Fortidsvern 3-2022

FORTIDSVERN

REDDET SLØYDSAL FRA 1933

ILDSJELER PÅ SENJA

FORTIDSVERN

Fortidsminneforeningens medlemsblad

Etablert 1974

Ansvarlig redaktør

Ivar Moe, telefon: 901 35 046 ivar@fortidsminneforeningen.no

Journalist og kommunikasjonsansvarlig

Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no

Fagredaktør Årbok

Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no

FORTIDSVERN 3/2022 INNHOLD

Romantisk kulturminne i Aust-Agder

Bruker sine evner på småbruk I Kviteseid

Sjåskinnet – læring fra middelalderen

Fiskebruket skinner i Kjøllefjord

Fiskevollen – et levende innlandsfiskevær

Nøkkelrolle for frivilligheten

Viktig sløydsal på Senja

Reflektert bygningsverner i Tromsø

Frivilligheten skal vokte den offentlige sektor

Arbeidskrevende herregård i Østfold

Kirkeskattenes tilstandsrapport

Den evige madonnaen i Vik

Industriminne i Salangen trues

Ung tradisjonshåndverker i Sogndalstrand

Urnes - verden inn i tunet

Seterkultur i Valdres

Nåtidsbygg uten fremtid

Nye medlemmer

Kulturminner er viktige i folks liv

Adresse FORTIDSVERN

Dronningens gate 11 0152 OSLO

Telefon: 23 31 70 70

Annonsesalg Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no

Telefon: 995 20 500

Grafisk design Storybold

Trykk: 07 Media

Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300.

Bankgiro: 6011.05.27651

Forsidebilde

Frivillig innsats for å redde en sløydsal på Senja.

Foto: Lill-Karin Elvestad

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

OPPLAGSKONTROLLERT

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

HER DYRKES ET ROMANTISK KULTURMINNE

Vi er ikke langt fra E18 og nedkjøringen til Tvedestrand en ettermiddag tidlig i august. Larmende turister på jakt etter softis og ladestasjoner har forstummet, byttet ut med den knirkende lyden av åretak. Med svake klask bryter de vannspeilet. Knut Aall ror langsomt i parken som hans tipp-tipp oldeforeldre Jacob og Louise Aall anla i årene 1810 til 1825. Den kompletterer dette generøse anlegget med den storslagne hovedbygningen fra 1771, funksjonærboliger, tungindustri, arbeiderboliger og haveanlegg.

PARKEN PÅ NES JERNVERK I AUST-AGDER

TeksT og foTo: Ivar Moe, private bilder

KNUT AALL på Nes Jernverk trives godt i parken som hans tipp-tipp oldeforeldre etablerte i årene 18101825. I bakgrunnen ser vi et lysthus fra omtrent 1870. Dette er en typisk romantisk park, hvor vann er viktig. Man ønsket å gjenskape naturen, med stemninger i lys og skygge. En slik park var et motstykke til landskapsparkene. Parken kompletterer det store anlegget som utgjør Nes Jernverk.

Knut Aall innehar stillingen som daglig leder ved Næs Jernverksmuseum og har familiær og historisk tilknytning til det gamle jernverksfirmaet som han også er majoritets eier i.

En gang var det jernverket, gårdsdriften og inntektene fra skogen som dannet det finansielle grunnlaget for dette samfunnet, og slik er det nesten også i dag. Jernverket ble lagt ned i 1959, med all sin nesten middelalderske teknologi, og er i dag en museumsstiftelse. Vedlikeholdet av denne 42 mål store parken ligger i budsjettet til museet. Knut Aall er medlem av Fortidsminneforeningen. Han er også medlem av foreningen Fredet, hvor han var leder en årrekke. Han har vokst opp i et kulturminne og bor i det. Her har han lært at støtte fra det offentlige er velkomment, men skal man holde slike anlegg ved like, må man ha egne midler. Slik var det helt sikkert da Louise Andrea Stephansen i 1799 giftet seg med Jacob Aall.

- I en periode uten gravemaskiner og bulldosere, så hadde de bestemt seg for å lage noe skikkelig. Men før de starter på dette prosjektet så var de i Københavnområdet på 1790-tallet. Det var for dem en ufattelig spennende periode. Menneskene hadde lært seg å fly med både gass- og varmluft-ballonger. Det var en enorm tiltro til at vitenskapen vil bringe verden stor lykke. Det var trykke og talefrihet. Man forkastet alt det gammeldagse dekorative tøyset, bygget funkisleiligheter råere enn det noen gang har vært bygget siden. Man kastet parykker og korsetter og gikk i løstsittende kjoler, et fullstendig brudd med alt det gamle, forteller Knut Aall.

Det var med denne stemningsbølgen i tankene at Louise og Jacob kom tilbake til Norge, og som etterhvert førte til at parken ble anlagt.

- Så kjøpte Jacob dette jernverket her. Da de flyttet opp hit var de av den oppfatning at verden var kommet for langt. Den var blitt for industrialisert. Midt i denne rivende utviklingen ender de opp med en oppfatning om at de vil tilbake til naturen, til Jean-Jaques Rousseau; tilbake til naturen. Og dette til tross for at de kjøper et jernverk, og på den måten driver den tyngste industrien, som er leveveien deres, sier Knut Aall.

Han forteller at Jacob bar en cravate hvor det var et motiv fra lunden i haven og ermitagen – eller eneboerhytten, en slik hytte var visstnok det første de bygget da de slo seg ned her. Den skal ha hatt never på veggene og skifer på taket. Utenfor dyrket de poteter, og møblene var av enkleste sort.

- Cravaten forteller jo hvor viktig det var for han å identifisere seg med det han stod

LOUISE OG JACOB AALL giftet seg i 1799. Kort tid etterpå kjøpte han Nes Jernverk. Da hadde de bak seg en periode i utlandet, blant annet København. De tok avstand fra tidens hektiske modernisering og søkte seg mot naturen. Den romantiske parken de anla fra 1810-1825 ble deres motsvar til denne utviklingen.

ERMITAGEN VAR EN enkel hytte som ekteparet Louise og Jacob Aall skal ha fått satt opp tidlig på 1800-tallet kort tid etter at de hadde kjøpt Nes Jernverk. Denne hytta skal de ha gått til hver dag for å oppsøke virkeligheten, naturen og stillheten, fjernt fra den den moderne verden som de tok avstand fra til tross for at de levde godt av et støyende og moderne jernverk.

rettet man ut den opprinnelige Storelva, blant annet for å skape en lite tjern med en kunstig øy. Den kunstige øya finnes ennå, men lysthuset vi ser her er nok borte for lenge siden. Det var en tempelliknende bygning flankert av en ustoppet hjort.

DA PARKEN BLE anlagt

for. I dag hadde man kanskje gått rundt med en button med nei til atomvåpen, eller noe sånt. Til hytten reiste de tilbake til virkeligheten hver dag. Det er godt og vel halvannen kilometer å gå. Så det var forløperen før de i 1810 fikk makeskiftet og fikk kontroll over hele det området som da skulle bli til park. Ganske umiddelbart gravde de elva rett.

- Der var et stort prosjekt de startet. De la om Storelva og gravde et nytt løp for den, en elv med en middelvanføring på 9 000 liter per sekund. Akkurat nå er den sildrebekk på grunn av tørke. 1000 liter per sekund.

Knut Aall ser på dette prosjektet som et overskuddsfenomen.

- Det må man ha lov til å si. Det er åpenbart resultat av en industri som gikk godt. Men det er nok også et resultat av deres tankesett, at når de først har muligheten så er det dette de har lyst til å utvikle. I tillegg til alle små og store forbedringer innen jordbruk,

og industri. Det var industrien

skogbruk

som var det viktigste.

FOR Å FORSTERKE den romantiske stemningen lot ekteparet Louise og Jacob Aall oppføre to grotter i parken, en nattgrotte hvor man tenkte seg at eremitten bodde og en lysere daggrotte. Maleren Bernt Lund (1812–1885) malte dette bildet sett fra innsiden av grotten.

DETTE MALERIET (kunstner ukjent) anskueliggjør stemningen i parken slik den ble opplevd på 1800-tallet. Kunstneren har nok tatt seg noen friheter, men bygningene vi ser, med en hovedbygning og to fløyer, er i samsvar med hovedbygningen fra 1771 på Nes Jernverk slik vi ser den i dag. Se side 10–11.

NÅR MAN GÅR gjennom parken dukker det opp plutselige siktlinjer, ment å gi en overraskende og behagelig opplevelse, fylt av undring. Her er en av flere kjente siktlinjer, hvor vi igjen finner det gamle lysthuset i den andre enden. Her var det kjempekonvall, krølliljer og innimellom gikk sorte svaner og påfugler.

Men de hadde en tanke om at alt kunne forbedres og videreutvikles.

Han er tydelig på at dette er et parkanlegg veldig annerledes enn det man har laget både før og etter, siden dette er et anlegg hvor man har prøvd å få det til å se ut som trærne og blomstene har naturlig spredt seg, og at elva har funnet sitt naturlige løp, der den slynger seg rundt en øy man kan besøke med robåt. I og med at den er inspirert av helt andre tanker, og bygget opp på en måte annerledes enn de fleste andre haver.

- Jo, dette er en typisk romantisk hage. Den skal skape stemninger og følelser. De bygget jo to grotter her, en daggrotte og en nattgrotte i hver sin ende av en 16 meter lang kunstig tunnel. Man så for seg at eremitten bodde i nattgrotten der var skummelt uten lys, og en daggrotte hvor det var

lyst og vennlig. Grottene er blitt borte med tiden, men vi lurer på om vi skal gjenskape dem sammen med andre element som er blitt borte, som stier og grusganger. Ellers er jo parken bygget opp omkring siktlinjer, hvor man har forskjellige motiv, det skal være litt og frodig, og plutselig så åpner det seg, kanskje en siktlinje eller et motiv. Vi vet ikke alle som har vært, men noen vet vi. Og som fungerer godt i dag.

Knut All legger vekt på vannet som en viktig del av parken.

- Både vannspeil og rennevann, og parken er nok kanskje vel så mye ment som opplevd fra robåt som til fots. Så allerede der tenker jeg at folk ser hvordan dette skiller seg fra tradisjonelle parker.

Han forteller at parken ble utviklet i de 15 årene frem da Louise døde. Det er hun som gis æren for ideen til den. Deretter

ble den holdt ved like, med små endringer frem til omkring 1870 da tidene ble vanskelige. Verket gikk konkurs i 1884. Mens i de gode årene hadde gartneren på verket hatt opptil 13 arbeidere til å holde grusgangene i parken fri for ugress, og til pass av popler, kjempekonvall, krølliljer, karusfisker i vannet, sorte svaner og påfugler og en egen strutsehage. - Det var trang økonomi som preget tiden fremover. Men parken ikke blitt bygget ned, slik som skjedde med noen romantiske parker som fantes i Oslo. Så da vi på 1990-tallet gikk i samarbeid med kommunen og Aksjon Vannmiljø for å restaurere parken, var det mye hente frem igjen. Vi måtte mudre opp tjernene, fjerne en del edelgran og stort sett prøve å ta vare på det som fortsatt står. Mange av trærne her er fra parkens tidligste år. Kanskje på

sikt skal vi prøve å reetablere de elementene som ikke lenger er der?

- En ting er at jeg trives veldig godt der, men vi ser at det er en park som blir benyttet mye. Det er veldig mange som går tur gjennom parken. Jeg tror at de ivrigste brukerne er de som bor nærmest, men vi ser også at mange som velger å kjøre bil til museet, de går en tur i parken. Det er åpenbart at den er til nytte og glede for mange.

- Og så tenker jeg at den er verdifull – her på Nes Verk hvor det er et rimelig komplett jernverkssamfunn, hvor det fortsatt står mange ting som var her på 17–1800-tallet. Den bidrar til en komplett opplevelse. Den er jo et resultat av industrivirksomheten. Utvilsomt. Først og fremst var den til glede for eierne og deres gjester. Jeg oppfatter det på mange måter som at hvis du driver stor og omfattende

industri i dag, så kan mye ordnes på epost, og hvis du får besøk og møtes, så kan du alltids innlosjere dem på et hotell i Arendal. Men den gangen så var det mer krevende å reise. Og når du først var her så, var man her kanskje i flere dager og det gjaldt å gi kundene god opplevelse og en hyggelig stund inntil avtalen var ferdiggått og de kunne returnere. Og i et sånt bilde er det å si at parken er et del av et mangfold som man hadde til å underholde forretningsforbindelser og venner mens de var på besøk, fortelle Knut Aall.

Han tror at parken etter 1870 har vært brukt ganske lite av familien. Den gikk over til å bli brukt av allmenheten, slik den er i dag. Robåt og redningsvester ligger her til fri bruk.

Tidligere var det en danseplatting her, en ridebane og idrettsplass. Da tyskerne under

HOVEDBYGNINGEN PÅ NES

JERNVERK er fra 1771, og er eierens privatbolig. Bygningen er fredet og har gjennom årene vært omfattet av skånsom istandsetting. Fløyene har vært brukt til ulike formål. I tidlige tider ble fløyen til høyre brukt til husdyr mens den andre fløyen ble brukt til boligformål for de mange som jobbet på gården. I dag er det en sommerstue i denne fløyen.

krigen skulle ha den som en ekserserplass og arbeidsleir, så ble det umiddelbart pløyd opp og plantet for å stoppe tyskernes plan - Man har forsøkt å kartlegge hva som er igjen av planter og blomster og hva man kan finne av grusganger og stier, hva man kan finne av gamle kart, skisser og beskrivelser, og prøve å gjøre ting korrekt. Det er klart at det her fortsatt er mange ting å gripe fatt i. Men man har hvertfall en park som ikke er blitt bygget ned av noe annet. Aase Margrethe Hørsdal tok en hovedoppgave i landskapsarkitektur i Landbrukshøyskolen på Ås på denne parken. Oppgaven ble et viktig utgangspunkt for istandsettelsen på 1990-tallet, sier Knut Aall.

TANKENE OM VERN ENDRER SEG STADIG

Kleivstaulvegen i Kviteseid slynger seg stupbratt opp til Thomas Sandvik Jakobsen hvor han og kona Liv lever ut sine drømmer på et lite tun med bygninger de selv har satt i stand på gården Kleivstaul Søndre. Han har vært tømrer siden han var 20 år, og erfaringen har skapt ham om til en ettertraktet tradisjonshåndverker i Vest-Telemark.

THOMAS SANDVIK JAKOBSEN er tradisjonshåndverker i Vest-Telemark. Siden han begynte som helt ung tømrer har blitt mer og mer opptatt av å bruke gamle håndverksmetoder og føre bygninger tilbake med den opprinnelige typen materialer, eller gjenbruke gamle. Her han på gården sin Kleivstaul Søndre som han og kan Liv Sandvik Jakobsen har satt i stand på en prisverdig måte.

Interessen for bygningsvern har ført til vervet som varamedlem i styret i Telemarksavdeling av Fortidsminneforeningen. På Instagram deler de raust fra livet på tunet.

- Når jeg kjører rundt har jeg lyst til å redde alle gamle hus som står til nedfalls. Det er kanskje de fineste husene i hver bygd eller grend som forsvinner først. Jeg kan ikke redde dem alle. Så da må man engasjere seg, som med medlemskap i Fortidsminneforeningen. Jeg er medlem for å bidra til at flere bygg blir reddet, flere enn man kan klare å redde alene, sier han. Så enkelt kan man si det hvis man er tradisjonshåndverker og deltar i et nasjonalt felleskap med likesinnede.

Tunet og arbeidet deler han med ektefellen Liv Sandvik Jakobsen. Hun er journalist og en erfaren blogger med livet på landet som tema. Det er hun som har ansvaret for interiøret. Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNIs nasjonale vernepris 2022 har i år gitt hederlig omtale til paret for restaurering av dette småbruket på en særs god måte. Tunet fra 1870 hadde stått tomt siden 1980. Tidligere eier hadde begynt på oppussing, men kom ikke lenger enn til rivningen. Plassen sto til nedfalls og bygningene var i svært dårlig forfatning.

INTERESSEN VOKSTE

Thomas Sandvik Jakobsen har jobbet med istandsetting av hus siden 2006. I løpet av denne tiden har han utviklet tanker om bygningsvern og interessen har vokst.

- Når man jobber som håndverker så endrer vernefilosofien seg underveis. For meg har det skjedd over lang tid. Nå

FORTIDSMINNEFORENINGEN og Stiftelsen UNIs nasjonale vernepris 2022 har i år gitt hederlig omtale til kan Liv Sandvik Jakobsen og Thomas Sandvik Jakobsen for restaurering av småbruket Kleivstaul Søndre. Premier er 25 000

KJØKKENET er satt sammen til en nostalgisk opplevelse, hvor familien hver dag spiser sine måltider fjern fra urban larm.

kroner.

Foto: Grete Holmboe.

Foto: Grete Holmboe

KONA PÅ GÅRDEN, Liv Sandvik Jakobsen er interiørblogger med livet på landet som tema, og det kan vi lett se på bildet her fra stuen, som hun har ansvaret for.

går jeg mer i detalj på mange ting enn jeg gjorde i starten. I dag mener jeg at man i en istandsetting skal bruke akkurat samme malingtypen og de samme typene spiker og beslag. Men så kan det være andre ting – ta spunsing for eksempel – hvis det er en stokk som det er førti stokker til av i bygget, og som er gode representanter for videre generasjoner, og hvis skaden er stor nok, kan det være mer hensiktsmessig å skifte stokken i hel lengde. Det ville de også gjort for 100 år siden, sier han. Spunsing skjer når man skifter ut en skadet del i en stokk eller bord, med en ny del som har samme form som delen man tok ut.

De samme tankene har han om vindusrestaurering. Det kan teknisk sett være bedre å skifte bunnen på en ramme enn å spunse den. Vinduene blir mer helhetlig, mener han.

- Men hvis det er ett vindu igjen i bygget som er originalt, så er det best å spunse, hvis det er økonomi til det. Ja, det kan jo bli et lappverk. Det er jo i seg selv ikke

en feil. Det samme gjelder huset vårt her. I stedet for at jeg skulle spunse og ha noe nytt og noe gammelt på en av veggene, og vi hadde lyst til å ha det umalt, så har jeg ikke dårlig samvittighet for å bruke den gamle kledningen et annet sted her på tunet. Det har jo blitt gjort i generasjoner, å gjenbruke materialer.

De som en gang i fremtiden vil eie dette tunet kan få overraskelser og interessant kunnskap dersom de tar av bordkledningen. Dagens eier er nemlig veldig glad i å skrive «skjulte hilsener», gjerne bak på kledningsbord hvis det er en del av det originale fra huset. Han mener at dette er viktig informasjon å bringe videre.

PÅ JAKT ETTER EN GÅRD

På denne plassen har de bodd i fem år. Det tok to år før de kunne flytte inn. De er fra Porsgrunn og hadde begge sine barndoms somre i Fyresdal og Tørdal i Vest-Telemark hos besteforeldre. Her ligger kimen til ønsket om et lite gårdsbruk. Hun blogget om det å være på jakt etter en gård, et

landlig liv, han fulgte med på mulighetene i områdene hvor jobben førte ham.

- En dag jobbet jeg på ei hytte her i området da Liv ringte og sa at det var et småbruk til salgs i nærheten. En halv time senere stod jeg på tunet og meldte min interesse. Selgeren hadde ikke engang vært sikker på om annonsen var blitt publisert. Etter en budrunde kjøpte vi stedet. Mye av huset var revet, kun et rom var intakt med panel på vegger. Tømmerkassa var i dårlig stand, grunnmuren var på vei ut, men vinduene stod igjen, og døra. Huset hadde ikke tak og ikke gulv inne.

Inntrykket av forfall ble enda sterkere fordi halve låvetaket var blåst av og stabburet manglet tre plater på taket. Men slik kan man se forbi når ønsket om en slik plass er sterkt nok, for hus kan man jo gjøre mye med. Her har det bodd folk fra 1870 til de tidlige 1980-årene. Huset ble bygget slik det ser ut nå. Eiendommen var opprinnelig større, men ble på et tidspunkt delt opp og nå eier Porsgrunnsparet 23 mål.

VÅNINGSHUSET PÅ KLEIVSTAUL SØNDRE ble satt opp i 1870. Her ser vi hvordan huset så ut etter at det i 1900 ble bygget om med snudd mønekant. Det minste bildet viser hvordan huset så ut like etter at Thomas og Liv kjøpte det, og kort tid etterpå var det første panelet tatt av for en omfattende istandsetting.

- Jeg ser spor hele veien. Jeg leser bygningene hele tiden. Det er kjempegøy. Her har vi funnet ut i grove trekk hvordan huset så ut før. Det stod ikke opprinnelig slik det gjør nå. Det ble bygget slik på rundt 1900. I 1870 stod huset med mønet andre veien. Man kan si at dette er en bygdesveitser med empirevinduer og sveitserveranda. Lista på siden av vinduet er sveitserstil, men den på toppen er empire, sier Thomas på en tur rundt huset.

KLEDNING UTEN MALING

- Jeg har brukt blank spiker og kledningen skal stå uten maling. Det er hundre prosent

kjerneved i underliggeren og ikke så verst i overliggerne heller, men det er mer styr å bytte en underligger enn en overligger, derfor lønner det seg å bruke beste kvalitet innerst. Det er også viktig at man setter rota på treet ned. Det kan du se ved at kvistene peker oppover. Kvistene peker oppover slik den vokser på trærne. På den måten får du mest kjerneved i bunnen.

I stua her inne er det topp rot i gulvet hvor bordene smaler inn i den ene enden.

Han forteller at det eldste fotoet de har av huset viser at det var umalt og solsvidd. Det hadde altså stått slik lenge. Derfor vil de ha det slik nå. På en av veggene

var det opprinnelig hvitmalt kledning, samme utførelse som nå. De måtte ta av all kledningen for å bytte noen laftestokker, spørsmålet var om de skulle ta den på igjen eller ikke. De lot det være og har spart den til et annet prosjekt.

- Det er en frihet vi tok. Tre vegger er kledt. Spikerslagene stakk ut både på våningshuset og stabburet, så det har egentlig vært halvferdig her siden 1910. Etter hvert satt vi bislaget på igjen fordi det var demontert under oppussingen. Huset her ble satt opp av gårdbrukeren, som også var byggmester. Han hadde ei sag som stod ut på pynten her nede. I dag

GÅRDEN KLEIVSTAUL SØNDRE i Kviteseid er et vakkert skue med utsikt ned mot Sundkilen hvor de gamle båtene går på Telemarkskanalen. Her har Liv Sandvik Jakobsen og Thomas Sandvik Jakobsen bygget opp et hjem med utgangspunktet i et falleferdig småbruk. F.v låven, et sauefjøs (nærmest) som eies av naboen og som skal flyttes, stabburet og våningshuset.

HALVE TAKET på låven var vekk ved kjøpet av

Kleivstaul Søndre, og

det var et av fire tak som

paret måtte reparere den første høsten de eide gården.

PÅ STABBURET manglet tre plater på taket da Thomas og Liv overtok, og vannet rant inn. Men dette ble snart rettet. I dag er det nye museflak som står på arbeidslisten.

er det ikke mye igjen av den, men det hadde vært fryktelig moro på lang sikt å få opp den igjen. Man må jo drømme litt, smiler Thomas.

TETTET FIRE TAK

Da de kjøpte gården rant vannet inn i våningshuset, stabburet og låven. Hjemme i Skien holdt de på å tilbakeføre taket på sveitserhuset sitt.

- Den høsten hadde vi fire tak å tette. Det ble travelt, men det gikk. Etter at alle husene var tette med bølgeblikk, begynte de med fundamentene på våningshuset. Grunnmuren ble plukket ut stein for stein, og siden lagt inn igjen. Flere stokker ble skiftet i tømmerkassen. Huset hadde seget og ble jekket opp i riktig posisjon. Da fikk vi hjelp av en som kan laft. Vi skiftet noen åser samtidig. Den midlertidige bølgeblikken på våningshuset ble byttet ut med taktro med enkeltkrummet teglstein som hadde vært brukt et annet sted. Til slutt laget vi vindskier og pannebord slik som det hadde vært. Vi fant rester av de opprinnelige som vi kopierte.

Fra gården ser man ned til Sundkilen, hvor de gamle båtene går på Telemarkskanalen. Da vi besøkte tunet gikk båten Victoria forbi langt der nede slik den gjorde for mer enn 100 år siden. Det er en hellig stund for lokalbefolkningen her når denne gamle båten glir forbi og minner om

en annen tid. Bakenfor troner Roholtfjellet i retningen mot Setesdal.

Foreløpig har det ikke vært så mye jobb med låven og stabburet. På deler av låvetaket ligger det nå teglstein som de hadde til overs etter våningshuset. Delen med bordtak på låven er fra 1990-tallet med kreosot, så det skal skiftes. Det kreves

noen utbedringer på stabburet etter hvert, men slik det er nå, kan det stå lenge enda. - Vi har mange drømmer og ønsker for plassen vår, men vi har vel innsett at vi kanskje ikke rekker absolutt alt, men om jeg kan greie å etterlate det til han der, sier Thomas og peker på et lekende barn på tunet, så kan det hende at hele gården kommer opp igjen slik den en gang var, også med smie og badstue.

ET STILLE VERKSTED

Thomas har satt opp sitt eget snekkerverksted, et såkalt stille verksted. Her skal det i hovedsak brukes verktøy som ikke bruker strøm. Verkstedet var opprinnelig Telemark Skifabrikk som ble satt opp for 108 år siden. Eieren Olav Bjåland var med Roald Amundsen på Sydpolekspedisjonen. Da de kom tilbake, fikk Bjåland låne penger av Amundsen for å sette opp bygningen. Bygningen var delvis kollapset da Thomas kom over annonsen og hentet den på andre siden av bygda, men er nå satt tilbake i antikvarisk tilstand. Mye er opprinnelig, bant annet dørene og vinduene. Gulvet har nye planker som er saget på samme sag som de opprinnelige plankene for 108 år siden.

- Jeg prøver å gjøre ting på samme måte som det ble gjort før, sier Thomas Sandvik Jakobsen.

Det fortjener minst en hederlig omtale.

DETTE ER RESTAURERINGSVERKSTEDET på gården, opprinnelig en skifabrikk som ble finansiert av Roald Amundsen for 108 år siden og flyttet hit. Innfelt ser vi huset med den opprinnelige døren og vinduene.

HER ER THOMAS SANDVIK JAKOBSEN i sving på Rui-gården like ved Dalen, også Vest-Telemark. Foto: Ivar Moe

SATSING PÅ UNGE TRADISJONSBÆRERE

MAGI MED KUMAGE

Avstanden fra Anders Sandvik, grunnleggeren av Maihaugen friluftsmuseum, til garversvennen Frode Jansson er mer enn 100 år i tid, men de står allikevel så utrolig nær hverandre. I møtet mellom dem ligger interessen for handlingsbåren kunnskap, selve kjernen i det vi kaller tradisjonshåndverk.

Denne 25 år gamle garveren fra Øyer har i sommer jobbet på et pop-up garveri på museet, utstyrt med tønner, skavbukk, huder og bark. Her har han blant annet laget skjåskinn til museets røykovnstuer.

TeksT og foTo: Christine Sundbø, Norsk Håndverksinstitutt, Master i museologi og kulturarv

Skjået brukes til å lukke takåpningen (ljore) på årestuer og røykovnstuer, samtidig som det slipper lyset inn. Besøkende på Maihaugen denne sommeren har opplevd tradisjonell håndgarving utført av Frode. Han er ansatt av Norsk Håndverksinstitutt gjennom prosjektet Ungt Tradisjonshåndverk.

Helt siden Anders Sandvig åpnet dørene til Maihaugen i 1904 har museet hatt en særskilt oppgave med å ta vare på tradisjonelle håndverksteknikker. For museet har håndverk vært viktig for å vedlikeholde samlingen av bygninger og gjenstander. Allerede til nasjonaljubileet i 1914, mobiliserte Anders Sandvig en rekke håndverkere som viste sine ferdigheter for publikum.

For å lage skjåskinn brukes en elastisk hinne av kumage eller grisemage. Frode bruker skrapet kumage. Hinna som gjenstår etter skrapingen, er sterk og gir svært godt lysgjennomslipp. Den monteres på en skjågrind, som er en ramme i tre. Skjået ga lys inn i stua når været tillot det, ellers ble ljora lukket med en lem. Ved bruk fuktes skinnet i vann før det spennes

opp på skjågrinda. Etter hvert som skinnet tørker, spennes skinnet opp, og blir stramt som et trommeskinn. Her er det magi og skaperkraft.

Tradisjonen med skjåskinn er ikke i bruk lenger. Det forsvant med årestuene, og på museene er skjåskinnet i stor grad erstattet med moderne materialer som plast.

SVENNEPRØVE

Frode gikk i lære ved ULU of Norway i Vågå og tok sin svenneprøve i desember 2021. Han er en av de siste lærlingene med mulighet for å ta fagbrev i garverfaget, nå er faget tatt av opplæringsprogrammet og kunnskap om tradisjonell håndgarving står i fare for å ebbe ut.

- Det er ikke er så vanskelig å lage skjåskinn, men det er en del pirkearbeid. Jeg kan ikke bruke verktøy for da blir det lett hull. Jeg må skrape kumagen med hendene, så det vanskeligste er nok å utstå lukten. Men resultatet blir veldig fint, sier Frode.

Ellers liker han å jobbe med huder fra reinsdyr og annet småvilt. Det er lettere å jobbe med, og kan bli til flotte produkter som klær, turutstyr og interiør.

Frode har kjæreste fra Lillehammertraktene og i 2024 skal de ta over driften av familiegården på Øyer utenfor Lillehammer, så det passet veldig bra å få denne muligheten til å jobbe som garver på Maihaugen. På museet har han kommet i kontakt med folk og får vist frem faget sitt. Hvorfor valgte du å ta svennebrev i garverfaget?

- Jeg ønsket å teste ut arbeidsprosessen for å se hvordan dyrehuder og naturens ingredienser som bark, kalk, vann, egg og rapsolje jobber sammen og skaper et fantastisk, bærekraftig og holdbart materiale, lær. En kombinasjon av kjemi og natur som er helt spesiell, sier han.

VIKTIG HISTORISK KUNNSKAP

En museumshåndverker gjør mer enn å ta vare på de gamle bygningene og gjenstandene på museer. Mange er tradisjonsbærere sørger for at viktig historisk kunnskap holdes i hevd og videreføres ved museene. Bygningene og gjenstandene er uløselig knyttet til håndverkeren som leser og forstår spor fortiden har etterlatt seg i bygningen eller gjenstanden. Håndverkeren kan gi oss en inngang til viten om fortidens gjøren

og laden. En handlingsbåren kunnskap holdes i hevd ved at den utøves, deles og spres gjennom praksis. Det er spennende for publikum å oppleve smedens buldring i essa, garverens skraping på skavbommen og skredderens klamping på symaskin, for ikke å snakke om lafteren når syllstokken på et gammelt naust må spunses.

Norsk Håndverksinstitutt som holder til på Maihaugen er en del av Stiftelsen Lillehammer museum. Det jobber for å dokumentere, bevare og fremme tradisjonelt håndverk som kunnskap, kultur og næring på oppdrag fra Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

Instituttet er aktive i en rekke ulike prosjektet for bevaring av tradisjonshåndverk i både inn- og utland, og i oktober 2021 ble en ny satsning som heter Ungt Tradisjonshåndverk lansert, med god støtte fra Sparebankstiftelsen DNB. Prosjektet som i første omgang skal gå over tre år ønsker nettopp å skape liv og røre i verkstedene på museet, åpne en dør som nysgjerrige og undrende besøkende kan kikke inn i, få en prat med håndverkeren, møte en kunstner, og oppleve et levende museum.

KULTURPOLITISK KINDEREGG

Instituttleder Eivind Falk sier det slik: «Levende tradisjonshåndverk på et museum er som et kulturpolitisk kinderegg. Det bidrar til at museet får ny

kunnskap om egne samlinger og får satt gjenstander og bygninger i stand av håndverkeren som vet hva de driver med. Det er en fantastisk attraksjon for besøkende. Alle elsker å se en dyktig håndverker i

FRODE JANSSON er garver og en av mange håndverkere ansatt i prosjektet Ungt Tradisjonshåndverk. Her forbereder han hud fra okse, som etter hvert blir til et klesplagg. Huden deles i mindre stykker, det gjør det lettere å jobbe med.

HER ER FRODE JANSSON i gang med å skrape en oksehud med et skavjern på en skavbom.

sving. Og ikke minst bidrar det til å føre viktig håndverkskunnskap videre gjennom praksis, slik at også kunnskapen forvaltes på en god måte!»

Ekstra stas er det å kikke inn døra til verkstedet når det er ung håndverker man møter der. Målgruppa for prosjektet er unge mellom 18 og 25 år som ønsker en karrierevei innen et tradisjonelt håndverksfag. Den ungdommelige vitaliteten tar med seg et håp for fremtiden og videreføring av tradisjonell håndverkskunnskap. Man blir ansatt som hospitant for en periode på 6 måneder og får oppgaver knyttet til museets forvaltning- og formidlingsarbeid.

Museet er en god arena for læring og en god arena for nettverksbygging. Som kollega i et fagmiljø vil unge håndverkere få varierte oppgaver å bryne seg på. De får mengdetrening og mer erfaring i sitt fagfelt. Ønsket er at prosjektet kan bidra til å gjøre det litt enklere å våge å satse på et lite utbredt og verneverdig fag. I løpet av de tre årene prosjektet går, vil 15 unge håndverkere få tilbud om ansettelse.

VIKTIGE STØTTESPILLERE

Tildelingen fra Sparebankstiftelsen DNB, samt bidrag fra Innlandet fylkeskommune

og Viken fylkeskommune har gjort dette prosjektet mulig. Museene bidrar med tilrettelegging av verksted og verktøy, og den daglige oppfølgingen av hospitanten.

Prosjektkoordinator kobler riktig håndverker med rett museum ut fra hvilke prosjekter museet er i gang med og ønsker hjelp til.

SJÅSKINNET er ferdig og spent opp på en skjågrind. Nå kan det settes over åpningen i ljoren, og slippe inn lys.

SOFIE KLEPPE, eier og leder av ULU of Norway har spent sjåskinnet på skjågrinda og sjekker gjennomlysningen. Frode Jansson har gått i lære hos Sofie på ULU frem til desember 2021. ULU of Norway er et garveri, butikk og opplevelsessenter. De lager ting av skinn, holder kurs, og har lærlinger i garverfaget. I Vågå er ULU en attraksjon.

Museene hospitantene kan velge mellom er Stiftelsen Lillehammer museum, ved Maihaugen. Anno museum, ved Glomdalsmuseet, Museene i Akershus (Mia) ved Follo museum og Gudbrandsdalsmusea. Institusjoner med en stor samling gjenstander og bygninger og med et viktig samfunnsoppdrag. Museet speiler og utfordrer samfunnets verdier, de definerer hva som tas vare på og hvorfor. De har et ansvar for å ta vare på ulike kunnskapspraksiser, både materielt og immaterielt, som selvsagt er uløselig knyttet sammen.

Frode Jansson er ikke eneste håndverkeren ansatt i prosjektet Ungt Tradisjonshåndverk. Med i gjengen for 2022 er Ask Sebastian Martens ansatt som smed på Follo museum, tømrer Linus Olhans som

jobber med laft på Glomdalsmuseet, Eline Øinæs Eriksen tiltrer Maihaugen i september som filigranssølvsmed. Bunadstilvirker

Victoria Nor skal jobbe med en draktutstilling på Gudbrandsdalsmuseene og Øystein Parelius Hatle starter som smed på Maihaugen på nyåret 2023. Det er en glede å bli kjent med de unge tradisjonsbærere, og det blir spennende å følge dem på veien videre. En utlysning etter hospitanter for 2023 kommer i løpet av september 2022.

MÅLET FOR VIDERE ARBEID

Riksantikvaren og KA, arbeidsorganisasjonen for kirkelig virksomhet, publiserte i samarbeid med Norsk håndverksinstitutt en rapport nylig om kirkenes særskilte verdier og hvordan kulturhistoriske

gjenstander og inventar bør tas vare på for fremtiden. Rapporten kunne melde om manglende kompetanse og for få håndverkere i 16 av 22 små verneverdige fag. I lys av denne rapporten er det berettiget å si at prosjektet Ungt Tradisjonshåndverk kom som bestilt. Gjennom prosjektet samarbeider instituttet i dag med museer på Østlandet, der Sparebankstiftelsen DNB har sitt primære nedslagsfelt, men målet for videre arbeid er å utvide det nasjonalt, inkludere flere museer og flere unge håndverkere. Slik kan en bidra til å øke rekruteringen til tradisjonelle håndverksfag, sette søkelyset på håndverk som kunnskap og utvide muligheten unge har til å utvikle seg innen sitt fagområde.

Kulturminnefondets tilskuddsordninger

Kulturminnefondet har følgende muligheter til å søke støtte:

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Rullende og bevegelige kulturminner

Fagseminar Sikringstiltak

Formidling

Vi har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no

Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.

Det er ikke er så vanskelig å lage skjåskinn, men det er en del pirkearbeid. Jeg kan ikke bruke verktøy for da blir det lett hull.

KRIGER PÅ KAIKANTEN

Innsatsen i kulturminnevernet er så naturlig i Finnmark. Små ressurser, lange avstander, dramatiske vintre og en fjern verden langt sør hvor pengene hoper seg opp, har lært folk å bli selvstendige og oppfinnsomme. Jeg var 48 timer i Kjøllefjord og hørte ingen klager. Her ligger Foldalbruket, et gjenreist fiskebruk, som mirakuløst ble fredet og langsomt, men sikkert tas vare på av kystens egen befolkning. Liv Jorunn Nygård er en av dem.

Et av hovedmomentene i fredningen er gjenreisningsarkitekturens byggeskikk

- Det er jo at paradoks at fiskebruket er fredet. Mye av det ble tenkt midlertidig da det ble satt opp. Og så skal vi holde det i orden! Restaurere det tilbake slik det var med løsninger som var midlertidige, med de samme, ofte dårlige, materialene og verktøyene som de brukte. Vi gjentar de samme dårlige løsningene på mange av tingene. Jeg har hatt noen kriger på kaikanten når vi har hatt entreprenører på kaia. De ville gjøre kaia bedre. Så har jeg slåss for den gamle konstruksjonen for å beholde den. Det meste som er gjort her er antikvarisk istandsetting, sier daglig leder og eneste ansatt ved Foldalbruket, Liv Jorunn Nygård. Her kan man på nært hold se de stramme begrensingene som en fredning innebærer. Det gjør ingenting at det ikke er et bakeri her. Når turister og fastboende kjøper kaker på kafeen til Foldalbruket er det Liv Jorunn eller en av de andre damene i bygda som har bakt dem. De leverer også til det lille hotellet og familiære begivenheter. Når det skal skiftes på gjestesenger i burekka, er det Liv Jorunn som gjør det. Når en tilreisende skal hentes på flyplassen i Mehamn 31 km unna, er det Liv Jorunn som gjør det også. Hvis det skal sendes en søknad til fylkeskommunen, ja da er det Liv Jorunn som fører pennen etter at hun har skiftet glass i et vindu. Hun er den eneste ansatte ved Foldalbruket, og et av de meste energiske medlemmene av Fortidsminneforeningen jeg har møtt. Men bak henne står Kjøllefjord Kystlag, som ble dannet for å redde Foldalbruket.

LEVENDE SAMFUNN

Kjøllefjord var et levende fiskersamfunn frem til 1944, da tyske styrker svidde av Finnmark og tvangsflyttet befolkningen.

LIV JORUNN NYGÅRD er altmuligkvinnen og eneste ansatte på det Foldalbruket i Kjøllefjord (bygda i bakgrunnen). Dette er et fredet fiskebruk og et typisk eksempel på gjenreisningsarkitekturen i Finnmark. Liv Jorunn har brukt mye tid på å kjempe for at entreprenørene ikke bruker moderne bygningsmaterialer og metoder, selv om det ville holdt mye lenger.

TeksT og foTo: Iva Moe

Etter krigen kom folk tilbake og bygget opp igjen samfunnet. Foldalbruket, oppkalt etter eieren fra Sunnmøre, ble gjenreist med sine fem bygninger i perioden 1946–52, og var et av flere fiskebruk i Kjøllefjord. Her ble det tatt imot fisk til salting og tørking, og her var det tranproduksjon. Med til bruket hører en burekke på kaia, et avlangt hus med små rom i første og tilsvarende små rom i etasjen over. Hit kom fiskerne, la til med båtene sine, hvor de leide et rom i første etasje til å agne linene og et rom i etasjen over hvor de sov. I dag leies

disse soverommene ut til turister og er Foldalbrukets sikreste inntekt. Jeg sov i et av disse rommene som ennå har en svak eim av tørrfisk, ikke ubehagelig, mer som et følbart kulturminne.

På begynnelsen av 1980-tallet stoppet aktiviteten på Foldalbruket opp, og bygningene gikk inn i et hurtig forfall. Dette fiskebruket ble ikke satt opp for å vare lenge, men for å holde seg stående så lenge det var penger å tjene.

Tidlig på 1990-tallet gikk det rykter i Kjøllefjord om at trandamperiet på

Foldalbruket skulle tas ned og flyttes til Gamvik Museum. Gamvik er drøye femti kilometer lenger øst. Historielagene samarbeidet på den tiden over kommunegrensene om å ta vare på bygninger og samle inn gjenstander. Men trandamperiet var det ingen planer for. Det stod bare til forfall. Lokale ildsjeler samlet seg i 1992, og dannet Kjøllefjord kystlag 6. mars 1993, for å redde Foldalbruket.

- Det var flere fiskebruk som enda stod den gangen, på nabotomtene her, forteller Liv Jorunn Nygård. Mellom mange små

og store gjøremål rett før høysesongen, og folk som kommer og går, byr hun på en grundig omvisning høyt og lavt i kriker og kroker. Foldalbruket er like mye et vitnesbyrd om mange levde liv, som det er et fastfrosset bilde av en 70 år gammel arbeidsplass. Bruket er et lokalmuseum for Lebesby kommune.

ILDSJELER KJØPTE ANLEGGET

- De lokale ildsjelene i Kjøllefjord Kystlag tok kontakt med eierne og fikk kjøpe anlegget. Etter forhandlinger ble de enig

om 300 000 kroner. I starten var det god medlemsbase mellom 35 og 40 medlemmer, slik som i dag. Folk lokalt støttet Foldalbruket ved å bli medlemmer av kystlaget og betale medlemsavgift. Men –Kystlaget hadde ikke ei krona i forhold til alle utgiftene, sier Liv Jorunn, og ramser opp elendigheten.

- Her er fem bygninger, og alle var forfalt. Kaien var dårlig. Det var ganske trasig. Kystlaget ligger jo under Forbundet Kysten og Forbundet Kysten har ikke mye midler det kan søkes på for å ta vare på

FOLDALBRUKET ble vedtaksfredet i 1994 og inkluderer fem bygninger, kaia og området rundt. Helt til venstre ser vi burekka. Hit kom det lag med fiskere og la til med båtene. De leide et rom i første etasje for å agne linene og sove i rommet over. Deretter dro de ut på feltet og kom tilbake for å levere fisken til tørrfiskbrygga, det store huset. Deretter var det ny runde med agning og søvn. Det lille hvite huset til høyre for tørrfiskbrygga, er kontorbrakka. Neste hus er bestyrerboligen og til høyre ser vi trandamperiet. Oppover i fjellsidene stod fiskehjell, med stor snøskredfare om vinteren. Den faren er der ennå, men sikringer er beregnet til å koste mer enn 100 millioner kroner.

Foto: Leif Yngve Wallenius

bygg. Så Kjøllefjord Kystlag kontaktet både Finnmark Fylkeskommune og Riksantikvaren direkte for å undersøke om der var mulig at Riksantikvaren kunne komme og se på anlegget. De kom og så det som de første medlemmene så, at anlegget var så intakt i forhold til 1950-tallets fiskebruk. Lite var endret. Det var ingen modernisering. Det var nesten ikke maling på veggene. Det var mye knuste vinduer. Det var råtne tak. Dårlige grunnforhold. Mye nedsig. Det stod noen fiskehjell oppi fjellsiden her som var så var råtne at de nesten var farlige for folk. Men på tross av alt dette, anlegget var unikt, hadde verdi og stort potensiale.

- På forsommeren i 1993 kom Riksantikvaren på besøk, og i april 1994 ble Foldalbruket vedtaksfredet.

Etter befaringer, av Fylkeskommunen 17. juli 1992 og Riksantikvaren 14. juni 1993 ble Foldalbruket endelig vedtaksfredet 8. april 1994. Alle fem bygningene og de tre eiendommene som bygningene står på. Så hele utearealet med kulturmiljøet rundt er fredet, sier Liv Jorunn med en naturlig stolthet.

INGEN ANSATTE

Foldalbruket hadde ingen ansatte den gangen. Kystlaget driftet anlegget, ikke som et åpent museum, men som et istandsettingsprosjekt med iherdig dugnadsinnsats. De arrangerte dans på bryggeloftet og serverte fiskesuppe til franske turister, for å få litt inntekt. Mye av inntekten gikk til å betale kjøpesummen og løpende kostnader til strøm og renovasjon. Kystlaget fikk etter hvert støtte til kjøpesummen av Riksantikvaren og fylkeskommunen, 100 000 fra hver av dem.

Liv Jorunn ble sugd inn i Kjøllefjord Kystlag i 2003, slik hun selv beskriver det. - Det var vanskelig å få penger til istandsettingen, og særlig før det ble fredet. De fikk noen småbeløp fra kommunen de

HER ER DET dugnadsarbeide på røstveggen til tørrfiskbrygga. Mye av arbeidet er utført på dugnad av Kjøllefjord kystlag.

første par årene. Men etter fredningen så kunne de søke Riksantikvaren via fylkeskommunen. Kystlaget fikk litt penger i starten, men ikke i nærheten av så mye som det trengte. På slutten av 1990-tallet begynte medlemmene å bli litt utbrente og fikk en del uenigheter om hvordan ting skulle gjøres. Så det stoppet litt opp. Da jeg flyttet hit i 2003, og ble sugd inn i kystlaget, hadde de startet opp igjen med en ny giv. Så jeg satt her i romjula i 2003 på bryggeloftet. Det var 6 minusgrader både ute og inne, og vi fikk servert varm fiskesuppe med akevitt attåt. Kjell Sørbø som da var primus motor her, fortalte med liv og lyst om hva Foldalbruket kunne være. Han var sentral i kystlaget. Jeg ble hekta. Jeg syntes det var spennende. Det minnet meg om noe fra barndommen. Bare det å komme inn i bygningene, kjenne lukten av notlin og tørrfisk.

- De hadde sabla mye å ta tak i. Jeg må si jeg beundrer dem for pågangsmotet de hadde den gangen. Så fikk de med seg konsulent Erling Mikalsen som hjalp dem å sette planene ned på papir. Og ut av det så kom det ei lefse med ganske mye om

DA KJØLLEFJORD

KYSTLAG i 1993 overtok

Foldalbruket var alle bygningene preget av forfall. Her i tørrfiskbrygga var rammeverket i elendig forfatning, men er nå skiftet ut hvor det var nødvendig.

fakta om bygningene, fakta om drifta som hadde vært her og området. Veldig mye god informasjon og fine beskrivelser av planene de hadde.

Etter at Liv Jorunn hadde vært her et års tid og jobbet dugnad, ble hun spurt om være med på å bygge opp et museum. De skulle lage en første utstilling av de gjenstandene som var samlet inn.

- Det sa jeg ja til, selv om jeg visste at det var lite penger. Så ble Jan Olav Evensen ansatt som prosjektleder i samme periode. Da han stilte spørsmål til styret om hvor lønna skulle komme fra, for det var jo ikke penger på konto, så fikk han klar beskjed – det er jo det som er jobben din! Så han heiv seg rundt, sendte

søknader hit og dit og klarte å skaffe en god del midler de første årene slik at vi kunne åpne den første utstillingen den 5. mai 2005. Jeg jobbet vinteren igjennom med å sortere sakene. Det blei jo ei fin utstilling med masse folk på åpningsdagen.

- Folk i bygda har gitt alle tingene. Det ryddes i buer og det ryddes i hus. Folk er flinke til å huske på oss. Samtidig med at vi bygget opp dette museet, så utviklet vi den ovenattingsopplevelsen som er her på burekka. Og den inntekten som vi har av overnatting er alfa omega for driften. Slik får vi betalt for strøm, telefon og forsikringer.

Liv Jorunn har ingen formell utdanning innenfor museumsfag. Hun har jobbet

EN GANG VAR BUREKKA et sted hvor fiskere arbeidet og sov. I dag leies rommene i annen etasje ut til turister, mens første etasje brukes som resepsjon og kafè, lager og kontor.

PÅ VEIEN UT til Foldalbruket passerer man gjennom denne veien, et eksempel på gjenreisningsarkitektur for vanlige folk. De fleste husene er noe bygget om.

DETTE ER ET av soverommene i annen etasje i burekka. Her sov fiskerne. Rommet under leide de til å agne linene.

DETTE HUSET STILLES ut i museumsavdelingen til Foldalbruket. Det er en stusslig bygning, men har en særegen verdi fordi det er den eneste i Kjøllefjord som ikke ble brent av tyskerne. Det stod for seg selv ved sjøen i innseilingen til havnen.

i butikk og vasket på ungdomsklubb. Hun sier om seg selv at hun egentlig har gjort alt mulig.

- Men jeg har jo en pappa som er utdannet møbelsnekker, og som er fisker. Så oppigjennom barndommen og ungdommen lærte jeg mye av ham. Han har vært en inspirasjon til å tørre å prøve. Det å tørre å ta ut et vindu og skifte glasset når man egentlig ikke kunne det. Men nå kan jeg det, og jeg har gått på kurs i tillegg. Så nå har jeg begynt å kurse andre. Jeg prøver å lære opp medlemmene i kystlaget.

Så endte det med at kystlaget ikke lenger kunne drive et fredet anlegg med fem store bygninger på dugnad. I 2004 ble derfor Stiftelsen Foldal opprettet for å ta hånd om den kommersielle driften, mens kystlaget har fortsatt med dugnadsarbeid. Hver dugnadstime går nå inn i regnskapet med 277 kroner. Det er viktig når støttegiverne stiller krav til selvdekning. De startet museet i 2004 med Jan Olav Evensens som prosjektleder og Liv Jorunn ble hans assistent, begge ble ansatt i stiftelsen. Sammen bygget de opp museet. I de første årene var hun permittert gjennom vinterhalvåret. Da jobbet hun på Joker og i bokhandelen og var tilbake på Foldalbruket når våren kom.

- Han skaffet pengene og jeg gjorde jobben. De tunge jobbene, sier hun.

Det er litt av en reise for deg?

Ja, absolutt. Antikvarisk restaurering. Og guiding, ikke minst. Det å stå og snakke med folk når man egentlig har sceneskrekk. Det har vært en bratt læringskurve. Jeg tror aldri at jeg hadde sagt ja til denne jobben hvis jeg ikke visste at jeg hadde medlemmene av kystlaget i ryggen. Det har vært kjempeviktig for min motivasjon. De siste årene, spesielt under koronaperioden, har vi følt litt på den endringen som skjer i tenkemåte. Det med at det nå er enda vanskelige å komme seg ut av sofaen. Gå ut og gjøre noe.

Hun forteller at lokalbefolkningen er opptatt av at Foldalbruket skal være åpent og tilgjengelig.

- Slik at når de får besøk av utflyttede slektninger, så tar de dem med hit for å vise fram hva vi har fått til her ute. De kan oppleve å finne ting som bestemora en gang ga til museet, og som noen kjenner igjen. Jeg føler jo at folk flest i Kjøllefjord er litt stolt av Foldalbruket.

Dette er i tråd med føringene fra Museene for kystkultur og gjenreisning

i Finnmark, et interkommunalt selskap (IKS) bestående av Hammerfest, Måsøy, Nordkapp, Gamvik, Berlevåg og Lebesby. Fra 1. januar 2017 kom Lebesby med i dette samarbeidet, og siden har lønna til Liv Jorunn kommet regelmessig inn på konto hver måned etter å ha vært ansatt daglig leder i Stiftelsen Foldal fra 1. januar 2008 og alene på bruket.

Det er gitt 15–16 millioner kroner i støtte gjennom årene. De har og fått en million kroner av Innovasjon Norge. I en periode kom det også turister fra Hurtigruten som har anløp i Kjøllefjord.

Men den trafikken er slutt siden passasjerene bare ønsker samiske opplevelser. De klarer seg godt uten passasjerene fra Hurtigruten. Liv Jorunn guider videre, rer senger, passer overnattingen og regnskapene, skriver søknader og finner arbeidsfolk til å gjennomføre restaureringsprosjekt uten å klage. Men hun ønsker seg et magasin etter å ha besøkt Gjenreisningsmuseet i Hammerfest.

- Herregud, så fint de har det med nytt magasin. Jeg ble så misunnelig. Det var så nydelig. Men det kan vi nok bare drømme om, foreløpig.

DETTE ER KJØKKENET i bestyrerboligen. Bortsett fra brannslukningsapparatet er alle gjenstandene autentiske.

HER ER UTSIKTEN fra loftet på tørrfiskbrygga. Vi ser ned på bestyrerboligen (nærmest) og det rød trandamperiet. Takene ble reparert uten å føre opp piper før fredningen i 1994. Piperørene er i orden innvendig, og Stiftelsen Foldalbruket ønsker å tilbakeføre pipene. Men fordi bygningene er fredet uten piper, må det til en formell søknadsprosess med usikkert utfall. I bakgrunnen ser vi et gult hus som tilhørte nabofiskebruket som brant.

TRANPRODUKSJONEN forgikk gjennom to etasjer. Her er nederste etasje hvor tranen dryppet ned fra dampekarene over. Restavfallet fra denne produksjonen kalles graks, og ble blandet inn i husdyras for i en tid hvor de ikke hadde kraftfor.

ANNEN ETASJE i trankokeriet. Fiskeleveren ble lagt i trekarene og tilsatt damp som frigjorde tranen slik at den rant ned i tank i etasjen under.

VERNEPRISEN 2022 TIL SØLENSJØEN LOTTEIERLAG

ET FELLES LØFT FOR ET

UNIKT BYGNINGSMILJØ

«En lykkelig symbiose». Slik beskriver Dag Aadne Sandbakken kombinasjonen av dedikerte lotteiere og dyktige tradisjonshåndverkere. Sammen er de mottakere av Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNIs nasjonale vernepris 2022. Sølensjøen Lotteierlag SA driver Norges eneste aktive innlandsfiskevær på Fiskevollen i Rendalen, og prisen får de for svært vellykket restaurering av fire bygninger i dette særegne kulturmiljøet fra 1700-tallet.

TeksT og foTo: Trond Rødsmoen

I MØTE MED LOTTEIERNE er det tydelig stolthet og respekt for den arven de forvalter, både det bygningsmessige og naturressursene de høster. Her foran det restaurerte fjøset som nå er samfunnshus: Fra venstre tradisjonshåndverker Trond Håvard Joten, lotteiere Dag Aadne Sandbakken, Hilde Mømb, Dagny Wardenær og Ola Seming Undseth og lengst til høyre tradisjonshåndverker Semming Øverby Lund.

Dette er ikke et museum, med en tradisjon som lever videre etter flere hundre år. De fire husene vi nå har restaurert er tilgjengelige for besøkende og forteller historien om dette stedet, sier Hilde Mømb, en av Fiskevollens rundt 50 lotteiere.

Sju varmrøkte eksemplarer av fiskeslaget sik ligger på et brett på bordet utenfor hytta hennes. Sammen med nabo og lotteier Dagny Wardenær sørger hun for at vi får i oss noe å spise før jeg skal bli tatt med rundt på dette unike stedet.

– Tallerkener fra Sør-Afrika, glass fra Zwasiland, flatbrød fra Rendalen, Rørossmør og fisk fra Sølensjøen. Langreist og kortreist. Vær så god og et, sier Hilde. Som lotteier i fjerde generasjon driver hun også sommerkiosken her på Fiskevollen, der hun har «fiskeoppsyn med utvidede oppgaver», mens hun vinterstid

er reiseguide i Sør-Afrika, derfor det eksotiske serviset.

Rundt bordet denne junidagen er også tradisjonshåndverkerne Trond Håvard Joten og Semming Øverby Lund og lotteier Dag Aadne Sandbakken. Alle er de stolte mottakere av verneprisen, på vegne av alle Fiskevollens lotteiere.

ET LEVENDE KULTURMILJØ

«Fiskevollen er mer enn istandsetting av noen hus. Det er vern av et kulturmiljø som har klart å opprettholde sin opprinnelige bruk over flere hundre år.» Det skriver juryen i sin begrunnelse for å gi verneprisen 2022 til Sølensjøen Lotteierlag SA.

– Dette er en enestående oppmuntring til lotteierne, alle som har hus her på Fiskevollen, til å fortsette å ta vare på stedet. Vi er veldig stolte og begeistrede over å ha fått denne prisen, sier Dag Aadne.

Nyinnstiftede Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNIs nasjonale vernepris ble delt ut lørdag 11. juni i Bergen, som del av Fortidsminneforeningens festmiddag under det årlige representantskapsmøtet. Vinneren mottar diplom og 100 000 kroner, og en plakett.

ARV GJENNOM GENERASJONER

Fiskerettene i Sølensjøen ble gitt gårdene i Øvre Rendal allerede i middelalderen, og lottene, eller andelene, har gått i arv i generasjoner. En lott består av fiskerett, bu- og uthustomter og en skogteig til hustømmer og ved.

– Fisket her var av så stor økonomisk betydning at det ryktes at noen valgte fiskeretten fremfor «svelt i hjel»-gårdsdrift når det var deling av eiendom, sier Dag Aadne.

Med fiskerettene en god dagsreise inn på fjellet kom også behovet for båtnaust og husly i fiskesesongen. Fiskeværet med sine i dag nærmere 100 bygninger – med smått og stort –representerer et tradisjonelt og særegent bygningsmiljø fra 1700-tallet, med enkelte hus som er enda eldre.

Verneprisen 2022 får lotteierne spesielt for restaureringen av fire bygninger de eier i fellesskap og som representerer tre ulike bygningstyper; tjellen, nøsteret og ljørbua. Tjellen, som sto på lave påler, litt som et stabbur, ble brukt til å lagre utstyr, nøsteret var for båten og fangsten, mens ljørbua var der de bodde under fisket.

– Ljørbua står ulåst, her kan besøkende gå inn og se hvordan folk bodde når de holdt til her i fiskesesongen, forteller Hilde. – Når jeg forteller dette til skoleungdommer kan de ikke skjønne at de bodde i en så liten og spartansk bu. Da må jeg fortelle dem at de var ikke her på ferie, det var kun et sted å legge seg nedpå. Det var sengebrisker langs veggen, et ildsted i midten med et hull i taket over. Og så var det slinner, stokker som går tvers igjennom rommet, som man kunne henge sengetøy og klær over.

FJØSET SOM HAVNET I HØYESTERETT

Disse bygningene ble flyttet til sin nåværende plass på 1960-tallet, men da de ikke hadde noen nyttefunksjon ble de stående og forfalle. Men dette skulle endre seg da lotteierne i 2018 gikk sammen om å restaurere en annen bygning på Fiskevollen, fjøset som var i ferd med å rase helt sammen.

At det i det hele tatt finnes et fjøs på denne plassen er en spesiell historie i seg selv. Det ble flyttet hit fra en seter

FJØSET var det første bygget lotteierlaget satte i stand. Fra venstre lotteier Dag Aadne Sandbakken og tradisjonshåndverkerne Semming Øverby Lund og Trond Håvard Joten.

oppe i lia på 1930-tallet; datidens «Sølensjøkonge» ville ha kyr for smør, rømme og ost. Men slikt ble det bråk av, for dette var et fiskevær, ikke en setergrend. Kyrne gikk rundt, vasa seg inn i garn som hang til tørk, ikke rart at de andre lotteierne ble forbannet.

Hvor forbannet kan en skjønne av et dokument som i dag henger på veggen inne i det tidligere fjøset. Saken gikk nemlig helt til høyesterett, der fjøseieren i 1939 ble fradømt å ha kyr på Fiskevollen. Kyrne ble borte, men fjøset ble stående og forfalle, helt til gjengen rundt bordet bestemte seg for å gjøre noe med det.

FISKEVOLLENS SAMFUNNSHUS

Én krone betalte lotteierlaget den daværende eieren, mot at hun fikk sette opp et nøster et annet sted. Og med det begynte prosessen med å søke midler. Lotteierlaget har ingen penger annet enn medlemskontingenten, men takket være støtte fra Kulturminnefondet, fylkeskommunen, Stiftelsen UNI og Norsk kulturarv kunne de hyre inn håndverkerne fra Sømåen Tradisjonshandverk. Med en stor felles dugnadsinnsats i tillegg er nå fjøset blitt Fiskevollens fint restaurerte samfunnshus.

– Hovedtanken har vært å få det til å se ut som det var opprinnelig, dette var jo et fjøs, de som bygget det var ikke nøye på det. Alle de nye stokkene er felt like i nærheten, som det ble gjort opp gjennom århundrene. Neveren er også lokalt sanket. Det nye er at fjøsgluggen nå har fått glass og ramme, sier Semming Øverby Lund.

Inne er det rett og slett staselig, med langbord på hver side, snekret av møbelsnekker Dagny og Hilde med «M i sløyd i 7. klasse». I vinduskarmen står noen små kreaturer som forteller hva bygget en gang var brukt til., også de laget av Dagny.

VERN GJENNOM BRUK

Da lotteierne så hva de kunne få til med fjøset ble de så inspirerte at de like etter gikk løs på den lille husrekken med de tre originale bygningstypene.

– Fiskevollen overlever ved at vi tilpasser til tidsmessig bruk, det er viktig å understreke. Dette er ikke Maihaugen, sier vi når vi får besøk. Vi tar vare på bygningene, men vi bruker dem også, sier Hilde.

I dag er tjellen brannstasjon, der oppbevares brannslokkingsutstyr. Ljørbua står åpen sånn at folk som kommer hit kan se hvordan man levde her tidligere. Det hender at de som holder til her setter

seg inn for en kaffe når det er kaldt og stusselig, og kanskje fyrer de opp. Inne på nøstret ligger det to gamle båter, av den originale typen som ble brukt på sjøen her. Og så er det planer om å henge opp en gammel not og annet fiskeutstyr.

STRENGE RESTRIKSJONER

Folk bor her over tid, og det kommer mange besøkende. Innenfor porten ved kiosken er du på lotteiernes gårdsplass. På utsiden er det tilrettelagt for parkering, camping, toalett og båtutkjøring. Nå skal det også tilrettelegges for funksjonshemmede slik at det blir tilgang til sjøen.

På Fiskevollen er det verken strøm eller innlagt vann. Det er strenge restriksjoner på hva man kan gjøre med husene. Den eldste delen av hytta til Hilde var opprinnelig ei fellesbu. Foreldrene hennes fikk for en del år siden lov til å bygge på, men maks til 50 kvadratmeter. Ingenting inne på vollen er større enn det. Vindusstørrelser er definert, det er også farge og takvinkler. Noen områder er strengere regulert enn andre, særlig den eldste delen. Lotteierlaget har sammen med kommunen laget reguleringsplaner og bygningsplaner.

SØLENSJØEN LOTTEIERLAG SA holder til på Fiskevollen ved Sølensjøen 688 moh. Her har fiskerettene gått i arv i generasjoner.

LOTTEIERNE OG HÅNDVERKERNES PRIS

Dag Aadne Sandbakken løftes av flere involverte frem som primus motor som har søkt tilskudd, samlet inn penger og vært prosjektleder. Selv understreker han at denne prisen går til alle lotteierne som har vært involvert i en eller annen grad, i dugnader, som har skuffet jord, plukke stein og bidratt med utstyr og materialer.

– Jeg vil gi oss lotteiere halve æren for arbeidet, mens den andre halvparten utvilsomt går til de dyktige håndverkerne i Sømåen Tradisjonshandverk som har utført selve restaureringen, sier Dag Aadne. – Uten de to som er her i dag og et par andre, uten det fagmessig gode arbeidet de har utført, så hadde dette aldri kommet i mål.

Juryen sier seg helt enig med Sandbakken:

«Det håndverksmessige arbeidet på de fire nominerte bygningene (tjellen, ljørbua, nøsteret og lotteiernøstet) er godt utført. Håndverkerne har på en fin måte balansert mellom en antikvarfaglig og en pragmatisk tilnærming til reparasjonsarbeidet. Det er på en fin måte vist respekt for bygningenes enkle konstruksjoner og materialbruk. Skadde stokker er byttet med tilsvarende nye stokker uten overdreven bruk av spunsing og lapping slik kulturminnevernet ofte har hatt en tendens til. Bygningene fremstår som reparert samtidig som mye av de originale materialene er bevart. Denne

balansen er vanskelig å oppnå, og juryen gir all ros til lotteierlaget og håndverkerne for måten dette er løst på.»

ØKER OPPLEVELSESVERDIEN FOR STEDET

Videre ser juryen verdien i at dette helt særegne miljøet holdes levende: «I store kulturmiljøer som Fiskevollen er enkeltbygninger viktige brikker som sammen utgjør helheten. Opplevelsesverdien og stedet som historieforteller er avhengig av at de mange små og enkle bygningene bevares. Selv om fisket fremdeles holdes i hevd på stedet, er det en rekke av de gamle husene som ikke lenger har en direkte nyttefunksjon. At lotteierlaget likevel velger å bruke ressurser på å sette de gamle husene i stand, gjør prosjektet ekstra prisverdig.»

– En følge av arbeidet med disse bygningene som vi eier i fellesskap er at lotteiere er blitt enda mer bevisste verdien av det vi forvalter og i enda større grad ønsker å ta vare på egne hus. Nå ser vi at det finnes midler å søke på gjennom Kulturminnefondet og andre steder. Allerede nå planlegges det å sette i stand flere naust og andre bygninger på Fiskevollen, sier Dag Aadne.

MÅ INSPIRERE NYE GENERASJONER

Hvert år i juli samles lotteiere til dugnad for å fiske i tre uker. Sik røykes og selges i den lille kiosken. Hvert fjerde år

TRE AV DE FIRE BYGNINGENE som er restaurert på Fiskevollen og som juryen premierte med Verneprisen 2022: Fra venstre tjellen der man oppbevarte utstyret, ljørbua der man bodde og nøsteret som ga rom for båt og fangst.

arrangeres Fiskevolldagen. Det er den store dugnaden, da er det åpen dag, underholdning, mat å få kjøpt, guidede rundturer og båtturer. Siste gang var i 2019, med 1200 besøkende.

Siden dette er et sted som går i arv er det viktig å inspirere de yngre slik at de får lyst til å ta over. Derfor har lotteierne blant annet et eget røyeprosjekt for at ikke tradisjonen med røyefiske skal dø ut. I høstferien arrangeres «de yngres weekend».

– Vi gamle stiller med båt og redskap, og så driver vi fiske over en helg, sånn at de får prøvd seg, lære seg redskapene å kjenne, bli vist fiskeplassene, få høre de gamle historiene og bli kjent med hverandre. Og så slutter vi kvelden med rakfisk i fjøset, forteller Dag Aadne.

EN PLIKT Å FORVALTE RESSURSENE

De aller fleste lotteierne deltar i dugnadsfisket i juli. Det ligger en forpliktelse i å eie en lott, og en forpliktelse i å føre tradisjonen videre. Samtidig er det viktig å fiske hardt nok for å kontrollere bestanden, slik unngår man parasitter og andre sykdommer.

– Som lotteier, er man pålagt å fiske?

– Det er en plikt, uten at det er nedfelt i en lov. Vi skal røkte sjøen. Det er fellesskapet som har pålagt seg selv dette, sier Dagny.

– Vi forvalter en mer enn tusen år gammel tradisjon, og det er vi oss stadig mer bevisst, sier Dag Aadne.

– Vi har ikke restaurert disse fire husene med tanke på å vinne en pris, men for å ta vare på vollen og den kulturarven vi er født inn i til å forvalte.

1718, står det på en bu. 1754 på en annen, Vi snakker om bygninger fra 1500-tallet og frem til tidlig på 1900-tallet. Påfallende like i byggestil og konstruksjon som har endret seg lite gjennom århundrene, noe som forteller om stedstilpasning og kortreiste materialer.

– Vi må huske at de kom hit med kløvhest helt til inn på 1930-tallet, eller de ventet på snøen for å kunne bruke slede. Materialene hugget de her. Det var dette de hadde. Og det fungerte.

TO FORNØYDE VINNERE Dag Aadne Sandbakken og Semming Øverby Lund med diplom under prisutdelingen i Bergen 11.

VERNEPRISEN 2022

Med etablering av en ny nasjonal vernepris ønsker Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNI å løfte frem verdien av godt vern. Totalt 150 000 kroner i prispenger skal deles ut årlig til tre mottakere. Prisen skal gå til en eller flere personer eller en virksomhet som har gjort en ekstraordinær innsats innenfor bygningsvern og vernearbeid, enten gjennom godt vedlikehold over tid, gjennom istandsetting eller restaurering. Istandsettings- eller restaureringsprosjekter som nomineres bør i all hovedsak være ferdigstilt i utlysningsåret eller foregående år, men eldre eller pågående prosjekter kan nomineres.

Fortidsminneforeningens jury 2022 har bestått av:

Grethe Holmboe, Ryfylke lokallag/Rogaland avdeling

Ole Jakob Holt, Romerike lokallag/Oslo og Akershus avdeling

Samuel Billaud Feragen, Trondheim lokallag/Den Trønderske avdeling Juryens begrunnelse kan du lese på fortidsminneforeningen.no/vernepris/

VINNER 2022

Sølensjøen Lotteierlag SA for sitt arbeid med restaureringen av fire bygninger på Fiskevollen i Rendalen kommune. Sølensjøen lotteierlag driver Norges eneste aktive innlandsfiskevær på Fiskevollen. Verneprisen består av diplom, plakett og kr 100 000.

HEDERLIG OMTALE 2022

Liv og Thomas Sandvik Jacobsen for restaurering av småbruket Kleivstaul Søndre, Kviteseid. (Se egen reportasje side 12)

Bymuseet i Levanger har 250 medlemmer og arbeidet gjøres i stor grad på frivillig basis. Hederlig omtale gis blant annet for innsatsen for kulturvern over tid.

Hederlig omtale består av diplom og kr 25 000.

VI ØNSKER KANDIDATER TIL VERNEPRISEN 2023

PÅ FISKEVOLLEN er det selvfølgelig fisk på menyen: Sik med flatbrød fra Rendalen og Rørossmør. Fra venstre Hilde Mømb, Dagny Wardenær, Trond Håvard Joten, Semming Øverby Lund og Dag Aadne Sandbakken foran hytta til Hilde.

Nomineringsfrist 15. desember 2022. Verneprisens statutter og mer om hvordan du nominerer kandidater finner du på fortidsminneforeningen.no/vernepris/

juni 2022.

Foto: Trond Rødsmoen

DERSOM DET BRENNER i en kirke, vil det være brannvesenet som vurderer om verdier kan berges ut av bygget. En rolle som frivillige kan ha, er å sørge for at gjenstandene blir ivaretatt på rett måte også etter de er berget ut av bygget, både når det gjelder ly for regnet og sikker oppbevaring. Med rett opplæring kan mye gjøres før en konservator er på plass. Tydelig ansvarsfordeling er viktig å ha avklart og øvd på i forkant. Her er bilder fra en verdibergingsøvelse i Tromøy kirke sammen med Østre Agder brannvesen, Arendal, Agder.

BEREDSKAP FOR KULTURARVEN

FREMTIDIG NØKKELROLLE FOR FRIVILLIGHETEN

I år er det frivillighetens år og vi feirer nordmenns villighet til frivillighet. Det er lang tradisjon for frivillig engasjement og innsats for kulturarv i Norge. Mange enkeltpersoner og organisasjoner gjør en stor og uvurderlig innsats for å ta vare på kulturmiljøet i sitt nærområde. Spiller de frivillige en nøkkelrolle i fremtidig, helhetlig kommunal beredskap for kulturarven?

TeksT: Nina Kjølsen Jernæs, malerikonservator NKF-N/forsker, NIKU og Joel Taylor, konservator/forsker, NIKU

Foto: NIKU, 2019.

Stortingsmeldinga om kulturmiljø beskriver engasjementet og dugnadsinnsatsen fra private eiere og frivillige som den viktigste årsaken til at mange kulturmiljøer fortsatt eksisterer.

Innenfor frivillig arbeid med sikkerhet og beredskap er nok Røde Kors og Norsk Folkehjelp best kjent. Men Norge har ikke erfaring med å se disse to typene frivillighetsarbeid i sammenheng; nemlig kulturarv og beredskap. Med dagens klimaendringer og hyppige ekstremhendelser, ser en forskergruppe i NIKU muligheter for å satse mer på dette feltet fremover.

UTVIKLING AV KULTURARVSFRIVILLIGHET; FRA BRANNKORPSPLIKT TIL AKTIVISME, DUGNAD

OG KUNNSKAPSDELING

I tidligere norske lokalsamfunn var brann noe man fryktet og noe man felles kjempet for å hindre spredning. Det kan bli misvisende å snakke om frivillighet siden det i stor grad var en plikt å bidra dersom en brann oppsto. Slik var det flere steder i Norge, og det var et uttalt behov i forhold til særskilte brannobjekter. Pliktarbeidet i brannkorpset i Trondheim og på Røros er detaljert beskrevet i skriftlige kilder (Kirkhusmo, Christiansen 2013, Geithe 2013). Det var en borgerplikt å bidra, bortsett fra politi, presten og apotekeren. De hadde spesifikke oppgaver og det var tilgjengelig utstyr og materiell som skulle betjenes. Mange norske byer hadde vektere som gikk vaktrunder og var lønnet av bykassen. Men når det oppsto en brann, trengtes mange hender og mye vann.

Alle storgårder i Norge, også kirker og de nærmeste naboene hadde panelhaker og brannbøtter for å kunne bistå ved en brann. Det var fellesskapet som var beredskapens styrke. Etter hvert beskrives en utvikling av brannvesenet med stasjoner og utstyr, men mannskap som hadde det som en ytterst farlig jobb, uten nødvendig bekledning og sparsomt utstyr dersom man sammenligner med dagens situasjon. Det ble mindre fokus på frivillig innsats og pliktinnsats etter hvert som brannvesenet ble formalisert.

FORTIDSMINNEFORENINGEN

Når vi snakker om kulturarv og frivillighet, var Fortidsminneforeningen starten på frivillig engasjement som gjennom aktivisme har reddet mange bygninger vi omgir oss med i dag. Dette er et resultat av lange kamper for å hindre riving av stavkirker, Bryggen i Bergen og andre tette trehusbebyggelser over hele landet. Foreningen kjøpte opp eiendommer for å hindre riving, og har siden 1844 utviklet seg til å omfatte fylkeslag og lokallag som arrangerer dugnadsarbeid, kompetanseheving og opprettholdelse av håndverksyrker. Beredskap er foreløpig ikke en del av dette frivillige arbeidet. Det er likevel spor av frivillig beredskapsgrupper i dag. Riksantikvaren har i forbindelse med stavkirkene involvert lokalbefolkningen med fokus på beredskap, tidlig varsling og akutt bistand. Dette er avgjørende for å kunne hindre store skader, siden mange av stavkirkene har lang innsatstid. Vernegrupper har videreutviklet sitt engasjement til også å omfatte tiltak som hindrer spredning i tett trehusbebyggelse, og i Skudeneshavn har de fått på plass et tett samarbeid mellom kommunens administrasjon, brannvesenet og eiere ved å opprette en beredskapsgruppe. Det er eksempler på velforeninger som gjennom tidligere akutte kriser har sett behovet for å danne en egen beredskapsgruppe, der de varsles av kommunen ved mulig flom i nærområdet.

Røros sin tidligere brannkorpsplikt er i stor grad videreført til mer moderne forhold. For å unngå brann samarbeider Røros brann- og redningstjeneste med både Sivilforsvaret, industrivernet, frivillige organisasjoner, gårdeiere og ikke minst Avinor som driver flyplassen en kilometer fra Røros sentrum. Sammen med tidlige varsling og moderne utstyr, har verdensarvstedet Røros en helhetlig beredskap sammenlignet med mange andre steder i Norge.

Det finnes altså enkelte, organiserte grupper som er i beredskap for å hindre ødeleggelse på eldre bygg, som samarbeider med sin lokale brannstasjon og sin kommune.

NYE UTFORDRINGER

Med klimaendringene ser man gjennom de siste 5 årene at både langsomme skader og ekstremhendelser er med på å gjøre

I SKUDENESHAVN ble det opprettet brannsikringsgruppe allerede i 1995. Her er beboere representert, og arbeider mest med forebyggende tiltak og formidling til eiere og beboere sammen med brannvesenet og kommunen. Mange aspekter må tas hensyn til, også adkomst for brannbilen i trange gater hele døgnet. Foto: Haugaland brann og redning IKS.

BRANNBØTTER var noe alle gårder og kirker hadde for å kunne bidra å bekjempe brann. Her sees malte striespann fra Austre Moland kirke i Arendal, Agder og trebøtter fra Langenes kirke i Øksnes i Nordland.

kulturarven vår mer utsatt og mindre i omfang. Det vil være behov for tiltak for å redde kulturhistoriske bygg fra å råtne, eller å bli tatt av brann, i flom, i skred eller få skader fra havnivåstigning og stormflo.

Samtidig er det et taktskifte mot at ansvaret også flyttes fra å være nasjonalt, til å bli mer lokalt. Når flere bygg har større behov for tiltak, så drypper det mindre på hver enkelt. Og ett svært godt tiltak i mange tilfeller vil være en menneskelig robusthet i form av samarbeid, eierskap, oppsyn, sårbarhetsanalyser, planer, tilgjengelig materiell og øvelse. Dette må gjøres lokalt!

Kombinasjonen av klimaendringene og regionsreformen gjør at samfunnet har behov for lokale ressurser. Tall fra 2019 viser at cirka halvparten av norske kommuner samarbeider med frivillige organisasjoner i arbeid med beredskapsplan, krisehåndtering, utarbeidelsen av ROS-analyser (risiko og sårbarhet) og gjennomføring av øvelser (Skiple, Winsvold 2020: 16). Dette viser seg å være mer utbredt på Sørlandet enn i resten av landet ifølge utredningsleder Cathrine Andersen i DSB til Fædrelandsvennen; hele 9 av 10 kommuner i Agder involverer frivillige i sitt beredskapsarbeid (uttalt til Fædrelandsvennen 9. oktober 2017, etter flommen på Drangsholt).

I dag er det tydelig avklart kommunalt ansvar ved for eksempel en brann. Det vil imidlertid være nyttig i mange tilfeller for brannmannskapet å kunne forholde seg til en lokal beredskapsgruppe som kan bidra med spesifikke arbeidsoppgaver.

Foto: Nina Kjølsen Jernæs, NIKU, 2021.

Derfor vil det også være viktig å utgreie ansvarsforhold i aktuelle situasjoner. Dette vil kunne føre til utfordringer, siden vi snakker om beredskap, kulturarv og frivillighet – som faktisk er forankret i hvert sitt departement. Når man ser på lokale nivå, så er det mange interkommunale brannvesener som skal dekke store geografiske områder. I disse områdene kan det være av særskilt betydning at brannvesenet kan samarbeide med en engasjert gruppe som har kunnskap om sitt kulturminne.

WFRIVILLIG ARBEID I FORBINDELSE MED KULTURARVRISIKO

Når det gjelder kulturminnefeltet er det er mange måter å involvere seg i frivillig arbeid på. Noen aktører er store institusjoner, som f.eks. National Trust i Storbritannia, som har engasjert mange frivillige. Det finnes også flere eksempler på tilsvarende vellykkede tilfeller i Norge, både innenfor og utenfor kulturminnefeltet.

Vi må imidlertid utøve forsiktighet når vi vurderer frivillighet i denne sammenhengen, og det av flere årsaker. Arbeidet med kulturarv kan innebære komplekse, kontekstspesifikke elementer og sårbarheter, som er ukjente selv for enkelte fagpersoner. Brannslokkingsarbeid er farlig og krever ekspertise og koordinering.

Det skal også nevnes at det er mange sider ved frivillighet, som med fordel bør belyses. Tjenester og enheter kan noen ganger være avhengige av frivillighet for å opprettholde sin eksistens. Dette kan ha stor betydning og bidrar til at lokalsamfunnet føler eierskap til prosjektet og kulturarven. Samtidig har frivillig arbeid også blitt brukt for å omgå arbeidslover (Fredheim 2018), og frivillig deltakelse kan utnytte folks tid og kunnskap.

Dette sees særlig når ressursene er begrenset eller strukket til det ytterste. I USA kan brannslokking i enkelte sesonger være

overveldende, og man engasjerer frivillige i slokkearbeidet. Antall lønnede brannmenn er faktisk færre enn de sysselsatte (US Fire Administration 2022). Arbeidet er selvsagt både farlig, sporadisk og hendelsesavhengig, og vanskelighetene skyldes delvis skogbrannenes egenart (Morris 2022). I Norge håndteres denne type utfordringer på en annen måte, der Sivilforsvaret har en viktig rolle.

DISASTER IMAGINATION GAME

Japan har relativt god tilgang til ressurser når det gjelder å beskytte kulturarv fra katastrofer, men legger også mye vekt på frivillig innsats. Imidlertid ser man at engasjementet er av en annen karakter. En vanlig aktivitet i kulturminneområder er det såkalte ‘Disaster Imagination Game’, der de involverte blir satt til å vurdere potensielle risikoer og deres innvirkning på kulturarven (Newman et al. 2020). Det arrangeres også lokale møter for å vurdere graden av involvering i bergingsarbeid. Her ser man at ulike medlemmer av samfunnet er engasjert i risikovurderingsarbeidet, der de ser på både konteksten og gir verdifull tilbakemelding om prioriteringer. Det finnes også eksempler der folk som benytter seg av brannslokkingsutstyr for å vanne plantene sine, nettopp som et middel for å sikre rutinemessig vedlikehold, men som likevel kun er en del av et større frivillighetsinitiativ.

Vi ser derfor at ulike former for frivillighet avhenger av forskjellige forhold knyttet til håndtering av katastroferisiko. Rohit Jigyasu og Vanicka Arora sin modell (2013) for katastrofeberedskap legger således like stor vekt på tiden både før og etter en katastrofe, samt selve katastrofeforløpet; målet er å redusere sårbarheter og bygge motstandskraft. Disse tilnærmingene kan samkjøres kulturminnevernet med et bredere samfunnsmål som

DRANGSHOLT I TVEIT, Kristiansand, er ett av områdene vi følger NIKUs prosjekt MICHON. Etter flom i Topdalselva i 2017 (avbildet), opprettet Drangsholt og Grødum velforening en egen beredskapsgruppe. Gruppen samarbeider med kommunen og øver på varsling og respons på høy vannstand.

Foto: Trygve Emil Tønnesen, 2017.

passer med norske tradisjoner for frivillig arbeid og målene i St Meld 10 (208–19) ‘Frivillig arbeid - sterk, selvstendig, mangfoldig’ og St Meld 16 (2019–20) ‘Nye mål i kulturmiljøpolitikk Engasjement, bærekraft og mangfold’.

VED Å VERDSETTE KULTURARVEN TAR DU BEDRE VARE PÅ DEN

Frivillighet Norge anbefaler å styrke norsk frivillighet og har laget en nasjonal portal for hvordan kommunene kan bidra til økt frivillighet. Men vi ser at engasjementet starter med enkeltmennesker, og at initiativet kommer fra kulturarvens innside, altså de menneskene lokalt som er interessert i temaet. Siden beredskap og kulturvern ikke har en naturlig kobling i Norge, ønsker NIKU å bidra med kunnskapsoversikt.

NIKU arbeider med et prosjekt med tre kommuner der vi ser på hvordan vi i Norge kan styrke beredskapen for kulturminner i et mer ekstremt klima (prosjekt MICHON). Ett av flere temaer er innsamling av erfaringer fra internasjonale organisasjoner, der vi ser på hvordan norsk frivillighet for ivaretagelse av kulturminner kan rigges. Foreløpig kartlegging viser til muligheter for hvordan eksisterende frivillige grupper til også å ha fokus på kulturminner og kulturmiljøer.

En bredere forankring lokalt gir eierskap til eldre bygg, og bidrar positivt på et bredt samfunnsnivå. Siden det finnes flere lokale initiativ i Norge, ser vi behovet for å koble dette sammen slik at man kan lære av hverandre. Derfor trenger vi bedre koordinering, tips, råd og kunnskapsoverføring på tvers av velforeninger, etablerte beredskapsgrupper, og internasjonalt arbeid på området.

Når flere kommuner allerede arbeider aktivt med å inkludere frivillige organisasjoner i generelt beredskapsarbeid, bør alt

ROHIT JIGYASU OG VANICKA ARORA sin modell for katastrofeberedskap. Tilgjengelig i rapport fra ARCH forskningsprosjektet, 2019: https://ec.europa.eu/research/participants/documents/downloadPublic?documentIds=080166e5c9d088ef&appId=PPGMS

ligge til rette for at kulturminner kan trekkes inn som lokale verdifulle objekter med ekstra fokus på vern og forebyggende tiltak. Økt samarbeid gjør oss som samfunn mer robust, og det kan gi oss flere bygg å overføre til fremtidige generasjoner.

MICHON – ET FORSKNINGSPROSJEKT

NIKUs forskningsprosjekt er et samarbeid med tre norske kommuner der vi ser på forebyggende tiltak, akutte tiltak og tiltak etter en ekstremhendelse. Brann og flom er utvalgte ekstremhendelser som truer fire studieområder. Vi følger flomberedskap i Drangsholt og Knarestad i Tveit, Kristiansand, brannsikkerhet i sentrumsbebyggelsen i Lillesand, mens i Trondheim ser vi på flomsituasjonen og påvirkning på bryggerekka v/ Kjøpmannsgata samt brannsikring i Krambukvartalet i Midtbyen.

Referanser

Brann og redning 2017. Sikrer verdensarven på Røros. Tilgjengelig fra: https://brannredning.com/forebyggende/sikrer-verdensarven-pa-roros/ (Lest 05.06.2022).

Fredheim, L.H., 2018. Endangerment-driven heritage volunteering: democratisation or ‘changeless change’. International Journal of Heritage Studies, 24 (6), s. 619–633.

Frivillighet Norge. Nasjonal portal for frivillige organisasjoner. Tilgjengelig fra: https:// om.frivillig.no/for-kommuner (Lest 20.0.2022).

Fædrelandsvennen 2017. Vi har bygget oss sårbare. Intervju med Cathrine Andersen 9.10.2017. Tilgjengelig fra: https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/JkjXR/vi-har-bygget-osssaarbare (Lest 25.04.2022).

Geithe, L. 2013. Om Bergstaden Røros og kobberverket. Spøytehuset og brannvern. Tilgjengelig fra: http://www.bergstaden.org/no/component/content/article/86-norsk/ bergstaden/136-sproytehuset-og-brannvern

Jigyasu, R. og Arora, V. 2013. Disaster risk management of cultural heirtage in urban areas.: a training guide. Kyoto: RitsDMUCH.

Kirkhusmo, A., og Christiansen, P.R. 2013. Trondheim brenner. Branner og brannvern i byen gjennom 1000 år. Trondheim: Pirforlaget.

Løkka, N., Hjemdal, A.-S., Kleppe, B. 2021. Frivillig kulturvern. Et kulturvern innenfra. Oslo: Fagbokforlaget. Tilgjengelig fra: https://www.kulturradet.no/web/guest/vis-publikasjon/-/frivillig-kulturvern-et-kulturvern-innenfra (Lest 20.05.2022).

Meld. St. 16 2019-2020. Nye mål i kulturmiljøpolitikken. Engasjement bærekraft og mangfold. Klima- og miljødepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/

contentassets/35b42a6383f442b4b501de0665ec8fcf/no/pdfs/stm201920200016000dddpdfs.pdf (Lest 20.05.2022).

Meld. St. 10 2018-2019. Frivilligheita – sterk, sjølvstendig, mangfaldig — Den statlege frivilligheitspolitikken. Kultur- og likestillingsdepartementet. Tilgjengelig fra: https:// www.regjeringen.no/contentassets/82a9eff104b3441d92c04198370a0724/nn-no/pdfs/ stm201820190010000dddpdfs.pdf

MICHON 2021: Hvordan kan vi skåne kulturminner fra klimaendringene? Strategisk instituttsatsning. Tilgjengelig fra: https://www.niku.no/forskningsprosjekt/ hvordan-skane-kulturminner-fra-klimaendringene-michon/

Morris, F. 2022. ‘Volunteer fire departments that the U.S. relies on are stretched dangerously thin’, NPR All things considered. 1 February 2022 https://www.npr. org/2022/02/01/1077371659/volunteer-fire-departments-that-the-u-s-relies-on-are-stretched-dangerously-thin (Lest 27.06.2022).

Newman, J. P., Minguez Garcia, B., Kawakami, K., Akieda, Y., Naito, I. 2020. Resilient Cultural Heritage: Learning from the Japanese Experience. Washington DC: Global Facility for Disaster Reduction and Recovery.

Skiple, Winsvold 2020: Lokalt beredskapssamarbeid. Frivillige, politi og kommuner i lokalt beredskapsarbeid. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/ b45946138d8747759e90f1b45ceda4d0/lokalt-beredskapssamarbeid---frivillige--politi-og-kommuner-i-lokalt-beredskapsarbeid.pdf (Lest 05.06.2022).

US Fire Administration. 2022. National Fire Department Registry Quick Facts. Tilgjengelig fra: https://apps.usfa.fema.gov/registry/summary (Lest 27.06.2022).

NYTT LIV I GAMMEL SLØYDSAL

På knappe to år har en gjeng ildsjeler ikke bare satt i stand sløydbygget anno 1933, men også skapt ny aktivitet i det. «Make sløyd great again», er initiativtaker Stein Resvolls motto.

TeksT og foTo: Lill-Karin Elvestad. Forfatter, gårdbruker og medlem av Fortidsminneforeningen

VINDUSRESTAURERING ER NOE mange etterspør, og til høsten blir det kurs, sier Stein Resvoll, som her setter i stand ett av de originale vinduene fra 1933. Mange av de knuste rutene var reparert med pleksiglass og tek-7.

Finnsnes på Senja

TROMS OG FINNMARK Tromsø

Heimly folkehøgskole på Finnsnes i Troms ble startet i 1916, og gjennom årene har mange hundre unge gutter og jenter fått kunnskap og skapt minner her. Da elevtallet sank gjennom 1980-tallet, ble skolen ei tid gjort om til forfatterskole. I 2001 ble skolen lagt ned, men det ærverdige, flotte skolebygget kalt «Den hvite svane» ble kjøpt av kommunen og periodevis brukt som asylmottak.

– Det er trist med skolebygget. Vi ønsker å se hele området under ett, for bygningene representerer hver sin epoke. Men vi må begynne et sted, smiler Stein Resvoll og ser oppover bakken mot gammelskolen. For øvrig et av de største trebyggene i Troms. Så åpner han døra inn til det bygget reportasjen skal handle om; sløydsalen fra 1933.

BEGYNTE Å RYDDE

Guttene hadde sløyd og møbelsnekring, jentene heimkunnskap og matlaging. Slik var det den gangen, men nå er gutter og jenter like velkomne. Idet vi trår innenfor dørene i det 25 meter lange bygget, lukter det trespon og sagflis. Hele nedre etasje var

sløydsal, og er det fortsatt. I andre etasje var det opprinnelig en menighetssal, som nå er omgjort til et livssynsnøytralt seremonirom. Det kan for eksempel brukes til borgerlige konfirmasjoner, humanistiske begravelser og ikke minst konserter og kunstutstillinger.

– Det har hele tida vært meninga at vi skulle skape ny aktivitet i bygget. Vern gjennom bruk er et viktig prinsipp, sier Resvoll.

I dag er han pensjonist, men eventyret med sløydsalen begynte da han fortsatt jobbet som kommunal vaktmester. Å lese av strøm- og vannmålere i byggene var en av hans mange oppgaver, og det førte til at han så regelmessig innom sløydsalen.

– I tillegg var jeg leder for Røde Kors, og vi benyttet et rom her som lager. Jeg begynte å kikke meg mer rundt, og plutselig var jeg bare i gang med å rydde. Uten at noen egentlig visste om det, ler Resvoll.

I vaktmesterbilen havnet det stadig avfall fra sløydsalen, og litt etter litt kom mer av bygninga frem.

– Jeg så at bygget var i god stand, og var handverksmessig meget godt utført. Det var trist at det skulle stå og forfalle.

Formålet er å restaurere og verne sløydsalen gjennom bruk, og å legge til rette for skoleungdom, kunstnere og handverkere.

SLØYDSALEN ANNO 1933 har fått nytt liv, takket være blant annet Adri Nilssen Vermeer (t.v.), Karin T. Olsen, Stein Resvoll, Hans Karolius og Tony Aston.

Resvoll involverte samboer Karin T. Olsen, som på dette tidspunktet var leder for Kulturhuset på Finnsnes. Hun delte hans mening om byggets muligheter, og dermed var snøballen i gang med å rulle.

MALING OG VINDUER

Paret fikk med seg flere ildsjeler, og dannet stiftelsen Sløydsalens Venner. Formålet er å restaurere og verne sløydsalen gjennom bruk, og å legge til rette for skoleungdom, kunstnere og handverkere. I tillegg ønsker man å legge til rette for andre aktiviteter i salen i andre etasje. Stiftelsen er åpen for alle, og alle som vil, får bidra i dugnaden eller bare komme innom og drikke kaffe.

Sponsorer fra lokalt næringsliv kom raskt på plass. Og selv om det kanskje ikke var alle på rådhuset som satte pris på at Stein Resvoll hadde begynt å rydde på egen hånd, var kommunen raskt på banen med positiv støtte.

– Jeg vil gi honnør til Senja kommune for velvillighet. Men vi var litt lure også, vi inviterte politikerne og rådmannen hit én for én. Mange ante ikke at bygget

fantes, og i alle fall ikke hva potensialet kunne være. Til tross for at det ligger et par hundre meter fra rådhuset, humrer Resvoll.

Bortsett fra at husflidslaget i perioder har brukt deler av bygget, var sløydsalen kun et lager fra midten av 1990-tallet. Nærmere undersøkelser viste at det tross alt var i bra stand. Med unntak av vanninntrengning ved et par takvinduer, var taket tett, og kunne vente.

– Vi startet med å skrape hele bygget utvendig, og male tre strøk linoljemaling. Malinga fikk vi sponsa av Gjøco, noe som var en fantastisk start for oss, forteller Resvoll.

Til nå har kostnadene til istandsetting kommet opp i rundt to millioner, men gjengen har fått midler fra blant annet Stiftelsen UNI, private aktører og fylkeskommunen. For den helhetlige økonomien i prosjektet var det avgjørende å kunne skape ny aktivitet raskt. Men bygget var iskaldt på vinteren, og begge pipene i så dårlig stand at de fikk fyringsforbud.

– Vi innså at dersom de 16 doble originale vinduene skulle restaureres, ville det ta flere år å bli ferdig. Etter dialog med fylkeskommunen fikk vi tillatelse til å sette inn nye vinduer, men de gamle er tatt vare på og vil bli brukt til kursing i vindusrestaurering, sier Karin T. Olsen.

TAKET NESTE

Å bytte gamle vinduer med nye er for mange som å bannes i kirka. Men i dette tilfellet ble det mest riktig å gjøre det slik, mener ildsjelene. Det var også et økonomisk spørsmål, prisforskjellen på arbeidet utgjorde flere hundre tusen kroner. Mye penger for ei frivillig forening. Så fikk de satt inn varmepumper og ovner, og klarer nå å holde en grei temperatur vinterstid.

– På sikt skal vi få ordnet stålrør i alle fall i den ene pipa, så vi også kan fyre med ved, sier Resvoll, som selv er en kjent ovnsreparatør.

Veggene er ikke isolert, og kanskje vil de en gang i fremtida få mulighet til å sprøyte inn isolasjon. Men veien blir til mens man går.

DENNE SLØYDBENKEN BLE donert av en tidligere elev, og er original fra skolens glanstid.

SALEN OPPE HAR til og med egen talerstol, laget av en gammel sløydbenk. Den har koppholder, egen klubbe og et lite bord for manuskriptet.

– Det neste, store løftet blir taket. Vi har søkt og fått signaler om tippemidler, og kostnaden er beregnet til 1,3 millioner. Vi håper å få det satt i gang neste år, sier Resvoll.

Taket på den 250 kvadratmeter store bygninga er belagt med skifer. Skiferen må ned, ny papp og tro legges på, og deretter tas skiferen opp igjen. Et stort arbeid, men de har fått et firma til å ta det. Selv om dugnadsgjengen arbeider her stort sett hver uke, skal man ikke knekke nakken på folk heller.

– Innvendig er det også gjort et stort arbeid. Gulvene er skrapet og malt, i likhet med vegger og tak. Alt med linoljemaling. I begge ender av bygget er det laget nye toalett og kjøkkenløsninger, forteller Resvoll.

For at alle skal ha mulighet til å bruke salen i andre etasje, har man bygget ei «låvebru» som adkomst. Alt av el-anlegg er også nytt for å møte kravene til brannsikring.

– Vi har jo ikke ennå hatt et fullt driftsår, men for at det hele skal gå rundt er det viktig med aktivitet i bygget. Da er det noen valg man må ta for å sikre at folk faktisk kan bruke det, sier Karin T. Olsen.

SAMARBEID OG VISJONER

Bygget ble tatt i bruk høsten 2021, med kunstutstilling av Vesterål-kunstneren Bent Aune. 11. september 2021 var det så offisiell åpning, med stor festivitas. For å ha kontroll på driftsøkonomien, ble bygget overført til en eierstiftelse; Stiftelsen Sløydsalen Heimly. Stiftelsen fikk kjøpe bygget for én krone av kommunen, og kronestykket ble høytidelig overrakt på åpninga.

– Avtalen med kommunen er at dersom vi ikke klarer å drifte bygget, skal de ha det tilbake, sier Resvoll, som regner med driftsutgifter på rundt 100 000 bare for å ha bygget åpent året gjennom.

Mens vi prater, kommer tre andre karer og deltar i samtalen. Det er Adri Nilssen Vermeer, Hans Karolius og Tony Aston. De har alle tre vært med på reisen med sløydsalen, og mener det som er skapt her, ikke bare handler om hva man kan fylle bygget med av aktiviteter.

– Et prosjekt som dette består av mange elementer som skal passe sammen. I starten er det kanskje noen få som ser muligheter, men så må disse være rause nok til å få flere med på laget, og å åpne for nye visjoner. Dette har oppstått i et samspill mellom

Vi har fått verdifulle fortellinger og minner fra tidligere elever.

I SALEN FINNES det meste av verktøy, og en tidligere elev har donert maskiner for store verdier.

oss og de som kan trekke i trådene på andre måter, for eksempel for å søke midler. Uten det ville dette vært dødfødt, mener Hans Karolius, som faktisk har sine røtter plantet i marka under sløydsalen.

Det var nemlig hans oldemor som solgte grunnen i 1915, da Heimly folkehøgskole skulle etableres.

KULTURMINNEBEKYMRINGER

Ildsjelene håper de har startet noe som kan bli en holdningsendring når det kommer til bevaring av kulturminner i Senja kommune. Rundt sløydsalen er det som nevnt et eget miljø, bestående av seks bygninger fra ulike epoker som alle kan knyttes til hovedskolen. Et av byggene ligger rett ved sløydsalen, og var i bruk til husstell- og handarbeidsfag for jentene. Men ser vi ut vinduene, er gravemaskiner i full gang med å endre landskapet.

– På nedsiden her er det et fjøs og et hus fra etterkrigstida som nå skal rives for å bygge boligblokker. Tenk om man kunne bevart fjøset som et element i bomiljøet, og brukt den til læring og formidling?

Dessverre har ikke Senja kommune engang en kulturminneplan, og det merkes, sier Stein Resvoll.

Han viser også til at da et stort kjøpesenter skulle anlegges i byen, ble ei gammel smie sprengt bort.

– Andre steder har man klart å bevare slike spesielle elementer. Tenk å hatt ei smie innlemmet i kjøpesenteret, det ville vært en unik måte å vise frem vår kulturhistorie på. I stedet blir alt bare fjernet, sier Resvoll.

– Gamle bygg blir ofte et problem for kommunene, og generelt har de vært for flinke til å rive. Det blir en konsekvens av at Finnsnes by er i vekst, men det burde vært laga en mer helhetlig plan som også innebefatter vern av kulturminner. Når de nå ser hva sløydsalen er blitt, håper vi det gir noen signaler videre om hva hele området kan bli. Det blir kanskje ikke Maihaugen, men stedet har et stort potensiale, sier Karin T. Olsen og viser blant annet til den gamle hagen som tilhørte hovedbygget på skolen.

– Det er et ordtak som sier at de fremsynte ser seg ofte tilbake. Hadde man tenkt mer slik, ville man stoppet de litt for raske beslutningene, sier Hans Karolius.

Det er et ordtak som sier at de fremsynte ser seg ofte tilbake.

STEIN RESVOLL VAR den som satte det hele i gang, med mottoet «Make sløyd great again».

NYTT LIV

Nå ser ildsjelene frem til en høst med ulike aktiviteter i bygget. Det blir blant annet kurs i vindusrestaurering, og de har fått flere forespørsler om andre kurs. Det kommer stadig gamle elever innom, som ikke kan få rost arbeidet nok.

– Vi har fått verdifulle fortellinger og minner fra tidligere elever, sier Stein Resvoll.

I ryddinga dukket elevenes egne møbeltegninger opp. Noen har fått tegningene sine tilbake, andre er rammet inn og hengt opp på veggen. I bygget finner vi også møbler og skap som er laget av tidligere elever, og som nå

brukes i drifta. Kanskje sløyd faktisk kan bli «great» igjen?

– Det har vært etterspørsel etter snekrekurs for jenter, og det skal vi ha på sikt, smiler Resvoll.

En annen idé er å åpne sløydsalen for folk som selv vil reparere eller lage ting, men som mangler de store maskinene og verktøyene. Da kan de ta med seg prosjektet hit, og få hjelp og veiledning. Fremtida for sløydsalen på Heimly er sikra, og dugnadsgjengen har mulighet til å ta seg en aldri så liten pause etter minst 4 000 timers innsats på to år. Men noe sier oss at den pausen i så fall ikke blir særlig lang.

Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.

Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

Postboks 24, 1300 Sandvika

Telefon: 417 99 417 Epost fagansvarlig kulturminner: Astrid.Storoy@asplanviak.no

Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

FOR Å SIKRE adkomst og universell utforming, har ildsjelene bygd ei «låvebru» til andre etasje. Den er kopi av ei tilsvarende bru på hovedskolebygget.

SLIK SÅ SLØYDSALEN på Heimly ut før dugnadsgjengen begynte arbeidet. (Foto: S. Resvoll)

SIRI BØRS-LIND kjøpte 1. desember 2020 et hus fra 1880. Her sitter hun i huset forrige vinter klar til å gå løs på en istandsettingsprosess som har gitt henne rike erfaringer. I denne artikkelen reflekterer hun over sitt liv som bygningsverner i tiden vi lever i.

Kulturminner er viktig for meg, og bærekraft er viktig for meg. Begge deler passer godt med gamle hus.

Vestregata 71, Tromsø

TROMS OG FINNMARK

Tromsø

Foto: Ivar Moe

BYGNINGSVERN TIL LYDEN AV FORBRUKSKARUSELLEN

Jeg må ha vært naboen hennes mens hun bodde der – den 89 år gamle dama som hadde bodd i det slitne grønne huset i Vestregata 71 siden hun var to år gammel, i 1930, da foreldrene hennes kjøpte det og flyttet inn. Tomtene våre grenser mot hverandre, der husene ligger sentralt i Tromsø sentrum. Jeg ser inn på kammerset fra stua mi, i hvertfall om vinteren, når ikke det store treet i hagen har grønne blader som skjermer for sikten.

TeksT: Siri Børs-Lind, medlem av Fortidsminneforeningen

Jeg trodde huset stod tomt, og i to år gjorde det også det. Jeg kikket på sjåen som lå mellom husene våre. Lurte på om jeg kunne kjøpe den og dele ut tomta. Søkte opp eieren på gule sider noen ganger. Visste at han bodde et par kvartaler fra meg. Turte aldri å ringe. Jeg falt nesten av stolen da huset plutselig tikket inn i mailboksen: autosøket fra Finn på salgsannonser for hus eldre enn 1920 varslet plutselig at det lille huset skulle selges.

Jeg visste ikke hva jeg kjøpte da jeg kjøpte det. Jeg skjønte at huset var spesielt, men jeg skjønte ikke dybden i det. Planen var å bevare det, men jeg visste ikke hva som kunne og burde bevares. Jeg overtok huset 1. desember 2020, men jeg rørte ingenting før 1. juli 2021. Jeg dro inn flest mulig på befaring. Fulgte nøye med på hva folk med forskjellig bakgrunn og kompetanse la merke til, stusset på, jublet over. Prøvde å forstå hva som trengte å gjøres, hvordan det burde gjøres. Hva som burde bevares?

OPPTATT AV VERDI

Men hvordan havna jeg her, og hva holder jeg på med, egentlig? Hvor er meninga for meg i dette husprosjektet?

Jeg er opptatt av verdi. Opptatt av at jeg skal bruke tida jeg har på noe jeg mener gir en verdi. Noe som dytter verden i den

retninga jeg synes den skal. Kulturminner er viktig for meg, og bærekraft er viktig for meg. Begge deler passer godt med gamle hus.

Jeg har vokst opp med flere gamle hus i omgangskretsen min. Spesielt Gamlestua, tunet vårt på Hallingby fra 1696, har alltid vært viktig for meg. Jeg husker jeg som liten strøk på det solvarme tømmeret og småsnakka med stua. Gamlestua har vært et fristed. Tid på Gamlestua gir meg perspektiv. Snobben og komfortmennesket i meg minnes på hva som er viktig. Følelsen kan deles i tre deler; levd liv, hverdagsstress og varighet.

Levd liv. På Gamlestua kan jeg sitte i peisen og kjenne på livet andre har levd i stua. Minne meg selv på at det som er tungt eller vondt i mitt liv nå, det har noen følt her før. De stod han av. Minne meg på hvordan levekåra i Norge har utviklet seg dramatisk i løpet av Gamlestuas 326-årige liv, og hvor heldig jeg er som får trone på dagens nivå. Kjenne varmen fra alle som har levd der. Menneskene som har krangla, som har elsket, som har ledd, som har grått. Tryggheten i at noen har vært her før meg. Noen har opplevd dette før.

Hverdagsstress. Jeg får utfordret ideen om alt jeg skal og må. Alt jeg bør få til, være, gjøre. Jeg må bruke tid på det helt grunnleggende jeg trenger for å overleve som menneske: holde varmen, lage

mat, smelte vann. Krysse tunet i mørket for å gå på do. Legge meg i en iskald seng, krølle meg sammen og varme opp en og en del av dyna. Prate, om jeg har selskap. Jeg blir minna på at de aller fleste tingene jeg føler jeg – må – i hverdagen egentlig ikke er nødvendig. Det er ikke reelt at jeg må gjøre og få til alt det der for at jeg skal overleve. Jeg trenger det ikke. Det er en god påminner.

Holdbarhet. Følelsen av heltre. Overflater som tåler en støyt, og som kan repareres. Et hus du kan feste i, uten å være bekymra for flekker i sofaen eller ripe i benkeplata. En stue som har huset mennesker i 326 år. Gamlestua er så robust, så solid, så massiv. Så fjernt fra stressingen min med hakk i gulvet og riper i gipsveggene i leiligheten hjemme.

Jeg har samme følelsen med Vestregata. Huset, tømmeret, grunnmuren – jeg stoler på det. Det har vært hus i 140 år med lite hjelp på veien den siste halvdelen av sin levetid. Hvilke hus bygd i dag kan vi si det samme om 140 år?

ABSURD

Det framstår helt absurd for meg hvordan vi river hus for å bygge nye. Jeg ser at det

går fortere, jeg ser at det er billigere. Og jeg tenker at akkurat det representerer et massivt problem for kloden og klimaet vårt. Materialer og arbeidskraft er de to store innsatsfaktorene i et husprosjekt, og vi har snudd om på verdien av faktorene. Før var materialer dyrt og arbeidskraft billig. Det gav insentiv for å bevare og gjenbruke. Det var mer lønnsomt å bruke tid på å reparere enn på å rive og lage nytt. Og når man fikk nye materialer, var de stort sett kortreiste.

I dag har vi havnet på en forbrukskarusell som har hoppet av basen sin, som spinner ukontrollert av gårde. Og vi, vi hviner av spenning og av frykt. Leter etter nødbremsen, foreløpig uten særlig hell. Klimaendringene henger over oss som en mørk sky, men vi greier ikke ta tak – selv om en del av løsningen er så enkel. Samfunnet er kapitalistisk, det drives framover av forbruk og merforbruk, av konsum. De aller fleste materialer har vi begrenset tilgang på i en eller annen form, og dette kolliderer i det stadige merforbruket. Arbeidskraft har vi mangel på i Norge, men i et større, globalt perspektiv, så har vi absurd mange mennesker som trenger jobb. Arbeidskraft er ikke en miljøbelastende

eller begrenset ressurs på samme måte som materialer. Jeg er glad for at materialprisene går oppover, selv om det påvirker husprosjektet mitt. Glad for at det gir meg, og alle andre, insentiv til å gjenbruke og reparere, heller enn å rive. Det tar oss et lite steg i retninga vi må løpe.

OVERVELDA

Jeg blir overvelda når jeg tenker på den absurde runddansen for treverket jeg river og kaster (for ja, jeg gjør det og). Planken jeg kaster, som jeg erstatter med treverk som har vokst i varierende antall år, for så å ha blitt hogd, frakta, barka, tørka, saga, høvla og frakta igjen. Muligens ikke i den rekkefølgen, muligens med flere ledd – men om jeg bare hadde brukt noen få timer til, så kunne jeg sannsynligvis gjenbrukt den planken jeg hadde, og hele den lange prosessen for tilvirkning av den nye planken, hadde vært irrelevant.

Vi vet ikke at ting kan repareres, min generasjon. Det er hvertfall ganske nytt for meg, og jeg mangler i all hovedsak kunnskapen til å gjøre det. Vi er preget av utviklingen de siste årene, der det sjeldent er lønnsomt å reparere. Nyere ting kan ofte ikke repareres, heller. Gamle ting kan oftere det, men vi skjønner det ikke. Vi har ikke lært hvordan vi reparerer, hvordan vi gjenbruker, hvordan vi bevarer. Det gjelder hus, og det gjelder alt annet.

Buksa mi har blitt slitt. Gradvis større hull. Jeg kan ikke bruke denne lengre nå, tenker jeg. Kanskje litt på vinteren, med mørk ullstilongs under, så man ikke ser hullene. Så jeg legger den i en pose for gjenvinning av tekstiler, og håper noen andre tar ansvar. Det gnager i meg – prosentvis er det en veldig liten den av buksa som ikke fungerer. Det er fjernt å ta den ut av tjeneste. Men jeg prioriterer ikke å lære meg å stoppe eller lappe den. Jeg kan velge å ikke bruke tiden min på det. Jeg kan jobbe et par timer for firmaet mitt istedenfor, og tjene nok til en ny. Jeg gjør heller det. Insentivene er ikke der.

LETTE FRENETISK

Da jeg kjøpte huset, lette jeg frenetisk etter en som hadde kompetanse på gamle hus, som kunne skrive en tilstandsrapport om huset. Jeg fant tilfeldigvis fram til Magne Kleiveland, som jobber med restaurering og istandsetting av gamle hus. Han både skrev rapport og har bistått som sparringpartner i utallige problemstillinger i løpet av prosessen. En av tingene jeg grunna på var hvorvidt jeg kunne rive brannmurene i huset, de som stammet fra ildsteder som ikke lengre fantes, og som ikke skulle gjeninnsettes. Hvorfor skal du det? sa Magne.

For meg var det et litt absurd spørsmål. Huset mitt er lite, 61 kvadratmeter fordelt

HÅPET med dette husprosjektet mitt er å skape et hus som er energieffektivt og kompakt, men som samtidig bevarer husets kulturminneverdi, skriver artikkelforfatteren. Foto: Privat.

på to etasjer. Alle centimeter skal utnyttes, skal være funksjonelle. Greit nok, nikka Magne. I utallige problemstillingsprater fikk jeg det samme spørsmålet fra han: Hvorfor? Og nå, 1,5 år etter at jeg starta dette husprosjektet, etter utallige samtaler og befaringer og problemstillinger med håndverkere og hjelpere og meg selv, ser jeg at jeg har adaptert spørsmålet. Jeg stiller det videre. Hvorfor må jeg fylle noe i den sprekken der? Hvorfor må det gulvet rettes? Hvorfor må den lista fjernes? Det er så lett å ta bort, så lett å snuble i strømlinjeformingsfella. Det går på automatikk, i alle ledd; rive, fjerne og lage nytt, rette opp, kjøpe inn. Jeg har gått i endel feller, altså. Men jeg har unngått en del, og.

Det føles som en banal erkjennelse. Jeg tenker på fortellingene jeg har fått høre om hun som bodde i huset før meg. Tenker på hvordan mine besteforeldre levde. De hadde levd under krigen, de var sparsommelige. I all verden så mange ganger jeg har hørt det. Og det stemmer sikkert det, altså. Men i denne verden der vi går oss vill i å krangle om mer og mindre inngripende miljøtiltak, tenker jeg noen ganger at vi ville kommet et godt stykke ved å kombinere dagens teknologi

og kunnskap med å leve litt mer som dem. Kunnskap om hvordan mat oppbevares over tid, om hermetisering, og restemat. Forståelse for lapping og omsying av klær, for dyrking av egen mat, lokale råvarer, bevisst strømforbruk og kortreise ferier.

10 MENNESKER PÅ 61 M2

Jeg tenker på folketellinga i 1910, da garvermester Johan Storstad med familie bodde i huset, 10 mennesker tilsammen. På den tida hadde huset samme størrelse som i dag, og er i tellinga registrert som 3 leiligheter. Første etasje har stue, kjøkken, gang og kammers. Nedgang til kjelleren, med et soverom. Tre soverom i 2. etasje, to små og et stort med to alkover. 61 m2 , 10 mennesker. På min side er jeg bekymra for at det vil bli for lite for fire mennesker. I dag skal barn ha hvert sitt rom. Helst bør en familie ha to bad, hvertfall i det barna blir tenåringer. Det må være godt lydisolert, og foreldrenes soverom kan gjerne ligge i en egen del av huset, så man får privatliv. Barna bør ha en kjellerstue eller tv-stue å boltre seg i. Men hva gjør det med vår generasjon at vi vokser opp så adskilt? Med så stor grad av personlig rom og plass? Hva gjør det med relasjonene våre, med

GAMLESTUA har vært et viktig sted i barndommen til Siri Børs-Lind. Den er fra 1696 og står på hennes families tun på Hallingby i Ringerike kommune. Foto: Privat

tryggheten og nærheten? Fra hytta på fjellet er et av mine yndlingsminner å våkne på kammerset om morgenen og høre mamma og stefaren min lage frokost på kjøkkenet vegg i vegg, på radioen og oppvask for hånd og klirring i servise.

Håpet med dette husprosjektet mitt er å skape et hus som er energieffektivt og kompakt, men som samtidig bevarer husets kulturminneverdi. Et hus som gir en god hverdagslogistikk, med gode rom å leve i. Et smarthus med moderne fasiliteter for en hverdag i 2022, samtidig som jeg har gamle heltre gulv, kitta vinduer og perlestaffpanel. Jeg tror gamle hus har en innebygd kunnskap som er vanskelig å sette fingeren på. Der dagens husbyggere har en teoretisk kunnskap, og kanskje 5-10-40år med erfaring å basere seg på, har mitt hus 140års erfaring som hus. Jeg tror den erfaringa er verdt noe. Jeg tror huset har bestått fordi det har vært et godt hus å bo i, og fordi det har blitt utviklet og tilpasset endrede behov. At det gradvis har jobbet seg nærmere og nærmere et skikkelig godt bosted.

Snart flytter vi inn, og jeg får testa om min moderne og teoretiske tilnærming til husets huserfaring stemmer i praksis.

Jeg husker jeg som liten strøk på det solvarme tømmeret og småsnakka med stua.

PÅ VAKT MOT DEN OFFENTLIGE SEKTOR

FRIVILLIGHETEN

SKAL REPRESENTERE GRASROTA

De frivillige i kulturvernet engasjerer seg ofte i kulturarv som de har en personlig relasjon til, de frivillige har gjerne utdanning eller yrke som er relevant for innsatsen de gjør som frivillige, og frivilligheten trekkes stadig nærmere det offentlige.

Noen vil kanskje si at dette ikke akkurat er banebrytende nyheter. Like fullt er det viktig å få bekreftet slike antakelser gjennom vitenskapelige undersøkelser. Det mener hvertfall jeg som har vært prosjektleder for forskningsprosjektet og en av tre forfattere av boka Frivillig kulturvern – et kulturvern innenfra som prosjektet har munnet ut i. Dette er første gang det frivillige kulturvernet er systematisk undersøkt som en samlet størrelse. Det betyr at vi har inkludert en rekke former for kulturvern – alt fra historielag til museumsvenner, fyrvernere, tradisjonsbærere av husflid, veteranbussentusiaster og mange flere. Gjennom boka har vi søkt å beskrive og analysere dette sammensatte feltet av frivillige som har en lang historie og sentral posisjon i norsk kulturvern. Undersøkelsen åpner opp en rekke analyser som vi håper også andre forskere vil gripe fatt i.

STOR FORSKJELL

En gjennomgang av tidligere forskningslitteratur viser at det er stor forskjell mellom ulike fagtradisjoner i hvordan frivillig innsats blir forstått og framstilt. I nyere samfunnsvitenskapelige analyser er man gjerne opptatt av hvordan de frivillige bidrar til å løse ulike samfunnsoppgaver, for eksempel ved å undersøke

hvordan frivillige brukes ved offentlige institusjoner, slik som bibliotek og arkiv. De frivillige anses som en ressurs. I humanistiske analyser er man derimot ofte opptatt av å undersøke kunnskapen som de frivillige produserer, og fokus settes ofte på forholdet mellom de profesjonelle, for eksempel historikere og arkeologer på den ene siden og de frivillige på den andre, som her gjerne omtales som amatører. For eksempel er både lokalhistorikere og detektorister hyppig omtalt som amatører i slike analyser, mens i museologiske studier brukes betegnelsen frivillige. I disse analysene er de frivillige, eksplisitt eller implisitt, plassert nederst i kunnskapshierarkiet. I praktisk og/eller pedagogisk litteratur er det omvendt. Der omtales de frivillige gjerne som tradisjonsbærere eller mestere, og man betrakter de frivillige framfor alt som bærere av unik kunnskap. Dette finner vi for eksempel når det gjelder kunnskap om tilvirkning av bunad eller kofter, eller båtbygging. Da representerer frivillige ofte den ypperste kunnskapen på feltet. På den måten ser vi at frivillige i kulturvernet har svært ulik status innenfor ulike fagfelt - alt fra amatører

til mestere. Slik inntar de plassen både øverst og nederst i kunnskapshierarkiet i de ulike fagtradisjonene.

RELEVANT YRKESERFARING

Når det gjelder de frivillige og bakgrunnen deres, peker vi på at svært mange av de frivillige har relevant yrkeserfaring. Noen er eller var ansatt i kulturvernsrelaterte stillinger, andre har eller har hatt yrker som er relevante for den kulturen de engasjerer seg i. For eksempel er veteranbussforeningene befolket av bussjåfører og mekanikere, mens husflidslagene har mange lærere i kunsthåndverk. I mange sammenhenger er de frivillige både ansatte og frivillige i kulturvernet. Skillet mellom profesjonell og amatør som tidvis brukes i denne sammenhengen, er generelt sett derfor i noen tilfeller upresist, i andre lite relevant.

Også når det ikke er en yrkesmessig forbindelse mellom den frivillige og det vedkommende retter den frivillige innsatsen mot, er det ofte en annen personlig forbindelse. Nesten alle de frivillige kulturvernerne er engasjert i kultur som de har en personlig og direkte relasjon til. De engasjerer

En av sivilsamfunnets viktigste oppgaver er å være et korrektiv til det offentlige.

TeksT: Nanna Løkka

som det er

for

det har

at de

seg i kultur som henger sammen med barndom, oppvekst, familiebakgrunn, organisasjonsliv, eller altså yrke. Vi ser at mange frivillige engasjerer seg i historisering av eget liv. For eksempel kan det være en tidligere fotballtrener som ønsker å fortelle historia til fotballklubben sin, pensjonister som vil dokumentere historia til sin gamle arbeidsplass eller barndommens liv på setra. Det er nettopp denne personlige relasjonen som ligger til grunn for engasjementet. Selve motivasjonen for å engasjere seg kan ligge i den personlige forbindelsen.

PERSONLIG ENGASJERT

I mange sammenhenger vil jo også de som jobber med kulturvern, være personlig engasjert i kulturarv og det de forvalter, men disse skal per definisjon kunne legge det personlige engasjementet til side, til fordel for alt fra politiske vedtak til jurisdiksjon og retningslinjer til strategier eller akademiske standarder. Selv om de frivillige ofte er opptatt av offentlige vurderinger og legger stor vekt på eventuelle uttalelser fra for eksempel Riksantikvar eller en professor, er de i utgangspunktet løsrevet fra vedtak og strategier som det offentlige jobber etter. For eksempel har det stor symbolsk betydning for de frivillige ved Tater Millas hus i Solør, at Riksantikvaren foreslår å frede det,

samtidig er det viktig for dem at de selv kan bestemme hvordan de skal drives og hvem aktivitetene skal rette seg mot. Frivillige kan forbeholde seg retten til å være mer selektive og mer spontane i hva de driver med. Der et museum må vurdere og prioritere og kanskje utsette et prosjekt til fordel for et annet som er mer presserende, kan et frivillig lag nærmest sette i gang på dagen. Det gir dem en annen frihet. Og slik vi ser det, er det bra! For det er nettopp denne friheten som gjør at det frivillige komplementerer det offentlige. De frivillige kan velge hva de vil engasjere seg i etter eget forgodtbefinnende, de er fleksible og kreative og kan utrette mye relativt spontant.

SPONTAN OG FLEKSIBEL

Kraften i det frivillige kulturvernet ligger i kombinasjonen mellom det personlige engasjementet nevnt over og denne spontane og fleksible kapasiteten. Vi mener at det er viktig og riktig at det frivillige kulturvernet representerer et annet kulturvern enn det offentlige og akademiske. Frivilligheten skal representere grasrota, folket, sivilsamfunnet og lokalmiljøene. Derfor er det viktig at frivilligheten ikke blir presset til å løpe det offentliges ærend. Vår undersøkelse viser at flere av de frivillige organisasjonene opplever økt styring. Det kan eksempelvis handle om at

økonomisk støtte kun gis når aktivitetene retter seg mot barn og unge, eller at aktivitetene til frivillige museumslag i større grad blir styrt av de store museumsinstitusjonene sine målsettinger. Da blir frivilligheten instrumenter for at det offentlige når sine mål, og med en slik utvikling kan vi miste kraften i frivilligheten. En av sivilsamfunnets viktigste oppgaver er å være et korrektiv til det offentlige. I et levende demokrati er sivilsamfunnet en motmakt og en uavhengig sektor som påvirker politikken. Med politikk og målsettinger som trekker frivilligheten tett på offentlig forvaltning, som nok gjøres med de beste intensjoner, må vi være på vakt for faren ved at frivilligheten kommer så tett på offentlig sektor at den ikke lenger hører hjemme i sivil sektor, men blir det offentliges forlengede arm.

Artikkelforfatteren er en av tre som står bak Utredningen av det frivillige kulturvernet i Norge, en bestilling fra Kulturrådet. Prosjektet ble gjennomført i perioden 2019–2021. Boka er utgitt på Fagbokforlaget.

ARTIKKELFORFATTEREN mener at

stor symbolsk betydning for de frivillige at tater-Millas hus i Solør foreslås fredet av Riksantikvaren, samtidig

viktig

dem

selv kan bestemme hvordan de skal drive og hvem aktivitetene skal rette seg mot. Foto: Riksantikvaren

ET LIV MED RESTAURERINGER

Ekteparet Charlotte Forsberg og Espen Sommerfelt satset alt i 2000 og tok over Kjølberg herregård i Onsøy, hennes barndomshjem. Siden har det blitt mye oppussing og ennå er de på langt nær ferdig.

TeksT og foTo: Terje Hansteen

Odelsjenta Charlotte hadde ikke sett for seg at hun skulle bli boende på herregården hvor hun vokste opp. Men for 22 år siden tok hun og mannen likevel sats og kjøpte herregården i Onsøy av hennes foreldre. De visste allerede da at det var mange utfordringer i forhold til vedlikehold og restaurering.

Det aller første de måtte gjøre, var å restaurere fasaden som ikke så særlig bra ut. Den hadde både krakelert, murpussen var slitt og det var problemer med fukt som trengte igjennom.

- I 2008 hadde vi inne en søknad om støtte hos Riksantikvaren. I forkant av

dette hadde vi hatt ulike befaringer og eksperter på mur og murpuss her, for å bistå hvordan vi skulle gå frem. Vi var heldige med søknaden, for året etter kom det på grunn av finanskriser ekstra midler til fredede bygg som Kjølberg herregård, forteller hun.

- Vi fikk innvilget rundt én million i støtte fra Riksantikvaren, som innebar at vi kunne ta arbeidet med hele sydfasaden. Vi kunne da engasjere et større murmesterfirma fra Oslo, Rolf Holm, med lang erfaring fra lignende prosjekter. De hadde en eldre, erfaren murer som skjønte problemstillingene godt, og så hadde vi en håndlanger.

Hun forteller at de holdt på fra mai til september i 2009.

- Året etterpå ble fasaden kalkmalt. All murpuss på sydsiden ble fjernet, rammene rundt vinduene ble beholdt. Det ble oppdaget mange skader og sprekker, spesielt under vinduene hvor teglstein hadde smuldret og måtte byttes ut. Jerndragere over verandaen og portalen måtte prepareres og forsegles for å hindre videre rust. Jobben skulle bli veldig omfattende, og igjen fremsto herregården som et teglsteinshus før ny kalkmørtel var på plass, forteller Forsberg som var tett på prosessen hele tiden, det samme var mannen hennes.

FUKTEN BLE VÆRENDE

- Opprinnelig var dette et tømmerhus, som viste seg å ikke være så solid. Det ble så startet et teglsteinsverk på gården, ettersom det er mye leire i grunnen her. Dermed ble mesteparten av tømmeret rundt 1800 erstattet med tegl og fremsto som et murhus, helt til min oldefar Carl Alfred

KJØPTE FREDET BYGNING FRA 1700-TALLET

FORTSATT FALLER MURPUSS av på Kjølberg herregård.

Forsberg kjøpte herregården i 1898 av Werenskiold – familien. De måtte selge på grunn av nedgangstider. Oldefaren min fikk pusset huset med en blanding av sement og kalkmørtel, og kalket det så hvitt. Portal og veranda ble også nye elementer på huset. Senere på 1960-tallet ble mine foreldre anbefalt å benytte en ny type maling som da var kommet på markedet. Dette skulle gjøre vedlikeholdet enklere. Disse nye malingene var mer plastbasert og «pustet» ikke slik den gamle kalkmalingen gjorde. De tre lagene; teglstein, sement og så ny «plast» maling er en dårlig kombinasjon, fukten ble stående i strukturene, muren begynte å krakelere og murpuss falt av, forteller Forsberg. Nå har de benyttet de gamle tradisjonelle materialene med mursten, kalkmørtel og kalkmaling og det som ble gjort i 2009 holder seg veldig bra i dag, 12 år etter.

MYE GJENSTÅR

Siden ekteparet overtok Kjølberg Herregård i 2000, har det blitt satt i gang flere restaureringsprosjekter. Senest i fjor fikk de på ny støtte fra Riksantikvaren til både til nordfasaden og til etterisolering, totalt 400 000. Et lokalt murerfirma fra Fredrikstad ble hyrt inn. Metoden denne gangen var ikke så omfattende som på sydfasaden.

- Nå tok vi bare bort «bom» og sprekker og utbedret flate for flate. Jeg må innrømme at det ikke har vært helt lett å finne gode håndverkere med kunnskap om gamle materialer og teknikker. Det å finne dyktige håndverkere som har kunnskap er vel den største utfordringen for vår kulturarv, sier Forsberg. Den løpende dialogen med fylkeskonservatoren i Østfold fylkeskommune har også vært uhyre viktig, påpeker hun, for underveis støtte de på problemer som de selv ikke kunne løse. Sammen med fylkeskonservator og en erfaren arkitekt har de funnet gode løsninger. Men ennå gjenstår mye restaurering, før de kan si seg helt fornøyd.

KREVENDE JOBB

- En del vinduer gjenstår å sette i stand, og de må tas ut. Det er en krevende jobb. Vi er veldig fornøyde med at vi har fått lagt om hele taket, restaurert alle piper og nedløp. Det at vi fikk etterisolert gulvet på loftet på østfløya med Hunton-matter, er det beste Enøk-tiltaket i et slikt gammelt hus. Vi ønsker å ta resten av loftet for å begrense varmetapet. Det er et paradoks at det er lite midler til slike tiltak.

Dette er et stort hus, som fyres opp med vedovner og noe elektrisk. På sikt ønsker vi oss et sentralvarmeanlegg som gir jevn temperatur året rundt, sier Forsberg. - Det gjenstår å se nærmere

på om det blir flisfyr eller bergvarme, to ulike prinsipper og ulike kostnader. Det er ikke så mange muligheter for økonomisk støtte for etterisolering. Utenom én. Vi kommer til å søke støtte fra Stiftelsen UNI, de har tidligere støttet oss med pipene på herregården.

IKKE FOR TYKKE LAG

- Rehabilitering av historiske bygninger krever god fagkunnskap, kjennskap og erfaring med materialer som er brukt. Puss på tegl på de fleste historiske bygninger blir utført med kalkmørtler. Det er viktig ved rehabilitering at det utføres på en riktig håndverksmessig måte, både med tanke på riktig materialbruk, pussoppbygging, ettervanning og tørketider. Dette er murfaglig krevende og krever god kunnskap, sier prosjektleder Morten Gulbrandsen hos Rolf Holm i Oslo.

Murmester Rolf Holm er en tradisjonsrik opplæringsbedrift fra 1945 som har erfaring med antikvariske mur - og pussarbeider på flere historiske murbygninger opp gjennom årene.

- Kongsgården på Bygdøy, Stortingsbygningene, Eidsvoldbygningen, Urbygningen på Ås for å nevne noen. Samt at vi har pågående prosjekter på Håøya på en murbygning fra 1920, Storgata 36 i Oslo med murbygning med deler fra 1700 -tallet og kirker i Lillestrøm kommune.

- Charlotte Forsberg sier at det er svært vanskelig å finne murere som har den kompetansen som de trengte. Er det få igjen, og er det en utdøende rase?

- Vi føler ikke det er en utdøende rase, men dette er jo en nisje som er mer møy-

sommelig en mye av dagens murarbeider og som en del murfirmaer ikke har som satsningsområde. Denne type murarbeider er både utfordrende og interessante, og vi ønsker å holde kunnskapen med antikvarisk utførelse levende i vår bedrift i form av kursing og erfaring med tilsvarende oppdrag i fremtiden.

- Hva gjøres i dag for å holde i hevd gammel kunnskap og utdanne murere som lærer om gamle teknikker?

- Vi opplever at det er rettet et større fokus mot å bevare historiske murbygninger. Det holdes jevnlig kurs i riktig materialbruk og håndverksmessig utførelse i regi av blant andre Murbyen Oslo, samt bransjeforeninger, foruten interne kurs i noen av mur bedriftene.

STILLES STORE KRAV

- En herregård er ofte mer krevende å vedlikeholde fordi bygningene som regel er store. De ble bygget i en annen tid og med et annet økonomisk grunnlag enn det disse eiendommene har i dag. Det gjør det krevende selvfølgelig. Så er det krav til spisskompetanse i forbindelse med istandsetting. Det er ofte behov for å ta antikvariske hensyn for at resultatet skal bli så bra som mulig. Det koster gjerne ekstra, og det stiller store krav til håndverkerne. Det finnes heldigvis mange dyktige håndverkere, men ikke alle har erfaring eller kunnskap om gamle bygningsteknikker. Det finnes egentlig et stort marked for de håndverkerne som ønsker å spesialisere seg for istandsetting av gamle bygninger, sier antikvar Roar Murtnes i Viken fylkeskommune som kan fortelle at Riksantikvaren delegerte forvaltningsansvaret for fredete bygninger og anlegg til fylkeskommunen i 1990. - Etter det er det fylkeskommunen som har hatt ansvaret for å følge opp med faglig bistand, befaringer, formidling av tilskudd til istandsetting og så videre. Så har Riksantikvaren utarbeidet flere informasjonsskriv der man kan få gode råd om istandsetting.

LANG HISTORIE

Charlotte Forsberg er den 29. eieren av Kjølberg Herregård i Onsøy utenfor Fredrikstad. Herregården er én av tjuetre herregårder i Østfold som er regnet for å være selve herregårdsfylket i Norge. De råder over 650 mål dyrket mark og 800 mål skog. I dag er kornproduksjonen viktigste inntekt. De leier ut stallplasser, utleieboliger og lagerrom.

Kjølberg Herregård antas å ha aner helt tilbake til 1400 – tallet og mange kjente familier har holdt til her. Hovedbygningen, som ble fredet i 1923, antas å være fra første halvdel av 1700-tallet og fikk sin nåværende utforming omkring år 1800.

- DET Å FINNE DYKTIGE HÅNDVERKERE som har kunnskap om gamle teknikker og materialvalg er vel den største utfordringen for vår kulturarv, sier Charlotte Forsberg på Kjølberg Herregård i Onsøy i Østfold.

KJEMPEMESSIG NASJONSDUGNAD

For første gang er det laget en komplett oversikt over tilstandene til våre kirkeskatter; kunsten og inventaret. Oppdraget er gitt av Barne- og familiedepartementet.

Riksantikvaren, Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (KA) og Norsk Håndverksinstitutt har utført arbeidet. Prosjektleder Hanne Moltubakk Kempton i KA gir oss her en dypere forståelse av prosjektet.

HVORFOR TROR DU AT EN SLIK RAPPORT IKKE ER KOMMET TIDLIGERE?

Det er vanskelig å svare på, men antakelig har det med det enorme omfanget å gjøre, men også prioriteringer. Det foreligger ingen komplette oversikter over kunst og inventar i norske kirker. Dokumentasjonsprosjektet Norges kirker omfatter 500 kirker og har vært en sentral kilde i prosjektet, men dette ble avsluttet før alle kirkene var gjennomgått. De ca. 500 kirker som er omfattet av dette prosjektet har et godt kunnskapsgrunnlag.

Vårt prosjekt har ikke vært et dokumentasjonsprosjekt. Vi har hatt som mål å estimere omfanget av kulturhistorisk viktig inventar, dokumentasjon av enkeltgjenstander har ikke vært formålet og er heller ikke mulig innenfor rammene vi hadde. Rapporten må først og fremst sees på som et verktøy i en større prosess, og funnene må vurderes ut fra de kildene de bygger på. For å få en oversikt har vi vært nødt til å jobbe på et overordnet nivå og bruke digitale kilder og fotosamlinger. Det har ikke vært mulig å gjennomføre befaringer eller se på enkeltgjenstander. Vi har vært helt avhengige av å bruke erfarne fagpersoner som har god kjennskap til kirkekunst og inventar. Prosjektet representerer en kunnskapsstatus, hva vet vi noe om og hvor er det kunnskapshull, og representerer egentlig mer starten på et systematisk arbeid med kirkeinventar

HVORDAN HAR ARBEIDET MED ALLE LOKALE PERSONER FOREGÅTT?

Dette har vært en kjempemessig nasjonsdugnad der forvaltere av kirker over hele landet har kartlagt hva de har i sine kirkebygg og rapportert dette inn til oss i KA. Dette materialet er så behandlet statistisk av . I tillegg til denne undersøkelsen, er inventaret kartlagt ved hjelp av digitale kilder som fotosamlinger i Kirkebyggdatabasen, publiserte og upubliserte oversikter mm. Disse kartleggingene er det fageksperter som har gjennomført,

vi har samarbeidet med fagpersoner som har veldig god oversikt over sine fagfelt, for eksempel kunsthistoriker Elisabeth Andersen på NIKU, som også har vært medforfatter på rapporten og vært med å utvikle registreringsmetodikken. I tillegg har vi hatt med oss eksperter på kirkeklokker, orgler, kirkesølv, tekstiler, bøker og håndskrifter mv. Uten disse fagekspertenes bidrag hadde det ikke vært mulig å gjennomføre prosjektet.

HAR DERE FÅTT NOEN OVERRASKELSER I DETTE ARBEIDET?

Det er veldig interessant å ha statistikk på hvor mange kirker som har faste benker, alterringer og annet inventar som ikke har fått så mye oppmerksomhet tidligere. En del inventar finnes i alle kirker, for eksempel en form for alter og døpefont, så for dette inventaret er det mer interessant å se på underkategoriene. Vi ble overrasket over hvor store volumer det er av for eksempel lysekroner, sølv og lysestaker, og ikke minst gamle bøker. For noen av inventarkategoriene har vi sett på vernestatusen til kirka de befinner seg i og vi vet at disse gjenstandene har et svakere vern enn annet tilsvarende inventar i vernede kirker.

PÅ HVILKEN MÅTE HAR DETTE ARBEIDET BIDRATT TIL Å ØKE OPPMERKSOMHETEN OM GJENSTANDENE?

Det viktigste tror jeg, har vært å involvere lokale kirkeforvaltere og gi dem tillit til å gjennomføre registreringene selv. Ved å kartlegge har mange fått en øyeåpner på hva de forvalter. Veldig mange kirkeeiere er medlemmer i KA og vi har informert om undersøkelsen, fulgt opp via epost og telefon og forsøkt å støtte så godt vi kan. For mange har det vært krevende å gjennomføre kartleggingen midt opp i andre oppgaver, men tilbakemeldingene har vært gode. Mitt inntrykk er at forvalterne ønsker bedre informasjon om inventar og forvaltningen av dette. I samarbeid med Norsk håndverksinstitutt, NIKU og Riksantikvaren hadde KA en serie med tekster og bilder av ulike typer inventar og håndverk

OFFERBØSSEN I

HÆGELAND KIRKE har den fattige Lazarus avbildet. Her sitter han med utstrakt hånd med teksten «Gi i Jesu navn» mens to hunder slikker hans sår.

Foto: Kirkebyggdatabasen

sommeren 2021, for å skape litt blest og interesse om disse unike skattene. Jeg vil også nevne at estimater og tall som er høstet fra Kirkekontrollen er kvalitetssikret av fageksperter. Jeg tror denne måten å jobbe på har veldig mye for seg. Den daglige kulturminneforvaltningen er avhengig av at dem som eier og bruker kirkene har kunnskap og føler ansvar, samtidig er vi helt avhengige av forskere og faglig ekspertise.

HVORDAN HAR DERE KARTLAGT HÅNDVERKSKOMPETANSEN?

Dette har vi gjort sammen med Norsk håndverksinstitutt. Det finnes ikke oversikt over antall utøvere innenfor de ulike fagene, men vi har brukt Håndverksregisteret som en indikator. I tillegg har vi brukt statistikk fra Udir og sekretariatet for verneverdige håndverksfag. Vi gjorde også vi en enkel kartlegging av etterspørsel hos eierne, dette ble igjen supplert av intervjuer med nøkkelpersoner i fagmiljøene.

KAN DU NEVNE GJENSTANDSGRUPPER OG

ENKELTGJENSTANDER SOM DERE ER BLITT SÆRLIG OPPMERKSOMME PÅ?

Vi ser at det er mange typer av inventar som vi har liten oversikt over, dette gjelder for eksempel omfangsrike inventartyper som lysstell og bøker. Antall kirker med glassmalerier er også noe vi har bitt oss merke i. Jeg kunne nevnt mye mer, men dette er inventartyper der det er behov for bedre oversikt for å kunne prioritere og få mer kunnskap om det som finnes. Vi har også sett at det er få fagpersoner som kan ta jobb med å konservere, restaurere og istandsette dette.

HVORDAN ER TILSTANDEN TIL DE ULIKE GJENSTANDENE, OG HVORDAN HAR DE VÆRT TATT VARE PÅ?

Denne kartleggingen har ikke kunnet gå i detalj på vurdering av tilstand. Vi har bygget på datamaterialet fra tilstandsvurderinger

som Riksantikvaren og NIKU har gjort av inventar i utvalgte kirker de siste 20 årene. I tillegg har vi intervjuet fagpersoner fordi tallmaterialet fra nevnte kartlegging ikke dekker alle felt like godt. Mye av kirkeinventaret er i bruk fortsatt, noe som gjør at det er utsatt for skader, men det gir det jo også en helt unik verdi. Typisk organisk materiale, som tekstil og papir, tåler mindre enn uorganisk materiale som stein. Samtidig er en del uorganisk materiale også utsatt for skader og slitasje, for eksempel gravstein nedfelt i gulvet.

HVA LIGGER AV LÆRING SOM FØLGE AV ET SLIKT REGISTRERINGSARBEIDE?

Det har vært krevende å sammenstille et så stort kildemateriale og gjøre rede for det på en måte som både gir oversikt og trekker konklusjoner, men som også er redelig i forhold til feilkilder. Vi har bygget opp rapporten med noen hovedkapitler som gir et sammendrag, og flere bakgrunnskapitler som går i dybden. Her ligger et grunnlag som kan brukes til veldig mye. Rapporten gir en fremstilling som er nyttig, men i tillegg kan statistikken tas i bruk på andre måter enn dem som er fremstilt i rapporten. Det er en start på et systematisk arbeid med inventar.

HVILKE FAGOMRÅDER HAR VÆRT INVOLVERT I ARBEIDET?

Vi har hatt en rekke fagområder inne for å kunne gjennomføre prosjektet og lage rapporten. Vi har vært helt avhengig av erfaringsbasert kompetanse fordi det finnes få nasjonale oversikter og registre over kirkeinventar, mye kunnskap sitter i hodene på noen få fagfolk. Selv om dette prosjektet har fokusert på kritisk kompetanse innenfor håndverksfag og konservering, er det også behov for fagspesialister som kunsthistorikere eller andre kulturarvseksperter. Dette er et av hovedfunnene våre: Vi trenger mer kunnskap om hva som er kulturhistorisk verdifullt og hvorfor.

FATTIGBLOKK I HAMRE KIRKE.

Foto: Kirkebyggdatabasen.

HERREN ELSKER EN GLAD GIVER

«Almisse er det man giver til Fattige af Kierlighet til Gid» står det i en dansk ordbok fra 1793. Kirken hadde en viktig rolle i bidrag til trengende, og i lovgivningen fra 1687 står det at prestene skal ha omsorg for de fattige. Til innsamling og oppbevaring hadde kirkene flotte redskaper, som fattigblokker, offertavler og almissepunger. Formålene ble etter hvert mange; til skole og fattige i sognet, Zulu-Folket i Syd Afrika, Trengende Brødre i Hedenskabet og Fangers Udløsning i Tyrkiet, for å nevne noe.

TeksT: Elisabeth Andersen (NIKU)

OFFERBLOKK

Etter biskop Palladius visitasbok (1540) skulle en kirke ha to offerkar: en i koret for gaver til kirken og en ved kirkedøren, som var de fattiges blokk. Formen på disse fattigblokkene var en stor firkantet treblokk med brede og tykke jernbånd. Blokkene kunne være rundt en meter høye og var ofte laget av et stykke tre beslått med jern. Under en eller flere myntspalter var et rom med en dør som kunne ha flere låser.

En litt spesiell variant av fattigblokk befinner seg i Hamre kirke i Osterøy kommune. Den står i skipet ved vestdøren, og er anta gelig fra 1640-tallet. Den sedvanlige, firkantede blokken er festet til et understykke som er formet som en herme. Den er utskåret med en overkropp til en naken mann, hvis mage er dekket av skjell-liknende lærstykker, som en romersk soldat med kort kjortel og bare legger. Navlen er sterkt fremhevet med en stor knopp, og under lærskjøret stikker mannens edlere deler fram. Fronten har en hengslet «døråpning» med spalte for mynter. Åpningen og oversiden er sikret med to jernbeslag og låser. Under beslagene er årstallet 1640 innskåret.

Når blokkene ble åpnet skulle det være minst to personer til stede og nøklene skulle oppbevares på forskjellige gårder i sognet. De skulle sikrest mot tyveri, noe som kunne forekomme. Straffen for å stjele fra de fattige og kirken var steng: «Hvo som i Kirke opbryder Blok, Kiste eller Skab, hvor enten Fattiges, eller Kirkens Penge ere udi, og der arg noget udtager, straffis med Stægle og Hjul» - altså dødsstraff.

GI I JESU NAVN

– SÅ KOMMER DU TRYGT I ABRAHAMS FANG

Mange offertavler og bøsser hadde motivet fra lignelsen om den rike mann og Lasarus: «Der var en rig Mand, og han klædte seg i Purpur og kostbart Linned og levede hver Dag i Fryd og Herlighed. Men en fattig ved Navn Lazarus, var lagt ved hans Port, fuld af saar. Og han attraaede at mættes af det, som faldt fra den riges Bord. Dog kom Hundene og slikkede hans Saar. Men

ALMISSETAVLE FRA KLEIVE KIRKE. Foto: Kirkebyggdatabasen

det skete, at den fattige døde og ble båret av engelen til Abrahams skød» (Luk. 16). Den rike mann døde også, men da han slo øynene opp i Dødsriket befant han seg i Pine. En god påminnelse og advarsel til menigheten da de passerte fattigblokken på vei ut: «Barn! kom i hu at du har fått ditt gode i livstid, og Lazarus (les: de fattige) ligesaa det onde; men nu trøstes han her mens du pines!»

ALMISSETAVLER BETÆNCH DE FATTIGE

Almissetavle er en liten skuffe på skaft som på folkemunne ble kalt tiggertavle eller offerspade. Noen var også utrustet med

KIRKENS

besøges Guds Børn med de Fattiges Tave», som det står i Kirkeritualet fra 1685. Veggli kirke har en almissetavle som er ualminnelige rikt dekorert med skurd i relieff: engler, enhjørning, fugler, mennesker, et flammemde hjerte, akantus og to fugler. På tavlen står det også skåret ut: «Denne tavle haver jeg Iver Gunersøn giort og givet til Veglige Kirke ano 1744».

KIRKENS TAVLE

Hver kirke skulle ha to almissetavler, én hvor inntektene skulle gå til kirken og én hvor inntektene skulle gå til de fattige. Utover 1600- og 1700-tallet gikk de også til andre formål. På tavler som «gikk for kirken» var ofte selve kirken avbildet. I Giske kirke har tavlen blitt dekorert med en liten modell av kirken, ganske så lik selve kirken med portal i syd, kor med to vinduer og et lite våpenhus i vest.

«TIL OPDRAGELSE»

I Kirkeritualet fra 1685 het det at klokkerne skulle lære ungdommen Luthers katekismus og forklaring, og i 1733 kom Forordningen om allmueskoler på landet, der alle barn over 7 år skulle lære kristendomskunnskap og lesning. Kirkene hadde derfor Tavle til Skole. I 1795 ga klokkeren Jens Johansen en Tavle til Melum kirke. Her sitter en ung gutt med oppslått bok, mens læremesteren – ikledd en rød, innsvinget frakk og dobbeltspent vest – smiler tilfreds mot sin flittige elev.

TYRKERFARE

Sjørøvervirksomheten på 1600- og 1700-tallet førte til at norske sjøfolk kunne havne i stor fare. I tillegg til å røve skip og gods ble også mannskapet tatt til fange for løsepenger. Summen var forskjellig etter fangenes grad om bord: en skipper 2500 rdl, en styrmann 1600 og en matros 600. På et reskript fra 12. april 1715 ble det bestemt at to ganger om året skulle en tavle gå i kirkene «for Fangers Udløsning af Tyrkiet». Men dette hjalp nok ikke stort, og mange delte nok den ulykkelige skjebnen til en skipper i Bergen som slapp fri i 1739 etter å ha utstått fengsel i Barbariet i 30 år.

ZULU MISSION

I 1845 kom Det Norske Missionsselskabs første utsending til Zululand. Året etter skaffet Hemne og nabokirken Vinje offerkister til «Pastor Schreuders Mission hos Zulufolket i Syd-Afrika». Hvor mye penger som kom, er uvisst, men misjonsarbeidet gikk det tregt med. Misonær Tiltestad rapporterte i 1871: «Jeg troer vor Zulumission fremdeles vil komme til at bære

liden Frugt. Guds Ord modtages med Forakt og Ligegyldighed, man nok kan kalde mageløs og det er min Overbevisning at selv paa Mange af dem, som døbes har det gjort lidet Indtryk. Jeg har havt og har meget tilovers for Deres Forslag om at anvende noget Missionsmidler og Kræfter blant Finnerne. Jeg troer de vilde bedre anvendes der end blant det dovne, ligegyldige og for alle gode Indtryk saa uimodtagelige Zulufolk».

KLINGPUNG

Kollekthov eller klingepung, tavlpung, offerpung eller offerpose er en almisse-samler av stoff i ulike farger. Pungen kunne være av silke, ullstoff, skinn eller fløyel. De kunne også være dekorative med snorer, silkedusker og broderier. Pungen var festet til en ring montert på en lang stang. Noen var også utstyrt med en bjelle. Klingpungen i Uvdal kirke må en gang ha vært lekker da den var med «guld sølv og silke virket». Pungen var dekkes av diagonale ruter sydd med kjedesting av sølvtråd. I hver rute var det en lilje sydd med kontur og kjedesting i gulltråd. I Tysnes kirke var klingepungen dekorert med en brodert bukett med blader, rød nellik, røde og blå roser samlet i en blå sløyfe. Over stod det brodert «BMA 1831».

KLINGPUNG I KINSARVIK KIRKE er av blå ullstoff dekorert med initialer og annen brodert dekor. Foto: Anne Marta Hoff

TAVLE I GISKE KIRKE. Foto: Kirkebyggdatabasen

Kilder

B. E. Bendixen (1905) Kirkene i Søndre Bergenhus amt: bygninger og inventarium

Ingeborg Berg (2008) Kleive kirke 150 år

Sigrid Christie (1981) Norges kirker Buskerud.

Kristoffer Gaarder Dannevig (2010) Forfedre og hekseri – Gud og helvete: Zuluenes forhold til europeerne før 1879 – med fokus på de norske misjonærene.

Anne Marta Hoff og Hans-Emil Lidén (2000) Norges kirker Hordaland, bn 2

K. Lorange (1935) Forsikringsvesenet historie i Norge inntil 1814

Sigrid E. Nilsen (1990) «Blokk, bøsse og tavle», Agderposten 25. august 1990.

Sigrid E. Nilsen (1992) Glemte mestre. Kirkekunst og inventar i gamle Nedenes prosti.

K. Støylen (1945) Peder Palladius´visitasbok

OFFERKISTE I HEMNE KIRKE med innskripsjonen: «Bidrag til Pastor Schreuders Mission hos Zulu-Folket i Syd Afrika»

KLINGPUNGEN I GIMMESTAD GAMLE KIRKE er av rødt fløyel med en stor bjelle.

Foto: Kirkebyggdatabasen

KIRKEINVENTAR KAN SIKRE HÅNDVERKSKUNNSKAP

Kristendommen kom hit til landet for mer enn tusen år siden, og er en viktig del av norsk historie og identitet. Den kristne kulturarven omfatter både kirkebyggene og inventaret. Den norske kirke har godt over 1600 kirkebygg og er landets største forvalter av kulturhistoriske eiendeler. Det er behov for strategier for hvordan disse eiendelene bør ivaretas.

TeksT: Inger Smedsrud, rådgiver Norsk håndverksinstitutt

Det har til nå vært en mangel på oversikt over kirkenes gjenstander, tilstand og restaureringsbehov. Rapporten Kirkenes særskilte verdier – Kartlegging av omfang, tilstand og kritisk kompetanse er laget på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet. KA (Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter), Riksantikvaren og Norsk håndverksinstitutt har bidratt til å kartlegge kulturhistorisk inventar i kirkene og nødvendig kompetanse for å ta vare på verdiene. Rundt om i hele landet finnes kirker med skatter laget av lokale håndverkere eller det kan være spesialarbeider fra utlandet. Dette er inventar som må vedlikeholdes, repareres, restaureres, konserveres og i noen tilfeller kopieres. Til dette trengs kvalifiserte håndverkere og spesialister med kulturhistorisk forståelse og innsikt i eldre teknikker og materialbruk, slik at de kan gjennomføre restaureringsarbeidet i henhold til de håndverksmetodene som ble brukt da gjenstandene ble skapt. Kartleggingen gir en god oversikt for videre satsing på istandsetting og sikring av kirkekunst og inventar.

EN SJANSE FOR SÅRBARE HÅNDVERKSFAG?

Rapporten kan brukes som grunnlag for samarbeid mellom oppdragsgivere, håndverkere, konservatorer og kulturfaglige rådgivere for å sikre en kompetent ivaretakelse av norsk kulturarv, men det er mye arbeid som gjenstår før et godt system er på plass. Kirkeinventaret spenner over mange gjenstandstyper og materialgrupper; kirkeklokker, orgler, metallarbeider, bøker, tekstiler og inventar i tre og bygningselementer som tårnur og glassmalerier kan være laget lokalt eller i utlandet. Ofte er det skatter som representerer det beste av sitt slag og til sin tid. Flere av lærefagene som er omtalt i rapporten er svært utsatte. Det er få utøvere og lærlinger som ivaretar de spesielle ferdighetene som er nødvendig for å videreføre håndverkstradisjonene i fagene. Betalte oppdrag er grunnlaget for at fag kan overleve og kunnskap videreføres. Kirkeoppdrag kan gi håndverkere innen noen av de mest sårbare håndverksfagene viktige inntekter og verdifull erfaring. Ved siden av å gi grunnlag for å videreføre fag, vil denne typen oppdrag også være med på å gi bredere innhold i fagene. Dette forutsetter at det blir bevilget penger til ivaretakelse av prioritert kirkeinventar og at de omtalte håndverkerne får mulighet til å gi tilbud når oppdrag lyses ut.

OFFERTAVLE FRA MELUM KIRKE.

Foto: Telemark museum

Det er noen skjær i sjøen når det gjelder bruk av håndverkere til ivaretakelse av kirkeinventar: stor variasjon i relevant kunnskap innad i håndverksfaget, mangel på kommunikasjon og motstridende syn mellom kulturminnerådgivere og håndverkere og manglende kunnskap om relevante håndverkere på oppdragssiden. Håndverkere innen samme fag kan ha ulik utdanning, erfaringer, holdninger, interesser og meninger om hvordan oppgaver skal løses. En del håndverkere kan kople gjenstander til en stilretning, men har kanskje ingen inngående kjennskap til idealer, ideer og formspråk som kjennetegner denne eller verktøy og materialer

som håndverkere brukte den gang gjenstandene ble laget. Det er ikke nok å være utdannet håndbokbinder eller urmaker for å ta vare på verdifulle kulturminner som gamle bøker og håndskrifter eller mekaniske tårnur. Håndverkere som skal arbeide med kirkeinventar, må ha erfaring med eldre teknikker og materialbruk og kunne arbeide på gjenstandenes premisser.

ULIKE FAGSPRÅK – EN UTFORDRING

Teori og praksis henger sammen, men vi har i vårt samfunn laget et motsetningsforhold mellom kunnskapsformene. Dette har medført at håndverkeren og akademikeren opererer på adskilte arenaer med ulike fagspråk. Det er derfor ikke gitt at de oppfatter på samme måte hva oppdraget går ut på og hvordan det bør løses. Konserveringsfaglige personer har gjerne spesialisert seg innen en materialgruppe og kan mye om disse materialene og nedbrytningsskader. Håndverk er primært rettet inn mot noe som kan brukes. Sett fra et håndverkerperspektiv er funksjon og holdbarhet vesentlig, mens konservatorer kanskje ikke er opptatt av bruk og vil helst gjøre mindre tiltak for å bevare gjenstanden. I andre tilfeller vil håndverkeren velge en tidsbesparende metode framfor en bedre, men mer tidkrevende, ut fra at oppdragsgivere ofte er opptatt av pris. Det er ønskelig å gi håndverkere som vil arbeide med restaureringsoppdrag innføring i prinsipper og retningslinjer for restaureringsarbeid innen materialgruppen vedkommende arbeider med.

HÅNDVERKERE INN I PLANLEGGINGEN

Det kan være krevende for oppdragsgiver å fastslå hva slags håndverkskompetanse som skal til for å redde en gjenstand, eller om tilbydere faktisk innehar nødvendig kompetanse. Den dårlige løsningen er å lyse ut oppdrag og velge rimeligste tilbyder

Oppdragsgiver må forstå hva som skal gjøres for å komme med en god bestilling, slik at det kan settes bestemte krav til håndverkskunnskap og kvalitet. Det er fort gjort å bomme på kunnskapsinnholdet i et oppdrag når man ikke kan håndverket. Hva som er enkelt eller komplisert i en arbeidsprosess, er ikke uten videre lett å bedømme. Det kan kanskje være lurt å involvere håndverkere i vurderingen av arbeidsoppdraget, for å få synspunkter fra noen som arbeider med materialer og prosesser som det dreier seg om. Med omfattende erfaring kan håndverkere raskt foreslå hvordan oppgaver kan løses. Samarbeid mellom ulike fagdisipliner er ønskelig, men det skjer ikke av seg selv. Det er behov for forvaltningsledd som har kulturminnemyndighet for kirkeinventaret slik Riksantikvaren og etter hvert fylkeskommunen har for kirkebygg. Det er behov for systemer, analyser, dokumentasjon, planer og konkrete oppdragsbeskrivelser.

VIDERE SAMARBEID

Norsk håndverksinstitutt har som mandat å videreføre tradisjonell håndverkskunnskap og har oversikt over mange utøvere innen de ulike fagområdene. Instituttet har bidratt med å gi opplysninger om faginnhold og har lagd estimater for antall yrkesaktive håndverkere i fagområdene som er relevante for vedlikehold og restaurering av kirkeinventar. Instituttet kan bidra i et videre samarbeid ved å lage oversikter over ulike typer håndverkere. Kartlegging av utøvere og kompetansebygging kan inngå i dette. Opplærings- og dokumentasjonsprosjekter som et tiltak for å bygge opp mer restaureringskompetanse hos håndverkere innen ulike fag kan vurderes. Målet må være at den kirkelige kulturarven kan ivaretas av dyktige håndverkere fra ulike fagområder. Norsk håndverksinstitutt ser frem til et samarbeid om å sikre både verdifullt inventar og verdifull håndverkskunnskap.

HOVEMADONNAEN GJENSKAPT

TILBAKE PÅ HØYALTERET I HOVE KYRKJE ETTER 180 ÅR!

Så kom hun omsider hjem! Det tok mer en tjue år med drømmer, utholdenhet og pengeinnsamling før selve arbeidet med å gjenskape Hovemadonnaen kunne begynne i 2017. Fredag 22. mai i år ble hun vist frem for publikum, og siden har alle som besøker Hove kyrkje i Vik kunnet oppleve henne i all sin skinnende prakt.

TeksT og foTo: Trond Rødsmoen

På ettermiddagen 20. mai 2022, klemt inn etter et heldagsseminar om Maria fra Hove og før den offisielle overrekkelsesseremonien senere på kvelden, blir det avholdt et kort møte. På agendaen er kun en sak: Hovemadonnakomiteen, opprettet på 1990-tallet for å arbeide for å lage en kopi av middelalderskulpturen Hovemadonnaen, oppløser seg selv.

Komiteen trengs ikke lenger, målet er nådd, kunne en lettet og lykkelig Alf Tore Hommedal etterpå fortelle publikum som hadde benket seg i en fullsatt Hove kyrkje for seremoni og konsert. Beviset for komiteens overflødighet sto noen meter bak ham, skinnende på høyalteret i den vakre steinkirken fra 1100-tallet: Hovemadonnaen, gjenskapt!

Eks-komiteens øvrige fire medlemmer satt på første rad – Anne Grete Tveit, Kari Wiken Sunde, Ragne Birte Lund og Olav Martin Hove – sikkert også de både lettede og lykkelige, og kanskje også litt beveget?

Prosjektet de og flere med dem har levd og åndet for i så mange år var med ett historie.

30 ÅRS ENGASJEMENT OG

UTHOLDENHET

I seks århundrer, siden rundt 1240, tronet en skulptur av Maria med barnet i steinkirken i Vik. Så, rundt 1840, ble hun hentet til Bergen, for å bli en juvel i kirkekunstsamlingen. Siden har det ikke vært noen madonna i Hove, selv om det skal ha vært gjort flere fremstøt opp gjennom årene for å få henne tilbake.

Men originalen er skjør, og i en tilstand som krever behandling av nennsomme konservatorhender og klimaregulert monter. Og det var sånn Kari Wiken Sunde, tilsynskvinne for Fortidsminneforeningens to middelalderskatter i Vik, Hove kyrkje og Hopperstad stavkyrkje, fikk en idé: Hva med å samle inn penger for å lage en kopi og plassere den på alteret?

Et frø var sådd, men det skulle altså ta 30 år for frøet å spire og slå ut i full fargesprakende blomst. Og den «blomsten» – en på alle måter faglig forankret rekonstruksjon av den opprinnelige figuren – ble behørig feiret med Madonnahelgi 20. til 22. mai 2022. Denne fredagen, under overtakelsesseremonien, ble skulpturen offisielt gitt i gave til Fortidsminneforeningen, som også eier Hove kyrkje.

EN 800 ÅR GAMMEL FALMET SKJØNNHET

Her trengs en liten sving tilbake til originalen. Ikke så rart at hun har vært savnet, tross den harde medfarten hun har fått opp gjennom tidene; avkappede bein, en hånd som mangler, hakk og sår. Selv Guds sønn i hennes favn mangler en hånd og en arm. Men like fullt: vakker, en falmet skjønnhet. «Blant de absolutte høydepunktene i samlingen til Universitetsmuseet i Bergen. I særklasse i skjønnhet og bevaringsgrad.»

«En av de best bevarte madonnaskulpturene i Norge og Norden.»

«En perle!»

Dette er noen av beskrivelsene fra akademisk hold under det populær-

vitenskapelige seminaret «Original og gjenskaping» som ble gjennomført på Blix hotell tidligere denne dagen i regi av Fortidsminneforeningen, Universitetet i Bergen og Vestland fylkeskommune.

DE TRE MESTRENE BAK VERKET

Hovedpersonen denne helgen var likevel ikke originalen, men kopien. Og hvilken kopi! Eller snarere, hvilken rekonstruksjon! For dette er mer enn en replika, her er også de manglende delene gjenskapt. Madonnaen har fått tilbake sine bein, der kappen igjen faller ned mot føttene. Barnet i hennes armer har igjen alle sine lemmer. Håndverkerne – mestrene – bak dette verket var selvfølgelig til stede, og hver holdt et foredrag om sin del av prosessen. Bjarte Aarseth ved Kulturhistorisk Museum i Oslo 3D-skannet originalen for å lage modellen som la grunnlaget for den fysiske utskjæringen. Boni Wiik, treskjæreren fra Treskjærerverkstedet på Fornebu i Bærum, som sammen med sine tre medarbeidere August Horn, Øystein Lønvik og Johan Tørris Fleischer (1994–2020) formet madonnaen ut av en eikestokk fra Vestfold. Og Nadine Huth, konservatoren frå Historiska Museet ved Lunds universitet i Sverige, som lag på lag polykromerte – fargesatte – skulpturen saman med sin medhjelper Lara Domeneghetti. Huth tok publikum med inn i den omstendelige prosessen det er å klargjøre en trefigur for polykromering, et arbeid som forteller om en dyp kunnskap, en stø hånd – og mye tålmodighet. Selv

REKONSTRUKSJONEN AV HOVEMADONNAEN, en middelalderskulptur fra 1240, er blitt et nytt blikkfang i Hove kyrkje, der det nåværende interiøret ble restaurert og skapt av Peder Andreas Blix på slutten av 1800-tallet.

pusten må kontrolleres når støvtynne gullflak legges på, ett for ett.

– Jeg er daglig i berøring med skulpturer fra middelalderen, men å få nærme meg ånden og ferdighetene til Hovemadonnaens mestere på 1200-tallet har gitt meg en nyvunnet forståelse for teknikker, forteller hun.

– Forstår dere nå at jeg liker å omtale Bjarte, Boni og Nadine som mestere, spør Alf Tore Hommeland publikum etterpå.

SAMLET INN NESTEN 1,5 MILLIONER KRONER

En annen som fortjente en stor takk denne dagen er Kari Wiken Sunde: «Uten henne innsats og optimisme gjennom tretti år for å få kopiert madonnaen, så ville denne dagen vært en helt vanlig fredag», sier ordfører Roy Egil Stadheim da han får æren av å åpne Madonnahelgi og seminaret.

Det var Kari Wiken Sunde som initiativtaker som la grunnlaget for innsamlingsarbeidet gjennom mange år. En innsats som har resultert i totalt 1 425 000 kroner. Dette er et prosjekt som grunnleggende handler om grasrotengasjement og frivillighet, og det vektla Margrethe C. Stang, daværende styreleder i Fortidsminneforeningen, i sin hilsen, formidlet av daværende nestleder Trude Knutzen Knagenhjelm: «Eiendommene til Fortidsminneforeningen forteller ikke bare om byggeskikk og kultur i gammel tid, men om utviklingen av kulturminnevernet i Norge. Hove er et viktig eksempel fordi den er ildsjelen Peder Andreas Blix sin redningsaksjon. Uten hans stahet og engasjement hadde steinene som omgir dere nå vært en del av Håkonshallen. På 2000-tallet

OVERREKKELSESSEREMONIEN med påfølgende konsert i Hove steinkyrkje var fulltegnet.

KVELDENS MEST

Lysets spill i fargenyanser og former har en vesentlig rolle i opplevelsen av skulpturen. I middelalderen sto hun i et skap, opphøyet. Når skapdørene ble åpnet til spesielle anledninger var det som en åpenbaring.

FOTOGRAFERTE:

kan ikke enkeltmennesker restaurere middelalderkirker for egen maskin, heldigvis. I vår tid er det grasrotengasjement som mobiliserer og kompleterer kirkeinteriøret, med kopien av Hovemadonnaen. Det er utrolig flott. Jeg skulle gjerne vært her i dag, og gleder meg til å få besøke madonnaen i sitt rette miljø. En varm takk til alle dere som har gjort dette mulig.»

Og hva passer vel bedre enn å fullføre 30 års brennende grasrotengasjement i Frivillighetens år 2022!

EFFEKTEN AV EN ÅPENBARING – Målet var ikke å lage en kopi av originalen, med mangler, skader og falmede farger, sier Alf Tore Hommedal, førsteamanuensis i middelalderarkeologi ved Universitetet i Bergen. – Målet var, med bakgrunn i kunnskap, å gjenskape former og farger så nær opp til hvordan originalen har stått som ny i denne kirken på 1200-tallet. Noen detaljer vil nok være annerledes, men inntrykket tror vi er riktig.

OTTAR WIIK i Indre Sogn lokallag og Trude Knutzen Knagenhjelm i hovedstyret under overrekkelsesseremonien i Hove kyrkje, der Fortidsminneforeningen ble formell eier av skulpturen.

TRE TIÅR HAR gått siden Kari Wiken Sunde bestemte seg for å gjenskape Hovemadonnaen. I dag kunne publikum for første gang se resultatet ved høyalteret i Hove steinkyrkje, Hovemadonnakomiteen (f.v.) Anne Grethe Tveit, Kari Wiken Sunde, Alf Tore Hommedal, Ragne Birte Lund og Olav Martin Hove.

BONI WIIK har vært mester for treskjærerarbeidet mens Nadine Huth har vært mester for polykromeringen. Her er de sammen med sine to barn etter overrekkelsesseremonien.

Ingen kan vite akkurat hvordan middelalderens kirkegjengere opplevde Hovemadonnaen da hun var ny. Men forskerne vet at hun var en fargesterk dame. Og nettopp fargene, og lysets spill i nyanser og former, har en vesentlig rolle i opplevelsen av skulpturen.

– I middelalderen sto hun i et skap, opphøyet. En kan forsøke å forestille seg virkningen det må ha hatt da dørene ble åpnet til spesielle anledninger, og denne lysende Himmeldronningen kom til syne, som en åpenbaring, sier Hommedal.

Han takket mange; komiteen, kommunen, private givere, fagfolk, mestrene, og ikke minst Riksantikvaren som så tydelig så kvaliteten og kunnskapsverdien i prosjektet og bidro både med økonomiske midler og vedtaket som gir Hovemadonnaen en permanent plassering i kirken.

– Jeg håper at den nye Hovemadonnaen kan bli en identitetsskaper i Vik, og at den kan gi et besøk i Hove kyrkje enda en dimensjon, flere historier å formidle, sier Hommedal.

TILFØRER STORE VERDIER

Fra Riksantikvarens ståsted var det ikke uproblematisk å skulle innføre en rekonstruert middelalderfigur i et interiør den aldri har vært del av. Dagens Hove steinkyrkje er versjonen til arkitekten Peder Andreas Blix da han kjøpte og restaurerte kirken på 1800-tallet, men prosjektets hadde noen verdier som overbeviste vernemyndighetene.

– Dagen i dag har bare økt vår overbevisning om at det var en riktig avgjørelse å gi støtte til denne endringen i kirkerommet i Hove, sier Ingeborg Magerøy fra Riksantikvaren. – Den originale madonnaen var aldri del av det interiøret vi finner i kirken i dag, men samtidig ser vi at vi med dette prosjektet får noen veldig store verdier; opplevelsesverdier, kunnskapsverdier, bruksverdier. Til komiteen, Fortidsminneforeningen og ikke minst til alle som har gjort arbeidet: Gratulerer med prosjektet!

Jeg håper at den nye Hovemadonnaen kan bli en identitetsskaper i Vik, og at den kan gi et besøk i Hove kyrkje enda en dimensjon, flere historier å formidle.

SKAPELSESPROSESSEN

Ved hjelp av forskning, skanning, treskjæring og fargesetting er Hovemadonnaen formet på nytt, 800 år etter at noen skapte originalen.

DEL 1: Originalen var så skjør at den ikke kan berøres. Det var heller ikke nødvendig, takket være 3D-skanning, her utført av Bjarte Aarseth fra Vikingskipsmuseet, Kulturhistorisk Museum, Oslo.

Foto: Marita Aarekol/Bergens Tidende

ut av en eikestokk fra Vestfold, med god hjelp fra tre medarbeidere; August Horn, Øystein Lønvik og Johan Tørris Fleischer (1994–2020).

Foto: Treskjærerverkstedet AS

DEL 3: Polykromeringen eller fargesettingen av skulpturen ble utført av konservator Nadine Huth (bildet) ved Historiska museet, Universitetet i Lund, og hennes medhjelper Lara Domeneghetti.

Foto: Treskjærerverkstedet

DEL 4: Etter å ha stått utstilt i Universitetsmuseet i Bergen fram til mai 2022, var det tid for å sende den gjenskapte skulpturen til Vik. Her undersøkes den før nedpakking av konservator Alexandra Bøhme og Merete Winness, leder for museum- og eiendomsavdelingen i Fortidsminneforeningen.

DEL 2: Treskjærer Boni Wiik formet madonnaen

Foto: Alf Tore Hommedal

Utdrag frå Alf Tore Hommedal si artikkel i Fortidsvern 3-2021:

DEN ORIGINALE HOVEMADONNAEN

Hovemadonnaen er mellom den fremste kyrkjekunsten me har bevart frå 1200-talet i Noreg. Med bakgrunn i den høge kvaliteten figuren har, er Hovemadonnaen i nyare internasjonal litteratur kalla «Ei diva frå Sognefjorden».

Den originale Hovemadonnaen kan ha vorte skapt i området ved Den engelske kanalen (nordvest-Frankrike/Flandern eller i søraust-England) i tiåra fram mot 1250, og ho stod opphavleg som midtparti i eit helgenskåp.

Det har vore ei stor investering dei på Hove gjorde ved dette kvalitetskjøpet om lag 50 år etter at steinkyrkja deira kan ha stått ferdigbygd, og truleg kom helgenskåpet via Bergen til Vik og Hove kyrkje. Der stod Maria med barnet i omlag 600 år. I tiåra før eller etter 1840 vart så sjølve madonna-skulpturen sendt til Bergens Museum, i dag Universitetsmuseet i Bergen. Der er kunstverket no å sjå i Kyrkjekunstutstillinga.

DEL AV EIT HELGENSKÅP

Det er baldakinen Maria sit under som fortel at Hovemadonnaen er del av eit helgenskåp. Ryggstykket har bevarte jarnhengsler etter flankerande, ledda fløydører som kunne lukkast rundt Maria med barnet. Fløydørene er no tapte, men skriftlege opplysningar frå 1823 og 1824 fortel at innsidene hadde framstillingar av dei 12 apostlane i relieff. Desse var forgylte, slik midtpartiet med Maria og barnet framleis er det. På helgenskåp frå 1200-talet var utsidene av fløydørene ofte berre enkelt dekorerte og fargesette, kanskje i raudt og grønt. Når skåpet stod lukka, som i fastetida og adventstida, ville det såleis synast svært enkelt. Men når skåpdørene t.d. julenatt og påskenatt vart opna og skåpet stod i si fulle, gullbelagde breidde på nærare 2 meter, då såg ein inn i all himmelsk prakt, ja, inn i det himmelske Jerusalem, med Kristus Kongen og mora Maria som sentrum.

STOD TRULEG PÅ HOVUDALTARET

Truleg stod Mariaskåpet på hovudaltaret i Hove like til 1680åra, då kyrkja i fylgje kyrkjerekneskapa fekk ny, barokk altartavle til erstatning for det gamle «Munkeverk», altså den katolske altar-utsmykkinga.

Skåpdørene med apostelfigurane forsvann snart frå Hove, men Maria med barnet vart verande og stod i 1820-åra plassert under preikestolen. Kanskje var det for å tilpassast høgda under preikestolen at fotpartiet på skulpturen ein gong vart saga av? Dette må i alle fall ha skjedd før også baldakinen vart fjerna frå Hove, sidan baldakinryggen Maria sit inn mot har same kutthøgde som sjølve Maria-skulpturen.

ORIGINALEN frå ca 1240, ein juvel i Kyrkjekunstsamlinga i Universitetsmuseet i Bergen.

Foto: Adnan Icagic

ARBEIDER FOR BEVARING AV KRAFTSENTRALEN

I Salangen i Troms ligger noen spektakulære ruiner etter et industrieventyr som varte noen få år. I dag kan en vandre rundt i disse ruinene og lese om hvordan det hele hang sammen. Her er skilt med informasjon ved alle de forskjellige bygningsdelene. Skiltene forklarer prosessene.

TeksT: Harald Hardersen, pensjonert historielektor

KRAFTSENTRALEN er den største og mest iøynefallende ruinen etter Salangsverket der den ligger usjenert nær vei og hav. Her stod det to dampdrevne turbiner som genererte kraft til hele anlegget. Glødelamper lyste opp anlegget og bolighusene, linebanen, boremaskiner og lasteapparater var alt sammen elektrisk. Men viktigst av alt var knuserne, møllene og transportremediene som brakte malmen til kais. Det var det største kraftverket i Troms fylke helt fram til andre verdenskrig. I vår tid er det mange interesser som vil ha området til industriformål. Presset mot Kraftsentral-ruinen er stor, men både Sør- Troms Museum og Salangen Historielag arbeider for bevaring.

Salangen

TROMS OG FINNMARK

Tromsø

Ide hundre år som er gått, har også ruinene blitt brukt som lagerplass, avfallsdeponi og nye virksomheter. Nedre del er i dag brukt til avfallshåndtering. I vår tid er det mange interesser som vil ha området til industriformål, og rive ruinen. Presset mot kraftsentral-ruinen er stor, men både Sør- Troms Museum og Salangen Historielag arbeider for bevaring.

Industriruinene er viktige historiske minner om de første byggesteinene til vårt moderne Norge.

Rundt århundreskiftet (1900) lette man intenst etter malm i fjellene i Norge og Sverige. Under unionen med Sverige herska enkelt byråkrati, uklar konsesjonspolitikk og gründerkultur. Slik også i Salangen der en fant jernmalm ved Storhaugen i Salangen kommune. Svensken konsul Persson kjøpte seg opp og solgte for en liten formue til et tysk selskap som tenkte stort og raskt. De etablerte Salangens Bergværks Aktieselskab. I løpet av tre år bygde selskapet opp et gigantisk anlegg for deretter å legge ned etter tre års drift. Eventyret varte fra 1907 til 1913.

Malmen på Storhaugen ble brutt i et dagbrudd og en sju kilometer lang linebane fraktet den grovsorterte malmen ned til havet. Her foredlet man malmen ved hjelp av knusing og magnetseparering. Det anrikete støvet blei støpt til briketter og skipet ut fra nybygd kai.

MYLDRENDE AKTIVITET

Alt dette krevde veier, boliger til arbeidere og funksjonærer, og hus til administrasjon.

I tillegg måtte selskapet bygge elektrisitetsverk, vannverk, kullagre, jernbaner med togstaller og mannskapsbrakker på fjellet og langs banen.

Industrietableringa medførte myldrende aktivitet som butikker, hoteller, avis og fagforening osv. Et helt samfunn i ei lita bygd der fiskebønder og reindriftssamer hadde slitt til utkommet med sparsomhet og nød som følgesvenn.

I folketellinga betegnes de fleste som gruve-/bergverks-arbeidere. Men i tillegg finner vi yrker som husbestyrer, husholder, oppsynsmann, oppvartningspike, dagskriver, stiger, meierist, kafepike, husholderske, skinnelegger, oppslager, smed, steinarbeider, lokomotivfører, mekaniker, mineavfyrer, stimskuffelfører, steinknuserpasser, fyrbøter, snøskufler, maskinborer, murer og gråsteinsmurer, krankjører, snekker, konduktør, lagerbetjent, elektriker, stasjonsbetjent og taubanebetjent.

Og da snakker vi bare om de 200 som jobba oppe på fjellet i gruva. (Oddbjørn Knudsen. Salangen Gårds og Slektshistorie bd 1 s 375)

Man så for seg en hel by à la Narvik. På det meste sysselsatte verket 800 mann. De kortvarige ringvirkningene var altså store

der og da. Men det er mangt som tyder på at den kortvarige industrietableringa har satt kulturelle spor like til vår tid.

I dag er det ruiner tilbake, og du kan bruke en dag med fjellstøvler på og oppleve eventyret som kom og gikk.

Storhaugen, der jernmalmen ble funnet, ligger 650 meter over havet. Rundt i terrenget ligger foruten selve dagbruddet og ruinene etter steinknuseren og linebanens utgangspunkt, også synker, brakkemurer, oppdemminger etter vannforsyningen og mye annet.

HESTER OG VINSJER

Vil du besøke stedet, er det enkleste å gå anleggsveien en time opp fra Seljeskogen. Denne veien blei brukt til å frakte alt som skulle til for å utvinne malmen. Det var ikke småtterier! Foruten sement, sand og materialer, skulle et helt åtte tonns lokomotiv opp, og ei dampdrevet lasteskuffe og en malmknuser som veide mange tonn. Alt dratt opp med hester og vinsjer. Langs anleggsveien er det satt opp flere skilt som forteller om veien. De siste par kilometerne går veien langs restene etter linebanen som frakta malmen ned til havet. Også her finner du skilt som forklarer ruinene.

Langs linebanen, som gikk fra gruva på fjellet ned til Salangsverket ved havet, finner vi betongkonstruksjoner som viser de over hundre fundamentene for mastene. Underveis finner vi en vinkelstasjon der linebanen skifta retning, og her ligger ruiner etter kabelstrammere og flere anleggsveier. Mange lokale fiskebønder fikk lukrativt arbeid både under byggearbeidene, men også på anlegget så lenge det varte.

Vel ned ved Salangsverket ligger bygningsrestene etter selve anrikinga og utskipinga.

Selve produksjonen av brikettene blei lagt i ei slakk åsside slik at malmen kunne flyte fra rom til rom nedover til det endte opp som det ferdige produktet klart til utskiping.

Prosessen bestod av: knusing, konsentrering, separering og brikettering.

Når malmen kom ned i kibber, blei den knust og malt til støv i kulemøller. Deretter gikk «suppa» gjennom en magnetstasjon der det jernholdige slammet blei utskilt.

Nå kunne de støpe briketter som tørka og blei eksportert via et kaianlegg.

Hele denne prosessen var elektrisk som linebanen var det.

Den største ruinen på Salangsverket er derfor kraftsentralen der man fyrte med kull som varmekilde til dampturbinene.

Vi snakker om et svært moderne anlegg i 1910.

NEDLEGGINGA

Det gikk ikke. Malmen var for dårlig, tidene skifta, Det lønte seg aldri.

Hvor blei det av restene? Det som kunne demonteres, blei solgt på auksjon. Linebanen endte i Longyearbyen på Svalbard. Den elektriske lastemaskinen gikk til LKAB i Kiruna. Et lokomotiv står i Ny Ålesund, er nyrestaurert og regnes som verdens nordligste. Et annet på Bjørnøya. Mye havna i Kirkenes der Sør-Varanger Gruver blei bygd opp. Det store brikettmagasinet blei kjøpt og flytta til Christiania spikerfabrikk i Nydalen i Oslo og brukt like til vår tid av NRK som filmstudio.

Boligene blei demontert og ført opp igjen både i Salangen, men også i Tromsø der den fasjonable direktørboligen ennå står. Det er gjenbruk så det holder!

I 1939 kjøpte eieren av Troms Indland automobilverksted, Einar Fjeldstad, restene av anlegget. Mekanen (det mekanisk verkstedet og med lokstall) blei tatt i bruk igjen. Her bygde han opp et automobilverksted. Salangsverket fikk nytt liv som en av NordNorges mest renommerte motorverksteder. Her driftes ennå. Fjeldstadfamilien har videreutvikla bedriften, men også tatt vare på noe av kulturarven.

På Lilleverket, som ligger i tilknytning til denne Mekanen, finner du et lite museum der en modell av anlegget og noen artefakter er utstilt.

Kraftverket gikk på kull, og kullet kom med skip, blei lossa og fylt i lager. Kullageret stod til ut på 90-tallet, men på tomta har i dag vårt nye Klondike, laksenæringen, bygd opp et stort settefiskanlegg. Fabrikken er designet etter en ide om hvordan kullageret så ut. Slik bevares minnene i fasaden.

Humoristen Arthur Arntzen forteller om en Robert, småbruker og fisker, som bor i Salangen i Troms rundt 1900. Han og ho Mildred, kjerringa, lever av det naturen kan gi. Det er knapt og det er knagert. Så kommer Salangsverket med gruve og industri. Verket tilbyr lønn og ei ny tid.

Ho Mildred maser støtt at de har det godt på verket. «De koke sveskesuppa, kver dag!» Robert nøler. Gi opp gården og fisket? Til slutt slår han til og går med merra til verket. Han får sine første lønninger. Men etter kort tid legges verket ned. Det er slutt som det ofte blei med industriprosjektene her nord. Han tar merra heim og møter Mildred i døra: «Kok no sveskesuppa, dett hespetre!»

Kullageret stod til ut på 90­tallet, men på tomta har i dag vårt nye klondike, laksenæringen, bygd opp et stort settefiskanlegg.

VAR BERRE 21 ÅR DÅ RIKSANTIKVAREN STOLA PÅ HAN

SATSAR FOR FULLT PÅ TRADISJONSHANDVERK

Tradisjonshandverkaren Marius Saurdal Nesvold har mange års erfaring trass i ung alder. Men han krev å bli trudd på at han likar å ta livet med ro – heime i sitt eige høgteknologiske smarthus.

TeksT og foTo: Ellen Tveit, Styreleiar i Haugalandet lokallag, Fortidsminneforeininga

MARIUS SAURDAL NESVOLD i Sogndalstrand er berre 24 år, men har allereie ein røynd tradisjonshandverker. Han starta firma da han berre var 18 år. Han trekk fram farfaren når han skal forklara kor interessa for tradisjonshandverk kjem frå. Familien har hatt fleire hus i Sogndalstrand.

ROGALAND

-åringen er eit levande bevis på at det framleis er mogleg å komma vidare i livet også utan mykje formell utdanning.

- Eg har minimalt med skule. Som mange andre har eg slite med teorien og møtt mykje veggar oppigjennom.

I bakgrunnen ligg ei vond historie om mobbing og utanforskap. Likevel synest han at han har vore heldig. Alt frå ungdomsskulen fekk han komma ut i praktisk arbeid i staden for å vera på skulen. Etter ein lang prosess har han funne ein middelveg han trivest med.

Marius stikk heimevant hovudet inn døra til kjøkenet på Sogndalstrand kulturhotell for å bestilla kaffi og cola. Her hadde han læretida si som byggdriftar, det som tidlegare heitte vaktmeister. Hotellet held til i 11 ulike hus i hovudgata i den gamle ladestaden Sogndalstrand, som er freda som kulturmiljø (sjå eigen tekst). Der fekk han god kjennskap til arbeid med eldre bygg. Alt som 18-åring etablerte han sitt første firma. Etter å ha drive med både solcelleanlegg og båtberging i tillegg til å vera vaktmeister og forskalingssnekker slo han alt saman til det noverande firmaet Mariusgruppen AS i 2019. No satsar han for fullt på tradisjonshandverk.

- Det kan bli for mange ballar i lufta. Eg har fått streng beskjed heime at alt ikkje berre handlar om jobb. Og eg liga å ta det litt med ro. Den siste månaden har eg jobba til langt på natt, men andre veker kan eg ta heilt fri. Så lenge ein har til å leva for treng ein ikkje jobba heile tida, seier han.

Heime har han sambuar og ei tre månadar gammal dotter. Sambuaren står for kontorarbeidet i firmaet.

BRATT LÆRINGSKURVE

Det første større prosjektet han gjekk laus på kunne ha skremt sjølv den mest erfarne. Eit samanbygd bustad- og sjøhus i hovudgata i Sogndalstrand var i ferd med å siga ut i elva. Stokkane som skulle halda det oppe var nesten vekke og under vinterstormane sto vatnet meir enn ein meter over golvet i grunnetasjen til sjøhuset. Riksantikvaren gjekk inn med sikringsmidlar for å redda bygget og våga å stola på at den då 21 år gamle handverkaren, i samarbeid med to andre tømrarar, kunne gjera jobben.

måtte dei skilja dei to delane av bygget frå einannan. Fem meter lange stokkar måtte tres på plass frå kjellaren. Heile huset gynga i prosessen, og det blei eit stort arbeid å stiva det av og slå i nye pluggar. - Før me starta sto alle dørene opne, ingen av dei kunne lukkast. Me løfta til dørene gjekk igjen. Heldigvis hadde me Sirevåg mekaniske til å stå for jekkinga, det var betryggande at ein ikkje hadde ansvaret for den biten sjølv. Men nå har eg kjøpt jekkeutstyr, fortel han.

MYKJE MERKSEMD

Akkurat nå har han fire prosjekt som går parallelt. Ein del av tida samarbeider han med to andre handverkarar som driv eigne firma. På plakatane som er slått opp på bygningane er det deira namn som står. Sjølv synest han han har det travelt nok og vil ikkje marknadsføra seg meir enn nødvendig. Samstundes ser han at ein ikkje kjem nokon veg med eige firma viss ein ikkje er synleg i media. Det har blitt mykje merksemd i det siste – helst for mykje synest han sjølv. Historia hans er fortald i ei bok og ei fotoutstilling i Stavanger konserthus, og han held foredrag for skuleelevar.

- Eg likar eigentleg å halda ein låg profil. Men folk seier at då har du totalt bomma, dei ser meg jo overalt.

I motsetnad til kva ein skulle tru er det ikkje dei meir erfarne kollegaane som har overført tradisjonskunnskap til den yngre handverkaren. Det er Marius som har fått dei andre interesserte. – Det er enklare med tre ulike firma, då kan med vera ein, to eller tre på ein jobb alt etter kva det er behov for. Alle har ulike interesser. Eg likar best gamle ting, og har fått med Tor Arne (Hegdal) interessert i det. Vidar (Stene) vil helst ha det beint. Han ristar på hovudet over den gamle «driden» og kallar oss klamphoggarar.

Marius trekk fram farfaren når han skal forklara kor interessa for tradisjonshandverk kjem frå. Familien har hatt fleire hus i Sogndalstrand.

- Eg var ofte med farfar, og han kunne mykje. Han gjorde ting slik dei alltid har gjort det. Skifta aldri eit heilt kledningsbord, men skøytte på nytt der det var nødvendig. Han kjøpte eit nytt hus å setja i stand når han var ferdig med det første. Far min har òg gamalt hus, og eg har vore med han og restaurert det, fortel han.

Stavanger

Sogndalstrand

- Det blei ei bratt læringskurve, seier Marius. Bygget er tungt og komplisert. Sjøhusdelen i fem etasjar og med tre gruer over einannan måtte jekkast opp og alle støtter i kjellaren skiftast. For å få det til

Marius ønskjer å læra av andre som driv med tradisjonshandverk, men opplever miljøet i nærområdet som lukka. Dei han tek kontakt med vil ikkje dela kompetansen dei sit på.

er

Innvendig er huset uvanleg autentisk, og interiøret er òg freda i den eine delen av huset. Men fordi alt av originalt listverk og kledning utvendig var fjerna må det lagast nytt ut frå gamle bilete. – Det er ein interessant prosess å gjera noko ein ikkje har gjort før. Ein vanvitig bratt læringskurve, seier Marius. Arbeidet blir utført av han og dei to andre handverkarane han samarbeider med, i samarbeid med Rogaland fylkeskommune. Den nye kledninga er produsert i verkstaden og festa med smidd spiker. Vindaugslistene har fire ulike profilar som òg blir kopiert.

DEN RIKT ORNAMENTERTE DØRA med bogevindauge og portal har fellestrekk med døra på Sokndal kyrkje, som er bygd same året. Desse er av dei mest forseggjorte blant mange vakre dører i Sokndal.

DET FREDA ANLEGGET frå 1803

under tilbakeføring.

EI DØR MARIUS skal restaurera har handhøvla boge på kledninga. Profilen blir kopiert, men laga med fres i verkstaden.

ARBEIDET MED DET

kombinerte bustad/butikk og sjøhuset har pågått i to år. Nå er bygget sikra mot å rasa ut i elva, men vegen vidare er uviss. Fram til no er arbeidet med å sikra huset fullfinansiert av Riksantikvaren. Det vidare arbeidet må huseigaren stå for sjølv. Det er søkt om tilskott til heile 50 vindauge treng restaurering. Innvendig er det knapt noko som er rørt sidan det blei bygd på 1800-talet.

- Eg synest det er merkeleg. Eg ringte ein kar for å spørja om nokre freseprofilar, men fekk nei. Eg skjønar ikkje problemet, sjølv svarar eg på alt om nokon spør. Andre stader, som rundt Kristiansand, verkar det som dei deler meir.

VERKSTADEN

Sjølv om han har fleire store prosjekt på gang er det arbeidet i verkstaden han likar aller best. Han disponerer eit lokale på garden til samarbeidspartnar Tor Arne Hegdal. Her er det orden og system i verktøy og anna utstyr han har investert i.

I verkstaden restaurerer han vindauge og dører, og kopiar av gamal kledning og listverk. Akkurat no held han på med to vindauge til Stuhaughuset. Dei nye karmane blir tappa ihop med svalehaleskøyter, slik det var på dei originale. Teknikken lærte han seg først på eiga hand. Så gjekk han på kurs for å sjekka om han hadde gjort rett. Nå har han fått tak i eit parti med gamle vindaugsglas. – Det blir baluba når dei skal kuttast til, kommenterer han.

Marius har investert i ein mouldingmaskin til å laga kledning, og vurderer å kjøpa fresemaskin og ein 5-spindla høvel som gjer det enklare å laga større mengder. All den nye kledninga til Stuhaughuset er laga her, og listverket med mange ulike profilar.

SMARTHUS

Sjølv har Marius bygd seg eit hypermoderne såkalla nullhus, med nesten ein halv meter isolasjon, solcelletakstein og batteribank. Straumrekninga er på 2–300 kroner i månaden, inklusive nettleige. Det bygde han samstundes som han etablerte seg som tradisjonshandverkar.

- Det er stor kontrast mellom ditt eige hus og det du driv med på jobb?

- Ja, men når ein held på med gamle ting er det godt å komma heim til noko nytt. Det er mykje ein slepp å uroa seg for då. Ein kan få litt nok om ein skal halda på med restaurering heile døgnet. Eg likar jo å ta det med ro, ein kan slappa av når ting er nytt.

Men han må innrømma at heller ikkje nye hus er fri for problem. I det tekniske rommet i kjellaren er det utstyr for fleire hundre tusen som framleis ikkje har kome i drift. Av og til får dei ikkje slått på lyset. – Smarthus er kanskje ikkje det smartaste. Men det er ingenting som knirkar og knakar her. Og uansett kor høg musikk naboen spelar høyrer me ingen ting.

ALLE KAN FÅ DET TIL

Også huset har fått mykje merksemd. NRK har begynt å jobba med eit TV-program om huset, som førebels er sett på

VINDAUGE TIL RESTAURERING i verkstaden.

MARIUS HAR FÅTT mykje merksemd for sitt eige hus, der han er i forkant av utviklinga og testar ut nye energispareløysingar. På taket er solcellepanel montert som takstein med eit spesielt nytt innfestingssystem. Også nabohuset, som oldefaren bygde og der mora bur i dag, har fått solcellepanel – som gjev energi til Marius sitt hus.

vent. Det blei for mykje. Han tek òg imot skuleklassar som får ei innføring i teknologien i huset, og korleis ein kan starta for seg sjølv. – Me pratar om kva veg elevane vil gå, og korleis dei kan få det til sjølv om dei ikkje får læreplass. Det er ikkje mange som tek inn lærlingar for tida, og ein høg prosent får ikkje tilbod om læreplass i det faget dei ønskjer. Samstundes klagar folk på at det er manko på handverkarar.

Eg seier til elevane at dei kan få det til med å driva for seg sjølv òg. Eg starta opp frå scratch og var heldig å komma inn i tradisjonshandverket. Alle kan få til å driva firma, ein må berre ha ein grei rekneskapsførar.

Arbeidet inneber òg ein del søknadsskriving og dokumentasjonsarbeid. Både byggjesøknadar og søknadar om tilskott er omfattande prosessar, og krev mykje

skriving av ein som ikkje var glad i papirarbeid då han gjekk på skulen.

- Jo, det er mykje skriving. Men motivasjonen er at det ventar noko godt i andre enden.

Ønsket er å fylla opp ordrebøkene berre med restaurering. I ei bygd med eit stort tal freda bygningar er behovet stort. Likevel er ikkje bygda stor nok til at han kan halda seg berre til den lokale marknaden.

Det første større prosjektet Marius gjekk laus på kunne ha skremt sjølv den mest erfarne.

- Arbeidet gjenge fort unna, så me må nok flytta litt på oss. Eg tek imot vindauge for restaurering frå andre plassar. Etter kvart håpar eg å ta steget og tilsetja fleire. Me satsar òg på ein butikk der ein kan få kjøpt både gamle og nyproduserte bygningsdelar. I Rogaland er det vanskeleg å få tak i deler. Samstundes er det mange hus i området som står i forfall. Då går det kanskje an å redda tømmerkassen i alle fall.

SOGNDALSTRAND

– FRÅ FORFALL TIL REISEMÅL

Sogndalstrand er ein gammal ladestad ved utløpet av elva Sokna, i Sokndal kommune lengst sør i Rogaland. I 1994 blei bygda freda som det første kulturmiljøet i landet.

Sogndalstrand er kjent som eit sentrum for handel frå tidleg på 1500-talet. I 1641 fekk Sogndalstrand og Egersund eigen tollstasjon, og tollaren fekk sete i Sogndalstrand. Handel, sjøfart og fiske var hovudnæringa for innbyggjarane, men strandsitjarane dreiv òg med jordbruk. Frå midten av 1800-talet førte utbygginga av jernbanen til at Sogndalstrand blei utkonkurert av kommunesenteret Hauge i Dalane (lokalt kalla Haua). Skulen og butikkane i Stranda blei nedlagt. Denne utviklinga førte til at bygningsmønster og kulturlandskap blei lite endra, og Sogndalstrand har difor ein heilt spesiell kulturhistorisk verdi som førindustriell tettstad med eit godt bevart byjordbrukslandskap.

Husa langs hovudgata ligg i to rekker, den eine i ei bratt skråning ned mot elva. Her har mange av husa ein bustad- og butikkdel mot gata, og eit sjøhus i fleire etasjar mot elva. Byggjeskikken er tradisjonell og nøktern, med tydeleg empirepreg.

På 1970- og 80-talet var det sterkt forfall som prega kulturmiljøet. Tidleg på 1990-talet gjekk Riksantikvaren inn med betydelege midlar til restaurering av bygningane. Sjøhusrekka langs elva blei prioritert. Samstundes begynte Sogndalstrand kulturhotell å etablera seg. Hotellet restaurerte bygningar for å nytta dei som hotellrom. Denne nye utviklinga ga ein smitteeffekt blant privatpersonar som tok til å restaurera sine bygningar. I dag er turismen viktigaste næringsveg, og Sogndalstrand er eitt av dei mest besøkte reisemåla i Rogaland.

Kjelde: Kulturminnesok.no/Riksantikvaren og wikipedia.org

Tidleg på 1990­talet gjekk Riksantikvaren inn med betydelege midlar til restaurering av bygningane.

BUSTAD/BUTIKKDELEN OG SJØHUSET måtte kappast frå einannan for å få heva sjøhuset. Skiljet går inne i dørkarmen.

FRÅ HEVINGA av Vorlandshuset. Foto Marius

URNES ­ VERDEN INN I TUNET

I innlegget «Urnes verdensarvsenter - hadde fortjent en lokal utforming» i Fortidsvern 2-22 deler Ulf Andenæs sine tanker om utforming av det kommende verdensarvsenteret ved Urnes. Innlegget ga en god anledning til å gi foreningens medlemmer mer innsikt i vurderingene som er gjort.

Fortidsminneforeningen eier og forvalter Urnes stavkirke. Dette er et stort ansvar som deles av alle oss som er medlemmer av foreningen. Mitt første besøk til Urnes kom egentlig alt for seint i livet. En vårdag i 2013, noen uker etter at jeg hadde startet i jobben som generalsekretær, så sto jeg første gang på bakken foran kirka. Marit Bøen, tilsynshaver ved Urnes gjennom 40 år, så meg inn i øynene, rakte meg nøkkelen og pekte på døra. Med nøkkelen i hånda kjente jeg plutselig den fulle tyngden av ansvaret som fulgte med jobben jeg hadde sagt ja til. Den nøkkelen er stafettpinnen i en stafett som har gått i over 850 år. Dette er vår etappe.

Ryggmargsrefleksen til en kulturminneverner i møtet med Urnes er å stoppe tiden nå, å fryse dette øyeblikket for evigheten. Jeg har selv mange ganger kjent på den følelsen på Ornes: la oss bare lukke verden ute, løfte dette stedet vekk fra verdens destruktive kaos, det akkurat slik, for alltid. Å tro det er mulig er å lure seg selv. Å forvalte et kulturminne handler alltid, uansett, om å styre endring. Så også med Urnes stavkirke.

VERDENSARVEN URNES

Som den første norske innskrivingen ble Urnes stavkirke oppført på UNESCO sin verdensarvliste i 1979. Urnes ble valgt som representant for stavkirkene, bl.a. fordi den er lite endret i nyere tid, på grunn av sin høye alder, på grunn av den rike og unike treskurden og for sin fantastiske plassering i et vakkert landskap. I selve innskrivingen er det lagt stor vekt på treskurden og de kunsthistoriske verdiene. Urnes er kanskje verdens minste verdensarvsted – det er kun kirken og kirkegården som inngår i innskrivingen.

Urnes er et unikt sted med stor tiltrekningskraft. Som Ulf Andenes er inne på i sitt innlegg «hadde fortjent en lokal utforming» i FV 2-22, så er opplevelsen sterkest om man virkelig åpner opp sansene og tar inn over seg hele stedet Ornes. Med fjorden, fjellene, kulturlandskapet, kirka og det særegne lyset.

En av de viktigste kvalitetene ved Urnes er at hele stedet kjennes ekte og helstøpt. Oversatt til kulturminnevernets verdibegreper kan vi si at vi får en sterk opplevelse av autentisitet og av integritet.

Vi kan studere originale verktøyspor fra 1070 akkurat der de ble satt, samtidig som vi kan føle Genius loci – stedets ånd.

LOKALE VERDIER OG ØKOLOGISK FOTAVTRYKK

Formålsparagrafen i foreningens lover sier at vi skal bidra til bevaring av verdifulle kulturminner, og til å spre kunnskap og forståelsen om den. Dette er også målet når foreningen er eier av et kulturminne: bevare og formidle. Verdensarvstatusen gir oss et ekstra ansvar. Vi skal ta vare på Urnes stavkirke på vegne av hele verden, og vi har en forpliktelse til å formidle denne verdensarven til hele verden. Det er i dette perspektivet vi skal forvalte kirken.

Stavkirka og lokalsamfunnet er uløselig knyttet sammen. Selv om foreningen eier kirken tilhører den fortsatt lokalsamfunnet, og er en del av det. Kirka er en del av identiteten til de som bor på Ornes, og den er viktig for at lokalsamfunnet skal fortsette å eksistere. Vårt ansvar begrenser seg ikke bare til selve kirken. Valgene i tar får konsekvenser for et helt samfunn. Om vi likevel skulle tenke oss at foreningens

JURYEN hadde svært bred kompetanse, med svært dyktige fagfolk. Som Fortidsminneforeningens representanter følte både Margrethe Stang og jeg at våre synspunkter veide tungt. Valget om å kåre «Urneskilen» til vinner var enstemmig, og juryens begrunnelse viser at det var det gjennomgående beste valget, skriver generalsekretær Ola H. Fjeldheim i dette svaret til Ulf Andenæs. Illustrasjon: Lipinski Arkitekter

ansvar begrenser seg til kirka alene, så behøver man ikke gruble lenge før en forstår at bevaringen av kirka og dens verdier henger tett sammen med opprettholdelsen av lokalsamfunnet. Om folk ikke lengre kan eller vil bo på Ornes, så vil det bli umulig å ivareta landskapet rundt og etter hvert selve kirka.

Ett av målene med å bygge et verdensarvsenter er altså å gi mer tilbake til lokalsamfunnet, og bidra til å styrke det. Derfor er det lagt inn i romprogrammet at bygget – i tillegg til å være et museumsog servicebygg – også skal være en lokal samlings- og kulturarena. I motsetning til hva Ulf Andenæs antyder har dette vært en lite utfordrende oppgave. Derimot mener vi der svært fornuftig og rasjonelt å legge opp til at bygget kan brukes også utenom verdensarvsenterets åpningstider.

Vi ønsker også at hver enkelt besøkende skal legge igjen mer penger i lokalsamfunnet, og at de skal være i området lenger for å få med seg mer av opplevelsene som Luster og Indre Sogn har å by på. Derfor har vi blant annet lagt inn et eget salgsrom for lokale produkter i senteret. Dette er også i tråd med UNESCO sine retningslinjer for hvordan verdensarvsteder skal forvaltes. Gjennom å styrke lokalt næringsliv og lokalsamfunnet bidrar vi til at kirka og verdensarvverdiene ivaretas. Samtidig er vi tydelige på at vi ikke skal øke besøkstallet utover det som er på toppdager nå. Av hensyn til sikkerhet og slitasje vil vi trolig heller redusere antallet besøkende på toppdager. Et nytt senter gir oss muligheten til dette, og til å tilby de som ikke kommer inn et alternativ.

Det nye senteret og driften i det skal baseres på FN sine bærekraftsmål. Det skal bidra til at vi bedre legger til rette for et bærekraftig reiseliv, og å minske det økologiske fotavtrykket.

TRAFIKK

I en normal sesong løser ca. 20.000 besøkende billetter i kirka. Mange reiser til Ornes uten å gå inn i kirka, anslagsvis er det 40.000 besøkende innom lokalsamfunnet Ornes i løpet av en sommer. Dette er et ekstremt høyt besøkstrykk på få fastboende. Det er mye trafikk rundt i lokalsamfunnet og på private eiendommer, og det er til tider en trafikksituasjon som er kaotisk og potensielt farlig. Ved å etablere senteret nært kai og parkeringsplass får vi mulighet til å informere alle besøkende om ferdsel i lokalsamfunnet, og til å få trafikken inn i forsvarlige rammer. Biler og busser skal ikke lengre kjøre opp til kirka, men må parkere på den etablerte parkeringen. Det vil bli mer ro oppe ved kirka, uten forstyrrende bobiler og busser.

OPPLEVELSEN

Noen besøkende får nærmest akutt Stendahlsyndrom når de kommer innenfor kirkeporten. For andre er Urnes bare «nok ei gammal kjerke». Det kan være vanskelig for et moderne menneske uten spesiell kunnskap å se dybden av verdiene som er bygget inn i Urnes og siden akkumulert gjennom årene. I en verden hvor man både via skjerm og i virkeligheten har lett tilgang til byggverk som ved første øyekast kan virke voldsomt mye mer imponerende, så kan det være krevende for en del å se og forstå hvilken unik skatt de er på veg til å få oppleve. Ett av målene med senteret er å kunne gi de besøkende litt bedre mulighet til å forstå – gjøre de litt bedre i stand til å stoppe opp og se de tingene man må ha litt trening for å se: tiden, historien, kompleksiteten og helheten. Kanskje også skjønnheten, om du vil. Vi håper flere av de besøkende vil kjenne snev av den åndelige opplevelsen både Andenes og jeg kjenner sterkt. Og vi får muligheten til å vise publikum en rekke flotte originalgjenstander som i dag ikke er mulig å stille ut.

NÅR VI SÅ SKAL BYGGE

Å bygge et verdensarvsenter på Urnes vil være det største enkeltløftet Fortidsminneforeningen har gjort på over 100 år. Arbeidet krever allerede store ressurser, og flere vil det bli når selve byggeprosjektet går i gang. Ansvaret er stort: uansett hva og hvordan vi bygger vil vi forandre Ornes for svært lang tid framover – kanskje for alltid. For å kunne få et best mulig bygg er det viktig å få oversikt over mulighetene. Vi vurderte det sann at den beste måten å gjøre dette på ville være å slippe til flest mulig arkitekter med sin kreativitet gjennom en arkitektkonkurranse. Dette ble mulig takket være en fantastisk privat gave, og støtte fra Luster kommune. Konkurransen ga oss 124 alternative løsninger. Noen av de med løsninger vi hadde sett for oss, men mange med varianter vi ikke hadde tenkt oss fra til på forhånd.

På forhånd arbeidet vi mye med konkurranseprogrammet. I det la vi særlig vekt på at senteret måtte underordne seg stavkirka og det unike kulturlandskapet på Urnes. Programmet ble til med hjelp både fra lokale, egne krefter og innleide fagfolk. Likevel er vi trygge på at det til slutt viste tydelig hva Fortidsminneforeningen ønsket, og hva kirka og landskapet krever. Dette fikk vi veldig mange gode tilbakemeldinger på i etterkant – alle opplevde det som tydelig hva vi ønsket, og de oppfattet at oppgaven kun kunne løses med en stor dose respekt for stavkirken og stedet Ornes i brystet til de som tegnet.

Juryen hadde svært bred kompetanse, med svært dyktige fagfolk. Lokalsamfun-

net fikk i stor grad brakt sine synspunkter inn, både gjennom ordfører Ivar Kvalen som jurymedlem, men også ved at bygdelaget fikk komme med innspill. Som Fortidsminneforeningens representanter følte både Margrethe Stang og jeg at våre synspunkter veide tungt. Valget om å kåre «Urneskilen» til vinner var enstemmig, og juryens begrunnelse viser at det var det gjennomgående beste valget. Samtidig er vinnerutkastet nettopp et utkast. Det skal bearbeides videre, noe vi allerede har etablert en god dialog med arkitektene om.

SÅ HVORFOR IKKE NOE «TRADISJONELT»?

Ett av premissene i konkurranser var at senteret skulle være en del av veien opp, og ikke noe mål i seg selv. Urnes stavkirke er målet, senteret ingen konkurrent. Senteret skal underordne seg mest mulig, men samtidig kunne tjene de funksjonene som er forutsetningen for at det skal bygges. Senteret vil ikke kunne ses fra kirka, og det vil gjøre svært lite ut av seg på avstand. At bygget ikke skal bli for dominerende er øverst på prioriteringsliste også i bearbeidelsen videre.

Flere av de innsendte forslagene i arkitektkonkurransen har en utforming som kan betegnes som tradisjonell, med volum og former som i varierende grad tar opp i seg hvordan den tradisjonelle bebyggelsen i Indre Sogn er formet. Mange av dem er svært gode, men de nådde altså ikke helt opp. I juryens diskusjoner handlet dette aldri om stilart, men om hvordan forslagene løste de forskjellige vurderingskriteriene som var lagt til grunn i konkurransen.

Luster er ei bygd med sterke, lokale tradisjoner. Men Luster er også ei bygd hvor man har turt å slippe til nye impulser. Disse har gjennom årene bl.a. kommet til uttrykk i steinkirka på Dale, i Harastølen sanatorium, i bresenteret i Jostedalen og i DNT-hytta på Tungestølen. Og i Urnes stavkirke. For som UNESCOinnskrivingen sier:

Criterion (i): The Urnes Stave Church is an outstanding example of traditional Scandinavian wooden architecture. It brings together traces of Celtic art, Viking traditions and Romanesque spatial structures. (…)

Urnesstilens kirke, den forrige kirken på samme sted, var bare ca. 70 år gammel da den ble revet til fordel for kirken som fortsatt står. Det er vanskelig å se for seg noe annet enn at dette handlet om fornyelse. Man ville slippe til noe nytt, i dag ville vi sagt «noe mer moderne». Urnes har alltid vært et sted hvor verden har kommet inn i tunet. Det kommende verdensarvsenteret på Urnes kommer til å vise at det også er slik i vår tid.

KUNNSKAPEN I STØLSLANDSKAPET

«Seterdriften er en like sentral del av norsk kulturarv som stavkirkene, bergkunsten og trehusbebyggelsen i Røros», heiter det på heimesidene til organisasjonen Norsk Seterkultur. Katharina Sparstad er dagleg leiar, og blant drivkreftene bak arbeidet med å få seterkulturen i Norge og Sverige ført opp på UNESCO sin verdsarvliste over immateriell kulturarv.

TeksT og foTo: Nina Espeseth Grønbrekk, leder for Verne-Vøla lokallag i Fortidsminneforeningen

Sidan 1996 har Katharina Sparstad drifta stølen i Sanddalen i Vang i Valdres. Her vidarefører ho kunnskap om den daglege drifta som tanta til far hennar, Olga Sparstad, forvalta før henne.

– For kvart år eg driv her, kjennes det meir og meir viktig. Her er det kroppen min og veden, i tillegg til sola, klorofyllet og beitedyra, som er energikjeldene, seier Katharina, som er opptatt av ressurs- og berekraftsperspektivet i stølsdrifta. Her finns nemleg ingen dur frå aggregat verken

til mjølking eller foredling. Den gamle peisen med ringomn og ostebua i selet (seterhuset) er med på å legge tilhøva til rette for seterdrift utan straum.

FUNKSJONELLE KULTURMILJØ

Husa og kulturmiljøet her er forma gjennom generasjonar, nettopp for denne drifta. Mellom anna er den gamle uisolerte ostebua bevart.

- Ostebua gjev oss perfekt klima for lagring av ost. Derfor er det eit bevisst val å ikkje isolere. Det ville vorte eit dårlegare

klima for dei gode mikroorganismane, kan Katharina fortelja.

Steinfjøset skal vera oppført på 1930talet. Før det tok budeia kyrne inn i selet etter tur, og mjølka dei der. Katharina viser oss kvar dei vart bundne fast til ein ring i veggen, noko som også er eit spor etter tidlegare drift. Solide steinmurar og steingjerder er elles ein del av kulturmiljøet her, saman med sel, fjøs og løer.

- Kulturminna fortel historier, og vi kan lære mykje av dei fysiske kulturminna. Alle har hatt, og mange har framleis ein funksjon. Samstundes er det viktig at bygg og innretningar fungerer for oss i dag også, slik at stølsdrifta kan leve vidare, poengterer Katharina Sparstad.

Det har skjedd få synlege endringar på Sparstadstølen etter at den førre budeia ga seg på 1960-talet. Men i 2021–2022 har løa nede på jordet vorte bygd om til overnattingshus, med utedo som tilbygg. Her er det mogleg å leie overnatting for dei som vil oppleva stølslivet på nært hald.

TRUGA KULTURARV

Sparstadstølen er ein av seks stølar i ei liten stølsgrend, som utgjer eit kompakt og serprega kulturmiljø i den vakre Sanddalen, på nordsida av Vangsmjøsa. Det er berre Sparstadstølen som blir drifta som støl, noko som illustrerer utviklinga i landet generelt. Ifølgje Seterpolitisk melding 2019, utarbeida av Alliansen ny landbrukspolitikk, var det i 2019 litt under 900 setre i bruk, under halvparten av talet i år 2000. Rundt år 1900 var

KRAFTIGE STEINGJERDE er ein framtredande del av kulturmiljøet rundt Sparstadstølen.

SIDAN 1996 HAR

Katharina hatt sitt sommarunivers på Sparstadstølen.

det 100 000. På heimesidene til Norsk seterkultur kan vi lesa at 40 prosent av seterbrukarane vurderer å slutte, eller er usikre på om dei vil drive seter i framtida, ifølgje ein spørjeundersøking gjort av AGRIanalyse i 2020.

For oss som oppheld oss i fjellet i dag, er stølslandskapa av stor verdi for sjølve opplevinga sin del. Med bygningsmiljø og kulturlandskap som kan gje oss kunnskap om historia og menneska som har brukt utmarksressursane før oss, og dyr på beite som held landskapet ope og variert, blir fjellturen rikare. Valdres er den regionen i landet med flest stølar i bruk, og vi har derfor framleis moglegheit til å få slike opplevingar. Men kulturen heng i ein tynn tråd, og kunnskapen som trengst er i ferd med å gå tapt. Derfor jobbar Norsk Seterkultur, saman med Svensk Fäbodkultur, på spreng i desse dagar for å ferdigstille alt som skal til i ein UNESCO-nominasjon.

ERFARING, KUNNSKAP OG HANDLING

Utan drifta og bruken av stølane, gror landskapa, kulturminna og beite-

KATHARINA DEMONSTRERER KORLEIS målinga på døra inn til ostebua har vorte slite etter at budeiene alltid har hatt noko i hendene når dei har opna ho.

DEN GAMLE LØA har vorte innreia til overnatting. Arkitekt for ombygginga er Ingrid Kvissel.

OSTEBUA I SELET hjå Katharina Sparstad er bevart, med perfekte tilhøve for lagring av ost.

KVITOSTEN DRYP AV seg myse. Forma, som har ei rose, har vore i bruk i generasjonar.

KINNING AV SMØR er ein del av kvardagsarbeidet på stølen.

ressursane att, og det biologiske mangfaldet blir mindre. Det er derfor handlinga og kunnskapen er det viktigaste å løfte fram i søknaden til UNESCO, som jo altså gjeld immateriell kulturarv.

- Å drifte ein støl er mykje tyngre viss du skal finne ut av alt på eiga hand, og ikkje har nokon å lære av, reflekterer Katharina Sparstad. – Det er mange ting eg gjer som eg ikkje tenkjer over. Kunnskapen sit i hendene, både når det gjeld mjølkestell, dyrestell, naturen og vêr og vind, seier ho vidare om koplinga mellom det immaterielle og det materielle.

Den viktigaste kunnskapen på Sparstadstølen er den erfaringsbaserte og praktiske,

den som ikkje alltid kan lesast i ei bok, men som må lærast. Samstundes kjem det truleg godt med å også ha teoretisk og byråkratisk innsikt, slik Katharina har.

FRÅ TEAMS-MØTE TIL BRUNOSTKOKING

Oppe på stølen til Katharina Sparstad er det verken straum eller mobildekning. Derfor blir det nokre turar ned til bygda, og også på jobb på Fagernes. Då Fortidsvern sin utsendte kom på besøk, kom vertinna rett frå Teams-møte heime på garden nede i bygda. På stølen venta mysa til brunostkokinga. Katharina har nemleg full jobb i Valdres natur- og kulturpark

(VNK), der ho er kulturrådgjevar, og der funksjonen som dagleg leiar i Norsk seterkultur inngår. I tillegg har ho den daglege omsorga for dyra heile året og stølen om sommaren. Katharina er klar på at det er ho som er «sjefen» på stølen, men ho er ikkje aleine om drifta:

- All respekt til mannen min, som er lærar, for at han finn seg i dette livet. Vi brukar heile sommarferien her, og står opp klokka seks kvar dag. Mannen min tar vertskapsrollen, og er veldig opptatt av formidlinga. Eg har ansvar for mjølking, ysting og anna foredling av mjølka, seier ho.

Ekteparet har open støl tre dagar i veka, med sal av rømmegraut, lappar og kaffi.

MED AUGE FOR gamle hus og fotogene dyr er det ikkje vanskeleg å finne gode motiv på Sparstadstølen.

I tillegg driv Katharina med keramikk, og har utsal på stølen av bollar, vasar, koppar og andre lekre saker. Ein kan jo undrast over korleis ho klarar å veksle mellom alle dei ulike oppgåvene og rollene.

- Budeietilveret krev at ein organiserer arbeidet på ein effektiv måte, tilpassa mjølking og anna dyrestell. Ein må kunne rutinane. Då får ein også små lommer gjennom dagen der ein kan slappe av litt, seier Katharina, som stortrivst med livet på stølen.

DYRA, MATEN OG FJELLET – I FORTID OG FRAMTID

Det er mange sider ved stølslivet som

gjer at Katharina og mannen Nils Kristoffer Indrehus held fram år etter år. Den eine handlar om berekraftig ressursbruk, og eit sterkt ønske om å ta vare på verdifull kunnskap – som i den grøne omstillinga bør bli meir og meir verdsett. Det handlar om det å vera i fjellet, tett på naturen. Det handlar om formidling av korleis ein kan produsere mat, på ein enkel og direkte måte. Det handlar også om dyrevelferd.

- Dette er dyra sitt univers. Det er dette dei er meint for, og her har dei det bra. Det er veldig gjevande, seier Katharina. I tillegg gjev arbeidet, husa og landskapet innsikt i ei anna tid:

MYRILD ER AV rasen vestlandsk fjordfe, og ein av fire mjølkekyr som har sitt univers i Sanddalen heile sommaren.

- Eg føler at eg blir litt kjend med dei som har vore her tidlegare. Eg møter dei i døra rett som det er, og får tre litt inn i deira liv. Eg utfører mykje av det same arbeidet som Olga eller oldemora mi gjorde, og kjem litt nærmare dei. Eg må vurdere mange av dei same spørsmåla som dei gjorde i sin kvardag her. Fortida blir ikkje så mystisk.

- Men det viktigaste er kanskje den gode smaken av ekte stølsrømme og -smør, konkluderer Katharina på spørsmålet om kva som er drivkraften.

STEINFJØSA ER KARAKTERISTISKE innslag i kulturmiljøet i Sanddalen.

HVILKE NÅTIDSBYGG VIL VI KUNNE BEVARE?

KVALITETEN PÅ BYGNINGSMATERIALE VIL AVGJØRE

Du blir kanskje overrasket når en interiørarkitekt er opptatt av fortidsminnevern. Du er i godt selskap hvis du tror vi tenker mest på trender og tidsriktig tilbehør. Men som interiørarkitekt er jeg mest opptatt av å ta vare på, og vedlikeholde, det som er på innsiden av boligen vår. Det er innsiden i boligen som teller når vi skal skape trivsel der vi bor.

TeksT: Taran Grønlie, interiørarkitekt og medlem av Fortidsminneforeningen

Det er inne i boligen du finner sjelen. En sart sjel som det er altfor lett å ødelegge. Jeg kunne ønske meg mye større oppmerksomhet rundt hvordan vi tar vare på interiørhistorien vår. Det gjelder både slik vi har den, og hadde den, rundt oss i hverdagen. Jeg tenker på gulv, vegger og tak. Møbler av alle slag, redskaper og andre eiendeler, som tilhørte generasjonenes hverdag bakover i tid.

Boliger som er bygd i nær eller fjern fortid, påvirker ubevisst hva vi tenker og føler. Det forteller vår historie. En lettfattelig historie, fordi det hele tiden dreier seg om fundamentale, menneskelig ting.

ET TANKEEKSPERIMENT

Et tankeeksperiment som har opptatt meg den siste tiden, er å kartlegge hvilke nåtidsbygg det blir interessant å bevare for ettertiden.

Operaen i Oslo antar jeg får stå. Den har fasadeplater av italiensk Carrara-marmor. Og er det noe nordmenn er opptatt av, så er det jo det romantiske, italienske. Så antar jeg at MUNCH får stå en stund, men kanskje mest fordi det blir så vanskelig å rive det kolossale bygget, inneklemt og ytterst ved vannet, som det er plassert.

Våre nåtidsbygg bærer preg av billige stålkonstruksjoner som kles inn med gipsplater. Deretter blir de pyntet med trendy fasadeplater, med glitter og fjas. Bygningsmassen er utfordrende, og ikke mulig å rehabilitere eller å bygge om. Men den er enkel å rive!

Så kan vi jo spørre oss om de er noe å bevare? Konklusjonen min er i alle fall soleklar. Kvalitetene på materialene på nyoppførte bygg vi omgir oss med, offentlige bygg som boligbygg, er ingenting å bevare for ettertiden. Der holder det med å henge en gipsplate, litt ventilasjonsrør, noen stålstendere og litt kapp av laminatparkett på veggene. Det ser ut som det er et unntak for Nasjonalmuseets skiferkledning. Den holder nok en stund.

Så kan ettertiden undersøke hvilke hodeløse og miljøfiendtlige materialer vi omga oss med. Vi vil alle snu oss urolig i graven vår, etter hvert som kommentarene hagler fra museumsbesøkende og fra dem som besøker andre offentlige bygninger.

satt ofte som leder for byggekomiteen og bidro til kvalitet på bygget.

Som eksempler kan jeg nevne Veritasbygget på Høvik i 1976, i regi arkitektene Lund og Slaatto, Hydros hovedkontor på Solli plass, tegnet av Erling Viksjø fra 1960 og administrasjons-senteret til skipsreder og hvalfanger Anders Jahre, i Sandefjord i 1931 og 1934, tegnet av Arnstein Arneberg.

Nå bygges kontor- og boligbygg av investorer, og juss og kapital er det viktigste. Fra 1930 /1940 har vi opplevd at arkitekten har mistet sin sentrale posisjon i utviklingen av byggeprosjekter. Siden 1985 er dette blitt ytterligere forsterket. I dagens komplekse byggeprosesser har vi bare to aktører.

HVOR

ER DET

BLITT AV DEN «STIVNEDE MUSIKKEN»?

Før i tiden var huset selve symbolet på familien og tingenes tilstand. Det skulle arves, nye slekter skulle vokse opp, og det skulle ivaretas med innbo og det hele. Byggekunsten var sterkere enn alle andre kunstarter. Den var beregnet på varighet. I tillegg til å være solid og motstandsdyktig mot vær og vind og tidens tann, skulle den bli stående til de neste generasjonene.

Kostbare materialer som tegl, eik og messing ble brukt. Arkitektens vurderinger ble vektet høyt. Det var også vanlig at fremtidige brukere fikk sitte i førersetet når en ny arbeidsplass skulle bygges. Direktøren

FASADER OG ESTETIKK NEDPRIORITERT

Tradisjonelt har rekrutteringen til eiendoms- og byutvikling vært dominert av ingeniører og økonomer fra det offentlige byråkratiet, som både regulerer områder og iverksetter. På den andre siden har vi entreprenørstyrte byggeprosesser som bare er basert på anbudskonkurranser.

Fasader og estetikk har vært nedprioritert, spesielt i leilighetsbygg. Arkitekten blir overkjørt av de reelle beslutningstakerne, om de i det hele tatt får være med. Interiørarkitektene er fullstendig utelatt fra prosjektene. Alt blir uansett solgt, og fine fasader og et godt interiør koster mer.

Arkitekten og interiørarkitekten har selvsagt en viktig rolle i å skape gode og menneskevennlige interiører og fasader. Men, de kommer ingen vei uten en oppdragsgiver som gir handlingsrom og kvalitet. Derfor er den politiske beslutningen om å fase ut arkitektene, en tragedie. Det bør være balanse mellom gjennomtenkt materialbruk, god detaljering, funksjonalitet, aldringskvaliteter og vedlikeholdsvennlighet. Selvsagt parallelt med idealer om skjønnhet og harmoni mellom byggemiljø, natur og mennesker.

Johan Wolfgang von Goethe (1749–1832) sto klassisismen svært nær, og han definerte arkitekturen som «stivnet musikk». Det er en vakker definisjon på våre byggekunstverk. Så da må jeg jo spørre, hva gjør så en arkitekt som kan skape «stivnet musikk»?

En definisjon kan være at arkitekten oversetter behov og krav til fysiske størrelser. Arkitekten samordner og innlemmer elementene til helheter. Ønsker, krav og ideer transformeres til fysiske former og «stivnet musikk» oppstår. På mange måter kan det beskrives som en politisk kunstart, fordi den gir konkrete fysisk uttrykk for politisk bestemte planer. Det gir, i all sin kompleksitet, arkitekten et samfunnsansvar.

Vi må få arkitektene tilbake. Og vi må få utbyggere som ønsker å bygge for ettertiden og ikke bare for nåtiden. Utbyggere og arkitekter som lar

boligens sjel få lyst til å flytte inn og som innehar en holistisk tankegang for utviklingsområdene.

BOLIGENS SJEL - GENIUS LOCI Boliger som er bygd i nær eller fjern fortid, påvirker ubevisst hva vi tenker og føler. Når vi går inn i en eldre bolig, blir vi en del av historien. Lettfattelige historier, fordi det hele tiden dreier seg om fundamentale menneskelig ting. Oss. Om rehabiliteringsprosjekter ikke uføres i samspill med byggekunstverket blir ikke boligens sjel, genius loci, ivaretatt. Historien blir ødelagt. Når vi rehabiliterer eldre byggverk, må målet være at vi ta vare på sjelen.

Jeg har litt for ofte sett hvordan husets opprinnelige sjel ødelegges, og det river meg i hjertet. Jeg føler et allment opplysningsansvar for bevaring at tidligere tiders interiør.

Jeg ser altfor mange kunder som ønsker seg et kjølig, rettlinjet og kaldt interiør. Og det selv om de har slått seg til ro i en eldre jugendvilla. Da forsøker jeg, med list og lempe, å få kunden inn på et annet spor. Eller rett og slett ber familien flytte til et annet objekt, som samsvarer med deres «smak».

Oppussing av en jugendvilla med lamellparkett med klikksystem, eller til og med laminatgulv, med fotlister uten profiler, fordi det skal være så praktisk, burde ikke være tillatt. Hvis det så toppes

av et kjøkken med laminatbenkeplate og profilløse dører, er det rene voldtekten mot huset.

Ikke alle tenker over hvordan rom og interiør skaper følelser og reaksjoner i oss. Et dårlig interiør kan oppleves urovekkende, og et godt interiør kan virke helende.

Interiøret er en komposisjon der fysiologiske behov, trygghet og rommets arkitektur spiller på lag. Å skape gode harmoniske rom, handler primært om to ting. Det er funksjonalitet og estetikk som er samstemt som organist og orgel.

For å opprettholde sjelen, må det gjøres riktige valg når det gjelder materialer, kledninger, listverk, gulv, dører, vinduer, tak, dekorering, tapetsering og mye annet. Valg av interiørarkitektoniske løsninger og byggematerialer er viktig, fordi det må harmonere med huset.

Det virker for eksempel ikke riktig å innføre brede og ubehandlede furupanel, glattkantlister, eller senket gipstak med spotter i hus fra sveitserperioden. Der var det tidligere ganske sikkert malt fas, eller perlstaffpanel, profilerte lister og høyt under taket. Det er eksempler på stilbrudd som fratar huset identiteten.

Det samme gjelder om du i et hus fra funkistiden dekorerer med profilerte lister og småblomstret tapet. Det passer svært dårlig sammen med husets opprinnelige sjel. Disse kombinasjonene sender forvirrede stemninger ut i rommet. Det blir

INTERIØRARKITEKT TARAN GRØNLIE er opptatt av at kvalitetene på materialene på nyoppførte bygg vi omgir oss med. I dette innlegget mener hun at mange offentlige bygg og boligbygg, er ingenting å bevare for ettertiden fordi materialene er for dårlige. Det holder det med å henge en gipsplate, litt ventilasjonsrør, noen stålstendere og litt kapp av laminatparkett på veggene, skriver hun. Hun gjør et unntak for Nasjonalmuseets skiferkledning. Den holder nok en stund. Foto: Nasjonalmuseet/Iwan Baan

rette og slett helt galt. Derfor er det viktig å restaurere eldre byggverk med respekt. Jeg er selvfølgelig tilhenger av at folk må få gjøre som de vil. Men for meg går det rett og slett en grense. Og den går her. Det er på disse områdene jeg kunne ønsket meg et bedre vern. Jeg vil ha en sterkere allmenn forståelse for verdiene som

ødelegges, og boligens sjel som legger på sprang og kanskje forsvinner for godt.

Den grønne, samlende og vakre holistiske tankegangen, ligger i oss som en arv fra antikken. Vi kjenner alle gode og dårlige miljøer på kroppen. Bondestuenes møbleringsplan, med hele familielivet, har vi samlet i vår tids kjøkkenallrom.

Vi har mangeårig møbelhistorie, hvor vi kan velge å omgi oss med den stilen som skaper trivsel og glede hos oss. Møblene bygd i treverk av en av dine oldefedre finnes snart ikke mer. Et personlig interiør kan ikke kjøpes for penger, eller lages av masseproduserte varer. Så ta vare på de skattene du har.

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Telefon: 21 09 56 50

www.stiftelsen-uni.no

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

KR 200 FOR MEDLEMSKAP UT ÅRET!

Vi tilbyr kampanjepris for innmelding etter 1. september

Kjenner du noen som kunne tenkte seg å være medlem av Fortidsminneforeningen?

Tips dem om medlemskap til under halv pris av ordinær kontingent *) ved innmelding frem til 31. desember 2022.

De to siste utgavene av medlemsbladet Fortidsvern og Årboken 2022 er inkludert i denne prisen.

Innmeldingen kan du enkelt ordne selv på www.fortidsminneforeningen.no.

Verver du noen kan du velge blant våre flotte vervepremier.

Som medlem i Fortidsminneforeningen støtter du arbeidet for å sikre Norges kulturarv.

* Ordinær pris for et års medlemskap med fire utgaver av Fortidsvern og årbok kr. 650 (fra januar 2023)

Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG

ØSTFOLD

Leder: Jens Bakke

Telefon: 993 54 286

E­post: jens.bakke@idd.no

Indre Østfold

Halden

Sarpsborg og Rakkestad

OSLO OG AKERSHUS

Styreleder: Svein Solhjell

Daglig leder: Elin Hallberg

Telefon: 97 00 58 58

E­post: oslo-akershus@ fortidsminneforeningen.no

Oslo og omegn

Bærum

Romerike

Nittedal og Hakadal

HEDMARK

Leder: Bianca Wessel

Telefon: 936 58 859

E­post: hedmark@fortidsminneforeningen.no

Hedmarken

Nord-Østerdalen

Solør-Odal

Trysil og Engerdal

Sør-Østerdal

BUSKERUD

Leder: Jorunn Wiik

Telefon: 909 38 198

E­post: buskerud@fortidsminneforeningen.no

Ringerike

Drammen og omegn

Kongsberg og Numedal

Hallingdal

VESTFOLD

Leder: Odd Hjort-Sørensen

Telefon: 415 29 439

E­post: vestfold@fortidsminneforeningen.no

Sandefjord

Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK

Leder: Else M. Skau

Telefon: 918 67 083

E­post: telemark@fortidsminneforeningen.no

OPPLAND

Leder: Anne Marit Noraker

Telefon: 91103969

oppland@fortidsminneforeningen.no

Norddalen

Sør-Gudbrandsdal

Verne-Vøla

Vestoppland

AGDER

Leder: Karl Ragnar Gjertsen

Telefon: 928 09 662

E­post: agder@fortidsminneforeningen.no

Kristiansand og omegn

Flekkefjord og omegn

Aust-Agder

ROGALAND

Leder: Stina Ekelund Erlandsen

Telefon: 91905106

E­post: rogaland@fortidsminneforeningen.no

Haugalandet

Jæren

Stavanger

Ryfylke

Dalane

HORDALAND

Daglig leder: Ida Pettersen

Telefon: 948 81 310

E­post: hordaland@fortidsminneforeningen.no

Bergen

Bjørnafjorden

Lysøens Venner

Voss

Fana og Ytrebygda

Årstad

SOGN OG FJORDANE

Styreleder: Malén Røysum

Daglig leder: Jon E. Tamnes

Telefon: 57 67 88 40

E­post: sognogfjordane@ fortidsminneforeningen.no

Ytre Sogn og Sunnfjord

Indre Sogn

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Toril Røsand

E­post: toril.rosand@neasonline.no

Sunnmøre

Romsdal

Nordmøre

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Styreleder: Johan Helberg

Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen

Telefon: 959 35 568

E­post: dentronderske@ fortidsminneforeningen.no

Trondheim og Omegn

Den Gamle Bergstad

Steinvikholms venner

Orkdal og omegn

Leksvik

Inderøy

Sparbyggja

Namdal

Frosta

Sør-Innherred

NORDLAND

Leder: Arnstein Brekke

Telefon: 90976119

E­post: nordland@fortidsminneforeningen.no

Rana

Salten

Vesterålen

Sør-Helgeland

TROMS

Leder: Marianne Skandfer

Telefon: 995 06 234

E-post: marianne.skandfer@uit.no

Tromsø og omegn

Harstad og omegn

FINNMARK

Leder: Lene R. Edvardsen

Telefon: 992 93 314

E­post: finnmark@fortidsminneforeningen.no

SVALBARD

Leder: Atle Brekken

Telefon: 415 26 116

E­post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

Et nasjonalt nettverk med

Fortidsminneforeningen medlemmer består av et nettverk som utgjør den største samlede kunnskap om bygningsvern i Norge. Det finnes knapt den ting innenfor våre fagfelt som vi ikke kan svare på. Et god råd til deg som er ny i foreningen, eller har vært medlem i 40 år, sjekk med andre i lokallaget ditt om du har et spørsmål. Start med din lokale avdelingsleder. Du finner han eller henne på vår hjemmeside. Du får helt sikkert svar eller tips om hvordan du skal gå videre.

Velkommen til nye medlemmer!

flinke folk

AGDER

Fredrik Selander Landsverk

Stærk og Co v/Jan Lindland

Kim Stangstuen

Per Steen Jensen

Grete Flakk

Øyvind Fosby Soknes

Mai Elisabeth Tjessheim Willumsen

Helge Sonesen

Espen Kristensen

Bjørn Erik Johannessen

BUSKERUD

Mari Sandsund

John Wøllo

Vemund Syversrud

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Ingjerd Veiden Brakstad

Anette Johansen

Richard Liodden Sanders

Kerstin Tømmerås

Kristin Østgård

Marit Opheim

Arne M Gausen

Ann-Iren Forsell

HEDMARK

Elisabeth Munkviken

Ola Vingelsgaard

Arve Skjærbæk

Marius Falldalen

Frank Monsen

Mulugeta Angesom Hagos

HORDALAND

Geir Atle Ersland

Ellen Meyer Hoff

Ingeborg Sjursæther Rasmussen

Bjarne Hollund

Anders Bærheim

Styrkaar Ringheim-Hustveit

Jardar Tøn

Inge Skogheim

Kari Steinsbø

Lillian Hagala

OPPLAND

Rolf Erik Gjerdrum

Sigbjørn Hamre Tunold

Anne Saglien

Anne Lene Andersen

Carina Tolpinrud Jøntvedt

Gaute Fjeldstad

OSLO OG AKERSHUS

Elin Tandberg

Vivi Fleischer

Vibeke Toresen Dahle

Marte Helene Lie

Petter Foss

Cornelia van Prattenburg

Silje Jenny Undahl

Berit Støre Johnsen

Agnes Bottolfsen

Kristina Johansen

Anine Kildal Haneseth

Jørgen Kristian Andersen

Gunnar Bjørn Olsen

Håvard Zakarias Rosenvang

Ingeborg Heiestad

Kari Anne Aukan

Aksel Øhrn

Saher Sourouri

Audun Tollum-Andersen

Arild Sakshaug

Dag Klaveness

ROGALAND

Vegard Askår

Rune Tandrevold

Ole Christian Snørteland

Gerd Marie Ådna

Tove Berger

SOGN OG FJORDANE

Torstein Hønsi

Turid Kristine Brekke

Magnhild Runde

Ove martin Bjørgås

Henny Vågane

Maria Tovslid

Ane Huru Thorseng

Jostein Kauserud

FORTIDSMINNEFORENINGEN har en samlet kompetanse som alle våre medlemmer, nye og gamle, har glede av. Bildet er fra sommerens representantskapsmøte i Bergen, i restauranten på Fløifjellet.

Foto: Trond Rødsmoen/Fortidsminneforeningen

Josefine K Sandvik

Irene Brendehaug

Solvei Hanmei Losnegård

Inger Christine årstad

MØRE OG ROMSDAL

Marianne Sørfonden

NORDLAND

Solveig Anette Erdahl

Anne Sofie Nilsen

Aksel Søttar Gjertveit

Mathias Zeh

Mari-Ann Nilssen

Annee Grøtte Viken

Mette Kyed Thorson

Trym Drage Lurås

TROMS

Line Berg

ØSTFOLD

Tina Sofie Berger

Av Trude Knutzen Knagenhjelm Styreleder i Fortidsminneforeningen

Som ny styreleder i foreningen fikk jeg i sommer gleden av å delta på åpningen av årets Olsokdager og Olsokutstillingen på Stiklestad. Der fikk jeg oppleve en ny side ved Fortidsminneforeningen, og at våre eiendommer kan være hyperaktuelle.

KULTURMINNER SOM BERØRER

Foreningens eiendom, Olavshaugen, har siden middelalderen vært et sted for ulike ytringer i form av monumenter. 26. juli i år ble kunstverket Rosa trekant reist over stedet der den omstridte NS-bautaen ligger begravd. Verket er laget av kunstnere som tilhører kunstnerorganisasjonen Pride Art, som i år var årets olsok-kunstner. Den rosa trekanten ble brukt av nazi-regimet for å merke homofile menn under Holocaust, men på 1970-tallet ble symbolet med den mørke historien tatt i bruk som en viktig markør for skeives rettigheter.

At verket nettopp kunne reises på Olavshaugen, og at Fortidsminneforeningen ønsket å være samarbeidspart i prosjektet,

var åpenbart en svært viktig dimensjon for alle de involverte. I flere av talene under åpningen ble det trukket fram at foreningens holdning til prosjektet var med på å styrke følelsen av å bli inkludert. Etter avdukingen fortalte den ene kunstneren meg at han var overveldet over å få bidra midlertidig til tusenårige tradisjonen for å ytre seg på nettopp dette stedet. Avdukingen av Rosa trekant var en sterk hendelse for mange, også for meg, som gjennom møtet med kunstverket fikk en dypere forståelse for Olavshaugens betydning med lag på lag med mening og symbolikk.

Markeringen var et godt eksempel på at kulturminner og kulturhistorien har relevans og spiller en viktig rolle i folks

liv. Likevel trenger ikke konteksten å være så brutal som i dette tilfellet for at kulturarven gir mening i 2022. Også mer dagligdagse kulturminner og -miljøer som husmannsplasser, finnetorp, sjøbruksmiljøer og bolighus fra 50-tallet setter oss selv i en sammenheng og forteller oss om hva og hvor vi kommer fra.

Det kan være godt å minne seg selv om hvorfor kulturminner er viktige. Blant annet trenger vi kulturminnene for å minnes om hvordan landet vårt er bygd, om at frihet og velstand ikke kan taes for gitt. Til spørsmålet om alt dette er verdt å ta vare på, er svaret uten tvil ja.

Generalsekretær Ola H. Fjeldheim i Fortidsminneforeningen er nå oppnevnt til

DET KAN VÆRE GODT å minne seg selv om hvorfor kulturminner er viktige. Blant annet trenger vi kulturminnene for å minnes om hvordan landet vårt er bygd, om at frihet og velstand ikke kan taes for gitt, skriver styreleder i Fortidsminneforeningen Trude Knutzen Knagenhjelm, etter sin opplevelse på Olavhaugen på Stiklestad i sommer.

Foto: Stiklestad Nasjonale Kultursenter

å delta i det regjeringsoppnevnte utvalget som skal lage et forslag til ny kulturmiljølov. Det er på høy tid å fornye den 44 år gamle Lov om kulturminner og tilpasse lovverket til dagens behov og virkelighet. Den nye loven vil være et viktig ledd i for å bringe kulturminnevernet videre, særlig for eierne og forvalterne av kulturminnene. Fornying av lovverket gir også en forventning om økte tildelinger over statsbudsjettet slik at en større del av kulturarven vil bli tatt vare på.

Den rosa trekanten på Olavhaugen på Stiklestad viser samfunnsrelevansen til Fortidsminneforeningen og har gitt oss flere gode argumenter for at tildelingene til kulturminner på Statsbudsjettet må økes.

Kommentar til presentasjon i Fortidsvern nr. 2/2022 «HER KAN DU OPPLEVE MIDDELALDEREN»

Tore Einar Johansen, Frode Hansen og Ove Magnus Bore presenterer i en artikkel i Fortidsvern nr. 2 2022 på s. 44–53, de oppførte bygningene på Trondenes Historiske Senter, Sør-Troms Museum, utenfor Harstad. Dette skal være en presentasjon av en nordnorsk gård i første halvdel av 1200-tallet. Trondenes Middelaldergård ble åpnet i august 2019. Artikkelen presenterer årestuen, smien og stavkirken. Oppføringen er gjort i et samarbeide med Studiet av tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU.

ÅRESTUEN

I artikkelen er det referert til at BOARCH arkitekter as v/Gisle Jakhelln ble engasjert til å utarbeide forslag til løsning for årestuen. Mitt forslag/forprosjekt var datert 22.04.2016. Utformingen av bygningen var inngående diskutert med prosjektets styringsgruppe underveis. Artikkelen refererer til mine foreslåtte alternativer for fundamentering og det oppfølgende valget av «alternativ 3». Dette valget ble tatt av prosjektets ledelse v/Tore Einar Johansen, med kritiske kommentarer fra styringsgruppen.

Etter at jeg hadde presentert forprosjektet i 2016 var det ingen kontakt fra museets side. Samarbeidet med NTNU og oppføringen av årestuen ble gjennomført uten kontakt med meg.

Den oppførte bygningen avviker på vesentlige punkter fra mitt forprosjekt. Det er særlig bruk av laft i gavlene og forenklet fasettering i bygningens kortsider som avviker. Vi har ingen indikasjoner på at laft har vært brukt på denne måten i Nord-Norge så tidlig som fra begynnelsen av 1200-tallet. Kortsidenes grunnplan avviker fra de arkeologiske registreringene.

Det er svært uheldig at en bygning på museets grunn er oppført uten en bred faglig analyse. Det hadde vært ønskelig at NTNU-gruppen presenterte sin tolkning av arkeologien slik at dette kunne vært diskutert og gitt en faglig anbefaling. Ut fra artikkelen kan det synes som om årestuen er bygget etter mine tegninger. Dette er altså ikke riktig.

Bodø, 23. juni 2022 – Gisle Jakhelln, Siv.ark. mnal

Siste nummer av Fortidsvern er mottatt og leses med stor interesse.

Når det gjelder Arne Holms trafo-artikkel (side 64–65 og 69) må det korrigeres at arkitekt for den omtalte Rundtom trafokiosk i Drammen (Tollbugata 129) er byarkitekt Alf Bugge. Den ble tegnet i 1931 og er meget typisk for hans særegne funksjonalisme. Se min bok «Drammen By i utvikling gjennom 400 år» side 261. Jeg vedlegger kopi av Bugges signerte tegning for Drammens Elektrisitetsverk, slik at det ikke skulle være noen tvil om opphavsmannen.

Jo Sellæg

Styrk din faglige kompetanse

Søk videreutdanningsmaster i urbanisme, arkitekturvern eller systemorientert design på AHO.

Søknadsfrist

1. oktober

Les mer på aho.no/evu