Åse på Veines går sine egne veier

SKAPTE REISELIVSBEDRIFT I FINNMARK AV UNIKE HUS I FORFALL HER GÅR ÅSE SINE EGNE VEIER

VEINES I KONGSFJORD i Finnmark slapp unna tyskernes brente jords taktikk. For mindre enn 20 år siden stod hele husklyngen til forfall, da Åse Winsents bestemte seg for å redde barndommens rike og starte et gjestehus på restene av det gamle fiskebruket. Fra høyre et gult pakkhus, Månedskarbua. De to små røde var til arbeidere på fiskebruket som hadde månedskontrakter. Det lys grå er det første som ble bygget (1890-95) av Åse Winsents oldefar. Det grønne er gjestehuset med resepsjon. Det blå heter Hanna Olaf huset. Det gule var et fjøs, det samme var de to røde til venstre. Her bodde mange familier med hver sin lille husholdning. Foto: Privat

Jeg sitter med et lite visittkort i hånden. Blå og sorte bokstaver forteller at Kongsfjord Gjestehus ligger i Veines, 9982 Northern Norway. Veines er en klynge med ni hus. De er røde, gule og grønne og lyser opp i det nakne kystlandskapet. På trappa til oldeforeldrenes hus sitter Åse Winsents. Dette er hennes rike og hennes vertshus. Her setter hun i stand husene slik hun synes er best. De er gamle, men ser ikke slik ut. De er unike fordi de slapp unna da tyskerne svidde av Finnmark.

Tekst og foto: Ivar Moe

Åse Winsents er medlem av Fortidsminneforeningen. Det har hun vært så lenge tilbake hun kan huske. Hun er glad i gamle hus og har siden 2002 satt i stand 11 bygninger. I Finnmark er dette gamle hus selv om de eldste bare er fra sent 1800-tall. Hun har også et hybelhus i autentisk 1960-tallsstil som opprinnelig tilhørte Kongsfjordbruket. Mot slutten av andre verdenskrig brukte tyskerne den brente jords taktikk da de evakuerte Finnmark for å hindre den sovjetiske Røde Armé å dra nytte av ressursene. Kongsfjord og Bugøynes ble spart ved tilfeldigheter.

Kongsfjord var et stort fiskevær med 26 fiskemottak, et av Finnmarks største helt til etter krigen, med stor aktivitet helt opp til 1960-tallet. En del ble revet. Noen ble slått sammen av bergensfirmaer med interesser i Finnmark. Når man lander på Berlevåg flyplass, kjører gjennom Berlevåg med sin etterkrigsarkitektur, deretter langs en opprevet, nesten fiendtlig kystripe, og inn til Kongsfjord i smulere farvann, blir opplevelsen underlig nok mindre eksotisk for en typisk søring. Her er det harmonisk blandingsarkitektur som gjelder, preget av organisk utvikling gjennom 150 år.

– Jeg har 11 hus, ni her og ett fiskebruk inne i Kongsfjord, som er restaurert til å leies ut til turister. Det var ikke noe vits i å restaurere det til videre forfall, sier Åse Winsents og går rett inn i restaureringsfilosofiens irrganger. – Nå er det 15 år siden jeg åpnet her. Jeg har satt i stand nesten ett hus i året. Jeg snakker ikke lenger om å restaurere. Jeg snakker om å sette i stand. Det å restaurere er et litt pretensiøst ord; hvis man får kjeft for å bytte ut et bord som skulle ha vært saget på den eller den saga, da gir jeg litt opp.

FIKK KRITIKK AV KULTURMINNEFONDET Da Kulturminnefondet ble opprettet i 2002 ble hun oppfordret av kulturavdelingen i fylkeskommunen til å søke. I juni 2003 sendte hun inn søknaden om støtte til istandsetting av tre hus på Veines. Hun var da i gang med å etablere vertshuset sitt. – Så begynte et styr, ja du måtte nesten ha folk som hadde spesialisert seg i søknader. Det synes jeg var bare helt grusomt. Jeg skrev og jeg skrev og jeg skrev. Det ble nesten aldri godt nok. De skulle ha en søknad hvor jeg skulle vurdere ulike løsninger for hvordan arbeidet skulle gjøres.

ÅSE WINSENTS BOR her i oldefarens hus, et av de 11 bygninger hun har satt i stand siden 2003, dog ikke å utfordre Kulturminnefondet og de lokale kulturminneforvalterne. Legg merke til den gamle forsikringsskiltet på veggen.

ÅSE WINSENTS FIKK 500 000 kroner i støtte av Kulturminnefondet for å sette i stand tre bygninger på Veines. Hun brukte nesten alle pengene på dette sauefjøset, som nå er en gjestehytte med fem bad. SLIK SÅ SAUEFJØSET ut før istandsettingen. Foto: Privat

Tre måneder senere fikk hun tilsagn om 500 000 kroner til tre bygninger, hele det omsøkte beløpet. Det var den gangen mye penger til bare en mottaker. – Jeg syntes det var storartet!! Men det var nok ulike oppfatninger av dette på kulturavdelingen i fylkeskommunen. De ville være med på denne fordelingen, og mente at de var bedre til dette enn meg. Det ble et lite ramaskrik. Representanter fra kulturavdelingen kommenterte i en radiosending at det var feil å gi så mye penger til én person, og at hvis fylkeskommunene hadde fått de 500 000 så ville omfordelingen blitt mye bedre, forteller Åse.

Tilsagnet omfattet tre bygninger, men hun brukte nesten alt på sauefjøset, bygget det om til et overnattingshus med to fulle etasjer og fem soverom med bad til hvert enkelt. Reaksjonen fra Kulturminnefondet ble ikke helt slik hun hadde ventet.

– Jeg fikk besøk av styret, som ikke var fornøyd. De syntes at huset var altfor mye påkostet, selv om jeg hadde brukt hver jævla spiker som var igjen i den fjøsbygningen. Det var hull i taket. Det hadde ikke bodd noen der på 20 år. Alt var helt forfallent. Jeg fikk ned alt panelet og skurte ned så godt jeg syntes jeg kunne. Jeg måtte grave ned i jordgulvet, for det var veldig lavt under taket. Det var en selsom opplevelse å få kjeft.

HAR BRUKT 18 MILLIONER KRONER Siden har hun søkt ytterligere to ganger til Kulturminnefondet, uten positivt resultat. Etter hvert har Innovasjon Norge bidratt noe. Næringsutvalget i Berlevåg kommune vært behjelpelig med utbedring av strømnettet, vann og kloakk. Til sammen er det investert rundt 18 millioner kroner. I det store bildet har hun gjennom driften nærmest finansiert istandsetting av ti bygninger i løpet av 15 år. – Det måtte funke. For å restaurere det tilbake til forfall synes ikke jeg var noe vits i. Hvis jeg ikke kunne bruke det til noe, hva var vitsen med å sette det i stand? Det er klart at når du skal begynne å isolere et fjøs så blir det endringer. Tømmeret som det er bygget opp av ble jo erstattet. Jeg sa at hvis jeg skulle sette i stand bygningen for å ha det som ferieplasser for sauer, så trengte jeg kanskje ikke gjøre så mye. Her er jo ingen sauer mer. Men jeg skulle sette det i stand for folk i dag, gjestene mine. De trenger jo både do og enda litt mer. Jeg fant tidlig ut at skulle jeg klare å få folk hit opp, nærmest på en blindvei, så måtte det være noe som var ordentlig. Det var stor ståhei, ja, fordi jeg skulle bygge fem bad i et falleferdig fjøs, sier Åse mens hun innimellom gir beskjeder

SPISESALEN i Kongsfjord Gjestehus, en favoritt blant dem som bruker TripAdvisor. Her serveres maten på langbord, hvor gjestene sitter tett ved hverandre.

DE GAMLE HUSENE på Veines har gjennomgått en istandsetting som oppfyller kravene til nåtidens gjester. Dette er et av soverommene i bygningen «Julie».

Alle slags kulturminnefolk kan komme og si at jeg ikke har gjort det eller det bra – men det er dette jeg har klart.

DETTE HUSET INNEHOLDER resepsjon, spisesal kjøkken og resepsjon. Det ble bygget i 1918 av besteforeldrene til Åse Winsents, og var som resten av denne husklyngen i forfall. Her er det rigget for maling av huset med linolje. I klimaet her må bare det beste brukes.

til kjøkkenet og til vaskepersonalet. Hun har skapt fem arbeidsplasser i et samfunn med 32 fastboende. På Veines har hun 13 rom, seminarsal og badstue. – Jeg har et slags restaureringsprinsipp. Her snakker vi veldig om vern gjennom bruk. Hadde dette ikke vært i bruk så hadde dette stedet sett ut som de fleste andre fiskevær i Finnmark: forfalne hus og spor etter noen som har prøvd seg med akryloljemaling oppå linoljemaling fra 1950-tallet. Selv bruker jeg bare linoljemaling på husene mine.

På 1980-tallet ble det svart hav her og i mange andre kystsamfunn. Fisken ble borte. Fiskebrukene gikk konkurs og mange flyttet. Åse føler at hun har vært med på å skape liv og arbeidsplasser. – Da fikk jeg heller bruke andre kanaler etterpå for å klare å finansiere dette. Det var vanskelig fordi ingen banker trodde jeg skulle klare å få til noe her. Jeg har klart meg uten dem. Dette stedet har blitt til med mye jobbing og til tross for at bankene støtter alt som har hjul på seg, som kan trille vekk fra slike fraflytningsplasser som dette. Det er dem med på å støtte, sier hun.

KLYNGETUN FOR FLERE GENERASJONER Vi sitter i barndomshjemmet hennes, bygget av besteforeldrene i 1918. Nå bor hun i oldefarens hus, bygget 1890-95, der han regjerte med stort fiskemottak, butikk og forsikringsagentur. En gang stod huset alene. Etter hvert bygget barn og barnebarn husene sine rundt ham. Det ble et klyngetun, der veien var kort til hjelp og samholdet stort.

Barndomshjemmet er i dag resepsjon, spisesal, kontor og kjøkken. På menyen står villaks og kongekrabbe. De kan nok også severe andre retter, men i sesongen er det dette som gjelder. Åse har en liten rød båt hun kjører ut med for å trekke egne kongekrabbeteiner. Krabben kjøpes også på fiskebruket i Berlevåg. Laksen kjøper de fra garnfiskere som holder til rett utenfor. Hun serverer rabarbrakompott til dessert, rabarbra er den eneste kulturplanten som vokser her uten at hun må bruke plast. Rundt i området går fuglekikkere med digre kikkerter. En drøy kilometer fra vertshuset har Åse satt opp en liten fuglekikkerhytte på en forreven fjelltopp, hvor avgrunnen stuper 150 meter ned i havet. Det er et hekkende par med jaktfalker som er sensasjonen, forteller Åse, «ørn er det jo overalt». – Det viktigste for meg var å bevare det her for at jeg også skulle kunne

TYPISK ETTERKRIGSARKITEKTUR i Berlevåg. De to andre bildene viser førkrigsbygninger i Kongsfjord i nærheten av Berlevåg. Der slapp de unna tyskernes taktiske ildpåsetting.

skape liv. Her er ikke kapital. Finnmark har bestandig vært fattig på kapital, også til å gjøre håndsmidde spiker og annet etter antikvariske metoder. Men jeg er forferdelig glad i plassen min, som jeg har levd og åndet for de 15 årene jeg har hatt det åpent. Jeg har hatt det slitsomt, men jeg har også hatt mye glede av å kunne få til ting der alt var helt umulig.

Hun har godt voksne barn. Hun var borte fra barndomshjemmet i 32 år, hvorav 12 år i Elverum der hun ledet en arbeidsmarkedsbedrift. Da barna ble store flyttet hun rett fra Elverum til Kongsfjord. Hun så seg rundt og fant ut at der inne i skogen var det ikke «blivandes - når man er vant til noe sånt», sier hun og ser gjennom vinduene ut på krabbeteinene. «Er det litt for mye sjø til å gå på havet?» - I Elverum jobbet jeg for arbeidstakere med spesielle behov. Det jeg sitter igjen med etter det, som jeg bruker her, det er å se folk. Folk skal føle seg verdsatt. Dernest er det den store kjærligheten til Finnmark og hjemstedet mitt som har vært med å få meg til å orke å bruke alt jeg har av krefter og penger på dette prosjektet. Så ja, det er gjort med de beste hensiktene og den største kjærligheten. Alle slags kulturminnefolk kan komme og si at jeg ikke har gjort det eller det bra – men det er dette jeg har klart.

Brukere av TripAdvisor har de siste årene gitt gjestehuset hennes plass nr. 2 og plass nr. 3 over de beste gjestehusene i Norge. – Det er ganske bra. Men vi har ikke en eneste gullkran. Det handler vel mer om at de fleste føler seg sett.

EN KILOMETER FRA Kongsfjord Gjestehus har Åse Winsents satt opp denne fuglekikkerhytta i et dramatisk landskap. Her hekker det et par med jaktfalker. Fuglekikking bidrar til økonomien og vedlikeholdet av vertshuset og bygningene rundt.

«BERGESENHUSET» HØRER IKKE til gjestehuset. Arkitekturen vitner om sparsomhet, og er sjarmerende i all sin enkelhet.

I FORGRUNNEN ET lite hus som en gang i fiskets storhetstid ble brukt til overnatting for innleide arbeidere. Til høyre pakkhuset ved kaia.