Sjarmerende småbarnsbok!

Bokhyllepedagogen

Mangfold I Barnelitteraturen

‒ hvorfor er det så viktig, egentlig?

De fleste oppegående pedagoger og foreldre har en tanke om at mangfold er bra og nødvendig. De vet at samfunnet har forandret seg så mye at det er på tide at litteraturen også forandrer seg i takt med samfunnet. Men hvorfor er dette så viktig, og hva kan konsekvensene være av for lite mangfold i barnelitteraturen, kulturen og barnehagehverdagen?

tekst: eva johanne westlund | foto: oda hveem

Jeg brenner for representasjon, det har de fleste som enten følger meg på Instagram, eller har lest noe jeg har skrevet før, fått med seg. Det er mange grunner til at dette er så viktig for meg. Men en av dem er at jeg ser hvor viktig det er for barna å se seg selv speilet i det de møter rundt seg.

Tenk tilbake, og prøv å sette deg inn i følgende eksempel: Da du vokste opp, hadde dere bøker hjemme med barn som lignet på deg? Foreldre som lignet på dine? Mat som lignet på den samme som du spiste, klær som lignet på de klærne du og din familie gikk med? Så du tegn til at andre i bøkene du leste levde noenlunde like liv som deg?

Hvis du svarer ja på ett eller flere av disse spørsmålene – så er du en av de heldige. Jeg selv er det, og jeg husker tilbake til barndommen og bøkene vi leste. Favorittene som Albert Åberg, Lotta i bråkmakergata, Emma og Tho- mas – for å nevne noen. Det var karakterer med familier ganske like mine, med hudfarge lik min, klær som lignet mine, mat som lignet vår mat. Jeg kjente meg så igjen i noen av bøkene jeg leste som barn, at jeg tenkte noen

«Jeg tror at barn som vokser opp uten å kunne speile seg i ting rundt seg, kan kjenne på en følelse av at man ikke er bra nok.» ganger at de kunne handlet om meg. Den følelsen unner jeg absolutt alle barn.

Dessverre er det jo ikke slik. Mange barn vokste opp i samme tid som meg uten å se seg selv i noe rundt dem. De kjente seg ikke igjen i karakterene på TV, i bøker, på reklameplakater eller hva som helst de støtte på rundt seg, og den følelsen er ikke god. Jeg tror at barn som vokser opp uten å kunne speile seg i ting rundt seg, kan kjenne på en følelse av at man ikke er bra nok. For hvorfor fins det ikke noen som ligner på meg her, betyr det at jeg og min familie ikke er bra nok? At vi ikke er det som anses som «normalt»? Betyr det at min hudfarge, religion eller kultur ikke er likestilt og

Bokhyllepedagogen

verdifull, siden jeg aldri ser den rundt meg? Denne følelsen av utenforskap kan være skadelig.

Heldigvis har mye blitt bedre. Barna som vokser opp nå, ser en helt annen verden. Veldig mange finner noen som ligner på seg og sin familie, i bøker eller TV. Og jeg tror at betydningen av det er enorm. Jeg tror at de barna som vokser opp nå, får et helt annet bilde av at de betyr noe. Uansett hudfarge eller kultur. En gryende identitetsforståelse, som er veldig viktig.

Men vi har enda en vei å gå, og den starter allerede i barnehagen, og man kan starte med å se på hvilke bøker man har i barnehagen. Speiler de dagens samfunn?

Hvis bøkene i bokhylla ikke har et bredt nok spekter av karakterer, så er det rom for forbedring, uten at det skal gå på bekostning av kvalitet eller tilgjengelighet. Det er heldigvis utrolig mange flinke bibliotekarer rundt i landet som gjerne hjelper til med å finne riktige bøker. Bøker som kan vise ulike familiesammensetninger, hudfarger, funksjonsvariasjoner, kjønnsuttrykk og kulturer. For det er denne typen bøker vi trenger å ha i bokhylla. Når jeg snakker om barnelitteratur og mangfold, tenker jeg ofte på at da vi vokste opp, så var de få bøkene tilgjengelig som hadde et snev av mang- fold, en slags «eksotifisering» av for eksempel samer, urfolk i andre land eller at det ble et slags læringsfokus. «Se og lær hvordan barn har det i Afrika». (PS: Afrika er ikke ett land, men et kontinent.) Den slags «eksotifisering» kan bidra til fremmedgjøring heller enn inkludering og respekt. De aller beste barnebøkene er i mine øyne de bøkene som klarer å fange leseren med en spennende eller humoristisk historie, samtidig som mangfold gjøres helt normalt – som en helt naturlig del av historien.

Gode eksempler kan være bøkene om Brillebjørn av Ida Jackson, som har to mammaer. I disse bøkene handler det ingenting om at han har to mammaer, han bare har det. Andre norske eksempler kan være bøkene til Lisa Aisato (spesielt Snart sover du og En fisk til Luna), der illustrasjonene er helt nydelige og viser så mange ulike folk, uten at det gjøres noe videre poeng av. Andre som får til dette på norsk, er Svein Nyhus, Gro Dahle og deres datter Kaia Dahle Nyhus (hun som kalles søster). Noen ganger er det et mer lærende fokus heller enn den spennende historien, men det er likevel viktige bøker i norsk sammenheng. Et eksempel er Olianna, som er en av veldig få billedbøker på norsk som handler om et barn som er trans.

Andre gode eksempler er oversatte bøker fra engelsk, for eksempel Det nye vesle mennesket, skrevet og illustrert av Lauren Child. Ella Okstad og Rebecca Wexelsen har også gitt ut en herlig bok kalt Mormor til salgs.

Jessica Loves bok Julian er en havfrue er heldigvis oversatt til norsk. Den handler om en liten gutt som er kreativ i sine kjønnsuttrykk.

Normalisering er med andre ord helt avgjørende. For å kunne vise barn som vokser opp at de er viktige sånn som de er, uansett hvordan de eller familiene er, så må det ikke være bøker som handler om hvor annerledes de er.

Samtidig som vi virkelig trenger gode bøker med representasjon for minoriteter, trenger også så absolutt majoritetsbarna å se bøker de ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i. Her kommer teorien om speil og vinduer inn. Teorien er slik at alle barn trenger å vokse opp og se seg selv i de bøkene de leser (speil). Men de trenger også å se noe annet, noe nytt og annerledes for dem. Noe som kan gi dem mer informasjon og kunnskap om andre og respekt for denne annerledesheten (vindu) (Emily Styles, Rudine Sims Bishop).

«En amerikansk studie som ofte trekkes frem i diskusjoner om mangfold i barne- og ungdomslitteratur viser at 50 prosent av hovedpersonene er hvite, 10 prosent afrikanske eller afroamerikanere, 7 prosent asiater, 5 prosent latin-amerikanere, 1 prosent urbefolkning/indianere og 27 prosent dyr» (Norsk barnebokinstitutt, «Kan vi måle graden av litterært mangfold?»)

Dette sitatet tror jeg kan være ganske gjeldende i norsk sammenheng også, selv om vi ikke opererer med de samme ordene og kategoriseringene.

Og med sånne sørgelige statistikker kan jeg ikke se at vi klarer å ha bøker alle kan se seg selv i.

Hvis man for eksempel prøver å finne bøker der samisk kultur blir normalisert, er det vanskelig å finne, og det fins ganske få. Det fins derimot en del bøker som viser samisk kultur som

Bokhyllepedagogen

ganske lik statistikken over. Mange bøker har hvite karakterer (flest gutter), og mange har dyr eller kjøretøy (også ofte gutter). Dette er verdt å tenke over når man låner bøker eller gjør innkjøp.

noe spesielt og spennende, og det kan jo også være vel og bra, men jeg savner virkelig noen hverdagsfortellinger der det fortelles historier om den mer moderne samiske kulturen.

Jeg ser også at et kjapt gjennomsnitt av en vanlig bokhylle i barnehagen eller hjemme hos småbarnsfamilier er

Jeg håper jeg kan bidra til at vi alle ser at vi har en jobb å gjøre, for å kunne få en mer mangfoldig og representativ bokhylle. Det er ikke bare lett, men det går. Og hvis man i tillegg tåler å lese litt på svensk eller oversette fra engelsk – så kommer man enda lenger. For i USA, Storbritannia og Canada har de mye bedre utvalg. Og i nabolandet Sverige har de et fantastisk forlag som heter Olika, som har som motto å gi ut gode bøker som normaliserer mangfold.

God lesing, og følg meg gjerne videre på @bokhyllepedagogen

Eva Westlund er barnehagelærer, mamma og barnebokentusiast. Hun driver instagramkontoen @bokhyllepedagogen, der hun deler tips til gode barnebøker. Her i Verktøykassa presenterer hun inspirasjon og ideer til hvordan man kan oppleve leseglede i hverdagen.