I en annen verden by Gyldendal Norsk Forlag

KLAFF: 90 MM

HØYDE: 211 MM

«I en annen verden er en roman som beveger leseren fra tristhet til latter foruroligende raskt. Grace McCleens stemme gnistrer av en idé- og billedrikdom som hun bruker til å fortelle en historie som er både dyp og helt medrivende.» sam llewellyn, juryformann for desmond elliott-prisen «McCleen har skapt en stemme som klinger sannferdig og resonnerer dypt. Romanen er sprekkeferdig av spenning og sårhet. Den er et lite mirakel i seg selv.» daily mail

ti år gamle Judith McPherson og faren eier ikke så mye. Huset er fullt av nedstøvede gamle gjenstander og arvestykker fra en mor Judith aldri kjente. Men Judith skuer verden med Troens øyne, og der andre bare finner søppel, ser hun store muligheter. For å glemme plageåndene på skolen bygger hun en modell av Guds lovede Prydelsens land der menneskene er av piperensere, elvene av aluminiumsfolie og fjellene av pappmasjé og bark. Og hva hvis Judith nå hadde skapt snø av barberskum, bomull og cellofan? Da hadde skolen kanskje holdt stengt på mandag? Da Judith åpner øynene neste dag, er verden utenfor helt hvit. Hun har utført det første mirakelet. Og dermed starter også problemene for Judith og faren …

Grace McCleens debut I en annen verden er en alvorlig og hjerteskjærende oppvekstskildring om ensomhet, lengsel og savn. Men Judiths historie handler også om tvil, tro og håp – og om å lære seg å ta igjen.

omslag av stian hole

RYGG: 25 MM

FORSIDE: 133 MM

rivekunst er dyp, «Grace McCleens sk tig, og hun slipper vidunderlig og mek til denne sarte, oss helt inn i hjertet » følsomme lille jenta. t pe th e in de nd en

KLAFF: 90 MM

f o r f at t e r p o r t r e t t : © to m yo r k

Far og jeg spiste lam og bitre urter på kjøkkenet. Lam og bitre urter er Nødvendige ting. Livet vårt er fullt av Nødvendige ting fordi vi lever i De siste dager, men Nødvendige ting er ofte vanskelige, som å forkynne. Det er nødvendig å forkynne, for Harmageddon er nær …

BAKSIDE: 133 MM

grace mccleen ble født i Wales i 1981 og vokste opp i det hun selv har omtalt som en «fundamentalistisk familie» tilhørende Jehovas vitner. Hun ble utstøtt fra trossamfunnet for å ha hatt for mange utenforstående venner. McCleen har studert engelsk litteratur ved universitetene i Oxford og York, men bor nå i London. Hun er aktiv også som skulptør og musiker. For I en annen verden mottok Grace McCleen Desmond Elliott-prisen, som regnes som en av de viktigste utmerkel sene en debutant i Storbritannia kan få. Boken er solgt til 16 land.

Originaltittel: The Land of Decoration Copyright © Grace McCleen 2012 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Første gang utgitt av Chatto & Windus 2012 Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s. Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt. Omslagsdesign: Stian Hole Oversetter Hilde Rød-Larsen er medlem av Norsk Oversetterforening ISBN 978-82-05-41948-3 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Grace McCleen

I en annen verden Oversatt fra engelsk av Hilde RĂ¸d-Larsen

Til engelen

Dette er hva Herren Gud har sagt: «Den dagen jeg utvalgte Israel, da løftet jeg også min hånd til ed for Jakobs hus’ ætt og ga meg til kjenne for dem i fangenskapets land. Ja, jeg løftet min hånd til ed for dem og sa: ’Jeg er Herren deres Gud.’ Den dagen løftet jeg min hånd og lovet dem at jeg skulle føre dem ut av fangenskapets land, til et land som jeg hadde utsett for dem, et land som flyter av melk og honning. Det var alle landenes pryd. Esekiel 20: 5–6

BOK I

GUDS REDSKAP

Det tomme rommet

I begynnelsen var det et tomt rom, lite grann plass, lite grann lys og lite grann tid. Jeg sa: «Jeg skal lage marker», og jeg laget dem av bordbrikker, teppebiter, brun kordfløyel og filt. Og så laget jeg elver av kreppapir, plastfolie og skinnende aluminiumsfolie og fjell av pappmasjé og bark. Og jeg så på markene og jeg så på elvene og jeg så på fjellene og jeg så at det var godt. Jeg sa: «Og nå litt lys», og jeg skapte en sol ved å henge opp en metalltrådkurv med perler på, jeg skapte en månesigd og glitrende stjerner, og langs kanten av verden skapte jeg et hav av et speil som viste gjenskinnet av himmelen og båtene og fuglene, og landet (der de møttes). Og jeg så på sola og jeg så på månen og jeg så på havet og jeg så at det var godt. Jeg sa: «Hva med hjem?» Og jeg skapte ett av en ball med tørt gress og ett av en hul trestump og ett av et rør det hadde vært karameller i. Jeg utstyrte det med et fiskesnøre og et seil og ryddet plass til et teppe og en tannbørste og en kopp og en ovn, og plasserte en måke høyt på masten (som egentlig var et kosteskaft) og sendte det ut på havet (som egentlig var et speil). Jeg laget hus av sjokoladedipholdere: Plastgropen til sjokoladen var soverommet, og det runde rommet under, der kjeksen hadde vært, var stua. Jeg laget hus av en fyrstikkeske 11

og et fuglereir og en ertebelg og skjell. Og jeg så på husene og så at det var godt. Jeg sa: «Nå trenger vi dyr», og jeg laget papirfugler og ullkaniner og filtkatter og filthunder. Jeg laget pelskledde bjørner, stripete leoparder og ildsprutende, skjellete drager. Jeg laget skinnende fisker og muslingskallkrabber og fugler på veldig tynne metalltråder. Til slutt sa jeg: «Vi trenger mennesker», og jeg formet ansikter og hender, lepper, tenner og tunger. Jeg tok på dem klær og laget hår og pustet inn i lungene deres. Og jeg så på menneskene og jeg så på dyra og jeg så på landet. Og jeg så at det var godt.

Bakken fra lufta

Hvis man ser på jorda fra bakken, virker den veldig stor. Står man i en skolegård og bøyer seg ned med ansiktet mot bakken, som om man leter etter noe lite, virker den enda større. Milevis med asfalt sprer seg utover, og milevis med himmel går oppover, og innimellom er det milevis med ingenting som går ingen steder. Gutter som spiller fotball er kjemper, og ballen er en planet, og jenter som hopper tau er trær som rives opp med røttene, og for hvert sving dirrer det i bakken. Men hvis man ser ned fra himmelen, virker guttene og jentene og ballen og tauet mindre enn fluer. Jeg ser på guttene og jentene. Jeg vet hva de heter, men jeg snakker ikke med dem. Når de ser på meg, snur jeg meg bort. Jeg plukker opp et godteripapir som ligger ved siden av skoen min. Jeg skal bruke det til å lage blomster eller en regnbue eller kanskje en krone. Jeg legger papiret i en pose og går videre. Opp gjennom asfalten vokser det ugress. Det presser seg fram ved hushjørnene, trenger seg opp mot lyset. Jeg røsker opp noen tuster og setter dem i litt jord i en bitte liten blikkbeholder det har vært sjokolade i og et rør det har vært drops i. De skal plantes igjen, og de skal bli til eiketrær og pampas og bjørker og palmer. Jeg plukker opp en skolisse som ligger i en pytt. «Dette skal bli en vannslange», sier jeg. «Eller en bekk. 13

Eller en pytonslange. Eller kanskje en slyngplante.» Og jeg er lykkelig, for om bare noen få timer er jeg hjemme på rommet mitt og lager ting. Og så faller jeg plutselig, bakken kommer opp mot meg og grus krafser mot knærne mine. En gutt står over meg. Han er høy. Han har bred hals. Han har blå øyne og fregner og hvit hud og grisenese. Han har gult hår og lyse øyevipper og sleik. Men jeg tror ikke noen ville slikket ham, ikke engang kuer, som slikker sine egne neser. To gutter er sammen med ham. Én tar posen jeg holder i. Han holder den opp ned, og godteripapir og lisser og flaskekorker blåser vekk. Den gulhårete gutten drar meg opp. Han sier: «Hva skal vi gjøre med henne?» «Henge henne på gjerdet.» «Dra ned buksa hennes.» Gutten med gult hår sier: «Har du noen gang sett innsida på en do, mongo?» Det ringer i en klokke, og over hele skolegården stiller grupper av barn seg opp foran de doble dørene. Den gulhårete gutten sier: «Faen.» Til meg sier han: «Bare vent til mandag», dytter meg bakover og stikker av gårde med de andre. Når de er et stykke unna, snur den gulhårete gutten seg. Han har et søvnig uttrykk i øynene, som om han drømmer og nyter drømmen. Han drar fingeren over halsen og ler mens han løper sin vei. Jeg lukker øynene og lener meg mot søppelkassene. Når jeg åpner øynene, pirker jeg grus fra knærne mine og spytter på dem. Jeg holder hardt rundt kneskålene, så de skal slutte å svi. Og så begynner jeg å gå tilbake. Jeg er lei meg for at jeg ikke kan lage blomster eller en bekk eller et eiketre likevel. Men det aller verste er at på mandag skal Neil Lewis stikke hodet mitt nedi do, og hvem skal skape meg igjen hvis jeg dør? 14

Klokka har sluttet å ringe nå, og skolegården er tom. Himmelen er mørk. Det ser ut til å bli regn. Og så kommer det et vindkast fra ingen steder. Det løfter opp håret mitt og blåser jakka mi opp til en ballong, og rundt meg flagrer og fyker og flakser godteripapir og lisser og korker.

Jeg holder pusten

Jeg heter Judith McPherson. Jeg er ti år gammel. På mandag skjedde det et mirakel. Det er det jeg kommer til å kalle det. Og det var jeg som gjorde alt sammen. Det var på grunn av det Neil Lewis sa om å stikke hodet mitt nedi do. Det var fordi jeg var redd. Men det var også fordi jeg hadde troen. Det begynte fredag kveld. Far og jeg spiste lam og bitre urter på kjøkkenet. Lam og bitre urter er Nødvendige ting. Livet vårt er fullt av Nødvendige ting fordi vi lever i De siste dager, men Nødvendige ting er ofte vanskelige, som å forkynne. Det er nødvendig å forkynne, for Harmageddon er nær, men de fleste mennesker vil ikke bli forkynt for, og noen ganger blir de sinte på oss. Lam symboliserer de førstefødte som Gud drepte i Egypt, og Kristus som døde for menneskene. Bitre urter minnet israelittene om det bitre slavelivet og hvor godt det var å være i Det lovede land. Far sier at de er fulle av jern. Jeg liker å tenke på lam på en mark, ikke på tallerkenen min. Når jeg prøver å svelge bitre urter, snurper halsen min seg sammen. På fredag syntes jeg det var enda vanskeligere å spise enn vanlig, på grunn av det Neil Lewis hadde sagt. Etter en stund ga jeg opp og la fra meg gaffelen. Jeg sa: «Hvordan er det å dø?» 16

Far hadde på seg overallen fra fabrikken. Kjøkkenlyset gjorde ham huløyd. Han sa: «Hva?» «Hvordan er det å dø?» «Hva slags spørsmål er det?» «Jeg bare lurte.» Han var mørk i ansiktet. «Spis opp maten din.» Jeg tok noen biter med bitre urter og lukket øynene. Jeg skulle gjerne holdt meg for nesa, men far ville ha sett det. Jeg telte, og så svelget jeg. Etter en stund sa jeg: «Hvor lenge kunne man ha overlevd hvis noen holdt hodet ens under vann?» «Hva?» «Hvor lenge kunne noen ha overlevd under vann?» sa jeg. «Jeg mener, de ville sikkert ha klart seg en stund hvis de var vant til det. Men hvis det var for første gang. Hvis personen som holdt en, ville at man skulle dø – og det ville de jo – jeg mener, hvis hodet ble holdt nede.» Far sa: «Hva er det du snakker om?» Jeg så ned. «Hvor lenge kunne man overlevd under vann?» Han sa: «Jeg aner ikke!» Jeg svelget resten av de bitre urtene uten å tygge, og så ryddet far bort tallerkenene og tok fram biblene. Vi leser Bibelen hver dag, og så grunner vi over det vi har lest. Å lese Bibelen og å grunne er også Nødvendige ting. Det er nødvendig å grunne fordi det er den eneste måten vi kan finne ut av hva vi tenker om Gud på. Men Guds veier er uransakelige. Dette betyr at man kan grunne for evig og alltid og likevel ikke vite hva man skal tenke om Gud. Når jeg prøver å grunne, blir hjernen min opptatt av andre ting, som hvordan jeg kan lage et svømmebasseng og trapper av en broderiramme til modellverdenen på rommet mitt, og hvor mange pæredrops jeg kan kjøpe for lommepengene mine og hvor mye grunning 17

det er igjen å gjøre. Men etterpå snakker vi alltid om hva vi har grunnet over, så det går ikke an å late som om man har grunnet når man ikke har det. Det begynte å bli mørkt utenfor vinduet. Jeg hørte gutter som syklet på syklene sine i bakgata. De syklet opp en rampe, og hver gang de kjørte ned, skramlet det i den. Jeg så på far. Jeg skjønte ut fra de rynkete øyenbrynene hans at jeg måtte høre etter. Jeg skjønte ut fra de funklende brilleglassene hans at han ikke måtte avbrytes. Jeg så ned, trakk pusten dypt og holdt den. «Og Herrens ord kom til meg i det niende året, i den tiende måneden, på den tiende dagen i måneden, og det lød: ’Menneskesønn, skriv opp for deg selv navnet på dagen, nettopp denne dagen. Babylons konge har rykket fram mot Jerusalem …’» Etter tjuefem sekunder begynte rommet å vibrere, og pusten min sivet ut i små puff. Jeg ventet et minutt og trakk pusten igjen. En hund bjeffet. Lokket på en søppelbøtte skramlet. Sekunder dryppet fra klokka på peishylla. Men etter tjuefem sekunder begynte rommet å vibrere igjen, og jeg måtte slippe ut pusten på nytt. Jeg må ha gjort det ganske plutselig, for far så opp og sa: «Går det bra med deg?» Jeg sperret opp øynene og nikket. «Følger du med?» Jeg nikket igjen og sperret øynene enda mer opp. Han så på meg fra under øyenbrynene og fortsatte å lese. «Du er uren og skamløs. Derfor måtte jeg rense deg, men du ble ikke ren for din urenhet. Du blir ikke ren før jeg får stilt min voldsomme harme på deg. Jeg, Herren har talt.» Jeg ventet i to hele minutter, og så trakk jeg pusten igjen. Jeg holdt den. Og holdt den. Jeg sa: «Jeg skal klare det. Jeg skal ikke drukne.» 18

Jeg hang på armlenene. Jeg presset føttene ned i gulvet og klemte rumpa ned i setet. Jeg var kommet til tjuefire sekunder da far sa: «Hva er det du driver med?» «Grunner!» sa jeg, og pusten min føyk ut. Det dunket i en blodåre i fars tinning. «Du er veldig rød.» «Det er hardt arbeid», sa jeg. «Dette er ikke noen lek.» «Jeg vet det.» «Følger du med?» «Ja!» Far blåste litt luft ut av nesa og begynte å lese igjen. Jeg ventet i tre hele minutter, og så trakk jeg pusten igjen. Jeg fylte hele kroppen min med luft: magen, lungene, armene og beina. Det verket i brystet. Det dunket i hodet. Beina mine spratt opp og ned. Jeg la ikke merke til at far hadde sluttet å lese. Jeg så ikke at han fulgte meg med blikket før han sa: «Hva er det som foregår?» «Jeg føler meg ikke bra.» Han la fra seg Bibelen. «La meg gjøre dette klart. Jeg leser ikke det her for å underholde deg. Jeg leser ikke det her for din helses skyld. Jeg leser det her fordi det vil redde livet ditt. Så rett deg opp, sitt rolig og begynn å følge med!» «Ok», sa jeg. Han ventet litt, og så begynte han å lese igjen. «Det kommer, jeg setter det i verk, jeg lar ikke være. Jeg viser ikke medfølelse og angrer ikke. Etter din ferd og dine gjerninger skal du dømmes, sier Herren Gud.» Jeg prøvde å følge med, men det eneste jeg klarte å tenke på, var toalettskålen; det eneste jeg hørte, var surklingen i sisternen; og det eneste jeg følte, var hender som presset meg ned. 19

«Og folk spurte meg: ’Skal du ikke fortelle oss hva dette har med oss å gjøre.’ Da sa jeg til dem: Herrens ord er kommet til meg, og det lyder: ’Si til Israels hus:’ Judith!» Far leste det akkurat sånn, uten å stanse og uten å se opp. «Hva?» Hjertet mitt dunket mot strikkejakka. «Nå kan du fortsette å lese.» «Åh.» Jeg så på siden, men det myldret av maur på den. Jeg snudde meg bort og ble varm i ansiktet. Jeg snudde meg tilbake, og ansiktet mitt ble enda varmere. Far lukket Bibelen. Han sa: «Gå på rommet ditt.» «Jeg klarer det!» sa jeg. «Nei, du har tydeligvis bedre ting å gjøre.» «Jeg hørte etter!» Far sa: «Judith.» Jeg reiste meg. Hodet mitt føltes veldig varmt. Det var rart, som om det var for mange ting som foregikk i det. Det var helt surrete, som om noen hadde ristet det. Jeg gikk mot døra. Jeg la hånden på klinken og sa: «Det er urettferdig.» Far så opp. «Hva var det?» «Ikke noe.» Øynene hans skinte. «Godt.»

KLAFF: 90 MM

HØYDE: 211 MM

omslag av stian hole

RYGG: 25 MM

FORSIDE: 133 MM

rivekunst er dyp, «Grace McCleens sk tig, og hun slipper vidunderlig og mek til denne sarte, oss helt inn i hjertet » følsomme lille jenta. t pe th e in de nd en

KLAFF: 90 MM

BAKSIDE: 133 MM