Registrer deg for å få
Riksantikvarens årlige magasin, Alle tiders, rett hjem i postkassen - helt gratis!
Riksantikvarens nyhetbrev!
Få siste nytt fra kulturminneforvaltningen, rett i innboksen. Registrer deg her:
Fortidsminneforeningens medlemsblad
Etablert 1974
Ansvarlig redaktør
Ivar Moe, telefon: 901 35 046 ivar@fortidsminneforeningen.no
Journalist og kommunikasjonsansvarlig
Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no
Fagredaktør Årbok
Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no
På Garmo er det plass til en ny stavkirke
Skapte feriested med gjenbruk
Funkishus fikk sine glade farger tilbake
Når jugend oppfyller alle drømmer
En lensmannsgård vender hjem
Hamnnes handelssted overlever alt
Huset forfaller med statlig regi
«Jugenddronninga» må leve videre
Sørlandske heigårder litt i glemmeboken
Akademisk bygning fra en brytningstid
Våre fylkesavdelinger og lokallag
Nye medlemmer
Lukta av tjære
Adresse FORTIDSVERN
Dronningens gate 11 0152 OSLO
Telefon: 23 31 70 70
Annonsesalg Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no
Telefon: 995 20 500
Grafisk design Storybold
Trykk: Aksell
Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645
Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 300.
Bankgiro: 6011.05.27651
Forsidebilde
Folket på Garmo i Lom.
Foto: Ivar Moe/ Fortidsminneforeningen
Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.
Manuskript, fotografier og annet materiale som publiseres i Fortidsvern, vil uten forbehold kunne bli publisert i Fortidsminneforeningens digitale kanaler.
Fortidsvern er medlem av Den norske fagpresses forening
OPPLAGSKONTROLLERT
Torgeir Gamles vei Nr. 7, Systugun Garmo, er en lovende adresse hvis man er interessert i bygningsvern og nedarvet norsk historie. Her er historikere ganske sikre på at Olav den hellige i 1021 forhandlet med Torgeir Gamle på Garmo.
Ipotten lå Torgeirs sjel, en stavkirke og en fiskerett. Dette er en nær historie for dagens gardfolk Henning Garmo og Kristine Romslo, så nær at de drømmer å sette opp en ny stavkirke der Torgeir Gamle bygde sin, som en del av gårdsturisme. Nå ber de om forslag til hvordan de opprinnelige kirken kan ha sett ut.
Historien forteller at da kong Olav på sin kristningeferd kom til Lom i 1021 ble de enig om at hvis Torgeir Gamle lot seg døpe og bygge en kirke på eiendommen sin, så skulle han få retten til det fiskerike Tessevannet i nærheten. Avtalen ble sluttet og det ble satt opp en kirkebygning, trolig en ganske liten, énskipet stavkirke, nærmest bare et firkantet rom med tak.
Mer sikre på, enn hvordan den første kirken så ut, er vi om hvor den stod. Dette er en kunnskap som har gått gjennom slektsledd på Garmo i mer enn 1000 år. Det var her Henning Garmo og Kristine Romslo lot døpe sin sønn Erland i 2020, en friluftsdåp på en fredet og vigslet kirketuft. Den opprinnelig stavkirken fra tidlig på 1200 tallet som stod der, ble tatt ned i 1882. Den var blitt for liten, og sikkert også for gammel. Interiøret og
HENNING GARMO OG KRISTINE ROMSLO bor på gården Systugun Garmo i Lom kommune i Nord-Gudbrandsdalen. På gården deres ligger en fredet og vigslet kirketuft. Garmo stavkirke stod her frem til 1882, da den ble revet. Her ble sønnen deres Erland døpt i en friluftsdåp i 2020. De sitter her foran den originale portalen og kirkegårdsmuren. Det er syv fredede bygninger på gården. Nå ønsker de å bygge en stavkirke på den gamle tuften, og gjøre den til en del av satsing på gårdsturisme.
DETTE ER GARMO STAVKIRKE slik den stod på gården i 1870, 12 år før den ble revet. Forfatteren Knut Hamsun ble døpt i Garmo stavkirke, men ikke konfirmert. Konfirmasjonene skjedde ikke i anneksene, men i hovedkirken Lom stavkirke. Det ble bygget en ny kirke på Garmo, og stavkirken fra tidlig 1200 ble tilbudt tippoldefaren til dagens eier på Garmo. Men tippoldefaren hadde ikke bruk for flere hus, og dessuten hadde han 16 barn som han også skulle ta vare på. Foto: Riksantikvaren
GARMO STAVKIRKE ble satt opp på friluftsmuseet Maihaugen i 1921, og er en solid turistmagnet. Tannlegen Anders Sandvik, som samlet på gamle bygninger, brukte lang tid på finne de originale materialene til stavkirken som lå spredt rundt i Lom og Vågå. Men mye av kirkens inventar og kunst ble stuet under låven på Garmo da kirken ble revet. Ønsket til dagens folk på Garmo, Kirstine Romslo og Henning Garmo, er at dette skal stilles ut på gården.
Foto: Fredrik Eriksen/ Riksantikvaren
materialene ble lagt ut til salg og spredt rundt i dalen. Tannlegen Anders Sandvig (1862-1950), som samlet på gamle bygninger, fant etter hvert de fleste delene, med god hjelp av Trond Eklestuen, antikvitetsoppkjøper i Lom. På Olsok-dagen 1921 ble kirken gjenreist på friluftsmuseet Maihaugen, som er Sandvigs livsverk.
KIRKEN BLE BUDT FREM
- Det var en soknekirke. Kommunen bød fram kirka der den stod for noen hundre kroner. Men det ble vedtatt av herredsstyret at den ikke skulle rives før den ble budt fram for tippoldefaren min, Henning Erlandson Garmo. Men den gangen var vel ikke tippoldefaren min noe særlig interessert. Ja, hva skulle han med den? Han hadde nok hus som han hadde, og han hadde 16 unger. Han så vel ikke nytta av det den gangen da det ble bygd ei ny kirke i nærheten, forteller dagens bonde Henning Garmo. På denne gården har mennene stort sett hett Henning og Erland i annethvert ledd siden 1650-tallet.
- Farlig å si hvor langt vi går tilbake. Garmo-gardene var disse tre som ligger her nå, Uppigard, Nordigard og Systugun, og noen andre gårder. Det var trolig bare en Garmogård da Hellig Olav fór her i 1021 og skulle kristne da. Også var det nå han Torgeir Gamle på Garmo, som var en luring som tok på seg å bygge denne kirka, mot at han fikk noe att fra kongen. Fiskeretten blei etter hvert delt mellom alle gardene her i Garmo, sier Henning Garmo og legger til:
- En eller annen gang i historien tok kirken over Systugun Garmo, i og med at det var kirke her, så bygsla familien min fram til 1907. Da kjøpte oldefaren min gården av staten, med underskrifter av Christian Michelsen og kong Haakon.
VIL UTNYTTE MULIGHETENE
- Men at Olav den Hellige var her. Det er ganske sikkert, sier samboeren på Garmo, Kristine Romslo opprinnelig fra Lesja. Hun er utdannet historiker og toller og jobber for tiden i Økokrim med kunst og kulturkriminalitet. På gården er hun pådriver for å utnytte de mulighetene som finnes , utover den rene gårdsdriften som blant annet omfatter 24 melkekyr. Henning Garmo er utdannet landbruker og ingeniør. I tillegg til gårdsdriften har han 100 prosent stilling i fylkeskommunen. De er medlemmer av Fortidsminneforeningen.
- Da jeg kom hit og så hva slags ting som er her, så tenkte jeg at dette er bare her. Jeg tenker at denne garden har potensiale utover det å være et sted der det foregår tradisjonell gardsdrift. Jeg har interesse for det, men også med tanke på kommende generasjoner. Nå har vi en sønn på to og et halvt år, som kanskje kan se forskjellig på ting man kan drive med i fremtiden. Jeg er glad i å formidle, men jeg vil at det skal kunne kombineres med familieliv. Jeg har ikke lyst på store busslaster med amerikanere. Det skal ikke være eksklusivt i pris, men en eksklusiv opplevelse, sier hun.
HER SER VI fra seremonien på Systugun Garmo da Erland Garmo ble døpt på en vigslet og fredet kirketuft i 2020, 138 år etter at stavkirken ble revet.
F. v. Halvard Strind ( Erlands tremenning som også døpte seg samme dag), Lucas Bakken Skaufel (Erlands fetter), Sofie Constanse Hveding (Erlands storesøster), Ivar Garmo (fadder), prest Åge Mundal, Ingrid Strind (fadder), Henning Garmo (far)
og Ingrid Blessom (fadder). Dåpsbarnet mor, Kristine Romslo, tok bildet.
DETTE ER INNTUNET på Systugun Garmo. Bygningen til høyre er hovedhuset på gården.
- Ja for denne garden her har vært et samlingspunkt gjennom lang tid, sier Henning Garmo.
- Loftet på aurbustugu ble brukt til overnatting for presten mens han var her. Så har vi det gamle eldhuset som da var kirkestue der husmødrene i bygda serverte kaffe og fikk litt inntekt derfra. I dag er det eldhuset som er førrådet på gården. Det var mest som et samfunn her. Det var skysstell her i 20-25 år før det ble flyttet til Uppigard Garmo, fordi tippoldefaren min sa fra seg skysstellet da det fulgte så mye fyll med det, og det passet seg ikke med 16 unger i samme hus.
MIDDELALDERENS STRUKTUR
DETTE ER AURBU
STUGU som Kirstine Romslo og Henning Garmo ønsker å leie ut til overnatting i forbindelse med at de åpner opp for turistbesøk på de syv fredede bygningene på gården.
I dette bildet vil bygningene og gjenstandene på Systugun Garmo spille en viktig rolle. Gården vil kunne tilby overnatting i aurbustugu, som er navnet på et hus hvor man oppbevarte mat. Den nedre delen heter aurbui og andre etasje heter stugu, til sammen blir dette aurbustugu. Førrådet er ordet som brukes om kårbygningen. Her er fem fredede hus og en levende gårdsdrift i et opprinnelig tun med middelalderens struktur. Men
Jeg tenker at denne garden har potensiale utover det å være et sted der det foregår tradisjonell gardsdrift.
FRA HØYRE SER VI
kårstuggu, aurbustuggu, hovedhus, søre stuggu, stabbur, kornbu, stallen (med klokketårn) og låve (der traktoren står)
Foto: Augeblikk Studio
DETTE ER PORTALEN inn til kirketuften. Vi kjenner den igjen fra det historiske bildet s. 4 og 5.
Foto: Augeblikk Studio
GARMO er fredet og fremdeles er jorden vigslet. Det er her Kirstine Romslo og Henning Garmo ønsker å sette opp en ny stavkirke. Det er spunnet myter rundt det store bjørketreet, som var det eneste som angivelig vokste opp her etter at kirken ble revet. Det vokser der høyalteret i kirken var. En annen myte kommer fra en nylig besøkende som kjente sterke, negative vibrasjoner på kirkegården, og var sikker på at det kom av at de gravlagte savner kirken sin.
folkene på gården kjenner på at det er noe de mangler. Dagens Henning Garmo er tredje generasjon med drøm om å sette opp en stavkirke, for å dekke tomrommet som oppstod i 1882. En ny stavkirke kan de leie ut til bryllup og andre kirkelige aktiviteter.
- Det er stolpehull her. Og her stod det vel en kirke som var mye lik den som står på Sverresborg Museum, den som kom fra Haltdalen. Bestefar min Henning, og far min Torgeir Erland og jeg, mener at det skulle vært satt opp igjen et bygg på kirketomta. Den store drømmen er å finne en investor som kunne ha vært med å bygge «første versjonen» for jeg mener at hvis vi skal bygge ei kirke nedpå der, så må det være versjonen og ikke en kopi av Maihaugen-kirka. Jeg ser for meg at det er et enkelt bygg. Det trenger ikke bli så dyrt. Vi trenger inspirasjon og forslag fra historikere og arkitekter. Det kunne vært artig å grave seg ned i den materien og sett for seg hvordan den første kirka kan ha sett ut. Det ville vært interessant om noen kunne kommet med et forslag om hvordan kirken kunne ha sett ut den gangen, sier han og ber om innspill fra medlemmer i Fortidsminneforeningen.
Det er viktig for dem at gårdens særpreg ikke blir borte. De vil ikke kopiere andres gårdsturisme. De er alene om historien om kirken, og hvordan livet var akkurat på denne garden. Da kirken ble revet i 1882 ble en del kirkeinventaret lagt i en haug under låven, der det var godt rom – av tippoldemoren hans fordi det ikke skulle fare ille, som Henning Garmo sier.
- Hvis det er interesse for å se på de gamle opprinnelige kirkesakene, så viser vi dem fram. Vi kan stelle til aurbui som et overnattingsted for slitne byfolk.
Her henger altertavla fra 1736 på et mørkt loft sammen med votivbilder og prekestolen, gjenstander fra kirken som i dag står på Maihaugen. De tenker at disse tingene skal inn igjen i et nytt kirkebygg. Altertavla er gitt av Henning Garmo og kona hans Tore Sivertsdatter og er fremdeles litt hemmelig fordi den aldri er publisert noe sted, og er gått under radaren til de fleste som er interessert i kirkekunst. Bare de som besøker gården får se den. - Jeg har lyst på en kopi av den kirken som står på Maihaugen, mens Henning har lyst på en som er énskipet som vi tror er slik den aller første kirken så ut. Det var ei korskirke som stod her. Den blei påtømret på 1700-tallet, da det ble flere folk i soknet. Men til å begynne med var den nok énskipet. Det var ikke benker. Det var bare et rom med noen glugger og steingulv med heller. Dette er en viktig del av gardens historie. Jeg føler at det er en
puslespillbrikke som er borte. Kirketuften her er automatisk fredet. Vi har nevnt dette for representanten for Riksantikvaren. Han var ikke umiddelbart negativ til at vi skal sette opp en ny kirke. Men det er vanskelig å vite hvor vi skal begynne. Vi må søke. Det må gjøres utgravninger. Som jeg sier til Henning, så er drømmer gratis.
- Jeg vil undersøke om vi vil trives med gardsturisme, også for vår sønns del. Kanskje finner han en livspartner en gang
som har lyst til å drive med noe annet enn tradisjonelt gardsbruk. Det er litt for å undersøke mulighetene for en så unik gard, om det er etterspørsel. Vårt ønske om gardsturisme henger sammen med slik det er blitt i landbruket, med høyere kostnader og samme inntjening. Innovasjon Norge støtter attåtnæringer til landbruket. Det er et behov for å finne flere inntektskilder når lønnsomheten er slik den er, i landbruket i dag.
- Nå blir kirkegarden brukt en gang i året, til ordinær friluftsmesse. En bekjent av oss har den store drømmen er det skal stå ei kirke nedpå her i 2030 som er 1000-års markeringen for slaget ved Stiklestad. Ringen blir sluttet med et årstall som symbol. Det er ikke umulig, men vi skjønner ikke helt hvor vi skal begynne, sier Kristine Romslo.
Fortellingen om at det ble bygget en kirke på Garmo av Torgeir Gamle etter at Olav Haraldsson dro gjennom dalen i 1021 stammer ikke fra Snorre eller Passio Olavi, men derimot fra senere juridiske dokumenter.
tekst: Kåre Hosar, konservator friluftsmuseet på Maihaugen
Ifølge historien skal Torgeir Gamle ha fått fiskeretten i fjellvannet Tesse mot å bygge kirke. Det er bekreftelse på denne retten som flere ganger i ettertiden bekreftes av gamle menn på tinget. Dermed er fortellingen langt mer troverdig enn Snorrefortellinger, ifølge historikere. Dette viser også en konge som slett ikke bare brukte rå makt for å få fram sin vilje, men derimot gjengse virkemidler i et standard middelaldersk føydalrike, der kongen gir en rettighet mot å få en lydig vasall, og der vasallen kan miste sin fordel om kongen vil trekke den tilbake. Han er altså avhengig av føydalherren.
Vi anser det dermed som sikkert at det kort tid etter 1021c ble bygget kirke i Garmo, og at det må ha vært en stavkirke.
Garmo er ikke knyttet til et stort høvdingsete, så tilgjengelig rikdom har nok vært begrenset. Dermed har nok kirken vært enkel. Dagens kirke er også enkel, men det er en kirke som må være bygget på 1200-tallet, som en annengenerasjonskirke. Ved Urnes vet vi at det ble brukt rester av den gamle kirken, men det er det ingen ting som tyder på med Garmo. Ingen rester synes å være eldre enn den nye kirken. Den første var nok en kirke med stolper gravd ned i jorden, og selv i tørre Lom vil disse råtne etter hvert.
Anders Sandvig arbeidet lenge med planene om gjenreising av Garmo stavkirke. Fortidsminneforeningen var involvert i dette arbeidet. Materialene var solgt på auksjon, men auksjoner hadde en
protokoll, så man visste hvem som hadde kjøpt hva. Trond Eklestuen hadde de viktigste konstruktive delene, og gardbrukere hadde gjerne brukt materialene til gulv i løer etc., der lite var endret på dem. Man kunne derfor lett vite hvem som hadde de enkelte restene, og dermed på samlet inn igjen det som var tilgjengelig.
Kirken ble bygget på 1200-tallet, som en énskipet kirke med smalere kor, og med svalgang. På slutten av 1600-tallet ble kirken sannsynligvis forlenget og tilføyd en takrytter, dagens klokketårn, samtidig som koret ble utvidet til samme bredde som skipet. Omkring 1730 ble de laftede korsarmene tilføyd, og med mønster i domkirken i Oslo utbygget til korskirke.
Kulturminnefondet har følgende muligheter til å søke støtte:
Hus og anlegg
Fartøy og båter
Rullende og bevegelige kulturminner
Fagseminar Sikringstiltak
Vi har ingen søknadsfrist, behandler søknader fortløpende og du søker på kulturminnefondet.no
Tilskuddsordningen er et lavterskeltilbud til private eiere av verneverdige kulturminner. Også frivillige lag og organisasjoner, enten de eier kulturminnene selv eller forvalter dem på vegne av andre, kan søke.
På midten av 1990-tallet begynte Dagfrid Landsverk og Dag Lindbråten å jobbe sammen på Årvoll gård i Bjerke bydel i Oslo. Sammen ledet de Bjerke arbeidstreningsgruppe. Samarbeidet utviklet seg etter hvert til samboerskap, men også en levende interesse for gjenbruk og sirkulasjonsøkonomi.
MENS DAG LINDBRÅTEN var bygningsvernrådgiver i Randsfjordregionen, laget han en rapport om dette våningshuset på Hadeland. Det skulle rives, men treverket i den øverste etasjen var av utmerket kvalitet. Han og kona Dagfrid Landsverk kjøpte det og brukte alle materialene om igjen i det som i dag er parets fritidsbolig i Notodden kommune. (motsatt side)
Foto: Privat
Stolte og glade kan de nå vise fram sitt store familieprosjekt, et fritidshus i Notodden kommune. Huset var en del av andre etasjen på et våningshus på Hadeland, som skulle rives.
Årvoll gård er en av de opprinnelige Aker-gårdene og ligger i Groruddalen. Gården tilhørte Oslo Domkapittel (kirken) i 1396. Gårdsmiljøet består av våningshus i empirestil, en mindre kårbolig, stabbur og en stor vinkellåve formet i et klassisk, åpent firkanttun. Bygningsmassen er fra 1800-tallet og bar preg av forfall og manglende vedlikehold gjennom flere generasjoner. Oslo kommune eide gården fra 1950-tallet og ønsket å rive, men bydelens innbyggere ville noe annet. De fylte gården med forskjellige aktiviteter, og er i dag et anerkjent kultursenter i Oslo.
I dette store og frodige fellesskapet fant Bjerke arbeidstreningsgruppe sin plass. Hovedoppgavene var å sette i stand og bevare gårdens bygninger.
opprinnelig fra Oslo, mens Dagfrid er fra gården Landsverk i Notodden kommune.
På den kommunale Årvoll gård jobbet de sammen fram til ca. 2001 med skoleungdom på tiltak, arbeidsledige, folk som trengte arbeidstrening og flyktninger fra Øst-Europa. Istandsettingen av gården var arena for sosialisering og læring og for norskopplæring for fremmedspråklige. Her fikk de brukt fantasien for å få tak i materialer. Dag husker at før nye Gardermoen ble bygget ut, rev de en av de gamle hangarene der. Den var bygget i solid treverk og materialene ble brukt til gjenoppbygging av låven på Årvoll gård.
- Vi transporterte det til Årvoll. Dette var på 1990-tallet. Så vi har holdt på med gjenbruk i mange år, sier Dag Lindbråten.
SAMHOLD, SAMARBEID OG UTHOLDENHET er verdier som følger denne familien.
Dagfrid Landsverk, Dag Lindbråten og den mellomste av sønnene deres Elias (2001) deler med glede erfaringene sine fra sitt store gjenbruksprosjekt. Ask (1999) og August (2004) hadde plikter andre steder den dagen vi møtte dem. De tre sønnene har jobbet åtte sommerferier på rad for det som er blitt deres nye fritidsbolig. Skapet i bakgrunnen er fra Dags besteforeldre.
Foto: Ivar Moe
Materialer til istandsetting hentet de fra forskjellige rivingsprosjekter, særlig i Groruddalen.
Dette var i en tid da gjenbruk ennå ikke var kommet på den offentlige dagsorden.
BOR PÅ SMÅBRUK
Dagfrid er sosionom. Dag er tømrermester og tidligere bygningsvernrådgiver ved Randsfjordmuseet. De bor på et småbruk i Søndre Land. Han er leder i Vestoppland Lokallag av Fortidsminneforeningen. Til daglig har han konsulentoppdrag for noen av kommunene i regionen, og også for flere regionsmuseer og handverksoppdrag for private eiere.
De har tre sønner, Ask ( 1999), Elias (2001) og August (2004). Dag er
Disse verdiene har de tatt med seg til den gamle husmannsplassen Storemo under gården Landsverk, som hennes bror og svigerinne driver. I mange år hadde de brukt den gamle husmannsplassen som hytte. Siste husmann flyttet ut i 1948. Den ligger klemt mellom den fredede Tinnosbanen (en del av Notodden/Rjukan verdensarven) og Tinne-elva, som renner fra Tinnsjø til Heddalsvannet. Her står skogen tett med mange industriminner i nærheten. I 2009 fikk paret skilt ut en tomt på 3,4 mål. Tanken var at de skulle sette opp en ny hytte. Denne gamle husmannsstua som har vært familiens feriested, hadde sterkt behov for vedlikehold og istandsetting. Den hadde sunket i bakken og hadde råteskader. På 1970-tallet ble den modernisert med plast, plater, takess og vinyl på gulvene. Dette er ikke bra for en gammel tømmerbygning. Men så kom Dag over et våningshus på Hadeland hus som skulle rives.
Det er andre etasje i det våningshuset vi sitter i nå, åtte ganger 18 meter.
ER IKKE lett å forstå at dette vakre fritidshuset på husmannsplassen Storemo i Notodden kommune, en gang var annen etasje på et rivingsklart våningshus på Hadeland. (foregående side). Nesten alle materialene kommer fra det huset. Eiernes store målsetning er at gjenbruk skal lønne seg. Dag Lindbråten, Dagfrid Landsverk og deres tre sønner har investert åtte år med egeninnsats. På huset har de et lån på to millioner og branntaksten er på 5,5 mill. T.v. ser vi den sjarmerende Storemo jernbanestasjon på den fredede Tinnos-banen.
GJENBRUK SKAL LØNNE SEG
- Det er en halv del av andre etasje i det våningshuset vi sitter i nå, åtte ganger 18 meter. Det var så mye fine materialer i denne delen av bygningen. Det var solid tømmer og håndhøvla topp-rot i innvendig kledning, i vegger og topp-og rotplank i tak og gulv. Vinduene var fine og solide. Dette var i annen etasje. Første etasje var dårlig, så den ble kvernet opp. Men denne delen kunne brukes om igjen. Vi begynte å jobbe med tanken om å kjøpe den på rot, og plukke den ned for å sette det opp her, forteller Dag Lindbråten.
Det var firmaet «Tradisjonstro» med brødrene Solbakken fra Snertingdal som sto for å søke rivningstillatelse, merking og delvis nedplukking. Rivingstillatelse ble gitt i 2012.
- «Nå kan vi få tak i et rivingshus», hadde han sagt til kona. «Skal vi flytte det til Storemo?»
Hun hadde svart: «Ja, det kan vi!». Slik ble det.
- Det var viktig å planlegge i detalj hva som skulle gjøres, så det ble mange våkenetter. Det meste av oppbyggingsarbeidet ble jo gjennomført i noen korte,
men hektiske ferieuker. Jeg har hatt en god del langhelger alene her også. Men stort sett har det vært et familieforetak. De første sesongene kalte sønnene det for: «hælvetesuka». Noen av oppgavene deres var å skrape, vaske og spyle panel, tak- og gulvplank. Dette ble stikklagt og stroppet sammen og heist inn i 2014, før takkonstruksjonen ble montert. All innvendig kledning ble merket fordi det er topp-rot. Det samme med gulvene og himlingene. Kledningen er 5/4 , hovedsakelig i gran, håndhøvlet, slett og fin. I alt av innvending trearbeid er det håndverksmessig topp
Den store målsetningen var at gjenbruk skulle lønne seg. Så kommer sirkulærøkonomien inn i tillegg.DET Foto: Ivar Moe
kvalitet og materialkvalitet. Vi skiftet noe tømmer i veggene og i bjelkelaget, men det var ikke mye. Det ble mange ekstraverdier i gjenbruk i forhold til denne bygningen. Den store målsetningen var at gjenbruk skulle lønne seg. Så kommer sirkulærøkonomien inn i tillegg, sier Dag og føyer til med stor entusiasme:
Alle har tatt del etter evne og vilje. Hver enkelt har blitt med og tatt ansvar. De føler at de har medansvar til bygget og til stedet. Det sitter veldig sterkt i dem at det har vært en felleskapsopplevelse rundt det å arbeide her. Jeg ser at de er veldig
stolte over det og over dette stedet. Den største verdien synes jeg er overføringen av praktisk arbeid og betydningen av det. Denne muligheten har de fleste folk ikke lenger, men dette var jo helt naturlig og nødvendig før.
KUNNSKAP OG ERFARING
Vinduene ble tatt med til Søndre Land og to vintre ble brukt til å restaurere dem. De ble skrapt ned til bart treverk fordi malingslagene var mange og av ukjent kvalitet. Beslag ble restaurert og innsatt med jernmønje. Karmer og rammer ble
spunset der det var behov og deretter fikk vinduene tre strøk med linoljemaling. Til slutt fikk de laget varevinduer. Dette er en bygningsmessig konstruksjon som fungerer godt i eldre hus.
- I utgangspunktet tenkte vi ikke et så stort hus. For å sette i gang med noe sånt må man ha kunnskap, erfaring og en må like å holde på med det. Vennene mine kan spørre: Hvordan har dere klart å få med barna på det. Jeg har sagt at Dag og jeg er to som liker å holde på med dette. Så de har ikke hatt noe valg. Vi har brukt åtte somre på å jobbe, pluss alt det Dag
I 2014 BLE RINGMUREN bygget med de gamle steinene så lå i kistemuren på det huset som ble revet. Under muren er det lagt en fuktsperre. Foto: Privat
har gjort på vintrene. Det tok lenger tid enn det vi kanskje hadde tenkt. Jeg visste ikke hva vi gikk til, sier Dagfrid.
Hun forteller at de måtte gjennom en rekke søknader og dispensasjonssøknader før de endelig kunne sette sammen huset. - Først måtte vi søke om deling av parsell Storemo fra grunneier. Da parsellen ligger på areal som er LNF-område i kommuneplanen måtte det også søkes om dispensasjon fra forbudet mot tiltak langs sjø og vassdrag. Deretter måtte vi søke Jernbaneverket fordi hytta var ønsket oppført nærmere enn 30 m fra jernbanelinja. Så var det dispensasjonssøknad fra størrelse på fritidseiendom, og søknad om tillatelse til å flytte bygningen fra Hadeland til Storemo. Jeg husker spesielt at jeg måtte begrunne at alt dette skulle være til det beste for allmenheten. Men midt i alle søknadene, opplevde vi at kommunen brukte skjønn og lovverk til vår fordel.
STEINEN, som opprinnelig stod i kistemuren på det opprinnelige huset, skaper en vakker avslutning mot bakken. Her er den brukt i en tørrmurt ringmur. Foto: Ivar Moe
KISTEMUR BLE RINGMUR
Grunnmuren på Hadeland ble også med på lasset. Våren 2014 ble tomten renset for tett skog, og etter hvert gravd ut.
HER LEGGES BJELKELAGET med nødvendige justeringer. Foto: Privat
LANGSGÅENDE TAKSTOLER er montert og justert.
Foto: Privat
DE BYGGET et inngangsparti i enkel sveitserstil. Det hadde vært et inngangsparti på huset som ble revet.
Foto: Privat
ENDELIG ER TAKET på plass.
Foto: Privat
Foto: Privat
justert. Foto: Privat
Foto: Privat
vintre.
Foto: Privat
- Vi begynte med oppkulting. Steinen i grunnmuren her er fra det samme bygget, men da stod de i en kistemur med fint tilhogde stein. Vi murte opp en kortside og en langside med et lass, og med neste lass resten av grunnmuren. Det var opprinnelig en kistemur med utvendig og innvendig vange med et isolerende lag i mellom, mens her er den satt opp igjen som en tørrmurt ringmur med en fuktsperre mot grunnen, forteller Dag.
TØMRERARBEIDET PÅ DET opprinnelige huset var av høy kvalitet. Når det nyoppståtte huset er laget av dette tømmeret, så følger den gode kvaliteten med. Foto: Ivar Moe
Høsten 2014 la de på taket, og det ble tett. Hele takkonstruksjonen med langsgående takstoler, sperrer og underbord er gjenbrukt fra det opprinnelige huset. Det er lagt til et nytt trotak med sløyfer og lekter oppå det gamle, og bølgeblikk på toppen til slutt. To stykk piper er også murt. Taket har 40 graders fall, som gir mye areal på loftet.
- Dag har vært prosjektleder og tømreren og jeg har malt. Partytelt ble rigget hver sommer hvor vi hadde malerverksted.
Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.
Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.
Postboks 24, 1300 Sandvika
Telefon: 417 99 417 Epost fagansvarlig kulturminner: Astrid.Storoy@asplanviak.no
Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/
DETTE ER INNGANGSPARTIET i huset. Tømmerveggene er solide og gulvet er topp-rot slik det opprinnelig var i huset dette ble tatt ut av.
Foto: Ivar Moe
Alt er malt med linoljemaling. Vi har blandet og laget mye av maling selv. Vi tok de opprinnelige fargene på panelet, og fikk blandet farger på Hamar, hos Villa Bergfall, som laget helt like farger.
Dette har vært et familieprosjekt. Guttene har jobbet her i åtte sommerferier. De har vokst opp med dette prosjektet. Elias er blitt tømrer. Du kan se på det som et utdannings- og dannelsesprosjekt. For når vi holder på så må vi klare å samarbeide, og kjenne på utholdenhet. Det er ikke noe quick fix. Det synes jeg har vært fint med tanke på den tiden vi lever i, og det er fint å følge et prosjekt over tid. De får være med på hele prosessen så da ser de hvor omfattende det er, og at det er mulig å lykkes, sier hun.
Godt samarbeid med andre handverkere som rørleggere og elektrikere har vært viktig. Til reising og heising av bygget fikk de hjelp.
-Stort sett har det gått greit. Jeg har selv hatt herredømme over alt trearbeid, og jeg har stor glede av å drive med tømrerarbeid. Viljen og lysten har vært til stede hele tiden, og dette gir meg energi, sier han.
- Det er en livstil for Dag. Han har vært dobbeltarbeidende hele livet. Han har saga si fremdeles der ute så vi er ikke i mål ennå, sier Dagfrid. Småbruket deres i Søndre Land har også krevd innsats av dem i alle disse årene.
STOREMO
BANESTASJON på den fredede Tinnos-banen er et vennlig innslag tett på tunet til familien LandsverkLindbråten. Foto: Ivar Moe
STEDETS NAVN OG LOKALITET
Storemo - Gnr. 89 Bnr. 10 i Notodden kommune.
HOVEDMÅL
Målet er å vise at gjenbruk av bygningsmateriell skal være lønnsomt gjennom sirkulærøkonomi. Stedet skal omskapes til fritidsbolig med mulighet til senere fast bosetning.
BYGNINGSHISTORIKKEN
Utgangspunktet for prosjektet var et stort våningshus med til- og påbygninger i flere generasjoner som kommer fra sentrale Østlandsområdet.
Den eldste delen av bygningen var fra rundt 1840-tallet med tydelige preg i interiør fra sen empire/tidlig sveitserstil. Bygningen hadde stått tom og ubrukt i de siste generasjoner. Dette bar store deler av bygningen også preg av. Eier hadde dessuten fått godkjent rivningstillatelse av kommunen.
Bygningen, særlig den eldste delen, hadde store kvaliteter både i handverksutførelse og i materialkvaliteter. Den var laftet med tettvokst grantømmer i to etasjer og panelt innvendig med 5/4” sletthøvlet topp og rotpanel. Tømrerarbeidet bar preg av høy handverkskvalitet. Bygningen hadde planform som en midtkammerbygning med trapperom, et bakenforliggende kammers og to store saler, en i hver ende. Den øvre, østre delen var vel verdt å ta vare på.
De øvrige delene av bygningen var nedslitte, og bar preg av uvettig og ødeleggende ombygging. Gjenbruksdelen ble kjøpt «på rot», og oppmålt, merket, dokumentert og fotografert sommeren 2013. Den ble seinere plukket ned og buntet i passende transportenheter. Både laftetømmeret, dører og vinduer og innvendig panel samt brystningspanel, ble tatt vare på for gjenbruk. Vinduene var to-rams sidehengslet med et bredt tverrstykke øverst, og smal sprosse nederst. En vindustype som i utforming skulle illustrere et krysspostvindu.
SOMMEREN 2014
Utgraving av byggetomt på Stormo starter opp. Oppbygging av ringmur skjer med gjenbruk av stein fra kistemuren som bygningen opprinnelig sto på. Utlegging av syllstokker med bjelkelaget i rundtømmer, hvor noen stokker måtte skiftes ut. Alt innvendig panel ble skrapt, vasket og stikklagt i bunter med margsiden opp og heist inn på bjelkelaget. Bygningen sto ferdig med tett tak samme høst.
VINTEREN 2015/16
12 stk. to-rams vinduer (1,1 x 1,3) og 4 stk. innvendige dører, hvorav en var to-fløyet (ble ombygd), ble restaurert, skrapt helt ned til treverket (grunnet mange diffuse malingslag) og malt med 3 strøk linoljemaling. Vindusrammer og karmer ble spunset etter behov, beslag ble renset, varmebehandlet og innsatt med linolje eller jernoksidmaling.
SOMMERFERIENE 2015 – 2020
I denne perioden ble det gjennomført alt innvendig og utvendig tømrer- og malerarbeid. Gulvene ble isolert med innblåst cellulosefiber og gjenmontering av gammelt tregulv, topp- og rotplank med 2’’ tykkelse. Gulvplanken ble slipt. Vegger ble rettet opp og det ble montert diffusjonsåpen vindsperre. Gammel, innvendig kledning ble montert, brystningselementer ble restaurert og manglende deler ble nylagt og ådret. Hulrom bak ble isolert med Leca-granulat. Gjenbruk av all himlingsplank ble montert. Restaurerte vinduer ble montert og fikk nylagte varevinduer. Bad ble bygd i kammersdelen etter nye, godkjente bygningsprinsipper. All innvendig linoljemaling ble blandet og laget etter opprinnelige fargeprøver (Villa Bergfall).
Det ble bygd et inngangsparti i enkel sveitserstil (det hadde det vært på bygningen før). Grunnmuren ble bygd i naturstein, og likeledes med en steintrapp inn. Strøm, vann og kloakk ble lagt inn.
Det ble det laget 5cm kuldebrosperre (hunton fiber) og laftehodene ble innkasset. Dette vil markere bygningen med et senempireuttrykk med brystningsfelt og innkassete laftehoder (søyler).Lokaltlaget kjøkken ble montert.
Ved å hente frem de opprinnelige fargene og materialene i fasadene til Villa Christoffersen, ønsket eierne å tydeliggjøre arkitekturen i et funkishus hvor formspråket med årene hadde blitt kamuflert bak lag med grå og hvit maling. Samtidig hadde de et ønske om å formidle kunnskap om funksjonalismens fargesetting, og å inspirere til økt bruk av farger i Drammens villabebyggelse.
tekst: Felix Nyberg og Siri Ulrikke Høye, arkitekter og eiere av Villa Christoffersen. Felix Nyberg sitter i styret i Fortidsminneforeningens lokallag Drammen og omegn.
Funkisvillaen fra 1937 har en rik og ekspressiv fargepalett, som man ikke lenger ser mange eksempler på i dag.
På 1930-tallet hadde det i Drammen vokst frem en stor og velstående middelklasse, som levde godt av den økonomiske oppgangen knyttet til byens tømmerfløting og trelastindustri. Disse oppførte eneboliger i tidens mest moderne arkitektoniske stil: funksjonalismen.
Det var mange produktive arkitekter i Drammen som tegnet funksjonalistiske bygg i denne perioden, bl.a. Jarle Bakken, Alf Bugge og Christian Fredrik Arbo. Nils Boye (1901-1976) var arkitekten bak Villa Christoffersen, som også tegnet de fleste av villaene i nabolaget.
Funksjonalismen som stilart hadde allerede vært på mote i Europa siden 1920-tallet. De unge arkitektene i Drammen fikk sannsynligvis internasjonale impulser fra modernismen i Tyskland, men også fra USA. Byens største funkisarkitekt, Bjarne Thinn Syvertsen, hadde arbeidet i California i starten av sin karriere, og tok med seg inspirasjon derfra. På den måten var det to ulike strømninger som kom til å prege deler av den nye villaarkitekturen i Drammen:
På Bauhaus-skolen i Tyskland hadde man gått bort fra en tradisjonell bruk av dekor og et historisk formspråk, og ønsket nå å rendyrke de rene formene og fargene i arkitekturen. Primærfarger ble brukt til å fremheve bygningsdelene i en arkitektur
NÅR HUSET BLE KJØPT var alt malt hvitt, både vinduer, dører og murrelieff. Det store panoramavinduet i front var erstattet av et tre-fagsvindu.
Men form var kun én del av arkitekturen: bygget var ikke komplett før det ble fargesatt av arkitekten.
som var preget av enkle geometriske former. I tillegg bidro fargene til å gi funkisarkitekturen et særegent estetisk uttrykk hvor form, farge og materialer dannet en helhet.
I USA var ikke funksjonalismen i like stor grad preget av de sosiale idealene som var grunnlaget for Europas modernistiske boligblokker. I California ga velstand, god plass, og et bilbasert liv opphav til uttrykksfulle modernistiske bungalower, som etter hvert preget store deler av den voksende byen Los Angeles.
EN SÆREGEN VILLAARKITEKTUR
På flere steder langs Bragernesåsen i Drammen ble disse to stilidealene knyttet sammen i en særegen villaarkitektur som kombinerte de internasjonale impulsene med tradisjonell norsk byggeskikk.
Villaene er i hovedsak bygget av reisverk i tre (2 ½ toms stående lafteplank) på en sokkeletasje av både pusset tegl og
Form var kun én del av arkitekturen: bygget var ikke komplett før det ble fargesatt av arkitekten.
betong. Det ble brukt både horisontalt vestlandspanel og vertikalt lektepanel for å skape variasjon og ulike strukturer i fasadene.
Ofte står overetasjene, hvor panelet danner dybde og skyggevirkning, i kontrast til glatte, pussede flater på murveggene i byggenes sokkeletasje. Store balkonger mot sørvest i uttrykksfulle geometriske former, og bruk av forskyvninger og nisjer bryter opp bygningsvolumene. Disse virkemidlene gir også funkisvillaene oppholdssoner med luft og lys og god kontakt til omgivelsene.
Vinduene er ofte utformet som tradisjonelle, sprossede glasspartier mot de tilbaketrukne sonene, som spisestuen og hallen. I den representative dagligstuen er det imidlertid vanlig med store panoramavinduer mot sør. Teknologiske nyvinninger i glassverkene gjorde det mulig å lage glassruter i langt større formater enn tidligere, og de store vinduene uten
MED ØKS ble mange lag med moderne murmaling og reparasjoner forsiktig hakket vekk, uten å skade den opprinnelige kalkpussen. I prosessen fant eierne en rød kalkfarge rundt inngangspartiet og på de horisontale relieffene.
Eierne fikk en håndverker som er ekspert på historisk murverk til å vise dem hvordan sokkeletasjens pussede fasader kunne repareres skånsomt og etter tradisjonelle metoder som er i tråd med husets byggemåte.
sprosser var både moderne og representative. Et annet særtrekk er at dørpartiene har et lekent uttrykk med geometrisk mønster, relieffer, og dekorative glassfelter.
Men form var kun én del av arkitekturen: bygget var ikke komplett før det ble fargesatt av arkitekten. Primærfargene rød, gul og blå, kombinert med bl.a. grønn- og brun-toner ble på mange hus brukt til å skape en arkitektonisk helhet.
I dag ligger det fortsatt ca. 100 villaer oppført på 1930-tallet langs Bragernesåsen, på Drammenselvens nordside. Kun et fåtall av disse har beholdt den opprinnelige fargesettingen. Men bygningene er stort sett godt bevart, og funkisvillaene utgjør et av de mest helhetlige funksjonalistiske kulturmiljøene i Norge. Deler av området er tatt med i Riksantikvarens NB-liste, og er vernet i kommunens egen kulturminneplan.
TILBAKEFØRINGEN
Da dagens eiere overtok Villa Christoffer-
sen var huset malt i hvitt og grått, både utvendig og innvendig. Det var påfallende hvordan de hvite fasadene gjorde bygningens form vanskelig å lese. Når både grunnmur og overetasjen hadde samme farge opplevdes huset høyt og smalt, og de horisontale linjene i vestlandspanelet var vanskelig å skille fra den pussede sokkeletasjen.
Det store panoramavinduet, som opprinnelig var utført med et 5 mm polert glass, var skiftet ut med noe som de tidligere eierne nok tenkte var «mer funkis»: et trefagsvindu med åpningsbare rammer. Ellers var opprinnelige vinduer, dører og andre bygningsdeler stort sett bevart, til de nye eiernes glede.
Det første prosjektet som ble satt i gang, var å tilbakeføre det store panoramavinduet mot sør. Dette ville gjenskape det karakteristiske fasademotivet, og samtidig gi bedre utsyn og lysinnslipp i stuen. Eierne prosjekterte selv vinduet etter tidsriktige vindusdetaljer og fikk en dyktig
ETTER FJERNING AV MURMALINGEN på balkongen, ble det oppdaget at også den hadde vært gul opprinnelig. Denne var tenkt som en forlengelse av panelet, slik at hele overetasjen leses som et sammenhengende element, med samme gulfarge.
vindussnekker til å bygge en fast karm av malmfuru, og sette inn en hel glassrute i opprinnelig størrelse.
Neste steg i tilbakeføringen var å male om panelet på huset. Siste gang huset hadde blitt malt, var det brukt en plastbasert maling som hadde dårlig vedheft på det høvlede panelet. Store flak av malingen hadde begynt å flasse av, og det var fuktoppsamling bak feltene der malingen satt dårlig. Det ble besluttet å skrape ned all eksisterende maling ved hjelp av varmelampe, for å male det opp igjen med tradisjonell linoljemaling.
Eierne var fra starten av fast bestemt på at panelet i overetasjen igjen skulle få en tidstypisk farge fra funksjonalismens fargekart. De laget fargetrapper og utførte prøveskrapinger på panel og vinduer, og bak mange lag maling kom en sterk solgul farge frem som det innerste laget på panelet. I tillegg oppdaget de at vinduene hadde vært mørkegrønne, at hovedinngangsdøren hadde vært brun, et rødt vindfang til
kjøkkeninngangen, og en lys blå himling over den store balkongen.
Her var det ingen tvil – mye av den funksjonalistiske fargeskalaen var representert i husets fasader, og det ville være en spennende oppgave å sette sammen alle de opprinnelige fargene igjen.
Samtidig var det tydelig at også den pussede sokkeletasjen hadde behov for utbedring. Også her kunne man skimte at det var brukt farger bak flassende moderne murmaling. Sokkeletasjen var opprinnelig pusset med en kalkpuss, men var preget av flekkvis reparasjoner og overmalinger gjennom årene. Både sementreparasjoner, og en blanding av murmaling og plastmaling var å se, og i tillegg en del puss som løsnet fra murverket.
Eierne fikk en håndverker som er ekspert på historisk murverk å vise dem hvordan sokkeletasjens pussede fasader kunne repareres skånsomt og etter tradisjonelle metoder som er i tråd med husets byggemåte. De ulike malingssjiktene ble
DET VAR EN TIDKREVENDE og slitsom jobb å hakke ned mange generasjoner med overflatebehandling med øks. Men dette gjorde samtidig at mye av den gode opprinnelige pussen ble bevart, og sparte eierne for arbeidet med å pusse store deler av fasaden på nytt.
Eierne var fra starten av fast bestemt på at panelet i overetasjen igjen skulle få en tidstypisk farge fra funksjonalismens fargekart
DET SÆREGNE INNGANGSPARTIET som fremheves med bruk av farge, ble igjen synlig etter å ha vært gjemt i årtier bak mange lag med maling.
ALLE SÅR OG SKADER etter løs puss ble utbedret med kalkmørtel. Etterpå ble hele sokkeletasjen slemmet med varmlesket kalk, en såkalt «hotmix», som påføres med kost. Denne gjorde at alt murverk fikk en homogen og mineralsk overflate som ga god vedheft for kalkmalingen.
HELE SOKKELETASJEN ble malt med kremhvit kalkmaling, påført med murkost, mens de røde partiene nennsomt ble malt opp med pensel og stødig hånd.
forsiktig hakket bort for hånd med hjelp av øks (!). På den måten ble den opprinnelige overflaten av kalkpuss frilagt og løse partier av murpussen ble hugget vekk.
En hydraulisk kalkmørtel ble brukt for å reparere sår etter løs puss, og etterpå ble hele sokkeletasjen slemmet med varmlesket kalk. Slemmingen gjorde at murfasadene fikk en homogen, slett og mineralsk overflate som ga god vedheft for kalkmaling.
Sokkeletasjens fasader ble til sist kalkmalt med en kremhvit farge. Fjerning av murmaling med øks hadde også eksponert flere partier som opprinnelige var malt i rød farge. Ved hovedinngangen var det både horisontale relieff i muren og vertikale omramminger som fremhevet inngangspartiet. Disse ble malt opp igjen med rød kalkmaling.
Arbeidet med fasaden tok tre år, og var nøye planlagt. Det første året ble panelet skrapt ned og malt. Dette krevde stillaser og en større IR-lampe montert på skinner, og arbeidet ble utført av innleide håndverkere. Alle opprinnelige vinduer ble samtidig satt i stand av eierne selv, med bruk av tradisjonelle linoljeprodukter.
De to neste årene gikk til istandsetting av den murte sokkeletasjen. Også dette ble utført av eierne selv, da denne delen av huset var enklere å komme til. Det var en tidkrevende og slitsom jobb å hakke ned mange generasjoner med overflatebehandling med øks. Men
DE STORE GLASSRUTENE til balkongen ble forsiktig kittet om på plass. Alle vinduer ble restaurert og malt med grønn linoljefarge slik de var opprinnelig. Ved bruk av en silikatmaling klarte eierne å finne riktig gulnyanse til den murte balkongen, slik at den fikk samme farge som panelet.
av områdets villaer blitt malt om i tidsriktige kulører,
DEN INNTRUKNE KJØKKENINNGANGEN på baksiden av huset. Ved skraping av panelet kom en rød farge frem. Det ble vurdert at denne fargen sannsynlig var opprinnelig, da det var naturlig at rødfargen fra hovedinngangen også gikk igjen i kjøkkeninngangen. Samtidig forsterker fargene opplevelsen av det inntrukne partiet.
dette gjorde samtidig at mye av den gode opprinnelige pussen ble bevart, og sparte eierne for arbeidet med å pusse store deler av fasaden på nytt.
Arbeidet ble støttet av både Kulturminnefondet og Buskerud fylkeskommune. Fortidsminneforeningen ga også støtte (gjennom ordningen Kulturminner for Alle) til å engasjere en ekspert på historisk murverk til å vise eierne og et titall inviterte naboer hvordan man arbeider med kalkmørtel. Dette ga flere huseiere i nabolaget kunnskap om skånsom istandsetting av sine egne funkisvillaer, og innsikt i tradisjonelle håndverksmetoder.
Noe av argumentasjonen i søknaden til Kulturminnefondet var at prosjektet kunne inspirere til økt fargebruk i området og spre kunnskap om funksjonalismens fargesetting. Etter ferdigstillelsen har flere av områdets villaer blitt malt om i tidsriktige kulører, og ut fra naboenes tilbakemeldinger er det sannsynlig at tilbakeføringen av Villa Christoffersen har vært til inspirasjon. Det ble også skrevet en artikkel om restaureringen i lokalavisen, som fikk mye oppmerksomhet.
Resultatet av fasadearbeidene på Villa Christoffersen er en svært fargerik og vakker funkisvilla - et gult smykke foran den grønne Bragernesåsen, som er synlig fra flere deler av Drammen sentrum. Med fargesettingen fikk villaen igjen tilbake sitt helhetlige arkitektoniske uttrykk – der fargene er like viktige som formene, akkurat som funksjonalismens arkitekter tenkte for snart 100 år siden.
HOVEDINNGANGEN er kanskje husets mest særegne motiv. De skrå sprossene i vinduet inn til hallen sammen med de kulørte murrelieffene i vertikale og horisontale linjer, og den mørke døren (malt i jernoksidbrun), gir et godt bilde av funksjonalismens lek med farger og former.
Se også alle våre andre produkter for bygningsvern
Et godt valg til nye og historiske bygninger
og svertesopp. Finnes i 14 standardfarger og kan blandes etter NCS eller fargeprøve.
historiskmaling.no
Da vi dro på visning en varm sensommerdag i 2021 var vi ikke klar over hva som ville møte oss. Selv om Finn-annonsen hadde vist oss ett historisk oppussingsobjekt, var det ikke mye som minnet om en sentrumsvilla i jugendstil det vi stirret på midt på gårdsplassen.
tekst: Stian Sandberg Hansen, kulturhistoriker, huseier og medlem av Fortidsminneforeningen.
Det som møtte oss var heller en murfasade som hadde sett bedre dager, ett meget slitent interiør: flekkete gulvtepper, koreapanel og svimerker i parketten, samt ett bad som skulle vise seg å være en brannfelle. Selv om mange ville latt ett slikt prosjekt gå fra seg, endte
det med at vi fikk hendene på denne litt slitte damen i Østfolds solskinnsby.
Huset er på 350 kvm og ble bygget i 1908 av Ole Slorer, en innflytter fra Aremark til Sarpsborg. Han drev jernvareforretning i sentrum og var blant topp 50 skattebetalere på 1920- tallet. På den tiden var villaen et av
byens mest fornemme. Dette fikk vi fort erfare da vi flyttet inn. Flere vi snakket med kommenterte ‘… ja de (Slorer) var som kongelige i byen dem vet du’. I folketelling fra 1910 finner vi at huset var bebodd av mann og kone, to barn, en tjenestepike, to handelsbetjenter, samt en ung tysk mann som var kontorist på Borregaard.
Huset har både en hovedinngang og tjenesteinngang på fremsiden. Fra hoveddøren trer man i et vindfang. Herfra blir man ledet inn til en entre’ med hovedtrapp opp til andre etasje. Nede finnes det røkeværelse, storstue og spisestue. Storstuen var i sin tid delt i to, noe som utgjorde fire stuer totalt i første etasje. I andre etasje er det ett hovedsoverom, to gjesterom, samt ett kontor, bad og toalettrom. I tillegg finnes det ett stort tørkeloft, samt full kjeller som dekker hele husflaten, og som i sin tid hadde blant annet ett bryggerrom med bakerovn.
TRE STILARTER
Huset er en klassisk byvilla og har arkitektoniske attributter som gir assosiasjoner både til sveitserstilen, jugendstilen og nyklassisismen. Noe av interiøret, særlig kjøkkentrappen, er av typen man finner igjen i landets mange sveitservillaer. Hovedtrappen derimot bærer preg av å ha rene linjer og et strammere uttrykk. De originale tegningene til huset viser at trappen fra byggeåret hadde en annen plassering og var rett fremfor buet som den er nå. Vi har derfor antatt at den første har vært i samme utforming som kjøkkentrappen.
Vi har vært så heldige i hele denne prosessen å ha et godt samarbeid med selgeren, som har hatt godt kjennskap og innsikt i historien til huset. Likevel er det begrenset hva en mann husker, eller vet, om et hus som er mer enn dobbel hans alder. Derfor ble arkivene til kommunen, biblioteket og kunnskapen til historielagene essensielle når vi begynte å tenke på en tilbakeføring og oppussing. Det ble klart etter flere dypdykk i arkivet til kommunen og det lokale biblioteket, da vi fant de originale tegningene, at huset ikke hadde sin opprinnelige form. Flere dokumenter gav oss en liten overraskelse; huset hadde vært oppført som en sveitservilla i mur. Det viste seg at bygget mest sannsynlig hadde gjennomgått en større renovasjon på 1920-tallet, noe som hadde ført til at det opprinnelige uttrykket hadde endret seg. Borte var de spisse mønene og arkitektoniske detaljer, de hadde gitt plass for en flatere takkonstruksjon og en fasade blottet for noen type av dekorative elementer.
Etter overtakelse i august brukte vi godt og vel et par måneder med planlegging før vi satte i gang med renovasjonen,
SPISESTUEN I
På den tiden var villaen et av byens mest fornemme.
eller tilbakeføringen, som vi valgte å kalle det. For mange er dette et omdiskutert tema, men for oss ble det klart at det var viktig å få så mange korrekte, historiske referanser som mulig. Huset var ikke lenger en sveitservilla, så vi bestemte oss for å gå for en tolkning innen jugend- og art nouveau- universet. Det var tydelig at dette var en stilperiode som var viktig for dem som hadde bodd der tidligere, da de tok kostanden det var å endre husets fasade og dets interiør.
De første rommene vi gikk løs på var hovedsoverommet, kjøkkenet og badet. Før vi kunne flytte inn var det essensielt å få disse i stand, da de var så og si ubeboelige. Badet var lite med ett enda mindre toalettrom. Her hadde flittige håndverkere
KJØKKENET, samt resten av huset, har fått kopier av de originale dørene. Ringesystemet sees over døren og er plassert der det var opprinnelig.
før oss tapet fast rufsete ledninger til trepanel under flisene. En brannfelle vi i dag er veldig glad ble oppdaget. Kjøkkenet hadde beholdt sin opprinnelige utforming med tjenesteinngang, grovkjøkken og spiskammers. Dette ble det eneste rommet i huset hvor vi endte opp med å endre den opprinnelige rominndelingen. Kjøkkenet var upraktisk og lite, så veggen til tjenesteinngangen ble revet. Dette resulterte i ett større rom med direkte utgang til gårdsplassen. Spisskammerset var i 1908 dobbelt så stort som det var nå, men vi valgte å beholde dagens utforming. Den lille døren som hadde ført ut fra kjøkkenet og under hovedtrappen ble tettet igjen, noe som skapte mer skapplass. Resultatet ble at ved å gjøre rommet større, kom trappen til
sin rett og ble ett smykke i rommet. Det var aldri noen tvil om at denne skulle få bli.
To av de tidligere fire stuene nede hadde hatt en kakkelovn, mens soveværelsene oppe hadde hatt svartovner. En kakkelovn har lenge vært en drøm for oss, men det vi ikke hadde lyst på var en hvit, steril og nymotens utgave. En leteaksjon ble satt i gang og vi var så heldige å komme over en mann som samlet på kakkelovner. Utvalget var svimlende og vi valgte først en mørk grønn, så en lyseblå, så tilbake til en grønn igjen før vi endte opp med en sjokoladebrun versjon med fargerik toppkrone. Denne ovnen hadde stått i en sveitservilla ikke langt fra Gøteborg.
Dermed hadde vi nok en rød tråd til husets opprinnelige uttrykk, og en ovn som ikke veldig mange andre har. Siden det har vært en kakkelovn i spisestuen også, lurer vi på om det ikke bør komme en på plass en gang i fremtiden.
Oppe i andre etasje satte vi inn to jernovner, på det som nå er hovedsoverommet og på det som blir omtalt som ‘Ødegaard-rommet’. Det siste rommet er også gjesteværelse, men har alltid båret Ødegaard-navnet etter en ansatt hos Slorerfamilien som leide det over en lengre periode. De to ovnene er henholdsvis fra Eidsfoss- og Bærums Verk.
Da vi begynte med renovasjonen oppe, kom det frem den originale perlestaffpanelen under de gamle koreaplatene. Selv om den noen steder er herjet og man kan tydelig se spor etter nye spikerslag og kutt, er de en del av huset. Selv omrisset etter tjenestepikens vask dukket frem i det som nå er en gang. En fellesnevner for alle rom som har blitt tatt vare på er takene. De er alle reparert etter antikvariske prinsipper, enten det er et strukket lerrettak eller eikeplater.
Et morsomt innslag som huset har hatt er ett ringesystem. Det fant vi fort ut da vi åpnet noen vegger på kjøkkenet og ett sammensurium av ledninger i metallrør kom til syne. Dessverre var mange av ledningene ødelagte og selve sentralboksen var borte, og det ville vært et stort prosjekt å få det i funksjon på nytt. Så langt vi kunne se hadde hvert rom hatt sin egen «bjelle». I tillegg oppdaget vi at Roald Amundsens hus på Svartskog, og andre hus fra samme periode har hatt liknende utforming på systemene. Derfor måtte vi gå til anskaffelse av en slik sentralboks. Drømmen er at det skal fungere med moderne teknologi som bluetooth og en trådløs versjon.
Familien Slorer var så bemidlede at da de pusset opp fjernet de alle «bevis» fra tidligere tider. For dem var det nok et symbol på velstand, men for oss kulturhistorikere ufattelig trist. Gleden var dermed ekstra stor da vi oppdaget påmalt mønstre på muren i hovedtrappeløpet. For under lag med gummierte tapeter fant vi sirlig utført bølgende mønstre med geometriske former opp langs trappen med avsluttet gullkant på toppen. På loftet fant vi en liten asjett med rester av gullmaling som vi antar har vært brukt da de malte veggen. Her hadde vi i utgangspunktet bare tenkt å sette opp en tidsriktig tapet, men på grunn av ett slikt funn måtte planene omgjøres, og mønsteret gjenskapes. Da var det fram med transparent papir, blyant og linjal! Sakte, men sikkert ble mønstret overført til papiret og skjært ut med skalpell på plastark. Fargeskalaen ble noe
HOVEDTRAPPEN ER FERDIG. Skrapt og fått fjernet det gamle teppe.
Arve Nesheim
HOVEDTRAPP i august 2021 før vi startet renoveringen.
Foto: Rodmar Rivero
Huset er på 350 kvm og ble bygget i 1908 av Ole Slorer, en innflytter fra Aremark til Sarpsborg.
mørkere enn det som hadde vært der, men samsvarte med farger fra jugendperioden. Vi trodde også at gullfuglen var skutt da vi oppdaget at det hadde vært gjennomgående fiskebensgulv med border og intarsia i alle stuene. Du kan bare tenke deg hvor stor skuffelsen var når vi innså at dette også var fjernet. Eikeparketten som ligger der nå kom på plass under en renovasjon på 60-tallet, og er i uklanderlig kvalitet. Likevel har vi lekt med tanken å få lagt en kopi av det som en gang var, en gang i fremtiden.
Vi hadde aldri tenkt at vi kom til å hoppe i taket av glede av å finne et gammelt linoleumsgulv for fem år siden. Det var likevel det som skjedde da vi midt oppe i rivningsvrimlet kom over ett litt spesielt mønster. Det var tydelig at dette ikke var fra hverken 60, 70 eller 80-tallet, noe som gjorde oss svært håpefulle. Vi kontaktet «Handtryckta tapeter» i Stockholm som kom oss til unnsetning. De kunne konkludere med at det lignet på andre lignende mønstre de hadde i sin samling fra 1920-tallet. Endelig var vi ett steg
nærmere byggeåret og en autentisitet vi hadde lengtet etter. De likte mønsteret så godt at de også utover å produsere det opp for oss, tok det inn i sin kolleksjon under navnet ‘Villa Thorsbek’. Dermed endte en del av Sarpsborgs historie i Stockholm.
I skrivende stund har vi ikke hatt mulighet til å arbeide nevneverdig med fasaden. Forsiden av huset har beholdt sitt opprinnelige utseende fra 1920-tallet, med unntak av påbygget fra 50-årene. Fasaden ut mot hagen har dessverre gjennomgått en større endring. Som nevnt er huset fra 1908, med en større fasadeendring gjennomført på antakeligvis 1920- tallet. Da dette ble gjennomført ble et større påbygg i form av en innebygd ‘sveitserstilveranda’ ført opp på baksiden av huset, med en stor buet steintrapp ned til hagen. Denne ble utformet som en lukket vinterhage med buede vinduer på toppen. Det skulle senere vise seg at påbygget var for tungt for grunnen, noe som førte til at det ble store setningsskader i fundamentet. Mye av verandaen
ble revet og omformet på slutten av 1940-tallet til slik den fremstår i dag. Denne forandringen skapte rom for et nytt uttrykk, med den gamle trappen i sentrum, og dermed var «solplassen» i andre etasje født: en åpen balkong med sol fra morgen til kveld og utsikt mot Tune kirke.
I samme moment som dette ble utført etter krigen kom også den nye entreen og vindfanget på plass. Huset fikk dermed inngangspartiet flyttet, og var ikke lenger i flukt med fasadeveggen. Da vi overtok var det smale blyglassvinduer på fire sider, samt en teakdør som ønsket deg velkommen. Et uttrykk som ikke var forenelig med vår visjon om jugend-perioden. Vinduene ble dermed erstattet av kopier av de originale på hovedhuset, samt nye dører i samme formspråk funnet på arkitekttegningene fra byggeåret. Alt ble produsert av ett lokalt snekkerfirma drevet av to brødre. Teakdøren får nytt liv og kommer
til å bli inngangsdøren til vårt nye uthus. Den gamle stallen og grisebingen, garasjen og drengeleiligheten skal etter planen bli konvertert til noe helt annet.
Villa Thorsbek, ligger i et skrånende terreng opp mot legevakten i Sarpsborg og har utsikt mot Grålum. Tomten har beholdt mesteparten av sin opprinnelige størrelse. Ett bilde fra 1920-tallet viser buede grusganger og en stor nyttehage med frukttrær og bærbusker. Huset har siden byggeåret beholdt sin hvite murfasade og er ett kjennemerke for mange sarpinger. Da huset var nytt fantes ikke fylkesvei 118, eller gamle E6, men lå stille og fredelig til med kirsebærtrær i full blomst på våren oppover alleen. På vinteren lekte barn i bakken, akte og stod på ski. Nå er det snakk om at den gamle vei skal bli mindre trafikkert og kanskje kan vi se blomstrende kirsebærtrær og lekende barn i bakken igjen.
EIKEPANELER I TAKET har blitt beholdt flere steder i huset. Her vises platene i hallen med en lysekrone angivelig fra Roald Amundsens barndomshjem.
I hele fem år har Lund Gård i Ørje vært under restaurering. Det trengs enda noen år, før den gamle lensmannsgården ser ut som den gjorde i gamle dager. Et veldig lærerikt og krevende prosjekt, sier de involverte tømrerne.
tekst: Terje Hansteen foto: Terje Hansteen/Byggmester Jens Frøne
I2003 kjøpte Beate Nicolaissen fra Oslo Lund gård med sine omlag 1000 mål, etter først å ha sett på eiendommer over grensen. Da hun fant gården i Ørje, skjønte hun fort at dette var stedet for henne. Hun slo til og gården med aner tilbake til 1700- tallet ble hennes. Det hun imidlertid ikke kjente til, var tilstanden til hovedhuset. For her var det råte overalt.
- Jeg hadde ikke kjøpt eiendommen, hadde jeg ant at det var så mye råte, sier Nicolaissen som allikevel gikk på med krum hals. Det 600 kvadratmeter store huset skulle bli som nytt. Til å hjelpe seg fikk hun etter hvert med seg byggmester Jens Frøne fra Ørje. Prosjektet som de startet tilbake i 2017 holder de fortsatt på med, men de regner med å være ferdig i 2024/2025.
- Vi startet med en av veggene. Da vi begynte å rive, så vi hvor mye råte det var snakk om. Dermed måtte vi se på hele bygget og da oppdaget vi råte mange steder. Det endte med at vi måtte ta hele bygget fra hverandre. Laftestokker i bunnen har blitt skiftet, det samme har
JEG HADDE IKKE kjøpt eiendommen, hadde jeg ant at det var så mye råte, sier Beate Nicolaissen som kjøpte Lund Gård i 2003. Hun ser fram til at huset står klart. Da skal hun igjen satse på gårdsturisme.
MOTSATT SIDE: Det er til nå bevilget litt i overkant av 27 millioner til Lund Gård. En hovedårsak er at bygningen hadde særdeles store råteskader.
skjedd oppover i etasjene. Alt av materiale som kan beholdes, tar vi vare på, mens alt det råtne byttes. Det er et veldig lappeteppe, sier Jens Frøne og viser rundt i det store bygget som har elleve rom pluss et soverom på loftet, i tillegg kommer det et tilbygg med to rom. Overalt kan man se at stokker har blitt byttet ut, nye og gamle stokker ligger oppå hverandre. Det er lett å se at her må man gå veldig nøyaktig til verks og Frøne berømmer tømrerne sine som mestrer denne jobben. Nye materialer hentes fra skogen som tilhører gården, alt er kortreist. Det er kun furu som brukes.
- Vi fjerner og erstatter materialer hele tiden. Dette er et krevende prosjekt ja, og det betyr også slitasje på håndverkerne. Ettersom vi bare bruker materialer fra skogene til lokale skogeiere, må vi jobbe på lag med årstiden og naturen. Vi kan for eksempel ikke hente ut skog i juli, da er det for mye sevje. Verktøyene vi bruker til den siste tilpasningen er ganske enkelt øks og kniv. Det er heller ikke bare huset som må restaureres, også de gamle ovnene og
pipene trenger en restaurering, sier Frøne som har spesialisert seg på restaurering av gamle bygg.
Frøne mener at det mest utfordrende med prosjektet på Lund Gård er all tiden det tar og at det er tungt arbeid med alle tømmerstokkene som må byttes ut.
- Hele huset måtte heves. Endelig er vi ferdig med råteproblematikken, så nå er vi i gang med taket. Vi måtte helt til Tønsberg for å få tak i de rette taksteinene. Etterpå skal vi bytte ut all utvendig kledning. Målet er at huset skal få et 1920 – utseende utvendig, mens det innvendig skal ha et 1850 – utseende, når det står ferdig om to – tre år, beretter Frøne. – Oppvarming har også blitt et eget prosjekt. Gulvet blir isolert med leire og trefiber.
Kanskje blir det pelletsfyring, kanskje blir det solceller eller bergvarme. Den avgjørelsen er det Beate som må ta.
- Det er frustrerende for meg at det tar så lang tid, jeg må innrømme det. Når det er ferdig, skal jeg flytte rett inn. Det er jo fantastisk at huset blir slik som det var
opprinnelig, bemerker Nicolaissen som foreløpig bor i kårboligen ved siden av sammen med døtrene sine og et fosterbarn. I tillegg har hun en diger låve, garasje og et stabbur som også trenger restaurering. Men det får bli etter hvert.
FYLKESKOMMUNEN
Helt siden overtakelsen i 2003 har det vært en løpende dialog med Viken fylkeskommune og ekspertisen der, ettersom gården er totalfredet. Hver måned stikker konservatorene innom for å se hvordan det går med prosjektet og for å gi råd. Og det er takket være den økonomiske støtten fra Viken at det har latt seg gjøre å restaurere huset.
- Vi har hele tiden hatt et veldig godt samarbeid med fylkeskonservatorene og sammen finner vi gode løsninger. Hele tiden må vi skrive rapporter og alt må dokumenters ned til minste detalj. Men det er også et krav som er lærerikt for oss som firma, sier Frøne. Han har i årenes løp hatt flere samarbeidsprosjekter med Viken om
fredete og vernede bygg. – Vi som firma har lært veldig mye av dette prosjektet. Blant annet betydningen av bevisst materialvalg og at man ikke må bli fristet til å ta snarveier. For eksempel jobbet vi et helt år med å finne riktig type spiker og dem fant vi i Sverige. I tillegg prøver vi bevisst å bruke lokal kunnskap.
Nicolaissen og Frøne legger ikke skjul på at prosjektet til tider har vært noe belastende på grunn av rykter i lokalsamfunnet om store summer som har blitt bevilget. Og det er et faktum at restaureringen har kostet en god del millioner.
- Folk tror jo at jeg har blitt rik, og det har kommet en del negative kommentarer lokalt fordi jeg har fått så mye støtte. Og det er Jens som har måttet stå mest i stormen, ler Nicolaissen.
- Ja, jeg har brukt mye energi på å forklare hva som vi egentlig holder på med her. Folk tror jo at huset kommer til å få alle fasiliteter, men i virkeligheten
Nye hus handler jo bare om montering, mens når vi jobber med gamle hus så må vi finne løsninger.
blir det som å flytte inn i det samme huset som sto her. Fylkeskonservatoren fikk også sagt en del som roet det hele ned. Vi må heller ikke glemme at prosjektet gir ringvirkninger i form av flere arbeidsplasser. Vi har jo hele tiden fire karer i sving her ute, forklarer Frøne som har tretten ansatte i firmaet sitt. Veldig mange av jobbene de gjør handler om tradisjonshåndverk. Og det er de jobbene de trives best med.
- Dette prosjektet er virkelig fra skog til hus, siden vi henter alle materialene fra skogen. Vi er borti alle problemstillinger som vi kan støte på. Hva fungerer, og hva fungerer ikke? Så ender det med at vi må gå tilbake til det opprinnelige, forteller tømrer Preben Johnsen som har vært med fra starten i 2017. Etter all råten som de har funnet i vegger, tak og gulv på Lund Gård, så er han overbevist om at tilstanden
ikke er noe særlig bedre i andre gamle hus rundt omkring. Han synes det har vært og fortsatt er et veldig lærerikt prosjekt.
- Det er fordi vi lærer så mye nytt som man har glemt, og vi ser hvor kompliserte ting kan være. Og så blir man veldig imponert over hva de gamle gutta klarte å få til. Hele tiden må vi ha med oss meterstokken, her er det ikke rom for feil, sier tømreren. Han foretrekker å jobbe med gamle hus, i stedet for å sette opp nye.
- Nye hus handler jo bare om montering, mens når vi jobber med gamle hus så må vi finne løsninger. Og de fins. Man må være Reodor Felgen, og gjenbruke ting.
- Hvordan er interessen blant unge tømrere for tradisjonsbygg og gamle hus?
- Den har blitt mye større, og det kan man for eksempel se på instagramprofilene deres. Infoen er jo også så lett tilgjengelig nå. Da jeg var lærling for mange år siden, var det jo ingen som drev på slik vi jobber nå. Men nå har det blitt en stor interesse
for gjenbruk. Å ta vare på det vi har og kortreiste materialer, det er i vinden. I motsetning til 70 – og 80 – årene, da alt bare skulle hives.
- Det er til nå bevilget litt i overkant av 27 millioner til Lund Gård. Årsaken er at bygningen hadde særdeles store råteskader. For å rette på dette, har man måttet ta bygningen delvis fra hverandre og lafte inn friskt tømmer til erstatning for det som var råttent. Dette er ferdig. Likedan takkonstruksjonen er fornyet med friskt virke der det gamle var råttent. Det nye taket vil etter planen bli ferdig i løpet av høsten. De gamle vinduene, som heldigvis stod lagret på låven, er snart ferdig restaurerte. Dette er et meget stort prosjekt og er nok det største vi har vært involvert i til nå. Det sier seg selv at denne type arbeid må ta noen år. Det er slett ikke uvanlig at mange istandsettingsprosjekter
Folk tror jo at huset kommer til å få alle fasiliteter, men i virkeligheten blir det som å flytte inn i det samme huset som sto her.
I FEM ÅR har Lund Gård i Ørje vært under restaurering. Dette bildet ble tatt i september 2019.
går over flere år. Det kan mange ganger ha økonomiske årsaker, for eksempel at det er begrenset med tilskudd, noe som gjør at eier ser seg nødt til å ta det over flere år, forteller antikvar Roar Murtnes i Viken fylkeskommune.
Murtnes og hans kollega Stefan Ädel er på befaring til Lund Gård som regel en gang i måneden. Da går de igjennom aktuelle problemstillinger.
- Det er spennende og lærerikt for alle parter. Vi kan bekrefte at den jobben som
gjøres der, holder svært høy kvalitet. For eksempel innlafting av friskt tømmer der det trengtes, er gjort med en millimeterpresisjon som imponerer!
Fremdeles er det en gåte hvordan Havnnes handelsted i NordTroms ble vedtaksfredet i 1942. Var det riksantikvar Harry Fett som ble klar over dette unike stedet? Var det grandtanten til dagens eier som med sin jobb i Kirke og Undervisningsdepartement trakk i noen tråder? Nestor på Havnnes i dag, Einar Giæver vet ikke. Mirakuløst ble ikke stedet brent av tyskerne under tilbaketrekningen i 1944. På et par vegger hengte kommandanten opp denne teksten: Künstlerisch wertvoll…daher nicht zerstören.
tekst og foto: Ivar Moe
SEG VEL DEN DAG I DAG
DET MEKTIGE LANDSKAPET og fjorden rammer inn Havnnes handelsted. Lyngsalpene strekker seg majestetiske i bakgrunnen. Her er det gjort funn som viser at Havnnes var boplass gjennom hele den yngre steinalder. I dag er Havnnes et livskraftig kulturminne med mange inntektsbringende virksomheter. Bak gården ser vi den lange tørrfiskhjellen.
Foto: Hege Bergfald Jakobsen i helikopter
Idag er tyskerne tilbake på Havnnes. Men nå som fredelige sportsfiskere sammen med briter, amerikanere og andre ivrige fiskere fra hele verden. Havnnes er det eneste fredede handelstedet i drift i Troms og Finnmark. Med fem av mer enn 20 bygninger på fredningslisten er dette et slående eksempel på vern gjennom bruk. I mer enn 220 år har de kjøpt, saltet og tørket fisk , og det gjør de ennå. Helt til nyere tid har den tradisjonelle gårdsdriften her vært en av de største i Nord-Norge. Sportsfiske og tilreisende turister er mer enn en attåtnæring. Naturen er blendende vakker med utsikt til Lyngsalpene. Havnnes ligger på Uløya i Nordreisa kommune. De 28 fastboende på Havnnes har
butikk, postkontor, og nå har de også fått gratis ferge. Her er rester etter bosetning for 6000 år siden. Familien Giæver som eier og driver stedet kan føre sine røtter her tilbake til 1700-tallet. Dronning Sonja har vært her en rekke ganger med private venner fordi stedet er så unikt og komplett.
Eiendomsovertakelsene i denne delen av landet følger vi fra Fredrik III som i 1666 solgte Kronens gods i Nordlandene til hovedpartisipanten i Røros Kobberverk, Joachim Irgens, for 100 000 riksdaler. Etter Irgens’ død i 1675 ble det kongeskjøtet trukket tilbake som gjaldt eiendommene i dagens Nordland fylke, og enken satt
igjen med området fra Malangen/Balsfjord til grensen mot Finnmark.
Etter diverse arveskifter og rettsprosesser ble i 1783 godset delt i tre deler. Den nordligste delen på 6750 kvadratkilometer – nær en fjerdedel av Troms - ble overtatt av Johan Hysing. Han giftet seg med prestedatteren Ovedia Fredericha Kildal. Hun ble enke allerede i 1787, 21 år gammel. I 1793 giftet hun seg med Thomas Andreas Lyng, og ikke lenge etter flyttet de over sundet - fra Rotsund til Havnnes. Thomas Lyng døde i 1817, og Ovedia var igjen enke.
Hun døde i 1848, godt likt av lokalbefolkningen, som omtalte henne som Mor Lyng etter hennes andre mann.
Hverken min far eller bestefar var interessert i at stedet skulle fredes fordi det ga så mange restriksjoner på bruken.
NÅ SYNES JEG det er greit at stedet blir bevart, og at det er underlagt visse restriksjoner. Vi kjøper fisk, vi henger fisk, og selger fisk. Fredningen hemmer ikke oss, sier nestor på Havnnes handelssted Einar Giæver. I dag er det sønnen hans Thorvald Havnnes Giæver som står for driften, som er femte generasjon til å lede stedet. Her er Einar Giæver foran Mor Lyng-stua, som er blitt hans kårbolig etter at hans sønn har overtatt.
Mor Lyng hadde født 12 barn, som alle døde som spedbarn. Over tid tok hun til seg 32 pleiebarn som hun gav en god oppvekst og hjalp i gang når de ble voksne.
Proprietærgodset - kalt Skjervøgodset - ble kjøpt opp av interessentskapet «Foreningen til Ophævelse af Leilændingsvæsenet i Skjervø» med tyngdepunkt i Tromsø, NordTroms og Alta. Formålet var på gunstige betingelser å gi de mer enn 400 leilendingene anledning til å kjøpe sine bruk.
Gården Havnnes var tiltestamentert Mor Lyngs brordattersønn Jens Severin Hallen som hadde vært hennes fullmektig. Han døde i 1858, og datteren Ovidia Fredrikke ble i 1870 gift med sin fetter Johannes Holmboe Giæver, som hadde drevet handelen på Havnnes siden 1868.
- Lokalbefolkningen opplever eiendomsretten vår. Sånn skal det være. Men vi åpner gjerne for at folk kan få se hva som er her. Mange av forfedrene deres har jo jobba her, så de har nok et forhold til fjøsen, fiskebruket og folkene her. Omsorgen for bygda er
gammel og har vart helt fram til i dag. Det som er godt for Havnnes, det er godt for bygda. Vi har ekspedisjon; vi har butikk; vi har post, vi har arbeidsplasser og vi har et eget lite museum som formidler stedets historie, sier Einar Giæver født i 1945, fjerde generasjon på Havnnes. I dag er det sønnen hans Thorvald Havnnes Giæver som står for driften.
Havnnes handelsted er medlem av foreningen Fredet. Den ønsker å ivareta interessene til private eiere som eier eiendommer myndighetene har fredet. Utgangspunktet for foreningen var noen konflikter som oppstod mellom Riksantikvaren og en del private eiere. På Havnnes har de i dag gode erfaringer med fylkeskonservatoren som er Riksantikvarens forlengede arm. Faren og bestefaren til Einar Giæver var begge imot at Havnnes skulle bli fredet. En fredning inneholder tydelige begrensninger på hva man kan gjøre med sine egne bygninger. Det kan ofte virke hemmende hvis man driver forretningsvirksomhet i dem. Paradokset er at det på mange steder er
nettopp forretningsvirksomheten som gjør det mulig å ta vare på bygningene, slik som på Havnnes.
Einar Giæver forteller at det er driften som finansierer vedlikeholdet av bygningene, og at det ikke mye å tjene på den. Han tror at de etter hvert blir mer avhengig av penger utenifra.
- Driften de to siste årene har vært mareritt for mange av oss. For høye råfiskpriser og for lave priser på saltfisk og tørrfisk. For oss har det også vært for små kvanta. Vi satser jo en del på turisme og helt til koronaen kom, så var det vellykket. Så hadde vi to år uten turister. Nu er de tilbake, men det er mye som mangler på forleden år. I fjor var det jo ingenting, og lite året før, sier Einar Giæver som ser med betinget optimisme på sesongen de nå er inne i.
- Jeg hører at turistene synes alt er blitt så dyrt. De har jo begrenset med penger de også. Turistene og fiskerne er med på å vedlikeholde bygningene. Men når
DETTE HUSET, kalles for Jomfruburet, og er muligens det eldste huset her, fra slutten av 1700-tallet. Husets navn kan stamme fra at det til tider ble brukt som bolig av slektens eldre, ugifte kvinner.
NOEN AV DE små husene på gårdens uttun er fredet, og brukes som utleieboliger til sportsfiskere fra hele verden. De fleste sportsfiskerne liker seg så godt at de kommer tilbake år etter år. Foran t.v. ser vi Bårstua( Borgerstua), et av de eldste husene på Havnnes. Gården hadde gjestegiverbevilling, som innbar at de måtte sørge for losji til fiskere, skyssmannskaper og andre som trengte overnatting.
KÅRBOLIGEN, MOR LYNGSTUA, ble bygget på tidlig 1800-tall. Den ble oppført som gårdens hovedbygning, før Storgården ble satt opp. Bygningen ble restaurert i 2006, og da kom det frem spor som tyder på at dette er to eldre hus som er satt sammen. Som i de andre husene var det ikke et møbel i igjen i 1944 etter tyskerne brukte bygningene for å huse russiske krigsfanger. De flotte ovnene var blitt fjernet og erstattet med gruer hvor hvalspekk ble brukt til fyring. Man kan ennå i dag ane lukten.
de må betale nesten 30 kroner literen for bensin til utleiebåtene så begynner de å reagere. Vi har bensin på tank, men det er jo ingen som vil levere til oss for vi er jo så små. Så vi må tigge, tigge og tigge for at de skal komme og levere bensin. Vi kjøper bare 4000 liter om gangen og det er jo ingenting. Vi får det til, men det er en utfordring. Nå er det jo gratis ferge, så vi håper at det skal hjelpe lite grann for at de skal komme, sier han.
På Havnnes får de ca. en tredjedel av utgiftene til de fem fredede bygningene i støtte, men søker alltid om halvparten.
- Selv om vi må finansiere de fleste prosjektene med egne penger, er vi veldig takknemlig for den støtten vi får av fylkeskommunen. Vi føler at vi har et godt samarbeid med etaten. Riksantikvaren har vi lite med å gjøre, for de har jo delegert det meste til fylkeskommunen, sier Einar Giæver og forsetter:
- Vi har nok fått gehør for at dette stedet er spesielt; fordi det er det eneste gjenværende handelsstedet i Nord-Troms og Finnmark som er intakt, og som er i drift. Vi har ingen å konkurrere med. Riksantikvaren kan frede ett bygg her og ett bygg der, men her er det et helt anlegg. Jeg får besøk av fylkeskonservatoren noen ganger. Vi ber dem om å komme når vi har et prosjekt. Vi har et godt forhold til
HER SER VI hvordan fargen på bygningene ble brukt til å skille mellom inntunet og uttunet, men også en sosial forskjell. De røde veggene vendte mot uttunet og de hvite mot inntunet. Dette kom av at hvit maling var dyrere enn rød. Den dyreste fargen skulle være nærmest eierne.
I dag er tyskerne tilbake på Havnnes. Men nå som fredelige sportsfiskere sammen med briter, amerikanere og andre ivrige fiskere fra hele verden.EINAR GIÆVER SØRGER for at en engelsk sportsfisker kan kjøpe en six-pack med øl. Dette er et landhandleri av den aller eldste typen. Stemningen er god, og det er lov til å handle på krita.
vernemyndighetene nå, men det var ikke slik tidligere.
- Hverken min far eller bestefar var interessert i at stedet skulle fredes fordi det ga så mange restriksjoner på bruken. Det var jeg også for så vidt enig i. Ogda jeg var 15 tenkte jeg ikke et sekund på bygningenes historiske verdi. Jeg var mest interessert i Ferguson traktorer og hester. Jeg skulle bli bonde. Interessen for stedet og fredningen er kommet med årene. Men så er de jo blitt mer liberale hos Riksantikvaren. Nå er det verning i bruk som gjelder. Det gjør vi her. Samtidig er det kommet nye folk hos Riksantikvaren, nye folk i Troms Fylkeskommune og det er kommet nye
folk på Havnnes. Vi har et godt forhold nå, sier Einar Giæver.
- Nå synes jeg det er greit at det blir bevart, og at det er underlagt visse restriksjoner. Vi kjøper fisk og vi henger fisk, selger fisk. Fredningen hemmer ikke oss. Tvert imot, hvis du ser på hovedgården, så har vi skiftet vinduer i år. Vi hadde jo vinduer fra før, men disse er originaltegnet, dyrt som bare det. Det stilte dem opp på. Vi er glade for å få den opprinnelige stilen tilbake. Rammene var likedan før, men det var vippevinduer.
Hvordan er det å ta vare på en slikt sted?
- Det er ikke gjort i en håndvending. Det er høye hus, du må ha spesialutstyr. Vi må ha hjelp utenifra. Stillas, snekkere, vinduer. Jeg har vært her i 55 år og hvert eneste år har vi måttet ta en del av
BUTIKKEN OG POSTKONTORET på Havnnes er et nervesenter i Havnnes-samfunnet, hvor det er 28 fastboende. I sommerhalvåret kommer turister og folk fra fastlandet like over fjorden for å oppleve denne spesielle plassen. På vårparten er det gjerne fiskere som leverer fisk, som handler her.
PÅ VEGGEN til høyre henger en av de innrammede plakatene som en tysk kommandant fikk hengt på Hamnnes Handelssted under tilbaketrekningen i 1944, med teksten Künstlerisch wertvoll…daher nicht zerstören. Det er ikke godt å si om kommandanten var opptatt av kulturminner, eller om det var andre grunner som lå bak. Samedrakten er til salgs for 6000 kroner, og vitner om at det også bodde samer på vesle Uløya.
arbeidet. Vi klarer ikke alt på en gang. Vi maler østerveggen der ene året og så maler vi vesterveggen det neste. Vi har et system i vedlikeholdet. Alle veggene er ikke like utsatt. Opprinnelig var det bygget uten bordkledning. Det var tømmer. Etter hvert så dem jo at vannet her kommer vannrett, rett inn i tømmeret. Det kom jo vann inn. Så det har vært en utfordring. Da jeg kom hit og overtok i 1969, var det veldig slitent.
Han forteller at takene er et evig problem, men at de er renovert på nesten alle husene. Hovedhuset har fått ny papp under taksteinene.
- På veggene brukte vi en spesiell sort linoljemaling. Men så begynte produsenten å jukse med innholdet, så i dag bruker vi linolje fra en annen produsent. Innvendig i husene har vi ikke gjort så veldig mye
I BAKGRUNNEN SER vi fjøsen hvor det var plass til 20 melkekyr, fem hester og en del sauer. Trolig bygget på 1890-tallet og skal ha vært den største i Troms i mellomkrigstiden. Det lille huset i midten er smia. Bygningen til høyre er til redskap og ble ført opp etter siste krig.
DETTE BILDET ER tatt på en stille dag i september, men på senvinteren er det full fart i alle de fire bryggene. F.v. Storbrygga fra 1893, Nybrygga gjenoppført etter en orkan i 1934, Friis-brygga fra 1987 og Hans Jacob-brygga fra 1997. I forkant ser vi båtene som sportsfiskere leier, speile seg i vannet.
VI SER INN i den mer enn 120 år gamle låven hvor det fremdeles står 20 kubåser i god behold. Her det rotknær som binder sammen veggene og taket. Treverket har ikke blitt angrepet av råte eller sopp som følge av fuktighet fra dyrene, og er i god stand etter alle disse årene.
ennå. Men det var viktig å få det tett. Her er det over 20 bygninger. I siste omgang tok vi fjøsen, visstnok fra 1830-tallet. Den holdt på å sige over. Den er ikke fredamen allikevel. Den hører med, synes Einar Giæver.
HUSLY FOR RUSSISKE KRIGSFANGER Som resten av befolkningen i området ble også innbyggerne på Havnnes tvangsevakuert høsten 1944. Familien Giæver måtte oppholde seg i Trondheim, hvor Einar ble født. Den siste krigsvinteren var bygningene blitt brukt til husly for russiske krigsfanger. Da familien kom tilbake, var alt innvendig rasert, men bygningene stod.
- Bestefar skrev at det var sortere enn det sorteste kull. De hadde tatt vekk alle ovnene
og opprettet gruer i rommene. De brukte hvalspekk til å fyre opp med. Kan du tenke deg den lukta. Den henger igjen ennå. Helt uforståelig at de tok vekk de gode ovnene. Med de gruene i husene kunne det ha blitt ildebrann, sier Einar Giæver.
Han fortelle at kaiene stod da krigen var over, men at de var nokså slitne.
- Da freden kom, bodde vi jo i Trondhjem. Alle visste at krigen ville ta slutt, så far satt hele vinteren 44/45 og bestilte materialer. Da han kom hit 20. mai 1945 med arbeidsfolk, så startet de handel nesten umiddelbart. De som hadde vært tvangsevakuert, kom tilbake og kunne kjøpe materialer til å bygge nye hus. Så det var planlagt. Han hadde bestilt sag, slik at hvis de ikke hadde de riktige
dimensjonene, så saget han det selv. Det var et yrende liv. Far sa at den artigste tida han hadde i sitt liv, det var årene etter krigen. Alle var enig i politikken. Alle var enig i at den veien og det kraftverkets skulle bygges. Ingen problem. Det var ikke et menneske som sa at det ødela naturen. Det var spesielt, for i denne kommunen er de kjent for å krangle.
- Men at det ble fredning i 1942, ja det er et underlig tidspunkt. Hvorfor har ikke jeg noen forutsetning for å vite. Far hadde ei tante som jobbet i departementet i KUD; vi håper jo at hun kan ha hatt en liten finger med i spillet. Det var ikke nok med de plakatene som tyskerne spikret opp. Kanskje det var andre forbindelser? Og så var det flaks, sier Einar Giæver.
Vi kjøper fisk og vi henger fisk, selger fisk. Fredningen hemmer ikke oss.
EN FISKEHJELL er også et kulturminne, og dette er levende. Her blir fisken hengt til tørk for å selges til Portugal og Nigeria. Hele fiskehjellen er dekket av nett for å beskytte mot fugler.
HOVEDBYGNINGEN PÅ TONSEN GÅRD I OSLO FREDET I 2012
Hvis det er fare for at kulturminner forfaller på grunn av manglende vedlikehold, blir eierne pålagt å gjennomføre tiltak for å motvirke forfall. I hvilken grad dette følges opp i praksis er tema for denne artikkelen.
tekst: Milena Mitrovic, student ved AHO i videreutdanningsmaster i arkitekturvern og jobber som arkitekt på arkitektkontoret Architectopia i Oslo.
foto: Jiri Havran
HOVEDBYGNING PÅ TONSEN GÅRD i Oslo, fra 1812, bærer synlig preg av forfall. I 2012 ble bygningen fredet i sin helhet, både interiør og eksteriør. Gården er en del av Aker sykehusområdet som eies av staten, og er et eksempel på at staten ikke følger godt nok opp sine egne lovmessige krav til eiere av fredede bygninger.
Som et eksempel har artikkelforfatteren Milena Mitrovic valgt ut hovedbygningen på Tonsen gård i Oslo.
I dagens samfunn er det viktig å ta vare på eksisterende bygninger med tanke på miljø, kultur og økonomi. Bygninger rundt oss forteller historie om stedet der de er bygget på. De viser oss hva disse stedene har vært eller kan komme til å bli og på den måten er de med på å bygge opp stedets identitet. Uten mangfold av bygninger ville omgivelsene våre være historieløse og mindre fargerike.
Bygninger som anses som bevaringsverdige blir gjenstand for kulturhistorisk vurdering. De viktigste av dem får den strengeste formen for vern ved fredning med hjemmel i Kulturminneloven. Alle inngrep eller endringer på fredede bygninger må godkjennes av myndighetene. Men selv denne høye statusen er ingen garanti for at en bygning får eldes på en verdig måte. Dersom en fredet bygning ikke brukes eller vedlikeholdes over tid, kan den gå tapt. Hvem har da ansvaret at det ikke skjer? Hvilken sjanse til å «overleve» har andre verneverdige bygninger når samfunnet til og med lar fredede bygninger forfalle?
Den første bygningsfredningsloven i Norge ble vedtatt i 1920. Hensikten med den var først og fremst å frede bygninger i privat eie. Myndighetene mente at formell fredning av statlig eide eiendommer ikke var nødvendig. Staten vurderte seg selv å være en god eier av sine egne eiendommer.
Men praksis har ofte vist det motsatte. Mange statlige kulturhistorisk viktige eiendommer ble solgt uten at Riksantikvaren ble involvert i prosessen. En god del av de administrativt fredede statlige eiendommene «forsvant». Det var dårlig oversikt over dem som fortsatt var i statlig eie.
I 1978 ble bygningsfredningsloven erstattet av kulturminneloven. Den er fortsatt gjeldende i dag. Kulturminneloven sier at private og offentlige eiere av fredede bygninger har de samme plikter. En viktig plikt er jevnlig vedlikehold. Hvis det er fare for at kulturminner forfaller på grunn av manglende vedlikehold, blir eierne pålagt å gjennomføre tiltak for å motvirke forfall. Som eksempel på dette er hovedbygningen på Tonsen gård illustrerende. Tonsen gård er en del av Aker sykehus og Oslo universitetssykehus (OUS). I dag er hovedbygningen på gården i statlig eie som del av sykehuset og brukes som Aker sykehusmuseum OUS. Den har hatt forskjellig bruk gjennom årene. Jeg har ofte passert bygningen og ble rett og slett interessert i å vite mer om den. Den ville ellers være vanskelig å få kjennskap til med mindre man er spesielt interessert i sykeshushistorie.
Sykehuskomplekser er som regel store områder og kan virke uniforme, kjedelige og samtidig vanskelig å orientere seg i. Aker sykehus er intet unntak. På Tonsen gård finnes seks bygninger hvorav tre er fredet. Sammen med Nordre Sinsen gård
Staten lager lover og forvaltningsplaner for fredede bygninger som de selv ikke klarer å følge opp.
sør på området utgjør Tonsen gård på nordlige del av området den eldste delen av Aker-komplekset. Disse gårdene skiller seg ut fra resten av sykehusbygninger på området. Det er nettopp på grunn av den synlige kontrasten at jeg ble jeg interessert i Tonsen gården. Samtidig ble jeg skuffet over flere av bygningenes dårlige tilstand og var i tvil om gården i det hele tatt var i bruk. Gårdsområdet er ofte fullt av parkerte biler og forskjellige gjenstander mens hovedbygningen bærer synlig preg av slitasje henimot forfall.
Hovedbygningen på gården ble bygget i 1812 som bolig for fogden i Aker og Follo med familie. På denne tiden var
dette området beliggende i Aker herred. Herredet kjøpte Tonsen gård i 1883 med planer om å etablere en fattiggård for 40-60 fattiglemmer. Etter mange års bruk som bolig ble huset bygget om innvendig til å kunne brukes som pleiehjem. Hovedbygningen fungerte som fattiggård og pleiehjem inntil 1910. Etter den perioden ble den benyttet som kontor eller som bolig for sykehusansatte, blant annet direktørbolig.
I 2012 ble bygningen fredet i sin helhet, både interiør og eksteriør. I motsetning til flere innvendige endringer for å imøtekomme forskjellig bruk gjennom årene, fremstår eksteriøret mer eller mindre uforandret i dag. Bygningen har autentisk stående pløyd panel med skyggespalter
og avrundete kanter, krysspostvinduer, takutstikk og dekorative gerikter med konstruksjonsdetaljer som er helt fra slutten av 1800-tallet.
Bygningen hadde ingen spesialiserte rom, kun rom for opphold av pleiepasienter og ansatte. Den er et eksempel på hvordan en vanlig bygning kunne fungere som del av et sykehus på 1800-tallet. Til tross for betydningen bygningen har for helsehistorien i Aker herred, fremstår den som «et usynlig og anonymt» kulturminne. Den er liten, ikke veldig lett tilgjengelig og er en lite kjent bygning.
Fremtidige sykehusplaner i Oslo får ofte omfattende omtaler i media. En
Man får inntrykk av at regjeringen gjennom statlige reguleringsplaner prøver å utnytte det begrensete tomtearealet til for mange store bygninger.
nyhetssak er at regjeringen har bestemt seg for å behandle reguleringsplaner for sykehusene i Oslo som statlige reguleringsplaner. Det er en praksis vi blant annet kjenner fra reguleringen av Regjeringskvartalet. Mange mener at lokale behov ikke alltid blir ivaretatt i slike saker. Det er Oslo kommune som vanligvis bestemmer hva og hvordan det skal bygges i Oslo. Men med statlige reguleringsplaner har Oslo kommune blitt en høringsinstans.
Oslo kommune anbefaler ikke sykehusplanene slik de foreligger nå. Riksantikvaren, byantikvaren og andre sendte i flere omganger uttalelser med innsigelser og innspill til endringer. Kulturmiljøet synes å være et mindre
viktig tema i sykehusplanene. Man får inntrykk av at regjeringen gjennom statlige reguleringsplaner prøver å utnytte begrensete tomtearealet til for mange store bygninger. Dette går på bekostning av kulturminner, natur og nærmiljø. Området på Aker sykehus rommer konglomerat av bygninger fra 1700-tallet til i dag, og kan derfor fremstå som svært sammensatt. Samtidig er det en rik samling av fredede og bevaringsverdige bygninger. Enkelte av dem vil forsvinne med de nye planene. Det synes sånn at Tonsen gårds beliggenhet helt nord på sykehusområdet bidro til at den har «overlevd» i alle foreslåtte varianter av den nye planen. Den kunne fort blitt «ofret» hvis den sto mer sentralt på området.
I forbindelse med 100-års jubileumsmarkeringen for Aker sykehus i 1995 ble det etter forslag fra sykehusets daværende direktør Maj-Len Sundin opprettet et enkelt lite museum for sykehusets historie i stabburet (fredet bygning i 2012) på Tonsen gård. I årene som fulgte ble museet stående anonymt og ubenyttet. Etter at alle de offentlige sykehusene i Oslo ble slått sammen til Oslo universitetssykehus i 2009, ble det bestemt at Aker sykehus skulle avvikles. Da ble det vedtatt at historisk materiale for sykehuset burde sikres for ettertiden. Solveig Fretland, tidligere sjefssykepleier og seniorrådgiver ved sykehuset påtok seg oppdraget. Fra 2010-2015
Området på Aker sykehus er en rik samling av fredede og bevaringsverdige bygninger. Enkelte av dem vil forsvinne med de nye planene.
ble hun leder for sykehusets museum og for en museumsgruppe med 6-8 frivillige pensjonerte tidligere sykehusansatte. Alle var amatører i forhold til museumsarbeid, men engasjerte og interesserte i å videreformidle sykehushistorie. Disse har senere videreutviklet og utvidet Aker sykehusmuseum over i ledige lokaler i hovedbygningen på Tonsen gård. Dersom ikke initiativet deres hadde vært på plass, ville sannsynligvis denne bygningen blitt stående ubenyttet på ubestemt tid. Aker sykehusmuseum er siden 2010 inkludert i Museumsforum for OUS på lik linje med museene på Dikemark, Gaustad og Ullevål sykehus. Dagens museumsleder og tidligere overlege ved kirurgisk avdeling Thorstein Bache Harbitz sammen 8-10 frivillige er aktive i arbeid for å bevare sykehusets kulturarv. Museet får en beskjeden årlig sum til museumsdrift på lik linje med de andre sykehusmuseene i Oslo. En del av pengene har inntil nå blitt brukt til helt nødvendig vedlikehold og reparasjon. Dette vedlikeholdsansvaret burde ligge hos sykehuseieren, dvs. staten. Staten lager lover og forvaltningsplaner for fredede bygninger som de selv ikke klarer å følge opp. Deres begrunnelse for manglende vedlikehold er at det ikke alltid er lett å sette av penger til vedlikehold i offentlige sykehus. Man tenker at penger tas fra pasientrettet virksomhet og brukes til noe som ikke er like viktig. Det er selvfølgelig riktig å sikre penger til pasientrettet virksomhet. Men dette handler mer om manglende forståelse for viktigheten av kulturminnearbeid og vilje til å følge lovpålagte krav. Det virker at nybygg prioriteres framfor historiske bygg.
Situasjonen på Tonsen gård har vært slik i mange år. I 2014 lagde Forsvarsbygg etter oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet en tilstandsanalyse av hovedbygningen. Den konkluderte med at det var behov for omfattende fornyelse av overflatebehandling, reparasjon av grunnmur og vinduer. I 2018 sendte Fortidsminneforeningen bekymringsmelding til Plan- og bygningsetaten (PBE) i Oslo kommune om tilstanden til hovedbygningen på Tonsen gård. De ba om at eieren gjør tiltak for å motvirke forfall, noe som fortsatt ikke er tilfredsstillende fulgt opp.
Denne lille gården i OUS eie er langt ifra eneste eksempel hvor staten ikke tar sin del av ansvaret for fredede bygninger i eget eie. Nationaltheatret fra 1899, en av Norges viktigste historiske bygninger bærer preg av et meget stort vedlikeholdsetterslep. Hva kan man forvente for de mindre og «usynlige» kulturminner når
bygninger med så stor nasjonal verdi tydeligvis ikke veier sterkt nok hos staten som forvalter? Lignende kritikk kan for eksempel rettes overfor Oslo kommune som eier av Villa Sorgenfri nær Carl Berners plass i Oslo (Fortidsvern nr.1, 2022). Til tross for mange advarsler om elendig tilstand av denne vernede villaen oppført i 1867, er det nå kanskje for sent å redde den. Oslo kommune anbefaler riving, men planen videre er gjenoppbygging av et nytt Villa Sorgenfri. Dette kunne vært unngått med gjennomført vedlikehold. Hvordan kan offentlige etater stille krav til private eiere av fredede kulturminner når de selv ikke lever opp til vedtatte retningslinjer for kulturvern?
VEIEN VIDERE
Omgivelser har veldig mye å si for pasientenes trivsel. Estetikk og omgivelser kan til og med anses som del av den helhetlige behandlingen av pasientene i visse tilfeller. Hva skal Tonsen gård bli i fremtiden? Kan den inkluderes som en del av sykehustilbudet? Pasienter og pårørende kunne ha nytte og glede av å benytte seg tilbudet på denne gården.
I siste planforslag (Trondheimsveien 235, Aker sykehusområde Planforslag til 2.gangs offentlig ettersyn, Detaljregulering med konsekvensutredning) innsendt
18.02.2022. er framtidig bruk for hovedbygningen med flere fredede bygninger på Tonsen gård markert som helse -/ omsorgsinstitusjon. En mer detaljert plan for gården er foreløpig ikke presentert.
Det har gått mange år uten planer for Tonsen gård, og det kommer til å gå flere år før nye Aker er fullført. Foreløpig framdrift anslår at ferdigstillelse kan forventes i 2030. Men vi kan ikke vente så lenge for at ting skal begynne å røre på seg på denne gården. Hovedbygningen brukes i dag som museum og den må holdes i god
FREDNINGEN AV BYGNINGEN
gjelder også interiøret, og derfor også denne peisen fra 1948.
stand. Dette må gjøres på eiernes bekostning. Bygninger trenger «pleie» akkurat som oss mennesker. De må «løftes» opp. Da kan folk vite om og bruke dem. Det mest økonomiske på lang sikt er jevnlig vedlikehold og vern gjennom bruk.
MULIGENS HÅP FOR TONSEN GÅRD
Det er ikke bare vedlikehold som har manglet her, men også nødvendig kommunikasjon mellom sykehuseieren og de frivillige som driver museet. Da det ble tatt bilder for denne artikkelen var stillas satt opp på en del av hovedbygningen og stabburet. Per dags dato er det vanskelig å få informasjon om omfanget av vedlikeholdsarbeidet som er påbegynt.
Mange års manglende vedlikehold er muligens i ferd med å endre seg her. Selv om dette burde vært gjort for lenge siden finnes det kanskje håp for Tonsen gård. Men denne gamle tradisjonsrike Akergården trenger mer enn håp. Det finnes lover og regler som må følges opp. Det gir negativ signaleffekt at staten ikke tar ansvar for fredede bygg. Det er staten selv som har sagt at «Intet bygg er for anonymt, lite eller stygt hvis den dokumenterer en viktig side ved statens historie.» (Veilederen for Statens kulturhistoriske eiendommer). Staten må også bevise et slikt utsagn. Verdifulle bygninger må være drivkraft for utviklingen.
Artikkelforfatteren Milena Mitrovic takker Thorstein Bache Harbitz, Roar Prydz Christensen og Gaute Narverud og andre frivillige som jobber på Aker sykehusmuseum for stor hjelp i arbeidet med denne artikkelen. Hun er medlem av Fortidsminneforeningen.
Det synes sånn at Tonsen gårds beliggenhet har bidratt til at den har «overlevd» i alle foreslåtte varianter av den nye planen.
I oktober 2020 trodde vi at «Jugenddronninga» Elgeseter gate 30 B og de to andre truete jugendgårdene var reddet. Men lørdag 27. august 2022 våknet Trondheim til nyheten om at Jugenddronninga sto i brann. Hva skjer nå?
JUGENDDRONNINGA
MENS DEN enda ryker og slokningsarbeidet pågår sett fra gateplan. Foto: S. B. Feragen.
Mange av Fortidsverns lesere kjenner allerede historien om den staselige bygården på Elgeseter i Trondheim, men noen trenger kanskje en oppfriskning. Bygget ble oppført i år 1911 og har et elegant avrundet hjørnetårn som sitt sterkeste kjennetegn, som sammen med en trappeoppgang med vinduer i farget glass og smijernsbalkonger gir gården et tydelig jugendstilpreg. Den ble tegnet av arkitekt Johan Petter Digre, eldste sønnen til Jacob Digre som grunnla byggmesterfirmaet med samme navn. Jugendgården ble oppført som pensjonat for ungdom som studerte ved nyetablerte NTH, og ble drevet som det frem til 1961 da Trondheim kommune overtok bygningen.
Området Elgeseter, rett sør for bykjernen som dannes av Nidelvens siste store slyng, fikk en stor og mer eller mindre sammenhengende bebyggelse av fire etasjes murgårder i de første tiårene på 1900-tallet. Lengst øst i området ligger den tekniske høyskolen NTH, i dag en del av NTNU, omgitt av Høyskoleparken. Elgeseter gate var, og er, byens innfartsvei sørfra, og i 1950 besluttet man at gaten skulle utvides fra 18 til 34 meter for å gi plass til den forventede økning i biltrafikken. Det betød at gårdene som lå på vestsiden av gaten langsomt ble borte. Noen ble kjøpt opp og revet, andre brant og ble ikke erstattet. Nye næringsbygg og boligblokker ble oppført langs den nye byggelinja, 16 meter lenger vest. På 2010-tallet sto det igjen bare tre gårder, som enslige tenner i en begredelig tanngard: Elgeseter gate 4, 6 og 30 B. Gårdene ble overdratt til Statens vegvesen i 2013.
VERNEKAMPEN
Omtrent på samme tid startet vernekampen for de tre gårdene for alvor. Én ting var å rive jugendgårder for å gi plass til biltrafikk på 1950-tallet, da jugendstilen var utskjelt og umoderne, og privatbilismen representerte fremskrittet. Men i 2013? Vernekampen fra de siste 8-9 årene har blitt beskrevet i tidligere utgaver av Fortidsvern. Siden Elgeseter gate 30 B har det mest iøynefallende utseendet, med det kneisende tårnet ut mot den trafikkerte gaten, ble den det viktigste symbolet i kampen. Gården ble døpt «Jugenddronninga», en merkelapp som vi med stor glede ser er
fanget opp av publikum og presse. De to andre gårdene er langt mer anonyme, men for aksjonistene i kulturminnevernet har det alltid vært viktig at også de ble tatt med. Og høsten 2020 følte vi at kampen ble kronet med seier. Bystyret i Trondheim gikk inn for å bevare de tre murgårdene.
Men etter noen måneder ble seiersgleden gradvis erstattet med uro. For hva skjedde egentlig med bygningene? Så sent som i 2020 hadde gårdene igjen skiftet eier, fra Statens vegvesen til Trøndelag fylkeskommune, fordi Elgeseter gate er en fylkesvei. Fylkeskommunen har også ansvar for kollektivtrafikken, og selv om Byantikvaren er antikvarisk myndighet for de tre gårdene, sitter fylket med god kompetanse på kulturminner. Mange av de ulike interessene som knyttet seg til byggene var altså samlet hos fylket. Siden Trondheim kommune hadde sagt nei til riving av jugendgårdene, forventet vi at fylkeskommunen ville være raske med å selge dem til noen som kunne ta vare på dem, eller til og med overdra dem til kommunen. Men tiden gikk. Fra tid til annen var det noen som prøvde å finne ut om det var bevegelse i saken, uten hell. Studentutvalget i Fortidsminneforeningen henvendte seg til fylket fordi de ønsket å gjennomføre en aksjon i Jugenddronninga, men fikk høre at bygningen ikke var trygg å bevege seg i.
Fylkesordfører Tore O. Sandvik har, etter brannen, sagt at man ønsket å vente med å selge bygårdene til man hadde regulert området. Det ville gi best forutsigbarhet for kjøper. Men nå foregriper vi begivenhetene.
BRANNEN 27. AUGUST
De første meldingene om røykutvikling i Elgeseter gate 30 B kom til nødetatene
ca. kl. 06:20 morgenen lørdag 27. august. Ikke lenge etter sto flammene opp fra taket, som raskt ble overtent. På bildene tatt ved brannens klimaks ser man at det brenner i alle etasjer på den ene siden av trapperommet i bygningen. På motsatt side av trapperommet ser det kun ut til å ha brent i de øverste etasjene. Ca. kl. 09:30 melder brannvesenet om at de har kontroll på brannen og at det ikke er fare for at den sprer seg til nabobygninger. Fram til da var hele hovedinnfarten til Trondheim fra sør stengt for både biler og busser.
Det ble en brå oppvåkning for oss i Fortidsminneforeningen. Messengergruppen vår gikk varm utover formiddagen, og innen lunsj hadde vi planlagt en punkt-aksjon i gatekrysset rett ved brannstedet. Over 70 personer møtte opp kl. 16:00. Det ble holdt appeller av bystyrepolitiker Trond Åm (V), Guri Vatne og Astrid Austrheim fra Fortidsminneforeningens studentutvalg i Trondheim, Elin Andreassen (halvparten av kunstnerduoen Hertling & Andreassen), Daniel Johansen (kunsthistoriker og førsteamanuensis ved NTNU), Steffen Wellinger (arkitekt og førsteamanuensis ved NTNU), og medforfatter i denne teksten, Samuel Feragen fra Trondheim lokallag. Den gamle revyvisa fra Studentersamfundet, «Kommunal pyroman», ble også sunget. Markeringen og reaksjonene fikk god dekning i lokalpressen, og nådde også nasjonal presse.
BRANNÅRSAK OG REAKSJONER
Hvorfor brant Elgeseter gate 30 B? Strømmen var for lengst koblet fra bygget, ilden har ikke oppstått spontant. I skrivende stund har ikke Politiet konkludert med hvorvidt brannen var en ulykke eller om bygården ble forsøkt
KOPI AV POST
KORT som viser Studenterhjemmet i Elgeseter gate 30 B og gateløpet slik det så ut tidlig på 1900-tallet. Foto tatt etter 1911 og trolig før 1920. Kilde:
tent på med vilje. Imidlertid har de slått fast at brannen skyldtes at noen har brutt seg inn i bygningen og at åpen ild ble tilført. Venstrepolitiker Trond Åm og Fortidsminneforeningen pekte raskt på at fylkeskommunens sendrektighet har vært utslagsgivende for brannen. Bygården ble stående tom i nesten to år etter at vedtaket om ikke å rive dem ble fattet. Fylkeskommunen sitter på tung kompetanse på kulturminner og eiendomsforvaltning, og må ha visst at det er risikabelt å la gården bli stående til forfalls. Uansett hva som var den direkte årsaken, så skyldes brannen at bygningen ikke var godt nok sikret.
IMØTEGÅTT FYLKESORDFØRER
Som nevnt hevder fylkesordfører Tore O. Sandvik at bygget ikke ble solgt videre fordi man ventet på en reguleringsplan. Den nåværende reguleringen forutsetter at arealet de står på blir fylkesvei. Det ville være urimelig for en eventuell kjøper å overta bygget uten å vite hva det ble regulert til, mente Sandvik. Dette ble imøtegått av Adresseavisens journalister, som siterte eiendomsutvikler Ivar Koteng på at han ikke ville hatt noen problemer med å kjøpe gårdene uten ferdig reguleringsplan.
Senterpartiets Ola Borten Moe, som stemte for riving av de tre gårdene som lokalpolitiker i 2020, sammenlignet reaksjonene etter brannen med hysteriet rundt hvalrossen «Freya». Uttalelsene vakte harme langt utenfor kulturminnevernets kjernekretser. Vi som har fulgt saken over lang tid ser at opinionen har snudd. Brannen beskrives som en ulykke, og fylkeskommunens manglende omsorg for bygget kritiseres. Fylkeskommunen selv har beskrevet brannen som tragisk og uttalte at det ville gjøres sikringstiltak på de to andre gårdene lenger ned i gaten. Forbløffende
nok er kommentarfeltet langt på vei på lag med antikvarene. Samtidig har kanskje Moe et poeng; navnet «Jugenddronninga» har helt sikkert styrket vernekampen.
Et annet spørsmål er hvor omfattende skader brannen gjorde. Det kan virke som om bygården brant som en skorstein. Murene i veggene ser ut til å ha klart seg svært bra, men mesteparten av taket er brent opp. Det har vært viktig å dekke til brannruinen før høststormene setter inn. Nå er bygget kledd inn med presenninger og stillas.
Trondheims byantikvar Mette Bye var tidlig ute med å si at det som står igjen av bygården i Elgeseter gate kan og skal reddes. Dette er vi i Fortidsminneforeningen også enige i. Men det handler om vilje. Når tilstanden skal vurderes, frykter vi at fullstendig riving likevel kan bli anbefalt fordi kostnaden med å rehabilitere blir stor. Vi håper selvsagt at dette ikke skjer, men om det skulle gjøre det, mener vi at man bør åpne for at en nøyaktig kopi bygges. De bærende verneverdiene til bygården ligger uansett i bygårdens plassering i gatelandskapet, form og jugendstilutsmykning i fasaden.
Det finnes mange gode eksempler på murgårder som er rehabilitert etter brann, med ulik grad av gjenreisning. I Bergsligata i Trondheim brant tre gårder på én
og samme måned i 1979, henholdsvis som følge av trolig feil i det elektriske anlegget, brannstiftelse og en nyttårsrakett. Bygårdene ble fullstendig rekonstruert, men fasadene er kopier av de gamle gårdene. Andre eksempler fra Oslo er Stensbakgården (Youngstorget 5, brann 1996 og 1997), Trelastlageret (brann 2003), Nedre Foss gård (brann 2015), som alle har blitt gjenreist eller rehabilitert i ettertid og har opprettholdt sin vernestatus.
DE FARLIGE SPØKELSESHUSENE
Selv om ingen heldigvis ble skadd denne gangen, er brannen også en påminnelse om hvilken fare for sikkerhet, liv og helse tomme gårder representerer. Vi i Fortidsminneforeningen i Trondheim håper de vonde erfaringene fra brannen i Elgesetergate vil øke bevisstheten rundt såkalte spøkelseshus: tomme bygg som ikke bare ser triste ut, men som kan utgjøre en fare for liv, helse og kulturminneverdier. Vi mener også at det bør være strengere krav for eiere av kulturhistoriske eiendommer om vedlikehold og oppfølging. Kommunen har adgang til å pålegge eiere utbedring av bevaringsverdige bygninger (Byggesaksforskriften (SAK10), Kapittel 19), og vi mener kommunene bør benytte seg mer av dette. Det bør stilles krav til hvor lenge bygninger kan stå tomme. I tilfeller der plansaker drar ut i tid, bør det stilles krav om at bygningene
tilrettelegges for midlertidig bruk. Dette vil også være et effektivt virkemiddel mot spekulativt forfall.
Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT) sendte 15. september en henvendelse til Trøndelag fylkeskommune om overdragelse av alle de tre gårdene i Elgeseter gate, der de presenterte sine ambisjoner om å rehabilitere dem til studentboliger dersom de får overta dem. Med sin sentrale beliggenhet i nærheten av NTNUs campus på Gløshaugen og St Olavs hospital, mener vi dette kan være en god løsning. Andre seriøse eiendomsutviklere har også meldt sin interesse for bygningene. Flere gode alternativer til at gårdene blir stående tomme ligger altså på bordet. Vi håper de tre gårdene får ny eier så snart som mulig, og at gjenoppbyggingen av Jugenddronninga starter. Det vil være et viktig signal til byens befolkning, og ikke minst nabolaget på Elgeseter om at politikerne både i fylket og kommunen tar situasjonen på alvor. I vernesaker sier vi at kampen ikke er tapt før bygningen er revet. Jugenddronninga ble merket «reddet» på Rødlista etter bevaringsvedtaket i 2020. Brannen er en viktig påminnelse om at virkeligheten ikke er så enkel. Formelle bevaringsvedtak er nødvendige og hjelper et stykke på vei, men bygninger trenger også en bruk for å sikres over lengre tid.
STUDENTER
HJEMMET I 1980. Blokken til høyre for «Jugenddronninga» ble bygget på 60-tallet langs den nye byggelinjen. En av de andre jugendgårdene som senere ble revet kan skimtes lengst til høyre i bildet. Fotograf Birgit Piene fotograferte systematisk hus og miljøer som det ble varslet at skulle rives, for så å komme tilbake for å fotografere det som ble bygget i deres sted. Hennes fotoarkiv ble donert til kommunearkivet i 1989.
Foto: Birgit Piene/ Trondheim Byarkiv (arkivreferanse: Tor. H30.B01-04.BP258)
Vi håper de tre gårdene får ny eier så snart som mulig, og at gjenoppbyggingen av Jugenddronninga starter.
FREMDELES LEVER DET folk som har vokst opp på heigårder. Her på Skogen bodde Inger Fossdal, som ennå kan fortelle om hvordan livet var da hun var liten.
HEIGÅRDENE PÅ SØRLANDET
Mellom dalførene på Sørlandet ligger heiene, kuperte områder med myrer, vann, knauser, kratt og skog. Her har det fra gammelt av ligget heigårder, små avsidesliggende gårder med et våningshus og en låve, noen små jordlapper og innmark innhegnet av steingarder. Noen står fortsatt.
ILLUSTRASJON av den Mandalske Stueform, etter stuene på Sørlandet, fra Eilert Sunds Om Byggings-Skikken på Landet i Norge, 1862
På vandring langs stier og gamle kjerreveier i tilsynelatende uberørt natur kan en komme rundt en sving, og plutselig befinne seg på et lite gårdstun mellom trærne. Våningshuset er et typisk midtgangshus med smårutete vinduer, og er gjerne et par hundre år gammelt. En kan ikke la være å undres over hvordan folk har klart seg her i skogen, og hvorfor de har bygget så staselige hus her ute på heia.
Det er skrevet lite om heigårdene som kulturmiljø. Ingvild Solbu beskriver på 1970-tallet nedlagte heigårder og kulturlandskapet de er del av. De nevnes i historiebøker og annen litteratur om og fra Sørlandet, men en får inntrykk av at forfatterne går ut ifra at alle vet hva en heigård er.
Men heigårdene utgjør en egen gårdstype som har vært svært vanlig på Sørlandet, og de har røtter langt tilbake i tid. I dag er det bare noen få igjen på heiene. De utgjør verdifulle kulturminner fordi innmark og utmark fått ligge uforstyrret etter at de ble forlatt, med steingarder, rydningsrøyser og andre spor i terrenget.
I Amund Hellands nøkterne og detaljerte beskrivelse av landbruket i Lister og Mandals amt av 19031 finner vi mye informasjon om landbruket i området. Helland skriver hovedsakelig om to gårdstyper, heigårder og dalgårder.
Heiene på Sørlandet er lave, og det går an å dyrke korn her. Ifølge Helland har heigårdene faktisk «ofte bedre jordsmon end dalgaardene, idet der på heiegaardene er muldjord på en mindre udvasket
undergrund, men saa ar jorden her tyngre at rydde og drive end det flade land i dalene».
Det meste av jorden i Agder var ryddet allerede i folkevandringstiden (rundt år 400 eller for ca 1600 år siden), og det har bodd folk på heiene siden da, spesielt i de lavere områdene. Mange dalgårder har derfor hatt begrenset tilgang til sommerbeite i utmark og muligheten til å drive seter.
Dalgårdene på Sørlandet var ganske små etter nasjonal målestokk, og heigårdene var som regel enda litt mindre. Et våningshus og en driftsbygning og kanskje noen uthus var det vanlige.
Når heigårder nevnes i romaner og faglitteratur er det ofte i forbindelse med nød og barnevandringer. For eksempel av Gabriel Scott: «Om disse heigårder kunne fortelle! Her har det vært et strev for livet, en seig og idelig kamp for tilværelsen fra slekt til slekt (…) Her har de spinket og spart og sveltet så det har gått på helsa løs, her har de gnagd et barkebrød så bittert og beskt som det bare kan bli»2.
At folk kunne sulte på heigårdene, og at de sulteforet kyrne om vinteren til de var skinn og bein hvis de da overlevde, er godt dokumentert3. Men forholdene var ikke nødvendigvis bedre i dalførene. En stiftsamtmann skriver i 1862 at fattigdommen i de indre bygdene i Lister og Mandals amt er verre enn noe annet sted i landet, og sinnsykdommer som følge av fattigdom er mer utbredt her enn andre steder4
Helland forteller at et av de mest påfallende utslagene av de trange forholdene i Vest-Agder er arbeidsvandringene som foregår regelmessig fra en del av amtets bygder: «I lange arrækker har arbeidsfolk
1 Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse av Lister og Mandals amt, Aschehoug & Co, Kristiania 1903
2 Scott, Gabriel i Norge Vårt Land, første utgave, Gyldendal Oslo 1937
3 Øidne, Gabriel: Agder under naturalhusholdningen, i Vest-Agder fylke – Heimbygdkunnskap, Vest-Agder lærarlag, Flekkefjord 1955
4 Sveinall, Paul: Ut, opp og fram – barnevandring på Agder 1720 – 1920, Agder historielag 2021
HER ER ET bilde fra 1961, hvor mange av heigårdene ennå ikke var grodd igjen med tette skog. Fotografiet er tatt av Widerøe , og viser Flatebø i Lindesnes.
Våningshuset er et typisk midtgangshus med smårutete vinduer, og er gjerne et par hundre år gammelt.
fra de indre bygder draget østover for at søge arbeide (...) Smaagutter og smaajenter drager afsted for at gjæte, ældre mandspersoner for at tage barkfletning og andet vaararbeide, skog- og jordarbeide og i det hele, hva det er at faa fat»5 .
Torbjørn Ougland skriver om arbeidsvandringene og barnevandringene fra innlandsbygdene i Agder6. Han forteller at det var vanlig for voksne i innlandsbygdene å ta sesongarbeid på 1700-tallet, men at folketallet vokste så kraftig og nøden var så stor på 1800-tallet at også
barn måtte sendes østover. Barna ble sendt fra husmannsplasser, fra dalgårder og fra heigårder. Ved å dra østover om sommeren kunne småbønder brødfø familien, betale gjeld og beholde gården.
Heigårdene og barnevandringene er to kapitler i samme historie, som handler om overbefolkning, jordhunger og nød. Barn la ut på vandring fra heigårdene, de vandret østover over heiene, og ofte fikk de overnatte på fjøset på gårdene de kom forbi. Skogen er en slik gård: den ligger litt bortenfor barnevandrerstien mellom
5 Helland, Amund: Topografisk-statistisk beskrivelse av Lister og Mandals amt, Aschehoug & Co, Kristiania 1903
Tronstad og Greipstad, og deler av denne gamle veien er også godt bevart.
LIVET PÅ EN HEIGÅRD: SKOGEN
Helland forteller at åkerbruket på heiene er tungvint både for menn og kvinner: «Spaden og harveriven bruges istedenfor plogen og harven, og det meste av det, som føres fra hus til hus, tages på ryggen. Torv og lyng bæres paa de fleste steder ligesom korn og poteter, og paa enkelte gaarde bæres endnu gjødningen ud paa ryggen i kurve». Vi er i 1903.
6 Ougland, Torbjørn: Barnevandringar og andre arbeidsvandringar fra vest til aust på Agder, i Arbeidsvandringar på Agder, Agder Distriktshøyskole, Kristiansand 1990
«Det er en mil til bygda, kan hende, to timer fram og tre tilbake (..) Så går de der, karfolk og kvinnfolk, med noen uhyre byrer på ryggen, vagger duknakket innover stien med dryppende panne og hivende ånde – ufattelig at de kan holde ut!» skriver Gabriel Scott i 1937.
Inger Fossdal er født i 1935 og vokste opp på Skogen. Hun husker tiden på Skogen godt. Hun kom dit som 7-åring og bodde der under krigen. Foreldrene forpaktet gården som da hadde en hest, fire-fem kuer, sau og høns. De dyrket korn og poteter. Inger husker skoleveien
gjennom skolen og ned til dalen, til fots om sommeren og på ski om vinteren, men hun forteller at mange andre barn hadde mye lengre vei enn henne. Hun hjalp til i huset, men hun ble ikke sendt ut for å gjete. Inger forteller at selv om det var krigstid manglet de aldri mat på gården. Det sto verre til med mange i bygda. Familien tjente penger ved å selge smør til meieriet, og trengte ikke å kjøpe stort annet enn sukker, salt og kaffe når det var å få. Skulle noe fraktes fra bygda kunne en bruke hest og kjerre. Foreldrene hennes drev gården og hadde nok med det, faren
hennes tok ikke noe annet arbeid. Inger forteller at familien flyttet fra heigården noen år etter krigen. I dag står Skogen forlatt. Våningshuset står, men det er bare grunnmuren igjen etter låven.
Ifølge bygdeboken7 har Skogen vært både plass under Greipstad og egen gård. Det er dokumentert at folk bodde her på 1600-tallet. 1714 viser et skifte at de hadde 5 kyr, 3 ungnaut, 18 sauer og 6 geiter på Skogen. På den tiden kunne en så en og en halv tønne korn på gården. Bygdeboken forteller også at under et skifte i 1724 kunngjør Peder Torjesen Greipstad at hans
far ikke hadde fått noe for at han ryddet ødegården. Mange heigårder ble liggende øde etter Svartedauen, og vi kan derfor gå ut ifra at dette også gjaldt Skogen og at heigården var bebodd lenge før 1600-tallet.
«Nå ligger de der, heigårdene, avfolket, forlatt, forglemt, stue etter stue innover vidda – ofte helt opp under himmelbrynet (...) Det gror hele buskas opp på taket, (...) og fra alle kanter omkring kommer lyngen krypende fram over vollen og nærmer seg
huset år for år. Den kommer langsomt og sikker og erobrer det land tilbake som menneskene i en forgangen tid møysommelig vristet fra den med ild og stål». Det er Gabriel Scott som skildrer heigårdenes skjebne8
Heigårdene ble ryddet når det ikke fantes jord i dalførene, og ble forlatt når folketallet sank eller muligheter for et bedre liv var til stede. Under Svartedauen ble mange av gårdene liggende øde, for så å bli ryddet igjen i århundrenes løp. Det har kanskje aldri bodd så mange på heiene som på 1800-tallet, da folketallet økte kraftig.
Det er derfor ikke usannsynlig at heigårder med gode dyrkningsforhold, som for eksempel Skogen over Greipstad, ble ryddet i folkevandringstiden.
Agder var tidlig folkerikt. Oldtidsfunn viser at et stort antall innvandrere ankom området for omtrent 1600 år siden, og at det meste av jorden ble ryddet på denne tiden. Det er funnet flere gårder fra folkevandringstiden på heiene, med spor etter korndyrking. Sostelid i Åserål er slik
heigård. Den ligger høyt i terrenget og består for det meste av myr og vannsyk jord i dag, men som Anders Hagen9 forklarer har det passet godt for datidens behov. Jorden er sandet og lettbrukt, og rundt om til alle kanter av gården har det vært flust av beiteland og rike muligheter for fôrsanking. Sostelid var derfor bedre hjulpen enn en skulle ha grunn til å tro i dag, omgitt som den var av vide beiter, slåtteland og veidemarker.
Hagen forteller at de under utgravingen ikke har nøyd seg med å undersøke gårdens hus, men også og i like stor grad alle de andre sidene ved denne oldtidsgården med dens åkerlapper, gjerder, rydningsrøyser, gravhauger, kullmiler og steinlegninger: «Ingen ting burde være for lite til å bli undersøkt – for alle detaljer, store som små, har tilsammen utgjort den samlede gård». Han understreker at Sostelid byr på gode muligheter fordi stedet har ligget så avsides at knapt noen ting var blitt ødelagt eller forstyrret siden gården ble forlatt for om lagt 1500 år siden.
Det Hagen skriver om oldtidens heigårder gjelder også for de som var i drift i forrige århundre. De aller fleste steder har moderne landbruk, utbygging, veibygging og skogdrift ført til at mange spor i terrenget enten er forsvunnet eller er blitt vanskelige å tyde. På heigårdene ligger alle detaljer som - for å sitere Hagen - har utgjort den samlede gård fortsatt i terrenget. Sporene kan være noen hundre år gamle, men vi kan ikke utelukke at det har bodd folk på gode heigårder svært lenge, og at de som ryddet gårdene igjen etter Svartedauden lot rydningsrøyser og steingarder fra tidligere beboere ligge i fred.
Det var Eilert Sundt, teologen og samfunnsforskeren som reiste landet rundt på 1800-tallet og observerte forskjellige levekår, folkeskikk og byggeskikk, som døpte de gamle våningshusene på Sørlandet for Mandalsstover. Han forklarer at hustypen, som for en menneskealder siden var vanlig i hele distriktet, er nå vanligst i innlandet: dersom en reiser man langs postveien fra Mandal til Christiansand «så har man på venstre hånd og ganske i nærheten en rekke åser og heier, og man behøver ikke drage langt ind her, før man finder slike hus» 10 .
Hva er så en Mandalsstove, eller et midtgangshus som det også kalles? Et godt eksempel på gjenbruk: man tar en
gammel røykstove av den typen som var vanlig i Setesdalen, og plasserer en annen, kanskje nyere laftet stue med samme form ved siden av den, med en gang i midten. Siden røyken går gjennom en skorstein og ikke ut gjennom en glugge i taket er det mulig å bygge i en loftetasje under taket som forener de to stuene, eller med to fulle etasjer. Som Ulf Hamran forklarer: «fasaden blir en symmetrisk barokkfasade der inngangen eller «portalen» er flankert av pipene som kommer opp på taket helt ute i takskjegget»11. Det bygges ofte et ettetasjes tilbygg på baksiden, med pulttak som utgjør en fortsettelse av hovedtaket.
Våningshuset på Eigåsen er et eksempel på toetasjes Mandalsstove. Det står fortsatt, men skogen nærmer seg husveggene og både låve og uthus har rast sammen. Små rydninger, steingarder og røyser er fortsatt synlige innimellom krattet. Høye bregner har overtatt den gamle åkeren. Men etter det staselige toetasjes våningshuset å dømme må folk ha klart seg bra en gang på denne gården, som ligger ved kommunegrensen mellom Kristiansand og Lindesnes, ca 200 meter over havet. Langs den gamle veien ned til nærmeste gård ligger det flere gravminner fra jernalderen.
Ifølge bygdeboken nevnes Eigåsen i dokumenter for første gang i 163912, og det har bodd folk her fast til 1963. Et skjøte fra 1885 viser at det var 5 kyr, 1 okse og 6 sauer her på den tiden. Selger var Sofmund Salvesen som hadde overtatt Eigåsen i 1853; han solgte til sine to sønner Salomon og Nils. Fem år senere solgte brødrene og flyttet, den ene til Amerika.
Sofmund opprettet en husmannsplass på Eigåsen for sin bror. Han slo seg ned der i 1857 og ble boende til rundt 1865. Han flyttet deretter til Søgne, og plassen har ikke senere vært bebodd.
I 1973 advarer Solbu at forfall i innmark, utmark og bygninger allerede har kommet så langt de fleste steder at det begynner å haste med å få registrert og vernet de mest spesielle deler. Lite har skjedd siden.
Kulturmiljøforvaltningen skal ifølge nye overordnede føringer ha større fokus på menneskene og kulturmiljøets betydning for samfunnet enn på enkelte kulturminner13. Et annet viktig tema i disse føringene er mangfold. Vi må ta vare på kulturmiljøer som vitner om livet på
9 Hagen, Anders: Studier i jernalderens gårdssamfunn, Universitetets oldsakssamling, Oslo, 1953
10 Hamran, Ulf: Sørlandets bygningskultur, i Agder – bygd og by i Norge, Gyldendal 1977
11 Sundt, Eilert Om Bygnings-skikken på landet i Norge, Christiania, 1862
12 Mørck, Marit Ljøstad: Greipstad gård og slekt, Songdalen kommune, 1992
13 Stortingsmelding 16 Nye mål i kulturmiljøpolitikken, 2020
Heigårdene utgjør en egen gårdstype som har vært svært vanlig på Sørlandet, og de har røtter langt tilbake i tid.
alle nivåer i samfunnet. Vi skal ta vare på både storgårder og husmannsplasser, både patrisiervillaer og arbeiderboliger. Kanskje er tiden inne til at vi tar Solbus advarsel på alvor. Som hun skriver har forfallet kommet langt mange steder, men det er fortsatt heigårder som står til å reddes. De ligger for øvrig i flotte og populære turterreng, og de har en viktig historie. Kanskje kunne noen av dem tas i bruk til allmennyttige formål? Vi kan si det med Scott: Om disse heigårder kunne fortelle!
Når heigårder nevnes i romaner og faglitteratur er det ofte i forbindelse med nød og barnevandringer.
Farmasibygningen ble reist som den første av Universitetet i Oslos bygninger på Blindern i 1931-1932. Farmasøyt og fotograf Kristin Rosmo har laget fotoboken Funkis & formalin som en hyllest til dette signalbygget. Her kan du bli med på hennes fotografiske rundtur.
teksten er et samarbeid mellom Kristin Rosmo og redaksjonen foto: Kristin Rosmo om ikke annet er oppgitt
Farmasøytisk institutt har holdt til i bygningen i 90 år, men flytter om få år inn i den nye Livsvitenskapsbygningen som nå er under bygging på Gaustad. Da avsluttes et kapittel i historien om et signalbygg som markerte en ny epoke for Universitetet i Oslo og som bidro til å legitimere den funksjonalistiske, nye arkitekturen i Norge.
Her presenterer vi bilder fra fotoboken som spesielt illustrerer bygningens arkitektur, materialvalg, fargevalg og andre kulturminnefaglige sider ved bygningen.
Alkoholforbudet i Norge i perioden 1916–1927 førte til omfattende forskrivning av resepter på brennevin til medisinsk bruk. Apotekene fikk derfor en stor omsetningsvekst, noe som igjen førte til innbetaling av betydelige beløp med apotekavgift. Bygningen ble reist
fordi pengene allerede fantes gjennom denne avgiften.
Farmasibygningen ble planlagt og prosjektert i en brytningstid, da funksjonalismen slo igjennom og fortrengte tidligere klassiske formidealer. Arkitektene Finn Bryn og Johan Ellefsen fikk sitt gjennombrudd da de vant konkurransen om universitetsanlegget på Blindern i 1926.
– Alle arkitektene som deltok i konkurransen leverte sine utkast i tidens formspråk, 1920-tallets nyklassisisme – også Bryn og Ellefsen. Klassisismen signaliserte dannelse og ble sett på som godt egnet for et universitets samfunnsposisjon og verdighet, sier Bjørn Vidar Johansen, kunsthistoriker ved Museum for universitets- og vitenskapshistorie (MUV) ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
FØRST PÅ BLINDERN. Farmasibygningen sto ferdig som den første av Universitetet i Oslos bygninger
på Blindern i 1931. En arbeidskonflikt gjorde at studentopptaket måtte utsettes til vårsemesteret 1932.
VINDUSBÅND. Fasaden mot nord har to innganger og vindusbånd bestående av firefagsvinduer i de store laboratoriene i de to nederste etasjene. På kontorene i 3. etasje er det frittstående tofagsvinduer mens det i 4. etasje er det en konveks bue med vindusfelt inn til nåværende laboratorium (opprinnelig auditorium). De fleste originale stålvinduene ble byttet ut med aluminiumsvinduer rundt 1990, men vindusplassering og rammeinndeling er lik den opprinnelige. Markeringen mellom vinduene, rundt portaler og mellom sokkel og teglstensfasade er hvit størengranitt.
• Den eldste universitetsbygningen på Blindern
• Byggeår: 1931–1932
• Arkitekter: Finn Bryn og Johan Ellefsen
• Eier: Staten
• Forvalter: Universitetet i Oslo
• Er i bruk til undervisning og forskning
• Fredet i 2014 (eksteriør og deler av interiøret)
• Farmasøytisk institutt flytter etter planen til Livsvitenskapsbygningen i 2026/1927
Kilder: Forvaltningsplan for fredet bygning BL25 Farmasibygningen, Museum for universitets- og vitenskapshistorie UiO, Farmasøytisk institutt UiO
KUBE. Farmasibygningen har et kvadratisk grunnplan i fire etasjer med et indre gårdsrom (karrébygning).
Plantegning: Universitetet i Oslo
FLYTTER. Farmasøytisk institutt flytter etter planen ut fra den aller første universitetsbygningen på Blindern til Livsvitenskapsbygningen.
NYERE DØRER. Bygningen har også inngangsdører fra begge sidene i portrommet. Tredørene med glassfelt er trolig satt inn på 1950-tallet. Håndtakene er av nyere dato.
LYSPUNKT. Laboratoriene har nå lysstoffrør i taket, men opprinnelige lamper med sine brytere pryder likevel veggene på denne lab-en i 2. etasje.
Etter en studietur til Europa, hvor de to arkitektene studerte den helt nye, modernistiske arkitekturen som var begynt å etablere seg i Tyskland, Frankrike og Nederland fikk de inspirasjon til å endre de originale vinnertegningene sine.
– Etter en lang prosess, der de blant annet måtte orientere Skjønnhetsrådet i Aker Herred, fikk de faktisk tillatelse til å gjøre de endringene de ønsket. Blant annet ble inngangspartiet mye lavere, all ornamentikk ble fjernet og innslaget av naturstein ble mindre. De høye, smale vinduene som var planlagt ble erstattet med langstrakte vindusbånd. Dette var helt i tråd med det formspråket den moderne arkitekturen i Europa hadde fått, forteller han.
Funksjonalismen, som var en del av den modernistiske retningen, hadde et ideal om at man skulle la arkitekturens formål gå framfor stilperioder og formale trekk. Arkitekturen skulle være ærlig. Likevel ble noe av det monumentale, litt representative uttrykket vi kjenner fra 1800-tallet og tidlig 1900-tall beholdt for Farmasibygningen.
– Inngangspartiet ble fortsatt lagt til midten av bygningen. Trapperommet innenfor ble derimot endret. Fra å være et trapperom med klassiske søyler, ble det et mye mer organisk trapperom. Trapperommet er på en måte en anakronisme av hva funksjonalismen sto for, da det tar utrolig mye plass i Farmasibygningen, som i seg selv ikke er så stor, sier Johansen.
PORTAL. Hovedfasaden mot sør har en monumental portal markert med store hugne blokker av granitt og med et inntrukket inngangsparti. En tofløyet dør leder inn til et inntrukket vindfang, formet som en rektangulær boks med buede hjørner. Alle elementene er opprinnelige. To rekkverk av kobber ble imidlertid satt opp i 2013, etter mal fra Fysikkbygningen og Astrofysikkbygningen (samme arkitekter som Farmasibygningen, også oppført på 1930-tallet). Ytterveggene er murt av teglsten i munkeforband. Sokkelen er av grågrønn labradorstein.
Farmasibygningen var like fullt en av de første og største offentlige bygninger oppført i funksjonalistisk formspråk i Norge.
– Bygningen demonstrerer overgangen mot en modernitet i norsk arkitektur. Dermed har den en spesiell plass i norsk arkitekturhistorie, poengterer han.
GESAMTKUNSTWERK
Alle detaljer fra konstruksjon, fast inventar, møbler og belysning ble spesialtegnet av arkitektene.
– Det var det som kalles et «gesamtkunstwerk». Ingen rom unngikk arkitektens blikk, og alt ble tenkt som en sammenheng. Selv om det er gjort flere endringer gjennom tidens løp, bærer Farmasibygningen fremdeles mange av disse kvalitetene. Farmasibygningen er et usedvanlig godt bevart eksempel på en universitetsbygning fra tidlig 1930-tall. Det gjør denne bygningen unik på Blindern, forklarer Johansen.
I et verneperspektiv har bygningen stor arkitekturhistorisk verdi. Den ble fredet i 2014. Fredningen omfatter hele bygningens eksteriørør Interiørvernet omfatter vestibyle og trappeløp i tre etasjer.
BYGG, FAG OG MENNESKE
Fotoprosjektet Funkis & formalin – Farmasibygningen på Blindern viser fotografier og små historier fra den fredete bygningen mens den fortsatt er i bruk til farmasøytisk utdanning og forskning. I tillegg til arkitekturen, interiøret og fargene, er også kameraet rettet mot små, sære spor og
KOPI. Lysbryterne i vestibylene i alle etasjer er kopier av tidstypiske bakelitt-brytere. Kopiene kom på plass i forbindelse med oppussingen av trapperom og vestibyler i 2004.STORSLAGENT. Det monumentale trapperommet er i boken «Byen og Blindern» beskrevet som et stilmessig møte mellom barokk nyklassisisme og funksjonalisme. Da det sto ferdig, var det beskrevet som det mest storslagne trapperommet som var bygd siden vestibylen på Slottet. Stålrekkverket og kraftig buede håndløpere i messing går i ett fra første til tredje etasje. Gulvet og trappetrinnene består av oppdalsskifer, mens opptrinn og vanger er av valdresskifer. Dekkplaten på siden er av kleberstein
ARKITEKTTEGNET. Den fire meter lange lysekronen som henger i taket i trappeløpet er tegnet av arkitektene. Den består av åtte runde glassplater dekorert med sandblåste ringer, med tre glassylindere imellom og med en rund kuppel som avslutning. Taket er malt i opprinnelig sølvfarge fra 1930-tallet. Under oppussingen i 2004 ble det brukt aluminiumsmaling tilsatt tørrpigment.
FUNKSJONALISMENS FARGEPALETT. Vestibylen ble i 2004 tilbakeført til original fargesetting fra 1930-tallet. Oker og grønn er framtredende farger i vestibyle og trappeløp, og representerer en karakteristisk fargepalett for funksjonalismen i Norge. De bærende betongsøylene er pusset med stukkmarmor. Vestibylen har hvitmalt himling av pusset betong mellom kraftige overmalte betongdragere. Trappereposets bue i 2. etasje danner himling over deler av trappen. Fra dette reposet deler trappen seg symmetrisk i to ellipseformede løp og følger den avrundede veggen opp til 2. og 3. etasje. Trapperommet er en opplevelse i form og rom.
– Etter en lang prosess, der de blant annet måtte orientere Skjønnhetsrådet i Aker Herred, fikk de faktisk tillatelse til å gjøre de endringene de ønsket.
merker etter menneskene som har hatt bygningen som sin arbeids- og studieplass.
Et grunnleggende spørsmål som er undersøkt gjennom fotoprosjektet er hva disse sporene kan fortelle om sammenhengen mellom en bygning, et fag og menneskene som har kommet og gått. Fotografiene ligger i krysningspunktet mellom kunst-og dokumentarsjangeren.
– Bildene i Funkis & formalin vil bli stående som unike tidsdokumenter. Kristin Rosmos fotografier fanger resultatene av nitti år med møter mellom mennesker, arkitektur og universitet. I tillegg tilfører hun kunstnerisk verdi gjennom sitt alternative blikk på en bygning på vei mot transformasjon. Med sin evne til å se det vakre i det slitte, humoren i det tilfeldige og det melankolske i forfallet, vil Rosmos bilder engasjere langt utover det tradisjonelle arkitekturfotografiet, mener Johansen.
UTSTILLINGER OG FOTOBOK
Bilder fra prosjektet har tidligere i høst vært stilt ut ved Fotografiens Hus i Oslo. I perioden 24. november – 20. desember er et utvalg bilder stilt ut på Realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo. Denne utstillingen vises også ved Arkitektur- og byggbiblioteket ved NTNU på Gløshaugen i Trondheim i noen uker fra 19. januar 2023. Begge bibliotekene er
SPOR. Merkelapper på opprinnelige skap i kjellerkorridorene avdekker både hvem som har disponert skapet og spor etter lystige lag. Arkitektene Bryn og Ellefsen tegnet selv alt fast inventar i Farmasibygningen.
EDELTRE. Mange av dørene i bygningen er kledd med gabon-finér, Arkitektene har også tegnet dørhåndtaket.
DROGESAMLING.
Drogerommet i 3. etasje med opprinnelig interiør (unntatt lamper og stoler). Her er over 400 ulike droger fra hele verden samlet på mer enn 900 krukker. Drogene består av materiale fra planter, dyr, alger og annet fra naturen som tidligere ble brukt i medisin og farmasi.
ROM FOR SKRUER. Arkitektene Bryn og Ellefsen tegnet selv alt fast inventar i Farmasibygningen. Denne lab-benken er trolig laget av gabon-finér, et populært materiale på 1930-tallet. Gabon er et afrikansk treslag. Bryn og Ellefsen brukte slik finér i alle sine bygninger på Blindern.
Farmasibygningen var en av de første og største offentlige bygninger oppført i funksjonalistisk formspråk i Norge.
PROFESSORKONTOR. Dette professorkontoret fungerer nå som spiserom. Men sporene fra 1930-tallet er fortsatt synlige; en opprinnelig dør av edeltrefinér, reolstige med eget veggskap og en innebygget servant. Servanten er trolig opprinnelig, men har en nyere kran. Innebygde servanter som dette fantes på professor-kontorer i ulike universitetsbygninger fra rundt 1900 og framover, så Bryn og Ellefsen videreførte en viss tradisjon. Disse servantene var vanligvis innebygd bak dører for å skjules for besøkende.
Alle detaljer fra konstruksjon, fast inventar, møbler og belysning ble spesialtegnet av arkitektene.
OPPRINNELIG FARGE. Gårdsrommet ble pusset opp i samråd med Riksantikvaren i 2000. Oppussingen inkluderte maling med kalkmaling fra Keim i opprinnelig, lakserød farge. Vinduet i trapperommets andre repos er et av to gjenværende originale jernvinduer. På 1950-tallet ble dette vinduet blendet, men reetablert i forbindelse med oppussingen i 2000.
• Fotobok om Farmasibygningen på Blindern, utgitt oktober 2022
• Tematikk: sammenhengen mellom en bygning, et fag og menneskene som har kommet og gått
• Utgiver: Kristin Rosmo
• 120 sider
• 81 fotografier fra perioden 2020–2022 + 4 historiske fotografier
• Tekster av Bjørn Vidar Johansen, Anne Gerd Granås og Kristin Rosmo
• ISBN: 978-82-303-5627-2
• For mer informasjon og bestilling av fotoboken: www. funkisogformalin.no
VERDT SIN VEKT I GULL. Veierommet i Farmasibygningen har opprinnelig inventar som labkrakker, lamper, arbeidsbenk og steinhyller for vektene. Lampene og krakkene var imidlertid ikke oransje opprinnelig. Utstyret er fortsatt i bruk.
• Funkis & formalin kan også kjøpes hos Akademika Blindern, Tronsmo bokhandel i Universitetsgata 12 og i museumsbutikkene hos Nasjonalmuseet og Nasjonalmuseet – Arkitektur
SPOR AV BRUS OG ANDRE KJEMIKALIER. Skapet for ikke-registrerte kjemikalier i korridoren i 4. etasje har trolig kommet til på 1960-tallet. Nå står skapene tomme. Likevel skjuler de verdifulle spor av ulik karakter.
KORONATID I VESTIBYLEN. Vestibylen i alle de tre etasjene som hovedtrappen strekker seg gjennom er tilbakeført til 1930-tallets fargesetting. En del av de opprinnelige, arkitekttegnede møblene som sofa, bord, stoler og skap er bevart. Møblene er i daglig bruk, og er utsatt for slitasje. Under koronapandemien skulle imidlertid ingen sette seg her. Pendellampene over bordet er fra 1950-tallet og er omfattet av fredningen.
1960TALLS. Farmasibygningnen fra 1930-tallet er pusset opp i flere omganger, og har bl.a. flere radiatorer og gulvbelegg fra 1960-tallet. Også stolen er fra dette tiåret; den ble tegnet av Leif Olav Moens Arkitektkontor AS for deres bygninger på Øvre Blindern midt på 1960-tallet.
åpne for alle. Her vil publikum oppleve 1930-tallets funkisfarger og elegante arkitektur blandet med spor av 90 års farmasøytisk forskning og undervisning.
Fotoboken Funkis & Formalin inneholder også et essay om bygningens historie og arkitektur skrevet av Bjørn Vidar Johansen. Anne Gerd Granås, professor ved Farmasøytisk institutt, har skrevet en poetisk tekst om sine studiedager i Farmasibygningen. Vi møter også flere ansatte og studenter som har sitt daglige tilhold i Farmasibygningen, og får vite litt om deres forhold til bygningen.
Kilder: Forvaltningsplan for fredet bygning BL25 Farmasibygningen, Museum for universitets- og vitenskapshistorie, Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo, Norsk Farmasihistorisk Selskap.
Om Kristin Rosmo: I tillegg til å ta journalistiske skrive- og fotooppdrag, jobber Kristin Rosmo med langsiktige fotoprosjekter hvor hun utforsker samspillet mellom arkitektur, funksjon og menneske/ samfunn. Gjennom dette utforsker hun de mange små historiene som gjemmer seg i bomiljøer, bygninger og landskap. Bildene ligger ofte i krysningspunktet mellom kunst- og dokumentarsjangeren.
HERRER. I kjelleren er fortsatt dette opprinnelige urinalet i bruk. Urinalet ble valgt av arkitektene, og er det eneste bevarte i sitt slag i 1930-tllsbygningene på Blindern.
GJENOPPSTÅTT DEKOR. Farmasistudentenes forening hadde opprinnelig lokaler i fjerde etasje i Farmasibygningen. Til studentforeningens tiårsjubileum i 1941 engasjerte de filolog-studenten og kulturpersonligheten Sivert Waseng Øydvin (1913–1993) til å dekorere friser i lokalet. Det ble finansiert gjennom kronerulling blant byens apotekere. Salen ble skapt om til et solfylt, intimt klubblokale med farmasøytisk preg. Frisene ble imidlertid malt over og kledd inn under en oppussing i 1959. Da lesesalen skulle pusses opp i 2016, kom noen flotte veggmalerier til syne. En av frisene er nå bevart bak en glassplate på studentens kjøkken.
For å verve nye medlemmer gå inn på nettsiden vår www.fortidsminneforenigen.no BLI MEDLEM, eller ring vårt sentralbord på 23 31 70 70. Vervepremier sendes ut hvert kvartal dersom medlemskontingenten fra den du har vervet er betalt. Huk av for ønsket vervepremie på innmeldingsskjema.
VERV TO MEDLEMMER: Velg mellom forkle i lin, handlenett i lin eller sitteunderlag fra Røros Tweed.
Produktene i naturlin er fra GOTT, Gamle Oslo tre og tekstil, en bedrift som sysselsetter personer med behov for tilpasset arbeidsplass.
Sitteunderlag fra Røros Tweed er laget med 100 % norsk lammeull. Trykkmønsteret på alle produktene er den såkalte Urnes løven, eller mantikora som er navnet de brukte i middelalderen. Urnesløven er et verdensberømt motiv, og originalen er skåret inn i en av kapitelene i Urnes stavkirke i Sogn, tidlig på 1100 tallet.
VERV ET MEDLEM: Velg mellom urtesåpe fra Tautra eller en termos
Tautra urtesåper er sunne, vegetabilske såper laget av de fineste ingredienser og rikelig mengde olje. Såpene kommer i varierende dufter ut fra hvilke urter som er tilgjengelig for sesongen. Såpene er håndlaget av nonnene ved Tautra mariakloster. Her holdes klosterlivets tradisjoner i hevd.
For turglade kan du velge en termos i stål med Fortidsminneforeningens logo, Urnes løven på.
Du får vervepremie uansett hvilken medlemskategori den vervede velger.
Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.
Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.
Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.
ØSTFOLD
Leder: Jens Bakke
Telefon: 993 54 286
Epost: jens.bakke@idd.no
Indre Østfold
Halden
Sarpsborg og Rakkestad
OSLO OG AKERSHUS
Styreleder: Svein Solhjell
Daglig leder: Elin Hallberg
Telefon: 97 00 58 58
Epost: oslo-akershus@ fortidsminneforeningen.no
Oslo og omegn
Bærum
Romerike
Nittedal og Hakadal
HEDMARK
Leder: Bianca Wessel
Telefon: 936 58 859
Epost: hedmark@fortidsminneforeningen.no
Hedmarken
Nord-Østerdalen
Solør-Odal
Trysil og Engerdal
Sør-Østerdal
BUSKERUD
Leder: Helge Skinnes
Telefon: 901 93 148
Epost: buskerud@fortidsminneforeningen.no
Ringerike
Drammen og omegn
Kongsberg og Numedal
Hallingdal
VESTFOLD
Leder: Odd Hjort-Sørensen
Telefon: 415 29 439
Epost: vestfold@fortidsminneforeningen.no
Sandefjord
Nevlunghavn Vel Bevart
TELEMARK
Leder: Else M. Skau
Telefon: 918 67 083
Epost: telemark@fortidsminneforeningen.no
Leder: Anne Marit Noraker
Telefon: 91103969
oppland@fortidsminneforeningen.no
Norddalen
Sør-Gudbrandsdal
Verne-Vøla
Vestoppland
AGDER
Leder: Karl Ragnar Gjertsen
Telefon: 928 09 662
Epost: agder@fortidsminneforeningen.no
Kristiansand og omegn
Flekkefjord og omegn
Aust-Agder
Leder: Stina Ekelund Erlandsen
Telefon: 91905106
Epost: rogaland@fortidsminneforeningen.no
Haugalandet
Jæren
Stavanger
Ryfylke
Dalane
Daglig leder: Ida Pettersen
Telefon: 944 53 696
Epost: hordaland@fortidsminneforeningen.no
Bergen
Bjørnafjorden
Lysøens Venner
Voss
Fana og Ytrebygda
Årstad
Styreleder: Malén Røysum
Daglig leder: Jon E. Tamnes
Telefon: 57 67 88 40
Epost: sognogfjordane@ fortidsminneforeningen.no
Fjordane lokallag
Sogn lokallag
MØRE OG ROMSDAL
Leder: Toril Røsand
Epost: toril.rosand@neasonline.no
Sunnmøre
Romsdal
Nordmøre
DEN TRØNDERSKE AVDELING
Styreleder: Johan Helberg
Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen
Telefon: 959 35 568
Epost: dentronderske@ fortidsminneforeningen.no
Trondheim og Omegn
Den Gamle Bergstad
Steinvikholms venner
Orkdal og omegn
Leksvik
Inderøy
Sparbyggja
Namdal
Frosta
Sør-Innherred
NORDLAND
Leder: Arnstein Brekke
Telefon: 90976119
Epost: nordland@fortidsminneforeningen.no
Rana
Salten
Vesterålen
Sør-Helgeland
TROMS
Leder: Marianne Skandfer
Telefon: 995 06 234
E-post: marianne.skandfer@uit.no
Tromsø og omegn
Harstad og omegn
Leder: Lene R. Edvardsen
Telefon: 992 93 314
Epost: finnmark@fortidsminneforeningen.no
Leder: Atle Brekken
Telefon: 415 26 116
Epost: svalbard@fortidsminneforeningen.no
Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?
Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.
Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.
I 1846 fikk Fortidsminneforeningen sin første eiendom, Tautra klosterruin i Trøndelag.
I år har foreningen kjøpt Toralf-huset på Røst i Nordland. Det er mange år og et langt kulturminnefaglig sprang mellom disse to ruinene.
På Tautra skal ruinen få ligge i fred i all sin melankolske skjønnhet. På Røst skal Toralf-huset settes i stand før det blåser på havet. Vi ønsker våre nye medlemmer velkommen til å delta i eierskapet av slike plasser, og mange flere. Eiendommene er kjernen i vår virksomhet. Noen er spektakulære og verdensberømte, andre er mer ydmyke. De danner alle et utgangspunkt for vårt omfattende arbeid for å redde kulturminner.
Anders Lyche Oppegaard
Anne Tone Aanby
Arendal Historielag
Arnt Johannessen
Audun Grimsland
Austre Moland Historielag
Ben Brynildsen
Birkenes Historielag
Fjære Historielag
Froland Historielag
Gyda Elisa Sæter
Jevgenij Kudriavcev
Jonny Vindfjell
Jonas Haslemo
Knut Harald Kvifte
Landvik Historielag
Lars Bakken
Morten Lindland
Ole Jørgen Olsbu
Selskabet for Grimstad bys vel
Setesdal Sogelag
Sissel Magareta Arnesen
Siw Hagane Haslemo
Svein Tore Gade Larsen
Vegårshei Historielag
Øyvind Stølefjell
Unn Stenevik
Hilde Lysbakken
Andreas Jorde
Bastian Tuv Kvernland
Bent Erik Embergsrud
Halvor Syvertsen
Espen Sjøberg
Marie Hauptvogel
Siri Bergløff Berrefjord
DEN TRØNDERSKE
AVDELING
Ane Noer Korssjøen
Arne Krohn
Marit Husdal
Terje Bremnes Granmo
Arve Saltvik
Frida Sofie Øyen
Harald Aspen
Aditi Haarstad
Audhild Schei
Carina Fjellsol
Eva Dahlbäck
Eva Helene Almaas
Hege Charlotte Lysholm Faber
Hilde Jegthaug
Inger-Johanne Glasø Røkke
Ingunn Nonstad Fornes
Jon Erling Holtet
Julie Westrheim Dahl
Kari Hougsrud
Kathinka Kruse-Jensen
Lillian K Finnseth
Marie Lillestøl
Matilda Wiklander
Mikkel Evald H. Frengstad
Randi Einarson
Runa Tunheim
Sanna Brattland
Siv Brobakken
Siv Eirin Taagvold
Solveig E. Tømmeraas
Tora Margrethe Hustad
Tore Greiner Eggan
Trude Gry Haram Skylstad
Yngve Sneen Lindal
Tove Eivindsen
Ole Mousat
HEDMARK
Anniken Nergaard
Daniel Feidal
Dina Frang
Elene Wessel
Elise Bringslid
Gro H. Reinsborg
Kim Andreas Ruen Nymoen
Line Kay
Mari Synnøve Stakston
Tor Erik Stormoen
Toralf Ebbesen
Anne Lene Wang
Elen M. Finstad
Roy Granum
Andreas Stallvik
Roger Holmstrøm Eriksfaldet
HORDALAND
Inga Kristine Lemme Holsen
Anita Follevaag Ersvær
Jorunn Lillian Hartveit
Line Grønstad
Line Marie Syverinsen
Signe Britt Wie
Silja Sirevåg
Solgunn Flaktveit
Stig Rostrup Christiansen
Arne Nysæther
Elena Hatlestad
Helene Christine Sørland
Jacob Kooter Laading
Karen Hilde Horvei
Stian Grøtte
Frank Haugland
Jostein Magnesen
Trygve Svein Fjeldstad
Erlend Eide
Hilde Killingrød
MØRE OG ROMSDAL
Lumi Melseter
Britt Walle Ekroll
Grethe Elin Enerhaug
John Michael Hambro
Randi K. Søvik
Bjørn Erik Rånes
Finn Steffen Steffensen
Olav Dalseg Meisingset
Hanne Martine Stabursvik
Dag Arthur Olsen
Elin Eidsvik
Terje Johansen Skaugvold
Kjersti Jacobsen
Åse Mette Storbråten
Dagfinn Claudius
Frode Jansson
Henning Log
Bente Hemsing
Erik Hougsrud
Grethe Klevebråten
Ingvild Kvissel Melbye
Knut Lundem Hougsrud
Olav Kristian Huseby
Solveig Rønneberg Hauge
Synnøve Bratvold Rotnes
Thomas Aslaksby
Cecilie Berner Aspelin
Karen Marit Rognlien
Kjetil Ringen
Aase Kauserud
OSLO OG AKERSHUS
Anne Cathrine Tandberg Almaas
Cathrin Nylander
Eirik Bruland
Grete Westberg
Karen-Anne Gussgard
Stein Stugu
Synnøve Tufthaug Stordal
Wibecke Köller
Anne Duerud
Eli Haga Vigmostad
Henning Henriksen
Kari Anne Systad
Mette Sundsvold
Sverre Klonteig
Ann Elin Bratset
Auste Cijunelyte
Bent-Ståle Dyrnes Brørs
Camilla Kristensen
Cecilie Emilia Kähler
Christian Strøm
Gjermund Strømman
Heidi Hunskaar
Ida Rambæk
Inger-Anne Almestad
Ingrid Hougsrud
Ingvild Wenum
Joakim Gitlestad
Johan Arnt Bjørkås
Julie Camilla Brandstorp
Kim Andersen
Kristi Vindedal
Kristoffer Guttorm Pedersen
Lili Reitmeyer
Linda Solberg
Madeleine Johander
Magnus Rønningen
Mai-Liss Molund
Malene Auestad Daland
Mari Myhrene
Marianne Norén
Marie Meulman
Marte Tafjord Langeggen
Maylen Halvorsen
Nina Eitrem Haavie
Odd Stiansen
Pernille Antonsen Guttormsgaard
Petter J Hagen
Pål Henry Engh
Rolf Skomsvold
Saimi Järvinen
Stian M. Larsen
Stig Arne Strokkenes
Svein Oppegaard
Tobias Ligaard Brynildsen
Tone Sjåstad
Toril Simonsen
Trude Schjelderup Iversen
Veslemøy Øyan
Vidar Bakke
Øystein Rian
Aase Falck
Eva Hodneland
Oliver Nygård Berven
Roar Wold
Torgeir Aune
Svein Stava Sørensen
Anders Evenrud
Anne Margrethe Myhre
Eirik Riecke Hamra
Jeanette Nylund
Marie Hoff Thomassen
Margrethe Nygård
Liv Kari Vikre
Torgeir Haugen
Harald Grayston
Herman Nygård
Joar Haga
Ole Gabriel Fotland
FORSKJELLENE ER STORE mellom Tautra klosterruin i Trøndelag og Toralf-huset på Røst i Nordland. De er begge Fortidsminneforeningens eiendommer og viser hvor mangesidig foreningen er i sitt arbeid for å redde kulturminner. Foto av Tautra: Fortidsminneforeningen, Foto av Toralf-huset: Ingrid Ese Folkestad
Tarjei Tjøstheim Jensen
Anders Westlye Sølvberg
Helene Nordbø Hansen
Jogeir Aartun
Kristina Hanna Hovden Runde
Svenn Arne Glosli
Elisabeth Fjeld
Hallvard Thomassen
Mari Sofie Sandvik
Marie Pettersson
Therese Nesset
Vegard Fodnes
Anne Kjendsheim
Anne Kristin Fosli
Anne Vigdis Ødegård
Gunnar Ruud
John Schneider-Sætrang
Laila Lerum
Stian Dahl
Silje Hagen
Øyvind Reuterdahl
Geir Brekka
Mari Hanne Wikeland
Toralf Nergaard
Heidi Eilertsen
Kristin Johnsen
Margrethe Winther
Søren Salomonsen
Walter Pedersen-Leijon
Finn Egil Johannessen
Jan Erik Lolland
Ole M. Sørhaug
Bente og Geir Karlsvik
Hanne Wenås
Heidi Randen
Karen Johanne Nordskog
Karen Lassen
Kari Jensen
Thomas Brigtsen
Anne Hasle
Grethe Aasvestad
Jens-Erik Wielsgaard Langstrand
Jon Erling Lindquist
Jorid Marie Hansen
Morten Ståhl
Paul Martin Holt
Thorvald Heiaas
Truls-Jacob Vinje
Øystein Lillås
Anders Brodahl
Anders Lileng
Fredrik Stubberud
Halvor H. Hartvig
Hanna B.Gansmoe
Inger Lise Hellenes
Iselin Solbakken
Jan-Magne T.Sørensen
Jens H.Golden
Ragnhild Rusta
Richard Pettersen
Sidsel Skinnarmo
Tom-Erik Aardal
Eivind Sundrehagen
Jørgen Bogen
Lasse Holst AS
Martin Bernhardsen Shetelig
Sigrid Feiner Endresen
Snorre Hvamen
Josefine Rockett Westre
Opplevelsen jeg hadde da jeg for første gang besøkte en stavkirke som småjente var sterk. Blant inntrykkene jeg husker var svalgangen på kirka, og ikke minst at kirka var nytjæret! Den intense lukta av tjære mens den mørke massen dryppet fra taket brant seg fast i hukommelsen.
Ikombinasjon med den flinke guiden som levendegjorde historien, gjorde disse sterke sanseinntrykkene at jeg fikk et glimt av selveste middelalderen. Etter det har jeg aldri mistet interessen for verken middelalder, stavkirker eller fortida.
I vinter skal endelig Kaupanger stavkirke, min nærmeste nabo, og kirken jeg sokner til, få et nytt lag med tjære etter at vi lenge har bekymret oss over den stadig lysere fargen på tak- og veggbordene. Men å få tak i tjære i dag er ikke en selvfølge. Det er nemlig få miljøer for tjærebrenning med stabil aktivitet, og derfor et akutt behov for å holde tradisjonen ved like. I sommer fikk vi bl.a. høre om milebrenning på radio og i andre media, og følge arbeidet med
bygging og brenning av ei mile, minutt for minutt på Facebook. Alt dette var del av Tjæreprosjektet som startet opp i 2021, og som skal øke kunnskapen om og produksjonen av tradisjonell tjære som skal gå til vedlikehold av stavkirker.
Tjærebrenning er bare et av de mange kunnskapsområdene som kulturminnevernet favner om. I arbeidet med Urnes verdensarvsenter og konseptet «Urneshagen» avdekker vi stadig nye lag av informasjon, som landskapet rundt kirka bærer på. For eksempel ligger jordsmonnet der som et arkiv over jordbrukshistorien. Selv fikk jeg første gang ta del i dette under arkeologistudiene for 20 år siden,
som medhjelper på en arkeologisk undersøkelse av den eldste driftshistorien til gården Urnes. I tillegg til arkeologer, kan pollenbotanikere, GIS-eksperter, økologer og historikere hjelpe oss til å tolke disse sporene, når vi skal formidle hva landskapet forteller til våre gjester. De biologiske kulturminnene i form av artsrike slåttemarker og styvingstrær bærer på en imponerende kontinuitet som kan måle seg med stavkirka selv. Her er det bonden og skjøtselsmedarbeiderne som sørger for at denne arven blir båret videre.
KUNNSKAP, STOLTHET OG NETTVERK Tverrfaglig samarbeid er viktig! Det finnes nesten ikke grenser for hvilke fagområder, hvilke tradisjonshåndverk og
Tjærebrenning er bare et av de mange kunnskapsområdene som kulturminnevernet favner om.
hva slags handlingsbåren og immateriell kunnskap vi kan bygge opp under for å styrke arbeidet med å forstå og bevare kulturminner og kulturmiljøer. Dette er også grunnen til at Fortidsminneforeningen jobber aktivt med å legge til rette for kurs og faglige samlinger, og å samarbeide med andre organisasjoner og fagmiljøer om praktisk kulturminnevern og tradisjonshåndverk. På kunstnerhjemmet Jorderik på Lillehammer har Fortidsminneforeningen restaurert tømmerbygningen og tilbakeført hagen med tørrmurte terrasser, staudebed og potetåker i samarbeid med Norges grønne fagskole - Vea. Nok et samarbeid som bidrar til en større helhet for kulturmiljøet. For noen uker siden møtte jeg i år
igjen engasjerte og dyktige unge kvinner som brenner for håndverket og kulturminnevernet på Fortidsminneforeningens jentekurs på Lillingstonheimen. Som en av deltakerne uttrykte det, bidro kurset til ny kunnskap og et nytt nettverk, «Og det fikk meg til å føle en enda større stolthet i å være kvinnelig håndverker.»
Jeg er utrolig stolt over å være medlem i en forening som bidrar til å bygge kunnskap, stolthet og nettverk. Nettopp dette vil være helt nødvendig for å at vi fortsatt skal kunne kjenne lukta av tjære i årene som kommer.
Det er få miljøer for tjærebrenning med stabil aktivitet, og derfor et akutt behov for å holde tradisjonen ved like.
finne den rette julegaven kan være en skikkelig utfordring. Slik har det nok alltid vært. For hva gir man egentlig til de som har alt? Eller til de som sier de ikke ønsker seg noe? Et eller annet må du jo gi.
Løsningen er ganske enkelt et gavekort fra De Historiske. Dette er en presang som kan benyttes på 65 hoteller og 20 spisesteder rundt om i hele landet, samt 1 historisk skip. Steder som byr på nydelig mat og uforglemmelig vertskap.
I tillegg kan du bruke det ved kjøp av våre populære kortferier. Du bestemmer selv verdien på gavekortet fra De Historiske (minimum 500 kroner).
Kortet er gyldig i ett år fra det skrives ut.
Gavekort fra De Historiske kan kjøpes direkte ute hos våre medlemmer eller på; www.dehistoriske.no/gavekort/
