Aquafeed -intervjuet

Brett Glencross

Med en doktorgrad i rekeernæring fra Brisbane University i Queensland, Australia, gikk Dr. Brett Glencross igang med sin første jobb hos South Australian R&D Institute (SARDI) som administrerer en rekke akvakulturprosjekter for tunfisk. I 2000 fikk han muligheten til å etablere en forskningsgruppe for Western Australian Government's fiskeriavdeling i Perth og i løpet av de neste 10 årene etablerte han barramundi-oppdrettssektoren, samtidig som han bidro til Australias utviklingshjelp i Vietnam, Thailand og Kambodsja. I 2009 ble han med i Commonwealth Scientific and Industrial Research Organization (CSIRO) for å jobbe med akvakulturfôrteknologi. Senere ble han med i Ridley Aquafeed som teknisk leder - en relativt liten aktør i akvafôr-sektoren - for å jobbe med en rekke arter, inkludert laks, barramundi, reker og kingfish. Han forlot Australia i 2016 for å tiltre stillingen som professor i ernæring ved Institutt for Akvakultur ved University of Stirling i Skottland, og steg i gradene fra leder av Nutrition Group til direktør for forskning og senere til nestleder for instituttet. I 2020 ble han ansatt i IFFO - The Marine Ingredients Organization som teknisk direktør.

Hvordan førte din yrkeskarriere til at du kom til Storbritannia og til fiskemel-, fiskeolje- og fiskeernæring-sektoren spesielt? Hvilke stillinger har du i dag?

Jeg forlot Australia i 2016 for å tiltre stillingen som professor i ernæring ved Institutt for Akvakultur ved University of Stirling. Jeg var der i fem og et halvt år og hadde en rekke roller. Akademia var et interessant mellomspill i min yrkeskarriere. Mine akademiske kolleger fortalte meg at jeg var for fokusert på anvendt vitenskap, og mine industrielle kolleger fortalte meg at jeg var for akademisk: hvilket sannsynligvis i virkeligheten betydde at jeg var på rett sted, men jeg følte ikke på den tiden at det å være på et slikt sted ble verdsatt av universitetet. Men i løpet av min tid der jobbet jeg på en rekke prosjekter i sektoren for marine ingredienser, ulike fiskefôrselskaper og andre ingrediensleverandører, og jeg lykkes i å være med på å lande flere store prosjekter finansiert av den britiske regjeringen for å jobbe med flere faglige problemer som Omega-3 fysiologi. Så da jeg ble kontaktet av IFFO for å ta på meg rollen som teknisk direktør, virket det rett og slett som en evolusjon av min rolle i stedet for et fullstendig hopp inn i en annen verden. Siden jeg tok på meg rollen som teknisk direktør i IFFO, har jeg også roller som styremedlem i et par selskaper, styremedlem i MarinTrust, leder for den vitenskapelige komitéen av ISFNF, og jeg beholder fortsatt en Honorary Professor rolle ved University of Stirling.

Hva ser du som noen av de viktigste utfordringene for fiskeernæring og oppdrettsnæringen?

Der ting virkelig blir interessant er i feltet råvaretilførsel. Globalt produserer vi for eksempel rundt 55 millioner tonn akvafôr, som bruker rundt fem millioner tonn marine ingredienser (fiskemel og fiskeolje). Umiddelbart kan noen og enhver se at det er 50 millioner tonn andre råvarer i det. Mens marine ingredienser fortsatt er en svært bærekraftig strategisk ingrediens, er de tydelig ikke fremtiden for næringsforsyning i bulk. Så det er stort press for å finne kostnadseffektive alternative proteiner (aminosyre), energi og Omega-3 forsyninger for fremtidige fôr. Ifølge min tenkning er dette der den virkelige action er nå og vil være i de neste 20 årene. Mens det er noen flere interessante prospekter, som single-celle proteiner og algeoljer, er det også mye støy og distraksjon fra potensielle ressurser som jeg tror vil slite med å være netto bidragsytere til næringsforsyning. Det er også ganske klart at i noen tid kommer planteressurser til å være bærebjelken i bulk næringsstoff-forsyning. Der ting blir enda mer interessant i dette feltet, er det nære samspillet mellom makroøkonomi, logistikk og politikk. Råvarer og priser har i nyere tid vist store svingninger på grunn av ting som problemer med frakt og internasjonale konflikter.

Hva mener du er de største utfordringene i havbrukssektoren globalt i dag? Og hvordan kan vi løse dem?

Det er to store utfordringer jeg ser for akvakultur i dag, og i de neste 20 årene minst. Først og fremst er det bærekraftig ressursallokering. Hva jeg mener med det, er hvor finner vi næringsstoffene og energien for å opprettholde en fremtidig havbruksvekst? Alle intensive dyreproduksjonsindustrier er først og fremst avhengig av fôrressurser. Fôrressurser som brukes til å opprettholde fôr til storfe vil flyttes til griser, ressurser som brukes til å fôre griser vil flyttes til fjørfe og ressurser som brukes til å fôre fjørfe vil flyttes til akvakultur. Men det finnes alternative strategier, og for å opprettholde global matproduksjon trenger vi raskt nye, ikke-konkurrerende næringskilder. Vi trenger ressurser som skaffer til veie nye næringsstoffer i forsyningskjeden som ikke konkurrerer med matproduksjon. Spesielt inkluderer dette kilder til protein og Omega-3 som for tiden ikke er tilgjengelig fra eksisterende ressurser. Ifølge min tenkning leder dette oss tilbake til disse prospektene, for eksempel å øke bruken av sirkulære proteiner som de fra sjømat-biprodukter, men i tillegg single-celle proteiner og algeoljer som det neste området, er også noe vi bør investere betydelig kapital i. Den andre store utfordringen er den økende sannsynligheten for sykdommer. Mens det er potensial for å forbedre motstandsdyktigheten hos dyr gjennom riktig bruk av ernæring (og jeg mener robuste, balanserte dietter her, uten antinæringsstoffer), er det også mulig å styrke diettene ved hjelp av visse funksjonelle tilsetningsstoffer. Den virkelige forbedringen her ligger i en tosidig tilnærming til vaksineutvikling og genetisk forbedring. Men patogener endrer seg og muteres, så dette er en real-life 'red-queen-effekt' hvor vi stadig må kjempe for å opprettholde posisjonen. Ved å kombinere ting med moderne genetisk seleksjon kan vi forbedre dyrenes motstandsdyktighet mot ulike patogener. Ved å bruke denne tosidige tilnærmingen og deretter styrke dyrene gjennom bedre fôr finner vi løsningen på denne utfordringen.

Ser du spesielt akvakultur og oppdrett av fisk som tilfredsstiller det økende behovet for essensielle næringsstoffer i det menneskelige kostholdet når vi nærmer oss 2050 og 9.5 milliarder mennesker på jorden?

Jeg hadde en gang en debatt med en venn som fremholdt at verden ikke kunne klare å brødfø åtte milliarder mennesker. Jeg var uenig, og påsto at verden kunne det, men ikke på den måten vi i dag forsto eller aksepterte. For eksempel viste jeg til Kina og påsto at her var et land på 1.4 milliarder mennesker som ikke bare overlevde, men utviklet seg. Bare ikke på en måte som mange vestlige kulturer kunne forholde seg til. Forutsatt at vi fortsetter å følge denne utviklingen, er akvakultur og oppdrett avgjørende for fremtiden. Og vi har ikke engang startet å snakke om å optimalisere menneskelig næringsinntak, heller. Den rollen som fisk og sjømat kan spille i å skaffe tilveie proteiner og Omega-3 for menneskelig konsum er avgjørende for vår fremtidige vitalitet og helse. Det er viktig å tilføye her at mange former for akvakultur ikke bare kan være leverandører av ernæring, men også tilby betydelige økosystemtjenester. Den rollen som skjell (blåskjell og østers) kan spille i å forbedre vannkvaliteten, sekvensering av karbon og samtidig gi velsmakende og næringsrikt protein bør tydelig fremmes mer.

Til slutt, hva er vitenskapens rolle i å møte denne sannsynlige etterspørselen, og hvis akvakultur kommer til å spille en kritisk rolle i brødfø verdens befolkning, hvordan kan vi oppfordre forbrukerne til å støtte våre bestrebelser?

Alle samfunnets utfordringer krever vitenskap for å løse dem. Det er nettopp det at vitenskapen endrer seg avhengig av utfordringen. Alt vi anser som en «fremgang» i samfunnet de siste 20 årene (og enda lenger) har vitenskap i sin kjerne; smart-telefoner, WIFI, RNA-vaksiner, listen er uendelig. Det er bare ikke-forskere som fornekter dette faktum. I den forbindelse vil all fremgang innen akvakultur være kritisk avhengig av disse gjennombruddene. Men min erfaring viser at vitenskaplige gjennombrudd har en tendens til å oppstå mer som en utviklingsprosess enn som en kataklysmisk hendelse. Mye vedvarende innsats over tid, og det du i siste instans trodde var et problem, er nå ikke lenger der. En viktig del av dette er hvordan vi kommuniserer at fordelen med vitenskapen og akvakultur til forbrukere og ikke-forskerne der ute. Og etter min mening er det i stor grad en prosess med et konsekvent budskap og ‘utvikling’ over tid. Hvis jeg for eksempel betrakter de samfunnsmessige perspektivene for akvakultur nå, sammenlignet med da jeg først startet i bransjen for 25 år siden, så har ting utviklet seg til det bedre. Det finnes fortsatt enkeltstående problemer og den nærsynte vil alltid se hva han vil se for å få det til å passe inn i hans agenda. Men fra mitt perspektiv er tidevannet absolutt i ferd med å snu.