Sosia l fantasilek gir kompetanse for livet

Barnehagepersonalet bør ikke styre barns lek, men de må forholde seg aktivt til den ved å observere leken og gi barna tilpasset støtte underveis. Gjennom sosial fantasilek utvikler barna en relasjonell kompetanse som de vil ha glede av resten av livet. tekst: ellen birgitte ruud | foto: oda hveem

Etter mange års erfaring fra barnehagefeltet både som barnehagelærer, spesialpedagog, PP-rådgiver og forsker er jeg blitt mer og mer overbevist om hvor viktig det er å legge til rette for sosial fantasilek i barnehagen (og de første par årene på skolen). Lek er på ingen måte en motsetning til læring. Barn lærer hele tiden mens de leker. Sosial fantasilek er en gyllen mulighet til å gi barn en uvurderlig læring og kompetanse for livet – og på en lystbetont måte.

For å lykkes og ha en god hverdag både i barnehage, skole, i arbeidslivet og i andre sosiale situasjoner er det viktig å kunne omgås andre på en god måte. Dette innebærer blant annet å ha relasjonelle ferdigheter som for eksempel dreier seg om å kunne kommunisere, planlegge, samarbeide, utveksle tanker og ideer og å kun- ne gjennomføre disse ideene sammen med andre. Alt dette får barn trening i ved å leke sosial fantasilek.

Relasjonell kompetanse

For å få til en sosial fantasilek må barn ta initiativ og kontakt med den eller på en måte som gjør at alle de minste er såpass fornøyde at de vil være med. Av og til oppstår det konflikter som må løses for å få dette til. Dette skjer ikke bare i startfasen av leken, men også underveis. Her blir barnas relasjonelle ferdigheter og forhandlingsstrategier satt på prøve. Barna må diskutere hvordan de vil ha det, hva som er rett og galt, sant og usant osv. De må også lære å forholde seg til at andre barn kan ha andre synspunkter enn dem selv. For å klare å samarbeide om tema, roller og oppgave fordeling må de diskutere, argumentere, forhandle og kompromisse. de som de ønsker å leke med. Deretter må leketemaet planlegges og utvikles slik at de som skal leke sammen, er mest mulig enige om hva de skal leke. Roller og oppgaver må fordeles

Barn som leker, får trening i å bruke sin kreativitet, fantasi og humor og mulighet til å lære om ulike temaer av hverandre. De lærer også å benytte språket i ulike kommunikative settinger sammen med jevnaldrende, men også å tilpasse bruken av språket og kommunikasjonen avhengig av om de leker med jevnaldrende, yngre barn, eldre barn, voksne eller kanskje barn med ulike typer funksjonshemminger.

I tillegg til alt dette kan lek også gi barn en mulighet til å bearbeide vanskelige følelser og opplevelser.

Barn som ikke får være med i leken

Men det er dessverre ingen selvfølge at alle barna får være med i leken i barnehagen, og det er dette jeg har vært spesielt opptatt av i min forskning. Jeg mener at barnehagepersonalet derfor må ha et spesielt ansvar for å hjelpe de barna som står utenfor lekefellesskapet.

Barn som for eksempel har språkvansker (tale, ordforråd eller språkforståelse), vil ha problemer med å delta i sosial fantasilek fordi denne leken setter så store krav til språklige og kommunikative ferdigheter. Særlig vil barn med dårlig språkforståelse komme til kort fordi de ikke vil fange opp alt som skjer i leken som de andre barna kommuniserer med hverandre om underveis. Kanskje vil de da velge å trekke seg ut av leken eller ta eller få tildelt en rolle som ikke krever så mye, for eksempel hund eller baby. Barn med språkvansker eller minoritetsspråklige barn som ikke klarer å gi forventet respons på lekekameratenes ytringer i leken, kan derfor bli oppfattet som lite attraktive lekepartnere. Når de ikke får være med i leken, vil de også få færre muligheter for å tilegne seg de språklige og relasjonelle ferdighetene som jo den sosiale fantasileken er så godt egnet til å stimulere. Dette kan derfor være starten på en ond sirkel. Også barn med andre vansker, for eksempel barn med en utagerende atferd eller barn som er veldig forsiktige eller engstelige, kan også gjerne være de som blir ekskludert som lekekamerater.

Barnehagepersonalets

rolle i leken

Selv om den frie leken uten voksenstyring er verdifull i seg selv, og barna lærer mye på egen hånd ved å prøve og feile når de samhandler i lek, innehar barnehagepersonalet som voksne mennesker kunnskap og erfaring som barna ikke har. De må derfor ta det overordnede ansvaret for at barna behandler hverandre på en god måte. Hvis ikke personalet er til stede og observerer barnas relasjoner i leken, kan det oppstå uheldige samhandlingspraksiser der noen barn uforstyrret kan sette premissene for leken og utestenge og undertrykke andre barn. De voksne trenger ikke alltid å være deltakere i leken eller gripe direkte inn hvis det ikke er noen umiddelbar grunn til det. Noe av det aller viktigste, og det som bør være utgangspunktet for all vokseninvolvering i lek, er først å observere hva som skjer i leken og barnas relasjoner. Hvilke barn er populære lekekamerater? Finnes det barn i gruppen som sjelden får være med i leken, eller barn som alltid får de rollene med lavest status? Hvordan oppfører barna seg mot hverandre i leken? Hvordan er

Den sosiale fantasileken bidrar til å utvikle:

– relasjonelle ferdigheter

– språk- og kommunikasjonsferdigheter

– evne til å kunne planlegge, argumentere, forhandle og kompromisse

– kunnskap om at ulike mennesker har ulike erfaringer og meninger

– kreativitet, fantasi og humor

– emosjonell utvikling og selvregulering

– evnen til å bearbeide vanskelige følelser maktforholdet barna imellom? Hvilke leketemaer er barna opptatt av, osv.

Først når man har en oversikt over dette, kan man bestemme når, hvordan og overfor hvilke barn det kan være viktig å gi støtte. Selv har jeg hatt veldig god erfaring med å bruke lekegrupper overfor barn med ulike vansker for å hjelpe dem inn i leken. I en mindre gruppe med for eksempel fire barn kan en voksen gi det barnet som trenger det, tilpasset støtte for at det kan bli en inkludert del av leken. Slik kan barnet få mulighet til å tilegne seg alle de viktige ferdighetene som den sosiale fantasileken legger til rette for.

Den voksnes rolle er:

– å ha et overordnet ansvar for at alle barn får bli med i lek

– å gi tilpasset støtte i leken til de barna som trenger det

– å observere hva som skjer i leken og barnas relasjoner

– å sette inn tiltak hvis:

– et barn nesten aldri får være med i lek

– et barn stadig blir utstøtt underveis i leken

– det er veldig skjev maktfordeling/rollefordeling mellom barna

– man oppdager barn med vansker (språklige eller relasjonelle)

– barna trenger hjelp til å finne på / utvikle leketemaer

– å delta aktivt i leken kan være en fin måte å bli godt kjent med barna på.

Hvordan snakker man om døden?

Ny