Turisten by Gyldendal Norsk Forlag

Om Natthagen (2011):

Om Totem (2009):

«Sikkert grep.»

«Den gjennomførte språklige elegansen og den lune humoren gjør at boka blir en ren nytelse å lese, og nok en gang har Faldbakken bevist sitt helt usedvanlige talent som kriminalforfatter.»

Sverre Mørkhagen, VG

«Natthagen er fortellingen om en tilstand og en tragedie. Den er nyansert, realistisk og – som kriminalroman betraktet – skikkelig god.»

Kurt Hanssen, Dagbladet

Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen

Om Senskade (2008): «Infamt utspekulert.» Kurt Hanssen, Dagbladet

«Spissfindig krimgåte … Dette er Faldbakkens femte kriminalroman med overbetjent Jonfinn Valmann. Jeg har begynt å glede meg til den sjette.» Norunn Ottersen Seip, Dagsavisen

«Tyvene er en svært innholdsrik roman, som både skildrer drap og abborfiske, røff sex og lun bygdehumor, men samtidig oppfyller den alle krimsjangerens krav til opprulling og logisk løsning.» Kurt Hanssen, Dagbladet

«Faldbakken skriver krim som både konserverer og utfordrer genren, med et persongalleri som inneholder både gjenkjennbare og syke, skumle typer.» Mari Nymoen Nilsen, VG

men i ferieparadisets skygge florerer også kriminelle aktiviteter: finansiell korrupsjon, utpressing, hvitvasking, dopsmugling – alt sammen med forgreninger til internasjonal mafiavirksomhet. jonfinn valmann får en hastemelding og må reise til Marbella for å hjelpe en person i akutt fare. En person som en gang sto ham svært nær, men som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Hans egen mor.

turisten

Om Tyvene (2007):

Marbella, Solkystens perle. De rike og berømtes tumleplass. Tusenvis av nordmenns foretrukne feriemål.

knut faldbakken

«… et nyansert og fascinerende persongalleri.»

Torbjørn Ekelund, Dagbladet

tidligere kriminalromaner: Natthagen (2011) Totem (2009) Senskade (2008) Tyvene (2007) Nattefrost (2006) Grensen (2005) Turneren (2004)

knut faldbakken (f. 1941, bosatt på Hamar) debuterte i 1967 med romanen Den grå regnbuen. Faldbakkens bøker er blitt oversatt til 20 språk, og nærmere to millioner eksemplarer er blitt solgt i inn- og utland. Foto: © Morten Brun

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 30537) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 5. september 2013 - 8:09 (side 4 av 360) NOT PRINT READY!

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2013 www.gyldendal.no Printed in Lithuania Trykk/innbinding: UAB PRINT-IT Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt. Omslagsillustrasjon: Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen ISBN 978-82-05-45555-9 Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 30537) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 5. september 2013 - 8:09 (side 3 av 360) NOT PRINT READY!

Knut Faldbakken

Turisten Kriminalroman

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 30537) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 5. september 2013 - 8:09 (side 5 av 360) NOT PRINT READY!

Han var nettopp kommet inn på kontoret da han fikk telefonbeskjeden. Kvinnestemmen var korrekt, den røpet ingenting. Det var sikkert jobben hennes å formidle slike meldinger, kanskje flere hver eneste dag. De forvirrede spørsmålene hans ble avvist med et kjølig: «Dette har vi dessverre ikke fått inn noen opplysninger om, men dersom du ønsker det, kan vi forsøke å skaffe mer informasjon til veie gjennom konsulatet.» Effektivt, udeltagende. Departementalt nøytralt. Han takket og sa at det ikke var nødvendig. Han måtte uansett se å komme seg nedover fortest mulig. Han var ikke en mann som likte å skape unødvendig dramatikk omkring egne anliggender. Dessuten var de viktige spørsmålene, de han brant inne med, av en slik art at en sekretær i UD neppe kunne ha gitt ham noe tilfredsstillende svar, selv med all verdens tilleggsinformasjon. Da samtalen var slutt, ble han sittende helt stille et øyeblikk med blikket festet på feltet på veggen til venstre for vinduet hvor han ennå ikke hadde funnet noe passende å henge opp. Han måtte forsøke å klarne tankene. Han gikk gjennom ordlyden i den korte beskjeden igjen og igjen som om den var blitt formulert på et fremmed språk, og den egentlige betydningen bare langsomt gikk opp for ham. To ganger strakte han seg mot telefonen, løftet av røret, men ombestemte seg. Under tankestormen som raste i hodet, tviholdt han på den siste, grøtete formuleringen, forsikringen om at han skulle gi seg i vei nedover straks. I øyeblikket virket det som et løfte 5

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 30537) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 5. september 2013 - 8:09 (side 6 av 360) NOT PRINT READY!

det ville bli vanskelig å holde. Tvil og forvirring var nær ved å lamme ham. Han var plutselig ikke engang sikker på om han hadde gyldig pass. Men av gårde måtte han. Det var det eneste riktige. Uunngåelig. Dette innså han i neste øyeblikk. Selv om han skulle ha gitt hva som helst for å slippe. Overbetjent Halvor Rusten stilte ingen spørsmål. Det ville gå greit å få ordnet en velferdspermisjon i en slik situasjon. Det var som ventet. Han gruet mer for samtalen med Anita. Hun satt i retten i dag som vitne i en barnefordelingssak, en tragisk affære som hadde trukket i langdrag ettersom forsvareren to ganger hadde søkt om utsettelse, og utredninger fra barnevern og psykiatrisk sakkyndige hopet seg opp. For spøk hadde hun uttrykt et håp om at saken måtte bli tatt opp til doms før hun selv gikk ut i svangerskapspermisjon, men hun kunne ikke skjule at historien med en voldelig ektemann som hadde gått løs på sin gravide samboer, med en fireåring som vitne til det hele, gikk sterkt inn på henne i den tilstanden hun selv befant seg. Han fikk kontakt på tredje forsøk. Da var han allerede på vei hjem i Mondeoen. Lyden av stemmen hennes da hun svarte, sløret blikket og han måtte senke farten. Han kjempet for å få fram den nødvendige beskjeden, som om han holdt på å bli kvalt. Etterpå følte han seg enda mer elendig, som en sviker. Hun hadde virket så rolig og deltagende. Hun sa at hun forsto. Situasjonen var spesiell. Ekstraordinær. Det var hennes uttrykk. Hun oppmuntret ham, hun skjønte hastverket; selvsagt måtte han dra. Det lå ingen beklagelse bak ordene. Det hjalp ikke stort. Han visste ikke om han turte tro på henne. Hun trengte ham også. Her. Nå. Hjemme var det vanskelig for ham å få bestemt seg for hva han burde pakke med seg. Hvordan var været der nede? Regnfylt? Vårlig? Varmt? Her på Hedmarken hadde vinteren bare så vidt begynt å slippe taket. Han hadde selvsagt ikke tenkt på å gå inn og sjekke værmeldingen på nettet da 6

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 30537) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 5. september 2013 - 8:09 (side 7 av 360) NOT PRINT READY!

han booket billett. Nå var det ikke tid. Han rev noen klesplagg ut av skapet nærmest på måfå og kastet dem ned i den store sportsbagen, husket treningstøy og toalettsaker, glemte nesten sokkeskift og lettere sko. Passet lå i roteskuffen sammen med hodelykta, skrunøkkelen, en liten hammer, en bunke bruksanvisninger, laderen til den gamle mobilen og et utvalg av husholdningens øvrige rekved. Klokka nærmet seg tolv, og han tenkte at han vel burde ha spist noe, men bare tanken på mat fikk det til å vende seg i ham. Mens han skrev en rask melding til Anita og gremmet seg over de klossete forsøkene på å få uttrykt at han var glad i henne, drakk han noen slurker melk rett fra kartongen. Flyet gikk fra Gardermoen klokka 13.55. Han hadde bare tiden og veien. Veiarbeidene mellom Espa og Minnesund kunne fort koste en ekstra halvtime. En vodka tonic på tom mage midt på dagen var kanskje ikke det ideelle inntaket, men flymenyen virket enda mindre fristende enn innholdet i kjøleskapet hjemme, og noe måtte han få i seg for å roe kroppen. Peanøttene satte seg fast i halsen og fikk ham til å drikke for fort. Han måtte ha en drink til. Han signaliserte helt til den stressede flyvertinnen ikke kunne overse ham lenger. Han syntes det eldre paret i setene ved siden av, kledd i like røde og blå fritidsdresser, begynte å kaste alvorlige blikk i hans retning, der han satt fremdeles i kontorklærne, og strøk seg opp- og nedover lårene. De fleste av passasjerene i det stappfulle Norwegian-flyet var åpenbart påsketurister som hadde startet ferien på forskudd. Stemningen var opprømt, stemmeleiet høyt, lattersalvene runget. Han tømte drink nummer to og prøvde å gjøre det komfortabelt på den sparsomme plassen. Idet han innså at et flysete var altfor trangt til at det gikk an å finne noen bekvem hvilestilling for en mann godt over 1,80, sovnet han og drømte at han sto utenfor en stengt dør og banket på igjen og igjen uten at noen lukket opp. Så klemtet en klokke øredøvende, som om han sto på terskelen til et kirkebygg og skulle overvære en vielse. Han våknet av at stewarden 7

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 30537) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 5. september 2013 - 8:09 (side 8 av 360) NOT PRINT READY!

annonserte at de hadde begynt innflyvningen, vennligst fest setebeltene, slå sammen bordene og rett opp stolryggen. Han var fremdeles fylt av forlatthetsfølelsen etter drømmen. En varm, rød sol sto inn av vinduet og rett i ansiktet på ham. Nakken verket etter den ubekvemme sovestillingen, hodet var tungt og tungen tykk og tørr. Et lykksalig øyeblikk husket han ikke hvor han var eller hvorfor han befant seg i denne situasjonen. Så raste alt ned over ham igjen mens flyet krenget, dalte bratt gjennom en vid 180-graders kurve, og han oppdaget at han hadde det blå Middelhavet rett under føttene.

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 30537) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 5. september 2013 - 8:09 (side 9 av 360) NOT PRINT READY!

Det går greit å få leid bil på flyplassen i Málaga. Alt er innrettet for at de flere tusentalls reisende som hver dag sluses gjennom mottaksapparatet, skal møte så få hindringer som mulig på sin vei mot ferieeventyret. En halvtime etter landing satt han på nederste plan i flyplassens parkeringshus, i en liten rød Seat Leon, med et kart brettet ut over knærne. Selv her under tak virket varmen trykkende. Bankingen i hodet hjalp ikke på den klaustrofobiske følelsen i den trange bilkupeen. Han slet av seg jakken og brettet opp skjorteermene mens han prøvde å finne ut av veier og retninger. Det virket faktisk ikke altfor komplisert. Ute på motorveien fikk han også ordnet innstillingen på bilens aircondition, og temperaturen ble straks behageligere. Han lente seg tilbake i setet, myste mot solen og lot blikket fare over den skinnende blå ettermiddagshimmelen, enorme leilighetskomplekser som skygget for utsikten til havet, blomstrende busker som prydet midtrabattene. Men den harde, maskinelt avkjølte luftstrømmen slo ham i ansiktet og lot ham ikke glemme hensikten med denne turen langs en av Middelhavets mest besøkte kyststrekninger. Han hadde hørt og lest mye om Marbella, men han hadde aldri vært her før. Han fulgte køen av biler nedover en bred gate som han antok førte inn til sentrum. De store villaene, og hotellpalassene med sine springvann og palmehager som kranset innfarten, levde i høy grad opp til forestillingene om det berømte ferieparadiset på Costa del Sol. Men da han hadde svingt av hovedveien og nærmet seg selve bykjernen, 9

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 30537) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 5. september 2013 - 8:09 (side 10 av 360) NOT PRINT READY!

virket den ikke spesielt storslått eller fylt av luksus-shoppere, og trafikken var slett ikke preget av fritidsoverklassens prangende kjøretøyer, selv om den gikk raskere og tettere enn han var vant til og fikk ham til å føle seg nervøs og klønete bak rattet. Han kjørte på måfå i retning sjøen, forsøkte å orientere seg i den forvirrende skogen av skilter, la seg i feil fil og pådro seg tuting og oppgitte fakter da han skulle rette opp mistaket, fant verken ut eller inn i det forvirrende gatebildet og måtte til slutt, under en stans for rødt lys, gjøre det han hadde utsatt i det lengste: senke bilvinduet og rope til en forbipasserende fotgjenger: – El hospital, por favor? Mannen som var ute og luftet en hund, kikket nøye på ham og trakk på skuldrene som om slik uvitenhet var vanskelig for ham å begripe, så svingte han armen i en stor bue mot venstre og ropte tilbake: – A la izquierda! Doscientos metros. Muy cerca! Idet lyset skiftet og han fikk gjort svingen ut på den brede avenyen, fikk han øye på skiltet med den hvite H-en på blå bunn, og pilen. Han var framme. Han merket at han var begynt å svette igjen til tross for den sviende strømmen av kaldluft fra airconditionen. Han følte plutselig ikke noe hastverk lenger, tvert imot ønsket han å utsette det uunngåelige. Helst ville han ha stanset bilen her, ved fortauskanten, og begitt seg videre til fots nedover en av de smale sidegatene kranset av skyggefulle trær, satt seg på en kafé for å få summet seg litt, forberedt seg, kanskje fått seg noe i livet, det skulle ha smakt med en øl, han var tørr i munnen og måtte stadig la tungen fare over leppene. Men selvsagt stanset han ikke. Dette var ikke en konfrontasjon som kunne utsettes. Tiden spilte en viktig rolle. Han hadde ikke fått noen detaljer vedrørende omfanget av skadene, bare fått gjentatt at de var «alvorlige». Selve sykehuset lå på sjøsiden av avenyen og skilte seg ikke særlig ut fra de omkringliggende appartementsblokkene. Hun har i hvert fall fin utsikt, tenkte han. Straks skammet han seg over det flåsete innfallet. For alt han visste, kjem10

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 30537) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 5. september 2013 - 8:09 (side 11 av 360) NOT PRINT READY!

pet hun for livet der inne. Han styrte inn på den overfylte parkeringsplassen og fikk lirket Seaten inn på en ledig plass. Han slapp å lete for å finne inngangen. Rett imot ham lyste et stort skilt: Entrada de emergencia. I resepsjonen var de tydeligvis vant til oppspilte besøkende som hadde vanskelig for å gjøre rede for seg. Han fikk grei beskjed om hvilket rom hun lå på, i hvilken etasje, og fulgte resepsjonistens anvisning som førte ham rett til heisene. Hun lå urørlig med lukkede øyne. Han kjente henne ikke. Sov hun, eller var hun bevisstløs? I koma? En tykk bandasje dekket nesten hele skallen og mesteparten av den ene siden av ansiktet. Det ene benet var bandasjert over kneet og lå strukket ut på en skinne. En arm var gipset. I den uskadde håndbaken var en kanyle satt inn, forbundet med en voksgul slange til en væskepose på et stativ. Det er ikke henne! for det gjennom ham. Sykepleieren som var kommet inn sammen med ham, sjekket posen, flyttet på stativet, kastet et blikk på den pulserende kurven på en monitor, snudde seg mot Valmann, la en finger på leppene og hvisket: – Duerma … Hun gjorde mine til å gå, men ble stående et øyeblikk ved døren som for å sjekke at han ikke kom til å foreta seg noe uklokt. Så henvendte hun seg til ham igjen, denne gangen med sterkere stemme: – She asleep. No wake her up. Valmann nikket at han forsto. Men i hodet hans virvlet et utall forvirrede spørsmål. Han hadde forberedt seg på at hun måtte være sengeliggende, selvsagt hadde han det, men likevel. Han tvang seg til å feste blikket på skikkelsen under overlakenet. Det kan da ikke være henne? Synet fylte ham både med opprørthet og motvilje. – Doctor come soon. Han nikket igjen: – Gracias. – Sientase por favor. Hun pekte på en stol og forlot rommet. Han måtte 11

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 30537) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 5. september 2013 - 8:09 (side 12 av 360) NOT PRINT READY!

bekjempe en impuls til å rope henne tilbake. Det føltes tryggere med en tredje person der. Han satte seg, så igjen på kvinnen i sengen, og så bort. Reiste seg igjen. Gikk bort til vinduet. Utsikten var virkelig storslått. Himmelen og den blanke havflaten fløt sammen i en lett rosa linje som mørknet i fiolett mot kanten av synsfeltet. Kyststripen forberedte kveldsøkten. I forgrunnen kneiste noen palmekroner langs en bred strandpromenade befolket av ettermiddagsvandrere, flanører, kvinner med handlevesker, skoleelever i uniform, turister i grupper som stanset og tok bilder av hverandre, joggere, syklister. Ytterst på en molo skimtet han noen skikkelser med lange fiskestenger. Han ville ha byttet med hver eneste en av dem. Pasienten rørte på seg, harket. Han skvatt til, blikket streifet det skamferte ansiktet, festet seg ved brystet som hevet og senket seg, så ved alarmsnoren som var knyttet fast til hodegjerdet. Men ingenting annet skjedde. Han datt ned på stolen igjen. Kjente plutselig hvor trett han var. Hvor tørst. Han skulle selvsagt ha tatt med seg en flaske vann. Hadde han sett en kiosk på vei inn? Han lurte på hvor doktoren ble av. Nå var det på tide at han ble skikkelig informert. Nå ville han vite, først og fremst, hvor alvorlige skadene var. Dernest hva som egentlig var skjedd. Blikket ble dratt mot ansiktet hennes igjen. Det kostet ham stor overvinnelse. Hun var gustenblek under den solbrune huden, med lillafargede bloduttredelser rundt øynene og over nesen, oppskrapet hake, en lysere stripe av glattbarbert hud over det ene øret var skjemmet av en smal skramme, eller flenge, fem–seks sting var synlige før den forsvant under bandasjen. Hevelser fordreide ansiktsproporsjonene. Likevel virket de velkjente. Proporsjonene i partiet mellom nesen og overleppen forblir relativt uberørt av alder. Furen mellom neseroten og munnviken likeså. Leppenes form. Han husket at de hadde studert teorier omkring vitnebeskrivelser på Politiskolen, feilkilder, kontrollobservasjoner. Hvorfor disse utfluktene? Han visste det jo, det var henne! 12

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 30537) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 5. september 2013 - 8:09 (side 13 av 360) NOT PRINT READY!

Gjenkjennelsen hadde ligget der som et rovdyr på lur helt siden han kom inn i rommet. Nå kom angrepet. Hendene som hadde hvilt mellom lårene hans, grep tak i stolsetet. Han skulle ha vært bedre forberedt. Han hadde søkt tilflukt i glemselens spinkle beskyttelse, de mange årene som var gått og deres slitasje på erindring og følelsesbånd. Den lille sjansen han hadde øynet, fluktmuligheten han hadde håpet på, at det hele hadde vært en stor misforståelse, at det hadde skjedd en forveksling, nå forsvant den: Det var henne! Her satt han så nær at han kunne ha rørt ved den nakne foten, renvasket, nesten likaktig hvit og voksaktig, hadde det ikke vært for rester av lilla lakk på tåneglene. Magen reagerte. Han måtte bøye seg framover, stolen knirket, øyelokkene hennes dirret, åpnet seg halvveis. Han var straks på bena, lurte på om han skulle tilkalle noen. Hun rørte ikke et lem. Blikket hennes stirret dødt ut i intet. Hjerneskade! Hun er blitt en grønnsak! Han ble stående på samme sted, orket ikke gå nærmere sengen. Så, langsomt, vendte hun hodet i hans retning, blunket, myste med øynene: – Quién es …? En hes hvisking. Han fant ikke noe å svare. Slikket og slikket de tørre leppene. – Es el médico? – Det er meg … Nå videt øynene seg ut som om lyden av stemmen hans ga henne kraft til endelig å stige opp fra døsen. Hun festet blikket. Så på ham. Lenge. Et uttrykk av nesten barnslig forundring krøp langsomt over det skamslåtte ansiktet. Leppene arbeidet uten en lyd. Så kom det: – Jonfinn …? Han hadde ikke stemme å svare med. Nikket bare. – Er det virkelig deg? Hun gjorde en bevegelse med hodet, knep øyelokkene sammen som om hun ville riste vekk et skremmende syn, eller en åpenbaring. Så åpnet hun de blodsprengte øynene. 13

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 30537) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 5. september 2013 - 8:09 (side 14 av 360) NOT PRINT READY!

Han nikket igjen. – Meg, ja. Svelget. Måtte svelge igjen. Airconditionen summet svakt, fylte rommet med sval, tørr sykehusatmosfære. Han måtte blunke for å lindre de sviende øynene. Blunke og blunke. Hun var våken nå, blikket var klart, men det rommet ingen lettelse eller glede, snarere det motsatte, bekymring, sorg. – Hvem sendte bud etter deg? – Ingen, fikk han fram. Han orket ikke forklare. – Du skulle ikke ha kommet hit! Han skulle til å svare da han hørte døren åpne seg. Han snudde seg og så en høy ung mann i legefrakk stå i døråpningen. Han nikket kort, gikk bort til pasienten og ga noen forte beskjeder mens han sjekket bandasjene, studerte monitoren og noterte på skjemaet han holdt i hånden. Så vendte han seg mot Valmann som sto der forvirret og ubesluttsom. – She needs to sleep. We talk outside. My office. Idet de to mennene gikk mot døren, lød det et kvalt rop fra sengen: – Det er ikke bra at du kom hit, Jonfinn! – Calmese por favor, señora! Legens henstilling smalt som en kommando. – Men nå er jeg her, svarte Jonfinn Valmann med et siste blikk på kroppen i sengen. – Bare ta det med ro, mor. Så gikk han etter legen ut i korridoren og lukket døren etter seg.