Fortidsvern 1-2020

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 1 2020 (45. årgang)

NORGES STØRSTE KULTURM INNE MAGASIN -

HARDT ARBEID I KVERNSTEINSPARKEN

MED KALK FRA EGEN MILE

LES OGSÅ: NORSK SVEITSER: SNEKKERGLEDE FOR ALLE PENGENE DAMPSKIPSEKSPEDISJONEN BLE BYGDAS HJERTE SØLVVAREFABRIKKEN: ET DILEMMA I BERGEN ØKSNES LAGET KULTURMINNEPLAN PÅ DUGNAD SVALBARDS BYGNINGSARV FORSVINNER I REKORDFART VINDUER TIL BESVÆR I MANDALS BEVARINGSSONE

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  Du kan melde inn nye medlemmer ved å gå inn på vår nettside www.fortidsminneforeningen.no eller ringe vårt sentralbord på 23 31 70 70.

Du får tilsendt vervepremie så snart medlemskontingenten er betalt for den/ de du har vervet. Har du vervet tre eller flere, må disse sendes inn samlet for at du skal få en av Else Rønnevigs bøker.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TO MEDLEMMER: Få et flott forkle i naturlin Hvis du verver to nye medlemmer får du en handlebag i naturlin, praktisk og miljøvennlig; lett å ta med i butikken. Hvis du verver ett medlem kan du velge mellom såpe eller termos. Produktene i naturlin er laget av Gamle Oslo Tre og Tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass. Trykkmønsteret er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnes-løven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene, stolpehodene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ETT MEDLEM: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos ALT. 1: URTESÅPE FRA TAUTRA Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. I sortimentet er det forskjellige såper med varierende dufter og farger – ut i fra sesongens urter og hva som leveres til en hver tid.

ALT. 2: TERMOS MED «URNESLØVEN» Flott termos i stål til turbruk. Termosen har Fortidsminneforeningens logo «Urnesløven» preget inn.

Vervepremie får du uansett hvilken medlemstype den du verver, velger. Verver du for eksempel tre ungdomsmedlemmer, får du selvsagt den flotte boken Bakerovnen.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

2

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN 1/2020

INNHOLD 4 Bygningsvern skaper liv i bygda 8 Sveitserstil er «norsk» 20 En sølvvarefabrikk til besvær

28

28 Kulturminneplan på dugnad 38 Storstuen i en gullgravervilla 44 Ei rik bygningshistorie 56 Kulturminner på Svalbard 60 1537 – en vanskelig tall 72 Tradisjonell kalkbrenning 78 Filosofens hjem tilbake på plass 82 Snekkere i Mandal 86 Medlemstur til stavkirkene i Buskerud 87 Våre fylkesavdelinger og lokallag 88 Nye medlemmer 90 Generalsekretæren har ordet

Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, trond@fortidsminneforeningen.no

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300.

Bankgiro: 6011.05.27651

PR

Forsidebilde Chris Pennock, Tore Granmo og Terje Berner bygger kalkovn.

Foto: Per Storemyr

OPPLAGSKONTROLLERT

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

RKET TRY K ME

07

Fagredaktør Årbok Linn Willetts Borgen, linn@fortidsminneforeningen.no Grafisk design Storybold Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Opplag 7100 eksemplarer ISSN 1504–4645

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminne­foreningens digitale kanaler.

RI KE

Annonsesalg Storybold per.olav@storybold.no Telefon: 918 16 012

Trykk 07 Media

79

Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70

IN

03

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974

TM

4

1

FORTIDSVERN

56

MIL JØ

60

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

FORTIDSVERN

3

KULTURMINNE SET FART I BYGD PÅ SUNNMØRE

HUSET MOT STRAUMEN I mange år stod Sæbø Dampskipekspedisjon til forfall. Den siste rutebåten gjekk her, i Hjørundfjorden på Sunnmøre i pinsa 1966. Etter kvart tok den nye tida over, og Sæbø vart som mange andre bygde­samfunn råka av fråflytting og etter kvart med utdanningsrevolusjonen eit kvinneunderskot. I dag er straumen snudd. Folk kjem attende til Sæbø. Ekspedisjonen frå 1934 er ein viktig del av denne utviklinga.

G

jennom heile levetida si har bygninga husa både samfunns­berande og meir sosiale funksjonar. Her har vore rådhus for Hjørund­fjord kommune, sosialkontor, landbrukskontor, forsyningsnemnd, lensmanns­kontor, bibliotek, skule­lokale, kino, marknadsplass og spelebule for bridge og couronne. Røde Kors har også vore her og sjølvaste Cliff Richard har hatt eit show på kaia. Her var dei tidleg ute med samlokalisering.

4

FORTIDSVERN

Bygninga har kome opp på radaren vår fordi dei slitte bokstavane på fronten skal få ny farge med pengar frå «Kulturminner for alle», eit prosjekt der foreininga arbeidar saman med Sparebankstiftelsen DNB. Bygninga er eigedomen til Stiftinga Sæbø Dampskip­ekspedisjon, eit nytt medlem i Fortidsminne­foreininga.

Eg blir teke i mot på kaia i Sæbø av ein gjeng entusiastar ein dag i byrjinga av februar. Fram til no har dei brukt mest tid på

å sette i stand tak, veggar og golv. Derfor er det enno litt halvvegs inni huset, sjølv om det i første etasje er laga til ein stemningsfull møteplass for 50 menneske. I andre etasje er det eit galleri. Dei syner meg, i ein vegg, to kulehol etter ei trefning inne i huset frå dei fyrste fredsdagane, før dei føreslår å drikke kaffi på Bellingen.

Bellingen er ein Joker-butikk med nokre bord der folk likar å drikke kaffi og prate.

Alle kjenner kvarandre her. Det er denne

ISTANDSETTINGA av den gamle dampskipsekspedisjonen er med på å gjere bygda Sæbø ved Hjørundfjorden til ein meir attraktivt plass å bu.

Bygningen har vorte ein plass for sosiale aktivitetar. Her er nokre av dei aktive i stiftinga som eig bygningen. (F.v.) Ole-Ragnar Riise, Kjell Arne Årseth, Marius Strandmann (Benjamin Åmås Strandmann framme), Erlend Walseth (Ervin Bholan Walseth framme), Kay Are Urkegjerde med Otilie Berg Urkegjerde på arma).

Foto: Ivar Moe

- Ein dag sa ein kar til meg: Dette huset berre står der. Kan ikkje vi kjøpe det? Men det kunne ikkje berre vere oss to. Det utvikla seg til at vi vart ti personar i ei kjernegruppe, som byrja å jobbe mot Ørstad kommune. Det tok åtte månader før vi fekk et signal om at dei var villig til å selje det. I 2015 byrja vi å jobba mot kommunen, og han fortel vidare:

nærleiken som gjer at folk finn kvarandre i et prosjekt som Sæbø Dampskipsekspedisjon.

I FARE - Denne plassen her hadde en ganske stor nedtur. Rundt 2007 flytta det ein kar til Sæbø sentrum og han reagerte slik på at han aldri såg ei barnevogn her. Sæbø var eit av veldig mange små bygdesamfunn i Norge som faktisk stod i fare for å gå under, fortel Erlend Walseth, ein av dei sentrale i arbeidet med dampskipsekspedisjonen.

Han er frå Sæbø som dei fleste andre i stiftinga. Sidan han flytta att i 2011, har han merka ei dramatisk tilbakeflytting til denne plassen. Dei har fått mykje merksemd lokalt i media. Det vert også skrive masteroppgåver om utviklinga. Frå å vere ein plass som var symptomatisk for alle dei små stadane på

Møre med kvinneunderskot og låge fødetal, så har dette vorte ei av dei få bygdene som har klart å snu den negative trenden. I Sæbø bur det i dag om lag 1000 innbyggarar, litt etter kvar ein set grensene for staden som også er sentrum for mange fjordarmar og smågrender. Dei er ikkje berre fleire – dei har også blitt yngre. No har det kome so mange born til, at Ørsta kommune skal byggje ny barneskule og ny barnehage.

- Her flytta ein hel del par og barn kom til.

På same tid, vi var ein fin liten gjeng som avgjorde at vi måtte sette vårt preg på Sæbø.

Hjørundfjord Filmteater, kåra til «Årets filmteater 2019» i Noreg, er eit av de mange prosjekta våre. Men det mest ambisiøse, mest tidkrevjande, men også det mest forhåpningsfulle prosjektet vi har, det er Sæbø Dampskips­ekspedisjon, fortel Erlend Walseth.

DEI MASA - Huset stod berre og forfell. Vi masa og masa. I kommunen sa dei at det var mange som hadde spurt om huset, men det var ingen som hadde mast så mykje som oss. Det var konkurranse om huset. I kommunen la dei vekt på at det ikkje berre var pengane som skulle avgjere; men at det var planane for huset som skulle vere det sentrale. Det er eit viktig hus, sentralt plassert på kaia midt i bygdesentrumet. Det har vært et av de viktigaste sosiale sentra i kommunen gjennom tidene, seier han.

Etter ei tid fekk dei kommunen til å leggje det ut for sal, så dei kunne legge inn et bod.

Dei laga ein prosjektplan som synte korleis dei skulle teke vare på det og fylle det med liv. Etter tilslaget oppretta dei ei stifting og donerte huset til stiftinga.

- Vi betalte kvar 14 000 kroner frå privat lomme, og ga huset til Stiftinga Sæbø Dampskipekspedisjon. Det var fordi vi ville at dette huset ikkje skulle havne i private hender. Vi ville at når vi har gjort vårt og laga rammene for dette huset, vil vi at unge folk skal bli forelska i huset og fylle det med liv sjølve. Så ein gong når vi finn nokre fine arvtakarar skal vi med glede hende det videre, til yngre folk som skal få lov til å definere og jobbe, innanfor dei rammene som ei stifting gjer. Dei rammene er at huset skal være til nytte for ålmenta, at dei skal ta vare på huset som eit kulturminne, at dei skal bruke huset til å formidle identitetsberande prinsipp for Hjørundfjorden. Vi skal bruke veggane til å syne historia vår, og så skal vi bruke romma som multifunksjonsrom til å skape kultur, og til å skape historie, seier Erlend Walseth. Han er akademikar og stipendiat, og ser til at dei søkjer om pengar hjå dei rette gjevarane.

Men dei er ei samansett gruppe. Her er og ingeniørar, snikkarar, ein malarmeister, og tidlegare prosjektleiarar. Dei har nokre multifunksjonelle bygdegenier i rekkene

FORTIDSVERN

5

sine, slike som klarar alt det praktiske. Etter at dei vart ei stifting så er det mange fleire som har blitt med, både i det praktiske men også i arbeidet med å fylle huset med liv.

NYTT LIV Her er det ei eiga aktivitetsgruppe som arrangerer, jazz, blues, boklanseringar, reine trivselskvelder, og freistar å skape nye kulturtilbod på bygda og ein møteplass på tvers av generasjonane. Alt livet genererer Facebook-aktivitet. Og når dei blir synlege, og visar at dei både vernar huset og har aktivitetar, så får dei også pengar. Det var en periode der framdrifta med å skape møteplass og biblioteksfunksjon i den tredje etasjen av huset stoppa opp fordi vatn rann inn gjennom taket. Kunne dei fortsette? Taket vart vøla, men under rette forhold med sunnmørsk regn og vind kunne det kome meir. Kva skulle ein gjere? I staden kasta dei seg rundt og sette i gang nye kulturaktivitetar, fordi dei veit at aktivitetar skaper innhald og vedlegg til neste søknadsrunde.

Dei har motteke støtte frå mange bankar, forsikringsselskap og no Fortidsminne­ foreininga. Nett no manglar dei 800 000 kroner for å endeleg kunne setja i stand taket.

Bygningsantikvar Christ Allan Sylthe hjå fylkeskommen har vore her to gonger på synfaring før dei overtok huset.

- Han sa kva vi skulle gjere, og kva vi ikkje skulle gjere. Han ville vel helst at vi skulle gå attende til originalfargene, men sette vel ikkje opp eit krav om det då. Det gjaldt heile huset. Her har det vore mange dugnader på store grunnarbeid. Vi har tatt med meir enn 300 dugnadstimar

BELLINGEN er blanding av en Joker-butikk og ein lite kafe i bygda Sæbø. Her møtest folk for å prate; og det gjer dei gjerne desse karane som har vore med på å sette i stand Sæbø Dampskipsekspedision.

F.v. Kjell Arne Årseth, målarmeister og antikvarisk istandsetter, Ole-Ragner Riise, vakt mester bonde og lokalhistoriker, Kay Are Urkegjerde, lærer bygg og anlegg, Marius Strandmann, prosjektingeniør og doktorgradsstipendiat Erlend Walseth.

Foto: Ivar Moe

i rekneskapen for berre det halvferdige målingsprosjektet. Men totalt har det gått med nokre tusen, seier Erlend Walseth.

Målarjobben dei måtte gjere, løyste ut ein tømmerjobb. Dei måtte skifte vasskadde vassnaser, vindskeider og rote. Det gjorde dei etter antikvariske prinsipp. Det arbeidet ble utført av Inge Kolås, byggmeister, ein av de få handverkarane i området som har spesialisert seg på tradisjonshandverk, og

som gjer prosjekter for Kulturminnefondet og Fortidsminneforeininga.

Dei nytter linoljemaling og ikkje alkydmaling. Dei skifter heile stokkar når det er naudsynt, men spunsar når dei kan. De ser på seg sjølve som glade amatørar, men får til noko som er sjeldan i landet vårt.

MALERMEISTAR Kjell Arne Årseth skrapar seg fram til den opphavelege fargen på Sæbø Dampskipsekspedisjon.

6

FORTIDSVERN

Ivar Moe Redaktør

Foto: Ole-Ragnar Riise

HØG KULTURHISTORISK VERDI Bygningsantikvar Christ Allan Sylthe, Møre og Romsdal Fylkeskommune

K

ommunehuset på Sæbø vart bygd på starten av 1900-tallet.

Det hadde flere funksjonar som gjorde at det spela ei viktig rolle i lokalsamfunnet noko som gjer at det har høg kulturhistorisk verdi. Her har vore både kommunehus (til 1964), dampskipsekspedisjon, skule og bibliotek. Huset har og ei krigshistorisk interesse knytt til ei dramatisk hending ein av dei siste dagane før freden. Den lokale lensmannen vart skoten i dette huset. Kjulehola er framleis synlege i husveggen.

Huset er bygd i 2 etasjar samt innreidd loftsetasje. Hovuddelen av huset er bygd i trekonstruksjon. På baksida av huset er det eit avrunda tilbygg av betong i funkisstil, bygd i 1945 som del av ekspedisjonslokalet. Den eldste delen av huset, bygd av tre, er utvendig kledd med liggjande dobbeltfalsa bordkledning. Taket er utforma som halvvalma tak, tekt med skiferstein. Vindauga som er av nyare dato er utform som ei forenkla utgåve av jugendstilvindauge.

Midt i sørfasaden er det forseggjort inngangsdør inn til gang med trapp opp til dei to øvre etasjane. Til høgre for hovudinngangen er enkel inngangsdør inn til ekspedisjonslokalet. Stilmessig er huset eit interessant døme på kombinasjon av jugendstil og funkisstil. Det er viktig for det stilmessige mangfoldet at dette stilskillet ikkje vert viska ut.

Førsteetasjen har vore nytta som dampskipsekspedisjon, med lager i trebygninga, og kontor for dampskipsekspedisjonen i austre ende av betongtilbygget. I vestre del av tilbygget var det mjølkeutsal. I det sørvestre hjørnet av førsteetasjen var det opphavleg lager for samvirkelaget. I andre høgda var det både bibliotek og kommunestyresal.

I tredje høgda (det innreidde loftet) var det ulike kommunale kontor, mellom anna ordførarkontor, lensmannskontor, forsyningsnemnd under krigen og jordstyrekontor.

ANTIKVARISK INTAKT Det er oppgjennom åra foretatt ein del

endringar av bygninga. Eksteriøret er i stor grad antikvarisk intakt, med unntak av dei relativt nyinnsette vindauga som er noko annleis enn dei originale. Dessutan var fargesettinga noko endra før restaureringsarbeidet tok til. I interiøret er det første etasje som er mest uendra, inklusiv innreiinga i ekspedisjonslokalet og lagerroma. I dei to øvste etasjane er det foretatt langt fleire endringar, med moderne overflater på golv, veggar og i tak. Men fleire opphavlege tradisjonelle element er behalde i form av fyllingsdører, profilert listverk og innvendige trapper med originalt rekkverk.

Fylkeskulturavdelinga sin kulturvernseksjon har sidan 2016 vore i dialog med Stiftinga Sæbø Dampskips­ ekspedisjon v/Erlend Walseth, og gitt råd om restaurering og bruk av dette særs verneverdige bygget. Vi har presisert kor viktig det er for bevaring av bygget at det får en praktisk bruk, men at bruken bør vere på bygget sine premissar som verneverdig kulturminne. Det vil seie ein bruk som ikkje gjer det naudsynt med store endringar.

FORMIDLE BYGGETS FUNKSJONER Stiftinga Sæbø Dampskipsekspedisjon har foreslått to ulike formar for bruk. Det eine er samlingsstad med kulturelt tilsnitt og dokumentasjonssenter for ras og skredulykker i Hjørundfjordområdet. Stiftinga ser det og som ei viktig oppgåve å dokumentere og formidle dei ulike funksjonane som bygget har hatt opp gjennom historia. Huset er allereie fylt med liv og aktivitet i form av mellom anna politiske møter/debattkveldar, konsertar, sjakkmesterskap.

Det er også laga utstilling med foto og gjenstandar i ekspedisjonslokalet over temaet «Fjorden som livsåre».

Dessutan har ein starta opp arbeidet med utstilling om ras- og skredulykker.

Desse aktivitetane er gjennomført med minimale inngrep i interiøret, i tråd med våre tilrådingar. I stor grad lause installasjonar som enkelt lar seg fjerne.

Når det gjeld bygningsmessige arbeider har vi tilrådd at ein prioriterar istandsetting av skadde delar av bygget, så som roteskader, taklekkasjer med meir. Vi har og tilrådd at ein prioriterar tilbakeføring av moderniserte delar av eksteriøret, så som tilbakeføring av opphavleg type vindauge, inngangs­ dører og fargesetting. Mykje av dette er gjennomført eller er i førebuingsfasen/ oppstartfasen.

Det er og særs prisverdig at stiftinga vil dokumentere og formidle huset sin opphavlege mangslungne bruk. Vi har i så måte rådd til at ein i dei delane av interiøret som er brukshistorisk mest interessant bør foreta ei tilbakeføring til opphavlege overflater og detaljar. Dette gjeld i særleg grad kommunestyresalen i andre høgda, men og dei kommunale kontora i loftsetasjen. Det er og viktig at vesentlege historieforteljande detaljar vert behalde og formidla, så som kulehola i veggen. Vi har stor forståing for at stiftinga så langt har nedprioritert dette og i staden satsa på høgst naudsynt restaurering og det å fylle huset med «riktige» aktivitetar og liv. Slike aktivitetar er særs viktig for å skape naudsynt støtte og interesse i lokalsamfunnet for eit slikt viktig med krevjande verneprosjekt. Om ein i tillegg også foretar tilbakeføring av interiøret vil dette vere krona på verket i dette flotte kulturarvprosjektet der kulturminneforvaltinga og lokale eldsjelar og restaureringshandverkarar har samarbeidd på ein god måte. Slikt samarbeid er naudsynt for at kulturminnevernet skal vinne fram.

For at eit kulturvernprosjekt som dette skal lukkast er det viktig at ein foretar ei vernefagleg god restaurering av bygninga og samtidig legg til rette for ei formidling av huset si kultur­ historie. Det er dessutan viktig å få til ei god bruk av kulturminnet tufta på huset sine kulturhistoriske kvalitetar. Stiftinga Sæbø Dampskipsekspedisjon har langt på veg lukkast med dette. Vi takkar for ein god dialog!

FORTIDSVERN

7

Tekst og foto: Jens Christian Eldal, tidligere førsteantikvar hos Riksantikvaren og seniorforsker hos Norsk institutt for kulturminne­forskning, NIKU. Nå aktuell med boken Sveitserstil? Den internasjonale historismens mangfoldige trearkitektur.

For fatteren er medlem av Fortidsminneforeningen.

8

FORTIDSVERN

HENRIK WERGELANDS BOLIG GROTTEN fra 1841. Proporsjoner og takutstikk med eksponerte taksperrer som er typiske for Berliner-skolens italienske villastil.

OVERRASKENDE STORE VERNEVERDIER I «NORSK SVEITSER»

SNEKKERGLEDE FOR ALLE PENGENE

I arbeidet med den såkalte sveitserstilens opprinnelse og utvikling i Norge ble det tidlig klart at mye ikke var sveitsisk. God kunnskap om forholdene internasjonalt var nødvendig for å forstå stilutviklingen her hjemme. Med et internasjonalt overblikk som sammenlignings­ grunnlag poppet det også opp overraskende store verneverdier i deler av det norske materialet.

FORTIDSVERN

9

GARDEVAKTSTUEN FRA 1845 med sin veranda eller loggia i fronten ble preget av den nye trearkitekturstilen dominert av eksponerte konstruksjoner og utsaget dekor.

SLOTTSPARKENS PORTNERSTUE fra 1845 ved Parkveien.

Dekorformer preget av tømmermannens og snekkerens håndverk.

Kan motivet med taksperrer hvilende på en horisontal drager være inspirert av Schinkels veranda på Beuths sommerhus?

10

FORTIDSVERN

M

an kan gjerne si at sveitserstilen er norsk siden Norge har så mye av denne stilretningen fra perioden fra ca. 1840, ofte helt opp til 1920–30-årene.

Mengden skyldes at det i dette landet har vært så vanlig å bygge hus av tre. Bygnings­ stilen var i utgangspunktet importert av landets få arkitekter før den forbausende raskt også ble adoptert av bygningsfolk i brede lag og sementert til byggeskikk i lang tid. Det var denne nye trestilen folk ville ha og bygningsfolkene leverte, også lenge etter at skolerte arkitekter rundt 1900 fant nye bygningsstiler og omtalte den «unorske» sveitserstilen med forakt.

Takket være vår dansk-norske slottsarkitekt Linstow som var på studiereise i Tyskland nesten et helt år i 1836–1837, mesteparten av tiden i Berlin, har vi i Norge lenge visst at stilen først ble funnet i Tyskland, fortrinnsvis i Berlin og kanskje i Bayern. I andre land har man gjerne fokus på utviklingen innsnevret til eget land, og det gir lett begrensete resultater, eller man har konsentrert seg om begrepet sveitserstil og sveitsiske bygningsformer og forklaringsmodeller. Dermed har man også lukket sinnet for andre innflytelser og forståelser.

Begrepet «sveitserstil» finnes for øvrig i alle germanske språk og med samme vide betydningsinnhold som på norsk. Det har lurt mange til ensidig opplevelse og tenkning i mange land.

BESKRIVELSER FRA REISER Linstow ikke bare opplevde, men beskrev også mye av det han så på reisen. Han skrev både rapporter til slottsbygnings­ kommisjonen og publiserte i dagspressen, så vi fremdeles kan ta del i hans observasjoner.

Men beskrivelsene hans av den nye trearkitekturen er bare fattet i generelle vendinger.

Konkrete bygninger og forbilder kan vi bare gjette oss til.

TAKSPERRENE I GROTTEN har konsollprofiler som er vel så italienske som sveitsiske. Buefrisen er dannet av forholdsvis enkelt snekkerhåndverk: Utsagete profiler nederst på det vertikale panelet og kanting med påspikret.

Man kan gjerne si at sveitser­stilen er norsk siden Norge har så mye av denne stilretningen.

FORTIDSVERN

11

Ved besøk for få år siden i Berlins utkant for fotografering av et hus fra 1850-årene, var det nabohuset som plutselig tiltrakk seg oppmerksomheten. Siden forrige besøk i Berlin-murens siste år var dette andre huset nå nyrestaurert. Etter fjerning av nyere kledning var opprinnelige eksteriørdetaljer avdekket og komplettert slik at bygningen nå fremsto som et meget tidlig og famlende forsøk på bruk av sveitsiske former i et tysk bolighus. Huset ble brukt som sommer­ hus av Christian Beuth, direktøren for Gewerbeinstitut, Preussens anstalt for høyere utdannelse innen ingeniør- og bygningsfag og forløper for Berlins tekniske høyskole og universitet.

Både huset fra 1825 og en tilbygget veranda fra 1836 var tegnet av Beuths gode venn, arkitekt Schinkel. Dette kan være et av husene som Linstow beskrev som nyskapende trearkitektur «efter Schweitzernes og Tyrolernes Mønster» og som han mente kunne bli meget elegant, «især naar den understøttes af Polychromie» (dekormaling i flere farger). I rapportene la Linstow stor vekt på møtene han hadde hatt med den betydningsfulle direktør Beuth, og det

SVEVEGAVL er et nytt begrep på norsk, direkte oversatt fra det tyske Schwebegiebel. Slike eksponerte konstruksjoner utenfor vegglivet og oppe i gavlen kunne varieres stort fra det enkle til det rikt kompliserte. Sveitserstilsboken vier et eget kapitel til dette karakteristiske fenomenets opprinnelse og utvikling. Her vises portbygning fra 1844 ved Berlins zologiske hage. Etter Allgemeine Bauzeitung 1847

Ved besøk for få år siden i Berlins utkant for fotografering av et hus fra 1850årene, var det nabohuset som plutselig tiltrakk seg oppmerksomheten.

VÅNINGSHUSET PÅ LILLE ULLEVÅL i Oslo ble branntaksert første gang som fullt ferdig i 1860. Det var oppført av en kjøpmann inne i byen, konstruert i utmurt bindingsverk med utvendig panel og prydet med en stasveranda i to etasjer, siste mote blant hovedstadens borgerskap. Er det noe sveitsisk her?

12

FORTIDSVERN

VÅNINGSHUSET PÅ LILLE ULLEVÅL står fremdeles, men med en nyere bygning oppført truende nær verandaen med sine utsøkte detaljer. Etter at de små hengebrettene foran takåsene ble fjernet, er det ikke noe sveitsisk igjen.

FORTIDSVERN

13

HVEM SKULLE TRO at 1800-tallets verdensberømte teaterarkitekter, Fellner & Helmer i Wien, også tegnet trearkitektur som dette? Trzni kolonada (Torvkolonaden) fra 1882–1883 i Karlsbad i Tsjekkia, hvor helbredende kildevann kunne inntas ved et av Europas aller fornemste kurbad. Såkalt sveitserstil uten sveitsiske former.

kan godt tenkes at han var på besøk her i sommerhuset. Både huset og den tilbygde verandaen har malt dekor som kan være nettopp den polykromien han sikter til.

Verandaen har en meget rik senklassisistisk dekor, mens huset har en rød konturstripe på detaljene som er mistenkelig lik den som i senere år er påvist som opprinnelig bemaling på både Gardevaktstuen og en portnerstue i Oslos slottspark.

ENGELSK ARKITEKTUR Også den genierklærte arkitekten Karl

14

FORTIDSVERN

Friedrich Schinkel i Berlin, av mange utropt til Europas fremste arkitekt i 1820–30-årene, ble inspirert på tvers av landegrensene. Han ble ikke minst sterkt påvirket av engelsk arkitektur etter sin store Englands-reise i 1826, blant annet arbeidene til John Nash og den nye estetiske retningen, The Picturesque, som sendte gamle byggeskikker ut på veritable klassereiser. I boken om sveitserstilen gis også en bred omtale av innsatsen til professor Friedrich Eisenlohr som ved anlegget av jernbanen i storhertugdømmet Baden i årene 1839–1845, fra Mannheim

og Heidelberg i nord til sveitsiske Basel i syd, tegnet hundrevis av bygninger som den gang ble verdensberømte, men som i dag for det meste er forsvunnet og nesten glemt. Først med et større overblikk over stilutviklingen, kan vi nå fastslå at han var den største skaperen av en varig stil her ved hovedferdselsåren mellom Nord- og SydEuropa. I en artikkel om nyere tysk arkitektur i Illustreret Nyhedsblad i 1860 var også vår norske arkitekt Fredrik von der Lippe fra seg av begeistring over Eisenlohrs bygninger ved Badens statsjernbane.

I FRANKRIKE fikk fantasifull badevilla-arkitektur riktig bryste seg i mange nye badesteder langs Atlanterhavskysten. Her i Trouville i Normandie ses to villaer fra ca. 1900 i midten i Frankrikes style neonormand, bekronet av et eventyrslott fra 1894. Til venstre ses Villa Amelie som først var utstilt som chalet mobile ved verdensutstillingen i Paris i 1867. I Norge og Tyskland ville mange gjerne ha kalt dette sveitserstil, men sveitsisk er det altsü ikke – derimot ny trearkitektur inspirert av franske middelaldertradisjoner.

Postkort fra ca. 1900.

FORTIDSVERN

15

VILLA BLUMENTHAL, et hus prefabrikkert i Berlin og utstilt på verdensutstillingen i Chicago i 1893. En herlig mix av former fra tysk samtidsarkitektur og noen få og vage sveitsiske dekortradisjoner, iblandet middelalderdekor, men toppet av et norsk stavkirketårn! Sveitsisk stil? Neppe. Teaterdirektøren Blumenthal i Berlin kjøpte huset i Chicago og fikk det gjenoppsatt som sommerhus i den keiserlige feriebyen Bad Ischl i Østerrike. Her skrev han blant annet et teaterstykke som senere ble til operetten Sommer i Tyrol.

16

FORTIDSVERN

HAGEPAVILJONGEN ved Gersons villa i Berlin er et tydelig forbilde for detaljer i kasino-verandaen i sveitsiske Saxon-les-Bains. Dette og mange andre eksempler i boken maner til forsiktighet med sveitsertilsbegrepet. Etter Architektonisches Skizzenbuch, utgitt i Berlin i 1855.

Med kunnskap om tilstanden internasjonalt og hva som finnes bevart i andre land, blir det med ett klart at dette bygnings­ miljøet i Oslo er unikt i den vestlige verden.

I det internasjonale bildet av betydning for Norge må også nevnes den store utvekslingen av former og ideer mellom Tyskland og Frankrike, som tok en brå slutt med den fransk-tyske krig i 1870. Ny og dekorert trearkitektur med tyske og franske røtter, uten grunn kalt sveitserstil, ble i 1850- og 1860-årene også del av Napoleon 3.s store byfornyelsesprosjekter med nye parker til innbyggernes rekreasjon og spredd ut over verden som siste mote fra Paris.

I SVEITS kaller man dekor som dette gjerne for løvsagstil som man mener heller var importert enn i pakt med sveitsisk tradisjon.

Kasinobygning fra 1861 ved kurstedet Saxon-les Bains.

Verandaen foran ble tilbygget 6–7 år senere. Hit kom berømtheter fra hele Europa. Den spillegale russiske forfatteren Dostojevskij tapte alt han eide her hele tre ganger i årene 1867–1868. Boken har et eget kapitel om hvordan 1800-tallets nye trearkitektur, med og uten sveitsiske røtter, artet seg i Sveits.

WERGELANDS GROTTEN I Norge ble den nye trearkitekturen vel etablert i løpet av 1840-årene. Det eldste bevarte eksempelet man kjenner til, er Henrik Wergelands Grotten fra 1841 i et hjørne av Slottsparken. Dikteren skal ha tegnet huset selv. En myte sier han fikk hjelp av slottsarkitekt Linstow, men savner bevis. Like ved fulgte snart flere: Gardevaktstuen og tre portnerstuer fra 1845, slottsforvalterboligen som ble modernisert i 1849, og de to villaene fra 1845 i Parkveien 29 og 31. I 1846 tegnet Linstow sin egen bolig i Wergelandsveien 15. Bortsett fra Linstows hus som ble revet i 1956, står alle disse godt bevart i opprinnelig tilstand, men noen med mindre tilbygg.

Der kan man på et lite område studere landets eldste hus i datidens nye trearkitektur­stil i variert utforming og detaljering. Hele åtte av opprinnelig ni tidlige eksempler på den epokegjørende nye trearkitekturen ligger samlet her. Det er ikke mye sveitsisk å finne i utformingen utover karakteristiske brystninger med utsagete mønstre i vertikale bord, mens takenes store utstikk og detaljering heller er italienske enn sveitsiske.

FORTIDSVERN

17

HER SER VI detaljer fra Wergelands­­veien 15 i Oslo, ferdig i 1846.

Foto: Arno Berg, Riksantikvarens arkiv.

Bilde t.h. Oslo Museum

AKVARELL av Hanna Egeberg 1862. Privat eie.

Detaljene til høyre er forbilder fra Allgemeine Bauzeitung 1846.

I panelingen finnes mengder av forskjellige detaljer preget av snekker­ ens og tømmermannens håndverk.

Mange av detaljene kan dessuten spores tilbake til publikasjoner fra Berlin fra årene 1838 til 1846.

Med kunnskap om tilstanden internasjonalt og hva som finnes bevart i andre land, blir det med ett klart at

dette bygningsmiljøet i Oslo er unikt i den vestlige verden. Ikke noe annet sted er det kjent mange slike tidlige eksempler på 1800-tallets epokegjørende nye trearkitektur, et helt miljø, samlet på et lite område. Det er verdensarv dette, selv om ICOMOS og UNESCO hittil ikke har visst om det.

KUNSTHISTORIKER Jens Christian Eldal har laget dette fengslende verket med tittelen Sveitserstil? Den internasjonale historismens mangfoldige trearkitektur, basert på hans doktorgrad om samme tema.

Pax Forlag 2019, 437 sider innbundet. Pris kr. 437 (kan variere)

18

FORTIDSVERN

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

AS Arkitektkontoret 4B Postboks 244, 6852 Sogndal Telefon: 57 62 77 50 E-post: post@arkitektkontoret4b.no

Arvids Trekunst & Dekorasjon

Vi forvandler treplank til flott brukskunst!

Vi lager på bestilling, både med og uten dekor.

Sender over hele landet.

Jorastol til barn, kaketiner, fat- og stettfat, boller, skrin for bunadsølv, kister, holder for rømmebeger, kakespader, ostehøvler, fenalårstativ og mye mer...

www.trekunstogdekorasjon.no Telefon: 900 39 453 E-post: post@arvidseino.no

SKILT PROSJEKTERING MONTERING En av landets største leverandører av skiltløsninger for kulturminner. Utendørs og innendørs skilt av høy kvalitet.

arkeoplan.no Tlf. 71 25 48 70

post@arkeoplan.no

FORTIDSVERN

19

ET DILEMMA I BERGEN En gammel sølvvare­ fabrikk i Bergen sentrum har skapt en interes­ sant og engasjerende kulturminnedebatt.

Bygningen ligger inne­ klemt mellom Tårnfoten og et korkapell, restene av Nonneseter kloster­ kirke, som eies av Fortidsminneforeningen.

Skal man beholde fabrik­ ken fordi den er et viktig kulturminne om byens industri, eller skal man rive den for å skape et landskapsrom som syn­ liggjør middelalderen?

Vi inviterte arkitektur­ historiker Trond Indahl og arkeolog Alf Tore Hommedal til å legge frem sine ulike syn.

Begge er medlemmer av Fortidsminneforeningen.

DET ER NO Bergen har sjansen til å skape eit ope urbant landskapsrom på Nonneseter der fortid, notid og framtid kan bindast samen, skriv arkeolog Alf Tore Hommedal, førstea­ manuensis ved Universitetet i Bergen.

Sølvvarefabrikken» er et viktig kultur­ minne. Bygningen er godt bevart og den er et sjeldent eksempel på bevart industriarkitektur i Lungegårdenområdet, skriver arkitektur­historiker Trond Indahl. Her ser vi Tårnfoten fra middelalderen foran industribygningen fra 1890-tallet.

Foto: Alf Tore Hommedal

20

FORTIDSVERN

«SØLVVAREFABRIKKEN ER ET VIKTIG KULTURMINNE» Nonneseter kloster i Bergen ble bygget på 1100- og 1200-tallet på et nes i nordenden av Store Lungegårdsvann like sørøst for byens sentrum. Like ved var Strømmen, den smale passasjen inn til Lille Lungegårdsvann. Området som klosteret ble bygget på, har gått gjennom en rekke omfattende endringer gjennom århundrene, endringer som speiler Bergens utvikling fra middelalderen til i dag.

Av arkitekturhistoriker Trond Indahl

FORTIDSVERN

21

D

en første perioden er Kloster­ perioden, med et blomstrende nonnekloster med kirke. Klosteret forfalt på 1400-tallet, og ble tidlig på 1500-tallet bygget om til residens for riksråd Vincens Lunge. Dette innledet Herregårdsperioden. Gården fikk navnet Lungegården og ga navn til området og til vannene som kranset bygningsanlegget.

Vi vet ikke så mye om Vincent Lunges residens, men i 1724 ble denne bygningen revet sammen med restene av klosterkirken og erstattet av et stort enetasjes barokkpalé i tre.

Bygningen hadde U-plan med framstikkende sidefløyer på hovedfasaden mot nordøst.

Av det gamle klosteranlegget ble bare den nedre delen av kirkens tårn og et korkapell bevart. En rekke rike bergensfamilier bodde i Lunge­gården på 1700-tallet og fram til 1843. Så ble området innhentet av byutviklingen, og Lungegården ble industriområde. Beliggenheten ved Strømmen ga gode muligheter for etablering av industri.

I 1850-årene ble det etablert bomullsveveri i herregårdsbygningen, og snart kom det gassverk rett utenfor hovedfasaden. Så fulgte damphøvleri, skjortefabrikk, dampbakeri, fargeri og mye annet på området.

LUNGEGÅRDEN BRENTE På fotografier fra 1880-årene ser vi barokk­ paléet omgitt av industribygninger. Vi kan ane klosterkirkens tårnfot på høyre (nordvestre) side, mens korkapellet er gjemt bak to nye små leiegårder på venstre (sørøstre) side.

Så brente Lungegården i 1891, og etter brannen ble det anledning til å dokumentere restene etter klosterkirken. Arkitekt Peter Blix hadde foretatt undersøkelser på tomten allerede i 1872 og påvist noen av kloster­ kirkens murer, men nå som barokkbygningen var borte, ble det anledning til å avdekke grunnmurene til hele kirken. Arkitekt Schak Bull ledet disse utgravningene, og det ble funnet skjeletter og en del løsfunn, blant annet mynter, som ble overlatt Bergens Museum.

Kirkemurene ble fjernet etter utgravningene, og hele rapporten med tegninger ble trykket i 1893 som vedlegg til Fortidsminne­ foreningens årsberetning for 1892. Her kan vi se hvordan klosterkirkens skip har strukket seg mellom Tårnfoten i nordvest og med et kor ved siden av det fortsatt stående korkapellet i sørøst. Fortidsminneforeningen overtok kapellet og tårnfoten. Branntomten ble så brukt til industribygninger og en liten

leiegård. Et interessant foto fra 1892 viser den nyoppførte leiegården Kaigaten 1 D og en ryddet byggetomt for nr. 1 C. Her ble Christopher Rogges Skofabrikk oppført i 1890-årene i to byggetrinn, tegnet av hhv.

Schak Bull (som hadde ledet de første utgravningene) og Jens Z. M. Kielland.

Skofabrikken er oppført i pusset tegl i to etasjer og med to enkle gavler symmetrisk plassert ut mot Kaigaten, på samme måte som den brente herregården var plassert. Få år etter dette fikk skofabrikken en ny nabo rett utenfor vinduene: Byens gassverk ble erstattet av en ny, stor jernbanestasjon, tegnet av samme arkitekt som hadde tegnet sko­ fabrikkens 2. byggetrinn: Jens Z. M. Kielland.

BRØDRENE LOHNE Lungegården fortsatte som industriområde.

I 1934 etablerte skofabrikken seg i en ny, stor bygning rett bak bygningen til Kaigaten, og Brødrene Lohne innredet sølvvareverksted i Kaigaten 1 C. Alf og Johan Lohne hadde etablert sitt verksted i 1921, og leverte gjennom mange år en betydelig produksjon av gullsmedkunst: Pokaler, vaser, begre, bestikk og mye annet. Verkstedet ble drevet her til 2011.

«SØLVVAREFABRIKKEN» er et viktig kulturminne, og den er et viktig minne om gullsmedkunstens historie i Bergen, skriver arkitekturhistoriker Trond Indahl.

Her ser vi fabrikken tidlig på 1950-tallet.

Foto: Bildesamlingen. Universitetet i Bergen. Foto: Knud Knudsen

22

FORTIDSVERN

I 2. halvpart av 1900-tallet ble industrivirksomheten gradvis avviklet, og Lungegårds-området gikk inn i nåtidsperioden, som er dominert av kjøpesenteret Bystasjonen, i tillegg til kontor­ blokker, busstasjon og parkeringshus.

Situasjonen i dag: «Sølvfabrikken» og sidebygningen er kjøpt av private investorer, som ønsker å rehabilitere og bruke bygningene til forretninger og kontorer. Men Byrådet i Bergen ønsker å kjøpe bygningene for 50 millioner kroner, rive «Sølvvarefabrikken» og lage en «middel­ alderpark» på tomten: En liten, åpen plass mellom tårnfoten og korkapellet, under en fem etasjers høy murvegg, den tidligere skofabrikken som nå er en del av Bystasjonen.

JEG SYNES AT «MIDDELALDERPARKEN» ER EN DÅRLIG IDÉ AV FLERE GRUNNER: Et slikt tomrom der klosterkirken sto, er et kunstig grep, og kan ikke fortelle noe om hvordan klosteret så ut. Å la Tårnfoten og korkapellet bli stående som helt frittstående bygninger, er en uhistorisk situasjon. På 1800-tallet hadde man en antikvarisk praksis der en rev nyere «forstyrrende» elementer for å isolere middelaldermonumentene.

Dette er en tenkemåte som for lengst er forlatt i fagmiljøet. På tomten kan man få markert hvor deler av kirkemurene var i middelalderen, men det er umulig å markere resten av klosteranlegget (Jeg regner med at man ikke tenker seg å rive store deler av kjøpesenteret Bystasjonen for å få til dette). Det er meget tvilsomt om man finner noen murrester fra middelalderen på tomten hvis bygningene fra 1890-tallet blir revet. Kirkegulvet lå i hvert fall en meter høyere enn gulvet i 1. etasje i Sølvvarefabrikken. 1890-tallsbygningene er fundamentert dypt i bakken. Den lille leie­gården har kjeller, og skofabrikken og den senere sølvvare­fabrikken med sitt tunge maskineri krevde solide fundamenter.

«Sølvvarefabrikken» er et viktig kulturminne. Bygningen er godt bevart og den er et sjeldent eksempel på bevart industriarkitektur i Lungegården-området. Og den er et viktig minne om gullsmedkunstens historie i Bergen. Helt siden Hansa-tiden for 500 år siden har Bergen vært et sentralt produksjonssted for gullsmedkunst, gjenstander som har hatt stor betydning symbolsk og økonomisk i privat og offentlig liv. Brødrene Lohnes Sølvvarefabrikk var et viktig verksted gjennom mesteparten av 1900-tallet.

Det er viktig å formidle historien om Nonneseter kloster. Tårnfoten og korkapellet må gjøres mer synlig. Det må ryddes opp rundt disse bygning­ ene, og skilting og annen informasjon må bli bedre. En mulighet kan være å bruke 1. etasje i «Sølvvarefabrikken» til et visningssenter for Nonneseter kloster, markere hvor kirkemurene har gått og knytte dette til de bevarte middelalderdelene.

Det er galt og inkonsekvent å rive et kulturminne for å markere et annet. Det går ikke an å rive for å bevare.

Takk for gode innspill fra mine venner i Antikvarisk Utvalg, Fortidsminneforeningen Hordaland avdeling.

KOMPLETT TREBESKYTTELSE MØRETYRI AS - PRODUSENT AV EGENUTVIKLEDE TJÆRE- OG LINJOLJEPRODUKTER

LINOMAL: DIFFUSJONSÅPEN OG ALLSIDIG. BRUKES INNENDØRS, UTENDØRS, PÅ GULV, MUR OG TAK AV ALLE SLAG

FLERE AV VÅRE PRODUKTER: INTERIØROLJE - TØMMEROLJE - TERRASSEOLJE

Glåmsmyrvegen 163 | 6683 Vågland | Tlf: 71 55 60 99 | post@moretyri.no

FORTIDSVERN

23

«HØVE TIL Å VISUALISERE HISTORISK ANLEGG» Bergen bystyre vedtok i januar 2020 å kjøpe Kaigaten 1 for å oppfylle gjeldande reguleringsplan der bygardane frå ca. 1900 er regulerte til riving. Den eine bygningen har lang brukstid som sølvvare­fabrikk, den andre som bustad. Sjølv om reguleringsplanen var kjend, kjøpte eigedomsutviklarar bygardane i 2015 med planforslag om å byggje dei om til kontor- og nærings­ lokale, t.d. restaurantar.

Av arkeolog Alf Tore Hommedal

24

FORTIDSVERN

PÅ FOTOGRAFIER FRA 1880-ÅRENE ser vi barokkpaléet omgitt av industribygninger.

Vi kan ane klosterkirkens tårnfot på høyre (nordvestre) side, delvis skjult bak et tre, mens korkapellet er gjemt bak to nye små leiegårder på venstre (sørøstre) side.

Foto: Bildesamlingen. Universitetet i Bergen.

Foto: Knud Knudsen

klosterrestane. Alt i 1877 hadde FMF fått tilbod om å kjøpe for kr. 12.000, men hadde då måtta avslå på grunn av den høge summen.

Til jamføring vart Hopperstad stavkyrkje i 1880 kjøpt for kr. 600.

Etter brannen i 1891 vart situasjonen derimot dramatisk, og FMF måtte redde det dei kunne. Ved innsamlingar og lån skaffa FMF midlar til å sikre seg tårnfot og kapell, og ved å avgrense grunnarealet maksimalt vart kjøpssummen kr. 6.842,50. Det mellomliggjande arealet, for skip og kor i klosterkyrkja, var tapt. Parallelt med forhandlingane om kjøp fekk FMF lov til å gjennomføre ei arkeologisk utgraving av kyrkjetomta. Den for si tid godt dokumenterte utgravinga vart gjennomført «med saa meget hurtighed, som man af hensyn til arbeidets art turde, da eierne fordrede grunden ryddiggjort snarest mulig». Hovudforma på klosterkyrkja vart dokumentert ved mur- og golvrestar. Likeins vart det funne lause bygningsfragment, mengder med graver og småfunn som myntar, skriveutstyr og spelebrikker, i tillegg til gulltråd, fingerbøl og ulike typar nåler for brodering. Dei samla gjenstandsfunna er i dag ved Universitetsmuseet i Bergen og fortel om levd liv både i klostertida og i herregårdstida.

N

år debatten om bygardanes skjebne igjen har blussa opp, har dette samband med at dei to murhusa ligg på tomta til Nonneseter klosterkyrkje frå mellomalderen.

Dei ligg kilte inn mellom to bevarte og freda bygningsdelar frå klosterkyrkja: tårnfoten og eit korkapell, begge seinare delar av Lungegården hovedgård. Tårnfoten frå ca. 1130 er den eldste ståande bygningen i Bergen og nesten like gamal som byen sjølv.

Bør staden for Noregs mektigaste kvinnekloster i høgmellomalderen byggjast om til privat næringsbygg med kontor og restaurantar? Eller skal området, med noko så eineståande som restane av eit nonne­ kloster i ein norsk mellomalderby, opnast opp, formidlast og vere identitetsskapande for nye generasjonar? Korleis skal vi ta vare på og synleggjere mellomalderminna våre i

eit pressa byrom? Dette er kjernen i debatten om Nonneseter.

«DA EIERNE FORDREDE GRUNDEN RYDDIGJORT SNAREST MULIG» Den noverande bygningskombinasjonen oppstod etter at Lungegården brann i 1891.

Det monumentale anlegget som hadde lege der i nærare 800 år, først som Nonneseter kloster til 1528 og deretter som Lungegården, vart synsmessig mest radert ut av Bergens bybilete.

Etter brannen vart anlegget selt til eit «konsortium» som ville oppføre bygardar på staden etter at også «klosterets rester» var blitt rivne. Dette var før slike mellomalderrestar automatisk vart freda, og det såg ei tid stygt ut også for tårnfoten og kapellet. Den bergenske filialafdeling av Fortidsminneforeningen (FMF) fekk kjøpt

EIT ANTIKVARISK ANTIKVARSYN? Etter oppføringa av dei to bygardane, har det visuelle heilskapsinntrykket og medvitet om Nonneseter klosterkyrkje / Lungegården vore vekke frå byrommet. For kven ser og forstår i dag at tårnfoten og kapellet er delar av eit stort, samanhengande kyrkjebygg? Og kven forstår at Lungegården var så dominerande og identitetsskapande at han gav namn til Store og Lille Lungegårdsvann? Bergen har no eit historisk høve til på nytt å visualisere det historiske anlegget. Målet bør vere å opne opp rommet for slik å synleggjere anlegget der tårnfot og kapell låg som ytterpunkt i nord og sør. Målet må vere å gjenetablere medvitet om anlegget som låg der i 800 år.

Det er liten sjanse for at der på kyrkjetomta framleis ligg originale bygningsspor og kulturlag. Truleg vart alle restar rydda vekk etter den arkeologiske utgravinga eller ved fundamenteringa for dei nye bygningane.

Men dokumentasjonsmaterialet frå utgravinga er slik at vi kan rekonstruere grunnkonturane av klosterkyrkja. Bygningsrisset av Lungegården vil også kunne gjenskapast.

I rekonstrueringa vil ein kunne utfordre

FORTIDSVERN

25

arkitektar og formidlarar til nytenking ved bruk av vår tids formspråk og materialar.

Bergen vil kunne få eit blikkfang i formidlinga av staden der kontemplative nonner levde og bad i fleire hundre år og der det no ligg eit kulturminnet av nasjonal og internasjonal verdi.

Vedtaket Bergen bystyre har gjort, handlar altså ikkje om å grave fram nok ein ruin, for den finst sannsynlegvis ikkje. Poenget er at det er no vi har sjanse til å skape eit byrom som set fokus på to identitetsskapande institusjonar i Bergens historie. Det har vore hevda at ei riving for å framheve kloster- og herregårdsrestane er å «reinske» kultur­ minnet, og at dette er eit forelda antikvarisk vernesyn. Men dersom sølvvarefabrikken skal vernast: er det då meir i samsvar med dagens vernesyn å tillate «reinsking» og riving av interiøret, og då ikkje berre

26

FORTIDSVERN

sekundære tilføyingar, men originale parti i ein fabrikkontekst? Ei ombygging til kontor­ kompleks eller restaurant føreset truleg så store endringar at berre det eksteriørmessige skalet vil stå att.

Vern gjennom bevaring, med så få endringar som mogeleg, må – og skal – vere eit hovudprinsipp innanfor kulturminne­vernet.

I nokre andre land ville bygardane etter verne­ tradisjonen deira truleg bli ståande. Men vi skal følgje norsk vernetradisjon, og i nokre tilfelle må ein prioritere og velje. I Gamlebyen, Oslo, vart t.d. Loenga bru i 1996 riven for å hente ruinen av Clemenskyrkja frå 1100-talet fram frå eit skjult, inneklemt og kummerlig tilvære under brua. I dag inngår ruinen, som er mellom dei eldste kyrkjerestane i Oslo, i ein ruinpark som formidlar mellomalderbyen på ein verdigare måte. Å forvalte slike tilretteleggingar er krevjande. Difor føreset ei

visualisering av klosterkyrkja og herregården i Bergen klare, framtidige krav til tett oppfølging og vedlikehald, betre enn dagens skjøtsel av minnehallen for krigens ofre i tårnfoten.

Først då får ein ei verdig formidling av kloster og herregård.

KULTURMINNE I EIT PRESSA BYROM Regjeringa har sett i gang arbeidet med ei ny stortingsmelding om kulturminnepolitikk.

Sentrale tema er nettopp dei utfordringane kulturminne og kulturmiljø står overfor i ei tid med endringar innafor t.d. urbanisering og demografi. I ein slik samanheng kan ei synleggjering av kulturarven ved Nonneseter nyttast til å skape dialog og identitet, og gjennom det eit fellesskap og samhald som aktivt kan knytast til vår tids urbane utvikling. Vi lever i ei globalisert og fleirkulturell tid. Bergensarar som reiser ut, besøker gjerne

LUNGEGÅRDEN BRENTE I 1891, og etter brannen ble det anledning til å dokumentere restene etter klosterkirken. Arkitekt Peter Blix hadde foretatt undersøkelser på tomten allerede i 1872 og påvist noen av klosterkirkens murer, men nå som barokkbygningen var borte, ble det anledning til å avdekke grunnmurene til hele kirke. Tårnfoten skimtes bak et tre, litt til venstre i bildet.

Foto: Bildesamlingen. Universitetet i Bergen.

Foto: Knud Knudsen

«eksotiske» kulturminne som kloster, og for dei fleste synest slike anlegg som noko framandarta. Men det er dei ikkje! Kloster er ei institusjonsform som i Bergen nesten er like gamal som byen sjølv! Nonneseter står i tillegg sentralt i norsk kvinnehistorie. Mange av våre nye landsmenn kjem frå kulturar der klosterliv er ein del av livets mangfald. Ei visualisering av kulturminnet Nonneseter vil i vårt fleirkulturelle samfunn vere med på å gjenoppdage røter for «gamle» nordmenn, så vel som å feste røter for «nye» nordmenn.

Premissen for vernedebatten må vere det nasjonale ansvaret Bergen har for på ein verdig måte å forvalte den unike kulturminneskatten eit kvinnekloster frå mellomalderen er. Det er no Bergen har sjansen til å skape eit ope urbant landskapsrom på Nonneseter der fortid, notid og framtid kan bindast samen. Då vil dei bevarte bygningsdelane ikkje lenger liggje inneklemde og gløymde i eit av Bergens mest trafikkerte område. Dei vil framstå som lettare tolkbare kulturminne frå eit 400 år langt klosterliv og eit nesten like langt herregårdsliv. I ferdselsknutepunktet vil eit større byrom gjeva luft, opplevingar og kunnskap, der både Nonneseter og Bergen bibliotek vil vera delar av opplevingsrommet.

Eit slikt ope byrom med ei historisk forankring vil verke positivt inn på kvardagen til menneska. Ønskjer vi eit levande og kulturelt sentrum for framtida, må vi sjå ut over kortsiktige økonomiske næringsinteresser. Det er no vi har sjansen til å ta dette verdivalet for framtidas generasjonar. I ettertid vil dei fleste venteleg vere glade for at Nonneseter synleggjer gode og særeigne «røter», både for oss og for etterkomarane våre.

Litteratur

SKISSEN VISER korleis anlegget henger saman.

Bendixen, B. E. 1893: Nonneseter klosterruiner, Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers bevaring, Bergen 1893.

Hommedal, A.T, forthcoming: Coins and monastic liturgy in the Middle Ages. St. Mary’s Benedictine Nunnery in Bergen, Norway, i S.H. Gullbekk, C. Kilger, H. Roland, S. Kristensen (red.), Coin Finds in Churches: Money and Religious Devotion in Medieval Northern Europe, Routledge (forthcoming).

Lidén, H.-E. og E.M. Magerøy 1980: Norges kirker.

Bergen Bind I, Oslo 1980.

Ommundsen, Å. 2016: «To kongar, to dronningar og eit nonnekloster i Bergen», i (Norsk) Historisk Tidsskrift, 95 (2016), 7-33 Tryti, A. E. 1987: Kvinnenes stilling i klostervesenet, i Årbok for Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, vol. 141, 1987, 187-208.

Skisse: Alf Tore Hommedal

FORTIDSVERN

27

KULTURMINNEPLANEN I ØKSNES KOMMUNE

ALT HANDLER OM LOKAL FORANKRING Øksnes i Nordland er en av de nesten 200 kommunene som i dag har en ferdig kulturminneplan vedtatt etter 2005. I november i fjor hadde 90 prosent av kommunene fått tilskudd av Riksantikvaren til arbeidet. Målsettingen er at i løpet av dette året skal like mange kommuner ha en politisk beslutning av planene. KIK – kulturminne i kommunene er prosjekt startet i 2005, som en del av kunnskapsløftet på kulturminneområdet. Bli med til Øksnes og les hvordan de har gjort det der.

Av Reidar Bertelsen1, Hilde J. Hansen2 og Halvard K. Toften3

1 Professor emeritus i historisk arkeologi, Universitetet i Tromsø. reidar.bertelsen@uit.no 2 Tidligere enhetsjef for kultur og fritid, Øksnes kommune. hjh@vkbb.no 3 Pensjonert lærer, medlem av Øksnes historielag og Øksnes kystlag. halkrito@online.no

28

FORTIDSVERN

FISKERBONDEBOPLASS FRA 1872, del av kulturminneklyngen på Gisløy. Bygningene er, fra venstre.

Tørkesjå fra 1872 for oppbevaring av tørrfisk, nybygd naust, åttringsnaust fra 1872, våningshus fra 1872 og stabbur som så vidt er synlig i skogkanten. Det originale fjøset og eldhuset sto like til høyre for våningshuset, men disse brant ned i 1886. Det tette feltet med geitrams markerer stedet. Deretter blei det bygd fjøs der campingvogna står, og det siste fjøset står like utenfor venstre billedkant. Stedet har en vernebestemmelse i den tinglyste kjøpekontrakten. Byggeskikken er endret, men prinsippet er det samme som boplasshaugen og jernalderboplassen på Enge.

Foto R.Bertelsen 2017.

K

ulturminneplanen for Øksnes kommune ivaretar fleire hensyn: Et sjølstendig handlingsrom for egne prioriteringer, prioriteringer som er forankret i temaer som har preget kommunens fortid gjennom førhistorisk og historisk tid og planen har fleire grep for å forankre kulturminneforvaltning og kulturminnevern i lokalmiljøet. Planen støter også på utfordringer med kulturminner som har status som «uavklart».

BAKGRUNNEN I 2018 fikk Øksnes sin kulturminneplan, omtrent samtidig med et stort antall andre

kommuner her i landet. Dette arbeidet blei initiert som del av Riksantikvarens KIKprosjekt (Kulturminne i kommunen). I Øksnes blei forslaget til plan utarbeidd av et arbeidsutvalg som også blei styringsgruppe. Denne gruppa hadde to ambisjoner med forankring i kommunestyrets oppdrag. Den eine var å finne rom for kommunal medvirkning i saker som gjaldt kulturminneforvaltning og ønsket om bedre forutsigbarhet for tiltakshavere. Den andre var å revitalisere lokal forankring og definisjonsmakt over den delen av kulturarven som var knyttet til lokal identitet. Øksnes er en del av regionen Vesterålen, heilt nordvest i Nordland fylke. I dag ligger

bosettinga på i alt 7 øyer, men over 60 prosent av de godt og vel 4500 innbyggerne bor nå i kommunesenteret Myre. Et betydelig antall av de øvrige innbyggerne bor i nærliggende tettbebyggelser. Dette mønsteret blei skapt av den sentraliseringa som foregikk på 1960- og 70-tallet. Ved siden av alle andre effekter dette fikk, blei det også et brudd av stor betydning i den allmenne oppfatninga av sammenhengen mellom nåtid og fortid. Det er ei nokså typisk oppfatning at fortida hører til på småøyene i vest, mens nåtida er der de fleste bor i dag. Dette er den delen av kommunen som er veifast. Før dette bruddet var bebyggelsen jevnere

FORTIDSVERN

29

DAGENS SITUASJON I ALSVÅG. Våningshuset er sannsynligvis en av de eldste stående bygninger i kommunen. Den nye museumsbygninga er plassert inne i boplasshaugen (etter arkeologisk utgraving) og en del av boplasshaugen ser ut til å være sikret for ettertida.

Foto R. Bertelsen 2019.

spredt og befolkningstyngden lå på de 14-15 småøyene i vest, der det i dag er bare et fåtall fast bosatte.

KULTURMINNEFORVALTNING OG VERN I KULTURHISTORISK PERSPEKTIV En av årsakene til at vi i dag har kultur­ minner å forvalte, å undres over, å forske på, å bruke i identitetsbygging og næringsvirksomhet, er at forvaltning og selektivt vern av kulturminner er og har vært en integrert del av kulturen, også i fjern fortid. Dette er kjent fra alle deler av verden. Det er altså ikke slik at forvaltning og vern er oppfunnet som del av det moderne samfunnet. Det er formen som er ny. Øksnes er en del av landet der den fortidsinteressen som har røtter i nasjonsreisninga på 18- og tidlig 1900-tall, blei opplevd som fremmedgjørende. Bruddet på 60- og 70-­tallet skapte imidlertid en bølge av historisk og kulturhistorisk interesse, drevet nedenfra. Utslag av dette er etablering av museum, et profesjonelt bygdeboksverk i fire bind og etablering av frivillige foreninger på arenaen: Øksnes historielag, Øksnes kystlag og Fortidsminneforeningens Vesterålsavdeling. To arkeologiske forskningsprosjekt på 2000-tallet har vært effektive puff i samme retning.

VÅR METODE Initiativet til å søke støtte fra KIK til å utarbeide kulturminneplan for Øksnes, kom fra enhetslederen for kultur og fritid. I arbeidsutvalget kom det personer som representerte både årelang politisk erfaring og det meste av relevant forskningsbasert kunnskap. Dette gjorde det mulig å tenke heilhetlig, både på kulturhistorisk forankring, praktiske behov og gjennomførbarhet.

Arbeidsutvalget så lokal forankring som den største utfordringa. Dette blei løst gjennom et samarbeid med folkehelse­ koordinator i kommunen, Kari Gaarder, som hadde erfaring med et dialogvektøy kalt gjestbudsmetoden. Dette blei praktisert slik at kommunen sponset kaffe til en velvillig gjestebudsvert som deretter sammenkalte ressurspersoner i sitt miljø for å diskutere gjennom ei spørsmålsliste fra arbeidsgruppa og utarbeide et felles svar på denne.

30

FORTIDSVERN

På to stadier i arbeidet utarbeidet vi spørsmålslister som vi ba om svar på fra gjestebudene. Det blei gjennomført til sammen 30 gjestebud, hvor verter spredt over hele kommunen inviterte i alt 170 barn og voksne til medvirkning i planarbeidet.

Målet var tosidig: Søke veiledning i å finne kriterier for verneverdi med grunnlag i lokalsamfunnet og å forankre kulturminneplanen i lokal­samfunnet slik at flest mulig kunne føle eierskap til planen.

VÅRE GREP I responsen fra gjestebudene utkrystalliserte det seg aksept for tre sentrale kulturhistoriske temaer som skulle være hovedgrunnlaget for planens prioriteringer: Fiskerbondesamfunnet, fiskevær og havner.

Bakgrunnen for dette er at kulturminner i Øksnes, fra og med yngre steinalder til og med midten av 1900-tallet, vitner om at kombinasjonen av gårdsdrift og fiske har vært hovedmønsteret i livsgrunnlaget og levemåten. På samme tid som denne levemåten har vært ryggraden i den lokale historia, har den også gjennomgått store

endringer i løpet av omkring fem tusenår.

Mønsteret var en boplass med bolig, fjøs, naust og stø. Fiskeværene passer inn i dette mønsteret fordi det var boplasser der menn utøvde det sesongmessige vinterfisket og disse værene viser en stor variasjon over tid og i rom. Noen fiskevær hadde en kjerne av fast bosetting av folk som livnærte seg på fiskerbondevis mens skreisesongen betydde ei mangedobling av befolkninga med tilreisende fiskere. Med få unntak, lå alle boplasser i nærheten av ei havn, en nødvendig ressurs for levemåten. Kriteriene for foretrukne havner endret seg over tid og dette gjenspeiler hva som var de framherskende båttypene.

VITNESBYRD Etnisitet, etniske relasjoner og kjønnsperspektiv er andre viktige hensyn som følger «med på lasset» fordi fiskerbondesamfunnet var felles for samer og nordmenn og grovt sett var det strukturert slik at kvinner hadde regien på land og menn på havet.

Boplass­haugene (gårdshaugene) er den kulturminnetypen som først og fremst

Grovt sett var det strukturert slik at kvinner hadde regien på land og menn på havet.

INNSEILINGA TIL HAVNA i Nyksund. Nyksund er av de steder som blei offer for sentraliseringa, men som har gjenoppstått som attraksjon.

Foto R.Bertelsen 2005

FORTIDSVERN

31

Kulturminneklyngene er satt sammen slik at de kan tjene til fleire mål, for eksempel at de gir forståelige argumenter for vern, og at de kan tjene en rolle i dagens sug etter attraksjonsutvikling.

bærer vitnesbyrd om kvinners liv og arbeid gjennom århundrene. Boplass­haugene er både vitnesbyrd om byggeskikk (stolpehus med torvvegger og torvtak) og det jordbruket som blei drevet på gården. Basert på en undersøkelse på Soløy i Lavangen, antar vi at den sentrale delen av haugene, der tunet sto og der vi finner husrester og deponert avfall, utgjorde ca. en femtedel av haugen. Den ytre bremmen utgjorde da de resterende fire femtedeler. Bremmen består av omrotede kulturlag, transportert ut fra kjernen. Her er det veldrenert og næringsrikt åkerland for det begrensede jordbruket.

En boplasshaug der tunet utgjorde ca. 1000 m, ville åkerlandet i bremmen utgjøre ca.

4000 m. Dette er anslag basert på et fåtall undersøkelser.

32

FORTIDSVERN

KULTURMINNEKLYNGER Kulturminneforvaltninga opererer med kategorier som korrelerer med fagområdene som er representert i institusjonenes bemanning. Eksempler på dette er at «arkeologi» i forvaltningssammenheng betyr kulturminner som kan graves ut av arkeologer i motsetning til «verneverdige hus» som tas hand om av arkitekter og kunsthistorikere. Dette er ikke i samsvar med begrepsbruken i dagligtale eller i akademia. Ute i landskapet er det ei utfordring å skape sammenhenger som rimer med det kulturhistoriske forløpet i et lokalsamfunn. I en lokalhistorisk kontekst er forskningsdisipliners avgrensninger og byråkratisk begrunnede kategorier irrelevante.

Ingen enkelte kulturminner i kommunen kan dekke heile dette spekteret av temaer og

tidsspenn. Men i mange tilfeller kan nærliggende kulturminner vitne om ulike stadier og ulike måter å ordne seg på. Ut fra denne erkjennelsen, fant vi fram til det vi valgte å kalle kulturminneklynger.

I alt har planen seks slike klynger der vi både har inkludert automatisk og vedtaksfredete kulturminner, SEFRAK-registrerte bygninger og kulturminner som ikke har noen form for offisielt vern etter kulturminneloven eller andre lover/forskrifter.

Argumentet for høg prioritet er først og fremst at kulturminnet bidrar til forståelsen av kontinuitet i den lokale endringshistoria.

Kulturminneklynge må ikke forveksles med kulturmiljø som er en betegnelse på et avgrenset landskap som er mettet med kulturminner uten hensyn til om de kan knyttes til

DEN MODERNE HAVNA på Myre. Den som ser godt etter, vil finne spor av bosetting tilbake til førhistorisk tid.

Foto R.Bertelsen 2018

samme narrativ. Klyngene er ikke tenkt slik at de skal legge band på arealet mellom de prioriterte kulturminnene.

FLEIRE FORMÅL Kulturminneklyngene er satt sammen slik at de kan tjene til fleire mål, for eksempel at de gir forståelige argumenter for vern, interessante turmål, til bruk i skoleundervisning og at de kan tjene en rolle i dagens sug etter attraksjonsutvikling. Planens handlingsdel prioriterer å utarbeide informasjonsmateriell for hver enkel klynge, men endelig valg av plattform for informasjonsopplegget er ikke foretatt ennå. Arbeidet er kommet lengst i den klyngen som delvis faller sammen med den T-merkede turløypa som kalles «Dronningruta», mellom fiskeværene Stø og

Nyksund. De viktigste kulturminnene i denne klyngen er, regnet fra øst mot vest: Sporene etter det forlatte fiskeværet Langenesværet med den bevarte Langenes kirke, væreiergården Husjorda med både automatisk fredete strukturer og bevarte bygninger fra 17- og 1800-tallet, det aktive fiskeværet Stø, steinalderlokaliteten Melkarstøa med hustufter og stø, Skipssanden og Enge med både erosjonsutsatte boplasspor (antatt å være fra tidlig metalltid), en godt bevart boplasshaug med nausttomt og stø (fraflyttet midt på 1300-tallet) og endelig langhus, nausttuft, stø, gravhauger og brønn fra en jernaldersboplass.

Disse kulturminnene ligger i den nordøstlige delen av Dronningruta, der det i 2018 blei registrert over 35.000 turgjengere

og som Lars Monsen gjorde stas på i programserien «Monsen minutt for minutt» på NRK-TV i 2018. Denne turruta er nå gitt rollen som signaturattraksjon i reiselivsplanen for Vesterålen sammen med Hurtigrutens hus på Stokmarknes, Hvalsenteret på Andenes og Blåbyen Sortland. I dag framtrer Dronningruta som ugjestmild og urørt villmark, ut mot det åpne havet. Men, den innvidde turgjengeren vil kunne identifisere spor av fast bosetting over fleire tusen år. Fra yngre steinalder til omkring Svartedauen, var leveveien basert på fangst og fiske og ei gårdsdrift på grensen av det mulige. Det er tankevekkende for de fleste at et landskap som over fleire tusenår ga grunnlag for stabil bosetting, nå er villmark. Utfordringa for kulturminnevernet er å minimalisere

FORTIDSVERN

33

REGISTRERING av ei yngre gammetuft ved tidligere ryddet eng ved Brandåsen i Lifjorden.

Foto H.K.Toften 2019

slitasjen fra turgåere og ikke minst hindre at stigende havnivå og barskere klima gjør store innhogg i kulturminnene.

KULTURMINNEREGISTRERING Det er bare registrert kulturminner i halvdelen av kommunen. For å rette på dette, har historielaget påtatt seg å gjennomføre registreringer i lakunene. Dette skjer i form av turer med profesjonell veiledning. To slike turer er gjennomført med stort utbytte.

Historielagets tilnærming er i stor grad styrt av søken etter ny kunnskap. Fleire av de nyregistrerte kulturminnene er av en slik art at de ikke umiddelbart kan dateres med sikkerhet. De faller i kategorien kalt «uavklart». Dette reiser et heilt generelt problem.

«Uavklart» er en kategori som har fleire betydninger, men det gjelder i all hovedsak usikkerhet om hvorvidt kulturminnelovens §4, om automatisk fredning, kommer til anvendelse. I vårt tilfelle gjelder det gjerne lokalitetstyper som det er forsket lite på, men som det er stor interesse for å få plassert i sin rette historiske kontekst. For Øksnes sin del er det særlig to temaer der undring

HANDELSSTEDET TINDEN ca. 1880.

Bygningsmassen er nå fredet og våningshusene står midt oppe i en boplasshaug.

I dag er det bare det store våningshuset som står. Dagens uthus og sjøhus er nyere.

Bildet viser også hvordan fjæresonen er full av materiell kultur som det til dels er mulig å identifisere spor av i dag.

Foto utlånt av Stiftelsen Handelsstedet Tinden.

34

FORTIDSVERN

INGENIØREN, ADVOKATEN OG LÆREREN (alle pensjonister) i heftig diskusjon om prioriterings­kriterier.

Foto H.J.Hansen 2018

FINNHELLAREN VED KOBBFJORDEN, en sidearm av Lifjorden. Det er bevarte kulturlag inne i hellaren. Etter høyden over flomålet, er det ikke sannsynlig at kulturlagene er fra førhistorisk tid.

Foto R.Bertelsen 2019.

DEN UNGE GENERASJONEN har sterke meininger. Fra barnas gjestebud, 6.klasse, Myre skole

Foto H.J.Hansen 2018

FORTIDSVERN

35

ALSVÅG MED DET gamle tunet på boplasshaugen, omgitt av moderne maritime virksomheter.

Foto fra Museum Nords arkiv. Antakelig fra 1960-årene.

overskygger vår magre viten. Det gjelder samisk bruk av landskapet i de epokene av fortida da det var stor kontrast mellom hvordan samer og bumenn opererte. Og, det gjelder kulturminner i overgangen mellom land og hav, fjæra. Enten er det usikkerhet om tolkning eller alder eller begge deler.

I Øksnes er det slik at to kulturminnetyper aspirerer til status som signatur for kommunen. Det er boplasshaugen (gårdshaugen) og støa. Boplasshaugene får stort sett status som automatisk fredet, mens støa må nøye seg med å være uavklart, bortsett fra i de tilfellene der de ligger i en kontekst som kan gi indikasjon om alderen. Skal vi bare gi formelt vern til de ytterst få som kan dateres sikkert ut fra kontekst, så mister de sin rolle som bindeledd mellom nåtid og fortid og mellom livet på land og på havet.

I et så utpreget kystlandskap som Øksnes, må vi regne med at en vesentlig del av livet for menn blei levd på havet og at dette bare i hovedsak avsetter få og svake spor på land.

Det vil være en feil om vi ikke tar vare på de få støene vi ennå kan identifisere, uavhengig av om alderen og etnisk tilhørighet er uavklart eller avklart.

36

FORTIDSVERN

VERDIEN AV LOKAL FORANKRING Den grunnleggende verdien av alle kulturminner ligger i lokalsamfunnet, blant de menneskene som opplever disse som en integrert del av miljøet. Denne verdien arter seg på to måter, enten ved at det fysiske kulturminnet er koblet til fortellinger (forskningsbasert eller tradisjon). Det kan også arte seg motsatt, at en lokalitet åpenbart er skapt av mennesker, men med en hensikt vi ikke har noen klar idé om og at vi heller ikke sikker viten om alderen.

Slike kulturminner vekker interesse hos den nysgjerrige og skaper drivkraft til engasjement. Det er ikke selvsagt at vi skal unnlate å gi disse vern. Dette kan et stykke på vei løses ved kommunens bruk av Plan- og bygningsloven, men det burde være mulig å designe kulturminneloven slik at også tilkortkommen forskning blir en begrunnelse for vern.

Ut over det vi har pekt på i denne artikkelen, avslørte arbeidet en serie utfordringer for lokalmiljøets forvaltning av kulturminner. Vi nevner to av disse.

Innledningsvis redegjorde vi for den sterke sentraliseringa av bosettinga i Øksnes i nær

fortid. Resultatet er at Myre havn nå er en av de viktigste lokalitetene i fiskerinorge.

Dette medfører store fysiske inngrep både på land og i havet. Det er imidlertid åpenbart at denne utviklinga har sammenheng med nær og fjern fortid. Derfor er det ei stor utfordring å sørge for at referanser til denne fortida kan tas vare på uten at det legger band på dynamikken i fiskerinæringa. Det er nettopp dynamikk som er den røde tråden gjennom fiskerihistoria. Denne utfordringa er notert, men ennå ikke grepet fatt i.

Det andre er at Øksnes ligger så langt vest at landhevinga har opphørt og at all havnivåstigning som følge av den globale oppvarminga vil spise av fjæresonen der en konsentrasjon av kommunens kulturminner ligger. Dette har kommunen begynt å arbeide med i samarbeid med universitetsmuseet i Tromsø og Nordland fylkeskommune, men veien fram ser kronglete ut.

KIK har skapt grobunn for ei gjenoppliving av lokal motivasjon for kulturminne­ vern og forvaltning. En del av prisen for dette er at det blir funnet ulike løsninger i de mange kommunene og det kan godt være at resultatet av kommunale kulturminneplaner

STØ PÅ BÅRHOLMEN i fiskeværet Stø. Det er ikke lett å gi noe begrunnet forslag til aldersbestemmelse.

Foto R.Bertelsen 2012

gir impulser til endring i selve ryggraden i kulturminneforvaltninga, kulturminneloven!

Det er i alle fall god grunn til å følge med i virkningshistoria til KIK. Kulturminneplanen kan leses her: https://www.oksnes.kommune.no/_f/p1/ ifbb555ab-f063-4470-a52c-00a65a2a99e3/180604-kulturminneplan-ferdig.pdf Dronningruta på Monsen minutt for minutt: https://tv.nrk.no/serie/monsen-minutt-for-minutt/sesong/1/episode/21/ avspiller Om Dronningruta i Bladet Vesterålen: https://www.blv.no/nyheter/ skal-du-ga-dronningruta-i-sommer/

BOPLASSHAUGEN PÅ ENGE, sett fra flomålet. I forgrunnen sees ennå støa på tross av at havet har arbeidd med rulleteinsfjæra i over 600 år etter at stedet blei fraflytta. I nerkanten av boplasshaugen er det to nausttufter.

Vi utarbeider tilstandsrapporter og restaurerer gamle tømmerbygninger. Vi leverer håndlafta hus, hytter og anneks i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no post@stokkstein.no

FORTIDSVERN

37

GULLGRAVERVILLA PÅ SUNNMØRE

TRUES AV FORTETTING I 1902 kjøpte Jens Bastian Langlo det første stykket tomt som ble utskilt fra prestegården, og bygde villaen «Solheim» året etter. Fylkeskonservator Jens Peter Ringstad skrev i sin rapport fra juli 1985: «Solheimhuset er eit svært godt bevart eksempel på eksklusiv villabygging frå hundreårsskiftet.

Av Hans Jakob Fevang

H

uset fortel om korleis ein som hadde vore i Alaska og hatt økonomisk suksess, innretta seg når han kom tilbake til heimbygda.

Bygninga er svært interessant arkitekturhistorisk med stiltrekk som var framme i den tida (sveitser- og jugendstil) og med tydelege impulsar frå amerikansk villabygging med «oppbrotne» flater og verandaer. Etter fylkeskonservatoren si vurdering må dette anlegget vernast på grunn av sin høge kulturhistoriske, antikvariske og arkitekturhistoriske verdi.»

Eiendommen er på omlag 6 mål. Den ligger i sentrum av tettstedet, og har vært under stadig press fra kommunens utbyggingsplaner. De siste 35 årene har det vært mange kamper for å bevare eiendommen.

Bakgrunnen for rapporten fra fylkeskonservatoren i 1985, var behandling av ny reguleringsplan. Bygningsrådet hadde da vurdert saken om Solheim-eiendommen flere ganger, og ville sterkt tilrå at den ble regulert til serviceformål. Konsekvensen ville ha vært tilførselsvei gjennom tunet mellom villa og løe, og forretningsbygg i hagen. Men den særmerkte villaen skulle bli bevart! Bygningsrådet sto fast på sin innstilling også etter mottak av rapporten fra fylkeskonservatoren.

FORRETNINGENE BLE NEDLAGT Sammøte med formannskap, bygningsråd og vi som eiere ble avholdt i september 1985.

Mesteparten av eiendommen ble i 1986 regulert til spesialområde for vern. Bygningsrådet argumenterte med mangel på forretningstomter i sentrum. I ettertid har utviklingen vist at det ikke har vært et problem. I dag er over

38

FORTIDSVERN

halvparten av forretningene i 1985 nedlagt, og mange lokaler er ledige i sentrum.

Ett mål av eiendommen, «triangeltomt» i front av villaen, ble, sammen med nabo­ eiendommen, regulert til forretning og bolig.

Denne tomten har det senere stått strid om.

(Fylkeskonservatoren hadde foreslått å ta også denne delen med i spesialområdet for vern.) Her la reguleringsplanen til rette for en omfattende utbygging i 2 – 4 etasjer og BYA på 85%. I 2000 planla et lokalt eiendomsselskap en 4-etasjes betongblokk på dette området, inkl. vår tomt, uten å informere oss.

Det vi fikk vite, var at selskapet ba kommunen om hjelp til å ekspropriere tomten.

Med god støtte fra fylkeskonservator, fikk vi hindret dette.

Selskapet endret noe på planene sine.

I 2005 ba de på ny om hjelp fra kommunen.

Vi fikk rekommandert brev fra kommunen: «Administrativ førebuing av oreigningssak – Varsel om oreigning – Varsel om førehandstiltreding.» Etter 9 måneders kamp, trakk kommunen sitt varsel. Igjen hadde vi fått god støtte fra fylkeskonservator. Han skrev bl.a.: «Samfunnet har eit stort ansvar for å legge til rette for vern av slike anlegg som er ein del av vår felles kulturarv og som vi bør vere stolte av å ha i vår midte og vise fram til andre.

Solheim på Sløgstad på Stranda er ei stor og viktig verneoppgåve. Når ein har ein situasjon der eigarane av anlegget er så sterkt interessert i å ta vare på desse verdiane, bør det vere den enklaste del av verneoppgåva at det offentlege legg til rette for eit best mogleg vern.»

NY TRUSLER I 2013 var det aktuelt å regulere naboeiendommen på ny, inkl. vår triangeltomt.

I fråsegn til utbyggingsplaner skrev fylkeskommunen bl.a.: «Solheimvillaen er mellom dei kulturminna i Stranda som er ein del av forslaget til Regional delplan for kulturminne med nasjonal og regional verdi.

Villaen er vurdert å ha regional verneverdi.

Det er fylkeskonservatoren si klare oppfatning at triangeltomta tilhøyrande gnr. 53/2 [vår eiendom] ikkje må byggast ut dersom Solheimvillaen skal kome til sin rett som ein kvalitet i bybildet. Ei utbygging av arealet vil svekke både bygningen sin verdi for

fellesskapet (oppleving utanfrå) og samspelet mellom bygning og omgjevnad opplevd innanfrå. Den regionale delplanen er ute til offentleg ettersyn og vil bli vedteken innan kort tid. Planen vil vere eit førande dokument for nye plansaker. Fylkeskommunen vil allereie no signalisere at det vil vere aktuelt å fremme motsegn til seinare planar om utbygging på gnr. 53/2.»

Regional delplan for kulturminne med nasjonal og regional verdi ble vedtatt i fylkes­ tinget i juni 2015. Der er Solheimvillaen

listeført under «område som er regulert til bevaring med regional verdi». Vi regnet med at sluttstrek dermed var satt for kampene om utbygging på Solheim. Stor var derfor vår overraskelse da vi i november 2019 leste kommunens forslag til kommuneplanen sin arealdel for 2020 – 2032. Der er hele eiendommen vår foreslått med sentrumsformål i område for fortetting og høy utnyttingsgrad.

Kommunen tar dermed ikke hensyn til at eiendommen har regional verneverdi.

Fylkeskommunen påpekte bl.a. denne mangel

i sin fråsegn 20.12.2019 – sammen med mange andre mangler knyttet til kulturminner fra nyere tid. Fylkeskommunen varslet bl.a. motsegn inntil kulturminner/kulturmiljø er satt av med omsynssoner på plankartet.

I Stranda kommune ligger verdsarvområdet Geirangerfjorden. Mange fjellgårder langs Storfjorden er blitt restaurert, med god støtte fra den ideelle organisasjonen Storfjordens Venner. Men kulturminnet Solheim ser ikke ut til å være viktig for Stranda kommune.

FORTIDSVERN

39

GULLGRAVERVILLA PÅ SUNNMØRE

NÅ SKINNER DET IGJEN I SPISESTUEN I 1902 kom Jens Bastian Langlo hjem til Stranda på Sunnmøre etter vellykket gullgraving i Klondike i Alaska. Året etter fikk han bygd villaen «Solheim», i dag i sentrum av Stranda kommune. Eiendommen fikk i 1986 vernestatus som spesialområde/ bygninger og anlegg med historisk og antikvarisk verdi etter plan- og bygningsloven.

Av Turid Fevang og Hans Jakob Fevang

40

FORTIDSVERN

Denne eventyraktige villaen ble bygget for penger tjent på gullgraving i Klondike.

ETTER NOE DISKUSJON, og etter anbefaling fra fylkeskonservator, søkte vi Kulturminnefondet om støtte til avdekking og restaurering av himlingen i spisestua, og restaurering av himlingen i bestestua.

Slik ble bestestua.

Å

ret forut, i 1985, fikk den forrige eieren, far/svigerfar Kåre J. Langlo, Godt vern-prisen av Fortidsminne­foreningen Sunnmøre avdeling for sin innsats med bevaring av Solheim.

Vernede eiendommer krever som regel en god del vedlikeholds- og restaureringsarbeid. Etter en del større utvendige restaureringsarbeider, sto i 2015 spisestua for tur. iendommer krever som regel engod del vedlike­holds- og restureringsarbeide.

Himlingen i rommet hadde i mange år hatt flere lange og korte sprekker. Det skyldtes nok tidligere tiders vedfyring. En lokal maler skulle reparere sprekkene. Han begynte å skrape i den største sprekken. Da kom det fram noe dekor, og etter hvert en amorin.

Vi kontaktet straks malermester Kjell Arne

Årseth på Sæbø, og han sa «Stopp, stopp, dere kan ødelegge for titusener …

Vi hadde tidligere avtalt at Årseth skulle restaurere dekoren i bestestue-himlingen.

Han har spesialisert seg på restaurering av dekorasjonsmaling. Han gjorde prøve­ skrapinger i spisestua. Alle stedene viste tegn til dekor. Det er blitt sagt at tjenestejentene i «gamle dager» (1920-tallet?) hadde ødelagt dekoren med salmiakkvask av himlingen. Årseth mente at linolje-dekoren neppe var blitt ødelagt av vasking. Etter noe diskusjon, og etter anbefaling fra fylkeskonservator, søkte vi Kulturminnefondet om støtte til avdekking og restaurering av himlingen i spisestua, og restaurering av himlingen i bestestua. Våren 2016 fikk vi tilsagn om 30 prosent støtte.

Sommeren 2017 restaurerte Årseth bestestua, og i september begynte han arbeidet med spisestua. Vi hadde på forhånd bygd platting som dekket hele rommet på vel 20 m2, slik at arbeidsforholdene skulle bli best.

Avstanden fra gulv til himling er 3,40 meter.

Arbeidet med avdekking ble en langvarig og krevende prosess. Den nyere latexmalingen var relativt lett å fjerne. Verre var laget med sekundær linoljemaling. Alternative metoder ble forsøkt. Tørrskraping ga best resultat, med bruk av palettkniv, skalpell og stålsparkel. De avskrapte malingrestene ble samlet opp, og veide til slutt om lag 14 kg. Etter hvert som det tykke laget av overmaling ble fjernet, dukket det opp mange flere skader.

Det var rifter, hull og små områder der papir og strie var tettspikret til takpanelet og deretter sparklet over.

GLEDELIG MED DEKORENS TILSTAND Strielengdene var ikke sammensydd på tradisjonelt vis. I tillegg ble det oppdaget at

svært mye av strien klebet til panelet. Det virket som om strien var blitt fastlimt med vilje. Dette kan forklare den svake skjøten, og alle smårifter og hull. Det gledelige var den gode tilstanden til dekoren. Den bar preg av påkjenning, særlig i hjørnet ved brannmuren. Men ingen større områder manglet, og streker og ranker var stort sett sammenhengende. Det ble derfor lite behov for å rekonstruere noe.

Neste operasjon var å reparere papir og strie. Til dette arbeidet hadde Årseth med seg gipsmaker Peder Alme fra Stranda. For å komme til å lappe sprekkene i strien, måtte ganske mye papir løses på sidene. Til dette ble brukt palettkniver og spatler. De mindre områdene med tett spikring og sparkling ble først skrapt rene inn til underlaget. I parti hvor spikrene kunne fjernes, ble biter av papir eller tynn glassfiberfilt stukket inn under striekanten og limt fast. Deretter ble tilpassede biter av papir limt på med kantene innunder originalpapiret, og disse klebet sammen.

De to lange sprekkene var de mest utfordrende å skjøte. Uten skikkelige jarekanter på strien, var det ikke aktuelt å sy disse sammen. En annen metode ble derfor valgt, og Årseth har beskrevet den i 7 trinn.

En del av det var å lime en tynn glassfiberfilt med ca. 4-5 cm bredde over striesprekken, og deretter lime over papirstrimler med ca. 16 cm bredde.

Vi vet ikke hvorfor himlingen i spisestua ble overmalt en gang på 1920- eller 1930-­tallet. En mulig forklaring er at det profilerte staffpanelet fra først av i 1903 var tenkt å være den synlige kledningen i himlingen, og at strietrekkingen etterpå ikke ble gjort like godt som i bestestua. Sprekker og andre skader i strien ble over tid

FORTIDSVERN

41

DEN FØRSTE FIGUREN som ble avdekket.

fastspikret og sparklet så mye at den eneste «løsningen» ble å male over hele himlingen.

RETUSJERING Siste del av arbeidet var retusjering. Både himlingsfargen og dekoren ble retusjert med olje-tubefarger, kant i kant med originalen.

Den blå dekoren i rokokkostil har mørke konturer som binder sammen og strammer denne opp. Konturene var påført ganske tynt, med relativt mager maling. Dermed har den linoljebaserte sekundære overmalingen fått god binding til disse. Dette resulterte i at mye av konturene fulgte med ved avdekkingen.

Der det var sikre spor av konturer, ble det valgt å komplettere/rekonstruere disse ved hjelp av pastellfarge-blyant. Dette er lett å fjerne, og er 100 % reversibelt. Skadene i bestestua skyldtes lekkasje fra en kilrenne på taket for mange år siden. Over tid har vi sett at skadene har forverret seg, og restaurering var nødvendig. For det meste var det bare

DENNE FIGUREN var vanskelig å avdekke.

malingsfilmen som hadde løsnet fra papiret, og strien var stort sett intakt.

I juni 2018 var arbeidet ferdig. Samlet ble kostnadene med spisestua og bestestua nesten 20 prosent lavere enn overslaget.

Og resultatet ble langt bedre enn forventet!

Kulturminnefondet krever at sluttrapporten til et prosjekt bl.a. har en faglig kvalifisert kontroll ved antikvarisk myndighet.

Kulturavdelinga ved Møre og Romsdal fylkeskommune ga vårt prosjekt følgende vurdering: «Vi har mottatt frå dykk Kjell Arne Årseth sine rapportar frå arbeidet og fotodokumentasjon som viser før-tilstand og resultatet av gjennomført arbeid. Vi har i juli 2017 gitt ei kort vurdering av dei utvendige arbeida som har vorte utført på Solheimvillaen. No har også restaureringa av himling og takmåleri i stovene vorte gjennomført.

Rapportane gjer detaljert og godt greie for arbeidsmetodane, reiskap og materialbruk

som har vorte nytta. Fotoa viser korleis dekoren har vorte avdekka og gjenskapt slik at dei to stovene no på nytt kan opplevast med sin tidlegare innhaldsrikdom. Vi har stor tillit til at arbeidet er utført på beste måte med omsyn til haldbar og varig løysing.

Eigedomen er regulert til bevaring i medhald av plan- og bygningslova. Det er såleis det utvendige som har eit formelt vern, men fylkeskommunen har tidlegare uttrykt at denne bygningen har kulturhistorisk verdi opp mot fredningsklasse. Det har då stor verdi at bygningen blir bevart og tilbakeført som heilskapleg arkitektur der kvalitet, opplevingsrikdom og tidsbilde utfyller kvarandre i interiør og eksteriør.

Det er med stor glede vi ser at det planlagte og omfattande prosjektet for å sette bygningen i stand både innvendig og utvendig har vorte gjennomført med særs godt resultat.​»

EIT VERKELEG STASROM Malermester Kjell Arne Årseth sin vurdering av kvalitet og mulig dekorasjonsmaler: «Himling i bestestove: Polykrom, rik frihandsdekor i jugendstil, omramma av bord, med listimitasjon i tredimensjonal lys/ skugge-effekt, ansikt/masker, blomerankar, bladornamentikk og motivfelt i kvart hjørne.

Alt er måla med linoljemåling.

Det er høg kvalitet på dekoren, noko som er med på å gjere dette til eit verkeleg stasrom. Målinga kan vere utført av Johan Fredrik Berg (1856 - 1913) frå Ålesund.

Han tok utdanning hjå Wilhelm Krogh, i

42

FORTIDSVERN

Kristiania (1877-1880). På den tid var dette eit leiande firma innan dekorasjonsmåling i Noreg. Etter vidare utdanning i København, etablerte han seg i Ålesund. Dette kan eg sjølvsagt ikkje uttale meg sikkert om, men her i distriktet var det nok ikkje mange som låg på dette nivået. Hjørnemotiva, med gjenkjennelege landskap og bygningar, kan tyde på at målaren var godt kjend i distriktet.

Himling i spisestove: Den originale overflata er stopla linoljemåling. Dekoren er i rokokkostil, med innslag av régence.

Små jakt/fangstscener, fuglar, krepsdyr,

vinrankar, bladverk m.m. er inkorporert i dekoren. Dette er måla på frihand; etter teikning, som er overført ved hjelp av pausing. (Konturane i teikninga blir perforerte, ein legg denne mot underlaget. Deretter stryk ein eit tørt pigment over, innpakka i stoffpose, og dermed er mønsteret overført.)

Sjølve dekoren er også i oljefarge, elegant utført, med varierande grad av opakt/ laserande uttrykk. Border og strekdekor, ut mot veggene, rammer inn dekorfeltet. Eg er ikkje sikker på om det er same målaren som har utført arbeidet i desse to stovene.»

FERDIG RESULTAT i spisestua. (over)

EN AMORIN kommer til syne.

FORTIDSVERN

43

ARKITEKTURARVEN I SOGN OF FJORDANE

900 ÅR MED SPENNANDE HUS Boka «Husa våre, kulturarven i Sogn og Fjordane, kom ut i fjor haust. Vi har bedt forfattaren Kolbjørn Nesje Nybø om å lage ein kort versjon til glede for lesarane av Fortidsvern. Her fortel han korleis boka blei til, og gjer nokre smakebitar frå teksten med bilete.

Av Kolbjørn Nesje Nybø, amanuensis ved Arkitektur og Designhøgskolen i Oslo

Framsida til boka Husa Våre Kolbjørn Nesje Nybø Torkjell Djupedal (red.)

Selja Forlag 2019

DEN NYE TUNGESTØLEN turisthytte sto ferdig i 2019, og den er teikna av arkitektkontoret Snøhetta.

Foto: Kolbjørn N. Nybø.

44

FORTIDSVERN

I Sogn og Fjordane kom dei klassisistiske impulsane hovudsakleg via Bergen og handverkarlauget der.

D

enne boka blei til etter at Selja Forlag ved Torkjell Djupedal tok kontakt med Sogn og Fjordane arkitektlag SoFa i 2009. Intensjonen var å få laga ein arkitekturgaid for Sogn og Fjordane.

Selja Forlag og SoFa spurde så amanuensis Kolbjørn Nesje Nybø om å vere forfattar, og arbeidet tok til i 2010.

Målet har vore å kaste lys over årsakene til bygningane si utforming og korleis dei er påverka av generelle tilhøve som statlege føringar, lokal byggeskikk, trendar innan arkitekturen og lokal handverkskunnskap.

Ein hypotese er at både byggherrane, arkitekt­ane og handverkarane har hatt ei målsetting med bygningane si utforming. Mange bygningar er ikkje teikna av høgskuleutdanna

arkitektar, og derfor er det vanskeleg å skrive dei inn i ein kunstnarleg arkitekturtradisjon.

Men desse bygningane har likevel ei spennande historie å fortelje, enten som bustad for ein kjend person eller som uttrykk for ein bygningstype eller regional byggeskikk.

Den eldste bygningen i boka er Urnes stavkyrkje, og den yngste er Tungestølen turisthytte. Dei er spesielle på sine vis,

FORTIDSVERN

45

men det er også mange interessante bygningar frå dei 900 åra mellom desse bygningane.

I denne artikkelen har eg likevel vald å berre presentere nokre typiske bygningar frå i hundreåra etter mellomalderen.

EIT IMPONERANDE ARBEID Det viste seg tidleg at ei historie om husa i Sogn og Fjordane måtte handle om arkitektur som både kunst og skikk. Omtalen av bygningane måtte derfor ha med litt om både byggherrane, arkitektane og handverk­ arane. Litt kulturhistorisk stoff måtte også med, i tillegg til arkitekturhistorie. Sogn og Fjordane fylkeskommune har lagt ned eit imponerande arbeid når det gjeld dokumentasjon av fylket si kulturhistorie. Gjennom ei årrekkje har dei bygd opp eit imponerande kulturhistorisk leksikon som er tilgjengeleg på internett. I tillegg har Selja Forlag gitt ut ei rekkje kulturhistoriske bøker med mykje relevant og interessant stoff. Å velje dei bygningane som skulle få plass i boka, har ikkje vore lett, og det er heilt sikkert viktige bygningar som ikkje er med. Vi har likevel måtta gjere eit utval.

Hovudtyngda av bygningar er frå tida før 1980, men nokre spesielle nyare bygningar er likevel med.

Talet på bygningar frå kvar einskild kommune i boka tek utgangspunkt i arealet

og folketalet i kommunen. Men det stemmer likevel ikkje heilt. Til dømes meinte vi det var viktig å ha med alle dei freda bygningane og alle kyrkjene.

Boka startar med eit innleiingskapittel som tek føre seg den delen av arkitekturhistoria som er mest relevant for Sogn og Fjordane.

Kapittelet er illustrert med teikningar av bygningstypar som er relevante for å forstå bygningane i boka. Hovuddelen av boka handlar om dei utvalde bygningane i dei 26 kommunane i Sogn og Fjordane. Mange tekstar her viser direkte til innleiingskapittelet. Bak i boka er det korte biografiar om arkitektar, ingeniørar og byggmeistrar som gir meir informasjon. Slik er det mogleg for lesaren å få ei forståing av årsaka til at bygningane er som dei er.

KLASSISISTISKE TREBYGNINGAR Impulsar frå internasjonal arkitektur hadde liten påverknad på bygningane til folk flest i Noreg i tida før 1700. Men klassisistiske arkitekturelement blei kopierte og brukte på møblar og på listverk kring dører og vindauge. Slik blanda den klassisistiske arkitekturen seg med tradisjonell byggeskikk og tradisjonelt handverk og skapte eit nytt og særeige uttrykk, eit uttrykk som skulle bli førebilete for kunstnarar og arkitektar frå slutten av 1800-talet og framover.

I førstninga var det berre spesielt framståande embetsmenn og svært rike godseigarar som bygde seg hus med klassisistiske former, og i Noreg var det i første rekkje den franske «barokk-klassisismen» som var inspirasjonskjelda. Typiske karaktertrekk ved desse bygningane er symmetriske fasadar med eit sentralt motiv på den viktigaste delen av fasaden, bratte og kompliserte tak og små arker som stikk ut av takflata. Først mot slutten av 1700-talet blei denne arkitekturen nytta også av vanlege embetsmenn, rike handelsmenn og velståande bønder. Dei bygde seg då rektangulære og enkle bygningar, ofte med ein kvist eller ei ark midt på den langsida som vende mot der folk ferdast.

HANDVERKARLAUGET I BERGEN I Sogn og Fjordane kom dei klassisistiske impulsane hovudsakleg via Bergen og handverkarlauget der. Med sine privilegium og tradisjonar hadde lauget stor makt når det gjaldt husbygging. Snikkarmeistrane derfrå bestemte hovudproporsjonane, plasseringa av vindauge og utforminga av alle typar listverk.

Tømringa, derimot, blei gjerne overlaten til tømmermenn i distrikta. Lauget utdanna sjølv handverkarane, og elevane fekk også teikneundervisning. Elevteikningane viser at dei fekk kunnskap om klassisistisk arkitektur.

Ein av handverkarane frå lauget som

MALERI AV URNES STAVKYRKJE med teglstein på taket, måla av Knud Baade i 1832. Bygningen er den einaste norske enkeltbygning som er på verdsarvlista til Unesco.

Maleriet er på Nasjonalmuseet.

46

FORTIDSVERN

TELEGRAFEN I LÆRDAL frå 1844 blei teikna av frimeister Jan Ludolf Lund.

Foto: Kolbjørn N. Nybø.

FUTEGARDEN PÅ BRULAND i Førde frå 1750-60-talet, er eit godt eksempel på eit embetsmannshus frå denne tida.

Foto: Kolbjørn N. Nybø.

FORTIDSVERN

47

reiste til Sogn og Fjordane, var Jan Ludolf Lund. Han bygde fleire karakteristiske og svært stilreine klassisistiske hus i midtre og indre Sogn kring midten av 1800-talet.

MØNSTERTEIKNINGAR Kring 1830 sette staten i gang eit omfattande arbeid med å betre byggeskikken på landet i Noreg. No fekk kjende arkitektar i oppdrag å lage mønsterteikningar for viktige fellesbygningar, og teikningane blei sende ut til alle distrikta. Dette er eigentleg eit viktig særtrekk ved det som hende innan arkitekturen på landsbygda i Noreg på 1800-talet, og dei ulike typeteikningane fekk stor innverknad på byggeskikken. Interessa og behovet for fellesbygningar auka særleg etter at formannskapslovene tredde i kraft i 1837 og landet blei delt inn i nye kommunar. Etter det kom planverk for byar og ladestader, samt lovverk for kyrkjer, skular og fengsel. I Sogn og Fjordane er mange bygningar sette opp med desse teikningane som utgangspunkt.

SVEITSERSTIL I andre halvdel av 1800-talet blei sveitserstilen kjend over heile landet i samband med at det blei bygd nye kyrkjer, skular, jernbanestrekningar og turisthotell. Men også Det Nyttige Selskaps arbeid for at bøndene skulle få betre levekår og sunnare bustader,

FENGSELET I VIK frå 1864 blei teikna av arkitektane Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno.

Foto: Kolbjørn N. Nybø

48

FORTIDSVERN

PLANSJANE I BOKA til Tandberg fekk stor innverknad på byggeskikken på den norske landsbygda.

Foto: Kolbjørn N. Nybø

VILLA NORLANDHEIM frå 1906 er teikna og produsert som ferdighus av trelastfirmaet Jakob Digre i Trondheim.

Foto: Kolbjørn N. Nybø

UNGDOMSHUSET PÅ BLAKSTAD i Stryn frå 1922 er inspirert av nasjonalromantikken.

Det heiter Frendehall og er teikna av Magnus Dagestad frå Voss.

Foto: Kolbjørn N. Nybø

FORTIDSVERN

49

DEN FØRSTE KRAFTSTASJONEN i Årdal, Tyin 1, har fasadar av hoggen stein, er teikna av arkitekt Thorvald Astrup og sto ferdig i 1919.

Foto: Kolbjørn N. Nybø

blei viktig. Selskapet organiserte ei systematisk utskifting av bustadene på gardane, og dei nye husa var ofte i sveitserstil. Ei viktig årsak til dette var boka Kortfattet Veiledning i Bygningsarven paa Landet av Gudolf Tandberg. Den blei nytta som lærebok på landbruksskulane og kom ut i seks opplag.

Boka inneheld plansjar som viser bustadhus og driftsbygningar i sveitserstil.

Dei standardiserte konstruktive elementa i sveitserstilen eigna seg også godt for fabrikkproduksjon, og etter kvart dukka det opp fabrikkar som teikna og produserte ferdighus i sveitserstil. Slik blei stilen tilgjengeleg for større grupper. Fleire av dei såkalla kunstnarvillaene i Balestrand med drakestilsornamentikk er produserte hos ferdighusfirmaet Jakob Digre.

FORSAMLINGSHUS Forsamlingshusa var møtestad for ideologiske aktivitetar som fråhaldssak, fromheit eller sosialisme. Dei har namn som «bedehuset» og «ungdomshuset» på bygdene og «folkets hus» i byane. Fram til 1920 var forsamlingshusa nokså like. Då var ikkje foreiningsaktiviteten større enn at

50

FORTIDSVERN

UNGDOMSHUSET FRILUND på Lærdalsøyri frå 1922 er teikna av arkitekt Johan Lindstrøm.

Foto: Kolbjørn N. Nybø

ein mindre sal med kjøkken kunne fungere som vekselvis grupperom, bibliotek eller til servering. Men etter kvart som aktiviteten voks, auka storleiken på salane, og dei fekk scene og ofte galleri. I tida før radioen blei

allemannseige, blei mykje av informasjonen utanfrå formidla i forsamlingshusa. Derfor var det også vanleg med ein forseggjord talarstol som kunne løftast opp på scena når viktige talarar kom på besøk. I Sogn og

BYPLANEN FOR FLORØ frå 1862 blei teikna av ingeniør Birger Hielm.

Foto: Kolbjørn N. Nybø

BYPLANEN FOR HØYANGER blei teikna av arkitektane Christian Morgenstierne og Arne Eide i 1917.

Foto: Høyanger kommune.

FORTIDSVERN

51

Fjordane er det fleire interessante forsamlingshus, og nokre av dei? er teikna av kjende arkitektar.

KRAFTSATSJONAR Tidleg på 1900-talet hadde fleire byar og distriktskommunar fått elektrisitetsverk, og det blei anlagt industribyar baserte på privat elektrisk kraft. Nokre av dei tidlegaste kraftstasjonane er påverka av nasjonalromantiske haldningar og jugendstilen.

Proporsjonane er gjerne klassisistiske, men på nokre er taka og hushjørna avrunda, mens fasadane er bygde av hoggen stein, såkalla råkopp. Denne utforminga skulle føre tankane mot det norske grunnfjellet og borger frå mellomalderen.

BYPLANAR Bygningslova frå 1845 blei viktig for utviklinga av mange småbyar i Noreg. Den blei gjord gjeldande

GLOPPEN HERADSHUS FRÅ 1956 er ein slik bygning, og den er teikna av arkitekt Erlend Tryti i Bergen.

Foto: Kolbjørn N. Nybø

52

FORTIDSVERN

for alle kjøp- og ladestader. Lova skulle mellom anna førebygge brann, sikre forsvarlege bygningskonstruksjonar, regulere sanitære tilhøve og sikre uhindra ferdsel i gatene. Alt i 1842 blei det teikna ein byplan for Lærdalsøyri tilpassa denne lova, men den blei ikkje nytta. Sentrum av Florø by, derimot, blei regulert og bygd etter denne lova.

Tidleg på 1900-talet engasjerte arkitektane seg i større grad i planlegginga, og ei tid var dei inspirerte av haldningane til den engelske hagebyrørsla. Den mest interessante planen i Sogn og Fjordane med inspirasjon frå den, er byplanen for industristaden Høyanger.

BERGENSSKULEN Etter at Bergens Tekniske Skole blei grunnlagd i 1875, fekk den innverknad på arkitekturen i Sogn og Fjordane. Skulen var viktig fram til den første

EITTPLANS-HUSET teikna av as Norsk Boligindustri i 1943.

WIBO LINOLJEMALING

TRADISJON FOR FREMTIDEN UTVENDIG for nybygg og historiske bygninger

INNVENDIG for nybygg og historiske bygninger Innvendig serien leveres i matt 05 -15 - 40 - 80 glans

Wibo Linoljemaling er uten aromatiske løsemidler, og det skal ikke tilsettes.

Vi lager de farger kunden ønsker.

Med et godt utarbeidet transportnett, er vi landsdekkende.

WIBO LINOLJEMALING ER MESTERENS VALG Miljømal Fargehandel & Bygningsvernbutikk AS Østerdalsgata 1, 0658 Oslo Tlf: 99482244 - E-mail: post@miljomal.as www.miljomal.as

FORTIDSVERN

53

BREKKESTRANDA HOTELL frå 1970 er teikna av arkitekt Bjørn Simonnæs frå Bergen.

verdskrigen, men når vi i dag snakkar om Bergensskulen, tenkjer dei fleste på eit arkitektmiljø som voks fram i byen i åra etter 1910. Arkitektane i dette miljøet utvikla ei heilt særeiga form for arkitektur. Den frå Bergensskulen som har teikna flest bygningar i Sogn og Fjordane, er Johan Lindstrøm, og i 1920-åra teikna han fleire ny-klassisistiske bygningar inspirerte av embetsmannsgardane og empirebygningane i Bergen frå tidleg på 1800-talet.

«FUNKIS» Den funksjonalistiske arkitekturen i mellomkrigstida handla meir enn nokon gong om kor lite ein kunne nøye seg med i ein bustad utan at det blei uforsvarleg.

54

FORTIDSVERN

Bygningane skulle helst vere bygde i betong, men produksjonen av bygningsmaterialar i Noreg var hovudsakleg basert på tre, og dette påverka både handverkarar og arkitektar.

For somme var dette eit problem, men andre såg det også som eit høve til å skape noko nytt. Slik oppstod ein type bustadhus som seinare har blitt kalla «skjørt-og-bluse-hus».

Karakteristisk for desse er full sokkeletasje i tidsmessig «betong» med eit trehus i «funkis» på toppen. Desse husa er eigentleg så spesielle at det er freistande å kalle dei «norsk funksjonalisme i tre». I 1943 teikna as Norsk Boligindustri (NBI) ein einebustad dei kalla eittplans-huset. Det er eigentleg eit slags skjørt-og-bluse-hus og bør nemnast fordi liknande typar hus blei svært vanlege

Foto: Kolbjørn N. Nybø

som ferdighus over heile landet på 1960- og 1970-talet.

NYEMPIRISME Dei fleste funksjonalistiske løysingane frå mellomkrigstida var etter krigen komne for å bli. Men utforminga av bygningane tok no i større grad omsyn til lokale forhold.

IEngland fekk denne nordiske arkitekturen namnet «The New Empirism» eller nyempirisme. Fleire mindre kjende bergensarkitektar teikna slike bygningar, og nokre av dei reiste til Sogn og Fjordane på 1950-talet og teikna offentlege bygningar i nyempire. Blant desse var Torgeir Alvsaker, Ole Halvorsen og Erlend Tryti. Bygningane er gjerne i betong eller mur. Karakteristiske trekk ved dei er, i

DEN NORSKE BANK (DNB) i Måløy frå 1975 er teikna av arkitekt Peder A. Ristesund i Bergen.

Foto: Kolbjørn N. Nybø

KYSTMUSEET i Sogn og Fjordane i Florø frå 1985 er teikna av arkitektkontoret Gult felt a/l ved arkitektane Svein Hatløy og Kåre Frølich.

Foto: Kolbjørn N. Nybø

tillegg til rasjonelle planløysingar og kvadratiske vindauge, enkle fasadar utan ornament.

Bygningane har gjerne også tradisjonelle saltak med ein takryttar på midten av mønet.

PROGRESSIV MODERNISTISK ARKITEKTUR Kring 1950 introduserte Bruno Zevi omgrepet «organisk arkitektur». No skulle dei mange små funksjonskrava bestemme utforminga av huset, og hovudforma og fasaden skulle vere ein funksjon av desse. Organisk arkitektur blir ofte nemnd i samband med bygningane til arkitekt og professor Knut Knutsen, og hans arkitektursyn påverka ei rekkje arkitektar også i Sogn og Fjordane.

Tankane til Knutsen fekk ny aktualitet kring

1970 då byggeskikk kom på dagsordenen i Noreg. Eit eksempel på slik arkitektur er Brekkestranda hotell i Gulen.

Brutalismen påverka også mange arkitektar på Vestlandet. Brutalisme er namnet på tendensar innanfor ein type arkitektur som kombinerer radikale haldningar med ærlegdom og med ei ekspressiv, enkel, kompromisslaus og kraftig form. Dei som teikna slike bygningar, var gjerne opptekne av endring og utmerka seg ofte ved å vere kritiske til byggeriet i tida. Brutalismen er av fleire også blitt kalla «antiarkitektur».

Bygget til Den norske Bank (DNB) i Måløy er påverka av desse haldningane.

På seminaret «CIAM´59» snakka den polske arkitekten Oscar Hansen om den

opne forma i arkitekturen. Han hevda både at utviklinga no gjekk så fort at moglegheita for endring av brukarane måtte planleggast inn i bygningane. Oscar Hansen var viktig under etableringa av Bergen Arkitekthøgskole som blei stifta av arkitekt Svein Hatløy i 1986. Saman med arkitekt Michael Lloyd etablerte dei ei eiga undervisning med vekt på berekraftig utvikling, klima og vestnorsk landskap og «open form». Haldningane har naturleg nok påverka den seinare modernistiske arkitekturen i Sogn og Fjordane.

FORTIDSVERN

55

HUSET BÆRER PÅ mange hemmeligheter og en lang historie. Forskere og arkeologer kan lese seg frem til hva som må gjøres for å ivareta bygningsmassen.

Historien om menneskene som bodde her må vi til skriftlige kilder for å lære om. Litteraturen er knapp, selv om noe informasjon ligger hos Svalbard Museum eller Norsk Polar Institutt i Tromsø.

ALLE KULTURMINNER, og gjenstander som dette er fredet. De ligger i gress og gjemt i vegetasjonen. Å røre dem er forbudt.

56

FORTIDSVERN

RESTENE ETTER GRUVEDRIFTEN på Hiorthamn er mange og forteller om høy aktivitet i Arktis for omtrent 100 år siden

KLIMAENDRINGER TRUER SVALBARD

HER ER ALLE KULTUR­ MINNENE LIKE VERDIFULLE – Kulturminner som vi for noen få tiår siden anså som godt beskyttet av permafrost og havis, er nå ekstremt sårbare, sier arkeolog Vibeke Vanderup Martens. Klimaendringene fører til at kulturminner i nord står i fare for å vaskes vekk og råtne bort. Nå jobber forskere for å finne måter å bevare dem på.

Her er de små hverdagslige gjenstandene like viktige kulturminner som ruiner av gruveanlegg.

Tekst og foto: Julie Messel

V

ibeke Vanderup Martens står i Norsk Polarinstitutts (NPI) utstyrslager på Universitets­ senteret (UNIS), i Longyearbyen på Svalbard. Det er tidlig morgen i august. Solen varmer fjellene som omkranser Norges nordligste by. Vi er på 78 grader nord. Det er fellesferie for lokalbefolkningen.

Turister er det flust av; forskere likeså.

Sommermånedene er høysesong for forskere fra hele verden, også for Vibeke Vanderup Martens. Arkeologen fra Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU) i Oslo velger seg ut en overlevelsesdrakt for dagens forskningstokt som skal gå med båt over fjorden. Hun har nettopp tilbrakt fire dager ved en gammel fangststasjon ved Kapp Linnè ytterst i Isfjorden. Nå er tiden kommet til neste lokasjon: Gruvebesetningen Hiorthamn ved Adventfjorden.

Det er dette Vibeke Vanderup Martens skal gjøre de neste fire somrene: Undersøke arktiske kulturminner, og finne ut hva vi kan gjøre for å bevare dem inn i fremtiden.

- Den globale oppvarmingen overstiger all frykt, og går i en forrykende fart. I nordområdene går det aller raskest. Kysten er værhard. Økende temperaturer, endringer i nedbørsmønster, hyppigere og sterkere stormer, stigende havnivå, flom og skred er noe av det kulturminner og – miljø i nord utsettes for, sier hun.

FELTARBEID MED BØRSE Vibeke Vanderup Martens er kommet for å

undersøke hvordan den nære historien på Svalbard kan bevares og hvordan den kunnskapen man opparbeider seg her, kan brukes andre steder. Hun leder forskningsprosjektet Cultcoast, som skal kartlegge konsekvenser av klimaendringer for kystnære kulturminner.

Hun ser seg om inne dette store lageret til Norsk Polarinstitutt. Her er hyllemetre i hundrevis: Soveposer, scooterdrakter, isøkser, fjelltelt og skredsøkere, termoser, gummihansker og ullundertøy. Lageret vitner om barske ekspedisjoner i villmarka på Norges nordligste øygruppe.

Martens hekter ned en overlevelsesdrakt.

Selv om det er sommer, og rekordvarmt på Svalbard, så må hun ha sikkerhetsutstyret i orden, når hun nå skal til den lille gruvebyen Hiorthamn. Dette lille gruvesamfunnet består av 15-20 hytter og hus, bygninger fra da stedet ble anlagt som gruveby på tidlig 1900-tallet.

Mange av bygningene blir i dag brukt som fritidsboliger, mens andre står tomme.

Noen er i privat eie, andre eies av Staten og forvaltes gjennom Sysselmannen på Svalbard. Sommerstid ankommer både turister, hyttefolk og forskere Hiorthamn med båt eller kajakk.

Hun slenger overlevelsesdrakten inn i bagasjerommet i en gammel Toyota. Den står parkert på parkeringsplassen på UNIS. Den er pakket dagen i forveien. Bilens eier, som skal frakte Vibeke Vanderup Martens og kollegene ut til Hiorthamn, er avdelingsingeniør Jim Johansen. Han vrenger bilen ut av parkerings­

plassen, forbi scootere og beltebiler som står parkert i grusen. Johansen og Martens setter kursen for småbåthavna mellom byen og flyplassen, der NPI har sine åpne rib-er liggende; for forskningtokter som dette.

INNHOLDSRIK HISTORIE Sammen med Martens er geolog Lena Rubensdotter, arkitekt Anne-Cathrine Flyen og geograf Cris Nicu med i båten. Reisen er kort, og fjorden er stille.

– Historien bak Hiorthamn er omfattende og innholdsrik. Det var store investerings­ kostnader for små fortjenester for tidlig gruveindustri. Gruven ved Hiorthamn ligger langt oppe i Hiorthfjellet. Klimaendringene gjør at landskapet endrer seg raskt. Litt lenger ut mot Isfjorden fra Hiorthamn lå en gravplass; den er snart spist opp av havet, forteller arkitekt Anne-Cathrine Flyen, også hun fra NIKU. Flyen har jobbet som kulturminnerådgiver hos Sysselmannen på Svalbard, og kjenner industri- og kulturhistorien på Svalbard godt.

Mange steder rundt om på Svalbard står restene fra den industrielle virksomheten tilbake som godt bevarte vitnesbyrd om aktiviteten på plassen. Mye av det tekniske utstyret, installasjonene og maskineriet finnes det knapt maken til andre steder. Vi nærmer seg land. En monumental taubanesentral fra 30-tallet troner på stranden.

Der oppe ser vi ved gruveinngangen hvor det lå sovebrakker der gruvearbeiderne sov uka igjennom. Der var det også en

FORTIDSVERN

57

DE GAMLE HUSENE som fungerte som boliger for gruvearbeidere, direktør, og familier står i dag tomme eller de benyttes som hytter for lokalbefolkningen. En lastestropp holder det gamle huset sammen, så det ikke sklir lenger ut.

bysse. I helgen, når de hadde fri, kom arbeid­ erne ned den bratte stien til stranden, der det lille samfunnet lå. Her var bysse, sykestue, sovebrakker, provianthus og direktørbolig.

De ligger her ennå, og vitner om industri i Arktis for 100 år siden.

– Kulturminnene her forteller mye om levemåte og næring i nord som er viktig å ta vare på. I Hiorthamn finnes det fortsatt spor etter gruvedrift, og vi finner rester etter bygninger, maskiner og ulike løse gjenstander, sier Vibeke Vanderup Martens. Hun er opptatt av tid og av den informasjonen som arkeologien kan gi oss. Det handler om å lese landskapet som en bok; prøve å se hva det skjuler; avdekke historien – for den kan gi oss store kunnskaper som vi kan bruke i framtiden.

Til taubanesentralen ved sjøkanten ble kullet fraktet i kasser med gondoler ned fra fjellet. Deretter ble det bragt ut på en lang pir, losset over i prammer, fraktet ut på lasteskip og deretter ut i verden. Rester etter anleggskonstruksjoner og- materialer ligger nakne i landskapet. Vi ser taubanesentralen som et signalbygg mot Adventdalen.

Forskerne har valgt seg ut et par steder i landskapet, noen hus og bygninger som skal undersøkes. Hvor langt er erosjonen kommet? Hvor mye raser fjellet. Har bygningen råte? Hvordan skal man rette opp skjeve

58

FORTIDSVERN

NIKU-ARKEOLOG Vibeke Vanderup Martens registrere kulturminner på Hiorthamn.

hus som er i ferd med å rase overende fordi den bratte grunnen raser ut og dytter husene bakfra– som isbreer når de kalver.

KREVENDE KLOPPER Fra stranda er det lagt klopper over den våte myrlignende tundraen. De er anlagt av

besøkende og turister, slik at man skal kunne gå tørrskodd opp i fjellet. Når og hvordan er det ingen i følget som vet. Men det er krevende for landskapet.

- For kloppene ligger over den gamle gruvebanen her. I et forsøk på å skjerme minnene og området, har man altså lagt stien

HÅNDBOK FOR SVALBARD Noen kulturminner vitner om dyrekjøpte erfaringer, skriver Christine Prestvold i en Cruisehåndbok for Svalbard.

DEN GAMLE TAUBANESENTRALEN på Hiorthamn troner i landskapet.

tvers over dem, forklarer Anne-Cathrine Flyen og viser råtnende trevirke mellom den lavtgående dekkende lyngen.

Mens naturen på fastlandet ville dekket minnene for mange år siden, med buskas og vekster, er plantene her så lave, at planker og materialer fra 100 år tilbake ligger åpne. Et flyvrak fra andre verdens krig ligger åpent i landskapet, som om det nettopp har styrtet.

Sjøen spiser seg innover. Vinterstormene blir hardere. Som alt annet i Arktis er kulturminnene under sterkt press. Gjenstander som før lå oppå tundraen i god avstand fra sjøen, ligger nå i strandsonen, godt begravd i sanden. En gammel jernvogn ligger halvveis skjult i sanden. Anne-Cathrine Flyen anslår at det er fem år siden vogna lå i tundraen, og ikke i sanden.

SLAKTEPLASSER Slakteplassene regnes også som faste kulturminner. Innenfor sikringssonen er det ikke lov å slå leir, brenne bål eller på annen måte etterlate spor etter besøket. På Svalbard omfatter fredningen en sikringssone på 100 meter rundt alle faste fredete strukturer etter menneskelig aktivitet i landskapet. Ellers er alle spor etter menneskelig virksomhet fra 1945 eller tidligere fredete kulturminner på Svalbard, slik som bebyggelsen på Hiorthamn. Det betyr at alle typer

konstruksjoner som bygg og husrester, fangstinnretninger og anleggsrester fra hvalfangsttida til og med siste verdenskrig er fredet og skal ikke ødelegges, fjernes eller skjemmes. Det samme gjelder for alle de løse gjenstandene som ligger spredt rundt omkring langs Svalbards kyster.

- De kan ofte synes som søppel og skrot som fremmedelementer i en ellers urørt villmark, men det er de altså ikke, sier AnneCathrine Flyen, selv om det noen kan synes vanskelig å vite hva som er hva.

Hun står ved direktørboligen på Hiorthamn. Det store huset er tomt og falleferdig, gjennom vinduene ser vi tomme rom. Huset er skjevt og til tross for allerede gjennomførte sikringstiltak gjort med lastestropper og trekasser for å bygge huset opp i vater igjen, er det i ferd med å skli ytterligere ut. På bakken ligger planker og gjenstander fra tider da det var fullt av liv, om enn aldri så tungt.

Det er mer enn de store konstruksjonene som forteller historien om Svalbard. De små tingene forteller også de unike historiene om folks hverdag og gjøremål på de ulike plassene.

- Og det er kanskje nettopp slik vi særlig knyttes til historien; ved å se hvordan de levde her de som var ute i den arktiske sommeren før oss, sier Anne-Cathrine Flyen.

Kulturminnene fra de første tiårene av 1900-tallet er ofte knyttet til den industrielle virksomheten på Svalbard, slik som gruvedriften på Hiorthamn. De fleste industriprosjektene endte etter kort tid. Å sette i gang prøvedrift og mineralutvinning i denne tidlige perioden var risikosport! Virksomhetene var følsomme for svingninger i det internasjonale markedet, skriver Prestvold.

– Det var store investeringskostnader, selv på Hiorthamn. Transporten av alt utstyr og mannskap til Svalbard var lang og krevende, og sesongene var dessuten korte og hektiske.

Noen få år med prøvedrift endte mange ganger med nedleggelse. Drømmen om raske penger brast. Forventningen om høy fortjeneste ble lagt i grus. Verdien av anleggene var gjerne mindre enn omkostningene med demontering og transporten tilbake til fastlandet.

Anlegg og utstyr ble derfor i de fleste tilfellene forlatt på stedet, ofte uten å ha vært i bruk i det hele tatt, skriver Prestvold.

Menneskegraver er de vanligste kulturminnene på Svalbard. De skal ikke røres men behandles med respekt. Alle graver, kors og beinrester er fredet uansett alder.

Det samme gjelder skjelettrester på slakteplasser for hval, hvalross og isbjørn. Det unike fangstredskapet selvskuddet for isbjørn er også fredet, skriver Christine Prestvold om kulturminnene på Svalbard.

FORTIDSVERN

59

FOTOKOLLASJ SOM VISER dagligdagse gjenstander - alt fra en potte til en uvanlig form for krittpipe - som ble brukt i proviantforvalterens husholdning, utstilt nå i Museet i Erkebispegården i Trondheim.

Foto: C. McLees

60

FORTIDSVERN

KULTURLAG YNGRE ENN 1537 ØDELEGGES

ETT ÅRSTALL STYRER KULTURMINNERS VERDI Kunnskaps- og opplevelsesverdiene som ligger i deler av Norges bygde kulturarv fra århundrene etter reformasjonen i 1537, erkjennes av kulturminnevernet og omfattes til dels av verneparagrafene i kulturminneloven. Det samme gjelder ikke for arkeologiske kulturlag i landets byer og bygder som inneholder begravde materielle spor etter levde liv i samme tidsperiode.

Av Christopher McLees, Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU)

H

vordan kan vi egentlig forstå Norges utvikling de siste 500 årene uten å ta hensyn til tingene som har vært så viktige i utform­ ingen av tidligere generasjoners liv og samfunn?

Det kan trygt hevdes at Fortidsverns lesere og bidragsytere er mer enn gjennomsnittlig

opptatt av fortiden og materielle levninger etter tidligere generasjoners levde liv. Gleden og iveren om å kunne bevare, betrakte og forstå særlig den bygde kulturarven er påtagelig i tidsskriftets spalter. Mange vil si seg enige i det moderne kulturminnevernets uttalte verdier og målsetninger: nemlig at kulturminner er kilder til kunnskap, og

NIKUS UTGRAVNING av nordøstre kvadranten på Torvet i Trondheim i 2015 sett fra luften.

at kunnskap skal underbygge den norske kulturarvens forvaltning.

Det er imidlertid et paradoks at enkelte kulturminnetyper med stor kildeverdi tildeles hverken kunnskapsverdi eller vern i dagens forvaltningspraksis. Mens arkeologiske kulturminner fra før reformasjonen i 1537 tildeles høy kunnskaps- og verneverdi gjennom

Foto: C-E. Eriksson/Trondheim kommune

FORTIDSVERN

61

kulturminneloven, er dette ikke tilfellet for begravde arkeologiske levninger som dateres til århundrene etter 1537. Ettersom de mang­ ler juridisk vern, kan kulturlag, begravde konstruksjoner og gjenstander som dateres til tiden etter 1537, fjernes og ødelegges uten arkeologisk dokumentasjon. De viktigste unntakene er samiske kulturminner eldre enn 1917 og skipsfunn og deres laster som er over 100 år gamle. Historiske bygninger og byggverk som ble bygget før 1650, er også automatisk beskyttet, mens senere bygninger - inkludert kirker - blir gjenstand for individuell vurdering. Selv om Norge i 1995 ratifiserte Malta- konvensjonen som forplikter landet til å ivareta et representativt utvalg av arkeologiske kulturminner uansett alder, er dette i dag ikke tilfellet.

Vi lever med et lovverk som ikke tar hensyn til moderne tenkemåter både innenfor kulturminneforvaltning og historieforskning.

At etterreformatorisk arkeologi ikke tildeles verdi som kilde til historisk kunnskap, er problematisk av flere grunner. Men i bunn og grunn betyr det at de siste 500 årenes historie skrives med utgangspunkt i et ufullstendig og skjevt kildegrunnlag. Historien om vår nære fortid skrives stort sett av historikere og bygningshistorikere med utgangspunkt i deres kildemateriale, nemlig tilfeldig bevarte skriftlige kilder, bygninger og anlegg.

Sentralt i nyere samfunns- og historieforskning er imidlertid erkjennelsen av at både enkelte menneskeliv og samfunnet som helhet, utformes gjennom utallige allianser av mennesker og materielle ting. Dette KASSERTE DEKKETØY, drikkeglass, flasker og teglfliser som havnet i proviantforvalterens latrine i Erkebispegården på midten av 1700-tallet.

Foto: Riksantikvaren

EN SAMLING AV blåmalte tallerk­ ener fra Delft i Nederland datert til tidlig 1700-tallet.

Funnet i en binge ved utgravninger i Søndre gate, Trondheim.

Foto: Riksantikvaren

KASSERTE tysk og nederlandsk bordtøy av keramikk fra ca. 1700 funnet i en avfallsbinge utgravd i Trondheim.

Foto: B. Sampson/NIKU

62

FORTIDSVERN

gjelder både i nåtid og fortid. Vi opplever dette selv gjennom våre daglige samspill med gjenstandene som er uunnværlig delaktige i utforming av det moderne samfunnslivet.

Tidligere generasjoner var like avhengig av materielle ting for utfoldelsen av deres liv og handlinger. Mange av tingene de etterlot seg ligger bevart i kulturlagene som har akkumulert seg i byer og andre steder der folk har levd sine liv. Skal man prøve å forstå hvordan tidligere liv og samfunn har utfoldet seg i tid og rom, må vi også ta i betraktning disse etterlatte hverdagslige tingene. Historie kan - og bør - også skrives med utgangspunkt i det materielle. Hvis vi ikke gjør det, står vi i fare for å fortrenge historiens kompleksitet.

Arkeologi - med sin tilgang til mangfoldige materielle levninger - har dermed en

FUNDAMENTER til proviantforvalterens svalgangshus fra tidlig 1700-tallet under utgraving i ErkebispegĂĽrden i 1992.

Foto: Riksantikvaren

FORTIDSVERN

63

EN DEL AV domkirke­ gården i Trondheim der byens fattige ble gravlagt på 1700-tallet/ tidlig 1800-tallet som ble utgravd av NIKU i 2004.

Foto: NIKU

64

FORTIDSVERN

BERGMANNSGATA I RØROS 2013. Under rehabiliteringsarbeid ble det påvist tykke arkeologiske kulturlag. Disse besto til dels av slagg brukt som eldre gateunderlag samt brolagte flater foran enkelte bygninger.

Foto: C. McLees

BERGMANNSGATA I RØROS ble rehabilitert i 2013.

Gravearbeid ble overvåket av arkeologer fra SørTrøndelag fylke og NIKU. Foto: C. McLees

nøkkelrolle som leverandør av ny kunnskap om de siste 500 års samfunnsutvikling i Norge.

HVORFOR MANGLENDE VERN? Norge er alene blant de skandinaviske land i å ekskludere store deler av de siste 500 årenes arkeologiske kulturarv fra sin vernepraksis og historieskriving. Hvorfor har det blitt slik?

Til tross for implementeringen av moderne verneprinsipper og praksis generelt, videre­ fører Norges kulturminnelov et syn på historie og en vernefilosofi som er forankret i tenkning og ideologi fra 1800-tallet. Dagens lovverk opprettholder nemlig prioriteringer som ble stiftet i Norges første kulturminne­ lov fra 1905. Loven var sterkt påvirket av den nasjonal-romantiske ideologien og store historiske fortellinger som sto bak den nye nasjonens oppbygging. Spesielt middelalderen ble foretrukket som den stolte storhetstiden til et politisk uavhengig og kulturelt levende Norge. Dette stod i kontrast til perioden mellom reformasjonen i 1537 og norsk uavhengighet i 1905 som datidens historikere oppfattet som en kulturell

tilbakegang. Reformasjonen ble ansett som en katastrofe for Norge. Høykulturen ga etter for det som ble betegnet som den «lange vintersøvn» under dansk styre før 1814.

Det er et forunderlig paradoks at kultur­ minnelovgivningen i dagens moderne sekulære stat anvender en religiøs begivenhet - den protestantiske reformasjon - som et hovedkriterium for verdisetting og vern av et historisk kildemateriale. I tillegg opprettholdes de ideologiske og politiske verdenssynene til 1800-tallets historikere og kulturvernere, til tross for at den moderne historieforskningen for lengst har forkastet datidens store fortellinger og oppdeling av historie i atskilte kulturelle epoker.

Det er følgelig etter mitt syn, vanskelig å forene den foreldede og unyanserte tankegangen som er foreviget i dagens arkeologiske lovgivning, med forvaltningsmyndighetenes påstand om at dagens kulturminnevern baseres på, og styres av, kunnskap.

SYNLIG KONTRA USYNLIG KULTURARV At etterreformatorisk arkeologi lenge har vært neglisjert, gjenspeiles i kulturminneforvaltningens inngrodde favorisering av den synlige

kulturarven (stående bygninger, byggverk o.s.v.) over den usynlige kultur­arven (arkeologiske kulturlag og deres innhold av materiell kultur) fra nyere tid. Dette er en konsekvens av de skjeve faglige maktfordelingene og sektorinndelingen som har preget kulturminneforvaltningen siden 1905. Gjennom en stor del av1900-tallet prioriterte forvaltningen utvalgte synlige monumenter, bygninger og gjenstander som minnet om den fjerne fortiden, og som hadde iboende estetiske, arkitektoniske eller etnografiske verdier. Dette skyldes dominansen av bygningsspesialister, kunsthistorikere og deres kilder i den rådende vernediskursen. Det var ikke før langt inn på 1900-tallet at de usynlige middelalderske kulturlagene, gjenstander og strukturer fikk et mer omfattende vern.

Myndighetenes fortsatte prioritering av den bygde kulturarven fra nyere tid gis det uttrykk for i forbindelse med enkelte nylige gjennomførte vernetiltak. En revisjon av kulturminneloven i 2000 som førte til at stående bygninger bygget mellom 1537 og 1650 også ble tildelt vern, ble begrunnet i nye faglige oppfatninger som fremhevet bygningenes kunnskapsverdier. Det

FORTIDSVERN

65

NIKUS ARKEOLOGER RENSER fram steinbrolegningen fra ca. 1870 som ble avdekket etter fjerning av dagens asfalt på Torvet i Trondheim i 2016.

Denne flotte brolegningen erstattet eldre mindre forseggjorte torvdekker bestående av byborgenes søppel.

Foto: C. McLees

samme gjaldt imidlertid ikke for arkeologiske kulturminner fra samme tidsperiode. Og i 2014 fremmet Riksantikvaren et forslag for kulturmiljøfredning i Levanger ved anvendelse av kulturminnelovens § 20, der også etterreformatoriske kulturlag var innlemmet som en del av et helhetlig vernet kulturmiljø på lik linje med den stående bebyggelsen.

Juristene i Klima- og miljødepartementet var imidlertid uenig med Riksantikvaren sin tolkning av lovverket, og mente at § 20 omfatter kun synlige kulturminner - det vil si stående bygninger - og ikke kulturlag eller kjellere som ligger usynlig under bakken. Etterreformatoriske kulturlag i Levanger er dermed nå blitt trukket fra kulturmiljøfredningen.

SAMFUNNSØKONOMISKE HINDRINGER TIL VERN Det er åpenbare sterke juridiske og politiske hindringer i veien for endringer eller

66

FORTIDSVERN

justeringer av de rådende verneprioriteringer eller lovverk. Etter mitt syn bunner dette i at den eksisterende verneordningen for før-reformatorisk arkeologi oppfattes av myndighetene som hemmende og ressurs­ krevende for samfunnet. Det største hinderet for politisk aksept av en utvidelse av vern til å omfatte etterreformatorisk arkeologi, er nok redselen for å øke samfunnets økonomiske utgifter ytterligere. Dette synet kom tydelig fram i forbindelse med bygningsvernutvidelsen i 2000. I høringsrunden i forkant av lovendringen, gjorde myndighetene det klart at ettersom den eksisterende arkeologiske verneordningen allerede medfører store økonomiske utgifter og planhindringer, var det ikke ønskelig å utsette samfunnet for ytterligere belastninger ved en tilsvarende utvidelse av arkeologisk vern til 1650.

Verneskillet for arkeologi i kulturminneloven ble dermed ikke endret. Det juridiske skillet ved 1537 gir med andre ord myndighetene en

beleilig buffer mot økte samfunnskostnader som de helst ikke vil fjerne.

VOKSENDE INTERESSE FOR ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI Hva har i så fall blitt gjort, og hva skjer i dag, for å sette søkelyset på de åpenbare motsetningene og skjevhetene i dagens vernepraksis? Hvilke muligheter har blitt brukt for å frembringe og påvise kunnskaps- og opplevelsespotensialet som ligger i arkeologiske kulturminner fra nyere tid?

Hvilke utfordringer står vi fortsatt overfor med hensyn til vern av denne utsatte og forsvinnende kunnskapsressursen?

Siden 1970-tallet har det vært sporadiske forsøk på å påvise kunnskapsverdien som ligger i etterreformatorisk - eller nyere tids - arkeologi. Det er imidlertid først i de siste 10 til 15 årene at det har oppstått et større engasjement ledet an av Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Byantikvaren

ARKEOLOGER FRA NIKU renser fram steinbrolegningen fra ca. 1870 som ble avdekket etter fjerning av dagens asfalt på Torvet i Trondheim i 2015.

Foto: C. McLees

NIKUS UTGRAVNINGER på Torvet i Trondheim i 2015 påviste et eldre dekke fra tidlig 1700-tallet bestående av strødde steiner, teglfragmenter og nedtrampete søppel.

Foto: C. McLees

i Oslo, Norsk Maritim Museet, NTNU og en rekke fylkeskommuner som har foretatt undersøkelser i tilfeller der alternative finansieringskilder har vært tilgjengelige, eller hvor tvetydigheter i lovverket tillater spillerom.

Selv om undersøkelser av etterreformatoriske kulturlag i hovedsak kun kan gjennomføres og finansieres gjennom frivillig avtale med tiltakshaver, eller at staten eller kommuner bidrar økonomisk, har det blitt foretatt et økende antall slike arkeologiske undersøkelser siden 1970-tallet. De fleste har imidlertid oppstått og blitt finansiert på ad hoc basis.

For eksempel ble Revierstredet utgravning i Kvadraturen i Christiania i 1978 subsidiert av Norges Bank. I Erkebispegården i Trondheim ble det på 1990-tallet gjennomført utgravninger der nyere tids kulturlag systematisk ble undersøkt ved bruk av statlige midler.

Dette var imidlertid et spesielt unntak, og ble begrunnet med at utgravningene fant sted i et

viktig nasjonalt kulturminne. Takk og pris for det, fordi dette utgjør et enestående kilde­ materiale til forskning på nyere tids samfunn, og bidro til det empiriske grunnlaget for min egen nylig avleverte doktoravhandling om nyere tids arkeologi. Gården var på 1700-tallet både et militært magasin og hjem til den militære proviantforvalteren.

Jeg anvendte det varierte utgravde utvalget av bruksgjenstander og bygningsrester til å utforske daglig liv og praksis i proviantforvalternes husholdninger. Det arkeologiske materialet har også et stort opplevelses- og formidlingspotensial, og er i dag praktfullt utstilt i Museet i Erkebispegården.

Materiale som ble utgravd ved to større utgravninger i domkirkegården i Trondheim, har også et viktig forskningspotensial. Med spesiell dispensasjon fra Riksantikvaren, ble det utgravd et omfattende humanosteologisk materiale som vil kunne gi innsikt i helse og levekår til forskjellige demografiske grupper

i byens befolkning på 1700-tallet. Nyere tids gravplasser har også nylig blitt undersøkt i Kristiansand og Skien.

NIKUs nylig gjennomførte utgravninger på Torvet i Trondheim har også fått anledning til å dokumentere nyere tids kulturlag, blant annet de eldste torgdekkene som viste seg å bestå stort sett av byborgernes søppel.

Utgraving av disse kulturlagene ble finansiert ved et ekstratilskudd fra både staten og Trondheim kommune. I sitt vedtak ga Riksantikvaren uttrykk for kunnskapsverdiene av de etterreformatoriske kulturlagene som unike kilder til byens utvikling etter middelalderen.

OSLOS HAVN Særlig verdifulle har de siste 20 årenes store undersøkelser gjennomført av NIKU og Norsk Maritimt Museum ved Oslo havn også vært. Det kan med rette hevdes at utbyttet av fremgravde båter, strukturer og

FORTIDSVERN

67

NÅTID OG FORTID i skjønn forening ved Bjørvika i Oslo. Utgravningen av bolverksfundamenter for 1500-talls brygger i 20152016 med Barcode-rekken i bakgrunnen.

Foto: A. Kerr/NMM

68

FORTIDSVERN

gjenstander fra havbunnen og kaifronten har endret vår forståelse av Oslos utvikling i tidlig etterreformatorisk tid, noe som ellers er dårlig dokumentert. Det foregikk en intensiv utbygging av kaiene i forbindelse med veksten av internasjonal handel og den nyopprettede tømmerhandelen spesielt. Dette fremgår av de påviste fundamentene til en rekke brygger, mange nedsunkete fartøy og tusenvis av gjenstander som ble tapt som nedsunket last eller som ble kastet her som utfylling i forbindelse med landgjenvinning.

Forut for denne nye arkeologiske kunnskapen, var Oslo på 1500-tallet ansett som en by i tilbakegang.

I tillegg til forskningspotensialet, innehar et fremgravd arkeologisk materiale fra vår nære fortid et stort opplevelsespotensial.

Dette realiseres allerede i utgravningsøyeblikk ved bruk av gode formidlingsstrategier som engasjerer den lokale befolkningen.

Dette var for eksempel tilfellet ved utgravningene på Torvet i Trondheim som fant sted midt i byens travleste strøk. Både forbigående og Facebook lesere fikk anledning til å følge med arkeologenes daglige oppdagelser på nært hold. Selv de mest banale og hverdagslige tingene innehar en stor tiltrekningskraft som evner å stimulere nysgjerrighet og begeistring i folk flest. Som håndgripelige levninger av levde liv, åpner disse tingene for nye tanker og forståelser om hvordan våre forfedre hadde det, og hvordan vi har blitt til de mennesker vi er i dag. Også godt tilrette­ lagte utstillinger kan formidle fengende og hittil ukjente eller glemte historier fra fortidige mennesketilværelser som var både lik og samtidig så ulik vår egen tilværelse.

BARCODE PROSJEKTET i Bjørvika, Oslo 2008-2009. Utgravningen av mer enn 1100 krittpiper som har stått lagret på en brygge som brant i den store bybrannen i 1624.

Foto: NMM

NEDERLANDSK KRITTPIPE fra midten av 1600-tallet funnet i Trondheim. Forestiller formodentlig profeten Jona som ble slukt av en stor fisk.

Foto: Riksantikvaren

FORVALTNINGSUTVIKLINGER PÅ LOKALT OG NASJONALT PLAN Praksisen der enkelte fylkeskommuner tar initiativ til å vurdere kildeverdien til etterreformatoriske arkeologiske kulturminner og plasserer dem inn under regionalt viktige kulturminner, har blitt mer utbredt de siste årene. I noen tilfeller lykkes det å få kommuner med på at dette er viktig kildemateriale til lokal eller regional historie som bør sikres i forbindelse med at et tiltak gjennomføres.

Utgravninger er på denne måten blitt gjennomført i for eksempel Kristiansand, Son i Østfold, Røros, Torvet i Trondheim, Levanger og Heierstad i Vestfold. De fleste har imidlertid vært helt eller delvis finansiert av staten ved Riksantikvaren eller fylkeskommunen.

Kristiansand og Torvet fikk også kommunale midler gjennom politiske vedtak. Så langt er det altså den regionale kulturminneforvaltningen som har stått bak de fleste initiativene til denne type undersøkelser, men som så har fått støtte fra kommunen eller Riksantikvaren.

Aner vi kanskje her konturene av en mulig fremtidig forvaltningspraksis forankret i lokale verdivurderinger som kan videreføres og utvides etter regionreformen?

FORTIDSVERN

69

BOLVERKSKAR UNDER UTGRAVNING i Revierstredet 5, Oslo i 1977. Bygget i forbindelse med utfylling på grunt vann i Christiania på midten av 1600-tallet.

Foto: Riksantikvaren

Hvem som skal betale for magasinering og konservering av det fremgravde gjenstandsmaterialet er imidlertid et uløst spørsmål.

Undersøkelsene på Erkebispegården og Torvet i Trondheim, samt i havnen i Oslo har fremvist et flere tusentalls gjenstandsfunn som omfatter ulike typer keramikk, krittpiper, glass, tregjenstander, sko og andre lærfunn, mynter, metallgjenstander, tekstiler og beinmateriale. Det arkeologiske gjenstandsmaterialet som ble samlet inn gjennom utgravningene i Revierstredet i Oslo ble innlemmet i Kulturhistorisk Museums middelaldersamling, og ettereformatoriske

70

FORTIDSVERN

materiale fra Erkebispegården og andre utgravninger i Trondheim, er magasinert på Vitenskapsmuseet og dermed gjort tilgjengelig for forskning. Museene har imidlertid i dag liten mulighet til å ta ansvar for etterreformatorisk materiale med mindre det knytter seg ekstrabevilgninger til dette arbeidet, og det er satt strenge begrensninger på inntak av nyere tids arkeologiske materiale.

Når det gjelder den nasjonale forvaltningen, har vernemyndighetene endelig tatt et steg i retning av å oppfylle sine forpliktelser overfor Malta konvensjonen som stipulerer at undertegnede land skal ivareta et representativt

utvalg av sin arkeologiske kulturarv uansett alder. Riksantikvarens frednings­strategi mot 2020 definerer en rekke temaer som omfatter verneverdige etterreformatoriske arkeologiske kulturminner. Kulturlag yngre enn 1537 i byer og tettsteder er her blant de prioriterte temaene. Ifølge fredningsstrategi kan disse bli forsøkt vernet etter kulturminnelovens § 15 eller ved å fremme et forslag om kulturmiljøfredning etter § 20 hvor sammenhengen mellom verneverdige bygninger og kulturlag blir ivaretatt.

Mens dette ønskes velkommen, er det imidlertid grunnlag for skepsis.

Frednings­strategien tar sikte på å etablere en form for varig vern for hva som i nasjonal sammenheng utgjør bare et begrenset antall utvalgte kulturminnetyper. Og selv om de gir nødvendig beskyttelse mot ødeleggelse eller skade, danner vernevilkårene et hinder for vitenskapelig utforskning. Følgelig vil kulturminnenes kunnskapspotensiale ligge latent og urealisert, mens de gradvis forvitrer over tid.

Det som imidlertid er mest bekymringsfylt, er at det ser ut til at det juridiske vernegrunnlaget som strategien tar utgangspunkt i, trolig ikke er gyldig. Som nevnt tidligere, fremmet Riksantikvaren nylig et forslag for kulturmiljøfredning i Levanger der også etterreformatoriske kulturlag var innlemmet som en del av et helhetlig kulturmiljø på lik linje med den stående bebyggelsen.

Fredningsforslagets anvendelse av § 20 for vern er altså helt i overenstemmelse med prioriteringene i Riksantikvarens fredningsstrategi. Klima- og miljødepartementets avvisning av bruken av § 20 i dette tilfellet gjør det imidlertid uklart om Riksantikvarens fredningsstrategi vil kunne verne ettereformatoriske kulturlag dersom eksisterende lovverk ikke kan benyttes på denne måten.

Levangerbeslutningen understreker behovet for en grundig gjennomgang og revisjon

av dagens lovverk som tilsynelatende ikke egner seg til fredningsstrategiens formål. En interessant utvikling har imidlertid nettopp funnet sted i hovedstaden der Byantikvaren i Oslo har sett på mulighetene som ligger i bruken av Plan- og bygningsloven for å underbygge en fleksibel forvaltning av nyere tids arkeologi i bymiljøer. En bestemmelse som nylig er vedtatt her, kan muligens danne et første skritt mot en fremtidig nasjonal forvaltningspraksis. Byantikvaren har nemlig lyktes i å få vedtatt en områdeplan som sikrer etterreformatoriske kulturlag i hensynssoner i gatene og byrommene i Kvadraturen. Med denne bestemmelsen beskyttes de mest utsatte kulturlagene i Kvadraturen gjennom vern. Eventuelle inngrep vil være avhengig av dispensasjon etter Plan- og bygningsloven, og tillatelse gis kun på vilkår om sikring av vitenskapelig kildeverdi gjennom arkeologisk registrering eller overvåking som bekostes av tiltakshaver. Problemet er imidlertid ikke helt løst ennå, da det gjenstår å finne måter å sikre og finansiere konservering og magasinering av det utgravde materialet.

MOT SELEKTIV VERDIBEGRUNNET VERN? Avslutningsvis ser det ut til at mens det er gjort enkelte fremskritt, gjenstår det flere uløste problemer. Vi må nok erkjenne

at undersøkelser av etterreformatoriske kulturminner for tiden kun kan gjennomføres og finansieres gjennom frivillig avtale med tiltakshaver, eller at staten eller kommuner bidrar økonomisk. Slik vil det antagelig fortsette i overskuelig fremtid. Selv om slike løsninger viser til en grad av bevisstgjøring og et aktivt forsøk på å sikre kildeverdien i en truet kunnskapsressurs, utgjør de i grunnen en ikke tilfredsstillende form for forvaltning da de tar utgangspunkt i vilkårlige utvelgelser av enkelte objekter, områder og spesielle saker. Forutsigbarheten og oversikten som er viktig for en faglig begrunnet verdisetting og forvaltning av denne arkeologiske ressursen som helhet, mangler.

Om myndighetene etter hvert finner fram til juridiske løsninger som tillater en selektiv form for vern der prioriteringer foretas - slik Riksantikvarens fredningsstrategien legger opp til - bør dette bygge på et grundig utarbeidet vurderingsgrunnlag. Det etterlyses dermed en snarlig igangsetting av kartlegging av bredden av Norges arkeologiske kulturminner fra nyere tid, både i og utenfor byene.

På denne måten vil vi endelig kunne begynne å danne grunnlaget for skrivingen av en mer fullverdig, nyansert og innholdsrik historie om Norges befolkning og samfunnsutvikling i nyere tid.

Kulturminnedok AS tilbyr konsulenttjenester innen kulturminnesektoren.

Er du huseier og trenger veiledning i forbindelse med søknadsprosesser tilknyttet vedlikeholds­ tiltak eller andre formål, kan vi bidra med faglig kompetanse på søknadsskriving og prosjektledelse. Vi har et bredt nettverk av håndverkere og kan fungere som mellomledd mellom huseier og håndverker gjennom hele prosjektet.

Vi tilbyr også tjenester innen kulturminnedokumentasjon, rapporter og formidlingstiltak.

Kontakt daglig leder, Gøril Nordtvedt, for en uforpliktende samtale om ditt prosjekt! Vi holder til i Bjørnafjorden kommune utenfor Bergen, med kontor sentralt i Bjørnafjorden Gründerpark på Osøyro.

KULTURMINNEDOK.NO • E-POST: POST@KULTURMINNEDOK.NO • TELEFON: 913 90 276 • FACEBOOK.COM/KULTURMINNEDOKAS

Kulturminnefondet gir tilskudd til private eiere som vil ta vare på: • hus og bygninger • båter og fartøy • hageanlegg • kulturlandskap

www.kulturminnefondet.no

FORTIDSVERN

71

TO DAGERS KALKBRENNING i testovnen med 7. klasse på Hyllestad skule (2019). Ungdommen gjorde alt: Hogde ut marmor, knuste den, fylte ovnen, stablet ved, spilte fanfare ved brennstart, tok nattevakter, pakket brent kalk i bøtter, lesket og slemmet med egenbrent kalk. Håndverk i praksis for de unge.

72

FORTIDSVERN

MED RØTTER I MIDDELALDEREN

DUGNAD FOR TRADISJONELL KALKBRENNING I de siste årene har det vært et stort oppsving for tradisjonell kalkbrenning i Norge.

Det brennes i eksperimentelle «bondekalkovner» med røtter i middelalderen på Hamar, i Hardanger, Hyllestad, Trondheim, på Røros og Fosen. Masse dugnadsarbeid, men også med Riksantikvaren som solid støttespiller flere steder. Med god grunn: For vi trenger tradisjonelle, mangfoldige kalkprodukter til restaurering og konservering av våre gamle stein- og murbygninger.

Tekst og foto: Per Storemyr, Norsk Kvernsteinsenter og Fabrica Kulturminnetjenester

I

900 år, fra tidlig middelalder til 1800-­tallet, ble kalkbrenning utført i enkle, underfyrte vedovner. «Bondekalk­ ovner» kaller vi dem, selv om dette tradisjonshåndverket til tider var så omfattende at vi heller bør snakke om tidlig industri. Tenk bare på det store omfanget av kalkbrenning i Asker og Bærum på 16- og 1700-tallet, med enorme kvanta produsert for Akershus festning og med eksport til deler av Sverige, Danmark og Tyskland.

HUNDREVIS AV BONDEKALKOVNER De aller fleste deler av landet med kalkstein- og marmorforekomster var berørt av kalkbrenning. Man trengte brent kalk til mørtel og puss, slemming og maling, etter hvert til ulike industriprosesser og som jordforbedringsmiddel. Men så skjøt industrialiseringen fart, bondekalkovnene ble avleggs, kontinuerlige sjaktovner drevet med koks og kull og større industriovner så dagens lys.

Og etter hvert tok Portlandsementen helt over markedet. I dag brennes det industrikalk bare ett sted i landet, i store ovner på Røra i Trøndelag. Et biprodukt er svært ren bygningskalk.

I gamle dager ga hundrevis av små kalkovner på Østlandet, i Hordaland og Møre og Romsdal, i Trøndelag og mange andre steder et enormt mangfold av bygningskalk.

Dette mangfoldet finner vi ikke minst når vi studerer middelalderkirker. Kvaliteten på kalken var helt avhengig av den mangfoldige berggrunnen, fra urene kalksteiner til harde marmorer. Derfor måtte man også tilpasse og optimalisere brenning og bruk av kalken på grunnlag av de lokale og regionale forutsetningene. Slik kunnskap, som sikkert gikk i arv, er nå helt glemt i Norge.

INGER MARIE AICHER OLSRUD fra Riksantikvaren tar et tak på nattlig brennvakt i Kvernsteinsparken i Hyllestad.

Det er annerledes i bl.a. Sverige (Gotland), i Alpene og på Balkan: Her gikk «bondekalkovnene» aldri helt av mote. Noen er i drift den dag i dag, i Romania i mer enn 2000 års kontinuerlig tradisjon. Kalken brukes til restaurering og konservering, som svært godt tilpassede produkter for bevaring av gamle bygninger.

EKSPERIMENTELL BRENNING Slike godt tilpassede produkter trenger vi også for bevaring i Norge. Med en sped begynnelse på 1990-tallet, har det de siste 5 år vært en regelrett eksplosjon av eksperimentell brenning i små ovner som

ligner de gamle bondekalkovnene. De er ikke så store, gir opp til ett tonn ferdig kalk fra gamle lokale og regionale forekomster, men fungerer etter samme prinsipp, dvs. med underbrenning i et brennkammer som i mange tilfeller mures opp før hver brenning.

Med disse ovnene i sentrum prøver man nå å finne tilbake til håndverkstradisjonene som er gått tapt.

På Domkirkeodden (Hamar) er ovnen bygd av teglstein og ildfaststein, ved Nidarosdomen i Trondheim mer moderne med et stort betongrør(!), på Rørosmuseet sverger man til en eldre «jämtlandsk» kombinasjon av mile og ovn, mens man

FORTIDSVERN

73

ODDVIN KVERHELLEN LESKER den alle første brente hyllestadmarmor som kom ut av ovnen i 2017. Så myk, så myk som krem.

GAMMELDAGS KALKFART med Bakkejekta til Selja kloster sommeren 2019. Med 30 bøtter i lasten til denne kopien av ei 1700-tallsskute, sikkert ført av kaptein Ove Losnegård.

74

FORTIDSVERN

I gamle dager ga hundrevis av små kalkovner på Østlandet, i Hordaland og Møre og Romsdal, i Trøndelag og mange andre steder et enormt mangfold av bygningskalk. i Hardanger (Agatunet) har bygd en klassisk steinovn med kun tradisjonelle materialer. På Fosen har folkehøyskolen laget en liten ovn av ildfaststein og leire. Brentkalken fra disse ovnene benyttes med godt resultat til lokale restaureringsoppgaver (muring, pussing, slemming, hvitting). I Stavanger er nok en ovn under oppføring. Dessuten brennes det skjell (invasive stillehavsøsters og kamskjell) i små spesialovner i Hyllestad og Tønsberg, med godt resultat.

HVA SKULLE VI ha gjort uten hjelp fra kalknestorene Chris Pennock, Tore Granmo og Terje Berner?

Her hjelper de med å bygge om storkalkovnen i Kvernsteinsparken (2018).

TOVE MOSTRØM SLEMMER et av de gamle fjøsene på Havråtunet på Osterøy. Med osterøykalk brent i Kvernsteinsparken.

Nå skal dyra få det rent og fint!

DUGNAD GIR KUNNSKAP I Kvernsteinsparken i Hyllestad bygde vi den første ovnen for marmorbrenning etter middelaldermønster for 4 år siden, kun med bruk av lokale materialer (gråstein og leire).

Bygging og flere døgns brenning ble gjort med stor dugnadsinnsats og ovnsområdet har etter hvert blitt et samlingspunkt i den lille bygda. Senere er et nettverk av «kalkbrennere» fra hele Norge kommet til som hjelpere, ovnen er ombygd og vi har dessuten bygd en liten testovn med brenntid på ett døgn.

Testovnen har vist seg som en god investering. Her kan vi prøve ut en rekke lokale og regionale råmaterialer, stort sett mange forskjellige typer marmor som var i bruk på Vestlandet i gamle dager. Slik får vi kunnskap om hvordan marmoren oppfører seg under brenning, om den holder seg hel og fin eller om den «går i grus», slik at vi må legge inn luftekanaler (trestokker som brenner opp) for å holde på trekken. Temperaturen må holdes omkring 900 grader til alle marmor­ biter i ovnen er gjennombrente.

Vi får dessuten kunnskap om hvordan ulike vedtyper påvirker brenning, hvilke værlag som er bra for brenning og ikke minst blir ovnen kontinuerlig forbedret og reparert etter hvert som kunnskapen øker. Det var nok akkurat likedan i gamle dager, også i det gamle kalkverket i Hyllestad fra slutten av 1800-tallet.

JEKTEFART MED BRENT KALK TIL SELJA Brent marmor fra Hyllestad går bl.a. til restaureringsarbeider i Bergen, til

FORTIDSVERN

75

KURS I RESTAURERING med hyllestadkalk på Selja kloster, anført av Geir Magnussen (bak), med lærevillig Olav Jon Sætre.

DUGNADSGJENGEN startet det hele med å bygge ovn (oppe, høyre), f.v. Ole Brekke, Oddvin Kverhellen, Leif Akse og Torbjørn Løland. Gjennom tre-fire år har det stadig kommet flere folk på 10 brenninger og mange andre kalkarrangementer i Kvernsteinsparken (foto oppe, høyre.: P. Burhol).

76

FORTIDSVERN

Det er viktig å få ut kunnskap om betydningen av tradisjonsbrent kalk.

For den er både dyrere og vanskeligere å fremstille enn industrielle produkter.

slemming av flere regionale gamle fjøs og smier og ikke minst til klosterruinene på Selja. Her brukes den på helt tradisjonell måte, ved direkte lesking av den brente kalken i en sandhaug, til murmørtel som erstatning for moderne, ødeleggende sement som fjernes fra klostermurene.

Vi har brent kalk med bygdefolk og skoleklasser, eksperter og besøkende, flere hundre folk. Det største løftet var «Kalknetter» sommeren 2019, med «storbrenning», håndverksaktiviteter og nasjonalt kalk­seminar.

Og med påfølgende frakt av brent kalk sjøveien til Selja kloster med 1700-tallsjekta «Bakkejekta». Slik gjenskapte vi den viktige transporten av brent kalk langs kysten i gamle dager. Samtidig formidlet vi kunnskap om betydningen av gammel kalk i TV og aviser.

FRA EKSPERIMENTER TIL BRENNING FOR MARKEDET Det er viktig å få ut kunnskap om betydningen av tradisjonsbrent kalk. For den er både dyrere og vanskeligere å fremstille enn industrielle produkter – og ikke minst vanskeligere å bruke for murere som er opplært i bruk av moderne, billige ferdigprodukter.

Nå foregår det en diskusjon i «kalk-Norge» om hvordan vi skal ta neste steg, nemlig å få til en overgang fra eksperimentell brenning av små volumer, til «ordentlig» brenning i større, tradisjonsbygde ovner. Bare slik kan mangfoldig, lokal brent kalk hevde seg i konkurransen med industrikalk. Til det beste for vår gamle arkitektur.

Les mer om kalkbrenning på www.kvernsteinsparken.no/tag/kalk

BERIT BRUVIK og John Ove Kyte spekker murer på 1700-tallsvillaen Fastings Minde i Bergen. Litt brunlig hyllestadkalk i fuger, hvit osterøykalk til slemming og hvitting (innfelt), begge brent i Kvernsteinsparken.

KALK ER ET av naturens vidundere: Man brenner kalkstein eller marmor på ca. 900 grader, lesker med vann, blander med sand og etter en tid herder mørtelen og går tilbake til «kalkstein». Ikke rart at vi kaller prosessen for «kalksirkelen».

BYGNINGSVERN I PRAKSIS

AKERSHUS BYGNINGSVERNSENTER Strømsveien 74, 2010 STRØMMEN Telefon: 47 47 19 80 / 997 42 000 bygningsvernsenteret@mia.no

• Kurs i tradisjonshåndverk for håndverkere og huseiere • Gratis rådgivning om istand­ setting og ny bruk til huseiere • Tilstandsrapporter og registreringer • Første rådgivning er gratis til huseiere i Akershus

FORTIDSVERN

77

TOMTEN HVOR DET opprinnelige huset til filosofen Ludwig Wittgenstein stod har i alle disse årene vært et valfartssted for filosofer og andre. I fjor sommer ble huset ferdig ført opp etter tegninger og til dels opprinnelige materialer. Her ser vi artikkelforfatteren Harald N. Røstvik.

Foto: Privat

GJENREISINGEN AV FILOSOFEN LUDWIG WITTGENSTEINS HUS I SOGN

NITTI PROSENT AUTENTISKE MATERIALER I fjor sommer og deler av de siste fem år har jeg tilbrakt mye tid i arbeidet med gjenoppbyggingen av den verdensberømte Østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951), heretter LW, sitt skrivehus. Dette var hans eremittbosted, på en vanskelig tilgjengelig fjellhylle 30 meter over Eidsvatnet i Skjolden innerst i Sognefjorden. Huset var lettest å nå med robåt etterfulgt av en bratt oppstigning på en sikksakk sti.

Tekst: Harald N. Røstvik, Professor i Bærekraftig Byplanlegging og Arkitekt MNAL, Universitet i Stavanger, Det Teknisk- Naturvitenskapelige Fakultet, Institutt for Sikkerhet, Økonomi og Planlegging (ISØP)

78

FORTIDSVERN

I sine brev og notater skriver han om Skjolden som et sted hvor han fant det ’stille alvoret’.

D

et halvannen etasje trehuset på 7x8 meter grunnflate, pluss en 2x2 meter kaldkjeller hvor matvarer ble oppbevart, ble oppført i 1914 etter LW sine anvisninger og kalt «Østerrike». Det er en krysning mellom et norsk og et østerriksk hus, tydelig påvirket av «arkitekten.» Her skrev han sine viktigste bidrag til filosofien, «Tractatus» og «Filosofiske utredninger.»

Huset ble revet i 1958, materialene flyttet og ble brukt til å bygge et annet hus i bygda.

Det ble kledd med eternittplater, et populært kledningsmateriale på den tiden.

Tomten hvor det opprinnelige LW huset stod har i alle disse årene vært et valfartssted for filosofer og andre. I flere tiår har lokale og internasjonale krefter arbeidet for å få til en gjenoppbygging. Nå har det lykkes. 20 juni 2019 ble huset offisielt åpnet med stor festivitas og et todagers seminar med innlegg fra Wittgenstein- kjennere fra kunst, kultur og akademia; forfatterinnen Vigdis Hjort, kunstner Marianne Heske, lege Olav Nessa fra UiB, Fritt Ords Knut Olav Åmås og undertegnede som representant for universitetene Cambridge, Berlin og Manchester som har vært sterkt involvert i gjenreisingen INGENIØR OG FILOSOF LWs far mente at unge Wittgenstein ville ha godt av å lære seg ingeniørfag og han ble derfor immatrikulert ved universitetet i Berlin i 1906, bare 17 år gammel. To år senere reiste han til Universitetet i Manchester for å studere flyteknikk (aeronautics). Hans mål var å tegne et fly, bygge og fly det. Dette var før brødrene Wright fløy, så det var innovative tanker. LW tilbrakte fire år, frem til 1911, i Manchester, Som del av sine forstudier tegnet og bygget han store drager som han testfløy på Glossop-høydene utenfor byen, hvor universitetet hadde sitt meteorologiske testsenter. Han utviklet som et resultat av dette en fly-vinge som han fikk patent på i 1910. Det er en konstruksjon som brukes i helikoptre. Han tegnet også et hus i Wien for sin søster. Det var inspirert av arkitekten, funksjonalisten og minimalisten Adolf Loos. Den praktiske Wittgenstein forsøkte altså også å være arkitekt. Men derfra ledet hans geniale jeg ham inn i filosofien.

Han studerte filosofi ved universitetet i Cambridge, under Bertrand Russell som også var matematiker. Wittgenstein ble senere professor i Cambridge hvor han døde i 1951, hvoretter filosofen Georg Henrik von Wright overtok hans professorat.

VINKELJERNENE I VINDUENE hadde ikke den typiske svingende avslutning men var skåret av med sag, en form for minimalisering.

Foto: Harald Røstvik

HUSET I SKJOLDEN Samtidig som han startet sine filosofistudier bygget han med lokal hjelp sitt hus i Skjolden i Norge i 1914. Avbrutt av deltakelse i to verdens­kriger bodde han der, skrev og tenkte.

I sine brev og notater skriver han om Skjolden som et sted hvor han fant det ’stille alvoret’. ’Det var riktig av meg å reise hit, skrev han til filosofen Moore i Cambridge i 1936. ’Jeg kan ikke forstå at jeg kunne ha arbeidet noen andre steder, slik jeg gjør her. Det er stillheten, kanskje, de vakre omgivelsene’.

Men denne romantiske ideen om å arbeide med filosofi i naturen på en utilgjengelig fjellhylle hvor ingen besøkende tok seg frem uten dem som gikk seg vill, ville ikke vært Wittgensteinsk om det ikke også fantes den andre brutalt direkte og ærlige siden av sannheten. Ett år senere, 10 desember 1937

var stedet av ham oppfattet som ensomt. Da han reiste derfra opplevde han det som en lettelse. Han hadde unnsluppet helvetet det var å være alene i Norge.

Da eieren av det «nye» huset for få år siden ønsket å rive det for å bygge nytt, ble Stiftelsen Wittgenstein Skjolden etablert av lokale private og politiske krefter. Det var et «nå eller aldri» tidspunkt. Forhandlinger ble startet og avtale inngått om overtakelse av originalmaterialene mot at eieren fikk et nytt hus satt opp. Originaltomten på fjellhyllen ble også tilbakekjøpt. Materialene ble merket, tatt fra hverandre og flyttet.

Ikea-pakken var igjen på reise, denne gang inn i en lokal byggehall hvor huset ble satt opp igjen. Nitti prosent av de originale materialene kunne gjenbrukes, resten måtte suppleres med nye materialer.

FORTIDSVERN

79

20 JUNI 2019 ble huset offisielt åpnet med stor festivitas og et todagers seminar med innlegg fra Wittgenstein- kjennere fra kunst, kultur og akademia.

Foto: Harald Røstvik

Så snart våren 2018 kom ble huset tatt fra hverandre igjen og Ikea-pakken flyttet til originaltomten med helikopter. Studentene bidro gjennom flere sommerskoler fra 2015 til 2018 med registrering av tomten, stien, vannsystemet og originalmaterialene. De bidro også med å tjære huset utvendig til å skrubbe de mosegrodde skifertaksteinene en for en og å bære dem opp til tomten.

ONE LIFE – THREE UNIVERSITIES Det var derfor logisk og naturlig at jeg, da jeg skjønte at det begynte å bli alvor å vurdere å flytte Wittgenstein sitt hus

80

FORTIDSVERN

tilbake på den originale tomten, engasjerte meg. Jeg kontaktet de tre universitetene hvor Wittgenstein hadde studert (Berlin, Manchester, Cambridge) og etablerte et samarbeide mellom dem om å støtte opp under arbeidet og å lage kurs som kan behandle alle spørsmål relatert til ikoniske bygg, nybygg og rehabilitering, behov for besøkssenter og hvordan en liten bygd kan skades eller bedres av turiststrømmen som vil følge etter Wittgenstein. Mange besøkte jo allerede tomten og de kom fra mange verdenshjørner. Sammen med studentene fra de tre universitetene behandlet vi tema som

«tapte rom», «tapt minne» og objektenes betydning for minnet.

Er det da riktig å gjenoppbygge? Ville Wittgenstein ha likt det?

Neppe! Han ville ikke likt å være sentrum for en kult, en dyrkelse. Men han ville sannsynligvis ha likt at gjenoppbyggingen brakte unge mennesker sammen til samtale om viktige tema, slik også ham som professor hadde arbeidet med neste generasjon. Temaene som kursene våre har behandlet er mange. Noen omfattet den tidlige Wittgenstein, den skapende, den teoretiserende, men samtidig praktiske

som søkte etter renhet og enkelhet – slik han, som kunne vært en av Europas rikeste menn - manifesterte seg i et enkelt, kaldt og trekkfullt trehus på en fjellhylle innerst ved Sognefjorden. Deri ligger mye lærdom. Det kan fødes store tanker i et lite hus bare der er rom for en hjerne og en blyant. Det var noe lignende Le Corbusier eksemplifiserte. Han som tegnet store betongboligblokker tegnet for seg selv og sin kone et kompakt lite 16 kvadratmeter sommerhus i tre, Le Cabanon i Cap-Martin, Syd-Frankrike.

Mine møter med studentene i Cambridge, Berlin og Manchester samt i Skjolden siden 2014 har vært rike. Vi har utvekslet tanker om prosjektet oss imellom og med lokalbefolkningen.

Vi har i vårt samarbeide med de tre universitetene forsøkt å sikre at vi belyser så mange som mulige sider ved å gjennomføre dette flytteprosjektet, slik at turistmotoren dette kan bli ikke løper løpsk, men går på et bra turtall. Vi har sett på spørsmålet om rehabilitering kontra nybygg i et klima- og energiperspektiv. Basert på tilgjengelig litteratur og forskning konkluderte vi med at det er fordeler og ulemper med begge løsninger, hvis man regner inn fremstilling av materialer, frakt av disse, bygging, riving og gjenbruk. I tilfellet LW sitt hus i Skjolden fant vi jo igjen 90% av de originale materialene og det som manglet ble erstattet med nye materialer.

FRA WIEN TIL SKJOLDEN LW sitt verk i Wien er ikke arkitektur som flytter grenser. Det representerer ikke nyvinning. Det kopierer i grunnen bare deler av Adolf Loos sin minimalisme, men på grunn av at LW har vært involvert i huset er det oppfattet som interessant fordi det er få fysiske spor etter LW. Han publiserte lite men noterte mye, der ligger sporene, men som arkitekt var han primært involvert

i huset i Wien og huset i Skjolden samt innredningen av leiligheten i Cambridge.

Den var minimalistisk med få møbler. Selv satt han i en fluktstol.

Hans involvering i byggingen av huset i Skjolden ble hemmet av at han reiste ut i første verdenskrig og ikke hadde nær kontakt med håndverkerne men det er likevel tydelige spor etter den minimalistiske Wittgenstein. På samme måte som den språkfilosofi han forfektet med at kommunikasjon er vanskelig og at vi derfor må være direkte og ikke prøve å forklare alt. Han oppfordret til å heller fokusere på fysiske objekter som alle kan se hva er, noe arkitekter har mye å lære av og som vi som arkitektstudenter i Manchester på 70-tallet trakk ut av disse filosofiforelesningene vi hadde med professor Esmail Baniassad.

LW etterlot seg noen arkitektoniske spor i Skjolden som gir et tydelig bilde av at han engasjerte seg i utformingen av huset.

Taket var snudd i forhold til det typisk norske hvor skråtak fulgte skrånede terreng.

LW sitt hustak var snudd 90 grader i forhold til dette.

Langs hele den store frontfasaden dette resulterte imot Eidsvatnet, var det i andre etasje bygget en «Alpebalkong» – typisk for Sveits, Østerrike og Sør-Tyskland. Den eneste forskjell var at LW sin aldri hadde blomsterprakt noe som jo er vanlig i Alpene.

Skoddene foran vinduene i første etasje var ikke plassert på sidene av vinduene og hengslet på sidene når de ikke var i bruk. På LW huset var de plassert hengende under vinduene, hengslet under vinduene og ble løftet opp når de skulle tas i bruk.

Vinkeljernene i vinduene hadde ikke den typiske svingende avslutning men var skåret av med sag, en form for minimalisering Arkitekten LW er på mange måter uinteressant, men husets lokalisering og stedet som arbeidsplass, stillheten og flukten

fra menneskeheten og den stadige tilbakevendingen er interessant. Når mange mener at LW gjemte seg er dette en sannhet med modifikasjoner. Hvis han ville gjemme seg kunne han kanskje gjemt seg bak en ås i en torvtekt hytte ,men neida. LW plasserte seg rett utenfor tettstedet Skjolden, lett synlig fra en selv på den tid mye brukt vei noen hundre meter unna og med en enorm fasade som gjorde alt annet enn å skjule seg. Tvert imot.

Han annonserte høylytt; her er jeg, lett synlig men vanskelig tilgjengelig, se meg, men trø meg ikke for nære.

Referanser Andersen, Sten; Filosofen som inte ville tala. Nordstedts forlag , 2012, Stockholm, ISBN 978-91-1-304337-1.

Monk, Ray; Ludwig Wittgenstein. The duty of genius, 1991, London, ISBN 9780099883708. Vintage Books Nedo, Michael; Ludwig Wittgenstein – Ein biographisches Album. Munchen: Verlag C.H.Beck oHG, 2012.

Røstvik, Harald N.; Reconstructing Ludwig Wittgenstein’s house in the quiet seriousness of Skjolden, Norway, University of Cambridge, Queens college: The Construction History Society, 2017. ISBN 978-009928751-3-8.

Røstvik, Harald N.; Water supply – the Wittgenstein way, University of Cambridge, Queens college: The Construction History Society, 2019. ISBN 978-0-9928751-5-2.

Røstvik, Harald N.; Rehabilitering eller bygge nytt? En filosofosk utredning. Oslo, Teknisk Ukeblad nettutgave.

10 mai 2016.

Røstvik, Harald N.; Når drikkevannet dreper: Bør vi løfte fram Wittgensteins desentraliserte løsning? Oslo, Teknisk Ukeblad nettutgave. 10 juni 2019.

FAKTA Arkitekt: Ludwig Wittgenstein Arkitekt for gjenreisingen: Ole Marius Manskow Løken, MNAL med Rådgiver Harald N. Røstvik, MNAL og Professor.

Oppdragsgiver: Stiftinga Wittgenstein i Skjolden (www.stiftinga-wittgenstein.no) Byggmester: OM Bakken AS. Bidrag til arbeidet fra One Life – Three Universities, et prosjekt med studenter og lærere ved universitetene hvor LW studerte; Manchester, Berlin og Cambridge. Initiert og ledet av Professor Harald N. Røstvik, UiS Totalprosjektets kostnader ved flyttingen, inklusiv ny erstatningsbolig, er 6,4 millioner kroner. De største bidragsyterne har vært Riksantikvaren 3,250 mill., Sogn- og Fjordane Fylkeskommune 1,000 mill., Luster Sparebank 1,000 mill. og Luster kommune 0,300 mill.

Reisestøttebidrag til studentprosjektet One Life – Three Universities ble gitt av den tyske stiftelsen STO Foundation og av Jan Oftedal Holding AS. Merkelig nok avslo Trinity College, Cambridge, hvor Wittgenstein studerte å støtte både studentprosjektet og selve flyttingen. Det samme gjorde alle Wittgenstein Societies, DNB stiftelsen, Kulturminnefondet og Fritt Ord.

FORTIDSVERN

81

PÅ UTKIKK etter vakre vinduer: Fra venstre byggmester Harald T. Lund, byggmester Rolf Thomsen, byggmester Øivind Seyffarth, styreleder i Foreningen for tradisjonshåndverk i Mandal og omegn, og Sven Tallaksen, tidligere leder for bygningsrådet i kommunen.

VINDUER OG ANDRE DETALJER I MANDAL

SLÅR ET SLAG FOR «KVALITETSKOPIEN» Om et gammelt vindu absolutt må skiftes ut, så er en kopi av god kvalitet og utførelse det eneste alternativet, mener denne gjengen. De bekymrer seg over at ferdigvinduer nå inntar Mandals verneverdige bygningsmiljøer – med kommunens velsignelse.

Teks og foto: Trond Rødsmoen

82

FORTIDSVERN

GAMMELT OG NYTT GLASS Vi står foran et nydelig hvitmalt hus i en stille gate i Sanden. Fint restaurert. Blomster i pott­ene. Sørlandsidyll. Eller Mandalsidyll, for å være spesifikk. Det blir gruppefoto.

Dette huset får pluss i boka av alle fire som har tatt meg med på befaring denne høst­ dagen. Og så illustrerer det et poeng: Harald T. Lund peker på vinduene til høyre for den doble døren. – Ser du glasset, forskjellen i det venstre og det høyre. Nytt glass og gammelt håndlaget glass. Det er så mye mer liv i det gamle, sier han. Og poenget er at skal man kunne gjenbruke slike glass, må man enten bruke originalvinduet – eller sette glasset inn i en håndlaget kopi av et kopla vindu.

Lund er byggmester og styremedlem i Foreningen for tradisjonshåndverk i Mandal og omegn. Den ble stiftet i 2014, som en reaksjon på at kommunepolitikerne etter mye diskusjon vedtok å åpne for bruk av masseproduserte vinduer i de gamle husene i bevaringssonen i Mandal. Det som ble omtalt som «en mindre reguleringsendring» i planen for Mandal sentrum åpnet for bruk av isolerglassvinduer med «kittfals».

FRYKTER FRISLIPP I BEVARINGSSONEN Til da hadde byen holdt en relativt streng linje hva disse rundt 600 husene angår, med føringer vedtatt tilbake på 1970-tallet. Hva man kunne tillate seg å gjøre i dette området kunne man lese i Veileder for bevarings­ områdene i Mandal, et hendig hefte som ble gitt ut i 2007. Med tekst, bilder og skisser redegjøres det for alle slags bygningsdeler: grunnmur, trapper, gjerder, dører, piper – og vinduer. Om utskifting heter det: «Nye vinduer skal være nøyaktige kopier av de gamle, med koblet eller innadslående varevindu.

Sprosser i ytre ramme skal være gjennomgående med utvendig kittfals. Vinduene bør også ha stolpehengsler og hjørnejern, som det er mulig å få tak i nå».

Med kommunens vedtak fryktet Lund og mange med ham at det nå kunne bli frislipp i bevaringssonen, ikke bare for vinduer, men også for andre bygningsdeler.

Og det var altså da man bestemte seg for å samle kreftene i en forening som både kan påvirke myndighetene og opplyse huseierne: Formålet er å ta vare på og videreføre gamle lokale håndverkstradisjoner.

– Vedtaket som ble gjort fikk mange håndverkere til å reagere. Å åpne for slike masseproduserte produkter ville undergrave hele bevaringstanken, sier Lund.

Flere av byens gamle trehus er over 200 år gamle, mange med originale vinduer. De håndlagde glassrutene i disse vinduene er svært viktige elementer i fasadene. Eller for å sitere Sven Tallaksen, tidligere sjef for bygningsrådet, i avisen Lindesnes i 2015: «Sett fra et faglig synspunkt, er dette med på å undergrave det historiske uttrykket på en meget vesentlig bygningsdel, nemlig vinduet, som ofte blir omtalt som innfallet til boligens sjel.»

REAGERER PÅ ANNONSE I FORTIDSVERN Omviserne mine denne dager er, i tillegg til Lund og Tallaksen, byggmester Rolf Thomsen og byggmester Øivind Seyffarth, styreleder i Foreningen for tradisjonshåndverk i Mandal og omegn. Dette er folk som er genuint opptatt av at denne gamle bebyggelsen ikke skal utarmes bit for bit.

Og de har en alvorlig høne å plukke med Fortidsminneforeningen – noe som er foranledningen til hele turen: Noen måneder tidligere tok Foreningen for tradisjonshåndverk i Mandal og omegn kontakt med redaktøren for Fortidsvern: Medlemmer hadde reagert på at bladet i en forening som kjempe for tradisjonelt bygningsvern aksepterer annonser for masseproduserte vinduer som Isokittvinduet.

I en e-post skriver Harald T. Lund at «jeg undres over at et blad som Fortidsvern

I

sokitt. Det er det det handler om denne dagen. Eller, egentlig ikke. Det handler om alt det som kom lenge før, om gamle vinduer som har stått ut med regn og vind i to hundre år, de som er blitt reparert, flikket på, fått nytt glass satt inn når en av de små rutene med den ruglete overflaten ble knust. Det handler om treverk av beste kvalitet som fortsatt holder etter flere årtier.

Og så handler det om hvordan et helt miljø på rundt 30 håndverkere med interesse for tradisjonshåndverk (og noen arkitekter med historiske bygninger som spesialfelt) i løpet av noen få år har samlet seg til felles sak.

Siden 2014, for å være nøyaktig. Og det begynte altså med dette ene ordet: Isokitt.

FORMÅLET MED FORENINGEN er blant annet å informere huseiere om gode løsninger når de skal restaurere, sier Harald T. Lund.

FORTIDSVERN

83

gir annonseplass til denne type look a like-produkter. Disse produktene kan være like gode som alle andre vinduer, men de passer ikke inn i denne sammenhengen. Ved å annonsere for disse produktene sender man etter mitt syn ut feil signaler. Jeg tror jo fortsatt at Fortidsminneforeningen og Fortidsvern har som mål å bevare det autentiske og det kulturhistoriske.»

«Foreningen for tradisjonshåndverk i Mandal og omegn rører ved et tema vi jevnlig møter i vår arbeidsdag i Fortidsminne­ foreningen», skriver redaktør Ivar Moe tilbake. «I den ideelle verden ønsker vi alle som er opptatt av bygningsvern at gamle hus settes i stand med antikvarisk riktige metoder og materialer.» Likevel, legger han til, så vil det være huseiere som kan ha antikvariske ambisjoner, men ikke alltid ha mulighetene, og da kan man velge løsninger som i et antikvarisk perspektiv ikke er optimale – men de er heller ikke irreversible. Dette valget må de kunne ta selv om vi «i nærmest hvert eneste nummer har reportasjer som understreker hvor viktig tradisjonshåndverk og valg av riktige materialer er for bygningsvernet».

– UEGNET FOR GAMLE HUS Svaret var neppe helt tilfredsstillende for de fire medlemmene i foreningen i Mandal.

Disse håndverkerne og bygningsvernerne ønsker ikke at denne typen vinduer brukes i verneverdige bygninger overhode – og åpningen for bruk av dem i Mandal ble en katalysator for engasjementet. Men hva er det som er så problematisk med Isokitt­vinduer i bevaringsverdig bebyggelse?

Jo, det er flere aspekter, ifølge Lund.

Før det første at det i et slikt vindu brukes isolerglass, mellom glassene legges en plastsprosse og på utsiden limes det på en

NORUN TVEIT er daglig leder i familiebedriften Lunden Snekkerverksted. Her lages kvalitets­vinduer og -dører skreddersydd bevaringsverdige hus.

trelist som brukes som «kittfals». Med andre ord falsk sprosse, i motsetning til gjennomgående sprosse i et autentisk eldre vindu.

Videre så kan man ikke gjenbruke gammelt håndlaget glass i et slikt vindu, og husene mister det spillet og livet slikt glass gir.

(Vindusglass har vært håndlagd i Norge siden tidlig på 1700-tallet og fram til 1920-tallet og man finner slike glass i mange gamle hus.)

Knuses et glass i et Isokittvindu, må hele vinduet i realiteten skiftes; knuses en rute i et gammelt/kobla vindu, trenger en bare skifte

TURID VRÅLSTAD restaurerer vinduer og dører i låven hjemme på gården på Vrålstad i Konsmo og har mange oppdrag for huseiere i Mandal-området.

84

FORTIDSVERN

den ene ruta. Det er etter vårt syn også et miljøaspekt i dette.

– Står valget mellom Isokitt eller koblet mener jeg på bakgrunn av forannevnte at det er svært gode argumenter for å anbefale koblet, selv om prisen skulle bli noe høyere.

Det er et marked for Isokittvinduer, som det også er et marked for kopla vinduskopier av høy kvalitet. Og med 6oo verneverdige hus bare i Mandal er det et markedsgrunnlag i landsdelen – bare de klarer å få huseiere som tviler på hva de skal gjøre med sine gamle vinduer til å ta det rette valget. Pris kan avgjøre, selv om flere jeg snakker med på denne turen mener at prisforskjellene ikke er så store som mange vil tro. Og så betaler man for det som skal gi huset noe ekstra.

LAGER VINDUER PÅ OPPDRAG To aktører som bidrar til dette «ekstra» treffer jeg dagen etter. En times kjøretur innover i landet til Sveindal fører meg til Lunden Snekkerverksted, en bedrift som i lang tid har levert produkter som ifølge Lund har en holdbarhet «som er i en klasse for seg». Dette mener han skyldes to faktorer; utførelse og materialvalg.

Lunden ble etablert i 1929. Norun Tveit er daglig leder, og driver det sammen med faren. Hun besitter den gode kombinasjonen tradisjonshåndverker og siviløkonom, og begge deler trenger man når man skal både holde tradisjonell kvalitet i hevd og drive en lønnsom bedrift.

– Sortering av materialene er en svært viktig del av produksjonen, sier Tveit idet vi forlater produksjonshallen og går inn på

lageret. - To ansatte med til sammen 80 års erfaring i å vurdere kjerneved gjør meg helt trygg på at kun den beste kvaliteten blir brukt på alle produkter vi leverer.

Hvor mange vinduer de produserer i løpet av et år kan hun ikke si på stående fot, men de har nok å gjøre. Mange huseiere er kvalitetsbevisste, og ønsker å gjøre noe ekstra ut av vinduer og dører. Og ingenting lagerføres, her produseres alt etter kundens mål og spesifikasjoner.

EN LÅVE FULL AV GAMLE VINDUER En kjøretur til denne dagen fører meg til Turid Vrålstad, på Vrålstad gård i enden av en seks kilometer lang grusvei, så langt inn i skogen at jeg tenker minst tre ganger at nei, nå må jeg ha kjørt feil. Men her er hun, i sving i verkstedet i låven.

Det lukter linolje, her er vindusrammer i hopetall, og dører, og gammelt glass til gjenbruk.

Turid har holdt på med vindusrestaurering i en årrekke, sammen med mannen Alf Rune, som selv har en låve stappfull av gamle smijernovner som han settet i stand. Hun lever av dette, det er bra med oppdrag i regionen, både offentlige og private. Hun har blant annet restaurert vinduer i staselige Andorsengården der Mandal museum holder til, og når jeg besøker henne skal hun om litt i gang med å restaurere vinduene i Vanse kirke, en middelalderkirke Riksantikvaren restaurerer. *** Utarmes den gamle bebyggelsen bit for bit? Det slår meg, mens jeg kjører tilbake langs den øde grusveien, at det tilsynelatende er det motsatte som skjer i Mandal: Den gamle bebyggelsen berikes bit for bit, takket være et miljø av tradisjonshåndverkere som har samlet sine krefter. Og det igjen, er takket være en «trussel» kalt Isokitt.

REDAKTØREN SVARER I den konkurransen som tradisjonshåndverkere møter i det kommersielle markedet har vi et svar i Fortidsvern: I nærmest hvert eneste nummer har vi reportasjer som understreker hvor viktig tradisjonshåndverk og valg av riktige materialer er for bygningsvernet.

Fortidsminneforeningen bruker mye energi og ressurser på å synliggjøre godt håndverk. Annonse­ inntekter er et bidrag til at dette kan skje. Vi har en medlemsmasse med særlig oppvakte og interesserte mennesker og en annonse i Fortidsvern vil neppe endre deres innsikt og kritiske blikk på dette området.

Foreningen for tradisjonshåndverk i Mandal og omegn rører ved et tema vi jevnlig møter i vår arbeidsdag i Fortidsminneforeningen. I den ideelle verden ønsker vi alle som er opptatt av bygningsvern at gamle hus settes i stand med antikvarisk riktige metoder og materialer.

Leserne av Fortidsvern som holder på med istandsetting av gamle hus enten som eier eller håndverker, vet hva de vil gjøre dersom de har muligheten. De har en forståelse av hva som er ekte og hva som ikke er ekte.

Likevel, man kan ha antikvariske ambisjoner, men ikke alltid ha mulighetene, og da kan man velge løsninger som i et antikvarisk perspektiv ikke er optimale.

I dette konkrete tilfellet med valg av vinduer er løsningen reversibel – man har ikke forringet bygningens antikvariske verdi om man senere skulle ønske å skifte til kvalitetskopier.

Ivar Moe, redaktør

Trygg rehabilitering med Mycoteam!

Sopp, råte, fukt, mugg eller insekter? Mistanke om asbest?

Vi jobber etter antikvariske prinsipper for mest og best mulig bevaring av originale materialer og varige løsninger for utbedring.

Du får nøytrale råd fra uavhengige spesialister uten økonomisk interesse i sanering.

Bruk oss på befaring før du går i gang eller send prøver til oss.

Telefon: 469 75 500 Børrestuveien 3, Pb 5 Blindern, 0313 Oslo post@mycoteam.no

Følg oss på:

www.mycoteam.no

FORTIDSVERN

85

BLI MED PÅ MEDLEMSTUR TIL TRE STAVKIRKER I samarbeid med den velkjente operatøren Reiseakademiet inviterer Fortidsminne­foreningen på busstur til noen av våre unike stavkirker i Torpo, Nore og Uvdal. Vi skal også besøke Blaafarveværket på Modum. Turen er med reiseleder.

14.–16. august 2020 Pris per person kr 4 950 som inkluderer: • All transport under hele rundreisen i komfortable turistbusser.

• Overnatting i delt dobbeltrom med dusj og toalett.

• 2 frokost, 2 lunsjer og 2 middager inkludert.

• Tillegg for enkeltrom kr 600,Uvdal stavkirke

▶ DAG 1 – FREDAG 14. AUGUST 2020 Avreise fra Hotel Raddison Blu Plaza v/ Oslo S kl. 0900 med kurs for Blaafarveværket hvor vi gjør vårt første besøk. Vi nyter en god lunsj buffet før ferden går videre langs Krøderen og opp Hallingdal til Gol hvor vi overnatter på Pers Hotel. Her venter en god middag om kvelden. Lunsj og middag er inkludert. ▶ DAG 2 – LØRDAG 15. AUGUST 2020 Etter frokost er vi på vei til Torpo Stavkirke med sin unike bemalte middelalderbaldakin.

Etter besøket på Torpo fortsetter vi vår ferd mot Geilo og videre over fjellet til Dagali og Skurdalen. Vi stopper og spiser lunsj på Lia Fjellhotell i Skurdalen. Etter lunsj er vi på vei mot et av turens mange høydepunkter: Uvdal stavkirke.

Vår siste stavkirkestopp denne dagen er Nore stavkirke som også ligger i Nore og Uvdal kommune. Nore stavkirke er av Numedalstypen. Kirken ble bygd som en korskirke ca.

1167. Etter en lang dag på farta ender vi opp på Lampeland Hotel. Her venter kveldens middag på oss. Frokost, lunsj og middag er inkludert. ▶ DAG 3 – SØNDAG 15. AUGUST 2020 Etter frokost setter vi kursen for Kongsberg og videre mot Drammen og ankommer Oslo og Hotel Raddison Blu Plaza ca. kl. 1300. ▶ REISELEDER vil være Wiggo Andersen fra Reiseakademiet i tillegg til lokale guider på stedene vi besøker.

REISEAKADEMIET

86

FORTIDSVERN

Begrenset antall plasser, så vær rask med din påmelding.

Påmelding til turen gjøres direkte til Reiseakademiet i Fredrikstad på telefon 69 33 44 00 eller via mail: post@reiseakademiet.no Se gjerne Reiseakademiet sin hjemmeside hvor turen står omtalt: www.reiseakademiet.no Vi er behjelpelig med flybillet­ ter tur og retur Oslo, hvis det er noen av deltakerne som kom­ mer fra andre steder i Norge. Ta kontakt med Reiseakademiet.

Medlemmer står fritt til å ta med seg noen som ikke er med­ lemmer. Turen er avhenging av et minsteantall med påmeldte.

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG ØSTFOLD

OPPLAND

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Kåre Hosar Telefon: 906 27 881 E-post: kare.hosar@maihaugen.no Verne-Vøla Norddalen Sør-Gudbrandsdal Vestoppland

Leder: Judith Muster Telefon: 915 87 994 E-post: judith.arkilag@gmail.com Sunnmøre Romsdal Nordmøre

AUST-AGDER

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

HEDMARK Leder: Paul Larsson Telefon: 992 07 715 E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: else.skau@gmail.com

Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: aust-agder@fortidsminneforeningen.no Kystkultur

VEST-AGDER Leder: Siv Skagestad Telefon: 952 48 569 E-post: siv.skagestad@gmail.com Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn

ROGALAND Leder: Mathies Ekelund Erlandsen Telefon: 930 06 107 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

HORDALAND

DEN TRØNDERSKE AVDELING

NORDLAND Kontaktperson: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: kulturarv@gmail.com Rana Salten Vesterålen Sør-Helgeland

Styreleder: Lars-Jørgen Dahl Daglig leder: Ruth Moen Telefon: 904 10 996 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Fusa Os

TROMS

SOGN OG FJORDANE

Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: sisy@online.no

Styreleder: Lasse Sælthun Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

Leder: Marianne Skandfer Telefon: 995 06 234 E-post: marianne.skandfer@uit.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

FINNMARK

SVALBARD Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

87

NYE MEDLEMMER

Med hjerte for

bygningsarven Velkommen som medlem i en mangfoldig forening: Du er nå medeier i 43 historiske eiendommer, blant disse åtte stavkirker. Din støtte bidrar til at vi kan danne grunnlaget for nye generasjoner tradisjonshåndverkere. Og ikke minst: Gjennom alle våre lokallag kjemper vi for bevaring av verneverdige bygninger – kanskje engasjerer vi oss akkurat nå i et hus eller annet kulturminne like ved der du bor! Takk for at du har valgt å støtte oss i dette arbeidet.

Finn ut mer på www.fortidsminneforeningen.no

AUST-AGDER Anne-Britt Markman Connie Nyheim Andersen Erling Mangor Solheim

BUSKERUD Ole Petter Lerseth Eldbjørg Johansen Solfrid Elinor Per Chr Bratheim Marit Kaarhus

DEN TRØNDERSKE Sigvard K. Gilstad Per O. Gilstad Einar Faret Saastad Hilde Gulbjørnmel Ole Mathias Johannessen Andreas Sende Ann Iren Jamtøy Anne-Karin Furunes Kaja Hegstad Morten Møldrup Fenstad Øyvind Treider Olsen Ole Anders Feragen Catharina Holmer

88

FORTIDSVERN

Svein Are Sunde Kjellrun Kvernmo Hersund Knut Berg Gudmund Moen Eva Furseth Elin Skeim Christina Coco Torgeir Moslett Andrew Hill Lise Kaspersen Berit Time Mattias Bäckström Signe Svoen Tor Arne Moe Borghild Lundeby

HEDMARK Per Helge Bråtebæk Kjersti Strøm Gjermundrød Jenni Sandnes Svein Gjermundrød Marit Mælum Nordal

HORDALAND Kjell Erling Digernes Valborg Kløve-Graue

Paul Olsnes Petter Kaurel Anna Elisa Tryti Siw Bergesen Tobias Otterstad Bjørn Småland Ragna Hansen Nord Inger M. Carter

NORDLAND

MØRE OG ROMSDAL

OSLO OG AKERSHUS

Bernt Baltzersen Oluf Herlofsen Hanne Benedicte Drabløs Alf Stormo Jostein Ormset Einar Mork Henning Mork Ole-Petter Bolli Ingrid Rangønes Alf Oddvar Avset Ole Gammelsæter Harald Mork Birgitte Bø Zijlstra Zorica Tomanovic Finn Albertsen Magna Bergem

Ulf Ulriksen

OPPLAND Marianne Konow Ellen Hougsrud Helga Lesteberg Sigbjørn Tveit

Ingrid S. Langvik Eirik Selmer-Olsen Marit Ingeborg Bræin Per Terje Eikeland Hilde Trygstad Sebastian Namork Sissel Murud Christian Giffen Sæbø Hulda Blix Kari Flyen Sigurd Færøvig Torger Kjeldstad Arve Eid Petter Nygaard Inger Ellen Kolbjørnsen Kristin Helene Helland

Foto: Trond Rødsmoen

SOM MEDLEM av Fortidsminneforeningen har du gratis adgang til alle våre besøkseiendommer. Her feires Uvdal stavkirkes 850-årsjubileum i 2018.

Jannike Mellerud Sidsel Jerkø Anna Tveit Lars Rogstad Levi Slåen Andreas B Jacobsen Ingrid A. Lien Janne Hjeltnes Kim Kaltenborn Kjell Dahle Eva Ditlev Simonsen Kristian K. Sørensen Thor Johnsrud Wenn Arff Gulseth Morten Kvam Trond Aksnes Inge Haraldstad Hege Boretti Weiglin Borghild Aasheim Thale Eidheim Maria Zachariassen, Magne Viksmo Lie Elsbeth Flood Bente Lindeman Nicolas Africanus Gjefle Sonja Semcesen

Kari Høgnes Syversen Tone Anette Larsen Christoffer Hønsen Kirsten Ramm Rolstad Cecilie L. Solberg Anne Bohwim Tore Håkon Hanssen Elsa Borch Graver Birgit Helene Jevnaker Eirik Bøe Torgeir Lund Håvard Haug Hanssen Helen Engelstad Kvalem John Falwell Ragnhild Slyngstad Billaud Nina Koren Viksjø

Sivert Sørnes Magnus Hovda Asbjørn Birkeland Margoth Sundsbø Kjell O. Hauge Kristina Nyberg Bjarte Haugland

ROGALAND

TROMS

Harald N. Røstvik Else Moe Schmidt Linn Eikje Ramberg Janne Hindrumsen Arild Fosstveit Kjell Tore Hustveit Kåre Rød Kristian Landro

Hege K. Widnes David Moen Reidar Halvor Solstad

SOGN OG FJORDANE Atle Magne Strandos Gjert Heiberg

VESTFOLD Chris Nerdal

ØSTFOLD Jesper Johansen Gulliksen Lars Ole Klavestad Andreas Erichsen Heidi Norum Espen Ekeroth Trøgstad historielag v/Ellen Baastad Frode Anker Røsstad

TELEMARK Atle Vik John McShane Dirk Klusmeier

VEST-AGDER Siv Senneset Markus A. Sannes Rolf Øyvind Skoddan

FORTIDSVERN

89

KULTURMINNE­ VERNETS KINDEREGG Gjennom det meste av kulturminnevernets levetid har håndverket blitt betraktet som noe instrumentelt – altså et middel for å oppnå noe. Det vi har villet oppnå er istandsatte eller restaurerte bygninger, reparert eller tilbakeført til noe de har vært, kunne vært eller burde vært. Samtidig har det vært en utvikling på dette feltet gjennom årene.

Tekst: Ola H. Fjeldheim

P

å 1800-tallet levde fortsatt mye av kunnskapen om det vi i dag kaller tradisjonshåndverk i hodet og hendene til håndverkere.

Vi må ikke forstå dette slik at håndverkstradisjonene ikke endret seg også før vår tid. Det har stadig skjedd utvikling.

Nye teknikker og materialer har kommet til, andre er gått ut av bruk. Men likevel sto håndverkerne som første gang istandsatte bygg på sent 1800- og tidlig 1900-tallet fortsatt i en tradisjon som strekker seg tilbake til middelalderen eller før.

En av disse håndverkerne var John I. Hove (1862-1941) fra Vik i Sogn. Han var viktig i arbeidene ved stavkirkene Borgund, Hopperstad og Urnes rundt århundreskiftet.

Og ikke bare var han en erfaren håndverker som deler av tiden ledet arbeidene på stavkirkene. Med beina plantet i bygningstradisjonen var han også en leser og tolker, og en som fikk et avgjørende ord med i laget når spor i bygningen skulle tolkes.

«Efter den omhyggeligste undersøgelse fastholder imidlertid John Hove at spon­ tækningen har været anbragt direkte paa dette tag, uden mellemliggende thiletag som paa kirken foresten. Dette fremgaar af den længst [fjernede] spons naglehuller i sperrene og tagbordene.»

(Fra brev fra tilsynshaver ved Urnes, Jakob Bugge til H.E. Schirmer. Hentet fra avhandlingen «Brev fra Urnæs, Lars Holen) Siden den gang, særlig i årene mellom 1960 og 1990, har vi tapt store mengder kunnskap om materialer og teknikker – egentlig en hel forståelse av begrepet «å bygge». Et flertall av dagens håndverkere er adskilt fra tradisjonen både teknologisk og mentalt, og er ikke uten videre i stand til å forstå hus bygget før 1950. Etter hvert begynte konsekvensene av dette å vise seg.

Reparasjonene måtte repareres etter kort tid.

Sementreparasjoner brøt mur i filler, og nye

90

FORTIDSVERN

URNESPORTALEN er et unikt stykke treskjærerkunst. En kopi skal nå skjæres til det fremtidige verdensarvsenteret ved stavkirken.

Foto: Fortidsminneforeningen

LÅVEN PÅ ABBORHØGDA, 1987.

Foto: Birger Nesholen

trematerialer råtnet opp på rekordtid. Det ble færre og færre som kunne forstå husene, både konstruktivt og historisk.

Riksantikvarens middelalderprosjekt som startet opp i 1993 markerte en endring i tankesett. Igjen fikk håndverkerne studere bygningene og sporene i dem, tolke og ta antikvarfaglige valg. Arbeidet med å gjenfinne tapt kunnskap startet opp i denne perioden, men vi er på ingen måte ferdig.

EGNE PROSJEKTER Dette er bakteppet når Fortidsminne­ foreningen skal i gang med nye prosjekter.

Lenge var det slik at et ferdig istandsatt bygg var målet, og så stoppet det der. Kultur­ minne­vern i 2020 må være mer. Særlig i prosjekter med offentlig finansiering må det være tre mål: bygning, dokumentasjon og håndverkskunnskap.

Abborhøgda på Finnskogen har et komplett tun, men viktige deler av låven er revet. Vi ønsker å gjenreise de tapte delene, og fredningen av anlegget åpner for dette.

Delene som er tapt er grundig dokumentert både med foto og med måltaking, alt utført på 1980-tallet. En komplett låvebygning – slik den sto når Abborhøgda var i drift – vil i langt større grad enn i dag forklare grunnlaget for livet på plassen. Men en intakt låvebygning kan ikke alene forsvare at vi går i gang med dette arbeidet.

Skogfinsk byggeskikk har mange særegne trekk og teknikker, og en særegen materialforståelse som er lite kjent rundt i landet. I Norge og Sverige finnes et fåtall tradisjonsbærere, men det er et stort behov for å gjenfinne tapt kunnskap. Gjenoppføring av de delene av låven som er revet gir en mulighet til å gjenfinne mye av denne kunnskapen, til å dokumentere den og til å gi den videre til flere håndverkere. Dette vil bidra til å løfte den skogfinske kulturarven, og det vil bidra til å bringe mer av den skogfinske

byggeskikken inn i den levende bygnings­ kulturen i Norge.

På en annen kant av landet, på Urnes, finner vi Urnesportalen. Den er et unikt stykke treskjærerkunst, opprinnelig en del av en tidligere kirke på stedet, bygget ca 1070. Når dagens kirke ble bygget bare ca 60 år etter ble portalen gjenbrukt med en ny plassering, der den fortsatt står.

Portalen er forsket på i flere omganger, og det er tidligere laget både opptegninger, avstøpninger og kopier i tre. Når vi nå skal bygge et verdensarvsenter ser vi behovet for å kunne stille ut en kopi som publikum kan komme nærmere, og også ta på.

I perioden fram mot senteret skal stå ferdig vil vi samle treskjærermiljøet i Norge for å lage en kopi som både i materiale,

håndverksteknikker og verktøybruk er så nær opp til originalen vi kan komme.

Her vil dokumentasjonen av prosessen og kunnskapen håndverkerne henter inn gjennom prosjektet være like viktig som den fysiske kopien. Det er veldig mye vi ikke vet både om teknikker og om verktøy.

Gjennom dette prosjektet vil vi kunne få en langt bedre forståelse av hvordan den ikoniske portalen er laget, og av hvordan treskjærerne jobbet i overgangen mellom vikingtid og middelalder.

Til grunn for begge disse prosjektene ligger forutsetningen at bygget – gjenstanden – og håndverkskunnskapen begge er del av den samme kulturarven. Med prosjekter som tar dette samspillet på alvor vil vi bidra til en levende kulturarv.

HÅNDVERKSKUNNSKAP overføres i praktiske arbeidssituasjoner, her på Å i Lofoten.

Foto: TUN media

FORTIDSVERN

91

Returadresse: Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.11, 11,NO-0152 N0-0152OSLO OSLO FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.

B-Economique

GODE RÅD-HEFTER Besøk vår nettbutikk

Fortidsminneforeningens hefteserie Gode råd har gått sin seiersgang gjennom det norske kulturminnevernet i mer enn to tiår. Serien, som nå består nå av 9 hefter, er beregnet på «mannen i gata» og gir, som navnet antyder, praktiske og nyttige råd for den som har lyst til å ta fatt på bevaringsoppgaver selv. I tillegg gis det i alle sammenhenger en stil- og kulturhistorisk bakgrunn for de enkelte temaene.

Siste hefte i serien er en ny redigert utgave av Gode råd om yttervegger i eldre trehus. Med dette heftet ønsker forfatteren Lars Roede å gi deg, som for første gang skal gå løs på et gammelt hus, del i de erfaringene som mange tilfredse eiere av gamle hus har samlet. Hovedbudskapet er Utvendig fasade Telegrafen, Drøbak varsom utbedring. Gi den gamle veggen en sjanse! er malt med Engwall o. Claesson Heftet tar for seg yttervegger i eldre trehus, med særlig vekt på bolighus. Det forteller om vegglinoljemaling med spesialbrekket konstruksjoner gjennom tidene, om den tekniske utførelsen, om vanlige veggskader og hvordan de Telegraf oker. kan forebygges og utbedres og litt om overflatebehandling. Vårt viktigste råd er å gå varsomt fram, gjøre det som er nødvendig, men heller ikke mer. Heftet er ment for eiere av gamle hus som vil bevare dem best mulig og lengst mulig, til glede for seg selv og alle andre. ■

www.historiskmaling.no

Heftene koster 80 kroner for medlemmer og 100 for ikke-medlemmer Heftene bestilles på telefon 23 31 70 70, e-post til: post@fortidsminneforeningen.no eller via nettsiden vår www.fortidsminneforeningen.no Gode råd om yttervegger

Vi gjør også fargetrapper og finner husets første farger!

Gode råd om gamle vinduer

Gode råd om mur og puss

Gode råd om gammelt listverk

Gode råd om farger og stil

Prøv vår gode linoljesåpe med en svak lukt av mandel.

Telegrafen, brukt Engwall o.Claesson Emulsjonsmaling i fargen Gode rådDrøbak. om gamleHer hagerer det i himlingGode Gode råd om tak på eldre hus råd om gardiner S1002 Y og på veggen Engwall o. Claesson blank linoljemaling i fargen S 2502-B. Emulsjonsmaling er en miljøvennlig, helmatt linoljeforsterket limfarge som egner seg meget godt til vegger, himlinger, gruver, brannmurer og dekorarbeider. Den er pustende og blandes etter ønsket farge/ncs kode. Prøv også vår rene limfarge som består kun av kritt og lim. Vi har også høykvalitetskritt, Sjøhestens krita, hvis du ønsker å lage den helt selv.

Gode råd om tapeter i Norge