Fortidsvern 2-2022

FORTIDSVERN

LIVET MED BYGNINGSVERN

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør! 

For å verve nye medlemmer gå inn på nettsiden vår www.fortidsminneforenigen.no BLI MEDLEM, eller ring vårt sentralbord på 23 31 70 70. Vervepremier sendes ut hvert kvartal dersom medlemskontingenten fra den du har vervet er betalt. Huk av for ønsket vervepremie på innmeldingsskjema.

VERV TO MEDLEMMER: Velg mellom forkle i lin, handlenett i lin eller sitteunderlag fra Røros Tweed.

Produktene i naturlin er fra GOTT, Gamle Oslo tre og tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass.

Sitteunderlag fra Røros Tweed er laget med 100 % norsk lammeull. Trykkmønsteret på alle produktene er den såkalte Urnes­ løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnesløven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100 ­tallet.

VERV ET MEDLEM: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos

Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. Såpene kommer i varierende dufter ut fra hvilke urter som er tilgjengelig for sesongen. Såpene er håndlaget av nonnene ved Tautra mariakloster. Her holdes klosterlivets tradisjoner i hevd.

For turglade kan du velge en termos i stål med Fortidsminneforeningens logo, Urnes­ løven på.

Du får vervepremie uansett hvilken medlemskategori den vervede velger.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

FORTIDSVERN

Fortidsminneforeningens medlemsblad

Etablert 1974

Ansvarlig redaktør

Ivar Moe, telefon: 901 35 046 ivar@fortidsminneforeningen.no

Journalist og kommunikasjonsansvarlig

Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no

Fagredaktør Årbok

Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no

Adresse FORTIDSVERN

Dronningens gate 11 0152 OSLO

Telefon: 23 31 70 70

Annonsesalg Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no

Telefon: 995 20 500

Grafisk design Storybold

FORTIDSVERN 2/2022

Verner om gamle stasjonsbygninger

Savner lokal byggeskikk på Ornes

Fønix-bygget i Halden får nytt liv

Bankkvartalet i Levanger med tvilsom fredning

Hva byplaner i Bergen kan føre til Etterkrigsmodernismens byggekunst

I Dyrlandsdalen lever bygningsvernet

Middelalderen på Trondenes

Fikk hjelp til å forstå bygningsvern

Skjønnheten i en transformatorstasjon

Kunstnerisk bruk av våre ruiner

Særegen bygningsarv på Lista

Redningsaksjon for væreierbolig i Flakstad

Sandviksbodenes unike veggmalerier

Fylkesavdelinger og lokallag

Nye medlemmer

Hva skal vi gjøre med de fraflyttede bygningene?

Trykk: 07 Media

Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300.

Bankgiro: 6011.05.27651

Forsidebilde God stemning på garden Trevet i Seljord kommune i Telemark.

Foto: Ivar Moe

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

NESTE STOPP: BYGNINGSVERN

Avstigning på venstre side.

tekst: Ivar

IFortidsminneforeningen har vi stor plass i hjertene våre til gamle stasjonsbygninger. Mange av dem ble tegnet av fremragende arkitekter og står ennå. Mange av dem er også dessverre blitt revet for å slippe til en ny tid. Mange er truet, og noen av dem står på vår forenings rødliste. Men også i Bane Nor trives bygningsvernet. Litt i det stille blir den ene etter den andre stasjonsbygningen satt i stand, ikke minst fordi tidligere istandsetting har vært mangelfull og skadelig.

Meheia, Saggrenda

Moe

Her ser vi Alexi Järveenpää i sving med UV-varme på Saggrenda stasjonsbygning for å gjøre malingen så myk at den kan skrapes av. Foto: Ivar Moe

Bane NOR forvalter en viktig kulturarv. De tar vare på kulturhistoriske bygninger, infrastrukturobjekter og fredede jernbanestrekninger, slik som Tinnosbanen og Numedalsbanen. Bane NOR eier ca. 550 vernede bygninger. Ca. 200 av disse er gamle stasjonsbygninger. De fleste av dem er fremdeles i bruk, men mange har fått ny bruk og har ikke lengre den funksjonen de en gang hadde for passasjerer og håndtering av reisegods. Ellers tas det vare på et bredt spekter av andre bygningskategorier, som gamle godshus, vokterboliger, vanntårn, priveter og uthus.

Mellom Kongsberg og Notodden ligger stasjonene Saggrenda og Meheia. Det er lenge siden noen gikk av her. Nå suser togene mellom Oslo og Kristiansand forbi, så passasjerene knapt får et glimt av hvilke praktfulle bygninger som her står fra

MEHEIA STASJONSBYGNING I BUSKERUD slik den så ut før den ble pakket inn i fjor. Her pågår det betydelige istandsettinger. Mye av tømmeret er råteskadet fordi man for 10 år siden brukte fugemasse mellom stokkene og malte hele bygningen med beis. Foto: Einar Røstgård Meheia stasjonsbygning pakket inn slik at de også har kunnet jobbe på den i den kalde årstiden. (under) Foto:Ivar Moe

EINAR RØSTGÅRD drifts og vedlikeholdssjef i Bane Nor passer på at 160 av Bane Nors små og store bygninger blir satt i stand etter gode bygningsvernprinsipp. Her sitter han i stillaset til Meheia stasjon.

DETTE ER RÅTESKADER i lafteknuter på Meheia stasjonsbygning fordi det er blitt brukt beis og fugemasse mellom stokkene.

HER SER VI eksempel på hvordan det er lagt fugemasse mellom stokkene som mange steder har ført til råte. Den rød fargen er beis, som nå blir erstattet med linolje. Foto: Ivar Moe

PÅ VEGGENE

LIGGER et mørkt belegg som nå blir analysert. En teori er at det er steinkulltjære som ble brukt på vegger for 100 år siden.

Foto: Ivar Moe

Foto: Ivar Moe

Foto: Ivar Moe

den tiden da hastverket ikke var funnet opp, og passasjerene måtte passe på så de ikke fikk sot på hattene.

MEDLEM AV FORTIDSMINNEFORENINGEN

En av dem som er satt til å følge opp god istandsetting av gamle stasjoner er Einar Røstgård, drifts og vedlikeholdssjef i Bane NOR Eiendom. Hans ansvarsområde er fra Jernbanetorget i Oslo til Spikkestad mellom Asker og Drammen, fra Kongsberg og opp Numedal, fra Kongsberg til Notodden opp til Tinnoset, og fra Notodden ned til Porsgrunn og Larvik. Tinnosbanen og Numedalsbanen er fredet og dermed også bygningene. Her har Røstgård kartlagt 160 bygninger, som han omhyggelig fordeler sine budsjett utover. Han er medlem av Fortidsminneforeningen, og følger nøye med på om det blir gjort gode tjære-jobber på stavkirkene i Buskerud, som er avdelingen han sokner til.

Da jeg møter ham er det Meheia stasjonsbygning som gjelder, en ærverdig laftet bygning fra 1916. Tegnet av arkitektene G. Hol og J. Flor.

– Jeg synes at de historiske verdiene for stasjonene er store, selv der hvor det ikke lenger går tog. Bygningene forteller viktige historier. På mange av de gamle stasjonene er det leiligheter for stasjonsmesteren. De bodde gjerne i andre etasje med familien og hadde hager. Det er viktig å ta vare på denne delen av kulturhistorien, sier Einar Røstgård. I dag leier Bane Nor ut leilighetene i mange av de stasjonsbygningene som ikke er i drift. Også her er bruk den beste form for vern.

BESTUN STASJONSBYGNING I BÆRUM: Her er det pusset tegl. Malingen er fjernet og sementpuss er hugget bort, deretter pusset på nytt og malt utvendig. Granittsteinen er rengjort. Vinduene og dørene er restaurert og malt og taket er vasket. Flate tak er tekket om med båndtekking.

Foto: Einar Røstgård

TINNOSET STASJON I TELEMARK: Taket lagt om, lekter og strø er skiftet. Nytt skifertak på inngangsparti. Vinduer og dører er restaurert på verksted og malt i linolje. Tømmervegger ble rengjort for all gammel tjæremaling og malt opp på ny med tre strøk. Foto: Einar Røstgård

FILIPSTAD GAMLE STILLVERK I OSLO: Restaurert pusset teglfasade, malt trepanel, nytt taktekke i papp, nye beslag, restaurert vinduer og dører. Innvendige overflater er oppgradert.

Foto: Einar Røstgård

SAGGRENDA STASJONSBYGNING I BUSKERUD FØR ISTANDSETTING: Her er taksteinen lagt om og noe skiftet ut. Nyere betongstein er gjenbrukt. Vinduer, dører og fasade er skrapt for maling og malt opp med linoljemaling. Pipene og

opp. Det blir lagt nye gulv. Kjøkken og bad er nytt.

Einar Røstgård forteller at de for hvert av byggene lager en enkel tilstandsrapport, for deretter å gå i gang med arbeidet.

– Prosessen som vi har valgt å gjøre på de fredede byggene, også på Meheia, er at vi starter med å lage fargestiger for å finne historikken, og lagrer denne. Når vi har gjort det velger vi å fjerne all maling inn til treverket, så maler vi opp igjen byggene slik som de opprinnelig stod. Tre strøk. En grunning og to topplag, sier han.

MANGLENDE KUNNSKAP SETTER SPOR

Det er fristende å si at dette arbeidet går på skinner, siden Einar Røstgård setter i stand stasjonene som de ligger etter hverandre. Da de var ferdig med Saggrenda i fjor høst var neste stopp Meheia som ligger seks kilometer lengre vest. Nå står stasjonsbygningen på Notodden for tur, snaue 20 km enda lengre vest. Dette er en murbygning med pusset tegl, som det ble gjort feil på under restaureringen for 10 år siden.

Manglende kunnskap om god istandsetting preger mange av de bygningene Einar

navneskilt er nye. Leilighet i 2 etasje males

Foto: Einar Røstgård

VENTEROMMET PÅ SAGGRENDA STASJONSBYGNING skinner etter tre lag med linolje. Foto: Ivar Moe

NOTODDEN LOKSTALL I TELEMARK:

Røstgård jobber med. På Meheia stasjon kan man se med det blotte øye hva som er årsaken til råteskader i tømmeret.

– Her på Meheia ble vi litt sjokkert ved ettersyn av tømmeret og så at alle meddragerne var blitt tettet med fugemasse. Det er avgjørende at treverket i tømmeret skal kunne puste, slik at hele bygget puster. Så arbeidet her er ganske omfattende. Her har vi holdt på i 13–14 uker og har fortsatt en to-tre uker igjen med jobb før vi har avdekket alle overflater, sier han.

– Etter at meddragerne var blitt fuget, ble det malt over med dekkbeis. Dette skjedde i 2011. Jeg antar at det meste av skadene vi ser nå skyldes prosessen som i 10 år har pågått etter at fugemassen ble påført. Jeg ser jo spor av at det er byttet ut og utbedret tømmer, så jeg antar at de har konkludert med at arbeidet var greit gjennomført før de begynte å male. Videre har vi sendt inn prøver for å teste et ujevnt fordelt sort lag som ligger utenpå tømmeret. Det lukter ikke tjære når vi varmer opp, og vi har trodd at det kan ha være sot fra damplokomotivene. Men jeg har

Bygget er av pusset lettbetong bygg med papp på tak. All løs puss er hugget vekk, pusset opp på nytt og alle fasadene er malt. Vinduer, dører og porter er restaurert og malt. Det er nytt taktekke og nye beslag. Foto: Einar Røstgård

DETTE

Etter at jeg hadde skrevet en epistel i Fortidsvern om arkitektkonkurransen for verdensarvsenteret Urnes stavkirke (nr. 1-2021), fikk jeg en reaksjon fra en utenlandsk stemme som kom uventet: «Der dere nordmenn har en stavkirke, må dere ikke lage arkitektkonkurranse om besøksenter!»

tekst: Ulf Andenæs, medlem av Fortidsminneforeningen

KRAVIKFJORD STASJONSBYGNING

langs Numedalsbanen er vakkert satt i stand.

Foto: Einar Røstgård

fått et tips om at det kan ha vært brukt steinkulltjære som det ikke var uvanlig å bruke som impregnering på bygg for rundt 100 år siden, tilnærmet lik kreosot, sier Einar Røstgård.

– Manglende kunnskap og at man får feil informasjon fra leverandører var nok vanlig. Hvis du skal selge maling, så er det veldig lett å si at dette er en bra maling uten å vite hva og hvor du skal smøre den på. Akkurat det samme er det med fuging av meddragerne, så det vel et av de største problemene vi har innenfor bygningsvern. Vi har mange flinke og vi har mange bygg, men vi har for få som klarer å tenke bygningsvern. Med de entreprenørene vi jobber med nå, har vi tett oppfølging. Dukker det opp noe, så tar vi det med en gang og løser det på beste mulige måte. Hele tiden skal vi ha fokus på bygningsvern, sier Einar Røstgård mens vi klatrer rundt på stillaset for å se arbeidet på Meheia på kloss hold. Ikke alle valg er tatt før de får analysene tilbake.

KOPIER

– Kan hende at dette bygget ikke blir malt rødt igjen. Vi tjærer det

hvis det var slik opprinnelig. Videre så er det byttet en del vinduer til nye vinduer. De blir bare malt opp. Dørene blir tatt inn på verksted og restaurert. Hovedinngangsdøren som er byttet tidligere, blir skiftet med en kopi av originalen ut fra de gamle tegningene. Vi går vekk fra metallskilt, og lager kopier av de gamle treskiltene, med stasjonsnavn og høyde over havet.

Maling og beis er blir mykt med infrarød varme, og skrapes vekk for hånd. Deretter blir skadelige fugemassen mellom tømmeret fjernet med kniv, et langt og møysommelig arbeide. Når det er gjort, vil det bli laget en tilstandsrapport av en tradisjonshåndverker.

– Vi ser i dag at spesielt lafteknuter er blitt veldig preget av råteskader, og del stokker som ligger midt i veggene. Det er nok lettere å redde en lafteknutene i hjørnene.

Vi er nødt til å gjøre noe. Vi kunne tatt en snarvei, ved å kle inn alle hjørnekassene og bare male på nytt for at det skal se ordentlig ut, men da hadde vi bare skjøvet problemene lengre frem i tid, sier Einar Røstgård.

«Dere må la stavkirken skinne ubestridt! Et besøksenter må gjøre minst mulig av seg! I det øyeblikk dere lyser ut en arkitektkonkurranse, har dere bedt om at stavkirken skal gi fra seg oppmerksomhet til noe annet. Enhver arkitekt i en konkurranse ønsker at hans verk skal synes, det ligger i sakens natur!»

En stavkirke fra 1100-tallet er et beskjedent byggverk av størrelse, og sårbart. Omgivelsene til Urnes stavkirke og landskapet slik det ligger i dag er uten sidestykke, som kirken selv. Derfor ble det verdensarv. Vi kommer vanskelig forbi at de 124 arkitektkontorene som meldte seg på i konkurransen om Urnes har kjempet om en plass i lyset, uansett hvor klart arrangørene har sagt fra at senteret skal underordne seg, og bygges i en viss avstand fra selve kirken.

En ekstra utfordring dukket opp i tillegg, fordi det ble slått fast som en forutsetning at besøksenteret skulle være «en kombinasjon av et museumsbygg og en lokal samlingsog kulturarena». Da skal det gapes over mye side om side med en verdensarv.

I sin kommentar til de 124 forslagene advarer juryen mot å ta i bruk hva som kalles «en gammel typologi». Det må vel trolig bety at juryen ikke ønsker noe som kunne ligne en videreføring av et hevdvunnent formspråk.

MOTPOL TIL STAVKIRKEN

Mange vil oppfatte det som et sympatisk trekk ved vinnerutkastet at det ser ut som om senteret søkes halvveis nedgravd i bakken, rimeligvis for å etterkomme ønsket om ikke å forstyrre selve stavkirken for mye.

Det som er synlig av vinnerutkastets fasade ser til gjengjeld ut som en motpol til stavkirken i samsvar med vår tids

ER NOREFJORD STASJONSBYGNING ved Numedalsbanen, som er fredet. Foto: Einar Røstgård

URNES VERDENSARVSENTER I SOGN

HADDE FORTJENT EN LOKAL UTFORMING

ULF ANDENÆS, medlem av Fortidsminneforeningen, beskriver vinnerutkastet til verdensarvsenter på Ornes som en motpol til Urnes stavkirke i samsvar med vår tids arkitektoniske trender. Han savner lokal tilpasning og deltakelse av lokale fagfolk og tradisjonsbærere med kyndighet i landsdelens og traktenes byggeskikk.

arkitektoniske trender. Anno 2022 står som kontrapunkt til anno 1130. Interiøret i vinnerutkastet ser ut som interiørene i andre sentere for offentlige aktiviteter slik de bygges i dag. Jeg ville aldri kunnet gjette meg til formålet om jeg ikke fikk det fortalt, fordi det egentlig kunne vært hva som helst og hvor som helst. Formspråket er som det måtte bli: renskåret og barbert, etter mønster av det tilbakelagte århundrets «Scandinavian design», i kontrast til våre forfedres frodige utsmykningsglede. Om jeg skulle komme til vinnerutkastets besøksenter før jeg gikk inn i stavkirken, ville nok jeg for min del opplevd det som om jeg i senteret ble adskilt fra Urneskirkens mystikk, fra de åndelige overleveringene og sporene av forfedrenes myter og fortellinger som kirken rommer. I så måte kunne vinnerutkastets store rom bli en aldri så liten kalddusj for sjelen.

FORTIDENS MYSTIKK

Blant kulturminner utgjør de religiøse og åndelige byggverker og kunstverker en gruppe for seg. I møtet med disse hører nok jeg for min egen del til dem som verdsetter å oppsøke fortidens mystikk direkte, uten først å måtte gjennomgå en sjelelig desinfeksjon i et gjennomført sekulært og klinisk besøksenter.

Men der er vi forskjellige. Andre vil være såpass immune overfor stavkirkens åndelige aura at byggverket for dem blir en rendyrket arkitekturhistorisk og kunsthistorisk gjenstand. For dem er det mer enn tilstrekkelig å samle inn kunnskapen: Slik bygde de. Slik brukte de øks og kniv. Slik utsmykket de.

Dermed blir det opp til hver enkelt av oss å avgjøre om vi skal forholde oss til religiøse og åndelige fortidsminner som ren bygningshistorie og kunsthistorie, eller om det samtidig er et forhold av innlevelse med hjerte og sinn overfor dem som var her før oss.

Kritikere har hevdet at vinnerutkastet i konkurransen fremstår som en tilnærmet variant av vinnerarkitektenes forslag til besøksenteret på Storhamarodden, Norsk Skogfinsk Museum ved Svullrya og Norsk Fløtingsmuseum på Fetsund. I den forstand et slags universalkonsept, om enn i tilfellet Urnes delvis nedgravd.

Til dette kan bemerkes at Urnes i egenskap av et verdensarvsted utpekt av UNESCO ikke er en alminnelig norsk bygd. Hva vi ser lite av blant de 124 utkastene, er en lokal forankring, som forteller at dette er Vestlandet, dette er Sogn, i stedets ånd, med en tilhørighet i stedets terreng.

INTERNASJONALISERT

Uten lokal tilpasning av besøksenteret blir også Urnes internasjonalisert. Så kan vi spørre om det var nettopp her en virkelig skulle vist ny arkitektur med tilhørighet til stedet.

En kunne ha trukket sterkere inn lokale fagfolk og tradisjonsbærere med kyndighet i landsdelens og traktenes byggeskikk. Slike finnes det mange av i Vestlandets bygder og i det som var Sogn og Fjordane. Blant disse har vi formidlere i særklasse av skattene i den vestlandske bygningsarven. Jeg kjenner enkelte av dem. De ville gitt ryggdekning for medlemmene fra landsdelen i juryen. De ville hatt mye å bidra med!

For det jeg vet kan prosessen med besøksenteret for Urnes ha kommet for langt til å ta en ny runde nå. Men kanskje er det grunn til, etter dette, å la de gjenværende stavkirker bli stående og skinne i seg selv? Og avstå fra å la særlig mange flere besøksentere uten lokalt rotfeste gripe inn i ærefrykten omkring de gamle helligdommene? Det er nok ikke mulig for oss i dag å gjenskape middelaldermenneskets møte med det hellige slik det avspeiles i kirkebygningene fra den tid. Men det er mulig å la minnene etter dem leve i omgivelser med et ekko av svunne tider som er uforstyrret.

Illustrasjon: Lipinski Arkitekter

TAR ANSVAR FOR Å BEVARE BYENS SJEL

GIR BYGGET TILBAKE SIN FORDUMS GLANS

Fisketorget 1 i Halden blir møysommelig ført tilbake til glansdagene. De nye eierne ønsker å ta vare på husets sjel og går derfor systematisk til verks. Ingenting blir overlatt til tilfeldighetene i det som også kalles Fønix – bygget.

Fønix – bygget er lett synlig når man kommer til Halden sentrum. Det er et gult bygg som skiller seg ut i mengden. I første etasje er et bakeri allerede i full drift, i andre og tredje etasje kommer det snart til å bli to leiligheter. Eierne Victor Gjeset og Mona Tunsli har en rekke eiendommer i sin portefølje, siste tilskuddet er nå Fønix –bygget med adresse Fisketorget 1, som de kjøpte i fjor. Begge har en sterk interesse for historiske bygg.

FORFALT

– Halden kommune gjør mye for å løfte dette området og det vil vi gjerne være med på. Dette gamle, ærverdige bygget har stått til forfall altfor lenge og har vært til sjenanse for omgivelsene. Det så rett og sett shabby ut. Taket var i ferd med å kollapse og det regnet rett inn. Det var råteskader, frost – og sprengskader og det har vært mye risting fra tungtransport som går forbi her fra Saugbrugs, og murstein og murpuss har falt ned. Bygget hadde ikke klart seg et år til. Vi måtte åpne helt til ytterveggene. Bygget har dessuten blitt malt med feil type maling, forteller en engasjert Victor Gjeset mens han viser rundt.

Huset fra 1903 er på 300 kvm, det har to etasjer pluss et loft. Her har det vært en rekke virksomheter opp gjennom historien som kolonial, pølsemakeri, røkeri, fiskebutikk og storkiosk. Tidligere fungerte huset også som et støttebygg til et bakeri.

– Hele kvartalet her var opprinnelig ett bygg og i dette bygget var det tre dører og innenfor disse dørene fantes det tre ulike virksomheter. Tidligere kom båter med fisk hit og det var et yrende liv her.

MYE LOKAL HJELP

– Dette er ikke noe gullgruveprosjekt, men så gjør vi jo heller ikke dette for å tjene penger og for å få en kortsiktig gevinst. Vi kan ikke bare tenke profitt, vi har et ansvar for å gjøre byen pen og attraktiv, sier Gjeset. De har fått økonomisk bistand fra flere hold, 350 000 har kommet fra Kulturminnefondet, 300 000 fra Fylkeskommunen og 50 000 fra Stiftelsen UNI har de også fått. Oppussingen kommer på rundt syv millioner kroner. Mye er gjort, og mye gjenstår. Målet er at alt utvendig skal stå ferdig til 17. mai. – Mye tid har blitt brukt til kartlegging av bygget som er et av de mest sentrale i byen og som man kan se fra festningen. Vi så hvor fint det kunne bli, og vi vil at bygget skal være åpent for allmennheten. Det er viktig å få fram at det historiske også kan brukes i dag. Så langt har vi murt opp veggen i andre etasje og

– DET ER veldig positivt at det satses på å få bygningen tilbake til det opprinnelige utseendet det hadde, sier tidligere byarkitekt Andreas Ebeltoft

Halden

VIKEN Oslo

DET GAMLE FØNIX – bygget i Halden blir sakte, men sikkert ført tilbake til fordums dager. Prislappen er høy, men verdt det, mener eierne.

– Dette er ikke noe gullgruveprosjekt, men så gjør vi jo heller ikke dette for å tjene penger og for å få en kortsiktig gevinst.

satt inn kopier av gamle vinduer, det alene koster tett opptil en million kroner. De to leilighetene er nå seksti prosent ferdig. Historisk stein fra andre etasje har også blitt tatt ned til første etasje, forteller Gjeset og legger til at de bare har brukt lokale firmaer i restaureringen. – Man må bruke folk med erfaring fra historiske bygg. I tillegg har vi fått mye drahjelp fra antikvar Hans Johnsson som skjønner dette med drift i gamle bygg. Han skjønner at gamle bygg i sentrum ikke kan være museer, det må være virksomhet der.

TIDSKAPSLER

I løpet av oppussingen er det ikke få ting som har dukket opp, ting som Gjeset og

Tunsli gjerne vil beholde og stille ut.

– Jeg har derfor bedt håndverkerne være forsiktige. Se for eksempel på denne

– VI HAR den eneste rustikke kaféen i Halden, sier Victor Gjeset, ny eier av Fønix – bygget i sentrum av Halden.

gipsrosetten fra 1903 som har et helt unikt mønster og som Østfold Gipsmakeri har restaurert. Den skal tilbake i den ene leiligheten. Her har vi en rekke gamle kart, vi fant gamle spikere og flasker. Alle tingene var gjemt inni veggene, så det var bra at vi gikk forsiktig fram da vi rev. Dette er tidskapsler og jeg blir like gira hver gang jeg ser dem. Hvorfor ble alle disse tingene lagt inni veggene? Det veit vi ikke, vi kan bare gjette. Ville de at vi skulle finne dem i dag? Ble de lagt her fordi det var krig? Og hva skjedde med personene som la igjen alle disse tingene? spør Gjeset og forteller at inni den ene flaska de fant, lå følgende tekst: «Om hundre år er allting glemt». Skrevet av Haldor Hansen i 1903.

– Vi ønsker nå å lage et monter og stille ut alle tingene, finne fram historikken, for vi er stolte av å kunne vise dem fram. Pluss at vi ønsker å vise at slik kan vi behandle gamle bygg.

VIL KJØPE OPP FLERE GAMLE BYGG

Gjeset innrømmer at det klør i fingene når han ser gamle bygninger i sentrum av Halden som bare står og forfaller. Planen er derfor å kjøpe opp flere bygg.

– Vi har ansvaret for å ta vare på bysjela, og vi sitter på mange kulturskatter i Halden. Halden kommune er opptatt av å bevare og det brukes penger på det, for de forstår at det må brukes penger på dette arbeidet. For oss har det blitt vesentlig mer arbeid enn det vi trodde først da vi kjøpte Fønix – bygget, og dyrere. Vi tenkte fem millioner, nå blir det syv. Og det hadde så klart vært mye enklere å slå gips på utsiden av innevegger og male med vanlig murmaling på utsiden, men i stedet bruker vi silikatmaling, sier Gjeset som selv er tilflytter til Halden og har blitt haldenpatriot på sin hals. – Folk er så gjestfrie, det er koselig å være i byen, haldenserne er åpne

og varme mennesker og de brenner for byen sin. Halden er en unik kombinasjon av festningen, gamlebyen og fjorden.

SKAPE ATTRAKTIVITET

–Det er veldig positivt at det satses på å få bygningen tilbake til det opprinnelige utseendet den hadde, for eksempel vindusutformingen; og at Gjeset og Tunsli prøver å samle hele kvartalet igjen. Byen Halden er et levende museum, men jeg synes at politikerne har liten forståelse for å ta vare på byens særpreg og vernegrad. I stedet blir store boligprosjekter prioritert. Men det er mange prosjekter på gang nå i privat regi, sier tidligere byarkitekt Andreas Ebeltoft som for tiden jobber med avfotografering av gamle bygninger i Halden.

– Halden har mange bygninger med høy kulturhistorisk verdi, noe som krever kunnskap om istandsetting på antikvariske premisser. Der syns jeg at vi må prøve å bli flinkere. Vi må jobbe sammen for å skape en attraktiv by som er tuftet på bygningsmiljøet vi har i Halden. Jeg er av den oppfatningen at en bygning som er i bruk blir bedre ivaretatt og vedlikeholdt enn bygninger som står tomme. Men dette kan ikke skje for enhver pris. Det er svært viktig at de tiltak som skjer med de gamle bygningene, er i tråd med de kulturhistoriske verdiene og at det nye som legges til bygningen er av god kvalitet, både hva gjelder arkitektur og materialvalg. Her har vi mye å jobbe med. Skaper vi attraktivitet i byen, får vi også nye innbyggere og nye virksomheter, sier antikvar Hans Johnsson i Viken fylkeskommune.

– Andreas Ebeltoft sier at politikerne i Halden har liten forståelse for å ta vare på byens særpreg og vernegrad. Hva tenker du?

– Jeg er ikke kjent med det politiske miljøet i Halden, men det er kanskje slik at de er litt villrådige om hvordan de skal skape attraktivitet? Jeg tror og håper at de gode prosjektene vil medvirke til å få flere politikere til å se mulighetene i det gamle.

– DET KLØR i fingene når jeg ser gamle bygninger i sentrum av Halden som bare står og forfaller, forteller eiendomsinvestor Victor Gjeset

FLASKEPOST MED KLAR beskjed: «Om hundre år er allting glemt». Skrevet av Haldor Hansen i 1903.

FREDET, MEN BARE NESTEN

Det særegne og verdifulle bankkvartalet i Levanger vil endre karakter. Kommunen har vedtatt en detaljregulering av kvartalet som innebærer at ny og ruvende bygningsmasse vil forstyrre Levanger bysentrum som kulturmiljø. Kulturhistoriske og estiske verdier er truet. Naturlig nok er meningene delte om en så merkbar endring. I denne artikkelen går Sveinung Havik igjennom sider ved denne saken. Han er medlem av Fortidsminneforeningens avdeling Sør-Innherad.

Bankkvartalet i Trehusbyen Levanger

TRØNDELAG

Trondheim

tekst: Sveinung Havik, medlem i Fortidsminneforeningen, Sør-Innherred lokallag

Levanger kulturmiljø ble fredet i 2018. Formålet med å frede deler av Levanger bysentrum som kulturmiljø er å sikre og bevare et bymiljø av nasjonal verdi som viser et godt eksempel på norsk byutviklingshistorie, med hovedvekt på byplanhistorie, kunsthistorie og arkitektur. Spesielt gjelder dette det sammenhengende lave trehusmiljøet fra perioden fra 1896 fram til murtvangloven av 1904.

Fredningen omfatter alle utvendige arealer og eksteriøret til alle byggverk, faste konstruksjoner, anlegg og installasjoner innenfor kartavgrensningen, herunder alle bakgårder, portrom, gategrunn med gateløp, faste dekker og belegg, parker og annen grønnstruktur.

Det nasjonale blikket hadde tidligere blitt rettet mot Levanger sentrums verneverdier. Spesielt etter at Kulturminneloven i 1992 fikk en ny §20 om fredning av Kulturmiljø. Seinere kom Riksantikvarens midlertidige fredning i 2008, som førte fram til Kongelig resolusjon om fredning av Levanger kulturmiljø av 9. november for fire år tilbake. Planområdet ligger sentralt plassert ved den historiske parkaksen og torget. Den historiske parkaksen ble regulert i byplanen fra 1846, først og fremst som branngate, men fikk også funksjon som torg og byens grønne hovednerve. Parken strekker seg som en bred, sammenhengende akse over flere kvartaler, fra Levangersundet til Levangerelva, mellom Torggata og Tollbugata.

Det ligger et stort potensiale i å utvikle eiendommen i Håkon den godes gate 31 med en publikumsrettet virksomhet som henvender seg mot torget og den historiske parkaksen. For å bidra til en mer levende by er viktig med åpne fasader og innganger lagt mot Tollbugata og parken. Området omfatter to bygninger i Kirkegata 50 og Håkongate 31. I NIKU sin rapport fra 2010 er «Levanger og Skogns Sparebank» plassert i vernekategori 3. Dette er den høyeste verneklassen og omfatter bygninger som i liten grad er endret, og som er sentrale for forståelsen av kulturmiljøet. Hjørnebygningen ble oppført i 1912 og ble tegnet av arkitekt Axel Guldahl fra Trondheim. Bygningen som ble oppført

etter at murtvangloven ble innført i 1904, er et unikt eksempel på jugendstil og har høy arkitektonisk og estetisk kvalitet. Plassert i hjørnet mot Kirkegata og den historiske parkaksen er bygningen en viktig del av det fredede kulturmiljøet. Bygningen er et markant signalbygg i bybildet både i form, størrelse og plassering, understreker byantikvar Tove Nordgård.

MILJØFREDNING I FARE?

«Fra nasjonalt hold stilles det krav om fortetting, bærekraftig og klimavennlig byutvikling. Bærekraftig utvikling handler om å ivareta miljø, økonomi og sosiale forhold samtidig, på en slik måte at fremtidens generasjoner får dekket sine behov og hensynet til lokalsamfunn, nabolag og innbyggere ivaretas.

Plan- og bygningslovens krav om vern av viktige kulturmiljøer (§ 3­1) innebærer at vi må ta vare på de kulturhistoriske verdiene i bymiljøet. Riksantikvarens bystrategi angir en ønsket retning for fortetting i kulturmiljøer av nasjonal og regional verdi. Det anbefales at forvaltning av kulturarv i byer skal handle om mer tilpasning og mindre kontrast i forbindelse med nybygg i historiske bymiljø. Videre skal kulturmiljøene behandles som en helhet hvor nye tiltak bør innordne seg eksisterende bebyggelse.

Nye tiltak skal videreføre områdets særpreg. Viktig i denne sammenhengen er byggehøyder og volum. God formgiving, materialvalg og farger er også svært viktig for å sikre samspill mellom gammelt og nytt. Bebyggelsesmønster og kvartalsinndeling, gateløp, smug, allmenninger og tomteinndelinger er en viktig del av byenes historie, og bør bevares og videreføres. Utfordringen ligger i å finne balansen mellom vern og utvikling. Levanger er en by i vekst og trenger områder for utvikling av boliger og næring. Samtidig er det viktig å ta vare på og utvikle de kvalitetene som gjør byen attraktiv. Det er viktig å se byggeprosjektet i sammenheng med omgivelsene, dvs. bylandskapet, kulturmiljøet og fellesskapets interesser.

Fra kulturminnefaglig ståsted må det vurderes hvilken tålegrense som kan aksepteres i forhold til fortetting av

SENTRUM EIENDOM AS

Daglig leder: Bjørn Winge

Styrets leder: Ole Jørstad

Norconsult står for utforming og arkitektur i prosjektet v/ Ragnhild E. Hildrum Olsen

Julie Grønnesby Heir

PLANPROSESS:

• 21.04.2021/Sentrum Eiendom presenterte nye Bankkvartalet for Plan- og utviklingskomiteen i rådhuset.

• 16.06.2021/Planforslaget vedtatt utlagt for høring og offentlig ettersyn.

• 13.10.2021/Kommunedirektørens forslag til innstilling tiltrådt med 9 mot 1 stemme.

• 20.10.2021Plan- og utviklingsutvalget innstilling vedtatt med 29 mot 6 stemmer.

KOMMUNESTYRETS

VEDTAK:

Detaljregulering Bankkvartalet vedtas med de endringer som foreslås i vedlagte reviderte plandokumenter i henhold til Plan- og bygningslovens

§ 12-12. Det bes om at det videre arbeidet med arkitektur og en estetisk tiltalende utforming skal gjøres i tett samarbeid med Levanger kommune ved bl.a. byantikvaren for å finne løsninger på form, format, fasader, dørog vindusutforming, synlige materialer, fargevalg og detaljer som tilpasser seg Trehusbyen og kulturmiljøet så godt som mulig.

Bygningen som ble oppført etter at murtvangloven ble innført i 1904, er et unikt eksempel på jugendstil og har høy arkitektonisk og estetisk kvalitet.

DETTE DRONEBILDET som viser deler av kvartalet inkludert det såkalte «Bankkvartalet».

Foto: Hattrem

PLANFORSLAGET slik det ble presentert fra utbyggerne. (Hentet fra nettet/Norconsult)

et fredet kulturmiljø. De siste årene er det med utgangspunkt i statlige krav og lokale behov, jobbet mye med å legge til rette for en attraktiv og bærekraftig byutvikling med et levende og mangfoldig sentrum der folk trives. God arkitektur, historiske bygninger og bymiljøer vektlegges som ressurser for å utvikle attraktive byer, og bidrar til stedsidentitet og positive opplevelser av sentrum. Sanering, fortetting og mer intensiv bruk av byområder med lav utnyttelsesgrad og lite hensiktsmessige bygninger, kan også være viktige tiltak for en mer bærekraftig byutvikling.

I den nye kommuneplanens samfunnsdel er et av målene: «I Levanger er den fredede Trehusbyen Levanger godt bevart og utviklet til en levende og bærekraftig by».

Dette skal blant annet skje gjennom arbeidet med en helhetlig byutviklingsstrategi som følger opp bærekraftsmålene, og bidrar til vern gjennom bruk og kompakt byutvikling. Trehusbyen skal videreutvikles som en trygg og viktig møteplass med liv i og mellom husene.

Et annet mål er: «I Levanger har vi en utvikling som bevarer og styrker stedenes identitet og særegenhet».

Dette skal blant annet følges opp ved å bidra til at fortetting skjer med kvalitet og respekt for eksisterende kulturmiljø, og til helhetlig utvikling som tar vare på og er i harmoni med viktige kulturmiljøer i Levanger. En attraktiv og bærekraftig byutvikling, som ivaretar byplanens intensjoner og den unike trehusbebyggelsen, vil være av stor betydning for opplevelsen av Levanger kulturmiljø. Planområdet har i utgangspunktet et stort utviklingspotensial for å bli mer attraktivt og bærekraftig. Dette betinger at de historiske kvalitetene bevares og forsterkes gjennom god stedstilpasset bebyggelse, med god estetisk og arkitektonisk kvalitet».

STORT LOKALT ENGASJEMENT

Det ble skrevet side opp og side ned av personer og organisasjoner. Debatten har i for stor grad blitt låst til utbyggernes framlagte forslag og endringer av dette.

Planskissen viser imidlertid et godt eksempel på moderne tettsteds- og storbyarkitektur, som ikke har noen god forankring i småbyen Levanger.

Den omfattende kulturmiljøfredningen har blitt slik at mange synes det kan være nærliggende og sammenligne med Røros. Det gir oss som bor her, utbyggerne og kommunale myndigheter et stort ansvar. For å ivareta dette på beste måte trenger vi et omforent forståelse av hva som er byens særpreg og egenart, så bygge videre på dette og de verdier i miljøet vårt som ligger til grunn for fredningen. Det aktuelle forslaget og debatten rundt det viser at det enda er et godt stykke igjen før vi er der.

Alle bygninger i et gateløp skal danne en helhet. De er satt sammen av enkeltelementer og skal tilpasses hverandre, noe som for øvrig er nedfelt i planverket for utbygging i Levanger. Størrelsesforholdet mellom delene, altså proporsjonene mellom disse, betyr mye for den visuelle helhetsopplevelsen og inntrykket av samspillet mellom husene.

ARKITEKTFIRMAET bak denne bygningen fikk pris i 1977 for god stedstilpasning. Nå skal den rives for å gi plass til et større bygg.

Foto: Sveinung Havik

Jeg finner det merkelig at utbyggerne fikk anledning til å legge fram sitt planprosjekt for politikerne.

ET LÆRESTYKKE FOR FREMTIDEN

Byantikvar Tove Nordgaard har i sin interne høringsuttalelse til saken levert en ryddig og faglig solid uttalelse som konkluderte med å fraråde utbygging, slik planforslaget ble framlagt. Særlig påpekes det sviktende samsvar mellom omgivelsenene og den eksisterende bygningsmassen. «Planforslaget framstår som et riktig byutviklingsgrep. Forslagsstiller har lagt betydelige ressurser i tilpasning til den eldre bebyggelsen, samtidig som det ønskes et moderne uttrykk. Det er brukt elementer fra den historiske bebyggelsen som takform, arker, avrunding av hjørne og rekkverk. Den planlagte bebyggelsen bidrar også til å skape en mer sammenheng i karrèbebyggelsen, og forsterker dermed gaterommene. Prosjektet vurderes som innenfor Plan- og bygningslovens krav til visuelle kvaliteter. Kommunen skal i utgangspunktet akseptere at tiltakshaver har en forholdsvis vid skjønnsmargin for sitt valg av arkitektonisk uttrykk og virkemidler i utbyggingssaker. Harmoni med omgivelsene skal vektlegges, men det kreves ikke at det skal være helt likt sine bygde omgivelser, også kontraster

kan være positive. En hovedproblemstilling, og det som er mest utfordrende med forslaget, er foreslåtte volum og høyder. Ved å foreslå samme gesims og mønehøyder som «gammelbanken» kan den nye bebyggelsen virke for dominerende i forhold til omkringliggende verneverdig bebyggelse», skrev byantikvaren til politikerne og folkehopen.

Flere av høringsnotatene viser til Trehusbyens skala kjennetegnes med lav trehusbebyggelse i 2 og 3 etasjer noe som gjør store volum utfordrende. På den annen side kan beliggenheten mot den åpne park-aksen, som i dag har flere monumentale bygg rundt seg (Rådhuset, Kirkegata 48 og 50), være med på å gjøre dette akseptabelt. Vi må heller ikke glemme at god utnyttelse gjør det enklere å realisere en utbygging for utbygger. Utbygging av boligprosjekter er også svært viktig for verdiskapingen i lokalsamfunnet.

Byantikvar Tove Nordgaard konkluderer likevel med at volum og byggehøyder ikke er godt nok tilpasset eksisterende bebyggelse, og svekker opplevelsen av det fredede kulturmiljøet. Derfor fraråder hun sterkt en utbygging slik den foreligger i

planforslaget. Trøndelag fylkeskommune, som er kulturminnemyndighet, har i sin forhåndsuttalelse vurdert at de foreløpige fasadeopprissene volummessig forholder seg «... godt til den eksisterende fredete nabobebyggelsen, der gesimshøyden flukter med nabobebyggelsen i Kirkegata 50. Fylkeskommunen mener at denne gesimshøyden er den maksimale tålegrensen for å forholde seg til fredningsbestemmelsen»

HØRINGSNOTATENE OM BANKKVARTALET

Da høringsfristen gikk ut 20. august 2021 hadde 14 statlige instanser, privatpersoner, Ap og næringsdrivende i sentrum sagt sine meninger om saken. Statsforvalteren gikk lengst med å gi flere faglige råd, samt tre innsigelser på planene.

Arbeiderpartiet ba ordføreren ta initiativ til at saken om detaljregulering av Bankkvartalet blir utsatt i påvente av at Europan (vinner ble prosjektet «Hello, woods!» innsendt av arkitekter fra Spania) ­ konkurransen er avsluttet og en helhetlig byutviklingsstrategi er vedtatt.

Fortidsminneforeningen, Sør-Innherred lokallag støtter byantikvaren i å

Bygningen er et markant signalbygg i bybildet både i form, størrelse og plassering, understreker byantikvar Tove Nordgård.

fraråde foreslått utbygging. Advarer mot å bryte arkitektur og byggeskikk gjennom 100 år.

Trøndelag fylkeskommune gir faglig råd om redusert byggehøyde og oppdeling av ny fasade, gjennomgående leiligheter

mot Kirkegata, presisering av estetiske krav og gesimslinje på ny bebyggelse…

Flere henviser til byantikvarens innspill: « ...Det anbefales sterkt at høyden reduseres med en etasje, slik at de nye bygningene underordner seg den unike

jugend-bygningen og får en bedre tilpasning mot den lavere trehusbebyggelsen. Mot Tollbugaten anbefales å dele fasaden inn i to volumer...»

Statsforvalteren: Innsigelser inntil bestemmelsene sikrer parkering i sokkel,

Utbyggerne fikk grønt lys, etter en langvarig og komplisert prosess, men kan vi dra noe lærdom av dette?

Torget i dag

4. etasjer

5. etasjer

KOMMUNEDIREKTØREN tilrår at planen vedtas med de endringer som foreslås i saksframlegget og vedlagte plandokumenter. Planene omfatter 18 leiligheter og 270 kvadratmeter næringsareal i 1. etasje mot torget. I Kirkegata 50 bygges det 8 leiligheter og 70 kvadratmeter næringsareal på bakkeplan med en sammenføyning i bakgården mot Håkon den godes gt. (Hentet fra nettet/Norconsult)

at bestemmelsene sikrer gjennomgående boenheter i rød støysone, og at det vurderes behov for utredning av luftkvalitet. (…)

POLITIKERNE HAR MAKTA OG BESTEMMER

Et nesten enstemmig utvalg vedtok utbyggingsplanene for bankvartalet, men saken har skapt debatt omkring den demokratiske prosess. Hvilke relasjoner oppstår i lokalsamfunnet der man bør forvente at det kjempes med blanke våpen? Prosjektet var i utgangspunktet overdimensjonert, tilpasninger/nedskaleringer ble gjort under veis, det «politiske skjønnet» trumfet og «võila»! – «Kommunedirektøren tilrår at planen vedtas med de endringer som foreslås i saksframlegget og vedlegges plandokumenter.»

Jeg finner det merkelig at utbyggerne fikk anledning til å legge fram sitt planprosjekt for politikerne - for i utgangspunktet er det vel slik at det er kun kommunedirektøren med sine rådgivere som skal redegjøre for politikerne – før ordføreren fremmer saken for politikerne til vedtak. Alt annet må betraktes som påvirkning, eller politisk spill. Her samhandler en tidligere Sp-politiker med dagens Sp-politiker. Noen har tydeligvis snakket sammen!

I tillegg er det også underlig at bygg som fraflyttes og blir stående til forfall over tid blir akseptert. I folks øyne blir dette en irritasjon som lett gjør saken enklere for utbyggerne. Den generelle holdning vil naturligvis være at enhver fornyelse da vil være til det gode. Følgelig ble det da også slik at de som i «den demokratiske høringen» lanserte endringer/utsettelser ble karakterisert som «kritikere». Oppskriften blir å kjøpe opp, la bygningene stå til forfall i noen år for så å erklære de kondemnable. Poenget her er at en utvikling og en fornying ikke må skje på bekostning av kulturmiljøet, men ut fra en helhetstenkning og på de premisser som er nedlagt i kulturminnefredningen.

Utbyggerne uttaler seg godt fornøyd med at politikerne lyttet til fagmiljøet (ikke byantikvaren), og ikke på opposisjonen (omtalt av utbyggerne i pressen som «kritikerne»). Verneverdiene i Trehusbyen Levanger forvaltes av politikerne på vegne av innbyggerne. Utbyggerne må også forholde seg til lovverk og forskrifter.

Utbyggerne tror heller ikke at tilleggsforslaget vil ha noen stor betydning for den videre prosessen. De skal vel forholde seg til vedtaket!

Det er også underlig at innsigelsene fra Statsforvalteren ble trukket før møtet. Her er det grunn til å spørre hvorfor denne helomvendingen?

Angivelig ble tålegrensen - i henhold til høyde og volum på nybygget – innfridd til trehusbebyggelsen omkring. Et tilnærmet carte blanche!

Utbyggerne uttalte til media før den politiske behandlingen; - «Om politikerne støtter planene, så starter vi sluttfasen med salgstegninger og riving av bygget på tomta. Det er et bygg til skjensel for miljøet, og vi vil etter hvert få bygget et flott bygg som skal glitre i sentrum.» Det var vel ikke et godt nok argument at bygget var dårlig vedlikeholdt der fra før!

ARKITEKTFIRMAET BAK BANKBYGGET som kom opp i 1977 fikk en pris grunnet god tilpassing til omliggende trehusbebyggelse. Tilbaketrukket og i harmoni. Nå skal bygningen rives, 800 kubikkmeter betong og 70 tonn armeringsjern på skraphaugen. Foto:Sveinung Havik

Helt fra den gang saneringsfondet ble omgjort til restaureringsfond (1984), har det skjedd positive ting i Levanger. Sentrum er fredet, tildelt «Olavs-rosa», byen profilerer seg som «trehusbyen», mange trivselsfremmende tiltak er satt i verk, som spaserveger langs elva og Sundet, opprusting av Sjøparken og Stadion, for å nevne noe. Alt dette gir innbyggerne innsikt på bevaring av verdier og at nye bygg må tilpasses omgivelsene. At Levanger er ett av fire steder i Norge som er med i Europan – Europas største arkitektkonkurranse – er en ny og spennende faktor i utviklingen av sentrum. Denne positive utviklingen har sin årsak i at Trehusbyen har fått en egen byantikvar (2015) som i tillegg til å være arkitekt arbeider systematisk med informasjon og samskaping.

DET E HÅP I HÆNGAN SNØRE

Utbyggerne fikk grønt lys, etter en langvarig og komplisert prosess, men kan vi dra noe lærdom av dette?

Det er mange perspektiver i en slik debatt – for og imot – stikkord som bærekraft, trafikk, næringsvirksomhet, miljø og sikkerhet, støy og luftkvalitet, fortetting, åpne og lukkede byrom, folkehelse og sikkert mange flere. Kommunestyret kunne som kommunens øverste beslutningsmyndighet nektet riving av Håkongata 31 og derved brakt debatten om bankkvartalet over i et annet spor. Hvorfor ikke? Det er nok en viss frykt for at gjeldende vedtak kan skape presedens i andre saker.

Mange spørsmål stilt og med noen svar tilbake.

Ett sentralt spørsmål er likevel ikke blitt besvart;

- Passer dette bygget inn i byen vår dersom vi skal ta fredningsstatusen på alvor?

Utbyggerne, Bjørn Winge og Ole Jørstad, uttalte til lokalavisen «Innherred»;

- «Se for deg et fullstappet torg 17. mai, og folk på alle balkongene som ser utover folkehavet.»

Fra et av mange innlegg;

- Jojo, men folkehavet ser jo, det også –andre veien. Og hva får folkehavet å se?

Fortidsminneforeningen, Sør-Innherred lokallag støtter byantikvaren i å fraråde foreslått utbygging. Advarer mot å bryte arkitektur og byggeskikk gjennom 100 år.

Den nye byen ble formet som et dannelsesprosjekt i samsvar med opplysningstidens idealer.

OM BYPLANER OG PODCAST

Artikkelforfatteren Hans-Jacob Roald, tidligere leder i Fortidsminneforeningen avdeling Bergen og Hordaland, forteller her om hvordan han som en senior møter en ny tid, og hvordan en podcast om byplaner i Bergen ble til, og egentlig startet i 1989 i lokalene til Fortidsminneforeningen, eller kanskje helt tilbake til et kongebesøk i byen i 1733.

tekst: Hans-Jacob Roald

Da Bergen nylig feiret sitt 950­års jubileum, fikk byen opp til flere byplaner i gave. Byplanene var pakket inn i en podcast med tittelen Byplaner i Bergen og ble overrakt daværende ordfører Marte Mjøs Persen som gave fra Høgskulen på Vestlandet

Podcasten er et resultat av en rekke tildragelser. Det begynte i lokalene til Fortidsminneforeningen, Bergen og Hordaland avdeling i 1989. Som fersk arkitekt og planlegger hadde jeg kommet over noen eldre og utrolig spennende byplaner. Disse var vakre og informative, og noen hadde en agenda så avansert at jeg måtte spørre: Hvorfor har ingen fortalt meg at slikt finnes? Foreningen arbeidet for å verne eldre bygninger. Men hva med eldre planer, planer som har hatt og har

stor betydning for et stort antall mennesker over generasjoner? Har ikke også disse verneverdi? Jeg hadde funnet min greie. Foreningen arrangerte et seminar over tre dager i 1990. Hensikten var å belyse byplanlegging som et tverrfaglig fenomen og som et samfunnsmessig viktig redskap. Perspektivet var europeisk, nasjonalt og lokalt. Glemte skatter ble løftet frem i lyset. Innleggene ble publisert i Riksantikvarens Rapport nr. 18: Bergen byplans historie – visjon og virkelighet.

EN SKATT

En av skattene skriver seg fra 1733, da kong Christian IV og dronning Sophia Magdalena besøkte Bergen. I forbindelse med besøket fikk Claudius Emmanuel Barth i oppdrag å tegne et vakkert kart over byen. Ifølge Christopher Harris er

det ikke usannsynlig at kartet ble gitt til de kongelige som en gave fra byen. Vi vet ellers lite om Barth. Som eldre ble han politianmeldt for å ha avfyrt et skudd fra sengen. Han hevdet at han feiret kongens fødselsdag

Interessen for byplaner førte meg til planavdelingen i Bergen kommune i en tid hvor sentrum ble vernet og fornyet, - samtidig. Deretter ble jeg engasjert av Nordic World Heritage Office til å lede et Baltisk Nordisk prosjekt om overlappende interesser mellom Brundtland kommisjonens anbefalinger og Konvensjonen for verdens natur- og kulturarv, under ledelse av Kris Endresen. Dette var rett etter murens fall, og prosjektet fikk en noe uventet rolle som formidler av en nordisk forvaltningsmodell. Dette til fordel for østblokklandenes stivbeinte og sentralstyrt

kommandoøkonomi. Når det er sagt, hadde vi fra «vesten» mye å lære av våre østlige kollegaer med hensyn til metoder for evaluering og restaurering av kulturminner.

Det falt seg videre slik at jeg ble invitert til St. Petersburg, for å holde et innlegg om den norske Planloven på et seminar i regi av Verdensbanken. Jeg sendte mitt noe tørre innlegg i forkant av seminaret. I tillegg hadde jeg med meg et innlegg på slides, om byfornyelsen i Bergen på 1980-tallet. Arrangøren var mye mer interessert i det siste. De var imponerte over hva en liten by som Bergen kunne få til, med en slik kvalitet, på så kort tid og med høy grad av selvstyre og åpne, og til tider opprivende diskusjoner. Slikt kunne aldri skjedd i en stor og ressurssterk by som St. Petersburg hvor Moskva fremdeles bestemte det meste. Jeg fikk klar beskjed,

dette må du skrive om, og den da nærmest glemte Rapport nr. 18 fikk ny aktualitet. Jeg begynte å skrive og dukket på nytt ned i arkivene.

VIPPS VAR JEG DOSENT

Resultatet ble boken Byplanen, gitt ut på Scandinavian Academic Press c/o Spartacus forlag i 2010. Bergen byarkiv ved Mona Nielsen var til uvurderlig hjelp som billedredaktør. Så fant Høgskolen i Bergen ut at de ville etablere en ny master i arealplanlegging og eiendomsutvikling, og vipps var jeg Dosent og Byplanen kom på pensum.

Da jeg nærmet meg pensjonsalderen, maste min hyggelige og yngre kollega Anne Sofie Bjelland om å lage noe som het en podcast. Jeg var som senior mindre interessert i nyere kommunikasjonsformer,

men lot meg overtale til tre episoder. Jeg stilte med mitt velkjente redskap, en power point presentasjon breddfull av plankart. Fem minutter før vi skulle på luften fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle vise bilder, bare snakke og snakke slik at folk ville se det for seg, - nerver. Det gikk visst bra, og tre episoder ble til ni. Det er for øvrig grusomt å høre sin egen stemme. Der jeg hører en eldre mann streve med å finne ordene, sier andre at de hører en som tenker, -tenk det!

Da Bergen fylte omtrent 950 år, lette noen fra det som nå var blitt til Høgskulen på Vestlandet etter en egnet gave, - og det ble podcasten. Denne historien er litt som byplanlegging, en blanding av faglig iver, noen tilfeldigheter og litt flaks.

Byplaner i Bergen er en fortelling

hvordan planlegging

byen

om

av

har

ARTIKKELFORFATTEREN HANS­JACOB ROALD, tidligere leder i Fortidsminneforeningen avdeling Bergen og Hordaland, har en interesse for Bergens byplaner som har gitt ham overraskende opplevelser. Her er Claudius Emmanuel Barth sitt vakre byplankart fra 1733. Med denne lenken får du en podcast som tar deg gjennom Bergens mange planer: https://byplaner.transistor.fm/subscribe

DETTE ER GENERALPLAN­

KONTORET I BERGEN sin prinsippskisse fra 1973. Det har også sine verdier, men har ennå ikke rukket å bli et kulturminne.

oppstått og skiftet karakter i samsvar med endringer i samfunnet. De første åtte episodene tar utgangspunkt i endringer som den industrielle revolusjon, bygging av velferdsstaten og det grønne skiftet. De belyser internasjonale begivenheter og ideer som fikk betydning for hvordan vi kom til å planlegge våre byer. I den siste niende episonen snakker vi fritt om hva vi oppfatter som viktige utfordringer akkurat nå.

VIKTIG KUNNSKAP

En hensikt med podcasten er å løfte frem usynlig, men viktig kunnskap. Det vi ser rundt oss er arkitektur. Men bak mer eller mindre vellykket arkitektur, ligger det ofte et omfattende planarbeid, hvor ulike samfunnsinteresser har brynt seg mot hverandre. Byplanhistorien har vist hvor viktig det er med et grundig forarbeid når en står overfor store og spesielt uventede endringer. Den viser suksesser, men også konsekvenser av å komme skeivt ut fra hoppkanten.

Noe som har vist seg gjennomgående i fortellingen er bergensernes brennende interesse for egen by. I tidlige år brant byen om og om igjen. Men byen ble aldri modernisert i samsvar med de danske kongenes idealer, slik tilfellet var for Christiania. Bergen ble aldri, takk og pris, en Christian-berg.

Et påfallende fenomen er byens iboende ambivalens mellom fornyelse og bevaring. Byen vil gjerne være moderne, men samtidig ta var på historiske verdier. Denne ambivalensen er mer fremtredende i Bergen enn i andre norske byer jeg kjenner. Det er så mye en vil, og det er så mye å ta vare på. Dette utløser smertelige prosesser mellom grupper, men også hos den enkelte. Eksemplene er mange som bygging av Universitet, av nytt hovedveisystem, Bybanen, søylene på Torgalmenning og dagens fortetting.

BYPLANRELATERT KAMPARENA

Noe jeg oppdaget var at denne ambivalensen går langt tilbake i tid, som da det

tok 300 år å få bygget en ny strandgate mot Nordnes, - selv om gaten lå inne i den ene planen etter den andre. Det kan videre virke som om bergenserne har et nærmest iboende behov for en byplanrelatert kamparena hvor en utøver lokale fredelige slag. Men det er bare rom for ett slag om gangen, og da dreier alt seg om det. Da gjelder det å vise seg frem. Dette er et fenomen som ofte kan virke uforståelige for utenforstående, men noen ganger også for vanlige fastboende. Et mulig motto for en sann bergenser kan være: Jeg kjemper, - derfor er jeg! Som forfatter vil jeg derfor takke byen for utrettelig å levere materiale for den ene spenningsserien etter den andre, - ofte med uvisst utfall,

Ved siden av å søke og å belyse internasjonal påvirkning over tid, har podcasten vært på jakt etter en norsk byplantradisjon. Svaret på det siste ble negativt, men desto mer spennende. Podcasten har sammenlignet hvordan byene Christiania / Oslo og Bergen har vært planlagt over tid. Og

det slår aldri feil, de velger ulike modeller i møte med relativt like utfordringer. En skulle tro en var i ulike land, i ulike kulturer, og det er tydelig vis tilfellet. Et jubileum fortjener en fanfare. Denne overrekkelsen skjer inne i planområdet etter den store bybrannen i 1916. Byplansjef Richard Tønnessen og formannskapet bestemte seg for å legge listen høyt og utlyse en nordisk konkurranse med en nordisk jury. I tillegg tok formannskapet seg tid og råd til å bestille fasadetegninger for hele området. Her skulle det skapes by og en måtte for enhver pris unngå Herkommer-jeg-arkitektur. Resultatet ble, etter mitt skjønn, Norges beste byplan. Planen maktet kunststykket å forene romlige, funksjonelle og estetiske verdier.

DANNELSESPROSJEKT

Den nye byen ble formet som et dannelsesprosjekt i samsvar med opplysningstidens idealer. Det handlet om gjensidig kultivering av omgivelser og mennesker. Byen

skulle være vakker og åpen slik at den fremmede skulle føle seg velkommen, og helst likeverdig med de fastboende. Formannskapet var så bevisste at det var i ferd med å skape noe unikt, at det etablerte Tilsynsrådet for byens utseende for å overvåke gjennomføringen. Byens politikere og arkitekter var lojale overfor plan og fasadetegninger i lang tid. Det var intet kappløp mot dispensasjoner. Området kan tjene som en referanse til den krevede fortettingen vi har begitt oss inn i. Vi må tillate oss å spørre om vi har mistet noe på veien, når vi nå på nytt skal bygge byer?

Her passer det å løfte frem Fortidsminneforeningens første og viktigste bidrag til planleggingen av byen. Fra 1967 laget foreningen antikvariske registre for område etter område i sentrum. Disse registrene kombinerte strøksvurdering med vurdering av enkeltbygg. Registrene kunne kjøpes i bokhandelen og var lenge det viktigste antikvariske grunnlaget for planavdelingen. Det er verdt å trekke frem motivet for dette pionerarbeidet. En skulle bevare bygninger og områder med tanke på deres sinnsbefruktende verdi. Bevaring var også et dannelsesprosjekt. Er det ikke vakkert tenkt? Tenk om vi kunne ha det som motto også for våre

fortettingsområder, at de skal ha en sinnsbefruktende verdi og ikke kun svare til en lang rekke funksjonskrav initiert av statlige nulltolleransekrav?

BEKJEMPE ETTERPÅKLOKSKAP

Noe vi ønsker med denne podcasten er å bekjempe etterpåklokskap, som er en fristende form for dumskap. Når fortidens gjerninger ikke behager oss i dag, skyldes det ikke at de tok feil, at de var dummere enn oss, men at de levde i en annen tid.

I gjennomgangen av byplanhistorien har jeg funnet ett tidsskille som var dypere enn de andre, og som fikk meget omfattende konsekvenser for utviklingen av verden og av byene. Det var den industrielle revolusjon rundt 1850. Det tok oss ca. 50 år

å skaffe til veie nødvendig ny kunnskap, relevante institusjoner og en byplanprofesjon. Nå er vi muligens inne i en tilsvarende omveltning, - det grønne skiftet. En vesentlig forskjell er at det skiftet vi nå er inne i er et villet skifte, båret frem av demokratiske flertall i en rekke land.

For dagens unge må det å ta del i det grønne skifte være mer enn spennende. Byene har tidligere stått ovenfor nye og betydelige utfordringer, men løst dem. Samtidig føler vi oss trygge på at Bergen fortsatt vil insistere på å gjøre ting på sin måte og levere spennende råmateriale til fremtidens historiefortelling.

https://byplaner.transistor.fm/subscribe http://facebook.com/byplaneribergen

OM FORFATTEREN:

Hans-Jacob Roald er dosent emeritus ved Høgskulen på Vestlandet. Han har tidligere arbeidet som planlegger i flere kommuner og for Nordic World Heritage Office UNESCO. Han har vært formann i Fortidsminneforeningen avdeling Bergen og Hordaland. Podcasten er laget av Medielab HVL ved Anne Sofie Bjelland, Hans-Jacob Roald og Øyvind Fosse.

Kulturminnefondets tilskuddsordninger

Kulturminnefondet har følgende muligheter til å søke støtte:

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Fagseminar Sikringstiltak

Rullende og bevegelige kulturminner

Formidling

Vi har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no

Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.

ETTERKRIGSMODERNISMENS KULTURMINNER

For 20 år siden var bebyggelse fra 1960- og 70-tallet lite påaktet i kulturvernkretser. Sanering av gamle hus, bilisme, betong og flate tak passet dårlig med hva man oppfattet som verneverdig. Mellom 2000 og 2015 fikk 1930-tallets funksjonalisme sin renessanse, og en rekke bygninger fra denne stilepoken fikk stor oppmerksomhet landet over.

I dag er langt på vei det samme i ferd med å skje med etterkrigsmodernismens byggekunst, interiører, design og kunsthåndverk.

tekst: Lars Ole Klavestad, landskapsarkitekt MNLA og arkitekturhistoriker, Fortidsminneforeningen avd. Østfold

BRUTÅRNET VED KANALBRUA I MOSS ble oppført i 1957. Kanalen som skiller Jeløy fra fastlandet, ble gravd ut 1853–55 og ble viktig for å gjøre Moss til sjøfartsby. Foto: Lars Ole Klavestad.

Fokuset på Høyblokka og Y-blokka i Regjeringskvartalet har vært en medvirkende årsak, men hytter og hus fra denne perioden er stadig også å se i filmer og TV­serier eller får rosende omtale i tidsskrifter og eiendomsannonser.

Imidlertid er etterkrigsmodernismens kulturminner av en truet art. Flotte eneboliger på store naturtomter blir ofte gjenstand for riving og fortetting fordi de mangler vern. Betongblokker i bysentrene har stadig fått nye fasader eller blir «klattet på», fordi de har blitt sett på som mindre pene. Dessuten har flate tak og etterkrigstidens materialbruk ikke nødvendigvis tålt det lokale klimaet.

Vi kan ha mye å lære av datidens byggeprosjekter, særlig av feltutbyggingene på de furukledde åsryggene omkring byene våre. Veier og bebyggelse er skånsomt plassert inn i naturen. Likeledes finnes en rekke gode eksempler på kulturbygg, rådhus, krematorier og andre institusjoner der arkitektur og landskap nærmest smelter sammen og danner rammen for fine stemninger. I denne artikkelen skal vi se nærmere på en del flotte eksempler på etterkrigsmodernismen i Østfold.

HALDEN SYKEHUS PÅ STANGEBERGET (t.v.), tegnet av arkitekt Ole Øvergaard (1893–1972), oppført 1948–52. Legg merke til den framskutte baldakinen i armert betong over inngangspartiet. Øvergaard benyttet tidlig armert betong og baldakinen ble raskt et av modernismens fremste kjennetegn, ofte brukt av Le Corbusier. Det spesielle vinduet til høyre for inngangen var for øvrig arkitektens eget bumerke. Bygningen ble fredet i 2007.

Foto: Lars Ole Klavestad.

KÅRBOLIG I NYMODERNISTISK STIL, oppført i en av lundene ved den tidligere herregården Værne Kloster i Rygge på 1960-tallet. Den er formet med et slakt pulttak som faller fra tre kanter mot en form for et åpent atrium. Foto: Lars Ole Klavestad.

HISTORISK BAKTEPPE

Først et lite historisk bakteppe. Etter andre verdenskrig var det stor ressursknapphet og gjenreisning sto i fokus i Norge. Å skaffe nok boliger var det viktigste for kommunene. Underskudd på boliger, mangel på arbeidskraft og generelt høye kostnader, førte til at 1950-tallet ble tiåret da rasjonalisering og effektivisering ble viktige begreper. Framveksten av typehus og store boligblokker kan sies å være ideologisk fundert i etterkrigstidens store sosiale gjenreisingsprosjekt. En viktig forutsetning for boligbyggingen var opprettelsen av Husbanken. Den finansierte de sosiale boligprosjektene, så vel private som de som var tilknyttet boligkooperasjonen. Flerfamiliehus i form av to- og firemannsboliger var vanlige, men også eneboligen ble utviklet som typehus. Med grunnlag i 1930-tallets funksjonalisme, framsto dessuten boligkonsentrasjoner i blokker, omgitt av åpent landskap, som et ideal. Lys, luft og grønne omgivelser skulle erstatte de helsefarlige og skyggefulle bygårdene.

ENEBOLIG I ASBJØRNSENS VEI 3 I GLEMMEN, Fredrikstad, tegnet av arkitekt Eldbjørg Øverås Ildahl (1926–2017) fra Stange i 1957. Den er trolig den første boligen i Fredrikstaddistriktet som er tegnet av en kvinne. Den har en smal form og et stort skråtak som tar opp den vestvendte skråningen på naturtomten. Foto: Lars Ole Klavestad.

ARKITEKT AKSEL FRONTH (1925–2000) tegnet egen bolig i Bjørndalsveien 50b i Fredrikstad. Huset, som ble oppført i 1956, ligger i en skråning tett opp mot Fredristadmarka og har en boligløsning på tre plan. Garasje og bolig utgjør en helhet og er sammenbygd med en overdekt pergola. Med forbilder i blant annet den amerikanske arkitekten Frank Lloyd Wright (1868–1959) og norske Knut Knutsen (1903–69), tegnet han det som i dag framstår som noen av de fremste eksemplene på etterkrigsarkitektur i Fredrikstad.

Foto: Lars Ole Klavestad.

MODERNISTISK VILLA I ENERBAKKEN 11 PÅ KNARDAL I HALDEN, oppført i 1960 av daværende direktør hos metallvareprodusenten Cathrineholm, Gunnar Klein. Huset ble tegnet av en av landets mest anerkjente arkitekter, Arne Korsmo (1900–1968), sammen med arkitekt Terje Moe (1933–2009). Bakgrunnen var at Korsmos kone, Grete Prytz Kittelsen, på denne tiden arbeidet som designer for Cathrineholm.

DIREKTØRBOLIG FOR HANS HALVORSEN med familie på Sundløkka i Borge, i dag en del av Fredrikstad kommune. Norsk Zinkvalseverk startet på Sundløkka i 1929 og etablerte seg i et herskapelig lystgårdsanlegg i nybarokk stil. Boligen, som ble oppført på slutten av 1960-tallet, er tegnet av Oslo-arkitekten Per-Johan Eriksen (1931–) og innpasset i parkanlegget. Gjennom den lavmeldte paviljonglignende eneboligen har arkitekten latt seg inspirere av et stort nyklassisistisk kontorbygg fra rundt 1920, som ligger vegg i vegg.

ARKITEKTENE EVA OG BERNT MEJLÆNDERS egentegnede bolig i Tyriveien 1 på Jeløy i Moss, oppført i 1955. Huset har splittet pulttak og harmoniske volumer. Verandaen er utformet som en svalgang med assosiasjoner til eldre norsk byggeskikk.

LEGEBOLIG I NEDRE GUDIMVEI 3 I RAKKESTAD, oppført av Palmer og Åshild Hildre tidlig på 1960-tallet. Den ligger i tilknytning til et parkområde ved siden av den opprinnelige legeboligen «Midtstuen» fra 1920. Denne typen arkitektur finnes kun i sjelden grad i de mindre bygde-byene.

Foto: Terje Solvang, Nasjonalmuseet.

Foto: Lars Ole Klavestad.

Foto: Lars Ole Klavestad.

Foto: Lars Ole Klavestad.

Boligutbyggingen på slutten av 1940- og 50-tallet skjedde i stor grad i form av større feltutbygginger på flate jorder. Stedene var ofte regulert allerede før krigen, slik at det bare var å starte utbyggingen når behovet meldte seg. Områdene bærer preg av å være svært strukturerte med rette gater og tilnærmet like hus liggende i lineære strukturer.

TO PARALLELLE LØP

På 1960- og første del av 1970-tallet var det på mange måter to parallelle løp i arkitekturhistorien. Disse to løpene hadde sin bakgrunn i en felles strukturell dynamikk, som skyldtes at bilen ble folkeeie, det ble endrede boidealer, samt at planleggerne sørget for en funksjonsdifferensiering mellom hvor folk skulle bo, arbeide og handle. I byenes sentrum skjedde det en stor transformasjon ved at de gamle trehusene ble revet til fordel for nye framtidsrettede kjøpesentre, banker, hoteller og forsikringsselskaper. De organiske småskalamiljøene ble erstattet av mer anonyme og skjematiske konstruksjoner. Det som mange i ettertid opplever som et savn måtte

TIDLIG PÅ 1970­TALLET bygde en rekke av kommunene i Østfold nye rådhus til erstatning for de gamle kommunelokalene, både av plasshensyn og funksjonalitetsgrunner. Moss rådhus fra 1974 er i regional sammenheng en god representant for disse nye rådhusene. Det består av flere volumer som omkranser et atrium. Fasadene og baldakinene er i en fin kombinasjon mellom tegl og betong. Anlegget er tegnet av Jansen Arkitekter i Moss. Kunstneren Carl Nesjar (1920–2015) laget i 1980 en vakker prismefontene i parken utenfor bygget.

VÅLER HERREDSHUS i modernistisk stil fra 1970-tallet, ligger i tilknytning til middelalderkirken.

TIDLIGERE ONSØY RÅDHUS sto ferdig i 1976 og ble tegnet av Greger Eriksen

A/S (GEAS) ved arkitekt Per Kristian Pedersen og ingeniør Ragnar Hansen. Det ble lagt vekt på at bygningen skulle være mest mulig vedlikeholdsfri og ha stor fleksibilitet. Kravene til økonomi førte til at man måtte holde seg til enkel materialbruk så vel ute som inne. Innvendig er det kraftige betongkonstruksjoner med en spesiell tilhogd overflate som sto for det arkitektoniske uttrykket. Materialbruken har klare referanser til regjeringskvartalet i Oslo.

Foto hentet fra Klavestad: Arkitekturen i Fredrikstad (2014).

Foto: Lars Ole Klavestad.

Foto: Lars Ole Klavestad.

SARPSBORG KREMATORIUM, oppført 1960–61. Tegnet av arkitekt Eyvind Moestue (1893–1977), som også sto bak det funksjonalistiske Moss krematorium på 1930-tallet.

PÅ STARTEN AV 1970­TALLET ble det reist flere idrettshaller i Østfold-byene, både for håndball, ishockey og svømming. Mossehallen ble bygget i 1970 som en gave til byens 250 års-jubileum. Hallen er en buekonstruksjon med god landskapstilpasning ved Mosseelva. Den er integrert i en større landskapspark som ble etablert ved Mosseelva i 1954.

KUNSTNEREN VICTOR SPARRES flotte glassmaleri «Livets tre» danner altertavlen i Jeløy kirke i Moss. Det nymodernistiske kirkebygget ble oppført i 1975 på et tidligere utsiktspunkt for lystgården Torderød, som ligger like ved. Arkitekter var Eva og Bernt Mejlænder.

BORGE GRAVKAPELL OG KREMATORIUM fra 1961 er vakkert plassert i landskapet. De vertikalstilte vinduene i gavlveggen danner altertavlen i kirkerommet, og visker bort skillet mellom inne og ute. Bygningen ble tegnet av arkitektene Leif Lindgren og Aksel Fronth. Brunbeiset limtre, pergolaer og et atrium er viktige elementer i anlegget.

Lars Ole Klavestad.

Foto: Lars Ole Klavestad.

Foto:

Foto: Lars Ole Klavestad.

Foto: Lars Ole Klavestad.

LYDSKULPTUREN «ODE TIL LYSET» ble oppført i sansehagen på Storedal i Skjeberg i 1968. Anlegget ble etablert på initiativ fra Erling Stordahl på hans hjemgård. Skulpturen ble laget av Arnold Haukeland med toner av Arne Nordheim, mens landskapsarkitekt Egil Gabrielsen sto for landskapsformingen. Storedalsanlegget åpnet i 1970. Foto: LOK.

KINOFOAJE I KULTURHUSET SPEILET I FREDRIKSTAD, tegnet av arkitekt Aksel Fronth. Legg merket til de buede veggene og treskulpturen i taket, som var arkitektens eget verk. Bygningen fra 1967, ble oppført som sidebygg til kinosalen «Blå Grotte» fra 1938, er et av de beste eksemplene på etterkrigsmodernismen i Fredrikstad sentrum. Foto hentet fra Klavestad: Arkitekturen i Fredrikstad (2014).

FESTIVITETEN I MYSEN Kino og folkebad, oppført 1958 og representerer en sen funksjonalisme. Arkitekt var Jacob Hanssen (1892–1962). Godt eksempel på kulturinstitusjon med stor grad av autentisitet både i eksteriør og interiør. Sammen med kompanjongen Gerhard Iversen tegnet Hanssen flere kinobygninger rundt om i landet, balnt annet Colloseum i hovedstaden.

FOKUSBYGGET PÅ STORTORVET I FREDRIKSTAD var byens første høyhus og kjøpesenter da det åpnet i 1962. Bygningen har en konkav fasade og danner fondmotivet på torget. Den ble tegnet av arkitekt Arne Bang Larsen. Kjøpesenteret representerte noe helt nytt i norsk varehandel, og her fantes også en av landets første rulletrapper. Oppover i etasjene hadde forsikringsselskapet Idun sine kontorer. Fokusbygget i Fredrikstad har store likhetstrekk med Triangelgården i Hamar, tegnet av arkitekt Finn Poppe omtrent samtidig. Foto: Lars Ole Klavestad.

vike. I byens omland ble det bygd boliger på skogkledde fjellkoller. I motsetning til framgangsmåten i byen, ble boligområdene plassert i landskapet på en skånsom måte, med terrengtilpassede veiføringer, godt innpassede hus og stor vekt på bevaring av vegetasjon og natur. Tomtene fikk naturlige hager uten gjerder, og boligene ble som oftest beiset brune slik at feltene framsto som helhetlige miljøer. At mange av boligområdene fra denne perioden framstår med gode kvaliteter, skyldes både at man tok i bruk terreng med variasjoner og ikke minst at mange av husbyggerne benyttet arkitekter ved planleggingen.

Rasjoneringen av personbilen ble opphevet 1. oktober 1960. I prinsippet var bilen tilgjengelig for alle fra dette tidspunktet. Bilens inntreden var vesentlig for utviklingen. Ved at man på en enkel måte kunne forflytte seg fra hjemstedet til jobben, trengte man ikke å bo i sentrum eller nær arbeidsplassen. Slik sett kunne man bo nær naturen og kjøre bil inn til byen eller jobben. I Fredrikstad betydde for eksempel åpningen av Fredrikstadbrua og Kråkerøybrua i 1957 at hele regionen ble knyttet sammen. Østfold sentralsykehus

DE SMÅ BENSINSTASJONENE med lange, smale takutstikk i armert betong, fra bilismens tidlige tidsalder, er i dag en sjeldenhet. Denne bensinstasjon på Svendsby i Aremark var i drift ca. 1950–1990 (verksted, Fina, Mobil, Statoil).

Foto: Lars Ole Klavestad.

sto ferdig i sentrum, og bruene knyttet byen sammen med storindustrien på Øra øst for Glomma og Fredrikstad mekaniske Verksted på Kråkerøy. Det ble nye, moderne tider.

Gjennom senmodernismen på 1960- og 70-tallet oppsto det også en begeistring for naturmaterialer som tegl og tre, mye inspirert av arkitekturen til den amerikanske arkitekten Frank Lloyd

FREDRIKSTAD BRANNSTASJON ble oppført i 1961 og er tegnet av arkitekt Arne Bang Larsen (1921–1988) sammen med medarbeiderne Berent

A. Moe og Arne E. Oldem. Den er et godt eksempel på 60-tallets modernisme. Foto: Lars Ole Klavestad.

Wright. I Østfold er dette på mange måter en fin videreføring av materialer fra den tradisjonelle teglverks- og treforedlingsindustrien, som la ned virksomheten på denne tiden. Bruken av naturmaterialene sto i kontrast til betongen som var blitt et rådende byggemateriale på samme tid. Likt Frank Lloyd Wright ble boligene gjerne utstyrt med flate tak eller slake pulttak. Grunnflaten kunne være liten, men skillet mellom inne- og ute ble ofte visket ut i måten anleggene ble utformet på, for eksempel med store skyvevinduer, atrier eller bevarte trestammer nært inntil fasadene.

ARMERT BETONG

Nye materialer og byggemåter fikk sette sitt preg på bygårdene og blokkene. Bruken av armert betong og prefabrikkerte bygningselementer fikk stor betydning for både økonomi, konstruksjon og form. Dette resulterte i høyere bygninger og et helt nye uttrykk på de gamle trehusbyene i Østfold. På landsbygda fikk modernismen imidlertid lite fotfeste.

De lokale arkitektene hadde enorme oppdragsmengder på denne tiden. Det lå store kontraster mellom det å tegne en betongbygård i fem etasjer og en enebolig på en naturtomt. Veien mellom det brutale og det skånsomme må ha vært kort for den enkelte arkitekten. Foruten bykvartaler og eneboliger var prosjektering av skoler, gamlehjem og boligblokker viktige oppgaver for arkitektene. I takt med utviklingen fikk kommunene også en sterkere rolle i samfunnet, noe som betydde behov for mer administrasjon. På 1960-tallet ble

FASADEN PÅ HAFSLUND KRAFTVERK på østsiden av Sarpsfossen. Det opprinnelige anlegget fra 1890-tallet ble oppgradert i 1954–56. Legg merke til det kunstneriske relieffet i betongen og bruken av glassbyggesten i vinduene.

Foto: Lars Ole Klavestad.

CELLULOSEKOKERIET VED BORREGAARD INDUSTRIER I SARPSBORG er en av de største og mest karakteristiske industribygningene i Østfold. Det er tegnet av arkitektene Arne Pedersen (1897–1951) og Reidar W. Lund (1908–1978) og ble oppført på 1950-tallet. Arkitekturen ble belønnet med det høythengende Houens fonds diplom i 1961. Bygningen har klart definerte volumer og vindusbånd, og har vakker, nøktern detaljering i teglfasadene. Anlegget bygger videre på et formspråk Pedersen tok i bruk på Borregaard på 1930-tallet og definerer avslutningen på en lang epoke der arkitekt Arne Pedersen satte en tydelig signatur på hjørnestensbedriften og mange andre bygninger og bomiljøer i Sarpsborg. Da Borregaards nye hovedkontor, Stjernebygget, sto ferdig i 1965, bygde arkitekturen videre på uttrykket Pedersen og Lund hadde skapt for fabrikken, men nå i en nymodernistisk stil som ikke lå like tett opptil funksjonalismen.

Foto: Lars Ole Klavestad.

også flere kommuner slått sammen. Det medførte at de fleste kommunene i fylket fikk behov for nye, tidsriktige rådhus. Tradisjonell industri i store klassisistiske og engelskinspirerte bygninger var en saga blott. I tiårene etter 2. verdenskrig vokste en rekke flotte fabrikkanlegg seg i industrifylket Østfold. Formene, volumene og

detaljeringen var en helt annen. Også her kom modernismen til uttrykk.

I framtidig planlegging vil det være viktig å også integrere etterkrigsmodernismens arkitektur og anlegg som en del av kulturminnevernet. De gode eksemplene som her er belyst må ivaretas og tas hånd om av rette eiere.

Kilder:

Klavestad, Lars Ole: Arkitekturen i Fredrikstad, Gyldenstierne forlag 2014.

Klavestad, Lars Ole: Regionalt viktige kulturminner og kulturmiljøer i Østfold fra nyere tid, Viken fylkeskommune (upublisert) 2021.

Klavestad, Lars Ole: eget arkitekturhistorisk

arkiv.

DEL AV KYKKELSRUD KRAFTSTASJON I ASKIM, oppført i 1963, tegnet av arkitektene Thorvald og Henning Astrup. Det er tilpasset de eldre delene av anlegget fra tidlig 1900-tall og 1940-tallet. Foto: Lars Ole Klavestad.

KJØPTE SMÅBRUK I FORFALL

BRUKER ALL FRITID

PÅ BYGNINGSVERN

Hver gang Mai-Linn Ingebrigtsen og Sondre Tveito kjører forbi gamle plasser og hus i forfall, blir de opprørte over at folk ikke tar vare på dem. De synes det er vondt å se at de detter ned. Dette ekte engasjementet har ført dem til Dyrlandsdalen i Seljord kommune i Telemark. Etter fire år på leting etter et lite bruk å ta vare på, kan de nå endelig gjennomføre sine drømmer på garden Trevet.

GARDEN TREVET ligger i Dyrlandsdalen i Seljord kommune i Telemark. Her har Mai-Linn Ingebrigtsen og Sondre Tveito funnet sitt drømmested hvor de kan holde på med sine favorittaktiviteter, bygningsvern og friluftsliv. . Her er det våningshus ( bak t.h.), bur, låve, fjøs, og en støl som ligger på andre siden av det trange dalføret. https://www.instagram.com/garden_trevet/

Den andre delen av livet foregår i Skien hvor hun er norsklærer på en videregående skole og han er tømrer. Til sammen har de fire barn, hvor Trevet heldigvis er like mye et perfekt feriested som arena for helt nye opplevelser. Mai-Linn og Sondre er i byen 190 dager i året og resten av tiden på Trevet. Han har gått ned til 80 prosent stilling for å kunne følge en lærers ferier. Huset deres i Skien er fra 1947, og det har de sammen satt fullstendig i stand. Dette paret hviler ikke mye. Tanken på at det vil ta mange år før Trevet er satt i stand skremmer dem ikke. Han kommer fra en gård i Lårdal i Tokke kommune i Telemark hvor hans bror har odel. Hun har sin opprinnelse i Bergen. De er medlemmer av Fortidsminneforeningen.

Sammen har de også interessen for natur, jakt og selvberging som er andre viktige drivere bak søken etter et gammelt gårdsbruk. Arv og historie har også en plass i hvordan de tenker. Sondre sier at deres første ønske var å finne en plass i Lårdal.

– Vi ringte til eierne av plassene som stod tomme, men ingen ville selge. De bare står der og råtner på rot. I fire år ringte vi rundt og lette etter plasser i Lårdal. Vi så også på muligheten til å kjøpe andre gamle bygg enn en gard, for eksempel en gammel butikk eller en fabrikk, forteller han. Men de lyktes ikke.

– Så fant vi ut at vi måtte utvide horisonten, hvis vi skulle få tak i noe og ikke bare lete i Lårdal, forteller hun.

– Vi så på en plass i Kviteseid med mange fine gamle hus, men det var en så liten tomt. En annen ble solgt til en nabobonde som bare skulle ha et ekstra jorde. Den gikk en million over takst. Husene kommer sikkert til å råtne vekk. Så leste vi annonsen for denne eiendommen og 6. september i fjor så vi på den sammen med barna våre. De likte seg godt. Om sommeren kan de bade i elven. Men vi syntes at husene er små og var veldig dårlige. Men vi klarte ikke å legge den fra oss, plassen surret rundt i bakhodet og i høstferien var vi innom igjen. At plassen var fin og at husene var små og dårlig,

BURET ER DET eldste huset på garden, fra 1700-tallet. Det ble tatt ned og satt i stand i 2018 med støtte fra Kulturminnefondet. Det fikk blant annet nye klauver (stabber).

det gikk det an å gjøre noe med, tenkte vi. Garden ble solgt ut av familien etter mange generasjoner. Det var et arveoppgjør. De var fornuftige og tenkte at dette klarer vi ikke å ta vare på, og det var bedre at det ble tatt over av noen som kunne ta vare på gården. Nå er det et feriested. Men i et langt perspektiv er planen at vi skal bo her; når barna blir store.

NÆRMERE NATUREN

Annonsen fikk mer enn 45 000 klikk. Mai-Linn Ingebrigtsen og Sondre Tveito tilhører en generasjon bymennesker som ønsker seg et liv nærmere naturen, hvor de også kan dyrke mye av sin egen mat. Nå har de fått konsesjon av Seljord kommune. De er glade for at boplikten her ikke er så streng, for da kunne de ikke kjøpt garden. De tenker at det er mange som ønsker å ta over et lite gårdsbruk og holde bygningene ved like, uten at de må ha adresse der.

Dyrlandsdalen har sitt navn fra store mengder vilt som en gang var her, elg, rein og rådyr. Fremdeles er dette et godt jaktterreng med dagens øyne. På garden Trevet var det drift frem til 1972. Den er på 200 mål med bratt lende. Bortsett fra en et badehus og en kvern hvor grunnmurene hvor ennå står, er husmassen intakt. Her er det våningshus, bur, låve, fjøs, og en støl som ligger på andre siden av det trange dalføret. De hadde par kyr og småfe. Siste driveren het Sveinung Listaul. Han leide av tanten til faren til brødrene som de kjøpte gården av. Han fikk kjøpt gården av tanten på 1980-tallet.

– I annonsen het det at «garden vurderes solgt». Det var mange som var interessert, men de ønsket ikke å selge til hvem som helst. Det var en veldig fin prosess. Vi var jo på en måte på et intervju om vi skulle få kjøpe eller ikke. Vi tok det gjennom advokat, og vi var på besøk hos selger

etter at de hadde sagt at vi skulle få kjøpe garden. Det ble kaffe og kaker i flere timer, sier Mai-Linn og får følge av Sondre.

VANT LITT I LOTTO

– Vi følte at vi vant litt i lotto da vi fikk kjøpe garden, sier han og fortsetter: – Selgerne er brødre i 70-årsalderen. Barna deres var ikke interessert. Det var viktig for familien og faren til brødrene at dette ble tatt vare på en ordentlig måte, og 750 000 kroner er en ganske fin pris for både kjøper og selger. De var mer opptatt av de riktige kjøperne enn av pengene. Det kom bud langt over takst. De ble kontaktet av folk som ville kjøpe det usett for langt mer enn det vi betalte. En som ville kjøpe, ønsket å plassere et flygel i våningshuset hvor han skulle spille og se utover dalen. Men for selgerne var det viktigste at husene og plassen ble tatt vare på. De var på besøk i påsken. De syntes det var

I VÅNINGSHUSET var det råte i gulvet og veggene. Mai-Linn Ingebrigtsen og Sondre Tveito har beholdt så mye som de kunne, og gjenbrukt mye; men her er det blitt nytt panel, en kjøkkenavdeling og et bad. Trappen kommer fra hans farsgard i Lårdal i Tokke. 190 dager i året bor og jobber de i Skien, resten av tiden bruker de her.

moro. De var nesten på gråten da de så hvor mye vi hadde gjort. De sa selv at de følte at de hadde vunnet i lotto fordi vi hadde overtatt gården. Det var mye godfølelse.

Smykket på garden er buret fra 1700-tallet. Det ble tatt ned og satt i stand i 2018 med støtte fra Kulturminnefondet. Det fikk blant annet nye klauver (stabber). Nå ønsker de nye eierne seg en dendrokronologisk undersøkelse av buret. Mange kunstnere har vært knyttet til Dyrlandsdalen. Kåre Espolin Johnson har tegnet buret her. Gården het opprinnelig Søndre Dyrland, men ble bare kalt Trevet på folkemunne. Grunnen er at de som bodde på gården, sov på trevet som er et annet navn for loftet eller himlingen på et bur eller andre hus.

Sondre og Mai-Linn har brukt vinteren og våren på å sette i stand mye av våningshuset. Det ble bygget om i 1947, og da ble også den gamle grua tatt ut. Her stod en gammel kjøkkenovn, som de har tatt vare på. Pipa var ikke i orden. De har satt inn metallrør og trekken er god.

MODERNE

Dette er bygningsvern, men ikke antikvarisk istandsetting. Her skal de leve som familie i lange perioder, og har derfor satt inn en moderne kjøkkenløsning og

PÅ INNSIDEN av buret fra 1700-tallet er denne låsen, som kunne brukes til å låse slik at uønskede nattefriere ikke kom seg inn.

et moderne bad. Syllstokkene er skiftet og andre deler av huset på grunn av råte. Det er satt inn en trapp, som kommer fra Sondres familiegard. I sommer skal de løfte av hele taket, og legge nytt for å lage to sovekamre.

– Gulvet nå er det gamle gulvet som lå her. Det var tre lag med gulv nedover. Vi tok av det første laget, og det andre, så heiv vi det tredje laget som var dårlig. Deretter bygde vi opp nytt bjelkelag og la tilbake de gamle plankene. Det andre

MED TIDEN KOMMER låven til å bli satt i stand.

laget har vi brukt i buret. Vi vet ikke hvor gammelt våningshuset er. Når jeg ser på tømmeret så tror jeg ikke at det er så gammelt. Hvis tømmeret her hadde vært 300 år gammelt som buret, så hadde det nok vært råttent. Syllstokken i bakkant har sunket ned i bakken, mens i forkant har tømmeret ligget på stein. Jeg ser godt gamle øksespor. Kanskje er de fra midten av 1800-tallet? Kanskje har det stått et annet hus her Buret er nok flyttet mange ganger. Du kan se merkene i stokkene, sier Sondre.

Hun forteller at de tar vare på alt som er mulig og bruker det om igjen.

– Ja, dette er gjenbruk. Vi er ikke opptatt av gjenbruk for pengene, men det hadde ikke blitt noe pent om vi skulle sette inn et nytt gulv. Da tar vi jo vekk hele sjarmen. Det var panel på alle veggene. Dette

panelet var ikke «tidsriktig». Det ble satt opp på 80-tallet. Vi tok bort panelet for å få frem de originale tømmerveggene, og der tømmeret var for dårlig satte vi opp et mer tidsriktig panel. Det gamle panelet ble brukt som stubbeloft. Vi reddet det vi kunne redde. Vi har tatt vare på hver eneste flis som det har vært mulig å ta vare på.

KULTURLANDSKAPET

Nå skal de sette opp et gjerde rundt selve plassen til sauer de planla å låne. Det har vist seg vanskelig å få tak i lånte sauer.

– Dette er en annen sak vi er opptatt av. Alt for mange blir tvunget til å legge ned mindre bruk og slutte med dyr, grunnet dårlige betingelser i landbruket. Dette har resultert i gjengrodde jorder og kulturlandskap, og de bøndene som fortsatt driver har for mye beite å rekke over. Vi må

MAI­LINN INGEBRIGTSEN og

Sondre Tveito lar seg ikke skremme av forfall på bygningene. -Vi kjeder oss fort. Vi lager en benk, setter oss der og så begynner vi på neste prosjekt. Det er slik vi er, sier Mai-Linn.

antageligvis av den grunn skaffe oss egne sauer, som kan beite og få frem det gamle kulturlandskapet.

Gjerdestolpene er stokker fra myrgran som ble tatt ut på Sondres hjemgård i 1953 og har siden ligget på lager. Tømmeret de skal bruke til istandsetting tar de ut fra egen skog og bruker egen båndsag.

– Vi kjeder oss fort. Vi lager en benk, setter oss der og så begynner vi på neste prosjekt. Det er slik vi er, sier Mai-Linn. Sondre nikker.

– Vi jobber begge to, jeg litt fortere enn henne, men «hun kan alt» sier tømreren om norsklektoren. Vi har gjort det meste sammen. Jeg tror ikke det er realistisk å kjøpe en slik plass sammen hvis den ene skal gjøre jobben og den andre bare skal koke kaffe.

HER KAN DU OPPLEVE MIDDELALDEREN

Idéen om å gjenskape en middelaldergård på Trondenes ble første gang lansert av SørTroms Museum tidlig på 2000-tallet. Som et supplement til de synlige kulturminnene i området og de kulturhistoriske utstillingene inne i museet skulle gårdsanlegget gjennom egen opplevelse gi publikum en dypere innsikt i middelalderens liv og virke.

tekst: Tore Einar Johansen, Frode Hansen, Ove Magnus Bore foto: Harriet M. Olsen

HUSFRUA JORUNN, drengen Halte-Haldor og den kloke kona Gunvor i Skaret er viktige formidlere ved Middelaldergården.

GJENSKAPER LIVET PÅ EN NORD-NORSK GÅRD

Middelaldergården på Trondenes viser livet på en nordnorsk gård i første halvpart av 1200-tallet.

Ivisjonen som ble utformet, var to oppgaver særlig utfordrende. Den ene var å bygge en årestue basert på arkeologiske utgravninger på Trondenes. Den andre var å reise en stavkirke i full skala. Ved å kombinere arkeologisk kunnskap med tradisjonshåndverk skulle man sikre en mest mulig tidsriktig utførelse av alle bygg. Etter at Kulturdepartementet I 2014 tildelte prosjektet et større tilskudd, kunne arbeidet med å realisere de storstilte planene endelig starte.

23. juni 2019 åpnet kulturminister Trine Skei Grande «Trondenes Middelaldergård». Gårdsanlegget ligger i tilknytning til Trondenes Historiske Senter i Harstad - en avdeling ved Sør-Troms Museum.

STORSLÅTT BYGGVERK

Mest kjent er Trondenes for den hvitkalkete steinkirken som trolig ble påbegynt rundt år 1200. Med sin størrelse og rike utsmykning forteller dette storslåtte byggverket at Trondenes har vært et viktig kirkested i middelalderen. Men stedet inneholder også et mangfold av kulturminner som vitner om at gårdshistorien går tilbake til de siste århundrene f.Kr. I vikingtid var dette en av Hålogalands viktigste høvdinggårder.

Til åpningen i 2019 sto gårdsanlegget med årestue, innhegning, veier og åkre ferdig. Smia var under oppføring og grunnmuren til kirken bygd. Kirken var under produksjon, og bygningsdeler lå lagret i museets lokaler i Sjøvegan. Nå er kirken reist, ferdig tjærebredt og venter på at innredningen skal komme på plass. I årene framover vil flere bygninger komme til.

Fram til åpningen gikk prosjektet under arbeidstittelen «Allmenningr». Under åpningsseremonien ble det offentliggjort at det offisielle navnet på gården fra nå av skulle være «Trondenes Middelaldergård».

GÅRDSANLEGGET OG FORMIDLINGEN

Middelaldergården på Trondenes viser livet på en nordnorsk gård i første halvpart av 1200-tallet. Gården ligger på sørsiden av museumsbygget på Trondenes Historiske Senter. Terrenget er

Trondenes i Sør-Troms

TROMS OG FINNMARK Tromsø

vestvendt, skrånende ned mot sjøen med utsikt over Vågsfjorden med vakre øyer og mektige fjell i bakgrunnen. Men vender man blikket nordover, er det Trondenes kirke som fanger oppmerksomheten i det gamle kulturlandskapet.

Gårdsanlegget utgjør ca. 6 mål innmark. Området er gjerdet inn med et middelaldersk flettverksgjerde bygd av lokale materialer. Det første man møter innenfor grinda er en tørrfiskhjell som vitner om at både fiske og jordbruk er viktige næringer på gården. På vei opp mot gårdstunet passerer man en innhengning med husdyr og de nederste åkerlappene. På tunet troner stavkirken med høyreiste hjørnestaver og bratt takvinkel. På andre siden av tunet ligger årestuen i sterk kontrast til kirken –en lav langstrakt bygning med torvtekket tak og tykke torvvegger. Fra tunet slynger veien seg videre forbi åkrer og dyrebeite opp til smia som ligger på gårdens høyeste punkt med utsikt i alle himmelretninger.

ÅPEN FOR PUBLIKUM

Når gården er åpen for publikum, er den bebodd. Dermed kan du få møte den gudfryktige husfruen Jorunn som styrer gården med stor myndighet. Og gjerne også hennes mer løsslupne ektemann, Leif, og

selvsagt også de fem barna deres. Den nest yngste av barna, Magnhild på 10 år, kan lese litt og tyde runer og er god venn med Gunvor fra Skaret. Gunvor kan snakke med de døde, og med bruk av urter utføre magi og helbrede sykdom. Ivar prest har

losji på gården – en storsnutet og ærekjær type, opptatt av status og respekt både på egne og kirkens vegne. Og fra en av de gamle gravhaugene like ved kan Gunvor mane fram «Haugbonden» for å hjelpe til i vanskelige tider.

ÅRESTUAS TYKKE TORVVEGGER ble bygd av islandske håndverkere med bistand fra museets eget personale.

MED GOD HJELP fra lokale vikinger settes en av linene på plass på årestua.

Alle er ikke til stede samtidig. Men disse karakterene og mange flere utgjør samlet et persongalleri som i forskjellige sammenhenger kan formidle hvordan det var å vokse opp og leve livet sitt på en middelaldergård i Nord-Norge.

En stor del av formidlingen dreier seg om dagliglivet på gården: gårdsarbeid, husstell og håndverk. Aktiv deltakelse er viktig for læringsutbyttet. Men bak det hele ligger det et vell av fortellinger som samlet dekker et mangfold av tema. Noen

av fortellingene er hentet fra sagalitteraturen, noen fra annen litteratur, mens andre er produsert av museet selv. Fortellingene blir dermed en viktig del av den dramatiserte formidlingen og fortellerkunst en nøkkel for å nå fram til publikum.

Trondenes Middelaldergård er i første rekke et prosjekt for formidling av middelalderens byggeskikk, liv og virke. Målet er at et besøk på gården skal være en opplevelse som setter spor og gir den besøkende varig kunnskap.

DET HISTORISKE BAKTEPPET

I første halvpart av 1200-tallet var landet preget av kampen mellom kong Håkon Håkonsson og hertug Skule – en kamp som endte med at hertugen i 1240 ble drept av kong Håkons menn.

Kampen mellom de to om kongemakten i Norge markerte slutten på borgerkrigen som herjet landet i 110 år. Disse rikspolitiske hendelsene kom nært innpå lokalbefolkningen i Harstadregionen da sysselmann i Nord-Hålogaland og Kong Håkons nære venn, Vegard Verdal, ble drept i Harstad havn i 1221.

Vikingferdene med ran og plyndring var slutt. Landets egne naturressurser dannet grunnlag for velstand og økonomisk vekst. Handelen mellom Nord-Norge og Bergen var i sterk utvikling – en handel der nordlendingene byttet tørrfisk, tran og rogn mot varer som korn, tekstiler, tauverk, krydder, alkohol og andre varer fra europeiske byer.

Kristendommen hadde vært statsreligion i 200 år. På 1200-tallet ble hele landet delt inn i kirkesogn og den kirkelige organisasjonen bygd ut. Trondenes og Bjarkøy var de to viktigste maktsentraene i området. Begge var høvdingseter fra jernalderen og sentrale gårder gjennom hele middelalderen.

Etter slaget på Stiklestad i 1030 ble gården på Trondenes konfiskert og gjort til kongelig gods og bonden til kongens leilending. Gården var likevel på 1200-tallet en av de største i distriktet og ga bonden store inntekter og høy lokal status.

I 1114 bestemte Kong Øystein at det skulle bygges en kirke på Trondenes. Kirken måtte ha et inntektsgrunnlag, og en del av kongens eiendom ble overført til kirken som kirkegods. Gården på Trondenes var en del av dette godset. Bonden var fortsatt leilending, men nå under kirken. Inntekter og sosial status var som før. Når Kong Øysteins kirke skulle bygges, var det naturlig å reise den på gårdstunet på Trondenes.

MIDDELALDERENS BYGGESKIKK I NORD­NORGE

I Nord-Norge er det sparsomt med godt dokumenterte spor etter trehusbebyggelse fra middelalderen. Det arkeologiske bygningsmaterialet er lite, og de eldste stående trehusene som er dokumentert nord for Trondheim, finner vi i Misvær i Nordland. Det eldste huset er et lite stabbur i «misværlaft» datert til 1510. Korshuset på Mohus i Misvær er en liten laftet bu med skjelterdel datert til 1516. Spredt rundt i landsdelen ellers finner man noen få bygninger datert til 1500- og tidlig 1600­tall. De fleste av disse er enten utført som rene skjelterbygg (stavreist skjelter), som laftede bygg eller som en kombinasjon av disse (tømra skjelter).

(Se rammetekst.)

Rudi Angell Mikalsen foretok i 2008 en gjennomgang av det arkeologiske bygningsmaterialet fra Nord-Norge. Hans konklusjon er at ut fra det arkeologiske materialet er det mye som tyder på at torvdekte hus med en indre takbærende trekonstruksjon og trepaneler var den vanligste byggeskikken i middelalderens Nord-Norge. Flere arkeologer fremholder at det er en overgang i byggeskikken fra hus med ytre torvvegger til rene trehus i senmiddelalderen. Men vi har altså ingen stående bygg som kan vitne om dette, kun rester av hus som man kan gjenfinne under bakken.

SKJÆRINGSPUNKT

Det å gjenskape bygninger fra Trondenes på 1200-tallet, måtte dermed skje i skjæringspunktet mellom ulike tolkninger av de arkeologiske utgravningene og andre kilder til kunnskap om middelalderbygg. Og teoriene måtte til syvende og sist finne sin utforming i fysisk arbeid med øksa. Hvordan skulle husene utformes? Og hvor skulle man lete for å finne svar?

Det ble tidlig klart at det arkeologiske bygningsmaterialet fra Trondenes og resten av landsdelen ikke var et tilstrekkelig kildemateriale. Museets tilnærming var derfor at prosjektet måtte forholde seg til et bredt tilfang av kilder – ikke bare arkeologi og skriftlige kilder, men også studier av stående bygninger både fra førog etterreformatorisk tid.

I første byggetrinn skulle tre bygninger realiseres: årestue, smie og stavkirke. Utfordringene og kildetilgangen til de tre byggene var ulike, og utfordringene måtte løses på ulik måte for hvert enkelt bygg.

For å styrke den håndverksmessige gjennomføringen av prosjektet ble det inngått en samarbeidsavtale med studiet i tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU. Museet kunne dermed dra veksler på NTNUs kompetanse samtidig som

ÅRESTUA med smia i bakgrunnen

deres studenter fikk anledning til å bruke prosjektet som praktisk læringsarena.

Samarbeidet med NTNU styrket prosjektets vitenskapelige forankring, og alle byggetekniske løsninger ble utført med forbilder fra tidsepoken med vekt på regionale tradisjoner. Huggeteknikker og andre overflatebehandlinger ble utført på middelaldersk vis, og det ble lagt ned et stort arbeid i å undersøke materialkvaliteter og gjenskape disse. Det ble utført dendrokronologiske undersøkelser på stående bygg og bygningsdeler som ble sammenlignet med tilsvarende undersøkelser i lokal skog i Troms.

ÅRESTUA

Årestua var det første bygget som ble reist, og det som utløste den mest intense debatten i grensesnittet mellom ulike tolkninger av arkeologiske funn og håndverkstradisjoner. Mangel på gode forbilder gjorde oppgaven svært vanskelig.

Under en arkeologisk utgravning av gårdshaugen på Trondenes i årene 1962–64 ble det bl.a. avdekket et 12 meter langt og 7 meter bredt hus med sentralt åpent ildsted. Langs ytterveggene ble det funnet stolpehull og innenfor veggene spor etter tregolv og innvendig stående panel. Huset ble tolket som en årestue og ble datert til tiden rundt 1200. Dette huset var utgangspunktet for den årestua som

valgte man derfor å lete innenfor den nordnorske byggeskikken.

ble reist på middelaldergården: en torvtekt stavkonstruksjon med trevegger, tregolv og åpent ildsted. Rommet opplyst dels fra ildstedet og ljoren i taket og dels fra tranlamper plassert rundt i rommet.

Ved rekonstruksjon av førreformatoriske bygninger der man ikke har stående eksempler fra samme landsdel og tidsperiode, vil det oftest være svært stor usikkerhet og uenighet om konstruksjon og byggemåte. Slik var det også her.

Arkitektfirmaet Boarch ved Gisle Jakhelln ble engasjert til å utforme et forslag til løsning. Jakhelln presenterte tre alternative forslag: De to første hadde takbærende jordgravde stolper. Det tredje viste en bygning der de jordgravde stolpene (stabber) ikke var takbærende, men bar en kraftig svill som resten av bygningskonstruksjonen hvilte på. Det er ingen dokumenterte eksempler på denne byggemåten i middelalderbygg fra Nord-Norge, men den er kjent fra ulike funn fra 1200-tallet i andre deler av landet. Overgangen fra jordgravde stolper til bruk av svilleramme er også kjent fra

stavkirkearkitekturen. Løsningen med jordgravde stabber fremsto som den mest sannsynlige byggemåten for årestua på Trondenes, og museet valgte derfor jordgravde stabber som fundament for bygget.

STOR USIKKERHET

Men var usikkerheten stor når det gjaldt tolkningen av stolpehullene, var den ikke mindre når det gjaldt utformingen av bygget: hvordan den takbærende konstruksjonen hadde vært utført, hvordan sammenføyningene og de konstruktive detaljene hadde vært, hvordan materialene hadde vært utformet, og ikke minst hvordan verktøyet så ut og hvordan det ble brukt. Dette skyldes ikke bare at det arkeologiske materialet er fragmentarisk, men trolig også at man ikke har hatt tilstrekkelig fokus på de håndverksmessige problemstillingene under utgravingene og i tolkningene av materialet.

For å finne svar på hvordan utformingen av bygget og konstruktive detaljer kunne løses, valgte man derfor å lete innenfor den nordnorske byggeskikken. Dette

INTERIØRET I ÅRESTUA.

For å finne svar på hvordan utformingen av bygget og konstruktive detaljer kunne løses,

NAVAR OG ØKS er viktige verktøy for en tradisjonshåndverker. Her ser vi Henrik Jenssen i arbeid med taket på årestua.

SKJELTERKONSTRUKSJONEN

Selv om skjelterkonstruksjonen har stor utbredelse i hele Norge, er det fra Helgeland og nordover den utvikles som et eget byggesystem. Ordet skjelter er i slekt med den gammelnorske skjaldpili og er sammensatt av ordene skjel eller skjald og tile. Skjel og skjald har samme betydning som skjold, altså noe som verner. Mens den andre delen, tile, kommer fra telje som betyr å spikke eller tilhugge noe av tre. En skjeltervegg er dermed en vegg bestående av tilhugne loddrette bord, skjeltre eller tiler, som er innfelt i et grøypspor øverst og nederst. På eldre panelte uthus kan en av og til finne grøypspor i line eller syll etter skjelter. Da har den opprinnelige skjeltringen blitt erstattet av utenpåliggende spikrede kledningsbord.

Den typiske skjeltersjåen og skjelternaustet finner man spredd over hele NordNorge. Slik også navnet tyder på, går skjelterkonstruksjonen langt tilbake i tid.

Det finnes eksempler på skjelter i Gokstadskipets gravkammer og i arkeologisk materiale blant annet fra Bergen, Trondheim og Oslo datert tilbake til 900-tallet.

De eldste dateringene vi har av skjelter i stående bygg i Nord-Norge, er fra Salten og strekker seg tilbake til 1500-tallet.

ÅRESTUA er et skjelterbygg med svilleramme på jordgravde stabber.

ALLE OVERFLATENE BÆRER merke av det verktøyet som er brukt.

førte i første omgang til Stangnesnaustet på Senja. Dette er et skjelternaust som trolig ble reist på midten av 1600-tallet, men med enkelte gjenbrukte bygningsdeler fra sent 1500-tall. Stangnesnaustet er godt dokumentert og fremsto som det mest relevante forbildet for det bygget museet skulle realisere.

På tross av manglende forbilder fra stående middelalderbygg i landsdelen mener museet at det er godt grunnlag for å anta at en årestue fra 1200 tallet på Trondenes kan ha vært et skjelterbygg.

SMIA

Når det gjelder smia, var situasjonen enda vanskeligere mht. til kilder. Å smi jern krever særlig høye temperaturer med påfølgende stor brannfare. Og dette er nok en av årsakene til at vi har lite spor av middelaldersmier. Det finnes noen utgravninger lengre nord der enkelte bygninger tolkes som smier. Men utgravningene sier lite om hvordan disse bygningene har sett ut.

For smia på Trondenes valgte museet å hente målene fra en dokumentert

HUSFRUA JORUNN viser med stolthet fram stavkirkeportalen. I det virkelige liv heter hun Ingrid Moe og er gårdsbestyrer på Trondenes Middelaldergård.

«KONG ØYSTEINS KIRKE» er en kopi av Haltdalen stavkirke.

1500-tallssmie fra Kongsjorden i Rollag i Numedal. Tegningene av denne smia viser et bygg på 7x7 alen (ca. 4,4 x 4,4 meter), utført i laft. Man valgte å holde fast på samme konstruksjon som for årestua. Dermed ble smia bygd som et stavreist skjelterbygg med laftede røst med målene fra smia i Numedal. Til forskjell fra årestua ble smia satt på en ringmur og ikke på nedgravde stabber. Stokkene i syll, line, åser og raft ble utformet etter modell fra middelalderlaft og teknikker og verktøy som er kjent fra denne tidsepoken. Deler av bygget ble bygd på en av NTNU`s studiesamlinger og ferdigstilt og reist på Fortidsminneforeningens workshop for unge håndverkere på Trondenes våren 2019.

KONG ØYSTEINS KIRKE

Da kong Øystein besøkte fylkestinget på Trondenes i 1114, skal han ifølge sagaen ha uttalt: «På Trondarnes let eg òg byggja ei kyrkje, og eg la gods til.». Dette må vi anta har vært en stavkirke som lå på gårdstunet og på samme tomt som der dagens steinkirke står. Byggherren for denne gårdskirken må enten ha vært kongen selv eller kongens årmann på Trondenes. En rekonstruksjon av en middelaldergård på Trondenes vil ikke være komplett uten denne kirken.

Av de mer enn 1000 stavkirkene som trolig ble bygd i Norge i middelalderen, har vi i dag 28 kirker bevart. Selv om alle disse befinner seg i Sør­Norge, ble det også bygd stavkirker i den nordligste landsdelen f.eks. i Lødingen og på Evenes. Men hvordan kirkene har sett ut, vet vi i dag dessverre lite om.

I stedet for å gjøre et forsøk på å skape en ny «nordnorsk stavkirke» valgte museet heller å kopiere en eksisterende kirke. Valget falt på Haltdalen stavkirke som er landets nordligste. Kirken står på Trøndelag folkemuseum på Sverresborg i Trondheim. Da den ble flyttet dit rundt 1920, var den ombygd slik at den opprinnelige vestveggen var borte. Denne veggen ble bygd opp av nye materialer og korportalen fra Ålen stavkirke ble satt inn sammen med en av ytterdørene fra den samme kirken.

ARGUMENTERER FOR «NORDNORSK STAVKIRKE»

I Fortidsvern nr. 3 2021 i artikkelen «Dypere forståelse av identitet» argumenterer arkitekt Gisle Jakhelln for at museet heller burde valgt å rekonstruere en «nordnorsk stavkirke». Utgangspunktet hans er bl.a. en utgravning i Mjølvik i Nord-Troms. Denne viser en liten rektangulær kirke som trolig har hatt en innvendig stavkonstruksjon med endevegger i stein og sidevegger dekket med torv. Med referanse til denne

kirken skisserer han to alternative løsninger for middelaldergården, den ene med kor og den andre uten.

Men den kirken som han likevel anbefaler, er et tredje alternativ: en kirke av den såkalte møretypen. Tre slike kirker er bevart: stavkirkene Rødven, Kvernes og Grip. Felles for dem er at de er bygd med mellomstaver og tversgående takbjelker (beter). Kvernes og Rødven støttes opp av utvendige skorder (skråavstivere). Det er imidlertid usikkert om skordene er opprinnelige eller om de er seinere tilføyelser. Kirken som Jakhelln anbefaler, er støttet opp av skorder både på lang- og kortsidene.

I sin argumentasjon for å anbefale en kirke av møretypen med skorder viser Jakhelln til «skriftlige kilder», men unnlater å redegjøre for hvilke kilder han her refererer til. Litteraturlisten som følger artikkelen, gir heller ingen svar på dette.

Kirken på Mjølvik er datert til 1450–75. Rødven og Grip kan tidligst dateres til 1300-tallet. Nyere forskning tyder på at Kvernes stavkirke kan være bygd så seint som rundt 1630. Avstanden i tid til den kirken som kong Øystein «let byggja» tidlig på 1100-tallet, er dermed på flere hundre år. Dette i seg selv gjør at kirken på Mjølvik og de tre kirkene av møretypen er lite egnet som grunnlag for å rekonstruere Øysteins kirke. I respekt for de 28 stavkirkene som fremdeles står, var det for museets del heller aldri aktuelt å gjøre et forsøk på å skape en 29. stavkirke som skulle representere «den nordnorske stavkirken». Til det var kildegrunnlaget uansett for spinkelt.

OVERORDNET MÅL

Trygve Lysaker argumenterer for at når kong Øystein «la gods til» kirken han lot bygge på Trondenes, så var

OLVE OG MAGNHILD – middelalderbarna trives Trondenes.

det de gårdene som ble beslaglagt etter Trondeneshøvdingen Asbjørn Selsbanes død tidlig på 1000-tallet. Det vil si ni gårder på og rundt Trondenes. Kirken var altså en rik kirke allerede fra begynnelsen av. Ut fra det kan man si at det lå til rette for å bygge en større og mer prangende kirke enn den man valgte å kopiere. For museet var det imidlertid et overordnet mål å bygge en kirke som var godt egnet til å illustrere 1100-tallets trekirkearkitektur. Byggeprosjektet måtte i tillegg også være praktisk og økonomisk gjennomførbart. Tross sin beskjedne størrelse ble Haltdalen stavkirke vurdert som det mest aktuelle alternativet.

Haltdalen Stavkirke består av to rom: kirkeskip og kor. Kirken er trolig bygd ca. 1170. Den er bygd med fire hjørnestaver i skipet og to i koret med stående veggtiler mellom. Hjørnestaver og veggtiler hviler på en svilleramme som er skilt fra bakken med et lavt steinfundament. Hovedinngang i vestveggen og sidedører mot sør både i skip og kor. Takkonstruksjon med saksesperrer. Som en av de minste bevarte stavkirkene er Haltdalen spesielt godt egnet til å formidle grunnprinsippene i stavkirkearkitekturen.

Haltdalen stavkirke er blitt kopiert flere ganger, siste gang som en gave til Island i forbindelse med markeringen av 1000-årsjubileet for kirken i Norge og på Island. Når man nå valgte å kopiere kirken nok en gang, var det med et klart mål om å framskaffe ny kunnskap om hvordan stavkirkene ble bygd.

FORDELEN MED Å KOPIERE

Tidligere hadde det bygningsmessige hovedfokuset i stavkirkeforskningen lagt på det konstruktive, mens det håndverksmessige aspektet var lite utforsket. Fordelen med å kopiere fremfor å rekonstruere var at man hadde en helt unik mulighet til å gjøre detaljstudier av det originale kirkebygget. Gjennom studier av hver enkelt bygningsdel kunne man kartlegge alle synlige verktøyspor. Ut fra analyser av disse sporene kunne man i neste omgang utforme verktøy og utprøve teknikker som håndverkerne så kunne anvende i arbeidet med den nye kirken. Studiene og utvikling av verktøy og håndverksteknikker foregikk i et samspill mellom museets fagfolk og fagmiljøet på NTNU.

Mesteparten av tømmeret ble hentet fra skogene i Indre Troms. Alle bygningsdelene

ble tilvirket og satt sammen på regionmuseet i Sjøvegan før alt i løpet av sommeren 2021 ble fraktet til Trondenes og satt sammen til et ferdig byggverk. Kirken er liten, men byggeprosessen fra tømmer på rot til ferdig kirke, bygd med tradisjonelt verktøy og tradisjonelle håndverksteknikker, viste seg å være svært krevende. Om resultatet ikke ble en «nordnorsk stavkirke» slik enkelte ønsket, så har hele landsdelen fått en bygning som forteller at det også ble bygd stavkirker i NordNorge. Vi har fått en bygning som forteller publikum om stavkirkene som noe av det ypperste som vi har i norsk bygningshistorie. Et kirkebygg som forteller oss om middelalderens konge- og kirkemakt og om Trondenes sin posisjon som en av landets viktigste politiske sentra i vikingtid og middelalder. Og ikke minst står vi igjen med ny kunnskap om hvordan de norske stavkirkene ble bygd.

VIDEREUTVIKLING AV GÅRDSANLEGGET

De bygningene som nå står på gården, representerer hoveddelen av det som er planlagt. Men i tillegg kommer det også et fjøs og en gamme.

SMIA ble ferdigstilt og reist på Fortidsminneforeningens workshop for unge håndverkere på Trondenes våren 2019.

Gammen skal illustrere den nære sammenhengen mellom det håløygske samfunnet og samene. Som vi vet fra blant annet Ottars beretning, var velstanden til de norrøne høvdingene i stor grad bygd på handel med samene og samiske jakt- og fangstprodukter. En gamme bygd etter tradisjonelle metoder vil gi museet mulighet både til å formidle samisk byggeskikk og kontakten mellom det samiske og det nordnorske samfunnet i middelalderen.

For å understreke sammenhengen mellom gård og hav og viktigheten av sjøbruk, burde gården også hatt et naust. Dessverre lar dette seg ikke gjøre ettersom museet ikke har tilgang til sjøtomt som er egnet for et naust på Trondenes.

I den prosessen museet har vært gjennom og nå skal videre inn i, er det mange vanskelige valg som må tas. Så lenge forbildene for de bygningene som skal rekonstrueres, i all hovedsak er borte, vil valgene alltid være kontroversielle og skape diskusjon. Men nettopp i denne diskusjonen ligger den faglige dynamikken som bringer oss videre i utforskning og forståelse av middelderens byggeskikk, liv og virke i Nord-Norge.

Litteratur

Angel Mikalsen, Rudi Johan. Byggeskikken i middelalderens Nord-Norge. Fra bruk av torv, jord, og stein som byggematerialer til trehuset. Mastergradsoppgave i Arkeologi. Det samfunnsvitenskapelige fakultet Universitetet i Tromsø, 2008

Anker, Leif: De norske stavkirkene. Oslo 2005

Anker, Peter: Stavkirkene – deres egenart og historie. Oslo 1997

Bertelsen, Reidar: Endringer i fiskeværenes byggeskikk på 14.1500­tallet. Fortidsminneforeningens årbok 1991

Eide, Ole Egil: Trondenes kirke. Trondarnes Distriktsmuseums skriftserie nr. 7. Harstad 2005.

Godal, Jon Bojer og Moldal, Steinar. «Beresystem i eldre norske hus» TI-forlaget, Oslo, 1994

ISBN:82-567-0669-4

Hauglid, Roar: Norske stavkirker. Bygningshistorisk bakgrunn og utvikling. Oslo 1976

Jakhelln, Gisle: En dypere forståelse av identitet. Fortidsvern nr. 3 2021

Jenssen, Henrik. Ålen stavkirke; en gjenoppdagelse gjennom handverket - å lage en middelalderportal. Bacheloroppgave Tradisjonelt bygghåndverk.

Kirchhefer, Andreas og Renmælmo, Roald. Stavkyrkene og handverksbasert matrialanalyse. Fortidsminneforeningen, årbok 2018

Storsletten, Ola. Trondenes Kirke. Undersøkelse 12.9.94. rapport. Upublisert

Kirchhefer, Andreas. Dendrokronologisk datering av tilen i sakristiet i Trondenes kirke Harstad. 2020 upublisert

Lysaker, Trygve: Trondenes bygdebok. Trondenes sogns historie. Harstad 1958.

Ramstad, Yngvar 1962–64. Rapport fra Trondenes utgravningene 1962–64. Redigert av Unn Omberg 1978. Tromsø Museums topografiske arkiv. Upublisert.

Publikasjoner fra Helgøyprosjektet. Universitetet i Tromsø

Renmælmo, Roald. Skjelter. Døme frå stående bygg. 2009

Riksantikvaren. Faktaark. Fredningsgjennomgangen i Nordland 2012.

Simonsen, Povl. Fiskarbonden i Nord-Troms 1300–1700: belyst av tuftegravinger. 1980

Storsletten, Olav: En arv i tre. De norske stavkirkene. 1997

Willetts Borgen, Linn: Stave Church Architecture as Sacred Memory - Technique, Materiality and Community in Medieval and Early Modern Norway. Doktorgradsavhandling, UiO Institutt for arkeologi, konservering og historie. 2021

PROFESJONELL LINOLJEMALING

Engwall o. Claesson

linoljemaling

Se også alle våre andre produkter for bygningsvern

Et godt valg til nye og historiske bygninger

Engwall o. Claesson linoljemaling inneholder svensk kaldpresset rå linolje, 98 prosent tørrstoff, standolje og sinkhvitt. Det gjør den motstandsdyktig mot klimapåvirkninger og svertesopp. Finnes i 14 standardfarger og kan blandes etter NCS eller fargeprøve.

Bestilles på vår nettbutikk ellers er dere velkommen til vårt nye, spennende utsalg på Ørje

Utvendig fasade Telegrafen, Drøbak er malt med Engwall o. Claesson linoljemaling med spesialbrekket Telegraf oker.

Prøv vår gode linoljesåpe med en svak lukt av mandel.

DETTE NEDSLITTE og ubebodde huset fra 1924 i Nord-Odal i Hedmark ble lagt ut til salgs. Elly Mari Rist Skeistrand og Peder Rist Skeistrand kjøpte huset for 1, 5 millioner kroner. De hadde andre planer, men nå blir huset gjenstand for ansvarlig istandsetting. I dette huset kan man lese seg fram til spor av nyklassisme, jugend og trekk fra det vi oppfatter som sveitserstil.

VILLE MODERNISERE SVEITSERHUS FRA 1924

SNUDDE OM I TIDE

Bygningsvern har en egen indre drivkraft som gjør at vi ønsker å sette i stand et hus slik det var da det ble bygget. Noen blir ganske overraskende grepet av denne trangen, og legger til side alle planer om nye vinduer og moderne isolasjon.

Lillehammer

Elly Mari Rist Skeistrand og Peder Rist Skeistrand flytter fra Lofoten for å bo i og sette i stand et sveitserhus fra 1924 i Nord-Odal. Opprinnelig hadde de tenkt en modernisering av huset, men etter at de kom i kontakt med Fortidsminneforeningen, og ble medlemmer, la de om kursen og sørger for antikvarisk istandsetting.

Vi tenkte først at vi skulle åpne opp, men jeg kjenner på det å kunne lukke døra. Det er noe av lyden i et gammelt gamle hus.

Elly Mari Rist Skeistrand og Peder Rist Skeistrand har i år kjøpt og flyttet inn i et nedslitt sveitserhus i Nord-Odal i Hedmark. Det gikk ikke lenge før planene om en moderne ombygging forandret seg til behovet for tilbakeføring.

tekst og foto: Ivar Moe

De bodde i Ballstad i Lofoten og ønsket seg en klimaendring og et småbruk hvor de kunne dyrke planter og ha en grønnsakhage. De så på et småbruk utenfor Kongsberg med 350 mål tomt, men endte opp med seks mål og et spøkelsesaktig hus fra 1924 med åtte mål tomt, og med stort behov for istandsetting. Heldigvis for dem var ikke gode råd dyre. De meldte seg inn i Fortidsminneforeningen og fikk hjelp fra avdelingen i Hedmark. Hun er barnevernspedagog og han er IT-konsulent. De har ingen erfaring med i istandsetting.

Gjennom Fortidsminneforeningen kom de i kontakt med kontakt med Arild Teppen, som er kulturminnehåndverker ved Klevfos Industrimuseum.

HISTORIETIME

Han var her i fire timer og fortalte om huset vårt. Det var en ren historietime. Vi ble kjent med hvordan en grunnmur beveger seg. Han gikk gjennom hele bygget utvendig og innvendig fra kjeller til tak. Det var lærerikt. Vi fikk vite hvordan vi skal ta vare på ting, og ikke bare brase fram, men bruke tid når man skal restaurere, sier Peder Rist Skeistrand.

Arild Teppen satte dem i kontakt med tradisjonshåndverker Sveinung Sletten,

som har laget en rapport om huset, blant annet om vinduer, mur og tak. Den skal danne grunnlag for en søknad til Kulturminnefondet om støtte. Grunnmuren har seget ut, så huset må heves for å erstatte innemur og yttermur på nedsiden av huset. Her er hull i taket i taket mellom første og annen etasje. Selve taket har lekkasjer som midlertidig er tettet. Vann har rent inn og ødelagt deler av konstruksjonen, også mellom etasjene. Det har gjort at huset har fått en skjevhet på midten.

– Vi har aldri gjort så sånt som dette før. Da vi kjøpte huset så tenkte vi jo at vi måtte skifte, vinduer og bordkledning, og drenere. Men vi har endret kurs totalt. Vi synes det er givende å lære og prate med erfarne folk som forteller hvordan vi skal sette i stand et gammelt hus. Sveinung Sletten. skal også utføre det håndverksmessige på huset, sier Elly Mari Rist Skeistrand. Hun sier hun alltid har hatt en dragning mot gamle hus. Huset deres i Lofoten et 100 år gammelt, og ble bygget av hennes bestefar.

DEKORLINJER

–

Vi skal sjølsagt ta vare på alt, sier han.

– Nå holder vi på å finne ut hvilke farger som var brukt opprinnelig, på dører, vegger og gulv. Her hvor vi sitter, i spisestua,

DE FLESTE GULVENE i huset må åpnes får å legge inn ny isolering, men de gamle gulvplankene blir lagt tilbake.

HER HAR VANNLEKKASJER ført til råte mellom annen etasje og loftet.

er det tatt opp tre lag med gulv. Da kom det fram dekorlinjer i gulvet. Vi har hatt folk her som har vist oss hvordan vi skal finne tilbake til farger.

Paret ville sette huset i stand på en moderne måte med moderne materialer, men snudde under veis for å sette huset

tilbake til slik det var i 1924 da det var nytt. Det er mange gode vinduer i det. Paret skal gå på kurs for å lære å sette dem i stand selv. De følger det rådene om å bruke miljøvennlig isolasjon og linolje.

– Vi beholder rominndelingen i første etasje. Vi tenkte først at vi skulle åpne opp,

men jeg kjenner på det å kunne lukke døra. Det er noe av lyden i et gammelt gamle hus. Jeg kan nesten høre de som bodde her før, skoene som gikk rundt i huset. Jeg ser det for meg, sier hun.

Da vi møtte dem i slutten av mars, hadde de rigget seg til med et soverom i andre

KJELLEREN ER TØRR, men fordi huset har setningsskader må en fagarbeider utføre arbeider på grunnmuren.

EN VAKKER DØR i første etasje.

ET SVEITSERHUS LØFTES med en glassveranda. Her er det utsikt til naboenes kornjorder.

etasje, et bad og en kjøkkenløsning i spisestuen. Resten av huset var preget av forfall og forberedelser til istandsetting.

– Så hvis man ikke er så kravstor så går det fint å bo her. Vi må bare gjøre det slik i og med at vi har huset vårt i Lofoten. Det skal vi selge snart, og fra juni har vi formelt sette adresse her, sier Elly Mari Rist Skeistrand.

PIPERØRENE I HUSET er i orden, og de gamle ovnene skal etter hvert settes i stand slik de var.

DENNE SMAKFULLE TRAPPEOPPGANGEN har stått seg godt i nesten 100 år.

TRANSFORMATORSTASJONEN PÅ

SUNDLAND ved Gulskogen i Drammen. midtpartiet med pilastre og gavl, symmetrisk utformet. Tilbygget mot høyre i bildet.

Foto: Per Otto Ruud.

TRANFORMATORSTASJON I EMPIRESTILENS STRAMME ARKITEKTUR

Forslaget fra Glitre Energi

Nett om å rive den høyreiste transformatorstasjonen på Sundland ved Gulskogen i Drammen fra 1917 vakte umiddelbart reaksjoner når det ble kjent. Ikke bare er transformatorstasjonen en viktig identitetsmarkør for bydelen Gulskogen og synlig fra store deler av Drammen. Den er også tegnet av en av Drammens største arkitekter gjennom tidene, Christian Fredrik Arbo (1876–1951).

tekst: Arne Holm, Kunsthistoriker og statsviter. Forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet.

Styreleder av Drammen og omegn lokallag av Fortidsminneforeningen

Drammen

VIKEN Oslo

EN

Idenne artikkelen skal vi med utgangspunkt i denne transformatorstasjonen, se nærmere på transformatorstasjonenes arkitektur. Hva kjennetegner det arkitektoniske uttrykk og hvordan skal vi forstå stiluttrykket disse transformatorstasjonene fikk i en større politisk­teknisk sammenheng. Men aller først; hva slags bygg er egentlig transformatorstasjonene?

Den teknologiske utviklingen mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet brakte med seg store omveltninger i industrien og i den enkeltes hverdagsliv. En av de viktigste nyvinningene kom med elektrisiteten, som ble tatt i bruk i Norge fra 1877. Med dette fulgte et stort behov for en infrastruktur i form av blant annet overføringsanlegg som kunne bringe elektrisiteten fra kraftverkene og ut til folket. Dette skulle gi støtet til utviklingen av en egen undergruppe av industriell arkitektur knyttet til transformatorstasjonene, som er en del av det Stav i en artikkel fra 2010 omtaler som Elektrisitetens hus. Denne arkitekturen omgir oss fortsatt over det ganske land, i alt fra voluminøse, elegante, monumentale byggverk til mer nøkterne og funksjonalistiske bygg.

En transformatorstasjon er et elektrisk anlegg hvor spenningen fra strømnettet

DE OPPRINNELIGE TEGNINGENE til Christian Fredrik Arbo for bygging av transformatorstasjonen på Sundland, ved Gulskogen i Drammen, fra 1917. Merk Arbos signatur i nederste høyre hjørne: Christian Arbo 1917. Kilde: Drammen kommune, eiendomsarkivet.

SUNDLAND TRANSFORMATORSTASJON, på Gulskogen i Drammen (1916) arkitekt Christian Fredrik Arbo. Foto: Per Otto Ruud.

transformeres fra ett spenningsnivå til et annet. Til dette hører det et apparatanlegg med kabler, strøm- og spenningstranformatorer med videre. Transformatorstasjonene fungerer blant annet også som styre- og kontrollanlegg. Transformatorstasjonene deles vanligvis i tre kategorier: (1) Stasjoner i sentralnettet, som transformerer de høyeste spenningene (2) Regionalnettet, som transformerer enda et nivå ned og (3) De mindre transformatorstasjonene, som transformerer fra det høyspente til det lavspente distribusjonsnettet. Disse kalles ofte transformatorkiosker.

SUNDLAND TRANSFORMATORSTASJONEN PÅ GULSKOGEN I DRAMMEN – ARKITEKTUR MED ANTIKKE RØTTER

Bygget på Gulskogen i Drammen står som en verdig representant for de monumentale transformatorstasjonene som ble reist rundt århundreskiftet 1900. Slik bygget fremstår i dag er det oppført i flere etapper. Det opprinnelige bygget utgjør i dag midtpartiet over fire etasjer pluss gavl samt et mindre sideparti mot øst, med et lavt og et høyt tårn. Mot vest tilkom det i 1945 et påbygg i tre etasjer, som har samme vindusutforming som det opprinnelige midtpartiet med samme puss og farge. Mot syd, og ikke synlig om man ser bygget fra nord, er et nyere gråpusset tilbygg fra 1960-tallet. Her er det lagt liten vekt på tilpasning til det originale uttrykket. Transformatorstasjonene fikk ofte tilbygg etter hvert som plassbehovene økte. Dette har bidratt til å gi bygningene ulike arkitektoniske uttrykk, blant annet avhengig av hvor aktivt en gikk inn for å tilpasse tilbygget til det originale stiluttrykket og de rådende stilidealer i samtiden.

Fasaden i midtpartiet er delt inn i fire etasjer, en sokkeletasje med tre større buede vindusfelt. Deretter følger to hovedetasjer, hver med tre større vindusåpninger regelmessig plassert over de buede vindusfeltene i sokkeletasjen. Byggets fjerde etasje er lavere. Visuelt fremheves dette ved at vinduene har halv størrelse av vinduene i de to etasjene under.

Vindusfeltene mot nord rammes symmetrisk inn av forsiktig dimensjonerte pilastre, hvor hver pilar/halvsøyle, har en antydning til kapitel, men uten basis. Likeledes er også hjørnene markert med forsiktige pilastre.

Fronten krones med en gavl, enkelt utformet, uten dekorerende elementer. Midtpartiets symmetriske utforming kommer til synes i bilde 2, hvor også tilbygget mot vest er med.

Pilastre er en flat halvsøyle som springer frem av veggen. Den klassiske utformingene av pilastrene hadde både

SUNDLAND TRANSFORMATORSTASJON med tilbygg, 1945. Kilde: Drammen kommune, eiendomsarkivet.

TÅRN TIL INSPIRASJON for arkitekt Arbo? Tilbygg til villa for trelasthandler Niels Bache, Landfalløya, Drammen, med arkitekt Schirmers tårn fra 1856–58. Særlig tårnets toppetasje viser et sterkt slektskap med de østlige tårnene på transformatorstasjonen på Sundland, ved Gulskogen.

Foto: Arne Holm

en basis, som sokkel, og en kapitèl, på toppen. Pilastre over to etasjer, kalles ofte kolossalpilastre og var et vanlig motiv i manierismen og barokken. Pilastre ble i antikken brukt for å forsterke muren eller understøtte bjelker, buer eller arkitrav. Når elementet tas frem igjen i arkitekturen fra barokken og fremover benyttes pilastrene for å bryte opp en ellers flat fasade.

I tillegg ga bruken av antikke bygningselementer en forankring i den antikke kulturen, et ikke uviktig retorisk grep.

Sundland transformatorstasjonen er med dette utført i en forenklet empirestil. Dette betegner en stil- og moteretning utviklet fra omkring år 1800 under Napoleons keiserdømme. Dette kommer særlig tydelig frem om vi tar en titt på byggets originaltegninger fra 1917, signert Christian Fredrik Arbo. Disse viser en detaljrikdom ikke bare på nordfasaden, men til alle fire sider.

De opprinnelige tegningene viser byggets fasader slik Arbo så det for seg i 1917. Senere tilføyelser og endringer, i 1945, 1955 og 1960, innebærer at kun fasaden mot nord og deler av fasaden mot øst er bevart.

EMPIRESTILEN

I Norge sto empirestilen sentralt frem til rundt 1840 og både Det kongelige slott og universitetsbygningene på Karl Johan er bygget i denne tiden, med dette stiluttrykket. Elementer fra den antikke greske og romerske arkitekturen ble med stor begeistring tatt opp igjen i hele Europa helt fra den italienske renessansen på 1500-tallet, blant annet inspirert av omfattende funn fra antikken, avdekket gjennom et utall utgravninger. Under Napoleon ble blant annet antikke bygningselementer etterlignet med nær sagt vitenskapelig grundighet. Slik skapte man en bro fra Napoleons styre og tilbake til Antikken. Et viktig retorisk grep. Antikken skulle imidlertid i flere år bli det altoverskyggende forbildet ved utforming av bygg både for offentlig, representativ bruk, og for borgerlig forlystelse. Slik dukker antikkinspirerte motiver til stadighet opp igjen i arkitekturen frem til funksjonalismen blir den dominerende når vi nærmer oss 1930.

Så når Christian Fredrik Arbo i 1917 skal finne struktur på denne høyreiste transformatorstasjonen er det nettopp til empirstilen han vender seg. Riktignok i en forenklet versjon, men like fullt, fasaden er symmetrisk, med pilastre og markerte kapitèler, kronet av en gavl; en struktur klart inspirert av de greske og romerske tempelfrontene fra antikken. Dette ga en representabel bygning, som stadig befant seg i motebildet i 1917, selv om empirstilens glansdager i Norge nok snart var på hell.

Fasadens østre fasade inneholder imidlertid i dag to, opprinnelig tegnet som tre, tårn som bryter med det stramt symmetriske midtpartiet. Det midterste tårnet er utført i fire etasjer, mens de to flankerende tårnene er tegnet i halvannen etasje, hvor kun tårnet mot nord er tilstede i dag. Inngangspartiet er lagt til det høye midttårnet. Denne er utformet som en romansk inspirert bue, med avtrappinger ovenfra, hvilket gir et inntrykk av dybde. Dette var vanlige stiltrekk i romansk og gotisk kirkearkitektur i tidlig middelalder.

UTBREDT I MIDDELALDEREN

Tårn som arkitektonisk element var særlig utbredt i middelalderen, ikke bare i tilknytning til bygg bygget for gudsdyrkelse. Oldtidens tårn tjente først og fremst en militær hensikt, et hensyn som ble vekket til live igjen fra 1200-tallet og fremover. Også private bypalasser ble i årene frem mot den italienske renessansen utstyrt med et tårn av sikkerhetsmessige grunner. Når tårn tas opp igjen som element i

RUNDTOM FORDELINGSSTASJON, Drammen, 1932, arkitekt Christian Fredrik Arbo. Bygget har innslag av art deco elementer med de horisontale tegllistene og de rombemønstrede ventilasjonsåpningene.

Foto: Per Otto Ruud.

Inngangsdøren er kostelig utstyrt med en kobberkledd dobbeltdør, med byvåpen og byggeår dekorativt utført på hvert sitt dørblad.

verdslig arkitektur utover på 1800-tallet har nok hensynet dreid seg i retning av representasjon og status, selv om det i mange tilfeller også tjente en praktisk hensikt. Et særlig vakkert tårnelement, tilføyd som ren representasjon må vi anta, er arkitekt Heinrich Ernst Schirmers tårn fra 1856–58 på den påkostede villaeiendommen Fløya på Landfalløya i Drammen, vis a vis bydelen Gulskogen. Dette er kanskje Drammens vakreste og mest forfinede tårn i verdslig arkitektur fra 1800-tallet. Tårnet er utført i fire etasjer med buede små vinduer i hver etasje, med to parallelle vinduer i øverste etasje. Dette bygget er bare et stenkast over elven fra Arbos hjem på Gulskogen gård, og vi må anta at tårnet var meget godt kjent for Arbo.

Sammenlikner vi med arkitekt Arbos løsning for det halvannen etasjeshøye tårnet mot øst på transformatorstasjonen på Sundland utført 60 år senere, kan vi ane en inspirasjon. Det er de samme smale, små, doble buede vinduene, med underliggende gesimsbånd i Schirmers øverste etasje som i Arbos tårn på Sundland.

Senere tilbygg, fra særlig 1945 og 1955,skulle endre Sundland transforma-

torstasjon betraktelig. Dette ser vi også tydelig om vi sammenlikner tegningene med tilbygget fra 1945 med de originale tegningene fra 1917. Fasaden mot nord utvides med en tre etasjers høy bygning, som selv om den i viderefører det opprinnelige bygget i materialitet og vindusutforming, bryter med fasadens symmetri. I bakkant mot øst føyes det også til et toetasjes bygningselement som med senere endringer fremstår som svært lite tilpasset det originale uttrykket, både i materialitet og stil.

REPRESENTASJON I ÅSKANTEN

Med sin lette blanding av inspirasjon fra fransk empire og et middelalderelement med snert av florentisk renessanse, fremstår transformatorstasjonen på Sundland i Drammen med et meget representativt estetisk uttrykk. Dette understrekes videre av byggets meget iøynefallende plassering i nedkanten av åskanten på Drammens sydside. Slik er bygget synlig fra store deler av Drammen by. Når vi i tillegg vet at det er en av Drammens kanskje mest anerkjente arkitekt, i alle fall i tiden rundt 1917, som er mesteren bak bygget,

forsterkes inntrykket av et prestisjebygg i særklasse.

Kaster vi et sideblikk på industriarkitekturen i andre halvdel av 1800-tallet og videre inn i de første tiårene av 1900-tallet ser vi raskt at Sundland transformatorstasjon inngikk i en stolt tradisjon blant bygg satt opp for industrielle formål. Det dominerende stiluttrykket var en variant av nyromansk stil, med utstrakt bruk av rød, upusset tegl, med runde vindusbuer og dekorative element inspirert av prestigefylte bygningstyper som vi kjenner fra Syd­ og Mellom­Europa. Dette definerte i sum ingen enhetlig stil, men et representativt uttrykk som var lett å tilpasse til ulike formål.

Med transformatorstasjonene som bygges rundt om i Norges land like inn på 1900-tallet er det som industriarkitekturen trekkes mot nye estetiske høyder. Dette ser vi også når det kommer til bygging av kraftstasjoner, som Brekke mfl. kalte å bygge Vasskraft i arkitektonisk bunad og føyer til at kraftstasjonene høyrer til den mest ypparlege arkitekturen som vart reist i Noreg i det 20. århundre. (2003, s. 293) Prakteksemplarer er

her blant annet

TANGEN TRANFORMATORSTASJON, Drammen (1941) Tegnet av Christian Fredrik Arbo for Drammen Elektrisitetsverk. Her rendyrkes det funksjonalistiske uttrykket, med en nøktern geometrisk form bygget for å romme tekniske installasjoner. Dekorativt er bygningen helt nedstrippet. Foto: Per Otto Ruud.

Såheim kraftstasjon og nitrogenfabrikk, 1912–15, tegnet av Thorvald Astrup og Olaf Nordhagen, og Tyssedal kraftstasjon, 1906–15, av Thorvald Astrup og Victor Nordan.

Den samme arkitektoniske monumentalitet er gitt mange av transformatorstasjonene fra samme tid. Eksemplene er mange. Et viktig utgangspunkt har vi i Ankertorget transformatorstasjon i Oslo, fra 1900, tegnet av Ingvar O. Hjort. Stilmessig ligger denne tett på den nyromanske stilen som skulle dominere norsk industriarkitektur i andre halvdel av 1800-tallet og innover på 1900-tallet. Bygget, som er en tidlig representant for det som raskt skulle utvikle seg til nær sagt en egen retning innenfor industriarkitekturen, og som Sundland transformatorstasjon er en del av, er bygget i rød, upusset tegl, med vinduer i tilnærmet rundbuestil. Teglveggen har innlagt dekor i overkant av vinduene og under gesimsen. Arkitekturen bære preg av monumentalitet og status.

En noe senere transformatorstasjon, på Ris like utenfor Oslo sentrum, har et helt annet estetisk uttrykk, og låner sitt prestigefylte uttrykk fra kirkearkitekturen. Bygget ble opprinnelig satt opp rundt 1903, men utvidet og endret etter Thorvald Astrups tegninger i 1918. Bygget fikk da en tverrfløy, med et tårn der de to fløyene krysser hverandre. De smale, høye vindusåpningene, parvist gruppert, henter inspirasjon fra romansk stil. Thorvald Astrup er også arkitekten bak Skøyen transformatorstasjon, Oslo, i drift fra 1922.

Denne har enn mer stram klassisk form, med lunettevinduer i en rustisert sokkeletasje. Bygget har også et sirkulært tårn i bakkant, noe som forsterker inntrykket av en renessansepreget plassarkitektur.

Disse eksemplene kan illustrere at selv om både uttrykk og stilsammensetningene varierer, kan vi her nesten snakke om utvikling av en helt særpreget arkitekturhistorisk stilart innover på 1900-tallet, knyttet til elektrisitetens bygninger. Spørsmålet er hvorfor vi får denne særpregede arkitekturen, som også transformatorstasjonen på Sundland i Drammen er en del av?

NOEN FORUTSETNINGER FOR AT ELEKTRISITETENS BYGNINGER

KUNNE UTVIKLE SIN EGEN

ARKITEKTUR

Hva var forutsetningene for at elektrisitetens bygninger, som de transformatorstasjonene vi har sett eksempler på i denne artikkelen, kunne utvikle en så monumental arkitektur? Et forhold som kan være vel verdt å ha som bakteppe var at elektrisitet var et uttrykk for modernitet og i en tid med sterk voksende nasjonal stolthet er det rimelig å anta at det knyttet seg stor prestisje til utviklingen av elektrisitet. Vi kan anta at man ønsket at dette skulle speiles i arkitekturen. At Norge teknologisk tok del i den nye tid og hadde evne til å stå på egne ben, var rimeligvis viktig å signalisere. Ved å hente inspirasjon fra stilarter benyttet i tidligere tiders representasjonsarkitektur, kopieres stilelementer

fra arkitekturhistorien og settes sammen til storslagne bygg som i sin tur fremstår nær sagt som replika av alt fra middelalderborger til kirker og palasser. Slik bidro arkitektene til at transformatorstasjonene spesielt og elektrisitetsarkitektur generelt bokstavelig talt ble en del av den prestigetunge arkitekturen som sto så sentralt i nasjonsbyggingsprosessene ved inngangen til 1900-tallet. I boken Kulturminner i norsk kraftproduksjon vises det nettopp til hvordan arkitekturen gjenspeiler den høye prestisjen og de store investeringene som var knyttet opp til utviklingen av strømførende teknologi. (Bjørsvik (red) 2013)

Den representative arkitekturen kan vi anta at bidro til å heve prestisjen til strømførende teknologi ytterligere. Derfor ønsket en også å knytte til seg noen av de største og mest toneangivende arkitektene i samtiden.

Dernest er det rimelig å spørre om arkitekter alene hadde kompetanse tilstrekkelig til å møte de krav som utforming av høyteknologiske bygg innebar. Sannsynligvis var flere profesjoner involvert i prosessen, ikke minst ingeniører. (Stav 2010, s. 109) I Byggekunst fra 1956 skriver arkitekt Hans Dedekam Fürst i en artikkel knyttet til Sandvika transformatorstasjon at bygningen utgjør en liten del av kostnadene når en tranformatorstasjon skal bygges. Derfor, hevder Dedekam Fürst, ser vi ofte at det i eldre stasjoner brukes staselige renessansedetaljer. Dedekam Fürst viser videre til at man arkitektonisk sett står fritt. Vinduene

VEMORK KRAFTSTASJON, Rjukan (1917) Arkitekt Olaf Nordhagen. Foto: Riksantikvaren.

til koblingssalene kan man for eksempel nær sagt sette hvor som helst, gjøre dem store eller små eller helt sløyfe dem. De statiske konstruksjonene er like lite som i en kirke noen hovedsak. Selv om oppgavene er bundet av de tekniske anlegg, blir det likevel et stort spillerom, så store at en nesten får følelsen av å skulle utforme et monument. (Dedekam Fürst 1956, s. 20) Her er vi kanskje ved noe av kjernen bak å forstå hvorfor mange fasader på transformatorstasjoner bygget i årene rundt forrige århundreskifte i så stor grad fremstår så stilrene og stramme.

Gitt at fasadene i større grad var løsrevet fra de innvendige installasjonene enn det vi finner i bygg for mange andre formål, fikk arkitektene stor valgfrihet når det kom til utforming. Som Dedekam Fürst påpeker var man friere til å plassere vinduer og dekorelementer der en ønsket, uten å måtte tilpasse seg byggenes innvendige funksjoner. I tillegg snakker Dedekam Fürst om at anleggene måtte kle terrenget, hvilket kanskje kan tolkes som et uttrykk for at man fikk rimelig stor frihet til å ta hensyn til nettopp fasadeutformingen fremfor de mer indre funksjonene. Dette ga arkitektene en unik mulighet til å forme et monument og skape en harmonisk fasade. Og jo

mer iøynefallende plassering transformatorstasjonene fikk, som på Sundland i Drammen, jo viktigere må vi anta at den estetiske utformingen av fasaden må ha vært.

NORSK HYDRO

For å sikre seg at energiproduksjon, transformering og fordeling av energi ble satt inn i denne arkitektonisk representative rammen, stilte, ifølge Brekke mfl., store oppdragsgivere som eksempelvis Norsk Hydro store krav til arkitektonisk kvalitet. (Brekke mfl. 2003, s. 293). De var derfor meget bevisst sine valg av arkitekter. Slikt sett kan kanskje valget av Christian Fredrik Arbo for utforming av transformatorstasjonen på Gulskogen ha vært et dristig valg. Arbo hadde bare få år i forveien, 1909, etablert seg med egen arkitektpraksis i Drammen. På den andre siden var han uteksaminert ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm i 1901, og hadde deretter hatt praksis hos den anerkjente svenske arkitekten Lars Israel Wahlman. Arbo hadde dessuten mottatt flere reisestipender og vært på studiereiser blant annet til Frankrike og Italia.

Hvilket mandat Arbo fikk ved utformingen av fasaden på Gulskogen er ukjent. Det er imidlertid nærliggende å anta at

det var ønskelig med en monumental fasade. Kaster vi et blikk på den samtidige Vemork kraftstasjon på Rjukan, var det et uttalt ønske av direktøren Sam Eyde når han valgte den unge arkitekten Olaf Nordhagen, at anlegget skulle være monumentalt. (Brekke mfl. 2003, s 294) Vemork kraftstasjon er da også bygget i naturstein, med høye vinduer og symboltungt utstyrt med dekorelementer inspirert av romansk og gotisk kirkearkitektur.

NYE ARKITEKTONISKE TRENDER INNHENTER ELEKTRISITETENS BYGNINGER

Utover på 1900-tallet begynner nye tanker og ideer rundt arkitektur og funksjon å bre om seg. Ideen om at form skulle følge funksjon skulle bli en grunntese innenfor den tyske designskolen Bauhaus fra 1919. Dette bygde blant annet på tanker om arkitektur båret frem av Louis Sullivan i hans artikkel The tall office building artistically considered som kom ut i 1896. (Leslie 2010) Innenfor funksjonalismen argumenteres det for en enkel og geometrisk utformet arkitektur, tilpasset byggets funksjon. Ornamentering av representative offentlige bygg ble i stor grad forlatt. De nye ideene om arkitektur skulle også fanges opp av arkitekter som

TYSSEDAL KRAFTSTASJON (1906­15) Arkitekt Thorvald Astrup og arkitekt Victor Nordan. Foto: Riksantikvaren

allerede i flere tiår hadde arbeidet med utgangspunkt i mer historiske stiluttrykk. Christian Fredrik Arbo var intet unntak. Hans søken etter nye former, i pakt med tiden kan vi med all tydelighet lese nettopp når det kommer til utforming av bygg som skal huse tekniske installasjoner. I en slags overgangsfase er imidlertid Arbo innom en mer Art Deco tradisjon, slik vi ser det i Rundtom fordelingsstasjon i Drammen fra 1932. Denne kjennetegnes av flere ytre dekorative elementer, som de horisontale tegllistene og ikke minst de rombemønstrede ventilasjonsåpningene i overkant. Inngangsdøren er også kostelig utstyrt med en kobberkledd dobbeltdør, med byvåpen og byggeår dekorativt utført på hvert sitt dørblad.

Når vi kommer mot krigsårene har Arbo helt forlatt de dekorative elementene, noe vi ser i Tangen tranformatorstasjon, Drammen. Bygget er gitt en geometrisk form hvis funksjon er å romme de tekniske installasjonene. Dette er utført på en nøktern måte. Veien er lang stilmessig fra den empireinspirerte transformatorstasjonen på Sundland ved Gulskogen til denne dekorativt nedstrippede bygningskroppen.

Arkitekt Arbos tre bygg med formål å huse elektriske installasjoner, Sundland, Rundtom og Tangen er en spennende

illustrasjon på den stilistiske utvikling transformatorstasjonenes gjennomgikk de første tiårene av 1900-tallet. Interessant nok ligger de med få kilometers avstand på Drammens sørside.

VEIEN VIDERE FOR DE MONUMENTALE ANLEGGENE – KULTURVERDIER

Skjebnen til den særpregede transformatorstasjonen på Sundland, ved Gulskogen i Drammen er ikke avgjort. Glitre Energi Nett vil bygge en ny og har søkt Norges vassdrags­ og energidirektorat (NVE ) om konsesjon til dette. Disse sakene ligger utenfor de kommunale reguleringsplanene og dertil politisk behandling. Kommunen har kun uttalerett. Riksantikvaren satte imidlertid allerede i 1994 et fokus på tekniske kulturminner med sin verneplan for tekniske og industrielle anlegg, der sektorenes ansvar for å ta vare på sine kulturminner og behandle dem etter faglige retningslinjer, ble understreket. NVEs Museumsordning har med utarbeidelsen av fire temaplaner dessuten lagt et grunnlag for en nasjonal oversikt over viktige kulturminner innenfor vassdrags- og energisektoren. Dette omfatter områdene kraftproduksjon, kraftoverføring, damanlegg og vassdragstekniske kulturminner. Målet er å gi både NVE og Riksantikvaren

Vil du jobbe som snekker midt i verdensarven?

Er du handverker med interesse for kulturhistoriske bygninger og bygningsdetaljer? Da vil vi gjerne ha deg med på laget!

Rørosmuseet har 2 ledige 100% faste stillinger som snekkere på vårt Antikvariske Verksted.

Les mer og søk på Rorosmuseet.no/ledig-stilling

samt energibransjen et bedre grunnlag for å vurdere anleggenes kulturhistoriske verdi (NVE 2015, s.6). Så gjenstår det å se hva som blir skjebnen videre for Sundland transformatorstasjon i Drammen.

Litteratur

Bjørsvik, E., Nynäs, H & Faugli, P.E. (red.) (2013) Kulturminner i norsk kraftproduksjon. Sluttrapport. NVE-rapport nr. 52 – 2013.

Brekke, N.G., Nordhagen, P.J. og Lexau, S.S. (2003) Norsk arkitekturhistorie. Frå steinalder til det 21. århundret. Det norske samlaget.

Dedekam Fürst, H. (1956) Sandvika transformatorstasjon Byggekunst, tillegget.

Hvattum, M. (2014) Heinrich Ernst Schirmer. Kosmopolittenes arkitekt. Oslo: Pax Forlag.

Leslie, T. (2010) Dankmar Adler´s Response to Louis Sullivan´s «The Tall Office Building Artistically Considered». Architectyre and «Four Causes». Journal of Architectua Education, Vol 64, no. 1, ss.83–93.

NVE (2015) FoU­forprosjekt 80100: Sektorens kulturminner – bevaring som arkivverdig materiale. Metodeutvikling og etablering av god praksis. Sluttrapport 132, 2015.

Stav, I.E (2010) Elektrisitetens hus, en arkitekturhistorie I Riibe, S og Weyergang­Nielsen, H. (2010) Kraftoverføringens kulturminner. NVE-rapport nr. 17, 2010., ss. 107–142.

Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.

Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

Postboks 24, 1300 Sandvika

Telefon: 417 99 417

Epost fagansvarlig kulturminner: Astrid.Storoy@asplanviak.no

Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

KUNST, RUINER OG BOBLENDE DRIKKE

Endelig kan vi møtes igjen, og stå tettpakket med bobler i glasset og feire livet og kunsten! Det gjorde vi da også til gangs da utstillingen Anine Hansen – Gjestekunstner Tautra/ Munkeby 2021 åpnet palmehelgen på Klostergården på Tautra.

Både lokale og tilreisende var kommet til utstillingsåpning og fikk i tillegg til boblende drikke oppleve Hansens grafiske tolkninger av ruinenes mangfoldige historie. I 2021 ble Hansen som andre kunstner invitert til gjesteopphold ved Fortidsminneforeningens eiendommer i Trøndelag, også Hansen valgte seg oppholdt ved ruinene etter cisterciensermunkene på Tautra og Munkeby.

For Fortidsminneforeningen er gjesteoppholdet en mulighet til å vise frem våre eiendommer på en ny måte og nå ut til nye grupper mennesker. Kulturminner tilhører fellesskapet, og som eiere av noen av disse er det vårt ansvar å synliggjøre og skape engasjement, slik at vi er flere som bryr oss og ønsker å bidra til å ta vare på dem, og ikke minst bruke dem og la dem være en fortsatt aktiv del av historien. Gjennom samarbeid med kunstnere får vi nye tolkninger og tverrfaglige kunstuttrykk som bidrar til å spre kunnskap og bevaringsverdier ut til flere lag av befolkningen.

EN NY VERDEN ÅPNER SEG

Gjesteoppholdsordningen ble etablert i forbindelse med Fortidsminneforeningens 175­årsjubileum i 2019 og er finansiert av Kulturrådet. Samarbeidet med jazzkomponist Maren M. Selvaag gav mersmak og vi er glade for at Kulturrådet også så verdien av ordningen, og gav ny støtte til opphold i 2021. Samme år la Selvaag ut på turne med Den kulturelle skolesekken i deler av Trøndelag. Gjennom forestillingen Bare være har hundrevis av ungdommer fått ta del i musikken og opplevelsene fra Selvaags gjesteopphold i 2019. På denne måten gir vi barn og unge muligheten til å la seg inspirere og ta del i vår felles kulturarv.

TRØNDELAG

Vi har med gjesteoppholdet helt bevisst satset på unge stemmer i kunsten, som med opphold ved våre eiendommer kan bli inspirert til å tolke og skape nye kunstuttrykk med kjerne i kulturarven, og samtidig bidra til å åpne opp for områder de ellers kanskje ikke ville utforsket. Hansen forteller at hun alltid har vært fascinert av gamle bygg og historien de innehar, men har tidligere ikke kunne gått i dybden av det på den måten som gjesteoppholdet tillot: - Som et kreativt utøvende vesen bearbeider jeg best innrykk og lærdom gjennom å visualisere det, noe dette oppholdet har gitt meg både tid og ro til å gjøre. Jeg har fått utforsket tematikk som jeg vanligvis ikke er innom i arbeidet mitt, og føler at en ny verden har åpnet seg opp for meg, sier Hansen.

UNIKE

TRYKK MED LANGE TRADISJONER

Anine Hansen er en ung og prisbelønnet grafiker med base i Trøndelag. Hun har tidligere blant annet samarbeidet med det innovative bevaringsprosjektet SKOLO på

tekst: Merethe Skjelfjord Kristiansen, daglig leder Fortidsminneforeningen Den trønderske avdeling.

Tautra i Trøndelag

Trondheim

Helgenlandskysten, hvor hun laget motiv med inspirasjon fra kystlivet.

Hansen benytter de tradisjonelle teknikkene linosnitt og collografi. Etter å ha rentegnet motivene, skjærer hun dem ut av plater med små spesialverktøy, ruller på trykksverte og tar avtrykk gjennom en trykkpresse. Alt arbeidet gjøres for hånd og resultatet blir en serie trykk i begrenset opplag hvor hvert enkelt kunstverk har sine egne kjennetegn og små variasjoner. Hansens uttrykk er lekende og utforskende, og flere motiv har en surrealistisk undertone med rom for ulike opplevelser. - Målet med verkene har vært å framprovosere i observatøren en undring over opprinnelsen til disse stedene og en glede over at de fremdeles kan besøkes, sier Hansen.

Bildene i utstillingen viser Hansens fascinasjon for ruinene og historier

KUNSTNEREN ANINE HANSEN i konsentrasjon over et arbeide hun jobber med i klosterruinen på Tautra.

Foto: Merethe Skjelfjord Kristiansen

GJESTEKUNSTNER ANINE

HANSEN ble tatt vel imot på Tautra/Munkeby som åpnet palmehelgen på Klostergården på Tautra.

Foto: Merethe Skjelfjord Kristiansen

knyttet til munkene, og de tradisjonene og nyvinningene de tok med seg dit de reiste. Utstillingen bør oppleves, og med sin plassering på Klostergården på Tautra, kun et steinkast unna de vakre klosterruinene er den et selvsagt besøksmål for norgesferien! Klostergården tilbyr overnatting i historiske omgivelser og har kafé og restaurant med gode retter basert på lokale råvarer, dessuten brygger de sitt eget øl. Samarbeidet med Klostergården og Munkeby Herberge er en berikelse ved prosjektet, som gir oss en større nærhet og tilhørighet til bygdene hvor eiendommene våre ligger.

Det er inspirerende å se hvordan unge kunstnere finner ro og inspirasjon til nye kunstuttrykk ved opphold ved eiendommene våre. Både Anine og Maren har særegne kunstneriske uttrykk som gjennom gjesteopphold har satt sine egne spor og som nå er en del av den rike historien til eiendommene.

Utstillingen er åpen i Klostergårdens åpningstider, daglig mellom kl. 11 og 18 og blir stående ut september måned.

LISTA ER NOE FOR SEG SELV

MED SPOR ETTER SÆREGEN BYGNINGSARV

Ankommer du Vanse sentrum på Lista er sannsynligheten stor for at du vil rynke på øyenbrynene og dra på smilebåndene. For dette tettstedet i Farsund kommune, helt vest i Agder, er ikke helt som andre.

tekst: Siv Ringdal

Riktignok er det en god del å dra kjensel på, som rutebilstasjonen fra 1960-årene. Den er umiskjennelig lik dem du finner i Arendal, Førde og Kristiansund. Men i Vanse har rutebilstasjonen og resten av sentrum fått en annen innpakning de siste

par tiårene. I Vanse heter rutebilstasjonen Central Station. Og den er pyntet med amerikanske flagg, Frihetsgudinnen og en Elvis i lakserød Cadillac. I Vanse finner du butikken Trunken, Larsens Bakery og et offentlig toalett utformet som en amerikansk saloon. Alt sammen sentrert rundt

Brooklyn Square. En adresse like reell som Olav Selvaags vei noen hundre meter bortenfor. Bare sjekk selv på 1881. I Vanse finner du subwayskilt fra New York og en miniatyrutgave av Brooklyn Bridge. Den buer seg pent over Vansebekken som renner gjennom sentrum.

Kristiansand

AGDER Lista i Farsund kommune

I det flate landskapet som breier seg ut idet du forlater Vanse sentrum i retning Lista Fyr, har hjemvendte emigranter –norskamerikanerne – levd sine stillferdige liv på store deler av 1900-tallet. Fram til de siste par tiårene har de hatt dollarglis i garasjene, potteplanter i bayvinduene og inntatt middagen ved sine amerikanske kjøkkenmøbler.1 Men mens Vanse sentrum har blitt stadig mer amerikansk, har siste generasjonen norskamerikanere på Lista blitt gamle. Den hverdagslige

amerikakulturen er på hell, og det samme er flere av de materielle sporene disse norskamerikanerne en gang satte i landskapet på Lista.

I denne artikkelen vil jeg vise noen eksempler på hvordan den tette kontakten mellom Lista og Amerika satte sitt preg på landskapet og kulturen på halvøya på 1900-tallet. Hvordan påvirket listalendingenes pendling over Atlanteren hverdagslivet og boforholdene? Og hva skjer med de materielle sporene etter

1 Ringdal, Siv 2002. Det amerikanske Lista. Med 110 volt i huset. Oslo, Pax forlag.

amerikakontakten når de som en gang brakte dem med seg forsvinner?

TUR­RETUR LISTA­NEW YORK

På store deler av 1900-tallet spilte Amerika – i dette tilfellet brukt som benevnelse for USA – en viktig rolle i listalendingenes hverdagsliv. Fra 1890 og fram til midten av 1960-årene hadde

ALFRED VERE var en av mange listalendinger som bodde og arbeidet i Brooklyn en periode av livet. På fotografiet, som er tatt rundt 1910, er han avbildet utenfor kafeen han drev sammen med en venn hjemmefra. Fotograf ukjent. Foto i privat eie.

DA ALFRED VERE vendte tilbake til Lista bygget han nytt hus etter amerikanske forbilder. Alfred lot seg inspirere av Sears, Roebuck og Haltons ferdighuskatalog fra 1926, hvor husmodellen The Hathaway, sto avbildet. Fotograf ukjent. Foto i privat eie.

Lista den mest omfattende utvandringen sett i forhold til folketallet i hele landet.2

I 1910 hadde en fjerdedel av befolkningen på halvøya vært i Amerika eller var der fremdeles, i 1920 gjaldt dette en tredjedel av befolkningen.3 Men også i etterkrigsårene emigrerte svært mange fra Lista til

Amerika, helt fram til strengere innvandringslover i USA og bedre muligheter for arbeid og inntekt hjemme gradvis svekket strømmen over Atlanterhavet fra midten av 1960-tallet og framover.4

Storparten av dem som forlot Lista til fordel for Amerika endte opp i Brooklyn,

2 Statistisk Sentralbyrå. Ekteskap, fødsler og vandringer i Norge 1856–1960. Samfunnsøkonomiske studier 13/1965.

New York. Der hadde det siden slutten av 1800-tallet vokst fram et stort, norsk miljø. Dette hadde i utgangspunktet tilknytning til sjøfarten, men utover på 1900-tallet bosatte også stadig flere norske kvinner seg der, og mange menn valgte arbeid på land framfor skipsfarten. Mens mange kvinner

3 Rudjord, Kåre 1987. Listaboka IV. Bygdehistorie. Fra formannskapslov til kommunesammenslåing. Farsund kommune, s. 294.

4 Ringdal 2002, s. 257.

I ETTERKRIGSÅRENE var forstedene utenfor New York i sterk vekst. Mange menn fra Lista var med å føre opp eneboliger som dem på fotografiet fra 1950-tallet. Fotograf ukjent. Foto i privat eie.

LISTALENDINGENE som bosatte seg i Brooklyn i årene etter andre verdenskrig ankom et forbrukssamfunn i sterk vekst med mange teknologiske nyvinninger til hus og hjem. Mange tok deler av dette med seg tilbake da de vendte tilbake til hjembygda. På fotografiet ser vi en gjeng listalendinger i 86th street i Bay Ridge i siste halvdel av 1950-årene.

Fotograf ukjent. Foto i privat eie.

MANGE MENN FRA LISTA valgte å arbeide i bygningsbransjen i Amerika. På fotografiet ser vi byggearbeider i New York i siste halvdel av 1950-årene. Fotograf ukjent. Foto i privat eie.

AMERIKAHUS med innebygd garasje, panoramavindu og fargelagte eternittplater. Hustypen ble kalt «minimal traditional» i USA og var en av de vanligste hustypene i de første par tiårene etter andre verdenskrig. Huset på bildet er en av flere varianter som ble bygd på grunnlag av en amerikansk hustegning som kom til bygda i slutten av 1950-årene. Foto: Thomas Overvaag

tok huspost, arbeidet på systuer, fabrikk eller i ulike sørvisnæringer, gikk stadig flere av miljøets mannlige beboere inn i bygningsbransjen. Flere var med under byggingen av New Yorks skyskrapere og broer, andre førte opp eneboliger i de voksende forstedene utenfor metropolen. I 1940 holdt nærmere 60 000 første- og andregenerasjonsnordmenn til i New York, en stor andel av dem i det norske miljøet i Brooklyn. I området Bay Ridge fantes det

på denne tiden nærmere 30 norske kirkesamfunn og menigheter, norsk skiforening og fotballklubb, norske kafeer, bakerier, delikatesseforretninger og bokhandler.5

ARBEID OG OPPLEVELSER

På Lista ble kontakten med Amerika en innarbeidet del av befolkningens levesett. Ungdom dro dit for arbeid og opplevelser, og mange gifte menn pendlet til jobb i New York mens familien var igjen i Norge. Ofte

5 Ringdal, Siv 2007. Lapskaus Boulevard. Et gjensyn med det norske Brooklyn. Oslo, Golden Slippers. 6 Ringdal 2002.

fulgte migrasjonsmønsteret listalendingenes livssyklus. De fleste var i slutten av tenårene eller tidlig i 20-årene første gang de tok turen til Brooklyn. Mange møtte sin livsledsager i det norske innvandrermiljøet der, som oftest noen fra hjembygda eller et annet sted i Norge. Kanskje møttes de på dans eller på et sosialt arrangement i en av de norske kirkene. Etter å ha stiftet familie forteller mange at de måtte ta et vanskelig valg. Skulle de bli i Amerika og la barna vokse opp der, eller skulle de reise hjem igjen? Flere valgte å vende tilbake til Norge, gjerne før barna skulle begynne på skolen. Og med kone og barn trygt plassert i et nyoppført hus i hjembygda, fortsatte mange gifte menn å pendle til Amerika på arbeid. Penger, amerikapakker og brev ble sendt hjem, og så kom gjerne far hjem noen måneder med to-tre års mellomrom. En kan godt si at utvandrerne fra Lista tok med seg sjøfolkenes mentalitet da de utvandret. Som sjøfolkene skulle de ta seg en tur. De skulle over og tjene penger for så å vende tilbake. På den måten kan utvandringen fra Lista like mye karakteriseres som arbeidsvandringer.6

MASSEKULTURENS

Den tette kontakten med USA satte sitt preg på Lista. På familielivet, på hva

AMBASSADØRER

Lie.

SPLIT­LEVEL­HUS PÅ LISTA oppført av hjemvendte norskamerikanere på slutten av 1950-tallet. Foto: Thomas Overvaag Lie.

folk livnærte seg av, på tankesett og mentalitet, på matkultur og språk. Barna til de hjemvendte norskamerikanerne het Nancy, Clifford, Lloyd og Janet, og uttrykk som «å tørne på lyset», «even det» og «trunken på bilen» fant plass i den lokale dialekten. I noen hjem serverte husmødre turkey på amerikansk vis eller Lemon Merengue Pie som mor eller tante hadde lært da hun arbeidet i huspost i New York.7 Barna tygget Juicy Fruit de hadde fått i pakker fra slekt og kjente i Amerika, iført pent brukte kjoler og nylonskjorter som hadde kommet i de samme forsendelsene. Amerika satte også sitt preg på den materielle kulturen og landskapet. Når folk vendte tilbake til Lista etter noen år i USA, kom de sjelden tomhendte hjem igjen. Mange hadde store flyttelass med tilbake, gjerne på 8–10 tonn. Kasser og kontainere ble fylt med ting de hadde anskaffet i løpet av årene i USA. Det var gjenstander med affeksjonsverdi og minner fra viktige år i familienes liv. Men mange kjøpte også inn store mengder nytt utstyr beregnet på det nye livet i Norge. Tidlig på 1900-tallet kom de hjemvendte emigrantene ofte tilbake med gjenstander som skulle fylle bestestua; lamper, grammofoner, salongmøbler og masseprodusert pressglass. De som kom tilbake fra Amerika på 1950- og 1960-tallet hadde som oftest heller flyttelasset fylt med moderne nyheter til

kjøkken og bad. Flere hadde reist fra et barndomshjem på Lista uten innlagt vann og bad. Når de nå vendte tilbake, investerte de i moderne komfort. Pastellfargede, amerikanske badekar og toaletter, tykke Cannon­håndklær, fliser, dusjforheng, mixmastere og kjøleskap ble nå en del av deres nye liv på Lista.8

KJØKKENMØBLER

En av de vanligste gjenstandene å ta med

Pax Forlag. 8 Ringdal 2002, s. 131–166.

tilbake til Agder i etterkrigsårene var amerikanske kjøkkenmøbler. I 1950-årene fikk de sin karakteristiske form – glade, moderne og aerodynamiske – med feite kromkanter, mønstrete topplater, og polstrede stoler med trekk i fargerik vinyl. De amerikanske kjøkkenmøblene skilte seg fra de spinklere stålrørsmøblene som kom i produksjon i Norge på samme tid. De var et typisk eksempel på det designhistorikeren Thomas Hine har omtalt som

7 Ringdal, Siv 2018. På høye hæler i Amerika. Unge Agder-kvinner i etterkrigsårenes New York. Oslo,

NORSKAMERIKANERNE KOM TILBAKE TIL LISTA og førte opp hus i amerikansk stil, med andre materialer og andre løsninger. På bildet ser vi et amerikahus på Lista fra slutten av 1960-tallet. Fotograf ukjent. Foto i privat eie.

SCREENDØRA, den amerikanske dørtypen i aluminium som man har utenpå inngangsdøra, hvor glasset byttes ut med netting sommertid, er synlige på flere hus på Lista. De sier noe om eiernes relasjon til Amerika. Foto: Marte Kopperud.

populuxe; fremskrittsoptimistisk, populær, masseprodusert luksus for alle.9

I løpet av årene i Amerika, hadde migrantene fra Lista tilegnet seg et moderne forbruksmønster hvor det var sentralt å uttrykke individualitet gjennom konsum. Ved å ta kjøkkenmøblene med på flyttelasset hjem kunne de uttrykke sin individuelle stil. Samtidig signaliserte møblene at de hadde vært i Amerika. De hjemvendte emigrantene ble massekulturens ambassadører i hjembygdene sine, i ei tid hvor valgfriheten og vareutvalget la begrensninger for det samme hjemme.

AMERIKAHUSENE

I landskapet på Lista vokste det også fram en særegen, norskamerikansk byggeskikk. Mange menn hadde arbeidet som snekkere i Amerika. De hadde vært framere, sheetere, floorleggere eller de hadde arbeidet med constrution. De fleste hadde ikke noe særlig erfaring fra bygningsbransjen hjemmefra, så de lærte håndverket på amerikansk vis, og med amerikanske mål og materialer. De som hadde arbeidet innenfor construction hadde jobbet med å føre opp store bygningsmessige konstruksjoner, enten det var skyskrapere på Manhattan, broer eller flyplasser. Framerne, sheeterne og floorleggerne hadde derimot vært med å føre opp eneboliger i forstedene som utviklet seg i rekordfart i områdene i nærheten av New York; på Staten Island, Long Island, i New Jersey og Upstate New York. Snekkerne fra Lista tok ideene fra den amerikanske bygningsbransjen med seg tilbake til halvøya. Noen tilførte amerikanske elementer på mer tradisjonelle listahus, for eksempel i form av små kvister, såkalte doghouses, søyler eller et innglasset inngangsparti. Andre hadde amerikanske hustegninger, blueprints, med seg i kofferten, og førte opp sine nye hjem i amerikansk stil. Disse husene gikk på folkemunne under benevnelsen amerikahus.

førte norskamerikanerne opp de første husene i bygda med skjult strømanlegg, små kvister og glasskledte verandaer. Det var også populært å bruke skifer på de amerikanskinspirerte husene på begynnelsen av 1900-tallet. Enten bare på taket, men også vegger kunne kles med dette

små, amerikanske forstadstomter. I stedet bygde man i høyden, og kunne gjerne ha sju halve etasjer. Det ble bygd flere slike split-level-hus på Lista.

Selv om de hjemvendte norskamerikanerne ønsket å bygge hus som liknet på dem de hadde vært med å føre opp i USA, fikk likevel de lokale amerikahusene på Lista et særegent uttrykk. Både materialtilgang, klima og andre hensyn gjorde at de måtte justeres. Et godt eksempel på det er norskamerikaneren som kom tilbake til Lista på 1920-tallet og bygde en kopi av et ferdighus han hadde sett i Sears, Roebuck og Haltons ferdighuskatalog fra 1926. På Lista fantes jo ikke byggepakken for å lage huset, og alle delene, måtte dermed bestilles og tilpasses slik at det skulle ligne på huset fra ferdighuskatalogen. Den åpne poachen ble også glasset inn, noe som var mer praktisk i klimaet på Lista.10

DET AMERIKANSKE LISTA – HVA NÅ

AMERIKANSKE KJØKKENMØBLER var populære å ta med seg fra Amerika i etterkrigsårene. Reklame fra Sears, Roebuck og Haltons katalog fra 1962.

materialet. Såpass utbredt var dette at på naboøya Hidra, litt lenger vest, ble det sagt at dersom mennene der skulle besøke kvinnfolkene på Lista, da lønte det seg å gå til husene med skifer på taket. For da kunne de være sikre på at mannen var i Amerika.

Det ble bygget amerikahus på Lista på store deler av 1900-tallet. Hvordan de så ut og hva som skilte dem fra byggeskikken ellers, endret seg over tid. I 1920-årene

9 Hine, Thomas 1987. Populuxe. New York, Bloomsbury. 10 Ringdal 2002, s. 131–166.

I tiårene etter andre verdenskrig var det nye arkitektoniske forbilder fra Amerika som inspirerte snekkerne som returnerte til Agder. 1950- og 1960-årenes amerikahus hadde innebygde garasjer, synlig pipeløp langs gavlveggen og bayvindu, en annen benevnelse for panoramavindu. De hadde også gjerne en kombinasjon av materialer for å skape kontrast, som teglstegn og tre eller farget eternitt. Noen av disse hustypene hadde liten flate for å kunne passe på

Dersom man tar seg en kjøretur på Lista er det fremdeles mulig å se flere materielle spor etter amerikakontakten i landskapet. Man kan se screendører på flere hus – disse amerikanske aluminiumsdørene man har fluenetting i om sommeren og glass i om vinteren – og som på mange måter er en markør på beboernes tilknytning til Amerika. Man kan se bayvinduer og split-level-hus. Men sporene etter amerikakontakten er ikke like overtydelige som det Amerika man møter i Vanse. Og stadig flere av dem er dessverre også i ferd med å gå tapt. I dag er siste generasjon norskamerikanere på Lista gamle. De som dro til Junaiten i 1950-årene og vendte tilbake på 1960- og 1970-tallet. Når nye eiere tar over husene og ønsker seg dagens moderne komfort, blir de rosa badekarene og toalettene, den moderne kjøkkeninnredningen, bayvinduene og den utvendige pipa ofte byttet ut. Til tross for en stadig sterkere stolthet rundt det særegne forholdet til Amerika på Lista, er det fremdeles et stykke igjen å gå for å skape en bevissthet om å ta vare på denne viktige lokale og regionale bygningsarven.

ENGASJERTE EIERE ER NØKKELENTIL

GODT KULTURMINNEVERN

ILDSJELER REDDER VÆREIERBOLIG

Historien om Langaasgården i Sund er historien om fiskets betydning for lokalsamfunnene langs kysten, om fordeling av ressurser nasjonalt og lokalt, om oppgangstider, nedgangstider – og nye tider. Væreierboligen er av det heldige slaget. Takket være ildsjeler er dette blitt en solskinnshistorie, og et enestående eksempel på hvordan engasjerte eiere med mot og vilje er nøkkelen til godt kulturminnevern.

tekst: Gunnhild Ryen

SENTRALT I TETTSTEDET SUND finner vi den en gang så stolte væreierboligen. Kulturarv Lofoten AS kjøpte gården på slutten av 2015. Nå er engasjere eiere i gang med å føre bygningen tilbake til sin fordums glans. Her er arbeidet i gang på taket.

NORDLAND

Tettstedet og fiskeværet Sund ligger i Flakstad kommune på vestsiden av Lofoten. Fiskeværet regnes som et av Lofotens eldste, med gode havneforhold og kort vei til fiskefeltene i Vestfjorden. Sentralt i tettstedet finner vi den en gang så stolte væreierboligen – også kalt Langaasgården. Huset ligger helt inntil veien, og har i mange tiår minnet folk om at tidens tann ubønnhørlig setter sine spor. Væreierboligen har vært igjennom en tøff periode. Den ble kalt en skamplett for stedet, og foreslått brent ned. Etter 30 år med arbeid for å sikre bygget uten resultater hadde også Nordland fylkeskommune gitt opp håpet. Men på ett tidspunkt snudde vinden. Vendepunktet kom da det nystartede selskapet Kulturarv Lofoten AS kjøpte

gården på slutten av 2015. Målet med etableringen var ene og alene å redde væreierboligen fra videre forfall. Engasjementet vitner om at Langaasgården er en viktig identitetsbærer i Sund i dag. Årsaken ligger i gårdens rolle i utviklingen av lokalsamfunnet de siste århundrene. En historie formet av internasjonal handel, nasjonale reguleringer og lokale personligheter.

INTERNASJONALE OG NASJONALE REGULERINGER: VÆREIERSYSTEMET Eksport av (tørr)fisk har hatt stor betydning for norsk økonomi og nasjonsbygging. Fram til omtrent 1800 hadde fiskeværene liten helårsbosetning, og fiskerbonden med sin kombinasjonsdrift hadde bedre tider enn den rene fiskeren. Men etter hvert samlet det seg mye makt, ressurser og aktivitet i

På bildet fra venstre: Anne Sofie Nilsen, Ida-Mari Bjørndal Tuven, Ole Ugland (kursholder), Terje Mørkved og Espen Vang. Foto: Eivind Bjørndal

Sund i Lofoten

Bodø

OPPRINNELIG TILSTAND UTVENDIG, før istandsetting.

Foto: Kulturarv Lofoten AS

Foto: Kathinka Magnus

fiskeværene. På slutten av 1700 ­ tidlig 1800 ­ tall ble det delt ut privilegier knyttet til blant annet gjestgiveri og regulering av levering av fisk. Dette bidro til at handelsmennene styrket sin posisjon. Når kongen i 1821 solgte unna gods, var det disse handelsmennene som hadde økonomiske muskler nok til å kjøpe. Væreiersystemet vokste frem.

Væreierne ble bindeleddet mellom fiskerne og handelsmennene i Bergen. Deres handelsvirksomhet var omfattende og inkluderte alt fra fiskeoppkjøp, gjestgiveri, gårdsbruk, kremmerhandel, pengeutlån og utleie av rorbuer. Væreierne var mektige menn med store formuer. Med sin sentrale plassering og ofte ruvende størrelse ble væreierboligene symboler på dette. En rolle de fortsatt har mange steder.

Væreiersystemet skulle vise seg å stå spesielt sterkt vest i Lofoten. Det fortsatte å spille en viktig rolle i samfunnet også etter at handelsprivilegiene var inndratt, og endringer i lovverket gav den enkelte fisker større frihet og selvstendighet. Dette var tilfellet for Johan Martin Langaas som i 1905 kjøpte det som nå kalles Langaasgården. Han hadde kontroll over fiskeværet og hadde langt på vei monopol innen lokal handel og næringsliv. Noe av årsaken til at systemet stod så sterkt kan være at Sund lenge hadde vært et sted av en viss størrelse og med økonomisk betydning. I tillegg stod væreieren veldig sterkt i Sund allerede fra slutten av 1700-tallet. Daværende væreier i Sund, Lorents Christopher Sverdrup, fikk gjestgiveribevilgning allerede i 1771. Fordelingen av ressurser og makt var historisk sett godt forankret i dette lokalsamfunnet.

I dag er engasjerte eiere, som ivaretar sine kulturminner og formidler deres historier, helt avgjørende for at denne historien forblir en del

DET UTVENDIGE ARBEIDET er godt i gang.

Foto: Kulturarv Lofoten AS

DE NYE EIERNE av væreiergården er fulle av pågangsmot, og det er nødvendig når man ser hvordan det så ut ved overtakelse. Foto: Kulturarv Lofoten AS

av stedets identitet, tradisjon og felles kunnskap.

STORE PERSONLIGHETER: «EN FREMSYNT OG VIRKELYSTEN MANN»

Johan Martin Langaas beskrives som «en meget fremsynt og virkelysten mann»

(Gjertsen Georg 1949). I 1907 sørget han blant annet for at Sund fikk den første dampskipskaien i Lofoten, utenom Svolvær. Dette var svært viktig for å sikre inntekter, investeringer og heve fiskeværets status. Det som imidlertid har gjort han mest kjent er at han var den første nordnorske fiskeoppkjøper som begynte å eksportere tørrfisk direkte til utlandet.

Før fisken ble solgt var det nødvendig å sortere etter kvalitet. Dette ble gjort av spesielle tørrfiskvrakere ansatt hos oppkjøpere i Bergen. Disse hadde nærmest monopol på denne kunnskapen, og for Langaas må dette ha vært en betydelig hemsko. Han hentet derfor en vraker til Sund, som igjen lærte opp lokale vrakere. Slik kunne han handle direkte med utlandet. Han var til og med på reiser til Italia for å pleie sine forretningsforbindelser, og han hadde tydelig ambisjoner for sønnen som ble sendt sørover for å bli kjent med forholdene.

Men glanstiden kunne ikke vare evig, verken for væreierne eller selvstendige fiskere. I dag er igjen ressursene samlet på færre hender. Sterkere sentralisering gjør imidlertid at dette i langt mindre grad er direkte synlig i lokalsamfunnene rundt omkring.

NYE TIDER: BETYDNINGEN AV

Å LØFTE I FELLESSKAP

Da Kulturarv Lofoten AS kjøpe Langaasgården i 2015 hadde den stått tom siden

tidlig på 1990-tallet. Lite hadde skjedd og forfallet hadde kommet lagt. Det var særlig utvendig kledning, deler av tømmer og tak som var i dårlig forfatning. Fortsatt fantes det originale vinduer, tapeter og inventar i huset, og i enkelte rom hang familiebildene på veggene. Husets historie var åpenbar, ikke kledt inn i med plater, gips eller gjemt bak to-lags isolerglass. Selv om forfallet hadde kommet langt, kan dette på mange måter ha reddet huset.

Historien har en tendens til å gjenta seg, og Johan Martin Langaas er ikke den eneste fremsynte, og virkelystne eieren av væreiergården. Kun noen uker etter kjøpet av gården var 10 ildsjeler på plass for å sikre bygningen. Fra 2017 har

dugnadsgjengen jobbet med tak og fasade – de viktigste elementene for å få et tett bygg. Ellers har de et langsiktig perspektiv, og deler prosjektet opp i mindre og mer håndterbare deler både arbeidsmessig og økonomisk. På store prosjekter viser dette seg ofte å være en fornuftig tilnærming. Avslutning av delprosjekter synliggjør fremgangen, og det kan gi en dugnadsgjeng fornyet pågangsmot.

Et annet viktig faktor for å holde pågangsmotet oppe er støtte fra lokale, regionale og nasjonale aktører. Kulturarv Lofoten sitt arbeid er blitt godt mottatt i lokalt, og faller naturlig inn under kommunens stedsutviklingsprosjekt, og dens mål om å bygge opp reiselivet i kommunen. Dugnadsgjengen opplever også god støtte i fagmiljøene, og i viktige støttespillere som Nordland fylkeskommune i tillegg til Kulturminnefondet som støtteordning. Dette er avgjørende for å sikre god kvalitet på arbeidet. For å ivareta det unike og opprinnelige ved bygningen trengs kompetanse på tradisjonell materialbruk, håndverksteknikk og evnen til å finne gode løsninger på det som kan føles som uoverkommelige utfordringer.

Reiseliv – og opplevelsesnæringen i nord har fått et kraftig løft de siste årene. Turister fra hele verden søker det ekte og tradisjonelle. Væreiergårdens autentisitet kan gi Kulturarv Lofoten et fortrinn i arbeidet med å få aktivitet inn i gården igjen.

EIERNE SOM HOVEDROLLEINNEHAVER

Samfunnet anerkjenner i økende grad kulturminners betydning i samfunnet. I statlig, regionalt og kommunalt planverk er det et uttalt mål å utnytte lokale kulturminneressurser i arbeidet med å skape gode og livskraftige lokalsamfunn, og bidra til verdiskaping og næringsutvikling. Det kan imidlertid være en lang vei å gå for å nå dette målet. Med dugnadsgjengen i Sund som eksempel kan vi peke på en, og kanskje den viktigste faktoren for å nå målet, nemlig eierne.

På grunn av engasjerte eiere er det i dag ikke lenger forfallet som får en til å gløtte til side når en passerer Langaasgården. Assosiasjonen går heller til legenden om Fugl Føniks som er blitt et symbol på gjenfødelse og udødelighet. En viktig forskjell er at væreierboligen unnslapp asken. Prosjektet er et eksempel til etterfølgelse.

Kilder:

Georg Gjertsen 1949 Våre fisketilvirkere i Lofoten og Vesterålen.

Søknader og rapporter

Lofotposten

EN EKTE VÆREIERGÅRD bør ha en glassveranda.

Foto: Anne Sofie Nilsen

EN VAKKER DØR lyser opp i et slitent hus. Foto: Kulturarv Lofoten AS

KUNSTEN BLE REDDET, MEN BODENE FORSVANT

På Fortidsminneforeningens representantskapsmøte i Bergen i år er et besøk på det gjenværende av Sandviksbodene på programmet, med denne artikkelens forfatter Knut Rommetveit som omviser. Ikke minst veggmaleriene i Sandviksbodene var og er interessante. Takket være den bergenske billedkunstneren Miranda Bødtker (1896–1996) vet vi i dag hvordan veggmaleriene i Sandviksbodene i Bergen har sett ut. Hun stod natt og dag og kopierte dem før de fleste bodene ble revet.

tekst: Knut Rommetveit, museumspedagog ved Norges Fiskerimuseum

Miranda Bødtker var mønstertegner og tegnelærer ved Kunst og Håndverksskolen. Hun utførte arkeologiske registreringer for Historisk Museum og botaniske tegninger for Naturhistorisk Museum. Akvarellene hennes fra Sandviksbodene er en absolutt troverdig kilde.

Etter den store bybrannen i 1702 ble gårdene på Bryggen dekorert med rankemaling, som er det urbane utgangspunktet

HJORTEPARK, SANDVIKSBODER 56

for bondekulturens rosemaling. I sjøbodene i Sandviken er de stiliserte rankene fra Bryggen erstattet av realistisk malte skogsinteriører. Det er rokokkoens naturfølelse som har satt inn.

Dekorasjonene var malt direkte på tømmerveggene i svalganger og trapperom, og det indre av sjøbodene var lagt til rette for å gi maleriene maksimal eksponering. I Sandviksboder 56 måtte den besøkende passere til sammen 120

meter med veggmalerier før han nådde fram til kjøpmannens kontor i tredje etasje (Sandviksboder 56 ble tragisk revet i 1953 for å gi plass til en moderne kraftfôrsilo).

Maleriene forestilte hager eller parklandskap, fylt med fantasifulle motiver som slott og landsbyer, eksotiske fugler og dyr. I et delvis bevart maleri i Sandviksboder 15a ser vi et eldre par, kanskje kjøpmannen og hans kone, spasere hånd i hånd blant trærne. Vi skimter rovfugler som stuper ned blant

SJØBODER nord for Sandvikstorget.

I Sandviken var mange av pakkhusene plassert på holmer og skjær, eller bygget ute i sjøen på bolverk av tømmer. Dette ga Sandviksbodene et helt annet preg enn bebyggelsen på Bryggen. (Foto: Ralph L. Wilson, 1910).

trekronene. En registrering fra 1930-tallet nevner i tillegg «dam med svaner, ulv, krokodille og hest».

I dag er det bare svake rester av dekorasjonene tilbake. Maleriene var malt med billige og lite lysekte limfarger, som ikke har tålt dagslyset som slapp til da det ble satt inn vinduer i bygningene. Det skjedde også at tømmerveggene ble syrevasket og hvittet med kalk, for å motvirke insektangrep.

HVORFOR VEGGMALERIER?

Vi vet i virkeligheten ingenting om motivene bak dekorasjonene. Det er spekulert i at utsmykningene kan ha hatt et kommersielt formål, som å markere tørrfiskfirmaets soliditet og imponere handelsforbindelser ­ blant disse råvareleverandørene, fiskere fra Nord­Norge som brakte tørrfisken til Bergen. Maleriene er i så fall et uttrykk for hersketeknikk!

Det går an å trekke fram den romantiske naturfølelsen og interessen for hagekunst, som i disse årene sto på det høyeste i det bergenske borgerskapet. Vi vet at sjøbodene i Sandviken om sommeren ble brukt som festlokaler og mål for utflukter fra byen for kjøpmannen og familien. Denne tradisjonen varte fram til høykonjunkturen på slutten 1700-tallet, da sommerværelsene i bodene ble avløst av lyststeder

SKYMALERIER I TAKET I SJØBODEN, SANDVIKSBODER 56

med forseggjorte hageanlegg inne på land. Sandviken hadde en gang 13 slike: Brødretomten, Christinegård, Frydenlund og Måseskjæret, for å nevne noen.

VERNEHISTORIEN

1950-tallet var en tid da folk tok til orde for å rive den historiske sjøhusbebyggelsen på Bryggen. De arkeologiske utgravingene løftet Bryggen opp på en positiv stemningsbølge. En tilsvarende rehabilitering ble aldri sjøbodene i Sandviken til del. Her lå saneringsplanene fast.

I 1953 skriver museumsdirektør Robert Kloster: «Nå skal altså Sandviksbodene falle – vi som tenker historisk beklager det, men kan jo ikke forlange at utviklingen alltid i ærbødighet skal vike unna .... Noen ganske få av bodene gjør vi oss håp om å få ut på Gamle Bergen når denne institusjonen slipper fram til sjøen».

Veggmaleriene i Sandviken var lite kjent i byen. Blant museumsfolk var dommen klar: Dekorasjonene i sjøbodene tilhørte den «lave kunst», de var simplere utgaver av de malte billedtapetene som var kjent fra 1700-tallets borgerlige boligkultur, og hadde på den måten større interesse som fenomen enn som fysiske kulturminner.

At Miranda Bødtker ble hyret inn for å dokumentere veggmaleriene før bodene ble revet var et lite plaster på såret. Finansieringen ble delt mellom Vestnorske Kunstindustrimuseum og Det Hanseatiske Museum.

Bødtker arbeidet i sjøbodene året rundt, under alle tenkelige forhold. Det fortelles at vaktmannen som hadde ansvar for bodene ofte forsøkte å sende henne hjem, men at Miranda ba fint for seg, og fikk fortsette!

FABELDYR, SANDVIKSBODER 56

MYSTISK SKOG, SANDVIKSBODER 56.

Furutreet fra Sandviksboder 23 står ved siden av en port som en gang ble brukt til å laste inn tørrfisk. Avisartikler fra 1950-tallet slår fast at dette er «Kunst på arbeidsplassen».

Resultatet er et hundretalls akvareller som i dag tilhører Museum Vest. Hovedmengden av akvarellene er i skala 1:6. Spesielt interessante eller velbevarte motiver ble gjengitt i full skala, 1:1. Miranda Bødtker er veggmalerienes redningskvinne. Uten henne ville dekorasjonene vært en bortglemt fotnote i Bergens kulturhistorie. Nevnes skal også Marco Trebbis bok om maleriene. Tittelen er «Edens have duftet tørrfisk», og boken er rikt illustrert med Bødtkers akvareller fra bodene.

INTERIØR fra en tørrfiskbod i Sandviken, 1912. I sjøbodene foregikk det en møysommelig prosess av veiing, telling og kvalitetssortering, før tørrfisken ble sendt ut til markeder i Europa. (A.B.

Wilse, Norsk Folkemuseum).

FANTASI-TRE OG SYPRESSER, SANDVIKSBODER 48-49

OPPLEV KULTURARVEN I SOMMER!

Fortidsminneneforeningen eier noen av Norges mest verdifulle kulturskatter i noen av landets vakreste områder. Legg ferieturen innom våre historiske besøkseiendommer; som medlem kommer du i tillegg gratis inn!

For sesong, åpningstider og aktiviteter i området: www.fortidsminneforeningen.no/museum

Fortidsminneforeningen ble stiftet i 1844 og har siden arbeidet for bevaring av landets kulturminner. I dag eier vi 44 historiske eiendommer, blant dem åtte stavkirker, og er et av landets største friluftsmuseer. Vi arbeider for en bærekraftig besøksvirksomhet, der attraksjonene våre skal være en positiv kraft i lokalsamfunnet. Som besøkende og som medlem i Fortidsminneforeningen støtter du arbeidet for å sikre Norges kulturarv.

www.fortidsminneforeningen.no

Hopperstad stavkirke, Sogn og Fjordane

Nore stavkirke, Viken Steinvikholm slott, Trøndelag Kvernes stavkirke, Møre og Romsdal

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG

ØSTFOLD

Leder: Jens Bakke

Telefon: 993 54 286

E-post: jens.bakke@idd.no

Indre Østfold

Halden

Sarpsborg og Rakkestad

OSLO OG AKERSHUS

Styreleder: Svein Solhjell

Daglig leder: Elin Hallberg

Telefon: 97 00 58 58

E-post: oslo-akershus@ fortidsminneforeningen.no

Oslo og omegn

Bærum

Romerike

Nittedal og Hakadal

HEDMARK

Leder: Bianca Wessel

Telefon: 936 58 859

E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no

Hedmarken

Nord-Østerdalen

Solør-Odal

Trysil og Engerdal

Sør-Østerdal

BUSKERUD

Leder: Jorunn Wiik

Telefon: 909 38 198

E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no

Ringerike

Drammen og omegn

Kongsberg og Numedal

Hallingdal

VESTFOLD

Leder: Odd Hjort-Sørensen

Telefon: 415 29 439

E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no

Sandefjord

Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK

Leder: Else M. Skau

Telefon: 918 67 083

E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no

OPPLAND

Leder: Anne Marit Noraker

Telefon: 91103969

oppland@fortidsminneforeningen.no

Norddalen

Sør-Gudbrandsdal

Verne-Vøla

Vestoppland

AGDER

Leder: Karl Ragnar Gjertsen

Telefon: 928 09 662

E-post: agder@fortidsminneforeningen.no

Kristiansand og omegn

Flekkefjord og omegn

Aust-Agder

ROGALAND

Leder: Stina Ekelund Erlandsen

Telefon: 91905106

E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no

Haugalandet

Jæren

Stavanger

Ryfylke

Dalane

HORDALAND

Daglig leder: Ida Pettersen

Telefon: 948 81 310

E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no

Bergen

Bjørnafjorden

Lysøens Venner

Voss

Fana og Ytrebygda

Årstad

SOGN OG FJORDANE

Styreleder: Malén Røysum

Daglig leder: Jon E. Tamnes

Telefon: 57 67 88 40

E-post: sognogfjordane@ fortidsminneforeningen.no

Ytre Sogn og Sunnfjord

Indre Sogn

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Toril Røsand

E-post: toril.rosand@neasonline.no

Sunnmøre

Romsdal

Nordmøre

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Styreleder: Johan Helberg

Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen

Telefon: 959 35 568

E-post: dentronderske@ fortidsminneforeningen.no

Trondheim og Omegn

Den Gamle Bergstad

Steinvikholms venner

Orkdal og omegn

Leksvik

Inderøy

Sparbyggja

Namdal

Frosta

Sør-Innherred

NORDLAND

Leder: Arnstein Brekke

Telefon: 90976119

E-post: nordland@fortidsminneforeningen.no

Rana

Salten

Vesterålen

Sør-Helgeland

TROMS

Leder: Marianne Skandfer

Telefon: 995 06 234

E-post: marianne.skandfer@uit.no

Tromsø og omegn

Harstad og omegn

FINNMARK

Leder: Lene R. Edvardsen

Telefon: 992 93 314

E-post: finnmark@fortidsminneforeningen.no

SVALBARD

Leder: Atle Brekken

Telefon: 415 26 116

E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

Velkommen til et historisk sameie

Mange som hører om våre åtte stavkirker tror at det er staten som eier dem. Det er kanskje ikke så merkelig. Hvordan går det an å eie Torpo stavkirke? I Norge er vi vant til å tenke at viktige historiske bygninger er i offentlig eie. Som medlem av Fortidsminneforeningen er du medeier i mer enn 40 historiske eiendommer. Vi kan nesten si at vi er et sameie – et historisk sameie med eiendommer som aldri skal selges. De er kjernen i vår stolte virksomhet for å redde kulturminner.

AGDER

Vidar Iversen

Lise Puntervold

Harald Branko Knutsen

Gabriele Patella

Anne Lise Torgrimsen

Håkon Sandåker

Christian Klüver

Markus Moss

Olav Landsverk

Haldis Landsverk

Kristian Konnestad

BUSKERUD

Anna Harstad

Anne Hallingstad

Lise Lund

Mona Rotegård

Irmelin Kårbø

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Monica Hägglund Langen

Ingrid Jørum

Mari Elin Dyrendahl

Trygve Ebbing

Julie Ebbing

Reidun Huseth

Ole Kristian Stuberg

Oddbjørg Vatn Slapgaard

Sanna Revdal

Petter Vasskog

Eivind Wilhelm Skorstad

Ingeborg Prøis Bodzioch

Hallgrim Bremset

Siri Elisabeth Torp Jansen

Ola Persøn Tangvik

Helene Eide Isaksen

Liv Hansen

Helene Fredrikke Wessel

Tone By Råberg

Karina Solheim

Patricia Synnøve Allen

Alexander Wie

Poul Lysdal

Kristoffer André Dahl

Elisabeth Benedicte Hustad

Atle Lenes

FINNMARK

Astri Bye Ramberg

Eli Cora Myrseth

Aksel Olsen

HEDMARK

Eli Skoland

Bjørnar Johnsen

Ingeborg Mellgren-Mathiesen

Inger Gran

Hilde Rigmor Amundsen

Aktieselskapet Odals Værk

Cecilie Bratteggen

Anne-Birthe Aakrann Eek

Pål Kristian Rødsdalen

Tore Svendsen Aune

Sten Hauer

Trude Sandberg

Randi Sandberg

Anita Moløkken

Plantasjen Norge AS

HORDALAND

Marit Karaskiewicz

Christer Lilleskare Olsen

Haakon Holte Bruland

Julia Marie Frotveit

Tobias Otterstad

Amelia Louise Ekker-Tolden

Reidar Storaas

Kari Tove Elvbakken

Nanna Kildal

Kjell Johannessen

Ella Marie Brekke Vangsnes

Hilde Tharaldsen

Ingfrid Bækken

Gard Haugland

Einar Høgmo

Marlen Foseid

Tone Tjemsland

Eva Brandal

Tord Rosenberg Træen

Carmen Isabel Olsen Roman

Anne Jenny Bergseth

Sondre Mikal Andersen

Helge Unneland

Per Kristian Sebak

Helga Midnes

MØRE OG ROMSDAL

Einar Baltzersen

Ronny Harald Blomvik

Rebekka Kolvik

Rikke Dyb Støyva

Heidi Hogset

NORDLAND

Hanne Prytz

Oppland

Morten Lossius

Rigmor Solem

Kjell Nyhus

Jørgen Johannes Hagen

Karl Ole Egge

Grinaker Utvikling AS

Knut Sterud

Knut Opheimsbakken

Hans-Jacob Dahl

Aliki Moutsatsos

John Rustad

Madelen Rabben

Ingebjørg Fosheim

OSLO OG AKERSHUS

Anita Aalgaard

Astrid Mills

Erik Dobloug Roede

Kirsti Strømdahl

Gyda Anna Bergby

Gunnar Arnljot Birkeland

Turi S. Sletner

Sigrid Zeiner Petersen

Geir Hansen

Simen Tegle Karlsen

Sølvi Antonette Dalhaug

Berit Tolleshaug

Per Bjørn Lotherington

Ann-Karin Valle

Ole Johan Aspestrand Bjerke

Caroline Wang

Eva Nigar

Christian Johnsen

Margareta Magnus Myhre

Aysha Grönberg

Tove Follestad

Helle Biørnstad

Simen Tobias Stalder

Embla Myklebust

Johnny Aasen

Brita Djønne

Christian Børs Lind

Arne Borgen

Marianne Skjervold

Kristina Skåden

Torill Broch Seeberg

Ivar Ivarsønn Lykke

Tone Cathrine Pettersen

Thomas Stenbæk Karlsen

Anita Kongssund

Einar Våge Hetland

Hanna Hilt

Betty Kalikstad

Hedda Kise

Ruth Kjærsti Raanaas

Jane Elizabeth Ennis

Christian Dahl

Sverre Furuholmen-Jenssen

Maren Torp Nilsen

Marie Louise Mamen

Ellen Marie Almaas

Hilde Tysnes

ROGALAND

Oddvar Samuelsberg

Stein Arild Øye

Reidar Johan Sandal

Runar Danielsen

Dag Terje Klarp Solvang

Jorunn Kydland

SOGN OG FJORDANE

Tor Erik Blikås

Chris Mathias Sørdal

Mary Ann Chalk Menes

Erik Aasen

Arnt Skansen

Sverre Folkestad

SVALBARD

Eva Elisabet Grøndal

Hilde Henningsen

TELEMARK

Ragnhild Lucy Skinner

Carl Fredrik Haugfos

Mai-Linn Ingebrigtsen

Helge Røys

Tarjei Mathis Staurheim

Evelyn Utigard

TROMS

Sigrid Solem Stemnes

Bente Bredrup

VESTFOLD

Angelika Melhuus-Hansen

Britt Rønning

Borettslaget Svend Foyns

arbeiderboliger

Jan Reinhardt

Thomas Kjær

Mari Løchen

Bjarte Løchen

ØSTFOLD

Britt Marie Bye

Maryan Syversen

Bent-Roni Oterholt

Åse Odine Paalsdatter Klanderud

Liss-Hege Dahl Jensen

Torgeir Andreas Lie

Bernt Fredrik Parmer

Stiftelsen D/S Hvaler

Torild Sørensen

Anne Sofie Frøyshov Larsen

TORPO STAVKIRKE i Hallingdal er en av våre mange historiske eiendommer.Som medlem av Fortidsminneforeningen blir du en del av et ekslusivt sameie som tar vare på mye av den viktigste bygningsarven i Norge.

Foto: Alveva Hohler/Fortidsminneforeningen

Av Margrethe C.

Barneskolen jeg gikk på, er nå en byggeplass. Klasserommene, skolekjøkkenet, festsalen som vi pyntet med syringreiner til sommeravslutningen – det aller meste er knust og kjørt vekk. «Gulbygget» fra 1890-tallet og «Rødbygget» fra 1939 fikk stå, blant annet takket være uttalelser fra historielaget og Fortidsminneforeningen. Ungdomsskolen like ved står snart for tur.

NYBYGGERE

Samvirkelaget der vi kjøpte Salte Ufo og Bugg mens vi ventet på skolebussen er for lengst borte, og det lille sveitserstilhuset med fotograf som fremkalte bildene etter klasseturene ble revet allerede på 1980-tallet. Aldershjemmet som lå på 17. maitogets rute inn til byen, der lærerne prøvde å få oss til å synge høyt og pent og ikke brøle, er nå inne i sin tredje inkarnasjon. Det har altså rukket å bli revet og bygget opp igjen to ganger i løpet av 35–40 år.

Litt lenger inn mot sentrum ligger sagnomsuste Lerkendal Stadion, fotballklubben Rosenborgs hjemmebane. Stadion åpnet i 1947, navnet har den etter lystgården Lerkendal som fortsatt ligger rett i nærheten. Selve stadion har vært utbygd i mange omganger, men klubben har tviholdt på «Brakka», som klubbhuset

kalles, en tyskerbrakke fra krigens dager. Utenfor stadion står en statue av trenerlegenden Nils Arne Eggen. Mange vil nok mene at dette er et sted med dype idrettshistoriske røtter. Men utrolig nok hadde en av kandidatene til ny styreleder i RBK ideen å flytte lagets hjemmebane og bygge et helt nytt stadion.

TIDENS MÅLSETNING

Da det siste ble kjent, slo det meg at dette sier mye om vår tid. Den tilsynelatende beste måten man kan vise lederskap på er å bygge noe nytt, eller i det minste ha en målsetning om å bygge nytt. Vi har sett det lenge i kulturpolitikken, med tømmingen av Nasjonalgalleriet, Samtidskunstmuseet, Munchmuseet og Deichmanske bibliotek. Vi ser det i diskusjonen rundt Ullevål sykehus, og min egen arbeidsplass NTNU

som også planlegger å bygge nytt uten å avklare gjenbruken av eksisterende bygg. Mest oppsiktsvekkende er kanskje NRK, som har solgt det delvis fredete anlegget på Marienlyst for å flytte til nybygg på Ensjø. Gjenbruken av hele Norges kringkastingsbygg er uklar. Kanskje kan de fredete studioene brukes av produksjonsselskap som selger radio- og tv-program til blant annet NRK? Hvor ironisk ville ikke det være?

Misforstå meg rett. Mange av nybyggene som reiser seg er flotte. Jeg har også stor forståelse for at det er ofte vil være bedre å være på et nybygget sykehjem, både for beboere og personale. Gamle skolebygg er heller ikke tilpasset elever eller lærere som bruker rullestol. Men jeg er sikker på at i mange av tilfellene ville en ombygging, snarere enn riving og nybygg,

Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

Den tilsynelatende beste måten man kan vise lederskap på er å bygge noe nytt, eller i det minste ha en målsetning om å bygge nytt.

STYRELEDER I FORTIDSMINNEFORENINGEN Margrethe C. Stang savner en avklaring av hva man skal bruke de gjenværende bygg til, når man flytter virksomheter til nybygg. «Mest oppsiktsvekkende er kanskje NRK, som har solgt det delvis fredete anlegget på Marienlyst for å flytte til nybygg på Ensjø», skriver hun. Bildet viser NRKs Store Studio på Marienlyst i Oslo, vakkert og fredet med hva skal det brukes til når NRK flytter til Ensjø?

være både billigere, hyggeligere og bedre for klimaet.

Et annet tegn i tiden er at man finansierer nybygg ved å selge den gamle tomten «til utvikling». Romslige skolebygg eller aldershjem med rause grøntområder, til og med biblioteker og rådhus selges og rives, og opp popper kompakte lavblokker kledd med mørkegrå fasadeplater og balkonger av glass. Det virker som om ordet «tomteverdi» er skrevet med gullskrift på ethvert fellesbygg som har rukket å bli halvgammelt og trenger litt vedlikehold.

KAN IKKE FORTSETTE

Vi vet at dette ikke kan fortsette lenger. Byggeindustrien er enormt energikrevende, og alle seriøse aktører er enige om at vi ikke kan bygge oss ut av klimakrisen. Selv Statsbygg konstaterer at vi i økende

grad må bruke og tilpasse de bygningene vi allerede har. Og vi har ingen tid å miste. Jeg er spent på hvor lang tid det tar før denne erkjennelsen når landets kommunestyrer og fylkesting, og ikke minst direktører og styreledere i bedrifter og kulturinstitusjoner, det være seg museer eller fotballklubber, som tror at et nybygg er det som skal til for å heve kvaliteten og gjøre seg mer attraktiv.

Hvis noen lurer på hvordan det gikk med han som foreslo å flytte Rosenborg fra Lerkendal, kan jeg betrygge dere om at han tapte styreledervalget så det sang. Det var det nok mange grunner til, men jeg håper at den elleville flytteplanen bidro til nederlaget. For i tillegg til klimaaspektet ved vår bruk-og-kast-holdning til bygninger er det også fenomenet «stedstap». Ingen av bygningene jeg nevnte

innledningsvis i denne kommentaren var enestående. Skolen, samvirkelaget og fotobutikken var helt ordinære, til og med kjedelige. Men når de alle er borte, veien er lagt om og støyskjermene vokser oss over hodet mister vi også forbindelsen til historien. Det er som om alle de nye byggene insisterer på at det bare finnes et «nå», at det aldri har levd noen her før. Men plutselig dukker det opp en gavl med sveitserblonder opp bak støyskjermen, og rundt neste sving ser vi kanskje en kirke eller et fotballstadion som liksom hvisker til oss om levd liv fra langt tilbake.

Foto: Trond Isaksen, Riksantikvaren

Kor finn du din inspirasjon?