Fortidsvern 2-2023

FORTIDSVERN

Fossesholm Herregård er en kulturell perle for hele familien. Den gamle hovedbygningen er i dag museum hvor du kan nyte de vakre interiørene fra gårdens storhetstid på 1700-tallet.

Resten av gården byr på, hjemmefrontmuseum, landbruksutstilling og skiftende kunstutstillinger, her er også brukskunstbutikk og en liten kafé.

Barna kan kle seg ut som godseiere, hoppe i høyet eller hilse på sauer, høner og kaniner.

Det er mulig å holde forskjellige arrangementer på Fossesholm hele året rundt. Her er lokaler som egner seg svært godt til bryllup, barnedåp, minnesamvær, kurs, konserter eller lignende.

Se våre nettsider for sommerens program og følg oss gjerne på facebook.no/fossesholm

FORTIDSVERN

Fortidsminneforeningens medlemsblad

Etablert 1974

Ansvarlig redaktør

Ivar Moe, telefon: 901 35 046 ivar@fortidsminneforeningen.no

Journalist og kommunikasjonsansvarlig

Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no

Fagredaktør Årbok

Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no

FORTIDSVERN 2/2023

Tilbakeførte stue til 1859

Telegrafbygningen skinner

Handelsted tolket på nytt

Kompetansebygging i håndverk

Borgerskole ble ny møteplass

Pipolabuene er verdt en innsats

Innsats for sørlandsk egenart

Mantikora eller ikke

Historisk sagbruk ble reddet

Nå er tunet hans store hobby

Historisk villa til glede og bruk

Rosekyrkja set spor i sjela

Nye medlemmer

Om gode steder å oppholde seg

Adresse FORTIDSVERN

Dronningens gate 11 0152 OSLO

Telefon: 23 31 70 70

Annonsesalg

Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no

Telefon: 995 20 500

Grafisk design: Storybold

Trykk: Aksell

Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 600.

Bankgiro: 6011.05.27651

Forsidebilde

Hovedbilde: Irene Jacobsen

Av paret: Cecilie Hatløy

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening NO 1470

OPPLAGSKONTROLLERT

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

HER BLIR GJESTENE SITTENDE

Egen kompetanse som malerikonservatorer med spesialitet på fargeundersøkelser kom godt med i arbeidet med å tilbakeføre egen stue til 1859.

MALERIKONSERVATORENE Tone Marie

Olstad og Jon Brænne har fått bruk for eget fag i tilbakeføringen av stua. –Nå etter 45 år er vi ferdig med første renoveringsrunde av huset, og bør begynne på andre runde, sier de. Bildet er tatt i vinter, og treverket har krympet i kulden, tømmeret og blindpanelet har beveget seg, slik at linlerretet har bulker seg, som vi ser til høyre. I sommerhalvåret blir det stramt igjen.

tekst og foto: Karen Gjermundrød

Idet eneste sveitserhuset i hovedstadens funkisstrøk over alle funkisstrøk, i området mellom Vinderen og Blindern, har malerikonservatorene Tone Marie Olstad (70) og Jon Brænne (77) bodd i snart 45 år. Gata de bor i er kjent for sine mange funkisvillaer tegnet av Sverre Aasland og Arne Korsmo fra 1931–33.

– Vi er gode på å diskutere, være uenige og bli enige, forteller Brænne om den halvannet år lange prosessen med tilbakeføringa av stua. Den har blitt så fin som de hadde håpet.

Faglig sparrepartner og ektefelle Olstad tror uenighet og drøfting for å komme fram til gode løsninger i en slik prosess er kjempeviktig. Profesjonen gjør at de begge har en solid praktisk tilnærming som har kommet godt med i prosjektet. Begge er medlemmer av Fortidsminneforeningen, og begge har vært og er ennå betydelige krefter innenfor kulturminnevernet.

NØKTERN SVEITSERVILLA

Huset fra 1859 tilhørte regnskapsføreren på Gaustad asyl da det var nytt. Han bodde

i Grønlandsleiret, og hadde lang vei til jobb med hest og vogn.

– Da han kjøpte denne tomta var det en havnehage her hvor dyra gikk inngjerdet og gresset. I tillegg til tre barn, pike og kone, hadde han til enhver tid 6–8 rolige, men urenslige, sinnslidende kvinner boende for å bøte på økonomien, refererer Brænne.

Det er et stort, men nøkternt hus. Detaljene inne, som dører, listverk og profiler er preget av senempiren. Den store takhøyden er det første skrittet mot sveitserstilen, og utendørs er det sveitserstil, med store takutstikk og snekkerglede.

– Alle dørene i første etasje har vært dekorert med mahogniådring på ene siden og nøttetresådring på andre siden. Oppe var dørene ådret med eik. Regnskapsføreren brukte altså penger på dekorasjonsmaling, påpeker Brænne begeistret. Fargene ble etter all sannsynlighet blandet i de ulike rommene i sin tid.

– Vi finner ofte fargeprøver, strøket opp av malerne på de innerste lagene, som viser at fargen har blitt brukket med hensyn til lys og lysinnslipp og hvordan det så ut på veggen. Fordi en dyktig maler har vært der og justert fargen etter rommet og lyset, er veldig ofte rom som er malt før 1920 mye vakrere enn det du finner ellers, forklarer Olstad.

STUA SKREK OM HJELP

– Vi måtte gjøre noe med stua, den var så muffen og nedsarva, bekrefter Brænne. Paret lagde et kostnads­ og timeoverslag, og søkte Kulturminnefondet. Til sin store glede, fikk de innvilget kr 60 000, som har kommet godt med til deler av materialkostnadene. De endte opp med dobbelt så mange timer som estimert, tidsbruken ble et halvt årsverk.

Av eksterne tjenester fikk de blant annet god hjelp av en dyktig malermester. Einar Syrstad og hans kone Kyuri Kim strakk belgisk linlerretet på veggene slik det var opprinnelig. Syrstad hjalp også til med å trekke streker i dekoren.

Som en del av sjablong­ og strekdekoren er det trukket 540 m med strek på frihånd med pensel og linjal på vegger og brannmur, og cirka 50 m på gulvet.

– Når linlerretet er ferdig spent opp på veggfeltene, blir det påført varmt hornlim. Når limet er tørt blir lerretet helt stramt som et kunstnerlerret på en ramme, forklarer Brænne. Deretter påføres to grunningslag med hvit linoljemaling. Deretter er det fem strøk med linoljemaling, forklarer Brænne.

Alt listverk har vært demontert, og all maling fjernet ned til bart treverk. Hvordan hadde denne stua sett ut fra den var ny og fram til i dag?

HUSET TIL Tone Marie Olstad og Jon Brænne fra 1859 mellom Vinderen og Blindern i Oslo er stort men samtidig nøkternt Detaljene inne, som dører, listverk og profiler er preget av senempiren. Den store takhøyden er det første skrittet mot sveitserstilen, og utendørs er det sveitserstil, med store takutstikk og snekkerglede. Foto: Trond Rødsmoen/ Fortidsminneforeningen.

DETTE ER STUA før den ble ført tilbake av ekteparet Jon Brænne og Tone Marie Olstad. Da de kjøpte huset i 1979 hadde eieren fjernet all dekor og beiset alt innvendig med brun, utendørs Butinox beis for å pimpe det opp til salget.

TILBAKEFØRINGA AV STUA betyr mye for rommet, som igjen betyr mye for hele huset, ifølge eierne Tone Marie Olstad (70) og Jon Brænne (77) som i snart 45 år har bodd i sin sveitservilla. Nå har de ført stuen tilbake slik den tilnærmet var da huset var nytt i 1859.

– Vi laget avdekningsprøver lag på lag på forhånd for å se farger, tapeter og dekor. Og så har vi bygget opp det igjen med mange lag med linoljegrunninger og sparkel, legger Olstad til.

GIKK FOR EN ANNEN FARGE

De avdekket at originalfargen på stueveggene opprinnelig var en slags gråbeige farge.

– Ikke F sa jeg da, ler Olstad. Så gikk de tilbake og så på fargeundersøkelser og farger fra slutten av 1850­åra, som er røde. Vi lagde mange prøver først, og bomma

veldig. Vi endte opp med å brekke hvert nytt lag vi malte for å komme nærmere slik vi ville ha det, sier hun.

Å gå i tidligere tiders håndverkeres fotspor og forsøke å gjøre det like rasjonelt har vært spennende skal vi tro paret.

– Vi diskuterte veldig rekkefølgen på hvordan den malte dekoren var påført. Det var ikke enkelt å skjønne hvordan de hadde gjort det før oss. De har kunnet håndverket sitt og man kjenner på en enorm respekt for dem. De har gjort akkurat det de må for å få effekten de vil ha, påpeker hun.

Da de kjøpte huset i 1979 var det et vrak.

– Vi kjøpte det av to brødre som hadde fjerna all dekor og beisa alt innvendig med brun utendørs Butinox beis for å pimpe det opp til visning uka før vi kjøpte det, forteller Brænne.

Paret begynte i ´79 og har renovert alt utvendig og etter hvert satt i stand et og et rom inne. Stua var det siste rommet de ikke hadde gjort noe med. Da det stod ferdig, møblerte de foreløpig rommet med møblene de hadde.

– Da vi satte oss ned, kjente vi på hvor deilig det er å være her. Vi bruker stua på

DEKORASJONSMALEREN WENCHE WEDVIK HAGEN har utført frihåndsdekoren på dørene. De er malt som en illusjon av nøttetreets rot. Det sorte er illusjon av ibenholt, som Brænne og Olstad har malt selv.

en helt annen måte nå enn vi gjorde før. Dette skal være et rom midt i huset uten TV der vi kan sette oss ned og prate. Det er helt klart at dette rommet var ment å ha denne typen dekor. Tilbakeføringa betyr så mye for stemningen, som igjen betyr mye for hele huset. Det er ganske påfallende og interessant, forteller Olstad.

Det har blitt et mye mer samlende rom.

– Nå er rommet sånn det er ment å være. Nå henger biblioteket, stua og spisestua bedre sammen. Gjester setter seg ned her og blir sittende, og det liker vi, understreker hun.

– Det har vært i planene å gå løs på dette rommet fra vi ved en tilfeldighet i ´79 løsna den ene gerikten på siden av døra ut til glassverandaen. Bak den stod en lerretsbit med dekor, og vi forstod at dette var restene av originaldekoren. Når vi senere avdekket og fant sjablongene i hjørnene på brannmuren, hadde vi akkurat det vi trengte for å kunne rekonstruere dekoren, viser Brænne.

– SJABLONGDEKOREN er mest sannsynlig inspirert fra Tyskland, og fargene passet inn i tiden. Mønsteroppbyggingen er en blanding av senempire og nygotikk, sier Olstad. Det var en tidkrevende prosess å male, med flere malinglag og farger i bunnen på dekoren, og to sjablonger.

FOREDLET OG TILPASSET NYE GLANSDAGER

Praktbygget i Kongens gate 21 fikk selv legge premissene for istandsettelsen. Nå skinner det igjen, med en tidløs eleganse. Bygget ble tegnet av rådhusarkitektene Magnus Poulsson og Arnstein Arneberg, og innviet i 1924 som hovedkontoret for det statlige Telegrafvesenet, forløperen til Telenor. Som kulturminne er bygget mer verdsatt nå enn bare for noen år siden.

foto: Jiri Havran tekst: Karen Gjermundrød

Hoveddelen er i nordisk nybarokkstil, en brytningsstil i arkitekturen med motiver fra den nordiske kultursfæren. Bygget ble ferdig i 1924 og kledd med natursteinen larvikitt, og utgjør tre fjerdedeler av kvartalet. Den siste fjerdedelen, tegnet av Nils Holter, ble bygget som

TELEGRAFENS PUBLIKUMSINNGANG leder inn mot ekspedisjonshallen som er gjenåpnet for byen.

TELEGRAFBYGNINGEN FRA 1924, her sett fra Nedre Slottsgate, er en av Kvadraturens mest staselige bygninger. Den største synlige endringen er at originale vinduer ikke er skiftet ut med nye vinduer. Vinduenes farge og utforming er i tråd med bygningens opprinnelige vinduer.

DØRER ER REPARERT, oppgradert og gjenbrukt.

et tilbygg mot Tollbugata på slutten av 60­tallet. Slik utgjør Telegrafbygningen et helt kvartal i dag.

Bygningen ble bygget som en manifestasjon av den nye teknologien og framskrittet, og var den mest påkostede bygningen i Norge da den ble bygget. Fra byggetidspunktet har telekommunikasjonen gått gjennom store endringer, både i mellomkrigstida, etterkrigstida og opp til våre dager.

Da Televerket ble Telenor på 90­tallet flytta de ut av sentrum til nye framtidsretta lokaler på Fornebu. Telegrafbygningen ble forlatt og stod tilnærmet tom i ti år. Telenor solgte bygningen til Vedal AS, Malling & Co, Tristan Capital Partners i 2016. KIMA Arkitektur AS hadde oppdraget med å rehabilitere og transformere den ærverdige

HOVEDINNGANGEN MOT KONGENS GATE. Innenfor hovedinngangen ligger hovedtrappen som leder opp til direktørens kontor i 3. etasje.

bygningen. De nye eierne ønsket å åpne bygningen for byen og befolke den på nytt på lik linje med slik det var i glansdagene.

FASADENE LUKKET

HJØRNEBYGNINGENS LUKKEDE BETONGFASADER er åpnet opp mot byen med generøse åpninger som underbygger fasadens opprinnelige komposisjon.

– For oss var det en kjempeutfordring, siden fasadene var så lukket. Å lage nye åpninger i en såpass lukket bygning var krevende å få til uten å forringe fasadens verneverdige eksteriør og bygningen som et kulturminne. Bygningen ble bygget som et offentlig monumentalt bygg og burde vært fredet. Den er regulert til bevaring og har et kommunalt vern. Den har til tider blitt behandla som om den var freda, selv om diverse ombygging innvendig har tatt fra den mye av verdigheten, sier arkitekt Kristoffer Moe Bøksle i KIMA Arkitektur AS. Dette firmaet har jobbet med flere verneverdige bygninger i Kvadraturen i Oslo.

– For vår del var det viktig å dra lærdom fra prosjekter vi har gjort tidligere, og det er utrolig viktig å gjøre seg kjent med bygningen før man gjør noe. Endringene måtte være basert på bygningens historie

Foto: Frank Holtschlag

Foto: Nils Petter Dahle

Å LAGE NYE ÅPNINGER i en såpass lukket bygning var krevende å få til uten å forringe fasadens verneverdige eksteriør og bygningen som et kulturminne.

og arkitektur, samtidig som vi var veldig opptatt av å oppnå den nye eierens målsetning, forteller han. Målet var å ruste Telegrafbygningen for framtida uten å endre den vesentlig, og at arbeidet skulle ha en kvalitet som underbygger kvalitetene i bygningen. I samarbeid med Byantikvaren var det enighet om at bygningen og dens historie, skulle få legge premissene for rehabiliteringsprosjektet.

SITUASJONSBESTEMT

– Arkitekter har en tendens til å tenke veldig konseptuelt. Men i møte med en bygning av dette slaget måtte vi reagere veldig situasjonsbestemt. Det å bli kjent med bygget pågår hele tida, og det er mange faser. Aller først studerte vi tegninger og prøvde å forstå bygget og hvordan

BYGNINGEN HADDE 1000 ARBEIDSPLASSER i glansdagene. Det var en stor kvinnearbeidsplass, med døgnkontinuerlig drift.

arkitektene har tenkt. Det dukket stadig opp ting underveis vi ikke visste om, som gjorde at det vi tenkte først måtte revurderes, forteller Kristoffer Moe Bøksle. Han flyttet til Oslo som 20-åring for å studere. Han husker at Telegrafbygningen lå der som et mysterium da de beveget seg rundt i Kvadraturen.

– Jeg funderte ofte på hva som hadde foregått inne i en så lukket bygning da jeg passerte den, minnes han.

–Særlig hjørnebygningen i betong opplevdes som lukket. Den ble kalt automatsentralen og var ikke bygget for mennesker, men for teletekniske installasjoner. Den er utrolig raffinert utformet både materialmessig og i proposisjoner, med en fantastisk flott komposisjon, som blir tydeligere når man ser nærmere på den. Den bryter ved å være modernistisk,

samtidig som den materialmessig er veldig nøye avstemt med natursteinfasaden. Taket er også fullført i samme stil som hovedbygget. Det er en raffinert, brutalistisk bygning med respekt for den gamle delen, Bygningen har kvaliteter som vi var nødt til å dyrke, sier arkitekten.

Telegrafen var nesten som en liten by i byen, og en veldig viktig arbeidsplass i Oslo. Det var til og med en egen kolonialbutikk i bygningen fordi folk arbeidet skift her. Bygningen hadde 1000 arbeidsplasser i glansdagene. Det var en stor kvinnearbeidsplass, med døgnkontinuerlig drift. Ekspedisjonshallen var et viktig offentlig rom i sin tid, på samme måte som postkontor og jernbanestasjon. Samtidig som bygningen hadde en viktig funksjon, opplevdes den som lukket mot sine omgivelser.

HOVEDTRAPPEN AV MARMOR fra Gjellebekk. Arneberg og Poulssons lysarmatur som strekker seg over 6 etasjer er restaurert.

OMBYGGINGER

– Bygningen har gått fra å ha vært veldig viktig til å miste mye av sin opprinnelige funksjon. I tillegg har en rekke ombygginger ført til at den har mistet mye av verdigheten den en gang hadde, sier Moe Bøksle.

Arkitektene hadde erfaring med at bygninger av dette slaget ofte avslører personligheten underveis i slike prosesser. Sammen med byggherre og ingeniører var de enige om å tilpasse planlagte tiltak i takt med at nye kvaliteter og kunnskap åpenbarte seg.

Bygningen har to gårdsrom. Det ene hadde en fasade fra seint 60­tall med stålplater.

– Da vi begynte å ta vekk platene dukket den gamle fasaden opp. Den bestod av en veldig fin tegl. Vi ble enige

med byggherren og Byantikvaren om at vi skulle tilbakeføre fasaden til slik den hadde sett ut framfor å tilføre en moderne utforming. Teglsteinen ble renset, mellomlagret og brukt til å reparere fasaden. Dette var kostbart, men kvaliteten i de opprinnelige materialene kan man ikke oppdrive i dag, sier han.

En annen overraskelse de fikk var at bygningen som ser ut som den er hogd ut av det norske grunnfjellet hadde en skjør konstruksjon.

– Dette er en av de første betongkonstruksjonene i Norge. Betongen virket til å være blanda litt på slump, og konstruksjonen var skjør. Det ble viktig kunnskap å ta med seg videre i forhold til hva vi kunne foreslå av endringer. Vi måtte jobbe innenfor den opprinnelige konstruksjonen når vi foreslo nye ting den kunne tåle

uten å gjøre store grep. Vi har på mange måter opptrådd som museumsvoktere for å beskytte konstruksjonen, forteller han. Konstruksjonen er det vesentligste arkitektoniske elementet, bygget for å romme store teletekniske anlegg. Det var derfor lite behov for å forsterke den, siden bruken av bygningen ikke skulle endres.

Moe Bøksle peker på at mange av etasjene er veldig store med sjenerøse høyder som man ikke finner i andre bygninger fra den tida. Å lage nye åpninger i fasaden for å skape en bedre kontakt mellom førsteetasje og gata, er av de mer drastiske grepene KIMA har gjort i dette prosjektet.

– Vi har erstattet en tidligere midtfløy med en ny midtfløy som har gjort at bygningen har fått mer fleksibilitet. Den må ha en fleksibilitet så den kan ta til seg ulike behov uten å endres ytterligere.

TELEGRAFBYGNINGENS UNIKE KVALITETER er videreført og kan oppleves daglig av bygningens nye brukere.

HOVEDTRAPPEN AV MARMOR fra Gjellebekk. Arneberg og Poulssons lysaramtur som strekker seg over 6 etasjer er restaurert.

Foto: Frank Holtschlag

Det er viktig både i et bærekraftperspektiv og et kulturperspektiv, slik at den kan leve et liv videre og oppta endringer og nye behov som måtte komme uten å bygges om, understreker Moe Bøksle.

HVORDAN JOBBET DERE MED GJENBRUK?

– Den viktigste måten å jobbe med gjenbruk på i en eksisterende bygning er å unngå å rive noe og erstatte det med noe nytt. Man bør ha stilt seg selv spørsmålet: Er det riktig å rive dette? Eller kan vi innpasse nye løsninger til det eksisterende?

Moe Bøksle og hans kolleger var nøye på å ikke foreslå endringer på tvers av bygningens konstruksjon. De har gjenbrukt eksisterende sjakter i bygget, vinduer, dører og ulike bygningsdeler som belysningsarmatur og dørhåndtak.

– Vi har blant annet laget en ny overlyskonstruksjon i kantina som er en kopi av den som var der fra før. Der hadde Nils Holter tegna en helt egen belysningsarmatur som vi kunne restaurere og gjenbruke, forteller han.

Hovedtrapperommet i bygget er et markant og imponerende rom med en

NYTT TAK over Ekspedisjonshallen har skapt et rom som binder huset sammen. Nederst kan man skimte Alf Rolfsens 12 meter lange frescomaleri.

Foto:Nils Petter Dahle

NYE BROER FORBINDER fløyene og skaper fleksibilitet for ny bruk. Fasadene mot gårdsrommet er reparert og tilbakeført med opprinnelig vindusutforming.

Foto: Nils Petter Dahle

FRA KANTINEN. Nils Holter designet lysarmaturer som kan sees som en moderne fortolkning av Arneberg og Poulssons metallarbeider i Telegrafbygningen. Armaturene er restaurert og gjenbrukt i den nye overlyskonstruksjonen.

Foto: Nils Petter Dahle

FRESKOMALERIET I EKSPEDISJONSHALLEN er malt av Alf Rolfsen som også har flere utsmykninger i Rådhuset og viser motiver fra montering av telegrafstolper i norske fjell- og kystlandskap. Fresken illustrerer norsk telehistorie og den betydningen bygningen hadde for hele landet som bindeledd for kommunikasjon. I byggeperioden ble maleriet beskyttet og overvåket og skader ble forhindret i byggeperioden. For entreprenøren var dette en av flere kompliserende faktorer. Freskomaleriet har blitt restaurert av NIKU. Bildet er2,80 m x 15,90 m.

belysningsarmatur som henger fra 6. etasje og helt ned til 1. etasje. Trapperommets brystninger, trapp og rekkverk er kledd med marmor fra Gjellebekk­bruddet i Lier ved Drammen. Mye av steinen har blitt pusset og restaurert i rehabiliteringen.

– Det er den samme marmoren som er brukt i marmorkirken i København, med noen veldig fine tegninger i. Den er ikke lenger mulig å få tak i, så når vi skulle gjøre endringer i trapperommet og tilpasse til ny bruk, var det viktig at vi gjorde det på en måte så vi kunne gjenbruke marmoren. Tok vi vekk noe måtte vi bruke det igjen, som for eksempel til reparasjon et annet sted, forklarer han og legger til at det kan være en utfordring at materialkvaliteten ikke er like storslått i nye bygningsdeler man måtte trenge.

– Da har vi utformet det på en måte som fremhever kvaliteten i det opprinnelige, slik at det gamle får spille hovedrollen. Noen nye tiltak er iøynefallende, selv om vi har forsøkt å få til at det skal fremheve de gamle kvalitetene, poengterer han.

Bjerkes Vinduer AS har reparert og restaurert så mye som mulig av vinduene som var i bygget.

NORDIC OFFICE OF ARCHITECTURES har bundet sammen to etasjer med en romslig og elegant trapp. Nye og eksisterende bygningsdeler underbygger Telegrafbygningens verdighet og unike kvalitet.

PAAL ANDRÉ SLETTE, VEDAL ENTREPRENØR:

– Det er mye vi kan være stolte av og fornøyde med i dette prosjektet. Om jeg skal trekke frem noe må det først og fremst være det gode, tverrfaglige samarbeidet og samholdet vi fikk til innad i prosjektadministrasjonen, med byggherre, leietakere, rådgivere og arkitekt. Vi lyktes med å få alle til å trekke i samme retning gjennom et langt og krevende prosjekt. Jeg vil fremheve den tette dialogen med Byantikvaren som en suksessfaktor for prosjektet.

– Det er sikkert en og annen vurdering vi kunne gjort annerledes underveis i prosjektet, men det er egentlig ikke noe jeg er misfornøyd med. Det kan være fristende å være etterpåklok, men med de forutsetningene man hadde og den tiden som var til rådighet mener jeg at vi må være svært fornøyde med hvor bra dette prosjektet ble.

DEN OPPRINNELIGE TEGLFASADEN er reparert med tegl fra bygget. Den glaserte teglen har en lys, varm fargetone. Nye bygningsdeler og materialer er lagt til for å framheve opprinnelige kvaliteter.

JANNE WILBERG, BYANTIKVAREN:

– Vi mener at dette i hovedsak er blitt en god blanding av bevaring/foredling og utvikling av en stor og svært kompleks fredningsverdig eiendom. Vi er svært fornøyde med at man har klart å beholde den gamle bygningens eksteriør så å si uendret, bare med noen endringer for å tilfredsstille krav til universell utforming. Det er også positivt at inngrepene i det svært lukkede tilbygget fra 1960-tallet i hovedsak er begrenset til første etasje. Byantikvaren vil også rose prosjektet for å la kvalitetskrav styre utformingen av nye bygningselementer. I tillegg er vi veldig godt fornøyd med samarbeidsprosessen. Betydningen av grundig dokumentasjon og ryddig saksforberedelse er noe vi har tatt med videre til andre prosjekter.

– Det eneste store diskusjonspunktet var antall etasjer og høyden på det aksepterte nybygget. Huset er blitt en etasje for høyt. Vi fikk dessverre ikke medhold av Riksantikvaren her, men anlegget hadde vært mer formfullendt uten dette tillegget, sier byantikvar Janne Wilberg.

er nennsomt restaurert og skaper en unik ramme for viktige møter.

– Mange vinduer var blitt skifta ut på 70­tallet, og der har vi fått produsert nye vinduer som er i tråd med de opprinnelige vinduene som var i bygget, i tillegg til å tilfredsstille dagens tekniske krav. De er også montert i tråd med opprinnelig plassering, innsetting og med kobberbeslag, forsikrer Moe Bøksle.

– Det er en bygning som enkelte steder var veldig godt bevart med fantastiske kvaliteter, og andre steder hadde mista mye av sin opprinnelige utforming og verdighet. Vi har kontor i nærheten og har kunnet være mye til stede i alle faser. Det har vært en fordel, for balansegangen med hvor vi skal gå inn å gjøre tiltak og hvor vi ikke skal gjøre tiltak har krevd tilstedeværelse og hodebry,

– Det var utrolig fascinerende å bli kjent med Telegrafbygningen og hva den har romma, som forteller mye om de ulike tidene. Den kalde krigen har vært en viktig del av bygningens liv, som var en lukka og sikker bygning, sier Kristoffer Moe Bøksle

Nå skal bygget få leve videre. Bygningens tidløse utforming, både utvendig og innvendig, gjør at den forhåpentligvis vil ha lang levetid uten å oppleves som umoderne.

TELEGRAFENS DIREKTØR hadde staselige representasjonsrom som nå på nytt er i bruk.

TELEGRAFBYGNINGENS ELEGANTE MATERIALBRUK er videreført i arkitektkontoret Nordic Office of Architectures kontorlokaler.

DIREKTØRKONTORENE

sett fra Kongens gate. Hjørnebygningen mot Tollbugata og Nedre Slottsgate, tegnet av Nils Holter avslutter kvartalet.

Foto: Frank Holtschlag

KREATIV NYTOLKING AV HANDELSSTAD FRÅ 1905

Med solid handverk og ein leiken tilnærming har Gro Lavold og Brynjulf Hovland gjenskapt handelsstaden Solstrand på Høie i Tysvær.

tekst: Ellen Tveit, leiar for Hauglandet lokallag

foto: Irene Jacobsen

Då paret kjøpte den gamle handelsstaden i 2012 sto bygningane til nedfalls etter å ha vore fråflytta sidan 1967. Sjølv budde dei i eit hus Brynjulf hadde restaurert i gamle Stavanger. Dei to møttest i vaksen alder i samband med restaureringa av St. Petri kirke i Stavanger, som begge var involvert i. Gro som arkitekt, Brynjulf som ingeniør med særleg kompetanse på VVS­teknikk i gamle bygg. Privat er han ein tusenkunstnar med fleire restaureringsprosjekt bak seg, medan ho har vore aktiv i Fortidsminneforeningen i mange år.

Solstrand er blant dei nyare handelsstadene og blei bygd opp frå 1905. Solstrandnamnet kom samstundes med bygningane og har gitt namn til ei heil slekt. Då dei noverande eigarane kom dit besto anlegget av hovudhuset med butikklokale, lager og bustad; eit sjøhus, ei falleferdig løe, uthus og ein flott jordkjellar. Eigedomen var overgrodd med tre og bringebærkratt. Då dei tok til å rydda kom det fram ein innemura frukthage og fint oppmura vegar og veiter i det bratte terrenget. I dag er alle bygningane utanom uthuset restaurerte eller gjenoppbygde, og det har kome til eigenbygd drivhus, hønsehus og maskinhus.

NYE LØYSINGAR MED RESPEKT FOR DET GAMLE

Første bygning som blei sett i stand var jordkjellaren – den trong berre ny dør. Så sto hovudhuset for tur, og det var eit langt meir omfattande prosjekt. Hadde ikkje dei to eldsjelene teke tak i det for ti år sidan hadde det truleg vore samanrast i dag. Veggen mot sjøen var slått inn av ein storm i 1980. Bygget er eit sjøhus i tre etasjar med vindehus, bygd inntil fjellveggen på to sider. Fukt frå berget gjorde at deler av huset var så ròte at det kunne plukkast ned med hendene. Butikklokalet var intakt med original kjøpmannsdisk og perlestaffpanel på veggene, men treverket smuldra vekk mellom fingrane på dei då arbeidet starta. Veggen inn mot berget torde dei ikkje kle på nytt av frykt for at dei ikkje skulle ha fått full kontroll på fukten. Den eksponerte steinveggen er heilt i tråd med trendane i vår tid, men noko ein aldri ville hatt i den tida då huset blei bygd.

ROGALAND

Tysvær

Stavanger

PÅ BILETET FRÅ 1975 er hovudhuset frå 1905 uendra. Handelsstaden var i drift frå ca 1907–1954. Ein storm i 1980 slo inn veggen på sjøsida, og bygget sto til forfalls fram til Gro Lavold og Brynjulf Hovland kjøpte og starta restaureringa i 2012. Brygga framfor hovudhuset er ikkje i tråd med opphavleg byggjeskikk, men er nødvendig som bølgebrytar og for å ha ein stad å stå i samband med byggjearbeid og maling. Her står vêret frå sør rett på, difor må det òg setjast opp ei lem framfor døra om vinteren. Den ekstra uteplassen blir òg sett pris på. Hovuddøra er ein nylaga kopi av den gamle. Nokre av vindauga er dei originale, medan andre er nye kopiar.

– Me spelar litt rundt temaet bevaring og gjer ei tillemping til det som passar for oss og vår bruk av bygningane. Det går an å ta inn nytt og gjera ting på andre måtar, men det skal ikkje skurre – det er eit ord eg brukar mykje, seier Gro.

Den haldninga ligg til grunn for alt arbeidet som er gjort på Solstrand. Bygningane er fulle av kreative løysingar, frisk fargebruk og overraskande detaljar, langt ut over det som fell inn under ei klassisk restaurering. Men alt er gjort på huset sine premissar og med sikker kunnskap om lokal byggjeskikk og antikvarisk restaurering i botnen. Det nye som har kome til er for det meste kjøpt brukt eller sjølvlaga –eller gjerne begge deler. Mellom anna fekk dei redda ein del vindauge og dører i teak

frå ein skule som skulle rivast i Suldal. Dei har delvis blitt brukt opp att slik dei var, og delvis blitt til nye bygningsdelar. Fargane som er brukt er funne i bygget, men brukt på andre måtar.

Sjølv om dei har gjort mykje sjølv hadde dei hjelp av kompetente handverkarar til det tyngste arbeidet i starten. Byggmeistrane Kåre Odland og Sivert Lervik jekka opp huset og forsterka konstruksjonen, la om skifertaket, bytta kledninga og sette i stand vindehuset. Byggmeister Didrik Hereid, som òg var leiar i lokallaget av Fortidsminneforeininga, var ansvarleg for arbeidet med sjøhuset. Men han døydde i 2018 medan prosjektet var under arbeid.

Etter nokre år blei det for mykje med stort hus i Stavanger og eit prosjekt som

kravde mykje av både tid og pengar i Tysvær. Løysinga blei å selja huset for å bli kvitt gjeld, og flytta i båt. Der budde dei i 4,5 år medan helgene blei brukt på Solstrand. Så kom koronaen med nedstenging og hytteskam. Det blei krevjande å vera i båten 24 timar i døgnet. Dermed blei det flytting til Tysvær. Dei fekk telefon frå kommunen, som lurte på om dei meinte alvor. Det gjorde dei. Nå har dei ikkje andre planar enn å bli verande.

VINDTETTING FRAMFOR ISOLASJON

Eitt av dei mange vala som er gjort undervegs i arbeidet med å skapa ein bustad av det gamle handelshuset, er å prioritera vindtetting framfor høg isolasjonsgrad.

Veggene er berre delvis isolerte fordi dei ikkje ønska å fora dei ut. På grunn av faren for at sjøen kan komma opp i konstruksjonen ved stormflo kunne dei heller ikkje bruka vanleg isolasjon. I veggene er det brukt lin – eit godt materiale, men eit mareritt å leggja ifølgje Gro Lavold. Trefiberisolasjon torde dei ikkje bruka i det fuktige miljøet ved sjøen. Golvet er lagt som skipsgolv og skal tola at vatnet kjem inn, men dei har ikkje hatt flaum i løpet av dei ti åra som har gått sidan arbeidet starta.

– Me har eit veddemål gåande på om det kjem til å skje i vår tid. Eg trur det, men Brynjulf trur det ikkje. Det er uansett ikkje krise, me har luker som kan opnast slik at vatnet ikkje hevar huset. Me har fått

DET GAMLE BUTIKKLOKALET har blitt kjøken med hyller og kjøpmannsdisk i tråd med det opphavlege. Kjøpmannsdisken midt på golvet er ikkje den same som sto der då dei kom, men er arvegods frå ei tante.

I TILLEGG TIL HOVUDHUS og sjøhus var det uthus, løe og jordkjellar på eigedomen då dei kom. Nå er talet på bygningar auka. Uthuset med dynamittlager og utedo til venstre er den einaste bygningen dei ikkje har gjort noko med – enno. Det raude bygget erstattar løa som sto på staden. Drivhuset er nytt og sjølvbygd, det same er hønsehuset. Maskinhuset står på gamle murar som opphavleg var ein fjos bygd inn i steingardane rundt frukthagen.

høyra at dei av og til måtte bruka støvlar inne i butikken då den var i drift, så det har skjedd, fortel Gro.

Der dei gamle vindauga kunne brukast er dei restaurerte. Mot sjøen fekk dei løyve til å setja inn to nye vindauge, og glasdører i opningane der det opphavleg var tradisjonelle sjøhusdører. Dei nye vindauga er laga som nøyaktige kopiar av dei gamle, men med innvendig kopling, av Jørg Styve på Evanger. På vestveggen, som også vender ut mot sjøen, er det sett inn heilt nye vindauge. Her er det brukt isolerglas, men med mindre luft mellom laga enn det som er vanleg i moderne vindauge. Det isolerer litt mindre, men nok i eit mildt vestlandsklima. Alle vindauge har munnblåste Lamberts glas.

– Moderne glas skurrar, seier Gro. Folk tenkjer ikkje over det, men ein merkar det likevel. Det blir eit heilt anna uttrykk.

BRUKT PÅ NYE MÅTAR

Rominndelinga er i hovudsak bevart som den var, men romma er tekne i bruk på nye måtar og har ikkje nødvendigvis ein tydeleg definert funksjon. Det gamle butikklokalet har blitt til kjøken med kopiar av den opphavlege kjøpmannsdisken langs veggane og ein gammal kjøpmannsdisk med glasplate midt på golvet. Innanfor kjøkenet er det eit grovkjøken. Då dei kom dit var dette eit ikkje­rom som låg heilt inntil fjellveggen. Her var det eit tilbygg med saltak, der takforma fekk vatnet til å renna inn mot hovudhuset. Veggen

TO SMÅ ROM vender ut mot sjøen i andre etasje. Truleg var det her handelsmannen budde for det meste – bestestova i bakkant var ikkje i dagleg bruk.

DEN TIDLEGARE BESTESTOVA har dei slått seg laus med gipsrosettar i taket og ny historisk tapet som ikkje er kopi av den gamle. Gardinene er hengt opp motsett av det ein ville gjort på handelsmannen si tid – med dei lette gardinene på innsida. – Slike friheiter tek me oss. Gardiner er underkjent, det er heilt konge i gamle hus, meiner Gro.

DET SER UT som tapet, men var dei fattige si nødløysing: Mønster måla rett på veggen. Søstera til Gro fann mønsterrullene i eit hus ho skulle rydda. Blomemønsteret er rulla på i to omgangar. – Det var ikkje så vanskeleg som eg trudde, men eg må innrømma at mønsteret er laga med plastmaling. Det skulle vore limfarge, men det blei for vanskeleg, seier Gro, som elles unngår all maling som inneheld plast. På mur, betong og noko treverk er det nytta rein silikatmaling, som er mineralsk maling med god styrke og lang haldbarheit.

var blitt til mold, og heile tilbygget blei erstatta med eit nybygg med pulttak, utvendig kledd med skifer. Inne måtte mykje fjell meislast vekk for at det skulle bli mogleg å ta rommet i bruk.

Flytting av pipa blei løysinga for romsituasjonen både oppe og nede. Lagerlokalet mot sjøen har blitt spisestove med synleg stolpekonstruksjon og ein spektakulær trapp som knyter rommet saman med stova i andre etasje. Dei nedste trinna er erstatta av store kubbar frå tre som er hogd på eigedomen.

– Det var ikkje innvendig trapp i huset då me overtok, men har nok vore ein bratt leider ein gong, trur Gro. Trappa kallar ho ein gimmick. – Den er ikkje heilt seriøs og etter forskriftene, ler ho. Heller enn å fjerna stolpane som står midt i rommet har dei lagt til ein ekstra, kjøpt på Finn.no, for å styrka konstruksjonen. Av same årsak er det òg sett inn ekstra rotkne på tvers av dei opphavlege.

I ANNEKSET SOM erstattar den gamle løa er heile stolpekonstruksjonen felt saman utan bruk av boltar, spikar eller skruar. Til dei lengste bjelkane har Brynjulf brukt ein variant av fransk lås som gjev ein heilt stiv konstruksjon.

I andre etasje har den gamle bestestova inst i huset blitt TV­stove. Her er det tunge gardiner som isolerer på kalde vinterdagar. Truleg levde familien som bygde huset i dei to små romma som ligg mot sjøen, medan bestestova sjeldan var i bruk. I dag fungerer dei som kontor og opphaldsrom.

Det gamle kjøkenet har blitt til bad, og i tilbygget over grovkjøkenet, der det tidlegare var eldhus, blei det plass til ei eiga velværeavdeling med teakvindauge i taket, fargerike meksikanske fliser og eit handlaga indonesisk dragebadekar.

På loftet er det nesten ikkje gjort noko etter at dei overtok. Her er det fleire små kammers og eit stort rom med vinde. Dette var truleg opphavleg nytta som lager. I dag er det soverom – litt kaldt om vinteren, sidan taket berre er delvis isolert. Over vinda er det ikkje plass til isolasjon og innvendig kledning, så her er sutaket synleg. Naturleg ventilasjon, kallar eigarane det. I golvet er det hol til vindetauet. Då det viste seg at senga ikkje gjekk opp den bratte trappa blei løysinga å ta den gamle heisemekanismen i bruk. Ein gjest fortalde at mor hennar tente på Solstrand i ungdomen. Oppe på loftet viser målinga på veggen spor etter eit bittelite kammers og ei seng – kanskje var det her ho sov?

Gro Lavold og Brynjulf Hovland i annekset

DET SOM TIDLEGARE var lageret til butikken, med dører direkte mot sjøen for å kunna lasta inn varer, har no blitt spisestove. Legg merke til trappa, og den vesle luka som opphavleg ble brukt for å halda eit auga med butikklokalet når ein var på lageret.

DET ER LAGT inn fleire luker i golvet som flyt opp om det blir stormflo og vatnet kjem over golvnivået.

DET USYNLEGE ARBEIDET

Det er lett å bli imponert av det store arbeidet som er lagt ned i restaurering, gjenoppbygging og vidareutvikling av bygningar og landskap. Men ein stor del av arbeidet som er gjort er usynleg. Det er opparbeidd køyreveg, gravd grøfter til drenering, septik og pumpekum, og lagt ned røyr og kablar både på eigedomen og ut i fjorden. Nå er uteområdet i ferd med å falla på plass og den moderne infrastrukturen ligg skjult under bakken. Ein minigravar har vore til uvurderleg hjelp. Det har òg den

unge handverkaren Emil frå Danmark, som kom då han vart «koronafast» i landet. Han blei tend på gamal, norsk byggeskikk, har no flytta til Voss og arbeider hos ein byggmeister som reiser hus i laft. Kaien er reparert, trapper og gangvegar er bygd opp att og frukthagen rydda fram. Noko var der frå før, resten er «gjendikta» slik det kan ha vore og tilpassa dagens bruk. Løa sto ikkje til å redda og er med kommunen si velsigning tatt ned og sett opp att som anneks og lager. Den anonyme arkitekturen som dei

gamle driftsbygningane representerer er vidareført, men tilpassa ny bruk. Dette er Brynjulf sitt prosjekt. Bygget er sett opp i ein rammekonstruksjon utan bruk av spiker, skruar eller boltar. Alt er felt saman med tapper og trelåsar. For å få det til måtte han skaffa spesialverktøy frå utlandet. Dei lengste bjelkane er skøytte med ei avansert utgåve av fransk lås. Kvar av dei blei sleppte nedpå fire søyler med nøye tilpassa tappar, og låste heile konstruksjonen. Løa har blitt eit musikkrom der dei kan dra på «hyttetur» med ei flaske vin.

JORDKJELLAREN var den heilaste bygningen då dei kom til Solstrand i 2012. Her er det berre døra som er ny. Inni er det eit flott rom som blir brukt i tråd med opphavleg funksjon. Kanskje vil det straumlause kjøleskapet få ein renessanse i desse straumkrisetider?

SJØLV OM DEI har gjort mykje sjølv hadde dei hjelp av kompetente handverkarar til det tyngste arbeidet i starten. Byggmeistrane Kåre Odland og Sivert Lervik jekka opp huset og forsterka konstruksjonen.

Bygningane er fulle av kreative løysingar, frisk fargebruk og overraskande detaljar.

Også sjøhuset måtte takast ned og gjenreisast. Det blir brukt som både snikkarverkstad og festlokale, og her sit Gro og Brynjulf om kveldane og diskuterer seg fram til nye løysingar. Den kreative løysinga med trapp som ikkje går heilt ned til golvet går att her òg. Han går frå arbeidsbenken og opp til ein hems med oppbevaringsplass og eit «hemmeleg rom» for barnebarna med spel og bøker.

BLIR SETT PRIS PÅ AV KOMMUNEN

Trass i at dei ikkje hadde tilknyting til staden frå før kjenner dei seg godt mottekne i lokalmiljøet. Kommunen har heile tida vore ein god støttespelar. Handelsstaden er nemnt i kulturminneplanen for Tysvær kommune men ikkje verna, truleg på grunn av tilstanden bygga var i då dei overtok eigedomen.

– Dei har kanskje berre vore glade for at nokon gadd å ta vare på dei gamle bygningane. Dei har vore veldig hjelpsame, me har berre gode erfaringar med kommunen.

Det synlege beviset på at kommunen set pris på det dei har gjort, heng ved inngangsdøra. For restaureringa av hovudhuset fekk dei kommunen sin kulturminnepris i 2015, og i år blei dei heidra med byggjeskikkprisen for arbeidet som er gjort med heile anlegget.

OGSÅ SJØHUSET MÅTTE byggjast opp att på nytt. Det har fått faldedør i gjenbruksteak, hems og ein vegg kledd med gamle kassebord og stor bakaromn etter «Sprossa» si oppskrift.

NTNU TRADISJONELT BYGGHÅNDVERK – LÆRINGSARENA I INNLANDET

LÆRING I GÅTEFULLE BYGNINGER

-Skal vi ta vare på kulturarven vår, må vi ha dyktige tradisjonshåndverkere også i fremtiden. Derfor er det er en vesentlig del av vår oppgave å bygge kompetanse nasjonalt og regionalt i samarbeid med NTNU og andre for å ta vare på bygningsarven i Innlandet, sier seniorrådgiver Tore Røbergshagen i Innlandet fylkeskommune.

tekst: Hanne R. Grimstveit arkitekt i Innlandet fylkeskommune/stipendiat ved NTNU, fakultet for arkitektur og design, institutt for arkitektur og teknologi

For Innlandet fylkeskommune er det ikke bare kompetansehevingen av håndverkerne som har stor verdi.

Nordre Haverstad i Sør­Fron, som praksisarenaen er lagt til, gir også verdifull kildekunnskap om middelalderloftet som står her, og om hvordan en best skal ta vare på den unike bygningen for fremtiden.

På Nordre Haverstad er det ingen lyd av maskinelt utstyr, kun den taktfaste lyden av håndverktøy i arbeid. Studentene arbeider konsentrert, to og to i lag, med å lafte stokken på plass i veggen på to ulike laftekasser. Veilederne gir råd og veiledning der det trengs. Det hersker en god atmosfære på arenaen, der arbeidet har en egen rytme og ro. Middelalderloftet holder på et vis oppsyn med det hele, og er en kilde til inspirasjon og læring bare ved å stå der.

SNÆDIS TRAUSTADÓTTIR

og Adrian Hendriks Moe forbereder stokker til laftebygget som skal til Vågå.

Foto: Innlandet fylkeskommune / Stefan Kaliski

Både studentene og veilederne er stadig bortom og undersøker det. Forsøker å riste av det noen hemmeligheter. Som besøkende føles det nesten som å forstyrre denne roen når man kommer inn på arenaen.

Innlandet fylkeskommune har i mange år satset aktivt på kompetanseheving av restaureringshåndverkere. Siden tidlig på 2000­tallet har fylkeskommunen tatt initiativ til utdanningstilbud for denne målgruppen. Fra 2009 ble dette til et samarbeid med daværende Høgskolen i Sør-Trøndelag om et fireårig, desentralisert etter­ og videreutdanningstilbud. Innlandet læringsarena er en videreutvikling av dette samarbeidet, og Innlandet læringsarena har i dag ansvaret for seks bachelorstudenter fra studiet i Tradisjonelt Bygghandverk ved NTNU i Trondheim.

Studieløpet er samlingsbasert og går over fire år, med praksis på geografisk spredte læringsarenaer. Innlandet læringsarena er den ene, mens de tre andre er ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, Norsk Folkemuseum og Hardanger Fartøyvernsenter i Norheimsund. Studentene på læringsarenaene avslutter snart det første studieåret, der fokus har vært på tradisjonsfaglig utøvelse i tømring. De seks studentene ved Innlandet læringsarena kommer fra ulike deler av Sør­Norge og til og med fra Island. Tre av disse skal resten av studiet være ved Norsk Folkemuseum. Vestland og Stiklestad har tre studenter hver.

– Innlandet fylkeskommune har valgt Nordre Haverstad som praksisarena, fordi vi her har muligheten til å jobbe med

På Nordre Haverstad er det ingen lyd av maskinelt utstyr, kun den taktfaste lyden av håndverktøy i arbeid.

MIDDELALDERLOFTET PÅ HAVERSTAD med sine mange verktøyspor innbyr til faglige utfordringer og diskusjoner. Hvilke tolkninger og svar vil man komme fram til på sikt? Foto: Innlandet fylkeskommune / Hanne R. Grimstveit

TRADISJONSHÅNDVERKER

HÅVAR AABOL i starten på å forklare hvordan man merker opp en stokk før neste bearbeiding.

Foto: Innlandet fylkeskommune/ Hanne R. Grimstveit

TYDELIG MØNSTER ETTER sprett-teljing

på en av svillstokkene innvendig i loftsbygningen. Det er klart dette inspirerer til videre læring og undersøkelser for både studenter, veiledere og andre.

Foto: Innlandet fylkeskommune/Hanne R. Grimstveit

flere prosjekter og laftetradisjoner samtidig, hvor også findalslaftet, som var i bruk før Svartedauden, inngår på en naturlig måte. Da vi i år har hatt så mange som seks studenter har vi også hatt mulighet til å jobbe med flere tømmerkasser samtidig, sier Tore Røbergshagen, seniorrådgiver i Innlandet fylkeskommune.

HELE NORGE ER NEDSLAGSFELT Bachelorutdanningen i tradisjonelt bygghandverk ved NTNU bygger på det tidligere studiet i Teknisk bygningsvern og restaurering, som NTNU fikk overført fra HiST i 2015. Studiet skal ha hele Norge som nedslagsfelt og forsøke å ta hensyn til hele landets varierte handverkstradisjoner og byggeskikk. Dette er ingen liten oppgave, og derfor har NTNU forsøkt å spre læringsarenaene geografisk, slik at de hver for seg kan representere sin del av den varierte byggeskikken.

– Utdanningen har i dag en profil til et utøvende studium. Altså et studium for utøvende handverkere som skal fortsette som utøvende handverkere når de er ferdig uteksaminert, forklarer studieprogramleder Thor­Aage Heiberg.

Han forteller videre at hvert av de fire studieårene har sitt eget fokus. Tradisjonell tømring i første studieår,

tradisjonelle stavkonstruksjoner i andre studieår, tradisjonell byggsnekring i tredje studieår. Det fjerde og siste studieåret er viet selve bacheloroppgaven og fordypning i bygningsvern og ledelse av restaureringsprosjekt

Gjennom studiet ser studentene på problemstillinger i bygningsvernet, ved å se dette gjennom en handverkers øyne og tankesett. Det foregår i praksis gjennom studier av gamle bygninger, tradisjonelle bygningskonstruksjoner og spor etter verktøybruk. En viktig del av studiet er å tolke disse kildene, og å produsere kopier av tradisjonsverktøy i samarbeid med en verktøysmed. Verktøyene bruker studentene til å bygge kopier av de aktuelle byggene eller bygningsdelene.

– Oppføring av nybygg i tradisjonelle konstruksjoner blir dermed en del av treningen for studentene, men i denne sammenhengen er det mer en metode for studiet av det tradisjonelle håndverket, sier studieprogramleder Thor­Aage Heiberg.

Han legger til at det er gjennom denne metoden studentene får den nødvendige mengdetreningen de trenger for å være godt rustet til å både reparere etter gode prinsipper, men også for å kunne bygge nytt etter tradisjon.

VEILEDET MENGDETRENING

En av utdanningens grunnsteiner er den veiledede mengdetreningen studentene forplikter seg til. De skal delta ved en læringsarena, hvor de er til sammen 10 uker pr. studieår. På læringsarenaen mottar studentene kyndig veiledning, noe som er avgjørende for et godt læringsutbytte. Veilederne er godkjent av NTNU, for å sikre at det faglige utbyttet ivaretas. – Denne modellen gjør at læringsutbyttet oppfattes som unikt i sammenhengen. Den treningen som studentene får på læringsarenaen sørger for at de ikke bare kjenner til det tradisjonelle bygghandverket, men faktisk har tilegnet seg grunnleggende ferdigheter som utøvere, sier Thor­Aage Heiberg.

Han avslutter med at målet med dette er å sette studentene i stand til å utføre reparasjoner, restaureringer og nybygg på en faglig god måte som bevarer hus og handverk.

TVERRSEKTORIELT SAMARBEID

Nettopp dette tverrsektorielt samarbeidet mellom studenter, håndverkere/veiledere, universitet og fylkeskommune/museene viser seg å være velegnet for å utprøve og utforske teorier, men også for å bygge kunnskap. Kunnskap som er nødvendig

for å ta vare på bygningsarven. I Innlandet har fylkeskommunen valgt å ta rollen som læringsarena, mens det i de andre regionene er museene eller bygningsvernssentre/fartøyvernsenter som er dette vertskapet.

– Det å satse på tradisjonshåndverk fra fylkeskommunens side er et bevisst valg, og nødvendig for en region med svært mange fredete bygninger. Med oppgaveoverføringen fra Riksantikvaren til fylkeskommunene fikk fylkeskommunene også ansvar for en ny portefølje, de ikke­kirkelige middelalderbygningene, sier seksjonsleder i Innlandet fylkeskommune

Torill Skillingsaas Nygård.

Når det gjelder middelalderbygningene er det ikke mange referansebygninger å se til, så de som fortsatt står igjen må håndteres både med nysgjerrighet og respekt.

– Gjennom arbeidet på Nordre Haverstad har vi sammen med studenter, NTNU og andre fått muligheten til å utforske og analysere den gåtefulle loftsbygningen. Vi erfarer at dette gir oss et mer fundert grunnlag å vurdere ulike tiltak på, sier seniorrådgiver Tore Røbergshagen.

HÅNDVERKSSATSING I INNLANDET

Innlandet fylkeskommune ser læringsarenaen i sammenheng med istandsettingen av

de fredete bygningene i fylket. Gjennom vårens tømringspraksis har studentene blant annet laftet opp en bygning som skal flyttes til et fredet anlegg i Vågå når den er ferdig. Innlandet har mange fredete og verneverdige bygninger, og det å bruke reelle prosjekter som del av læringsarenaen er verdifullt for fylkeskommunen. Da brukes tilskuddsmidlene både til istandsetting og til kompetanseheving.

– Vi har ambisjon om å være en permanent læringsarena for studenter fra NTNU, enten det er fra dagens studietilbud i Tradisjonelt Bygghandverk, eller det er fra et fremtidig studium i bygningsvern innen andre fag enn tømring og snekring, sier Torill Skillingsaas Nygård.

Hun fortsetter videre; det er ingen hemmelighet at det er mangel på utøvende håndverkere innen andre fag, som smeder, blikkenslagere, malere, murere og så videre, med kompetanse på antikvarisk arbeid. Det må derfor satses aktivt på å bygge handverkskompetanse nå mens vi fortsatt har tilgang på tradisjonsbærere som er yrkesaktive og kan overføre og formidle kunnskap til yngre generasjoner.

– Innlandet læringsarena ser for seg å være på Nordre Haverstad en god stund fremover, fordi vi ser at kunnskapsutbyttet er høyt her. Vi bruker arenaen også til

Skal du male huset?

Riksantikvaren anbefaler linoljemaling både for huset ditt og miljøets skyld.

Se våre 10 råd på ra.no/linolje og få videotips fra eksperten Jon Brænne om hvordan du maler.

samlinger for veiledere, for å bygge deres kompetanse. Da kommer veiledere fra hele læringsarenanettverket hit for å utveksle erfaringer og bygge kompetanse på tvers, supplerer seniorrådgiver Tore Røbergshagen

Han sier videre at Innlandet læringsarena og sikkert de andre arenaene ser frem til at NTNU fra 2024 går i gang med opptak til bachelorstudiet annet hvert år. Det vil bidra til at læringsarenaene blir i mer kontinuerlig drift, og derigjennom til at tradisjonshåndverket markedsføres lokalt og på den måten blir en viktig arena for rekruttering.

STÅENDE BYGNINGER SOM KILDE

TIL LÆRING

Middelalderloftet på Haverstad har en uregelmessig rominndeling med ett rom i første etasje og to rom i andre etasje. Med sin tilnærmede kvadratiske grunnplan skiller bygningen seg fra det som defineres som et langloft. I bygningen er det mange spor, og uregelmessigheter, noe som gir grunnlag for mange, faglige og spennende diskusjoner, der hovedspørsmålet er; hvordan har denne bygningen egentlig vært fra starten av og opp gjennom århundrene?

– Denne loftsbygningen byr på mange spørsmål, og det kommer bare flere

Unngå

› råte

› mikroplast i natur

› dårlig maleresultat

og flere, sier tradisjonshåndverker John Ola Selsjord. Han er veileder og tidligere bachelorstudent. Som veileder på Nordre Haverstad har han benyttet muligheten til å studere loftsbygningen inngående.

– Bygningen har trapesformede sviller, de er sprettetjeljet og i mye større dimensjon enn resten av tømmeret i veggene. Gulvet i første etasje er også spretteteljet på to sider, og en finner også spor av dette på veggstokkene. Disse er imidlertid pjålet over igjen etter tilforming med øks, forklarer han. I sin egen bacheloroppgave fordypet han seg i en lokal laftetradisjon, og han studerte da Haverstadloftet som del av oppgaven. Dette vekket interessen for å utforske bygningen ytterligere.

– Med slike objekter som Haverstadloftet kan en skrive alt fra bacheloroppgave til en doktorgradsavhandling, kanskje, funderer John Ola videre.

Før han fortsetter, bygningen har mange spor og disse må tolkes og forstås for å kunne velge en istandsetting som ikke fører til tap av kulturminneverdier. Og det er der at samarbeidet mellom ulike fag og profesjoner er avgjørende for å lykkes.

HÅNDVERKSUTDANNING FREMOVER

Tverrfaglig samarbeid foregår mellom mange håndverk. Det er derfor også

behov for et studietilbud som favner flere håndverksfag. Dagens situasjon med mange bygninger i privat og offentlig eie har behov for et høyt antall kompetente og kvalifiserte håndverkere innen mange fag.

– NTNU er det universitetet som tilbyr utdanning i bygningsvern for håndverkere, og har også et sterkt fagmiljø innen bygningsvern og transformasjon på samme institutt. Det er derfor naturlig at NTNU blir en samarbeidspart når rekruttering og kompetanseheving skal planlegges for å ta vare på bygningsarven, sier instituttleder for Institutt for arkitektur og teknologi ved Fakultet for arkitektur og design ved NTNU Arild Gustavsen.

NTNU som utdanningsinstitusjon ser derfor i samarbeid med Innlandet fylkeskommune og Nidarosdomens Restaureringsarbeider på en satsing på et nasjonalt studietilbud innen bygningsvern som fører frem til en bachelorgrad for flere håndverksfag enn tømring og snekring slik det er i dag. Splittingen mellom stat og kirke medfører at det er satt av 10 milliarder kroner til et bevaringsprogram for kirkene, noe som utløser et behov for et høyt antall kompetente og kvalifiserte håndverkere innen mange fag, og kartleggingen som er gjort i den forbindelse viser

at det må satses på kompetanseheving og rekruttering.

– Et universitetsstudium innen bygningsvern som retter seg mot flere tradisjonshåndverk bør derfor være en del av den investeringen som må gjøres for å istandsette kirkene, men også andre bygninger, mener instituttleder Arild Gustavsen.

LÆRINGSARENAENS BETYDNING

Utviklingen av et slikt studium ved NTNU vil bli sett i sammenheng med Hanne R. Grimstveits (artikkelforfatteren) doktorgradsprosjekt der studietilbudet ved NTNU slik det har vært, er og bør bli i fremtiden, inngår. Hun forsker blant annet på effekten av kompetansehevingstiltak blant håndverkere, hvordan disse er innrettet og hvordan dette påvirker istandsettingstakten på fredete bygninger i privat eie. Det er Innlandet fylkeskommune, Norges forskningsråd og NTNU som finansierer prosjektet.

– Med regionreformen og oppgaveoverføringen fra staten ble det en endring i den regionale kulturminneforvaltningen. Dette medførte et behov for å se på hva vi har gjort, hva vi bør ta med oss videre og hva vi kan gjøre bedre i fremtiden. Vi er derfor glade for å ha Hanne R. Grimstveits doktorgradsprosjekt som undersøker nettopp dette, sier seksjonsleder Torill Skillingsaas Nygård.

Forskningsprosjektet skal etter normert tid være ferdig i 2026, samtidig med at det nåværende kullet i tradisjonelt bygghåndverk avslutter sitt studium. Disse studentene er en vesentlig del av prosjektet, der også læringsarenaene har stor betydning.

TA VARE PÅ DEN MATERIELLE OG

IMMATERIELLE KULTURARVEN

Betydningen av læringsarenaene og praksisdelen i studiet er noe Snædis Traustadóttir fra Island, en av studentene på læringsarena Innlandet denne våren, ser betydningen av. Hun kommer med et viktig innspill til den norske utdanningen, men også til forvaltningen rett før vi avslutter vårt besøk på læringsarenaen.

– Dere må ta vare på de bygningene dere har, og den kunnskapen som ennå finnes. Det er kritisk for ivaretagelsen av det man har, slik at dere ikke havner i den situasjonen vi er kommet i på Island, sier student Snædis Traustadóttir, som til daglig har sitt virke i familieforetaket på Island.

– På Island har vi ikke det samme referansegrunnlaget som dere har i Norge, og det har satt oss i en vanskelig situasjon når det kommer til å ta vare på bygningskulturen vår for fremtiden, sier hun før hun fortsetter å merke en tømmerstokk før den hugges på

plass i veggen.

SNÆDIS TRAUSTADÓTTIR er opptatt av å bevare både bygninger og kompetansen for å bygge dem, og at dette må sees i sammenheng. Foto: Innlandet fylkeskommune/Hanne R. Grimstveit

Kulturminnefondets tilskuddsordninger

Kulturminnefondet har følgende muligheter til å søke støtte:

Fartøy og båter

Rullende og bevegelige kulturminner

Fagseminar Sikringstiltak

Formidling

Vi har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.

Hus og anlegg

BETYDNINGEN AV AT VEILEDERNE, her ved tradisjonshåndverker Hans Høgnes, er med og utfører handverk er stor for studentene. Her uthogging for beitski. Foto: Innlandet fylkeskommune / Stefan Kaliski

NYSKAPENDE GRENDEHUS FOR FRAMTIDA

Biermannsgården har lange historiske røtter hvor tilgjengelighet for alle har vært viktig – fra Johan Frederik Biermanns borgerskole på 1800-tallet til en møteplass i nåtidas samfunnsutfordringer.

tekst: Hedda Skagen Paulson og Einar Engen

For å nå eiernes målsettinger må det fredede gårdsanlegget settes i stand på en faglig god måte. Fortidsminneforeningen ble engasjert til å lede istandsettingsarbeidet og samtidig legge til rette for dugnader og kurs undervegs.

«Biermannsgårdens karakteristiske lange fasade tett inn mot gata, med den alderdommelige utkragningen av loftet på den eldste bygningen, er et viktig innslag i forstadsmiljøet på Sagene. Dette er et av de eldste, største og best bevarte anleggene i trehusbebyggelsen som utviklet seg langs innfartsåren Maridalsveien, dels tilknyttet industrien langs Akerselva, fram mot byutvidelsen i 1859.», skriver Riksantikvaren skriver på sine nettsider.

Biermannsgården ble ifølge kildene oppført på 1700­tallet som bolighus. Gården består i dag av tre sammenbygde hus hvor det antas at ett av dem er tilført på 1800­tallet. Eiendommen består også av en park på nordsiden og en hage på sør­ og vestsiden. Inngang til gården er i et portrom som leder til gårdsrommet og hagen.

I 1810 kjøpte Johan Frederik Biermann gården og i sitt testamente opprettet han «Den Biermanske Skoles Legat» med formål å drifte en mindre borgerskole. Skolen var i drift fra 1855 til 1873. I en toårs periode fra 1879 var Biermannsgården sløydskole for Sagene skole. Legatet består fortsatt, og det ledes av et styre som er ansvarlig for drift og ivaretakelse av eiendommen.

Biermannsgården har vært brukt til forskjellige formål. I en periode ble den brukt som barnehage, noe man fortsatt ser spor av i bygningen. I dag leies den den ut til kulturelle formål. Med forskjellig bruk gjennom en lang tidsperiode har bygningen blitt

Fornøyde deltakere fra et kurs i vindusrestaurering 2022. F.v

Anniken Lange, Ada Grimsgård, Trond Haugmark, Ole Erik Løken, håndverker og kursformidler Frode Hilleren, Geir Uvsløkk og Erik Nesvold.

Foto: Mathilde Sprovin, Fortidsminneforeningen.

endret i takt med nye behov. Anlegget har derfor i dag spor fra forskjellige tidsepoker, og med store utearealer er den et tidsvitne fra den tida hvor det ble oppført lignende hus. Biermannsgården ble fredet i 1967 med presiseringsvedtak i 2012. Med dette er hele bygningsmassen fredet –utvendig og innvendig.

ISTANDSETTING AV ET FREDET GÅRDSANLEGG

Gamle hus trenger vedlikehold og større eller mindre istandsettingsarbeider. Slik var det også for legatet da de i 2019 satte i gang arbeidet med å vurdere skader og hvilke tiltak som måtte gjøres. Med detaljerte tilstandsvurderinger ble det sendt søknader om støtte til flere virksomheter. I 2019 ble det gitt tilskudd fra Byantikvaren i Oslo, Sparebankstiftelsen DNB og Stiftelsen UNI. Det var nå et økonomisk grunnlag for å iverksette istandsetting, og i 2021 ble arbeidet påbegynt.

Legatet engasjerte Fortidsminneforeningen i 2022 til å lede arbeidet med planlegging, innhenting av tillatelser og tilbud fra flere forskjellige firmaer. Foreningen har god oversikt over

håndverkere fra flere fag som har kunn

skap og forståelse for restaureringsarbeid. Kyndige håndverkere med erfaring fra lignende arbeid er en forutsetning når fredede hus skal settes i stand.

Arbeidet har så langt i hovedsak bestått i å reparere undertak, relegge takstein, refuge og pusse piper, skifte ut takrenner, reparere råteskadede laftestokker og utvendig kledning, fjerne vegetasjon, og drenere vekk vann fra bygningene. I sommer skal vinduer settes i stand og bygningen skal males utvendig.

DUGNAD OG KURS

Parallelt med istandsettingsarbeidet er kurs og formidling viktig, både for legatet med sine samarbeidsparter og for Fortidsminneforeningen. Kurs for elever, huseiere og andre interesserte holdes på Biermannsgården, og instruktører er blant andre erfarne håndverkere fra ressursgruppa som er knyttet til Fortidsminneforeningens prosjekt Håndlag.

Høsten 2022 ble det arrangert en mindre dugnad i vasking av fasade, og det ble gjennomført et introduksjonskurs i vindusrestaurering for huseiere.

Våren 2023 gjennomføres kurs i vindusrestaurering for huseiere. I tillegg skal elever fra Sagene skole hjelpe til med vask av fasadene. Da får de en innføring i hvordan man på en skånsom måte går frem for vaske en fredet bygning på samme måte som man bør gjøre det på andre trehus.

Til høsten 2023 skal foreningen i samarbeid med «Fremtiden i våre hender» lage et kurs i vindusrestaurering for elever fra byggfag i videregående skole. På dette kurset skal elevene få lære hvordan man kan reparere istedenfor å skifte ut.

I tillegg til istandsetting og kurs har foreningen utarbeidet tegningsgrunnlag med tanke på å bygge opp igjen et uthusvolum som ble revet i 1953. Med flere gamle bilder som viser hvordan uthuset så ut, vil det være mulig å rekonstruere et tilbygg tilnærmet slik det var før. Et ekstra bygningsvolum gir nye bruksmuligheter og videreutvikling av eiendommen.

FRAMTIDAS GRENDEHUS

– EN MODELL FOR ANDRE

I de siste åra har Drivhuset, som driver musikkverksted og arrangerer konserter, hatt tilhold i Biermannsgården. Det gjør at

Biermannsgården før istandsetting.

Foto: Einar Engen, Fortidsminneforeningen.

lokalene i dag er tilgjengelig også for barn og ungdom, slik det har vært siden tidlig på 1800­tallet.

Som et ledd i videreutviklingen har legatet inngått et samarbeid med SoCentral. Dette er et ideelt selskap som utvikler en rekke modeller for et mer bærekraftig og inkluderende samfunn. Biermannsgården er et av flere pilotprosjekter i dette arbeidet. «Det største hinderet for at eksisterende bygg blir tatt i bruk, er ofte at man ikke finner en bærekraftig driftsmodell. SoCentral jobber alltid konkret med et prosjekt, for å hente ut læringen og se hvordan det kan utvikles en bedre modell som bidrar til å endre systemer eller løse opp i en utfordring samfunnet står i.» sier Mette Habberstad i SoCentral.

I arbeidet med å lage en modell, som kan gjøre det enklere for flere å få til driften av grendehus eller andre inkluderende møteplasser, har det blitt satt sammen ei utviklingsgruppe som jobber med Biermannsgården. Gruppa består av medlemmer fra Løkkebakken Vel og nabolaget, legatets styre, Sagene Ungdomsråd, Stiftelsen Drivhuset og OsloMet. Alle er lokale aktører som kjenner gårdsanleggets

utfordringer, behov og muligheter. Disse skal vurdere grunnlaget for en bærekraftig og langsiktig drift ved å finne riktige aktører i tråd med formålet slik at Biermannsgården blir en inkluderende møteplass for barn og unge i nabolaget.

Biermannsgården med sin sentrale beliggenhet er et godt utgangspunkt for en slik modell – en modell som skal deles åpent med alle.

BIERMANNSGÅRDEN OG NYE TIDER

Utvikling av Biermannsgården som et grendehus for lokalsamfunnets mange målgrupper står sentralt når legatet skal drifte bygningene i framtida. På mange måter vil planer for bruk i stor grad være en videreføring av Johan Frederik Biermanns ønsker om bruken av gårdsanlegget. Dette krever imidlertid at bygningene er satt i stand slik at det kun er behov for vedlikehold i årene som kommer. Legatets styre har sammen med Fortidsminneforeningen og dyktige håndverkere sørget for dette.

Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.

Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

Postboks 24, 1300 Sandvika

Telefon: 417 99 417

E-post fagansvarlig kulturminner: Kjersti.Vevatne@asplanviak.no

Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

Biermannsgården har vært brukt til forskjellige formål. I en periode ble den brukt som barnehage, noe man fortsatt ser spor av i bygningen. I dag leies den den ut til kulturelle formål.

Tegning ny løsning. Illustrasjon: Kjetil Sæterdal, Fortidsminneforeningen.

BUENE FORTELLER BYGDAS HISTORIE

Prosjektet «Pipolabuene i Bugøynes» handler om istandsetting av tre buer, alle fra siste halvdel av 1800-tallet. Buene eller sjåene ble for mange år siden flyttet fra sitt miljø i fjæra for å gi plass til et industribygg i Bugøynes. De ble plassert rett over veien for å tas vare på. Det var et ønske både fra myndighetene og bygdelaget. Der har de stått i 30 år.

tekst: Sigrid Skarstein, medlem av Fortidsminneforeningens avdeling i Finnmark

ELEVER FRA BYGGFAG ved Kirkenes videregående skole har satt i stand Svend Foyn-bua i Bugøynes. Her er de nesten ferdige med arbeidet. F. V. Maria Kyrrø, Tarja NordstrandPiisila, Eiril Kalliainen, Alexander Edvardsen, Sondre Johannesen, Brage Paulsen og Ali Alexander Ingilæ-Fath.

Harry Marjavara

I2020 søkte Fortidsminneforeningen, Finnmark avdeling om – og fikk tildelt prosjektmidler fra «Kulturminner for alle». Bugøynes bygdelag er eier av og ansvarlig for prosjektet. Fortidsminneforeningen, Finnmark avdeling, har hjulpet med søknader, annet skrivearbeid, gjennomføring og formidling. Kulturminneavdelingen i Troms og Finnmark fylkeskommune har bidradd med dokumentasjon og rådgivning.

FISKEVÆR

Bugøynes er et fiskevær på sørsiden av Varangerfjorden, det eneste i Sør­Varanger kommune. Bugøynes har hatt sporadisk bosetning opp gjennom århundrene. På et håndtegnet Finnmarkskart fra 1689 er det anført at øya «Bugge­Øe» er det ytterste sted som er bebodd av norske folk. Men bygda regnes som finsk, etter at den ble befolket av finske innvandrere på 1800­tallet, også kalt kvener eller norskfinner. Bugøynes er ett av få steder som ikke ble brent, da tyskerne trakk seg tilbake fra Nord­Troms og Finnmark høsten 1944. De soldatene som var der, lot være å brenne. Fiskeværet er derfor preget av tett trehusbebyggelse, som til dels er ivaretatt, men det er også en oppgave å fortsatt ivareta denne bebyggelsen.

På 1980-talet var det dårlige vilkår for fiske, og da fiskebruket ble solgt på tvangsauksjon i 1989, averterte folket hele bygda til salgs i landets største aviser. I den senere tid har kongekrabben blitt en viktig ressurs for bygda. Det bor i dag omtrent 200 personer i Bugøynes, men de har skole, butikk, kirke, gamle- og sykehjem og flere bedrifter. Kvensk er i daglig bruk i bygda, og de fleste innbyggerne, i alle fall de eldre, er tospråklige. De snakker det gamle finske språket, og Bugøynes kalles også gjerne Lille-Finland (Pikku-Suomi). Det finske vises også i etternavnene. I dag er fiskeværet et turistmål. De har bygd opp flere reiselivsbedrifter, som tar imot studenter og turister fra hele verden. De kommer via Finland hele året for å gå i sauna og spise sjømat på den lokale restauranten. Alle disse besøkende er også på jakt etter det gamle miljøet og den gamle kulturen, som ble skapt av bosetterne fra midten av 1800­tallet.

BUENE FORTELLER EN HISTORIE

Buene er viktige for å gi et helhetlig bilde av bygdas historie. Disse var redskapsbuer og ikke naust, slik de også var på nordsida av fjorden. Naust var ikke vanlig i Øst­Finnmark. Den ene kalles «Svend Foyn­bua», en liten, laftet bygning, en kruttbu og redskapsbu, som skal ha tilhørt

Bugøynes

TROMS OG FINNMARK

Tromsø

Foto:

For oss i Fortidsminneforeningen er det viktig

å vise at det går an å reparere gamle buer og andre bygninger, selv om de ser ille ut.

HER SER VI PIPOLA­BUENE (1850–1860) før istandsettingen. De er oppkalt etter den første finske innvandreren i Bugøynes. Bua i midten ble brukt til å oppbevare krutt av hvalfangeren Svend

Svend Foyn. Man vet ikke hvordan den har kommet til Bugøynes, men den kan ha kommet fra Lanabukt, der Svend Foyn hadde et anlegg. Det er alminnelig anerkjent at det skal være Svend Foyns bu, og det har vært uttrykt ønske fra Tønsberg – Svend Foyns hjemby – om å få bua dit, om den ikke ble restaurert i Bugøynes.

De to andre buene er bygget av de første bosetterne. Den ene har tilhørt familien Seipæjærvi, den andre familien Salmela. De er redskapsbuer bygget i reisverk, ganske like, men av noe ulik størrelse. De tidligere eierne sa fra seg buene da ble flyttet, og de tilhører nå bygda ved Bygdelaget.

Det er tidligere gjort flere framstøt fra Bygdelaget for å få buene reparert, men det har ikke lyktes. Tilstanden ble etter hvert ganske dårlig, og det hastet å redde dem, særlig på grunn av manglende papp/ takplanker og skikkelig fundament. Men der var også mye materiale som kunne gjenbrukes. De sto på en såle av betong, noe som faktisk har bidradd til at de har klart seg såpass bra. De har ikke seget ned i grunnen.

ISTANDSETTING

«Svend Foyn­bua» er såpass liten at den kunne repareres inne. Lærer/håndverker

Harry Marjavara ved linje for Bygg og anleggsteknikk ved Kirkenes videregående skole sa seg villig til å ta bua med til skolen og la elevene reparere den der. De andre to buene er reparert på stedet av en lokal snekker, Oddvar Marjavara, alle med rådgivning fra antikvarisk håndverker ved

SVEND FOYN­BUA var et slitent hus, men det tjente som lager og forsvarte sin eksistens. Foto:Ivar Moe/Fortidsminneforeningen

Varanger museum, avd. Sør­Varanger, Tore Morten Larsen.

Elever fra byggfag ved Kirkenes videregående skole var på Bugøynes høsten 2020 for å ta ned «Svend Foyn­bua» for istandsetting ved skolen. Klassen tok det som vinterarbeid første året. To lærere og fem elever jobbet da med bua. De fikk låne gamle redskaper fra Sør­Varanger museum, og sier de ikke hadde klart jobben uten disse.

Meningen var at en ny klasse skulle sette opp bua på Bugøynes høsten 2021, men

arbeidet både på skolen og i Bugøynes har tatt lengre tid enn ventet av flere årsaker. Blant annet sluttet en lærer etter hvert, mens den andre læreren, Klaus Amdal, overtok. Tre årskull har dermed jobbet med prosjektet, og det er positivt at mange ungdommer har fått satt seg inn i dette arbeidet. Vi får håpe noen av dem vil jobbe med gamle hus framover.

Representanter for Fortidsminneforeningen har vært flere ganger på skolen for å følge arbeidet og snakke med elevene. Alle elevene syntes det var lærerikt,

Foyn, som hadde en betydelig aktivitet i Bugøynes. Foto:Ivar Moe/Fortidsminneforeningen

noen syntes det var spennende, og et par av dem var spesielt interesserte.

Høsten 2022 kom Svend Foyn­bua tilbake til Bugøynes etter to år på Kirkenes videregående skole. Lærer og elever tok ned bygningen de hadde satt opp på skolen og kom med den i sine enkelte deler. Så kom de flere ganger til Bugøynes for å sette den opp igjen. En gang overnattet de i bygda for å kunne jobbe mer effektivt. Svend Foyn bua er ferdig (lengst til høyre på bildet, men en ny klasse vil gjerne komme på besøk våren 23 og se om det gjenstår noe småtteri.

DE TO ANDRE BUENE OG PLASSERINGEN

De to andre buene er istandsatt på stedet der de var plassert. De var i svært dårlig stand, særlig en av dem syntes vanskelig å reparere, men som så ofte før, ble det oppdaget at det var ikke så ille likevel, og en del materiale kunne faktisk gjenbrukes.

Meningen var først å la buene bli stående der de var plassert, men vi kom til at de måtte flyttes. Området var altfor

trangt, og de ville ikke komme til sin rett. Sør­Varanger kommune ga tillatelse til å flytte buene til fjæra vest for Pleymkaia, til en kommunal tomt, en plan som hadde vært fremmet ved tidligere søknad. Det ble mye diskusjon om og arbeid med plassering av buene, og mye fram og tilbake med byggesøknaden, men alt kom i orden etter hvert. Bygdelaget sendte ut nabovarsler, og Fortidsminneforeningen har vært på tre befaringer sammen med bygdelaget og flere av naboene.

På siste befaring tok vi opp hvordan grunnen skulle beredes for buene. Tomta måtte ryddes, graves og flates ut, og det måtte settes opp steiner som fundament. Tomta ble opparbeidet tidlig sist høst. De to buene fikk tau rundt seg og ble flyttet hele på en stor lokal bil i september. Det var svært spennende, men det gikk bra.

Det som gjenstår nå, er papp på takene på begge buene. De ville ikke sette det på før flytting. Det gjenstår også litt finish i gulvene og på fronten, som vil bli gjort sommeren 2023.

Prosjektet har ikke vært uten problemer. Det har vært innsigelse mot plassering av ulike årsaker, blant annet tap av utsikt. Buene ble litt høyere i terrenget enn vi hadde trodd. De kunne ikke grave dypere pga. stein. Da måtte de evt. ha sprengt ut tomta, og det ville blitt en dyr prosess. Men alt i alt håper og tror vi det går bra. Bygdelaget har hatt åpne møter bygdefolket, med mange deltakere og diskutert bruk av buene, og de har mange planer for bruken av dem.

FORMIDLING

Pressen har vært der, og det er skrevet flere innlegg om prosjektet på Facebook.

Bygdelaget har hatt informasjonsmøter om prosjektet. Området ligger også åpent, slik at det er lett for folk generelt å følge med på arbeidet. For oss i Fortidsminneforeningen er det viktig å vise at det går an å reparere gamle buer og andre bygninger, selv om de ser ille ut.

PIPOLABUENE OG SVEND FOYN­BUA ( t.h.) er i dag satt sammen annerledes etter istandsettingen.

Foto: Sigrid Skarstein

ENGASJEMENTET FOR EN SÆREGEN BYGNINGSARV

I alle år har mantraet langs Sørlandskysten vært at en i alle fall ikke er som indre Oslofjord – fra Kragerø og østover, der kystkommunene generelt har svært høy tetthet av ulike typer bygg. Sørlandskysten er på ingen vis der – men de siste 30 årene har mye endret seg.

tekst: Torgrim Landsverk, Styreleder Fortidsminneforeningen, Aust-Agder lokallag

At noen av de store utbyggingsprosjektene setter opp bebyggelse som står i brudd til omgivelsene, samtidig som det reklameres nettopp for sørlandsidyllen synes egenrådig uten tanke for felleskapet rundt.

ARENDAL: Prosjekt «Bryggebyen» som er under oppføring på Krøgenes, beliggende mellom to viktige hensynssoner bevaring. De tre første byggetrinnene er nesten solgt ut.

Norge har en byggeskikk i tre som få andre land hadde sett maken til, omgitt av storslått natur og et meget gammelt kulturlandskap. Vi var de flinkeste til å bygge i tre. Også i Agder var denne samhandlingen mellom imponerende trehusarv og et fabelaktig landskap regionens særpreg, et slags helhetlig kulturmiljø som uttrykker en byggeskikk med sin helt egne dialekt, i dag ofte kalt Sørlandsidyll. Hva ligger bak denne idyllen og er det fortsatt håp for alle kulturmiljøene langs kysten?

ARENDAL: Grandgården ytterst i Pollen. Sist revet og nytt oppført i 2017.

SØRLANDET BLIR EN LANDSDEL

Sørlandets østlige kystområde består av Risør, Tvedestrand, Arendal, Grimstad og Lillesand. Allerede fra 1400­tallet dannes handelsplasser langs kysten, kombinasjonen trelasthandel og skipsrederi førte til en betydelig bosetningskonsentrasjon i havner og strandsteder. På 16–1800­tallet fikk man de første byer, og i år er både Risør og Arendal 300 år gamle. Handelen med Europa var stor og med handelen kom også inspirasjoner.

I Fortidsminneforeningen sin årsberetning i 1921 skrev arkitekt Otto

«Begrepet er vanskelig at definere, men i sin alminnelighet er det vel rigtig at betegne kyststrøkets arkitektur med dette navn. Vi taler om Sørlandet og tænker paa en lang kyststripe, hvor små, hvite byer ligger lunt i skjærgaarden.

Dette første indtryk av kyststripen er blivende for dem, som søker Sørlandsstilen. Den trives bedst langs sjøkanten; i byens opland forekommer den sparsomt som embedsgaardstil; men mest

L. Scheen blant annet følgende om «Sørlandsarkitekturen»;

FRITIDSBEBYGGELSE langs Sørlandskysten i gamle Aust-Agder, per 2023. Kilde: SSB.

Foto: Peter Lukas.

ARENDAL: Gamle malmbrygga som ble fylt igjen. Rutebilstasjonen ble revet og nytt kulturhus ble oppført i 2004.

Så ja, vi må tenke selv, lytte til vårt eget skjønn og følge vårt eget hjerte, og frigjøre oss fra alle herskende krefter som vil ha utbygging uten tilpasning for enhver pris.

karakteristisk utvikler den sig ofte paa øerne. Der er impulserne utenfra friskest og terrænget avgjørende for anlægget; der ser man småhusene paa sit bedste; deres rike variation i vekslende lænde, deres smidige tilpasningsevne.»

Sørlandshuset dominerer ikke gjerne; det smyger sig ind i landskapet. Ofte dikteret av den haarde nød finder det ly bak kollerne; ofte grupperer det frivillig sin masse malerisk. Det søker gjerne selskap og er muntert trods sin nøkterhet, men sjelden urolig. Thi om der end kan være sprang i høidene, og vinduerne slutter

sig sammen parvis, saa holdes det hele fast av takets gode linje og en ren silhouette. Fordi det så hyppig ligger med ryggen mot fjeldet, har det ingen ordnet bakfacade; ja den tidlige type fra ca. 1750 sørger kun for sin frontfacade; de andre flyter malerisk ut under et skjævt nedfaldende tak, som næsten møter fjeldet paa baksiden. Men faste er ogsaa disse huser med sine saldetak.»

I siste del av 1800­tallet oppdaget flere kunstnere at de små husklyngene i uthavnene langs sørlandskysten var vakre motiver. Samtidig opplevde regionen

et kraftig tilbakeslag i omstillingen fra seilskutefart til dampskip. Fra å være rike kystbyer, ble regionen den fattige kyststripen. Man hadde fått et image­problem.

Men på begynnelsen av 1900­tallet aktiverte man en slags regionsoppbygging av en bestemt form for kulturell kapital, nemlig historiekulturen. Frem til da var Agder sett på som en del av Vestlandet og selve sørlandsbegrepet ble lansert 16. mars 1902 i en artikkel i Morgenbladet av dikteren Vilhelm Krag. Dikteren var lei av at egdene på Agder ikke ble gitt særlig positiv oppmerksomhet.

Foto: Peter Lukas.

ARENDAL – HISØYA. Godt bevart bygningsmiljø.

Foto: Torgrim Landsverk

Retten til en egen regional fortid var ikke bare noe abstrakt, men også noe fysisk gjennom alle gamle bygninger og gjenstander fra landsdelen som burde stilles ut på et museum, og grunnlovsjubileet i 1914 syntes å være et perfekt tidspunkt for regional bevisstgjøring.

SØRLANDET SOM DESTINASJON

Fra slutten av 1920­tallet ble Sørlandskysten markedsført som «Norges riviera»

og spesielt en kampanje kalt «Reis til Sørlandet» satte fart på turismen, og i Oslo hadde utflyttede egder dannet sitt eget Sørlandslag som raskere bidro til å spre kunnskapen om den flotte regionen. Turistene forbandt plutselig Sørlandet med skipperhus og hendøende uthavnssamfunn, som seilskutene hadde sluttet å besøke. Reiselivsnæringen innarbeidet også en rekke andre symboler som ble forbundet med landsdelen, slik som

svaberg, solgangsbris, makrell, terner, og bryggedans. Selv om flere av disse fenomenene preger hele norskekysten, lyktes det å skape et inntrykk av at de var særlig typiske for Sørlandet. Det skapte ingen rikdom, men det gav regionen en plass på kartet.

Siden 1920–30 tallet har store arealer med spredt bebyggelse med enkle små hytter blitt bygget, og mange med røtter fra regionen har gjennom generasjoner

ARENDAL: Sentrumsnære Barbu som stod ferdig i 2017, etter år med sterke debatter.

ARENDAL: Slik kunne «Barbu prosjektet» blitt seende ut, istedenfor fikk man blokker.

Skisse: Tyholmen arkitektkontor v/Bjørn Barexstein.

Foto: Peter Lukas.

overtatt tomme gamle barndomshjem langs kysten. Selv om det ble stille vinterstid, må vi takke alle disse utflyttede som hver sommer har besøkt sine forfedres barndomshjem og sørget for at stedene har vært vedlikeholdt og bevart. Kanskje har disse gjennom generasjoner også bidratt til å løfte «sørlandsidyllen» til noe særegent og unikt, etterhvert som indre Oslofjord ble utbygd uten særlig omtanke til plassering eller stedstilpasning.

At regionen frem til i den senere tid ikke har vært en region rik på penger må også kunne tillegges noe av takken for at folk flest automatisk ble tillært seg å ikke sløse. Bygningsarven var kanskje ikke i tankene, men det var gjenbrukstanken som følge av sparsommelighet og mangel på ytre påvirkning.

RIKDOM OG MANGLENDE TILPASNING

De siste 30 år har endringene økt. Norge har blitt et land med store økonomiske ressurser, og folk flest har det veldig godt økonomisk. Så godt at det nå er helt vanlig å eie eller investere i mer enn en eiendom. Med det har utbyggingstempoet økt, særlig langs kysten i indre Oslofjord til Kragerø. Men også langs Sørlandskysten har tettheten av boliger økt, og i enkelte attraktive

LILLESAND: Norsk kommunikasjonsmyndighet sitt bygg ble oppført i 2007 på Bergstø i randsonen til byens sentrum.

LILLESAND: Strandgata innenfor bevaringssonen. I 2022 opplevde man bygget helt til høyre (bak treet) at det ble foretatt fasadeendring som ikke fulgte retningslinjene og utført uten tillatelse.

Foto: Peter Lukas.

Foto: Peter Lukas.

Å jobbe i motvind med interessekonflikter er ofte tungt og lite lystbetont for frivilligheten.

kystnære områder blir blokker nå oppført. Flere fastboende og ferierende ønsker nytt «vedlikeholdsfritt» uten egen hage.

Det må jo sees på som noe positivt at folk flest har fått bedre økonomi, men trolig har vi i denne tiden mistet noe annet, nemlig kunnskap om egen kultur, bygningsarv og følelsen av identitet og det å tilhøre et fellesskap og et område som i dag har et særpreg som fortsatt får oss til å skille oss ut og være attraktive, en arv man skulle tro var verdt å ta vare på. At noen av de store utbyggingsprosjektene setter opp bebyggelse som står i brudd til omgivelsene, samtidig som det reklameres nettopp for sørlandsidyllen synes egenrådig uten tanke for felleskapet rundt.

I en rapport om «Forandringene i Skagerrak kystsone» fra 1999 kom det frem at de viktigste årsakene til at forholdene i kystsonen var i ferd med å bli kritiske, både når det gjelder utbygginger, landskapsbehandling og holdninger, lå i at samfunnet hadde fått et helt annet forhold til privatisering, inngjerding, allemannsrett og at det var blitt en mer pågående innstilling hvor folk i noen tilfeller tok seg til rette uten å søke. Det kom også frem at mange kommuner ikke hadde tid,

LILLESAND: Sentrum med den gamle jernbanestasjonen som gode krefter har lagt ned et imponerende arbeid for å dokumentere, bevare og synliggjøre.

GRIMSTAD: Havneområdet som er en del av bevaringssonen har opplevd stort press de senere tiår. Foto: Peter Lukas.

Foto: Peter Lukas.

Nye og tydeligere retningslinjer fra Riksantikvaren bidrar til at stedstilpasning og fokus på å videreføre eksisterende særpreg i by, sted og langs kysten får bedre vilkår for de som kjemper bygningsarvens sak.

TVEDESTRAND: Størrfjellia i Hagefjorden prosjektet på Borøya, oppført i 2021. Disse fritidsboligene i Tvedestrand kommune kan knapt sies å videreføre det eksisterende særpreg. Foto: Sørmegleren AS

TVEDESTRAND: Lyngør har tilsynelatende få endringer.

fagkunnskap eller økonomi til å informere, forebygge eller kontrollere. Uklart lovverk og uavklarte forhold i LNF­områdene, samt uklarhet rundt hvilke politiske nivåer som skulle bestemme og uenighet mellom disse ble løftet frem.

Selv om intensjonene helt sikkert var gode så må enkelte bestemmelser i Veneziacharteret fra 1964 vedtatt av iCOMOS tillegges noe av skylden for at samfunnet har gitt legitimitet til en slags påtvunget stilforvirring slik at det lokale/regionale har mistet grepet og ytre påvirkninger uten stedstilhørighet lettere har fått grep. I slutterklæringens §9 ble det fastslått at ved rekonstruksjon av historiske bygninger skal alle tilføyelser «bear a contemporary stamp». Og dette prinsippet ble fulgt opp med §12 hvor det fastslås at elementer som skal erstatte manglende deler må skille seg

Dårlige planverk prøver vi lokalt å påvirke gjennom innspill til nye kommuneplaner, men der er også andre utfordringer som må løses.

Foto: Peter Lukas.

TVEDESTRAND: Prosjekt Hagefjorden, 2004 til 2022.

RISØR: Nybygg i randsonen til bevaringssonen som står i brudd til byen, godt synlig fra viktige utsiktspunkt. Bygg oppført i 2016.

fra de originale deler. Selv om det tok tid, så ble det å tilpasse seg det gamle forvandlet fra en dyd til en synd. Kontrast og brudd med det gamle ble det nye kravet. Stilbrudd spredde seg som en mote og ble oppfordret – også fra kulturminnevernet. I 2010 uttalte Riksantikvaren i et intervju at de da hadde begynt å distansere seg fra erklæringen. 13 år senere henger samfunnet fortsatt etter.

ENDRINGENE

Ulike forhold gjør at det ikke finnes gode ressurser som kan sammenligne 1990­tallet med dagens forhold, men noen interessante trekk finner man i SSB sine tall, det rives og bygges mer og større.

Det totale antallet hytter i kommunene Risør, Tvedestrand, Arendal, Grimstad og Lillesand har i snitt økt med 12.2 % fra 2006 til 2023. Til sammenligning har Kragerø nær det dobbelte.

Antallet bygninger i strandsonen har fra 2000 til 2022 i snitt økt med 21.72 %. Man kan også finne opplysninger om størrelsesforhold som beskriver utviklingen ganske godt, for der var en økning på 114.77 % fra 2008 til 2019 av nye bygg med seks til 100 enheter i («Boligblokker»).

Selv om dispensasjoner søkes unngått, så ligger slike muligheter i lovverket. I perioden 2015 til 2022 ble det i

RISØR: Tjenna, hvor rekkehusene (sykehjem) nylig ble revet og nye bygg ble oppført. Foto: Peter Lukas.

kommunene i snitt gitt totalt 44.2 dispensasjoner til nye bygninger i LNF­områder utenfor 100­metersbeltet i kommunene. I samme periode ble det i kommunene i snitt gitt totalt 23.8 dispensasjoner til nye bygninger i LNF­områder innenfor 100­metersbeltet i kommunene. For områder med bevaringsstatus etter Plan og bygningsloven ble det innvilget i kommunene i snitt 13.2 dispensasjoner fra gjeldende bestemmelser. Vi opplever også en økende trend hvor ressurssterke personer får egne reguleringsplaner laget for å unngå å måtte søke om dispensasjon fra gjeldene planverk.

Som en indikator på at Sørlandskysten opplever press ligger Agder fylke i dag ifølge SSB på topp tre over fylkene i

Norge når det kommer til gjennomsnittlig salgspris for fritidsboliger, like bak Vestfold Telemark og Oslo Viken.

Det er gjort mange ulike utredninger på hva hyttekommunene sitter igjen med ved å bygge ut. Der er inntekter, men der er også utgifter som folk flest ikke er klar over. Dette er sammensatt og for tiden er det for få referanser på fritidsboligers virkning på kommunaløkonomiske forhold, og det systematiserte kunnskapsgrunnlaget er altså fortsatt tynt når det gjelder kommunaløkonomiske effekter av fritidsboligbygging.

For å vise hvilket sløserisamfunn vi lever i så ble det ifølge SSB i snitt revet/ brent totalt 0.851 bygg hver eneste dag mellom 2010 og 2022, i de fem

kommunene innenfor 500 m fra kystlinja. Et av dem var det viktige kulturminnet Jomfruholmen i innseilingen til Arendal, rødlistet av Fortidsminneforeningen.

NY HOLDNINGER GIR HÅP

Nylig kom Miljødirektoratet ut med en rapport som i klartekst råder regjeringen til å legge tydelige føringer på kommunene hva angår hytteutbygging. Enkelte lokalaviser slik som Aust­Agder Blad har tatt opp utbyggingen langs kysten. Utbyggingen og kravene som settes er en villet politikk og mye av det som skjer i dag går tilbake til eldre kommuneplaner. I disse dager er kommuneplanene på ny til rullering og flere politikere snakker om å gjøre opp regnskap og i noen tilfeller

Det må jo sees på som noe positivt at folk flest har fått bedre økonomi, men trolig har vi i denne tiden mistet noe annet, nemlig kunnskap om egen kultur, bygningsarv og følelsen av identitet.

vurderes det å ta ut noen ferdig regulerte felt fra planen. Flere skjønner at natur, miljø og klima må ha større fokus, og da kommer hytteutbygging på sisteplass. Men samtidig mener mange politikere at både fastboende og ferierende må tåle økt utbygging, hyttene representerer vekst og utvikling.

Nye og tydeligere retningslinjer fra Riksantikvaren bidrar til at stedstilpasning og fokus på å videreføre eksisterende særpreg i by, sted og langs kysten får bedre vilkår for de som kjemper bygningsarvens sak. I Agder har fylkeskommunen mål om å styrke byene og handelen i byene, og i sin regionale plan sier de blant annet at «Særpreget er en viktig faktor for byenes attraktivitet og det er nødvendig

å sikre at byenes skala, dimensjoner og bygningsvolumer er gjenkjennelige. Byenes særpreg skal fortsatt ha prioritet i utviklingsplanene samtidig som det skal være mulig å gjøre tilpasninger med nye bygninger/bygningselementer». Ønsket om å løfte uthavnene og kystkulturen er satt på dagsorden de siste år.

Felles for kommunene er at de alle i kommuneplanene sine uttaler å se verdien i særpreget langs kysten og at bærekraftsmålene er viktig. I de fem ulike kommunene langs kysten i gamle Aust­Agder er det svært ulik kvalitet på rammeverket i forhold til krav til generell estetikk og bestemmelser for hensynssoner bevaring. Noen har kommet langt, andre har mye å oppdatere. Fortsatt henger der

igjen rutiner på at boliger ikke skal kunne stedstilpasses, ved at man for eksempel ikke tillater bruk av farger på kledning med begrunnelse av at en ikke skal skape kontrast, selv om farger er en viktig del av bygningsarven langs kysten i regionen. Men en klynge nybygg uten farge i eller nær et miljø med tradisjonelle farger vil oppleves som stedsfremmed og en svekkelse av kvalitetene i helheten.

Dårlige planverk prøver vi lokalt å påvirke gjennom innspill til nye kommuneplaner, men der er også andre utfordringer som må løses. Samfunnet og kulturminnevernet har veiledere og rapporter i fleng, men de kan ofte være vanskelige å finne for huseiere og andre. Å jobbe i motvind med interessekonflikter er ofte tungt og

RISØR: Flisvika utbyggingen, et svært dårlig eksempel på god tilpasning. Oppført i 2017. Foto: Wikimedia v/Peulle

lite lystbetont for frivilligheten. Derfor må kulturminnevernet på alle nivå, i samarbeid, bli flinkere til å samle kunnskapen og sørge for at den blir formidlet ut via kommunen, håndverkere, nyheter, huseiere/altinn.no, sosiale medier, meglere, osv., og repetert med jevne mellomrom slik at forståelsen og kunnskapen bygges opp. Dette arbeidet tar aldri slutt, men må antas å bli enklere med årene om en får inn gode rutiner.

Så ja, vi må tenke selv, lytte til vårt eget skjønn og følge vårt eget hjerte, og frigjøre oss fra alle herskende krefter som vil ha utbygging uten tilpasning for enhver pris. I Sørlandets tilfelle mener vi klart at nettopp bevaring og videreføring av bygningsarven langs hele kysten er en viktig del for utviklingen og det å forbli et attraktivt sted å bo og besøke.

ARENDAL: Jomfruholmen hvor hovedbygget ble revet i 2022 etter flere års kamp. Kulturminnet lå i hensynssone bevaring.

Antallet bygninger i strandsonen har fra 2000 til 2022 i snitt økt med 21,72 %.

ARENDAL: Gamle Arendal sykehus oppført i 1920, revet i 1999.

«DEN GAMLE URNESLØVEN VISER INGEN AV MANTIKORAENS KARAKTERISTISKE TREKK»

ETTERLYSING AV «BEVISMATERIALE»

Fortidsminneforeningens hovedstyre har denne våren besluttet å skifte ut fabeldyret i foreningens logo med et annet fabeldyr. Begge er hentet fra kapiteler i Urnes stavkirke. I Fortidsvern nr. 1-2023 gis det en gjennomgang av hvorfor denne utskiftingen er gjort. Akademiske diskusjoner er en tradisjon i Fortidsminneforeningen. Det er derfor ingen overraskelse at mange reagerer på denne forandringen. Kunsthistoriker Anne Marie Falck er en av dem.

tekst: Anne Marie Falck, kunsthistoriker, cand. philol, mangeårig medlem av Fortidsminneforeningen

Jeg leser at Fortidsminneforeningen har skiftet logo. Grunnen skal være at foreningen i sin tid gjorde en feiltolkning av den gamle «Urnesløven». Fra å ha forstått motivet som et verneskjold skal senere forskning ha påvist at denne tolkningen må være en misforståelse. Den gamle Urnesløven skal egentlig være en av middelalderens mest ondsinnede skapninger – en mantikora. Og ikke nok med det, hodeplagget til denne mantikoraen, skal være en jødehatt. Logoen blir derfor forklart som en spott mot jøder. Jeg etterlyser belegg for denne påstanden. Som mangeårig medlem av foreningen synes jeg artikkelen om hvorfor dette skiftet var nødvendig, er i tynneste laget. Jeg ønsker en skikkelig forklaring på hva det er ved den gamle Urnesløven som viser at det må være en mantikora med jødehatt. At Urnesløven er blitt tolket feil, er ingen forklaring. Det er vel og bra at foreningen oppnevnte en gruppe bestående av interne

DEN GAMLE URNESLØVEN skuer fremover mot koret i Urnes stavkirke. Den står lengst fremme på høyre side vendt mot det åpne kirkerommet.

Foto: Fortidsminneforeningen

Venstre foto viser et kapitél fra Stavanger domkirke som ifølge artikkelforfatteren antas å være landets eneste mantikora. Den har store likheter med mantikoraen slik den er fremstilt i Canterbury-bestiariet (se bildet til høyre fra White 1954:51). I likhet med den gamle Urnesløven, vender også kapitélet i Stavanger inn mot kirkerommet. Men i Stavanger står motivet sammen med en djevel og andre motiver som viser til onde krefter. Mantikoraen i Stavanger er imidlertid ikke utstyrt med løvepoter, men hover. Munnen er lukket, og halen viser muligens til en skorpion. På mantikoraen sitter en skikkelse med fronten vendt bakover. Skikkelsen er ikke tidligere identifisert, men sannsynligvis er det Fru Perchta med sin krokete jernnese og ene store spinnefot. Til høyre over en mantikora fra 1607 som følger beskrivelsen i Canterburybestiariet fra 1100-tallet ved at den har tre rader med spisse tenner i både over- og underkjeven (fra wikipedia commons). De to øvrige bildene er tatt av artikkelforfatteren.

og eksterne fagpersoner. Men da må det vel foreligge kildemateriale som påviser at 1) Urnesløven er en mantikora og at 2) dyret bærer en jødehatt. I tillegg savnes et punkt nr. 3): Hvordan forklare stridsøksen som blir holdt i dyrets høyre hånd (eller forben)? Slik situasjonen nå er, savner jeg kunnskap som kan gjøre endringen meningsfull. Som mer enn vanlig interessert i symbolikk og heraldikk gjennom mange år, har jeg en viss bakgrunn for min undring og vil derfor komme med noen bemerkninger og spørsmål.

HVA ER EN MANTIKORA?

Mantikoraen var ett av alle de eksotiske dyrene som ble omtalt i middelalderens natur­vitenskapelige tekster. Mye av stoffet gikk så langt tilbake som til Herodot og Aristoteles, men mellom det andre og femte århundre e.Kr. ble stoffet samlet av en som ettertiden kjenner som Physiologicus. Physiologicus ga opphav til en mengde lignende bøker – som ble svært populære og etter hvert gikk under navn av bestiarier. I dag kjenner vi flere illustrasjoner av den fryktede manikoraen. I et kjent bestiarium, Canterburybestiariet som er fra 1100­tallet, står det at mantikoraen er et beist som er født i India. Den er utstyrt med tenner i tre rader i både overog underkjeven. Med unntagelse av de

fryktinngydende tennene, har mantikoraen et ansikt som på en mann og en kropp som en løve. Halen er som på en skorpion og ender i en brodd. Mantikoraens yndlingsføde er menneskekjøtt. Alle bestiariedyr har moralske kvaliteter, de skriver seg inn i en kristen kontekst og mantikoraen var en skikkelig versting.

Den gamle Urnesløven viser ingen av mantikoraens karakteristiske trekk. Så lenge dyret har munnen lukket, er vi selvfølgelig avskåret fra å se den imponerende tanngarden. Men hva med halen? Og skal ikke en skikkelig mantikora ha fire løveføtter? I Urnes er det ene benet skiftet ut med en aristokratisk kledd arm. Når Fortidsminneforeningen skriver at kjennskapen om at den gamle Urnesløven er en mantikora skal ha eksistert i flere år, burde det være en smal sak å komme med en forklaring på HVORFOR. Slik at medlemmene får den nødvendig informasjon til å forstå det store skiftet som nå er foretatt.

HVA MED JØDEHATTEN OG DEN ANGIVELIGE SPOTTEN?

Jødehatten er antagelig like ukjent for de fleste som mantikoraen er. Etter å ha undersøkt på nettet kan det se ut som hodeplagget ble «påbudt for jøder i deler av tysktalende områder av Europa fra 1100­ til 1600­tallet, men at det er

uklart i hvilken grad disse ble brukt.» Illustrasjonen viser en karikert fremstilling av jøde med «jødehatt» og krokete «jødenese».

Her i nord var det ikke bare for jødene at krum nese var et stigma. I følge det norrøne diktet Rigstula var krum nese også trælens kjennetegn. Den gamle Urnesløven har imidlertid rett og skarp nese. Den er uten antydning til krumning. Når vi ser på øynene, er de bemerkelsesverdig store. De ligner øynene på marmorhodet av kong Eystein fra tidlig 1100. Store øyne var et skjønnhetstegn. Og samme om vi liker det eller ikke: Vakre mennesker var ensbetydende med at de var høyverdige mennesker. Foruten vakker nese og øyne, viser Urnesløven – i likhet med Eysteinportrettet – en alvorlig munn. Munnvikene vender nedover. Kapitélet viser også et velstelt skjegg. Hodeplagget er vanskelig å identifisere. Men det betyr ikke at det må være en jødehatt. Slik jeg har forstått det, dateres kapitélene i Urnes til omkring 1130. Hvor sannsynlig er det at dette fremste kapitelet på høyre rekke vendt mot kirkerommet, skulle være et spottemotiv? En spott rettet mot en folkegruppe som få eller ingen hadde noen kjennskap til? Eller finnes det kunnskap om ikke har tilflytt offentligheten? Den gamle Urnesløven står plassert på rekke med tre andre motiv, der

Ved å skrive inn «Jødehatt» på Wikipedia vises bl.a. bildet over med følgende tekst: «Karikert framstilling av jøde med spiss ‘jødehatt’ og krokete ‘jødenese’, fra en hebraisk kalender fra europeisk middelalder. Stigmatiserende hodeplagg var påbudt for jøder i deler av tysktalende områder av Europa fra 1100- til 1600-tallet, men det er uklart i hvilken grad disse ble brukt. Det fantes også andre typer jødemerker og -drakter i områder styrt av kristne eller muslimer. Figuren på bildet holder en palmegrein (lulav) og en sitron (etrog) som tas med til synagogen under løvhyttefesten.

det andre motivet er tolket som Samson og løven og det fjerde viser en biskop. Det tredje kapitelet viser en akrobatisk løve med foreløpig ukjent meningsinnhold.

Med et ansikt som viser til pur edelhet, etterlyser jeg en sannsynliggjøring av jødehatt­hypotesen. Hvorfor kan det ikke være slik at treskjæreren kan ha forsøkt å skjære en krone?

HVA MED EN KRONE?

Jeg har allerede nevnt det samtidige marmorportrettet av kong Eystein. Han bærer en spesiell krone. Det andre eksemplet jeg vil trekke frem viser en side fra et Beatusmanuskript fra ca. år 1100. Her bærer regenten en annen type krone. Den er heller ikke av det kjente slaget. Det tredje eksemplet er et utsnitt fra et reisealter fra den permanente utstillingen på Stiklestad kultursenter, Stiklestad 1030, og viser Norges evige konge med en krone som har tre lave, jevne forhøyninger – som en slags krenelering. En tegnet 1100­talls krone har gjerne tre forhøyninger, hvorav den midterste kan være fremhevet. På hodepryden som blir båret av Urnesløven, kan en også «lese» tre «topper» som vender oppover. Kronens sentrum kan tolkes som en evig lysende flamme – som for å fremheve at figuren er Norges evige konge.

DET ER KUN ÉN SOM HAR

HELLEBARDEN SOM SITT SYMBOL

Reisealterets Olav har en langskaftet stridsøks, en hellebard, i sin høyre hånd. Det er presis samme attributt som Urnesløven har båret i alle år – med samme hånd og med samme elegante snitt på ermet. De fleste vet at Hellig Olav ble drept med en stridsøks, og det er ikke kjent at det kan være noen annen enn Norges evige konge som har hellebarden som sitt attributt –eller symbol. Det synes temmelig utenkelig at denne symbolmettede øksen skal ha blitt rappet av en simpel mantikora!

Løven er et symbol på herskermakt. I 1100­tallets prekentekster var løven ensbetydende med selve guddommen, og helt fra antikken av har maktapparatet visst å gjøre bruk av løven som symbol for sin egen fremskutte posisjon. Helt fra det første kjente riksvåpen på 1200­tallet og til i dag, viser riksvåpenet en løve som holder en hellebard. Den norske kirkes logo viser et kors flankert av to hellebarder.

Inntil det motsatte er bevist, kan det synes som den gamle Urnesløven var et velegnet motiv for en forening som ble stiftet med det formål for øyet å ta vare på våre eldste kirker.

Fra venstre: Marmorportrett av kong Eystein, datert tidlig 1100. Fra Kirkesamlingen, Bergen Museum, UiB. Bildet i midten er en pennetegning fra et Beatusmanuskript fra tidlig 1100, det såkalte Berlin Beatus tilhørende Staatsbibliothek Preussische Kulturbesitz, Berlin. Lengst til høyre sees et utsnitt fra reisealteret til Oscar II, utført i elfenben og utstilt i den permanente utstillingen Stiklestad 1030 på Stiklestad. Datering ukjent. (Midtre bilde er hentet fra facsimilefinder.com, de øvrige er tatt av artikkelforfatteren).

Det er kun én som har hellebarden som sitt symbol

TRUSSEL FRA ELVERKET

KRAFTTAK FOR HISTORISK SAGBRUK

Steinar Snekkersveen står solid og fåmælt og holder fast i Haagenrud sag i Stange kommune. Her har han vært sagmester i 30 år på hobbybasis, inntil for et par år siden da elverket ikke lenger ville godkjenne det elektriske anlegget. Men lokale krefter tok grep, og reddet den eneste lokale saga i Hedmark som ennå er i bruk, et teknisk kulturminne, men like mye et sted å overleve for den norske, lokale sagbrukskulturen.

tekst og foto: Ivar Moe

Lillehammer

INNLANDET Kolomoen

SAGMESTER STEINAR SNEKKERSVEEN har i mer enn 30 år drevet Haagenrud Sag i Stange kommune. Han er en av fire entusiaster som sammen setter i stand dette kulturminnet

Bak bevaringsideen finner vi pensjonert skogtekniker Frank Monsen og gårdbrukerne, far og sønn Sigurd Hagen og Amund Hågenrud og sagmester Snekkersveen. Amund Hågenrud eier saga. Denne gode ideen ble utløst av at elverket ville klippe av kablene. De syntes at anlegget var for gammelt. Det var ikke etter dagens standard. Er det nødvendig at det drives noe her? spurte de. Med det utgangspunktet er ikke bevaring man tenker på først. Men de fire i interessegruppen ga seg ikke. De forhandlet med elverket, som kom på bedre tanker, og lot være å klippe ledningene som ville ha ført hele denne sagbrukshistorien inn i glemselens skyggefulle skoger.

På mange måter er det Steinar Snekkersveens aktivitet som har holdt kulturminnet levende, mens utviklingen har ført tømmeret til store sagvirksomheter langt unna der hvor det har vokst.

– Jeg leide saga. Det begynte jeg med da jeg for mer enn 30 år siden handla tømmer som jeg skulle skjære. Han som den gangen brukte saga, ville ikke skjære så jeg jeg overtok. Jeg har et lite småbruk oppi åsen her borte, forteller Steinar Snekkersveen. Han måtte ha mannskap til saga, og hadde med seg et par kamerater i arbeid.

SETTES TILBAKE TIL 1946–47

Spørsmålet eieren og de interesserte stilte

seg var: Hva skal til for å bevare dette? Strømleverandøren godtok til slutt at de brukte en del gammelt utstyr mer enn det som det var skissert først. Det skal nå settes i stand slik det var nytt i 1946–1947 med drivverk og stillverk fra Herambverk fabrikk i Elverum.

En gammel notis i en avis skriver at anlegget brant 1 juni 1899 men mye tyder på at huset har stått på samme måte siden sagbruket kom i gang en del år før.

Sammen har de skrevet søknader om pengestøtte. Så langt har de fått 40 000 kroner fra Kulturminnefondet, 90 000 i SMIL­midler, 30 000 fra prosjektet «Ta et tak» som styres av Norsk Kulturarv og til slutt 40 000 fra Romedal allmenning. Nytt tak er på plass, delvis finansiert av Norsk kulturarv og masse dugnad.

Men de kan ikke stoppe der. Nye søknader skal gi dem midler til elektriske tiltak, 170 kvadratmeter nytt tak, nye vinduer, snekkerarbeider, parkeringsplass og ikke minst kjøp og montering av en informasjonstavle ved veien. Her vil folk kunne få en innføring i sagbrukshistorie i en kulturminnefaglig sammenheng.

Med sine 36 år som skogbruksleder har Frank Monsen vært vitne til hvordan sagbrukskulturen har forvitret.

– Vi har sett at det har gått veldig for nedover. Kolossalt. Det var ca. 30 sager her i kommunen etter at sagbladet kom

rundt 1860. Etterhvert begynte de med dampsager over hele Norge. Også her var det dampsag fram til 1912 da strømmen kom. Her har det hele tiden vært sagbruk siden den gangen, bare med opphold da det brant i 1899. Den gangen skar de opp i 3–4000 kubikk, forteller Frank Monsen.

TRE TYPER SAGBRUK

Haagenrud sag har alltid vært privat i motsetning til bygdesagene hvor folk hadde andeler. En tredje type eierskap var allmenning­sag. Allmenningen hadde mye tømmer og hadde egne sager flere steder i sin enorme eiendom.

– Haagenrud sag var en bedrift som hadde 10–12 mann i arbeid. De kjøpte tømmer fra eiendommene i bygda. All skurlast ble solgt til Berger Langmoen. Dette er et rent sagbruk, ikke et høvleri. De skar jo de dimisjonene som treet tilsa. Noen dimensjoner gikk som skurlast og mye ble høvlet. All hón gikk til Nestléfabrikken på Hamar til å fyre med. Med en grov stokk kunne man lage en tre tom åtte tom, og den var tung å bære. Alt var rått, og alt hadde tung egenvekt, sier Frank Monsen. Den kommersielle driften opphørte i 1969.

Haagenrud sagbruk ligger i et rikt skogområde med skog av god kvalitet. Mange av gårdene har i tillegg til korn og kjøttproduksjon også hver sin skogteig.

DET ER STERK VILJE til stede for å redde minnene om sagbrukskulturen i Stange kommune med disse ildsjelene. F.v. Skogtekniker Frank Monsen, sagmester Steinar Snekkersveen og gårdbruker Sigurd Hagen.

HAAGENRUD SAG har vært i drift siden siste halvdel av 1800-tallet. Frem til 1968 ga den jobb til 10–12 arbeidere i en hektisk sesong på to måneder. I de siste 30 årene har den vært drevet på hobbybasis. Den er under Restaurering. Taket er nytt.

De tre karene jeg møter en kald marsdag er alle like opptatt av hvordan skogbruket i tidligere tid gikk inn i en syklus med gårdenes øvrige drift. Mange arbeidet på gårdene, med høy og annet arbeid som tilhørte sommerhalvåret. Når det gikk mot vinteren lunnet arbeidsfolkene tømmer, det vil si at de hugget det og la det i små hauger. Da de fikk snø nok, og snøen pakket seg, kunne de frakte tømmeret over avstander med hest.

Det ble laget vinterveier gjennom skogen som ikke var farbare om sommeren på grunn av myrer. Men i februar–mars var

det kjørbart. Da gikk veien mot saga. Der ble tømmeret skåret, til man var kommet litt inn i våronna. Da ble det igjen arbeid på gårdene. Arbeidsfolkene var ikke fast ansatt i dette systemet. De jobbet til vårløsningen kom, og så dro tilbake til gårdene. Når vinteren igjen nærmet seg, var de tilbake i tømmerskogen. Eieren av saga kjøpte opp tømmer og fikk tak i folk.

På Haagenrud står det i dag ei sagbrakke hvor de kunne sove og hvile, mens noen av dem kjørte hjem på moped hver kveld.

I dag leies brakka ut til elgjegere. Denne syklusen stoppet i 1968. Dagens sagmester

HER SER VI HAAGENRUD SAG slik det var fra slutten av 1800-tallet og frem til 1968. I de to hektiske månedene sesongen varte, skar de opp 3–4000 kubikkmeter tømmer. Arbeiderne gikk i en syklus mellom arbeide på gårdene i nærheten og sagbruket.

Steinar Snekkesveen har drevet saga på hobbybasis noen måneder i året.

BEKYMRET

– På Hedmarken er det nesten ingen lokale sager i dag som er funksjonelle, bortsett fra ei i Rendalen. Det har gått nedover. Og det er bekymringsfullt. Du finner jo sagnavn i hele Norge, men du ser jo ingen sagbruk. Det var ca. 30 sager i bygda her og nå er de borte. Det er ei dampsag i en annen allmenning. Saga er ikke funksjonell, de bruker den bare for å demonstrere hvordan det virket. Haagenrud sagbruk er av 30 kommersielle sager i Stange som var typiske for sagbrukene etter krigen, og den eneste som står igjen. I hvert bygdelag var det en sag. Det var lokale arbeidsplasser, forteller Frank Monsen.

Han mener det er viktig å ta vare på Haagenrud sagbruk fordi den er av de siste og fordi den representerte den viktigste arbeidsplassen, skogen.

– Norsk industri på skogsiden er det nesten ikke att. Så dette viser jo virkelig hvordan det var på bygda når det gjaldt skogbruket. Bygdesagene var arbeidsplassene og foredling av lokalt råstoff, sier Frank Monsen.

Foto: Anno museum

– NÅR VI NÅ kommer opp på gården, så går vi tilbake til 100 år i tiden. Her har det aldri vært moderne drift, sier eieren Terje Høystakli. Han har ganske nylig fått interessen for bygningsvern, og meldt seg inn i Fortidsminneforeningen. Nå er han i gang med å føre tunet Høystaklia tilbake slik som det var for mer enn 100 år siden.

TUNET HAR STÅTT FORLATT I 39 ÅR

SETTER I STAND

TIDSKAPSEL

Tunet Høystaklia i Istad-bygda øst i Molde kommune ligger ennå som det gjorde for mer enn 100 år siden. Den siste driveren på gården ga seg for 39 år siden, nærmest uten å ha brukt mekaniske hjelpemidler. Han hadde ingen til å overta. Tunet ble stående ubebodd, inntil grandnevø og dagens eier Terje Høystakli nylig fikk hjelp til å se verdien. Han er i gang med noen istandsettinger, men våningshuset er godt nok til at han kan flytte inn neste år.

Terje Høystakli bor i dag i et vanlig bolighus på nedsiden av den bratte skråningen som fører opp til tunet, 60 høydemeter over. Han har gjennom årene jobbet med kommunal renovasjon, men eiendommen Høystaklia har mer enn 1000 mål drivverdig skog, så skogen har også vært en inntekt for ham. Den har gitt ham interesse for

lafting, som førte ham til laftekurs hos Henning Olstad i Gudbrandsdalen i 2021 og 2022. – Jeg har ikke selv sett på dette tunet som verdifullt. Jeg fikk hjelp av Henning Olstad til å forstå hva det kan brukes til; å bo i det. Når jeg reiser rundt og ser på hva andre har, så står ikke dette tilbake for noe, sier Terje Høystakli. Han tar imot i slutten av april, leder opp skråningene

tekst og foto: Ivar Moe

Istad

MØRE OG ROMSDAL

Molde

HØYSTAKLIA er en romsdalslån, med dørene på rad slik som på en trønderlån.

forbi en laftehall og en stor frukthage med mer enn 70 sorter, før vi når frem til tydelige steinsatte stier, noen av dem fra gårdens tidlige periode før Svartedauen. Steinsettingen er en følge av at de her i hundrevis av år har gravd ut steiner i det bratte terrenget til dyrking, og bare trillet dem ned. Over oss ligger gården på et åsbryn, i overgangen mellom li og fjell, og med en gripende utsikt over Fannefjorden. Den nye forståelsen av tunet fikk ham til å melde seg inn i Fortidsminneforeningen.

ALDRI MODERNE DRIFT

– Når vi nå kommer opp på gården, så går vi tilbake til 100 år i tiden. Her har det aldri vært moderne drift. Grandonkelen min drev på samme måte som forfedrene hans gjorde. Han hadde 40 sauer og en hest. Han startet ikke å slå graset sitt før 10. juli, Knut med ljåen­dagen. Det står på primstaven. Men det var sein start også

fordi grastypen ble slått bare en gang i året, mens naboene var ferdige med slåtten for lenge siden. Det virket som Knut var langt attom, men han gjorde det han var opplært til og som han alltid hadde gjort. Jeg husker at det stod tre-fire hesjer oppigjennom. Han var ikke kommet rundt før han måtte kjøre inn det høyet som var blitt tørt, så det var først langt utpå høsten at han fikk satt opp den siste hesjen; og jeg husker ett år da han ikke fikk inn alt høyet sitt. Problemet var at han var alene. Han hadde broren som også bodde der, selvfølgelig, men ikke slik det var før i tiden da det var mange på en gard, forteller Terje Høystakli.

Da grandonkelen ble født i 1916 var de mange som kunne leve av denne gården. Den ble regnet som en fin gård sammenliknet med andre i området. Her var de to foreldre, ni søsken, to levde på kår, det var en tjenestejente og en tjenestegutt og i slåttetiden var det ekstra folk. Gresset slo

Istad-bygda øst i Molde kommune, og er nevnt første gang i skriftlige kilder fra 1623. Her har det vært gårdsdrift siden før Svartedauen. Den ligger på et åsbryn i overgangen mellom li og fjell, og med en gripende utsikt over Fannefjorden. T.v. ser vi bøkkerverkstedet.

de på fjellbeitene og de nære områdene med bratte skråninger ble brukt til å dyrke poteter, bygg og havre. De solgte tømmer, og salget av fallrettighetene til elva i nærheten var en god inntekt. Gården hadde et eget bøkkerverksted, som solgte tønner. Slik var det til innpå 1930­tallet, da mekaniseringen av jordbruket var kommet godt i gang andre steder.

BLE LIGGENDE BAKOM

– Før den mekaniske tiden, selv om gården var bratt, så var den lettdrevet. Høyet kjørte de oppover og gjødsla nedover. Alle slo med ljå, og det var likt løp for alle. Men da slåmaskinen kom og resten av det mekaniske jordbruket, ble denne garden liggende bakom. Den egnet seg ikke. Den ble for bratt. Sett i sammenheng med at faren til min grandonkel ble sjuk, og det var dårlig økonomi på 30­tallet, så handlet det kanskje mest om å holde seg i live dag

Høystaklia er nevnt første gang i skriftlige kilder fra 1623.

GÅRDEN HØYSTAKLIA ligger

HER I STORSTUA har tiden stått stille i 39 år.

VÅNINGSHUSET PÅ

for dag. Derfor ble det ingen stor utvikling oppi her. Grandonkelen min overtok i ung alder, og ble boende sammen med sin bror. Han drev jo på samme måten som faren sin. Jeg husker han klippet sauene med håndsaks. De siste årene fikk han tak i en liten traktor som han brukte på de nederste jordene. Men han var alene. Så derfor nådde han aldri rundt på en skikkelig måte, forteller han.

Terje Høystakli vokste opp med lite kunnskap om det gamle tunet han skulle arve. For ham og de andre var dette bare et sted der oppe som de fleste lot til å glemme, uten interesse for å ta vare på det. Men etter hvert fikk han interessen, og husket mye av det grandonkelen fikk fortalt før han døde i 2006. Han begynte å samle materiale om stedet og har nå skrevet en bok. Han har fått hjelp til å transkribere gotisk håndskrift fra gamle dokumenter.

KILDER FRA 1623

Høystaklia er nevnt første gang i skriftlige kilder fra 1623. Da var det Olluff Høestelin som var leilending, som Terje Høystakli er etterkommer av i tiende generasjon. Gården ble i generasjoner eid av den stedlige fogden, og familiene som bodde der var leilendinger. I 1604 innførte Christian IV livstidsleie for leilendingene, hvis ikke annet var avtalt. De fikk også «opplatingsrett», det vil si at de kunne bestemme hvem som skulle ta over leiekontrakten på gården etter seg. I 1710 fikk leilendingene også forkjøpsrett til gården som de leide.

1797 fikk Ole Olsen som da var leilending kjøpe garden, og siden har gården vært i familien. Våningshuset som står i dag, var det hans tippoldefar som bygget i 1888. Det er en såkalt Romsdals­lån. Den inneholder en liten kår­ende. Det ble lagt nytt torvtak i 2020 med 40 000

kroner fra Norsk Kulturarvs «Ta et tak». Låven er fra 1872, et romsdalsk bukkehus, i original stand med en del skader. På tunet er det også et bøkkerverksted bygget i perioden 1900–1920, med mye intakt verktøy, også for skomaker. Grandonkelen la huntonitt på staffen og fine tømmervegger for at det skulle være glatt. Under huntonitten har treverket klart seg godt. På 1930–40 tallet var det vanlig å legge tynne huntonittplater utenpå tømmer og staffpanel, også her. Det skal dagens eier ta vekk, og tilbakeføre rommene i så stor grad som mulig. På taket på våningshuset var det eternitt, med det er nå skiftet ut med lokal torv. På bøkkerverkstedet er det ennå eternitt.

Hva må du gjøre før du flytter inn?

– Jeg tror at man må strekke seg for at det skal være verdt noe i framtida – med hensyn til vann og moderne bad. I dag er det utedo. For å kunne bo her må jeg

legge inn nytt strømanlegg og vann og avløp. Det er strenge krav til septiktank som skal ha en minsteavstand til bilvei, så det byr på utfordringer, men jeg tror jeg får det til.

TILSTANDSRAPPORT

Et snekkerfirma laget en tilstandsrapport for ham i fjor høst, med 5000 kroner i tilskudd fra fylkeskommunen. I hovedsak dreier rapporten seg om å skifte bordkledning, noen vinduer og dører og en stokk

på baksiden. Han har jekket opp en del av låven, skiftet tre staver i stavverk, og bygget en ny låvebru. Han har ryddet opp ute, på den måten tatt mye av kulturterrenget tilbake slik det var.

Gården har ingen formell beskyttelse i dag, men han vil bevare huset mest mulig originalt.

– Hvis jeg skal lykkes med å sette i stand låven også, må noen utenfor meg være interessert i at jeg skal lykkes med det. Jeg vil søke Kulturminnefondet og har

en bra attest fra kulturminneavdelingen i fylkeskommunen.

Terje Høistakli er opptatt av at plassen må ha en verdi for dem som kommer etter ham.

– Jeg har jo også tenkt på hvor mye jeg kan endre, men det må nesten være som det er. Du må enten bo der sjøl, eller leie det vekk, for du må ha bruk for huset for å kunne ta vare på det. Jeg sagt til ungene mine at de også må lære seg å lafte for sannsynligvis kommer de etter meg.

DETTE VAR KJØKKENET til de to brødrene som bodde og arbeidet her i mer enn 30 år.

TERJE HØYSTAKLI går løs på istandsettingen av gården med entusiasme. Her står han i kårdelen.

ROMMENE PÅ HØYSTAKLIA har staffpanel med huntonitt utenpå. Den skal fjernes slik at det vakre, opprinnelige treverket kommer frem.

HER SER VI oppover de bratte skråningene som fører til tunet Høystaklia. Her er det blitt dyrket korn siden før Svartedauen. Steinene ble gjennom århundrene gravd ut av bakken og rullet nedover skråningen for å gi bedre jord. Rullesteinene ble brukt til å bygge stier som i dag er nedgrodde, men en tydelig del av dette flotte kulturlandskapet.

VEVEN TIL TIPPOLDEMOREN til dagens eier kan nok med litt istandsetting komme i bruk igjen.

DE SVARTE STOKKENE stammer trolig fra en tidligere versjon av våningshuset som brant i 1754, og som ble bygget opp igjen. Dagens våningshus fra 1888 er satt samen av to tømmerkasser fra tiden etter brannen.

VESTVEGGEN på våningshuset, værveggen, er bølgeblikk.

Det skal godt gjøres at jeg blir ferdig i min tid. Det er store prosjekt. Men det er viktig at vi begynner i den rette enden slik at de blir tatt vare på, sier han.

Han tenker at det i en restaureringsfase så kan det holdes kurs på gården. Han mener at det er et stort behov i hans region for å lære hvordan man skal restaurere, blant annet på vinduene. Men særlig den store låven er interessant, et romsdalsk bukkehus med et eget bæresystemet. Våningshuset er gjenbruk etter to laftekasser som begge var røykstuer eldre enn 1800, trolig rester fra gården da den brant i 1754, og at de to laftekassene var de som ble bygget opp igjen i 1754. Taktroa i våningshuset er satt sammen av gamle bord og gulvplanker. Dette var en tid da alt ble brukt om igjen hvis det kunne brukes.

GAMMEL HÅNDVERKSTRADISJON

– Hvis jeg får slike kurs her så kan vi i gammel håndverkstradisjon dra ut i skogen og finne de riktige furuene med emner som passer, og forberede dem på at de skal hugges, med flekkbarking, ta litt av toppen, og tørke dem ut for å komme tilbake året etter med hest og hente dem. Det kan også i dette bli kurs i hestekjøring. Det må være veldig interessant for en del folk, vil jeg tro, sier han.

Det er mye gammelt tømmer i skogen hans. Han har gjennom årene solgt en del av det til skogeierlaget.

– Før jeg fikk bedre vett. Men det er det slutt på. Nå er jeg blitt interessert i prosjektet Arveskog. Jeg ble gjort oppmerksom på dette prosjektet, og tok kontakt med Jon Boyer Godal. Så han kom

innover hit, sammen med kar som jobbet på Geitbåtmuseet. De kikket på skogen min og furuene spesielt. Og noe bjørk med en spesiell krok som de bruker til baugen til en båt, forteller han.

Det stod et eldhus på gården som nå er borte. I laftehallen er han halvveis kommet i gang med å lage et eldhus som skal flyttes

DET ER GJORT en del forbedringer på låven. Men mye står igjen. Terje Høystakli vil søke om støtte til det videre arbeidet. Låven er et romsdalsk bukkehus, en egen konstruksjonstype.

LÅVEN TRENGER ISTANDSETTING både innvendig og utvendig. Så langt har dagens eier jekket opp en del av den, skiftet tre staver i stavverk, og bygget en ny låvebru.

der det gamle stod. Han har fått et stabbur som ble tatt ned på en gård i nærheten, med spesielle lafteknutene fra rundt 1600, som han og tenker å sette på gården.

– Fylkeskommunen har sagt ja til at jeg kan flytte det opp hit. Det kunne vært flott i kurssammenheng å restaurere et så gammelt hus. Det å kunne gjenskape og ta vare på den lafteteknikken, det kunne være interessant for dem som har interesse for antikvariske hus og lafteteknikker. Det følger også seterbu med stabburet. Men det handler om å gjøre ting i riktig rekkefølge. Nå må jeg ta våningshuset, og deretter sikre låven, slik at den ikke detter med mens jeg ser på.

Terje Høistakli ble oppmerksom på Fortidsminneforeningens prosjekt «Lys i gamle hus» som styres av Bianca Wessel. De har hatt en dialog som førte til at han ønsker å representere prosjektet, selv om Molde kommune er ikke en av de fem kommunene som deltar i prosjektet, som har som mål å få folk til å flytte inn i hus som står tomme og bli boende.

– Ja, det passer inn. Det er jo akkurat det jeg holder på med. Det er artig for meg å se at det også er andre som holder på med sånne ting, sier han.

PÅ TUNET er det også et bøkkerverksted bygget i perioden 1900–1920, med mye intakt verktøy, også for skomaker

TERJE HØYSTAKLI har lafting som hobby, med trær fra egen skog. Her i denne utendørshallen lafter han opp et eldhus som skal sette opp på det gamle tunet ovenfor, med de samme dimensjonene og den samme tuften hvor det en gang stod et eldhus.

I laftehallen er jeg halvveis kommet i gang med å lage et eldhus som skal stå på gården.

STORT HJARTE FOR VERN OG HISTORIE

RØNNEBERGHUSET, før tilbakeføring av veranda. Dei har motteke Godt Vern-prisen fra Fortidsminneforeninga Sunnmøre lokallag, i samarbeid med Sunnmørsposten.

Sande kommune

MØRE OG ROMSDAL Ålesund

Etter at huset hadde vore ute for salg i fire år, vart det da kjøpt av Inger­Anne Almestad og Thorstein Jenssen, både to opptatt av bygningsvern. Dei har motteke Godt Vern­prisen fra Fortidsminneforeninga Sunnmøre lokallag, i samarbeid med Sunnmørsposten. Her fortel ho deira eige historie og korleis plassen vart bygd opp av ein fattiggut frå Jæren med eit utruleg liv.

Vi har eit stort hjarte for vern og historie, og denne staden har ei rik historie og trong absolutt vern. Kva vi la oss ut på var vi nok ikkje klar over, det ser vi i dag, men slik er det gjerne og kanskje like godt var det. Vi har lært utruleg mykje og brenn nok enno meir for vern av gamle hus og bygningar i dag. Vi budde i Oslo, noko vi framleis gjer, og har reist vestover eit uttal gonger, saman med borna, for å jobbe med og opphalde oss i huset.

I dagens samfunn har vi så mykje å lære av byggeskikk, materialar og kvaliteten som vart nytta for så lenge sidan. Fortidsvern er ein så viktig dimensjon som vi håper med vårt og andres arbeid kan stimulere også andre til å bevare. Ikkje berre privatpersonar men også til dømes kommunar som sit og avgjer skjebnar til mange historiske bygningar. Her tenkjer eg det handlar mykje om både kunnskap, respekt, interesse og opplysning.

Men at det har vore eit eventyr av ulike dimensjoner er det ikkje tvil om. Bygningsmassen på hovedhuset er 400 kvm fordelt

tekst: Inger-Anne Almestad

på to etasjar, i tillegg er det ein kjellar under 1/3 av huset. Så er det eit eldhus og eit stabbur på til saman rundt 150 kvm. Hønsehuset/grisefjøset står så vidt enno.

Vi fekk utarbeida ein tilstandsrapport då vi kjøpte huset. Det har vore ein fin guide på vegen, men ein må alltid rekne med at noko ekstra dukkar opp.

INTERIØRDESIGNER

Eit stort og vakkert maleri av husa og eigedomen har vi fått kjøpt attende. Dette har vore til inspirasjon for oss i gjenskaping av husets fasade og fargar. Vi har søkt i bildearkiver, spurt og gravd for å få mest

mogleg informasjon om både interiør og eksteriør. Snakka med alt av bygningsvernere og spesialistar på både maling og tapeter, reist i både inn og utland for å finne tapeter eller for å gjenskape dei.

Eg er sjølv er utdanna interiørdesigner og fargerådgiver, noko som har kome godt med i arbeidet og ulike interiørfaglege val som er blitt gjort.

Vi starta opp med å avdekke historien lag for lag på vegger, tak og golv. Vi var veldig spente på kva vi kunne finne og vart ikkje skuffa. I bestestova fant vi opp til syv lag tapet, den eldste var trykt på ubleika tjukt papir med blå medaljongar, truleg

I 2016 starta ei ny epoke for Rønneberghuset, ein kjend bygning og kulturminne på den historiske handelsstaden på Larsnes.

Huset ved overtaking i 2016

Gamle målerier av eigedomen har vært inspirerande i arbeidet for å føre huset attende.

I 2016 STARTA ei ny epoke for Rønneberghuset, ein kjend bygning og kulturminne, med dette paret, Inger-Anne Almestad og Thorstein Jenssen.

Foto: Cecilie Hatløy

frå Frankrike. Der var rokokkomønster, jugendtapeter, Art Deco, 30–40 talet med blomemønster og etterkvart funkisstil fra 50 og 60 talet. Fargane har vore mange, men blåfargen var mest framtredande både i tapeter og maling.

Huset gjennomgikk ei modernisering på1950–60­talet. Den største omgjeringa var taket som vart lagt om frå stor ruteskifer til raud og grønruta eternit. Nesten alle vindu i 1. etg vart bytta til husmorvindauge. Fint og moderne slik det var den tida, vart det. Vidare vart alle tak og vegger plata inn og golva vart dekt med både plater og belegg. Ein del tak var senka, noko som var heilt vanleg på den tida, og det vart laga nytt moderne kjøken samt baderom. Denne innplatinga har berga verdifull informasjon samt beskytta himling og listverk. Dei fleste dørene og dørdekor var heldigvis tekne vare på.

GJENNOMGRIPANDE SKADER

På hovedhuset var det i 2016 store og gjennomgripande skader både i bæring, golv og veggar. Yttertaket fekk tilbakeført firkantskifer, all dekor måtte kopierast og produserast, vindu i 1. etg vart produsert nye etter kopi av eit gamalt vi fant. Dei gamle vindauga vart vøla, pussa, kitta om og malt igjen. Vi fekk isolert ein del veggar med Hunton, ytterkledninga måtte delvis på to veggar skiftast ut med kopi av den gamle høvla malmfurua. Ellers fikk ytterveggar fjerna plastmaling og maling av fasaden vart utført. Inne vart golv sirleg tilbakeført saman med himling og dører, fargar vart tilbakeført, ja lista er lang over det vi har utført både inne og ute.

Med oss på laget har vi hatt gode handverkarar, Terje Skoge må nevnast især då han har hatt oversikt over alt arbeidet og har stått for store delar av det som har blitt utført. Støttespelarar i familie og bygdefolk har også hatt mykje å seie.

Når det gjeld økonomisk bistand er dette ein faktor som kan bety liv eller død i eit slikt prosjekt. Vi har fått støtte til restaurering av vindu og ornamenter frå Møre og Romsdal Fylkeskommune og frå Uni

Eit blikk inn i damesalongen

Når det gjeld bruken av staden så har dei frå 2019 drive med selskapsverksemd i huset når dei har hatt høve til det. Foto: Ma Ørstad

Fortidsvern er ein så viktig dimensjon som vi håper med vårt og andres arbeid kan stimulere også andre til å bevare.

Over: Tilstelning i frukostsalen eller kabinettet som det også vart kalla.

T.v.:

En detalj som synes den gamle stilen huset vert dekorert i.

T.h.:

Dette er frå gamlekjøkenet ut mot spiskammerset. Afternoon Tea under opplegging, ved Kongevitjinga på Larsnes.

T.v.: Frå gamlekjøkenet med gamle kjøkkenbenken og restaurert vindauge.

Stiftelsen. Til taket var det Kulturminnnefondet som støtta oss. Dette har betydd mykje for resultatet som vi ser i dag.

Noko som også var stor stas, var å få tildelt Godt Vern. Slikt er til stor oppmuntring.

STABBUR OG ELDHUS

For tre år sidan starta vi også med restaurering av stabbur og eldhus, også her har vi fått støtte frå Kulturminnefondet. No er tak, vindu, ornamenter og klokketårn, restaurert, vøla og noko produsert nytt. Her har ein duo «Bak dei blå dørene» stått for arbeidet og snekkargleda har fått utfalde seg i det nye klokketårnet som kimer så fint med den gamle historiske klokka inni.

Når det gjeld bruken av staden så har vi frå 2019 drive med selskapsverksemd i huset når vi har hatt høve til det. Dette har vore stor stas å kunne tilby. Då er det med historieforteljing om folk og hus, samt staseleg oppdekking og mat laga med fransk vri. Vi har valt å spele på den koplinga handelsstaden hadde med Frankrike å gjere. Interiøret har vi forsøkt gjenskape med gamle møbler i stilen, gardiner, lysekruner og ellers alt vi har kjøpt attende som tidlegare har vore i huset.

Vi gjer så godt vi kan med å halde i hevd både hus og eigedom, prosjektet vi no er i gang med er gjenreising av verandaen som var over 2 etasjar. Også her med støtte frå Kulturminnefondet. Noko vi gleder oss stort til er å atter få heise flagget over husmønet. Då vert det som å sjå huset i det gamle maleriet.

Ein gamal hageplan som er funne er noko som også hadde vore stas å fått utført, for ikkje å snakke om gjenreising av badehuset nede ved sjøen.

Den franske medaljongtapeten. Slik så det ut innvendig da dei tok over i 2016.

Her er eldhus og stabbur - før og etter rehabilitering

I dagens samfunn har vi så mykje å lære av byggeskikk, materialar og kvaliteten som vart nytta for så lenge sidan.

Ein dag i 1753 utvandra fattigkaren Kristoffer Rønneberg frå Jæren til Sunnmøre. Han døde i 1824 som Sunnmøres rikaste mann.

tekst: Inger-Anne Almestad

Han hadde eit forretningstalent utan like, gifta seg til pengar, kjøpte opp eigedomar og lot etterkvart dei tre sønene Elias, Carl Esias og Rasmus ta over kvar sin eigedom. Elias tok over på Valderøy, Carl Esias i Ålesund og Rasmus på Larsnes. Kristoffer kjøpte Larsneset på tvangssal i 1803, og sonen Rasmus var den som skulle få ta over og drive denne handelsstaden. Rasmus hadde inngått ekteskap med dattera til den velståande Johan Wiig på Moltu. Etter 19 år døydde både Rasmus og kona Gjertrud Wiig med to månaders mellomrom.

I 1822 tok då den eldste sonen Christoffer Mathias på 18 år, over handelsstaden. Han dreiv staden godt og etterkvart saman med kona Dorthea Heiberg. Han kjøper også handelsstaden Skotholmen og vart etterkvart også ordførar for Herøy, Sande og Rovde sokn.

STORBRANN

I 1863 tok så sonen Rasmus Gerhard over handelsstaden, saman med kona si Karoline som kom frå Flåvær. Det var også han som var eigar då ein storbrann ei oktobernatt i 1878, tok hovedhuset, borgarstova, sjøbuda, stabburet og vedhuset på handelsstaden. Berre bakeriet, ei sjøbud og eit par naust stod attende. Handelsstaden var fram til denne hendinga samla nede på kaia, der det i dag er parkeringsplassar og biloppstilling til ferga.

Gjenoppbygginga vart ikkje lett då hovedhuset berre var delvis forsikra. Rasmus vart nøydd til å be bror sin i Ålesund om hjelp til å gjenoppbygge handelsstaden på Larsnes.

Carl E. Rønneberg & sønner i Ålesund finansierte då gjenoppbygginga mot at dei fekk overta handelen på Larsnes. Dei bidrog også med lån til å oppføre hovedhuset der «firmaets stedlige represen tant» skulle få bu, altså Rasmus Gerhard og kona Karoline med sine to søner Karl Gerhard 11 år og Christoffer 5 år.

Allereie året etter, i 1879 vert dei nye husa oppført, lenger opp frå kaia og oppunder fjellhamaren, innerst i bukta. Hovedhuset var eit spektakulært syn, ein stor og staseleg familievilla i sveitser stil reist av dyktige bygningsfolk frå Nordfjord.

FORSKAR OG

ARKEOLOG ØYSTEIN

EKROLL SKRIV DETTE

OM EIGEDOMEN:

med Kongeleg resolusjon løyve til å vigsle denne gravstaden. Den siste som her vart gravlagt, i 2011, var Else Kirkebø Halle, den siste Rønneberg som budde i huset.

Rundt 1900 bur Rasmus og kona saman med sonen Carl Gerhard og Wilhelmine Wiig, hans danske kone, i huset. Det er sagt at rundt 28 personar budde der, 17 av dei var tenarar som stelte med hus og heim, budeier og gardsdrengar samt ulike betjentar i høve drifta av handelen, post og dampskipsekspedisjonen. Etter farens død tek sonen Carl Gerhard over handelen, men familieformuen er betrakteleg redusert og han må gi seg etter få år og selge eigedomen.

KRISTOFFER RØNNEBERG, den fattige guten fra Jæren som i 1753 kom til Sunnmøre og ble rik. Rønneberghuset står i dag som et minne etter ham. Hans siste slektning som bodde i huset døyde i 2011.

«Hovedbygninga har form som ein stor borgarleg villa av den same typen som også kan finnast i utkantane av dei store byane som Bergen og Oslo, på same tid. Det er ukjent kven som var arkitekten, eller om huset er bygd etter ei typeteikning. Bygningstilen kan karakteriserast som «sveitsarstil», med veranda, stort takutstikk og rike ornament i gavlkantane. Huset er bygd av høvla tømmer, ein svært tett og solid konstruksjon, og står på ein høg kjellaretasje av upussa naturstein. I tillegg til hovudbygningen er det eit stabbur og eit eldhus…litt lenger mot vest stod der ein stor låve som no er borte, og eit grisehus/hønsehus som står. Ved Skitnevika lenger mot vest var det også eit badehus, der murane er bevarte».

Det må også nevnast at Rasmus Gerhard fekk anlagt ein stor familiegravstad på eigedomen. Denne er her framleis i dag. Den ligg aust for huset på ei høgd med utsyn mot havet i vest. Kong Haakon gav

IMPORT AV COGNAC

Det som vidare skjer er at hans bror, sjøkapteinen Kristoffer Dorius kjøper attende eigedomen etter nokre år, han flytter dit saman med si andre kone, Inga Cecilie Rørstad. I tillegg til sjøkaptein vart han både postopnar og dampskipsekspeditør på Larsnes. Det var også han som starta med import av den finaste cognac i store eikefat, champagne og andre edle dråper. Han var ven med diktaren Anders Hovden, og mang ei historie om utflukter og båtturar dei hadde, lever framleis. Etter hans død i 1937 er det enka Inga som tek over eigedomen, ho lever og bur der fram til 1950.

I 1951 er det at Else, barnebarnet til sjøkapteinen, tek over Rønnebergeigedomen. Ho gifta seg og fikk 4 barn, med henne var det den siste Rønneberg som budde i huset før det gjekk ut av familien. Det var ho som senka takhøgda og satt inn husmorvindauge for meir enn 60 år sida.

For å skrive denne artikkelen har eg nytta «Proprietærene» - Rønnebergs Saga av Ole M. Ellefsen samt eit stykke i Vestlandsnytt av Josefine Spiro, Soga om Sande og Rovde av Bjarne Rabben og kva som oss ellers er blitt fortalt.

OVERRASKANDE OG OVERVELDANDE

MANGE LAG MED FORTELJINGAR

Å entre Stordal gamle kyrkje for første gong kan vere både

overraskande og overveldande. Kyrkja frå 1789, med namnet

Rosekyrkja på folkemunne, har slåande rik innvendig dekor og mange lag med forteljingar i seg.

tekst: Kari Aslaug Hasle

Fortidsminneforeininga kjøpte Rosekyrkja i 1908 for å hindre at ho vart riven. Kyrkja er i dag eit levande kulturminne driven av Sunnmøre lokallag. Sidan kyrkja er utan oppvarming er drifta lagt til sommarsesongen. I 2022 var her om lag 3500 besøkande. Turistar er ei viktig inntektskjelde for arbeidet, men kvar 17. mai og olsok er her tradisjonsrike gudstenester. Rosekyrkja er også ein ynda stad for vigslar og dåp, og her er årlege stemningsfulle konsertar i kyrkja. Sunnmøre lokallag har eit mål om å auke bruken av staden, og har dei siste åra satsa på å utvikle formidling om kyrkja til ulike målgrupper.

EI TRADISJONELL BYGDEKYRKJE

Då kyrkja i Stordal vart reist i 1789 erstatta den ei stavkyrkje som var blitt for liten. Noko av materialet frå stavkyrkja skal

DEN SLÅANDE DEKOREN i Rosekyrkja vart måla av folkekunstnaren Webjørn Olsen Hammersbøen i 1799. Han tok på seg ei rekke dekoroppdrag i kyrkjer rundt om på Nord-Vestlandet, men Rosekyrkja er den einaste som står igjen. Foto: Odd Karsten Hanken.

DEN GAMLE KYRKJA på Midtbust i Stordal vart reist av bygdefolket som ei åttekanta kyrkje, og stod ferdig i 1789. Foto: Odd Karsten Hanken.

FRÅ

kyrkjehistorikaren Øystein

seier at tavla er laga i overgangen renessansestil/barokk, og at den difor kan daterast til omkring 1650. Også denne har difor stått i den gamle stavkyrkja som vart erstatta av Rosekyrkja.

vere brukt i Rosekyrkja. Arkitekten og pådrivaren bak den åttekanta kyrkja var soknepresten Ebbe Carsten Tønder (1726–1785) som døydde før den stod ferdig. Stordalsbøndene bygde kyrkja på dugnad, og truleg med tømmer frå eigen skog. Kyrkja er lafta, og det vart ikkje brukt høvel på stokkane. Rosekyrkja er 22. 5 meter lang i eit langstrekt, åttekanta grunnplan der fire massive søyler i kyrkjerommet ber taket. Den totale breidda i åttekanten er 10.0 meter. Kyrkja gjekk ut av bruk i 1907, og inneheld ei rekke gjenstandar frå 1100­talet til 1800­talet som gir unike forteljingar om kyrkjestaden si lange historie. Krusifikset i kyrkja er frå slutten av 1100-talet, og det finst berre nokre få like gamle krusifiks i landet. Kyrkjebenkane fortel om sosial lagdeling i det gamle samfunnet. Knapt nokon benkar er like, og det kan difor sjå ut som om

at kvar gard har laga sine eigne. Folk frå dei største gardane sat nærast alteret, og benkane bak er smale og utan ryggstø for dei utan matrikulert jord. Øystein Ekroll, forskar og bygningsarkeolog, meiner kyrkja gir eit eineståande inntrykk av korleis ei bygdekyrkje på Sunnmøre såg ut før det vart sett inn omnar, nye benkar og lagt isolasjon i tak og golv. Utvendig står kyrkja kvitmåla og med raudt pannetak. Den enkle og stilreine utsida gir i seg sjølv ikkje forklaring på namnet kyrkja har på folkemunne.

DEKOR SOM FORTEL

Den uttrykksfulle utsmykkinga i kyrkjerommet på alle flater har gitt kyrkja namnet Rosekyrkja. Tone Marie Olstad ved Norsk institutt for kulturminneforsking (Niku) seier få kyrkjer i Noreg kan måle seg med Stordal gamle kyrkje når det gjeld

dekor i interiøret. I 1799 utførte Webjørn Olsen Hammersbøen (1766–1809) saman med assistenten Anders Reinholdt målararbeidet for 50 dalar samla inn av bygdefolket. Skip, kor og veggar og tak vart dekte av fargerike dekorasjonar og figurmotiv frå bibelhistoria. Utføringa kan ikkje samanliknast med arbeidet i Det sixtinske kapell, men er utført med ein sjarmerande kyndigheit i fargebruk og formspråk. Interiøret har i liten grad vore overmåla, og det har ikkje vore restaurert for mykje. Konservator Arne Bakken i Norsk Institutt for Kulturminneforskning har i nyare tid reinsa overflatene, og konsolidert limfargedekoren der det var nødvendig. Slik kan dekoren vere sikra for ei tid.

Målaren Hammersbøen, i kjelder også under namna Halling og Maler, vandra over fjellet frå Hol i Hallingdal for dekoroppdrag på Vestlandet. Han skal

ROSEKYRKJA mot alteret. Arkeologen og

Ekroll

ha dekorert fleire kyrkjer på Sunnmøre, mellom anna hovudkyrkja i Volda riven i 1855. Han dekorerte truleg også i dei gamle stavkyrkjene på Sæbø, i Ørsta, og Geiranger kyrkje som brann i 1841. Rosekyrkja inneheld det einaste av dei store arbeida som står att etter denne målaren. Dekoren gir inntrykk av ein folkekunsttradisjon i sjølvlærd stil, men med god kjennskap målarfaget og den kyrkjelege bilettradisjonen. Målaren dikta fritt frå kyrkjekunst, biletbiblar og skillingstrykk gjennom eit sjølvutvikla biletprogram i samanheng. Kyrkjekunsten vart slik ei bibelhistorie i bilete for dei som ikkje meistra lesekunsten. Gjennom skriftlege kjelder veit vi at dei fleste motiva måla i Rosekyrkja vart repeterte frå målararbeidet Webjørn gjorde i den gamle stavkyrkja i Volda i 1797. Rosekyrkja gir på denne måten unike inntrykk av

FAGFOLK MEINER at det romanske krusifikset frå Stordal stavkyrkje høyrer til dei finaste vi har her i landet. Det stammar frå slutten av 1100-talet.

KYRKJESKIPET I ROSEKYRKJA er datert til 1620–1650, og er slik eitt av dei eldste i landet. I konserveringsarbeidet har Ingrid Gudmestad funne at dette er ein nøyaktig modell av ein fullrigga orlogsfregatt frå den dansk-norske krigsflåten.

Foto: Odd Karsten Hanken.

folkekunst og bildeforteljingar som prega eit større område av bygdekulturen på Nord­Vestlandet.

FORMIDLING FOR UTFORSKING

Sunnmøre lokallag i Fortidsminneforeininga har lagt ned stor innsats i å skape auka engasjement for Rosekyrkja gjennom ulike formidlingsprosjekt dei seinare åra. I 2020 lanserte lokallaget boka Rosekyrkja – eit ugløymande syn. Boka er rikt illustrert og i eit format som synleggjer rike detaljar og fargar i kyrkja. Målet var å gi lesaren varierte inntrykk av kyrkja som kulturarv og med vurderingar frå ulike faglege synsvinklar. – Gjennom arbeidet med boka hadde vi mellom anna eit mål om å formidle ny kunnskap frå vedlikehaldet i kyrkja dei siste åra, fortel Judith Musther i styret for Sunnmøre lokallag. Boka gir

mellom anna innsikt i arbeidet med konsolideringa av måleria og konserveringa av det gamle kyrkjeskipet. Samstundes skildrar innhaldet også samfunnet og livet kring kyrkja då ho vart reist. Boka er også omsett til engelsk.

I 2022 utarbeidde Mathilde Østgård Sjåvik og Jon Roald Pettersen eit undervisningsopplegg, Prosjekt 1789, med utgangspunkt i Rosekyrkja. Dette vart utvikla i samarbeid med lærarar og born ved Stordal skule, og resulterte i eit oppgåvehefte til bruk i ei rekke fag og på ulike nivå. Målet er å stimulere til undring og utforsking av Rosekyrkja og lokalsamfunnet i fortid og samtid, og stimulerer til refleksjonar rundt det å leve i Noreg på 1800­talet. Utgangspunktet for prosjektet var at kyrkja har vore lite brukt av lærarar og elevar i nærmiljøet. Lærarar har opplevd manglande

kompetanse om kyrkja, og dette prosjektet har ført til at Stordal skule vil gjennomføre eit årleg opplegg knytt til kyrkja for elevar på 6. trinn. Sjåvik og Pettersen arbeider no med å vidareutvikle prosjektet til fleire målgrupper.

Kjelder:

Birkeland, Narve: Eit smykkeskrin – med sin overdådige prydnad. Stavkyrkja i Volda i Voldaminne 2023, Volda Sogelag.

Farstad, A. (red.) (2020): Rosekyrkja – eit ugløymande syn. Sunnmøre lokallag, Fortidsminneforeininga.

Ekroll, Ø. & Eide, P. (2012): Sunnmørskyrkjene : historie, kunst og arkitektur. Sunnmøre historielag, Sunnmøre museum & Aalesunds museum.

Sørheim, H. (1995): Rosekyrkja i Stordal og kirkemaleren Vebjørn Halling. Fortidsvern (1975–2003)., 21(1995) nr. 3.

MOTIV AV DAVID og kjempa Goliat frå Det gamle testamentet. Den vesle guten David i helten sine fargar av raudt og gult, og kjempa Goliat i svart og grått.

HER SER VI taket i koret. Kyrkja vert kalla Rosekyrkja på grunn av den rike dekoreringa. Vegger, tak og bjelkeverk er dekorert over det heile med figurmotiv og ornament på kvit botn. Foto: Odd Karsten Hanken.

MATHILDE ØSTGÅRD SJÅVIK og Jon Roald Pettersen presenterte Prosjekt 1789 under årsmøtet for Sunnmøre lokallag 4. mars 2023.

ÅPNER OVERNATTINGSTILBUD PÅ ABBORHØGDA

Fra 1. juni har Fortidsminneforeningen gleden av å tilby overnatting på Abborhøgda. Tilbudet er utviklet i samarbeid med DNT Finnskogen og Omegn. Her får man muligheten til å leie hele 1. etasje i våningshuset som består av stue, kjøkken og to soverom med i alt 7 sengeplasser.

Abborhøgda er et spennende sted å besøke. Plassen ble etablert på slutten av 1700-tallet. Gården er fredet fordi den er viktig nasjonal kulturarv etter den nasjonale minoriteten skogfinnene. Den litt tilfeldige plasseringen av bygningene rundt på tunet viser til en litt alderdommelig byggeskikk som var vanlig på skogfinske gårder. Her bor man midt i et kulturlandskap med stort biologisk mangfold og et rikt fugleliv. Her kan man komme virkelig tett på naturen. Det er ikke innlagt strøm eller internettilgang så her har man muligheten til å koble seg helt av hverdagens stress og mas. Vannet, som man må hente i brønnen, er av god kvalitet.

Med utgangspunkt i Abborhøgda er det mange fine dagsturer i området. Frister det med en lenger tur går både Finnskogrunden og Finnskogleden går over tunet.

Har du lyst til å bo på Abborhøgda finner du mer informasjon via DNTs bookingsystem hvor tilbudet legges ut fra 1. mai: https://hyttebestilling.dnt.no/

Medlemmer av DNT og Fortidsminneforeningen får her tilbud om rimeligere leie. Medlemspris er 600 kroner pr. døgn, mens prisen for ikkemedlemmer er 900,-.

Abborhøgda er Fortidsminneforeningens eiendom på Finnskogen i gamle Hedmark fylke. Nå er stedet satt i stand til utleie, og bestillinger kan gjøres via DNTs bookingsystem. Foto: Fortidsminneforeningen

Velkommen til en opplevelseunik i skogfinskede skoger!

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG

ØSTFOLD

Leder: Jens Bakke

Telefon: 993 54 286

E­post: jens.bakke@idd.no

Indre Østfold

Halden

Sarpsborg og Rakkestad

OSLO OG AKERSHUS

Styreleder: Kristoffer Andersen

Daglig leder: Elin Hallberg

Telefon: 97 00 58 58

E­post: oslo-akershus@ fortidsminneforeningen.no

Oslo og omegn

Bærum

Romerike

Nittedal og Hakadal

HEDMARK

Leder: Bianca Wessel

Telefon: 936 58 859

E­post: hedmark@fortidsminneforeningen.no

Hedmarken

Nord-Østerdalen

Solør-Odal

Trysil og Engerdal

Sør-Østerdal

BUSKERUD

Leder: Helge Skinnes

Telefon: 901 93 148

E­post: buskerud@fortidsminneforeningen.no

Ringerike

Drammen og omegn

Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD

Leder: Odd Hjort-Sørensen

Telefon: 415 29 439

E­post: vestfold@fortidsminneforeningen.no

Sandefjord

Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK

Leder: Else M. Skau

Telefon: 918 67 083

E­post: telemark@fortidsminneforeningen.no

OPPLAND

Leder: Anne Marit Noraker

Telefon: 91103969

oppland@fortidsminneforeningen.no

Norddalen

Sør-Gudbrandsdal

Verne-Vøla

Vestoppland

AGDER

Leder: Karl Ragnar Gjertsen

Telefon: 928 09 662

E­post: agder@fortidsminneforeningen.no

Kristiansand og omegn

Flekkefjord og omegn

Aust-Agder

Farsund

ROGALAND

Leder: Grete Holmboe

Telefon: 480 01 359

E­post: rogaland@fortidsminneforeningen.no

Haugalandet

Jæren

Stavanger

Ryfylke

Dalane

HORDALAND

Daglig leder: Ida Pettersen

Telefon: 944 53 696

E­post: hordaland@fortidsminneforeningen.no

Bergen

Bjørnafjorden

Lysøens Venner

Voss

Fana og Ytrebygda

Årstad

SOGN OG FJORDANE

Styreleder: Thomas Bech

Daglig leder: Jon E. Tamnes

Telefon: 57 67 88 40

E­post: sognogfjordane@ fortidsminneforeningen.no

Fjordane lokallag

Sogn lokallag

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Toril Røsand

E­post: toril.rosand@neasonline.no

Sunnmøre

Romsdal

Nordmøre

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Styreleder: Johan Helberg

Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen

Telefon: 959 35 568

E­post: dentronderske@ fortidsminneforeningen.no

Trondheim og Omegn

Den Gamle Bergstad

Steinvikholms venner

Orkdal og omegn

Leksvik

Inderøy

Sparbyggja

Namdal

Frosta

Sør-Innherred

NORDLAND

Leder: Arnstein Brekke

Telefon: 90976119

E­post: nordland@fortidsminneforeningen.no

Rana

Salten

Vesterålen

Sør-Helgeland

TROMS

Leder: Andreas Kirchhefer

Telefon: 995 30 332

E-post: troms@fortidsminneforeningen.no

Tromsø og omegn

Harstad og omegn

FINNMARK

Leder: Lene R. Edvardsen

Telefon: 992 93 314

E­post: finnmark@fortidsminneforeningen.no

SVALBARD

Leder: Atle Brekken

Telefon: 415 26 116

E­post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

Velkommen til en velorganisert forening

I år arrangeres Fortidsminneforeningens representantskapsmøte i Ålesund. Møtet går på

rundgang mellom fylkesavdelingene, og er foreningens høyeste myndighet.

Hovedstyret leder foreningens virksomhet mellom representantskapsmøtene. Foreningens sekretariat ledes av generalsekretæren. Foreningens fylkesavdelinger arbeider innenfor hvert sitt geografiske område. Foreningens lokallag arbeider innenfor sine lokalområder.

AGDER AVDELING

Farsund byforening/v Gøril Onarheim

Jan Petter Kristiansen

Geir Heitmann

Kari Ritter Eriksen

Annet Bakels

Trygve Wilhelm Jensen

Ole Tinghaug

Fredrik Lundberg Paulsen

Ingvild Udjus Hanssen

Hilde Hall Jensen

BUSKERUD AVDELING

Håkon Skagen

Cecilie Hurlen

Sylvi Uberg

Bernt-Egil Tafjord

Kristin Barkost

Nora Fjeldkåsa

Hallvard Heggtveit

Oddbjørn Roås

Kari Auestad Tveiten

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Sigurd Førre

Elizabeth J. R. Brødreskift

Aasa Hamstad

Halldis Sagmo

Astrid Østigård

Lars Finnestrand

Olav Årbogen

Fredrik Olsen Haraldstad

Are Ringheim

Ståle Kvernrød

Seraphin Hugenschmidt

Terje Strøm Olsen

Aage Sørli

Heidi Larsen

FINNMARK AVDELING

Tore Flatlandsmo Berglen

Hver avdeling velger sine representanter som alle har stemmerett. Som nytt medlem i foreningen er du velkommen til å delta i dette velorganiserte systemet, med spennende og interessante mennesker som jobber for kulturminnevernet.

HEDMARK AVDELING

Eva Molberg

Steinar Pedersen

Håvard Lepperød

Solveig Marie Fleischer

Ada Bredalen

Ruben Knutsen

Christin Vaag Michelson

Peder H. Walberg-Olstad

Trond Tendø Jacobsen

Mona Helene Stokke

Hanne K. Sjølie

Marit Stangnes

Ruben H. Knutsen

Randi Brænd

Asgeir Lindberget

Per-Arne og Sissel Holt-Seeland

Ingebjørg Kari Bjorvand Hillestad

Arne Roar Nygård

Stine Mølstad

ida røhr

HORDALAND AVDELING

Juliet Helset Balgobin

Leif Linde

Jørgen Jørgensen

Berit M. Andersen

Ole Bakkebø

Svein Nord

Joachim Meyer

Morten Nordaas

Mathilde Engum Rolland

Christian H. Senneseth

Dag Silde

MØRE OG ROMSDAL AVDELING

Carla Anine Iversen Sætre

Olav Magerøy

Vibeke Kjølsøy

Karen Brænne

Lars WIIK

Terje Høystakli

Hegelin Waldal

Roger Bøstrand

Tone Anda

NORDLAND AVDELING

Tor Marhaug

Inger Å. Hovengen

Marie Burchardet Nygaard

Øystein Duun Grande

Erik Kvernes

May Elin Rønning

Carl Christian Berg

Per Bjørn Brandsæter

kari løken kalsnes

Christian Skaugen

Bjørn Rune Nilsskog

OSLO OG AKERSHUS AVDELING

Anne Duerud

Elisabeth Schjønsby

Sven Barlinn

Ola Eide Ahmed

Kallhovde Eystein

Heidi Olsson

Stine Sofie Samuelsen

Stein Ågren

Isabel Aimée Vigil

Kine Nordgård Ugelstad

Elise Gaare Ytterstad

Vibeke Henriksen

Ruth Tuhus

Anne Clark

Jon Sigmund Holtet

Nils Vik

Hege Gran

Mina Afsari Rad

Kari Balke Øiseth

Sandra Lorentzen

Lin Stafne-Pfisterer

Ida Margrethe Aspen

Annicken Thrane-Steen

Maria Paulsen

Tone Herbern

Hanne Solhaug

Arja A I Hakala

Wanda Marcussen

Tor Kristjan Berge

Inger Elisabeth Børsting

Tommy Hokholt

Helene Hyllseth

Jack Paul Dhainaut

Chenyu Yan

Hans Olstad

ROGALAND AVDELING

Tor Inge Havrevoll

Heidi Ims Skåland

Ola Hauge

David Skogvold

Marius gruppen as

Johan Tjåland

Wenche Litlehei

Anne Espedal

Bjørn Kåre Espevik

Anja Førland

Christine Bratsberg

Per M. Schjelderup

SOGN OG FJORDANE AVDELING

Rune Hofslundsegen

Erlend Gran

Åslaug Hansegård

Vibeke Stølen

Stine Fjelkårstad

Nils Kvamme

Knut Jarle Stundal

TELEMARK AVDELING

Tobias Collier Ytterbø

Hans-Olav Oldrup Johnsen

Dag Rune Kvålen

Elin Ann Bøen Balmer

TROMS AVDELING

Sissel Tjosaas

Ottar Larsen

VESTFOLD AVDELING

Anne-Lene Kiste Johansen

Svein Kjær

Bjørn Bollingmo

Gorm Kristian Røed

Elisabeth Roth Andresen

Ulrikke Nordseth

ØSTFOLD AVDELING

Foreningen Tyndelsrudtunet

Henrik Jensen

Runar Kallak Stemme

Grethe Gunneng

Nils-Håkon Winters

Øygun Stjärne Nodeland

Simon Hannestad

Arken Eiendom AS

Jean Beate Rygge

Bjørn Erik Rygge

Simen Willgohs

UTLAND

Siri Bergseth

– Vår region har en rik kulturarv som det er viktig å ivareta, sier Kristin Vitsø Bjørnstad, leder for samfunn og gaver i Sparebankstiftelsen Hedmark.

SATSING PÅ KULTURARV I GAMLE HEDMARK

Sparebankstiftelsen Hedmark har tatt initiativet til et prosjektsamarbeid med Fortidsminneforeningen, med navnet Hedmarkspotten. Gjennom prosjektet kan eiere av kulturminner og andre verneverdige bygninger i gamle Hedmark fylke søke om midler til istandsetting og restaurering.

Søknadsfristen er i første omgang satt til 1. oktober 2023. Søknadsskjema vil bli tilgjengelig på Fortidsminneforeningens nettsider i august.

I perioden 2016-2021 jobbet Fortidsminneforeningen med prosjektet Kulturminner for alle (KFA), en satsning finansiert av Sparebankstiftelsen DNB. Samarbeidet med Sparebankstiftelsen Hedmark har mange likhetstrekk med KFA, men denne gangen er det avgrenset til å gjelde gamle Hedmark fylke.

Tilskuddsmidlene vil øke i løpet av perioden. I 2023 skal det deles ut 2,5 millioner. Beløpet økes til 4 millioner i 2024, og til 5 millioner i 2025.

Hvem kan søke tilskudd fra Hedmarkspotten:

• Eiere av verneverdige bygg og kulturminner i Hedmark kan søke om tilskudd til istandsetting.

• Dersom det søkes midler til et bygg som eies av det offentlige, vil det stilles krav om formidling og kurs som del av istandsettingsarbeidene, og at dette retter seg mot håndverkere og eiere utenfor organisasjonen.

• Kulturhistoriske bygninger og kulturminner som er synlige og/eller tilgjengelige for allmennheten vil prioriteres.

DU KJENNER SIKKERT NOEN SOM VIL VÆRE MED I VÅR FORENING. BARE SPØR!

For å verve nye medlemmer gå inn på nettsiden vår www.fortidsminneforenigen.no BLI MEDLEM, eller ring vårt sentralbord på 23 31 70 70. Vervepremier sendes ut hvert kvartal dersom medlemskontingenten fra den du har vervet er betalt. Huk av for ønsket vervepremie på innmeldingsskjema.

Et mål med satsningen er å bidra til at det blir flere virksomme håndverkere i regionen og at kunnskap om restaurering og tradisjonshåndverk får større oppmerksomhet og spredning.

Det vil bli arrangert kurs som inkluderer Fortidsminneforeningens avdeling i Hedmark. Slike kurs vil rette seg mot allerede etablerte håndverkere, lærlinger og skoleelever.

Av Trude Knutzen Knagenhjelm Styreleder i Fortidsminneforeningen

Se for deg et sted der gamle og nye hus blander seg i en fin og naturlig miks, der privatboliger bryter opp mellom forretnings- og handelsbygg, og der det er luft og grønne lunger mellom de bebygde arealene.

Et sted der vandring gatelangs får i gang nysgjerrigheten om hva som har skjedd i området, og hvem som har bodd der.

FØLELSE FOR STEDET

Dette er gode steder å oppholde seg, de har en egenart som skiller dem fra andre steder.

Oppsummert kan denne opplevelsen av egenart kalles for «stadkjensle», fritt oversatt fra det engelske begrepet «sense of place».

Som medlemmer i Fortidsminneforeningen er vi mange som ønsker å gjøre vårt for å bidra til god stedsutvikling og til å bevare stadkjensla og kulturminnekvalitetene i våre lokalsamfunn. Men dessverre er det ikke alle som tenker slik. Til stadighet hører vi hører vi utsagnet «riv skiten». Byer, tettsteder og bygder endres radikalt med rivning av eldre bygninger, nybygg og nedbygging av natur og matjord. I en tid med klima­ og naturkrise, der gjenbruk og sirkulærøkonomi er aktuelt som aldri før, må vi støtt og stadig kjempe for bevaring og stedstilpasset byggeskikk. Budskapet

om at «det mest miljøvennlige huset er det som allerede er bygget», må fortsatt hamres inn for å få fotfeste.

Et kjapt blikk på Rødlista, foreningens oversikt over verneverdige hus, kulturminner og kulturmiljøer som står i fare for å bli revet eller å forringes, bekrefter dette bildet. Her er det meldt inn mange bygg som står i fare. Men lista viser også at det nytter å engasjere seg for kulturminnene. Velger du kategorien «Reddet» på lista dukker det opp mange treff. Eksempler på dette er Herredshuset i Salangen, Øvre Åmot i Rælingen, Laurgård i Sel og Trehusmiljøet «Hylla» i Oslo. I disse tilfellene har stort engasjement, innspill og klager fra Fortidsminneforeningen vært medvirkende til sakenes (så langt) lykkelige utfall.

«Det er viktig å se bakover for å forstå nåtiden, og analysere nåtiden for å ha

visjoner for framtiden». Sitatet er hentet fra boka Sted, felleskap og framtid ­ Erik Loranges idealer og dagens samfunnsplanlegging, og handler om stedsutvikling og hvordan bevissthet om romlig stedsutvikling kan skape en god balanse mellom natur og mennesker, m.a.o. bærekraftig utvikling. Selv om Lorange primært hadde sitt fokus på natur og landskap, kan de samme prinsippene lett overføres til kulturminner og kulturmiljø. Vi mennesker trenger å føle oss som en del av en sammenheng, ikke bare med naturen, men også våre forfedre og historien. Rødlista viser at vi er mange som vil at kulturminner og kulturmiljø skal tas vare på og brukes som ressurser, som del av en type stedsutvikling der respekt for fortida danner et grunnleggende premiss.

Vi mennesker trenger å føle oss som en del av en sammenheng, ikke bare med naturen, men også våre forfedre og historien.

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør! 

For å verve nye medlemmer gå inn på nettsiden vår www.fortidsminneforenigen.no BLI MEDLEM, eller ring vårt sentralbord på 23 31 70 70. Vervepremier sendes ut hvert kvartal dersom medlemskontingenten fra den du har vervet er betalt. Huk av for ønsket vervepremie på innmeldingsskjema.

VERV TO MEDLEMMER: Velg mellom forkle i lin, handlenett i lin eller sitteunderlag fra Røros Tweed.

Produktene i naturlin er fra GOTT, Gamle Oslo tre og tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass.

Sitteunderlag fra Røros Tweed er laget med 100 % norsk lammeull. Trykkmønsteret på alle produktene er den såkalte Urnes­ løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnesløven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100 ­tallet.

VERV ET MEDLEM: Velg mellom urtesåpe fra

Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. Såpene kommer i varierende dufter ut fra hvilke urter som er tilgjengelig for sesongen. Såpene er håndlaget av nonnene ved Tautra mariakloster. Her holdes klosterlivets tradisjoner i hevd.

For turglade kan du velge en termos i stål med Fortidsminneforeningens logo, Urnes­ løven på.

Tautra eller en termos

Du får vervepremie uansett hvilken medlemskategori den vervede velger.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt. 11, N0-0152 OSLO

LEVANDE TRADISJONSKULTUR I VALDRES

Valdresmusea skal vere limet og lupa – og utgjere ein forskjell for menneske, samfunn og levande tradisjonskultur.

Legg ferieturen til Valdres Folkemuseum eller meld deg på kurs. Velkomen!

Nasjonalmuseet på Valdres Folkemuseum i 2023

Folkemusikk og dans kvar dag heile sommarferien

Valdresmusea arrangerer ca ti handverkskurs kvart år

Takk for at vi er gitt evna til stadig å rotere – for slik å kunna definere kven vi vil vera, og kvar vi vil høyre til