Styreleder har ordet

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

Vi trenger strengt tatt ikke synes at noe er vakkert eller godt for å erkjenne at det bør tas vare på.»

Jeg har ikke alltid elsket Y-blokken. Så skjedde to ting som skulle få meg til å se bygningen med nye øyne.

SVANESANG FOR Y

Jeg skriver denne kommentaren tidlig i august. Jeg har tygget på blyanten i noen dager, og lurt på hva tema skal være denne gang. Men med ett slo det meg: dette er siste sjanse til å skrive om Y-blokken. Rivningen skal etter planen starte allerede i oktober. Når neste Fortidsvern går i trykken, er det kanskje bare elvegrus, en haug armeringsjern og et Picasso-relieff igjen, og vi må snakke og skrive om bygget i fortid.

I likhet med mange andre medlemmer av foreningen vår, har jeg ikke alltid elsket Y-blokken. Det var ikke kjærlighet til etterkrigstidens betongarkitektur som gjorde at jeg ble medlem. Små, skjeve trehus og 1800-talls murgårder har en mer umiddelbar appell for mange av oss. Men det skjedde to ting som fikk meg til å se på arkitekt Erling Viksjøs sprekeste monumentalbygg med nye øyne. FRA ETTERKRIGS-ALVOR TIL POESI Det første var grunnfag i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hver uke var det byvandringer som mer eller mindre systematisk tok for seg hovedstadens arkitektur. Regjeringsbygningene var en selvsagt del av programmet, og både Finansdepartementet fra 1906 og Høyblokken fra 1958 ble utforsket, utvendig og innvendig. I Høyblokken sto heisen, slik at lærer og studenter måtte traske alle trappene opp for å komme oss til toppetasjen, en uforglemmelig og ganske utmattende opplevelse. I hver etasje er det sandblåste relieffer i naturbetongen, ikke bare av Pablo Picasso, men av mange ulike kunstnere. De ga velkomne pustepauser på den arkitektoniske toppturen. Og jeg følte jeg ble kjent med regjeringskomplekset, det ble plutselig litt mitt.

Y-blokken er Regjeringskvartalets nette og humørfylte lillesøster. Som en katt smyger den seg elegant innimellom de mer alvorstunge søsknene sine. Bygget ble innviet i 1970, og representerer en senere, mer poetisk betongmodernisme en Høyblokkens etterkrigs-alvor. Picasso-relieffet «Fiskerne» dominerer endeveggen som vender ut mot Akersgaten – det er kraftfullt og begripelig (selv Monica Mæland later til å like det). Fra denne endeveggen svinger fasaden seg mykt innover i en elegant kurve, som et tog som runder en sving. Jo, den er flott.

Men jeg forstår at ikke alle elsker Y-blokken, selv ikke blant oss kulturminnevernere. Noen synes modernismen er

Y-BLOKKENS UTBOMBEDE VINDUER mot Høyblokken og vannspeilet åtte år etter terrorangrepet 22. juli 2011. Det midlertidige minnestedet med alle navnene på de drepte, med kunstverket «Fiskerne» i bakgrunnen. Det nå utflyttede 22. juli-senteret. Fargeglade Y-formede benker utplassert av støttespillere for bevaring av denne spesielle bygningen.

uspiselig, uansett hvor dyktig arkitekten har vært. Noen husker 1960-tallet så altfor godt. Da øvde betongklossene vold mot Oslo, de meide ned Mogens Thorsens Stiftelse, Det engelske kvarter og det gamle Rikshospitalet, nettopp der regjeringsblokkene nå står. Men vi trenger strengt tatt ikke synes at noe er vakkert eller godt for å erkjenne at det bør tas vare på. En venn av meg sier at selv om han ikke utstår betongbrutalismen, innser han at å rive Y-blokken vil være å gjenta dumhetene modernismen utførte mot historismen.

EN UTILSIKTET BIVIRKNING AV UDÅDEN Det andre vendepunktet kom 22. juli 2011. Eller kanskje snarere i dagene, ukene og månedene etter den grufulle terrorhandlingen. Det er enkelt og paradoksalt. Regjeringsbygningene fikk en ny symboltyngde da de ble angrepet. Fredningsprosessen var allerede i gang da bomben smalt. Terroristen som ville ødelegge dem, gjorde dem viktigere å bevare, ikke mindre verdifulle. Det burde daværende moderniseringsminister Rigmor Aaserud erkjent umiddelbart. Hadde hun gjort det, hadde nok Y-blokken også blitt berget.

Solberg-regjeringens begrunnelse for å rive handler om sikkerhet og effektivitet. Regjeringsapparatet skal sitte så samlet som mulig, og Y-blokkens plassering i gatelandskapet gjør den sårbar for nye angrep. Jeg er rimelig sikker på at planen om å samle departementene kommer til å skrinlegges før det nye regjeringskvartalet er ferdig. Det ligger i statsforvaltningens natur å ekspandere, og de nye byggene vil kanskje være for trange allerede på innflyttingsdagen. Vi er mange som ikke forstår hvorfor Y-blokken ikke kan bli stående, som det monumentet det allerede er, og fylles med en ny funksjon. Arealknappheten i Oslo sentrum er ikke verre.

Jeg tror 22. juli-terroren kommer til å bli en stadig viktigere del av fortellingen om Norge, en viktigere brikke i selvforståelsen vår. Den planlagte rivningen av Y-blokken er en utilsiktet bivirkning av udåden. Et samlet fagmiljø har advart om feiltrinnet.

Nå står rivningsgrabben klar i Akersgata. Vi står skrekkslagne og ser på. Regjeringen vender ryggen til vår felles fortid og er tilsynelatende blind og døv både for de estetiske, historiske og kanskje også moralske verdiene Y-blokken i skrivende stund fortsatt bærer på.