Fortidsvern 3-2020 by Fortidsminneforeningen

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen Nr 3 2020 (45. årgang)

NORGES STØRSTE KULTURM INNE MAGASIN -

PRIVAT ÅRSTUE FRA 1659

BYGNINGSVERN I ALL STILLHET

LES OGSÅ: REDNINGSAKSJON FOR GÅRD PÅ ØSTRE TOTEN

RUIPLASSEN I TELEMARK VEL VERDT Å TA VARE PÅ

VI SKAL BLI ENDA BEDRE PÅ BÆREKRAFT

Du kjenner sikkert noen som vil være med i vår forening. Bare spør!  Du kan melde inn nye medlemmer ved å gå inn på vår nettside www.fortidsminneforeningen.no eller ringe vårt sentralbord på 23 31 70 70. Du får tilsendt vervepremie så snart medlemskontingenten er betalt for den/ de du har vervet. Har du vervet tre eller flere, må disse sendes inn samlet for at du skal få en av Else Rønnevigs bøker.

Verv nye medlemm og få nye er vervepremflotte ier!

VERV TO MEDLEMMER: Få et flott forkle i naturlin Hvis du verver to nye medlemmer får du en handlebag i naturlin, praktisk og miljøvennlig; lett å ta med i butikken. Hvis du verver ett medlem kan du velge mellom såpe eller termos. Produktene i naturlin er laget av Gamle Oslo Tre og Tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass. Trykkmønsteret er den såkalte Urnes-løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnes-løven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene, stolpehodene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100-tallet.

VERV ETT MEDLEM: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos ALT. 1: URTESÅPE FRA TAUTRA Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. I sortimentet er det forskjellige såper med varierende dufter og farger – ut i fra sesongens urter og hva som leveres til en hver tid. ALT. 2: TERMOS MED «URNESLØVEN» Flott termos i stål til turbruk. Termosen har Fortidsminneforeningens logo «Urnesløven» preget inn. Vervepremie får du uansett hvilken medlemstype den du verver, velger. Verver du for eksempel tre ungdomsmedlemmer, får du selvsagt den flotte boken Bakerovnen.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse. Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året. Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

FORTIDSVERN

FORTIDSVERN 3/2020

INNHOLD 4 Bugøynes er noe for seg selv 14 Slik tar vi vare på gjenstander 20 Tre utrolige søstre

28 Et bad til å glede seg over 34 En opplevelse i Setesdalen 50 Det viktige forsamlingshuset 54 Reiste hjem til et fredet tun 64 Med skisseblokk i Heidal 68 De fant huset de ønsket seg 78 Endelig kom taket på plass 88 Vinduer er en alvorlig sak 96 Nye medlemmer 98 Bærekraft er en del av oss

99 Når foreningen arver

FORTIDSVERN Medlemsblad for Fortidsminneforeningen

Nr 2 2020 (45. årgang)

Forsidebilde Årestue på Bjørgum i Setesdalen. Foto: Ivar Moe

OPPLAGSKONTROLLERT

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

RKET TRY K ME

RI KE

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300. Bankgiro: 6011.05.27651

Fagredaktør Årbok Linn Willetts Borgen, linn@fortidsminneforeningen.no Grafisk design Storybold Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Opplag 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

Journalist og kommunikasjonsansvarlig Trond Rødsmoen, trond@fortidsminneforeningen.no

Annonsesalg Storybold per.olav@storybold.no Telefon: 918 16 012

Trykk 07 Media

Ansvarlig redaktør Ivar Moe, ivar@fortidsminneforeningen.no

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO Telefon: 23 31 70 70

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974

MIL JØ

FORTIDSVERN

0 E DIA – 2

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

NORGES STØRSTE KULTURMINNEMAGASIN

Det flotte forsidebildet av lokomotivet på Setesdalsbanen som prydet førstesiden av Fortidsvern nr. 2-2020, ble tatt av Lita Seland. All ære for dette blinkskuddet.

SETESDALSBANEN OVERLEVER FRIVILLIGHET OG DUGNADSÅNDMED

DAMPEN OPP FOR KULTURMINNEVERNET KULTURMINNER I VEST-AGDER: UTHAVNENE I VERDENSKLASSE

HEMMELIGHETEN I SØGNE GAMLE KIRKE EGRA GARD REISE I BYGNINGSVERN SJØLINGSTAD LEVENDE MUSEUMSFABRIKK

FORTIDSVERN

PÅ VAKT FOR BYGNINGSVERN OG BADSTUEGJESTER

ELSA ER VÅR KLIPPE MOT BARENTS HAVET Bugøynes, på sørsiden av Varangerfjorden i Finnmark, like langt øst som Istanbul, er en samling kulturminner, noen velholdte og andre så levende at en gjest er fristet til å tro at de ca. 180 fastboende aldri hviler. Men det kan de nok gjøre, for her er Elsa Haldorsen alltid på vakt. Blant kulturminnene finner vi de såkalte Pipola-buene, som skal settes i stand for 331 250 kroner fra Fortidsminne foreningens prosjekt «Kulturminner for alle». Tekst og foto: Ivar Moe

Barentshavet

Varangerfjorden Bugøynes

TROMS OG FINNMARK

FORTIDSVERN

ELSA HALDORSEN i Bugøynes er Fortids minneforeningens klippe mot Barentshavet. Hun har vært medlem i mer enn 40 år. Her driver hun bygningsvern og to badstuer. Hun er aktiv i lokalsamfunnet og kjendis blant de 4-5000 finnene som hvert år kommer til henne for å ta badstue og plaske rundt på den vakre stranden hennes ved havgapet. Bak ser vi toppen av badstuene, og t.v. baksiden av små hytter hun leier ut.

FORTIDSVERN

jennom 26 år har hun laget sin eget kultursti til stor glede for 4-5 000 finner og mange andre som besøker henne hele året for å ta badstue og springe ut i det iskalde vannet. Kulturstien er en laminert guide på gammelfinsk, norsk og litt engelsk. Den er rikholdig utstyrt med informasjon om bygningshistorie, og med den i hånden finner vi frem til gamle hus og kaier Prosjektet Pipola-buene er en istand setting av tre buer, alle fra siste halvdel av 1800-tallet. Buene betyr mye for formidling av fiskeværet og for å gi et mer helhetlig bilde av værets historie. Prosjektet er et samarbeid mellom avdelingen vår i Finnmark og Bugøynes bygdelag. Elsa Haldorsen er med i begge. Nå skal buene flyttes lenger

FORTIDSVERN

inn i Bugøynes, ved siden av ei brygge som museet i Sør-Varanger eier og har satt i stand. Medlemmer i vår Finnmarks-avdeling, Sigrid Skarstein, Randi Sjølie, Elisabeth Hastad og Elsa Haldorsen var på befaring i juni for å finne et sted de kan flyttes til. En av Pipola-buene var et kruttlager for Svend Foyn fra Sandefjord. Han drev hvalfangst her, og trengte et hus til oppbevaring av krutt til harpunene. Else Haldorsen var leder for Fortidsminne foreningens avdeling i Finnmark da foreningen fylte 150 år i 1994. Hun har vært medlem i mer enn 40 år. I Bugøynes er hun en av motorene i det lokale reiselivet som sårt trenger turisme, selv om de mange bussene og bobilene skjemmer de få veiene som er der. Bugøynes ligger i

Sør-Varanger kommune med Kirkenes som administrasjonssenter. Det er ikke laget en reguleringsplan for stedet. Det finnes ingen skilt som regulerer parkeringen, men verre er kommunens slappe holdning til å ta vare på bygningene i denne unike turistperlen. Når man tar av fra E6, og kjører gjennom et ganske flatt landskap i skiftende grønne, gule og brune farger, dukker Bugøynes opp bak en bakketopp, nesten som en luftspeiling etter all den arktiske ødemarken. Det første som møter en på vei inn i dette fiskerisamfunnet er treskilt på et hus. «Elsa» står det; så enkelt kan det skrives. Her driver hun to vedfyrte badstuer. Hun leier dem ut på timebasis. Rett nedenfor ligger en nydelig sandstrand. Den kan lure enhver søring til å tro at det bare er å hoppe ut i.

Da jeg besøkte henne i juni, hadde våre Covid 19-restriksjoner blitt lettet for finnene som nå kunne kjøre til Bugøynes og fylle opp de to badstuene til Elsa. Det er en artig øvelse å se på kartet over denne delen av Finnmark. Rett syd for Bugøynes ligger Finland en time unna med bil. Derfor er de fleste bugøyværingene etterkommer av finner. De utvandret den korte veien fra skrinne kår til rike fiskerier i Norge. Nesten hele den gamle bebyggelsen i Bugøynes er satt opp av finner. På finsk heter stedet PikkiSuomi, eller gamle Finland. Kongekrabber fra Bugøynes er blitt en internasjonal delikatesse. – Vi er jo blitt et begrep for Finland. De er veldig opptatt av oss. Kan du tenke, nitti prosent av mine kunder kommer fra Finland. Det

er finsk historie her, en innvandrerhistorie. Men historien er samtidig norsk. For vi er jo nordmenn selv om vi har finske røtter. Den første som kom hit kom for syv generasjoner siden, og den siste som kom, kom for fjerde generasjon siden. Mamma og pappa snakka finsk. Men jeg hadde norsktalende venninner, så det det ble til at vi snakka norsk, forteller Elsa Ingilæ Haldorsen. Som ung var hun lærer i barneskolen. Hun har også drevet kafe i en verneverdig bygning. – Vi har jo del gamle hus. Bugøynes ble ikke brent under krigen. Sånn var vi heldig. Det var jo fordi vi ikke hadde veiforbindelse den gangen. Vi hadde et tysk batteri på øyan her. Den tyske kommandanten på øyan avtalte med bygdefolket at dersom vi under tilbaketrekningen fraktet de tyske soldatene

inn til Varangerbotn, så skulle han la være å brenne bygda. Og han gjorde det, han lot det være, og havnet i fengsel fordi han ikke hadde gjort jobben sin. Men han slapp fri etter en stund. Det ble sagt at den siste kommandanten var human, og han hadde sagt til bugøyværingan at han ikke var nazist. Elsa forteller historien sin i godstolen på verandaen. Den ligger vendt mot badstuene og noen hytter hun leier ut. -I dag er det en 15-20 hus som står igjen fra den tiden med den finske innvandringen. De er blant alle de 54 Sefrak-bygningene som gjenstår. På Bugøynes var det jo trangt om plassen, så når dem skulle bygge seg nytt hus, så reiv dem de gamle; skjønner du. Det var jo hovedgrunnen til at vi har så få igjen av disse husa, sier hun. Sefrak er et

PLUTSELIG DUKKER BUGØYNES opp bak en knaus, etter en lang og spektakulær avstikker fra E6. Her er det ca. 180 fastboende. Bugøynes ble ikke brent av tyskerne da de trakk seg tilbake fra Finnmark mot slutten av krigen. Her er det 54 Sefrak-registrerte bygninger. Mange hus er blitt revet etter krigen. Bugøynes er en trang plass. De som ville bygge nytt, måtte gjerne rive noe for å få en tomt. Elsa Haldorsen bor i det brune huset ned t.v. i bildet, like ved stranden. Bugøynes er et turistmål. Av og til blir den ene veien de har fylt opp med busser og bobiler. Her har det siden midten av 1800-tallet og frem til mellomkrigsårene være en betydelig finsk innvandring, for å ta del i de rike fiskeriene. Nesten alle over 60 år i Bugøynes kan snakke gammel-finsk.

FORTIDSVERN

DET ER TIL dette området med sjøboder fra før krigen man planlegger å flytte Pipola-buene.

landsdekkende register over eldre bygninger og andre kulturminner i Norge. – Et av de eldste husa er Pipolahuset fra 1850-60. Det står bort i Pipolabukta. Det står jo der som en gammel sjå, og er forfallen. Vi har ikke gjort noe med det ennå. Vi oppdaget det, at Pipola, var den første finlenderen som kom hit. Han bosatte seg her. Først bygde han badstue, og den lå ved en bekk, for finlenderne bygde alltid husa sine ved en bekk for å ha badstue. Etterpå bygde han hus. Dette var en finsk tradisjon. Seinere flyttet han til Russland. Hans etterkommere har etablert seg både i Russland og Finland; og de har vært her og sett. Det er spennende. De er veldig interessert. De lurte på om de kunne få kjøpt et hus her på Bugøynes, for de følte egentlig at de kom fra Norge. – Vi har en del gamle hus som vi har begynt å restaurere, men dessverre så står det en del andre hus til forfall. Det er veldig synd. Ingen bruker dem. De står bare der og forfaller enda mer. Elsa er glad i bygda si og kulturminnene. Med turistene får hun verden rett inn

FORTIDSVERN

– VI HAR en del gamle hus som vi har begynt å restaurere, men dessverre så står det en del andre hus til forfall, sier Elsa Haldorsen. Dette er fra slutten av 1800-tallet.

DETTE HUSET KALLES bare for «huset». Det eies av kvinnene i Bugøynes gjennom Husflidsforeningen. Her arrangeres det forskjellig kurs. Huset ble bygget i 1886 av russertømmer. Til vindsperre ble brukt bred never, trolig fra pomorhandelen. Deler av bygget ble brukt til skole først på 1900-tallet. På et tidspunkt ble taket løftet for å gi plass til flere rom.

DETTE ER JAKOLAHUSET fra 1886.

HER SER VI OSIMAHUSET fra midten av 1800-tallet, utstyrt med listverk. Huset ser slitent ut, men er fint inne. Dette er typisk finsk byggeskikk i NordNorge. Inngangen er midt på midt på husets langvegg, med et rom på hver side. Man kommer først inn i en gang med kjøkken som ligger rett frem. Huset har to rom på loftet, som gjerne ble leid ut. Huset var et sosialt samlingspunkt.

FORTIDSVERN

Først bygde han badstue, og den lå ved en bekk, for finlenderne bygde alltid husa sine ved en bekk for å ha badstue.

FORTIDSVERN

DETTE ER PIPOLABUENE (1850-1860), oppkalt etter den første finske innvandreren i Bugøynes. Fortidsminne foreningens prosjekt «Kulturminner for alle» har gitt 331 250 kroner for å sette i stand buene. Dette er et samarbeid mellom Fortidsminne foreningens avdeling i Finnmark og Bugøynes bygdelag. Bua i midten ble brukt til å oppbevare krutt av hvalfangeren Svend Foyn, som hadde en betydelig aktivitet her.

FORTIDSVERN

ISAK NAMPA-HUSET er fra 1830 eies av Salmi-familien.

PLEYM-FJØSET 1912 er en yngre bygning i denne sammenhengen. Det er ganske velholdt og vi ser at det er i bruk.

BERGHUSET FRA 1870 er et hyggelig hus. Det er tatt godt vare på gjennom årene. Det ligger ved siden av bistroen, der kongekrabbe er en selvfølgelig rett på menyen.

SVEITSERSTILEN FINNER VI også i Bugøynes. Dette er Dørmenhuset fra 1860.

DETTE HUSET FRA 1780 brukes som hytte. Det er nylig pusset opp.

FORTIDSVERN

DETTE ER LASSIE GÅRDEN fra ca. 1770. Det ble flyttet fra Vadsø i 1848. Da var huset eiet av den betydelige Esbensen-familien i Vadsø. Huset eies av Sør-Varanger kommune, og har vært brukt til forskjellige kulturelle formål. Elsa Haldorsen har drevet kafe her i en periode.

i stua. Hun har hatt gjester fra Chile og Tasmania til sine badstuer, og hun inviterer dem ut på kulturstien. Ennå er det ganske fredelig i Bugøynes. – Men jeg er redd at det skal komme for mange turister. Bilistene burde ikke få lov å kjøre inn. Noen ganger står det tre-fire store busser her. Hverken fylkeskommunen eller kommunen bidrar med noe. De er lei meg der inn på kontorene, sier Elsa. Hun har den egenskapen som er så viktig også som medlem av Fortidsminneforeningen – aldri å la myndighetene slippe unna ansvaret sitt.

Husene i Bugøynes er preget av den gamle byggeskikken at man måtte ha små vinduer mot havet. – Da vi skulle bygge her for 50 år siden sa mannen min at vinduene måtte være mot havet. Det er jo kjempeutsikt vi har, sa han. Han kom fra Alta. Der er jo ikke hav. Men vi holdt oss til den lokale skikken, for her er det veldig tøft når det står på. En natt så mista vi taket på badstua. Halve Leca-pipa lå i naboens hage. Og de små utleiehyttan her holdt på å fly av gårde. Den ene, mens vi holdt på å binde den fast, den fløy fem centimeter opp i lufta.

– Jeg har hatt en veldig spennende liv her på Bugøynes. Jeg har jobba mye med kulturhistorie. Det som også for meg har vært viktig, er det gamle finske språket. Noen kaller det for kvensk. Men for oss er kven et negativt ladet ord. Nesten som en parallell til ordet lapp. Jeg snakker det gamle finske språket, og blir forstått i Finland. Mesteparten av de her over 60 år kan snakke finsk, og snakker finsk seg imellom, sier Elsa Haldorsen.

FORTIDSVERN

HENTING AV SOGNEBUDSETTET ved Borgund stavkirke besøkssenter der det har stått utstilt. Vi ser artikkelforfatteren Ina Halvorsen.

KONSERVERING AV ET SOGNEBUDSETT FRA UVDAL STAVKIRKE

Slik tar vi vare på våre gjenstander 14

FORTIDSVERN

DET KOMPLETTE SOGNEBUDSETTET med kalk, disk, oblateske og læretui.

Bygningsvernet og forvaltningen av historiske bygningsmiljøer står sterkt i Fortidsminneforeningens arbeid. Dette arbeidet innebærer også bevaringen av de gjenstander og interiører foreningens eiendommer huser. Med rundt 40 eiendommer i eie, er det anslått at foreningen også eier over 1500 gjenstander – alt fra vikingtidsfunn til kirkeinventar. Tekst og foto: Ina Halvorsen, nyutdannet gjenstandskonservator fra Universitetet i Oslo.

om masterstudent i gjenstandskonservering var jeg så heldig å få lov til å konservere en av foreningens gjenstander i masteroppgaven min – et sognebuddsett fra Uvdal stavkirke. Her vil jeg fortelle om arbeidet mitt og om konservatorens fremgangsmåter. HVA ER KONSERVERING? Aller først kan det være nyttig å introdusere konserveringsfaget, da det nødvendigvis ikke er allment kjent hva det innebærer. Konservering er enkelt forklart håndtering av endring. Gjenstander endrer seg som følge av bruk og de naturlige nedbrytningsprosessene alle ting gjennomgår. Forskjellige nedbrytningsfaktorer som for eksempel lys, fuktighet og temperatur vil føre til at gjenstander eldes og endrer utseende.

Noen av endringene som oppstår kan være uønskede, da de kan skade gjenstandenes integritet, avhengig av hvilken kulturhistorisk betydning gjenstandene har. Konservatorens mål er dermed å håndtere nedbrytningsprosessene og sørge for at nedbrytningen ikke skader gjenstandenes integritet og autentisitet. Dette gjøres gjennom det som kalles preventiv og aktiv konservering, hvor preventiv konservering går ut på å kontrollere oppbevaringsforholdene til gjenstandene, og aktiv konservering går ut på å fysisk behandle eventuelle uønskede endringer som gjenstandene har blitt utsatt for. Dette arbeidet innebærer at konservatoren har kjennskap til gjenstandenes kulturhistoriske verdier og dermed hvilken betydning gjenstandene har for menneskene som skal betrakte dem. En

stor del av gjenstandssamlingen til Fortids minneforeningen er kirkeinventar og disse gjenstandene vil derfor ha blant annet historisk, religiøs og symbolsk verdi – slik vi skal se med sognebudsettet fra Uvdal stavkirke. SOGNEBUDSETT FRA 1575 Sognebudsettet kom i Fortidsminne foreningens eie i 1901 og står til vanlig utstilt i Borgund stavkirkes besøkssenter, som del av utstillingen om det religiøse livet i middelalderen. Når menneskene som sognet til Uvdal stavkirke var for syke til å reise til kirka for å motta nattverden, måtte presten bringe nattverden til de syke med såkalt sognebud. Til dette trengte han et nattverdsett som var hendig å ha med seg på reise. Sognebudsettet som tilhører Uvdal stavkirke består av en kalk og disk i tinn,

FORTIDSVERN

en treeske og et læretui. Kalken ble brukt til vin, treesken til å oppbevare brødet og disken til å gi brødet med. Disken kan legges oppå kalken som et lokk, slik at det enkelt får plass i læretuiet. På kalken finnes en innskripsjon på plattysk som er oversatt til: Kom til meg alle som er trette og som har tungt å bære og jeg vil gi dere hvile. I tillegg har kalken en inskripsjon av årstallet 1575, som mest sannsynlig angir året kalken og disken ble laget. Treesken har ingen årstall, men kildene over kirkeinventaret i Uvdal stavkirke nevner at denne ble tilhørende sognebudsettet ved et senere tidspunkt. Læretuiet har en svak inskripsjon innvendig som antyder at den ble laget på 1800-tallet, og det kan dermed tenkes at denne kan ha erstattet et tidligere etui. KULTURHISTORISK KONTEKST OG VERDI Kalken og disken ble laget i en turbulent tid i Norge, kalt konfesjonaliseringa. Norge ble i 1537 et lydrike under Danmark og reformasjonen ble innført. Menneskets åndelige tilstand i dødsøyeblikket sto sentralt i den religiøse praksisen både før og etter reformasjonen, noe som kommer til syne i inskripsjonen på

kalken. Sognebudsettet kan dermed sies å være et 450 år gammelt vitnesbyrd fra det religiøse livet i Uvdal under konfesjonaliseringa, og har berørt livene til utallige mennesker i sine siste avgjørende timer. Dette er med på å underbygge den historiske og religiøse verdien til sognebudsettet og setter det i en kulturhistorisk kontekst. Settet har også en viss estetisk verdi, basert på dets diskré og ærlige uttrykk som står i sterk kontrast til mye av kirkeinventaret som ellers er bevart fra denne tiden. At kalken og disken er laget av tinn i stedet for sølv er et eksempel på dette, i tillegg til at nattverdsett laget av tinn så ut til å være en regional trend fra Valdres-regionen. Stene stavkirke, åtte mil sør-øst for Uvdal, skal også ha bevart et nattverdsett av tinn fra 1575 i sitt inventar, noe som tyder på at bruken av tinn til nattverdsett har strekt seg noe ut av Valdresregionen. Sognebudsettet har dermed også lokalhistorisk verdi. Hvor mange komplette sognebudsett i tinn som er bevart fra tiårene etter reformasjonen er vanskelig å si, så sognebudsettets «sjeldenhet» kan ikke vurderes. Imidlertid

kan settet vurderes med bakgrunn i dets helhet og dets alder. I tillegg har settet stått utstilt i sakristiet i Uvdal stavkirke mange tiår før det ble flyttet til besøkssenteret på Borgund, noe som beviser at settet er vurdert å ha både kulturell og sosial betydning, som fortjener å bli vist frem. LÆRKONSERVERING OG GARVING Ved nærmere undersøkelse av settet viste det seg at kalken, disken og treesken var i såpass god stand at det ikke var behov for aktiv konservering. Læretuiet viste derimot tegn til å være utsatt for endringer som trengte behandling, som vil bli beskrevet litt senere. Lær er nemlig en materialgruppe som trenger spesiell oppmerksomhet, da det er av organisk opphav. Gjenstander som er organiske – det vil si som består av materialer som er vegetabilske, animalske eller petroleumsbaserte – er spesielt utsatt for nedbrytningsfaktorer som fukt, lys, temperaturendringer, forurensing og skadedyr. Når det kommer til lær, vil nedbrytnings tendensen avhenge av hvordan læret er garvet. Den vanligste garvemetoden før

ETUIET er en såkalt komposittgjenstand, som betyr at den består av flere materialer. Det består av lær, messingnagler og –tråd, tredisker og metallarmatur trukket i fløyel.

FORTIDSVERN

1900-tallet var vegetabilsk garving, som for eksempel ved bruk av eikebark, selje, bjørk eller mer eksotiske tresorter som sumak og tara. De kjemiske komponentene som er ansvarlig for den vegetabilske garveprosessen kalles tanniner, og disse tanninene kan deles opp i hydrolyserbare tanniner og kondenserte tanniner. Hydrolyserbare tanniner stammer fra tresorter som kastanje, sumak og tara, mens kondenserte tanniner kan stamme fra blant annet eikebark, selje og bjørk. Forskning har vist at lær garvet med kondenserte tanniner er mer utsatt for nedbrytning enn lær garvet med hydrolyserbare tanniner. Derfor kan det være fordelaktig å finne ut hvordan historisk lær er garvet, slik at man med sikkerhet kan fastslå hvordan læret nedbrytes og hvilke nedbrytningsfaktorer det er utsatt for. Dette kan man finne ut av ved å utføre kjemiske analyser på fiberprøver fra læret. Men å fysisk fjerne materiale fra en historisk gjenstand for analyse kan kun gjøres etter nøye overveielser, hvor man med høy sikkerhet kan si at informasjonen fra analyse vil være av slik verdi at det kan forsvare materialuttaket. I læretuiets tilfelle ville informasjonen fra analyse kunne angi garvemetode, som igjen kunne fortelle noe om lærets nedbrytningstendens, og dermed også hvilke konkrete nedbrytningsfaktorer gjenstanden må beskyttes mot i fremtiden. KJEMISK ANALYSE AV LÆRETUIET Kun et par milligram lærfibre ble skrapet av innsiden av læretuiet for analyse med Fourier-Transform Infrared Spectroscopy (FTIR). Analysen tok totalt tre dager og kunne fortelle at læret brukt i læretuiet mest sannsynlig er garvet med kondenserte tanniner. Dette betyr at læret er spesielt utsatt for nedbrytning fra luftforurensing, UV-stråling og varme, og preventive konserveringstiltak i oppbevaringen av læretuiet bør derfor innebære begrensninger av disse faktorene. Når lær garvet med kondenserte tanniner blir utsatt for luftforurensing, vil det oppstå et surt miljø som kan føre til dannelsen av såkalt rødråte. Rødråte er en tilstand som kan ses på læroverflaten som et rødt pulver, ofte i sårkanter og på lærets bakside. Denne tilstanden er irreversibel og lar seg ikke behandle, og vil etter hvert som tiden går føre til at læret smuldrer opp. Tilstanden ses ofte på lær garvet med vegetabilsk materiale som inneholder kondenserte tanniner, og ofte på lær fra 1800-tallet, da dette på den tiden var en utbredt garvemetode. Det var derfor ikke videre overraskende at læretuiet fra Uvdal var utsatt for rødråte. AKTIV KONSERVERING AV LÆRETUIET I aktiv konservering er det ofte fire prinsipper som går igjen – rensing, stabilisering, sammenføyning og retusjering. I arbeidet med sognebudsettet ble det fokusert på at settet skulle tilbake på utstilling,

LANGS SÅRKANTEN på reimene kunne det ses mørkerøde fibre, noe som mest sannsynlig skyldes en tilstand som kalles rødråte. Her er et av områdene med rødråte stabilisert med et konsolideringsmiddel. ETUIET HADDE TEGN til slitasje rundt hullene på lokket, fra å stadig ha blitt åpnet og lukket. Denne form for skade på lær kalles delaminering, som betyr at lagene i læret separeres. Dette ble vurdert å hemme helhetsinntrykket av etuiet, siden etuiet skulle tilbake på utstilling. Delamineringen ble derfor retusjert med en pigmentert vannfarge som kan brukes på lær.

HVIS MAN SKAL fjerne materiale fra en gjenstand for analyse, er det avgjørende å gjøre det på et diskré område av gjenstanden, samtidig som at prøven skal være representativ. Her ble det fjernet et par milligram fiber på innsiden av læret under lokket for analyse med FTIR, som kunne fortelle hvordan læret er garvet.

FORTIDSVERN

LOKKET TIL OBLATESKEN, med svimerket dekorasjon.

og valg av konserveringsbehandlinger ble dermed tatt med dette som bakgrunn. Noen av de viktigste behandlingene utført på etuiet er beskrevet nedenfor. Stabilisering: Rødråte kunne ses flere steder langs sårkantene til læret. Som tidligere nevnt kan ikke rødråte direkte behandles, men man kan forsøke å bremse nedbrytningen ved å påføre et konsolideringsmiddel der rødråten har utviklet seg. Prinsippet bak dette er at konsolideringsmiddelet kapsler inn rødråten, og dermed hindrer forurensing og andre nedbrytningsfaktorer å komme til det sårbare området. Bakgrunnen for behandlingen var å forsøke å begrense alvorlighets graden til rødråten. Rensing: Flere hvite flekker som etter all sannsynlighet var fugleskitt kunne ses over store deler av etuiet. Dette er ikke så uvanlig å se på kirkeinventar, hvor fugler har holdt til inni kirka hvor gjenstandene har vært utstilt eller oppbevart. Ved rensing følger prinsippet om at de minst skadelige rensemetodene testes først. I dette tilfellet ble mekanisk rensing med polyuretansvamp testet først uten vellykket resultat. Våtrensing med destillert vann på bomullspinne ble deretter testet, med positivt resultat. Bakgrunnen for behandlingen var at fugleskitt kan gjøre stor skade på gjenstander, i tillegg til at det forstyrrer det helhetlige inntrykket og integriteten til gjenstanden. Sammenføyning: En av lærreimene på siden av etuiet hadde en ødelagt nagle, slik at reimen var løs. Reimen kunne festes enten ved å erstatte den ødelagte naglen eller ved at reimen ble limt på plass. På grunn av tidsbegrensninger falt avgjørelsen på å bruke et egnet lim til å lime reimen. Dette limet kan fjernes ved en senere anledning, i tilfelle det skulle være ønskelig å erstatte den ødelagte naglen. Det ble vurdert at reimen skulle

FORTIDSVERN

UNDERSIDEN AV OBLATESKEN, med initialer.

festes igjen, slik at etuiet fikk tilbake noe av sin opprinnelige form. Retusjering: Fronten av etuiet hadde spor etter en del slitasje fra at lokket har blitt åpnet og lukket gjentatte ganger. Denne slitasjen viste seg som delaminering av læret, som vil si at det øverste lærlaget var slitt vekk slik at det oppstod betydelig fargeforskjell. Slik fargeforskjell kan korrigeres ved å retusjere med egnet farge og denne fargen må blandes slik at den matcher den ønskede fargen så best som mulig. Her ble det brukt en pigmentert vannbasert farge, som ble påført punktvis med en tannpirker, for å bedre kunne kontrollere resultatet. Det ble vurdert at retusjering var nødvendig fordi slitasjen var lokalisert på etuiets front og dermed kunne trekke fokuset vekk fra etuiets helhet når utstilt. BESLUTNINGSTAKING OG PREVENTIV KONSERVERING Konservering er sjelden rett fram. Alt avhenger av livet gjenstanden har levd, hvilke endringer den er utsatt for, hva slags betydning gjenstanden har for menneskene som skal betrakte den, og hvilket liv gjenstanden skal tilbake til etter konservering. Objektivitet og kritisk beslutningstaking er dermed essensielt i konserveringsprosessen. I tillegg er kanskje det viktigste prinsippet en konservator etterstreber, prinsippet om retreatability. Dette går ut på at de aktive konserveringsbehandlingene som velges skal kunne gjøres om i fremtiden. For det som gjelder for gjenstandene, gjelder også for behandlingene – de eldes. Lim kan gulne og bli sprøtt, retusjeringer kan bli blasse, ferniss kan krakelere. Men selv om den aktive konserveringen kan oppfattes som den mest fengende delen av konserveringsarbeidet, kan man ikke få understreket nok

viktigheten av preventiv konservering. Det kanskje viktigste konserveringsarbeidet foregår etter den aktive konserveringen, hvor gjenstandens levetid avhenger av de preventive konserveringstiltakene som gjøres. I læretuiets tilfelle ble det klart etter å ha analysert tannininnholdet i fibrene at et oppbevaringsmiljø med så lite luftforurensing som mulig og med minimal eksponering for høye temperaturer og UV-stråling, kan gi gode forutsetninger for et langt liv. Takk til Fortidsminneforeningen for å la meg gyve løs på en av deres mange flotte gjenstander! Kilder: Caple, Chris (2000) Conservation Skills – Judgement, Method and Decision Making. Routledge: Abingdon. Christie, Sigrid og Håkon (1981) Norges kirker: Buskerud bind I. Gyldendal Norsk forlag: Oslo. Christie, Sigrid og Håkon (1993) Norges kirker: Buskerud bind III. Gyldendal Norsk forlag: Oslo. Falcão, Lina og Araújo, Maria Eduarda M. (2012) «Tannins characterization in historic leathers by complementary analytical techniques ATR-FTIR, UV-Vis and chemical tests» i Journal of Cultural Heritage 14. Ss. 499-508 Fæhn, Helge (1994) Gudstjenestelivet i Den norske kirke – fra reformasjonstiden til våre dager. Universitetsforlaget: Oslo. Kite, Marion og Thomson, Roy (red.) (2006) Conservation of Leather and Related Materials. Routledge: Oxford. Larsen, René (red.) (1996) ENVIRONMENT Leather Project: Deterioration and Conservation of Vegetable Tanned Leather. Research Report No. 6. Det Kongelige Danske Kunstakademi, Konservatorskolen: København. Muri, Sigurd (1975) Gamle kyrkjer i ny tid. Det Norske Samlaget: Oslo. Rasmussen, Tarald (1991) «Fra reformasjonen til 1814» i Bernt T. Oftestad; Tarald Rasmussen og Jan Schumacher Norsk kirkehistorie. Universitetet i Oslo: Oslo. Ss. 83-176

ARKITEKTER MED SPESIALKOMPETANSE

AS Arkitektkontoret 4B

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

Postboks 244, 6852 Sogndal Telefon: 57 62 77 50 E-post: post@arkitektkontoret4b.no

JAN BAUCK ARKITEKTKONTOR AS JENS EBBE NORUM SIVILARKITEKTER MNAL

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K B A R K B A R K B A R K B A R

A R K B A R K B A R K B A R K B A R K

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

K B A R K B A R K B A R K B A R K B A

B A R K BERGERSEN ARKITEKTER AS M N A L

M N I L ARKITEKTBEDRIFTENE

Nordre gate 2

BOGSTADVEIEN 27B, 0355 OSLO 22 04 93 00 / firma@janbauck.no www.janbauck.no

R K B A R K B A R K B A R K B A R K B

Pb 2682 7415 TRONDHEIM

Tel: +47 73 80 58 30 post@bergersenarkitekter.no www.bergersenarkitekter.no

PROFESJONELL LINOLJEMALING

Utvendig fasade Telegrafen, Drøbak er malt med Engwall o. Claesson linoljemaling med spesialbrekket Telegraf oker.

Engwall o. Claesson linoljemaling Se også alle våre andre produkter for bygningsvern

Et godt valg til nye og historiske bygninger

Prøv vår gode linoljesåpe med en svak lukt av mandel.

Engwall o. Claesson linoljemaling inneholder svensk kaldpresset rå linolje, 98 prosent tørrstoff, standolje og sinkhvitt. Det gjør den motstandsdyktig mot klimapåvirkninger og svertesopp. Finnes i 14 standardfarger og kan blandes etter NCS eller fargeprøve.

Bestilles på vår nettbutikk ellers er dere velkommen til vårt nye, spennende utsalg på Ørje

historiskmaling.no

FORTIDSVERN

GIVERNE, de tre frøknene Thaulow. Aimée 1837‒1913, Christiane 1840‒1928 og Jeanette 1839‒1926. Foto: Ukjent.

TIL MINNE OM EN BETYDELIG FAMILIE OG TIL GLEDE FOR DAGENS PUBLIKUM

SØSTRENE THAULOWS TEMPEL Forrige nummer av Fortidsvern ga oss den glade beretningen om redningen av Henrik Arnold Thaulows lystgård på Bragdøya ved Kristiansand. Kulturgruppen Thaulows Hus og ildsjelene bak redningsaksjonen har som formål å fremme kunnskap og interesse for huset og familiene Thaulow og Wergeland, som bidro til å skape det moderne Norge. Da må jeg røpe at et museum med samme formål finnes på Bygdøy i Oslo. Tekst: L ars Roede, arkitekt, museumsmann og tidligere leder for Oslo bymuseum. Forfatterens tippoldeforeldre var H.A. Thaulow og Nicoline Vibe.

T 20

haulowmuseet ble stiftet i 1913 av de tre ugifte døtrene til sønnesønnen Heinrich Arnold Thaulow (1808–94), fetter og jevngammel navnebror av Henrik Wergeland.

FORTIDSVERN

LITT SLEKTSHISTORIE Som fortalt i nr. 2, fikk universalgeniet i Kristiansand og hans kone Jacobine Chrystie 13 barn. Nest yngste datter ble Henrik Wergelands mor Alette. Sønn nr.

3, Johan Fredrik Thaulow (1768–1833), fikk en embetskarriere som amtsforvalter i Aabenraa i Slesvig. Der giftet han seg med Caroline Looft fra Wandsbek ved Hamburg. Tre av deres ni barn ble tyske,

THAULOWS STØRSTE HUS står nå på Bygdøy. Leikanger prestegård ble flyttet til Norsk Folkemuseum i 1912 for å huse Thaulowmuseet. Rødfargen fikk den på museet, men i 2012 ble fargen grårosa, slik den var i 1840, etter at fasaden fikk vinduene og døren den har nå. Foto: Lars Roede 2010.

for Aabenraa ble i 1864 Apenrade i tyske Schleswig. To havnet i Danmark, mens fire sønner vendte tilbake til forfedrenes land. Fritz ble tollkasserer i Sandefjord, Henrik Arnold ble lege i Norge (mer om ham siden), Moritz Christian Julius ble professor i Christiania, og Harald ble apoteker i Christiania og far til maleren Frits Thaulow. Henrik Arnold den yngre, født i 1808, begynte å studere medisin i Kiel og fortsatte studiene i Christiania, hvor han tok embetseksamen i 1833. Han giftet seg i 1834 med Nicoline Vibe (1807–85), datter av amtmann Niels Andreas Vibe, venn av og kammerherre hos Christian Frederik. De slo seg ned i

Sandefjord, hvor han praktiserte som lege. Der grunnla han i 1837 Sandefjords Svovlog Sjøbad og introduserte med det balneo logi i Norge. Blant hans spesialiteter var manet-terapi (med ondt skal ondt fordrives). (Se egen artikkel om Sandefjord Bad i denne utgaven av Fortidsvern) TIL MODUM Familien flyttet til Modum i 1839 da han ble bedriftslege ved Blaafarveværket. Driften av badet i Sandefjord overtok dr. Jørgen Tandberg Ebbesen. Fra 1849 var Thaulow også distriktslege på Ringerike, og samme år ble han medeier av Ringerikes Nikkelverk. Det ga ham inntekter som ble investert i

kurbadene. På Modum oppdaget han den jernholdige St. Olafs kilde, som ble utgangspunkt for anlegget av Modum Bad i 1857. Det ble en gigantisk suksess. Blant bade gjestene var Ibsen og Vinje og en hærskare av de rike og fine. Thaulow beholdt også interessen for Sandefjord Bad, og med god økonomi kunne han kjøpe ut medeierne og bli eneeier i 1874. Heinrich og Nicoline fikk fem døtre og to tvillingbrødre. De to eldste døtrene giftet de bort til assistentlegene. Margery (f. 1834) giftet seg med Carl August Knutsen. De fikk 14 barn, og han ble direktør for Sandefjord Bad. Henriette (f. 1836) giftet seg med Hans Dedichen, de fikk 8

FORTIDSVERN

barn, og han ble direktør for Modum Bad. De tre neste søstrene forble utgifte – Aimée (f. 1837), Jeanette (f. 1839) og Christiane (f. 1840). De flyttet etter foreldrenes død til Kristiania og bodde sammen der i sine siste år. Tvillingbrødrene Johan Fredrik og Niels Andreas ble født i 1842. Thaulow vant internasjonal berømmelse som balneolog, men hadde hadde flere talenter. Han var en habil tegner og var selv arkitekt for flere av bygningene i Sandefjord og på Modum. I Sandefjord malte han akvareller som ble trykt som litografier og solgt som souvenirer eller gitt som gaver til badegjestene. Ekteparet var slektsinteressert og samlet portretter og gjenstander fra sine tallrike slektninger. De var også ivrige samlere av antikviteter.

Heinrich Arnold og Nicoline Vibe i 1833. Etter malerier av Peter Petersen. Norsk Portrettarkiv.

FORTIDSVERN

KURHUSET VED MODUM BAD i 1870. Thaulow var selv arkitekt for bygningen fra 1860-årene. Nærmest lå spisesaler og kjøkken, bortenfor 14 rom for badegjester. I bakgrunnen Villa Svea. FOTO: VÆRING. OSLO Museum

FOLKEMUSEET FÅR ET ØNSKE OPPFYLT Museumsdirektør Hans Aall så straks at de velstående frøknene ga ham sjansen til å realisere et av hans høyeste ønsker: å oppføre

Foto: H.A. Thaulow. Buskerud fylkesarkiv.

FRØKNENE THAULOW De ugifte døtrene arvet foreldrenes slekts interesse og fortsatte innsamlingen av portretter, fotografier, litteratur og gjenstander. De arvet også penger nok til å leve godt og ha overskudd til gode gjerninger. I 1900 kjøpte de av sin slektning Alf Collett (Camilla Wergelands sønn) villaen Incognitogaten 29 fra 1872, tegnet av arkitekt Niels Stockfleth Darre Eckhoff. Blant velgjerningene var et stort bidrag til finansiering av Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen. Til Drammens Museum overlot de store samlinger av kunst og antikviteter, mye fra Ringerike og Modum. Da Akershus Slott ble restaurert i årene etter 1900, forærte de møbler og løsøre som ble gunnstammen i slottets innredning. Den eldste av søstrene, Aimée, døde i 1913. I 1916 ga de gjenlevende søstrene 30 000 kroner til forsvaret, til innkjøp av en fransk Farman flyvemaskine, med 110 hestekrefters motor. Forsvarsdepartementet skrev i brev til generalinspektøren for ingeniørvesenet: «Frøknerne Thaulow har i sin tid ytret ønske om at faa overvære en flyvning av det av dem skjænkede flyvemaskine. … Herr generalinspektøren anmodes derefter om efter conferance med general Rye paa givernes vegne at fastsætte tiden for en flyveopvisning.» Beundringsverdig av to damer på nesten 80 år å kjøpe fly til fedre landets forsvar. Den største gaven til etterslekten var Thaulow-museet, som ble stiftet i 1913. For å holde samlingen intakt etter at de selv gikk bort, henvendte de seg til Folkemuseet med spørsmål om å sikre samlingen varig og profesjonell oppbevaring der. De ønsket et hus som skulle være et tempel for forfedre dyrkelse, til glede for nye generasjoner av slekten.

INCOGNITOGATEN 29 i Oslo, frøknene Thaulows hjem fra 1900 og livet ut. Oppført i 1872 ved arkitekt Niels S.D. Eckhoff.

SANDEFJORD I 1851. Badet er den hvite bygningen med søylefront litt til høyre for midten av bildet. Thaulow var selv arkitekt. Litografi etter akvarell av H.A. Thaulow

en prestegård i friluftsmuseet. Som kulturhistoriker var han klar over prestegårdenes betydning for spredning av kulturimpulser i denne utkanten av verden. Prestene dannet en spinkel overbygning av sivilisasjon, utdannelse, ideer og lesning i hvert prestegjeld. I et land med få og små byer lå prestegårdene jevnt fordelt overalt, og derfra formidlet prestene kulturen som trivdes blant byborgere, embetsfolk og rike jordeiere. De spredte både verdslig og åndelig opplysning – alt fra billedkunst og mekanikk til mat- og draktskikker og hjeminnredning. Potetprester og fruktprester bidro til å fremme landbruket. Aall hadde lenge ønsket seg en prestegård. Kort tid etter kjøpet av tomten på Bygdøy viste han på Parisutstillingen i 1900 en modell av sitt planlagte friluftsmuseum. Barokkhagen lå der og ventet på et fornemt hus som kunne danne fondmotiv for midt aksen. I 1910 ble han enig med søstrene Thaulow om å flytte den kondemnerte hovedbygningen på Leikanger prestegård i Sogn til museet. Familien hadde ingen tilknytning til dette huset, men blant forfedrene var det mange prester og andre embetsmenn som hadde bodd i like herskapelige hus i byer og

bygder. Slektens arvegods og portretter ville få en troverdig ramme i dette huset. Søstrene ga 20 000 kroner til å kjøpe, flytte og gjenreise bygningen, og ytterligere 20 000 til et fond for vedlikehold og forvaltning av samlingen. I 1912 sto prestegården gjenreist, og hagen foran var anlagt. I 1914 var møbler og annet innbo på plass, og den høytidelige åpningen av Thaulowmuseet fant sted, med giverne og deres nærmeste slektninger og Folkemuseet styre og medarbeidere til stede. THAULOWMUSEETS FORMÅL OG VEDTEKTER Museets stiftelsesdokument er gavekontrak ten inngått 5. september 1913 mellom søstrene Jeanette og Christiane Thaulow og Folkemuseets direktør Hans Aall og styreleder Gabriel Gustafson. Den har strenge bestemmelser. Ifølge § 1 skal bygningen ikke benyttes til noe annet formål enn Thaulowmuseet, og kun inneholde portretter og gjenstander etter forfedre eller etterkommere av H.A. Thaulow og Nicoline Vibe. Gjenstander «i musæet maa under ingen omstændighet eller paaskud flyttes derfra.» Til to rom på loftet skulle etterkommerne ha

adgang, fjernere slektninger bare etter avtale. Der skulle dokumenter, brev, tegninger, trykksaker og bøker oppbevares «i forseglede pakker». Folkemuseets direktør ledet et styre med to eller tre Thaulow-ætlinger, hvorav minst én direkte etterkommer av H.A. Thaulow. Like gjerne kvinner som menn! Ingen måtte ha eller ha hatt befatning med offentlige samlinger av noe slag. Hvert medlem skulle selv velge sin etterfølger; ved dødsfall skulle de gjenværende velge. Søstrene skulle ha en stemme med i valgene og i alt som angikk samlingene. Pengene skulle plasseres sikkert, og bare rentene kunne angripes, ikke formuen. Styret skulle ha oppsyn med vedlikehold av hus og samlinger og beslutte om kjøp eller mottak av gaver. Museumstekniske spørsmål var direktørens sak. Ved opprettelsen besto samlingen av 1747 gjenstander. Etter flere bidrag fra stifterne var antallet 1866 i 1926. Siden økte det nå og da, til det ved siste årsberetning i 1966 var 1906. Styret hadde frem til 1960-årene to medlemmer fra slekten, først søstrene Christiane og Jeanette, fra 1925 Aimée Frølich, datter av deres søster Margery Knutsen, og

FORTIDSVERN

Henrik Dedichen, sønn av søsteren Henriette Dedichen. Etter krigen be de avløst av sine barn, Marjorie Munthe-Kaas fra Margerygrenen og Hans-Henrik Dedichen fra Henriette-grenen, nå med Reidar Kjellberg som leder. Folkemuseet trykte årsberetningene i årbøkene frem til 1966. Etterhvert ble museet i strid med vedtektene drevet av Folkemuseet alene, styremøter ble ikke avholdt, og da de siste medlemmene døde, ble ingen oppnevnt etter dem. Slik fortsatte det til 2003, da jeg minnet om at dette var et kontraktbrudd. Jeg foreslo å konstituere et nytt styre med oppgave å oppløse stiftelsen, som ikke lenger var en rasjonell ordning. Folkemuseet innkalte da etterkommere etter de siste styremedlemmene, og et interimsstyre er dannet og vil sørge for avvikling i ordnede forhold. LEIKANGER PRESTEGÅRD I 1752 ble det holdt takst på prestegården i Leikanger etter avdøde sogneprest Iver Leganger. Der sto en gammel hovedbygning, «befunden udi saa forfalden Tilstand, at Bygningen maa gandske nedbrydes og af Nye opsættes». Den nye ble reist av etterfølgeren Gert Geelmuyden, «paa samme

HEINRICH ARNOLD THAULOW. Xylografi fra Hjemmets og Arbeiderens Ven 8.3.1888

Tomter og Grundvolde.» Den ble verdsatt til 369 riksdaler med torvtaket. Det var to sammenbygde hus, slik det hadde vært før. Stuen var det lovbestemte «herrekammeret» med losji for biskoper og andre fornemme gjester, vanligvis i en separat bygning. Den opptok hele høyre (østre) del av huset og var smalere enn bygningskroppen, men ble utfylt

av en svalgang mot tunet, fra kjøkkenet og østover. Ellers var planen i 1750-årene som nå, mange interiører også omtrent de samme, men med sterke farger på synlige tømmervegger og bjelkehimlinger. Vinduene hadde så sent som i 1789 blyglassruter. Mange rom fikk senere striekledning og tapeter. I 1818 fikk huset vinduer av rokokko-type og inngangsportal i Bergens-empire. Om det ikke skjedde før, fikk det nå tegl på taket. Samtidig ble det malt rosa istedenfor den opprinnelige kraftige rødfargen. Senere var lenge huset hvitmalt. Rosa farge var kjent fra et maleri av Tycho Christopher Jæger fra 1840-årene. Den ble bekreftet av fargeundersøkelser i nyere tid og ble da tilbakeført. I 1840-årene skjedde store forandringer mens Søren Wilhelm Thorne var prest i Leikanger. Storstuen ble slått sammen med svalgangen, og det hele ble delt fire værelser. Disse fikk tidstypisk empire-innredning. Museet satte opp kopier av tapeter fra Damsgård i Bergen i flere rom. Hagen var navngjeten. Kunsthistorikeren Carl Schnitler skrev i museets guide-bok i 1914 begeistret om «den skjønneste ramme nogen prestegaard kunde faa. Halvt begravet laa den i frodig grønt. Tuja og ceder hadde

EKTEPARET THAULOWS BARN på Modum i 1890-årene. Sittende: Margery Knutsen (1834) og Henriette Dedichen (1836). Stående bak de ugifte døtrene Aimée (1837), Christiane (1840) og Jeanette (1839). Ytterst: legen Johan Fredrik (Fritz) og tvillingbroren, hyttemester Niels Andreas (1842). Ukjent fotograf.

FORTIDSVERN

BADEGJESTER i alle etasjer i Villa Svea «1.ste Saison 1872». Alles navn er notert i margene. Distriktslæge Thaulow er antagelig mannen lengst til venstre foran huset. Ukjent fotograf.

avløst ask og or, og i syd og nord stod to vældige valnøtt-trær. Ved deres fot blomstret rosene. Frugttrær i overdaadig mængde fyldte store strækninger rundt om. Av huset tittet bare arken op og holdt utkik vestover, mens gavlen laa frit op mot fjorden.» Folkemuseet anla en barokkhage med hagen på Torvastad prestegård i Rogaland som forbilde, etter en akvarell fra 1816 av Johan F.L. Dreier. Den har kvadratiske bed, oppdelt med lave hekker i geometriske mønstre. Nærmest huset ligger prydhagen med blomster, nedenfor ligger nyttehagen med grønnsaker, urter og bærbusker. Øst for barokkhagen anla museet en hage i engelsk stil, med slyngete ganger og uregelmessig beplantning med mange treslag for å illudere et «naturlig» landskap. Der havnet også filleonkel Henrik Wergelands lysthus fra Bergfjerdingen. Det var flyttet til en annen tomt i friluftsmuseet allerede i 1902.

I NTERIØR I STUEN til høyre for midtgangen, med samme tapet som i Storstuen til venstre, kopi etter tapet fra Damsgård i Bergen. Møbler og portretter fra Thaulow-samlingen, og ovn fra Folkemuseets samling. Foto: Olve Utne, Wikimedia Commons

INNREDNINGEN Nesten alt av møbler og innbo i prestegården hadde tilhørt familiene Thaulow og Chrystie eller nære slektninger. Tingene var samlet i kronologisk orden, med de eldste i rommene mot vest. Her finnes portretter

FORTIDSVERN

PRESTEGÅRDSHAGEN PÅ FOLKEMUSEET. Folkemuseets gartner holder hagen i god stand. Foto: |Haakon Michael Harris, Norsk Folkemuseum.

av slektens første generasjoner og møbler fra 1600- og begynnelsen av 1700-tallet. Rommene med synlige tømmervegger skal ha sine opprinnelige farger. Innredningen ga ikke noe helt troverdig bilde av en typisk prestegård. Hver ting kunne ha tilhørt en prestefamilie, men neppe så mange på en gang. Sammenstillingen vitner om at man prioriterte Thaulowmuseet fremfor prestegårdsmuseet. Den var mer en oppstilling av ting enn en rekonstruksjon av et boligmiljø. Portrettsamlingen var langt mer omfangsrik enn faktiske prestegårder har kunnet fremvise. Den har verdi som dokumentasjon av en slekt og et sosialt miljø gjennom 250 år, og over skiftninger i klesdrakt, frisyrer og kroppsholdninger i perioden. To stuer fikk kopier av tapeter fra Damsgård i Bergen og møbler og ting fra 1750- og 1760-årene, stort sett i rokokko-stil. Vitrine-skapet inneholdt kinesisk porselen fra familiene Juell i Arendal og Thaulow i Aabenraa, og Københavner-porselen fra Chrystie-familien. Glasspokalene var for det meste norske, fra familiene Thaulow og Juell.

FORTIDSVERN

MODELL av Folkemuseets planlagte anlegg, vist på Verdensutstillingen i Paris 1900. Barokkhagen står klar og venter på et fornemt hus i enden av aksen. Foto: Væring. NF.27043-004

EN ATTERGLØYME FÅR NY GIV Prestegården med Thaulowmuseet var lenge forsømt. Mange rom var egentlig aldri ferdig innredet, og manglende vedlikehold ga et helt feilaktig bilde av hvordan et herskapelig hjem kunne ha sett ut. Etter årtusenskiftet er det tatt noen krafttak. En sviktende takkonstruksjon ble forsterket i årene 2012–15, og utvendig

har huset fått tilbake veggfargen det hadde da eksteriøret fikk sitt nåværende utseende. Nå legges planer for en oppgradering av interiørene og innredningen, slik at huset både kan gi et troverdig bilde av norsk prestegårdskultur, og samtidig oppfylle søstrene Thaulows vilkår for gaven de har gitt oss – et verdig minnesmerke over en viktig slekt i norsk historie.

LEIKANGER PRESTEGÅRD i opprinnelige omgivelser omkring 1840. På museet ble huset først rødmalt, men i 2012 fikk det fargene det har på maleriet av Tycho Christopher Jæger. Foto: Anne-Lise Reinsfelt. NF.11033.

Litteratur og kilder

Arvids Trekunst & Dekorasjon

Norsk Folkemuseums årsberetninger: 1911 s. 32, 1912 s. 7, 1913 s. 7 Senere årsberetninger fra 1914 til 1966. Fra 1967 er Thaulowmuseet bare nevnt i Folkemuseets regnskap. Aall, Hans 1920: Norsk Folkemuseum 1894–1919 – Trekk av dets historie. Kristiania. Christensen, Egil (red.) 1987: Kurbadet 1837–1939: Sandefjord Bad. Kuranstalt, Svovl- og Søbad: Sandefjord i Norge. Sandefjord, Kurbadets venner. Finne-Grønn, S.H. og Carl W. Schnitler 1914: Thaulow-museet i Leikanger Prestegård. Norsk Folkemuseum. Gade, F.G. 1908: Heinrich Arnold Thaulow 1898-1894. Blade af det norske Badevæsens Historie – Et Hundreaarsminde. Jensen, Inger 2019: Thaulowmuseet 1913-2018. Notat til Thaulowmuseets styre. Juell, F.O. 1876: Den Thaulowske Families Slægtregister i de sidste 200 Aar. Moss. Lind, Asbjørn 2014: Dr. Heinrich Arnold Thaulows samlinger. I: Gamle Modum. Årsskrift for Modum historielag, s. 36-41. Lundh, Gro Laheld 1982: Kurbadet – Historien om Sandefjords Bad (1937–1939). Sandar Historielag. Sørensen, Einar: Modum Bad: Fra helse til turisme. Terra BuskerudHistorieboka.no. Thaulow, Th. 1922: Slægterne Thaulow. København, Udgivet som Manuskript for Familien.

Vi forvandler treplank til flott brukskunst! Vi lager på bestilling, både med og uten dekor. Sender over hele landet. Jorastol til barn, kaketiner, fat- og stettfat, boller, skrin for bunadsølv, kister, holder for rømmebeger, kakespader, ostehøvler, fenalårstativ og mye mer...

www.trekunstogdekorasjon.no Telefon: 900 39 453 E-post: post@arvidseino.no

FORTIDSVERN

KURBADET I SANDEFJORD

FRA MANET-KUR TIL MODERNE DUGNADSÅND Det er i år 183 år siden den unge nyutdannede legen Heinrich Arnold Thaulow (1808-1894) grunnla Sandefjord Svovl- og Søbad; det som i dag fremstår som Kurbadet i Sandefjord. (Les også i denne utgaven av Fortidsvern om «Søstrene Thaulows tempel») Tekst: Svein Ingebretsen, Fortidsminneforeningen i Vestfold

DAGENS FASADE. Våren 2019 ble Kurbadets park omdannet til en tilnærmet 1899-stil, med grusganger og plener i runde former. Foto: Svein Ingebretsen

FORTIDSVERN

DA DR. THAULOW var blitt eneeier av Sandefjord Bad i 1875, besørget han en total ombygging til sesongen 1876 - nå i den da tidsriktige sveitserstilen. Slik fremsto Kurbadet frem til 1899, da Kurbadet igjen ble bygget om, da til dagens dragestilutgave. Foto: Ukjent

einrich Arnold Thaulow var født 1808 i Schleswig, en liten by i det sydligste amtet i daværende Danmark-Norge, hvor hans far, Johan Fredrik Thaulow (1768-1833), var herredsfogd og senere amtsforvalter. Heinrich studerte først på universitetet i Kiel, men flyttet til Norge i 1830 og tok eksamen ved universitetet i Kristiania i september 1833. Senere samme høst kommer han til Sandefjord som stedets første lege. Det var ikke mye til by han kom til. Stedet fikk jo ikke bystatus før i 1845, og selv da var innbyggertallet på beskjedne 794. Men det var en etter forholdene idyllisk liten landsby; en husklynge litt opp fra havnen og langs innfartsveiene, et forsiktig gateløp i retning av kirken, samt noe tilfeldig bebyggelse under Oddefjell. Og Thaulow observerte umiddelbart at stedet var fredfullt, hadde et godt klima og vakre omgivelser. Pluss friskt, salt sjøvann. Med andre ord; egnet for etablering av et kurbad. Den europeiske kurbadtradisjonen hadde nettopp nådd Norge; Moss hadde fått sitt sjøbad i 1835. Og 17 april 1837 melder «Den Constitutionelle»: «Det er nu at ansee som

FORTIDSVERN

EN GRUPPE av de mannlige ansatte ved Sandefjord Bad i 1930-årene. Bademester Liverød i første rekke til høyre; badetjener Sanna lengst til venstre. De andre er foreløpig ikke identifisert. Foto: Ukjent. Utlånt av familien.

SANDEFJORD BAD var tidlig ute med prospekter på mange språk. Her vises forsiden på brosjyren fra 1916, tegnet i jugendstil, med tydelige hentydninger til sjøbad - og manetbehandling! Foto: Svein Ingebretsen

afgjort, at Badeanstalten pa Moss vil faae en Rival i en Badeanstalt i Sandefjord, til hvilken Hr. Thaulow, practs. Læge dersteds, har givet Tegning, og hvis Opførelse omtrent skal komme til at koste 4000 Spd. I disse Dage er det saavidt vides alt begyndt paa dens Opbyggelse». TRENGTE LOKAL STØTTE Vel var Thaulow eksepsjonelt fremsynt og energisk, men han trengte lokal støtte. Han fikk flere «formuende mænd» med seg, og det refereres til en betydelig «dugnadsinnsats» fra byens befolkning for bl.a. å fylle opp «tomten», som i utgangspunktet bare var en langgrunne som ble oversvømmet ved høyvann. Det var primært som sjøbad Thaulow så for seg institusjonen. I dag har vi Strømbadet, eiet og prisverdig vedlikeholdt av Motorbåtforeningen Ulabrand, som minne om dette. Snart ble han oppmerksom på svovelvannet, som ble analysert og funnet høyst aktuelt som kurmiddel. Gytjen fra den lokale sjøbunnen skulle også etter hvert inngå som en viktig del av behandlingstilbudet. Senere føyde dr. Thaulow brennmaneter, tang, tare og bjerkeris til behandlingsmetodene, noe som førte til at Sandefjord Svovl og Søbad ble kjent som et velutstyrt og pålitelig bad med meget gode behandlingsresultater. Et kurbad på denne tiden var like mye et «spa» som en helseinstitusjon. Her «lå man ved badet», gjerne i seks uker, medbringende familie og kanskje tjenerskap. Sykdommene som ble behandlet var, ifølge dr. Thaulow: «Reumatisme og Gikt, Kroniske Ledsykdomme, Skrofler, Hemmoroidal lidelser, Lever-, Milt- og Hudsykdomme, Obstruction, Lamheder, Tertiær Syphilis, Mercurialismus, Neuralgier, Katarr i Larynx og i Blæren, Hypokonderi og Hysteri».

Fremfor alt var det revmatiske lidelser som utgjorde tyngden av behandlingene, enkelte år nær femti prosent, men også ulike nervelidelser var en stor gruppe. Ved siden av «den aktive Behandling» med gytje osv., besto kuren av en mager diett, dessuten rikelig med mosjon for dem som var i stand til det - og kulturelle opplevelser, som konserter og teater. En helhetsbehandling, med andre ord. LANGSOM VEKST Dr. Thaulow reiste fra byen allerede i 1839 for å overta stillingen som verkslege ved

Blaafarveværket i Modum. Senere ble han distriktslege på Modum, og i 1857 grunnla han Modum Bad. Fra 1839 til 1875 var det dr. Jørgen Tandberg Ebbesen som var overlege ved Sandefjord Bad. Dr. Ebbesen var en stor personlighet i Sandefjord gjennom mange tiår; han var bl.a. ordfører i 11 (ettårige) perioder. Dr. Ebbesen videreførte Thaulows intensjoner, og badet vokste langsomt til å bli et av Nordens mest velrenommerte bad. Dr. Thaulow holdt hele tiden god kontakt med Sandefjord og Badet, både som lege og aksjonær. Han hadde en leilighet på Hjertnes etter at Badet i 1864, med finansiell hjelp fra Thomas Heftye, hadde kjøpt Hjertnes Hovedgård med mer enn 300 mål grunn. Og da Thaulow i 1870-årene hadde skaffet seg en betydelig formue som medeier av Ringerike Nikkelverk, benyttet han anledningen til å kjøpe ut de andre eierne av Sandefjord Bad og bli eneeier og driver av de to «søster badene» Modum Bad og Sandefjord Bad. Dr. Ebbesen måtte fratre, og i hans sted kom dr. Knutsen, dr. Thaulows svigersønn. INTERESSANT ARKITEKTURHISTORIE Det første «kurhuset» var tegnet av dr. Thaulow selv, som ved siden av å være lege, var en dyktig tegner og maler. Her var det greske søyler og stramme former som gjaldt - satt utenpå en ytterst enkel og spartansk trebygning. Vi skal huske på at i hele kurbadtiden var sesongen begrenset til de tre sommermånedene juni, juli og august. I 1855 ble det tilføyd en rekke baderom, men karakteren ble beholdt. I 1862 ble det bygget en 70 meter lang overbygget «vandrebane», slik at badegjestene kunne gå tørrskodd i

HENRIK IBSEN var en av mange prominente personer som «lå ved Badet», som det het. Med dette kortet takket han oldfruen, fru Høst, for god behandling under sitt opphold i 1900. Foto: Svein Ingebretsen

FORTIDSVERN

regnvær. Samme år bygget man en paviljong over svovelvannsbrønnen i kurbadparken. Til byens 150 års jubileum i 1995 fikk byen som jubileumsgave fra Sandefjords Blad en replika av denne paviljongen. Den brukes i dag bl.a. som utendørs scene. Så, etter dr. Thaulows overtakelse som eneeier, fikk Sandefjord Bad i 1875 en etterlengtet modernisering. Denne gang i tidens moderne sveitserstil; hvitmalt, med betydelige elementer av «snekkerglede» og stor, ny veranda for bademusikken. Den neste ombyggingen ble foretatt til sesongen 1899, fem år etter at dr. Thaulow døde på Modum, 86 år gammel. Det er disse bygningene vi i dag tar vare på. De er utført i den tidstypiske nasjonalromantiske dragestilen, og er tegnet av arkitekt Henrik Nissen d.e., Kristiania. Den unge arkitekt Carl Berner, som senere var aktiv i Fortidsminne foreningen, var på denne tiden assistent hos ark. Nissen, og har signert en perspektivtegning datert 1899. Kurbadet, der det ligger i dag, var fra starten i 1837 til siste sesong 1939, stedet hvor selve badebehandlingen ble foretatt. De såkalte Societetsbygningene, som inneholdt de sosiale funksjoner; spisesal, bibliotek, røkeværelser, biljardrom, damesalong osv. lå fra 1857 øverst i det som ble Badets park; nær dagens torg. I 1902 ble det oppført nye Societetsbygninger oppe på Hjertneshøyden; tegnet av arkitektfirma Nissen & Biong, men denne gang i såkalt «sorenskriverstil». Disse praktfulle bygningene ble revet på slutten av 1950-tallet, for å gi plass til Hvalfangstens Hus/Park Hotell. Lysekronene fra Societetsbygningens festsal er imidlertid gjenfunnet og restaurert, og henger i dag i en av «gytjesalene» på Kurbadet. Etter at de nye societetsbygningene var oppført, ble Badeparken, området mellom kurhuset og societetsbygningene, opparbeidet under ledelse av slottsgartner Kayser. Fremdeles heter denne parken «Badeparken», og ligger som et minne om en forgangen tid, selv om den i dag bare er en skygge av fortids storhet. BEVARINGEN Sandefjord kommune overtok Sandefjord Bad i 1937, hovedsaklig for å sikre seg det verdifulle tomtearealet. Professor Pedersens reguleringsplan fra 1938 viser en massiv blokkbebyggelse i Badeparken ned mot sjøen. Men så kom krigen, som heldigvis satte en stopper for disse planene. Etter annen verdenskrig var Kurbadbygningene i en sterkt redusert forfatning, og det ble på femti-tallet gjort to rivningsvedtak. Men av økonomiske grunner ble bare deler av bygningsmassen revet. Hoveddelen, som heldigvis ble stående, ble leid ut til tilfeldige midlertidige formål. Men de færreste så verdien i å ta vare på Kurbadet, før kulturinteresserte personer i 1980 opprettet Kurbadets Venner, og kommunen, etter Kurbadets

FORTIDSVERN

GJENNOM HELE RESTAURERINGSPERIODEN, 1981-1987, organiserte Kurbadets Venner dugnad med deltakere fra de interesserte kulturforeningene. Foto: Gro Laheld Lundh

Venners meget aktive påvirkningskampanje gjennom året 1980, vedtok å bevare og sette Kurbadet i stand til kulturformål. Vi kan spesielt takke kulturpersonligheten Gro Laheld Lundh (1938-2020), mangeårig leder av Sandefjord Kunstforening, for at prosjektet ble gjennomført. Som leder av Kurbadets Venner tok hun initiativ til organisert dugnadsinnsats, foredrag, åpne dager, presseomtaler osv. osv. En spesiell styrke var hennes erfaring som teknisk tegner - under restaureringsprosessen hadde hun til og med eget tegnebord i kommunens tekniske avdeling! JAN ANDERSSEN OG JON BRÆNNE Det var ikke minst behovet mange av byens kulturforeninger hadde for egnede øvingslokaler som hadde startet det hele. Og disse var hele tiden med som aktive dugnadsdeltakere og pådrivere i sine miljøer. Gjennom hele restaureringsperioden ble det gjennomført regelmessig dugnad. Vi snakker om mange tusen dugnadstimer. Etter bevaringsvedtaket desember 1980 var det tett samarbeid med Riksantikvaren om prinsippene for restaurering og fargesetting. Jan Anderssen og Jon Brænne var sentrale her. Et interimstyre ble opprettet, og det ble utarbeidet en detaljert bruksplan, som for en stor del blir fulgt den dag i dag. Denne planen var styrende for konsulentenes beregninger når den gamle sommerbygde trebygningen skulle bygges om til en brannsikker helårsbygning med utnyttelse av hver eneste kvadratmeter, inklusive loftene. Samtidig skulle autentisiteten opprettholdes i viktige deler av bygget. Etter avtale

med Riksantikvaren fremstår frontfløyen, museumskorridoren og en av gytjesalene som tilnærmet autentisk, i tillegg selvsagt til hele eksteriøret. I DAG I dag eies Kurbadet av Stiftelsen Sandefjord Kurbad, som administrerer driften gjennom et brukerstyrt eierskap, basert på stor grad av frivillighet fra de 15-16 kulturforeningene som er brukere av huset. Styret består av fem personer; tre fra brukerne og to politisk valgte. Stiftelsesformen gjør driften uavhengig av kommunen, og muliggjør ekstern finansiering. På denne måten er betydelige restaureringsarbeider blitt utført uten at det har belastet kommunens økonomi. Driftsformen forutsetter naturligvis en betydelig frivillig innsats fra enkeltpersoner, og utfordringen er selvsagt om dette vil kunne opprettholdes i fremtiden. I dag begrenser de totale lønnsutgiftene seg til to deltidsstillinger; en administrasjonssekretær og en vaktmester, som begge yter frivillig innsats langt utover det de blir betalt for. I tillegg til bruken som øvingslokaler og «hjem» for kulturforeningene, leies ledig tid ut som selskapslokale. I tillegg bidrar to kommersielle leietakere; en musikkbar og konsertarrangør, og et galleri, til betydelig aktivitet og inntekter for Stiftelsen. De årlige leieinntektene på ca. kr. 850.000.- dekker allikevel ikke de totale kostnadene, og det er nødvendig med en fast kommunal støtte, for tiden ca. kr. 450.000.- per år. Kurbadet i Sandefjord er et nasjonalt kulturminne fra en tid hvor de sosiale forhold og helsevesenet var vesentlig forskjellig

fra i dag. Lokalt var badet en betydelig arbeidsplass med store ringvirkninger. Det var mange som skaffet seg velkomne ekstrainntekter i badeperioden juni, juli og august gjennom utleie, leveranser, utflukter, båtturer o.a. En skal heller ikke se bort fra den kulturelle påvirkning Badet har hatt på lokalsamfunnet, ikke minst gjennom tilgang til konserter og andre kulturarrangementer. At kommunikasjonene på 1800-tallet, i alle fall i sommermånedene, ble bedret på grunn av Badet, kan vi også anta. Museumsdelen gir allmenn tilgang til kunnskap om badet og byen, og i skoleferien arrangeres ukentlige omvisninger, hvor «dr. Thaulow» eller en av hans badekoner iført tidsriktig antrekk forteller den spennende historien om Sandefjord Svovl- og Søbad fra kurbad til «kulturbad». Kilder: Knut Hougen: Sandefjords Historie, bind 1 og 2 F.G. Gade: Heinrich Arnold Thaulow 1808-1894 Gro Laheld Lundh (red.): Kurbadet 1837-1987 Mitt kjære Sandefjord, Bind 11: «Det var foreningslivet som reddet Kurbadet» Stiftelsen Sandefjord Kurbad og Kurbadets Venner

I 2018 ble det gjennomført en omfattende reparasjon av takene, finansiert i hovedsak med midler fra Kulturminnefondet. Foto: Svein Ingebretsen

DUGNAD 2019. Foto: Svein Ingebretsen

FORTIDSVERN

DETTE ER SETESDALS-REKKA på Bjørgum. F. v. loftet fra slutten av 1500-tallet, i midten årestuen (gammel stoga) frå 1659 og nysstoga frå ca. 1800. Dette er en komplett rekke tatt vare på av eieren Trygve Askvig. T.h. i skråningen ser vi «villaen», privatboligen på Bjørgum, tegnet av arkitekt Magnus Poulsson.

FORTIDSVERN

BLI MED TIL BJØRGUM I SETESDALEN

ÅRESTUE UNDER RADAREN Noen ganger kan vi dele med leserne av Fortidsvern kulturminner som er så skjermet mot offentlighet at knapt en lokal fylkeskonservator kommer innenfor døren. De eies av private personer og vedblir å være en del av deres liv og daglige omgivelser. Tunet Bjørgum er et slikt sted, der det ligger vakkert til i Setesdalen hvor intetanende turister farer forbi på Riksvei 9 rett på andre siden av Otra-vassdraget. Tekst og foto: Ivar Moe

Bjørgum

AGDER

Kristiansand

FORTIDSVERN

I ÅRESTUENE BLE vedskiene (beitskiene) på hver side av hoveddøren rikt dekorert på innsiden, fordi det var her folk oppholdt seg. T.h. for hoveddøren ser vi en annen dør som gikk ut til et lite rom i mellomgangen mot nystoga, hvor husbonden og kona kunne ha litt privatliv. Skåret inn i døren er årstallet 1659. Her kan ni-tallet se ut som et ett-tall. Men vi ser forskjellen i ett-tallet i 16.

ette er feriestedet til Trygve Askvig, bosatt i Oslo. Men det er også sted med en original Setesdals-rekke, en bygningsrekke han tar vare på med antikvariske metoder til glede for seg og sine og i respekt for gamle bygningsskikker. En slik rekke var en tradisjonell boløsning i Setesdalen frem til nyere tid. Bygnings rekken på Bjørgum består av et loft fra slutten av 1500-tallet, vegg i vegg med årestuen fra 1659 og derfra en mellomgang til en såkalt nystoge fra ca. 1800. Hele rekken er en enestående dokumentasjon på bygningshistorie og folkeliv. For feinschmeckere i middelalder venter en bonus i nystogas andre etasje. Her er overgangene mellom vegger og tak, pyntet med dekorerte planker som bygdefolket her ennå i dag gjennom muntlig overlevering tror kan har stått i Hylestad stavkirke, trolig bygget ca. 1175. Den ble revet i 1664. To brede, dekorerte portalplanker er det eneste man med vitenskapelig sikkerhet kan si kommer fra denne kirken. De er kjent som Hylestadportalen. Utskjæringene forteller sagnet om Sigurd Fåvnesbane, og er ustilt på Kulturhistorisk Museum i Oslo. Trygve Askvig peker oppover dalen. - Der, tre hundre meter foran oss ligger en lund. Den heter Kirkemo. Trærne vi ser, står

FORTIDSVERN

der gravplassen lå. Der lå Hylestad stavkirke. Gården som ligger til høyre heter Hovet. Der var det i enda eldre tid et hov, i vikingtid, ja kanskje før det. På jordene der borte, når de graver, finner de stadig vekk fornminner, sier Trygve Askvig. - Da de rev kirkene her, tok bygdefolket vare på deler av materialene og brukte noe av det selv. Vi ser her planker malt på en spesiell måte, som kan minne om det brede listverket

man ofte hadde omkring i kirker. Dette kan være planke fra Hylestad stavkirke, men vi vet jo ikke sikkert, forteller Askvig på en tur rundt i rekkehuset. MODERNISERING - Bygdefolket sier at det kommer fra den kirken. Det er jo litt morsomt. Det var ikke mye som gikk til denne gården, men de klarte å utstyre dette rommet med slike

SLIK SER ÅRESTUEN ut når vi går inn døren. Over oss stikker jøyen ut fra veggen. Der kan man henge gryten over åren. Den kan vendes frem og tilbake, og gir fra seg en knirkende lyd. Her er brugdebenk, langbord og røystoveskap, men ingen av gjenstandene var i årestuen da gården skiftet eier i 1935. I kroken til høyre ser vi en husgud, en såkalt fakse. Denne faksen har Bjørgums eier Trygve Askvig fått laget som et interessant og nytt innslag blant alle de gamle tingene som hans bestefar kjøpte i dalen.

ÅRESTUEN SLIK DEN oppleves når man sitter ved langbordet. Gulvet er av tre, men opprinnelig var det jordgulv. Der hvor det ikke var senger lang veggene, hadde de moldbenker som beskyttet mot kulden. Når dagens eier tenner opp åren, klarer de så vidt å oppholde seg under røktaket.

FORTIDSVERN

Når vi av og til brenner her, og sitter her, så kan vi som regel klare oss når vi sitter med hodet under røktaket.

FORTIDSVERN

ÅRESTUA FRA 1659 ligger midt i husrekken. Åren er ennå i bruk. Vi ser hvordan de nederste omfarene er av mye grovere og av flottere tømmer enn påbygget høyere oppe, men Isolert sett er også de øverste omfarene av flott tømmer. Her var det opprinnnelig lavt under taket, men da man bygde på nyestoga ca. 1800, fikk årestuen en ny høyde og felles tak med nystoga.

FORTIDSVERN

OVERGANGENE MELLOM VEGGER og tak i nystogas andre etasje er pyntet med dekorerte planker som enkelte bygdefolk mener kan stått i Hylestad stavkirke. Den stod bare 300 meter herfra og ble revet i 1664. Da var trolige loftet i denne Setesdals-rekken mer enn 70 år gammel og årestuen var fem år gammel (1659). Det var vanlig å gjenbruke materialer, og man kan tenke seg at de dekorerte plankene kan ha blitt lagret et sted på Bjørgum. Dekoren fremstår som enkel, når vi sammenlikner den med de to originale, utskårne, portalplankene (foto: Wikipedia) som man er sikre på stod i Hylestad stavkirke. Utskjæringene forteller sagnet om Sigurd Fåvnesbane, og er ustilt på Kulturhistorisk Museum i Oslo.

planker fra en stavkirke. Det var sikkert noe på andre gårder i nærheten, men det er vel stort sett gjort om. I forbindelse med at man har renovert og modernisert, har slike ting forsvunnet. Etter første verdenskrig begynte de å ønske seg moderne kjøkken og andre moderne ting. Det var veldig lett at gamle gjenbruksmaterialer forsvant i prosessen, forteller Askvig og viser frem dekordetaljer i nystoga. Årestuen ved siden av oss ble satt opp her fem år før Hylestad stavkirke ble revet 300 meter unna. Her er det rom for å arrangere grubleseminarer og la tankene få vinger. Av og til er det rene tilfeldigheter som fører frem til en årestue og stavkirkerester som for de aller fleste ligger under radaren. Bjørgum dukket opp på skjermen en dag i fjor da Sven Poulsson, barnebarnet til den kjente arkitek ten Magnus Poulsson (1881-1958), kom

FORTIDSVERN

innom i våre lokaler i Oslo. Han er medlem av Fortidsminneforeningen og bestefaren var direksjonsmedlem her fra 1915-1929 og æresmedlem fra 1930. Sven Poulsson, i dag pensjonert arkitekt, hadde nylig besøkt Bjørgum for å se på den staslige fritids boligen som bestefaren hans hadde tegnet for sørlands-rederen Emil Stray. - På gården er det en fantastisk årestue, sa Sven Poulsson, meget lakonisk. Den velstående skipsrederen kjøpte gården Bjørgum i 1917 fordi han ville bruke de betydelige jakt og fiskemulighetene som også i dag tilhører gården. Herr Stray engasjerte arkitekt Poulsson til å tegne det som ble «Skipsreder Strays jaktvilla» og som lokalt bare heter «villaen». Den endelige versjonen stod ferdig i 1922, etter at arkitekten hadde tegnet fire-fem utkast. Huset er en laftet

bygning i to etasjer med to fløyer. Byggestilen har elementer som lener seg på norsk middelalderarkitektur, og er innvendig holdt i en relativt nøktern stil; hvis man kan bruke ordet nøktern om en slik bygning. Uansett velstand, var det en jeger og fisker som skulle bo her. Som andre bygninger på Bjørgum er også denne fredet. Den er interessant også fordi dette er en av de første bygningene som ble satt opp som en fritidsbolig. Noe som var en helt ny ide i 1922, men som i dag er blitt en del av den norske folkesjelen; en staslig hytte. Den har vært ferieboligen for familien Askvig i generasjoner. KJØPTE GÅRDEN I 1934. Emil Stray var en vellykket skipsreder, også med sine seilskuter. Han trodde for lenge på seilskuter i stedet for å gå over til

motordrevne skip. Han måtte vel derfor selge gården. Trygve Askvigs bestefar Gudbrand Askvig kjøpte gården i 1935, fordi også han likte å jakte og å fiske. Han ville også gjerne ha en gård. Gudbrand Askvig kom fra en gård ved Randsfjorden og fikk merkantil utdannelse i Oslo. Han ble en vellykket forretningsmann, blant annet i internasjonal kornhandel. Han skulle etter hvert i livet bli en sentral person for utviklingen av et norsk oljeselskap og overgangen til oljebasert næringsliv. Da han døde i 1961, gikk Bjørgum til barnebarna. I dag er Trygve Askvig eneste eier. Da kongeparet besøkte Setesdalen i 1993 bodde de i «villaen». Hele husrekken, villaen og to andre hus er fredet. Han har god kontakt med fylkeskommunen og får mye hjelp. - Det er ikke så mange fredede bygninger i Agder. Jeg kjenner noen som bor i Gudbrandsdalen, og der er det veldig mye fredet. Der er det vanskelig å få de tilskuddene man har behov for, mens i fjor var det her bare ni som søkte om tilskudd og alle fikk. Trygve Askvig er ingen fagmann i historie eller arkitektur, men han har levd tett på gamle bygninger i Setesdalen så lenge han kan huske. Han styrer og deltar aktivt i istandsettingen som hver eneste sommer finner sted på gården. Jordene har han lånt ut til naboen som holder sauer der, for å holde vegetasjonen nede og for å bidra til at den opprinnelige floraen kan leve videre. Med årene på et slikt sted, kommer også kunnskapen og interessen. - Dette er en typisk Setesdalsrekke. På den ene siden har vi det de kaller nystog, og på den andre siden gammelstog, som er årestuen. I midten er det en slags gang eller rom. På den ene av enden av denne gangen pleier loftet å ligge, men her ligger loftet på enden av årestuen. Nystogene var noe de begynte å bygge rundt begynnelsen av 1800-tallet. Her ble ikke alt bygget samtidig. Vi vet ikke nøyaktig når dette ble bygget, men la oss si ca. år 1800. Det kan være litt før og litt etter, forteller Trygve Askvig.

FORTIDSVERN

DETTE ER FØRSTEETASJEN i nystoga. Her bodde driveren på Bjørgum helt frem til 1941 da denne bygningen skulle tilbakeføres. Kombinasjonen av et skap med en seng på hver side, heter «skåp og kvile». Her er de bygget for at det skal kunne sove to i hver seng. Opprinnelig stod sengene lenger ut på gulvet, var noe bredere, slik at tre kunne sove anføttes i hver seng. De er rikt dekorerte, sannsynligvis av en maler fra Telemark som ikke er langt unna og har en rikere dekortradisjon enn Setesdal. DEKORDETALJ fra en «skåp og kvile» i første etasje i nystoga. GANGEN MELLOM ÅRESTUEN (inngang t.h.) og nystoga er en enkel bygning. Den er et sted til å oppbevare ting og som en adkomst mellom delene i huset. I kroken til høyre ser vi en bratt trapp opp til nystogas andre etasje.

DETTE ER PEISEN i første etasje i nystoga frå ca. 1800. Den er laget av leire, og har en trestøtte opp mot pipeløpet. Peisen skal restaureres med en antikvarisk metode. Ved siden av ser vi ovn av nyere dato. Foto: Trygve Askvig

FORTIDSVERN

DETTE ER LOFTET over mellomgangen med inngang til nystogas andre etasje. På motsatt side er en vegg til den øvre delen av årestuen som ble satt opp i forbindelse med at nystog ble bygget.

DETTE ER ANDRE etasjen i nystoga, med sengearrangementet «kvile og skåp». Også dette er vakkert dekorert som i etasjen under. I hele rommet, langs skillet mellom vegger og tak er det dekorplanker som enkelte bygdefolk gjennom muntlig overlevering mener kan komme fra Hylestad stavkirke. Dette kan ha vært et rom hvor de gamle på gården holdt til, siden det ikke fantes en kårbolig. Før nystoga her ble bygget i ca. 1800, lå de gamle og syke i senger i årestuen.

ET SLAGS KLYNGETUN Det var vanlig i Setesdalen at gårdsbebyggelsen lå sammen, hvor det var flere slike husrekker som dette. De lå etter hverandre, på hver sin side av en slags gate eller tun. På Bjørgum lå dette tunet noen hundre meter fra dagens beliggenhet, som et slags klyngetun hvor alle gårdsbygningene var samlet, men med forskjellige eiere som hadde sin egen teig i området rundt. I en slik rekke kunne det på den ene siden av veien bo to bønder med sin familie, og på

den andre siden to andre bønder med sine familier. Man kan tenke seg at denne boformen lå til rette for å dele arbeid og sosiale relasjoner. En mer usikker forklaring er at de bodde så tett på hverandre fordi da kunne ingen av dem sette fyr på naboens husrom. Utover på 1800-tallet ble slike tun oppløst, og man flyttet gårdene til sine egne tufter. Dette kan henge sammen med en gryende mekanisering av jordbruket som igjen førte til behov for mindre arbeidskraft, og senere utflytting.

Det eldgamle tømmeret på loftet på Bjørgum har blitt tjæret de siste par årene. De er så grove i størrelse at en ekte tradisjonshåndverker vil kunne drømme om dem i sommernatten. Den deilige tjærelukten blander seg med soldagens andre tundufter. Trygve Askvig er fornøyd med arbeidet som pågår, og tar oss videre med inn i Setesdals rekkens kriker og kroker. - Det store med nystog; var at da fikk de vinduer. Da fikk de også etasjer og da fikk de pipe. Med pipe kunne de ha både

FORTIDSVERN

DETTE ER PRIVATBOLIGEN på Bjørgum, eller «villaen» som den blir kalt. Den stod ferdig i 1922, og ble tegnet av Magnus Poulsson på oppdrag fra skipsreder Emil Stray. Bestefaren til Trygve Askvig, dagens eier av Bjørgum, fikk kjøpt gården med villaen i 1934 etter at skips rederen måtte selge.

LOFTET i rekken på Bjørgum (årestuen sees t.h. på bildet) er bygget av det beste tømmeret man hadde. Bygningen ble satt opp på slutten av 1500-tallet eller litt inn på 1600-tallet. På bildet t.h. har fotografen satt en fem kilos propanbeholder inntil veggen for å illustrere tykkelsen på tømmeret. Vi ser også et møllehjul. Noen hundre år senere var slike trømmerdimensjoner blitt sjeldne i Setesdalen.

ovn og peis og ikke sitte midt opp i røken i årestuen. Det var en veldig stor fordel, for inne i årestuen var det jo alltid røk. Det måtte jo alltid være glør på åren. Det kan umulig ha vært sunt, forteller han mens vi står utenfor årestuen. - Over døren på årestuen står det 1659, skåret inn. Du ser her utenfra at tømmeret i årestuen har veldig fin laft i den nederste, eldste delen. Men her oppe i den påbygde delen, er det teljet. Dette er litt røffere. Denne øverste delen i årestuen ble satt opp i forbindelse med at de fikk bygget nystoga for ca. 200 år siden. Sånn er det mange steder i Setesdalen. Den opprinnelige

FORTIDSVERN

årestuen, den nederste delen, har de mest forseggjorte tømmerstokkene. Det er fint tømmer på årestuen, men her er det fineste tømmeret brukt på loftet. Jeg tror ikke du finner slik tømmer noen andre steder enn i Setesdal. Vi har det berømte Rygnestadloftet på Rygnestad; der er det faktisk bare tre stokker i høgda, som de sier, mens her er det fire, ja neste fem stokker. Dette loftet er fra ca. slutten av 1500-tallet eller begynnelsen av 1600-tallet. GÅRDENE VAR SMÅ Vi går inn i gangen mellom årestuen og nystoga. Mye forskjellig er lagret der.

Rommet er veldig enkelt, luft ut, luft inn, ingen isolering. På den ene langveggen går døren inn til nystoga, på den motsatte siden går døren inn til årestuen. I en krok går en stupbratt trapp opp til en annen etasje med inngang til øverste etasje av nystoga. Her kunne de gamle ha bodd. Det finnes en luke mellom etasjene hvor de kunne sende opp mat, eller snakke sammen. - På denne gården ble mellomgangen bygget ganske enkelt. Men de fikk i hvert fall et rom som er vanntett. Det var stort sett som dette på alle gårdene, som ofte var veldig små. Denne gården her har jo bare 36 mål med dyrket mark. De kunne vinterfôre to

HER SER VI hvordan gavlen på loftet på Bjørgum er vendt vekk fra tunet, som på maleriet av Nordigard Kveste (s 46). På maleriet av Oppigard Kveste er gavlen vendt mot tunet. Til høyre ser vi det gjenværende av en setesdalsrekke (også på eget bilde under) som ble kjøpt inn fra en nabogård for at driveren skulle flytte ut av (1941) rekken som skulle tilbakeføres. Denne rekken er ikke komplett fordi loftet ble plassert et annet sted på gården. I dag brukes denne rekken til fritidsbolig.

kuer, en hest og et par sauer, kanskje. Det er klart det er noen gårder i dalen som er større enn denne, kanskje oppe i Valle hvor det er flatere og jordene er større, sier Askvig. I denne bygningsrekken bodde han som drev gården frem til den andre verdenskrigen, både i nystoga og i gamlestoga (årestua). Da hadde bestefaren til Trygve Askvig eid stedet i fem år. - Bestefar ville sette denne gamle, originale husrekken tilbake igjen og restaurere den slik at den ble mest mulig lik den var i gamle dager. Men før han kunne begynne på den jobben, måtte han kjøpe en annen tilsvarende husrekke, som driveren kunne

flytte over til. Det er den husrekken som står nedenfor her, sier Trygve Askvig og henviser til en mindre husrekke lenger ned på tunet. Den husrekken kjøpte bestefaren på nabogården Hovet. I dag er det ikke loft på denne husrekken. Det ble plassert bak «villaen». Rekken er i dag utstyrt for et moderne liv, og brukes av Trygve Askvigs barn som feriebolig. Den har bare nystog, mellomgang og årestue. Den nederste delen av denne årestuen har flotte stokker, som er 3-400 år eldre enn den øverste delen som er noe enklere utført. Askvig tror at håndverkerne la mer flid i sitt arbeid den gangen da de laftet for 5-600 år siden, enn da nystoga ble bygget

mye senere. Tilgangen på stort tømmer må også ha vært bedre. GROVT TØMMER Vi går rundt den istandsatte og komplette husrekken og ser på tømmeret. Noen få steder er det skiftet ut hele stokker. Andre steder er det spunset inn biter. - Det var nesten bare i Setesdalen hvor det var så grovt tømmer. Det var trolig fordi det bodde få mennesker her den gangen. Tømmeret fikk stå til fred. Furuene her på gården har nok begynt å spire før svartedauden. Det er det de sier her, om de gamle stokkene.

FORTIDSVERN

DETTE ER UTSIKTEN sørvestover fra verandaen til villaen på Bjørgum. Vi ser nærmest i bildet den komplette Setesdals-rekken med den andre rekken nedenfor. T.h. på jordet i bakgrunnen lå Hylestad stavkirke. Driftsbygningen ligger bak t.h.

TRYGVE ASKVIG, eieren av Bjørgum, er en aktiv forvalter av dette enestående tunet. Mye skog tilhører gården, så her slipper de ikke opp for peisved.

- Du ser jo her utvendig på årestuen at gammellaften er mer forseggjort enn den nye laften. Den nye laften er 200 år gammel, men her ser du at det er felt inn en del stokker. Da de bodde her i årestuen i nyere tid, så var det det vindu her. Det har vi bilde av. Da min bestefar skulle sette dette tilbake igjen, fikk han felt inn disse tømmerstokkene, og det er jo ganske pent gjort. Han fikk tettet vindusåpningen, og begynte innvendig med å sette det tilbake til en årestue. Vinduene vi ser her i nystoga er originale, men jeg vet ikke helt sikkert. Det som er ganske typisk er at det gamle treverket holder seg veldig godt, så de har visst hva de skulle bruke da de laget vinduer. Andre steder på gården har vi måttet skifte ut nyere materialer etter 20 år. Men dette er 200 år gammelt, forteller han

FORTIDSVERN

og inviterer inn i årestuen. Den fyrer han opp ved noen anledninger. Skal vi gå inn? Han åpner fra gangen mellom nystoga og røkstuen. Døren glir lett, ingen knirking, og er vakkert dekorert. Røyklukten sitter i veggene. Inne er det forbausende lyst, selv om lyset bare kommer fra ljoren i taket. Bunaden, eller interiøret har ikke fulgt med bygningen. Men her er historisk riktige gjenstander som bestefar Askvig kjøpte på gårdene i dalen. Over døren på innsiden av årestuen er tallet 1659 risset inn. HUSGUDER Han viser frem en meter høy figur. - I Setesdal hadde man en del husguder. De ble kalt fakser. Fakse Rygnestad og fakse

Brokke, er to berømte fakser her i dalen, som er beskrevet. Men jeg fant ut at jeg også trengte en fakse, så jeg fikk en treskjærer til å lage denne. Sengen her er fra 1748. Bestefar fikk ikke tak i senger som var like gamle som selve bygget, forteller han. Her er også brugdebenk, langbord og røystoveskap som bestefaren kjøpte. Jordgulv var vanlig i årestuer. I dag er det plankegulv i denne stuen, med jorda rett under. Der det ikke var senger langs veggene her, var det benker fylt med jord som isolerte mot kulden fra utsiden og nedenfra. I Gudbrandsdalen og andre steder i landet var det også vanlig med moldbenker til isolasjon, men de var ofte på utsiden. Ved siden av døren til årestuen, på innsiden er det en annen dør. Den gikk ut til et kasseformet rom

Askvig forteller at setesdølene nærmest satt og sov. Skåp og kvile i nystoga her stod da lenger fra veggen enn før restaureringen, for å få bedre plass. Vi kan se hvordan det var plass til to i hver seng og en tredjeperson anføttes. Da kunne det sove seks mennesker i den første etasjen. I andre etasje er det også «skåp og kvile», men her er det de antatte dekorerte bordene fra Hylestad stavkirke som også vekker oppmerksomheten.

HER SER VI driftsbygningen på Bjørgum. Den eldste delen er ca. 200 år, mens fjøsdelen ble bygget i 1935.

i mellomgangen, hvor antagelig husbonden og kona sov når de ønsket seg litt privatliv. Årestuen var jo ellers full av barn, gamle og kanskje andre i huslyden. Dørskiene heter beitski på dialekt. De er vakkert dekorert. - De ble ofte fint utskåret. I årestuene vendte pryden innover, for her oppholdt de seg stadig. Mens på loftene, er beitskiene vendt utover, for der gikk folk stort sett forbi. Det ser vi på loftet her. Og dette er jøyjen, sier han og peker på en stor svingbar trekonstruksjon som stikker ut i rommet over åren hvor gryten kunne henge. - Halvard T. Bjørgum, en eminent felespiller, har fortalt meg bakgrunnen for ordet jøyje. Jo, det ligner det tyske geige, som betyr fele, og hvorfor i all verden skulle de bruke et slikt navn på denne jøyen – jo fordi når vi svinger på den hører vi en gnikkelyd. Slike bygg som dette hadde de også i Tyskland i gamle dager. Bestefar kjøpe denne et sted i bygden. Vi vet ikke om det var en jøye her i gamle dager, men det var faktisk slike i Setesdal.

SITTER UNDER RØKTAKET - Da brukeren bodde her, til 1941, må vi regne med at bunaden her inne var en helt annen enn det den er nå. Den siste brukeren som bodde her var nok mest inne i nystoga, og så har de brent og laget mat her inne i årestuen. - Når vi av og til brenner her, og sitter her, så kan vi som regel klare oss når vi sitter med hodet under røktaket. Det samler seg rett og slett en del røk. Under spesielle vindforhold, med døren åpen, så trekker det ut. Men det er ikke så ofte vi klarer å få til det. Når vi har vært her og brent på åren, så må selvsagt de klærne i maskinen. De som har bodd her i gamle dager, har pustet inn denne røken fra de var bitte små til de til slutt lå i en av disse sengene. Det er ikke rart at levealderen den gangen var ganske lav. Vi går inn i nystoga, noen hundre år i tidssprang. Her er det lyst. Her er det vinduer og bedre senger. Det heter «kviler» på Setesdals-dialekt. Mellom sengene langs veggen er det bygget et skap som sammen ble kalt «skåp og kvile». Her er og en liten kjeller til poteter.

GRUE AV LEIRE Bortsett fra den veggfaste bunaden er det meste kjøpt da bygningen ble restaurert. Ovnen i nystuga er av nyere dato. Grua er original og ganske skjør, murt opp av leire som nå smuldrer hvis man tar i den. Den planlegges istandsatt. En treramme støtter opp mellom gruen og skorsteinen. Skorsteinsstøtte av tre var helt vanlig i Setesdalen. Piperørene blir ikke brukt på grunn av brannfare. - Bestefar flyttet inn i « villaen» i 1935, og forpakteren bodde her i denne rekken frem til 1941. Da ble rekken der nede kjøpt inn til forpakteren og modernisert, slik at tilbakeføringen kunne begynne. Peisen, malingen på veggene var slik som nå, så det var det nok ganske enkelt å gjøre noe med. Her i nystoga er det ikke ovalt rundt tømmer som i årestuen og loftet. Her høvlet de ned tømmeret på hver side slik at de fikk en plan flate. Han hadde en pasjon for kulturen og håndverket? Ja, han fikk det nok efterhvert. Han kom jo fra gård selv, foreldrene hadde gården Askvig på vest-siden av Randsfjorden. Gudbrand hadde mange søsken. Han flyttet til Oslo da han var seks år sammen med familien. Bakgrunnen for det var visstnok at hans far ønsket at barna skulle få utdannelse. Gården der oppe beholdt de, men eldste sønn overtok. Så Gudbrand ville også ha en gård. Og etter hvert så fant han denne gården i 1934, forteller Trygve Askvig.

Kulturminnefondet gir tilskudd til private eiere som vil ta vare på: • hus og bygninger • båter og fartøy • hageanlegg • kulturlandskap Send inn din søknad på: www.kulturminnefondet.no

FORTIDSVERN

NORDIGARD KVESTE MÅLA i 1860-åra av Olaf Isaachsen. Måleriet er i eige av Valle sparebank. Loftet er snudd. Nyestog har fått skorstein og vindauge og gamlestog litt lågare enn resten av taket.

Husa på Bjørgum stod i svól Byggjer du eit nytt hus i dag, kan du vere ganske sikker på at ein gong i framtida vert alt saman rive ned og materialane fint sortert og levert på søppelplassen. Tekst: Leonhard Jansen, konservator NMF leiar Setesdalsmuseet Akkurat det er noko som høyrer vår tid til. Tradisjonelt har byggematerialar vorte bruka fleire gonger, og i dei gamle husa i Setesdal finn vi mange eksempel på tømmerstokkar som er eldre enn det bygget det er ein del av. Også sjølve bygningen har vore gjennom ei utvikling. Dei eldste bygga vi kjenner var ei eittromsstove med tilhøyrande forstove (gang) og kanskje ein kove innanfor. Med dette som utgangspunkt har så det bygget som vi i dag ville kalle eit setesdalshus, teke form. Den opprinnelege stova var heilt visst ei årestove. Byggjesteg to kunne vere ei årestove til på andre sida av gangen.

FORTIDSVERN

Tredje byggjesteg kom då det vart sett inn skorstein og vindauger. Då var det også mogeleg å dele bygget slik at det vart eit loft i andre etasje. I ei gamal årestoge kunne takhøgda bli i minste laget, og to-tre omfar med nye tømmerstokkar sikra nok plass til å kunne stå oppreist. Denne delen av huset vart heitande «nyestog». Fjerde byggjesteg var då å byggje på den årestova som stod att, slik at alt kom under eitt tak. Den kalla dei naturleg nok «gamle stog». Seinare skulle den også bli bygt om på same måten med skorstein, vindauger og loft. Men nemningane «gamlestog» og «nyestog» er framleis i bruk.

Som del av denne prosessen vart også loftet snudd. I dei gamle tuna stod loftet med gavlveggen mot tunet. Seinare vart det vanleg å snu loftet slik at alt kom under eitt tak saman med våningshuset. DET GAMLE TUNET PÅ BJØRGUM Folkeminnesamlaren Knut Jonson Heddi fortel at husa på Bjørgum stod i svól: Husevaaningane (stod) i ei Rad hell Røkje paa fire Mans Hus ned paa skrentine hell Reinine med Otreaane. Denne Huse-Svoli var long visst likso long som Brokke Svoli…

1 2 1. GARDEN FURETEIG på Bø slik Guttorm T. Bø teikna den etter minnet 50 år tidlegare. Han var reist til Amerika. Nyestog har fått skorstein og vindauge, men er ikkje delt i to med ein loftetasje. Gamlestog har au vindauge. 2. SVOLI PÅ Bjørgum teikna av kunstnaren Olav Bjørgum til bd. II av Valle bygdebok. 3. OPPIGARD KVESTE 1870. To årestoger med gavlen på loftet vendt mot tunet. Halve bygningen er no på Vest-Agder museet. Måla av Marcus Grønvold.

Husevaaningane (stod) i ei Rad hell Røkje paa fire Mans Hus ned paa skrentine hell Reinine med Otreaane. Denne Huse-Svoli var long visst likso long som Brokke Svoli…

Uttokune vaare den Ti so lange at dei /:Fokki:/ gjinge fraa Granne til Granne unde Tokæ som ein Gaatte hell Gatæ. Husi stoge soleis i ein Torpæ so ingle Grannar med Hugæ sille settje Elleæ i kvorannas Hus. Brokkesvoli er den mest kjende av dei gamle husrekkjene, men vi veit ikkje kor utbreitt det var med slike. Så lenge det var sysken og syskenborn som budde i stovene, var det nok praktisk med ei slik ordning. Når nye folk kom til gards, kunne det nok fort verte ueinigheit om mangt og mykje. Tradisjonen forklarer i fleire samanhengar at dei sette husa slik for at dei ikkje skulle setje eld på husa for kvarandre. Akkurat det stiller vi oss tvilande til. Meir forståeleg vert det om vi ser plasseringa ut frå eit ønskje om tilsyn med husa når ein sjølv var borte.

FORTIDSVERN

KVINNEFORENINGENS LOKALE i Fiolveien 4 et hjem for hele det sosiale livet på Simensbråten. Med oppsmuldringen av husmorsamfunnet i 1970-årene fikk Simensbråten kvinneforening problemer med å rekruttere nye medlemmer, og forsamlingshuset i Fiolveien begynte også å trekke på årene. (Fra: Damene i Fiolveien)

KVINNESAK OG BYGGESKIKK

ET HUS TIL Å SAMLE SEG I I 1898 var kvinnesakspioneren Gina Krog i Odalen for å agitere for stemmeretten, og der ble hun nysgjerrig på hvordan forsamlingshuset hun talte i, hadde blitt reist. Hun fikk et langt svar i sitt eget tidsskrift Nylænde. Signaturen M.R. forklarte at den første spiren hadde blitt sådd av Bjørnstjerne Bjørnson og hans opprop til Norges «ungdomsvenner». Av Iselin Theien, historiker fra Universitetet i Oxford og Oslo

FORTIDSVERN

jørnsons budskap var at ungdommen trengte en bevegelse å samle seg om, og en bevegelse trengte forsamlingshus. Dette hadde vekket kvinnene i Odalen, som dannet en syforening for formålet. Foreningen holdt arbeidsmøter i skolebygningen og satte også småjentene i bygda i sving med å strikke, hekle og sy. Etter et år hadde de i fellesskap fått laget nok gjenstander til å holde en stor basar, som åpnet med et foredrag av bygdas lærer om ungdomssakens berettigelse. Etterpå sang koret så «hjertedørene aabnedes paa vidt gab». Basaren ga startskuddet syforeningen trengte til å sette igang arbeidene med forsamlingshuset. Fortsatt skulle det ta fire år å bygge det, med mange «lange, triste hverdage», men nå som huset Trudvang sto der til glede for hele bygda, oppfordret kvinnene i Odalen andre kvinner til å gjøre det samme. Ikke lenge etter holdt kvinnesaksforeningen i Drammen en høytidelig åpning av det de mente måtte være Norges første forsamlingshus for kvinner. Som foreningens formann kunne Betzy Kjelsberg den 20. april 1899 ønske prominente gjester fra kvinnebevegelsen velkommen til et «kvindernes hjem, hvor alle skulde være velkomne uden rangsforskjel, og inden hvis vægge alle skulde være søstre».

PIANO OG POTTEPLANTER Forsamlingssalen i dette kvinnehjemmet var møblert som en stue, med piano, potteplanter og bokhyller, samt portretter av Camilla Collett, Gina Krog og andre av kvinnesakens forkjempere på veggene. Huset rommet også et stort kjøkken, som skulle brukes til «kogeskolekurser». Kvinnesak og heimkunnskap ble sett på som to sider av samme sak, som begge gikk ut på å styrke kvinnenes posisjon i samfunnet. «En slev var hennes scepter – det hun svang / og straks man anerkjendte hendes rang», het det i et dikt som ble skrevet til åpningsfesten. Litt nærmere hovedstaden jobbet kvinn ene i Asker Venskabelige Forening for å skaffe bygda et «værdig samlingssted» for kommunemøter og festiviteter. I 1904 fikk foreningen reist forsamlingshuset Venskaben og brukte de neste 17 årene på å betale ned gjelden. Kvinnene i Asker arrangerte årlige basarer til støtte for Venskaben og holdt interessen oppe med oppfinnsomme innslag som tombola, fiskedam, sangopptredener og spåkone. Gårdbrukerne rundt om i bygda bidro med alt fra poteter til levende kalver, og kvinnene selv laget en rekke håndarbeider på foreningsmøtene som folk kunne by på under basaren. Da forsamlingshuset i 1921 endelig var blitt gjeldfritt, ga Asker Venskabelige Forening det til kommunen.

Kvinnene ville imidlertid gjerne forbeholde seg retten til å bruke lokalene til foreningsarbeid og basarer så snart den fant seg et nytt allmennyttig formål å arbeide for. NYBYGGERSAMFUNN AV ARBEIDERFAMILIER Om det var til ungdomsarbeid, kvinnesak eller til kommunen, avtegnet det seg på begynnelsen 1900-tallet en forventning om at en bygd eller et nabolag av en viss størrelse trengte et forsamlingshus. Slik var det også på Simensbråten like øst for Kristianias bygrense. Dette var et av flere nybyggersamfunn av arbeiderfamilier som rundt århundre skiftet søkte seg ut fra trangboddheten i hovedstaden for å bygge seg egen bolig på egen grunn i Aker, og ble i sin samtid regnet som en del av Egne-hjem-bevegelsen. Startskuddet for n ybyggervirksomheten på Simensbråten gikk da jordeiendommene som engang hadde tilhørt Ryen gård, ble utstykket i parseller og solgt ut som tomter fra 1904 av. De første arbeiderne som kjøpte seg tomt på Simensbråten, startet med å bygge seg hytter til bruk i sommerhalvåret. Flere tok snart til å lafte seg hus slik at familien kunne bo her gjennom hele året. Med en lang og tidkrevende arbeidsvei for mennene var ansvaret for å holde dagliglivet igang i nybyggerkolonien overlatt til kvinnene.

HISTORIKEREN KNUT KJELDSTADLI har skrevet om hvordan de hjemmeværende husmødrene var en forutsetning for livsformen i forstedene som vokste frem rundt Kristiania. (Fra: Damene i Fiolveien)

FORTIDSVERN

Ja, historikeren Knut Kjeldstadli har skrevet at de hjemmeværende husmødrene var en forutsetning for livsformen i forstedene som vokste frem rundt Kristiania. SIMENSBRÅTEN KVINNEFORENINGS LOKALE På Simensbråten slo husmødrene seg sammen i en egen kvinneforening i 1915 med et bestemt mål for øye: De ville reise et forsamlingshus for det spirende nabolaget. Ved hjelp av basarer og et banklån skaffet de i løpet av fire år penger nok til å kjøpe seg en tomt med en liten plankehytte på. I 1927 rev de hytta og bygget seg et tømmerhus som imponerte lokalavisen: «Første etage indeholder stor, rummelig sal, flot og smagfuldt utført samt garderobe, vestibyle og kjøkken. Anden etage, som er indredet til vagtmesterbolig, indeholder 2 præktige værelser og

kjøkken», sto det å lese i Nordstrands Avis, som oppfordret alle på Simensbråten til å heise flagget til topps for å hilse forsamlingshuset velkommen. Som jeg skriver om i min bok «Damene i Fiolveien. En historie om norske husmødre», ble kvinneforeningens lokale i Fiolveien 4 et hjem for hele det sosiale livet på Simensbråten. Her feiret folk bryllup og holdt minnesamvær etter begravelser, og alt fra politiske partier til idrettslag og søndagsskole fikk leie lokalet til sine møter. I garderoben satte kvinneforeningen opp bokhyller slik at strøket kunne få sitt eget bibliotek, og forsamlingssalen gjorde i perioder nytte både som valglokale og klasserom. Over det hele tronet Simensbråten kvinneforening som myndige husfruer med et våkent øye for at gjestene skikket seg vel. Idrettslagets grand old man Hans Gran husket det slik at «var

det noen leietagere som gikk utover det sømmelige, så fikk vedkommende forening straks et reprimandeskriv fra kvinneforeningen». OMSORG FOR ELDRE Etter krigen var Simensbråten kvinneforening med på å opprette en helsestasjon for småbarn, som i 25 år holdt hus i Fiolveien 4. Men den aller viktigste saken for foreningen handlet om omsorgen for de eldre i nabolaget. Hvert år fra 1946 av stelte kvinneforeningen i stand til juletrefest for eldre i lokalet sitt, og satte seg samtidig som mål å bygge et gamlehjem. Foreningens formann fru Gullette Andresen henvendte seg til plan kontoret i Oslo kommune (som Simensbråten ble en del av i 1948) for å skaffe til veie en egnet tomt til å bygge gamlehjemmet på. Fru Andresen kunne nok «mase og holde dem i ånde i kommunen», som foreningen formulerte det i sine protokoller, men tomten lot vente på seg. Etter Sputniksjokket i 1957 lurte de oppgitte damene på om de kanskje ikke heller burde søke tomt på månen til gamlehjemmet sitt. Gradvis gikk det også opp for dem at det kanskje ikke lenger var mulig å reise penger nok til å bygge et hus gjennom basarer, men foreningen fortsatte like fullt ordningen som de hadde etablert etter krigen med å lodde ut håndarbeider, mat og pyntegjenstander på møtene sine til inntekt for gamlehjemssaken. FARVEL TIL FIOLVEIEN Med oppsmuldringen av husmorsamfunnet i 1970-årene fikk Simensbråten kvinne forening problemer med å rekruttere nye medlemmer, og forsamlingshuset i Fiolveien begynte også å trekke på årene. Mange av de faste leietagerne flyttet ut, og det ble stadig tyngre for kvinneforeningen å holde huset sitt ved like. Samtidig inviterte stiftelsen Simensbråten og Ekeberg menighetslokaler (SEM) kvinneforeningen til å slå sine planer sammen med menighetens for å bygge et nytt og moderne eldresenter i Brannfjellveien. Det nye senteret skulle romme møtelokaler, helsestasjon og utleieleiligheter for eldre. I oktober 1983 møttes Simensbråten kvinneforening til ekstraordinær generalforsamling for å bestemme seg for om tiden nå var kommet til å gi opp den gamle drømmen om å bygge et eget gamlehjem og i stedet satse på eldresenter i regi av SEMstiftelsen. Medlemmene var villige til å selge forsamlingshuset i Fiolveien så snart det var helt sikkert at eldresenteret faktisk ville bli bygget, men ikke uten betingelser: Kvinne foreningen skulle ha passende lokaler i det nye senteret til sine møter hver 14. dag, og de ville ha tilgang til kjøkken og storsal slik

STARTSKUDDET FOR NYBYGGERVIRKSOMHETEN på Simensbråten gikk da jordeiendommene som engang hadde tilhørt Ryen gård, ble utstykket i parseller og solgt ut som tomter fra 1904 av. Etter hvert vokste Samvirkelaget frem som et viktig sted. (Fra: Damene i Fiolveien)

FORTIDSVERN

ISELIN THEIEN: DAMENE I FIOLVEIEN. En historie om norske husmødre, august 2020 på Res Publica forlag. Forfatteren har laget en egen versjon for Fortidsvern.

at de kunne fortsette å arrangere juletrefesten og annen hygge for de eldre. Det var ikke lett for kvinnene å gi slipp på forsamlingshuset som hadde betydd så mye både for dem og for nabolaget, men i 1988 var de klare. I juni tok kvinneforeningen en koselig, men vemodig avskjed med huset der de hadde holdt sine møter og fester gjennom mer enn 50 år. I 1989 rev de nye eierne forsamlingshuset og førte opp fire kjedede eneboliger i stedet, mens kvinneforeningen flyttet inn i møtelokalet de hadde fått i SEM-huset. Her feiret kvinneforeningen sitt 75-årsjubileum i 1990. Det var en tid for å minnes den lange reisen fra de første basarene i 1915 og frem til møterommet i det moderne SEMhuset. «I fra hytte til forsamlingshus det gikk / og et gamlehjem som vi da ikke fikk. Men et eldresenter har vi lagt kapitalen til / en og en halv million, det være som det vil», het det i sangen som foreningen hadde diktet til jubileet sitt.

KOMPLETT TREBESKYTTELSE MØRETYRI AS - PRODUSENT AV EGENUTVIKLEDE TJÆRE- OG LINJOLJEPRODUKTER

LINOMAL: DIFFUSJONSÅPEN OG ALLSIDIG. BRUKES INNENDØRS, UTENDØRS, PÅ GULV, MUR OG TAK AV ALLE SLAG

FLERE AV VÅRE PRODUKTER: INTERIØROLJE - TØMMEROLJE - TERRASSEOLJE

Litteratur og kilder: Asker og Bærums budstikke, 9. april 1904 og 4. februar 1921. Edvard Bull: Akers historie (Kristiania, 1918) Knut Kjeldstadli: Den delte byen. Oslo bys historie, bind 4 (Oslo, 1990) Kontakten (menighetsblad for Bekkelaget), april 1999. Dag Lundeby: Fra Simonsbråten til moderne villastrøk. Simensbråten – 100 år i ord og bilder (Aurskog, 2009) Nordstrands Avis, 23. september 1927 Nylænde, 15. januar og 1. mai 1899

Glåmsmyrvegen 163 | 6683 Vågland | Tlf: 71 55 60 99 | post@moretyri.no

FORTIDSVERN

TAR VARE PÅ BARNDOMSHJEMMET

GODE ÅR PÅ FREDET TUN Knapt noe fremkaller melankolien som en gammel gård hvor eimen av arbeidet ennå sitter i tømmeret og vi aner lyden av folkene og dyrene før alt ble stille. Bygningene står her jo, de synlige bevisene på en kultur vi kan ta på, kjenne på, lukte på. I går var de i bruk. I dag er de private museum. På Horgen i Nedre Heidal kan du kjenne på denne følelsen. Den er et komplett tun hvor hvert hus forteller sin historie. Tekst og foto: Ivar Moe

DETTE ER HORGEN, et komplett tun i Nedre Heidal. Gården ser ut slik den gjorde da den ble fredet i 1923. For bare noen 10-år siden var det full gårdsdrift i disse gamle bygningene. F.h. hovedhuset, kårboligen (forrådshuset), aurbu og to stabbur. Utenfor bildet er det låve, stall, steinfjøs og forrådsfjøs. På trappehella (innfelt) sitter eieren Ingrid Horgen. Hun har valgt pensjonslivet for å ta vare på sin arv.

FORTIDSVERN

Heidal

INNLANDET Lillehammer

MAN BLIR MOTTATT med et vennlig inngangsparti på Horgen. T.v stallen og til høyre steinfjøset.

HOVEDBYGNINGEN PÅ HORGEN med kårboligen t.v.

FORTIDSVERN

I DAG STÅR steinfjøset på Horgen tomt. Oldefaren til Ingrid Horgen bygget det i 1822. Det ble påbygget i 1919 og har doble vegger.

en «Hårje» som gården heter på dialekt, er også et hjem med jordvarme og moderne bad; et barndomshjem for eieren Ingrid Horgen. Hun valgte for 5 år siden å rehabilitere hovedbygningen innvendig. Nå er huset varmt, med jevn temperatur hele året. Fylkeskonservator var positiv til prosessen. Hun har vendt tilbake etter å ha bodd mer enn 20 år på Lillehammer hvor hun jobbet i helsevesenet. Nå har hun valgt å pensjonere seg, for å gjøre det hun har mest lyst til; å ta vare på gården slik den har vært i noen hundre år. I denne sidedalen nord i Gudbrandsdalen strekker rike gressmarker seg opp mot Valdresflye. Gården het opprinnelig Horgvin, som betyr offerslette eller offerplass. Ennå er

FORTIDSVERN

det noen i bygda som husker at offerplassen lå der hvor den gamle folkeskolen lå, like i nærheten av Horgen, ned mot den frådende elva Sjoa, mer kjent i dag for rafting enn norrøne spor. I Øvre og Nedre Heidal er det så mange fredede gårdsanlegg, at fylkesmannen kunne hatt 10 konservatorer bofast. Horgen er et av dem. Det har sluppet unna gårdsturisme, forfall og hatt en såpass enkel økonomi at de skiftende eierne har drevet et nøktern vedlikehold, uten å rive for å bygge nytt. Den opprinnelige dialekten her holdes ved like, også av unge mennesker når de velger å leve her. Den er eldgammel, rik og nærmest uforståelig for deg som knapt har vært utenfor Oslo-gryta. Det føles urettferdig å skulle sitere Ingrid Horgen på bokmål,

selv om hun er noe avslepen etter et liv utenfor bygda. PENSJONIST - Jeg pensjonerte meg fordi jeg tenkte at jeg kunne ha noe gode år her hvor jeg kan få lov til å drive med det jeg har lyst til å drive med, der det trengs. Det starta på en måte da jeg kom hit. Nå har jeg malt alle vinduene utvendig med omramminger i tre strøk. Det er slikt arbeide jeg ikke kunne få gjort i løpet av en helg her da jeg bodde på Lillehammer. Det var ikke en gang sikkert at det var oppholdsvær den helgen jeg var her heller. Så det er slike ting jeg har lyst til å gjøre; ting jeg er i stand til å gjøre, forteller Ingrid Horgen. Hun er medlem av Fortidsminneforeningen.

HOVEDBYGNINGEN t.v. og kårboligen sett fra jordveien på nedsiden. Her er det grasproduksjon. Eieren Ingrid Horgen leier ut jordene til en nabo.

SKISSE AV HORGEN. Nede t.h. i syd er hovedbygningen, deretter mot klokken, kårboligen, aurbu, to stabbur og stall. Nord for stallen ligger låven og sør-vest for stallen er steinfjøset. Nedenfor steinfjøset er det tegnet inn en bygning til arbeidsfolk. Den står ikke i dag. Lengst i nord ser vi et lite fjøs til kårfolket (fårrådsfjos) i vest vi et brønnhus. Vi ser veien mellom steinfjøset og stallen som er inngangen til tunet.

FORTIDSVERN

Vi snakker sammen i hovedbygningen. Hun byr på fettbrød og kaffe. Her er det jordvarme, moderne kjøkken og bad. - Og så liker jeg å administrere det som trengs for vedlikeholdet her. Det er liksom vanskelig å drive med det når du ikke bor her. Det skjønte jeg jo for to år siden da låvetrappa ble restaurert, forteller hun. Låvetrappa hviler på en gråsteinsmur, og hele muren måtte tas ned og bygges opp på nytt. Store mengder masse ble fjernet. Deretter ble det lagt duk, støpt og de gamle steinene ble lagt tilbake slik de hadde ligget.

FORTIDSVERN

- Arbeidene er ikke synlige i dag. Vi tok bilder av steinmuren, slik at steinene ble lagt på plass helt riktig. Det er ingen som se kan at den er restaurert fordi den er helt identisk. Så det var et flott arbeid; og låven fikk en ny trapp. Det er slikt arbeid jeg liker å administ rere her på gården. For jeg er absolutt ingen maskinfører. Jeg må gjøre det jeg kan, og overlate resten til andre. I det skriftlig materialet som følger Horgen, går gården tilbake til 1610 da det allerede stod bygninger her, som trolig ble satt opp i andre halvdel av 1500-tallet. I dag har gården 200

dekar skog, 60 dekar hamnehage og 130 dekar dyrket jord, som har vært leid ut i mange år. Gården har seter, fiskebu og fjellbeiter. ET GODT TEAM - Denne gården var det oldefaren Amund min som kjøpte. Så den har ikke vært i min familie i så mange generasjoner, da. Han var fra Kvikne i Skåbu. Kona si fant han i Heidal. Jeg vet ikke helt hvem han kjøpte den av, men det var ei dame som ikke hadde unger, trur jeg. Bestefar min, sønn av Amund overtok. Han var eldst i søskenflokken, i ei

vanskelig tid. Et par av brødrene reiste til Amerika. Og han dreiv garden til far min var 18 år, da tok han over. Han var bedre til å ta vare på gården, selv om han var for ung. Søstra hans måtte stå som formell eier en tid, før han ble myndig. Men banksjefen gikk god for han. Han fikk prøve seg i fem år. Det var en slik ordning de hadde den gangen. Det gikk veldig bra. Han jobbet med garden og restaurerte alt som trengtes blant annet setrene. Han brukt all sin tid på garden. Mamma var støttende hele veien. Så de var et veldig godt team, sier Ingrid Horgen.

Gårdens hus ser omtrent slik ut i dag som da gården ble fredet i 1923. Hovedbygningen er fra 1811, og er delvis modernisert innvendig. Storstua er i original forfatning med åpne tømmervegger, veggfaste skap med Gudbrandsdals-akantus og den klassiske klebersteinspeisen som er plassert i et av stuas hjørner, men med en meters avstand til veggene. - Der var det godt og varmt. Både far min og bestefar min sov i rommet bak peisen. Resten av huslyden sov oppe. Det jeg husker aller best fra barndommen min var kulda.

Det var så kaldt! sier Ingrid Horgen. Men hun forteller også om rike opplevelser på en gård med innleide arbeidsfolk hvor alle spiste sammen i hovedbygningen, med glupsk appetitt og mye latter. -Mor mi lagde maten. Hun var nøye på at det skulle være mye og godt. Det var attraktivt blant ungdommene i bygda om å jobbe hos oss fordi da fikk de så god mat. EGET FØDERÅDSFJØS Ved siden av hovedbygningen står føderåds bygningen, som uttales mer som

HEIDAL I NORD-GUDBRANDSDALEN er et klassisk landskap for vakre, komplette gårder som vi ennå kan glede oss over, som her på Horgen. Helt t.h. ser vi litt av taket på steinfjøset, deretter stallen, et stabbur stående fritt, t.v. i bildet et stabbur som skjuler aurbu og kårbolig nærmest hovedhuset. Låven ligger utenfor bildet t.h.

FORTIDSVERN

LÅVEN PÅ HORGEN er en bygning for kornproduksjon og oppbevaring av høy. T.h. ser vi en luke hvor man tok ut kornet etter at det var blitt tresket i låvens andre etasje.

«førrå». Andre steder i landet heter det «kårbygningen». De gamle flyttet inn hit når en ung mann tok over gården på odel. - Føderådsfolket måtte greie seg selv. Det var jo ingen pensjon. Men de hadde en avtale om at de skulle ha så og så mye korn, så mye ved og hvor mange dyr de skulle ha. De måtte jo på en måte sikre seg for at det skulle gå opp. Derfor hadde de også et eget fjøs, et føderådfjøs hvor de kunne ha ei ku og noen geiter. Aurbua er navnet på bygningen hvor det ble oppbevart mat som trengte å ha det kaldt. I første var det derfor jordgulv. Loftet i andre etasje var til oppbevaring av klær, skinnfeller og annet fra husholdningen som trengte luftig oppbevaring. - Her gikk det med mye mat, og derfor er det også to stabbur her. De hadde griser på gården, så her var det plass til mange spekeskinker. Det spiste de mye av. De hadde jo også ku og sau og hest. Gården har nok en ordinær størrelse i forhold til resten av Heidalen. Men det er fryktelig mye hus. Her

FORTIDSVERN

er det også en stall. Gjennom tidene har de drevet med hesteavl her, og solgt videre. Gårdens hus er fra lenge før den tid man begynte å bygge enhetslåver, med alle gårdens funksjoner i en bygning. Låven på Horgen er en bygning for kornproduksjon og oppbevaring av høy. Den er i to etasjer med bru inn til annenetasje. Her fraktet de inn høy

som ble oppbevart i en del av bygningen; og korn i den andre. Kornet ble tresket og falt deretter ned i en kornbu bygget av tre. På låvens fremside er det en luke som går inn til bunnen av kornbua, hvor kornet kunne hentes ut. Alle låvens gamle funksjoner er i dag fullt ut brukbare. Faren til Ingrid fortalte henne at rugen ble dyrket opp i dalsidene,

WIBO LINOLJEMALING

HORGEN HAR VÆRT holdt i stand frem til i dag, og eieren Ingrid Horgen vil fortsette det gode arbeidet. Her ser vi at det er gått råte i noe av tømmeret på et av stabburene. Det er mye å gjøre på et fredet tun for bare en person.

TRADISJON FOR FREMTIDEN UTVENDIG for nybygg og historiske bygninger

INNVENDIG for nybygg og historiske bygninger Innvendig serien leveres i matt 05 -15 - 40 - 80 glans KLASSISK DEKOR på hovedbygningen.

fordi kulda la seg nede i dalen slik at kornet der ville fryse. STEINFJØSET Men som på så mange andre gamle gårds anlegg, er det et fullverdig steinfjøs i god stand som lett vekker oppmerksomheten til en som gjester gården. - Oldefaren min bygget steinfjøset i 1822. Den gangen kostet det 500 kroner å få det opp. Deretter ble det påbygd en del i 1919. Det er jo to murer, utenpå hverandre med mellomrom, som er fylt med fin sandleirejord til isolasjon, forteller Ingrid Horgen. Fjøset er også en tom bygning, som de fleste andre bygningene, men noen bruker hun til å lagre saker og ting. - Aurbua bruker jeg mest. Men det er helt tragisk at bygningene ikke i bruk. De må likevel holdes ved like. Det skjer alltid noe. For noen år siden oppdaget jeg at det var noe med grunnen under garden; husene blir skjøvet nordover, spesielt de to stabburene to stabburene som står øverst. Det ene ble justert for tre år siden, og satt på plass

Wibo Linoljemaling er uten aromatiske løsemidler, og det skal ikke tilsettes.

Vi lager de farger kunden ønsker. Med et godt utarbeidet transportnett, er vi landsdekkende.

WIBO LINOLJEMALING ER MESTERENS VALG Miljømal Fargehandel & Bygningsvernbutikk AS Østerdalsgata 1, 0658 Oslo Tlf: 99482244 - E-mail: post@miljomal.as www.miljomal.as

FORTIDSVERN

igjen. Det andre må det ordnes med nå. Det er stokker som må skiftes ut. En dag fant en representant fra fylkeskonservatoren ut ai vi skulle prøve å lage en jordvoll ovenfor hele tunet. Så det ble gjort. Da var det artig å være her for å se hvor fort det tørker i garden her i forhold til før ; da det rant nedover fra lia oppi her. Så det har en positiv virkning. Det ble lagt ned duk og drenering helt over jordet, og fylte over med jord. Nå er det

ingenting som er synlig; kun vollen som ruver litt i terrenget. FÅR HJELP Hvordan opplever du å være en privat eier av en fredet bygning? - Det er ikke noe problem til nå. Jeg har et godt samarbeid med fylke. Jeg spør dem om råd, og jeg får råd; blant annet nå som vi har revet gjerdet her. Jeg hadde lyst til

at det skulle bli slik som jeg husker fra da jeg var unge. Det var stakitt. Jeg har bilder av det fra før 1920, og da synes jeg det er fryktelig greit å spørre dem om det er rett å tenke slik som jeg gjør; bredden på fjelene som skal brukes, det er liksom viktig at det er riktig. At de ikke setter opp noe som er helt på jordet, sier Ingrid Horgen. Hun opplever at det er veldig forskjellig oppfatning om hvordan det er å ha freda hus.

I INNGANGSPARTIET til hovedhuset møter vi gammel og ny tid. Legg merke til den moderne dørklinken ET SKAP med akantusdekor hører med på alle gårder i Gudbrandsdalen, også her i stuen på Horgen

DA VI BESØKTE Ingrid Horgen i juni var hun litt på flyttefot og brukte den gamle peisestuen til lager. Her som de fleste andre steder i dalen, er det en vakker klebersteinspeis.

FORTIDSVERN

DETTE BILDET BLE tatt av gården i 1920, tre år før den ble fredet. Huset til t.v. er revet. Det ble brukt til logi for arbeidsfolk på gården. For øvrig er alle husene der fremdeles. Foto: Privat

- Det er mange som synes at de ikke får nok hjelp, og at det bare er en belastning. Det er klart at det er en stor utfordring med så mange hus som skal holdes ved like. Det er da det er godt å ha et samarbeid med fylkeskommunen, det er kjempeviktig for meg. Det er fryktelig kostbart å eie fredede hus som ikke brukes til noe, uten inntekter. Jeg har ikke økonomi til å greie dette alene, selv om jeg leier ut jorda, det dekker bare forsikringene av eiendommen! Så hvis vi ikke hadde støtteordningene så hadde det meste råtna ned, tenker jeg. Her hos meg, er det også hus som ikke er freda. Jeg har låve på andre siden av elva her, jeg har et par vognskjul og setra er ikke fredet, og en fiskebu fra 1700-tallet. Ingrid Horgen har to sønner. Den ene har ryggplager og den andre bor i nærheten av Drammen. De hjelper så godt de kan når de har anledning. - Eldste sønnen min, som bor her ved siden av, har to jenter, 18 og 21 år. De har odel etter han og er litt for unge ennå til å bestemme seg til å ta den beslutningen det er om de skal ta over eller ikke. Derfor synes jeg det er viktig at jeg er her, sier Ingrid Horgen. - Ja...det er mange hus. Det er et museum, selv om vi har jordvarme.

Vi utarbeider tilstandsrapporter og restaurerer gamle tømmerbygninger. Vi leverer håndlafta hus, hytter og anneks i alle størrelser.

Liavegen 40, 2686 Lom, tlf. 908 60 858 www.stokkstein.no post@stokkstein.no

BYGNINGSVERN I PRAKSIS

AKERSHUS BYGNINGSVERNSENTER Strømsveien 74, 2010 STRØMMEN Telefon: 47 47 19 80 / 997 42 000 bygningsvernsenteret@mia.no

• Kurs i tradisjonshåndverk for håndverkere og huseiere • Gratis rådgivning om istand setting og ny bruk til huseiere • Tilstandsrapporter og registreringer • Første rådgivning er gratis til huseiere i Akershus

FORTIDSVERN

MED SKISSEBLOKK I NORD-GUDBRANDSDALEN

I SPORENE TIL HERMAN MAJOR SCHIRMER Takket være Korona-epidemien er det i 2020 blitt økt fokus på våre hjemlige landskap og kultur historiske skatter. Slik gikk det også med bygningshistorie–studentene ved NMBU som i april skulle på en tur til Tyskland for å se på Hildesheim, Quedlinburg og Dessau. INNTUNET på Kleppe Nordigard i åsene over Vågå. Mens stabburene til høyre og venstre er fra 1700-tallet er midterste stabbur datert til 1631. Skisse: Martin Ebert 2020.

FORTIDSVERN

Tekst: Emneansvarlig Martin Ebert, førsteamanuensis ved NMBU.

tudentene som studerer byggeteknikk og arkitektur, men også landskapsarkitektur, eiendomsfag eller urbanisme, har blitt undervist i bygnings- og arkitekturhistorie siden 2005. Når årets studietur måtte avlyses ble vi lei oss, men også litt rådløse. Studieturene er et viktig supplement til undervisningen siden vi ikke bare reiser for å se på gamle bygninger, men studentene må også forberede foredrag til hverandre, og de må dokumentere sine observasjoner med skisser og tegninger. Ikke minst er turene meget populære.

Løsningen kom under en studietur i mai med kollega Leif Daniel Houck, førsteamanuensis ved NMBU og arkeolog Håvard Hegdal fra NIKU. Denne temmelig spontane reisen til Heidal, ble organisert med ønske om å bli bedre kjent med tradisjonell norsk trearkitektur. Samtidig var det viktig å vedlikeholde tegneteknikken. Takket være Øystein Parmanns bok om Major Schirmers reiser med sine studenter til Heidal rundt året 1900, utviklet reisen seg til også å bli en reise i norsk arkitekturutdanning og erkjennelsen av den kulturelle verdien av eldre gårdsbebyggelse. Vi fikk tegnet og studert velkjente

gårder som Kruke, Harildstad og Bjørnstad, og kirkene i Lom og Vågå. På NMBU er bærekraftige bygg i tre og trekonstruksjoner i fokus. Vi kjente på at det kunne være svært aktuelt for studentene våre å se på tradisjonelle trekonstruksjoner og oppleve, hvordan stedbundne materialer, landskap og folkelig tradisjon former en arkitektur som fortsatt oppleves som relevant og bærekraftig. Da det lille turfølget ble kjent med Dag Lindvig ved Gamle Kleppe gård i åsene over Vågå, var saken avgjort. Denne høstens Tysklands-tur ble bestemt erstattet av en studietur til norsk bygningsarv i Øvre

STABBUR-LOFT PÅ SØRSIDEN av tunet på Bjølstad gård. Bygget fra tidlig 1700-tallet er beskyttet av en rik dekorert svalgang. Skisse: Leif D. Houck 2020.

STORE STUGU på Søndre Harildstad gård. Huset er bygget i 1773 og består av lafteverk i to etasjer og torvtak. Skisse: Leif D. Houck 2020.

FORTIDSVERN

Gudbrandsdalen. 15 studenter og flere ansatte ved Institutt for byggeteknikk og miljø reiste til Våga i slutten av august. På programmet står befaringer til historiske gårdsanlegg, besøk på lafteverkstedet i Vågå og tegne- og oppmålingsturer i omgivelsene. På anmodning av riksantikvaren planlegger studentene under ledelse av professor Thomas Thiis å digital-scanne Vågå kirke, en kirke fra 16-tallet med elementer fra en stavkirke fra 1100-tallet. Ekskursjonsrapporten fra utforskningsturen i mai vil publiseres i august ved NMBU. Boken vil ha ISBN 978-82-575-1709-0 og kan fås ved henvendelse til Martin Ebert (maeb@nmbu.no). Reisen inspirerte også til en publikasjon om Schirmers elever som forberedes til publikasjon i 2021.

OPPRISS YTTERDØR Nedre stugu på Søndre Harildstad gård. Bygget er fra 1809. Bygget ble opprinnelig brukt som bolig, senere som kornbu og loft. Skisse: Martin Ebert 2020.

REINLI STAVKIRKE sett fra nordvest. Tegningen ble brukt i frihåndstegnings-opplæring for studenter på NMBU. Skisse: Martin Ebert 2020.

FORTIDSVERN

HER ER TO av tegningene fra en av Herman Major Schirmers turer til Heidal, begge fra 1899. Over ser vi Carl Berners tegning fra gården Kruke og under Laura Liens tegning fra Harildstad.

STABBURET på Bjølstad gård, beskrivelse se bilde 09. Skisse: Martin Ebert 2020.

STABBURET (MAGASINBYGNINGEN) på Bjølstad gård. Bygget fra 1760-tallet ligger fritt i den sørvendte skråningen et stykke under selve gårdstunet. Bygget har vært et populært fotomotiv for Schirmer og sine elever. Skisse: Martin Ebert 2020.

KRUKE GÅRD sett fra sør. Til venstre på bilde Søre stugu fra 1826 og i midten Aurbua fra begynnelsen av 1800-tallet. Gården troner over Heidalen og nyter godt av solen i den sørvest-vendte skråningen. Skisse: Martin Ebert 2020.

NORDRE STUGU på Søndre Harildstad gård. Bygget er fra 1780, se beskrivelse på bilde 03. Skisse: Martin Ebert 2020.

FORTIDSVERN

FLYTTER INN I KULTURMINNE

Vekker huset av en Tornerose-søvn

Østre Kvem på Toten var en fraflyttet gard i nesten 60 år, et sted som alle kjørte forbi, inntil paret Ida Malene Christensen og Evald Fredholm parkerte på tunet i februar i fjor og visste med bankende hjerter at stedet endelig var blitt deres. Her, midt i et rikt kornområde med liv og røre i flere tusen år, vekker de opp gården fra en Tornerose-søvn, slik de selv beskriver det langvarige arbeidet de nå med overbevisende glede har lagt i livets kalender. Tekst og foto: Ivar Moe

INNLANDET Lillehammer Østre Toten

KVEM GÅRD ligger innbydende til på Østre Toten. Paret Ida Malene Christensen og Evald Fredholm fikk til slutt kjøpt gården. Nå gir de nytt liv til den med så mye antikvarisk istandsetting som mulig. Kjøpesummen var 3,6 millioner kroner.

FORTIDSVERN

IDA MALENE CHRISTENSEN og Evald Fredholm er den nye generasjonen medlemmer i Fortidsminneforeningen. I et ellers travelt liv kjøpte de Kvem Gård for å bo her og sette i stand gården.

FORTIDSVERN

HOVEDHUSET er en 1840-talls bygning i empire. Legg merke til kinavippene i takkonstruksjonen. Dagens eiere Ida Malene Christensen og Evald Fredholm tok ned bordene, fuktet dem, og varmet dem opp, og bøyde dem for å gjenskape vippen.

EVALD FREDHOLM ønske seg dobbel inngangsdør med overlysvindu og dekorasjonsmaling i minst ett rom. Det har han fått uttelling for her.

HER HAR DET gått råte i syllstokkene, og de er skiftet ut med konstruksjonsvirke i stedet for helt tømmer, på grunn av økonomien. Men da andre syllstokker ble skiftet ut på huset omtrent i 1920, ble de også da erstattet med konstruksjonsvirke.

FORTIDSVERN

EVALD FREDHOLM gleder seg til å ta fatt på det videre arbeidet. Her skal det bli bad.

DET ER TO staslige gruer i huset. Alle piperørene er i orden.

e tar imot på tunet, omgitt av det knirkende våningshuset, eldgamle tuntrær, et litt for nytt stabbur og en vakker 1700-talls laftet kornlåve. Den strekker seg dovent på syllstokkene uten å ha så mye å gjøre. Her er det en stor hage med 21 forvokste frukttrær, et skyggefullt bryggerhus og utsikt til naboens bautastein fra føreformatorisk tid og kornåkre så langt øyet rekker; før de stanger mot fjerne skogstrekninger i vest og Mjøsa i øst. Fruktblomstringen skal snart begynne. Den sterke solen denne dagen henter frem angen av alt som gror. Her hersker stillheten, bare avbrutt av fjerne sus fra et vanningsanlegg. Midt opp i alt dette er hun cellist og fast ansatt musiker i Gjøvik kommune. Han er kulturhistoriker og ansatt i Mjøsmuseet.

Planen er at de neste år flytter inn i våningshuset, med 245 kvadratmeter. De største rommene er storstua nede og salen i annenetasje som begge er på 50 kvadratmeter. Huset fikk dagens fasong i 1840 og fremstår i dag som et 1840-talls empire-bygning, med Kinavipper som Ida og Evald allerede har presset tilbake i gammel fasong. Bygningen ble noe restaurert i 1920-årene men da i samme stilen og siden har tiden stått stille. EN GAMMEL KALENDER - Huset har ligget i en Tornerose-søvn, sier Evald og peker på veggen hvor det henger en kalender fra Toten Sparebank, februar 1964. - Den er fra den dagen den siste som bodde her flyttet ut, en dyrlege. Han døde i 1965. Det er veldig sjelden at en plass på Toten har stått så lenge tom. De aller fleste hus

FORTIDSVERN

FESTSALEN i annen etasje på Kvem gård har knapt vært brukt siden før 1920. – Jeg tror faktisk at disse gardinene ble hengt opp ikke lenge etter 1840, sier Evald Fredholm. Nye gardiner skal rekonstrueres.

FORTIDSVERN

IDA MALENE CHRISTENSEN er ikke i tvil om at det var hit de ville, trass i alt arbeidet som venter dem.

HUSETS ORIGINALE NØKKEL fulgte med på kjøpet.

bor det folk i, folk trenger hus og hus trenger folk. Det er så mange som har kjørt forbi her og tenker at -åhh , der burde det vært lys i vinduet. Deriblant oss. Vi bodde da i Oslo og ville til Toten. Vi trengte en plass å bo, og var på utkikk. - Da vi overtok stod det ganske forlatt her. Det var fullt av mye skrot og noe morsomt; så vi har ryddet i alle rommene, forteller Ida og fortsetter: Det var en del av avtalen med selgerne at de skulle slippe å rydde etter seg. Det har knapt nok vært noen innenfor døra siden 1964. Før 1920 bodde det jo mange her, 13-14 stykker. Det var liv og rør

I HUSETS BEGGE etasjer er det dekorasjonsmaling, antagelig utført av Anders Ruud på midten av 1800-tallet.

i alle etasjer. Du kan se at gulvet er slitent. Men fra 1919, da dyrlegen kjøpte, har salene nesten ikke vært brukt. Vi har funnet mange fine spor; fra små brev, til møbler til gamle gardiner som kan vise hvordan det har vært her. Evald setter låven inn i sammenhengen. - Den er veldig flott og begynner å bli et sjeldent kulturminne. Den er nå en sjelden bygningstype i distriktet, en kornlåve eller trøskelåve fra slutten av 1700-tallet. Den er fra før hamskiftet, før de typisk røde låvene kom på midten av 1800-tallet. Denne låven har de typiske buene utskåret i langveggen,

der låvebruene en gang førte opp på trøskegolvet. Hele låven er i laft, ikke noe reisverk. Den står heldigvis så pass godt at vi ikke trenger gjøre noe der de første årene. Ida forteller at dette var av den første bosetningen på Toten, hele raden her av gårder. Det er syv gårder med det samme navnet, Kvem. De har tatt tilbake navnet. Det var dansker innom her i noen hundre år, og de byttet kv til hv og brukte lange vokaler. Derfor er veiadressen ennå Hveemsveien. Eldste del av huset er fra slutten av 1700-tallet. Det har vært bosetting her siden bronsealderen.

FORTIDSVERN

SELV OM ENNÅ ikke bor her, hadde de et stort selskap i huset sist jul. Da fyrte de opp i alle huset åtte ildsteder, også dette.

DET GAMLE LEDNINGSNETTET er ennå i bruk i huset, men trenger en god overhaling. I DENNE TRAPPEOPPGANGEN kan man se hvor brede stokker som ble brukt for å sette opp huset.

KOMPLETT GARD - Vi synes det er stas at vi fikk handle med jord og skog, så det er en komplett gard. Det er som det alltid har vært, sier hun. Ida er opprinnelig fra Nøtterøy i Vestfold. Evald er vokst opp i Totenvika like i nærheten. De traff hverandre på dansegulvet i bondeungdomslaget i Oslo. Evald er også musiker, med sin Fredholms Trio drar han på sommerturneer med en blanding av folkemusikk og populærmusikk fra 1950-årene. Begge er medlemmer av Fortidsminneforeningen.

FORTIDSVERN

Paret hadde sett på en del muligheter til ny bolig, men ikke noe annet sted kunne bedre fylle opp deres ønsker om å bo på et tradisjonelt sted, som Østre Kvem, gårdens navn. - Det var hit vi ville. Vi hadde vært i kontakt med eierne. De var nølende. De hadde vel håpet at familien skulle ta over, men ingen ville. Barn og barnebarn, alle hadde fått tilbudet. Odelen er frasagt. Selgerne var i 70åra. Barna som er i 40-årene hadde ikke noe forhold til denne plassen, forteller Ida. - Familien vi kjøpte av hadde fått rundt 40-50 forskjellige henvendelser opp gjennom

årene av folk som ville kjøpe gården. Men ingen hang på like lenge som oss, sier Evald. De var opptatt av å få et tydelig svar. For hvis eierne hadde sagt konkret nei, hadde de måtte fortsette letingen etter et annet sted å bo som kunne oppfylle deres drømmer. En dag gikk de på døra til eierne, bosatt i Oslo, med et skriftlig tilbud og forklarte hvordan de hadde tenkt å ta vare på plassen. - For det var nok mange her som ville rive hele greia og anlegge firemannsbolig i stedet. Så vi var veldig tydelig på å ta vare på gården. Selv om den er gammel, så

STABBURET er fra ca. 1920. BRYGGERHUSET ligger i skyggen til hovedbygningen. Etter hvert vil dette huset få flere funksjoner. I dag huser det utedassen..

er det jo lite formelt vern, og når forfallet hadde kommet så langt som det hadde her, så hadde du ganske sikkert få lov til å rive. Særlig om en hadde prøvd å framskynde forfallet - spekulativt forfall. Vi ville sette det i stand mest mulig slik det var. De som solgte er veldig glad for det, forteller de begge, og de kunne overta et sted hvor det ikke var gjort noe på 100 år. De som solgte har ikke brukt stedet annet enn som lager. De har gått over takene en gang iblant. Men på selve hovedhuset begynte taket å bli så dårlig at det første Ida og Evald gjorde var å

restaurere taket, for med et dårlig tak går det ikke lenge. EN DRØM Evald har alltid hatt to ønsker til sin drømmebolig: - Det må være dobbel inngangsdør med overlysvindu, og dekormaling i minst ett rom. Det var derfor veldig stas da vi kom opp i salen i andre etasje og fikk se den nydelige dekoren malt på veggene. Vi trodde at det kun var det rommet her som var dekorert; men så begynte vi å skrape, og fant at også

storstua under har vært dekorert. Så skrapte vi på soverommet, og der var det også dekor. Malt med tapetsjablonger, mest sannsynlig av Anders Ruud som var en stor dekormaler her på midten av 1800-tallet, forteller han. Nå er det Anne Louise Gjør som er vår tids Anders Ruud i Mjøs-området. Hun har vært på befaring på Østre Kvem. - Hun tok meg i handa og sa: Gratulerer Evald, her er det enda mer dekor! Evald forteller at han er flaska opp med å restaurere gamle hus med gamle tegltak og gamle vinduer og linoljemaling. - Vi er heldig i dag, for da foreldrene mine restaurerte på 1990-tallet var det umulig å få tak i linoljemaling. Det var vanskelig å finne noen som kunne restaurere vinduer. Og det var kun Glava som var på markedet, og ikke trefiberisolasjon som vi har i dag, sier han. Mens de venter på å flytte å inn bor de i et hus på hans hjemplass i Totenvika. JOBBER LITT HVER DAG - Det er syv minutter unna så det er helt perfekt. Han er vokst opp i Totenvika. Der bor vi nå i kårhuset. En gammel

FORTIDSVERN

LÅVEN er av en i dag sjelden bygningstype i distriktet, en kornlåve eller trøskelåve fra slutten av 1700-tallet. Den har blitt holdt ved like ned gjennom årene. Som hovedhuset, er den absolutt et kulturminne.

husmannsplass med to generasjoner på tomta. Så vi kjører forbi her på vei til jobb. På vei hjem fra jobben kan vi stoppe og skrape en vegg. Når vi jobber litt hver dag så blir det resultater, sier Ida. Så sterk kjærlighet har de for dette huset at lenge før de visste om at de ville få kjøpe det, var de innom, satte opp en stige, og la på plass takstein på hovedhuset. De betalte 3,6 millioner kroner for gården, og har ikke tenkt å bruke penger på det de kan gjøre selv, med dugnadsgjenger og en god middag etterpå. - Vi tar vare på mest mulig. Det handler litt om økonomi men like mye om viljen til å ta vare på det. Så vi tenker å gjøre minst mulig, men selvsagt har vi gjort ganske mye. Vi har restaurert hele taket, og plukket ned 1300 takstein som er skrapt for hånd. Anbudet vi fikk på denne jobben var en halv million, og

FORTIDSVERN

vi gjorde det selv og brukte materialer for 30 000 kroner. Så hvis man har godt med arbeidstid så er der utrolig hva man kan gjøre selv. Men vi er også heldige med at på Toten er det et godt tradisjonshåndverksmiljø. Det er jobbet opp en stor stab med tradisjonshåndverkere de siste åra, sier Evald. Vår filosofi er at vi lar huset selv gjøre de aller fleste valgene, slik som farger innvendig. - Antikvarisk restaurering krever at du må gjøre alt 100 prosent etter boka. Så langt det lar seg gjøre vil vi restaurere antikvarisk. Men vi må ta noen løsninger som ikke er antikvariske. Da vi skiftet syllstokker, ble det skiftet med konstruksjonsvirke i stedet for å lafte det inn igjen. Det ville ha kostet flere hundre tusen. Vi brukte 30 000. Allikevel; så ser du og at huset hadde den samme skaden for 100 år siden og da ble det også brukt

konstruksjonsvirke. Så det er en tradisjon på å gjøre det på denne måten, forteller Evald. -Det er bevisst at vi bruker tid på prosessen. Vi bruker tid på å bli kjent med huset før vi gjør de store valgene. Ida sier at de vil beholde mest mulig av den opprinnelige romstrukturen. - Så det eneste vi måtte ofre var spis kammeret. Der blir det nå bad. Men det var den mest skånsomme måten å få inn et bad i dette huset. Bad og kjøkken må vi ha på plass før vi flytter inn fast. Vi skal bygge badet i løpet av sommeren og så begynner vi på kjøkkenet. Det spørs om vi rekker å komme inn til jul. Men er lov å håpe. VI SER HVOR SOLA ER Ida sier: Vi ser hvilke rom vi trives i. Vi ser hvor sola er.

HER HAR DE brukt kjettinger for å holde stendere på plass i låvens øverste etasje. Denne svakheten og noen andre vil bli tatt hånd om etter at hovedhuset står ferdig.

HER FÅR VI inntrykk av låven, og hvordan det ligger trefliser under taksteinene

EN LAFTEKNUTE fra slutten av 1700-tallet.

Evald er enig: Nå har vi hatt huset i mer enn ett år og har sett hvordan årstidene forandrer seg, hvor vi trives og hvilke løsninger som lønner seg, hvor selv gardinene er en del av planen. - VI har fått kommentarer for gardinene på salen her. Jeg er også interessert i tekstilhistorie, som er en viktig del av hus og hjem, og jeg tror faktisk at disse gardinene ble hengt opp ikke lenge etter 1840, og har knapt nok vært nede. Dette er en typisk tidlig 1800-tallsmåte å henge opp gardinene på, nåle dem fast til et bendelbånd som er spikret til et gardinbrett. Vi har fått rekonstruert nye gardiner og venter på å få hengt dem opp. Men vi har latt de gamle henge så vi har noe å se etter når vi skal henge opp de nye, sier han. – Og da vi skurte gulvet her til jul tror jeg ikke det hadde vært skurt på 100 år, sier han.

- Og nå til 17.mai, da lå vi på alle fire, sier Ida. Selv om de ikke har flyttet inn ennå, holder de storslåtte selskap. Til jul stekte de ribbe i svartovnen og fyrte i husets åtte ovner. Her er det plass til å danse, og musikken lager de selv. Østre Kvem er et sted de vil dele med andre. - Vi har hatt mange dugnader. Det er viktig når det er store jobber som skal gjøres. Ved å invitere 20-30 folk til dugnad, får folk innblikk i hvordan vi restaurerer. Du deler prosess, tradisjonshåndverk og restaurering. Vi vil vise fram noen muligheter for hva man kan gjøre for å kunne bo i dette huset i 2020. Noen muligheter folk flest ikke ser, sier Ida og Evald.

FORTIDSVERN

RUIPLASSEN ER EIN husmanns plass i brattlia over Dalen i Telemark. Den vert satt i stand ved hjelp av pengar frå Kulturminne fondet og Fortidsminneforeningens «Kulturminner for alle». Plassen er privat, og var ein gang heimen til dei berømte Rui-søstrene.

VESTFOLD OG TELEMARK Dalen

Porsgrunn

FORTIDSVERN

RUIPLASSEN I VEST-TELEMARK

MED EIN GOD PLAN KOM TAKET PÅ PLASS Ein dag i januar i år snakka eg med Else Marie Skau, den alltid like energiske bygningsvernaren med heile Telemark i hjartet sitt. Ho spurde om eg hadde høyrd om Ruiplassen i Dalen i Telemark. Kan hende meinte Else at eg er gamal nok til å ha ein slik kunnskap, sidan Rui-systrene var gjengangarar i norske medier rundt 1960. Dermed baud ho meg inn til eit lite, eksklusivt treff der eg fekk sjå korleis ein av dei verker, dei mange, små, vakre planane vi har i bygningsvernet. Tekst og foto: Ivar Moe

FORTIDSVERN

ALICE JEANNE HAUKELIDSÆTER har ansvaret for Ruiplassen. Det er Alice si spreke mor Lisette (93) som er den formelle eigaren. Her er Alice og tradisjonshandverkar Thomas Sandvik Jakobsen. Dei har funne kvarandre i gleda over å sette i stand eit verdifullt kulturminne.

i må gå litt attende i tid, til ein annan plass i Telemark, til et gamalt stabbur på Botn i fjellbygda Vågslid der Fortidsminne foreningen i august i fjor heldt eit vellukka jubileumstreff. Else hadde bode inn eigaren av Ruiplassen, Alice Haukelidsæter og tradisjonshandverkar Thomas Sandvik Jakobsen. Ho hadde ein plan om at dei to skulle verte kjende og finne kvarandre i gode tankar om korleis Ruiplassen best kunne verte teke vare på. Det var ein vellukka plan. Fire månader seinare, ein vakker maidag, var vi alle fire på plass i den vêrslitne men so fredelege stua, no i bedra stand under dei dugelege nevane til Thomas Sandvik Jakobsen og med 50 000 kroner i støtte frå Fortidsminneforeningens program

FORTIDSVERN

«Kulturminner for alle» og 100 000 kroner fra Kulturminnefondet. Den einaste som mangla var kontorsjef Einar Engen i Kulturminne fondet. Han anvar og til stade på Botn den dagen. Bygningsvern handlar like mykje om at menneske treffast som at hus blir teke vare på. Når både folk frå Kulturminnefondet og Fortidsminneforeningen kjem saman og både vil gje pengar til at godt prosjekt, ja, da kan det verte nok pengar enn om berre den eine vil gje Rui-systrene Gurine og Ingerine budde heile livet sitt her til dei døydde fyrste del av 1960-årene. Dei var båe, 120 cm høge. Dei levde heilt tradisjonelt. Dei var berre utanfor plassen sin ein gong i livet, men då var dei på slottet i Oslo og helsa på kong Olav. Mediene den gongen elska dei. VG-fotograf Aage

Storløkken tok nokre eventyrlege bilete. Filmklipp av dei er på YouTube. Stua og låven på Ruiplassen er frå rundt 1800. Alice Haukelidsæter veks opp tett med Ruiplassen, og mora hennar bur der framleis. Soga om denne plassen lever sitt eige liv her i Fortidsvern slik den vart fortald av Alice Haukelidsæter i stua denne dagen i 2020. Eg treng ikkje bryte ho av med spørsmål slik journalistar gjerne gjer: «Ein må stelle med plassen jamnt og trutt. Då kjenner ein glede med arbeidet når ein ser at det vert bra. Det er ikkje slik at eit tak i ny og ne er nok, då vert det uoverkomeleg. Ein må liksom sjå gleda i å vera tålmodig medan ein held på med forskjellige rydde og slåttearbeid for å gjera det vakkert omkring dei gamle husa. Ettersom vår og sumar

INNE I STUA er det koseleg og trongt, med utsyn over dalen.

BAKSIDA AV STUA er sliten og treng kyndig handsaming.

Me kan lære mykje av deira livsstil. Greie seg med lite og vera fornøgd.

gjeng, når blomane blømer i bakkane, kjem blåveisen fyrst, blått i blått i alt det brune visna lauvet, og etterkvart kjem systermarihand, vårmarihånd og andre orkidear, gult i gult med gulbostar (løvetann) og det som elles kjem fram.

Eg skjønar godt at Ruijentune lika å bu på Rui, med utsyn over fjord og fjell, morgonsoli som kjem opp i aust over Bandak og all skifte i værtilhøva som ein ser ut i fjorden, samstundes som Ruiplassen sjølv ligg godt i le for vær og vind. Rui var nok ein god plass å bu samanlikna med andre husmannsplassar omkring. Her var drivande og tidleg vår i bakkane, og ein del innmark. Eg er glad i dei gamle husa, hustufter generelt, rydningsrøysar, levd liv, gamalt handverk, reiskapar og har stor respekt for alt dei fekk til med lite midlar og alt som har med det å gjera. Mannen min er tømrar og er og interessert i dette. Me likar å halde på med slikt arbeid i lag og han er veldig grei å be på når eg treng hjelp til tyngre oppgåver.

BARNDOM PÅ RUI Rui har alltid vore ein del av oppveksten min. Gurine døydde i 1963 og Ingerine i 1965. Fire sysken utvandra til Amerika på slutten av 18hundre-talet. Eg var fire år då Ingerine døydde og minnest ho noko. Hugsar mor og eg vitja Ingerine på helseheimen. Ho låg høgt opp i senga over meg i mørke klede. Du kan vel tenkje deg når ein er fire år, Hugsar eg fekk kamferdrops av ho som ho hadde i nattbordskuffen. Det var fyrste gong eg smaka kamferdrops. Det smaka godt. Eg leika på Rui og me gjekk på ski der. Eg bygde eit lite «rom» inne på låven med gamalt skrot og leika nisse, heilt aleine. Det var koseleg, og med fint utsyn ut over tunet. Seinare hadde eg og ein liten åkerflekk med jordeple på Rui i ein periode.

FORTIDSVERN

Tenk så glade Ingerine og Gurine hadde vore om dei visste at taket var tett. Bjørn, mannen min hugsar han var på besøk til Rui som liten gut. Dei vaksne fekk kaffe og ungane fekk brødskive med sukker på. Seinare hugsar han at han såg Ingerine i glaset på helseheimen når han sykla forbi. Ho sto truleg å kikka opp mot Rui og slik sto ho kvar dag. Eg hugsar og godt bror til Ingerine og Gurine, Carl Wilhelm Schewenius, (18781987) som budde i Amerika og dotter hans Bergljot. Han var på Dalen og budde hjå mor og far, siste gongen då han var 104 år. Han var sprekare enn dottera hadde eg inntrykk av. Men ho har greidd seg godt ho med, og er i dag snart 102 år. Mor (93) og Bergljot har hatt god kontakt i alle år og har det framleis. Carl gjekk burt til Rui aleine, berre med ein stav. Han fortalde ein god del om livet på Rui til meg. Han peika me staven ned på bryggja der kanalbåten legg til og fortålde om då han drog til Amerika «for hundre år sidan». Far hans fylgde han til båten. Det var siste gong han såg faren. Språket han bruka var Riksmål eller «gamal boknorsk frå år 1900 ca» med litt innslag av dialekt. Ruijentune tala dialekt.

HER ER LEIAR av Fortidsminne foreningen i Telemark, Elsa Marie Skau (t.v.) saman med dotter av eigaren av Ruiplassen, Alice Haukelidsæter og tradisjonshandverkar Thomas Sandvik Jakobsen. Dei gler seg over at dei vert kjende og samde om korleis ein skal ta vare på Ruiplassen. Her ser vi og Ruisystrene, Gurine (t.v.) og Ingerine i den same omnskroken som det nye bilete er teke. Gamalt bilete er teke av VG-fotograf Aage Storløkken.

MYKJE TRAFIKK Etter at boka om Ruijenten kom ut i 1974 vart det mykje trafikk til Rui. Mange hadde lese boka og ville sjå plassen. Den dag i dag er boka framleis godt lika og har til og med blitt utgjeven på svensk. Boka er lettlesen og rørande. Far min henta ved til eige bruk på Rui i alle år sidan me kunne bruke eigendomen fritt. Bergjot ville etterkvart selje Rui sidan ho ikkje greidde å ta vare på plassen. Yngre bror min eigde Rui ein periode. Då var det far min som stelte og var vaktmeister der. Så tok han og til med å slå graset i tunet og rundt forbi. Det var etter at han vart pensjonist. Far tok imot folk som ville sjå Rui og lika å fortelje om livet til Ruijentune. Det vart slik at mor og far tok over eigedomen etterkvart. Bjørn og eg hjelpte far med å slå graset og anna arbeid. Etter at far døydde i 2011 har Bjørn og eg skjøtta eigedomen og teke vare på plassen. Då tok me og til med å systematisk slå graset på all innmark. Rydda rønningar i skogkantane (tre som rønner opp) og fjerna vindfeller etter vinter og storm. Rydda stein og mura opp att murar, Søppel etter turistar har det og blitt litt av, men heldigvis så er dei fleste flinke og ryddar etter seg. Mor og eg har dela på omvisararbeidet i seinare år. Opp gjennom åra har det vore ulike arrangement på Rui og då har me alltid sytt for at det er fint og nyslege i tunet. Tidlegare år var det ein periode friluftsmesse på Kristi Himmelfartsdag. Historielaget og

Bygdekvinnelaget har hatt arrangement. Sogeforteling, kveding og konsert med Åsmund Nordstoga. Tokke kommune sette opp eit minnesmerke over Anne Lillegård ved Eidsborgbekkjen. Ho kveda og var ei av dei som kunne store delar av Draumkvedet. Anne budde på Lillegård (granneplassen til Rui) Arrangementet vart gjennomført på Rui. Etter at Minnesteinen over Anne Lillegård kom opp på vegen burt til Rui, er det eg som skjøttar området rundt steinen, slår ugras, ryddar og held det i orden. Benkane av brynestein ved bekkjen har eg fått sett opp med god hjelp av sherpaer som bygde steintrappa opp til Rui for kommunen. Steintrappa vart ferdig i 2019. På Riarhamaren, under Rui (der Åse Stålekleiv ein gong for fleire hundre år sidan reid ut med hesten sin etter å ha tapa kampen om å eige Dalen) er årstalet 1819 hogd inn i fjellet. Så det er litt artig at trappa vart ferdig 200 år seinare. I 2019 vart det arrangera «Rui-spel» i tunet på Rui for fyrste gong. 2 dagar med teaterforestilling «Spaden må gå jamnt» Dette arrangementet vart kombinert med opning av steintrappa. Teateret og kommunen vil gjerne halde fram med å ha framsyning på Rui då det vart svært vellukka. Men det vanskeleg å kombinere teaterframsyning og restaurering. Då kan det fort bli eit kav. Så i år har eg prioritert restaurering av Rui-stoga og brukar sommaren til det. Svein Nord har i 2020 gjeve ut ei bok som heiter «På sherpastier» og her er vegen opp til Rui nemnd. EIN SJELDAN PLASS Det er viktig å taka vare på Ruiplassen slik den er i dag. Det er ikkje mange tilsvarande plassar att. Stoge, låve og fjos vart reist i ei anna tid og var deira heim fram til 1965. Det var husmannsplass under garden Berge heilt fram til 1938. Far deires døydde i 1931, så han fekk aldri oppleva at plassen vart frikaupt og at dei fekk skøyte på eigedomen. Mor deira døydde i 1883, då var Ingerine eldst og 11 år. Det var ikkje så uvanleg i den tida med mange barnefødslar og fattigdom og ein kan liksom kjenne på korleis det var når ein er i stoga. I alle år måtte dei tene på Berge for å betale leige for plassen. Bær og frukt, mellom anna søteple som voks på Rui, skulle bonden på Berge ha. Dei fekk lov til å behalda nedfalsfrukt. I dag står det att eit flott gamalt kirsebærtre som gamle Johan August har planta. Mykje rundt omkring i bygdene vart modernisert men Ingerine og Gurine var ikkje så opptekne av å få inn nytt for å lette på arbeidet i kvardagen. Livet sto litt «stille» hjå dei og dei greidde seg med det dei hadde frå før

FORTIDSVERN

LÅVEN har element i seg frå seint 1700-tall, men mesteparten er frå om lag 1800 som stoga er. Låven har vore tatt ned og set opp att. Ei tid var det kunstutstilling her. Nede frå Dalen kjem den gamle steinsette vegen som går til Eidsborg stavkyrkje seks kilometer lenger oppe. I sumarhalvåret kjem det fotturistar kvar dag. STOGA PÅ RUIPLASSEN er to rom. Her ser vi eit forråd der Ruisystrene hadde det dei trong av mat og utstyr til livet inne i sjølve stoga.

Det er ikkje mange tilsvarande plassar att. Dei siste 2 åra hadde dei faktisk litt straum i stoga. Straumen vart bruka til ei ljospære i taket, ei kokeplate på komfyren,og kvar sundag høyrde dei messe på radioen kl 11. Då var stoga låst så lenge messa vara. Elles så var dei glade når dei fekk gjester og koka gjerne kaffe. Noko alle kaffekoppane i hylla vitnar om. Ingerine tok på sine eldre dagar «ruta» (bussen) heim frå Dalen når ho hadde vore å handla. Ho handla ein gong i veka og var innom til mor på veg heim for å fortelje nytt frå Dalen. Gurine heldt seg jamnt heime.

FORTIDSVERN

Gurine kom ein gong heim til mor. Då var ho veldig engsteleg for om det hadde hendt noko med Ingerine, som ikkje hadde kome heim etter handelturen. Det visa seg at Ingerine hadde lagt att pengepungen på butikken og ho måtte gå ned att på Dalen for å hente den. VERA NØGD MED LITE Me kan lære mykje av deira livsstil. Greie seg med lite og vera fornøgd. Det var om å gjera at spaden gjekk jamnt. Men.., dei måtte vera to for å greie det.

Turen til Kongen i 1957 var nok ei stor oppleving, «Å få sjå «sløtti», og til og med helse på Hans Majestet Kong Olav, (det må ha vore rett etter at Olav vart konge, hausten 1957) Men som vest-telar flest, litt tagale, trauste, utan å kyte av eigne opplevingar, så var dei forsiktige med å fortelje for mykje. Og at det vart ein strevsam tur for ei på 85 og ei på 83 år, det er det ikkje tvil om, sjølv om hensikten var god. Ruijentene var veldig små av vekst. 120 cm. Det har nok samanheng med oppveksten,

matmangel, mellom anna, utan at me veit det sikkert. Men folk i bygdi var ikkje så opptekne av dette då dei var vane med det, og det var no berre slik. Det var nok helst tilreisande som lura på dette. Tradisjonshandverk har eg alltid lika, og eg har alltid sjølv halde på med og interessera meg for forskjellig. Men det har mest blitt reparasjonar av gamalt som eg har lika å setje i stand. Eg saumar om eg må det, har vove ein del, spunne, plantefarga og vore på ulike kurs, bunadskjorte, kuftebroderi , lagging/øskjesveiping, tægerarbeid og no i seinare har eg vore på kurs i restaurering av vindauge. Likar å fikse ting på verkstaden til mannen min. Elles så er eg oppteken av gamalt smiarbeid og ulike reiskapar. Rui tek mykje av tida mi, særleg vår, sommar og haust. Mannen min hjelper meg med storslåtten og ungane mine hjelper til inn i millom med rydding med meire. Eg er elles styremedlem i Historielaget, styremedlem i Lokallaget for avdeling Eidsborg, Vest Telemark Museum, Mållaget i Tokke, ulike dugnadar rundt forbi. Så fartar eg mykje omkring på tur langs vegen, i skog og mark og på fjellet om eg rekk det. i nærområdet, plukkar søppel mellom anna der eg måtte finne det. Det har blitt nokre tonn med søppel gjennom mange år. Det er avkopling og god trim. Eg arbeider hundre prosent som konsulent og helsesekretær i Tokke Kommune. GOD HJELP OG INFORMASJON Midlar frå Kulturminnefondet og Kultur minner for alle er avgjerande for at reprasjonane på Rui-stoga er mogleg å gjennomføre. I tillegg har eg søkt midlar som heiter «Ta eit tak» og fått tilsagn (muntleg enno) om støtte der og. Eg har sett dei seinste par åra at eg måtte gjera noko med Rui-stoga Då Else Skau vitja Rui sommaren 2019 fekk eg veldig god informasjon og hjelp med tips om kvar eg kunne sende inn søknadar. Else tok og kontakt med Fylkesmannen for å få i gang ein skjøtselplan sidan me slår og held kulturlandskapet i orden. I tillegg så har eg hatt veldig god hjelp i svigerdotter med søknader. Kommunen har og vore positive til å yte tilskot til restaureringsarbeidet om eg skulle mangle midlar for å fullfinasiere prosjektet, men fyrst måtte eg søkje midlar der det var mogleg å søkje. Rui er privat eigedom, der mor mi Lisette Haukelidsæter står som eigar. Rui er god reklame for Tokke kommune og mange trur at Rui er kommunal eigedom og at det arbeidet me gjer der er i kommunens regi. Men alt arbeidet me gjer er friviljug og hadde me ikkje halde landskapet ope og i orden så hadde Rui grodd att. Eg vart utruleg glad då eg fekk tilslag på midlar til restaureringsarbeidet. Fjoset vart plukka ned og sett opp at i starten på 2000-talet. Det var då det fekk tretak. Låven vart og lyft opp og rette på. Bjarne Lofthus sto for det arbeidet.

EIDSBORG STAVKYRKJE ligg på toppen av dei bratte kleivane frå tettstaden Dalen nede ved Bandakkanalen. Langs vegen er det 6-7 kilometer, men det går ein vakker tursti forbi Ruiplassen, med høgdeskilnad på meir enn 400 meter opp til kyrkja.

I 2012 hadde me fyrste restaureingsarbeidet på sjølve Ruistoga. Den gongen sto Tore Krossli for arbeidet. Då vart stoga lyft opp og ho fekk nye stokkar der det var roteskadar. I tillegg så stelte dei pipa m.m. Låven fekk golv over dei gamle svillane og austsida av låven vart kledd att sidan været tok til å tære på stokkane. I tillegg så stelte dei låvebrua slik midlertidig sidan den var rotna vekk. No er taket på stoga ferdig og det har blive kjempefint. Thomas Sandvik Jakobsen kjem att for å stelle på veggane i skjolet og

vindaugene i stoga., i tillegg så er planen å leggje bylgjeblikk på fjostaket, slik det var då Ruijentune budde der. Fjoset har tretak men ynskjet mitt er å attendeføre det til bylgjeblikk og om det er mogleg å attskape låvebrua slik eg hugsar den. Eg er så takksam for at det no er tett tak og eg slepp å bekymre meg for regn og sno. Tenk så glade Ingerine og Gurine hadde vore om dei visste at taket var tett. Det var nok ei bekymring mang ei gong.»

FORTIDSVERN

Taket åpnet seg som en bok Tradisjonshåndverker Thomas Sandvik Jakobsen som jobber på Ruiplassen kan du følge på Instagram via @thomasbygningsmann. Han er fra Porsgrunn, men bor nå i Kviteseid. Her forklarer han hva som møtte ham da han tok fatt på arbeidet. - Når man skal skifte eller sette i stand et tak er det mange måter å gjøre det på. Ofte går man litt tilbake i historien for å velge tekking, for eksempel her på Rui kunne valget falt på stikker/spon. - Men Alice ville gjerne ha bygningen akkurat slik den var. Bølgeblikk er et fornuftig valg av tak. Det er miljøvennlig å beholde platene, det er slik taket så ut den gang søstrene Gurine og Ingerine bodde der, samt at det passer fint på stua med den rustne overflaten. Når vi da skulle lage et undertak valgte vi å beholde historien til taket under det nye. Før i tiden la man

gjerne tak over tak og lappet i vei. Det hører nok til sjeldenheten i dag, nå renskes det reint før det nye kommer på. - Da vi tok av platene åpnet taket seg som en bok. Her har de lappet, gjenbrukt og brukt det de hadde for hånden. Det er ikke uvanlig at et tak kunne ha torv på en del og bord på en annen, eller stikker og teglstein på hver sin side av samme takflate. Slikt blir det spennende tak av. Før de fikk takplater på Rui lå det et spontak der. Det var trelags kløyvd spon på 18’’ lengde, og leggeretningen var fra samme side på alle lagene.

THOMAS SANDVIK JAKOBSEN var i full gang med jobben da vi vitja plassen i mai. -Når man skal skifte eller sette i stand et tak er det mange måter å gjøre det på. Ofte går man litt tilbake i historien for å velge tekking, for eksempel her på Rui kunne valget falt på stikker/spon, seier han.

FORTIDSVERN

På den kløyvde spona har de lappet en taklekkasje med ett lags høvlet spon. Under spontaket lå gjenbruk av bordtak som var snudd til horisontalt spikerslag for spona. Dette var saga på oppgangsag og noe rammesag, u-høvla og hundragne. Disse lå på et lag jord og stein, uten noe spor av vegetasjon. Om det er jord på taket, betyr det ikke at det må ha vært torvtak. Jorda fungerte som et isolasjonslag. Et lag med never og noe granbark lå under jordlaget på taktroa, for å stoppe dryssing ned på loftet. Alt dette er nå bevart for fremtidens generasjoner.

Da vi tok av platene åpnet taket seg som en bok.

DA DEI TOK av platene opna taket seg som ei bok. Her har dei lappa, attbruka på nytt og brukt det dei hadde for handa.

FORTIDSVERN

«ENGELSKE» SKYVEVINDUER

Bedre enn sitt rykte I denne artikkelen blir vi kjent med engelske skyvevinduer, som fikk sin utbredelse i Norge fra første halvdel av 1700-tallet. Vindustypen ble vanligst på Sørlandet, men finnes også på en håndfull lystgårder ved Oslofjorden. Vindustypen var en revolusjon i vindusteknologien. Vinduene fikk kritikk for å være kalde, trekkfulle og at de klaprer i vinden. I dag vet vi mer om denne vindustypens egenskaper. Artikkelen er skrevet av arkeolog Frans-Arne Hedlund Stylegar. Han jobber med areal og utredning i Multiconsult. Tekst og foto: Frans-Arne Hedlund Stylegar

kyvevinduene består av to rammer, enten én fast og én bevegelig eller to bevegelige, som beveger seg i en not frest inn i karmen. De åpnes og lukkes ved å heise rammene opp og ned ved hjelp av snorer med påmonterte lodd. Disse er skjult inne i karmen. Denne mekanismen gjør at vinduet kan åpnes akkurat så mye som en måtte ønske, uten hjelp av hasper, plugger e.l. Vinduet kan stenges (låses) ved at de to rammene kobles sammen med en låsmekanisme på innsiden. På engelsk kalles denne typen vinduer for «sash windows», på nederlandsk for «schuifvenster» eller «schuifraam» og på dansk for «skydevinduer». Det er verdt å merke seg at når eldre norske kilder nevner «engelske vinduer» er det ikke skyvevinduer som menes, men vinduer med sprosser av tre – i motsetning til blyinnfattede vinduer, som ble kalt «hollandske vinduer». Enklere typer av «skyvevinduer» hadde man også benyttet fra et tidlig tidspunkt, selv om disse i praksis ofte kun bestod av lemmer av tre som kunne skyves horisontalt. Tre slike «skyvevinduer»

FORTIDSVERN

(«schuffue trævinduer») ble montert i «den gamle sal» (Håkonshallen) på Bergenhus i 1575, og i 1603 hører vi om «skuduvinduer» i Bispegården i Oslo.

DEN NEDERLANDSKE KUNSTNEREN Anthonie Andriessen (17461818) laget denne tegningen av en kvinne og en gutt som kikker ut av et åpent skyvevindu. Foto: The Metropolitan Museum of Art.

LØFTEMEKANISMEN Det fullt utviklede skyvevinduet var en engelsk oppfinnelse, basert på den eksisterende kontinentale vindusløsningen og ny, engelsk teknologi (løftemekanismen). De eldste kjente eksemplene fra snekkerverkstedene i London skriver seg fra 1670-årene, og de første nederlandske vinduer av samme type er ikke mye yngre. Skyvevinduet revolusjonerte vindus teknologien, og var overlegent forløperne når det gjaldt innfall av dagslys, tetting mot regn og vind og muligheten for å regulere mengden av frisk luft utenfra til værelset på innsiden. En skal heller ikke undervurdere en annen faktor: Behovet for å vise frem huseierens sosiale status og økonomiske evne. Enda mer effektivt ble skyvevinduet da man etter hvert utviklet en variant der begge vindusrammene var bevegelige, slik at en kunne ha åpning både oppe og nede, og på den måten

NYGÅRDSGATA I LILLESAND, med Sponberghuset (t.v.) og «Skipper Langaards hus», begge ant. oppført i 1820-årene.

kontrollere luftstrømmene i rommet innenfor. I denne utformingen fikk det engelske skyvevinduet derfor raskt stor utbredelse, men først og fremst på De britiske øyer og i Nederlandene, samt i Englands og Nederlands kolonier og oversjøiske besittelser – som i denne perioden vil si en ikke rent liten del av kloden: Nord-Amerika, Australia, India, Karibia og Sør-Afrika, for å nevne noen av de viktigste. Men vindustypen fikk også fotfeste enkelte steder utenom Englands og Nederlandenes direkte politiske innflytelsessfære: På den spanske Biscayakysten, i Helsingør – og på deler av norskekysten, først og fremst på Sørlandet. SKYVEVINDUET I NORGE Det tidligste eksemplet jeg kjenner til på at skyvevinduer som kan ha vært av den nye typen er blitt tatt i bruk i Norge, er fra Akershus slott. Under restaureringen i 17381742 ble det satt inn «vinduer til at skyde op og ned af engelske rammer, med glas udi» i de tre rommene som overhofretten skulle benytte. Kilden sier imidlertid ingen ting om hvorvidt disse vinduene hadde den karakteristiske, nye engelske løftemekanismen, eller om det var snakk om den enkle typen skyvevinduer som hadde eksistert i Nederlandene og Frankrike i hundre år eller mer.

Ellers blir skyvevinduer gjerne oppfattet som typisk sørlandsk. Det er ikke så helt galt – for langt de fleste av de bevarte norske eksemplarene av vindustypen finnes på Sørlandet. I dag har Lillesand flest, men «engelske» skyvevinduer ser ut til å ha vært et enda mer fremtredende trekk i Kristiansand frem til den store bybrannen i 1892. Øst og vest for Kristiansand/Lillesand avtar innslaget av skyvevinduer raskt; øst for Arendal og vest for Mandal er det utelukkende spredte forekomster. Og utenfor Sørlandet finner vi skyvevinduer bare hist og her; en håndfull lystgårder ved Oslofjorden, som Gulskogen i Drammen og Villa Parr i Drøbak i øst, og et fåtall andre bygninger nord til Trondheim i vest. Lengst nord er Lade gård en enslig svale, og mellom Mandal og Trondheim er det bare i Bergen og omegn at denne spesielle vindustypen gir utslag på spredningskartet overhodet. Lengst sør i landet er skyvevinduene til gjengjeld et fast innslag, ikke minst innenfor klassisismens panelarkitektur fra perioden 1780-1830. Her finner vi dem på lystgård ene rundt Kristiansand, som Kjos (1788, ferdigstilt etter 1806), Gimle (ferdig 1807), Boen (ferdig 1813) og Andøen (ferdig 1814), og eldre fotografier og andre kilder viser at slike vinduer også var vanlig i de «reelle» gatene inne i selve byen, dvs. på hus som

Foto: Frans-Arne H. Stylegar.

ikke sjelden var eid av de samme familiene som bygde lystgårdene. OVERFØRING AV KUNNSKAP På flere av de bevarte lystgårdene, som Daniel Isaachsens Boen og Bernt Holms Gimle, er det tale om faktiske skyvevinduer av engelsk type, med store glassruter, to bevegelige rammer og messingbeslag/-låser som også ser ut til å være av engelsk fabrikat. Det må dreie seg om direkte overføring fra De britiske øyer – i form av fagfolk, kunnskap eller ferdige løsninger, eller kombinasjoner av disse. Import av håndverkere med spesial kompetanse skal vi ikke se bort fra. Noen av de utenlandske spesialistene som var virksomme på Sørlandet i denne perioden, er velkjente – som tyskeren Ludwig Feyling og skotten George Johnstone. Om Johnstone vet vi at han ble hentet til Mandal for å oppføre den staselige Skrivergården der i 1766, og Skrivergården er den tidligst daterte bygning i landsdelen med skyvevinduer. I 1805 fortelles det fra Kristiansand at Robert Major, som selv var irsk av fødsel, nylig hadde hentet en mestersnekker fra Cork for å ferdigstille familiens lystgård, Sophienlyst. Men det finnes også «engelske» skyvevinduer som ikke har like mye engelsk over seg. Noen steder, som i Carl Knudsen-gården i Lillesand (1826), mangler skyvevinduene

FORTIDSVERN

«SKIPPER LANGAARDS HUS» i Lillesand, med Tingsalen lenger ned i bakken. Helt nederst skimtes takene på Carl Knudsen-gården. Samtlige har skyvevinduer. Foto: Frans-Arne H. Stylegar. Foto: Frans-Arne H. Stylegar.

den typiske løftemekanismen med snorer og lodd, og ser heller ikke ut til å ha hatt det opprinnelig, I stedet benyttes en løs luftepinne med hakk i ulik høyde når vinduet skal stå i åpen posisjon. Disse vinduene har bare én bevegelig ramme, den nederste. Dette er i prinsippet samme type vinduer som fantes i Frankrike og i Nederlandene 150 år tidligere, altså før det engelske skyvevinduet ble utviklet, og det er bare førsteinntrykket som gjør at vi likevel oppfatter dem som «engelske». De representerer ganske sikkert lokal produksjon. Kan hende har også en del av de tapte skyvevinduene i Kristiansand vært av denne typen. De er i hvert fall så vanlige på Sørlandet at forfatterne av standardverket Gamle trehus viser et vindu med fast øvre ramme som typeeksemplet på et «engelsk» skyvevindu. BERGENSOMRÅDET De skyvevinduene jeg kjenner til i Bergens området, er også av denne typen, og ikke av den engelske. Mange av skyvevinduene våre har med andre ord mer til felles med eldre h ollandske og franske vindustyper enn med den georgianske arkitekturens klassiske vindus type, som vi finner på Boen. Årsaken kan

FORTIDSVERN

S.N. HANSENS HUS i Lillesand (1836) er et sent eksempel på bruk av skyvevinduer på Sørlandet. Lillesand har mange bevarte skyvevinduer, men de fleste av disse er ikke av den engelske typen.

være så enkel som at vi har å gjøre med lokal produksjon og etterligning av vinduene på lystgårder og paléer, til dels hos en noe mindre formuende kundegruppe enn

trelastaristokratiet fra årene før 1814, altså en form for «gesunkenes kulturgut». På Sørlandet er det nemlig eksempler på skyvevinduer også i mindre fornemme hus

i byene, både i Lillesand og i Kristiansand. Påvirkningen fra vindustypen, med énramsvinduer som etterligner skyvevinduene, finnes dessuten i uthavnene, samt i håndverker- og arbeidermiljøer som Posebyen i Kristiansand, Sanden i Mandal og Hauen i Egersund. Det er ikke innlysende hvorfor trelasthandelen og andre kontakter med England gjennom 1700-tallet skulle føre til at en engelsk vindustype som i sin opprinnelse er knyttet til en mindre krets av velstående familier, skulle få et så bredt nedslag som på Sørlandet. Og hvorfor akkurat her, og ikke ved Oslofjorden, hvor trelasthandelens betydning i hvert fall ikke var mindre enn i sørlandsbyene? Det finnes en annen mulig forklaring. For kanskje er det slik at skyvevinduene på «den bløde kyststribe» har en lenger historie enn man gjerne har tenkt seg, og at de reelt engelske skyvevinduene på storgårdene fra tiårene rundt 1800 representerer en egen, delvis uavhengig og senere påvirkning? Bakgrunnen kan i så fall være de spesielt tette forbindelsene mellom Sørlandet i særdeleshet og Nederlandene på 1600- og 1700-tallet. Det er ingen tvil om denne kontakten også førte til nye impulser innenfor den regionale byggeskikken, med kontinentale, ofte hollandske trekk som benketrapper, sladrespeil og skodder for vinduene. Skyvevinduer forekom som nevnt i Frankrike og Nederlandene før typen fikk sitt gjennombrudd og ble forbedret i England. I Nederlandene kom heller ikke vinduer

med to bevegelige rammer til å dominere på samme måte som i England; der foretrakk man skyvevinduer som dem vi finner bl.a. i Lillesand. Derfor er det ikke utenkelig at idéen til de «engelske» skyvevinduene på Sørlandet faktisk kom via Amsterdam og andre hollandske byer før den kom fra London. En kan til og med tenke seg at det livlige samkvemmet med Nederlandene og den hollandske kulturpåvirkningen i neste omgang beredte grunnen for den utstrakte bruken av (faktisk) engelske skyvevinduer innenfor sørlandsklassisismen. BEDRE ENN SITT RYKTE 1780 fortalte Tronhiems allene k ongelige privilegerede Adresse-Contoirs Efter retninger (Adresseavisa) om «Nytten og Nødvendigheden af frisk Luft». «Man skulde ved alle Leyligheder indprænte Menneskene, at Luften er endda nødvendigere for dem, end Vandet for Fiskene,» het det. Den anonyme forfatteren klaget over dårlig inneklima i bondehus, hos håndverkere og i kirker: «Hvor høyligen bar man altsaa see derhen, at man immer forskaffer Værelserne frisk Luft nok. Man skulde ikke troe, hvormeget en eller et Par Fingre breed Aabning i den øverste Vindues Ramme renser Lufteen, uden i mindste Maade at giøre nogen Skade … Ingen Vinduer ere hertil fordeelagtigere indrettede, end de, hvor man ved en Vegt kand skyde saavel den nederste som øverste Ramme op, og lade den falde ned; og det var derfor at ønske, at de blive meere almindelige indførte.»

Ettertidens dom over skyvevinduene har likevel vært den som Kolderup oppsummerte i sin Haandbog fra 1891: De er kalde, trekkfulle og klaprer i vinden. Noen år etter dette diskuterte Stortinget kjøp av lystgården Gimle i Kristiansand for å ta den i bruk som militærkaserne. Brigadelege Blich Holst advarte om at «skyvevinduerne i samtlige beboelsesrum bør ombyttes; den slags vinduer er meget vanskelige at faa tætte mod vind». Det er en generell oppfatning at vindustypen fikk relativt liten utbredelse i Norge fordi den i liten grad var tilpasset vårt klima. I praksis viser det seg at mange bygninger som opprinnelig hadde skyvevinduer, har fått andre vindustyper, ofte på et tidlig tidspunkt. Der skyvevinduene er blitt beholdt, er de svært ofte «malt igjen», slik at de ikke lenger kan åpnes. Unntakene er gjerne museumsbygninger og andre hus som ikke har vanlig helårsbruk. I nyere tid har skyvevinduer av forskjellig konstruksjon, både engelske og andre, vært istandsatt og forsøkt forbedret ved montering av innvendige varevinduer o.l. Fortidsminneforeningen, Aust-Agder avdeling, fikk alt i 1982 midler fra Riksantikvaren til et pilotprosjekt i forbindelse med istandsetting av skyvevinduer i Lillesand. Noen av vinduene på lystgården Gimle i Kristiansand ble satt i stand og fikk nye snorer i opphengsmekanismen på 90-tallet. Senere har skyvevinduer av den enkle typen på Mesterhuset i Sandviken (1808) blitt istandsatt, og nylig ble et antall vinduer på Boen restaurert,

BEBYGGELSE PÅ NEDRE TORV i Kristiansand, før bybrannen i 1892. Skyvevinduer på samtlige hus; de fleste av typen med 3 ganger2 ruter i hver ramme, men huset som stikker frem som nr. 2 fra høyre, har et vindu som er typisk for en tidligere del av 1700-tallet. Foto: Vest-Agdermuseet/Kristiansand museum.

FORTIDSVERN

BOEN GÅRD i Kristiansand (1813) har skyvevinduer av engelsk type. Legg merke til de mindre énrams vinduene i gavlene på fløyene; denne vindustypen finnes i uthavner og flere bymiljøer på Sørlandet og etterligner skyvevinduer. Foto: Frans-Arne H. Stylegar.

FORTIDSVERN

komplett med nye oppheng og engelsk- produserte tetningslister/-børster. De tilpasningene som i praksis er gjennomført, er begrenset til innvendige varevinduer med noe forskjellig utforming, enten løse eller sidehengslede. Men er det riktig at skyvevinduene presterer dårligere når det gjelder trekk og varmetap enn andre tradisjonelle vinduer? RAPPORT FRA 2012 I en rapport som SINTEF utarbeidet på oppdrag av Enova og Riksantikvaren (2012), tas det utgangspunkt i et vanlig, torams empire vindu med horisontale sprosser. Rapporten konkluderer med at en ved å montere innvendig varevindu kan oppnå minst like lav U-verdi som et nytt vindu med samme antall glass. Også i England og Skottland, der skyvevinduer er mye vanligere enn i Norge, har nye forventninger til komfort og inneklima og gamle vinduer som ikke lenger fungerer like godt som tidligere, blant annet på grunn av manglende vedlikehold, ført til at krav om forbedring og utskiftning utgjør en betydelig utfordring for kulturminnevernet. Som for andre gamle vinduer gjelder det selvsagt for skyvevinduene at jevnlig vedlikehold er en forutsetning for at de skal fungere etter hensikten, og verken «klapre» eller føre til trekk. Historic England (2009) har gjort tilsvar ende undersøkelser som det SINTEF gjorde, men sett spesielt på tradisjonelle skyve vinduer og vist varmegevinsten ved ulike tiltak på vinduer med enkle glass. U-verdien i utgangspunktet er sammenlignbar med den fra den norske undersøkelsen, ENGELSK SKYVEVINDU på Boen.

Foto: Frans-Arne H. Stylegar.

ULIKE LØSNINGER FOR å låse skyvevinduene, alle fra Boen. Foto: Frans-Arne H. Stylegar.

FORTIDSVERN

«OTTEKANTEN» PÅ LUND i Kristiansand var opprinnelig en del av Gimleanlegget.

og det samme er tilfellet med effekten av innvendig varevindu. Forutsetningen er et godt vedlikeholdt og tett vindu. Men det pekes også på at det kan være betydelig effekt også av enkle tiltak som ikke direkte berører selve vinduet overhodet, som gardiner, persienner og sjalusier. Eldre fotomateriale fra Boen og andre anlegg tyder på at dette har vært kjent kunnskap også her hjemme, og at både tykke gardiner og sjalusier tidligere har vært tatt i bruk for å begrense varmetap og hindre trekk. DÅRLIG SKUSSMÅL Sommeren 1877 fikk leserne av Fædrelandsvennen anledning til å sikre seg fem fag gamle skyvevinduer som var til salgs hos skipskaptein F. Fredriksen. Så altfor stor kan ikke interessen ha vært, for samme rubrikkannonse dukket opp i spaltene gjennom det meste av sommeren. Noen år etter fikk skyvevinduene et heller dårlig skussmål i Kolderups Haandbog

FORTIDSVERN

i Husbygningskunst (1891): «Alle slags Skyvevinduer gjør det koldt og trækfuldt i Værelser», og «de klaprer i Vinden», skrev forfatteren. Om det var frykt for trekk og klapring som gjorde at skipskaptein Fredriksen slet med å få avsetning for sine gamle vinduer, skal være usagt, men er kanskje tvilsomt. For i sin tid hadde denne vindustypen, engelske skyvevinduer, vært høyeste mote i stiftsstaden Christianssand – og ikke bare der. Edgar Allan Poes Mordene i Rue Morgue (1841) blir ofte trukket frem som «verdens første kriminalroman». Plottet er en variant av det lukkede roms mysterium, og et defekt skyvevindu spiller en sentral rolle. Forfatteren hadde aldri vært i Paris, der handlingen utspiller seg, så han skriver inn flere arkitektoniske løsninger fra sitt hjemlige Baltimore, deriblant vinduene. Der var skyvevinduer vanlig, men ikke i Paris. I Paris brukte man sidehengslede, innadslående vinduer

Foto: Frans-Arne H. Stylegar.

PRINSIPPSKISSE FOR HVORDAN et engelsk skyvevindu er konstruert. Illustrasjon: Historic England.

– til frustrasjon og ergrelse for amerikanske og engelske turister både da og senere, som sin vane tro forsøker å skyve opp vinduene for å lufte. Det skal legges til at problemet

var og er like stort for skandinaver når vi for første gang prøver å åpne et «engelsk» vindu. Egentlige skyvevinduer, med én fast og én bevegelig ramme og med ruter av glass, men

uten de nevnte snorene og loddene, fantes i Frankrike og Nederlandene så tidlig som rundt 1650, om ikke før. De var for lengst gått ut av bruk da Poe skrev sin berømte roman.

Litteratur O. Brochmann 1979. Bygget i Norge. En arkitekturhistorisk beretning, b. 1. Oslo.

H.J. Louw 1983. The origin of the sash-window. Architectural History 26, s. 49-72.

N. Roche 2001. The historical and technical development of the sash and case window in Scotland. Edinburgh.

T. Drange, H.O. Aanensen og J. Brænne 2011. Gamle trehus. Oslo.

H. Louw 2015. The Development of the Window. I M. Tutton og E. Hirst (red.): Windows. History, Repair and Conservation. London.

I. Stranger 1988. Lystgården på Øvre Strai – et bidrag til Sørlandsklassisismens historie. Vår barndoms have 1988, s. 7-34.

H. Louw & R. Crayford 1998. A Constructional History of the Sash-Window, c. 1670-c. 1725 (Part 1). Architectural History 41, s. 82-130.

F.-A. Stylegar 2018. Engelske skyvevinduer og klimatilpasning. Rapport, Multiconsult.

J. v.d. Eynden og J. Havran 1996. Våre vakre hus. Sørlandet. Oslo. U. Hamran 1985. I sørlandshuset. Hus, interiør og inventar 1650-1910. Oslo. C. Hopstock 1955. Gamle lystgårder ved Kragerø. Fortidsminneforeningens årbok 1955.

H. Louw & R. Crayford 1999. A Constructional History of the Sash-Window, c. 1670-c. 1725 (Part 2). Architectural History 42, s. 173-239.

H. Janse 1996. Amsterdam gebouwd op palen. Amsterdam.

M. Løyland 2012. Hollendartida i Norge: 1550-1750. Oslo.

E. Kolderup 1891. Haandbog i husbygningskunst. Kristiania.

A. Munksgaard & S. Jørgensen 2002. Lystgårdene rundt Kristiansand. Oslo.

C. Koren-Wiberg 1921. Bergensk kulturhistorie. Bergen. Nordsjøkulturen. Britisk kunsthåndverk 1650-1850. Opplysende og illustrerte kommentarer til utstillingene 1955 i Kunstindustrimuseet i Oslo, Nordenfjeldsk kunstindustrimuseum, Trondheim, Vestlandske kunstindustrimuseum, Bergen, med tre konklusjoner av 1956. Oslo, 1956. B.R. Pollin 1977. Poe’s «Murders in the Rue Morgue»: The Ingenious Web Unravelled. Studies in the American Renaissance 1977, s. 235-259.

J.H. Munksgaard 2013. Kultur og arkitektur i Kristiansandsområdet på 1700-tallet. I B.E. Johnsen (red.): Sørlandet og utlandet, Transnasjonal kontakt, internasjonal påvirkning, s. 57-65. Research into the Thermal Performance of Traditional Windows: Timber Sash Windows. Executive Summary. English Heritage, 2009.

The Conservation of Timber Sash and Case Windows: A Guide for Practitioners. Historic Scotland, 2002. The Historical and Technical Development of the Sash and Case Window in Scotland. Historic Scotland, 2001. Traditional Windows. Their Care, Repair and Upgrading. Historic England, 2014. B. Trumpy 1977. Bergenske lyststeder. Bergen. M. Tutton, E. Hirst, H. Louw og J. Pearce 2015. Windows: History, Repair and Conservation. London. R.B. Schmidt 1976. Ytre Sandgate og Adolph Tidemands gate på Sanden i Mandal. Vest-Agder fylkesmuseum årbok 1968-1976, s. 11-136.

KUN KR 200 F MEDLEM OR SKA UT ÅRET P !

KR 200 FOR MEDLEMSKAP UT ÅRET! Nå introduserer vi kampanjepris for innmelding etter 1. september Kjenner du noen som kunne tenkte seg å være medlem av Fortidsminneforeningen? Tips dem om medlemskap til under halv pris av ordinær kontingent *) ved innmelding frem til 31. desember 2020. De to siste utgavene av medlemsbladet Fortidsvern og Årboken 2020 er inkludert i denne prisen.

Som medlem i Fortidsminneforeningen støtter du arbeidet for å sikre Norges kulturarv.

Innmeldingen kan du enkelt ordne selv på www.fortidsminneforeningen.no. Verver du noen kan du velge blant våre flotte vervepremier. * Ordinær pris for et års medlemskap med fire utgaver av Fortidsvern og årbok kr. 550 FORTIDSVERN

NYE MEDLEMMER

214 nye medlemmer i sommer!

Det har vært en annerledes sommer. En sommer der mange av oss har fått oppleve nye sider ved vårt langstrakte land. Takk til deg som har besøkt en av eiendommene våre. Og takk til deg som har valgt å bli medlem! Velkommen til en forening som siden 1844 har arbeidet for å sikre kulturarven for fremtiden. FINNMARK Daniela Laguniak Arnfinn Bønå

VESTFOLD Einar Wexelsen Kjetil Strandabø Jan Wilhelm Schüssler Anne Katrine Hauge Geir August Bremnes

AUST-AGDER Rigmor de Groot Jon Røthe Margit Realfsen Geir Widding-Nor Evie Katrin Lønne

DEN TRØNDERSKE Ane Oline May Hege Lien Ivar Sindre Vattengård Atle Folstad Lise Hovik Berit Svarva Rolf Woldvik Tim Andre Sivertsvik Solveig Bolling Melhuus

HEDMARK May Kirsten Nyhuus Kristian Bjørnstad True Strand Schildmann Monica Liberg Sjur Åsgård Knut Erlend Hagen Gunnhild Bjørdal Helen Peistorpet Kari Kvasnes

HORDALAND Petter Snare Ingrid Rekkavik Jógvan Helge Gardar Mona Høgli Bjarne Amundsen Alt går bra Ingeborg Helvik Anne Marie Grimsrud Marit Lønne Edel Synnevåg Rosvold

FORTIDSVERN

Johnny Ottar Pedersen Lars Børve Anne Arneberg Ole-Andreas Båsund-Ljøen Eli Raa Nilsen Steinar Tveiterås Ystanes Kjartan Bergsvåg Sjur Andre Dalland

MØRE OG ROMSDAL Astrid Johanne Øvstedal Tonje Ruud Skafti Helgason Jogeir Nogva Helga Eikrem Eli Myrset

NORDLAND Hanne Seljesæter Monika Urud Kåre Fuglseth Odvar Nordnes Lars Gjertveit

OSLO OG AKERSHUS Victor Nordahl Anne-Mari Planke Karine og Mads Gjerdrum Vilde Haarsaker Vigdis Lian Tore Hjalmar Tveite Mogens Jensenius Marit Eikum Anne Odland Roy Pettersen Aurora Kjekshus Reite Synnøve Elisabeth Nord Linda Christine Lilleng Andreas Marienborg Ole Tørklep Håkon Wintervold Melbye Erik Løvseth Finn Johansen Lars Johan Bernvald Bente Haughom Trond Telle Helga M. Brøgger Petter Knudsen Guri Mette Vestby Bjørn Are Davidsen Aina Løkken

Eva Aaserud Lise-Lotte Solum Sara Østby Mathilde Israelsen Siri Hambro Rune Helgeland Knut Bjørge Aleksander Myrtun Gaute Sars-Olsen Vivi Lindholm Anne Kristin Skogholt Knut Nordengen Vera Braathen Jon Hatlen Jan Bjørnar Vågeskar Ingrid Magnus Wenche Libowitz Christina Føllesdal Brown Linken Nymann Berryman Maria Fitje Hoffmann Theodor Geelmuyden Jørn Holme Harald Thomas Endresen Tone Skramstad Hege Nylund Henry Antonsen Trygve Ragnar Sunde Line Lillebø Osfoss Torkel Sjoner Åslaug Styve Gudveig Havstad Kristine Wangen Suetelane Paludo Ellen-Merete Duvold Nina Karine Magnussen Kåre Øye David Grace Yvonne Gunntveit Marit Langfeldt Eli Engløk Anne-Rita Andal Janne Blix Sara Madeleine Sundal Ormaasen Cathrine Kvistad Elnan Adriana Eidsvik Trine Skei Grande Hege Solli Mari Solberg Sigurd Christoffer Rolseth Sigrid Drag Jakobsen

Ellen Hagemo Harald Ødemark Frode Eriksen Test Testesen Morten Aasland

OPPLAND Trond Skundberg Kristin Hageengen Tokerud Unni Noraker Bent Bryhn Liv Sørlien Hilde Ekeberg Gunvor Bolstad Rustad Jan Randen Ingrid Aslaug Horgen Bjørnar Skullerud Sørvang Bergljot Oldre Hilde Nyeggen Martinsen Severin Fallsen Lisbeth Angell Astrid Elnæs

ROGALAND Siri Hjelsvold Marie Smith-Solbakken Randi Finnes Hilde Nyhus Simen Bie Malde Janneke Wijgergangs Linda Krüger Glen Schaug

VEST-AGDER Andreas Bakken Helge Quidding Daniel Henry Øvrebø Randi Sørensen Sjølingstad Uldvarefabrik v/Sylvi Sørensen Arnar Christian Aas

BUSKERUD Gregar Bakka Anne Maren Lie Anders Næss Håvard Altern Viveke Wessel Martine Solstad Larsen John Arthur Innerdal Bjørn Ruud Grethe Nestegard Ove Martin Fjellhøy Dagfinn Hodt Tina Elisabeth Jacobsen Lars Wang Sara Bergmann Baljinder Singh Olav Eng Teigen Tove Hofstad Jan Inge Aas Eidem

ØSTFOLD

Silje Drevdal Kristine Ness Steinar Gram Tone Undertun Catherin Secher Kjell Feigum Inge Olai Sønnerheim Marit Listou Feigum

Per Spjudvik Olai Sigvard Gundersen Svend Emil Kristiansen Kirsti Seljevik Østby Eiendom AS Lene Rexten Dag Henrik Marcussen Terje Minge Sonja Stene Armstrong Tom Kjemperud Kari Signe Blekeli Helge Ryen Larsen

TROMS

UTLAND

SOGN OG FJORDANE

Lill-Karin Elvestad Hans Henrik Pedersen Bård Andreassen Heidi Merethe Elvebo

Anne Mette Kristiansen Henrik Rosenlund Knudsen Gunhild Stalsberg Alsvik

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG ØSTFOLD

OPPLAND

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Jens Bakke Telefon: 993 54 286 E-post: jens.bakke@idd.no Indre Østfold Halden Sarpsborg og Rakkestad

Leder: Kåre Hosar Telefon: 906 27 881 E-post: kare.hosar@maihaugen.no Verne-Vøla Norddalen Sør-Gudbrandsdal Vestoppland

Leder: Judith Muster Telefon: 915 87 994 E-post: judith.arkilag@gmail.com Sunnmøre Romsdal Nordmøre

AUST-AGDER

Styreleder: Johan Helberg Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen Telefon: 959 35 568 E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no Trondheim og Omegn Den Gamle Bergstad Steinvikholms venner Orkdal og omegn Leksvik Inderøy Sparbyggja Namdal Frosta Sør-Innherred

OSLO OG AKERSHUS Styreleder: Svein Solhjell Daglig leder: Elin Hallberg Telefon: 97 00 58 58 E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no Oslo og omegn Bærum Romerike

HEDMARK Leder: Paul Larsson Telefon: 992 07 715 E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no Hedmarken Nord-Østerdalen Solør-Odal Trysil og Engerdal

BUSKERUD Leder: Jorunn Wiik Telefon: 909 38 198 E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no Ringerike Drammen og omegn Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD Leder: Dyveke Bast Telefon: 913 76 292 E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no Sandefjord Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK Leder: Else M. Skau Telefon: 918 67 083 E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no

Leder: Karl Ragnar Gjertsen Telefon: 928 09 662 E-post: aust-agder@fortidsminneforeningen.no Kystkultur

VEST-AGDER Leder: Siv Skagestad Telefon: 952 48 569 E-post: siv.skagestad@gmail.com Kristiansand og omegn Flekkefjord og omegn

ROGALAND Leder: Mathies Ekelund Erlandsen Telefon: 930 06 107 E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren Stavanger Ryfylke Dalane

HORDALAND

DEN TRØNDERSKE AVDELING

NORDLAND Kontaktperson: Arnstein Brekke Telefon: 90976119 E-post: kulturarv@gmail.com Rana Salten Vesterålen Sør-Helgeland

Styreleder: Lars-Jørgen Dahl Daglig leder: Ruth Moen Telefon: 904 10 996 E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen Fusa Os

TROMS

SOGN OG FJORDANE

Leder: Sigrid Skarstein Telefon: 404 62 957 E-post: sisy@online.no

Styreleder: Trude Knutzen Knagenhjelm Daglig leder: Jon E. Tamnes Telefon: 57 67 88 40 E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no Ytre Sogn og Sunnfjord Indre Sogn

Leder: Marianne Skandfer Telefon: 995 06 234 E-post: marianne.skandfer@uit.no Tromsø og omegn Harstad og omegn

FINNMARK

SVALBARD Leder: Atle Brekken Telefon: 415 26 116 E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart? Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder. Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

FORTIDSVERN

Foto: Fortidsminneforeningen

URNES STAVKIRKE har stått sentralt i sitt lokalmiljø i over 800 år, og bidrar fortsatt til opplevelser, identitet og stor verdiskaping. Et forbilde for bærekraft.

STRATEGI FOR BÆREKRAFT

VI VIL ALLTID BLI BEDRE I juni vedtok Fortidsminneforeningens hovedstyre en bærekraftstrategi. «På tide» tenker noen – «Å nei» tenker andre, «skal de også kaste seg på bølgen.» Sannheten er at det er dette vi har holdt på med hele tiden. Fortidsminneforeningen har siden starten hatt som mål at de som kommer etter oss skal få oppleve vakre ting som ikke bygges lengre. Spor av historien er ikke-fornybare ressurser. Å ta vare på og bruke kulturminner er bærekraft i praksis. Tekst: Ola H. Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen

handle bærekraftig betyr at en har en tidshorisont som strekker seg langt. At det som er overlatt oss kan brukes, men på en måte som gjør at også generasjonene etter oss kan bruke det. Nettopp dette er vel kjernen i kulturminnevernet – å strekke ut tidshorisonten så langt som mulig, og så å oppføre seg deretter. Å arbeide med kulturminner løfter automatisk blikket – vi jobber med evigheten som perspektiv.

FORTIDSVERN

At bærekraft innebærer å forvalte hus og eiendom slik at de kan brukes lengst og best mulig er nærmest selvsagt. Men bærekraft innebærer også at vi bruker materialer som gir minst mulig negativ påvirkning på omgivelsene, både i fremstilling og bruk. Det innebærer at håndverkstradisjoner og materialkunnskap holdes ved like og utvikles – at kunnskapen er levende blant flest mulig. Det innebærer også levende lokalsamfunn som opprettholder

tradisjoner for bruk, og kulturminnenes innhold og mening. Så hvorfor trenger vi da en strategi, om vi likevel er så bærekraftige? Fordi vi alltid vil bli bedre. Og fordi det er viktig å gjøre både oss selv og andre bevisste på hvordan Fortidsminneforeningen bidrar til et bærekraftig samfunn. BYGNINGSVERN Bygningsvern handler om å ta vare på

eksisterende verdier, og å få de til å vare lengst mulig. Reparasjon, gjenbruk, holdbare materialer. Byggebransjens innovasjon innen sirkulær økonomi handler i stor rad om å ta i bruk prinsipper som har vært førende innen bygningsvernet hele tiden. Bygningsvern innebærer respekt for det bestående, og er gjenbruk og sirkulær økonomi i praksis. Fortidsminneforeningen skal formidle godt bygningsvern, og bidra til å ta fram ny kunnskap og nye løsninger for hvordan kulturminner og eksisterende bygg bidrar til et bedre samfunn. Og vi skal bidra til at håndverkstradisjoner og kunnskap utvikles og holdes i hevd. Foreningens eiendommer skal forvaltes i et langsiktig perspektiv. Dette betyr at alt arbeide skal følge prinsipper for godt bygningsvern. Det skal i størst mulig grad brukes kortreiste, miljøvennlige og varige materialer som kan vedlikeholdes, repareres og gjenbrukes. Eiendommene er viktige i sine lokalsamfunn. Aktivitet på eiendommene, også vedlikehold og istandsetting, skal bidra til å stimulere lokal økonomi. Mange av foreningens eiendommer er besøksmål, både for lokalmiljøet og for mer langvegsfarende. Det skal legges best mulig til rette for nærturisme på eiendommene, og markedsføringen rettes mot besøkende som gir lavest mulig klimapåvirkning. Lokalsamfunnet og lokale næringsaktører er våre viktigste samarbeidspartnere, og museumsbutikker og utsalg skal ha en høy andel varer produsert lokalt. Foreningen skal bidra til å fordele turistbesøk m ellom eiendommene, slik at flere får del i verdiskapingen og slik at tålegrensene for de mest populære besøksmålene ikke overskrides. ORGANISASJONEN Fortidsminneforeningen som organisasjon skal driftes slik at aktiviteten gir minst mulig miljøbelastning. Vi skal gjennom det vi foretar oss fremme bærekraft og gode klima- og miljøløsninger. Vi skal vise fram egen praksis som et forbilde, ved å kommunisere aktiviteten på eiendommer, ved istandsettinger og aktiviteten i organisasjonen. Som påvirkere skal foreningen jobbe opp mot beslutningstakere for å fremme gode bærekraftige løsninger i samfunnet. Fortidsminneforeningen skal styrke arbeidet med samarbeidspartnere for å ta fram og fremme god arbeidspraksis og gode klima- miljø- og bærekraftløsninger. Bærekraftstrategien skal være en rettesnor for Fortidsminneforeningen videre. Ved hjelp av den, og med all den gode erfaringen vi har opparbeidet gjennom årene skal foreningen være en viktig bidragsyter for at FN sine bærekraftsmål skal nås.

Når kulturarven arver – Jeg blir både forferdelig glad og veldig vemodig når noen har tenkt på oss i et testamente, sier Margrethe C. Stang. Arv kan være et ømtålig tema, og nå får foreningen nye retningslinjer for hvordan slike gaver skal håndteres. Tekst: Ivar Moe Hvorfor trenger Fortidsminneforeningen en manual for mottak av arv? MCS: Jeg tror det er viktig for foreningen at vi har gode, ryddige rutiner for håndtering av gaver og arv. Det er viktig for de som er givere, og det er viktig for medlemmene og de tillitsvalgte. Penger og gaver har potensial til å skape friksjon, og det er greit å prøve å unngå det. Hvorfor har ikke foreningen hatt dette tidligere? MCS: Foreningen vår har fra tid til annen mottatt arv og gaver. Noen av eiendommene våre har kommet til oss på den måten, og av og til har det vært pengesummer. Men det har ikke vært noen regelmessig foreteelse. Jeg antar at man ikke har kjent på behovet før nå. Det er ikke slik at det har vært et vilt kaos som vi nå rydder opp i, men det er et ledd i profesjonaliseringen av foreningen. Er dette en sak som må legges frem for Representantskapet? MCS: Vi ble utfordret til å utarbeide retningslinjer for arv og gaver av Oslo og Akershus avdeling i fjor, i forbindelse med Representantskapsmøtet på Hamar. Vi i Hovedstyret mener at de nye retningslinjene svarer på oppfordringen, og mener at vi ikke trenger å legge dette frem som egen sak for Representantskapet. Hvilke hensyn må styret ta når foreningen blir oppnevnt som arving? MCS: Først og fremst må vi ta hensyn til det testator har skrevet i testamentet sitt. Man kan jo velge å takke nei til å arve, men om man takker ja må man akseptere premissene. Man kan tenke seg at en giver spesifikt har ønsket å bidra til ett bestemt prosjekt, som skogfinnetorpet på Abborhøgda eller Lillingstonheimen. Da må vi respektere det. Om det ikke er spesifisert, må vi i samarbeid med administrasjonen finne et fint prosjekt å bruke det på. Hvor stor sum må vi arve, før hovedstyret ønsker å delta i prioriteringen?

MCS: I retningslinjene har vi satt 200 000. Det tenker vi er et så stort beløp at vi bør ha en bredere diskusjon rundt det. Hvorfor kan ikke en arvet sum/gjenstand bare går rett inn i driften så lenge den synes i regnskap og budsjett? MCS: Fordi det er en gave som ikke bare har en monetær verdi, men også en symbolverdi. Jeg blir rørt når jeg får vite at Fortidsminneforeningen har arvet. Det betyr at noen som nå er borte har ment at vi gjør noe veldig viktig, og at de har hatt stor tillit til oss. Jeg mener gaven må synliggjøres, det er en måte å takke på. Hvis en enhet i foreningen blir oppnevnt som arving med gateadresse og organi sasjonsnummer er det et uttrykk for at testamentator ønsker hvem som faktisk skal få midlene. Ligger det her en slags etisk føring om at mottaker skal dele med andre? MCS: Det er arvingen som har råderett over arven. Og så kan man se for seg situasjoner der skjønn bør utøves. Det er klart at en gave, særlig hvis den er veldig stor og det er helt spesielle betingelser knyttet til den, kan reise vanskelige spørsmål der det kan være lurt at vi er flere som diskuterer. Er det moralsk problematisk å oppfordre medlemmer til å la foreningen arve deler eller alt som et medlem kommer til å etterlate seg? MCS: Nei, men det er kanskje unorsk? Det er ikke uvanlig at frivillige organisasjoner mottar betydelige testamentariske gaver. Vi tenker kanskje først og fremst på Kreftforeningen, Redningsselskapet og bistandsorganisasjoner, men også Turistforeningen og Naturvernforbundet får bidrag på denne måten. Vi i Fortidsminneforeningen har ikke tradisjon for å be om det, og det er heller ikke enkelt å gjøre. Det er et alvorlig og veldig følsomt tema. Men jeg blir både forferdelig glad og veldig vemodig når noen har tenkt på oss i et testamente. Da forstår jeg at det vi driver med i Fortidsminneforeningen kan berøre folk sterkt.

FORTIDSVERN

Returadresse: FORTIDSMINNEFORENINGEN, Dronningensgt. 11, N0-0152 OSLO

En av landets største leverandører av skiltløsninger for kultur- og naturinformasjon.

SKILT – vi har det du trenger! • Prosjektering, grafisk utforming, produksjon og montering • Skiltserier av høy kvalitet – til utendørs og innendørs bruk • Piler, retnings- og henvisningsskilt • Kart i alle formater

arkeoplan.no

post@arkeoplan.no Tlf. 71 25 48 70