Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen
Vi trenger strengt tatt ikke synes at noe er vakkert eller godt for å erkjenne at det bør tas vare på.»
Jeg har ikke alltid elsket Y-blokken. Så skjedde to ting som skulle få meg til å se bygningen med nye øyne.
SVANESANG FOR Y J
eg skriver denne kommentaren tidlig i august. Jeg har tygget på blyanten i noen dager, og lurt på hva tema skal være denne gang. Men med ett slo det meg: dette er siste sjanse til å skrive om Y-blokken. Rivningen skal etter planen starte allerede i oktober. Når neste Fortidsvern går i trykken, er det kanskje bare elvegrus, en haug armeringsjern og et Picasso-relieff igjen, og vi må snakke og skrive om bygget i fortid. I likhet med mange andre medlemmer av foreningen vår, har jeg ikke alltid elsket Y-blokken. Det var ikke kjærlighet til etterkrigstidens betongarkitektur som gjorde at jeg ble medlem. Små, skjeve trehus og 1800-talls murgårder har en mer umiddelbar appell for mange av oss. Men det skjedde to ting som fikk meg til
98
FORTIDSVERN
å se på arkitekt Erling Viksjøs sprekeste monumentalbygg med nye øyne. FRA ETTERKRIGS-ALVOR TIL POESI Det første var grunnfag i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hver uke var det byvandringer som mer eller mindre systematisk tok for seg hovedstadens arkitektur. Regjeringsbygningene var en selvsagt del av programmet, og både Finansdepartementet fra 1906 og Høyblokken fra 1958 ble utforsket, utvendig og innvendig. I Høyblokken sto heisen, slik at lærer og studenter måtte traske alle trappene opp for å komme oss til toppetasjen, en uforglemmelig og ganske utmattende opplevelse. I hver etasje er det sandblåste relieffer i naturbetongen, ikke bare av Pablo Picasso, men av mange ulike kunstnere. De ga velkomne pustepauser på
den arkitektoniske toppturen. Og jeg følte jeg ble kjent med regjeringskomplekset, det ble plutselig litt mitt. Y-blokken er Regjeringskvartalets nette og humørfylte lillesøster. Som en katt smyger den seg elegant innimellom de mer alvors tunge søsknene sine. Bygget ble innviet i 1970, og representerer en senere, mer poetisk betongmodernisme en Høyblokkens etterkrigs-alvor. Picasso-relieffet «Fiskerne» dominerer endeveggen som vender ut mot Akersgaten – det er kraftfullt og begripelig (selv Monica Mæland later til å like det). Fra denne endeveggen svinger fasaden seg mykt innover i en elegant kurve, som et tog som runder en sving. Jo, den er flott. Men jeg forstår at ikke alle elsker Y-blokken, selv ikke blant oss kulturminne vernere. Noen synes modernismen er
