Fortidsvern 3-2019 by Fortidsminneforeningen

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 3 2019 (44. årgang)

NORGES STØRSTE INNEKULTURM MAGASIN

DEN GAMLE KRIGSSKOLEN I OSLO

USIKKER FREMTID FOR EN NASJONAL SKATT FORTIDSMINNEFORENINGEN 1844–2019 LES OGSÅ: JAN TAR VARE PÅ BARNDOMMENS KLYNGETUN HVORDAN DATERE HISTORISK BYGNINGER TOLLSTASJONENE: FERIEPARADIS MED HISTORIE I VEGGENE SMEDENS ROLLE DA STAVKIRKENE BLE REIST ÅSE I FINNMARK HAR PENSJONAT I 11 GAMLE HUS BLI MED INN I SØYLEGÅRDEN PÅ GAMLE SVINESUND

VILJE TIL VERN I 175 ÅR

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  Du kan melde inn nye medlemmer ved å gå inn på vår nettside www.fortidsminneforeningen.no eller ringe vårt sentralbord på 23 31 70 70. Du får tilsendt vervepremie så snart medlemskontingenten er betalt for den/ de du har vervet. Har du vervet tre eller flere, må disse sendes inn samlet for at du skal få en av Else Rønnevigs bøker.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TRE ELLER FLERE: få et flott forkle i naturlin Hvis du verver to nye medlemmer får du en handlebag i naturlin, praktisk og miljøvennlig; lett å ta med i butikken. Hvis du verver ett medlem kan du velge mellom såpe eller termos. Produktene i naturlin er laget av Gamle Oslo Tre og Tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass. Trykkmønsteret er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnes-løven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene, stolpehodene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ÉN ELLER TO: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos ALT. 1: URTESÅPE FRA TAUTRA Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. I sortimentet er det forskjellige såper med varierende dufter og farger – ut i fra sesongens urter og hva som leveres til en hver tid. ALT. 2: TERMOS MED «URNESLØVEN» Flott termos i stål til turbruk. Termosen har Fortidsminneforeningens logo «Urnesløven» preget inn. Vervepremie får du uansett hvilken medlemstype den du verver, velger. Verver du for eksempel tre ungdomsmedlemmer, får du selvsagt den flotte boken Bakerovnen.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse. Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året. Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

FORTIDSVERN 3/2019

INNHOLD 4 Tidsreise med øks og solbriller 6 Bingo er det beste vern 14 Tollstasjonene: Ferieparadis og kulturminner

32 Hvordan datere stavkirker 37 Hva betyr alder? 42 Krigsskolen inn i en uviss fremtid 66 Åse på Veines går sine egne veier 74 Attende på klyngetunet Hjølmo 80 Salutt for Gamle Svinesund 86 Vi feirer hele året! 88 Spiker for spiker i middelalderen 94 Nye medlemmer 96 Vi søker bidrag til Årboken 2020

97 Våre avdelinger og lokallag 98 Styreleder har ordet

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

RKET TRY K ME

RI KE

Forsidebilde Den gamle krigsskolen i Oslo. Foto: Jiri Havran

OPPLAGSKONTROLLERT

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Grafisk design Storybold

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300. Bankgiro: 6011.05.27651

Fagredaktør Årbok Bodil Ruud, bodil@fortidsminneforeningen.no

Opplag 7100 eksemplarer ISSN 1504–4645

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, trond@fortidsminneforeningen.no

Annonsesalg Storybold per.olav@storybold.no Telefon: 918 16 012

Trykk 07 Media

Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974

MIL JØ

FORTIDSVERN

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

FORTIDSVERN

TIDSREISE MED ØKS OG SOLBRILLER L

ike før ferien var jeg i Harstad på en tidsreise. Min kollega Mathilde Sprovin hentet meg på Evenes flyplass med en liten BMW leiebil og slapp meg av en kort time senere på sørsiden av Trondenes historiske senter der Sør-Troms Museum bygger et middelaldersk gårdsanlegg. Med et vindstreif stod jeg midt i en nordnorsk gård, hvor 27 menn arbeidet med tradisjonelle håndverksmetoder for å komme så nær fortiden vi kan ønske oss. Nesten bare solbrillene røpet nåtiden.

FORTIDSVERN

Anlegget er ikke ferdig ennå, men til slutt vil vi her kunne oppleve et gårdsanlegg med hus, åkre, veier, gjerder og alt som hørte til en nordnorsk gård i tiden rundt år 1200. I løpet av fem dager ble det satt opp et skjelterbygg, en eldgammel byggeteknikk som var vanlig over hele Nordkalotten. I et slikt bygg kunne man lett skifte ut bord som var slitt av vær og vind, mens selve rammeverket stod. Dette bygget skal bli stående på gårdsanlegget og brukes til smie.

Samlingen ble arrangert som en workshop av foreningens prosjekt Kulturminner for alle, finansiert av Sparebankstiftelsen DNB. På avstand kunne stedet minne litt om en speiderleir hvor kniv og øks er de eneste redskapene man har til å bygge seg et nattlosji. Her var det poster hvor deltakerne lærte seg forskjellige teknikker støttet opp med korte faglige foredrag i ei røykfylt røykstove og gode lunsjer i museets kantine. Men går vi dypere i innholdet disse dagene, prøver å lære og å forstå, åpner det

DISSE KARENE KAN SITT FAG. F.v. Vidar Larsen, Sjøvegan i Troms, Roald Renmælmo, Målselv i Troms, Kristoffer Heng, Sandnes i Rogaland, Ole Magnus Bakke, Hamar i Hedmark og Andreas Hansen, Oslo. De deltok alle på Fortidsminneforeningens workshop i Harstad før sommeren, der Renmælmo var en av instruktørene. Her er de i teltet hvor et skjelterhus ble satt opp før det fikk sin endelige plass i middelalderanlegget like ved. Foto: Ivar Moe

seg en verden med kunnskap så fascinerende og så raffinert at det er vanskelig å fatte at det var slik de jobbet i middelalderen i norske avkroker. I den følgende beskrivelsen av denne kunnskapen må jeg erkjenne at jeg har fått hjelp av Roald Renmælmo, tradisjonshåndverker og universitetslærer, så hold dere fast og følg med: «Vi bygde eit stavreist skjelterbygg med tømra røst og åstak. Syllstokane er glepphogd til trapesform og dei tømra omfara i liner og røst er hogd og pjåla til oval form.

Stavane er glepphogd til firkant på 8” x 10” som det er hogd til fasa kantar på. Stavane er klauva over syllstokkane nede og har eit utvendig «øyre» oppe som blir låst mellom stavline og samhald. Skjeltrene er hogd til frå rundstokk som er kløyvd etter margen til to emne som så er glepphogd til 2” tjukkelse. Taktroet er saga ukanta 5/4” tjukke bord som det har hogd kanting på slik at dei har rot/ topp avsmalning. Troet er pjåla på innsida.» Så enkelt kan det sies hvis man kan sitt fag, og det kunne de i middelalderen. Det

er dette vi skal ta vare på. Det er denne kunnskapen vi vil finne frem til og overlevere til kommende generasjoner. Den gir oss forankring. Den får hånden til å gjøre det hodet tenker. Den er en naturlig del av det å være menneske. Ivar Moe Redaktør

FORTIDSVERN

SKIENSMANN BLE BYGNINGSVERNER OVER NATTEN

BINGO ER DET

BESTE VERN Ole-Thorstein Lerbrekk i Skien er en sjelden fugl i kulturminnevernet. Med inntektene fra bingo i den samme bygningen gjennomfører han på rekordtid en antikvarisk istandsetting av fasaden på Borgengården, et signalbygg siden byggeåret 1896. Den opprinnelige planen hans var mye enklere, han hadde ikke en gang hørt om «antikvarisk istandsetting» da han etter et avisoppslag i fjor sommer følte seg kraftig provosert av Else Marie Skau, Fortidsminneforeningens milde terrier i Telemark. Så skjedde noe uventet. Tekst og foto: Ivar Moe

le-Thorstein Lerbrekk driver fire bingoer i Porsgrunn og Skien. Han startet opp selskapet GrenlandsBingo1 i 1987 i Borgengården og holdt til her til 1992. I fjor fikk han ved en tilfeldighet vite at gårdens daværende eier, advokat Geir Lippestad, hadde flyttet sin virksomhet og at huset stod tomt. Ole-Thorstein hadde da i flere år vært på jakt etter et sentrums nært lokale til en ny bingo. – På det tidspunktet var jeg på golftur i Tyrkia. Jeg sendte en melding til eieren, skrev at vi hadde holdt til i bygningen tidligere, og at det var synd at bygget så ut som det gjorde. Jeg spurte om det kunne være for salg. Vi fikk kontakt, og ble enig om pris, forteller han. Borgengården ble bygget av den meget velstående forretningsmannen Ole Halvorsen Holta (1851-1928), og oppført i nybarokk med innslag av jugend. Arkitekten var Finn Knudsen (1864-1911). Bygningen inneholder blant annet et jugendværelse med tapet som skal ha vakt særlig begeistring hos Stephan Tschudi-Madsen, riksantikvar 1978-1991. Gården fikk sitt navn da Ole Halvorsen Holtas datter Gunhild overtok gården i 1908 sammen med sin mann, major S. Borgen. Fasaden utvendig har et vern fra

FORTIDSVERN

den gangen det het «spesialområde bevaring». Gårdeieren fikk Skien kommunes byggeskikkpris ved forrige istandsetting i 1998. På denne bakgrunnen ble gården og restaureringen omtalt i positive vendinger i Fortidsvern i 2000. Men siden den gangen har tidens tann tæret på fasadene. Frostsprengning har ført til at gavlen og deler av fasaden hang fast av gammel vane. Særlig gavlen var man redd for. – Vi skal være glad for at vi fikk den ned før vinteren. Den hadde ikke holdt en vinter til. Toppen stod løs. Den hadde ikke noe feste i veggen. Det kunne skjedd fæle ting, sier Else Marie Skau, leder for Fortidsminneforeningen i Telemark. Ole-Thorstein understreker alvoret: – Vi kunne visuelt se at hele gavlen vendte vestover, inn over taket. Når murerne nå er tatt den ned, kan vi se at det bare var sand og sprengt teglsten på baksiden. Med all snøen vi hadde sist vinter ville den sannsynligvis ha falt ned. TO-DELT MÅL Ole-Thorstein Lerbrekk hadde et todelt mål med dette kjøpet. Men det ene målet var ennå ikke blitt helt tydelig for ham. Han skjønte ikke da at han skulle bli en bygningsverner.

OLE-THORSTEIN LERBREKK driver fire bingoer i Porsgrunn og Skien, en av dem i den kjente Borgengården i Skien. Her finansierer han en antikvarisk istandsetting av den nybarokke villaen fra 1896. Over peisen henger et bilde malt av Marie Tannæs (1854-1939) som også har malt Fortidsminneforeningens gård Vøienvolden i Oslo.

FORTIDSVERN

LEDEREN FOR FORTIDSMINNEFORENINGEN Telemark avdeling Else Marie Skau har vært mentor for Ole-Thorstein Lerbrekk i arbeidet med huset. Her er de i det kjente jugend-rommet i husets annen etasje. På gulvet ser vi rester av former som er brukt til å støpe nye fasadeelement.

– Jeg synes huset var flott og fint inne og ville etablere en bingo her. Etter at jeg tok over 1. juni i fjor så jeg etter hvert skadene på bygget, uten å ha noen konkrete planer for istandsetting. Jeg reiste på ferie til Mallorca med barna, og der fikk jeg en melding om at det var skrevet et stykke i avisen som var ganske katastrofalt for meg, og det var det Else som sørget for, sier han. I mellomtiden, den 4. juni, hadde nemlig Fortidsminneforeningens avdeling

FORTIDSVERN

i Telemark med Else i spissen vært på befaring i gården og konkludert med at deler av fasadene og gavlen var i farefull forfatning. Else, som hadde fulgt med på gårdens tilstand siden 1980-tallet, skrev et brev til kommunen i den hensikt å gi oppmerksomhet til forfallet og faren for folk som beveget seg der. Fasadene kunne falle ned. Brevet havnet i lokalavisen, hvor eieren ble sterkt kritisert for ikke å ha tatt vare på bygningen.

– Jeg fikk telefoner fra journalister som spurte om jeg ville uttale meg. Jeg visste jo ikke noe. Jeg hadde eid bygget i tre dager, så jeg var egentlig ganske harm på Fortidsminneforeningen som da lot forrige eier slippe unna i fem år, og når det så kommer en som meg så blir jeg tatt for at bygget hadde forfalt og at det var livsfarlig her. Da han kom hjem fra ferie fikk han ganske fort kontakt med Else, og et langt og fruktbart samarbeid begynte.

PÅ LOFTET SOV TJENESTEPIKENE i slike trange senger. Mot oss ser vi en åpen benk hvor tjenestepikene fikk ha sine private eiendeler.

INNGANGSPARTIET I HUSET er lekkert dekorert med alle opprinnelige farger på plass.

– Jeg har fått helt uvurderlig hjelp. Jeg kunne ingenting om antikvarisk renovering, men ble satt på rett spor og fikk vite hvor og hvordan det var muligheter for å søke støtte. Jeg hadde tenkt å renovere gården over en periode på fire-fem år og ta kostnadene over driften, men nå har vi klart å gjøre det på snaut halvannet år. Det er helt utrolig. Gården skal stå ferdig i oktober. – Etter hvert som jeg har lært Else og Fortidsminneforeningen å kjenne, har jeg

fått forståelsen av viktigheten av å restaurere på en skikkelig måte. Fra å ønske at jobben her bare var å få et lokale for bingo, er gården nå blitt det viktigste for meg – og det ble det ganske tidlig i denne prosessen, sier Ole-Thorstein og nevner med en viss ironisk avstand hvordan fasadene til en av naboeiendommene, også et murhus, ble satt i stand i fjor sommer «ved at de smurte på noe sement». Det ser fint ut, men han tror ikke at det vil holde særlig lenge.

– Før jeg kjøpte denne gården hadde jeg aldri lest om antikvarisk bevaring. Jeg visste ikke noe om det. Men nå leser jeg Fortidsvern fra perm til perm, uavhengig om det er artikler fra Sogn eller Akershus. – Ja, han ble jo fort medlem, sier Else. Hun har siden 1980-tallet kjempet for denne gården for å hindre at den ble revet. Dette var tiåret da man begynte å rasere bygninger i norske byer for å bruke tomtene til innbringende parkeringsplasser,

FORTIDSVERN

TRAPPEOPPGANGEN MELLOM ETASJENE er lekkert trearbeid som har tålt tidens tann.

Borgengården kunne ha blitt parkeringsplass, mener Else. - Daværende eier gjorde en kjempejobb inne i huset, men fasadene ble stående. Vi fulgte med gjennom årene, og så at det begynte å ruske seg til. Da vi var på befaring 4. juni i fjor visste ikke vi at det hadde vært eierskifte. Vi ville ikke ta eieren, vi ville gjøre kommunen oppmerksom på at det måtte skje noe der. Brevet ble skrevet til kommunen. Ole-Thorstein tok kontakt, det ble et møte og vi var i gang. PÅ TUR I BYGNINGEN Det er en ledig tone mellom de to, den ferske bygningsverneren og den erfarne verneaktivisten. Vi går runden i huset. I kjelleren er det spillemaskiner og toaletter. I førsteetasjen sitter Ole-Thorstein Lerbrekks kunder og spiller bingo på datamaskiner. Han forteller at kundene er vant til at besøkende går rundt og ser på bygningstekniske detaljer. Mens vi er der spiller de uanfektet videre. Det er midt på dagen. De fleste er kvinner. Over peisen henger et bilde malt av Marie Tannæs (1854-1939) som også har malt Fortidsminneforeningens gård Vøienvolden i Oslo, der arbeider av henne henger. Bildet over peisen ble avdekket under siste restaurering i 1998. Under bildet på peishyllen står

FORTIDSVERN

en stor dataskjerm, hvor kundene kan følge med på bingotallene. I huset er det 4,3 km datakabler som knytter maskinene sammen. Alle kablene er skånsomt lagt inn. I annen etasje er det kontorer og det kjente jugend-rommet med tapet, dekorert med tema fra bregner og palmeblader, holdt i brungult, mørke blåfarger fremdeles med noe glans. Et par steder er det laget hull i tapetet for å strekke ledninger. Men det var før Ole-Thorsteins tid. Trappen opp til loftet er bratt og opptrinnene høye. Hit opp gikk tjenestepikene for å sove. Sengene deres med benker til eiendeler er her ennå. Loftet er 180 kvadratmeter, og kanskje kan det gjøres om til leilighet en dag, med alt som må skje for at brannvesenet skal bli fornøyd. Ole-Thorstein bruker ord som superinteressant, spennende og slitsomt når han viser oss huset. – Det dukker opp overraskelser. Noen positive, noen negative. Uansett skal denne gården skinne. Jeg har gått ganske høyt ut og sagt at denne gården skal føres tilbake, koste hva det koste vil. Om jeg så skulle selge huset mitt. Hadde jeg ikke fått hjelp av Else, hadde jeg aldri fått kontakt med Kulturminnefondet og Kulturminner for alle. Jeg hadde kanskje sendt en søknad, men neppe på rett måte. Nå føler jeg at alt har gått på skinner.

SØYLENE RUNDT HUSET bar preg av over 100 års slitasje.

GAVLEN PÅ HUSET holdt på å falle ned. Dette var en av de synlige skadene som fikk Fortidsminneforeningen til å gripe inn.

HUSETS VAKRE, MEN FALLEFERDIGE gavl måtte tas ned for restaurering. Foto: Privat

FORTIDSVERN

ARBEID PÅ ALLE KANTER, slik har det sett ut i hele sommer. Planen er å være ferdig med de utvendige arbeidene i oktober.

HER FÅR VI inntrykk av hvordan bygningen kan skinne når fasadene er hele. Foto: Privat

EN LYKKELIG LØSNING Det er i kontakten mellom huseieren, Kulturminnefondet og Kulturminner for alle at det logiske regnstykket oppstår. Ole-Thorstein Lerbrekks hastige tanke var å bruke rundt en million til å pusse opp fasadene, litt murpuss her og der og ferdig med det. Men så fikk han 300 000 kroner i strakstiltak fra Kulturminnefondet fordi gavlen holdt på å falle ned. Deretter får han ytterligere 1 170 000 kroner av Kulturminne fondet og 300 000 kroner gjennom Fortidsminneforeningen. Budsjettet for en

FORTIDSVERN

HER SER VI HVOR LANGT skadene var kommet da Ole-Thorstein Lerbrekk tok over huset. Foto: Privat

antikvarisk istandsetting av fasadene er tre millioner kroner. Med støtte på til sammen 1 770 000 kroner koster det ikke Lerbrekk mer å gjennomføre denne istandsettingen enn en utilstrekkelig istandsetting til rundt en million. – Og det er mitt budskap til huseiere: Med støtteordninger blir det ikke noe dyrere å sette i stand et hus etter antikvariske metoder. Når bygget står ferdig skal jeg være en glad ambassadør for foreningen og fortelle folk hva de må gjøre hvis de skal ta vare på et gammelt, forfallent murhus. En som har

erfart ting på kroppen har en stor nytteverdi for andre i samme situasjon. Ole-Thorstein Lerbrekk har møtt folk som mener at bingo er noe negativt, og upassende i en slik bygning. Det burde heller vært et museum eller noe som kommunen tok seg av. – Men hvis jeg ikke kunne drive bingo her, så hadde jeg heller ikke kunnet ta på meg dette prosjektet. Hvor får du penger fra til å holde noe sånt ved like? Huset må brukes til noe. Vern gjennom bruk er det beste, slår han fast. – Og så må du ha en forvaltningsplan for bygningens fremtid, skyter Else inn.

Ole-Thorstein kan ikke være mer enig, og tar med seg noe av kjernen i Fortidsminneforeningen og Sparebankstiftelsen DnBs prosjekt Kulturminner for alle: overføring av kunnskap innen tradisjonelle byggeteknikker. På Borgengården har murerne vært nødt til å sette seg inn i de samme arbeids prosessene og bruke de samme materialene som ble benyttet da bygningen ble reist. – Vi bevarer kunnskapen i Skien ved å bruke lokale håndverkere som lærer av slike jobber, sier Ole-Thorstein. Han har lov å nyte applausen han får fra ordfører Hedda Foss Five og andre politikere. Men hans kanskje største fan er 17 år gamle Selma Lund som har fått som sommerjobb å drifte Facebookgruppen Borgengården Renovering. Ole-Thorstein skal bruke siden for senere dokumentasjon av arbeidene. Det er lov å følge med i tiden selv om man holder til i et gammelt hus.

Kulturminner for alle • Fortidsminneforeningens prosjekt for istandsetting av kulturminner, men midler fra Sparebankstiftelsen DNB. • Målet er å styrke våre gamle håndverk og sikre fellesskapets kulturminner. • Anlegget i denne reportasjen er et av over 120 prosjekter som til nå har mottatt faglig og økonomisk støtte. • www.fortidsminneforeningen.no/kulturminner-for-alle

Trygg rehabilitering med Mycoteam! Sopp, råte, fukt, mugg eller insekter? Mistanke om asbest? Vi jobber etter antikvariske prinsipper for mest og best mulig bevaring av originale materialer og varige løsninger for utbedring. Du får nøytrale råd fra uavhengige spesialister uten økonomisk interesse i sanering. Bruk oss på befaring før du går i gang eller send prøver til oss.

Telefon: 469 75 500 Børrestuveien 3, Pb 5 Blindern, 0313 Oslo post@mycoteam.no

Følg oss på:

www.mycoteam.no MURERLÆRLING Joakim Graneng Pedersen blander kalk og lærer seg tradisjonell istandsetting av murfasader.

FORTIDSVERN

TOLLVESENETS UTHAVNER OG GRENSESTASJONER

FERIEPARADIS OG KULTURMINNER Tollvesenets «ytre oppsynstjeneste» i uthavnene ble nedlagt omkring 1960. En rekke anlegg – mange av dem enestående, små kystperler fra seilskutetiden - ble stående tomme. Forfallet kunne raskt blitt prekært i de værutsatte områdene. Likevel skjedde det ikke. Tekst og foto: Britt-Alise Hjelmeland, Seniorrådgiver / mag.art. etnologi / Kulturminnevern

FORTIDSVERN

Tollstasjonen i Ny-Hellesund i SĂ¸gne har et lukket gĂĽrdsrom med uthus og bryggerhus med bakerovn. Til venstre inngangen til rorskaren. Bildet til venstre viser Ny-Hellesund, trolig rundt i 1920. Foto: Anders Beer Wilse

FORTIDSVERN

«Svigermor – stikk fyr i ovnen – den er ferdig. Sett i den hvite kontakten, radioen står på. Hilsen tolderen» Beskjeden fra tolleren er skrevet på baksiden av en gammel papptallerken, som fortsatt ligger i den murte bakerovnen i kjøkkenet på Brekkestø toll stasjon. Den lille påminnelsen fra tolderen, kan hende på vei ut på en inspeksjon, gir et glimt inn i hverdagslivet på en tollstasjon langs kysten - før de alle ble nedlagt omkring 1960. Av beredskapsgrunner ble noen av anleggene beholdt innen etaten. Samtidig ble de, med enkle tilpasninger, tillatt brukt til ferieboliger for ansatte. Knappe budsjetter, sommerbruk med begrenset behov for moderne isolasjonstiltak og takknemlige gjester som har fått tildelt en ferieuke i fantastiske omgivelser og gladelig tatt til takke med enkle sanitære fasiliteter - gjerne i uthusbygningen over tunet - har r eddet disse husene og bidratt til å bevare hele anlegg og en rekke alderdommelige detaljer. I tillegg til dugnadsinnsats og involvering av egne ansatte. Som øvrige statlige etater ble Finansdepartementet pålagt å lage en landsverneplan for egne anlegg. Utvalget og planen Tollvesenets kulturhistoriske bygninger sto ferdig i 2013 og ble utført av NIKU. Forskriftsfredningen av anlegg i «verneklasse 1» ble formalisert i 2014, men enkelte anlegg hadde vært administrativt fredet siden 1920/30-tallet. Mellom 2016 og 2018 har det blitt utarbeidet forvaltningsplaner for de enkelte anlegg ene der detaljer og historikk er nærmere beskrevet. Disse er utført av Forsvarsbygg kulturminne. Denne artikkelen er basert på innholdet i de to planverkene.

Kjellervindu med gitter på Borøya tollstasjon.

SPORES TIL MIDDELALDEREN I Norge kan innkreving av toll og avgifter spores tilbake til middelalderen. Regelverket varierte, og tollinnkreving ble gjerne bortforpaktet. Sammenblanding av embetsstillinger og privat næringsvirksomhet var derfor ikke uvanlig. På 1600-tallet begynte det moderne tollvesenet å vokse frem. I 1760-årene opprettet man et eget generaltollkammer og tollinnkreving ble nå et rent statlig anliggende. Tollboder på sentrale steder – mange av dem store praktbygg med sidebygninger til behandling og oppbevaring av varer – økte i antall. Under tollbodene kunne det være opp til 100 større og mindre tollstasjoner samt vaktposter. I tillegg kom grensebevoktningen mot øst. Slike anlegg hørte til den ytre oppsynstjenesten og er tema for denne artikkelen. LANDETS STORE INNTEKTSKILDE Oppsynstjenesten i uthavnene ble etablert i seilskutetiden. Tollerne som kontrollerte innseilingsfarvannet ble rodd av egne rorskarer. Mange tjenestemenn var lokale folk som hadde tolloppsyn som ekstrainntekt.

FORTIDSVERN

Kjøkkenet på Borøya tollstasjon har bevart en rekke eldre elementer som mur og hette over tidligere ildsted, spiskammers og eldre kjøkkenbenk. Panelet er også originalt.

Underbetjentbolig, tegnet av Chr. H. Grosch i 1834 og oppført ca. 1839 på Kalvøya. Hovedformen, inngangsdører i empire og størstedelen av panelet er bevart tross flytting til nåværende sted i 1864, til Borøya ved Tvedestrand. Tollstasjonen ble fredet i 1934.

Fra 1850-tallet og utover økte skipstrafikken, handelen og varevolumet. Etter at statsskatten var blitt avviklet i 1836, ble tollinntektene landets store inntektskilde - helt opp mot 70 prosent i årene før første verdenskrig! Tjenestemenn måtte ansettes i fulle stillinger og etaten måtte nå skaffe egnede boliger. Den raskeste løsningen var å kjøpe eldre hus der tjenestemennene kunne innlosjeres og tilpasse boliger og uthus til tollvesenets drift så langt det var mulig. Samtidig begynte Staten, på vegne av Tollvesenet, å oppføre egne hus for de ansatte. Langs grensen mot Sverige var forholdene annerledes. Oppsynet var preget av ulike overenskomster så lenge unionen varte. På slutten av 1800-tallet hadde person- og varetrafikken økt sterkt. Da den motoriserte ferdselen også tok seg opp, ble det behov for å opprette nye faste tollstasjoner flere steder langs grensen. Denne artikkelen tar først for seg de etatsbygde anleggene. By-tollbodene var prestisjefylte praktbygninger med internasjonale, arkitektoniske forbilder tegnet av kjente ingeniøroffiserer og senere arkitekter som i Bergen og Kristiansand. Hvilke typer tollstasjoner bygde så den statlige byggherren for den ytre oppsynstjenesten? Ble det utviklet typehus med kjente arkitekter? Representerte det statlige byggeriet modernitet? Eller brukte man lokale bygningsfolk

som oppførte hus «slik de var vant med»? Siste del av artikkelen belyser de tradisjonelle kysthusene som tollvesenet kjøpte inn og de kulturminneverdiene de representerer. Samt, ikke minst: Forvaltning og grad av bevaring for tollvesenets kulturhistoriske bygninger! BORØY TOLLSTASJONSBYGNING Borøy tollstasjonsbygning ved Tvedestrand ble først oppført på Kalvøya lenger sør i 1839. I 1864 ble den flyttet til Borøya ved Tvedestrand. Hovedhuset bevarte sitt opprinnelige sen-empirepreg, tegnet av den velkjente arkitekten Chr. H. Grosch. Grosch utarbeidet «aldmindelige tegninger med overslag til Underbetjentboliger» for

Finansdepartementet i 1834. Borøya-huset er det eneste av disse som sikkert er bevart. Utformingen er en miniversjon av overklassens bygninger med halv-valmet tak, forholdsvis store vinduer og to rom i dybden, tross små, ytre dimensjoner. Tollbygningen ble administrativt fredet i 1934 og er i hovedsak godt bevart. Utvendig er den opprinnelige empiredøren bevart sammen med størstedelen av panelet som lenge var dekket av eternitt. Vinduene i boligrommene, taktekking, pipe og renner er fornyet. I kjelleren finnes imidlertid eldre eller opprinnelige vinduer med jerngitter på innsiden. Dette ser vi ved flere tollsteder. Varebehandlingen foregikk normalt ved

Restaurering eller tilstandsrapporter av gamle tømmerbygninger. Vi leverer håndlafta hus og hytter i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no stostein@online.no

FORTIDSVERN

Av beredskapsgrunner ble anleggene beholdt innen etaten. Samtidig ble de omgjort til ferieboliger, enkelt tilpasset for ansatte. Uthusene på Sandøysund på Hvasser er ombygd til ferieboliger, men er godt bevart utvendig og danner et helhetlig miljø sammen med tollstasjonshuset.

de større tollstedene, men fra tid til annen måtte tollerne sikre beslaglagte verdier. I kjelleren er det også bevart en stor grue med bakerovn, teglsatte gulv, innvendig trapp samt flere løse labankdører med gamle beslag som antas å være opprinnelige. Boligrommene over er gjort om til to ferie leiligheter og er i større grad fornyet, i første rekke med platede eller nypanelte vegger og belegg på gulvene. Opprinnelige overflater antas imidlertid å være bevart under. Kjøkkenet er minst endret. Brannmuren med plass til vedkomfyr og stor hette over, spiskammers, en eldre kjøkkenbenk og panelet i rommet står som før. Våtrommene er plassert i annekset over tunet. Dette er omgjort fra fjøs og bryggerhus, men har i hovedsak bevart den utvendige formen. Da hovedhuset ble flyttet i 1864 var det stor aktivitet i området. Samme år noterte man mottak av hele 222 fartøyer. Likevel ble ikke rorskarboligen, oppført i 1845, flyttet med. Borøya hadde tollstasjonstradisjoner tilbake til 1600-tallet og etaten må ha visst at det var enkelt å leie værelser til de underordnede. SANDØYSUND PÅ HVASSER Tollstasjonen Sandøysund på Hvasser, oppført 1841-43, tilegnes også Grosch. Huset

FORTIDSVERN

Arkitekt Chr. H. Grosch’ overbetjentbolig i Sandøysund på Hvasser i Vestfold har symmetrisk oppbygging i sen-empirestil. Natursteinstrappen har fått sementdekke, men den opprinnelige, doble fløydøren er bevart uendret.

Ny-Hellesund tollstasjon i Søgne kommune ble oppført 1871-73. Boligen skal være det første bygd i den «nye» sveitserstilen i området.

er en typetegning for overtollbetjentboliger, også datert 1834, men atskillig større enn Borøy. Her er det høy stentrapp med tofløyet dør mot hagesiden, kjeller med buete lunette vinduer og to skorsteiner, symmetrisk plassert på det halv-valmete taket. Innvendig er det tre store rom på rad langs hovedfasaden mot hagen som før hadde fri utsikt mot sjøen. Huset er nå innredet med to ferieleiligheter. En del overflater er fornyet, men planløsningen er godt bevart sammen med en rekke eldre og originale detaljer. Dette omfatter de doble fløydørene mellom hver stue, de fleste originale enkeltdørene, listverk, himlinger og rester av originalt panel. Huset har sen-empirepreg og har mye til felles med arkitekttegnete prestegårder fra samme tid. Og som vi skal se: med andre boliger oppført for bemidlede personer i trakten. To sidebygninger med enkel, brukspreget utforming hører også til tidligere Sandøysund tollstasjon. Uthuset rommet rullebod, matbod og vedbod, antagelig også fjøs. Bryggerhuset hadde også vaktrom og vedbod. Begge uthusene er ombygd innvendig og inneholder sanitærrom og ferieleiligheter. Eksteriøret er imidlertid godt bevart. Uthusene, sammen med tollhuset, danner derfor et samlet miljø rundt gårdsplassen. En vakthytte, oppført i 1899 på festet grunn,

står fremdeles, men eies ikke lenger av tolletaten. NY-HELLESUND Tollstasjonen i tradisjonsrike Ny-Hellesund i Søgne ble oppført av tollvesenet selv i 187173. Innredningen ble tilpasset tollstasjonens drift og rangordning. Tolleren disponerte

tre stuer på rad mot sundet. Søndre stue har dør inn fra hovedinngangen og «bymessig» dekor i himling og rundt peismur. Her kunne tolleren utføre sitt embete og ta imot gjester. Rorskaren på sin side hadde inngang fra gårdsrommet, kjøkken og et lite oppholdsrom på innsiden. En bratt trapp førte opp til kammerset på loftet.

Vauldalen tollstasjon står inntil riksveien øst for Røros, tett ved svenskegrensen. Huset fra 1903 ble oppført med fjøs på grunn av «den fjerntliggende beliggenheten» samt en egen pakkbod, begge på baksiden. Fjøset er senere flyttet 30 meter vekk fra huset og ses til høyre.

FORTIDSVERN

Boligen skal være det første i den «nye» sveitserstilen i området. Stiluttrykket er imidlertid moderat og påvirket av eldre stilarter. Takutspringet er kort og de sedvanlige, dekorativt utformede sperr-endene har konsoller og er utført i en mer klassisistisk stil. Ser vi på uthuset bak, har det utskytende «sveitserstil-tak» på langsiden, mens vindskiene ligger helt inntil gavlen på kortsiden. Den grovt tilhugde reisverkskonstruksjonen er delvis fylt og isolert med kraftige, liggende tømmerstokker som er gjenbrukt. Uthuset hadde utedo, rom for dyr samt en bryggerhus-del med en stor bakerovn nærmest huset. Her står et eldre, to-rams vindu med 16 ruter fortsatt i gavlen mot sjøen. En alderdommelig dør med kraftige bukkehornshengsler står fortsatt innsatt i langveggen mot sjøen der det før var et påbygg for utedo (nye mulldoer er satt opp i tilbygg på innsiden). De gjen brukte bygningselementene kan stamme fra det rommelige 1700-tallshuset som opprinnelig sto her. Tollvesenet skal selv ha tatt det ned for å få en passende tollstasjon med solid steinbrygge. Deler av materialene kan ha blitt gjenbrukt eller solgt slik tradisjonen har vært, ikke minst langs kysten. GRAVNINGSUND OG VAULDALEN Den karakteristiske sveitserstilen gjorde seg gjeldende i toll-byggeriet over en lang tids periode. To av tollstasjonene, Gravningssund på Søndre Sandøy, Hvaler og Vauldalen ved svenskegrensen øst for Røros, ble oppført i 1893 og i 1903. Inspeksjonsområdene skilte seg sterkt fra hverandre langs hhv sjø og vei, men husene har flere likhetspunkter. Begge er store, oppført i to etasjer med separate leiligheter og tollkontor med egen inngang i første etasje. Vauldalen tollsted er fremdeles i full drift, men i nye bygninger. Hovedhuset var i bruk som tjenestebolig helt frem til 1986 og har derfor større, utvendige og innvendige endringer. Interiøret er derfor ikke omfattet av fredning, men satt i verneklasse 2 som gir et svakere vern. Som i de fleste andre uthavnene, ble Gravningsund tollsted nedlagt i 1958 og deretter tatt i bruk som feriehjem. Hoved bygningen er svært autentisk bevart. De originale krysspostvinduene står som før. Det gamle staffpanelet er velbevart og ble brakt frem igjen da eternittplatene fra 1960-tallet ble fjernet på 1990-tallet. Sveitserpynten rundt vinduene var dessverre fjernet, men ble rekonstruert på grunnlag av utskåret listverk rundt sideinngangen til tollkontoret som var intakt. Taket er omlagt, men taksteinen skal være original. Selv pipene fremstår som før etter reparasjon med tradisjonelle kalkmaterialer. Innvendig er dagens fire ferieleiligheter møblert og malt i lyse sommerfarger. Ut over dette er interiøret svært lite endret. Her er det originalt perlestaffpanel, dører, himlinger og listverk bevart i nær sagt alle rom. Trapperommet er nær uendret med

FORTIDSVERN

Sjøhus og uthus har enkle, tradisjonelle bindingsverk konstruksjoner.

Den karakteristiske sveitserstilen gjorde seg gjeldende i toll-byggeriet over en lang tidsperiode.

Trapperommet på Gravningsund. Her er det klart for feriegjester.

FORTIDSVERN

Otteid tollstasjon ligger ved grensesjøen Stora Lee. Til anlegget hører også veiebod, båthus og et lite uthus.

forseggjort trapp med dreid rekkverk, selv om et feriekjøkken er innredet på den rommelige avsatsen øverst. De panelte matskapene, ett i hver etasje, er fortsatt på plass og begge de opprinnelige kjøkkenrommene har spiskammers og rester av eldre kjøkkenbenker. Våtrom med dusj og wc finnes ikke i hovedhuset, men er plassert i uthuset på baksiden, der to rom er ombygd innvendig. Sidebygningen er ellers godt bevart utvendig med unntak av et tidligere utedo-tilbygg som er fjernet. Sjøboden er også svært autentisk bevart med gammelt panel og labankdører. Et vaktrom som ble innredet i loftsgavlen mot sjøen under de spente årene før 1905, er her fortsatt og har rester av den opprinnelige innredningen. OTTEID I MARKER Tollstasjonen Otteid i Marker ved svenske grensen ble oppført for Tollvesenet i sveitserstil så sent som i 1927. Den vesle tollstasjonen ligger vakkert til ved innsjøen Store Le og utgjør et komplett anlegg med uthus, båthus og veiebod. Veieboder er særegne for tolletaten, men er sjeldne ved de små anleggene. Varebehandlingen foregikk i hovedsak ved de sentrale tollstasjonene. Grunnlaget for tolloppsynet ved Otteid skilte seg ut ved at det var tømmerfløting og mindre frakt av varer – ikke minst kjøtt - som

FORTIDSVERN

skulle kontrolleres. Tollstasjonen inneholder i dag en ferieleilighet og er svært lite endret. Første etasje i hovedhuset er satt opp av laftet plank, mens kvistetasjen er i bindingsverk. I 1927 var sveitserstil og laftekonstruksjon tilbakelagt de fleste steder. Otteid tollstasjon er et vitnemål om at stilen og byggemåten lenge ble holdt i hevd i utkanter og av lokale byggmestre – selv om staten sto som byggherre.

HERFØL PÅ HVALER-ØYENE Tollvesenets oppkjøp av hus i lune havner i den ytre skjærgården har foregått i flere epoker. Tollstasjonene Møvik, Hesnes og Larkollen ble alle innkjøpt mellom 1841 og 1858. På slutten av første verdenskrig og under forbudstiden (brennevinsforbudet varte 1916-27 i Norge) ble Svinør, Brekkestø og Herføl tollstasjoner kjøpt inn.

Otteid tollstasjon i Marker ved svenskegrensen ble oppført i sveitserstil så sent som i 1927. Huset er laftet, men står på en mer moderne «sparesteinsmur» i betong.

Herføl tollstasjon ytterst på Hvaler ble oppført av en tollrorskar i 1885. Til venstre uthuset. Sjøhuset i bakgrunnen har funkisvindu på hjørnet. Her ble det innredet vaktrom under forbudstiden.

TSH Interiør Design

Interiørarkitekt tjenester og Norsk arv AS. Gamle Norske tapeter som produseres etter gammel mal og maskin fra 1890. torill@tsh-interior.no | Mob: 90596405 Adr.: Storgata 49, 2870 Dokka | www.tsh-interior.no

Buet spiskammers i Herføl tollstasjon på Hvaler.

FORTIDSVERN

Oppsynstjenesten i uthavnene ble etablert i seilskutetiden med rorskarer som kontrollerte innseilingsfarvann.

Sistnevnte – kjøpt av Tollvesenet i 1918 – er uvanlig liten, til tross for den viktige plasseringen ytterst på Hvaler-øyene. For å få plass både til tollbetjenter og til rorskarer, kjøpte man i første rekke inn store hus. De store praktbyggene er nær alle oppført av folk som hadde slått seg opp innen skipsfart, spesielt i årene etter Napoleonskrigene. Flere hus har eldre bygningskjerner. Disse har blitt utvidet og fått nytt stiluttrykk, nettopp på første del av 1800-tallet. Det vesle kystsmåbruket på Herføl ble oppført av en tollrorskar i 1885. På slutten av første verdenskrig var Herføl svært viktig med opptil 50 reisende tollvaktmenn som tok imot konvoier utenfor den lille stasjonen. Både under forbudstiden og senere ble tollstasjonen sentral for å kontrollere småbåttrafikken fra Sverige. Beliggenheten gjorde at

FORTIDSVERN

Herføl var den siste av kyststasjonene i den «ytre» tjenesten som ble nedlagt i 1976. Hovedhuset er likevel lite forandret. Utvendig er hovedformen, rester av opprinnelig panel og enkelte originale vinduer bevart. Herføl er en av de få uthavn stasjonene med innlagt bad. Innvendig er likevel romdelingen i hovedsak som før. Opprinnelige dører, panel og himlinger, listverk og et kjøkken med buet spiskammers og rester av opprinnelig grue er også bevart. Uthus og sjøbod ble delvis ombygd og tilpasset tollvesenets drift, blant annet et med vaktrom i funkis-stil ved brygga. MØVIK VED KRISTIANSAND Møvik tollstasjon sør for Kristiansand er en midtgangsbygning fra 1770-årene. Foruten hovedhuset er her stabbur, bryggerhus, låve

med fjøs og sjøbod. Det store huset ble antagelig oppført for en velstående skipper og kan også ha fungert som gjestgiveri. Da Tollvesenet kjøpte anlegget i 1841, ble hovedhuset istandsatt og tilpasset etatens behov med flere leiligheter. En liten sval på baksiden kan da ha blitt forhøyet for å gi atkomst til en leilighet i andre etasje. I 1860-årene ble bryggen fornyet og en molo oppført for å sikre tollkryssere og tollernes egne båter. Bryggerhuset ble også fornyet rundt 1900, men inneholder fremdeles en grue med bakerovnen som nå er helt innbygd på baksiden av huset. Hovedhuset har i dag fire leiligheter med to felles bad, men fortsatt utedoer. De historiske elementene preger imidlertid interiørene med synlige tømmervegger i trapperommet, eldre dører, panel, gulvbord og himlinger. Utearealet

Møvik tollstasjon sør for Kristiansand Huset er fra 1770-årene og har stabbur, bryggerhus, låve med fjøs og sjøbod

Bildet viser trapperommet på Møvik mellom første og andre etasje som har blitt avdelt med dører som har vært innganger til ulike tollbetjent-leiligheter.

er stort, blant annet med rester av prydhage og en rekke store og små båtfester som er bevart i berget utenfor. Båtfestene var nødvendige for oppankring av båter og er karakteristisk for flere av tollstasjonene. I 2000 ble stabburet innredet med nye utedoer for feriegjestene. Huset er imidlertid godt bevart utvendig. Låven med tømrete fjøsrom fra 1760-70 årene, er også lite endret. Anlegget danner et helhetlig og sjeldent godt bevart b ygnings- og kulturmiljø fra seilskutetiden og er et viktig vitnemål, både om den opprinnelige tilknytningen til skipsfart, handel og kystlandbruk, og om tollvesenets virksomhet i uthavnene.

på Olaus Magnus’ Carta Marina fra 1539 sammen med Fjære kirke. Tollstasjonshuset på Hesnesøya skal ha fått sin nåværende hovedform mellom 1750 og 1770. Dateringen er basert på utforming av novhoder og enkelte dører med rokokkodetaljer. Deler av huset kan også være eldre. Den skjeve røstingen med svalgang på innsiden har vært typisk her, av Eilert Sundt kategorisert som «Nedeneshus». Den opprinnelige byggherren sies å ha vært «Ostindiafarer», en som seilte og handlet på Østen. Opplysningen er usikker, men tilknytningen til skipsfart er utvilsom. Huset ble kjøpt av en toller for å unngå spekulasjon og oppgradert rett før Tollvesenet overtok i 1858. Det hadde da fått nytt kjøkkentilbygg på enden. Uinnredete rom i andre etasje var også gjort ferdig, blant annet en liten sal mot sjøen.

HESNES VED GRIMSTAD Hesnes ved Grimstad var en av de viktigste uthavnene på Agderkysten i middelalderen. Havnen er sogar den eneste som er avmerket

En detalj fra Møvik tollstasjon, bukkehorns hengsel, dør til kjøkken.

FORTIDSVERN

Tollvesenets oppkjøp av hus i lune havner i den ytre skjærgården har foregått i flere epoker.

Det tidligere tollstasjonshuset på Hesnes utgjør en del av trehusmiljøet på Hesnesøya ved Grimstad.

LARKOLLEN VED OSLOFJORDEN Larkollen tollstasjon ble kjøpt inn samme år som Møvik. Den livlige havnen i ytre del av Oslofjorden vokste frem tidlig på 1700-tallet med loser, gjestgivere, skippere, håndverkere og tollere. I 1749 ble det opprettet en tollstasjon her under Moss tollsted. Kongen ønsket å ha en representant

som kunne kreve inn toll fra trelasthandlerne i området. Stedet lå også godt til rette for krysstokter i fjorden. Dette ble en hovedoppgave etter at tollvesenet fikk et organisert kryssvesen i 1840-årene. Hovedhuset antas å være oppført mellom 1749 og 1789, men kan ha elementer fra et enda eldre svalgangshus. Første kjente eier

Hesnes ved Grimstad var en av de viktigste uthavnene på Agderkysten i middelalderen. Havnen er sogar den eneste som er avmerket på Olaus Magnus’ Carta Marina fra 1539 - sammen med Fjære kirke.

FORTIDSVERN

var en åremaker, altså en håndverker. Det ble kjøpt som privathus av tollbetjent i 1789 og kjøpt av staten på festet tomt i 1841. Huset har blitt tilbygd og endret i takt med driften, blant annet med nye vaktrom under forbudstiden da det var hektisk aktivitet. Tross omgjøring til ferieleiligheter, er sporene etter ulike faser lesbare. Den

Svalgangen på Hesnes tollstasjon er bygget inn og har to trapper. I kottet på avsatsen i bakgrunnen er to fløydører i empire brukt som skråtakplater.

Hovedhuset på tollanlegget på Larkollen antas å være oppført mellom 1749 og 1789, men kan ha elementer fra et enda eldre svalgangshus. Første kjente eier var en åremaker.

alderdommelige, tømrete svalgangen i andre etasje er et av disse. Rommet på innsiden var trolig en sal og døren inn har sen-barokk utforming med bladhengsler og forseggjort rilledekor. I første etasje er det en tilsvarende dør fra slutten av 1700-tallet. Denne er uten riller, men har fyllingsspeil med dekorativ avblading i hjørnene. Stuen på innsiden må ha vært husets hovedrom og har luke i gulvet til den opprinnelige, lille matkjelleren midt under hovedfløyen. Den bevarte, tofløyete hoveddøren mot sjøen har også bladhengsler, men mindre, liggende fyllingsspeil. Denne kan være fra begynnelsen av 1800-tallet. Andre deler av huset og i sidebygningen har typiske dører og detaljer fra yngre tidsperioder. Her finnes også rester av en bakerovn. Huset kan ha hatt sval også i første etasje, og utformingen skal være typisk for byggeskikken på de større bondegårdene i Rygge på 1700-tallet. BREKKESTØ TOLLSTASJON Det største huset i tollvesenets portefølje er tidligere Brekkestø tollstasjon i Lillesand kommune. Også dette huset har mange lag med historie. Oppbygging og arkitektoniske detaljer indikerer at et midtgangshus fra 1700-tallet utgjør kjernen også her. Huset, som ligger i utkanten av Brekkestø, kan ha blitt spart ved storbrannen i 1808, men

Barokkdør i svalen i andre etasje på Larkollen tollstasjon. Rommet innenfor kan ha vært en sal. Svalen brukes i dag som kjøkken til en av ferieleilighetene.

Tollerens gamle sko? Et par gamle støvler med trelester, påsydde skinnsåler og velbrukt ullfór lå gjenglemt i den bitte lille matkjelleren under Larkollen tollstasjon.

tømmerkjernen kan også være tilflyttet som i flere andre Brekkestø-hus. Huset som ble fullført med empire detaljer i 1830-årene, regnes som et typisk eksempel på de såkalte «patrisierhusene». En rekke slike hus ble oppført på første del

av 1800-tallet av borgere innen handel- og sjøfartsnæringene som hadde klarte å slå seg opp økonomisk etter Napoleonskrigene. Mange hadde tett forbindelse til borgerskapet i nærliggende byer. Gjennom årene har Brekkestøhuset vært knyttet til

FORTIDSVERN

Brekkestø ble fullført med empire detaljer i 1830-årene, og regnes som et typisk eksempel på de såkalte «patrisierhusene». Oppbygging og arkitektoniske detaljer indikerer at et midtgangshus fra 1700-tallet utgjør kjernen også her.

Det største huset i tollvesenets portefølje, er tidligere Brekkestø tollstasjon utenfor Lillesand. Dette huset, her fotografert i 1959, har mange lag med historie. Vakthytta i Brekkestø ble også brukt av losvesenet. Slik var det også i Ny-Hellesund.

Innvendig er huset i Brekkestø fortsatt rikt utstyrt og bevart med en rekke eldre detaljer fra ulike epoker.

FORTIDSVERN

seilskutetrafikk og fungert som bolig for flere redere og skipskapteiner. Uthus og fjøs lå i skråningen bak. En tid var det også handelsbod på kaien. Tollstasjonsdriften varte kun fra 1917 til i 1958, i de 30 første årene med samme toller. I tillegg bodde her to tolloppsynsmenn. Rorskarene fikk denne tittelen på slutten av 1800-tallet. Huset ble tilpasset etaten, men var antagelig oppdelt fra før. I dag rommer huset tre ferieleiligheter. Huset ble administrativt fredet i 1934 og er svært godt bevart. En monumental 11-trinns natursteinstrapp med smijernsrekkverk fører opp til hovedinngangen på sjøsiden. Det sveitserstilpregede overbygget foran inngangen har blitt fjernet. Fløydørene i empire fra ca. 1835 med pillaster- eller søyleformede lister/gerikter på sidene, tempelgavl over og overlysvindu med buede sprosser er imidlertid godt bevart og blir beskyttet av en utvendig varedør om vinteren. Innvendig er huset fortsatt rikt utstyrt og bevart med en rekke eldre detaljer fra ulike

epoker. Dette omfatter dører fra 1700-tallet og, ikke minst, dører og detaljer fra den viktigste byggeperioden på begynnelsen av 1800-tallet. En eldre leilighet har også elementer fra 1890-årene. Hovedtrappen fra 1830-årene har fine snekkerdetaljer som også kan ses i et av Lillesands byhus. Bak trappen ligger kjøkkenet med grue og bakerovn. Kjelleren har steingulv, hulrom i muren for hensetting av lys, potetbinger, labankdør med gamle bladhengsler og mange eldre detaljer. Også her er det bevart en bakerovn som kan være den opprinnelige - sammen med en bryggerspanne. SVINØR TOLLSTASJON MED ENGELSK HAGE Svinør i Lindesnes kommune er en gammel uthavn, første gang nevnt i 1435. Sundet utviklet seg til det største losdistriktet på sørlandskysten med 20 faste loser, fire gjestgiverier, butikker, bakerier, skipshandel, skipsverft, skole og poståpneri da aktiviteten

Svinør tollstasjon sett fra baksiden, ukjent årstall. Huset fra slutten av 1700-tallet hadde trolig mindre vindu er med små ruter over hele fasaden, lik de vi ser til høyre. Huse t har hatt tre piper, men en av disse er fjernet.

vn, første gang nevnt i 1435. Sundet Svinør i Lindesnes er en gammel utha tet på sørlandskysten med 20 faste utviklet seg til det største losdistrik rier, skipshandel, skipsverft, skole bake loser, fire gjestgiverier, butikker, t. Årstall for bildet usikkert. Her ser størs var n itete aktiv da og poståpneri samlet på brygga. er vi antagelig en tollfamilie med gjest

Loftspipe på Svinør med påskrift fra 1874. Mandalmaleren Sander Sandersen må ha vært engasjert for å gjøre arbeider her dette året.

Utedoen på Svinør med et barnesete og et voksensete er fortsatt i bruk

var størst. Tollstasjonshuset i Svinør, som ble kjøpt av etaten i 1919, fikk sin nåværende utforming i 1830-årene. Byggherren Gabriel Tobias Danielsen hadde slått seg opp som reder og handelsmann og flyttet inn med ni barn. Gina, en av de vakre døtrene, ble den som overtok. Hun tok inn losjerende, mange av dem utenlandske. En av dem, en beilende, engelsk hummerfisker, fikk anlagt en hage med høye steinmurer, klatreroser og engelske eple- og plommetrær sist i 1870-årene. Murene og restene av hagen står fortsatt lenger bak på øya. Kapteinen som til slutt fikk gifte seg med Gina drev også skipshandel i en av stuene. I 1880-årene oppgraderte og bygde han på huset. Det fikk nå større vinduer mot sjøen og utvendig sveitserstilpreg med (riktignok) beskjedent takutspring, markert etasjeskille og oppdeling under vinduene. Listverket er senere fjernet. De to påkostede fløydørene i empire fra 1830-tallet – døren på enden fører inn til sjøboden! – med pillasterformede

gerikter og overlysvindu med buede sprosser, ble imidlertid bevart. Eldre to-rams vinduer med små ruter er også bevart i loftsgavlene. Mens fremsiden av huset nå har slettpanel, er flere lag av husets historie lesbar på bak siden. Her er det rester av eldre, «suet» panel og en rekke, mindre vinduer med små ruter som riktignok er fornyet, men som «følger» husets oppbygging og antas å ha opprinnelig størrelse. Den historiske utviklingen er i høy grad lesbar også i interiøret. Før tollvesenet overtok, var huset delt opp mellom flere leietakere. To tilhørte alt etaten, nemlig en tollassistent og toller Langfelt som ble hovedbeboer da staten overtok huset i 1919. Et tradisjonelt, stedstypisk midtgangshus med rom gruppert på hver side av gangen utgjør fortsatt en synlig kjerne. Denne kan være fra slutten av 1700-tallet. Alderdommelige paneler og to bevarte dører knyttes til denne perioden. Arkitektoniske detaljer fra 1830-årene preger imidlertid huset innvendig. Trappeløpet

med forseggjort listverk, dører med pillasterformede gerikter, himlinger med listverk, høye fotlister og eldre tregulv, noen av dem skjult av nyere belegg. En stor grue med bakerovn samt et bryggerhusildsted antas å være skjult bak nyere plater. Eldre jernovner og små, bygningshistoriske skatter finnes overalt. Under det åsbårne sperretaket på loftet har en navngitt Mandal-maler skrevet inn sine initialer i pipestokken i 1874. Her oppe er det også bevart rester av et svært enkelt pikeværelse. Det dårlig isolerte rommet med gamle tapet rester vitner om dagligliv og sosiale forskjeller. I uthuset fra 1890-tallet ligger det fortsatt høy på det lave loftet. Et rom i midten har fått to nyere utedoer, men den gamle utedoen med et voksensete og et lavt barnesete står som før i utbygget på enden. Samlet sett er antallet elementer fra 1700- og 1800-tallet - ikke minst i interiøret - sjeldent bevart i så stort omfang som på Svinør. Det samme gjelder Hesnes, Møvik, Brekkestø og Larkollen. Dette gjør

FORTIDSVERN

Forholdet mellom arkitekttegnede og mer lokale, stedspesifikke hus blir særlig interessant når vi sammenligner Grosch’ overtollbetjenthus på Sandøysund med tollstedene Årøysund og Husøy på Nøtterøy. Tollstasjonshuset i Årøysund på Nøtterøy er oppført som privathus for en skipper rundt 1830, men har flere likhetspunkter med Sandøysund fra 1841-43, tegnet av den velkjente arkitekten Chr. H. Grosch.

anleggene unike med høy antikvarisk verdi. Takket være omgjøringen til enkelt fritidsbruk er svært mye bevart. Typiske, skrå kjøkkenskap fra 1950- og 1960-tallet, gulvbelegg og enkelte, platede vegger har tilført mindre endringer som i stor grad er reversible. PREG AV «OVERKLASSE» Forholdet mellom arkitekttegnede og mer lokale, stedspesifikke hus blir særlig interessant når vi sammenligner Grosch’ overtoll betjenthus på Sandøysund med tollstasjonene Årøysund på Nøtterøy og Husøy i Tønsberg. Tollstasjonsbygningene ble oppført i hhv. 1830 og mellom 1830 og 1845 av borgere med tilknytning til skipsfart. Årøysund ble kjøpt av Staten og overført til Tollvesenet alt i 1838, fire år etter at Grosch tegnet overtollbetjentboligen i Sandøysund og 3-4 år før det ble bygget på Tjøme lenger sør. Privathusene mangler det halv-valmete taket, men har flere likhetspunkter som midtstilt høy trapp mot sjøen, to vinduer på hver side og dobbel romplan. Årøysund tollstasjon har også buete lunettevinduer. Etatsbyggeriet hadde altså tydelige fellestrekk med byggemoten blant den lokale «overklassen». ÅRØYSUND I VESTFOLD Årøysund er spesielt godt bevart med flere eldre og opprinnelige elementer, også utvendig. Begge husene følger det tradisjonelle bygge mønsteret langs sundene på østsiden av Nøtterøy. Kan hende er de også oppført av samme formann eller byggelag. De uvanlig høye takene med gavlspisser som er tømret helt opp og forsterket med

FORTIDSVERN

Vakthytta i Årøysund har vid utsikt. Huset har sveitserstildører innvendig, men er fornyet utvendig.

På Årøysund henger restene av dette tollflagget.

kileformete drevspon, eller kiler som er satt loddrett inn i tømmeret, er felles. Bilder fra Landsverneplanen viser kiler i endeveggen på Husøy, men loftet er senere innredet med loftsrom (Husøy er en av få tollstasjoner i verneklasse 2 og har ikke interiørvern). Årøysund tollstasjon har et lite bad (!), men er ellers uinnredet. Her ser man de særegne avstivingene også i en midtre skillevegg som gir støtte til de lange takåsene. Bruk av drevspon - også kalt rekspon – må karakteriseres som sjeldent og alderdommelige, spesielt her på Nøtterøy. I boken «Beresystem i eldre norske hus» blir de i første rekke knyttet til

Skipperhuset på Årøysund ble tatt i bruk til bolig for stedets tolloverbetjent i 1838. Det er tradisjonelt bygget med alderdommelige drevspon som forsterkninger i de høye tømmergavlene. Disse kan være svært sjeldne.

hus fra 1600- og begynnelsen av 1700-tallet (Godal m. fl. 2009). Støttekonstruksjonen er fortrinnsvis registrert i kystområdene på Møre og har – inntil nå – bare vært funnet så langt sør som i Vinje i Telemark! VAKTHYTTER GA EKSTRA UTSYN Hovedbygninger og sidebygninger som har tilhørt den ytre tolloppsynstjenesten skiller seg i liten grad fra annen, tradisjonell bebyggelse. Husene har primært vært til boligformål, men med noe tilpasning til tollvesenets drift, men dette gir seg få utslag i utformingen av bygg og detaljer. Dette gjelder både de innkjøpte og de etatsbygde anleggene. Pakkhus og veieboder, spesifikke hus for tollvesenets drift, har vært sjeldne. Egne vakthytter ble imidlertid ble satt opp ved en rekke anlegg. De beskjedne, små husene, plassert på koller i nærheten for å gi ekstra godt utsyn over skipsleden, har likhetspunkter med forsvarets vardehytter og losvesenets utkikksbygg. Noen få er bevart slik som i Brekkestø og ved Årøysund, mens andre har gått tapt på grunn av forfall da de gikk ut av bruk. Vakthyttene lå gjerne litt unna tollstasjonen. Noen er derfor bevart på private eiendommer.

Gjennomgangen av tollanleggene tyder på at lokale bygningsfolk i betydelig grad har medvirket til byggemåten ved de etatsbygde anleggene. Tollstasjonen i Ny-Hellesund har arkitektoniske detaljer som minner mer om den forgagne empiren enn sveitserstilen som var kommet på moten. Og bakbygningene her og ved andre anlegg har enkel, tradisjonell utforming og gjenbrukte bygningselementer - som i det vanlige byggeriet. Gravningsund tollstasjon i sveitserstil ble oppført i 1893 i stående, «tungt» bindingsverk med innfelt plank - en overgang til det lettere bindingsverket. Mens Otteid ble bygd i laftekonstruksjon så sent som i 1927 – i sveitserstil! Tilsvarende skjedde også i annet «statsbyggeri»: I de hektiske tiårene før 1905 oppførte Forsvaret en rekke, store mannskapsbrakker etter typetegninger i ulike leire. Brakkene var tegnet i bindingsverk, men ble uten unntak bygd i tømmerlaft, en byggemåte som alle bygningsfolk i landdistriktene behersket! DEL AV VÅR NASJONALE HISTORIE Vakre hvitmalte skipperhus langs kysten er i stor grad bevart som fritidsboliger. Dessverre har mange gjennomgått store endringer.

Utskiftninger av originalt panel, taktekke og ikke minst vinduer gjør at mange i dag fremstår som kopier av originalene. Oppgraderinger innvendig kan også være omfattende, spesielt med nye kjøkken og sanitæranlegg. 60 år etter nedleggelsene står imidlertid de tidligere tollstasjonene fortsatt og er – utrolig nok – etter forholdene meget godt bevart. En del vinduer, panelbord, takstein og piper er fornyet, men svært mange arkitektoniske bygningselementer og detaljer er bevart. Dette gjelder både utvendig og - ikke minst - innvendig. I nasjonal sammenheng har bygningsmassen betydelige antikvariske verdier. I sjøhus og uthus kan man fremdeles finne spor av levd og utført tolltjeneste i form av årer og annet sjøutstyr. Tollstasjonshusene skal være klare for feriegjester. Her er skap, loft og kjellere ryddet for tollfamilienes og betjentenes papirer og gamle eiendeler. Men små spor og glimt fra hverdagslivet kan fortsatt dukke opp. Som tollerens beskjed til kjære svigermor i bakerovnen på Brekkestø. Og de gamle støvlene i matkjelleren under Larkollen tollstasjon. Er det tollerens, eller kan hende rorskarens gamle sko, slitt av trasking ned til sjøen i snø, søle og tang, som er gjenglemt her?

Husøy tollstasjon på Nøtterøy er også bygget som privathus og har flere likhetspunkter med Årøysund, blant annet tømmergavler forsterket med innfelte kiler eller drevspon.

FORTIDSVERN

HVOR GAMMEL ER DEN? Dette er kanskje det vanligste spørsmålet som stilles når bygningshistorie formidles. Alder skaper perspektiv og sammenheng og kan oppfattes som en kvalitet i seg selv. Noe som ofte gir seg utslag i en «kon kurranse» om å ha landets, byens eller stedets eldste av noe. Ellers verdens! Men hva gjør det så viktig å vite en kirke eller annen historisk bygnings eksakte byggeår? Og hvilke kilder og metoder benytter forskerne når de forsøker å komme frem til et svar?

VESTPORTALEN I BORGUND STAVKIRKE består av to hovedmotiver: Halvsøyler med arkivolt (bue) og et tett teppe av skurd på vangene. Også søyleskaft og overstykke er rikt utskåret. Vangene har rankestengler, med bladormer og sprellende smådrager inni villnisset. Øverst er motstilte drager som biter over halsen på en drage som stuper ned mot døråpningen. Denne kombinasjonen av søyler og utskårne vanger i ulike varianter gir den største gruppen bevarte portaler. Sikksakk-mønster og perlerader på stengler og dyr som her finnes også i oktogonen i Nidarosdomen, der dette dateres til 1180-årene. Foto: Leif Anker/Riksantikvaren

FORTIDSVERN

Hvordan datere stavkirker

Datering av stavkirkene har vekslet opp gjennom årene og til dels vært heftig diskutert blant fagfolk. Sett i ettertid kan detaljer i en slik diskusjon tilsynelatende virke som en strid om profetens skjegg og om pirk rundt årstall. Stridens kjerne er ikke så mye årstall isolert sett, som valg av kilder og hvordan de brukes. Av Leif Anker, kunsthistoriker og seniorrådgiver hos Riksantivaren

or å forstå disse særpregete og enestående trekonstruksjonene stavkirkene utgjør, er vi avhengig av å plassere dem i sin historiske sammenheng. Slik vil vi også kunne få større innsikt og bedre forståelse av den tiden de ble bygget. Noen av stavkirkene er i all sin skrøpelighet de eldste bevarte stående bygningene i Norge, om en holder gravkamrene fra Oseberg og Gokstad utenfor. Datering er viktig i arbeid med historisk materiale. I noen sammenhenger er det vesentlig å vite om det er barnet eller foreldrene vi har med å gjøre. Det har betydning om Urnes dateres til omkring 1200 eller 1130-årene. Er kirken fra før eller etter borgerkrigenes utbrudd og før eller

godt etter opprettelsen av erkebispedømmet i Nidaros og kirkens etablering som en selvstendig statsmakt? Om den nåværende kirken på Urnes sto ferdig i 1132 eller 1135 har derimot mindre betydning for forståelse av den historiske sammenhengen. Ikke er det mulig å vite sikkert heller, annet enn tidligst sensommer 1132 som er den (hittil) yngste daterte årringen på byggematerialet til den nåværende i kirken. Datering av stavkirkene har tradisjonelt bygget på flere metoder: skriftlige kilder, arkeologi, stilanalyse av treskurden, bygningstypologi og bygningsarkeologi – dvs. spor i bygningen. De siste 25-30 årene har dendrokronologi, årringsdatering, utviklet referansekurver for norsk middelaldersk I BORGUND STAVKIRKE har skipets midtromsstaver masker øverst. Et liknende «kattehode» som det til venstre på bildet er brukt som baser på skipets sørportal. Dette knytter portalene og bygningen sammen, de er fra samme tid. Den stilhistoriske dateringen til før 1200 (E.B. Hohler 1999) støttes av årringsdatering til vinterhalvåret 1180/81 (Thun m.fl. 2015). Foto: Birger Lindstrøm/ Riksantikvaren

FORTIDSVERN

trevirke som gjør det mulig å datere hogstår for materialer i bygninger, kirkekunst og annet treverk. KILDER OG DATERINGSMETODER Det er bevart lite skriftlige kilder fra 1100og 1200-tallet i Norge, den tiden de fleste bevarte stavkirkene er datert til. Få av disse kildene forteller om kirkebygging utover det helt generelle, og enda færre omtaler tre kirker. De eneste skriftlige kildene til bygge år for enkeltkirker er bevarte innskrifter på materialer i stående eller revne stavkirker. Senere tiders kirkeregnskaper og tegninger av nå revne stavkirker er viktige, men av mindre betydning for dateringsspørsmål. Arkeologien har bidratt vesentlig til å utvide horisonten i stavkirkeforskningen, ikke minst med viktige dateringer av kirketufter og betydningsfulle løsfunn. Det er først og fremst bygningene selv som er kildematerialet i stavkirkeforskningen, også ved datering. Fem innskrifter fra stavkirker kan dateres med større eller mindre rimelighet. Bare én av disse er i en kirke som fortsatt står, Høre stavkirke. Den er til gjengjeld presis på sannsynlig referanse til en historisk hendelse. Runeinnskriften kan med all rimelighet forstås som at tømmer til kirken ble hogd den sommeren Erling jarl falt i Nidaros (slaget på Kalvskinnet) i 1179. De øvrige er på materialer fra revne stavkirker og står bl.a. derfor svakere som kilder. Innskriftene har vært – og er – viktige i datering av de aktuelle kirkene og har slik gitt en slags knagger for datering av andre kirker og bevart treskurd. STILANALYSE Stilanalyse av portaler og treskurd har vært brukt til å datere stavkirkene siden de ble forskningsobjekter. I stilanalysen ligger også spørsmålet om stilhistorie. I dette ligger formspråk, dvs. utforming og behandling av motiver. Begrepet «stil» er mangslungent og dels flyktig. Det er klare forskjeller mellom f.eks. Osebergfunnets treskurd, de gjenbrukte skårne dekorasjonene på nordveggen i Urnes og vestportalen fra Ål stavkirke eller sørportalen i Rødven for å ta noen illustrerende eksempler. All bevart skurd senere enn den forrige kirken på Urnes viser på sitt særpregete vis klar sammenheng med skulptur fra de britiske øyene og kontinentet. Ved å sammenlikne motiver, motivbehandling og utførelse kan den bevarte treskurden bli ordnet i rekker med relativ datering: er A tidligere enn eller seinere enn B, eller kan de være samtidige? Vesentlig her er bl.a. å se hvilke motiver som dukker opp og hvordan de er behandlet. Slående er for eksempel fravær av søyler og arkivolt (bue) i nordportalen i Urnes, mens dette motivet står fram på sørportalen i Vågå, rundt skipets døråpninger i Borgund og det store flertallet av bevarte portaler. Mindre framtredende, men like fullt vesentlig, er

FORTIDSVERN

PLANTEGNING AV URNES STAVKIRKE bildet viser årringsdateringen av grunnstokker, sviller, omgangsvegger og midtromsstaver i kirkebygget. Det er et sammensatt bilde av gjenbrukte og «nye» deler. Årringsprøvene med barkkant daterer tømmeret hogd til den nåværende kirken innenfor en periode på halvannet til to og et halvt år. Et antall prøver har (foreløpig?) ikke vært mulig å datere. De kan være eldre eller yngre enn de daterte, slik at det er usikkert hvor lang tid det ble hogd materialer til kirken. Vi vet heller ikke hvor lang byggeprosessen var. Eksakt oppføringsår er ikke mulig å fastslå annet enn at kirken sannsynligvis sto ferdig tidlig eller omkring midten av 1130-årene. Men en kan si med stor sikkerhet at kirken må være planlagt før tømmeret ble hogd. Det innebærer at byggemåten med forhøyet midtparti må ha vært en kjent byggemåte før 1129. Tegning av Jan Michael Stornes

underordnede motiver som perle- og sikksakkmønster på dyrehals og ulike bladformer som holdepunkter for datering. De førstnevnte motivene finnes også i de eldre delene av oktogonen i Nidarosdomen fra 1180-årene. Bladmotiver og -kombinasjoner på f.eks. Hopperstads sørportal finnes også i engelsk bygningsskulptur og bokmaleri første halvdel av 1100-tallet slik nylig avdøde Erla Hohler viser i sitt grunnleggende arbeid med stavkirkeskurden (1999). Samtidig er det store kvalitetsforskjeller i den bevarte skurden. Det er ikke enkelt å avgjøre hva som skyldes avstand i tid med stadig fjernere kopier av et opprinnelig utgangspunkt og hva som kan skyldes omlag samtidig, men ulik dyktighet.

Stilhistorisk datering er slik en sammenliknende øvelse, ikke bare mellom treskurd, men også med steinskulptur ute og hjemme. I faghistorien kan en også lese skiftende tiders datering av stavkirkene og skurden som en refleks av den faglige utviklingen her i landet og utenlands. BYGNINGSANALYSE Én ting er å datere portaler og skurd, en annen er å datere bygninger med eller uten skåret dekor. I utgangspunktet kan ikke portaler og bygning forutsettes å være samtidige. I flere av stavkirkene er sammenhengen mellom innvendig og utvendig skåret dekor åpenbar, som i Borgund. I Uvdal er vestportalen åpenbart fra et senere byggetrinn,

eller var endret, til dels i betydelig grad. Det er neppe forsvarlig å legge til grunn at de bevarte er representative for hva som har vært bygget. Mangfoldet har nok vært langt større enn det vi kjenner i dag. Slutninger om en arkitektonisk utvikling etter et typologisk skjema vil derfor måtte bli svært spekulativt. Stilhistoriske datering av skurd er i flere tilfeller, bl.a. Nore, ikke forenlig med den typologiske datering (midtmastkirkene inspirert av gotikken, dvs. e. 1200). Portalene er etter alt å dømme opprinnelige i bygget og er av de fleste fagfolk datert til omkring 1180 +/-. Denne dateringen underbygges av dendrokronologisk analyse av tre årringsprøver med konklusjon om fellingstid til vinteren 1166/67.

Foto: Ivar Moe/Fortidsminneforeningen

mens en annen portal – nå sekundært plassert – etter alt å dømme er opprinnelig eller nær samtidig med første byggetrinn. Andre kirker er så mye endret at sammen hengen mellom portal og bygning ikke er åpenbar. I Lom er en portal og et portal fragment flyttet til nyere ledd og det er ulike formspråk i skipets skurd ute og inne. Slike forhold setter en bygningsdatering etter stilanalyse på en hard prøve. Hva kom først, eller er dette samtidig, med ulike hånd verkere hvor både formspråk og dyktighet har skilt lag? Flere av stavkirkene mangler skåret dekor utover helt enkle former på staver og døromramming. For eksempel er det i Kvernes og Rollag lite stilhistoriske holdepunkter for

annet enn svært romslig datering av stavenes baser til tidligst 1200-tallet, men godt mulig langt seinere. I forskningslitteraturen møter en ofte bygningstypologi brukt som dateringsgrunnlag med sekvens enkle stavkirker – stavkirker med hevet midtrom og de mest komplekse som senere varianter, mens midtmastkirker og den såkalte møretypen er fra 1200-tallet og seinere. Undertegnete stiller seg skeptisk til denne metoden av flere grunner. Viktigst er at typologien baserer seg på en utviklingshypotese utledet av de bevarte og godt dokumenterte stavkirkene, dvs. knapt 40 kirker av anslagsvis 2000 bygget i løpet av hele middelalderen. Samtlige av de bevarte og dokumenterte stavkirkene er

DENDROKRONOLOGI Dendrokronologi eller årringsdatering baserer seg på at bredden på et tres årringer varierer fra år til år etter vekstforhold og klima. Trær av samme slag som vokser på samme sted under like forhold vil få om lag samme årringsmønster. De siste 25-30 år har fagfolk utviklet referansekurver for bartrær for store deler av Norge bakenfor historisk tid. Ved å sammenlikne årringene i en prøve mot en referansekurve, kan en få et sammenfall innenfor visse variabler. Dersom prøven inneholder barkkant eller den ytterste årringen, vankant, vil en kunne bestemme treets hogstsår. Metoden har betydning både i klimaforskningen og i bygningsforskningen. Også trevirke i alterskap har vært mulig å datere på denne måten. Årringsanalyser gir i beste fall treets hogstår. I datering av bygningen må en også vurdere om den analyserte prøven er fra opprinnelige eller sekundære deler og om materialet kan være gjenbrukt. Kort sagt må en også gjøre en bygningsarkeologisk undersøkelse. For å kunne vurdere dateringen må en også se på antallet daterte prøver og hvor i bygget de er tatt. Er det fra sviller, staver, veggplanker eller taktro, kan det være utskiftete eller gjenbrukte eldre materialer? Årringsdateringene til den nåværende kirken på Urnes viser en spredning på hogstår for materialene fra tidligst senhøsten 1129 til senest ettervinteren 1132. En god del materialer har ikke vært mulig å datere. Disse kan for alt vi vet være både eldre og yngre enn de som er datert. Hvor vanlig en slik spredning av fellingstidspunkt er blant de bevarte stavkirkene er foreløpig lite undersøkt fordi det er et omfattende arbeid og følgelig også kostbart. Vi vet heller ikke eventuell lagringstid på trevirket før og etter bearbeiding. Her kan en sirkle inn ved å se etter spor som viser om virket er bearbeidet ferskt eller i tørket tilstand. Gjennom systematisk årringsdatering og undersøkelse av verktøyspor, materialbehandling og

FORTIDSVERN

TEGNINGEN VISER HVORDAN en konstruerer en sammenhengende årringskronologi bakover i tid. Originaltegning av Arne Berg, bearbeidet av Helene Løvstrand Svarva/NTNU Vitenskapsmuseet.

tørkesprekker vil det være mulig å komme nærmere den enkelte kirkes byggeprosess og dens varighet. I de gjenbrukte materialene fra den forrige kirken på Urnes er det kun påvist yteved i den vestre portalplanken, dvs. den høyre når en står foran nordveggen. Den ytterste daterte årringen er datert til vinterhalvåret 1069-70. Dette kan være hogståret eller det kan være et av de nærmest etterfølgende årene. Dette får være som det vil. Det en kan si med stor grad av sikkerhet i dag, er at den delen av portalen er skåret i relativt ferskt virke: Skurden er forskjøvet som følge av loddrette tørkesprekker. Det betyr at fellingsår også gir grunnlag for å datere portalen. Slik bekrefter og presiserer årringsdateringen den stilhistoriske dateringen til Haakon Shetelig (1920) til tredje fjerdedel av 1000-tallet, en datering som i hovedtrekk har fått tilslutning i senere forskning. ET FELT I STADIG UTVIKLING I hovedsak er det lite sprik mellom årrings dateringene og de gjengs aksepterte stil historiske. Årringsdateringene har fjernet tidligere usikkerhet rundt en del stilhistoriske dateringer, og flyttet noen dateringer bakover i tid. Samtidig er det åpnet nye spørsmål om materialbehandling og trekvaliteter som sammen med håndverksanalyse kan gi nye innsikter i både håndverk og bygge prosesser ved siden av muligheten til å finne

FORTIDSVERN

gjenbrukte materialer som i Hopperstad (korets nordvegg). Den helt presise dateringen av hogsttidspunkt for tømmer kan friste til å gi en presisjon i datering av en bygning. Så enkelt er det ikke. Dette må gjøres i kombinasjon av årringsanalyse og tradisjonelle metoder. Her er også C-14, radiologisk datering, relevant som et mulig korrektiv der spriket mellom årringsdateringen og andre dateringsmetoder er stort. Ved en slik tverrfaglig undersøkelse er det i dag mulig under gitte betingelser å komme fram til en relativt presis oppførings-

tid med noe slingringsmonn for bygning og tilvirkningstid for portaler og treskurd. Årringsdatering er heller ikke eksakt teoretisk vitenskap og eldre dateringsresultater vil kunne bli revidert som følge av et stadig bredere referansemateriale. Overraskelser vil kunne dukke opp etter hvert som en får flere årringsdateringer. Prøver som hittil ikke har vært mulig å datere vil muligens kunne bli datert etter hvert som det bygges opp lokale kurver. Sammenliknet med situasjonen for 40 år siden er dagens dateringsmuligheter nærmest et eventyr.

LITTERATUR FOR VIDERE LESING Det er skrevet mye i mange sammenhenger om datering av stavkirkene gjennom de siste 180 år. Dateringsmetoder og kilder er drøftet i varierende grad og som regel i sammenheng med undersøkelser av enkeltmonumenter eller mindre grupper eller større oversiktersverk. Mye ligger uuttalt i framstillingene. En oversikt over relevant litteratur vil sprenge alle rammer for et tidsskrift som Fortidsvern. To publikasjoner vil gi den interesserte et bedre bilde av dateringsspørsmål og -metoder: Erla Bergendahl Hohlers Norwegian Stave Church Sculpture I-II, Oslo 1999. Hohler gir også en lettfattelig og god oversikt over forskningshistorien og dateringsspørsmål i kap. 3 i bind II. I katalogen i b. I drøftes skurd og portaler i de enkelte kirkene. Verket har oversiktlige og fyldige henvisninger, velegnet for videre lesning. En oversikt og drøfting av dendrokronologi og stavkirkene «Dendrokronologi gir kirkene nytt liv» er skrevet avTerje Thun m.fl., i boka Bevaring av stavkirkene. Håndverk og forskning, Kristin Bakken (red.), Oslo 2015. Kapitlet har fyldige henvisninger.

Foto: Fortidsminneforeningen

SØRPORTALEN I RØDVEN STAVKIRKE (over) er et særsyn uten bevarte paralleller blant stavkirkeportalene. Søylene er skåret som flettete stengler. I overgangen til buen skyter de blader som danner kapiteler. Portalen og sammenhengen den står i illustrer noen av utfordringen med datering av skulptur og bygning. Plantemotivet har vært foreslått som gotisk inspirert med en datering til 1200-tallet (R. Hauglid, H. Christie). Bedre begrunnet er henvisning til den såkalte Winchester-skolen i England fra slutten av 1000-tallet, formidlet via kirkebygging i Trondheim i første del av 1100-tallet (M. Blindheim, E.B. Hohler). Portalen er kappet av i underkant og står neppe i sin opprinnelige sammenheng. Rødvens bygningshistorie er lite klarlagt, og en datering av portalen kan ikke forutsettes å datere kirkens skip slik det står i dag. Foto: Leif Anker/Riksantikvaren

FORTIDSVERN

«Kor gammal er den?»

Dette er det mest vanlege spørsmålet vi møter i formidling av gamle kyrkjer. Det kan ofte utarte til ei slags konkurranse mellom bygder, landsdelar og endåtil mellom land om å ha den eldste av dette eller hint. Tekst: Øystein Ekroll, arkeolog og førsteamanuensis ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.

ldersverdien trumfar både kvalitet og mengde, og har utvikla seg til å bli ei slags tvangstrøye for studiet av bygningar. Dette har fått uheldige utslag som t.d. fjerning av yngre bygningsdelar eller inventar for å la det eldste dominere over seinare endringar og tilbygg. Dette har vi mange døme på, særleg frå tida ca. 1850 – 1950, med såkalla «tilbakeføring» av kyrkjer til ei tenkt original tilstand. Restaureringa av Nidarosdomen, som i år rundar 150 år, er det beste – eller v erste – dømet på dette her i landet. Frå 1869 og framover vart alle etter-reformatoriske endringar og påbygg systematisk fjerna og erstatta med rekonstruksjonar av 1100- og 1200-talsarkitektur. Alt inventaret vart også kasta ut og erstatta med inventar i nyromansk og nygotisk stil. Korleis beskrive det du manglar ord for? Dei første som skildra gamle steinkyrkjer på 1700- og tidleg 1800-tal mangla ikkje berre dateringar, men også eit språk eller ordtilfang for dette. Det vanlege var å datere ein bygning til dei «katholske», «papistiske» eller «før-reformatoriske» tider utan nærare datering. Ordet «romansk» vart oppfunne i Frankrike på 1820-talet, og før det vart gjerne ordet «byzantinsk» brukt om bygningar med halvrunde bogar. FORTIDSMINNEFOREININGA SOM PIONÉR Kunnskapen om sikker datering av b ygningar oppsto også ved midten av 1800-talet. Fortidsminneforeininga starta ei systematisk oppmåling av kyrkjer som vart rekna som mellomalderske, og det skapte grunnlaget for eit systematisk studium og samanlikning av bygningane. Nokre få kyrkjer hadde også innskrifter som fortalde litt om kven som bygde, kva for ein helgen dei var vigde til og dato for vigslinga. Men faste dateringar i form av årstal var reine og sjeldne unntak. På same tid starta den systematiske utforskinga og trykkinga av skriftlege kjelder som

FORTIDSVERN

kongesoger og brev, og av og til fanst det opplysingar om bygningar i dette materialet. Eit godt døme er opprekninga av byggearbeida til kong Håkon Håkonsson på slutten av soga hans, som daterer t.d. Håkonshallen og Avaldsnes kyrkje. Ukritisk bruk av skriftlege opplysingar førte også til at nokre kyrkjer vart gjort langt eldre, t.d. Moster kyrkje. Soga om Olav Tryggvason fortel at han bygde ei kyrkje på Moster, og den ståande steinkyrkja vart derfor ukritisk datert til år 995. Paradoksalt nok var dette med på å redde kyrkja frå riving, og Fortidsminneforeininga kjøpte kyrkja i 1874 nettopp fordi ho skulle vere den eldste i landet. På same måte var Nidarosdomen lenge rekna for å innehalde delar av både Olav Haraldssons Klemenskyrkje og Harald Hardrådes Mariakyrkje frå 1000-talet. Tradisjonen med svært tidlege dateringar heldt seg langt inn på 1900-talet, t.d. i Johan Meyers kapittel i Norges kunsthistorie I-II frå 1925. Han daterte Moster til år 995, og

I ÅR ER det 150 år sidan restaureringa av Nidarosdomen starta i 1969, eit døme på det artikkelforfattaren kallar «ein såkalla ‘tilbakeføring’ av kyrkjer til ei tenkt original tilstand» - i dette tilfellet slik ein meinte kyrkja såg ut på 1100og 1200-talet. Fotografiet er frå 1857.

fleire andre steinkyrkjer til 1000-talet, t.d. Spangereid, Tromøy, Oddernes og Tveit på Agder eller Værnes i Trøndelag (ca. 1080). Dette trur ingen på lenger. «ELDRE ENN» OG «YNGRE ENN» Med utviklinga av kunsthistorie som metode kunne dei norske steinkyrkjene settast inn i ein internasjonal kontekst og dermed daterast i høve til utanlandske kyrkjer med sikrare datering. Men då dukka eit anna spørsmål opp: Var dei norske kyrkjene samtidige, eller tok det lang tid før internasjonale impulsar nådde oss? Mange rekna det som sannsynleg at det siste var sant, og at dei norske kyrkjene derfor måtte daterast yngre enn i t.d. England eller Danmark. Dette synet var ein refleks av oppfattinga av Noreg som ein utkantprovins utan direkte kontakt med internasjonale sentra, men at impulsane hadde gått gjennom både to og tre ledd før dei nådde hit (retardering). Derfor vart mange kyrkjer daterte urimeleg langt opp i tid.

DENDROKRONOLOGISK analyse av takstolane fortel at tømmeret i Hustad Kyrkje på Inderøya i Trøndelag vart hogd vinteren 1162/63. Under: Hustad teikna av Chr. Christie i regi av Fortidsminneforeininga på slutten av 1800-talet. Kyrkja er i dag foreininga si eigedom.

Etter kvart svikta det faglege grunnlaget for begge måtane å datere på, og det oppsto ein uvilje mot absolutte dateringar når det ikkje var grunnlag for det. I Norges kunsthistorie 1-7 frå 1981 er Hans-Emil Lidén svært atterhalden med faste dateringar, men prøver heller å datere kyrkjene relativt, dvs. «eldre enn» og «yngre enn», og stille fleire kyrkjer saman i grupper bygd av same handverkarar i ein tradisjon tufta på steinmateriale, dekorasjonar og former. Dette var mindre risikabelt, for det var stadig svært få sikre dateringar og desto meir synsing på dette fagfeltet. DENDRO: EIN GOD TENAR OG FARLEG HERRE Det store kvantespranget for datering skjedde i 1980-åra med utviklinga av dendrokronologien og oppbygginga av sikre kurver for datering av tømmer. Kyrkjer med bevarte takverk fekk dermed ei langt sikrare datering. Men det må understrekast at det er berre fellingsåret for tømmeret som blir datert, ikkje bygginga av takverket. I dei fleste tilfelle er takverka reiste 1-2 år etter fellinga av tømmeret, så dendro er eit godt verktøy. Svært ofte stemmer også dateringa av tømmeret nokså godt med den tidlegare stilhistoriske dateringa. Men det er unntak som er vanskelege å forklare. Tømmeret til takverket over koret i Skaun kyrkje i Trøndelag er felt vinteren 1270-71 og over skipet vinteren 1278-79. At koret er gjort ferdig og teke i bruk litt før skipet er ein typisk framgangsmåte i mellomalderen. Men den stilhistoriske dateringa av portalane og vindauga tyder på ei datering minst eit halvt hundreår tidlegare, til første tiåra på 1200-talet. Det er ingen spor etter brann eller at eit eldre takverk er skifta ut. Sameleis er tømmeret til takverket over skipet i Vestre Slidre kyrkje i Valdres felt ca. 1268. Stilhistorisk er kyrkja romansk, og har vore rekna som oppført i andre halvdel

FORTIDSVERN

TVILSOM KJELDE: Snorre Sturlason fortel i Kongesagaene at Olav Tryggvasson gjekk i land på Moster i 995 for å krevje Noregs krone og at det så vart bygd ei kyrkje på same staden. Dette gav grunn til at ein lenge meinte at Moster gamle kyrkje er Noregs eldste. Seinare forsking tyder på at kyrkja som står der i dag er frå 1100-talet. Foto: Fortidsminneforeningen

NY TEORI: I februar 2019 hevda ei gruppe forskarar at Rygge kyrkje i Østfold kan ha vorte reist av Sigurd Jorsalfare (1090-1130) rundt 1120, noko som vil gjere den til Noregs eldste. Urnes stavkyrkje er dendrodatert til 1130-talet. Foto: Hans A. Rosbach/Wikimedia Commons

EI GÅTE: Tømmeret til takverket over både koret og skipet i Skaun kyrkje i Trøndelag er felt på 1270-tallet, mens den stilhistoriske dateringa av portalane og vindauga tyder på ei datering minst eit halvt hundreår tidlegare, til første tiåra på 1200-talet. Det er ingen spor etter brann eller at eit eldre takverk er skifta ut, noko som gjer dette til ei gåte. Foto: Erlend Estenstad, Wikimedia Commons

av 1100-talet. Men dendrodateringar tyder på at skipet kom under tak nesten hundre år seinare. Her er det heller ikkje funne spor etter brann eller eldre takverk. Kva er forklaringa? Eit mellombels takverk? Sto skipet lenge utan tak? Eller er den stilhistoriske utviklinga i Valdres heilt ulik resten av landet? Når det gjeld det aktuelle spørsmålet om alderen på Rygge kyrkje er tømmeret til takverket over skipet hogd på slutten av 1160-talet, yngste bevarte årring er 1169

Det er ingen enkle svar på slike spørsmål. Datering av ein bygning utan skriftlege kjelder kan ikkje berre bygge på eitt element som takverk eller murverk. Bygnings arkeologi er å kombinere det som står over bakken med dei spor som er bevart under bakken, eit samarbeid mellom både arkitektur, kunsthistorie og arkeologi. Slike undersøkingar er det knapt utført her i landet. Vil Fortidsminneforeininga gå foran med eit godt eksempel?

FORTIDSVERN

(Storsletten 2002: 24). Skipet kom dermed under tak tidleg i 1170-åra. Murverket viser derimot klart at koret og apsis er eldre, men kor mykje eldre? Takverket over koret er fornya, og kan ikkje gi svar. Jordlaga under golvet kan innehalde svar på dette spørs målet, men er heller ikkje arkeologisk undersøkt. Dersom koret skulle vere bygd tidleg på 1100-talet, må kyrkja ha stått halvferdig i nesten to generasjonar. Er det sannsynleg i ei så rik bygd?

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

ANNONSERE I FORTIDSVERN?

ARKITEKTRÅDGIVING KULTURMINNEVERN RESTAURERING REHABILITERING OM- OG TILBYGGING VERNEDE OG FREDEDE BYGG

WWW.ENERHAUGEN.COM

KONTAKT

Per Olav Leth telefon 918 16 012 per.olav@storybold.no

POST@ENERHAUGEN.COM TLF.: 22 80 63 70 TRONDHEIMSVEIEN 100 0502 OSLO V/CARL BERNERS PLASS

16. DESEMBER 2019 FYLLER FORTIDSMINNEFORENINGEN 175 ÅR

VI INVITERER TIL FAGSEMINAR Fortidsminneforeningen arrangerer jubileumsseminar i Oslo på foreningens stiftelsesdato 16. desember. Som medlem er du hjertelig velkommen til å melde deg på. Informasjon om påmelding, sted og seminarprogram vil bli tilgjengelig på våre hjemmesider www.fortidsminneforeningen.no i løpet av høsten, men hold av datoen allerede nå! I forlengelsen av seminaret inviterer vi også i år til vår tradisjonelle julebisp. HOLD AV DAGEN! Slik ser den ut, stiftelsesp rotokollen fra 1844, en 175 år gammel «Indbydelse til at indtræde i Forenin gen til norske Fortids Mindesmæ rkers Bevaring».

Følg Fortidsminneforeningen på

FORTIDSVERN

FORSVARET VIL IKKE LENGER FORSVARE DEN GAMLE SKOLEN SIN

EN NASJONAL

KRIGSSKOLEN På de følgende sidene deler vi en sjelden opp levelse med deg: En vandring gjennom salene i et av Norges viktigste historiske bygninger, Den Gamle Krigsskolen i Oslo. Bygningen skal selges, og Forsvaret har i sommer flyttet ut og tatt med seg alt som ikke er veggfast. Noe var lånt fra museer, og leveres tilbake. Mesteparten havner i et magasin. Men før flyttebilene kom, fikk redaksjonen den erfarne arkitekturfotografen Jiri Havran til å gjennomfotografere dette unike kulturminnet, rom for rom. Her får du servert resultatet – og bygningens lange historie, glimrende fortalt av Lars Roede, nestor innen norsk museumsverden og bygningsvern med doktorgraden «Byen bytter byggeskikk – Christiania 1624-1814».

FORTIDSVERN

SKATT I SPILL

ET STYKKE 1600-TALLS PARIS kalles den staselige bygningen i Tollbugata 10 i Oslo, sentralt plassert i Kvadraturen. I veggene sitter flere hundre års nasjonal historie - men også spor av sterkt forfall gjennom tiår. Hvordan bygningen skal reddes er et åpent spørsmål.

FORTIDSVERN

Sommeren 2018 sprang bomben: Forsvarsdepartementet vil ikke lenger forsvare et av landets viktigste kulturminner. Det kan koste opp mot 350 millioner kroner å sette Krigsskolen i stand. Tekst: Lars Roede Foto: Jiri Havran

nnenfor et forslått forsvarsbudsjett på 59 milliarder kroner i 2019 blir det for dyrt å vedlikeholde den ærverdige og historiespekkede bygningen som går under navnet Den gamle Krigsskolen. Landet skal jo reparere en havarert fregatt eller kjøpe en ny, og budsjettoverskridelser kan ventes for kjøp og drift av kampflyene F-35. Å reparere Tollbugata 10 vil koste nesten like mye som tredjedelen av ett nytt fly. Setningsskadene på dette byggverket er foruroligende og blir stadig verre. Det interessante og ironiske er at de later til å være av forholdsvis ny dato, og at de kanskje skyldes Forsvarets egen bruk av huset til fest og moro. Hvelvkjellerne er flotte selskapslokaler hvor gode samtaler kan føres med godt drikke til. Men det var de ikke før gulvene ble senket omtrent en halvmeter, slik at mingling ble mulig uten hodeskader. Styreleder Svein Solhjell i Oslo og Akershus avdeling antar at tiltaket kan ha senket grunnvannstanden, med den følge at fundamentene av tømmer råtner, så murene synker – og synker ujevnt. Byggegrunnen i Kvadraturen var et landskap med fjellrygger i retning nordvest- sørøst, mellom daler fylt med løsmasser. Krigsskolens hovedfløy står på en rygg, mens sidefløyene står på gyngende grunn. Sprekker i murverket tyder på at grunnen ytterst mot Dronningens gate svikter, slik at fløyene heller stadig mer utover og «løsner» fra hovedfløyen. Sprekkene i murverket er «klassiske» bygningsskader – slike oppstår stadig fordi mye av bygningsmassen i byen står delvis på fjell, delvis på fundament av tre som råtner hvis grunnvannstanden synker. Etter den søte kløe kommer den sure svie, sier ordtaket. Staten ved Forsvaret må bære kostnadene som skyldes forsømt vedlikehold og skader som brukerne selv kan ha

DIDERICH HEGERMANNS SAL er oppkalt etter mannen som ble sjef for Krigskolen i 1814. Han bodde her en periode før han ble Eidsvollsmann og aktiv offiser - han spilte en sentral rolle i krigen med Sverige det året - og ble senere statsråd. Bautaen foran bygningen (se foregående bilde) ble reist til ære for ham i 1841. Lysekronen er fra 1750.

FORTIDSVERN

HANS JACOB HESSELBERG var direktør på skolen rundt 1800, og ledet skolen sammen med Diderich Hegermann som 2. offiser. Dette rommet bærer hans navn. Bilde av skolens sjefer gjennom tidene henger på veggene.

påført kulturminnet. Det har 375 års historie bak seg, og mer enn halve historien i hærens tjeneste. Vi skal følge de lange linjene i denne historien, fra byggherren Jens Bjelke til våre dager. RIKSKANSLER JENS BJELKES RESIDENS Jens Bjelke (1580–1659) tilhørte høyadelen i Danmark-Norge og var landets største jordeier. Han arvet Austrått etter faren, fikk Elingård og Kjølberg i Onsøy ved giftermålet med Sophie Brockenhus, og de eide flere setegårder rundt i landet enn det er plass til å ramse opp her. I 1614 ble han Norges rikes kansler og leder for rettsvesenet, og han var lensherre i Bergenhus og deretter i Stavanger. Kansleren fikk 13. april 1629 tomtebrev fra stattholder Jens Juel for eiendommen som

FORTIDSVERN

senere ble matrikkelnummer 180 og enda senere Toldbodgaden 10. Tomten lå ytterst mot havnen i byens største kvartal, hvor Christian 4. forutsatte at adel og rike kjøpmenn skulle bygge to-etasjes hus «med Steen af Grund». Kongen påla dem å bygge innen fire år, men Bjelke fikk utsettelse på grunn av embetsplikter andre steder. Byggearbeidet ble påbegynt rundt 1640, og litteraturen angir vanligvis 1644 som året det sto ferdig. Langs Dronningens gate oppførte de rike og fine store gårder på rad og rekke. Mange brukte lang tid på å få husene ferdig. Nesten alle er datert til 1640-årene. Både Rådhus gaten 7 og Dronningens gate 11 (Fortids minneforeningens hovedkontor) har ankerjern med årstallet 1647, mens Kanslergårdens nabohus i Tollbodgaten 12 sto ferdig i

1637. Forsinkelsene skyldtes antagelig byggegrunnen her i strandkanten. Da Dette er et Norges Banks nybygg nabokvartalet ble stykke 1600- ireist i årene rundt talls Paris i 1980, viste arkeologiske utgravninger at Christiania grunnen først måtte stabiliseres. Det ble gjort med meterhøye kvadratiske bolverk av krysslagt tømmer, som ble fylt med tilførte masser. Bolverkskarene ble liggende i årevis for å sette seg og gi bærekraftig byggegrunn. Antagelig ble det samme gjort på ytre deler av tomtene i nabokvartalet mot nord, hvor grunnen nærmest gaten var ustabil.

I DENNE SMUKKE trappehallen henger portrettet av Bernt Anker som skjenket bygningen til Det Militære Institutt i 1802.

«1600 TALLS PARIS I CHRISTIANIA» Kanslergården er ulik naboene ved at hovedhuset ligger på trygg grunn, fornemt tilbaketrukket fra gaten. To fløyer skyter frem fra hver side og rammer inn en forplass. Dette er et stykke 1600-talls Paris i Christiania, et vitnemål om at Jens Bjelke var en verdensvant europeer med kjennskap til arkitektur. Paris var og er full av slike hôtels particuliers, særlig i støket Le Marais. Felles for mange er en tilbaketrukket hoved bygning, corps de logis, bak en forplass, cour d’honneur, flankert av to ofte lavere sidefløyer med staller, vognskjul, tjenerværelser og bryggerhus. Kanslerens hus er med på det eldste bildet av byen, Isaac van Geelkercks fugleperspektiv fra hyllingen av Frederik 3. i 1648. Det

hadde et bratt valmtak med svai, og mønet var avsluttet av høye spir med vindfløyer – som på Stadsporten. Fløyene var lavere enn hovedhuset. Det ser ut til at forplassen lå bak en mur med port. Det tyder på at hovedinngangen var midt på hovedhuset. Hvordan det ellers var utstyrt, vet vi lite om. Det var et «grundmuret» hus med vegger av massiv mur med tegl i «flensborger format» importert fra Nederland, mindre enn dagens standard. Hver stein er ca. 22 cm lang, 10,5 cm bred og 4,5 cm høy. På den tid sto teglmur sjelden ubehandlet. Stein rett fra teglverket var skjoldet og ujevnt farget, og det tåltes ikke. Overflaten ble alltid «forbed ret» med kalkfarge. 1600-tallets murhus fikk et strøk med kalkvann og rødt pigment for å skjule fargeforskjeller og mørtelstenk.

Alle eldre murhus i Christiania har rester av rød kalkfarge, tydeligst i Dronningens gate 11. Fugene ble ofte trukket opp med hvitt. Rødt var motefarge til 1750 og var første farge på Ankers Palé fra den tid. Eierne av Kanslergården var tidlig ute med okerfargen som ble moderne senere, for gården ser ut til å være okergul på Jacob Conings maleri fra 1699. Maleriet viser også at taket var tekket med svart glasert tegl, som på flere hus langs Dronningens gate. Svart tegl hadde også Domkirken, mens alle andre hus hadde billig rød takstein. Folk flest kjente sin plass på rangstigen og visste at de måtte velge byggemåter som passet for deres egen stand og ikke skilte med ytre prakt, som var forbeholdt de fornemste.

FORTIDSVERN

I PRYTZ-SALEN HENGER bilder av skolesjefer fra 1800-tallet. Speil og bord er utlĂĽnt fra Akershus Slott.

FORTIDSVERN

TRAPPEROMMET VED HOVEDINNGANGEN vitner om en håndverkstradisjon på høyde med det beste ute i Europa.

Opprinnelig lå Kanslergården med fri utsikt mot Bjørvika. Lange brygger strakte seg fra Rådhusgaten og Tollbodgaten ut på den langgrunne sjøbunnen til dypere vann, hvor skip kunne legge til. Da det ble tomtemangel innenfor vollene, ble byen i 1657 utvidet med tre rekker nye kvartaler utenfor Dronningens gate. Reguleringsplanen av Willem Cucheron har tre parallelle gater på tvers av bryggene. Byggelystne borgere fikk tomter hvis de selv fylte opp og stabiliserte grunnen. Litt etter litt ble kvartalene bebygget, og trebryggene ble til gater. Her ble murtvang ikke håndhevet, og strøket ble fullt av småhus i laft eller bindingsverk, i sterk kontrast til murhusene innenfor. Mesteparten brant i 1708, og murhusrekken fungerte da som brannmur og hindret spredning til resten av byen.

FORTIDSVERN

KONKURSBO OG ARVEGODS Jens Bjelke bodde bare i korte perioder i Kanslergården, og når han var i Christiania heller på Tøyen i Aker. Etter hans død i 1659 ble eiendommene delt mellom 14 barn. Kanslergården tilfalt sønnen Jørgen Bjelke (1621‒1696). Hans militære karriere kulminerte under krigene med Sverige 1657‒1660, først med gjenerobringen av Jemtland, som var blitt avstått 1645. Ved freden i Roskilde i 1658 gikk Jemtland tapt igjen, sammen med Båhuslen og Trøndelag. Bjelke ledet styrkene som forsvarte Halden og flere ganger angrep Båhuslen. Høsten 1658 gjenerobret han Trøndelag, og erobringen ble bekreftet ved freden i København i 1660. Da eneveldet ble innført samme år, fikk han høye embeter, men havnet i unåde i 1676. Han bosatte seg

i Danmark og solgte derfor i 1662 farens gård til juristen Niklas Rødt var mote Paulssøn Lund. Niklas Paulsson farge til 1750 og misligholdt et var første farge lån med pant i gården og døde på Ankers Palé før rettssaken om dette ble avholdt fra den tid. i 1685. Retten tilkjente kreditoren, Kirsten Andersdatter Tonsberg, eiendomsrett til det uinnløste pantet. Hun var enke etter Niels Toller og bodde selv i Tollergården, nr. 12. Sannsynligvis bodde datteren Karen Toller i nr. 10 med ektemannen Caspar Herman von Hausmann

JAKTROMMET HAR MOTIV fra 1770, hentet fra Fredrik den stores slott i Potsdam. På denne tiden skiftet gården eier flere ganger og Zahlkasserer Jacob Juel (1744–1800) kjøpte gården på auksjon fra konkursboet i 1774. Han måtte senere flykte på grunn av underslag.

(1653–1718). Som svigersønn arvet han gården da Kirsten døde i 1701. Den havnet nå i et dynasti av velstående offiserer. Hausmann var kommanderende general i Norge og godseier, skipsreder, sagbrukseier og trelasteksportør. Han døde i 1718, og enken Karen Toller overtok gården. Hun ble også eier av Oslo Ladegård, hvor hun oppførte herskapsboligen som fremdeles står på ruinene av middelalderens bispeborg. Karen Toller holdt i 1730 skifte med barn og barnebarn. Datteren Karen Hausmann arvet «een aattende part udi mit nu iboende Huus her i Christiania» og i mange andre eiendommer. Kanslergården fikk hun i sameie med sju søsken. Gamlemor Toller bodde selv der til hun døde i 1742, men sammen med eldste datter Karen, som da var enke.

Karen Hausmann hadde giftet seg i 1697 med generalmajor Frederik Christopher de Cicignon (1667–1719), sønn av Jean Caspar de Cicignon, som regulerte Trondheim etter brannen i 1683. Karen ble boende i Kanslergården til hun selv døde i 1744. Den gikk videre til deres sønn Ulrich Frederik de Cicignon (1699–1772), som i 1751 overlot den til morbroren Helene Margrethe Hausmann (1687–1764), gift med Christian Ulrich von Storm (1680–1727). Deres sønn Caspar Herman von Storm (1718–1777) overtok gården rundt 1760, etter at han var blitt stiftamtmann i Akershus i 1757. STORMS ROKOKKOPALÉ Det ble lenge antatt at Storm rev huset

og bygget nytt, men Arno Berg påviste i 1944 at han bare forblendet fasadene med en halvsteins mur og la mansardtak på huset for å modernisere til et rokokkopalé. Fløyene fikk to etasjer. Reiseskildreren Jacob Nicolai Wilse skrev at forbildene for fasadene var etter Carl Wijnblads bok fra 1755 med mønstertegninger til herskapshus. Berg mente at planen og innredningene hadde danske forbilder, ikke urimelig når Storm lot den danske murmester Reichen lede arbeidet. Fasadene fikk gul kalkfarge. Vinduer med bare to høye rammer i hver karm ble samtidig satt inn i Ladegården. Mot Tollbodgaten kom en høy mur med port til gårdsrommet. Herfra fikk huset ny hovedinngang via en svungen toløps marmortrapp med et elegant smijerns rekkverk. Den

FORTIDSVERN

KAMMERHERRE ANKERS SAL. Jess Anker (1753–1798) kjøpte gården fra et beslaglagt bo i 1784 og levde der på stor fot. Det gikk galt. Han skjøt seg selv, og den barnløse broren Bernt overtok og skjenket ved sin død i 1802 eiendommen til Det Militære Institutt.

FORTIDSVERN

KRIGSSKOLEN ligger på hjørnet Tollbugata og Dronningens gate. Står den staselige porten åpen, kan forbipasserende få et glimt av gårdsplassen. Det var også her inne at daværende kronprins Harald etter å ha blitt uteksaminert fra Krigsskolen i 1959 ble fotografert sammen med en ung ukjent kvinne senere identifisert som frøken Sonja Haraldsen.

FORTIDSVERN

DE TRE GRANERS SAL, kalles dette rommet, etter «granene» på veggen til høyre. De tre graner er en hedersbetegnelse brukt i Danmark om de opprinnelig norske offiserene generalmajor Olaf Rye (1791-1849), generalmajor Frederik Adolf Schleppegrell (1792-1850) og oberst Hans Helgesen (1793-1858). De hadde deltatt med heder i krigen mot Sverige i 1814 og ønsket ikke å avlegge ed til den nye unionskongen Karl XIII. I Oslo har de henholdsvis en plass og to gater oppkalt etter seg.

gamle forplassen ble omgjort til en hage innenfor et smijerns rekkverk mellom murte pilarer, og inngangen fra østsiden ble stengt. Mot Dronningens gate fikk Storm oppført en stallbygning med rikt artikulert fasade, også den med en innkjørsel som senere ble gjenmurt Over porten står Storms og fru Ide Sophia Mangelsens (1736–1766) alliansevåpen i frodig rokokkoramme. Planløsningen var den samme i begge etasjer, asymmetrisk i forhold til bygningskroppen. Interiørene var etter norske forhold utsøkte i selskapsværelsene, som hovedsakelig lå lengst nord i annen etasje. Dit kom man via en elegant trapp fra forstuen nede. Gelenderet har utskåret attisk båndslyng rundt og mellom de gjennombrutte ovale feltene, et motiv som ble brukt på

FORTIDSVERN

Christiansborg slott i 1739, i Norge bl.a. på Hafslund ca. 1760. Bak forstuen lå dagligstuen nede og den store salen ovenpå. Nord for denne lå «Den grå sal» mot Tollbodgaten og «Den innerste sal» i nordfløyen. Disse værelsene har praktfulle stukkhimlinger som stilmessig har barokk karakter med innslag av rokokko. Veggene i flere rom har malt dekor, «Jegerrommet» med store veggfelter fylt av landskaper med jaktscener. Caspar Herman von Storm satte formuen over styr på grunn av kostbare byggearbeider i bypaleet og Ladegården. I 1772 var han konkurs og måtte fratre embeter og eiendommer. Han tilbrakte sine siste år i Danmark. MELLOMSPILL MED FLERE AKTØRER Mens Storms konkursbo ble behandlet,

ble kongens svoger, prins Carl av Hessen, hærens kommanderende general i 1772. Han ble innkvartert i Storms palé i mangel av anstendige lokaler andre steder i byen. Zahlkasserer Jacob Juel (1744–1800) kjøpte gården på auksjon fra konkursboet i 1774. Han drev egne forretninger i tillegg til å forvalte kronens skatteinntekter, og som mange i embetet klarte han ikke å holde pengekistene fra hverandre. I 1783 ble underslaget avslørt, og Juel havnet i husarrest og deretter i fengsel på Akershus. Med en livstidsdom i utsikt rømte han fra Akershus med gode venners hjelp, red til Sverige og døde der som sagbrukseier. Jess Anker (1753–1798) kjøpte gården fra Juels beslaglagte bo i 1784 og levde der på stor fot, men forretningene gikk

I MANGE AV salene henger det vakre lysekroner, gamle kopier av lysekroner fra Nøstetangen Glassverk (1741-1777)

Staten ved Forsvaret må bære kostnadene som skyldes forsømt vedlikehold og skader som brukerne selv kan ha påført kulturminnet. FRUESALONGEN VAR SOM navnet tilsier tilholdsted for offiserenes koner.

FORTIDSVERN

ET HAMMERKLAVER FRA 1800tallet står i Musikkrommet, med bilder av skolesjefer på veggene.

FORTIDSVERN

KRIGSSKOLENS HOVEDFLØY står på en rygg, mens sidefløyene står på gyngende grunn. Sprekker i murverket tyder på at grunnen ytterst mot Dronningens gate svikter, slik at fløyene heller stadig mer utover og «løsner» fra hovedfløyen. Dette kan skyldes at forsvaret i nyere tid gravde ut hvelvkjellerne for å få bedre takhøyde i festlokalene.

I ORDRESALEN HENGER skolens bannere. Her har det gjennom århundrer blitt delt ut militære hedersbevisninger.

ikke like godt som for brødrene Bernt og Peder. Jess var av natur impulsiv, spilleglad og konfliktskapende. Han spilte bort lånte penger i Bath i England og skjøt seg der i 1798. Bernt overtok gjelden og bypaleet for å redde familiens ære. Barnløse Bernt Anker døde i 1805, og i testamentet bestemte han at mesteparten av formuen skulle gå til Det ankerske fideikommiss, hvis avkastning skulle gå til mange gode formål og resten til brødrene og deres etterkommere. Paleet ble gitt til staten som kongebolig, og Paléhagen til botanisk park. Tollbodgaten 10 ga han ved gavebrev av 13. november 1802 til Det Militære Institutt, som senere ble Krigsskolen. Han skrev i brevet: «Strax har jeg ladet den istandsætte og befri fra al Hæftelse, og

tegning og kartografi. Pensum ble senere utvidet med flere allmenndannende fag. Skolens første bestyrer var kaptein Georg Michael Döderlein (1699–1763) fra Bayern. Sønnen Michael Sundt ble lærer etter ham med tittelen professor. Begge underviste i kartografi, og både de to og elevene tegnet en rekke gode kart. Med base i Krigsskolen kom Norges Militære Opmaaling i gang i 1773 og fikk snart tilhold i en bygning på Akershus og ble senere til Norges Geografiske Oppmåling og Statens kartverk. Skolen holdt først til i leide lokaler, men kjøpte i 1752 Rådhusgaten 9, i samme kvartal som bygningen den fikk i 1802. I fasaden ble innmurt en medaljong av hugget stein med Frederik 5.s kronede speilmonogram og årstallet 1753. Den er flyttet til

FORTIDSVERN

derfor kan overlevere den i complet Stand med iværende ufraskillelige Speyle og andet Inventario. Dens Beliggenhed er just i Byens bedste Qvarteer, og lige over for Cathedral Skolen …». KRIGSSKOLEN FLYTTER INN Den Frie Mathematiske Skole ble grunnlagt 16. desember 1750 og var lenge landets eneste lærested for høyere utdannelse, ved siden av Bergseminaret fra 1757. Den skulle undervise 16–20 «Scholarer» fra «den militaire Etat allene […] ikkun saadanne Unge Mennisker, være sig Officierers eller andre skikkelige Folks Børn, som enten allerede staae, eller søge at komme Udi Vores Krigs Tieneste …». De lærte artillerikunnskap, fortifikasjon og bygningskunst, og i det inngikk

I 1890-årene gikk det mot unionsoppløsning, forsvarsviljen økte, og kadettene ble flere for hvert år. I 1900 var de 270. Krigsskolens mur mot Tollbugata. Allerede i 1798 kjøpte skolen den store hagen midt i kvartelet til «Lege- og Exercerplads» for å sikre at «den physiske Dannelse ikke tabes af Sigte». På den tid hadde skolen dyktige ledere; Hans Jacob Hesselberg som direktør og Diderich Hegermann som 2. offiser. De utvirket at skolen ble et eget korps i hæren, Det Kongelige norske Land Cadet Corps. Hegermann ble sjef i 1814, men han bodde ikke lenge i skolebygningen. Han

fikk annet å gjøre som sjef for Oplandske Infanteriregiment og valgt eidsvollsmann derfra. I krigen med Sverige ledet han forsvaret ved Langnes skanse, som sikret hærens retrett over Glomma, slik at den unngikk kapitulasjon og i stedet fikk en ærefull våpenhvile 14. august 1814 på Moss. Det reddet landets selvstendighet, men i personal union med Sverige. Hegermann ble i 1815 motvillig utnevnt til statsråd for hær og flåte, et embete han fikk avskjed fra i 1817. Etter hans død i 1835 samlet tidligere kadetter

inn penger til et minnesmerke over ham. Obelisken av syenitt ble avslørt i forhagen 28. oktober 1841. I 1817–20 reiste den tyske teologen Friedrich Wilhelm von Schubert i Skandinavia og skrev reiseberetninger. I bind 3 fra 1824 skrev han om Christiania: «Krigsskolen er en av byens vakreste bygninger, en gave fra Bernt Anker. Det er en solid bygning som tjener som undervisningslokale for landkadettene. De bor dog utenfor anstalten. Kadettene er delt i fem klasser. Undervisningen omfatter religion, geografi, historie, samt fransk, tysk og norsk språk, videre skjønnskrift, tegning, matematikk, fortifikasjons- og artillerivitenskap, dans og ridning. I spissen for anstalten står en kommandør, under ham en første, annen og

FORTIDSVERN

FORSVARET HAR I MANGE ÅR brukt kjelleren under Krigsskolen som festlokaler. Dette barområdet er det opprinnelige rommet til Jakob Juell, en av skolen mange ledere.

tredje offiser, en adjutant, 5 repetitører og 5 lærere, dessuten en lege, en regnskapsfører og en bibliotekar». STRID OM EIERSKAPET I 1890-årene gikk det mot unionsoppløsning, forsvarsviljen økte, og kadettene ble flere for hvert år. I 1900 var de 270. Skolen måtte leie lokaler i Stiftsgården i Rådhusgaten 13. I 1898 besluttet Stortinget å selge eiendommen og bruke salgssummen til nybygg for skole. Den gikk for 400 000 kroner til murmester L. Hansen, som fikk skjøte 15. desember 1899 fra «den kongelige norske regjerings forsvarsdepartement, der ved en ved kongelig resolution af 26de marts 1898 tilfølgetagen storthingsbeslutning af 23de s. m. er bemyndiget til at afhænde

FORTIDSVERN

eiendommen». Krigsskolen flyttet til Gjertsens skole på St. Olavs plass. Salget var like omstridt som i dag og ble møt med protester fra mange hold. Holger Sinding-Larsen, arkitekt for restaureringen av Akershus slott, minnet om at Bernt Ankers gavebrev var stilet til Det militære institutts direktør, ikke til staten. Stortinget måtte derfor omgjøre salget. I mellomtiden angret murmester Hansen på handelen, for han var rammet av «Kristianiakrakket» i 1899 og hadde problemer med å betale avdragene. Også han ba om å få kjøpet hevet. Ved skjøte av 4. august 1902 overdro L. Hansen gården til «den kongelige norske regjerings forsvarsdepartement paa statens vegne.» Striden om salget førte til en prinsipp diskusjon om eiendomsretten til gården. Var

Krigsskolen, forsvarsdepartementet eller staten eier? Om Ankers gavebrev kunne betraktes som opprettelsen av en stiftelse, var det ulovlig å bruke gaven til noe annet enn det giveren ville. Staten manglet bevis på eierskap, siden gavebrevet aldri ble tinglyst. Byretten i Kristiania avsa 23. oktober 1899 dom: «Den kongelige norske Krigsskole kjendes eiendomsberettiget til Matr. No. 10, Toldbogaden i Christiania, dets Tomt med paastaaende Bygninger». Likevel overdro Hansen eiendommen til «den kongelige norske regjerings forsvarsdepartement paa statens vegne», ikke til Krigsskolen som byretten fastslo. Krigsskolens rett ble glemt mens bygningen i noen år ble utleid til alle slags virksomheter – Vinterlandbruksskolen, en agenturforretning, et transportbyrå,

DETTE ER KRIGSSKOLEN mest opprinnelige rom, kansler Jens Bjelkes værelse i kjelleren fra rundt 1640. Senkning av gulvet i nyere tid for å innrede kjelleren til selskapslokale kan ha ført til betydelige sprekkdannelser i bygningen.

PÅ SLUTTEN AV 1700-TALLET ble det trykket falske penger her, derfor navnet Falskmyntergangen.

BYGNINGSVERN I PRAKSIS

AKERSHUS BYGNINGSVERNSENTER ORIGINAL DØR i kjelleren fra den gangen huset var nytt ca. 1640. Vi ser at døren ikke går helt ned til gulvet, noe som kan tyde på at gulvet er senket og at de gamle steinene er lagt tilbake etter arbeidet.

Strømsveien 74, 2010 STRØMMEN Telefon: 47 47 19 80 / 997 42 000 bygningsvernsenteret@mia.no

• Kurs i tradisjonshåndverk for håndverkere og huseiere • Gratis rådgivning om istand setting og ny bruk til huseiere • Tilstandsrapporter og registreringer • Første rådgivning er gratis til huseiere i Akershus

FORTIDSVERN

BORGGÅRDEN SLIK VI møter den i dag, rett innenfor hovedporten. Alle rommene vist i denne reportasjen ligger i bygningen til venstre. I bygningen til høyre er det i dag blant annet møtelokaler.

I SOMMER BLE KRIGSKOLEN tømt for inventar. Hva som skjer videre med dette unike kulturminnet er uvisst. Forsvarsdepartementet vil selge - men finnes det en privat kjøper med de anslagsvis 350 millioner kronene som trengs til å sette bygningen i stand?

FORTIDSVERN

en seilmaker, en knappefabrikk, et snekker verksted, et boktrykkeri m.m. ET MISLYKKET ATTENTAT Krigsskolen flyttet ikke umiddelbart hjem. Gården ble fra 1902 brukt av ingeniør våpenets underoffisersskole, til Krigsskolen i 1932 igjen kunne rykke inn i sine gamle lokaler etter 30 års omflakkende tilværelse. «Nå var lokalene rommelige nok og Krigsskolen kunne til og med dele dem med den militære høyskole». Dette var en kommentar til nedrustningspolitikken etter første verdenskrig, som hadde redusert antallet kadetter fra 270 til 12. Etter adskillig forvirring 9. april 1940 havnet mesteparten av Krigsskolens kadetter på Hamar 12. april. Der ble de fordelt til militære avdelinger som fremdeles var operative på Østlandet. Sjefen ble beordret til annen tjeneste. Dermed var Krigsskolen oppløst etter nesten 190 år – foreløpig. Quislings Hird inntok Krigsskolen 3. desember 1940. Denne forhatte delen av regimet ble et mål for Milorg. Avdeling D-13 gjennomførte en «demonstrasjonsaksjon» 6. november 1944. Sprengladninger ble anbrakt inntil østveggen i hovedfløyen, innenfor smijernsgjerdet. Resultatet ble ikke som tilsiktet en brann, bare et fire meter høyt hull i veggen og noen knuste ruter. Tilbake på åstedet i 1998 mente sabotørene at det var bra at «det gikk som det gikk». Det slutter vi oss til i dag. Takket være skadene i murverket oppdaget Arno Berg at Storm ikke rev Kanslergården, men omgjorde den til et rokokkopalé og et enestående minnesmerke over Tollbodgaten 10, «transformasjon» for den gamle Krigsnye formål gjennom skolebygningen, ble nesten 400 år, uten struktufredet ved forskrift destruktive relle endringer. Derfor 06.05.2004». kan vi også slutte oss til det Forsvarsbygg skrev i sin nettpublikasjon 3. januar 2018: «Tollbodgaten 10 har en interessant historie som både er knyttet til embetsverket i Norge tilbake til 1600- og 1700-tallet og til Krigsskolens sentrale rolle i norsk undervisningsvirksomhet. Spesielt interessant er bygningsmiljøet på bakgrunn av høy alder og sjeldenhet. Med bygningens karakteristiske utforming og unike interiørdekor har etablissementet stor verneverdi. Bygningens interiør og eksteriør var også administrativt fredet. Tollbodgaten 10, den gamle Krigsskolebygningen, ble fredet ved forskrift 06.05.2004». Klarere kan det ikke sies at Forsvaret er forpliktet til å ta godt vare på bygningen.

Kilder Aslaksby, Truls: Diderich Hegermann og Krigsskolen i Christiania. De kom fra alle kanter – Eidsvollsmennene og deres hus. Red, Jørn Holme. Oslo, Cappelen Damm 2014 Berg, Arno: Det gamle Christiania. Oslo, Dreyers forlag 1965 Berg, Arno: Diverse artikler i tidsskriftet St. Hallvard Christensen, Roald (red): For parykk og sabel. – Om Tollbugaten 10 – Krigsskolens residens siden 1802. Oslo, Krigsskolens Venner 2002 (Særlig bidragene av Christensen, Davidsen, Hosar og Moberg) Hosar, Hans P.: Kunnskap, dannelse og krigens krav – Krigsskolen 1750–2000. Oslo, Krigsskolen 2000 Høisæther, Ole-Rikard: «For alt vi har. Og alt vi er. Men ikke for den gamle Krigsskolen». Foredrag i Oslo Militære Samfund 14.01.2019. Forsvarets forum 2019. Forsvarsbygg: Tollbodgaten 10. Nettpublikasjon 2015, sist revidert 3. januar 2018 Krigsskolen 1750–1950. Antologi trykt som bilag til Militær orientering Nr. 24 1950 Myrvoll, Siri: Konstruksjoner – funksjon – datering. Fra Christianias bygrunn – Arkeologiske utgravninger i Revierstredet 5–7. Red. Erik Schia. Øvre Ervik, Alvheim & Eide 1981 Roede, Lars: Byen bytter byggeskikk – Christiania 1624–1814. Oslo, AHO 2001 Roede, Lars: Historisk atlas over Oslo. Oslo. Pax forlag 2016

Arvids Trekunst & Dekorasjon

Vi forvandler treplank til flott brukskunst! Vi lager på bestilling, både med og uten dekor. Sender over hele landet. Jorastol til barn, kaketiner, fat- og stettfat, boller, skrin for bunadsølv, kister, holder for rømmebeger, kakespader, ostehøvler, fenalårstativ og mye mer...

www.trekunstogdekorasjon.no Telefon: 900 39 453 E-post: post@arvidseino.no

FORTIDSVERN

SKAPTE REISELIVSBEDRIFT I FINNMARK AV UNIKE HUS I FORFALL

HER GÅR ÅSE SINE EGNE VEIER

VEINES I KONGSFJORD i Finnmark slapp unna tyskernes brente jords taktikk. For mindre enn 20 år siden stod hele husklyngen til forfall, da Åse Winsents bestemte seg for å redde barndommens rike og starte et gjestehus på restene av det gamle fiskebruket. Fra høyre et gult pakkhus, Månedskarbua. De to små røde var til arbeidere på fiskebruket som hadde månedskontrakter. Det lys grå er det første som ble bygget (1890-95) av Åse Winsents oldefar. Det grønne er gjestehuset med resepsjon. Det blå heter Hanna Olaf huset. Det gule var et fjøs, det samme var de to røde til venstre. Her bodde mange familier med hver sin lille husholdning. Foto: Privat

FORTIDSVERN

Jeg sitter med et lite visittkort i hånden. Blå og sorte bokstaver forteller at Kongsfjord Gjestehus ligger i Veines, 9982 Northern Norway. Veines er en klynge med ni hus. De er røde, gule og grønne og lyser opp i det nakne kystlandskapet. På trappa til oldeforeldrenes hus sitter Åse Winsents. Dette er hennes rike og hennes vertshus. Her setter hun i stand husene slik hun synes er best. De er gamle, men ser ikke slik ut. De er unike fordi de slapp unna da tyskerne svidde av Finnmark. Tekst og foto: Ivar Moe

se Winsents er medlem av Fortids minneforeningen. Det har hun vært så lenge tilbake hun kan huske. Hun er glad i gamle hus og har siden 2002 satt i stand 11 bygninger. I Finnmark er dette gamle hus selv om de eldste bare er fra sent 1800-tall. Hun har også et hybelhus i autentisk 1960-tallsstil som opprinnelig tilhørte Kongsfjordbruket. Mot slutten av andre verdenskrig brukte tyskerne den brente jords taktikk da de evakuerte Finnmark for å hindre den sovjetiske Røde Armé å dra nytte av ressursene. Kongsfjord og Bugøynes ble spart ved tilfeldigheter. Kongsfjord var et stort fiskevær med 26 fiskemottak, et av Finnmarks største helt til etter krigen, med stor aktivitet helt opp til 1960-tallet. En del ble revet. Noen ble slått sammen av bergensfirmaer med interesser i Finnmark. Når man lander på Berlevåg flyplass, kjører gjennom Berlevåg med sin etterkrigsarkitektur, deretter langs en opprevet, nesten fiendtlig kystripe, og inn til Kongsfjord i smulere farvann, blir opplevelsen underlig nok mindre eksotisk for en typisk søring. Her er det harmonisk blandingsarkitektur som gjelder, preget av organisk utvikling gjennom 150 år.

– Jeg har 11 hus, ni her og ett fiskebruk inne i Kongsfjord, som er restaurert til å leies ut til turister. Det var ikke noe vits i å restaurere det til videre forfall, sier Åse Winsents og går rett inn i restaurerings filosofiens irrganger. – Nå er det 15 år siden jeg åpnet her. Jeg har satt i stand nesten ett hus i året. Jeg snakker ikke lenger om å restaurere. Jeg snakker om å sette i stand. Det å restaurere er et litt pretensiøst ord; hvis man får kjeft for å bytte ut et bord som skulle ha vært saget på den eller den saga, da gir jeg litt opp. FIKK KRITIKK AV KULTURMINNEFONDET Da Kulturminnefondet ble opprettet i 2002 ble hun oppfordret av kulturavdelingen i fylkeskommunen til å søke. I juni 2003 sendte hun inn søknaden om støtte til istand setting av tre hus på Veines. Hun var da i gang med å etablere vertshuset sitt. – Så begynte et styr, ja du måtte nesten ha folk som hadde spesialisert seg i søknader. Det synes jeg var bare helt grusomt. Jeg skrev og jeg skrev og jeg skrev. Det ble nesten aldri godt nok. De skulle ha en søknad hvor jeg skulle vurdere ulike løsninger for hvordan arbeidet skulle gjøres.

ÅSE WINSENTS FIKK 500 000 kroner i støtte av Kulturminnefondet for å sette i stand tre bygninger på Veines. Hun brukte nesten alle pengene på dette sauefjøset, som nå er en gjestehytte med fem bad.

FORTIDSVERN

ÅSE WINSENTS BOR her i oldefarens hus, et av de 11 bygninger hun har satt i stand siden 2003, dog ikke å utfordre Kulturminnefondet og de lokale kulturminneforvalterne. Legg merke til den gamle forsikringsskiltet på veggen.

SLIK SÅ SAUEFJØSET ut før istandsettingen. Foto: Privat

Tre måneder senere fikk hun tilsagn om 500 000 kroner til tre bygninger, hele det omsøkte beløpet. Det var den gangen mye penger til bare en mottaker. – Jeg syntes det var storartet!! Men det var nok ulike oppfatninger av dette på kulturavdelingen i fylkeskommunen. De ville være med på denne fordelingen, og mente at de var bedre til dette enn meg. Det ble et lite ramaskrik. Representanter fra kulturavdelingen kommenterte i en radiosending at det var feil å gi så mye penger til én person, og at hvis fylkeskommunene hadde fått de 500 000 så ville omfordelingen blitt mye bedre, forteller Åse. Tilsagnet omfattet tre bygninger, men hun brukte nesten alt på sauefjøset, bygget det om til et overnattingshus med to fulle etasjer og fem soverom med bad til hvert enkelt. Reaksjonen fra Kulturminnefondet ble ikke helt slik hun hadde ventet.

– Jeg fikk besøk av styret, som ikke var fornøyd. De syntes at huset var altfor mye påkostet, selv om jeg hadde brukt hver jævla spiker som var igjen i den fjøsbygningen. Det var hull i taket. Det hadde ikke bodd noen der på 20 år. Alt var helt forfallent. Jeg fikk ned alt panelet og skurte ned så godt jeg syntes jeg kunne. Jeg måtte grave ned i jordgulvet, for det var veldig lavt under taket. Det var en selsom opplevelse å få kjeft. HAR BRUKT 18 MILLIONER KRONER Siden har hun søkt ytterligere to ganger til Kulturminnefondet, uten positivt resultat. Etter hvert har Innovasjon Norge bidratt noe. Næringsutvalget i Berlevåg kommune vært behjelpelig med utbedring av strømnettet, vann og kloakk. Til sammen er det investert rundt 18 millioner kroner. I det store bildet har hun gjennom driften

nærmest finansiert istandsetting av ti bygninger i løpet av 15 år. – Det måtte funke. For å restaurere det tilbake til forfall synes ikke jeg var noe vits i. Hvis jeg ikke kunne bruke det til noe, hva var vitsen med å sette det i stand? Det er klart at når du skal begynne å isolere et fjøs så blir det endringer. Tømmeret som det er bygget opp av ble jo erstattet. Jeg sa at hvis jeg skulle sette i stand bygningen for å ha det som ferieplasser for sauer, så trengte jeg kanskje ikke gjøre så mye. Her er jo ingen sauer mer. Men jeg skulle sette det i stand for folk i dag, gjestene mine. De trenger jo både do og enda litt mer. Jeg fant tidlig ut at skulle jeg klare å få folk hit opp, nærmest på en blindvei, så måtte det være noe som var ordentlig. Det var stor ståhei, ja, fordi jeg skulle bygge fem bad i et falleferdig fjøs, sier Åse mens hun innimellom gir beskjeder

FORTIDSVERN

SPISESALEN i Kongsfjord Gjestehus, en favoritt blant dem som bruker TripAdvisor. Her serveres maten på langbord, hvor gjestene sitter tett ved hverandre.

DE GAMLE HUSENE på Veines har gjennomgått en istandsetting som oppfyller kravene til nåtidens gjester. Dette er et av soverommene i bygningen «Julie».

Alle slags kulturminnefolk kan komme og si at jeg ikke har gjort det eller det bra – men det er dette jeg har klart.

DETTE HUSET INNEHOLDER resepsjon, spisesal kjøkken og resepsjon. Det ble bygget i 1918 av besteforeldrene til Åse Winsents, og var som resten av denne husklyngen i forfall. Her er det rigget for maling av huset med linolje. I klimaet her må bare det beste brukes.

FORTIDSVERN

til kjøkkenet og til vaskepersonalet. Hun har skapt fem arbeidsplasser i et samfunn med 32 fastboende. På Veines har hun 13 rom, seminarsal og badstue. – Jeg har et slags restaureringsprinsipp. Her snakker vi veldig om vern gjennom bruk. Hadde dette ikke vært i bruk så hadde dette stedet sett ut som de fleste andre fiskevær i Finnmark: forfalne hus og spor etter noen som har prøvd seg med akryloljemaling oppå linoljemaling fra 1950-tallet. Selv bruker jeg bare linoljemaling på husene mine. På 1980-tallet ble det svart hav her og i mange andre kystsamfunn. Fisken ble borte. Fiskebrukene gikk konkurs og mange flyttet. Åse føler at hun har vært med på å skape liv og arbeidsplasser. – Da fikk jeg heller bruke andre kanaler etterpå for å klare å finansiere dette. Det

var vanskelig fordi ingen banker trodde jeg skulle klare å få til noe her. Jeg har klart meg uten dem. Dette stedet har blitt til med mye jobbing og til tross for at bankene støtter alt som har hjul på seg, som kan trille vekk fra slike fraflytningsplasser som dette. Det er dem med på å støtte, sier hun. KLYNGETUN FOR FLERE GENERASJONER Vi sitter i barndomshjemmet hennes, bygget av besteforeldrene i 1918. Nå bor hun i oldefarens hus, bygget 1890-95, der han regjerte med stort fiskemottak, butikk og forsikringsagentur. En gang stod huset alene. Etter hvert bygget barn og barnebarn husene sine rundt ham. Det ble et klyngetun, der veien var kort til hjelp og samholdet stort. Barndomshjemmet er i dag resepsjon, spisesal, kontor og kjøkken. På menyen

står villaks og kongekrabbe. De kan nok også severe andre retter, men i sesongen er det dette som gjelder. Åse har en liten rød båt hun kjører ut med for å trekke egne kongekrabbeteiner. Krabben kjøpes også på fiskebruket i Berlevåg. Laksen kjøper de fra garnfiskere som holder til rett utenfor. Hun serverer rabarbrakompott til dessert, rabarbra er den eneste kulturplanten som vokser her uten at hun må bruke plast. Rundt i området går fuglekikkere med digre kikkerter. En drøy kilometer fra vertshuset har Åse satt opp en liten fuglekikkerhytte på en forreven fjelltopp, hvor avgrunnen stuper 150 meter ned i havet. Det er et hekkende par med jaktfalker som er sensasjonen, forteller Åse, «ørn er det jo overalt». – Det viktigste for meg var å bevare det her for at jeg også skulle kunne

TYPISK ETTERKRIGSARKITEKTUR i Berlevåg. De to andre bildene viser førkrigsbygninger i Kongsfjord i nærheten av Berlevåg. Der slapp de unna tyskernes taktiske ildpåsetting.

FORTIDSVERN

skape liv. Her er ikke kapital. Finnmark har bestandig vært fattig på kapital, også til å gjøre håndsmidde spiker og annet etter antikvariske metoder. Men jeg er forferdelig glad i plassen min, som jeg har levd og åndet for de 15 årene jeg har hatt det åpent. Jeg har hatt det slitsomt, men jeg har også hatt mye glede av å kunne få til ting der alt var helt umulig. Hun har godt voksne barn. Hun var borte fra barndomshjemmet i 32 år, hvorav 12 år i Elverum der hun ledet en arbeidsmarkedsbedrift. Da barna ble store flyttet hun rett fra Elverum til Kongsfjord. Hun så seg rundt og fant ut at der inne i skogen var det ikke «blivandes - når man er vant til noe sånt», sier hun og ser gjennom vinduene ut på krabbeteinene. «Er det litt for mye sjø til å gå på havet?» - I Elverum jobbet jeg for arbeidstakere med spesielle behov. Det jeg sitter igjen med etter det, som jeg bruker her, det er å se folk. Folk skal føle seg verdsatt. Dernest er det den store kjærligheten til Finnmark og hjemstedet mitt som har vært med å få meg til å orke å bruke alt jeg har av krefter og penger på dette prosjektet. Så ja, det er gjort med de beste hensiktene og den største kjærligheten. Alle slags kulturminnefolk kan komme og si at jeg ikke har gjort det eller det bra – men det er dette jeg har klart. Brukere av TripAdvisor har de siste årene gitt gjestehuset hennes plass nr. 2 og plass nr. 3 over de beste gjestehusene i Norge. – Det er ganske bra. Men vi har ikke en eneste gullkran. Det handler vel mer om at de fleste føler seg sett.

«BERGESENHUSET» HØRER IKKE til gjestehuset. Arkitekturen vitner om sparsomhet, og er sjarmerende i all sin enkelhet.

FORTIDSVERN

EN KILOMETER FRA Kongsfjord Gjestehus har Åse Winsents satt opp denne fuglekikkerhytta i et dramatisk landskap. Her hekker det et par med jaktfalker. Fuglekikking bidrar til økonomien og vedlikeholdet av vertshuset og bygningene rundt.

I FORGRUNNEN ET lite hus som en gang i fiskets storhetstid ble brukt til overnatting for innleide arbeidere. Til hĂ¸yre pakkhuset ved kaia.

FORTIDSVERN

TEK VARE PÅ KLYNGETUNET ALEINE

ATTENDE PÅ

HJØLMO Hjølmo, inst i Eidfjord i Hordaland, er eit fråflytta klyngetun omkransa av steile fjell. Dei stig 1000 meter nærast rett opp til Hardangervidda. Steinras truger heile tida. Her budde sju familiar, dei siste fram til 1971. Da blei tunet lagt øyde, årsaka av alderdomen til folk og dragninga mot eit enklare liv. Saman med kona Toril bruker Jan Vivelid mykje tid her. Her blei han fødd i 1947. Han er glad for å ha kome att. Tekst og foto: Ivar Moe

- EG ER FØDD HER, JA. Eg var nummer tre av fire søsken. Den plassen der ein er voksen opp på, det er noke spesielt med det, seier Jan Vivelid. Han har nytta store deler av det vaksne livet sitt og mange pengar til å setje i stand dette klynge tunet, Hjølmo i Eidfjord.

FORTIDSVERN

HER HAR JAN Vivelid bora hol i stein og satt opp ei vatnkran.

DETTE ELDHUSET VAR berre ein haug med stein da Jan Vivelid tok fatt og ga det eit nytt liv.

ei er pensjonistar og bur fast i Uskedalen i Kvinnherad lenger vest i fylket. Jan Vivelid jobba i Nordsjøen på boreplattform i 38 år. Lange periodar med fri gjorde at han kunne ta vare på tunet der han veks opp. Jan Vivelid er ein mangesyslar. Det er nødvendig med den store oppgåva han har tatt på seg. I ein utgåve av Fortidsvern i 2018 stod ein artikkel om klyngetun skriven av Eva Røyrane. Ho hadde saman med fotografen Oddleiv Apneseth laga boka «Klyngetunet – den norske landsbyen». Dei presenterte heile 50 eksisterande klyngetun . «Det kan kanskje ha vore opp mot 10 000 klynge tun i Noreg. Dei fleste blei borte under moderniseringa av det norske landbruket i perioden 1860-1920», skriv Eva Røyrane

FORTIDSVERN

i artikkelen. På Hjølmo var det drift fram til 1971. «Klyngetunet, som også kan vera organisert som ei rekke, har opphavet i ein stor mellomaldergard som frå 1600-talet og framover, på grunn av folkeauke, blei delt på fleire brukarar. Fordi det var viktig å spara jord, vart alle husa liggjande vegg i vegg. Rundt husklynga låg innmarka som eit lappeteppe, inndelt i mange små teigar. Slik blei det fordi alle skulle ha like mykje god jord og like mykje av den dårlege» skriv ho, og held fram: «Det er ulike årsaker til at nokre husklynger ikkje blei splitta opp då bønder flest flytta ut or hopehavet og etablerte seg åleine på kvart sitt nye tun. Oftast handla det om rasfare. Når tuna ligg under farlege fjell,

har det ikkje vore tilrådeleg å byggja hus andre stader enn der garden opphavleg vart plassert. Andre stader er det årlege flaumar som held tunet samla». EIN STILLE STAD Når ein tek av frå Riksveg 7 og følgjer skiltet til Hjølmo, støyter ein på eit anna skilt. Det fortel på fleire språk at det her ikkje er rådeleg å køyre vidare med bubil eller med campingvogn. Sjølv om mange tyske turistar ikkje tek varselet på alvor, og difor må hjelpast attende, er dette og ei helsing om at vi no køyrer inn til ein stad der livet har stått stille lenge. Eg spør ein mann bak eit kvitt stakittgjerde om eg er på rett veg. Han er saman med ei kone som plukkar rabarbra. Dei nikker. Sjølvsagt kjenner dei Jan Vivelid.

DET ER TRONGT på Hjølmo. Ein kan tenkje seg kva slags yrande liv det var her da sju familiar bodde her med mange ungar.

Naturen er den same. Husa har knapt endra seg kan ein tru. Steinane raser framleis frå toppane. Men – heilt dei same som før er ikkje husa. Hjølmo var i forfall i mange år. No er dei satt i stand av Jan Vivelid, ein praktisk mann. Han bryr seg ikkje mykje om prosesuell, antikvarisk restaurering. Han set i stand husa med den kunnskapen han har, med dei verktøya han har, og med dei materiala han får tak i. Slik dei har gjort på Hjølmo til alle tider. Han hadde ikkje høyrd om Kulturminnefondet, ei heller Kulturminner for alle, Fortidsminneforeiningas program som deler ut pengar til eigarar av private bygningar. – Eg er fødd her, ja. Eg var nummer tre av fire søsken. Dei dreiv garden med noken sauer og noken geiter. Det var so lite fór, veit du. Det var å slå med stuttljå mellom

steinane og alle plassar, ofte høgt til fjells. Vi hesja det opp og so var det å bera det heim på ryggen. Reinsdyrkjøt hadde me ja. Det var da vi levde på. Eg begynte å bera post da eg var 14 år, frå Eidsfjord til Viveli og Hedlo. Da eg blei vaksen reiste eg i militæret på Evjemoen. Der var det helt flatt, veit du. Da sa eg at eg skal aldri meir tilbaka til Hjølmo, fortel han. Men Jan Vivelid kom attende til Hjølmo. Far og mor hans flytta ned til Eidsfjord i 1971, nokre kilometer. – Mor budde her heilt åleina til det blei for trasigt. Det levde jo noken igjen då, som hadde budd her. Dei var jo på aldersheimen. Så då valgte dei å flytte ned til Øvre Eidfjord og fekk ein leilegheit der. Frå da budde det ingen her i Hjølmo.

– Så forfallet tok til? – Ja, fort og. Husa datt jo ned. Taket på det gamlaste huset, var det hol i og det lakk. Det forfell fort når ingen bur i husa. Så da var det ikke noken her. Det stod slik en 10 års tid iallfall, før eg tok over. I 1980-åra skreiv far det i frå seg, denne garden som eg er fødd og oppvaksen på. Eg eig han i lag med søstra mi, Berit Vivelid. På 1990-tallet kjøpte eg dette huset, eldhuset, som vi no er i. Huset der borte, tok eg jo heilt ned, skifta ut golv, og kjeller gravde eg ut, seier Jan Vivelid og peiker på dei små husa tett i tett. Det er ikkje lett å sjå kva for hus han peiker på når dei ligg slik. Han fortel at da han var barn, var det tuberkulose i eitt av husa, så dei måtte halde pusten då dei gjekk forbi.

FORTIDSVERN

VINDEN TOK LØO – Og løo som står der. Ho lå langt ned på bakken. Vinden hadde tatt ho. Det var jo berre å brenne opp mesteparten. Eg prøvde jo å bruka gamalt material så det skulle sjå gamalt ut. Eg var til og med innpå Dyranut på Hardangerviddo og reiv ned noko av ein gamal hestestall; for å få gamalt material. Så blei løo satt opp med material fra hestestallen. – Kva motiverte deg til å ta tak i alt dette? – Eg syntes det var litt for galt at alt skulle dette ned. Det er nå sånn, at den plassen der ein er voksen opp på, det er noke spesielt med det. I iallfall syns eg det. Eg har alltid likt å ha noko å gjere på. Eg likar å ta fatt på prosjekt som andre ser som umulege eller vanskelege. Eg er litt snekker, litt murer, eg er litt alt moglegt. I dette eldhuset vi sit i, for å gjera det litt spesielt då, så drog eg inn ein diger stein. No kan du sjå han i den veggen der. Den hadde eg med meg frå Kvinnherad. Eg støypte den fast inni der. Der er heilt tett. Eg har skjært spor i steinen for at han skal passe. Eg har og lagd meg ein benk av skifer. – Fylgjer du ein metode når du set i stand husa her? – Dette er noke eg har lært meg sjølv. Eg har prøvd å gjere det så likt som det var frå før. Dette eldhuset her var ikkje likt i det heile tatt. Det var berre nokre steinar og eit bølgeblekktak. Restane var so lite at dei ikkje var brukanes til noke, seier han. Jan Vivelid tar meg med rundt på tunet og syner fram kva han har gjort på dei ulike husa. Sjølv om det ikkje er lett å forstå, hadde kvar av de sju gardane egne løer, eldhus og

NOKRE AV HUSA på Hjølmo ber preg av dei ikkje er antikvarisk restaurerte. Her ser vi korleis det går om ein set i stand ein tørrmur med sement. Dette er ikkje Jan Vivelids verk.

FORTIDSVERN

egne plassar til dyra. I huset der Jan Vivelid veks opp, var ein tredjedel av huset til sauer og geiter. Det var ikkje dør mellom stua og dyra på den andre sida av veggen. No er det dusj og vannklosett i nokre av husa, med septiktank. Han har fått litt pengestøtte frå Eidfjord kommune til eit av dei. – Har i grunn ikkje søkt nokre stader. Eg er klar over at det går an å søke midlar. Kan hende kan eg få støtte til å skifte taket på huset der eg blei fødd. Det er eternit no, veit du. Det er tett, men eg har lyst til å lage det til sånn som det var før. Men – altså, det er jo sånn at om du gjer mykje sjølv så kostar det mykje allikavel. Eg har brukt nokre tusen timar og nokre kroner her på Hjølmo. Jan Vivelid er andre generasjonen på Hjølmo. Far hans kom frå ein gard på Viveli i same område. For fotturistar og ørretfiskarar på Hardangervidda er Viveli ein kjent plass. – Far flytta ned her og hjalp ei gamal kona. Ho var åleina. Ho hadde verken nokre ungar eller mann. Han hjelpte ho å slå. So fekk han garden. Søstra til far min var her og. Det måtte vere i 1930-åra. Så mor kom her til då. Ho var frå Fredrikstad. Ho kom her nett i begynnelsen av krigen. So det var ein stor overgang for ho å koma frå Fredrikstad og inn her. Men her var så fredligt og godt syntest ho. Nokso typisk tenkjer ikkje Jan Vivelid på kvifor dei budde so tett eller kvifor dei levde og organiserte seg slik dei gjorde. Han kan heller ikkje hugse at dette var noko dei snakka om da han vaks opp. Dei som levde på Hjølmo hadde meir en nok med å klare seg gjennom livet, utan besøk av etnografar eller sosialantropologar. KONFLIKTAR – Her hadde dei kvart hus til seg. Eg veit ikkje kva tanken var ved å samle alle husa. Dei hjalp jo kvarandre. Men uansett kor du bur, så blir det konfliktar, sjølv om det bare bur to stykkar. Det var det jo her og. Det er ikkje bere å selje eit hus her. Det er teigblanding. Vi eig litt her og litt der. Du eig frå den steinen der og bort til bekken der. Du må vera kjend for å veta da. Det er ikkje noko kart. Det er nokre krossar i steinane i fjell. No er det ikkje mangen igjen som veit om da. Vi er fem som vet da, tenkjer eg. - Derfor prøvar eg å forklara ongan og barnebarna kor grensene går. Det er vanskeleg. Då eg budde her som barn, var det folk i alle hus. Eg og bror min hadde slått 10 cm inn på hos noken andre som budde her. Steike det ble sirkus. Ho var så sint. So da var det veldig nøye. Du måtte hogga ved og skog, men du måtte ikkje ta noko som du ikkje var sikker på var ditt. Sånn har det vore bestandig. I dag er vi jo vant til at folk høgger, heilt inntil huset. Det er jo så masse å take av. Det er ingen dyr att som held det nede. I dag sitter Jan Vivelid med jaktrett til rein, elg og hjort. Dei fem eigarane som held

saman i dag har 83 elg etter siste tellinga. Her er det semje, og dei sel litt kort. Den opphavelege klynga med hus som lå her, blei knust av eit frykteleg steinras i 1794. Dei så raset kome, og ingen blei drepne. Jan Vivelid peiker på ein kjempestein som ligg opp i den steile lia, knapt hundre meter over oss. Den så han sjølv komme da han var barn. Husa i dag ligg omtrent på same plassen som i 1794. – Da var det berre eitt hus som stod att. Dei såg raset kome frå toppen. Det var ein gamal mann dei ikkje fekk ut. Dei andre berre sprang. Han var så dårleg allikavel. Men han låg der i det einaste huset som stod igjen. Det raser ofte på hin side. Det har jo hoppa stein nesten inn til huset her. Men da er ikkje så ofta da skjer nå, seier Jan Vivelid og peiker opp på vegen kor vi ser ein bubil. – Turistane kjem heile tida. Dei ser inn gjennom glasa til oss.

TORIL OG JAN VIVELID er pensjonistar og nytter seg med glede plassen som han har arva og sett i stand.

KLYNGETUNET HJØLMO LIGG berre 15 minutt med bil frå Riksveg 7. Dei siste fastbuande forlèt plassen i 1971 og forfallet tok til. Omlag 10 år seinare arva Jan Vivelid ein av gardane. Det var byrjinga på ei tid med omfattande vøling.

FORTIDSVERN

TIDLIGERE I SOMMER inviterte Ă&#x2DC;stfold avdeling og Halden lokallag til jubileumsfest ved foten av den gamle Svinesundbroa. Fredriksten Artillerie Compagnie sto for ĂĽpningssalutten.

FORTIDSVERN

GAMLE SVINESUND

HAGEFEST FOR EN REDNINGSAKSJON Fergestedet Gamle Svinesund står fortsatt, og det takket være en redningsaksjon Fortidsminneforeningen startet for akkurat 50 år siden. «Søylegården» er i dag i privat eie, men denne søndagen midt i juni slipper alle som ønsker inn gjennom de staselige blå dørene. Tekst og foto: Trond Rødsmoen

yyyr. Skudd kommer! Fredriksten Artillerie Compagnie sparer ikke på kruttet denne dagen. Smellet drønner mellom fjellsidene i det smale sundet mellom Norge og Sverige. Enda to skudd følger i det som er åpnings salutt til ære for 175-årsjubilanten Fortids minneforeningen. Stillheten som senker seg her nede under den gamle Svinesundbroa etterpå er nærmest til å ta og føle på. Vi er på hagefest, invitert av Østfold avdeling og Halden lokallag. Haldens ordfører Thor Edquist har fått æren av å ønske offisielt velkommen. Hogdals Spelmannslag sørger for historiske fiolin- og trekkspilltoner fra grensetraktene. Svein Norheim foredrar om stedets historie. Lokallaget har stand med brosjyrer og servering. Arrangementet er åpent for alle – så her er det muligheter for å hanke inn noen nye medlemmer. Dette er også en god anledning til å feire en av foreningens mange seire fra vår lange historie. For det er slett ikke tilfeldig at hagefesten er lagt akkurat hit. I år er det nemlig 50 år siden foreningen dannet aksjeselskapet «Gamle Svinesund AS» i 1969 – og med det startet aksjonen som reddet denne perlen fra forfall.

FORTIDSVERN

«EN KOMBINASJON av feriekoloni og arbeidsleir», slik beskriver Bjørn Skjærvik og May-Liss Harseth livet på Gamle Svinesund.

SPEKTAKULÆR BELIGGENHET Når jeg først ser ned på huset oppe fra den gamle Svinesundbroa, er det bygningens plassering som slår meg. «Søylegården», oppkalt etter de 16 søylene mot fjorden, er for stor og for prangende for den lange smale tomten, klemt som bygningen er mellom kaikanten og den bratte, skogkledte fjellsiden bak. Samtidig er det nettopp denne underlige plasseringen som gjør det hele så fascinerende og spektakulært. Man kan unders over hvorfor fergestedet ble anlagt akkurat her, hvor det er så veldig bratt – og strømmen så stri når det flør og fjærer. Men forklaringen er enkel: Det finnes bedre plasseringer på norsk side og det finnes bedre plasseringer på svensk side, men dette er det eneste stedet langs fjorden hvor det er mulig å komme opp og ned både på norsk og svensk side. Kongeveien fra København til Oslo gikk her. Da dette var en norsk innlandsfjord, lå bebyggelsen på den søndre bredden. Men i 1658, da Norge tapte Båhuslen til Sverige i fredsavtalen i Roskilde, ble Svinesund riksgrense. Stedet fikk en helt annen betydning for landet, og med det ble det bygd et nytt fergested på norsk side. Bilen parkerer jeg ved hovedveien og tar resten til fots. 400 meter ned en bratt grusvei som snor seg gjennom en tett løvskog. Ferden går forbi en diger mosegrodd steinblokk som henger faretruende ut over veien,

FORTIDSVERN

før jeg runder den siste svingen ned mot fjorden. Den hvite bygningen er ikke mindre spektakulær fra dette perspektivet – nå med det enorme brospennet ruvende over. EN MELKEKU FOR EIEREN På midten av 1700-tallet ble det åpnet

postkontor her, og Svinesund var på midten av 1800-tallet den grensestasjonen i Norge med den største postekspedisjonen – en virksomhet som gjorde eieren av fergestedet til en svært velstående mann. «En melkeku», slik beskriver Svein Norheim eiendommen. Postmesteren fikk trekvart skilling for hver

ETTER Å HA BLITT RODD OVER SUNDET av fergemannen, fant brødrene Ola (bosatt i Halden) og Pontus (bosatt i Strømstad) Berglund seg stilmessig til rette i ballsalen. Til venstre Helge Warberg i Fredriksten Artillerie Compagnie.

MYE AV INTERIØRET er tilbakeført til stilen rundt 1911. Dette er stuen innenfor ballsalen i andre etasje.

eneste forsendelse som gikk inn eller ut av landet. «Det er ingen overdrivelse å si at Søylegården ble bygget på inntektene fra denne virksomheten». Med rikdommen fulgte ønsket om å bygge større og mer staselig. Den eldste delen av den nåværende bygningen er fra 1720-tallet

og hadde åtte søyler. Med utvidelse og påbygging i 1830 og 1850 ble resultatet det vi ser i dag: en lang, L-formet bygning i empirestil, med halvvalmet tak og nå altså hele 16 søyler mot fjorden. Det store huset ga rom til postmesterens familie og mange ansatte, og i stuene og ballsalen – sistnevnte

SØYLEGÅRDEN SETT FRA den gamle Svinesundbroa. Til høyre sjøboden og til venstre et nybygg som reises på grunnmuren til en tidligere bygning, muligens posthuset.

fra utbyggingen i 1830 – ble det tatt imot fint folk som kom reisende over fjorden. FRAFLYTTET OG FORFALLENT Men det skulle ikke vare. Togene overtok fra 1870-tallet både posten og mye av persontrafikken, og det ble roligere dager på Svine sund. Fergeforbindelsen var fortsatt viktig – mot slutten av 1930-årene krysset omkring 7000 biler hvert år – men med åpningen av den første broa i 1946 var det stopp. Fergeforbindelsen ble nedlagt, inntektene forsvant og det var ikke lenger penger til å holde de store bygningene i stand. En diger låve lå etter hvert som en plankehaug. Hovedbygningen hadde blitt fredet av Riksantikvaren allerede i 1923, men den lokale interessen for å ta vare på dette stedet var laber. Sent på 1960-tallet sto det store anlegget fraflyttet og forfallent. Her var taklekkasjer, sviktende grunnmur, råte og knuste vindusruter. Men redningen var nær, takket være lokale krefter som engasjerte seg. Fortidsminneforeningen sentralt, i samarbeid med Riksantikvaren, gikk så inn og dannet aksjeselskapet som kjøpte bygningen. Kjøpekontrakten med enken etter den siste fergemannen ble inngått i april 1969, og allerede samme sommer kom istandsettingen i gang med tilskudd fra Riksantikvaren og Kulturfondet. Og med en god porsjon dugnadsinnsats. Taket ble lagt om med gammel takstein, grunnen drenert,

FORTIDSVERN

den råtne bakveggen mot fjellsiden bygd opp på nytt og vindusruter skiftet ut. I Halden Arbeiderblad skriver Jens Bakke, leder i Østfold avdeling, tidligere i sommer at «Tanken var at dette skulle være en kortsiktig redningsaksjon der man skulle sikre bygnin gen for så å selge den videre. For å ha et ferdig restaurert rom å vise fram ble ballsalen satt i stand. Himling og gipsdekorasjoner ble reparert, og rommet fikk historisk tapet. Med elleve meter lange gulvbord – uten skjøt! – er dette selve praktrommet på Svinesund.» Praktrommet til tross – enkelt var det ikke å avhende 750 kvadratmeter med fredet prakt i empirestil. Mange kom på visning da eiendommen etter ti år og betydelig restaurering ble lagt ut for salg, men ingen kjøper meldte seg. Ikke før Karin og Mogens Skovborg grep sjansen. Mogens satt i aksjeselskapets styre på vegne av Fortidsminneforeningen Østfold og hadde vært med på rednings aksjonen fra starten. De tok over i 1981 og gjorde et stort arbeid med videre restaurering. I 2000 solgte de til haldenseren Bjørn Skjærvik. EN PRAGMATISK EIER – Å bo her er både feriekoloni og arbeidsleir. Gamle Svinesunds nåværende eier Bjørn Skjærvik viser rundt i hovedhuset. I dag har han og samboer May-Liss Harseth slått de doble inngangsdørene på vid gap. De er åpenbart av den mer avslappede typen vertskap – en stadig strøm av besøkende tar de med knusende ro. Iført blått trekk over skotøyet er det fritt fram, fra stue til stue, innom det gamle kjøkkenet fra 1700-tallet, arbeidsværelset, den snart to hundre år gamle ballsalen. På veggene henger motiver av Svinesund slik det var på 1700- og 1800-tallet – flere kunstnere har latt seg inspirere av det dramatiske landskapet akkurat her. På en vegg i hallen henger tavlen med priser fra 1927: Doning med én hest 2 kroner. Og ja, det må unektelig gi litt konstant feriefølelse, livet her i vannkanten med utsikt til både den gamle og den nye Svinesundbroa og alle båtene som seiler forbi. Og ja, det er like unektelig nok å ta tak i her. Fire piper med en samlet overflate på 150 kvadratmeter, for eksempel. Eller restaureringen av 16 ildsteder, mange av dem i støpejern fra 1800-tallet. Veggpaneler skrapt fri for moderne malingrester og nå malt med linoljemaling. Oppgraderte bad. Bjørn Skjærvik kaller seg «bygningsmann» – han har gjennomført byggeprosjekter i milliardklassen – det er kanskje derfor et 750 kvadratmeter stort 1700- og 1800-tallshus i vannkanten ikke skremmer nevneverdig. Han later til å ha en pragmatisk tilnærming til bygningsvern i et fredet hus. Han peker på gulvet i arbeidsværelset, i den eldste delen av huset. Restaureringsarbeider her satte han i gang med uten først å varsle

FORTIDSVERN

SØYLEGÅRDEN var preget av sterkt forfall da Fortidsminneforeningen gikk i gang med rednings aksjonen. Den store låven bak hovedbygningen var ikke til å redde, og er fjernet helt.

DET GAMLE KJØKKENET er intakt slik det var her på 1700-tallet, med det gamle ildstedet og synlige laftevegger. Beboerne har et moderne kjøkken i rommet ved siden av.

vernemyndighetene, noe de ikke satte pris på. Men resultatet, «det ble omtrent som vi ville anbefalt», lød det etter befaringen. – Jeg skjønner hvordan de tenker. Når jeg gjør endringer, prøver jeg å gjøre det så tett opp til hvordan vernemyndighetene ville ha gjort det. De kan kanskje reagere på at det er blitt gjort uten tillatelse – men det viktige for meg at de nikker fornøyd når de ser resultatet, sier Bjørn.

Bortenfor hovedhuset ligger sjøboden, der Bjørn har noen få av sine rundt 20 veteranbiler. Til eiendommen hørte en gang også en enorm låve, som utrolig nok fikk plass her nede ved foten av berget – det var gårdsdrift her i flere hundre år, i tillegg til ferge-, toll- og postvirksomheten – men driftsbygningen falt sammen og er helt borte i dag. Bjørn Skjærvik drømmer om å reise den igjen, som garasje for bilsamlingen. Men det hører fremtiden til.

DE 16 SØYLENE I TRE former en svalgang i hele bygningens lengde som sørger for at det aldri skinner sol direkte inn i noen av værelsene i første etasje. I bakgrunnen den nye Svinesundbrua som åpnet i 2005.

HALDEN LOKALLAG sto for informasjon og servering denne dagen, her representert ved Inger-Marie Aicher Olsrud, Truls Lie og Tor Erik Braathe. PÅ VEGGENE HENGER flere motiver som dokumenterer hvordan Svinesund har sett ut i tidligere tider. Dette er av den britiske maleren John W. Edy, 1800.

Nå er det først snakk om å bygge ferdig huset som skal bli hjemmet til et barnebarn, reist på tuftene til en tidligere bygning. – En bygning som Søylegården trenger andre hus rundt seg, sier Bjørn. AKSJESELSKAP BLE FOND – Dette har gått over all forventning, det må ha vært mer enn 300 besøkende innom, sier Jens Bakke.

En hedersnål fikk han også delt ut denne dagen, til Svein Norheim. 18 år satt han som leder i Østfold avdeling og hundrevis er de kulturminnene han har engasjert seg i. Det går mot kveld, og Gamle Svinesund blir igjen forvandlet til et privat hjem. Blant alle de besøkende denne dagen har det vært folk fra andre østfoldbyer, fra Vestfold og Oslo, og haldensere som ikke har vært her nede på 50 år, eller

enda lenger siden. Andre har seilt forbi Søylegården utallige ganger og undret på hva som finnes innenfor. Og noen undrer kanskje også på hva som skjedde med pengene aksjeselskapet fikk for salget av eiendommen i 1981. Salgssummen ble til «Fondet Gamle Svinesund» som fortsatt disponeres av Fortidsminneforeningen Østfold avdeling. Midlene benyttes til antikvarisk restaureringsarbeid rundt i fylket.

FORTIDSVERN

1 2 3 4

6 7

FORTIDSVERN

9 10

VI FEIRER LANDET RUNDT! Torgmøter, konserter, håndverksdager, rundturer, prisutdelinger, avdukinger, kurs, istandsettinger, hagefester, vandringer, svelesteking, verving: Takk til alle avdelinger og lokallag for en utrolig innsats så langt i jubileumsåret. Og det er langt ifra over! Se alt som skjer utover høsten på www.fortidsminneforeningen.no/jubileumsaret-2019

11 14

12 13 1.

Tradisjonshåndverk ved brygga i Langesund.

2. Konsert med operasanger Åse Rakel Bøhn i Logtun kirke. 3. Nykomponert musikk av Maren Selvaag i Munkeby klosterruin. 4. Torgmøte under Byfesten i Lillestrøm. 5. Urnesmedaljen til Marit Bøen for 40 års innsats for Urnes stavkirke. 6. Utdeling av vernepris i Nevlunghavn. 7. Torgmøte under Strandadagane i Jørpeland. 8. Møte med Fortimus på torgdag i Sandefjord. 9. Konsert med Tove Bøygård i Torpo stavkirke. 10. Klima- og miljøvernminister Ola Elvestuen og varaordfører i Luster kommune Marit Aakre Tennø avduker verdensarvplakett ved Urnes stavkirke.

11. Torgmøte på Borgarsyssel i Sarpsborg. 12. Torgmøte under Martnan i Trondheim. 13. Avduking av Finnmarks første Blå skilt. 14. Lysthus i ny prakt i Kongsberg.

FORTIDSVERN

HÅKON MØRK-SOLAAS lærte å lage spiker på eit kurs i Harstad. Sjå og s. 93. Tradisjonshandverk er allsidig. Foto:Harriet M.Olsen, Sør-Troms Museum

FORTIDSVERN

SMEDEN SI ROLLE I ARBEIDET MED STAVKYRKJENE FØR OG NO

SPIKARAR VAR ÓG VIKTIGE I STAVKYRKJENE Tømrarhandverket i mellomalderbygningar har vore i fokus i snart 30 år i Noreg. Fyrst gjennom Riksantikvaren sitt middelalderprosjekt frå 1991-99 og seinare gjennom Riksantikvaren sitt stavkyrkjeprogram frå 2001-2015. Det har gitt eit fagleg løft for ein del handverkarar. Det er mykje trearbeid som har vore gjort i istandsetjingsarbeidet. Nokre smedar har levert verktøy, beslag eller spikar, men utan å bli fagleg involvert i særleg grad. Tekst: Roald Renmælmo og Mattias Helje Foto: Roald Renmælmo

et er ikkje uvanleg å få høyre at stavkyrkjene er bygd utan bruk av spikar. Det verkar å vere ei så vanleg oppfatning at det blir til og med fortalt av nokre omvisarar i stavkyrkjene. Trenaglar er mykje brukt i dei fleste stavkyrkjene og treverket i det meste av konstruksjonen er felt saman slik at det ikkje baserer seg på at det er spikaren som held det heile saman. Spikar er likevel viktig for mange delar av konstruksjonen, men vert gjerne brukt på stader der den ikkje er så synleg. Om ein ikkje leiter etter spikar så finn ein kanskje heller ikkje noko og sluttar av det at det ikkje er brukt spikar? Kan denne forenklinga ligge til grunn for at smeden så langt i liten grad har vore inkludert i det faglege fellesskapet som har arbeidd med stav kyrkjene våre? FORSKING ETTER BRANNEN I SÖDRA RÅDA Södra Råda gamla kyrkje var ei sponkledd tømmerkyrkje som vart bygd på 1320-talet på staden der det tidligare hadde stått ei eldre stavkyrkje. Innvendig dekormåling frå 13- og 1400-talet var det som gjorde kyrkja internasjonalt kjent. I og med reformasjonen gjekk den gjennom ein del endringar mellom anna då koret vart opna opp frå det som var eit lukka rom for berre presteskapet. På 1600-talet vart det gjort ytterligare endringar og forsterkningar av kyrkja. Omkring år 1850 hadde befolkninga i Södra Råda kyrkjesokn vokse så mykje at det vart krav om ei større kyrkje. Det vart planar om å rive den gamla

UTSNITT AV DEKOREN på portalen frå Hylestad stavkyrkje. Motivet viser Sigurd Fåvnesbane som smir sverd. Dette kan vere ei samtidig kjelde som viser korleis smedane arbeidde på slutten av 1100-talet då dette motivet vart skore ut i tre. Vi ser smitonga, slegga, hammar, smisteet, avlsteinen og dei to belgane for blåselufta. Foto: Roald Renmælmo

soknekyrkja og erstatte ho med ei heilt ny kyrkje i stein. Folkelivsforskaren Nils Månsson Mandelgren lukkast i få Kungliga vitterhetsakademin til å overta den gamla kyrkja i 1860. Seinare overtar det svenske Riksantikvarieämbetet forvaltninga av kyrkja. I år 2001 vart kyrkja totalskadd i ein påsett brann. Det vart snart bestemt at kyrkja skulle rekonstruerast slik den opphavleg vart bygd på 1300-talet, delvis som eit forskingsprosjekt under Göteborgs universitet. Rekonstruksjonsarbeidet som hadde vore i gang i ca. 10 år hadde kome til takkonstruksjonen og behovet for smidd spikar vart aktualisert i eit seminar i 2015 der nokre smedar vart invitert for å sjå på det bevarte smijarnet og spikaren frå kyrkja som vart teke vare på etter brannen. Dei ulike handverka i prosjektet, tømring, spontekking og skogsarbeid vert kalla «moment» og eit moment på smiarbeid vart oppretta med Mattias Helje som «momentansvarlig». For å gjennomføra ei undersøking av dei bevarte spikrane søkte han og fekk engasjement som gjestehandverkar ved Gøteborgs universitet med det finansiering for to månader arbeid. Målet med undersøkinga var i f ørste hand å kome fram til kva typar av spikar som vart brukt i samband med bygging av kyrkja. Resultata av undersøkinga er samla i ein skriftleg rapport. Det bevarte materialet utgjer omlag 300 kg spikar av ulike typar og frå ulike tider. Spikrane vart

FORTIDSVERN

OPPMÅLINGSTEIKNINGAR av smidde spikar frå materialet frå Södra Råda. Målestokk i centimeter. SPIKAR FRÅ VENSTRE: TYPE 1, hovud kring 15 millimeter i diameter, smidd i spikarlo med rundt hol med 8 millimeter diameter, ein 3 toms spikar veg 20 gram. Type 1 spikar finnast i lengder på 2 ½ tommar til 10 tommar. Datering 1320-talet. TYPE 2, spikar med avlangt hovud med form som eit åttetal, smidd i spikarlo med rundt hol med 6 millimeter diameter, 4 toms spikar veg omkring 10 gram. Datering 1320-talet. TYPE 3, hovud med nedbøygde kantar, smidd i spikarlo med firkanta hol og diameter på 5 millimeter, leggen er kvadratisk med skarpe hjørne, buttare spiss enn andre typar. Datering ca. 1400-tal. TYPE 4, hovud med fire fasettar, smidd i spikarlo med firkanta hol med ca. 4,5 millimeter diameter, tynn spiss og lengde ca. 3 tommar. Datering 15-1600-tal. TYPE 5, rektangulært hovud, smidd i ei spikarlo med rektangulært hol som måler 4 x 6 millimeter, leggen er rektangulær med tynn spiss, lengd ca. 5 tommar. Datering 1600-tal. TYPE 6, ein kraftig spikar med frå sida trekanta hovud, finnast i lengder frå 4 tommar til 14 tommar, hovudet kan ha vore smidd utan spikarlo. Datering 1600-tal. TYPE 7, spikar som har fått smidd hovudet gjennom at emnet er kløyvd ut og utsmidd til to hakar, finnast i storleik frå 4 – 8 tommar. TYPE 8, Sponspikar. «i stället för hufvud tjenar den tjocka på 1⁄4 tums längd utplattade ändan, som vid inslagning i takspånen böjer sig, 2 till 3 tum långa». Figuren er teikna av Mattias Helje.

sortert ved at dei maskinproduserte spikrane som var lette å skilje ut frå dei smidde fyrst vart plukka ut. Resten av dei smidde spikrane vart sortert etter form og produksjonsmåte i ulike haugar med dei ulike typane. Dei ulike typane kunne sidan få ei kronologisk ordning/datering frå 1300-tal til 1800-tal gjennom å samanliknas med referansespikar frå andre daterbare bygningar. Truleg byrjar maskinprodusert klipt spikar å brukast til reparasjonsarbeid på kyrkja etter at Kungliga Vitterhetsakademien tok over på 1860-talet, noko som dessverre framleis er rådande standard i restaurering av historiske bygningar både i Noreg og Sverige. Av dei smidde spikrane var det to ulike typar som kunne tidfestast til 1300-talet. Den eine, type 1, er ein kraftig spikar med stort hovud i lengder frå 3” – 10”. Den andre, type 2, er ein betydeleg lettare spikar med eit lite ovalt hovud, ofte med forma som bokstaven B eller talet 8 og som har gitt den arbeidsnamnet åttetals spikar. Fleire smedar har smidd spikar til Södra Råda. Erfaringane frå arbeidet og undersøk ingane av dei originale spikaren er eit godt utgangspunkt for å gjere tilsvarande undersøkingar også i dei norske stavkyrkjene. I samband med restaureringsarbeidet på nokre av kyrkjene som vart istandsett i stavkyrkje programmet, kom det opp spørsmål om

FORTIDSVERN

spikar til spikring av sutak, tro og spon. Det vart ikkje prioritert å undersøkje original spikar og få smidd kopiar av denne, men i staden vart det brukt «den spikaren som ein hadde for handa». Dette skuldast mangel på kunnskap om spikar i stavkyrkjene og at smedar med kunnskap om mellomalderspikar ikkje har vore involvert i prosjekta. Det er uheldig for stavkyrkjene på lang sikt om vi ikkje tek alle delane av kyrkja på alvor. Ein ting er kjeldeverdien av dei ulike delane for oss handverkarar, men det kan vere kritisk for levetida til kyrkjene om det blir brukt spikar med andre eigenskapar enn dei originale som har halde i hundrevis av år. DOKUMENTASJON OG OPPMÅLING På studiet i tradisjonelt bygghandverk på NTNU har vi dei siste åra hatt fokus på stavkyrkjer, og særleg Haltdalen stavkyrkje som er den einaste bevarte ståande stavkyrkja i Trøndelag. Her har vi gjort ei undersøking av veggtilene og korleis dei er laga, og det som har vore vestportalen i Haltdalen stavkyrkje, men som eigentleg har vore ein korportal i det som var tidlegare Ålen stavkyrkje. Nokre av studentane arbeider med å byggje kopi av Haltdalen stavkyrkje til Middelaldergården på Trondarnes. I samband med det arbeidet er det gjort ein del inngåande undersøkingar av ulike slag og

ulike festemidlar har fått eit særleg fokus. Trenaglar av ulike typar er undersøkt i eit eige forskingsprosjekt. I tillegg vart det snart klart at spikar ser ut til å ha vore viktig som festemiddel i enkelte av samanføyingane. Det vart snart klart at vi måtte til med eit eige spikarprosjekt knytt til stavkyrkjene. For å få inntrykk frå fleire av stavkyrkjene i Noreg tok vi med studentane på ei vekes busstur våren 2017 der vi besøkte og studerte stavkyrkjene Heddal, Eidsborg, Røldal, Hopperstad, Urnes, Borgund, Uvdal og Nore. På Eidsborg fekk vi med oss Hans Marumsrud som var sentral i det siste restaureringsarbeidet på kyrkja. Hans har også teke vare på nokre originale spikar som har blitt til overs i samband med restaureringsarbeid på fleire av stavkyrkjene. Her fekk studentane øve seg på å måle opp og teikne nokre originale stavkyrkjespikar. Gruppa med studentar på studieretning teknisk bygningsvern hadde tidlegare i semesteret eit kurs der dei sjølv fekk prøve å smi spikar. Med bakgrunn i dei erfaringane arbeidde dei med dokumentasjon og oppmåling av smidd spikar av ulike typar på kurset, og seinare på rundturen der vi besøkte stavkyrkjene. EIN ORIGINAL SPIKAR FRÅ BORGUND For å få fleire smedar til å interessere seg for smidd spikar i stavkyrkjene har

FIRE SPIKARAR frå Borgund stavkyrkje.

Fortidsminneforeininga gjennom prosjektet Kulturminner for alle bidratt til å ta med to yngre smedar. Smedane Pål A. Lien frå Kvam og Alfred Pedersen frå Kongsvinger vart då med oss for å undersøkje både dei originale spikrane frå Borgund stavkyrkje og dei stavkyrkjene vi besøkte som ein del av prosjektet. Den beste måten å studere den originale spikaren på var å gjere oppmålingar og studere detaljar for å prøve å smi kopi av den. Vi sette av to dagar i smia til Mattias i Lima og byrja med å få ei innføring i arbeidet med spikrane frå Södra Råda. Pål og Alfred fekk prøve seg på å smi dei to eldste typane av spikar frå Södra Råda, type 1 og type 2. Etter det gjekk vi laus på å smi spikar etter førebilete frå Borgund. Borgundspikaren kan tilsynelatande likne mykje på spikaren av type 1 frå Södra Råda, men er vesentleg lettare, noko mindre i diameter og har skarpe kantar. 3“ spikar frå Borgund veg berre kring 12 gram, medan Södra Råda spikar type 1 typisk veier 20 gram. Slik sett er vekta på borgundspikaren meir i tråd med spikar av type 2 frå Södra Råda. SMEDENS BIDRAG TIL STAVKYRKJENE Smedane har hatt ei sentral rolle i samband med bygging av stavkyrkjene. Dei har produsert verktøyet tømrarane har brukt i

arbeidet med tømmerhogst, materialproduksjon og samanfelling av emne. Her må det ha vore ein tett dialog mellom smed og tømrar for å utvikle, produsere og halde verktøyet ved like. Vidare har smeden smidd ulike typar av spikar etter dei behova som oppstår i byggjearbeidet i den enkelte stavkyrkja. Ein vanleg besøkande i ei stavkyrkje vil truleg ikkje leggje merke til, eller tenkje over, at smedane har vore involvert i arbeidet gjennom å lage verktøyet og smi spikar? Dei fleste vil leggje merke til det dekorative smedarbeidet vi finn i mange av stavkyrkjene. Storslåtte dørbeslag og dekorerte flotte dørhengsle er det som er best synleg og utgjer ein sentral del av dei dekorative elementa i stavkyrkjene. Utforming, dekor og symbolikk er nøye planlagt og gjennomført med tanke på å inngå i ein heilskap. Smeden har ikkje berre vore ein likeverdig partnar med dei andre handverkarane i byggjearbeidet, men har vore premissleverandør for alt av trearbeid. Kven var så smeden? Det er naturleg å tenkje seg at det har vore ein spikarsmed, ein verktøysmed, ein beslagsmed og kanskje ein eige smed til å smi hengslar og lås? Kvar av desse kan ha vore spesialiserte smedar, men det er likevel ikkje utenkeleg at ein og same smed kan ha gjort alt dette arbeidet. Smiing av spikar, verktøy og lås kan ha vore gjort av ein smed som har produsert «standard»

produkt. Hengslar og beslag har nok vore smidd og utforma i tett samarbeid med tømrarane som gjorde arbeidet med kyrkja. Dette må vere tilpassa til, eller forma til, dørene er montert på. SÆRS DYKTIGE SMEDAR Uansett er det liten tvil om at smiarbeidet i samband med stavkyrkjebygginga har vore gjort av særs dyktige smedar. Smeden i mellomalderen var nok ein del av eit fagmiljø der det var fleire dyktige smedar å samarbeide med, og lære av. I vår tid er vi opptekne av formalisert utdanning i handverksfaga og det er eit vanleg kriterie i samband med utlysing av oppdrag med restaureringsarbeid. I smedfaget, som med andre handverksfag, er fagbrev den einaste formaliserte utdanninga i sjølve handverksutøvelsen. Ein nyutdanna smed med fagbrev i dag vil neppe vere i stand til å forstå smiarbeidet han møter i stavkyrkjene, og slett ikkje vere i stand til å kunne smi noko som ligg nær opp mot originalane. Slikt krev lang praksis og inn gåande studiar av mellomaldersmiing ut over den grunnleggande innføringa i smedfaget. Her trengs det eit fagleg utviklingsarbeid på lik linje med det som har vore gjort kring mellomaldersk tømrararbeid. I dag har vi ikkje bevarte smier frå 1100og 1200-talet då mange av stavkyrkjene

FORTIDSVERN

vart bygd. Derimot finnast det arkeologiske utgravingar av smier og smiverktøy frå denne tida. Det mest kjende dømet er verktøykista frå Mästermyr på Gotland i Sverige som er tidfest til 1000-talet. Dei fleste smiene som i dag er bevart er frå seint 1800-tal eller seinare. Innreiing og verktøy i dei eldste av desse smiene er truleg ikkje mykje ulikt slik det kan ha vore i mellomalderen. Til oppvarming av jarnet vart det brukt trekull og lufta vart laga ved hjelp av ei eller anna form for blåsebelg. Eit godt døme på ei gamal tømra gårdssmie er den på Kongsjorden i Rollag som har dendrodateringar til 1560-62 og ein enkelt stokk til 1521. Smia måler om lag 7 x 7 alen og er innreidd ganske likt smier frå slutten av 1800-talet. SPIKAR TIL RESTAURERING AV STAVKYRKJER Våre funn så langt tyder på at dei eldste spikrane i stavkyrkjene har mange fellestrekk med spikar frå mellomalderen i Södra Råda kyrkje og andre referansebygg frå Sverige. Det vil seie at spikrane er vesentleg ulike i både form, funksjon og produksjonsmåte frå maskinprodusert spikar. Den vanlegaste smidde spikaren produsert frå 1700-talet og framover, skil seg også på både produksjonsmåte og i detaljar i form og funksjon. I løpet av dei siste 25-30 år har tømrarar til ei viss grad vorte trekt inn i arbeidet med å forske på stavkyrkjene, i alle fall som diskusjonspartar med forskarar frå andre fag kring enkelte viktige fagspørsmål. Enn så lenge har ikkje tømrarar fått sleppe til som sjølvstendige forskarar med vitskapleg publisering av sitt arbeid. Eit døme på dette er boka som kom ut i samband med at Riksantikvaren avslutta sitt stavkyrkjeprosjekt i 2016. Ingen av handverk arane som har vore involvert i prosjektet er med blant forfattarane. Handverkarane

SPIKAR FRÅ BORGUND stavkyrkje. Spikaren har stort flatt hovud og er smidd i spikarlo som er rund og ca. 7 millimeter i diameter. Resten av leggen er smidd kvadratisk og med skarpe kantar. Spikaren er nokså tynn i spissen. Målestokk i centimeter. Teikning: Mattias Helje

i prosjektet vart heller ikkje involvert i det redaksjonelle arbeidet med boka. Til tross for dette er tittelen på boka «Bevaring av stavkirkene – Håndverk og forskning». Ein kan då spekulere i om handverk er teke med i tittelen for å skape eit inntrykk av at ein har inkludert handverkarane i forskinga? SKAL IKKJE HANDVERKARAR DRIVE FORSKING? Det verkar som om Riksantikvaren og andre fagmiljø legg til grunn at handverkarar med relevant arbeidserfaring ikkje skal drive med forsking? Det er sjølvsagt bra at handverkar

I 2017 REISTE studentar i tradisjonelt bygghandverk på NTNU rundt og så på ulike festemidlar ved ein rekkje stavkyrkjer, blant dei Nore i Buskerud.

FORTIDSVERN

ane framleis kan stå i handverket og ikkje vert plassert på eit kontor. Vår påstand er at tømrarar og andre handverkarar kan, og bør, bidra med sin kunnskap og erfaring i arbeidet med å forske på, og å bevare stavkyrkjene. Fagmiljøa, forskingsprosjekta og restaureringsprosjekta bør ta dette inn over seg og opne opp for at handverkarar kan bidra på sine premissar i dette viktige arbeidet. Dette fører også med seg eit ansvar for at vi som handverkarar er bevisste på den nye rolla som krev at vi opptrer som forskarar i eit større fagmiljø, og ikkje berre som «ekspertar» som vert spurt om råd. Det er ei viss positiv utvikling å spore i form av at ein del erfarne handverkarar har byrja å gjere systematisk undersøkande arbeid og deler sine observasjonar med andre handverkarar på ulike måtar, som seminar, kurs, utdanning, artiklar, blogg eller sosiale media. Det byrjar å likne på fagmiljø der ein kan få konstruktive drøftingar kring spørsmål som handverkarane sjølv synast er viktige og relevante. Gjennom høgare utdanning i tradisjonelt bygghandverk kan vi også bidra til å utvikle fagmiljøa til å bli inkludert i «det gode selskap», blant dei som får vere med å legge premissane for relevant forsking på stavkyrkjene. Vidare at vi på ein god måte kan bidra med vår fagkunnskap i arbeidet med å bevare stavkyrkjene for ettertida. TYPISKE EIGENSKAPAR I MELLOMALDERSPIKAR Overskrifta er kanskje i overkant ambisiøs sidan vi så langt ikkje har gjort meir enn ei kartlegging av nokre av stavkyrkjene og ikkje har hatt høve til å studere særleg mange

spikrar på nært hald? Likevel prøvar vi oss på å få fram det vi meiner er viktige trekk ved dei spikrane vi har funne så langt. Den spikaren Hans Marumsrud meiner å ha støtt på mest i sitt arbeid er den som er tilsvarande spikar type 1 frå Sødra Råda. Spikaren har stort hovud med diameter på 15-20 millimeter. Stort hovud Spiss Kraftig konisk Mjukt jarn, ulegert smijarn med lite karbon Den smidde spikaren har bevart glødeskalet som gir naturleg rustbeskyttelse.

FORTIDSMINNEFORENINGEN HAR KNYTTET til seg mange tradisjonshåndverk ere med høy kompetanse. Her er møbelsnekker Håkon Mørk-Solaas fra Mysen på en samling i Harstad, som en del av aktiviteten til «Kulturminne for alle», et prosjekt i Fortidsminneforeningen. Foto: Fortidsminneforeningen Roald Renmælmo (f. 1970) er universitetslektor i tradisjonelt bygghandverk ved NTNU - Institutt for arkitektur og teknologi. Han er Ph.d. stipendiat ved NTNU/Göteborgs universitet. Han har drive eige verksemd som tømrar og restaureringshandverkar. Mattias Helje (f. 1970) er smed og driv si eiga smie i Lima i Sverige. Han har undervist i tradisjonell smiing på NTNU, Sätergläntan og Mittuniversitetet. Han har forska på spikar i Södra Råda kyrkje for Göteborgs universitet.

Kilder: Oddvar Bjørvik, Riksantikvarens middelalderprosjekt 1991-1999 rapport, 2009. Mattias Helje. Medeltida byggnadsspik – En undersökning av spikmaterialet från Södra Råda gamla kyrkja. 2017 Karl Karmarsch. Lärobok uti Mekaniska Teknologien, Stockholm, P.A. Norstedt & Söner, 1838. Andreas Kirchhefer og Roald Renmælmo. Stavkyrkjene og handverksbasert materialanalyse, i årbok for Fortidsminneforeningen 2018. Henrik Jenssen, Ålen stavkirke; en gjenoppdagelse gjennom handverket - Å lage en middelalderportal, bacheloroppgåve i tradisjonelt bygghandverk NTNU, 2019. Frontini, Filippo, Jan Siem, and Roald Renmælmo. 2018. Load-Carrying Capacity and Stiffness of Softwood Wooden Dowel Connections. International Journal of Architectural Heritage 99(10): 1–22 Arne Berg, Norske Tømmerhus frå 1536-1650, Buskerud, Vestfold, Østfold. 2011 Bakken, Kristin. Bevaring av stavkirkene - Håndverk og

HÅNDVERK OG KULTURMINNEVERN Mattias Helje og Roald Renmælmos artikkel om smedens bidrag til stavkirkene reiser noen interessante spørsmål omkring håndverkernes rolle i kulturminnevernet. Et fagfelt som tradisjonelt har vært dominert av akademikere. Men med et ensidig akademisk fokus, går verdier tapt. Både i form av praktisk kunnskap, nødvendig for å ta vare på kulturminnene, men også om håndverket som verdi i seg selv – vi snakker om vår immaterielle kulturarv. Åtte av landets stavkirker er i Fortidsminneforeningens eie. Med det forvalter vi enorme kulturhistoriske verdier. Forskning omkring stavkirkenes opprinnelse og ivaretagelse er derfor høyst interessant. Kunnskapen om håndverksfagene som stod for den faktiske utførelsen, gjør oss i stand til å forvalte arven fra våre forfedre på en god måte. Fortidsminneforeningen har de siste årene fokusert mer på bygningsvern og immateriell kulturarv. For tiden er spydspissen i dette arbeidet programmet Kulturminner for alle. Målet er å styrke og ta vare på våre tradisjonelle håndverksteknikker. Vi er heldige og har knyttet til oss en rekke tradisjonshåndverkere med høy kompetanse. I tillegg til å tilrettelegge for fagutvikling, er målet at håndverkerne skal videreformidle kunnskapen sin. Derfor støtter vi deltagelse av to yngre smeder i prosjektet om middelalderspiker. På den måten kan kunnskapen om tradisjonene føres videre, også til neste generasjon håndverkere. Mathilde Sprovin Leder bevarings- og opplæringsprogram Kulturminner for alle, et prosjekt i Fortidsminneforeningen

forskning. Riksantikvaren, Oslo, 2016.

FORTIDSVERN

NYE MEDLEMMER

Salutt

for 274 nye kulturminnevernere! 274 nye medlemmer siden forrige utgave av Fortidsvern gikk i trykken – det er vi virkelig glade for! Kanskje fant du Fortidsminneforeningen gjennom sosiale medier. Kanskje ble du vervet av en venn. Eller kanskje kom du i kontakt med oss under et av våre mange jubileumsarrangementer de siste månedene. Uansett: Velkommen og takk for at du har valgt å støtte en god sak. For det er den – den bygde kulturarven vår! AUST-AGDER Petter Bringo Daniel Jacobsen Filip Enoksen Jan Lindeberg Ellen Christine Vigen Jan Tore Knudsen Ole Ugland Emil Evnum Aleksander Knudsen Morten Coward

BUSKERUD Marianne Hjort Lier bygdetun Hjørdis Prestkvern Gunn Frøvold Hilde Roland Roar Rypern Per Arne Lia Kjell Mogen

DEN TRØNDERSKE Kai Johansen Kristine Worseth Kristin Wåtland Delbekk Kathrin Kjelbotn Wråli Torgunn Østbø Brit Svegård Sunniva Hovde Kjersti Lund Olsen Kjersti Sveistrup Guro Jørgensen Skule Olaus Svendsen Spjelkavik Mathias Sellevold August Pil Oddvarson Vik Daren Askild Oddvarston Vik Daren Ragnhild Skjelstad Inga Elisabeth Næss Christian Hallvard Dahl Nielsen Jenny Riise Moksnes Ellen Grav Ellingsen Karen Nåvik Calado Mendes Knut Erik Elnæs

FORTIDSVERN

Ingar Bjørshol Thor Mjelve Helge Bueng Kine Aune Grethe Kvam Vorvik Ivar Sjømæling Andresen Mathilde Østgård Sjåvik Bodil Grini Sissel Driveklepp Frøydis Vestbøstad Ingrid Elise Fostervold Harald Norem Karoline Marken Smenes Caroline Venstad Jon Olav Hove

HEDMARK

Kari Helleland Eva Waage Johannes Heradstveit Venelaget for Halsnøy kloster Aud Walaker Hutchinson

MØRE OG ROMSDAL Karin Devold Trine Hopen Jens Bedynek Arne Haugen Anne-Marie Førde

NORDLAND Dag Bastholm Ine Hilling

Erik Bakken Øivind Berg Grete Heggstad Geir Eriksen Finn Arne Østlie Rønnaug Storrusten Bennet Sauer Anett Sauer Olaf Piekarski Bernt Bjørnstad Torgeir Haakenstad Beate Nilsen Gulbrand Aalstad Vigdis Tørud Nashoug Kjell Henning Paulsen

TROMS

HORDALAND

Bjørn Bredesen Monica Dahl Bente Haug Turid Olsen Katja Grosse Liv Knobloch

Kari Aasen Christine Forsmo Åse Tveitnes Bodil Alfheim Kari Aasen Tore Rosnes Mathias Bratz-Queseth Frode Skag Storheim Bjørn Enes Kari Nestaas

Anne Vikholt Mikka Oskal Lisa Slettli Nina J. Johansen Frode Hansen Yassin Nyang Karoliussen Sandra Elisabeth Mathiassen Oddbjørn Luther Irene Henden Dag Einar Stenseth Gunn A. Jæger Hansen Laila Enoksen Harald Einarsson

FINNMARK

OSLO OG AKERSHUS Nina Bendsen Ellen Bendixen Caroline Schønning-Andressen

Eivind Greibrokk Anne Kirsti Melhus Mathilde Engen Stabekk Peter Emil Paaske Henning Hunthorp Johansen Emmy Haugen Samin Madsen Helen Louise Solberg Eiliv Gunneliksrud Nicolay Nilsen Marianne Kollerøs Tor Kinsarvik John Lindvåg Noëlle Streeton Meriem Boulaziz Oddvar Bjerke Åse Bitustøi Gro Markhus Siv Grytten Østman Liv Berit Tessem Even Størkersen Andreas Hansen Jan Martin Fredriksen Ragne Birte Lund Helene Spørck Sundt Hoel Ingrid Birch Eide Gijs Burgering Kjell Håkon Bye Granheim Annie Borø Karen Skjønsberg Tove Midtsundstad Margaret Emdal Hanna Elgvin Christin Kristoffersen Jon Kristian Lunke Inger Gjelsvik Liss Hegge Christina Ljosåk Pedro Gonzalez Toril Brekke Anne-Lise Gjerde Julie Ellinor Frølich Dalseth Astri Hogganvikegner Espen Rasch Ekstrom

Foto: Jens Bakke

FOFIDSV ROTRIDERN FORTIDSVERN FORT TS IDVSEVRENRN Medlemsblad for Fortidsm Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 4 2018 (43.innefore årgang)ningen Nr 4 2018 (43. årgang) Medlemsblad for Fortidsminneforeningen årgang) Medlems Nr 4 2018 (43. NOR GES blad for Forti NORG dsmi STØ nnefo ES RSTrenin NORGES E gen Nr 4 2018 STØRS KULTURMIN TE KU(43. NE- STØRSTE LTU årgang)

MAGASIN KULTUR MINNEMAGASIN

SANDBU I VÅGÅ SANDBU I VÅGÅ SANDBU I VÅGÅ SANDBU

RMINN EMAGA SIN

NORG STØR ES STE KULT URMI MAGA NNESIN

KOKRTEIST KORTREIST T KORTR ORRE TRIS EK IST H Å DV ER HÅNDVERK HÅND HN ÅVERK NDVERK I VÅGÅ

TRANGBODD KULTURARV TRANGBODD KULTUR ARV TRANGBODD KULTURARV

TRANGBODD

KULTURARV

TYSK BUNKER TYSK BUNKER BLEBUNKER TYSK FAMILIEHYTTE BLE FAMILIEHYTTE BLE FAMILIEHYTTETYSK BUN KER 80 SIDER MED BLE 80 SIDER MED KULTURARV OG BYGNINGSVERN KULTUR FAM ILIEH ARV E OG BYGNINGSVERN 80 SIDER MED KULTURARV OGYTT BYGNINGSVERN 80 SIDER MED KULTUR ARV OG BYG NINGSVERN

JUBILEUMSARRANGEMENTENE HAR VÆRT mange dette jubileumsåret – og flere blir det utover høsten. Her salutteres det under Østfold avdelings hagefest ved Gamle Svinesund i juni. Tore Bjørn-Hansen Laila S. Moseby Terje Aadahl Bodil Melbye Buraas Harald A. Njaa Tore Helmersen Ingrid Blom Ingrid Melbye Buraas Hans Isdahl Oddvar Solum Sindre Hansen Håkon Mørk Solaas Reidar Hagen Helene Lundgaard Olav Uthaug Mathias W. Monsen Åsmund Falk Botolfsen Knut Iversen Elin Nordenstam Jørgen Ouren Eva Smådahl Christian Elias Kiær Einar Lundby

OPPLAND Egil Eriksrud Linn T. Sunne Jens Lyshaugen Therese Meyer Baines Stian Pettersbakken Daniel Fornes Kjell Bakken Per Svensson Andreas Goretzka Jeannine Grasnick Knut Øystein Bakken Steinar Frøyen Per Erik Jørgensen Vetle Unstad Hanne Grimstveit Oda Marie Landheim

ROGALAND Trond Ole Paulsen

Elisabeth Figenschou Edith Ljung Harald Andersen Ove Raugstad Klara Pil Sven Årsvoll Asgaut Steinnes Kristoffer Heng Marta Finden Halset

SOGN OG FJORDANE Asbjørn Holsted Britt Irene Tuxen Hove Eirik Tistel Knut Iversen Rita Thunes Stadheim Gro Liljedahl Ole Petter Ramberg Ragnhild Fjærstad Signe Marie Orvedal Geir Leon Øvstetun Vilde Dambakk Edvin Skjerven Vilhelm Rumohr Knut henning Grepstad Karin Bakke Liv Janne Kvåle John Arne Holsen

TELEMARK Robert Nilsen Anne-Lise Svenungsen Thor Andre Hauge Mikkelsen Geir Øverbø Marius Holmby Kjetil H. Djuve

VESTFOLD Åse Marie Green Alf Sandve Jan Wilhelm Schussler Birger Sparbo Silje Kim Johnsen Kirsten Løkslid

Henrik Kulms Inger Line Birkeland Tore Kielland Steinar Hvitstein Robert Rustad

ØSTFOLD Mette Ramstad Stein Roar Aune Einar Skåntorp Jonas Kirkeng Jan Egil Johansen Nina Marie Eilertsen Nina Hovland Solveig Rosenlund Berit Nordskogen Patrick Johansen Torill Dahl Reidar Larsen Vegard Ørnelund Johansen Tove Runshaug Tom Erik Anker Wahlstrøm Brit Velund Ingrid Fjøren Henning Hofgaard Silje Estella Haugerud Bjørg Monssen Ketil Anderssen Ivar Gjetnes Hanne S. Pettersen Gerd Løvig Glomsrød Tor Wøien Asbjørn Kirkeng Per Fridtjof Lunde Anna Rud Mustorp Jan Erik Sørlie Anne-Brit Stensrød Magne Kvande Helge Strømberg John-Olav Njå Lise B. Løken

UTLAND

3 MÅNEDERS GRATIS MEDLEMSKAP Kjenner du noen du vil invitere som medlem? Ved innmelding etter 1. september er medlemskapet med alle våre medlemsfordeler for resten av det inneværende året gratis. Medlemskontingenten som betales ved innmelding gjelder da også for hele 2020.

FORTIDSMINNEFORENINGEN 1844–2019

Vi feirer 175-årsjubileet landet rundt i hele 2019. Oversikt over alle arrangementene finner du på www.fortidsminneforeningen.no/ jubileumsaret-2019

FORTIDSVERN NR. 2 I forrige utgave omtalte vi boken Je skar åt gropa, sa a bessmor. Jordkjellere i Bustad – Søre Trysils glemte kulturminner. Riktig navn på forfatter og fotograf er Agnete Kjellin og Simen Kjellin.

Einar Andrè Holstad

FORTIDSVERN

ÅRBOKEN 2020

Invitasjon til bidrag Tema: Religiøsitetens kulturminner

FORTIDSMINNEFORENINGEN

FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2018

KULTURMINNER I BRUK

•

ÅRBOK 2018

ebyggelse og andre spor etter religiøsitet har satt sine avtrykk i landskapet gjennom årtusener. Fra førkristne graver som forteller om hva som var viktig å ha med seg over i dødsriket, til de utvilsomt mest visuelt dominerende religiøse kulturminnene – kirkene. Fra Lista til Grense Jakobselv er de blant de fremste og ofte de eneste monumentalbyggene i Norges bygder og byer. Bygningenes utforming og interiør speiler skiftende samfunnssyn, praksiser og teologisk grunnlag – hvor langt er vel ikke spennet fra den gotiske katedralen til arbeidskirken? Men religiøsitet handler om mer enn kirker. F.eks. fikk frimenighetene egne forsamlingslokaler på 1800-tallet og bedehusene ble viktige supplementer til kirkene. Innvandring av mennesker fra den ikke-kristelige kulturkrets har bidratt til mangfoldet i over hundre år med f.eks. synagoger og moskeer. Det åndelige livet – om det i sitt teologiske grunnlag har vært aldri så antimaterielt – har krevd fysiske rammer. Til Årboken 2020 ønskes bidrag som analyserer og diskuterer kulturminner som har eller har hatt religiøse funksjoner. Av særlig interesse vil være: • Nye perspektiver og originale tilnærminger til det empiriske materialet som kan være alt fra pilgrimsleder, klostre og kirker til moskeer, kultsteder og bedehus. • Drøftende artikler om fremtidens forvaltning av kirker i Norge i lys av sekulariseringen av samfunnet generelt og splittelsen av kirke og stat i 2018 spesielt. • Drøftende artikler om religiøse kulturminners endrede funksjon fra fast omdreiningspunkt ved alle livets sider, til museum, kjøpesenter og «lokale for spesielle anledninger». Hva betyr dette for kulturminnenes samfunnsrolle og ivaretakelse? Målet med publikasjonen er å løfte frem et mangfold av religiøse kulturminner i Norge. Gjennom sammenlikning og diskusjon er det likefullt velkomment med internasjonale perspektiver. Hva har religiøsitetens kulturminner betydd – og hva vil de bety for oss i fremtiden?

Årboken er Fortidsminneforeningen

s vitenskapelige publikasjon.

Artikkelforslag i form av sammendrag på ca. en side sendes innen 15. DESEMBER 2019 til: bodil@fortidsminneforeningen.no

VINDUET • Ekte kittfalsvindu • Leveres i malmfuru • Kan oppfylle antikvarens momentliste i Oslo 4754 Bykle - Tel 37 93 93 00 - byklevindu.no

FORTIDSVERN

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG ØSTFOLD

OPPLAND

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Kåre Hosar Telefon: 906 27 881 E-post: kare.hosar@maihaugen.no Verne-Vøla Norddalen Sør-Gudbrandsdal Vestoppland

Leder: Judith Muster Telefon: 915 87 994 E-post: judith.arkilag@gmail.com Sunnmøre Romsdal Nordmøre

AUST-AGDER

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

HEDMARK Leder: Paul Larsson Telefon: 992 07 715 E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: dyvekeb@hotmail.com Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: else.skau@gmail.com

Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: aust-agder@fortidsminneforeningen.no Kystkultur

VEST-AGDER Leder: Siv Skagestad Telefon: 952 48 569 E-post: siv.skagestad@gmail.com Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn

ROGALAND Leder: Mathies Ekelund Erlandsen Telefon: 930 06 107 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

HORDALAND

DEN TRØNDERSKE AVDELING

NORDLAND Kontaktperson: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: kulturarv@gmail.com Rana Salten Vesterålen Sør-Helgeland

Styreleder: Lars-Jørgen Dahl Daglig leder: Ruth Moen Telefon: 904 10 996 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Fusa Os

TROMS

SOGN OG FJORDANE

Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: sisy@online.no

Styreleder: Lasse Sælthun Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

Leder: Marianne Skandfer Telefon: 995 06 234 E-post: marianne.skandfer@uit.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

FINNMARK

SVALBARD Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart? Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder. Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

Av Margrethe C. Stang styreleder i Fortidsminneforeningen

Vi trenger strengt tatt ikke synes at noe er vakkert eller godt for å erkjenne at det bør tas vare på.»

Jeg har ikke alltid elsket Y-blokken. Så skjedde to ting som skulle få meg til å se bygningen med nye øyne.

SVANESANG FOR Y J

eg skriver denne kommentaren tidlig i august. Jeg har tygget på blyanten i noen dager, og lurt på hva tema skal være denne gang. Men med ett slo det meg: dette er siste sjanse til å skrive om Y-blokken. Rivningen skal etter planen starte allerede i oktober. Når neste Fortidsvern går i trykken, er det kanskje bare elvegrus, en haug armeringsjern og et Picasso-relieff igjen, og vi må snakke og skrive om bygget i fortid. I likhet med mange andre medlemmer av foreningen vår, har jeg ikke alltid elsket Y-blokken. Det var ikke kjærlighet til etterkrigstidens betongarkitektur som gjorde at jeg ble medlem. Små, skjeve trehus og 1800-talls murgårder har en mer umiddelbar appell for mange av oss. Men det skjedde to ting som fikk meg til

FORTIDSVERN

å se på arkitekt Erling Viksjøs sprekeste monumentalbygg med nye øyne. FRA ETTERKRIGS-ALVOR TIL POESI Det første var grunnfag i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hver uke var det byvandringer som mer eller mindre systematisk tok for seg hovedstadens arkitektur. Regjeringsbygningene var en selvsagt del av programmet, og både Finansdepartementet fra 1906 og Høyblokken fra 1958 ble utforsket, utvendig og innvendig. I Høyblokken sto heisen, slik at lærer og studenter måtte traske alle trappene opp for å komme oss til toppetasjen, en uforglemmelig og ganske utmattende opplevelse. I hver etasje er det sandblåste relieffer i naturbetongen, ikke bare av Pablo Picasso, men av mange ulike kunstnere. De ga velkomne pustepauser på

den arkitektoniske toppturen. Og jeg følte jeg ble kjent med regjeringskomplekset, det ble plutselig litt mitt. Y-blokken er Regjeringskvartalets nette og humørfylte lillesøster. Som en katt smyger den seg elegant innimellom de mer alvors tunge søsknene sine. Bygget ble innviet i 1970, og representerer en senere, mer poetisk betongmodernisme en Høyblokkens etterkrigs-alvor. Picasso-relieffet «Fiskerne» dominerer endeveggen som vender ut mot Akersgaten – det er kraftfullt og begripelig (selv Monica Mæland later til å like det). Fra denne endeveggen svinger fasaden seg mykt innover i en elegant kurve, som et tog som runder en sving. Jo, den er flott. Men jeg forstår at ikke alle elsker Y-blokken, selv ikke blant oss kulturminne vernere. Noen synes modernismen er

Y-BLOKKENS UTBOMBEDE VINDUER mot Høyblokken og vannspeilet åtte år etter terrorangrepet 22. juli 2011. Det midlertidige minnestedet med alle navnene på de drepte, med kunstverket «Fiskerne» i bakgrunnen. Det nå utflyttede 22. juli-senteret. Fargeglade Y-formede benker utplassert av støtte spillere for bevaring av denne spesielle bygningen.

uspiselig, uansett hvor dyktig arkitekten har vært. Noen husker 1960-tallet så altfor godt. Da øvde betongklossene vold mot Oslo, de meide ned Mogens Thorsens Stiftelse, Det engelske kvarter og det gamle Rikshospitalet, nettopp der regjeringsblokkene nå står. Men vi trenger strengt tatt ikke synes at noe er vakkert eller godt for å erkjenne at det bør tas vare på. En venn av meg sier at selv om han ikke utstår betongbrutalismen, innser han at å rive Y-blokken vil være å gjenta dumhetene modernismen utførte mot historismen. EN UTILSIKTET BIVIRKNING AV UDÅDEN Det andre vendepunktet kom 22. juli 2011. Eller kanskje snarere i dagene, ukene og månedene etter den grufulle terrorhandlingen. Det er enkelt og paradoksalt. Regjeringsbygningene fikk en

ny symboltyngde da de ble angrepet. Fredningsprosessen var allerede i gang da bomben smalt. Terroristen som ville ødelegge dem, gjorde dem viktigere å bevare, ikke mindre verdifulle. Det burde daværende moderniseringsminister Rigmor Aaserud erkjent umiddelbart. Hadde hun gjort det, hadde nok Y-blokken også blitt berget. Solberg-regjeringens begrunnelse for å rive handler om sikkerhet og effektivitet. Regjeringsapparatet skal sitte så samlet som mulig, og Y-blokkens plassering i gate landskapet gjør den sårbar for nye angrep. Jeg er rimelig sikker på at planen om å samle departementene kommer til å skrinlegges før det nye regjeringskvartalet er ferdig. Det ligger i statsforvaltningens natur å ekspandere, og de nye byggene vil kanskje være for trange allerede på innflyttingsdagen. Vi er

mange som ikke forstår hvorfor Y-blokken ikke kan bli stående, som det monumentet det allerede er, og fylles med en ny funksjon. Arealknappheten i Oslo sentrum er ikke verre. Jeg tror 22. juli-terroren kommer til å bli en stadig viktigere del av fortellingen om Norge, en viktigere brikke i selvforståelsen vår. Den planlagte rivningen av Y-blokken er en utilsiktet bivirkning av udåden. Et samlet fagmiljø har advart om feiltrinnet. Nå står rivningsgrabben klar i Akersgata. Vi står skrekkslagne og ser på. Regjeringen vender ryggen til vår felles fortid og er tilsynelatende blind og døv både for de estetiske, historiske og kanskje også moralske verdiene Y-blokken i skrivende stund fortsatt bærer på.

FORTIDSVERN

Returadresse: Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.11, 11,NO-0152 N0-0152OSLO OSLO FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt.

B-Economique

GODE RÅD-HEFTER Fortidsminneforeningens hefteserie Gode råd har gått sin seiersgang gjennom det norske kulturminnevernet i mer enn to tiår. Serien, som nå består nå av 9 hefter, er beregnet på «mannen i gata» og gir, som navnet antyder, praktiske og nyttige råd for den som har lyst til å ta fatt på bevaringsoppgaver selv. I tillegg gis det i alle sammenhenger en stil- og kulturhistorisk bakgrunn for de enkelte temaene. Siste hefte i serien er en ny redigert utgave av Gode råd om yttervegger i eldre trehus. Med dette heftet ønsker forfatteren Lars Roede å gi deg, som for første gang skal gå løs på et gammelt hus, del i de erfaringene som mange tilfredse eiere av gamle hus har samlet. Hovedbudskapet er varsom utbedring. Gi den gamle veggen en sjanse! Heftet tar for seg yttervegger i eldre trehus, med særlig vekt på bolighus. Det forteller om veggkonstruksjoner gjennom tidene, om den tekniske utførelsen, om vanlige veggskader og hvordan de kan forebygges og utbedres og litt om overflatebehandling. Vårt viktigste råd er å gå varsomt pet fra mer. Heftet er ment for eiere av gamle hus som fram, gjøre det som er nødvendig, menTaheller ikke AB ryck &Handt Limmulig, vil bevare dem best mulig og lengst til glede for seg selv og alle andre. ■

Heftene koster 80 kroner for medlemmer og 100 for ikke-medlemmer Heftene bestilles på telefon 23 31 70 70, e-post til: post@fortidsminneforeningen.no eller via nettsiden vår www.fortidsminneforeningen.no Gode råd om yttervegger

Wibo Linoljemaling tradisjon for fremtiden. Gode råd om gamle vinduer

Gode råd om mur og puss

fra Lim&Handtryck Gode råd om farger og stilAB. Gysinge Bygnadsvård Beslag, skruer, håndsmidd spik, klipp spik, kontakter og kabler, linoljesåpe.

Tapet Gode råd om gammelt listverk

Målarkalk AB alt av kalkpuss og kalkmaling. Danalim linoljekitt. Eskilstuna Kulturbeslag AB Speedheater med alt av verktøy. Leonard naturbust pensler.

•• Vår produsent: WIBO FÄRG AB

www.miljomal.as

Gode råd om gamle hager

Gode råd om gardiner

Gode råd om tak på eldre hus Vi

E-post: post@miljomal.as • Tlf. butikk 994 82 244 Adr. Østerdalsgata 1K, 0658 Oslo - følg oss på Instagram og Facebook

Gode råd om tapeter i Norge lager de fargene kunden ønsker, etter NCS eller fargeprøver som kunden sender eller kommer innom med. Ingen leveringstid. Med god og rimelig transport avtale kan vi raskt levere over hele landet.

Fortidsvern 3-2019

Articles inside

Styreleder har ordet

Våre avdelinger og lokallag

Vi feirer hele året

Spiker for spiker i middelalderen

Vi søker bidrag til Årboken 2020

Salutt for Gamle Svinesund

Krigsskolen inn i en uviss fremtid

Hva betyr alder?

Bingo er det beste vern

Attende på klyngetunet Hjølmo

Hvordan datere stavkirker

Tollstasjonene: Ferieparadis og kulturminner

Åse på Veines går sine egne veier

Tidsreise med øks og solbriller