Fortidsvern 3-2023

FORTIDSVERN

Fossesholm Herregård er en kulturell perle for hele familien. Den gamle hovedbygningen er i dag museum hvor du kan nyte de vakre interiørene fra gårdens storhetstid på 1700-tallet.

Resten av gården byr på, hjemmefrontmuseum, landbruksutstilling og skiftende kunstutstillinger, her er også brukskunstbutikk og en liten kafé.

Barna kan kle seg ut som godseiere, hoppe i høyet eller hilse på sauer, høner og kaniner.

Det er mulig å holde forskjellige arrangementer på Fossesholm hele året rundt. Her er lokaler som egner seg svært godt til bryllup, barnedåp, minnesamvær, kurs, konserter eller lignende.

Se våre nettsider for sommerens program og følg oss gjerne på facebook.no/fossesholm

FORTIDSVERN

Fortidsminneforeningens medlemsblad

Etablert 1974

Ansvarlig redaktør Ivar Moe, telefon: 901 35 046 ivar@fortidsminneforeningen.no

Journalist og kommunikasjonsansvarlig

Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no

Fagredaktør Årbok

Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no

FORTIDSVERN 3/2023

Levende kulturminne fra 1846 blir slettet

Laftet og valmet – en sjelden kombo

Stor innsats for historiske lenser

Ny runde i foreningens logodebatt

Lystgårdsanlegg er verdt sin pris

Lever og ånder for sin sjøsamiske gård

Nå er det lys i den gamle sveitservillaen

På innsida av dei eldste byggjeskikkane

Et middelalder hus kom frem i dagen

Ikonisk sykehus på foreningens Rødliste

Nye medlemmer

Valgte vielse på historisk stabburtrapp

Adresse FORTIDSVERN

Dronningens gate 11

0152 OSLO

Telefon: 23 31 70 70

Annonsesalg

Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no

Telefon: 995 20 500

Grafisk design: Storybold

Trykk: Aksell

Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 600.

Bankgiro: 6011.05.27651

Forsidebilde

Tradisjonshandverkar Hans Marumsrud heime på garden i Atrå i Telemark. Foto: Ivar Moe/ Fortidsminneforeininga

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.

Fortidsvern er en svanemerket trykksak som oppfyller Nordisk Miljømerkingskrav.

Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening NO

MÅ VIKE PLASS FOR EN FIREFELTS VEI

Planene til en ny forbindelse for vei og tog over Sarpefossen har i mer enn 10 år ligget som en klam hånd over dette området, rikt på kulturminner helt tilbake til tiden da Olav den hellige bygde en voll rundt middelalderbyen. Veimyndighetene fant ingen løsning uten å ofre minst ett viktig kulturminne. Kulturmyndighetene fikk valget mellom pest og kolera. Den ikoniske mursteinsboligen Tarris er taperen, men Fortidsminneforeningens lokallag Sarpsborg og Rakkestad vil kjempe så lenge huset står.

Jeg tenker at det er kjempetrist at et hus som jeg anser burde vært vernet, står så langt ned på prioriteringslista.

tekst og foto: Ivar Moe

DETTE IKONISKE BYGGET I SARPSBORG, TARRIS, har vært bolighus sammenhengende siden 1846. Nå ligger det midt i traséen for en ny vei over Sarpefossen i Glomma. Fortidsminneforeningens lokallag jobber for å redde det, men har de sterkeste kreftene mot seg. Ironisk nok gikk den gamle E6 langs huset, der det nå ligger plen.

Sarpsborg

VIKEN Oslo

Hanna B. Gansmoe lever sitt fredelige pensjonistliv sammen med labradoodelen Bella i en av de 20 seksjonene i Tarris. Hun er medlem av Fortidsminneforeningen, og meldte seg inn fordi hun vil delta i det som finnes av protestmuligheter i en så mørk sak. Tarris, en arbeiderkaserne, ble opprinnelig bygget for 40 familier knyttet til Borregaard sagbruk like ved. Bygningen ble satt opp av sagbrukets maskinmester Robert Foster i 1846. På veggen henger det opprinnelige skiltet i god form med teksten P & Co Foster Terrace 1846. Med årene ble terrace til

Tarris. P & Co var Pelly som den gangen eide Borregaard. Tarris har vært et bolighus sammenhengende siden det var nytt, og den 100 meter lange bygningskroppen er nærmest intakt, ser man bort fra et løst tilbygg til bad som er hengt utenpå alle enhetene. Huset står på kommunens gule liste og midt i en hensynsone.

FORTVILET

– Jeg tenker at det er kjempetrist at et hus som jeg anser burde vært vernet, står så langt ned på prioriteringslista. Denne byen har vært styrt av Arbeiderpartiet i 120 år, og at de ikke vet å ta vare på kulturen som

ET BLIKK INN I LEILIGHETEN til Hanna B. Gansmoe viser at rominndelingen er den samme som i 1846, men da bodde det en familie i hver av etasjene. Døren kan være fra den gangen huset var nytt.

PÅ SØRVEGGEN til Hanna B. Gansmoes seksjon i Tarris, henger det originale skiltet som tydelig viser når huset ble bygget og av hvem.

er en del av deres egen historie og som de burde ha vernet om, det gjør meg fortvilet. Det dem prøver å gjøre nå, er at de i tillegg til å rive Tarris, skal legge en fire felts vei gjennom området, en del av sentrum i en tid hvor vi snakker om et grønt skifte. Veien skal gå tvers gjennom huset her. Slettelandskapet ned mot Glomma og den gamle vaskeplassen på svabergene danner en helhet sammen med Tarris, og alt vil forsvinne, sier Hanna B. Gansmoe.

Her forlater vi henne et øyeblikk, og slipper til Thomas Winther, også medlem i foreningen. Han gir oss et lite blikk inn i denne kompliserte saken.

– En ny veiforbindelse over Sarpefossen har stått på agendaen i kommunen og fylket i mange år, hovedsakelig fordi den gamle brua er i så dårlig forfatning at noe uansett må gjøres. Dette er alle parter enige om. Når det så ble lagt frem en plan fra BaneNor om tospors jernbane gjennom Østfoldbyene ble det også fart i planleggingen av ny veiforbindelse. Forutsetningen fra myndighetene var at disse to store prosjektene måtte samordnes. I den senere tid har det imidlertid kommet mange hindringer i veien for jernbaneprosjektet, og det kan nå virke som om det aldri vil bli gjennomført. En av de viktigste forutsetningene for

at veibrua skal ligge akkurat der den er planlagt, er derved borte.

– Det er snakk om en normal, firefelts vei for å bedre trafikksituasjonen ved dette knutepunktet. All lokaltrafikk fra øst til vest i Sarpsborg­området skal i utgangspunktet gå over Sarpebrua, selv om E6 i stor grad også benyttes. I den tidlige planleggingsfasen (før BaneNor) ble det forelagt bystyret i Sarpsborg flere alternative løsninger for trasé, og flere av disse unngikk fullstendig å berøre Tarris, byvollen eller middelalderbyens tufter. Men på grunn av de sterke føringene fra BaneNor ble samtlige andre forslag forkastet.

HANNA B. GANSMOE lever i et svakt håp om at hennes Tarris som vi ser i bakgrunnen, skal kunne reddes. Hennes hund Bella står for anledningen med baken til oss. – Det å rive et hus som er velfungerende for 20 boenheter, det henger ikke på greip. Spesielt fordi dette huset er så gammelt, sier hun.

Det å rive et hus fra 1846 som er velfungerende for 20 boenheter, det henger ikke på greip.

Muligheten for veitunnel under fossen ble fremlagt, men avvist av kommunen og deres rådgiver uten at forslaget ble seriøst vurdert eller tatt med i vurderingen.

DET VAR ET HÅP

– Ett av de forslagene som kommunen vurderte seriøst før BaneNor kom inn i bildet, var en trasé med bro nord for Tarris og middelalderbyen. Denne traséen ville føre trafikken over Glomma nord for fossen, og uten å røre middelalderbyen. Dessuten ville den medføre vesentlig mindre konsekvenser for boområder og andre historiske bygninger, kan Thomas Winther fortelle.

Det fantes altså en løsning for Tarris en gang i prosjektets historie, men føringene fra BaneNor ble liggende selv om det trolig ikke blir noe av en ny togtrasé; og på en benk midt i dette viktige kulturminneområdet sitter Hanna B. Gansmoe og vil ikke forstå hvorfor man må ofre et kulturminne for at et annet skal få leve videre.

– Du kan ikke ta det ene eller det andre, for begge deler er like ødeleggende. Det å rive et hus som er velfungerende for 20 boenheter, det henger ikke på greip. Spesielt fordi dette huset er så gammelt. Dette har en kulturhistorisk verdi som de

burde ha vett nok til å ta vare på. Jeg har bodde her i tre år. Vi eier en del av grunnen. Borettslaget vårt er under Sarpsborg og Omegn Boligbyggelag. De har aldri løftet en finger for at dette huset skal bli tatt vare på. Jeg var klar over at det skulle bygges en ny bro da jeg flyttet hit, for det stod i prospektet. Men det var ikke i min villeste fantasi at dette huset skulle rive for at det skulle bygges en ny bro.

– Det er bygget på noen vorter på husene for å få bad. Det var en svalgang. Det er en fasadeendring som visstnok ikke kunne godtas når det gjelder vern av bygg, sier hun med snev av bitterhet og tenker at for kulturminnemyndighetene gjorde dette valget litt enklere for dem.

MONUMENT

Carl­Einar Kure, også medlem av Fortidsminneforeningen, og leder i Sarpsborg historielag er tydelig på hva han mener. Sammen med Thomas Winter, Reidar Stang og styreleder Hildegun Fredriksen i Sarpsborg og Rakkestad lokallag har de i år dannet en gruppe for å redde Tarris. De har hatt en møte med fylkeskommunen, ordføreren og de skal skrive til Regjeringen. – Min oppfatning av Tarris er at det er Sarpsborgs mest ioniske bygg. Jeg

anser det nærmest som et monument over Borregaards­arbeidet. Det har en fantastisk beliggenhet i byen til Olav den hellige, som han laget er borg rundt. Mesteparten av den byen raste ut i elva i 1702, men det ble igjen enn liten voll som går ut lengre opp i elva enn Tarris. Dette huset fikk en fantastisk plassering nesten ute i fossen, og er det huset i Sarpsborg i dag som har størst betydning. At man kan tenke på å rive dette, som er Sarpsborg historie til de grader, det er helt uforståelig, sier Karl Einar Kure.

Han forklarer at det er fire underalternativene for bro som man nå snakker om, og alle innebærer at Tarris må rives. Men det har vært andre alternativ tidligere, som ble lagt lenger nord, og som ikke ville berørt Tarris i det hele tatt.

– Vi har snakket med fylkeskonservatoren, og der følte de at de fikk presentert et valg mellom pest og kolera. Strandlinjen her nede er Sarpsborgs nordlige havn. All transporten på Glomma fra det som nå er Innlandet fylke, måtte tas i land her. De kom ikke forbi Sarpefossen, og alt måtte fraktes over land. Derfor er dette et spesielt område, det som heter Gamleby Strand. Så er det vollen til Olav den hellige, rundt Sarpsborg. Den er blitt forferdelig herjet med. Den er blitt gravd igjennom, den er

SLIK SER GLOMMA ut en maidag, når man står med ryggen mot Tarris og ser nordover. Vannmassene flyter fredelig, men noen hundre meter lenger ned velter de ut i Sarpefossen. Den gamle middelalderbyen lå til venstre, men raste ut i 1702 trolig som følge av leiregrunn og at elven hadde vasket vekk masser. Det er fremdeles leire i grunnen her, ned til mer enn 50 meter, trolig en av grunnene til at BaneNor ikke vil bygge nytt dobbel spor her. I bakgrunnen t.v. ser vi en gigantisk flishaug.

DETTE ER ST. OLAVSVOLL, en del av Borgarsyssel Museum, en bygning som også ble reist for å huse arbeiderfamilier. Den er i veldig dårlig forfatning. Den er soppangrepet og det er trolig den må plukkes ned stein for stein for å bygges opp igjen. I argumentasjonene for å rive Tarris inngår en forståelse av at St. Olavsvoll alene tar vare på de kulturminneverdiene som er knyttet til denne typen bygninger i Sarpsborg.

skjemmet av veier og det er tatt stein av den. Men det er en liten, nordlig arm av den vollen som stikker ut i elva her oppe, som visstnok ikke ble bygd av Olav den hellige, men som var en naturlig terrengformasjon hvor han begynte byggingen av vollen; og den delen er intakt.

BØR-ERMEN

Fylkeskonservatoren har vektlagt at det er viktigere å berge den enn Tarris, sier Carl­Einar Kure.

– De fikk valget mellom å redde, Børermen som den kalles, eller å berge Tarris. De valgte da å satse på Bør­ermen. Jeg skjønner ikke hva slags system det er som kan stille et slikt spørsmål. Det er som om en mor får valget mellom å miste den ene av to unger. Hvem av dem vil du miste? Begge deler er viktig.

Han legger vekt på at det var her, like ved Tarris, at middelalderbyen startet. Resten av Sarpsborg er fra tiden etter 1839; og stedet Borggård var et sagbruk før den tiden. Tømmeret kom nedover Glomma og ble sagd opp. I forbindelse med sagbrukstiden som dannet grunnlaget for hele byen, ble Tarris bygget som arbeiderbolig for det formålet i den tiden. Den hører ikke til Sarpsborgs industrihistorie som kom etterpå. Den tilhører sagbrukstiden som var grunnlaget for Hafslund hovedgård og Borggård hovedgård. Derfor er dette et så utrolig viktig hus.

Han forteller at det i dag finnes et lignende hus på Borgarsyssel Museum, som heter St. Olavsvoll, og som antageligvis er litt nyere et Tarris, men som ble bygget for samme formål.

– Det utbygningskreftene prøver, er å sette de to husene opp mot hverandre.

Dere kan ikke bevare begge to. Dere må nøye dere med det ene, mener de. St. Olavsvoll er i veldig dårlig forfatning. Den er nå under restaurering. Den har stått der hele tiden. Den er soppangrepet og det er antakelig ikke usannsynlig at den må plukkes ned stein for stein for å bygges opp igjen. Her på Tarris er alt intakt. Her står alle mursteinene på plass. Det er gjort små forandringer, selvfølgelig. Man har satt på bad på utsiden. Men dette huset er utrolig autentisk. Her bor det folk, og det gjør det enda mer verdifullt. Det har bodd mennesker her kontinuerlig i 177 år.

HAR LEVD MED SPØKELSE

Han sier at trusselen har hengt over området ganske lenge, 10–15 år.

– De som bor her, sier at de har hørt om rivingspøkelset helt siden 1989. Vi som er interessert i bygningsvern har prøvd å påvirke, snakke med politikere hele veien, og hele tiden har de sagt at det er for sent. Det har alltid vært for sent. Men vi ser det sånn at så lenge huset står – så vil vi kjempe for det. Det er også interessant at de driver med grunnboring her, og det er ualminnelig langt ned til fast grunn. Her er det leire. Etter raset i 1702, da byen skulle bygges opp igjen, var de den gangen redd for at elva skulle ta hele Tarrishøyden. Nå har det gått bra. Men når de nå borer har det vist seg at det er veldig dypt. Det er det ene. Så har Hafslund, på den andre siden av elva, kommet med tanken om å bygge et nytt kraftverk. Det skaper

Foto: Hanna B. Gansmoe

DETTE ER DEN GAMLE BROEN over Sarpefossen som skal erstattes av en ny bro og et veisystem som gjør at Tarris må rives.

Vi som er interessert i bygningsvern har prøvd å påvirke, snakke med politikere hele veien, og hele tiden har de sagt at det er for sent.

et problem som ikke er flagget så godt tidligere, men nå er dette kommet opp i forbindelse med broalternativene; nye underalternativ. Nå snakker man altså om å lage en bro som er 30 meter høy for å komme over kraftverket. Den ville ha gått over Tarris. Så det kommer flere argumenter for i tillegg til de historiske, til å legge en ny bro et annet sted. Tarris ble bygget lenge før dagens bro kom. Broa kom i 1854, når man da skulle finne en

vei forbi, så la man selve hovedveien forbi dette huset. Den gamle E6 gikk helt inntil veggen til Tarris, forteller Carl­Einar Kure.

Gruppen som kjemper for Tarris hadde i mai møte med Christian Hintze Holm, avdelingssjef i avdelingen for kulturarv i Viken fylkeskommune. Det er hans forståelse at det er gjort mange grundige utredninger av alternative løsninger for ny bro også da Østfold var et eget fylke, både av veimyndighetene, politikere

og kulturmyndigheter. Han skriver i et møtereferat til gruppen:

«Når Tarris ikke ble prioritert for bevaring i forbindelse med planarbeidene for vei og jernbane gjennom området, var det kun fordi de traséalternativene som kunne sikret bevaring (av Tarris red. anm.) vil ha større negative konsekvenser for det fredede kulturmiljøet knyttet til Sarpsborg middelalderhistorie.»

HER SER VI hvordan det er hengt små klosser utenpå hver seksjon av Tarris, som er beboernes bad. Til høyre skimtes en vaskeribygning som også er fra 1846.

PRATEN GÅR LETT i solskinnet utenfor seksjonen til Hanna B. Gansmoe (t.h.), men temaet er alvorlig. Om noen år går det trolig en firefelts vei over plassen de sitter på. T.v. Carl-Einar Kure og Hildegun Fredriksen. Alle

er

aktive i Fortidsminneforeningens lokallag Sarpsborg og Rakkestad.

Men vi ser det sånn at så lenge huset står – så vil vi kjempe for det.

abonnement

Registrer deg for å få Riksantikvarens årlige magasin, Alle tiders, rett hjem i postkassen - helt gratis!

Varmepumpe er råd nr 1

Vil du spare energi i et gammelt hus?

Riksantikvarens råd nr 1 er å velge varmepumpe først.

Det skal være enkelt å gjøre gode valg som tjener både vern av gamle hus, klimaet og eiernes lommebok.

Se riksantikvaren.no/energisparing

Kulturminnefondets tilskuddsordninger

Kulturminnefondet har følgende muligheter til å søke støtte:

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Rullende og bevegelige kulturminner

Fagseminar Sikringstiltak

Formidling

Vi har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no

Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.

EN HØYST UVANLIG KONSTRUKSJON

Laftede valmtak er lite omtalt i litteraturen. Denne artikkelen gir eksempler på og drøfter omfanget av laftede valmtak, som synes å ha vært benyttet som takkonstruksjon fra ca. 1750 og litt ut på 1800-tallet. Valmtak med laftekonstruksjon virker mer utbredt og benyttet enn hittil kjent. Artikkelen viser derfor en del eksempler på hus med slike tak, for å vise og antyde hvorfor laftekonstruksjonen ble benyttet, til tross for dens svakheter.

tekst: Thore Desserud, medlem av Fortidsminneforeningen

Har du noen gang sett et laftet tak? Konstruksjonen er høyst uvanlig, men den har vært i bruk. Og har en først sett et slikt tak, så undres en på hvorfor dette ikke var det vanlige. For løsningen synes, teknisk sett langt mer fornuftig enn både åstak og sperretak i et hus med lafta vegger», skrev Røyne Kyllingstad i 1983.1

Jeg ble først oppmerksom på denne takkonstruksjonen da jeg startet arbeidet med bevaring av tunet på Øvre Berger i Jevnaker tidlig på 1980­tallet. Sett utenfra har hovedbygningen et ordinært saltak, men på loftet er det laftede valmtaket intakt. Røyne Kyllingstad, som målte opp bygningen i 1956, gjorde meg nærmere oppmerksom på den noe spesielle konstruksjonen, og dens svakheter. Senere har jeg merket meg slike konstruksjoner når jeg har kommet over

dem. Selv om valmtak med sperrekonstruksjon synes å være mest vanlige, er valmtak med laftekonstruksjon langt vanligere enn tidligere antatt.

Valmtaket ble et motefenomen under barokken. Et tidlig eksempel i Norge er Rosendal, oppført i 1660­årene. Hvinden­Haug viser til at Jens Bjelkes gård i Christiania (1648) hadde valmtak.2

2 Hvinden­Haug s 344

1 Kyllingstad i NL 1/83

Tegning 1 - Valmtak aksonometri-01 Ark. Sara Armento

Tegning 2 - Valmtak sperrekonstruksjonREVIDERT-01 Ark. Sara Armento

BERGER ØVRE, JEVNAKER. Hovedbygning oppført 1807 eller like etter, basert på dendrokronologisk datering. 12,2 x 21,8 m., takvinkel ca. 37°. Utvendig framstår bygningen med saltak, men den laftede valmkonstruksjonen er helt intakt på loftet. På et tidspunkt har huset fått saltak i sperrekonstruksjon over kortvalmene. Mest sannsynlig oppført i Borger Olsen Bergers (1761–1836) eiertid. Berger var bondesjøleie siden 1600-tallet, og hadde stor og god skog.

Kongsgården på Bygdøy ble oppført ca. 1733 av Christian Rantzau. Alle disse har sperretak. Så langt jeg kan se bredte valmtaket som motefenomen seg etter dette, med «lafteperioden» fram til ut på 1800­tallet.

I det følgende bruker jeg «laftet valmtak» som betegnelse på denne konstruksjonen.

TIDLIGERE OMTALE

Valmtakkonstruksjonen generelt, og laftede valmtak spesielt, synes lite omtalt

i litteraturen. Valmtak omtales, men ikke selve konstruksjonen. Muligens ble en sperrekonstruksjon tatt for gitt, muligens var en primært opptatt av ytre form?

Gisle Midttun beskrev valmtak slik: «De fleste hus på Romerike har sadeltak, men det finnes en del med valmtak. Også her er konstruksjonen på få undtagelser åstak. Fra svill til møne er huset tømret op».3

3 Midttun 1934

SINTEF beskriver laftet valmtak på denne måten:

«Åstak av «laftede» tømmerstokker Denne typen åstak ble brukt for å kunne lage andre takformer enn saltak, for eksempel valmtak. Åsene ble laftet grovt sammen med underliggende bærekonstruksjon på en forenklet måte. Åsene ble liggende tett, og konstruksjonen var derfor materialkrevende. Takkonstruksjonen var mest utbredt på 1700­tallet og ble oftest brukt på litt større hus.» 4

I «Gamle trehus» beskrives valmede åstak av «laftede» tømmerstokker på denne måten:

For å kunne lage andre takformer enn saltak finner vi i enkelte større hus taket utført som en «laftet» åskonstruksjon. Hensikten var å kunne bygge høyreiste, helvalmede tak (såkalt palladiansk tak) etter utenlandske forbilder. Konstruksjonen var grov og materialkrevende. Den ser ut til å være en overgangsløsning, der en etterlignet forbildene rent utseendemessig, uten å beherske teknikken med en mer egnet konstruksjon. Taket ble imidlertid svært solid. Åsene ble

Tegning 3 - Valmtak laftekonstruksjon Ark. Sara Armento

4 Byggforskserien 752.012

IKKE LANGT FRA BERGER ligger Velo (Skriver-Velo) i Jevnaker. Oppført av sorenskriver Jens Gram Thaulow 1812, arkitekt Benoni Aubert.1 Huset måler 11,2 x 24, 6 m. Taket ble ombygd til saltak med sperrekonstruksjon rett etter 1900. Det er ingen synlige spor etter tidligere takkonstruksjon. Maleri og tegning dokumenterer valmtaket, men vi kan ikke være sikre på at det var laftet. Nærhet til Øvre Berger kan det indikere laftekonstruksjon også på Velo.

1 Desserud P. 1998

DET SAMME KAN GJELDE VANG NEDRE1 i Jevnaker, bygd 1809 av forvalter på Hadelands glassverk Lars A. Hammer,2 mål ca. 10,7 x 23 m. Huset ble flyttet på 1950-tallet og ombygd til arbeiderbolig for Randsfjord glassverk, og taket ombygd til saltak. Kan vi her ha å gjøre med tre nærliggende bygninger, oppført omtrent samtidig, alle med laftet valmtak?

1 Knut Olai Bjørlykke 1904, NGU fotoarkiv 1904

2 Desserud P. 2000

hogd grovt sammen på «halv ved», som en forenklet lafting. Åsene ble således liggende svært tett, og undertaket (taktroa) ble alltid utført med over­ og underliggerbord.5

Boka «Beresystem i eldre norske hus» omtaler ikke valmtak. Derimot beskrives overgangen fra sperrekonstruksjon til åstak på Sør­ og Østlandet å ha sammenheng med at vannskårne bord brukt til stående taktekking, og deretter teglstein med undertak.6

«Saman med innføringa av tegl får vi en storstilt overgang frå sperretak til åstak også

5 Brænne 2000 s 87

6 Godal s. 307 ff.

på større hus (…). På Hedmarken skjer ofte omlegginga ved at ein røstar om eksisterande hus. Vi har især funne spor etter slik omrøsting i perioden 1770–1840.»7

Jo Sellæg nevner laftet valmtak i sin omtale av Marienlyst i Drammen,8 og Hvinden­Haug antyder at Ringnes i Stange kan ha hatt en slik konstruksjon.9 Han begrunner dette blant annet med at «sperrer ikke synes å være anvendt i området ved profan bebyggelse før på 1800­tallet (…)»

7 Samme s. 311­312

8 Sellæg 2014 s 156 ff

9 Hvinden­Haug s 486

Selv omtalte jeg takformen kort i hhv. 198510 og i 1995.11

NOEN EKSEMPLER

Eksemplene her er tatt med for å skissere bygningenes størrelse og form, tidsperiode de er bygd i, geografisk utbredelse og sosial kontekst. Opplistingen er ikke resultat av noen systematisk undersøkelse og er ikke på langt nær uttømmende. Jeg antar det finnes langt flere eksempler på laftede valmtak enn disse, for eksempel i kystbyer

10 Desserud T. m.fl. 1985

11 Desserud T. 1995 s 73 ff

i indre Oslofjord­området (Drammen) og skogrike, sentrale bygder i østlandsområdet. Samtlige dokumenterte bygninger er store eller meget store.

I omtalen av bygningene er det takkonstruksjonen som er sentral. For øvrig er de fleste bygningene mer eller mindre fyldig beskrevet i andre sammenhenger. Eksemplene gjelder med ett unntak hus med laftet, helvalmet tak.

FELLESTREKK OG VURDERING

Hovedutfordringen ved laftede valmtak er vektfordelingen, med stor belastning av takets tyngde på husets hjørner. Derimot gir ikke konstruksjonen press utover, som ved sperretak. Dette synes byggmestrene å ha vært oppmerksomme på. Samtlige bygg nevnt over har laftede tverrvegger i full høyde på loftet. Som regel hviler disse på tømrete delevegger i etasjene under. I tillegg er tyngden i hushjørnene med få unntak (utvekslet med én, evt. flere, kort(e) diagonal(e) bjelke(r) som fører deler av tyngden ut på ytterveggene, en snau meter til hver side for selve hushjørnene. Flere av bygningene har i tillegg laftet eller kubbet understøtting av endevalmen over tømrete, langsgående laftevegger under. Støttekonstruksjonen under endevalmen er normalt ikke ført helt opp til mønet. Mest omfattende understøttende konstruksjoner er det på Øvre Vilberg, som pga. lik bredde og lengde har kryssende understøttelse i to «etasjer», og på Bærums Verk.

Under befaringene har jeg funnet den laftede konstruksjonen knekt ved husets hjørner i to tilfeller (Berger, Grinder). Det er også registrert svekkelser i konstruksjonen hhv. på Kråkstad prestegård og Hospitalet i Drøbak. Dette kan ikke være overraskende for 200–250 år gamle hus. Det kan likevel ikke utelukkes at en rekke hus med tilsvarende takkonstruksjon er revet eller ombygd pga. svekkelser i konstruksjonen.

Bruken av laftede valmtak synes å være konsentrert til distriktet rundt indre Oslofjord og bygdene på det sentrale Østlandet. Takkonstruksjonen er ikke kjent av Nils Georg Brekke fra «hans» område på Vestlandet, og jeg har ikke greid å bringe på det rene opplysninger om denne takkonstruksjonen i andre deler av landet. Brekke påpeker for øvrig at valmtak i Bergen og omegn er kjøpmannshus, embetsmannshus og noen større sjøhus ved gamle handels­ og gjestgiversteder, dvs. hus i samfunnsklasser med god økonomi, der bruken av loftsrommet ikke var en sentral funksjon. Arkitektur og stil var styrende, ikke funksjon.12

TYSKE HÅNDVERKERE

Færgestad har studert valmtak med sperrekonstruksjon i Son, og laftede valmtak i

12 Nils Georg Brekke, skriftlig meddelelse

LINOMAL: DIFFUSJONSÅPEN OG ALLSIDIG.

FLERE AV VÅRE PRODUKTER: INTERIØROLJE - TØMMEROLJE - TERRASSEOLJE

MØRETYRI AS - PRODUSENT AV EGENUTVIKLEDE TJÆRE- OG LINJOLJEPRODUKTER

Glåmsmyrvegen 163 | 6683 Vågland | Tlf: 71 55 60 99 | post@moretyri.no

Drøbak. Han mener bruken av sperrer i Son skyldtes tilgangen på tyske håndverkere som beherske sperrekonstruksjonen, og spesielt gradsperren.13 I tillegg til de nevnte hadde også Børresengården (revet ca. 1965), Hauffgården (revet 1958) og Pavelsgården i Drøbak laftede valmtak 14 . Museumsmannen Lars Roede kjenner ikke til laftede valmtak sentralt i Oslo, men påpeker at de fleste gamle hus i Kvadraturen er borte.15

Det kan være vanskelig entydig å «lese» hvor og hvorfor laftet valmtak er valgt framfor sperretak. Dersom laftekonstruksjonen primært ble benyttet i tidlig fase og i strøk uten «kvalifiserte» håndverkere, ville en tro at for eksempel Tanum prestegård i Brunlanes, 1762–67,16 ville ha en laftekonstruksjon, men den har valmtak med sperrer.17 Betød nærheten til Larvik tilgang på avansert snekkerkompetanse som ikke var tilgjengelig i for eksempel

13 Muntlig oppl. Per Willy Færgestad

14 Tillegg, Per Willy Færgestad, jan. 2023

15 Muntlig oppl. Lars Roede

16 OVF hjemmeside

17 Skriftlig oppl. Jørn Holme

BÆRUMS VERK I BÆRUM. Oppført av Anna Krefting 1762–64. Utvendige mål hovedfløy 11,6 x 33,7 m., trolig påbygd sidefløy 11 m. Begge fløyene har laftet valmtak, men endevalmen i sidefløyen er senere påbygd saltak med sperrer, og framstår med vanlig gavl i enden. Takvinkel 45°.

BØRTER I ENEBAKK, Oppført 1771 av lensmann Holm Holmsen, mål ca. 22 x 11 m., helvalmet tak i laftekonstruksjon, takvinkel 34°.1

1 Oppl. Christian Oppegaard

langsidene, mens endevalmene har sperrekonstruksjon. Det gir både horisontal og vertikal bæring, noe som kunne medført ulikt setning. Taket er understøttet med tre tverrgående laftevegger, som igjen er avstivet seg imellom i øverste del. Hele konstruksjonen er bundet sammen av en grimekonstruksjon. Selv om taket ikke er et rent laftet valmtak, tas det med her for å vise variasjoner og kombinasjon av ulike teknikker, og at begge ble behersket.

1 OVF hjemmeside

FROEN I FROGN, oppført 1767 av Peder Schøyen d.e.1 Bygningen måler 12,3 x 24 m., takvinkel 40° grader (35° i kortvalmen?).

1 Myckland 1967

FROGNER PRESTEGÅRD, LIER Oppført etter brann i 1740-åra av presten Bent Jevne, 1 mål 12,3 x 23,6 m., takvinkel 45°. Taket her er laftet (åstak) på

Det kan være vanskelig entydig å «lese» hvor og hvorfor laftet valmtak er valgt framfor sperretak.

Drøbak (Telegrafen, Hospitalet)? Har det sammenheng med at bygningen ble påbegynt under Carl Ferdinand Treu 1741–65,18 som var dansk av fødsel? Holt prestegård (1717) har sperretak, mens den nærliggende og senere oppførte hovedbygningen på Næs Jernverk har laftekonstruksjon.

Sør­Aurdal prestegård i Valdres, oppført av presten Stabel i 181119, ble bygd med valmtak i sperrekonstruksjon. Det kan bekrefte teorien om sein byggefase og at sperreteknikken nå hadde bredt seg geografisk. Da kunne en forventet at også Kjonerud ved Hamar (1810) ville blitt bygd i sperrekonstruksjon, noe den altså ikke ble. Men det store fjøset på Thorshov i Vang, ikke langt unna Kjonerud, ble bygd med sperrekonstruksjon i 179820. I enkelte tilfeller synes det vanskelig å se noen entydig forklaring på når/hvorfor den ene konstruksjonstypen er valgt framfor den annen.

19 OVF hjemmeside og RA Tegningsarkiv

20 Google: Thorshovfjøset, Vang historielag

GAN I FET, sannsynligvis oppført ca. 1786 av generalkrigskommisær Peder Holter.1 Grunnflate ca. 20,4 x 11,3 m., takvinkel 44°.

1 Horgen 1993 s 93 ff.

18 Kirkehistorie – iBrunlanes

Sammenliknet med et sperretak krever laftekonstruksjonen store mengder tømmer.

Sammenliknet med et sperretak krever laftekonstruksjonen store mengder tømmer. Felles for samtlige bygninger jeg har nevnt, er at de ligger/lå i byer/havner med tømmeromsetning og et rikt borgerskap ikke minst knyttet til tømmerhandel og sagbruk, eller på garder eller distrikter med rikelig tilgang på skog og tømmer.

Noen ganger inngikk den aktuelle garden i et større skog/sagbrukskompleks. Og ikke minst: De lå/ligger tilsynelatende alle innenfor østlandsområdets lafte/åstakområde. Laftet valmtak kan betraktes som en variasjon av åstaket.

Basert på informasjon om byggherrer og beliggenhet er det lite som tyder på at

dette var miljøer med begrenset kunnskap om byggeteknikk, eller uten tilgang til slik kompetanse. I beskrivelsen av Marienlyst i Drammen framhever Jo Sellæg at hovedbygningen

(…) opplagt er planlagt av en godt orientert byggmester eller arkitekt. Den elegante huskroppen med knevegg

GRINDER I GRUE, oppført 1769 av krigsråd Ole Arntzen1 Utvendige mål 13,5 x 28,5 m., takvinkel ca. 37°.

1 Hveberg s 585

HOSPITALET I DRØBAK, oppført 1793. Første etasje skal være bygd av fru conferentsråd Møller, annen etasje av Niels Carlsen, trelasthandler, reder og bankier. 1 Grunnflate 16 x 17 m., takvinkel 43-45°.

og et høyreist valmtak med svai var noe nytt i Drammen omring 1790. (…) Det er derimot tydelig at den som planla huset, ikke hadde ansvar for å reise det. Taket er utført som et tradisjonelt åstak understøttet av laftede delevegger. Dette er en gammelmodig løsning for et valmtak den gang, og noe vi absolutt ikke forbinder med en velutdannet byggmester. Han ville i stedet ha konstruert taket med takstoler og laget en balansert takfot som kunne bære gesimsen.21

Ikke alt for langt unna ligger Frogner prestegård i Lier fra 1740­åra. Valmtaket er rett nok en kombinasjon av ås­konstruksjon (langsidene) og sperrekonstruksjon (kortvalmen), og har en imponerende grimekonstruksjon på loftet som binder det hele sammen. Vi må kunne gå ut fra at takkonstruksjonen med gradsperrer var kjent for Drammens borgere og håndverkere. Ettersom taklasten er gjort til en hovedutfordring – hvilke tyngder snakker vi om? For morsomhets skyld har jeg forsiktig

21 Sellæg 2014 s 170

beregnet tyngden av takkonstruksjonen på Berger, inklusiv takstein, til omkring 30 tonn. I tillegg kommer vekten av snø, som på dette stedet, gitt dagens krav til prosjektering av takkonstruksjon, skulle kunne bære 89 tonn. I sum en formidabel last. «Hjørnene ville sannsynligvis ha brutt sammen for lenge siden hvis det ikke hadde vært noen utveksler (i hjørnene)».22

OPPSUMMERING OG VIDERE DRØFTING

Kyllingstad fikk rask tilbakemelding på sin

22 Oppl. siv. ing. Ole Chr. Styri

artikkel i Norsk Landbruk, sitert ovenfor. Ulf Oppegaard på Børter i Enebakk beskrev konstruksjonens svakheter mht. tyngdefordeling, og viste til bruken av utveksling med diagonale stokker i hjørnene.23

Bruk av laft til valmtak synes primært forklart med manglende kompetanse/ innsikt i bygging av sperretak, spesielt konstruksjon av gradsperren. I lys av dokumentasjonen over av forekomsten av laftede valmtak synes forklaringen bare delvis plausibel.

23 Kyllingstad i NL 9/1983

1 Plakett over husets inngang

1

HOTVEDT, DRAMMEN Sannsynligvis oppført ca. 1801 av konsul Niels Omsted1. Av det opprinnelige anlegget gjenstår en sidebygning med helvalmet tak i laftekonstruksjon, mål ca. 6,6 x 27,7 m., med et temmelig bratt tak (ikke målbart under befaring). Et bilde gjengitt av Sellæg2 viser øvre del av en rektangulær hovedbygning med helvalmet tak. Den skal være oppført i perioden 1790–1805, men ble erstattet av ny hovedbygningen i 1857 som fortsatt står. Den gamle hovedbygningen med valmtak kan se ut til å være ca. 10 x 20 m, og svarer i så fall sånn omtrent til de fleste av bygningene som er beskrevet her. Ettersom sidebygningens valmtak er oppført i laftekonstruksjon, er det nærliggende å tenke at den nedrevne hovedbygningen også kan ha hatt en slik takkonstruksjon.

1 Sellæg 2014 s 289 ff. 2 samme

KRÅKSTAD PRESTEGÅRD, SKI Oppført 1771 av presten Hørbye.1 Mål 11,60 x 21,3 m., takvinkel 35°.

OVF hjemmeside

MARIENLYST I DRAMMEN, nå Drammen museum, er et bortimot lukket firkantet anlegg. Bygninger med laftet valmtak på tre sider. Opprinnelig hovedbygning mot øst 1770, ca. 9 x 15 meter, oppført av krigsråd Hans Thomas Weyer. Ny hovedbygning mot nord, og som en pendant driftsbygning mv. mot sør. Begge ca. 9,85 x 23,40 meter. I tillegg en driftsbygning med pulttak mot vest, samtlige reist av den samme Weyer1. Takvinkel på nord- og sørfløy ca. 40°.

1 Tin 2021

OPSET I GRUE har to bygninger med laftede valmtak. Den største og yngste måler 11,20 x 21,3 m., takvinkel ca. 42°. Huset skal være oppført av futen Jens Kiøning etter at han kjøpte garden i 1768. 1 Kiøning tok over etter Peter Schøyen, som flyttet til Ås og bygde hovedbygningen på Froen i 1767, se over. Kan Schøyen ha bygd begge? På Opset er det også et eldre hus med laftet valmtak, kalt «Skrivarstua».2 Denne måler 8,3 x 18,9 meter, senere tilbygd en svalgang i front med 2, 5 m. bredde. Takvinkel ikke målt, men synes noe slakere enn på hovedbygningen. Skal være oppført før 1740.3

1 Hveberg s 829­830

2 samme

3 Norske gardsbruk Hedmark

Den etterlater likevel noen spørsmål. Det kan ikke ha vært slik at bygging av sperretak var ukjent. Valmtak med sperrer, og valmtak med laftekonstruksjon, synes i noen grad å ha levd side om side innenfor samme periode og område, basert på bygninger som fortsatt står med disse takkonstruksjonene. De fleste byggherrene (og én dame) det er referert til over synes å ha hatt tilgang og økonomi til å benytte de beste håndverkerne. Det er jo ikke lange veien mellom eksempelvis Stange og Vang, Son og Drøbak, enn si mellom Drammen og Lier. Det er lite sannsynlig at eiere, eller byggmestere, som bygde med laftet valmtak, ikke kjente til sperrekonstruksjonen.

Jeg har heller ikke funnet belegg for at bruk av laftede valmtak var en gammeldags konstruksjonsform fram mot 1800. Både før 1750 og senere synes valmtak i hovedsak å være oppført i sperrekonstruksjon, men laftede valmtak forekommer parallelt

Bruken av laftede valmtak synes å være konsentrert til distriktet rundt indre Oslofjord og bygdene på det sentrale Østlandet.

TELEGRAFEN, DRØBAK, oppført i flere byggetrinn, fikk sitt to etasjes utseende med helvalmet tak på 1780-tallet. Mål ca. 11 x 16 m., takvinkel 38°. Huset brant i 2015, men ble gjenoppbygd i 2019 med original konstruksjon/teknikk, også med laftet valmtak. Der hvor en manglet dokumentasjon fra den nedbrente bygningen, ble konstruksjonen i Drøbak Hospital brukt som kilde.1

1 Skriftlig oppl. Per Willy Færgestad

med disse, i hovedsak fra omkring 1750 til tidlig 1800­tall. Laftet valmtak framstår som et klart østlandsfenomen, knyttet til det som arkitekt Jan Anderssen kaller «åstak­området»24.

Det synes å være to hovedfaktorer som peker seg ut hva gjelder bruk av laftede valmtak: Byggherren var godt bemidlet, og tilgangen på tømmer var intet problem. Men metoden var materialkrevende. Etter hvert kan det ha vist seg mer lønnsomt å benytte sperrekonstruksjon pga. lavere

24 Muntlig oppl. Jan Andersen

tømmerforbruk, og ut på 1800­tallet forsvant konstruksjonen.

Uansett er det overraskende mange hus med valmtak i laftekonstruksjon som fortsatt står. Kan det tyde på at konstruksjonen ikke var av veien, uansett? Og at laftede valmtak det normale innenfor østlandsområdet?

INNSPILL

Ovennevnte må betraktes som et innspill og en foreløpig og usystematisk kartlegging. Det er ønskelig med oppfølging av noen med mer spesialkompetanse enn

Litteratur

Desserud, Per.: Velo i Jevnaker Gnr. 164 og 165. Upubl. notat jan. 1998

Desserud, Per.: Nedre Vang i Jevnaker Gnr. 142. Upubl. notat aug. 2000

Desserud, Thore m. fl.: Øvre Berger i Jevnaker. Plan for bevaring og framtidig bruk

Jevnaker 1985

Desserud, Thore: «Mens graset gror dør kua» Fortidsminneforeningens årbok 1995 s 73

Fjeldheim, Ola H. og Magerøy, Ingeborg: «Aldri mer Nordli»

Fortidsminneforeningens årbok 2019 s 111 ff.

Færgestad, Per Willy: «Gjenreisningen etter brannen. Telegrafen»

Bygg og bevar 30.09.2021

Godal, Jon Bojer; Moldal, Steinar; Trond Oalann, Solbakken, Embret: Beresystem i eldre norske hus Tapir Akademiske Forlag, Trondheim 2009

Horgen, Jan E.: Fet bygdebok 5 Fet kommune 1993

Horgen, Jan E.: Norske prestegarder Landbruksforlaget 1999

Horgen, Jan E.: Sørum Bygdebok 2 Sørum 2005

Horgen, Jan E.: Sørum Bygdebok 4 Sørum 2010

Hveberg, Harald: Grueboka II Grue kommune 1949

Kirkeby, Birger. Eidsvoll bygds historie II-2 Eidsvoll Bygdebokkomité, Oslo 1959

Kirkeby, Birger. Eidsvoll bygds historie II-3 Eidsvoll Bygdebokkomité, Oslo 1961

meg, og en mer systematisk kartlegging av valmtak der både sperre­ og laftekonstruksjonen inngår. Kan det for eksempel tenkes at laftet valmtak var lite utbredt der det var tilgang på militærteknisk personell, eller tysk ingeniørkunst (bergstadene), i tillegg til steder hvor utenlandske håndverkere var tilgjengelig (Son, Christiania)? Hva med impulser fra Sverige?

Eller var det ganske enkelt slik at lafting av taket var en rask og grei sak når en først var i gang med lafting, og hadde flust av tilgang på tømmer?

Kyllingstad, Ståle: «Laftet tak» Norsk Landbruk nr. 1, 1983 s. 40

Kyllingstad, Ståle: «Mer om lafta tak» Norsk Landbruk nr. 9, 1983 s. 35 Midttun, Gisle m.fl. Norske bygder Romerike II. Johns Griegs forlag, Bergen 1934 Norske gardsbruk Hedmark fylke IV, Grue Forlaget Norske Gardsbruk A/S, Tønsberg 1970

Nygaard, Frans: Takkonstruksjoner Upublisert notat, ikke dat.

Sellæg, Jo: Drammen - Blott til lyst Jo Sellæg AS, Drammen 2014

SINTEF: Bærekonstruksjoner av tre for tak i eldre boligbygninger

Byggforskserien Byggforvaltning – februar 2017, 725.012

Tin, Mikkel B.: Tilbake til naturen. Lystgården Marienlyst i Drammen Drammen Museums Skriftserie, Volum 4 2021

Andre kilder:

Opplysningsvesenets fond (OVF) hjemmesider: Prestebolig ­ OVF

Riksantikvarens (RA) foto­, saks­ og tegningsarkiv

BINGEN LENSER LEVER VIDERE MED FRIVILLIGHETEN

KULTURMINNE PÅ MEKTIG ELV

Det er umulig å tenke seg noe annet enn at folk til alle tider har benyttet seg av elvestrømmen som fraktmetode – både for tømmer og trevirke og alt som ellers skulle flyttes på. Tømmer var viktigste ressurs som bygningsmaterialer i hus, båter og andre konstruksjoner til langt inn i den industrialiserte tidsalder. I dette verdifulle samspillet har kulturminnet Bingen lenser vært viktig med sin lange historie.

tekst: Berit Leikhammer

Ihele det skogkledte Norge har et nettverk av vassdrag og elveløp sørget for transport av tømmer. I Glommavassdragets over 200 elver, innsjøer og i mange tømmerførende tverrelver ble millioner av tømmerstokker hver vår sluppet ut i elvestrømmen. I vår lille sving av mektige Glomma ved Bingen lenser, var tømmer i uminnelige tider del av et

økonomisk eventyr med norsk tømmer som handelsvare.

Hvor lenge er egentlig «uminnelige tider»? Det er den lange historien fra tider før noe ble skrevet ned – før avtaledokumenter, før mannskapslister, lenge før lønningslister for tømmerfløterne ved Bingen og lenge før fagforeningsarbeid. Er det mulig å vite noe om Glomma som transportåre på annet vis?

«SØRUMBÅTEN» – STOKKEBÅT ELLER TØMMERSTOKK?

I påsken 1993 stod Halvard Evensen fra Sørum og fisket der sideelva Rømua renner ut i Glomma. Det var lite vann i elva, og en slags tømmerstokk lå i mudderet. Det han trodde var en søkkeskælle (synketømmer), viste seg å være en uthulet eikestamme, en stokkebåt. Norsk Maritimt Museum, tidl. Norsk Sjøfartsmuseum,

Fetsund

Sørumsand VIKEN Oslo

RIERKARET VED BINGEN LENSER sto ferdig restaurert i 2021. Foto: Ingun Orderud.

karbontidfestet båten til ca. 170 før vår tidsregning. «Sørumbåten» regnes i dag som Norges eldste båtfunn, over 1000 år eldre enn «Osebergskipet». Med plass til åtte–ti mann må denne stokkebåttypen ha blitt brukt både til ferdsel for folk og transport av jaktutbytte? redskap? stridsvåpen? Stokkebåten – en tømmerstokk – er et konkret, materielt bevis på ferdsel og aktivitet på Glomma for over 2000 år siden. Men hva med den aller eldste ikke­materielle historien? Har vi noen kilder til den?

SKRIFTLIGE KILDER

Den islandske Landnåmabok fra 1100­tallet forteller genealogisk om utvandrere fra Norge, som bosatte seg på det skogfattige Island i landnåmstida, ca. 870–930. Gno. nema land i.e. tilegne seg, ta land. Det var behov for tømmervirke, og huggenbord ble fraktet over fra fastlandet. Det er rundtømmer kløyvd i to med kile og telgjet til med øks, til forskjell fra sagbord. Irske munker som da allerede sporadisk hadde etablert seg på Island, brukte nok mest stein, sitt hjemlands byggemateriale.

I Heimskringla fra ca.1220, leser vi i Magnus Erlingssons saga om båtferdsel på Glomma ved Rydjokul. Barnekongens

far, Erling Skakke, skal ha dratt oppover elva og i 1167 og lagt i land, muligens i den romslige Bingsevja i nærheten av Sørum middelalderkirke fra 1166. Erling jarl var invitert med sitt følge av presten ved Rydjokul til gjestebud og ønsket å gå til kyndelsmesse. Egentlig ville han tukte Olav Gudbrandsson, som ble kalt «ugjæva» etter ublid trefning med jarlen og hans menn. Olav hadde «reist flokk» med opprørere imot jarlen og hans sønn Magnus, som var blitt kronet fem år gammel. Men det er en annen og blodig historie.

Frostatingsloven ble «satt muntlig» av Norges konge Håkon den gode ca. år 950 og ble skrevet ned over 100 år seinere. Loven inneholdt påbud om at eiere av elver og vassdrag skulle sørge for at disse var «flótrennr», dvs. de skulle holdes åpne og framkommelige for fløting av tømmer.

OPPGANGSSAGA – EN MILEPÆL I FLØTERHISTORIEN

Det ble ikke noe fart på tømmerfløtinga før de vanndrevne oppgangssagene ble tatt i bruk i fosser og elvestryk her til lands. Sager med vertikalstilt sagblad kunne sage flere bord av hver stokk samtidig og var raskere. Oppgangssaga var kjent

i Europa allerede på 1300­tallet. Fra midten av 1500­tallet ble de tatt i bruk her hjemme. Små og store sager vokste opp som paddehatter ved elver og fosser. Tømmermengden, som forsynte gårdssager og større sagbruk, økte i takt med etterspørselen etter sagbord. Dermed ble det etter hvert også nødvendig å organisere fløtinga. Det var ikke lenger bare å slippe tømmer ut i Glomma og plukke det inn på land lenger nede i vassdraget. Sortering av tømmer utviklet seg til et helt system. Ved Bingen lenser og i andre større vassdrag utviklet det seg etter hvert organiserte fløtingssystemer.

En viktig funksjon elva har hatt, var å frakte tømmer fra de store skogene i innlandet til handelssteder og utskipingshavner ved Oslofjorden. Tømmer ble Norges viktigste eksportartikkel i perioden 1550–1850, særlig i århundrene etter 1600. Nederland, England og Østersjølandene var bare noen av landene som handlet tømmer med Norge. Da London by brant ned i 1666, ble byen bygd opp igjen med norsk tømmer. I Nederland trengtes tømmer til fundamenter under store bygninger og diker. Amsterdam er i hovedsak

bygd på norsk tømmer.

GLOMMA GJØR EN SVING ved Sørumsand. Her ser vi de 51 gjenværende steinkarene ved Bingen lenser. Karrekka i solglitteret er hovedattholdslensa. Foto: Bjørn Rehoff Larsen.

SLIK SÅ ATTHOLDSLENSA VED BINGEN UT med tømmer i 1981. Det var bare 4 år før tømmerfløtinga i Glommavassdraget ble avviklet, og tømmerkvantumet var betydelig redusert. Foto: Dag Nordsveen

IKKE UFARLIG Å JOBBE PÅ ELVA! Redskap og utstyr måtte fraktes med elvestrømmen. Traktor leide vi, tømmerkran ble innkjøpt av Bingen Lenseminneforening og båter og pramutstyr lånte vi fra Fetsund Lenser. Foto: Bjørn Rehoff Larsen

Virksomheten med fløting av tømmer i Glomma ble særlig inntektsbringende da land i Europa begynte å seile ut i verden for å bedrive handel. Nederland ble på 1500­ og 1600­tallet den ledende skipsbyggernasjonen på det europeiske kontinentet. Nederlandske skipsbyggere trengte godt tømmer, særlig mastetømmer, av beste kvalitet. Det fant de oppover langs Glomma.

Delegasjoner med nederlandske oppkjøpere tok seg stadig lenger oppover dalførene på jakt etter høye, rette trær til master på nederlandske seilskuter. Slikt mastetømmer kunne bli lagt ned i myr for å bli ekstra smidig og motstandsdyktig på havet. Seilskutetida varte fra ca. 1500–1900, da dampskipene tok over.

BINGEN LENSER –

TØMMERSTOKKER I MILLIONER

Fløtinga ved Bingen lenser har helt fra tidlige tider vært et sentralt punkt i hele Glommavassdragets historie. Tømmer fra distriktene ovenfor i hovedløpene Lågen og Glomma med sine mange sideelver, ble stanset og sortert ved Sørumsand og fordelt til bestemmelsesstedene nedenfor.

Nedenfor det trange elveløpet i Bingsfossen vider Glomma seg ut ved Sørumsand i en bredde på ca. 500 m. Samlet ved Bingen kunne tømmeret hope seg opp og pakke seg sammen i lag på flere meter.

I år med mye tømmer ble elva fylt opp fra bredd til bredd i et par kilometers lengde.

1917 og 1918 var slike år, likeså de store tømmerårene på 1950­tallet. De som vokste opp med en «ælvekar» som far, lærte tidlig å gå tørrskodd over elva på tømmeret.

Millioner av tømmerstokker ble hvert år holdt tilbake i et tømmerdepot, tømmerlanningen, for å unngå at alt strømmet ut i Øyeren og fikk spre seg ukontrollert utover store områder. Tømmeret ble slått ut ifra utislepp oppover langs elvebreddene, eller lagt på isen i påvente av vårsmeltinga. Deretter gikk det sams med elvestrømmen nedetter. Det kalles løsfløting

På hogstplassene ble det det hogd inn kjøpers merke på tømmeret, så hver stokk gikk i elva med sin «adresse»; Borregaard, Westye Egeberg, Lillestrøm Dampsag & Høvleri, Tofte Cellulose, Greåker Cellulosefabrikk m.fl. Bingenfløterne sjekket hver eneste stokk og fordelte tømmeret inn i mottakernes egne flagestøer Når ei flagestø var fylt opp, ble stokkene buntet sammen i såkalte flak og rodd eller seilt nedover elva til sagbruk rundt Øyeren, eller bort til Stalsbergstranda og sagene i Lillestrøm og til Sagelva på Strømmen. Da gjaldt det nok å ha viljavær, dvs. nordavind som forsterket farten nedover elva.

ETABLERINGEN AV FETSUND LENSER I 1861

Da Kongsvingerbanen ble åpnet i 1862, ble jernbanebrua over Glomma lagt til sundet i Fet. Den mangehundreårige sorteringa av tømmer ved Bingen måtte dermed flyttes nedenfor brua. Denne var for lav og trang til at båter med buntet tømmer kunne passere under brua og mellom brukarene. Tømmeret ble fra da av løsfløtt fra Bingen til Fetsund. Bingen lenser fikk nå en rein attholdsfunksjon, dvs. å stoppe og samle tømmeret for så å slippe ned daglige porsjoner til Fetsund. Der nede ble Bingentømmeret sortert etter tømmermerker, buntet i sopper og samlet i vendinger før det ble slept videre over Øyeren. Selve sorteringsanlegget i Fetsund er bare drøye 160 år gammelt.

rieren og presset karet ned i elvebunnen. Plogen pløyde tømmeret og fordelte trykket på karet. Det var en meget stødig kartype, som ble oppfunnet av bestyrer Johs. Johannesen og tatt i bruk på begynnelsen av 1900­tallet. Rierkarene erstattet de tidligere mye mindre firkantkarene, som ikke klarte presset så godt og lett velta.

Attholdslensa ved Bingen, som strekker seg tvers over elva med doble lensestokker imellom, skulle stoppe alt løstømmeret som kom i vassdraget. Daglig ble det sluppet igjennom den mengden tømmer som lensearbeiderne i Fetsund rådde med å sortere i løpet av neste arbeidsdag. Stengerekka er fortsatt godt synlig og består av 10 solide rierkar, hver med en grunnflate på ca. 125 m² og er pålet 2 m ned i elvebunnen med kraftig tømmer. Attholdslensa, også kalt stengerekka og ti­karsrekka, ble satt opp rundt 1917.

Bingen og Fetsund lenser tilhørte samme fløtingsdistrikt nr. 8 i Glommavassdraget helt til fløtinga ble lagt ned i 1985. Disse utgjorde til sammen et viktig knutepunkt og en betydelig arbeidsplass både for både fastboende tømmerfløtere og tilreisende sesongarbeidere. Bingen og Fetsund lenser ble en samarbeidende enhet, nært knyttet til hverandre i den daglige driften, praktisk med en arbeidsstokk som fungerte på begge steder, utstyrsmessig med båter og redskap, med felles administrasjonssenter på Lund i Fetsund, og ikke minst sosialt med tilflyttinger og «giftermål oppover og ner’over langs ælva», som en av gamlekara ved Bingen uttrykte det.

«DEN SPANSKE ARMADAEN» VED BINGEN

Etter at sorteringa av tømmer ble lagt til Fetsund, ble det anlagt et nytt og omfattende system av steinfylte lensekar ved Bingen. Karet er fylt opp med 150–300 m³ sprengstein. Rierkaret var konstruert med en solid rier og en plog oppstrøms som kunne stå imot tømmertrøkken og pløye tømmeret til side. Rieren besto av to parallelle, kraftige furustokker forsterket med doble jernbaneskinner og lå oppstrøms og diagonalt på plogen oppstrøms og på selve karkista. Når tømmeret kom tett med elvestrømmen, «rei» stokkene på

Av de 51 gjenværende og synlige lensekar i dag teller vi 24 rierkar og 27 firkantkar, de siste mest som steinhauger i elva. Ved lavvann ses mange gamle kartomter, praktisk liggende ved siden av de synlige. Den økende tømmermengden krevde stadig større lagringsplass for tømmer, og hovedlensa har gjennom århundrene blitt flyttet lenger nedover i elva for å romme millioner av stokker. De siste 100 åra har den ligget i ro to km nedenfor Bingsfossen mellom Hammeren og Vestby. Kommer man i båt oppover Glomma fra Fetsund i en liten passbåt, siger de kolossale steinkarene ved Bingen visuelt imot deg som en hel skipsarmada.

HVEM VAR «ÆLVEKARA» VED BINGEN?

Tettstedet Sørumsand vokste fram mye på grunn av «fløyta på ælva». Bingen lenser var den selvfølgelige arbeidsplassen for stedets menn i generasjoner. Opprinnelig eide ikke fløterfamiliene hjemmene sine. Stedene langs elva ble kjøpt opp og eid av Christiania Tømmerdireksjon, seinere Glomma Fellesfløtingsforening. Det lå små lenseplasser og litt større selveide lensebruk tett på begge sider av Glomma. Vestby – området midt på kartet – var i en særstilling og ble kalt «røbby’n». I alle de rødmalte «direksjonshusa» bodde det fløterfamilier. Da fløtinga ble nedlagt, fikk folk anledning til å kjøpe stedene de bodde på. Det var det ikke alle som ville.

Fløterplassene var enkle stuer med et lite uthus som de større gårdene hadde satt opp langs elva, og som Tømmerdireksjonen kjøpte opp. I stedet for pliktarbeid på eiergårdene, «arbe’ dom på ælva». Hans Hammeren uttalte: «Det var mange sånne husmannsplasser, kan en vel kælle det, som dereksjon’ åtte, for da hadde dom følka au. Det var itte bare bare!» Ingen

Så langt vi vet, er Bingen og Fetsund lenser det eneste anlegget som er igjen i hele verden.

turte å streike, da kunne en miste husværet sitt. Hvis mannen døde, måtte enka og ungene flytte ut til en trang 2. etg., der det kanskje bodde en tre-generasjons fløterfamilie fra før. Ingen protesterte heller når de etter hver sommersesong fikk oppsigelse og måtte finne seg annet arbeid igjennom vinteren, ofte tømmerhogst. Det gjaldt særlig de litt yngre fløterne. Nesten alle ble tilsatt igjen neste vår, men som fløteren Hans uttrykte det i intervju: «Det var jo dereksjon’ tjente penger på det!»

Glomma har vært transportåre for tømmer, som sørget for arbeid og inntekt til fløtere og lensearbeidere, skogsarbeidere, sagbrukseiere og plankekjørere.

På 1950­ og 60­tallet var det populært for skoleungdom å jobbe på elva. «Nå kommer snart ungbokka» sa gamlekara.

Elva har en historie å fortelle, en historie om hvordan landskap og natur forandres over lang tid. Den forteller om hvor viktig vann og tømmer alltid har vært i Norge. Men Glomma forteller også menneskenes historie; ælvekara sin historie, fløterkvinnenes og unga sin historie. Folk har levd med elva farefult innpå seg i generasjon eller generasjon. Fløternes erfaringer har blitt overført fra foreldre til barn. Ja, også fra en bestefar, selv tidligere «fløyter», som hadde tid til å gå langs elva og fortelle til en som ble leid i hånda.

Informanter til artikkelen

Thomas Støvind Berg (1974– ) historiker/konservator

NMF, Fetsund Lenser

Hans Hammeren (1911–2001) tømmerfløter ved Bingen

Birger Strand (1908 –2001) tømmerfløter ved Bingen

Erling Bingen (1930–1999) bonde i Sørum

Litteratur og kilder:

Fløting gjennom århundrer (Øivind Vestheim, 1998)

Stemmer fra elva – fløtingas historie i Fet (Thomas Støvind Berg, 2012)

Glomma gjennom Sørum, livet langs elva (Berit Leikhammer, red. 2009)

Prosjekt Bingen lenser (Berit Leikhammer, muntlig fløtertradisjon, egne opptak)

Norske kongesagaer (Snorre Sturlason (i oversetn. 1970)

Gamalnorsk ordbok (Leiv Heggstad 1963)

DET MESTE AV ARBEIDET ute på karet foregikk om vinteren, slik det ble gjort før i tida. Den gang lensekarene ble bygget, ble stein fraktet med hest og slede på isen. Vi brukte maskinelt utstyr. Når det var is på elva, ble laftestokker en og en dratt ut på isen manuelt.

PÅLENE SOM STOD UNDER VANN, var lyse og fine i veden og behøvde ikke byttes ut. Alt trevirke over vann, laftestokk og støttepåler var ødelagt av «tømmertrøkken», årlig isgang og sterk elvestrøm. Alt måtte tas ned. Arbeidsleder Morten Svendsen inspiserer trevirke og stein som ble tatt ut og lagt på prammer. Foto: Berit Leikhammer

Morten Svendsen (t.v.) og Helge Hestvik setter hovedpålen på plass og bolter jernrieren fast til toppen. Legg merke til jernstopperen øverst. Skulle vårflommen løfte løstømmeret helt til topps på karet, kunne toppkonstruksjonen bremse stokkene noe.

Foto: Ole-Kristian Hammeren

«KARA PÅ KARET» legger siste hånd på verket. Karkista, plogen og riertoppen er laftet opp med nytt, selvhogd tømmer. Fire doble, kraftige bærepåler er reist inni karet. All steinen som ble tatt ut og mellomlagret på nabokar, er lagt tilbake i lensekaret. Foto: Ingun Orderud

Foto: Bjørn Rehoff Larsen

BINGEN LENSEMINNEFORENING

NÆRHET OG IDENTITET

Lensekarene forfalt. Stokkene råtnet, og steinhaugene raste ut i elva. Det hastet med å bevare noe av dette viktige industrielle kulturminnet. Slik var situasjonen da Bingen Lenseminneforening ble stiftet i 2011, men takket være frivilligheten blir mye av dette kulturminnet tatt vare på i dag.

tekst: Lisbeth Løvmyr Woxen, Bingen Lenseminneforening

Berit Leikhammer var initiativtaker og styreleder de første ti årene. Hun hadde allerede gjennom mange år en målsetting om at tømmerfløterhistorien og Bingen lenser måtte bevares. Med styret og en god medlemsmasse i ryggen kunne drømmen om å restaurere et lensekar bli virkelighet. Gode støttespillere og store økonomiske bidragsytere kom til både nasjonalt, kommunalt og fra fylket. Istandsettingen av lensekar 1c i Bingen lenser er et av foreningens bidrag, som ga dem hederlig omtale i Lillestrøm

kommunes arkitektur­ og byggeskikkpris for 2022. Hele prosessen med istandsetting av lensekar 1c dokumentert i filmen «Kara på karet – fra treet i skogen til lensekar ved Bingen».

ELVA BESTEMMER

Det praktiske arbeidet gikk over seks år. Frivillige karer, i hovedsak over 70 år, har jobbet jevnt og trutt – først med barking, deretter flytting av stein, lafting og istandsetting, på en måte som det står respekt av. Det har vært store utfordringer, og særlig vannstanden har vært bestemmende for

når det har vært mulig å jobbe på karet. Arbeidsleder Morten Svendsen har hele tiden vært klar på at elva bestemmer. Den bestemmer alt.

Bingen Lenseminneforening har bred støtte i lokalmiljøet. Selv om Lillestrøm kommune og tettstedet Sørumsand har hatt en enorm befolkningsvekst de siste årene, er det fortsatt en del av oss som har opplevd tømmerfløtingen i Glomma. Vi husker lyden av rullende tømmer, tømmervaser under Bingsfossen, tømmerfløtere som gikk på tømmeret, stødig som om det var et stuegulv, alltid med tømmerhaken i handa. De dyttet og dro i stokkene akkurat slik de skulle, så hørte vi rumlelyden når det hele løsnet og tømmeret kunne flyte videre.

For de aller fleste innbyggerne er likevel disse store «husene» ute i elva et mysterium. Vi i Bingen Lenseminneforening har en målsetting om å fortelle fløterhistorien. Vi inviterer til elvevandring, foredrag, familiesøndag, og filmvisninger.

SLIK SER STENGEREKKA UT I DAG sett fra Hammeren til Vestby på Sørumsand. Denne kalles også stopperekka og tikarsrekka. Det nyrestaurerte kar 1c er nærmest land på den andre siden. Foto: Ingun Orderud

Med styret og en god medlemsmasse i ryggen kunne drømmen om å restaurere et lensekar bli virkelighet.

Dette året har særlig fokus på filmen. I tillegg til åpne visningskvelder, vil en kortere versjon bli tilbudt skoler og institusjoner i kommunen.

Sammenslåingen av Sørum, Fet og Skedsmo til Lillestrøm kommune fikk en blandet mottakelse hos innbyggerne, men vi står sammen om dette: Fellesnevneren er vannveiene med tømmerdrift og sagbruk. Vi mener at kunnskap og nærhet til historien er med på å skape identitet.

OMTALT I 1648

Bingen lenser er først skriftlig omtalt i år 1648, men Bingen storlense ble etablert nedstrøms Bingsfossen i Glomma kanskje 100 år tidligere. På slutten av 1700­tallet til ca. 1830 ble det i gjennomsnitt fløtet 200 000 m3 tømmer hvert år. Deretter økte mengden betraktelig, og i toppåret 1921 gikk ufattelige 2,7 millioner m3 gjennom Bingen lenser.

Vi vet at flere lenser ble etablert på 1700­tallet i samme område. Det var helt nødvendig i takt med at tømmermengden økte. For å begrense økonomiske tap, måtte tømmeret holdes igjen og mellomlagres fram til det var blitt merket og sortert. Selve lensene krevde festeanordninger, og lensekarene tok over tid form.

Bingen lenser består av i alt 51 lensekar. Disse ble forankret i elvebunnen med

solide stokker. Karkonstruksjonen er kort fortalt utvendige vegger og innvendige rom av laftetømmer, og rommene er fylt med sprengstein.

Etter hvert som tømmertransporten ble overført fra vassdragene til tog og bil, ble lenser demontert, og lensekar

revet. Thomas Støvind Berg, historiker og museumskonservator ved Fetsund Lensemuseum, hevder at så langt vi vet, er Bingen og Fetsund lenser det eneste anlegget som er igjen i hele verden. (Fetsund Lensemuseum inkluderer ikke Bingen lenser pr. i dag.)

Vi gjør historien synlig

ETTER AT FLØTINGA VED BINGEN opphørte i 1985, har lensekarene stått og forfalt. Stokkene råtner og steinhaugene raser ut i elva. Det haster med å bevare noe av dette viktige industrielle kulturminnet.

Foto: Ingun Orderud

SVAR TIL ANNE MARIE FALCKS INNLEGG I FORTIDSVERN 2-2023

I Fortidsvern nr. 1-2023 ble det publisert en artikkel som forklarte hvorfor Fortidsminneforeningens hovedstyre har valgt å skifte logo. Artikkelen var signert Trude Knutzen Knagenhjelm, styreleder, Ola Harald Fjeldheim, generalsekretær og Linn Willetts Borgen, rådgiver forskning og fagutvikling. Blant dem som reagerte på denne endringen, var kunsthistoriker og medlem Anne Marie Falck, som i Fortidsvern 2-2023 skrev en artikkel hvor hun etterlyser en skikkelig forklaring på hva det er ved den gamle Urnesløven som viser at det må være en mantikora med jødehatt. I artikkelen som følger svarer Margrethe C. Stang og Linn Willetts Borgen på Anne Marie Falcks artikkel.

OM LØVER OG MANTIKORAER

Vi vil takke Anne Marie Falck for gode spørsmål til saken i Fortidsvern 1­2023, der det ble gitt en kort redegjørelse for hvorfor Fortidsminneforeningen har valgt å skifte logo. Ettersom logobyttet skyldes ny forskning på symbolikken til det tidligere logomotivet, forstår vi at det etterlyses en mer omfattende kunsthistorisk begrunnelse.

Dette var planlagt å skje i en artikkel i foreningens årbok som kommer før jul. Vi synes likevel det er viktig å svare på noen av spørsmålene Falck reiser allerede nå. Både den tidligere logoen og den nye logoen er hentet fra kapiteler (søylehoder) i Urnes stavkirke, datert til 1130­tallet. Vårt utgangspunkt er at vi, sammen med Fortidsminneforeningens styreleder Trude Knutzen Knagenhjelm og historiker Vidar Alne Paulsen ved Jødisk museum, var del av arbeidsgruppen som utredet logosaken på vegne av Fortidsminneforeningens hovedstyre høsten 2022. Foranledningen til arbeidet var nye forskningsfunn som ble publisert i boken Urnes Stave Church and Its Global Romanesque Connections (Brepols, 2022). Der ble det tidligere logomotivet tolket som en sammenstilling av jødiske kjennetegn med den blodtørstige, menneskeetende fantasiskapningen mantikora. I det følgende vil vi utdype våre tanker rundt noen sentrale aspekter ved kapitelets motiv.

MANTIKORAER OG DERES KJENNETEGN

Et av temaene Falck tar opp til diskusjon er hvorvidt skapningen i Urneskapitelet virkelig er en såkalt mantikora eller om det kan være en løve, slik man tidligere trodde. Spørsmålet er hva som er en mantikoras grunnleggende trekk. Falck trekker frem at kapiteldyret fra Urnes mangler to elementer som finnes i beskrivelser av fantasidyret: skorpionhale og tre rader med tenner. Imidlertid er det ikke gjennomgående at billedfremstillinger fra middelalderen inneholder disse trekkene, og et godt eksempel på det finner vi i Cambridgebestiariet fra tidlig 1200­tall, som Falck har med som en av sine illustrasjoner. Her ser vi en mantikora som i likhet med dyret på Urneskapitelet holder munnen lukket slik at tennene ikke er synlige, og som har en løves haledusk i stedet for skorpionens brodd. Som på Urnes-figuren er haledusken avsluttet med dekorative krøller. Personen som dekorerte manuskriptet har altså avveket fra den skriftlige beskrivelsen. Middelalderens billedverden kunne ha stor fleksibilitet i hvordan motiver ble fremstilt, så lenge noen sentrale elementer var til stede. Som Cambridge­bestiariet viser, var det tilstrekkelig å vise en løvekropp med menneskehode for å kommunisere ideen om en mantikora.

Ser man på mantikoraer fra andre bestiarier er det også tydelig at fremstillingene

av haler og tenner ikke følger en fast mal, tvert imot er de fremstilt på ulike måter fra manuskript til manuskript. Tennene kan være spisse eller butte, og det kan være ulikt antall tannrader. Halene avsluttes med ulike typer brodder, eller med en haledusk. Kapiteldyrets lukkede munn og løvehale er således variasjoner som ikke kan sies å være brudd med mantikoraer som motiv. De som har laget bildene har levert egne tolkninger av materialet, som alle har to ting til felles: løvekropp og menneskehode. Man kan derfor si det er kombinasjonen av disse to elementene som er mantikoraens karakteristiske trekk, og disse gjenfinnes i kapitelfiguren fra Urnes.

Falck peker videre på at dyrets ene forben er erstattet med en menneskelig arm, og hun spør: «skal ikke en skikkelig mantikora ha fire løveføtter?». Det er riktig at de vanligvis er fremstilt med fire løvepoter. Denne variasjonen står likevel ikke i noe motsetningsforhold til mantikoraens grunnleggende form, ettersom dens viktigste trekk er å være en krysning mellom menneske og løve. At én av potene byttes ut med en menneskearm svekker ikke formidlingen av denne hybriditeten – tvert imot kan dette sees som en visuell understreking av skapningens blandingsnatur. Det ville være et større brudd å utstyre en vanlig løve med en menneskelig arm. Det finnes en rekke løver på kapitelene i Urnes stavkirke, blant dem motivet som nå er valgt som ny logo.

av: Margrethe C. Stang, førsteamanuensis i kunsthistorie ved NTNU og Linn Willetts Borgen, kunsthistoriker og rådgiver forskning og fagutvikling i Fortidsminneforeningen.

Disse har løvehoder og løvepoter uten menneskelige trekk. Vi mener derfor det er grunn til å skille mellom de vanlige løvefigurene og blandingsskapningen som vi tolker som en mantikora.

Tilsvarende stemmer figuren også dårlig overens med fremstillinger av den norske løven. Den norske løven er nettopp det – en løve – og blir ikke fremstilt med menneskehode eller menneskearm. Hybride figurer ble gjerne oppfattet negativt i middelalderen, som en fremheving av dyriske, brutale eller syndige egenskaper.

ØKSENS SYMBOLIKK

Falck tar også opp øksens symbolikk. Hun skriver at øksen som Urnes­dyret holder i hånden er den samme som Olav den hellige bærer som sitt attributt. Vi tror ikke hun har vært alene om å mene det. Øksen har jo, som hun påpeker, blitt integrert i både riksvåpenet og emblemet til Den norske kirke, nettopp fordi det er «Hellig Olavs øks». Imidlertid er det ikke åpenbart at de som utformet kapitelet tidlig på 1130­tallet forbant øksen med Olav den hellige. Det er nemlig fortsatt uklart når øksen blir Olav den helliges symbol. De tidlige fortellingene om Olav den helliges liv, død og mirakler, nevner ikke at Olav ble drept med øks. Tvert imot forteller Passio Olavi, den «offisielle» helgenlegenden som ble skrevet ned omkring 50 år etter at den nåværende kirken på Urnes ble bygget, at Olav ble drept av spydene til fienden. Første gang Olav den hellige og øksen kobles i en litterær tekst, er i Snorres kongesagaer som ble skrevet ned rundt år 1230. I Olav den helliges saga fortelles det at Olav drepes av tre sår (i halsen, siden og kneet), som ble påført med tre ulike våpen (sverd, lanse og øks), og av tre menn (Kalv Arnesson, Torstein Knarresmed og Tore Hund).

Tilsvarende viser de eldste Olavsavbildningene vi har bevart Olav med herskertegnet septer, ikke øks, i hånden. For eksempel ser vi dette på Nidaros domkapittels segl, datert til første halvdel av 1200­tallet. Den tidligste daterbare øksen i

et kongelig våpenskjold dateres til 1280; det er denne øksen, i labbene til en kronet løve, som vi finner igjen i dagens riksvåpen. Løven finnes i kongelige våpen også tidligere på 1200­tallet, men da uten øks mellom potene.

Det at kapitelfiguren fra Urnes bærer en øks trenger ikke å ha noen dypere symbolikk. Øks var middelalderens «universalverktøy». Materialer til både hus, stavkirker og skip ble laget med øks, og i tillegg kunne øksen fungere som et fryktinngytende våpen. I motsetning til de mer aristokratiske og spesialiserte våpnene lanse og sverd, var øksen først og fremst et bondevåpen. Det er heller ikke uvanlig at hybridskapninger i middelalderkunsten bærer våpen. Kentaurer (hest + menneske) og onokentaurer (esel + menneske) kan for eksempel bære klubbe, sverd, spyd, øks eller pil og bue. Mantikoraens øks kan rett og slett ha vært ment å uttrykke dens voldelige natur.

HATT ELLER KRONE?

Falck reiser også spørsmål rundt hva slags hodeplagg kapitelfiguren fra Urnes bærer, og trekker særlig frem om det kan være en krone, med tre spisser som stikker opp. Ettersom fremstillingen er stilisert og det ikke finnes skriftlige kilder som belyser motivene, har hun rett i at man ikke kan identifisere hodeplagget med 100 % sikkerhet. Vi mener likevel det har en såpass karakteristisk form at det mest sannsynlig er snakk om en pileus cornutus, også kalt jødehatt. Slike hatter fantes i ulike varianter gjennom middelalderen, men en type som ofte sees i billedkunsten har en utstikkende brem og et «spir» som stikker opp på toppen av hodet. Hvis man ser på Urnes­kapitelet er det gjort tydelig forskjell på den midtre spissen, som stikker vertikalt opp med pynt på toppen, og de to spissene på hver side, som strekker seg ut horisontalt. Spissen på høyre side stikker ut rett bak figurens øre, noe som indikerer at det ikke er en oppadvendt spiss på en krone, men en hattebrem. Det er en slående visuell likhet med

MIDDELALDERENS BESTIARIER er oversikter over forskjellige dyr og deres fysiske og moralske egenskaper, inkludert det vi i dag vil kalle fantasidyr. I manuskriptene finnes blant annet mantikoraer, en blodtørstig, menneskeetende skapning som har menneskehode og løvekropp. I flere tilfeller er mantikoraer fremstilt med hodeplagg og ansiktstrekk som er blitt tolket som antisemittisk karikering av jøder. Her vises noen eksempler på mantikoraer fra britiske bestiarier fra 1100- og 1200-tallet.

Worksop-bestiariet (ca. 1185), MS M.81, Morgan Library fol. 38v

Bodley-bestiariet (1220-1250), MS Bodley 764, Bodleian Library, fol. 25r

Cambridge-bestiariet (1200-1210), MS li. 4.26, Cambridge University Library, fol. 15v

Northumberland-bestiariet (1250-1260), MS 100, J. Paul Getty Museum, fol. 27v

andre avbildninger av denne typen hatter fra middelalderen.

Sannsynligheten for at det virkelig er snakk om en jødehatt styrkes av sammenstillingen med mantikoraen. Fra Storbritannia er det bevart flere eksempler på mantikoraer med karikerte ansiktstrekk og frygiske luer, som av forskere er tolket som jødefiendtlige fremstillinger. Frygiske luer kan ha ulik betydning i ulike tider og sammenhenger, men opptrer som varianter av jødehattene i flere avbildninger fra middelalderen.

FIGURENS ANSIKTSTREKK

Når det gjelder andre trekk ved figurens hode, mener Falck at skapningens øyne kan peke mot en mer positiv tolkning av figuren, og hevder at «store øyne var et skjønnhetstegn» i middelalderen. Store øyne er imidlertid et stiltrekk som går igjen innen romansk skulptur, og som vi finner hos både positive og negative figurer. Et eksempel på dette er en såkalt

sheela-na-gig, en kvinnelig blotterfigur, fra Nidarosdomen, der de store øynene vanskelig kan tolkes som et tegn på høyverdighet. Store øyne finnes også på mantikoraen fra Cambridge­bestiariet som er gjengitt som illustrasjon til Falcks innlegg, noe som viser at dette trekket ikke ble ansett som en motsetning til mantikoraens brutale natur.

Når det gjelder figurens nese har Falck rett i at krumme neser ikke utelukkende var forbundet med karikaturer av jøder på 1100­tallet. Dette var et ansiktstrekk som kunne signalisere ulike egenskaper som ble ansett som negative, slik som lav status, syndighet eller ondskap. Imidlertid kunne slike konnotasjoner brukes aktivt når jøder skulle fremstilles i negativt lys. På 1100­tallet hadde det ennå ikke utviklet seg en konvensjon om at nesen nødvendigvis måtte være krum for å vekke negative assosiasjoner til jøder eller andre grupper – markante, store eller fremstikkende neser, slik man ser i Urneskapitelet, kunne fungere på samme vis. Først mot slutten av 1200­tallet ble

krum nese en mer fastlagt avbildningsform. Det at nesen til kapiteldyret ikke er krum kan dermed ikke tas til inntekt for at figuren skal tolkes positivt, slik Falck antyder. Nesen er gjort prominent og er understreket gjennom å bli vist i profil.

Når det gjelder figurens ansiktstrekk er også skjegget verdt å legge merke til. Sammen med hattene var lange skjegg det første kjennetegnet på jøder i middelalderkunsten. På 1100­tallet var det kristne idealet i Vest­Europa å være glattbarbert, mens lange og spisse skjegg kunne være assosiert med jøder og muslimer. I Urnes stavkirke er de andre menneskefigurene på kapitelene skjeggløse, med unntak av to menn som er skåret ut på det samme søylehodet som mantikoraen. Disse to har også lange, spisse skjegg, og begge bærer markante hodeplagg. Mannsfigurene har blitt tolket som mulige fremstillinger av muslimer og trekker seg i skjegget, noe som i de fleste tilfeller regnes som en negativt ladet gest.

DYRET I FORENINGENS

TIDLIGERE LOGO bærer en hatt som har stor visuell likhet med en type hodeplagg med høy spiss som kalles pileus cornutus, også kjent som «jødehatter». Disse fungerte ofte som kjennetegn for jødiske figurer i middelalderens kunst. Her ser vi kapitelet fra Urnes sammen med avbildninger av jødiske menn med tilsvarende hatter.

Fuglehode-haggadahen (ca. 1300), Israel Museum

Codex Manesse, fol. 355r(1300-1340), Universitätsbibliothek Heidelberg

Weißenauer Passionale (ca. 1170), Codex Bodmer 127, fol. 53v, Fondation Martin Bodmer

STORE ØYNE var et vanlig stiltrekk innen romansk kunst, som gjenfinnes på mange slags motiver. Det illustreres av denne fremstillingen av en sheela-na-gig – en kvinnelig blotterfigur – fra Nidaros domkirke. Kapiteldyrets store øyne kan derfor ikke tas til inntekt for at skapningen skal tolkes som en positivt ladet figur.

BEMALTE DELER FRA ÅL STAVKIRKE, i dag utstilt på Kulturhistorisk museum i Oslo, viser blant annet motiver fra pasjonshistorien. Her ser man at to av personene som piner Jesus er malt som grove karikaturer av jøder. Dette var et vanlig motiv i middelalderen og reflekterer en utbredt forestilling om at jøder bar kollektiv skyld for Jesu død.

KAPITELETS KONTEKST

Et annet av spørsmålene Falck stiller i innlegget sitt, er hvor sannsynlig det er at et kapitel på Ornes, med en svært synlig plassering i kirkerommet, skulle vise et motiv som spotter en «folkegruppe som få eller ingen hadde noen kjennskap til» i Indre Sogn på 1130­tallet. Det er et godt spørsmål!

Alle forskere som har studert kapitelene i Urnes stavkirke har vært enige om at de som har utformet dem har hatt utenlandske forbilder. Bildeprogrammet, altså sammenstillingen av motiver, tilsvarer det man finner på Kontinentet i samme periode. Det er ikke kjent spor etter noen jødisk befolkning i Skandinavia i middelalderen, så det var nok ikke mange som gikk i kirken på 1100­tallet som hadde møtt en jødisk person. Men fortellingene som ble fortalt gjennom kirkeåret var gjennomsyret av motsetningsforholdet mellom kristne og ikke-kristne, og også mer spesifikt mellom kristne og jøder. Dette motsetningsforholdet til jødedommen utgjorde en grunnpilar i middelalderens kristne verdensbilde. Den var til stede både i lokalsamfunn der kristne og jøder levde side om side, i samfunn der den kristne majoriteten forfulgte den jødiske minoriteten, og i samfunn der det ikke fantes noen jøder i det hele tatt.

Imidlertid var det ikke bare gjennom kirkens forkynnelse at forestillingene om jøder ble formidlet. Tidlig på 1100­tallet dro den norske kongen Sigurd Magnusson til Jerusalem, i det som de fleste forskere

mener var et korstog. Ifølge sagaen hadde Sigurd med seg seksti skip på ferden, og sammen med hæren sin drepte han muslimer i både Al­Andalus (Spania og Portugal under muslimsk styre) og i det de kalte Det hellige land. Han var den første kristne kongen som besøkte kong Balduin av Jerusalem, og han fikk med seg en flis av det hellige korset tilbake til Norge. Vi vet lite om hæren kong Sigurd hadde med seg og hvor mange som kom tilbake. Men det er ikke urimelig å tenke seg at en stormann som byggherren på Ornes både kjente til korstogene som fenomen, og hadde møtt veteraner fra Sigurds tokt. Han kan til og med ha vært en av de som hadde reist ut selv. I forbindelse med korstogene økte bruken av jødefiendtlig retorikk i Europa sent på 1000­tallet og utover 1100­tallet, og det fant sted flere angrep mot jøder.

Urnes er heller ikke den eneste middelalderkirken som bærer med seg spor av antijødiske holdninger. I Torpo stavkirke fremstilles jødedommen som en gråtende kvinnefigur med bind for øynene, i kontrast til en triumferende personifisert kristendom. I taket fra Ål stavkirke blir Jesus pint av grovt karikerte jødiske figurer. I Uppsala domkirke i Sverige finnes det et kapitel utsmykket med en purke, der det i stedet for grisunger er to jødiske menn med spisse hatter som dier, mens en tredje trekker i grisehalen. Motivet får en ekstra brodd når vi vet at grisen regnes som et urent dyr i jødedommen. Dette kapitelet har en fremskutt plassering i kirkerommet,

og heller ikke her vet vi om noen jødisk minoritet i lokalsamfunnet som bildet kunne tenkes å henvende seg mot. Et negativt eller fiendtlig syn på jødedommen og jøder var dessverre en integrert del av middelalderens kristne idéverden.

HVA BETYR DETTE FOR OSS I DAG? Utskjæringene i Urnes stavkirke er snart 900 år gamle. De representerer noe av det ypperste av treskjærerkunst som er bevart fra 1100­tallet, og utgjør sammen med resten av kirken og omgivelsene et umistelig kulturminne, både for oss i Norge og for hele verden. Samtidig er det mye ved 1100­tallets samfunn som kan virke både fremmed og ganske uhyggelig når vi går det etter i sømmene. Denne historiske og kulturelle konteksten avspeiles også i de nydelige utskjæringene. Demonisering av jøder er et historisk fenomen som går langt tilbake i tid, men som også dessverre ble re­aktualisert med nazistenes grusomme tilintetgjørelsespolitikk på 1900­tallet. Dette er forbrytelser som fortsatt er i manns minne, også her i Norge, og som vi som samfunn ikke kan eller skal glemme. Problemstillingen som arbeidsutvalget vårt satte på spissen da vi utredet saken, var om det var riktig å bruke akkurat dette kapitelet som emblem med den kunnskapen vi nå har. Fortidsminneforeningens hovedstyre konkluderte med at de ønsket å bruke et annet motiv, med like flott utforming, men med et mindre problematisk symbolinnhold. Det er vi i utvalget glade for.

Foto: Eirik Irgens Johnsen/Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Foto: Kjartan Hauglid

DE REDDER EN AV TRONDHEIMS FLOTTESTE LYSTGÅRDER

Midt i et verdifullt kulturmiljø som bygges ned bit for bit lever og ånder

Jorunn S. G. Moslet og Torgeir Moslet for bevaringen av lystgårdsanlegget

Saxenborg. Som takk for sin store innsats fikk de i juni Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNIs nasjonale vernepris 2023.

– Sammen med de andre lystgårdsanleggene her på Lade burde Saxenborg være det som la premissene for utviklingen av hele området. Det er disse anleggene som gir området karakter, identitet og historisk dybde, sier Torgeir Moslet.

Vi står i stuen i hovedhuset, og det er bare å kaste et blikk ut gjennom den staselige glassverandaen i sveitserstil for å få bekreftet at ikke alle er enige i det. På nabotomten nedenfor hagen arbeider en gravemaskin. Det som engang var et komplett bilpleieanlegg fra 1950­tallet –Bjarne Wist AS som i seg selv var bevaringsverdig – blir betongbit for betongbit revet for å gi plass til en ny blokk på fire-fem etasjer. Den vil i fortettingens navn ta kveldssolen og enda noen siktlinjer i et unikt kulturmiljø.

– Sånn bygges lystgårdsanleggene i området sakte men sikkert ned. Akkurat disse planene har skapt mye harme lokalt, og engasjementet har vært stort. Saxenborg ble nærmest en protestsentral der folk samlet seg til felles kamp, forteller Torgeir.

Det første som møter en besøkende som kommer gående opp bakken er da også en stor plakat på den ene ytterveggen: «Bevar treshusbyen Trondheim. Stans nedbygging av nabolaget Saxenborg».

JURYENS BEGRUNNELSE

Vi er på besøk noen dager før Torgeir og kona Jorunn skal motta Fortidsminne­

foreningen og Stiftelsen UNIs nasjonale vernepris 2023.

«Jorunn S. G. Moslet og Torgeir Moslet har med stor omsorg og kunnskap gjort et viktig arbeid for å ta vare på en av Trondheims flotteste lystgårder som kulturminne. På Saxenborg har de bygd opp et kompetansesenter for kulturvern. Det som er gjort med bygningene er gode eksempel på vern gjennom aktiv bruk og bevaring som grunnlag for verdiskaping. Deres

kunnskap og formidling av bygningsvern gjør dem til viktige bidragsytere av kulturvern og ivaretakelse av kulturarven langt ut over egen eiendom».

Slik konkluderer juryen i sin begrunnelse for å hedre ekteparet. Verneprisen ble delt ut lørdag 10. juni i Ålesund, som del av Fortidsminneforeningens festmiddag under det årlige representantskapsmøtet. Vinnerne mottar diplom, plakett og 100 000 kroner.

SAXENBORG GÅRD anno 1895. Til lystgården hørte også et praktfullt hageanlegg, i dag redusert til den buede delen rett i forkant av hovedhuset.

ÅRETS MOTTAKERE av Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNIs nasjonale vernepris takker for anerkjennelsen av arbeidet de har gjort på Saxenborg Gård.

SAXENBORG GÅRD i Trondheim er en autentisk lystgård fra 1811, bygget som et firkanttun med bygninger med ulik funksjon.

Ekteparet Moslet har brukt de siste 8–9 årene på å sette den i stand.

PÅ JAKT ETTER ILDSJELER

Forrige eier av lystgårdsanlegget – 5. generasjon

Carstens på Saxenborg – ønsket ikke å selge eiendommen på det åpne markedet, men søkte etter ildsjeler han kunne overlate anleggets lange og rike historie til å forvalte. Disse ildsjelene fant han i Jorunn og Torgeir som fikk kjøpe gården i 2013 til en fordelaktig pris. Begge er tradisjonshåndverkere og jobber til daglig med restaureringsarbeid; Torgeir driver Tradisjonsbygg Trondheim AS og Jorunn driver malerfirmaet Malersvenneriet AS. (Disse blir igjen slått sammen til én bedrift i løpet av høsten. ARV Trøndelag – der ARV står for antikvarisk restaureringsverksted.)

Dette var kompetanse som skulle komme godt med da de flyttet inn i 2015 og begynte arbeidet. Lystgården var preget av mange tiår med vedlikeholdsetterslep, med lekkende tak, rør og elektrisk anlegg som for lengst skulle vært skiftet ut, råteskader, tapeter i laser og vinduer med stort behov for reparasjon.

– Vi kjøpte et etterslep på femti år, sier Torgeir. – Alt var patina, ifølge Harald, den forrige eieren. Selv løvetanna og tistlene i hagen var patina.

200 ÅR GAMMEL LYSTGÅRD

Gården fra 1811 er bygget som et firkanttun med hovedbygning i to etasjer, drengestue og uthusbygninger. Den gang lå lystgården ute på landet, men ligger nå midt i Trondheim by som et minne over svunnen tid.

Dette minnet er det altså at ekteparet Moslet har påtatt seg å bevare. Begge er opptatt av vern

HOVEDHUSET slik det ses fra veien nedenfor. Glassverandaen er et påbygg i sveitserstil fra ca 1890.

PORTROMMET sett fra firkanttunet. Fargen er den opprinnelige og vitner om velstand: Blått var svært dyrt.

gjennom bruk, å tilpasse for ny næringsvirksomhet. I samarbeid med byantikvar og fylkeskonservator har de innredet en leilighet i andre etasje i hovedbygningen, og lokaler for næringsdrift med selskapslokaler i første etasje. Drengestua er innredet til utleie. Malersvenneriet og Tradisjonsbygg Trondheim har lokaler i uthusbygningene, og i vognskjulet er det innredet bygningsvernbutikk med fokus på salg av tradisjonell maling. Arbeidet er gjort som reversible tiltak, og uten inngrep i konstruksjonen. Bygningene og inventaret er satt i stand ut ifra tilstanden det var i. Her er det ikke gjort mer enn det som var nødvendig.

– Samarbeidet med byantikvar og fylkeskonservator er tett og ukomplisert, der rådføringen går begge veier, sier Torgeir. – Vi to er praktikere, mens de vi skal forholde oss til gjerne har en mer akademisk tilnærming, og det tror jeg er en berikelse for alle.

I malerverkstedet henger nymalte vinduer til tørk. I lagerrom er det bokser på bokser med pigmenter, her er stabler med gamle glass fra hus som er revet og som kan settes inn i vinduer de reparerer.

I verkstedet ved siden restaureres gamle dører og det lages kopier. Det er mange og trange rom, så det skal både sjongleres og råde god orden for at ting skal fungere.

UTVIKLER ET BYGNINGSVERNSENTER

Stedet fungerer i dag som et bygningsvernsenter, blant annet med butikk som

selger linoljemaling og annet utstyr og bidrar til økt kunnskap om tradisjonelle håndverksteknikker. Dette er også en viktig del av juryens begrunnelse: «Mosletparet har åpnet gården for kulturelle arrangementer og har ambisjoner om et sosialt og faglig samlingsted. De ønsker å videreutvikle anlegget som kompetansesenter for bygningsvern og spre kunnskap om gamle håndverkstradisjoner gjennom kurs og praksis.»

Selv kjenner Jorunn et ansvar for å gi kunder i butikken som kanskje prøver seg på linoljemaling for første gang et godt utgangspunkt for å lykkes.

– Da trenger de råd og veiledning. Å male med linolje er noe annet enn å male med moderne maling, det handler om grundig forarbeide, riktig påføringsteknikk og godt verktøy.

– Når en kunde har funnet veien hit inn og brukt flere tusen kroner på maling

I VOGNSKJULET er det i dag butikk viet tradisjonsmaling.

JORUNN MOSLET driver bygningsvernbutikk der veiledning av kundene er en viktig del. Her er hun i malerverkstedet.

og utstyr så er jeg opptatt av at de kommer i mål med et best mulig resultat, sier Jorunn. Og da vektlegger hun særlig forarbeidet, det er viktig for en maler i restaureringsbransjen. Linolje avslører slurv.

Jorunn ville egentlig bli murer, som faren. Men han blånektet, det var et kaldt, tungt og utrivelig yrke, mente han. Da falt valget på maleryrket. Men allerede i læretiden slo det henne at malerfaget egentlig var ødelagt, at «man sto i pissregn og malte på grunn av tidspress», det skulle bare bli ferdig. I stedet søkte hun seg mot tradisjonsmaling.

– Jeg opplever en økende interesse blant folk, men mange sier også «jeg visste ikke at dere fantes» når de kommer inn her. Folk er mer klar over problemet med mikroplast fra moderne maling og mange ønsker et sunt, giftfritt inneklima, sier Jorunn.

– MENINGSFULLT Å REDDE SAXENBORG Å bo, arbeide og utvikle Saxenborg er en livsstil med mening og dybde, det kjenner de begge på. – Det oppleves som veldig meningsfylt å få realisert denne plassen, sette i stand husene og ta vare på historien, sier Torgeir. – Dette er et tun som hører til her, som har en lang historie. Både historisk og sosialt får vi anledning til å være med på å ta vare på dette et kort øyeblikk – og så gi det videre til et fremtidig Trondheim. Kulturminner tilhører egentlig ikke kun eieren. De tilhører felleskapet, identiteten og

HAGESTUEN PÅ SAXENBORG er et påbygg i sveitserstil fra ca. 1890.

ANDRE ETASJE er innredet som ekteparet bolig, mens stuene i første etasje leies ut til selskaper.

opplevelsen av å være fra et sted.

Samtidig er de begge opptatt av at Saxenborg skal være et levende sted med en bærekraftig økonomi.

– Vern gjennom bruk er helt avgjørende for å få slike prosjekter til å gå rundt, sier Torgeir. – Det snakkes pent om vern gjennom bruk, men samtidig er det vanskelig å få dispensasjoner. Krav om ventilasjonsanlegg, sanitæranlegg, takhøyder etc. gjør at vi må bruke mye tid og krefter på å finne løsninger. Særlig er det utfordrende å tilpasse for utleie og servering, den delen av driften som er helt avgjørende for at dette skal kunne bære seg.

VERNEPRISEN 2023

Med en ny nasjonal vernepris etablert i 2022 ønsker Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNI å løfte frem verdien av godt vern. Totalt 150 000 kroner i prispenger skal deles ut årlig til tre mottakere. Prisen skal gå til en eller flere personer eller en virksomhet som har gjort en ekstraordinær innsats innenfor bygningsvern og vernearbeid, enten gjennom godt vedlikehold over tid, gjennom istandsetting eller restaurering. Istandsettings- eller restaureringsprosjekter som nomineres bør i all hovedsak være ferdigstilt i utlysningsåret eller foregående år, men eldre eller pågående prosjekter kan nomineres.

Fortidsminneforeningens jury 2023 har bestått av:

Grethe Holmboe, Ryfylke lokallag/Rogaland avdeling

Ole Jakob Holt, Romerike lokallag/Oslo og Akershus avdeling

– Samtidig har et sånt anlegg vanvittig mange muligheter. I fjor hadde vi julemarked her for første gang, og jeg har snakket om å få noen til å sette opp en opera her, det er så mye vi kan bruke dette flotte gårdsrommet til, sier Jorunn.

TRUES AV NEDBYGGING

– Det er en verden for seg selv her inne. Når du har igjen porten blir det en egen klimasone, sier Torgeir.

Vi har flyttet oss ut nettopp i det idylliske gårdsrommet, med blomstrende tulipaner og spirende plantekasser. Det er en kjølig junidag med regn i luften, men her er det lunt og byen er stengt ute, selv gravemaskinen hører vi ikke lenger. Vi er omfavnet av omgivelser anno 1811, med nennsomme spor av nyere tider. Som et stort glassvindu montert innafor porten i vognskjulet, som nå er butikk.

Ekteparet har fått økonomisk hjelp blant annet fra Kulturminnefondet i to omganger og Fortidsminneforeningens tidligere støtteordning «Kulturminner for alle». Midlene er blitt brukt til fasader og vinduer.

Samuel Billaud Feragen, Trondheim lokallag/Den Trønderske avdeling

Juryens begrunnelser kan du lese på fortidsminneforeningen.no/vernepris/

VINNER 2023

JORUNN S. G. MOSLET og TORGEIR MOSLET for arbeidet med å bevare Saxenborg Gård og bygningsmiljø i Trondheim. Verneprisen består av diplom, plakett og kr 100 000.

HEDERLIG OMTALE 2023

SAUDA SOGELAG for sitt langvarige og omfattende arbeid for å sikre bevaring av Åbøbyen i Sauda i Rogaland.

KULTURMINNEBØNDENE i Nes på Romerike for vernearbeid på egne gårder og å ha inspirert andre til å ta vare på hus og kulturlandskap. Hederlig omtale består av diplom og kr 25 000.

VI ØNSKER KANDIDATER TIL VERNEPRISEN 2024

Nomineringsfrist 15. desember 2023. Verneprisens statutter og mer om hvordan du nominerer kandidater finner du på fortidsminneforeningen.no/vernepris/

TO GLADE OG TAKKNEMLIGE VINNERE: Jorunn S. G. Moslet og Torgeir Moslet med diplom og plakett under prisutdelingen i Ålesund 10. juni 2023.

Foto: Trond Rødsmoen

DETALJ fra en av salongene i første etasje, med originalt listverk.

– Saxenborg er som navnet sier bygget som en borg. Gårdsrommet kan stenges for omverdenen, men samtidig er vi opptatt av det motsatte, at stedet ikke skal være en hemmelig oase, men noe som alle skal kunne få oppleve, sier Torgeir.

At det var et behov for et lokalt samlingspunkt for beboere i området oppdaget de da den aktuelle byggesaken dukket opp for noen år siden. De inviterte til møte og da folk først var kommet innenfor porten hadde de så mye å snakke om og diskutere at de knapt ville gå igjen. Resultatet er en fullt innredet pub, med bardisk, barstoler og ølkraner – men foreløpig ingen skjenkebevilling.

TILBØD KOMMUNEN HAGEN

Da det ble bestemt at bilpleieanlegget Bjarne Wist skulle rives, øynet ekteparet en mulighet for å faktisk kunne åpne området igjen, i tråd med hvordan det var da lystgården ble bygget. De foreslo etableringen av en park på rivetomta og tilbød kommunen å innlemme deres egen hage, noe som kunne ha gjenskapt det som en gang var et praktfullt hageanlegg på Saxenborg. Kommunen takket nei.

– Det er mye engasjement ute blant folk som ikke liker utviklingen. Disse gårdene burde vært fremhevet i landskapet til glede for lokalbefolkning og besøkene, men i stedet bygges det høyt og tett vegg i vegg, sier Torgeir og peker mot anleggsplassen nedenfor.

– Den kampen er nok tapt. Alt vi kan håpe på er dårlige tider, at det blir mindre lønnsomt å bygge, et boligkrakk kan kanskje stoppe prosjektet.

– KOMMER ALDRI HELT I MÅL

Hva som skjer med Saxenborg etter Jorunn og Torgeirs «korte øyeblikk» som eiere og forvaltere vet de ikke. Barna deres er også blitt håndverkere, men er neppe interessert i å ta over et så omfattende anlegg.

– Det blir nok ikke fem generasjoner med Moslet Garberg, sier Torgeir med en latter.

– Det er artig å få fullført anlegget sånn noenlunde, men vi har ingen ambisjon om å bli her til vi er 90 år, slår Jorunn fast.

Det dyktige håndverkerparet takker Fortidsminneforeningen for den oppmuntrende verneprisen, for diplom og plakett. Prispengene på 100 000 kroner vet de nøyaktig hva de skal gjøre med: sette dem rett inn på kontoen for istandsetting, et arbeid som neppe noen gang vil ta slutt på et anlegg som Saxenborg.

– Vi har fått til veldig mye disse årene siden vi overtok, men mye gjenstår også. Man kommer nok aldri helt i mål med en slik eiendom, sier Torgeir.

I UTHUSENE, VOGNSKJULET og låven er det ulik aktivitet, blant annet verksted.

HER RIVES ET BILPLEIEANLEGG fra 1950-tallet for å gi plass til en blokk på fire-fem etasjer.

Kontakt:Randi Huth Rogne

Telefon: 995 20 500

randi@storybold tlf. 995 20 500

Stiftelsen UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

KR 200 FOR MEDLEMSKAP UT ÅRET!

Vi tilbyr kampanjepris for innmelding etter 1. september

Kjenner du noen som kunne tenkte seg å være medlem av Fortidsminneforeningen?

Tips dem om medlemskap til under halv pris av ordinær kontingent *) ved innmelding frem til 31. desember 2023. De to siste utgavene av medlemsbladet Fortidsvern og Årboken 2023 er inkludert i denne prisen.

Kampanjepris for studentmedlemskap er kr 100 **)

Innmeldingen kan du enkelt ordne selv på www.fortidsminneforeningen.no.

HJERTEMEDFOR BYGNINGSARVEN

Som medlem blir du medeier i alle foreningens historiske eiendommer og støtter samtidig arbeidet vårt for Norges bygningsarv.

* Endres ved årsskiftet til ordinært medlemskap med fire utgaver av Fortidsvern og årbok kr 650. **) Endres ved årsskiftet til ordinært studentmedlemskap med fire utgaver av Fortidsvern og årbok kr 350.

TRUDE SILDNES ER en stolt bærer og viderefører av sjøsamiske tradisjoner på Smuk-gården i Ropelv i Øst-Finnmark. Gårdsanlegget er delvis fredet. Sammen med mannen sin Gjermund Wøhni setter hun det i stand med støtte og gode hjelpere. Hennes oldefar grunnla gården med et hus han hadde arvet, og som han rodde over fjorden og hit til denne standen i 1894. Foto:

FREDET, INTAKT OG LEVENDE

TAR VARE PÅ OLDEFARENS SJØSAMISKE GÅRD

Trude Sildnes, eier den delvis fredede Smukgården på eiendommen Lille Ropelv, i Sør-Varanger kommune i Finnmark, noen gode åretak øst for Kirkenes.

tekst: Ivar Moe

Ropelv i Finnmark

Trude Sildnes tar oss med inn i eiendommens sjøsamiske liv og historie, en gård som siden siste fastboende døde i 1968, har vært omgitt av aktiviteter selv om husene har forfalt. Hun er røntgenlege ved Universitets sykehuset i Nord­Norge. Sammen med sin mann, Gjermund Wøhni, skal de flytte inn på gården. Han er av samisk slekt fra Nordkyn, og er kraftverkingeniør i Pasvikelva, hvor det er to norske og fem russiske kraftverk, som også i vanskelige tider samarbeider. Smukgården er både deres hobby og fremtidige hjem.

Gården ble delvis fredet i 2014, og er nå under istandsetting. Smukgården er et av de største og mest intakte sjøsamiske gårdsanleggene som finnes.

– Gjennom arbeidet her ute lar vi oss stadig imponere over hva de har fått til med det enkle verktøyet de hadde til rådighet da de bygget alle bygningene, ryddet jordene for stein og dyrket marka. I dag har vi avansert verktøy og hjelpemidler for alt vi skal gjøre, som snøscooter og ATV til å trekke tømmer, frakte stein og annet tungt. Forfedrene mine har klart alt dette med handkraft. Torva som ble brukt som isolasjon i gulvet i hovedhuset ble hentet fra en myr vel en kilometer unna og kjørt ned med rein. I ytterveggene hadde de leire som isolasjon. Dette må de ha båret eller fraktet med trillebår, ikke med ATV som vi kan benytte. Huset er relativt stort, grunnflate på ca 65 kvadratmeter, pluss to rom oppe og en gang. De har båret murstein til pipa, sand og sement. Det er et imponerende arbeid som er lagt ned med datidens enkle midler. Vårt restaureringsarbeid utføres med stor takknemlighet og i dyp respekt for oldefar og familiens enorme innsats, sier

Trude Sildnes. Hun er selvsagt medlem av Fortidsminneforeningen.

NÆR SIN FUNKSJON

De første minuttene kan en slik sjøsamisk gård virke litt kaotisk for et utrent øye. Hvorfor står husene slik de gjør? På samisk vis er bygningene plassert i forhold naturgitte elementer og den menneskelige

Da gården ble etablert i 1894 av Paul Andersen Smuk og hans familie bestod veikartet av fjorden og åpne havstrekninger. Det er derfor lov å bruke bildet «noen, gode åretak» når Trude Sildnes forteller at oldefaren hennes, Paul A. Smuk, rodde tømmerhuset som hadde vært hans barndomshjem, nå en del av det som er dagens våningshus, de 12 kilometerne fra Høybukt til sin nye eiendom Lille Ropelv. Her gjenoppbygde han huset og slo seg ned med sin første kone, Elen, en datter og etter hvert også tre sønner.

Tømmer var en mangelvare i hele Finnmark, bortsett fra i Pasvikdalen. Det var derfor ikke uvanlig at arv inneholdt et hus, som de tok med seg. Der står fremdeles en bygning i Høybukt som skal ha vært en del av gården Paul A. Smuk vokste opp på.

– Da gården ble etablert var den i datidens målestokk en velstående gård, og dag er den et rikt kulturminne med sin naturskjønne beliggenhet med 14 bygninger, en tidligere utmarksgamme og lakserett. I 1894 da Paul A Smuk flyttet hit besto gården av et hus, et stabbur og ei fjøsgamme et par hundre meter fra dagens plassering, forteller Trude Sildnes full av entusiasme og kunnskap.

aktiviteten som ble drevet på området og ikke samlet rundt et typisk utformet tun slik det kan ses i den øvrige norske bondekulturen. Bygningene er lokalisert med nærhet til sin funksjon, naustene i fjæra og høyløene opp mot jordet.

– På grunn av en vårflom fant de ut at de måtte flytte huset; og det ble derfor flyttet hit det står i dag. Det første barnet som ble født der huset nå står, ble født i januar 1901, huset er derfor sannsynligvis flyttet rundt 1900. Dette tidfestes utfra et dokument der Paul A. Smuk selger rettigheter til bruk av fossen på eiendommens vannkilde, Lille Ropleva, til et sagbruk i oktober 1900. I tillegg til salgssummen skulle Smuk få hjelp til å flytte hus og stabbur; og han og sønnene skulle få arbeid på sagbruket når det var arbeid å

PAUL ANDERSEN SMUK og Inga Smuk bygget opp Smukgården slik den står i dag. Foto: Privat

VÅNINGSHUSET sett fra nordvest. Bildet er trolig tatt på 20-tallet. Foto: Privat

VÅNINGSHUSET ER PÅBYGGET, trolig rundt 1920. Den eldste delen er fra før 1866, eksakt alder er ukjent. Den påbygde delen var opprinnelig kledt med bitumen papp. Bildet er tatt før restaureringsarbeidet startet. Foto: Privat

REDSKAPSNAUSTET er en av de fire fredede bygningene. Som navnet sier var det her de lagret garn og fiskeredskap. Her ble det også lagt midlertidig platetak som et bergingstiltak for å hindre ytterligere forfall i 2020. Foto: Privat

SOL OG VIND har gitt sørveggen av vedsjåen et nydelig utseende. Bildet er tatt før oppstart med opprydding og restaurering.

Foto: Privat

FJØSTAKET hadde omfattende skader da Trude og Gjermund startet arbeidet sitt. Her ble det lagt nytt tak, skiftet bjelker og to sviller i sørveggen med midler fra Sametinget, Kulturminnefondet og Stiftelsen Uni i 2020.

Foto: Privat

VÅNINGSHUSET har fått nytt overtak med ny papp på tilbygget og østveggen har fått ny ytterkledning tilsvarende den gamle som ses rundt døra. Det flotte panelet i røstveggen har vært tatt ned, røstet er isolert og det er lagt vindsperre før panelet ble remontert. Foto: Ivar Moe

ØSTVEGGEN AV TILBYGGET har her fått ny ytterkledning av Pasvik furu med samme dimensjoner som den opprinnelige ytterkledninga i sørveggen. Husets nordvegg samt deler av sørveggen skal ha tilsvarende kledning.

DEN NYE LÅVEBRUA ble ferdigstilt våren 2022 og er en kopi av den opprinnelige brua.

Foto: Privat

DEN GAMLE LÅVEBRUA var svært ødelagt og ubrukelig. Den ble kopiert og gjenoppbygget med utgangspunkt i gamle bilder og materialrester som viste opprinnelige dimensjoner.

Foto: Privat

STØTTENE TIL LÅVEBRUA er identiske med de opprinnelige. Den ene stokken var av de få elementene som kunne gjenbrukes.

Foto: Ivar Moe

Foto: Ivar Moe

DE TO NEDRE STOKKENE i fjøsets sørvegg og enkelte bjelker er skiftet og der er lagt ny taktro og papp. Fjøset er nå tørt og fint og fungerer utmerket som lager for isolasjon og bygningsmateriell.

Foto: Ivar Moe

få. Tømmerfløting ned Pasvikelva ga arbeid på sagbruket, forteller hun.

ET LIV MED GODE SIDER

Trude Sildnes deler med oss hvordan forfedrene hennes opparbeidet gården i en tid hvor livet var hardt, men sikkert også med mange gode sider. Denne fortellingen føles viktigere enn at våningshuset på et tidspunkt har blitt utstyrt med sveitserstilelement. I 1902 døde den første kona til oldefaren, og hennes søster, Inga, som tradisjonen ofte var, flyttet inn for å hjelpe til med barna. Paul og Inga giftet seg halvannet år seinere, og fikk fire døtre. En av døtrene ble Trudes mormor, Inga Smuk som vokste opp her ute.

Paul A. Smuk og hans familie var sjøsamer, fiskerbønder, og drev jordbruk i tillegg til fiske, fangst og sanking. De hadde rein i en felles reinflokk med andre i fjellet her ute. På Smukgården avspeiler bebyggelsen de sjøsamiske næringsveiene.

– Her er der fire naust, ishus hvor de hadde laksen og annen fisk og hvor de også oppbevarte melk. De skar blokker med is på det nærmeste lille vannet om vinteren og kjørte den ned med rein, og senere med

hest fra 1931, da de fikk sin første hest. Isblokkene ble lagt i ishuset og holdt dette kjølig utover sommeren. Her er og et røkeri, til laks og annen fisk. Nede ved sjøen hadde de oppheng for garnbruk og fiskehjeller for tørking av fisk, forteller hun.

I utkanten av jordet finnes en bygning som kalles for sommerfjøset, her ble kyrne melket sommerstid når de gikk ute. Hovedfjøset er med ny låvebro fra 2022 og nytt tak fra 2020 ett av de staseligste

bygningene på gården. Et mindre hus nær fjøset kalles sauefjøset, her holdt sauene til. Midt på jordet står ei sammenfalt høyløe, den er fredet og så ødelagt at den ikke lar seg restaurere.

På stien ned mot fjæra står et lite stabbur som sannsynligvis er et av de eldste husene i Sør-Varanger. Dette er flyttbart, mulig av skoltesamisk opprinnelse. Stabburet er fredet og ble flyttet fra Høybukta sammen med det opprinnelige våningshuset i

TRUDE SILDNES OG GJERMUND WØHNI stortrives på Smukgården og koser seg med restaureringsarbeidet av sitt fremtidige hjem. Foto: Ivar Moe

DEN GAMLE VEDSJÅEN slik den står i dag. Slipesteinen har fått nytt stativ og er igjen i bruk for sliping av kniver og ljå. Foto: Ivar Moe

USTABILE MASSER måtte fjernes. Trude Sildnes måker her ut de siste jordrestene fra soveromsgulvet. Foto: Privat

1894. Det har fått midlertidig platetak for å forhindre ytterligere forfall i påvente av at man tar stilling til hvordan dette kan restaureres og best mulig bevares for ettertida.

GAMMETUFTER

Med utmarksgammen som utgangspunkt gjette Smukfamilien reinen sin oppe i fjellet en times gange fra gården. Her fisket de ferskvannsfisk, plukket bær, hugget ved og slo gress for dyrefor på myrene. Dette ble fraktet ned til gården med rein vinterstid. Gammetuftene finnes fortsatt ved utmarksslåtta i Madvikområdet som Paul A. Smuk i mange år forpaktet.

Borte på jordet hadde de også en fjøsgamme, en jordgamme, hvor sauene holdt til før sauefjøset ble bygget. I dag er det et potetland der med blant annet sorten nordnorsk gulløye.

– Potetlandet ble etablert av oldeforeldrene mine og denne jordbrukstradisjonen har siden vært videreført av mine foreldre og nå av oss. Der har alltid vært satt potet, gulrot og etter hvert dyrket jordbær og ikke minst store mengder solbær. Etter at Hans Smuk, den siste fastboende døde i 1968, brukte min mormor og bestefar og

deres tre barn med familier Smukgården som fritidsbolig. Mormors yngste bror, Nils Olai, videreførte det tradisjonelle laksenotfiske på gården, og fisket laks her om somrene til utpå 90­tallet.

– Mine foreldre fikk ei hyttetomt på eiendommen i gave av Hans Smuk da de giftet seg i 1965. Hytta ble satt opp i 1972 og har vært mye brukt av familien vår i helger og ferier i tillegg til utallige dagsturer, både for å drive jordbruk, skaffe vinterved, fiske og plukke bær. Gjennom bruk av Smukgården som fritidsbolig og siden med hytte på eiendommen, har jeg i hele mitt liv hatt en tilknytning til gården og eiendommen og aktivitetene her ute. Jeg og mine to søstre er vokst opp med de sjøsamiske gårdstradisjonene som har vært videreførte av mine foreldre, Sissel Sildnes, Paul A. Smuks barnebarn, og min far Sigbjørn.

– Familien vår har fortsatt å fiske, plukke bær og sanke i områdene som Smukfamilien brukte. De beste multemyrene våre ligger rett opp i terrenget her, mormor har vist oss hvor familien plukket bær, fisket og sanket.

– I dag bruker vi fortsatt sjøen og de ressursene som finnes i området, slik våre

KJØKKENGULVET UNDER UTGRAVING

Bunnstokkene i nordveggen var råteskadde og fullstendig sammenfalte. Foto: Privat

UNDER JORDMASSENE i de fylte jordgulvene i våningshuset var det gammel sjøbunn med mange store steiner. Steinene ble delt opp for å kunnes bæres ut av huset. Gjermund Wøhni bruker her sprengkiler for å dele opp en stor stein på kjøkkenet. Foto: Privat

forfedre gjorde, men på et litt annet vis. Alt er så mye enklere nå med motorbåt, motorsag og ATV. Vi har imidlertid ikke videreført dyrehold og har ikke slått jordene, sier hun. Slåtta ble videreført noen år etter at den siste fastboende døde, av en bonde fra en nærliggende gård, men siden har jorda ligget brakk. Vi har et ønske om at vi når bygningene er restaurerte, også kan restaurere innmarka og kanskje å ha beitedyr her sommerstid. Det får tida vise, sier hun.

ET IVARETATT KULTURMINNE

Gjennom denne videreføringen av forfedrenes opprinnelige aktiviteter som fiskerbønder, er Smukgården den dag i dag fortsatt ivaretatt som et sjøsamisk kulturminne. I løpet av de 50 årene bygningsmassen på gården har vært brukt til fritidsformål og særlig i løpet de siste 30 årene, da bygningene knapt har vært i bruk, har det oppstått et omfattende forfall.

Trude Sildnes og Gjermund Wøhni sto derfor foran et enormt reparasjons­ og restaureringsarbeid da de igangsatte arbeidet sitt i 2020. Hvis ikke Sør­Varanger Museum hadde lagt takpapp på flere av

ALT AV

KJØKKENGULVET ER HER isolert med 30 cm Isodren. Det er også lagt duk, armering og varmekabler og er klargjort for støping.

Foto: Privat

husene tidlig på 2000­tallet og foreldrene hennes hadde stått for kontinuerlige reparasjoner så hadde ikke husene kunne vært berget i dag. Med midler fra Sametinget ble det i 2018 utarbeidet tilstandsrapport og restaureringsplan for de fire fredede husene og fjøset av tradisjonshåndverker Roger Persson. Med dette som utgangspunkt, kunne de ved overtakelse av eiendommen i april 2020 umiddelbart igangsette bergingstiltak der det hastet mest.

Stabbur og redskapsnaust fikk midlertidige platetak, fjøset fikk nytt tak og bunnsviller og et av naustene ble restaurert. Når Trude Sildnes og Gjermund Wøhni etter hvert flytter inn, vil de videreføre tradisjonene og ivareta det sjøsamiske kulturminnet Smukgården gjennom bruk av bygningsmassen og eiendommen.

– Det er mye arbeid som gjenstår, men vi er optimistiske. Vi gjør dette arbeidet for oss selv, har stor glede av det vi gjør her ute og har lært enormt mye gjennom prosessen. Vi har lagt ned tusenvis av arbeidstimer. Familie og venner har stilt opp på dugnader. Vi ser frem til å kunne leve småbrukerlivet her ute; jordbruk, fiske, sanking og vedhogst for salg og

ellers bruke tida på de tingene vi ønsker at livet skal bestå av.

– Vi har gjennom hele prosessen hatt en svært god dialog med Sametingets seksjon for bygningsvern som har bidratt med veiledning og gode råd. Sametinget har gjennom midler fra Riksantikvaren også bidratt med tilskudd til merutgifter knyttet til antikvarisk istandsetting. Det er svært viktig for oss at den som i fremtiden overtar Smukgården, er fullstendig innforstått med det store ansvaret det innebærer å eie et delvis fredet og unikt sjøsamisk kulturminne, og at bygningsmassen og eiendommen fortsatt vil bli ivaretatt i henhold til gjeldene lover og regler.

KOMPETENT HÅNDVERKER

I fredningsvedtaket fra 2014 ble fire av husene fredet, mens 10 er registrert som verneverdige. Restaureringsarbeidet på Smukgården ledes av Roger Persson, prosjektets ansvarlige håndverker, opprinnelig fra Vestre Götaland i Sverige. Han er en av de få tradisjonshåndverkerne i Finnmark.

– Vi har vært svært heldige som fikk tak i en kompetent håndverker og utrolige heldige med å få nettopp han med på laget

DRENERENDE MASSER ble tatt direkte inn på kjøkkengulvet ved hjelp av transportbånd.

Foto: Privat

Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.

Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

Postboks 24, 1300 Sandvika

Telefon: 417 99 417

E-post fagansvarlig kulturminner: Kjersti.Vevatne@asplanviak.no

Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

STABBURET ER FREDET og er trolig et Øst-samisk, flyttbart stabbur. Det er blant de eldste bygningene i Sør-Varanger. Taket var i svært dårlig forfatning. Som et bergingstiltak med midler fra Sametinget ble det lagt midlertidig platetak for å hindre ytterligere forfall.

Foto: Privat

for å gjøre dette arbeidet. Uten Roger kunne vi ikke igangsatt arbeid på Smukgården. Han har gitt oss mye hjelp og gode råd underveis. Alt arbeidet som vi utfører på det fredede huset, er under hans veiledning slik at arbeidet blir korrekt utført.

Det gjenstår fortsatt svært mye arbeid. Pipa i våningshuset er en utfordring. Den er støpt fra første etasje opp til gulvnivå i andre etasje med teglstein for resten, mørtel mellom teglsteinene er stedvis helt smuldret bort.

– Pipa er i så dårlig stand at feier ikke tillater at den fores opp med syrefast stålrør. Vi har derfor søkt om dispensasjon fra Kulturminneloven om å få rive pipa ned til støpte del og bygge den opp autentisk. Det er svært vanskelig å få tak i en murer her i Finnmark. Vi må sannsynligvis få en tilreisende sørfra og det vil koste uhorvelig mye, sier hun.

Gulvene i andre etasje må slipes og behandles. Innerpanelet på kjøkkenets yttervegg har løsnet fra spikerslagene. Dette må tas ned før remontering. Dette er en tidkrevende prosess hvor spikere som ikke er knekte må sages av fra baksida av panelbordene slik at panelbordene ikke blir ødelagte. Samtlige malte flater må skrapes og pusses og males på nytt med linoljemaling i farger så nær det opprinnelig som mulig.

– Vi skal bygge et bittelite bad i en del av yttergangen da huset aldri har hatt innvendig bad og toalett.

Ytterdør skal snus og få låskasse. Tidligere plankekledte vegger og tak i tilbygg skal kles med håndhøvlede bord. De gamle vinduene skal restaureres og gjenbrukes. Roger har lært oss vindusrestaurering, så vi har verksteder hjemme, både i garasjen og i kjelleren. Vinduene tas med hjem; glassene tas ut, fagene pusses og repareres, kittes på nytt, metalldeler pusses for rust og fagene males med tre strøk linoljemaling. Vi har lært så mye av Roger. Det å ha en god håndverker med seg er alfa og omega, sier Trude Sildnes.

DET FLYTTBARE

STABBURET bærer preg av å være flyttet mellom sommer og vinterboplasser. Stabburet ble flyttet med huset da Paul Andersen Smuk slo seg ned på eiendommen Lille Ropelv med familien sin i 1894.

Foto: Ivar Moe

DEN FREDEDE HØYLØA bukket under på grunn av tung, våt snø for noen år siden. Det er utarbeidet en tilstandsrapport og restaureringsplan, men der er foreløpig ingen planer for å gjøre noe med denne.

Foto: Ivar Moe

ISHUSET har delvis støpte og delvis jordvegger. Bygningen er ødelagt, taket er falt sammen. Isblokker ble skåret på et lite vann i nærheten og lagret i ishuset for kjøling av fisk sommerstid.

Foto: Ivar Moe

Med innsikt i de lokale byggeskikkene

Roger Persson har restaurert gamle hus i Finnmark siden 1994 og har siden 1995 jobbet på Varanger Samiske museum i Varangerbotn som håndverker. Han har formidlet den samiske kulturen ut fra mange aspekt. Det har gitt ham en god innsikt i de lokale byggeskikkene. For fire år siden fikk han forespørsel om han ville tilstandsvurdere fem av 14 bygg på Smukgården.

Det endte opp med at han påtok seg hele restaureringsjobben på gården. Nå har han i tre år jobbet med våningshuset og fjøset. I våningshuset møtte han en klassisk utfordring.

– I Finnmark er det en utbredt tradisjon at man har det jeg kaller «fylte jordgulv», hvor bjelkene ligger direkte på bakken. Gulvet er fylt med mold eller skjell som isolasjon, helt opp til gulvbordene, uten luft under. Dette er sjeldent i Skandinavia, men det finnes i noen områder. Smukgårdens våningshus er et sånt hus. Første generasjon av det stod på en måte fritt, men det ble flyttet hit. Her har huset blitt satt opp en

gang i 1900 og påbygd rundt 1920. Vann har fulgt terrenget og rent inn under huset, trengt inn i molda og begynt en råteprosess umiddelbart. Men det har man levd med til den siste fastboende døde i 1968, sier Roger Persson, og forklarer hva som må skje for å rydde opp i dette problemet.

DRASTISK GREP

– Hvis dette igjen skulle bli et hus, med forventninger til en moderne bolig, så måtte vi gjøre noen drastisk grep. Vi kunne ikke bare kopiere en veldig dårlig løsning. Siden dette er fredet måtte vi gå søke om dispensasjoner fra Kulturminneloven for å gjøre de nødvendige endringene.

Utgangspunktet var å bevare så mye som mulig av bygningen, av de konstruksjonene som er bærekraftige og levedyktige. Og den delen som ikke fungerte har vi fått tillatelse til å forandre. Vi har tatt i bruk de moderne metoder som var tilgjengelige for å sikre at dette fredede bygget som står over grunnmuren, har en fremtid.

– Derfor har vi drenert med drenerende isolasjon og støpt et tynt gulv med varmetråder. Vi har diskutert dette mens saksbehandler fra Sametinget har vært til stede. Vi kan ikke gjenta dårlige løsninger bare fordi det er antikvarisk korrekt. Det ville jo vært sløsing med skattepenger å gjenta dårlige løsninger når vi ser at

ROGER PERSSON (t.h.), ansvarlig håndverker for restaureringsarbeidet og Gjermund Wøhni planlegger tilpasninger av den opprinnelige ytterdøra slik at den kan få låskasse og isoleres før remontering. Foto: Ivar Moe

måtte skiftes og steinfundamentet ble gjenoppbygget.

BÅTNAUSTET var i en svært dårlig forfatning før restaureringsarbeidet ble igangsatt.

dette ikke kommer til å fungere, og dels skape et hus som det ikke er sunt å bo i.

Alle husene med fylte jordgulv som vi har her i Finnmark, har fungert bra så lenge man stadig fyrte i ovnen og brente opp all luft. I dag har vi andre krav til gulvvarme. Vanligvis klarer vi å legge et helt stubbgulv, men det klarte vi ikke her, for det var ikke plass. Vi har brukt drenerende isolasjonsmatter, som er vanlig i moderne hus.

NYTT REISVERK i nordveggen av naustet. Høsten 2020 var varm og fin, det ble mange flotte arbeidsdager og -kvelder i fjæra.

NAUSTDØRENE BLE

BORTE en høststorm for mange år siden. Døråpninga har vært dekket av lemmer. Ved hjelp av gamle bilder ble de gamle dørene kopiert og nå fremstår naustveggen som den var opprinnelig.

TRUDE SILDNES

BARKER furubak som skal brukes som overliggere på nordveggen av naustet. Bruk av bak som overliggere er et element som går igjen på flere av Smukgårdens bygninger.

– Vi diskuterte også oppvarmingssystemet. Nå vil jo eieren ha de gamle ovnene i alle rommene. fyringsovner. Men så blir det kanskje ikke fyrt på den gamle måten. Skulle vi sette opp panelovner under vinduene? Vi fikk lov til å legge varme i gulvet, siden vi hadde gjort en så drastisk endring som å støpe et gulv. Da slipper vi den estetiske forurensningen av panelovner som henger under vinduene. Vi beholder overflatene så originale som mulig.

Hvordan vil du karakterisere dette anlegget i forhold til andre samiske bygninger?

– Dette er et stort anlegg, en av de største sjøsamiske gårdsanleggene i Norge. Den sjøsamiske kulturen i Finnmark, Troms og helt ned til Trøndelag, har jo overlevd lenge i Varanger­området. Nå er vi lengst i øst med nordsamisk kultur. Her har den også sameksistert med den skoltesamiske kulturen, så utenfor vinduet her, på nesset der borte, hadde skoltesamene

DEN GAMLE SPISSA har det flott i det nyrestaurerte naustet. Råteskadd materiale er byttet ut, alt som kunne gjenbrukes har fått stå. Bunnsvillene

Foto: Privat

Foto: Privat

Foto: Privat

Foto: Privat

Foto: Privat

sin fiske- og sommerboplass. De er jo russiskortodokse, så de hadde en annen religion, mens samene jo var protestanter.

– Dette er en bygning som er bygget av og har hatt og har samiske eiere. Byggemåten er generell, men innredning og organiseringen av boligen har vært preget av en samisk tenkemåte. Den eldste tømmerdelen av våningshuset ble flyttet hit rundt 1894, og ble bygget et stykke herfra, i Høybukt, usikkert når. Vi vet at Paul A. Smuk var født der i 1866. I den tiden var det vanlig å bo i gamme. Men på midten av 1800­tallet kom det en slags mote da også samene skulle ha slette, vertikale vegger i tømmerhus, eller torv, forklarer han.

MØTE MELLOM TRE KULTURER

– På den tiden var det vanlig å ha sauer, kanskje noen kyr. De kunne gjerne bo

i den tradisjonelle gammen bygget av bjørk. Man hadde buesperre­gammer på 1700­tallet, med en kuppelaktig konstruksjon. De kunne gjerne settes sammen i rekker til større fjøs. Med de runde gammene fra middelalderen og fremover, begynte man å ha dyr innadørs i gammene, så det kunne bli trangt etterhvert. Rundt 1800 lånte samene ideene fra naboenes konstruksjoner, den norske gammen, nordmannsgamme, med pyramideformet tak. Samtidig som vi fikk innvandring av kvener fra Tornedalen hit til Varanger. Disse folkene var vant til å lafte, fordi de bodde i furuskogen i Tornedalen. Det kom folk hit med kunnskap om laft. De bosatte seg her, og de giftet seg inn i den samiske befolkningen. Det ble mye blanding av kulturer i området. De som kom hit med øks, fikk seg jobb som håndverkere. Slik

møttes disse tre kulturene, og det påvirket hvordan folk bygget husene sine.

– Samtidig skal vi ikke glemme at innover i Varangerfjorden hadde sjøsamene ikke bare et sted å bo, de flyttet også rundt. Lengst inn i Varangerfjorden hadde sjøsamene to bosteder som de flyttet mellom helt opp til 1900­tallet. Kvenene bygget såkalte Varangerhus, med fjøset vegg i vegg med oppholdsrommet. Sjøsamene hadde en småskalavariant av denne bygningstypen, hvor man ikke gikk ut for å se til dyra om vinteren, man gikk gjennom en mindre lafta stue med en liten gang og en gammekonstruksjon lagt i tillegg; og så til en liten laftestue der dyrene bodde. De bygget lange smale hus, ikke så høye, med eller uten torv. Typisk for hus i Finnmark er at husene har vært flyttet rundt, forteller Roger Persson.

NAUSTET FIKK NY TAKPAPP en flott septemberkveld i 2020. Foto: Privat

DET BLIR EN gradvis overgang. Kontrastene gjør at man setter enda mer pris på de forskjellige tingene. Når vi kommer hit, det er så deilig og stille, du kjenner roen senker seg, sier Bianca Wessel. De har tatt over et ødehus sammen med døtrene sine. Helgene og det meste av feriene har i flere år gått med til restaureringen. Huset med sveitserdetaljer bevares og restaureres med tradisjonelle materialer og teknikker. Målet har hele tiden vært «fra forfall til fordums prakt», og bevare husets sjarm og sjel.

INNGANGEN TIL LANDHANDLERIET i vakkert høstvær. Her var det knuste ruter da paret tok over. I dag er dette familien Wesseles hjem. Foto: Privat

TIL VENSTRE ser vi huset vendt mot hagen en vakker sommerdag. Den historiske hagen skal tilbakeføres med en lang ripshekk, roser og frukttrær. Her skal dyrkes poteter og grønnsaker, og komme på plass et drivhus.

Foto: Privat

Foto: Karen Gjermundrød

UT

LONDON MED KULTURMINNE PÅ LANDET

Bianca og Børre Wessel har etter mange år med et urbant liv i London, valgt å satse på en fremtid i en liten grend i Trysil. I 2017 gikk familien på fire i gang med restaurering av en 125 år gammel sveitservilla. Etter seks år begynner den nå å bli et hjem. Bianca er aktiv i Trysil og Engerdal lokallag, styreleder i Hedmark avdeling og ellers så har hun et hjerte som banker for bygningsvern, gjennom prosjektet Lys i gamle hus

tekst: Karen Gjermundrød

– Hit kom kronprins Olav løpende inn og spurte om å få låne telefonen da de var på flukt fra tyskerne, forteller Bianca.

Da var det telefonsentral i det tidligere landhandleriet i den lille grenda Jordet i Trysil kommune.

– Som du ser så holder vi på å skrape gulvet. Mange lag med ulik maling har med årene blitt en seig masse som må fjernes. Vi ønsker å beholde spor etter levd liv og gulvet må da skrapes for hånd, noe som er tidkrevende men verdt det, forteller hun.

Da familien tok over nær autentiske villaen i 2017 kunne de ikke en brøkdel av det de kan i dag. De siste årene har vært en reise innen tradisjonshåndverk med en forholdsvis bratt læringskurve gjennom en stor grad av egeninnsats.

Det har påvirket både interessen og jobbsituasjonen, særlig for Bianca. I dag er hun aktivt engasjert som frivillig i Fortidsminneforeningen, som styremedlem i Trysil og Engerdal lokallag og som styreleder for Hedmarks fylkesavdeling. Med erfaring fra kommunikasjon og prosjektledelse har hun siden 2021 vært prosjektleder for Fortidsminneforeningens treårige pilotprosjekt, Lys i gamle hus.

SANS FOR KVALITET OG ESTETIKK

Etter ti år med sporadiske søk begynte paret seriøst å lete etter drømmehuset i 2016.

– Vi hadde bodd tolv år i London og savnet hjemlandet. Vi var forsynt med by samtidig som vi savnet norsk natur og

armslag. Dette stedet lå ute til salgs i et helt år, og dukket opp igjen og igjen i mine søk, forteller hun.

De hadde lett i ulike områder, men det var ikke enkelt å finne originale, eldre objekter som noen ønsket å selge.

Lillehammer

INNLANDET Trysil

CARL NORMANNS POSTKORT fra 1910 forteller her en del av historien til landhandleriet i Trysil som i dag er blitt Villa Wessel.

– Vi var bevisste på at vi ikke ville ha noe som var nytt eller pusset opp. Forfalne vingårder i Italia ble også vurdert. Vi har hatt et par bygårdsleiligheter med originale detaljer tidligere og setter pris på det gamle. Det er noe med følelsen og roen du får i et eldre hus som du ikke får i nybygg, konstaterer hun.

I tillegg er takhøyden en bonus. Begge foretrekker inneklimaet i eldre hus, med hus som puster og lever.

– Jeg tror det var første nyttårsdag at vi bestemte oss for at det hadde ligget ute lenge nok og at vi måtte ta en nærmere titt. Vi begynte å søke etter mer informasjon om grenda, som inntil da var ukjent for oss. Vi kom over hjemmesiden til NordTrysil historielag. Der var huset vist i sin tidligere prakt og det var skrevet om eiendommens historie. Det vekket interessen ytterligere og vi satte oss ned og begynte å se på budsjett og om vi kunne få til å sette i stand noe sånt som dette. Vi sjekket også andre forhold, som flomfare og solforhold, før vi la inn bud, forteller hun.

Da de tok over bygningen bar den preg av manglende vedlikehold gjennom flere tiår. Noe av det første de gjorde som nye eiere var å kontakte ressurspersoner som kunne gi gode råd om gamle hus; den lokale bygningsvernbutikken, lokal

tradisjonshåndverker, Kulturminnefondet og kulturarvseksjonen i kommunen og fylkeskommunen. Det var også slik kontakten med Fortidsminneforeningen ble opprettet.

– Jeg sendte en epost og skrev, ‘Hjelp, vi har kjøpt et ødehus. Hvor begynner vi?’ Så la jeg ved en beskrivelse av huset og litt bilder. Tro det eller ei, alle vi tok kontakt med svarte. De kom sågar på befaring. Og det var virkelig mange hyggelige og kunnskapsrike folk som kom. Vi kan nevne Einar Engen fra Kulturminnefondet. Særlig de rådene vi fikk fra ham viste seg uvurderlig i å sette prosjektet på rett kurs fra begynnelsen av. Med et stort prosjekt som dette er de ikke godt å vite i hvilken ende man skal begynne.

Henning Søndmør, daglig leder i Sømåen Tradisjonshandverk, kunne fortelle at han allerede kjente til huset, og at det skulle være gode muligheter for å sette det i stand.

– Sømåen er et anerkjent firma innenfor bygningsvern regionalt, med vernepriser og flere gode istandsettingsprosjekt bak seg. De hadde også tidligere jobbet på prosjekt som hadde fått tilskudd til istandsetting. For et godt resultat så er prosjekt som vårt avhengig av god kunnskap på lokalt tradisjonshåndverk, så vi ble veldig glad da Sømåen sa ja til å bli med på laget, forteller hun.

EN LIVSSTIL

– I dette prosjektet så har vi ikke forhastet oss. Det eneste vi gjorde det første året var å fjerne nyere lag på gulv og vegger, mens vi tok oss tid til å bli kjent med huset. Påsken 2017 hadde vi kontainer her. I noen av rommene så var det syv lag gulv. Det var plast på plast, og plater på plater, forteller hun.

På kontoret hadde det vokst geitrams inn gjennom grunnmuren. I hallen var det en dam på gulvet, med vann som kom fra et kjempehull i taket.

– Første vinteren måtte vi koste snø på loftet, på grunn av en stor glippe ved pipa.

I 2018 ble det gamle taket som var modent for utskiftning fjernet. Kun dårlig virke ble tatt vekk og et nytt tak ble lagt som det var, med tradisjonelt stikketak, noe som var vanlig i området da huset ble bygget i 1898. Dette arbeidet fikk tilskudd fra Kulturminnefondet, Fortidsminneforeningen, Stiftelsen Norsk Kulturarv og Fylkeskommunen. I dag ligger det 20.000 stikker på taket, hver slått inn med en spiker av familien på fire og med hjelp av familie, venner på dugnad.

– Det er flere utfordringer med å restaurere. Blant annet er det du trenger ikke hyllevare i den lokale byggebutikken. Det

BIANCA VISER FREM tapeten av May Morris, som Beatrice har valgtt til sitt rom. Tapeten er originalt en vevd tekstil fra slutten av 1800-tallet. Ingen ting er tilfeldigheter i Villa Wessel. Foto: Karen Gjermundrød

HER HAR DEN åpne grua fått et vakkert kopperdekke som skal fange opp gnister. De fikk tilskudd til å gjenskape blant annet gruen og taket, samt tilskudd til å holde kurs

LANDHANDLERIET solgte sannsynligvis

skulle også vise seg i forbindelse med stikketaket. Men vi fant en løsning og fikk lagt taket som planlagt, på gamlemåten. Vi benyttet også anledningen til å holde foredrag og kurs og har opplevd en interesse for at gamle håndverksteknikker som dette blir børstet støv av, forteller Børre.

– Paret henger også på som ivrige lærlinger når de har håndverkere hos seg. Etter flere del-prosjekt har vi ikke bare fått bedret bestillerkompetanse, så vi vet hva vi vil ha, men også at vi etterhvert kan gjøre enda mer selv, legger han til.

Døtrene Beatrice og Amélie var 15 og 12 år da de begynte på prosjektet i Trysil. De har fåttt mye god læring gjennom prosjektet, fra å barke bakhon til å koke komposisjonsmaling.

SKIKKELIG TEAM

– Det meste av helger og ferier har gått til å jobbe på huset. Her har vi vært et skikkelig team. Beatrice og Amélie har vært ivrige hele veien og deres interesse og arbeidsinnsats har betydd mye for både fremdriften og gleden over det å sammen skape et familiehjem, forteller Bianca. Hun legger til at de har hatt mange venner som har stilt opp på ulike måter.

– Det har vært over all forventning og folk i grenda har vært helt fantastiske.

I utgangspunktet kjente vi jo ingen her! Det er gode ord, folk har hjulpet til med arbeid eller kokt kaffe og bydd på mat. Det er mange som har stilt opp og vi føler oss veldig velkommen i grenda og i Trysil. Kanskje det er fordi folk setter pris på at

huset settes i stand etter mange år med forfall og mørke, knuste ruter.

– Det er en berikelse å være med i Fortidsminneforeningen, særlig når en setter i stand et eget hus. Det er et nettverk for huseiere, der andre deler av erfaring. Så har vi nok lest alle relevante artikler på Bygg og Bevar, både en og to ganger. Kunnskapsdeling er så viktig! Etterhvert har vi også skrevet noen egne artikler, basert på våre erfaringer fra prosjektet, både for Bygg og Bevar og for Norske Hjem, legger Bianca til.

I perioden de har restaurert har de hatt flere kurs, i stikketak, muring med kalk, gamle ilsteder, komposisjonsaling og vindusrestaurering. Dette er kurs som blir gjennomført i samarbeid med Fortidsminneforeningen.

BØRRE HAR BLITT veldig interessert i gammel verktøy og går ikke av veien for å bruke håndhøvel. Foto: Privat

byggevarer også. Vi lurer på om de solgte denne klebersteinsovnen, som vi har flere av. Foto: Karen Gjermundrød

Foto: Privat

Som en del av lokallaget var bi med å engasjere oss i saker lokalt. Som for eksempel da Trysil prestegård sin skjebne skulle avgjøres. Huset som var i kommunens eie, sto tomt og til nedfalls. Lokallaget sto på og endte opp som rådgiver i istandsetting av eiendommen, som nå igjen er bolig for presten og et åpent kulturhus i Trysil sentrum.

– Bygget er i dag en perle, som bolig for presten og som et åpent kulturhus. Lokallaget overrakte Blått skilt under åpningen i fjor, for å markere at dette er et viktig kulturminne. Videre har vi fått gjernresi en gammel plakatsøyle i Innbygda. En videregående elev påtok seg arbeidet etter tegninger fra lokalllaget og veiledet av en eldre håndverker. Materialer ble kjøpt inn etter spleiselag. Tradisjonsbærerne er i ferd med å forsvinne og det er spennende å kunne være med å skape arenaer for møteplasser mellom de gamle med kunnskap og de unge som vil lære. Vi merket dette godt da vi la stikketaket her. Da hadde vi barn og unge fra barnehage til videregående på besøk. Og gamlekara som kan dette, de bare dukker opp, smiler hun.

KORTREISTE MATERIALER

– Man bruker det man har rundt seg. Sånn er det med huset her. Som for eksempel fugemasse til å isolere og tette en tømmervegg. Dette kalles lokalt for medfarfuge. Denne er laget med sand fra tomten. Før fugen kan man etterfylle med mose, der dete trengs. Mose har vi også fra tomten. Steinene i grunnmur og ildsted er fra et kalkbrudd i nærheten. Det er økonomi i kortreiste materialer, i tillegg til at det er miljøvennlig.

– Vi bestemte oss tidlig for å ikke stresse med å bli ferdig. Det har vært en fordel, for plutselig finner vi ut nye ting underveis. Som at det dukker opp et bilde fra en ny vinkel som viser at trappa ikke var bitteliten i midten, men at den var i full bredde. Når vi ser de gamle bildene kan vi gjenskape det som det var, poengterer hun.

Ved å restaurere i roligere tempo har de blitt enda bedre kjent med huset og tankegangen bak huset.

– Restaurering er egentlig enkelt, og fasiten er i selve huset. Man gjør minst mulig, og det som må repareres utføres på samme måte som det opprinnelig ble gjort. Det å gjenbruke et gammelt hus som dette er rett og slett sirkulærøkonomi i praksis.

Bianca og Børre Wessel bruker husprosjektet til kompetanseoverføring og deler fremgang og informasjon gjennom foredrag, kurs, en egen hjemmeside og på sosiale medier,under kontoen @villawessel.

MOR OG DATTER, Bianca og Beatrice maler inngangspartiet med linoljemaling. Foto: Privat

SVEITSERVILLAEN var en gang en landhandel, som naturlig nok hadde et pakkhus. Dette stod helt til forfall, men ekteparet Wessel har reddet det med kjærlighet. Hovedhuset er i sveitserstil med et tilhørende pakkhus. Tidligere var det også et fjøs og bryggerhus på eiendommen. Foto: Privat

BYGNINGSVERN OG GJENBRUK

– Lys i gamle hus i regi av Fortidsminneforeningen skal jobbe for bygningsvern og gjenbruk, for at gamle hus som nå står tomme kan settes i stand og komme i bruk igjen, sier Bianca Wessel.

Det som gikk fra å være en sjarmerende lysdugnad den 14. desember hvert år, har nå blitt en nasjonal satsning for at vi skal ta vare på gamle hus ute av bruk.

– Det var etter rivetilskuddsforslaget fra Normann­utvalget i 2020 at generalsekretær i Fortidsminneforeningen Ola Fjeldheim ville at vi skulle se nærmere på hvordan foreningen kunne få til et nasjonalt løft, der gamle hus blir sett på som en uutnyttet ressurs, forteller Wessel.

Med tilskudd fra Riksantikvaren ble det i løpet av 2021 laget en prosjektplan og inngått avtale med fem pilotkommuner. Høsten 2022 startet Lys i gamle hus, med mål om å kartlegge gamle hus som nå står tomme og ute av bruk og matche disse med nye folk.

– Pandemien har vist oss at det er flere måte en kan bo og jobbe på. Med bedret infrastruktur ser vi at yngre og ressurssterke mennesker ønsker seg ut av urbane strøk. De ønsker en roligere livsstil, nærhet til natur og ikke minst, hus med sjel. I 2017 hadde vi ikke tett tak i Villa Wessel, men vi hadde lynrask wifi og kunne ha hjemmekontor og gjennomføre digitale møter.

– De gamle husene er med på å gi et økt og variert botilbud i kommunene. Folk må ikke nødvendigvis ha vei, vann og strøm. Veldig få flytter ut av byen for å bo i leilighet eller på boligfelt, forklarer hun. Og på tross av hva man kanskje kan tro så er det mangel på boliger i flere kommuner. Det er ledige stillinger, men ikke noe sted

å bo. Om man aktivisere de husene som allerede er bygget er man med å løse den utfordringen.

Et av de store spørsmålene i Lys i gamle hus er eiere som ikke vil selge hus som står tomme og til forfall.

– Det er mye følelser rundt de gamle husene, som kanskje har vært i familien i generasjoner. Noe av det som vi skal se på i prosjektet er hva som skal til for at flere tomme hus kan selges, eller leies ut, sier Bianca Wessel.

Uten å ha markedsført prosjektet har Lys i gamle hus mottatt 400 henvendelser av folk som er interesserte i å ta vare på og sette i stand er ødehus. Målet er tilflytting, økt bolyst og klimavennlig gjenbruk av bygningsmassen vi allerede har.

– DET ER HYGGELIG å bli gjenvalgt. Vi har hatt fokus på å etablere flere lokallag, noe det har blitt de siste årene. I fylket har vi gjort et valg om å være et overordnet organ, som støtter og sikrer aktivitet lokalt, sier Bianca Wessel. Foto: Karen Gjermundrød

HEIME HJÅ MELLOMALDERMANNEN

Det er få i Noreg i dag som har den same kunnskapen om mellomalderbygningar som Hans Marumsrud. Han var ein vanleg tømrar, som han sjølv seier, då han kom med i mellomalderprosjektet til Riksantikvaren i 1990, og som han enno i dag ikkje er heilt ferdig med. Når han tek i mot på tunet sitt i Atrå i Telemark, er han den røynde tradisjonshandverkaren som mange lener seg på for å forstå gamle hus; om det er sprettelgjing, Finndalslaft eller noko anna frå den tidlege bygningshistoria vår.

tekst og foto: Ivar Moe

EIN HANDVERKAR PÅ INNSIDA AV TRADISJONANE

Det er knapt nokon som har vært med på å setje i stand like mange mellomalderbygningar i Noreg som Hans Marumsrud. Han kom med i mellomalderprogrammet til Riksantikvaren i 1990, året før det formelt starta opp, og frå den gangen har han arbeidd med mellomalderbygningar. Han er på innsida av alle lafteteknikkar og korleis handverkarane jobba og tenkte den gongen. Sjølsagt held han garden sin i Atrå i Telemark i god stand, men han tek ikkje jobben med seg heim.

VESTFOLD OG TELEMARK

Porsgrunn

Atrå i Telemark

Då eg starte å arbeide i Fortidsminneforeininga for snart 10 år sedan høyrde eg om Hans Marumsrud at han kan sjå på øksespora i ei stavkyrkje om handverkaren hadde haldt øksa i venstra hand og om han hadde krangla med kona si før han gjekk på jobben.

– Nei, det kan e nok ikkje, svarar han og tek det litt på alvor. Men kan han kjenne att dei ulike handverkarane i øksespora?

– Det er ikkje så enkelt. Du kan seie det slik som med stavkyrkjene i Nore og Uvdal; Uvdal er bygd året etter Nore, at dei er veldig like og me har prøve å finne spor av dei same verktøya. Men me har ikkje klara å gjera det enno. Viss me finn eit hakk i eggen på ei øks i Uvdal og prøvar å sjå om det same sporet finnes i Nore, og ikkje finn det, so kan dei ha slipe øksa i mellomtida. I Borgund stavkyrkje er det ei ripe i ein profilhøvel, og så har vi eit bilde frå Høre stavkyrkje i Valdres, som au har eit hakk i eggen på same plassen. Den likna veldig. Og den er bygd litt etterpå. Men det er veldig vanskeleg å finne slikt, fortel Hans Marumsrud, og tek på dette viset litt livet av myten om seg sjølv.

FAVORITTAR

Det er ikkje sjølsagt at ein tradisjonshandverker i Telemark har ein gard, men det har Hans Marumsrud. Den ligg vakkert til i Marumsrudgrenda, oppe i dalsida. Med eit slikt utgangspunkt var det naturleg at han i den fyrste delen av yrkeslivet dreiv med husbygging, hyttebygging i fjellet, forskaling og rehabilitering stort sett i Tinn på stader i nærleiken som Rjukan og bygdan, som det heiter her. Frå garden ser vi rett over til ei anna grend, Måremsgrenda. Her står det fem hus frå mellomalderen. På ein av gardane i grenda står det ei årestogo som det enno bur folk i, og eit loft med Finndalslaft som har stått framfor stogo med drombegang i mellom. Begge desse husa er favorittane til Marumsrud, sjølv om han i meir enn 40 år har vandra rundt

i og vore med på å vøla nær sagt heile den norske mellomalderarven.

– E kan berre kaste me i bilen og kjøyre bort og sjå på ting. Så er det Kravik i Numedal. Loft og bustadhus der au. Alle er like mykje verdt. Alle dei gamle bygningan har sine særeigenheiter. Det er lett å få stasbygningar som favorittar. Då e fyrst fekk interessen for det gamle handverket, så er det klart at e blei påverke av å ha so månge slike bygningar i nærleiken. Når ein går på bygningan og ser på månge forskjellige laft, so gjer det at du har tilgang på kunnskap, og det er e blitt påverka av. Og det same er det med timmerkvalitet.. E kan gå og sjå på desse bygningane som er fulle tå kunnskap når e vil.

HANDVERKARAR OG AKADEMIKARAR

I 1990 blei han av arbeidsgjevaren sin, Fjellerud bygg, send på kurs ved Hjartdal i Telemark i mellomalderprosjektet til Riksantikvaren. Det var Anders Haslestad som styrte det. Dette blei eit møte mellom handverkarar og akademikarar. Mellomalderprosjektet til Riksantikvaren starta formelt opp året etter og vart formelt avslutta i 1999. Føremålet med prosjektet var at alle dei registrerte profane trebygningar frå før 1537 skulle setjast i stand til eit normalt vedlikehaldsnivå.

– Anders er veldig entusiastisk i sin veremåte. E trur nok e kan si det slik at det er hans forteneste at e framleis driv med denne type arbeid. Han såg på handverkaren på ein helt annan måte. Han såg det som ein ressurs den kunnskapen handverkarane hadde. E følte at me hadde noko å si på avgjerslene heile tida. Så e blei veldig interessert i denne gamle handverkskunnskapen. Før e var på det kurset, og før e begynte å arbeide i Mellomalderprosjektet til Riksantikvaren så var e nok veldig lite interessert i gamle bygningar. E har ein deil gamle bygningar på garden. Det var far min som hadde garden den gangen. Men etter å ha begynt i mellomalderprosjektet fikk e veldig interesse tå desse gamle bygningane.

Når eg kjem til ein bygning og ser på laftet så tenkjer e: Åssen høgg han det?

FORTIDSVERN OG SPRÅK

Dette er og ein del av dagen til ein tradisjonshandverkar. Kontoret er bygd inn i låven på garden. Her legg Hans Marumsrud planar og teiknar delar av handverksprosjekta han tek del i. – Eg ser at dem som har lafta i ein dal her inne, dem har ikkje tegna stort, seier han.

Det er inga fastlåst språknorm i Fortidsvern. Artiklane kan vere på bokmål, på bokmål med innslag av dialekt, på nynorsk, eller på nynorsk med innslag av dialekt. Det kjem an på den som skriv. Redaksjonen ynskjer å ta vare på eigenarten i artiklane folk skriv for bladet. Ved nokre høve er det og naturleg at vi tek med oss personlegdomen til den vi intervjuar. Derfor er intervjuet med Hans Marumsrud skrivi så tett opp til den dialekta han snakkar, som eg fekk til. Opplevinga ville ikkje vore den same om Hans Marumsrud vart sitert på bokmål. Redaktør Ivar Moe

Like ved garden til Hans Marumsrud ligg garden Marum Søndre, med denne gamle årestogo frå mellomalderen. Det bur folk der enno. – E kan berre kaste me i bilen og kjøyre bort og sjå på ting, seier han.

Etter nokon år så blei e stipendiat på Norsk Handverksinstitutt på Maihaugen. E var ein av dei fyrste stipendiatane. Det var e i tri år. Der fekk e gå nøyare inn i dei tema som e var interessert i, gamal lafting, verktøy og timmerkvaliteter slik det var før 1350. Dette hadde e som hovudtema under stipendiatperioden, fortel Hans.

Det å ha vore stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt har betydd mykje for me i ettertid. Det har gjort at e har fått tegang te mykje spennende arbeid.

KONTAKTNETT

Soleis fekk han også eit stort kontaktnett og blei kjent med ein del eldre folk som hadde mykje kunnskap. Han held fram Ole Karl Prøis frå Konnerud ved Drammen.

– Han blei min mentor på dette med Lafting, gamalt verktøy og verktøybruk. Jon Bojer Godal var den som fylgde meg opp frå Norsk Håndverksinstitutt. Han var samtidig min mentor på timmer og trevirke.

Foto: Privat

Jon sende meg rundt omkring på prosjekter der e møtte eldre folk som e lærde av.

I sumarsesongen arbeidde e i mellomalderprosjektet. Da var Anders Haslestad min mentor på dette med restaurering og restaureringsprinsipper. Me var rundt på bygningar her i Tinn og i Numedal og noko nordover også ; og to turar i Russland i regi av Riksantikvaren. Det var eit samarbeid med russiske håndverkere, der me utveksla handverksteknikkar som lafting og anna.

– Det er lett å kjenne att Finndalslaft. Det er mange som trur at det er vanskeleg å lafte på denne måten, men det er no ikkje stort annleis enn å lafte eit Raulandslaft, eigentleg. Finndalslaft har vore brukt som eit teikn på at ein bygning er frå før Svartedauden, men i følgje nyare dateringar er det heilt tydeleg at det er Finndalslaft frå etter Svartedauen, og det er ikkje so rart. Det kan no vera handverkarar som ikkje strauk med i Svartedauden, som hadde lært det frå andre og teke det med seg vidare. Det er loft i Notodden­området som det er Raulandslaft i to hjørne og Finndalslaft i de to andre. Desse lafteformene blei bruka samtidig.

SYSTEMATISK GJENNOMGANG

– Kva ser du etter fyrst når du skal analysere eit hus?

– Du veit at det i dag er bruka faste skjema. Du begynner i botnen med

grunnforhold og så er det stabbesteinar, så er det bånnstokkane og veggane. Det er ein systematisk gjennomgang. Men for min eigen del vil e sjå om noko er gamalt og noko er nytt, og om noko er spennande. E var med på å skifte ut spona på Uvdal stavkyrkje. Der skifta me ut bortimot alle. På Uvdal var det papp under spona. Der blei det bruka mest håndtælja spon.

– Å bruke håndtælja spon?

– Det er helt topp. Det var ein framand kunnskap det au. Fram te me trong kunnskapen i Riksantikvarens stavkyrkjeprogram. Ulempa er at det gjeng med veldig mykje bra virke som stend i skogen; store stokkar og kun kjerneveden.

– Det er ein råflott måte å legge tak på?

– Ja, det kjem litt an på åssen ein ser det. Du skal bruke noko som kan halde framover i tid. Men samtidig kan du gå litt ned på krava : Like god kvalitet på trevirke men bruke skåren spon for da tåler ein litt vridd virke, i motsetning til ved kløyving av sponen. På Nore Stavkirke er det lagt skåren spon. Men til Eidsborg stavkyrkje laga me 17 000 spon som vart kløyvd og øksa til. Da gjekk det mykje bra virke.

Hvordan opplevde du den gangen å jobbe saman med akademikarar?

– Anders Haslestad var ikkje noko typisk akademikar. Han såg at den praktiske kunnskapen var viktig, i mange tilfelle om han ikkje var praktikar. Så han hadde masse praktisk kunnskap i teorien. Slik at til å begynne med måtte me handverkara

lære noko av han. Mens andre som jobba i prosjektet kanskje var reine akademikarar. Men det var veldig lærerikt, også for akademikarane. Me hadde det slik at nokon tå handverkara hospitera hjå Riksantikvaren, på kontoret. Me var der i fjorten dagar faktisk. Me satt på kontoret og fikk innblikk i den måten dei jobba på hjå Riksantikvaren. Dette har e hatt nytte tå seinare. Me fekk ein forståing av at dei som skulle ta avgjersler hjå Riksantikvaren, dei må ha ein anna kunnskap enn det me har. Ute på byggeplassen tok me avgjer om handverket, medan dei med fleire avdelingar hadde møter for å ta avgjersler.

ÅSSEN HØGG DU DET?

– E føler meg veldig trygg som handverkar i dag. Det med lafting er litt spesielt. Det er mange som seier at dei kan fleire laft. Men eg meiner, at viss du kan lafte, og kan sjå tridimensjonalt, så kan du lafte alle laft. Når eg kjem til ein bygning og ser på laftet så tenkjer e: Åssen høgg han det? E tenkje ikkje åssen e merkje det upp, men åssen det er å hogge for å få dem flatun som er i det laftet. Viss du knekkjer den koden det er å sjå tridimensjonalt, så kan du lafte alle laft. Men det tek litt tid. E hugsar veldig godt, e hadde ikkje lafta før e byrja i det mellomalderprosjektet, fyrste gongen e skulle lafte, så skjøna e ingen ting. Rett og slett. Etter ei beite med noko forskjellig lafting, knakk e denne koden med å sjå tridimensjonalt. Eg ser på åssen det er å hogge. Korleis øksa er brukt for å få dei flatun i sjølve laftet, samankoplingane kan du si.

– Økser finnest det veldig mange tå. Og e har ganske mange au; det var som han Ole Karl Prøis, han hadde fullt av øksar. Så hadde han ein eldre bror, som hadde lafte mykje meir enn Ole Karl. Han sa det slik at slik som Ole Karl har det, med alle dei øksan, det er berre tull. Han hadde ein tre fire økser som han bruka til alt arbeidet.

Du legg stokkan i kryss, så høgg du fyrst det som kallast overhøggjet, det er det som avgjer åssen laftet ser ut inni. Så legg du på støkken over, og tilpassar den ved overføring av pungt frå hogget under til stokken over. So høgg ein ut frå desse punkta slik at den passer, på frihand eller med teikning.

På nabogarden Marum Søndre ligg og eit loft frå mellomalderen. Her er det Finndalslaft. Det har stått framfor stogo med drombegang i mellom. Hans Marumsrud har ikkje mellomalderhus på eigen gard, så når tronga kjem

Eg ser at dem som har lafta i ein dal her inne, dem har ikkje tegna stort. Dem har bruka økse og hogge etter erfaring og syn. Dette var seterbuer og løer som det nok ikkje var så nøye med. Men viss du laftar skjult kinning, så er du avhengig av å teikne fyrst. Skråflatun (kinning) som du feller saman stikk litt utafor den kryssande stokken. Men er det skjult kinning, så er det ikkje utafor. Det er litt meir elegant og så er det litt meir innvikla.

Alle dei gamle bygningan har sine særeigenheiter. Alle er like mykje verdt.

over han, tek han turen over til mellomalderen. Foto: Privat

SPRETTELJING?

– Det var et arbeidsmåte til å forme treverk.

– Ikkje ein dekor?

– Det kan vera slik at viss dem visste at det blei synleg, så kan dem ha gjort seg ekstra flid med å få det fint. Alle bygningsdeilan i stavkyrkjun er spretteljde. Alle plassar der det var synleg, så har dem høvla det vekk etterpå med ein skavl. For spretteljing vart tydelegvis ikkje regne for å væra fint på flatun. Viss du har en base i bånn på ein stav så blei den forma tel med sprettelgjing. E får til å sprettelje so nokolunde. E har kunna denne teknikken sea Mellomalderprosjektet da me lærte dette delvis av russiske håndverkere.

Øksa spretter ut igjen?

Jauda, men eigentleg er det litt feil å si det au. I dei fleste tilfelle har ein ei styreflis, for da sprett ikkje øksu ut slik veldig, og det skal den ikkje gjer. Du kløyver stokken fyrst på midten og så telgjer du flatun. Det har hendt at dei har kløyvd den på midten og kløyvd en gang til utafor. Men i de fleste tilfelle kløyver dei på midten og telgjer sidene. Det blei veldig mykje svinn den gangen, då dei fekk to bord av ein stokk. Dei kunne gjerast tjukke

eller tunne. Gamal og stor skog var det nok av i mellomalderen. Det stod stort timmer rundt om.

– Kor mye tid bruker du på arbeid med husa her på garden?

– Det går nok litt på bekostning av det heime, at ein jobbar med slik ting. Når ein har jobba lange dagar ute, og når ein kjem heim at, så skal ein ta tel med akkurat det sama? Det blir nødvendig, men ikkje noko ekstra.

– Kva for oppdrag har du no for tida?

– E prøvar å avslutte noko frå Stavkyrkjeprogrammet til Riksantikvaren, som e var ganske engasjert i som handverkar. Då e reiste rundt og arbeidde på stavkyrkjun, så hadde e ei forskningsuppgåve saman med Kristen Aamodt frå Lommedalen. Forskinga gjekk ut på å sjå på det handverksmessige og materialkvaliteter i stavkyrkjene. Dette arbeidet er ikkje avslutta ennå. Me håpa å få avslutta mesteparten av dette i år. Det er Leif Anker og Harald Ibenholt hjå Riksantikvaren som har vore kontaktar for dette arbeidet.

Korleis ser du tida framover?

– E er ikkje så ung lenger, men e er opptatt av å kunne overføre kunnskap. E gjer

det, men eigentleg litt for lite. Nå er det slik at Norsk Handverksinsitutt, har oppretta en stipendiatstilling som gjeng berre på stavkyrkju, og som e skal fylgje upp. Det er ansatt ein ung ein, som stipendiat, og som e skal lære opp. Åsmund Stormoen frå Åmot i Modum. Han er ein triveleg og flink kar som e gleder meg til å samarbeide med, og overføre det e kan om stavkyrkjer til. Det er ein treårig stilling og dei to siste åra skal me byggje ein kopi av takrytteren på Borgund stavkyrkje.

Det er også under planlegging å byggje ein rekonstruksjon av Borgund i Setesdalen. Dette er e også engasjert i, slik at det er nok arbeidsoppgåver framover.

– TRADISJONSHANDVERKET I 2023?

– Det er jo kjempeviktig for å ta vare på dei gamle bygningan. Det er alt for lite fokusera på. Det vil hjelpe med utdanning på litt høgare nivå, men framleis er det for få handverkarar som driv med dette. Her i Tinn er e nesten aleine. Dessverre er det slik at, viss det er prosjekter da, så blir det fokusera på handverkara, og ikkje berre for trearbeider men med andre handverkarar au, som smedar. Når prosjektet er over

Ein kan lett tru at ein så røynd tradisjonshandverkar som Hans Marumsrud tar med seg arbeidet heim når han er ferdig for dagen for å bruke kunnskapen på sin eigen gard. Men det gjer han ikkje så mykje. – Det går nok litt på bekostning av det heime, at ein jobbar med slik ting, seier han. På garden har han dette buret frå 1841 han har satt i stand. Garden er tatt godt vare på alle måtar, så han er nok litt audmjuk.

er det ingen som tenkjer på at handverkarane framleis må ha jobb. Det er ei statleg oppgåve å syte for at dei får arbeid heile tida. Og folk kan finne seg andre ting å gjere om det ikkje er fleire prosjekt. Med utførande handverkarar, og ikkje berre instruktørar og folk som gjeng over i akademiske oppgåver og slikt, dei som blir utdanna på NTNU, det er litt lett at dei kan gå over i andre stillingar som ikkje er utøvande handverkarar. Det er bra med folk med praktisk erfaring i slike stillingar au, men så treng me nokon utøvande som gjer jobben.

– Er det eit statusspørsmål?

– E føler at tradisjonshandverket har fått auka statusen. Vanlig handverkarar er det nok lågare status på. E har ein son som jobbar på anlegg, og der er det mange frå andre land, som jobbar der, og det verker som om dette gjer at statusen blir lågare. Viss du seier at du er tradisjonshandverker so stig du nok litt upp. Viss du jobbar som, det som i dag heiter tradisjonshandverkar, så er mesteparten av det du gjer i dag betalt av det offentlege. Det er ein deil som blir gjort privat. Men det er klart at du kan ikkje jobbe etter same kriteriene for dei private, det blir umogleg. Det blir så dyrt, at da vil ikkje folk gjera det. Og då kan

dei stille seg spørsmålet – viss det ikkje blir gjort så ramler bygningen ned? Viss du skal gjere det på samme måten som når det offentlege betaler, då må ein gå litt på akkord med restaureringsprinsipp, men så blir bygningane heldt ved like. For mange restaureringshandverkarar er det eit vanskeleg val, seier han.

PÅ AKKORD MED PRINSIPP

Å gjenta andres feil er ein evig diskusjon i tradisjonshandverket. Kva tankar har du om det?

– I materialbruk for eksempel; det er kan hende noko grovvirke som ikkje har en så god kvalitet i den originale deilen, så blir det lagt inn malma furu. Det er det mye av, for eksempel på kongsgarden på Bygdøy. Der la de inn betre virke enn det som var. Det er det einaste riktige å gjere viss du tenkjer på framtidig vedlikehald. Men samtidig går det på akkord med prisippene om at du ikkje skal forbetre og du skal ikkje bruke et anna virke. I mellomalderprosjektet gjorde me mykje feil. Men da hadde me ikkje kunnskap. Det var da kunnskapen ble henta fram att.

– Me gjorde mange feil i begynnelsen. E hugsar i mellomalderprosjektet, me såg ting me hadde ikkje peiling på. På fyrste

Inne på verkstaden har Hans Marumsrud det verktøyet han treng i jobben sin. Her har det samla seg opp i meir enn 30 år.

På verkstaden heng eit skilt til minne om alle de mellomalderprosjekta Hans har vore med på hjå Riksantikvaren.

kurset så hadde folk med seg det som dei hadde på garden eller heime av øksar, ein hadde ein nåvår og ein hadde ein gamal type sag. Det var ikkje slik som i dag der folk stiller opp fullt med øksa, og alle verdens gamle og nysmidde verktøy. Det var ingen som hadde noko den gangen. Og det same med kunnskapen, på begynnelsen av 1990­tallet. Da var det veldig låg kunnskap, men i mellomalderprosjektet ble det henta fram mykje kunnskap som me i dag tek som sjølsagt. Handverkere i dag, kanskje klager dei på mellomalderprosjektet fordi de må ta opp mykje ganske fort etterpå, ja, me hadde ikkje kunnskap da vi gjorde det første arbeidet, seier Hans Marumsrud. Han forklarer at det var ingen spesialistar den gangen Riksantikvarens mellomalderprosjekt tok til. Dem som var instruktørar var dei som kunne mest. Men dei kunne også lite.

MÅTTE LEITE ETTER KUNNSKAP

– Det var nokre som hadde teke med seg kunnskapen, men dei var gamle. Så i mellomalderprosjektet så hanka me inn, ja slik som Ole Karl Prøis. Me fant dem her og der. Mange av dem var slik at : nei, det e kan er ikkje verdt noe. Me fikk dem inn i miljøet slik at dei kunne lære frå seg. Dei budde her og der i landet. Nei, det er ikkje så lett for folk i dag å skjøne at kunnskapen ikkje var der rett og slett.

– Det fyrste kurset e var på, var i Hjartdal, og rett etterpå hadde me et kurs i Tessungdalen, og begge gjekk på ein mellomalderbygning. Me skulle lesa spor og finne ut kva for treverk me skulle bruke, og bygge ein kopi som me bygde der. Når e kjem på kurs no for eksempel, så er det akkurat det same tema på kurset, men det er ikkje rart, det er dei same sakene me gjer heile tida. Det er stadig nye håndverkara som trenger å lære. Men i dag er det instruktørar som har kunnskapen. Den gongen måtte me leite den fram.

– Den haslestaiske læremetoden som Jon B Godal kalla det: tyder at ein kvar arbeidsplass er ein læringsarena. Då me jobba på mellomalderbygningar, så kunne det plutseleg dukke opp ein to–tre stykkjer som skulle være med å jobbe, så alle lærde gjennom arbeid.

Eit av hovudprinsippa er at bygningen du arbeid på er dokumentet ein skal gå ut i frå. Så ein må heile tida sjå på bygningen for å velje verktøy, metodar og trevirke. På kurset i Tessungdalen hadde me Håkon Christie og Arne Berg, og andre eldre som læremeistere. Me hadde folk med kompetanse om restaureringsmåter. Dei hadde fagleg kunnskap men ikkje akkurat om det praktiske. E var i 80­årslag til Anders Haslestad, med handverkarar som var i

Øverst ser vi ei smaløks eller kjøyreøks laga hjå Øyo. I midten er det ei gamal smidd laftebile frå telemark, og nederst ei laftebile smidd av Johan Johansen (1917–1991) på Fagernes.

Dei 2 øverste øksene er kopier av økser truleg frå tidleg mellomalder. Den tredje ovanfrå er kopi av øks fra Mestermyrfunnet. Nederst ser vi kopi av ei øks kanskje fra vikingtid. Til høgre er ei øks frå Georgia.

Dette er ein skavl, ein eldre type høvl. Hans Marumsrud har lagd den sjølv.

mellomalderprosjektet, der ein i ei tale sa at det var Anders som hadde utvikla den måten å arbeide på. Men det er ikkje riktig, sa Anders Haslestad, for han hadde lært det av Arne Berg og Håkon Christie. Den praktiske tilnærminga til restaurering. Men Haslestad overførte denne kunnskapen til handverkarane. Det gjorde nok ikkje Berg og Christie, seier Hans Marumsrud.

Låven på garden hans ser ut som alle andre låvar, men inne har Hans Marumsrud bygd eit stort musikkstudio der han dyrkar hobbyen sin. Han er gitarist i bandet Opposites. I mange ti­år har dei heldt saman, og speler gjerne på offentlege arrangement. Pink Floyd er favoritten, so kjem Santana og Eric Clapton. – Ei hobby må ein ha, seier Hans.

Men etter å ha begynt i mellomalderprosjektet til Riksantikvaren fikk e veldig interesse tå desse gamle bygningane.

DETTE ER DEN «NYE» ÅRESTUA tegnet av Arnt Darrud. Føringene fra fylkeskommunen var at tilbygget måtte være underordnet årestua og at alle 4 hjørnene på årestua måtte være synlige. Tilbygget har her samme møneretning som årestua, men formen på bygget er som en diamant i framkant.

GJENBRUK I 800 ÅR

NÅ BLIR DET GÅRDSTURISME I

MIDDELALDERSTUA

For noen eiere av gamle hus går klokken riktig vei når den går bakover. I 2016 overtok

Anne R. Bolkesjø gården Nigard Bolkesjø, en stor gård i Øst-Telemark med mer enn 20 gamle bygninger. Den er også kjent under navnet Bolkesjø Gaard. Fire år senere ble en av dem testet for alder med dendrokronologi, og dagen etter var hun blitt eier av en middelalderbygning fra 1220-tallet. Prøven ble tatt av tradisjonshåndverker og middelalderkjenneren Hans Marumsrud. (Se sidene foran)

tekst og foto: Ivar Moe

Bildene på disse sidene forteller en historie om gjenbruk i 800 år. Leif Bolkesjø Mælandsmo som har levd hele sitt liv på gården, og har nå gitt den videre til datteren Anne Bolkesjø, er ikke i tvil om at dette har vært en årestue og at den i en annen tid var hovedhuset på Nigard Bolkesjø. Siden den gangen har huset stått flere steder på gården, og har i årenes løp blitt så hardt

behandlet at det knapt er mulig å forstå at det er et middelalderhus et av bildene viser.

Før sommeren inviterte Kulturmiljøforvaltningen i Fylkeskommunen aktive håndverkere som arbeider med middelalderbygninger i fylket til en liten samling for kunnskapsutveksling med utgangspunkt i årestua. Da stod den i en laftehall i Morgedal i Telemark. Også Riksantikvaren

var representert på samlingen. Dette er et av de eldste profane bygningene i Norge. Der var bygningen demontert og under istandsetting. Nå er den tilbake på plass på Nigard Bolkesjø. For de som deltok på samlingen var dette en sjelden mulighet til å hente ut og spre kunnskap. Deltakere med håndverkerkompetanse så nærmere på og tolket bygningssporene, og diskuterte deretter prosessen med

VESTFOLD OG TELEMARK Porsgrunn

Morgedal Bolkesjø

Illustrasjon : Hans Darrud

1. Her ser vi årestua (t.v.) på Nigard Bolkesjø rundt 1875. Da ble det brukt som eldhus på gården. Siden den gangen er det flyttet til flere steder på gården.

2. Her har vi beveget oss i tid, frem til 2018. Nå er årestua flyttet, fått grunnmur og bygget inn med kledning. Slik stod det da Hans Marumsrud ble leid inn for å ta dendrokronologisk prøver. Før prøvene viste at huset er fra 1220-tallet, hadde han fått mistanke om at det kunne være svært gammelt.

3. Dette bildet viser årestua i 2021, da håndverkere hadde begynt å ta av kledningen som lå utenpå tømmeret. På høyden i bakgrunnen skimter vi gamle Bolkesjø Turisthotell.

4. Anne R. Bolkesjø ville gi fra seg et gammelt hus på gården sin Nigard Bolkesjø i Øst-Telemark, men en dendrokronologisk prøve viste at huset er middelalder, fra 1220-tallet. Her er hun i huset i en laftehall i Morgedal, sammen med tradisjonshåndverker Martin Eriksen (t. h.) og hans lærling Åsmund Kolsrud. Her ble huset gjenstand for en samling om hva det kan fortelle.

istandsetting og valg av løsninger og metoder, blant dem tradisjonshåndverkerne Jørn Berget og Thomas Sandvik Jakobsen. Ifølge teamleder Eystein M. Andersen fra Fylkeskommune kunne det her ligge mye stoff som har overføringsverdi til andre prosjekter. Anne R. Bolkesjø fulgte spent sammen med tradisjonshåndverker Martin Eriksen. Det gjorde også hennes foreldre, Leif Bolkesjø Mælandsmo og Lisbeth Rokne. Hele familien Bolkesjø har en lang historie som medlemmer av Fortidsminneforeningen.

Det åpne spørsmålet er om det er en årestue eller en annen type bygning. Kan den ha vært et loft? Hva er opprinnelig? Hvordan var rominndelingen ? Hva kan man lese av fargen på tømmeret? Hjemme på gården har bygningen gått under navnet eldhuset. Etter samlingen ble oppfatningen om at dette er en årestue ikke endret.

VÆRT I FAMILIEN BESTANDIG

– Leif overtok gården etter sin mor. Den har vært i familien så lang tilbake som vi vet. De fleste av bygningene våre er

mer enn 100 år. Far har vært opptatt av bygningsvern gjennom hele sitt liv. Det tar mye tid og penger. Det vi kalte for eldhuset hadde han ikke gjort noe med ennå. Det var i dårlig stand. Det gikk en bekk gjennom kjelleren. Heddal bygdetun hadde avertert at de var på jakt etter et eldhus, for å selge vafler og ha et sted til sanitæranlegg. Vi tok kontakt med dem og sa at de kunne få eldhuset vårt. Og det ville de veldig gjerne. Men bygdetunet ligger under NIA, Norsk Industriarbeidermuseum. Derfra kom det fagfolk som ikke ville flytte det uten å ta dendrokronologiske prøver først. Så da kom Hans Marumsrud og tok prøver. Og alle ble veldig overrasket da vi fikk dateringen til 1220­tallet. Etter det var det ikke lenger aktuelt å flytte den, sier Anne R. Bolkesjø. Henne samboer Ole Henrik Skindalen kjente tradisjonshåndverker og tømrer Martin Eriksen, og kontakt ble opprettet.

– Han sa at jeg ikke kan si nei til å sette i stand noe så gamalt, så jeg takket ja. Vi så jo at det var ødelagt på innsiden og utsiden. Det var store materielle skader. Vi måtte rokere på stokker og vi har spunset. 1220 er bare et tall, men når du tenker litt etter, så var Håkon Håkonsen konge på den tida.

– Det som er vanskelig med slikt er at du veit ikke hvor grensa er for når man skal bytte en stokk eller et stykke. Det er klart at den ene der var egentlig helt ferdig, men siden den er å gamal så prøver vi å bevare mest mulig. Hadde det vært et 1800­tallshus så hadde vi byttet ut hele stokken. Det går mye fortere, sier Martin Eriksen. Han jobber sammen med Trygve Lia og lærlingen Åsmund Kolsrud. Martin Eriksen er godkjent av Riksantikvaren som vanlig er når man skal ta i middelalderhus. Han har vært i bransjen siden 2016, og med ordreboken full er han tradisjonshåndverker på heltid.

KULTURTURISME

Etter samlingen var Anne R. Bolkesjø usikker på om hun hadde fått noen ny kunnskap om bygningen. Men det gjenstår ennå mye arbeid med den, som kan avsløre hva sporene skjuler. Middelalderhuset hennes skal inngå i en større satsning på kulturturisme.

JØRN BERGET, en erfaren tradisjonshåndverker i Telemark som deltok i kunnskapssamlingen i Morgedal, grubler over to åpninger i det nest øverste omfaret i huset til Anne R. Bolkesjø.

Vi bygger opp det som heter Bolkesjø Gaard, et utleiekonsept med kulturarv som bærebjelke.

– Vi så jo at det var ødelagt på innsiden og utsiden. Det var store materielle skader. Vi måtte rokere på stokker og vi har spunset, sier Martin Eriksen, tradisjonshåndverkeren som har ansvaret for å sette i stand 1220talls huset fra gården Nigard Bolkesjø. Her er huset i en laftehall i Morgedal hvor arbeidet foregikk.

– Vi bygger opp det som heter Bolkesjø Gaard, et utleiekonsept med kulturarv som bærebjelke. Her kommer årestua inn, og skal være et viktig element. Vi er heldig som kan jobbe med fylkeskommunen og vi har fått støtte fra Innovasjon Norge, for å bygge opp en satsning rundt kulturarv. Det er jo kjempemoro å bruke årestua spesielt for å formidle hvordan folk bodde i Norge og resten av Europa i middelalderen. Så kan man få et moderne tilbygg med et fantastisk soverom og et bad og et sted hvor det moderne møter det historiske. Fylkeskommunen vil dekke 74 % av arbeidet med selve laftekasse, men uansett blir det dyrt. Det blir et stort prosjekt for oss. Men slik jeg ser det er det vern gjennom bruk som gjelder. Kan vi få tilbake noen av de pengene vi har investert er det helt topp, sier Anne R. Bolkesjø.

NÅ ER HUSET fra 1220-tallet tilbake på Nigard Bolkesjø i Øst-Telemark. Siden 2016 har Anne Bolkesjø hatt gården, hvor hun skal satse på kulturturisme.

Foto: Anne R. Bolkesjø

Men slik jeg ser det er det vern gjennom bruk som gjelder.

FORTIDSMINNEFORENINGENS LOKALLAG i Kristiansand har kommet med uttalelser, kronikker, byvandring og foredrag i kampen mot å rive det verdifulle Kristiansand Sykehus fra 1934. Bygningen er et av modernismens viktigste sykehusbygg, og står på Fortidsminneforeningens Rødliste.

Kristiansand

AGDER

RIVNINGSTRUET MODERNISTISK SYKEHUS I KRISTIANSAND

DETTE KAN BLI EN LOKAL KLIMAVINNER

Et av modernismens viktigste sykehusbygg, Kristiansand sykehus, trues av rivning. Forslaget vitner om en feilslått klimapolitikk, samt svært manglende innsikt i bygningens betydningsfulle nasjonale og lokale verneverdi, tilknyttet kultur-, medisin og arkitekturhistorie.

tekst og foto: Arkitekturhistoriker Markus Sannes, styremedlem Fortidsminneforeningen Kristiansand lokallag og Agder avdeling.

Bygningen ble tegnet av Norges fremste sykehusarkitekt Ole Øvergaard, som utformet bygningen i tråd med tidens nyvinninger innen medisin og arkitektur. Kristiansand sykehus er Norges første funksjonalistiske sykehus, med en høymodernistisk utvidelse etter krigen, som likeledes har høy arkitektonisk verdi.

«... det nye store sykehuset vi har fått i Kristiansand [...] er Europas fineste sykehus».1 I 1936 skrev sykepleieren Anny hjem til sin bror og fortalte ham om sykehuset som nylig hadde blitt oppført i Kristiansand; «hvis du kom hjem Artur ble du vel forskrekket, at vi var så flotte her hjemme». For Anny og datidens mennesker vakte sykehusets moderne uttrykk og nye fasiliteter, svært stor begeistring. Lokalavisene var også entusiastiske,2 og Fædrelandsvennen skrev ved bygningens åpning i 1934 at «En rekke interesserte kvinner og menn uttaler sin begeistring over det tiltak byen her har maktet aa gjennemføre».3

1 Bjørg Aase Sørensen, Arbeiderbevegelsen I Industribygda, (1982).

2 Mathilde Sprovin, Kristiansand sykehus, masteroppgave i kunsthistorie UiO, 2006, s. 34.

3 Fædrelandsvennen «Kristiansands millionbarn», 29.09.34.

Etter offentlig arkitektkonkurranse avholdt i 1932, stod Kristiansand sykehus ferdig i 1934, som en lys og buet betongblokk i fire etasjer og med flatt tak.4 Bygningen hadde en markert underetasje, og en ærbødig inngangstrapp til andre etasje. Vertikale vinduer uten dekorativ innramming dominerte fasaden, mens store åpne terrasser var plassert i det særegne buede hjørnet mot syd­vest. På midten av 1950­tallet ble bygningen utvidet til dagens form. Igjen var det Øvergaard, som ved hjelp av sin assistent, arkitekt Odd Østbye, stod for utformingen. Sykehuset ble tillagt nye fløyer og gikk fra fire til syv etasjer. De tillagte bygningsvolumene innlemmer de eldre delene på en nøye tilpasset og elegant måte. Det omfattende rutenettet av vinduer skaper et vakkert spill over fasadene. Et tårn med gnistrende kobberplater, kroner og samler bygningen. Og bruken av betong er rendyrket og helt uten dekor. Materialet i seg selv pryder bygget i ren eleganse.

I 1936 ble sykehuset presentert i Byggekunst, over hele tretten sider!5 Den

detaljerte artikkelen, med et mangfold av fotografier og illustrasjoner, viser ytterligere hvilken oppmerksomhet og status bygningen fikk i sin samtid. Året før spilte sykehuset også en viktig rolle i byens eget festskrift, Kristiansand i Fortid og Nutid, hvor bygningen likeledes ble fremstilt som et moderne fremskritt.6

SYKEHUSARKITEKTEN OLE ØVERGAARD

I Byggekunsts spesialutgave om norsk sykehusbygging fra 1954, ble Ole Øvergaard (1893–1972) omtalt som «en ubestridt autoritet på sykehusbygg i vårt land».7 Bak seg hadde Øvergaard en lang karriere, med tett kontakt med både Norges og Europas mest progressive arkitektmiljøer. Han startet arkitektkontor med pionerarkitekten Lars Backer i 1922, som to år senere ble et selvstendig foretak. I Oslo var han del av det avantgardistiske arkitektkollektivet i toppen av Oslo Nye Teater, hvor aktører som Ove Bang, Gudolf Blakstad og Knut Knutsen holdt

6 Chr. Wollnick, Kristiansand i Fortid og Nutid, Dreyers 1935, s. 94­95.

s. 3.

4 Mathilde Sprovin, Kristiansand sykehus, masteroppgave i kunsthistorie UiO, 2006, s. 24.

5 Ole Øvergaard, «Kristiansand Sykehus», Byggekunst 1936, s. 91­103.

7 Redaktør Odd­Stein Andersen, «Sykehusarkitekten», i Byggekunst, 1954, nr. 3., s. 57.

BYGNINGEN BLE TEGNET av Norges fremste sykehusarkitekt Ole Øvergaard, som utformet bygningen i tråd med tidens nyvinninger innen medisin og arkitektur.

til.8 I løpet av mellomkrigstiden tegnet Øvergaard Norges første funksjonalistiske boligblokk i Åsengata, samt utvidelsen av Hotel Continental ved Karl Johan, og arbeidet sammen med Nils Holter på utformingen av NRKs kringkastingshus på Marienlyst.9

I 1929 deltok Øvergaard på den avantgardistiske internasjonale arkitektkongressen CIAM, hvor flere av Europas

fremste modernister deltok, deriblant Le Corbusier.

Øvergaard hadde et sterk engasjement for både sosial boligbygging og kulturminnevern – deriblant med flere oppdrag for Fortidsminneforeningen – men gjorde seg imidlertid mest kjent for sine sykehus, hvorav Kristiansand sykehus var hans modernistiske gjennombrudd.10

I løpet av sin karriere satt han også i en rekke styrer for norsk folkehelse, deriblant Den Norske Sykehusforening, og kom

I 1936 BLE sykehuset presentert i Byggekunst, over hele tretten sider! Den detaljerte artikkelen, med et mangfold av fotografier og illustrasjoner, viser ytterligere hvilken oppmerksomhet og status bygningen fikk i sin samtid.

Bygningen ble tegnet av Norges fremste sykehusarkitekt Ole Øvergaard, som utformet bygningen i tråd med tidens nyvinninger innen medisin og arkitektur.

også slik til å prege norske holdninger til sykdom og helse.11

Han hadde også tett kontakt med Den Internasjonale Sykehusforening, med dens publikasjoner, kongresser og tidsskrifter.12

Det kan her være relevant å trekke inn Øvergaards senere sykehus i Halden, fra 1952, som riksantikvaren i 2012 fredet.13

11 Mathilde Sprovin, Kristiansand sykehus, masteroppgave i kunsthistorie UiO, 2006, s. 11­13.

8 Mathilde Sprovin,

Øvergaard», Arkitektur i Norge, Årbok 2007, s. 58.

9 Mathilde Sprovin, «Ole Øvergaard», Arkitektur i Norge, Årbok 2007, s. 60­61.

10 Arne Gunnarsjaa, Arkitekturleksikon, Abstrakt forlag 1999, s. 873.

12 Øvergaard, «Kristiansand Sykehus», Byggekunst, 1936, s. 93.

13 Riksantikvaren «KOMPLEKS 9900236 Halden sykehus», se også https://www.riksantikvaren.no/fredninger/ freder­norsk­helsehistorie/

Foto: Fortid og Nutid 1935 og Byggekunst 1934 (med bil)

«Ole

Det tidligere sykehuset i Kristiansand har flere likhetstrekk med sykehuset i Halden, og riksantikvarens fredning burde derfor også stå som en annerkjennelse av Øvergaards byggverk i Kristiansand. Ytterliggere, burde masteroppgaven Kristiansand Sykehus: Ole Øvergaard – en sykehusarkitekt i mellomkrigstiden, av kunsthistoriker Mathilde Sprovin, underbygge bygningens viktige posisjon i norsk historie. Som Sprovin skriver: «Ole Øvergaards bygning i Kristiansand står i en særstilling».14 Ettersom Kristiansand sykehus var Øvergaards første modernistiske sykehus, kan en trolig mene at dette bygget burde betraktes med nært sagt tilsvarende høy vernestatus som Halden sykehus. Til forskjell fra Halden sykehus, får man i Kristiansand både funksjonalismen og høymodernismens sykehusbygging i en og samme bygning. Dette er særegent og burde på ingen måte ikke gå ubemerket hen.

SYKEHUSARKITEKTEN SOM

Det ble forutsatt at arkitekter som påtok seg oppgaven om å tegne sykehus, hadde dyptgående kunnskap om helsebyggets mangfoldige oppgaver. Til gjengjeld, ble sykehusarkitekten tildelt eksperstatus, som prosjektansvarlig med øverste ansvar for bygningens endelige utforming.15 Arkitekt Carl Thune­Larsen uttrykte dette i 1934: «Der finnes neppe noen bygninger, hvor spesialisering er så nødvendig og neppe noe sted hvor mangel på sakkyndighet gjør mere skade enn ved sykehusene».16

I presentasjonen av Kristiansand sykehus i 1936 skrev derfor Øvergaard: «Det å planlegge og å bygge et sykehus er blitt en av de mest kompliserte og mest krevende opgaver for moderne byggekunst. [...] Det er arkitektens opgave å være den øverste leder av dette samarbeide og i siste instans blir det hans sak å velge og vrake mellem de forskjellige muligheter».17

I presentasjonen av Kristisand sykehus fremhevde også Øvergaard at det «I vår egen funksjonalistisk betonede tid ligger det en fare på lur her for sykehusarkitekten – fordi han kan bli fristet til å la en tilsynelatende hensiktsmessighet være synonym med skjønnheten». Øvergaard fremhevet altså at arkitekten måtte sikre at bygningen var teknisk og funksjonell, samtidig som den var vakker bygningskunst. Her la han en henholdsvis nyklassisistisk

14 Mathilde Sprovin, «Ole Øvergaard», Arkitektur i Norge, Årbok 2007, s. 62­63.

15 Mathilde Sprovin, Kristiansand sykehus, masteroppgave i kunsthistorie UiO, 2006, s. 15.

16 Carl Thune­Larsen, «Sykehusbygging og arkitektens kvalifikasjoner», Byggekunst, 1934, s. 194.

17 Øvergaard, «Kristiansand Sykehus», Byggekunst, 1936, s. 91.

influert funksjonalisme til grunn for sine idéer om estetikk, tett forbundet med idealene til den Europeiske internasjonale stil: «... skjønnheten som dessuten beherskes av visse evige lover for orden og lovmessighet, rytme, proporsjonering og farvevirkning og av positive og negative former for rumvirkning».18

PASIENTEN I SENTRUM

Bakgrunnen for alle disse overnevnte bestrebelsene, var imidlertid å tilrettelegge for de mest psykologisk velbehagelige omgivelsene for de innlagte pasientene.19 Dette mente han at skulle resultere i effektiv restitusjon. I presentasjonen av sykehuset i 1936 skrev Øvergaard inngående om pasientrommets utforming, med et særlig henblikk på riktig klima og sanseinntrykk for den innlagte.20 Sykehusrommet ble orientert etter riktige himmelretninger som sikret temperatur, lysforhold og kontakt med grønne omgivelser. Dørene fikk egne beslag som hindret at de ble slått hardt igjen. Lampene lyste opp på måter som både var behagelig for den enkelte og ikke til irritasjon for andre i rommet. Værelsene fikk også farger som var bekvemme. I tillegg bestod alle elementene av materialer som tålte daglig bruk, slitasje og rengjøring.

I 1954 utbroderte Øvergaard igjen om sine idéer om sykehusarkitektur. Idéene fra 1930­tallet preget stadig arkitekten, som denne gangen vektla for at pasientens velbehag ikke trengte å gå på bekostning av rasjonelle og økonomiske løsninger.21

Gode arkitektoniske løsninger – argumenterte Øvergaard – ville være besparende og fordelaktig både for økonomien og menneskene involvert i sykehuset. Utvidelsen på 1950­tallet kan altså sees på som en videreførelse av 30­tallets idéer. Slik sett utgjør Kristiansand et helt særegent eksempel på norsk sykehusbygging.

TRADISJON I VERDENSKLASSE

Året før Kristiansand sykehus stod ferdig, hadde den finske arkitekten Alvar Aalto fått sitt internasjonale gjennombrudd med sanatoriet i Paimio (1933). At Øvergaard kjente til sanatoriet, er det liten tvil om.22 I likhet med Øvergaard, satt Aalto pasienten i sentrum. Pasientenes værelser inneholdt inventar som var utformet for

18 Øvergaard, «Kristiansand Sykehus», Byggekunst, 1936, s. 92.

19 Mathilde Sprovin, Kristiansand sykehus, masteroppgave i kunsthistorie UiO, 2006, s. 73.

20 Øvergaard, «Kristiansand Sykehus», Byggekunst, 1936, s. 93­96.

21 Ole Øvergaard, «Enkelte betraktninger over sykehusbygging», Byggekunst nr 3., 1954, s. 64.

22 Mathilde Sprovin, Kristiansand sykehus, masteroppgave i kunsthistorie UiO, 2006, s. 40­41.

den innlagtes velbehag. Her utformet blant annet Aalto en vask som skulle la det rennende vannet falle med liten grad av sjenerende støy. Dette ligner i stor grad Øvergaards bestrebelser, eksempelvis i hans lampe til Kristiansand sykehus. Aaltos sanatorium ble også lagt etter stedets klimatiske forhold, og bygningen fikk – i likhet med Kristiansand sykehus – buede former i plan. Det er også sterke likhetstrekk mellom bygningenes vinduer og bruk av betong i lyse farger. På denne måten inngår altså Øvergaards sykehus i en større nordisk kontekst. I dag er Aaltos sanatorium nominert til UNESCOs verdensarvliste, og er et av Nordens viktigste kulturminner.

LOKAL – OG MEDISINSK HISTORIE

Et sykehus er en av de bygningstypene som angår de fleste. Folk har blitt født her, vært innlagt, arbeidet, eller avsluttet sine liv her. Mange har vært på besøk og har måttet oppleve betydningsfulle eller dramatiske hendelser i sykehusets omgivelser. I tillegg vitner et sykehus om et samfunns bestrebelser og tanker om medisin og velferd for befolkningen, men også ideer om verdien av liv og helse.23 Sykehuset er således et kulturminne som representerer et stort mangfold av befolkningens historie. Å rive et sykehusbygg som dette, burde derfor betraktes som en svært negativ påvirkning i den kollektive bevisstheten og et steds identitet. De historiske sykehusbyggene er en svært viktig del av forståelsen av vår fortid.

EN SIKKER KLIMAVINNER

Etter at sykehuset flyttet på slutten av 1900­tallet, har bygningen fungert som både høyskole og fylkeshus. Ny bruk –fremfor rivning av bygningen – har altså både vært og er fremdeles et reelt alternativ. I tillegg finnes det svært sterke miljøargumenter for bevaring. I Sintefs rapport «Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede» (bestilt av Riksantikvaren, 2020), står det at størstedelen av fremtidens bygninger allerede er bygget, samt at rehabilitering og gjenbruk er helt essensielt for å kunne omstille Norge til et bærekraftig lavutslippsland.24 Tidligere har svaret på hva et klimavennlig hus er, vært nye energieffektive boliger. Svaret er imidlertid mer komplekst. Selv om energieffektive passivhus har et lavt bruksmessig utslipp, har de et høyt produksjonsutslipp, som sjeldent tas

23 Øyvind Larsen, «Sykehuset», i Fortidsminneforeningens årbok 2000, s. 18.

24 SINTEF­rapport, Selamawit Mamo Fufa, Cecilie Flyen og Christoffer Venås, «Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede», bestilt av riksantikvaren (2020), s. 4­5.

med i regnskapet. Det samme gjelder også for det gamle sykehuset. Betong er et av de verste materialene en kan produsere, men på den annen side har betongbygg en holdbarhet på flere hundre år. Når en derfor har kommet til å bygge i betong, kan vern nærmest ansees som obligatorisk.

Ettersom Kristiansand kommune har vedtatt å kutte 80 prosent av sitt utslipp innen 2030, samt sette klima og miljø som førende for virksomheten, gir dette tydelige føringer for hva en kan gjøre med eksisterende bebyggelse og kulturarv.25 Hvis Kristiansand kommune tar sine miljøvedtak på alvor, kan det gamle sykehuset uunngåelig måtte bevares.

25 Kristiansand kommune samfunnsdel 2020­2030 «Sterkere sammen – Kristiansand mot 2030», vedtatt av bystyret 23.09.20. & Kristiansand kommune temaplan «Klima­ og miljøstrategi: Bygg og anlegg», vedtatt av bystyret 27.10.21.

Her er det transformasjon av bygningen, fra kontorer til boliger, som vi mener er løsningen. Med transformasjon og bevaring av kulturminnet, kan en få til å både imøtekomme behovet for bærekraftige og energieffektive løsninger, samtidig som man respekterer og ivaretar en bygnings iboende verneverdier. På denne måten er altså kulturminner våre ressurser til utvikling og fornyelse. Arkitekt Jens Rye Svensson har vist hvordan bygningen kan transformeres, med fargerike og grønne omgivelser. Den lave blokken i forgrunnen rives, for å gi plass til felles utearealer, mens bygningens hovedform er bevart.

Til slutt vil jeg gjerne trekke frem transformasjonen av det gamle rikshospitalet i Oslo, som på slutten av 2000­tallet ble omgjort fra sykehus til boliger. Dette viser klart av ombruk av gamle Kristiansand sykehus er mer en mulig, samt at det ferdige resultatet kan bli svært flott!

ARKITEKT OLE

ØVERGAARD fremhevet at arkitekten måtte sikre at bygningen var teknisk og funksjonell, samtidig som den var vakker bygningskunst.

MODERNISMEBYEN KRISTIANSAND

Sykehuset var et av Kristiansands første modernistiske byggverk. Den nyskapende, funksjonalistiske utformingen gjorde bygningen til et nasjonalt foregangsprosjekt, som vitnet om tidens ambisjoner. Dette burde sees i sammenheng med andre bygninger fra samme periode i Kristiansand. Under modernismen var Kristiansand en av Norges raskest voksende byer, og kulturminnene fra denne perioden burde derfor ansees som særegne og viktige. Summen av alle disse fremtidsrettede prosjektene gjør Kristiansand til en unik modernismeby, som trenger nennsom og helhetlig bevaring.26

Fortidsminneforeningens lokallag i Kristiansand har kommet med uttalelser, kronikker, byvandring og foredrag i denne saken, hvor de ovenforstående argumentene har blitt fremhevet. Med hensyn til lokal­, medisin og arkitekturhistorie, samt klima og miljø, er bevaring av det gamle sykehuset det som vi anser som den mest forsvarlige løsningen. Rives sykehuset, forsvinner både miljøgevinsten og i svært stor grad også den historiske bevisstheten. Av disse overnevnte grunner har vi derfor foreslått at bygningen transformeres, med en utforming av eksteriøret som ivaretar bygningens historiske uttrykk. Alvorlighetsgraden har også gjort at vi har innstilt det gamle sykehuset på Fortidsminneforeningens røde liste over truede kulturminner.

26 Se også kronikk i Fædrelandsvennen 12.11.2022, Markus Sannes og Frida Forsgren, «Bevar det gamle sykehuset og modernismebyen Kristiansand».

Ny bruk – fremfor rivning av bygningen – har altså både vært og er fremdeles et reelt alternativ.

Innhentet av fremtiden

Velkommen til en mangfoldig forening. Siden vi fra 1844 var en forening som i hovedsak skulle ta vare på norsk bygningsarv og bidra til nasjonsbygging i en tid med svensk konge, har foreningens kjerneaktivitet, bygningsvernet, vokst inn i debatten om gode klimatiltak.

Det er som om foreningen med det lange og edle navnet er blitt innhentet av fremtiden. Vi vet jo at de bygningene som blir stående gir det minste klimaavtrykket, at de bygningene som aldri blir bygget for å erstatte de gamle, er de

som aldri forurenser. Det er fristende å nevne reportasjen om Kristiansand Sykehus i dette nummeret av Fortidsvern. Men bygningsarv er like fullt opplevelse av historie, arv, identitet og de mest synlige sporene etter våre liv.

AGDER

Torunn Sundgot

John Magne Hommersand

Lauritz Maartman Paulsen

Elin Lunde

Aase Bessesen

Helene Valsø-Jørgensen

Iren Moen

Gard Mysen

Tomas Sydnerger

Kjetil Langmyr

Anne May Andersen

Sverre Karper

Anders Hergum

Lars Grønvold

Roar Rambøl Hillestad

Tore Bøylestad

Rune Trollbergvik

Eli Ommundsen

Gunda Andrea Brøvig

Rylandsholm

Frode Sagedal

BUSKERUD

Roar Haldorsen

Anne-Grete Hylland

Arild Myrmel

DEN TRØNDERSKE

AVDELING

Mali Ulfsnes Horten

Karin Anita Buan

Lucas Scheffer

Karina Tugwell Aasen

Kaisa Haarberg Myhre

Oscar Johan Ramsø

Amalie Teigen

Sander Elias Hagen Ofstad

Markus Hellesvik

Tina Harøy Øie

Ingrid Eline Dyrendahl

Nora Haukdal Trøen

Astrid Stranden

Emma Solli

Liv Merethe Prigge

Nina Birgitte Heilemann

Ellen Nielsen

Olga Johanne Berg

Bjarne Ringstad Olsen

FINNMARK

HALLSTEIN AS - Hallstein Guthu

HEDMARK

Kristina Sigurdsen

Jakob Tellebon Flatøy

Espen Nordli Larsen

Karl Ove Søndmør

Ingun Væringstad

Steinar Gjellum

Hedda Vibe

Martha Midtun

Birgitte Norsen

Audhild Våge

Alv Sunde

HORDALAND

Tarjei Hillestad Østerbø

Åse Lilleskare Faugstad

MØRE OG ROMSDAL

Rolf Skarbø

Gary Paul Johnson

Luana Marie Jøsvold

Bengt Eriksson

Lottie van Dijk

Dagfinn Wiik

Anne-Berit Salen

NORDLAND

Birgitte Amundsen

Stig Sørra

OPPLAND AVDELING

Birgit Sildnes

Henning Andersen

Arnborg Teigum

Inger Mette Lillestøl Nymoen

Amund Ridi

Marianne Thomt

OSLO OG AKERSHUS

Bjørn Frodahl

Ingunn-Sofie Aursnes

Louise Brunborg-Næss

Aarne Øystein Røvik

Karen Varden

Hanne Huser

Anne Cathrine Flyen

Cathrine Skredderstuen

Hans Jørgen Fosse

Jostein Gaasemyr

Cecilie Dawes

Gro Osland

Grete Bryn Parker

Nicholas Knud Tidemann

Roar Stene Granlund

Barbra Walaker-Nikolaisen

Amy Crowther

Aud Gunleiksrud

Bjarne Asp

Johan Andersen

Olve Aaberge Sande

Marianne Swensen

Ane Storvestre Bjørkum

Axel Borhaven

Åse Dammann

ROGALAND

Mette Grøtteland

Øivind Hanssen

Liv Holmslet Astad

Henrik Søiland

Eilef Sinnes

Tone M. Haugen

Roald Bø

Nils Hoftun

SOGN OG FJORDANE AVDELING

Joakim Breistøl

Synnøve Bjordal Giil

Anna Karoline Grytten Andersson

TELEMARK

Bjørn Strander

TROMS

Kjell Magne Mælen

Hege Brækhus

Mary Brochmann

Ruth- Tove Sletten

Anna Elisabeth Sunnefeldt Nyberg

Heidi Eilertsen

Sonja Westrheim

VESTFOLD

Beate Storesund Bolt

Kjetil Skogsholm

Jon-Erik S. Lunden

Gro Færvik Gjekstad

Ole Christian Torkildsen

Lise Nødtvedt Røed

ØSTFOLD

Charlotte Sørensen

UTLANDET

Werner Welling

Beatriz Riera

Cristina Acebal

Anita Märta Matilda Larsson

Karina Holm

Fred Schultz

Christel Schultz

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG

ØSTFOLD

Leder: Jens Bakke

Telefon: 993 54 286

E-post: jens.bakke@idd.no

Indre Østfold

Halden

Sarpsborg og Rakkestad

OSLO OG AKERSHUS

Styreleder: Kristoffer Andersen

Daglig leder: Elin Hallberg

Telefon: 97 00 58 58

E-post: oslo-akershus@ fortidsminneforeningen.no

Oslo og omegn

Bærum

Romerike

Nittedal og Hakadal

HEDMARK

Leder: Bianca Wessel

Telefon: 936 58 859

E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no

Hedmarken

Nord-Østerdalen

Solør-Odal

Trysil og Engerdal

Sør-Østerdal

BUSKERUD

Leder: Helge Skinnes

Telefon: 901 93 148

E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no

Ringerike

Drammen og omegn

Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD

Leder: Odd Hjort-Sørensen

Telefon: 415 29 439

E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no

Sandefjord

Nevlunghavn Vel Bevart

TELEMARK

Leder: Else M. Skau

Telefon: 918 67 083

E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no

OPPLAND

Leder: Anne Marit Noraker

Telefon: 91103969

oppland@fortidsminneforeningen.no

Norddalen

Sør-Gudbrandsdal

Verne-Vøla

Vestoppland

AGDER

Leder: Karl Ragnar Gjertsen

Telefon: 928 09 662

E-post: agder@fortidsminneforeningen.no

Kristiansand og omegn

Flekkefjord og omegn

Aust-Agder

Farsund

ROGALAND

Leder: Grete Holmboe

Telefon: 480 01 359

E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no

Haugalandet

Jæren

Stavanger

Ryfylke

Dalane

HORDALAND

Daglig leder: Ida Pettersen

Telefon: 944 53 696

E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no

Bergen

Bjørnafjorden

Lysøens Venner

Voss

Fana og Ytrebygda

Årstad

SOGN OG FJORDANE

Styreleder: Thomas Bech

Daglig leder: Jon E. Tamnes

Telefon: 57 67 88 40

E-post: sognogfjordane@ fortidsminneforeningen.no

Fjordane lokallag

Sogn lokallag

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

MØRE OG ROMSDAL

Leder: Toril Røsand

E-post: toril.rosand@neasonline.no

Sunnmøre

Romsdal

Nordmøre

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Styreleder: Johan Helberg

Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen

Telefon: 959 35 568

E-post: dentronderske@ fortidsminneforeningen.no

Trondheim og Omegn

Den Gamle Bergstad

Steinvikholms venner

Orkdal og omegn

Leksvik

Inderøy

Sparbyggja

Namdal

Frosta

Sør-Innherred

NORDLAND

Leder: Arnstein Brekke

Telefon: 90976119

E-post: nordland@fortidsminneforeningen.no

Rana

Salten

Vesterålen

Sør-Helgeland

TROMS

Leder: Andreas Kirchhefer

Telefon: 995 30 332

E-post: troms@fortidsminneforeningen.no

Tromsø og omegn

Harstad og omegn

FINNMARK

Leder: Lene R. Edvardsen

Telefon: 992 93 314

E-post: finnmark@fortidsminneforeningen.no

SVALBARD

Leder: Atle Brekken

Telefon: 415 26 116

E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

Bryllup er det beste vern

Lørdag 12. august lot paret Karin Åsland og Leif Harald Jørmeland seg vie på trappen til det vakkert restaurerte stabburet på den gamle Botn skysstasjon i Vinje i Telemark, et kjent fotomotiv siden 1890-årene.

De bor på Hjelmeland i Ryfylke, men var ikke i tvil om at vielsen skulle skje på denne stabburstrappen. De hadde til og med tatt med egen prest, Ingebjørg Vik Laugaland, som tidligere var prest på hjemstedet deres.

– Vi ville at det skulle være et fredelig bryllup bare med familien og forlovere, og da kunne vi ikke ha det i hjembygda. Jeg har familie på Haukeli, og har alltid lagt merke til dette stabburet når jeg har kjørt forbi, forteller brudgommen, som er tømrer. Både han og kona er glad i det gamle og tradisjonelle.

– Jeg ble så glad da jeg for noen år siden så at de hadde satt i stand det gamle stabburet. Vi tenkte begge at det ville være et fint sted å gifte seg, sier Leif Harald Jørmeland. Paret ble feiret på et ungdomshus i nærheten.

Foto: Privat