Rivetillatelsen ble opphevet.

ØVRE ÅMOT I RÆLINGEN, VIKEN

Våningshuset fra 1700-tallet på gården Øvre Åmot var akutt truet av riving. Den SEFRAK-registrerte bygningen er vurdert til ver

neklasse 2 i kulturminneplanen, som er høyeste lokale verdi. Viken fylkeskommune uttalte seg om verneverdiene og frarådet riving, det samme har Fortidsminneforeningen og Rælingen historielag. Når kommunen likevel valgte å gi rammetillatelse til riving, fulgte foreningen sentralt opp med en omfattende klage. Samtidig førte vi huset inn på Rødlista.

En måned senere opphevet kommunen rivetillatelsen i tråd med foreningens klage, og eier har trukket rivesøknaden. Vi regner bygget som reddet, og forutsetter at kommunen nå følger opp med formelt vern i tråd med egen kulturminneplan.

APOTEKERGÅRDEN PÅ KIRKENÆR, INNLANDET

Den historiske Apotekergården på Kirkenær var truet av rivning tross krystallklare advarsler fra kommunen. Bygningen ligger i et spesialområde for bevaring og kommu

nen er tydelig på at slike bygg ikke tillates revet.

Da eieren likevel ønsket dispensasjon for å rive bygget og utvikle tomten, anså Fortidsminneforeningen Apotekergården som truet. Vi innskrev den derfor på Rødlista.

Rivesøknaden møtte stor motstand fra start. Fortidsminneforeningen, naboer og lokalmiljø, Innlandet fylkeskommune og Statens vegvesen var blant dem som uttalte seg mot riving. Kommunen lyttet til faglige råd og var selv klar på at reguleringsplanen skulle følges. I februar 2022 avviste kommunen rivesøknaden. Eier uttaler at de nå vil leie ut bygget, og vi anser Apotekergården som reddet.

FINN FREM AKTIVISTEN I DEG!

Redd et hus! Håndbok i lokalt kulturminnevern gir deg nyttig informasjon om lover og regler, hvordan du skriver høringsuttalelser og klager på vedtak, hvordan få media og lokale krefter med på laget og mye annet. Boken bestilles i nettbutikken på Fortidsminneforeningen.no.

Gratis for medlemmer (kr 50 + frakt for ikke­medlemmer).

Boken kan også lastes ned gratis: Fortidsminneforeningen.no/

publikasjoner

EIER ØNSKE OM dispensasjon fra krystallklare vernebestemmelser møtte stor motstand.

ALFHEIM SVØMMEHALL I TROMSØ

Alfheim Svømmehall har siden anlegget sto ferdig i 1965 tronet som et landemerke i Tromsø. Anlegget er tegnet av Jan Inge Hovig, arkitekten bak Tromsdalen kirke, eller Ishavskatedralen. Tross omtale som signalbygg, monumental og «byens andre katedral» har Alfheims framtid lenge vært uviss - nok til at den i 2016 ble ført inn på Rødlista. Forfallet var en utfordring, og samtidig var bygningens framtidige bruk oppe til kontinuerlig debatt. Trengte man en svømmehall i sentrum når man nå bygget et badeland til flere hundre millioner utenfor byen?

Mange har engasjert seg i saken, også Fortidsminneforeningen, og det har vært jobbet lenge for å frede anlegget. Dette er kommunen positiv til, og Riksantikvarens fredningsforslag ble sendt ut på høring i september 2022. Vi er svært optimistiske på vegne av Alfheim og innlemmer svømmehallen i fjorårets gladsaker fra Rødlista. Men vi beholder status Truet til saken er i boks!

LAURGÅRD I SEL, INNLANDET

Den gamle skysstasjonen Laurgård har gjennom sin rike kulturhistorie blant annet huset og inspirert Sigrid Undset, Asbjørnsen skrev ned flere av sine mest kjente eventyr der, og den har fungert som et kulturelt knutepunkt gjennom historien. Da gården ble lagt ut for salg ble de to bevarte hovedbyggene omtalt som «kondemnable», og det uten at det forelå en tilstandsvurdering.

Utformingen av annonsen inviterte til riving, noe som skapte stort engasjement lokalt og flere henvendelser til Fortidsminneforeningen. Bygningene var akutt truet og ble ført inn på Rødlista.

Oppmerksomheten rundt salget og presseoppslagene som fulgte førte til en lykkelig slutt: Foreningen var udelt positiv da det ble kjent at kjøper var kokken Hans Marius Sletten, som ønsker å bevare Laurgård, sette bygningene i stand og investere i ny bruk. Sletten har nå fått konsesjon, og Laurgård regnes som reddet etter å ha blitt forsøkt solgt som riveobjekt.

DEN RIKE KULTURHISTORIEN var utelatt da Laurgård ble annonsert som rivingsobjekt. Ny eier går nå for bevaring.

Foto: Ingrid Blessom

ALFHEIM SVØMMEHALL FORFALT i mange år, men i 2017 ble det satt i gang store arbeider for igjen å åpne hallen for badeglade. Hallen er i dag i drift og i ferd med å bli fredet.

Foto: Trond Rødsmoen

TIDLIGERE OFFER FOR spekulativt forfall: Tingelstadgården i

TINGELSTADGÅRDEN I BRUMUNDDAL, INNLANDET

Kommunen hadde tidligere avslått rivesøknaden for den flotte kjøpmannsgården Tingelstadgården i Gammelgata, og eierne fulgte opp med å si rett ut at de da ville la gården stå og forfalle «til det detter ned». Begrunnelsen var at restaurering ville bli uforholdsmessig kostbart for bygget de hadde eid siden 2012.

En så oppriktig innrømmelse av spekulativt forfall fikk medieoppmerksomhet. I tillegg understreket dette hvor åpenbart truet huset var, noe som førte det inn på Rødlista.

Etter riveavslaget ble eiendommen lagt ut for salg. I 2022 ble Tingelstadgården solgt til en eier som vil sette bygget i stand og rehabilitere det til fire leiligheter. Den nye eieren setter en stopper for det spekulative forfallet, og vi anser bygget som reddet.

HOTEL CENTRAL (KING OSCARS HALL) I STRYN, VESTLAND

Den autentiske salen «King Oscars Hall», i det siste bevarte eksemplet på arkitekt Hans Heinrich Jess’ trehoteller i nasjonal sveitserstil, blir vernet av kommunen. Bygningen med ni liv var truet av ombygging til leiligheter, men engasjementet for vern førte frem.

Fortidsminneforeningen og andre lokale vernekrefter engasjerte seg i saken i 2020 da det kom søknad om bruksendring av salen. Med planer om ombygging til leilighet var bekymringen at det bevarte interiøret ville gå tapt. Stryn kommune la ned midlertidig forbud mot tiltak og vedtok at verneverdiene og eventuelt innvendig vern skulle utredes nærmere. Etter en grundig prosess utformet Stryn kommune et forslag til vern gjennom områderegulering for Stryn sentrum. I tråd med foreningens innspill ble det foreslått strenge vernebestemmelser også for interiøret i «King Oscars hall».

NYE KANDIDATER TIL RØDLISTA I 2023

Våre avdelinger og lokallag melder stadig inn nye kandidater til Rødlista. Vet du om et kulturminne eller kulturmiljø der du bor som er truet eller bare forfaller? Ta kontakt med Fortidsminneforeningen i ditt område, kanskje er vi allerede engasjert i saken eller vi kan bli oppmerksomme på den. Og da er veien kort til oppføring på vår nasjonale oversikt over verneverdige hus og kulturmiljøer i fare!

Rødlista finner du her: Fortidsminneforeningen.no/verneaktivisme/rodlista/

STRYN KOMMUNE HAR sørget for at det spesielle inventaret i Hotel Central blir bevart.

Brumunddal.

INGEN UTFORDRING ER FOR STOR PÅ STEIG

Så naturlig det er å ta et verv som leder for et lokallag i Fortidsminneforeningen når man bor på et kulturminne fra 1021. August Evensen kunne bare si ja da han ble kontaktet av valgkomiteen med spørsmål om han ville bli ny leder i Sør-Gudbrandsdal lokallag. Med samboer og odelsjente Karen Elise Steig driver han Steig gård i Sør-Fron, en av de største i dalføret og med dype røtter i vår tidlige kongehistorie; så dype at dronning Sonja stakk innom i jubileumsåret 2021 for å se hvordan det gikk.

tekst: Ivar Moe

Hun må ha blitt fornøyd, Dronningen, for på denne gården blir 23 hus nå tatt godt vare på. Selv er hun Fortidsminneforeningens høye beskytter, og Steig er langt fra den første gården hun besøker som drives av et medlem av Fortidsminneforeningen. Men alle gårder har sin egen historie, og det var bare på Steig at Tord Istermage bodde og var høvding i 1021 da Olav den Hellige for gjennom dalen på kristningeferd, slik vi kan lese i Snorres saga når gården nevnes for første gang i skriftlige kilder.

KAREN ELISE STEIG OG

AUGUST EVENSEN driver den historiske Steig gård i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Her står de foran kårbygningen fra 1840 som de etter hvert skal sette i stand og flytte inn i. I dag bor de på gårdens hovedhus. Kårboligen har ikke vært i bruk siden 1960-tallet da hennes oldeforeldre bodde her. Midt i en travel arbeidsdag får August Evensen tid til å lede Fortidsminneforeningens lokallag i Sør-Gudbrandsdalen.

Foto: Ivar Moe

STEIG ER EN av de største gårdene i Gudbrandsdalen, med 751 dekar innmarksbeite og dyrket mark, to setrer i fjellet og ca. 12 500 mål fjell og skog. Her ser vi steinfjøset i forgrunnen, med låven til høyre. Til venstre er hovedhuset, med en halvdel fra 1600-tallet. Bak til høyre skimter vi kårboligen fra 1840. Foto: Privat

Når vår historie begynner, har August Evensen fra Gjerpen ved Skien slått seg ned i dalen som skogingeniør hos Vevig

AS og truffet odelsjenta Karen Elise Steig. Nå har de datteren Ingebjørg og snakker allerede om å gjøre klar kårboligen slik at de kan bo der om 25 år. Datteren er oppkalt etter Ingebjørg Guttormsdatter, født på Steig og som ble en dronning i Norge.

Da August Evensen ble ringt opp fra valgkomiteen i Sør-Gudbrandsdals var han ikke medlem i Fortidsminneforeningen på forhånd, men livet på gården hadde gitt ham både motiv og inspirasjon til å melde seg inn.

ENGASJERT I BEVARING

– Jeg hadde engasjert meg en del i prosessen rundt bevaring av bygninger, ulike ordninger og bruk av håndverkere; for å få innsyn med tanke på den bygningsmassen med de 23 bygningene vi har sjøl. Vi begynte med låven og fikk støtte av Fortidsminneforeningen gjennom prosjektet «Kulturminner for alle». Med penger derfra ble det arrangert kurs i å legge skifertak og kleppe skiferstein på den gamle måten. Skiferen kom fra PrillarGuri­bruddet i Otta, hvor den originale steinen også ble hentet. Selve steinen hadde ligget i bakken i 460 millioner år, før den ble tatt ut i svære flak. Utgangspunktet er ei stor steinhelle, nesten som en stor bordplate. Deretter gjelder å få den til å bli heller som har samme formen som

MED PENGER FRA Fortidsminneforeningens prosjekt «Kulturminner for alle» i samarbeid med Sparebankstiftelsen DNB, ble det arrangert kurs på Steig i å legge skifertak og kleppe skiferstein på den gamle måten. Med på kurset var elever fra Hjerleid Håndverksskole og elever fra Vinstra videregående. Lokale folk fulgte interessert med. Vi ser instruktør Sverre Lien i full gang med å samle alles oppmerksomhet. Foto: Privat

de originale. De ble klippet for hand, ikke med en maskin, forteller August Evensen, som hadde gitt dronning Sonja den samme grundige innføringen i skiferklipping. – Hun kjente godt gårdens rike historie i forbindelse med kongeslekta, og ble her lengre enn planlagt. De fikk rakfisk og fisk fra Atnasjøen, reinsdyr fra eget fjell, og gjennomgang av de fleste store bygningene.

– Vi hadde mal som var lik den skifersteinen som var på taket fra før. Vi la

malen på den store skiferplata og tegnet rundt. Vi måtte slå med hammer for å få den grovskissert; så brukte vi en gammeldags saks som vi la steinen i og klippet for å få den rund og fin. Det var veldig omfattende og tungt. Hver stein veier fem kilo når den er ferdig. Det var ganske mange som måtte til, 300 kvadratmeter. Vi hadde elever fra Hjerleid Håndverksskole og elever fra Vinstra videregående og lokale folk som var interessert i å være med, sier han.

Skiferklippingskurset gikk til sammen over seks dager med full servering av mat som August og Karen Elise stod for. Alle som deltok, syntes at dette gamle håndverket og prosjektet var interessant. Det ble tatt en lydprøve på hver eneste stein, for å sjekke kvaliteten. Med lydprøve menes at steinen skal ha en etterklang som du hører i ei kirkeklokke. En vakker «metallisk» lyd, for å bekrefte at den er hel.

– Det var noen eldre karer her som kunne dette. En av dem hadde vokst opp i et skiferbrudd. Ungdommene var litt overrasket over at noen driver med skifer på den måten.

Skiferhellen er festet på taket med en egen skiferspiker. Det er sjelden steinene er flate. De fleste har en kuv. Derfor er det viktig at man velger den beste siden ned. De skal passe til hverandre, og legges slik at de ikke knekker under vekten av snø. På Steig skal de skifte tak på alle bygningene.

UTFORDRING

– Så ja, det er en utfordring. Vi restaurerte låven slik at vi igjen kunne bruke sauefjøset under førsteetasjen på låven, og vi fiksa opp stallen slik at vi også kan bruke

DEKOREN I TAKET

i kårboligen har holdt seg godt siden den ble laget på midten av 1800-tallet.

Foto: Ivar Moe

TAKET I FESTSALEN

i kårboligen ble vakkert dekorert rundt midten av 1800-tallet. Her ser vi en svevende engel omgitt av en akantusaktig bord. Dette er en gård hvor også kårfolket skal bo standsmessig.

Foto: Ivar Moe

En dronning, en konge og en kroning

I 1021 var Olav den hellige på reise i Norge for å kristne kongeriket. Ferden gikk via Skjåk og Lom og videre innom flere kjente steder i Gudbrandsdalen før han endte opp på Fron og Hundorp, hvor «kristningsmøte» skulle foregå.

tekst: August Evensen

Sentrale i kristningsmøtet var Høvdingene Dale-Gudbrand og Tord Istermage. Tord Istermage bodde på Steig og var hovgode for Gudbrandsdølene. Statusen til Tord Istermage av Steig var stor i Olav den Hellige sine øyne, for noen år senere så gifter Tord seg med tanten til Olav den Hellige. Dermed blir det knyttet blodsbånd mellom Steig og kongeslekta.

Av Snorre som har skrevet sagaen, så blir Tord omtalt som den mektigste høvdingen nord i Gudbrandsdalen. Tord Istermage og Isrid (tanten til hellige Olav) får en sønn som blir kalt SteigarTore. Han er søskenbarn med både Olav den hellige og Harald Hardråde.

Steigar-Tore vokser opp som en rikspolitiker med mye makt. Han gir kongsnavn til «den siste vikingkongen» Harald Hardråde i 1046. Videre blir kongesønnen Håkon Magnusson fostret opp hos ham på gården Steig,

og i 1095 får også han kongsnavn av Steigar-Tore.

I 1096 gjør Steigartore opprør mot kong Magnus Berrføtt. Opprøret feiler og Steigar-Tore blir tatt til fange og hengt. Ifølge Snorre så var han så stor og tung på det tidspunktet at under hengingen ble hodet slitt av kroppen. Da tenker mange at historia til Steig er ute, for høvdingen på gården er drept, og da er det lett å tenke at det er da gården bli kongsgård. Men det skjer ikke helt ennå, fordi i sagaen forteller Snorre videre at sønnen til Steigartore, Guttorm holder seg unna politikk og driver gården videre, og hans datter Ingebjørg gifter seg med sønnen til Magnus Berrføtt, som heter Øystein Magnusson og er konge i Norge. Ingebjørg Guttormsdatter fra Steig blir dermed norsk dronning i Norge. Hun er én av to norskfødte dronninger fra sagatiden, så dette er ganske spektakulært. Dermed har gården Steig fostret

opp en dronning, en konge og kronet en annen konge.

Først i 1177 blir gården nevnt som en kongsgård i skriftlige kilder. På den tiden er Sverre Sigurdsson og hæren av birkebeinerne på Steig og hviler i 14 dager. Videre i historien så blir Steig brukt som kongsgård når kongen reiser mellom Oslo og Trondheim. Dette foregår helt frem til 1570, da flytter fogden Moises Stubb inn, i 1600 flytter fogden Lars Gram inn, i 1680 flytter fogden Cort Coldevin inn og i 1720 kjøper fogden Svend Stenerson gården med følgende dyr: 13 hester,62 kuer, 28 sauer og 7 griser. I 1746 kjøper slekten til dagens Karen Elise Steig gården, og siden har den vært i familiens eie.

Mer om gården kan leses på

https://www.steig-gard.com

Instagram : @steigkongsgaard

Facebook: Steig gård

HER RIVES den gamle skiferen fra låvetaket. Det ble til sammen skiftet ut 300 kvadratmeter.

Foto: Privat

HER ER GARDEIER Karen

Elise Steig i gang med å klippe skifer til låvetaket. Hun får instruksjon og hjelp av Sverre Lien, en nestor i skiferklipping. Dette er et tradisjonelt håndverk og til arbeidet brukte de bare gamle metoder.

Foto: Privat

den til utleie. Deretter var det utskifting av bunnstokker og gammel mur. Vi holdt på med planleggingen fra 2019 og fullførte arbeidene i 2021. I år ( 2022) har det vært et planleggingsår kun for steinfjøset som skal bli et robotfjøs. Entreprenøren startet på fjøsprosjektet før jul i 2022, så dette er ganske ferskt.

– Vi har tenkt at i fjøset har vi mesteparten av inntekten på gården. Vi får plass til 30 melkekyr når det blir ferdig. I dagens drift – hvis du spør Tine Meierier, om å satse på melkeproduksjon så er det nok et fåtall som vil si at det er noe vits i å satse med 30 dyr. Men nå blir vi den tiende

generasjonen som har melkeproduksjon i samme fjøset. Og skal vi avslutte den rekka bare fordi det er dårlig lønnsomhet akkurat nå? Eller skal vi prøve å satse? Det går enten bra eller dårlig. Hvis det går dårlig må vi kanskje selge gården til noen andre som er kapitalsterke, sier han.

I 1920 ble låven tent på, og treverket over steinfjøset med et trev på toppen brant opp. «Det fineste fjøset i Gudbrandsdalen er brent ned og det ble arrestert to personer som en detektiv sporet opp» , skrev lokalavisen. Men steinveggen ble stående og møkkakjelleren under. August sier at det er ikke noe revolusjon å bruke steinfjøs i

SKIFEREN kom fra Prillar-Guri-bruddet i Otta, hvor den originale steinen også ble hentet.

Foto: Privat

moderne drift. Slik som på Tofte på Dovre og på Uppigard Sulheim i Bøverdalen så er steinfjøset her så stort at man kan drive moderne drift inne dem.

– Men kostnaden er større enn om vi bygger et nytt fjøs ved siden av. Så det jeg etterspør er mer støtte til å ta vare på å bruke det gamle bygget i stedet for å sette opp en betongkloss ved siden av, og bare la det gamle steinfjøset være tomt. Det er en vurdering som jeg mener at noen må ta tak i. Vi var knallharde på det. Vi søkte om midler og sa at enten så bruker vi dette fjøset videre eller så må vi bygge et nytt ved siden av. Da fikk vi 950 000 i støtte

av fylkeskommunen, 1.8 millioner fra Innovasjon Norge og 200 000 fra SMILmidler. Alle monner drar. Men er det nok? Det er spørsmålet. Vi må ut med såpass i egenkapital at vi må begynne å regne på lønnsomheten. For vi kunne bygget et stort, nytt fjøs, hvor vi kunne basert oss på å ha flere dyr og større melkekvote. Men nå beholder vi den gamle steindelen, og river alt innvendig, utenom himling og tak. Alt innvendig skal være nytt og er kostnadsberegnet til 7 millioner. Da får vi et gammelt bygg med et nytt inventar. Men vi vet ikke hvor mye det havner på før prosjektet er ferdig.

EN GAMMEL og stor låve er et vakkert syn med et skifertak, hvor de nye steinene skinner mellom de gamle.

Foto: Privat

SKIFERHELLEN ER FESTET på taket med en egen skiferspiker. Det er sjelden steinene er flate. De fleste har en kuv. Derfor er det viktig at man velger den beste siden ned.

Foto: Privat

VEDLIKEHOLDSETTERSLEP

– Vi har tatt over en gård med vedlikeholdsetterslep på nesten to generasjoner. Bygningsmassen er veldig stor her. Ingen vet hvor gammelt det eldste huset på gården er. Det vi sitter i nå, er bygget opp av to kasser. Den søre er den eldste delen , fra rundt 1600-tallet. Da bodde fogden Cort Coldevin her, og vi har funnet klebersteinsøylene til peisen hans på loftet. De har initialene og årstallene skrevet på seg.

Karen Elise og August slipper fortsatt beitedyr ved setra om sommeren. De har reinsdyrjakt ved setra og garnrett med fiskebu i Atnasjøen i Østerdalen. De setter

FØR SKIFEREN KAN klippes, må den hugges forsiktig til. Sverre Lien viser hvordan det skal gjøres. Foto: Privat

mye garn og fisker for matauk. Det kan virke romantisk å leve på denne måten, men på nært hold er det lett å forstå hvor mye arbeid det er. Da vi besøkte dem i november ifjor ble steinfjøset revet innvending og kyrene var på en nabogård.

– Så lenge vi er her vil vi drive. For hva er vitsen ved å sitte på en gård av denne størrelsen uten å drive den. Det er en av de største gårdene i Gudbrandsdalen, med 751 dekar innmarksbeite og dyrket mark, to setrer i fjellet og ca. 12 500 mål fjell og skog. Det finnes betydelig større gårder, men den er stor for å være i dette området.

HER SER VI tradisjonelt verktøy til skiferklipping. Foto: Privat

DA VI BESØKTE STEIG i slutten av november i fjor var arbeidet med å rive den innvendig delen av låven i full gang. Her blir det robotfjøs til 30 melkekyr, men den opprinnelige delen av dette steinfjøset beholdes som et kulturminne. Prosjektet er anslått til å koste 7 millioner kroner. Foto: Ivar Moe

Hele gårdstunet er et kulturminne, men er ikke fredet. De får ikke lov å sette spaden i bakken uten å spørre en arkeolog, og de får ikke lov til å gjøre noe med bygningsmassen uten å søke fylkeskommunen. Tidligere generasjoner har ikke sluppet til vernemyndighetene; ja knapt sluppet dem inn på tunet.

– Og det har ført til at det ikke er vernet, og at gården derfor ikke er fått noe kulturminnefaglig oppfølging. Mens nå, når de kommer hit og ser på bygningsmassen, så er det veldig opptatt av at her må det bevares. Kulturarvseksjonen forteller at kulturmiljøet på Steig innehar svært høy regional verneverdi og nasjonal verneinteresse, sier August.

LANGSTRAKT LOKALLAG

Tyngden av medlemsmassen i SørGudbrandsdal lokallag er i Lillehammer kommune; deretter kommer kommunene Øyer, Ringebu, Sør-Fron og Nord-Fron. Mange av medlemmene er interessert i gamle bygg, og en lokal stolthet av bygninger og tradisjoner.

– Lokallaget er ganske langstrakt, og det kan bli et spørsmål om de kan reise helt opp hit. Men det står bare på viljen. Vi hadde årsmøte i Oppland avdeling her på gården med omvisning. Mange kom langveis fra. Jeg har som mål at vi skal arrangere en tur i medlemskommunene, i hvert fall en gang i året, til forskjellige plasser som har en historie å fortelle. Det burde være mulig. Vi kan også arrangere kurs enten det er om vindusrestaurering eller om tilbakeføring av gamle hager og skiferklipping.

August var usikker på om et verv i foreningen kunne kombineres med full gårdsdrift.

– Jeg var spent, for vi har jo fryktelig mye å gjøre på vårt eget gardsbruk. Det er mange som sitter på gamle bygninger, og som ikke driver et aktivt gardsbruk. Men her er det full gardsdrift og vi jobber begge to i fast jobb utenom gården. Tiden min er begrenset, men styret i lokallaget sier at de skal delta aktivt. Så jeg har trua jeg, på at vi kan få til noe. Vi har et utgangspunkt som ligger godt midt i dalen, og har

muligheten til å arrangere ting her. Vi har plass og vi har hus. Og det samme kan vi gjøre på Maihaugen. Der kan vi leie bygg og samles.

– Mye jeg lurte på i starten med istandsettingen av bygningene på gården kan lett formidles her, både som kurs og informasjonsmøter. Slik kan folk få den kunnskapen litt raskere uten at de skal bruke mye tid på å finne frem til det sjøl. Det handler å opplyse andre og vise at det er midler i samfunnet man kan hente til støtte, og oppleve at andre mennesker er i samme situasjon en selv. Her kan medlemmene møtes og høre og se hvordan de har det med kulturminnene sine, enten det er store stashus eller små smier. Den forskjellen er vi så rike på her i dalen.

TAR VARE PÅ HUSMANNSPLASS

For 100 år siden og bakover var Steig enda større fordi den hadde 12 husmannsplasser. Alle er i dag skilt ut med en del av skogen og en del av jordene. En av plassene er godt bevart, og paret er i prosess for å overta. De ønsker å ta vare på det gamle husmannspreget.

Ifølge folketellingen på 1860-tallet var det nesten 100 personer med tilknytning til gården i fast arbeid eller tjenester. Mye av det gården produserte i sin tid gikk med til å brødfø denne arbeidsstokken. August har undersøkt hvordan husmennene levde.

– Lønnen var lav. Leiesummen i en husmannskontrakt vi har funnet, var 60 kroner i året. Den kunne betales med kontant oppgjør eller pliktarbeid til 40 øre dagen i sommerhalvåret og 20 øre dagen i vinterhalvåret. De måtte jobbe ca. 100 dager på gården her i året for å betale leien. I tillegg måtte de brødfø sin egen familie ved hjelp av husmannsplassen.

I dag bor foreldrene til Karen Elise i drengestua, mens hun og August bor i hovedhuset. Midt i all sin travelhet ønsker de å flytte inn i kårboligen, eller føderådsbygningen som det heter her. Ifølge gardsboka er bygningen fra 1840 og takmaleriene kom noen år senere. Det blir det neste prosjektet.

– Målet er å komme i gang med å gjøre denne vakre bygningen beboelig. For å få til det så trenger vi noen gode samarbeidspartnere, for dette blir et kostbart prosjekt. Heldigvis har vi fått gode lykkeord fra dronning Sonja, som likte dette gamle bygget. Og så er det forhåpentligvis 25 år til vi kan kalle oss kårfolk, så vi har god tid, sier August.

Fortidsminneforeningens gjennom prosjekt «Kulturminner for alle», som blant annet har gitt støtte til Steig gård, er avsluttet.

Kirke og kirkeringen

Kirken på Steig er først omtalt i Håkon Håkonsen saga. Der er det nevnt at kong Håkon må restaurere en kirke som er meget forfallen på Steig. Håkon Håkonsen var konge i perioden 1217–1263, og kirken på Steig må derfor ha blitt bygget tidligere. (Flateyarbok 111:233).

tekst: August Evensen

Om kirken ble bygget når gården var blitt en kongsgård, eller når den fortsatt var i privat eie vites ikke. Første gang den middelalderske kirketuften ble registrert var i 1981. (Riksantikvaren, Skree, D. 1988 Gård og kirke, bygd og sogn) I forbindelse med grøfting over kirkestedet i 1987 ble stavkirkeforsker for Riksantikvaren Jørgen H. Jensenius kontaktet. Han fant noe meget interessant.

I snittet av grøften ble det funnet oppsatte steiner rundt en stolpe. Jensenius tolket dette som et stolpehull i en stolpegrop, og hadde vært deler av «fundamenteringen» til stolpekirken. Ut i fra at kirken var nedbrent på slutten av 1500 tallet, ble det også funnet trekullbiter mellom steinsettingen. Jensenius tok derfor prøver av stolpen for å få en C14 datering av alderen på bygget. Svaret var overraskende, alderen på trebiten måtte være mellom 895–1035 e.kr. Dette fører til at stolpekirken på Steig kan ha vært en av de første kirkene som ble bygget i Gudbrandsdalen. Stavkirke forsker Jensenius skriver videre i sin vurdering: I «Soga om Heilag Olav» fortelles i kapittel 13 at tinget på Hundorp, der bonden Gudbrand ble døpt, også førte til at prester «ble satt igjen». Kanskje har det blitt reist en kirkebygning på gården Steig samtidig. Dette kan kanskje ha vært i år 1021. Det blir fortalt i kapittel 128 at Tord Guttormsen på Steig fridde til kong Olavs moster. Dette kan ha vært vinteren 1024. Det er derfor mulig at man har reist kapell eller kirke på Steig i første halvdel av 1020-årene. Kanskje er stolpehullet som ble avdekket del av konstruksjonen for denne bygningen.

(Jensenius, J.H. 1987: Innberetning fra undersøkelse på A 127, Steig gård. Manuskript, Riksantikvarens Antikvariske Arkiv, Oslo.)

FUNNET UNDER VÅRONN

Kirkeringen ble funnet under våronn. Årstallet for funnet er ukjent, men den ble funnet med hesteredskap. Funnplassen er omtrent midt i det skraverte kirkestedet. Ringen viser en orm som spiser sin egen hale, som symboliserer «evigheten». Bolten på ringen har vært slått inn i døren, og ringen har fungert som et håndtak. Tidligere førstekonservator ved Valdresmusea Torill Thømt har ment at kirkeringen fra Steig er utypisk for Gudbrandsdalen, og at denne antagelig har tilhørt kirkedørens vestdør (hoveddør). Videre forklarer hun at sammenlignet med lignende funn er det trolig at den er fra 1200 tallet. (Pers.Medd. Thømt 2021).

Kanskje kom ringen i forbindelse med restaureringen som Kong Håkon Håkonsen gjorde ?

KIRKERINGEN ER ET unikt kulturminne på Steig. Den ble funnet under en våronn. Årstallet for funnet er ukjent, men man vet at den ble funnet med hesteredskap. Lignende funn plasserer den på 1200-tallet. Foto: Ivar Moe

MONUMENTAL UTSMYKKING FREM I LYSET

SØYLER FOR FORTID OG FREMTID

Aage Storsteins vakre søyler i Tordenskiolds gate 12 i Oslo har i mange år vært skjult av byggets tidligere ombygginger. I 2021 startet Entra et arbeid med rehabilitering av bygget hvor søylene igjen fikk en mer prominent plassering i rommene. I forbindelse med dette arbeidet ble konservatorene hos Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) hyret inn til et nitidig arbeid med rens, fastsetting av puss, og rekonstruksjon av skader.

av Thomas Ragazzon Smestad, Norsk institutt for kulturminneforskning

Tordenskiolds gate 12 ligger ut mot Rådhusplassen, mellom Rosenkrantz’ gate, Tordenskiolds gate og Otto Sverdups gate. Bygget er kommunalt listeført og oppført på Byantikvarens gule liste, og inngår i den såkalte «Rådhusreguleringen». Bygget er ett flott åtte etasjers teglsteinsbygg med teak­vinduer, tegnet av arkitekt Frithjof Stoud Platou for å huse Oslo Trygdekasse, og det stod ferdig i 1937.

Platou hyret inn Aage Storstein til å dekorere, eller utarbeide dekor til 16 søyler i bygget, en i vestibylen i første etasje, og 15 i andre etasje i det som tidligere var ekspedisjonshallen til Trygdekassen.

Aage Storstein (1900–1983) var maler, tegner og grafiker og regnes som en av Norges viktigste sen-kubister. Han ble født i Stavanger i 1900 og han var tidlig svært interessert i å tegne og male. Hans karrierer starter gjennom hans første studietur til Paris hvor han gikk i lære hos André Lothes og Pedro Araujo (Ødegård, 1982). Det var gjennom dem han fikk sin første kontakt og interesse for den kubistiske uttrykksformen. Storstein var svært opptatt av selve oppbyggingen av sine kunstverk, og han mente at komposisjonens forhold og størrelser måtte bestemmes utfra bildet format. Søylene i Tordenskiolds gate var

Storsteins første monumentale utsmykning og bærer tydelig preg av hans kubistiske uttrykk.

Tordenskiolds gate har siden oppføring dessverre blitt bygget om flere ganger og senest i 1993. I syd-østre hjørne av første etasje gikk det opprinnelig en

monumentalt utformet marmortrapp opp til Oslo trygdekontors ekspedisjonshall i andre etasje. Den største og mest slående av Storsteins søyler flankerte trappen og var synlig for alle som skulle besøke Trygdekassens ekspedisjonshall. Søylen er en pilz-søyle (soppformet søyle) som

Tordenskiolds gate 12, sett fra sør.

Foto: Lars Jacob Hvinden-Haug, 2017; NIKU

Søyle i 1. etasje innebygd i arkivrommet.

Foto: Fredrik Berg, 2017; NIKU

er dekorert med Storsteins fargesterke dekor fra gulv til tak. Typen søyle er en oppfinnelse av ingeniøren Robert Maillart (1910) og dette er et tidlig eksempel i Norge (Berg og Hvinden-Haug, 2017). Den spesielle utformingen er identisk med Aalvar Aaltos Turun Sanomat printworks, Turku, Finland, fra 1927–29.

I andre etasje i Trygdekassens tidligere ekspedisjonshall står 15 av Storsteins dekorerte søyler, som hver har sitt eget utrykk i geometriske former. Den midtre delen av andre etasje strakte seg opprinnelig over to etasjer hvor glasstaket fra lysgården slapp lys inn i rommet og ga det en luftig følelse.

SØYLER I ET ENDRET BYGG

Konserveringsavdelingens muralkonservatorer ble i 2021 hyret inn av Entra for å vurdere hvordan søylene burde sikres under byggearbeidet, og samme år ble det skrevet en omfattende tilstandsundersøkelse og et behandlingsforslag for søylene. NIKU har under gjennomføring av arbeidet samarbeidet tett med Entra, Aase Byggeadministrasjon og utførende entreprenør Seltor.

Da NIKU startet sitt arbeid var hovedinngangen flyttet til sørsiden av bygget, og det originale inngangspartiet var bygget om og trappen til andre etasje var fjernet. Søylen i første etasje var bygget inn i et arkivrom, og en lettvegg dekket over den nordligste delen av søylens soppaktige øvre del. En liten del av søylen lå synlig, men overmalt, i naborommet.

Det som tidligere var ekspedisjonshallen i Trygdekassen, hadde også gjennomgått

flere ombygninger. Den midtre delen av rommet strakk seg ikke lenger over to etasjer, og glasshimlingen var dermed også fjernet. Resten av etasjen var også bygget om gjennom tilføying av en rekke nye smårom. Himlingen var senket med over en meter i hele etasjen for å få plass til ventilasjon og andre tekniske føringer noe som skulte den øvre delen av søylene. Ved tidligere oppmaling av rør og himling var øvre del av søylene blitt spraymalte med blå maling.

STORSTEINS SØYLER I SCAGLIOLA

Det finnes lite bakgrunnsinformasjon om hvordan søylene er blitt til og hvordan Storstein og hans assistenter utførte arbeidet. Platou skrev i 1938 at søylene er laget i stukkmarmor og at de ble laget i samarbeid med «O. Andersen & Co. I firmaet Brødrene Thoresen» (Platou, 1938). De var utdannet i gips og stukkatørfaget, med yrkestittelen modellører.

Selv om Platou har beskrevet teknikken som stukkmarmor er den nærmere beslektet med scagliola. Begge teknikkene lages av de samme materialene og har som mål å etterligne marmor. Stukkmarmor brukes om en gjenstand hvor hele gjenstanden er dekorert med samme marmor etterligning. Scagliola er mer intarsiabasert ved at det kombinerer farger og mønstre fra flere marmortyper på en og samme gjenstand.

Nøyaktig når scagliolaen slik vi kjenner den i dag skal ha oppstått eller ble tatt i bruk i storskala strides kildene litt om, og flere peker på at bruken av scagliola ser ut til å ha oppstått ganske likt både i Italia og

Enkelte søyler i andre etasje sett mot nord før istandsetting.

Foto: Thomas Ragazzon Smestad, 2021; NIKU

Trygdekassens ekspedisjonshall i 2. etasje.

Foto: Einar Sakariassen, 1955; Oslo Museum

Tyskland. Det vi vet med sikkerhet er at teknikken fikk sin storhetstid på 1600- og 1700-tallet.

I Norge finnes det generelt lite kunnskap om scagliola, og ofte blandes teknikken med stucco lustro, marmorino og andre dekorasjonsmetoder som også skal illuderer marmor. Teknikken har også generelt vært brukt i mye mindre grad enn i Europa. Et par kjente eksempler er søylene i vestibylen på slottet som er laget i stukkmarmor, et annet eksempel er den franske sal på nasjonalgalleriet hvor scagliolateknikken er blitt brukt.

Thore Thoresen som var en av håndverkerne som utførte arbeidet i Tordenskioldsgate 12 sammen med Storstein skrev i 1955 et avsnitt om stukkmarmor, eller som han

også kaller det «kunstmarmor» i boken «Husbygging» (Thoresen, 1955). Det finnes her en ganske grundig gjennomgang av hvordan bunnlagene legges, men han er sparsom med informasjon om selve topplaget. Ut ifra hans beskrivelse kan vi være ganske sikre på at det er denne oppbyggingen de har brukt i Tordenskiolds gate, og at oppskriften følger de tradisjonelle oppskriftene scagliola. Tradisjonelt lages scagliola med alabastergips som blandes med benlim eller hudlim og pigment, og de fleste oppskrifter inneholder en liten prosent alkalisk materiale som blandes med limet. Det finnes generelt få nøyaktige oppskrifter på scagliola, og mange av håndverkerne som praktiserer yrket er forsiktige med å dele fremgangsmåter.

Aage Storstein (1900–1983) var maler, tegner og grafiker og regnes som en av Norges viktigste sen­kubister.

Den tradisjonelle scagliolaen lages ved å lage deiger med ulike pigmentfarger. Disse brettes så forsiktig i hverandre til en deig hvor fargene er fordelt ulikt. Deigen spatles, bankes eller rulles ut i en form eller på et underlag. Etter noe opptørking skjæres eller pusses overflaten ned med spesielle rasper før det påføres et nytt lag med scagliola som får tørke opp. Overflaten blir så pusset med pimpstein. Prosessen med påføring av tynne scagliolalag og pussing gjøres i flere omganger. Når håndverkeren eller kunstner er fornøyd med utseende påføres olje for å mette overflaten. Som siste finish påføres voks som poleres opp til høyglans og man får det tradisjonelle marmorutseende.

Storsteins søyler er påført flere grove pusslag før topplaget er blitt lagt. Storstein eller gipsmakerne har tegnet opp søylenes mønster direkte på dette underlaget. Når de lagde pussen, har de ikke brettet ulike farger i hverandre for å lage en steinimitasjon, men det er laget en gjennomfarget homogen masse. Det kan ikke med sikkerhet konkluderes med hvordan scagliolapussen er blitt lagt opp, men det er sannsynlig at de begynte med den fargen det var mest

Etter fylling, før retusjering.

Foto: Lena Stoveland, 2022; NIKU

Arbeid med tilbakeliming av løs scagliolapuss.

Foto: Thomas Ragazzon Smestad, 2022; NIKU

Område med utfall av scagliola puss. Foto: Thomas Ragazzon Smestad, 2022; NIKU

Enkelte søyler 2 etasje etter behandling.

Foto: Thomas Ragazzon Smestad, 2022; NIKU

Søyle 1 etasje etter behandling.

Foto: Thomas Ragazzon Smestad, 2022; NIKU

av, og at man deretter la de andre fargene i etapper etter hverandre. Ut ifra Thoresen sin beskrivelse kan vi anta at pussen ble banket på søylene. Tykkelsen på lagene er på ca. 7–8 mm med gjennomfarget puss. En søyle skiller seg teknisk fra de andre hvor den gule scagliolaen er lagt opp først og deretter har man skåret/skrapt ut de delene hvor de andre fargene skulle ligge. Denne søylen kan ha vært den første man lagde og at de deretter byttet metode siden søylen generelt har et annerledes uttrykk enn de andre.

SØYLENE FÅR TILBAKE SIN

FARGEPRAKT

Arbeidet med søylene har omfattet en rekke arbeidsoppgaver. Den mest tidkrevende av disse har vært å fjerne overflatebehandlingen. Søylene hadde flere lag med olje og voks både originale og sekundære. Lagene hadde gulnet og voksen var full av smuss som var blitt avsatt over tid. Søylene var også blitt brukt som oppslagstavler og det var store mengder taperester på overflaten og de øvre delene var dekket med blå maling. Det ble gjort ulike rensetester på overflaten på søylene før man fant en løsning som fungerte. Rensingen er gjort med en kombinasjon av ulike løsemidler da de ulike lagene reagerte forskjellig. Løsemiddel ble påført med bomullspinne som ble rullet over overflaten i flere omganger.

Det var store områder med tidligere reparasjoner og rekonstruksjon på søylene i andre etasje. De sekundære rekonstruksjonene var både utført i oljefarge og i scagliola. Retusjeringen med oljefarge er godt utført og vanskelig å oppdage. Scagliolareparasjonen er godt utført, men man har bommet på teknikk og farge. Dette har antageligvis skjedd fordi håndverkerne har brettet pussen og de tok ikke høyde for

fargeendring ved påføring av voks og olje. Siden reparasjonen er svært omfattende på noen av søylene er det blitt valgt å beholde dem slik de er, de er sånn sett også blitt en del av søylenes historie og en kuriositet på grunn av utformingen.

Da vi startet prosjektet var det flere søyler som hadde store utfall og hvor det manglet puss. Ved oppstart av prosjektet var det et ønske, og en ambisjon å gjenskape scagliolaen både i form og farge. Prosjektet ble derfor startet med å lage ulike blandinger av alabastergips med forskjellige prosenter med lim for å kunne velge en blanding med åpningstid som ville fungere for vårt arbeid. Det ble deretter laget ulike prøver ved å tilsette pigmenter. Ulike pigmenter hadde behov for ulike prosenter lim da pigmentet i seg selv påvirket opptørkningstiden.

Det ble raskt oppdaget at bare imitasjon av fargene ville bli svært tidkrevende og at fargene igjen ville endre seg når de ble påført olje og voks. Fra en konservators ståsted var det også bekymring rundt hvordan fargene ville endre seg over tid på grunn av oljen og voksen som ble tilført. Det ble derfor valgt å tenke nytt på reintegreringen av skadene. Til reparasjonene ble det laget en hvit scagliola kun med gips og en prosentdel lim. Den ble laget mer porøs enn den originale slik at den ikke skader de originale pusslagene dersom den skulle endre seg over tid. Etter at de skadede områdene var fylt, ble overflaten pusset og polert ned til riktig nivå. Overflaten ble deretter isolert med den samme limblandingen vi brukte i gipsen.

Søylene hadde store områder med puss som hadde løsnet fra underlaget og på enkelte søyler oppfattes hele scagliolalaget som løsrevet fra betongen under. I områder hvor pussen stod i fare for å falle ned ble det injisert en blanding av

gips og limvann og det er blitt lagt press på området for å lime det tilbake. På en av søylene i andre etasje var det blitt pålimt en aluminiums­stender som på et tidspunkt var forsøkt fjernet. Dette hadde ført til at all pussen satt igjen på stenderen. Scagliolabitene ble møysommelig løsnet fra stenderen og limt tilbake på plass med gips og lim.

Retusjering av skadene ble utført med et medium som enkelt kan fjernes og som endrer seg lite i farge over tid. Produktet ble også i liten grad påvirket av den påfølgende voksingen og vil nå endre seg i samme takt som resten av overflaten. Enkelte merker og svært fremtredende krakeleringer i overflaten ble retusjert vekk, eller dempet. Søylene ble til slutt påført voks i flere omganger og polert opp til høyglans.

Arbeidet med søylene til Storsteins har vært komplisert men spennende. Prosjektet har involvert svært mange dyktige konservatorer som har bidratt til at Storsteins søyler igjen kan oppleves i den fargesprakende glansen de hadde på Storsteins tid.

Kilder og videre lesning

Berg, Fredrik, Hvinden-Haug, Lars Jacob (2017). NIKU oppdragsrapport 142/2017. Tordenskioldsgate 12, Oslo. Vurdering av bevaringsverdier.

Kaun, Susanne, Smestad, Thomas Ragazzon (2021). Tordenskiolds gate 12 - kunstnerisk utsmykkete søyler - rådgiving og forslag til tiltak

Kaun, Susanne, Smestad, Thomas Ragazzon (2021). NIKU oppdragsrapport 75/2021. Forundersøkelse av Aage storsteins bygningsintegrerte kunst i Tordenskiolds gate 12, Oslo.

Platou, Frithjof Stoud (1938). Oslo Trygdekasse, årgang 20, side 38-47. Oslo; Byggekunst.

Thoresen, Thore (1955). Husbygging, kapittel V, Gips-, stukk- og kunstarbeid. Oslo: H. Aschehoug & co. (W.Nygaard). Ødegård, Åse (1992). Aage Storstein, en bildebygger i norsk kunst. Danmark: Bonytt A.S.

Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.

Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

Postboks 24, 1300 Sandvika

Telefon: 417 99 417

E-post fagansvarlig kulturminner: Kjersti.Vevatne@asplanviak.no

Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

Arbeidet med søylene har omfattet en rekke arbeidsoppgaver. Den mest tidkrevende av disse har vært å fjerne overflatebehandlingen.

EN TRESKJÆRERS LIVSLANGE DRØM

Det er enhver treskjærers livslange drøm å få utfordringen med å lage en kopi av Urnes stavkirkes nordportal, skåret ca. 1070. Nå går drømmen endelig i oppfyllelse. Prosjektet skal ha en akademisk vinkling. Målet er at alle arbeidsprosesser skal tilsvare de som ble utført i år 1070, og at alt arbeidet skal dokumenteres underveis.

tekst: Kai Rune Johansen

Urnesportalen er noe av det mest krevende relieffarbeidet vi har bevart fra middelalderen, og komposisjonen har en helt særegen kunstnerisk kvalitet.

Urnes stavkirke er Norges eneste stavkirke som er på UNESCOs verdensarvliste. En av årsakene til denne statusen er den helt spesielle nordportalen, som er gjenbrukt fra en tidligere kirke på stedet. Kirken er eid av Fortidsminneforeningen. På Ornes i Sogn bygges det nå et nytt verdensarvsenter for å kunne fortelle historien om Urnes stavkirke. Her ønsker man blant annet å få flere av kirkens middelaldergjenstander, som i dag befinner seg i Bergen, samlet og vist frem. Fortidsminneforeningen ønsker også å stille ut en kopi av Urnes­portalen her, slik at gjester kan få komme helt nær, ta på og kunne gå igjennom den. En slik fysisk opplevelse av portalen vil kunne gi publikum et helt annet forhold til arbeidet som ligger bak.

Portalen er skannet i 3D, så man kunne ha laget en kopi av den med datastyrt fres. Men Fortidsminneforeningen ønsket å få en mer inngående kunnskap om portalen, nemlig håndverkernes kunnskap. Hovedmålet med prosjektet er derfor en kunnskapsinnhenting og utprøving, hvor kopien av portalen blir resultatet. Håndverkernes tolkninger av hvordan dette arbeidet foregikk i år 1070, ligger dermed til grunn. Gjennom prosjektet skal middelalderens arbeidsprosesser utforskes – gjennom temaer som materialkvalitet, mønster, verktøy og skjæreteknikker. For at resultatene skal være tilgjengelige for videre forskning, er dokumentasjon en essensiell del av prosjektet. Et av delmålene er å heve nivået på kunnskap og ferdigheter innenfor

treskjærermiljøene i Norge, og derfor ble prosjektet fordelt på tre verksteder.

EN AUTENTISK KOPI

Auskin Kreative Senter, AKS, var ett av de tre verkstedene som ble valgt ut for å være med på dette banebrytende prosjektet. Arbeidslaget på AKS består av treskjærer Kai Johansen, kunstner Mona H. Sand, museumshåndverker Øystein Viem og konservator Per Steinar Brevik.

Oppdraget vi har fått, er å skjære en prosessuell autentisk kopi av portalen ved Urnes stavkirke. Prosessuell står for forløp, utvikling eller naturlig utvikling gjennom flere stadier. Autentisk brukes i dagligtale om noe som er ekte, opprinnelig, originalt eller som har egenart, og kopi er noe som er fremstilt for å være identisk med en original.

Fortidsminneforeningen, som ønsker å få kopiert portalen, stiller høye krav til forskning og dokumentasjon underveis i prosjektet. I og med at portalen er 3D-skannet, kan vi hente ut helt presise bredder og dybder digitalt som blir overført før utskjæring, men en slik teknisk tilnærming ville ikke gi oss samme mulighet til å komme nærmere de håndverkstekniske detaljene i portalen. Helt siden grunnleggelsen av foreningen i 1844 har arkeologer, arkitekter og kunsthistorikere studert, dokumentert og uttalt seg om portalen,. Nå er det håndverkernes tur til å studere, dokumentere, konkludere og gjenskape.

STORE NOK MATERIALER

Den første utfordringen i rekonstruksjonsprosessen var å skaffe store nok materialer. Vi har lett grundig i Sogndals skoger, der de har mye stort og flott furutømmer,

Gjennom prosjektet skal middelalderens arbeidsprosesser utforskes – gjennom temaer som materialkvalitet, mønster, verktøy og skjæreteknikker.

URNES STAVKIRKE med sitt utsyn over Lusterfjorden.

URNES STAVKIRKE, nordportalen i kveldssol.

men det er langt mellom de trærne som er store nok til Urnesportalen. Treet som skal benyttes, bør holde en diameter på én meter 3,5 meter opp på stammen. I tillegg er det mange andre krav vi som treskjærere gjerne vil stille til emnet, som for eksempel stammeform, vridning i treverket og type bark, men det ble vanskelig å finne store nok stokker å velge imellom. Sommeren 2021 ble det omsider funnet ei furu som viste seg å være stor nok, og med mange av de kvalitetene vi ønsker oss. Treet ble felt i januar 2022. Deretter ble det kløyvd i to med øks og bjørkekiler, før det ble økset ned til ønsket dimensjon. Dette var en stor og krevende jobb. Vi håper å få ut emner til venstre og høyre portalplanke, samt toppstykket over døren og dørbladet,

av ett og samme tre. Så starter den virkelige utfordringen: Tørkingen av slike store emner er krevende å få til uten at de vrir seg og sprekker for mye opp. Det er kanskje dette punktet i prosessen vi har minst kontroll over.

MEISTERENS VERKTØYKISTE

Mens letingen etter tømmer pågikk, startet vi med å gjenskape verktøykista til «Meisteren på Urnes». Dette er et begrep Fortidsminneforeningen bruker om den personen de antar var leder for arbeidslaget av treskjærere. Verktøykista blir rekonstruert ut fra de verktøysporene vi finner på portalen i dag, arkeologiske funn, illustrasjoner og relieffer. Portalen er primærkilden, da ingen av verktøyene som ble brukt her, er bevart.

Alle andre kilder enn portalen i seg selv er sekundærkilder og har ikke annen relevans enn at de er samtidige med portalen. Kildene er stort sett fra Skandinavia. Det er en omfattende prosess å lete igjennom databaser over arkeologiske funn, for å se om det er noen verktøymodeller som kan brukes i vårt prosjekt.

Én ting vi merket oss, er at det ikke finnes spor av V-jern på Urnes, verken på skjæringene fra 1070 eller på den innvendige dekoren fra 1130. I dagens treskjæring er V-jernet svært mye brukt. Det er dette som skaper de mange detaljene. Men det er ikke funnet noen håndsmidde V-jern her til lands, og en studie av to bispebenker fra Mære kirke fra 1400-tallet viser at heller ikke her har V-jernet vært i bruk.

ØYSTEIN VIEM smir verktøymodeller, på feltessa.

Det får en til å undres over om V-jern først ble brukt etter industrialiseringen.

VI GÅR GRUNDIG TIL VERKS

Det er en svært omfattende prosess å gjenskape verktøyene portalen opprinnelig ble laget med. Vi starter med å hente torv i myra, vi røster malm, blestrer jern og lager verktøymodeller som samsvarer med de modellene vi gjennom studier av både portalen og arkeologiske funn har kommet frem til at må ha vært brukt.

Det neste er skjefting. Da må vi først lete frem aktuelle skaftmodeller, finne ut hvilket materiale skaftene er fremstilt av, samt skaffe/fremstille limstoffer for å feste tangen til skaftet. Så langt har vi prøvd å bruke kvae fra gran og bek fra

bjørkenever som limstoff. Disse blir fylt i hullet til tangen, så blir tangen varmet opp og presset inn. Verktøyene må til slutt kvesses. Vi har testet kvessing med slipesteiner, filer, naturbryner og til slutt polering med lærreim. I denne delen av prosessen har autentisiteten blitt nedprioritert, da det potensielt kan bli svært kostbart å gjøre som i 1070. I ytterste konsekvens måtte vi ha tatt stilling til om vi skulle ha hentet bryner i Sogndal eller lokalt der vi har verkstedene. Profilene på de middelalderske treskjærerjernene må likevel kvesses på samme måte som det ble gjort den gang, så håndbryner vil bli brukt før verktøyene poleres. Dette fordi eggen er konveks, og ikke uslipt, som er mest vanlig i dag.

KNIVSPISS MED TREKULL

Et annet spørsmål er hvilken metode og hvilket verktøy som opprinnelig ble benyttet til påtegning og overføring av mønster til portalen? Dette er et vanskelig punkt i prosessen, da disse sporene stort sett er skåret bort. Vi har noen få eksempler på at rissenål/knivspiss og rissepasser ble benyttet. Men etter en del forsøk har vi kommet frem til at en knivspiss med trekull som knuses til pulver og gnis ned i risset, er en svært effektiv metode. Da får man en presis linje som ikke viskes ut selv om håndbaken glir over emnet. Det er hevet over enhver tvil at mønsteret på portalen er svært elegant komponert, og at det må ha vært ferdig komponert på portalen før selve skjæringen startet. Vi har

HER ER LINJEN de først har skåret inn, blitt justert litt nedover. Utsnitt fra 3D-modellen

Fra venstre båtstrykarjarn, grøpjern, grøypjern, såtjern, såtjern.

DETALJER I VERKTØYSPOR, her øverst på døren. Godt beskyttet, lett å lese hvilke verktøy som har vært brukt, og hva som har skjedd.

funnet noen få justeringer av linjer, hvor første utkast ble justert før den endelige utskjæringen tok til.

Mange steder på portalen kan vi finne spor av navar, middelalderens bor. Den har blitt brukt til dybdestopp, altså en markering av hvor dypt dekoren skal gå, og til å lage start­ og stoppunkter med under skjæringen. I trange partier med sterk bue er det bare brukt navar. Kombinasjon av navar og treskjærerjern fungerer ellers svært godt når man skal jobbe så dypt som det er blitt gjort på denne portalen.

EN DØR FRA 1070

I tillegg til selve portalen skal vi også rekonstruere en dør fra Urnes kirke. Døra er utfordrende å jobbe med, siden vi er usikre på både metodene og verktøyene som opprinnelig ble brukt. Den er laget av to furuplanker, én brei og én smal, og sammenføyningene er av håndverksmessig svært høy kvalitet. Disse er sammensatt med not og fjær, som igjen holdes sammen med noe vi kaller rekspon, drevspon eller dragspon . Det som er interessant med døra, er at den er satt sammen med not og fjær i en tid da det antagelig ikke fantes høvler. Dermed er not og fjær fremstilt med andre verktøy og gjennom en annen arbeidsprosess enn vi ville ha benyttet i dag. Her er det få verktøyspor å forholde seg til, da døra ikke er demontert, men øks, pjål, og grøypjern kan ha vært benyttet. Det er imponerende hvordan sammenføyningen mellom de to delene er helt presis, og at ikke et eneste feilhugg med øksa er å se. Dette viser kvaliteten på håndverkerne som har bygget kirken.

EKSPERIMENTELL ARKEOLOGI

Deler av dette prosjektet faller inn under det som kalles eksperimentell arkeologi. Det kanskje mest opplagte er jernblestringen og gjenskapingen av verktøyene vi holder på med. Verktøyspor, og letingen etter disse på portalen, kan også anses som en form for arkeologi. Vi undersøker,

HØVELBENKEN SOM BENYTTES i rekonstruksjonsarbeidet, er en rekonstruksjon av en arbeidsbenk fra middelalder. Illustrasjoner og arkeologiske funn ligger til grunn. I og med at gulvene i middelalder ikke var flate, har benken tre føtter – og vil dermed stå stødig også på ujevnt underlag.

VERKTØYSPOR i den gjennombrutte dekoren over døren. Her har en 2-er, 3-er, 7-er og en kneppert vært i bruk.

Vi skal også rekonstruere en dør fra Urnes kirke. Døra er utfordrende å jobbe med, siden vi er usikre på både metodene og verktøyene som opprinnelig ble brukt.

dokumenterer og prøver å gjenskape både verktøyene og arbeidsprosessene som foregikk i 1070. Så hvis man er litt raus, kan man se på hele prosjektet fra et arkeologisk ståsted og få noen teorier bekreftet og noen avkreftet. Uansett blir mye og ny kunnskap løftet frem.

Samarbeidet mellom arkeologer og håndverkere er også verdifullt, man får utnyttet den ulike kompetansen man sitter på. Dette prosjektet bidrar med ny kunnskap og ny forståelse av håndverkeren i middelalderen, gjennom erfaringer som kommer frem gjennom kopieringsarbeidet. Prosjektet avsluttes i 2024, og da har vi flere svar som vi gjerne deler med dere.

KAI RUNE JOHANSEN

Driver eget verksted på AKS, Auskin

Kreative Senter, og jobber ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter som håndverker, bygningsvernrådgiver og formidler.

PJÅL, middelalderens høvel, som man brukte for å justere og glatte overflater.

FORNYELSE OG VERN MED LOKALHISTORISK BETYDNING

ØNSKET Å GJENSKAPE STILEN FRA 1921

I 2017 fant Annicken Thrane-Steen drømmehuset på

Eidsvoll i Akershus. Endelig kunne hun realisere drømmen om å skape et sted hvor kunstnere kunne jobbe og vise kunst. I dag har hun nådd målet. De kjente arkitektbrødrene Arnstein og Eilif Arneberg utformet denne sorenskrivergården fra 1921i nyklassisistisk til.

tekst: Terje Hansteen

foto: Terje Hansteen og Wergelandshaugen

Wergelandshaugen hadde stått tomt i mange år da kunstner Annicken Thrane-Steen dukket opp en dag i 2017, etter å ha fått et tips fra en venn på Eidsvoll.

– Jeg likte med en gang sjelen i huset, stemningen her, ja det føltes veldig riktig da jeg kom hit, forteller Thrane-Steen som fikk tilslaget på den tidligere sorenskrivergården i konkurranse med flere andre interessenter. Siden har hun viet mesteparten av tiden sin til å restaurere og få stedet til å skinne igjen.

Selve navnet Wergelandshaugen stammer fra tiden da Henrik Wergeland og Camilla Collett bodde i området på midten av 1800­tallet, da faren deres var prest i Eidsvoll kirke. Villaen med et bruksareal på 553 kvadratmeter sto ferdig i 1921 og det var de kjente arkitektbrødrene Arnstein og Eilif Arneberg som utformet den i nyklassisistisk stil. Opprinnelig var Wergelandshaugen bygd som privatbolig for skogeieren i området, men ble kjøpt av staten i 1927 og brukt som bolig og kontor for den lokale sorenskriveren. Senere har det også vært legekontor i den gamle stallbygningen ved siden av. På folkemunne har villaen i alle år blitt omtalt som «sorenskrivergården».

FORNYELSE OG VERN

Thrane-Steen har hele tiden vært opptatt av å pusse opp villaen i tråd med hvordan hun tror den så ut opprinnelig.

– Jeg har villet gjenskape stilen fra 1921, Louis - seize – stilen fra slutten av 1700-tallet som huset er basert på, slik Arnstein Arneberg mente var typisk norsk herskapsstil på den tiden. Men selv om huset er fra 1921, har det interiør og eksteriør som er preget av veldig mange forskjellige stilarter. Resultatet av arbeidet vi har gjort har blitt en kombinasjon av fornyelse og vern. Prosessen med å restaurere har vært veldig morsom, og med meg på laget har jeg hatt veldig dyktige håndverkere med spisskompetanse, forteller Thrane-Steen entusiastisk. Hun synes at villaen har en kjempespennende historie å fortelle, en historie hun gjerne vil dele med andre. Thrane-Steen som også er veldig historisk interessert, har snakket med naboer, lest historiske verker, sett på gamle bilder og kikket på avisartikler, for å kunne danne seg et bilde av hvordan huset så ut på tyvetallet.

– Jeg ønsker å sette stedet i stand slik at lokalbefolkningen og tilreisende fra andre deler av landet og turister kan oppleve norsk arkitektur og stedets og områdets

historie, sier Thrane-Steen som ikke legger skjul på at det har vært noen skjær i sjøen underveis i prosessen.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle møte et såpass tungrodd system, da jeg kjøpte bygget. Byggesøknaden tok veldig lang tid, og det ble stilt veldig mange krav. Eidsvoll kommune har vært veldig opptatt av at regelverket følges, men jeg tror de er fornøyde med resultatet i dag. Arbeidstilsynet mente på sin side at det var uforsvarlig å jobbe i gamle bygg og stilte også en rekke krav. Det ble en stri tørn, men heldigvis fikk vi fritak for en rekke av disse kravene. Jeg har aldri angret på at jeg satte i gang med å pusse opp, men det er veldig forståelig at mange bygg ikke blir restaurert når det stilles såpass mange krav.

LAG PÅ LAG MED GULV

Annicken Thrane-Steen kan fortelle om en omfattende restaureringsprosess. Det hele startet sammen med eksperter fra MiA (museene i Akershus) og Historiske Hus. – Den gamle Sorenskriverboligen ble grundig gjennomgått og utredet, både utvendig og innvendig. Jeg brukte ett år på å finne de rette personene med den grunnleggende ekspertisen som kunne restaurere bygget på best mulig måte og

Eidsvoll VIKEN Oslo

–

har en kjempespennende historie å fortelle, en historie jeg gjerne vil dele med andre, sier eier Annicken Thrane –Steen med skiltet som forteller om stedet.

som var lokale. Jeg har søkt å bruke lokal arbeidskraft og lokale materialer gjennom hele prosessen, og gjenbrukt materialer der det var mulig, forteller Thrane-Steen.

Deler av råtne materialer og deler av bærebjelker ble skiftet ut og den vannskadede terrassen og hovedtrappen ble revet og erstattet i tråd med bygningens stil.

Det var lag på lag med gulv fra mange år med forskjellige familier gjennom tidene. Over 700 kg med linoleum ble båret ut, og en større mengde med parkett og vegg til vegg tepper. På et av rommene var det fire lag med gulv og badet hadde dobbelt sett med varmekabler og fliser over hverandre. Kistemuren i kjelleren var malt med tett akrylmaling hvor vannet rant ut da malingen ble fjernet. Det tok 14 dager med hard jobbing å slipe bort maling og puss utenpå kistemuren for å få frem de nydelige steinene. Det skjulte elektriske anlegget var ødelagt, metallrørene som jordet anlegget var sagd over i flere rom og vannrørene var sprukket og rustne.

MÅTTE FJERNE GAMLE RØR

EIENDOMMEN ER SPESIELL i stil og utforming, og akkurat detaljeringen på utvendig fasade finner man ikke noe annet sted, ser Vegard Røhme, arkitekt, rådgivningskonsulent og håndverker i Akershus bygningsvernsenter i en artikkel i Eidsvoll Ullensaker Blad.

– En elektriker, ekspert på sammenkobling av gamle og nye elektriske anlegg har jobbet i flere år med å reparere og installere nytt forsvarlig system etter dagens krav, men med elementer, brytere og stikkontakter i samme stil og materiale, bakelitt, fra 1920-tallet. Rørleggeren måtte fjerne alle gamle rør og legge nytt røropplegg for både vann og kloakk, og varme. Sentralfyren er kastet ut og erstattet med nytt biologisk flisfyrt anlegg fra bygget ved siden av, som gir vannbåren

WERGELANDSHAUGEN

varme til alle husene, gamle og nye. Radiatorene var rustne og erstattet med nye ovner i gammel stil som ligger bak de fine dekorerte radiatorskjulerne, sier Thrane-Steen. – Maleren kom tidlig inn og rommene ble malt og tapetsert i nært samarbeid med Historiske Hus, som skrapte seg gjennom malinglagene, tok fargeprøver fra alle rommene og fant underliggende tapeter. Det var mange diskusjoner med maleren om hvor fargeoverovergangene mellom tak, vegger, vinduer og dører gikk. Ingen overflater er hvite, alle fargene i tak og vegger er blandet spesielt for hvert rom for å bevare harmonien, en dempet dus fargekomposisjon, som gjenspeilet

Louis Seize stilen fra 1700-tallet, også kalt Gustaviansk stil i Sverige.

STALLEN BLE TIL KAFÉ

Stallfløyen ble opprinnelig bygget som garasje, utedo og stall, med kuskeloft.

I 1927 når Sorenskriveren flyttet inn kom arkitekten tilbake og gjentegnet fløyen til sorenskriverkontor med garasje, mottakelsesrom, hvelv, kontorer for fullmektiger og sorenskriveren selv. I 1978 kjøpte kommunelegen stedet og omgjorde hele fløyen til legekontor.

– Lokalene var så slitne og fulle av mus da jeg overtok at vi måtte rive ned alt innvendig av gulv og vegger. Planen var i

starten å skape et atelier, slik at også taket ble revet for å få mer åpent rom og større takhøyde. Rehabiliteringen av fløyen er basert på en tanke om revitalisering av den gamle stallen. Med synlige bærebjelker og rå tre materialer, litt røft ubehandlet estetikk, hvor finerplatene er synlige og utgjør overflaten på innvendige vegger. I 2021 kom vi i kontakt med en kokk og vi bestemte oss for å endre konseptet og starte en kafe i lokalene.

ØNSKER Å ALMINNELIGGJØRE KUNSTEN

I tillegg til å restaurere selve villaen og den tilhørende stallen som nå har blitt

– JEG HAR villet gjenskape stilen fra 1921, Louis - seize – stilen fra slutten av 1700-tallet som huset er basert på, slik Arnstein Arneberg mente var typisk norsk herskapsstil på den tiden. Her ser vi hvordan inngangspartiet er satt i stand.

DET VAR MANGE diskusjoner med maleren om hvor fargeovergangene mellom tak, vegger, vinduer og dører gikk.

Jeg har søkt å bruke lokal arbeidskraft og lokale materialer gjennom hele prosessen, og gjenbrukt materialer der det var mulig.

STOR LOKALHISTORISK BETYDNING

– Dette er en eiendom med mange muligheter, og vi er veldig glade for at den blir satt i stand og tatt i bruk igjen. Det er viktig at det ikke endres for mye. Samtidig er vi opptatt av at man må legge til rette for fortsatt bruk, eksempelvis med modernisering av kjøkken og bad. Det blir en kombinasjon mellom fornyelse og vern. Eiendommen er spesiell i stil og utforming, og akkurat detaljeringen på utvendig fasade finner man ikke noe annet sted, ser Vegard Røhme, arkitekt, rådgivningskonsulent og håndverker i Akershus bygningsvernsenter i en artikkel i Eidsvoll Ullensaker Blad.

Mens Kulturminnefondet skrev dette i sin begrunnelse for tildeling av 1, 2 millioner til istandsetting: «Huset ligger langs pilegrimsleden i et område med verneverdige villaer og det gamle Eidsvoll kurbad, i dag Kulturhuset Badet. I tillegg til å ligge i et viktig kulturmiljø, har huset vært i bruk som sorenskriverkontor og legekontor, og har derfor stor lokalhistorisk betydning».

– LOKALENE VAR SÅ SLITNE og fulle av mus da jeg overtok at vi måtte rive ned alt innvendig av gulv og vegger, forteller Annicken Thrane – Steen. . Opprinnelig var Wergelandshaugen bygd som privatbolig for skogeieren i området, men ble kjøpt av staten i 1927 og brukt som bolig og kontor for den lokale sorenskriveren

EIEREN

kafé med det klingende navnet Amalies Have, har Thrane-Steen fått satt opp fire små bygninger som skal tjene som boliger, og et atelier for kunstnere. Store, luftige og lyse rom skal inspirere tilreisende kunstnere som kan oppholde seg her i tre måneder om gangen.

– Jeg ønsker både å tilgjengeliggjøre og alminneliggjøre kunsten, og jeg ønsker å hjelpe kunstnere som er i starten av

karrieren. Dessuten vet vi jo at det er vanskelig for kunstnere å finne atelierer. Jeg ser for meg en blanding av kjente og ukjente kunstnere, både norske og utenlandske, og vil også gjerne ha inn både forfattere og musikere.

– Er drømmen du hadde i ferd med å realiseres?

– Ja, det er den, og det er nå vi virkelig starter og det kommer til å bli veldig moro.

Resultatet er jeg veldig fornøyd med, og det har blitt mye mer enn drømmene jeg hadde for stedet. Mye nytt har kommet til, for eksempel utformingen av hagen som gjør at huset kommer bedre fram. Vi skal lage blomstereng på baksiden av huset, der hvor den store terrassen er. Til beitemarkene rundt her får vi nå sauer, sier Annicken Thrane-Steen

MEN SELV OM HUSET er fra 1921, har det interiør og eksteriør som er preget av veldig mange forskjellige stilarter.

ER OPPTATT av at man må legge til rette for fortsatt bruk, eksempelvis med modernisering av kjøkken og bad, mens mange av de andre grepene er tilbakeføringer.

LEVESETT PÅ TRONDENES

I HØGMELLOMALDEREN

Tore Einar Johansen, Frode Hansen og Ove Magnus Bore står bak en artikkel i Fortidsvern nr 2/2022 om Trondenes middelaldergård med tittelen ‘Her kan du oppleve middelalderen’. I to avsnitt kalt ‘Årestua’ og ‘Stor usikkerhet’ redegjør de for de valgene som er tatt ved utforming av bolighuset (årestua) i friluftsanlegget (fig 1). Jeg er uenig i resonnementene og ønsker derfor å gi min begrunnelse for en huskonstruksjon og en kontekst som avviker sterkt fra det Sør-Troms museum har laget (fig 9 a-b).

tekst: Reidar Bertelsen

1 Professor emeritus i historisk arkeologi, UiT og professor II, Museum Nord. <reidarbertelsen@gmail.com>

Et slikt fullskalabygg er en effektiv formidlingsmetode, men den kan ikke ta hensyn til usikkerhet og alternativer. Bygget vil bli oppfattet som et velbegrunnet og autentisk bilde av den regionale byggeskikken i

høgmellomalderen. Museet kaller bygget for en rekonstruksjon til tross for at det mangler forankring i empiri1 fra den nære regionen i mellomalderen.

Målet var å gjenskape ei bygning som det blei funnet rester av ved utgraving i

gårdshaugen på Trondenes i 1962–64 og som er datert til 1200­tallet på bakgrunn av gjenstandsfunn (Ramstad 1964). At bygningsrestene stammer fra gårdshaugen ved Trondenes kirke er viktig i denne sammenhengen fordi dette er vitnesbyrd

1 Jeg bruker termen ‘empiri’ i stedet for ‘forskningsdata’ fordi data har fått et utall av betydninger i dagligspråket. Jeg forsøker å

unngå forvirring.

FIG 9 A. Artikkelforfatterens rekonstruksjonsforslag med markering av veggrøft og åpen langside slik at grindkonstruksjonen er synlig.

om levesettet til de som bodde der. Min vei til et rekonstruksjonsforslag er å ta konteksten empirien er hentet fra på alvor og jeg oppfatter det selvsagt slik at byggeskikk er en integrert del av samfunnets materielle kultur.

BOPLASSHAUGER OG GÅRDSHAUGER

Gårdshaug er en kulturminnetype som i hovedsak finnes på kysten av NordNorge fra Finnmark til Namdalen (fig 2) (Bertelsen 2020). Den tetteste forekomsten er i Sør-Troms, Vesterålen og Lofoten (fig 3) (Martens 2016). Gårdshaug er en variant av en kulturminnetype som vi kan kalle boplasshaug. Varianter av boplasshauger finnes i mange deler av verden der boplassen av en eller annen grunn sto på samme sted over et langt tidsrom og der praksis var å dumpe avfall på selve boplassen. Boplasshauger er ikke en sjeldenhet i Norge, best kjent er kulturlagene i mellomalderbyene. I nord opptrer to typer av boplasshauger, knyttet til lokaliteter som i alt vesentlig vitner om gårdsdrift og den andre typen finner

vi i fiskevær som knapt kan kalles gårder (Bertelsen 2011, Wickler og Narmo 2014). Vi kjenner til både norske og samiske boplasshauger (Andersen 2019).

Bolasshaugene kom til ved at et tun sto på samme sted over lang tid. Det førte til at når bygninger raste sammen av elde og nye blei reist på restene av de gamle, så oppsto det tjukke avfallslag. I tillegg inneholder boplasshaugene alle former for avfall som husholdningene produserte: matavfall, trekol og aske fra ildstedene, produksjonsavfall fra tillaging av redskap, møkk fra buskapen, gjenstander som var gått ut av bruk og gjenstander som folk hadde mistet gjennom århundrene. Boplasshaugene er i realiteten avfallsdeponier eller søppelfyllinger som også har tjent som en integrert del av livsmiljøet gjennom generasjon etter generasjon. Huskonstruksjonen var slik at bygningene i sjeldne tilfeller varte lenger enn 50–75 år før de måtte fornyes og at gjenbruk av stein, treverk og annet materiale førte til at ruinene av eldre hus bare er bevart som

fragment (Bertelsen 2018, 2019, 2020).

Generelt er det slik at sentrum av haugen inneholder de best bevarte restene av alle typer avfall og at den ytre delen (bremmen) består av sterkt omrotet og omdannet jordmasse som i hovedsak tjente som dyrkingsjord. Tunets andel av boplasshaugens areal er vanskelig å fastslå, men observasjoner fra noen undersøkelser tyder på at tunet kan ha utgjort under 5 % av haugenes areal. Arkeologer kaller gjerne menneskeskapt jord for kulturlag. Dette er en eufemisme. I realiteten dreier det seg om resirkulering av søppel og skrot, eller sagt med dagens miljøterminologi: ressurser som kunne brukes på nytt (Bertelsen og Urbańczyk 1985).

Boplasshaugene er høgt verdsatte kilder til kunnskap om levd liv i nær og fjern fortid, men de har vist seg utfordrende å undersøke fordi vi ennå ikke er nær å kunne utnytte det som er mulig å avsløre om levd liv gjennom naturvitenskapelige analyser. Avfallslagene er dessuten bygd opp av rester fra talløse enkeltbegivenheter som

FIG. 1. ÅRESTUA på Trondenes slik den framsto tidlig på våren 2019. R.Bertelsen

teoretisk sett burde kunne skilles fra hverandre. Men, dette har i praksis vist seg å være et uoppnåelig mål. Et problem i tillegg er at også folk i fjern fortid hadde spade slik at vi ofte finner at jord som opprinnelig var deponert ett sted har skiftet posisjon eller er spredt ut over. I sekundærlitteraturen om boplasshaugene, kan vi møte ei forestilling om at avleiringene er velordnet slik at ‘man kan bla seg bakover i tid gjennom utgraving’. Dette er feil, kulturlagene framtrer som kaos, men systemet lar seg avsløre et stykke på vei gjennom grundig analyse (Bertelsen og Urbańczyk 1985).

Det er særlig avfallet som er informasjonsbærere og særlig verdifulle i denne sammenhengen er husenes jordgolv i de tilfeller der de kan identifiseres. Grunnen til dette er at de utgjør lukkede tidskapsler som er bygd opp i husenes brukstid. Husrestene ligger på kryss og tvers, slik at arkeologen skal være heldig om større deler av en husruin kommer innafor undersøkelsesfeltet selv om man holder seg til sentrale deler av haugen.

Til nå har alle undersøkelser vært innrettet på å forstå hvordan boplasshaugene er bygd opp. Boplasshaugene gir oss ikke uforstyrrede husruiner, men de gir oss til gjengjeld en uendelighet av opplysninger om levd liv. Dette er et av punktene der Johansen, Hansen og Bore trår feil ved at de avskriver den empirien som stammer fra boplasshauger fordi de husrestene som er dokumentert er fragmentariske. Mitt synspunkt er at det er boplasshaugenes

karakter som har gitt oss denne empirien. Bygningsrester fra andre typer kontekster er ikke nødvendigvis relevant for en rekonstruksjon av årestua på Trondenes.

Det er gode grunner til å knytte boplasshaugene i Nord-Norge til fiskerbondehusholdet som oppsto i slutten av yngre steinalder og som har vært en rød tråd gjennom tidlig metalltid, jernalder, mellomalder og langt inn på 19-hundretallet. Den kyststripa der vi finner boplasshaugene, enten det dreier seg om gårder eller fiskevær, er også fiskerbøndenes arena (Bertelsen 2018, 2019).

FISKERBONDEHUSHOLDET

Dette er et levesett der gårdsdrift og fiske/ jakt/fangst var kombinert på en slik måte at jordbruket var hovedbeskjeftigelsen for husholdets kvinner og fiske/jakt/fangst for de av mennene som hadde forutsetninger for å kunne delta. Det var rett nok et vanlig fenomen i norsk fortid at menn dreiv jakt og fiske når gårdsdrifta tillot det, men i fiskerbondehusholdet var det hovedbeskjeftigelsen for menn, også når det var i konflikt med innsatsbehov i gårdsdrifta (Grøttland 2001, Elstad 2002). Fiskerbonden var altså ikke én person, men samlivet og samarbeidet mellom ‘ei bonde’ og en fisker Arkeologiske undersøkelser i boplasshaugene vitner om at dette levesettet har sine røtter i sluttfasen av yngre steinalder, da feholdet fikk innpass i kystfolkets økonomi. Dette gjelder både gårder og fiskevær (Bertelsen 2011, 2018).

FIG 3. KART som viser de kjente boplasshaugene. Martens 2016

FIG 2. GÅRDSHAUGEN på Å i Lavangen i 1980. Dette er nabogården til Soløy. R.Bertelsen

Forklaringa på at fiskerbondeboplassen gjerne holdt seg på samme sted gjennom århundrer er nok sammensatt. En åpenbart tungtveiende faktor var alle de kravene som måtte tilfredsstilles når stedsvalget for boplass skulle avveie hensyn til gårdsdrift, fiske, jakt og fangst. Andre mulige faktorer kan sammenfattes i begrepet ‘inertia’, ikke heilt treffsikkert oversatt til ‘tradisjonens treghet’. En detaljert redegjørelse for dette kan ikke få plass i denne sammenhengen, men hovedsaken her er å konstatere at boplassen lå på samme punkt gjennom århundrer. At alle de ressursene som inngikk i fiskerbondehusholdet, blei henta inn til dette tunet, både fra land og hav. Og, at disse ressursene inngikk i et kretsløp der de til slutt endte opp som førsteklasses dyrkingsjord i den nærmeste sonen rundt tunet (bremmen). Bygningsrester var en del av dette kretsløpet (fig 4).

NAUST

Alle kjente boplasshauger, bortsett fra to–tre, ligger ved sjøen. Der hvor det har skjedd få eller ingen inngrep i ny tid, kan vi finne ruiner av naust like ved boplasshaugen og det er spor av en sti mellom tun og naust. I heldige tilfeller er også støa (båtoppdraget) bevart. Det er boplasshaugen med tun og dyrkingsjord, naustveien, naustet og støa som utgjør fiskerbondeboplassens primære fysiske strukturer og som sammen synliggjør levesettet. I naustet sto båten(e) som i tillegg til å være avgjørende for halvdelen

av livsoppholdet også var transportmidlet som på de fleste stedene var avgjørende for kontakt med omverdenen. Jeg er enig med Johansen, Hansen og Bore når de beklager at det ikke er bygd et naust i tilknytning til Trondenes middelaldergård. Men, jeg er ikke like overbevist om at det ikke lot seg gjøre å få dette til.

KULTURLAG OG BYGNINGSRESTER

PÅ TRONDENES

Haugen kan ha dekket et areal på opp mot 20 000 m² (fig 5). Men, i dag er det bare omtrent 16000 m² som er bevart og det er bare godt og vel 80 m² som er undersøkt. Vanligvis dekker gårdshaugene et areal på 2–3000 m². Trondenes-haugen må sees i sammenheng med den spesielle virksomheten som var knyttet til den store og viktige mellomalderkirka på stedet og at kirkebygget og kirkegården gradvis krevde større plass og derfor tvang fram ei forskyvning av tunet. I boplasshaugen på Trondenes er det funnet bygningsrester tilbake til ca 400–175 f.Kr. Men, siden under 1 % av det antatt opprinnelige arealet er undersøkt, så kan vi ikke si at den hittil eldste dateringa representerer haugens eldste fase.

Det aktuelle husfragmentet var midtre parti av et treskipet langhus med sentralt ildsted, svakt krumme yttervegger og en treplatting som kvilte på jordgolvet og som dekte deler av golvarealet. Denne plattingen hadde to nivåer og det understreker at den lå direkte på jordgolvet. Det var ingen spor av noe som kunne tolkes som syll

2 Stratigrafisk enhet er jordlag eller annen struktur som skyldes en identifiserbar bestemt opphavssituasjon.

for en bærende yttervegg og til forankring av et tregolv. På tross av dette hevder Johansen, Hansen og Bore at ‘løsningen med jordgravde stabber fremsto som den mest sannsynlige byggemåten for årestua på Trondenes’. Disse jordgravde stabbene var et påfunn for å gi forankring av syllstokker. Dette fører videre til en påstand om at skjelternaustet fra 16-hundretallet på Stangnes (på Senja), var det mest relevante forbildet for bygget museet skulle realisere. Det er 3 århundrer yngre enn høgmellomalderhuset på Trondenes og det er en heilt annen hustype.

Jeg hevder å ha solid erfaring når det gjelder å identifisere og skille ut stratigrafiske enheter2. Jeg har sett kritisk på Ramstads oppmålingsskisser av den konteksten der den aktuelle husruinen hørte til for å ta med de observasjonene som kan tenkes å ha noe med huskonstruksjonen (Ramstad 1964). Mine funn er illustrert i fig 6. Ramstads dagbok inneholder også ei skisse han har laget i ettertid, der mulige stolpehol er satt i system. Her må vi ha for øye at denne skissa kan være et aggregat av minst to ulike faser og at dette er uttrykk for Ramstads ettertanker da undersøkelsene var avsluttet (fig 7). Vi må i alle fall kunne konstatere at det sannsynligvis var fleire stolpehol enn de som kom med på plantegninga av husfragmentene. Dokumentasjonen peiker entydig mot et hus uten bærende vegger, men med fire rekker stolper som bærer taket (grindbygg).

FIG 4. PRINSIPPSNITT av gårdshaug. Deadline Media v/Aslaug Willumsen etter skisse fra R.Bertelsen

FIG 6. EKSTRAKT av Yngvar RAMSTADS planskisse av husruin datert til 12-hundretallet. R.Bertelsen

FIG 7. SKISSE FRA RAMSTADS DAGBOK der han viser hvordan han i ettertid så for seg husruinen i plan

FIG 5. UTSNITT av gårdshaugen på Trondenes, sett fra sør. R.Bertelsen 2021

EN REGIONAL BYGGESKIKK I MELLOMALDEREN?

I alle epoker av fortida, der vi har god empiri, ser vi at det er regionale ulikheter i materiell kultur. I såpass fjern fortid som høgmellomalderen er det ikke mulig å se noe som kan kalles felles nasjonal materiell kultur. Men, det gir også utfordringer for den som har til ambisjon å lage rekonstruksjoner basert på fragmentarisk empiri. En viktig metode er å bruke sammenligningsmateriale (analogier3) fra andre steder der kunnskapen er bedre fundert. Her gjelder det strenge, men uklare regler i forskningssammenheng. Hovedsakelig er poenget at konteksten må være mest mulig lik og at det er nærhet i tid og rom.

Av det jeg har skrevet ovenfor, så framgår det at jeg ikke ser på byggeskikk som en lausrevet del av levesettet, men som en integrert del som er formet av sosial struktur og dagligliv. Husenes form og innredning var til gjengjeld rammene for nettopp sosial struktur og dagligliv. Her er det et gjensidig forhold lik det vi i dagliglivet kaller ‘høna og egget’. Byggeskikken var også ei av forutsetningene for dannelsen av boplasshaugene. Dette gjør at jeg ikke vil søke analogier utenfor det området der vi kjenner boplasshaugene. Videre vil jeg være åpen for at også boplasshaugregionen kan ha lokale ulikheter fra nord til sør og ganske sikkert fra øst til vest. Jeg søker derfor sammenligningsmateriale så nært Trondenes som mulig, innafor det vi kan kalle et lokalsamfunn.

ENDRINGSHORISONT I SEINMELLOMALDEREN?

Noen forfattere fremmet en hypotese på 60- og 70-tallet om at kulturlagsveksten i boplasshaugene hovedsakelig skyldtes neglisjering av gårdsdrift etter at tørrfiskhandelen blei viktig (f.eks. Sandnes 1977). Dette førte til en interesse for å undersøke om det lot seg gjøre å måle kulturlagsveksten over tid. Dette har bare vært mulig ved utgravningene på Soløy og den store boplasshaugen knyttet til havneområdet i Storvågan (Vágar). Dette skyldes at en slik ambisjon fordrer ekstremt tidkrevende utgravningsmetoder.

På Soløy er det beregnet en tilvekstrate på 12,5 cm pr hundreår i høgmellomalderen og 8 cm i tida som fulgte. I Storvågan er de tilsvarende tallene 33 cm og 20 cm. Det er altså stikk motsatt av hva hypotesen om tørrfiskhandelens antatte innvirkning på gårdsdrift og kulturlagstilvekst skulle tilsi. Men, det leder til at det kan være interessant å se etter endringer i materiell kultur i overgangen mellom høg­ og seinmellomalder (Bertelsen og Urbańczyk 1985).

Undersøkelser av sammensetninga av funnmaterialet fra noen særlig funnrike lokaliteter, Trondenes, Storvågan i Lofoten og Alstadhaug på Helgeland tyder på at materialet fra de to siste hundreårene av mellomalderen gjenspeiler den materielle kulturen i byer som Bergen og Trondheim i langt større grad enn det en kan se i tidligere deler av mellomalderen (Berglund 2007, Brun 1996, Karoliussen 2008). Dette gjelder sannsynligvis heile den nordnorske kysten. De tynnere kulturlagene fra seinmellomalderen er derimot rikere på gjenstander, spesielt ting som hørte til matstellet og andre deler av husstellet (Holm-Olsen 1979, 1981, Bertelsen 1995). Mi tolkning av dette er at det skyldes jektefarten som oppsto i seinmellomalderen (Nielssen 2014), da nordlendingene overtok fiskefraktinga til Bergen fra kjøpmenn som tidligere hadde seilt nordover. En konsekvens av dette var at nordlendinger kom i nærkontakt med det urbane livet på en heilt annen måte enn før.

I tillegg blei både kongemakta og kirka representert i lokalsamfunnene med øvrighetspersoner som hadde sin kulturelle bakgrunn i de store byene, i særlig grad fra Danmark. Det lå i embetsfamilienes oppdrag å være ‘gode’ eksempler til etterfølgelse. Disse endringene blir gjerne beskrevet som framskritt, men vi ser også at den nordnorske kysten gjennom dette fikk en langt mer tydelig rolle som periferi sammenlignet med den urbane Nordsjø­ og Østersjøregionen. Et vitnesbyrd om denne kontakten er den store mengden av hanseatisk kirkekunst som fant veien nordover til kirkene langs kysten.

Jeg antar at i denne nye situasjonen, så var det langt større åpenhet for å innføre nye løsninger på mange felt. Det nye fikk

innpass, ikke alltid fordi det innebar bedre løsninger på praktiske utfordringer i dagliglivet, men fordi det innebar innordning i og tilslutning til en kulturell kontekst som kunne oppfattes som meir attråverdig enn den tradisjonelle. Her står byggeskikken sentralt fordi bolighuset var (og er) selve arenaen for levesettet.

Fraværet av entydige bygningsrester fra seinmellomalderen kan tenkes å ha sammenheng med at også nye bygningstyper var en del denne mangesidige kulturelle endringsbølgen. Kan nordlendingene ha tatt etter urban byggeskikk og i større grad oppført laftehus eller andre tømmerkonstruksjoner? Som en kan vente, er det få spor av dette i boplasshaugene bortsett fra mulige rester av syllmurer. Gjenbruk av materialer eller bruk av treverk som brensel må forventes å ha gjort store innhugg i restene av hus som hadde tjent sin tid. Dette er forenlig med hypotesen om at meir varige tømmerkonstruksjoner blei innført og at disse bidro mindre til vekst i avfallslagene. Det er sannsynlighetsovervekt for at ei omfattende endring i byggeskikken fant sted på 14- og 15-hundretallet, heller enn på 16-hundretallet som jeg har hevdet tidligere (Lind 2002). Mikalsens undersøkelse (2008) av det som da var kjent av bygningsrester fra nordnorske boplasshauger, har heller ikke funnet entydige belegg for tømmerhus som var eldre enn 14-hundretallet. Men, det vil, som han selv understreker, være grunn til å tro at ei endring strakte seg over noe tid. Det er all grunn til å regne med at nordlendinger kjente til ulike typer av tømmerhus i alle fall fra vikingtida av. Men, uten at det førte til en allmenn endring av byggeskikken. Den nordlige kysten trakk også til seg innvandrere gjennom store deler av både jernalder og mellomalder. Det er også åpenbart at noen hushold hadde levesett som ikke resulterte i boplasshauger. Derfor er det viktig at analogier hentes fra andre boplasshauger. Hypotesen min om en endringshorisont fører også til at jeg avstår fra å bruke analogier som er yngre enn 14-hundretallet.

NÆRHET I ROM OG TID

Hvor finner vi så sammenligningsmaterial som passer til mitt krav om bruk

3 Analogi betyr ‘likhet med hensyn til visse felles trekk’ (Det norske akademis ordbok).

Fraværet av entydige bygningsrester fra seinmellomalderen kan tenkes å ha sammenheng med at også nye bygningstyper var en del denne mangesidige kulturelle endringsbølgen.

FIG 8 A. Del av eldste HUSRUIN i gårdshaugen på Saurbekken, Harstad. Feltet er 5m bredt og ca 1m djupt. Midt i bildet går veggrøfta. Bak den sees tre stolpehull for takbærende stolper. R.Bertelsen

FIG 8 B. Plantegning av situasjonen på fig 8a. F2 er jordgolv, F3 er veggrøft, F4 er nedrast torvvoll. A4 er ildsted. Holm-Olsen/Bertelsen

FIG 8 C. Profil mot N (til høyre på fig 8a. D er ildsted i et yngre hus. Holm-Olsen/Bertelsen

av analogier? I tillegg til tunet på selve Trondenes, er det undersøkt deler av boplasshauger på tre andre gårder som hørte til kirkegodset i mellomalderen. Det er altså ikke bare geografisk nærhet mellom de aktuelle lokalitetene, de er også knyttet sammen som deler av samme eiendomskompleks. Det gjelder to gårder som blei lagt øde i seinmellomalderen, Saurbekken i Harstad, Stauran i Tjeldsund. En tredje gård, Soløy i Lavangen, overlevde seinmellomalderkrisa og hørte til den delen av kirkegodset som lå til annekskirka på Ibestad. Soløy var i bruk som gård fra slutten av vikingtid og tunet lå på boplasshaugen til utskiftinga på 18-hundretallet. Til sammen gir observasjoner fra disse fire lokalitetene oss informasjon om byggeskikken i den regionen som har hørt inn under Trondeneskirka i høgmellomalderen.

Disse bygningsrestene fra Trondenes, Saurbekken, Stauran og Soløy fra tidsrommet ca 1000 til 1350 gir oss et bilde av bygninger som videreførte tradisjoner fra førhistorisk tid. De bygningsfragmentene vi har til rådighet, viser som allerede nevnt en bærekonstruksjon av samme prinsipp som grindbygg, med to parallelle

takbærende stolperekker inne på golvarealet. Dette er et hovedprinsipp for jernalderens bærekonstruksjon langs Norges vestkyst, men variasjonen i detaljene er mange (Løken 1999).

Husrestene fra Trondenesbygda hadde spor av ei svakt buet grøft som avgrenset golvarealet og som kunne være nær en halv meter djup. I denne grøfta sto det stolper med halvparten så stor avstand som de takbærende stolpene inne i huset. Utenfor denne grøfta lå det rester av torvvegg og nedrast torvtak. Dette er trekk som først blei identifisert ved utgraving av den eldste husruinen i gårdshaugen på Saurbekken i 1972 (fig 8 a-c), men som i ettertid kan gjenfinnes i plantegningene fra Trondenes. Iakttakelser på Soløy og Stauran passer inn i dette. Det er litt uklart hva denne veggrøfta skulle tjene til. Min hypotese er at grøfta ga drenering av jordgolvet slik at det holdt seg noenlunde tørt i perioder da terrenget rundt var mettet av nedbør eller smeltevatn som kunne sige inn gjennom den porøse torvveggen.

Vegger og tak besto av gresstorv som var stablet opp på kunstferdig vis. I noen tilfeller kjenner vi eksempler på at torv

var tatt fra gressmarka på selve boplasshaugen. Dette skjønner vi fordi det ligger gjenstander fra eldre tidsperioder i nedraste torvvegger som ligger ovenpå jordgolv med gjenstander fra yngre tid (Bertelsen og Urbańczyk 1985). Vi kan ikke utelukke at noen hus hadde indre trekledning (panel) som delvis dekket torvveggene, men indikasjonene på dette er ikke entydige. I noen tilfeller er det funnet rester av båtbord som kan ha vært brukt i vegger eller tak.

MITT FORSLAG

Dette er hus som moderne mennesker vil finne det vanskelig å bo i (fig 9 a-b), men de hadde noen store fordeler i et fuktig og kjølig kystklima. Jordgolvet, torvveggene og torvtaket ga et visst varmetilskudd gjennom vinterhalvåret på grunn av biologiske nedbrytingsprosesser og gjennom forbrenning av biogass som steig opp gjennom jordgolvet (Bertelsen og Mook 2007).

Alle materialene som skulle til ved bygging og vedlikehold av et slikt hus, var tilgjengelige lokalt. Det var altså en nær sammenheng mellom den spesielle levemåten som hørte til fiskerbondehusholdet og husets karakter.

FIG 10. TRONDENES og omegn, med de omtalte lokalitetene markert. Kartgrunnlag fra Norge i bilder.

Det jeg har forsøkt å beskrive her, var en konservativ byggeskikk i høgmellomalderen. Husene var deler av omfattende gjenbruk av avfall der det meste av ressursene som blei tatt inn til tunet, blei brukt i fleire omganger. Hovedutbyttet var prima dyrkingsjord, av stor betydning for at det marginale jordbruket fikk best mulige vilkår4. Jeg vil ikke hevde at dette systemet for gjenbruk var planlagt og tenkt ut som en måte å takle klima og andre utfordrende vilkår for et nordlig jordbruk. Jeg ser på nedarvede erfaringer som ei mer sannsynlig forklaring på at man holdt fast på en levemåte og en materiell kultur som fikk sitt uttrykk i boplasshaugene.

Mitt forslag til rekonstruksjon av husresten som blei funnet i boplasshaugen på Trondenes er ikke nødvendigvis den eneste mulige i alle detaljer, men prinsippet er i samsvar med de bygningsrestene fra høgmellomalderen som er funnet i det lokalsamfunnet som var knyttet til Trondenes (fig 9 a-b). Derfor er jeg trygg på at høgmellomalderens bygdefolk i regionen ville nikket gjenkjennende selv om de nok kunne ønske å rette på detaljer.

Et åpenbart problem er at denne rekonstruksjonen ville føre til større utfordringer

for driften av Trondenes middelaldergård som publikumsanlegg enn det bygget som står der nå. Men, løsninga kan ikke ligge i å se heilt bort fra empirien og skape noe som ikke har forankring i regional byggeskikk. Noen tilpasninger til vår tid må gjøres for at det skal være tillatt å slippe folk inn, men her har museet forlatt det vi tross alt kan vite. Jeg er overbevist om at muligheten til å gi innsyn i de reelle kontrastene mellom det moderne menneskets levemåte og det som fiskerbondehusholdet i høgmellomalderen fant seg til rette i, ville være en fascinerende attraksjon. Den største utfordringa er å finne en måte å demonstrere den unike sirkulære økonomien på som knytter hus og boplasshaug sammen. I denne sammenhengen ville et naust hatt stor betydning.

Jeg meiner at Sør-Troms Museum har trått feil i utforminga av årestua i Trondenes middelaldergård. Det manglende samsvaret med empirien fra den nære regionen er påfallende. Det bygget som nå står på Trondenes er en fremmed fugl og slett ikke velegnet til å vise fram særpreget ved levd liv på Trondenes i høgmellomalderen.

Resonnementene til Johansen, Hansen og Bore inneholder ikke noe forsøk på å

4 Da den systematiske registreringa av automatisk freda kulturminner foregikk, på 60- og 70-tallet, var det en sikker metode for å finne fram til boplasshauger å spørre kvinnene i bygda: ‘ hvor henter dere blomsterjord?’

5 Denne artikkelen blir også publisert i Håløygminne nr 1 – 2023.

sette byggeskikken inn i en sammenheng, verken historisk eller når det gjelder materiell kultur i sin alminnelighet. De har ikke gitt oss noe forslag til å forstå hvorfor ei endring skulle ha skjedd før høgmellomalderen. Museets årestue har takbærende tømmervegger (skjelter) og ingen takbærende stolper. De eksemplene vi har fra nærområdet viser til et stolpebåret tak (grindkonstruksjon). Årestua, slik den nå er, har omfattende bruk av laft i gavlene. Dette savner forbilder fra det området og det tidsrommet der det er forsvarlig å hente analogier.

Tregolvet inne i museets årestue kviler på syllstokkene og er heilt ulikt den plattingen som blei funnet i den originale årestua. En siste avgjørende mangel er at det ikke er gjort noe forsøk på å vise at årestua sto på og i avfallslag som i alle fall var halvannet tusen år gamle og at dette huset kom til å gi sitt bidrag til den sirkulære økonomien som avfallslagene utgjorde. Dette siste ville være ei stor utfordring å formidle, men jeg kan tenke meg fleire alternative metoder for å få dette fram5 .

Denne artikkelen er publisert på Fortidsminneforeningens hjemmeside med litteraturliste.

FIG 9 B. Artikkelforfatterens konstruksjonsforslag sett fra baksida, med torvtak og torvvegger. Her med ljorer i røst.

Det jeg har forsøkt å beskrive her, var en konservativ byggeskikk i høgmellomalderen.

Sirkulærparagrafen

Velkommen som medlem i en forening som har spilt en viktig rolle siden den ble grunnlagt i 1844. Formålsparagrafen pålegger oss å oppspore, undersøke og vedlikeholde fortidsminnesmerker og gjøre disse kjent for allmennheten.

Det er denne paragrafen som med sin gode tilpasningsevne, har gitt oss en stemme i samfunnsutviklingen hvor andre gamle foreninger har tørket inn i mangel på relevans i tiden. I begynnelsen var det kirkeruiner og stavkirker vi undersøkte, og formidlet i sigarduftende lokaler. I dag handler det om nyere bygninger som vi deler på sosiale medier i fortellingen om sirkulærøkonomi. Vårt vedlikehold av bygninger har alltid fulgt tanken om at vi skal bruke mest mulig av de gamle delene. Tradisjonsrike håndverksmetoder har spart miljøet. Formålsparagrafen vår er like aktuell.

AGDER

Arne Marcussen Hübertz

Per Christian Venaas

Ragnhild Kristine Carlsen

Olaf Moen

Rune Smeland

Knut Guttormsgaard

Sissel Arnesen

Mona Skisland

Ralph M. Blair Johansen

Cecilia Nolin

Anders Kvalø Pettersen

Alexander Stamsø

Knut Brautaset

Thor Dahl Johnsen

Ellen Ludviksen

Ellinor Brodtkorb

Liv Åse Grimsby

Tore Buch jr.

BUSKERUD

Eigil Prydz

Liv Evju

Karen Margrethe Bugge

Odd Vetle Andersen

Camilla Fjeld Gustavsen

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Anbjørn Viem

Møyfrid Hallset

Marit Vaagen Røe

Herborg Oline Finnset

Marie Risan

Sigurd Randby

Hedda Skorem

Birgitta Syrstad

Harald Mogård Larsen

Eiliv Myren Ribe

Morten Sylvester

Siri Sæther

HEDMARK

Stein Harald Bystad

Marit og Arild Rødsdalen

Kjersti og Thomas Øian Mårud

Helge Arne Bergseth

Jørn Hallonen

Marit Digerud og Bjørn Willy

Brunsberg

Anne Bøklep

Siv Henningstad

Richard Altbo

Torun Bjerke Møller

HORDALAND

Marie Moe Myklebust

Johanna Magdalena Engh

Anders Dragesund

Sigrun Åsebø

Glenn Mangerøy

Edle Ørvig

Kristin McLeod

Knut Kalgraff Skjåk

Kolbjørn Blikås

Amanda Victoria Wichman

Vassenden

Bjarne Skintveit

Jesus Llanos

Aleksander Vågsholm

Åge Vallestad

Lars August Hafting Kvestad

Marit Bjørg Sørland

MØRE OG ROMSDAL

Rakel Yttervik

Svein Lindstad

NORDLAND

Tone Johansen

Svein Gunnleik Flaaten

Elin Már Øyen Vister

Aleksandra Schnell

TROMS

Johs. H. Giæver AS

FINNMARK:

Merete Gunvaldsen

OPPLAND

Tore Utgaard

Marielle Neste

Hans Otto Kaltenborn

Tore Wistad

Oddvar Brenne

OSLO OG AKERSHUS

Bjørn Casper Horgen

Ina Ruud Gundersen

Martha og Espen Bjarnar Gjermo

Erlend Østbø Sørmoen

Helge Lund

Marianne Vedeler Gulliksen

Cato Ove Karlsen

Torodd Rønning

Lisbeth Sellereite

Synne Vik Torsdottir

Morthen Wikstrand

Knut Foldvik

Nina Skaugen

Truls Moltubakk

Javiera Sanhueza

Anne Sofie Breistein

Gunn og Erling Tangerud

Frode Lagset

Hanna Førde

Kristian Strandhagen

Peder Figenbaum

Anne-Lise Stubberud

Tove Kirkeng

Herman Kalgraff Næss

Erik Brett Jacobsen

Jørn Askheim

Kathleen Thoresen

Wenche Engseth

Jesper Christiansen

ROGALAND

Robert Gordon Mork

Govert Edvar Grindhaug

Meling As

Jan Magne Gilje

Tatiana Rasmussen

Heidi Nordbø Hansen

SOGN OG FJORDANE

Mats Lindborg

Leif Olav Skjerven Bjordal

Dag Skjerven Bjordal

Rune Rasmus Holsen Nygård

MØRE OG ROMSDAL

Rakel Yttervik

Svein Lindstad

NORDLAND

Tone Johansen

Svein Gunnleik Flaaten

Elin Már Øyen Vister

Aleksandra Schnell

OPPLAND

Tore Utgaard

Marielle Neste

Hans Otto Kaltenborn

Tore Wistad

Oddvar Brenne

VESTFOLD

Sveinung Danielsen

ØSTFOLD

Tom Stian Bjerke Magnussen

Maria Fall

Gard Vaaler

Eve de Coning

Silje Kynningröd

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG

ØSTFOLD

Leder: Jens Bakke

Telefon: 993 54 286

E­post: jens.bakke@idd.no

Indre Østfold

Halden

Sarpsborg og Rakkestad

OSLO OG AKERSHUS

Styreleder: Svein Solhjell

Daglig leder: Elin Hallberg

Telefon: 97 00 58 58

E­post: oslo-akershus@ fortidsminneforeningen.no

Oslo og omegn

Bærum

Romerike

Nittedal og Hakadal

HEDMARK

Leder: Bianca Wessel

Telefon: 936 58 859

E­post: hedmark@fortidsminneforeningen.no

Hedmarken

Nord-Østerdalen

Solør-Odal

Trysil og Engerdal

Sør-Østerdal

BUSKERUD

Leder: Helge Skinnes

Telefon: 901 93 148

E­post: buskerud@fortidsminneforeningen.no

Ringerike

Drammen og omegn

Kongsberg og Numedal

Hallingdal

VESTFOLD

Leder: Odd Hjort-Sørensen

Telefon: 415 29 439

E­post: vestfold@fortidsminneforeningen.no

Sandefjord

Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK

Leder: Else M. Skau

Telefon: 918 67 083

E­post: telemark@fortidsminneforeningen.no

OPPLAND

Leder: Anne Marit Noraker

Telefon: 91103969

oppland@fortidsminneforeningen.no

Norddalen

Sør-Gudbrandsdal

Verne-Vøla

Vestoppland

AGDER

Leder: Karl Ragnar Gjertsen

Telefon: 928 09 662

E­post: agder@fortidsminneforeningen.no

Kristiansand og omegn

Flekkefjord og omegn

Aust-Agder

ROGALAND

Leder: Stina Ekelund Erlandsen

Telefon: 91905106

E­post: rogaland@fortidsminneforeningen.no

Haugalandet

Jæren

Stavanger

Ryfylke

Dalane

HORDALAND

Daglig leder: Ida Pettersen

Telefon: 944 53 696

E­post: hordaland@fortidsminneforeningen.no

Bergen

Bjørnafjorden

Lysøens Venner

Voss

Fana og Ytrebygda

Årstad

SOGN OG FJORDANE

Styreleder: Malén Røysum

Daglig leder: Jon E. Tamnes

Telefon: 57 67 88 40

E­post: sognogfjordane@ fortidsminneforeningen.no

Fjordane lokallag

Sogn lokallag

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Toril Røsand

E­post: toril.rosand@neasonline.no

Sunnmøre

Romsdal

Nordmøre

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Styreleder: Johan Helberg

Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen

Telefon: 959 35 568

E­post: dentronderske@ fortidsminneforeningen.no

Trondheim og Omegn

Den Gamle Bergstad

Steinvikholms venner

Orkdal og omegn

Leksvik

Inderøy

Sparbyggja

Namdal

Frosta

Sør-Innherred

NORDLAND

Leder: Arnstein Brekke

Telefon: 90976119

E­post: nordland@fortidsminneforeningen.no

Rana

Salten

Vesterålen

Sør-Helgeland

TROMS

Leder: Marianne Skandfer

Telefon: 995 06 234

E-post: marianne.skandfer@uit.no

Tromsø og omegn

Harstad og omegn

FINNMARK

Leder: Lene R. Edvardsen

Telefon: 992 93 314

E­post: finnmark@fortidsminneforeningen.no

SVALBARD

Leder: Atle Brekken

Telefon: 415 26 116

E­post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

Av Trude Knutzen Knagenhjelm Styreleder i Fortidsminneforeningen

Eiere av bygninger som ikke ligger innenfor de tette trehusmiljøene har ofte store utgifter til forsikring, og er prisgitt støtte fra private stiftelser til brannsikringstiltak.

Så skjedde det igjen. En februarnatt brant det i det freda bygget der Festningen restaurant holdt hus. Da jeg så nyheten, hadde jeg nesten vondt for å tro det. Kunne noe sånt skje på selveste Akershus festning? I et freda bygg brukt som restaurant, midt i en av Oslos kulturhistoriske perler, manglet det sprinkleranlegg!

BRANNSIKRING PÅ SPAREBLUSS

Forsvarsbygg eier bygget, og selv om hele festningen med ytre anlegg ble fredet av Riksantikvaren i 2014 viser det seg at dette viktige kulturminnet ikke var godt nok sikret mot brann. Med jevne mellomrom ser vi også at verneverdig bebyggelse brenner, ofte som følge av forfall. Et skrekkens eksempel på dette var Elgesetergate 30b i Trondheim, kjent som «Jugenddronninga», som brant i august 2022. Eieren av bygget, Trøndelag fylkeskommune, hadde da latt gården forfalle og stå usikret, selv om bystyret i Trondheim hadde vedtatt at bygården skulle bevares. Ildsjeler fra Fortidsminneforeningen som endelig trodde at kampen for bygget var vunnet, fortvilte og ropte, «Jugenddronninga

brenner – hvordan kan dette skje?». Sinne og frustrasjon resulterte i en spontan aksjon ved eiendommen og mange medieoppslag.

Også branner som rammer historiske tette trehusmiljøer, slik som Lærdalsbrannen i 2014, Risør i 2021, og ikke minst Kragerø i februar i år, ryster oss.. Etter brannen i Lærdal kom det midler til brannsikring og brannsikringsplaner på statsbudsjettet, men siden den gang har tilskuddssummen stått tilnærmet stille, kostnadsøkningen tatt i betraktning. Per i dag har 60 prosent av de 180 tette trehusmiljøene fått brannsikringsplaner. Dette er bra, men samtidig bidrar ikke planer alene til brannsikring. Det må også fysiske tiltak til, som varmesøkende kamera, sprinkling og ikke minst informasjon til huseiere. Da monner ikke de avsatte midlene.

Eiere av bygninger som ikke ligger innenfor de tette trehusmiljøene har ofte store utgifter til forsikring, og er prisgitt støtte fra private stiftelser til brannsikringstiltak. Summen av utgiftene gjør at mange ikke ser seg i stand til å sikre seg mot brann slik de kunne ønske. Jeg undrer meg om systemet er godt nok, og frykter for det vi kan tape for all tid. Gjennom mange år har Fortidsminneforeningen jobbet for styrket brannsikring av verneverdig trehusbebyggelse. Vi tror at det må finnes noen gulrøtter for eiere av freda og verneverdige bygg, som f.eks. skatte- og avgiftslettelser. Nyheter om nye branner forteller oss at dette fortsatt er punkter vi må ha på agendaen.

EN FEBRUARNATT i år brant det i det freda bygget der Festningen restaurant holdt hus. Da jeg så nyheten, hadde jeg nesten vondt for å tro det, skriver styreleder i Fortidsminneforeningen, Trude Knutzen Knagenhjelm. Hun peker på behovet for styrket brannsikring av verneverdig trehusbebyggelse, men også skatte og avgiftslettelser for kostnader ved slikt arbeid.

Foto: Trond Rødsmoen/Fortidsminneforeningen

Vil du bidra i et antikvarisk utvalg?

Vi etablerer et nasjonalt antikvarisk utvalg med bred faglig og demografisk sammensetning. Utvalget skal sikre ressurstilgang og spisskompetanse i lokale og nasjonale vernesaker.

Er du interessert i å være en del av utvalget? Les mer på fortidsminneforeningen.no/aktuelt/au

Søknadsfrist 12 april

Dronningens gate 11

Leie ferieleilighet i Garnisonsykehuset i Stavern i sommer?

Bo i moderne og helt nye ferieleiligheter i historiske omgivelser midt i sommerbyen Stavern, med kun noen minutters gange til handlegater og badestrand.

Finn ut mer på Fortidsminneforeningen.no

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

Søknadsfrist: 15. april

Vi må ta vare på hagehistorien vår!

Historiske gartnerfag

-et deltidsstudium for deg som jobber, eller ønsker å jobbe med historisk hager.

Å jobbe med historiske hager krever spesialkunnskap om hvordan de skal behandles som kulturminner, både i daglig drift og skjøtsel, og ved restaurering.

På studiet får du får jobbe med tverrfaglige restaurering- og skjøtselprosjekter. Du får innføring i tradisjonelle gartnerhåndverk og historiske skjøtselsmetoder. Du lærer om hagekunsthistorien, plantenes innførselshistorie, verneteorier, lovverk og standarder. Du får praksis i historiske anlegg i inn- og utland.

Studiet er på deltid over to år. Nettbasert med samlinger. De fleste av våre studenter er i full jobb ved siden av studiene.

Du får praksis i historiske anlegg i inn – og utland, og får dekket 2 turer i utlandet i løpet av studiet.

Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt. 11, N0-0152 OSLO

www.dehistoriske.no

NOE AV DET BESTE NORGE HAR Å BY PÅ

Med buldrende fossefall, isklare fjorder og innbydende fjellstier står landet ditt og venter. I De Historiske har vi samlet landets mest imponerende hoteller og spisesteder. Nyt noen av de beste måltidene og oppholdene Norge har å by på, med vertskap og omgivelser som gjør at man gjerne ønsker å bli værende litt lenger.

Gå inn på dehistoriske.no/opplevelser/ og finn opplevelsen som passer for deg. God tur og god fornøyelse!

HISTORISK BÅTOPPLEVELSE PÅ TELEMARKSKANALEN

Tre dagers tur med overnattinger på Dalen Hotell med måltider samt cruise på Telemarks-kanalen med en av de klassiske kanalbåtene MS Henrik Ibsen eller MS Victoria fra Lunde til Dalen. Underveis på MS Henrik Ibsen blir det servert lunsj. På Dalen Hotel (2 overnattinger) blir dere ønsket hjertelig velkommen, og om kvelden nytes en aperitif til historiefortelling, etterfulgt av en smakfull 3-retters i hotellet restaurant.

SIDERSAFARI PÅ HARDANGERFJORDEN

Smak deg gjennom et nydelig utvalg av sider fra Hardanger kombinert med fjordcruise, flott natur, god mat og to netter på ærverdige Hotel Ullensvang eller tradisjonsrike Utne Hotel.

En unik kortferie som kombinerer fjordcruise, kultur, mat og drikkeopplevelser i Hardanger.

Priseksempel gjelder: Hotel Ullensvang: 2 overnattinger m/ frokost, sidersmaking, 3-retters middag i 2 dager, siderbåt Lofthus-Aga og Cider Tour m/ sidersmaking og lunsj

FOTO: JØRGEN KASIN

Totalpris fra kr. per person/dagstur

8.350,-

MATVEGEN – FRA HOTEL BROSUNDET TIL BRITANNIA HOTEL

En kortferie med usedvanlig gode smaker, og hvor reisen fra Ålesund til Trondheim inneholder spesielle hotellopplevelser.

Hotel Brosundet: 1 overnatting, frokost og 5-retters middag i Apotekergata No 5.

Britannia Hotel: 1 overnatting, frokost i Palmehaven og 3-retters middag i Brasseriet.

FOTO: BRITANNIA HOTEL

Totalpris fra kr. per person i dobbeltrom

5.290,-

Totalpris fra kr. per person/dagstur

5.990,-

SUNNMØRES PERLER

Nyt natten på en pute mot havet på Boutique-hotellet Brosundet i Ålesund.

Dra så videre til det idylliske lodge hotellet Storfjord Hotel, for så å ta en reise tilbake i tid på herskapelige Hotel Union Øye.

Hotel Brosundet: 1 overnatting, 4-retters middag og frokost.

Storfjord Hotel: 1 overnatting, 4-retters middag og frokost.

Hotel Union Øye: 1 overnatting, 3-retters middag og frokost.

Totalpris fra kr. per person i dobbeltrom

7.990,-

The Norwegian Storytellers

Alle priseksempel gjelder for laveste romkategori i lavsesong. Med forbehold om trykkfeil.

FOTO KRISTIN STOYLEN