Hvordan datere stavkirker

HVOR GAMMEL ER DEN?

Dette er kanskje det vanligste spørsmålet som stilles når bygningshistorie formidles. Alder skaper perspektiv og sammenheng og kan oppfattes som en kvalitet i seg selv. Noe som ofte gir seg utslag i en «konkurranse» om å ha landets, byens eller stedets eldste av noe. Ellers verdens!

Men hva gjør det så viktig å vite en kirke eller annen historisk bygnings eksakte byggeår? Og hvilke kilder og metoder benytter forskerne når de forsøker å komme frem til et svar?

VESTPORTALEN I BORGUND STAVKIRKE består av to hovedmotiver: Halvsøyler med arkivolt (bue) og et tett teppe av skurd på vangene. Også søyleskaft og overstykke er rikt utskåret. Vangene har rankestengler, med bladormer og sprellende smådrager inni villnisset. Øverst er motstilte drager som biter over halsen på en drage som stuper ned mot døråpningen. Denne kombinasjonen av søyler og utskårne vanger i ulike varianter gir den største gruppen bevarte portaler. Sikksakk-mønster og perlerader på stengler og dyr som her finnes også i oktogonen i Nidarosdomen, der dette dateres til 1180-årene. Foto: Leif Anker/Riksantikvaren

Hvordan datere stavkirker

Datering av stavkirkene har vekslet opp gjennom årene og til dels vært heftig diskutert blant fagfolk. Sett i ettertid kan detaljer i en slik diskusjon tilsynelatende virke som en strid om profetens skjegg og om pirk rundt årstall. Stridens kjerne er ikke så mye årstall isolert sett, som valg av kilder og hvordan de brukes.

Av Leif Anker, kunsthistoriker og seniorrådgiver hos Riksantivaren

For å forstå disse særpregete og enestående trekonstruksjonene stavkirkene utgjør, er vi avhengig av å plassere dem i sin historiske sammenheng. Slik vil vi også kunne få større innsikt og bedre forståelse av den tiden de ble bygget. Noen av stavkirkene er i all sin skrøpelighet de eldste bevarte stående bygningene i Norge, om en holder gravkamrene fra Oseberg og Gokstad utenfor.

Datering er viktig i arbeid med historisk materiale. I noen sammenhenger er det vesentlig å vite om det er barnet eller foreldrene vi har med å gjøre. Det har betydning om Urnes dateres til omkring 1200 eller 1130-årene. Er kirken fra før eller etter borgerkrigenes utbrudd og før eller godt etter opprettelsen av erkebispedømmet i Nidaros og kirkens etablering som en selvstendig statsmakt? Om den nåværende kirken på Urnes sto ferdig i 1132 eller 1135 har derimot mindre betydning for forståelse av den historiske sammenhengen. Ikke er det mulig å vite sikkert heller, annet enn tidligst sensommer 1132 som er den (hittil) yngste daterte årringen på byggematerialet til den nåværende i kirken.

Datering av stavkirkene har tradisjonelt bygget på flere metoder: skriftlige kilder, arkeologi, stilanalyse av treskurden, bygningstypologi og bygningsarkeologi – dvs. spor i bygningen. De siste 25-30 årene har dendrokronologi, årringsdatering, utviklet referansekurver for norsk middelaldersk

I BORGUND STAVKIRKE har skipets midtromsstaver masker øverst. Et liknende «kattehode» som det til venstre på bildet er brukt som baser på skipets sørportal. Dette knytter portalene og bygningen sammen, de er fra samme tid. Den stilhistoriske dateringen til før 1200 (E.B. Hohler 1999) støttes av årringsdatering til vinterhalvåret 1180/81 (Thun m.fl. 2015). Foto: Birger Lindstrøm/ Riksantikvaren

trevirke som gjør det mulig å datere hogstår for materialer i bygninger, kirkekunst og annet treverk.

KILDER OG DATERINGSMETODER Det er bevart lite skriftlige kilder fra 1100- og 1200-tallet i Norge, den tiden de fleste bevarte stavkirkene er datert til. Få av disse kildene forteller om kirkebygging utover det helt generelle, og enda færre omtaler trekirker. De eneste skriftlige kildene til byggeår for enkeltkirker er bevarte innskrifter på materialer i stående eller revne stavkirker. Senere tiders kirkeregnskaper og tegninger av nå revne stavkirker er viktige, men av mindre betydning for dateringsspørsmål. Arkeologien har bidratt vesentlig til å utvide horisonten i stavkirkeforskningen, ikke minst med viktige dateringer av kirketufter og betydningsfulle løsfunn. Det er først og fremst bygningene selv som er kildematerialet i stavkirkeforskningen, også ved datering.

Fem innskrifter fra stavkirker kan dateres med større eller mindre rimelighet. Bare én av disse er i en kirke som fortsatt står, Høre stavkirke. Den er til gjengjeld presis på sannsynlig referanse til en historisk hendelse. Runeinnskriften kan med all rimelighet forstås som at tømmer til kirken ble hogd den sommeren Erling jarl falt i Nidaros (slaget på Kalvskinnet) i 1179. De øvrige er på materialer fra revne stavkirker og står bl.a. derfor svakere som kilder. Innskriftene har vært – og er – viktige i datering av de aktuelle kirkene og har slik gitt en slags knagger for datering av andre kirker og bevart treskurd.

STILANALYSE Stilanalyse av portaler og treskurd har vært brukt til å datere stavkirkene siden de ble forskningsobjekter. I stilanalysen ligger også spørsmålet om stilhistorie. I dette ligger formspråk, dvs. utforming og behandling av motiver. Begrepet «stil» er mangslungent og dels flyktig. Det er klare forskjeller mellom f.eks. Osebergfunnets treskurd, de gjenbrukte skårne dekorasjonene på nordveggen i Urnes og vestportalen fra Ål stavkirke eller sørportalen i Rødven for å ta noen illustrerende eksempler.

All bevart skurd senere enn den forrige kirken på Urnes viser på sitt særpregete vis klar sammenheng med skulptur fra de britiske øyene og kontinentet. Ved å sammenlikne motiver, motivbehandling og utførelse kan den bevarte treskurden bli ordnet i rekker med relativ datering: er A tidligere enn eller seinere enn B, eller kan de være samtidige? Vesentlig her er bl.a. å se hvilke motiver som dukker opp og hvordan de er behandlet. Slående er for eksempel fravær av søyler og arkivolt (bue) i nordportalen i Urnes, mens dette motivet står fram på sørportalen i Vågå, rundt skipets døråpninger i Borgund og det store flertallet av bevarte portaler. Mindre framtredende, men like fullt vesentlig, er

PLANTEGNING AV URNES STAVKIRKE bildet viser årringsdateringen av grunnstokker, sviller, omgangsvegger og midtromsstaver i kirkebygget. Det er et sammensatt bilde av gjenbrukte og «nye» deler. Årringsprøvene med barkkant daterer tømmeret hogd til den nåværende kirken innenfor en periode på halvannet til to og et halvt år. Et antall prøver har (foreløpig?) ikke vært mulig å datere. De kan være eldre eller yngre enn de daterte, slik at det er usikkert hvor lang tid det ble hogd materialer til kirken. Vi vet heller ikke hvor lang byggeprosessen var. Eksakt oppføringsår er ikke mulig å fastslå annet enn at kirken sannsynligvis sto ferdig tidlig eller omkring midten av 1130-årene. Men en kan si med stor sikkerhet at kirken må være planlagt før tømmeret ble hogd. Det innebærer at byggemåten med forhøyet midtparti må ha vært en kjent byggemåte før 1129. Tegning av Jan Michael Stornes

underordnede motiver som perle- og sikksakkmønster på dyrehals og ulike bladformer som holdepunkter for datering.

De førstnevnte motivene finnes også i de eldre delene av oktogonen i Nidarosdomen fra 1180-årene. Bladmotiver og -kombinasjoner på f.eks. Hopperstads sørportal finnes også i engelsk bygningsskulptur og bokmaleri første halvdel av 1100-tallet slik nylig avdøde Erla Hohler viser i sitt grunnleggende arbeid med stavkirkeskurden (1999). Samtidig er det store kvalitetsforskjeller i den bevarte skurden. Det er ikke enkelt å avgjøre hva som skyldes avstand i tid med stadig fjernere kopier av et opprinnelig utgangspunkt og hva som kan skyldes omlag samtidig, men ulik dyktighet.

Stilhistorisk datering er slik en sammenliknende øvelse, ikke bare mellom treskurd, men også med steinskulptur ute og hjemme. I faghistorien kan en også lese skiftende tiders datering av stavkirkene og skurden som en refleks av den faglige utviklingen her i landet og utenlands.

BYGNINGSANALYSE Én ting er å datere portaler og skurd, en annen er å datere bygninger med eller uten skåret dekor. I utgangspunktet kan ikke portaler og bygning forutsettes å være samtidige. I flere av stavkirkene er sammenhengen mellom innvendig og utvendig skåret dekor åpenbar, som i Borgund. I Uvdal er vestportalen åpenbart fra et senere byggetrinn,

mens en annen portal – nå sekundært plassert – etter alt å dømme er opprinnelig eller nær samtidig med første byggetrinn.

Andre kirker er så mye endret at sammenhengen mellom portal og bygning ikke er åpenbar. I Lom er en portal og et portalfragment flyttet til nyere ledd og det er ulike formspråk i skipets skurd ute og inne. Slike forhold setter en bygningsdatering etter stilanalyse på en hard prøve. Hva kom først, eller er dette samtidig, med ulike håndverkere hvor både formspråk og dyktighet har skilt lag?

Flere av stavkirkene mangler skåret dekor utover helt enkle former på staver og døromramming. For eksempel er det i Kvernes og Rollag lite stilhistoriske holdepunkter for

Foto: Ivar Moe/Fortidsminneforeningen

annet enn svært romslig datering av stavenes baser til tidligst 1200-tallet, men godt mulig langt seinere.

I forskningslitteraturen møter en ofte bygningstypologi brukt som dateringsgrunnlag med sekvens enkle stavkirker – stavkirker med hevet midtrom og de mest komplekse som senere varianter, mens midtmastkirker og den såkalte møretypen er fra 1200-tallet og seinere. Undertegnete stiller seg skeptisk til denne metoden av flere grunner. Viktigst er at typologien baserer seg på en utviklingshypotese utledet av de bevarte og godt dokumenterte stavkirkene, dvs. knapt 40 kirker av anslagsvis 2000 bygget i løpet av hele middelalderen. Samtlige av de bevarte og dokumenterte stavkirkene er eller var endret, til dels i betydelig grad. Det er neppe forsvarlig å legge til grunn at de bevarte er representative for hva som har vært bygget. Mangfoldet har nok vært langt større enn det vi kjenner i dag. Slutninger om en arkitektonisk utvikling etter et typologisk skjema vil derfor måtte bli svært spekulativt. Stilhistoriske datering av skurd er i flere tilfeller, bl.a. Nore, ikke forenlig med den typologiske datering (midtmastkirkene inspirert av gotikken, dvs. e. 1200). Portalene er etter alt å dømme opprinnelige i bygget og er av de fleste fagfolk datert til omkring 1180 +/-. Denne dateringen underbygges av dendrokronologisk analyse av tre årringsprøver med konklusjon om fellingstid til vinteren 1166/67. DENDROKRONOLOGI Dendrokronologi eller årringsdatering baserer seg på at bredden på et tres årringer varierer fra år til år etter vekstforhold og klima. Trær av samme slag som vokser på samme sted under like forhold vil få om lag samme årringsmønster. De siste 25-30 år har fagfolk utviklet referansekurver for bartrær for store deler av Norge bakenfor historisk tid. Ved å sammenlikne årringene i en prøve mot en referansekurve, kan en få et sammenfall innenfor visse variabler. Dersom prøven inneholder barkkant eller den ytterste årringen, vankant, vil en kunne bestemme treets hogstsår.

Metoden har betydning både i klimaforskningen og i bygningsforskningen. Også trevirke i alterskap har vært mulig å datere på denne måten. Årringsanalyser gir i beste fall treets hogstår. I datering av bygningen må en også vurdere om den analyserte prøven er fra opprinnelige eller sekundære deler og om materialet kan være gjenbrukt. Kort sagt må en også gjøre en bygningsarkeologisk undersøkelse. For å kunne vurdere dateringen må en også se på antallet daterte prøver og hvor i bygget de er tatt. Er det fra sviller, staver, veggplanker eller taktro, kan det være utskiftete eller gjenbrukte eldre materialer?

Årringsdateringene til den nåværende kirken på Urnes viser en spredning på hogstår for materialene fra tidligst senhøsten 1129 til senest ettervinteren 1132. En god del materialer har ikke vært mulig å datere. Disse kan for alt vi vet være både eldre og yngre enn de som er datert. Hvor vanlig en slik spredning av fellingstidspunkt er blant de bevarte stavkirkene er foreløpig lite undersøkt fordi det er et omfattende arbeid og følgelig også kostbart. Vi vet heller ikke eventuell lagringstid på trevirket før og etter bearbeiding. Her kan en sirkle inn ved å se etter spor som viser om virket er bearbeidet ferskt eller i tørket tilstand. Gjennom systematisk årringsdatering og undersøkelse av verktøyspor, materialbehandling og

TEGNINGEN VISER HVORDAN en konstruerer en sammenhengende årringskronologi bakover i tid. Originaltegning av Arne Berg, bearbeidet av Helene Løvstrand Svarva/NTNU Vitenskapsmuseet.

tørkesprekker vil det være mulig å komme nærmere den enkelte kirkes byggeprosess og dens varighet.

I de gjenbrukte materialene fra den forrige kirken på Urnes er det kun påvist yteved i den vestre portalplanken, dvs. den høyre når en står foran nordveggen. Den ytterste daterte årringen er datert til vinterhalvåret 1069-70. Dette kan være hogståret eller det kan være et av de nærmest etterfølgende årene. Dette får være som det vil. Det en kan si med stor grad av sikkerhet i dag, er at den delen av portalen er skåret i relativt ferskt virke: Skurden er forskjøvet som følge av loddrette tørkesprekker. Det betyr at fellingsår også gir grunnlag for å datere portalen. Slik bekrefter og presiserer årringsdateringen den stilhistoriske dateringen til Haakon Shetelig (1920) til tredje fjerdedel av 1000-tallet, en datering som i hovedtrekk har fått tilslutning i senere forskning.

ET FELT I STADIG UTVIKLING I hovedsak er det lite sprik mellom årringsdateringene og de gjengs aksepterte stilhistoriske. Årringsdateringene har fjernet tidligere usikkerhet rundt en del stilhistoriske dateringer, og flyttet noen dateringer bakover i tid. Samtidig er det åpnet nye spørsmål om materialbehandling og trekvaliteter som sammen med håndverksanalyse kan gi nye innsikter i både håndverk og byggeprosesser ved siden av muligheten til å finne gjenbrukte materialer som i Hopperstad (korets nordvegg).

Den helt presise dateringen av hogsttidspunkt for tømmer kan friste til å gi en presisjon i datering av en bygning. Så enkelt er det ikke. Dette må gjøres i kombinasjon av årringsanalyse og tradisjonelle metoder. Her er også C-14, radiologisk datering, relevant som et mulig korrektiv der spriket mellom årringsdateringen og andre dateringsmetoder er stort. Ved en slik tverrfaglig undersøkelse er det i dag mulig under gitte betingelser å komme fram til en relativt presis oppføringstid med noe slingringsmonn for bygning og tilvirkningstid for portaler og treskurd.

Årringsdatering er heller ikke eksakt teoretisk vitenskap og eldre dateringsresultater vil kunne bli revidert som følge av et stadig bredere referansemateriale. Overraskelser vil kunne dukke opp etter hvert som en får flere årringsdateringer. Prøver som hittil ikke har vært mulig å datere vil muligens kunne bli datert etter hvert som det bygges opp lokale kurver. Sammenliknet med situasjonen for 40 år siden er dagens dateringsmuligheter nærmest et eventyr.

LITTERATUR FOR VIDERE LESING

Det er skrevet mye i mange sammenhenger om datering av stavkirkene gjennom de siste 180 år. Dateringsmetoder og kilder er drøftet i varierende grad og som regel i sammenheng med undersøkelser av enkeltmonumenter eller mindre grupper eller større oversiktersverk. Mye ligger uuttalt i framstillingene. En oversikt over relevant litteratur vil sprenge alle rammer for et tidsskrift som Fortidsvern. To publikasjoner vil gi den interesserte et bedre bilde av dateringsspørsmål og -metoder:

Erla Bergendahl Hohlers Norwegian Stave Church Sculpture I-II, Oslo 1999. Hohler gir også en lettfattelig og god oversikt over forskningshistorien og dateringsspørsmål i kap. 3 i bind II. I katalogen i b. I drøftes skurd og portaler i de enkelte kirkene. Verket har oversiktlige og fyldige henvisninger, velegnet for videre lesning.

En oversikt og drøfting av dendrokronologi og stavkirkene «Dendrokronologi gir kirkene nytt liv» er skrevet avTerje Thun m.fl., i boka Bevaring av stavkirkene. Håndverk og forskning, Kristin Bakken (red.), Oslo 2015. Kapitlet har fyldige henvisninger.