I skyggen av store trær by Gyldendal Norsk Forlag

I skyggen av store trær

Karl Henrik er på sykehuset for å besøke sin døende mor, som han har levd med hele livet. Det er likevel ikke bare sorg som fyller ham. Regine er en permittert blomsterdekoratør som nettopp har vært til sin første ultralyd. Barnefaren insisterer på abort, men selv er hun ikke så sikker. Karl Henrik lever av å skrive dialoger til den populære tv-serien Skjærgårdsliv, men får aldri sjansen til å bruke sin replikkunst i det virkelige liv. Regine har vokst opp i en stor og bråkete akademikerfamilie. Selv er hun stillferdig, og kommuniserer best med sin døve bror.

Kristine Storli Henningsen

To sjenerte mennesker i en sykehusheis. Skal de klare å gå videre sammen?

Trønder-Avisa

Kristine Storli Henningsen

I skyggen av store trær roman

I skyggen av store trær er en varm beretning om to sjenerte mennesker, en blomsterbutikk og veldig mange fine replikker.

omslag: terese moe leiner | blæst design

kristine storli henningsen er født i Oslo i 1974. Hun har arbeidet som journalist, og debuterer nå skjønnlitterært med I skyggen av store trær. Hun bor i Drammen med mann og tre barn.

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012 www.gyldendal.no Printed in Slovakia Trykk/innbinding: TBB, a.s. Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6 Boken er satt med Stempel Garamond 11/15 pkt. Omslagsdesign: Terese Moe Leiner ISBN 978-82-05-42198-1 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Kristine Storli Henningsen

I skyggen av store trĂŚr Roman

Til fellesskapet

Det lille vesenet som vistes på ultralydskjermen, lignet en seigmann med altfor stort hode. De mikroskopiske beina og armene sprellet, mens hodet var bøyd litt over kroppen. Hun lå der og stirret på det, uten noen ting å forsvare seg med, det var bare den tomme luften mellom henne og skjermen. Den kvinnelige legen vred og vred på apparatet som var stukket så vidt innenfor skjeden, de så fosteret i alle mulige vinkler, en gang lignet det en and. Regine auet seg høyt. – Beklager, vi må gjøre det slik, sa legen. – Vi tar ikke utvendig ultralyd før lenger ut i svangerskapet, foreløpig ser vi ikke godt nok med en utvendig undersøkelse. Lenger ut i svangerskapet, tenkte hun og fortsatte å stirre på det lille vesenet på skjermen. Det var umulig å se noen trekk, men det rørte på seg hele tiden, noe sterkt og levende, uten at hun kjente en eneste bevegelse. – Det går fint, sa hun. Det var en halvsannhet. Riktignok kjente hun ikke smerten så godt lenger, det var som om skjeden gradvis ble bedøvet. Men det lille vesenet på skjermen hadde festet seg 7

på netthinnen, det var ikke lenger en klump med celler, og hun visste det var et bilde hun ikke ville klare å bli kvitt. – Da tenker jeg vi er ferdige, sa legen. Med et knepp var skjermen sort og seigmannen borte. Hun ble liggende litt uten å si noe. Så reiste hun seg og gikk bak skjermbrettet, plukket opp trusen på gulvet. Det var noe ved bevegelsen som gjorde henne litt kvalm, som når man forsøker å kle diskret på seg hos en mann etter en fuktig kveld på byen. Eller var det svangerskapskvalme? Hun hadde ikke følt seg uvel én dag, det eneste tegnet hun hadde så langt, var ømme brystvorter. Hadde det ikke vært for strekene på testen, hun hadde tatt to på rappen, hadde hun ikke ant at hun var gravid. Hun tok på seg resten av klærne, stille og raskt, og gikk bort til legens skrivebord. Legen hadde tatt frem et slags papphjul som hun satt og kikket på. – Ut fra fosterets størrelse vil jeg anta at du er omtrent ti uker på vei, sa hun med øynene festet på hjulet. Regine nikket. Legen la fra seg papphjulet, foldet hendene foran seg på bordet og sa: – Har du bestemt deg for hva du vil gjøre? Legen kunne være i førtiårene et sted. Hun hadde langt, blondt, glatt hår og blå, litt skarpe øyne bak smale briller med rød innfatning. – Ja. Eller jeg mener nei. Eller, jeg er ikke sikker. Legen så granskende på henne et øyeblikk. Så sa hun: – Grensen for abort går ved tolv uker. Skal du ha abort etter det, må du søke abortnemnda. Men jo lenger du er kommet i svangerskapet, jo sterkere skal grunnen være 8

for å avbryte så lenge fosteret er levedyktig. Jeg vil på det sterkeste råde deg til å ta en avgjørelse innen fjorten dager. Regine kikket ned på hendene sine. Hun klemte tomlene hardt sammen, de ble røde og minnet om strekene på graviditetstesten. – Jeg forstår, sa hun. – Det kan være lurt å sette opp en time for inngrep, for sikkerhets skyld, sa legen. – Hvis du bestemmer deg sent, du er jo et stykke ut i svangerskapet allerede, er det lite trolig at du får time på dagen. Regine nikket. – Da vil du snart få et brev i posten, sa legen og nikket for å signalisere at de var ferdige. Da Regine reiste seg, føltes kroppen svevende og rar, nesten som om hun var vektløs. Idet hun nådde døren, snudde hun seg og så på legen. Har du barn? ville hun spørre. Så fikk hun øye på bildet på skrivebordet. Det var tre jenter, en liten jente i midten av to store, og alle hadde det lange, lyse håret til moren. * – Bra du er fornøyd! Det er dette som er jobben vår, vet du, å regissere andres liv. Frederick smilte til Karl Henrik da han sa det. Men det ser ikke kunden, tenkte Karl Henrik. Kunden hører bare Fredericks stemme. Han var litt forundret over det lille stikket han kjente i magen. De hadde alltid trivdes med å ha det slik. Det var han som skrev dialogene, og Fre9

derick som hadde kontakt med kundene. Likevel, tenkte han, Frederick kunne godt ha nevnt ham litt oftere. – Der var den kunden i boks, sa Frederick og slengte mobilen på bordet. – Han var knallfornøyd med det du hadde skrevet. Ja, ikke at jeg hadde ventet noe annet. Du og jeg, Abel, vi er et dream team! Frederick løftet beina fra bordplaten og lot dem seile mot gulvet. Skoene var sorte og spisse med et særegent mønster, og de traff gulvet med en høy lyd. Han lente seg fremover, holdt håndflaten frem mot Karl Henrik og så på ham med et lurt smil. Karl Henrik nølte. Så løftet han hånden og slo den mot Fredericks. Det ble ikke noe smell, bare et slapt klaps. Han hadde aldri vært særlig god på disse high five-hilsningene. Ikke forsto han poenget med dem heller, det virket barnslig og meningsløst. – Vet du hva, Abel? Nå synes jeg du skal ta deg en tur i parken. Nyte solen. Det har du fortjent, du har jobbet hardt og kunden er vår. En tur i parken? Han så på klokken. Halv tre. Det virket rart å skulle gå så tidlig når han ikke hadde noe spesielt fore. Samtidig, det var ingenting som hastet akkurat nå, og han kunne trenge en pust i bakken før han tok fatt på neste prosjekt. – Da sier jeg takk for det. Jeg går en tur i parken, og besøker mor etterpå. – Ta deg en lang tur i parken. Tonen til Frederick endret seg, han sa det nesten som en kommando. Karl Henrik klappet sammen Mac-en, børstet litt bøss 10

av skrivebordet og tok på seg frakken. Frederick ristet smilende på hodet. – Du er fra en annen tid, Abel, sa han. – Jeg ser deg for meg som familiemann på femtitallet: en far som tar hatten og frakken og forlater arbeidet om ettermiddagen, nikker farvel til sekretæren, «Ha en god ettermiddag, fru Hermansen», og spaserer hjem til ferdig middag. Karl Henrik ble ikke støtt av Fredericks åpenlyse harselering. Kanskje var det fordi den var nettopp det, åpenlys, og ingenting som ble gjort halvhøyt bak ryggen hans. Med årene hadde han lært seg å forstå forskjellen. – Ha en god ettermiddag, sa han og hevet hånden til farvel. – Kos deg i solen, Abel, sa Frederick og satte seg ved skrivebordet igjen. Karl Henrik ble stående et øyeblikk og betrakte ryggen hans. Frederick Stanghelle, som hadde ny skjorte hver dag og håret på nøyaktig samme måte, en litt rufsete sveis som var skulpturert på plass med blank gelé. En dag hadde han bare dukket opp på polet på Elisenberg, der Karl Henrik jobbet. Det måtte være åtte år siden nå, han hadde ikke sett Frederick siden skoledagene da de laget revy sammen. Karl Henrik skrev revytekstene, og Frederick regisserte. Frederick virket ikke overrasket over å se Karl Henrik bak disken. Han kjøpte en flaske vin, en Pommier Petit Chablis, som Karl Henrik anbefalte ham til sjømat. Så la han fra seg visittkortet sitt på disken og sa: – En kompis og jeg har startet et produksjonsselskap, Adesso. Vi kunne trenge en som deg, en som er pålitelig og 11

dyktig og kan skrive gode dialoger. Det er altfor mange hot shots i denne bransjen, mennesker som vil tjene lettvinte penger, men som ikke har talent og innsatsvilje. Ja, hvorfor ikke? tenkte Karl Henrik. Adesso holdt til i Hoffsveien 22 på Skøyen. Det var lenger unna hjemmet, så det ville bli vanskeligere for moren å stikke innom. Dessuten var trolig stillingen bedre betalt. Samme ettermiddag hadde han nevnt det for moren. Hun likte selvsagt ikke ideen i det hele tatt. – Hva er poenget med å skifte jobb når man trives? hadde hun sagt. – Altfor mange mennesker gjør det og angrer etterpå, og da er det for sent. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Men han holdt på sitt, og etter hvert kom hun mer på gli. Hun likte at det bare var menn som jobbet i firmaet, da ble det ikke så mange intriger. Og å skrive dialoger var ikke det verste han kunne gjøre, det måtte hun medgi. Nå fulgte hun med på alle episodene av Skjærgårdsliv, og engasjerte seg i hver eneste replikk. Frederick solgte inn manuset til NRK. Han var god på å mikse og trikse med de rette menneskene. Og i kulissene hadde han Karl Henrik, som alltid kunne levere varene. Solskinnet la seg sterkt og varmt over ansiktet og skuldrene da han gikk gjennom Skøyen sentrum. Han hadde et ambivalent forhold til solen. Han kunne like den når den ikke var altfor sterk. Når den bare varmet kroppen på en behagelig måte, slik som nå. Ble det for varmt, føltes luften klaustrofobisk, klebet seg til huden, og han flyktet inn i skyggene. 12

Jeg burde gå til mor med én gang, tenkte han, hun blir sikkert glad hvis jeg kommer før. Men noe holdt ham tilbake. Det var ikke tanken på å gå i parken. Han hadde aldri helt forstått dette med parker. Han syntes det var en pussig følelse, å gå rundt i en park uten mål og mening, eller sitte på en benk og renne bort i sin egen svette, med hvinende barnehyl i ørene og lukten av andres søppel i neseborene. Likevel førte beina hans ham mot Frognerparken. Hvorfor skal jeg alltid gå til sykehuset, tenkte han, som om jeg ikke har noe liv, noe eget? Han gikk rundt på gangstiene i parken en stund, nikket til en og annen som møtte blikket hans. Han klappet faktisk en hund også, ble litt overrasket over det selv, en liten, hvit hund som luktet på buksebeinet hans, før eieren rykket den tilbake med båndet. Oppover langs Kirkeveien tenkte han på det Frederick hadde sagt, om å regissere andres liv. Hva med mitt liv? tenkte han. Han kunne saktens trenge en god regissør selv. Alt skulle vært annerledes nå. Det var som om han forsto det bedre, dag for dag. Det viktigste var at han var på vei til et sted. Slik det var nå, føltes livet hans som et musikkstykke som aldri skiftet takt. Og byen, som vanligvis var så pulserende, var stille og tom nå som fellesferien var startet. Han ønsket så inderlig at moren skulle få slippe. Kreften hadde tæret på henne i årevis. Men hun ville slett ikke dø, virket det som. Hun klamret seg fast i dette seige, flortynne grenselandet mellom liv og død, som en flue som 13

hang i spindelvevet og bare ventet på å bli spist. Og hun kloret seg til ham, holdt ham svaiende i spindelvevet med seg. Han kjente hvordan skoene slo mot asfalten så det smalt helt opp til hodet. La henne få slippe, tenkte han, la henne få slippe, la henne få slippe. * Hun tok telefonen opp fra vesken mens hun gikk bortover korridoren. Innen to uker måtte hun ha bestemt seg, hadde legen sagt. Hun så på kalenderen. 18. juli. Det var noe mørkt og tungt over datoen, som om hun kunne høre en svak gongong ved synet av den. 4. mai ville hatt en helt annerledes klang. Eller 10. juni, det var lett og lyst. Men 18. juli, det lød bare mørkt og dystert. Hun husket nesten ikke aborten hun hadde hatt i tenårene. Det var så lenge siden. Og det føltes ikke som et valg. Det var bare et uhell, noe som måtte fjernes så fort som råd var. Alt lå foran henne, hun var sytten år og livet hadde så vidt begynt, selvfølgelig kunne hun ikke bli mor, det var helt naturstridig. Nå virket det like naturstridig å skulle ta det bort. Det spiret noe i magen hennes, noe som sprellet, hun hadde sett det med egne øyne. Og hun hadde alltid tenkt at hun kom til å få barn når hun var rundt tretti. Nå var hun trettifire. Hun var allerede på overtid. Ikke mye, selvsagt, men årene fløy, og hun hadde lest et sted at muligheten for å få barn med defekter, økte etter fylte trettifem. Var det stjernene som hadde hjulpet henne, 14

servert henne en mulighet rett i fanget? Det sto tross alt i hennes personlige horoskop at hun skulle få to barn, tett på hverandre. Og det var noe insisterende over denne graviditeten. De røde strekene hadde lyst mot henne fra den hvite pinnen, som noe som ikke lot seg ignorere. Og vesenet på skjermen, som hun var helt uforberedt på å se, var så sterkt og levende, det var ingen tvil om dets eksistens. Hun var ikke én lenger, hun var to, enten hun ville eller ikke. Du blir ikke yngre med årene heller, tenkte hun, kanskje har du ikke tid til å vente på en mann. Dette kan være din sjanse, akkurat nå, og for alt du vet, kan det være din siste. Hun gikk bortover korridoren og kikket på pasientene. Tiden går enda saktere for dem enn for meg, tenkte hun. Det var en slags trøst i den tanken. Det var flere som måtte være i byen i sommer, mot sitt eget ønske. Det var som om Oslo gikk inn i et slags vakuum i fellesferien. Luften sto stille. Gatene var nesten tomme. En lang og stille påminnelse om at hun ikke hadde noen å dra på ferie med. Peter hadde lovet henne at de skulle dra en uke til Syden, et eller annet sted der de kunne dyrke solen og hverandre. Men det var før han fikk vite om svangerskapet, før de røde strekene. Nå var han på ferie med sin egen familie. Og hun var igjen i byen, gravid og alene. Da hun fikk meldingen om at han var i Spania og at hun ikke måtte tekste ham mer, visste hun at hun aldri mer ville ha noe med ham å gjøre. Aldri ville hun bli den som lå på en solseng med barn løpende rundt beina, og han lå ved siden av henne og tekstet til en annen kvinne. 15

Det finnes andre menn, tenkte hun. Og hun var ennå en ung, attraktiv kvinne. Ikke en slik kvinne som sin mor, som var nærmere seksti og fremdeles kunne få menn til å snu seg etter henne. Men hun hadde normalt pene trekk, var ikke altfor overvektig og hadde pent hår. Når noen ga henne en kompliment, var det alltid håret de fremhevet, det rødlige, bølgende håret. Krøller, sukket venninnene hennes henført, som om krusete hår kunne sette alt annet i skyggen. Hun tok heisen ned til første etasje, gikk ut hovedinngangen og fulgte fortauet bort til der Kirkeveien krysset Blindernveien. Hun kikket bort mot butikken på hjørnet. Gerds Blomster sto det over døren med sorte smijernsbokstaver. Den ene r-en var halvveis flasset av. Da hun krysset veien, manet bilder av moren seg frem foran henne, slik det plutselig kunne glitre i alle regnbuens farger i en sølepytt. Ada Rognsaa var høy og slank med kobberrødt hår som strakte seg i bølger ned mot korsryggen. Fremdeles lot faren sine butte, glatte professorfingre gli gjennom håret hennes med beundring i blikket, som om han stakk dem inn i en gnistrende fontene. Kanskje undret han seg over om det bare var en illusjon, slik solnedgangen kunne farge vannet oransje. Faren logret rundt moren bestandig, som en hengiven hund. Ikke en underkuet bikkje, men en glad og fri hund som lykkelig hadde valgt sin eier, og som bare var glad for at hun ville ha ham. Det var som om han følte det minste han kunne gjøre, var å underkaste seg henne fullt og helt. Selv var han professor i engelsk litteratur, visstnok med 16

imponerende språkkunnskaper. Likevel lot han moren briljere med sine fraser og vendinger fra enkle italiensk- og spanskkurs, og rettet aldri på henne. Faren brukte opp logringen på moren. Moren brukte den opp på Grefsen skole. Hun svarte vennlig og profesjonelt på alle henvendelser fra foreldrene. Hun hadde alltid tid, alltid overskudd, og de hyllet henne for det, det samlede foreldrekorpset. Men når hun var alene om kvelden, når barna snek seg innpå henne og forsøkte å kreve noe av henne og hun satt der med et glass vin og en bok i fanget, da var kroppen hennes stengt. Stemmen hennes var mildt anklagende når hun sa: – Regine min. Dere har meg hele dagen. Nå må jeg få ha min tid. Hun sto foran moren og følte seg hjelpeløs og til bry. Hun var en del av «dere», denne store massen av barnefjes, alt moren skulle drive opp og frem så hun kunne sole seg i glansen av det etterpå. Og dette ble hennes stillfarne straff overfor moren, at det ikke ble noen akademiker eller kunstner av henne, hun trengte ingen psykiater for å finne ut av det. Hun var sprekken i det perfekte, den frivillige sprekken som fortalte omverdenen at moren ikke var overjordisk. I det minste fikk hun ikke overjordiske barn. Regine var blomsterdekoratør, og hadde ingen ambisjoner om å bli noe annet. Så man nærmere på resultatene av Rognsaa-søsknenes meritter som hang på veggene i barndomshjemmet, var det ingen store diplomer eller idrettspokaler som tilhørte Regine. Bare ordinære vitnemål og svømmeknapper. 17

I skyggen av store trær

Kristine Storli Henningsen

To sjenerte mennesker i en sykehusheis. Skal de klare å gå videre sammen?

Trønder-Avisa

Kristine Storli Henningsen

I skyggen av store trær roman

I skyggen av store trær er en varm beretning om to sjenerte mennesker, en blomsterbutikk og veldig mange fine replikker.

omslag: terese moe leiner | blæst design

kristine storli henningsen er født i Oslo i 1974. Hun har arbeidet som journalist, og debuterer nå skjønnlitterært med I skyggen av store trær. Hun bor i Drammen med mann og tre barn.