9 minute read
Salutt for Gamle Svinesund
TIDLIGERE I SOMMER inviterte Østfold avdeling og Halden lokallag til jubileumsfest ved foten av den gamle Svinesundbroa. Fredriksten Artillerie Compagnie sto for åpningssalutten.
GAMLE SVINESUND
HAGEFEST FOR EN REDNINGSAKSJON
Fergestedet Gamle Svinesund står fortsatt, og det takket være en redningsaksjon Fortidsminneforeningen startet for akkurat 50 år siden. «Søylegården» er i dag i privat eie, men denne søndagen midt i juni slipper alle som ønsker inn gjennom de staselige blå dørene.
Tekst og foto: Trond Rødsmoen
Fyyyr. Skudd kommer! Fredriksten Artillerie Compagnie sparer ikke på kruttet denne dagen. Smellet drønner mellom fjellsidene i det smale sundet mellom Norge og Sverige. Enda to skudd følger i det som er åpningssalutt til ære for 175-årsjubilanten Fortidsminneforeningen. Stillheten som senker seg her nede under den gamle Svinesundbroa etterpå er nærmest til å ta og føle på.
Vi er på hagefest, invitert av Østfold avdeling og Halden lokallag. Haldens ordfører Thor Edquist har fått æren av å ønske offisielt velkommen. Hogdals Spelmannslag sørger for historiske fiolin- og trekkspilltoner fra grensetraktene. Svein Norheim foredrar om stedets historie. Lokallaget har stand med brosjyrer og servering. Arrangementet er åpent for alle – så her er det muligheter for å hanke inn noen nye medlemmer.
Dette er også en god anledning til å feire en av foreningens mange seire fra vår lange historie. For det er slett ikke tilfeldig at hagefesten er lagt akkurat hit. I år er det nemlig 50 år siden foreningen dannet aksjeselskapet «Gamle Svinesund AS» i 1969 – og med det startet aksjonen som reddet denne perlen fra forfall.
«EN KOMBINASJON av feriekoloni og arbeidsleir», slik beskriver Bjørn Skjærvik og May-Liss Harseth livet på Gamle Svinesund.
SPEKTAKULÆR BELIGGENHET Når jeg først ser ned på huset oppe fra den gamle Svinesundbroa, er det bygningens plassering som slår meg. «Søylegården», oppkalt etter de 16 søylene mot fjorden, er for stor og for prangende for den lange smale tomten, klemt som bygningen er mellom kaikanten og den bratte, skogkledte fjellsiden bak. Samtidig er det nettopp denne underlige plasseringen som gjør det hele så fascinerende og spektakulært.
Man kan unders over hvorfor fergestedet ble anlagt akkurat her, hvor det er så veldig bratt – og strømmen så stri når det flør og fjærer. Men forklaringen er enkel: Det finnes bedre plasseringer på norsk side og det finnes bedre plasseringer på svensk side, men dette er det eneste stedet langs fjorden hvor det er mulig å komme opp og ned både på norsk og svensk side.
Kongeveien fra København til Oslo gikk her. Da dette var en norsk innlandsfjord, lå bebyggelsen på den søndre bredden. Men i 1658, da Norge tapte Båhuslen til Sverige i fredsavtalen i Roskilde, ble Svinesund riksgrense. Stedet fikk en helt annen betydning for landet, og med det ble det bygd et nytt fergested på norsk side.
Bilen parkerer jeg ved hovedveien og tar resten til fots. 400 meter ned en bratt grusvei som snor seg gjennom en tett løvskog. Ferden går forbi en diger mosegrodd steinblokk som henger faretruende ut over veien, før jeg runder den siste svingen ned mot fjorden. Den hvite bygningen er ikke mindre spektakulær fra dette perspektivet – nå med det enorme brospennet ruvende over.
EN MELKEKU FOR EIEREN På midten av 1700-tallet ble det åpnet postkontor her, og Svinesund var på midten av 1800-tallet den grensestasjonen i Norge med den største postekspedisjonen – en virksomhet som gjorde eieren av fergestedet til en svært velstående mann. «En melkeku», slik beskriver Svein Norheim eiendommen. Postmesteren fikk trekvart skilling for hver
ETTER Å HA BLITT RODD OVER SUNDET av fergemannen, fant brødrene Ola (bosatt i Halden) og Pontus (bosatt i Strømstad) Berglund seg stilmessig til rette i ballsalen. Til venstre Helge Warberg i Fredriksten Artillerie Compagnie.
MYE AV INTERIØRET er tilbakeført til stilen rundt 1911. Dette er stuen innenfor ballsalen i andre etasje.
eneste forsendelse som gikk inn eller ut av landet. «Det er ingen overdrivelse å si at Søylegården ble bygget på inntektene fra denne virksomheten».
Med rikdommen fulgte ønsket om å bygge større og mer staselig. Den eldste delen av den nåværende bygningen er fra 1720-tallet og hadde åtte søyler. Med utvidelse og påbygging i 1830 og 1850 ble resultatet det vi ser i dag: en lang, L-formet bygning i empirestil, med halvvalmet tak og nå altså hele 16 søyler mot fjorden. Det store huset ga rom til postmesterens familie og mange ansatte, og i stuene og ballsalen – sistnevnte
SØYLEGÅRDEN SETT FRA den gamle Svinesundbroa. Til høyre sjøboden og til venstre et nybygg som reises på grunnmuren til en tidligere bygning, muligens posthuset. fra utbyggingen i 1830 – ble det tatt imot fint folk som kom reisende over fjorden.
FRAFLYTTET OG FORFALLENT Men det skulle ikke vare. Togene overtok fra 1870-tallet både posten og mye av persontrafikken, og det ble roligere dager på Svinesund. Fergeforbindelsen var fortsatt viktig – mot slutten av 1930-årene krysset omkring 7000 biler hvert år – men med åpningen av den første broa i 1946 var det stopp.
Fergeforbindelsen ble nedlagt, inntektene forsvant og det var ikke lenger penger til å holde de store bygningene i stand. En diger låve lå etter hvert som en plankehaug. Hovedbygningen hadde blitt fredet av Riksantikvaren allerede i 1923, men den lokale interessen for å ta vare på dette stedet var laber. Sent på 1960-tallet sto det store anlegget fraflyttet og forfallent. Her var taklekkasjer, sviktende grunnmur, råte og knuste vindusruter.
Men redningen var nær, takket være lokale krefter som engasjerte seg. Fortidsminneforeningen sentralt, i samarbeid med Riksantikvaren, gikk så inn og dannet aksjeselskapet som kjøpte bygningen. Kjøpekontrakten med enken etter den siste fergemannen ble inngått i april 1969, og allerede samme sommer kom istandsettingen i gang med tilskudd fra Riksantikvaren og Kulturfondet. Og med en god porsjon dugnadsinnsats. Taket ble lagt om med gammel takstein, grunnen drenert,
den råtne bakveggen mot fjellsiden bygd opp på nytt og vindusruter skiftet ut.
I Halden Arbeiderblad skriver Jens Bakke, leder i Østfold avdeling, tidligere i sommer at «Tanken var at dette skulle være en kortsiktig redningsaksjon der man skulle sikre bygningen for så å selge den videre. For å ha et ferdig restaurert rom å vise fram ble ballsalen satt i stand. Himling og gipsdekorasjoner ble reparert, og rommet fikk historisk tapet. Med elleve meter lange gulvbord – uten skjøt! – er dette selve praktrommet på Svinesund.»
Praktrommet til tross – enkelt var det ikke å avhende 750 kvadratmeter med fredet prakt i empirestil. Mange kom på visning da eiendommen etter ti år og betydelig restaurering ble lagt ut for salg, men ingen kjøper meldte seg. Ikke før Karin og Mogens Skovborg grep sjansen. Mogens satt i aksjeselskapets styre på vegne av Fortidsminneforeningen Østfold og hadde vært med på redningsaksjonen fra starten. De tok over i 1981 og gjorde et stort arbeid med videre restaurering. I 2000 solgte de til haldenseren Bjørn Skjærvik.
EN PRAGMATISK EIER – Å bo her er både feriekoloni og arbeidsleir.
Gamle Svinesunds nåværende eier Bjørn Skjærvik viser rundt i hovedhuset. I dag har han og samboer May-Liss Harseth slått de doble inngangsdørene på vid gap. De er åpenbart av den mer avslappede typen vertskap – en stadig strøm av besøkende tar de med knusende ro. Iført blått trekk over skotøyet er det fritt fram, fra stue til stue, innom det gamle kjøkkenet fra 1700-tallet, arbeidsværelset, den snart to hundre år gamle ballsalen. På veggene henger motiver av Svinesund slik det var på 1700- og 1800-tallet – flere kunstnere har latt seg inspirere av det dramatiske landskapet akkurat her. På en vegg i hallen henger tavlen med priser fra 1927: Doning med én hest 2 kroner.
Og ja, det må unektelig gi litt konstant feriefølelse, livet her i vannkanten med utsikt til både den gamle og den nye Svinesundbroa og alle båtene som seiler forbi. Og ja, det er like unektelig nok å ta tak i her. Fire piper med en samlet overflate på 150 kvadratmeter, for eksempel. Eller restaureringen av 16 ildsteder, mange av dem i støpejern fra 1800-tallet. Veggpaneler skrapt fri for moderne malingrester og nå malt med linoljemaling. Oppgraderte bad.
Bjørn Skjærvik kaller seg «bygningsmann» – han har gjennomført byggeprosjekter i milliardklassen – det er kanskje derfor et 750 kvadratmeter stort 1700- og 1800-tallshus i vannkanten ikke skremmer nevneverdig. Han later til å ha en pragmatisk tilnærming til bygningsvern i et fredet hus. Han peker på gulvet i arbeidsværelset, i den eldste delen av huset. Restaureringsarbeider her satte han i gang med uten først å varsle
SØYLEGÅRDEN var preget av sterkt forfall da Fortidsminneforeningen gikk i gang med redningsaksjonen. Den store låven bak hovedbygningen var ikke til å redde, og er fjernet helt.
DET GAMLE KJØKKENET er intakt slik det var her på 1700-tallet, med det gamle ildstedet og synlige laftevegger. Beboerne har et moderne kjøkken i rommet ved siden av.
vernemyndighetene, noe de ikke satte pris på. Men resultatet, «det ble omtrent som vi ville anbefalt», lød det etter befaringen. – Jeg skjønner hvordan de tenker. Når jeg gjør endringer, prøver jeg å gjøre det så tett opp til hvordan vernemyndighetene ville ha gjort det. De kan kanskje reagere på at det er blitt gjort uten tillatelse – men det viktige for meg at de nikker fornøyd når de ser resultatet, sier Bjørn.
Bortenfor hovedhuset ligger sjøboden, der Bjørn har noen få av sine rundt 20 veteranbiler. Til eiendommen hørte en gang også en enorm låve, som utrolig nok fikk plass her nede ved foten av berget – det var gårdsdrift her i flere hundre år, i tillegg til ferge-, toll- og postvirksomheten – men driftsbygningen falt sammen og er helt borte i dag. Bjørn Skjærvik drømmer om å reise den igjen, som garasje for bilsamlingen. Men det hører fremtiden til.
DE 16 SØYLENE I TRE former en svalgang i hele bygningens lengde som sørger for at det aldri skinner sol direkte inn i noen av værelsene i første etasje. I bakgrunnen den nye Svinesundbrua som åpnet i 2005.
PÅ VEGGENE HENGER flere motiver som dokumenterer hvordan Svinesund har sett ut i tidligere tider. Dette er av den britiske maleren John W. Edy, 1800.
Nå er det først snakk om å bygge ferdig huset som skal bli hjemmet til et barnebarn, reist på tuftene til en tidligere bygning. – En bygning som Søylegården trenger andre hus rundt seg, sier Bjørn.
AKSJESELSKAP BLE FOND – Dette har gått over all forventning, det må ha vært mer enn 300 besøkende innom, sier Jens Bakke.
En hedersnål fikk han også delt ut denne dagen, til Svein Norheim. 18 år satt han som leder i Østfold avdeling og hundrevis er de kulturminnene han har engasjert seg i.
Det går mot kveld, og Gamle Svinesund blir igjen forvandlet til et privat hjem. Blant alle de besøkende denne dagen har det vært folk fra andre østfoldbyer, fra Vestfold og Oslo, og haldensere som ikke har vært her nede på 50 år, eller
HALDEN LOKALLAG sto for informasjon og servering denne dagen, her representert ved Inger-Marie Aicher Olsrud, Truls Lie og Tor Erik Braathe.
enda lenger siden. Andre har seilt forbi Søylegården utallige ganger og undret på hva som finnes innenfor.
Og noen undrer kanskje også på hva som skjedde med pengene aksjeselskapet fikk for salget av eiendommen i 1981. Salgssummen ble til «Fondet Gamle Svinesund» som fortsatt disponeres av Fortidsminneforeningen Østfold avdeling. Midlene benyttes til antikvarisk restaureringsarbeid rundt i fylket.